Han står der i skogen og lytter som et jaget dyr ut i skumringen . Han våger knapt å puste ‐ han bare lytter skremt og spent som efter en farlig fiende som nærmer sig . Han har hørt mennesker ‐ stemmer og bikkjeglam . I skjelvende angst holder han sig bak en stor gran og stirrer inn i tussmørket .

‐ Kommer de ‐ går de ‐ eller ...?

Han står der med åpen munn og lytter og lytter inntil mørket er stå tett at han ikke kan se granene fra hverandre lenger . Da faller det ro over ham , for han fanger ingen lyd av mennesker mere . De er borte ! Nu er han alene igjen ‐ nu er han trygg for en natt og kanskje mere . Det er bare suset i granene som når ham der han står ‐ bare dette fredfulle suset av trær som lever og gir ly til en flyktning som drives av en skremmende fornemmelse som ikke vil slippe ham .

Men han må ikke bli stående her ‐ han må videre ‐ stadig videre ‐ bort ‐ bort ‐ bort . Hvor ‐ vet han ikke . Han må ikke stanse ‐ ikke bli på et sted flere dager i trekk . Han må bare bort .

Selv ikke her i skogen må han stanse . Nu ‐ mindre enn før . For han har hørt menneskestemmer . Noe han ikke har hørt på lenge . Og det er menneskene som han er redd for ‐ som han skjuler sig for . Ja ‐ det er dem som han føler sig forfulgt av . Eller er det noe annet? Han vet ikke . Han bare eier en angst inne i sig ‐ en skremmende fornemmelse som driver ham inn i ensomheten ‐ inn i skogdypene ‐ inn dit hvor menneskene ikke finner ham .

Men han er ikke alene ‐ han blir aldri alene ‐ det er noe eller noen som alltid lurer på ham ‐ som har los på ham . Og dét blir han aldri kvitt ! Det sitter inne i ham ‐ og det er bare flukten som kan hjelpe ham bort fra det . For gir han sig til , er det der og bringer døden med sig .

Selv ikke skogenes sus , ikke bekkenes sorl , ikke mørkets evighet ‐ ja ikke engang denne stillheten som han nu har vandret i i dager og netter gir ham fred , hvile , trygghet . Ikke engang søvnen gir ham den hvile som hans opjagede sinn lenges efter . Selv inn i søvnen forfølger angstfornemmelsene ham . Som et mareritt med blod og skrik er nesten hver eneste natt . Han ser syner og hører menneskestemmer ‐ han stirrer inn i brustne øine i et gammelt ansikt som er tilsølt med blod . Hans egne hender brenner i blodige flammer ‐ og det finnes ikke vann som kan tvette dem rene . Han ser sig selv vandre om i verden ‐ men hvor han kommer skriker menneskene :

" Se blodet på hendene hans ! Se blodet ! "

I skrekk og våt av sved farer han op i natten og ser sig om , løfter hendene sine op mot natteskjæret og gransker dem nøie , men han er ikke i stand til å finne merker på dem . Så slipper han dem ned og forvisser sig om at det bare har vært en ond drøm og glir inn i søvnen igjen . Men drømmene ‐ synene forfølger ham videre ‐ slipper ham aldri ‐ aldri ‐ ikke i evighet !

Han kan stanse somme ganger på sin vandring , stanse og lytte ut i skogen ‐ ut i ensomheten . Nei , han hører ingen ting . Så går han videre uten ro mens øinene stadig søker og er på vakt . Han har lært sig til å være vâr og forsiktig ‐ han er likesom blitt et vaktsomt dyr som har lært sig til å holde sporhundene borte fra sig .

Men angsten sitter i ham ‐ den har hugget sig fast og vil ikke slippe byttet sitt . Han er merket , og han blir aldri fri hvor langt han enn kommer . Merket er brent inn i ham ‐ det blev svidd inn den forferdelige natten da han søkte tilbake til åstedet for å forvisse sig om at mannen virkelig var død .

At han gjorde det ! At han kunne være så dum ! Han skulde ikke ha latt sig drive av tankene . Det var de som hadde drevet ham tilbake til åstedet . Og nu hadde han ingen fred . De to dagene efter mordet ‐ da hadde han vært rolig ‐ ikke vært redd eller trodd sig forfulgt , men siden ‐ efter det forferdelige øieblikket ved liket ‐ å at han skulde ha gjort det ! Da fikk han likesom et kobbel av bikkjer efter sig , og de har fulgt ham siden uophørlig .

Men han måtte ha sikkerhet . Tvilen hadde sittet i ham de to dagene . Og det var tvilen som drev ham tilbake . Men da han stod der overfor den døde , så øinene som var brustne og blodet som var størknet i ansiktet hans ‐ da fôr det i ham ‐ at han hadde drept ‐ myrdet ‐ utslettet et menneske .

Han var en morder !

Nei ! Nei ! Han må ikke gi tankene ro ! De må ikke få lov til å anfalle ham ! Han må videre inn i skogen , inn i mørket ‐ bort fra tankene til han omsider kan finne fred !

Han går innover skogen . Han famler sig frem i mørket , for nu våger han ikke å legge sig til for natten . For tankene er oprørte ‐ det er som om bikkjene er like efter ham ‐ det er som glammet kommer efter ham ‐ blodhundene har likesom teften på ham . Han må bare bort fra det . Det er som håpet og redningen ligger foran i mørket et sted .

Før har nettene vært en urolig hviletid for ham ‐ han har tross alt hvilt sine trette lemmer under en gran , en natt her og en natt der . Men nu må han ikke gi sig over til trettheten ‐ ikke til sulten heller . Han må gå av sig denne skrekken ‐ denne ophisselsen som lyden av menneskene har bragt ham . Men natten blir lang , og han er trett og matt efter alle disse døgnene uten tilstrekkelig mat og god søvn , så han siger omsider sammen i lyngen og sovner der han blir liggende .

Det er lys dag da han våkner . Han ligger litt og ser sig om . Det er bare skog ‐ skog så langt han ser ‐ evige skoger som gir en slags trygghet allikevel . Han retter sig op og blir sittende og døse .

Solen er varm ‐ den kaster sine varme stråler på ham , men så må han ikke sitte her lenger . Han må videre . For han har likesom ikke lov til å sitte slik i solen , han . For ham er det flukt ‐ flukt ‐ bort fra en udåd som forfølger ham . Og han må ikke gi sig tid til å tenke på den , for da kommer tilintetgjørelsen ‐ undergangen .

Men så er det sulten som melder sig ‐ denne farlige fienden som slapper ham og stjeler alle kreftene hans . Men han har ennu litt mat ‐ han setter sig ned og tar av sig ryggesekken og finner det lille fleskestykket som han har igjen . Det er ikke stort , men han tyner det ut , for han vet ikke når han kan få sig noe nytt . Han stjal dette fleskestykket på en folketom seter for over en uke siden . Der fant han et brød også , men det er det bare skalken igjen av . Men han tar halvparten av skalken og et fleskestykke , spiser det og går videre . Han har ikke tid til å være stille mere . Han må bort .

Og så vandrer han innover skogen og leter sig frem efter dyrenes veier . Han ligner en skogmann . Håret er langt og skjegget er stridt og ukjemmet . Gangen er forsiktig , listig ‐ som et dyrs som har vennet sig til bestandig å være vaktsomt og påpasselig så ikke lyden av fottrinnene når langt ut i rummet .

En dag står han stille og ser op mot skyene . Han står ensom mellem trærne og værer som et dyr efter stormen som nærmer sig . Det er så stille i skogen , det faller ikke blader fra trærne lenger . Løvtrærne står der stive og nakne og forteller at det er vinteren som kommer . Ingen bjeller forteller at menneskenes dyr er ute heller . Han er her alene . Alene som menneske , et menneske som står og venter på at det forferdelige skal komme ‐ vinteren som tvinger ham til å søke ly hos menneskene ... . Han er ikke sulten lenger . Han har stjålet mat på stabburene hvor han har fart frem . For den siste uken har han hastet gjennem en bygd . Han har hastet som en skremt . Og dagene har han ligget i skjul i skogene i ly av granbar og lyng , men om natten har han vandret gjennem den sovende bygden . Og nu er han igjen inne i fremmede skoger som gir ham skjul .

Men nu står han og ser op mot skyene ‐ ser at det faller sne . Hvite fnugg flagger ned fra himmelen og legger sig på trærne , på lyngen , på stiene ‐ det betyr død , utslettelse ‐ for ham som er på flukt . Det betyr noe meget mere ‐ det betyr sult , for nå kan han ikke stjele uten å sette merker efter sig ‐ farene hans vil sette menneskene på sporet efter ham .

Nu er det ute med ham ! Han har ingen ting igjen av livet . Han har flyktet , men nu har blodhundene halset inn på ham ‐ det er som han hører glammet like bak sig " . Han er fortapt !

Blodfarene ligger efter ham hvor han går herefter ! Men allikevel må han videre ! Han haster videre , slår jakkekraven op og leter sig vei inn gjennem skogen .

Han går og går . Men dagen er så kort , og natten er så lang og kold og farlig , for her finnes hverken hus eller varme , så han må gå , gå , gå , for å holde livet i sig .

Han går hele natten . Da dagen gryr er verden hvit så langt han øiner . Ås efter ås ligger snehvit hvor han enn vender sig og skuer .

-Vinter " , hvisker han hen for sig og kjenner en bevende skrekk med det samme , for han føler det som om det ordet betyr døden ‐ en langsom død i fortvilelse og svart mørke . Og han må ikke dø ! Han må ikke legge sig ned og oppgi livet , for legger han sig ned innhenter blodhundene ham og da ‐ da ‐ da ... .

Nei ‐ han må ikke gi tankene tid til å samle sig til angrep . Han må holde dem borte ‐ for de kommer ikke med fred til ham som er morder og forbryter . Han har ikke noe å forsvare sig med heller . Han står der våbenløs i den hvite dagen og vet sig bare å eie et våben ‐ flukten . Men en dag kan han ikke flykte lenger . Og den dagen er ikke langt borte ! Og da står han der redningsløst fortapt ‐ gitt blodhundene og forfølgerne i vold .

Igjen går han , og utpå dagen finner han en barhytte som han legger sig i , og søvnen kommer til ham som er dødstrett med en fattig hvile .

Men med et skrik våkner han og stirrer ut i natten og mørket .

Er de her nå , de som forfølger ham?

Han reiser sig i hast og kaster sekken på ryggen og jager ut i natten . Han jager avgårde som hadde han hele bikkjekoblet efter sig . Han ser bare vilt og opskremt inn i skogen og tar sig frem mellem trærne . Men omsider innhenter trettheten ham og han segner og blir liggende , for han har ikke krefter til å komme sig op lenger .

Her finner han sig selv omsider da det første bleke skjær av dag siver inn over skogen , men da brenner hans øine i heftig feber og kroppen hutrer i kulde . Forsiktig famler han sig op , står litt og støer sig mot et tre , så er han herre over kroppen sin og leter sig vei videre .

Han går som i en døs ‐ som er han bevisstløs . Gangen er ikke som før listig og varsomt som et dyrs , nei , han sleper sig frem , vakler og famler som en gamling . Somme ganger retter han sig op , hiver på sekken , tar sig til brytet og hoster , så fortsetter han , tungt og møisommelig .

Han går fordi det er blitt ham en vane å gå , gå , gå . Han vet ikke hvorfor han går , han bare drives fremover uten å vite hvor eller hvorfor . Det er ingen blodhunder efter ham nu ‐ han har ingen forfølgere , ikke tankene engang arbeider sig op i ham .

Han er sløv ‐ utbrent ‐ ferdig . Han går som i mørket ledet av en venn som han hverken ser eller kjenner eller aner .

Så stanser han ‐ stanser og stirrer ... . Han griper om et tre og lener sig op til det , gnir sig i øinene og stirrer videre frem for sig .

Tar han feil? Er han kommet frem til menneskene allikevel? Tankene farer op i ham .

Han har gått mot sin egen fortapelse . Her er menneskene . Her lyser det fra en stue . Her kjenner han røkluft . Her er fortapelsen ‐ undergangen ! Nu kommer snart blodhundene !

Han retter sig op og snur sig og vil flykte ‐ for han vet han eier bare flukten som det siste håp . Men han orker ikke å flykte ‐ han bare siger sammen og blir liggende med opspilte øine og stirre inn mot stuen hvor lyset kommer fra .

Og dette lille lyset vokser sig imot ham , blir som et luende bål som kaster et voldsomt skjær hvori han ser faren komme imot sig ‐ en gammel mann som kommer nærmere og nærmere med tunge , møisommelige skritt .

" Far , hvisker han , kommer du? "

Faren kommer og kommer , stadig nærmere og ilden kaster sitt lys på ham . Da ser han blodet i ansiktet ‐ øinene som er døde og slukte ‐ hendene som famler efter ... støtte . . . Der faller han foran ham og blir liggende og se ham inn i øinene med det døde blikket sitt ... .

Han slår fra sig , kaver med hendene , men han bare rører ved den døde ! Han kjenner det størknede blodet mot hendene sine ‐ nemmer det kolde pustet av dødt liv .

Da er det som han hører :

" Nu har vi innhentet dig ! Nu er det vår tur ! Nu er du i våre hender ! "

" Hjelp ! Hjelp ! "

Han skriker ut i natten og ropet gir ekko borte i skogen , men det vender svarløst tilbake til ham , og han blir liggende der med den døde og med forfølgerne sine .

Feberen brenner i hele kroppen hans ‐ og han synes at det er luene som svir ham i ansiktet og gjør hendene hans glødende . Så han løfter de op mot lysskjæret ... .

‐ Blod ‐ blod ‐ blod !

Han har blod på hendene sine , han ser det og slår de ned i sneen og gnir dem i håp om å vaske dem rene , men ilden i dem tiltar , svir og blir verre . Og da han igjen løfter dem op mot lyset , drypper det av dem ‐ store , tunge dråper :

‐ Blod ‐ blod ‐ blod !

Han har myrdet ! ‐ Han har drept ! ‐ Å han vet det ! ‐ Han har flyktet og søkt sig bort fra alt sammen , men nu er han innhentet , nu kommer han ikke lenger ! Her ligger han og dør med hele mordscenen foran sig .

Han er fortapt .

Men er det da ingen redning? Intet håp for en som blev drevet til å myrde ‐ til å utslette liv? Er det da ingen vei tilbake ‐ eller vei fremover som bærer håpet om redning i sine hender?

Han løfter sig op på hendene og ser op mot himmelen .

" Der oppe da hvor stjerne efter stjerne tindrer i evig glans? "

" Ikke for dig ! "

" Men da for hvem? "

" For alle som ikke har blod på hendene sine? "

Han løfter atter hendene sine op mot lyset , op mot himmelen .

‐ Blod ‐ blod ‐ blod !

Han ser blodet som drypper og brenner , som aldri kan vaskes vekk ‐ som aldri kan fjernes . Og det er dommen ‐ den evige dommen som røstene her roper til morderen .

