Noen så på ham , han snudde seg og gjenkjente kvinnen med de gule øynene . Han hadde sett henne etsteds , men han husket ikke hvor . Også hun gjenkjente , hun smilte svakt mens hennes øyne gled forbi ham . Det var noe som lignet varme i dette , at hun ikke slo øynene ned ...

Ellers var alt grått , elven , elveslammet de sto i , menneskenes ansikter og hender , selv himmelen over dem var tett av grå avmektighet . Så talte faren :

" Vi skal bygge det opp igjen alt sammen , og vi skal bygge det større og kanskje også vakrere enn før , vi skal begynne alt i morgen . Men i dag skal vi begrave de døde . "

Og han delte flokken i to forat noen skulle gå oppover og noen nedover elvebredden . De yngste skulle gå oppover fordi det var tyngst .

Ariel undret seg over at faren hadde så mye krefter i seg at han kunne bestemme alt dette for dem .

Den fremmede kvinnens øyne var det eneste som hadde farve i verden .

%Da han hadde gått en stund , merket han at hun gikk ved siden av ham . " Ingen kan være fremmede for hverandre lenger , " tenkte han , " for vi har gått igjennom det samme ... . "

Hun sa : " Du ga meg en hånd i strømmen , jeg ville bare takke deg for det ... . "

Han stanset og så utover deres ødelagte verden , det han kanskje hadde reddet henne tilbake til . Men de gule øynene lyste , og han kunne se at hun mente sin takk .

" Jeg skal bygge et hus til henne , " tenkte han . " Jeg skal plante blomster og trær omkring det , og hun skal sitte i det og vente meg inn om kvelden slik min mor ventet på far ... . "

Kvinnen nikket som hadde hun hørt tankene hans og var enig . Da de gikk videre , tok han hånden hennes og undret seg over at noe så lite og kraftløst kunne overleve . Plutselig pekte hun :

" Se , å se ... . "

En stor hvit fugl fløy oppover langs elvebredden med kraftige , lange vingeslag som var det allerede mulig å ha et ærend i verden . De fulgte den med øynene lenge , og også hun visste at dette var et godt tegn . Så gikk de videre . Det var den første dag og de skulle begrave sine døde ... .

%Mot kvelden drev de grå skyene vekk , og de kunne se hvor høyt flodbølgen hadde nådd i dalsiden . En smal stripe av livsens grønne sto igjen , og det var den de skulle leve og bygge av .

" Aldri mer må vi bygge demningen , " sa hun inderlig .

Han hadde glemt demningen , han hadde glemt at de hadde sprengt den . Han hadde også glemt hvorfor de hadde gjort det , han måtte spørre seg selv om det gikk an å glemme hvorfor ens verden gikk i grus under en flodbølge .

Hun husket det heller ikke . " Kanskje det var de på den andre siden som sprengte den , " sa hun , " eller kanskje det var oss ... . "

" Kanskje det , " sa han .

" Vi var så unge da det begynte , " sa hun .

Hun mente å unnskylde dem begge .

Ja , de hadde vært unge , så unge at de måtte være uten ansvar for dette uhyrlige som hadde skjedd . Han tenkte : " Vi er fremdeles unge ... . "

Dalen på den andre siden av elven lå i skygge . Det lyste blått i den lille stripen som var deres redning . De hadde ikke fått levnet mer enn den .

" Du har rett , " sa han , " aldri mer må vi bygge demning . "

Om natten sov de i en tom kjeller . Men fortsettelsen var i dem , triumferende sterk , hel og kravfull , triumferende overlevende all død og dumhet . Livets triumf var i dem .

Men efterpå ble han meget ydmyk og fortalte henne lenge om huset han ville bygge .

%Dagen efter ble en flåte satt ut fra den andre siden av elven , og faren og noen av de eldste gikk for å ta imot dem som kom . Hele dagen ble de der på elvebredden , og da gjestene var reist , brukte de natten til å rådslå i . Men først den syvende dagen ble resultatet av deres rådslagninger kjent . I tidens fylde skulle de nok bygge broer til hverandre , men først skulle de bygge demningen opp igjen .

De unge brøt ut i ville protester over dette . De ville ikke ha noen demning , de ville bygge seg et liv og ikke demning . De gikk så langt som å si at de gamle skulle dø allikevel , og de skulle ikke dø med ære , for de hadde stelt verden slik for dem at den var ond å bo i . Selv skulle de fortsette livet i sine barn , og de ville skape trygghet for dem , en trygghet som de ikke selv hadde fått . Elven ville de regulere på en annen måte .

Da tok faren ordet og spurte hvordan de ville like at de på den andre siden bygde demningen alene .

Til dette ble det sagt at de unge menneskene på den andre siden sikkert ville være enig i deres syn . For de hadde alle vært igjennom det samme og var ikke len ger fremmede . De hadde fått et fellesskap av de smerter og savn som var påtvunget dem . Men mange broer skulle de bygge til hverandre .

Faren sa det ville være farlig for dem alle hvis de viste et slikt svakhetstegn . De sto svakt nok på forhånd eftersom de andre allerede hadde fått bygget seg flåte . Og en ting til som han ikke hadde kommet til orde med før de avbrøt ham med sin uforstandighet . Denne gangen skulle de bygge demningen så høy at hvis den ble sprengt , ville flodbølgen gå så høyt og sterkt at den ville skrape bort alt liv i hele verden . Og hvem ville ødelegge livet ? Alt liv ? På den måten ville de få større trygghet for seg og sine enn noen hadde hatt det i hele historien . De ville ikke engang kunne true hverandre med å sprenge demningen , for det ville ramme dem alle i langt høyere grad enn den siste sprengningen som jo også hadde rammet dem alle .

Det ble en forvirret stillhet , noen slo hendene for ansiktet som så de et syn de ikke kunne tåle å se , det var også e$1n som begynte å le hysterisk . " Riset skal bare henge der , " ropte han leende , ‐ " det skal bare henge der ... . "

En gammel mann tok ham med seg .

" Vi vil ikke ha noen demning , " sa Ariel , " et lite sluseanlegg kanskje , for elvens skyld . Det ville ikke være noen ulykke heller om elven gikk over sine bredder slik som det var i gamle dager , vi kunne basere oss på det og dyrke vekster som trives i slammet ... . " Han så at faren ble sint .

" Vi som har ansvaret , har bestemt at demningen skal bygges , " sa han . " Vi er blitt enige med de andre om det ... . "

" Så får vi ta bestemmelsesretten fra dere , " sa Ariel , han husket plutselig at faren alltid hadde vært en mann som fikk sin vilje .

" Slik tar vi ansvaret selv for det som skal komme , vi vil bygge vårt liv på våre egne erfaringer ... . "

En av de eldste sa : " Det er vår slekt , og ansvaret for den kan du aldri ta fra oss ... . "

" Neivisst , " tenkte han bittert , " når det er for et under å regne at det ennå finnes en slekt . Tenk om vi som står her ikke hadde villet? leve på dette vi fikk igjen , så kunne dere stått her på elvebredden , dere gamle menn med døde hustruer . "

Bildet av moren kom for ham , moren ville sagt , " det er ditt liv , Ariel . " Men hun ville sagt det til ham så ikke faren hørte det , for hun var redd ham . I faren og de gamle hadde det overlevd , alt dette som førte til katastrofen , og de ville ikke gi det fra seg . Så hørte han Ilins myke stemme , " vi må bygge på tro og tillit til hverandre herefter , og på respekt for vårt eget og andres liv ... . "

" Vi kan kanskje ha tillit til oss selv , " sa faren . " Men til menneskene på den andre siden kan vi ikke ha til lit , vi må tvertimot se på dem med den aller største mistillit . Det vet vi som kjenner dem . På samme måte ser de på oss med mistillit . Men ved hjelp av demningen vil vi tvinges inn i et tillitsforhold til hverandre fordi vi må frykte for alt livs beståen . En slik garanti for fred og trygghet har ingen hatt før i historien . "

Ilin sa : " Men trygghet bygget på frykt ? "

Den unge mannen som hadde hatt hysterisk anfall , kom tilbake , han var fremdeles full av latter : " Tenker dere ikke på at tro og tillit er meget billigere enn en demning ? "

Ariel fikk en tanke , den kom så hurtig som hadde en vind båret den .

" Jeg vil reise over og snakke med de unge , " sa han . " Vi skal bli enige om at vi ikke vil ha noen demning . "

" Hva vil du reise med , " sa faren .

Det hadde han ikke tenkt på . " Jeg kan svømme , " sa han . Ilins gule øyne ble sorte av frykt , det var nesten ufortjent godt å se .

" Det må jeg forby deg , " sa faren . " Du er den siste av min slekt ... . "

Ariel syntes plutselig synd på faren som måtte snakke om sin? slekt .

" Du kan ikke hindre meg , " sa han . Og det var sant , allikevel kunne han ikke frigjøre seg fra en slags ond samvittighet .

Faren tidde , de eldste gikk sin vei , hoderystende med alt det de visste .

Men alle de unge fulgte ham ned til elvebredden og ønsket ham hell og lykke . Ilin gjemte sin angst og ba ham hilse til dem derover .

%Elven var full av sand og leire og var tung å svømme i . Han svømte langsomt og sparte på kreftene , men da han var midt i elven , ble han grepet av en avsindig redsel , armer og ben ble tunge som bly , og han var under flere ganger før han fikk beroliget seg selv såpass at han kunne puste langsomt . Han la seg på ryggen og lot seg drive .

" Rolig " , sa han til seg selv , " rolig ... det er ingenting å være redd for . Disse strømhvirvlene her er små og ufarlige , de er elvens natur , de bare minner deg om katastrofen og det er derfor du er redd , men det skal ikke komme flere katastrofer . Det er det du er på vei for å hindre , kanskje er det nettopp dette som skal hindre det . "

Angsten slapp ham av disse tankene , men det var natt før han kunne gå i land på elvebredden . Der krøp han sammen og sov drømmeløst .

Da han våknet , sto en gammel mann og så på ham .

Ariel sa hvem han var og hvorfor han kom .

" Men unge venn , " sa den gamle , " vi er allerede i gang med å bygge demningen ... . "

" Det kan ikke være sant , " sa Ariel , " vi har ikke engang bestemt hvor den skal stå . "

" Det er vi jo blitt enige om , " sa den gamle .

" Det kjenner jeg ingenting til , " sa han .

" Jeg var selv med å bestemme det , din far var med å bestemme det , jeg forstår virkelig ikke ... . "

" Vi som skal leve og bo i denne verden , vil ikke ha noen demning , " sa Ariel . " Det er vi som skal bli enige , ikke dere . Hvor kan jeg finne dem ? "

Den gamle mannen ristet på hodet . " Det kan jeg ikke si deg , " sa han . " Og det får du nok heller ikke vite . "

" Jeg skal nok finne dem , " sa han og begynte å gå langs elven . Da han hadde gått en stund , merket han at noen fulgte . Han snudde seg og så inn i et ungt , tungsindig ansikt , han ble glad for å treffe et ungt menneske , men den tungsindige sa : " Jeg kjenner ditt ærend og har fått ordre om å passe på deg , og merk deg med en gang , jeg ønsker at demningen skal bygges . "

" Det kan du ikke mene , " sa Ariel inntrengende , " du må da kunne innse det ulogiske og uverdige i det . Hvor blir det av mennesket hvis vi gir oss til å tro at vi ikke kan? lære oss respekt for vårt eget og andres liv , når vi gir oss til å bygge en veldig demning for at den skal tvinge? oss til det . Og hvilken garanti har vi for at en demning kan tvinge oss ? Når vi kunne sprenge en demning som nesten utslettet livet , så må vi også kunne sprenge en demning som utsletter det . "

Ariel syntes han hadde snakket godt for seg , men den tungsindige hadde ikke hørt ham .

" Den dagen demningen er ferdig , " sa han , " skal jeg personlig gå og sprenge den . "

Mannen var tydeligvis gal , men slik ville det bli . Hvis demningen ble bygget , ville en hvilken som helst gal mann kunne sprenge den . Og dermed utslette livet , alt? liv .

" Jeg ler , " fortsatte han , og han lo virkelig en tungsindig latter . " Jeg ler når jeg ser dem styrte av sted om morgenen for å bygge demning . Jeg ler når jeg ser dem styrte hjem om kvelden for å ligge med sine kvinner . Det eneste de har i hodet , demning og kvinnfolk . Men jeg tenker på min hevn . "

" Du har allerede noe å hevne ? "

" Om jeg har , " den gale løftet hendene mot himmelen og skrek i fistel , " om jeg har ... . "

Ariel begynte å gå , men den gale grep ham i armen . " Jeg skal si deg , før katastrofen var jeg en ren , ung mann , en helt ren ung mann . Og nå ... nå . ? "

" Nå ? "

" Er jeg fremdeles en ren ung mann . "

Den gale begynte å gråte .

" Er det det du sørger over , så går det vel an å rette på det , " sa Ariel , han ergret seg over dette spill av kostbar tid .

" Nei , " gråt den gale . " Jeg har ikke lenger noe å bli uren med . Katastrofen tok det . "

Det han mente , gikk opp for Ariel .

" Forstår du nå at jeg må le , " hulket han , " forstår du nå at jeg ler ... . "

" Du lever , " sa Ariel , " det er det viktigste . "

" Det kan du si , men kjenn efter om du kan leve uten det som gjør deg til mann i verden . "

Ariel kjente at han rødmet .

" Det vi ikke kan leve uten , er det som gjør oss til mennesker i verden , " sa han . " Og jeg appellerer til det som gjør deg til menneske , ditt hjerte og din forstand . Følg meg til dem som bygger demningen . "

" Det er hemmelig område , " sa den gale triumferende . " Dessuten ville jeg ikke føre deg dit om jeg kunne , og det er en god posisjon , hverken å kunne eller ville . "

" Det mener du , " sa Ariel , " men du tar feil , jeg skal vise deg at du tar feil , skammelig feil , jeg skal ... . "

Han tidde . Fantes det sprekker i hans egne ord ?

%I flere dager var han på stranden . Forgjeves og forgjeves forsøkte han å appellere til den tungsindige unge mann som ville sprenge demningen . Til ingen nytte . " Jeg har fått i oppdrag å passe på deg , " sa han . " Du slipper ikke utenfor stranden her , og du vil ikke møte noen av dem du ønsker å møte . Men hvis du vil dra hjem igjen , skal jeg sette deg over med flåten ... . "

" Det må bety at mitt syn ikke er fremmed for dem jeg ønsker å møte , det må finnes en redsel for at jeg skal vinne dem for dette syn . "

" Det betyr at det lureste du gjør er å dra hjem igjen , " sa den tungsindige . " Jo før jo heller . "

Langsomt gikk det opp for ham at det gamle som hadde overlevd katastrofen , var sterkere enn det som var ungt og ville leve . En dag ba han om å bli satt over , men den tungsindige hadde blitt kostbar i mellomtiden og var ikke villig før Ariel tigget tynt .

Han hadde ikke krefter til å komme seg over elven ved egen hjelp .

%Da flåten nærmet seg land , så han dem komme strømmende ned til elvebredden , og han så at deres ansikter var fulle av forventning . Ilins forventning sluknet før han hadde sagt et eneste ord , men hun tok ham i hånden og holdt den mens han snakket . Han fortalte hva som hadde hendt ham og la til , at når de ser at vi ikke vil bygge , så vil de også nedlegge arbeidet på den påbegynte demningen .

" Det kan vi ikke vite , " sa de . " Og vi kan ikke la dem bygge demningen alene . "

Og de begynte å utmale seg hva som kunne hende .

De ville ikke lenger kunne bestemme prisen på sitt korn .

De kunne bli påtvunget de andres måte å leve på .

Deres måte å dyrke Gud på .

De kunne bli fratatt sine kvinner .

De kunne bli hentet over og gjort til treller .

Mente Ariel de kunne ta en slik risiko?

" Ja , " sa Ariel , " såsant vi vil tro på det som er godt i mennesket . Og det er det vi må tro på , det er det vi må begynne å tro . Ikke en eneste stein vil jeg bære til en tro på det dårlige i mennesket . "

" Når de andre bygger , så må vi , " sa en ung mann av Seslaks slekt .

" Jeg bærer ikke en stein , " sa Ariel .

Da gikk de fra ham i undring , skuffelse og også sinne . Men Ilin tok ham om halsen , og han kjente det : Allerede trengtes det trøst for å være menneske i verden .

%Emanuel Citter kalte folket sammen for å takke Gud for deres underfulle frelse og be om kraft og velsignelse til det som foresto . Ariel gikk ikke , og da det kom ekstra bud efter ham fra faren , sendte han til svar at han ikke ville være med på å krenke Gud . Det var Gud som hadde skapt livet og var livets Herre , han kunne ikke be om hjelp til selv å gjøre seg til Herre over det .

Efter dette vendte de seg mere fra ham , hvor han viste seg , ble det et tomrom omkring ham . Det brydde han seg ikke om , Ilins nærhet var i ham som en ren og ny sødme hver gang han rørte ved den . I sitt stille sinn takket han Gud for henne .

%Efter takksigelsesfesten dro faren og de unge menn av sted for å planlegge og bygge demning . Kvinnene og de gamle ble igjen for å få sæden i jorden . De fleste av de unge kvinnene var allerede fruktsommelige , også Ilin , og de sang mens de arbeidet . Selv gjorde han arbeide for mange , men han fikk ikke lov til å hugge seg tømmer til hus . Det var forbeholdt dem som arbeidet på demningen . Nå sov de i denslags hus de hadde bygget seg i skogen som barn , og så lenge det var sommer og varme kunne det nok gå , men det ville bli vinter . Ilin snakket aldri om at en vinter måtte komme , men han kunne se at mens det ventede barnet gjorde de fleste kvinnene frodige og vakre , gjorde det Ilin matt og kraftløs . Hun fikk dype skygger under øynene , og halsen hennes ble mager og streng . Men hun sang med de andre og kunne ikke sove ham nær nok om natten .

%Da høsten kom , ble de fruktsommelige kvinnene tunge og besværlige , og de gamle menn hadde ingen seighet i seg som gamle menn kunne ha det før katastrofen . De måtte ofte hvile . Det hersket en uuttalt enighet om at uten Ariel ville ikke avlingen vært berget før frosten kom . Han gikk til faren og påberopte seg dette , han måtte ha gjort seg fortjent til å få bygge hus .

Faren svarte at han ikke kunne bryte loven .

" Jeg behøver ikke sove i huset selv , " sa han , " men Ilin venter barnet sitt og har ikke kvinnene rett til å få føde under tak ? " Til dette sa faren at kvinnene hadde de samme rettigheter som deres menn hadde , og han kunne ikke favorisere noen . Ariel ville også få mindre rasjoner av mat til seg og sitt , demningsarbeiderne måtte ha mer fordi deres arbeide var tyngre .

" Det er ikke rettferdig det du gjør , " sa han . " Disse lovene har dere laget for å ødelegge meg fordi jeg ikke vil bygge på demningen . Men jeg har rett til å leve og bo av mitt arbeide som de andre , jeg vil ikke ha noe for mitt slektskap med deg ... . "

Det kom et lite hatefullt glimt i farens øyne , han forsto at faren aldri ville tilgi ham at han ville ta bestemmelsesretten fra ham .

" Dessverre kan jeg ikke gjøre noe for deg , " sa han . " Men den kjelleren du bor i , kan du sikkert få beholde . "

Han bukket overdrevent dypt og gikk . Sorg og sinne sloss i ham , det tok tid før han kunne fortelle Ilin hvordan det hadde gått .

" Vi kan bygge et ildsted , " sa hun lyst . " Det skal nok gå ... . "

Skyggene under øynene hennes var blitt til dype groper , svarte som jord .

Han tok fatt på å tette kjelleren , og han spurte ingen om lov til å bygge ildsted .

%Det ble en bitterlig kald vinter . En dag like før jul ble Ilin syk , og han gikk for å hente to av de kvinnene de hadde arbeidet sammen med om sommeren . De hadde lovet å komme , og de fulgte villig med , men da de kom frem til kjelleren , ba de ham forsvinne og helst langt . Han gikk nedover langs elven , han gikk langt , men Ilins skrik fulgte ham , steg opp fra kjelleren som om all den gru og ve jorden hadde gjennomlidt , hadde funnet avløp der hvor hans elskede fødte .

Han knyttet hendene og løftet dem truende mot elven . " Hvis hun dør , hvis Ilin blir tatt fra meg ... . "

" Hva da , " sa det i ham , han stanset , og en stille undring kom opp i ham . Han hadde kjempet mot denne elven , han hadde greid å vriste sitt liv ut av den , men hvis Ilin døde , ville han gå til den frivillig , gi seg til den uten angst og gli bort , gli bort ... .

Elven gikk svart mellom sine hvite bredder , Ilins skrik rev og slet i det tette nattemørket og burde nå Gud . Passet han aldri på at lidelsens grense ikke ble sprengt ?

Nei , til dette fantes ingen Gud , og det fantes heller ingen grense for lidelsen . Det fantes bare et krav om tålmodighet , mere og mere tålmodighet .

Det ble stille , plutselig stille som hadde en veldig hånd slått Ilins skrik til jorden med et eneste slag . Han famlet seg tilbake til kjellernedgangen , men ingen kalte på ham . Han hørte kvinnenes mumlende stemmer , han hørte det dryppet etsteds i kjellergangen og han tenkte ... han tenkte han måtte gjøre noe med det , for det ville bli is i trappen , og de snille , snille kvinnene som hjalp Ilin var selv fruktsommelige .

Da en av kvinnene kom opp til ham , kunne han ikke engang forme spørsmålet , hans munn var av is .

" Det er over , " sa hun , " du har fått en datter . Og de lever begge . "

Han falt på kne og gjemte ansiktet i kvinnens klær , ikke en lyd fikk han frem . Hun trakk seg hurtig vekk . " Du får gå stille , " sa hun . " Ilin sover . "

Og hun sov en dyp grenselandsøvn , barnet sov også i sin kurv ved ildstedet .

Den ene kvinnen snakket sint . " Det er bare viljen som har reddet henne , " sa hun , " noe annet hadde hun ikke å redde seg på . "

Velsignede vilje , velsignede liv , velsignede kvinner .

De gjorde seg i stand til å gå , de skulle komme igjen i morgen og ta med seg alt det som manglet her . Det var lite vennlighet i det de sa , han tenkte litt forundret at disse to visste om hans kamp for seg og sitt , dager og netter igjennom , nettene , mens de selv hadde søvnens fest med sine menn som kom fra demningen . Barnet må ikke fryse , sa de , ilden måtte ikke slukke .

Ånei , ilden skulle ikke slukke ... .

Han delte natten mellom sine sovende og ilden . Utpå morgenen så han at barnet skiftet farve , en gulaktig blekhet bredte seg over det lille ansiktet . Han la munnen inn til barnets iskalde , men barnet pustet . " Så skal det være slik , " tenkte han , han tok barnet i teppene og la det mellom seg og Ilin . Kulden utenfor ble sterkere , fuktigheten på veggene ble til små hvite , blinkende landskap , og ilden ga ikke lenger noen varme , den slo i luften med en blå , forgjeves flamme . Han la barnet tett inn til seg , men det kom ingen møtende varme fra det , det var heller ikke å vente av noe så lite , så forunderlig lite .

Han merket at Ilin ble urolig , hun kastet seg i sen gen , og hendene hennes famlet efter noe på teppet . Han tok en av de søkende hendene og la den lett på barnets hode . En kilde av ømhet gikk over sine bredder langt inne i hennes søvn . Ansiktet lyste et øyeblikk mot putene , så sluknet det og ble stilt sovende igjen . Han så det var en søvn som var nærmere ham og barnet .

Men barnet åndet ikke mer ... .

Det ble kunngjort hvilke rettigheter de hadde . For det første slo kunngjøringen fast at et menneske var et menneske uansett hvor i verden det befant seg , uansett hvilken slekt det tilhørte og hvilket kjønn det representerte .

Og disse mennesker skulle ha rett til å dyrke sin Gud uansett mot hvilket verdenhjørne deres Gud vendte sitt ansikt . De skulle alle ha frihet fra frykt og frihet fra nød . Ennvidere skulle alle ha rett til å si sin mening .

Ilin ble glad over dette . For første gang siden barnet døde , kom det lys i øynene hennes . " Der kan du se , " sa hun som om hun mente noe var avgjort . Han forsto henne ikke , men han gikk allikevel til faren .

" Jeg er glad for at dere er blitt enige om å nedlegge arbeidet med demningen , " sa han . " Og jeg skammer meg over min mistro til din forstand og ditt hjerte . "

" Hvem sier at vi skal nedlegge arbeide med demningen , " sa faren .

" Det står i menneskerettserklæringen , der står at vi skal være fri for frykt , derfor må dere naturligvis slutte med å lagre den . "

" Vi mener tvertimot at vi lagrer trygghet , " sa faren , " og det haster med å få demningen ferdig . "

" Da er jeg altså ikke noe menneske , " sa han , " dere vil ikke ta min grenseløse frykt ifra meg . "

" Du snakker i villelse , " ropte faren , " du er e$1n og vi andre mange . Vi andre blir ikke fri fra frykt før den dagen demningen er ferdig . "

" Så kan altså den enes mening aldri høres . "

" Jeg hører jo på deg , men det du sier , er galmannssnakk . "

" Så kan du kanskje gi meg den tredje friheten , " sa han . " Frihet fra nød . Vårt barn døde av den nøden du påtvang oss . "

" Jeg , " sa faren sint .

" Ja du , jeg slet mer enn de andre , og jeg fikk ikke hus . Barnet vårt døde av kulde . "

" Jeg kan ikke gi deg hus av hensyn til konsekvensene , " sa faren . " Hvis du fikk hus uten å gjøre din plikt , ville kanskje andre også komme og forlange det . Og som jeg sa deg , det haster , de andre er kommet lenger enn oss . "

" Så er det altså løgn alt det som står i den fine erklæringen deres . Den kan bare oppfylles så langt demningen tillater det . "

" Vokt deg , " sa faren truende , " vokt deg for å snakke nedsettende om dette som er hellig for oss . "

Det var som faren hadde gitt ham et stikkord .

" Jeg er ikke redd , " sa han , " jeg fortrøster meg til Gud . "

Det kom et overrasket glimt i farens øyne .

" Det gleder meg , " sa han , " da er det ennå håp for deg . Din mor ville vært glad for dette ... . "

" Jeg dyrker ikke min mors Gud , " sa han .

Faren satt taus en stund .

" Det gjør meg ondt , " sa han så . " Men du har frihet til å dyrke hvilken Gud du vil , til syvende og sist er det den samme Gud vi søker . "

Han sa : " Jeg dyrker Guden med det bortvendte ansikt . "

" Ham har jeg aldri hørt om , " sa faren .

" Han har vendt sitt ansikt bort av sorg og skam over dette livet han skapte så rikt og varmt og fullt av overflod og fortsettelse . Han har vendt seg bort fordi vi , som fikk liv i hans bilde , bruker hvert livets sekund på dette , å forringe hans skaperverk for til slutt å stryke det ut så ikke et grønt strå skal bli igjen til minne om hans gavmilde hender . "

" Det finnes ingen slik Gud , " sa faren . " Og skulle han finnes , måtte vi forby ham . Merk deg det , merk deg det godt , min sønn . "

" Jeg har merket meg alt , " han smilte så faren skulle se det .

" Forsvinn , " ropte faren .

Ilin spurte ikke om noe da han kom hjem , men efter en stund sa hun :

" Når våren kommer , flytter vi på landet , ikke sant ? "

" Ja . "

" Jeg gleder meg slik , " sa hun . " Husker du fuglene som sang for oss om natten . "

Ja , det husket han .

" Og lukten av mose og varme trær , husker du det ? "

" Ja . "

Slik fortsatte hun med å huske , og til sist måtte han hjelpe henne med det , fordi også han fikk lengsel i seg efter vår og skog og også efter henne . Men han tok bare hendene hennes og strøk dem forsiktig , så matte og kraftløse lå de i hans og motsa hennes mange ivrige ord .

En hvilken som helst Gud i himmelen måtte smile hvis han så det som av og til kunne fylle menneskers hjerter .

" Når våren kommer , blir jeg sterk igjen , " sa hun .

%Før elven steg , begynte han å eksperimentere med forskjellige grønne vekster , han ville få dem til å gro under vann og siden til å trives i elveslammet . Elven var ennå ikke regulerbar , men den ville kanskje bli det til neste år . Han ville vise dem at enhver regulering av elven var overflødig , det kunne kanskje få noen til å tenke . Men en natt , efter at elven hadde begynt å synke , ble plantefeltet ødelagt . Da han kom dit om morgenen , var det ikke en grønn flekk igjen i elveslammet , det var trampet til av mange føtter .

%Igjen sang kvinnene på markene . De hadde sine små barn med i kurver som de satte fra seg slik at de ofte kunne se til dem . Et par tre ganger om dagen tok de barna opp og ga dem av sine fulle bryst . Det var ondt å se dem lukke øynene og nyte disse krafsende små hender og grådige små munner . Sløve , døve og blinde satt de der , som fylt av en tung , hemmelig lyst . Men Ilin ble alltid stående for å se på . Og når han snakket til henne , rykket hun til som om hun hadde dårlig samvittighet , og hun gjemte sine øyne for ham lenge efterpå .

En kveld fortalte hun at de skulle ha et barn igjen . Han hadde visst det lenge , han hadde sett de svarte skyggene begynne å grave i ansiktet hennes , men han hadde ikke våget å spørre .

" Slik går det bestandig når folk flytter på landet , " sa han , det lød ikke så muntert som han hadde villet det .

" Alle sier det går lettere annen gang , " sa hun . " Og jeg føler meg sterkere nå enn på lenge ... . "

" Du ser sterk ut , " sa han .

" Ja , ikke sant , " hun smilte og fikk et listig uttrykk i ansiktet .

" Og en ting til har jeg tenkt på , vi kan bygge to ildsteder i kjelleren . "

Han nikket og tenkte på hvor forgjeves en flamme kunne være i en kjeller under en stor gnistrende natt .

Efterpå var hun lettet og glad og sovnet som et trett barn i armene hans . Men utpå natten våknet han av at hun skrek , skrek og klamret seg til ham slik mennesker hadde skreket og klamret seg til hverandre for å unnslippe i strømhvirvlene . Han ropte navnet hennes mange ganger , og da hun våknet , lå redselen naken i øynene hennes , den samme redsel som i en synkende , e$1n ingen gjorde forsøk på å redde .

Han snakket henne til ro .

" Du skal ikke være redd , Ilin , du skal få barnet ditt , jeg lover deg at du skal få barnet ditt . Du kan være trygg ... . "

" Barnet vårt , " sa hun gråtende .

" Barnet vårt , " gjentok han og han hørte han hadde svoret en ed .

" Det blir en gutt denne gangen , " sa hun . " Han skal hete Andreas . "

" Ja , " sa han , " Andreas . "

Hun sovnet fort igjen , men selv kunne han ikke sove . Fuglesangen falt inn i det glassklare gryet og steg under lysets vilje . Ikke noe menneske kunne få disse avsindige hymnesangere til å tie .

