Snart ville det være på tide å gå hjem . Folk ved bordene rundt omkring dem ble noe mer høyrøstet . Samtalen ved enkelte av de andre bordene dabbet av " som om alt som skulle sies var blitt sagt . Atter andre syntes å ha en mengde usagt som helst skulle sies så fort som mulig , før lysene begynte å blunke på den store restauranten , som et tydelig tegn på at nå måtte alle gå .

Barbro Holm og Sverre Lang ble plutselig tause . Det var som om så mye usagt fremdeles lå i luften mellom dem . Det var bare så vanskelig å finne ord ... .

Barbro lekte med stetten på vinglasset og ønsket i det samme at glasset hadde vært en Aladdins lampe , og at Ånden i lampen kunne få tiden til å stå stille en liten stund , slik at hun kunne få en aldri så liten utsettelse med å se virkeligheten i øynene .

Som om hun kunne glemme virkeligheten under noen som helst forhold ! Selv her hun satt sammen med Sverre og liksom følte at den roen hun var fylt med , lå som et beskyttende vern rundt henne , satt virkeligheten og lo hånlig i bakgrunnen . Så snart de reiste seg og forlot dette stedet , ville virkeligheten komme nærmere - simpelthen trenge seg inn på henne ... .

" Nei ! " sa hun plutselig halvhøyt .

" Hva? "

Sverre så uforstående på henne .

" Nei , det var ikke noe . "

Med en kraftanstrengelse tok hun seg sammen . Hun ville holde fast på de minuttene de fremdeles hadde igjen her inne blant alle lysene og de blomstersmykkede bordene .

" Til og med blomstene ser ut som om de har lyst til å sove , " lo hun mot ham . " Det er som om de vet at det er sent og bare ønsker å få lukke seg for natten ! "

Bare hun selv hørte hvor påtatt munter stemmen hennes lød .

Sverres blikk flyttet seg fra Barbros ansikt til blomstene og tilbake til Barbro igjen .

" Og hvordan står det til med min? blomst? " spurte han .

Hun tidde . Hun var langt unna i tankene . Bare vissheten om at de snart måtte gå , hadde fått virkeligheten til å tre nærmere .

Det hadde vært en ekkel dag i avisen . Hadde hun ikke gått gjennom så mye akkurat denne dagen , ville ikke virkeligheten ha hatt en slik makt til å skremme henne . Men hun ville ikke tenke på alt som hadde skjedd i dag . Hun ville le og more seg , tankeløst og ungt . Ung , ja . Hun var ung . Ikke 30 enda , og likevel ... .

Likevel følte hun seg gammel i kveld . Det var ikke til å komme utenom . Hun var sliten . Rett og slett overarbeidet og trett . Forferdelig trett . Men hun hadde ikke følt seg så trett om hun ikke hadde hatt en slik dag bak seg .

Og dagen hadde vært et resultat av to måneder fulle av opprivende hendelser . Det var nøyaktig to måneder siden Oddvar Toe var kommet inn i hennes liv .

" Jeg håper De vil komme godt ut av det med Toe når han begynner her i avisen , " hadde redaktør Lund sagt til henne lenge før Toe kom . " Jeg vet ikke riktig hvor vi skal plasere ham enda , og derfor tenkte jeg at han i hvert fall midlertidig kunne dele kontor med Dem . "

Det første inntrykket hun hadde fått av Oddvar da han begynte , var heller vagt . Han var ikke av de fremfusende . Toe , for et navn , hadde hun tenkt flere ganger før han kom , og da hun så mannen , hadde hun lagt til at det sikkert var et laget navn .

Han var mye eldre enn henne " ca. 15 år i hvert fall , med praksis fra lokalavis . " Lang erfaring " , hadde forresten redaktør Lund fortalt henne .

Selv kunne hun ikke skryte av lang erfaring . Fire år i en avis er ikke særlig lang tid sammenliknet med tyve !

Her avbrøt Sverre henne i tankegangen .

" Jeg tror jomen du sover allerede? "

" Jeg? Nei , hvorfor det? "

" Jeg spurte hvordan det sto til med min blomst? Når jeg en gang i blant sier noe pent , så hører du neimen ikke på det jeg sier engang ! "

Sverre lo og la i det samme hånden sin over hennes . Det var som en deilig iling jog gjennom hele Barbro . Med ett glemte hun både Oddvar Toe og avisen . Bare Sverre eksisterte .

" Når du sier det , så tror jeg blomsten din holder på å sovne . Forresten var det pent av deg å kalle meg blomsten din . Er jeg det , da? "

" Tøysekopp . Visst er du det . Du er mye mer enn det ... . "

" Så? Hva er jeg , da? "

Sverre blunket lurt og svarte ikke . Så bare ertende på henne .

" Hva sa jeg? Nå er det du som ikke svarer , Sverre . Hva betyr jeg for deg? Hva er jeg? "

" Lille raringen min ... kjæresten min og ... mye mer ... . "

Plutselig ble han alvorlig igjen .

" Jeg ser du er trett . La oss gå hjem . "

I bilen hjem kom atter avisen og Oddvar Toe tilbake til Barbro . Hun prøvde å kjempe mot de dumme og innpåslitne tankene . Hun ville bare føle at hun var nær Sverre , og at ingenting annet betydde noe akkurat da . Men hun klarte det ikke .

Men det var også sjofelt det Oddvar hadde gjort . Hun hadde forresten merket helt siden han kom inn på det lille kontoret hennes den aller første dagen at han ikke likte henne . Hvorfor han ikke likte henne , var hun ikke klar over til å begynne med . Hun hadde gjort sitt beste for at alt skulle gå fint mellom dem .

Først i dag hadde hun fått bevis for det muldvarparbeidet Toe hadde holdt på med . Å , hvor hun hatet ham !

Hun hadde skrevet ferdig det siste som skulle med på kvinnesiden hennes og følt seg så stolt fordi hun hadde syntes at hun hadde laget en utsøkt flott side denne gangen . Akkurat idet hun skulle til å gå inn på setteriet med den , hadde redaktør Lund ringt .

" Fru Holm , kan De stikke innom et øyeblikk? " hadde han spurt .

Joda , det kunne hun .

" Sett Dem , " hadde Lund sagt , så vennlig at hun plutselig følte at noe var galt . Men hva? ante hun ikke da .

Hun hadde satt seg ned .

" De er jo så ung , fru Holm . Det er ansvarsfullt å ha en hel kvinneside , som hver uke skal inneholde nye idéer og annet godt stoff . Toe har foreslått at han kan titte på den etterat De har skrevet den " før den går i trykken - og , hm , nåja , slik at bare absolutt førsteklasses stoff fyller spaltene . Vi har et stort opplag , og ... . "

" Men ... . "

Lenger hadde hun ikke kommet . Det hun hadde ment å si var , om kanskje ikke siden hennes var god nok? Men det var som om Lund leste det uuttalte spørsmålet hennes .

" Nå må De ikke misforstå , kjære fru Holm . De skriver godt , ellers hadde De aldri fått en slik oppgave . Det vet De . Men når det kommer til stykket , har Toe mye lengre erfaring enn De har , og derfor sa jeg at det var et godt forslag . "

Et godt forslag? hadde Barbro tenkt bittert .

Plutselig hadde hun hørt sin egen stemme si :

" Men , redaktør Lund , erfaring måles ikke alltid i år? "

" De har så rett , så rett . Men la oss nå forsøke hvordan det går . Se tiden an . "

Lund hadde rettet seg i stolen , tatt opp snadda og begynt å stoppe den . Audiensen var forbi .

Idet Barbro reiste seg , fikk hun plutselig øye på sin egen kvinneside fra uken i forveien , helt overstrøket med rød blyant flere steder .

" Hvem ... hvem har gjort det der? " spurte hun og følte at hun helst burde forlate kontoret til Lund så fort som mulig , før hun satte seg ned og stortutet som en annen unge . Hun hadde ikke behøvd å spørre . Instinktivt visste hun svaret . Det kunne jo ikke være noen annen enn Toe " ikke etter det hun nettopp hadde fått høre .

" Det var Toe som kom med noen rettelser . De og han skriver på to vidt forskjellige måter , og han baserte sitt forslag på denne siden De skrev i forrige uke . Han har rettet på den som De ser , men jeg er nå ikke aldeles enig i alt han har rettet på . Noe av det , ja . Men langt fra alt . "

Så det var slik? han var " denne Toe - denne Oddvar som hun hadde gjort sitt beste for å bli kamerat med . Og så gikk han bak hennes rygg til redaktør Lund , i stedet for å komme til henne som en god kollega ville ha gjort . Sammen kunne de så ha diskutert de rettelsene han hadde sett seg kompetent nok til å gjøre . Hvis hans forslag hadde vært positive , ville hun ha rettet seg etter dem . Men å gå bak hennes rygg ... .

Hun visste at hvis hun ikke fikk kommet seg av sted , ut av avisen og vekk fra Oddvar , hurtigst mulig , ville hun virkelig begynne å tute . Det holdt hardt å late som ingenting var hendt da hun kom tilbake til det lille kontoret hun delte sammen med "muldvarpen " som hun i sitt stille sinn kalte ham , og å ta på seg kåpen som om alt var i sin skjønneste orden . Hun hadde måttet utøve all den selvdisiplin hun overhodet eide for å sette hatten på seg i ro og mak foran speilet , og det var bare så vidt stemmen hennes hadde dirret ørlite grann da hun henvendt til Oddvar hadde sagt , ganske kort :

" Jeg skal ut en tur . Kommer tilbake om en times tid hvis noen ringer ! "

" All right , men jeg kommer til å gå ut en tur selv , " hadde Oddvar svart , og så hadde han smilt ! ?

Hele resten av dagen hadde Barbro ikke tenkt på noe annet enn Oddvar og hvor sjofelt han hadde oppført seg . Hun hadde gitt ham manuskriptene sine og bedt ham skynde seg å gå gjennom dem , før de skulle i trykken . Og Oddvar hadde sagt at han skulle ta dem så snart han fikk tid . Tid ! Akkurat som om det ikke var hans idé , og bare hans , at han skulle gå gjennom det hun skrev .

" Det er best du tar deg av dem med en gang , " hadde hun sagt så rolig og behersket hun kunne . " Siden du nå engang ser det som din oppgave å gå gjennom det jeg presterer , " hadde hun lagt til i tankene .

Da hadde virkelig Oddvar tatt fatt på dem " side opp og side ned . Hvor hun hadde hatet ham i det øyeblikket , og hvor dypt hun hatet ham hver gang hun tenkte på det . Hvor hun kjente et avmektig hat stige opp i seg - et hat som syntes å ville kvele henne .

" Du skal få igjen ! Bare vent , " hadde hun lovet seg selv . " Den som graver en grav for andre ... . "

Hadde hun enda ikke tatt seg selv og sitt arbeid så overvettes høytidelig . Det var det som var det fortærende . Men hun måtte? gjøre noe virkelig godt . Måtte? vite at hun dudde til noe i denne verden .

Etter at hun ble skilt fra Anders var det mer maktpåliggende enn noensinne tidligere å bevise overfor seg selv og hele resten av verden at hun kunne klare noe hun også . Det eneste hun virkelig kunne gå inn for å klare , var skrivingen . Hun visste hun skrev lett . Hun visste hun hadde hatt et stort ansvar med denne kvinnesiden , og hun hadde solt seg i dette ansvaret .

" Der kan du bare se , Anders , " var det som om hun ville si , mangen gang .

Og nå hadde dette ansvaret praktisk talt blitt tatt fra henne . Tatt fra henne av en pusling av en mann som ville spille stor " og som ikke hadde toe? til det ! Han burde ha laget et annet og mer passende navn for seg selv enn Toe når han først skulle lage et navn , tenkte Barbro hånlig . En mann som var blitt over de 45 og ikke hadde nådd lenger enn henne før hun var 30 , hadde visst ikke noe toe? å skryte av !

Og attpå til var han så liten at han på liv og død måtte prøve å ødelegge det hun hadde bygd opp , takket være eget slit og arbeid , arbeid og mer arbeid .

" Du er så stille , Barbro . Er det noe som plager deg? "

Sverre så bekymret på henne .

" Nei da , jeg bare sitter her og tenker . Det er derfor jeg er stille . Du kjører så støtt og sikkert . Og gatene er så romantiske i all denne snøen . Det er som om vi er de eneste levende midt inne i et kjempestort julekort ! "

" Det kommer av at vi er noen ordentlige natteranglere . De andre og gode? borgerne sover nå . Og det burde du gjøre også , " la han til .

" Jeg er ikke trett , Sverre . Jo , på en måte er jeg trett , men samtidig er jeg ikke trett . Jeg har ikke lyst til å sove med andre ord . Kan du ikke bli med opp et øyeblikk? "

" Hvis du ikke synes det er for sent , så ... . "

De listet seg inn i leiligheten hennes , og det første hun gjorde , var å se til lille Tore som sov trygt og godt inne på barneværelset .

Så gikk hun inn i stuen der Sverre allerede hadde plasert seg i en makelig ørelappstol som han alltid pleide å sitte i når han var hos henne .

Barbro sto et øyeblikk og betraktet ham . Det var som om blikket hennes kjærtegnet hvert trekk som var han? " som var Sverre - hennes? Sverre . Det askeblonde håret hans som falt ned i pannen og de rolige øynene , som akkurat nå var fulle av tilbaketrengt munterhet , og den bestemte munnen hans som dirret akkurat som om den holdt på å begynne å le .

" Kjære Barbro , " lo han plutselig . " Du ser ut som om hele verdens sorger og bekymringer plutselig er blitt lagt på dine skuldre . Hva i all verden er det du går der og sturer over? Du har ikke vært deg selv i hele kveld . Jeg har nok merket det , selv om jeg ikke har sagt noe . Kan du ikke fortelle meg hva det er? Trenger du trøst , så kom til meg . Kanskje jeg kan hjelpe deg? "

Fortelle Sverre om hvor vondt hun hadde hatt det i hele dag? Fortelle ham om Oddvar og kvinnesiden og redaktør Lund og alt , alt som plaget henne? Nei , nei , og atter nei . Neimen om hun ville la seg forfølge av dagens hendelser i avisen her i sitt eget hjem .

Men var det ikke nettopp dette hun lot skje? Følte hun kanskje ikke at hun ikke kunne stenge dagens hendelser ute? Jo , det var nok så , men Sverre ville aldri helt ut forstå hvor ille det i virkeligheten var .

" Det er ingenting , har jeg sagt . "

Hun skrudde på radioen og fant endelig en stasjon som var i full vigør også på denne tiden av natten . Men det var best å dempe den så mye som mulig , for ellers kom kanskje Gerda til å våkne . Hun sov jo så lett som en fugl , Gerda , så hun måtte ta hensyn til henne . Gerda , som var kommet som leieboer og var blitt den beste og kjæreste venninnen Barbro noensinne hadde hatt .

" Jeg hører ikke noe , " klaget Sverre . " Enten får du ha radioen på litt høyere , eller stenge den . "

" Jeg kan ikke ha den høyere , Sverre . Det vet du . Gerda kommer til å våkne ... . "

" Gerda , ja . Vet du , merkelig nok hadde jeg glemt henne . Men du har vel rett , vennen min . "

Barbro var så rastløs i kveld . Det var som om hun ikke eide ro i kroppen til å sette seg ned et eneste øyeblikk " gikk bare frem og tilbake på gulvet . Rettet på en pute her , tok opp en bok der , og ordnet på gardinene så de falt i de riktige folder .

Sverre fulgte Barbros rastløse bevegelser en god stund . Visst var det noe i veien , men hvorfor kunne hun ikke betro seg til ham? Han kjente henne altfor godt til at hun skulle kunne lure ham med denne påtatte masken sin ... . Hans? Barbro - - deilige Barbro . Hun så nesten ut som en gutt med det kortklipte , kastanjefargete håret og den slanke skikkelsen som vanligvis pleide å utstråle energi og pågangsmot , men som nå virket som om den måtte ta seg sammen for i det hele tatt å stå på de benene den nå engang var blitt plasert på . Benene , ja . Hun hadde flotte ben , Barbro . Få kunne oppvise maken .

Men denne vandringen hennes gjorde til sist også ham rastløs .

" Kan du ikke sette deg , Barbro . Du gjør meg aldeles nervøs slik som du traver opp og ned , frem og tilbake . Hva er det som rir deg? "

" Ingenting , Sverre . Jeg går bare her og venter på at vannet skal koke opp slik at vi kan få oss en rødvinstoddy . Det virker så søvndyssende , og uten noe søvndyssende middel får visst ikke jeg sove i natt . Jeg er altfor sliten . "

Plutselig gikk hun bort til radioen og skrudde den av .

" Æsj , jeg orker ikke høre på sånt sludder ... . " Den store , store kjærligheten ... du er bare min ... og mitt hjerte gråter for din skyld ... " . Sånt tøv ! En massesuggesjon som vugger verden i søvn med en drøm om ham? eller henne? som de vil møte en dag . Ikke i dag , merk deg . Men en dag ... . "

" Men , Barbro . Du som selv har opplevd den store , store kjærligheten skulle ikke si noe sånt . "

" Hva er i grunnen " den store kjærligheten " ? Den er et produkt av dikteres , forfatteres , maleres og andre kunstneres fantasi , som er like fjern fra virkeligheten som ... ja , som sola er fra månen . Jeg leste ett eller annet sted at den store kjærlighet kan eksistere i sin egen kraft , mens den såkalte lille kjærligheten som er like viktig og like stor , bare kan leve så lenge to mennesker tar vare på den . Ha ! "

" Jeg må nesten le av deg enkelte ganger . Du uttrykker deg ofte så litterært og høytidelig . Du burde vel vite hva den store kjærligheten er uten å spørre hverken meg eller andre , enn si slå opp i en eller annen oppslagsbok for å finne svar? "

" Du vet da godt , Sverre , at jeg trodde Anders var min store kjærlighet , og det er vel ham du tenker på når du snakker om at jeg har opplevd den store , store kjærligheten . Men du vet da også hvordan det gikk med den og hele ekteskapet vårt? "

" Jada , jeg vet at det viste seg at dere ikke passet sammen . Han var 20 år eldre enn du . Han hadde all den modenhet som en erfaren advokat har på den alderen . Du var ung og vimsete . Forelsket , med bena plantet på skydotter og ikke på jorden . En drømmer " en journalistspire med håp om en dag å nå de store høyder . Nåja . Dere var kort sagt så forskjellige som to mennesker kan være , og dere oppdaget at dere ikke kunne holde ut i et ekteskap sammen . Men likevel påstår jeg at dere i hvert fall begge vet hva den store kjærligheten er for noe . "

" Kanskje du har rett , Sverre . Jeg vet ikke lenger . Akkurat nå vet jeg ikke noe i det hele tatt , forresten . "

Rødvinstoddyen ! Vannet måtte sikkert ha kokt bort på denne tiden ! Hun løp mot døren , men stoppet da hun så at Sverre hadde reist seg . Med et spørrende blikk ble hun stående og bare se på ham .

" Hvor skal du hen? "

" Se om vannet koker ... . "

" Jeg har ikke lyst på rødvinstoddy , Barbro . "

" Men jeg trodde ... . "

Hun sa ikke mer , men da han ikke sa noe , fortsatte hun :

" Men hva vil du ha , da? "

" Deg ! "

" Meg? Å , nei , Sverre . Ikke i kveld . Ikke ... akkurat nå ... . "

Da Sverre var gått og Barbro endelig var vel i seng , ble hun liggende og stirre ut i det mørke værelset . Hun angret at hun ikke hadde latt Sverre bli hos henne " en liten stund til , i hvert fall .

Han var den eneste som kunne ha drevet alle de dumme tankene på flukt - i hvert fall for en stund . Tanker som ikke kjente forskjell på fortid , nåtid og fremtid . Tanker som jaget formålsløst gjennom hennes verkende hode .

Anders dukket selvsagt opp i hele tankevirvaret . Det var klart han måtte dukke opp . Han pleide jo alltid å dukke opp når Barbro syntes livet var altfor vanskelig .

" Du er redd for utenverdenen , vennen min . Du kommer tilbake . Du kommer krypende tilbake . Bare vent , skal du få se . Jeg har tid til å vente , for jeg vet du kommer ... , " hadde Anders sagt den dagen hun hadde fått samlet opp nok mot til å ta Tore og gå . Enda Tore bare var fem måneder gammel .

" Jeg er ikke redd , Anders , " sa hun høyt og barnslig trassig ut i rommet .

Men var det ikke nettopp det hun var? Redd for omverdenen? Redd for den dumme Oddvar . Redd for at ikke arbeidet hennes skulle være førsteklasses . Redd for at hun ikke skulle klare å hevde seg " - å skape seg en posisjon , slik at hun fortsatt kunne klare seg uten hjelp fra Anders? Redd for at hun ikke skulle bli i stand til å gi sin sønn en utdannelse og en fremtid . Redd for ensomheten ... .

Ensomheten , ja ! Den var hennes største frykt . Derfor betydde arbeidet så mye for henne . Hun begravde seg i det . Hun ble ett med det . Arbeidet ga ikke anledning til fryktsomme tanker på en mulig ensomhet og andre spøkelser som hun tydelig kunne skimte konturene av i det fjerne hver gang hun følte seg nedfor og utslitt - - sånn som nå ... . Arbeidet krevde hele henne , og hun ga seg selv - mer enn villig .

Og så kom Oddvar og stakk hull på denne muren hun hadde bygd opp til beskyttelse mot blant annet - ensomheten . Han som hadde alt det hun måtte savne - en ektefelle og tre barn samlet under ett tak !

Hadde ikke hun alt å stri med alene kanskje? Måtte ikke hun være både mor og far til en vilter liten gutt på fem år? Hadde hun ikke hatt Gerda ... .

Gerda var et unikum ! Selv om Gerda ikke tilfeldigvis hadde hatt sitt arbeid bare noen få kvartaler lenger nede i gaten , visste Barbro at Gerda ville ha tatt Tore med i barnehagen på veien til jobben , selv om det hadde betydd en omvei . Gerda hadde en grei kontortid hos denne legen hun var kontorsøster hos . Det var Gerda som hadde foreslått denne ordningen med at hun skulle ta med Tore til barnehagen om morgenen . Barbro hadde aldri villet kunne få seg til å komme med et slikt forslag . Men Gerda hadde ikke syntes det var noe merkelig i å foreslå at hun som hadde en kontortid som begynte klokken ti , skulle følge Tore i barnehagen .

" På den måten slipper du å mase av sted med ham så tidlig . Han får tid til å fordøye frokosten sin ... , " hadde Gerda forklart , og Barbro hadde vært henne dypt takknemlig fordi hun kunne være så omtenksom og snill mot både henne og gutten hennes .

Det hadde ikke gått lang tid før Barbro var blitt glad i Gerda " glad i henne som i en søster - hun som alltid hadde savnet en søster . Og Gerda hadde blitt glad i henne - først og fremst takket være Tore .

Barbro visste hun aldri ville glemme hvor hardt hun hadde slitt før Gerda kom . Hun hadde ikke hatt den gode jobben sin heller , den gangen . Hun hadde hatt en ganske underordnet stilling med tilsvarende lønn , og det var grunnen til at hun måtte skaffe seg noen som kunne leie et av værelsene i den svære leiligheten hun ble sittende alene igjen med da tante Agnete døde .

Tidlig om morgenen hadde hun mast seg av gårde med Tore til barnekrybben og siden i all hast ned til avisen . Etter en anstrengende dag måtte hun løpe tilbake til barnekrybben for å hente ham . Så hjem . Så mat til Tore og seg selv . Så få badet og lagt Tore . Barnevask , vask av sitt eget tøy , og alt , alt det andre . Alle de tusen oppgaver som aldri tok slutt . Hun var helt utslitt til sist .

Hun hadde følt seg så uskikket til å være både mor og far og samtidig slite fra morgen til langt ut på ettermiddagen , at hun hadde holdt på å bryte sammen til slutt . Hun hadde følt at hun kom så forferdelig til kort , og det var grunnen til at hun hadde gått til lege .

" De har altfor mye å stå i med , " hadde han sagt . " De må gjøre en eller annen forandring . Først hadde De skilsmissen som følge av et ulykkelig ekteskap , og så har De kastet Dem over arbeidet på en slik måte at De glemte at kropp og sjel slett ikke er annerledes enn en maskin på mange måter . En maskin trenger olje og smøring . Den trenger stell . De trenger hvile og avlastning . De må simpelthen gjøre en eller annen forandring . "

Dette kan De si som ikke vet hvor hardt jeg sitter i det , hadde Barbro tenkt da hun forlot legen . Men hun hadde avertert etter leieboer , og Gerda var en av de minst hundre som var interessert .

Gerda hadde fått rommet , og Gerda var blitt forandringen , avlastningen og den som fikk ordnet livet til Barbro slik at det ble plass til hvile i det også ... .

Gerda var 38 med en utpreget morsfølelse . En morsfølelse som Barbro liksom kunne legge til sin egen , når hun var så sliten og trett at hun ikke orket føle seg som mor engang . Takket være Gerda var Barbro blitt i stand til å vise at hun dudde til noe mer enn akkurat den jobben hun hadde , og før hun visste ordet av det selv , satt hun med ansvaret for avisens ukentlige kvinneside .

Gerda var alltid der . Hun simpelthen forgudet Tore , og Tore elsket Gerda . Enkelte ganger stakk det i Barbro av sjalusi . Men på samme tid var det så godt å vite at Tore var glad i Gerda . Det hendte jo så ofte at Barbro måtte tilbake til avisen om kvelden , og Gerda var alltid mer enn villig til å se etter ham . Tore på sin side syntes det var moro at tante Gerda skulle passe ham . Til sist ble han så vant til det at han ikke reagerte det spor når Barbro tok på seg og gikk .

Alt hadde gått så fint helt til Sverre kom inn i Barbros liv for vel et år siden . Var det virkelig bare et år siden hun traff Sverre? Visst var det det , og likevel var det som om hun alltid hadde kjent ham ... som om hun bare hadde ventet på ham !

Han var en lovende arkitekt , og han forsto denne gleden Barbro følte ved å skape noe " den følelsen hun fikk når hun syntes hun hadde laget en ekstra god kvinneside . Han lo ikke av henne og hennes arbeid som Anders mange ganger hadde ledd av det . Sverre forsto . Hun følte seg på en merkelig måte beslektet med ham - åndelig beslektet .

Og samtidig var det som om hun ikke kjente ham ... han kunne ofte være så fjern og reservert .

Men det viktigste var i hvert fall at Sverre forsto hvor mye skrivingen betydde for henne . Jo mer hun skrev , desto mer inspirasjon - desto flere idéer - fikk hun . Det var det som var det deilige med å skrive . Kanskje kom det en dag da hun ville være tom for idéer - føle seg hul og ekkel . Men hun trodde det ikke . Hun hadde skrevet fra hun var ganske liten . Bare skrevet fordi hun likte å skrive . Nå var det for å tjene til livets brød .

" Du greier deg aldri uten meg ! Du kan ikke skrive , " hadde Anders sagt når han var riktig sint . Han hadde forresten sagt det ellers også . Særlig på slutten ... . Da han visste at ingenting kunne såre henne dypere enn når han angrep skrivingen hennes . Da han visste at hva han enn sa rettet mot henne selv , hadde hans ord ingen makt lenger ... .

Anders hadde sagt at hun var barnslig og dum som kunne tro at hun skulle greie å skrive noe en dag som virkelig satte spor etter seg . Sørget han kanskje ikke godt nok for henne? Ga han henne ikke alt det en kvinne kunne ønske seg? Slik hadde han holdt på å spørre henne , om og om igjen ... .

Anders hadde sørget for henne med hus , mat og klær . Han hadde gitt henne det første hjemmet hun hadde hatt på flere år " helt siden hennes foreldre var forulykket for mange år siden og hun hadde vokst opp , litt her , og litt der , hos slektninger som kanskje hadde ment vel , men som aldri hadde gitt henne en følelse av å tilhøre? - av at hun hadde et hjem? . Ikke engang tante Agnete hadde gitt henne noe hjem? - - Allerminst tante Agnete når det kom til stykket .