" Da hugg dem av ‐ da fjerne dem og la mig gå videre uten hendene ‐ bare jeg finner redningen ! "

Men det er som det roper imot ham fra natten fra stemmer som håner og ler :

" Haha ‐ du morder ‐ hvem vil hugge av slike hender som er fulle av blod ! "

" Så gjør jeg det selv , " roper han og kaver og kaver , men makter ikke å komme op . Han stuper fremover og blir liggende og stirre inn i lyset ‐ stirrer på livet som speiler sig i flammehavet til lyset og flammene brenner ut og slukner ... .

Der hvor sneen først legger sig om høsten og hvor den ligger lengst om våren , der hvor bygden slutter og storskogene begynner ‐ ligger en liten plass hvor et ensomt menneske går og steller og livnærer sig av det som jorden kaster av sig . Hun har ku og gris og sauer og høner . Hun er alene her og søker ikke meget ned til bygden , for hun trives best her oppe hvor hun kan være alene og utenom menneskene .

Eli heter hun , men menneskene nede i bygden kaller henne for Binna . Navnet fikk hun som pike ‐ nesten før hun begynte på skolen . Menneskene har ingen grunn til å kalle henne slik , for hun er hverken sint eller folkevond . Men menneskene er så rare og onde uten å tenke over det . Hun er født med bjønnfot , og menneskene er nå ikke bedre enn at de kaller et menneske efter den feilen som livet har gitt det . Slik var det med Eli ‐ hun måtte få navnet Binna fordi hun gikk der med bjønnfoten sin .

Og dette har skremt henne bort fra menneskene ganske tidlig ‐ fra hun var liten pike rent . For når hun ikke kunde få gå uten klengenavn iblandt dem , så vek hun heller bort fra den store allfarveien og fulgte sin egen sti inn til ensomheten her oppe i skogkanten ‐ her var hun utenom menneskene ‐ her levet hun sitt stille liv med foreldrene så lenge de levde og siden med dyrene sine ‐ og Gud som hun aldri har gått bort ifra , men eiet som en fortrolig venn op gjennem årene ‐ fra hun som liten pike foldet hendene sine mot kveld og bad op mot stjernene hvor Gud bodde ... .

Så lenge hun hadde foreldrene sine eide hun i dem et vern ‐ et selskap som hun lærte sig til å leve i og savnet dypt når det blev borte , for da stod hun der vergeløs mot menneskene og livet ‐ med en bange anelse om at noe ondt skulde komme i hennes vei , som hun ikke var i stand til å vike avveien for . Hun visste ikke hvad det var ‐ bare ante det som en mørk skygge når hun sank trett ned efter dagens slit , eller når hun satt i skumringen ute på trappen og så både redd og lengtende ned til bygden hvor menneskene bodde ‐ menneskene som hadde jagd henne inn i ensomheten for år siden , og som det ikke gikk noen vei tilbake til fordi hun kjente deres blikk ‐ deres hentydninger ‐ deres latter som en beklemmende følelse av nedverdigelse og skam .

Å menneskene ! ‐ det var bare når nødvendigheten drev henne ned til dem at hun søkte dem ‐ men da bare for å være der så lite som mulig ‐ bare for noen knappe timer som var lange som onde dager og mørke netter fordi hun var nødt til å snakke og blottlegge for dem sin blinde uvidenhet om livet og verden . Hun stod likesom og snakket ord som fortalte menneskene at hun var redd dem ‐ mindre enn dem ‐ bare som et dumt dyr inne i fra skogene som var sky og vâr og helst vilde flykte tilbake til skjulene sine uten å vite hvorfor .

Inne i sig ‐ som en drøm ‐ som et vakkert billede hadde hun skapt menneskene om til helgener ‐ til engler som var snilde ‐ gode ‐ kjærlige ‐ til vesener som eide sneens renhet og vannliljenes ynde der de lå på vannflaten som et åpent beger som drakk inn himmelens sol og nattens stjerner , men når hun stod blandt menneskene , blev denne drømmen ‐ dette billedet som trampet i stykker av skidne føtter ‐ revet i tu av hender som bar merker efter ondskap og synd .

Hun elsket menneskene som hun hadde dannet sig dem i tankene sine , men reddedes for dem når hun stod dem nær og så dem i sin onde virkelighet . Hun vilde at alle sammen skulde være som moren og faren , for over dem lå det en glans som ikke tapte sig eftersom livet gled hen , men heller tiltok i styrke eftersom menneskenes ondskap økte og kom henne skremmende nær .

Selv var hun god ‐ som et barn uten bitterhet og hat , men det tenkte hun aldri ‐ det satte hun aldri op for å måle sig mot andre mennesker , for å bedømme hvem som var ond eller god . Målte hun ‐ så blev det med det billede som hun hadde dannet sig av menneskene i sitt sinn ‐ det paradisaktige ‐ det livsfjerne mot det som hun møtte de gangene hun kom nær menneskene ‐ det syndfulle ‐ det onde , og hun blev sørgelig skuffet og gråt fordi drømmen og livet var så fjernt og langt fra hverandre at de aldri kunde møtes i harmoni og enhet .

Kanskje tenkte hun dette fordi hun aldri selv kunde forlike sig med menneskene , fordi hun selv uten å vite det satt som en stjerne høit oppe og så ned til jorden uten å være i stand til å bygge broen som skulde føre henne ned til den? Hun var der oppe og menneskene var der nede ‐ et stort svelg skilte dem ad ‐ et svelg som måtte være der fordi lyset og mørket aldri kunde forenes .

Men her oppe hvor skogene suser og fuglene synger og bygger sine reder og dyrene vandrer uten angst omkring ‐ her vil hun leve ensom fordi ensomheten gir henne et vern som hun tror sig å kunne stole på . Men uten at hun vet det ligger det en ond frykt bak dette ensomme vernet .

Når sneen faller er veien til menneskene stengt ‐ da er det ingen som kommer hit ‐ da kjenner hun sig trygg som barnet hegnet av mange kjærlige armer . Det er bare når våren kommer og åpner veiene op til henne at hun går og er redd for at det onde skal komme til henne ‐ det onde som hun aner uten å kunne forklare sig hvori det består .

Og i denne ensomheten har hun dyrene sine som hun snakker med som var de mennesker . Hos dem gråt hun ut sin bitre sorg ‐ sitt knugende savn da døden sist gjestet henne og tok moren .

Det er fem år siden . Da var hun femogtyve år . Men hun erindrer det ennu som et smertefullt minne når ensomheten ‐ forlattheten ‐ de bange anelsene knuger henne som en mare . For det var så ondt ‐ moren led som hun aldri trodde et menneske kunde lide . Sykdommen tærte henne bort ‐ sultet henne ihjel . Døden stod likesom i nærheten i mange uker før han endelig bestemte sig for å ta sitt bytte . Hun ønsket at han måtte komme , kun kanskje bad Gud om det også ‐ men tiden drog ut og moren lå der i smertene sine uten at noen kunde bringe henne noen hjelp og lise .

Eli ‐ å hun slet ute med jorden for å få grøden i hus før sneen og vinteren kom , og inne lå moren og led . Det var en pine å arbeide under et slikt trykk , men hun klaget ikke ‐ bare slet og strevet og gav ut sin ømhet til henne som hadde gitt henne liv ‐ som hadde eslet ut sin kjærlighet på henne i alle , alle år ‐ fra lenge før hun kunne erindre . Måtte hun si sin sorg til noen ‐ hviske ut sin jammer ‐ så var det til dyrene ‐ til stjernene ‐ og til Gud som visste alt og som snart måtte gi moren lov til å slippe fra alle smertene .

Så kom den siste natten ‐ den forferdelige som aldri vilde bli visket ut av hennes sinn så lenge hun levde . En natt som for alltid hadde gjort henne redd for døden fordi han var en voldshånd som ingen nåde hadde , som ikke skånte .

Moren hadde ligget i en døs ‐ bevisstløs , lenge ‐ lenge , men så våknet hun og blev så klar og våken og nær livet som hun ikke hadde vært på mange døgn .

Eli blev rent redd ‐ det var noe så uventet ‐ så skremmende , for hun forstod ikke at livet kunde bli så levende , så klart i et menneske som lå og drogs med døden .

" Eli , " sa moren og smilte mot henne . " Sett dig her du jenta mi , så skal jeg fortelle dig hvad jeg har drømt mens jeg har ligget her og sovet . "

Eli satte sig nær sengen og tok om morens hender .

" Ja ‐ du har sovet lenge nå , mor , " sa hun og trykket varmt de magre hendene som var klamme og kolde .

" Jeg kommer nok til å sove lenger neste gang , " sa moren , " for jeg drømte så rart . "

" Jaså , " svarte Eli og kjente at halsen snørte sig sammen ‐ hun skulde miste moren snart ‐ miste henne for bestandig .

" Jeg var i himmelen for litt siden , " fortsatte moren . " Og jeg traff far og mange andre der . Og vi snakket sammen om dig og mangt annet i livet . Men så kom en mann bort til mig og ledet mig utenfor de andre . Han så alvorlig på mig og sa at jeg måtte se vel efter datteren min og vare henne , så jeg kunde dø uten anger ‐ uten å stå i gjeld til Gud for dig . Jeg lovte ham at jeg skulde gjøre det , men sa ham med det samme at jeg nok stod i skyld til Gud fordi jeg hadde vært bitter på ham fordi jeg hadde fått et barn som var født med bjønnfot . Da så han alvorlig på mig og sa :

-Det er mange som må gå verre igjennem livet enn datteren din . Men har du vært bitter , så gjør op det før du legger dig til ro for den evige hvilen . "

Jeg tenkte å svare ham ‐ men så var jeg ikke lenger der . Jeg lå her i sengen min og våknet . "

Hun tidde .

" Forstår du mig , Eli? " spurte hun om litt i uro . " Forstår du at det er mig det gjelder ‐ at det er mig som skal bort , og jeg må gjøre op med Gud for denne bitterheten min mot ham? "

" Ja , mor . "

" Da gjør du vel som jeg ber dig da , Eli? "

Hun så på henne med store , tryglende øine .

" Hvad da , mor? "

Elis hjerte tok til å banke heftig og vilt i angst .

" Hent presten til mig , " bad moren .

Eli så ut gjennem vinduet og møtte natten og mørket derute . Det suste i trærne , og det hvirvlet løv i luften?

Ut ‐ nu? Nu når mor lå her og skulde dø . Gå efter presten midt på natten? Gå ned til menneskene og trygle dem om å komme op hit ‐ fortelle dem om hvor kleint det stod til med dem ‐ med moren?

Nei ‐ hun kunde ikke ‐ vilde ikke , det var ingen makt i verden som måtte tvinge henne ‐ selv ikke moren som lå her døende .

" Men , mor , " tagg hun , " kan ikke jeg lese og be for dig? "

" Det må du hele livet , " svarte moren , " men det hjelper ikke mig om ikke presten kommer som er Guds tjener her nede på jorden . Du må gå , Eli . "

Eli reiste sig , hun måtte allikevel , for tenk om hun skulde nekte dette og resten av livet angre det . Å ‐ hun vilde ikke angre på noen ting ! Hun vilde trasse sig igjennem angsten og mørket og natten og finne ned til menneskene . For mors skyld ‐ ikke for andre enn mor kunde hun gjøre noe slikt ‐ gå en slik tung gang i en mørk høstnatt . Måtte bare Gud hjelpe henne? Måtte ikke mor dø mens hun var borte? Nei ‐ hun måtte leve til presten kom ‐ til dagen grydde ! Til solen stod inn gjennem vinduet og gyllet hennes furede ansikt !

" Mor , " hvisket hun med skjelvende stemme . " Jeg skal gå , må Gud velsigne dig her du ligger alene . Jeg skal springe ‐ jeg skal løpe nedover . Jeg skal være snar ‐ snar . Du må ikke dø , mor , før presten og jeg kommer hjem igjen . Hører du , mor , " jamret hun og klappet moren på kinnet mens tårene rant nedover kinnene hennes .

" Jeg skal vente , " sa moren . " Og Gud vil hjelpe dig . "

Så kastet Eli et sjal over skuldrene sine og løp ut og inn i mørket . Gufset stod imot henne , men hun bøiet sig mot vinden og sprang for å hente evigheten hjem til en som skulde dø .

Det var sent ‐ lysene på gårdene nede i bygden var slukket for lenge siden . Her rådet mørket og natten . Her sov menneskene en rolig søvn mens et ensomt menneske med forkrøblet fot løp tungt henover de ødslige veiene frem til prestegården for å hente hjem evigheten til moren sin .

Omsider banket hun engstelig på døren i prestegården . Hun lyttet og pustet og nappet efter luft , for hun hadde nesten løpt livet av sig .

" Hvem er det , " hørte hun en stemme langt inne i huset .

" Det er Eli ‐ Eli fra skogen . Jeg må få presten hjem til mor , hun tør ikke dø før han har vært hos henne . Og livet går snart fra henne . Presten må komme med nu . "

Hun tagg og bad , for hun visste hvad det gjaldt .

" Å er det dig , Binna , " sa stemmen der inne . " Du må vente da skal jeg si det til presten . "

Å hvorfor skulde hun si det ordet ‐ hvorfor skulde hun nevne henne med et slikt navn i denne natten som var så alvorlig . Hun krøp sammen i sjalet sitt og hulket som et barn , som uten grunn har fått ris og er blitt mishandlet . Menneskene var så onde ‐ det var ingen nåde hos dem ‐ selv ikke i en slik natt som denne . Det var ingen hun kunde gråte hos ‐ ingen hun kunde snakke med ‐ ingen hun kunde tro sig til . Alle ‐ alle skjøv henne bort .

" Nå , " sa presten , " er det dig , Bi ... nei , Eli? " Han lukket op døren og slo på lyset .

Han også , gikk det igjennem henne , og hun reiste sig likesom i vill protest imot ham , men hun sa ingen ting , for overfor menneskene som slik jog dolken i henne uten skånsel , var hun uten forsvar . Da krøp hun bare inn i sig selv og gjemte sig .

" Er mor ... . "

Hun avbrøt ham uten nesten å vite det .

" Ja ‐ hun skal dø , og nå må presten følge med hjem og snakke med henne , hun tør ikke å dø alene med mig . Hun må ha noen til å fortelle henne om Gud ‐ si henne at Gud har tilgitt henne bitterheten som hun har næret imot ham fordi ... . " Her tok hun til å stamme , det var slike tunge , onde ord ‐ det var ikke til å fortelle menneskene at mor lå redd og ulykkelig i døden for hennes skyld . Hun brøt ut i strigråt .

" Nå? " sa presten og så på henne . " Ta det ikke så ille du , Eli . Han er god , Gud ! "

Da så hun op på ham . Hun så ham like inn i øinene og så at han var et menneske som hun kunde si disse forferdelige ordene til ‐ disse ordene som slet henne sønder , så hun kjente som blodsmaken stod henne i munnen bare av bitter skam .

" Fordi hun har født mig med bjønnfot , " sa hun hest i en smerte som var bunnløs , naken og uten skånsel .