%Han gikk til faren .

" Jeg vil bygge hus , " sa han .

" Det har jeg hørt før , " sa faren , " men jeg kan ikke gi deg lov til å bygge hus ... . "

" Men jeg har ombestemt meg , jeg vil bygge på demningen din . "

Så var det sagt , det var sagt .

Han slapp ikke faren med øynene , det var en liten straffedom i det å se hans triumf .

" Så hadde jeg rett allikevel , " sa faren .

" Nei , men jeg vil bygge på demningen din . "

" Vår , " rettet faren .

" Jeg vil bygge på demningen , " sa han .

" Det gleder meg at du har tatt fornuften fangen , " sa faren .

" Jeg kommer ikke av fornuft . "

" Men du kommer , " avbrøt faren , " og du kan begynne å bygge deg hus når du ønsker . Men vi holder øye med deg , min sønn , du skal ikke få lurt oss , vi skal telle de stein du legger på demningen . "

Noe halvglemt kom for ham .

" Jeg har aldri forsøkt å lure deg , " sa han , " men du lurte meg ofte dengang jeg var gutt , og du var min far . "

" Jeg er fremdeles din far , " sa faren ergerlig . " Da du var gutt , slet din far som en løve for å hindre at demningen ble sprengt . "

" Allikevel ble den sprengt . "

" Fordi vi ikke passer godt nok på de gale . "

" Ånei , " sa han , " demningen ble sprengt fordi den fantes . Hvis det ikke hadde vært noen demning å sprenge , kunne de gale kanskje havnet der hvor de trengte å havne . "

Han tenkte på den gale vokteren på den andre siden av elven . " Og galskapen går allerede med planer om å sprenge den igjen . "

Faren sa : " Vi skal passe bedre på den enn vi gjorde , det har vi lært . Vi skal våke over den dag og natt , ikke sant , min sønn ? "

Det kjentes som om faren hadde slått ham . Faren ventet og krevde et svar , hadde rett til å kreve det .

" Jo , " mumlet han , " vi må våke , dag og natt må vi våke . "

Faren slo ham på skulderen . " Du er allikevel en Citter , " sa han . " Emanuel Citters sønn . "

Han husket fjernt at det engang hadde betydd noe å være en Citter , men han hadde aldri visst hva dette " noe " var . Nå visste han plutselig at det betydde å være sin fars sønn , en slekt av fedres sønner var Citter " slekten , en slekt av menn som måtte stå der deres fedre satte dem .

%Så bygget han demning om dagen og hus om natten . Det kom ingen klager på hans antall av stein , og han visste heller ikke om noen passet på ham . Men med huset gikk det smått , han hadde en tyngde i seg som gjorde ham stiv og ubevegelig . For hver stein han bar til demningen , bar han samtidig til sitt eget fryktsomme hjerte . Det kom tidlig kulde , og de måtte søke tilbake til kjelleren . Sne kunne komme når som helst , men huset ble ikke ferdig . Noen ganger kunne han bli grepet av panikk for at det aldri skulle bli ferdig , heller ikke denne panikken kunne drive ham .

En natt kom to av arbeiderne fra demningen .

" Det går trått for deg , " sa de og begynte uten videre å bygge på hans hus . Hele natten drev de på , og de var flinkere enn ham for de var uten tyngsel i seg .

" Kanskje er det jeg som har tatt deres tyngsel fra dem , " tenkte han , " fordi også jeg måtte overgi meg . Så vil de vise meg sin takknemlighet på denne måten . Min Gud , jeg er blitt en av dem , jeg som var den eneste som kunne røre ved deres samvittighet ... . "

Først i grålysningen gikk de sin vei , de sa før de gikk at de ville komme igjen og hjelpe ham til huset sto ferdig . Han fikk ikke takket dem , de gikk som de heller ikke ventet noen takk . Da han fortalte Ilin hva som hadde hendt , sa hun : " Der kan du se , der kan du bare se ... . "

" Hva kan jeg se ? "

" Det som du tror på , det gode i menneskene . "

Ja , det var ham som trodde menneskenaturen var så god at livet kunne trygges uten skremsler . Men de første som gjorde ham en god gjerning , mistrodde han .

" Det er vel ikke sikkert de kom av godhet , " sa han .

" Hvorfor skulle de ellers ta av sin søvn for å hjelpe deg ? "

" Men om det allikevel ikke var ? "

" Så tror vi det , " sa hun bekymringsløst .

" Men blir gjerningen god fordi om vi tror den er god ? "

" Javisst , " sa hun .

" Det kan jeg ikke forstå . "

" Det er da vel godt at huset blir ferdig . Og selv om de nå hjelper deg av andre motiver enn godhet , så vil de glemme disse når de ser vår glede , og vi viser dem vår takknemlighet . "

" Så får de dobbelt opp , " sa han . " Først får de bruke sine motiver , og dernest begynner de å tro at de er gode mennesker . "

" Det er nettopp det , " sa hun triumferende . " Det er forpliktende å tro om seg selv at man er et godt menneske . Siden må de handle godt for ikke å miste denne tro . "

Han måtte le , og hun lo selv . Han tenkte : " Hvis noen kommer forbi vil de høre vår latter , de vil stanse og vite at to mennesker har det godt sammen hernede under jorden . "

Hun tok omkring hodet hans .

" Du ler , " sa hun ømt , " er det ikke godt ... . "

Jo , det var godt .

Hun var bestandig våken og ventende når han kom , hun hadde dekket bord og bakt brød , gjort det så godt for ham som hun kunne med sine kraftløse hender . Han tenkte på det at han måtte begynne å takke henne .

%Ved Ben og Konstantins utholdende hjelp ble huset ferdig i god tid . De flyttet inn , og Ilin laget fest for dem og deres koner . Selv holdt han tale og takket for deres godhet , men nei , de skulle ikke ha noen takk . " Vi må hjelpe hverandre , " sa de og ville ytterligere komme og lage trapp til dem .

" Der kan du se , " sa Ilin da gjestene hadde gått . Øyelokkene hennes var hovne av tretthet , og ansiktet var blankt av svette .

" Du skal legge deg , " sa han . " Det har vært en lang dag . "

" Og en lykkelig dag , " sukket hun , " har det ikke vært en lykkelig dag ? "

" Jo . "

Hun tok hånden hans og la den under brystet sitt . " Kjenn , " sa hun .

Han kjente barnet røre seg i henne og trakk hånden fort til seg . For fort , men hun lot seg ikke merke med det .

" Han kommer til å leve , " sa hun rolig .

%Det var det ingen tvil om fra barnets første dag . Det fylte huset med hissige , krevende skrik , og bare Ilin visste hva disse skrik betydde . Mest betydde de mere mat , for barnet tømte Ilins magre bryst på et øyeblikk .

Faren kom også en kveld for å se til barnet , han snakket med stor sakkunnskap om barnestell og falt stadig tilbake til det samme omkved .

" En ekte Citter , en sunn og sterk slekt ... . "

" Ikke så sterk at den kan leve i en kjeller , " tenkte han , piken som hadde dødd hos ham , kom ham så underlig nær . Han måtte reise seg og gå ut av huset , for Ilins glede over det levende barnet var det noe nesten skamløst ved . Hvem var hun , Ilin , som dristet seg til å åpne hvert øyeblikk i døgnet med glede og forventning når hun sikkert visste hva de drev med å bygge?

Han gikk ned til elvebredden , og tankene hans begynte å gå sin sirkelgang , rundt , rundt , rundt . Han hadde ikke kunnet handle anderledes enn han hadde gjort , hvorfor kunne han da ikke slå seg ut av denne matrende sirkel av skyld , skam og angst ? Var han da dømt til evig pine uten engang å ha hatt et valg ? Fantes det ikke fristed i verden for slike som ham ? Slike som ham ? Og hvem var han , Ariel Citter ? En mann som fordømte sin elskede fordi hun gledet seg over et levende barn og glemte et dødt . Ville han at hun skulle sørge over det levende og glede seg over det døde ? Nei , han ville hun skulle sørge over både det levende og det døde , de skulle sørge sammen som betalte gråtekoner ved elvebredden .

Han merket at han hadde tråkket en ring i den løse sneen , og han visste det like sikkert som var den tråkket i jern : Det var hans sti som lå der , hans sti i den verden som nettopp hadde vært ny .

%Og demningen steg mot himmelen med raske trinn . Da våren kom , kunne de innvie det første sluseanlegget , og det skjedde med ekstra fridag , taler og flagg . Fra begge sider av elven gikk de ut på demningen , og ved sluseporten trykket de hverandres hender . Og det ble talt glade taler om all den fred og trygghet de nå holdt på å bygge seg . Det ble også holdt stillhet for de som var døde under katastrofen . Deres død skulle mane dem til å bygge freden så stor og sterk at den var uantastelig . Og slik hadde de ikke dødd for gjeves , deres fedre og mødre , deres barn , deres søstre og brødre .

Ariel måtte se på Ilin , hun sto der med barnet på armen og hennes øyne fikk glans og farve .

" Hun tror på dette , " tenkte han . " Hun tror fordi hun må tro , ellers ville hun ikke ha lov til å elske barnet sitt . Men hun må? elske barnet sitt , hun kan ikke annet , og derfor må hun tro . Hva mere er , hun tror det er besvergelse i hennes tro . "

Han sto og så hvor sterk den var i henne , det var underlig å se at noe så sterkt kunne bo i dette kraftløse menneske .

" Skal jeg ta ham for deg , " sa han .

Men hun knuget barnet inn til seg .

" Ånei , han er ikke tung . "

Først da høytideligheten var over , og de bega seg på hjemvei , fikk han bære barnet for henne .

%Den samme vår begynte det å drive lik i land på elvebredden . Disse lik bar forferdende vidnesbyrd om hvor hurtig og brutalt de var blitt til lik .

Det ble sendt forespørsel om hva dette skulle bety , og det kom svar at de på sin side kunne passe sine egne saker . Nesten en hel slekt var blitt utryddet , det hadde vist seg at denne slekt var en trusel mot fre dens og trygghetens sak . Det skulle den øvrige verden være glad for å bli kvitt ... .

Men den øvrige verden var ikke glad for disse masakrerte lik som fløt i land hos dem . Det var ikke bare menn , det var også kvinner og barn , små barn som var født efter katastrofen og var den nye trygge verdens førstegrøde . Mange ville også sette over elven for å hjelpe denne hjemsøkte slekt , men de besinnet seg i tide og vedtok en avsky " resolusjon isteden .

%Våren var lang som et uår , men da sommeren kom , opphørte denne uhyggelige drift mot stranden , og de kunne vende tankene til andre ting igjen . Sommeren ble stor og varm , dalen ble fylt av blomster og frodighet , menn og kvinner gikk langsommere forbi hverandre i de duftende kveldene .

Ilin sa : " Det ligner det som var før , det som var godt før ... . "

Hun var blitt vakker av den varme sommeren , vakrere enn han hadde sett henne , vårens redsler måtte hun ha glemt .

" Det som var godt før ? "

" Ja , " sa hun , det var en liten trass i stemmen .

Han visste lite om henne fra før , han hadde ikke tenkt på henne som noe fra før , hun hadde gått i land på stranden med ham , og det som var før var bare et forlis .

" Husker du ingenting fra før ? "

" Min mor , " sa han .

" Naturligvis , " hun smilte . Der hun sto i døråpningen , var hun nesten en fremmed kvinne . Han våget ikke spørre henne hva hun husket , det kunne være hva som helst , og han unte henne alt . Men en ung kvinne skulle ikke minnes fordi en kveld var varm og vakker , med måne dessuten . En ung kvinne skulle se fremover .

Fremover ?

Han hadde jo ikke noe " fremover " å by henne , han hadde ingen minner å dele med henne . Hun hadde sitt eget der hun sto , hun hadde flere veier å gå med sine tanker . Mens han måtte smi et nytt ledd til sine lenker av hvert eneste sekund .

Plutselig kjente han en glidende bevegelse i seg , som om et forheng ble trukket til side . Han så et hus i en have , han kjente duften av de gule nattblomstene , og han hørte musikk , musikk som strømmet ut fra de åpne vinduene , en ren og streng musikk som ville ham noe . Han sto lenge uten å finne ut hva den ville ham , først da han oppga det , forsto han at den ikke ville noe annet enn å finne det i ham som ville lytte .

Da musikken stanset , ble han stående , en ung pike kom ut av huset . Hun kom like bort til ham og sa : " Jeg visste du sto her ... . "

Det kunne hun umulig vite , han hadde vært usynlig fra de åpne vinduene .

Hun så hva han tenkte .

" Noe i meg vet det , " forklarte hun . " Og min musikk forteller meg det , den forteller meg også hvem det er som lytter . "

" Jeg er en Citter , " holdt han på å si , men han gjorde det ikke , det var ikke det hun visste om ham .

" Vet du det , " stammet han , " hvem jeg virkelig er ... . "

Hun nikket . " Og du kan godt få komme igjen . "

" Kan jeg , " ropte han og følte det som han var opptatt i den høyeste orden av et broderskap det var vanskelig å komme inn i .

Hun nikket og gikk inn igjen .

Siden sto han i haven hennes , først kom musikken og så kom hun selv ut til ham . Men fordi hun hadde gjort ham til en lyttende i verden , visste han , en dag ville hun? komme først .

Det kunne dirre utålmodig i ham efter at dette skulle skje , men det kunne også fylle ham med noe som lignet vemod .

Men det skjedde aldri , katastrofen kom først . Og da han gikk i land på stranden , var det med en annen .

" Du ser ut som du husker noe mer , " det var den annen som sto tett ved ham og smilte .

Han nikket , fortiden hadde gitt ham en gave , et fristed i en hemmelig have .

%Året efter ble lille Pirjo født . I motsetning til Andreas hadde han ikke noe ønske om å avfinne seg med verden , hvert minutt ville han snu og vende tilbake til jord , de måtte våke hver eneste natt . Ilin kunne trenge pass og pleie selv , men hun insisterte på å ta sine våkenetter , noe det var liten hjelp i da hun ofte falt i en søvn som lignet bevisstløshet . Så måtte han bære henne til sengs og våke videre over dette uvillige , lille liv . Barnet hadde Ilins gyldne øyne og de samme øyenhår som svarte bregner i det hvite ansiktet . Noen ganger kunne barnet slå disse øynene opp , og han syntes å kunne lese en taus anklage i dette barneblikket .

" Jeg kan ikke la deg slippe , selv om jeg ville , kunne jeg ikke la deg slippe . Du må bli her og ta det som skal komme , men jeg , din far , kan ikke love deg noe .

Men kanskje vil du engang stå i en have og vite deg skyldfri ... . "

%En morgen han skulle gå , kom Andreas krabbende over gulvet . Han grep efter ham og befalte at faren skulle bli hjemme til glede for ham , Andreas .

Han gjorde seg fri . gutten tumlet bortover gulvet og begynte å skrike , noe som ikke forhindret ham i å gå til nytt angrep på hans ben . Han sparket gutten fra seg , og Ilin tok det skrikende barnet opp fra gulvet og gikk med ham , hun var hvit som sne i ansiktet .

Hele dagen måtte han tenke på dette , det hadde ikke vært hans mening å sparke til gutten , men for Ilin hadde det kanskje sett slik ut . Sant nok hadde han sjelden følt noe annet enn uvilje for dette barnet som boret seg inn i livet like blindt og ukuelig som en muldvarp i jorden . Som ventet det seg det vidunderligste , det veldigste , det umåteligste . Det var nok sant at han følte mer for den lille Pirjo .

Han gruet hele dagen for å gå hjem , og da kvelden kom , måtte han vente enda litt til . Det var lys i vinduene da han kom , men ingen av dem var åpne . Han sto litt og oppdaget at noe manglet ved huset , blomstene han hadde lovet henne , manglet . " Til neste vår , " tenkte han , " til neste vår skal jeg plante . "

Barna sov , og Ilin satt tydelig og ventet . Hun ventet mens han spiste og stelte seg , og hele tiden forsøkte han å si det : " Jeg var visst morgengretten i dag . "

Men det var noe i det kolde ansiktet hennes som lukket munnen hans , ordene han ville si , ble sinte og redde i ham .

" Ariel , " sa hun .

" Ja . "

" Jeg vet at du ikke kan tilgi meg at du må bygge på demningen , og jeg vet at du har det ondt . Men jeg finner meg ikke i at dette går ut over barna . Da må jeg ta dem med og gå min vei ... . "

Han ville sagt : " Det er du som skal tilgi , det er min skam og angst som gjør meg ond . "

Men han sa : " Det har du ingen rett til . "

" Så skaffer jeg meg den retten , " sa hun .

Og Gud i himmelen , det var hun i stand til . Hun som var så svak at hun ikke kunne gå i en trapp uten å bli svimmel og svett , hun ville være i stand til å ta barna på ryggen og gå .

Han ville sagt : " Jeg kan ikke leve uten deg . "

Men han sa : " Nåvel , det skal vi nok bli to om . "

" Ja , " sa hun stille .

Han ville sagt : " Jeg skal plante blomster rundt huset ditt , jeg hadde glemt det . "

Men han bare smilte , og da han ble alene , kjentes det som om han satt og flekket tenner .

%Så hendte det at leirernes slekt begynte å røre på seg . Det var en slekt som bodde kloss i elvekanten i små huler i blåleiren . De sendte deputasjon og krevde å få komme opp av hulene sine , de krevde å få være mennesker blant mennesker på jord .

" Den sorteste utakknemlighet , " sa faren , " efter alt det vi har gjort for dem ... . "

" De ber ikke om så meget , " sa sønnen .

" Ingen har nektet dem å være mennesker , " sa faren . " Men du må huske på at for ikke lang tid siden var disse menneskene våre treller . Det vil ta mange år før de kan komme opp til vår status , inntil så skjer får de holde seg på plass . Utviklingen må ha sin gang . "

" Men , " sa sønnen , " de må gis anledning til å utvikle seg . "

" Dessuten , " sa faren , " så trenger vi deres leire . "

Deputasjonen ble sendt tilbake , og de som begynte å tilta seg rettigheter , ble satt på plass . Det kom forespørsel fra den andre siden om hva disse bestialsk mishandlede lik som fløt i land hos dem , skulle bety . Faren svarte at de kunne passe sine egne saker . Problemet med leirerne var altfor innviklet til at andre kunne danne seg noen mening om det på grunnlag av noen iland " drevne lik .

Ariel arbeidet på demningen . Årstidene suste forbi med forskjellig farve , han tellet dem ikke .

Andreas ville vært fullkomment lykkelig hvis det ikke hadde vært for broren .

" Ta med Pirjo , " sa moren , " og pass godt på ham . "

Pirjo sinket over all måte hans egen ferd i verden , for alt ville han se og alt ville han vite og alt skulle hende og det skulle skje med e$1n gang . Men Pirjo hadde god tid , og til å skaffe seg den tid han trengte , brukte han hold i siden , blodsmak i munnen , blemmer på tærne . Det var nok så at Pirjo oppdaget flere ting på mindre strekninger , men det Pirjo fant og forlangte interesse for , kunne få ham til å skamme seg på brorens vegne . En farve i solnedgangen kunne få Pirjo til å dåne , en hvilken som helst merkelig trerot kunne få ham til å hvine av fryd , en gang fant han et flettebånd , av dette fikk han nesten tårer i øynene . Og han ga seg ikke , Andreas måtte hjelpe ham til å se hvordan piken som hadde eid flettebåndet så ut . De kom frem til en pike i rød kjole med langt lyst hår , løst nedover ryggen fordi hun hadde mistet båndet .

Selv hadde han engang funnet et skjelett . Men til dette skrekkinnjagende funn hadde Pirjo bare et skuldertrekk til overs . " Du ser vel at det er en død mann , " sa han , " en som har ligget her siden katastrofen . "

Allikevel var dette funn av så stor viktighet at faren selv gikk av sted om kvelden for å få skjelettet av veien . En slik triumf skulle Pirjo aldri oppleve , og han syntes synd på broren . " Pirjo fant ham også , " sa han .

Men Pirjo satte ingen pris på dette tilbud fra hans gode hjerte .

" Nei , " sa han , " det var bare du som fant ham . "

%Verre ble det imidlertid da de ble såpass store at de kunne få være på elven i båt . Pirjo viste seg bare å ha interesse for e$1n ting , de blå elveliljene som vokste i vannkanten og lett kunne plukkes fra båten . Disse bar han med seg hjem i digre buketter , og moren ble virkelig glad for dem . Faren så dem også , liksom forundret , og huset ble fylt av elvelukt . Første da det ikke lenger var årstid for disse liljene , lot Pirjo seg bevege til å utforske fjernere strender . En dag rodde de over til den andre siden . Det var ikke lov å legge i land der , men de kunne komme så nær at de kunne se mennesker , hus og trær . Det moren hadde fortalt dem de ville få se , mennesker , hus og trær . De lå og drev utpå en stund og ble stilltiende enige om at moren aldri løy , så hørte de plutselig en stemme som ropte :

" Andreas . "

Han fo$1r sammen , for det var morens stemme som ropte ham inn . Pirjo flirte og sa : " Nå ble du redd nå . "

Litt senere ropte det igjen :

" Andreas . "

Han navnebror ville fremdeles ikke inn å legge seg , noe han til fulle forsto , for det var helt lyst , og moren ble sint og ropte for tredje og siste gang :

" Andreas . ? "

Det grøsset i ham , noe så likt hadde han aldri hørt .

" Det bor bare mennesker i verden , " hadde moren sagt . " Fedre og mødre , barn og søsken . "

Men det fikk da være måte på .

%Det underligste i verden var allikevel fergemann Look . Han var en dyktig fergemann , men han gikk aldri i land , han sov , spiste og bodde i fergen . En gammel kone brakte ham det han trengte , og noen sa at hun var hans bestemor . For fergemannen var en ung mann selv om han hadde skjegg , før katastrofen hadde han vært en meget ung mann med store gaver , sa folk som husket .

Nå var han en fergemann som aldri gikk i land .

Om natten , når fergen lå stille , satt han på akterdekket og stirret utover elven . Selv midt på kalde vinterstid satt han der , og når det snedde , lot han seg sne ned sammen med fergen helt til de ikke kunne se hva som var ferge og hva som var fergemann .

Andreas hadde engang bestemt seg for å spørre ham om hvorfor han aldri gikk i land , men det var som om fergemannen visste hva for spørsmål han hadde på leppene , han stirret så svart og truende på ham at han ikke våget .

Og slik gikk det vel med alle som ville spørre om dette , for ingen visste det .

%Først da han kom på skolen , fikk han skille lag med Pirjo , endelig kunne han få legge ut alene . Da oppdaget han at han savnet broren .

Men mest av alt elsket han bestefaren . Faren var stum , moren sa få og bitterlig sanne ord , men bestefaren kunne fortelle . Mest fortalte han om slekten , den var full av store krigere og rike mektige menn . " Også kunstnere , " sa han , og dette sa han for rettferdighets skyld , bestefaren brydde seg ikke meget om kunstnere . Men krigere og de rike , mektige ble han aldri trett av å fortelle om .

" Men , " sa Andreas , " nå skal vi jo ikke krige mer , og ikke er det lov å bli så veldig rik og få så stor makt heller , hva skal da jeg? bli ? "

Bestefaren likte spørsmålet .

" Du skal bli en stor mann , " sa han . " På de felter hvor storhet ennå oppfattes nå for tiden . "

" Og hva er det for slags felter ? "

" Et liv i uegennyttig tjeneste for menneskene , ville være et stort liv , " sa bestefaren og sukket .

" Og hvordan skal jeg leve et slikt liv ? "

" Du skal være sterk og god , du skal være rettferdig og alltid ha de flest muliges beste for øynene . "

" Det vil jeg , " sa han .

" Du er en ekte Citter , " sa bestefaren stolt .

Bestefaren nevnte aldri faren , og Andreas våget seg aldri til å snakke om ham . Bestefaren omtalte heller aldri Pirjo som noen Citter . Pirjo på sin side omtalte bestefaren aldri som annet enn " gamlingen " .

%Den store dagen nærmet seg , dagen da demningen var ferdig . Andreas imøteså den med lengsel og forventning , de siste dagene gikk så langsomt at han kunne ha lyst til å klore i luften av bare utålmodighet .

Allverden skulle møtes til fest .

" Den dagen må også fergemann Look gå i land , " sa han .

Pirjo mente nei .

Så veddet han den fineste kniven sin på det at Pirjo skulle få se fergemannen gå i land .

Fra den aller tidligste morgen var det som et brus av fest i luften . De hadde alle fått nye klær , moren ble ugjenkjennelig av det , og de måtte stirre på henne lenge før de fikk sagt noe , og Pirjo insisterte på å leie henne .

Elven var full av båter med glade , leende mennesker i , veiene var fulle , alt som kunne krype og gå var på vei til demningen , og da de kom frem , var trappen opp til den like yrende svart som en maurvei i skogen . Men demningen var så bred at alle fikk plass . Bestefaren og de eldste møttes med de eldste fra den andre siden , og midt på demningen klippet de over en snor , og det skulle bety at alt som skilte menneskene fra hverandre , nå var klippet over .

Andreas brølte av begeistring til han ikke lenger hadde stemme . Så talte bestefaren , han talte om det som nå var bygget ferdig for å trygge den nye slekt .

" Han mener meg , " tenkte Andreas og kjente sitt hjerte banke tungt av høytid .

" Aldri før hadde en slekt kunnet gå så trygt og freidig inn i fremtiden som denne , " sa bestefaren . " En slekt hvis oppgave det ville bli å bygge broer til hverandre , broer som skulle stå så lenge demningen sto , og det ville si til evig tid . "

" Jeg vil bygge broer , " tenkte Andreas , " det er det jeg vil . "

Det var mange som talte . Noen talte om det ansvar som påhvilte den kommende slekt , de måtte passe på demningen og holde den vedlike .

Andreas ble nesten sint , naturligvis måtte de det , ellers kunne jo demningen ryke . Men han glemte det fort , det var en festdag , og festen bruste i ham så han holdt på å sprenges .

Efterpå fikk de bese demningen . De eldstes navn var hugget inn langs kanten , bestefarens med store bokstaver . Men også alle demningsarbeiderne hadde fått hugget sine navn i den , han lette lenge efter farens , og da han endelig fant det , var det som en hemmelig uro forlot ham .

Moren og faren kom og så det .

Faren sa : " Jeg har undertegnet , Ilin . "

Det var en underlig klang i farens stemme , nesten som om han ba om noe .

" Jeg ser det , " sa moren , hun var hvit som sne i ansiktet , han så faren gjøre en bevegelse som for å støtte henne , men hun trakk seg unna og kunne stå alene .

Hvorfor sto de slik mot hverandre på en dag som denne ? Hvorfor smilte de ikke til hverandre på en dag som denne ?

Andreas snek seg vekk , også den tanken kom til at moren kunne bli syk som hun ofte pleide .

Og hvem skulle da følge henne hjem ?

Han , Andreas selvfølgelig , den eldste .

Pirjo så han ingensteder . To gutter fra klassen sto og siktet inn demningen mot fjellsidene .

" Når dammen blir full , " sa de , " da kan du tenke deg hva som kan hende hvis demningen ryker . "

Det var veldig å tenke seg , de sto lenge og overgikk hverandre i å finne ut hva som da ville bli igjen .

Ikke en pult .

Ikke en båt .

Ikke et såkorn .

Ikke en hund .

Ikke et menneske .

Foreløbig var det bare litt vann i bunnen av dammen , som en skvett suppe i en stor gryte .

Andreas kjente seg plutselig litt svimmel , han begynte å gå nedover mot dammen , da han kom ned , så han at det ikke var en liten skvett vann , men en stor , svart sjø . Det var folk i båter utpå , stemmene deres fikk en hul , tom lyd over vannet , og det var bitterlig kaldt . Han så at det aldri skulle trenge en solstråle hit ned , det var da ikke nødvendig heller , for vannet skulle stige . Elven var tatt i det øyeblikk den stupte ned av fjellet , og han forsto den klokskap som lå bak . Ingen kunne bygge demning ovenfor denne , slik som de hadde gjort det i gamle dager da de bygget hver for seg . En demning kunne ikke henge i fjellet .

En båt kom forbi , bak i båten satt en pike og sparket i vannet med bare , brune ben . Det så kaldt ut , men piken vinket til ham og lo , og før hun forsvant rakte hun tunge . Ikke av ondskap , det så han , men av fest og fryd , og han skar sine beste ansikter til gjengjeld .

Litt senere støtte han på Pirjo , Pirjo var blå av frost . " Jeg syns det er fært hernede , " sa han . Andreas irettesatte ham og sa at dette heller ikke var ment som noe blivende sted . Han så ikke lenger båten med piken i , derfor tok han den skjelvende Pirjo med seg . Det var enda lenger opp enn det hadde vært ned , men de ble i hvert fall varme .

Så sa Pirjo : " Jeg skulle ønske jeg skjønte det . "

" Skjønte hva ? "

" Hvorfor de skal bygge demning for å la være å sprenge den . "

Andreas så opp mot den veldige demningsmuren . " Hvis vi sprenger den , går det til dundas med livet , " sa han .

" Ja , ja , " sa Pirjo utålmodig , " men det finns da en enklere måte å unngå at det går til dundas med livet ... . "

" Hvilken måte ? "

" De kunne latt være å bygge demningen . "

Andreas snappet efter pusten . Hva i all verden skulle livet ha av glede og mening hvis de ikke hadde hatt demningen ?

" Og hvorfor skal vi ha vakthold på begge sider for å passe på at ingen sprenger den ? "

Andreas kjente en intens forbitrelse vokse i seg . " For da , " sa han , " da ville livet gå til dundas . "

Pirjo lo , hånlig forekom det ham .

" De gamle står jo der og sier at demningen ikke kan? sprenges fordi vi alle vet hva det vil føre til . Hvorfor skal vi da ha vakthold ? De gamle må jo stå der og vite at demningen allikevel kan? sprenges . Og når de vet dette , blir det jo enda mere meningsløst av dem å bygge en slik demning som kan ødelegge livet . Hvis vi ikke hadde demning , så kunne ikke livet ødelegges . Med? demning kan det , det er som to og to ... . "

Mente Pirjo virkelig at han hadde bedre greie på disse ting enn de voksne og gamle ?

" Nei , " sa Pirjo unnvikende , " men jeg vil ha greie på hvordan det henger sammen . Den kommende slekt er oss det , Andreas ... . "

Da Pirjo sa " kommende slekt " hermet han efter bestefaren , det var som å høre ham .

" Jeg vil spørre far , " fortsatte han , " er vi den " kommende slekt " , så bør vi vite hva det er vi skal komme til ... . "

Andreas husket farens stemme da han sa : " Jeg har undertegnet , Ilin , " og han ønsket at Pirjo ville la være å spørre faren . Et ønske som han visste var fåfengt , da Pirjo kunne utvise en intens iver når det var ting han hadde lyst til å vite .

" Det kommende er frihet , trygghet og ansvar , " sa han . " Det sier alle . "

Og han langet ut for å komme vekk fra denne plageånden og igjen kunne glede seg over festen og det kommende . Men Pirjo hang på .