Nei , hun ville ikke tenke . Hun ville sove . Hun måtte? sove hvis hun i det hele tatt skulle ha krefter til å møte morgendagen . Hun visste hun måtte gå i avisen neste dag . Oddvar Toe skulle såmen ikke få drevet henne ut av hennes? enemerker . Og hva skulle forresten han bort i en kvinneside for?

Hun måtte bare vente ... .

Først henimot daggry falt Barbro i søvn . I en urolig søvn , der hun i drømme så Anders' ansikt smelte sammen med ansiktet til Oddvar , og om og om igjen sa han , idet han løftet en rød blyant truende opp i luften : "Du duger ikke , du duger ikke til noen ting ... . "

Barbro våknet med en dundrende hodepine neste dag , og en utpreget motvilje mot å gå i avisen . Bare tanken på Oddvar var mer enn nok til å forverre hodepinen og ødelegge matlysten . Men etter tre kopper sterk , svart kaffe kom hun seg endelig av gårde .

" Du burde ha ligget i dag , så elendig som du ser ut ! " hørte hun Gerda si på nytt igjen akkurat idet hun var på vei ut .

" Ja , mamma , bli hjemme hos meg , " sa Tore bedende , begeistret bare ved tanken på å få være sammen med henne en hel dag midt i uken .

" Nei , mamma må nok gå , Toremann . "

Hun kysset gutten og ble seig i ansiktet av jordbærsyltetøy som Tore hadde på kinnet , stoppet et øyeblikk foran speilet i entreen og gned det av før hun styrtet av gårde for å nå trikken .

Det var et mas og et kav bestandig . Hva i all verden skulle hun ha gjort hvis hun ikke hadde hatt Gerda !

" Morn , " sa Oddvar smilende da hun innfant seg .

" Morn , " svarte Barbro og prøvde å være som vanlig .

Oddvar var alltid minst 10 minutter tidligere på plass enn de andre om morgenen . Han påsto at det passet slik med trikken , men hun hadde en mistanke om at han ville ha vært tidlig ute i alle fall . Bare for å bli sett på plass lenge før han behøvde . Han likte å vise sin iver på mange måter den samme Oddvar .

Hele dagen gikk hun og ventet på at Sverre skulle ringe . Men da klokken var blitt tre og han enda ikke hadde gitt livstegn fra seg , bestemte hun seg for å ringe til ham . Det kunne hun ha spart seg , for han var gått for dagen , fikk hun beskjed om .

Barbro følte seg så tom med ett . Hun trengte Sverre " særlig nå når alt var så ekkelt ellers . Det var tydelig at hun var langt nede når hun kunne føle seg sånn på bånn bare fordi hun ikke hadde fått snakke med Sverre . Mest lyst hadde hun til å sette seg ned og stortute . Men slikt gjør man jo ikke .

Hvorfor er det så viktig å snakke med Sverre når du ikke engang kan fortelle ham halvparten av plagene dine? spurte hun seg selv ergerlig helt til det ble på tide å gå hjem .

På veien hjem kjøpte hun noe undertøy som hun hadde hatt lyst til å kjøpe i flere dager nå . Det sto så fristende utstilt i et vindu at man ikke kunne unngå å legge merke til det . Selvfølgelig var det altfor dyrt , og det var vel derfor det var så fristende også . Men hun trengte enslags oppmuntring . Merkelig at kvinner får det med å kjøpe noe nytt når de føler seg nedfor og ulykkelige? tenkte hun ved seg selv .

Men ikke engang det nye undertøyet kunne bedre noe på humøret hennes . Hele verden var bare svart i svart .

Hvorfor ble jeg født i grunnen? undret hun mørkt .

Akkurat i det samme fikk hun øye på Anders . I alle disse snart fire årene etter skilsmissen , hadde hun ikke truffet ham en eneste gang . Visstnok hadde hun lest om ham i avisen - lest referater fra rettssaker og holdt seg sånn noenlunde ajour med hva han holdt på med i den og den komiteen for ditt og datt . Anders satt i mange komiteer . Anders var en betydningsfull person .

Men akkurat da så han ikke noe betydningsfull ut . Han så ut til å gå i sine egne tanker , han også , og han så henne ikke . Barbro fikk den plutselige impuls å rope på ham , men i siste øyeblikk tidde hun stille . Det kunne så likevel ikke tjene til noe .

Han så så mye eldre ut - eldre og tynnere - skarpere i trekkene , mer lut i skuldrene . Nåja , han var vel ikke noe særlig lykkelig han heller .

Merkelig hvor fort hjertet hennes banket bare ved synet av Anders . Hun hadde trodd så fullt og fast at alt det gamle var gjemt og glemt , men ved å se ham igjen oppdaget hun til sin forbauselse at han fremdeles hadde evnen til å gi henne hjertebank .

På hele resten av hjemveien angret hun på at hun ikke hadde snakket til ham likevel . Det var ikke sikkert han hadde lyst til å snakke med henne lenger , men hun kunne da ha forsøkt?

Så dum hun var ! Hvis Anders hadde hatt den minste interesse av henne eller av Tore - ville han aldri ha kuttet alle bånd overtvert og også gitt avkall på å få snakke med gutten sin fra tid til annen , slik som andre fedre gjorde når et ekteskap var oppløst og moren beholdt barna .

Allerede utenfor entredøren sildret fin matlukt henne i nesen .

Kylling? tenkte hun forbauset . Det var onsdag og fiskedag .

" Gerda ! " ropte hun med en gang hun var kommet innenfor døren . Men Gerda svarte ikke .

Barbro hengte kåpen fra seg og la i det samme merke til at foret holdt på å gå opp i kanten . Nåja , hun trengte en ny kåpe , men den fikk vente litt til . Hun la hatten på hyllen og glattet så vidt på håret før hun gikk inn i stuen og videre ut på kjøkkenet , der hun fant Gerda ivrig opptatt med å titte på en gyllenbrun kylling som fylte hele rommet med fristende duft .

Gerda hadde på seg sin vante kjøkkenhabitt " hvitt ermforkle og hette på hodet . Barbro hadde ofte ertet henne med at hun sikkert måtte tro at hun kledde hvitt , siden hun ikke kunne tenke seg å bruke en annen farge hjemme på kjøkkenet enn den hun brukte hele dagen på kontoret .

" Er du hjemme alt? "

" Men , kjære deg , klokken er da over 5 . Jeg er ikke noe tidligere hjemme i dag enn jeg pleier å være om onsdagene . "

" Er klokken virkelig blitt så mange alt? "

Gerda så opp på henne med et forbauset uttrykk i sine store , brune øyne . Gerda var pen med brune øyne og naturlig blondt hår . Hun hadde så god hud og så frisk teint at hun ikke behøvde å bruke make_up " ikke engang leppestift brukte hun .

" Er det ... har det hendt noe hyggelig siden vi skal ha festmiddag? " kom Barbro seg endelig til å spørre .

" Nei , " svarte Gerda kort .

Da Barbro ble ved å stirre på henne , fortsatte Gerda :

" Nettopp derfor , skjønner du vel . Hverken du eller Tore eller jeg har hatt det noe overvettes morsomt i det siste . Derfor bestemte jeg meg for at vi skulle lage festmiddag i dag . Ja , jeg håper du skal bli hjemme i kveld og ikke må løpe tilbake til denne filleavisen? Du skjønner , jeg fikk en flaske likør i dag av en av pasientene som har vært i utlandet , og så tenkte jeg at vi kunne ta knekken på den til kaffen . "

" Nei , så festlig , Gerda ! Jeg skal være hjemme i kveld , og du har så rett , så rett . Vi fortjener en liten kosekveld . Hvor er Tore , forresten? "

I det samme stakk Tore sitt skøyeraktige fjes frem i kjøkkendøren .

" Jeg hadde gjemt meg , jeg , jo . Men så kom du ikke og fant meg . "

Han løp bort til Barbro og la to sterke armer rundt halsen hennes . Han var så kjærlig av seg . Men det var kanskje ikke så rart at han var slik han var , trass i at han var gutt . Han følte vel usikkerheten ved livet , enda så liten han var . En gutt trengte en far . Nei , det var ikke greitt å være Tore .

" Mamma , tante Gerda steker kylling , og etterpå skal vi ha is " jordbæris . Tante Gerda sa at jeg skulle få en så? stor porsjon . "

Tore strakte armene ut som for å vise hvor mye is han skulle få , og Barbro kunne ikke annet enn le av ham .

" Tror du at du orker så mye , da? " spurte hun .

" Jeg orker mye mer , jeg , mamma . Jeg er stor , jeg , skjønner du vel ! " svarte han skråsikkert .

" Jeg så Anders i dag , " sa Barbro plutselig da de satt ved kaffen og likøren . Tore sov allerede med teddybjørnen krammet hardt inne i høyre armkrok .

" Så . Hva sa han? "

" Ingenting . Han så meg ikke . "

Begge satt tause en lang stund .

" Savner du ham , Barbro? "

Barbro tok seg tid med svaret .

" Enkelte ganger . Men bare når jeg er nedfor . Det med Anders og meg er helt uforståelig for andre enn meg , tror jeg , og enkelte ganger skjønner ikke jeg? meg på det heller . Jeg? var jo den som ville ut av ekteskapet . Likevel tenker jeg ofte på den tiden vi hadde sammen , Anders og jeg . Det vil si , jeg tenker på den første , lykkelige tiden . Jeg tenker på den tiden da vi begge var oppover ørene forelsket i hverandre og livet var en lang rekke med solskinnsdager . Det var liksom for godt til å være sant " for godt til å vare? . Men det varte jo ikke heller . Enda jeg trodde jeg aldri ville klare å leve uten ham . Livet hadde ingen mening , hvis ikke han og jeg var sammen , syntes jeg ... . "

" Slik følte jeg det den gangen Reidar og jeg var sammen også , Barbro . Reidar var en alle tiders mann . Men det sies jo at de beste dør først , så det var kanskje ikke så rart at han var blant de som dør i en ung alder . Han var så hensynsfull og god , så kjærlig og så ... . Jeg savner ord for alt han var . Jeg trodde ikke jeg ville orke å leve videre da han gikk fra meg . Men livet måtte gå videre , og jeg måtte fortsatt leve . Vi var begge så unge , Barbro , og jeg har levd i mange år uten ham . Skjønt levd?? Kanskje jeg heller burde si at jeg har eksistert? Hvor mange mennesker lever , sammenliknet med dem som bare eksisterer fra dag til dag? Nå er han blitt et vakkert minne " en slags helgen som jeg tar frem når jeg synes jeg har det for vanskelig ... . Tror du på skjebnen , Barbro? "

" Skjebnen? Hvorfor spør du om det? "

" Nei , jeg bare lurte ... . Du skjønner , jeg har tenkt så mye i det siste . Tenkt på at hvis jeg ikke hadde følt meg for svak til å fortsette som sykepleierske , ville jeg ha vært på ett eller annet sykehus i dag . I stedet gikk jeg bort og ble kontorsøster hos en lege . Tror du at skjebnen hadde bestemt at jeg skulle treffe nettopp Rolf " få ham til sjef , og at jeg skulle bli - glad? i ham og han i meg? Her sitter jeg og snakker - en halvgammel yrkeskvinne , som er forelsket i sin sjef som attpå til er gift - det lyder nesten som et vammelt opplegg til en eller annen forslitt og klissen misseroman . Huff ! "

" Skål , Gerda ! Skål for oss yrkeskvinner ! "

" Yrkeskvinner ! Akkurat som om vi er noe å skåle for ! Jeg tror ikke et ord av det de kvinnene sier som skriker over seg om hvor herlig de synes det er å være selvstendige yrkeskvinner ! Helt sikkert ville 9 av 10 ha valgt å bli hustru og mor om de bare hadde kunnet velge om igjen ! "

" Vet du , Gerda , mine foreldre brukte å snakke om " sin lille , firkantede verden " ! Det er et uttrykk jeg aldri har glemt , enda så lenge det er siden jeg hørte det . De har vært døde i mange år nå , men det uttrykket er noe av det jeg husker best fra den tiden vi var sammen . De hadde laget en slik liten firkantet verden . En firkantet verden som besto av husets fire vegger , og innenfor disse veggene hadde vi det godt , mor , far og jeg . Antakelig hadde vi det altfor godt , for verden ble brått revet i stykker , og jeg ble alene tilbake i en verden som var alt annet enn trygg og beskyttet . Jeg ble plasert i kortere tid hos tre_fire velmenende slektninger og til sist kom jeg til tante Agnete . Men vår verden var langt fra firkantet , Gerda . Hun hadde sine strenge prinsipper som kanskje virket som et slags nødvendig gjerde for hennes eget og hennes livsutfoldelser , men hennes prinsipper og meninger om livet i det hele tatt , stemte ikke overens med mine , enda så ung jeg var . Helt siden mine foreldre døde har jeg vært på jakt etter en ny verden som skulle vise seg å være en nøyaktig kopi av verdenen jeg vokste opp i . Nei , jeg blir visst sentimental av denne likøren jeg også . "

" En firkantet verden ! Det er et godt uttrykk . Så trodde du altså at Anders kunne gi deg betingelsene for å skape en slik verden sammen med deg " for dere to og deres eventuelle barn , ikke sant? "

" Ja , det var vel noe slikt jeg trodde dengang . Jeg var så rotløs og så rastløs . Jeg visste hverken ut eller inn . Anders var så stø og rolig . Han var så mye eldre enn meg " hele 20 år . Jeg fortalte ham om min firkantede verden som jeg drømte om engang å få realisert , og han lo litt av meg , skjønt han måtte være enig med meg i at det er noe vi alle leter etter . Jeg var forelsket i ham og han i meg , men et ekteskap kan ikke baseres på bare forelskelse , vet du . Forelskelsen må gå over til kjærlighet hvis et ekteskap skal lykkes . Men slikt tar tid , og det var vel nettopp det vi ikke ga ekteskapet vårt - tid , mener jeg . "

" Men " hvorfor , Barbro? Du sier jo at dere var glade i hverandre? "

" Jeg vet ikke hvorfor vi oppførte oss som vi gjorde , Gerda . Du skjønner , jeg oppdaget snart at min nye verden var blitt så annerledes enn det jeg hadde ment den skulle bli . Det var på en måte en ny utgave av tante Agnetes verden . Jeg var så ung , og det var et stort ansvar å måtte holde hus for en kjent advokat med mange venner som kom til stadighet . Jeg følte meg underlegen mer enn en gang , kan jeg fortelle deg " selv overfor hushjelpen vår ! Og så må du huske på at jeg ikke var særlig interessert i de tingene det viste seg at Anders foretrakk å diskutere med sine venner . Så begynte jeg å furte og å bli irritabel og ilter . Det smittet over på Anders , som snart ble likedan . Før vi visste ordet av det hadde vi det gående . Tretter og forsoninger , tretter og forsoninger , inntil jeg var utslitt på sjel og legeme . Ikke engang Tore kunne rette på forholdet . Vi hadde simpelthen ikke gitt hverandre en ærlig og real sjanse dengang vi raste av gårde og ble skilt . Men det var jeg? som ville bli fri , som du vet . Det var jeg? som hadde slikt hastverk med å bli fri til å skape min egen firkantede verden . Visstnok hadde det ikke lykkes meg å skape en slik verden første gangen jeg prøvde , men jeg var ung , og jeg trodde med meg selv at en dag skulle det lykkes - bare jeg kom vekk fra Anders . Jeg ville ikke leve et liv - kanskje et langt liv - uten en dag å finne det jeg søkte ! "

" Så ... og har du funnet det nå , tror du? Hos Sverre? "

" Jeg vet ikke riktig . Anders forsto seg ikke på skrivingen min . Sverre derimot , skjønner så utmerket godt hva skrivingen min betyr for meg . Men Anders kunne liksom se helt inn i sjelen min . I hvert fall følte jeg det slik . Sverre derimot , klarer aldri å se lenger inn i min sjel enn jeg lar ham " og det er ikke så veldig langt , Gerda . Sverre ser min dyktighet og aner så vidt at det finnes noe bedre og mer verdifullt under det skallet jeg omgir meg med , også når jeg er sammen med ham . Eller kanskje jeg burde si det skallet som jeg særlig passer på å omgi meg med når Sverre og jeg er sammen . Det er som om jeg er redd for å la Sverre kjenne mitt egentlige jeg . Det er som om noe sier meg at han aldri vil kunne forstå meg . "

" Men er du glad i Sverre , Barbro? "

" Jeg ... vet ... ikke , Gerda . Enkelte ganger er jeg glad i ham , og andre ganger ... . "

" Men du må da vel vite om du er glad i ham eller ikke? Du kan da ikke være glad i ham enkelte ganger , som du sier , og andre ganger ikke? Enten er en vel glad i et menneske , eller så er en det ikke . Men en vet da vel alltid om en er glad i et menneske eller ikke? "

" Jeg vet det lyder dumt , Gerda , men jeg er ikke sikker på om jeg er glad i Sverre . "

Gerda svarte ikke , og begge ble sittende en lang stund og bare la tankene dovent vandre dit de ville .

Er jeg glad i Sverre? spurte Barbro seg selv .

Men hun hadde stilt seg selv det samme spørsmålet så ofte tidligere uten å få svar , at hun ikke ventet å finne svaret nå heller .

Hun lot øynene gli over det kjente rommet med de kjente gjenstandene . Ørelappstolen som Sverre alltid pleide å sitte i når han var hos henne , var aldeles oppklort i ryggen av tante Agnetes katt dengang den var bitte liten . " Svarte_Per " som katten hette , hadde hun måttet få avlivet rett etter at tante Agnete var død , og hun satt igjen med den svære leiligheten . Både Tore og en katt var litt for mye å passe på for en yrkeskvinne som skulle være både mor og far for sin sønn . Forresten var " Svarte_Per " på den tiden gammel og mett av dager og nesten blind , så det var vel det beste for den å få slippe å leve videre i sin mørke verden .

Leiligheten var både tung og gammeldags , men den var koselig . Det var klart at hun ikke kunne ha beholdt den hvis hun ikke hadde fått skaffet seg en leieboer . Og aldri hadde hun drømt om at et slikt menneske som Gerda ville komme i hennes vei .

Var det virkelig bare vel 3 år siden Gerda og hun hadde truffet hverandre første gang? Nå var det som om de hadde kjent hverandre hele livet . De visste så mye om hverandre . Begge var de på så mange måter både ensomme og alene .

" Du har jo gutten ! " sa folk til henne , og nesten med det samme pleide de å fortsette : " Og han er en stor trøst for deg . "

Jo da , Tore var en stor trøst for henne , men han var et større ansvar enn han var en trøst . Det var ikke det at hun ikke ønsket gutten . Tvert imot . Uten ham ville ikke livet ha hatt stor mening for henne . Men Tore var for liten enda til å være noen virkelig trøst .

Når han la de lubne armene om halsen hennes , la det seg alltid en slik bølge av ømhet rundt hjertet hennes at hun kunne føle lykken gjennomstrømme hele seg . Men når hun var i avisen , kunne hun plutselig få det for seg at ett eller annet var hendt gutten . Det var som om hun kunne høre at han ropte på henne .

Og om kveldene hendte det ofte at hun lå våken og ikke kunne tenke på noe som helst uten hvordan vel fremtiden skulle bli for Tore " for dem begge . Hun ville så gjerne gi Tore en god barndom - et godt og lykkelig liv sammen med henne .

Men hun kom så forferdelig tilkort .

Hvis Sverre delte dette ansvaret - denne oppgaven - med henne ... . Han satt godt i det økonomisk , og han var så rolig og stø . Han gjorde aldri noe overilt . Hun visste hun kunne stole på ham hvis de først kom så langt som til å gifte seg . Tore ville få et hjem . Hun ville få anledning til å ofre seg for Tore . Alt ville bli så mye bedre for dem .

Jamen , ville det nå bli det? Var hun glad nok i Sverre til å gjøre ham lykkelig i et ekteskap? Eller prøvde hun bare å overbevise seg selv om at hun var glad i Sverre fordi hun trodde at han var svaret på hennes problemer? Var det Sverre selv som tiltrakk henne , eller var det den mulige sikkerheten han representerte? Var det Sverre hun savnet når de ikke var sammen , eller var det det han kunne gi henne?

Hun visste det ikke .

Gerda tenkte på Rolf . Hun tenkte forresten stadig på ham . Det var som om han fullstendig hadde herredømmet også over tankene hennes .

Hun visste ikke hvor mange ganger hun hadde gjenopplevd i tankene den første kvelden hun hadde gitt seg hen til Rolf . Og hver eneste gang hun tenkte på den kvelden jog en egen , brennende lykkefølelse gjennom henne .

Det hadde hendt så naturlig alt sammen .

Det hadde vært en forferdeliig travel dag på kontoret . Rolfs kone , Ester , hadde vært på besøk hos sin søster . Både Gerda og Rolf hadde vært slitne . Solen hadde vært så herlig varm hele dagen . Det var rent vondt å måtte være i byen .

Det var Rolf som hadde foreslått at de skulle reise ut og bade . Selvsagt hadde hun ikke hatt noe imot det all den tid og stund hun ikke hadde hatt noen annen og bedre plan for aftenen .

Det var blitt sent før de var kommet av gårde . Men desto herligere var det da de endelig lå ute ved fjorden og lot kveldssolen tørke de våte kroppene deres etter en forfriskende dukkert i det klare vannet .

De hadde kledd seg og gått opp på den store restauranten som lå like oppe i bakken . De hadde hatt så mye å snakke om - det var som om de var kommet hverandre så utrolig nær .

Det var blitt sent før de satte kursen mot byen . Denne merkelige følelsen av nærhet? mellom dem - som om de var helt alene i en ny og vidunderlig verden - hadde vedvart .

De hadde vært brydd av denne følelsen . Det var som om de visste at noe ville skje , og at de samtidig også visste at de ikke ville hindre noe som helst i å skje .

Så da Rolf spurte om hun hadde lyst til å stikke med opp og få en drink før han kjørte henne hjem , hadde hun sagt takk og blitt med . Da var denne følelsen av at noe måtte skje så sterk at det var som om luften slo gnister mellom dem .

De hadde ikke tatt noen drink . De hadde ikke behøvd det . Med en gang de var innenfor døren , hadde Rolf trukket henne inntil seg og kysset henne krevende på munnen , håret , øynene og pannen - dekket hele ansiktet hennes med kyss som hun hadde besvart med hele sitt hjerte og hele sin kropp .

Siden den gang hadde de vært sammen ved hver eneste anledning som bød seg . På kontoret var de alltid De's , men med en gang døren lukket seg etter den siste pasienten , var de hos hverandre igjen . Det var som om de måtte være sammen - måtte ha visshet for at de fremdeles eide hverandre .

De visste de var glad i hverandre . Men hva hjalp vel det? Deres kjærlighet ville aldri få noen lykkelig utgang .

Hun sukket i det samme .

Barbro så opp og fikk bare så vidt se at Gerda tørket vekk en tåre før hun smilte og sa :

" Nei , jeg tåler visst ikke sterkere saker enn bringebærbrus . Denne likøren får meg til å synes synd på meg selv , og det er vel ikke derfor en drikker likør? Slett ikke en så utsøkt likør som denne . "

" Vi har det vanskelig begge to , Gerda . Kanskje ville vi få det noe lettere hvis vi kunne gråte ut og glemme vår daglige maske . Det er godt at vi i hvert fall kan kaste masken når vi er innenfor vår egen dør . Men en dag hender det sikkert ett eller annet hyggelig og godt . "

" Det har jeg lovt meg selv i så mange år nå , Barbro , at jeg ikke tror noe på det lenger . " En dag " , sier vi , men det er bare en slags medisin vi tar , akkurat som folk tar vitaminer eller andre piller tre ganger daglig ! Vi bare lurer oss selv på gjørs . En slik dag vi snakker om , håper på og lever for , kommer kanskje aldri . Men det er selvsagt en fordel å kunne innbille seg selv at en tror på det . Da blir livet litt mindre vanskelig , vet du . "

" Du skal se at Rolf går bort og skiller seg en vakker dag , og så kan du og han ha resten av livet sammen . Han er jo langt fra lykkelig i sitt ekteskap , og jeg kan godt forstå at det må være grusomt å leve sammen med et menneske som ikke er " - nåja , sånn som andre . "

" Nei , Rolf skiller seg aldri , Barbro . Du må da innse at han ikke kan skille seg under de omstendigheter han lever i . "

" Men kanskje Ester takker av en dag ... . "

" Du må ikke snakke slik , Barbro . Vet du , jeg ønsker så intenst enkelte ganger at Ester skulle forsvinne ut av Rolfs liv , at jeg skammer meg . Jeg vet at hun aldri frivillig ville gå med på at Rolf skulle få skilsmisse . Så når jeg ønsker at hun skal forsvinne , mener jeg ganske enkelt at hun må " dø , for det er den eneste måten hun kan gi Rolf friheten på . Du skjønner , hun har lovt å gjøre sitt ytterste for å skandalisere Rolf og ødelegge hele hans praksis hvis han forsøker å komme vekk fra henne . Ingen annen skal få ham , har hun fortalt ham . Og hun mener det også , Barbro . Det er ikke bare sykt snakk . "

" Men du har jo selv fortalt meg at Rolf har sagt til deg at hun har truet med selvmord " sagt at hun vil dø og jeg vet ikke hva . "

" Du kan da skjønne at hun ikke mener et ord med det ! Folk snakker om selvmord og døden og sånt ... . Nei , de har aldri mot når det kommer til stykket . Slett ikke Ester ... . Det aller verste er at jeg forstår henne også og forstår hvorfor hun henger slik fast ved Rolf . Jeg føler meg som en tølper fordi jeg tenker så uhyggelig stygt om henne ... . Det hender at jeg våkner helt dyvåt av svette og skriker av redsel etter at jeg har hatt ett eller annet mareritt hvori hun alltid gjør ende på seg . Jeg har hatt de rareste mareritt . En gang drømte jeg at hun hadde tatt for mye sovemedisin , og at Rolf og jeg drev på og pumpet henne , men vi bare lot som om vi prøvde å redde henne , og så døde hun mellom hendene på oss . En annen gang drømte jeg at hun og jeg var ute og badet , og så fikk jeg fatt i henne og holdt hodet hennes så lenge under vann at hun ble helt blå i ansiktet . Etterpå prøvde jeg å få henne tilbake til livet igjen . Men også den gangen visste jeg at jeg ikke anstrengte meg hardt nok . Jeg bare lot som om jeg ville hun skulle leve . Ester dør alltid i disse marerittene mine . Det sies at i drømme gjør vi alt vi kunne ha lyst til å gjøre i våken tilstand , men som våre instinkter , hemninger , vår oppdragelse etc. hindrer oss i å gjøre . Disse drømmene mine er vel tydelige nok bevis på at jeg ønsker livet av henne . Kan du ikke se at jeg er redd at det en dag skal hende henne noe? Selv om hun døde en helt naturlig død , ville jeg føle jeg hadde drept henne , fordi jeg hele tiden har ønsket henne død ! "

" Du trenger noe styrkende , Gerda ! "

Barbro lo , men det var ingen glad latter .

" Her sitter jeg? og gir deg? råd . Jo , den er god ! "

" Jeg skal ta leverinnsprøytninger , Barbro . Og etter fem slike sprøyter kommer jeg til å bli et nytt menneske . Tror jeg . Vil jeg tro . Men " det er sent - synes du ikke vi burde legge oss? "

Den siste bevisste tanken Barbro hadde var at Sverre ikke hadde ringt . Var det fordi hun ikke hadde villet at han skulle være hos henne kvelden i forveien? Var han blitt fornærmet av den grunn , eller " var han gått trett av henne?

Endelig ble det april . Luften var svanger på løfter om varme dager og lyse netter .

