På veien sydover stanset jeg noen dager i Paris . Det var ingen gode nyheter som kom fra Spania . Baskerne i Bilbao kjempet sin siste kamp .

En kveld satt jeg med noen franske arbeidere på en liten kafé i Belleville . De hadde konene med og et par alvorlige , halvvoksne barn . De forberedte sig på morgendagen , den store prosesjonen som går hvert år en søndag i mai til kirkegården Père Lachaise , hvor de siste av Pariser-kommunenes kjempere blev drept i 1871 . Noen av de berømteste arbeiderbataljonene kom nettop fra strøket her . De sloss best og døde best da de blev drevet tilbake hit , og var hjemme .

Vi laget i stand de små merkene som vi skulde selge . Det var papirflagg med billedet av kommunardene ved muren . vi stakk knappenåler igjennem dem og kastet dem i en haug på bordet . Inntekten skulde gå til de baskiske barn .

Det var en varm , sort kveld . Døren stod åpen ut til plassen . Arbeiderne som jeg satt med , hørte til her . Kjentfolk gikk forbi i lysstripen . Trekkspillåt kom ute fra mørket , det var Louis . Verten viste dem fortrolig aktelse , når han bragte glassene med kaffemelk .

Det gule lampeskjæret over bordet hvor vi satt , glinste ute på plassen i et rekkverk av sort og rød glasur . Det var den nye nedgangen til metroen , det mest moderne anlegget i Paris , med bombesikre hvelvinger ; mellem dobbelte dører kunde klærne rives av i tilfelle av giftgass .

Morgenen kom med fint , sølvgrått vær . Vi gikk gjennem parken ved Botzaris , hvor gressplenene skrånet bratt ned mot en liten sjø . I 1871 fant de likene av flere hundre kommunarder der nede . Et stykke borte raget Sacré-Coeur-kirken skinnende op i rummet , høit over Paris , reist av seierherrene som et minnesmerke til seksti millioner francs for de drepte blandt geistlighet og borgerskap .

Barn lekte i parken . Det kom noen fly inn over byen , en sveit av store tre-motors militærmaskiner . Barna stirret op , vinket og lo .

I strøkene rundt Père Lachaise var der sort av folk som ventet på prosesjonen . Vi begynte å skrangle med bøssene og selge merker . " Til de små barn i Bilbao . Gi hvad De vil . Til de små barn som lider . " Det var interessant å se hvem som kjøpte . Arbeiderne og kvinnene deres gav bestandig og meget , fem og ti francs . Forelskede par gav sjelden . Det var forbausende ; hjemme vilde en ung mann ha utfoldet sig ved å gi , her utfoldet han sig ved å la være . Hardt , sensuelt tilfreds så hun bort på ham når han nektet ; han var fornuftig med penger , forsørger ; dessuten var han god på en måte som bare hun visste om . Damer med hund gav aldri . Mange husmødre hadde allerede kjøpt flere merker , men dessverre glemt dem hjemme .

Enkelte velklædde menn svarte klart og bevisst nei . " Men det er til barna - . " " Nei . " De hadde mange hundre meter å gå før de var ute av arbeiderstrøkenes menneskemasser ; hvert tiende skritt blev de stanset av en bøsse ; et merke til noen centimes på jakkeopslaget hadde gitt dem fri passasje . Nesten triumferende gjentok de sitt nei .

Toget kom gjennem gatene , endeløst . De gikk seks-syv i bredden , menn , kvinner og barn , alle i utakt , mange røkte , de snakket sammen , vendte sig og lo . Det fantes ikke noen flammende uavviselig fordring : våben til Spania .

De hadde nettop tilkjempet sig viktige goder , firti-timers-dagen . Tirret stod motstanderne på spranget ; en hjelp til " de røde " i Spania vilde bli opfattet som en ny klasseaksjon , en maktutvidelse . Det vilde bli kamp ; ved to av grensene stod utenlandske fiender . Så gikk de franske arbeiderne fredelige og velvillige i toget , det gjaldt ikke å skape motstandere , men venner , flere , flere ... .

De fant frem penger og gav ; bøssene blev tunge . Barna kunde hjelpes , her måtte alle være enige ; barna kunde hjelpes ; fordi de ikke var voksne . Toget nærmet sig kirkegården . Blodige og åndeløse blev kommunardflokkene engang drevet tilbake hit , fordi teknikk og strategi var sterkere enn en idé . Idag kom pariserarbeiderne rolige , i helgedagsklær , en halv million mann , med innflytelse i regjeringen ; i skyggen av samme avmektighet .

Vi svinget inn gjennem portene til Père Lachaise . Nu hadde alle i toget miniatyrbilledet av kommunardene spiddet på brystet sitt .

Kirkegården var som en kolonihave av små stenhus ; inne i dem , bak dører med rusten lås , var rum med fotografier av de døde og kunstige blomster . Gamle trær med skimlete stammer og fuktig mørkegrønt løv reiste sig over likbyen . Inne i dunkelheten ruvet Thiers' dødspalé .

På gravene opover skrentene satt tilskuere overalt ‐ med mat og vin pakket ut til frokost i det grønne ; kvinner og barn i lyse sommerklær .

Vi gikk opover den bratte , trange kirkegårdsveien . En strøm av folk som hadde vært oppe ved muren , kom i motsatt retning ; noen soldater var blandt dem . En kvinne ropte i ekstase : Soldatene er med oss !

Ikke alle . I de bortgjemte sidegatene rundt kirkegården var postert soldater , tusener , mobilgardister med uværsblå stålhjelmer . Geværene stod i sine pyramider ved siden av panservognene . Det var ikke parisere , det var pålitelige folk , blev det sagt .

Vi gikk opover den siste kneiken . En dynge av blodrøde kranser lå foran muren hvor kommunardene stupte . Rett overfor var arbeiderbevegelsens førere samlet på en tribune ; her pleide de å stå hvert år mens toget defilerte forbi . I år satt de .

Mot dødsmuren , mellem dynger av lik , reiste baskerne sig , ‐ ensomme , uhjulpet , i sin siste strid .

" Til de små barn i Bilbao !

Gi hvad De vil .

Til de små barn som lider , monsieur . "

Det gikk ikke tog på mange timer fra den franske grensestasjonen Cerbère inn i Spania . Tunnelen gjennem fjellet åpnet sig innover , dryppende sval og sort , bort fra den hete , bleke sommerdagen ; men den var sperret av soldater efter flere attentatforsøk . Det var ikke annet for enn å slepe koffertene opover den bratte fjellsiden . På høieste punkt gikk grensen , og det første velsignede skrittet vi satte nedover bakke , var på spansk jord .

De brune åsene stupte ned i et lyst tomrum , hvor det melkefarvede Middelhavet gled sammen med varmedisen . Under oss lå den første spanske landsbyen , Port Bou .

Vi gikk nedover den stenete kleiven mot husene , mellem grågrønne kaktus som brente med gule blomster . Vi hadde passert vaktene på begge sider ; en fin , svimmel grensefølelse fylte sinnet av samtidig å begynne og være fremme .

Det lød rop nede på veien , hverken min kamerat eller jeg enset dem , før vi så noen soldater springe opover skråningen mot oss , med geværene i ubehagelige stillinger . Andpustne førte de oss tilbake til et lavt , hvitt murhus som vi ikke hadde lagt merke til . Her var toll- og passkontroll .

Inne i det mørke rummet stod noen civilklædde menn og ventet oss ; det glødet svakt i skumringen av lysebrune revolverhylster . Mannen som undersøkte passene våre , hadde en lærrem om håndleddet hvor patronene var stukket inn .

De andre fortalte at de nettop hadde arrestert en amerikaner som hadde uforståelige papirer i hattebremmen ; han var nu underveis til fengslet i Barcelona ; vær så snild og vreng lommene .

I regnfrakken min fant jeg et sammenkrøllet brev . Det måtte ha ligget der i måneder . Jeg hadde selv skrevet det til en tysk emigrant , men det var returnert : adressen ukjent . Jeg la det på bordet sammen med andre papirer .

Det var sikkert et ganske likegyldig brev , jeg husket ikke lenger hvad jeg hadde skrevet , med det måtte forklares . Fra minutt til minutt vokste det i gåtefull betydning , der det lå krøllet og uåpnet . Jeg hadde bragt det med mig tusenvis av kilometer ; nu var det funnet . Hvorfor skulde disse mennene godta det? De var fem dødsdømte hvis deres motstandere seiret . Ikke en tvil måtte slippes over grensen . Dette brevet som kanskje skulde stanse mig , førte mig plutselig videre , dypt inn i deres land , inn i truet liv .

Mannen med patronremmen åndet på et stempel og trykket det ned i passene . Han skjøv papirene bort til oss : Takk , dere kan gå , sa han . Salud !

Inne i en grønn bukt med sandbunn lå Port Bou . Et sønderskutt hus var det første vi så .

Minnet om lykkelige , solglitrende somrer hjemme , med samme lukt av sjø og fisk , forsøkte å presse sig frem og gjøre inntrykket til noe fortrolig . Ja , her var noe som var vårt , og noe ... som ennu ikke var det .

På husene og trærne var der sorte retningspiler som viste inn i byen . Vi fulgte dem gjennem de små , kronglete gatene , som lå utdødde i middagsheten ; til slutt samlet piler fra alle retninger sig om det som måtte være byens hjerte : et mørkt kjellerrum , refugioen , det bombesikre skjulestedet .

Overalt var klistret plakater om hvorledes man skulde forholde sig hvis man ikke nådde frem til refugioen . Angsten er verre enn faren , stod der , man skulde ganske enkelt legge sig inn til en husvegg med hodet i hendene . På plakaten var tegnet et barn som lå i denne helt korrekte stilling , mens granaten eksploderte en halv meter borte , og under stod skrevet : nu ligger du trygt .

Vi så oss tilbake : et par kilometer borte , over åsen , var Frankrike . Den samme sommerdagen stod og dirret over jorden , der som her , og allikevel : et sted , hvor grensen gikk , blev himmelen forandret , den var ikke lenger bare til å puste i , en luft hvor løv og blomster nærte sig og humler surret . Og freden som åndet over Port Bou grep en kanskje ikke så meget om hjertet som om mellemgulvet .

Efter noen timer fikk vi et tog sydover til Barcelona . Appelsintrær i solnedgangen jaget forbi , vinbusker som skjøt op lik en grønn , lysende glede . Menneskene inne i toget var snilde ; på spansk vis delte de alt med hverandre , brød og vin . Med ett begynte toget å bremse . To flyvemaskiner kom innover gjennem kveldhimmelen .

" Er det våre? " spurte jeg mannen ved siden av mig .

" Hvis de ikke skyter , er de våre , " svarte han .

En soldat sa at når toget stanset , skulde alle løpe ut , spre sig og søke dekning under vinbuskene .

En eiendommelig følelse fylte mig : Du trodde at du ikke var så verst almendannet , sa jeg til mig selv , men hvad kan du? Du kan for eksempel ikke reise på tog , og du står kanskje aldeles ikke noe høit , når det gjelder å ligge ved en husvegg . Ingenting som er nyttig og nødvendig i denne nye kulturepoken , har du lært dig , du er naken og uduelig .

Toget øket igjen farten , flyene var gjenkjent , to republikanske jagere drønnet lavt nedover oss .

Neste eftermiddag drog vi i bil til Valencia . Meningen var at vi skulde overnatte underveis . Natten falt på ; vi prøvde i landsby efter landsby . Ikke en seng var å få , ikke en stol , ikke en meter gulvplass , overalt flyktninger . Det var ikke annen råd enn å kjøre videre . Billyktene var overmalt med blåfarve , et svakt spøkelsesaktig lys gled bortover veien . Utenfor lå havet i månestripen .

Klokken fire om morgenen kom vi inn i Valencia . Skyskraperne rundt den store rådhusplassen reiste sig overjordiske , gjennembrutt av måneskinn og hanegal . Om dagen ser disse husene grå og sammenbitte ut , her er kontorer og fagforeninger og amerikanske agenturer , men om natten siver hemmeligheten triumferende ut : kykkeliky ! Her er syv hundre tusen flyktninger i byen , og de har tatt med sig de mest transportable av sine husdyr . Slik er det at Valencia galer mot morgenen .

Vi gikk rundt til hotellene for å spørre efter værelse . Det var håpløst , siden bare gikk vi . Det var en vidunderlig sommernatt . Jeg blev stående foran et gammelt palass ; hele fasaden levde av barokkfigurer som var hugget ut i stenen . Det veldige relieffet reiste sig mot den blå stjernehimmelen .

En fabrikkfløite satte inn , så én til , plutselig var byen omspent av en ring med ville jamrende sirener .

Jeg vendte mig mot chaufføren . " Bombardeo , " sa han .

Ut fra et hus kom en kvinne med et barn i bylt på armen , andre fulgte , noen støttet gamle og syke folk . Hele tiden klaget sirenene ; en ny lyd kom til , klapringen av kjepper mot husenes dører og vindusskodder . Hvert kvartal hadde en gammel nattevakt , nu slo han alarm for å få alle ut .

Hele tiden strømmmet mennesker gjennem den månebleke gaten , alle dødsstille , uten et ord . Det var som : hyss , de kunde høre oss , de som kommer .

Vi fulgte med til en refugio . Hundrer hastet nedover trappene til det underjordiske rummet , gled inn i det svake blå lyset og blev borte . Noen kvinner vilde ikke gå ned , de vilde bli oppe hos mennene sine , for det var ikke plass til menn der nede . Ved siden av mig stod en kvinne med et blekt , storøiet barn på armen . " Det er sykt , " sa hun , " feber . De friske barna prøver vi å få sendt bort , men de syke må vi ha hos oss . Å , de er forbrytere . "

Vi stod mot en vegg og ventet . Karlsvognen lyste ; noe falt funklende ned mot et hustak , var det en bombe? Det var en stjerne . En mann sa : " de er luddersønner . " Så blev det stille igjen . Nu smalt det , tunge , hurtige drønn . Han sa igjen : " De er luddersønner . " En annen sa det var luftvernet som skjøt .

En stund efter gikk sirenene igjen , det var roligsignalet . Flyene var drevet tilbake igjen , utover havet . Kvinnene kom op fra jorden igjen , de snakket ikke nu heller . De slepte sig hjemover med barn på armen . Det lysnet av dag .

En mann med koffert kom ut fra et hotell , jeg var om mig og fikk hans plass , en stol i frisørsalongen . Her satt jeg til barberen kom om morgenen og såpte mig inn . Siden gikk jeg ut i den varme , fuktige sommerdagen .

To ting preget Valencia : mange krøplinger i khaki og livlig byggevirksomhet overalt .

På de åpne plassene slet arbeidsfolk i det gnistrende hvite solskinnet . De grov i jorden ; murte ; noen steder var nybygget ferdig , alltid av samme arkitektur , en lav , tung blokk av cement .

De bygget refugioer , gode , dype forsamlingsrum hvor arbeiderne kunde møtes når representantene for en ny kultur kom på besøk , for å tale til dem .

I tidenes løp har menneskene mottatt kulturbudskap i templer , kirker og teatre . Det klages i våre dager over at de står tomme . Men i disse lokalene under jorden kunde arrangørene ‐ selv om de helst kalte til møte midt på natten ‐ alltid være sikker på å få fullt hus .

Utpå formiddagen gikk jeg opom Pressecensuren , Prensaen . Her satt en del utenlandske journalister og arbeidet ; noen hadde jeg truffet før , i Moskva eller Hankow . Høi , fregnet , med brusende cutting fór en pike gjennem værelsene . Det var Kaisa . Hun var svensk student , hadde deltatt i et dansemaraton i Barcelona da officersoprøret brøt ut , og drog med en av de første milissbataljonene som sykepleierske til fronten . Nu arbeidet hun ved censuren , fra morgen til kveld , med samme innbitte , optimistiske energi som når hun slepte en sovende partner rundt på dansegulvet i konkurransens toogsekstiende døgn .

Som alltid blandt journalister , var her en atmosfære av kameratskap og hjelpsomhet . Jeg pustet ut ved å være en av dem . En forfatter må vel først og sist eie mottagelighet , følsomhet . Men følsom for eksplosjoner? det går ikke . En journalist lever i aktivitet , eller i hvert fall i en illusjon om det ; det er bedre .

" Hvorfor er du her og ikke i Madrid? " spurte jeg en av amerikanerne .

Hav svarte : " Der oppe er det daglig bombardement , og daglig drepes noen mennesker . Du kan ikke selge det hver dag , eller hvad? "

De forklarte mig bombardementenes rutine . Flyene var italienske og kom fra Mallorca . De gikk med 200 kilometer i timen ; firti kilometer til havs blev de signalert , og da gikk sirenene . Altså nøiaktig 12 minutter før den første bomben kunde falle i byen .

Neste natt da sirenene begynte , stod jeg på et høiere kunnskapstrin . Jeg klædde på mig med vissheten om at jeg hadde god tid . Siden lærte jeg at først når luftvernet skjøt , visste vi at bombeflyene skulde til Valencia og ikke et annet sted nedover kysten .

En eftermiddag beså jeg den gamle arabiske borgen . Jeg tuslet omkring i mine egne tanker ute på gårdsplassen , da jeg så mange mennesker strømme inn porten . Jeg spurte en mann : " er det et møte? " " Nei , " svarte han " det er bombardeo . " Så hørte jeg sirenene .