Han så på henne lenge ‐ han så hvor ondt hun hadde det ‐ hvor det smertet henne å si disse ordene . Og plutselig forstod han noe som han aldri før hadde forstått ‐ at dette unge mennesket her er jaget inn i ensomheten fordi menneskene er så onde at de vet det knapt selv ‐ ja at også han hadde drevet henne bort , for han kalte henne Binna han også . Han var lik alle de andre . Han stod der og så sig som medskyldig i at et menneske blev drevet inn i livets ensomhet fordi Gud hadde latt henne komme til verden med en lyte . Han hadde vært med på det ‐ han hadde selv sagt henne det ordet som skremte henne mere enn andre ord ‐ det ordet som hadde blitt kastet på henne , og som hun aldri i livet blev kvitt . Ja ‐ han hadde sagt henne det like op i ansiktet nu i denne natten som hun stod her og bad og tryglet ham å komme til moren og hjelpe henne inn til Gud ‐ hjelpe henne til å forstå at Gud tilgav henne denne bitterheten .

Han skammet sig dypt ‐ og det som han hadde ment å avslå blev han villig til .

" Jeg kommer , vennen min , " sa han .

Snart efter var de på veien opover . De snakket ikke mange ordene . De bare hastet på ‐ gav ut sine krefter , for det var om å gjøre å komme tidsnok frem .

Plutselig stanset de ‐ stod bom stille og lyttet ut i natten . Hun tok efter hendene hans og dirret i angst , for langt ute i natten ulte en hund som et forferdelig varsel .

" Vi må løpe , " skrek Eli skremt og drog ham med sig . " Vi må redde mor ! "

Og de sprang opfor bakkene ‐ sprang uten stans og lukket ørne sine for hundeulet ute i natten .

Og endelig var de fremme ‐ huset lå der like for dem , og et matt lys stod ut gjennem vinduet .

De stanset ‐ stod og holdt hverandre i hendene , nappet efter pusten og lot hjertene falle til ro . Sveden perlet på pannen og varmen brandt i kroppen . Det hadde vært en hård tørn , men nu var de fremme ‐ nu skulde moren bli glad .

Stille og andektig gikk de inn gjennem døren og presten stanset og lot henne gå videre inn til moren . Det var best hun forberedte moren på hans komme .

Et skrik skingret gjennem huset og efterfulgtes av et dumpt fall .

Han løp inn i det lille kammerset , men stanset brått i døren . Han så alt sammen . Og det gikk en kold angst igjennem ham ‐ her stod han ansikt til ansikt med døden . Her lå et menneske ille tilredt efter blodige opstøt ‐ livet var ikke mere i det legemet som lå der på puten .

" Herre Gud , " sukket han , " vis nåde imot henne ‐ og hjelp henne som er igjen . "

Han bøide sig ned over Eli og sa noe til henne , men hun var forstenet ‐ stirret bare stivt på moren og hadde hverken tårer eller ord .

" Eli , " sa han og knelte ved siden av henne , " Gud har tatt henne hjem . Hun har det godt der hun er , du må ikke stirre slik ... . "

Han drog henne inn til sig som var hun barnet hans som han vilde trøste og være god mot , men hun var som livløs i armene hans , som uimottagelig for trøst .

Det var ingen ting å gjøre ‐ han var hjelpeløs her . Han rettet sig op og gikk nær sengen . Så stod han lenge med bøiet hode og så ned på den gamle mens lebene beveget sig i bønn . Da han rettet sig op , sa han :

" Hvil i fred , og slo korsets tegn over henne . "

Eli så alt sammen , men hun kunde ikke få ord frem , hun var stum i sin sorg . Da hun skjønte han måtte gå , så hun på ham og nikket et takk .

" Jeg skal ordne alt for dig , " sa han , " du skal ikke engste dig . "

Hun nikket igjen , og så så hun at han blev borte ‐ hørte skrittene hans dø ut .

Nu var hun alene i verden ‐ alene . Det var ikke et menneske som tenkte på henne mere ‐ hun var alene ... .

Alle årene sammen med moren og faren gled forbi henne i et forklaret skinn . En hel verden av godhet sammen med to mennesker som hadde elsket henne og vernet om henne , rullet sig op for henne der hun lå . Men så stanset alt sammen ‐ det var bare moren hun så ‐ død ‐ stiv ‐ kold .

Hvor var hun henne? Hadde Gud kommet til henne mens hun var alene? Hadde han?

" Hvil i fred . "

Presten hadde sagt de ordene . Kunde hun stole på de ordene?

Hun blev der med en nagende tvil . Kanskje ‐ kanskje ‐ kanskje mor ikke hadde fått høre tilgivelsesordene fra Gud?

Å , hvorfor hadde livet blitt slukket mens hun var nede efter hjelpen ‐ nede efter presten? Mor hadde sendt henne ‐ og så fikk hun aldri rede på om hun fikk Guds tilgivelse .

Et blekt skjær av dag sivet inn gjennem vinduet . En ny dag kom ‐ en dag som kom med ensomheten til henne på en helt annen måte enn før . Hun reiste sig og gikk ut på kjøkkenet , for før solen gikk op måtte hun ha vasket moren og stelt med henne .

Da hun hadde stelt henne og lagt hendene til rette over brystet hennes , satte hun sig ned på skammelen ved sengen og så sløvt og dødt hen for sig .

Og slik satt hun lenge ‐ lenge ‐ alene i stum sorg .

Dagen var blek ennu , men i øst rødmet himmelen over skogåsene . Hun så ikke dette , Eli ‐ hun bare stirret og stirret og var sløv av sorg og fortvilelse .

Da skvatt hun til , fór skremt tilbake og ropte :

" Jesus ! "

Hun slo hendene sammen og knuget dem inn til brystet sitt ‐ hvem var det som meldte sig på den måten?

Da så hun en fugl som fløi bort fra vinduet og forsvant i skogen . Og da hun så ned på moren , lå det solgull over ansiktet hennes .

" Takk , kjære Gud , " hvisket hun , " takk at du har tatt mor hjem til dig ! "

Og hun sank ned på stolen og gråt stille ‐ det var som om isen hadde tødd op inne i henne . Hun kunde gråte ‐ gråte ... .

For hun erindret noe moren selv hadde fortalt henne for lenge , lenge siden . At når en fulg i solrenningen flyr mot vinduet der en ligger død ‐ da er det Guds hilsen til de efterlatte at han har hentet sjelen hjem til himmelen .

Hun husket disse ordene ‐ og nu falt de som trøst fra Gud selv ned i hennes sorgtunge hjerte .

Stille reiste hun sig og gikk ut . Hun måtte dele denne gleden sin med noen . Hun eide ingen mennesker å fortelle den til ‐ hun bare eide en venn ute i fjøset ‐ en hun hadde gått til i disse tunge ukene mange ganger med tårene sine , med de tunge ordene ‐ nu måtte hun gå med dette budet til Dagros .

" Mor er hos Gud , Dagros , " sa hun og hang sig om halsen på det store dyret og gråt hos det lenge , og det var som dyret forstod henne ‐ det bare eide ikke ord til sin rådighet .

" Mmmm , " sa det bare , men det betød så meget ‐ så meget .

Dette uhyggelige minne om døden er blitt for henne en oplevelse som skremmer henne bort fra det vern som hun har i ensomheten ‐ derfor ligger det bak det vern som ensomheten gir henne en ond frykt som somme ganger blir levende i hennes sinn slik at hun gjennembeves av heftige lengsler efter et menneske som hun kan eie fremover i livet , så hun slipper å dø alene som moren . Men samtidig ligger angsten for menneskene der ‐ den som har skremt henne bort fra dem ‐ den som gjør henne mindreverdig og hjelpeløs overfor dem , og når hun veier disse mot hverandre , så blir hun våbenløs ‐ naken og oprådd , likesom uten vei ‐ uten grunn under føttene ‐ uten forståelse av hvorfor hun lever . Og da er det bare Gud ‐ det som hun i hellig ærbødighet har bevart av ham fra hun var liten pike ‐ hun finner redning hos ‐ han som er den store faren som med nennsom , kjærlig hånd stryker henne over håret og hvisker trøstens ord inn i hennes barnesjel ... . Og hun synker til ro ved hans bryst og lar sin fremtid hvile i hans hender .

Slik lever hun heroppe i en verden for sig ‐ i en verden som gir vern og bange anelser , men hvor Gud er den store som kommer inn i hennes ensomhet med en fars gode ro som varer i evighet , som ikke vil gå fra henne .

De gangene hun er nede blandt menneskene er ikke mange . Det er om våren når hun steller gravene og går innom prestegården med noen gaver , i pinsen når hun søker kirken for å høre orgelets brusende toner og salmesangen og bønnen og prekenen og ellers de få gangene hun er nede for å ordne med kjøp og salg av det hun trenger til livets ophold som ikke plassen og skogene kan gi henne .

Allehelgensdagen er siste gang hun er nede i bygden og da for å sitte å lytte til talen om alle de som er gått hen til hvilen . Det er en hellig dag ‐ en dag med minner om de hun elsket og som er borte og hjemme hos Gud . Hun går hjemover den dagen med en stor lengsel i sig : om at også hun engang må bli blandt de som er å telle mellem helgenenes rekker .

Menneskene står og ser efter henne der hun vandrer opover til ensomheten ; så ser de på hverandre , smiler , sier noen ord om stakkars henne og nevner henne som tullet og går hjem til sine gårder og glemmer hvad presten sa om menneskesjelens pilegrimsgang for å bli helgen , for det er ikke sjelen det gjelder for de mange ‐ det er livets forretning ‐ det er mammons begjær og pengenes usle vinning på bekostning av sjelenes evige undergang ... . Eli er utenom dette jaget , fordi hun eier så evig nok i Gud og vennene sine i dyrenes verden , i naturens rike . Hun er som en ren sjel som ikke har forbrudt sig mot Gud eller menneskene , mot dyrene eller naturens lover . Og hun er ren uten å tenke på det ‐ uten å vite om det fordi hun er en sjel i samhørighet med Gud .

Hun sitter om kvelden med den gamle Bibelen og leser livet inn i sin sjel og bøier sig ned ved skammelen og løfter sin bønn op til Gud og nærer ingen tvil ‐ ingen uro , for hun vet ordene når Gud som stod han hos henne og lyttet som en far . Og hver søndag sitter hun med salmeboken og Bibelen og holder sin andakt ‐ sin gudstjeneste sammen med menneskene nede i bygden , for da er det drømmen om dem hun eier når klokkene ringer dem sammen til kirken . De sitter dernede ‐ hun sitter alene heroppe , men hun er ett med dem i sin drøm om at de alle er gode og tjener Gud .

Så er det en kveld sent på høsten . Hun sitter i ro efter dagens slit og møie og gynger i den gamle gyngestolen efter bestemor og blunder med øinene sine .

Potetene er i kjelleren , grøden i hus ‐ hun er rolig for vinteren , for hun har det hun trenger ‐ Gud til ære og lov . Hun har sett sneen falle ned fra himmelen ‐ så nu er vinterens store , stille ensomhet begynt for henne . Men forsonet med ensomheten lar hun alt i Guds faderhender ‐ han varer henne nok i disse lange , mørke ukene til våren kommer med lyse netter og varme dager .

Men som hun sitter der blundende i stille fred , farer hun plutselig sammen og blir hvit av skrekk , knuger hendene sine mot brystet og stirrer skremt ut gjennem vinduet og sier :

" Jesus ! "

For et skrik skingrer gjennem natten og river stillheten i tu . Et skrik som ikke kommer fra dyrenes rike , for hun kjenner alle skogenes lyder , de forskrekker henne ikke , for de skal gjalle gjennem skogenes stillhet i natten som stjerneskuddene skal falle på himmelen . Det er liv som dør eller liv som fødes . Men dette er ikke et skrik fra dyrenes rike ‐ dette er et menneskeskrik ‐ et menneske i fare ‐ i dødens nærhet .

Hun skrur veken ned i lampen og glir ut i mørket og står i døråpningen og lytter ut i natten . Hun bever i angst , men hun våger ikke å sove , gå til ro før hun har forvisset sig om hvor ropet kom fra .

Og der hun står vâr og lyttende når det henne stønn som fra et menneske som ligger og dør .

Angsten jager gjennem henne ‐ minnet om moren som døde uten mennesker i nærheten av sig , blir levende for henne så koldsveden springer frem på pannen hennes .

" Herre , Gud , " hvisker hun og stirrer op mot himmelen efter hjelp , men det brenner ikke mange stjerner i natt ‐ det tegner sig til sne , for skyene trekker op og dekker stjernenes skinn .

Så samler hun alt sitt mot og går efter lyden ‐ efter stønnene .

Så står hun bom stille ‐ som naglet fast til marken hun står på . Der ‐ like foran henne ligger det i sneen en mørk skikkelse som stønner og kaver som et felt dyr som samler sine siste krefter for å komme sig bort fra den som felte det .

Hun tenker det der hun står i skrekk og stirrer på skikkelsen som ligger fremfor henne . Og tanken på at det er et felt menneske som ligger der redningsløst fortapt stryker angsten ut av henne , og hun bøier sig ned og løfter op hodet og stryker sneen vekk fra den varme pannen med hånden sin og ser inn i et ansikt som slukner med disse skjelvende ordene hvisket ut i natten ‐ nesten som en overgivelse til døden :

" Så har de mig , forfølgerne ... . "

Hun løfter ham op i armene sine og bærer ham inn .

Det er ingen angst i henne lenger ‐ hun føler ingen skrekk for dette mennesket . De ordene det sa før likesom bevisstheten sluknet , har ryddet ut all angst . ‐ Han er et jaget menneske ‐ et som drives frem av de som har drevet mig inn i ensomheten , tenker hun , bare det at han er vergeløs og fortapt uten min hjelp .

Det er den gode ‐ ømme følelsen som hun kjenner overfor alt som lider som har beseiret henne fullstendig , og det er den hun øser av nu hun kan frelse et tapt menneskeliv .

Hun legger ham ned i sengen sin og går ut på trappen . Det er som må hun forvisse sig om at sneen kommer og sletter ut farene efter ham som har kommet til henne .

Jo ‐ det sner .

Er hun glad? ‐ Hun er visst det .

Hun går inn og lukker døren . Skrur veken op og drar forhengene for vinduene .

Så går hun til et arbeide som hun føler hun aldri før har tatt del i ‐ men hun må gå til det , for hun vet det gjelder et menneskeliv som Gud har sendt til henne i denne mørke natten .

Efter denne mørke kvelden som har bragt henne et fremmed menneske som er sykt til døden , begynner et nytt liv for henne . Hun som i alle år har vært ensom og utenom menneskene ‐ som har følt sig forstøtt av dem fordi hun har en lyte som ingen andre eier ‐ hun føler det som en hellig forrett å få ta sig av et ukjent menneske . Hun kjenner ingen angst når hun sitter nær sengen og venter og venter at han skal slå øinene op og leve . Hun bare sitter der som en mor som våker over et febersykt barn som hun gjerne vil kalle tilbake fra dødens favntak .