Det hadde vært en hektisk tid for Barbro . For det første hadde hun hatt ekstra mye å gjøre i avisen , og for det annet hadde Tore vært mye syk - først lungebetennelse , siden meslinger og til sist kikhoste .

Gerda hadde vært en engel mot Tore og henne i denne tiden . Hver eneste gang Barbro måtte til avisen om kvelden , satt Gerda trofast hjemme hos Tore . Hun hadde til og med gått så langt som til å si nei takk til Rolf et par ganger for å kunne være hos ham .

Sverre hadde vært opptatt med sitt . Han hadde holdt på med et utkast til en ny offentlig bygning . For første gang i sitt liv ville han delta i en svær , landsomfattende arkitektkonkurranse , og de gangene hun hadde sett ham , hadde han snakket arkitektur til hun syntes hun nesten var ferdigutdannet arkitekt selv .

Hun visste ikke hva det var som feilte henne , men hun lengtet ikke lenger frem til de stundene hun kunne få være sammen med Sverre slik som hun hadde gjort tidligere . Bare når Sverre slappet av og glemte å snakke arkitektur med henne , koste hun seg i hans selskap .

Men det var kommet noe hun ikke likte inn i forholdet mellom henne og Sverre - noe hun ikke kunne sette fingeren på - men som hun ikke desto mindre følte var til stede . Det var noe hun ikke likte - noe som gjorde henne utrygg og redd på en måte ... .

" Det var den gangen du var glad i meg ... " hadde Sverre sagt den siste gangen de var sammen .

De hadde sittet og snakket om en telttur de hadde vært på sammen med et annet par , og det var da han hadde kommet med denne bemerkningen .

" Men er jeg ikke glad i deg nå , da? " hadde hun spøkefullt spurt .

" Nei , " hadde han svart , " ganske rolig . Men han hadde smilt .

Hun hadde ikke protestert . Men hun kunne likevel ikke bli kvitt den korte replikkvekslingen .

" Er jeg ikke glad i Sverre? Har han rett i det han påstår? " hadde hun spurt seg selv .

Men hun hadde ikke kommet frem til noe svar . Hun måtte da vel være glad i ham , for ellers hadde hun vel ikke gitt ham så mye av sin tid ... .

" Tull , " hadde en stemme sagt i hennes eget indre . " Hva skulle du ellers ha brukt denne kostbare tiden din til? "

Heller ikke til dette spørsmålet hadde hun funnet noe svar .

Det var like før hun skulle gå hjem . Hun hadde nettopp revet av lappen med 1. april på kalenderen , ryddet skrivebordet sitt slik at det så sånn noenlunde ut , og gjort seg ferdig til å gå da redaktør Lund ringte til henne .

" Fru Holm , kan De komme inn til meg et øyeblikk ! "

Det var slett ikke noe merkelig i at Lund ville snakke med henne . Det hendte da rett som det var " så å si daglig . Men likevel ble hun så merkelig i knærne med ett . Det var som om hun følte at noe trist ville skje .

Ubevisst la hun merke til aprilsolen som kastet en lang stripe innover gulvet da hun skrådde over det og kom ut i korridoren . Det var som om frykten økte for hvert skritt hun gikk nedover den lange korridoren . Endelig var hun inne på Lunds kontor .

" Sett Dem , " sa han , akkurat som hin skjebnessvangre dag for over tre måneder siden .

Barbro satte seg .

Han kremtet , så opp fra noen papirer han holdt på med , tok frem snadden og stappet den før han endelig åpnet munnen for å fortelle henne hvorfor hun satt der .

Barbro fulgte hver minste bevegelse og ble mer og mer nervøs for hvert sekund som gikk . Hun stirret som hypnotisert på et støvkorn på det venstre jakkeslaget hans og vedble å stirre da han enda ikke begynte å snakke .

Han kremtet igjen , så langt på henne , men sa fremdeles ingen ting . Da hun hadde ventet så? lenge , følte Barbro at sinnet begynte å fare opp i henne . Det gikk da ikke an å holde et menneske på pinebenken på denne måten uten å si ett eneste ord .

Endelig begynte han :

" De har vært hos oss lenge nå , fru Holm . "

" Nå kommer det . Du skal sies opp . Hold deg fast , og ta deg sammen ! " for det gjennom Barbros hjerne .

" Ja , det er blitt en stund nå , " svarte hun så rolig hun kunne .

" De er dyktig , meget dyktig . "

Dyktig? Det gikk rundt for Barbro . Hvor ville han hen?

" Men i de siste seks ukene har ikke kvinnesiden Deres vært som den brukte å være . Det er ingen merkbar forskjell for andre enn dem som er vant til Deres måte å skrive på . De skriver fremdeles godt . De er dyktig , som jeg har sagt . Men det er som det De skriver nå liksom mangler litt av " nåja - av peppen? De skrev med før . Kanskje De ikke har vært helt i toppform i den siste tiden? "

Barbro ventet litt før hun svarte . Hun visste han hadde rett i det han sa . Siden hennes hadde ikke vært så god " ikke bare de siste seks ukene , men helt siden redaktør Lund lot Oddvar gå gjennom manuskriptene hennes før de ble satt .

" Jeg har ikke akkurat vært i toppform , redaktør Lund , " sa hun til sist . " Gutten min har vært mye syk , og jeg har vært svært engstelig i lange perioder av gangen . Men det ville ikke være riktig å legge skylden på det ... . "

" Nå? "

" De skjønner , det var så morsomt å skrive tidligere . Siden Toe har begynt å rette manuskriptene mine , sløyfe en paragraf her og utelate eller tilføye en setning der ... . Jeg vet ikke riktig hvordan jeg skal få sagt det . Men det er som om jeg har mistet den følelsen av ansvar jeg hadde tidligere , i en slik grad at jeg ikke lenger har evnen til å uttrykke meg slik jeg brukte å kunne gjøre det . Bare det å vite at det er opp til Toe å rette på det jeg skriver ... . Jeg vet jeg er ærgjerrig , og jeg vet jeg er ung til å ha en hel side i uken med kvinnestoff . Men De vet at den var god før Toe begynte å legge seg bort i det jeg skrev . Nå er det liksom ikke min kvinneside lenger " - - . "

" De liker ikke Toe , gjør De vel? "

" Jeg vil nødig uttale meg om mennesket? Toe , redaktør Lund . Men hans stil og min stil er så vidt forskjellig at jeg føler det er " uriktig? - at han retter på det jeg skriver . Det er jeg som samler stoffet . Det er jeg som skriver det og som passer på å få de riktige illustrasjonene . Likevel er det Toes side og ikke min . Jobben min var så mye mer enn en jobb helt til Toe kom inn i bildet - den var en del av meg selv . "

Barbro snakket seg varm , men samtidig følte hun atter en gang hvor urettferdig redaktør Lund hadde vært mot henne som hadde satt Toe til en slags overkikkador over hennes produkt .

" ... nå er det en jobb for meg . Men tro endelig ikke at jeg liker denne forandringen . Som avismann skjønner De sikkert hva jeg mener ! "

" Jeg tenkte det var noe sånt , fru Holm . Det var derfor jeg gjerne ville ha denne lille praten med Dem . Gå nå hjem med lett hjerte . De skal få det som De vil . De skal få tilbake Deres kvinneside på de samme betingelser som tidligere . "

" Tusen takk . Men hva med ... Toe? "

" En av mine venner trenger en mann til sin lokalavis . Toe passer bedre i en lokalavis enn i en Oslo_avis . Jeg har ikke snakket med Toe om denne muligheten enda , men jeg tror nok han vil innse at det ville være det beste for ham . "

Barbro fikk ikke frem et eneste ord mer . Hun bare styrtet på dør . Hun hadde lyst til å tute " av bare glede .

Finis Oddvar ! tenkte hun i det samme - litt skadefro . Tro hva han ville si til dette !

På veien hjem gikk hun innom en blomsterforretning og kjøpte roser - dyprøde roser - et halvt dusin ! Det var lettsindig , men det var snart virkelig vår , og på toppen av alt så det ut som om alt det triste hun hadde gjennomgått takket være Toe , var over .

" Det var på tide ! "

" Hva behager? " spurte ekspeditrisen .

" Nei , jeg sa ikke noe , " sa Barbro hurtig og håpet i det samme at hun ikke hadde stått og tenkt altfor høyt .

Hun fordypet seg i de vakre rosene og tenkte at røde roser betydde " jeg elsker deg , elsker du meg? " " noe hun hadde lest ett eller annet sted .

Det var tåpelig å kjøpe røde roser til seg selv . Men hvorfor skulle en forresten alltid få? roser? Sverre var ikke av den typen som forærte henne blomster eller viste henne andre oppmerksomheter . Han var ikke gjerrig . Han tenkte bare ikke på slike ting . Tankeløst , kanskje , men typisk for Sverre .

Akkurat i det hun skrådde over gaten for å nå trikken , kom hun til å se inn i vinduet til en fruktforretning der de herligste blå druer lå delikat og fristende utstilt .

" Druer , ja ! I dag er det festdag , og en festdag trenger luksusdruer ! " sa Barbro til seg selv og forlangte flott en halv kilo uten å spørre om prisen engang .

" Røde roser og blå druer ! Er du blitt aldeles sprø , min venn? "

Gerda så stort på henne der Barbro pakket ut de lekre druene etter å ha satt rosene i en vakker krystallvase .

" Sprø? Hvorfor det? "

" Nei , det var jo gasjedag i går ... . "

" I dag er det fest , Gerda " stor fest . Derfor roser og druer . "

" Mamma , er det søtnemai i dag? " blandet Tore seg forbauset inn i samtalen .

Festdag var 17. mai . Det visste han godt . Da pleide han å bli pyntet i sin fineste stas og ha et fint flagg i den ene hånden og en trompet i den andre .

Tore skjønte ingen verdens ting . Her gikk han i den samme kjeledressen han brukte å ha inne til hverdags , og så sto mor ganske rolig og snakket om " festdag .

" Mamma , er det søtnemai i dag? " gjentok han .

Det var som om Barbro først da oppdaget det ivrige ansiktet som var vendt mot henne i spent undring .

" Nei , da , gutten min . Men mamma er så glad i dag , skjønner du " så fryktelig glad . "

" Hvorfor det da , mamma? "

Tore skjønte fremdeles ingen verdens ting av det hele . Enda mer forvirret ble han da han så at mor hadde tårer i øynene . Hun som hadde sagt hun var så forferdelig glad ! Når en var glad , gråt en vel ikke , resonnerte lille Tore .

" Men så fortell da hva som har hendt ! " maste Gerda . " Har Sverre fridd? "

" Neida , neida , Gerda . Men jeg har vært inne hos Lund i ettermiddag og fått vite at alt skal bli som før . Kvinnesiden min er atter en gang bare min , og det skal bli artig å se hva den snilefisken sier til det , du ! "

" Så hyggelig for deg , Barbro . Det gleder meg virkelig . Jeg har gått her og vært så engstelig for deg , kan du tro . Du er så merkelig naiv trass i at du er så veldig moden på mange måter , så jeg har vært som en bekymret mor for deg . Jeg var så sikker på at Oddvar skulle greie å få drevet deg vekk fra jobben din . Han begynte liksom så aldeles utspekulert at jeg fryktet det verste . Men jeg ville ikke si noe om det til deg , for jeg var så redd for at du skulle bryte sammen . Du har jo hatt så mye å stå i med i den siste tiden at det halve kunne ha vært nok . Du aner ikke hvor glad jeg er på dine vegne ! "

Plutselig gikk Gerda bort til Barbro og klemte henne et kort øyeblikk .

" Gratulerer ! Du har rett . Dette må feires . "

" Mamma , kan jeg få smake på druene? "

" Ja , men du må vente til du har spist middag , Tore . "

" Bare en drue da , mamma ... . "

Han så så bedende på henne at hun ikke hadde hjerte til å si nei . Men før hun hadde stekt pannekakene til Tore , var minst 20 druer forsvunnet i magen hans . Enda pannekaker var noe av det beste Tore visste ... .

Barbro satt foran speilet og børstet og børstet det kastanjebrune håret helt til det skinte . Hun ville ta seg ekstra godt ut i kveld .

Så . Endelig var hun ferdig . Litt kosmetikk kunne gjøre mye fra eller til " alt ettersom den ble anvendt . Og i kveld hadde hun vært heldig .

Den sorte fløyelskjolen som Sverre likte så godt , lå pent utlagt på sengen . Hun løftet den opp og fikk den over hodet så forsiktig som mulig . Så tante Agnetes ekte perler om halsen og hennes egne øreringer som også var ekte - en gave fra Anders - - i ørene .

" Så pen du er , mamma ! "

Hun hadde slett ikke lagt merke til at Tore kom inn på værelset hennes . Hun hadde vært så fordypet i sine egne tanker . Hun snudde seg fort .

" Men , Tore , sover du ikke enda . Du må ikke stå barbent , for da blir du bare syk igjen . Skynd deg inn og legg deg så skal jeg komme inn og bre dynen godt om deg ! "

Lydig tasset han tilbake til sengen sin igjen , og da hun kom inn og bredde dynen over ham , strakte han plutselig armene opp og trakk henne ned til seg .

" Du er? glad i meg , mamma? Er du ikke? "

" Visst er jeg glad i deg , ungen min . Mamma har jo ingen annen å være glad i enn deg , vet du . Mamma er så glad i deg at hun kunne spise deg opp ! "

Hun lo usikkert i det samme , og lot som om hun skulle bite ham .

Tore var med på spøken , og lot som om han trodde hun virkelig skulle til å bite ham .

" Du må ikke spise meg opp , for da har du ingen gutt lenger . Du vet det , mamma , at snart blir jeg veldig stor og da skal jeg passe på deg ! "

Hun klemte ham så hardt og holdt ham så lenge inntil seg at hun fikk tørket vekk to tårer som fritt rullet nedover kinnet hennes uten at Tore merket det .

" Gud velsigne lille gutten min , " sa hun høyt . " Men nå må du sove . Klokken er over halv åtte ! "

" Men så fin du er ! Skal vi ut? " var det første Sverre sa da hun åpnet døren for ham .

" Jeg har bare pyntet meg for deg , tøysekoppen , " lo hun muntert , " ... siden du trodde jeg ikke var glad i deg lenger ... . "

Han tok ikke av seg frakken engang før han omfavnet henne med sånn kraft at hun nesten holdt på å miste balansen .

" Så voldsom du er ! " lo hun .

" Jeg måtte bare gi uttrykk for det jeg følte , " lo han tilbake idet han hengte fra seg frakken . " Jeg ventet ikke at jeg skulle se deg i finpuss i kveld siden vi skal være hjemme . "

" Så jeg ga deg et sjokk med andre ord? "

" Nettopp . Men det var et deilig sjokk . "

" Onkel Sverre ! " lød Tores stemme fra barneværelset .

" Onkel Sverre , kom og si god natt til meg , da ! "

" Sover du ikke enda , unge mann ! "

Sverre gjorde seg morsk i stemmen . Barbro ble så varm om hjertet der hun sto i døren og så Sverre si god natt til Tore og klappe ham på kinnet . Det var et vakkert syn . Det kunne ha vært ... nåja ... det kunne ha vært far og sønn . Tenk om det hadde vært tilfelle !

Hun skyndte seg ut på kjøkkenet og gjorde ferdig de siste forberedelsene til aftensmåltidet .

" Skynd deg og kom inn til meg ! " ropte Sverre etter henne . " Jeg er så ensom her jeg sitter . Sulten er jeg også . Du sa jeg kunne hoppe over middag i dag , så det er din skyld at jeg er sulten ! Er virkelig ikke maten ferdig enda , kone? "

Kone? Hadde hun hørt riktig? Han hadde sagt " kone " , men det mente han sikkert ikke noe med . Det var sikkert bare noe han hadde sagt . Det passet kanskje inn i hele atmosfæren i kveld . Ett eller annet hang i luften , men hva?

" Nå kommer jeg , masekopp . Men husk du bare på at jeg er en arbeidende mor med barn , og mine dager består ikke bare i å lage mat ! Det er ikke bare_bare å være både yrkeskvinne og mor og ... ja , hva er jeg for deg , forresten? "

Hun visste hun hadde gitt ham stikkordet til neste replikk , såfremt han ønsket å si ett eller annet av betydning " såfremt han ønsket å gjenta det han hadde kalt henne .

" Kone " " hadde han sagt .

I stedet så han bare muntert opp på henne og bemerket rolig :

" Du legger altså slett ikke merke til hva jeg sier til deg . Mer enn en gang har jeg sagt at du er blomsten min og mange , mange andre pene ting . Men det ser ut til at du har glemt det? "

" Kvinner har kort hukommelse . De må minnes på slike ting med jevne mellomrom ! "

Så dum hun var som følte seg så inderlig skuffet bare fordi han ikke hadde benyttet denne anledningen til å si noe av betydning heller ... .

Først ved kaffen fortalte Barbro hva som var hendt i avisen .

Sverre satt stille en lang stund uten å si noe , men plutselig så han opp på henne og svarte :

" Det er visst sant det du sa en av de første gangene vi var sammen . "

" Hva sa jeg da , da? "

" Du sa at du var gift med skrivemaskinen din . "

" Nå ...? "

" Livet består ikke bare av å komme seg frem heller " - særlig ikke for en kvinne . "

Det var så mye hun kunne ha hatt lyst til å svare . Men setningene tumlet bare rundt i hodet hennes som forvirrede sommerfugler .

Hun kunne ha sagt at inntil hun atter giftet seg , måtte hun tjene til livets opphold for seg og Tore . Hun kunne forklare at hun ikke visste om noen annen måte hun kunne tjene penger på enn å skrive " - og at det var derfor hun hadde valgt sitt nåværende yrke .

Hun kunne også ha sagt at den dagen hun giftet seg , ville hun gi opp jobben og ofre seg for mann og barn , og bare ty til skrivingen en gang i mellom når hun følte at hun hadde noe av betydning på hjertet .

Hun kunne ha sagt så mye - så forferdelig mye - men det var umulig å finne en passende bemerkning til det Sverre hadde sagt .

" Når jeg gifter meg ... " tenkte Barbro , og i det samme smilte hun litt for seg selv .

Hvorfor var hun nå så sikker på at hun ville komme til å gifte seg igjen?

En eller annen gang for lenge siden hadde hun hørt at fraskilte kvinner hadde større chanser på ekteskapsmarkedet enn kvinner som aldri hadde vært gift . Sikkert noe tull , hadde hun tenkt , mangen en gang , men en deilig trøst for en som ikke bare var fraskilt , men som også hadde barn !

" Hva sitter du der og smiler av? "

" Ikke noe i grunnen " bare av mine egne tanker ! " svarte hun fort , skjenket mer kaffe i koppene og lente seg tilbake i stolen i det hun blåste sigarettrøyken ut i luften .

" Jeg bare tenkte at menn er i grunnen forferdelig dumme enkelte ganger , " fortsatte hun idet hun bøyde seg fremover og så ham inn i øynene .

" Ja , du er en av dem " en av disse dumme mannfolkene , " la hun til da hun så at han skulle til å avbryte henne . " Du sier at livet er noe mer enn bare det å ville komme seg frem " særlig for en kvinne . Men du burde da vite at en kvinne som har en sønn å forsørge , er avhengig av sitt arbeid . Hva ville ha hendt med Tore og meg hvis jeg hadde latt arbeid være arbeid og sittet på min ende hjemme hele dagen? "

" Hva med Anders? "

" Anders? Nei , du vet da så innerlig godt at Anders aldri i verden ville gi meg en øre mer enn det han synes er absolutt minimum " - og det får vi jo nå . Anders? Jeg synes jeg kan høre hans kommentar til ditt forslag ... "forsørge Barbro?? Hvorfor? Fordi hun foretrekker å leve sitt eget liv? Skulle en mann underholde en kone av pur takknemlighet fordi hun har valgt å flytte vekk fra ham? "

" Var Anders sjalu , Barbro? "

" Fryktelig . Men han hadde aldri grunn til det . "

" Men hvis han var sjalu , trodde han vel at det var grunn til det? Folk går ikke rundt og er sjalu uten at de tror det er en mulighet for at den de er glad i skal bedra dem? Du har jo et stort herretekke , etter det jeg har sett? Så ... . "

" Nå snakker du som en jurist eller psykolog , Sverre . Er aldri du sjalu? "

" På dine venner , mener du? Nei , men så er jeg vel heller ikke ... . "

Barbro ventet på fortsettelsen , men da den uteble , spurte hun utålmodig :

" Hva mener du? Hva er det du ikke er ...? "

" Jeg vet ikke hvordan jeg skal få sagt det . Men jeg forsøker å si at det vel kanskje ikke akkurat er de samme følelsene du har satt i sving hos Anders og meg . Anders elsket? deg jo , etter det du sier , og jeg ... . "

Sverre lot setningen dirre i luften mellom dem uten å fullføre den .

" Du ... . Du elsker? meg altså ikke . Er det det? du forsøker å si? "

" Noe sånt , ja . Men det høres så brutalt ut når du sier det . Det jeg mener er at jeg er veldig glad i deg . Jeg koser meg sammen med deg . Du gir meg fred i sinnet . Jeg har det godt når jeg er sammen med deg . Men elske?? Hvordan kan du vente at jeg skal kunne ta et slikt ord i min munn som ikke engang vet hva det betyr . Hva er i grunnen dette å elske? ...? "

" Du er umulig , er du . Vi har diskutert det så mange ganger at jeg er trett av det . La oss heller snakke om noe du forstår " noe vi begge forstår og kjenner til - . Ikke la oss være så forferdelig høytidelige og sitte her og prøve å analysere ord og vendinger . La oss ikke granske våre egne hjerter og nyrer , men slappe av i hverandres selskap . La oss kose oss . "

Barbro var forbauset over hvor rolig hun var . Etter en slik salve fra Sverre burde hun jo ha følt trang til å ty til tårene . Men hun følte absolutt ingen verdens ting .

Hvordan ville det ha vært , tro , om Anders hadde sittet der Sverre sitter nå? tenkte hun plutselig .

Tro om ikke Anders var blitt forandret innvendig også . Hun visste det ikke . Hun visste bare at hun måtte snakke med ham . Hun ante ikke hvordan han ville ta det etter denne lange tiden , men hun kunne jo forsøke? Det kostet da ingenting å forsøke?

Kanskje Anders ville bli glad fordi hun satte seg i forbindelse med ham? Hun visste utmerket godt at han ville aldri prøve på å kontakte henne . ? Ville hun Anders noe , måtte hun selv anstrenge seg for å komme i forbindelse med ham . Anders ville ikke bevege seg av flekken .

Men det ville være hyggelig om hun og Anders kunne være venner i det minste . Alt ville bli så mye lettere hvis de bare kunne snakke sammen .

" Nå furter du fordi jeg sa det jeg sa ! "

Sverre så misbilligende på henne .

" Du er et stort barn ! Det er det du er , og derfor gjør det ingen ting hva du sa nettopp nå " - for du vet jo ikke hva du snakker om ! " tenkte Barbro verdensklokt .

Men høyt sa hun rolig :

" Ikke vær dum , Sverre . Jeg hadde nesten glemt det du sa . Jeg har fortalt deg før at det er festdag i dag , og jeg sitter virkelig her med fest_tanker , trass i at du trodde jeg satt og furtet . Men det kommer vel av at jeg er så fæl til å rynke pannen når jeg tenker intenst på noe . La oss kose oss , har jeg sagt , og jeg mener det ! "

" Hva tenkte du så intenst på? " ville Sverre vite .

" Ingenting ! " lo hun .

" ... ingenting som du vil kunne forstå , " la hun til i tankene .

Men hvordan kunne hun vel vente at noen skulle kunne forstå seg på tankene hennes så lenge hun selv ikke skjønte seg på dem? "

Det ble sent før Sverre gikk , og like etter at han var gått , kom Gerda hjem .

Hun tittet så vidt inn på kjøkkenet der Barbro dekket frokostbordet . De pleide å dekke bordet hver kveld slik at det sto ferdig til neste morgen . Om morgenen ble det alltid slikt ståk og mas at det var deilig med alt som var unnagjort på forhånd .

Barbro så at Gerda var oppbrakt , men hun sa ikke noe .

Så da Gerda forsvant inn på sitt eget værelse etter å ha sagt et kort god natt , tenkte Barbro bare at alle har vi våre vansker i denne verden .

Barbro visste godt at hvis Gerda ville betro seg til henne , gjorde hun det . Men Gerda likte å sove på en ting , i motsetning til Barbro som som regel alltid måtte buse ut med det som opptok tankene hennes ved første anledning .

Før hun la seg , gikk Barbro inn til Tore som sov rolig med røde roser på kinnene . Han smilte til og med i søvne .

" Han drømmer sikkert , " smilte Barbro og dyttet dynen bedre om ham .

En følelse av dyp og stille ømhet senket seg over henne " en ømhet som visket bort alle tanker både på Sverre og - Anders .

" Kjære , lille gutten min ! " nynnet hun glad for seg selv .

Tore hørte henne ikke . Han bare sov ... .

Neste dag opprant med strålende sol . Det var som om våren hadde gjort sitt inntog for alvor . Alle menneskene Gerda møtte på sin vei til kontoret , så liksom så nye ut i ansiktet .

Den skarpe morgensolen fikk dem til å glippe uvant med øynene . Ansiktene så så merkelig bleke ut " en tydelig kontrast til øynene deres som syntes å ha fått mer farge - mer liv ! ?

Solen avslørte brutalt den kjensgjerning de fleste hadde prøvet å slippe å se i øynene gjennom hele vinteren : - at de trengte nyanskaffelser i klesveien .

Gerda tenkte med et visst vemod på at hun? i alle fall måtte ha noen nye klær . Hun hadde fornyet garderoben sin ganske sterkt i fjor , men den nyheten hun hadde fått bekreftet kvelden i forveien , betydde at hun måtte se å få anskaffet seg noe nytt - noe nytt av en helt ny type - for henne ! ?

Åtteogtredve år var hun , og så skulle hun ha - barn !

Hun hadde følt seg så slapp og nedfor den siste tiden . Men hun hadde tatt det for vanlig vårslapphet . Spist vitaminpiller og ventet på at hun skulle føle en forandring .

Men forandringen uteble , og så forsto hun det plutselig .

" Gerda , du skal ha barn ! " hadde hun fortalt seg selv .

Hun hadde lekt med tanken . Undret seg på hvorledes det ville føles å bære frem et barn " å skulle kjenne at et nytt liv spirte og vokste fra dag til dag ... .

Da gamle dr. Nilsen hadde fortalt henne at hun skulle ha barn , hadde han sett så undersøkende på henne .

" De er ikke ... gift? "

Hun hadde smilt .

Nei , hun var ikke gift , hadde hun sagt .

For sitt indre blikk hadde hun sett barnet " en gutt - ja , hun var sikker på at det måtte bli en gutt . En tro kopi av Rolf ville det bli , og ... .

Plutselig var det som om noe vidunderlig stort overveldet henne , og tårene hadde trillet viljeløst nedover kinnene hennes .

" Men De må da ikke gråte ... . "

Hun hadde sett på den gamle legen , og plutselig hadde hun smilt . Han hadde sett så desorientert på henne " som om han trodde at denne plutselige bekreftelsen hadde vært et altfor stor sjokk for henne .

" Jeg visste at jeg skulle ha barn , doktor . Jeg er sykepleierske " " hadde hun lagt til , som om det forklarte alt . Som om bare utdannete sykepleiersker klarte å oppdage at de skulle ha barn .

" Og ... . "

Mer hadde han ikke sagt . Det var sikkert hennes skyld , for plutselig hadde hun sett så lykkelig opp på ham , at han sikkert ikke skjønte det kvekk . Denne følelsen av kommende lykke midt i tilstanden som den var , hadde kommet over henne i en slik grad at hun hadde sagt noe som sikkert forvirret legen enda mer .

" Takk ... " hadde hun sagt .