En mor leide sin åndssvake sønn i armen ; han gikk med dinglende , mekaniske skritt . Hun forklarte ham at han måtte skynde sig , nu kom flyvemaskinene for å slippe bomber ned . Hun måtte gjenta det på ny og på ny . Han skjønte det ikke . Han var ikke forstandig som vi andre .

Så snart jeg fikk billeilighet , reiste jeg til Madrid for å få et intervju med general Miaja . Sammen med mig var en fransk journalist . Han blev fulgt til bilen av en landsmann : " Bonne chance , mon vieux . Vær forsiktig med pikene . "

Det er omtrent fire hundre kilometer fra Valencia til Madrid , mestedelen god asfaltert vei . Det bar langsomt opover , så i svinger ned et juv og op den andre siden . Vi var på høisletten . Hvite sommerskyer drev i den tørre blå luften med skyggeskyer over det lyse , grågrønne landskapet . Tidlig på eftermiddagen stanset chaufføren i en liten landsby , vi skulde overnatte her ; han vilde ikke komme til Madrid efter at det var mørkt .

Husene var små og fattige ; den store markedsplassen lå som en grå ørken , med stivnede leirskavler efter regntiden . Men hele tiden var vi omgitt av barn , ivrige , stirrende , forte til latter ; de skummet frem og tilbake om benene på oss som brenninger . Kanskje fordi vi dagen efter skulde frem til ødeleggelsen , føltes selve livet i disse magre , solbrente kroppene som et under . Anføreren var en elleveårig jente , Patricia , med svart cutting ned i øinene . Hun hadde en vane med å bite tennene sammen i et vilt , tindrende smil når hun løftet armen til knyttnevehilsen og skrek salud . Hun kustet de andre med hård hånd og vendte sig til oss med verdighet .

Hadde de vært på skolen idag?

Nei , de hadde vært ute og samlet ved . Ellers var de på skolen hver dag , undtagen om vinteren , for da var det så kaldt . Huh .

Hadde hun noen av sine ved fronten?

Ja . Francisko , broren , som var sytten . Men faren var halt , han hadde engang ramlet ned fra et tre ; imorges skar søsteren sig i fingeren . Hun het Matildita .

En ny , fengslende bil stanset foran vertshuset , de skrek salud og var borte .

På trammen foran et hus satt en middelaldrende kone og plukket safranløk . Like ved var kirken , av brun sten ; portalen var muret igjen .

Hvem eide markene?

Før var det godseieren . Efter at han var jagd bort , dyrket femten-tyve av landsbyens folk jorden . Inntekten blev delt mellem dem og provinsen .

Var det bedre forhold nu?

Ja , det var bedre nu .

Hvordan vilde det gå?

De rike kom igjen . De rike kom bestandig igjen .

Det tok til å mørkne . Foran slakterbutikken samlet det sig en lang kø . Hver hadde rett til å kjøpe et kvart pund kjøtt . Butikken åpnet klokken 10 hver kveld . Det lyste bak persiennene i et vindu , skyggen strakte sig over gaten og opover huset på den andre siden , det var som en bro av sprinkler var spent ut , og for det minste vindpust gynget broen . Av og til kom en bensintank kjørende og splintret dette duvende byggverket ; en gang var det en stor lastebil med en luftkanon på slep .

Da vi hadde kjørt fire timer neste dag , innhentet vi en gul sporvogn på landeveien . Skiltet foran bar innskriften : Puerta del Sol .

Det første inntrykket av Madrid var at husene tross alt stod . Gatene var normale , lyse og brede . Vi gikk efter kart fra hotellet opover til Prensaen ; vi holdt oss , som vi hadde lært , tett inntil husveggen . Hvor kroppen allikevel var omringet av luft , et svimmelt , fiendtlig tomrum med alle dets muligheter . Det hendte at fortauet var stengt av grushauger ; uvillige måtte vi da ut i gaten . Derfra så vi at det var rammede hus i hvert kvartal . Stundom var hele fasaden flådd bort , alle værelsene var gjennemskåret , det lignet et scenebillede i tysk teater fra efterkrigstiden . Nu er efterkrigstiden over , og slike dekorasjoner finnes bare i Madrid og Shanghai .

En spansk journalist fulgte oss ut i forstaden Tetuan . Her var nesten alt pulverisert . En luftbombe på fem hundre kilo går gjennem et hus som det var papp . Siden januar da Madrid fikk moderne luftvern og hurtiggående jagere , hadde ikke bombeflyene vært over byen . For tiden var det bare artilleribeskytning ; en granat tok sjelden mer enn et par værelser .

Dette ruinstrøket virket efterhånden sløvende . Alt kan stabiliseres , også ødeleggelsen . Det kreves bevegelse til et inntrykk . Det virkelig forbausende her ute var de husene som her og der stod igjen . Selv den enkleste bygning blev overnaturlig sindrig ; hvad menneskehender kan utrette !

Det var mange folk på benene , rolige og almindelige i sin ferd ; barn lekte . Ingen gikk langs husrekken ; så sluttet vi med det , vi også .

Overalt var klistret plakater , appeller til soldatene , bøndene , kvinnene . Et stort , alvorlig ansikt hadde et sort kryss over munnen : vær forsiktig for spioner . De fleste plakatene opfordret folk til å rømme Madrid . En mor klamret barnet i dødsangst inn til sig mens granaten falt ; et stykke grå brolegning flammet op i en blodflekk ; under stod ordet : evakuer . På en husvegg ved Puerto del Sol var malt et kjempebillede av en brennende bygning : Evakuer !

Midt blandt ruinene som bredte sig utover byen , flere for hvert døgn , måtte myndighetene forsøke å suggerere folk til å være bange .

Like ved hotellet lå Prado-museet , sikkert det tommeste huset i verden . Billedene blev reddet under et bombardement i vinter av Madrids arbeidere ; de ligger nu i en underjordisk betongkjeller , ingen må vite hvor . Jeg fikk lov til å gå gjennem museet . Det eneste som var blitt tilbake i de store salene , var noen bokstaver over dørene , El Greco , Velasquez , Goya .

På de åpne plassene rundt i byen var reist byggverker av mursten og sandsekker . Her stod sten-nymfer og bronsediktere inneklemt , varsomt beskyttet ; uanfektet gikk de levende forbi , med blodårer helt uti huden ; projektilenes klare blå rum svøpte sig om deres sårbarhet .

I bil tok det fem minutter fra byens centrum ut til fronten . Hvis fascistene en dag skulde bryte gjennem , har ikke folket i Madrid lang tid på sig .

Et par meter fra en skyttergrav stod en liten kirke , halvt sønderskutt . Vi gikk inn , her var noen fresker av Goya , han som har skildret krigen bitrere og villere enn noen annen . Disse billedene her forestilte nokså konvensjonelle bibelske figurer med lyserødt kjød , omgitt av skyer . Midt i den malte murflaten var en granat gått splintrende igjennem ; farvede stenbrokker var rast ned og dekket en jernplate som var felt inn i gulvet . Vi sopte freskosplintene vekk ; en innskrift fortalte at her var Goya begravd .

I St. Paul-katedralen i London er det en liten gravplate for kirkens arkitekt , sir Christopher Wren . Det står : Hvis du ser efter hans minnesmerke , da se rundt dig . Jeg så rundt mig ; krig , ruiner , skyttergraver . Goyas minnesmerke var i orden .

Like ved kirken stod et skur mellem de splintrede trærne ; taket var laget av jernbjelker med planker og løv slengt oppå . Det var en skolestue . På døren var skrevet : " Analfabeter 9-12 . Almindelig kultur 2-4 . " En ung lærer stod og underviste sine kamerater .

Veggene var dekket med billeder og sentenser . En tegning forestilte en soldat med eselører , som gråt skamfullt : " Jeg kan ikke lese . " En innskrift lød : " Å pådra sig kjønnssykdom er det samme som å desertere " ; dessuten var det flere farvelagte giraffer og sebraer .

Herfra gikk vi like ned i skyttergravene . De buktet sig gjennem den gule , tørre leren fremover mot fascistenes linjer på den solsvidde skrenten rett overfor . Ganske store beboelsesrum var gravet inn for soldatene ; selv bataljonshunden hadde sin egen lille dugout ; den snappet efter geværkulene , men for granatene smatt den i dekning . På jordhyller satt soldater og kek ut gjennem skyteskårene ; med mellemrum var det maskingevær-poster i overbyggede rum .

Seksti meter fra marokkanernes stillinger var det hugget inn en stor hule i leren . Det var igjen en skolestue . Det hendte at beskytningen var så voldsom at soldatene ikke kunde gå til undervisningen i utkanten av skyttergravene ; så kom læreren ut til dem . På de lave pultene mellem grusveggene arbeidet elevene , mens granatene hvinte over dem .

Overalt , på den kilometerlange vandringen , satt soldater på jordbenker med bøker eller skrivesaker . Jeg fikk se over skulderen på en gutt som skrev hjem ; enkelte ord hadde han lært å skrive pent og dem forlot han nødig . Querida madre , kjære mor , jeg er nu i Madrid og jeg har det godt , querida madre .

På en stolpe var det tegnet en naken , deilig pike . Over stod skrevet med store bokstaver at hun het Pepita . En av de nye skrivekyndige hadde tegnet piler ved hennes forskjellige legemsdeler , utenfor hadde han skrevet ordene , skjønt tegningen i sig selv var ganske tydelig . Rundt omkring stod henrykte soldater og leste beundrende høit . Klart og presist hadde menneskeånden satt navn på hennes gåter , de hadde mestret denne pike ; det var alfabetets triumf .

Et sted inne i byen blev vi ført ned noen trapper , dypt under jorden . Gjennem lange , hvitkalkede korridorer med kakelakklukt kom vi frem til en dør , hvor en skiltvakt stod med opplantet bajonett . Innenfor arbeidet don José Miaja , Madrids forsvarer .

Hovedkvarteret bestod av tre små rum hvor nakne elektriske pærer brente dag og natt . Fra et forværelse hvor en del officerer satt og ventet , kom vi inn i generalens kontor . Rundt skrivebordet stod seks-åtte menn , bøid over et kart . De fylte hele rummet ; mellem de spente khakiryggene skimtet jeg på veggen et stort maleri av en ung , gyllenblek andaluserinne i sittende doven stilling . Ellers var rummet bart .

Miaja tok oss inn i det tredje og siste av rummene . Det var ennu mindre enn de to andre , kanskje 3x2 . Innboet bestod av en seng , et lavt bord med telefon , en klæsknagg med en slåbrok , og et hvitt isskap .

Det mest forbausende ved denne sekstiårige mannen som holdt til i et underjordisk rum , var hans umåtelige sundhet . Han virket uthvilt og glad . Det var ikke en skygge av et års bekymring og spenning i hans rødmussete ansikt under det hvite , strie håret . Øinene var unge bak hornbrillene . Han minnet ikke så lite om en sportende , engelsk geistlig .

Han stod og skrevet på den sparsomme gulvplassen mellem gulvet og døren . Han løftet den knyttede neven , hvor en tykk tommelfinger sprikte ut .

" Det jeg har på hjertet er følgende , " sa han . " Størstedelen av Europa har sympati for oss , det er vi glad for , men la oss få kjøpe våben . Man beundrer oss fordi vi forsvarer demokratiet ; gi oss våben . Man sender oss humanitær hjelp , kom med våbnene . Så skal vi klare resten selv . "

" Hvad er Deres merkeligste oplevelse dette året? "

" Madrilenerne . De stanset angrepet nesten med bare nevene . Men her er altfor mange folk i denne byen , en million , det burde være fire hundre tusen . Bare soldatene burde være igjen , med kone eller mor . Men ingen vil reise . Vi sender lastebiler for å evakuere folk , da springer de og gjemmer sig , og kommer frem igjen når bilene er kjørt tomme bort . "

Han knurret halvt bifallende , halvt forbitret . " Ingen ting biter på madrilenerne . De fikk en krydret rett av skrekk til å begynne med . Nu smaker ikke angsten dem lenger . "

Vi gikk tilbake igjen til hotellet gjennem stummende mørke gater . For hver hundre meter hadde vi lov å blaffe litt med lomme ‐ lykten . Innenfor svingdørene hang en turistplakat under en svak blå pære : Forén komfort og økonomi , og reis i Spania .

Det hadde vært en lang dag , jeg stupte i seng og sovnet øieblikkelig . Neste morgen leste jeg i avisene at det hadde vært bombardement om natten ; åtti var drept og såret . Utpå dagen kjørte jeg tilbake igjen til Valencia , hvor den internasjonale forfatterkongress skulde begynne .

På husene i Valencia var kongressens plakat klistret op . Den forestilte en ung dikter ved arbeidsbordet ; foran ham var risset op i blå streker don Quijote . Var det ridderen av den bedrøvelige skikkelse som vi måtte lignes ved?

Spanjerne kunde tenke sig intet mer ærefullt . Det var fryktløshet og uforsonlighet mot uretten som de leste i hans liv . De snakket om det stolte don Quijotske løftet som det spanske folk gav hverandre , da fascistoprøret brøt løs : de innfridde sitt ord med sitt blod .

Den 7. november ifjor var stillingen fortvilet i Madrid , det så ut som om byen måtte falle . Den dagen sendte de spanske intellektuelle ut en innbydelse til forfattere verden over , om å komme til kongress i Madrid . Det var i deres helts ånd .

Åpningsmøtet blev holdt i Valencias rådhus . En granat var nylig gått igjennem bygningen , marmoret i ærestrappen var flådd bort og mursteinen gliste under .

Forfattere fra mange land var samlet i festsalens amfiteater ; noen blev savnet . Spanias unge lyriker Federicio Garcia Lorca var her ikke ; han blev drept av fascistene kort efter oprøret brøt ut . Ramon Sender kunde heller ikke komme , han levde et steds bortgjemt med den vesle gutten sin , han orket ikke komme til kongress . Hustruen og de to andre barna var blitt skutt .

Den tyske forfatter Gustav Regler lå på hospitalet , rammet i ryggen av seks splinter fra den granaten som rev hodet av general Lukaz .

Jeg hadde gledet mig til å treffe igjen en ung , lysende begavet englender , John Cornford som jeg visste var i Spania . Han tilhørte Englands beste humanistiske miljø , hans oldefar var den store Darwin , hans far var professor i gresk ved Cambridge universitet . En januarkveld for fem år siden var jeg ute hos dem ; en svart iskall storm pisket mot trærne ; det var godt å komme i hus . John og hans søsken fulgte med spenning hvorledes uværet øket ; ved ellevetiden da huset rystet , var de endelig tilfredse og drog ut for å ligge i et telt som de hadde fått til jul . Nu hørte jeg at han var falt som frivillig i den internasjonale brigade .

Vel møtt til de levende ! Glad satt kongressens æresformann , Andersen-Nexø , mellem Spanias president og statsminister ; det ville kjakepartiet og det hvite håret lyste i filmprojektørenes stråleskjær .

Ludwig Renn kom ; i sitt liv et av vår tids merkeligste dramaer , bygget op fra akt til akt med smertelig logikk .

Hans egentlige navn er Arnold von Golsenau ; han tilhører en gammel tysk adelsslekt og var med i verdenskrigen som officer i den sachsiske garde . Krigen gjorde ham til pasifist ; derfor blev han siden satt i konsentrasjonsleir . I disse årene innenfor piggtråden følte han at pasifismen ikke kunde verge hans drøm om fred og rettferdighet . Da han slapp ut , meldte han sig til tjeneste i den spanske folkehær , og var nu stabschef ved 11. brigade . Lang , tynn med et blidt , ironisk ansikt vandret han omkring i salen , full av rolig omtanke for alle . I et granathull ved Brunete fikk jeg noen uker senere se hvor dypt hans ro gikk og hvor urokkelig hans vennlige hensynsfullhet var .

André Malraux satt blandt den franske delegasjon blek , nervøs , med rykninger over trekkene . Krumrygget bøide han sig over bordet , og bet interessert i et stykke papir . Han organiserte den første eskadrillen for republikken ifjor sommer , og deltok selv som kampflyver . Noe av luftens dristige mesterskap preger bøkene hans , en kjølig beregning som skrur sig op i ekstasen på grensen av døden .

I spissen for russerne var Mikhail Koltzov , sviende satiriker og brennende talsmann for Spania . Hans ord var nådd frem ; de arbeidet i kornbåtene fra Odessa ; de var blitt handling i flyvemaskinene som forsvarer Madrid .

Del Vayos ørneansikt reiste sig blandt spanjerne . Han var nu øverste krigskommissær , det vil si : folkehærens kulturelle og moralske leder . På ham hvilte ansvaret for at soldatene var bevisste mennesker , som kunde holde ut , fordi de forsvarte verdier . Det måtte ofte begynnes fra bunnen med å lære dem å lese ; langsomt blev deres verden utvidet til idéer . Sammen med del Vayo arbeidet en rekke av Spanias unge diktere .

En annen spanjer : José Bergamin , spe , brennende , gjennemlyst av ånd . Han var katolikk ; hans tale var fylt med utsagn fra helgener og helgeninner . Vi måtte , sa han , slik som St. Augustin krevde det , gjøre hele vårt liv til et spørsmål . Ikke til et problem . Mellem spørsmål og problem var samme forskjell som mellem isolasjon og ensomhet . Hamlet gjorde å være eller ikke være til et problem ; det er den intellektuelles avmakt . Men å være eller ikke være sterkere enn døden , det er vår kulturs smertelige og frydefulle spørsmål . For denne lidenskapelige , kjempende mystikker møttes den spanske soldat og den spanske dikter i samme fullbyrdelse , når den ene gav blod og den andre gav ord .