Hun våker natt efter natt , for det er farlig å la ham alene . Han har slike onde drømmer og syner om nettene . Han skriker ‐ jamrer ‐ sier så mange underlige ord , ja som er han forfulgt av onde mennesker og hunder . Han kan stige op og stå ned på gulvet og fare mot døren , men da tar hun ham i hånden , holder ham tilbake og snakker stille til ham og leder ham tilbake til sengen .

" Men de tar mig , " sier han og kryper sammen av redsel . Han stirrer med feberbrennende øine mot døren som ventet han at forfølgerne kom hvert øieblikk . Men så glir han inn i en døs og er borte i timer .

Andre ganger er han urolig ‐ kaster sig frem og tilbake i sengen , kaver med hendene og stønner i bunnløs fortvilelse og smerte :

" Å blodet da ‐ blodet på hendene mine ! "

Men Eli tar om hendene hans og holder dem i sine lenge , lenge til han faller til ro . Og det er så rart for henne å vite at hun kan stille angsten i et annet menneske ‐ hun som selv har kjent angst for menneskene , bare angst . Å , det er noe nytt ‐ det er en selsom fornemmelse som hun ikke kan forklare sig selv . Men det er slik en god glede inne i henne ‐ en varm lue som ikke dør ut så lenge hun kan våke og holde livet i ham ‐ så lenge hun eier ham her i sin varetekt som er så forfulgt at selv ikke feberdrømmene kan holde dem borte som vil ta ham .

" Det må ha hendt ham noe , " tenker hun . Det er noe farlig i livet hans . Han vilde ikke være så redd menneskene om det ikke var noe farlig , for han eier ingen lyte ‐ han er velskapt og vakker , så det må være et eller annet ‐ en forbrytelse? ‐ som forfølger ham . Men så vil hun ikke tenke noe ondt om ham heller ‐ for han ser ikke ond ut ; han ligner mere et barn som ingen har vært snilde mot ‐ et barn som er blitt skremt for livet og trenger en mors beskyttelse .

Hun tenker så mange tanker om ham ‐ tankene hennes er fulle av ham hele dagen .

" Hvem er han? Hvad heter han? Hvor kommer han fra? "

Hun vet ikke ‐ men hun tror at en dag vil han ligge klar og stille inne i kammerset og se på henne og fortelle henne meget ‐ meget . Rulle et helt eventyr op for henne ‐ og la henne skue inn bak alle forhengene som han nu er dekket med .

Lengter hun efter den dagen?

Ja ‐ hun lengter efter den dagen .

Hun erkjenner det uten å vite at det er kjærligheten som våkner i henne , for hun er uvidende om en slik kjærlighet som er mann og kvinne imellem . Hun bare eier en ømhet for alle som lider ‐ den kjenner hun fordi hun har lidt så meget selv , og av den grunn makter hun ikke å se noen lide uten selv å tre hjelpende til med all den ømhet som stiger op fra hennes rike vell . Derfor er hun utrettelig i sitt strev ‐ hun gir sig aldri over til trettheten når den kommer sigende inn over henne , for hun har en opgave ‐ hun skal kalle et menneske tilbake til livet .

‐ Men enn om menneskene nede i bygden fikk rede på at hun hadde en mann her ‐ et sykt menneske her?

Hun stanser en kveld for den tanken og reddes for den . For menneskene er så onde i ordene sine ‐ de sprer ut ord ‐ ord ‐ ord uten å vite sannheten ‐ uten å tenke på følgene av ordene . De bare snakker dem ut til et menneske og det bærer det videre til neste og slik videre til meget ondt er skapt på folkemunnen . Og ingen kan hente ordene sine tilbake når de først er gitt ut . Hun vet det ‐ hun har hørt så mangt av det menneskene har snakket omkring henne , for også hun har ører å høre med .

Så tenk om menneskene skulde få rede på dette ! Å hvor forferdelig vilde ikke folkesnakket bre sig nede i bygden ! Men det må ikke skje ‐ hun må aldri røbe ham om så galt skulde hende at et menneske kom op hit !

Men det kommer ikke folk hit ‐ ikke nu når vinteren stenger veiene . Det er så sjelden at noen kommer hit , så hun må ikke engste sig for meget . Hun har en god beskyttelse i sneen . Den stenger ‐ stenger og lukker veiene til for menneskene . Hun behøver ikke å være redd . Nei da ‐ men hun vil vare sig ‐ være på vakt om så galt skulde hende .

Men det er så onde netter somme ganger ‐ det er som sykdommen ikke vil slippe ham som ligger inne i kammerset og brenner i feber . Enda hun gjør så godt hun kan , steller ham og lesker munnen hans med vann og stryker bort sveden fra pannen hans .

Så blir det en natt riktig ille . Han er inne i rier av redsler som skremmer også henne , og hun er ikke i stand til å berolige ham . Han puster tungt ‐ stønner som under voldsomme smerter , tar sig til brystet som er det der smerten sitter .

Og hun kan ingen ting gjøre , hun har gjort sitt og er helt oprådd , for det hjelper ikke alt hun gjør . Han blir ikke bedre . Han ligger i feber og angst og snakker over sig og blir mer og mer avslappet eftersom tiden går .

Hvad skal hun gjøre? Hun har bedt til Gud i Jesu navn , men han blir ikke bra allikevel . Og hun tør ikke tenke på døden heller ‐ for det vil bringe så mange vanskeligheter . Så har hun bare en eneste utvei : ‐ å gå til Gud igjen . Han må hjelpe henne ‐ for det er han som har sendt denne syke til henne .

" Kjære , gode Gud , " ber hun knelende ved sengekanten , " du må ikke la ham gå bort nå Gud . Du må la livet komme tilbake med styrke , for han må ikke dø her . Han må ikke det . "

Hun blir liggende og trygle og be til det nesten ikke er ord mere i henne . Til bare gråten hikstet ut fra henne , og hun synker sammen inn mot sengen og ikke er herre over sig lenger .

Da hender det ‐ da skjer det at livet kommer tilbake fra dødens nærhet .

" Vann , " hvisker en matt stemme . " Vann . "

Hun ser op . Jo ‐ hun har hørt rett . Det er han som ber om vann . Hun ser at det er et annet liv inne i øinene hans .

Han lever ! Han lever !

Hun reiser sig fort og løfter hodet hans op fra puten og gir ham vann .

Øinene hans følger henne . Han forstår likesom ikke hvor han er . Det var skoger , skoger hvor han kom fra ‐ hvor han var , men her ligger han hos et menneske . Han glir ned på puten igjen , og hun tørker bort sveden av pannen hans .

Han ligger stille , puster matt , men det er livet som vender tilbake . Han er som et levende menneske som plutselig har våknet av en tung , farlig søvn .

" Hvem er du? " spør han om litt .

" Eli , " sier hun , " og du behøver ikke være redd lenger . Her er det ingen som er farlige . "

Hun er ikke bange for å snakke med ham ‐ det faller henne ikke ondt å si ord til ham . Det er bare en stor glede inne i henne .

‐ Han har vendt tilbake ‐ han skal ikke dø . Han skal være her , og jeg skal stelle ham og ta vare på ham !

" Farlig , " gjentar han som i undring , men så glir en sky over ansiktet hans . Han vet om sin udåd ‐ vet om hvor farlig det er å være hos menneskene . Men han eier ikke krefter til å komme videre . Han bare undres om kvinnen her vet at han er morder .

" Vet du hvem jeg er? " spør han ‐ angst .

" Nei . "

Da ligger han litt stille hen .

" Men hvorfor sa du at det ikke var farlig her? "

Da smiler hun .

" Du har snakket så mange underlige ord mens du har vært borte . Du har snakket ord som om du blev forfulgt av noen . Jeg vet ikke hvorfor . Men du er bra nu . Du skal ikke tenke på slikt nu . Du skal sove . "

Hun løfter hodet hans op fra puten og ordner op så han kan ligge bedre .

" Så , " sier hun . " Nu må du sove . "

Stille går hun ut av kammerset , og han ligger og ser efter henne . Han er ikke redd lenger . Han faller trygt til ro . Han må visst være kommet til et godt menneske ‐ et menneske som ikke vil angi ham og gjøre ham ondt .

Han blir liggende og lytte på henne . Han hører hun rusler omkring ute på kjøkkenet . Det var slik fred over henne ‐ det er så rolig hele huset her . Men hun går så tungt ‐ det dulter tungt når hun setter det ene benet i gulvet . Er hun kanskje halt ‐ kanskje ødelagt en gang for år siden .

Hvem er hun mon?

" Eli , " sa hun

En kvinne med lyst hår og ungt ansikt som bare vil ham vel . Så forunderlig rart livet kan arte sig . Her ligger han trygt hegnet av en kvinne han ikke kjenner ‐ som han bare vet heter Eli . Det er alt han vet om henne .

" Hun må ha båret mig inn , " tenker han . " Hun må ha hørt skrikene mine .

Da har jeg kanskje noe å leve for allikevel da ... . "

Men han er så trett , så matt , og han orker ikke å tenke mere . Han må sove , sove . Og han lukker øinene sine og glir inn i en rolig søvn .

Og Eli kneler ute i kjøkkenet og løfter sin sjel op til Gud i takk og pris fordi han har skjenket livet tilbake til han derinne . Hun er så glad ‐ så varm om hjertet sitt ‐ og det er bare Gud hun kan dele denne gleden sin med , for i verden har hun ingen annen far enn ham .

Så går også hun til ro ‐ det er blitt natt . En stille forunderlig natt med stjerneglitter over et hvitt vinterlandskap ‐ over en jord som sover .

Og søvnen kommer til henne med en dyp velfortjent hvile efter mange døgns uro og engstelse og strev .

Dagen vokser ut av mørket og blir lys ‐ et lys som kaster livets mektige stråler inn i stuen til ham som har vært så nær døden .

Han ligger og kjenner at lyset brer sig i ham , ut til alle fibrene i hele kroppen , ‐ med liv og fornyelse . Han kjenner det på en egen måte ‐ både som glede og angst , som lykke og mørke .

Han aner at livet betyr en rar , egen nennsom lykke og glede for ham her i dette stille huset hvor en ensom kvinne med et varmt glimt i øinene går og freder om ham . Han har nok sett hennes lyte ‐ han aner at det er den som er hennes tunge lodd i livet . Han aner det fordi hun har forsøkt å skjule den for ham . En dag hun satt herinne og strikket blev hun så blussende rød av skam da han så op på henne . Han hadde ligget lenge og sett ned på foten hennes ‐ det var første gang han så at den var vanskapt ‐ så så han op og møtte et skremt blikk som fortalte ham om års skam og lidelse . Han så igjennem et forheng ‐ så likesom inn i en menneskesjels ugrodde sår . Og han tenkte ‐ det er noe som må oversees ‐ aldri hentydes til ‐ aldri smiles av , bare late som det ikke finnes . For denne kvinne ‐ Eli ‐ hun er som et lyst vesen som kommer til ham med livet og lykken i hendene sine . Og hun kommer aldri til å sette forfølgerne på sporet efter ham . Å nei ‐ han eier slik underlig trygghet her i hennes nærhet .

Men ‐ det er en angst ‐ et mørke inne i ham som han ikke kan springe fra ‐ som han ikke kan viske ut av sitt sinn . Det lever der som en mørk sky som drar stormen nærmere og nærmere ‐ en dag bryter den vel ut . Arme ham nå den engang kommer !

Men han må ikke kalle den frem ‐ den må ligge gjemt og borte til uværet kommer som et ragnarokk over hans sjel .

Og da må jeg gå under i hennes nærhet ‐ eller sammen med henne !

At han kan tenke slik ! At han vil dra henne med inn i sin sorte natt ‐ hun som er lyset og lykken ‐ hun som er dagen og livet !

Å , han må henne ikke noe ondt ! Han må spare henne for mørket ‐ natten og undergangen !

Han ligger og tenker slik en kveld som hun sitter inne hos ham . Lyset fra lampen kaster et gyllent skjær over ansiktet hennes og forskjønner henne . Men hun ser ikke op ‐ hun bare arbeider flittig med hendene sine på strikketøiet .

Da gripes han av en varm fornemmelse og hvisker inne i sinnet sitt :

‐ Du ‐ Eli ‐ du er lyset som skinner livet inn i en mørk verden ‐ inn i en sort sjel som har forbrudt sig mot livet og tatt liv .

Er det sant?

Ja ‐ han vet det med en heftig glede inne i sig , en glede som han aldri må miste ‐ som han aldri må gi slipp på , ellers går han under !

Men da må hun vite alt om ham ‐ da må han trekke forhenget til side så hun kan se inn i hans sorte sjel ‐ " se hvor natten kan være sort i et menneskeliv .

Tanken tar ham så han stønner .

Da ser hun op . Og han møter hennes blikk og kjenner et heftig sting inne i sitt indre . Han vil skjule sig for henne som har reddet ham tilbake til livet og kastet lys inn i hans verden ! Hvor ussel han er ‐ hvor elendig ! Her har hun stelt om ham i lange tider , og han bare skjuler sig for henne fordi han er bange for å blottlegge sig ‐ fordi han skammer sig for sig selv . For det er det han gjør ! En blodig skam som blir så forferdelig i hennes nærhet at han er nødt til å gjemme sig !

For mot lyset blir natten så sort !

Men om han drog forhenget vekk ‐ lot henne se inn til ham ‐ hvad da?

Han vet ikke , men han må visst fortelle henne alt om sig selv ‐ uten å gjemme noe bort for henne . Det blir visst i lengden vanskelig å ligge her og la henne i uvidenhet .

Han ligger hen og uroen i ham vokser og tar overhånd over ham ‐ presser ham til å erkjenne ‐ til å vedstå sig for henne .

Så sier han :

-Eli . "

Hun ser op og blusser i kinnene sine . Øinene blir som store lys inne i ansiktet hennes .

" Ja . "

" Vil du at jeg skal fortelle dig et eventyr? " spør han .

" Orker du så , " smiler hun .

Hvorfor sa han eventyr? Han vet ikke riktig ‐ det er så meget en ikke kan forklare sig selv her i livet , tenker han videre og overgir sig til innfallet om å kalle livet sitt for et eventyr .

" Jo , Eli , det er eventyret om ... om .. . " Han orker ikke å få ordet over lebene sine og tier . Det er slik en forferdelig tilståelse overfor et menneske ‐ det er tungt å fortelle menneskene sannheten om sig selv . Å , det er så tungt å si til henne at han er en morder .

Han ser at hun venter på ham ‐ at hun har lagt strikketøiet fra sig og venter å høre hans eventyr . Da samler han alle ordene sine og begynner :

" Jo , det var en liten gutt som kom til verden i en liten stue nær en storgård på landet langt ‐ langt herfra . Kvinnen som fødte ham var ung og vakker ‐ det var hennes ulykke fordi hun var fattig . Hun kom tidlig ut blandt menneskene for å tjene sitt brød , for hjemme i stuen var det mange barn og foreldrene kunde ikke skaffe mat og klær til dem alle , så måtte barnene gi sig i vei ut til det hårde , ubarmhjertige livet for å klare sig selv . Hun var den første som kom ut , men var også den første til å vende hjem igjen og da ulykkelig og fortvilet fordi hun skulde ha et barn som ingen mann vilde vedstå sig som far for , og selv var hun taus om hvem faren var når hun blev spurt . Av skam , sa noen . Av trusler , sa andre . Men ingen visste hvorfor hun var taus ‐ selv ikke moren som tok sig av henne og delte ulykken med henne .