Hun så tydelig på ham at han var på nippet til å kommentere hennes bemerkning . Men i stedet hadde han tatt frem reseptblokken sin og skrevet ut en resept på noe styrkende . Han trodde sikkert hun var på kanten av hysteri , og i stedet hadde hun følt seg lykkeligere enn på lang , lang tid .

Hun skulle bli mor ! Det var det eneste som betydde noe .

Hun? " en kvinne på snart de 40 - skulle ha barn !

Det var så stort at hun ikke kunne fatte det . Hun hadde alltid ønsket seg et barn - skjønt selvsagt hadde hun aldri engang i tankene forestilt seg at ikke en ektemann skulle høre inn i bildet sammen med mor og barn . Men ... .

Slik var altså livet .

Hun hadde vandret gatelangs i flere timer etter at hun hadde fått bekreftet at hun skulle ha barn .

Hun hadde stoppet utenfor alle forretninger som kunne skryte av ett eneste barneplagg . Hun hadde stått i dype funderinger og betraktet de bittesmå plaggene .

Slike plagg skulle hun snart kjøpe til sitt eget barn .

Men hva ville Rolf si? Hva kunne han si? Han var jo gift ... .

Kanskje nyheten om barnet hun ventet ville vise seg å bli det puffet han trengte for å gå til skilsmisse? Rolf hadde alltid ønsket seg barn ... .

Greta tittet på klokken . Kvart på ti . Venteværelset begynte å bli fullt . Det het at det gikk etter timeavtale , men en rekke "gamle " pasienter stakk innom rett som det var for muligens å få anledning til å snakke med Rolf et par minutter uten at de først hadde uleiliget seg med å bestille time . Som regel kom de inn til ham også .

Uvilkårlig sukket hun . Været var så herlig at venteværelset så dobbelt så grått og trist ut bare fordi hun visste hun ikke kunne gå ut i solen . Trist som hun selv .

Men hun var jo ikke trist . Hun hadde nettopp fortalt seg selv at hun var lykkelig " takknemlig - glad !

Men hun kunne ikke nekte for at hun satt her og var - redd ! Redd for hva Rolf ville si .

Automatisk lot hun blikket gli hen over ansiktene til dem som satt der , idet hun for annen gang så ut på venteværelset den morgenen . Både de ansiktene hun kjente og de som var nye , så så forventningsfullt på henne bare hun viste seg i døren .

" Nå kommer dr. Berg snart , " svarte hun en av de mer utålmodige pasientene . " Han er alltid presis med mindre han må gå i et sykebesøk før kontortid . Men da ringer han alltid , og han har ikke ringt i dag . "

" Men søster , jeg har så liten tid ... . "

Akkurat da hørte hun at Rolf kom . Hun kunne følge hver bevegelse i tankene " nå tok han frakken av og hengte den inn i klesskapet , nå iførte han seg den hvite frakken , nå gikk han bort til vasken , vasket hendene og lot en kam gli gjennom håret og så - så var han ferdig til å ta imot dagens første pasient .

De skulle bare vite alle disse menneskene , tenkte hun i sitt stille sinn , at av alle dere som sitter der ute er det ikke én som trenger så mye hjelp som - søster Gerda !

Da Gerda hadde fulgt den siste pasienten ut og lukket døren vel etter henne , gikk hun inn på Rolfs kontor og satte seg i den stolen som pasientene pleide å sitte i .

" Så var det meg , doktor ... " begynte hun i et forsøk på å være munter .

Hun så at Rolf hadde et trett drag ved munnviken , og midt oppe i sitt altoverskyggende problem , følte hun en dyp trang til å strekke armen ut og glatte ut rynkene i pannen hans , det triste trekket ved munnen hans , og å rette opp det venstre , buskete øyenbrynet hans , som hadde en tendens til å komme i ulage . Han hadde slike bustete , viltre øyenbryn , men det venstre var mer busket enn det høyre .

Stakkars , han var trett ... .

Hun orket ikke å si noe " ikke enda - måtte få litt tid til å tenke ut den beste måten hun kunne få fortalt ham det på . Tenke? Hadde hun gjort stort annet i de siste par ukene? Når hun ikke hadde greidd å komme til et resultat tidligere , hvorfor en så panikkaktig søken etter den rette forklaringen nå? Var det fordi hun ikke kunne tie lenger? Etter at dr. Nilsen hadde bekreftet hva hun tidligere bare hadde trodd , var det med ett blitt absolutt nødvendig å fortelle Rolf hvordan saken lå an .

Samtidig visste hun at så mye avhang av den måten hun fikk fortalt ham nyheten på .

" Rekker du en kopp kaffe før du går? " spurte hun rolig . " Jeg vet du har en rekke sykebesøk i dag , så det kunne kanskje være en idé med et lite pusterom før du fortsetter? "

" Fint , Gerda . Du tenker bestandig på meg ... " svarte han automatisk .

Hun følte at han var langt unna i tankene " i en verden hun ikke kunne trenge inn i - og heller ikke hadde noen rett til å trenge inn i . Men dette at hun elsket ham - ga ikke det? henne rett til å vite hva han tenkte på?

Slik hadde hun spurt seg selv atskillige ganger tidligere når han hadde vært i liknende humør , men erfaringen hadde lært henne at en kvinne ikke har noen rett til å skue inn i en manns sinn , med mindre han åpner veien for henne - lar henne vite hva han tenker på . Og det samme gjelder når det motsatte er tilfelle . Alle har vi en liten plett inne i oss som vi liker å ha for oss selv .

Forresten visste hun at han ville dele tankene sine med henne når tiden kom . Rolf var slik som hun på så mange måter . Begge måtte de tenke rolig over en eller annen ting før de syntes tiden var moden til å fortelle hva de tenkte på .

Øyensynlig var dette noe som angikk henne , for plutselig så han opp på henne , som for å finne trøst .

" Ester prøvde å begå selvmord i natt . For mye veronal ... . "

Gerda følte at hun ble stiv over hele kroppen . Øyeblikkelig tenkte hun på alle marerittene hun hadde hatt ... . Tenk om Ester hadde klart ... .

Hun prøvde å si noe , men munnen føltes så tørr og rar at hun ikke kunne få frem ett eneste ord .

" Jeg føler meg så underlig tom , Gerda , " fortsatte Rolf som i dype tanker .

Heller ikke nå kunne Gerda få frem en eneste lyd . I stedet strøk hun ham forsiktig over håret , prøvde å glatte ut rynkene hans og å fjerne det trette draget ved munnen .

" Hvis jeg ikke hadde hatt deg , Gerda ! Men i og med det som hendte i natt , vet jeg at jeg må bort . Jeg må reise et sted der jeg kan få hvile . "

Rolf stoppet og ble atter sittende som i dype tanker .

" Jeg har i flere år visst at jeg burde se til å komme meg vekk en stund . Men tror du at jeg gjør det? Nei da , jeg kommer , dag etter dag . Jeg prøver å hjelpe dem som kommer til meg . Men meg selv kan jeg ikke hjelpe . Det er vondt når en mann synes synd på seg selv , og det er nedverdigende i aller høyeste grad . Slik er det med meg for tiden . Du er den eneste som holder liv i meg . Uten deg ... . "

" Jeg kan ikke fortelle ham om barnet nå ! Jeg kan ikke ! " gjentok Gerda fortvilt i sitt stille sinn . " Hvordan kan jeg i det hele tatt tenke på å legge mer på skuldrene hans ... . "

" Jeg elsker deg , Rolf ! " sa hun ømt . " Du? er min grunn til å leve ... . "

" Og barnet ... " la hun til i tankene . " Barnet er en ny grunn til at jeg vil leve ... . "

" Gode Gerda ... . "

Han strøk henne varsomt over håret . Det var godt å være i nærheten av Gerda . Hun duftet så rent " duftet av såpe og vann . Ingen dikkedarer . Ingen parfyme . Ikke noe juggel . Hun var ekte , Gerda - ett av de få ekte mennesker som hadde kommet i hans vei .

" Jeg reiser ut på sykehuset etter besøkene mine i kveld , og så henter jeg deg når jeg er ferdig " antakelig ved åtte halv ni_tiden . La oss kjøre en tur i det fine været , Gerda ! La oss forsøke å reise vekk fra problemene våre en stakket stund . Skal vi? "

Gerda bare nikket til svar .

Da? kunne hun fortelle ham om barnet ! Med naturen rundt dem ville hun kunne fortelle om dette nye som skulle skje med henne " dette store som var så stort at hun var redd for å blottlegge det med ord .

Rolf kom først henimot klokken ni . Utålmodig hadde Greta gått frem og tilbake på gulvet , opptatt med sine egne tanker i en slik grad at hun nesten ikke hadde hørt hva Barbro hadde sagt . Hun hadde bare hatt én ting i tankene , Gerda : barnet ... .

" Så fin du er i kveld ! " hørte hun plutselig at Barbro bemerket .

Det var kommet noe nytt over Gerda " noe Barbro ikke kunne definere . Det var ikke bare dette at Gerda hadde kledd seg med mer omhu enn vanlig . Det var som om ett eller annet hemmelighetsfullt lå som en glorie om Gerda .

" Du er så fin , Gerda ! " hadde Barbro gjentatt da Gerda ikke så ut til å høre henne .

" Synes du? " hadde Gerda sagt og sett så glad ut i det samme .

" Har det hendt noe hyggelig? "

Gerda hadde lyst til å le høyt da hun så Barbros granskende blikk . Det var nesten som om hun kunne lese Barbros mange spørsmål : " Har Rolf sagt han skal skilles " skal dere gifte dere - er Ester forsvunnet ut av bildet på en eller annen måte? "

Det var bare én tanke Barbro ganske sikkert ikke så mye som streifet engang ... . Men det var da heller ikke å vente at Barbro ville gjette at hun skulle ha " barn?

" Ikke vær vemmelig , Gerda . Kan du ikke fortelle meg hva du går rundt og er så lykkelig for? Har det hendt noe? "

" Kanskje , " hadde Gerda mumlet akkurat i det hun hørte Rolfs bildør smelle igjen .

Som om hun med ett fikk en snev av dårlig samvittighet , ropte Gerda idet hun gikk ut av døren :

" Jeg skal fortelle deg alt sammen " siden ! "

" Hvor vil du kjøre? " spurte Rolf da hun var vel på plass i bilen .

" Det er det samme for meg , " svarte Gerda , satte seg bedre til rette og prøvde å samle mot til å si det hun hadde bestemt seg for å fortelle Rolf under denne kjøreturen . Men de måtte finne et vakkert sted først ... .

Ingen av dem sa stort på veien ut av byen . Begge hadde mer enn nok å tenke på .

Samtalen han hadde hatt med dr. Gretner på sykehuset der Ester lå , lå som en mare over ham . Men han visste hvorledes saken lå an uten å måtte høre det av dr. Gretner ... .

" Som lege vet De selvsagt hvorledes stillingen ligger an . De vet selv hvorledes det forholder seg med mennesker som lider av manisk_depressiv sinnssykdom ... . "

Samtidig var det som om han ikke kunne bli kvitt Esters ansikt . Esters stivnede , mimikkløse ansikt vedble liksom å stirre tungt , trist og ulykkelig på ham ... .

Med en kraftanstrengelse forsøkte han å riste av seg alle de tankene som nektet å gi ham fred . Han kastet et blikk på Gerda som satt der så trygg og rolig ved siden av ham .

Gerda var altfor god til å leve under de forhold han kunne by henne . Gerda var skapt til å ha en mann og et hjem fullt av barnelatter . Det var det Gerda burde ha . Ikke et billig forhold . Ja , det var det de kalte det , alle disse moralske forstå " seg_på'erne som hadde så lett for å dømme og så vanskelig for å forstå .

Han visste at deres forhold ikke var billig ... . Gerda visste det også . Hvis hun hadde følt at det var tarvelig det livet de hadde sammen , ville hun ikke ha fortsatt med det . Gerda var glad i ham . Han var glad i henne .

Esters forstivnede ansikt seilte plutselig inn i tankene hans igjen " som en hån mot ham , Gerda og - alt . Plutselig ønsket han så intenst at han skammet seg langt inn i sjelen , at Ester hadde klart det hun hadde forsøkt om natten .

Hvis hun var død ... .

Han kunne ikke bli kvitt den tanken , enda han skammet seg like dypt hver gang den fór gjennom hjernen hans .

Men hvis Ester ... .

" Rolf ... . "

" Ja? "

" Nei , det var ikke noe . Jeg bare tenkte ... . "

Hvordan i all verden skulle hun få fortalt ham at hun skulle ha barn med ham?

Rolf , vi skal ha barn ! Nei , det gikk ikke . Rolf , jeg tror vi skal ha barn ... . Nei , hun trodde? det ikke , hun visste? det . Hva ville du si hvis jeg fortalte deg at jeg skulle bli mor?

Nei , nei , nei ... .

Hun visste ikke på hvilken måte hun skulle si det . Tankene tumlet rundt i hennes trette hjerne . Det hadde aldri falt henne inn at noe slikt skulle hende henne ! ?

" Hva er det du tenker på? " spurte Rolf da hun ikke sa noe mer .

" Det er så deilig å komme vekk fra byen " langt , langt vekk fra byen . En blir så lett til sinns ! " svarte hun rapt .

Feiging ! sa hun til seg selv . Det er bare en utsettelse du vil ha . Hvorfor ikke hoppe rett ut i det? Se hvordan han tar det? Han må? jo få vite det en dag . Noe slikt kan ikke skjules . Det vet du da utmerket godt . Si det da vel . Feiging , feiging , feiging !

" Hva ville du si hvis ... . "

" Hvis hva? "

" Hvis ... hvis jeg sa at jeg skulle ha ... barn? "

Bilen fór helt bort på venstre side av veien før Rolf fikk kastet den tilbake i sin riktige kjørebane .

" Hva ... hva var det du sa? "

" Jeg spurte hva du ville si hvis jeg fortalte deg at jeg skulle ha ... barn? "

Så . Nå var det sagt . Nå sto bare dommen tilbake . Bare? Det var jo nettopp den hun var redd for . Det var jo derfor hun ikke hadde orket å fortelle Rolf hvordan det sto til med henne .

Rolf stoppet bilen og ble sittende og bare se inngående på henne .

" Mener du det du sier , eller er det bare et ... tankeeksperiment? "

" Nei , jeg mener det . Jeg skal ha barn . "

" Er du aldeles sikker? "

" Ja , jeg ville vite det sikkert " enten eller - mener jeg , og derfor stakk jeg innom dr. Nilsen på veien fra kontoret i går kveld . "

" Men , Gerda ... . "

Hun sa ikke noe . Ventet bare på fortsettelsen .

" Jeg skjønner ikke hvordan det kunne hende? Hva i all verden venter du at jeg skal si? Du vet jo at jeg er gift . Du vet at Ester prøvde å ta livet av seg i natt . Du vet jeg ikke kan få skilsmisse " i hvert fall ikke på lang tid . Du vet ... . "

" Ja , kjære Rolf . Jeg vet alt det der . Det var jo derfor det var så vanskelig for meg å få fortalt deg det ! Men hva " hva sier du? "

" Det er bare én ting å si , kjære Gerda . Du vet selv at du ikke kan få det barnet ! Jeg har alltid ønsket meg barn , og jeg vil så gjerne ha barn med deg , men ikke under disse omstendighetene . Det er ikke riktig å sette barn til verden som ikke er ønsket . "

" Jeg vil ha barnet , Rolf . Jeg har alltid ønsket meg et barn , men aldri trodd at jeg skulle få noe . Når det nå engang er slik , så ... . "

" Når det nå engang er slik ... " gjentok han . " Men Gerda , du må da innse at det ikke går an ! ? Hva ville folk si hvis du plutselig fikk et barn uten å være gift? "

" Jeg har tenkt på det " tenkt så jeg trodde jeg skulle bli helt gal . Men jeg har kommet til at jeg vil beholde barnet . Om en tid glemmer folk ... . "

" Nei , Gerda , jeg vil ikke tillate at du får barnet ... . "

" Det er da ikke noe verre for meg å være alene med et barn , enn det er for alle dem som blir skilt og sitter igjen med spebarn? Hvis du bare ville hjelpe meg litt økonomisk ... . "

" Ikke snakk slik , Gerda . Det er nå trass i alt ikke bare ditt barn " men vårt ! ? Derfor har jeg litt jeg skulle ha sagt også . Du vet innerlig godt at det ikke er den økonomiske siden ved saken som opptar meg . Jeg tenker på barnet ... . "

" Jeg har bestemt meg for å få barnet , Rolf ... . "

" Men du vil da ikke føde et barn som ikke har en far? "

" Du sa nettopp at det var ditt? barn like meget som mitt . ? "

" Ja , jeg sa det , og jeg mente det . Men jeg vil ikke ha barn utenfor ekteskap . Selv ikke med deg , Gerda . Slett ikke med deg , for med deg ... . Gerda , skjønner du da ikke at jeg er så glad i deg at det gjør vondt langt inn i sjelen bare å tenke den tanken til ende at du vil bære frem mitt barn " utenfor ekteskap? "

" Hvor mange føder ikke barn utenfor ekteskap hver eneste dag? "

" Men de ser ikke noen annen utvei , Gerda . Det er da den letteste sak av verden for oss å få ordnet det silk at barnet aldri blir født? Du vet jo at jeg er lege , og ... . "

" Jo da , jeg vet det , Rolf . " Ingen fare forbundet med en abort så lenge pasienten er i en leges varetekt . " Men jeg vil ikke ha en abortus provocatus . Jeg vil ikke høre snakk om det engang . I mitt stille sinn har jeg foraktet mangen kvinne som har tydd til den utveien . Den letteste utveien i øyeblikket " en utvei som mangen kvinne siden får lide for i mange , mange år ... . Det er ikke så lett , kan jeg betro deg , for en kvinne å vite at hun har vært delaktig i å ta liv . Så lenge vi ikke kan gi liv , skulle vi heller ikke ta liv . Hvorfor synes du at det er helt i sin orden at jeg? skulle underkaste meg en abort , når du selv viser fra deg og konsekvent nekter å hjelpe dem som har kommet til deg og nærsagt tryglet deg på sine knær om hjelp? Du har snakket om din gjerning - ditt kall og ditt løfte . Du har snakket deg varm mer enn én gang når samtalen har kommet inn på det temaet . Du , som sier at du elsker meg - du unner meg en slik skjebne - å bli sidestilt med de mange som tar denne lette bakdøren i bruk ! Du som alltid har snakket om at du må handle i overensstemmelse med din samvittighet som lege ... . Du? har samvittighet til å bli delaktig i å ta bort denne lille menneskespiren - ødelegge dette store som jeg vil skal skje ! Da er du ikke bedre enn en ... morder ! "

Hun gråt . Hun hadde snakket seg varm , og nå kom reaksjonen .

" Ikke gråt , Gerda . Du vet jeg elsker deg " høyere enn jeg trodde jeg kunne elske en kvinne . Det er jo derfor jeg foreslår det jeg sier . Det er til ditt eget beste , tro du meg . Hvorfor vil du nå endelig trumfe dette gjennom når du vet jeg har så mange vanskeligheter å kjempe med som jeg har . Kjære Gerda , vær nå fornuftig . Ikke ødelegg alt mellom oss ... . "

" Så ... jeg ødelegger altså alt mellom oss hvis jeg gjennomfører mitt forsett om å få barnet . Er det det du mener? "

" Ja , Gerda . Dessverre er det det jeg mener . Du må da vel innse selv at det ikke nytter for oss å sette barn til verden så lenge jeg ikke er fri? "

" Du må da ha tatt denne muligheten i betraktning? Det finnes da folk som får barn trass i at de gjør sitt ytterste for å unngå " følger " ? Men kanskje du ikke har tatt disse tankene høytidelig , fordi du er lege og alltid har en utvei for hånden . "

" Ikke snakk slik , Gerda . Du får ikke lov å si noe slikt . Du vet jeg er gladere i deg enn jeg noensinne har vært i et eneste menneske . Du vet at jeg ikke var på jakt etter noe billig eventyr " et tidsfordriv - og derfor behøver du ikke slynge slike beskyldninger mot meg . Jeg tenkte ikke på "følger " og at de eventuelt ville kunne fjernes ... . Jeg visste bare én ting " og det var at jeg var glad i deg . "

" Kanskje er jeg urettferdig , Rolf . Men selv om jeg kan se at det ville være fornuftig på en måte å følge ditt råd , kan jeg ikke . Hele mitt liv har jeg lengtet etter en gang å bli mor . Nå skal jeg bli mor , og jeg akter ikke å gi slipp på barnet mitt av frykt for en skandale ... . Jeg kan reise bort , Rolf " langt , langt vekk , og du behøver ikke å ... . "

" Ikke gråt , Gerda . Vet du , jeg har helt glemt å spørre deg når ... . "

" Jeg er over to måneder på vei , Rolf . "

" Men hvorfor i all verden har du ikke nevnt dette med et eneste ord tidligere? "

" For mange år siden hadde jeg en svulst i underlivet , og derfor gikk jeg lenge og fryktet for at jeg hadde fått en ny svulst . Først da dr. Nilsen fortalte meg i går kveld at jeg skulle ha barn , visste jeg det for sikkert . Jeg har lurt på om kanskje jeg skulle ha barn ... . Men jeg trodde ærlig talt at jeg hadde fått en ny svulst . Jeg hadde så vanskelig for å tenke meg at jeg ... . Uff , jeg er visst helt forvirret , Rolf . Ikke la oss snakke mer om dette i kveld . Vent til vi begge har fått overveid alt sammen grundig . Vær så snill ... . "

" Du har hørt det jeg har å si om dette , og jeg endrer ikke standpunkt . Jeg kan simpelthen ikke . Det må da du også innse? Du kan da ikke være så aldeles urimelig? "

" Kjør meg hjem , Rolf ... . "

" Men ... . "

" Kjør meg hjem ... . "

Hele fjorten dager gikk før Gerda fortalte Barbro om barnet hun ventet . I disse fjorten dagene siden hennes biltur med Rolf , hadde hun fortsatt på kontoret med sine mange plikter som om ingenting var hendt .

Merkelig nok hadde ikke Rolf nevnt samtalen deres . Han hadde bare studert henne på en egen , inngående måte . Flere ganger hadde hun sett at han hadde vært på nippet til å si noe " ett eller annet - hun visste ikke akkurat hva , bare at det angikk barnet hun ventet . Men så hadde han knepet leppene sammen uten at en lyd hadde kommet frem . " Som en gullfisk som snapper etter luft , " hadde hun tenkt for seg selv .

I alle disse fjorten dagene hadde de ikke snakket fortrolig sammen en eneste gang . De få stundene de hadde vært alene , hadde de snakket om alt og intet " om ting som slett ikke betydde noe - som om de absolutt måtte snakke om ett eller annet , bare for å dekke over det de begge tenkte .

Det var som om de var hverandres nærhet så uhyre bevisst , og likevel var de nesten blitt fremmede overfor hverandre . Det var som om barnet hun ventet hadde gjort dem til to helt nye mennesker , som ikke lenger kunne finne tilbake til den atmosfæren som hadde hersket mellom dem før .

Etter disse fjorten dagene sto Gerda fremdeles ved det hun hadde sagt til Rolf hin minneverdige aften - at hun ville beholde barnet . Hun hadde gått ut fra at han ville komme tilbake til barnet ved hver gitte anledning , og derfor hadde hun samlet opp en hel rekke nye argumenter for hvorfor hun ikke kunne annet enn føde barnet . Men alle disse argumentene var helt nytteløse så lenge Rolf ikke brakte barnet på tale .

Dette at han ikke sa noe , var noe hun ikke hadde regnet med . Derfor visste hun ikke riktig hvordan hun skulle ta situasjonen .

Samtidig gikk hun der og visste med seg selv at Rolf bare ventet på at hun skulle gi etter for hans ønske , og at han var psykologisk forutseende nok til å vite at denne tausheten hans var mer veltalende enn mange ord .

Den fjortende dagen sprakk det også for henne .

Hun hadde nettopp lukket døren etter ettermiddagens siste pasient . Hun visste Rolf ikke skulle ut i noe sykebesøk etter kontortid , og derfor følte hun at endelig en gang skulle hun få luft for tankene sine .