" Og de sier det så mange ganger , " sa han , " så altfor mange ganger . Føler du ikke at det må være noe skummelt ved det ? "

Andreas stanset . " Nei , " sa han høyt og bestemt . " Nei , Pirjo , jeg føler meg stolt og takknemlig i dag . "

" Gjør du det , " sa Pirjo grettent .

" Ja , " han sa det med all den overbevisning han hadde i sitt hjerte og med de år han var eldre enn broren .

" Men har du tenkt noe selv ? "

Dette sa han virkelig , den langt yngre Pirjo , denne Pirjo som var sine læreres fortvilelse fordi han bare ville lære det han hadde lyst til . Denne Pirjo som var sine foreldres sorg , burde iallfall være det , selv om foreldrene aldri direkte hadde gitt uttrykk for den , denne svekling og påståelige tufs .

" Hvem skulle ellers tenke for meg ? "

" Å " , sa Pirjo , " du har så lett for å la deg oppdra . "

" Det ville i hvert fall være hyggelig for alle parter om du var litt lettere å oppdra ... . "

Pirjo gren på nesen , det var tydelig at han igjen ville begynne å mistenkeliggjøre demningen .

" Det mørkner , " sa han fort . " Da kommer fyrverkeriet . "

Og han løp , Pirjo løp også , men han kom ikke mere til orde .

Om fyrverkeriet sa de voksne at det var førkatastrofelig . Andreas syntes det var det vidunderligste han hadde sett i hele sitt liv . Det var så vidunderlig at han gjerne kunne grått over dette eventyr av ild på den sorte himmelen . Da de siste gnistene falt , føltes det som fortapelse , en fortapelse han gjerne ville bevare for seg selv så lenge som mulig . Og han holdt skarpt utkikk i mørket for ikke å støte på moren , hun gikk sikkert og lette for å få ham med seg hjem .

Plutselig sto han ansikt til ansikt med piken fra båten . Hun lo fremdeles , og han tenkte at denne piken sikkert hadde ledd hele dagen , slik en pike var hun .

Han ble dum og stum av henne .

" Jeg heter Yva , " sa hun .

Han sto og famlet efter sitt eget navn .

" Og du heter Andreas , " sa hun , " det vet jeg godt . "

Fordi han ikke fikk sagt noe , løp hun fra ham , men hun løp på den måten som ville ha ham til å løpe efter .

Og han løp rett i armene på moren .

" Endelig , " sa hun , " jeg har lett efter deg overalt . Vi skal hjem nå . "

" En liten stund til , " tagg han .

" Du får visst aldri nok , " sa moren trett . " Men vi må gå nå , skal vi få plass i fergen . "

Han fulgte motstrebende , han hadde en vond følelse av at piken Yva sto etsteds i mørket og lo av ham fordi han ikke greide å fange henne .

Faren skulle gå hjem , de fleste fedrene skulle gå for at kvinner og barn kunne få plass i båtene .

" Jeg kan også gå , " sa han .

Men moren sa utålmodig : " Så kom nå da , Andreas . "

Hun lignet ikke henne som hun hadde vært om morgenen .

De fikk plass i Looks ferge , og han husket veddemålet . Men ingen hadde holdt øye med fergemannen , så ingen kunne vite om han hadde vært i land eller ikke . Og naturligvis hadde han , selv Pirjo måtte forstå at ikke noe menneske kunne la være på en dag som denne .

" Jeg vil spørre ham , " sa Pirjo .

" Han tør ikke , " tenkte Andreas , " og hvis han tør , får han ikke noe svar . "

Han hadde ingen bekymring for kniven .

Men da de gikk i land , stanset Pirjo hos fergemannen og spurte om han hadde vært i land og sett på demningen .

Fergemannen så truende på ham , men Pirjo sa høflig : " Det var da bare et spørsmål . "

Da ristet fergemannen på hodet .

" Takk , " sa Pirjo og bukket .

Så hadde Andreas tapt en kniv og funnet en pike på denne allverdens festdag . Det gikk nesten opp i opp . Da han gikk for å hente kniven , sa Pirjo : " Du kan beholde den , det var ikke noe ærlig veddemål , jeg visste at han ikke ville gå i land . "

" Visste du det ? "

Pirjo nikket og pekte på sitt hode som satt allverdens mystiske visdom der , en visdom som for evig skulle være skjult for ham , Andreas .

" Et veddemål er et veddemål , " sa han , " du skal ha kniven . "

" Jeg har ikke bruk for den , " sa Pirjo sta .

" Men det kan du få , " sa han og tenkte på det at det gikk an å skjære navn i myk bark med en slik kniv .

Pirjo tok den motvillig , og han syntes synd på broren . For hva skulle han med en kniv når han ikke hadde noe navn å skjære med den ?

Hun het da også bare Ester ... .

Noen hadde sett henne gå over bryggen en kveld , hun slepte seg fremover som en vingeskutt kråke og gikk ombord .

Fra den kvelden bodde hun hos fergemann Look i hans båt . Folk fikk vondt for å tilgi dette .

At hun var stygg , vansiret av et slag i ansiktet , så ansiktet nesten bare var et langt , rødt arr som hun forgjeves prøvde å skjule ved å la håret vokse ned i øynene , det var e$1n ting . At hun haltet slik at folk ble sjøsyke av å se på henne selv når elven lå blikkstille , det var en annen ting . Alt dette hærverk på henne hadde dessuten katastrofen skyld i .

Men at hun hadde bodd ved demningen og solgt seg til dem som hadde lang vei hjem , det var den tredje og utilgivelige ting . Fergen gikk tom i ukevis , men hun var og ble ombord , satt hos ham på akterdekket om kvelden , gikk med billettvesken om dagen , frem og tilbake i den tomme fergen .

Helt tom var den nå forresten ikke , moren fikk det for seg at det var godt med elveluft , hun kjørte ferge både sent og tidlig . " To ensomme mennesker , " sa hun , " vi har ingen rett til å dømme . "

Om det var morens lyst til denne fergen som litt efter litt trakk flere ombord , det visste han ikke . Men en dag kom Ester bort til ham og sa at herefter skulle både han og hans bror få kjøre gratis . Til evig tid . Han visste ikke om han likte dette noe større . Denne Ester hadde en lav og vakker stemme , en så seg alltid omkring efter en annen mens hun snakket . Det hadde hendt på de sene kveldsfergene at menn hadde tiltalt henne på en måte som kunne tyde på litt av hvert . Da tok fergemannen uten videre og feide den snakkesalige overbord , han snudde ikke engang på hodet for å se til stakkaren som lå og ropte på hjelp . Men en gang hadde Ester tvunget ham til å snu og fiske opp en drukken mann som også nesten var druknet da de fikk ham ombord .

" Han kan ikke svømme , " hadde hun sagt . Og hvordan kunne hun vite det hvis ikke den drukne og druknende hadde hatt en smule rett til sin fritalenhet ?

Nei , Andreas var ikke glad for denne begunstigelse . Men moren smilte da hun hørte det .

" Der kan du bare se , " sa hun . Hva hun mente med det , forsto han ikke .

%Andreas leste seg til megen kunnskap om broer og hvordan de skulle bygges . Pirjo leste også , han leste bestandig , men hva han leste og til hva nytte han leste , det visste han sikkert ikke selv . Og mens Andreas ble glad og tilfreds av sin viten ble Pirjo mer og mer gretten og taus . Ofte forsvant han om kveldene og kom ikke hjem før langt utpå morgenkvisten , og moren var fra seg av engstelse for ham . Andreas kunne tenke seg at Pirjo gikk med piker og fikk noe til med dem , på den annen side , hvorfor skulle han da bli så gretten og sur ?

En dag sa faren at Pirjo fikk si hvor han gikk for morens skyld .

Det kunne ikke Pirjo si . " Jeg vet ikke hvor jeg går , " sa han , " jeg bare går og tenker . "

Gikk han bare og drev nettene igjennom ?

Ja , det gjorde han .

" Kan du ikke si oss hva det er som plager deg , " sa moren .

Pirjo ble like hvit i ansiktet som moren kunne bli det , øynene hans svartnet så det bare ble en glødende ring igjen av det gule i dem .

" Demningen , " sa han , " jeg plages av demningen . Og ikke bare plages , jeg blir gal av den en natt . Javel , jeg blir gal ... . "

Det kom en merkelig stund efterpå , det var som om moren og faren lyttet efter at den andre skulle si noe , og slik ble ingenting sagt . Andreas måtte si det som sies skulle .

" Hva er det for noe galt med demningen ? "

" Bare det at den er det dummeste , det avsindigste , det råeste som noen gang er klekket ut av en såkalt menneskehjerne . Den er den motbydeligste torturinnretning som historien kjenner ... . "

" Tortur , " sa faren uten kraft .

" Nettopp tortur , hva er det å få trukket negler , bli levende brent og flådd og alt dette dere drev med før i tiden , mot det å få dømt hvert eneste sekund av sitt liv til angst , dødsangst ... . "

" Kjære Pirjo , " sa moren , " det motsatte er jo meningen ... . "

" Mor , " ropte Pirjo , han falt på kne og gjemte hodet i morens fang . " Forklar meg det , mor , du har aldri løyet for meg før , men du har heller aldri forklart meg noe . "

Moren gjorde en bevegelse som ville hun riste den gale Pirjo av seg , han boret hodet ned i fanget hennes .

" Det er så mye ondskap og dumhet i verden , " sa hun . " Og all denne dumhet og ondskap kulminerte i den siste store katastrofen som vi ved et under overlevde slik at vi kunne bygge livet opp igjen . Så la vi opp råd for å hindre en slik katastrofe i å gjenta seg . Så fant vi på det at ved å bygge en så veldig demning at alt liv ville bli utslettet hvis vi sprengte den , trygget vi dette livet som hadde blitt oss så kjært fordi vi hadde sett det truet . "

Pirjo reiste seg opp . " Jeg har aldri hørt noe så dumt , " sa han . " Og ikke om jeg blir hundre år vil jeg kunne forstå hvordan du kunne gå med på noe sånt . Det dere begynte å bygge videre på , var jo nettopp disse ting som førte til katastrofen . Hvorfor tenkte dere ikke den lille , enkle tanken , at uten demning ingen trusel mot livet som var blitt dere så kjært . "

" Det er andre enn oss i verden , " sa faren .

" Nei , " ropte Pirjo , " det er bare mennesker som vil leve i verden , det har dere jo selv skrevet erklæring om . Og det er den eneste ting som behøver å erkjennes ... . "

" Det er så meget du ikke forstår , " sa faren .

Andreas så at Pirjo hadde lyst til å fly på faren .

" Det er et stort ansvar som er pålagt oss , " sa han . " Det skal vi være stolte og takknemlige for . Ansvar foredler ... . "

Pirjo flekket tenner . " Ansvar , " brølte han , " ansvaret for våre fedres latterlige dumhet , er det noe å være stolt og takknemlig for . En hel sjø av dumhet å passe på , og attpå til overrekker de oss denne sjø som var det en kostelig gave ... . "

" Jeg er ikke redd for å bære dette ansvar mine fedre har pålagt meg , " sa Andreas sterkt . Han tenkte at bestefaren ville være stolt av ham for disse ord .

" Du kommer til å bli , " ropte Pirjo . " Husk jeg har sagt det . Du vil bli så redd at du ikke engang tør å snakke om det , så blir det kanskje du som sprenger demningen for å få avløp for redselen i ditt eget hjerte ... . "

" Andreas tror på livet , " sa moren .

" Tull , " sa Pirjo , " han kan ikke tro på livet lenger enn til den dagen demningen blir sprengt . "

" Den blir ikke sprengt , " sa Andreas . Han tenkte : " Og selv om den blir , kan det vel hende noen overlever også den . "

Plutselig kjente han en svie i ansiktet , han var blitt rød som en forræder , og han måtte sette seg for han skalv . Ord tumlet forferdet inni ham for å slette ut denne tanken han hadde tenkt . Pirjos avsindige øyne sto rett på ham . " Han har meg , " tenkte han redd .

" Og Andreas tror på det gode i menneskene , " sa moren fort . " Det skulle du også gjøre , gutten min ... . "

" Det gode , " hvinte Pirjo som om det først var nå at begeret fløt over . " Er dumheten god , så tror jeg på det onde , da er min forstand ond , for denne forstand sier meg hver gang jeg spør den , uten demning ingen trusel mot livet . "

" Vi er ikke alene i verden , " sa faren . Pirjo overhørte ham .

" Jeg vil rive demningen ned , " sa han . " Jeg sver ger at jeg vil bruke hele mitt liv til dette å få revet demningen ned . "

Rive demningen ? Denne skjønne , stolte og vidunderlige demning som deres fedre hadde bygget til dem ? Andreas reiste seg .

" Det skal ikke lykkes for deg , " sa han , stemmen hans var nesten kvalt av raseri og sorg . " Det skal jeg sørge for , Pirjo . "

Pirjos øyne ble igjen gule og triste . " Så må vi slåss mot hverandre , " sa han sørgmodig .

" Men dere er jo brødre , " ropte moren , " dere er jo brødre . "

Pirjo gikk til døren , der ble han stående og se på dem .

" Ikke gå , " sa moren redd , og hun strakte de tynne armene ut efter ham . " Ikke gå fra oss ennå , Pirjo , du er jo nesten et barn . Bli hos oss en stund til , jeg ber deg . "

Hadde Pirjo tenkt å forlate dem for godt ? Og hvordan kunne moren vite det ?

Pirjo sto en stund til som om han tenkte over saken .

" Jeg er ikke noe barn , " sa han . " Men jeg skal bare gå en tur , du skal ikke engste deg , mor . "

Og så gikk han .

Faren sa : " Pirjo er så ung , Andreas , han vil se anderledes på det efterhvert . Du kan stole på det , han vil komme til å forandre syn . "

Andreas lot som han ikke hørte hva faren sa . Faren hadde sittet der så taus og tam og latt Pirjo ture frem som han ville . Hva han nå fant for godt å uttale var ham ganske likegyldig . Faren var ingen Citter , og han ville aldri bli det om han aldri så mye hadde fått sitt navn på demningen . Sent på kvelden ba moren så tynt om han ikke ville være så snill å gå ut og se efter Pirjo . Hun var så redd for at noe kunne hende ham , tilstøte ham .

Han gikk motstrebende , og moren sukket . Hun ventet seg kanskje at han med glede skulle styrte ut for å finne denne broren som drev rundt i natten og pønsket på ødeleggelse av alt det som var ham kjært og hellig .

Og hvor begynte en å lete efter en drivende bror ? Han gikk ned til elvebredden og satte seg der for å sitte en stund . Siden ville han gå inn uten å ha funnet den fortapte . Looks ferge lå fortøyd for natten der den pleide å ligge , men fergemannen satt ikke på sin utkikkspost . Så var han gått ned i fergen til henne , og de var alene . Han grøsset litt og hadde andre ting å tenke på , men uopphørlig måtte han vende tilbake til dette . Selv en kvinne som denne Ester gikk det an å tenke seg naken ... .

To nakne mennesker i en mørk ferge .

Så hørte han skritt , og en ung pike kom forbi . Hun kjente veien så godt at hun ikke behøvde å se hvor hun tro ned , og tankene hennes var langt ... langt av sted . Litt undrende visste han at disse fjerne tankene hennes rørte ved det samme som hans egne , nære .

Hun oppdaget ham da hun var like ved og ble skremt . Men så tok hun et skritt imot ham og sa : " Andreas ... . "

Piken var Yva , aldeles ulik den hun hadde vært i tankene hans , men allikevel Yva , slik hun måtte være .

" Yva , " sa han .

Hun skulle ledd nå efter alle hans gode beregninger , men hun bare sto og stirret på ham . Hun skulle spurt hvorfor han ikke hadde fanget henne den gangen på demningen , og hun skulle spurt hvorfor han ikke hadde fanget henne siden . Hun spurte ikke .

" Jeg måtte hjem den gangen , " sa han , " og siden , siden hadde jeg nok med tankene . "

Han rødmet over hele kroppen , som idiot var han født , som idiot skulle han leve og som idiot skulle han dø .

Men hun lo , hun lo slik han hadde tenkt seg det , og allting kom i gjenge . De sto og så på hverandre og lo og skulle visst aldri holde opp . Så kom det for ham at også Yva gikk ute og drev om natten , og han ble kald av frykt for at også hun skulle ha forrådt demningen , slik som Pirjo hadde det .

Han tidde , hun tidde også og så forundret på ham .

" Går du ute og driver om natten , alene ? "

" Ja ? "

" Folk burde sove om natten , " han prøvde å le igjen , men han skammet seg litt fordi han spionerte .

" Natten er for deilig til å sove i , " sa hun , " ikke sant ? "

Det var det sanneste han noengang hadde hørt , natten var deilig , underdeilig var natten . Og han så at fergen ikke var mørk , det fløt lys fra den langt bortover det sorte vannet , og et geled av ender dro over lysstripen som over en bro av smeltet gull . Natten var full av duft , søt , stram og bitter duft av blomster , elv og siv . Natten var full av sang , froskenes , sirissenes og hans eget hjerte .

Han kunne gjerne falt på kne og tilbedt alt som var , for alt var deilig .

%Stjernene hadde begynt å gråne da han nærmet seg huset . Fra den motsatte kanten så han Pirjo komme , han hadde glemt ham helt .

" Leter du efter meg? "

Andreas nikket , det hadde ikke vært meningen han skulle lete efter Pirjo i natt . Han husket at Pirjo ville slåss mot ham hele sitt liv . Denne grå , lille Pirjo ville slåss mot ham som var så sterk at han kunne løfte hele demningen på strak arm , denne Pirjo som var så alene at hans hender var grå .

" Jeg har tenkt på det , " sa Pirjo . " Selv om vi skal slåss , kan vi vel være venner ... . "

Han ble full av latter , det var en god latter , og han skulle gjerne delt den med broren . Men Pirjo hadde visst glemt at latter fantes .

Andreas behersket seg så godt han kunne .

" Naturligvis , " sa han , " naturligvis kan vi være venner . "

Hadde noen hørt om to som var venner mens de sloss ? Og som om dette ikke var nok , rakte Pirjo frem en av sine grå , tomme hender . Han tok den og gjentok forsikrende : " Naturligvis skal vi være venner . "

Så gikk de inn .

Like innenfor døren satt moren , stiv og hvit , de kunne se at hun ikke hadde rørt seg på lenge .

" Jeg har vært så redd , " sa hun , " og hvor er far ? "

Faren ?

Faren hadde gått ut for å lete efter begge .

" En fin familie , " sa Andreas . " Alle går rundt og leter efter alle . Nå er det din tur til å finne far . "

Moren fant det ikke muntert .

" Far finner nok veien alene , " sa hun . " Gå og legg dere nå . "

Og Andreas , som nettopp hadde fått så meget å være våken av , sovnet med en gang .

%Ariel løftet hodet og lyttet . Musikken som strømmet ut fra huset , var anderledes enn før , selv om den tone for tone var nøyaktig den samme . Den hadde ikke lenger noen ro , og den steg ikke , den tasset i bur som et fanget og pint dyr , rundt ... rundt ... rundt . Et dyr som forlengst hadde glemt friheten , men bar pinen i seg , av vane .

Hva var det for et hus som lå der ? Hva var det for en have ? Han reiste seg opp og sto til knes i de gule nattblomstene , han så sin egen hånd røre ved en av dem . Den krøllet seg sammen , vrengte en sort side mot ham , løsnet fra stengelen og falt . Når hadde han visst at nattblomster måtte dø av berøring ?

Aldri hadde han visst det .

Nå visste han det , og mer . Derinne i huset satt e$1n og visste hvem han var , hun skulle aldri komme ut til ham , og hun skulle aldri be ham komme igjen .

Virkeligheten hadde rørt ved drømmen , og drømmen måtte dø av det . Den løsnet og falt inni ham , lett som et blomsterblad og tyngre enn en sort sten ... .

Efter den natten ble det helt stille i huset . Andreas husket at det hadde vært stille nok før , unaturlig stille , nå ble det larm av å takke for maten hvor meget han enn forsøkte å dempe stemmen .

Han gikk til bestefaren og fortalte om Pirjos trusler . Bestefaren trakk på skuldrene .

" Pirjo har ingenting å slåss med , " sa han , " du behøver ikke frykte ham . "

" Nei frykte , " sa han , " men jeg ville gjerne hjelpe ham . "

" Spill ikke dine krefter på ham , " sa bestefaren . " Deg venter større oppgaver . Pirjo kommer nok til sannhets erkjennelse , det gjør de alle . La ham bare få bruse med sine fjær mens han er ung , siden blir han eldre og fornuftig og vil helst glemme sin ungdom . "

Andreas var for en gangs skyld ikke enig med bestefaren . Det var ikke noe brusende ved Pirjo .

" Pirjo er bare bedrøvet , " sa han .

" Bedrøvet , " ropte bestefaren . " Ungdommen tillater seg å være bedrøvet . Du store Gud for en ungdom som vokser opp , den sorteste utakknemlighet , den sorteste utakknemlighet ... . "

Bestefaren ristet på sitt hvite hode , øynene hans var fulle av røde årer , men de kunne ennå lyne . Andreas tidde beskjemmet . Bestefaren la en tung hånd på bordet . " Husk , " sa han , " at det å være en Citter også vil kreve offer av deg ... . "

Med ett sank bestefarens hode ned mellom skuldrene hans . Som var det for tungt å bære .

" Jeg begynner å bli en gammel mann , " sa han mumlende , " men husk ... . "

Bestefaren kom ikke videre , han vinket ham vekk og løftet ikke engang hodet da Andreas sa farvel .

%Neste dag ble han kalt til bestefaren , da han kom dit , var huset fylt av fremmed lukt og fremmede mennesker . Noen sa ham at bestefaren holdt på å dø og at han , Andreas , var den eneste han hadde ønsket å se ved sitt dødsleie . Inne i bestefarens rom var det også fullt av mennesker , de reiste seg og gikk ut da han kom . Bestefaren lå hvit og ugjenkjennelig i sengen , brystet hans gikk som i dønninger , og en lyd , som av en gul sirene , bante seg vei ut av denne pinte kroppen som var bestefarens .

" Han dør , " tenkte han , " de lar meg være alene med en som dør . " Han betvang en vill lyst til å rope dem inn igjen , disse som hadde sittet her og kanskje var fortrolig med døden . Selv hadde han aldri sett noen dø , slett ikke tenkt på at folk døde , men alle skulle dø efterhvert , en efter en skulle de dø .

Han satte seg ved sengen .

" Bestefar , " sa han , " det er meg , Andreas , du sendte bud efter meg . "

Bestefaren hørte ingenting .

" Jeg vil gjerne takke deg , " fortsatte han , " jeg vil gjerne få sagt deg farvel . "

Han tidde , bestefarens hode lignet allerede et skjeletts hode , han visste hvordan det så ut , han hadde funnet et skjelett i skogen en gang . Det var ingen grunn til å bli sittende hos denne bestefaren som han ikke lenger kunne nå med noe .

Men plutselig begynte bestefaren å snakke , først utydelig , så klarere efterhvert .

Andreas ble het , det kjentes som om noen grep ham i halsen .

De ordene ... .

" Hysj , " sa han inn i den døendes øre , " hysj , bestefar . "

Bestefaren lot seg ikke hysje på , han støtte ordene frem mellom de bleke leppene , om igjen og om igjen .

Hvor kom disse ordene fra i et nesten dødt menneske ?

Han ble rasende .

" Ti , " hveste han , " du holder på å dø for Satan . "

Så ble han redd og husket at folk pleide å snakke om Gud i sin siste stund . Og bestefaren hadde vært en gudfryktig mann .

" Gud , " sa han , " Gud , bestefar , husk på Gud . "

Så hørte han skritt i trappen , mange skritt , og hverken trusler eller bønner kunne få bestefaren til å tie . Han nølte et sekund , så la han hånden fort over bestefarens munn , et øyeblikk senere lå han stille .

Døren ble åpnet , faren var blant dem som kom inn , også en prest i sort kappe viste seg i døren .

Da Andreas gikk ut av huset , hørte han presten tale med høy stemme .

" Jeg har handlet som en ekte Citter , " tenkte han mens han kastet opp bak buskene . " En ekte Citter kunne ikke handle anderledes . "

Bestefaren hadde vært en stor mann .

Og en stor mann døde ikke med visjoner av kvinnelår , og det som var mellom dem .

Ørnene burde hente de store menn . I tide ... .

%Det var stor begravelse for bestefaren , han ble brakt på ferge til sitt siste hvilested og langs elven sto folk med blottede hoder da fergen kom forbi . Faren sto ubevegelig ved bestefarens kiste , han stirret utover el ven og lignet fergemann Look i ansiktet . Moren frøs hele tiden i sitt store , tykke sjal , det var galt at hun frøs . Et sted på elvebredden så han Yva , hun var også sortkledd , og det gikk søte lyn gjennom ham av å se henne , men det passet seg ikke å vinke .

Først da kisten var i jorden , merket han at han kunne sørge over bestefaren . Det var godt .

Da kvelden kom , måtte moren til sengs .

" Jeg er bare litt uvel , " sa hun .

%Moren kom aldri opp igjen . For hver dag ble hun svakere og svakere , og Andreas visste at hun skulle dø . Faren visste det også , men Pirjo sa hver eneste dag : " I dag ser hun meget bedre ut , ikke sant ? " Hvis de ikke svarte , drev Pirjo på med denne setningen til de nikket eller svarte ja .

" Fortell meg noe , " sa moren en kveld . " Vi har vært så tause i dette huset . "

Hverken faren eller Pirjo så ut til å ha noe å si , Andreas tok morens hånd mens han lette i seg efter noe stille å fortelle henne . Et øyeblikk tenkte han på Yva , og han så henne for seg , ung , sterk og sunn . For ung , sterk og sunn til å fortelles om med stille stemme , og han tenkte bedrøvet at moren aldri ville få vite om Yva .

Så tenkte han på fergemannen , og med lav stemme begynte han å fortelle . Fergemannen hadde raket av seg alt sitt skjegg slik at alle kunne se han ennå var å kalle for en nesten ung mann . Og han var ikke lenger sint , men spøkte med alle , og noen hadde hørt ham synge om kveldene , de hadde hørt at han hadde en vakker stemme og kunne mange sanger , salmer og drikkeviser om hverandre . Moren smilte , hun reiste seg opp i sengen . " Der kan dere bare se , " sa hun , og de måtte stirre på henne , for det var morens stemme , så lys og sterk som den kunne være før den ble merket av dette som foresto .

Morens hode falt tilbake på puten , og i dette øyeblikk gikk det opp for Pirjo at moren skulle dø . Han kastet seg fremover sengen .

" Mor , " hulket han , " mor . "

Andreas prøvde å løfte Pirjo vekk , men Pirjo klamret seg fast og hulket hensynsløst .

Da så han morens urolige hender finne Pirjos hode , et øyeblikk lyste ansiktet hennes , ungt , ømt og mykt . Ukjent , men allikevel så kjent som hadde han bestandig sett det slik .

Han slapp Pirjo , han sto stille og kjente den nådeløse vinden som feide gjennom huset og slukket lyset i morens ansikt .

%Siden skulle han huske faren . I et forferdende sekund så det ut som han skulle følge Pirjos eksempel . Men han snudde og gikk . Da han så ryggen hans i døren , slo det ned i ham at også denne ryggen var kjent , som hadde han bestandig sett den slik , i en dør .

De lette efter faren i mange dager , siden soknet de efter ham i elven . De fant ham aldri .

%Da den lange , svarte tiden var over , dro Pirjo sin vei . Andreas gjorde huset større og hentet Yva til det . Hun plantet blomster rundt det og gjorde det på alle måter vakrere enn før med sine flinke hender . En dag visste han at de ikke plaget ham lenger , de som var døde . Ikke engang den hemmelige skammen efter faren skulle plage ham .

Vinduer og dører sto åpne i hans hus om sommeren , lys var tent i de samme vinduer om vinteren , mange og muntre lys . De var den nye slekt , den første slekt som ingen katastrofe hadde rørt og som ingen katastrofe skulle røre .

Yva gikk med blomster til sin svigermors grav . Hun visste at Andreas ville like det , først fordi han hadde vært glad i sin mor , og dernest fordi det var riktig å huske på de døde . Alt som kunne glede Andreas , ville hun gjøre , hun ville ikke gjøre annet . Et øyeblikk tenkte hun på om det var riktig å gå til de dødes sted med så lette og sikre skritt . " " Men , " tenkte hun , " når jeg først kommer dit , vil jeg bli grepet av stillheten og høytiden der , slik at det blir riktig inni meg ... . "

Det var også henne om å gjøre å gjøre det riktige .

Det satt en mann på gravsteinen og røkte da hun kom frem , han gjorde ikke mine til å reise seg .

Hun ble stående litt uviss .

" De burde ikke sitte der , " sa hun til sist , " det finns benker å sitte på . "

Den unge mannen så på henne , han hadde gule øyne .

" Det er min mors gravstein , " sa han forklarende .

" Så er han Pirjo , " tenkte hun og sa : " Jeg kommer med blomster til denne graven . "

Han gjorde en flott bevegelse som om han sa værsågod .

" Nei , " tenkte hun , " jeg legger ikke blomstene ned før han fjerner seg . "

Det måtte være ytterst uriktig å bruke sin mors gravstein til sitteplass .

" Hvis De vil være så vennlig å gå ned et øyeblikk , " sa hun høflig .

Han hoppet ned , hun la blomstene fra seg og tenkte litt ergerlig at noen høytidsstund ville hun ikke få ut av det , denne Pirjo sto og ventet på at hun skulle bli ferdig , antagelig for at han igjen kunne få innta sin plass .

" Jeg takker , " sa han , " jeg takker på min mors vegne . Hun var meget glad i blomster , men hun fikk sjelden noen . "

" På min svigermors vegne må jeg protestere mot dette misbruk av hennes gravplass , " sa hun .

Han så på henne , det var en lynsnar takst i hans blikk , og hun rødmet . Det kjentes som om både hennes netter og dager hadde ligget åpne for dette blikket .

" Andreas har rett , " tenkte hun , " Pirjo er anderledes enn andre . "

" Så er du Yva som lykksaliggjør min bror , " sa han begeistret , han tok hånden hennes og svingte den frem og tilbake . " Vær hilset , Yva . "

" Vær hilset , Pirjo , " sa hun og tenkte at nå ble det visst for muntert . " Du skulle skamme deg , " la hun til .

" Jeg kan ikke fordra gravsteiner , " sa han og pekte utover kirkegården . " En hel skog av redsel for at de døde skal stå opp igjen . "

Hun så at gravstøttene sto tett som en skog .

" Andreas og jeg ville hedre din mors minne med å reise denne steinen , " sa hun forarget .

" I mine øyne er en stein en stein , uansett hensikten . Blomster derimot er blomster . Ikke desto mindre vil jeg føye deg og sette meg på den benken derborte . "

Han holdt fremdeles hånden hennes og leide henne med seg .