Gutten var pen og velfødt , og han blev kalt Annar . Bestemoren tok sig meget av ham , for moren var ute i bygden og arbeidet . Men når moren kom hjem , lyste det i Annars øine og han kavet med armene sine og vilde endelig bort til henne , og moren tok ham inn til sig og var god mot ham .

En kveld Annar satt slik på fanget til moren og lo mot henne , blev det banket på døren . Alle blev tause med ett og så spent mot døren , hvem kunde det være?

-Kom inn . "

" God kveld , " hilste han som tren inn . Det var storbonden på Hove ‐ han som eide stuen og plassen som besteforeldrene til Annar bodde på . Alle reiste sig da en slik mann kom inn til dem .

" God kveld , " hilste de ham . " Du får værsgo å sitte , " la en til og bød ham en stol .

Han satte sig og så sig om i stuen . Så blev han sittende taus en stund ‐ bare så sig om og holdt øinene sine somme ganger lenge på Annar og moren . Omsider kremtet han og sa :

" Hm ‐ jo ‐ jeg trengte noen til å stelle huset for mig nå . Gamla vil ikke mere . Og nå må jeg ha en som kan stelle for mig . Det nytter ikke å være alene om matstellet i et hus som mitt . Og jeg vil ha et ungt kvinnemenneske nå . Og jeg tenkte at du kunde ta med dig ungen din og komme bort til mig med det første . Han nikket til Karen . For du kunde vel trenge å få dig noe fast nå . Det tar vel på å løpe rundt slik i bygden efter arbeide . Nå . Dere er vel ikke imot det ‐ dere? " Han så på foreldrene .

Nei ‐ var det likt ! Foreldrene blev rent oprømte og glade . Dette var da et enestående tilfelle .

Men Karen blev blek i kinnene sine ‐ og øinene blev så skye og skremte . Hun trykket Annar inn til sig , men kunde allikevel ikke skjule at hendene skalv .

" Nå , svarer du ikke , " sa faren .

Da reiste hun sig og gikk mot kammerset . Hun skalv over hele kroppen . Alle så det og kunde ikke forstå hvorfor . Men i døren vendte hun sig og så på moren og faren som bad hun for sig ‐ som tryglet hun dem om barmhjertighet . Hun skulde visst ha sagt noe også , men lebene bare bevet . Så gikk hun inn i kammerset og lukket døren efter sig .

Men to dager efter vandret Karen bortover mot Hove med Annar på armen . Hun gikk ikke fort ‐ det var som gikk hun mot sin undergang , en skjebne som hun bare selv øinet skammen og nederlaget i .

Foreldrene som stod og så efter henne kunde ikke forstå sig på henne , og Annar som var to år kunde ikke forstå sig på moren ‐ hun var så stiv og grå og uten glede i ansiktet sitt ‐ der det ellers var sol og smil og glede . Men han var for liten til å skjønne slikt .

Så begynte et nytt liv for Annar . Han var som en liten prins i et kongerike . Han fór omkring på gården og var snart inne i alt sammen . År efter år levde han her i en glad barndom som gav ham rett til å gjøre og si hvad han vilde . Hove-bonden var godslig og snild mot ham og hadde han med sig mange steder . De gikk der som en stor og en liten mann som ikke kunde skilles fra hverandre .

Annar var glad i moren sin , men han festet sig meget til Hove-bonden . Hove blev som et eksempel for ham ‐ han tok efter alt det som bonden gjorde føre ‐ både i snakk og handlinger . Og det lo folkene av , kanskje ikke moren så hjertelig som de andre .

Han blev stor og begynte på skolen og tørnet frem som om livet var en slette uten hindringer ‐ som om livet var en evig lek . For det var utrolig hvor snild Hove var mot ham . Han fikk være med ham både hit og dit ‐ enten det var til stas eller arbeidsdag . Og i Annars tanker begynte billeder å stige frem ‐ billeder om fremtiden i dette riket her på storgården . For den måtte vel omsider bli hans ‐ det var ikke tvil i hans sinn om det . Men det nevnte han aldri til noen . Det bar han inne i sig som en drøm som han var forvisset om skulde bli virkeliggjort .

Men et barn drømmer om lykken og nærer ingen tvil om drømmenes opfyllelse ‐ det var ikke barn om det gjorde noe annet . For barnet lever i troens verden så lenge som livet tar i det med nennsomme hender . Hos barnet våkner ikke tvilen før livet bærer imot og skuffelsene blir mange ‐ før de som står det nær svikter og skuffer deres forventninger , legger deres drømmer øde .

Slik blev det med Annar . En dag forstod han ingen ting . Han kunde ikke fatte hvad det gikk av moren . Hun måtte bort , sa hun . Måtte reise til byen , for hun var trett av gården . Hun vilde lage et hjem for ham inne i byen ‐ der hvor det var lettere å leve .

Annar var tolv år . Men han likte ikke å skulle forlate Hove . Her hvor han hadde levd som en prins i år fulle av gleder og oplevelser mellem mennesker og dyr . I et rike som han var usigelig glad i og bundet til . Nu skulde han bort fra alt sammen ‐ og aldri vende tilbake . Hvor blev det av drømmene hans? De gled ut mellem hendene hans . Alt brast for ham , for han forstod ikke dette . Han kunde ikke tilgi moren hennes handlemåte . Han blev sint på moren , men moren tidde og bare så lenge på ham når ordflommen stod ut gjennem hans guttemunn . Det sved henne å høre så mange onde ord ‐ det var som hørte hun selve Hove snakke djevelsk til henne . Hun kunde gjerne gråte ‐ skreket høit , men hun tidde og klamret sig til et håp ‐ én gang skulde Annar innse riktigheten av dette skrittet ! En gang om mange år skulde han ikke si slike hårde ord til henne , for da visste han bedre .

De kom til byen . En by med sotete gårder og støvete dager . En by med et mylder av mennesker i slit og arbeid . Og her slo de sig ned i en stor leiegård i byens østkant i en liten leilighet med to værelser og kjøkken . Moren begynte snart å gå ut i arbeide . Tidlig om morgenen drog hun ut og sent kom hun hjem trett og sliten efter en lang dag i et bryggerhus .

Annar gikk på skolen om formiddagen , men om eftermiddagen gikk han med aviser . For også han måtte arbeide skulde de klare sig her i byen . Det blev et slit som ikke han var vant til ‐ men han sa ikke så meget om det til moren . Han bare gikk der med en bitterhet imot henne . Det var hun som hadde bragt ham inn i dette forferdelige livet . Han kom aldri til å tilgi henne dette ! For det var ingen som hadde tvunget henne til å reise fra Hove . Det trodde han , for aldri hadde Hove sagt to ord til ham om at de var nødt til å reise til byen . Så Annar gikk omkring i byen og bar på en sår lengsel hjem til Hove og alt som han hadde blitt glad i der . Det var en drøm som han søkte hen til når livet blev ham tungt og ensomt og vanskelig .

Moren kunde ikke hjelpe ham stort . Hun eide ikke hans fortrolighet . Hun hadde mistet ham ‐ han vendte sig bare bort fra henne når hun somme ganger om kveldene kunde komme bort til ham for å gi ham et kjærtegn . Det gjorde henne ondt , men hun hadde i livet vennet sig til meget ondt , så hun bar det som hun bar alle de andre nederlagene og sorgene sine . Hun hadde så mange av dem ‐ så mange .

Da de hadde levd i byen i to år , tryglet Annar moren om tillatelse til å reise hjem til Hove på besøk . Hun så at det var umulig å si nei til ham , så hun lot ham fare hjem til besteforeldrene . Det blev vel allikevel det siste besøket hans på Hove , for kjente hun Hove rett , så vilde nok ikke han være så god mot Annar nu som da hun var der ... . Men ‐ men . Annar var ikke voksen nok ennu til å få vite hvor floket livet var .

Men da hun møtte Annar på stasjonen efter at han hadde vært på landet et par uker , forstod hun at han var skuffet over hele ferien . Han så likesom så trist ut der han kom imot henne . Det var ingen stormende glede i ham . Han var som brutt sammen ‐ ribbet for alle drømmer .

Hun tok ham inntil sig da de kom hjem , og han fant sig i hennes kjærtegn ‐ som et barn som fant trøst i det . Men de snakket ikke meget den kvelden .

Hun vilde ikke spørre ham ut ‐ han vilde ikke fortelle .

Men moren fikk snart vite alt . Hove hadde nesten ikke hilst på gutten de ukene han hadde vært hjemme hos besteforeldrene , han hadde bare sagt til ham :

" Det er best du holder dig borte fra gården min mens du er her . For du er ikke en liten skøierfant som jeg kan ha moro med nå mere . "

Det var et hårdt avslag . Annar fattet nesten ikke ordene , men han forstod at de betød meget ‐ at han var rettløs og hadde drømt drømmer som aldri kom til å bli virkeliggjorte .

Så var dét gått istykker for ham . Så hadde han ikke lengselen og drømmene å ty til i de tunge timene . Nu hadde han bare livet med sine skuffelser og sønderslåtte forventninger å stirre inn i .

Livet blev gråere enn det noensinne hadde vært . Han hadde moren ‐ hun var ikke hjemme meget , og var hun hjemme , så var hun trett og sliten . Og hun skjulte noe for ham . Det var ikke alt som han spurte om som hun vilde svare på ‐ det var mangt hun vek unda for når han vilde inn på det . Så det blev et vanskelig forhold mellem dem .

Årene gikk i slit og arbeide . Moren slet til hun ikke orket mere . Og Annar var i arbeide fra morgen til kveld , så snart han var ferdig med skolen .

Da Annar var tyve år , blev moren syk og måtte kjøres på sykehuset . Det blev døden . Hun lå der og blev dårligere og dårligere ‐ døden var ikke til å komme forbi lenger .

Annar forstod det , og han begynte å stirre inn i en ting som han aldri hadde beregnet og tatt med i betraktningen : at moren skulde bli borte !

Nu forstod han det og skalv ved tanken . Han var tyve år . Han hadde et arbeide , men hvad hadde han mere i verden? Moren hadde noen søsken over i Amerika . Men hvad hjalp det? Besteforeldrene var døde . I livet stod han alene . For det var ingen venner som han kunde øine noen redning i . Alle var ham fremmede ‐ ukjente mennesker som han ikke vilde ha nær inn på livet sitt . For det var mange ting i livet som han var uvidende om . Moren hadde ikke fortalt ham så meget om det som var skyld i deres fattigdom og ensomhet .

Men en dag han satt hos henne på sykehuset fikk han vite det . Moren fortalte ham åpent og ærlig om det livet som hun hadde flyktet bort fra ‐ som hadde vært hennes store skjensel og nederlag ‐ som hun hadde holdt ut bare for å ha et hjem for han som var gutten hennes i håp om at faren skulde gjøre rett imot sønnen sin .

" Det er Hove som er faren din , " fortalte hun . " Han blev det fordi han var overmann i livet ‐ fordi han hadde penger og mange løfter til en attenårs pike som var fattig og uten beskyttelse i storbyen . "

Annar stirret mørk fremfor sig og et flammende hat blusset i ham . Han så inn i en fortid som blev så forferdelig svart at han stønnet . Han så inn i et skammens liv ‐ et liv som var tatt på med slike grove hender at det blev umulig å være menneske efter at han hadde fått vite dette .

Hvor forferdelig var hun ikke blitt trampet under menneskenes føtter ! Hvor dypt hadde hun ikke måttet gå ned i sin skam for å holde ham i live ! Hvor tunge offer hadde hun ikke måttet gi for de gleder han hadde hatt hjemme på Hove !

Han bøide sig ned i hendene sine og skalv over hele kroppen .

Og henne hadde han vært hård imot ‐ henne hadde han aldri elsket som han burde ‐ henne hadde han glidd unda og overlatt til sin egen ensomhet .

" Mor , " hvisket han hes , " hvorfor har du ikke fortalt mig dette før? "

Hun så på ham og sa stille :

" Du har ikke vært sterk nok til å få vite det , gutten min . Du er det kanskje ikke ennu . Slik er livet mitt . Det kunde kanskje ha vært anderledes om jeg hadde levd under andre og bedre forhold , men nu er det slik og kan ikke bli anderledes . Du får tilgi mig ‐ jeg kunde ikke annet enn fortelle dig dette . "

Hun bad likesom for sig .

" Men mor , " stønnet han , " du har da ingen ting å be om tilgivelse for . Hele livet ‐ all verden trengte å komme hit til dig og be dig om tilgivelse ! Og så ber du om tilgivelse ! "

Han tidde , satt lenge bare og så på henne . Så sa han :

" Mor , du må si at du har tilgitt mig alle mine onde ord og handlinger mot dig . "

" Ja , gutten min , det kan jeg si dig . "

Hun tok hånden hans og klappet den .

" Takk , " hvisket han og klappet henne på kinnet .

Så gikk han stille ut . Tankene hans var langt inne i en mørk verden av skam og nederlag ‐ det var som var den blitt hans eiendom . Nu stod det til han om han vilde oprette det som andre mennesker og særlig én hadde trådt ned i skitten . Det blev en tung natt ‐ en natt i onde tanker og beslutninger ‐ en natt i oplevelser som drog igjennem ham med vill styrke ‐ en natt som han skuet inn i en fortid som lå i et bunnløst mørke av skjensel og skam . Det blev ingen søvn den natten , og da han kom op på sykehuset neste dag , var moren død .

Han fikk se henne . Hun lå der hvit og død med hendene foldet over brystet og øinene lukket ‐ i evig søvn . Det gled igjennem ham en tanke ‐ nu har mor fått fred og hvile ‐ nu er hun ren og uten pletter , hun er i evighet ferdig med alt som bandt henne til jordlivets skam og skjensel .

Du er frelst , mor !

Hadde livet hans vært grått og ensom før , blev det ikke bedre nu efter mors død . Skremt av den skam som hvilte over ham , våget han sig ikke ut blandt menneskene ‐ han bare fordypet sig i sig selv ‐ i sin egen elendighet . Han følte med sig selv ‐ og syntes synd på sig selv mere enn andre mennesker gjorde det . Og denne selvmedlidenheten avfødte et hat i ham mot Hove som hadde bragt all denne elendigheten inn over livet hans . Han forsøkte å verge sig i det lengste , men da arbeidsledigheten tvang ham til å søke hjelp i forsorgsvesenet , og han blev gående ledig uke efter uke , måned efter måned , kom det listende tanker inn over ham ‐ tanker han ikke kunde stanse og demme op for i lengden . For nu var hans nederlag og skam sunket så dypt at han øinet ingen redning lenger . Han var dømt til å gå fortapt i livet . Han var satt i verden uten grunn ‐ bare til ingen ting .