" Rolf ... . "

" Hm ... . "

" Nå har denne tausheten din fått meg dit du ønsket . Jeg må? snakke ut med deg . Jeg må ordne fremtiden for meg og barnet . "

" Så ...? Du har altså bestemt deg for å beholde det? "

" Ja , Rolf . Jeg kan ikke annet . Jeg har tenkt og tenkt , og dette er hva jeg er kommet til . Jeg er en kvinne på snart de 40 . Dette er min siste sjanse til å bli mor . Jeg tror nemlig ikke at jeg kommer til å møte en mann som vil komme til å bety det samme for meg som du har betydd . Jeg er kanskje romantisk av meg , men likefullt er jeg realist på bunnen av mitt hjerte . Kanskje er jeg egoistisk . Jeg vet ikke riktig . Men jeg har kommet til at jeg simpelthen ikke kan annet enn få dette barnet . Jeg har alltid lengtet etter å bli mor . Vel å merke ikke under disse omstendighetene . Men når det nå engang er slik ... . "

" ... så mener du at du har rett til å føde barnet på trass av all konvensjon , trass i alt folk vil tenke og si , trass i at du vet at barn født utenfor ekteskap må gjennomgå mye vondt . Trass i alt vil du føde et barn , slik at du kan tilfredsstille din egen egoisme - ditt krav om å bli kvinne fullt ut . Ja , jeg forstår ... . Alt kan du ofre - bare ikke dette . Når det kommer til stykket , er det forresten heller ikke du? som kommer til å lide mest på grunn av denne beslutningen din , men ... barnet . Du var inne på noe da du sa at du kanskje var egoistisk . Jeg går videre . Jeg sier ikke at du kanskje? er egoistisk . Jeg sier du er? det . Bunnløst egoistisk . Du setter deg selv og meg i en svært vanskelig situasjon , vet du . "

" Deg? Men kjære Rolf . Du behøver ikke å frykte . Det synes nå engang ikke på en mann at den han er glad i " eller har vært glad i - skal ha ... barn? Det er da kvinnen som går rundt som et levende bevis for hva hun har gjort . Hvorledes kan så barnet sette deg? i en vanskelig situasjon? Tror du at jeg akter å gå rundt og fortelle på gatehjørnene at det er du? som er far til mitt barn? Tror du jeg akter å gjøre livet vanskeligere for deg enn det er? Det jeg ber om , er ganske enkelt at du hjelper meg over den økonomiske kneiken til barnet blir født . Jeg skulle ønske jeg var i en slik finansiell stilling at jeg kunne blåse i hjelp . Men jeg er dessverre ikke slik stilt at jeg har anledning til å være stolt . "

" Selvfølgelig skal jeg hjelpe deg , Gerda . Men kan du ikke " vær så snill - tenke over hva du gjør . Sett deg for alvor inn i hva du akter å utsette deg for ! Tenk på barnet ! "

" Det lyder så vakkert når du sier " tenk på barnet " ! Men når det kommer til stykket , er det vel det jeg tenker på? Det er ikke bare den kjensgjerning at jeg aldri mer vil få en sjanse til å få barn hvis jeg lar denne anledningen gå fra meg , som har fått meg til å bestemme meg for å få barnet ! Det er også det jeg nevnte for deg forleden . Vi har ingen mulighet for å gi liv , og derfor skulle vi heller ikke ta liv . Jeg orker ikke å tenke på at jeg skal være delaktig i å ta liv . "

" Du verden hvor naiv du er , Gerda . Som sykepleierske ... . "

" Ja , som sykepleierske . Som tusen sykepleiersker har jeg sett nok av denne verdens tragedier . Jeg vikarierte en kort tid på et sinnssykeasyl , og der så jeg ting som siden har kommet tilbake til meg med mer enn ønskelig tydelighet . Jeg husker særlig en kvinne . Hun var i begynnelsen av 40-årene . Hun hadde gått gjennom en abortus provocatus som ganske ung , og siden fikk hun en så sterk skyldfølelse at den til sist tok knekken på henne . Hun endte på asyl . " Hvor er barnet mitt? Hvem har tatt barnet mitt? " gjentok hun dagstøtt omtrent . Plutselig kunne hun fare opp i et uhyggelig sinne og slå ut etter den som var i nærheten , i den forvissning at vedkommende hadde tatt barnet hennes . Jeg tror ikke jeg er disponert til å ende på et slikt sted , men jeg vet likevel at jeg ville lide resten av mitt liv hvis jeg ... fjernet barnet . Jeg vet om en ung pike som også gikk til den utveien . Hun var forlovet og skulle ha barn med sin forlovede . Men noen hadde sagt at hun hadde vært utro , og så ville han ikke vedkjenne seg det barnet hun bar . Hun gikk til en såkalt klok kone , og fikk fjernet problemet nesten med døden som utfall . Etterpå ble hun og hennes forlovede venner igjen . De giftet seg og hadde det stort sett godt . Men hun greide ikke å glemme det hun hadde gjort . Hun orket ikke å få barn etter den opplevelsen . Hver gang hun gikk forbi en forretning med barnetøy , tenkte hun på det barnet hun skulle ha hatt " den gangen . Etter hvert som tiden gikk , begynte hun i tankene å sammenlikne det barnet hun ikke hadde fått , med de barna hun traff på sin vei . - "Så gammel ville mitt barn ha vært i dag " , og " så vilter ... " . Nei , Rolf , det er nok vanskelig for deg å sette deg inn i hvorledes vi kvinner føler , tenker og handler . Men vi er nå engang slik ... . "

" Jeg tenker på barnet , Gerda . Som lege har jeg også sett en del " - blant annet en rekke tragiske tilfelle der barn er kommet til verden uten å være ønsket . Jeg kunne fortelle deg mye , men jeg skal spare deg . Hvis du først har bestemt deg for hva du vil gjøre , kan jeg ikke gjøre annet enn ... . "

" ... enn hva? "

" Trekke meg ut og vekk fra alt sammen . Ester er på sykehus " sinnsyk - som du vet , og du - du er forsyne meg blitt aldeles splitter pine gal ! Jeg har alltid sett på deg som noe av det mest solide som fantes i denne verden , og ikke ett eneste øyeblikk ville jeg i fantasien engang ha kunnet forestille meg at du skulle ta situasjonen på denne måten . Jeg føler meg simpelthen - hjelpeløs . Jeg hadde aldri tenkt meg muligheten av at noe slikt skulle skje , men jeg tror nok at hvis den tanken hadde streifet meg , hadde jeg gått ut fra at du ville ha oppført deg - normalt ! "

" Normalt? Hva mener du med det? Du må virkelig tilgi meg , men plutselig er det som om hele den verden jeg trodde på , er blitt snudd helt opp ned . Jeg har heller aldri tenkt at jeg skulle komme i en slik situasjon som denne . Men jeg har nå engang kommet i den , og derfor " siden det er meg? det går ut over i alle tilfelle , enten jeg bestemmer meg for det ene eller det andre , så må dog i all anstendighets navn valget være mitt ! ? "

" Jeg synes du sa at du ikke hadde råd til å være stolt , og så brisker du deg opp som jeg_vet_ikke_hva , og snakker om at valget må være ditt . ? Jeg er også en partner i denne saken , som du vet , og derfor ... . "

" Nei , Rolf , la oss holde opp å trette . Jeg orker ikke dette mer . "

" Du har rett . Vi oppfører oss simpelthen tåpelig . Jeg gir deg enda en anledning til å tenke saken grundig igjennom . Hvis du fremdeles er sikker på at du vil ture frem som hittil , ville jeg sette pris på at du ikke kom på kontoret i morgen . "

" Med andre ord , Rolf : Hvis jeg ikke bestemmer meg innen i morgen til å gå med på det du mener er riktig , er ... er alt ... slutt? mellom oss? "

" Ja , Gerda . Du skjønner jeg orker ikke denne påkjenningen mer . Jeg har så altfor mange påkjenninger om dagen . Jeg er trett og lut lei av en mengde ting som livet byr på for tiden . Kan du da ikke prøve å forstå meg " litt? i det minste? "

" Jeg forstår både deg og meg , Rolf , " svarte Gerda stille . " Det er nettopp det som gjør alt så vanskelig ... . "

Barbro brukte nesten de samme ordene da hun fikk høre at Gerda skulle ha barn , og at Rolf ville hun skulle ordne saken på den behageligste måten for dem begge .

" Jeg skjønner dere begge så godt , ser du , " sa Barbro .

Da Gerda ikke sa noe , fortsatte Barbro og lot som om hun ikke la merke til at Gerda kjempet tappert mot tårene .

" Det er da en utsøkt ekkel situasjon å komme i også , Gerda . Når barnet er født , kommer du med andre ord i nesten den samme stillingen som jeg er i nå . Det vil si , du får kanskje et skikkelig underhold fra Rolf , mens jeg må slite for å få noen lusne kroner dradd ut av Anders' lommebok . Og likevel " trass i at du kanskje - jeg sier kanskje , ? Gerda - økonomisk kommer i en annen klasse enn jeg ville ha vært i hvis jeg ikke hadde jobben min - ville jeg ikke ha byttet med deg . Det er nå engang ikke så forferdelig hyggelig å være ugift mor , og det er slett ikke så hyggelig å være illegitimt barn heller ! Du kan takke stjernene for at dette ikke hendte deg for 50 år siden - eller bare for 20 år siden . "

" Men , Barbro . Jeg vil ha barnet . Ved å få barnet slipper jeg å tenke på en fremtid uten noen som liksom tilhører bare meg . Jeg er for gammel til å vente meg mer romantikk eller kjærlighet av livet . Min kvote var ikke stor , som du forstår . Og den kvoten regner jeg med er oppbrukt . Jeg hadde min forlovede , og jeg opplevde Rolf . De fleste ville vel si at jeg burde ha vært glad om Rolf aldri hadde kommet inn i mitt liv . Men jeg er ikke enig med dem . Du? forstår at jeg mener det , når jeg sier at jeg er oppriktig glad i Rolf , ikke sant , Barbro ! Du? tror ikke jeg planla dette barnet for å få ham i saksen? Det er nemlig det? mange vil si , og så vil de trekke på skuldrene og si at " stakkars , hun gjorde nok regning uten vert " . "

" Men , Gerda , hvordan kan du komme på slike tanker? Har du forresten noengang hørt om en lege som har måttet? gifte seg , som det heter? Nei du . Hadde ikke du nevnt det , ville jeg ikke engang i min villeste fantasi ha tenkt meg at du i det hele tatt kunne ha pønset ut en slik løsning på ditt forhold til Rolf . "

" Men , Barbro , siden du har slike høye tanker om meg , må jeg også være helt ærlig overfor deg . Den tanken har virkelig streifet meg i det siste at Rolf når barnet " hans? barn - skulle komme til verden , ville bryte med Ester og gifte seg med meg for å gi barnet en far . Selv om jeg måtte vente i årevis , skulle jeg med glede vente - bare jeg visste at ventingen resulterte i ekteskap ! "

" Det er da noe helt annet , Gerda ! "

" Jeg har mer på hjertet , Barbro . Du vet jeg har fortalt deg at jeg mange ganger har ønsket av all makt at Ester var " død? I det siste har jeg ønsket det mer innerlig enn noensinne . Jeg vet det er stygt å ønske livet av et menneske - og enda et sykt? menneske . Men hadde ikke hun vært sykelig , og hadde ikke Rolfs ekteskap vært så ulykkelig i alle år , hadde Rolf hverken søkt eller funnet trøst hos meg . Rolf er ikke av den typen som samler på kvinneskalper , og jeg er heller ikke akkurat hva du kan kalle mannfolkgal . Jeg har utmalt meg i tankene hvor lykkelige vi ville kunne bli , Rolf , barnet og jeg . "

" Men ... Ester? Du gjør bare vondt verre med å tenke på denne måten , Gerda . "

" Kan du da ikke skjønne at jeg ønsker en gang å bli i stand til å eie Rolf på lovlig vis . Ikke bare i smug " et stevnemøte her , og noen stunder på kontoret hans eller hjemme hos ham når han er alene - ikke noe slikt , Barbro , men noe ekte , noe jeg kunne vise all verden ! Jeg er så aldeles borte vekk i den mannen at jeg ikke kan noe for at jeg tenker som jeg gjør . Men når jeg nå engang ikke kan få Rolf på denne måten , så la meg i hvert fall få føde hans barn ! "

Gerda klarte ikke å holde tårene under kontroll og brast i krampegråt .

" Jeg vil ha Rolfs barn ... . "

" Ja , ja , vennen min . Ingen kommer til å ta barnet fra deg mot din vilje . Ta det med ro . Gå nå og legg deg , så skal jeg komme inn med noe varmt til deg . Vil du ha sjokolade ... eller kanskje litt rødvinstoddy? "

" Rød_vins_tod_dy " " hikstet Gerda , reiste seg lydig som et barn og gikk inn på værelset sitt .

Rødvinstoddy !

Barbro kom plutselig til å tenke på Sverre . Sverre og rødvinstoddy hørte liksom sammen .

I det siste hadde hun ikke sett stort til ham . Han hadde så mye å gjøre , sa han . Og Barbro lot som om hun trodde på det . Heldigvis hadde hun vært mer enn travelt opptatt selv , så hun hadde ikke fått tid til å ta seg noe videre nær av at Sverre ikke hadde så mye tid til å se henne lenger .

Det gikk an å arbeide " og å arbeide godt - nå som Toe var borte .

" Se det , ja ! Nå har De fått den samme gamle svingen over det De skriver ! " hadde redaktør Lund sagt allerede da den første siden hadde kommet ut etter at Toe var forsvunnet .

Barbro hadde ikke sagt noe , men hun visste at Lund hadde rett . Alt var falt tilbake i de gamle foldene ... .

Tankefullt satte hun på vann , og sto og stirret på det helt til det begynte å boble . Så tok hun frem to glass , helte rødvin i glassene , hadde sukker i , og satte så en sølvskje i hvert av glassene slik at de ikke ville sprekke når hun helte det varme vannet oppi .

" Barbros spesial " pleide Sverre å kalle dette fluidumet , og så lo han alltid som om han hadde sagt en god vits . Men enda var ikke vitsen gått opp for henne ... .

Sverre ! Hva i all verden holdt han på med om dagen? Og så Gerda ... . Nei , hun orket ikke tenke . Hun visste hun måtte forsøke å råde Gerda " hjelpe henne på en eller annen måte - men - på hvilken? måte? Hva kunne hun si?

Skulle hun fortelle Gerda at hun burde lytte til Rolfs råd? Hun som visste hvor uendelig glad Gerda var i barn - til og med i Tore som ikke engang var i slekt med henne - skulle hun be Gerda være fornuftig??

Men hva med barnet når det vokste opp - hvis Gerda holdt fast ved sin beslutning om å få barnet . Når det skulle skrives inn på skolen? Og siden ... "Hva er din far , da? " ville de andre spørre . " Faren min kan ... " og så ville de skryte av sine fedre , for det var nå gjerne fedrene barna skrøt av ... .

Mødrene slet seg nesten i hjel for å hjelpe barna til å vokse opp til sunne , hele? mennesker , men det var likevel fedrene barna så opp til og beundret . Mor liksom bare var? der , hun . Mor var bare mor , men far " han var far? han .

Men var det i grunnen nødvendig å råde Gerda? Hadde hun ikke allerede bestemt seg for hva hun ville gjøre? Og hvis hun nå hadde? bestemt seg - slik som hun ga inntrykk av - skulle da hun , Barbro , forsøke å få Gerda til å ombestemme seg?

Nei , nei og atter nei .

Det hadde hun ingen rett til . Avgjørelsen lå i Gerdas hender . Bare Gerda kunne nå fatte den endelige bestemmelsen - hverken Barbro eller - Rolf . Nei , ikke engang Rolf kunne ta avgjørelsen fra Gerda ... .

Gerda satt i sengen sin og Barbro satt på sengekanten - begge opptatt med å drikke rødvinstoddyen mens den var så glohet som mulig - begge langt borte i sin egen private tankeverden .

Det lille reiseuret på bordet ved siden av sengen tikket og tikket minuttene av gårde . Barbro hadde i grunnen aldri lagt merke til at det vesle uret tikket så tydelig - så høyt ! Men kanskje det bare hørtes slik ut fordi stillheten i rommet var så gjennomtrengende at det var som om den var til å ta og føle på !

Tore sov for lengst . Han hadde kjentes så varm ut . Bare han ikke gikk hen og ble syk igjen på toppen av alt det andre . Godt det snart var sommer , slik at han kunne komme vekk fra byen og ut i den friske landluften .

Gerda hadde ordnet med landopphold for henne og Tore hos noen av sine kjente på hjemstedet . Først skulle Tore og Barbro være sammen i 14 dager , og så skulle Tore være alene i en hel måned , og den siste ferieuken skulle så Barbro ta sammen med Tore .

Det var Gerda som hadde kommet til unnsetning der også . Barbro hadde ikke ant hvordan hun skulle få ordnet med landopphold for Tore . Han likte seg ikke alene på landet . Året før hadde han tilbrakt sommeren på et barnepensjonat , men han hadde ikke trivdes der heller .

" Men du skjønner , Barbro , at hvis dere er sammen i 14 dager først , ordner saken seg av seg selv . Han kommer til å finne så mye som kan fylle dagene hans på landet . Kyr , hester , en svær hund har de forresten også der , og mange andre dyr " sikkert en katt eller to , kanskje kattunger . Så kan du reise til ham hver week_end , slik at han vet at du ikke har glemt ham . Han er jo så stor nå , og jeg tror ikke det skulle bli noen vanskeligheter med en slik ordning . På toppen av alt kan han glede seg til den uken dere skal være sammen igjen på slutten av sommeren . "

" Du er ... . Ja , jeg mangler ord for hva du er , " hadde Barbro svart , og Tore hadde blitt overbegeistret over planen .

" Er det virkelig sant at det er både hester , griser og sauer der? " hadde han spurt og nesten trippet av utålmodighet fordi de ikke kunne reise med en eneste gang .

" Visst er det det , gutten min , og mange andre dyr også . Hvis du oppfører deg riktig pent , får du kanskje være med opp på sæteren en dag også , og hvis du er riktig , riktig? snill , får du kanskje melke geitene ! "

Barbro ble brått revet ut av sin egen tankegang da Gerda forsiktig satte det tomme glasset fra seg , så opp på henne og spurte :

" Si meg helt ærlig , Barbro , er? det så forferdelig av meg at jeg ønsker meg dette barnet? Hva ville du ha gjort i mitt sted? "

Barbro satt lenge i dype tanker før hun svarte . Ja , hva ville hun ha gjort hvis hun hadde vært i Gerdas situasjon? Ville hun hatt mot til å trosse all konvensjon , medborgernes fordømmelse og folks nedlatende skadefryd og kanskje " medynk? Ville hun ha hatt mot til å fortelle hele verden at "jeg vil ha mitt barn " " slik som Gerda aktet å gjøre? Ville hun ...? Mon tro om hun ikke ville ha vært for feig , for spikret fast i vanlig oppfatning av hva som går an , og hva som ikke går an , til å ha hatt mot til å sette seg opp mot alt og alle ... .

" Helt ærlig , så vet jeg ikke , Gerda . Men i grunnen er det vel nytteløst å prøve å sette seg inn i en situasjon som en ikke har noen forutsetning for å kunne bedømme . Det er bare den som er midt oppe i den som vet best hva hun eller han må? gjøre . Jeg tør ikke påta meg det ansvaret å råde deg til noe som helst , Gerda . Du skjønner , jeg er så glad i deg , at jeg ikke tør risikere at du skal gjøre ett eller annet og siden bli i stand til å dadle meg fordi jeg rådet deg ! "

Akkurat da ringte telefonen .

Barbro så at Gerda fór sammen , og hun syntes nesten at hun kunne høre tankene hennes : " Tenk om det er Rolf ! "

Men det var ikke Rolf . Det var Sverre .

" Barbro? Morn du . Jeg har alle tiders nyhet å fortelle deg ! Jeg er så glad at jeg nesten ikke kan tro det er sant ! "

" Så ...? "

" Så ...? " gjentok han plutselig alvorlig på den andre siden av ledningen .

Barbro ville så gjerne høres både glad og spent ut , siden Sverre for en gangs skyld hørtes så opprømt ut , men hun kom seg ikke til å si noe annet enn " så ...? " om igjen .

" Du høres ikke det minste spent ut ! "

Plutselig ble hun sint . Hun kunne ikke forklare hvorfor hun ble sint . Hun simpelthen bare ble det .

" Men jeg kan da ikke stå her og spille heller , Sverre ! Spille glad eller spent , mener jeg , så lenge jeg ikke aner hva du snakker om " hvorfor du er så glad ! Ville det ikke være bedre om du fortalte meg hva som er hendt , og så kunne du la meg få bli glad etterpå - når jeg har hørt nyheten? "

" Men kan du ikke gjette ! Du må da vel forstå hva jeg sikter til? "

Han hørtes så skuffet ut , og i og med at Barbro følte hun la en demper på hans begeistring ved å være som hun var , ble hun merkelig nok dobbelt så ergerlig . Mest på seg selv , men det gikk ut over ham .

" Jeg er ikke i humør til å gjette i dag , Sverre . Kan du ikke like godt fortelle meg hva det er? "

I et forsøk på å være sitt gamle jeg , la hun til , påtatt muntert :

" Hva nøler I efter , Herre Konge? "

Men hun hørte selv hvor platt det lød , og da måtte det sikkert ha hørtes enda dummere ut for Sverre .

" Jeg har vunnet ! Jeg har vunnet arkitektkonkurransen ! Jeg tenkte jeg skulle ha ventet til du fikk se det i din egen avis i morgen , men så orket jeg ikke å holde inne med det ! "

" Å , så ... så ... . "

Plutselig skammet hun seg over at hun var så vemmelig mot ham i et slikt stort øyeblikk , og med en kjempesats hoppet hun uti :

" Så kjempefestlig , Sverre ! Gratulerer ! Men var det ikke det jeg sa? Tenk hva dette kommer til å bety for deg . Jeg skal fortelle det til Gerda med en gang ! "

" Vent ! " ropte han . " Kan jeg ikke heller stikke over og så kanskje vi kan gå ut og feire det? Hva sier du , Barbromor? "

Barbromor ! Det var et dumt kjælenavn , men Sverre hadde rett som det var kalt henne det i begynnelsen . Hun hadde håpet så mange ganger forgjeves på at han skulle kalle henne det igjen . Men når hun nå endelig hørte det , var det som om det ikke betydde noe for henne lenger .

" Nei , Sverre . Jeg orker ikke å gå noe sted i kveld . Jeg er så fryktelig trett , så jeg tror det er best jeg går og legger meg . La oss heller feire dagen din en kveld vi begge er opplagt? "

" Ja , ja , som du vil ... "

Men han kunne ikke skjule hvor skuffet han var da han ønsket henne god natt og la på røret ... .

" Var det Sverre? " spurte Gerda da Barbro atter var inne på værelset hennes .

" Ja , " svarte Barbro kort .

" Ville han at dere skulle gå ut? "

" Ja , " gjentok Barbro , og så la hun til : " Du skjønner , han har gått av med seieren i arkitektkonkurransen ! Det rare er at jeg som hele tiden trodde at jeg skulle føle meg så forfengelig glad og stolt på Sverres vegne hvis han vant den , jeg føler ... jeg føler ingen verdens ting . Jeg er tom . Helt tom . Det verste var at jeg ikke engang greide å late som om jeg var begeistret . Jeg aner ikke hva det er som går av meg ! "

Nei , Barbro skjønte ærlig talt ikke hva det gikk av henne . Her hadde hun gått og savnet Sverre , lurt på hva han holdt på med , og når han nå endelig ringte og attpå til fortalte henne at han hadde vunnet , ble hun ikke glad engang !

En liten stund opptok Sverre tankene deres . Plutselig sa Gerda :

" Vet du , Barbro , jeg har gått og lurt på om Sverre kanskje ville komme til å vente for lenge med å si noe som kunne gi deg håp om en felles fremtid med ham ! Det er så rart med oss kvinner . Vi liker å ha noe å se frem til " noe å glede oss til . Vi går der og venter at ett eller annet skal skje . Ofte må vi vente så lenge at vi - når vi endelig står ved målet og ventetiden er over - plutselig oppdager at vi ikke føler noe som helst av det vi trodde vi skulle føle når den tid kom . Du er impulsiv , og Sverre er rolig . Dere utfyller hverandre , men ... . Jeg har vel kanskje ingen rett til å snakke om ditt forhold til Sverre , men jeg tror at hvis han skal ha noen sjanse til å holde på deg , må han handle hurtig . Ellers vil du for lengst ha gått trett av ham ! "

" Jeg har gått og tenkt på det samme . Hvert år på denne tiden føler jeg at jeg våkner opp til nytt liv , og hver vår venter jeg at noe skal skje . Jeg liksom lever med den forvissningen at noe vil? skje , og som regel skjer ett eller annet også " kanskje ikke alltid noe som har noen varig verdi , men noe skjer ! ? "

" Jeg lurer forresten på om du er virkelig glad i ham , eller om du fortsetter med å være sammen med ham fordi du synes han ville passe til ektemann for deg og far for Tore? Ikke bli sint fordi jeg sier det , Barbro ! Jeg mener ikke å være vemmelig ! "

" Nei da , jeg er ikke sint . Jeg er ikke riktig klar over om jeg er glad i ham eller om det er " slik du sier . Men en dag går det vel opp for meg ... . "

Barbro reiste seg opp , gikk ut på kjøkkenet og varmet vann til en toddy til . Hverken hun eller Gerda var i humør til å sove .

Da Barbro kom inn på Gerdas værelse igjen med en ny rykende toddy til hver av dem , tok de automatisk opp samtalen der de hadde sluttet da Sverre ringte .

" Jeg ventet i grunnen ikke at du skulle kunne gi meg noe råd , Barbro " bare fortelle meg hva du ville ha gjort i mitt sted . Du har rett i det du sier om at ikke noe annet menneske kan ta min avgjørelse for meg . Men det er en stor hjelp bare å kunne ha en å betro seg til . Innerst inne føler jeg meg så redd , skjønner du , så redd og så usigelig alene . Det er ensomheten jeg er reddest for , så merkelig det enn kan høres . Og så lurer jeg på om det er denne redselen for å bli ensom som driver meg til å gå frem som jeg gjør . Et barn vil gi meg noe å leve for ... . "

" Jeg vet det høres dumt ut , men prøv å sove ! Du har sikkert ikke sovet en hel natt på lenge " men balet med en masse forvirrende tanker . I morgen kan du tenke klarere , skal du se . Om kvelden virker alt så mye verre enn om dagen . "

" Kanskje du har rett , Barbro . Takk " takk fordi du hørte så tålmodig på alle mine problemer . "

Hun var redd for ensomheten ! hadde Gerda sagt . Var ikke alle redde for å bli ensomme? Var det ikke derfor menneskene søkte hverandres selskap for på den måten å lukke ensomheten ute?

I tidenes morgen hadde mennesket blitt delt , sa et gresk sagn . Og siden hadde den ene delen søkt sin gjenpart og fant ikke hvile før de atter var forenet .

Det var et vakkert sagn . Det var forresten Anders som hadde fortalt henne det , og de hadde sett på hverandre og følt at de tilhørte hverandre " at de begge hadde funnet hverandre og blitt ett , fordi de var blitt skapt til? og for? hverandre .

Anders !

Også Barbro visste hva ensomhet ville si - trass i at hun hadde Tore og en jobb hun gikk opp i med liv og sjel .

Nei , et barn var ingen garanti mot aldri å bli ensom . Ingen kunne kjøpe seg garanti mot ensomheten - ikke engang om kjøpesummen var - et barn !

Når det kom til stykket var det dette med ... gjenparten ... .

For første gang på lang tid forsov Barbro seg . Det var Tore som vekket henne . På bare ben hadde han listet seg inn til henne , og mens hun enda var langt borte i søvnens verden , hvisket han forsiktig :

" Mor ... . "

Hun spratt opp " lys våken med ett .

" Neimen , Tore , du må ikke gå rundt på det kalde gulvet uten tøfler ! " var det første hun sa .

Plutselig følte hun seg så skamfull , fordi hun alltid skulle skjenne på den som sto henne aller nærmest i denne verden . Men han hadde kjentes så varm ut kvelden i forveien , unnskyldte hun seg med , da hun så at Tore plutselig så så liten og forsakt ut .

" Kryp opp i sengen min , vennen min , så fryser du ikke , " la hun derfor vennlig til , og la i det samme merke til hvorledes det vesle ansiktet hans lyste opp fordi hun hadde snakket til ham på en kjærlig måte .

" Kan jeg ...? Men skal du ikke stå opp , mamma? "

Opp? Hun var så vant til at Gerda var morgenfuglen der i huset at hun slett ikke hadde tenkt at det kunne være så sent som det var .

Halv ni? Men hva i verden holdt Gerda på med .

Med ett kom alt tilbake til henne . Samtalen kvelden i forveien . Gerda som skulle ha barn , og som ville ha det , og Rolf som ikke ville at hun skulle få det .

På et blunk var hun ute av sengen idet hun kastet et lengselsfullt blikk på den varme dynen som Tore lå og gjemte seg under , mens han så på henne med store , blå øyne .

" Tante Gerda er ikke oppe enda , " konstaterte han akkurat idet hun gikk ut av rommet sitt og forsiktig åpnet døren på klem inn til Gerdas rom .

Gerda sov tungt . Ansiktet var hovent av gråt og Barbro visste uvilkårlig at Gerda hadde grått seg i søvn og antakelig først fått sove ut på morgenkvisten .

Stille listet Barbro seg vekk igjen , og gikk inn i stuen og ringte til avisen , slik at de visste hun først ville innfinne seg senere . Hun ga ingen grunn i telefonen . Bare sa at hun skulle komme så fort hun kunne .

Hun kokte kaffe til seg selv og laget kakao til Tore , stekte speilegg til dem begge , smurte litt ostemat og satte alt på et brett som hun brakte inn til Tore som fremdeles lå stille som en mus og bare koste seg under den varme dynen .

" Gi plass til din mor , unge mann ! " lo hun mot ham . " Vi skal ha frokost på sengen i dag ! "

Tore hylte av fryd . Frokost på sengen var noe han bare fikk når han var syk , og da fikk han den servert i sin egen lille seng . Nå skulle han plutselig få frokost i mors seng !

" Skal du ikke i avisen i dag , mamma? "

Tore skjønte ikke noe av det hele . Det var ikke søndag i dag . Det visste han . Og likevel så det ut til at mor hadde en verden av tid å ta av " hun som alltid forsvant som et lyn om morgenen .

" Jo da , Tore " om en stund . Men ikke riktig enda . Tante Gerda er ikke helt frisk , skjønner du , og derfor må jeg være hjemme litt nå på formiddagen . "

" Skal du følge meg til parktante i dag , da? "

Han så forventningsfullt opp på henne .

" Hm , " bare mumlet hun til svar .

Parktante , ja ! Det var alltid Gerda som brakte og hentet Tore " først den gang han var i barnehage , og også siden han begynte å være hos parktante - og hun var blitt så vant til det , at hun slett ikke hadde ofret en tanke på hvordan hun nå skulle legge dagen an . Hun fikk bare stikke nedom avisen en stund , tenkte hun , og så stikke av og hente Tore . Heldigvis var det ingenting presserende som ventet på skrivepulten hennes . Denne ukes kvinneside var ferdig , og den var virkelig god , ? tenkte hun fornøyd , og som dette i seg selv var unnskyldning nok for at hun bare skulle jobbe en liten stund den dagen , følte hun seg på en måte lettet .

Gerda sov da Barbro og Tore gikk hjemmefra , og etterat hun hadde forvisset seg enda en gang om at Gerda sikkert ikke kom til å våkne på en stund , skrev hun bare en liten lapp til henne og la på kjøkkenbenken .

