En travel måne i siste kvarter ser ut til å ha stor hast over himmelbuen . Men det er bare skyene som driver sitt narrespill . De pakker seg ulne sammen og vil hindre månen i å se ned på jorda . Men månen har vinden til hjelpesmann , den feier skyene av gårde , så månen får lurt seg ut av ullballen gang på gang . Vinden er så opptatt med å feie disse skyene unna måneskalken at han bare av og til får tid til å sende et pust ned mellom fjellene . Da koster han som med en lime bortover vatnet , og får snøen som har lagt seg oppå isen , til å bølge som en kjempefane i spissen for vargeflokken som huserer nedpå her .

Månen står da stille en lang stund og ser på . Helt til det kommer en ny sending ullballer og får en skygge til å krype som på tusen små ivrige føtter bortover odder og nes . Skyggen når isen og renner bortover , legger vargene i skumring , og snart hele vatnet , der Gjelbukta ligger ved osen til elva som her ved enden siger brei og lat nedi . Nå er den også islagt .

Her i Gjelbukta bor Reinert-ene , viden kjent for sitt gode brennevin . Om sommeren drar de med skreppa , som de tatrene de er , men i god tid før jul kommer de heim og setter opp skjenken , som skal sette liv i julegildene i de nærmeste bygdelag . Langs vatnet går der en geitesti over ur og ulende . Den letteste vegen er oftest vatnet , sommers tid i båt , og vinters tid på isen , såfremt den er trygg . Utrygg er isen ikke bare fordi en kan gå igjennom , men og på grunn av vargen som liker seg godt nedpå her . Og mer enn én er nær blitt vargemat når de farer til Gjelbukta på brennevinshandel . Vatnet er mila langt , men uendelig mye lenger synes det for en vettskremt hest med fyllehaukende karer i sleden og varger hesende både bakom og ved siden av seg .

Men når de nærmer seg den heimlige bredden , og det kommer folk mot dem med branner og skramling , da er de berget . De som bor på de nærmeste gardene . Men de som bor lenger oppe i bygda , har ennå myrene å fare over . Over dem ligger det ofte frostrøyk og rimer alt som kommer inn i den . Når hest og slede her kommer til gards , kan du nesten skave rimet av dem . Men frostrøyken holder seg der , over myra , den umaker seg sjelden med sin klamme pust lenger oppover åssida , der Baråsgardene ligger . Hallset og Haug , Vollen og Nordlykkjen , Oppheim og Nerheim , med plasstuer borti skogbrynene .

Her oppe fra ser en langt , langt bortover vatnet helt til Gjelåsen stenger , den som luner for Gjelbukta så sørvesten ikke tar ‐ den hever seg opp til et fjell de kaller Gjelen .

Sørvesten soper ofte innover eidet mellom Gjelen og Nonsfjellet , eidet der skillet mellom Romsdal og Nordmøre er vardet opp . Breitussin har Baråsen rett i sør , bak den høgste nasen gløtter vintersola fram en blunk på hver side ved vintersolhverv . De to andre tussene står rygg mot rygg inne i botnen av fjorden , som rekker sin tunge i møtes med vatnet . Fjell ved fjell følger fjordsida ut .

Fjordgapet sperres av ei stor øy . Den er kranset av garder og har fjell i midten . Innersida er lun og har den eldste bebyggelse en vet om i bygdene omkring . Gamle røyser ligger og vitner om at her har og konger levd , nessakonger . Tre kirker ligger med bare noen mil imellom . LitjFosen er til og med anneks under kirken i hovedsognet . Lengst inne ligger kirken som Baråsgardene og grendene kringom sogner til .

Hit til øya må de stevne med sine brude- og likfølger , og med sine barn til kristning . Og hit må de for å få forlik i tvistene sine , folket fra fastlandet .

Skyggen slipper øya . Månelyset glitrer igjen i småkrusningene på fjorden . Det er som et teppe blir dratt innover land , og snøtunge trær og lutende hus får igjen skyggene sine med skarpe kanter mot blåkvit snø .

Den eldste garden i Baråsgrenda er Oppheim . Den har ikke alltid hatt det navnet . Den het før Finnsheim . For denne garden var funnet , med hus og marker , av en mann som straks skjønte at her hadde han gått seg på en huldregard . Sagnet forteller at han kastet stål over garden mens huldra ojet seg borti småskogen . Så hadde ho ropt til ham :

" Kvinnfolk ska før det mest styr på garda din ! "

Men mannen fikk seg kone og drev garden opp . Til Hallset og Nordlykkjen kom der folk og ryddet bort skog og bygde seg heimer . Plassfolk kom til , og slik tok grenda til å vokse fram .

Folket på Finnsheim fikk bare døtre . Den eldste datteren giftet seg til Nerheim , som da var plass , men de fikk ganske snart bli sjøleigende .

Da mannen døde , giftet kona seg opp igjen , men ho fikk ingen barn med andremannen , ho var da også noe eldre enn han og døde først , er det fortalt . Enkemannen så seg om etter ny kjerring , og Ragnfrid kom til gards ‐ ho som folk ennå minnes .

De fikk mange barn , men svake av helse hadde de alle vært og levde ikke over mor si , noen av dem . Ragnfrid levde over dem alle og over de fire menn ho hadde hatt , men bare med den første hadde ho barn .

Ragnfrid hersket over garden i førti år , da solgte ho til ham som nå er eier . Han ga garden Oppheimsnavnet .

Ætlingene etter Ragnfrids barn sitter nå i plasstuer og dårlige kår .

Folket på Nerheim hadde alltid følt seg som de som hadde den egentlige retten til Oppheimsgarden . Det var i deres eie Oppheim skulle vært , det hadde ligget som en drøm og et håp i ætten . Derfor hadde det grodd fram en uvilje , eller et hat nærmest , hos Nerheimsfolket mot dem på Oppheim . Men Ragnfrid hadde vært som et fjell både av helse og sinn , som hverken håp eller hat kunne rokke ved . I hennes tid hadde derfor dette håpet dunklet noe , men skjøt igjen nye skudd da ho solgte til Jo , og benene hennes lå ved gammelkirken og morknet .

Det gjorde Vigleik Nerheim så mergende ilt at han ikke skulle ha midler til å kjøpe garden av Ragnfrid . Kjøpt den direkte av henne hadde han nok ikke fått , uviljen var for synbar til det , men han kunne kjøpt garden ved en stråmann .

Men det var ikke bare det at ho satt med Oppheimsgarden som gjorde at Nerheimsfolket følte uvilje mot Ragnfrid . Det var heller ikke bare folket der som så med ublide øyne på henne . Få blide blikk og enda færre blide ord fikk ho av folket i grenda . Sagn og soger som ennå lever , kan fortelle om hennes harde hand mot skyldnere og legdslemmer . Enda så rik ho var , hadde ho aldri noe å gi bort . I nødsår måtte mang en gå med posen til Finnsheim , tomhendt vendte de ikke heim igjen , men ho visste å få sitt igjen , på den ene eller den andre måten . Legdslemmene svalt hos henne , men ikke tjenestefolkene . " Arbeidsgampen lyt ha mat , " ble det hermet etter henne . Aldri var det heller hørt at det styrtet naut i vårknipa på Finnsheim .

Ætlingene sine hadde ho støtt fra seg . Som rimelig kan være , ble det da også ensomt om henne på slutten . Ho satt i stua si , Ragnfridstua , som den er blitt kalt , mens Jo , nyeieren , førte opp nytt våningshus .

Mange ble ennå duknakket og lavmælt bare de så mot denne Ragnfridstua . Men Nerheimsfolket hadde holdt nakken bratt . Det gjorde de også etterat Jo var kommet til Oppheim . Var det kanskje derfor han hadde endret navnet , som for å vise at her bodde den som satt øverst , lell ‐ . Det gamle nabohatet hadde han kjøpt tillikes med garden , det hadde gamle røtter . Det kom aldri greitt til synes , for naboskapet lot til å være godt ‐ på overflaten .

Jo og Vigleik kunne tømme et staup i lag , de kunne smelle sine kort i bordet og være god taper overfor den andre . Men under lå der noe og lurte . Glatt som en orm smøg det unna ord og handlinger . De var aldri gjerrige på ei beine seg imellom , og Vigleik ruslet ofte til Oppheim . Sjeldnere var Jo å se i Nerheimstunet , det så ikke ut til at han likte seg der nede , for han sto som hadde han kroppen full av migmaur .

Vigleik derimot , han breidde seg riktig når han var på Oppheim . Han kunne stå på tunet og se utover markene som var han " han sjøl " i garden . Da la han ut om gardsdrifta til han Jo , som var det drengen sin han snakket til . Men da fikk Jo en blink i øyekroken og et fastere lag med føttene , som ville han plante dem så godt fast at her skulle ingen rive ham over ende .

Jo er ikke gift , enda han er nesten på alder med Vigleik . Han har med fra heimbygda si et kvinnfolk som står for huset . De kaller henne Taus-Marit . For mor til Jo het også Marit . Taus-Marit hadde vært i tjeneste i heimen til Jo i flere år før ho flyttet hit . Der hadde de for å skille de to kalt mor til Jo for Sjøl-Marit , og henne Taus-Marit , det navnet fikk følge henne også til Oppheim .

På Nerheim er det søster til Vigleik som står for stellet i huset . Kone og fire barn har Vigleik rodd i kister over fjorden , bare datteren Gunhild har han igjen . To av barna hadde vært sønner . Det har ofte vært tungt å tenke på at de skulle gjemmes under torva så små .

Tanker på å gifte seg igjen hadde nok av og til dukket opp , for han ville gjerne hatt en sønn . Men det er ikke blitt med ham . Derfor har han ikke rådd seg til nytt hustømmer heller , selv om han vet det er ymtet forskjellig om det mellom folket i bygda . Det er andre tanker som har tatt til å forme seg hos ham .

Jenta som vokser opp , ho Gunhild , skal engang giftes . Så mange år trenger det ikke gå heller før ho sitter som kjerring , og det kan like godt bli til Oppheim som andre steder . Rette ætten vil da komme på rette garden , og disse to gardene , Nerheim og Oppheim , kan atter bli én .

Det ville og være som en oppreisning å få en datter gift til Oppheim , da denne garden alltid er blitt gjevere sett i bygda enn Nerheimsgarden . Der oppe er det nye hus nå , og Jo har drevet garden godt opp de årene han har hatt den . Men i midler tror Vigleik at han nå skal stå jamsides Jo .

Jo kunne trenge kjerring , for Taus-Marit har tatt til å miste synet , ho er noe tilårskommen . Men det ser ikke ut til at Jo har tanker for dette sjøl . Vigleik tar til å pønske på hvordan han best skal ordlegge seg , for å få Jo til å si det han sjøl ikke godt kan orde frampå om . Gunhild er for ung ennå , men det gjelder å få Jo på trua til å gjøre det av .

Han Jo farer så smått med hestehandel på gjestingsturene til heimbygda si . I morgen den dag vil Vigleik gå og by ham gjeldgampen , så kanskje praten får snudd seg dit han vil .

Og det høver så rent urimelig godt med ærendet hans Vigleik , for Jo holder på å bu seg til ferd . Han gir seg likevel stunder til å se på gampen hans Vigleik .

" Det vantar kje deg nåkkå på syna , Jo . "

" Hm-nei , men det dimmest før ho Marit no , stakkar , " svarer Jo , rett som en hjelp for han Vigleik .

Her har han bare å stikke under litt , så får han ut av Jo at han tenkte så smått å få hjelp av folket sitt til å feste ei dugende jente til lette for Marit .

" Det er kjerring du treng , " sier Vigleik .

" Å , kjerringemne veks ikkje på kvar grein , " mener Jo .

" Du trong kanskje ikkje gå så langt , du " svarer Vigleik og glytter over hestemana , der møter han de plirende øynene til Jo . Vigleik prøver å gjøre mina så truverdig som mulig , og det er Jo som først trekker blikket tvilende til seg .

Mer trengs ikke den dagen .

Forsiktig blir det ymtet frampå av Jo med visse mellomrom . Han har så mye hestehandler i seg at han buser ikke på . Men etter et års tid tykkes han å være så trygg at han kommer med belemenn .

Gunhild har skjønt hva som var i gjære , og hos faster Mali har ho grått ut mange tårer , uten å få større medhold .

" Du lyt være sterkar enn ta . Væra du glad tess at far din ordne det så vel før deg . Likar gifte får du kje her i bøgden . "

Og faster bare blåser av at ho vil springe på vatnet .

" Ka gjer du med å væra dau , når du kan få setta som gardkjerring på Oppheim . "

Da Gunhild var mindre , taslet ho ofte i hælene på far sin til Oppheim . Det var helst de søndagene de ikke rodde til kirke .

Faren og Jo satt da ofte i stua mens ho holdt seg til Taus-Marit . Marit leidde henne med seg og skulle ha henne til å sjå for seg , som ho pleide si . Marit hadde gått i mange år og håpet at ho skulle få syne fram til ei ungkone det ho hadde Gunhild til å " sjå for seg " .

Gunhild fikk telle skinkene og fenalårene på buret , og garnhespene på vevloftet . Med andakt la Marit fram for henne fine saumating fra kistene , lintøy og silkeplagg , og lot henne lese årstall og navn på kister og tiner . For lese , det kunne ikke Marit , heller ikke den tida ho så godt . Likevel hadde ho god greie på hva som sto på kistene , så ho kunne rette hvis Gunhild leste feil .

Som en formaning la Marit henne på sinne at nystua og fjøset hadde han Jo fått reist . Ho lignet sammen hvor mye gjevere disse husene var enn Ragnfridstua som står breddmed ‐ og gamlefjøset . Så minte ho henne om hva Jo hadde hatt med seg , og hva han hadde samlet etterat han fikk garden i eie .

Til sist tar ho Gunhild med i fjøset , og Gunhild får hver gang vite hvor mange naut garden kunne fø da Jo overtok , og hva den før nå . Og der står av krøtterslaget som var på garden i Ragnfrid si tid , og der av det slaget som Jo førte med seg heimefra , og der av det beste slaget , det Jo har alt fram sjøl .

Det lå som en tone under all praten hennes Taus-Marit , at ingen trenger vanvøre han Jo . Ærlig og redelig har han kjøpt garden , og alt har han stelt til det beste , bygd nytt og drevet den fram .

Så sukker Taus-Marit , likesom oppgitt over at ho heller ikke denne gangen synes å ha overvunnet uviljen hennes Gunhild mot han Jo . For i Gunhild ser Marit Nerheimsætten , kanskje hele bygda .

For han Jo , han er utabygding , han .

Men borti Ragnfridstua , dit smetter Gunhild seg alene . Her lukter det Ragnfrid , synes ho . Her ligger det ennå sot og kull igjen i åren , der Ragnfrid om kvelden leste over varmen . Senga hennes står ennå i kråa . Her er ingenting av Jo . Alt som er her , er av det som Ragnfrid har eid . Saltkaret på veggen , tvarer og gamle treauser ligger her . Noen krakker står og bigger på golvhellene .

Høgreist og lyshærd med kvasse , blå øyne gikk Ragnfrid her og bød .

Gunhild minnes ikke henne , men gravferden hennes kan ho huske . Det hadde vært smellfrost da ho lå på strå , men mildvær var i vente , for det ulte og smalt i isen nedpå vatnet , og Gunhild hadde smøget hodet under fellen .

Men ho hadde aldri vært redd for å smette seg inn i den halvmørke , gamle stua . Nei , gikk Ragnfrid igjen , ville ho ikke blitt redd henne , ho ville gjerne fått sett henne . For ho ville bli som Ragnfrid , bydende og sterk . Ho ville gjerne gått her , som ei Ragnfrid .

Men Jo har sneket til seg garden for nasen på dem . Jo har tatt Oppheim fra dem på Nerheim .

Det sa ho til Pål Vollen og en engang .

" Nei , " sa han Pål , " ætta mi skull sete på Oppheim , før e er tå slekten na Ragnfrid . "

Men Gunhild vet å fortelle ham at hennes ætt levde først på Oppheim . " Og du er tå svakhelsa folk , " sa ho og trampet i bakken til ham .

" E ska gje deg svakhelsa " ‐ og de var ikke nettopp så svake de armene som trykket henne inn mot låveveggen , til ho bad pent for seg . Siden sa ho ikke mere om den tingen til han Pål , for han gikk for prest og tok til å bli voksen .

Ho hadde heller tenkt at når ho og fikk presthanda , kunne ho gifte seg med Pål . Og de kunne kjøpe Oppheim av Jo , og i nystua skulle ho gå og stelle som Ragnfrid gjorde i gammelstua , og folk skulle tale om henne med alvor i røsten , som når de talte om Ragnfrid .

Presthanda fikk Gunhild , men han Pål ser det smått ut med at ho skal få .

Ho er på setra først sommeren som voksen jente , og alt lovet bort til han Jo på Oppheim . Hadde det ikke vært for det , ville Pål Vollen kommet her om lørdagsnettene , for da hadde ho og Pål vært trolovet .

Men det var da enda godt at ikke Jo rekte her . Her kommer bare en plassgutt og gjør haneben til tausa som setrer sammen med Gunhild . Men en kveld tausa er gått til bygds , kommer likevel Pål . Han hadde skjønt at ho var alene , sa han . Da Gunhild undrer seg over at han kunne skjønne det , sa han at når en har hugen vendt mot noen , vet en hvordan de har det og føler det .

" Har du kjent korless e har det ? " undres ho .

" Ja , sorgja di har e kjent , " sier han . " Du har grete og ‐ . "

" Men Pål , kjenne du på deg det som vil hend og ? " Ho er skjelvende i mælet over dette .

De sitter på hella utenfor selet og ser utover seterdalen . Fjellene er ennå røde av kveldssola , bekken småprater bortover vollen , fugl kvitrer borte i skogen . Kvelden er så god og vakker , men Pål synes ikke å se eller høre det . Han ser bare rett ut i været , borti noe langt framom seg .

" Gjer du det , Pål ? "

" Vi ska få kvaranner ‐ . "

" Korless ? " Ho tar ham i armen , vil ha ham til å se på seg . Men han har bare ans for noe frami der , frami lufta , uti været ‐

" E veit det . "

Ho blir nesten redd . Hella kjennes kald under henne . Og det ble så stilt , det lir visst til midnatt ‐ den timen fuglene tier ‐ .

" Er du sikker ? "

" Ja , " sier han lavt , det er så vidt ho hører det . " Men det er nåkkå tungt og ‐ " ‐ og pusten hans blir tung og blikket stivt og stirrende .

" Pål , ka er det ? " Ho rusker i armen hans .

" Freist meg kje ‐ freist meg kje te å sjå . " Han snur seg mot henne . " Å , lat meg få ta i deg . E må få ta i nåkkå levandes . Dauin står der mellom oss , han står så klår mot himmelsyna . Det er førtapels i kjærlegheiten vår , Gunhild . Du må ikkje bynn å gråt . Men du ska kje ha meg te sa her . Lova meg det , Gunhild , du må alder spør meg , du må alder freist meg eller lokk meg te å sjå det som er skjult . Det bli berre oløkk tå di . "

" Korless ska e kunna hald ut da , Pål , hvis e ikkje får veta om det er håp før oss ? "

" Vi bør no håp på Vårherre ‐ . "

" Han hjelpe den som hjelpe seg sjøl . "

" Han giver og den svage styrke . "

" Den størkjin kan 'n gjøm åt oss te vi ska te og dau . E vil først og fremst ha eit håp å leva på . Sommo kor syndigt det håpet er . Vi kunn no rømt frå heile drita . Ja , Pål ‐ . " Ho reiser seg , som var ho ferdig til det på timen .

Ho lever slik der ho står at stakken bølger om henne , men treskoene er plantet jordnært på hella ved låret hans .

Stille sier han :

" Ha vi kunna døydd no , begge to i lag . "

Ho setter seg på huk og tar rundt ansiktet hans .

" Kan du kje heller kjøss meg ? "

Men han nærmer seg ikke henne , ser henne bare grunnende inn i øynene .

Da gjør ho det . Tjukk i mælet sier han :

" Er det slik han kjøsse deg , han Jo ? "

" Ja det er det , din ‐ " ‐ ho hadde tenkt å si stakkar , men griper ham heller fatt oppi håret og sliter i , som var det tunga hans ho ville slite fram .

Er det dagsgryet som legger rødskjær over ansiktet hans ? Da slår det henne ‐ han leser alt ho tenker , han leser tankene hennes .

Ho slår armene om ham og legger hodet hans inn til seg . Og sittende der på huk , vugger ho ham , som vugget ho et barn ho ville ha til å roe seg . Heit pust og tårer lager en våt flekk på bluselivet hennes .

Stakkars veike , redde Pål , hvorfor tar du meg ikke ?

Heimefylgje blir gjort i stand , og der blir slaktet og brygget og bakt .

En fjorten dagers tid før bryllupet kjører Jo og Gunhild av sted for å be bryllups i heimbygda hans .

En ny sommer er i emning , og det er vårblautt i Kleiva . Taus-Marit sitter i vogna hos Gunhild , Jo går ved sida av lange strekninger , og Jens dreng kommer etter med tre hester som skal omsettes på ferden .

Hvorfor skulle Jo dra henne med på denne turen ‐ . Hestene trengte han ikke kvinnfolkhjelp til å avhende , og beinga kunne han skamløst stått for sjøl , alt mens det var i ei anna bygd de bodde , de som skulle bes , og ikke her den garden lå som bryllupsgard skulle bli .

Gunhild gruer seg for dette , gruer seg verre enn da det skulle lyses i kirken for dem . Enda det hadde vært hardt å vite at han Pål satt på karsida og hørte på at presten nevnte hennes og Jo sitt navn i lag .

Elva fosser brunkvit og vårkåt nedi gjelet .

" Dit neri kunn e ha stupt meg , " tenker Gunhild og blir stiv i vogna . Bratte bakken rett ned , så en kunne bli bra svimeslått før en traff det kalde vatnet . Et par ganger spenner ho i for å gjøre det , men nei ‐ ho kjenner seg ikke ferdig til det , det er bare andre sommeren som voksen ho skal gå i møte , ho vil ikke bryte livet som ho så vidt har fått begynne på . Hvorfor ikke heller han som er ferdig med ungdommen , han som står henne i veien , han som skal eie hennes ungdom ‐ han kunne gått på hodet i elva .

Ho skulle kjørt denne vegen med ham ‐ alene ‐ på vinters dag ‐ på glatt føre ‐ han kunne gått ved sida av ‐ på utsida ‐ sleden kunne slingre ‐ ‐ å , det kan hende ‐ det kunne hende så mangt .

%Men de fór ikke i elva , hverken ho Gunhild eller han Jo . De kom velberget både fram og tilbake .

Vel mottatt var ho blitt av slekta hans Jo . I mange garder hadde de fart og blitt disket opp for . Men ho likte seg ikke , Gunhild , nei , det var synd å si . De hadde glodd på henne , unge vekja , som kom der i lag med en festemann som kunne vært far hennes .

Bortkommen og ensom følte ho seg om kveldene når ho skulle gå til sengs i gjestekammerset . Faster Mali skulle vært med .

Ho har aldri vært i en fremmed bygd før . Aldri ligget borte annet enn på setra , og det var nå liksom heime det . Hvordan kunne de makte å slippe henne av sted slik , far og faster Mali ? Slippe henne denne lange vegen i lag med denne gammalosten ‐ .

Men faster Mali skulle stå for stellet både åå Nerheim og Oppheim mens de var borte . Og Vårherre veit , kanskje ho radt hadde hjulpet han Jo med å knytte opp buksebanda hennes Gunhild , der han hver natt kom og prøvde seg .

" Du har kje lov å nekt meg . "

" Det har e , jau , enno ‐ . "

Det lukter hest og grønnsåpe av Jo , og skråa har han spyttet ut . Det smaker så godt dram av ham at ho ønsker han hadde bydd henne også en .

Så prøver ho å tenke seg til at det er Pål som bøyer seg over henne , det er Pål det smaker dram av , Pål er kommet og vil i seng med henne . Og Jo tror visst at ho gir etter , for han tar til å løse på klærne sine . Da skubber ho ham bort fra sengestaven .

Hver natt de er hos folket hans , slåss Gunhild for sin dyd .

" Er vi kje sta og ber til bryllops . " Han Jo blir nesten arg . " Du er no vel ikkje hellig . "

Uten svar ‐ uten ord , kaver ho ham fra seg .

" Du er ikkje nåkkå ban lenger , du bær deg åt som ein liten , trassig ungje . "

Men det er ikke mulig for ham å få så godt som ta på henne nedom beltet .

Gu-hjelpe , til jonsok skal ho i seng med ham .

%Og bryllup ble det jonsok , og det et som spurtes .

Våren er kommet sent , og en kald vind piper om nåvene da faster Mali skrever over sengestaven .

" Vindbrur spår kje godt , " sier ho med seg sjøl , da ho slår stakken om seg . Og kjemesteren som var blitt hås .

Slik var det å kaste ullskjorta og leike sommer . Han mente han ble så heit av strevet at han kovnet inni det tommetjukke plagget når det gikk som verst for seg . Heldigvis hadde ho fått lurt den på ham igjen frampå morgenkvisten , og rent i ham varmt øl .

Han har sprunget så mang en vending husimellom for å få tinget sengerom til alle utabygdingene . Og det er ikke noe en blir så krimfull av som å renne slik ut og inn i husene .

Du store min , alt det av sendinger ho har ordnet bort i natt . Her trengte en ikke springe tulling om noen gjester skulle finne på å bli både ei og to veker . Det måtte heller bli å ha omsorg for at ikke noe skjemtes , så mye her var av alle slag .

Godt øl har han Jo satt opp , signgott manglet heller ikke ‐ ja , her var overflod .

Der tar de til å dømse med seg de som skal stelle med maten . Godt var det at de hadde fått Gjertina Trøen til matmor . Mali har hatt så mye å stå i at ho hadde for visst glemt å smøre lefsene i går , var det ikke for ho Gjertina ‐ .

Så siger de til gards . Huslyd etter huslyd nødes opp trappa og inn til åbitsbordet .

Brura er det ingen som får hilse på før de skal i båtene . Men ho står og lurer ved glaset i brurkammerset . Der kommer folket fra Vollen . Men Pål er ikke med . Det kommer vel til å bli sagt ett og annet om det .

At brursølvet er så tungt . Krona vil tynge henne ned .

Nordausten får sjøen til å toppe seg , og turen er kald over fjorden . Men ikke en sky er på himmelen den lange dag , og ikke en dråpe regn blir ofret i brurkrona . Spillemennene stemmer felene alt i ett , de vil ikke holde den rette låten .

Denne annekskirken er gammel og falleferdig , en kan nesten bli redd for at tårnet skal styrte ned under ringingen . Det er en skam at den ikke blir satt i stand . Der er satt stokker til støtte rundt hele kirken , og de som har sett den fra fjellet ovenfor , sier at den derfra ser ut som ei mangfota kongro .

Men den mugne lukten under hvelvet har folk vennet seg til å forbinde med høgtid . Og her er mye vakkert å se på .

Skuta han Sjur soldat har skåret , henger midt i kirken og minner om den seilas livet er . De gamle tavler , rosemalingen og utskjæringer får en til å minnes fedrene . Det blir høgtid liketil over det at Paulus ‐ eller er det Petrus ? ‐ har fått tommelfingeren på utsida av handa . De er skåret ut i prekestolen disse to , og en kan se det så godt fra karsida , for prekestolen er foran karsida i denne kirken . Der står Petrus og Paulus så lik seg som så du dem , som han sa kårmannen på Haug .

Ikke et ord har brura sagt den guskapte dag , i alle fall ikke til andre enn faster Mali . " En kan nesten bli redd ho ikke skal få ut av seg " ja'et " , " gjøner en unggutt nede i støa da de belegger båtene . Han får seg en skohæl i ræva , så det var nære på at han ikke fikk kjøle sitt heite hode i salt vatn .

Her er flere brudevigsler , og som skikk er i annekset , kneler alle brudeparene samtidig rundt alteret . Her skal også unnagjøres barnedåper og jordfestelser , for det er langt mellom messedagene . Men da presten kommer til Anton Knutssøn Marken , spør han om Anton vil ha Gunhild Vigleiksdatter Nerheim til sin sande egtemage . Da rister Anton stille og alvorlig på hodet og ser opp .

Ja , det kan sannelig gå i surr for en arm prestemann på slik en dag . Presten retter snart på feilen , så hver får den de skal ha . Men Gunhild undres om dette er et varsel .

%Vel kommet heim , får brudgommen opp mælet i kjemesteren med et par stive drammer , og det kan vel trenges når her skal nødes til bords . Og bygdas beste kjemester gjør ikke skam på vertsfolket . Det ramler rim og morostubber ut av ham . Da han gjør etter alle fakter og geberder som kokka og hjelpesmannen hennes gjorde da de etter hans beretning med strev og møye og mange gjenvordigheter kjørte rømmen til gards på en støtting , står jubelen høgt i taket . Selv brura sitter med latter i øynene og skratter riktig godt da han later som han tar rømme av sledemeien med sleikepotten og stikker i munnen .

Ja , han Ola Nerbønå svikter ikke ordet om seg , at der han er kjemester , finner du aldri ei alvorlig brur . Med små , rappe fugleøyne blikker han ofte bortpå brurfolket under kjemestertalen . Ullskjorta stikker fram i halsen og klør ham visst noe aldeles forferdelig , så titt som han må innom halslinningen med fingeren . Han tørker svette med et blåternete tørkle .

" Ja , ho Gjertina , " sier han , " ho blei så heit tå berre å sjå på ullskjorto mi at ho ranga tå seg og kokt feittet tu rømmå heilt spillnakja . "

Her blir mange bordsetninger . Brudgommen setter seg til å spille tjueett med noen andre kaller . Folk som ikke sitter til bords , driver ut og inn i dørene , finner kjenninger å prate med , og kommer til å huske på noen de ennå ikke har hilst på . Ungdommen tar til å leike ute i tunet . Det er for tidlig å plage spillemennene med å spille opp til dans . Buteljer og historier går mann-imellom .

Gunhild blir en stund alene på brurkammerset . De kjerringene som satt der , ble nødet inn til bordet i stua .

Å ‐ denne tunge krona . Hvordan holdt de ut en lang bryllupsdag , alle de som har båret den ? Ho letter litt på den , og synes i det samme at ho flyr til værs . Nei , ho orker ikke sette den nedpå igjen . Fort opp på hylla med den . Fort ut . Fort rundt stabburet . Bak løa . Fort inn i småskogen .

Ungdommen stopper brått i leiken . " Hei ‐ Gunhild ! ‐ Ho spring ‐ gu-nå-oss ‐ på vatnet ! "

Ho kommer bort for dem mellom older og bjørk . Noen springer helt ned til vatnet og andre leter bortover bjørkelia .

Gunhild krøker seg i hop under et stort einerkjerr og hjertet dunker helt oppe i halsen . De må ikke finne henne . De må ikke se henne gråte . Aldri , aldri skal noe menneske få se tårene hennes , lover ho seg sjøl der under einerkjerret .

Hvorfor kom ikke Pål ? Sitter han nå tru , og sturer heime på Vollen ? Nålene på eineren riper opp hendene hennes , de spraker mot linet i skjorteermene som varme i tørt gras . Ho hører dem rope navnet hennes , redde og undrende .

Hva er det ho har tenkt ? Trudde ho virkelig at ho kunne rømme fra sitt eget bryllup , eller snike seg til å treffe han Pål på denne dagen ? Å nei , ho har vært i kirken nå . Det gjort . Ho er fast bundet til han Jo , bundet på hender og føtter . I hans hus skal hendene hennes gjøre arbeidet sitt . Over hans tun skal føttene hennes bære henne att og fram i stellet på garden . På Oppheim , på hans gard . Og i kveld ‐ i natt ‐ skal ho i seng med ham .

Jens dreng finner henne .

" Hei brur , ta var ein dryg spøk ! Ho ‐ o ‐ oi kara , koma hit , så bær vi brura heim ! "

Han løfter henne opp . En av brorsønnene til Jo løper til , og de lager gullstol . Gunhild må legge armene om nakkene på dem . Det er så rart å kjenne de unge , sterke karsarmene der musklene sveller mot lårene hennes . Ho kjenner det som ho heller ville gått i seng med Jens dreng i kveld , med en som tok hardt og uvørent i henne ‐ og ho smiler til ham . Han blunker til henne , og brura setter i en skrallende latter som tvinger gråten tilbake . Ungdommen stemmer i med , og så ler de alle , høgt og overgivent , glade for å slå dette bort i latter .

Det hele var en spøk , en leik .

Heisann , brura vil være med og leike . Ho er da så ung . Det er ikke lenge siden ho sto for prest .

Heisann ‐ brura er ung ‐ heisann ‐ brura er glad ‐ hoppsann ‐ brura vil leike !

Bare brudgommen og faster Mali står alvorlige på trappa . Jo tvinger fram en tynn smil mot den leende brura som blir båret til gards på sterke armer ‐ men uten krone . Øynene er ikke med i smilen . Han står med sparess i neven .

De to karene slipper ikke brura før de er på kammerset med henne . Der tar Jens krona og gir Jo , som setter den på hodet til Gunhild igjen . Jens og gutten som var med og bar , tar ryggtak av bare kåtskap , og ute i tunet tar noen til å synge .

Og tjeka , tjeka på kjevlestokkjin , slik dansa dem borti Frenå , med stutte stakkar og vide brøker og hosån langt nedpå hælå ‐

Gunhild reiser seg og tar handa til Jo , og så går de inn og trør brurdansen .

Da kjenner Gunhild at ho har mistet toskillingen ho hadde i skoen , den ho skulle gå med i dag og siden gitt bort til en fattig gutt .

Ho er heit og svett av dansen da kjemesteren ut på natta krever brura til sengs . Med spillemann og lys bærer det mot brurkammerset . Jo tar av henne krona og setter på henne konelua . Faster Mali gråter , ho som er Gunhild i mors sted .

Gunhild vil ikke se på henne , vil ikke se på noen av dem . Spillemannen hører de dra mot låven , ungdommen har ennå ikke fått danset nok . Klinka faller i etter den siste som går . Jo kommer snart ut av broka , og mens Gunhild henger brudedrakten på veggen , later han vatnet i potta . Det stiger en kvalm og ekkel eim av gammelmannsurinen . Med denne lukta i nasen er det ikke mulig for Gunhild å tenke seg til at det er Pål som skrever over henne i senga , om ho lukker øynene aldri så hardt i .

" Vårherre gje han gjer fort ifrå seg , " ønsker ho da den heite pusten hans slår mot ansiktet .

%Så går ho de to andre bryllupsdagene og er ungkone på Oppheim . Vigleik går rødmusset og opprømt omkring , som har han gjort en god krøtterhandel . Gunnar , bror til Jo , sitter der med sitt tunge ansikt og ser etter henne . En annen slektning av Jo , en avdanket kaptein som Gunhild har hørt engang var hardt opp å kjøre fordi han hadde ligget i daskeri med budeia si , følger henne lystent med øynene .

Mali faster er bleik og stille . Mens Taus-Marit blir mer og mer famlen med det dårlige synet sitt .

Ungdommen morer seg , som seg hør og bør i et bryllup .

Det er fjerde dagen , og folket til Jo skal dra . Kvinnfolkene blir så rent pratsomme nå det lir inn til at de skal skilles . De var i fjøs og på stabbur og overalt på loftene for å se hva de nygifte hadde å starte med . De snakker om skålgavene og om hva de sjøl hadde fått i sine brylluper .

Gunhild får og høre mer om kapteinen . Budeia hadde drept et av barna hans , og påsto under rettergangen at han hadde tvunget henne til å drepe et barn han sjøl hadde med henne . Ho fikk høre hvor farlig det var å komme med en slik påstand , og da fór fanden i henne , så ho ble så vill at ho skreik at ville de ikke nå ta livet av henne , så gjorde ho det sjøl . To mann holdt vakt om henne natt og dag . Til slutt havnet ho i dårekisten .

Gunhild har levd så med i det de fortalte at neglene hennes graver hakk inne i håndflatene . Å ‐ at det skulle gå slik , da , med budeia . Men kapteinen , han gikk fri . Var det da noe rart at fanden fór i henne så ho ble arg og vill og galen . Ho ville så gjerne fått et høve til det sjøl , Gunhild , slå seg vill og skremme dem med at ho ville ta livet av seg .

Av ord som falt om en kone så snart ho var utenom døra kommet , forsto Gunhild at her var det også noe ‐ noe i forholdet mellom henne og mannen , bror hans Jo ‐ ja , han Gunnar , ja ‐ . En av de andre brorkonene får Gunhild fatt i armen og betror henne at han Gunnar , han er ikke i stand til å få barn . Og ho får hviskende fortalt Gunhild at han Gunnar var og prøvde seg på nattefriing hos henne før noen av dem var trolovet , og av dulgte ord og vendinger forstår Gunhild at han var ikke i stand til å utføre noe . Ho har også sjøl hørt kjerringa slenge det i nasen på han Gunnar etterat de var gifte . Kona stakkar , som var uskyldig som barn i mors liv da ho giftet seg , kunne saktens være harm . Enda var der seks barn i heimen , alle ulike og ingen lik ham som far skulle være .

Gunhild føler seg uvel . Denne kona ‐ som i alder kunne vært mor hennes ‐ at ho står her og betror henne slikt .

" Du ska vel ikkje være like ille ute ? "

Gunhild ser forskremt opp på dette kvinnfolket , som venter ho å få se ei hulder eller noe annet over- eller underjordisk . Da ser ho et velmenende ansikt og et par medlidende øyne .

" Han er i gamlaste lagje åt deg , han Jo ‐ . "

Gunhild må ta øynene til seg igjen . Da stryker kona henne over kinnet , og Gunhild biter seg i leppa .

" Det går kanskje bra lell ? "

" Ja . " Gunhild synes ho burde sagt noe mer , men det er noe annet som fyller halsen , så det blir ikke sagt .

%Da gjestene er kjørt og gått heim hver til sitt , finner Jo og Vigleik fram kortstokken . Jens dreng og Sivert Hallset slår seg med . Da sivert setter raustuten i potta , like rød i fjeset som stuten er i håra , smetter Gunhild ut , etter å ha satt fram siste ølskvetten .

Ho går bakom fjøset og skynder seg ned reinene , vil komme seg et stykke unna husene og sitte i skogkanten og kvile seg litt .

Borti småskogen reiser Pål seg så brått at Gunhild skvetter .

" E visst at du kom , " sier Pål , " kjent du at det drog deg hit ? "

Gunhild har ikke ord for seg . Ho blir så rart redd og undren over det Pål sier . Det var noe som drog henne ut i kveld . Ho visste ikke rettelig hva ho gikk etter . Pål hadde ho hatt i tankene , ho hadde ønsket å møte ham og , men da han satt der og ventet på henne , ble det så rart , lell .

" Du kom ikkje , " sier ho omsider .

" Trur du e orka å hør ja'et ditt i kjerkån , eller sjå at du gjekk åt brurkammersa med'n Jo ? "

" Du skull tatt meg den gongjen på setern , " sier ho harmfullt , " så kunn du blitt den først . "

" Meine du at e kan bli den anner no , da ‐ ‐ ? "

" Var du berre såpass te kar . " Uventet gir ho ham en ørefik , men kaster seg så ned i fanget hans og gråter . Han stryker og stryker håret hennes . Ho borer hodet djupt ned i fanget hans og legger armene hardt om livet på ham . Han sitter i tanker og stryker og stryker håret .

Ho har styrke som en kar , han , han er veikere enn et kvinnfolk . Når han lenges til henne , ser han henne som noe fint og vart som han skal holde i hendene . Men når han er hos henne , er det som står han i storm ‐ han har nok med å holde seg fast , skal han ikke blåse over ende . Han blir helt maktstjålen , all brunst renner av ham , som sand ut av hendene .

Bluselivet hennes er glidd opp , så serken står som en pose over stakkelinningen . Han tar på denne posen , trekker i den . Får serken oppover og legger til sist handa på bare ryggen hennes . Ho snur litt på seg , så han får brystet hennes inn i handa . Det er det venstre , så han kjenner hjertet banke . Hver gang det slår , synes han det er som han ser en stor , tung , rød dråpe falle ned på en kvit duk .

Ho ser ham inn i øynene . Blikket hennes brenner ut tanken på røde blodsdråper og får munnen hans til å senke seg ned mot henne .

Like inderlig som ho tar imot munnen hans , like inderlig tar ho imot det ho ellers får ham til å by seg . Pirrer ham så han bryter både det niende og tiende og det sjette bud . Gunhild gir en blank en i dem alle under nattesuset i det skjelvende løvhenget .

Gunhild merker snart at ho er med barn .

Brorkona til Jo kommer for henne . Hva vil folk si hvis ungen blir lik han Pål ? Og han Jo , hva vil han si eller gjøre ? Og far hennes ‐ og faster Mali ‐ ‐ .

Ho står det ikke ut .

Forresten , ho kunne unne Jo å få en unge som lignet Pål . Å , det skulle bli en herlig smekk til ham . Da var det ikke en av hans ætt som skulle ta over garden . Nei , det skulle bli en gutt med Pål sine lange , vakre hender . Med Pål sitt lyse , silkemjuke hår . Ho ville da i alle sine levedager ha et sikkert elskhugspant hos seg .

Det var rett det de gjorde . De unte ikke henne og Pål lykken . Så tok de det de hadde retten til , tok sin lykke i lønndom . Ho angrer ikke på det , hå nei da , ho var glad for det , var så glad for deg , at ‐ .

Men om ungen blir lik han Jo ‐ ? Nei , nei , ho unner ham det ikke . Det må ikke hende . Det første barn ho skal bære , det første liv ho skal føde , det må være Pål sitt . Det skal ikke bli lik han Jo , svart i hår og med små , fule øyne . Ikke det ‐ å nei ‐ .

I ni måneder skal ho gå slik og pines i uvisshet . I ni måneder , nesten et år . Det er fælslig lenge . Men når det kommer , da ‐ .

Han Jo vil vel også kunne se hvem barnet ligner . Og ligner det da Pål ‐? Han Jo vil se barnet ikke er hans . Hva vil han si ? Kanskje vil han , slik som denne kapteinen tvang budeia , tvinge henne til å drepe barnet sitt . Så får ho rase ut . Skape seg vill og få rast ut alt ho må gå her og bære for seg sjøl . Så kan de drepe henne og da , så slipper ho i seng med ham mer ‐ for ho har drept barnet sitt .

Ho gråter inn til kua , der ho sitter og melker . Støtter panna inn til den varme kusida og ser tårene renne nedover hårlaget . Nei , slik skal det da ikke komme til å gå . Sitt eget barn skal ingen få henne til å ta livet av , få henne til å drepe . Da kunne ho heller drepe ‐ han Jo . Å , ho kjenner seg god for det . Kverke ham med bare nevene . Slå , slå til han lå der . Eller kvele ham . Ta nevene om den senete halsen hans og klemme til , klemme til så han blånet .

Ho kliper i kuspenene så kua blir urolig og flytter fot . Stakkars kua lell , å stakkars gode kua , som er bundet i båsen . " Gi bare ned du , kua mi , jeg skal tøye så fint i spenene dine . Så ja . Jeg er bundet i bås jeg og . Men du slipper løs , du , om sommeren slipper du løs på fjellet . Jeg skal komme meg løs jeg og . Jeg skal komme meg løs . Han Pål så det . Vi skulle få hverandre , jeg og han Pål . "

%Jo skjønner hvordan det er fatt med henne , og lar henne i fred . ‐ Kanskje han rente såpass av seg de første vekene de var gifte at han trenger å gro seg opp igjen , tenker Gunhild . Enda så rolig og pent han tok ektemannspliktene . Det var som var han bare ute og hamlet i stilla . Og aldri skal vel ho ta for seg å hisse ham opp , sånn som ho gjorde med Pål . La ham bare brenne med låg eld , så slipper ho å føle noe i hop med ham .

Ho skjønner da det at det ikke bare kommer av at han er gammel , når han farer så saktelig fram . Han skal liksom ikke skremme henne , han vil være snill mot henne , så ho skal være snill igjen . " Ja-a , han kan tru det ja , na gammelerikjen , at 'n ska få lur ho te . At han en eneste gang skal få henne til å komme seg i møte . "

Når ho føler at han ser på henne , og skjønner at han tenker på hva ho bærer ‐ han ser på magen , han ser på reva , kommer med et ekstra hehe og et ekstra blunk da ene kua kalver ‐ så tåler ho det snart ikke . Iltert snur ho seg og går ut . Da hører ho han snøser etter henne :

" Kjerringnøkker . "

Det synes så tydelig hvor han gler seg at ho blir arg på ham for det . For det skal ikke være hans barn .

Selv tør ho ikke gi rom for gleden over at ho skal få et barn . Mange dør i barnseng . Enn om det går slik med henne ? Og barnet ‐ som vil ligne Pål ‐ blir igjen . Og Jo ser at det ikke er hans ‐ det stakkars , morløse noret .

Hvordan kan ho glede seg ? Nei , ho får det ikke til . Ho må heller være redd . Ikke redd for ho kanskje skal dø ‐ for da tok Vårherre henne ut av klørne hans Jo ‐ men for at barnet skal bli igjen alene . Da var det bedre de gikk med begge to , da , både ho og barnet .

Men om bare barnet går med . ‐ Alle hennes søsken døde små . I alle heimer ho vet om , har de mistet småbarn . Det er ikke frakt , det hjelpeløse menneskekrypet med det samme det kommer til verden .

Men da vil ho gå tida si forgjeves . Og slik er det for henne , at det er ei mye verre tid enn for andre kjerringer , for ho vet ikke hvem som er far til barnet . Ho sitter som aktverdig kjerring på største garden i grenda , og vil bli å ligne med ei lauparbikkje som horer borti småskogen .

Å , det vil nok komme ut , hvis han Jo lager oppstyr når ungen er kommet .

Det legger seg så utover henne at ho kommer i tanker om at det kanskje var bedre barnet ikke var tilemnet .

Ho løper rundt på markene og jager sauer . Jo kommer og tar strengt i . Ho er ikke nødt til dette , de har tjenestefolk . Og vildret sauene deres seg nedpå Nerheim , sa nok ikke far hennes så stort om det . Andre garder grenser ikke med dyrket mark til Oppheim . Ho trenger ikke tane slik med sauene . De farer ikke lenger . Er det så ho vil fare ille ?

" Du må kje tru det er nåkkån løstmat , det kan gå så gale te at du kan kje bli med ban meir . "

Han har ikke før nevnt tilstanden hennes med alvorlige ord . Han får henne til å tenke på at det følger ansvar med å bære barn . Men det var så gremmelig at det var han som skulle minne henne om det . Ho vet sjøl hvilket ansvar en har , den som skal bli mor .

" Bli mor ‐ mor ‐ . "

Ho står og ser nedi jorda . Mellom halmstubbene etter kornskurden har det spiret grønt . Men snart vil frosten ta det .

" Det blir likar , ta her , Gunhild , når tia di er ute . Det vil lagast mykje da , når ta her er oversegstått . "

Hendene hans henger så tomme ned ved sidene der han sakte rusler etter henne mot husene .

%Gunhild kan være viss om å treffe Pål når ho går til møtestedet deres . Der de første gangen hadde hverandre . Det er møtestedet , om det aldri blir nevnt mellom dem at de skal treffes der . For de nevner aldri noe om å møtes .

Men når Gunhild vil treffe Pål , så går ho dit . Og da sitter han oftest der , eller han kommer straks . Ho spør ham om han noen gang er der , og ho ikke kommer ‐ ? Det er sjelden , det .

Ho stunder ikke slik etter at de skal eie hverandre , nå som ho er med barn . Ho stunder bare etter å se ham . Høre røsten hans . Kjenne de lange , vakre hendene stryke håret sitt . Det rødbrune håret som han synes er vakkert .

" Når banet kjem , får du vel kje tida te å møt meg slik som no , " sier Pål .

Det har han tenkt på , men ikke ho . Det farer ilt gjennom henne . Hver gang det blir mørkt og trist og tungt omkring henne , kan ho ikke få springe ut , som et barn springer ut til leiken . Da skal ho bli nødt til å være voksen .

" E får vel ikkje sjå banet heller e , før det bli så stort at det spring bortover markan . "

Ho vil bli alene om å bære dette . Alene skal ho ta støyten av Jo når barnet syner likskapen sin . Og det vil bli en støyt , kjenner ho Jo rett . Han kommer ikke til å jage henne av garden , det gjør han nok ikke . Han kommer heller til å holde henne inne , holde henne i band , i taum . Ho får smake hva det har med seg å leve på nåde , helst .