Han sultet , han led ondt ‐ og han visste at han hadde en far som satt i gode kår oppe på landet uten å bry sig om hans elendighet . Og han vilde aldri opsøke ham for å be ham om hjelp . Aldri . Da heller dø i sult og nød . For den mannen som hadde trampet så grundig og blodig på hans mor ‐ han trengte ikke å bli beæret av å se en sønn av henne krype som tigger ved dørene hans . Å nei ! Men han hatet faren ‐ han hatet ham med et voksende hat ‐ et hat som blev hvitt og vilt .

Den mannen bør ikke leve !

Han stod dirrende i gaten og tenkte det en aften på eftersommeren . Og han følte plutselig at han hadde eid denne lengselen efter å se Hove død ‐ lenge ‐ lenge . Den hadde bare ikke dannet sig til noen beslutning i tankene hans før nu . Men han våget ikke å holde på den ‐ nei . Han måtte ikke la den besette sig , for han måtte ikke bli morder ! Ikke for noen del . Ikke så lenge han var morens sønn !

Men tanken kom igjen og igjen . Og eftersom han skuet inn i sin egen elendighet og nød og tenkte på han som satt i gode kår oppe på landet , så vokste mordtanken sig inn i ham og blev godt næret av selvmedfølelsen . Og en dag var han på veien opover til Hove . Han gikk imot noe nødvendig ‐ noe som han ikke lenger kunde vike av veien for ‐ det var det uavvendelig .

Som pisket til en handling drev han mot Hove . Og det var som skjebnen stod ham bi . For bare to mil fra Hove så han faren kom kjørende imot sig på vei til skogen for å ta ut tømmer . Han visste han skulde det , for det var denne tiden han pleide å ta op til en liten stue i skogene sine . Og han brukte å være borte noen dager når han drog dit .

Det gikk igjennem Annar da han så faren . Han satte sig ned ved veikanten og lot Hove kjøre forbi . Da så han at han ikke kjente ham igjen . Og han så også at han nu var begynt å bli gammel . Han var grå og eldet , men han vilde vel ikke være ved det siden han drog til skogs alene som alltid før .

Annar kjente skogene her fra guttedagene , så han tok en benvei og kom frem til plassen før Hove . Han gjemte sig inne i skogkanten og lyttet efter vognen . Jo ‐ nu kom den . Det blev nesten uutholdelig for ham å ligge her og vente , men det var en tvingende nødvendighet som bandt ham . Han måtte ikke ødelegge anledningen , for han måtte se denne mannen død skulde han selv leve videre i livet !

Hove selet av og lot hesten gå . Han bar inn ryggsekken og gikk inn i stuen , og snart efter steg det blå røk op av pipen .

Annar lå stille til han var forvisset om at de var alene herinne i skogen . Jo ‐ de var det . Det var bare granene som suste og skumringen som falt omkring dem . Dagen og et menneskeliv skulde gå til ro samtidig ‐ han skulde sørge for det ! For så meget kunde han tenke .. .

Han gikk inn i stuen . Ophisset og spent til det ytterste blev han stående i døren og ta oversikt over stillingen .

Der var Hove ‐ der stod bordet ‐ og der lå en øks !

" God kveld , " sa Hove og kom imot ham . " Jeg så dig nok , men her blir du ikke . "

Han stanset et par skritt foran Annar og stirret ham inn i ansiktet . Annar følte at nu måtte det skje ‐ nu eller aldri ! Han grep øksen og slaget falt .

Hove falt tungt mot gulvet og blev liggende .

Annar stod stille og dirret og blev slapp i knærne , så bøide han sig ned og løftet hodet til faren op og så inn i det .

Jo ‐ han var slått slik at han aldri våknet mere ! Hendene hans skalv , og han kjente han fikk noe vått , klebrig på dem .

" Blod ! " tenkte han og rettet sig op og så på dem .

" Jo , det var blod ! "

Han tørret det av sig på buksene sine , tok øksen og kastet den bort på varmen og gikk ut og gled inn i skumringen . Han visste ikke riktig hvad han kjente ‐ han var slapp og avspent , men ellers rolig . Det var som han hadde avsluttet et nødvendig regnskap som hadde krevet en del av kreftene hans . Mere følte han ikke . Og han gikk ikke hurtig inn gjennem skogen ‐ han bare drev innover mellem granene uten noe bestemt mål . Slik drev han om et par dager uten å treffe på hverken mennesker eller dyr . Da stanset han plutselig og blev overveldet av en tvil .

" Enn om han lever? "

Han stanset forferdet og skalv som i feber .

" Tøv , " sa han . " Han er død . "

Men tvilen blusset heftig op inne i ham og tvang ham til å snu . Det var som fikk han feber i hele kroppen . Han måtte få visshet ! For om han ikke var død ‐ så hadde han jo ikke opnådd det han vilde ‐ ta hevn for det som denne mannen hadde bragt inn over morens og hans eget liv !

Han kom tilbake til hytten . Den lå der like rolig og forlatt som han hadde gått fra den . Det røk bare ikke op av pipen mere . Varmen var dødd ut .

Forsiktig steg han inn . Hove lå der han hadde falt . Det var ingen som pustet her utenom ham selv . Han løftet igjen hodet til faren op og så inn i det . Det var blodig og øinene var slukte .

Han slapp det brått . Det gav et sett i ham og han blev redd ‐ skremt ‐ som våknet han for en udåd som han hadde øvet . Plutselig følte han som om det var mennesker i nærheten av ham ‐ som om det kom noen hit !

Uten å vite det grep han fatt i ryggsekken og kastet den over skuldrene og løp ut og satte innover skogen . Han løp og løp som om noen forfulgte ham og var på sporet efter ham . Og han falt ikke til ro før han hørte det suste av regn i skogen . Da stanset han og hvilte , men ikke lenge ‐ for det var noe som ikke vilde slippe ham ‐ en indre uro som sa ham at han var forfulgt . Og han løp ‐ jaget frem som et dyr og visste at han aldri måtte gi sig ro , for da vilde han bli innhentet !

Og nå ligger han her , Eli ! " stønner han .

" Å ! " hikster hun og slår hendene sine for ansiktet sitt og løper ut i kjøkkenet . Hun dirrer som et aspeløv ‐ det er som en sort natt er blitt kastet inn over henne , og hun kaster sig ned i sengen sin og hulker inn i hendene sine .

" Å Gud , " stønner hun , " er dette det onde som skulde komme inn i livet mitt ! Å Gud ‐ du må hjelpe mig ! "

Men det er ingen ro å finne hos Gud for henne ‐ tankene hvirvler rundt ‐ rundt ‐ rundt . Hun er uten redning i en sort natt som nesten ikke vil gi tapt når dagen omsider gryr .

Og han ligger og tenker at nu har han forbrutt sig mot henne . Nu har han skremt henne fra sig for bestandig !

Bare hun ikke melder det ! Bare hun ikke går med det til menneskene !

Men de tankene slipper han fort ‐ de finner ingen grobunn i ham .

Å han kan være trygg for henne ! Hun er for god til å kunne føre menneskene på sporet efter ham !

Men at han skulde lesse alt dette over på hennes skuldre ! Hun som er lyset og dagen og renheten ‐ hun blir tilskidnet av alt dette ! At han skulde ha gjort det !

Men jeg kunde ikke annet ! Det var ingen vei utenom ! Her har jeg ligget og skjult mig for henne i lange tider . Måtte hun ikke allikevel med tiden få vite hvem jeg er?

Jo ‐ jo ‐ jo !

Det smerter ham at hun skulde ta det slik . Han vilde henne ikke noe ondt !

" Eli ! " roper han . " Eli ! "

Men han hører ingen ting . Det er bare natten som råder , natten og mørket ! Og han legger sig slapt tilbake på puten og lukker øinene . Han er matt ‐ det har tatt på ham å fortelle dette . Men nu er det gjort ‐ det var nødvendig og ikke noe for tidlig .

" Ja , ja , " sukker han , " slik måtte det komme ‐ eventyret mitt ! "

Snart efter er søvnen falt over ham .

Neste morgen kommer hun inn til ham og går bort og tar hånden hans .

" Takk , " sier hun , " takk . "

Han ser på henne ‐ han ser at hun har ligget våken hele natten , og at hun har grått meget . Men det er ingen skrekk i henne nu ‐ det er ro over henne .

" Du er snild du , " sier han og stryker hånden hennes mot kinnet sitt .

Hun bare ser på ham ‐ ser på ham med de varme øinene sine , og han ser på henne , og det er som aner de begge at de er bundet til hverandre ‐ bundet slik at de aldri kan løses fra hverandre mere ... .

Solen ruller opover himmelhvelvingen og kaster sine varme stråler ned mot jorden ‐ kjærtegner den med en glødende ømhet som tvinger frosten ‐ kulden og vinteren til å gi slipp på sitt kolde favntak som den har holdt jorden fangen i .

Med stønn og bulder våkner jorden under solens glødende kjærtegn og frir sig fra den tunge søvnen som vinteren og kulden har holdt den i . Men om natten lukker kulden sine armer om jorden som vilde den ikke gi slipp på sin elskerinne ‐ som vilde den beholde henne i sin døde , golde favn i evighet .

Slik strides kulden og solen om jorden i en hissig kamp inntil kulden må vike og gi tapt for solens mektige kjærlighet ‐ dens kjærtegn blir levende varme som ingen kolde leber mere kan stenge ute . Det er livet som våkner under kjærtegnenes heftige glød ‐ livet som ikke kan stenges inne i kulden mere ‐ livet som må bryte sig ut av sitt fengsel og klæ jorden til fest og glede .

Det er solen som egger sin nyvunne elskerinne til å synge ‐ sorle ‐ le og juble eftersom livet vokser i hennes skjød .

Du hører det i vårvindens sus gjennem skogene ‐ i bekkenes sorl over stenene ‐ i elvenes latter utfor stupene og i fuglenes jublende triller op imot skyene !

Og fordi menneskene er en del av naturen kan de ikke tie når vårkoret setter i å synge til livets pris ‐ de synger med ‐ synger og traller og blir som nyfødte sjeler i sol og latter , i glede og livsberusende lykke .

Eli sitter og hører dette kjente suset i granene når vårvinden kommer med sine varme kjærtegn i bleke netter . Hun hører sorlet fra bekkene ‐ jubelen fra fuglene og gledens latter i sitt eget bryst .

Det er en slik underlig tid med sang og glede ‐ med drøm og lengsel ‐ med dager som kaller og netter som hvisker om kjærlighet .

Hun går mellem dyrene sine og kjenner en glede så stor og rik at hun fatter den knapt ‐ hun bare nemmer den som en sus igjennem sitt blod ‐ som en ny sang som hun aldri har nynnet og sunget før .

Hun skal ikke være alene mere ‐ hun skal eie et menneske her hvis nærhet får blodet i hennes årer til å synge i glede ! Hun nærer ingen mørke tanker for livets ensomhet ‐ for å skulle dø ensom . Å nei ‐ hun eier en venn som aldri vil gå fra henne ‐ en venn som hun har frelst til livet , og som nu går her i kveldene og arbeider på jorden og smiler til henne over bordet og snakker med henne om mangt som får hennes hjerte til å banke i heftig lengsel og glede . En dag skal de kanskje knyttes til hverandre for evig nede hos presten !

Det er ingen angst i henne når hun tenker slik . Det er bare glede ‐ en glede hun gjerne gir sig hen til fordi den er så rik .

Det er nok så at Annars mørke liv har skremt henne ‐ fått henne til å beve i bunnløs skrekk , men det er over nu ‐ det er gjennemlevd og ligger dypt begravet i hennes sinn under alle gledene som nu blusser i henne .

Hun er så lykkelig og glad ‐ som et barn som ser drømmene sine gå i opfyllelse ‐ som får det det har bedt om .

Og når hun tenker på menneskene nede i bygden , skremmes hun ikke lenger ‐ det er som hennes liv har fått et forsvar ‐ et varig forsvar i Annar som går her omkring henne og arbeider for hennes lykke og liv . Og med denne fornemmelse av forsvar vokser det op en stolthet inne i henne : ‐ hun er ikke vergeløs og utstøtt ‐ hun eier en makt som kan redde et menneske tilbake til livet og gi det ly og trygghet fordi hun er utenom menneskene og bor i ensomheten avskåret fra menneskene som har bragt dem begge så meget ondt .

Hun går i denne rus av glede dag efter dag og tenker at den skal vare bestandig ‐ i evighet .

Men som kulden plutselig kan sette inn en forårsnatt og legge en død hånd over alt groende liv , slik kan også en hendelse i menneskenes liv bryte alle drømmer sammen og legge dem øde .

Og når et ensomt menneske herjes av vårfrost blir dets smerte bunnløst .

Det er en lys kveld med bleke stjerner henover himmelhvelvingen ‐ og nymåne . Det suser en sakte vind gjennem det unge løvet og drar med sig angen av svanger muld . Fuglenes sang er dempet ‐ døende . Bare fra og til synger en måltrost noen toner ut i kvelden .

Det er en stille uendelig ro over naturen ‐ den ånder fred og evighet . Men i denne kvelden sitter Eli ute på trappen og stirrer inn i et savn ‐ en hendelse som hun ikke fatter . Det er som er all glede drept i henne ‐ som er hun ribbet for alle gode tanker . Så trist sitter hun der og stirrer inn i sorgen sin at ingen lyd når hennes ører ‐ ingen tone av liv bever gjennem hennes sinn med fred .

Hun er ulykkelig ‐ for Annar er her ikke . Han har vært borte snart en uke , og hun vet ikke hvor han er , og hennes smerte og savn er uten grenser , for det er et tap hun aldri har regnet med .

Hun kan ikke gråte ‐ ikke rope ‐ ikke lokke ham tilbake til sig , for hun vet ikke om han hører det . Hennes eget rop ut i kvelden vil bare bringe ekkoet tilbake til henne ‐ et ekko fulgt med sorg ‐ sorg ‐ sorg . Må hun da ikke være fortvilet og stum og tåreløs når livet har ribbet henne slik? Å jo ‐ derfor sitter hun her ensom ute på trappen og stirrer ut i kvelden . Hun venter ikke at han skal komme tilbake ‐ hun har ventet , men nu er likesom alle håp glidd ut mellem fingrene hennes som tørr sand .

" Annar , " har hun hvisket . " Annar ‐ Annar ‐ Annar ! "

Men nu hvisker hun ikke mere hans navn , for det bare drar smerten nærmere og gjør alt mere uutholdelig . Og angsten for menneskene kommer til henne med fornyet styrke ‐ og alle bange anelser , og hun er hjelpeløs gitt i deres onde vold .

Når han er gått ‐ når han kunde svikte henne , så er det ingen i verden som hun tror lenger ‐ ingen !

Hvor trygg og glad gikk hun ikke omkring herinne og stelte maten til ham mens han hakket og arbeidet ute på akeren ! Hvor stor var ikke hennes glede når han lå inne i kammerset og kom sig mens hun fredet om ham og våkte over ham ! Hvor glad hadde han ikke smilt henne imøte så mange ‐ mange ganger under denne vinteren !

Nu så hun ham ikke mere . Nu var han for alltid borte ‐ borte .