" Jeg har gått med Tore til parktanten , " skrev hun . " Jeg skal bare ned en liten tur i avisen , og så henter jeg Tore på hjemveien . Kjøper med meg middagsmat . "

Det var alt .

Først da hun hadde plasert Tore godt og vel hos parktanten , fikk Barbro tid til å tenke nærmere over de problemer hun måtte forsøke å hjelpe Gerda å løse . Takket være at Gerda sov da hun gikk hjemmefra , hadde hun fått en liten ekstra frist når det gjaldt å finne ut hva hun skulle si til Gerda " hvilket råd hun kunne gi henne når det gjaldt fremtiden .

Men det var sant som Gerda hadde sagt i samtalens løp -

" hva jeg enn gjør , kommer jeg til å lide for det " . Hvorfor var det alltid kvinnen? som skulle lide? tenkte Barbro bittert på sitt eget kjønns vegne .

Tenk at Gerda skulle ha barn ! Barbro hadde aldri tenkt på en slik mulighet . Hun kunne ikke tenke seg noen som var så godt skikket til å være mor som Gerda , men likevel hadde hun ikke noensinne forestilt seg Gerda i den rollen .

Gerda skulle ha barn ! Hun " Barbro - skulle hjelpe henne med utstyret . Gerda hadde ingen annen , så det var klart at Barbro skulle strikke . Det var forresten morsomt å strikke slike småplagg - for de ble en da ferdig med en gang !

Barbro kunne ikke annet enn tenke på den tiden da hun gikk med Tore . Ved tanken på det som engang hadde vært , kom Anders atter så klart for henne . Med et visst vemod tenkte hun på ham og det de hadde hatt sammen , og følte seg bitter mot skjebnen som hadde latt hennes ekteskap ende slik det gjorde .

Hvorfor kunne ikke hun og Anders ha fortsatt å være så lykkelige som de var i den første tiden? Hvorfor skulle alt det vonde komme mellom dem og skille dem på en mer uopprettelig måte enn selve skilsmissen !

Tro hvordan Anders hadde det? Var han også trist til sinns når han tenkte på hvordan det var gått dem og deres ekteskap? Eller var han kanskje lettet over å slippe dette ansvaret med kone og barn ... . Hvis Gerda og Rolf hadde giftet seg og fått barn , ville da deres ekteskap ha hatt bedre forutsetninger til å bli lykkelig enn hennes og Anders' ekteskap? Og hvis Gerdas og Rolfs ekteskap hadde endt i skilsmisse , ville da Gerda ha hatet Rolf og lagt all skylden på ham fordi ekteskapet ble mislykket?

I lang tid hadde Barbro hatet Anders - hatet ham av et helt og oppriktig hjerte . Hele skylden hadde hun lagt på ham ... .

Men så var tiden gått , uke etter uke , måneder og år ... . Og så var hun ikke lenger så sikker på at Anders hadde vært skyld i hele elendigheten . Når det måtte to til å bygge opp et ekteskap - måtte det da ikke også to mennesker til å rive et ekteskap i stykker? Visstnok kunne den ene parten ødelegge ekteskapet mer enn den andre , men hvis den andre var sterk , ville da ikke ekteskapet ha større sjanse for å greie seg?

Hun hadde hverken vært sterk eller tålmodig . Hun hadde trodd at ekteskapsritualet nærmest var et sesam_lukk_deg_opp til en ny verden , og da det viste seg at det ikke ble slik , hadde hun gitt opp - uten i grunnen noensinne å ha forsøkt å gjøre sitt beste .

" Du er en kjempe_idiot ! " sa hun ergerlig til seg selv der hun med raske skritt nærmet seg avisen . " Andre kvinner blir også skilt , men de glemmer det som var trist og begynner forfra igjen . Men du kaver og roter i den samme tankerekken litt vel ofte . Alle mennesker ville tro at du fremdeles var glad i Anders , hadde de visst hvorledes du tenker ! "

Det var vanskelig å konsentrere seg om arbeidet . Hele tiden så hun Gerdas ansikt for seg , bare avbrutt av tanker på Anders . Her levde hun og Anders i samme by , og så hadde de virkelig klart å unngå hverandre i fire år !

" Ring til ham , da vel , " tenkte hun ergerlig .

Hvor mange ganger hadde hun ikke hatt lyst til å ringe til ham ! Ringe til ham for å fortelle ham at hun " angret . Men hun hadde ikke ringt . Heller ikke nå ville hun kunne få seg til å ringe til ham . Hun visste det . Men samtidig var det deilig å kunne leke litt med tanken på hva som ville hende hvis ... .

Hvis hun nå fortalte Anders at hun angret ... . Men - angret hun virkelig? Skyldtes ikke alle tankene på Anders ganske enkelt at hun fra tid til annen hadde hatt litt for mye å stå i med på egen hånd , og var det ikke nettopp fordi hun hadde altfor mye å tenke på for tiden i forbindelse med jobben og Gerda , at hun liksom måtte mane Anders frem i tankene for å hente styrke i dem? Hva var det Gerda hadde sagt om sin forlovede? " Nå er han blitt et vakkert minne " en slags helgen som jeg tar frem når jeg synes jeg har det for vanskelig ... . "

Men Anders og " helgen? Tanken var så absurd at Barbro måtte le .

Likevel - kanskje det var noe i det?

Presis klokken ett satte Barbro hetten på maskinen , rev av kalenderbladet for 16 . april og gjorde seg i stand til å gå .

Det var blitt gråvær , oppdaget hun da hun kom ut på gaten . Hun hadde vært så opptatt med sine egne tanker at hun ikke hadde lagt merke til været engang . Om morgenen hadde det vært disig , men solen hadde vist seg enkelte ganger . Nå var den helt borte , og luften var liksom full av kommende nedbør . Uvilkårlig skuttet hun seg . Det var kaldt . Og hun som hadde trodd at våren var kommet for alvor !

Hun gjorde unna innkjøpene og bestemte seg for å gå inn et sted og ta seg en kopp kaffe før hun gikk for å hente Tore .

Akkurat idet hun skrådde over Karl Johan fikk hun øye på Anders . Han var nesten tyve meter unna , og derfor begynte hun å småløpe for å innhente ham . Så merkelig at skjebnen skulle sende ham rett i fanget hennes , etterat hun sterkere enn noensinne hadde tenkt på å ringe til ham .

" Anders ! " ropte hun på flere meters avstand .

Han bråstoppet , snudde seg og fikk øye på henne .

Hun så at han ikke riktig visste hvordan han skulle ta denne situasjonen " om han skulle være ergerlig eller bare reservert overrasket ... . En velkjent iling av glede fór gjennom henne da hun oppdaget at hun ikke hadde glemt hvorledes han oppførte seg i enkelte av livets situasjoner i hvert fall . Fremdeles eide hun evnen til å se inn i hans indre vesen , tenkte hun glad .

" Mor'n , Anders ! " sa hun da hun kom helt opp til ham , rakte ham hånden og smilte .

" Goddag , Barbro ! " svarte han automatisk idet han trykte hånden hennes .

" Har du det veldig travelt , eller ... jeg mener ... kunne vi drikke en kopp kaffe sammen? Du skjønner , jeg var akkurat på vei til ett eller annet sted for å få slukket tørsten , " rablet hun i vei , som om en lang forklaring var nødvendig .

" Nei , jeg har det ikke travelt , Barbro . "

Jaså , du har det ikke travelt? fortsatte Anders i sine egne tanker . Men du vet selv at du har det travelt " mer travelt enn du trodde du skulle få det noen gang .

" La oss stikke inn på " Blom " , " foreslo han da han merket at Barbro studerte ham inngående fra siden .

Det var greitt med " Blom " , tenkte han . Der inne ville lampelyset skjule de triste dragene hans og den sykelige , grå huden . Der inne kunne de prate og late som om ingenting var hendt , mens vannfontenene rislet som et stille akkompagnement til musikken som strømmet ut fra flygelet .

" Fint , Anders . "

De hadde satt seg og bestilt før samtalen kom i gang . Til å begynne med gikk den veldig tregt . De konverserte hverandre høflig . " Hvordan står det til med deg? " " Fint , takk , og med deg? " " Bare bra , takk . " " Det er kjølig enda , trass i at vi snart har årets første sommerdag " 14. mai . " " Ja , men du må huske at mye kan skje på de tre_fire ukene som er igjen før den tid kommer . "

Slik pratet de frem og tilbake om vær og vind , og så satt de tause " lenge .

Når nå Anders ikke nevnte noe om Tore , skulle da hun snakke om ham? tenkte Barbro . Ville det være riktig av henne å bringe Tore på bane , når Anders ikke så ut til å ville snakke om ham? Men ville det ikke være naturlig om hun som Tores mor ville snakke med Tores far om Tore? På den annen side ville det vel være naturlig om Tores far spurte Tores mor om hvorledes det sto til med Tore , all den tid og stund Tore var hos henne? fortsatte hun sin tankegang .

Mens Barbro satt og tumlet med disse tankene , var Anders opptatt med svært nedstemmende og dystre betraktninger .

Hvor smertelig livet er i grunnen , tenkte Anders . Hvor merkelig at han akkurat i dag skulle treffe Barbro - i dag av alle dager? At hun skulle dukke opp akkurat når han var så langt nede at han umulig kunne tenke seg å komme lengre ned - den dagen han hadde fått bekreftet det han hadde fryktet for i lang , lang tid - at hjertet var nær utslitt og at hans tid var meget begrenset .

Og den dagen hjertet var ferdig - exit Anders .

Dø ! For et fryktelig , hatefullt , grusomt ord !

" De må leve svært forsiktig " ingen tunge middager , ikke alkohol , fred og ro først og fremst , unngå til og med de minste sinnsbevegelser - " hadde blant annet legen sagt til ham , og sett så bekymret på ham med det samme .

Det merkelige var at Anders i grunnen ikke hadde følt noe som helst i det øyeblikket legen hadde sagt disse ordene . Hvis han kunne sies å ha følt noe i det hele tatt , var det nærmest noe han ikke hadde ord for . Det var som om han plutselig hadde stått utenfor seg selv og betraktet seg selv på avstand .

" Så har du altså ikke så lenge igjen , " var det som om han hadde sagt til denne personen som var ham selv .

" Om De bare hadde kommet lenge før ! " hadde legen sagt så bebreidende .

Mon tro hvor ofte han hadde sagt akkurat de samme ordene " eller i hvert fall tenkt? dem - til andre pasienter , både når det gjaldt hjertet og andre sykdommer? Men menneskene er nå engang skapt slik at de er redde for å vite sannheten når den muligens er - tragisk . Det var jo derfor han ikke hadde gått tidligere til lege .

Han var glad han ikke var lege . Det måtte være grusomt å si slikt til disse stakkars menneskene som oppsøkte legen i håp om redning i tilfelle der redning var utelukket . Det måtte være grusomt å lytte hele dagen lang til folks sykdomssymptomer ... .

" Hvordan har ... Tore det , " spurte han brått , og trakk på den ene skulderen i det samme , som om han dermed ristet av seg alle urovekkende tanker .

" Han er frisk og kjekk nå , men han har vært mye syk i vinter , " svarte Barbro , og følte seg så glad fordi Anders hadde brakt Tore på bane .

" Han er en riktig kjekk liten fyr , kan du tro ... " fortsatte hun .

Anders svarte ikke .

Ivrig åpnet hun håndvesken , tok opp lommeboken og la et par amatørbilder foran ham på bordet .

" Ser du , Anders , hvor han likner deg? Ja , han likner meg også , men øynene og munnen er etter deg , haken og pannen likeså . Men nesen er min ! Hårfargen har han også etter meg . "

Anders studerte inngående de to bildene , og etter en lang pause , så han opp på henne og spurte :

" Kan jeg få beholde disse , Barbro? "

" Det må du da gjerne . Jeg har et helt album fullt av Tore snart . Disse to bildene er noen jeg alltid har med meg . På den måten er det som om Tore alltid er hos meg , skjønner du . Nede på kontoret har jeg et vakkert bilde av Tore , innrammet , som står på hedersplassen på skrivepulten min . "

Anders la forsiktig bildene i lommeboken sin , og så ble han sittende i dype tanker .

" Hvorfor sa du så bestemt ifra den gangen at du ikke " ikke ville besøke barnet slik som andre fedre gjerne insisterer på å få lov til i andre skilsmisser ...? " dristet hun seg til å spørre . Hun hadde lurt på det i alle disse årene .

" Det er ikke hyggelig for et barn å være skilsmissebarn , Barbro . Jeg har sett nok av eksempler på det i min praksis , og derfor tenkte jeg at jeg ville spare ham for det . Jeg tenkte at ... . "

Han tidde . Det han hadde tenkt den gang " nå føltes det som om det var en evighet siden - var at når gutten engang ble stor nok til å forstå - håpet han på å få anledning til å lære ham å kjenne . Han hadde ikke engang overfor seg selv prøvd å forklare denne tanken eller å definere motivet for den . Han hadde bare sagt til seg selv at

" en dag ... " . Og nå ville den dagen aldri komme !

" ... at ...? "

" Det var ingenting , Barbro . Jeg er bare så sliten . Du må unnskylde at jeg er så dårlig selskap for deg . Men jeg har hatt så mye å stå i med ... . "

Barbro kvakk til . Det var så uvant at Anders skulle be henne unnskylde noe som helst , og her satt han og ba henne unnskylde at han var trett " som om det noensinne tidligere hadde vært en vanlig foreteelse at han snakket til henne på denne hensynsfulle måten .

" Selvsagt kan jeg forstå at du er sliten , Anders . Sant å si er jeg veldig sliten selv . "

" Ja , du er vel det . Vi får håpe vi får en riktig lang og varm sommer i år , slik at vi begge kan hvile riktig godt ut ... . "

Han hadde tenkt på henne mange , mange ganger i de årene som var gått . Hvis sant skulle sies , hadde han lengtet etter henne mer enn én gang , men så hadde han slått disse dumme tankene vekk og kastet seg over arbeidet i stedet .

Han hadde arbeidet hardt , men ikke engang arbeidet og den glede og avkobling han fant i det , hadde alltid klart å drepe den lengselen han hadde vært fylt av fra tid til annen " lengselen etter Barbro og gutten .

Han hadde vært så sikker på at Barbro ville komme tilbake til ham . Men denne sikkerheten hadde blitt mer og mer avslitt og liten etter hvert som tiden var gått . Da så skilsmissen var et faktum , hadde han visst at Barbro var tapt for ham for alltid .

Barbro hadde det bedre uten ham . Han var for gammel for henne . Tyve år er for mye . Enkelte ekteskap var lykkelige selv om aldersforskjellen var både tyve år og mer , men Barbro var ikke av den typen som passet i et slikt ekteskap .

Barbro var så full av innfall og idéer , så full av ren og skjær livsglede , at det i grunnen ikke hadde vært riktig av ham å binde henne til seg i et ekteskap . Men han hadde elsket henne så dypt ... . Egoistisk hadde han vært i aller høyeste potens . Men han hadde da trodd at Barbro hadde elsket ham også? I hvert fall hadde hun hellig bedyret det mer enn én gang . Og han hadde trodd det , av den enkle grunn at han ville? tro det . Han hadde innsett allerede den gangen at Barbro burde ha en yngre mann .

" Jeg kan ikke skru tiden tilbake , Barbro , enda så gjerne jeg skulle gjøre det . Jeg er mye eldre enn du er . Er du helt sikker på at du vil gifte deg med meg? " hadde han spurt flere ganger i forlovelsestiden .

" Jeg kan ikke tenke meg å gifte meg med noen annen enn deg , din tøysekopp , " hadde Barbro svart . " Jeg vil ikke at du skal skru tiden tilbake , som du sier du gjerne ville gjøre hvis det hadde vært mulig . Skjønner du da ikke at jeg ikke ville ha funnet den tryggheten jeg har funnet , hvis du hadde vært yngre? "

Han hadde trodd henne , fordi han ville tro det var sant . I den første tiden hadde han hele tiden vært fylt av en snikende fryktfølelse for at hun skulle gå trett av ham . Han hadde vært på vakt overfor det minste tegn på at hun kjedet seg i hans selskap " at hun var blitt lei av ham .

Han hadde ikke forstått seg på denne skrivelysten hennes . Fordi han hadde vært på vakt overfor henne , hadde han innbilt seg at Barbro ikke kunne gi opp skrivingen fordi hun ikke fant nok i den verden han ga henne . Til sist hadde han hatet skrivingen hennes - hatet den med et innbitt hat som om han i den så en levende rival !

Først nå innså han at Barbro var født til å skrive , og at hun ville skrive under alle livets forhold fordi hun måtte? skrive ! Det lå henne i blodet , og hun kunne ikke noe for det . Skrivingen var en del av henne selv . Men nå var det for sent . Det gikk ikke an å fortelle henne nå at han skjønte henne og skrivingen hennes .

En gang for lenge , lenge siden hadde han lest et dikt om livet sammenliknet med en vevnad . Vevnadens mønster vevde mennesket gjennom sitt liv . Noen tråder var lyse og andre mørke , fortalte diktet , men alle trådene var nødvendige for å få frem det mønsteret som var blitt bestemt fra tidenes morgen for det mennesket . Men når veven stoppet og vevnaden var ferdig - da? først - ville menneskene forstå svarene på sine mange hvorfor .

Anders ble rent sentimental der han satt . Men det var nå merkelig at han absolutt skulle treffe Barbro i dag , da han praktisk talt hadde fått sin dødsdom , skulle han møte henne som han engang hadde sett på som et levende løfte om liv !

" Jeg er glad jeg traff deg i dag . Du skjønner , jeg har tenkt å sette av en sum i Tores navn , Barbro . Jeg vet jeg ikke har vært noen far for ham hittil , og nå vil jeg gjerne gjøre det godt igjen " hvis det er mulig , da . Han er min nærmeste arving , vet du , men hvorfor vente til jeg er borte med å la ham få noen kroner? Jeg ordner selvfølgelig papirene slik at du kan ta ut de pengene du trenger , for det er dyrt å ha barn , og det er vel ikke så greitt for deg alle ganger , kan jeg tenke meg . "

Barbro fikk ikke frem ett eneste ord . Før hun kunne få tatt seg sammen , kjente hun at tårene rullet fritt nedover kinnene hennes .

Hele samtalen med Anders var så helt annerledes enn hun hadde kunnet tenke seg den , og det skal være visst at hun mange ganger hadde forespeilet seg hvordan en slik samtale ville arte seg " hva hun? ville si og hva Anders? ville si ... .

I tankene hadde hun lurt på hvorledes hun mon ville oppføre seg , hva hun ville fortelle Anders og hva hun ville holde for seg selv .

Og nå satt de her , og Anders var så helt annerledes enn hun hadde tenkt han ville være . Selv var hun også fullstendig annerledes enn hun hadde trodd hun ville være .

" Men , Barbro , du må da ikke gråte ! "

Anders la hånden sin et lite øyeblikk over hennes , men trakk den så skyndsomt tilbake .

" Har du kanskje ikke bebreidet meg mangen gang fordi jeg gjorde så lite for deg og gutten " jeg? - en mann i min? stilling? Ikke nekt for det , Barbro , for jeg ser at jeg har rett . Hele ansiktsuttrykket ditt forteller meg det . Du har nå alltid vært som en åpen bok også . I hvert fall har jeg alltid kunnet lese tankene dine . "

" Jeg har bebreidet deg , Anders . Det er sant som du sier . Men " jeg vet ikke hvordan jeg skal få sagt det - jeg hadde aldri trodd at ... . "

" ... at jeg ville forandre meg til det bedre , mener du? "

" Nåja , kanskje kan det sies på den måten også . Det skremmer meg litt . Fordi du er så ... så ... . "

" ... annerledes? "

" Ja , annerledes . Er du ... syk? "

For annen gang siden de hadde truffet hverandre for bare vel en times tid siden , la Anders merke til at Barbro gransket ham inngående " trekk for trekk , og han var glad for at de hadde valgt dette stedet med sitt gullige lampelys som nådig skjulte den gustne fargen huden hans hadde fått i den siste tiden .

" Jeg ... syk? Nei , hvordan kan du tro det? "

Nei da , sa han kynisk til seg selv , han var ikke syk , han var bare dødsdømt !

" Du ble så stille med en gang , Anders ! "

Han tok seg sammen med et rykk , så på henne og greide virkelig å fremkalle et noenlunde normalt smil .

" Du er nå rar også . I stedet for å bli glad over at jeg øyensynlig er blitt et bedre menneske , sitter du der og plager deg selv med alle mulige og umulige spørsmål . Jeg er virkelig glad fordi jeg traff deg , Barbro , og jeg ville så gjerne at vi skulle prate hyggelig sammen . I grunnen er vel vårt møte noe som burde feires " om så ikke med annet enn med godt humør? "

" Du kan da vel skjønne jeg er glad over " forandringen , Anders , og veldig - takknemlig . "

" Du har ingen grunn til å takke meg . Prøv heller om du kan tilgi meg fordi jeg ikke har gjort dette for lenge siden . Men la oss nå snakke litt om deg , Barbro . Jeg har tenkt på deg ofte i disse årene , og ad omveier har jeg hørt en god del om deg . Vi lever i en liten og svært gjennomsiktig by , som du vet . Det er ikke til å unngå at visse ting kommer meg for øre . Blant annet har jeg utmerket godt kjennskap til at du er riktig vel ansett i jobben din . Jeg er til og med en av dine mest trofaste lesere ! "

" ... du? ...? "

" Jeg , ja . På den måten ... . "

Han holdt på å si at på den måten hadde han følt litt av Barbros nærhet . Det er nå engang så at det en forfatter skriver , avslører hans egne tanker og følelser . Men han kunne da ikke fortelle Barbro at han følte at hun var hos ham og gjorde ham delaktig i sitt nåværende liv når han leste kvinnesiden hennes?

Han lese kvinnestoff?

Folk ville le hvis de visste at advokat Holm hygget? seg med denne siden . De ville tro han var blitt smårar . Det var selvsagt en trøst å vite at alle mennesker gikk rundt med sine små og store hemmeligheter som de gjemte innerst inne i hjertet eller hjernen , alt etter hemmelighetens beskaffenhet . Denne hemmeligheten hans " han smilte for seg selv ved benevnelsen - tilhørte den slags hemmeligheter som holder til i hjerteregionen .

Advokat Holm og hjerteregionen ! Han var ikke akkurat kjent for å ha noe hjerte . Den kalde advokat Holm . Verdensmannen , levemannen , kynikeren Holm , og så hadde han et hjerte ! Og det samme hjertet skulle bli hans bane .

-... på den måten , sa du , og så sa du ikke mer? "

" Jeg er visst helt umulig i dag , Barbro . Jeg er? sliten når jeg ikke greier å holde tråden i en konversasjon engang . Arbeidet har krevd hele meg , og det har fått meg . Men nå ... når våren ligger i luften og varsler om lysere dager , da streifer tankene mine den mulighet at jeg jo kan ta en riktig lang ferie " en sjøreise for eksempel ! "

Anders var? syk , tenkte Barbro , og det forbauset henne i hvilken grad hun tok seg nær av den muligheten at han var syk .

Men Anders måtte? være syk , for dette var en helt annen Anders enn ham hun husket . Eller " var han kanskje den samme som han alltid hadde vært? Var det bare hun som hadde omskapt den virkelige Anders til et uhyre som ikke eksisterte , samtidig som hun hadde omskapt den Anders hun fant trøst ved å tenke på , til en Anders som ikke hadde noe med virkeligheten som hun så på den , å gjøre?

Hun forsøkte forsiktig å analysere sine egne tanker . Det var to menn ved navn Anders som levde i tankene hennes . Den ene var den Anders hun hadde vært gift med , og som hun nå var skilt fra . Han som hadde vært umulig å leve sammen med , en løgner , ond og hard . Så var det den andre Anders - den mannen hun hadde skapt slik hun så gjerne hadde ønsket at den Anders hadde vært som hun hadde giftet seg med .

Men hvem av disse to var den sanne og eneste Anders?

Eller var de begge to sanne - var Anders flere personer? Var de begge flere personer - slik at de skiftet med sine omgivelser , eller avhang det av hvilke øyne folk så dem med?

" Du er like ille som kineseren som drømte han var en sommerfugl , og som da han våknet befant seg i et fryktelig dilemma : var han en kineser som hadde drømt han var en sommerfugl , eller var han en sommerfugl som nå drømte han var kineser? " tenkte Barbro plutselig .

Like vanskelig var det for henne å komme frem til det riktige bildet av Anders . Årene hadde visket bort enkelte detaljer , men samtidig hadde tiden fått andre trekk til å tre så forferdelig tydelig frem .

Men var det de riktige? detaljene som var blitt visket bort , og de gale? trekkene som var blitt forsterket? Var med andre ord hele tankebildet hennes galt?

Hadde hun med vilje " eller kanskje ubevisst - gitt Anders de karaktertrekk og egenskaper som var nødvendige for at hun skulle kunne fortsette med sitt nåværende liv? Var det en løgn hun hadde lullet seg inn i for i det hele tatt å kunne leve videre?

" Nå er det du som er stille , Barbro . Men synes du ikke at det ville være en god idé " dette med reisen , mener jeg? "

" Hvor ... hvor hadde du tenkt å reise? "

" Nedover i Middelhavet . Jeg vet ikke nøyaktig hvor . "

" Det ville sikkert bli ... festlig for deg . "

Akkurat idet den tanken fór gjennom henne at de satt og pratet som to fremmede som begge var opptatt på hvert sitt hold med hvert sitt problem , hørte hun plutselig Anders si :

" Barbro? La meg få lov til å ta med meg Tore på denne reisen min ! Han er stor nok til ... . "

Han stoppet da han så Barbros forbausede uttrykk . Men et lite øyeblikk etter fortsatte han hurtig , så ordene nesten snublet i hverandre " atter noe som var helt ulikt den veltalende , harde advokaten med sin skolerte stemme :

" Barbro ! Ikke bli så forbauset . Jeg forstår at du er forbauset , kjære deg . Men " si at jeg får lov . Jeg skal aldri spørre om noe slikt igjen , men ... . Du aner ikke hvilken stor glede du ville gi meg om du lot meg få ta ham med . Jeg skal passe så godt på ham , og han skal få en tur han aldri glemmer ! Kjære Barbro ! "

Kjære Barbro ! Anders hadde kalt henne kjære? Barbro ! Men hvorfor var det plutselig blitt så maktpåliggende for ham å få ha gutten hos seg?

" Hvor lenge hadde du tenkt å være borte? " hørte Barbro sin egen stemme si , så rolig at hun ble rent forbauset .

" Å , en måned eller to ... . "

Hvis helsen holdt , tenkte han plutselig bittert . Men selv om ... nåja ... om noe skulle inntreffe , skulle ikke gutten lide noen overlast . Det skulle han sørge for . Han kunne ta med seg en sykepleierske .

Men han hatet de eterluktende uniformene " hatet tanken på sykehus , pine og smerte og ... .

Gutten ! Ja , Barbro måtte la ham få lov til å låne Tore . Låne sin egen sønn !

Han ville forstå henne om hun ga ham blankt nei . I disse årene som var gått , hadde han ikke løftet en finger for å hjelpe hverken henne eller gutten , så hvordan kunne han ha noe håp om at hun ville vise seg ... forståelsesfull nå?

Men hun måtte ... .

Den distingverte advokaten følte noe i likhet med en bønn forme seg inne i ham . Kjære Gud ... . Flere ord fant han ikke .

Men Barbro måtte la ham få være sammen med Tore - få snakke med ham og lære ham å kjenne før ... .

" Du ... du sier ikke noe ! "

Han nesten skrek ordene .

Det var ikke lett å svare på et slikt spørsmål uten noe som helst varsel , tenkte Barbro .