" Jeg skal si deg , " sa han alvorlig . " Jeg er først i disse dager kommet så langt at jeg er i stand til å tilgi min far og mor . "

" Tilgi ? "

" Ja , tilgi . For mine foreldre var også født inn i slektens vold . Og de var ganske uvitende om at de skulle avle akkurat meg av alle de muligheter som fantes . Javel , fantes . "

Hun rødmet igjen .

" Det er et brukbart grunnlag å tilgi på , " sa han . " Ikke sant ? "

" Du kan ikke være riktig klok , " sa hun . " Jeg antar din bror Andreas takker for dette du strever med å tilgi . "

" Javisst , " sa han sørgmodig , " Andreas ... . "

Han ville sagt mer , men ombestemte seg .

Hun kom til å tenke på noe .

" Hvorfor går vi ikke hjem , " sa hun . " Du har jo ikke sett Andreas siden ... siden ... . "

Hun så på gravsteinen .

Nei , Pirjo skulle av sted med en gang , siden ville han gjerne gjense sitt fedrenehus , idag hadde han hatt nok med sin mors grav .

Han reiste seg da hun gjorde det .

" Hils , " sa han . " Og si ham det , for han vet det ikke , det var demningen som sto mellom mor og far . Hvordan de enn stilte seg , nær hverandre , langt fra hverandre , i hvilken som helst vinkel så sto demningen imellom dem . "

Hun forsto ikke hva han mente .

" Og den kommer til å stille seg mellom deg og Andreas , hvor sterkt dere enn tror at dere står på samme side . "

" Hvorfor har han det så vondt , " tenkte hun .

" Andreas og jeg tror på demningen , " sa hun mildt .

" Det dere tror på er resultatet av all forgjeves tro i verden . "

Han grep henne i armen .

" Og dere må ikke tro , " ropte han opphisset . " Dere må vite , ? til nød kan dere håpe , men aldri tro . "

Han ristet henne , " aldri tro . "

Hun gjorde seg lempelig fri .

" Unnskyld , " stammet han , og han begynte å le en forvirret latter .

" Litt gal , " tenkte hun . Hun tok farvel og gikk , da hun snudde seg , satt han igjen på gravsteinen og røkte .

Andreas ble meget alvorlig da hun fortalte ham om brorens besynderlige oppførsel .

" Du skulle tatt ham med hjem , " sa han . " Han er for god til å gå i hundene , tross alt er han en Citter . "

Det hadde hun ikke tenkt på . " Jeg tror ikke han går i hundene , " sa hun .

" Han burde gifte seg , " sa Andreas bestemt . " Det er ikke sunt for en mann å sveve omkring slik som han gjør . Han trenger et fast holdepunkt . "

" Ja , " sa hun , lykkelig ved tanken på å være Andreas' faste holdepunkt . Det var bitterlig synd på denne Pirjo .

%Andreas inntok sin plass i Rådet . Han var meget ung til å sitte der , men et ledd av Citterslekten var blitt borte i og med farens død , eller rettere sagt forsvinnen . Han var hemmelig stolt av sin ungdom , men også full av ærbødighet og lærvillighet overfor de mektige gamle menn som satt først .

Så hendte det noe .

Harramslekten og Jobitslekten begynte å slåss om et jordstykke som de begge mente å ha retten til . Rådet forsøkte å megle mellom dem , men alle meglingsforsøk strandet , en av partene pleide å forlate møtet i raseri . Og mens dette pågikk slo de hverandre i hjel efter beste gammeldagse oppskrift på det omstridte jordstykket . Ja , de gikk lenger , de overfalt hverandres hus , voldtok kvinnene og drepte barna .

Det gikk lang tid før Andreas forsto dette . De grufulle hendelsene fylte ham bare med enslags søvnig undring . Det var jo slike ting som ikke skulle skje mer , det var slike ting som hadde hendt før i tiden , før de fikk den store demningen .

Først den dagen meglingen definitivt ble oppgitt , var det som han våknet .

" Men disse uhyrligheter må stanses , " sa han .

De ristet på hodene av ham .

" Men de må stanses , " gjentok han .

Da så de overbærende på ham . En het forbitrelse røk opp i ham . Var dette den trygge , glade menneskeslekts ypperste representanter som satt her og lot mennesker myrde hverandre ? Som rystet overbærende på sine hoder fordi han ville stanse det ? Han husket at de hadde forsøkt å stanse det .

Han la hånden tungt på bordet .

" Det skal stanses , " sa han .

" Du har vår velsignelse , " sa Rådets eldste , det var aldri så lite spott i stemmen hans . Andreas reiste seg og gikk .

" Jeg skal få disse uhyrligheter til å opphøre , " sa han .

" Naturligvis , " sa Yva . " Jeg har bare undret meg over hvorfor du ikke har gjort det før . "

Hun gned ansiktet mot skulderen hans .

" Hvorfor har jeg ikke det , " tenkte han .

%Efter en uendelig lang ventetid fikk han foretrede for Jobitslektens overhode . Det var tilsynelatende en meget elskverdig mann .

" Jeg kjente Deres bestefar , " sa han , " en stor mann . "

Andreas nikket .

Lionel Jobit var en meget mager og høy mann , så høy at han var rund i ryggen av å bøye seg ned for å oppfatte alminnelige , dødeliges tale . Men Andreas måtte legge merke til hendene hans , de var små og vakre .

" Men kunstforstand hadde han ikke , " fortsatte Jobit . " Han solgte meg " Skjøgens bønn " for en slikk og ingenting , jeg hadde nærmest inntrykk av at han følte seg brydd over å være i slekt med skaperen . "

Han begynte å klukke av skadefryd over bestefarens uforstand . Andreas lo med . Jobits hus var fylt av nakne marmormennesker i alle fasonger og stillinger , etsteds befant seg også " Skjøgens bønn " , forarbeidet av en ham ukjent slektning .

" Jeg anser Klon Citter for å være verdens største billedhugger , " fortsatte Jobit , " men hans samtid forsto ham ikke , ikke vår tid heller , så langt lå han foran . Men når min avhandling blir ferdig , skal verden få øynene opp . Har De lyst til å se henne ? "

" Jeg er ikke kommet for å se en skjøge i bønn , " tenkte han ergerlig , men han reiste seg og fulgte Jobit inn i et uendelig langt galleri med nakne marmormennesker på begge sider . Noen av dem sto bare rett opp og ned , men de fleste av dem var stivnet i et eller annet forehavende .

" Fra før og like efter fikenbladets tid , " tenkte han lattermild . Endelig stanset Jobit , han sto stille et øyeblikk , så trakk han pusten dypt og rev et svart forheng til side . Inne i en nisje befant seg skjøgen , en skjøge med veldige lår og bryst og et ydmykt , tiggende ansikt fullt av marmortårer .

" Aha , " utbrøt han kunstforstandig .

Slik så altså en skjøge ut , han hadde aldri sett noen annen skjøge en fergemannens Ester . Hvis dette var original " skjøgen , måtte Ester være fallen langt fra stammen .

Han fikk et glimt av Jobits ansikt , han hadde et uttrykk av hellig opphisselse , nesevingene hans skalv .

Andreas husket sitt ærend .

" Ditt udyr , " tenkte han , " din egen slekts kvinner ligger kanskje på kne og ber for seg i denne stund . "

" Jeg kommer for å snakke med Dem , " sa han .

Jobit ble langsomt nærværende , motstrebende trakk han forhenget for igjen .

" Den gangen fantes det skjøger til , " sa han . " Hvor finnes de nå ? "

Andreas nevnte ikke Ester .

" Det skal et meget fint øye til for å oppdage tidens skjøge , " fortsatte han . " I praksis kan en kvinne ligge med hundre menn uten at det syns på henne . Og hvorfor ? Fordi kvinnen ikke lenger har noen erkjennelse av fallet i seg . Jeg spør Dem , hvor går vi hen når slektens kvinner ikke lenger vil erkjenne Fallet ? ? "

Jobit trakk beklagende på skuldrene .

Andreas frøs .

" Jeg er kommet i anledning av Deres konflikt med Harram , " sa han høyt , ordene ekkoet i det store rommet , det var som om disse avskyelige marmormenneskene tok dem i sine kalde munner og kvekket dem videre .

" Javisst , " sukket Jobit , " la oss gå inn i biblioteket . "

Andreas fulgte .

" Nåvel , " sa Jobit avventende .

Andreas ville snakke om livet , det hellige , røde ukrenkelige livet . Men fantes det et rødt sted han kunne nå i denne marmorelskeren ?

" Vi har bygget det nye livet i erkjennelse av livets ukrenkelighet , " sa han , " derfor må disse uhyrligheter som finner sted , opphøre . " Selv Jobits øyenbryn var hvite , de trakk seg opp i pannen hans .

" Han forundrer seg , " tenkte Andreas , " min Gud , han forundrer seg . "

En dump fortvilelse sprengte i ham .

" Jeg vil også gå til Harram og appellere til ham . Så kan vi siden i fred og ro få brakt på det rene hvem det er som har eiendomsretten til dette jordstykket . "

" Det tilhører oss , " sa Jobit .

" Javel , så vil De også få Deres rett . "

" Harram påstår at det tilhører ham . Vil også han få sin rett ? "

" En av dere må ha retten , " sa Andreas . " Og jeg forsikrer Dem , om det så skal ta resten av mitt liv , skal jeg finne ut av det , jeg skal ikke sove , jeg skal ikke hvile , jeg lover Dem at alt skal bli gjort . Men stans disse uhyrlighetene , det er allerede uopprettelig . "

Uopprettelig , uopprettelig ... . Ordet var en kniv .

" Min beste unge venn , " sa Jobit , " la nå oss få ordne dette lille spørsmål på vår egen måte . Det ville da være synd om Deres liv skulle gå med til disse ting så meget mer som hverken Harram eller jeg under noen omstendighet ville godta en dom i den andres favør . "

" Men en av dere må jo ha retten , " ropte han ute av seg , " en av dere må bøye dere for retten . "

" Jeg bøyer meg aldri , " sa Jobit mildt .

" Hør her , " sa Andreas inntrengende . " Dette kan bli et farlig eventyr for Dem . Det har hendt før i historien at de derover på den andre siden har funnet grunn til å intervenere på lignende premisser som disse ... og da ... . "

" De tenker på demningen , " sa Jobit med det samme milde tonefall .

" Min Gud , jeg truer ham med demningen , jeg truer? ... . "

" Demningen kan ikke sprenges , " sa han fort .

" Naturligvis kan den , " sa Jobit .

" Da utslettes livet , " han følte en mørk triumf ved disse ordene , men Jobit sa : " Det er vel ikke så farlig som vi tror ... . "

" Jo , jo , jo , vi vet det , vi har bygget den med flid og dyktighet med dette ene for øye , alt liv . Alt . ? "

" Javel , og hva så ? "

" Hva så ? " Han hikstet .

" Jeg skal si Dem en ting , unge mann . Det finnes ting som er større enn livet . Til disse ting hører retten . "

Andreas følte seg plutselig rolig , rolig og klar .

" De tar feil , " sa han . " Livet er det største , livet kom før all rett og all urett , før all sannhet og løgn , før alle ide$1er og vrangforestillinger . De hevder at de kom først til dette jordstykket , og derfor har De rett til det . Vel , livet kom først , og derfor har det førsteretten . Og det er denne rett De krenker . "

Jobit sa ingenting , han satt og så ut av vinduet .

" Når det ikke lenger finnes liv , hvem skal da erkjenne at De hadde rett til dette forbannede jordstykke som forøvrig ikke lenger vil finnes ? "

Samtalen interesserte ikke Jobit .

" Og all Deres kunst , " ropte han , " alle Deres marmorstøtter vil bli lemlestet , knust , ødelagt . "

" Unnskyld meg , " sa Jobit , " men mine skulpturer har de beste chanser til å overleve . "

" Og hva så , " sa han som Jobit selv hadde sagt det .

" Så lever de videre ... . "

" Min kjære venn , " sa han skjærende . " Hvilken verdi vil så disse overlevende ha i og med det ikke finnes et par øyne igjen til å se dem og legge en mening i dem ? "

Jobit tidde .

" De vil ikke engang være verdt marmoret de er skåret i , for det vil ikke finnes noen som er i stand til å fiksere en pris for marmor . "

Et merkelig smil lekte om Jobits munn .

" Hva vet vi mennesker om hva som skal leve og hva som skal dø ? Ingenting vet vi . "

Andreas fikk ikke frem et ord . Som langt borte fra så han Jobit gi sitt marmor liv , han så skjøgen reise seg og slepe seg gjennom dynnet , han så disse ynglin ger med kranser og forskjønnede kjønnsdeler reise seg og gå langs elvebredden i soloppgangen .

Han anropte Gud , men ingenting hendte . Ikke annet enn at Jobit reiste seg og takket for besøket .

" Det har vært meg en glede å hilse på en slektning av Klon Citter , " sa han .

Da han kom utenfor , tenkte han merkelig nok på fergemannens Ester , det var noe trøstefullt i det å tenke på henne . Siden tenkte han på Pirjo , Pirjo måtte ha visst at dette uhyrlige mennesket Lionel Jobit fantes . Ikke bare trodd det , men visst det helt sikkert . En voldsom forbitrelse foldet seg ut i ham mot Pirjo , han gikk og skar tenner og knyttet hendene og hadde det godt med denne forbitrelsen lenge enda han visste den var urettferdig .

Yva ?

Han kunne ikke reise hjem til Yva . Hun ville se på ham og si : " Nå , fikk du ordnet det ? " Som om det var flaggstangsnoren han var sendt ut for å ordne med . Også hun fikk en breddside av hans forbitrelse . Han skulle ordne alt i en håndvending når hun visste at hele verden ikke hadde greid det på mange måneder ... .

Nåvel , også dette var urettferdig , Yva delte jo bare hans egen tro .

Han tok inn på et vertshus ved elven og gjennomlevde den lengste natt .

%Ved synet av Harram fattet han straks et visst håp . Ben Harram var en mann som elsket livet , det var elskov som strømmet ut fra hele hans tette , kraftige skikkelse , hans sorte øyne funklet , hans munn var blodfull og fuktig som måtte han bestandig slikke seg om munnen fordi en lekkerbisken var satt frem for ham . Hans hus var fullt av frodige barn , hans barn alle sammen , avlet med flere koner , og det falt naturlig å tenke at de hadde avlet seg til døde .

Ben Harram slo ham jovialt på skulderen , han hadde kjent hans bestefar og ville mer enn gjerne fortære et måltid sammen med hans sønnesønn .

Det var visst aldri noen som hadde kjent faren .

Når Ben Harram snakket om å fortære et måltid , så mente han hva han sa . Andreas hadde aldri sett noe menneske spise så meget og med så stor glede . Selv glemte han å spise . Ben Harram bemerket dette og sa at ungdommen ikke hadde den ringeste forstand på livets gleder , og dem var det mange av .

" Så mener De vel at livet bør vernes og bevares , " sa Andreas .

Harram svelget fort og lo en veldig latter . Naturligvis mente han det , og han hadde da heller ingen som helst planer om å forlate det . Å nei . Harram lo seg ferdig , og Andreas fikk et anerkjennede blikk . En fiks og vittig ung mann var Emanuel Citters sønnesønn , men han spiste for lite .

" Jeg burde minne deg om noe nå , " tenkte han . " Dine egne slektninger dør i dette sekund , livet renner ut av dem nettopp nå mens du sitter her og spiser kylling som om det var snegler og drikker vin som var det vann . "

Istedenfor smilte han , høflig .

Ben Harram skulle både spise , drikke og fordøye før Andreas fikk komme til orde .

Ikke før var han begynt , før Harram la en tung hånd i bordet .

" De mener at jeg skulle oppgi mine rettigheter , De mener jeg skulle forære vår jord til den kjøteren Jobit ? "

" Jeg mener ... . "

" Og vet De hvem denne mannen er , vet De det , spør jeg . "

" Sin slekts overhode , kunstskjønner og samler ... . "

" Kunst meg her og der , " tordnet Harram . " Han ligger med marmorguttene sine gjør han . Mener De kanskje at jeg skal forære bort slektens jord til e$1n som ligger med marmorgutter ? Aldri ... aldri sier jeg Dem , tar jeg forlik med den kjøteren . Vi vil ha vår Rett og vi skal få den . "

" Om dere taper ... . "

" Vi taper ikke . "

" Det samme mener Jobit , " sa Andreas .

Harrams ansikt var ikke lenger av kjøtt og blod og livets lyst , det var jern og aske .

" Vi vil kjempe til siste mann , " sa han .

" Om dere fremdeles har tapt ? "

Harram glodde olmt . " Si meg nøyaktig hva De vil før jeg kaster Dem ut . "

" Jeg vil at disse blodutgydelser øyeblikkelig skal stanses , jeg vil nedsette en kommisjon som skal granske denne sak til bunns , jeg vil selv lede efterforskningene , og tro meg , vi skal finne den rette eier til dette jordstykket ... . "

" Det har vi forsøkt før , " sa Harram foraktelig . " Domstoler er bestikkelige , bare sverdet er ubestikkelig ... . "

" Det kommer an på hvem som svinger sverdet i det tilfeldige , avgjørende øyeblikk , " sa Andreas , " om han er fødd opp på havregrøt med melk eller vanngrøt med ingenting . Tror De for ramme alvor at mennesket i demningsalderen vil godta et rettsgrunnlag bygget på graut? Aldri , sier jeg Dem , og husk , det er en ung mann som sier Dem dette . "

" He , he , " knegget Harram , " du har talegaver som en biskop . Men bare fortsett med å omvende verden , fortsett med det , men ligg unna mine saker for fremtiden , for ellers ... . "

" Ellers , " innskjøt Andreas .

" Verden lar seg ikke forandre , gutten min , den har aldri latt seg forandre , du må innrette deg i den eller gå til grunne . Så enkelt er det . "

" De tar feil , verden er? forandret , De har bare ikke oppdaget det og innretter Dem derfor i en gal verden . "

" Det blir hipp som happ . " Harram gjespet . " Den holder nok min tid , og du skal se at den holder nok din tid også . Men nå skal du gå , jeg har ikke hatt blund på øynene på tolv timer . "

%Før han nådde vertshuset , ble han klar over at Jobit og Harram var gale menn . Det var en uendelig lettelse å oppdage dette . Og eftersom han selv var en normal og dertil klok mann , måtte han kunne overvinne dem . Han måtte bare pålegge seg selv ro og tålmodighet , en eller annen gang ville de avsløre sin galskaps innerste kjerne og da ... .

Han ga seg til å kaste i luften som med to baller , og av glede og lettelse over sin oppdagelse bestilte han et glass vin i vertshuset . Vertshuskonen brakte ham vinen selv , hun var en vakker kvinne , og det kunne tydelig sees at inntil for nylig hadde hun blomstret .

" De sover ikke om nettene , " sa hun . " De går oppe hele tiden . Unge mennesker trenger søvn . "

" De er også ung , " sa han galant . " De må også være våken om nettene siden De kan høre meg . "

Han ble litt varm i det samme .

" Jeg får ikke sove , " sa hun , " jeg forsøker , men det går ikke . Jeg har fått en redsel i meg , en redsel som jeg ikke kan bli kvitt . "

" Det forstår jeg , " sa han , " en kan bli meget redd når en ser galskap bryte ut . Men den skal opphøre , jeg sier Dem det . "

" Jeg tenker ikke på denne lille krigen , " sa hun , " skjønt den er ille nok . Jeg tenker på demningen , hvis den brister . "

" Det gjør den ikke , " sa han fast .

" I går satt her to menn og inngikk veddemål om når den skulle briste ... . "

" Det var to gale menn , " sa han . " Hvem skulle vinne dette veddemålet om demningen brast , hvem skulle innkassere gevinsten ? "

" Det er så mange gale , " innvendte hun .

" De skal vi passe på , " sa han .

" Men om vi greier å passe på våre egne gale , er det jo ikke sikkert at de derover på den andre siden greier å passe på sine . De to gale som satt her i går , påsto at det var mange gale over på den andre siden , svært mange ... . "

" De har for liten tro , " sa han . " De kan da vel ikke tro at galskap skal vinne over forstand ? "

" Den har vunnet før , " sa hun litt forsakt . " Og folk har trodd på forstandens seier før til ingen nytte . Og De må ikke tro at jeg tenker på meg selv , ånei , jeg har hatt mitt . "

Skyggen av et smil la seg over ansiktet hennes , det var som hun smilte innover i seg til et sted hvor det bare var lys .

" Jeg tenker på min datter Gwen , hun er så vakker og god , en ren liten engel , for hun er født av så meget ... kjærlighet . Og derfor er jeg redd hun ikke skal få oppleve ... . "

Hun tidde og rødmet dypt .

" Vær trygg , " sa han , " jeg innestår for at deres datter skal få sine gleder . "

Han hørte at ordene var uheldig valgte og ble varm igjen .

" Kom , " sa hun , " De skal få se henne . "

Han fulgte efter henne inn i et lite rom , moren tente en lampe og gikk et skritt tilbake . På puten lå et lite barn , en liten pike , en vår i søvn . Han fikk en seilende fornemmelse , det var som om han kunne oppfatte med andre sanser enn de kontrollerbare , livets hjul skulle aldri stanse for å vente på noe .

" Hun er enda penere når hun er våken , " sa sensommeren ved hans side . " Og når hun ler . "

" Hun er vidunderlig , " sa han .

Konen nikket bekreftende mange ganger , og de gikk ut igjen . Lenge satt han med denne fine svimmelheten i seg , og konen hentet en ny karaffel vin . Den skulle være en presang .

%Det var et trekk i Jobit " Harram " galskapen som efterhvert trådte tydelig frem . Det var disse to per soners brennende og uslukkelige hat til hverandre . De kjente hverandre ikke , hadde aldri sett hverandre , men deres hat brente med så høy flamme at Andreas av og til måtte undre seg over hva jordstykket hadde å gjøre med det hele .

Allikevel måtte jordstykket være den opprinnelige årsak . Slektene hadde slåss om det i uminnelig tid , samlet og lagret hat mot hverandre slik at galskapen gikk i arv like selvfølgelig som blå eller brune øyne gikk i arv .

Harrams minste barn kunne spytte og frese når navnet Jobit ble nevnt , men Harram selv brydde seg overhode ikke om Jobits slekt , han konsentrerte sitt hat om personen Lionel Jobit . Hvis Andreas kom til å si et rosende ord om Jobits måte å behandle krigsfanger på , fikk han først en salve forbannelser , og så ble han kastet ut . Sa han derimot et nedsettende ord om samme person , var han raust velkommen til å fortære et måltid med familien .

På samme måte med Jobit , et rosende ord om Harram , og Jobit lukket munnen med et smell . Mens et nedsettende ord åpnet ham veien til den sjeldne ære , å få se sin fjerne slektnings skjøge i bønn .

Jo mer han så til dem , desto mer forsvant jordstykket , det som striden sto om . En vill ide$1 om å fjerne det helt tok form i hans hjerne .

En dag hadde han den ferdig , og vel var det en gal ide$1 . Men da han av smertelig erfaring visste at det ikke ville nytte å komme til disse menn med en forstandig ide$1 , næret han ikke så lite håp .

" Ønsk meg hell og lykke , " sa han til vertshuskonen . Og det gjorde hun , varmt og inderlig .

" Hell og lykke , " sa også barnet , hun prøvde å efterligne morens stemme .

" Jeg vil kjøpe en dukke til henne , " tenkte han , " hvordan det enn går . "

Han kjente det som hadde han bygget en bro med høyt spenn , nå skulle den prøves .

Nåvel , uforutsette ting kunne skje , han måtte ikke glemme det . Han gikk til Harram først , Harram var i det elendigste humør og brast med en gang ut i forbannelser over Jobits svinske krigsførsel , noe Andreas ga sin hjerteligste tilslutning . Efter det fortærte de et måltid sammen .

Til sist sa Harram : " Jeg kjenner deg ikke igjen i dag , ikke noe prat om fred , forsoning og fornuft . Har du endelig innsett at Uretten aldri må få leve på bekostning av Retten . "

" Ikke akkurat det , " sa Andreas . " Men jeg er lykkelig i dag , på dine vegne og på mine . I morgen har du fred , Ben Harram . "

" Din forbannede diplomat , " snerret Harram . " Spytt ut med det du pønsker på . "

" Ingenting , " sa Andreas . " Jeg har bare ventet med å fortelle deg nyheten , det har ingen hast . "

" Spytt ut , " tordnet Harram .

Andreas ga seg god tid før han snakket .

" Lionel Jobit har i dag meddelt Rådet at han vil forære den fattigste og faderløseste sitt jordstykke med øyeblikkelig virkning , han vil trekke sine tropper tilbake allerede i natt . Det er det samme jordstykke som du kaller for ditt . Nå blir det ditt , i imorgen får du full kontroll over det hele . Med den fattige og faderløse vil du ha lett spill . "

Harram satt stum , da han endelig fikk talens bruk , sa han bare : " Gjenta . "

Andreas gjentok , men før han var ferdig , begynte Harram å jage rundt på gulvet . Han ville snakke og kunne ikke . Til sist eksploderte han .

" Lionel Jobit tillater seg å forære bort min? jord . "

" Han mener den er hans , " sa Andreas .

" Den er min? . "

" Nå blir den jo din , " sa Andreas fredelig . " Hva er det da du bråker for . "

Harram ristet en veldig neve foran ham .

" Dette har jeg deg å takke for , " skrek han . " Og jeg slår deg i hjel , ved den levende Gud , jeg slår deg i hjel ... . "

" Men kjære Harram ... . "

" Jeg slår deg i hjel ... . "

" La meg i det minste få si et ord først , siden kan du slå meg i hjel . Jobit har klekket ut denne forstan dige plan alene . Jorden i det fordømte jordstykket er mager og tørr , bare et meget nøysomt menneske vil få noe ut av den . Jobit selv slipper å ofre flere slektninger og penger på denne meningsløse strid . Jeg har bare underrettet Rådet som kommer sammen i morgen . Siden vil det bli kjent . Så er jorden din , den jord som dine fedre har eiet . "

" Hold kjeft . "

" Du kommer naturligvis til å få litt bry med verdensopinionen , men den bryr du deg jo ikke om . Og historien blir deg vel ikke så nådig , men den blir ikke skrevet før efter din død . Og hvilken glede vil Jobit ha av de palmer han blir sittende med efter han er død og begravet ? "

Nå var det virkelig mord i Harrams øyne , blankt og bart mord . Han hadde aldri sett det før , det paralyserte ham aldeles så han fortsatte å snakke , enda han for hvert ord akte seg nærmere mordet , mordet på seg selv .

" Såvidt jeg vet er Jobit det første slektsoverhode som har gitt fra seg noe av uegennyttige grunner . At jorden er skrin og elendig , kommer folk til å overse , de vil ikke engang få vite det . Den første som har gitt av sin egen jord . "

" Min? ... . "

Ordet eksploderte i ansiktet hans . Han kom til seg selv og fastslo at han fremdeles var i live . Harram drev omkring på gulvet , det så ut som han tenkte intenst .

Andreas ba en stille bønn .

" Sett deg derover . "

Han nikket mot skrivebordet .

Andreas nølte .

" Sett deg . "

Andreas satte seg ved skrivebordet , Harram puttet en tømmerstokklignende penn i hånden hans .

" Skriv . "

" Men ... . "

" Skriv . Jeg , Ben Harram , tillater meg å underrette Rådet om følgende , mitt jordstykke , det såkalte Harramsland , forærer jeg herved ... . "

" Men ... . "

" Skriv for Satan . "

Andreas skrev .

Da han var ferdig , skrev Harram under og satte sitt segl på .

" Dette skal du besørge Rådet i hende snarest . "

" Men , " sa Andreas , " dere kan ikke forære bort jordstykket begge to . "

" Den som eier det , har rett til å forære det bort . Derfor skal min skrivelse leses først . "

" Det kan jeg ikke love . "

" Først , " brølte Harram .

" Det er mulig vi kan lese disse skrivelser samtidig . "

" Har dere tenkt å lese i munnen på hverandre ? "

" Vi kan meddele at skrivelsene er innløpet samtidig . "

" Godt , " brølte Harram . " Forsvinn . "

Andreas gikk mot døren , tre skritt igjen , to skritt igjen .

" Vent . "

" Det uforutsette , " jamret det i Andreas .

" Hvem er så denne fattige og faderløse ? "

" Det er overlatt Rådet å utpeke denne person . "

" Godt , det skal tilføyes . "

Andreas satte seg og gjorde tilføyelsen . Igjen var det tre skritt , to skritt .

" Vent . "

Han sto , han skalv .

" En siste ting , Andreas Citter , jeg vil aldri mer se så meget som snurten av deg . Merk deg det , selv mine hunder skal kjenne deg efter denne dag . For dette er det du som har pønsket ut , din venn Jobit har nemlig ingen hjerne , han har en tom kokosnøtt ovenfor snippen . Og aldri skal jeg glemme deg at du gikk til Jobit først . "

" Du tar feil . "

" Forsvinn . "

Han var utenfor , han hørte seg selv le en hysterisk latter .

" Ta deg sammen , Andreas , du har langt igjen . Og det uforutsette , det uforutsette ... . "

Han nådde frem til Jobit midt på natten . Og enda måtte han tilbringe en time med portvakten og for skjellige mennesker som idelig fortalte ham at Jobit sov .

Da han endelig kom inn til angjeldende , var han så sliten av å få folk til å vekke at han nesten hadde glemt hva han kom for . Jobit hadde en tettsittende svart silkefrakk på , og gode Gud , den var brodert med perler over det hele . Hans hode hadde nøyaktig samme form som en kokosnøtt og den var ikke tom , den var full av raseri .

" De tillater Dem ... " begynte han .

Uten et ord la Andreas Harrams skrivelse foran ham .

Siden gikk det greit , tålmodig gjennomgikk han det samme rituale . To forskjellige menn med det samme sykdomsbilde , han hadde ikke stilt feil diagnose . Det var bare den forskjell at Jobit skrev sitt gavebrev med egen hånd , mens han hele tiden utslynget forbannelser over slangen , Andreas , som han hadde næret ved sin egen barm . For denne ide$1 hadde aldri blitt født i barbaren Harrams bryst .

%Det var langt på dag da han sto i Rådhuset . Rådet var forsamlet , og i et øyeblikks panikk tenkte han at det måtte være ham selv som var gal eftersom han hadde sammenkalt dem uten å vite med sikkerhet at han hadde noe å meddele dem .

Det ble en merkelig stillhet da han sluttet å snakke , han merket at han sto og svaiet av tretthet . Så sa Rådets eldste : " Alt det praktiske skal vi ordne , det ser ut som De trenger å sove nå , Andreas Citter . "

Det var plutselig noe kjent ved hans eget navn , han husket at navnet hadde hatt samme klang da det ble brukt til bestefaren .

Men han var for trett til å glede seg over dette .

Endelig kunne han gå hjem .

Yva kastet seg i armene hans og gråt da hun så ham .

" Du har vært så lenge borte , " hulket hun , " så forferdelig lenge ... . "

Han sa : " Men jeg fikk ordnet det . "

" Naturligvis , " gråt hun , " naturligvis , elskede ... . "

" Naturligvis , " tenkte han litt bittert . Så måtte han le og gjentok : " Naturligvis . "

Hun trakk seg litt vekk og så på ham , noe var forandret ved henne , men hva det var , fikk han ikke klart for seg .