Hvor? Kanskje tatt av lsmann . Kanskje satt han i fengsel? Ånei ! Han var rømt fra henne . Det er vel denne foten hennes som har skremt ham !

Hun vet ikke ‐ men hun har tenkt alle mulighetene igjennem uten å finne visshet , og hun våger sig ikke ned til bygden nu ‐ ikke på lenge ‐ lenge , for hun er reddere for menneskene enn noengang før .

Når han lot sig skremme av lyten hennes ‐ når han så sig redd på hennes store legemsfeil ‐ å ! da vet hun ikke om hun våger å se inn i et par menneskeøine mere !

Og hun kan ikke være glad i Gud mere efter dette .

Hvorfor er ikke hun som andre? Hvorfor fikk ikk hun ben som andre kvinner?

Spørsmålene reiser sig i hennes sinn , men vender svarløse tilbake . Det er ingen redning i å spørre heller , for ingen kommer til henne med svar .

" Mor , " tenker hun , " hun lå med de samme tankene og eide ikke fred når hun skulde dø ! " Skal hun lide den samme kval? Skal hun gå videre i livet med en bitterhet i sin barm rettet mot Gud fordi han skapte henne med en lyte som blev hennes skam og nederlag? Nei ‐ det våger hun ikke . Minnet om moren blir for skremmende nært . Nei ‐ hun har aldri vært sint eller bitter på Gud fordi hun blev ulik alle andre , men nu er hun det , og vil allikevel ikke være det , fordi hun øiner faren i det .

" Å , " sukker hun , " du må hjelpe mig , Gud ! "

Da blir hun vekket . Vâr som bestandig våkner hun for fremmede lyder .

Det kommer noen ‐ det er lyden av skritt som bæres hit av vinden !

Han? ! Annar? !

Hun våger ikke å se op , for enn om det var noen andre , da vilde skuffelsen og redselen bli så tung og vanskelig . Hun bare blir sittende og stirre ned i marken , men hjertet tar til å banke i heftig lengsel ‐ det er som håpet ennu lever i henne dypt under alle sorger .

" Eli ! "

Hun hører ropet som en lokkende tone borte fra skogkanten og setter avgårde . Hun er ikke lenger i tvil .

Det er han ! Annar ! som kommer tilbake til henne med livet og gleden og alt godt i verden !

Og her står hun nær ham ‐ ser ham op i øinene og kjenner at nu gråter hun ‐ nu bryter gleden frem som en strøm av tårer . Å ! hun har vært så sorgtung ‐ så ødelagt av onde tanker og anelser at nu må hun gråte den ut hos han som hun er så glad i .

" Men gråter du , Eli? "

Han stryker henne over håret og forstår ikke hennes gråt .

" Å , " hikster hun , " jeg trodde du aldri kom tilbake til mig ‐ at du hadde gått for bestandig ! "

" Men Eli? "

Han løfter ansiktet hennes op og ser henne inn i øinene som er fulle av tårer .

" Jeg trodde du hadde sett dig redd på benet mitt , " sier hun ; og han kjenner at hun dirrer i armene hans da hun sier det , slik tar det på henne å fortelle et annet menneske sin dypeste skam ‐ sitt sværeste nederlag i livet , tenker han . Og han vet at han ikke må nevne benet for henne ‐ aldri må se på det med smil , for det vil drepe det gode i henne og jage henne bort fra ham og inn i sig selv og ensomheten .

" Å nei , Eli , jeg skremmes ikke av dig som har gitt mig livet tilbake . "

Han klapper henne på kinnet .

" Vet du hvor jeg har vært? "

Hele ansiktet hans blir lyst , ungt ‐ strålende .

" Nei , " sier hun .

Men lyset slukner i ham ‐ han erindrer livets mørke som hviler over ham , og som han nu drar inn over hennes liv . Det er ikke riktig , men han kan ikke annet ‐ han er ikke sterk nok til å gå videre i livet uten henne , for hos henne vil tankene dø og gli bort ‐ hos henne vil han få styrke , men borte fra henne er det undergang , så må han da heller dra mørket inn over hennes liv .

Han står der og det går ingen vei utenom . Det er livets røst som kaller ‐ det er menneskenes vår som er våknet i dem begge ‐ og den kommer de aldri utenom uten å volle hverandre sorg og ulykke og undergang .

Han aner det er livet som han møter hos Eli ‐ livets store kjærlighet som skal frelse ham fra det onde .

" Jo , " sier han omsider uten glede . " Du vet hvem jeg er ‐ og det er bare du i hele verden som vet det . Det vet jeg nu . Jeg har fått rede på det nede i bygden . Så nu er jeg trygg for menneskene . "

Hun ser på ham ‐ forstår at det er tungt for ham å minnes hvad han er . Og hun får trang til å være god mot ham .

" Annar , " sier hun , men det blir bare med det ene ordet , for hun er så klossete når hun skal si gode ord til et menneske . Hun har ikke gjort det før . Han minner henne igjen om et barn som trenger en mors omsorg ‐ et skadeskutt dyr som trenger vâre henders pleie . Han er så pen , tenker hun videre , så pen og ung og snild og full av mørke minner som bare hun må hjelpe ham å glemme .

" Ja , " sier han .

Hun bare møter øinene hans med et varmt blikk . Det er svaret hennes .

" Eli , " tar han op igjen hennes navn , og han blir spent i øinene eftersom han forteller henne : " Nu har jeg vært nede i bygden og fått mig arbeide her oppe i skogen . En bonde gav mig vedhugsten sin , så snart tar jeg fatt med den . Men først ‐ først må du svare mig : vil du glemme og skjule min brøde her hos dig ‐ så den bare blir mellem oss? "

Hun skjelver litt . Hun ser inn i hans spørsmål , lytter likesom efter stemmer , som skal vare henne , men de kommer ikke , og hun eier bare ett svar :

" Ja , " sier hun .

" Takk , Eli , " hvisker han og legger ansiktet sitt inn mot skulderen hennes og lar det hvile der lenge ‐ lenge .

Hun står og klapper ham over håret ‐ kjenner hvor glad hun er blitt og drømmer igjen om fremtiden i et liv med Annar .

Så retter han sig op og tar hendene hennes .

" Kom så setter vi oss , " sier han og tar henne med sig bort til en stubbe . Der blir de sittende en stund , så sier han :

" Da blir det som presten sa : Du får ta med dig Eli , så skal jeg nok vie dere . Blir det , Eli? "

Hun kaster et blikk ned på benet sitt og en bølge av stolthet skyller atter gjennem henne . Så skal hun allikevel ikke bli ydmyket i livet , men eie en seier på sin side hun også . Den kommer sent ‐ den kommer på en merkelig måte ved en mann som er like ensom som henne selv ‐ men den kommer nu hun er moden til å møte kjærlighetens kall .

" Ja , " svarer hun .

Og de blir sittende i forårsnatten med ansiktene vendt mot hverandre og hendene hvilende i hverandres .

" Gråter du? "

Ordene skjelver over lebene hans ‐ de tolker en beklemmende følelse som han har ligget med lenge .

Natten er så stille , men han har ligget og hørt en sår gråt som han tror han har hørt hver natt i flere døgn , og denne gråten drar så mange urolige tanker frem i sinnet hans . Det er som om denne gråten blir en anklage som han ikke kan komme forbi , for det er han som er skyld i at hun natt efter natt ligger og gråter .

Så har han allikevel dratt skyggene inn over livet hennes så hun ikke lenger eier den strømmende gleden som kastet lys og lykke inn i hans mørke sinn . Han har altså merket henne med sine blodige hender slik at hun om natten må ligge og gråte ut sin kval i bitter ensomhet . Så har allikevel denne sitrende lykken vendt sig imot ham og blitt til ulykke og sorg for dem begge . For han også blir tung i tankene sine når han hører denne såre gråten som hun ikke vil dele med ham , si ham grunnen til .

For når han spør slik i nattens stille timer , blir han svarløs . Det er som glir hun bare dypere inn i sig selv når han spør henne hvorfor hun gråter .

Det er kommet et skille mellem dem . Det har reist sig en mur som blir høiere og høiere natt efter natt . Og den må ikke vokse ‐ den må jevnes ut slik at de kan bli lykkelige igjen !

Annar retter sig op i sengen og ser på henne . Hun ligger med hodet mot veggen ‐ har likesom vendt sig helt fra ham ‐ og gjemmer sig likesom inn i en ensomhet for å finne forsvar mot tanker som herjer henne .

" Eli , " tigger han . " Kan du ikke svare mig da . Gråter du? "

Men han får ikke svar ‐ blir bare overvellet av en skyldfølelse som lar mørket bli sort i ham , lar natten bli mørk og endeløs i hans sinn .

Det blir synd på synd som reiser sig op og vidner imot ham . Og han kan ikke mere forsvare sig med sin selvmedfølelse , for det er den som er skyld i hans bitre undergang . Hadde han eid et menneskes fortrolighet under de onde dagene han gikk ensom og tillukket for all verden inne i byen , så hadde han kanskje ikke vært morder . Men nu er han det , og det er en synd som han aldri kan slette ut av sinnet sitt . Det er noe som bestandig vil leve i ham om ingen minner ham om det eller ei . Det er der , og han har ingen ting å forsvare sig med . Det var ikke noe nødvendig ‐ det var en forferdelig tanke som grep ham ‐ som han nesten kjælte for til den blev en makt som drev ham til handlingen . At det var en hevn ‐ er ingen trøst , har aldri vært det heller . Han har vært forfulgt av en skrekk siden da . Det er stemmer inne i ham som anklager ham . Anklager som han ikke lenger kan komme bort fra ‐ de blir en byrde som han kjenner tyngere og tyngere på skuldrene sine for hver dag som går . Og nu når han natt efter natt ligger og hører at Eli ‐ hun som bare har vært god mot ham ‐ som har fredet og gitt ham all sin kjærlighet ‐ gråter sårt , så er også det en smertefull anklage som gjør hans skyld større . For hun er ren og lys og god ‐ en kvinne som var skjær som en lilje til han tok i henne med sine blodige hender , og nu er hun merket uten å ha sagt det med ord . Gråten hennes forteller ham det . Må han da ikke være ulykkelig !

Han er en synder ! Og han har latt et uskyldig menneske bli delaktig i hans synd . Det lettet han den natten han fortalte henne alt om sig selv . Da var det som om en klebrig drakt blev tatt av ham , men han tenkte ikke at den skulde bli hengende om en annen og bringe ulykke inn over hennes liv . Men nu henger den om henne og vidner mot ham . Slik er livet ‐ dine synder skal engang vidne imot dig !

Ja ja ! Han vet det ‐ han kjenner det dypere enn han kan forklare det selv . Og det blir så ondt å ligge her og høre Eli gråte , så han står op og går ut i natten . Han orker ikke denne gråten lenger ‐ det er en menneskesjels nød han hører i den . Og den er han skyld i !

Det er et blekt skjær over skogene og månesigden seiler henover hvelvingen mellem svake stjernelys .

Han står litt og ser op imot hvelvingen ‐ sukker og driver så inn gjennem skogen , og han erindrer hvorledes han i netter skjulte sig i skogene og drog omkring på stadig flukt . Nu er han innhentet ‐ ikke av mennesker , men av en dyp anklage som stiger op i hans eget hjerte ‐ det som menneskene kaller samvittighet . Det er den som har tatt kveletak på ham og presser ham til å tilstå ikke bare for Eli at han har syndet ‐ men for all verden .

Men vil han det?

Han stanser på ny inne i skogsnaret og lytter som var det en røst som snakket til ham . Men så tar han til det som var redningen før ‐ han går ‐ flykter , for han må ikke stanse og la stemmene snakke til ham ‐ da er han ferdig !

Men Eli da? Hun som ligger ensom hjemme og gråter fordi hun er blitt medskyldig i mordet ditt !

Å henne ja ! Henne har han ødelagt ‐ henne har han dratt ned i skitten ! Henne som han vilde bare godt fordi hun har fredet om ham med nennsomme kvinnehender . Nu er han skyld i hennes tårer og hennes smerte . Og hun som har lidt så meget før ! Hun som menneskene har jaget inn i en ensomhet fordi hun har en fin , vâr sjel som ikke tåler å bli tråkket på ‐ nu har han tråkket på den mere enn andre mennesker . Det blir spor i hennes sinn i all evighet fordi har har tatt i henne og rørt ved henne !

Så er da livet hans bare til menneskenes ulykke ! Så er han da en synder som må jage omkring og sette merker efter sig ! Kaste mørke skygger hvor han kommer !

Å bare han kunde finne en ende på livet ‐ eller en sammenheng ! Men det finnes ikke et sammenheng ‐ ikke en dypere mening med livet . Det er synd på synd som floker sig sammen og gjør hele livet til et stort kaos !

Men Gud ! tenker han i feber . Kanskje han er et mål for menneskene? Kanskje ‐ " ?

Han kaster sig over tanken og fanger den inn i tankene sine som en siste redning .

Men han finner ikke vei alene til Gud ! Han må ha noen til å hjelpe sig ‐ men hvem?

Presten? Ja ‐ det må være presten !

Han tveker ikke lenger ‐ han tar beslutningen ‐ det får bære eller briste . Han orker ikke å komme hjem til Eli før han er blitt et annet menneske som kan bringe henne lyset og renheten tilbake ‐ den som han har ranet fra henne .

Han kommer inn til presten og setter sig foran ham og ser ham rett inn i øinene . Han skjelver , for det er tungt å betro sig til noe menneske når det betyr straff som fortielse kan hjelpe en bort fra , men når sinnet aldri blir fri ‐ så får det stå til . Han må vite i natt om Gud hjelper en synder løs fra en byrde som tynger verre en tunge lenker .

-Å jeg har syndet , prest , " sier han og ordenes nød beveger presten . " Jeg har syndet verre enn alle andre . Min synd er ikke til å komme forbi . Og nå ligger Eli og gråter fordi hun har mistet freden sin ‐ mistet renheten sin . Og det er min skyld ! Jeg har bragt ulykke inn over hennes liv uten å ville det . Det er bare hun i verden som jeg har betrodd mig til , og hun har lovet å tie med det , men nå mister hun gleden , freden ‐ ligger og gråter fordi hun vet om den og føler sig medskyldig i den . "

Han reiser sig op og driver omkring ‐ det er som om kampen blir ham for tung .

Plutselig kaster han sig ned foran presten og roper ut fra sin pinte sjel :

" Er det frelse for en morder hos Gud? "

Presten blir hvit i ansiktet ‐ det er som faller han helt ut av fatning . Han må samle alle kreftene sine for å kunne svare ‐ dette kom for overraskende på ham . Og han kan ikke si noe før han er rolig , for han har aldri vært ansikt til ansikt med en morder .

" Annar , " sier han om en stund rolig og fattet , ‐ slik som en prest må snakke til en fortapt synder . " Frelsen som Gud skjenker oss i Jesus er uten grenser . Det er ikke store eller små synder hos ham . For ham er vi alle syndere . Det er ikke en synd i verden så stor at ikke han tilgir og frelser en fra den . "

Da er det som et lys glir over ansiktet til Annar . For han eier slik tiltro til presten ‐ han har snakket så vennlig til ham før ‐ og han har vært snild mot Eli siden hun kom til ham en mørk natt og bad ham være med hjem til moren som lå og skulde dø , så han tror at det er sant når presten sier det .