Hun skjønte ikke hva det gikk av henne . Hadde en slik mulighet i det hele tatt forekommet i hennes forespeilinger når det gjaldt et eventuelt møte med Anders , ville hun helt sikkert ha bitt Anders av med et hurtig nei , før hun kunnet få telt til tre . Og her satt hun og lurte på hva hun skulle gjøre " telte åndelig talt på knappene .

Plutselig følte hun at det var kommet noe i luften rundt dem - noe hun ikke hadde navn på - men som likevel var så tydelig til stede at det var nesten som om dette noe? var konkret . Hun visste at hun måtte la Anders låne Tore . Dette noe? forlangte det av henne .

" Jeg har allerede ordnet med landopphold for Tore og meg til sommeren , men ... "

Anders sa ikke et eneste ord , men det var som om øynene hans bønnfalt henne om å fortsette " om å si at han kunne få ha ham hos seg .

-... men hvis du tror at gutten vil få det godt og ikke lide vondt på grunn av det uvante klimaet , og ... . "

" Takk , Barbro ! "

Han fikk ikke frem flere ord . Det var som om selve tanken på den tiden han skulle få leve sammen med sin sønn , gjorde ham så beveget at han følte han ville kveles .

" Takk , " gjentok han med en stemme som skalv en smule .

Ubevisst la han hånden sin over Barbros , men denne gangen trakk han den ikke tilbake .

" Skal jeg ta med en kamel til deg , mamma? " spurte Tore så kjekt da Anders , gutten og hun sto på Fornebu .

Hun så godt at Tore ikke var fullt så kjekk som han lot som , men han var jo gutt , og gutter gråt ikke de " særlig ikke når de skulle ut i den vide verden for å ri på kameler !

Barbro følte seg så underlig tom og ekkel da flyet lettet og hun ble alene igjen sammen med alle de andre lommetørklevinkende menneskene .

Resolutt gikk hun inn på restauranten og drakk en kopp kaffe . Det var som om hun hadde levd på og av kaffe i den tiden som var gått . Hun hadde hatt mer enn nok å gjøre i avisen , og hele kvelden , og hver kveld , hadde hun vært opptatt med forberedelsene til Tores reise .

Anders hadde påstått at han ville kjøpe klær til Tore når de kom "nedover " " slik at hun ikke skulle tenke på å utstyre Tore i det hele tatt . Men hun hadde ikke kunnet la være . Det var første gangen Tore skulle være borte fra henne i lengre tid , og det var vel grunnen til at hun hadde måttet holde seg selv og tankene i aktivitet hele tiden , slik at hun ikke skulle ombestemme seg slik hun hadde vært fristet til mange ganger .

" Jeg skjønner meg ikke på noen verdens ting lenger , og deg? skjønner jeg meg nå slett ikke på ! " hadde Gerda sagt da Barbro fortalte henne nyheten om Anders' og Tores forestående reise .

" Jeg skjønner meg ikke lenger på meg selv , så hvordan skal så andre kunne skjønne seg på meg? " hadde Barbro svart .

På grunn av reisen hadde Anders stukket innom et par ganger i løpet av den tiden som var gått forut for avreisen , og Gerda som hadde hatt så mange innvendinger mot Barbros beslutning om å la gutten reise med Anders , hadde snudd helt om da hun først hadde snakket med ham .

" For en kjekk mann ! " hadde hun sagt etter den første gangen han hadde vært hos dem .

Det var som om Barbro kunne lese fortsettelsen : ... hvordan kunne du noensinne forlate ham?

I stedet hadde Gerda sagt :

Er han ... jeg mener ... hvordan er helsen hans? Han ser ikke særlig godt ut , men siden det er han som har foreslått denne reisen , vet han vel hva han gir seg ut på . Og kanskje det er på grunn av helsen han vil bort litt også , hvem vet? "

" Jeg har spurt ham , Gerda , for jeg syntes heller ikke at han så helt frisk ut , men han svarte han var i finfin form , bare trett og sliten " at han trengte ferie . "

" Ja , det er vel bare det som feiler ham , da ... " hadde Gerda svart , og så hadde de ikke snakket mer om Anders' helse .

Verre hadde det vært å forklare Tore hvem Anders var . Hun hadde aldri snakket med Tore om hans far , og dette med en far som plutselig dukket opp " en mann som han ikke kjente - var noe Tores femårige hjerne ikke hadde kunnet akseptere med en gang .

Barbro hadde forsøkt å forklare på beste måte at hun og Anders hadde vært uvenner , og at de nå var blitt venner . Hun hadde sagt at Anders var fryktelig glad i Tore , og at det var grunnen til at han ville ha ham med seg ut på en lang , lang reise .

" Skal ikke du være med da , mamma? " hadde vært Tores første spørsmål .

" Nei , du vet jeg må være i avisen , jeg , " hadde Barbro forklart , og denne forklaringen var Tore så vant til , at han ikke reagerte over den i det hele tatt . Dette med at Barbro måtte være i avisen var noe han forsto .

" Men vil vi komme hjem til søtnemai , da? " hadde Tore spurt .

Barbro hadde forklart ham at de skulle reise den 5. mai , og derfor ville de være langt av sted den 17. mai . Men Tore hadde gledet seg i mange måneder til den syttende , så det var ikke så lett å få overbevist ham om at det ble mye morsommere der hvor han var , enn i Oslo .

" Tenk på alt det morsomme du får se ! Dere skal reise med fly , med båt og med tog som går kjempefort . Pappa har sagt at du skal få ri på kameler også ! "

Da Tore hadde fått høre om kamelene , hadde han blitt så opptatt med dem at han helt glemte syttende mai . Han hadde spurt hva kamelene spiste , og om de var glade i sukkertøy?

Barbro hadde ikke mye kjennskap til kameler og hva de spiste , men en slags forklaring hadde hun da kommet med og lagt til at hun ikke var helt sikker , men at Tore ville oppdage det når han kom til det landet der kamelene levde .

Gerda hadde hjulpet henne med alt som var å ordne i forbindelse med Tores reise , og hun hadde nesten hatt like stor reisefeber som Barbro " enda ingen av dem skulle rikke seg av flekken !

Da Barbro og Sverre samme kveld Tore var reist , satt i den store restauranten med sine mange kandelabre og de blomstersmykkede bordene fulle av festkledde og feststemte mennesker , følte hun seg plutselig så uendelig ensom .

Det var så vondt å vite at når hun kom hjem , ville ikke Tore ligge i den lille sengen sin . Samtidig hadde hun dårlig samvittighet fordi hun hadde gått fra Gerda , men på den annen side hadde hun ikke vært utenfor husets vegger helt siden hun hadde fått høre om barnet Gerda ventet .

" I kveld må jeg ut ! " hadde Barbro tenkt da hun kom hjem fra flyplassen , og nå var hun altså ute . Men like ensom følte hun seg .

" Kom , la oss danse ! " avbrøt Sverre plutselig tankene hennes .

Men hun følte seg fremdeles ensom da hun reiste seg og gikk ut på dansegulvet sammen med Sverre .

" Hva er det som feiler deg? " tenkte hun ergerlig . " Du vet at Tore får en flott tur . Trass i alt er han sammen med sin far , så du vet da at han er i trygge hender . Sverre vil du skal more deg , og da skal du også vær så god le og være hyggelig ! "

Påtatt muntert så hun opp i ansiktet hans og smilte idet hun sa :

" Det ble lenge å vente før vi fikk feiret seieren din , men den som venter på noe godt ... . "

Hun sa ikke mer , men han trykket henne litt hardere inn til seg .

" Lille , søte Barbro , " hvisket han , og en anelse av glede fór gjennom henne .

" Du skulle skamme deg , " sa hun til seg selv . " Her er du sammen med Sverre " og så oppfører du deg som om du var i din egen begravelse . Ta deg sammen ! "

Men det var jo nettopp det hun ikke kunne gjøre . Hun kunne ikke ta seg sammen .

De danset bare den ene dansen og gikk så tilbake til bordet .

" Har du lyst på champagne , Barbro? "

" Ja , du , det har jeg . Jeg har ikke drukket champagne på jeg_vet_ikke_hvor_lang_tid . "

Champagnen kom , og hun drakk tett . Hun merket det ikke før det ble på tide å gå hjem . Da var det som om benene ikke ville bære henne lenger .

Småleende lente hun seg tungt til Sverre , som førte henne pent og pyntelig bort til bilen og nærmest plaserte henne i forsetet .

" Jeg tror forsyne meg du har fått litt for mye i toppen , Barbro ! "

" Nei , da ... jeg har det så godt så ... riktig godt har jeg det , " mumlet Barbro , trakk ansiktet hans ned til seg og kysset ham lidenskapelig på munnen .

" Kyss meg , Sverre " - kyss meg som du aldri har kysset meg ! " hvisket hun .

" Ikke her , " protesterte han .

" Nei , tenk om noen så oss , " ertet hun . " Så leit at du ikke har gardiner i bilen , så kunne vi ha trukket dem for ! "

Sverre startet bilen og kjørte uten et ord direkte hjem til seg . Hun så godt hvor Sverre styrte bilen , men hun opponerte ikke .

Hun sa i det hele tatt ikke et ord før de var vel innenfor døren hos Sverre .

" Sverre , er du glad i meg? " spurte hun plutselig .

" Visst er jeg glad i deg , " svarte Sverre .

" Visst er jeg glad i deg , " apte Barbro etter ham . " Kan du ikke si noe originalt " - noe med litt schwung over? "

" Det er du som lever av ord , Barbro , ikke jeg , " lo han tilbake , men Barbro hadde ikke drukket mer enn at hun forsto at Sverre ikke var fullt så munter som han lot som .

" Jeg er bare en enkel mann uten noe originalt av noe som helst slag , så du må ikke vente at jeg skal kunne uttrykke meg i originale vendinger , " la han til og tente smålampene rundt i stuen .

" Vil du ha kaffe , Barbro? "

" Hm ... kanskje . "

Sverre gikk ut på kjøkkenet , og Barbro begynte å gå hvileløst frem og tilbake på gulvet . Det vakre kaminuret tikket og tikket minuttene av sted , og endelig kom Sverre inn med et lite kaffebrett .

" Jeg har laget kruttsterk kaffe , slik at vi kanskje kan få deg edru igjen ! "

" Hvem? skal få hvem? edru? Jeg har sagt deg at jeg har det godt , og jeg har? det godt ! Men jeg er tørst , og derfor vil jeg ha kaffe . Basta . Ikke for å bli edru ... . "

Vagt visste hun at hvis hun ble edru , ville hun føle seg like ensom som tidligere på kvelden . Da ville hun ikke orke annet enn å tenke på at Tore ikke var hos henne , og heller ikke skulle være hos henne på flere uker .

" Sverre? "

" Ja ...? "

" Sett deg her hos meg , Sverre " her , like ved siden av meg . "

Sverre gjorde som hun ba om , og nesten før han visste ordet av det , hadde hun presset ansiktet hans mot sitt og kysset ham krevende på munnen .

" Hold meg hardt inntil deg , Sverre " så hardt at jeg tror du aldri vil slippe meg mer ! "

" Din rakkerunge ! " hvisket han hest . " Jeg skal vise deg at jeg kan holde deg hardt ! "

Han kysset henne " på munnen , øynene , øyenvippene , øyenbrynene , nesetippen , haken og pannen , og så på munnen og videre nedover halsen og bort på de bare skuldrene hennes . Hun kjente fingrene hans tukle med glidelåsen i ryggen på kjolen og hørte den stakkåndete pusten hans .

Da - -

" Sverre , er du virkelig glad i meg? " ville hun vite .

" Jeg har jo sagt at jeg er glad i deg , Barbro . Hva mer vil du jeg skal si? "

" ... du kunne for eksempel si at ... at vi skulle gifte oss? "

" Gifte oss? "

Sverre ble så paff at han på ett eller annet vis rykket i glidelåsen hennes slik at en liten tråd fra stoffet satte seg fast i låsen og gjorde det umulig for ham å få dradd den ned .

" Gifte oss? " gjentok han som om han ikke i sin villeste fantasi hadde kunnet forestille seg at hun i det hele tatt kunne gå rundt med slike tanker .

" Ja , gifte oss . Ville det være så veldig rart om du sa det , synes du? Etter alt vi har hatt sammen? "

" Men du vet da at jeg ikke er av den sorten menn som gifter seg , Barbro? Jeg har vært ungkar altfor lenge til i det hele tatt å kunne forespeile meg selv som gift . "

" Men ... . "

Det var så mange ting Barbro ville spørre om . Hvorfor hadde han ikke vært real fra begynnelsen av , og sagt at hvis hun hadde lyst til å " leke " med ham , hadde han veldig god lyst til å " leke " med henne , men at hun måtte være oppmerksom på at denne " leken " ikke ville resultere i ekteskap !

Hvorfor hadde han sagt han var glad i henne? Hvorfor hadde han fortalt henne at hun inspirerte ham og at han trivdes bedre sammen med henne enn med noen annen i denne verden?

Hvorfor hadde han gitt så mye av seg selv " gjort henne delaktig i sine tanker , drømmer og planer - hvis han ikke trengte henne på annen måte enn som en venninne?

Hvorfor hadde han? ... . Hvorfor hadde hun? ... . Hvorfor hadde de? ... .

Barbro visste hun i grunnen innerst inne hadde hatt en anelse om at Sverre betraktet henne som et hyggelig tidsfordriv . Men én ting var å ane , ? en helt annen ting å vite? ... .

" Men ... . " gjentok hun .

" Men hva , Barbro? "

" Nei , det var ikke noe , Sverre . Jeg tror bare at jeg vil ... gå . "

" Men ... . "

Denne gangen var det Sverre som ikke kom lenger enn til dette , ene lille ordet .

Plutselig fikk Barbro herredømme over seg selv og stemmen sin .

" Det er bare det , ser du , Sverre , at jeg er blitt lei av ... leken . Jeg er stor pike , skjønner du , og jeg vil gjerne ha et hjem " et virkelig hjem , mener jeg - et hjem for Tore og meg selv og den mannen som blir glad i gutten min og meg . Jeg trodde kanskje du var den mannen . Derfor ... spurte jeg . Jeg har ventet så lenge , Sverre . Kanskje var jeg litt vel dramatisk , men jeg er nå engang slik . Jeg måtte vite hvordan du så på dette som har vært mellom oss to i så lang tid nå . Nå vet? jeg , og derfor ... derfor er det på tide at jeg går hjem . Du får finne deg en annen leke_ og sengekamerat ... . "

" Er du nå helt sikker på at du ikke har gjort noe du kommer til å angre på ! " var Gerdas kommentar da Barbro i en så lett tone som mulig fortalte henne at det var slutt mellom henne og Sverre .

" Du synes da vel ikke det var noen vits i å fortsette på denne måten , Gerda? "

" Jeg innser selvfølgelig at det måtte bli et enten eller mellom deg og Sverre , men jeg hadde ikke trodd at det ville skje så brått . Hvorfor ventet du ikke til du ... . "

" ... fant en annen som kunne oppta tankene mine , mener du? Jeg er oppmerksom på at det ikke var et heldig tidspunkt jeg valgte . Jeg er veldig ensom fordi Tore er borte , og det ene med det andre . Men - hadde jeg ikke spurt i går , Gerda - så vet jeg at Sverre og jeg ville ha fortsatt og årene ville ha gått uten at vi kom lenger enn vi var . "

" Jeg vet du kommer over det . Det er ikke det . Men jeg tror nå at jeg ville ha ventet hvis jeg hadde vært deg ... . "

" Slik at jeg hadde hatt mitt på det tørre , mener du? Slik at jeg ikke behøvde å sitte her og vite at ingen kanskje vil ringe til meg på den første tiden i hvert fall , fordi det trass i alt tar tid før folk oppdager at det ikke lenger " er noe " mellom Sverre og meg . "

" Det høres ikke pent ut når du uttrykker det i ord , men det er vel noe sånt jeg prøver å si . "

" Selvfølgelig kommer jeg til å savne ham til å begynne med . Jeg kommer kanskje til og med til å savne den spenningen jeg følte tidligere bare telefonen ringte : er det Sverre? Det var vondt å leve i en slik spenning , og det kommer til å bli vondt å leve uten den spenningen . Vi mennesker er noen fæle vanedyr , du . Men jeg tror likevel det vil vise seg å være mindre vondt å vite at han ikke ringer , enn det var tidligere å lure på om det var Sverre som ringte , når? han ringte og hvorfor? han ikke ringte , og hva? han ville ... . "

" Jeg lurer på om du er så rolig innvendig som du gir inntrykk av? Eller om du er som kineseren som sa at han smilte slik at ingen skulle se at han gråt? "

" Kanskje er jeg lik kineseren din , Gerda . Men jeg er ikke så helt sikker . Du sa en gang at et menneske alltid vet om det er glad i et annet menneske . Siden dette hendte , har jeg lurt på om jeg i grunnen noensinne har vært glad i Sverre? Jeg tror nærmest at jeg var glad i det jeg visste han representerte : sikkerhet og en trygg og god fremtid hvis? ... . Men på en måte får denne tanken meg til å føle meg så lav , så ... skitten . "

" Den letteste måten du kan finne ut for deg selv om du var glad i ham , er å tenke deg Sverre uten de fordelene han kunne gi deg og Tore , hvis? som du sier . "

" Men da ville han jo ikke ha vært den samme mannen , Gerda? Hvis han ikke hadde hatt sin gode stilling , vært oppdradd i et bra hjem og sittet i de kår han gjør ... da ... . "

" Ja , hva så? Ville du fremdeles ha vært glad i ham? "

" Jeg kan ikke tenke meg Sverre annerledes enn slik han er . "

" Du vil? ikke tenke deg ham annerledes , mener du ... . "

" Nåja , så vil? jeg ikke , da . "

" Altså var du ikke glad i ham , Barbro ! "

" Hvordan kan du si noe slikt ! "

" Men det er da innlysende nok . Du vil ikke tenke deg Sverre annerledes enn den han er nå . Er ikke det godt nok bevis for deg at du ikke tør? tenke den tanken til ende " at du er redd for å se i øynene at hvis han ikke hadde vært den han er , ville du ikke ha hatt noen befatning med ham? "

Barbro svarte ikke . Hun følte at Gerda hadde rett , men trass i det , ville hun ikke bevisst innse sannheten i Gerdas påstand .

Brått reiste hun seg opp og prøvde å få samtalen inn i en ny bane . I det hun plukket av noen visne blader på en av potteblomstene , sa hun stille :

" Det er i grunnen rart , du . Her sitter vi , to kvinner " to av mange , mange kvinner spredt over hele verden - med våre vanskelige problemer - problemer som vi ikke kan finne løsningen på selv engang . Det eneste vi ønsker oss - i likhet med alle de andre kvinnene , og mennene også forresten - er dette vi har gitt navnet lykke . ? "

" Lykke , ja . Hm ! "

Ergerlig fortsatte Barbro :

" Det er virkelig altfor tåpelig av oss å diskutere slike ting som lykke , når vi begge har det såpass " vanskelig som vi har det . La oss heller snakke om noe som er innenfor vår rekkevidde . "

" Tror du da ikke at vi noensinne vil bli lykkelige? "

" Jeg vet ikke . Enkelte ganger lurer jeg på om det er ett eller annet inne i meg selv som ødelegger for meg . At jeg kanskje velger de gale menneskene , eller at jeg ganske enkelt ikke kan bli lykkelig av en eller annen grunn . Hvorfor skulle nå akkurat jeg? bli lykkelig forresten , når så mange ikke blir det? Slik tenker jeg rett som det er , men samtidig er det ett eller annet som forteller meg at jeg vil? bli lykkelig " en dag . "

" Tror du ikke det er den tanken som holder oss oppe " at vi vil bli lykkelige en dag? "

" Kanskje . Men så mye kan skje , vet du . "

" Den som kunne løfte litt på sløret som dekker utsynet vårt når det gjelder fremtiden , Barbro ! Bare litt ! "

" Det ville jeg aldri i verden ønske at jeg kunne , Gerda " aldri . La heller dagene komme som de kommer - en av gangen , og la oss være takknemlige fordi vi ikke vet hva som vil skje ... . "

" Men om vi nå kunne se litt av det gode? og lyse , ? da " slik at vi kunne glede oss til den dagen eller den tiden? "

Barbro visste hva Gerda mente . Gerda ønsket hun kunne se inn i fremtiden , slik at hun kunne få vite om Rolf noensinne ville komme tilbake til henne og det barnet hun bar " Rolfs barn .

Selv skulle Barbro i grunnen gjerne vite hvilken fremtid som ventet gutten hennes , og henne selv også for den sakens skyld .

" Hvorfor lever vi i grunnen? " spurte Barbro brått .

" Det spørsmålet er ikke du den eneste om å stille ! Jeg har spurt meg selv mange ganger om nøyaktig det samme . Men svaret ligger bak det sløret som dekker fremtiden , Barbro " det sløret du sier det er godt vi ikke kan trekke til side . "

" Huff , ja . Du har rett . La oss snakke om noe annet og hyggeligere . Det er vår og ... alt kan skje . Det hender oss sikkert noe riktig hyggelig . "

" Ja , det gjør det nok , " istemte Gerda .

Men ingen av dem trodde noe på det .

Kveldssolen gikk ned i det samme og forandret vindusrutene på huset tvers over gaten til skinnende gull .

Det var mai ! Men for Barbros og Gerdas vedkommende , kunne det like gjerne ha vært november ... .

Hele mai måned gikk , og juni kom .

Sverre hadde vært på nippet til å ringe Barbro mer enn en gang , men han hadde behersket seg i siste øyeblikk hver gang .

Til å begynne med hadde han forresten ikke savnet henne så mye . Han hadde vært mer enn travelt opptatt på kontoret og så sliten når han kom hjem , at han bare stupte i seng .

" Hun kommer tilbake ! " hadde han fortalt seg selv .

Men tiden gikk , og Barbro viste ikke tegn på å komme tilbake . Da 14 dager var gått , begynte han så smått å lure på om han kanskje hadde tatt feil av henne " at hun kanskje ikke ville komme tilbake?

Nå vel , hvis ikke hun gjorde mine til å ville se ham , skulle så visst ikke han gjøre noe for å komme i forbindelse med henne . Likevel tok han seg i å gå på de stedene der han muligens ville dumpe bort i henne . Men han traff henne aldri .

Da juni gikk over til juli , var det som om tankene på Barbro var blitt en besettelse hos ham . Det var som om livet hans var uten mening , bare fordi ikke hun fantes i det lenger .

En mann i hans alder - med en moderne og bra utstyrt leilighet - en god og sikker stilling - gode økonomiske kår - men uten? kone og barn , hva var vel det? Et null og niks . Et samfunnets misfoster .

Han tenkte tilbake på all den hyggen de hadde hatt sammen . Han så Barbro for seg i flere utgaver - den sinte Barbro , den glade og lykkelige Barbro , den lattermilde Barbro , den gråtende Barbro og den moderlige Barbro ... og lengtet like sterkt etter dem alle .

Til og med i drømme hjemsøkte Barbro ham . Han våknet med tanke på Barbro og gikk tilsengs med tanke på Barbro . Han var bare halvveis med i det han holdt på med på kontoret , for den andre halvdelen av ham tenkte på Barbro - lengtet etter henne , og var likevel for stolt til å sette seg i forbindelse med henne .

Han ble tynnere av all denne tenkingen . For å få noe annet å konsentrere seg om , ominnredet han hele leiligheten . Han prøvde å fortelle seg selv at det bare var en tilfeldighet at han flyttet på møblene slik som Barbro hadde foreslått en gang for lenge siden . Men det var hun som hadde sagt han burde ha et blomsterarrangement ved et av langvinduene i stuen , og han måtte medgi at blomsterarrangementet ga leiligheten hans et varmere preg .

Da han var kommet så langt , tenkte han at han ville drepe denne ensomhetsfølelsen ved hjelp av selskapelighet . Han trommet sammen venner og bekjente , og støtt og stadig var det folk hos ham . Om morgenen våknet han med hodepine , og synet av fulle askebegre og tomflasker stablet sammen på kjøkkenet , gjorde ikke hodepinen mindre .

Slik holdt han det gående i nesten en måned , men så ga han opp . Han fant ingen avkobling eller hvile eller fred i disse selskapene han holdt , hverken i de planlagte eller de improviserte , og de siste var avgjort i majoritet .

" Om Barbro bare ville komme tilbake ... . "

Men Barbro kom ikke .

" Jeg er stor pike nå , og trett av leken , " hadde hun sagt . " Finn deg en ny leke_ og sengekamerat ... . "

Også han var innerlig trett av å " leke " . Men nå var det forsent å fortelle henne det ... .

Eller ... kanskje det ikke var forsent?

" I morgen ringer jeg til Barbro ! " lovte han seg selv , kveld etter kveld . ... " I morgen ... . "

Dr. Rolf Berg hadde ikke hatt det lett siden den dagen han kom til kontoret og fant at Gerda ikke var der " at hun med andre ord virkelig mente at hun ville ha barnet , selv under slike omstendigheter .

Han hadde fått fatt i en ny kontorsøster - søt og kvikk og grei , bevares , men slett ingen ny Gerda .

Det fantes ikke mer enn en Gerda ... og hun ... . Nei , han ville ikke tenke på henne , og likevel kunne han ikke la være .

For tusende gang spurte han seg selv hvorfor i all verden han skulle møte henne - hva var hensikten med at hun kom inn i livet hans?

Han hadde ikke vært lykkelig før han traff Gerda , men han hadde aldri tillatt seg selv å føle seg så akutt ulykkelig? som etter at han hadde truffet henne . Det var som om hun hadde fått ham til å se både seg selv og sitt liv i et annet lys - et lys som grelt viste ham hvilken svekling - hvilken stymper? - han hadde vært . Alltid .

Ja , han hadde alltid vært svak - alltid tatt den letteste utveien .

Atter kom den pinlige episoden for ham . Han kunne se alt så tydelig som om det hadde hendt i går og ikke for år tilbake . Han husket enda at Ester hadde hatt en sterk gul kjole med noen svære hvite knapper , og at han selv hadde hatt en filipens på nesen . Ja , til og med filipensen husket han , for den hadde fått ham til å føle seg enda - mindre , ? som om han ikke hadde følt seg liten nok fra før av .

" Jeg er glad i Rolf , far , " hadde Ester sagt , og så hadde hun lagt til at Rolf ikke kunne tenke seg å bli noe annet i denne verden enn lege . " Men da må vi vente med å gifte oss i mange , mange år ... " hadde hun tilføyd og liksom latt setningen dirre i luften .

Bare ved tanken på den dagen krympet Rolf seg . Ikke engang overfor seg selv " eller rettere sagt slett ikke overfor seg selv - kunne han komme bort fra at han hadde sittet der og bare ventet på at Esters far skulle si de ordene som skulle bane veien for hans karriere . Og Esters far hadde sagt dem , og han hadde blitt lege .

De hadde giftet seg lenge før han fikk sin eksamen . Han hadde kunnet ofre seg helt for studiene og - Ester , for Esters far sto alltid parat med lommeboken og sjekkheftet for hånden .

Til og med denne vakre enmannsboligen som de fremdeles bodde i , hadde han gitt dem . Rolfs praksis hadde han også kjøpt og betalt . Først siden hadde Rolf forstått at Esters far likevel ikke hadde betalt nok - at han i grunnen aldri hadde begynt å betale og at han , Rolf , var den som var utpekt til å betale ... .

Men hvordan kunne nå også han vite at det lå sinnssykdom i Esters familie , og at Ester ... .

Nei , han ville ikke tenke tilbake på det som hendte den gangen .

Likevel var det som om noe tvang ham til å tenke på det - tenke på Esters første anfall av melankoli og på hvor ute av seg , hvor bunnulykkelig han hadde vært , da han oppdaget hvordan det sto til med henne .

Men da var det for sent å gjøre noe . Det var som om han hadde trådd uti en hengemyr som han ikke kunne komme opp av igjen ved egen hjelp . Esters far ble syk samtidig med Ester , og på dødsleiet hadde han fått Rolf til å love alltid å passe på henne . Han hadde bedt om tilgivelse ( som om Rolf noensinne ville kunne tilgi ! ) for at han ikke hadde nevnt noe om sin søster som levde avsondret og øyensynlig glemt av resten av verden på et asyl .