" Du er dødstrett , " sa hun . " Du skal sove nå . "

%Da han våknet , var det kveld . Hun lå ved siden av ham , og han rørte ved henne .

" Er du våken ? "

Ja , han var våken .

" Da vil du vel spise , " sa hun , han hørte at hun hadde et måltid ferdig etsteds i huset , et festlig måltid .

" Jeg vil ha deg , " sa han .

Hun gled inntil ham , og han visste med ett at hans lengsel hadde vært meget sterkere enn den hadde forekommet ham å være i de ensomme nettene i vertshuset . Og han kjente hennes lengsel , og oppfyllelsens nære øyeblikk snørte strupen hans sammen så han fikk ikke sagt det .

Ingenting i verden var mere enn dette ... .

%Lenge efterpå tente hun lys , han hadde nesten sovnet igjen .

" Jeg har noe å si deg , " sa hun , " og jeg vil se deg når jeg sier det . "

Hun ventet litt , han reiste seg opp på albuen .

" Vi skal ha et barn . "

" Skal vi ha et barn ? "

" Ja , vi skal ha et barn . "

Han fant ikke noe å si .

" Sier du ikke noe ? "

" Vi skal ha et barn , " sa han hjelpeløst .

Hun begynte å le , hun klamret seg til ham og lo slik bare hun kunne le , mens hun kalte ham for verdens dummeste , tåpeligste , vidunderligste ... .

Siden begynte kroppen hennes igjen å leve sin lengsels liv .

" Men , " sa han .

" Det er i orden , " sa hun , " jeg har vært hos lege , han sier jeg er en sunn og normal kvinne . "

" Sier han det , sier han virkelig det ? "

" Ja ? "

Hun så forundret på ham , han bøyde seg ned og kysset disse ordene inn i henne mens han takket Gud .

At det var noe merkelig med Pirjo hadde Andreas visst bestandig . At det var dikter han var , burde han kanskje ha tenkt seg . For det var han .

Og han skrev så vakkert og sterkt om livet at alle mennesker ville lese det han skrev . Siden måtte de se seg om med nye øyne og finne en sang der de før fant en stein . Også de på den andre siden av elven ville lese det han skrev .

" Så underlig , " sa Yva , " alt det han har sett , din bror . "

Andreas fant det også underlig , ikke alt det broren hadde sett , men den kjensgjerning at demningen ikke var nevnt med et ord . Pirjo hadde sagt han ville slåss mot ham , men dette var å hjelpe ham . Mennesker ville elske livet høyere enn før av det Pirjo fortalte dem , og det mennesker elsket , måtte de verne . Efter hans store seier i Harram " Jobit " konflikten hadde han rykket mange plasser opp i Rådet , og de eldste døde villig vekk . En dag ville han sitte først , og han skulle bruke den makten det ga ham til å fjerne all galskap i verden . Hvordan det skulle skje hadde han ikke klart for seg , men det skulle skje . For så lenge galskap fikk regjere , var demningen ikke trygg , først når galskapen var fjernet , ville demningen bli det den skulle være , et symbol på menneskers tillit og kjærlighet til hverandre . Men han var også ganske klar over at inntil så skjedde ville demningen kunne brukes som trusel . Det var en alminnelig mening at en litt mindre demning ville vært sprengt under Harram " Jobit " konflikten .

Disse nye synsmåter gjorde demningen både mindre og større for ham .

%En kveld kom to fremmede til deres hus . Det var enken Julianka og hennes sønn Julien . De hadde gått den lange veien for å takke Andreas for jordstykket . De hadde naturligvis også takket Harram og Jobit , men de ville ikke få fred før de hadde takket ham , Andreas . Folk sa dem at det var han som var mest å takke . Og enken kastet seg for føttene hans og gråt og kysset skoene hans .

" Jeg har bare trodd på elendigheten , " gråt hun , " og jeg skammer meg . "

Hun gjorde en bevegelse mot sønnen og ville ha også ham til å knele .

" Nei , for Guds skyld . " Andreas visste ikke hva han skulle gjøre med denne gråtende kvinnen ved sine føt ter , men Yva tok henne om skuldrene og løftet henne opp , konen måtte være lett som en fjær .

Sønnen sto borte ved døren og mumlet takk uavlatelig . Han var like mager som moren , det grå fugleansiktet hans var skrapet rent for ungdom , men i øynene var det en glans som av feber .

" Dere må være sultne , " sa Yva .

Litt sultne kanskje .

" Jeg har bare trodd på elendigheten , " sukket konen . For hver gang hun forsynte seg gjentok hun dette , sønnen var ikke glad for morens omkved .

" Noen sier vi har rett til den jorden , " sa sønnen plutselig .

" Det vet vi ingenting om , " sa konen , det var tydelig hun ikke ville at dette skulle komme frem . " Men noen sier at min farfarsfars mor var uekte datter av fyrst Gregor som regjerte over begge slektene i lang tid . De var så syndefulle i gamle dager , " la hun unnskyldende til .

" Vi er alle av samme slekt , " sa Yva lyst .

" Når vi regner langt nok tilbake , " sa sønnen og rødmet , han hadde gjort seg mange tanker om disse ting .

" Og jeg har bare trodd på elendigheten , " sukket konen , hun klappet seg på maven av mett velvære .

" Og jorden er fin , " sa sønnen , " fin og fet . Jeg har aldri sett finere og fetere jord . "

" Det er ikke sant , " tenkte Andreas , " den er mager og tørr . Men den vil bli fet og fin av din tro og kjærlighet . "

" Trenger dere såkorn , " sa han høyt .

Nei , de hadde såkorn nok , de hadde fått mere enn de trengte av Jobit og Harram , ingen av dem visste det beste de kunne gjøre for dem .

Men det verste var igjen , de hadde ennå ikke takket Gud . Og Gud hadde sett deres tro på elendigheten .

De takket for seg og gikk for å takke Gud .

Da de ble alene , kom Yva bort til ham , hun strøk ham over ansiktet slik en blind lærer mennesker å kjenne .

" Du , " sa hun ømt , " du ... . "

Yva trodde at han hadde forvandlet Jobit og Harram til gode mennesker . Men hvordan kunne hun tro at en slik underfull kraft skulle finnes i ham , Andreas ? Han hadde ikke forvandlet noe , han hadde bare gitt deres galskap en ny retning . Fra å overgå hverandre i gemenheter var det blitt dem om å gjøre å overgå hverandre i gode gjerninger . Hvis det hadde vært om å gjøre , kunne han sikkert fått dem til å overgå hverandre i å sitte lengst på potte .

Han sukket . Av og til følte han seg litt ensom .

%Før Yva ennå skulle nedkomme , skrev Pirjo en ny bok . Og dette var en bok som Andreas ikke undret seg over . Vakker var den nok , men så full av fortvilelse . Og hva var vitsen ved en høysang til livet når hver eneste setning nærmest munnet ut i en gjennomlevet sorg ?

" Disse dikterne , " sa han og tenkte på bestefaren .

Yva sa : " Husk e$1n ting , før i verden fantes det små og fattige slekter som ikke hadde noen annen berettigelse enn den deres diktere ga dem . Alle slags nyttige og økonomiske hensyn kunne prelle av på dette . "

Han tenkte seg om . Til sin forundring måtte han medgi at hun hadde rett .

" Det er ikke så underlig , " sa hun , " det Pirjo holder på med , er på en måte en videreføring av all annen virksomhet som tjener livet . Ånd , " la hun tankefullt til .

Hun hadde naturligvis rett , men han likte ikke det hun sa . Han likte ikke tanken på å være en ring i samme kransekake hvor Pirjo var flagg .

" Pirjo motarbeider oss , " sa han .

" Han har ingen tro , " sa hun , " men han har lov til å fortelle om sin mistro , ikke sant ? "

" Javisst , " tenkte han , " men har han lov til å fortelle om den på denne besnærende måten ? "

" Verden trenger tro , " sa hun høyt .

Hun sukket . " Verden trenger så meget , " sa hun . " Og det Pirjo skriver , er så vakkert at jeg nesten må gråte . "

" Så meget desto verre , " tenkte han forbitret . Men nei , han sa det ikke .

%Det forekom ham at Yva fødte mange måneder over den fastsatte tid . Men det ble en sønn .

Yva ville kalle ham Ariel efter Andreas' far . Faren kom for ham , en stum mann med ryggen i en dør . Han kunne ikke følge de veiene Yvas tanker hadde gått for å komme til dette , men han visste det var gode veier . Så meget mer som Yva aldri hadde kjent faren . Og derfor fikk hun sin vilje .

Pirjo innfant seg til dåpsdagen , en Pirjo med medgang i ryggen og en utålelig gul vest på forsiden . Han var fornøyd med navnet og kalte barnet ustanselig for sitt barnebarn . Yva ble ung og lattermild av Pirjos besøk , det var i det hele tatt som å ha ungdom i huset å ha ham . Hans nylig besungne fortvilelse merket de ingenting til .

Da han var fire plasser fra den efterlengtede plass i Rådet , brøt leirernes oppstand løs , så ubeleilig som noen oppstand kunne få blitt . Og anført av hans bror , dikteren Pirjo .

Pirjo hadde bodd hos dem i leirhulene , levd deres liv og skapt de mest hjerteskjærende klagesanger av det han hadde fått å vite .

Yva var hvit da hun la boken fra seg , de store , lyse øynene hennes var fulle av tårer .

" Dette har jeg ikke visst , " sa hun . " Har du visst dette? "

" Naturligvis , " sa han , " du har også visst det . "

" Ja , " innrømmet hun . " Men det har vært så langt borte . Som om det er noen unnskyldning . "

" Du skal ikke tro det er så ille som Pirjo sier . Pirjo kom dit fra vårt liv , du må huske at leirerne er vant til å leve sitt eget . "

" Hva mener du , " ropte hun , " det gjør det jo bare verre . At de har måttet venne? seg til et slikt liv . Andreas , hva vil du gjøre med dette ? "

" Jeg skal vel bare dra av sted og ordne det hele , " tenkte han ergerlig . " Jeg skal vel personlig trekke dem opp av sine huler og plasere dem iblant oss . "

" Jeg skal se hva jeg kan gjøre , " sa han . " Det er et meget ømtålig spørsmål . "

" Åja , " sa hun varmt , " du greier det nok . "

" Aldri i verden om jeg går løs på dette spørsmålet nå , " tenkte han , " det vil flytte meg minst fire plasser ned i Rådet , og jeg må ha makt skal jeg få utrettet noe . "

Dette innbilte han seg , og han visste at han innbilte seg det . Men han kom ikke til klarhet over denne mystiske visshet i seg , hvis han ikke steg på sin seier , hadde han tapt .

" Tiden er vår beste hjelp i dette spørsmål , " sa han . " Menneskerettighetene er ennå nye , folk må venne seg til dem også i praksis . Når det skjer , vil leirerne komme opp av sine huler av seg selv og innta de plasser deres evner og innsats gir dem rett til . Og de sulter ikke . Foreløpig må vi forsøke å hjelpe dem som ikke har frihet fra nød . "

Hun sa ikke noe , men en taus bebreidelse var i luften . Det irriterte ham grenseløst .

" Jeg skal se til at oppstanden blir slått ned uten unødig hårdhet , " sa han .

Hun tidde .

" Og merk deg at Pirjo overdriver , det har han gjort bestandig . Kunstens vesen er overdrivelse , Yva . "

" Det skulle du være glad for , " sa hun . " Folk vil våkne av å lese denne boken . Så kommer leirerne opp av hulene sine , uten din hjelp . "

Hun snudde seg vekk .

" Jeg vil jo hjelpe , " sa han . " Men du forstår ikke , jeg har ingen makt . "

" Makt , " sa hun hånlig . " Er vi kommet så langt at det skal makt til å gjøre en urett god igjen . Dere kunne for eksempel gjøre den enkle ting , gi dem sin jord tilbake . Det ville hjelpe dem å få eie sitt eget . "

Han måtte nesten le ved tanken på å fremsette et slikt forslag . Rådets eldste eide over halvparten av leirernes leirjord , han ville uvegerlig få satt en slik genial forslagsstiller nederst ved døren , aller nederst .

" Gi meg litt tid , " ba han og forbannet Pirjo av hele sitt hjerte . " Det skal nok gå . "

Yva lysnet plutselig , ansiktet hennes skinte av en ide$1 .

" Jeg vet hva du kan gjøre , " ropte hun . " Du kan gi en leirer stillingen som slusevokter på demningen . "

Han fikk ikke frem et ord . " Hun er gal , " tenkte han , " hun er rett og slett gal av uvitenhet om den verden vi lever i . "

" Det vil rette opp alt sammen , " sa hun strålende . " Når de blir vist en slik tillit , får de sin selvfølelse igjen . Og det er den de slåss for . "

Det var tydelig hun anså saken for å være opp og avgjort . Han valgte å ta det fra den humoristiske siden .

" Du burde ta plass i Rådet , " sa han , " så flink som du er til å ordne alt i en håndvending . "

" Ja , ikke sant ? "

" Så blir jeg hjemme og passer barn . Og så henter jeg et par leirunger og oppdrar dem som mine egne . Blir du så fornøyd ? "

" Her i huset? ? "

Han så på henne , rekkevidden av det hun hadde sagt , gikk bare langsomt opp for ham , det fylte ham med undring , men også med en viss lettelse .

" Hørte du hva jeg sa , " hikstet hun .

Han nikket , det var vondt å se henne nå . Det var ikke med vilje han hadde satt henne på denne prøven , han hadde bare husket at Pirjo hadde tatt et par leirunger til seg .

" Jeg mente det ikke , det ... det bare kom fra et sted . Hvordan er det kommet inn i meg , Andreas ? "

Hun bet seg i hånden , han ville ta henne i armene og trøste henne , hun trakk seg heftig vekk .

" Og hvem er jeg , " sa hun forvirret , " og hva har jeg tillatt meg å tro om meg selv , jeg som stryker ved første prøve . Hva må du ikke tro om meg , og hva ville Pirjo tenke ... . "

Hun brast i vill gråt .

" Jeg visste det ikke , " hulket hun , " det må ha sneket seg inn i meg , jeg har ikke passet på , jeg ... . "

Hun ga seg fullstendig over til sin gråt , han strøk henne forsiktig over den spinkle , ristende ryggen .

" Nå har hun fått en lærepenge , " tenkte han . " Hun vil være litt forsiktigere med å stille krav herefter . "

Han likte ikke sine egne tanker .

%Uken efter ble han tilbudt plass nummer tre i Rådet . Det var Seslak som tilbød å trekke seg til fordel for ham hvis han til gjengjeld ville støtte ham når det nye demningsbudsjettet skulle fremlegges . Seslak ønsket å få hele effektleveringen til vaktmannskapet og ikke bare en liten del .

" Men , " sa Andreas , " den er jo fordelt med vilje forat ... . "

Han tidde . " Nå var jeg dum , " tenkte han .

Seslak begynte inntrengende å forklare ham hvor urasjonell og utilfredstillende denne ordningen var . E$1n sterk , virksom og handlekraftig hånd ville lønne seg for alle parter .

" For ikke å snakke om hvor det ville lønne seg for deg , " innskjøt Andreas .

" Og for deg , " sa Seslak uanfektet . " Du gjorde meg et stygt pek da du bila Harram " Jobit " saken . Nå har du chansen til å gjøre det godt igjen ... . "

" Gode Gud , " tenkte Andreas , " Seslak har jord , hus og miner , han har en hel stall full av ridehester , hva i all verden skal han med mer ? "

" Det er alminnelig kjent at du sikter høyt , " fortsatte Seslak . " Men du kommer ikke lenger enn til den plassen du sitter på , uten hjelp og støtte . "

" Ikke det , " sa han behersket .

" Nei , " sa Seslak , " plass nummer fire er den såkalte idealistens plass . Ingen idealist har forlatt den før han har vist litt ... litt medgjørlighet , eller la meg kalle det samarbeidsvilje . "

" Dra til helvete , " ropte Andreas , " i morgen den dag vil jeg gjøre ditt skammelige forslag kjent for all verden . "

" Det vil du ikke , " sa Seslak , " for det første er det din plikt å ta hensyn til folkets tillit til oss , og for det annet vil det mistenkeliggjøre deg selv , se ut som en smart , liten avledningsmanøvre fra den kjedelige affæren med din bror . "

" Min bror ? "

" Din bror ja , hvis jeg var deg , ville jeg be ham passe munnen sin litt bedre . Det skulle tatt seg nydelig ut om folk ikke hadde hatt vett nok til å vende ham ryggen . Men enkelte fanatikere får han nok med seg . Nåvel , på gjensyn . "

Seslak red bort , høyt hovmodig på hesten .

" Måtte du brekke nakken , " snerret Andreas efter ham , han ønsket det så inderlig at han et øyeblikk senere måtte be den Allmektige om å forskåne den bortridende fra dette endeligt .

Dagen efter sto Seslaks plass tom , han hadde brukket nakken da hesten hans løp ut . Det ble holdt en kort minnetale over den døde , og derefter valgte de hans efterfølger .

Det ble ikke Andreas .

%Yva bemerket ikke denne åpenbare forbigåelse . Hun hadde nok med sitt eget . Det var kommet en sky usikkerhet inn i hennes vesen , det var som hun veide hvert ord , fulgte tanken som hadde født det så langt innover i seg at hun var sikker på å kunne kontrollere dets utspring . Yva ble langsom og lyttende i alt hun foretok seg , og han hadde elsket den impulsive bevegeligheten i henne fra den aller første dag .

En kveld sa hun : " Jeg er kommet over det nå , Andreas . "

" Hva er du kommet over ? "

" Min menneskeforakt og mitt hovmot . Men jeg kan ennå ikke ta det barnet i huset , jeg er for full av skam og ville sikkert ødelegge barnet med all min trang til å gjøre det godt igjen . Forstår du det ? "

" Jeg forstår , " sa han .

" Pirjo sa engang at vi ble født inn i slektens vold . Det ligger en unnskyldning i det for dumheten og ondskapen , men vi som tror , har ingen rett til å bruke den . Vi må være våkne og på vakt . "

" Ja , " sa han .

Hun ga ham hånden .

" Jeg skal forsøke å bli flink , " sa hun ydmykt .

%Det var sant at folk vendte Pirjo ryggen . Og som Seslak hadde sagt , var det godt at folk hadde såpass vett og dømmekraft at de ikke trodde på hans hårreisende historier . Andreas ville ikke gå så langt som å mene at Pirjo løy bevisst . Engang hadde de funnet en hårsløyfe i skogen , og Pirjo hadde fått deres guttedrøm om en pike til å stige lys levende opp av denne sløyfen . På samme måten kunne han skape mareritt av andre funn . Pirjo selv tok ingen notis av de bortvendte ryggene , han reiste omkring og talte til folket , og gikk de sin vei , talte han ufortrødent videre . I mellomtiden ble leirernes oppstand slått ned , hurtig , rødt , effektivt .

Men i stille stunder kunne Andreas kjempe med et bittert spørsmål . Var det ikke Pirjo som skaffet seg frihet og mot til å bli verdig demningen ? Pirjo som ikke hadde noen annen tanke enn den å rive demningen ned ?

Datteren Selim ble født , og Yva kom seg bare langsomt efter fødselen . Hun innrømmet for seg selv at hun heller ikke hadde lyst til å komme seg fort . Det var godt å sitte ganske stille og være bakenfor alt det nære og krevende . Hun sluttet tidlig med å gi barnet bryst , for hun følte ubehag ved det . Og hun kunne begynne å fryse når hun merket lengselen i Andreas' kyss .

En kveld kom Pirjo , barna sov , og Andreas var i Rådet . Pirjo kom stille inn , han så meget trett ut .

" Skremte jeg deg ? "

" Litt , " sa hun , " jeg satt i mine egne tanker . "

Hun hadde gjort en bevegelse som for å verge seg , det ergret henne .

" Jeg kommer for å se til mitt nye barnebarn , " sa han smilende .

" Det sover , " sa hun , " men bare gå inn . "

Han sto og ventet på at hun skulle gå med .

" Bare gå , " sa hun .

" Nå går han glipp av noe , " tenkte hun , " kvinnen som stråler av moderlykke ved vuggen . Men jeg er syk . "

Pirjo kom ut igjen , han satte seg ned ved siden av henne .

" Og hva heter det nye vidunder ? "

" Selim . "

" Det eventyret husker jeg . "

" Hvilket eventyr ? "

" Prinsesse Selim som aldri kom ut av den fortrollede skog . "

Andreas hadde ikke husket det .

" Kanskje det er derfra jeg har det , " sa hun .

Han klappet henne på hånden , det var et underlig , ment kjærtegn .

" Var det så vondt å slippe ut , " sa han .

Hun lot som hun ikke forsto . " Han burde se at jeg er syk , " tenkte hun .

" Jeg fikk være der så kort , " sa han , " til gjengjeld slapp jeg lettere derifra . "

" Jeg forstår ikke hva du mener , " gjentok hun .

" Vi snakket om skogen , forventningens skog , den dine barn skal vandre i , den du vil de skal stanse i . "

" Men kjære Pirjo , " sa hun og følte seg lettet ovenpå . " Kanskje vet jeg bedre enn deg at der? kan ingen stanse . "

Han sto stille og så på henne .

" Da må du tilgi deg selv , " sa han bedrøvet , " at du bedrar det du elsker . Og du må tilgi det du elsker at du må bedra det . "

Hun kjente intenst hvor svak og syk hun var , og hvor alene hun var .

" Du har ingen tro , " sa hun . " Det er synd på deg . "

" Kanskje det , " sa han og begynte å gå igjen . " Kanskje det , Yva . "

Smilet hans var ikke noe smil .

Og hun visste at i hele verden var det ingen mere ensom enn Pirjo .

%Da han var gått , gikk hun til speilet , det var ikke noe lystelig syn hun fikk se . Men hun gikk tett inntil denne bleke , huløyde kvinnen og sa : " Du er frisk igjen , frisk nok til å elske dine barn og Andreas . "

%Med jevne mellomrom la Andreas frem sin plan om å bygge et bro " nett over til den andre siden , med like jevne mellomrom ble hans plan forkastet .

Hadde de ikke nok å bruke pengene til ? Slukte ikke demningen mesteparten av det de hadde ?

" Allikevel har vi meget mer enn noen hadde før i tiden , " sa Andreas .

" Og vi trenger broer , så vi lett kan komme over til hverandre , lære hverandre å kjenne . "

" Hvorfor bygger ikke de andre bro , " spurte de så , " de bør ha like stor interesse av å bli kjent med oss , ja større , eftersom de har mere å lære av oss enn vi av dem . "

" Kanskje de er fattigere enn oss , " sa Andreas .

" Når de har råd til å bygge så stor en demning , " sa de til det . På dette tidspunkt pleide Andreas å bli bedrøvelig sint .

" Når vi har vist hverandre så stor tillit at vi har overgitt selve livet i hverandres hender , bør vi lære hverandre å kjenne , " brølte han . " Vi blir mer og mer fryktsomme fordi vi ikke kjenner og forstår disse mennesker og deres ide$1er , og det er en voksende tendens til å utmale disse mennesker som onde , samvittighetsløse vesener . "

På dette tidspunkt la de sine ansikter i de frommeste folder .

" Men kjære Citter , vi har den aller største tillit til disse mennesker , og som ansvarlige tar vi ikke hensyn til løse rykter av hvilke ikke alle er løse . Med tid og stunder skal det nok bli råd med en bro . "

Så fikk han klapp på skulderen .

Han fortalte ikke Yva om alle disse nederlag , men hun kjente til dem allikevel , hver gang det hendte . Og hun sukket og strøk ham over håret . Han fant seg i det , men det skrek i ham . " Jeg trenger ikke dine sukk og din trøst , jeg trenger din tillit og tro . "

Noen ganger kunne alt hun sa og gjorde gi ham vitnesbyrd om hennes mistillit . Andre ganger kunne han se det , det var seg selv hun voktet på .

Og til atter andre tider kunne han nesten hate henne for dette , hun var blitt ham til så lite glede .

%Imens fyltes demningen og ble full , all verden skulle feire dette med en fest som skulle overgå allverdens fester .

Til sin store forundring ble Andreas oppnevnt til å ordne med dette arrangement , og han dro til demningen for å møte representanten fra den andre siden .

Den fylte demningen var et forferdende og skjønt syn . Andreas var glad han kom først så han kunne venne seg til det . Mil på mil av svart sjø , ingen vind rørte den og ingen fisk vakte . Og ved fjellenes fjerne føtter lå den i halvmåne , størknet i tålmodighetens siste fase .

Snudde han seg mot dalen , fikk han frost i hele kroppen , det kunne tydelig sees hva som ville skje hvis det som ikke skulle skje , skjedde .

Lenge kunne han ikke se den veien , men da han igjen så utover de temte vannmassene , kunne han føle en sær lykke ved alt det mennesker kunne makte .

Da representanten fra den andre siden kom ut på demningen , kunne han se at også han fikk et sting av frost i seg , men han var tydeligvis en meget behersket mann .

" Barbado , " sa han , " jeg har ytret spesielt ønske om å få forhandle med Dem . Jeg kjente Deres bestefar . Synd at han ikke fikk oppleve dette . På demningsdagen ga han meg en gullmynt , jeg var bare en gutt den gangen . "

" Jeg husker også godt den dagen , " sa Andreas , " jeg står og lurer på om min bestefar kunne forestille seg dette syn . "

" De tenkte stort våre fedre , " sa Barbado , " selv for oss som lever i dag , kan det falle vanskelig å fatte deres store tanke . "

" Å , tanken er da fattbar nok , " sa Andreas .

Barbado bukket . " Ja , tanken ... . "

" Hvorfor i allverden bukker han , " tenkte Andreas .

" Det er kommet oss for øre at De ønsker å bygge en bro over til oss , " fortsatte Barbado .

" Det er mitt høyeste ønske . Det forutsetter naturligvis at jeg får feste et brohode på Deres side . "

Barbado bukket igjen .

" Med den største fornøyelse , vi har lenge sukket efter en bro hos oss . "

Andreas ble oppmerksom . " Hva er det han vil oppnå , " tenkte han . Det ble en pause , så snakket Barbado : " Tror De forøvrig det er forsvarlig å trekke folk hit opp på demningen for å feste her . Det er et sterkt syn selv for sterke sjeler , og vi må også tenke på de mange svake . "

" Det er folkenes egen demning , " sa Andreas . " Den er deres trygghet , frihet og lykke , dessuten betaler de for den . De har rett til å se hva de betaler for . Jeg tror de svake vil bli styrket av dette syn . "

Barbado dreide på en mynt han hadde i klokkekjedet . Så sa han noe merkelig .

" Den er av messing , " sa han .

Andreas forsto ikke med engang .

" Deres bestefars gullmynt var av messing . Han ga meg den som var det en gullmynt han forærte bort , men da jeg kom hjem og skrapte på den , så jeg den var av messing . "

" Jeg forstår visst ikke , " sa Andreas . " Hvis min bestefar ga Dem en mynt , så var det vel fordi han ville glede Dem . "

" Men den var av messing , " sa Barbado .

" Min bestefar var ingen rik mann , " sa Andreas . " Og jeg kan ikke innse hva denne mynt har med våre forhandlinger å gjøre . "

Barbado lo . " Ikke jeg heller , Andreas Citter , hvor var det nå vi ble avbrutt ... . "

Andreas var på vakt nå , denne mynthistorien var ment som en trusel , det kunne han sverge på , selv om han ikke forsto hva denne truselen skulle brukes til .

" Jo , " fortsatte Barbado , " vi var kommet til at av hensyn til de svake sjeler ... . "

Det gikk opp for Andreas at Barbado ikke ville la sitt folk se den fylte demningen , han forsøkte å konsentrere seg om det egentlige " hvorfor " , men hele tiden ble han forstyrret av denne messingmynten , den hang nypusset og fin i Barbados klokkekjede , han måtte anstrenge seg kraftig for ikke å se på den .

" bør feiringen skje i enkle , verdige former . "

" Jeg forstår at det er brutt ut svakhet på Deres side av elven , " sa han .

Rekkevidden av det han hadde sagt , gikk opp for ham , han begynte å fryse igjen .

" Langtifra , " sa Barbado , " hos oss finnes ingen svakhet , vi tillater ikke svakhet hos oss , overhodet ingen . Men fordi vi ikke tillater svakhet , setter vi heller ikke vårt folk på hårdere prøver enn det kan tåle . Og dette syn ... . "

Han pekte utover .

" Han har rett , " tenkte Andreas , " det er et forferdende syn . "

Tennene klapret i munnen hans , Barbado fortsatte rolig : " vil bli en hård prøve for det folk hvis sunnhet vi er satt til å vokte . Jeg foreslår derfor at vi setter opp fyrverkeri på hver vår side av elven , vi arrangerer muligens en båttur , og en ting til , vi markerer , hver på vår side , påbegynnelsen av en bro . ? Det vil styrke tilliten og knytte vennskapsbåndene mellom oss langt sterkere enn om vi spiste pølser sammen her på demningen . "

" For en statsmann , " tenkte Andreas , " for en vidsynt og langsynt statsmann . "

" Nå , " sa Barbado , han sto og dreide mynten i solskinnet .

" Jeg tror De har rett , " sa han . " Det er jo også i vår interesse at frykt forsvinner og tillit oppstår . Det er selve demningens mening , vi kan ikke la den ødelegge for seg selv . "

Barbado lo buldrende . " Vel talt , " ropte han . " Så er vi altså enige . Vi to kommer sikkert til å møtes oftere . "

Andreas bukket : " Måtte vi også begge i fremtiden få det som vi vil , " sa han .

" Jeg er mitt folks ydmyke tjener , " sa Barbado , " det er en statsmanns første plikt å vite hvor fryktgrensen går i et folk , denne grense bør ikke overskrides . "

Andreas fikk en brå følelse av uvirkelighet . " Vi må begynne på nytt igjen , " tenkte han , " vi har forhandlet på feil grunnlag . Vi står på selve trygghetens grunnmur og handler med frykt , det kan da ikke la seg gjøre ? "

Det hadde øyensynlig latt seg gjøre , for Barbado bukket mange ganger og gikk sin vei .

%Han fremla resultatet av forhandlingene for Rådet . " Vi mente det var best slik , " sa han til slutt , " av hensyn til folkets fryktgrense . "

Ingen sa noe , men han hadde en ubehagelig følelse av et anerkjennende " aha " i luften .

Dagen efter ble han uten videre flyttet til plass nummer to . På den såkalte " idealistens " plass satte de en liten fyr fra en av de minste slektene , javel , en fyr som allikevel ikke hadde noe han skulle ha sagt .

%Yva ble glad for broen , behersket glad forekom det ham . Og hun ble svært bedrøvet over at det ikke ble noen demningsfest .