" Hvis banet bli lik meg , må det gå der lell og sei far åt'n Jo ... . "

Ungen vil få svi for det .

Ho har ofte sett Jo temme unghest . Det var hard skjøt .

" Han hamle kje i stillån da , kar'n . "

Fører det da ingen veg ut av dette ? Skal her ikke finnes en eneste råd ?

Det vil ikke nytte å få med seg han Pål og rømme sin veg heller . Jo vil lete henne opp , ho er lovlig gift til ham . Han vil tvinge henne tilbake , han vil taumkjøre henne heim igjen . Like lite som han slipper fra seg en eneste skilling han har rett til å beholde , vil han enda striere stå på retten til å ha henne som kjerring på garden . Om han inderlig godt visste at ho ikke var til viljes med å giftes til Oppheim . Ho hadde tydelig synt ham uviljen sin da de var og bad til bryllups .

Det seige hestehandlerlynnet hans ga aldri opp når de var i seng etterat de var gift . Trått og smått og tålmodig saug han seg innpå henne . Han måtte da forstå at ho ikke hadde noen slags godhet for ham , eller hug på ham . Men ho skulle , han hadde krav på det , rett til det . Og ho skulle ikke slippe . Ho slapp aldri ‐ når bare han hadde lyst .

Nei , ho kommer seg ikke fra ham ‐ i live .

Men han ‐ han ‐

" Vi kunn tatt'n Jo tå dagå ... . "

Pål kommer med ansiktet helt inn til hennes , og øynene hans står rett inn i hennes øyne , som prøver han å se om der lå noe bak disse ordene .

" Kor du får slike tanka frå . Du kan kje mein slikt du sie no . "

" Din stakkar . Vil du heller at e ska li slik som e lir no . "

" Du veit ikkje ka du snakke ti , Gunhild . "

" Ei oløkk ‐ hende ofte . " Ho snur seg fra ham mens ho grunner på dette . Ho kunne hjulpet til med det ‐ at han Jo kom ut for en ulykke .

" Du er tullåt , Gunhild . "

" E bli det kanskje snart . "

Ho kommer til å gå så lenge og grunne på dette her at ho for visst blir tullet av det . Ho blir galen ‐ vill ‐ fanden vil fare i henne , slik som i den budeia . Da kommer ho til å gjøre noe ‐ noe farlig ‐ . Ikke gjøre seg sjøl noe , nei , eller barnet . Jo ‐ Jo skal ho gjøre åt .

" Lova meg å ikkje nemn slikt meir . "

Ho svarer ham ikke . Han snur ansiktet hennes mot seg . Tar om det med de gode hendene sine , så han får se inn i øynene hennes igjen . Ho lar ham få se det da , det svarte hatet mot han Jo som får breie seg stort og fritt ut i henne , om det er aldri så stygt .

" Du må ikkje spring te med nåkkå så du lyt fø ongjin på tokthusa . "

" Hald fred med deg . Banet vårt ska kom åt ver'n heim i stuån . "

En vakker dag ble det helt mørkt rundt Taus-Marit . Nå er ho ferdig på Oppheim , nå vil ho heim til folket sitt .

Gunhild får ta en tur med henne rundt i husene som da ho var bare vekjongen og Marit synte henne alt som på Oppheim var . Tårene drypper fra de brustne øynene , drypper på feller og garnhesper , på lin og vadmel , på silke og dunvar , på sølv og tinn .

Til sist gråter ho om halsen på hver ku , lar litjkalven sutte på fingrene sine . Får de sky sauene , ennå oppskremt etter nedjaginga fra fjellet , til å stå rolig og la seg klø i ulla . Til hønsene har ho smuler i skjørtelomma , de hakker handa hennes lenge etterat den er tom . For Marit er det et kjærtegn .

Så legger ho plaggene i kista si . Ho famler ikke mye etter hva som er hennes . For Gunhild ser det ut som ho lukter på klærne . Et svart silketørkle står ho en stund med i handa .

" Det er ditt , ta og , Marit , " sier Gunhild .

" E veit det , ban , e undrast berre på om du vil ha det . "

" Takk , " hvisker Gunhild , det uvante ordet kan ikke sies høgt . Så knytter Marit det svarte skautet på Gunhild , og Gunhild føler det som kler ho henne til sorg .

På denne turen tar ikke Jo med hest for å handle bort . Gunhild ber om å få være med på reisen .

" Ne , e tek ikkje med ei bantung kjerring på såpass lang tur . "

" Så tung er e no ikkje enno da , det visest berre før den som veit det . "

" Ho Marit veit det kje ? "

" Nei . "

" Så spar ho før å få veta det . "

" Korfør det ? "

" Du må da begrip at det bli tønger før henna å reis tå garda når ho veit det . "

" Ho trøng kje få veta det før di om e bli med på tura . "

" Du bli kje med . "

" E har alder bedd deg om nåkkå før , Jo . "

" Så be om eitkvart rimelegar . "

" E berre be om å få bli med . "

" Nei . "

" Jau , sie e , jau og jau . "

" Kor barnaktig du er , Gunhild . "

Han går for å sko hesten .

" Å han innerleg gje du kjaurt deg i elva , din tykje . "

Ho hadde vært så sikker på å få være med at ho i det stille hadde ordnet seg på reis . Ho hadde ikke sagt det til Marit eller de andre tjenestefolkene . Det var nesten som ho hadde vært redd for det , ville ikke noen skulle forstå at ho hadde tenkt seg til å bli med . For ho hadde hatt tanker som ho hadde vært redd for , redd for overfor seg sjøl til og med . Og hvis da noen så henne gjøre seg i stand , hadde det stått for henne som om de og skulle skjønne tankene hennes , dem ho ikke hadde villet skjønne sjøl .

Det hadde ikke falt henne inn at Jo skulle nekte henne å bli med . Det var så urimelig , så inderlig på tverke . Det hadde ikke kommet mere dust på henne om han uventet hadde slått til henne midt i fjeset .

Ho hadde tenkt at denne turen kom som laget . På denne turen kunne det hende ‐ noe . Når ho kjørte heim igjen med Jo alene over Kleiva . Denne turen sto for henne som på bikken mellom liv og død . Ja , det hadde ho tenkt . Akkurat det .

Ho hadde våknet om natta fordi ho hadde drømt om det . Drømt at ho kjørte en oppskremt hest i vilt trav . Ho sto i vogna ‐ tviholdt på taumene ‐ elva mol nedi gjelet ‐ buldret og mol over kvasse steiner som var rauset ned fra hver side . Fra de bratte sidene ‐ en lang og steinete skråning fra vegen og ned ‐ fra vegen der ho kjørte i langtrav heimover ‐ alene .

Og drømmen hadde ho tatt som et varsel . Ho hadde trudd seg å være sanndrømt . For Pål hadde sett det . Sett at dauen sto mellom dem . Og denne dauen hadde ho drømt om . Og så hadde Pål sett at de skulle få hverandre . Så hadde ho ligget og tenkt på , etterat ho våknet opp av drømmen , at nå skulle ho slippe å vente stort lenger . For Pål har sett det .

Men så kom Jo og nektet henne å bli med . Det var som han hadde revet ruren av et sår , så det velter verk fram , tjukk og giftig , og fyller både øyne og hals . Presser tennene hennes sammen , får tunga til å svulme mot ganen , får fingerknokene til å stå kvite med stramt skinn over . Får barmen hennes til å hive seg som tung sjø .

Nå er ho ikke redd for hva ho har tenkt . Nå skal tankene få komme klare og frie . La dem være svarte og hatige . La dem bare være avlet hos hinmannen . Ho kjenner seg i denne stunden god for å tilskrive ham sin sjel .

Og så sterkt er hennes ønske om alt ilt over han Jo at ho ville ikke undre seg det slag om det skjøt som et lyn bort i smia og drepte .

%Om morgenen hører ho Taus-Marit rote opp i varmen .

Jo hadde kvelden forut flyttet senga inn i stua , der han vil ho skal ligge mens han er borte . Sjøl har han lagt seg i karmsenga i kammerset . Slagbenken på kjøkkenet har ho Marit ligget i denne siste natta . Gjeterjenta , som skal være hos dem over vinteren , har fått rommet til Marit under fellen hos andre tausa på loftet . Det høvde seg slik at ho og het Marit .

Det er mørkt ennå , og Marit har sikkert ikke tent lys , for da Jo står opp , hører Gunhild ham famle mer enn Marit .

Ho hører dem ete . Hører Jo dra vogna ut av vognskjulet . Han drar tungt , for kista hennes Marit hadde Jo og Jens dreng satt uti vogna i går kveld og støttet under skjækene . Ho hører Jo leie ut hesten , hører Marit ta tørklærne og sjalene sine ned fra knaggen .

Nå henger her ikke noenting mere på knaggene på Oppheim som kan minne om Marit . Det svarte tørkleet har Gunhild gjemt i kisteleddiken sin .

Ho hører dem tale stille sammen , som bror og søster i stemmen , ordene kan ho ikke høre . Vil noen av dem komme inn ? Ho legger seg til rettes som ho sover . Men de kommer ikke .

Så hører ho på fotlaget at Jo holder hesten stramt i taumene mens Marit stiger i vogna . Hører det knirke i seletøy og skjæker da han sjøl skrever oppi . Hører hvor han holder hesten igjen nedover bakken så ikke vognrammelet skal bli så kraftig at det vekker den som han trur sover .

Lenge , lenge hører ho vognrammel for ørene .

-Marit , Marit , e ska alder sjå deg att ‐ å nei ‐ er dem reist . "

Ho er i ett sett borti vinduet .

" Sa e farvel med deg i går kveld ? "

Det er så vidt det er dagsrand i aust . Himmelen er skyet , et jevnt , ubrutt og ensformig skylag . Dagen vil bli grå .

" ‐ Du tek vel lyset , du veit det trøng ikkje stå att åt meg . "

Så hadde ho ikke engang sagt godnatt til Marit . Aldri har ho heller brukt det ordet , men da , siste kvelden , kunne ho godt ha spandert det på henne .

Men Marit , hvorfor lettet ikke ho på døra før ho fór ?

Så går det opp for Gunhild at Marit bad farvel med henne etterat ho hadde bedt farvel med alt det andre på garden , da ho knyttet på henne tørkleet . Ho hadde tatt rundt henne og lagt henne inn til seg , strøket henne over håret . Gunhild hadde etterpå kjent at ho var våt i håret . Men ikke et ord hadde ho sagt . Slik hadde ho tatt farvel med henne , ho Marit .

Iskald på hender og føtter smetter Gunhild seg under fellen igjen til det lysner .

Helgemessflaumen setter inn , så om Jo var ferdig til å fare heim , kan de ikke vente ham denne veka , slik som regnet bløter opp vegene . Gunhild kuter frossen husimellom , bare i det lune fjøset kjenner ho ikke frost . Godvarmen fra dyra varmer mer enn stuevarmen .

Ho sitter med åpen ovnsdør om kveldene og karder haustulla og hører på stormkastene og regnsildret . Når ho har grovkardet et passende la , togger ho det opp og stapper det i kasen . Det er en kase far hennes har gjort .

Faster Mali har bydd seg til å ligge hos henne . Gunhild sier det er ikke verdt .

" Nei , du er vel vant te kar no , " svarer faren borti , " så det gjerst ikkje med faster lenger . "

" Ser du kje ho har fått nok kar med det først ? " Faster Mali nuver ham med øynene .

" Hæ ‐ hehe ‐ sie du det , sie det det ? " Og Vigleik får brått ærend ut .

Er det far hennes som kommer nå , siden ho har ham slik i tankene ? Nei , det er ikke ved døra det pusler . Det kakker sakte på vinduskarmen . Ho sanser ikke å være redd før ho er borti glaset . Det må være kjentfolk siden hunden er stille . Men så kommer ho på at hunden er blitt med han Jo , for den var borte da Jo var faren .

Skinnet fra ovnen gir ikke nok lys hit bort . Ho snur seg for å gå ut i gangen og rope på Jens . De har lagt seg , tjenestefolkene .

Men så slår det henne at det er Pål . Slagvinduet har ikke vært åpnet siden i sommer , så ho vet nesten ikke hvordan ho skal få det opp . Både bislagdøra og ytterdøra vil tjenestefolket høre . Nei , ho må få ham inn gjennom vinduet . Ho tør ikke banke på vindusrammen med ei vedskie heller , som de ellers pleier når vinduet går tregt , men ho får da trykket såpass på den at Pål lirker vinduet opp med tollekniven . I det samme tar stormen det , og river den nesten av hengslene .

Ufsdråpene slår Gunhild gjennomvåt før ho har ham inne i stua hos seg . Ho håper inderlig at stormen overdøver knirkingen av vinduet da Pål sliter det igjen .

Ho drar ham med seg bort til ovnen , må få se ansiktet hans i lysskjæret . Å ‐ så våt han er . Ho tar først huva hans og henger på etasjedøra , den har farget av så han er rød over panna og foran ørene .

" Har ho mor di brukt kjøpfarg åt rauhuvån din ? " Ho må stryke over rødfargen med pekefingeren .

De blir stående lenge og se hverandre inn i øynene .

Ho må få trøya hans og å henge opp på snora over ovnen , men han vrir seg da ho sier han må av med buksa . Sjøl har ho tatt av bluselivet og har serken oventil . Ho kniser som en jentunge fordi han kvier seg for å ta buksa av .

" Har du ikkje unnbrok på , da ? "

" Ho er lik våt . "

" Nei , da får du misanten rang tå deg ho og . "

" E kan da kje gå her og vas spillnakjen . "

" Smett deg neri sengja . "

Ho står og ser på ham mens han sitter på sengestaven og smetter av seg først ei svart vadmelsbrok og så ei lerrets underbrok . Han prøver hele tida å skjule seg , men det er ikke til å unngå at ho får se noe av det ho står og glaner etter . Men nakne mannfolk er slettes ikke pene , tenker ho og kliver opp på krakken for å få hengt buksene vel til rette på snora .

" E ska hent en mjølkdråpa og varm åt deg . "

Han er sovnet da ho kommer inn igjen med melkekummen som ho setter i ovnsetasjen . Det var da underlig så fort han sovnet . Så rart han sover . Ho hører ham nesten ikke puste , det er som han ligger i dvale . Ho setter seg forsiktig på sengestaven og ser på ham .

Hva er det med han Pål som gir henne slik lyst til å eie ham ? Å ‐ han er så vakker , han Pål . Det bølgete , lyse håret , så mjukt som silke , med så fin og gul en let . Å ta i det gir samme kjensle som å holde en daggammel kylling i handa . Og så den høge panna , høg og smal og kvit som en marmorvegg . Nasen er ikke slik som ho ville hatt den , den er for tynn , og kinnene er noe innhulne . Men munnen ‐ å den munnen . Det er kanskje toskete å ligne munnen til en kar med roseblad , men det er nå bare for seg sjøl ho sitter slik . Det er en egen farge på leppene til Pål . Ho har sett den fargen i en steinsort de som barn kalte kjøttstein . Ja , kjøttstein er denne munnen .

Stille kler ho av seg og smetter seg nedi til ham , etter å ha lagt godt i ovnen . Han rører litt på seg , men flytter seg ikke for å gi henne plass .

" Han er kje vant te å ligg attmed nåkkån . "

Gunhild gjør seg så lita som ho kan , men han blir bare mer og mer urolig , og så våkner han .

" Gunhild , er du koma oppi åt meg ? "

Ho må ta på ham og stryke ham over nakken , og ønsker at skuldrene hans var nakne , ovenom beltet kunne han vært naken .

" Det er best du lette litt på deg og sleppe meg fram . " Han er alvorlig .

" Kleån din er sikkert ikkje tør enno . "

" Men e må da ha skamvett , her ligg e i ektesengjen dåkkårs i lag med deg . "

" Det er no vel det sommo kor vi ligg hen . "

" Nei , før meg er det ikkje det sommo . "

" Det er no vel godt og varmt oppi her . " Ho smiler mot ham og rikker seg ikke . " E frøkta før at e har ikkje løst te å bli med deg borti småskogjen i ta her veret . "

Ho ser mot vinduet , men ho mere hører enn ser regnet mot ruta .

" Gunhild , du lyt slepp meg fram . "

" Ka kom du hit ette da , din tosk . "

" E tenkt først berre å sjå deg gjennom glaset , men så visst e kje ordet tå sjøl , før enn e banka . "

" Når du først er komin hit , kan du no vel roa deg tess kleån din er tør , iallfall . "

Han skrever over henne . Han har det så travelt med å komme seg ut av senga at han sanser ikke etter om ho ser . Han får på seg underbuksa , det er gule omriss der den har vært våt , men den er visst ikke så verst tørr nå . Han setter seg på krakken og ser inn i glørne .

" Pål ? "

Han rører seg ikke .

" Pål ! "

Han ser så pint ut .

" Ser du nåkkå no igjen , Pål ? "

Han legger ansiktet i hendene . Det er så vidt ho hører hva han sier .

" E syntest e låg dau borti sengjen der . "

" Kan du kje koma hit og leva littegrann først , da ? "

Han ser på henne som har ho gjort narr av ham . Det var da spitord , skal ho være ærlig , men han tåler aldri et halvdrege ord . Tåler ikke et spitord uten å bli sår .

Kunne ho nå perse ut noen tårer med litt forsakthet og anger i , så hadde ho straks hatt ham i senga hos seg . Men ho vil ikke gjøre seg til for ham , nei det vil ho ikke . Han kan komme lell .

Å , dette blaute hos ham . Ho ville slitt det ut og kastet det vekk . Men da ble ikke han Pål han Pål . Har ho vel noen gang sett et slikt ansikt til å syne sjelen fram , som himmelen spegler seg i dammen . Og det er ho , bare ho som får se Pål slik .

Ho har sett ham sammen med andre , han ser sjelden på folk . Hvor han må kjenne hver en prikk på skoene sine , slik han gransker dem . Og golvfjølene ‐ hver en kvist , hver en sprekk saumfarer han med øynene .

Nei , folk får ikke se dette damspeilet . Men ho kan få det til å kruse seg og få det til å slå med krappe bårer . For han tåler så lite av henne . Bare noen få slike ord , og det blir uro i vassflata .

Men ho er litt arg på ham . For det er andre gangen ho byr seg fram til han , at han bøyer unna . Det er ikke av andre enn Pål ho kunne tåle dette .

Men han var vel ikke slik , var det ikke for at ho var lovfestelig bundet til en annen . Til han rakkars Jo . Men han skal ikke få eie kroppen hennes alene . Her skal bli mange unger som ligner Pål . Ho må le ved det .

Pål ser vantru bort på henne . Ligger ho der og ler ?

Men da kommer det tårer i øynene hennes .

" Å Pål , korless kan e få sagt deg ka e lo åt . Det var'n Jo ‐ . "

" Lo du da du tenkt på'n Jo ? "

" E lo for di e var arg på'n . "

" Ler du når du er arg , du da ? "

" Hvis e er arg på deg , så gret e . "

" Er det tå di det er tåra i auå din no , da ? "

" Nei , no er e kje arg på deg , Pål , e kan alder væra arg på deg lengje i gongjen . "

Så godt det var å få begynne å prate , å få ham tilbake igjen fra det ukjente .

" I sta var du arg på meg ? "

" E førsto ikkje ka du ville her , anna enn ‐ anna enn ‐ og så bydd e meg te ‐ og så ‐ ville du kje lell . "

Ho blir varm oppover halsen , i ansiktet , liketil ørene brenner før ho får sagt dette , men ho ser likevel rett på ham hele tida .

Han ser på hosene sine , de er grå og rødstripete på tvers , helgehoser .

" E skjønna kje at du kan sjå nåkkå ti ein slik stakkar . "

" Ta mjølkkommin som står i øverst etasjen i omna , før'n bli før varm . "

Han stuper seg over brystet hennes , borer ansiktet inn i halsgropen på henne . Ho armer om ham , heit og glad , nå kommer han .

Men han gjør ikke det . Han ligger på kne foran senga og gjemmer bare hodet sitt hos henne .

" E kan kje gjera det ‐ no når du er med ban . "

" Det bli da kje ilt åt meg . "

" Vi får daga te sa ‐ seinar . "

Da tvinger ho hodet hans opp og kysser ham hardt , lenge . Og nå er det han som smiler mot hennes alvorlige ansikt , enda det er blod på munnen hans . Er det ham eller seg sjøl ho har bitt til blods ? Kanskje begge .

Jo har kjøpt en temming på turen ; den er ikke skåret , så det tegner til å bli en villing . Jo setter den sjøl på stallen og lar Jens dreng ta gammelhesten . Unggampen får havre , men ikke en eneste klapp etterat den kommer i båsen , enda den skjelver over hele seg . I det svette hårlaget vises merker etter svepe . Han har kanskje ikke vært så god å hanskes med på turen .

Jo sjøl smaker nesten ikke mat før han går til sengs . Han legger seg i kammerset . De roer seg alle tidligere enn vanlig den kvelden .

Det blir ingen karding med Gunhild . Ho legger godt med torv inni ovnen og sitter og ser på ljøsken fra varmen .

Det er stilt og klart ute i kveld . Månen er i veksan , og den tegner opp på golvplankene rammen med alle de små vindusrutene i . Så fort den flytter seg , denne opprutete firkanta flekken . Ville bare tida gått like fort . Hennes tid , disse månedene til barnet kom .

Ho har hatt det så godt i disse dagene etterat Pål var her og til Jo kom . Her var slik fred . Det var som om det var Pål som var ute og reiste og skulle komme igjen til henne .

Så kommer Jo med en galen grahest som skremmer opp hele tunet . Sjøl har han leirete hatt på seg , trøya er knapp laus og støvlene med løsnet såle . Nedover haka har han skråtobakksgrimer . Så han ikke så trøtt og gammel ut ville han vært som en grahest sjøl , der han hengte i taumen på den steilende gampen .

Pål hadde vel aldri greidd å temme en hest . Men ei slik villmerr som ho er , får han til å gå rolig som i taum etter seg . Ja , rolig ‐ ho småhopper helst etter ham , eller rir som ei øksen ku bare ho ser ham .

Det suser for ørene , tårene flommer henne nedover kinnene , der er det igjen ‐ ho tør ikke røre seg . Det er noe smått ‐ det bobler ‐ ligner på vind i magen , høgt oppunder bringebeinet . Men det er noe ho aldri har kjent før . Det banker , det sparker . Det er barnet det er liv i . Ho kjenner liv .

Ho tør ikke legge handa dit . Ho tør ikke røre seg , er så redd for å skiple den lille rørslen .

Munnen smiler og tårene triller og triller . Det er liv i hennes barn og ‐ og ‐ hvem sitt ? Skjorteermet stryker bort både tårene og smilet .

Hva hjelper det henne om ho slår knyttneven i sengestaven , om ho raser , om ho avmektig gråter mot puta . Like uvisst er dette for henne , alt til barnet kommer .

Å , fikk han aldri se det ‐ han inni kammerssenga . Hvorfor spente ikke grahesten ham ihjel på turen . Hvorfor skulle han komme heim like levende og like ruvende i vegen for henne ‐ og for Pål .

Månelysfirkanten skinner nå skeiv på dørstokken . Snart vil den fare oppetter døra , bortover veggen , så blir det til slutt bare et skimmer i vinduskarmen . Siden kommer grålysinga og raner sølvskinnet . Så kommer en grå dag . Mange grå dager .

Kunne ho vært kar og ta på reis , komme heim med grahester og være den som rådde over plikt og frihet til alle i huset .

%Det er martnadsdag , og Gunhild og Litj-Marit er alene heime . Gunhild tar fram småplaggsaumen sin . Ho sitter hele dagen og syr på barnetøyet og tenker på ungen og på Pål . Føler han ikke at ho er alene ? Kommer han ikke ?

Ho sitter ved stuevinduet , for der kan ho se nedover vegen . Men det ho får se da det tar til å skymes , er han Jo som kommer balende med raustuten han spilte av Hallset'n i bryllupet sitt .

" Her skal bli noe til avl , " tenker Gunhild . Ikke bare barntung kjerring og følltung merr , men nå bærer det laus med kalvtunge kyr også .

Ho blir lei av å se på balet hans med å få stuten i fjøs , og går ut for å hjelpe ham .

" Kom deg inn , kjerring , og det i ei satans fart ! " skriker han til henne .

" Du makte'n kje ålein . "

" Ha deg unna , sie e , det bli merkje på bana . "

Da skyndar ho seg opp kloppa , men må stå der og følge med . Jo tar tak i neseborene til stuten , men gang på gang glipper taket , for oksen slår med hodet .

Stuten er mannfolkvond , det vises godt , de fleste stuter er det . Hadde bare ho fått leidd den , skulle han sett hvor fint ho hadde fått den i bås .

Der skulle Jo til å dette , det er glatt framfor fjøsdøra . Oksen tror seg å ha overtaket og burer så rutene klirrer i stua . Gunhild synes det lyser helt hit fra de blodskutte øynene til det rasende dyret . Det er ikke et dyr som slåss for livet , det er et dyr som i vilt raseri vil ta liv .

Ho hitter på noe der ho står , det er som djevelskapen til stuten forplanter seg i henne , ho blir så godt heit av den .

Men det er et fint avlsdyr .

Der bærer det inn fjøsdøra . Det blir så merkelig stille .

" No har oksin drepe deg , så spart'n meg før den omakjin . Gje hinmann fekk sjela . "

Det rangler i tjor , og der kommer Jo ut alene mens han koster av trøyeermet . Det er grønt av slevje fra stuten .

Litj-Marit har øst opp grauten da de kommer inn .

Gunhild mener å ha sett bjørnefar mens han var borte . Jo vil vite hvorhen det var , var det nær husa ? Når de har ete , er det ennå ikke for mørkt til at ho kan syne ham , mener ho .

" Men du har vel bala så gale med sa okså at det har leita på kreftin ? "

" Nå , det var no eit spark ta og , ja . " Han tørker seg om munnen med handbaken , og stryker av handa på brokreva .

" E skull ikkje venta at du orka gå med meg bortigjennom i kveld heller , da . Men det kom no før meg å nemn det . En ska kje vent at du kan klar meir i dag . "

" Å jau da . " Han biter seg ei skrå . " Sløng berre på deg eit tørkle , så tek vi oss ein tur borti småskogjen , du og e . "

Ho må se på ham . Mente han noe med denne " småskogjen " ‐ har han skjønt ‐ ? Nei , han ser i grunnen ikke slik ut , høres ikke ut til det heller . Han klemmer gammelhuva på og hufser seg til rettes inni trøya , som skal han rettelig kjenne etter hvor ung og kåt han er .

Fort går ho foran ham . Men tankene må være enda rappere , skal ho kunne få klart for seg hva det er ho egentlig vil med dette her . Men ho er så oppskaket at det er vanskelig å tenke klart . Ho vil ikke la ham slippe fram ved sida av seg , vil ikke at han skal se ansiktet hennes .

De går forbi der ho pleier å møtes med Pål . Men ho angrer på at ho gikk dit , ho kunne gått i ei anna lei , for ho fikk slik skjelv over hele seg ved å gå framom her .

Skal ho ta ham med seg bortpå myra ? Hoppe fra tue til tue helt utpå søkkmyra ‐ så trør han feil ‐ så jumper han nedi ‐ så synker han ‐ . Nei , ho kan like godt komme til å trø feil sjøl . Og så lett lar han seg ikke lure , han Jo . Ho er kommet nesten til myra nå .

" Finn du kje att kor det var hen ? "

Han begynner vel aldri å få mistanke til henne om at dette ikke er som det skal være .

" E tykje du fer og kroka både hit og dit . "

Ho tør ikke svare ham . Ho kjenner seg så rar at røsten hennes også blir rar , skal ho si noe . Men han er vant til at ho ofte ikke svarer ham , og kommer kortpustet etter .

Ho tar til å gå opp skrentene som stiger opp fra myra .

" Ka gjor du med å fara så langt frå huså i dag , da ? "

Nå må ho si noe , ellers snur han . Ho klemmer hendene mot brystet ‐ kjære deg , hjertet mitt ‐ dunk ikke slik , da .

" Det var så bra eit ver ‐ og så ‐ så ‐ så er det så lett oppi høgden her ‐ . "

Oppover ‐ oppover ‐ ho skal sprenge ham ‐ ho skal gå til han stuper . Men ho blir andpusten sjøl av det . Etter hvert som skrentene blir brattere , dess fortere dunker hjertet i brystet , dess tyngre blir det å puste , dess sterkere suser det for ørene , og dess villere blir tankene . Ja , de danser vilt om i hodet på henne , tankene hennes nå .

Nå må det skje noe . Nå er ho kommet i slik spenning at ho kan ikke greie å tenke på at ho skal ned igjen , ned igjen til Oppheim til uvissheten , til opprørstankene , til hatet . Skal ho gå ned igjen , så skal ho gå ned igjen alene .

Nå er de snart kommet opp . Opp ‐ ? Opp på ‐ ‐ Blåhammeren . Dit frampå skal han få bli med henne . Frampå den farlige Blåhammeren .

" Her vil vel ingen bjønn labb frampå , " mener Jo .

Nei , det er farlig frampå her . Helt frampå er det farlig ‐ dit frampå som Gunhild går nå ‐ dit frampå som ho vil ha med seg han Jo .

Like farlig som skråningen ned til elva oppi Kleiva , kanskje enda farligere enn der , for ura ‐ den lause ura her nedfor Blåhammarstupet , ho er farlig , livsfarlig . Og framme på stupet er grunnen laus og utrygg .

" Ne-ei , Gunhild ! "

I det samme setter Gunhild i et skrik og triver ham i armen . Det er noe som rører seg i tusmørket innimellom furuene , så stort som en mann . Er det bjørn ? Har ho narret seg sjøl også , samtidig med at ho har villet narre Jo ? Eller er det ‐ er det ‐ hinmannen ? Har ho med sine syndige og stygge tanker manet ham fram ? Vil han skinnbarlig komme og hjelpe henne med det ho har satt seg fore ‐ hjelpe henne ‐ så han må få lovnad på sjelen hennes ?

Jo blir stiv og tar etter Gunhild han og , da dette kommer mot dem . Men det er ‐ folk ‐ det er Pål .

Han hopper fram og river Gunhild fra Jo . Jo rauser utfor hammeren med et belj .

" Jesus ‐ Maria ‐ om han ha reve deg med seg . " Pål holder henne så hardt inn til seg at ho kjenner hvor hjertet også hamrer i brystet hans .

Det ramler i ura . Det smeller i stein som blir løyst . Gunhild hikster inn til Pål . Da hører ho det roper .

" Hjelp ! H-j-e-l-p ! "

Jo har ikke slått seg ihjel . Han lever der nedfor stupet og roper til dem . Rådville står de og holder hverandre i hendene .

" Trøste oss , Gunhild . Vi kan kje let'n ligga der og skrik ‐ e spring ette folk . "

Ho slipper hendene hans , retter seg opp og ser på ham .

" Du ska kje spring ette folk . Du skal bli med meg nedunn ura og ‐ og ‐ . "

Ho blir helt vill i øynene . Ho ser det på det forskremte fjeset til Pål at ho må se vill ut , derfor sier ho ikke ‐ og kverk'n heilt ‐ som ho hadde tenkt å si .

" ‐ og sjå om'n ‐ " og så løper ho foran nedover skrenten .

Jo stønner og jamrer noe aldeles hjerteskjærende da de kommer ned . De får ikke tak i det han sier . Det renner blod ut av nase og munn på ham . Gunhild tar ham i føttene , og med et nikk viser ho Pål til å ta i overkroppen .

De kjenner ikke at han er tung . De kjenner ikke at de går . Det eneste Gunhild fornemmer , er urinlukten . ‐ Han pessa seg vel ut med det sommo han datt ‐ ‐ .

Jo jamrer seg når de trør litt i utakt . Gunhild ser svetten renne av Pål , ser ham se medlidende på Jo . " Han Pål blir aldri likar enn'n Pål . " Ho må snu seg for å se de to , da ho går fremst . Det blir visst vondt til Jo for hver gang , for da stønner han verre . Eller kanskje det er at han prøver si noe til henne .

Litj-Marit setter i et skrik da ho ser dem komme . Ho har sittet på hella , men springer opp og trykker begge hendene for munnen .

" Tei i still og gå tu vegja , vekje . " Gunhild kjenner at nå er ho også svett , det var som en flod med svette slo over henne da de nådde ytterdøra . Marit løper foran og slår opp døra til stua , og før noen av dem har tenkt over det , har de lagt Jo i senga til Gunhild .

Gunhild går ut på kjøkkenet for å henge på ei vassgryte . Men ho må be Litj-Marit gjøre det , sjøl må ho springe utom døra og kaste opp . Kan ho ha skadd barnet , tru ?

Å ‐ så fælt han roper ‐ . Nå begynner hjertet hennes å rase noe aldeles forferdelig fort i veg , ho må klemme hendene mot brystet . Så fast det er blitt . Ho tar på begge brystene , de er store og faste . Barnet ‐ barnet ‐ det må ikke ha tatt skade .

‐ Er det develn han roper på ?

" Satans yngel , " stønner Jo da ho kommer inn i stua igjen . Øynene hans er gulrøde . Pål sitter borti benken og støtter hodet i hendene . Det piper i bringa på Jo når han snakker .

" Slik står ‐ det ‐ te . Du skull ‐ ha meg ‐ tu vegja ‐ ulv i fårekleder . "

Så snur han seg mot Gunhild , det går ikke fort for ham å snu hodet .

-Engels ansigt ‐ helvedes ‐ ondskab i ‐ hjertet . Forbandet ‐ være du ‐ blandt kvind ‐ der . ‐ Slangen ‐ skal stinge din hæl . ‐ Forbandet ‐ for ‐ ban ‐ det ‐ skal ‐ kvinderne ‐ blive ‐ i ‐ din ætt . "

Litj-Marit kommer med et fat av det lunkne vatnet . Gunhild tar fatet fra henne og går bort til senga .

Det tar til å lysne . Jens dreng og tausene er ventende snart . Ho må prøve å få flidd av ham litt før de kommer .

" Morderske ‐ skjøge ‐ . " Stønnende vrir han hodet unna henne . Ho vrir opp kluten , men makter ikke å rekke handa ut for å vaske av ham blodet på kinnet og halsen , for disse øynene hans .

-Kem som enn ska ‐ koma te å ‐ eiga ‐ Oppheim , sa ska ‐ hatet ‐ førføl dem , ‐ så som ‐ det har før ‐ følgt meg ‐ . ‐ ‐ ‐

" Gjennem kvinderne i din ætt skal forbandelsen føres videre . Herren straffer inntil tredie og fjerde led . Og dig skal den følge alle dine livs dage ‐ . "

Støtvis og med ynk imellom kommer disse ordene , og er de siste Gunhild får sammenheng i av det Jo sa i denne verden .

Han må ha vært sterk lell , hurrin , siden det tar slik tid med ham . Det stinker voldsomt fra sengehalmen , og det er med nød og neppe at Gunhild skal klare å stå hos ham såpass lenge at ho vasker ansiktet hans . Ho må tenke på at det er både første og siste gangen .

Øynene hans er halvlukte og brustne , men da ho har vasket ferdig , retter de seg klare og stålkalde mot henne før de lukker seg for godt . Det var siste gang Jo Oppheim så sin ekteviv inn i øynene , og de ga ham ingen varme med på vegen .

%Ho går bort og tar i Pål .

" Det er likast du går heim no . "

Han raver ut som i fylla . Ho ser ikke etter ham i glaset . Ho sitter i benken og ser på Jo . Ho har noe å grunne ut alene .

Det er blitt helt lyst før ho hører Jens synge nedi vegen . Ho kan høre på skrattingen at begge tausene er med . Der ser ho dem nedi svingen . Ho løper ut på kjøkkenet og rusker i Litj-Marit som har lagt seg rund nedpå slagbenken .

" No kjem dem tå martnå . Skyndt deg og spring mot dem og fortel korless testand er , så dem ikkje kjem søngan te gards , her det ligg døyan folk . "

Gunhild finner tørkleet hennes , mens ho smetter på seg treskoene ‐ dakar , ho snufser og gråter , frossen er ho vel og , etter å ha smakt søvn .

Treskoene klaprer raskt nedover gardsvegen . Gunhild hører Jens hauke til Marit , og ei av tausene roper : " Står her nåkkå på ? " Fra vinduet ser Gunhild henne kaste seg inn til Jens . Han løfter henne opp og løper opp bakken med henne . Jentene tar på å springe , de og . Marit triver tak i dørkarmen så Jens må sette henne ned , ho vil ikke inn i stua .

Stille skrever Jens bort til senga . Gunhild har reist seg , men nå hiver ho seg utover bordet . Tausene står stille og forsakte borte ved døra . Budeia drar sakte døra i .

Jens kommer bort til Gunhild , og mens han støtter den ene armen nedpå bordet , legger han den andre om de ristende skuldrene hennes .

" Han har kje langt att ? " spør han sakte .

Ho prøver på å svare , men ho får det ikke til .

" Korless gjekk ta te ? "

" Jens , lat ho i fred no , " sier budeia .

Han snur seg mot dem .

" Gå sta , ei tå dåkkår , og hent ho Mali Nerheim . "

Innetausa går .

Gunhild kjenner seg ikke god for å se folk i øynene . Hennes er tørre og lukket da ho reiser seg . Ho går som ho sover da Jens leier henne borti benken igjen . Der legger ho hodet i armene sine og løfter det ikke før Mali kommer .

Jens går bort til Jo . Han løfter på kluten som ligger i fatet på krakken foran senga , han ser på blodet . Så slipper han kluten og gir fatet til budeia som går på kjøkkenet med det . Han blir sittende på krakken til Jo raller , han reiser seg for å lette hodet hans , men da trengs det ikke .

Så kommer Mali og Vigleik .

Stille står de alle ved bordet da Gunhild løfter hodet . Fem alvorlige , tause mennesker som alle har øynene rettet mot henne . Dette tykkes henne som en rettergang . Ho skal avhøres .

Ho drar pusten tungt inn , som rommer den mange timers tunge sukk .

Ho ser på tausene , de står der bleke og redde . Ho ser på far sin , han strever med ei fersk skrå , ellers ser han ikke ut til å være ille ved . Det hadde sikkert gått verre innpå ham , hadde han funnet gardshunden sin dau . Av fjeset til Jens kan ho ikke tyde mye , han ser mest granskende på henne . Det gir henne en usikker kjensle , er det skyld eller sorg øynene hans leter etter ?

Så søker blikket hennes til sist faster Mali . Der finner ho alt ho trenger i en slik stund . Medkjensle , samhørighet og godhet , og bakom dette et fast glimt som sier : " Lit på meg . "

" Han ha med seg raustuten frå Hallset da'n kom heim i kveld , " begynner ho , og sliter noen tråder ut av tørkleet sitt . De ble så gode å ha og se på , disse trådene . Så gode å beskjeftige hendene med . -Han bala fole før'n fekk'n inni fjøset . Og etterpå åt vi grauten , og så gjekk vi ‐ skull vi ‐ det var nåkkå som e tok før å væra bjønnafar , og så villa'n væra med sta og sjå , og så ‐ ‐ . " Ho ser hastig opp . De står alle likedan , spente og oppmerksomme .

Det går lettere nå .

" Så gjekk vi nedpå myra nedunn Blåhammara . Så meint'n Jo ‐ at vi kunn ‐ gå ein sving oppå hammarn . Han var vel klar tå dagja ‐ han ‐ snåva rett som det var , for det var bynnt å skymest . Vi sto og såg ei stund utover . Så tøkt vi nåkkå rørt seg ‐ så ottast vi det var bjønn ‐ ‐ og så kvapp vi så ilt båe to ‐ ‐ og så treiv vi ti kvaranner ‐ og så ‐ . "

Gunhild legger igjen hodet i armene . Ho gråter ikke . De andre tier .

" E trur e skreik ‐ for han slept meg ‐ han tenkt vel på ‐ at'n skull kje klip ti meg ‐ no ‐ for at det skull kje bli merkje ‐ . "

Ho blir med ett så iskald . Hvem hjelper henne til å komme på dette ?

" Korless fekk du tak ti hjelp ? "

Det er Jens som tenker på dette .

-Han Pål Volla var utfør nåven i det augblekkja da e skreik . Han ha visst ikkje hørt det så vel , men ‐ han ‐ ja , e fikk ikkje snakk så mykje med'n ‐ det kom kje før meg å spør ette di hell ‐ han kom no oppover ‐ og så hørt'n at'n Jo ‐ kor'n Jo ropa ‐ og så sprang vi ned ‐ han kom først oppå hammarn ‐ og så sprang vi ned ‐ og så bar vi'n heim . "

" Berre di to ålein ? " Det er igjen Jens .

" Ja . " Nå får ho gråte , trett og forløsende inn til faster Mali . De andre skifter blikk .

" Det var ein bra måle , det var ein bra vegamåle det ja , for eit kvinnfolk . " Vigleik flytter på skråa og nikker anerkjennende .

" I di testanda ho er , " hvisker budeia til innetausa . Ho svarer ikke , ho ser bare bort på Jens . Han snur seg unna blikket hennes .

Så tar faster Mali et overblikk .

Her er nå dag , en dag da mye må gjøres på Oppheim . Gunhild får legge seg i slagbenken på kjøkkenet . Litj-Marit , stakkar , blir igjen rykket ut av søvnen og får springe alle til hånde . Men Gunhild skal værsågod ligge , om en ikke venter det skal bli stort søvn med henne . Ho får seg en kumme varm melk og snur seg mot veggen . Det er somtid kvile i å høre andre arbeide .

Har de kiste på garden ? Hvis ikke får Jens kjøre til Nerheim og hente hennes , som de får låne . Faster Mali tenker seg om ‐ men flatbrødet som er i kisten får de legge fint fra seg på stabbursloftet . Så , de har kiste . Budeia får se etter om det er noe å rydde ut av den , og LitjMarit får vaske den . Mali og Vigleik får fli Jo . Jens får bære ut halmen og brenne den .

" Ja , folk får sjå her brinn likhalm , " og visste ikke av noen som var feig . Det går så ymse til her i verden .

Innetausa får gå i gang med å rå til mat , bløte lefser og koke ut grautfett . Sjøl får ho vel gå rundt og be sammen grannene . Ho som nå er enke , er ikke god for å gå rundt og be og stå for alle spørsmål om hvorfor han som i går gikk frisk og karsk omkring , i kveld skal legges i kiste , og synges ut .

Ingen undret seg over at den unge kona ble liggende etter denne ulykken .

Litj-Marit lot ikke til å ha hørt eller forstått det Jo rørte i da han lå og døde inne i stua . Pål hadde sjølsagt lås for munn , og en ulykke var det og ble det nevnt på folkemunne .

Så er han Jo for siste gang i båt . Noen arbeidskledde karer fører kiste og slede og spader over fjorden . Jordfestelsen skal finne sted senere , når det blir messedag .

Der må han stå i si kalde seng og vente mens de kaster opp grava . Men de legger av seg huver og hatter mens de senker ham . Johannes Vollen prøver å synge fore i et par salmevers som de synes Jo har krav på å få med seg på ferden .

Og som skikken er , enda den døde har tre alen jord over seg , legges spadene i kryss over grava , så han ikke skal gå igjen . Sleden de dro ham opp fra sjøen på , legger de igjen ved kirkegardsmuren . Der lå den til den råtnet . For lange fingrer holdt seg tilbake fra doning som hadde ført omkommen mann . Nei , den så ingen seg mon i .

Litt biteti og noen drammer varmer karene før de tar på heimferd .

Nei , det var ikke til å undres over at ho Gunhild ble liggende . Folk som hadde greie på at ho var med barn , tar til å tru at ho kanskje hadde " fore tå vegja " .

Ho tenker på det , Gunhild også , at de snakker . La dem snakke . Det skal mer enn bygdeprat til for å rive henne ut av sengevarmen .

Å , det er så godt , så godt å få kvile seg attpå ekteskapet . Ho har gått så spent hver dag , ikke bare siden ho ble gift , men lenge før det . Helt siden ho første gangen skjønte at faren var til viljes med at ho skulle giftes til Oppheim , har ho gått slik og spent imot .

Mens ho vokste opp og , når ho minner seg etter . Da ho diltet etter far sin til Oppheim , så lita at ho måtte se opp mot de voksne karene , sto ho der ved sida og fikk det i kroppen . Noe som ho merket var der , merket det i ordleiken , i blikkene , i fotlaget , i nikk og kast med hodet . Ho har vært så innlevd med det at ho har ikke tenkt over at det var der , før det nå var borte .

Det er så godt å vite at det ikke er der mer . Ho kan ligge og leike med seg sjøl at " nå knirker det i kammerssenga , nå skrever Jo over sengestaven , nå går det i kammersdøra , nå trør han over kjøkkengolvplankene , nå høres bislagklinka , nå smetter han treskoene på og klakker over hella , og bort ‐ bort ‐ bort ‐ . Og da døser ho så inderlig godt av .

Så blir ho liggende og kjenne på at ungen sparker , somtid så kraftig at det kjennes helt opp i halsen . Maten de bærer inn til henne , bryr ho seg lite om .

En dag gløtter Jens på døra . Han ser bare inn på henne , sier ikke noe . Gunhild orker så vidt å snu øynene bortpå ham , det er så godt å lukke dem til .

Utpå dagen kommer faster Mali og snakker strengt til henne .

-Legg deg kje fore . Du får kje meg te å tru at du sørje slik på na kalln . "

Gunhild ser på henne med øyne som er langt inne i hodet . Håret hennes ligger i en eneste uflidd vase på et skittent var . Fingerknokene er som fjell med daler imellom . Det er knapt de orker å plukke på fellen , de tynne , kvite fingrene . Men skitt har de under neglene , det synes at de har klødd en uflidd kropp .

" E ska hjelp deg å vask håret ditt , det får ikkje hjelp om du går med ban , det lir no kje så langt innåt . Så er no det gjort før enn det bli smellfrost . Så lyt du vask tå kroppa din i eit fat , du kan kje laug deg ti stamp , men du lyt ha tå deg nåkkå tå lorta som det lokta slik tå . Ungt mennesk , og så ikkje vør om det stanka enn driv tå se ‐ . Du for vel kje ill da di bar'n heim ? "

" Nei da , faster . "

" Det er godt å hør at det let ti deg . Sengja terer ho , her ligg du på tria vekå . Har du kje nok å ta hand om . Du har tenestfolk du har ansvar for . Ser du kje innetausa di , kor ho digrast , skulle mest tru ho gjekk på fallan fot . Far din er gamal , det er for stritt for han å ta hand om båe gardan . Var det kje før'n Jens dreng , var alt omkomme her på garda . Ka du ligg ette , når du er frisk og har beheldt bane . "

" E har vore så klar . "

" E kan kje tru det er bra hverken for deg eller bane at du ligg . Og guskjetakk for at du skal ha bane . Takk Han du og , for at'n heldt si hand om det spiranes livet . Ja , takk du te at du ska få det . For å seta enkje banlaus med såpass gard , det blei vel kje greitt med all slekten hans Jo . Visleg vart det lagt te rettes , ja . "

Da Gunhild sitter ved ovnen og grer håret sitt etter vasken , får ho slik lengt etter Pål . Hver kveld har ho tenkt at i natt kommer han . Han kan ikke la meg være alene med dette . Han må da skjønne hvor tungt det er .

Nei , det er ord ho bruker til andre , at det er tungt . Til Pål ville ho fortalt hvor det har lettet . Men det som er tungt , er at ho ikke kan snakke til noen om at det har lettet , det som var tungt .

En egen , kald glede renner gjennom henne når ho tenker på det . Og så greidde ho å belegge ordene sine så godt at ingen fikk grunn til å tru at ho ønsket Jo av dage , eller kunne komme på at ho hadde lokket ham med seg frampå stupet .

Men det var ikke bare deres skyld , hennes og Pål si skyld ‐ det hadde ikke vært meningen hans Pål å støte så hardt til Jo at han datt utfor . Jo var gammel og størven , han fikk bære skylda sjøl overfor Vårherre ‐ hvis det var hos ham han var havnet , da ‐ for at han ikke fotet seg likere framme på en slik farlig hammer .

Og ho har ikke synd på seg fordi om ho ikke fortalte det akkurat slik som det var gått for seg . Ho måtte si det slik det var sagt , ellers kunne folk få mistru til han Pål , tru ham til å ha hivd Jo utfor .

Ho har god lyst til å spørre etter Pål , men det høver aldri slik inn i praten . Han kan hverken være sjuk eller dau , da ville det blitt nevnt mellom tjenestefolkene . Men en dag får ho likevel høre noe , han er reist av bygda .