Mange taler blev holdt . Fra utlendingene kom hengivenhet og beundring for det spanske demokrati ; fra spanjerne : ensomhet , stolt , nesten ekstatisk . For dem var det et privilegium å få kjempe for store mål ; ennu mer fordi de var alene .

Om kvelden , efter åpningen , var det festforestilling i teatret , hvor et drama av Garcia Lorca blev opført . Det handlet om en ung kvinne , Mariana Pinedar , som for hundre år siden sydde et banner til sin elskede , en av Andalusias frihetshelter . Hun blev arrestert og til slutt henrettet i Granada , ‐ den samme byen hvor stykkets forfatter ifjor blev skutt av fascistene .

Siste akt foregikk i et kloster , hvor tyve hvitklædde nonner fulgte Mariana til retterstedet . Da teppet gikk ned , og bifallet braket , kom nonnene marsjerende fremover og hilste oss med folkefrontens hilsen , den løftede knyttneven : Salud ! Klokken halv to sluttet forestillingen . Ute i vestibylen traff jeg en ung spansk komponist ; han hadde sin seksårige sønn ved hånden .

" Er han oppe så sent , " sa jeg .

" Ja , " svarte faren . " Han er alltid med mig . Det kan hende så meget , og da er vi i hvert fall sammen . "

Straks efter vi var kommet tilbake til hotellet , gikk sirenene . Denne natten havnet vi i et usedvanlig refugio . Det var kjelleretasjen i et stormagasin . På glassdiskene stod alle slags voksfigurer ; damer i lekkert undertøi , med yndefulle håndbevegelser og idiotiske smil ; glade barn i matrosklær med ballonger i sine gule hender . Under satt levende kvinner og barn sammenkrøpet ; bleke og dødstrette .

Bombene falt i utkanten av byen ; siden gikk vi rundt i gatene og drøftet kulturens gåter . Når et barn myrdes , kan det ryste et folk , undertiden en hel verden , som i tilfellet med Lindbergh-babyen . Men når tusen barn myrdes ‐ som i Spania idag ‐ hvorfor beveges menneskene langt mindre?

Etpar timer senere kjørte vi til Madrid . I en landsby hvor vi stanset for å fylle bensin , blev vi omringet av en flokk kvinner og barn , over hundre . De var flyktninger fra Badajoz ; det var der fascistene drev arbeiderne inn på tyrefekterarenaen og slaktet dem ned med maskingevær . Mange i denne flokken hadde mistet far , bror , sønn . Men det var ikke dét de vilde tale om : " Vi har vært ni måneder borte fra jorden , " ropte de . " Si i Madrid at nu må vi slå oss igjennem . Nu må vi seire , for vi har vært ni måneder borte fra jorden . " De gråt og besvor oss å si dette ; det lyste som en besettelse over de magre , utpinte ansiktene .

Neste formiddag gjenoptok kongressen sine møter i Madrid . De holdtes i en sal på universitetet ; bak talerstolen stod en æresvakt som stadig skiftet , av soldater i stålhjelm . Altfor mange av oss holdt taler . En liten kineser bragte en hilsen fra sitt land ; med bitterhet og sorg talte han om de statene hvis idé bare kan seire ved andres ulykke . Måtte det være slik? Kanskje civilisasjonen engang kunde bringe annen hjelp til de myrdede enn forsikringen om at krig var det ikke ; det var tvertimot fred .

Det kom gode nyheter fra fronten ; republikken hadde begynt sin store offensiv ved Brunete . Stadig toget deputasjoner av soldater inn for å hilse forfatterne , flere fra den internasjonale brigade . Hver gang de marsjerte nedover midtgangen , klappet vi og hyldet dem i begeistring ; de kjempet utenfor Madrid og forsvarte kulturen .

En følelse av skam fylte mig . Vi hadde skjøvet ansvaret over på dem . Når de løftet armen til knyttnevehilsen , så vi et lite metallstykke i en snor rundt håndleddet . Det var kjenningsmerket , når de var drept eller blev bragt til hospitalet .

Dårlig hadde vi med våre ord og tanker forsvart kulturen ; dårlig hadde åndsmenneskene gjort sitt arbeide , når det måtte føres videre av dødstrette mekanikere ved maskingeværene .

Vår fantasi skulde være vår egenart ; hvor kummerlig hadde vi brukt den . En liten spesialitet for en innvidd krets var kulturen blitt i våre hender . Selve urettens forferdelige velde på jorden hadde vi veket tilbake for . Vi hadde ikke klart å nå frem med vårt ord til de undertrykte i våre egne aftenland ; menneskehetens mørke , tall-løse millioner var ukjent av oss . Men nu når verden skalv foran tider av blindhet , grusomhet og kval sa vi at kulturen var i fare . Hvilken kultur?

Ved siden av mig så jeg russeren Fadejevs klare , unge ansikt under det grå håret . Blikket hans flyttet sig fra taleren som hyldet soldatene på ny og på ny ; det festnet sig ved mennene i khaki som hørte på . Det kom et uttrykk av smerte over ansiktet . " Men de skal jo dø , " sa han .

Siden snakket jeg med Ludwig Renn ; han var i khaki . Han sa : " Det er riktig at vi har langt igjen . Men derfor må vi også arbeide . Jeg har en tro eller det som er bedre : en erfaring ‐ at menneskeverd er det viktigste , også i krig . Italienerne ved Brihuega hadde fabelaktig mekaniserte tropper ; de brøt sammen . Fascistflyverne ved Madrid ‐ de er alle sammen tyskere ‐ klarer sig aldri i individuell kamp mot våre , og hvorfor? Fordi vår idé er bedre enn deres , større , edelmodigere . Presset av en moderne krig krever et indre . Å bygge mennesket , utvide mennesket er å sette oss i forsvarstilstand foran den katastrofen som truer verden ; et åndsverk er like viktig som en skyttergrav . "

Om kvelden var det fest i hotellet . En del unge spanske forfattere som var kommet direkte inn fra fronten for å delta i kongressen , samlet sig om flyglet , én spilte , han rev dem med fra antifascistiske smedeviser på ertende rhumbamelodier til flammende frihetshymner , og de sang . Men mest sang de om mamita mia , min lille mor . Hver mann improviserte et nytt vers ; stadig villere betrodde de henne om broer de hadde forsvart og byer de hadde stormet . Pianisten hugget i tangentene , de andre lå utover flyglet , mens de jublet omkvedet : Mamita mia , mamita mia .

Midt under sangen blev alle lysene plutselig slukket . Det var bombardement , et av de voldsomste som Madrid hadde oplevd på måneder . Vi famlet oss i mørket op mange trapper og kom ut på taket . Granatene fløi lysende innover mot byen gjennem den stjerneklare natten . Det brente flere steder . Fra et hus i nærheten slo flammene op ; inne i ildhavet var det noen som skrek . Var det hospitalet ved Puerta del Sol som var rammet?

Vi gikk ned på gaten . Det var ikke et liv . Madrilenerne blir i værelsene sine under bombardement ; de fleste av dem sover . Det får være nok når de sårede og døde vet om det som skjer . Det var ikke hospitalet , men bygningen ved siden av . Brannfolkene holdt på med slukningen ; to lik var nettop bragt ned stigen .

Da vi kom tilbake til hotellet , hørte vi sang inne fra et værelse . Noen av kongressdeltagerne kunde ikke få sove ; i sengen satt Andersen-Nexø i nattskjorte og sang bornholmske vuggeviser for dem .

Neste natt gikk de republikanske troppene til nytt angrep . De som hadde stått rundt flyglet , var alle i skyttergravene . Vi var igjen oppe på taket hvor det var utsikt hele cirkelen rundt . Den danske forfatter Sivert Lund , som var den omtenksomme blandt oss , bar soveposen sin dit op , han vilde ikke gå glipp av noe ; han falt straks i trygg søvn . Resten av natten skrevet vi forsiktig over ham .

Tolv lyskastere spente en katedral av blåhvite buer i mørket over Madrid . Skoger brente ute i horisonten . Det drønnet av kanoner ; maskingeværene hugget sine hurtige hammerslag . Det var et praktfull skuespill , og hver effekt betød lemlestelse og død .

I den grønne morgendemringen kjørte bilene op for døren ; kongressen skulde tilbake til Valencia . Jeg var nede og tok farvel med kameratene , så kjørte de . Hotellet lå øde ; det hadde bare vært åpnet for disse dagene . Jeg gikk op på taket og vekket Sivert som lå og sov i morgensolen .

Offensiven utenfor Madrid var i full gang , men ingen av de utenlandske journalistene fikk komme til fronten . Hver morgen hastet de innom Prensaen , nei heller ikke idag . Trevne og bitre sank de ned i skinnstolene , og ropte til Gud om dette var en krig . Skrivemaskinene stod likkisteaktige på bordet under sine sorte voksduk-hetter .

Pressen holdt til i et gammelt palé like ved Puerta del Sol . I midten var det en kjempemessig hall . Gulvet var fylt av statuer , moderne spansk skulptur som var stuvet her inn nu under krigen . Unge par var i ferd med å favne hverandre , og mødre løftet sine barn mot lyset ; og dette var utmerket , men det gjentok sig dag efter dag . Journalistene satt skulende innved de svale steinveggene , mens det flimret for øinene deres av vesener som heller ikke kom av flekken .

Om eftermiddagen gikk vi av og til på kino ; " Englands sønner " var i ukevis byens populæreste forestilling . Denne forrykende filmen om britisk imperialisme skulde ikke synes særlig velskikket for frihetskjemperne i Madrid . Ustanselig sprenger engelske officerer gjennem indiske fjell-landskaper , brenner byer og anretter blodbad for å forsvare England som er så fredelig og grønt . Men seiersbruset i disse to tusen galopperende metrene virket for en beleiret by som en befrielse ; glad klappet man ved å se så mange maurisk utseende muhamedanere bli jaget på flukt . Gjennem celluloidskuddene blandt hvite moskéer hørte vi det dumpe drønnet av granatene som slo ned i Madrid .

Det var også en spansk film om kvinnehandel i Barcelona ; den endte gripende med at helten , en rett-tenkende sjømann , som dekket to elskendes flukt , fikk en kniv i ryggen ; de siste fem minuttene viste hans døende ansikt i hvite stirrende nærbilleder . Først sivet litt blod frem av munnen , så mer , en langsom strøm , til slutt gulpet en halv liter ut . Sterkt bifall .

Alle kinoer , teatre og restauranter lukket ved mørkets frembrudd . I en by full av soldater , omringet av døden , var det å vente en hektisk livsutfoldelse ; men ingen dansesteder var overhodet åpne .

Men siste timen før kvelden kom , kokte folkehavet på Puerta del Sol . Plassen er ikke stor ; den egner sig godt som møtested for en millionby , hvor menneskene i sin ensomhet har behov for å bli slynget mot hverandre , om bare i en fysisk illusjon av nærhet . Erfaringen viste at dette var stedet hvor de første granatene ofte slo ned ; men her var folk vant til å gå , og det aktet de å fortsette med . I trossig eiendomsstolthet vandret de frem og tilbake på sin egen plass , leste aftenavisene og drakk appelsinsaft ; ungdommen stanget hverandre med øinene . Det fikk heller koste liv .

I sidegatene omkring lekte ungene . De store var snilde og lot de små være med ; de aller minste vagget nakne omkring i rennestenen . De var tynne og skrøpelige ; det var dårlig med mat . Om noen måneder kom kulden , og også naturen vilde være mot dem .

Mørket falt på ; luften stod tett av sorte hete-partikler ; det var som å gå i kullbaksen på en båt under ekvator . Snart lå gatene tomme ; bare skiltvaktene gikk omkring . Blev et lys tendt i et utildekket vindu , skjøt de øieblikkelig . De hadde slikt slag å gjøre gjennem en lang natt , og var alltid glade når de kunde gjøre sin plikt . De sang gjerne efterpå .

Noen aftener talte jeg i radio for Skandinavia ; en tykk , vennlig mann med ullskjorte og revolver stod inne i senderrummet og skar opmuntrende grimaser . Under en papp-plakat med innskriften " Taushet påbys " , satt teknikerne utenfor , bak et teppe av tynt sekkelerret , og spilte kort . Den tykke rugget av og til bort og trakk portièren til siden , mens han sudde advarende med munnen . Uforbederlige optimist ! Francohylerne overdøvet alt ; foran denne mikrofonen kunde man rope ut alle sin sjels hemmeligheter , med den fullkomne vissheten om at intet levende hørte det .

Når jeg kom op fra radiokjelleren , fortet jeg mig nedover den mørke gaten ; den lå i skuddlinjen . På veien hjem passerte jeg Palace , det store luksushotellet . Det var nu hospital , fullt av sårede . Enstonig kom smertestønnet : oi , oi , oi fra de åpne vinduene ; av og til steg det til et rop på madre mia , på mor .

En kveld braket en granat ned i kvartalet ved siden av ; jeg kom mig rundt hjørnet ; her lå avenyen , trygg og rolig ; efter all menneskelig beregning i le .

Trærnes løvmasser mørknet mot den lysende stjernehimmelen . Livsalig var denne sommernatten å ånde inn ! Rummets høie hendelsesløshet over mig var som en uavbrutt handling ; hvert sekund skjedde stillheten . Det var fred .

Klokken ti hver kveld kom general Miajas livjournalist til Prensaen , og leverte dagens hektograferte seiersmelding rundt til korrespondentene . De mottok den med dump bitterhet ; hver og en av dem var kjøttetende nyhetsjegere , førsterangs folk , de krevde å få bruke sine sanser på stoffet , ikke bli avspist med et stykke papir . Om en av dem underhånden hadde fått den autentiske meddelelsen om at jorden skulde forgå imorgen , vilde han jublende ha hugget nyheten ned på skrivemaskinen , med gjespet forarget hvis budskapet blev utsendt i form av et kommuniké .

Eftersom dagene gikk , grep utålmodigheten oss alle , det blev som en brunst efter å komme til fronten . Det var et arbeide som skulde gjøres , javel , men også en slags uhyggelig lykke som vi ikke kunde gå glipp av . Vi unte hverandre det beste , men vi var tilfredse når alle innfant sig mismodige , dag efter dag .

En kveld hørte jeg gjennem spanske kamerater at en journalist , Lino , fra Madrids største avis , skulde utover . Jeg gikk op til ham . Han hadde en ledig plass i bilen , jeg kunde bli med .

Klokken syv neste morgen møttes vi . På den svale , klare himmelen var der noen små hvite , uskyldige skydotter , luftvernet skjøt efter en fascistisk jager .

Foruten Lino , chaufføren og jeg , skulde det være en pressefotograf med . Det kom to , iført apparat og revolver , små og spenstige , med kjemiske negler . Begge hadde fingerring med hvit plate , hvor den elskedes ansikt var kopiert .

Bare en , sa Lino .

Begge eller ingen , ropte de til svar .

De niskrek , de danset av raseri og smerte . Det endte med at de stengte sig inne på klisjéanstalten , inntil de hadde fått sin vilje .

Så snodde bilen sig ut mellem Madrids hvite , cementerte barrikader og kjørte nordover . Vognen var kamuflert i grønne og brune farver ; vi kiket ut mellem små åndehull i sideglassene .

Veien gikk gjennem en gobelinstille skog av lave sten-eker , hvor kongene tidligere hadde sitt jakt-terreng . Snart reiste Guadarrama-fjellene sig med hvite sneflekker i det blå mot himmelen , Escorial glimtet oppe i skrentene . Sletten lå foran oss .

Kornet var brent ; akrene gliste svarte og forkullede efter fascistenes brandbomber . I den lave furuskogen knitret det ennu ; gnistene føk mot vognen når vi jog igjennem . På høire siden av oss , i en skråning et par hundre meter borte , veltet brune jordsøiler til værs med korte mellemrum ; fiendtlige granater søkte efter vårt artilleri .

Et kompani soldater stod langs veien i ly av en bakke , og drakk kaffe . De var i tynne gule sommeruniformer med grønne stålhjelmer og turnsko . Om livet hadde de viklet meterlange appelsinfarvede luntesnorer til fyrtøiet .

Vi lot bilen bli igjen , og noen officerer fulgte oss videre . En mann lå på veien da vi kom rundt svingen , blodet veltet ut av et sår i låret , sykebæreren stod og bandt en rød gummislange omkring . En marokkansk rytterpatrulje var dukket frem og hadde slengt noen skudd bortover .

Vi kom til de første skyttergravene som var tatt dagen før . De var kastet til igjen ; mellem leirklumpene stakk der her og der op et ansikt eller en muldet neve . En stripe av søt , kvalm likstank strakte sig gjennem den dirrende blå sommerdagen så langt linjene gikk .

Et hvitt dryss av brever lå over gravene . Jeg tok et op , det var en far i Saragossa som skrev til gutten sin : " Vi har ikke mat å sende dig , bare litt salat . Men til uken kommer don Benito , og da kan det kanskje bli råd med noe pølse og ost . "

Brevkortene var merket Madrid-divisjonen , og bar stemplet ; Ett fedreland : Spania . En fører : Franco .

Overalt lå geværer , patronbelter , ammunisjon , uniformsplagg og maurer-kapper .