" Jeg går her og sliter med å ha tillit til meg selv , " sa hun . " Meg selv som jeg skulle kjenne . Ofte faller det meg vanskelig å ha tillit og tro til andre , og disse menneskene på den andre siden har jeg ikke engang sett ... . "

" Når broen blir ferdig , vil du få se dem , " sa han .

" Jeg håper den blir ferdig , " sa hun .

Så langt var det kommet , han snudde seg vekk og tidde demonstrativt . Selv i sitt eget hjem skulle han utsettes for mistro og mistanker .

Hun la armene om halsen hans .

" Jeg tror jo på deg , " sa hun angerfullt . " Det er ikke det . Men av og til er jeg litt redd for at demningen er for stor for oss , eller kanskje det er vi som er for små . "

" Hvis vi er for små , er det vår egen feil , " sa han .

" Det er ingen stor angst , Andreas , bare en liten , ikke større enn en mygg . Men når jeg jager den fra ett sted , stikker den snart et annet sted . "

" Det må være ubehagelig , " sa han .

Armene hennes falt ned .

" Ja . "

" En manns hjem skal være hans tilfluktssted , " sa han med vekt , " et sted hvor han kan hente seg nye krefter til den kampen han har å kjempe . Men i det øyeblikk jeg er innenfor dørene her , skal jeg begynne å slåss mot mygg . "

Hun så stort på ham og sa : " Og hva skal en kvinnes hjem være , Andreas ? "

Han reiste seg og gikk . Nede på kroen satt den nyinnsatte på plass nummer fire . Han drakk alene og langsomt , dreide sitt glass med øvede hender . Da han fikk se ham , ble han merkbart opphisset .

" Jeg sier Dem , ja De kan si hva De vil , men jeg sier Dem , De tror De har lurt Barbado til å fikse broen for Dem , De tror De har lurt alle oss andre med Deres folkegavnlige innsats mot frykten , men jeg sier Dem , det som er skjedd er følgende , Barbado har lurt Dem ... . "

" Verden vil bedras , " sa han .

" Nettopp , " triumferte nummer fire . " Barbado har nemlig fått i stand et optisk bedrag , optisk sier jeg Dem . Vent til festen , og De skal måtte gi meg rett . Jeg ber Dem bare om e$1n ting . Legg nøye merke til elven , efter festen , lov meg det . "

Den såkalte idealist befant seg i den høyeste grad av opphisselse .

Andreas reiste seg og gikk igjen , noe blivende sted fantes ikke for ham .

%På festdagen ble alle formodninger og de andres dårlige økonomi gjort grundig til skamme . Med hvor stor kjærlighet de enn betraktet sitt eget , de andres fyrverkeri var og ble det flotteste . Og Andreas hadde skaffet til veie det beste de på sin side hadde . Da de siste gnistene falt , ble mørket tettere enn før , så tett at de ikke kunne skimte lysene på den andre siden hva de ellers kunne i klare kvelder . Det forekom Andreas at elven var blitt bredere , bredere og dypere , og han tenkte noe han aldri hadde tenkt : " Det skulle ikke bli så lett å få broen over . " Nettopp mens han tenkte dette hørte han en stemme i øret sitt :

" Ser De det ? "

Det var nummer fire som sto ved siden av ham og pekte utover elven .

Andreas var glad for mørket .

" Hva skulle jeg se ? "

" Ser De det ikke ? "

" Ser hva ... . "

" Er De sikker på at De ikke ser noe merkelig med elven ? "

" Helt sikker . "

Nummer fire trakk pusten dypt .

" Og De vil fremdeles bygge Deres bro ? "

Andreas nikket .

" Da , " sa han , " da gir jeg Dem min hånd og ber om unnskyldning for de tanker jeg har gjort meg om Dem . I meg vil De ha en trofast støtte . "

" Det gleder meg naturligvis , " løy Andreas , " men jeg forstår ikke ... . "

" Det skal De heller ikke , " sa nummer fire overstrømmende , " jeg ønsker Dem hell og lykke . "

Han forsvant mens han vinket begeistret .

" Det kan ikke være mulig , " tenkte han . " Elven synes meg virkelig meget bredere og dypere enn før , men er dette et optisk bedrag iscenesatt av Barbado ? Kanskje hans mening var å få meg til å se den så bred og dyp at jeg ville oppgi min bro ?

I det har han i tilfelle forregnet seg .

Det som gjenstår er Barbados vilje til å skape av standen større mellom oss . Mens vi på vår side ikke hadde noe imot det . "

Han husket sin forfremmelse og det velbehagelige " aha " .

" Hvilke ærend er det jeg går , " spurte han de små , tause stjernene på himmelen , de svarte ham ikke .

%Da de gikk hjemover , spurte Selim : " Er det sant det de forteller om menneskene på den andre siden ? "

" Hva fortelles det , " sa Yva .

" At de er onde og dumme og uverdige , " sa Selim .

" At de kapper hodet av dem som ikke er enige i alle ting , eller sender dem til slaveleir for å dø , " sa Ariel .

" At de har slike mektige ledere at folket skjelver av frykt ... . "

" At lederne er avsindige av frykt for å miste sin makt ... . "

Slik overgikk de hverandre en lang stund .

" De har samme vanskeligheter å kjempe med som oss , " sa Andreas . " Deres mål er å gjøre seg verdige til demningen , slik som vårt mål er det . "

Barna tidde .

" Så lite jeg kjenner dem , " tenkte han , " mine egne barn . Jeg vet at Ariels eneste lyst er å øve seg på fløyte , jeg vet at Selim blir mørk og vakker . Og så lite de kjenner meg . Først når de blir voksne , vil de forstå og skjønne sin fars kamp , at det var en kamp også for dem . "

Han begynte å fortelle om den gangen han og Pirjo hadde rodd over til den andre siden , om stemmen som hadde vært hans mors stemme og allikevel ikke var det . Han hadde vært glad for at det ikke var ham selv som ble kalt inn for å sove , men også skuffet fordi nøyaktig det samme pleide å hende hver dag på begge sider av elven .

Mens han fortalte , tenkte han på denne andre Andreas . Kanskje gikk han i dette øyeblikk hjem fra festen med barn som spurte om forferdelige ting var sanne . Noe kunne være nesten sant . Fortellingens poeng gikk imidlertid ikke opp for hans egne barn .

" Fortell mer om onkel Pirjo , " sa de .

Det ble ingen bro ... .

Da han hadde slitt med den i ti år , var han halvveis , og på samme tidspunkt innså han at han måtte oppgi den . Ikke fordi han manglet krefter , men fordi det ikke lenger fantes muligheter å fortsette med . Men midt i sin fortvilelse og bitterhet kunne han føle noe som lignet undring . Han fikk det aldri klart for seg hvem det var som motarbeidet ham , eller hva det var . Var de ikke alle enige om at det ville være godt og nyttig med en bro ? Og var ikke Rådets medlemmer bra mennesker som mente det vel ? Var det ikke menn fra gode , gamle slekter ? Den smule handel de tillot seg var ikke mer enn ... enn menneskelig ikke sant ? For å dulme dette spørsmål drakk han for meget . Og det var Nicolay , nummer fire , som hadde lært ham om konjakkens fred , og det var den samme Nicolay som tillot seg å bemerke at han begynte med freden for tidlig på dagen .

" Det raker deg ikke , " sa Andreas .

" Vel har du hatt skuffelser og motgang , " sa Nico lay . " Men du har slitt som en løve , og du har ingen grunn til å føle nederlag . "

Andreas så broen for seg , en bro som hadde begynt å vasse med tunge steg , men ombestemt seg , fordi det var for kaldt i vannet .

" Jeg føler ikke nederlag , " sa han .

" Nei , nei , " sa Nicolay , tross alt var han en skikkelig fyr .

" Jeg bare sitter her og spør meg selv om hva det er , eller hvem det er som motarbeider meg . "

Nicolay tidde , det var en sjelden ting .

" Noen ganger har jeg følelse av at mitt liv følger et mønster , et mønster som jeg ikke kjenner , at jeg spreller ... . "

" Javel , " sa Nicolay .

" Hvis du vet hvem eller hva det er , så si meg det . Jeg holder det ikke ut lenger . "

Nicolay så seg rundt i lokalet som var han redd noen skulle lytte .

" Jeg har ingen formening , " sa han hviskende , " merk deg det , jeg har ingen formening . Men din bror , Pirjo , mener det er demningen . "

Andreas rettet seg opp .

" Jeg kjenner min brors meninger , " sa han . " De har kostet meg dyrt . Jeg vet ikke om du husker at Pirjo måtte fengsles fordi han hadde uttrykt seg fordelaktig om folket på den andre siden ? "

" Det trofaste folk med glede over sine henders verk og en stor tørst efter arbeid for sine tanker ? "

" Nettopp , og hvem måtte kausjonere for ham for å slippe å se sin slekts navn dratt i sølen ? "

" Du . "

" Jeg ja , min bror innvilget nådigst i å la meg kausjonere . Og vet du hva han gjorde den først dagen han kom ut ? "

" Han skjelte ut dette trofaste folks ledere . Kalte Barbado for en tryllekunstner som heller burde gå til sirkus enn å narre sitt trofaste , arbeidende , tørstende folk . "

" Meget treffende alt sammen , " sa Andreas . " Men det hadde til følge at alle hans tilgodehavender derover ble sperret . Det eneste sted hvor min bror har tilgodehavender , det eneste sted hvor han blir lest , fordi dette forbannet tørste folk elsker å lese om hvor elendig det står til på denne side av elven . Det kortsiktige lånet blir mer enn langvarig . "

" For å si det som det er , " sa Nicolay , " så har jo også vi en viss glede av å lese om mise$2rene på den andre siden . "

" Glede , " ropte Andreas , " dette som bare fyller oss med sorg og smerte og avsky . "

Nicolay sukket dypt .

" Det som er sant her , er løgn derover , " sa han , " det som er sant der , er løgn her . Løgn og sannhet driver med vær og vind og oppstår i sine respektive skikkelser av den tilfeldige strand hvor de havner . Vi er i fare , Andreas . "

" Sålenge vi har demningen er vi trygge , " sa han med vekt .

Nicolay krøp sammen og mumlet noe , en elendig stymper var denne Nicolay . Andreas gikk .

" Det var synd med dine penger , " ropte Nicolay efter ham .

%Da han nådde demningen , var det like efter solefall . Himmelen hadde et underlig , gjennomtrengende lys , en farve som av lyse syriner , og alt måtte gi seg dette allmektige lys i vold , sjøen , muren , hans egne hender , vel også hans ansikt som han ikke kunne se . Selv de fjerne , harde fjell fikk en myk glans av denne himmel , det var så vidunderlig vakkert at han nesten kunne gråte .

" Dette vil vi forråde , " tenkte han . " Dette er vi i ferd med å forråde , også jeg . "

Han så det klart , mistro og utrygghet hadde satt seg fast i ham og bestemte over hans handlinger og tanker , helt siden den dagen Barbado hadde vist ham bestefarens messingmynt , ja kanskje også før den dagen .

" Hvordan har jeg kunnet tenke på å få en bro ferdig , " spurte han seg selv . " En bro kan bare bygges av tillit og tro . " Han husket samtalen med Nicolay og skammet seg , han husket flere ting og skammet seg mer . Men det var en etsende , god skam . Et nytt håp fylte ham , en ny begynnelse sprengte i ham .

" Du er sterk , " sa han til seg selv , ydmykt og besvergende . Så hørte han et bløtt brus i luften , og da han så opp , så han en sverm av sorte og hvite fugler under himmelens tak . Han merket at han hadde hørt dette bruset av vinger hele tiden , men fuglene hadde han ikke sett . Det var tusenvis av dem , tusen på tusen fugler tredde seg ut og inn og ut av hverandres usynlige , seilende sirkler , en dans fylt av mening , og en mening som det var aldeles umulig å få tak i .

Han glemte alt annet til han kjente han fikk vondt i nakken og måtte tvinge hodet på plass igjen . Slusevokteren sto ved siden av ham , han fulgte fuglenes dans med vaktsomme øyne . Himmelen ga ikke lenger lys fra seg , de sto små og grå på demningen .

" Dere har gratis underholdning , " sa han , slusevokteren så på ham .

" Underholdning , " sa han , " det kan du kanskje også kalle det . "

Han kom tett inntil ham , Andreas kjente hans dårlig ånde sope seg i ansiktet .

" Ennå er det flest av de hvite , men bestanden minker , dag for dag , dag for dag ... . "

Han så på ham som om han gikk ut fra Andreas visste hva dette betydde , det var et farlig , lurende uttrykk i hans øyne .

" Han er gal , " tenkte han redselslagen , " du gode Gud , mannen som passer slusene , er gal . "

" Men snart kommer den dagen da det blir flest av de svarte , og da ... . "

Slusevokteren åpnet munnen på vidt gap , og den vanvittige latteren hans rullet utover det stille vannet , steg i svarte etasjer mot fuglenes lyse arena .

En redsel uten navn sprang ut i Andreas . Som i en tåke så han seg selv i ville sprang nedover demningens bratte skråning , hylende med armene over hodet , en barbar som hadde sett steinguden røre seg .

Et øyeblikk senere sto han frelst i seg selv , frelst og med en verkende smerte i hele kroppen . Han tok slusevokteren i skuldrene og ristet ham .

" Ta Dem sammen , menneske . "

Slusevokteren sluttet med å le , øynene hans kom frem av galskapen , blå , forundrede barneøyne .

" De er jo gal ... . "

" Mener du å si det er jeg som er gal ? "

" Hvem ellers , " sa han og leide ham med seg .

%Slusevokteren ble sendt til grubene , og også vaktmannskapet ble skiftet ut . Andreas ansatte selv den nye slusevokteren , en kraftig , ung mann som trodde på Gud og på demningen , men han kunne ikke telle .

Det hang en kvinne utfor rekkverket med hodet ned , hun kunne falle i gaten hvert øyeblikk .

" Jeg har drukket for meget , " tenkte han , " jeg ser syner . "

Derfor gikk han videre , men han stanset igjen .

" Hvorfor skulle jeg se dette syn , " spurte han seg selv . " Jeg har aldri ønsket meg å se noe slikt , heller ikke har jeg ikke ønsket å se det . Min underbevissthet har aldri hatt noen mulighet for å utarbeide dette syn til bruk for et begynnende delirium . "

Han gikk tilbake , kvinnen hang der fremdeles . Han merket seg at hun hang i fjerde etasje til høyre og gikk inn i huset . Ingen åpnet da han ringte på , og det fant han rimelig , hun kunne ikke henge og åpne samtidig .

Han gikk inn , det forekom ham at han kom inn i et meget elegant og fornemt hus . Gulvene var dekket med skinn og tepper , møblene var lave og trukket med silke , og det var blomster i høye vaser . En kvinne med gyldent hår kom inn fra en veranda .

" Bare slå deg ned så lenge , " sa hun og forsvant . Han hørte det plaske i vann etsteds , og han tenkte at hun måtte forveksle ham med en annen . Men han hadde lyst til å vite hvorfor hun lekte med døden på den måten . Det burde vel egentlig forbys . Kanskje var hun ansatt på sirkus , selvfølgelig var hun ansatt på sirkus . Han reiste seg for å gå , lettet over å ha funnet en forklaring . Da kom hun inn igjen , og han ble stående . Aldri hadde han sett en slik kvinne , det gyldne håret hang løst nedover skuldrene , øynene hennes var mørkt fiolette og brådype , brystene måtte være plasert på et mer iøynefallende sted enn andre kvinners , hva de naturligvis ikke var , like så lite som de vidunderlige myke hoftene hennes var det .

" Fy meg som har latt deg vente , " sa hun .

Han ville presentere seg , han ville forklare hvorfor han var kommet , han ville ... .

" Slå deg bare ned , " sa hun og kom tett inntil ham .

Han måtte ta seg sammen .

" Jeg kom forbi og så Dem øve Dem , " sa han .

" Øve meg ? "

" På verandaen . "

" Jeg bare kjedet meg , " sa hun , " du kom i grevens tid . "

" Var det å kjede seg , jeg mener ... . "

" Jeg kjedet meg her inne , derfor luftet jeg meg der ute , " forklarte hun utålmodig .

" Men De kunne falle ned av å lufte Dem slik . "

" Javel , og hva så ? "

" De kunne dø . "

Hvor gement var ikke dette ordet i nærheten av alt dette herlige , strålende liv .

" Og hva så ? "

" Frykter De ikke døden ? "

" Frykter De ikke døden , " hermet hun . " Hvorfor i all verden skulle jeg det ? "

" Hvis De var død , var De ikke i live , " lallet han .

" Neivel , og hva så ? "

Hun gjorde plass ved siden av seg .

" Sett deg , " sa hun bløtt . Han satte seg forsiktig .

" Frykter De ingenting i hele verden De , frøken ? "

" Driver du på sånn bestandig ? "

" Nei , " sa han , " men jeg kjenner så mange fryktsomme . "

Hva var det han sa , hva var det for en innrømmelse han kom med like lett og ubesværet som hei på deg ?

" Men nå er du her , " sa hun , " dummingen . " Og hun gjorde en bevegelse som om hun inviterte ham inn til all sin herlighet og glede . Det suste i ørene hans , en vill og ukjent lyst jaget i ham , han kunne nesten ikke puste . Hans munn ble så hård at han vanskelig kunne forme ordene .

" Og De frykter ikke fordi De har tillit og tro til fremtiden ? " Hun stirret på ham med store øyne . " Nå først ser hun at hun forveksler meg med en annen , " tenkte han forpint . " Hvorfor rørte jeg ikke ved henne mens det ennå var tid ? "

" Er jeg virkelig blitt så gammel at du ikke kjenner meg igjen , " sa hun bedrøvet og la hånden på hans kne .

Han hikstet , han stønnet og stammet . Hun gammel , du godeste Gud . Men han kjente henne ikke igjen , og han fortjente ikke å bli gjenkjent av henne fra noe . Hun , det eneste fryktløse menneske i verden , hadde han oversett .

Hun gled ned på gulvet og la ansiktet mot hans knær .

" Gwen , " sa hun , " husker du ikke Gwen ? "

Han husket Gwen , visst faen husket han Gwen .

%Fire dager senere gikk han hjemover og planla den løgn han ville servere Yva . Det var ingen grunn til å såre henne unødig . Fikk hun allikevel rede på dette , ville han si : " Javel , og hva så ? " Reiste hun sin vei , så reiste hun , ble hun , så fikk hun bli på de premisser som forelå . Så enkelt var det , kjærligheten kunne ingen tvinge , så enkelt var det .

Gwen hadde lært ham noe om kjærligheten som han aldri hadde visst . Nå nei , ikke om kjærligheten , men om driftens egenliv kunne han kanskje kalle det . Om det var fordi hun visste dette at hun var uten frykt , eller om hun var uten frykt fordi hun visste dette , hadde han ennå ikke funnet ut . Hun var i hvert fall ikke fryktløs av tillit til fremtiden . For henne eksisterte hverken fremtid eller fortid , hun levde sterkt og fryktløst i nuet . Gwens " nu " var et vidunderlig sted .

Nåvel , driftens egenliv var et galt uttrykk for hans vedkommende , hans drift var nøye bundet til nettopp hennes kropp og til fryktløsheten som bodde i den . Og enda han nettopp hadde forlatt henne , kunne han tydelig se denne kroppen for seg , brystene med vorter som mørke , fullmodne oliven , navlens myke krater , lårenes hvite spenn .

Ansiktet hennes kunne han ikke huske . Da han gikk inn for det , fant han et annet ansikt , et lite , sovende barns ansikt på en pute i en seng i et vertshus ved elven .

Det var lenge siden .

Han bestemte seg for å si at han hadde reist i oppdrag fra Rådet . Men Yva kom fort imot ham og sa engstelig : " Hvor i all verden har du vært , Andreas , det er bud efter deg fra Rådet hele dagen , det er noe viktig . "

Han følte seg nesten overmodig . Yva så gammel og redd ut , hun hadde engstet seg over hans fravær for denne viktige sakens skyld , det var et hell . Og hva faen visste de idiotene om hva som var viktig og ikke viktig ?

" Du må gå med e$1n gang , " sa hun .

Ingen sak i verden skulle hindre ham i å skifte skjorte . Et sted i huset spilte Ariel fløyte . Hadde hun noe hun skulle sagt , Yva , hun hadde født ham en sønn som ikke kunne lære seg en eneste melodi skikkelig ?

%Det hadde brutt ut sykdom hos leirerne , en sykdom som legevitenskapen sto maktesløs overfor . Den artet seg som en forgiftning , men giften var så sterk at den angrep knoklene , den syke smuldret langsomt hen .

Ytre sett artet sykdommen seg som en gammeldags byllepest med rifter i huden og åpne sår . Flere barn kom til verden med deformerte knokler og blinde øyne . Årsaken til denne sykdom kom fra drikkevannet , leirernes brønner lå like i elvekanten utenfor leirbeltet , elvevannet hadde trengt inn og blandet seg med grunnvannet . Ved en analyse som var foretatt av de fremste eksperter på området , fremgikk det at flere lag med råttent , giftig vann lå på bunnen av dammen . Ett av disse lag hadde gått gjennom slusene og trengt seg inn i leirernes utsatte brønner . At brønnene lå der de lå , kunne leirerne takke seg selv for , spørsmålet var bare , hvordan skulle de hindre at det utbrøt panikk og svakhet slik at demningen kom i fare . Nicolay reiste seg og sa : " Dette er et spørsmål om hele menneske slektens liv . Hvis menneskeslekten forlanger at demningen skal rives , så må den rives . Ikke under noen omstendighet kan vi underslå faren ved å la den stå . "

" Det er nettopp det vi må , " tenkte Andreas lettet , han hadde hatt noen iskalde sekunders frykt for demningen .

Vill forbitrelse i salen . Hvordan hadde Nicolay tenkt seg at demningen kunne rives ? Først måtte den nemlig tømmes , hadde han tenkt å tømme det forgiftede vann utover den jord menneskeslekten levde av ?

" Det er jo det som holder på å hende , " sa Nicolay , " den tømmes i små doser riktignok , men det er grunn til å anta at giftmengden vil stige . Vannet kan tømmes i de golde , ufruktbare dalene omkring oss . "

" Barbado går aldri med på å rive demningen , " tenkte Andreas . Alle snakket i munnen på hverandre , tenkte Nicolay på hva det ville koste ? Det ville koste meget mer enn det hadde kostet å bygge hele demningen , det ville ruinere dem alle . " En ruinert mann er bedre enn en død mann , " sa Nicolay .

Da tok den nye representanten for Seslakfamilien ordet : " Ja , det vet vel du , Nicolay , som lenge har vært en ruinert mann . At jeg har hatt langmodighet med deg , skyldes hensynet til din familie og din slekt . "

" Du truer , " ropte Nicolay , " fordi jeg ikke vil underslå sannheten , vil du slå meg konkurs . "

" Ikke jeg , " sa Seslak , " jeg får så allikevel ingenting ut av ditt elendige bo . Men jeg vil overlate mine fordringer på deg til din venn , Barbado . "

Nicolay ble likblek .

" Han er ikke min venn , " hvisket han .

" Det må han være når du vil utlevere oss alle , vår frihet , vår lykke , hele vår kulturarv ... . "

" Men forstår dere ikke , " hvisket Nicolay , " forstår dere ikke ... . "

Han reiste seg og vaklet ut .

Seslak smilte . " Jeg tror vi kan få nytte av ham , " sa han , " han er såpass fattig og såpass hederlig at han vil bli trodd . "

Derefter ble de enige om å underslå det de visste inntil en eventuell opinion krevde å beroliges . Men det måtte blåses til uopphørlig kamp mot disse hvileløse rykter som gikk om de sorte og hvite fuglene over demningen .

Det var en skam for demningsalderen at slike rykter fantes , de tilhørte en primitiv forestillingsverden .

" Han kjenner meg ikke igjen , " tenkte hun , " jeg er blitt gammel og grå . "

Men Pirjo tok begge hennes hender , og hans smil var varmt og gjenkjennende .

" Yva , " sa han , " så lenge siden jeg har sett deg . "

" Du kommer bestandig når Andreas er borte , " sa hun .

" Det kommer vel av at Andreas sjelden er hjemme . "

" Han vet det , " tenkte hun , " han vet at jeg er en bedratt kvinne , alle vet det og ser på meg med medynk . "

" Andreas bedrar meg , " sa hun .

Pirjos forbauselse kunne ikke være spill .

" Bedrar han deg , " sa han overveldet , " med hva ? "

" Med en annen kvinne naturligvis . Han er hos henne natt efter natt , jeg har selv stått i trappen og sett ham løpe inn til henne , og hun er ... hun er ... . "

Hun kjente tårene svi .

" Men Yva , " sa Pirjo , det var som han hadde sagt : " Er dette deg ? "

" Du er kunstner , " sa hun , " og jeg vet hvordan dere ser på denslags . Og jeg dømmer ikke andre , men jeg har rett til å dømme om mitt eget . Andreas og jeg har bygget et hjem sammen , vi har barn sammen , Andreas har noe å være trofast mot hva du ikke har . Du skal ikke trekke på skuldrene av trofastheten , Pirjo . "

" Jøye meg , " sa han .

" Jeg elsker ham , " sa hun sint , " jeg har aldri elsket noen annen i hele mitt liv . "

" Hvis det var sant , " sa han , " da ga du ham den lykke , eller illusjon om lykke som han finner hos denne ... denne andre . Ergo elsker du ham ikke , det ville da også være underlig om du av alle mennesker var i stand til å elske noen annen enn deg selv . "

Hennes tårer tørket av seg selv .

" Du tror ikke på noe , " sa hun .

Han begynte å gå frem og tilbake som han pleide .

" Kjærlighet kan ikke trives i dødens skygge , " sa han . " Men driftens tempel står , det står og står fordi det er det eneste tempel allskapelsens visdom har unndratt den menneskelige vilje . Og sant nok er dette tempel stormet gang på gang , med skam , med angst , med kulde . Men hva gjør vi , Yva , med livets rødeste tempel ? Vi vender ryggen til det , gjør det til et likegyldig sted , et sted som vi kan pisse på når vi går forbi . "

" Er det din mening å trøste meg , " sa hun forarget , " så er ikke hensikten oppnådd . "

" Hva er trøst , " sa han , " så lenge ingenting er uforskyldt . "

" Jeg vil gå til Gud , " tenkte hun , " direkte til Gud ... . "

Hun hadde ofte vært i nærheten av denne tanken , å gå til Gud med sitt slitte liv , overgi det til en stor favnende allmakt .

" Vi har vendt oss bort fra Gud , " sa hun .

Da lysnet Pirjo .

" Det er det eneste anstendige som er hendt i vår tid , " sa han . " Selv om denne anstendigheten bare er forbigående , er det iallfall en stripe av håp i den . "

" Er det anstendig å vende seg bort fra Gud , " ropte hun redd . Av slike ord kunne lynet slå ned i et hus .

" Ja , Yva , for vi er skapt i Guds bilde , i det høyestes bilde . Er det anstendig å gå til denne generøse Skaper og tigge om trøst for dette ? Gud skal takkes . "

" Han er fortapt , " tenkte hun , han så også allerede fortapt ut , grå , trett , dømt .

Han ville ikke vente på Andreas , og ikke en eneste gang ba han henne om å tilgi Andreas .

Samme kveld gikk hun til kirken , til aftensang .

%At all den luksus som omga Gwen kom mangesteds fra , var ganske sikkert . En dag betrodde hun ham at mesteparten kom fra Lionel Jobit og Ben Harram .

" Men du behøver ikke være sjalu , " forsikret hun , " de betaler meg for å leke med seg . "

For Jobit skulle hun bare knele og tigge for sitt liv , tigge om skånsel , noe han innvilget fort eller sent efter styrken i hennes bønner og tårer . " Men en dag slår han meg i hjel , det er det eneste han lengter efter . "

" Du er ikke redd , " sa han .

Harram skulle hun bare spise og drikke med . Og hun måtte passe på å drikke ham så full at det ville være umulig for ham å øve noen voldtekt . Derefter sendte hun ham hjem . " Men en dag biter ikke brennevinet på ham lenger , da slår han meg i hjel , " sluttet hun fornøyd .

" Du er ikke redd , " sa han gysende .

" Og , " sa hun triumferende , " hvis de får vite om hverandre , slår de meg i hjel begge to . "

Slik var hun , så aldeles uten frykt .

" Du er ikke sjalu vel ? "

Nei , han var ikke sjalu , tvertimot , det gjorde ham yngre å være i nærheten av sin store bedrift , bileggelsen av konflikten mellom disse gale menn . Og noen ganger i hennes sterke , fryktløse nærhet følte han at han fremdeles kunne utrette store ting . At han til og med skulle makte å bygge broen ferdig . Men når han begynte å skryte av alt det han ville gjøre , ba hun ham holde munn . Fremtiden brydde hun seg ikke om .

%Imidlertid ble broen ferdig , og det skyldtes ikke ham , men Barbado . Ryktene sa at det hadde forekommet flere tilfelle av elveforgiftning på den andre siden , denne brobyggingen skulle avlede folkets frykt . På mindre enn ti måneder var Barbados brohalvdel ferdig og klappet nøyaktig til hans , den han hadde brukt ti år på å bygge . Det var bittert å være vidne til dette .

Makt var en farlig ting , det hadde de på sin side måttet lære .

I selve dens natur lå en oppfordring til misbruk .

Men en som hadde makten , kunne også byde en bro , " bli bro " . Og den ble .

Den dagen broen var ferdig , kom folkene sammen . Langt borte fra så han bestefarens mynt blinke i Barbados klokkekjede . " Ikke denne gangen , " tenkte han forbitret , " ikke denne gangen , min gode Barbado . "

Ikke en eneste gang under åpningsseremonien kastet han et blikk på mynten , og han noterte til sin glede at Barbado ble forvirret over dette . Så forvirret at han gikk i surr i sin tale og måtte lete efter de selvfølgeligste ord .

Selv tenkte han på Gwens brystvorter og avleverte sin tale med kraft og overbevisning , slik at ikke et menneske kunne tvile på at de levde i den beste av alle verdener , en verden med trygghet , frihet og fremgang på alle områder .

Hans tale ble å innkassere som en seier for deres side av elven , han hadde skapt likevekt i denne bitre dag og mange kom for å gratulere ham efterpå .

Også Yva kom bort til ham , men hun sa bare : " Kan du ikke bli med hjem i aften , vi ser det så sjelden . "

" Jeg kommer så fort jeg kan , " sa han opptatt , hun gikk sin vei med bøyd hode .

Selvfølgelig hadde hun ment å håne ham fordi det ikke var ham? som hadde bygget broen ferdig .

Efterpå skammet han seg litt over det han tenkte .

Men Gwen hadde en vidunderlig overraskelse til ham . Han skulle få stå bak et forheng og se henne tigge Jobit om å skåne hennes liv .

%Ingen gikk over den ferdige broen .

Derimot gikk ryktene , de rant som svarte slanger i høyt gress . Var det sant at de alle ville dø av forgiftning ? Var det sant at barn ville få giften i seg allerede i mors liv og komme ufullbårne til verden ? Var det sant , var det sant ... .

En dag kom Pirjo , han sa at han lenge hadde ønsket seg en talerstol hvorfra han kunne høres på begge sider av elven .