Men han kommer igjen . Det er noe ho vet for visst .

%Bortimot jul før innetausa en stor , velskapt gutt . Ho legger ut Jens dreng som barnefar .

" Godt drengemne , " sier faster Mali .

Gunhild manner seg opp for å tale Jens til rettes , så han ekter tausa . Jens drister seg da til å ta i matmor si . Han holder henne over armene , ho må trekke magen til seg skal den ikke nå borti ham . Han smiler ned mot henne .

" Det bli kje vørt , alt med det går andre fine hoppå lausreipa . "

Gunhild blir heit over ansikt og hals , han bør ta seg mere i akt , den drengen . Ho river armene løs .

" Hoppån slår , dem , Jens dreng . "

Han bare ler over kinnhesten som svir da ho går fra ham .

Verst at det er en staut kar . Råprat kan det være på ham , som på andre karer , men han er pen og sterk og arbeidssom . Men han er dreng , kanskje av plassfolk . Jo hadde ham med fra heimbygda , ho vet ikke noe om folket hans .

" Kall opp far hans , du , " trøster ho tausa .

" Han er visst lausban , " gråter ho , ho er her fra bygda .

Verre og verre . Men dette kan lage seg siden . Sjøl har ho nå tyngste tida igjen .

Faster Mali og far hennes ser ofte til Oppheim denne vinteren . Vigleik er så oppi det med den røde stuten .

" For eit kuslag du kan få ala fram , " sier han .

Sivert Hallset har vært på henne for å få kjøpe den igjen .

" Nei sel'n åt deg , " sier Gunhild , ho mente med seg sjøl at den stuten ville ho gitt tilbake til Sivert , ho synes ikke ho eier det som er vunnet i fyllespill .

" Er du tullåt , " sier faren da ho nevner det . " Visst eig du oksin . Du må kje finn på å ha'n frå deg . Og så gje'n vekk da , tullhøne . "

Det går mer og mer att og ned med drifta på Nerheim . De har bare ei taus til hjelp , og ingen dreng . Kalver vil han ikke sette på mer , sier Vigleik . Han har ikke slikt krøtterslag som på Oppheim .

" Så kyrn vi bale med , kan du berre ta tå når e er ferdig , " sier han . " Merra er kje så verst gamal , så ho kan du tak over nån år , hvis kje e bli hunder år , da . Og ho Mali lyt du lata få koma te Oppheim . "

" Du veit no ikkje om e får fleir levedaga enn du , " snøster faster Mali , da han sitter og legger ut om dette til Gunhild .

" Å jau , det veit e da . Slikt kjenner ein på seg . Og du bli sikkert og visst styggamal , slik ei helse som du har hatt all din dag . "

" Slikt er det no ein høger som styre med . "

" Hald kjeften din no , di poppelkvenn , så e får grei opp ti sa her med na Gunhild . Han Jens har så godt førstand , og er på husbondfolkje sitt best , så han kan du lit på i eitt og alt . "

" Ein skull mest tru du låg og anntest . "

" Tull meg kje tå , har e sagt ! " Vigleik slår neven i bordet . " Løtakje lyt di prøv å hald i stand , e trur kje høyet på båe gardå går ti Oppheimsløå . Men stuehusa trur e kje du får så stort bruk før . Den likast redskapen ska di ha heim hit , lat'n kje i alle fall stå att på Nerheim for ulåste døre . "

Han rusker tenksomt opp i skjegget .

" Det er ikkje arti for ei kånå som går sist på ti'n å bli fora med slikt prat . " Faster Mali herskjer iltert med hosebundingen .

" Det lyt da talast om , ho har kje kall te å ordn opp ti sa . "

" Det er no vel ikkje spådd at ho ska mist både kall'n og far sin sommo året . Så no tykkje e retteleg , Vigleik , at du ska tala om nåkkå anna . "

" Ja , du må tak god vare på raustuten . Og før all del , du må kje sel'n . "

" Gå no heim og sjå om varmin , du veit tausa vår er her og hjelpe te med husvask , så kjem e ette om ei rid . "

Faster Mali har mere omsorg for det som skal gjøres til jul , enn det som skal ordnes når ho er under torva kommet . Ho har nå ei hand med i at her blir vasket rundt og brygget og bakt på Oppheim . Så får ho etterpå låne den ene Oppheimstausa med heim til seg og gjøre julestri på Nerheim . Tausene liker dette byttearbeidet , og begge parter blir godt hjulpne .

Men som det sømmer seg et hus som har hatt sorg , blir her en stillferdig jul .

%Det er godt når dagene begynner å bli lengre , og den velsignede sola smiler fram at den ikke har glemt oss . Snart vet en ikke av før det drypper fra taket .

Ja , sola tar i så godt ho kan , og med noe hjelp av regn og vind får ho snøen til å gå steg for steg baklengs opp liene . Så ligger den til slutt som ei tynnslitt huve bare oppe på de øverste fjellskallene . Og det renner unna den som blank svette nedover svabergene .

Gunhild begynner nå å vente seg , og noen dager før sommermål før ho ei jente på seksten merker . Det ble ikke gardgutt , nei . Men det er mest som et guttefjes på henne , bredt og stort .

Ho ligger og ser og ser på ungen , hvem ho skal ligne . Men slike nyfødte unger ligner nesten ikke på folk .

Det setter ikke melk i brystene på Gunhild før fjerde døgnet , og var det ikke for at Anna , innetausa , hadde fått den gutten og hadde brystmelk så litj-jenta får suge henne , sto det ikke rart til . Gunhild merker snart at ho har ikke nok til ungen , som er stor og kraftig og trenger mye mat . Den suger grådig begge kvinnene .

Gunhild våkner med et skrik ei natt . Ho syntes å ha sett Jo stå over vogga og se på barnet . Ho kaver lenge i halvsøvne for å komme seg opp og jage ham . Han får ikke se barnet . Han må ikke . Han kan se det ho sjøl ikke ser .

Det lå slik angst over henne etter dette at ho må nevne til faster Mali at ho har drømt om Jo .

" Han går ette namn , " svarer faster Mali .

Gunhild kaller barnet Guri Johanna .

%Vigleik peser seg hver dag opp bakken . Han er storglad for dette barnebarnet . Det har ikke så mye å si at det ble vekjonge . Gunhild er da jente ho og , men likevel fikk han sitt største ønske oppfylt gjennom henne .

Han er blitt så tung for pusten , og hjertet er så rebelsk når han har strevd seg fram til Oppheimskloppa , at han må kvile en stund på hella før han går inn . Ofte kommer Jens og slår av en prat . En ser aldri på den karen om han har det travelt . Hører aldri han nevner det heller , enda en må forstå at han har mye å henge fingrene i , den som vil bruke vettet .

" Ho er vel unnagjort våronna på Nerheim no , " vil Jens vite . " Ja , e vøre kje så så mykje konn i år . Det bli nok for dåkkår på Oppheim å skjæra lell , i haust . "

" Så ‐ å , du har aldeles tenkt å gje deg tu onnå du , no da ? "

" E er punn torvån , enn så legg e helslaus i sengjen min før enn skuronna kjem , e , Jens farr . "

" Så ? E tenkje at om du fikk sjå eit levanes fint kvinnfolk , va du enno kar om å spring ette na , så sprek som ein hingst . "

" He ‐ he ‐ he ! " Vigleik viser gummer inni skjegget . " Det mått væra groveleg te skapnad på det kvinnfolkje som skull få meg te å spring no . "

" Men så er det no groveleg te skapnad på litjtausen som du fer her og spring ette kvar dag . "

" Ja , det er sant . Na velsigna ongjin . Ho er no stor for aldern . " Vigleik rugger med hodet .

" E har no kje så stor førstand på det , e da . Åt meg er ho iallfall i minste lagja enno . "

" Hehe , alt er så velsignet godt og trivelig nå , " synes Vigleik der han rusler inn .

Han kjenner på det at alt er vel ordnet . Han har ikke mere som ligger på seg i denne verden . Så for den del kunne han godt få vandre ‐ best var det å slippe å bli sengeliggende for et gammelt menneske .

Han slapp og det , han Vigleik , for en vakker dag stuper han nedi bakken . Tjenestefolkene løper til , og han får bedt dem hilse Gunhild .

" Sei ‐ ho må kje sel oksin ‐ . "

Den ble slaktet og ett i gravølet hans .

Lite vennskap var det blitt mellom Hallset og Oppheim fordi Jo Oppheim var kommet til Hallset og hadde krevd spillegjelden , men etter denne dag ble det uvennskap .

Gunhild har i minne hvordan faren ville det skulle ordnes med både dette og hint , etter hans bortgang . Og faster Mali flytter til Oppheim .

Jens dreng får nå enda mer å stå i . De andre tjenestefolkene slenger ofte i synet på ham at han er ikke husbond , får han huske . Da sverger han på at de kunne snart få med verre husbond å gjøre enn ham . Og da har de værsågod å gjøre som han har sagt .

" ‐ enn så ska e , ho'n loppe meg , tampe dåkkår . "

" No klip du att kjeften , din romsdaling , enn så ska e gann på deg støggsjukå . " Budeia er ikke nådig , ho heller .

" Haha , ja ‐ du har vel båten full , du . "

" E ska gje deg båten full . " Ho slår etter ham med riva , der ho går og rydder markene for kvist .

Jens ser Gunhild gå borti eldhuset der innetausa arbeider med noe lin , og gjør seg ærend heimover . Han er ved nova akkurat da ho kommer ut igjen . Han rusker i en risveddunge og muller med seg sjøl om et emne til selepinn .

Ho er bare travelt opptatt matmor , med mange tanker i hodet om stell av huset og barnet . Han står der heit og lysten med tolekniven i neven .

Ho ser ikke på ham , merker knapt at han står der , legger i alle fall ikke noe i det , kan han se . Selepinnemnet detter ham ut av handa , og han kjører tolekniven fast ned i sliren igjen , mens øynene hans kjærtegner bakenden til matmora som vugger opp trappa .

Til slutt må Gunhild likevel bli var at ho treffer Jens noe ofte , i husene , ved bekken , på bleikvollen .

Vakter han på henne ? Eller er det noe han vil ha sagt , noe om ‐ ‐ Jo ? Nei , noe vondt kan det ikke være .

Han står der og vil si noe . Ho gir seg iblant god tid med det ho holder på med . Det kunne vært rart å vite hva han går og tygger på . Kanskje han vil slutte på Oppheim ?

Nei , det kan ikke bli sant , ho ville bli opprådd da . Han pleier da ellers være skåret for tungeband , denne karen .

Ho må se på ham , men tar øynene brennfort til seg igjen . Herrebevare , er det slikt som rir ham . Det er ikke fritt for at det kribler i Gunhild .

Han snur seg tvert og går , og i mange dager ser ho ham ikke annet enn ved måltidene . Men arbeidet fikk en annen let etter dette . Det synger i veven , det traller i rokken , det glitrer i varmen på grua ‐ for når en vet at her går en kar og hugast etter en ‐ ‐ sjøl om den karen er bare en dreng .

Slik arbeidslyst vet ikke Gunhild at ho før har hatt . Her klipper ho ned veven lenge før ho hadde trudd ho skulle bli ferdig med den , og her går alle gjøremål unna som en leik . Ho smiler av seg sjøl . Det er ikke for annet enn at her går en skarve dreng og gjør øyne .

%Så får ho høre at Pål er heimkommen .

Men nå kan ho bli stående lange stunder med et plagg i handa og ikke huske hva ho hadde tenkt å gjøre med det . Rennstolen står oppsatt , men garnet står der på bommene og blir ikke rennt .

Faster Mali snakker frampå om at ho må da se til å komme i gang med den nye veven , men Gunhild husker ikke på å svare før ho er ut på kloppa kommet . Så ser ho bortover mot skogen og snur for å gå inn og svare faster Mali . Da ho kommer inn , har ho glemt hva faster Mali snakket om . Jaja , det kalles å gå i giftetanker .

I smug tar ho til å se over stasklærne sine . Sørgeåret er snart ute , og ho må vel få bruk for dem igjen .

En og annen kvelden smetter ho seg av garde dit ho trur å treffe Pål . Men han kommer ikke , enda ho kjenner det drar , som han pleide si .

Var det i fjor de lå der nedpå mosen , ho og Pål ? Er det ikke heller en halv mannsalder siden ?

Ho blir sittende og se ut i været , og leiker at ser ho ned , så ligger han der med et strå i munnen , og håret er som en kornåker ferdig for sigden . Ja , ho har skjemtet med å bruke sigd på det og , en gang det var så langt at ho kunne flettet det . Og rekker ho ut handa , vil ho få den full av silkemjukt hår som ho rusker i . Og to hender med lange , slanke fingrer vil lukke seg rundt hennes hand , vil stryke henne oppover armen , vil dra henne ned til seg og kjærtegne hele hennes kropp . Så vil han kysse henne først ‐ han vil nå kysse henne slik ho vil han skal gjøre det slik at ‐ at ho må gi seg over . Men ho skal være nødt til å slåss litt med ham først ‐ men så skal ho slå armene sine om ham ‐ .

Ho liketil gråter av lengsel etter ham . Men han kommer ikke . Kjenner han da ikke lenger på seg at ho gråter etter ham ?

Han har vært borte , har han kanskje møtt andre kvinnfolk som han heller vil være i lag med ?

Ho reiser seg . Det er lyst som dagen , enda det nå må være midnatt . Det har vært en varm dag , så det har ikke vært mulig å tenke på å sove i de overopphetete husene , i alle fall ikke i stua der ho ligger , der sola står på nesten hele dagen .

Faster Mali er vel sovnet uti kammerset , og Litj-Marit uti kjøkkenet . Hvor tausene er , er ikke godt å si , for de har onnekarer , og mye godt , duftende høy er kommet inn på løa .

Der ser ho Jens dreng gå for å flytte hestene . Det høres mjuke smell hitover når klubba treffer pålen . Hadde ho vært bare taus og gått på låven med Jens dreng , ja , da ville det blitt ei heit natt . Ho kunne nå gjort det om ho ikke var taus og , hvis ingen fikk greie på det .

-Pål , korfør let du meg væra slik ålein ‐ ? Pål ‐ kjære ‐ gode ‐ eiegode Pål Silkehår . Pål du mjuke ‐ Pål du veike ‐ Pål min . Å nei , du har nok ikke smakt annet kvinnfolk . Det er bare meg du har kjent .

Men ikke kommer du for å spørre om barnet heller . Vil du ikke engang komme for å spørre meg om jeg trur det ligner deg ? Jeg kunne bære det hit til deg en kveld , tulle det godt inn , lure meg hit så du fikk se det .

Kanskje du kunne se det ? Å Pål , du må komme og se det ! Kom og bank på vinduskarmen igjen ei natt , så skal du få komme inn . Så er vi to om å se , så er vi to om å finne de trekkene vi helst vil finne . Du kan føle det , du kan ane det ‐ det som vi vil vite .

Eller om du vil komme på lyse dagen . Jeg kunne for øynene på alt folk leie deg inn i stua , leie deg til setes i benken og si at der er han som skal bli ny husbond på garden . Der er min husbond . "

Forkleet som ho har holdt opp for ansiktet , er krøllete og vått . Ho kipper seg så ho river ei lang flerre i det , da det snakker tett ved henne .

" Du sakne husbond du , Gunhild . "

Har ho snakket høgt med seg sjøl , siden Jens dreng kommer slik og svarer rett bort i tankene hennes ... .

Han setter seg på steinen der ho har sittet , og svinger henne ned på fanget sitt . Ho har igjen den gode følelsen av kraftige muskler mot kroppen sin . Ho blir sittende og se på neven hans som har lagt seg over begge hennes .

" Om e går her som dreng , kunne du skamlaust delt bord og seng med meg , Gunhild . E er tå bra folk . "

" E har hørt at du er lausban . "

Han tar fastere om hendene hennes .

" Det har seg slik , det , at e er son åt den kaptein som var i bryllopa din . "

Ho ser tvilende på ham . " Så-å . "

" Men kånå hans er kje mor mi , og e er fødd seks år før ho dø . "

Gunhild tar øynene til seg og hører taus på det han har å fortelle .

Mor hans var datter til en lensmann og mormora var av adelsætt . De ville ikke vite av mor hans da ho ble med barn , for de visste vel hvem som var faren . De ville sende henne til slektninger i Bergen for at barnet skulle bli født og bortsatt der . Men han som far skulle bli , ga en av gardene sine til mor hans Jens og fikk henne til å gifte seg med en bra mann , han som har gjort kista Jens har ført med seg . Han har laget mange fine kister og skap i si tid . Men med ham hadde mor til Jens ingen barn , og folk regner ham nå som far til Jens .

Slik ble Jens i slekt med Jo . Jo visste om det , og det var slik at Jens kom hit . For da Jens fikk vite om slektsforholdene , syntes han det kunne være godt å komme bort , i alle fall for en tid .

Men han kan godt tenke seg til å bli her , om denne garden ikke er større enn den som med tiden skal bli hans . Men det står nå i Gunhild å gjøre av .

Han reiser henne opp og står ved sida av henne .

" Detta var underleg å hør om ein som ein har trudd å kjent i mang år . "

" No veit du ka e har gått og bore på , så no får du tenk over detta her ‐ Gunhild . "

" Du har ei gåan her på beit . Og du trur no vel alder at e vil finn meg i å kjenn deg att i kvar ein horongje tausin får ? "

" Er det no så visst at den ongjen er min ? Ho har vore punne felda med meir enn ein kar , na tausa . Han gamalAdam stikk da i meg og , når heite , nakne kvinnfolklår kjem smettan og vekkje meg på natten . "

Det er som han pisker henne med disse ordene . Det rammer slik hennes egne handlinger at ho kan ikke tåle det . Det er som står han og sammenligner henne med ei alminnelig tauslærve , og det brenner henne som glo på kinn , når ho husker på sin lyst i sta til å gå på løa med ham . Og ho blir arg på sin egen kropp , som dirrer etter at han skal ta i henne igjen ‐ at han skal ta henne ‐ bryte henne ned .

" Å , du har å likjest på . " Det smakte søtt å gi ham denne smekken . Ho ser at hendene hans knytter seg ‐ nå slår han . Men så ser ho ham opp i øynene , de svartner i armod , og brått kommer det en hardsett blenk i dem .

" Var du kje kvinnfolk , så drog e åt deg over kjeften . "

Han braker i veg oppover åsen , og ho er viss om at det blir ikke mere søvn med ham enn med henne , denne natta .

Ho drar et langt sukk der ho står og hører kvistene brotne under ham , lenger og lenger unna ‐ og ønsker at han Jens var han Pål , og han Pål han Jens .

%Som en olm stut går Jens i arbeidet om dagene .

Gunhild bestemmer seg for å fare på setra . Innetausa ammer barnet .

Så går ho der på setra og venter Pål . Kveld etter kveld sitter ho med bundingen på hella . Natt etter natt holder ho seg våken under fellen . Pål , kjenner du da ikke at jeg er alene på setra ?

Men sola renner over en ny dag uten at han har vært der om natta . Soldisen ligger og dirrer over seterdalen , og sola kommer på hell , den går ned , og nattlyset kommer og gjør fjellene mindre . Men ingen Pål .

Det er skodde , det yrer . Det blåser , det driver regn . Det er toreslått og haglelinger . Det lyser opp og sola damper jorda tørr igjen . Ingen Pål .

Der ‐ der ‐ kommer det en kar nedi skaret en dag . Travelt nøster ho tråden inn til bundingen og løper inn i selet med den . Soper med einerkvisten over golvhellene , gnir av seg noen sotflekker på underarmen med forklesnippen som ho væter med spytt . Snur så forkleet med søndagssida ut , griper ei melkerinne som kan trenge å bli skurt i bekken , og møter ham på setervollen med den i handa .

Det er Jens .

" Står det nåkkå på heim ? "

" Dem ha no liv og helse all i hop da e rusla . "

Ho holder seg for god til å spørre mere , han har vel bare et hverdagsærend , hva det nå enn kan være . Ho setter fram seterkost , og ber ham om å ikke forsmå . Ho finner fram bundingen igjen mens han eter . Der blir ingenting annet sagt enn at ho nøder ham til å spise godt , enda ho nesten ikke vet å stunde opp at han skal bli ferdig .

Han måtte vel innbille seg noe da ho var så varm og oppskjørtet da han kom . Hvorfor skal han komme hver gang ho lengter seg fordervet etter Pål .

Håret hans Jens er rødt , og han er kraftig fregnet . Han får henne til å tenke på den røde stuten , og må se og se igjen på armene hans . Han har brettet opp skjorteermene . Rødbrun som velbrukt kobber spenner huden seg rundt armen . Hårene ligger ikke strøkne langs skinnet , nei , de krøller seg som ulla på en sau . De må være gode å føle på med leppene , disse armene .

" Takk for mat , " sier han og gir handa " og takk for sist ‐ . "

Bundingsstikkene klirrer mot golvhellene da han rykker henne opp fra krakken og hiver henne over ende i senga .

" På na måtin ska dem takast , slike kvinnfolk som du , " sier han og er over henne som et bråkast av et uvær . Og ho tar med åpne armer og sanser imot dette uværet , som har ho gått lenge og stundet etter det .

Han smiler sterkt mot henne etterpå . Kysser henne ‐ slik som han kysser ‐ .

" Vil du ha meir ? "

Ho ler klingende , berust av at han er like sprek . Men så hopper han fram og retter på klærne sine . Ho ligger og ser rett på ham imens . Det er ikke alltid en synes mannfolk er stygge ... .

" Det set ein kar heim og venta på deg . Han kom roan i mårest . Ho Marja kjem oppover ette non , så vi kan berre gå . "

Gunhild kan ikke formå seg til å snakke . Det er som bryter ho helgedagsfred , hvis ho sier noe .

Han løfter henne opp og løper med henne lange stykker av setervegen . Og hvor mange ganger de har hverandre på turen nedover , bryr ikke Gunhild seg om å telle etter .

Ho synes ho skulle dra kjensel på mannen som reiser seg , mager og lut og svarthåret , fra stolen da ho kommer inn i stua .

Handtrykket hans minner henne om ordtaket " å ta ein fiskar i auskaret " , han må være fra øya . Og i det samme han sier : " Det er vel ikkje å vent at du skal kjenn att han Anton Marken ‐ " står bryllupsdagen hennes klart for henne . Det var denne slåpen presten holdt på å vie henne til i forfjamselsen .

" E lyt få sei at e føle med deg i sorgjen , e har hørt at du har mist na hederlige mann din . "

Gunhild tør ikke se på ham . Ho har ennå slik en eld i blodet at ho er redd øynene hennes skal røpe den . Og så har ho lyst til å le , riktig skratte denne fåmingen rett opp i synet . Han ser henne så blodløs og skrinn ut , nå ho har den livskraftige Jens så nær i sansene , og ennå er øm og mør i kroppen av favntakene .

Anton Knutssøn Marken kremter høytidelig .

" E har og mista min ektemage . Ho dø i barnseng med ein liten gut . Ja , det var bedrøveligt . "

" Du må værsegod sett deg . " Gunhild setter seg sjøl på en krakk ved ovnen . Ja , tenker ho , det er bedrøveligt som du veksler i smått ‐ for han snyter seg i fingrene . Han ser hjelpeløst på henne , som vil han spørre om hvorfor ho ikke hjelper ham .

" E veit ikkje om du har følt det slik , men før meg har det no ‐ sia ho Olava dø ‐ stått som en Herrens bebudelse at presten skull te å vi oss den gongjen i fjor ‐ . "

Igjen et fortvilet blikk om hjelp .

Gunhild ser ned på hendene i fanget sitt .

" Så tenkt e , at om e fikk lov , så kunn vi tage opp en forbindelse , så e kunn få koma roan her utover sommarn og bli kjent , så du kunn få bli kjent med meg ‐ . Hvad siger du til det , agtverdige enke Gunhild Vigleiksdatter Oppheim ? "

" E lyt sei det kom så brått på meg . "

" E tek meg ein sving ut på garden med du får roa deg litt . E tenkt å ro heimatt i nonsleite . "

Tausene har sikkert forstått hvilket ærend den karen farer i , eller så har de lyttet ved døra , for aldri har de vært så troskyldig travelt opptatt av arbeidet som da Gunhild kommer ut på kjøkkenet igjen . De er så lattersprengte at nå går det vel snart hull på dem . Gunhild går rett ut i kammerset , der faster Mali har lagt seg nedpå .

" Du ga'n vel grei beskjed ? "

Gunhild går bort til vinduet og står med ryggen til og ser ut .

" Tala'n om erendet sitt åt alt folk . Det såg ut som tausin og ha greie på det . "

" Å , dem ha vel lukta det ut , men han tala om di åt meg . "

" Da får du gi'n den beskjeden , at'n ska hald seg herifrå . "

" E ? Nei , du kan grei opp ti sa sakjen sjøl . "

Gunhild kommer og setter seg på sengestaven . Ho sitter og legger bretter på forkleet sitt . Så ler ho . Det tar til så smått , så triller det som erter , og til sist er det mest som ho hauker .

" Styr deg da , mennesk . " Faster Mali må humre med , ho og , men rister likevel i Gunhild .

" Han kan da kje før at'n er litte småpussig , stakkars mann , han kan da væra bra kar før di . Kanskje han er tå pengfolk og . Men nåkkå serleg te gard , har'n visst ikkje . Han var visst tenkt på å fløtt hit . "

Mali må le , men det går mere stillferdig for seg . Gunhild har vippet føttene oppi senga og ruller seg sammen nede ved fotenden og hikstflirer nedi teppet . " Å , det er så bedrøveligt ‐ ‐ . "

" Ka er det du sei , ban ? "

Gunhild må fortelle faster Mali ord for ord den samtalen ho hadde med Anton inne i stua .

" Ja , dem er så rar te å ordlegg seg , folkje bortpå der . "

" Du skjønna no vel at e kan kje grei å snakk med'n uten å flir . Han kjem te å bli så sint at'n kan finn på å svi tå husa før enn'n fer . Kjere deg , fast , gjera så vel at du får'n tu huså for meg . Såpass gammel som du er , så har du no vel prøvt det , å vis ein friar døra . "

Mens ho prater , åler Gunhild seg under teppet til faster Mali . Ho har så godt teppe i senga , Mali faster .

" Du store min , kor godt det var å strekk seg . Kan du kje sei åt toskja at e sprang så fort ned tå setern at e fekk vondt før hjerta , så e må hald sengja resten tå sommara . Nei , så pinnfritt om e står opp att meir i dag . "

Gunhild gjesper både langt og stort .

%Da ho våkner igjen , er Anton Knutssøn Marken vel av garde lirket , og folkene på garden har tatt til med et nytt dagsverk . Allverdensnavn , har ho sovet fra nonsleite i går til langt over åbiten !

De har satt vogga inn i kammerset , og det første ho ser , er den lille datter si som sover som en gudsengel .

Nei og nei , at ho kunne være så borte i andre tanker i går at ho ikke enset så stor vekja var blitt . En liten neve ligger oppå dyna , fast og knyttet . Å ‐ så tjukk ho er .

Gunhild vil kle henne naken så snart ho våkner , legge den lille barnekroppen inn til ansiktet sitt . Kjenne de små fingrene klore seg og lugge seg i håret .

Forsiktig bretter ho ut fingrene hennes , de er så tjukke og butte at de spriker . Og se , trillende runde små hull for knoker . Et djupt søkk over håndleddet , underarmen begynner som en liten pose . Rettelig ei lita sugge er du . Litj ‐ busse ‐ lull .

" Ka folk er du tå ? " Der kommer det snikende igjen .

Nå som ho har vært borte fra henne en stund , skulle det være lettere å se det ‐ men nei . Dette grunner ho vel aldri ut mens ho lever .

Barnet sukker og snur på hodet . Skulle nesten tru ho lignet Jens . Gunhild må le ved det . Men latteren stopper i halsen . Jens er i slekt med Jo .

Nei ‐ nei . Ho bøyer seg over vogga . Hvor har ho nå hatt øynene sine , her fins ikke en eneste rukke av Jens .

Ho kaster seg bakover i senga , mens minnet om i går ruser heitt gjennom henne . Ho klemmer hendene mot kinnene , det er godt med kalde hender på varme kinn .

Ho vil gå opp på setra igjen i dag . Det skal ikke få hende mer , det som hendte i går . Enn om ho blir med barn ... .

Ho snur seg på magen og klemmer seg inn mot puta . Det får ikke hjelpe om ho blir med tusen barn , han var så ‐ han var så ‐ nei , presten ville ikke funnet ord for hvordan han var ... .

Men ho kan ikke , må ikke , skal ikke la ham gjøre det igjen . Han kan få tak på henne .

Men om ho forliste sin sjels salighet på det , ville ho ikke ønsket det ugjort .

%Da ho er kommet et stykke på setervegen , kommer Jens smettende og slår følge med henne . Ho kjenner at han ser på henne av og til , men ho vil ikke se igjen .

De går forbi de stedene der de lå og elsket i går . Så en vel etter , kunne en visst se mosen og graset og lyngen ennå ligge klemt flatt til jorda .

Velsigna menneske , han tar ikke etter henne . Er det fordi han forstår , ville ho gjerne lønnet ham for det ‐ ‐ en annen gang . Hvis det blir noen annen gang , da .

" Nei , " ho ser heller ikke nå opp . " Gjer så vel at du snur , Jens . "

Han har heller ikke sagt noe . Ho hører ham svelge . Det må være tungt for ham , det han svelger på nå . Ho står og ser på skoene hans , lar øynene følge broklårene oppover . Han har lyst på henne .

Ho snur seg fort og går .

Ho hører ikke han rører seg . Hører ham hverken gå nedover eller komme etter . Snu seg tør ho ikke .

%Første helga kommer og går . Andre ‐ .

Snart blir det heimferd fra setra . Gunhild har gått og ventet . Hvem ? Den av dem som kommer , han skal det bli .

Men hvis ho er blitt med barn med han Jens , må det bli ham . I neste veke vil det vise seg . Hvis ho da får tida si , får det bli den som først kommer .

Så kommer Pål ei natt .

Ho har ikke hørt noe , men ho våkner og tenker med en gang :

" No kjem'n Pål . "

Ho ser skyggen av ham mot gluggen og skynder seg på bare føtter og har døra stilt opp for ham .

Er det Pål ? Eller er det Pål om hundre år ? At et ungt menneske kan se så gammelt ut . Å ‐ Pål , stakkars Pål .

Ho hopper oppi senga og gjør plass til ham frammed staven . Han setter seg nedpå og tar begge hendene hennes , legger dem inntil seg . Ho flytter seg framtil ham og støtter hodet mot skulderen hans , den kjennes kvass gjennom klærne .

Ho ser ham fra sida . Nasen er blitt enda tynnere , den er nesten spiss . Øynene er kommet langt inn i hodet . Ho tar løs ene handa og kjenner oppi håret hans , det er blitt tynnere og mattere i leten .

" Pål , kor står det te meg deg , Pål ? "

" Å , det er kje rart . Han er ette meg kvar natt . "

" Ja , men Pål ‐ ingen tå oss ha skyld ti at'n datt utfor . Du trur da vel ikkje at kje e har tenkt på ta . At du kom åt Blåhammara den kvelden , var fordi du blei leidd dit tå den evnå som Vårherre har gjeve deg . Det er vel så at dem som har na evnin , dem tykkje det er ei bør . At'n Jo blei redd deg , kan da kje du for . Ha du kje grepe fatt i meg , ha'n dregje meg og med seg . "

" Nei , Gunhild , han datt utfor av di at e kom borti'n . "

" Du gjor det ikkje med vilje . "

" Men e ha løst te å gjera det med vilje . "

" Den løsten fekk du frå meg . Men å ha løst te ei synd , det er kje å gjera ho . "

" Men vi haver syndet i vore hjerter med at have lyst . Ei anna synd har vi og isamen , vi . "

" Vi er berre menneskjå vi og , Pål . "

" Å , Gunhild , Gunhild , e skull ikkje kome hit åt deg . " Han legger ansiktet i hendene .

" Ska e heller ta han Jens dreng ? "

Hendene hans kommer fort fra ansiktet .

" Han Jens ‐ ‐ ? "

" Han er tå velstandsfolk . Og han vil gift seg med meg . "

" Han Jens ? "

" Men sie e nei , reise'n herifrå . "

" Svare du nei , da ? "

" Det kjem an på ein ‐ ‐ på så mykje , det . Men roa deg no . Vi kan snakk om ta ein annan gong . "

Ho får ham til å ete , og han sier at så godt har han ikke ett siden i fjor . Mat hjelper for mangt , mener Gunhild , og vil ha ham til å legge seg nedpå og kvile litt , så skal ho ta bundingen og sitte framfor senga . Det er godt å få duppe seg nedpå etter maten .

Der ligger han som et nystelt spebarn i senga og tier , og ho sitter tankefull ved sida . Det er noe så velsignet trygt med Gunhild , ligger han og tenker på . Noe stort og sterkt som minner om varm jord og høgt solskinn .

Da de hører kyrne begynne å dunke borti bolkene uti fjøset , ber ho ham gå . " Men møt meg ein kveld der du veit , når e kjem nedatt frå setern . "

Til da er det avgjort , legger ho til for seg sjøl .

%Og Vårherre gjorde av den tingen for henne . Neste veke viste det seg at barn bar ho ikke på .

Jens kommer for å hjelpe henne med nedflyttingen . Spenstig og sterk kommer han over setervollen . Litj-Marit løfter han høgt i været , og gjeterhunden klapper og klør han . Fort og greitt går alt unna . Han får seg først mat . Mathelse har den karen . Arbeidshelse og . Han bryr seg ikke om kvile før han får kløva på hesten og buskapen samlet og sendt i veg med Litj-Marit .

Gunhild hekter fast nøstet til beltet og tar bundingen .

" Ska du gå og bette i dag ? "

" Ein lyt vel nøtt småstundin . "

" Det er mange måta å nøtt ut dem på . "

Ho svarer ikke , begynner bare å gå .

" Sist så prøvt vi ut beste måtin , vi to . " Han kommer tett bak henne .

" Sist var da , det , men no er i dag . "

" Du meint ikkje nåkkå med di du , da , Gunhild ? "

" Ikkje no lenger . "

" Gunhild . " Han kommer framom henne og stiller seg i vegen . " Vil du væra såpass erleg at du svara meg på ein ting ‐ ‐ . "

Ho stirrer bare på bundingen , som ho strikker på for harde livet . " Det kjem no an på , e kan kje sei det , før e veit ka det er . "

" Du er kje for snar te å lova nåkkå du . Det var berre det e villa veta , korless du kunn væra så heit den da'n , og så ikkje mein nåkkå med di . "

" Var e heit ‐ ‐ ? "

" Du var fan røkke meg så heit at'n kunn brenn seg på deg . Men no svare du meg . "

" Det var vel fordi e ikkje meint nåkkå med det . "

" Ta var kje nåkkå svar . "

" Gå tu vegja min . "

" E ska gå tu vegja din for godt , e , di forbanna taske . "

Han bryr seg ikke med å vente på henne , tar bare hesten i bikslet og raser i veg nedover . Han er i fullt arbeid på markene da Gunhild kommer heim .

Faster Mali vinker på henne og ber henne bli med på kammerset .

" Ka som har gått for seg på setern i dag ? "

" Gått for seg ? "

" Her kjem'n Jens brasan og be meg gje deg den båda når du kjem ned , at du snarast muleg ser deg om ette ny dreng . Var det ikkje for at'n ha ansvarsfølels , så reist'n i denne dag , sa'n . Og drygd du lenger enn fjortendaga , så fór'n lell , sa'n . Ka ska slikt bety ? "

" Du kunn no vel spurt'n sjøl om det . " Gunhild binder som besatt .

" E gjord da vel det , og så sa han at e kan spør deg . "

" Han har vel fått nøkka da , vet e . "

" Nøkk meg einstess . E vil veta ka som har gått for seg mellom deg og han Jens . "

" Alt ‐ ? "

" Gunhild . "

" Ja ? "

" Med ein dreng ? "

" Fast ‐ huser du na kaptein som var i bryllopa min ? "

" Ja ‐ ‐ men ‐ . "

" Han Jens er son hans . "

" Alder i ver'n . "

Så må Gunhild fortelle faster Mali historien om Jens . Mens ho forteller , blir Jens så nær henne . Ho må snu ryggen til faster Mali og blir stående og se ut av vinduet mens ho snakker . Der ser ho ham også , han går inn i vognskjulet .

" ‐ og så fekk'n mor hans til å gift seg med ein annan mann ‐ ‐ . " Der kommer Jens ut igjen . Har ho gjort det ho kommer til å angre , i dag ?

" Har du visst ta lengje ? "

" Han fortalt meg det her tidleg i sommar ein gong , det er kje så frøkteleg lengje sia . "

" Korless kom du te å tala så fortroleg med nå ? "

" Han tala frampå ‐ ‐ . "

" Om giftarmål ? "

" Ja . "

" Og så gjord di det , da ? "

Gunhild forstår det enkle spørsmålet . Ho står fremdeles og snur ryggen til da ho svarer .

" Ikkje da . E tala om ho som'n ha gåan her på beit . Og så meint'n at det var ikkje så visst at det var han som var far , for ho har fore med anner kara og . Men så svara e at han ha å likjest på . "

" Du kan væra argebesett og du , Gunhild . Men har du gjort det med'n sia , da ? "

Det varer lenge før Gunhild svarer . Den eldre blir ikke utålmodig . Svar kommer når tid kommer .

" På setern ‐ ‐ den da'n denna fåmin kom roan ‐ . "

" Det var slik du var så løstig . Korfør slår du handa tå'n , no da , når du har late'n fått tatt deg ein gong ? ‐ Kjere deg , berre gråt du . Så ja , legg deg nedpå sengja her litte , hvis du har nåkkå å gråt ut . Så kan du fortel meg det sia , hvis du vil ‐ . "

Faster stryker henne over håret . " Ska e gå sta og hent'n , hvis di har nåkkå som ska gjerast godt igjen ? "

Men da reiser Gunhild på seg . " Langtifrå , han kan berre reis . "

" Jaja , hvis du er så aldeles sikker på detta her , så . Det har vel gått såpass lang tid at du veit om'n gjord ban på deg , enn ikkje ? "

" Det bli kje ban . "

Nå vet ho nesten ikke om ho er glad for det , Gunhild . Og hadde det vært slik , hadde ho i alle fall denne gangen visst hvem som var far .

Men det fører ingen veg til Jens nå . Ho lot før hvert bein brytes i kroppen på seg , før ho gikk attpå igjen . Nei , la ham reise . Ho er ikke opprådd for kar .

" Ka vart di oførlekt om i dag , da ? "

" Ikkjenåkkå . "

" Går det an å bli oførlekt om ikkenåkkå og , da ? "

" E trur ‐ det er ein ‐ ‐ annan ‐ e ska ha ‐ . "

" Den som vart klok på deg , Gunhild . Jaja , den som berre var trygg på at du visst ditt eige beste . "

%Ho skal ikke bli opprådd for dreng , heller . Han Håkå snekker har en sønn som er for trehendt til å gå i fotefara til far sin , men han er en dugende arbeidskar , han Håkå-Peder . Gunhild går enda samme dagen av sted til Håkåstua og fester Peder .

Ho ser gjerne at han kommer før Jens reiser , sier ho . Det ble sjukdom heime hos'n Jens , så han var glad til om han kom seg løs tjenesten snarest mulig .

Når hinmannen vil ha folk til å tru seg , smetter'n litt sannhet oppi løgna , tenker Gunhild da ho stiger ut på hella igjen fra Håkåstua . En trenger ikke skrive folk i nasen alt som er sant heller . Det skulle tatt seg ut .

Jens blir snarføtt etterat Peder kommer . Han gjør seg fareferdig på få dager . Han får oppgjør av faster Mali . Gunhild sitter i stua ved veven og er ikke engang til bords med de andre . Lite høres at veven blir slått .

" Det var kje nåkkå arti ta her , Jens , " sier Mali da ho teller opp til ham .

" Det er no vel arti for meg å få penga , vet e . "

" Stå ikkje der og gjøn , når det kanskje er sist gongjen du ser meg i sa ver ver'n . "

" Anner plassa har vi vel kje håp om å treffast , heller . "

" Din hetnings trave , kan du kje svara meg som folk . "

" Har kje ho Gunhild svara deg på det som ska svarast på ? "

" Ho har fortalt meg mykje ja , men ka som gjord at di vart oførlekt sist da'n på setern , fekk e ikkje nåkkån greie på . "

Det knytter seg to harde knuter i kjevene på Jens .

" Ho har berre heldt meg for narr . Ho sa at ho meint ikkje nåkkå med di . "

" Jens , du kjenne kje ho Gunhild rett . Ho er slik at ho må trø punn foten det ho er gladast i . "

" Du treng i alle fall ikkje innbill deg at ho er glad i meg . "

" Om hverken du enn ho Gunhild innbille seg det , så trur no e ka e vil om ta . Korfør skull ho gråt da , da ho tala om at du har gjort det med na ? "

Aldri før har ho faster Mali sett et mannfolk bli så brennende rød fra skjortelinningen til høgt bak ørene . Men aldri har vel noe kvinnemenneske sagt noe så bent fram i god mening til han Jens .

" Ho ba meg ha meg tu vegja henna . "

Faster Mali snøser bare . " Ho er så barnaktig , ho Gunhild somtid . "

" Ho er vaksa nok te å veta både ka ho sei og ka ho gjer . "

" Gå no sta og snakk med na før du fer . "

" Nei , så betterdø om e gjer . "

" Så vent her da , så ska e gå og be ho koma og sei farvel med deg . "

Men da slår Jens neven i bordet .

" Ho har , ho'n smette , sagt tydeleg nok farvel åt meg før . "

Da gir faster Mali opp .

Jens har kjøpt seg både gamp og doning og kjører nå av garden som en annen storing . " Han er og kanskje det , for alt det vi vet , " tenker faster Mali der ho står i glaset og ser etter ham .

Men nå har det vært merkverdig stille aldri så lenge ved veven . Med nytent håp i hjertet går faster Mali til stua . Gudskjelov , her er tomt . Da skal du se det ennå kan lages .

Og Gunhild er da også i sprang inne i småskogen langs gardsvegen . Ho ville kommet før Jens ned til allfarvegen , var det ikke for at det reiser seg en kar og kommer i møtes med henne . ‐ Pål ‐ .

Ho har slik fart , og brister i det samme i slik voldsom gråt at ho river dem begge over ende . At folk kan ha slik foss av tårer gjemt i seg .

Da skramler det ei vogn forbi nedpå vegen .

Det kommer for Gunhild at støtt når ho har en favn å ligge i , er ho på sprang etter en annen . Men det skal være slutt på det nå . Derfor var det så laget at Pål møtte henne her .

Likevel greier ho ikke stoppe gråten . Ho gråter til ho synes hodet hennes er dobbelt så stort som det skal være , til såre , djupe hikst rister henne , lik vindkast som jager et regnvær .

%Ånei , ånei , at han skulle få oppleve å trøste Gunhild noen gang . Det fyller Pål med høgtid . Det er en opplevelse så sjelden at Pål kjenner det på seg at dette opplever han bare en gang . Derfor må han nyte denne stunden . Ikke bryte høgtida med menneskelige eller hverdagslige ord .

Det er heller ikke ord Gunhild nå trenger til trøst . Pål føler at det er armer til å holde rundt seg ho trenger .

Pål skjønner at dette har noe med at Jens reiser . Men så lukker han til . Mer vil han ikke forstå . Bare det at Gunhild trenger ham , vil han forstå nå .

Nå kjenner han seg modig på et samliv med Gunhild . Det skal gå så bra dette , Gunhild . Det skal bli så bra alt sammen .

Det blir så lyst rundt Pål , lyst og lett . På de armene han holder rundt henne , synes han å bære henne mange år fram i tida . Ikke bare lyse og lette år . Nei , gjennom alt , gjennom all motbør synes han å kunne bære henne .

Så har de igjen feiret bryllup på Oppheim .

Et stille og rolig bryllup , uten skaking av noe slag . Uten tanker hos brura om å rømme fra hele greia , og uten redsel for bryllupsnatta . Den har de feiret før , disse to . En lys og herlig sommernatt , en velsignet syndig og deilig bryllupsnatt som straffet seg i en uvisshet som Gunhild ikke vet å komme seg utav . Heller ikke Påls merkelige evne vil hjelpe til å klare opp i dette . Han sier det hindrer ham , at det han gjerne vil se , legger seg i vegen , så han ikke kan se klart . Hans ønske om at Guri skal være hans barn , blir for sterkt hos ham til at han tør si noe for sikkert .

Og Pål går her og skal finne seg til rettes som husbond . Han har hatt to dyktige forgjengere , så det er ikke greitt . Drengen er og ny . Visst er han dyktig , han Peder dreng , men han får ikke arbeidet unna , slik Jens gjorde . Gunhild ser seg rent arg på ham .

" Kan du kje sett meir fart ti na travin , " sier ho til Pål .

" Ja , men han held da på , " svarer Pål og rusler for å greie opp i dette her .

" Å , for nåkkå trenavara , " beklager ho seg til Mali faster . " Det er mest som arbeidet heng fast med fingrå på dem . "

" Du er så gnefsåt , " sier faster Mali , " du er vel med ban . "

Joda , det ble barn , en gutt . De kaller ham Haftor etter far hans Pål .

Han har et dyktig stort hode , denne ungen , så det var godt det ikke var første barnet hennes , mener jordmora , det er bestandig andre ungen som er lettest å føde .

Likevel gikk her to døgn med harde rier uten opphold . Halmen ble sannelig småtrøsket oppi senga , slik ho strevde etter Herrens ord med å føde barn med smerte , ho Gunhild .

Og etter det gamle ordet at stort hode har lite vett , viste det seg snart at slik var det bevent med han Haftor .

Etter som mora årvisst går med barn , som like årvisst dør fra dem , blir det Guri som sammen med faster Mali får dele armoda og ekstraarbeidet med denne tomsingen . Han må gå i stakk til han er åtte-ni år , da først får han forståelse for at når maten skal ut av kroppen igjen , skal en gå på en viss plass med det . Uten ord går Guri og strør aske på etterlatenskapen hans , tar det opp av golvet og brenner ei bomullsfille over flekken for lukta .

%Det har vært noen strenge ti-år siden landet ble handlet bort til en annen konge og et annet land . De følger lite med i det på Oppheim . Sitter en granne og prater om styre og stell , er Pål lite med , svarer bare ha og ja og er uten egen mening om tingen .

Hvert år mister de krøtter . Rev og bjørn ser seg god mon i Oppheimsfeet om sommeren . Kuslaget er svekket av innavl , og det hender de må stø de små , grå kollete kyrne ut av båsen om våren . Nå har de og bare én hest , enda Nerheim er lagt til , og garden er blitt nesten dobbelt så stor .

Det mosegror og lyngvokser bare så altfor villig bortover ekrene .

Vigleik ville snudd seg i grava over slikt vanstell . Ja , Jo og ‐ kors i Jøssu namn .

Faster Mali må minnes at Vigleik spådde henne ho skulle bli styggammel . Det er ikke alltid noe å stå etter , sukker ho nå , tannløs og frossen og med minnet om hvor mye bedre alt var i gammeltida . Her er så altfor mye elendighet å se på . Det må nærmest være på verdens siste tid .

Før gikk de mye mer på byttearbeid til hverandre . Det er brukelig fremdeles borti gardene , men her kommer aldri noen til Oppheim og ber til dugnad , så det blir ikke noen bedt hit heller , i slikt lag .

Gammelfolket på Vollen er døde , og bror hans Pål sitter med garden . Han har så inderlig kranglete ei kjerring at alt folk som har ærend til gards , er nesten redd ho skal ryke til og bite . Men der som her kommer det unger årvisst , så det går vel ikke lenge før kjerringa blir tannlaus , og folk slipper bli bortskremt . Men der er en ungesjau uten like , for hvert et krek som får liv derborte , beholder det også . De blåner ikke vekk etter noen dager . Digert til hengebryst har ho fått av det og , matrona .

Slik så har de ikke stort samkvem med folket hans Pål . Andre søsken enn den broren har han ikke .

Og når det år etter år blir kalde og regnfulle somrer , og så ofselig med snø om vintrene , med varg og uhygge , at en ikke vet råd å komme seg borti garden til grannen , da blir det å gå og tvare oppi sitt eget stell .