Fotografene kastet sig over en haug med håndgranater , og forlangte å få knipset dem i virksomhet . Når det gjelder en eksplosjon , forklarte de , nytter det ikke å improvisere .

En løitnant tok en håndgranat , som lignet en maiskolbe med hundre små jernnutter og slengte den bortover marken . Alle hev sig ned på jorden , men i et glimt så vi fotografene langt fremme , praktfulle som dansere i yndefullt samspill , mens granatstumpene fløi omkring dem . Den ene var sunket ned i knestående stilling , den andre stod : arbeidet var videnskapelig fordelt , eksplosjonen var deres .

Det som engang hadde vært landsbyen Quijorna lå foran oss , i den kokende middagsheten . Kirketårnet raget ennu op , gjennemhullet på fire steder . Fire ganger hadde fascistene bragt nye maskingeværer i stilling der oppe , ledet av landsbypresten . Med revolveren hadde han truet marokkanerne da de vilde gå tilbake . Det lå seksti døde i kirken da regjeringstroppene tok den med håndgranater . Ja , han også .

Likstanken var nesten uutholdelig inne i byen . Vi måtte binde lommetørklærne om nesen og munnen . Sanitetsfolk med gassmasker kastet pøser med kalk ned i gravene . Rundt omkring i husene smalt skudd , soldatene gjorde jakt på bikkjene og skjøt dem . Hvis de ikke fikk hundegalskap her , når skulde de da få det?

Fotografene hadde funnet et gulrødt nasjonalistflagg og en sabel , de lekte nu tyrefektning , med stadig skifting av rollene . De danset rundt på den glohete torvplassen som var bestrødd med madrasser , klæsplagg , fiolette og røde messehagler og liket av en pissegul hane . Det var ønskverdigst å være tyrefekter , bare et skritt til siden , en nesten umerkelig svingning av kroppen , og tyren jog forbi .

Inne fra et sammenskutt hus hørte jeg stemmer . I det nesten sorte rummet skimtet jeg efterhånden åtte-ti soldater som satt rundt et langbord . De gransket Franco-pesetasene som de hadde funnet . En av dem kom til å nevne noen navn , Pepe og Juan , kamerater som var falt . En annen begynte å nynne en sørgemarsj , resten falt inn . De satt med hodet i hendene , mellem papir-pesetasene , så ut i luften og sang .

Det blev sagt oss at divisjonsgeneralen , El Camposino , opholdt sig like utenfor byen med sin stab .

For å komme dit måtte vi springe over en åpen mark . Av og til plystret en geværkule forbi , en granat hvinte over . Et par ganger måtte vi hive oss ned i det tørre , bleke gresset , hvor det flammet av røde valmuer . Jeg misunte spanjerne , fordi de var så små av vekst . Særlig var Lino glimrende utrustet , en meter og seksti , i grågul overall og glattbarbert på hodet . I Norden er vi så stolte over at legemshøiden vokser fra år til år , Gud vet om det ikke under denne civilisasjonsform er en degenerasjon som gjør oss uskikket til å delta i kulturen . Jeg følte mig sykelig stor og dessuten uklippet .

Vi kom til en liten renne i jorden som blev dypere og dypere , til slutt var den en skyttergrav som rakk oss til livet . Vi fulgte den inntil den gikk inn i jorden . Vi stod i en mørk dugout , hvor noen menn lå og sov .

Fotografene sprang løs på en av dem , det var folkehelten , divisjonsgeneralen El Camposino . Han lå i korte hvite underbukser , og det gjaldt nu å få ham veltet ut i solskinnet og fotografert ham i dette beskjemmende antrekk . En henrykt kamp fulgte , generalen fikk trukket khakibuksene på med en hånd , mens han med den andre gikk løs på angriperne som danset lik kalver omkring ham .

Fotografene blev knust og var elleville av jubel . Den ene tok , på spansk vis , et kraftig tak om sine kjønnsdeler og rystet dem som tegn på sin beundring . " Å , det er en mann ! " ropte han .

El Camposino kom nu påklædd tilbake , la selv ullteppet omhyggelig sammen og satte frem en liten krakk som øiensynlig var hans stolthet . Den var flunkende ny , trukket med lyseblå silke . På den tok han plass med orientalsk verdighet midt ute på jordgulvet , mens vi andre satte oss på en smal benk som var hugget inn i leiren . Rett overfor lå en syttenårig bondegutt på kne og passet felttelefonen , " den yngste kaptein i den spanske folkehær .

El Camposino , "Landarbeideren " , kunde vel være tredve år , bred , tettbygget , huden skinte som av olje , og glansen likesom cirkulerte ut i det tette svarte håret som falt i tjafser nedover de brune , alltid forbausede øinene . En naken pike satt med kryssede ben i blå tusj på den høire armen hans .

Jeg spurte ham hvad han hadde vært før han blev divisjonsgeneral . " Fange , " svarte han hurtig , " alltid fange , i Spania og Marokko , men der rømte jeg over til araberne . Så blev jeg fange der . "

Vi fikk gul vin i en blikkboks og tørt brød . Granatene begynte å slå ned nærmere .

" Har de lokalisert oss? " spurte syttenåringen .

" Arriba , " svarte El Camposino , " de går for høit . " Dermed var den saken ordnet , en gang for alle , han var generalen og det blev slik som han sa . Aldri har et måltid smakt bedre . Oppe fra dugoutens tak luktet det friskt av løv og gress . En fange blev ført inn .

" Sett dig og drikk . "

Han var snekker fra Bilbao og skjønte sig ingenting på politikk . Han var tvangsutskrevet , igår var den første dagen hans ved fronten , og han var glad over å bli tatt til fange .

Han blev ført ut , og generalen undersøkte ivrig de tingene som var funnet i lommene hans . Særlig interesserte han sig for en bitte liten messingkikkert , bare noen få centimeter stor . Når man stirret inn i glassene som var på størrelse av knappenålshoder , kunde man se to billeder , Maria bebudelse og korsfestelsen .

El Camposino rystet forbauset på hodet .

Noen fascistiske bombefly fløi i stor høide over dalsøkket , og kastet bombene en kilometer borte . Men da vi var tilbake igjen på veien , kom en sverm av flyveblad som de hadde sloppet samtidig , svingende ned gjennem luften . Det stod at jødene og frimurerne var skyld i Spanias elendighet , og at Franco vilde gi alle brød og arbeid .

Lino tok en granatstump op fra veien .

" Dette er brødet , " sa han , og mens han nikket mot de sammenskutte husene i Quijorna : " dét er arbeidet som venter oss . "

Utpå dagen traff vi en annen av folkehærens berømte generaler , Lister . Det var gravd en grøft rundt et oliventre ute på et jorde ; nede i den stod han med staben sin . Han var usedvanlig kraftig med svære lemmer , han lenet sig på armen , på tykkelse av et lår , mens han studerte kartet . Trekkene var grove , med en mutt godmodighet . Uniformsluen var skjøvet tilbake , det var som det tette , svulmende håret ikke vilde bære den . Det var noe russisk over ham , en kommunisttype av tung , langsom selvbevissthet . Før krigen var han stenhugger .

Bortover mot treet hvor Lister stod og forklarte oss stillingen på kartet , kom en gruppe gående over marken . Blandt mennene var det en høi , rolig skikkelse med gresk ansikt og krøllet hår . Det var den tredje av de unge spanske arbeidergeneralene , Modesta , øverstkommanderende ved denne fronten .

Han hadde med sig to unge piker , den ene var i khaki med flyverlue på det blonde håret , den andre lignet en bred , sterk bondejente med broket skaut . De var tolkene hans , forbindelsesledd med den internasjonale brigade .

Modesta fortalte at Villa Nueva de Pardillo var falt for en time siden , en seier av stor strategisk betydning .

Lino var alt på sprang bortover mot bilen ; vi andre fulgte efter , over den stive , kvasse stubbmarken som sved gjennem gummisålene .

Underveis møtte vi stadig store , grå lastebiler på vei til Madrid . Alle var smykket med ungt , lysegrønt løv , det virket så lykkelig , som seier og glede . Det var ambulansene som var kamuflert , for å verge sig mot fascistenes bombefly . Det pisket av grener mot bilen vår ; med 70-80 kilometer i timen blev de sårede og døende kjørt til midtsommerfesten .

Andre lastebiler fulgte , fullstuet av soldater , de lo og knyttet nevene og skrek salud mens de jog forbi . Skulde de på permisjon? Det var Francos unge vernepliktige som nettop var tatt til fange .

Villa Nueva de Pardillo lå oppe på en liten høide , omgitt av grisne , blekgule akrer . Fem tanks var strandet på veien opover skråningen ; overalt , langs veien og inne mellem kornet , lå lik . Her var det blitt kjempet om hver meter jord . Vanvidd ; jord var til å pløie og høste , gress og korn skulde gro ; mennesker skulde hvile på den efter endt dagsverk .

Men kanskje prisen for de enkleste menneskelige krav var dyrere enn vi trodde . Et folk skaffet sig retten til jorden , med loven i hånd ; de som slet med den , skulde ikke lenger være de rikes utpinte dagleiere . Mitraljøsene møtte dem . Døde menn lå på de akrene som blev nektet dem . Det var ikke billigere ; det var prisen på jord .

Inne i byen var det ingenting å se . Det var en normal spansk landsby : ødelagt , sammenskutt , hvor et uskadd hus , et sted for mennesker til å leve , virker som noe naturstridig og sinnssykt .

På broen nedenfor landsbyen var det kjørt frem noen lastebiler ; likene skulde av veien . Sykebærerne tok dem på bårene ute i marken og hev dem op i bilen . Noen stod oppe i likhaugen og tok imot . Det var som en høivogn hjemme . Det var plass til 20-30 i hver bil .

Jeg stod og så på dem en stund mens de blev lempet op . På en var stålhjelmen trykket inn i hjernen , en hadde ikke hode , det var som de håndterte en blodig , hodeløs fisk ; men en lå på ryggen med tarmene ut av underlivet og munnen flådd op i et hvitt , lykkelig smil .

Nede under broen , på det inntørkede elveleiet , lå restene av en bataljon og hvilte sig i skyggen . Det var spanske bondegutter . Noen sov , andre lå stille og stirret op i brobuen ; en gnaget rolig og uophørlig på geværkolben .

Om et par timer skulde de videre . Til hvad? Kanskje til vognen hvor likene blev slengt op . Kanskje til seiren : en ny sammenskutt landsby . Det var de to alternativene for idag , imorgen , for måneder , kanskje for år .

Vi skulde tilbake til Madrid , og vi gikk igjen op på veien . Nye lik blev lempet op i lastebilen . De døde vakte ikke noen smerte i mig ; det var fullbragt . Jeg kom til å huske en sonnet av Charles Hamilton Sorley , som falt tyve år gammel under verdenskrigen . Det er et dikt hvor han med bitterhet avviser de gjenlevendes medynk med de døde : Dessuten , det er lett å være død .

Det var dem nede under broen som tellet .

Sent på kvelden kom jeg inn i Prensaen . En dør stod åpen fra telefonværelset ut til hallen , noen av statuene , unge hvite stenkvinner , fikk et varmt , gyllent lys over sig . Jeg hørte stemmen fra en av de engelske journalistene , rolig og tålmodig , han leste tapslisten fra de engelske frivilliges bataljon op for London .

" Det var 148 mann igår , idag stilte bare 39 .

David Richardson , 21 år , ugift , død .

Lesley Thomas , 26 , gift , hårdt såret .

John Lewis , 37 , gift , død . George Pritt ... .

En ung marmorpike med spede lemmer stod og løftet serken over brystene , rede til sommersjøen eller sin elsker . Den klare , inntrengende stemmen , som bestandig fortsatte , klang ut forbi henne : Jeg skal stave det . P for Peter , R for Richard , I for India , T for Tommy , T for Telephone . Ja . Pritt . 28 år , gift og tre barn , død .

Det var fest i luften en blank morgen da jeg våknet . Det var attende juli . Det beleirede Madrid feiret årsdagen for militæroprørets utbrudd ; et år av motstand .

Det var luftkamp ute i horisonten , og min værelseskamerat , Sivert , hadde trukket sin seng kloss op i vinduet ; her lå han på rygg og fulgte interessert med . En blir meget nøie på hvem man omgåes i en bombardert by ; Sivert hadde sjeldne egenskaper . Det hendte at granater falt i nærheten ; men utelukkende på de forskjellige nyanser av lathet hvormed han drog sengen bort til det beste utsiktspunktet , kunde jeg avlese hans interesse for begivenheten .

Balkongene på alle hus i nabolaget var fulle av folk som stirret utover . Nu kom de republikanske jagerne tilbake igjen , de stupte med tordnende motorer nedover takene og jog til værs igjen . La gloriosa ! skrek folk og vinket avsindige opover mot dem .

Jagernes vakthold er nødvendig over Madrid . Den fascistiske flyveplassen ligger like utenfor byen ; på et minutt kan bombemaskinene være over husene , uvarslet ; det er ingen tid for sirener . Det angrepet vet madrilenerne kommer , en dødens dag , når oprørerne har fått samlet sin luftarmada der ute ; op av den vissheten steg jubelropet mot forsvarerne , leende og gråtkvalt .

Om middagen var det festmøte i Madrids største kino , overført til fem andre lokaler . Folkemassene stormet inn ; det var mest soldater og unge piker , ‐ arbeiderjenter i nyvaskede , blå overalls og rødmalt munn , med vifte i hånden . Oppe fra galleriets dører skrånet inn striper av fiolett , kunstig lys , det var dagen . Militærorkestret reiste sig ; stående spilte de Himno de Riegos glade , eggende strofer . Menneskemassene stod med de nakne , brune armene løftet i knyttnevehilsen ; fra balkongen så det ut som tusener av rake lys .

Passionaria kom inn , møtt med en storm av glede . Hun gikk med lange , rolige mannfolkeskritt frem mot talerstolen . Hun var i mørk , grov kjole . I den store , kraftige neven med giftering bar hun en veske ; den la hun fra sig , smilte og strøk sig over det svarte håret . Det alvorlige , moderlige ansikt stod og lyste et øieblikk . Så begynte hun å tale med dyp , langsom stemme .

Menneskene satt åndeløse , lykkelige ; hun var deres . Hun var en arbeiderkone ; hun kom fra grubene , sjøen og jorden . Hun visste alt , om slektledds slit og fattigdom , om kampen for å bli fri , smerten og lykken ved det .

Hun vendte sig til alle verdens mødre , også til Tysklands og Italias , og besvor dem å stanse denne krigen , de drepte barns krig .

Hun talte til kvinnene i Madrid . Det kom en allvitende ømhet i stemmen hennes ; hun løftet hendene over hodet og førte dem sammen , i et synsbillede av smerte ; det var som hun vilde si at hendene som blev rakt i fortvilelse mot himmelen , måtte søke sammen og hjelpe hverandre . -Vi må holde våre tårer tilbake , for ikke å svekke våre menns mot . " Stemmen steg i tross , den store neven knyttet sig i et løfte : " Dør mennene , skal kvinnene ta geværet . " Hun sluttet med de ordene som hun ropte utover Spania for et år siden da oprøret brøt ut : " heller dø stående enn å leve på knærne . "

Menneskene reiste sig i et skrik av bekreftelse : de stormet fremover ; det flammet mot henne .

Når soldatene kom inn fra fronten med permisjon , var de alltid innom Alfonso . Det var Madrids billigste hotell , tre pesetas for værelset ; det lå også usedvanlig centralt til , når det gjaldt granater . Hver bordsetning i spisesalen var på flere hundre mann ; vi spiste ved kjempemessige langbord ‐ suppe med en kjøttbit i og et eple . Undertiden fór en av soldatene frem på gulvet og danset en forrykende solo , mens kameratene huiende klappet takten .

En dag kom en ung officer bort til mig , en høi , slank mann , høflig , med et forfinet , nervøst ansikt . Han talte engelsk , men langsomt , med vanskelighet . Han var advokat i fredstid , hvor kom jeg fra? Oslo ‐ han kjente godt en mann i Oslo , kunde han få papir , vilde han skrive op navnet , det var så ondt å snakke . Han fikk min notisbok og skrev : Sir Austin Chamberlain . Et uttrykk av fortvilelse kom over ansiktet hans , han husket ikke adressen , han rev lommeboken op , bladde som i dødsangst gjennem noen dokumenter og skrev ; Avenida Brandes 155 , Oslo . Side efter side fylte han med navn , Léon Blum , Anthony Eden , alle med sinnssyke adresser . Svetten rant ned over ansiktet , han arbeidet som i besettelse . Han stakk fingrene op i munnen , åpnet den og bad mig se ned i svelget , han hadde fått et skudd der ; slik var det at han ikke kunde snakke . Så skrev han igjen . Noen kamerater tok ham med sig ut ; han hadde granatsjokk .

På hotell Nacional , hvor jeg bodde , var det noe av et privilegium å få spise ; her var muldyrstek hver dag . En ubestemmelig , råtten lukt hang mellem murveggene . Restauranten lå nede i kjelleren , innrettet som en bayersk ølstue med middelalderske fresker og muntre , gammeltyske drikkerim . Den hadde solide hvelvinger . Instinktmessig lærer en i Spania å verdsette god arkitektur .