" Da må du hjelpe mig da , " sier han . " Du må be med mig . "

Og de bøier sine kne og ber til Gud om frelse ‐ om nåde ‐ om tilgivelse . Og det faller fred inn i hans sinn ‐ det er som et lys tendes i hans mørke verden og driver mørket ut .

Det blir nesten dag før Annar bryter op , man da har han fortalt presten om hele livet sitt . Han har ikke skjult på noe ‐ ikke gjemt noen ting til side . Alt har han fortalt . Men han vet at det er ikke nok bare dette . Han vet at han har fått fred og nåde fra Gud , men det er ennu en vei å gå for ham : den som en morder må gå som vil sone sin straff efter en jordisk lov : Veien til lensmannen .

Han vet det uten at presten har sagt det til ham . Så da han står og skal ta avskjed med presten , sier han :

" Så blir det lensmannen da . Jeg får melde mig til ham . "

Han tier ‐ ser på presten , så stønner han :

" Men Eli stakkar ! Hun blir alene ‐ alene . "

Han bryter sammen i gråt .

" Jeg skal hjelpe henne jeg . Du kommer nok tilbake igjen , Annar , for å leve livet videre forsonet med Gud og mennesker . "

Presten stryker ham over håret ‐ det er så mykt som på et barn . Denne mannen som står her og gråter er bare som et stort barn nu ‐ og han blir vel gammel når jeg ser han igjen , tenker han vemodig og medfølende .

Det går igjennem ham en tung smerte ‐ en fortvilet medfølelse , for livet er så floket for somme mennesker . Men han vil aldri legge byrder til ‐ han vil heller hjelpe dem av med byrdene sine .

" Ja , takk da , prest , " sier Annar og trykker hånden hans . " Du får se til Eli da . "

Så går Annar ut og presten står nesten og dirrer under livets tunge ansvar som er blitt pålagt ham .

" Jeg må ikke miste dig ! " jamrer Eli inn mot skulderen hans . " Jeg må ikke ! Kan ikke ! Vi får heller gjemme det sammen ‐ bære det som en byrde videre fremover i livet ! "

Eli hikster og jamrer , for han har fortalt henne alt , men nu blir det for tungt for henne . Hun kan likesom ikke miste ham , for han betyr livet for henne .

" Eli , " sier han . " Du må ikke ta det slik . Det er ondt for oss begge , men det kommer til å bli det beste for oss ‐ både for dig og mig . "

Da ser hun op på ham ‐ ser på ham med de tårevåte øinene sine , forundret og spørrende .

" Ja , " sier han . " Du har ligget og grått natt efter natt , og jeg har gjettet hvorfor . Du har mistet freden din ‐ du folder ikke så stille og rolig hendene dine mere om kvelden når du ber . Du leser ikke Bibelen heller . Og det er min skyld ‐ det er jeg som har ødelagt livet ditt fordi jeg har påtvunget dig en bør som du ikke var i stand til å bære , for du var for ren til å bli merket av slike hender som mine . Og nu tar jeg børen tilbake ‐ jeg vil bære den alene inn i fengslet og bli fri den der . "

" Annar , " sier hun , " har du gjettet dette? Å ! Jeg som ikke trodde at du visste det ‐ jeg som vilde gjemme det for dig slik at bare jeg skulde lide under det , for jeg vilde ikke at du skulde få skylden for at jeg mistet min frimodighet for Gud ‐ det som jeg har bevart fra jeg var liten pike , men miste så meget av denne sommeren . "

Ærlig tilstår hun det for ham , for nu kan hun ikke skjule det lenger . Hun orker ikke å bære det ensomt lenger . Men det er så tungt allikevel , for hun vil ikke at han skal bære skyld for hennes skyld . Men nu er det sagt , og hun lar hodet sitt fall inn til skulderen hans på ny , og hun gråter stille der .

Og langsomt går det op for henne at hun må gi slipp på ham , for det er Gud som krever det . Det vil bare bli ulykke og sorg og skille mellem dem om det blir fortiet , for det vil tære inne i sjelen som irr . Hun har kjent så meget ondt i sommer siden hun gav ham det løftet om å tie m ed det ‐ om å bære det i stillhet , så det er vel best det blir som Annar sier . For en gang kommer han nok tilbake for å være hos henne for bestandig .

Men det blir så tungt ‐ det blir som å rive hjertet ut av sig å skilles med ham ! Men hun har ant at dette er veien ‐ hun har ant det lenge ‐ lenge , men hun har ikke villet det . Hun har villet trasse sig igjennem til en seier , men det er tatt fra henne , og nu blir det bare seier for henne om hun frivillig gir slipp på Annar . Da vil Gud gi henne barnets fred og glede tilbake i rikt monn om det enn skal volde henne savn og sorg og smerte til å begynne med .

Så må hun gi sig over til livets dom ‐ gi sig over for at livets synd kan bli sonet .

" Annar , " hvisker hun , " så får Gud hjelpe oss til å skilles da . "

" Ja , " hvisker han .

Og de står der stumme i en smerte som river i dem begge .

Så går de der noen dager og forsøker å hale ut tiden ‐ det er som de ikke orker å fullbyrde dommen som livet har avsagt over dem . Men dagene blir så lange og onde ‐ vil likesom ikke gi dem et eneste smil .

Annar drar ved fra skogen , for han vil lette arbeidet for henne . Han skal være borte fra henne lenge ‐ lenge ‐ det aner han , så han må gjøre sitt nu han skal skilles fra henne . Hun skal ikke slite med alt alene . Det blir allikevel tungt for henne å bli her i ensomheten .

Men det blir tungt for ham å dra fra Eli . Hun har likesom gjort menneske av ham . Det er som har han blitt et nytt vesen under hennes tak , i hennes nærhet . Han kjenner det ‐ han føler det i hele kroppen ‐ i sinnet ‐ i sjelen ‐ ja , han vet det , for han hadde aldri funnet Gud ‐ aldri vært villig til å gå til lensmannen om ikke hun hadde satt ham inn på et nytt spor i livet . Hadde han ikke hatt henne , hadde det bare vært flukten ‐ jaget til undergangen omsider hadde innhentet ham . Det vet han , og han står i en ubetalelig gjeld til henne . En gjeld som han vel aldri makter å betale . Men ‐ men . Gud må hjelpe henne ‐ han har ingen andre å overlate henne til , for han vet ikke om hun vil ta imot hjelp fra andre mennesker . Kanskje presten . Jo ‐ han har lovet det , så han kommer nok til å se til henne . Men det blir allikevel ikke han som hjelper henne ‐ han som står slik i gjeld til henne , det blir en annen . Ja ja ‐ slik er det i livet . Men om mange , mange år kommer han vel hjem igjen , da skal han arbeide for henne ‐ bestandig ... .

Men så kan de ikke hale ut tiden lenger . Det må skje det som er ufrakommelig , det må skje som en nødvendighet i deres liv .

De står der en morgen og vet at nu må det skje . De vet det så det dirrer i dem av smerte og sorg . De aner årenes ensomhet og lengsel ‐ de aner at når de engang møtes igjen er de gamle ‐ utslitte mennesker . Men da er de forsonet med livet og Gud slik at de kan leve videre i ensom fred sammen til døden henter dem bort fra livet .

" Så må du ha takk for at du gjorde menneske av mig da , Eli , " sier han og drar henne inn til sig . " Du får vente på mig . Jeg kommer nok når tiden lider . "

Han klapper henne over kinnet og tører tårene bort .

" Ja , vi skal vente på dig , " hvisker hun stille i sorgblandet glede .

" Vi? "

" Ja , " sier hun og det glir et smil over ansiktet hennes . " Jeg blir ikke så lenge alene . Det kommer et lite barn som er ditt og mitt . Vi skal vente på dig . "

Da kan han ikke mere , han lar hodet sitt falle ned mot skulderen hennes , og han gråter der . Nu blir skilsmissen vanskeligere enn noensinne . Han kjenner det som noe umulig ‐ noe som ikke må skje , for det koster for meget . Men han makter ikke å få ordene over lebene sine . Han bare gråter inn mot skulderen hennes og gjennembeves av en oprivende smerte .

" Du må ikke gråte slik , Annar , " sier hun stille . Og det er som har hun fått krefter som kan bære alt . Hun er likesom den sterkeste når det gjelder noe tungt og vanskelig , og det er fordi hun vet hvilken seier hun omsider har dratt i land for sig selv og Gud .

Hun har ført et menneske fra mørket og inn i Guds lys . Hun har fått en gave av livet ‐ rik gave som bærer bud om håp og glede i de årene som ligger foran henne i en ellers ukjent fremtid . Og nu har hun villet dele den med ham som eier den samme rett til den som henne .

" Takk , " sier han . " Så har jeg dere å tenke på og å lengte efter . "

Han tar ryggsekken og kaster den over skuldrene , skuer for siste gang rundt i kjøkkenet .

" Farvel da , " sier han og nikker .

Så går de ut hånd i hånd .

Der bakken bråner nedover stanser de og tar avskjed . De holder hverandre i hendene og bøier hodene sine og ber sammen .

Så er stunden kommet ‐ livets vanskelige , tunge stund som betyr års ensomhet og lengsel for dem begge .

" Farvel da , Eli . "

" Farvel da , Annar . "

Og hun ser Annar gå nedover mens tårene slører øinene hennes . Så må hun snu , for han kommer ikke tilbake på lenge , lenge , og hun kan ikke sitte her og vente lenger .

Hun går hjem til ensomheten for å vente på barnet og Annar som skal bringe livets store lykke tilbake til henne ‐ en gang om mange , lange år .

Og Annar går ensom gjennem skogen . Han kjenner at det er en makt som bærer ham i denne stund ‐ det er Guds makt . Og han er glad over å eie den , og han vet at Eli bæres av den samme forunderlige makten når hun nu går inn til skogenes ensomhet .

" Et menneske synder sig inn i mørket , " tenker han , " men Gud bruker ensomme lys som han har tendt i verden til å lyse det inn i havn . "

Han er ikke lenger redd for å vandre tilbake til menneskene , gå til dem og si dem sin synd . Han er blitt et fritt menneske ‐ et sterkere menneske ‐ og det er han blitt hos Eli . Hun har ledet ham ut av mørket og ført ham inn i lyset . Og møtet med Gud har gitt ham en trygghet som gir styrke .

Det er ingen redde tanker i ham nu ‐ enda hvert skritt fører ham nærmere og nærmere lensmannen ‐ og dommen . Men han reddes ikke . Han vet at hver dag herefter blir dager som han løftes opover og opover både i sine egne og andres øine . Og det betyr større kraft som menneske , større reisning som kristen .

Han stanser . Her ligger bygden foran ham ‐ her er han igjen nær menneskene som han i lange tider har gått av veien for ‐ har skydd . Gjør han det nu? Nei . Nu tør han se dem alle inn i øinene . Ja ‐ han tør si dem : her er jeg ‐ her er morderen ! Han tør det fordi han har gjort op med sig selv og Gud , fordi han er blitt et nytt menneske , og fordi han vet at nettopp denne hans vandring til menneskene ‐ til dem og soning ‐ er det som vil bringe ham livets lykke uten skår ‐ uten skygger .

" Er det sant dette? spør han sig selv .

-Ja , " svarer han . " Ja . " Og han løfter ansiktet sitt op mot himmelblået , står litt , og så går han videre for å sone sin synd .

Tretten ensomme lange år innenfor murene setter merker eftersig ‐ en blir vel nesten ikke menneske efter de årene . Men det var noe som hjalp Annar i årenes lange ensomhet : lengselen efter henne og barnet . Og ikke bare det , men bevisstheten om å sone noe han hadde forbrutt , gjorde det lettere for ham å bære ensomheten og straffen . Og som en dyp undertone i sitt sinn eide han samhørigheten med Gud . Det var en makt som aldri ebbet ut ‐ heller tiltok eftersom årene gled hen .

Men så er disse årene omme . Han er fri . Han har sonet sin synd efter jordiske lover og går ut til friheten og livet hvor han har to mennesker som venter på sig .

Det er en varm høisommerdag at toget kommer pesende inn på stasjonen . Solen stikker ned fra en høi himmel hvor lerkene synger sine triller op imot det svinnende blå . Det anger nyslått høi og suser i løvhanget .

På stasjonen står Eli med en pike i hånden . Hun ser spent mot toget , leter efter en som hun har ventet på i lange år . Hun er blitt grå i håret ‐ årenes slit har satt sine merker på henne . Men det er glede i hennes ansikt ‐ en glede som ikke slitets merker kan hindre fra å bryte frem .

" Se der er far ! " sier hun og peker .

Og piken med det lyse håret ser efter morens finger og møter med blikket sitt et blekt ansikt under en skyggelue . Han vinker imot dem , og de vinker tilbake , og de kjenner en glede som bever igjennem dem ‐ et brus i blodet som setter farve i kinnene .

Det er far !

Det er Annar !

Det er han som kommer ‐ han som de har ventet i mange år ! Han som mor har fortalt så meget om ‐ han som skal være så snild , så god , så kjærlig .

Far ... .

Toget stanser og han ‐ Annar ‐ stiger av og kommer mot dem . Han er trett ‐ blek og håret er grått . Han er blitt gammel mens han har sittet inne . Men det er ro i blikket hans ‐ en dyp ro som ingen kan rane fra ham ‐ en ro som forteller at han er et menneske som er forsonet med menneskene og livet og Gud .

" Eli , " sier han og trykker hånden hennes . Det er som bare det ene ordet sier alt som ligger inne i ham ‐ det som han ikke eier ord til å gi uttrykk for .

" Annar , " svarer hun , " velkommen hjem til oss . "

" Far , " sier piken og slår armene sine om ham . " Jeg er Anna , jeg , " forteller hun glad og oprømt .

" Anna , " sier han forundret og klapper henne over kinnet .

Han er utav stand til å si mere . Det er som om livet er så nytt og fremmed ‐ han har ikke vennet sig til det ennu .

Men han tar dem i hendene og trykker dem varmt og lenge , så tar han kofferten sin og vandrer med Eli og Anna opover til skogenes ensomme ro ‐ der fuglene synger og bekkene sorler og dyrene vandrer i lyse netter og lange vinterdøgn .

Han er et menneske som har sonet sin brøde og gitt en lykke så stor at det skal ta ham hele livet å takke for den og å glede sig i den .

Det tenker han lykkelig der han vandrer med de han elsker innover mot det hjemmet som han nu med rette kan kalle sitt , for det er ingen ting som skiller ham fra å eie det lenger . " Det har tatt tid dette , " sier han til Eli , " men nu er det ikke spørsmål om tid mere , nu har vi resten av livet å være sammen i . "

" Ja , " sier hun , og det er glede som toner i stemmen hennes .

Og de går videre opover alle tre ‐ glade ‐ lykkelig mens skogene omkring dem synger om fred ... .