Men for et stell , mange ganger . Det er ikke bare det at ho er i slekt med Gunhild , som gjør at ho oftest holder med henne . Ho vinner ikke annet , stakkars kjerring , enn bære fram disse barna og fli dem til siste ferden . Ho blir gående maktesløs og se to voksne karer snu arbeidet så på tvert at bare de skal sele på merra , ser det ut som de skal få bukgjorda over mana på ho . Mali har forresten aldri før sett at det skal være nødvendig å hjelpes at med å ha greiet på en hest . Og var de ikke begge borti og fløkte i hop bakgreiet og selepinnene , så sto jamen den ene og så på til den andre var ferdig . Merra , stakkar , sto som et lam og slo ikke etter flua engang , det tålmodige asen .

Det er ikke å undres at ingen kommer her og vil bytte dagsverk . Da ser de seg heller om etter folk som får det til å gå med fart og klem .

Nei , da Vårherre tok'n Jo , skulle han ha satt på han Jens som husbond på garden . Det var forharmelig at Gunhild skulle kaste øynene sine på denne Pål'n . Jaja , han Pål var vel bra nok , han stakkar , det ble bare så lite med'n . Ho Mali kan aldeles ikke forstå seg på ham . Er det nå så forferdelig til tankearbeid å grunne ut hvordan en skal handtere redskapen på en gard , at en må glåme i øktevis på greipet før en kjører det i møkkdungen , eller augfare øksa som var det en primstav , før en setter den i stabben . Jaja , hver sitt lag , sa mannen , han red baklengs til kirke .

Her kan vel være mangt som ikke går etter Pål sin nase og , enda en hører aldri han nevner det , saktmodig og stille som han er både i tale og atferd . Slik som nå med henne Guri . Det var Gunhild det , som støtt var etter henne at ho skulle si far til Pål . Men ho sa det ikke oftere enn ho var aldeles nødt , det ble mest du og han .

" Stri ikkje med ongjen , " sa Mali faster mer enn en gang . For ho ble bare argere av det , ho Guri .

" Den kvisten som ikkje bøyest , han bryst , " hermet Gunhild et gammelt ordtak .

" Du skull no vore vel sundbrøta du , da , " mener Mali .

Men det som gikk hardest inn på Pål , var likevel at Haftor hadde lite med vett .

Det er huglaget mitt , tunglynnet mitt , som har forsteina seg ti krypen . Og så gråter den store , voksne mannen . Om de barna som døde , sa han at Vårherre tok dem i sin allvishet opp til seg , for at ikke Oppheimstunet skulle bli fylt med tullinger .

Slikt snøste Gunhild til , ho visste da det at det var fordi ho hadde for lite brystmelk til dem .

En har ikke godt av å gå slik og bære seg for motgang en får her i livet , mener Gunhild , det blir bare verre for en sjøl å bære ank for det en har gjort eller ikke gjort . For gjort er gjort , og så ferdig med det . Og mistet er mistet , og så ferdig med det .

Var det bare Pål som hadde motgang her i verden ? Var vel alt gått som Gunhild hadde villet , da ? Det hender den tanken streifer henne hvordan det ville vært hvis enkelte ting var annerledes vendt .

Hvis ikke Pål hadde kommet til både da Jo fór i ura , og da ho var på sprang etter Jens ‐ . Hvis Jo hadde levd ennå ? Det røss i henne , det vil ho ikke tenke på . Men hvis ho hadde hatt Jens ? Det hender tanken vil dvele lenger ved det . Jens som kunne være så kåt at det satte kipp i et kvinnfolk , en søt kipp som gjorde en både redd og forventningsfull . Det var ikke fritt for at en ble kåt av det sjøl . Det satte i alle fall folk i godt lag .

Var her nå noen på garden som satte folk i godlag ? Nei , her var heller mangt som gjorde en arg . Angst og mørkeredsle og anger .

Verst var det i førstningen ho var gift med Pål , når de kom til sengs om kvelden . Da kunne ho heller tenkt seg Jens å krype under fell med . At en kropp som ho kjente lå varm ved sida , likevel kunne være så kald ! Ho var sikker på at hadde det vært Jens ho hadde vært i seng med , ville hver natt vært som en rus .

Han Pål lå i angst for mara om kveldene , for den red ham ofte . Gunhild har før hørt folk våkne med skrik , for mara red dem , men aldri har ho hørt noen nevne at de lå og var redde , det var ikke karvis . Ho mente en kar skulle ha annet å snakke om og tenke på når han var kommet i seng med kjerringa .

Ho skulle forresten ikke stått så mye etter det andre , ho heller , for de bar ikke før en unge i grava , før den neste var i emning . Den ene som fikk liv , ble ikke forunt vett . Men Guri ? Ho mangler hverken liv eller vett . Er ho likevel av Jo-slaget ?

Det er ikke greitt å gjøre av for henne Gunhild . Lite har ho sett av folket hans Jo . De dagene de var her til bryllups , kunne ho ikke rekke å bli kjent med deres lag og lynne . Og i gravølet kom bare to av brødrene , og da lå Gunhild .

Mest har Guri av mor si , Gunhild mener å kunne se det sjøl . Ho kan huske det var sagt om henne da ho var lita , at folk ikke trudde ho ville lære å snakke . Men det viste seg at det var ikke det at ho ikke kunne , men ho vørte ikke folk såpass at ho snakket med dem . Ho ser det med Guri nå . Uskyldt folk kan være både blide og gjøre seg til for å få et ord av ungen , men ho står og kniper munnen sammen og er så inderlig skadefro inne i seg sjøl at ho kan få dem til å gjøre seg sånn umak og ikke få noe igjen for det . At voksent folk kan være så dumme . I dette kjenner Gunhild seg godt igjen .

Lys og kvassøygd er Guri . Det bæres for Gunhild at ho må ligne Ragnfrid . For se nå bare som ho hersjer med denne Jon-gutten . Før ho kunne gå , akte ho seg bort til ham og tok leikene fra ham . Forundret satt da den stakkars gutlarven og så på henne før han satte i et vræl og hogg tak i henne . Men tru ikke at ho skreik , neida , ho var heller som vargen , som har nappet seg en krøtterskrott og løper et stykke med den før han godgjør seg med en bit . Og har du satt etter ham med staur og skrik , lar han deg komme nesten bort til seg , før han igjen tar byttet i kjeften og løper en måle til .

Slik akte Guri seg fra Jon . Jon kunne stabbe og gå før henne , men ho akte like fort som han gikk , så ho kunne godt ta opp et kappløp med ham . Og ho var alltid førstemann borte hos Anna og ble løftet på armen , mens han som var hennes rettmessige barn , ofte fikk stå ved sida og sutre ‐ i alle fall når Gunhild var til stede . Som Guri hadde kommet og krevd sin part av morsmelka fra ham , kom ho nå og krevde sin part av morskjærligheten fra denne armods uvelkomne krypen .

For Guri krøp først til Anna , og hendte det at denne likevel tok seg av Jon , hadde ho alltids si eiga mor i bakhanda . Anna , ho hadde bestandig et lite kjærtegn til den ho fikk på armen , om det ikke var annet enn at ho i farten gnidde litt med nasen sin borti det mjuke barnekinnet , mens Gunhild ikke lot seg mye hefte fra arbeidet om ho hipset Guri opp på kneet . Bundingen eller småplaggsaumen eller spinningen fikk ha øynene og oppmerksomheten hennes hele tida .

Men så hadde de to barna faster Mali . Ho prøvde så godt ho kunne å skifte sol og vind mellom dem . De var da barn , om den ene var lausbarnet til tausa ‐ herkomsten rådde de ikke for sjøl , gudsenglene .

Grautskeiene deres fikk en like stor dypp i sirupskummen , og det var ei skei til Guri og ei til Jon , og den som ikke fikk førstemann , fikk sista skeia . Var ikke til å rikke den regelen , nei .

Men da Haftor kom , fikk faster Mali full sjau . Da får dere bare gi tål , småfolk , dere vet han skjønner så lite av dette han , vesle tosken . La ham nå bare ete fra seg først , han . Han har ikke begripels på at dere og kan trenge graut , han kjenner bare at han er svang sjøl , kjenner bare hvor godt det er for sin egen vesle mage å bli itrappet graut .

Da står de en på hver side av faster Mali , mens ho mater denne gjøkungen som har sparket dem ut av faster-Mali-reiret . I takt snur de små hoder seg for at øynene skal få følge skeia på dens vei fra grautkummen til det gapende åfyllfatet på fanget hennes gammelfast , og tilbake igjen til kummen , dypp i sirupen ‐ og hele gudslånet , fulgt av to lengselsfulle øyepar , svinges opp og forsvinner . Guri kan ikke bare seg for å dra en liten sammenligning .

" Det er akkorat som når dem makka kuruån utigjennå gluggje ta , fast . "

" Skjemmast tå deg , ban , å lign ihop maten med kuskjita . "

Det gikk lenge før han Haftor fikk tenner , og enda mye lenger før han lærte å gå . Så var det da å gå og bære ham . Men mellom hver gang her kom en arming som trengte vogga noen dager eller uker , lå Haftor i den . De var bra trygge for ham der , for såpass vett at han stupte seg fram , trengte de ikke være redde for at han hadde .

Det var ikke mulig for hverken voksne eller barn å ha ham i seng med seg . For slik som han åt , ble det ikke liten sum som skulle ut igjen , og her var han liksom sauen , som går og rister på spelen og paler støtt . Det kom i småsummer hele døgnet om han sov eller var våken . Slik var det heller ikke mulig å holde ham luktfri , i alle fall ikke vinters dag , da her var dårlig med kletørk og frost så det var lite vatn til både å vaske klær og sleike av en unge i . Sår ble han og da , stakkar'n , liketil i ansiktet , for han visste ikke å holde de små nevene unna uhumskheten , og så bar han hele sullamitten oppi trynet på seg , grisen .

Guri står på avstand og ser med vemmelse på dette som de sier skal være folk . Men som ho vokser til , får ho venne seg av med å rynke på nasen . Både faster Mali og mora står over henne de første gangene ho blir lært til å ta opp av golvet etter ham . Og ho gjør seg umake med å gjøre godt arbeid , ho vil ikke ha folk stående over seg . Ho skal vise dem at det ikke trengs .

Så lenge de hadde Litj-Marit , hadde Guri sloppet unna . Men da plassgutten på Flatmyra , han Mekkel , gjorde henne tjukk , arme vekja , ble det til at ho flyttet med panken sin nedpå Flatmyra .

Ikke for det , han Mekkel var en staut gutt , han . Var glad i jenta , og giftet seg mer enn gjerne med henne . Men de var så sørgelig unge til å begynne på verda .

Men ho Marit ble på denne måten gudskjelov så nære at når det knep om , og ho sjøl ikke var i en tilstand at det var vanskelig for henne , kunne ho ennå komme til Oppheim og hjelpe til i onne- og julesjau ‐ og gravøl .

Mekkel hadde alt utført mangt et dagsverk som de skyldte å gjøre på Oppheim , alt mens Flatmyra var plass under garden .

Så ble det ikke vørt å feste taus etter Litj-Marit . Guri og Jon fikk hjelpes at med gjeting og mangt annet småarbeid som var et hefte for voksent folk .

Det var en spas å høre og se disse to når de om kvelden kom fra gjeltmarka . Å du , å du , alt det udyr Jon har sett . Han har jaget en to-tre bjørner hver dag , og slått en varg nesten dau .

Men Guri plukket av ham fjør etter fjør . Bjørnene har vært rev og rype og andre dyr de har skremt opp , og vargen var ei fille lauparbikkje .

Han står storøyd og jaktvar på kjøkkengolvet og fekter og hytter til bjørnen og smeiser til vargen med gjeterstaven sin , så han kløver dampen fra grautgryta , som Moses kløvde Det røde hav .

Men Guri står og griper skrøne etter skrøne , som når de klipper sau etter sau om høsten . Kvite og yvne i ulla sto de der først , så lubne at det var en fryd å gripe i dem . Men klippet og ribbet var de snaue og harde , og slett ikke gode å ta på .

Pål synes synd på Jon , slik det krenker hans vesle mandighet og fortellerglede at han ikke får legge ut i fred med disse truskyldige skrønene . Hvem vet , kanskje han sjøl ville sagt til slutt at det ikke var sant , hadde han bare fått fortalt ferdig . Voksne folk satte ofte farge på en historie de og , harmløs farge som andre ikke tok for annet enn det var ‐ blott til spas .

Jon merker snart at han har en forbundsfelle i Pål . Og da Jon viser seg å være svært netthendt , varer det ikke lenge før Pål blir aldeles omkommen har han ikke Jon å rope på for å hjelpe seg med et eller annet . Fort og villig smir Jon nye selepinner , kvesser påler og reparerer grind og gjerder .

Pål finner til slutt ut at det var til velsignelse at Jon ble født her på garden , siden de som sjølfolk er , ikke var i stand til å få vettug odelskar .

Hadde bare Pål kjent seg frakere til å lære ham opp , skulle dette blitt en dugende dreng , for det var det emne til , som faster Mali hadde sagt da han ble født . Men det vet Pål Oppheim , som han nå blir kalt , at å lære opp noen til dugende arbeidskar , det er han ikke god for .

De blir gående og prate og fundere på så mangt , Pål og Jon . En stein som står attmed setervegen , kaller folk latsteinen . De undres over hvordan den har fått det navnet , og hvorfor en skal hive en liten stein på den når en går forbi . Alle gjør det , hver og en her fra grenda når de går forbi latsteinen , og derfor er den nesten skjult av småstein .

Og hvorfor skal en legge et smørgrann i glaskarmen med det samme en får sola i glaset etter vintersolhverv ? Noen kliner smøret på ruta , Pål visste og av folk som smurte det på veggen der sola først treffer når ho kommer .

Og hvorfor skal ikke husdyr og kvinnfolk nevnes på sjøen ? Jau , mener Peder , er en så dum å nevne i alle fall kvinnfolk , så kan en spytte etter fiskelykka . ‐ Men hvorfor det , da ? Se det vet heller ikke han Peder .

Ja , det er mye å fundere på her i verden .

%Men det som Pål funderer mest på , kan han ikke småprate med Peder og Jon om .

Hvordan skal han bli kvitt sin skyld ?

Han føler det ville vært en lise å få sonet livsvarig tukthus , mot å gå her og bære det i lønndom ‐ og tie .

Han skulle vært sterk nok til ikke å gifte seg med Gunhild . Heller gått til prest og lensmann og tilstått brøden . Men så var det det og da at det vonde ble ikke ugjort og godt igjen for det .

Den første store synd var at han horet med Gunhild etterat ho var gift med Jo . Den dro etter seg uvissheten om hvem som var far til Guri , det som Gunhild la sånn innpå seg . Han torde aldri si til Gunhild at han ønsket Guri skulle være datter hans Jo . Da ville han ikke følt sin egen skyld så stor . Men han visste det var Gunhilds ønske at Guri skulle være hans , Pål , sitt barn . For ellers kunne ikke ho , med sin beintframme og ukløvde natur , føle kjærlighet for barnet .

" Du må da kunna sjå det , " har ho sagt . Men det er det ikke sikkert Vårherre vil . Pål vil ikke freiste på det . Forresten legger Gunhild mere vekt på hans evne i denne retning enn han gjør selv .

Å , dette syndefallet , det dro mye vondt etter seg , da det til og med svekker Gunhilds morskjærlighet til det eneste av hennes barn som har vett og helse , og som må bli det som tar over etter dem . Det er en synd større enn størst , for den går ut over et uskyldig og truskyldig barn . Om Gunhild fortsetter så lenge hennes legeme kan ta imot hans sæd , som i henne vokser fram til barn , vil ingen av dem få vett og helse . Det er Pål hellig overbevist om , så sant her finnes en Levende Gud .

Dette var den første , store synd .

Men var det hinmannen eller Vårherre som ledet ham den kvelden han gikk frampå Blåhammarstupet ? Det var i alle fall hans egen syndige brann og lengsel etter Gunhild som fikk ham til å gå ut . Var denne hans kjærlighet til Gunhild et djevelens blendverk siden den avstedkom så megen synd og ondskap ?

Han hadde rett og slett ikke kjent at han skubbet til Jo . Hendene hans hadde vært som av tre . Han visste bare at han var kommet hardt borti Jo . Måtte da se det og , så snubbelig som Jo datt . Men all legemlig følelse var lammet i hans kropp , han var bare et eneste stort hjerte som dunket , for da han la Gunhild inn til seg , var det som han la henne rett på hjertet , sitt nakne og hamrende hjerte .

Han hadde ikke kunnet være et redskap i Guds hand den kvelden .

Døende folk får et klarsyn som en aldri opplever mens en er på vandring her i jammerdalen . Dette Jo sitt klarsyn hadde stinget Pål helt inn i margen , der han satt i benken , gjennomrystet av dødens uhygge . Denne grelle , forvoldte død , som med sin blodskygge for alltid skulle formørke for Pål Herrens klare nådes sol .

Hans ønske ‐ å få Jo av vegen ‐ et ønske som ikke sto klart for ham sjøl , det hadde Jo sett ‐ og kalt ham ulv i fåreklæder . Hvert et ord Jo stønnet fram , sto som brent med svijern i minnet til Pål . De var Herrens egne , vrede ord , da Han drev Adam og Eva ut av Paradisets have .

Dette var den andre store synd .

" Morderske ‐ skjøge , " hadde han sagt til Gunhild . Det var da ikke ho som hadde skubbet til ham , men Jo hadde fornemmet hennes tanker og ønsker . Med livets siste blaff i øyet hadde det med ett stått klart for Jo at Gunhild hadde ønsket ham av dage , og at ho hadde vært ham utro , utro ‐ .

Og så snakket han om et hat som hadde forfulgt ham på Oppheim . Det lå vel mere under her enn Pål hadde greie på .

Men så var det den store tyngsel : Forbannelsen .

Denne forbannelsen står ikke så klart for Gunhild som den gjør for ham , synes Pål å kjenne . For ho legger ikke stor brett på den , når Pål vil snakke frampå . Enda det var henne og kvinnene i ætten Jo forbannet . Pål trur på den som på Skriften .

Hva er vesle Guri født til ?

Det er det bare Vårherre som vet .

Men forbannelsen rammer også ham , det føler Pål . Han føler dens tyngde , hvor den bøyer hans nakke , gråner hans hår , stjeler hans smil , fordunkler hans sinn .

Nei , Gunhild er ikke helt klar over hva denne forbannelsen kan komme til å bety for dem som lever og vokser opp på Oppheim .

Og han har ikke vært fullt klar over hva det vil si å gå her i fotsporene til Jo .

Sele merra han Jo har alet opp og temt . Kvesse øksa han Jo har hatt utallige ganger i neven . Ta i alle redskaper som en nesten ennå kan kjenne har varmen etter handa hans . Gå og se på klesplagg på loft og i stabbur som ennå har formen etter kroppen hans . Snuble i en tresko han har eid .

Ånden hans ligger over Oppheim så en kan kjenne det . Oftest føler han bare at Jo går igjen , men somtid synes han også å se ham . Det er helst når det er skumt eller mørkt . Og når han skal legge seg i senga der Jo lå og døde ‐ . Da hender det han skvetter opp og synes han er Jo som ligger her og dør .

Å ‐ døden ‐ døden ‐ den mørke fyrste .

Han står med sin kvasse ljå , ventende bare på å få hogge livstråden av . Da roper Pål til Gud i sin vånde . " Hvor er du , Gud ? " Han kan ingen annen bønn enn Fadervår til Ham som er der høyt oppe i himmelen . Kunne han strevet seg så langt som til " Frels oss fra det onde " ‐ men det er uendelig langt dit . Så langt som til den sjuende og siste bønn synes han aldri å nå . Der er mange bønner forut som han ikke av fullt og helt hjerte kan be . Og egne ord ‐ de er for syndige og svake .

Han har før kjent at det var som hans sjel var på vandring ut av legemet , og han har sett ting andre ikke så . Sett ting som var mistet . Følt ord som bare var tenkt . Det var bestandig vondt .

En uro grep ham først . Så mistet han følelsen i alle lemmer . Han kjente ikke at han tok borti noe . Han ble redd for å bevege seg . Han kunne radt støte og slå seg uten å kjenne det , og så få vondt etterpå , når han " våknet " . Han har vært ute for det og .

Så var han helt borte . Og med det fulgte en redsel så stor at det å virkelig dø måtte være en lise mot dette .

Og det kom for ham at denne tilstanden kunne vare så lenge at folk kunne tru han virkelig var død , og komme til å begrave ham levende . Derfor hadde han sagt Gunhild at om de fant ham som død en morgen , måtte ho love ham at de forvisset seg om at han ikke var skinndød , før de naglet kisten igjen .

Han fikk se det han skulle se , men den navnløse redselen som lammet ham , gjorde ham overbevist om at Vårherre ikke ville han skulle bruke denne evnen . Han kunne rope til Gud , men der var ingen Gud . Han ville røre seg , men torde ikke . Han ville grått , men kunne ikke . Det var en tilstand så lidelsesfull som en pinelang evighet . Enda han enkelte ganger visste det hadde vart i bare få øyeblikk .

Ånei , Pål Oppheims vandring her på jord var ikke lett .

" Pe-e-der , Pe-e-der , Pål , Jon ! " Det er Marja som roper . Kua som er tidlaus , har gått gjennom fjøsgolvet .

Det arme dyret ligger i møkkadungen med i alle fall to brukne bein . Annen skade har ho nok og , for det renner blod om nasen .

Der ‐ å ‐ der begynner ho å fø kalven .

Å Jøssum Krist for lidelser for den stakkars skapningen . Hvor er han Peder hen ? Han er på skogen etter et lass bjørkestranger . Å Pål , du må slå kua i hjel , såpass vi berger kalven , ho greier aldri fø den levende fram . Ho har ikke kraft til det .

Forskremt står Pål i skarn og ku-lann til knes . Budeia står og holder hodet til kua oppe . Dyret har øyne som skriker etter hjelp og lindring . Med forklesnippen tørker Marja kjakene dens , som var den et menneske .

" Skynd deg , Pål , ser du kje kor dyret lir . "

" Er du sikker på ho er kalvklein ? "

" Det må no vel ein ongje sjå . Skynd deg no . "

" E greie kje drepa ho ‐ . "

" Å , for ein stakkar te mann ‐ e trur e kunn greidd å drepe deg no , når du vil lata dyret li slik . "

" Ja , e er stakkar . E greie det ikkje , Marja . "

" Og slikt ska væra husbond på gard ! Hent øksa og be'n Jon koma og hjelp meg . Få hit ho Mali , na stakkars gammel krykkjå er likar enn du , om ho er alder så dårleg til beins . Lat berre ikkje na bantjukke kjerringa di få snøsen i ta her før enn det er gjort . Ho Anna kan berre hald seg inn , ho og , ho kan hald deg på pannå når du spyr . Skynd deg no . "

Det er nesten ikke menneskelig mål budeia skriker mot ham med . Ho er avsindig forharmet på slik elendighet til kar .

" Gud og Jesus , hjelp meg , " hulker ho da ho løfter øksa . Ho lukker øynene da ho ser ho treffer , ho greier ikke blikket til kua som ho har stelt fra ho var kalven .

Så står ho på kne på noen fjøler og spretter kua opp . Det ryker omkring henne som fra et bål , der dyret gir fra seg sin siste kroppsvarme . Mali sitter på låvedøra som de har tatt av hengslene , og holder i . Jon står ferdig med en sekk til å ta kalven .

" Vi ska grei det , vi ska grei det . " Marja hveser det fram mellom sammenbitte tenner . Ho siger gråtende ned på døra hos faster Mali da en blodig , sammenkrøllet , men levende liten oksball blir båret inn i fjøset av Jon , så høytidelig og forsiktig som var det brød og vin .

Kua får bare ligge . Kjøttet er så utskjemt av gjødsel at det er ikke folkemat . Det kunne vært berget , hadde Pål vært mere til mann . De kunne dratt kua ut på bakken først , men det tenkte ingen på da . Noe kunne kanskje berges ennå , men Marja greier ikke mer . Pål er ikke å se . Nei , slakting har han aldri vært noen kar om , men i et slikt nødsfall burde han tatt seg sammen .

Budeia fyrer opp i eldhuset og lauger seg , enda det ikke er høgtidsefta . Ho kunne vel fått av seg kulort og blod og gårr uten å lauge , men det var det at ho har slått ihjel ‐ det er det ho vil lauge av seg .

%Det kunne Pål gjort og , kommer ho på . Han skulle lauget seg riktig ofte . For det var så mye rart med ham , som skulle vært lauget vekk .

Det blir ikke mye respekt blant tjenestefolkene for en slik husbond . Blod tåler han ikke . Blodet er sjelen , sier han og skjelver som et lauv når han ser ei bøtte blod etter slakting . " Dyra har og sjel , all naturen har liv og sjel . Hittfolket og , bare at deres sjel er dømt til å gå fortapt . "

" Ja , du veit det vel du , som bokja har , " snøser Marja og gnir seg varm med en strieklut , der ho står i eldhuset og fører sin innbilte samtale med Pål .

Men det kan jeg fortelle deg , Pål Oppheim , at det skulle ikke gått slik att og ned med garden , nei , det skulle heller gått i rake trav hin vegen , var ho og Peder husbondfolk her . Ikke skulle ho blitt gående halvt arbeidsufør med svakhelsa frø i magan heller , hvert eller annethvert år . Den nøden var ho utav , ho Marja , såpass har ho prøvd ut . Var det blitt unge hver gang ho hadde hatt kar , ville hennes avkom vært mer utallig enn hans der i Boka som sto og talte sanden ved havet og stjernene på himmelen .

Haha , Håkå-Peder , ville det blitt mange bare på deg ? Derfor har ho alle sine tenner like sterke , og magen er fast og fin , og brystene hennes er som på en konfirmant . " Hei ‐ guta , her trøng di kje væra redd . Thi-hi-hi . "

Marja har lauget seg og er like god igjen .

Peder har snakket frampå at de kunne gifte seg . Men da Marja vet ho er trygg for at ho ikke får barn , synes ho det er ikke nødvendig å ha det bryet og ståket . De kan ha hverandre lell . Og om han skulle forfare seg , og smette seg oppi til Anna en gang iblant , eller ho Marja i mørket tok en annen kar for å være han Peder , så hadde de ikke forbrutt noe mot hverandre alt mens de ikke er ektefolk , mener ho . Ja , Peder synes også at dette kunne være en bra ordning , hvis bare ikke Marja fant på å nekte ham noen gang . Marja lovet at det skulle ho ikke , og dermed var Peder fornøyd .

Marja blir vidkjent for sin bedrift i fraudungen . Men Pål får skam på bygda . Det er ikke fritt for at Marja setter nasen noe høyere etter dette hendet , og tar til å ville bestemme mer enn som høver seg for ei budeie i fjøset , både hvilke kalver som skal slaktes , og hva som skal sette på .

Gunhild setter lite sin fot i fjøset , men har likevel full greie på hvert et liv som kommer til , og hva som blir tatt av dage .

At den okspåsin som Marja berget , fikk beholde livet etter hennes bønn og bestemmelse , var jo bare rett og rimelig . Men det skulle ikke ha noe med de andre krøttera å gjøre , mener Gunhild .

" Å , ho er no eit vettugt mennesk , " mener faster Mali , som har fått stor respekt for Marja og beundrer henne åpenlyst , så det kunne ikke være det dummeste en gjorde å høre etter hva den kjella mente .

" Berre ho ikkje tek te å bestem uten e veit om , " sier Gunhild .

Men Gunhild kunne da ikke mene at Marja skulle plaget henne som gikk med barn , borti fraudungen for å se om det trengtes at kua lot livet , det skal Gunhild få gi seg på . Og når han som er mann i huset , ikke er kar om å ordne opp , får Gunhild bare takke Vårherre som har unt Oppheim så forstandig og flinkt menneske til fjøstaus , at ho valset opp i denne her suppa .

%Guri deler morens misnøye med at ho ikke fikk være med på eventyret med å berge kalven . Ho ble perset av faster Mali til å være inne og passe på Haftor . Hadde ikke engang fått vite hva som sto på , ho heller , før det var gjort .

Guri har alt forstått at ho må bli den som senere skal bestemme på Oppheim . Og at ho slik skulle bli holdt utenfor når ei verdifull ku måtte avlives under slike omstendigheter , det går hennes lille ære for nær .

Særlig da Jon var blitt innviet , hadde til og med fått bære kalven inn , na skjitgårin . Egentlig skulle ho holdt seg for god til å stå her og høre på hvor han legger ut om dette . Han lyger slik at fjerdeparten kunne vært det halve , det pleier Dreng-Peder si .

Han var kommet til i det samme Marja hevet øksa . Øynene hans er store som tinntallerkener .

Å , Guri skulle sett kor kua gret . Tårer så store som småfuglegg . Og kyr kan snakke , de , med det samme de dauer . " Berg bane , var det siste kua sa her på jord . "

" Løgnpåssa . "

" Jau , ho sa noe , kua , ja . I bibel'n var det et asen som tala . "

" Det va i Parradisa det , din tullball . Og ho Løkkros var kje nåkkå asen , ho . "

" Men no kan ho sikkert tala , ho Løkkros . For no er ho og i Parradisa . "

Hadde Guri visst navnet på ham som eide det asenet , skulle litjstuten fått navnet hans .

" Men det veit e , det ! " Det svulmer herlig i Jon .

" Du ‐ ? Snørrgåre . Ka det var , da ? "

" Bilemann . "

Og Bilemann ble stuten hetende , det navnet beholdt den og etterat den var solgt til Nordlykkjen . Men hvordan ungene hadde kommet på det råkende stutenavnet , det visste ingen .

Og rundt dem var det tett av varm skodde . Det var Vårherre sjøl som sto og åndet over dem for å holde liv i kalven til Marja fikk berget den fram .

" Trur du Vårherre står og ånder over en møkkjadunge og , du da . "

‐ Jau , det var klart , Vårherre som flyr , han ble ikke tilsvinet på føttene om han tok seg en tur og så om dem . For han skulle fortelle Marja hvorledes ho skulle bruke kniven , så ikke kalven ble skadd .

" Ja men , " mener Guri , " det er i hjertet Vårherre tala åt oss , vi høre'n aldri attmed oss . Og han tala ikkje om korless ein ska sprett opp ei ku . "

" Du trur ikkje Vårherre er med på nåkkå her i vern'n , du , og da er du vantro , ette som ho faster Mali fortelle . "

" Hånstaur , e som ikkje er komfermert enno , kan da ikkje å væra vantro . "

" Du kalle meg bestandig så stygt du , Guri . "

" Du er ikkje likar verd heller , slik som du lyg , lausongje . "

" Når e bli stor , ska e piskadausen gjera lausongje på deg . "

" Du bannest ‐ du bannest ‐ du bannest ‐ . "

Guri løper for hvert ord , for han rente til og skulle ta i henne .

" Py-hy-py ‐ . " Jon kiler nevene innunder broklokket og plystrer mellom store , ferske tenner . Han visste noe som Guri ikke hadde rede på ennå . Når han blir stor , skal han fortelle henne det .

%Det er så mye vakkert han ville fortalt Guri , hadde ho bare gitt ham lov . Men støtt skulle ho komme med det der at det ikke var sant . Og så kalte ho ham . Han visste da godt det at han var en skitlarv og et inkjesting og bare lausban til ei tenesttaus ‐ ho trengte ikke skrive ham det i nasen støtt . Og han visste like godt at han ikke kunne kalle henne igjen ‐ i alle fall ikke så mye ‐ for ho var datter på garden .

Det skal bli ei bra kry ei , detta , når ho blir voksen . Men han skal kryne henne , skal han , det kan ho ta seg tvihendt i reva på , topphøna ‐ når han blir stor ‐ for da skal han vekk og tjene penger , legge ort på ort og daler på daler . Og pengene skal han ha i et skrin , et skrin som er mye finere enn noen av de tingene de har her på garden både etter Ragnfrid og etter Jo . Ting han har hørt om , men aldri får komme inn i stua og se . Inn i finstua , der bare fremmedfolk pleier ligge ‐ enda her aldri er fremmed folk . Guri får heller ikke gå dit med ho vil , ikke engang i jula . Ho må spørre først .

Det skrinet , det skal være av fineste edelsteinstre ‐ ‐ med ‐ med ‐ gull -lås . Og en nøkkel så urliten og fin og lett som ei fjør . Og hvis Guri vil , skal den nøkkelen henge i ei snor rundt halsen hennes , men da må ho først be enda vakrere enn som når ho vil inn i finstua .

Han skal ha med heim sko til henne , bysko . Og et ‐ å ‐ så vakkert silketørkle . Gult skal det være , gult som gullet , solgullet . Fint faks er det på det tørkleet , slik som mor og Marja har fortalt at håret hans Pål var før , som fint , gult silkefaks , sa de .

Og så skulle han kjøpe med seg ei bok . Bibelen måtte det helst være . Den skal ha sølvspenne og tjukke permer med skinn på , og der skal han lese om Bilemann og asenet hans for henne . For lese , det lærte Pål ham . En skam å være slik som han Peder dreng , ikke kan han lese , og med neppe skrive navnet sitt , og enda flire av det attpå .

Da skal fjøstausene slippe å drepe krøttera .

Han Pål er snill , han , så han skal ikke snakke med ham om slakting , engang . Det er ikke alle som tåler det , sier Peder . De pleier bare ikke nevne det . De får andre til å gjøre det for seg , og så finner de sjøl på annet arbeid imens . Men Pål , han sier det , han så ‐ og det flirer folk av .

Han snakker om så mye , han Pål , som ikke annet folk pleier å nevne . Og de kjenner ikke Pål , de . Det gjør de ikke , nei . De vet bare navnet hans og hvor gammel han er , og hva far hans og bessfaren og slekta hans heter , og hvor han er født og hvem han er gift med , og at han bor på Oppheim , og ‐ og at han er redd blod og at han trur at Jo går igjen . Men det vet nå mange , da , at han Jo går igjen . Men det er mest oppmed Blåhammara han holder til , for der er det mange som har sett ham .

Men de vet ikke så snill Pål er . Han er som han skulle vært far hans , ja ‐ enda snillere . For aldri slår han og aldri er han sint , og aldri sier han at Jon lyger .

Og de vet ikke hvor mye Pål vet . Om hittfolket vet Pål mye som han forteller Jon . Om kjerringa som sto og vasket barna sine da Vårherre kom . Så hivde ho inn i kammersholet de som ikke var ferdigvasket , og sa at ho hadde ikke flere barn enn dem Vårherre fikk se . De måtte være grovelig svarte og skitne , de inni kammersholet , du . Hadde han vært blant dem , skulle han jamen vasket seg sjøl , så Vårherre hadde velsignet ham , og så hadde han og fått være folk , og så slapp noen å bli opphavet til de underjordiske , slik som ungene inni kammerset .

Det var da enda bra at ikke lausungene måtte bli underjordiske . Jon fryser nedover ryggen av det . For å være lausban , det er som å være uvasket , det , det har Jon allerede fått føle .

Men det går an å være lausban mot som å være utbol . På et par garder her i grenda døde barn før de rakk å døpe dem . Og underlig var det at det var hans navn og Guri sitt navn folk ropte ut i verset som ga utbol'n fred .

‐ E ska døp deg på ei von enten Guri eller Jon ‐

Det var grovelig til nålys og gauling på den arme sjelen , før folk skjønte at her var det en utbol som grasserte og ropte etter navn og frelse . Men så snart folk skjønte det , og fikk ropt verset med navn og dåp i , ble det stilt .

Mangt av det Pål fortalte Jon , forteller han til Guri igjen . Ho sier ofte at han lyger . Da pleier Jon svare at ho kan bare spørre Pål sjøl , men det gjorde ho ikke . Ho har lurt seg til å spørre Peder , der har Jon kommet på henne . Men Peder , han kan ikke fortelle slik som Pål .

Aller likest er det når Pål forteller og Peder " stikk punne " . Da er det akkurat som Pål står og maler med vakre og levende farger , og Peder setter til alle de svarte strekene som får det til å bli enda mere levende .

For når Pål forteller om mannen som kjørte til Molde , og fikk se de slaktet gris på en gard han kjørte forbi , tenkte han at dette slaktet kunne være lugumt å slenge på sleden når han fór heimatt om natta . Som tenkt , så gjort ‐ mannen inn på låven i mørket og skar ned slaktet , slo sledefellen om det og kjørte heim . Men da han fikk se at det var ei gammel kårkjerring som hadde hengt seg , han hadde fått med seg til juleflesk , ble det vel et par øyne på den mannen ... .

Ja ‐ da visste Peder navnet på mannen , navnet på garden der de slaktet , og navnet på den han siden hadde tilstått sin brøde for .

Så kunne Pål mange viser og rim , og Peder sang dem .

Jon måtte ofte undres at han ikke kom i beit for tone . Mest så en kunne tru han Peder til å lage en sjøl , for Pål kunne ofte si :

" Høre det melodi te åt dessa og da ? "

Det va no ein skomakarpjes . Han kom ifrå Østernäs . Han kom hit i bøgda i vår . Han va vel ingjin kongens kar , han pisk atti nakkå bar , han vel ha oppfrunta sitt hår .

Og vesten ha han utapå , den meint vi no skull være blå . Men undvesten va no vel gul . Og brokja ho va full tå bek , og støvlan nedpå helå hekk . ‐ Han skjakla no vel heimatt te jul . ‐

Men aldri visste Jon noe finere enn at Peder og Pål kunne sette seg på hver sin stein ‐ de måtte da være sånn passelig langt unna husene ‐ og så synge visa om Jakob .

Da laget Peder målet sitt grovere på somme steder , og det var som han ikke kunne tonen , men sangen ble så mye vakrere av det . Det var krusseduller og krimskrams på den tonen Peder satt og leikte seg med rundt den rette tonen som Pål sang .

Det var mye mere høytidelig enn å være i kirken , syntes det for Jon , og han så Jakob greitt for seg :

Da Jakob sin reise til Khanan påtog en egteviv til sig at tage . Sin' midler i hånden han bar og han drog , en stav var hans pragt i de dage . Til Betel han kom fant intet husrom . Hans skjebne den var at beklage .

Der vilde han hvile om natten sin' ben , udmattet af møie om dagen . Hans hovedes pude blev gjort ud af sten , og gresset det var hans par-lagen . Hans dyne var blå , som over han lå . Hans bolster af jorden var tagen ... .

Da kommer kanskje et kvinnfolk utpå hella og skygger for øynene bortover dit de sitter . " No er dem på kloppa , " varskuer Jon , og sangen får en bratt ende . Ryggene krøkes igjen og knokete never tar nytt tak i redskapen .

Men det hender de rekker å synge verset om at Jakob kom seg opp til rikdom . Da er han Jon Jakob ‐ han tjener i sju år for ho Guri .

Ja , det var savnet , fortellingen og sangen hans Pål .

Det smalt nesten ikke ordet i ham etter den sørgelige endskapen med kua . Først lå han til sengs et par dager . Siden går han stur og stille husimellom .

Etterat den første oppjagede stemningen og skrytet omkring Marja har lagt seg , kommer der en tyngsel over garden . Og den kommer fra Pål , den sprer seg fra ham som ringer etter en stein du hivde i vatnet .

I senga er han som en stokk . Han snur rett og slett ryggen til Gunhild . Han har aldri gjort det før , om enn Gunhild kunne synes å merke han hadde hatt lyst til det . Ho har alltid fått lirket ham til , var det så at ho hadde lyst . Men denne avvisende ryggen ‐ . Det var så rart og , han kan da ikke bestå resten av livet uten kvinnfolk .

Ho burde forresten være glad til at han snur seg fra henne for ei tid . Fem små kister har de rodd over fjorden . Ho kan trenge å kvile magen sin .

Men at han heller ikke klager seg for henne . Det har han alltid gjort før når noe gikk innpå ham .

Han hadde måttet nevne at de horet mens Jo levde . Kunne ikke la det være gjemt så søtt nede på hjertebunnen . Kunne ikke ta det for det uunngåelige hendet som det var , dette dyrebare elskovsmøte i den lyse natta , dette deilige minnet . Han ødela det med anger og sjølgjort plage .

Ulykken med Jo legger han innover seg som en dommedag . Hvor ofte våkner han ikke med gaul og stønn . Da er Jo etter ham i søvnen .

Han gjør seg sjøl til drapsmann . Hvor ofte enn Gunhild får tanken hans snudd fra det , forklarer ham om og om igjen hvordan det virkelig gikk for seg ‐ kaster det seg over ham igjen . Ho fristes nesten til å tru han drar skylda til seg . Det hjelper ikke hvor mange ganger ho sier at Jo ble skremt og gled , og hadde revet henne med seg , var ikke Pål kommet til og berget henne . Skjønte han ikke at han hadde berget et liv , i stedet for å ha tatt et ‐ ?

Han skremte Jo inn i døden , og nå kommer Jo og skremmer ham igjen ‐ ‐ å ‐ ja-ja-ja-ja-ja .

%Men nå har ikke Pål noe å betro henne . Nå har han ikke noe å beklage seg over .

Ho skjønner det , likeså klart som han skulle sagt det med rene ord , ho kjenner ham såpass vel nå . Han er ingenting til mann , han er ikke kar . Sjøl han Pål må slikt gå innpå .

Så blomstrer ho Gunhild opp under dette . Blomstrer som ho ikke har gjort siden ho var ungtaus . Ho er ikke lenger blå under øynene , hendene hennes er ikke lenger så magre . Håret får ny glans . Ho blir lett på foten .

Ho blir ør som i den tida Jens dreng var på garden . Men nå er her ingen Jens . Nå er her ingen Pål heller å rekne med .

Så hiver ho seg ut i arbeidet . Blir bare heit med det samme ho kommer under fellen og kjenner mannskroppen ved sida , men er såpass sliten av dagens dont at søvnen tar henne snart .

Ho prøver en kveld . Gjør seg så lita at ho stryker ham . Tar oppi håret hans , kjenner på ham både her og der . Men han later som han sover . Enda han vet at ho skjønner han er våken , og vet ho skjønner at han vet det .

Da snur ho ryggen til ham og . Det skal bli lenge de får ligge slik rygg mot rygg .

%Så tar Gunhild seterstellet sjøl igjen denne sommeren . Ni år er det siden sist , for nå går ho Gunhild i sitt trettiende år .

Ho går på setra og minnes Jens , i syndig og heit lengsel minnes ho ham . Var han her , skulle ho gladelig gått lukt til sengs med ham . Ho skulle elsket ham skumskvett .

Men seterlivet går sin ensformige gang gjennom dagene . Pål ser ikke om kjerringa si på stølen , og her kommer heller ingen Jens , som rimelig kan være . Det nytter ikke å lengte ham til seg .

Det er mye regn denne sommeren . Ho undres riktig på hvordan de greier seg med å berge høyet på heimegarden . Ho er heller ikke heimom i all tida ho er til fjells . De er nok kvinnfolkhjulpne heime , og faster Mali er stø ved taumene . Det er å håpe at ho setter fart i reva på Pål , at de ikke blir så skammelig etter de andre med slåtten . Folk har nok å dra på smilen av over han Pål .

Det er ikke de likeste tidender ho får fra Oppheim med ungene . Men Jon kan ho ikke lite på i alt hans snakk , og Guri er nå og bare en unge . Så det de legger ut om , er kanskje ikke så setende .

Pål har ligget ei heil veke , eller i alle fall mange dager . Har visst farang , trur de . Mali faster har vært og lånt igle til foten sin igjen , og Marja var borte heile helga og kom ikke igjen før det led til middags mandagen , og Anna har måttet stelle heimekrøttera . Og Peder hadde banket Marja ute i torvskottet og kalt henne taterhore . Og Jon fikk ikke ligge inne i husa mens han var til bygds i helga ‐ for han Peder . Guri som hadde ligget uti kammerset hos faster Mali , har hele tida måttet passe seg for foten hennes , så ho hadde ikke tordet sove ‐ nesten . Og så har de sett bjørn på opptur ‐ sjølsagt ‐ . Guri var heller ikke sikker , ho vil ikke riktig tru det var annet dyr , denne gangen .

Det ligger bakom alt ungene sier , at nå er ho ikke sjøl heime og styrer . Det går på raus , alt i hop . Faster Mali er gammel og trett , ho har kavet og stått for mye i si tid . Ikke så lite har ho nugget siden ho kom til Oppheim heller .

Jaså , han Pål har lagt seg fore noen dager igjen ‐ så inderlig likt ham når her er mest å gjøre .

Den gamle tykjen ho først hadde til mann , var det sannelig mere tiltak i . Hadde han bare ikke vært så ekkel å ha i senga . Ho vridde seg i vemmelse over pusten hans ‐ over de harde hendene , ru og sprukne som en utgammel hestesele ‐ beina hans som var kortere enn hennes og krokete i knærne ‐ snauskallen ‐ pisslukta . Hvor mange ganger han var oppe om natta og lot vatnet , sluttet ho å telle . ‐ Den pipende pusten hans når han ble aldri så lite anstrengt ‐ som å høre ei hes bikkje når ho skal til å gjø .

I et pinefullt , eviglangt blaff lever ho opp igjen vemmelsen i samlivet med Jo . Hvor ho da hadde lengtet etter Pål ! Brent av lengsel etter en ung kropp , et mjukt hår og velskapte , vare hender .

Ja , hendene hans Pål kunne saktens være velskapte og mjuke , slik en latstaur som han egentlig var . Så snart det begynner å vise seg træler i dem , får han det med å ligge en dags tid eller to . Det er så mye han ikke tåler , han Pål . Tåler ikke se blod , tåler ikke hardt arbeid , tåler ikke mørke , tåler ikke at ho blir heit .

Ho kunne skubbet ham unna seg den gangen . Den gangen han sto i vegen for henne da ho sprang etter Jens . Jens hadde ho bedt gå av vegen for seg , og han bantes på at det skulle han gjøre for godt .

Ho hadde nå vært ei helvetes tullmerr , au ‐ .

Men om ho hadde hatt Jens nå , tru om ho hadde lengtet etter en annen da ? Ho kunne ikke være rett skapt . Ho er nesten redd seg sjøl , somtid . Nå skulle ho egentlig ta til å bli ei adstadig og tilårskommen kjerring , og så kjente ho trang til , som ei anna tispe , å ule etter han . Ho skulle helst vært et dyr , et dyr som springer løs mellom andre dyr og parer seg , parer seg vilt med den det har mest lyst på ‐ den som er nærmest for handa .

Andre kjerringer kan vel ikke ha det slik ? Aldri er det heller brukelig å snakke om slikt , så ho kan ikke få vite det . Kanskje har ho et dyr inne i seg i stedet for sjel ? Men det dyret skulle ho , sant for søttan , ikke hatt noe imot å slippe løs på et mannfolk nå .

Forbannelsen ‐ farer det gjennom henne .

Pål har snakket så mye om forbannelsen hans Jo i mørke og angstfylte kvelder at nå er den vel manet fram omkring henne . Pål har den i alle fall gått til hodet , så der har han Jo etter døden oppnådd å få hevnet seg . Men forbannelsen til den satans puken gjør henne bare arg . Ho skal jamen gjøre som brorkona hans , ho som hadde barn med mange menn , men bare en far til dem ‐ han som ikke kunne få barn . Ha , det kan ho . Jo , der ‐ der var det også ei som hadde sterke følelser .

Kanskje er ho menneske likevel , ikke bare hodyr .

Men her kommer hverken mann eller han til henne på setra .

%Det er tuskje å komme heim igjen . Faster Mali har tatt til å gå med stav . Pål går og tvinner som ho hadde ventet seg . Mellom Marja og Peder er det ikke som det skal være .

Marja har ikke villet fortelle hvor ho var den helga ho hadde vært snubbelig borte i nesten to døgn . Peder har mistanke om at ho har vært hos Reinert i Gjelbukta . Den unge Reinert , mørk , varmblodig , en sann svir for kvinnfolka .

Rett som det er , ryker Peder til og banker Marja . Men ho er som besatt . Hånflirer ham bare rett opp i fjeset , mens tårene hagler like jamt som slagene . Til slutt slår ho igjen og ikke bare slår , men klorer og biter og river av ham hår . " Taterfakter , " remjer Peder .

Men han får ikke vite det , får ikke et ord ut av henne om hvem ho hadde vært i lag med den helga , får ikke mistanken bekreftet .

Så jager han stakkars Jon på låven om nettene og horer med mor hans . Det har sine følger , Anna blir med barn . Da synes nok Marja de er skuls , og det blir fred og forsoning . Men at det også i Marja herjer en brann , synes Gunhild å se , når ho fortapt står og stirrer over vatnet lange stunder .

Etter hvert som Anna tjukner til , grøsser det i Gunhild . Er det slik ho har gått disse årene . Å hellige Maria , skån meg .