Man satt på skinnsofaer i små båser ; hver gjest hadde sitt eget bord , hvor drikkevannet stod i en champagneflaske . En middag da alt var besatt , slo to spanjere sig ned hos mig ; den ene var ung , han gikk med krykker som han satte fra sig mot en stol ; den andre var femti , seksti . Det var far og sønn . Opvarteren som gikk forbi , veltet den ene krykken . Han vendte sig og bad om at den ikke måtte stå i veien .

Den unge tok krykken op . Han satt stille en liten stund . Så smilte han . Det var et strålende smil og samtidig fullt av en pint grusomhet ; det kom likesom langveis fra og hele tiden hadde det gått gjennem smerte . Smilet blev på ansiktet ; det hadde kostet før det kom der .

Han nikket bort mot kelneren : " Hvad slags folk tror du det er? Femte kolonne . Slik vil de gjøre med oss , bare de kan komme til . " Med en rispende lyd trakk han fingeren over strupen .

Faren lente sig fremover ; han hadde et kraftig , velvillig bondeansikt med hvite skjeggstubber . Han fortalte at han var kusk , han hadde ofte sittet og ventet om natten utenfor her .

Plutselig slengte sønnen benet sitt op på bordet ; det var bare en stump , amputert langt ovenfor kneet : " Jeg duer til så lite , " sa han , " men kanskje kan jeg ta-ta-ta-ta-ta . " Han efterlignet maskingeværet . Han så rundt sig med det tindrende , opspilte smilet .

Litt efter tok han krykkene og hinket ut .

Faren rystet sørgmodig på hodet :

" Det er synd ! Han er så tapper , så edel og god . Og bestandig sier han : "Jeg elsker stolthet og jeg hater medlidenhet . " "

Sønnen kom tilbake , og faren slo inn på en munter tone for å kvikke ham op .

" De kan tro at han er svær efter pikene ! " sa han . " Vis billedene dine ! " For på sin side å gjøre den gamle en glede , trakk gutten op noen saker av lommen . Faren knegget beundrende , se hvordan han gjemmer dem , å han kan det .

Sønnen hadde tre forskjellige pass , som sersjant i folkehæren , fagforeningsmann og almindelig borger . I hvert av disse hadde han stukket inn fotografiet av en ny pike . ‐ " Han viser frem bare det ene passet , og så tror hun at hun er den eneste , sånn skal det gjøres ! " Stolt klappet faren gutten sin på skulderen . Sønnen smilte , med en hyldet cirkusartists rutine . Nu trakk den gamle hemmelighetsfullt op lommeboken sin . Han viste frem et fotografi av en lubben pike , bare iført sorte strømper . " Hun er god , " utbrøt han , " men vi får hjemme av konene våre , både han og jeg , de lugger oss . "

Sønnen så sakkyndig på billedet og nikket anerkjennende . Da blev den gamle opriktig glad og vilde at de skulde ut og treffe pikene Begge reiste sig , gutten la krykkene til rette under armhulene , sa det ene ordet ; nada , ingenting , nikket smilende og hev sig fremover mellem bordene , fulgt av faren .

I november ifjor da Franco prøvde å storme Madrid , sa han i radioen at han rykket frem med fire kolonner , den femte skulde støte til ham inne fra byen .

Slik er " den femte kolonne " blitt navnet på motstanderne innenfor republikkens egne rekker . I Santander var kolonnen i virksomhet ; den tok makten i den beleirede byen før fascistene var trengt inn , og skjøt ned dem som vilde redde sig på fiskeskøitene til Frankrike . I Madrid hvor regjeringen står sterkt , får en fremmed bare glimt av disse hemmelige kreftene . En natt så vi oppe fra et hustak hvorledes en bil i utkanten av byen plutselig satte lyskasterne på med full styrke , og kjørte rundt et kvartal ; et punkt , kanskje et mål var trukket op med skjærende hvite linjer . Ingen av spanjerne som var med mig , tvilte på hvad det betydde . Utenfor byen skjøt luftvernet en morgen uten mening og mål på de fascistiske jagerne ; projektilene eksploderte der oppe flere kilometer fra maskinene . Igjen hørte jeg de samme ordene : den femte kolonne . Chefen ved batteriet og to mann blev skutt .

Midt inne i Madrid lever flere tusen fascister i de utenlandske legasjonene . I et hus under Perus beskyttelse blev det funnet en radiosender som daglig rapporterte granatnedslagene i byen til fascistene . Fra den norske legasjon blev det smuglet ut militære oplysninger , og så sent som i august i år fantes det våben i huset .

En sommerkveld gikk jeg ut i legasjonen .

Den norske minister hadde en elegant leilighet i et stort mondént nybygg . I hans fravær , efter at militæroprøret brøt ut , tok den honorære vicekonsulen , en tysker , vare på den . Det skjedde på følgende måte : han lot sytti fascister flytte inn i ministerens værelser . Nu var det i huset elleve leiligheter til ; dem fylte han også med flyktninger , dessuten nabohuset . Siden det var knapt med melk under beleiringen , innrettet han et fjøs i nærheten . Over alt dette , åtte hundre fascister og firti kyr , heiste så tyskeren det norske flagg , som tegn på at her var et lite stykke Norge midt i Madrid .

Fra kysten kjørte lastebiler som var under diplomatisk ukrenkelighet , stadig med mat og kull til kolonien , mens folk omkring sveltet og frøs .

Den republikanske regjering godtok alt . Fascistene har nu bodd i den norske legasjonen ett år ; til tross for at de spanske og norske myndigheter vet om tillitsbrudd , har ennu ikke en soldat eller politimann vært innenfor døren .

En mann med et armbind i norske farver stod bak innkjørselsporten ; flere med samme tegn satt i trappen . Ute på gårdsplassens blendende lyse firkant lekte noen barn ; rolige kvinner holdt til i skyggen ved muren .

Oppe i ministerens arbeidsværelse satt den norske funksjonæren som utenriksdepartementet har sendt nedover i samtale med noen av fascistenes tillitsmenn . Når han var ute av rummet , hadde spanjerne uhindret adgang til telefonen og brukte den også , som en selvfølge .

De virket trette og uglade . Regjeringstroppene gjorde nettop seierrike fremstøt ute ved Brunete ; slike dager lå håpløsheten tung over huset . De aller fleste av flyktningene var flyttet inn i oktober ifjor , mens Franco nærmet sig byen . Opholdet i den norske legasjon fortonet sig da som et spennende eventyr ; om to , i høiden tre uker var de befridd !

Seieren kom ikke ; derimot beleiringens endeløse lange måneder . Oppe på hustaket hvor de gikk om kvelden for å trekke frisk luft , kunde de se fascistenes tropper ikke tusen meter borte . Noen vilde handle , bryte sig gjennem linjene frem til sine egne ; det blaffet op av håp ved en fascist-seier på andre fronter , eller en melding fra Berlin og Rom . Andre holdt igjen ; vi vinner ved å vente . Månedene i dette huset , hvor menneskene satt gustne og slukte , med et norsk flagg bundet rundt armen , blev langsomt til et år .

De hørte hjemme i forskjellige miljøer , de var aristokrater , prester , store forretningsfolk , funksjonærer . De var flyktet hit inn , fordi de alle som en hadde konservative sympatier . Nu var de plutselig selv tvunget til å organisere et samfund innenfor murene her . Blandt medlemmene var det folk som hadde millioner og folk uten en øre , en moderne verden i lite format . Hvilket system fant de mest brukbart , disse åtte hundre , kringsatt av en fiendtlig verden?

De bygget op et urkommunistisk samfund . Ikke et sted i Spania , overhodet neppe i verden , finnes make til social rettferdighet . De rike deler med de besiddelsesløse ; de har en kooperativ i kjelleren , hvor alle får sine rasjoner , uansett om de kan betale eller ikke .

Enkelte av rikfolkene fant en tid at det gikk over alle grenser , og vilde nekte å punge ut . De stod da overfor muligheten av en social revolte innenfor huset , hvor de republikanske myndigheter sikkert vilde bli innblandet . Resignert måtte de fortsette , tvunget av en hård skjebne til rettferdighet .

Utenfor i Madrid slet " de røde " med å skape en litt mindre oprørende samfundsform enn den de hadde før . Men urkommunistene i den norske legasjon følte ingen trang til å dra ut og hjelpe dem . De gikk omkring på parkettgulvene , lutende under en tilværelse av solidaritet ( som jo strider mot den menneskelige natur ) . Om kvelden stirret de lengselsfullt mot marokkanernes skyttergraver , hvorfra befrierne en dag måtte komme for å gi dem tilbake det gamle , frie , lykkelige samfundet hvor noen har overflod og andre lider nød .

Tredve kilometer utenfor Madrid skulde det være et nonnekloster i drift , og i mangel av noe bedre , kjørte en del av journalistene dit ut . Bilen stanset foran en stor , hvit bygning med høie murer omkring . Vi gikk inn porten . Ikke et menneske var å se i havegangene som strakte sig mellem lave , soltørre trær . Under de romanske buehvelvingene rundt bygningen lå bøker og sytøi på et langbord . En dør blev åpnet inne fra huset , og noen unge kvinner kom ut ; de var alle i badedrakt , tettbygde og solbrente . Under glade hyl stormet de av gårde mot et veldig cementbasseng som var bygget mellem trærne . Skrik og sprut stod til værs ; de svømte og dukket som seler ; med vannperler på den brune glinsende huden og håret drivvått av væte , kom de bort og hilste på oss . Herren fryde oss , hvisket vi til hverandre , slik skal det altså gjøres , slipp nonnene løs og se for noen frodige piker republikken kan lage av dem .

" Nonner , " ropte vår spanske ledsager , " dette er et hvilehjem for fabrikkjenter fra Madrid . "

Pikene viste oss med stolthet huset og stekte poteter til oss på en terrakottakomfyr som stod under et tre i haven . Utenfor porten var det tråkket en fotsti gjennem det tynne gresset ; det måtte være som stevnemøtets egen vei en nordisk sommernatt mellem duggete strå . Den førte bort til en bakkeskråning med en hule som jentene selv hadde gravd . Hit måtte de springe for livet om natten når de fascistiske bombeflyene kom , og det var ofte ; for det var en republikansk flyveplass i nærheten .

I landsbyen like ved fant vi klostret " Marias treller " . Inne i et stort , lyst rum satt firti , femti nonner og sømmet ; få av dem så ut som de kunde prise Gud med sine legemer i et svømmebasseng . Hver av dem satt bøid over en soldaterbrok . Det meste måtte de sy på hånd , fortalte de ; de hadde bare åtte symaskiner . Det hadde vært en stor fordel å ha flere , da de fikk betaling pr. bukse .

" Girls , " utbrøt en av amerikanerne dempet og inderlig , " dere skal få symaskiner . Ennu i kveld skal jeg sende et telegram som skal få Amerika til å hulke . Nonnene må tjene mer vil jeg si , og symaskinene skal strømme over havet . Slik må appellen lyde til våre frihetselskende , demokratiske folk : symaskiner til nonnene . Og ikke : bukser til milissen . "

Kapellet var stengt ; det religiøse livet var henvist til rummene . De yngre så ut til å trives ved det nye livet med frihet til å gå og komme ; de eldre var avgjort mellemfornøide . Aldri har jeg sett mennesker dyktigere til å veksle blikk enn disse gamle nonnene med skrukkete ansikter , listige og fromme ; full av elskverdig ubevegelighet gled øinene deres rundt i værelset og meddelte sin skepsis til de andre , og innsamlet bifall efter behendige undvikelser . De kjempet for sitt .

" Men da flyverne bombarderte en kirke i Guernica midt under messen og drepte dem som var der ‐ var ikke det synd? " insisterte spanjeren som var med oss .

Den eldste svarte : " Hvis flyverne visste at det var messe , var det i sannhet synd . "

Triumferende blikker fra gamle-nonnene svinget nesten umerkelig mot hennes ansikt og videre ut i tomrummet ved dette gode svar . Men da vi gikk , fulgte de yngre oss til døren , og salud ! hilste de . Ropene fra fabrikkjentene som ennu drev på med å bade , klang tilbake gjennem middagsheten .

Hver formiddag presis klokken elleve var det øl å få på en rekke av Madrids kaféer . Det var streng rasjonering , og utskjenkningen foregikk i omkring sytten minutter , så var dagens beholdning fortært . Uten egentlig å bry mig om øl på dette tidspunkt av dagen , følte jeg alltid en slags ophisselse kort før elleve , det gjaldt å være om sig , og jeg hastet til kafé " Leon " . Til ølet spiste man snegler , og det var adskillig tidsfordriv i å pirke dem op av skallene med fyrstikker som alltid brakk .

En dag satt jeg på " Leon " sammen med en av mine journalistkamerater , " George Gordon " . Han var oprinnelig tysk ; syv-åtte store blekrøde arr på halsen og kjaken fortalte hvor han kom fra ; hele underansiktet hadde vært knust av revolverkolbene i en koncentrasjonsleir .

En stor militærbil stanset et øieblikk utenfor , vi skimtet to mann fra den internasjonale brigade som vi begge kjente , og et minutt senere satt vi med dem i vognen på vei til Escorial . Ukelange ansøkninger til krigsministeriet hadde vært forgjeves , her hadde vi alt hvad vi trengte , en plass i en bil som førte oss gjennem alle sperringer .

Nede på hjørnet , like ved kaféen , var fortauet dekket av lysegul sand ; opover husveggen var det også kastet grus som klebet sig fast til muren . Da vi en time tidligere gikk forbi her , var alt blod . En granat hadde falt like ved metro-nedgangen , drept syv og såret toogtyve .

Vi kjørte en ny strategisk vei som skar sig i sving over åsene ; langt borte lyste Escorial hvitt i den grønne fjellsiden .

Vi var fremme ; mellem store , gamle trær lå slottets tremasser , lenger borte steg byens villagater op over det disblå slettehavet .

Inne fra en gårdsplass hørte jeg kjente stemmer , her holdt noen skandinaver , dansker og svensker til . De fleste av dem hadde vært syke og ruslet nu rundt for å komme sig . Det var mat akkurat da jeg kom , og jeg fikk en tallerken med erter og et krus av den gule svovlvinen . Vi lå i skyggen og pratet skit . Det var to storartede eldre svenske sjøfolk blandt dem ; de var satt til å passe noen kreaturer som var erobret ved Brunete . I rike vendinger fortalte de om sitt liv blandt kalvjækler og kufaener .

Noen av de skandinaviske chaufførene kom innom gårdsplassen . Det var ganske unge gutter . De var trøtte og slitne . De kjørte kjøkkenet og ambulansene til fronten ; Brunete-veien var hele tiden under bombardement av artilleri og fly . Det verste var at de for motorlarmen fra bilen aldri kunde høre flyene når de kom . Om natten måtte de kjøre med slukte lykter i stummende mørke ; det var ikke en vei lenger , bare det ene granathullet efter det andre . De hadde ikke sovet på fem døgn ; det var å knakke hodet mot rattet for å holde sig våken . De spiste fort og gikk ut igjen til bilene .

Litt utenfor byen , i en villa , var brigadestaben hvor den norske journalisten Lise Lindbæk arbeidet . Hun var den eneste kvinnen som fulgte troppene . Hennes opdrag var å skrive Thälmann-bataljonens historie . Når mennene var tilbake fra fronten , samlet hun sitt materiale ; for hvert kapitel som skulde skrives , var det noen av medforfatterne som ikke kom . Nu hamret hun frontavisen ned på skrivemaskinen . I sideværelset lå en tysk socialdemokratisk journalist , som for en uke siden var blitt skutt i foten , da han var ute ved fronten ; gjennem den åpne døren hadde han meget usnakket om dette ; stadig kom skandinaviske kamerater som skulde ha et råd .

Om eftermiddagen gikk vi ut og så på byen . Escorial har en stor promenadeplass med trær og musikkpaviljong , en arv fra den tiden da den var kongelig residensstad . Langs rekkverket på stupet som førte ned til sletten , hang mennesker overalt . Langt ute i det blekblå rummet svirret noen fly ; små sorte røkskyer sprang frem omkring dem ; det fascistiske luftvernet skjøt på våre jagere . De durte innover igjen , strøk over byen og forsvant .

Folk begynte å promenere frem og tilbake gjennem den vakre sommerkvelden . Det var mellemakt , og man snakket om stykket . Særlig var barna sakkyndige , de visste alt om aeroplantyper og hastighet . To små gule hunder lekte nede på skråningen , de veltet hverandre , flyktet , slo lens på muren , snuste , blev beroliget og tok fatt igjen .

Nu kom nye fly der ute fra , denne gang brast hvite dotter ut i luften omkring dem , det var fiendeaeroplaner , beskutt av luftvernet inne fra byen . Et av flyene ravet plutselig ned gjennem rummet , og rettet sig op igjen .

" Det er truffet ! "

" De springer ut . "

Tre fallskjermer sank langsomt nedover , innenfor våre linjer . Maskinen stupte mot bakken .

De andre fascistflyene var borte , men plutselig kom de tilbake igjen . De dukket ned og begynte å kretse om fallskjermene .

" De skyter på sine egne , de dreper sine egne . "

Hundene rullet rundt i det varme solskinnet , folk samlet sig i klynger og snakket . De sa at fascistene alltid prøvde å skyte kameratene i en slik situasjon ; når de blev funnet , skulde de være uten sprog . Andre mente at de blev drept , fordi de vilde redde sig , uten å kjempe til det siste .