" Jeg må forby deg å bruke broen som talerstol , " sa Andreas .

" Det kan du ikke , " sa Pirjo , " det finnes ingen lov som forbyr det . Og du skal ikke være redd , jeg skal bare si sannheten . "

" Det du mener er sannhet , " sa Andreas .

" Nei , bare sannheten , " sa Pirjo , " bli med så skal du få høre . "

" Ellers takk . "

Men da Pirjo gikk ut på broen , gikk han allikevel ned til elvebredden og fant seg en ugenert plass . Det samlet seg noen mennesker langs bredden , ikke mange .

Pirjo talte om sykdommen , han beskrev den lenge og i detalj , han hadde selv fulgt et slikt tilfelle helt frem til den bitre , pinefulle død . Om årsaken til sykdommen kunne han støtte seg til flere kjente vitenskapsmenns utsagn .

Andreas noterte seg deres navn . Folk begynte å forlate elvebredden , men Pirjo talte videre .

" Så langt har vi sluppet denne grenseløse dumhet inn i våre liv at den er blitt egenmektig .

Nå forlanger demningen menneskeoffer , menneskeblod ...?

Hittil har den nøyd seg med å gnage på våre sinns bærende krefter , nå vil den gnage våre knokler .

Men denne grådige gigant har ikke vært i stand til å regne med e$1n ting . Sålenge den gnagde i vårt sinn kunne vi ikke se? dens hærverk , men på våre kropper kan vi se det . Vi kan ikke se at vårt sinn smuldrer hen , men vi kan se når vår kropp smuldrer hen .

Og det vi ser , kan vi vite .

Derfor ser vi endelig klart at demningen må fjernes . Vi vet? det . Og det haster , kanskje den allerede i denne stund utser seg nye offer , og ingen vet på hvilken bredd eller på hvilket sted den akter å forsyne seg . Det kan være deg eller meg , det kan være ... . "

Det var ikke flere mennesker igjen på elvebredden , også Andreas reiste seg og gikk . Det var godt folk fremdeles hadde vett på å vende Pirjo ryggen , men det ble også klart for ham at folk trengte å beroliges . Til dette bruk var Nicolay den rette mann .

%Før Andreas hadde fått åpnet munnen , sa Nicolay :

" Jeg vil ikke . "

" Men du vet jo ikke hva vi vil du skal gjøre . "

" Jeg vet det godt , " sa han , " dere vil true meg til å bruke mitt hederlige navn til å dekke en løgn . "

" Ingen vil true deg , " sa Andreas .

" Seslak , " begynte Nicolay .

" Ditt mellomværende med Seslak har jeg ingenting med , " sa Andreas , " det får du gjøre opp selv . Og ingen vil be deg dekke en løgn . "

Han tok manuskriptet opp av mappen mens han hele tiden holdt øynene stivt festet på den andre elvebredden . Nicolay fulgte hans blikk .

" Du forsøker deg som tryllekunstner du også , " sa han bittert . " Og jeg ser godt at avstanden til den andre siden ikke er så betryggende som jeg har trodd . Allikevel holder jeg ikke den talen . "

" Nei , nei , " sa Andreas .

" Hvorfor holder du den ikke selv ? Det må da virke ytterlig betryggende for folk eftersom det er din bror som har satt spetakkelet i gang . "

" Jeg er ikke vitenskapsmann , " sa Andreas , " men det er du . Og du har sittet på plass nummer fire lenger enn noen annen . Jeg vet ingen som folk vil tro på mer enn deg . "

" Fordi jeg er vitenskapsmann , vet jeg også at det er fare forbundet med demningen . Det skulle du også innse , Andreas . "

" Det innser vi alle , " sa Andreas . " Og ingen har bedt deg om å si at det ikke er noen fare . "

" Ikke det , " sa Nicolay vantro .

" Men selv du som er vitenskapsmann , kan vel innse at faren er liten ? "

" For øyeblikket , " sa Nicolay .

" Du skal bare tale for øyeblikket , " sa Andreas med vekt .

" Om folk vil ha garanti for fremtiden , " innvendte Nicolay .

" Den har de i demningen . Forøvrig skulle jeg hilse deg fra Seslak og si at han overveier å stryke sine tilgodehavender hos deg . "

" Jasså , " sa Nicolay hånlig , " jeg antar det er avhengig av utfallet av dette besøket ditt . "

" Du skulle iallfall lese talen , det er en god tale . Det står ingenting i den som kommer din ære for nær . "

" Min ære , " snøftet Nicolay . " Kan du si meg hva ære er verdt når det ikke lenger er mulig å leve med den i behold . Når en må dø for å beholde den . Og hva Satan går det an å beholde efter at en er død ? "

Andreas tidde .

" Gi meg den fordømte talen din . "

" Vår , " rettet Andreas , " den skal holdes uten strykninger eller tilføyelser . "

" Javel , " Nicolay smilte ondt . " Og meddel vår kjære venn Seslak at han må utvise den største takt og forsiktighet når han stryker min gjeld . Du selv kan dra til helvete . "

Dette siste fant han seg i , Nicolay måtte sies å være en utilregnelig person . Men at det var et genialt trekk å la Nicolay holde talen , skulle vise seg . Elvebredden var sort av mennesker , og da Nicolay besteg broen , lå det i selv hans grå , uanselig skikkelse en garanti for at han ville tale sannhet . Hvilket han også gjorde .

" Selve giftstoffet , " sa han , " blir så filtrert og uttynnet på sin vandring i jorden at bare minimale mengder vil blande seg med grunnvannet . Ennvidere arbeider vitenskapen på spreng for å finne midler til å binde det . Og det er ikke en hel prosents chanse for at disse flak med forgiftet vann som tidvis driver i elven , vil drive langs elvebredden . Det kan enhver forstå bare ved å se på elven .

Men vitenskapen kjenner sitt ansvar , den vil ikke underslå det faktum at det finnes en fare , en minimal fare riktignok , men det er den pris vi må betale for å beholde vår trygghet og det liv vi ønsker å leve , våre fornøyelser , vårt velbefinnende og vår materielle fremgang . "

Det kunne tydelig merkes at Nicolays ord falt som manna langs elvebredden . Styrket og troende gikk de hjem til sine hus og flyttet sine brønner og vanninntak lenger vekk fra elvens nærhet .

%Dagen efter kom Pirjo , Andreas ble redd da han fikk se ham . Det hang igjen fra guttedagene , han ble alltid redd når Pirjo fikk svarte øyne .

" Nå går det for vidt , " ropte han , " men ved den levende Gud , denne gangen skal dere få høre , også du Andreas , som engang var min bror . "

Herregud , Pirjo ville tale igjen . Skulle de da aldri bli kvitt dette plagsomme mennesket ?

" Andreas er fremdeles din bror , " sa Yva , " og han forbyr deg å tale nå . "

Han ble oppmerksom , det var et lett hysteri i Yvas stemme , noe demret for ham , svakt .

" Hvis jeg bare kunne , " sa han , " men jeg rekker ikke å få ferdig en lov i dag . "

" Han kan ikke forby meg noe , " sa Pirjo .

" Men det er farlig for deg å gå ut på broen , " sa hun , " folk har vært så opphisset lenge . "

" Men de ble beroliget i går , " sa Pirjo , " ikke sant ? "

" Derfor bør de ikke opphisses i dag . "

" Du har rett , " sa Pirjo , " for i går fikk kannibalene min brors velsignelse . "

" Men kjære Pirjo ... . "

" I går ble det sagt fra broen at noen måtte dø for at andre kunne leve . Det kaller jeg kannibalisme . Hva kaller du det , Andreas ? "

" Du misforstår allting , " sa han ergerlig , " det kan ikke nytte å diskutere med deg . "

Pirjo begynte å le , det var en ytterst uhyggelig latter .

" Pirjo , " ropte Yva , " du får ikke lov å gå ut på broen . De kommer til å drepe deg . "

" Jeg vet det , og jeg skjelver av angst , velsignet være min frykt . "

" Du vet det , og enda vil du gå . Har du da satt din dyrebare forstand helt ut av spillet ? "

" Jeg må gå og vise dem min tro , " sa han .

" Din tro ? "

Pirjo nikket .

" Du har ingen tro , " sa hun fort .

" Jeg tror på livets ukrenkelighet , " sa han . " Slik må jeg også anse mitt eget liv for å være ukrenkelig . "

Han løftet hånden som om han hilste en ukjent Gud , så gikk han .

Ariel og Selim reiste seg og fulgte efter ham .

" Han er gal , " ropte Yva , " du må stanse ham , Andreas , han er din bror , og de dreper ham . "

" Sludder , ingen vil høre på ham allikevel . "

Et vindu sto åpent , hun gikk og lukket det , ble stående med ryggen til ham , en smal , fiendtlig konerygg .

" Alle har rett til å si sin mening , det er en alminnelig menneskerett som du har vært den første til å hevde . "

" Hysj , " sa hun .

Det var Pirjos stemme de hørte . Var det virkelig mulig å høre Pirjos stemme helt hit og gjennom lukkede dører og vinduer ?

" Han sa vi skulle få høre , " det var en klang av ekstase i stemmen hennes . Andreas frøs .

" Det ble i går talt til oss fra denne bro , og denne tale må betegnes som den hittil største skamplett på menneskeslektens historie . Vår generasjon har fra vuggen til nå levd i konstant dødsfare , våre barn fødes inn i livet for å dele samme skjebne , vi har lidd av kronisk dødsangst så lenge at vi er blitt sløve av smertene og plagene , så sløve at vi ikke ser eller merker at vår lidelse er blitt akutt .

Og de ansvarshavende , våre ledere , unnlater å gjøre oss oppmerksom på dette , de underslår den synlige sannhet og overgir oss uten nåde til døden .

At demningen har formørket deres sinn skal aldri tjene dem til unnskyldning , for mennesket selv er større enn alt hva det kan bygge .

Brødre og søstre i lidelsens hus , vi har et eneste håp . Vi må åpne våre sår , stikker hendene i dem og gi våre smerter et nytt , uutholdelig liv . Så kanskje våre skrik kan trenge inn i mørket , kanskje våre bønner om å få fjernet lidelsens årsak kan trenge inn i mørket .

Den må fjernes , skal vi overleve .

Den skal fjernes , for vi må leve .

Til denne operasjon må vi ta alle livets gode , bejaende krefter i bruk , men en dag skal vi løfte hodet og vite at vi har overstått . Siden skal menneskeslekten i tusen år vite hva mennesket kan makte , denne vidunderlige visdom er det vi? som skal gi slekten i arv . Så vil det falle lett å bygge broer , høye av tankens spenn og brede av hjertets rommelighet , fra menneske til menneske . "

Det steg et brøl i luften , et vilt brøl av tusen stemmer . Så sank det langsomt til et rovdyrs knurren , og så ble det stille , forferdende stille som i en gravkjeller .

Ingen av dem sa noe , de sto i stillheten og ventet på et budskap de begge kjente .

Det var Ariel som kom med det , ansiktet hans var en grå maske av stivnet redsel , han knuget et blodig plagg mellom hendene .

" De rev ham i stykker , " sa han monotont , " de rev ham i tusen stykker . Og jeg vil ikke se mer , jeg vil aldri se mer . "

Yva sank sammen på gulvet , da han ville røre ved henne , reiste hun seg halvveis .

" Rør meg ikke , Andreas , for du har drept din bror . "

" Og jeg vil ikke høre mer , " sa Ariels monotone stemme , " jeg vil aldri høre mer . "

Han la den blodige fillen fra seg og famlet med begge hender efter døren til sitt rom .

Andreas tok fillen opp , den hadde vært Pirjos gule vest .

" Min bror , " tenkte han , " min bror ? De har drept ham . "

Igjen fikk han denne underlige følelsen av å stå utenfor virkeligheten . Denne underlige visshet om at det som hadde hendt , ikke kunne ha hendt .

" Du har drept ham , " sa Yva , " du visste hva som ville skje , og du holdt ham ikke tilbake . Du ville bli kvitt ham for demningens skyld . "

Og det var virkeligheten , demningen ville være tryggere nå når Pirjo var død .

%På veien til Gwen traff han Selim . Hun stanset opp og så på ham , bare så , han ble uvel under dette mørke , medlidende blikket hennes , men han fikk seg ikke til å si noe . Til sist gikk hun , fremdeles uten et ord .

Han ville fortelle Gwen om Pirjos død . Hun ville se på ham , spisse munnen og si : " Javel , og hva så ? "

Han lengtet plutselig så intenst efter å høre dette at han løp som en gal hele veien .

Gwen var heldigvis alene . Han fortalte henne fort hva som hadde hendt , og da han var ferdig , stirret han på munnen hennes , utålmodig .

Den åpnet seg ikke , hun la armene om halsen hans , og litt efter hvisket hun .

" Stakkars deg , stakkars deg , Andreas . "

Han slengte henne fra seg , hun tumlet mot veggen og så på ham med øyne som var fulle av redsel .

" Du ... du ser ut som en morder , " stammet hun .

" Og hva så , " ropte han , " du er vel ikke redd ? "

" Jo . "

Det hun sa , gikk opp for ham , han så og gjenkjente frykten i ansiktet hennes , den samme frykt han hadde sett i hvert eneste ansikt i verden unntagen i dette . Og han visste at hos henne var det ikke lenger noe sted for ham . Han snudde seg for å gå .

" La meg få forklare , " sa hun fort .

" Det er ikke noe å forklare . "

" Jo , " sa hun og begynte å snakke rivende fort . Hun hadde vært redd for ikke å få oppleve det viktigste og vidunderligste i verden , alle snakket om at de kom til å dø , alle tenkte på døden , hun hadde blitt meget , meget redd for å dø , reddere enn noen hun kjente . Så hadde hun lært av noen at det gikk an å gjøre seg til venns med døden , at det gikk an å venne seg til den slik som andre vente seg til alkohol og gift . Først hadde det gått smått , men efter hvert klarte hun flere og flere doser av dødsangst pr. dag , til sist måtte hun ha dem . Hennes redsel forsvant , men også den virkelige grunn til hennes redsel , den at hun så gjerne ville oppleve det vidunderlige som hennes mor hadde fortalt henne om , kjærligheten .

" Din fordømte hore , " tenkte han , " ditt fordømte , liderlige kvinnfolk . "

Men en dag hadde kjærligheten allikevel kommet til henne . Den hadde kommet til henne i skikkelse av det mest fryktsomme i verden , e$1n som skrek og klamret seg til henne i søvne , en som selv gjennom søvnen lot seg trøste og berolige av henne . Men kjærligheten hadde gjort henne til livets venn , og den som hun elsket , hadde søkt henne fordi hun var dødens venn , og derfor ville hun aldri få se ham mer .

Han grep efter henne som en siste desperat utvei , og hun gjorde ingen motstand . Hun lot ham rive og slite i klærne sine , og hun så på ham hele tiden med et blikk som han kjente igjen . Han hadde nylig sett det hos Selim , sin datter .

En hore tillot seg de samme tanker som hans egen datter , men han skulle lære henne , han skulle vise henne .

Og han fikk ikke vist henne noenting annet enn sitt kjennskap til sprogets svinskeste ord .

Efter en stund satte hun seg opp . " Du skal gå nå , " sa hun blidt .

Han sa : " Når denne du elsker , kom til deg for din fryktløshets skyld , hvorfor lot du ham oppdage din frykt ? "

" Det går ikke lenger , " sa hun .

" Hvis du virkelig elsker , hvis du elsket høyt nok ... . "

Så langt var det kommet med ham , han tagg en hore om å lyve for seg .

" Jeg er ikke lenger alene , " sa hun ømt .

Han hørte sin egen latter , det var den hjerteligste latter han hadde hørt på lenge . Her satt han , Andreas Citter , e$1n hvis ord og meninger ble hørt i hele verden , og han hadde ikke såpass makt at han kunne forby en hore å elske seg , han kunne ikke forby henne å få barn med seg . Han kunne ikke forby sin egen bror å dø for å bevise at livet var ukrenkelig , han kunne ikke forby en kone å holde munn . Han kunne ikke forby noe som helst , og enda klaget folk over for lite frihet , de klaget over varmen og over skattene ... .

" Ta deg sammen , " sa hun .

Han reiste seg og gikk , hun ropte noe efter ham , men han stanset ikke for å høre hva det var .

%Hele natten grov han på den nye brønnen . Av hensyn til folkenes tillit måtte brønnen graves om natten , men det var en lys natt . Da han gikk ned i den gamle brønnen for å måle vannstanden , oppdaget han noe underlig . En lang , radmager fisk som svømte rundt og rundt i brønnvannet . Det var uforståelig at den kunne ha kommet ned under brønnlokket , hvis den da ikke var eldre enn demningen . Han tok fisken i et spann og bar den ned til elven , det var godt å gjøre en god gjerning mens andre sov . Men fisken hadde øyensynlig ingen ide$1 om friheten , den fortsatte å svømme i den samme lille sirkel som den hittil hadde gjort .

Andreas kastet steiner i vannet , han vasset ut i elven og forsøkte på alle måter å få fisken til å forstå at frihetens time hadde slått , men ingenting hjalp . Til sist tok han fisken opp igjen og satte den ut på dypere vann . Men den forbannede fisk forsto ikke sitt eget beste og våget seg ikke et slag utenfor sin sirkel . Den grå skyggen gled rundt og rundt i det gule elvevannet , en liten hvirvel ble synlig på overflaten , og solen sto opp og skinte i den .

Nederlagets form var sirkelen .

Ariel ble blind og stum efter den dagen . De oppsøkte de beste leger , men ingen av dem kunne si hva det kom av .

Det må være arveanlegg , mente de .

" De har aldri vært blindhet eller stumhet i min familie , " sa Andreas .

" Ikke i min heller , " sa Yva .

Men legene mente det kunne skrive seg fra lenger tilbake enn de kunne huske .

" Din far druknet seg , " sa Yva , som om dette var et tegn .

Og med intens forbitrelse begynte de å forske i hverandres slekt for å finne grunnen til Ariels ulykke .

%Samtidig med Pirjos død inntraff en begivenhet som måtte ansees for å være gunstig . Nicolay skjøt seg . Et faktum som de imidlertid måtte underslå for å få gitt ham den storslagne begravelse som var en fin og hederlig statsmann verdig .

På den måten kom Pirjos begravelse i skyggen , det var da heller ikke noe annet å begrave av ham enn en blodig vest .

Men øyenvitner kunne fortelle at det var folk fra den andre siden som hadde drept ham , mens folk fra deres egen side hadde forsøkt å avverge mordet . Tross alt hadde han vært et edelt menneske , og en stor dikter .

Slik ble Pirjos død en påminnelse om hva demningen betydde for dem alle , og et bevis på hva slags mennesker den fridde og bevarte dem fra .

%Men Andreas nærmet seg Gud på en annen måte enn før . Det var et vedvarende spørsmål i ham efter nåde , til sist tok han konsekvensen av det og gikk til Guds hus .

Det var fullt av mennesker , men de gjorde plass til ham da de oppdaget hvem han var , og han fikk sitteplass . Salmesangen steg mot kirkehvelvet , duft av røkelse drev omkring dem , menneskenes ansikter var fulle av fred . De hadde et fellesskap disse menneskene her inne .

Han prøvde å følge med i sangen , og lengselen steg i ham efter å få del i dette fellesskapet av fred og nåde , sang og duft av røkelse .

Presten talte også om Nåden .

Om Guds kjærlighet som tilga og skjenket fred til det syndigste hjerte , hvis bare dette hjerte ville åpne seg for hans lys .

" Jeg vil , " tenkte Andreas , " jeg vil åpne mitt syndige hjerte ... . "

Et par benker foran ham satt Yva , han så den bøyde , hvite nakken hennes , det rørte ham så underlig . " Kanskje kan vi møtes i Nåden , " tenkte han .

Presten talte også om menneskers møte i Nåden , et møte bakenfor alt menneskelig hovmod ... .

" Min Gud , hjelp mitt hovmodige hjerte ... . "

" Inntil den dag , da vi alle skal møtes i hans himmel , et sted hvor demningen ikke er . Amen . "

Andreas rettet seg opp .

Et sted hvor demningen ikke var ? ?

" Hvorfor ikke , " hvisket det i ham , " hvorfor ikke , Andreas ? "

Med makt måtte han rive seg løs fra disse lumske , fristelsens røster . Og mens salmesangen steg med fornyet kraft bante han seg vei ut av Guds hus og la dette fellesskapet bak seg for bestandig . Den lange og bitre kirkestriden begynte .

%Kirkens tjenere viste seg å være hårde og egenmektige herrer .

Gud er Gud , mente de , og Guds himmel et salighe tens sted for menneskene . Og menneskene ville ikke bli saligere enn på et sted hvor demningen ikke var .

Men hvor hadde de gjort av helvete ?

Det gammeldagse helvete hadde de avskaffet i kjærlighetens navn . Helvete tilhørte middelalderen , og de var aldeles sikre på at dette var Gud velbehagelig . Folk skulle ikke skremmes til Gud .

" Men i det øyeblikk dere gjør himmelen til et sted hvor demningen ikke er , gjør dere helvete til et sted hvor demningen er . Og demningen er her i verden . På den måten kommer menneskers liv på jord til å fortone seg som et liv i helvete . Og vil det være Gud velbehagelig at hans egen jord , hans eget skaperverk , blir utnevnt til et helvete , og at menneskene , skapt i hans bilde , blir utnevnt til smådjevler og større djevler efter alder og anlegg ? "

" Guds rike er ikke av denne verden , " sa de til dette .

Visste de ikke at demningen var bygget for å verne deres kulturarv ? Visste de ikke at religionen utgjorde en stor og vesentlig del av denne kulturarv ? På den måten hadde de vendt seg imot sin beskytter , de undergravet det som beskyttet deres Gud , denne Gud hvis tjenere de var ?

Til dette mente prestene plent nei . Aldri før hadde religionen stått så sterkt i folkenes bevissthet , det betydde igjen gode tanker og gode handlinger .

" Men i praksis går det an å skape et sted hvor demningen ikke er på jorden , " sa Andreas . " Ved å rive demningen vil vi være sikre på å få dette sted , istedenfor å tro på et løfte om å få det hisset . Og hva da med Gud , mine herrer ? "

Prestene mente det var statsmennenes oppgave å passe på demningen , det var noe de ikke hadde noe med .

" Menneskets liv er e$1n ting , " sa Andreas , han var så sint at det var godt . " Hvis dere vil ha den trygghet våre fedre har bygget til dere , må dere også bekjenne dere til våre fedres Gud . " Og striden raste videre .

Mange av prestene falt fra og dro for å forkynne på sin egen måte . Men en kjerne av forstandige ble igjen for å utarbeide en anstendig himmel og et skikkelig helvete .

Den gammeldagse himmelen var det ikke tale om å gjeninnsette . Englevinger og evig salmesang hadde overhodet ingen tillokkelse for det moderne mennesket .

Men kanskje et sted hvor de kunne få dyrke sine interesser og utfolde de kunstneriske evner de ikke hadde fått utfoldet på jord ?

Umulig , det moderne mennesket hadde tid nok og hobbyrom nok til å utfolde seg her . Himmelen måtte by på andre sensasjoner .

" Et sted hvor de slipper å betale skatter , " sa Seslak , et forslag som var like idiotisk som det var kort synt . Det var jo demningen som påla dem de største skattene .

Og helvete ? Gråt og tenners gnissel og evig pine var saker som det moderne mennesket ikke ville ense .

Fred , salighet og Guds nærhet skulle være nok for en himmel . Ufred , usalighet og Guds fravær fikk greie seg for helvete . Det var under denne oppussingen det i all sin gru gikk opp for Andreas hvor langt de hadde fjernet seg fra sine fedres Gud .

Og Gud fikk en ny og skremmende dimensjon i hans tanker . Så stor var Gud at han frivillig hadde utlevert seg til menneskets fortolkningsmuligheter .

%Da Yva fikk vite om kirkeforliket , sa hun noe : " Du er en modig mann , Andreas , som våger å ta fra mennesket sin siste trøst . Du er nesten like modig som Pirjo . "

" Mennesket trenger ikke trøst , " sa han .

" Det trenger , " sa hun , " og våre fedres Gud hadde lov til å trøste . "

" Det har han fremdeles i enkelt " tilfellene , ved sykdom , ulykke og død . Men mennesket skal ikke trenge trøst fordi det er menneske rent generelt , det er å forråde demningen . "

" Er det det , " sa hun og snudde seg vekk .

Han så henne aldri mer gå til kirke .

Men livet hadde gitt henne en annen oppgave , de res døve og blinde sønn , Ariel . Men en tålmodighet og seighet som han aldri ville tiltrodd henne , gikk hun inn for oppgaven , og hun la slekts " granskningen på hyllen . I sønnens nærhet kunne hennes ansikt få et uttrykk som han kjente igjen , fjernt , som et minne om vemod . Og Ariel visste bestandig hvor moren befant seg i værelset , hans blinde ansikt var alltid vendt mot henne .

En kveld fløt en stille , fullbåren melodi fra sønnens fløyte , det hadde aldri hendt før . Et øyeblikk sto verden stille som hadde et under hendt , som hadde en rød stjerne falt ned til dem . Så reiste Yva seg og gikk bort til sønnen , kysset og kjærtegnet ham , og Selim reiste seg med et utrop : " Nå kan jeg gå . "

" Kan du gå ? "

" Nå har du overtatt ham , mor . "

" Har han ikke alltid vært min sønn , " sa Yva sint .

" Nei mor , og ikke jeg din datter . "

Yvas øyne flakket , hun fikk ikke sagt noe .

" Mor , " sa Selim , " jeg har forstått alt , og jeg er ikke bitter lenger . Du våget aldri å elske oss , ikke far heller . Det var så koldt her da vi var små , Ariel og jeg måtte holde sammen for ikke å fryse i hjel , og to som har frosset så meget sammen , kan ikke svikte hverandre . Men nå kan jeg gå trygt , for nå våger du å elske ham , du skal aldri behøve å lyve og forstille deg for ham . "

Yva ble likblek .

" Har vi ikke gitt dere alt , " sa Andreas , " har dere ikke bodd i det varmeste hus og har dere noensinne manglet noe ? Og har ikke jeg? elsket dere når jeg i hele mitt liv har slåss for at den verden dere skulle overta , skulle bli en god verden ? "

Selim så ned .

" Vi ville bare ha litt kjærlighet , " mumlet hun .

" Kjærlighet , " sa han oppbrakt , " først skal vi skaffe dere alt , og så skal vi attpåtil skaffe dere kjærlighet ? Hva er det for slags ungdom som vokser opp , hva er det for slags ... . "

Selim løftet hodet og smilte til ham . " Ikke hiss deg opp , far , jeg skal gå nå til den jeg elsker på den andre siden . "

" På den andre siden , " gispet Yva , " men Selim ... . "

" Ingen skal få hindre meg , " sa Selim trassig , Andreas så at det var Pirjo hun lignet og at det var Pirjos ville vilje til ikke å la seg hindre som bodde i henne .

" Ingen skal hindre deg , " sa han . " Du skal bare gå til den du elsker . "

Det var underlige ord å si , han kjente en liten varme bli igjen efter dem .

Selim fikk tårer i øynene . " Takk , " sa hun , " det er så underlig at jeg skal gå i kveld . Det er nesten som første gang vi er i familie . ? "

Hun omfavnet Ariel , Ariel tok omkring hodet hennes , det var som han visste hun tok farvel .

Så omfavnet hun Yva og ham , lett og i hastverk , de kunne se at hun allerede var på vei til den hun elsket .

" Hun går over broen , " tenkte han , " hun kommer til å gå over broen . "

" Prinsesse Selim , " sa Yva da døren lukket seg efter henne . " Min lille prinsesse Selim . "

Andreas forsto ikke hva hun mente .

" Verden er? god , " tenkte han , " så lenge en pike går over broen av kjærlighet , tillit og tro til en fremmed , er verden god . "

Med ett tenkte han på døden , den burde komme slik , midt i en god tanke , og uten å varsle .

Han sto for sent opp og måtte løpe til Rådsmøtet . Men da han kom frem , var det ingen i Rådsalen , og hva mer var , salen så ut til å være forlatt i hui og hast , viktige papirer lå og fløt , og midt på bordet lå en ubesvart note fra Barbado . Han la den i sikkerhetsskapet og gikk for å finne vaktmesteren . Men hele det store hus var tomt . Utenfra kom heller ingen lyd , en død stillhet slo inn , og plutselig hørte han sine egne hjerteslag . Han løp ut , utenfor støtte han på en mann . Mannen så ut til å ha løpt langt , han stanset og trakk efter pusten .

Andreas gjenkjente slusevokteren som han selv hadde ansatt , og det gikk opp for ham .

Slusevokteren befant seg her .

" Fuglene , " stønnet slusevokteren , " fuglene ... . "

" Hva er det med fuglene ? "

" I dag ... i dag er det like mange av de sorte og de hvite . "

Han gjorde et byks og løp videre .

Andreas innhentet ham og grep ham i armen . Sluse vokteren skrek da han tok i ham , hans øyne var avsindige av skrekk .

" Hvordan vet du det ? "

Slusevokteren tellet på fingrene , han hadde lært seg å telle .

" Like mange , " lallet han , " like mange ... . "

Andreas ristet i ham .

" Og vaktmannskapet ? "

Slusevokteren gjorde en bevegelse som ikke kunne bety annet enn at de alle var vekk .

" Lenge før meg ... jeg teller så sent ... . "

Den vanvittige slusevokteren rev seg løs og løp , Andreas lot ham løpe .

Så meget var sikkert at i dette sekund sto demningen ubeskyttet . Han løp , han ropte utover mens han løp for det tilfelle at noen skulle høre ham og følge , men ingen fulgte , bare hans egne rop fulgte .

" Ariel , " tenkte han , " Ariel er min sønn . "

Yva satt ved siden av ham og leste da han kom .

" Hva er det , " sa hun fort .

" Demningen er forlatt . "

" Hva skal det bety ? "

Du godeste Gud , forsto hun ikke hva det betydde ? Det betydde at en hvilken som helst gal mann i verden kunne sprenge den hvert øyeblikk , og det som verre var , i dette sekund kunne Barbado ha full kontroll over hele demningen . Han kom for å hente sin sønn .

Yva reiste seg og stilte seg foran sønnen .

" Du får ham ikke , " sa hun . " Han er det siste jeg har , du skal ikke få tatt også ham ifra meg . "

Han fikk ikke frem et ord , han stirret inn i det mørke , kolde ansiktet hennes . Sto hun og tok hevn i dette øyeblikk ? I dette øyeblikk ?

Sekundene rant vekk som sand , like i nærheten av dem lå det siste , livets siste sekund .

" Ariel er min sønn , " sa han , " han er en Citter , en Citter har ikke rett til å svikte . "

" Snakk ikke om svik du , " sa hun koldt .

" Forstår du ikke , forstår du ikke at det gjelder livet , alt liv . "

" Jo , " sa hun , " men jeg har ikke mer å ofre . "

Han ropte , han truet , han tagg og ba , hun sto ubevegelig .