Derfor er ho glad til for ryggen hans Pål . Sjøl om ‐ .

Ho gruer seg ikke slik for denne vinteren som ho har gjort før om høsten når det tar til å mørkne . Det kommer nok av at ho sjøl ikke er barntjukk ‐ og at Pål har sin angst og jammer for seg sjøl .

Ho griper seg sannelig i å trampe en liten trall under arbeidet , det har ho aldri før gjort her på Oppheim . Nå tar ho og del i fjøsarbeidet . Og ho gleder seg ved å stelle om dyra , de blir så tilfredse og kjælne når ho er god mot dem .

Det er nesten synd når de tar til med juleslaktinga , synes ho . Men det er en livat sjau . La bare Pål ligge de dagene , de greier seg så godt ham foruten , enda her blir en masse ekstra-arbeid .

%Marja og Peder står en kveld lenge utover og plukker fett av tarmene ute i eldhuset . Peder syntes dette var helst kvinnfolkarbeid , men å stå her i lykteskjæret sammen med Marja , er likevel trivelig .

Gunhild liker seg i fjøset alene . Katten kommer og får siladråpin , og ho går for å vondle .

Der var ho nære på å sette i et skrik , for det snakker til henne borti høymørket . Er det Jo ‐ likevel ‐ ?

Nei , det er en ung stemme . Djupt , varmt mannemål .

" Bli itte redd husfrue ‐ je skulle bare se om en utro pige som står og kysser drengen din borti eldhuset . "

Tater-Reinert .

Ho har aldri sett ham og ergrer seg nå over mørket . Hvordan ser han ut , han som alle kvinnfolk springer milevis for å ligge hos ei natt ?

" Da er det vel best du snur heimatt , da . "

" Trur du det , du ‐ ? "

" Kjere deg , hvis det var hos deg ho Marja var i sommar , så gjer så vel å snu , gjer så vel å fara heimatt uten at ho veit du har vore her . No er det fred og førdragelegheit , men du veit kje kor her har gått for seg . Han har slege ho , og det har vore ein helvetes sjau . ‐ Er du'n Reinert , så væra så innerleg snill å gå heimatt lik stilt som du kom . "

" Det gjør je på en betingelse . "

" Sett så mange betingelsa du vil , men gjøm berre kniven , og lat kje nåkkån sjå deg . "

" Men du skal gå med på den . "

" Jada , jada , gå berre no . "

" Nå har du lova at je ska få koma att . "

" Nei , har e det ? "

" Da kommer je att til deg husfrue . "

" Å , du er tøvin ‐ gå no . "

" Je kommer att lørdagsnatta . "

" Haha , du som ikkje har sett meg . E er grå i håret , og tannlaus og rukkut , og tusen år gammel . "

" Du er itte . Du har en heit røst , en ung røst . Og du er rund som ei ongjinte , det har je sett mot lyset i lykta di . Je liker røsten din , og derfor kommer je att . "

Det er som bare en katt smyger seg gjennom høyet , mere høres ikke før han er borte og Gunhild er like vis på hvilken veg han kommer seg ut .

Å du salige vanvidd , kan ho dåre en slik grafant med bare stemmen , da ‐ ja , da røper den vel mere av brannen i hjertet enn ho sjøl vet ‐ når der er noen som kan tyde den .

Komme igjen lørdagsnatta han , rundbrenneren . ‐ Sett deg på det , så fyker du ikke bort .

Kyrne ørter så velnøgde , stakkars , måtte de få slippe å bli for strengt sulteforet til vårs . De godgjør seg med strået , som var her ingen verdens ting hendt . ‐ Puff , var her forresten hendt noe fordi om en taterpåssa fór og sneik innpå låvene hos folk . Jagd ham med svolk og trusler skulle ho gjort . Enda godt ho fikk ham til å gå før her skjedde noe .

%Det er barfrost og klart . En får håpe dette været holder seg til de er ferdige med slaktinga . Det verste skal være unnagjort til helga , så får de begynne å bake i neste veke . Faster Mali får støpe lysene som ho hvert år pleier gjøre .

Gunhild tenker ut hvilket arbeid som skal falle på hver av dem . I år får de lette Anna noe . I slaktinga har ho heller ikke deltatt . Det er mye ho må skånes for , her er mangt ho ikke må se eller komme borti eller skreve over mens ho går med barn .

Hvor mange juler har ho sjøl gått slik ? Ho kaster det fra seg , vil ikke bry seg med det . Det er bare som om ho sju ganger har vært slått i marka , men har reist seg igjen .

Tretti år og sju ganger i barnseng . Jomen , ho har gjort plikta si , ho som andre kjerringer . Nå har ho også levd det som er regnet for å være en mannsalder . Men er ho vel utlevd for det ?

Haha , ho kjenner seg så overmodig levende at ho vasker kroppen sin og har på seg fineste serken , enda det er til ei vanlig , skitten helg i advent .

Hadde de ikke det ordtaket her i bygda at til Gjelbukta kommer jula tidligere enn andre steder ‐ ? Hoi , ho synes ho kan favne både jula og Gjelbukta og alle tatrer som fins , da ho kjenner den kjølige serken legge seg inntil den varme kroppen .

Pyssj , det er da ikke for Tater-Reinert ho drar finserken på . Det er for sin nye ungdom , det er for den modne brann i blodet .

Der er et tre inne i henne som nå står med lauvet fullvokst og djupgrønt . Med en stamme kvit og fast . Fast i jorda , stø mot allslags uvær . sterk . Ja , sterk kjenner ho seg .

Pøh , taterløfter om lørdagsbesøk bryr da ikke ho seg om . Fanteløgn .

Det tar til å snø så fint og mjukt om lørdagen . Det er som verden skal kles til en stor og hellig aften . Alt blir høgtidsfullt av det . De klingende , harde lydene på barfrossen mark blir dempet av snøens dunmjuke lunhet .

Den er ikke kald , denne snøen , den brenner heller på kinnet der fnuggene smelter .

En skitten og skjemmende rand legger seg straks fra stua til fjøset , til eldhuset , til stabburet , til smia . Da kommer det for Gunhild , i kveld kommer det til å vises fâr .

Da ho går til fjøset om kvelden , tar ho lykta og går bortover før Marja og lyser oppå løekloppa ‐ nei ‐ til stallgangen ‐ nei ‐ og ikke ved fjøsdøra ‐ nei ‐ liketil ho springer rundt og ser etter fâr framfor gluggen . Da stilner hjertet hennes noe . Her er ikke fâr etter taterfot . ‐ Ho er tullet , hvis ho ikke er glad for det .

" Korless er det med na Grålin , ho kjem no vel ikkje for tidlig ? " undres Marja .

" Ho er ikkje tidlaus før åt nyåret , " svarer Gunhild , som om ikke Marja vet dette like godt som henne .

" Vi får vel sjå om ho om neten , " mener Marja .

" Ja , kanskje tryggast vi gjer det . " Gunhild sitter anspent og lytter mens ho melker . Melkestrålen sjoer ned i skummet , men ho kan ikke holde opp ‐ ho skal melke ‐ ikke lytte . Det er vel bare sauene som er urolige mens de venter på vondlen sin .

" E lika ikkje riktig na småtrappingja på ho , " sier Marja .

Gunhild vet ikke noe å svare . Ho er helt tom for ord . Eier bare et hjerte som hamrer i veg " han er sikkert komin ‐ han er sikkert komin ‐ e kjenne det på meg . " Han skal bli blå for at ikke " husfrua " på Oppheim skal hore i høyet med ham . Hvorledes ser han ut , tru ? Han er mørk i hår og hud , ho vet det . Han må være noe yngre enn henne , han er vel bare en gårrlarv , som lå der inni høyet og gjorde seg til . ‐ Du har en heit røst ‐ heit røst ‐ heit røst ‐ en ung røst ‐ ung røst ‐ .

" E har vondla åt sauå . "

Gunhild står brennheit inni stålet , som om Marja mistenker henne for å stå her og vondle , bare for å få stå inni høystålet .

" Merra ‐ . "

" Vi har no vel hatt'n Peder såpass lengje på garda at du og skull veta han plar gje merr'n . "

Det er som de er byttet om . Marja er den styrende og ordnende kjerringa , og Gunhild er ei tafatt fjøstaus som må få lærdom i krøtterstellet .

Ja , det er ombytt i kveld , tenker Gunhild , for i kveld er det jeg som skal ha han Tater-Reinert . ‐ Å langtifra , han skal få ligge der og brenne alene , na brann , om det så tar fyr i høystålet av hans heite røst . Men det var noe i den stemmen ‐ noe ‐ sterkt ‐ noe sikkert ‐ erfaring ‐ ei tru på sin egen elskovskraft som ville få henne til å lyde .

Ho gir seg ikke igjen . Nei , om så hinmannen ordnet med tusen kalvkleine kyr så ho kunne ha en unnskyldning for å legge seg av i fjøset .

Men ho gir seg god tid med å ha på fjøskroken . Peder og Marja går føre med melka og Gunhild løfter lykta høgt , som for at det skal lyse på vegen for dem , mens ho samtidig ser seg om .

Er det større føtter som har labbet i hennes fâr opp løekloppa ? Nei , helvete heller , om ho glåmer etter ‐ . Men det ligger ikke snø på slåa for låvedøra , men slåa er for . Det kan være Peder som har vært oppmed døra for å se om slåa var for . ‐ Og stiltret seg i hennes fâr , gått baklengs nedatt ?

Det er glatt i fjøsvegen , treskoene vil gli bakover til fjøset igjen , der ho skynder seg etter de andre .

%De siler , koker kveldsgraut , strir med Haftor , bærer inn vatn og ved til søndagsmorgenen , raker over varmen og roer seg , den ene etter den andre . Marja lover å ta en sving bort i fjøset og se om kua før ho legger seg . Peder følger .

Tru om han er der , tater'n ? Tru om han ligger stille når Marja og Peder kommer ? Kanskje han ryker til med kniven , stikker Peder ned , eller Marja , eller begge to ‐ ‐ .

Gunhild kan ikke for det , om han så gjør . Ho er ingen Vårherre som skal vokte dem på alle deres stier . Skal de stikkes ned av en tater , så blir det nok gjort , hvis det er deres lagnad . Og om ho hindrer det i kveld , vil han få høve til det siden , hvis det er så bestemt .

I sin nye , rene serk smetter Gunhild seg under fellen inntil ryggen hans Pål . " Låse du kje døra i kveld ? "

" Du veit da vel dem er uti fjøsa og ser om ho Grålin . "

På Nerheim hadde de aldri stengt dørene til natta . Men begge de husbonder ho har hatt på Oppheim , ville sove for låst dør . Den ene for å stenge noen inne og den andre for å stenge noen ute , kommer det for Gunhild .

Det varer lenge før Peder og Marja kommer inn igjen . Men kua kan ikke ha kalvet , alt mens de ikke er kommet inn for å friske på varmen til varmdrikke for kua og vaskevatn til juret .

Bare de ikke legger seg i høyet og elsker . Det er lørdagsnatt , det er elskovsnatt . Og her ligger ho og kjenner bare en rygg .

Ho snur seg til han Pål likevel , legger seg tett inn til ryggen hans med brystene sine , føyer lårene sine etter hans , har lyst til å legge armen om livet på ham . Men da tar han til å dra pusten jevnt og dypt , han " sover " . Da snur ho seg enda en gang og griper hardt i sengestaven . Ho ligger der og niholder aldri så lenge .

Nå svaier den sterke , kvite stammen til treet inne i henne . Nå vender seg hvert et lauvblad og skjelver . Nå stiger sevjen som den gjør om høsten til knoppemnene , som støter det gamle lauvet bort , for nå vil det snart gulne . Skal høststormen feie treet hennes bart i grå og triste dager . ‐ Skulle ikke heller lauvet hvirvle bort i en heit og feiende etterårs-vind , med solblanke og klare dager , mens hele treet gynger i et under av forjettelse om nytt liv ‐ .

Ho ligger og spenner imot , men likevel kommer tårer som svir på ansiktshuden . Som harde , glødende hagl . De detter med et dumpt , lite smell mot puta .

Ho har lyst til å rive finserken av seg og strøype Pål med den .

%Har ho virkelig kunnet dorme ?

Ho hopper frampå golvet før ho vet av det , da ho hører Peder og Marja komme inn . Slenger stakken om seg og hutrer på bare føtter ut i kjøkkenet . Ho må svelge både en og to ganger før ho får fram ord .

" Trur alder det bli kalv i natt , så du kan berre ligga trygt . "

Men Gunhild vet ikke å få fort nok på seg såpass med klær at ho kan springe ut i kulda uten å skamfryse seg . Ho griper lykta ut av handa hans Peder , kipper treskoene så svint på seg som var her varme løs , og mere sklir enn går fjøsvegen bortover .

" Ho var visst ikkje skjikkeleg vak , " flirer Peder og må klipe Marja litt til før de famler seg opp på loftet .

Der står en i fjøsgangen og napper lykta fra Gunhild da ho kommer stupende inn . Han holder lykta over dem med ene hånden og drar henne inntil seg med den andre .

" Lat meg sjå på deg , " sier han lavt .

‐ Ja , det er noe ved stemmen hans , noe som gir sug for brystet .

" Itte er du grå i håret , nei . Itte har du rukker , utom smilrukker , og itte har du mist mer enn fire , fem tenner , det vedder je skjorteflaket mitt på . Og itte er du en dag eldre enn meg . "

Gunhild ‐ står bare og hiver etter pusten . Var det slik han var ? Han står der som et kirkemaleri med det gule lykteskjæret over seg . Noe vakrere enn maleriene i kirken vet ikke Gunhild av .

Håret hans er som ulla på svartsauene , med blankbrun glans i krusingene . Øynene hans er blå ‐ ‐ blå ? Svartblå , de ser inn i hennes , djupt ‐ . Og munnen , den får ho kjenne før ho får sett på den .

Borte er alle andre munner i verden . Borte er Jo , Jens , Pål ‐ . Det er første gang ho blir kysset , det er første gang noe så underfullt har hendt henne .

" Du kan kysse , frue . "

" E ‐ ? " Ho løfter handa for å smelle til ham over øret . Han ler en djup og tett liten latter med det samme han stagger handa hennes i farten .

" Du er just en i min smak . " Han svinger lykta rapt opp på nabben som var han gammelkjent her , og holder fast den vridende og kjempende kvinnekroppen som ville fart løs på ham .

" En slik kvinne å slåss med er , tusan ta meg , noe for han Tater-Reinert . "

Brukte han det navnet om seg sjøl ? Gunhild setter begge hendene mot brystkassa hans og vil igjen få se ansiktet til denne underlige tateren .

Så stor nase har ho ikke sett på andre mannfolk uten de var stygge . Den er både brei og høg og lang og krokete . Munnen har fyldige , blodfulle lepper . Tennene hans er breie og litt gule . Kinnene er fyldige , uten å være slappe . Skjortekragen er helt ren .

Sakte trykkes ho inn mot ham og er igjen borte i et langt og underfullt kyss .

" Gunnhill , " sier han langt og syngende .

Kan navnet hennes sies så vakkert ? Gunnel , sier mange . Gunnel , sa Jo . Gunnil , sier faster Mali . Pål sier Gunnil , og de får lyden opp i nasen . Men han her , tateren , hos ham kommer det fram i en djup og rund tone , det blir høgtid over det .

" Gunnhill , " sier han igjen , og da kommer det som et pust av heit elskovslengsel . Men da kommer de for henne , de mange kvinner han må ha hatt i si tid .

" Horbokk . "

Han ler bare . Latter som gjør henne sint .

" Du kan skjemmast , du som fer og legg deg ette gifte kvinnfolk . "

" Je er gift sjøl åsså . "

" Så kan du vel hald deg heim med kjerringjen . "

" Åffer holdt itte du deg inne hos kall'n din ? "

" E skull uti og sjå om kua . "

" Du behøver itte sjå om kua mer i natt , itte før neste lørdagsnatt . "

" Du fer no vel alder ikkje og gjer åt kyrnå før folk , så ska e meld det åt lensmanna . "

" Det gjorde du itte , om je så drap kua for deg . "

" Ka du innbille deg , din knivstikkar . "

" Akta deg , frue , jeg har itte brukt kniv på verjeløst enda . "

" Men du kan koma te å bruk'n på meg , hvis e sei deg rett opp i syna ka e mein . "

" Itte ska kniv brukast på deg itte , utom noe anna . "

Han drar henne med seg inn i låvbrøten og legger seg over henne i høyet .

" Vil du læra deg å akta kjeften din , min nådige . "

Han setter hendene på skuldrene hennes og løfter seg opp fra henne , mens han låser henne fast med bena . Lykta skinner innpå ham , det er nifst så det glimter i tennene og øyenhvitene . Bet han der deg i brystet , ville det helst råtnet av ‐ .

" Du trur vel du kan tvinge meg . "

" Helst så je at je fikk deg godvillig . "

" Du trur du ska få all kvinnfolkja godvillig , du . "

" Ja-a , deg åsså . "

" Det kan du ta deg i reva på , din tjyvknekt . "

Han snerrer over henne som en mannvond hund .

" Aldri har je tålt slikt snakk av noen før . "

" Ka er det du vil te å stela no da ‐ ? E berre spør , e ‐ gje du kje på og vil stela truskapen min . "

" Å , du skjønne , du underdeilige . " Han ler knurrende mellom hver gang leppene hans biter halsen hennes .

" Du har for mye for bare en ‐ . "

Da gir ho seg over for dette som soper vekk både hått og sans for alt annet .

%Frossen og skjelvende vrenger ho finserken av borti ovnskråa og drar ei gammel serkefille på , før ho kryper oppi ektesenga . Forsiktig smetter ho seg frammed staven , for nå sover han Pål på rett .

Å du himmelske skaper . Mann og kvinne skapte du oss .

Om ho så ble fradømt å kvile i vigd jord , ville ho ikke hatt denne natta uopplevd .

" Det har liggi to her og elska før oss i kveld , " fortalte Reinert henne .

" Og det laut du ligga og hør på . " Ho lo kåt og ertende av ham .

" Ja , hadde du itte kome , var je kommi inn og henta deg . "

" Sjøl om e låg og ha meg med kalla ? "

" Det er nok lenge sia du elska med kallen din . "

Da var ho blitt taus , begynte å lete etter treskoen sin borti høyet . Så hadde han løftet henne opp i fanget sitt .

" Du kan jo elske med meg . "

Ho greidde håret hans med fingrene . Lykta var sloknet . Det var et tett og godt mørke omkring dem .

" Du kunne vært lykkeligere enn det tykkes meg du er . "

Ho fant øyelokkene hans med munnen , og klyper ham så i ørene med leppene .

" Åffer fant du deg itte en heitare mann ? "

" E var dum . "

" Fins der en du angrer på ? "

" E har det kje med å angre . "

" Je trur itte du får det du trenger i ekteskapet ditt . "

Forunderlig snakk . Bare en tater kunne finne på å si slikt . Og brått sa ho det ho har grunnet på .

" E trudd ikkje det kunn væra rett fatt at e ‐ at e var så huga på kar . "

" Å , du deiligste på jord . Det er då slik du ska vara . "

Den underlige blandingsdialekten gjorde alt han sa , varmt og levende . ‐ Ved alle syndige makter , ho gjør dette omigjen .

Hva er det som har forgjort ho Gunhild ? Det er nok ikke Pål som gjør henne blank i øynene , slik han går der , tagall og stur .

Mali tvinner lyset rundt og betrakter det fra alle kanter før ho henger det på teinen for å stivne .

Ho er slik som ho var den gangen ho var så oppi det med han Jens . Ho ser så nysmurt ut , at ‐ . Ho skinner som en søndagsmorgen hele veka .

Men ho frykter nesten for forstanden til Pål . Han er blitt så beinbar rundt øynene . Det er ikke rett fatt , dette , kallen sorgsam og kjerringa lykksalig . Det er aldeles på tvert .

Uff , nå kryper Haftor omkring på golvet som et dyr igjen . Skal han aldri lære å gå oppreist en hel dag til ende . Han snakker ikke på folkevis heller ennå . Det er bare Mali som forstår ham tilfulle . Han lager seg navn på ditt og datt , og disse navnene må folket i lag med ham lære seg å forstå . I uvettig stedighet vil han ikke bruke de rette navnene . Dertil snakker han i nasen . Han snøvler så det er en gru . Og i ondskapsfullt godt lag er han støtt .

Folk kan sitte dryppende alvorlig og berette sørgelige tildragelser . Dette blir så uendelig komisk for Haftor , det virker som varmen på hønsa . Han setter i en jettelatter som en ikke skulle tiltru en sjuåring . En blir både arg og fortvilet over ham . ‐ Å ja , han er mye til møye . Særlig for den som er gammel , da , og dårlig til bens . Ingen andre får ta etter ham heller . De kan få hjelpe ham , bare de ikke kommer borti ham , i alle fall ikke på bar hud . Det er verst å bale alene med ham når han skal vaskes . Men han går i stakk , så en slipper ta til med det så ofte . Om som meren er han noe ute og gjør sitt der , og om vinteren faller det bare på golvet . Han er blitt likere med det at han trør ikke i det nå , skrever bare fra , og så blir det Guri sitt arbeid å få det vekk . Klærne blir noe tilsvinet , og Gunhild må vaske dem selv . Ikke å undres at tausene nekter .

Så ofte som Gunhild har gått barntjukk , har ho ikke greidd å bale med Haftor . Nå har ho kommet seg godt , så Mali synes virkelig ho kunne tatt mere hand om ham . Men nå er Gunhild brått forgjort .

Ho arbeider så det ryker omkring henne . Ho har det så jublende travelt at ho har ikke sans hverken for Haftor eller noe annet menneskevesen på hele garden . Visst er det julestri i huset , men med slik fart må det bli til at en blir for tidlig ferdig . Og det skal en ikke bli til jul . En skal ha det passelig travelt helt til nons julaften , til høgtida ringes inn . Men da skal det være bom slutt og være bare jul .

" Det er no eit syn te medfart dem ska få og slagsidån i år . "

Mali rent undres på Gunhild , slik som ho banker og huserer , det kommer til å gå hull på sauerullen av dette traktementet .

Ho kan nå vel aldri holde seg til Peder ? Nei , han kom tydelig inn i lag med Marja lørdagsnatta , og Gunhild fór uti fjøset alene . Det ville snart merket seg og det , hvis ho holdt lag med ham , for Peder var ikke den karen som kunne holde noe skjult , hverken av sinne eller brunst .

Men Mali er stygt redd ho har vært borti kar , en annen kar enn han Pål . Vårherre se i nåde til henne , er ho ute på den galeien , for det kommer det ikke annet enn ilt utav .

Hans Nordlykkjen kan det ikke være , han gjør ikke øyne etter annen manns kvinnfolk . På Hallset er de såpass bra arg på Oppheimsfolket at hverken Sivert eller den sønnen som er voksen , ville prøve seg i slikt ærend som ho Mali mener nå . Han Knut Vollen trenger en ikke tenke på , og Johannes Vollen på Haug er en skikkelig mann . Han Jens er ikke spurt i grendene her siden han fór . Og den tomsingen som var her og fridde straks Gunhild var blitt enke , ville ho aldri slippe innpå seg , såpass skulle Mali kjenne Gunhild at ho trur seg viss om det .

Nei , Mali skjønner ikke hvem det kan være som har forgjort Gunhild . En kunne nesten tru på haugbukk og slikt slag , men at de gikk så kloberr at en kunne ligge i boleri med dem , har Mali aldri spurt ennå .

Kunne ho bare fått et høve til å komme innpå henne . Men aldri har ho Gunhild det så travelt som når ho og Mali er toene , da fyker ho rundt som en snørelaus jarnstein og er ikke til å få vettugt svar av . Ho er nok redd noen skal komme innpå seg , og da må det være noe , det er sikkert som lås .

Så , der ligger fire saueruller pent i rad og rekke . Nå vil ho Mali ha skumringsblunden sin .

" Ta opp staven min du , Gunhild , så er du snill . "

Ho faster nytter høvet og stryker Gunhild over kinnet i samme farten , noe ho ikke har gjort på mange år . Gunhild ser stuss på henne .

" Vi møte mange fall på vegja vår , ta deg i vare . "

Gunhild snur seg brått og kaster rullene opp i trauet . Ho er ute døra før Mali , med trauet under armen .

Å ja , mange fall , ja . Ho Mali har en gang i sitt liv sett storhavet og fallgarden . Det braut voldelig der . Der nyttet det ikke å segle i villa .

Ho smetter et par torver innpå kammersovnen og kakker Haftor i enden med staven .

" Nonsblund , påssalarv . "

" Malifatt , påttalavv ‐ 'n Jon Blund . "

Lydig krabber han opp i sengekarmen sin .

" Akkja , Malifast og påssalarven og han Jon Blund , dem høve best i hop . Vi kunn no berre lagt oss te og sove for godt , vi toan , vi er kje så mykje for ver'n , hverken e enn du . Den ein for gammel og den anner for toskåt te å gjera stort te gagn . "

" Malifatt gammel , påttalavv toskåt . "

Mali må lette på hodet og undres over såpass tankegang hos tullingen . Han har ikke bredd over seg . Hvor var ho nå hen lell , som ikke bredde på ungen før ho la seg .

" Smett deg punn feldn , litjlarven vår , så bli du så mykje snarar stor gut . "

" Mett punn feld , tol gut . "

Og Mali synes det er en stor lette , bare det at han smetter seg under fellen sjøl , så slapp ho stå opp igjen . Det er også godt at han ikke slår seg vrang , da blir ho så forkavet at søvnen kommer fra henne . Likevel sover ho ikke trygt før ho hører snorkinga hans . Og i god tid før fjøsstellet pleier ho våkne .

%Men i dag synes ho ikke ho har fått smakt søvn skikkelig før ho er ålvåken . Ho kjenner på seg at det er lenge før tida . Og Haftor snorker like hardt , han pleier ellers ha lang og rolig pust når det lir mot våkningstid .

Står her noe på ? Her er ikke alt som det skal være . Det er noen inni kammerset . De vet da det at de skal ikke komme hit når ho sover . Guri og Jon pleier aldri heller lette på døra når ho har en lur , det vet de ho blir vond for . Her pusler noen og smetter innpå ovnen . Ho letter hodet fra puta , snur seg søvn-støl mere over på sida for å se .

‐ Ka slag ‐ ? Han Pål ‐ .

Han hører ho er våken , for han snur seg , og ho ser hodet hans mot varmen , mot lyset fra ovnsdøra .

" Er det du Pål , som gje på og rota inni omna ? "

" Det er støgt tå meg å koma slik og vekk deg opp tu skumringslura , men ein veit alder å få snakk med deg ålein . "

" Du får berre sett deg bortpå staven her da , sida du no har vekt meg så lik vel . "

Han blir sittende og se borti varmen . Han er falt ut av , han Pål ja , blitt så mager at det er rent trist . Feit kan ho aldri minnes ham , men sånn alminnelig godt med hold .

" Nei , e tykt e ha så mykje e skulla snakka med eit menneskje om , men no når e ska bynn , så er det kje nåkkå , lik vel . "

Mali vet ikke hvordan ho skal hjelpe ham på glid , for dette kom så dust på henne . Søvnør som ho er og ulaget av å bli skiplet i den vante blunden , er tankene liksom pakket i ull .

" Ho Gunhild , " han slikker på tommelfingeren og gnir på en sotflekk .

Har han og merket dette med Gunhild ? Ja , det ligger tydelig fram i dagen , så det er ikke rart .

" Ho puffa berre åt mykje tå sa tankå min . "

Å nei , han er nok så borte i sin egen verden at om den som skal være ham nærmest , er fjåg eller uglad , enser han lite på .

" Det er ikkje det at ho ikkje kan tenk over tingan , ho og , ho vil berre ikkje bry seg med di . "

" Du veit det , Pål , at kjerringan har såpass mykje å stå i at dem synest dem kan kje heft seg med tanka på anna enn arbeidet sitt . "

" Det skull e og hatt , meine du ? "

" Å , det var no så ‐ , ein kar som går og moa på fri mark , og som er tu dessa ungstyra , får vel meir stillheit ikring seg te å lat tankan gå . "

" Ja , men det er no mest når ein ska te og legg seg . "

" E ska gje deg ei alder så lita , toskåt råd ‐ det hørest tulle ut ‐ men verm deg ein stein og tull'n inn i eit plagg , og legg'n nedmed fotendin på sengjen og ha te å verm fotan på , så somna du mykje fortar . Ja , du trur ikkje e vil forstå , men eitt har no e erfare , kalde fota og vonde tanka høre i hop . "

Pål ler en stille , håpløs latter , som lo han av et uforstandig barn , mens han rister på hodet .

Han reiser seg .

" Kan du prøv å tilgi meg at e kom og vekt deg , Mali . "

Han er som en sår , liten unge .

" Det er ikkje nåkkå å tilgi det , Pål . Vårherre må vel heller tilgi meg , hvis e har støytt bort en hungrig sjel . Ja , det følest aldeles som om du har kome og bedt meg om mat , og inkje fått , ta her . "

" Slikt treng du kje sei . Det er godt for meg , berre det å veta at du villa hørt på meg . Men når ikkje e er i stand te å få det fram , så . "

" Du kan no berre prøv te att , ein annan gong , hvis du trur det er nåkkår hjelp i å prat med meg . "

" Takk for det , Mali . "

Klosset tar han etter ansiktet hennes . Ho griper om handa hans med begge sine og stryker ham over handbaken . Ho hører et par kvalte hikst i det samme han trekker handa til seg .

" Stakkars Pål . "

Ja , han der er vel et stort barn . Hans lengsel etter forståelse ligger igjen etter ham i lufta i kammerset .

Han er så sørgelig djuptenkt . Måtte bare Vårherre holde si hand om forstanden hans . Det er folk før ham som har spekulert seg til dårekisten .

Ho hører tausene prate og le ute i kjøkkenet , det er nesten som de fører seg usømmelig i en begravelse . Ho kunne hatt lyst til å kakke i veggen med staven til dem . Men så kommer det for henne at ho har da ikke noe å kakke for . De oppfører seg sikkert ikke annerledes i dag enn andre dager . De må få le og ha det arti , sjøl om her er andre som tar livet alvorligere .

Han Pål ‐ nei , han Pål ‐ han hører ikke heime her . Hvor ville han egentlig hørt heime ? Mali lurer på om han helst skulle vært apostel . Det skulle han vært , og fått talt og trudd seg til selveste Jesum Krist .

Han kunne nå vel bedt . Det skal ho si til ham .

Ho reiser på seg . Men det er før tida å stå opp , kroppen vil ikke ennå . Den vil ligge tida ut , den vil ligge like lenge som den pleier om dagene . Han Pål når ho da i . Joda , han kommer nok en sving inni kammerset en annen dag . Det vil ho sikkert tru . Da skal ho si til ham : " Du får be , Pål ‐ . "

%Det trenger ho gjøre sjøl mange ganger , ho Mali . Ja , hadde ho ikke Vårherre mange stunder , var de nok blitt tyngre .

Ho har ikke hatt bare lystige dager .

Hennes lodd hadde alltid vært å støtte de andre . Hva det nå kunne komme av . Mali har de med å tru seg til , alle i hop . Endatil mor hennes kan ho minnes stødde seg til henne , vekjongen som ho ennå var , da kårkjerringa deres på Nerheim hengte seg , og mora på bygda ble skyldt for å ha tvunget henne til det .

Far sin kan ho lite minnes , han gikk gjennom isen en førejulsvinter da Mali var riktig lita .

Men kårfolket hadde vært velsignet med god helse og hadde fremdeles stridd og arbeidet sammen med svigerdatter si . Mali hadde lært seg å kalle dem Gurina og Trond , enda det var farfar og farmor hennes . Det hadde aldri vært noe godt forhold mellom ungkona og gammelfolket . Men kavet og gjort rett for føda hadde de gamle gjort . Trond stupte under høybøra en dag . Hest hadde de ikke i de årene .

Gurina sto i det lenge , men det ble skralere og skralere med den retten ho gjorde for maten , og det fikk ho høre . Det er ikke til å komme forbi , ho fikk høre det .

Så ble ho vel lei gnålet en dag og hadde slengt en taustump over en bjelke uti torvskottet og kom seg fra denne verdens møye med det .

Så fikk ungkona ordet for at ho hadde hengt henne , eller i det minste mast gamla til å gjøre det sjøl . Men det var ikke uvanlig at gammelt folk tok seg av dage på den måten før i tida . Når ikke Vårherre kunne la dem få slippe ut av , tok de snarvegen til dødsriket og håpet på at Vårherre tok med letthanda på dem .

Det hadde vært ei vond tid for mor hennes Mali . Hvor vond kom ho vel aldri til å forstå , enda ho hadde fått mere forståelse av det siden ho sjøl kom noe til års , og etterat mora var borte .

Vigleik fikk ofte isegslengt ute blant folk denne dåden til mor si . Men han hadde visst å svare for seg , og da der var en jente villig til å gifte seg med ham likevel , ble det nok mere stilt om det for ørene hans .

Men mora sjøl , ho var aldri ute blant folk uten at ho følte anklagen og ofte fikk den , om enn noe tvetydig , smettet i seg .

Mali fikk hverken føle eller høre noe av folks mistanke . Om det nå var laget hennes som gjorde at folk lot henne gå fri , eller det kom av en høyere makt , gjorde det henne godt . Så hadde ho kraft for de andre til å bære dette , i alle fall for mora .

%Ho Karen , mor hennes Gunhild , fikk også prøve å miste barn .

Da de tre første små par hender var foldet , tok farmor deres også på siste ferden . Mali sørget ikke . Ho visste det var best for denne sjelen å få komme inn til den evige kvile , for ho var trett og mødd .

Men Karen , ho reiste seg ikke som ei vidje etter hver barnseng som brøt henne ned , slik som Gunhild har gjort . Nei , ho syktes bare mere og mere bort , og til svakere ho ble , dess fortere tok ho seg . Det var meningsløst så avlsdyktig den kleine armods-såa var .

" No lyt du slutt å skreva over ta stakkars kjerringkreket ditt , " hadde Gammel-Hans Nordlykkjen sagt til Vigleik . Han som da var Gammel-Hans , ja . Han er borte nå , og der er en ny Gammel-Hans på Nordlykkjen .

De sa vel ett på bygda om det og . Kanskje mange hadde synes det var mindre synd gjort om han Vigleik hadde hatt seg ei på si ‐ . Det ble ofte bedrevet av dem som hadde sjuke kjerringer . Men det lå ikke for han Vigleik . Noe slikt skyldte han ikke henne Karen , så godt et menneske som ho var , og var kommet til ham i ei tid da han trengte kjerring ved sida , både hva garden vedkom , og som en støtte mot folkesnakket som hadde blomstret på den tida .

Han Vigleik var slik , han , at en søster var ikke den støtten for ham som ei kjerring ville bli det . Og at ho Karen ville ha ham , gjorde ham så inderlig godt både på legeme og sjel ‐ må ho Mali rett få si .

" Å ja , vi pampurast så godt i lag , e og ho Karen . "

Det er ikke fritt for at en tåre vil samle seg i øyekroken når ho Mali minnes siste tida hennes Karen .

Ho var som ei jomfru Maria da ho lå kvit og strøyd i senga . Da en kom borttil henne , var det som sto du fram for et alterlys , og du torde nesten ikke puste , så redd kunne du bli for å blåse det ut .

Ho hadde talt mye om Gunhild . Trudd seg til Mali og lagt på henne å være mor for henne . Bedt henne prøve å mildne et stridsinn som så ut til å være dyktig sterkt hos barnet . Og skulle det hende at Vigleik giftet seg opp igjen , måtte Mali prøve det ho kunne for å ta mest mulig hand om Gunhild .

" Men e trur ikkje det bli med nå Vigleik , " hadde ho sagt og lukket øynene . Mali trudde ho sovnet og ville reise seg fra senga .

" Men ska du koma te å gift deg sjøl , så trur e mest e ha villa at banet skull væra hos deg . "

" E ska tru deg eitt , " hadde Mali bøyd seg ned over den syke og sagt , " han som e villa hatt , har vore frammed bruraskammela med ei anna ei . "

Da hadde den blå-årete , voksgule handa lukket seg om hennes brunfriske , og vemodsblanke øyne hadde sett stort opp mot henne . Men da hadde Mali smilt mot henne , så Karens munn og dro seg opp til smil , men den nådde ikke øynene som døden holdt på å flyte inn i .

Og når det engang kom så langt ‐ ‐ lå den syke og levde seg fram gjennom årene ‐ ‐ at ho Gunhild ble voksen , da kunne det bli et og annet ho og faren ikke ville være sams om .

" Du skjønna det du og , Mali . Vi kjenne'n Vigleik godt nok te å førstå det , båe to , ikkje sant ? "

Det kan komme dager at de får hver sin mening i en viktig avgjerd . Da får Mali tenke seg til hva som vil bli det beste for Gunhild , og da enten overtale Vigleik , eller snakke jenta til rettes så alt blir bra .

Ho hadde hatt stor tiltru til henne , ho Karen .

Vårherre får være den som dømmer i dette , om ho har rådet Gunhild på beste måte . Ho har gitt de råd som ho sjøl trudde var de rette , og at det nå framover ikke ser ut til å gå så bra , kan ho i Guds navn ikke lastes for . For ho ville at Gunhild skulle hatt Jens .

Pål er både eiegod og snill og forstandig . Så altfor for standig at han trur å ville komme til bunns i alt . Bare han ikke tar til å gå i rette med Vårherre , for det er ei grovelig stor synd .

Men med han Jens ville Gunhild blitt bedre hjulpen , helt sikkert på garden og helst trulig også i senga , etter som ho Mali synes å skjønne .

%Bare ikke ho Gunhild farer med noe som vil skjemme henne ut . Ho sitter på sjøleigende gard , ho er ikke bare plasskjerring eller ei vanlig taus-førkje . Mali vil inderlig håpe at Gunhild husker på det .

Ja , disse tausene . Ingen tar heller så grovelig strengt på hvordan de farer åt . Folk ler bare og sier at han Peder har vel pussa disse to tispene på hverandre nå . Men det er de blå for , lell . Underlig og , så godt til venns de er , om de har delt litt på han Peder . Det var nå ho Marja som kunne braset opp , da Anna ble med barn , men siden ho ikke har rent mel i posen sjøl , og det var hennes egen oppførsel som hadde drevet Peder til sengs med Anna , synes ho vel ikke ho har noe ho skulle ha sagt .

Marja er glad i barn ho og , sju , om ho ikke har stort tålmodet med dem . Kanskje ho innerst inne synes at når ho ikke sjøl kan gi Peder barn , unner ho ham å få et barn likevel , om det er med en annen . Og Mali har lenge skjønt at barn , det får aldri ho Marja .

Ho har slikt et konstig sinn , det er som en hvirvelvind en sommerdag som tvinner høyet opp til et bustete reip , og vil ta stakken over hodet på kvinnfolka . Hihi , ja nett slik .

Ho tar det så midt på treet med både loven og folkesnakket og skikken . Og Mali har lagt merke til at slike mennesker slettes ikke er de verste å omgås . Vårherre bevare hennes munn og tanke , men ho liker godt slikt folkeslag som ho Marja . Uvørent kunne ho si at Moses knuste de rette tavlene og fór til fjells igjen og skrev opp etter minnet , da var det ikke sikkert han fikk det så rett som det skulle være . Og da gikk Marja heller etter det Vårherre har ritet inn i hennes egne hjertetavler , for der kjenner ho så inderlig vel hva Vårherre vil ho skal gjøre og ikke gjøre .

Ånei , ho vimet ikke mye rundt til prest og profet for å få seg opplest hvordan ho skal handle , langtifra , hverken når det gjaldt å slå ihjel ei ku , eller renne helga på tamp fra arbeidet sitt for å få med seg det ho mente Vårherre unte henne av glede og svir på livets vandring .

Mali må undres over om det ikke i Vårherre og fantes en aldri så liten skjelm , i det øyeblikket han skapte slike sjeler .

%Underligere er det å forstå at en slik sjel som Pål si skulle stikkes inn i en kropp . Helst er sjelen hans Pål i største laget , den skulle vært kuttet av noe både hist og her . Det er som har den så mye kanter og hjørner at den har vondt for å rommes inne i bolen .

Slik er det vel at han fornemmer mangt skjult . Det er vondt for Pål dette , det er de alle klar over . Men de kan ikke holde seg når de har mistet noe . De nevner det for ham , sier det bare sånn uti været så de er sikre på han hører det . Og dagen etter , eller så , kan de finne tingen på et synbart sted ‐ midt på bordet , foran grua eller i senga . Da har han funnet den fram .

Det blir ikke nevnt utenfor garden at Pål kan se . Ikke med Volla-folket ble det snakket i heller . Men så var det et år han Gammel-Hans Nordlykkjen ikke kunne finne sauene sine om høsten . Han gjorde seg ærend til Oppheim , men Pål holdt seg unna ham , og han fikk ham ikke i tale . Da hadde Hans tatt Mali avsides og sagt bare som så at det var et stort tap for ham , fant han ikke sauene . Hver en sau var som sopt vekk , han kunne ikke tru de var daue alle . Hadde det vært to eller tre , endog fire som var borte , kunne han trudd det , men alle , nei . De måtte gå og rusle i en avdal et sted , den som bare visste hvor ‐ og han Hans så langt ut i været . Så ikke på henne engang , men det måtte Mali likevel forstå at han mente ho skulle tale frampå .

" Det er sørjeleg med sa sauå hans Hans , " sa ho bare ved eftasbordet . De andre tidde .

Om natta våknet Pål med et ofselig gaul , så ho sprang inn i stua til dem . Der satt Gunhild og strøk tørr den svette panna hans .

" Ka sa han? " Det tok Mali etterpå at ho hadde ikke så vondt av Pål , som ho var spent på om han hadde sett sauene .

" Dem går oppi Litjdala . " Gunhild hadde strev med å roe ham igjen .

-Å ‐ å ‐ å ‐ plaga meg kje ‐ meir ‐ te ‐ slikt , " stønnet armingen .

Da syntes Mali ho hadde stor synd på seg , og fikk Hans til å love at i slikt ærend fikk han ikke komme til Oppheim mere . Og heller ingen andre , såpass fikk Hans være mann for . Det hadde han lovet , og det hadde han holdt .

Ånei , det er ikke greitt å være Pål . Han har noe å stri med som en og hver av oss andre kan være glade vi er spart for .

Men hvis han nå ser det som ho Mali har mistanke om at ho Gunhild er oppi ‐ ‐ . Å , stakkars Pål da . Å jøye oss .

Neimen om ho orker ligge lenger . Ho føler at ho nå går ei tid i møte da ho skal være trettere når ho står opp , enn da ho la seg . Så som i dag .

Da fredagskvelden kommer , legger det seg henne Mali en stein for brystet når ho ser på Pål .

Nå aner han noe , ellers er ikke ho , Mali Augusta Larsdatter Nerheim , døpt i den treenige Guds navn .

Grautskeiene søkker i ham , som slapp du neper ned i en tomsekk . Da de kommer inn fra fjøset , spør han etter kua . Mali må rett se på ham . Når spurte Pål Oppheim sist etter et krøtter ? Gunhild ser og bare rart på ham , står med silkluten i handa og svarer ikke .

" Ho står no der enno . " Marja redder dem ut av stillheten med sitt hverdagslige svar på dette hverdagslige spørs målet , som skulle det ikke være annet enn rett og rimelig at husbonden får svar , når han spør etter krøttera borti fjøset .

Han sitter en stund og skraper på nøstepinnen han arbeider på med et glasbråt for å få den glatt og fin . Så detter hendene ned , haka også , så munnen åpner seg .

Mali enser ikke bundingen sin , hendene går av gammel vane , her er ikke felling ennå , hodet hennes rister som i takt med en klokke . Ho kjenner det sjøl , men kan ikke la være , det er noe som har tatt til å plage henne denne siste veka ‐ alderdomstegn .

Øynene sine har ho på Pål . Han har sine inni varmen på grua , de er så store at de er som svarte døråpninger ‐ der ånden hans går ut . Lenge , lenge sitter han slik . Da de vil til og roe seg , tar han huva ned av knaggen og finner treskoparet ved døra .

" Ska du ut ? " ‐ Hvem spurte ? Var det henne sjøl , var det Gunhild , eller en av de andre ? Pål enser det så vidt , han har alt tatt i klinka , får døra på gløtt , kryler rygg mot mørket ute .

" Sjå om kua , " og kuter av sted som drev ham den onde .

" Da lyt du no ha løkt ! " Gunhild roper det mot en lukket dør . Ho river til seg fjøstørkleet , letter på døra og finner gammelkjent fjøslykta ute i bislagmørket . Da ho kommer bort til grua for å tenne , sier Mali lavt til henne :

" Lat'n væra , han forstår no vel sjøl og det , mann , at'n kan ikkje gå og stomp borti fjøshuså uten ljøs . Det var da kje nødvendig heller ta , når det kje visest nåkkå på ku'n . "

" Ho kjem no kje i natt iallfall , det kan du no ta meg i saligheita på , " svarer Marja borti .

" Hehe . " Peder ler lystent og griper henne i stakken , flirer bare til smekken over handa .

Skjelvende redd og opphisset står Pål ved fjøsdøra . Han må bruke begge hendene for å få opp kroken . Uten tanke på kulda som strømmer inn over binger og bolker , setter han dørene åpne etter seg . Da rutsjer noe stort , svart forbi ham . Stiv av skrekk , uten makt til å få lyd over munnen , niholder Pål seg i dørstolpen . Som en stor , ihopkrøkt mann farer dette ut fjøsgangen . Utfor fjøsdøra synes det å springe på fire . Det var som skrapte det klør på dørstokken , og to krumme horn synes å henge på side av hodet .

" Åh ‐ åh ‐ håhå ‐ Herre Jesus ! " Han får igjen målet og førigheten og vakler borti døråpningen .

Der gnistrer det nedi gardsvegen , der gnistrer det under det svarte som farer nedover .

Uten å lukke dørene sjangler han inn . Redde stimer de om ham på kjøkkenet . Peder støtter ham borttil krakken ved grua .

" Kjere deg , Pål , ka er det da , mann ? "

" Å ‐ å ‐ å ‐ han var visst sjøl , han sjøl var borti fjøsa ‐ . Han ha klør ‐ og hånn ‐ og det gnistra punn nå da'n fór . "

" Huskt du på dørin ? "

" Å nei , å trøste meg , Gunhild , å jøye meg ‐ dem står åpn . "

" Så får e gå og let dem att igjen ette deg og hinmanna . " Gunhild får tent lykta som står ved grua .

" Han Peder bli med deg ‐ . "

Peder kvitner . Vil liksom gjøre et forsøk på å komme løs fra Pål .

" Ho Marja , da . "

Gunhild snøser av dem . Slenger handa opp på hylla etter salmeboka og lukker døra fast etter seg . Ho har en liten mistanke om hvem han var , denne hinmannen , men for syns skyld kunne ho likegodt tulle boka inn i tørklesnippen , skade gjorde den ikke .

Da ho kommer bort til fjøsveggen , ser ho at storkjelken står ikke reist på veggen som den har gjort de siste dagene . Den sto da så tydelig der da de var i fjøset til kvelds ‐ ? Måtte da helst tru det . De brukte den ofte disse dagene før jul , så de pleide ha den stående der for handa . Det var vel den det gnistret under ned vegen . Den kommer nok igjen i morgen kveld , kjenner ho denne hinmannen rett .

Grålin sørrer og trapper da Gunhild stiger inn i fjøset .

" Enten den ein enn den anner kjem no vel te å gjer åt deg , stakkars kua mi . " Ho kjenner på juret om det er blitt kaldt av trekken . Drar litt i spenene , da det plutselig smeller noe lett mot fjøsgolvet . Ka slag ‐ ?

Ho lyser med lykta , men kan ikke se noe i høyrusk og kumøkk , men tydelig var det noe som spratt ut av spenen . Han har stukket noe inn i spenen hennes , tater'n ‐ det har han gjort . Og så skulle kua stått og plagdes med dette til i morgen kveld .

Ho knytter neven . ‐ Dyrplagar . ‐ Ho ska gi'n , skal ho . Nei , ho skal la være å komme , heller . Så kan han ligge der og plages , og vente .

Marja har våget seg uti bislagdøra . Da Gunhild hekter kroken på , roper ho : " Er det du , Gunhild ? "

" Ja da , vi er i live både e og krøttera . " Gunhild må tøyme målet sitt , skal det ikke skinne for mye latter i det . La dem tru det de vil , sannheten kan ho ikke fortelle dem . Og sjøl blir ho ikke mindre av at de trur på denne løgna .