Snart begynte det å mørkne ; det var ikke mer å håpe på idag .

Neste formiddag var vi på hospitalet som lå på sletten nedenfor byen , for å høre om noen skandinaver var bragt inn . Det hadde vært noen , men de var blitt kjørt videre til Madrid . Overalt lå sårede ; de svære sykesalene var sprengt . I den hete julidagen hadde de fleste revet sengklærne av sig ; et rum av nakne , gule kropper , ofte med en arm eller et ben borte , bandasjer , blod . Noen skrek på Hermana , søster , eller på vann . En ung pike satt og holdt en mager , sortskjegget mann i hånden , han var døende , skutt gjennem bakhodet ; det var en ung irsk fascist . I alle korridorer lå sårede på bårer , hvor lerretet var vått og mørkt . Lægene , mest tsjekkere , menn og kvinner , arbeidet døgnet rundt ; men stadig lå det en rekke som ennu ikke var hjulpet , fra døren innover salen hvor forbindingsstedet var . Nye ambulanser svinget inn på plassen .

På veien opover mot byen gikk vi innom Escorial slott , klosterpalasset , Filip den annens berømte verk . Blandt annet måtte det være svalt innenfor stenmurene .

Hver time var det omvisning . Alltid var det en firti-femti soldater som gikk undrende omkring . De lå i reserve ; snart skulde de ut til fronten .

En mektig arkitektur var det , en forstenet livsfornektelse og menneskeforakt . I de mindre rummene var det vidunderlige malerier , dyrebare gobeliner , mirakler av silkebroderier . De unge bondeguttene så nøie på dem , fylt av ærefrykt .

Deres ledere hadde sagt til dem at dette var kulturen , den var deres , og de skulde forsvare den . Hvor gode og tålmodige menneskene er , tenkte jeg . Denne bitre velden eller lekende forfinelsen , pint ut av massenes nød , hadde gitt deres undertrykkere høihet og verdighet . Hvorfor skulde de elske kulturen?

Overalt hvor vi gikk , mellem stenveggenes øde strenghet eller i kabinettene , hvor dagen flommet inn , gul og het , hørte vi kanonene fra Brunete .

Omvisningen endte nede i de dype underjordiske hvelvingene hvor Spanias kongeslekt var begravd . I et cirkelrundt , grubemørkt mausoleum hvilte de regjerende fyrster , tre i høiden , i sorte marmorsarkofager . I lange rum innover lå arveprinser , yngre sønner og døtre i kister av jøkelblå sten . En av soldatene hadde med sig lommelykt og kløv samvittighetsfullt omkring overalt og tydet gullbokstavene .

Mange av kistene bar ingen innskrift ; de stod tomme . De var reservert for ennu levende eller ufødte medlemmer av kongeslekten . Med sinnssyk omhu for sig selv blomstret denne herskerlinjen allerede gjennem fremtidige århundrer , i likkistenes fruktbarhet . Selv det siste leiet var beredt for dem , ennu før de var kommet til verden .

Nede på hospitalet lå unge menn som hadde villet et menneskelig liv på jorden , straffet , på blodete bårer og ventet i den fluesurrende heten på en ledig seng .

Næste morgen kløv Gordon og jeg , med tillatelse fra hovedkvarteret , inn i en ambulanse og la oss på hver vår båre , som ennu var fuktig efter siste transport . I den kvalme , kloroform-stinkende heten kjørte vi utover ; på veggene og i taket var det klistret avisfotografier av den internasjonale arbeiderbevegelses førere . Ti kilometer fra Escorial svingte vognen inn på en humpet vei mellem bakkene . I et gammelt leirtak var første forbindings-stasjon ; av forsiktighet var det ikke heist noe rødekors-flagg . Inne i en hule som var gravd seks-åtte meter ned i skråningen fant vi lægen , Arco , en ung rumensk jøde . Han stod og vasket sig ; khakibuksene var oversmurt med blod . En sending var nettop gått av sted til sykehuset .

Utenfor lå Brunete-sletten foran oss ; den blå asfalterte veien skar sig en diagonal tvers igjennem . De fiendtlige granatene falt like ved veien . Et par kilometer fremme skimtet vi fascistenes skyttergraver . Vi ventet en halv time for å se om det skulde stilne ; det blev ikke stort bedre . Arco satte stålhjelmen på sig og sprang inn i Forden sin ved siden av chaufføren ; så kjørte vi . Vi skranglet ut gjennem de gnistrende hvite haugene ; nu var vi på hovedveien ; chaufføren trådte gasspedalen i bunnen . En eksplosjon veltet jorden op hundre meter foran oss i grøftekanten til venstre . Plutselig skurret bremsene , bilen bråstanset . Tre spanjere stod foran oss på veien . De hadde magre , utpinte ansikter under store stråhatter ; de løftet de tynne armene i været og skrek . De ravet fremover , gale av overanstrengelse og hete . På veien stod to sykebårer , hvor noen blodige menneskestumper ynket sig .

Jammerrop steg også fra sanitetssoldatene : " Vi skyter dem nå . Vi orker ikke å gå med dem slik . "

Arco gikk ut til dem : " En ny ambulanse kommer om fem minutter . Vær rolige . "

Vi kjørte videre . Et stykke lenger fremme kom vi til den ambulansen som hadde vært deres . Den lå veltet , smadret av en fulltreffer ; mellem treverk og maskindeler lå fire lik .

Nedenfor veien til høire var en kanon med mannskapet omkring ; chaufføren saktnet farten . " Kjør på ! " ropte Arco , og til artilleristene : " Skyt ! " Det braket da vi kjørte forbi ; vi så ned i kanonsvelgjet hvor den rødgule flammen jog ut . Straks bortenfor hadde en granat revet op veien ; vi måtte kjøre inn på marken og rundt . Det gikk langsomt ; det hadde vært en slags beskyttelse i farten ; nu var vi udekket . Så røk speedometeret op igjen , vi kunde påny være passive ; bilen handlet for oss .

Noen bakker reiste sig foran oss ; her steg vi ut og gikk op gjennem en liten dal . Vi var omtrent på de samme traktene hvor jeg hadde besøkt El Camposino . Efter fem minutters gang støtte vi på noen jordhuler som var gravd inn i skråningen ; hoder dukket ut ; vi var kommet til staben for ellevte brigade . Under et tre satt en selsom skikkelse på et skinnsete som var tatt ut av en bil . Han var splitter naken , undtatt et hvitt lendebelte og lerretssko . Det vennlige , lærde , bebrillede Ghandi-ansiktet var bøid over et kart . Det var Ludwig Renn , som nu var brigadens sjef .

Han tok vel imot oss , og var straks villig til å vise oss stillingen . Gordon skulde så fort som mulig tilbake til Madrid , for å telegrafere til sin avis . Renn klædde nu på sig en kikkert i en rem rundt halsen . En dyp , silkeglinsende flenge skar sig inn i skulderen , et arr fra verdenskrigen . Han var en ivrig tilhenger av nakenkultur og gikk nødig i mer enn shorts ute ved fronten . Han bar aldri stålhjelm . " Den beskytter ikke mot noe som helst undtagen mot jordklumper ; den er varm og på alle måter ubehagelig . " Mange av soldatene hadde også motvilje mot stålhjelmen . Fascistene brukte eksplosive kuler , og gikk man med hjelm var et streifskudd i hodet ikke nødvendigvis livsfarlig , ‐ men eksploderte kulen mot stålet , var alt slutt . Renn gikk ubevæpnet : " Jeg skjøt bare to skudd under hele verdenskrigen , og det var unødvendig og hysterisk . "

Vi kom til skyttergravene ; høiden hvor de lå , skrånet bratt nedover ; i hellingen på den andre siden , to hundre meter borte , var fascistenes linjer . Dette var høire flanke av fronten ; ellers strakte den sig langs veien vi var kjørt frem på . Som flaker av levret blod inne i svart røk sprang fascistenes granater i luften over dalen .

Vi gikk tilbake igjen og satte oss under oliventreet . I skråningen , firti-femti meter borte , veltet eksplosjonene op med noen minutters mellemrum ; det blev til at de likesom hørte hjemme der ; her under treet skulde det være fred . Av og til lød et fuglefløit oppe i løvet ; det var en geværkule som gikk forbi .

Renns ordonans , Erich , en solbrent , tysk arbeidergutt , kom med mat , ris og druer . " Hvis jeg kommer levende fra denne krigen , " utbrøt han forarget idet han satte sig med tallerkenen sin , " skal jeg ikke spise ris i femti år . "

Noen ropte på Renn . Han dukket ned i en av jordhulene , hvor felttelefonen var installert . Gordon og jeg lå i skyggen og pratet , da vi hørte Renns vennlige stemme : " Kamerater ! " Han stod utenfor dugouten og så op i himmelen . Noen fly kom innover . Han vendte sig mot oss og pekte smilende på en grop under treet : " Bitte ! "

Vi sprang ned ; det var så vidt plass til oss begge . Vi presset oss inn til jordveggene ; i et glimt så jeg jagerne stupe lavt nedover dalen , og i det øieblikket de gikk op igjen , skjøt de . Jeg lå med hodet i hendene ; hamringen av maskingeværene hørtes tydelig gjennem motorduren . Jeg hadde den ene foten til Gordon i mellemgulvet og prøvde å vri på mig ; nu så jeg jagerne lenger borte , de cirklet over våre skyttergraver ; plutselig var de tilbake igjen over hodene på oss , maskingeværene arbeidet . Gordon pleide alltid å snakke engelsk med mig , nu brukte han sitt morsmål : " Ein Gruss aus der Heimat , " hvisket han . Fra alle gropene under trærne smalt skudd ; soldatene skjøt med antitank-patroner . Dagen før hadde de rammet en fascistjager ; vraket av den lå oppe på bakkekammen . Tre ganger kom jagerne tilbake . Så var det slutt . Vi krabbet skjelvende op av gropen og sa luddersønner , som riktig var .

Arco måtte nu tilbake igjen , og Gordon blev med ham ; selv fikk jeg lov av Renn til å bli . Her var tynn , het høifjellsluft ; jeg tok lærdom av ham og de andre og gikk omkring bare i shorts . Hver time måtte Renn op på observasjonshaugen like bak skyttergravene ; Erich som fulgte ham hvor han gikk og stod , slengte geværet over skulderen og trasket efter ; jeg kunde gjerne bli med . Vi gikk opover gjennem det grisne , gule kornet . Haugen var som et månelandskap av granathuller ; i flere var det begravet lik .

Renn så i kikkerten , vendte sig og sa ; " Ah , våre venner . "

Femti fascistfly kom seilende mot oss ; tolv svære , svarte tremotors Junkers ; resten jagere høiere oppe . Vi la oss i nærmeste granathull ; Erich kastet sig ned lenger borte . Uutholdelig langsomt gled kjempeflyene innover haugen ; til slutt var de nesten over oss . Det var som et etsende stoff tærte håndleddene bort på mig . Jeg presset ansiktet ned i jorden og ventet . Her var fin , lysegul grus ; jeg kjente den igjen fra fortaugene i Madrid . Den første bomben smalt mot bakken , det braket overalt , jord og stein veltet op . Jeg tenkte at det var tåpelig å være upåklædd ; hadde jeg hatt buksen og skjorten på , forekom det mig at alt hadde vært lettere ; det hadde da vært noe mellem mig og Junkersene . Jeg husket de nakne gule skrottene på hospitalet i Escorial . Et sekund skimtet jeg Renn . Han lå på ryggen med hendene under hodet , og fulgte interessert gjennem brillene hvert glimt oppe fra flyene . Av og til sa han med sin omsorgsfulle , litt drevende stemme : " Nu hendene i ørene . " Da braket det like ved , og jordspruten stod innover oss ; grus trengte inn i nese og munn .

Med ett stod Renn op og strøk fornøiet sanden av sig ; det var som han hadde reist sig fra badestranden i Valencia . Flyene var borte .

En granat slo ned tyve meter fra oss . En til ved siden av , ennu en , tilsammen syv som eksploderte nøiaktig på linje . Jeg stod og så sløvt på dem . Det falt mig ikke inn at den neste kunde nå frem ; de skulde falle på den streken ; det var bestemmelsen .

Vi vendte tilbake igjen til dalen . Jeg gikk bort til et vannhull som var gravd en halv meter ned i den cementharde jorden . Opkommet var grumset , men det gikk an å drikke . Trøtt satte jeg mig ned på bakken . Renn stirret tankefullt utover . " Her er vann alle steder , " sa han , " når vi har vunnet krigen , skal vi få det frem , og skog skal vi plante . Spania skal bli en have . "

Så var jagerne igjen over oss . Jeg sprang inn i en jordhule og la mig ned ; der var forholdsvis trygt . Jeg syntes det var bedre ikke å kunne se flyene ; ens fantasi kunde til en viss grad benekte dem . Det var godt at ingen ting krevdes av en . En halv time efter kom bombeflyene tilbake ; brak på brak utenfor . Ansiktene herinne i halvmørket var slitte og uttærte ; brigaden hadde vært en måned ved fronten uten avløsning . Det var ikke så mange som blev drept ved bombardementene ; men de gikk på nervene . Fascistenes luftvern her ute var ti ganger bedre enn vårt ; de republikanske flyene hadde ingen ting som de skulde ha sagt ved fronten , selv om de var aldri så overlegne , mann mot mann .

Vi reiste oss og gikk ut . De så mot de fiendtlige linjene og undret sig på hvad de hundene nu hadde i sinne . Renn fornektet ikke et øieblikk sin klare , rolige stil , og omtalte fascistene som " der Gegner " , motstanderen ; Erich fulgte ham trofast også i dette .

Vi gikk nu igjen op på høiden . Renn stirret mot våre skyttergraver noen kilometer borte , sønnenfor Bruneteveien og sa : " Dette er ufornuftig av dem . " Vi så at soldatene gikk tilbake innover sletten ; i store flokker søkte de mot veien . Det var unge , uprøvede spanjere ; det siste bombardementet hadde vært grufullt derute ; de orket ikke å ligge i de grunne skyttergravene og vente på det neste . Med ett suste jagerne lavt ned på dem . Soldatene sprang , noen stanset plutselig og falt ; de andre løp videre . Jagerne lekte over dem i store sving , det var som en elegant opvisning , de jog nedover og skjøt fra halen når de triumferende steg til værs igjen . Mennene klompet sig sammen som dødsdømte ; mitraljøsene fløi omkring dem , og meiet dem ned .

Renn gikk hurtig tilbake igjen . Meldinger kom hvert øieblikk i felttelefonen ; ryttere i stålhjelm sprengte på svettende hester over marken mot ham ; " pent kan jeg ikke få mig til å si at dere rider , " sa han mismodig og tok depesjen . Sykebærere kom nedover med sårede . Artillerikommandanten , Walter , en lang , rødblond ung jøde med underbitt kom farende i lange sprang , og fór andpusten tilbake igjen . Artilleriet begynte hurtigild mot fascistenes stillinger ; det var angrep i vente .

Igjen oppe på høiden . Renn så i kikkerten . " Interessant , " sa han , " fascistofficerene prøver å drive mennene op av skyttergravene , de truer med revolvere , slår dem . Ingen lystrer . Dette går glimrende . "

Dagen tok aldri ende . To ganger til kom jagerne , to ganger bombeflyene . Utpå eftermiddagen kom en melder fra Escorial . Han var en ung , tysk student og satte sig på gressbakken hos mig og snakket bøker . Det begynte å kvelde ; kobberrøde rygger lyste i det siste dagsskjæret . De tynne gyllenbleke akrene , brutt av granathuller , stod mot et violett , groende rum . " Hvor her er skjønt , " sa han . " Gjerne skulde jeg ha sett dette landet når det var fred ; men slik blir det ikke . " Så var mørket der ; velsignede natt !

Kjøkkenet var kommet kjørende ut ; det var mat å få . En av de andre kjøkkenbilene som skulde ut til en avdeling østenfor , hadde kjørt for langt , enda chaufføren visste at han skulde stoppe der , hvor de tre likene lå på veien . Han var reist like inn i fascistenes linjer .

Under et av oliventrærne stod kokken og øste kjøtt og suppe op fra en stamp . En tønne med vin var det også ; jeg drakk to store krus .

Varme lysstriper falt ut fra bakken ; mennene satt og skrev rundt talglys inne i jordhulene . Vi andre satt og pratet under treet ; månen kom op , sirissene sang . Jeg fikk et teppe og la mig under et tre . Jorden var revet op like ved ; en luftbombe var falt der natten før .

Ved midnatt våknet jeg ; to fascistfly var over oss . Lyskasterne blev svinget opover ; det ene aeroplanet blev rammet av projektørstrålen ; luftvernet vårt skjøt . Med en brå manøvre prøvde flyet å komme ut av lyset som fulgte det hele tiden ; plutselig braket det oppe i mørket ; de to flyene hadde støtt sammen . Et rødt bål flammet nede på sletten ; lenge hang som en stor fallskjerm av røk over vrakene .

Klokken fire kom Erich og vekket mig . Renn var i hovedkvarteret . Det var alarmtilstand . Vi skulde avløses og forlate stillingen før det blev lyst . Vi gikk nedover dalsøkket i et tog av menn under tunge bører . En fin blek månesigd lyste over kornet .