" Hvorfor har de forlatt demningen , " sa hun til sist , " vi betaler jo for å holde vakt . "

" Fuglene ... " begynte han .

På et øyeblikk strøk det av henne alt det kolde , hevngjerrige . Han så at hun ble redd , mykt levende redd .

" Hva er det med fuglene ? "

" Det er like mange av dem , like mange sorte som hvite . "

Var det virkelig mulig at hun , som ikke var redd for at alt liv skulle forgå , var redd for disse fuglene ?

Hun tok et hurtig skritt til side .

" Ta ham , " sa hun nesten uhørlig , " ta ham fort . "

Han tok Ariel i hånden og leide ham med seg . Yva sto med bortvendt ansikt , hun sa ikke farvel .

Ariel var tung å håndtere , men Andreas kunne merke at det iallfall var vilje i ham til å følge .

Da de nådde demningen , så han at det også var tomt og forlatt på den andre siden , ingen slusevokter , ingen vakt , ikke et menneske . Så hadde da Gud skje takk dette folk , tross all omhu , måttet overskride sin fryktgrense .

Dammen lå svart med en vei av solskinn langs muren . Vannstanden var altfor høy , langt over den tillatte , så travelt hadde de hatt det med å telle fugler at de hadde glemt å passe demningen . Han ga elven så meget vann som han trodde den kunne tåle , og hele tiden hørte han dette bløte brus av vingeslag i luften . Så bandt han Ariel til sluseporten og prøvde å få ham til å forstå at han måtte passe demningen mens han hentet hjelp . Det var en svak , undrende vilje i sønnens ansikt , og han lot seg villig binde . Og han nikket som om han ville si : " Du kan stole på meg . "

" Min sønn , min eneste ulykkelig sønn , hva har jeg gjort mot deg ? "

Og han vendte seg mot demningen og forbannet sine fedre i tusen ledd , han forbannet bestefaren , han forbannet faren , hans egen far hadde sagt det : " Jeg har underskrevet ... . "

Først nå gikk det opp for ham hva disse ordene betydde . Hans egen far hadde visst hva han underskrev , en dødsdom var det han underskrev .

Nei , nei , ? ikke ennå .

Han løp , han løp som en gal hund , men der det før hadde vært mennesker , var det nå bare stillhet .

Menneskene hadde krøpet inn i sine huler i dalsiden og stengt for med steiner .

Dere dårer , dere kommer jo aldri ut igjen , disse huler kunne kanskje være nyttige under den forrige katastrofen , men ikke nå , dere er fanget som mus i felle , dere kommer til å bli steinet av deres egne steiner . Og hvis det under skulle skje at noen slapp levende ut , ville det ikke finnes en håndfull jord igjen , og fantes det en håndfull jord , ville den være forgiftet ... .

Men ingen hørte ham , verden var tømt for mennesker , og de ville harene hadde begynt å løpe over veien .

Leirerne ?

Han løp .

De satt fremdeles i hulene sine , det var forferdelig å se dem , mange av dem var fulle av væskende byller og åpne sår , de små barnas hoder hang som knekkede blomster . Men allikevel var det et syn fullt av håp , for de var mennesker , levende mennesker . Da han snakket til dem , svarte de ikke .

" Verden trenger dere , " ropte han , " dere må komme og passe demningen , den er forlatt , og livet er i fare .

Men forstår dere ikke , dette er oppreisningen som dere har ventet på . Kom , det haster . "

Ingen svarte , ingen rørte seg . Bare en ung mor forsøkte å reise hodet på spebarnet sitt , det falt slapt ned igjen hver gang hun forsøkte .

" Jeg bønnfaller dere , jeg tigger dere på mine knær . "

Og han falt på kne .

" Gi meg da i det minste et svar , et ord . "

Da reiste en seg og sa : " Vi vet hva som er skjedd . "

" Da vet dere også hvilket ansvar dere har . "

Den mørke unge mannen som hadde snakket , smilte litt .

" Vi vet ikke hva ansvar er , " sa han , " vi fikk aldri lære det . "

" Men jeg skal lære dere , det er fort gjort , men kom , det haster . "

" Det er ingen mennesker igjen i verden , " sa den mørke , unge mannen . " Hvorfor skulle vi da komme ? Det vi har kjempet for , er å bli mennesker mellom andre mennesker . Nå kan vi aldri bli det , og derfor blir vi her . "

Han så seg om med tunge , trette øyne . " Her er alle våre døde , her er alle våre nederlag , og her er all vår skam . Men også alle våre drømmer er her , våre håp og våre lengsler er her , og derfor blir vi . "

" Men livet , " tagg han , " selve det røde , levende livet ... . "

De så på hverandre , den unge moren prøvde å reise hodet på barnet sitt .

" Han har fødselsdag i dag , " sa hun , " han er ti år . "

Andreas slepte seg vekk .

Men efter en stund kjente han igjen denne ville søken i seg efter en utvei , og han begynte å løpe . Han løp uten å vite hvorhen , lyden av skrittene hans tordnet i den tause verden omkring ham , hans egne åndedrag fikk lyd som sirener i stillheten .

Plutselig så han et menneske , han sto stille et langt takkens sekund , han så at han var kommet til enken Juliankas jordstykke , og det var sønnen som sto ved steingjerdet .

" Julien , " sa han , han ble gjenkjent .

" Er det Dem , " sa Julien og forsatte med å lempe stein opp på gjerdet . " Min mor er død dessverre , og jeg har ennå ikke rukket å begrave henne ... . "

Han nikket mot en sekk som lå inntil gjerdet , Andreas kjente en svak stank .

" for det haster ... . "

" Ja , " ropte Andreas , " det haster , Julien , demningen står uten vakt , du må komme med e$1n gang . "

" Komme ? "

" Ja , men skynd deg , Julien , din mor kan du begrave siden . "

" Men ser De ikke at muren ikke er ferdig ? "

Andreas så seg om , det løp en steinmur rundt jord stykket , og han så at jorden selv lå tørr og øde , den hadde aldri fått en hånds kjærlighet .

" Muren får du gjøre ferdig siden , " sa han , " nå gjelder det livet . "

Julien så uforstående på ham .

" Denne jorden er min , " sa han , " jeg har papir på det , og ingen skal få ta den fra meg . Den er min , min

... min ! Forstår De det ? "

" Det forstår jeg godt eftersom det engang var meg som hjalp deg til denne jorden . Nå må du gjøre meg en tjeneste til gjengjeld . Demningen står ubesykttet , og det spørres ikke lenger efter ditt og mitt , det spørres efter våre liv , alt liv . "

" Det interesserer meg ikke , " sa Julien .

Han begynte å overtale ham , han tigget , han truet , han tryglet , men Julien var urokkelig .

" Min , " sa han , og " mitt , min , mitt . " Det var ikke mulig å få ham til å forstå at det fantes flertall . Alt Andreas sa , gikk forbi ham , til sist kunne han se sine egne ord gå i bue utenfor ham og sprette som erter mot steinmuren .

" Julien , " sa han , " det var galt av oss å gi deg denne jorden uten samtidig å opplyse deg om din rett til å eie den , men hvis du kommer ... . "

Julien bøyde seg lynsnart ned og grep en stein . Andreas kastet seg til side , og steinen suste forbi , flere steiner kom susende og en traff ham i låret .

Han måtte halte videre .

Så fattet han et vidunderlig håp om at noen måtte befinne seg i kirkene , det var et naturlig sted å søke for dem som hadde fortrøstning og håp om å komme til himmelen .

Men kirkene var tomme , de hadde vært tomme lenge , edderkoppene hadde hatt fritt spinn , og salmebøkene var grå av støv .

Siden hinket han langs elven . " Hvorfor gir du ikke opp , " spurte han seg selv , " når du vet at din egen far har vært med på å underskrive din dødsdom , slektens dødsdom . Og hvorfor er det da ingen som sprenger demningen , så det endelig engang kunne bli slutt ? "

Slutt ?

Nei , nei , ennå var det ikke slutt , ikke ennå .

Han løp igjen og kom frem til et vertshus , han hadde bodd der engang for lenge siden . Han gikk inn , og en gammel kone kom imot ham .

" Endelig en gjest , " sa hun .

Han så seg om , og som en magnet hadde funnet hans øyne , ble de trukket til veggen . Et portrett av Gwen hang der , en smilende Gwen , den fryktløse Gwen .

Nei , det var sant , hun hadde aldri vært fryktløs , hun hadde bare vært flinkere enn andre til å narre seg selv .

" Det er min datter , " sa konen , " hun er død . "

Hun kom tett inntil ham og sa : " De drepte henne , noen høye herrer drepte henne , men det må være hemmelig , for ellers kunne det skape forviklinger ... . "

Konen så litt stolt ut mens hun fortalte dette , men så sukket hun igjen .

" Mitt eneste barn , " sa hun , " men hun døde lykkelig . Stort mer kan ikke en mor forlange for barnet sitt nå for tiden . Dessverre fikk jeg aldri se ham ... . "

" Ham , " mumlet han .

" Den unge , vakre mannen hun elsket , åh , De må tro han var vakker og god og stolt . "

Hun så på ham og husket noe .

" De har ennå ikke bestilt , " sa hun . " Og De er min første gjest i dag . "

Han ristet på hodet , han skulle ikke bestille noe . Tilgivelser lot seg ikke bestille i en død venninnes hus .

Da forsvant hun og kom tilbake med en karaffel vin . " Fordi De er min første gjest , " sa hun og bøyde seg fortrolig over ham : " Også min elskede var vakker , god og stolt . "

Hun skjenket opp vinen og sukket . " Det er så lenge siden noen har talt fra broen , da har jeg fullt hus . "

Han reiste seg fort . " Jeg skal gå og tale fra broen , " sa han .

" Skal De ? "

" Ja , jeg . "

Han løp igjen .

Da han løp utover broen , oppdaget han et menneske som kom løpende fra den andre siden . Han gjenkjente Barbado , og Barbado gjenkjente ham , han vinket og gestikulerte .

Håpet begynte å blusse og gløde i ham , han hulket høyt mens han løp .

Plutselig måtte han stanse , han merket at broen gynget under ham , han snudde og løp innover igjen mens han ropte advarende til Barbado . Brolegemet sank hurtig under ham , det var sannsynlig at broen ville briste på midten . Han begynte å skli bakover , men han fikk kjempet seg inn til broens rekkverk , der klamret han seg fast . Og han så at Barbado , i sin iver efter å møte ham , fremdeles ikke hadde oppdaget hva som holdt på å hende . Da han oppdaget det , var det for sent , Barbado seilte med broen i dypet og den splintrende lyden av broen som brast , fylte verden . Og et skrik fra et menneske som hadde overskredet sin fryktgrense med tusen mil .

Blødende , forslått og utpint sto han igjen på elvebredden , Barbado så han ingenting til . Han slepte seg opp og ned langs elvebredden noen ganger og ropte hans navn , men Barbado var og ble borte .

Til slutt la han seg ned i sivet , solen brente , og sivfluene satte seg i hans sår , han måtte oppgi å jage dem .

Han falt i en tung døs , men da han våknet , var han fremdeles på elvebredden , og en sort sky av sivfluer løste seg fra kroppen hans da han rørte seg . Den kjente , seilende følelsen av uvirkelighet kom opp i ham . Dette mennesket ved elvebredden kunne ikke være ham , dette menneske som hele dagen hadde løpt amok mellom ruinene av sitt liv , slepende en større og større byrde av uforløste bønner om tilgivelse efter seg , det kunne ikke være ham , Andreas ? Denne Andreas han kjente , hadde ikke ment det slik , ikke villet det slik , denne Andreas hadde ment det godt , villet det godt , hvorfor lå han da her ?

Han reiste seg halvveis og husket hvorfor .

Demningen ... .

Han krøp videre , tanken på Ariel kom opp i ham , og han merket at han krøp nedover langs elven . Han reiste seg for å snu , og det var lettere å reise seg enn han hadde trodd . Da han sto oppreist , så han at han ikke var alene . Det sto en gammel mann på elvebredden , en kjempe med hvitt hår og skjegg . Han sto med bøyet hode , og noe demret for ham .

Der sto en gammel mann og takket Gud .

Ved mannens føtter lå en firkant av blå elveliljer .

En grav ?

Lenge sto mannen der , solen skinte , og hans skjegg ble til gull , så snudde han seg langsomt .

Det var fergemann Look ... .

Han måtte ha gjort en bevegelse , for fergemannen oppdaget ham . Han knep øynene sammen og kom nærmere .

" Men er det ikke Andreas ? "

Jo , det var Andreas .

" Du er gått i land , " sa han .

" Hun ønsket å begraves her , " sa fergemannen , " hun trodde hun kunne ligge her og se fergen legge til om kvelden og legge ut om morgenen . Det var hennes siste ønske . "

" Ester , " tenkte han , og fjernt hørte han en bløt , melodisk stemme som sa : " Du skal få kjøre gratis , både du og din bror . "

Han hadde ikke satt nok pris på denne sjeldne ære , å få seile gratis i en sort ferge på en gylden elv med blå liljer langs bredden .

" Derfor måtte jeg gå i land , " sa fergemannen . " Og jeg mente jeg hadde rett til å gå i land , " la han tankefullt til .

Andreas så på ham , det var en gammel mann , det var så . Men hans øyne var unge og klare , og han rørte seg lett , uten gammelmannsstivhet . Håpet begynte igjen å brenne og blusse i ham , det uoppslitelige , gjenstridige håpet .

" Jeg ville gjerne høre din mening , " sa fergemannen efter en pause .

" Det er en lang historie . "

" Det er ikke tid til lange historier , " tenkte han . " Men han er en gammel mann , kanskje han nekter å hjelpe meg hvis han ikke får klargjort sin rett til å være i land . "

Han sa : " En mann som kan takke Gud i din alder , har rett til å gå i land hvor han vil ... . "

" Det er nettopp det , " sa fergemannen unnvikende . " Det er det som gir meg tvilen , at jeg må takke . "

" La meg få høre din historie , " sa han fort .

" Det begynte for lenge siden , det begynte under den forrige katastrofen , det var før du ble født . Den gangen var jeg en meget ung mann , og jeg var en Look . Det betydde noe å være en Look , mine gode evner betydde noe , jeg visste i det hele tatt at jeg betydde noe , dette forteller jeg deg forat du skal forstå , og ikke av forfengelighet .

Men så kom katastrofen , og hele min slekt strøk med , bare jeg og en av mine brødre sto igjen , og vi kom bort fra hverandre i strømhvirvlene . Men på grunn av min ungdom og min sterke overbevisning om min egen betydning klarte jeg meg bra . En dag satt jeg så noenlunde velberget på en redningsplanke , mange dukket under omkring meg , men jeg kunne ikke gjøre noe for dem . Så kom en natt , jeg satt og småsov , men plutselig var jeg våken . Det var en som hadde gått til angrep på min redningsplanke , og merk deg , den kunne bare bære e$1n . Jeg slo angriperen over hendene med den elendige stump tre jeg hadde til åre , det var ikke noe annet enn et bordben . Men hendene hans kom opp igjen og opp igjen og grep efter min redning . Jeg kunne ikke se hvem det var , jeg bare så disse forferdelige hendene som ville vriste livet fra meg . Til sist var de ikke hender mer , men to blodige klumper som kom opp igjen og opp igjen av det svarte vannet , jeg slo , jeg skrek og svor , men de blodige hendene ga seg ikke , og for hver gang slo jeg hårdere .

" Hvem er du , " ropte jeg , " som tror du kan tilrane deg livet på min? bekostning ? "

Så oppdaget jeg et mørkt hode på siden av planken , jeg nølte ikke et øyeblikk , men slo , jeg slo av all min kraft , og bordbenet ble knust .

Han kom ikke opp mer , jeg husker det undret meg , jeg hadde allerede fått vane av å se disse hendene . Ellers var det ingenting å undre seg over , han måtte gå til bunns med en gang av det kraftige slaget jeg ga ham . Langsomt drev jeg vekk fra stedet , den dødes siste åndedrag fulgte meg lenge i små luftbobler på vannet . Det lå en nymåne i hver av dem , av dette forstår du at nymånen var oppe . Det var litt uhyggelig med dette følget , men jeg var allikevel tilfreds med min redning fra døden .

Dagen efter drev jeg på land , og jeg begynte å lete efter min bror . Jeg fant ham ikke , ikke som levende og ikke som lik . Og så dukket denne forferdelige tanken opp i meg .

Det kunne vært min bror jeg slo i hjel .

Jeg forsøkte å slå tanken fra meg , men den dukket opp igjen og opp igjen , og så måtte jeg tenke alt igjennom .

Jeg spurte meg selv : " Hvem er du , Ferdinand Look , som uten videre tror deg å være et bedre menneske enn din bror ? Som tror at ditt liv er verd å reddes på hans bekostning ? "

Jeg begynte å sammenligne våre liv , men ikke på noe punkt kunne jeg finne en avvikelse som berettiget dette ... dette mord . Tvertimot , min bror , Salvador , red meget bedre enn meg , han gikk oftere i kirke enn meg , og han var forlovet med en ren og vakker pike . Hva jeg kunne gjøre av gode gjerninger i fremtiden , var det ingen som visste , og det ville være absurd å begrunne et mord med en tro på at jeg i fremtiden ville gjøre bedre gjerninger enn min bror .

Og hvordan kunne jeg , som var Ferdinand Look , svikte så totalt i en stund som krevde alt det av meg som jeg trodde jeg var i besittelse av , mot , snarrådighet , godhet , barmhjertighet og så videre ? For nå så jeg klart at vi begge kunne holdt oss flytende ved hjelp av min lille redningsplanke , iallfall til morgenen kom . Jeg lette i mitt liv og fant at det ikke en eneste gang var prøvet at jeg hadde disse egenskapene , jeg hadde bare trodd at jeg hadde dem . Det var gitt at jeg var en Look , men hvilket menneske det var som skjulte seg bak dette navn , det visste ingen , ikke engang jeg selv før jeg kunne slå fast at dette menneske var en morder .

Slik forandret min seier over døden seg til et forlis i livet . Jeg innstilte mine undersøkelser om min bror , for i det øyeblikk jeg spurte efter mennesket i meg selv , ble alle mennesker mine brødre , og jeg hadde drept en av dem ... . "

Fergemannen tidde , solen sto skrått mot elvebredden , og fergen lå blank og sort inntil bryggen .

" Og så , " sa Andreas .

" Og hvordan kunne jeg bygge et liv og en fremtid på et slikt forlis ? Sant nok fant jeg mange unnskyld ninger , katastrofen var det ikke meg som hadde fått i stand , det var mine fedres forlis , og mitt var en direkte følge av deres . Men hva hjalp disse unnskyldninger da det kom til stykke ? Ingenting . Jeg måtte svare for meg selv .

Og hvordan kunne jeg bygge og bo blant disse menneskene som så sikkert visste hvem de var at de våget å bygge denne veldige demningen ? ?

Jeg innså at jeg ikke kunne , disse menneskene måtte ikke ha en morder gående iblant seg . Jeg gikk ombord i fergen og svor at jeg aldri mer ville sette mine ben i land . Og jeg mente at jeg gjorde noe godt igjen av det jeg hadde forbrutt , men det var tungt , Andreas , tungt å seile med sitt forlis for øynene dag og natt . Så kom hun . "

" Ester ? "

" Ja , Ester , hun kom for å spørre efter min bror , Salvador . Hva har dette mennesket med min bror å gjøre , tenkte jeg . Jeg spurte henne lenge om dette , til sist sa hun at det var hun som hadde vært forlovet med min bror . Tenk deg det , det var den rene , vakre og rike Ester som sto foran meg . Jeg fortalte henne det hun visste fra før , at han var død .

Så ville hun vite alt om hans siste stund , om hva han hadde sagt og hva han ikke hadde sagt . Hun var så ydmyk og skamfull , Andreas . Men hva kunne jeg fortelle ? Om en taus kamp om en redningsplanke , et bordben som knustes , en nymåne som smilte i hans siste åndedrag ?

" Nei , " sa jeg , " jeg bare vet at han er død . "

" Som alle de andre , " sa hun , og hun begynte å snakke om Salvador , hun snakket som i feber , som var det hennes siste stund og hun måtte få sagt alt .

Jeg lyttet til det ikke var mer , efterpå satt vi lenge tause . Til sist reiste hun seg for å gå , og noen sa :

" Kan du ikke bli ? "

Hun ble rød som blod i ansiktet .

" Kan jeg ? "

Jeg nikket , av det forstår du at det var jeg som hadde spurt . Og hun ble .

Hun gjorde seg meget nyttig i min ferge , men vi snakket sjelden sammen . For også hun kom fra et forlis , Andreas , et forlis som var like stort som mitt . Nåvel , vi levde , tause som gamle fanger i et tårn , men allikevel ikke utilfredse . Og en dag , en dag visste jeg hvem hun var .

Et godt og tålmodig og trofast menneske var det hun var . Men alle som kom i min ferge , hadde med seg en dom over henne . De kjente hennes forlis , mitt var det ingen som kjente . Min ferge ble tom av all deres dom , og hvem kan holde det gående med en ferge som ingen vil seile i ? Jeg kunne ikke overgi Ester , og jeg kunne ikke oppgi den straff jeg hadde pålagt meg selv , men en av delene måtte jeg velge .

Da kom din mor , Andreas , og hun kom ikke med noen dom , hun kom med et smil og sin store , villige barmhjertighet . Velsignet være hennes minne i verden . "

Fergemannen bøyde hodet , Andreas gjorde det samme .

" Mor , " tenkte han undrende , " det er din ene gjerning av barmhjertighet som bringer oss det som skal frelse oss , et eneste levende menneske . "

" Din mor seilte lenge med oss alene , men efter hvert fikk hun trukket flere og flere ombord , mest var det mødre med små barn , og Ester skar ansikter for de små , hun sang for dem og fikk dem til å holde opp med sine ville brøl . Og bare et godt menneske kan få slike brøl til å forstumme , det sier jeg deg , Andreas . En kveld sa hun til meg : " Du er så god , Ferdinand . "

Og Gud forlate min arme sjel , jeg begynte å føle meg god , litt god , og det var som min skyld ble mindre og fjernere . Jeg hørte ikke lenger rop fra elven når jeg lå ved land om natten , og jeg så ikke lenger min brors siste sukk i hver eneste boble som fløt .

En dag sa jeg til henne hva jeg mente om henne . Det kom helt av seg selv , men hun begynte å gråte og kysse mine hender . Da forsto jeg at jeg måtte være mere tålmodig for at hun skulle bli mere trygg og til sist få forliset strøket ut av sitt sinn . Men det gikk smått , som tiden gikk ble hun mer og mer ydmyk og takknemlig . Til sist kunne jeg ikke engang trekke sko ene av hennes verkende føtter uten at hun brast i gråt .

En natt våknet jeg av støy , jeg fo$1r opp og så at hun var borte . Men hun var ikke kommet lenger enn til leideren , det var hennes hensikt å gå i land for godt .

Hun takket meg fordi jeg hadde reddet henne , hun sa at hun aldri ville forlise mer , for hun hadde fått tro på menneskene igjen av meg .

Det var som hun hakket i hjertet mitt med en skarp kniv da hun sa dette , og jeg ropte at hun skulle bli .

Men hun sa at hun hadde lært av meg hva godhet var , og derfor måtte hun gå . For den som skulle bli i min ferge , måtte være ren , vakker og rik slik hun selv hadde vært det da hun var forlovet med min bror .

Hun sto der og trodde at det beste hun kunne gjøre for meg var å forlate meg , Andreas . Det var det samme hva jeg sa , hun tok allting som utslag av min godhet og ble fastere bestemt på at også hun ville være god .

Så måtte jeg fortelle henne alt . Jeg sa at det hun trodde var min godhet , bare var min slette samvittighet , for jeg hadde drept min bror . Jeg sa at jeg ved å være god mot henne trodde jeg hadde fått gjort noe godt igjen , for hadde min bror fått leve , så hadde hun aldri behøvd å forlise som hun hadde gjort . Slik var jeg direkte skyldig i hennes forlis .

Hun tidde i evighet . Da hun snakket , var stemmen hennes av is . " Kjære Ferdinand , " sa hun , " din bror elsket meg fordi jeg var vakker og velskapt , han ville bare følt avsky for det mennesket katastrofen forvandlet meg til . "

Du forstår , Andreas , det var bare så vidt hun overlevde katastrofen , men hun slapp fra den med en ødelagt fot og et arr i pannen . For denne foten og dette arrets skyld mente hun min bror ville vendt henne ryggen .

" Og derfor , " sa hun , " kan du trygt seile videre alene , du har ingen gjeld til meg . "

Jeg sa at det var skammelig å tenke så dårlig om min døde bror . I over en time sto vi der ved leideren og trettet om min brors karakter . Det var det ingen mening i .

Til sist sa hun . " Se nøye på meg , Ferdinand , og la meg så få gå . "

Jeg sa henne hva jeg så , at hun var det vakreste , det beste og fineste av alt i verden .

Og mens jeg snakket , gikk det opp for meg at mitt liv ikke ville være til å bære uten henne . Jeg falt på kne og tagg for min ensomhet , for jeg visste ikke lenger hva jeg gjorde .

Da kjente jeg hånden hennes på hodet mitt , fort og lett som hun hadde lagt den der av vanvare . Og så gikk hun ned i fergen igjen .

For å bli , Andreas ... . "

Fergemannen trakk pusten dypt .

" Hun døde i natt , og hun sa før hun døde at hun takket min bror for all den lykke han hadde gitt henne , hun mente det var Salvador som hadde ført henne til meg . Jeg kjente det så underlig , det var som vi hadde fått gitt min bror tilbake noe av det jeg hadde tatt fra ham .

Først da jeg skulle bære henne i land husket jeg min ed . Jeg hadde svoret at jeg aldri skulle besmitte menneskers jord , og jeg hadde holdt min ed inntil denne dag . Men det hadde gått så mange år , flere år enn du har levd , og for alle disse årenes skyld ga jeg meg rett til et amnesti .

Og jeg har brukt det til å oppfylle hennes siste ønske , Andreas , men døm for meg du , ga alle disse årene meg noen rett når jeg må takke Gud for hver eneste dag i dem ?

Jeg hadde ment å sone , jeg hadde ment å straffe meg selv ved frivillig å stenge veien for meg til de svikløses vidunderlige jord . Men når jeg må takke for hver dag vi fikk seile ... . "

Fergemannen tidde og ventet , en spent uro dirret i luften omkring dem .

Han fikk sagt det : " Det kan ikke herske noen tvil om din rett . Du kan gå i land når og hvor du vil , fergemann ... . "

" Når du? sier det , " sa fergemannen , " når du sier det , Andreas . Og takk for din store tålmodighet , du kjører fremdeles gratis i vår ferge . "

Han gikk .

" Du går ombord igjen ? "

Fergemannen snudde seg . " Hun sa hun ville ligge her og passe på at jeg holdt ruten , " sa han og smilte , ømt og overbærende mot den blå gravflekken . " Hun var så stri på det . Jeg måtte love å gjøre mitt beste . "

Og han gikk nedover mot bryggen , han gikk ombord , en kjempe med gullskjegg i solen gikk ombord .

Andreas ville kalle ham tilbake , men hver gang han forsøkte , var det som en finger la seg på hans munn . Han trengte hjelp til noe , men til hva ?

En gammel vise begynte å hamre meningsløst i ham , en vise som barna sang om hvem som ikke ville bli igjen hvis demningen brast .

Ingen flere keisere og ingen potentater og ingen som kan spå i kort og ingen diplomater . Og ingen gamle tanter og ingen fler prelater og ingen slusevoktere og ingen fler soldater . Og ikke fler forstandige og ikke flere dumme . Ingen spiller på klaver og ingen slår på tromme .

Demningen sto , men ingen var igjen .

Svar hvorfor , Andreas ... .

Fordi vi la ansvaret for hvem vi var , på en blind demning . Vi trodde at en blind demning kunne bære ansvaret for et menneskes verdighet . Men hvordan kunne vi tro at et menneskes verdighet kunne bevares andre steder enn i et menneske ?

Spør ikke mer ... .

Men slik hadde de identifisert seg med en verdighet som ikke fantes , til sist måtte de bli like blinde som demningen var blind , nesten umerkelig hadde de forvandlet seg til muldvarper , og de hadde trukket barna med seg inn i hulene . Der skulle ingen lære dem nye sanger .

Fergen gled ut på elven , en skattkiste av ibenholt var det som gled ut på elven , den kosteligste skatt var i den . Et eneste menneske som hadde bevart sin verdighet som menneske . Så visste Andreas at han ikke behøvde å rope , han hadde fått den hjelpen han trengte . Han hadde fått vite hva det var han trengte hjelp til , det hadde han ikke visst mens han pilte sanseløs omkring efter hjelp .

Han trengte hjelp til å vinne sin tapte verdighet igjen , og til det kunne han bare hjelpe seg selv .

Fergemannen vinket , Andreas vinket igjen så lenge han kunne se ham .

" Jeg sverger , fergemann , jeg sverger ved denne blå graven , jeg skal aldri sette mine ben i din ferge før jeg har vunnet min tapte verdighet igjen . Det vil ta lang tid , svært lang tid , for demningen er veldig , og den må rives med forsiktighet . Men den dagen det ikke lenger er et sandkorn igjen av den ... . "

Han så ned på sine hender , det var bare to av dem , og de blødde efter kampen på broen . Men det var stemmer i dem , stemmer som besvor ham sin troskap og tålmodighet .

Plutselig ble han oppmerksom , han hadde hørt den kjente lyden av vingeslag . Han så opp og så en stor , hvit fugl fly lavt over elvebredden , oppover langs elven .

Han la hendene over øynene , da han tok dem bort , var den der fremdeles , steg rolig og målbevisst i den blå luften .

En hvit fugl var på vei til demningen .

Så fantes det e$1n hvit fugl mer ... .

Han hørte stemmer , undrende stemmer og utrop . En liten flokk mennesker kom frem til ham , de gikk usikkert og nølende som hadde de nettopp lært å gå .

De hadde satt ut vakt , sa de , de hadde villet vite når den siste sorte fuglen kom , men vakten hadde meldt om en hvit .

Stemte det ikke at fuglen var hvit ?

Jo , det stemte .

Visste han hvor den kom fra ?

Nei , han visste ikke hvor den kom fra .

De myste mot lyset og sa de var kommet for å hjelpe ham å bruke denne siste hvite frist . Visste han hva den skulle brukes til ?

Vær stille , Andreas , gjem ditt avsindige overmot , for dette er et øyeblikk av nåde .

" Ja , " sa han fort . " Og det haster ... . "

De dro mot demningen , og det var flere gode vakter som fremdeles hadde kunnet se forskjell på svart og hvitt , flokken ble større og større efterhvert .

Han merket at en fremmed kvinne gikk ved siden av ham . Hun sa ingenting , men det var drøm i øynene hennes , en drøm så levende og ny som ble den skapt av hvert eneste hastende sekund .

Så kjente han den igjen , det var deres gamle , glemte drøm .

" Yva , " sa han .

Hun sa : " Aldri mer skal vi bygge demning , Andreas ... . "