Men at Pål ikke skulle se og skjønne det var folk . Så helt mørkt er det ikke om det ikke er måne , for det lyser noe av snøen . Men han ville vel ikke . Han har vel slåss med evnen sin , for å få den til å tie . Han har vel kjent at her lå en sannhet bakom som ikke vil gjøre ham godt .

Men i morgen kveld , da vil ikke Grålin være urolig , da skal Gunhild legge seg ned og sove bakom ryggen til mannen sin . Det fikk være nok med den ene , deilige natten . Vårherre får ikke ta så hardt på den , når han som ektemann skulle være , ikke gjorde plikta si . En mann kunne bare si til kjerringa : " Du har kje lov å nekt meg ‐ " så som Jo hadde sagt til henne . Men hva skulle ei kjerring si når mannen ikke ville ? Hadde han ikke lyst , var han simpelthen ikke brukbar , og når ho heller ikke fikk lov å gi ham lyst ‐ ‐ .

Men så hadde ho da fått , lørdagsnatta . Fått så det gjorde godt for mange netter bak en rygg .

%Pål vil sitte en stund da de andre skal legge seg . Han tar nøstepinnen og glasbråtet fatt igjen da de ser på ham , den ene etter den andre , der de smetter seg stille ut til loft og kammers og stue .

Jon roer seg i slagbenken og er så tindrende glad for at Pål har fått se hinmannen , så kanskje han sitter her i hele natt . Og så kanskje , når han trur at Jon er sovnet , vil han synge ‐ sakte ‐ å så sakte og stille om Jakob som dro til Khanan .

Jo , Pål sitter hele natta , men han synger ikke .

Han kjenner på at i alle fall i natt greier han ikke å dele seng med Gunhild . Hvorfor , ja hvorfor ‐ ?

Synk hen ‐ la deg gli ned ‐ så får du se det . Kom Pål ‐ her skal det åpenbares for deg ‐ ‐ .

Nei , nei . Derfor ‐ også derfor vil han ikke legge seg , for da har det lettere for å ta ham , for å dra ham til seg , dette ukjente .

Nå skjønner han at Haftor har fra ham , at han ikke tåler at noen kommer for nær . Han kunne ikke greidd å føle Gunhild på bart skinn i kveld , om det så var bare på føttene . Han må ha noe jomfruelig inne i seg ‐ det er ekkelt å tenke på for en kar , men likere tufsen er han ikke . Han må ha noe uberørt , noe tilstengt , noe som ikke må sulkes . Det er som gjemmer han på et silkeplagg , der ru fingrer vil trekke tråder ut om de får ta på det . Ingen menneskehender er fine nok til å ta på silkeplagget hans .

Vesle Jon . Strir han ikke for å holde seg våken , bare for at han , Pål , sitter her . Pål gjør sitt beste for å smile til ham . Da sukker Jon lykkelig og øynene siger igjen . Det rykker i øyelokkene på ham av og til , før søvnen tar ham helt , som husker han rykkevis på at han skulle ikke sovne fra .

For Jon har han tatt fram silkeplagget sitt ‐ i den vare og fine stemningen som kunne ligge om dem i småprat og undring når de var for seg sjøl . Men han har ikke alltid sjøl heller hatt fine nok hender til å ta plagget fram .

Det er mest når han føler at Gunhild venter på ham , og han sjøl også kunne hatt en snev av lyst .

Men skyver han dette bort , behersker det , hersker over lysten , da følger det en dag at hendene hans er fine nok og mjuke nok til å hente silkeplagget fram .

Alle har vel noe inne i seg som de henter fram slik , de vet bare ikke av det . Han har nå sitt silkeplagg , han , legger det til ansiktet og ånder inn dets vellukt .

Ingen , ingen må trekke tråder ut av det . Ingen må få anledning til det . Aller minst Gunhild .

" Skrinet ‐ skrinet ‐ gullnøkkel , " snakker Jon i søvne . Så-å , det er skrin med gullnøkkel Jon har inne i seg . Pål må smile av ham . Jon snur på seg og puster langt ut , og smilet hans Pål viker i undring da Jon etter å ha mullet noe utydelig , sier høgt og klart : " Silketørkle med gullfaks ‐ . "

" Skull mest tru du ha nåkkå tå meg , du og . "

Undres på om ånden , når den kløver seg slik , om en del av den tar en tur inn og besøker en annen sjel ? Det skulle en nesten tru . Så setter den sine spor der .

Slik har det vel svøpt seg en snipp av silketørkleet hans Pål inn til han Jon . Å , du forunderlige sjeleliv .

Å , å ‐ bare det nå ikke kommer over ham . Forpint tasser han om på strømpelesten . Legger torv inn på grua for å ta noe å gjøre . Strekker føttene ut mot varmen og kommer i det samme på hva Mali sa til ham : " Kalde fota og vonde tanka høre i hop . " Kanskje ikke så tosket tenkt lell , det . Han lener seg inn til veggen bortpå noen klesplagg som henger der . Og med føttene mot varmen får han seg en liten merrablund .

%Om morgenen ser det ut som de alle sammen skulle hatt våkenatt . Tagalle er de ved åbiten ‐ velling , flatbrød og ei halv sild til manns .

Peder blir med i fjøset . Det er vel Marja som har bedt ham om det . Gudskjelov ser de ikke at storkjelken er borte . Gunhild ønsker til åndemaktene , det være seg de onde eller gode , det er ett fett , bare de lager det slik at det ikke blir bruk for kjelken i dag .

Grålin er rolig , eter høy og er vel tilfreds . Gunhild smører juret hennes med fett , klapper og kjæler kua . Står lenge og lar den sleike hendene sine . Det er godt å få kjærtegn .

Skulle ho sjøl også tenkt mere på det ? Ho har da kjærtegnet Pål , men har ho gjort det slik som han liker det ? Men hvordan Pål vil kjærtegnes må Vårherre vite . Er han i ett lune , skal han kjærtegnes så , og er han i et annet lune , skal han kjærtegnes slik .

Likevel kan en ikke si Pål er lunete . Det er bare så mange lag inne i ham . Et lag skodde , et lag regn , et som blanke soldagen , et som mørke natta ‐ . Og mange , mange andre , sikkert mange lag ho aldri har sett eller hatt anelse om . Han er ikke uttrukket med en krok , han Pål nei .

Men ho har et barn . Nei , hvor er ho hen nå , ho har da to . Men Haftor stakkar , han blir liksom ikke med i rekninga . Han har ho faster Mali , er liksom avgjemt der inn til Malifast .

Men Guri , barnet hennes . Ho vet nå at barnet er hennes , da , om ho ikke vet hvem som la inn emnet .

Gir ho barnet sitt kjærtegn ? Har dette kommet for henne før ? Aldri . Ho har sett Anna kjærtegne henne . Sett en annen kvinne kjærtegne barnet sitt . Barnet sitt . Som skulle det så være .

Anna har gitt henne morsmelk . Anna har vært mere mor for Guri enn ho sjøl . Det er for sent for henne å begynne nå å prøve på å vende hugen hennes Guri til seg .

Og så alle de ho har mistet . Det har vennet henne til å stålsette seg mot morskjenslene . Ho måtte være hardsett . Ho kunne ikke gi seg til å jamre og bære seg da de ble plukket fra henne , krypene .

Men hvem er det ho står her og forsvarer seg overfor ? Står oppi en lortet bås der kua sleiker henne så siklet renner ned på forkleet , og funderer på om ho kanskje har klappet barnsungen sin for lite . Guri er ikke slik at ho vil bli klappet og kjælet med . Ho kom til å bli som henne sjøl når ho ble voksen , at ho måtte ha en kar til slikt . En kar . En kar ‐ ?

%De andre er gått inn med melka . Det er grålyst . Gunhild slokker ikke lykta da ho kommer ut , men tar den med seg og går rake vegen bort til Ragnfridstua . Midt i julestria , en kavasam lørdags formiddag , fjorten dager før jul , midt i adventa .

Ho sparker snøen bort foran døra . Hvor mange år er det siden ho var innom her ? Her skulle ho gått ofte . Her skulle ho vært og hentet styrke . Som andre søkte kirken , kunne ho søkt inn her og hentet Ragnfrid-styrke . Heit og hatig , fast og hard .

Ho var her jamen oftere da ho som vekjonge bodde på Nerheim . Ho finner krakken ved åren og slokker lykta . Sitter her i bare grålys fra en halvveis igjenføket ljore og blir så inderlig hel og godvarm all igjennom , som har ho satt i seg ei ause sterkt øl .

Her har ho Ragnfrid hatt fire menn . Med den første var det bare ho fikk barn . Svake barn , ho som var så sterk . Hadde ho og kanskje lite brystmelk til barna sine ?

Ti barn var det sagt at Ragnfrid hadde hatt . Det måtte være nesten hundre år siden ho stridde første barnsenga .

Det var og sagt om Ragnfrid at ho fikk mannen sin til å gjøre barn med et kvinnfolk ho hadde bortgjemt for folk . Kanskje var det for å få melk til sine egne barn . Det skulle hendt at folk hadde sett et høyst fruktsommelig kvinnfolk , men aldri var der spurt andre småbarn i garden enn Ragnfrid sine . Og såpass hadde folk fulgt med at dem hadde ho gått tjukk med sjøl .

Ellers skulle det gå mye for seg i denne stua her som folk ikke fikk følge med i . Ho brukte hardhanda , Ragnfrid , hvis noe skulle skjules .

Noen sa at andre mannen rømte fra henne . Sjøl ga ho opp at han kom bort på ei Fosen-ferd . Rodd til Litj-Fosen hadde han og gjort , men kommet tilbake hadde han ikke gjort . Latt høre fra seg hadde han sikkert ikke gjort . Noen mente han hadde hyret seg på Stor-Marja , ei slaveskute som en storing borti Fosen eide .

Ingen sa det bent ut , men sagt det fikk de likevel at småbarna til denne bortgjemte fostermora , de var nedsøkkt i myra under Blåhammeren . Nå trudde folk at Jo gikk igjen der . Den tida så de blått nålys og hørte sukk og stønn og gaul fra utbolene Ragnfrid hadde på samvittigheten .

Bare tre av barna til Ragnfrid ble voksne . Svakhelsa var de , men svak vilje kunne de ikke hatt , alt mens alle tre ble gift med barn av plassfolk . Det hadde nok ikke vært Ragnfrid til viljes , skulle en mene . De fikk flytte til plassstuene , barna hennes . De døde og borti der , lenge , lenge før henne sjøl .

Det hadde vært som om Ragnfrids styrke og harde vilje hadde fått alt annet liv til å visne om seg . Det var som tappet ho helse av sine barn , av sine menn . De to siste menn ho hadde , levde ikke mange årene i lag med henne før de lagdes i sott , og døde så skinnmagre som hadde Gamle-Erik pellet holdet av dem . Folk sa at det hadde Ragnfrid gitt ham lov til , alt mens de sjøl hadde lovet Vårherre sin sjel . Det kunne ikke likere fordeles .

Gunhild kjenner ho fryser , men er ikke god for å gå inn ennå .

Mor til Pål var av Ragnfrid-ætt . Ho var den eneste Gunhild vet av i denne ætten , som har bodd på sjøleiende jord .

Men det var som om midler ikke trivdes etter at Tora kom på Vollen . De hadde ikke hatt så aller verst med helse , i denne greina av ætten . Men det skjaklest bort både klær og redskap og krøtter , slik som det en tid gikk att og ned her på Oppheim , fordi Gunhild ikke hadde kjent seg frak nok til å holde orden på alt , barntjukk nesten hvert år .

Men ho Tora , ho rotet og somlet også når ho var bare med seg sjøl og kunne kjent seg modig på å fli om og bøte og gjøre nytt . Haftor , far hans Pål , vadde rundt som en gris oppe i et bol og var en alen av samme stykke .

Og det som var unt dem i helse , var knepet av i viljen deres . Det er kanskje ikke helt rett tenkt av henne , dette . Vilje eier vel Pål , men det er slik en rar vilje , en vilje som ‐ som ‐ det var som den trengte føde , denne viljen . Nei , slikt innviklet Pål-prat er ho ikke i stand til å føre med seg sjøl .

Hit inn vil ho ikke dra med seg grublisering eller sut av noe slag . Hit inn vil ho for å få være Ragnfrid for en liten stund .

Ragnfrid ville manet sott , eller i det minste søvn på kallen og tatt strake vegen uti løa til tateren til natta , og elsket både hold og vett og vilje av ham . Hoi , det ville Ragnfrid gjort .

Men hva ville ho gjort med ham for at han gjorde kua vondt ? " Ka villa du gjort , Ragnfrid ? " hvisker Gunhild ut i vintermørke Ragnfridstua . " Ka villa du gjort ? "

Hadde ho vært kar og han kvinnfolk , skulle ho jamen horet unge på ham . Da skvetter ho opp og triver lykta . Pass deg du , Gunhild , at ikke han har gjort det . Det er bare ei veke sida ‐ . Tida si skal ho ha i jula . Nei og nei , ho må tale med ham i natt .

Nei , så puken heller , om ho skal . Ho har gått med otte og vånde i ni måneder før med et barn . Hva hjelper det å tale med ham . Ikke dusta . Tater kan fordrive foster , det vet ho godt , men slikt spell skal ingen få henne med på . Kommer her taterblod inn i slekta , skal ho ‐ skal ho ‐ ja , ho skal nå i alle fall bære det . Svart hår er i slekta før , men slik en nase ‐ ‐ .

Ho siger ned på krakken igjen . Legger ansiktet i hendene . Ho kan ikke for det . Ho greier ikke annet . Ho lenges etter ham . Etter Tater-Reinert . Å , det målet hans , det smøg seg som på skinnsokker om henne , djupt og mjukt og med en liten skjelv , en skjelv av å måtte dempe seg . Tok han i , ble det vel både høgt og grovt .

Å sukke til Vårherre er ikke spøtte gagn i . Han slokker så likevel ikke denne luen inne i henne før natta kommer . Dette er vel det som kalles fristelse . Det luer inne i deg , en flamme så heit at det brenner deg over kinn og hals , over arm og barm , og så skal du ikke ha lov til å la den luen brenne , du skal kvele den sjøl .

Aldri i helvet heller . Ho løfter hodet . Hva levde en da for . Hadde en mere her i verden å gjøre når den luen var slokket ? La den gnistre og lyse , la den flamme og fortære .

Har ho enn fått to eller tre taterfrø inni seg som ligger og suger liv av henne , så la det skje . Angre gjorde ho ikke , om ho i dette øyeblikk ble stedt for Vårherres åsyn . Og gjøre det om igjen , kunne ho også gjort , var det ikke for at han hadde gjort Grålin vondt , svinet .

Men er det bare for det ? Sitter her ikke en ørliten tagg av angst for at Pål eller noen skal komme på henne . Helt og fullt stoler ho ikke på taterslarven heller . Han kan finne på å jabbe om i fylla at han har hatt kjerringa på Oppheim . Og folk vil se nøye på ungen ‐ .

Vet ho så visst at det blir unge ut av dette her , da ?

Men han Pål , som ikke har vært borti henne , hvordan vil han ta det om ho blir med barn ?

Det holder igjen , dette . Hva bryr ho seg om synda ? Puff , her har vært så mye syndet mot henne sjøl ‐ ho synes ho har en del til gode . Det var det som kom opp , som ble synd . Ingen har vondt av det de ikke vet . Derfor har ho ingen synd på seg om ho horer litt med den taterballen .

Igjen faller hodet ned i hendene hennes . Men det er det at han Pål kan se det . Så han det i natt , tru ?

Det er så nifst at han har sluttet å snakke . Før ønsket ho jammeren og sytet han hinmann i vold , men nå ønsker ho at ho kunne manet det fram igjen . Da hadde ho visst hvilke tanker og syner han hadde .

Han kan ikke greie dette , å gå og bære det bare for seg sjøl . Det vil drepe ham . Sikkert og visst vil det drepe ham .

Brå-redd ser ho at døra åpner seg . Inn luter en mann under den lave dørkarmen . Hjertet flyr opp i halsen og dunker som slegga på ambolten .

" Gunhild ! " Så er det bare Pål . Ho som trudde for visst det var tater'n , her midt på lyse dagen .

" E såg fara din hit . Skremt e deg ? Trudd de det va stygjin sjøl som kom ? Di anner undrast på kor det vart tå deg . "

Han holder døra åpen og lar henne gå forbi seg .

" Ka skull du borti her ? "

Men Gunhild har ennå slik hjerteklapp at ho får ikke fram ordet . Og så det at Pål snakker så mye igjen , etter å ha tidd så lenge . Det gjør henne stum , enda ho kjenner på at nå var ho skyldig å få praten på glid med mannen sin . Ho har da vært så glad i ham .

Ho stopper opp ute i tunet . Er ho ikke det lenger ‐ ? Glad i ham . Du jammers elendighet , ho er da aldeles ikke glad i den taterhorbukken som sniker seg hit som frøs etter kjette .

Pål ser mildt ned på henne .

" Ville du sei nåkkå ? "

Kunne ho , så ville ho sagt at ho går ikke på løa i natt . Men ho sier det bare med øynene , men føler det som om blikket hennes bare har sendt ham hjelpeløshet .

Og øynene hans gir henne svar på at han har ingenting sett . Da har han ingenting villet se .

Det stiger en takk opp i henne , en takk som ho prøver å gi ham med blikket sitt . Da lukker han øynene . Der de står . I kald og grå vinterdag utenfor ei gammel stue som mått og råte ikke biter på . Der står de gamle vegger , som har stengt ute mye godt og stengt inne mye vondt og er vitne til en samtale mellom øyne . Som sto her to barn og kastet ball til hverandre uten ord .

Forstår de hverandre med øynene , disse to ?

Både ja og nei , mener Gunhild . Men vi har ikke godt av å forstå alt hos hverandre .

Ho kjenner seg som en unge på småfugleggrøving som blir hentet heim . Er ho da blitt aldeles maktesløs ?

Ho kommer inn en lang stund før ham .

Ho kjenner det milde blikket hans på seg utover dagen , til sist piner det henne .

Da ho er borti stabburet en sving , løfter ho begge sine knyttede never over hodet . Å , at det ikke skulle times henne å få en kar til mann .

Den første var for mye jekel . Og den andre for mye helgen .

Ho renner fram og tilbake hele dagen . Tar til med et arbeid , ser et annet nødvendigere , og kaver fra det ene til det andre . Er det bare noe ho trur at de ser slik på henne alle sammen i dag . Bare Haftor tygger uforstyrret sponer som Jon smir av et grevskaft skal bli .

Anna og Marja sier bare ett og annet lave ordet seg imellom , de som ellers tisker og kakler dagen på tamp . Det er vel hinmannen som skremte praten utav dem i går kveld . Så undres de vel på Gunhild som ikke ble skremt , men torde gå til fjøset alene og stenge dørene etter Pål . Peder ser helst noe skamfull på henne i dag , han ligner en hund som tigger .

‐ Men Malifast , ho er farligast ‐ sjå det gikk på rim , som mysost og prim , som en pleier si .

For ho Mali faster , ho kjenner henne best av alle her , og ho kan finne på å spørre . Lyve for henne ville Gunhild aldri i verden . Ho har aldri løyet for henne . Det er det med Mali faster at er det noe ho vil vite , er ho ikke redd det . Får ho så sant greie på noe , bærer ho det også . Ikke bare at ho bærer det helt for seg sjøl , men ho bærer det uten sukk og klage , uten jøye og jammer . Det er god hjelp i , som ho kan bære all tingen . Men ‐ det er ikke alt ho vil ha faster Mali til å bære sammen med seg .

Etter at ho var gift med Pål , hadde faster Mali ymtet frampå om farskapet til Guri , siden Gunhild hadde stridd slik med vekja for å få henne til å si far til Pål . Ho lot skinne igjennom at ho tenkte sitt . Ho hadde også sagt rett ut at ho trudde ikke Gunhild sørget på Jo .

Så hadde ho spurt henne ut om Jens . Den gangen hadde det vært en lettelse at Mali hadde halt sannheten ut av henne .

Da Anton Knutssøn Marken hadde vært her på friing , hadde det vært naturlig å gå til faster Mali med det .

Men dette her ‐ ‐ .

Faster Mali som ikke har vært gift . Faster Mali som ikke har vært tvunget i seng med en gammel kall-krok . Faster Mali som ikke har delt seng med en kvinnfolkredd armodsling , mens der lå en uti løa og brann etter henne .

Faster Mali har kommet med mangt et refselsens ord til henne som ho gladelig har tatt innover seg og sannet med . Men nå vil ho ikke ha faster Mali til å refse seg . Her vet ho sjøl så inderlig godt hvilken synd ho har gjort . Og den synda har ho gjort med åpne øyne , med fritt forsett . Endog gledet seg over denne synda . Gledet seg like mye som da ho hadde Pål første gangen .

Det med Jens regner ho ikke for synd . Ho var enke da , løs og ledig .

Og så med en tater ‐ . Det vil faster Mali aldri kunne forstå . Tru om faster noengang har hatt kar ? Det vokser i henne utover dagen at det ville ho gjerne visst . Eide ho sitt eget mot , så spurte ho henne rett ut .

Ho har holdt seg unna faster Mali hele veka . Har ikke villet snakke på tomannshand med henne . Men det skulle vært rart å vite ‐ . Bare ho får seg til å spørre , før faster Mali sjøl setter i gang .

Da Mali går for å ta nonsblunden , tar Gunhild opp bundingen hennes og går ut i kammerset etter henne . Men ho har døra bare attpå , som for å smette seg fort ut igjen .

Snubbelig legger ho seg utover faster Mali i senga og hvisker henne i øret :

" Sei meg for sant , Malifast , har du nåkkångong hatt kar ? "

Da hikrer faster Mali tannløst .

" Du skull gjern visst det au . "

Gunhild klemmer henne hardt som da ho var vekjongen og ville klemme ett eller annet ut av faster , om det så var bare en brystsukkerbit .

Da tar Mali med den gamle , benete handa fast tak i skulderen på Gunhild og freser henne inn i øret :

" E har hatt ein , ja ‐ berre ein , " og skubber henne fra seg , som var ho en uskikkelig unge . Snur seg mot veggen og vil ha fred .

Guri sitter med tungespissen i munnvika og strever med sin bunding . Gunhild går bort til henne og sier at ho holder tråden for stramt . Guri gir henne et blikk som svarer : " Legg deg tu sa , du , for det er Malifast som har med rettledningen å gjøre . "

Uvant stryker Gunhild henne over håret : " Vi er heldig vi , som har ho Malifast ‐ sant ? "

Guri legger hodet på skakke , men ser ikke opp , flytter bare tungespissen over i andre munnvika og slakker aldri så lite på tråden . Men ho ser etter mor si , da denne går til arbeidet .

%Å , her er mye som holder igjen . Her er mye som advarer mot hett nattemørke i høyet . Kan ho ikke stilne ? Kan ho ikke kolne ? Ho er da ingen syttenåring lenger .

Ho gjør seg ærend inn i stua . Tar ikke med seg lys . Kommer seg bort til vinduet og ser ut . Støtter seg mot vinduskarmen .

Ho husker den haustnatta ho hjalp Pål inn her , for mange hundre år siden .

Her inne sto de om henne da Jo hadde åndet ut .

Har ho ikke evnen til å bli eldre slik som andre mennesker ? Er det forbannelsen hans Jo som holder heit i henne en brann og en lyst som ho burde skjems over som tilårskommen kjerring .

Månen er i veksan , de får nytt noen dager på nyåret . Da bærer vel Grålin .

Han er da vel ikke så tullet at han kommer i slikt månelys , tater'n . Alt folk kan se ham , det er lyst som dagen .

Like månelyst som en gang for lenge siden ho lå i senga her og fulgte med tegningen av vinduet som flyttet seg bortover golvet . Det ligger opplevelser nok for et liv mellom da og nå .

Når hennes øyne for siste gang ser månelys i Oppheimsstua , så vet ho mere enn ho gjør i dag . I morgen allerede vet ho mer enn ho gjør nå . Skal ho kanskje la være å gå i fjøset i kveld ‐ finne på et eller annet som absolutt må gjøres . Peder følger Marja . Men så vil de tru at ho plutselig er blitt redd skrømtet borti der . Å , nå går det opp for henne hva Marja og Anna sto og snakket om da de skar opp såpa i dag . " Det var vel første mann ‐ " men lenger kom ikke Anna , for ho merket at Gunhild var kommet bort til dem . " Ka ? " hadde Gunhild spurt , men fått til svar at det " var ikkje nåkkå . "

De trur at Jo var i fjøset i går kveld . Da må ho nok gå likevel . Og Marja vil sikkert ha Peder med , sjøl om de er to kvinnfolk , sånn som i morges .

Hadde det bare vært i morgen tidlig .

Så vakkert det er å se utover fra Oppheim . På vatnet ligger det snø oppå isen , den er kvit og urørt , for den er ikke sterk nok ennå til at folk tør fare på den . Bare månelyset drar bortover og skyver skyggene unna seg . Jo høyere månen stiger på himmelen , dess mere makt får lyset til å skyve de lange skyggene i hop . Kunne en fått alt dette lyset inn i husene , trengte en ikke støpe lys , eller plages med spikhylle og kole . Men så var det den ampa med det at månelyset skinner bare på en side av huset om gangen . Og når det var månemørkt , ble det samme nøden igjen . ‐ Nei , slike tull-tanker får de ha , som liksom kjerringa ville bære solskinn inn i stua i et sold .

Men hva er det ho ser ‐ ? Bortved fjøsveggen står storkjelken .

Ho er mer arg enn blid , da ho tar til å ordne med melkebøtter og sø til kyrne .

Tause går de tre til fjøset . Gunhild først med lykta og ei melkebøtte . Marja med si melkebøtte og Peder med to bøtter sø . Skyggene glir svarte og skarpe ved sida , bukter og tøyer og åler seg på snøklumpene som er måket opp langs vegen .

Gunhild ser seg ikke om etter fâr . Stort gagn ville det ikke være i det heller i kveld , her er tråkket mye siden snøen falt . Kanskje han bare har stillet fra seg kjelken og fart heim igjen til Gjelbukta ?

Men at han i alle fall har vært i fjøset , merker ho straks på Grålin . Kua er urolig og snur seg mot Gunhild og sørrer . Ho husker nok at Gunhild hadde råd for henne i går kveld . Det første Gunhild gjør , er å gå bort og tøye i spenene hennes . Da hender det samme igjen , og kua blir rolig . Peder går til stallen , og Marja har satt seg for å melke . De fulgte ikke med i dette her .

Han skal ikke få dø i synden , svartlakjin . Han brukte ikke kniv på verjeløst , sa han , men er ikke dette så godt som å bruke kniven ?

Ho gjør seg en sving ut i høystålet . Hører Marja si noe om lykta , men vører det ikke . Kaver seg langt bortigjennom høyet i mørket . Ho famler seg nesten opp på låven . " Er du her ? " sier ho lavt .

Det er stille i høyet . Ho hører bare sauene småstange og trappe . Merra humrer .

" Er du her ? " Ho får ikke svar .

" Tala du åt meg ? " hører ho Marja i brøt-døra .

Gunhild soper bare meste høyet av klærne og går inn i fjøset og tar til med melkinga . Kanskje er han fart heim likevel .

Men hvorfor gjorde han dette med Grålin , da ? Kanskje han kommer igjen senere på natta ? Fra Gjelbukta og hit med kjelken , og heim til Gjelbukta og hit igjen på en kveld , det ble da noe til taning .

Han kan være hvor ho'n han vil for henne . Han trøyer gjerne tida hos ei anna hore , mens han venter på at husfrua på Oppheim skal bli ferdig med dagens arbeid og komme og være punnelegg til'n . ‐ Han skal bli blå .

Marja er blitt så skvetten at ho hviner høgt bare katten kommer ut fra brøten og stryker seg mot leggen hennes . " Kor du skremt meg , din grafrøs . "

Gunhild må hoste for ikke å le . Å , så godt det ville gjort å fått flirt riktig stort og lenge igjen ‐ hauket .

Det ville løst knuten for brystet . Det er så mye som har knytt seg der inne . Hadde ho vært yngre , kunne ho grått det ut . Men en herdes med årene , en gråter ikke , en ler ‐ ler ‐ ler , som ser en hinmannen klemt i ei glefse .

%Pål har ikke dubbet seg nedpå i hele dag . Han går førstemann til sengs , før ungene . Han flir seg aldri til helgene , han Pål , har ikke lært det heimefra . De andre tar det med letthanda , det er julhelga snart , og ingen skal bytte om ennå .

Gunhild sparer finserken i kveld . Den var blitt sulket , ho burde vasket den til jula , men ho vil ikke tausene skal se ho har brukt den før høgtida . Til denne jula får ho ha på seg uren serk .

Gunhild og Anna og Mali flir hver sin unge , og Marja flir om på kjøkkenet til helga . De har flidd om da det var lyst også , men etter kveldsstellet er her rusket noe til igjen . De soper ellers ikke om hverdagskveldene .

Det har bare gjort Pål godt å være våken ei natt , han sover tungt og fast da Gunhild kommer inn . Nå skinner ikke månen lenger , det har skyet over . Nå som det er stille i huset , hører Gunhild at det blåser også .

Gid det var han i høyet som sov , og han i senga som var våken og heit . Men han i høyet skal få ligge der alene , det skal han . Ho er sikker på han er der likevel , om han ikke svarte henne .

‐ Å ‐ ja ‐ kunne Pål vært våken og heit . Har han vært mindre heit enn henne støtt ? Han har nok det .

Fire menn slik som Ragnfrid , det har ho også hatt nå . Ho har ikke vært gift med alle fire , men det var kanskje ikke Ragnfrid heller . Det gikk så mangt for seg i den tida . Folk levde ofte i lag uten å være gifte ‐ gikk nok for seg ennå og , det .

Svake menn hadde Ragnfrid hatt .

Svake menn og sterke kvinner ‐ .

Da kommer henne i minnet det eldste sagnet om Oppheim , om mannen som kastet stål over garden , om huldra som ropte til ham at kvinnfolk skulle råde på garden . Og så kom Jo og forbannet disse kvinnene .

Gammelsagnet ser ut til å få rett . Ragnfrid rådde lenge , og nå ‐ , er det ikke henne , Gunhild , som rår ? Pål har ikke framferd til noe .

Men forbannelsen til Jo ‐ ?

Ho er ikke redd den . Ho vører den ikke , gjør ho ikke , nei ‐ . Aldri det grann . Ho rår over livet sitt sjøl . Ingen forbannelse fra den gamle tykjen skal skremme henne .

Går han igjen , så la ham gå igjen . Ho slår'n rett i synet , viser han seg for henne . Han kan skremme livskiten ut av de andre , men ikke henne .

Her skal mere enn en forbannelse til for å hindre henne i å gå sine egne veger . La den kvile over garden , la den ramme når ho'n den vil , den skal ikke bryte henne ned .

Men er det den som har tatt hennes barn med Pål ? Er det den som har tatt vettet til Haftor ? ‐ Men Guri ‐ ? Ennå er vel ikke ho rammet . Ho er likevel Jo sin datter , skal du se .

Skal det ikke times henne å få friske og vettuge barn , andre enn Guri ? Guri ‐ Jodatter ?

Ti bare ‐ kanskje er du med barn ‐ taterbarn .

Ho teller på fingrene . Borti mai skal Anna ha ‐ . Med henne sjøl kan det bli like over fingergullsmess . Anna kan enda en gang redde barn for henne .

Men her står ho så viss og teller etter , som var ho sikker på at her ble barn . Og plutselig er ho ikke engstelig for det . Det ville bare vært rart å se om det fikk helse og vett .

Jovisst , nå er ho blitt like god som brorkona hans Jo . Ho med alle de ulike barna , ho som ikke hadde dugende mann .

Og så lenge har ho stått i stuevinduet og fundert at det vil være ett fett om ho går på løa og horer også i natt .

Han kan finne på å gjøre noe med Grålin , hvis ho ikke kommer .

Stilt som ei katte smyger ho seg på kjøkkenet , tar treskoene i handa og smetter dem ikke på før ho har sprunget et godt stykke av fjøsvegen . Da kjennes skoene kaldere enn snøen . Lykta har ho ikke vørt .

Han åpner døra for henne . Fanger henne inn der ho kommer stupende fra vinternatta inn til ham .

Da blir det smått , alt det andre . Forbannelse , barn som er mistet , prette på kua . ‐ Ingenting å bry seg med , ikke til å vøre ‐ mot denne favnen , denne munnen , den tunge , harde kroppen som krevende gjør det salig for henne å gi .

Det tar en tid før tanker og ord vender tilbake til dem .

" Reinert , " sier ho da . Han svarer ikke .

" Reinert . Korfor svart du meg ikkje ? "

" Det var så rart å høre deg si namnet mitt . "

Han fukter kinnet hennes med munnen .

" E meine før i kveld , da e kom inni hit tu fjøsa og spurt om du var her ‐ ? Var du her , da ? "

" Jau , je var her . "

Ho reiser seg sittende , han holder fremdeles rundt henne .

" Du var no tullin og , som kjem her mestå midt på dagja , med folk er oppe og går husimellom og kan sjå deg . "

" Du er itte lur nok du , Gunhild , du er itte vant til å tenke ut hva du ska få folk til å tru . Ingen kan vel tru anna enn at en mann som kommer dragsende med en kjelke mens det ennå er dagen , han farer i lovlig ærend . Mot når en kommer med den nattes tider , og det endatil ei søndagsnatt . "

" Kor du har skremt dem . " Gunhild legger seg utover ham og ler . Men så reiser ho på seg igjen .

" Du får kje lov å fara åt slik med na Grålin meir . Høre du det . "

Han reiser og på seg .

" Kem var det som fant det je putta oppi spenen ? "

" Det var gudskjelov e . Og da du ha vore og gjort det sommo oppatt i kveld , var e så arg at e gjekk hit uti og villa tala med deg . "

" Da var du itte lite dum igjen , duen min . " Han stryker lårene hennes under stakken . " Ville du gitt deg til å skjenne på meg så drengen og tausa di hørte på ? "

Ho folder hendene bak nakken hans .

" E ha vel kome te å gjort det , ha du vore dum nok te å svara meg . Men lova meg at du gjer kje oppatt ta med ku'n . "

" Hu har itte så ilt tå det , kua , som du trur . Det er itte farlig for kua , Gunhild . Men hvis du kommer lell , ska je itte ‐ . "

" E trur det er best vi ikkje kjem fleir gong , korkje du enn e . "

" Du kan itte meine det , Gunhild . Du får itte nok hos mannen din . Je kjenner det på deg . Du får itte noe hos han . Du gjør itte ‐ ? "

Ho svarer ikke .

" Da trøng du meg . Gjør du itte ? "

" Det kan bli ban tå di , Reinert . "

" Je kan skaffe bort det , hvis du vil . "

" Nei , det vil e ikkje , om så blir . "

" Gunhild , du er som en ørn . Du har sterke vinger som bær deg . "

" Men det er ikkje gagn i det , lell ‐ . Vi kan koma te å synast for godt om kvaranner . E er kje tå dem som dreg på fantestien . Forresten så har du vel ei som dreg i lag med deg . Og så er det no det da , at du er vel snar te å bli lei tå kvinnfolkå . Og det høve ikkje meg å hør te dem som bli forsmådd . "

Han er lenge taus .

" Aldri har noen tala slik rett på , som du nå ‐ så rolig . Je kan itte bli sint på deg , sånn som du sier det , så ærlig . Jeg har itte vori to ganger i lag med et kvinnfolk , utom jeg har visst om jeg ble lei dom . Nå vet je om deg at skulle je gå fra deg , var det itte fordi je var lei deg . "

Han borer ansiktet inn i bringehulen hennes , så ho knapt får puste .

" Gunhild . Jeg ville itte hatt deg te dra rundt med meg . Je ville hatt deg her . Her , så je kunne få koma til deg når jeg ville ‐ og når du vil . "

Ho roter nedi håret hans med fingrene . Det er deilig å ligge slik og høre ham snakke . Bare ligge og høre på den mjuke røsten .

" Og før at du skal forstå at det er noe anna med deg enn med de andre , så ska jeg førtelle deg om henne som je er gift med . "

Og mens Gunhild knapt tør trekke pusten av spenning , tegner han i ord for henne i mørke førjulsnatta en underlig kvinne .

" Kor gamal hu er , veit je itte , men somtid lyt je tru hu kunne vært mor mi . Men hu er lett som en hind , og en kropp mest som et barn , bare at hu har bryster . Faste , gode bryster . Grått hår kommer hu itte til å få , hu kommer til å dø ung ‐ til å dø med en ung kropp , om hu blir to hundre år . Da je traff henne første gongen , kom hu fra Sveri . Hun var førvist derifra . Hu hadde vært i hus hos bare storinger . Slike storinger som har med landenes styre og stell å gjøre , og så skulle hu ha førleda en adelsmann til å gjøre noe som itte var rett , sa dom . Så førviste dom henne , og han fikk gå fri . ‐ ‐ Du skulle sett henne danse ‐ aleine ‐ . "

Han tar etter hendene hennes , som ho har trukket til seg . Så legger han seg ned og drar henne ned på armen sin , mens han forteller videre .

" Men hu vil itte danse , utom hu er naken , og det er det oftast før kaldt til her i Nårik , som hu sier . Hu sier itte Nåri , slik som vi . Her er så kaldt , for detta er Nå-riket , riket før kjøld , sier hu , før frysihel . Derfor drar hu helst sin egen veg om vinteren . Hu drar rundt og spår storinger , dom som har gode hus . Så lurer hu dom te gi seg hesteskyss . Men da må hu dra aleine , veit du . Hu kan så mye ‐ mye slikt som storinger vil ha døtrene sine lært i , og kan vara lenge i et hus , vara til noen reiser , og hu kan få bli med skyssen . Eller noen kommer , så får hu skyssen deres dit de kom fra . Derfor bor hu i fine hus hele vintren igjennom . "

" Er ho ikkje i Gjelboktn no da ? " Gunhild kan ikke holde seg fra å spørre .

" Nei . "

" Korfor gifta di dåkkår da , når di er så lite i hop ? "

" Åffer hu villa gifta seg med meg , det veit je itte . Hu sa bare at hu trøngte gifta seg . Og når vi drar i lag , kommer hu med kroppen sin til meg . Hu gir meg kroppen sin , men hu krever itte noe att av meg . Je får itte slåss med henne . ‐ Je ‐ eh ‐ . "

Han strever med å få sagt det han mener , men det går opp i eh ‐ og ‐ meh ‐ .

" Korfor villa du ha ho , da ? "

" Du må veta hu har en unders deilig kropp . Og så er hu sånn ‐ trevlig ‐ å vara i hop med ‐ sånn ellers og . Hu gjør aldri kjeft , skjønner du . Om jeg raser , om jeg trekker kniven , om jeg så hadde spytta på henne ‐ . Hu er som ei dronning . "

" Da har ho vel makt over deg og , da . "

" Ja , just det , Gunhild . Je må luske etter henne , luske som en hund . Eller som et barn . Ja , ofte er det slik . Hu tar meg innåt seg , som jeg skulle vori barnet hennes . Men hu skjønner det og at je må vara vaksen je au , somtid . Derfør møter hu meg bare med en smil når je kommer att fra andre kvinnfolk , en smil som sier at ‐ nå har gossen vori ute og roat seg . Det blir til at je hersjer og raser med de kvinnfolka je kommer borti , og dom gir seg over som noen lam . Det liker je itte . Je liker itte kvinnfolk som kryper for bank . Dra deg itte unna meg , fordi om je forteller deg at je banker kvinnfolka . Når dom blir så altfor snille , banker je dom før at dom ska slå igjen . Men det gjør dom itte , hønene ‐ . Du er jaggu det første kvinnfolket som har løfta hand mot meg , og det ennå før jeg sjøl fikk løfte handa . Det steller deg jamsides henne . Hu tukter meg med å vara like kald , men du beruser meg med å vara like sterk som je sjøl .

-Å , det er e no ikkje da , lik sterk . Men ha du våga deg te å banka meg ‐ . E skull no iallfall ha merkt deg for livet . "

" Gunhild , jeg kommer til at holde mye av deg . "

Han legger henne hardt inn til seg .

" Reinert , e kan sei ka e vil åt deg , ikkje sant ? "

" Ja , men je vil ha lov til at bli sint . "

" Slår du da ? "

" Tør du itte si det , hvis je slår ? "

" E kan no hald fram treskon min , så kan du få slå nevin i din , din eiterpåssa . "

Ho må holde ham for munnen , han ler for høgt . Han biter inni handa hennes og holder fast . Da kliper ho ham over nasen , og han må slippe handa , men ho kniper nasen hans riktig til gagns før ho slipper den . Ho borer seg ned i høyet og hikster av latter .

" Gunhild . " Han er redd ho gråter .

" Å hoi , for eit grevskaft du har midt i fjeset . "

" Je har fått nok spitord før den nasen min , om itte du og ska begynne . Var det itte noe anna du ville si meg ? "

Såret reiser han seg opp .

" Reinert , " sier ho angerfull . " Kjere deg , sett deg nedatt . Reinert , så ska e sei det e villa spør om . "

Han kysser henne først , straffende hardt .

" Hva var det ? "

Ho ligger stille inntil ham . " E villa berre veta kor det har seg at ikkje du er liksom anner tatra . "

" Det kommer først av at det er annet blod i Reinert-slekta enn de andre farende slektene . Vi gifter oss itte med dom som jamnest reker her . "

Det har Gunhild hørt .

‐ ‐ og langt atti slekta engang hadde Reinert etter Reinert giftet seg med kjøpmannsdøtre fra Inntrøndelag . Derfor er det blå øyne i slekta . " Og så kommer det mye av henne , da , skjønner du vel . Hu får meg til å vara annsleis . "

" Sei meg ka ho heite , før du går . "

" Hu har et namn du kanskje aldri har hørt før . Hu heter Irene . "

" Kor mang unga har di ? "

" Gunhild . Je har itte et eneste barn je kan kalle mitt . "

" Ikkje med anner hell ? No ska du tala sant åt meg . "

-Har det hendt je gjorde jintene med barn , ville de ha meg til å skaffe bort det , alle som ei ‐ utom du ‐ Gunhild . "

" Jintene sie du , ja . Men kjerringan da , du har vel fore med anner kjerringa enn meg ? "

" Ja ‐ ei til . "

" Og ho fekk ban med deg ? "

" Gunhild ‐ spør meg itte om detta ‐ . "

" Du kan ha godt tå å tala sant ‐ . " Ho er ubarmhjertig . Ho vil trå i stykker minnene hans om de andre .

" Mann hinner strøypt det ‐ da han ‐ "

" ‐ da han ‐ ? "

" Så den store nasen . "

Gunhild blir stående stiv . ‐ Hva har ho gjort ? Hva har ho tvunget ham til å fortelle seg ?

Han står uten å røre seg da ho sakte legger armene om halsen hans , drar hodet hans ned til seg og kysser ham så inderlig som ho bare kan vite å få det til .

" Trur du at du skal ha barn med meg da , Gunhild ? "

" Det veit e ikkje før i juln . "

" Kan du vara sikker på at det er mitt barn ? "

" Ja . "

" Da hadd je rett i at du trøng meg . "

Mali sitter i senga og synger ottesangen . Det er fast , det . Hver søndagsmorgen når ho har karret i glørne og fått innpå ei torve i kammersovnen , kryper ho opp i senga igjen og synger en salme .

Den grå hårfletta henger framover ene skulderen . Hendene har ho foldet oppå teppet .

Det er bare Mali som har teppe i senga , de andre har feller .

Det er ingen som står opp om søndagsmorgenen før Mali har sunget salmen . Salmer er det ingen andre her i huset som synger . Og søndagen er Malis dag å synge . Hverdagene synger Peder , men det er andre toner .

Morgenglands af Evighed Lys af Lysets rige Kilde Over os i Dag udspred Dine Straaler klare , milde , Ved din Magt du jage plat Bort vor Nat .

Da gjesper Mali langt . Ved enden av første verset kommer gjespen bestandig . Da er stivheten gått ut av kjakeleddene .

Lad din Glands saa ren og blid Drive Mulmets Sky tilbage Som ved Adams Æblebid Tæt sig over os mon drage At vi gange ved dit Skin Livets Trin .

Ho får Pål i tankene .

Naadens Morgendug og Regn I vort matte Hjerte flyde . Lad vort Indres tørre Egn Trøst af Trøstens Kilde nyde . Gyd dit Liv i Sjælens Grund Allen Stund .

Ho synger dette med inderlighet , mens ho fremdeles tenker på Pål . Stemmen hennes er steget , så Gunhild riktig må lytte inne i stuesenga .

Lad din Kjærlighedens Brand Al vor kolde Gjerning døde Og opvæk vor Sjæl og Aand Mens vi se din Morgenrøde At vi , førend vi forgaa Ret oppstaa .

Gunhild har vondt i hodet , ho har lite sovet . ‐ Lad din Kjærlighedens Brand ‐ . Ho kan verset , men lager sjøl en linje der ‐ Lad den gløde ‐ .

Af vor Syndeklædning led Lad ved Pagtens Blod og træde Og med din Retfærdighed Som en kjortel du os klæde . At ei nogen Pine maa Til os naa .

‐ kunne slikt times ham , tenker Pål . Han hører det så klart , som sunget bare for seg .

O , du Lys fra Lysets Gud Giv , naar Dommens Dag oprinder Vi maa gaa af Graven ud Did , hvor man ei Natten kjender At vi os i Gledens Land Gledes kan .

Her var så lite av rett glede på Oppheim nå at en måtte riktig stunde etter den hinsidige .

Der for os du skinne skal O , du Naadens Sol og Lue . Før os gjennem Taarers Dal Til det Land , hvor vi dig skue . Hvor den Lyst vi smage faar Ei forgaar .

Men den lyst ho her i verden smage får , den skal forgå , den da , tenker Gunhild opprørsk . Ho hører det knaker i loftstigen og skrever fram og slenger om seg stakken .

%Mali tørker øynene . Tårer og salmer hører jo sammen . For salmer , det rører noe inne i deg , det løser noe som flyter fram i øyet .

Senga er så god . Og Vårherre er god , han gjorde alt såre godt , han som befalte oss å kvile den syvende dag .

Mali holder seg i senga utover formiddagen . Det tar slik tid før husene blir gjennomvarmet om søndagen . Det er rett en frysedag , slik først på dagen . Det kommer vel av at en ikke har arbeidet til å holde seg i varmen , slik som om hverdagene .

Det undrer henne ikke at Pål kommer smettende inn mens de andre er i fjøset . Det kan ikke høve bedre enn på en søndags formiddag . Da er det tid for samtaler med tukt og trøst , og prestens tid på stolen . Ja , kommen på stolen borti kirken , er han vel ikke ennå , han far , men han holder nok på å berede seg . De har en overlag god prest her i sognet nå . Han skal preke i hovedkirken i dag .

Ja , det er en beredelsens tid , denne adventen . En skal berede sitt hus og sitt sinn til at tage imod den kjære Frelsermand , og det glade julens budskab .

" Ka ? "

" E sa berre at det var sant , det , " svarer Pål .

Nå har ho talt høgt uten at ho sjøl har visst om det . Ho har kanskje gjort det lenge ?

" Så lengje e har vore i hop med deg , " smiler Pål .

" Du er tynnkjaka og holøygd du og no ja , Pål . Du er lik gammel som e no snart . "

" E kjem ikkje te å bli så gammel av år som du , Mali . Han Gammel-Erik får meg lengje føre di ti'n . "

" Så-å , har du så visst forsvergt deg åt hånnå , du da . "

" Nåkkå anna håp kan ikkje ein slik ein som e ha . "

" Det var nåkkå e ha tenkt å sei deg , Pål . Nåkkå e apselutt skull minnast å sei deg , men no er det aldeles bortkome for meg . "

Ho tøyer i underleppa mens ho ser på den bøyde nakken hans .

" Ka var det du sa , kan du kje ha nåkkå anna håp ? "

" Du veit ikkje ka e ha gjort du , Mali . "

" E trur e har som ein litin mistanka om det , jau . "

" Har du ? "

Han ser hastig opp . Kan ho ligge der så rolig , så uforstyrret og si dette . Ho Mali ‐ ? Og aldri latt seg merke med en ting .