Nede på veien stod lastebiler . Vi kløv op og kjørte innover den blå asfaltveien som var mørk og våt av dugg . To kilometer borte stanset vi , sprang ned og gikk innover en sti mellem haugene . Det var nu klar , tindrende dag . I gresset satt et kompani og rastet ; noen lyse , stride lugger blandt dem . " Skandinaver? " ropte jeg . " Ja . " I det samme var det en som sa : " Aviacion . " Jagerne kom . Vi sprang bortover for å finne dekning , vi hev oss ned i en grøft ; den var ganske grunn , men det var kratt omkring .

Jagerne hadde funnet oss , og skjøt . Jeg lå ved siden av Erich , som var det sikre holdepunktet nu i Renns fravær . Da flyene var borte , sa han : " De kommer nok igjen . " Vi blev liggende her og ventet .

Jeg fikk Erich til å snakke . Han fortalte om livet sitt som emigrant , han blev ekspedert fra land til land og tilbake igjen , fra fengsel til fengsel . I Holland fikk han seks måneder for illegalt ophold . Han holdt forsvarstalen selv ; vil du høre den?

Jeg vilde intet heller .

" Det fins emigranter og emigranter ; engang kom en annen emigrant fra Tyskland ; han sitter nu i Doorn . Og hvorfor , herr dommer? sa jeg . Fordi dette er ikke et spørsmål om rett , men om penger , sa jeg . "

Han fortalte fra krigen . En gang hadde han under et angrep slengt en håndgranat mot en fascist ; motstanderen blev såret , falt , men slapp ikke geværet . " Jeg så at han var arbeidergutt som jeg . Det var fælt . "

" Og så? "

" Så slengte jeg en granat til og gjorde ende på ham . "

Jagerne kom .

Efterpå prøvde vi å få sove . Det gikk ikke . " Nu har vi bombeflyene snart , " sa Erich . Jeg halte notisboken min frem av baklommen og begynte å skrive ; jeg prøvde å huske det som hadde hendt det siste døgnet , i rekkefølge . " Der har vi dem . "

De tolv store langsomme Junkersene fra igår kom seilende bortover . Jeg fortsatte med å skrive , så gikk ventetiden . Noen sammenhengende beretning blev det ikke . Jeg skrev hurtig et navn som en besvergelse ; derefter :

Blekgylne strå mot himmelen lukt av høi Gunstadsæter fugler over akeren Erich : Nu skulde nonintervensjonskomi teen ligget her tre og tre junkers .

Jeg slapp boken og presset mig ned ; geværet til Erich lå oppi munnen min , men jeg våget ikke å røre mig . Jeg prøvde å sprenge mig inn i jordveggen på siden ; en liten kant av gress var over mig ; det gikk ikke å komme lenger inn . De store fuglene var rett over oss . Erich sa : " Nå verper de . "

Et brak . Erich skrek : " Se ! " Flammer og røk i himmelen , plutselig var det bare to bombefly i bakerste rekke ; ett var borte ; de andre gynget i lufttrykket , Erich sa : " Den traff rett i lasten : " Jeg tok boken og skrev :

Erich sier : Nu er de i Valhall , disse teutoner .

Glimt kom under buken fra maskinene ; de var nu et stykke borte . Bombene falt . Det var over .

Jeg la mig på rygg og tenkte . For to år siden gikk jeg alene fra Gunstadsæter en morgen ved fire tiden . Jeg slengte innover i mine egne tanker , og da jeg hadde gått over Vulua , kom jeg bort fra de opmerkede røde T'ene . Jeg gikk opover elven på høire side ; med ett lå en kulp foran mig . Gjennem det klare vannet gled ørreter ; skyggen fulgte nede på sandbunnen . En grønn slette lå omkring ; morgensolen lyste .

Senere blev det noe uvirkelig over denne sommermorgenen . Jeg besluttet nu at samme kveld jeg kom til Oslo vilde jeg ta toget op til Ringebu . Dit kom det ved 1/2 2-tiden om natten ; så vilde jeg gå op til Gunstad gård , hvor jeg hadde venner , men ikke vekke noen ; det var et tomt værelse på loftet . Neste dag vilde jeg dra innover fjellet og se efter kulpen .

Granater begynte å falle en kilometer borte , omkring hovedveien . En officer kom langs grøften , hvor vi lå en og en bortefter ; vi skulde videre . Det var ikke langt å gå ; i en kløft som skar sig inn mellem to bakker samlet vi oss . Det var en naturlig skyttergrav hvor sidene var tre-fire meter høie . Den hadde vært i bruk før ; noen små huler var gravet inn i nordskrenten . Soldater kom ryggende tilbake mot stupet rett over hodene våre , mens de gav ut telefontråd som de hadde i en trommel , bundet rundt livet . Andre slepte på unge aspetrær som de hadde hugget nedved et uttørket elveleie ; brakende blev kronen pint inn gjennem den smale kløften . Trærne stiltes op mot skyttergravveggen , for å gi skygge og kamuflasje . En jager svevet omkring oppe i blået og blev borte .

Graven var av gnistrende hvit kalk ; øinene blev matte ; her var forferdelig varmt . Mot nord var det ennu en smal skråning i skygge ; her lå vi tett i tett , som folk sammenkrøpet en kall natt for å holde varmen . Solen slikket alt mørke op .

Aspeløvet hjalp ikke ; noen varme sorte pletter skalv på klærne våre . Vi hadde måttet ta bukse og skjorte på ; det sved i de nakne anklene over lerretsskoene .

Granatene slo ned nærmere . Det var ikke drikkevann ; vi drakk noe lunken , sukret te som Erich hadde på feltflasken ; tørsten blev verre og verre .

Arco , lægen , var tilbake igjen . For en time siden hadde han kjørt hovedveien ; nu gikk det ikke an . Våre skyttergraver der oppe var ødelagt av granatilden ; veien var ikke vår lenger . Vi hadde ligget her i reserve ; nu var vi i første linje .

Det fiendtlige artilleriet hadde fått siktet oss inn . Granatene var ikke bare en lang hvinende stripe , lyden var stofflig , som noe blev strøket med grovt sandpapir ; nedslagene var på haugen bak oss . En stemme gjentok noe inne i en av kalkhulene , høiere og høiere . Telefonisten kom ut . Granatene hadde kappet ledningene til første og tredje kompani ; han hadde ikke mere tråd , og dessuten vilde den bli slitt over straks allikevel . To soldater blev sendt ut med meldinger ; følg bare linjen , der hvor den gikk .

Eksplosjonene rev op haugen ; kalkgruset raste ned . Erich kom med en hermetikkboks : " Her har jeg organisert noen kjøttboller . " Jeg orket ikke ; gnog bare av og til på en skonrokk .

Artilleri-Walter satt ved siden av mig , med sitt vennlige underbitt . " Ingen granater kommer hit ned . Vi kan få noe jord over oss ; det er alt . "

Renn var nu tilbake igjen . Med et kvarters mellemrum kløv han op på haugen , for å se om det var noe nytt . Ingen andre fikk gå dit op : " mer enn strengt nødvendig bør vi ikke vise motstanderen hvor vi er . "

En spansk soldat blev leiet op i grøften av to kamerater . Han hadde et tykt , olivengult ansikt ; det var fullkommen utslukt ; øinene gapte døde . " Simulant , " sa Erich . Arco viste ham klokken sin ; han så den ikke . " Men du skal få den , " ropte Arco . Et forundret barnesmil lyste op i ansiktet ; plutselig reiste han hodet lyttende ; trekkene stivnet i en dødelig redsel , han begynte å klynke med små jamrende lyd . Det var et fly han hørte . " Du skal få komme på hospitalet , " sa Arco til ham . " Bli sittende her hos mig . "

En ny mann var kommet ut med lægen , Heiner , brigadens politkommissær . Han hadde vært inne i Escorial for å få fjernet noen granatsplinter i hånden . Det var en kraftig mann i slutten av tredveårene , med brede , furete trekk ; øinene var dype og vennlige ; det tilbakestrøkne håret var nesten hvitt . Han var tidligere en kjent tysk politiker . Som kommissær var det hans opgave å ta vare på mennesket i soldatene ; å gi dem overbevisning og styrke . Han forlangte nu å bli hjulpet med barberingen . En soldat helte litt vann fra feltflasken over i et krus og begynte å såpe ham inn . Men det var ikke råd å bruke kniven ; såpeskummet var fullt av drivende grus fra eksplosjonene .

Renn kom hoppende ned fra skrenten , rolig og blid . Officerene holdt krigsråd . En av de tingene de drøftet var transporten av de sårede tilbake til forbindingsstasjonen . Hovedveien var avskåret ; den eneste muligheten var å finne en vei opover den bratte åssiden bak oss i nord , som lå med svarte , rykende granathuller . Arco fikk prøve .

Renn kom bort til mig : " Du får bli med ham . Her er trangt om plass og det blir nok av sårede . "

Jeg tok farvel med Erich og de andre . Jeg vendte mig da jeg skulde gå ut av kløften . Jeg visste ikke om jeg skulde se dem i live mer . Tålmodig satt Heiner og plukket gruset fra ansiktet ; flere stod rundt ham , lo og gav gode råd .

Ludwig Renn var igjen oppe på skrenten , umåtelig lang og tynn , udekket mot den blå sommerhimmelen . Som ingen annen hørte han hjemme i don Quijotes landskap .

I strid med all fornuft tenkte jeg at slike menn kunde ikke dø .

Da vi kom ut fra kløften , føltes det som om vi forlot en trygg og fredet verden . Presset hadde vært fordelt på mange , på mennesker som bar det smilende ; nu var det bare oss . Arco gikk hurtig foran med den gale ; chaufføren og jeg fulgte efter . Vi skulde ned på en liten slette hvor bilen stod ved en treklynge . Her var jorden revet op av flere granater ; en hest hadde fått ryggen knekket . Med sørgmodig mule og benene strakt ut lå den død , tjoret til et tre . Vi fant en sti som virket noenlunde brukbar . Arco satte sig hos chaufføren ; selv klemte jeg mig sammen på baksetet mellem en bensindunk og den syke . Da vi hadde kjørt et par hundre meter , stanset vi . En gammel skyttergrav skar sig rett over stien . Det var umulig å få bilen over . Vi gikk ut og begynte å fylle graven igjen . Chaufføren hugget jorden løs med en spade , Arco bar stein , jeg vred grener av trærne ; den gale øste av og til op en håndfull grus . Like ved var en av våre kanoner . Den skjøt hvert øieblikk ; braket gikk gjennem hele kroppen . Vi visste at fiendens fly og artilleri måtte interessere sig særlig for dette stedet , vi slet som rasende ; til slutt var graven kastet igjen . Chaufføren satte sig op , vi skjøv på ; forhjulene gikk over , men ikke bakhjulene ; de grov sig ned i den løse sanden . Kanonen skjøt . Det godslige , litt tykkfalne ansiktet til Arco hadde fått et indolent smil ; plystrende gikk han rundt bilen , bøiet sig ned , undersøkte . Vi la stokker og sekkelerret under ; vi rev bilen fremover , den stod . Gang på gang prøvde vi ; til slutt var vi aldeles utmattet i den brennende solsteken . Hver gang jeg satte skulderen til og skjøv på , skrek jeg av smerte og raseri . Tre bombefly kom innover .

Vi sprang så langt bort fra bilen som vi kunde og hev oss ned . Bombene falt et stykke borte . Vi gikk tilbake og forsøkte igjen . Den gale lå på jorden og pep . Til slutt måtte vi opgi det . Vi lot bilen stå og gikk videre til fots . Vi fulgte et sandet elveleie ; efter en halv time kom vi til et skogholt . Inne i den sortgrønne skumringen lå flere hundre soldater ; de var trukket tilbake i reserve ; men om en time skulde de ut igjen til fronten . Vi la oss inne i skyggen for å puste ut . Jeg kom til å tenke på alle de artiklene vi hadde lest og skrevet dette siste året , de spanske soldater var vår stolthet , de forsvarte demokratiet . Arme forsvarere ; hvad slags demokrati var det disse magre , utslitte bondeguttene måtte slåss for ; i velsittende frakk og hatt ilte demokratiets førere til Spania-møtene i London , med ett usvikelig mål : non-intervensjon av rettferdigheten . Ved siden av mig lå en ung soldat med tynt fuglebryst , han hev efter luft ; han var for trett til å sove ; om en time skulde han ut og forsvare demokratiet .

Den gale begynte å jamre sig og rullet sig på jorden . Jeg skjønte hvad det var . Jeg reiste mig , gikk bort til nærmeste tre og slo armene om stammen . Duren av flyet kom nærmere . Jeg var sanseløs av tretthet ; presset bare ansiktet inn til barken og ventet . Åtte-ti bomber eksploderte i den solgule jorden femti meter borte . En luftvernkanon begynte å skyte ; skydottene sprang frem like ved bombeflyet ; så seilte det vekk .

Soldatene livnet til ; de fant frem pølse og vin , og bød oss . En viste frem buksen sin , hele baken var flerret bort . Noen begynte å le , han utfoldet sig da for alvor ; nu lo hele skogen .

Vi gikk videre . Et under møtte oss . Nedover marken kom en bil . Den var ute i samme ærend som vi , for å finne en brukbar vei for sanitetet . Nu snudde den ; vi stuvet oss inn alle mann ; den gale sov . Vi skranglet opover bakkeskråningen mellem granathullene ; de sårede kom til å få en bitter kjøretur . Et stykke oppe så vi en kanon , og bak den en ammunisjonsbil ; vi pustet ut ; den måtte være kommet hit på vei .

Et kvarter efter var vi oppe på åsen . Snart efter var vi fremme på Escorialveien og kjørte ned til forbindingsstasjonen . Jeg tok farvel med Arco og satte mig på haugen for å vente på en ambulanse . Brunetesletten lå like under mig . Den var under voldsom artilleribeskytning ; jordskorpen brast kilometervidt i sorte kilder av jord . For en underfull verden , tenkte jeg . Jeg hadde sett de landbruksredskapene som bøndene brukte heromkring ; ploger fra romertiden hadde godseierveldet forsynt dem med . Men nu , under krigen , var ingen ting for dyrt og moderne , når det gjaldt å pløie markene ved Brunete ; kanonene og flyene var av siste modell ; her var dødens mønsterbruk .

Nedover veien buldret stridsvognene ; tredve , firti republikanske tanks . Jordkildene begynte å springe rundt dem ; vognene forlot veien og rullet sig innover markene , mens de skjøt . Bak de grønne , krypende øglene fulgte soldatene ; denne kvelden blev alle de forlatte stillingene tatt tilbake .

En ambulanse hadde nu full last ; jeg fikk sitte foran hos chaufførene , to svensker . I mørkningen var jeg i Escorial .

Det var godt å være tilbake i skandinavenes have . Trøtt satt jeg på brønnkanten ; kreaturvokterne var gode og bragte mig suppe . Da jeg la mig , var min nærmeste nabo en lastebil-chauffør , Oluf , fra Bergen . Vi lå i mørket og snakket . Han hadde vært her i seks måneder ; han vilde bli til vi hadde vunnet . Men når han kom hjem , vilde han ha et stort fat med raspeballer . Ekkoet av denne samtalen bredte sig mellem trærne ; overalt blev det talt dempet om minneverdige måltider . Så sovnet vi .

Velkjent motordur vekket mig . Et bombefly kretset over Escorial . Ellers pleide denne byen å anses for sikker ; her var kongeslottet med store tradisjoner , og blandt innbyggerne var det utvilsomt mange fascister . Flyet cirklet omkring oppe i mørket . Siden fikk vi vite at flyveren hadde Escorial som mål , men ikke visste hvor han var . Som et irriterende tannlægebor duret det oppe i himmelsvelget . Vi lå bare og ventet på at det skulde smelle . Løvskyggene danset på den månehvite husveggen foran oss . Oluf sa : " Får jeg en sønn , skal han gå krigsskolen . " Med ett var en ny dur over oss , hissigere , villere ; en republikansk jager var gått til angrep . Den roterte rundt den tunge bombemaskinen ; det sprutet røde gnister mellem stjernene fra maskingeværene , et smell , og som et brennende papirstykke styrtet Junkersen ned gjennem himmelen . Så la vi oss til igjen .

Neste morgen bestemte jeg mig til å arbeide , og vilde innvie dagen med å barbere mig . Jeg foreslo Oluf å gjøre det samme , men nei , han var chauffør og skulde bruke øinene ; han vilde derfor ha en liten bart .

" Må du ha bart for å kjøre? "

" Ja , det svekker synet å barbere sig , tenk efter selv . "

Jeg tenkte efter ; glad ved å lære lot jeg skjegget stå . I haven var det umulig å arbeide , jeg gikk derfor til hotellet i hovedgaten , og fikk et stille værelse med nedrullede persienner i tredje etasje . Det var gloende varmt ; jeg satte mig ved bordet i underbuksen . Verten banket på døren og spurte om jeg vilde fylle ut papirene . " La mig vente , " bad jeg . Det var tre digre smørbrødlister med alle slags spørsmål som skulde besvares . Verten gikk .

En halv time efter blev døren revet op , og fem-seks soldater stormet inn i værelset ; følg med ! Ilde tilmote tok jeg buksen og skjorten og skoene på . Hele tiden dekket de mig med geværene ; det var et uttrykk av hat og angst og fortvilelse i øinene deres . Da jeg kom ut på gangen , sa jeg ; hør her , og tok i baklommen efter passet mitt . Et vilt skrik bak mig : hendene i været ! Øinene slapp ikke mig , fingrene ikke avtrekkeren . Med hendene løftet gikk jeg nedover trappen . Vi kom ut på gaten . Der var svart av mennesker .