" Det er vel fleir enn du som har trødd lite feil i ei slik sak . "

" E trur ikkje e forstår deg rett . "

" Du har vel mistanka om at du er bortiblanda farskapen na Guri . "

" Å Mali ! " Han gnir ansiktet i handflatene sine . " ‐ Å , var det berre den synda . "

Mali blir taus . Her kommer nok noe ho må ta styrken sin fram for å bære . Det ligger i lufta , her kommer noe du , Mali , skal bære med deg over på andre sida , uten å dele det med noen .

" Han Jo ‐ fekk nok hjelp ‐ tå meg ‐ med å fara utfor hammarn ‐ . "

Nå er det sagt . Nå er det åpenbaret for et rett-tenkende og gudfryktig menneske .

Pål våger seg til å se opp . Det trengs en styrke til det , som det forekommer ham ikke trengte være større om det var Vårherre sjøl han skulle løfte sine øyne til . Han føler det som om han nå har gitt seg inn under dommen . Det er ikke Mali , det er dommeren som sitter i kammerssenga . Det ho vil si , blir Vårherres dom over ham .

Håret buster seg fram under huva hennes Mali . Det grå , livløse håret med let av ubleket lin . Kinnene er og grå nå , vintergrå og skrukkete . I dette øyeblikk fikk de rynker som var der før , tusen medsøstre . Munnen uten en eneste tann blir som et rundt , svart lite hull . De stive , korte vipper hugger og hugger over små , trillrunde , forferdede øyne .

Vantro forferdelse dirrer mot ham , som dråper som renner etter en streng . To dråper i følge for hvert hugg med øyelokkene .

Så sukker ho langt og lukker munnen . Legger hodet ned på puta og lukker øynene også .

" No kjem e på ka e skull sei deg ‐ du skull be , Pål . "

" Ka gagn er det i det da , Mali , når e ikkje tilstår for øvrigheiten ? "

" Ha du berre let vore å fortalt meg detta . Ka skull du med å less på meg ta her ? "

" E vann ikkje bæra det ålein lenger , Mali . Ho Gunhild greie så velsigna godt å legg det frå seg . E er så ålein om det . "

Han gråter stille . Snufser og blir hås .

Mali må reise på seg .

" Var du oppå hammara før 'n Jo datt utfor ? "

" Ja ‐ e var ‐ . "

" Slåst di , da ? "

" Å nei , kor kan du tru det . Men e tykt han reiv med seg ho Gunhild , så e treiv ho ‐ og skubba åt'n Jo med det sam ‐ så fór'n i ura . "

Mali legger seg nedpå igjen .

" Men det var no meir som ei oløkk lell da , Pål . "

Pål slutter å snufse , han sitter og ser tenksom på hendene sine .

" Du kan ikkje skyldast for at du har drepe'n . "

Mali må tenke seg om . " Du kom berre te å skomp åt'n i førstyrrelsa . " ‐ Hun ligger og gnir gummene mot hverandre mens tankene arbeider .

" Du sprang vel ikkje på'n og hiva'n utfor ? "

De møtes , et par små , sannhetskrevende ‐ et par store , pinte øyne .

-Nei , Mali ‐ e var for redd te di ‐ e var så redd at e visst mest ikkje ka e gjord . Men e gjord det no lell ‐ med det sommo ‐ . Og så visst e med meg sjøl at e ha løst te å gjera det ‐ te å få'n utfor flågje ‐ . "

Mali summerer : " Du var redd ‐ og du ha løst te å få'n utfor ‐ og du gjord det lell ‐ uten å villa det ‐ . "

Der er fortvilet bønn etter håp i røsten hans da han sier :

" Det sie ho Gunhild og at e gjord det kje med vilje ‐ . "

Ho ser funderende på ham .

" Men e ha løst te å gjera na synda , Mali , og det er det Vårherre ser på . "

" E vart så trøytt , Pål . Lat meg få væra ålein ei rid . Lat meg få snakk med deg ein annan dag . E lyt få tenk på detta , og så tala litte med Vårherre om det . Lova meg at du ska gjera det du og ‐ tala med Vårherre . "

Det er en dømt mann som mødig reiser seg og går mot døra . Dømt manns nakke som bøyer seg under dommen , under åket , under skylden . Dømt manns hengende hender , med slappe never som ikke mere kan gripe etter glede . Dømt manns tunge gang ut til sin grublende ensomhet .

I dag er det tyngsel som ligger igjen etter ham i lufta i kammerset . Tyngsel som siger innover Mali og får henne til å føle seg som en medskyldig .

%Og her kan Gunhild gå så sorgløs .

Her er vel mye elendighet på denne garden . Ho legg det så velsigna godt frå seg , ho Gunhild . Ja , ho kan tenke seg til det , ho Mali .

Det skal noe grublisering til for å komme til bunns i dette her . Men en ting synes å stå klart . Det må rettelig nevnes som ulykke .

Ulykke , rettelig til ulykke for Pål og for samlivet hans og hennes Gunhild , ser det ut for .

Drap kan det nå ikke kalles . Å gå av sted og melde seg til øvrigheten trur ho ikke ho er nødt å råde han Pål til . Men han kunne snakket med presten .

Ho undres på om de er i lag som ektefolk , Pål og Gunhild . ‐ Men tru om Gunhild holder seg til noen ? Og hvem kan det være ‐ ?

Nei , nå er ho trett av dette jordelivet , ho Mali .

" No , Vårherre , må du finn nåkkån te å løys meg av . "

Takknemlig for at ho kjenner søvnen komme sigende , lukker ho øynene , mens leppene rører seg i stille prat med han Storfar på Loftet .

Mali føler da ho våkner , at denne dagen er begynnelsen til slutten . Nå er grensen nådd for hva ho kan greie å bære . Mere kan ikke Vårherre eller noe menneske legge på henne i denne verden .

Det var som når de laget ei høybøre . Når det ikke gikk mer inni tauet , gikk det ikke mer . Engang ble tauet fylt , en måtte ha en ende å holde i og når en skulle bære børa inn på løa .

Det var Pål som skulle få syne henne at nå vann ho ikke mer . Det må han Pål , stakkar , aldri få vite . En måtte bli den siste som kom med sine strå , det kunne like gjerne være Pål som noen annen .

Ho hadde like gjerne sett det var Gunhild . Men nå ser det ut som Gunhild ikke trenger henne lenger . Det slår føttene unna Mali . Senga blir så altfor god av det . Hva skal ho oppe , når ikke Gunhild trenger henne ?

Nå skal du se Gunhild slipper gå barntung mere . Da er det bare pjasket ho Mali kan gjøre her i huset . Gunhild får overta Haftor og rettlede Guri i spinning og binding og veving .

Gunhild er ingen unge lenger , blir snart gammel nå , og får vare seg så ho ikke blir lauparbikkje ‐ . Mali kan forresten ikke hjelpe henne , når ikke Gunhild mere trur seg til henne . Har ho noe å stri med , er det noe ho må stri med alene . Det er ikke alt en kan ha andre til å hjelpe seg med , det er somt som er slik laga at det nytter ikke være flere om det . Akkurat som det er plass til bare ei merr i et par skjæker .

Så kviler Mali seg utover dagen og synger sine salmer . Mali trenger ikke bok , nei , det gjør ho ikke . Syn har ho ikke for prent heller nå . Men ho har da minnet , og synger etter minnet støere enn noen klokker .

%Aldri har hverdagen kjentes tung for Mali før . Arbeid og omtanke har vært henne kjært . De som har sytt over for mye å gjøre , har Mali holdt for å være late og utakknemlige mennesker , som ikke har forstått arbeidets velsignelse . En heim å arbeide i , folk og fe å ha omsorg for , er en gave fra Vårherre som folk skal ta imot med takk og lov , i stedet for å jamre seg over at det vokser dem over hodet .

Men nå er ho ferdig . Det viste seg da hverdagen kom . Det la seg en lodden hand over omtanken for arbeid og folk omkring henne . Det gikk i ball . Ho strever og strever for å huske hva det nå var det hastet med å få unnagjort til julehelga . Det er så leit hvis noen av de andre skulle merke dette . De har mye å kave i . Særlig vil ho ikke at Gunhild skal merke noe .

Mali har tenkt seg at når jula kommer og kavet er unna , og høgtida får sige innover en , og minnene fra alle farne juler dukker opp i sinnet , så vil Gunhild komme . Så vil ho komme som ho alltid før har gjort , fra ho var vekjongen , og legge seg inn til Mali faster og tru seg til henne .

Det har vært mindre av det siden ho ble gift med Pål . Men så har det mest vært grå hverdag for Gunhild . Taus har ho båret disse armodslingene , som ho lærte seg å ta som en uunngåelig byrde . Et liv , en sjel som en liten glo bare , som spretter frampå golvet fra grua og blir trødd gnisten ut av med det samme .

Gunhild har ikke grått over disse barna . Tårene tømte ho ut da det viste seg at Haftor ble tomset . Ho hadde vært så trygg og glad da de fortalte henne at det ble gutt . Slik som ho stridde for å få fram den gutten . Mali glemmer det aldri . Og så meningsløst det var at det bare var til denne skapningen med det store hodet ho hadde hatt melk nok .

Mali hadde grepet seg i å sukke til Vårherre om å ta til seg barnet . Men ba i det samme Vårherre tilgi seg , han var da også et liv . Vårherre hadde sikkert en mening med ham , siden han lot ham fødes til verden . Det hadde forresten rettet seg mye med hodet hans Haftor . Var det vokset , som bolen vokste , ville han i høyden blitt to år , etter som Mali kan minnes å ha hørt om andre slike barn .

Nei , Gunhild har sluttet å gråte ut hos henne . Ho har ikke tårer for noe mer . Ho tar heller til fliren , har Mali hørt . Den skjærer i hjertet , denne fliren . En trassig hånflir nærmest , rent gudsbespottelig til flir . Mali har lyst til å dra henne over kjeften , om ho er aldri så voksen .

Hvorfor skulle Gunhild komme smettende og spørre om ho har hatt kar ? Kunne ho vel fortelle at ho har hatt far hans Pål ? Derfor har det vært rart for henne at de hadde en Haftor i huset . Ho måtte ta seg av den som bar navnet til ham ho hadde kjær i ungdommen . Kunne ho annet ? ‐ Å jo , ho hadde vel tatt seg av armingen lell , men ‐ .

Ho var blitt arg på Gunhild . Sånn med det samme . For Gunhild hadde vært så kåt i målet , som hadde ho varmen av en kar over magen . Siden hadde Mali kommet på at kanskje ville Gunhild sagt henne noe mer . Men det var ikke som Gunhild var ferdig til det heller .

Å ja ja ja , ‐ bare ho greier holde seg klar til i jula . Den kommer sigende nå ‐ gråheten før mørket . En kan vite det så vel , om en aldri har prøvd det før , livets siste prøvelse .

Men han Pål , han Pål ja , han venter å få snakke med henne igjen . Vårherre gi meg lys . Fader i Himmelen , gi kraft .

‐ Som dagen er , skal din styrke være .

Ho får bare sette sin lit til Vårherre , han får gi henne det han vil ho skal gi Pål .

%Han legger seg på kne foran senga hennes , Pål , da han igjen kommer til Mali . Til henne som Vårherre har skikket så mangt et breddfullt hjerte . Ho legger handa si på hodet hans . Slik må Jakob ha tydd inn til Rebekka , da han ville ha hennes hjelp til å få sin fars velsignelse . Å ja , ho kunne kanskje vært mor hans Pål . Men det ville ikke blitt han Pål , det vet ho .

" Det er nok enno meir , Mali . "

Han hører ho muller noe , men om ho snakker til ham , eller med seg selv , eller til Vårherre , oppfatter han ikke .

" Han Jo forbanna oss før'n døydd . "

En forbannelse hørte nok med her , forstår Mali . Ikke noe har evne til å forskrekke henne mer . Om det aller , aller verste som blant mennesker hende kunne , hva vondt det enn måtte være , det vil ikke ryste henne slik som det kunne gjort før . Ho skal snart stå ved Herrens trone , med palme i hand , lad så bjergerne falde . Ho kan bare trøste så godt ho formår , den stunden ho har igjen . Det er bare å håpe ho ikke må holde senga mer enn ho pleier .

" Du har fått lidd tå di du Pål , stakkar . "

" Det var no særleg kvinnfolkja , først og fremst ho Gunhild , og så all kvinnfolkja i slekten ‐ . "

" Og detta har di bore i alle år ålein , di to ? "

" Det er stygt å sei det , Mali , men det er mest som ho Gunhild ikkje har vore med på og bore ta her . Ho har lagt det frå seg . E tykt e vart aldeles ålein med det . Berre e ålein . Og det vart så tungt for meg . "

Ho Gunhild , ho har da lidd ho og . Ho har lidd på sin kant , lidd med disse barna . Det er vel en ting han Pål har lagt fra seg . Har han tenkt på det ? Kunne Gunhild evne å bære mer enn ho har gjort ?

Pål reiser seg .

" Du går da vel ikkje ‐ enno ‐ . "

Denne stunden må ikke forsømmes , kjenner Mali . Ho har ikke makt og mannskap for flere slike stunder , det vet ho . Ho må gi ham trøst nå , før det er for sent .

" Kunne e vore mann for å gjort slutt på den plagå som e er for både meg sjøl og annafolk . "

" Er du klår over ka du står her og sie , mann ? Du kan da kje væra god for å før slikt over heimen din at du ikkje skull fått kvilt i vigd jord . "

" E kunn ha rodd te havs ‐ og alder kome att . "

Mali kjenner noe av sin gamle kraft og velde stige opp i seg , for nå har han fått henne sint .

" Slikt er stakkalmannsprat . At du makta å få slikt over munn din , at du let slike tanka få innpass , du Pål . Der falder ikke en spurv til jorden uden det er vår Faders vilje . Og du veit så inderleg vel at detta ikkje er hans vilje , som har skapt deg . Stor synd er det å tenkje og sei slikt . Be te Vårherre , Pål , at'n tek slike tanka frå deg . Og be med det sommo at'n tek mykje tå di anner tankå din frå deg og . Vi har ein god og vettug prest i sogna , tala med hånnå du , Pål . "

Trett skrumper Mali i hop nedi senga . Dette tok på .

" Kjere deg , tala med presta . Når di dreg åt kjerkån julmorgån , så lova meg at du be om å få tala med nå far . "

" Bli du kje med i år du da , åt julmessån , Mali ? "

" Di trur visst , allihop , at Vårherre har tiltenkt meg eit mykje lenger liv enn folk flest . E er no den eldst e sjøl veit om tå all dem e kjenne . Vårherre løyse snart opp for meg . Det må di da bynn å forstå , di som leve her i lag med meg . "

" Det bli ikkje så lett , Mali , å fortel alt detta åt presta . Det bli ikkje slik som å tala med deg . "

" Hvis det gjelds din sjæls salighed , Pål , så må du gjera det , om det er lett enn ikkje , " svarer Mali uten å endre stilling .

Det blir så stille at ho må åpne øynene . I halvskumringa henger han der borti rommet med armer som dingler visne ved sida . Det er som nakken er knekket på ham . Åpne , store øyne gløser mot henne , som var de brustne .

Han ligner grandgivelig på bessmor hennes der de fant henne hengende uti torvskottet . Hans håpløse skjebne siver mot henne gjennom halvlyset .

Gråtende begynner Mali å be : " Du må kje væra så nådelaus , Vårherre ‐ . "

" Kjere deg , Pål , ‐ julmorgån ‐ . "

Ho legger fortvilet handa over øynene og kan ikke skjule gråten sin for ham lenger . ‐ Grå ånder fører ham ut ‐ .

Nå kjenner ho at julehelga lever ho ikke opp .

%Men ho legger seg ikke fore . De må hjelpe henne opp , og de må hjelpe henne i seng . Ho sitter mest og legger begge hendene på stavhodet .

" Di får stell te gravøl føre høgti'n , " sier ho . Ølet må de sette fort gjæring på , og få det godt klaret . Det var synd Grålin ikke skulle bære tidligere , så hadde de fått gjøkalv å slakte , nå får de ta oksekalven de hadde tenkt å fø på til vårs . De får bake så rikelig at de har både i gravølet og i julehelga . Kisten hennes må de fli , Jon får smi nagler til den av tørt , fint emne .

Klærne etter henne vil ho Gunhild skal bruke , og ingen andre . Men stastørkleet , kirkeplagget , skal Guri ha . Det ligger i tina med navnet hennes på , den og skal Guri eie . I den ligger også en kunstferdig utskåret nøstepinn , den skal Guri gjemme på . Det kan være det samme hvem som har skåret den . Ho lukker øynene og ser den for seg . Inne i skaftet ringler noen små kuler som er skåret ut av samme stykke tre som pinnen . ‐ Pål kan bruke staven hennes . Ho smetter til Jon et lite skrin , formet som en bok , og sier fra til Gunhild om det , så ho ikke skal tru han har nasket det . Det er blåmalt , med gylne band over ryggen . Jon får andakt i blikket .

Slik fordeler ho sitt jordiske gods . Men ingen rører noe av det de får , legger det seg bare på minnet . Og Jon legger bokskrinet på hylla og tvinger øynene sine til ikke å skinne for ofte til det .

Stille og rappe går alle til arbeidet . Sorgen har alt lagt seg over huset .

" I natt ska du vaka hos meg , " sier Mali en kveld til Gunhild . Guri tar også bundingen sin og setter seg inntil kammersovnsdøra . Ingen sier noe imot det . Mali ber alle komme bort så ho får ta dem i handa . Til Peder sier ho :

" Når månin kjem opp , får du ro ette prest . Men dubb deg nedpå litte , først . "

" Presten kjem hit på morgåskvista , " sier ho til Pål . Han knuger handa hennes .

Så legger ho seg rolig nedpå og sover med små , korte pust .

Peder klemmer seg nedi sengebenken hos Jon på kjøkkenet . Marja og Anna holder hverandre i hendene opp loftstigen , de kipper bare av seg treskoene og slipper ikke hverandre der de smetter seg rund under fellen . Anna gråter og kjenner barnet leve inne i seg . Marja ligger med åpne øyne ut mot mørket .

Jon spør sakte Peder om å få være med etter presten , og tørker gråten av på skjorte-ermet hans Peder , som det lukter stall av , da Peder gir ham lov . Men han må love å ikke gråte i båten , og slettes ikke som presten ser .

Haftor snorker grovt i sin harmelige uforstand .

Pål sitter skjelvende og klorer på fellen i stuesenga .

Da Gunhild ser skinn fra den avtakende månen over Sørtussin , går ho bort og kjenner på handa til Mali . Den er varm . Ho må gripe etter den andre også , den er mye kaldere . Ho synes Mali sier noe , og bøyer seg over henne . Det er bare lyder , ikke ord . Nå kan ho ikke snakke mere , farer det gjennom Gunhild , og det svir i øynene hennes .

" E ska vekk'n Peder no , " hvisker ho . Mali letter bare litt på den varmeste handa . Ho har forstått .

Guri har sovet mot veggen og smetter nå , så forsiktig ho kan , ei vedskie innpå varmen . De hører Pål stå opp . Han er på kjøkkenet samtidig som Gunhild .

" Du trøng kje fara tå garda du og , no , " sier Peder til ham .

" Nei , e føl deg berre åt stø'n , " svarer Pål .

Peder løfter Jon frampå sengestaven .

" E har lovt'n å få væra med , " sier han og gnir Jon på ryggen . Gunhild kommer med ei tjukk karbrok som Jon får trekke utenpå , det er endatil ei etter far hennes . Så smetter ho til ham en lefsebit , den er ikke smurt , men øynene til Jon blir fulle av det , likevel . Peder vrenger skinnet av ei sild , sliter ut innmaten og biter tvers over silda med beinet i og bryter flatbrød til . Skyller det hele ned med en skjørskvett .

Gunhild holder ei ause øl over varmen som ho har fått til å blusse opp med spik , og rekker ølet til karene . Pål smaker så vidt på det lunkne ølet , Peder drikker grådig , og Jon holder det en stund i munnen før han svelger .

Alt går som etter et høgtidsfullt ritual . Ord blir ikke nevnt . Peder rekker støvlene sine til Jon , de har stått ved grua og er varme . Gunhild går uti bislaget etter Påls støvler . Pål tar dem fra henne og gir dem til Peder , sjøl smetter han i tresko .

Jon vegrer seg da Gunhild vil knytte på ham et stortørkle . Han vil ikke ha på seg kvinnfolkplagg . Peder river det ergerlig fra henne , ho må da forstå at kvinnfolk-klær må en ikke ha på seg på sjøen . Gunhild pakker det skamfull sammen , ho skjønner tabben ho har gjort . Peder tar ei ekstra trøye under armen og går først ut døra . Jon ivrig etter , og Pål hekter stille klinka i . Gunhild står med tørkleet trykket inn til seg så lenge ho hører fotslagene deres , og går så til kammerset .

%Tause og triste tramper de tre i veg etter hverandre på den opptråkkete vegen i snøen forbi de nattstille gardene og ned til Vågen , der Baråsgardene har naustene . Det er flo sjø og lett å få båten ut .

Det er rett at en skal snu ansiktet dit en kommer fra , nå en skal ut og fare , tenker Jon der han sitter ved det bakerste åreparet og ser Pål stå ensom igjen i fjæra ‐ så ble det ikke så vondt for den som sto att .

Trolske og jettelike ligger fjellene skulder ved skulder og stikker nasene til værs . Månen legger stjernekrydder på snømaskene deres .

Sjøen faller og gir dem god fart ut strømmen fra Vågen og ut i fjorden . De skal ro langs Storlandet så langt at de er nesten tvers overfor prestegarden , og da først skal de ta bent over fjorden til øya .

Presten er snart ferdigkledd . Skrinet med brød , vin og samarie står ferdig til enhver tid . Han spiser stående på det kalde prestegardskjøkkenet . Et enslig lys legger flakkende skygger over kjøkkenet og de hutrende menneskene . Frua ber Oppheimskarene stille inntil nerbordsenden til kald ferskfisk og flatbrød , her er ikke tid for noen varmmat , men ho skjenker dem hver sin dram attpå . Den varmer styggelig , så det kommer Jon gode tårer i øynene . Ho tar ham sikkert for eldre enn han er , for i sine to digre trøyer ruver han mer enn han er kar for .

For et forunderlig gildt kjøkken . Den vesle lysflammen får det til å lue varmt i kopper og messing oppetter veggene . Her er til og med en gardinkappe for hvert vindu , noe en bare sjelden ser i stasstuene hos folk ellers . Og for først gang i sitt liv ser Jon en komfyr .

Og her lukter så godt , her er ikke en eneste liten aning av sur torvrøyk , eller stram risved-os , eller rådamp av våte , halvskitne klær til tørk . Lyset er sikkert av et finere slag , for det brenner ikke med slik lukt som lysene på Oppheim , enda det er bra lys , det også .

Så er de ferdige til å fare igjen .

" Er det så Oppheimsmannen selv som har hentet ham ? " undres presten .

" Å nei , det er nok bare drengen . "

" Og den lille karen her da , er formodentlig sønnen på gården ? "

" E er berre lausbanet åt ein tausen , e ‐ . "

" Din troskyldige oppriktighed avdekker et ærligt sinn , gutten min , du blir nok en bra kar . "

Disse ordene til presten varmet Jon langt mer enn hundre drammer på prestegardskjøkkenet kunne gjort . Det som graver seg dypest ned i minnet , er at han far sa han hadde et ærlig sinn . Det skal Guri få smettet i seg når ho påstår at han lyger som verst . At han skulle bli en bra kar , har aldri en snev av tvil rokket ved .

Jon er svett og varm under skinnhuva . Lykkelig varm der han bøyer seg mot og trekker seg fra han prestefar i bakskotten med skrinet på fanget . Han prøver så godt han formår å holde Peders seige , jevne takt med årene .

Månen tryller med urgammel ferdighet fram en spilllevende , glorieaktig bakgrunn i kjølvannet bak kirkens tjener , og gjør ham stor for guttungen som har fått lov å være med og ro ham . Denne glorien vil alltid holde seg lysende i Jons minne .

Et rolig og tillitsfullt blikk møter prestens fra hans døende sognebarn . Her er nok en som har sitt himmelske borgerskap i orden , her brenner ingen angst for allverdens dommer . En med et slikt blikk er en som trygt går inn til den evige hvile .

Trass i at halve ansiktet er slapt , så det ene øyelokket ikke følger med , er denne kvinnes blikk det skjønneste presten har møtt på lenge fra et dødsleie . Det griper denne prestemann , for hvem rutinen alltid er de hellige handlinger fjern .

Ved senga står et lite bord med stivstrøken linduk og to brennende lys . I stille andakt setter presten seg på stolen som er satt fram til ham . Å holde i denne døende kvinnes hånd gir en kontakt med guddommen langt sterkere enn noen bønn .

Presten er den som skal komme til de døende for å styrke og trøste . Her møter han noe ‐ ikke bare like sterkt ‐ men et sinn som presten føler ofte må ha hatt styrke å gi ‐ sterkere enn hans egen .

Presten finner ikke egne ord . Hans sinn blir fylt med Skriftens . Ikke som ved andre dødsleier , trøstende og oppmuntrende , bare lovsang .

Herren er min hyrde , mig fattes intet .

Herren er min styrke og mitt skjold , på ham forlader mitt hjerte sig , og jeg bliver hjulpen , derfor fryder mitt hjerter sig , og jeg vil prise ham med min sang .

Herre vor Herre , hvor herligt er dit navn over all jorden .

%Guri synes ho er i himmelen . De foldede hender har ho klemt mellom knærne der ho sitter på skammelen ved ovnen , som er ho redd de skal glemme å holde seg foldet . Og så har disse hendene hatt en slik inderlig lyst til å ta i prestekjolen da mor hjalp presten på med den . Mor hadde vært borti fatet og vasket hendene sine først , men Guri har ikke vasket sine på lenge , og de hadde villet vanhellige dette himmelske skrud med å ta på det . Derfor må ho også klemme dem riktig hardt . Ho kunne bitt dem , torde ho bare sloppet dem løs .

Malifast går til alters fordi ho skal dø , det forstår Guri . Og ho er spent på hva ho kommer til å få se når englene kommer for å hente henne . Det er ikke fritt for at ho synes litt synd på Jon som ikke får være her i himmelens forgård , der dette store , ukjente holder på å skje .

" Dette er Jesu legem . ‐ ‐ Dette er Jesu blod . "

Ho kan ikke se Malifast for prestens rygg , og ho tør ikke reise seg . Det lyner i sølvstaupet , det lyser himmelkvitt av brødet .

" Herren velsigne dig og bevare dig . Herren lade sitt ansigt lyse over dig og være dig nådig . Herren løfte sitt åsyn på dig og give dig fred . ‐ "

" Amen ‐ ‐ , " sa Vårherre sjøl .

Stjernene blinker våkne . Ho kan høre som de lyser , for det er stille her nede på jorden nå . Ikke så godt som en eneste liten veggsmed pikker i denne høgtidsnatta , for presten er jo på garden . Ingen fjerne vargul , og hunden tier utved grua .

Kammerset er blitt en kirke .

Derfor skrider presten i sin kjole ut på kjøkkenet , her inne kan han ikke ta den av . Der ute har mor skurt golvet mens de rodde etter presten . Ho vadde og i djupsnøen borti holtet og brøt friskt bar til å legge på issvullen foran bislagdøra , for vass-stampen er lekk så der støtt legger seg issvull i dørtrekken der væten samler seg . Ho har og dekket til han far av julematen .

Der uti er det jordiske , men her inne er kirke , og her blir det snart himmel .

Med hendene fremdeles foldet reiser Guri seg stille da ho blir alene med Malifast . Ho har lukket øynene nå . Mali faster som bestandig har pustet så stille og fint , har fått røl i halsen . Guri må holde igjen for ikke å kremte . Det hjelper ikke Malifast om Guri kremter , ho får ikke lettere pust av det . Guri snyter isteden lysene , slikker på tommel-& og pekefinger og kniper fort og vant av vekene . Så kommer ho i tanker om ovnen og tasser stille tilbake . Ho kan laget med ovnsdøra , så den ikke skal knirke på hengslen . De har fyrt med bare tørr bjørkeved her inne i dag etter at mor feide , og denne asken skal brukes til å lute julefisken .

Guri ser på bundingen sin som ligger på golvet . Ho kan ikke røre den , her er helgefred som ikke må brytes .

Det knitrer opp i ovnen og lyser klart ut gjennom trekkhullet . Og her brenner to lys . Her er overlag mye lys i kammerset i kveld . Før de tente lysene , skinte månen inn . Nå ser ho gjennom vinduet at den kaster lengre skygger ute i tunet . Det må li langt på natt , det må snart være dag . En grå , kort dag . En slik dag da Malifast pleidde synge førejulssangen ‐ :

Indunder Jul , hvor der er trist Snefok og Kulde og korte Dage Sindet det bøier sig ned til sidst , Ved ikke hvor det skal Modet tage . Mindre og mindre af Dag det lyser Hjertet kun Kulde og Mishaab hyser . Kommer ei Jul ‐ ?

Ho kommer aldri til å høre Malifast synge mer . Det er underlig å tenke på hvordan det vil bli .

Så lenge ho kan minnes , har ho sovet hos Malifast . Hvor skal ho gå og legge seg når ho blir trett ? Men ho er så våken , så våken at øynene vil bare være oppe . Ho kjenner det nå , de vil ikke lukke seg såpass at de blinker engang . Så blir ho sittende og kjenner på at ho må hjelpe til for å få øyelokkene til å blinke .

Ho kan høre Haftor snorke oppe på loftet så han nesten rauter . Peder har gått opp og lagt seg , for Pål skal ro presten heim .

Ho hører presten og mor snakke sammen . Tru om Jon sover , eller om han ligger og hører hva de sier ? Å nei , han er nok ikke våken , han greier ikke være like lenge våken som henne . Det husker ho fra de var med mor på setra .

Gunhild kommer inn en vending . Ho stryker over munnen til den syke med en ren linklut ho har bløtt i en vasskopp . Ho er borti karmsenga hans Haftor og slår opp den rene fellen ho har båret inn fra stabburet før i dag . Guri undres om ho har tenkt henne til å ligge der . Men ho vil ikke legge seg . Ho krøker seg i hop på skammelen , men Gunhild går ut på kjøkkenet uten å se på henne .

Da Guri våkner , er det ennå mørkt , men ho skjønner ikke med det samme at det er en ny natts mørke og sovner inn igjen , og ser ikke at faster Mali er båret ut .

Pål skjakler trett og forvåken etter presten ned sjøvegen . Han trekker været hardt inn for å begynne en samtale med presten , men denne går så rask og taus foran ham at han får ikke ord for seg .

Han kunne begynt med å snakke om været , men det har vært så fint i det siste at det er ikke noe å snakke om . Det er ikke rette årstida å prate om avling og slikt . Pål har aldri talt med en prest før . Ville bare presten sagt et ord først .

" Hæ ? " Han hopper til og småspringer nærmere .

" Jeg sier hun må være en meget from kvinde , din hustrus tante . "

" Å ‐ ho ‐ ja ‐ det er ho ‐ . "

Det er en velsignelse for et hus å ha slike mennesker der spreder godhet om seg .

" Ja . "

Pål blir heit så han må ta huva i handa . Svetten klistrer håret hans til panna . ‐ Tala med presta ‐ Tala med presta ‐ ringer Malis ord ham i ørene .

" E har drepe ein mann ‐ . "

Nei , han hvisket det bare .

" E har ‐ . "

" Nei , det har du ikkje ‐ . "

Han hadde ikke hørt det tydeligere om Gunhild hadde gått ved sida og ropt det høgt .

" E har gjort ei groveleg synd . "

Men trøyeermet hans kveler ordene .

" Synda er ikkje berre di ‐ . "

Han stopper opp . Han må snu seg . Han må se etter om Gunhild går bak ham . Presten stopper også og snur seg . Da later Pål som han tar opp huva si . Han har visselig sloppet den ned også i det samme presten snudde seg .

" Du bør ikke gå barhodet i denne kulde , " sier presten , " du kan bli forkjølet av det . "

Hvordan kan han bekjenne dette til presten uten å dra Gunhild inn i det ? Han kan ikke gjøre det . Det vil ikke være rett av ham uten å si det til Gunhild først . Nei , det vil ikke være rett .

Det er som en lette at han kommer på dette . Han får utsette det til i jula . Han må snakke med Gunhild om det først . Og så kan de gå sammen til presten . Gunhild kan være med ham til presten . Gunhild kan bedre ta til ords , ta til og snakke . Snakke om hva som helst . Bare ho begynner å snakke . Slik at presten begynner å snakke , begynner å spørre . Så har Pål bare å svare på det presten spør om . Gunhild pratet så greitt med presten i kjøkkenet . Ho hadde maten å by fram , ho nødet presten til å spise . Kvinnfolk har alltid noe å begynne å snakke om . De har slikt godt grep på det hverdagslige , på slikt som kan snakkes om ‐ sånn til en begynnelse .

Presten er ikke dårligere til kar enn at han tar fatt det ene åreparet , så om Pål hadde villet snakke til ham , hadde han måttet snu seg . Det høver seg ikke å snakke bakover skulderen til en slik høgvyrd mann . Nei , det høver seg ikke . Det får være til i jula . Og så må han si det til Gunhild først .

Presten vil ha ham med opp så han får noe å spise før han ror heim igjen . Men Pål sier han må se til å komme seg fortest mulig heim , og det finner presten rimelig , så han nøder ham ikke .

Pål kjenner seg helt matt da han har fått presten på land . Kunne han nå lagt årene inn og latt seg drive til havs . Vært såpass til kar at han torde gjøre det .

Åretakene blir korte og gir ikke stort sig til båten . Det går trått og smått . Trått og smått ‐ en trå ror ‐ som og hele livet hans har vært .

Var det blitt slik fordi han hadde trudd for godt om det ?

Som smågutt hadde han hatt så sterk en tru på dette livet . Han hadde trudd han skulle bli sterk og god når han ble stor , han skulle ta seg av alt som var smått og hjelpeløst .

Han hadde funnet halvdøde , små fugleunger ute i skogen , som var sparket ut av reiret og ennå ikke kunne flyge . Han hadde båret dem heim i løa . Noen hadde katten tatt , og de andre hadde han ikke fått til å ta til seg føde . Han hadde samlet små mark og åmer . Men fugleungene hadde bare kurt seg i hop og ikke gapet til ham engang . Det var som om de ikke tålte at han hadde tatt i dem . De strakte de små , pinnetynne føttene fra seg , og slik fant han dem , stive og døde .

En gang hadde det gått kattesjuke over grenda . Katten på Vollen dauet . Alle kattene på gardene dauet , så nær som Nordlykkjen-katten . Den gikk med unger . Pål sprang hver dag bort til Litj-Hans på Nordlykkjen og spurte om katten hadde ynglet . Og så en dag viste Hans ham bolet til katten i høystålet , der fire pistrende , blinde kattunger lette seg fram til pattene på mor si . Katten småmjauet og mol mens ungene strakte ut små , nesten gjennomsiktige klør og grep inn i pelsen hennes . Trakk klørne inn , strakte den lille foten ut med sprikende klør og boret dem inn med nytt tak , mens katten lå der og sa " mja , mja " og gløttet fort og forskende på de to ivrige menneskebarna , og var den som belærte dem i et av livets vidundere .

Hans ba ham si hva for en unge han likte best , for han skulle få velge først . Det var mange som hadde tinget på , mange flere enn der var kattunger . Men Pål skulle først og fremst få , for Hans visste han var snill mot dyr . Og så skulle Gunhild Nerheim ha en .

Og Pål valgte en kvit , med svarte og dyp brune flekker , for den var så lik bjellekua deres i letene . Men han måtte vente til den fikk øyne . Og ble det kjette , skulle den hete Mirjam , men var det hann , måtte det bli Måns . Det var ennå for tidlig å se kjønnet .

Hver dag gikk Pål der og så om kattungen sin . Og en dag åpnet seg to vidunders stykker himmel mot verden , med den egne fargen småkattepusøyne har , de som siden blir gule og fule og lyser i mørket .

Så bar Pål kattungen heim i huva si . Han fant fram koppen etter gammelkatten og fikk lov til å tøye noen dråper ut av Drople , bjellekua , for å gi pusen . Neste morgen fant han den dau .

Hans kom og skulle se om kattungen , han skulle se etter hva for navn den skulle få . Der lå det vesle livet sloknet på en høydott på løegolvet ved siden av morgenmelken , som Pål hadde melket til den før han visste pusen var dau . Pål prøvde så godt han kunne å blinke vekk tårene .

" Er'n dau ? "

Hans bøyer seg ned og lukter i koppen .

" Mjølka er heilt fersk , e mjølka ho sjøl tu na Drople i mårest . "

" Er det gammel-kattakoppen dokkårs detta ? " spør Hans og karer den unna med foten .

" Ja ‐ ? "

" Da ska du kje vent anna enn at kattungjen daua , kattasjukå er smittsam , ho , og litjkatten har fått ho i seg tå koppa . "

Disse minnene står nå for Pål som symboler på hele hans levnet . Alt dauer ham ut av hendene .

Han har kvilt så lenge på årene at han er kommet ut av lei . Han tar noen kraftige åretak . Kjenner at han småfryser og ror så varmen tar til å bre seg i kroppen .

Slik var hans trang til å ta seg av og hjelpe , til å være den sterkeste og den givende , blitt slått bein unna . Aldri var det lyktes for ham å være en seirende hjelper . Da hadde han tatt til å sky det som trengte hjelp , sky det som kunne tenkes å kreve hjelp av ham , eller kreve noe av ham i det hele tatt .

De hadde synes det var så svært , heime på Vollen , at han fikk Gunhild . Ferm enke med sjøleigende gard . Han kom oppi det , han Pål . Han gjorde det godt , han Pål . Gutten som hadde lykken med seg .

Lykke ? Hva er nå det for noe ? Kjerring ? ‐ og gard ? ‐ og krøtter ? Nei , lykke er noe som vokser fram inne i en sjøl , så det blir så stort at en kan dele det med andre . Og når lykken i en er så stor , da er en sterk . Da kan en hjelpe . Da kan en beskytte . Da er en rik .

Slik som Mali .

Det er blitt dag , og Pål kjenner han er svolten . Tørst også . Men han har ikke drikke med seg i båten . Tenk å ha væte om seg på alle kanter , og så tørste . Å ja , det er blitt mang en sjømanns endelikt å tørste i hjel med havet om seg . Inne i Vågen , der elva renner ned i fra vatnet , er der brakkvatn , der kan han drikke når han kommer så langt . Men det er langt dit . Uendelig lang ror for en enslig mann . Visstnok ikke for karer som er vant til å ferdes på sjøen , men Pål har allerede fått verkende armer og tresmak i enden . Vottene har verget nevene for træler , men han er varm og øm i handflatene . Mellom skulderbladene tar en gloheit tein til å bore seg inn . Å , så mødd han skal bli før han er framme .

Men den har sin ende , denne roren også , som livet har en ende .

Nå er han alene om å dra båten opp , og det på fjære sjø . Det er et slit uten like for ham som alle ting har det med å gå i ball for . Han akkederer med seg sjøl om han skal legge båten ut og få Peder med seg nedover og dra den opp når sjøen har flødd . Men han orker ikke tenke på først å gå heim og siden ned igjen så svolten og frossen som han er . Han hutrer av at han har sittet en stund på en sleip fjærestein .

Han tar i så han kjenner blodsmak i munnen . Trur nesten han har svimet av en stund , for sjøen skvulper ham opptil støvlehælene der han ligger og ser på båtkjølen , ligger flat i fjæra .

Han synes han har vært innpå løa heime og hørte Gunhilds kåte latter . Kåt , som han kan huske den fra første årene . År med så stor høyavling at kvinnfolkene måtte oppi og trappe stålet , skulle de få plass for alt .

Men det hadde vært en latter som ikke var for ham . Var det noe som har hendt ‐ var det et hende fra den sommeren Jens gikk som grå katten etter ho Gunhild , et minne som kanskje i dette øyeblikk hadde dukket opp hos Gunhild , og som han ‐ Pål ‐ fikk se i det samme ?

Gunhild står i stueglaset på Oppheim og ser nedover vegen om ho skal se Pål . Og det slår som lyn inn i hennes tanker at i dag er det akkurat ei veke siden ho sto her og så ut av glaset , og var fast bestemt på å ikke gå på løa til Tater-Reinert . Men ho gikk likevel .

Og så skulle faster Mali stri ut siste striden denne veka . Gunhild er nettopp kommet ut fra kammerset . Da ho gikk gjennom kjøkkenet , ba ho tausene henge på ei vassgryte . De spør ikke , og det trengs ikke å fortelle dem at det er vatn til å vaske Mali Nerheim med , hennes siste laug på denne jord .

Gunhild er gått for å hente likklærne . De ligger på loftet , men ho gjorde denne svingen inn i stua for å se etter Pål . Han ble lenge nå . Det er best ho skikker Peder nedover til støa . Pål trenger kanskje hjelp med å få båten inn i naustet . Han kan ratt finne på å springe fra den uti støa uten å belegge den .

Jon er skikket til Flatmyra etter Marit . Ho har sogbarn , men han er såpass stor , nærmere året , gutpåsin , så ho kan tulle ham inn og ta ham med seg , hvis ho ikke trenger å venne ham av , da . For Marit er lik henne sjøl , den tida ho gikk med barn nesten støtt .

Guri hadde ho funnet sovende på skammelen da presten var faren . Ho sover ennå tungt i karmsenga Haftor har ligget i . Det er for strengt for en unge å være våken et helt døgn .

Her er mangt som skal gjøres . Ho må gå og be grannene heim til i kveld , faster skal synges ut . Etter skikken skal det laget være ferdig til fjøstid om kvelden , og folket skal også ha mat før de går heim .

Men likevel blir Gunhild stående lenge ved vinduet og minnes . Minnes da faster kom opp her og greidde opp med gravølet hans Jo . Minnes de små kroppene Mali har hjulpet til med å legge i kiste .

Minnes at bare med å se på faster visste ho hva ho hadde å gjøre . Bare et kremt , bare et sukk , bare med mødd å dra vondfoten i en annen stilling , der ho satt uten å behøve å si noe . Det var alt sammen gått direkte inn i Gunhild , som var fasters mening sagt med tydelige og klare ord .

Denne her førejulsvinteren har ho gått og ikke villet snakke toene med Mali . Ho hadde bare visst med seg sjøl at ho hadde henne her , hadde henne når ho kunne trenge henne . Ja , faster Mali har vært god å ha i bakhanda .

Det er slutt med det nå . Når det vil flomme over for henne ‐ udugeligheten hans Pål ‐ trassen hennes Guri ‐ småslarket til tausene ‐ og så Haftor , det korset ‐ nå har ikke Gunhild mer noen å dele dette med . Det er som ho sjøl skal være død , skilt fra menneskene med dødens svelg . For ho har ikke lenger noe menneske å dele bekymmer eller dagliglivets småpussigheter med .

Faster Mali med sin gode favn i barneårene . Faster Mali som ga henne mot da ho skulle giftes til Oppheim . Faster Mali som tok byrdene på skuldrene sine da Jo forulykket . Svarte på grannenes nærgående spørsmål om hvordan ulykken hendte , sto for gravølet , fikk henne opp av sløvheten etter ulykken . Greidde opp da faren døde . Ville så gjerne råde henne i dette med Jens . Ville så gjerne ho skulle tatt ham , men var likevel i all sin ferd mot Pål som var han ikke uvelkommen på garden .

Mali faster har vært tryggheten , godheten , den faste grunnvoll hele Gunhilds liv har vært grunnet på . Hva er det som kommer veltende innover henne ? Det er som ei flomfylt elv , grågrumset og mektig river den unna henne grunnmuren og fører huset hennes av sted , ødeleggende og ubarmhjertig . Det er noe som ho aldri har følt før . Noe som aldri har rammet eller grepet henne .

Det er Sorgen .

Ved to brennende lys vil ho holde likvake over faster Mali i natt .

Hele dagen greier ho å demme opp for denne elva , denne flommen . Og når kvelden og natta kommer , har det forstenet seg så ingen tårer vil komme . Det har ho forresten klart for seg fra før av , at å gråte , det har ho glemt .

%Derfor blir ho sittende med tørre øyne og stirre ned i fanget , ned på hendene sine . Kunne ho tøye denne natta lang , riktig lang , og denne følelsen av fred som ennå kan strømme mot henne fra dette legeme , om det enn har gitt fra seg all varme .

Det er en vegg som er borte med faster Mali .

Det sitter en knyttnevehard klump for brystet . Det verker i den .

Før engang , må ho minnes , satt der en klump og verket for en som dro bort . Ho kan bare erkjenne det nå at der satt en slik klump da Jens reiste . Så sprang ho seg på Pål , og så gråt ho ut den klumpen hos ham .

Ho skulle kunnet gråte ut hos Pål nå også , men Pål er minket inn for henne . Hva er han å gråte ut hos . Han som støtt trengte en sterkere enn seg sjøl . Han har støttet seg til Mali faster , han og , i lag med de andre . Hadde han vært sterk , sterk som Jens , så satt han og våket sammen med henne her nå . Det ville Jens gjort .

Nå først kjenner ho at ho har mistet Jens . Nå først slipper ho løs inne i seg erkjennelsen av at ho har vært glad i Jens .

Ho er det ennå .

Derfor er det som har ho mistet både ham og faster Mali i dag . Når ho nå slipper sannheten innpå seg , den sannheten at ho holdt av ham , går det opp for henne at ho har mistet ham . Ho har jaget lykken fra seg .

Lykke ‐ . Det er da også noe .

Har ho vært lykkelig noen gang ?

Ja , i dag tør ho tenke det , ho var lykkelig da ho hadde Jens . Ho har aldri vært slik lykkelig med Pål . Ho kan tilstå det også , mens ho holder på med å tilstå . Aldri en eneste gang ho og Pål har hatt hverandre , har vært så fylt av lykksalighet som den gangen med Jens .

Ho må reise seg og gå fram og tilbake på golvet . Det er uvant å gå på golvplankene her inne i finstua . Siste natta i huset skal faster Mali stå her . I morgen tidlig skal kisten nagles og bæres på låven .

Ho letter på et av lakenene som henger for vinduene , og ser ut , uten å vite hva ho ser etter . Det er stupmørkt ute , det er ei heil økt til månen kommer .

Så blir ho stående ved det blåmalte kråskapet , med JJO slynget kunstferdig inn i hverandre , malt med svarte streker , kantet med gult , på øverste skapdøra . Jo Jakobssøn Oppheim . I det åpne rommet mellom over- og underskapet står et lite skrin i en sjelden tresort , og noe vakkert skinnende , som den sølvglinsende innersiden på de skjellene de kalte hesteskjell mens ho var ungen , var innfelt i lokket . Dette skrinet har Ragnfrid spilt av en kramkar ei natt , er det sagt , da han ikke hadde flere penger å sette i potta .

Ragnfrid , ja , ho var helt sikkert lykkelig . Så sterk som ho hadde vært , er det ikke mulig å tru annet enn at ho var lykkelig . Lykken hører sammen med å være sterk .

Gunhild føler på skrinet med sine ru , frostsprukne hender .

Faster Mali var sikkert lykkelig , for ho var også sterk . Men sterk på en annen måte enn Ragnfrid . Ragnfrid var helst ur-sterk ‐ rå-sterk , mens faster Mali var god-sterk .

Hvorfor har ho aldri tenkt på å bli som faster Mali ? Bare ønsket å bli slik som Ragnfrid . Ønsket å leve på Oppheim . Være Gunhild til Oppheim , som ho hadde vært Ragnfrid til Finnsheim .

Ho skulle ha vært vakker . Kom der en kar til bygda , han være seg fattig eller rik , høgættet eller fark , ho Ragnfrid hadde de spurt om , og ho Ragnfrid ville de gjerne se .

Storkarer hadde helst laget det så at de sent på kveld kom og forhørte seg om losji hos henne og skyldte på at det var for langt å fare til skyss-stasjonen . Men kvinnfolkene hadde vært redd henne . Snakket de om Ragnfrid , de kvinnene som mintes henne , hadde det vært om hennes hovmod . Ho vørte ingen andre , hilste aldri først , var aldri den som lånte ei så av ei nabokone . Var aldri innom dør hos dem engang ‐ det samme kunne det forresten være , bedyret de . Om hennes nidskhet ‐ hadde ho lånt vekk noe , et smørgrann , ei mjølså , noen saltkorn eller såkorn i vårknipa ‐ ho skulle ikke bare ha sitt igjen , ho skulle ha godt mål igjen . Såpass smekk måtte låneren ha , skulle han ikke bli for tettgangand . Penger kunne ho også låne deg , men ho flådde gjerne skinnet av deg og solgte til den første , den beste skinnhandler for å få skillingene sine igjen , sa de .

Hennes kvasse øyne var de og redde , særlig de konene som gikk med barn . Ho hadde onde øyne . Lyse blå hadde de vært , kalde og nifse som på en fisk , sa kvinnfolkene . " Å nei da , " hadde gamle Legd-Aslag svart borti , " dem kunn væra heit og , di auån , dem va heller liksom dragsugje . "

Han hadde vært spillemann , Aslag , og mang en stakk hadde svinset rundt ham , både av uvigd og vigd . Om sommeren hadde de ofte hørt fela hans til dans på leikvollen helgekveldene . Og langt oppe i lia , der Baråa laget små stryk , hørte de ham spille når det var ørke . Der hadde Ragnfrid kanskje satt ham stevne , der hadde han kanskje sett disse øynenes hete ‐ og dragsug .

For ho hadde vært skammelig løsaktig , ho Ragnfrid , likevel hadde ingen tatt det ordet i munnen om henne . For ho hadde vært aktet . Ho hadde liksom lov til å være det ho ville , være den ho ville . Ho var ikke avhengig av noen . Ho var seg sjøl .

Nettopp det , det som Gunhild og gjerne vil ‐ være seg sjøl . Være slik at karfolk ser etter henne , at kvinnfolk misunner henne , og bli så sterk at ho er lykkelig ved det .

Før har ho alltid tenkt at å være lykkelig , det hang i hop med å ha kar , men nå kommer ho på at en blir lykkelig fordi en er sterk , uovervinnelig . At en aldri trenger å gå på noen etter noe , at en aldri trenger å vøre de andre . At en er seg sjøl .

Så blir det Ragnfrid ho står her og minnes , når ho skal holde likvake og minnes faster Mali . Ho har aldri tenkt på at ho kunne miste Mali faster . Ho har mistet så mange . Alle søskenene , mor si og far sin og fem barn . Mali faster har vært som fjellet eller som sjølve mor jord under grasvoren . Levd over dem alle .

Gunhild har aldri tenkt over døden , sin egen død . Ho bryr seg ikke med det nå heller , men som et dunkelt bilde har det levd inne i henne , at når ho engang sjøl skulle jordes , var det faster Mali som skulle vaske henne og kle henne i likskrud . Ho hadde sant å si gjemt såpass mye barnaktighet i seg at ho hadde sett faster Mali som ei jomfru Maria , som ei mor for alle som kom til henne . Urokkelig , udødelig .

Nå har ho bare minner om henne . Men det gjør vondt å røre ved disse minnene ‐ ennå . Det vil gjøre henne veik . Derfor vil ho heller tenke på Ragnfrid . Ragnfrid har ho alltid hatt slik at det ikke går an å miste henne . Og ingenting ved henne gjør Gunhild veik .

Det er mange som trur å ha sett Ragnfrid , sett henne etter at ho var død . Det er ikke den gamle Ragnfrid de har sett , nei , det er den unge , bydende , kvassøyde Ragnfrid som kom og ville ha sitt igjen av de skyldnere ho ikke rakk å kreve før ho fór i grava . Derfor kom det ordet ut at de som så Ragnfrid , var de som ikke hadde betalt sin gjeld .

Kunne ho bare fått se henne . Ho knuger skrinet inn til seg som manet ho henne fram med det . Da hører ho hunden knurre ute på kjøkkenet . Nå hører ho også det hunden har hørt . Det er noen uti gangen . Kanskje det er Pål som er ute og låser døra , Gunhild minnes nå at det ble ikke gjort etter at naboene var gått .

Hunden gir fra seg et lite " boff " , men så blir det stille . Så stille at ho synes ho hører faster Mali puster borte i kisten . Ho snur hodet mot den døde . Lysene brenner stille med høge flammer , men får det til å leve i de innfalne øyelokk og mimre rundt den innsøkte munnen . Der blaffer lysene sterkt i dørtrekken fra døra som er åpnet uten en lyd . Gunhild kjenner trekken mot føttene .

Nå skal ho få se Ragnfrid . Med skrinet fremdeles klemt mot brystet , med pusten inne så hjertet hamrer , med vidåpne øyne snur ho seg sakte . ‐ Tater-Reinert står ved døra .

Det er lørdagsnatt , det er tillike Luci langnatt .

Han tar skinnhuva av og står med den i neven . Brei , høg , lut , som på sprang står han der , som en tyv bakom alterskapet , der en helgen viser seg for ham og hindrer ham i å vanhellige den vin hans tørst har drevet ham hit etter .

Han har fått øye på kisten .

Lenge står de og ser på hverandre . Øynene hans skuler til å begynne med , kanskje kommer det av lyset han har midt imot . Men de åpner seg etter hvert , ser fast og brennende inn i hennes , vil dra henne til seg . Hennes øyne , først store , så viss på å få se skrømt , siden vaktsomme , avvisende .

Men så smiler han , og ho mer ser enn hører at han sier navnet hennes . Det glimter i de breie tennene når leppene beveger seg . Gunhild blir så varm at det suser for ørene . Sakte setter ho skrinet fra seg . Sakte går ho bort til ham . Hendene hans åpner og knytter seg så han slipper huva i golvet med et lite , dumpt klask . Men han bøyer seg ikke etter den , flytter ikke fot der han står og venter i lange sekunder på at der ikke skal være flere skritt mellom dem . Da ho har ett skritt igjen , rekker ho handa ut og griper hans .

" Vil du sjå ho ? "

Han lukker munnen , blir alvorlig og nikker stumt . Ho leier ham med seg bort til kisten . Ho kjenner han har en vorte på pekefingeren , ho løfter handa hans og stryker den mot likets kinn . Han lar handa følge villig med , ser takknemlig på henne at ho gjorde dette . Han hadde ikke villet gjøre det uten å spørre henne først , og spørre henne om å få stryke vorten på liket , ville han helst ikke gjort . Det ville ikke høvet seg , om han aldri så gjerne ville bli kvitt vorten . Men nå har ho gjort det , uten at det trengtes ord . Ho ser opp på ham , nesten skyldbevisst . Det er ikke rart , synes Reinert , for han kan skjønne seg til hva denne kvinnen ville tenkt , kvinnen som her ligger på strå , hadde ho visst at her sto brordatter hennes hand i hand med horkaren sin ‐ ansikt til ansikt med den hellige død .

Så ser de begge på liket , grepne som sto de for Herrens alter , hand i hand som et par brurfolk . Men en kiste er deres alter og et lik deres prest , brurtalen er et stormkast som får det til å skramle i spjeldet i murpipa , et fjernt vargul er tonen av deres hendøende brudesalme , og hundens svar til ulven er deres bryllupsklokker . Dette får dem til å holde hverandre enda fastere i hendene . De har vært sammen om disse anelser .

" Hu var et godt menneske , din tante ‐ ? " hvisker Reinert . Gunhild super lufta til seg , det var godt han brøt den nifse stillheten etter hundens pistring og småbjeffing .

" Ja , " puster ho ut .

" Det var ondt for deg å miste henne ‐ ? "

" Ja , det er ‐ det var vondt . "

" Du har ingen annen slektning ? "

" Ikkje nåkkån nerskyld , nei . "

" Je visste itte at du satt likvake her , da jeg såg deg i vinduet i sta . Je såg her hadde trakka mye folk , men je tenkte itte på at her var noen død . Da du itte kom åt låven , sto je utføre ei stund og tenkte på hva jeg sku gjøre , og så såg je deg , du såg ut vinduet , det var lys bakom deg , du var i stua der det aldri pleier vara lys . Je trudde du ville ha meg til at koma hit . Tenk om du itte hadde vori aleine . Je trudde først det var mann din som var død , men så såg je at det var en kvinne og forsto det var tanten din . "

" Veit du ka natt det er i natt , Reinert ? "

Han smiler ned mot henne . " Ja-a , det veit je . Det er lucienatta . "

" Veit du ikkje at det er frøkteleg farleg å ferdast ut i natt ? "

" Jauvisst , " han smiler fremdeles , " men når en er mere heit enn en er redd , må en i veg likevel da , veit du . "

" Her er varg i markjen og , hørt du vel i sta ‐ . "

" Je har børse med i natt . "

" Ka har du ladd med ? "

" Sølv , " beroliger han henne .

Så står de igjen lenge og ser på Mali . Lysene er halvbrente , det er ennå tidlig på natta . Når de to hele lysene , som ligger ferdige til de første slokner , når de også er ut brent , vil kistelokket gjemme faster Mali for henne . De kunne latt være å nagle kista når de satte den på låven , men naboene har nå fått se liket , og nære slektninger er her ikke som skal komme og se henne . Og Gunhild vil la kisten nagles , for det har hendt at rotter og mus har kommet seg nedi til lik som har stått på låven for åpen kiste , og ett både nese og ører av de døde . Det vil ikke Gunhild ha noe av med faster Mali .

Og plutselig er det godt å ha et menneske hos seg , et levende og varmt menneske i savnet etter den døde . La være at han halvveis ikke er regnet for folk , han som er tater . Men han er et forstående og medfølende menneske som en skal lete lenge etter .

Og så kjenner ho med seg sjøl at han akter henne . Ja , det gjør han . Om det ikke er noe å stå etter å bli aktet av en tater , en fant , en horbukk , en knivstikker og brennevinshandler , gjør det henne likevel godt . Det varmer henne all igjennom å stå her og holde ham i handa .

Og når han som mannen hennes skal være , ikke greier ei natt hos et lik , måtte det lages slik at her kom en sjel og våket i lag med henne . Noen fra nabogardene kunne ho ikke be om å sitte hos seg , alt mens ho har mann , og tjenestefolkene høvde det seg ikke å bry med det . Nei , ho satt så gjerne alene .

Men det var godt , inder godt med denne bjørnen av en mann , mørk i hud og svartkrøllet , stornaset og bråsint , knivsnar og rovdyrstille . Og det kan ikke være synd , her ved faster Malis åpne kiste , å tenke på at ho har vært i lag med ham i høyet . " No ser du'n fast , var det ikkje berre rett av meg , " hvisker ho inne i seg .

" ‐ E har hatt ein , berre ein ‐ ‐ . "

-Ja , men Malifast , hvis e fikk forklara deg det ‐ e som vart tvinga i seng først gongjen det skull bli kjerring tå meg . E som trudd e var glad i'n Pål . Han var så ung og ljøs mot sa gammel kalla min . E måtte da hald på'n Pål . Skull e ha bynnt å vingla borti'n Jens , det kunn blitt te at e sprang mellom dem som ei slye . E greidd kje narra'n Pål opp i stry . E visst ikkje kor glad e var i han Jens . Du skjønna det vel , og no veit e det og , kor glad e var i'n . Men no har e ikkje han heller meir . "

I natt har ho mistet Mali faster og Jens . Og det går opp for henne at ho mister også Pål i dette øyeblikket . For med sin nye vilje til å være sterk , å være så sterk at ho er sann mot seg sjøl , mister ho Pål . Fordi ho erkjenner at ho har mistet kjærligheten til ham , eller rettere sagt troen på at ho har vært glad i ham . Og sammen med troen på denne kjærligheten mister ho også godheten for ham .

Nå kjenner ho seg mere lik Ragnfrid og lar Reinert leie seg bort fra kisten , bort til skapet der skrinet står , og der kysser han henne .

" Ska je få vaka her sammen med deg i natt ? " spør han .

Ho nikker bare og ser inn i øynene hans . De brenner etter henne , men ho kjenner at ho mestrer ham med blikket sitt .

Han slipper henne og støtter seg mot skapet , tar kroppen hennes med øynene . Så ser han på skrinet ho hadde knuget inn til seg da han kom .

" Det er et vakkert skrin du har der . "

Han tar det og ser på det .

" Dette låner du meg til pant , til neste gong je kommer att ‐ ? " Han smiler prøvende mot henne .

" Ho kan koma og spøkje heim med deg , ho som har ått det . "

" Er det henne ? " ‐ Han nikker mot kisten .

" Nei , det er ho Ragnfrid som har ått det . "

" Hu som eide garden her for lenge sia ? "

" Ja . "

" Låner du meg det , da ? "

" Berre lån det , hvis du tør . "

" Du liter såpass på meg at du vil låne meg det ? "

" Du kjem nok att med di . "

" Når kan je koma att nå da , Gunhild ? "

" Det er ikkje verdt du kjem før på nyåret no , Reinert . "

" Åffer holdt du dette skrinet så hardt inn til deg da je kom . Åffer holder du så av dette skrinet ? Holt du av henne som eide det ? "

" E villa gjern bli slik som ho , " glipper det ut av Gunhild . Det detter ut av henne alt , til denne fanten .

" Det sies mye stygt om henne , Gunhild . "

" E vil væra stygg . "

Han merker at ho sender et ørlite , usikkert blikk i retning av kisten . Han ser lenge og ettertenksomt på henne . Det har knytt seg to bestemte knuter i kinnene hennes .

" Du er nok blitt ensam nå , Gunhild . "

Så ligger ho ved brystet hans og strir med en gråt som skaker hele henne . Han klapper og stryker ryggen hennes .

‐ Nei , tenker han , ho kan aldri bli stygg , hos ham . Men hva krefter måtte her ikke til for å bryte en slik kvinne ned . Her hulker hele mennesket , men øynene er tørre . Han har så vondt av henne at han nesten gråter sjøl . Men som han beundrer henne , og elsker henne .

Han setter seg i benken med henne . Ho lener seg inn til ham , og de bare sitter der ‐ sitter likvake .

Det er han som går bort og setter vekene til de nye lysene bort i flammen på de gamle , får dem til å brenne og stiller de nye oppå de nedbrente og kveler på den måten flammen i dem som snart ville slokne . Så brenner på nytt to høge lys i finstua på Oppheim .

%Reinert rusker mildt i Gunhild .

" Je må gå nå , " og han er borte før ho er skikkelig våken , men panna hennes er fuktig etter leppene hans .

Ho fryser styggelig . Hendene hennes er helt blå , det svir nedover ryggen av kulde . Men ho blir sittende og småskjelve uten vilje til å reise seg , uten å gni hendene sammen for å få varme i dem .

Ho blir sittende og tenke på om han har tak på henne nå , Reinerten .

Det danser henne store , grå dotter for øynene . Det er med nød og neppe ho ikke brekker seg på golvet . Ho kommer seg bort til torvbøtta ved ovnen , holder det galdesure oppstøtet i munnen til ho får plukket opp torvene , og brekker seg så tårene renner . Det er ikke stort ho får opp , men det er nok til å vite at ho er med barn .

Liggende der på kne , støtter ho seg mot veggen . Varmen er kommet i kroppen igjen . Omhyggelig plukker ho hver en torvbite oppi bøtta . ‐ Hå nei , han har ikke tak på henne . Barnet bærer ho i sin egen kropp . Det er inne i henne , gjemt for ham og all verden . Bare ho sjøl , ho alene skal bære fram dette livet , avlet i moden elsk . Det er ho som har pantet .

Pant ‐ ? Ho løfter hodet og ser etter skrinet . Borte . Ho smiler , som forstår ho grunnen til noe galt et barn har gjort .

Nå vil ho i seng . Ho vil gå og smette seg ned i lag med Guri i kammerset . Ho kommer aldri inn i stuesenga til Pål mere . Ho røss i holdet bare ho tenker på den dystre ryggen .

Ho står med handa på klinka , da ho snur igjen . Går bort til kisten , til faster Mali .

Tenkte ho virkelig å gå ut av stua som om ho ikke visste hvorfor ho satt her i natt ?

Men nå står det bare kulde av liket . Faster Mali er borte for evig . Nå kan ho aldri si noe mer til Gunhild . De når hverandre ikke .

Broen er brent .

" Ja , ho bli saknand , ho Mali Nerheim , " sier Teoline Nordlykkjen og bretter og stryker svartplagget sitt med handa . De sitter uti kammerset , nabokjerringene . De er igjen i gravøl på Oppheim .

" Det er no slik , " sier Lina Vollen , " at når eit menneskje er gått i grava , så har ein berre godt å sei om det . Men om ho Mali ‐ ein set der og meine det så inderleg når'n tala vel om ho . "

" Det var det , sju , at det var ikkje berre når du trong å lån eitkvart , eller be ho om hjelp på eitslags sett eller vis , nei , du kunn gå åt na og få råd , ikkje berre om timeleg ting , ha e så nær sagt , du kunn spør ho om ka ho meint , ja , slik spør ho te råds ‐ så sat ho ei rid og tøygd seg i leppå , ho ha den vanin , og grunna ei stund , og du kunn væra sikker på det var vel overtenkt , det ho sa da . "

De drar fram det ene minnet etter det andre , alle kjerringene som sitter der inne .

" Ja , du høre det , ban , " sier Lina til Guri , " ho har vore mest som ei faster åt oss all i hop . "

" Nei , det har ho slettes ikke , " tenker Guri , " di gammel løgnmerr , der du set . "

Ho Malifast var bare hennes og mor si . Haftor er heller ikke med i regningen , for han er så tullet at han ikke har forstand hverken på faster eller moster , forderva-eten og stinn han ligger borti karmsenga og rytsover så alle kjerringene ser for en fån-bukk han er .

Ho blir plutselig arg på kjerringene og alt i hop og springer ut så de ikke skal se de ekle tårene som fyller øynene . Ho springer bortom fjøsnova et lite nødvendigærend og snyter seg i neveklipa før ho går inn igjen . Da går ho inn i stua der det sitter mest karfolk .

Knut Vollen sitter og forteller Gammel-Hans Nordlykkjen om den urimelig gode hestehandelen han gjorde med en frening her seinhaustes .

" Her føre jula sa du det var ein stemling du handla na vetlei'n tå , " sier Flatmyr-Mekkel .

" Nei , så dyrede , e har alder sagt anna enn at'n va tu Frenå . " Knut snur seg kvast mot Mekkel .

" Du snytt'n godt , da , " sier Hans avledende og spytter etter torvbøtta .

" Håh , farr , " Knut kaster rapt det ene beinet opp på den andre , " e kan sel'n igjen åt våra med stor fortenest . Det er mang som har vore og spurt på'n alt . "

" Du makta vel ikkje å behald'n , " Mekkel kan ikke la være .

" Du lyt helst fø på'n over vårknipå , " sier Hans før Knut rekker å snu seg mot Mekkel .

" Er du beitt på'n , kar ? " Knut er full av handelsånd .

" Å ‐ e , ‐ e er no berre kårmann e no , veit du . "

" Men peng har du no . "

" Ja , du skull sett neri kistå hans . " Mekkel løfter hendene fra knærne og slipper dem nedpå igjen så det klasker i vadmelet . Hans humrer godmodig .

" Så neste gong denne fren-stemlingjen kjem og krev deg for vetlei'n , så veit du kem du ska spring og lån tå , " fortsetter Mikkel .

" Vetlei'n er lengje sia betalt , han , " sier Knut dystert og skrangler med noen skillinger i lomma så de skal høre han ennå har penger til overs .

" Han let ikkje så , han Sivert Hallset . "

" Ka har'n Sivert Hallset med dessa ‐ ? "

" Han har peng på kistbotna , han og , men han er vel ikkje alltid så lett å lån tå . " Mekkel er vel underrettet .

" Høh , han som ‐ som treng å lån sjøl . "

" Gjer'n det , du ? "

" Han lånt fleirfoldige dale tå nå Snekkar-Håkå sist tur'n vi tri rodd åt Litj-Fosen føre jula . "

Knut strekker beina ut og nikker full av viten .

" Han har vel vore borti ein pokergjeng da igjen . " Mekkel vil rettelig få Knut på glid .

" E sie ikkje meir . " Knut kniper munnen besluttsomt igjen .

" Har'n fått dem att , han Håkå , trur du ? " spør Mekkel truskyldig . Ingen kan være så truskyldig som Mekkel når han bare vil .

" Du kan no spør'n Håkå . "

" Det ska stå kleint te med konån hans Sivert no , har e hørt , " sier Hans .

" Stort det hengle liv ti stakkara , så mang år ho har gått og drijest med kleinheit . " Knut rister på hodet .

" Stussleg for ein slik sprek kar som han Sivert å ha slikt armodsting te kjerring . " Mekkel sender et rapt blikk bortpå Knut .

" Lyt væra glad den som ikkje har vaksne vekjonga , ein har nok med å berg kjerringja . "

Mekkel drar fliren bort i den munnvika som snur fra Knut , og blunker til Litj-Hans . Gammel-Hans ser ut til å bli ille ved , han synes nok dette ikke er sømmelig gravølsprat . Men så står ølkruset hans nesten urørt , de to andre har vel kikket for dypt i sine .

Men han var ikke så heldig med den om kjerringa si , Knut , for ingen ville vel finne på å springe etter det uflidde kvinnfolket , om han var aldri så opprådd .

" No set'n og skryt og lyg igjen , han Knut , " tenker Guri der ho står ved døra og hører på . Alle vet da at han snakker ikke sant uten at han mis-snakker seg . De flirer av ham , hele grenda . Bare ikke Gammel-Hans . Han er ikke slik at han flirer av folk . De er snille , disse Hansene på Nordlykkjen .

Det er støtt Hans-er der på garden . Oftest er det Gammel-Hans og Litj-Hans . Men nå er her tre , og den yngste er han Minst-Hans . Men når Gammel-Hans kommer av dage , blir Litj-Hans han Gammel-Hans og Minst-Hans blir LitjHans .

Pål er like taus som Knut er livat og pratsom . Han sitter bare og ser i golvet . Guri har alltid synes det var som han ikke hørte til på Oppheim , enda ho kan ikke minnes da han kom flyttende hit . Lite hadde han med seg heimefra , ikke annet enn ei larve kiste som bunnen vil falle utav , står her Vollen-navnet på .

Det eneste han hadde hatt nok med seg av , var lus . Mor hennes hadde hatt et svare strev med å gjøre ham rein til bryllupet , fortalte Dåret Flatmyra engang ho var her og bakte flatbrød .

Han hadde nok vært likere til kar far hennes , da . De var mye eldre de kistene som sto her etter ham , men ikke var det mått i dem , og ikke morknet treet . Vakrere malt var de også , og Idsæt-navnet lyste like friskt gult mot den blå bunn .

Ho har aldri spurt etter hvordan han så ut , far hennes , og ingen har heller fortalt henne det . Men ho skjønner så vel han måtte ha vært sterk . Ho har hørt fortalt om den hesten han kom heim med da han hadde kjørt heim for godt henne de kalte Taus-Marit . Han hadde herjet med hingsten hele tunet rundt . Ho og Jon har funnet et merke i husnova som så ut til å stamme fra en hestesko . Hesten skulle ikke vært skodd til ferda , hadde folk sagt med ham , så galen som den hingsten var . Men far hadde ikke villet ha den sårføtt og hadde skodd sjøl . Det var guten , det . Pål har aldri skodd hest han , tøven .

Brei og stor må han ha vært . Sikkert vakker og ‐ . Han ville nok ikke sittet og stirret i golvet og latt PlassMekkel drive ap med bror sin , nei .

Mekkel tar til å kjenne seg som kar nå , kan ho forstå , for han har fått lovnad på å kjøpe plassen , og fakter seg alt som en sjøleiger i lag med de hine oppi benken . At de tåler det , de andre karene , gutlarv som han nærmest er , imot dem . Guri kan godt minnes da de giftet seg , han og Marit . Dåret var bra kry da , for Marit er ikke fra noen plass , men fra en veldrevet , liten gard på Storlandet . Far hennes Marit hadde vært her og snakket med både mor og Malifast . Han hadde snakket frampå om at Mekkel måtte få kjøpe Flatmyr-plassen . Med sine mange barn sto han seg ikke så godt , denne mannen , at han kunne hjelpe dem , skjønte Guri . Men snakket for dem hadde han gjort . De voksne trudde ikke Guri hadde fulgt med i dette , de skulle bare visst ‐ .

Malifast hadde hatt slik godhet for Marit , for Guri hadde ofte sett Mali stryke Marit over håret , sistpå ho Marit var i tjeneste her . Å ‐ ho Malifast ‐ . Ho er på kirkegarden nå .

Guri smetter seg opp loftstigen og inn på loftet . Ho setter seg inn til murpipa og gråter ned i stakken .

" Malifast ‐ Malifast , korfor skull du dø frå meg ‐ . "

Det vil aldri bli som før på Oppheim når ho er borte . Ho som fikk mor til å bli mild i øynene , ho som fikk Pål på trua til å gjøre det nødvendigste arbeidet først , ho som fikk Peder til å le av det han hadde vært eitersint på , ho som fikk Jon til å snakke sant bare ho klappet ham på hodet , ho som fikk Marja og Anna til å gjøre arbeidet ferdig til den tid det skulle være ferdig , ho som fikk dem alle til å ha tålmod med Haftor .

Det kommer til å gå på raus , alt i hop .

Det er som fonna har revet hele heimen vekk . Motløs og lita stirrer Guri mot loftsgluggen .

Det lukter graut , rømmegraut , opp igjennom golvsprungene . Ho hører det blir bedt til bords nede i stua . Det kommer noen inn på loftet , det er Jon og Minst-Hans . Gunhild har bedt dem finne henne .

" Ka du gjømme deg bort for ? " Jon har fått øye på henne mot den kvitkalkede muren .

" Vi får fortsett livet , vi som er att , " sier Hans , som var han presten , og tar handa hennes . Han lurer seg til å stryke henne over kinnet i det samme de når døra . Det var så rett det Hans sa og gjorde , men hadde det vært Jon , hadde ho sparket ham . Det er noe annet med en gardgutt enn en lausunge til ei tenesttaus .

%Haftor blir gående og lete etter faster Mali . Han kikker bak klærne hennes som henger på veggen . Han flytter på skoene hennes og kjenner inni dem om de er varme . Og staven hennes tar han i senga , det er ikke tale om at Pål skal få den .

Det nytter ikke å forklare ham at faster Mali er borte og ikke kommer igjen . Han siper og gråter , en ynkelig , mjauende gråt , som en katt som leter etter ungene sine . Guri blir arg på ham , at han ikke kan forstå ‐ . Det gjør vondt helt inn i margen , det er som han går og klorer opp et sår inne i henne og får det til å blø hver dag .

" Malifatt ‐ e du hen ‐ ? "

Det er ikke fred uten at han sover , og heldigvis har han godt for å sove . Han tar staven med og tar sine formiddags-& og nonsblunder .

%Det ble en jul så tom og rar på Oppheim . Før hadde det luktet jul i hver krok , smakt jul av alt en bet i . Jul hadde det suset utenfor veggen og lyst fra stjernene . Dagene hadde sunget jul mens de ble et haneskritt lengre .

Til og med holdt fuglene seg borte fra kornbandet i år .

De er ingen steder i jula , hverken på Vollen eller på Nordlykkjen . Marja og Peder turer jul i Håkåstua , men Anna og Jon er på Oppheim .

Men Guri har ikke kommet på Jon med ei eneste skrøne i hele jula . Jon er den eneste som prøver på å fortelle Haftor at Mali faster er i himmelen hos englene . Straks vil Haftor og dit og siper for at Jon ikke vil følge ham .

Nyttårsdagen bærer Grålin . Det ble oksekalv . Så fikk de en i stedet for den de måtte slakte til gravølet . Mor skal sitte i fjøset i natt , til kua har greidd seg . Guri ligger og snur seg mot veggen og vil prøve tenke seg til at Mali faster ligger og varmer ryggen hennes . Ho får ikke til det , alt mens mor ligger sammen med henne . Det lukter ikke slik av mor som det gjorde av faster Mali . Av mor lukter det beskt , men av faster Mali luktet det søtt . En annen varme er det og av mor enn det var av henne . Det lukter mor av halmen her også nå . Halmen etter faster Mali er brent , og senga lutvasket .

Det er kaldt å ligge alene når en ikke er vant til det . Ho krøker føttene oppunder seg så ho når i fotbladene med hendene . Faster Mali lå støtt i strømper . Guri tuller serken om føttene .

Slik som Haftor ryter . Men om han ryter aldri så stort og sover aldri så fast , holder han på staven hennes Mali faster .

Det blir aldri folk av Haftor . Han kommer til å være dem til armod all sin dag . Har ikke såpass vett at folk kan ta for seg å gi ham ei rismikje engang . Tullet folk har det godt slik , for når de er så helt uten sans som Haftor er , vet jo alle at juling lønner det seg ikke å gi dem . De får ikke vett av det , derfor slipper de den forsmedeligheten .

Ja , det er rettelig forsmedelig å få juling . Mye mer forsmedelig enn vondt . Det er bare mor som gir juling her i garden . Pål legger aldri hand på noen . Makter ikke det han , stakkar'n . Men mor bruker kvisten på henne og Jon , og flathanda på tausene . Peder hytter ho til , med knyttneven eller limen . Og Peder , store slåpen , lusker unna som en hund , enda han kunne snudd opp ned på matmor si med et eneste kast om han ville .

Faster Mali sa aldri ordet når mor hadde gitt Guri ris . Men om kvelden hadde ho dyttet ekstra godt rundt henne etter ho var kommet i seng og strøket henne flere ganger enn vanlig over kinnet . Det fikk henne til å angre mye mere enn kvisten fikk henne til , på det gale ho hadde gjort . Nei , kvisten nei , de ble ho arg av . Snar var ho til å hente kvist og , ho mor . Bare at Guri ikke ville ha det blå silkebandet Pål ville gi henne på geburtsdagen hennes , for ho ville så mye heller hatt et rødt et ‐ så kom kvisten fram , og ho måtte følge mor sin ut i torvskottet . Der spratt tårene hennes ned i torvmolda , så sint var ho på mor .

Men da faster Mali klappet henne oppi senga , med ei hand som skalv litt før den kom bort til henne , skjønte ho jo at det var ikke riktig pent av henne ikke å ta imot det blå silkebandet som Pål hadde gjemt på siden han var på martnad , og ikke kommet fram med før på geburtsdagen hennes .

Men så ble ho liggende og tenke på at ho kanskje ikke hadde tatt imot det likevel om det hadde vært rødt , fordi det var Pål som ville gi henne det . Hvorfor skulle nå han komme med et silkeband slik at ho fikk juling på geburtsdagen sin ? Så ble ho arg på Pål i stedet for på mor . For det var mye rettere , fordi Pål ikke var i slekt med faster Mali .

At mor skulle finne på å gifte seg med han Pål . De kunne greidd seg på Oppheim uten ham . Men han dauer vel en gang , og når ho blir stor , skal ho styre garden sjøl . Ho skal nok gifte seg , ho også , men ikke med en slik dott som han .

Det knirker i brøtdøra , og Gunhild trenger ikke snu hodet for å vite at det er Reinert , men det undrer henne at han skulle vite ho satt i fjøset nettopp i natt .

" Å , det er tredje natta je er her og ser om kua di , " smiler han .

Ho reiser seg ikke fra krakken , og han blir stående en stund ved siden av henne uten å si noe . Så tar han Ragnfrid skrinet fram unna trøya og gir henne med takk for lånet . Ho hører det er noe inni og åpner det . Det glimter i noe . Ho reiser seg og tar skrinet med bort til lykta . Det ligger ei vakker sølje nedi skrinet , laget av fine sølvtråder og med gylt lauv .

Ho har hørt at Reinertene lager sølvstas , men aldri trudd de kunne lage noe så fint .

" Har du laga denne åt meg , Reinert ? "

" Å , je er itte likere karen , je måtte få far min te hjelpe meg . Tykker du om den ? "

" Ja , det gjer e . Takk ska du ha . "

Ho gir ham handa .

Han tar henne under haka og løfter ansiktet hennes mot seg .

" Nei , je skjønte det . Du er så alvorsam . Du tykker itte om at je ga deg ei sølje . Du kan itte bære den . Du kan itte bære ei sølje du har fått av han Tater-Reinert . "

Øynene hans speider etter en liten smil . De farer over hele ansiktet hennes fra hårfestet til hakespissen . De stopper ved munnen hennes , om den ikke vil si noe , motsi ham , si at jo , ho skal bære den . Men ho er taus . Og alvorlig .

" Je kunne spurt deg om at få att den . Gi deg noe anna i staden . En fin , liten kniv i sølvslire , kunne je gitt deg . Men jeg hadde slik lyst å gi deg ei sølje . Du som er så kjær om dyr , du må vel ha en natur som itte tykker om knivar . Men je makter itte ta att den sølja . Alt i meg som lengter etter deg , har fryda seg over å arbeide med ei sølje til deg . Fester du den på deg , vil du kjenne det . Kjenne mine lyster etter deg . Ska jeg få lov å sjå ‐ til å feste den på livet ditt . Få sjå den en einaste gong på deg ‐ ? "

Gunhild tar varsomt sølja opp av skrinet og legger den i handa hans , legger den forsiktig og sakte ned i den store , breie neven som var det et skjørt , lite liv , eller et tynt skall som ikke måtte knekkes .

Det ringler sakte i lauvet , som sprø dombjelleklang i frosten langt unna . Ho hører nålen gå tregt gjennom tøyet , og plutselig må ho tru på at ho skal ane følelsene hans når ho får sølja festet på seg . Det brer seg som eld i kroppen og får henne til å lukke øynene , som når han kysser henne . Han gjør også det , før ho får åpnet dem igjen .

" Gunhild , Gunhild , min eneste ‐ . "

" Tosk , korfor skull du sei detta , du minne meg berre på all di anner du har hatt . "

" No forsto du meg itte igjen . Du er den eneste som ska bære fram et barn som er mitt . "

" Korleis kunn du veta det , korleis kan du veta at e er med barn ? "

Han ler . " Jo fordi je er så uhyre fruktbar . "

" Tullball . " Ho blir arg .

" Je kan gjerne vara tullball , for je er så glad . "

" Men veit du ikkje at e har mist så mange bånn ? "

" Stakkars deg , Gunhild , det visste je da itte . "

Han legger armene om henne igjen .

" Men dette ska bli en sterk , liten plugg som itte noe biter på . Det ska bli gutt , veit du . "

" Du veit ikkje korfor bånnå min døydd , du , e har ikkje nok brøstmelk åt dem . "

Han blir stående lenge taus . Men så vil ho ikke pine ham lenger , argheten glir av henne og ho forteller ham om Anna . Anna som hadde melk til Guri , og som nå skal ha barn med Peder .

" Jaha , det var jo en løsning . Ellers skulle je hatt ei råd . "

Slik omsorg er ikke Gunhild vant til fra noen mann . Han vørte ikke at ho var avvisende , han viste omsorg likevel . Er han sterkere enn henne ?

Men han skal ikke vinne over henne , hverken med sin omsorg eller med sin styrke . Likevel er han en som ho kjenner ho blir ikke så snart ferdig med . Han lar seg ikke avvise .

Det eneste som kan få ham til å gi slipp på noe , er hans egen lede . Blir han lei noe , slenger han det visselig fra seg . Ellers pirrer det ham , motstand og vanskeligheter , ulvehyl eller ørefiker , det bare egger ham .

Men om han noengang blir lei henne ? Så la ham springe . Ho kommer vel til å savne ham . Men en eier ikke noe evig her i denne verden . Miste ‐ miste ‐ miste må en bare . Kroppen sin mister en også engang . Derfor får en bruke alt mens en har det . Bruke menneskenes godhet og kjærlighet , gjøre seg bruk av deres arbeidskraft , av deres brystmelk . Gjøre seg bruk av mennenes og sin egen kropp så lenge en har dem , mens en for en tid eier dem . Det var da vel skapt for å brukes .

" Men Gunhild , er du itte engstlig ? "

" Ka for ? "

" For mann din . Han må da forstå at itte barnet er hans . "

" Sei'n nåkkå , så smør e åt'n . "

" Han kan jule opp deg . "

" Han Pål ? Du kjenne ikkje'n Pål du . Dotten . "

" Han er kanskje itte sterk . "

" Sterk ? Det er det vel ikkje nåkkån som veit . Han har alder prøvt kreftin sin te det ytterst . "

" Hvis han blir sint , da ? "

" Finst ikkje sinne ti nå . Nei , da tek'n heller åt tårå , før enn'n slår . "

" En vaksen mann ? "

" Han er så blaut , at ‐ . "

" Gunhild ‐ je har hørt noe om han ‐ . "

Ho ser fort bortpå ham .

" Du har vel hørt at'n ser ‐ "

" Er du itte redd det , at han ‐ ? "

" Lat'n sjå , e bryr meg ikkje om det meir . E er så klar tå'n . "

Ja , plutselig vet ho at ho er det , i det samme ho sier det , vet ho at ho er trett av ham . Som en kan bli trett av Haftor , av et vanskelig barn .

" Er han slik ‐ sjuk te sinns ? "

Reinert ser ikke på henne da han spør .

" Åja , det lyt'n helst sei . Han er rett og slett sturin . "

" Han kan itte finne på ‐ å gjøre deg noe ‐ ? "

" Hå nei , alder i ver'n . "

" Men hvis han er ‐ tullåt ‐ så veit'n da aldri ‐ . "

" Han Pål er ikkje tullåt . Sei folk det , kanskje ? "

" De sier han er rar . "

" Han er ikkje liksom annafolk . Men tullåt er'n ikkje . Han er synsk . "

" Da kan han jo sjå bare det han vil . "

" Ja , men det er det med nå , at'n vil ikkje . Det gjer så vondt åt'n . Det føl slik ein frøkteleg angst med dessa synskheiten hans . Det er hvis nesten som han er neri helveta og ser alt derifrå . "

" At du kunne gifte deg med han . Je forstår det itte . "

" E var gift først , med ein gammel ein ‐ . "

" Han som slo ihjel seg ? "

" Han Pål var så ung og ljøs , og vakker , mot han ‐ . "

Gunhild snur seg halvveis fra ham . Han venter .

" Og så var e ikkje riktig sikker på om han Pål kanskje var far henne Guri , eldste banet mitt ‐ . "

" Kunne han som er så veik , ettersom je forstår , kunne han koma åt deg når du var gift med en annen ? "

" Han drogest åt meg , han ‐ . "

" Han har ingen vilje sjøl ‐ ? "

Gunhild ser på ham .

" Nei , han har ikkje det . "

Ho tar rekstra og skyver etterbyrden , som nå har sloppet kua , ut gjennom gluggen .

" No må du gå , Reinert , for no vil e inn og legg meg . E er så frøsa i kveld . "

" Je ska gni deg litt på ryggen , så får du varmen i deg . "

Han legger henne inn mot seg mens han gnir henne med knyttnevene , knokene hans er ikke så harde at det gjør vondt . Ho legger hodet inn til ham og ønsker de kunne sovet sammen uten å tenke på å springe fra hverandre på morgenkvisten .

" No får du ha det så bra , og takk for søljå . E ska gjøm ho , og kann hend kjem e te å bruk ho og ‐ ein gong . "

" Gunhild , ja , je ska gå , men få spørje deg om noe først . Trur du ‐ kan je ‐ du kan vel vara i hop med meg , om du ‐ ‐ ? "

" Spør meg ikkje om det i kveld , Reinert . E veit det ikkje . Det har vore så mykje for meg i det sist . "

" Førlåt meg , Gunhild . Tanten din , hu har vori så ut av tanken min i kveld . "

Sant og visst ligner denne karen på et villdyr . Fordi han er så vâr og mjuk .

Katten blir aldri tam , har ho hørt . Men så mjuk og god og elskelig som katten kan være ‐ slik som Reinert er i kveld . Den lave røsten minner henne om når katten maler . Den gode varmen kattekroppen har , har Reinert også . Rovdyrvarme . Ho synes det er en god varme .

Legd-Ane kommer til Oppheim på nyåret . Ho karer seg bort til grua og tar av de våte fillene ho har om føttene , og setter et par svarte foteblar på gruesteinen . Guri må undres over at ho ikke brenner seg . Ho må ha overlag tjukt skinn under føttene .

Det tar snart til å dampe av skjørtekanten hennes . Ho får frem ei pipe og har oppi ei glo , tar til å trekke . Det surkler i den vesle pipa , ho er grovelig sur .

Marja legger en grautklatt i en komme , slår over en melkeskvett og går bort til Ane med . Ane ser rapt opp på henne da ho tar imot . Så trekker ho hornskeia si fram unna stortørkleet og eter .

Det tar til å dryppe av det våte hodeplagget som ho har slengt oppå røykhatten . Hele kvinnfolket er som en våt klatt en nesten må tru vil tørke helt inn i varmen fra grua . Det drypper fra nasen hennes også . Ellers er ansiktet tørt , tørt som ei trerot . Det er bitte lite , dette ansiktet . Hele ho er forresten lita , ikke stort større enn Guri , for ho er så krokete . Den rennende nasen peker alltid rett ned når ho går , og kommer aldri høgre fra jorda enn handa som holder i staven . Men ho har store foteblar . Tærne hennes er veldig store nå , for de er oppsvulmet av frost og blå som råtten is .

Fingrene hennes har ledd som knortrer , mens tommel fingeren er svai som ei salrygga merr . " Tjyvnaggel , " tenker Guri , for ho har hørt at Legd-Ane er tyvaktig . Men det er mest tobakk og mat ho nasker . Her på Oppheim trenger ho ikke naske mat . Det er gammel skikk på garden nå at tjenestefolk og legdslemmer skal få ete seg mette . Om legdslemmene må ete bortved grua og ikke alltid får av de beste betene , mette skal de bli , hvis de ikke er altfor vande på kosten . Og det er de sjelden , de som går på legd .

Peder er godhjertet , han gir Ane tobakk , hvis ho bare ikke tigger . Derfor lar ho aldri som ho ser ham når pipa er tom . Strever bare med å få fyr på surklet , da smetter han i henne ei klype .

Ane er godt kjent på Oppheim . På etterjulsvinteren kommer ho så visst hit og blir en fire , fem veker . Lenger har de ikke plikt på å ha henne . Guri har ikke gitt så stor ans på henne før . For da faster Mali levde , hadde Guri alltid sittet og tenkt på om faster Mali syntes ho gjorde godt arbeid når ho kardet eller spant eller satt med en bunding . Vært opptatt med om ulla ble fint nok kardet , og om tråden ble jevn og med rett snurr når ho spant . Men nå vil ikke øynene så nøye følge hendene , de vil like gjerne følge med i alt rundt om i kjøkkenet . Guri er forresten bedre inne i arbeidet nå , en lærer da , jo voksnere en blir . Og mor har ikke så god tid som faster Mali hadde , til å følge med om kardene en stund ligger stille i fanget , eller rokkehjulet saktner farten .

Det gjør godt å se et utgammelt menneske igjen . Selv om det ikke er slik å se på Legd-Ane som det var å se på faster Mali , var det noe med det likevel , dette rynkete ansiktet .

Det er ikke rett at det ikke er et gammelt menneske på en gard . Det er noe som hører til .

Tru hvor gammel far hennes ville vært om han hadde levd ? Det har ho aldri tenkt på . Han skulle være noe eldre enn mor . Tru om ho kan spørre Legd-Ane om det ?

Ane sitter og ser på henne nå . Guri karder tuller på harde livet . Ho gjør seg flid en stund og får tullene like tykke i begge ender , og like jevne .

" Godt handalag . Bli nok flinkt arbeidsmenneskj . "

Ho prater bare med seg sjøl , ho Ane . Gunhild vører aldri snakke med henne , og heller ikke tjenestefolkene hvis de ikke er alene med henne . Guri har hørt at de har snakket og svart hverandre helt til ho åpner døra .

Men faster Mali hadde pratet med Ane , og var ikke blitt mindre av det , ho hadde heller vokset ved det , ho Malifast . Da pratet de om gammeltida . Og Ane kunne fortelle , det kunne ho Ane . Ho visste mye , Legd-Ane . Folk skyldte henne for å fare med slarv . Men hit til Oppheim kom ho aldri med slarv , ikke til Nordlykkjen heller . På Vollen pratet Lina med henne , så der var de godt fullsatt hver gang Ane strøk derifra .

Det som ho fortalte om folk som var døde , og hendinger fra langt tilbake , var nok sant hver smitt og smule . For ho torde ikke lyge om henfarent folk , de går ofte igjen . Det har hendt at folk var blitt tynt av gjengangere , slik som den kona som ikke hadde kalt opp far sin , enda så mange sønner ho fikk . Faren kom mot henne på kirkevegen og klemte liv og ånd ut av henne , fordi ho ikke hadde reist ham opp som det er kalt , når en gir barna de henfarnes navn .

Men nå da faster Mali er borte , vil kanskje ikke LegdAne fortelle . For når ingen snakker til henne og får henne på glid ‐ .

Så blir det Haftor , den tullingen , som greier det . Han rugger glisende bort til Ane .

" Sett ho Malifatt , du ? "

" Jau , ho har e rett sett mang gong . "

" Ka hen ? "

" Her . Her innpå kjøkkena har e sett ho . "

Haftor ser seg rundt .

" Ser'o kje , e ‐ . "

" Nei , no får du alder sjå ho meir , heller . "

" No tek'n vel te og sip , " tenker Guri , for Jon har trøstet Haftor med at han får se Mali faster igjen i himmelen . Tårene står da og i øynene på Haftor , mens han ser forundret på Ane .

" Kafor det ? "

" Du veit da vel at ho er dau . "

Ho omskrev det ikke , ho Ane . Holdt ikke på om engler og at Mali faster var i himmelen . Vanligvis sa en ikke at folk var dau , i alle fall ikke i heimen der de hadde levd , en pleide si dø , da . Men dau , det forsto Haftor . Når krøttera var slaktet , var de dau . Og i hans vesle forestillingsverden ble det til at Vårherre hadde slaktet faster Mali . Da han sier det , blir Guri redd . Det kan straffe seg å tenke og si slikt . Men så kommer ho på at Haftor er da bare en tulling , Vårherre drar kanskje bare på smilen av ham .

" Nei da , ban , slikt har ikkje Vårherre gjort med na Mali Nerheim . Men har du hørt om han dem kalla Isak . Far hans , han Abram , villa slakt'n åt Vårherre . Så kom ein engel og slo kniven tu nevå på'n , så fekk'n Isak leva lell . "

At ho Ane vil kalle det å slakte da Isak skulle ofres . Men kanskje det ikke var så dumt av Ane likevel , når ho skulle fortelle for slik en tomsing , som ikke har det minste forstand på ofring .

Ho er ei underlig snelle , ho Ane , slik som ho får Haftor til å høre på seg når ho forteller . Men så forteller ho på en annen måte til Haftor enn ho gjør til andre . Artigst for Haftor er alle eventyrene om reven og bjørnen , og Ane skifter på , så de blir lurt hver sin gang .

Haftor glemmer faster-staven når han skal i seng . På denne måten så de stor mon i at Legd-Ane kom på garden denne vinteren , for ho lettet dem alle med å holde Haftor i ånde . Det ble til at Gunhild lar henne skjønne det haster ikke med at ho farer til Vollen , dit ho skal etter at ho er ferdig på Oppheim .

Så får da Guri høve også en dag til å spørre Ane om far sin .

" Var du nåkkån gong her på Oppheim med rette far min levd ? " Det er som ho har en grautklump i halsen når ho skal snakke til Ane .

" Hæ ? " sier derfor både Ane og Haftor så Guri må spørre om igjen .

" Nei , e var ikkje det . " Ane sitter og setter skinnlove i et par votter og møyest med å få nåla gjennom det trege skinnet . Så synker like godt hele greia ned i fanget .

" Han levd han Jørn da , og båe gutan min . Å ja , å ja . "

Guri vet de kom bort på sjøen samtidig , alle tre . Det var i et bryllup borti Lien . Det blåste opp mens følget rodde heim fra kirken , og to båter kantret . Slik mistet Ane alt ho hadde å leve for .

" Men du kjent vel han far ? "

Ane ser bortpå henne . Guri har alltid synes det var noe fult med dette prøvende blikket til Ane . Men slik så ho bestandig bort på folk før ho tok til å fortelle , ville liksom se etter om det lå noe under hos den som ville ha henne til .

" Har alder nåkkån fortalt deg om far din ? "

-Nei ‐ i , ikkje nåkkå serleg , korless han såg ut ‐ og slikt ‐ . "

Guri tar et par sakte tak med kardene , tør ikke se mer på Ane .

" Å ‐ han har vel kunna vore staseligar med'n va yngre , enn'n var da mor di fekk'n . Han var ikkje akkorat så stor av vekst . Dem var vel jamhøg , han og mor di , tenkje e , for han ha så støtte fota te å væra vaksin kar . Krokåt i knernå og i ryggja var han no da , veit du . Var ikkje rart at ho flaug tå garda bryllopsda'n , ho mor di , som skull te sengs med slik ein gammel ein . "

Guri sitter og gaper , vet ikke av om ho holder i kardene . Ane ser heller ikke noe mens ho dukker bak i tida .