" Hvad har han gjort? " skrek noen . Soldatene ropte : " Han er fascist . Han er tysker . Fire flyvere sprang ut fra maskinen inatt , tre blev funnet ; den fjerde flyktet . Nu har vi tatt ham . " Jeg forsøkte å komme til orde . En kvinne skrek : " Han har myrdet våre barn . " Av all makt koncentrerte jeg mig nu om et riktig ansiktsuttrykk ; det måtte være sorgløst , uten å være fornærmende ; det måtte være blottet for protest , men ikke virke som en tilståelse . Jeg slet så godt jeg kunde . Snart sank vekten ned i alvor og jeg slengte et fjollet smil på den andre skålen , det blev altfor meget , jeg rynket brynene for å komme i balanse igjen , og hele tiden var jeg omgitt av skytevåben en halv meter fra mig . Jeg visste at de skjøt ikke sine fanger ; jeg gjentok dette stadig for mig mens jeg gikk gjennem gatene med hendene i været , mellem skrik og fortvilede , hatefulle øine .

Inne hos kommandanten fikk jeg endelig lov til å ta passet op . Alt var i orden ; jeg kunde gå .

Tilbake til hotellet våget jeg mig ikke ; det forekom mig uskikket for koncentrasjon . Jeg var dessuten klar over at jeg så ut som selve signalementet på en rømling ; klærne var gule av jord ; jeg var fæl og ubarbert ( men sterk i blikket ) . Jeg hastet tilbake til haven og tok skjegget ; resten av dagen holdt jeg mig hårdnakket innenfor stakittet .

Om eftermiddagen kom melding om at hele brigaden skulde i hvilestilling ; jeg blev spurt om å være med , og ved syvtiden kjørte vi til en liten landsby , Villalba , femten kilometer borte . Hvite villaer lå mellem store , mørke trær ; rett mot reiste fjellene sig . Her traff jeg gamle venner , Ludwig Renn , Erich , Heiner , Artilleri-Walter . Brigadens fire " byråer " som hadde holdt til i jordhulene , hadde nu hver sitt landsted . " Sov godt , du har artilleriet ovenpå , " ropte Artilleri-Walter fra vinduet i annen etasje , da jeg gikk for å legge mig . Rummet hvor jeg kom inn , stod slik som det var forlatt av eieren i fluktøieblikket for et år siden . En skonrokk og en kaffekopp stod på gulvet ved siden av en uopredd seng . Jeg lyste med lommelykten på bokhyllene ; pæren holdt på å gløde ut , men jeg fikk inntrykk av at en advokat hadde bodd her . Jeg så et billede over sengen , et uutgrunnelig fotografi med bløtt spill mellem lys og skygger ; var det et kvinneansikt? Lykten sluknet ; jeg la mig i stummende mørke . Utpå natten var jeg så medtatt av veggedyr at jeg gikk ut og la mig på marken ; snart efter kom Walter og de andre .

Om morgenen da det blev lyst , gikk jeg inn for å se på billedet . Det var et røntgenfotografi , som hang ensomt på veggen over den brede sengen ; under stod skrevet med fin håndskrift : Dolor , smerte . Efterpå gikk jeg ned gjennem landsbyen for å finne skandinavene i Thälmann-bataljonen .

De lå og sov inne i et skogholt , trette til døden . Den blekgule huden var trukket stramt over kinnben og tinninger . De hadde vært tredve døgn ute i de første skyttergravene . Utpå formiddagen våknet de . De fleste av dem var sjuke ; dyssenteri .

En svenske heiste sig op på steingjerdet ved siden av mig ; han var høi og senet , av skogsarbeidertypen . Han tilhørte en partisangruppe ; bare folk av enestående fysikk blev tatt ut til dette arbeidet ; det var mange skandinaver blandt dem . De fikk som opgave å sprenge broer i luften ‐ ofte seksti-sytti kilometer bak fascistenes linjer . Om natten gikk de , som regel oppe i fjellet ; om dagen sov de , skjult i kratt eller bak stein . Siste turen var det et sted uråd å komme videre på flere døgn ; det var tropper omkring dem overalt . De var sluppet op for vann ; tørsten plaget og pinte dem . Det var et lite vannhull tett ved ; men det lå et lik i det . De fylte munnen med vann og silte det mellem tennene ned i feltflasken og spyttet resten ut . Siden drakk de av flasken . Var lægen å treffe snart?

Mange av dem toget opover ; noen blev sendt på sykehus ; de andre fikk medisin og kom tilbake . Vi satt i skyggen og snakket . De fleste av dem var svensker og dansker ; bare noen få nordmenn ; men de regnet sig alle som ett : skandinaver . Mesteparten var sjøfolk og arbeidere . Noen var kommet hit ned like efter nyttår 1937 ; endel var gått om natten over Pyreneerne ned til Figueras efter at franske-grensen var sperret ; en hadde vært ombord på " Ciudad de Barcelona " , da den blev torpedert på forsommeren utenfor spanskekysten , underveis fra Marseille . Kameraten hans strøk med . Det hadde vært tre hundre frivillige ombord ; to hundre kom sig i båtene ; resten druknet . Mange svømte omkring og sang " Internasjonalen " , før de gikk under . Alt i alt var det fem-seks hundre skandinaviske frivillige omkring i Spania . Her i " Thälmann " hadde de vært seksti før Brunete ; nu var det firti igjen ; resten var drept eller såret derute . En av de eldste sa : " En gang var vi 56 skandinaver da vi drog ut fra Murcia ; efter en måned var vi 6 igjen . " Jeg husket noe som jeg hadde hørt i Madrid : den gjennemsnittlige levetid ved fronten for en mann i den internasjonale brigaden er seks uker . I deres egen bataljon som var den berømteste utenlandske avdeling , var det efterhånden over 80 procent spanjere .

De tok nu for sig hver enkelt av de tyve som var blitt rammet ved Brunete ; de rekonstruerte grundig og fagmessig hvorledes det var skjedd . Hodeskudd under angrep ; luftbombe i skyttergraven ; en " blindgjenger " mens han satt og hvilte . En nordmann hadde fått ryggen knekket av en granat ; flere husket hans siste øieblikk meget godt , for han hadde skutt en hare og efterpå krøpet ut på akeren og tatt op poteter . Han snakket akkurat om det herremåltidet han skulde lage ; så kom granaten og flådde ryggen av ham ; det gikk så fort at han visste det ikke selv .

De vurderte tilfellene som uforsiktighet eller uundgåelighet ; slik reduserte de tapslisten for sig selv .

Av alt de sa skjønte jeg at seighet var den egenskap de satte høiest . Mot var for dem et spørsmål om tid ; når de mange ganger var trukket tilbake for å hvile og mange ganger var sendt ut igjen til skyttergravene , kjente de stoffet i en mann . Men Brunete hadde vært en forferdelig påkjenning selv for de sterkeste ; krigen var verre enn de hadde trodd . Hjem? Nei . De hadde kommet herned som frivillige , for å gi sin fri vilje fra sig . Selv om de vilde , kunde de ikke komme hjem . Og de vilde ikke .

Noen hadde vært oppe og hentet post ; det var skralt med brev , men en del blader . De kastet sig over avisene . Blev grensen åpnet? Fikk regjeringen våben? Hvad gjorde England?

De demokratiske landene var fremdeles nøitrale . Fascistene hjalp Franco . Hvad var meningen? De vendte sig mot mig som kom utefra .

Meningen var vel at de konservative innenfor demokratiene vilde statuere et eksempel med Spania og gi arbeiderklassen i sine egne land en følelse av uundgåelig nederlag .

Men folkemassene?

Alle regjeringer i demokratiske land henviste til at fasciststatene truet med krig hvis folkeretten blev hevdet . Overalt blev menneskene innprentet som høieste grunnsetning : rettferdigheten koster livet .

De leste avisene en gang til . Ingen hjelp kom . De skulde kjempe mot en overmakt som bestandig øket i kanoner og bombefly . Sletten lå derute gustengul i den dirrende middagssolen ; jorden hadde et svimmelt dragsug i sig .

De var ensomme ; det var bare de ; godt . De begynte å snakke , hurtig og inntrengende . " Med de to første skuddene stoppet jeg kjeften på to fascistmitraljøser . Fulltreffere begge . "

" Vi skjøt samtidig alle fire , og så plutselig stupte jageren ned . Flyveren reddet sig i fallskjerm , vi sprang bort til ham . Ich bin Sozialist , sa han . "

" Vi var på opklaringspatrulje like ved deres skyttergraver . Allah , allah , ropte marokkanerne , for det var i solnedgangen . Handgranaten , skrek en tysker . De holder ikke lenge ut , for de har ikke noe de skal slåss for . "

En svenske fortalte noe han hadde oplevd for et par måneder siden , under en trefning til fjells . " Plutselig var vi omringet av seksti , sytti fascister ; selv var vi bare fem , uten maskingevær . Hei på dig , sa jeg til Harry , for jeg skjønte at dette var slutten . Men fascistene gikk bare rett forbi oss , de knyttet nevene og sa Salud ! "

De snakket om hatefulle ting de hadde oplevd ; de hadde gravd frem drepte barn under bombarderte hus i Albacete ; noen hadde sett marokkanerne gå rundt i en erobret skyttergrav og kjøre bajonetten ned i munnen på de sårede .

De la sig til igjen og sov , utpå kvelden tok de blikk-plettene sine og gikk efter mat ; snart sov de igjen .

Om natten lå jeg i skogholtet blandt skandinavene ; tidlig næste morgen våknet jeg av høie rop . Det var en brønn med heiseverk mellem trærne ; her var det meningen at et muldyr skulde gå rundt og trekke op vann . I mangel av muldyr hadde nu en danske spent sig for ; noen av kameratene stod rundt og ropte : venga la mula ! fort dig nå , muldyr . Da skrøt han naturtro og begynte å springe skrytende rundt . Noen spanjere kom til , her er druer , muldyr ! De gav til alle ; spanjernes liv er å dele ; dansken sprang fortere og skrek enda mer hjerteskjærende ; det klare , rene vannet fosset ut . De fylte pøsene , vasket sig og spylte hverandre . Mange av dem var makeløst tatovert ; flagg , piker og sjøgutter ved rattet som tenkte på mor .

Siden gikk de til kantinen ; de hadde 10 pesetas om dagen ; en tyvepakning med cigaretter kostet 85 centimos . De kom tilbake med tobakk , meloner , druer og melkebokser . De satte sig mot hver sin trestamme , røkte og slubret i sig det røde , saftige melonkjøttet . De skulde få bli i hvilestilling åtte dager , blev det sagt . De begynte å gå litt omkring til hverandre ; men mest lå de og halvdøset .

Om kvelden kom ordre om høieste alarmtilstand ; fascistisk motoffensiv var satt inn ved Brunete ; tidlig næste morgen skulde brigaden ut igjen .

Ingen sa noe ; hver mann pakket og la sig fullt påklædd med ryggsekken under hodet ; gevær og stålhjelm inntil sig på marken . Noen veltet sig over på siden for å få sove ; de nærmest mig lå med vidåpne øine og stirret op i det svarte løvet og nattehimmelen , urørlig , time efter time . Det var ikke råd å få sove . Jeg lå mellem dem ; jeg var trygg ; jeg var forfatter , ja endog : journalist .

Om morgenen blev alarmtilstanden ophevet ; angrepet var brutt sammen ; de svor av befrielse . Utpå eftermiddagen kom Passionaria fra Madrid for å tale til dem .

Soldatene samlet sig på en åpen slette . Et fly duret høit oppe i himmelen ; her stod tre tusen mann sammenpakket ; men meget få så til værs ; de stirret på Passionaria . Det var en feil ved høittaleren , og stemmen skrek og skrattet ; men de syntes hun var et staut kvinnfolk . Jageren kom lavt nedover skogen ; det var en av republikkens egne som holdt vakt .

Det var nu ute i august ; det var ennu brennende hete dager , men om natten var det ofte kaldt . En bitende blest kunde plutselig kaste sig ned fra fjellene som stod mot den isblå , stjernelysende himmelen ; støv og blader hvirvlet rundt mellem stammene hvor vi lå ; vi tok aviser under skjorten for noenlunde å holde varmen .

Hver dag hadde skandinavene eksersis og øvelser ; det utstod de ikke . De var førsterangs ved fronten ; ingen overgikk dem i mot og koldblodighet ; men deres natur skjønte bedre samhold enn disiplin . Var én av dem misfornøid med en officer , var alle det ; det var ruffens solidaritet mot skipperen . Politkommissæren deres , en svenske , holdt da møte med dem , forklarte og ordnet op .

Om eftermiddagen tok de mig ofte med for å bade i et svømmebasseng inne i en have , ti kilometer borte . En svensk chauffør , en blond liten kar , hvis lidenskap var fart , organiserte en lastebil ; utenfor Villalba var det en veistrekning med asfaltdekke som han holdt inderlig av ; her kjørte han jublende med 110 kilometer i timen .

Av og til sprang spanske skiltvakter med løftet gevær frem på veien og vilde stanse bilen .

" Onze brigada internacional , " ropte svensken lysende av besettelse .

" Rubio ‐ den blonde ! " skrek spanjerne begeistret og hoppet ut i grøften .

Det var et dypt vennskap mellem spanjerne og skandinavene . En morgen hørte jeg et kompani komme syngende nedover veien . Nu skjelnet jeg ordene , det var en dansk leirvise :

Brun er Skovens Hasselnød , brun er ogsaa jeg , er ogsaa jeg .

Jeg kom mig ut på veien for å se skandinavene når de marsjerte forbi . Men det var spanske bondegutter ; de hadde lært sangen av sine nordiske kamerater .

De spanske jentene i landsbyen hadde de frivillige liten glede av ; forgjeves trakk selv de flotteste blandt skandinavene lommekammen gjennem sitt blonde tilbakestrøkne hår , før de gikk inn i Villalba . Som alle skikkelige spanske piker var de ikke til å tale med , før de var lovet ekteskap . En av svenskene var gift inne i Madrid , meget lykkelig . En annen tenkte på det samme . " Men kan jeg forsørge henne efter krigen? " utbrøt han grublende .

En kveld like før det skumret , hadde de fått tak i en fotball ; det var plutselig en flokk unge gutter som lekte på marken utenfor skogen . Efter et høit spark forsvant ballen oppe i løvet . De stod et øieblikk og så til værs . Harry , en Gøteborgergutt , sa : " Nå sitter ballen fast i treet . Nå er det akkurat som hjemme . " De ruslet bort på steingjerdet , satte sig og sa ikke noe . Det mørknet .

Siden gikk de bort til de to sjøfolkene som voktet kreaturene . Resignerte satt matrosene som bibelske hyrder under et tre og stirret utover et hav av beitemarker . Stjernene tendtes ; det luktet varmt av ko .

Siste kvelden jeg var ute hos skandinavene , holdt de et minnemøte for de falne kameratene . De hadde funnet et åpent sted ute i furuskogen , langt fra folk ; gresset lyste blekt mellem stammene ; over oss stod nattehimmelen . En danske talte : " Vi vil huske dere som er døde . Men vi sørger ikke , for vi vet dere sier til oss : gå videre ! " Den vesle flokken av skandinaver stod tett omkring ham ; de løftet knyttnevene og sang . Ansiktene lyste av rolig styrke ; av ånd .

Jeg kom til å tenke på Bruno Franzén , en ung svensk frivillig som blev grufullt såret av en granateksplosjon ; selv gikk han tilbake til forbindingsstedet , mens han holdt motet oppe hos de to sykebærerne som fulgte ham . Da hans mor fikk vite at gutten hadde mistet begge hendene og det ene øiet , skrev hun tilbake : " Det gjør ingenting , så lenge Bruno kan tenke og tale . " Har noen dypere enn denne arbeiderkvinnen bekjent sin tro på menneskeåndens uovervinnelighet?

En av svenskene kom frem med en resolusjon som de hadde laget ; de bad mig ta den med hjem . Bak ham stod en nordmann med lommelykt og lyste på papiret mens han leste . De opfordret de nordiske demokratiene til å stå samlet , i aktiv kamp mot barbariet . De bad alle som vilde leve i frihet og menneskeverd , om å hjelpe Spania ; på sin side lovet de å kjempe av all kraft til det siste . En efter en gikk de bort og skrev navnet under , i skjæret av lommelykten . Erik Lindblad , Viduar Jörgensen , Bo Sommelius , Oluf Milde , Herman Wohlin , Axel Rohlin , Fred Kihlberg , Arnold Olsson , Gustav Fridell , Ivan Bergström , Bernhard Bergström , Oskar Gjerstad , Harry Olsson , Henry Vanghus , Noge Jonsson , Gunnar Pettersson , Bernhard Larsen , Ossian Olovsson , Jeppe Petersen , Svend Larsen , Peter M. Larsen , Arne Andersen , Arne Hast , Otto Henrikssen , Carl Rasmussen , Henry Olsen , Stig Berggren , Villy Fuglsang , Kaj Christensen , Harry Ericsson , John Svensson , Georg Torell , Helmer Hansson , Sigvard Jönsson , Herbert Blom , Rudolf Nilsson , Hjalmar Forsverg , Stig Törnell , Einar Lott , Jean Thor Johansson , Jörgen Norup .