Rolf hadde lovet å bli hos Ester , og han hadde ment å holde løftet til hennes gamle far . Den gangen hadde han enda vært glad i Ester . Dengangen , ja ... .

Visst ble Ester ganske frisk igjen . Men det var likevel ikke det samme . Det kunne ikke bli det samme . Og etter hvert som tiden gikk , forsto han mer og mer at han aldri hadde vært glad i henne , bare trodd han hadde vært det , fordi han visste at hun var den letteste utveien for ham til å bli lege .

Han hadde vært på nippet til å bryte overtvert med Ester , men da hadde hun pent og pyntelig forklart ham at det var takket være henne at han var den han var , og at hvis han ikke trengte henne , skulle hun også sørge for at han slapp å være den han var .

" Jeg skal lage en så stor skandale , min kjære Rolf , at du aldri skal kunne glemme den " . "

Atter hadde det vært best og lettest? å glemme at han i det hele tatt hadde tenkt å gjøre noen forandring . Og så var årene gått " innholdsløse , uinteressante , rutinefylte , kjedelige og ensomme år . Til sist hadde han oppdaget at han ikke kunne slippe ut - bli fri ... . "

På en måte hadde han funnet fred i denne tanken " fred fordi han ikke lenger hadde noe å mase og kave for . Han hadde gitt seg selv i sitt arbeid og prøvd i hvert fall utadtil å være en god mann .

" Han er så hengiven og god , den mannen ... " hadde han hørt det bli sagt , og han hadde krympet seg under ordene .

Men så var Gerda kommet inn i hans liv " en kvinne det var svært få av i denne verden . Hun var så sunn og ekte tvers igjennom , og så levende? at det smittet over på ham og fikk ham til å leve på en merkelig og ny måte .

Han ble mer omgjengelig og snillere mot Ester enn på lang tid . Han var liksom blitt så rik? fordi han hadde truffet Gerda .

Alt hadde vært så uvirkelig . Det var nesten ikke mulig for ham å forstå at Gerda virkelig hadde følt så mye for ham at hun ville gi seg hen til ham ... . Det var ufattelig .

Han hadde følt seg liten , men liten på en annen måte enn noensinne i sitt liv . Han hadde følt seg liten på samme måte som et menneske føler seg liten , stilt ansikt til ansikt med ett av naturens underverker .

Men selv ikke Gerda hadde kunnet få ham til å endre kurs - til å komme ut av den tilvante rutinen med å leve livet så behagelig og lettvint som mulig .

Han hadde hatt nok av grunner for ikke å gjøre noen forandringer , men han visste at den egentlige grunnen hadde vært at han var redd - ja , redd? - for å begi seg ut på ukjent vann .

Han var redd . Men Gerda var ikke redd . Gerda hadde mot nok til å føde hans barn til verden - hans? barn - uten å nøle . Og henne av alle mennesker hadde han støtt fra seg .

Gerda !

Han orket ikke å tenke på fremtiden uten Gerda . Først etterat hun var gått ut av hans liv , forsto han at et liv uten henne ville ikke bli noe liv . Samtidig visste han også at fordi Gerda hadde vist ham hvor innerlig deilig livet kunne være , orket han ikke bare å se en tom eksistens? i øynene . Han ville leve ! Livet var nesten gått ham forbi uten at han i det hele tatt hadde levd . Nå ville han leve , og bare Gerda kunne hjelpe ham til det .

Resolutt løftet han av mikrofonen , dreide nummeret hennes og ventet på svar .

" For et regnvær ! " sukket Gerda tungt der hun satt bøyd over strikketøyet i den dype lenestolen like under leselampen .

Barbro svarte ikke . Det var grusomt å tenke at om en liten stund ville det bli høst , og høsten ville gå over i en ny vinter . For hver dag som gikk , ble nettene lengre " de liksom slukte dagslyset og gjorde menneskene nedstemte . I hvert fall gjorde mørket og regnet folk som henne deprimerte .

" Jeg er glad fordi Anders ba om å få ha Tore hos seg til ut august , Gerda . Enda jeg savner ham fryktelig ... . "

" Men du vet han har det godt . Jeg synes du får kort og brev så å si hver eneste dag , og i hvert av dem står akkurat det samme " "vi har det fint " ... . "

" Det er veldig ... hyggelig av Anders å skrive så ofte . "

Gerda svarte ikke . Så ikke opp fra strikketøyet en eneste gang . Med vilje hadde hun valgt et vanskelig mønster . Det var ikke nødvendig med et slikt innviklet mønster til en babyjakke , men det ga henne noe å tenke på ... . " To rette , tre sammen , en vrang , løft av ... . "

" Gerda ...? "

Lyden av telefonen hørtes som en sirene i stillheten i rommet som bare ble brutt av strikkepinnenes rytmiske knitring i luften .

" Ja , det er fru Holm , fru Barbro Holm ... . Til meg , fra Roma? "

" Bare det ikke er hendt noe galt , " tenkte Gerda . " Anders er ikke av den sorten som ringer opp for å høre hva slags vær det er i Oslo ... . "

De samme tankene for gjennom Barbros hode . Tenk om det var hendt Tore noe ! Eller " Anders?

Hun syntes hun måtte vente i årevis før forbindelsen var i orden og hun fikk høre Anders' stemme :

" Barbro ... . "

" Ja , " forsøkte hun å si , men det ble bare en mumling .

" Barbro , er du der ...? " gjentok han .

" Ja , Anders , jeg er her . "

Og denne gangen nesten skrek hun av pur redsel for hva hun skulle få høre .

" Tore ville så gjerne snakke med deg ! "

Hun klemte mikrofonen så hardt i hånden at knokene hvitnet . Så var det alstå ikke hendt noe galt . Takk ... takk ... .

" Mamma , kan du høre meg? "

" Tore ! Visst kan jeg høre deg , ungen min . Hvordan har du det? Lengter du etter mamma? Du er vel frisk? "

" Mamma , jeg har ridd på kameler og de spiser ikke sukkertøy ! I morgen skal jeg få ri på en liten ponni . Hele dagen . Jeg gleder meg så fælt . "

Det var så underlig å høre Tores stemme etter alle disse lange , ensomme ukene . Hun hadde savnet ham så forferdelig , og så tenkte han bare på " ponnier !

" Mamma , kan du ikke komme til oss her , da ! Kan du ikke si til avisen at du skal få ri på ponnier ! Mamma , vær så snill " kom til oss ! "

Her hadde hun trodd at Tore helt hadde glemt henne på grunn av en ponni , og plutselig innså hun at Tore hadde forsøkt å friste henne med det som for ham var noe av det morsomste i verden . " Mamma , du skal få ri på ponnier ... . "

Hun kunne ikke noe for at hun plutselig begynte å gråte .

" Gutten min ... " var alt hun fikk frem .

" Mamma ! " hørte hun Tores stemme nesten rope . " Mamma , kan du høre meg? Tror du at avisen vil la deg reise? "

" Men ... . "

Barbro kom ikke lenger . Før hun fikk sagt mer , kom Anders på linjen .

" Hva sier du til Tores forslag , Barbro? "

" Jeg ... jeg vet ikke , Anders . Jeg ville så gjerne , men ... . Jeg skal skrive til deg i kveld og sende det ekspress , så har du det om to dager . Da vil du forstå . Men kommer dere ikke hjem til avtalt tid? "

Plutselig ble det mye bråk på linjen og det var nesten umulig for henne å høre hva Anders svarte . Men hun oppfattet i hvert fall at han sa at han også skulle skrive , og så hørte hun Tores stemme som atter ba henne komme .

Så var alt over , og hun ble stående og se fortapt ut i luften med mikrofonen i hånden . Det var som om hun så lenge som mulig ville klamre seg til den følelsen hun hadde hatt av at Tore var hos henne igjen .

Tore ! Anders !

" Hvordan står det til med dem? " spurte Gerda ivrig da Barbro kom inn i værelset der hun satt .

" Fint ... " svarte Barbro automatisk .

" Men ringte Anders opp bare av den grunn " for å fortelle deg at de har det fint , mener jeg? " kunne ikke Gerda dy seg for å spørre .

" Han syntes vel at det ville være hyggelig for meg å høre Tores stemme , antar jeg . "

" Han er? virkelig hensynsfull , Barbro ... . "

Barbro lot ikke til å høre henne , så Gerda sa ikke mer . Strikket bare videre " "to rette , en vrang , kast ... " .

Med ett så Barbro opp på Gerda .

" Jeg stikker ut og kjøper sigaretter . Er det noe du har lyst på samtidig? "

Gerda ristet benektende på hodet .

Det hun hadde lyst på , kunne ikke kjøpes i en kiosk på hjørnet . Det kunne i det hele tatt ikke skaffes for penger ... .

Rolf !

Gjennom det åpne vinduet strømmet tonene fra " Night and Day " inn til henne .

" Gamle , dumme traver ... " tenkte hun halvhøyt .

" ... you are the one ... " fortsatte den innsmigrende stemmen .

" Nei ! " nesten ropte hun .

Rolf !

Men han hørte henne ikke .

Med en gang Barbro åpnet entredøren vel 10 minutter senere , hørte hun Gerdas stemme .

" Ja " ja - JA ! " nesten skrek Gerda .

" Tenk om Gerda er blitt hysterisk ! " var Barbros første tanke .

Hun følte seg plutselig helt nummen av redsel . Idet hun løp inn i stuen , ropte hun " Gerda " av all kraft . Og så oppdaget hun at Gerda sto i telefonen .

Det kunne da ikke være ... Rolf? Men hvem ellers ville kunne få Gerda til å oppføre seg slik " få henne til å smile som om hun plutselig hadde fått hele verden i gave?

Det lød et lite klikk , og så var samtalen over . Så fort som hun overhodet kunne bevege seg , for Gerda inn til Barbro .

" Barbro , Barbro ! Det var Rolf som ringte . Han ... han vil snakke med meg . Han sier at alt skal bli bra ... at han aldri vil la meg gå igjen . Hører du hva jeg sier? Barnet mitt skal få en far " en virkelig far - og jeg skal alltid få være hos Rolf . Bare Ester blir riktig frisk , skal han søke om skilsmisse . Jeg er så lykkelig , Barbro , at ... . "

Barbro syntes plutselig at hun ble kvalt av bare bevegelse . Endelig fikk hun nærmest hikstet frem at hun var overlykkelig på Gerdas vegne .

" Jeg tror ikke det er sant , Barbro . Klyp meg så jeg forstår at jeg ikke drømmer ! Nei , forresten , ikke klyp meg . Tenk om det ble merker på barnet jeg bærer . Det sies at det bare er gammel overtro , men jeg vet ikke . Jeg kan ikke tenke klart lenger . Hva skal jeg ha på meg? "

Med disse ord rev Gerda sin venninne med seg inn på sitt eget rom , dro ut av klesskapet alt hun kunne tenke seg å ha på seg ved en slik stor begivenhet .

" Den grønne med den hvite kraven , eller ...? "

" Men skal du møte ham med en gang , Gerda? "

" Klokken 8 . Men den er jo allerede 7 . Så jeg må skynde meg . Synes du jeg burde ta den grønne? "

" Jeg tror heller den marineblå , " foreslo Barbro .

" La oss kaste mynt og krone ! " lo Gerda overgivent . " Du sier krone og blå , jeg sier mynt og grønn . Krone? Nå ja , så blir det den blå . "

Strømper ... .

" Du har vel ikke tilfeldigvis et par strømper jeg kunne få låne , Barbro? Mitt siste pene par raknet for over en uke siden , men jeg har ikke kjøpt noen nye , for jeg trodde ikke at jeg skulle komme til å pynte meg for å gå ut noe sted i den nærmeste fremtid . "

Barbro hadde et par nye strømper som hun øyeblikkelig hentet .

" Jeg skal kjøpe nye til deg i morgen , " lovte Gerda .

" Ikke tull , ta dem som en ... jeg vet ikke riktig hva jeg skal kalle det " men som mitt bidrag om du vil til din gjenforening med Rolf ! "

" Hvor skal du møte ham? "

" Utenfor Grand . "

" Hvorfor kommer han ikke og henter deg? "

" Rolf sa han skulle hente meg , men jeg sa det var bedre om vi traff hverandre i byen . "

" Hvorfor det? "

" Jeg liker ikke alle disse nysgjerrige menneskene i dette huset og her i nærheten . De suger inn alt de kan få oppsnappet om andre mennesker . Jeg ville spare ham for å bli bestirret av en rekke likegyldige mennesker som ville få mer enn nok å sladre om hvis de så han kom for å hente meg , og ... . "

Gerda sa ikke mer , men Barbro skjønte henne godt .

" Jeg kan vel ikke se bedre ut i min ... tilstand? Jeg ser vel ikke altfor udelikat og drøy ut , gjør jeg vel? "

" Du tar deg riktig godt ut , Gerda . Du er så lykkelig at det ligger i tjukt lag utenpå deg . Du stråler simpelthen ! "

" Gjør jeg , " spurte Gerda lykkelig . " Jeg trodde ikke det gikk an å bli så lykkelig , Barbro ! Det er som om sansene mine ikke lenger oppfører seg normalt . Jeg har lyst til å gråte , og jeg har lyst til å le . Jeg har lyst til å synge . Jeg har lyst til ... alt mulig . "

" Sett deg ned litt , Gerda . Du har god tid . Om en liten stund ringer jeg etter en drosje , og ... . "

" Nei , jeg vil ikke ha drosje . Hvis det bare kunne holde opp å regne " om så bare for en stund . "

" Men du kan da ikke gå? til Grand , selv om det slutter å regne? "

" Nei , men jeg tar undergrunnen og går derfra , skjønner du vel . Du skjønner , jeg må ha luft . Det er akkurat som om jeg holder på å sprenges av bare innestengt glede . "

" Men i alle tilfelle har du god tid . Du kledde deg på rekordtid ! Sett deg ned litt , vennen min ... . "

Gerda satte seg . Barbro bød henne en sigarett , men Gerda ville ikke røke . Hun ville bare konsentrere seg om en ting " om Rolf .

Atter en gang levde hun om igjen alle de lange ukene hun hadde gått der og kjent at hun ble tyngre for hver dag som gikk , mens hun samtidig følte at ansvaret for det hun hadde innlatt seg på , ble større og større .

Hun visste hun hadde valgt rett , og likevel hendte det at hun fikk en så grusom angstfølelse for det hun gikk i møte , at hun ønsket hun var død . Hvordan ville det gå barnet når det vokste opp? Ville folk være snille mot det? Ville de erte barnet fordi det ikke hadde noen far som andre barn? Ville barnet en dag kanskje ... hate? ... henne fordi hun hadde valgt å sette det til verden under slike forhold?

Med et rykk kom hun tilbake til virkeligheten . Hun hadde hørt Rolfs stemme ! Hun følte en altoppslukende , ekstatisk glede fare gjennom seg som et elektrisk støt med budskap til hver minste celle i hennes kropp . Hun kunne kjenne Rolfs kjærtegn - enda så lenge det var siden sist !

" Jeg liker å tegne kroppen din , elskede , " hadde Rolf sagt så ofte . " Så blir ikke ensomheten så vanskelig å bære . Fingrene mine husker deg , ser du " hver eneste , minste detalj hos deg - og hjernen min kan kalle til live igjen alle de minnene som jeg har samlet opp i hjertet mitt . "

" Jeg lengter meg syk etter deg " dag og natt har jeg lengtet ! " hadde Rolf sagt til henne i telefonen .

Det hadde vært som om han ikke ville slutte å snakke med henne enda de hadde bestemt at de skulle treffes om en time .

" Jeg tror det er best jeg går ! Jeg vil nødig komme for sent , vet du ! "

Impulsivt gikk Gerda bort til Barbro og klemte henne inn til seg .

" Du er alle tiders ! " sa hun kort , og gikk ut .

Barbro hørte entredøren smelle igjen etter henne , reiste seg opp i det samme og gikk på sitt eget værelse .

Nervøst tente hun en ny sigarett " denne gangen en av de amerikanske sigarettene som Lund hadde gitt henne samme dag . En hel kartong sigaretter hadde han gitt henne . Lund var all right , han .

Men inne på stuebordet lå sigarettene som Barbro hadde brukt som påskudd til å gå ut en liten tur .

Hadde hun trengt å gå ut en tur etter samtalen med Tore og Anders , trengte hun det enda mer nå . Alle så ut til å ha nok med seg selv , tenkte hun ergerlig . Her hadde både Tore og Anders bedt henne komme til Roma , og hun hadde ikke villet reise på grunn av Gerda ! Plutselig så alt ut til å gå i orden for Gerda slik at alle hennes vanskeligheter ville være over snart .

Og her satt hun - Barbro - den ensomste av de ensomme .

Anders ! Hun hadde lovt Anders å skrive til ham i kveld .

Plutselig var hun ikke ensom lenger . Hun fant frem skrivepapir og fyllepenn , stompet sigaretten og begynte :

" Kjære Anders og Toremann !

Jeg kommer ... . "

Barbro skrev side opp og side ned , forseglet det , og gikk ut for å poste det . Det var holdt opp å regne , og luften var herlig forfriskende som alltid etter regn . Plutselig følte hun seg så jublende glad og lett til sinns . Hun rasket på og gikk en hurtig spasertur rundt i byen , tittet på utstillingsvinduene og fantaserte om hva hun skulle kjøpe av utstyr til turen sin . Til sist ble hun lei av å gå gatelangs , stakk innom nærmeste kino , og etter kinoen gikk hun inn et sted og bestilte sjokolade med krem , noe hun ikke hadde drukket på lang , lang tid . Sjokoladen minte henne enda mer om Tore .

" Snart kommer jeg , Toremann . Avisen har gitt meg lov ! "

Så mye som hun hadde snakket om avisen , var det ikke så rart at Tore trodde avisen var " et menneske !

Gerda visste at hun hadde god tid . Det var godt å ha god tid . Særlig når en gikk med barn . Det var så lett å falle . Men hun skulle være forsiktig . Hun hadde passet godt på Rolfs barn hittil , og jomen skulle hun gjøre det fortsatt også !

På veien til undergrunnsbanen følte hun at folk så på henne . De ikke bare så på henne - de stirret? - syntes hun selv . Derfor ga hun seg tid til å stoppe opp og titte i det lille speilet hun hadde i vesken . Kanskje hun hadde fått sot på nesen? Hun måtte for all del ikke ha sot i ansiktet når hun møtte Rolf . Hun måtte se så godt ut som mulig . Hun måtte det , for Rolfs skyld og for sin egen skyld og for - barnets skyld !

Men hun så ikke spor av sot . Hun så ikke noe annet utenom det vanlige heller .

Plutselig begynte hun å smile . Barbro hadde sagt at hun var så lykkelig at lykken lå i tjukt lag utenpå henne . Kanskje det var sant det Barbro hadde sagt? Kanskje det var ...... .

Med ett ble hun oppmerksom på at en pen , eldre herre nistirret på henne , og så gikk det opp for henne at hun satt og nynnet høyt ! Et par småjenter kunne ikke skjule at de lo , og hun var skråsikker på at det var henne de lo av - fordi hun hadde nynnet høyt på banen . Slik gikk da ikke an !

Tidligere ville Gerda ha rødmet av skam ved å vite at hun hadde gjort seg bemerket . Men nå gjorde det ingenting . Det var som om hun ikke tilhørte denne verden lenger . Og derfor kunne hun tillate seg å være annerledes? ... .

Hun tittet på Glitneuret da hun kom ut fra undergrunnsbanen . Ti på åtte . Nå ja , så hadde hun fremdeles god tid . Bare det kunne bli opphold . Vinden rev og slet i paraplyen hennes og gjorde sitt beste for at hun ikke skulle greie å holde den rett .

Da hun nærmet seg Grand , begynte hun nærmest å småløpe enda hun visste at hun hadde mer enn tid nok . Så - nå var det bare et kort stykke igjen , så over gaten , og så ... .

Men hun kunne ikke se Rolf? Tenk om han ikke kom ! Nei , han måtte komme . Han ville helt sikkert komme . Rolf ville ikke narre henne på en så sjofel måte .

Gerda saktnet farten i håp om at Rolf skulle komme til syne . Hun følte tårene presse seg frem .

" Ta deg sammen , " sa hun irritert til seg selv . " Klokken er jo ikke åtte enda . Han kan ha blitt forsinket ! Kanskje han har punktert? Kanskje han er blitt syk? Alt kan ha hendt slik at han er blitt forsinket . "

Da fikk hun øye på ham . Han rundet i heseblesende fart hjørnet ovenfor Grand , og småløp mot henne .

Rolf !

Hun hørte selv at hun nærmest hikstet navnet hans . Så kom han altså . Så var han bare blitt forsinket . Rolf , hennes Rolf .

Hun måtte skynde seg til ham "

Uten å ense vær eller vind , uten engang å tenke på trafikken , småløp hun rett ut i gaten mot rødt lys og la ikke engang merke til bilen som kom rett mot henne . Hun så bare Rolf .

" Rolf ! " ropte hun glad .

" Gerda ! " skrek han tilbake . " Pass deg ! "

Hun hørte bare at han ropte navnet hennes . Hun ville svare , men plutselig kom noe svært mot henne " et uhyre , som liksom med ett var både over og under og i henne , en gjennomtrengende smerte og siden et loddent , mykt og kvelende mørke ... .

Som på kommando løp alle mot bilen og Gerda og det ble svart av mennesker på brøkdelen av et minutt .

" Jeg er lege ! Slipp meg frem ! "

Det var et passord som alle vek tilbake for .

" Flytt Dem , han er lege , " hørte han som i en døs at noen sa inne i den svarte menneskeklyngen .

" Gerda ! Gerda ! " ropte han .

Men han kjente ikke lenger sin egen stemme . Det var ikke hans stemme ! Dette hendte ikke ham i det hele tatt . Det var ikke Gerda som lå der heller , og likevel gjentok han :

" Gerda ! "

Han skalv . Han kjente han holdt på å bli syk . Hele gatebildet gikk rundt for ham . Han ville besvime . Han hadde aldri besvimt i sitt liv , men nå kom han til å besvime , det visste han . Men han besvimte ikke .

Han besvimte hverken da eller på Legevakten .

" La henne ... la henne våkne ... bare en gang ! " hørte han sin egen stemme si hest ut i luften . Og så ... .

Så glippet hun med øynene , gjenkjente ham et kort øyeblikk og klarte så vidt å hviske :

" Jeg ... elsker ... deg ... . "

Så var hun død .

" Nei ! " protesterte han vilt . " Hun er ikke død ! "

En av søstrene førte ham vekk , nærmest leidde ham inn på et rom og fikk plasert ham på en divan .

" Sto hun Dem ... nær? " spurte hun deltakende .

Nær? Hvilket ord var nå det når en skulle forklare forholdet mellom ham og Gerda? Nær? Så mange mennesker kan kalles nære . Gerda var noe mye mer enn bare " nær " ... .

" Hun var hele min verden ... . "

Plutselig gråt han " - gråt så skuldrene ristet .

Hun hadde vært hele hans verden , hans eneste grunn til å leve , og nå var hun død .

" Gerda ! "

Det var et fortvilt skrik fra en angstfylt strupe . Han visste jo at Gerda var død , men alt som var ham? , nektet å akseptere den kjensgjerningen .

Legene kunne si så mye de ville at hun var død . Han var også lege . Han visste også at kroppen hennes var død . Men hjertet hennes ...? Den dype kjærligheten hun hadde hatt for ham? Var den også sloknet i det samme kroppen hennes døde?

Nei !

Han husket ikke et ord av det han hadde sagt eller av det som var blitt sagt til ham , før han forlot Legevakten .

Han bare ravet ut av bygningen ... .

Han hadde ikke anelse om hvor lang tid som var gått fra han forlot Legevakten og til han atter satt bak rattet i sin egen bil . Han var ikke interessert i å vite det heller .

Tid og sted eksisterte ikke lenger for ham . De svarte , glinsende , speilblanke gatene virket som en dyster , men riktig , ? bakgrunn for tankene hans . Som i et relieff så han Gerdas ansikt og hørte henne hviske de siste ordene hun hadde sagt ham , og så så han Esters ansikt " de forstivnede , triste trekkene hennes ... .

Plutselig var det som om hele hans fremtid marsjerte opp foran ham , dager , uker , måneder og år , pent oppstilt i geledd .

" Dette er det du har å se frem til , leve for ! " sa en hånlig stemme i hans indre . " Dette er hva du skal få . Se på dagene , du ! Og ukene og månedene . Se på årene ! Ser du hvor fargeløse de er " uten ansikt , Rolf , ser du at ikke ett av dem har ansikt ! Vet du hvorfor? Fordi de ikke har noe innhold . De er tomme . De mangler til og med ansikt - . De mangler ansikt ... . Et innholdsløst liv , et bortkastet liv - vær så god ta det ! Det er DITT . "

Så med ett skiftet bildet , og han så Esters far for seg .

" Lover du meg ... lover du meg ... " gjentok han monotont og " - smilte . ?

Men Esters far og det dumme løftet han , ? Rolf , hadde måttet avlegge , skulle ikke vinne ... . Det hadde vunnet i første omgang . Men han skulle vise at han ... .

Han smilte plutselig , et fordreid smil , da den tanken gikk opp for ham i hele sin rekkevidde at han var taperen og alltid ville være taperen , også når det gjaldt det løftet han hadde gitt Esters far . Det hadde knekket ham i livet , og det hadde seiret også til slutt , fordi han var svak og hadde alltid vært svak , og aldri ville få anledning til å vise at han var annet enn - svak .

Men smilet hans var ikke fordreid , men lykkelig , ? da han presset foten på gasspedalen og svingte rattet hardt over mot høyre og lot det stå til rett utfor skråningen .

I samme øyeblikk lukket han øynene . Han gjorde det instinktivt som så mange ganger før når det hadde vært ett eller annet ubehagelig han ikke ville se i øynene .

" Gerda ! "

Stemmen hans lød som et kjærtegn ... .

Like ved lettet en forskremt fugl fra redet sitt og fløy i vill flukt oppover og bort . En lyskaster skar striper i himmelen og i det fjerne hørtes en skipssirene .

Så ble det natt ... .

Barbro følte seg som en søvngjengerske da hun gikk ombord i flyet som skulle føre henne til Rom . Kunne virkelig så mye hende på så kort tid? undret hun vagt . Var det virkelig bare ni dager siden Gerda var forulykket?

Hun tok av seg hatten og la den på hyllen over plassen hun var blitt anvist , og lot stewardessen henge bort kåpen hun hadde på seg over drakten , lot fingrene gli gjennom det kortklipte håret , satte seg så og lente seg makelig bakover .

Hun følte seg så uendelig trett " som om hun kunne sove i årevis før hun ville bli utsovet . Det skulle bli godt å komme vekk for en stund ... .

Et øyeblikk senere ble passasjerene bedt om å ta på seg sikkerhetsbeltene , og så satte den blanke fuglen kursen frem og oppover . Jevnt og sikkert steg maskinen , og plutselig var det som om de var kommet inn i en helt ny verden - en herlig og ny og vidunderlig ukjent verden av bare skyer .

" En gullkantet verden ! " tenkte Barbro uvilkårlig og stirret på skyteppet som lå badet i så sterk sol at gjenskinnet skar henne i øynene .

Var det virkelig hun " Barbro - som satt her på vei til Tore , Rom og - Anders?

For bare ni dager siden hadde Gerda vært i live . Ikke bare i live , men lykkeligere enn Barbro noensinne hadde sett henne . Og så ... .

" Ikke tenk mer på det som har hendt ! " formante Barbro seg selv atter en gang , men hun visste hun ikke kunne holde opp å tenke . Tiden leger alle sår , sies det . Kanskje ville hun glemme . Ikke nå . Men senere .

Kollegene hennes i avisen hadde funnet det så merkelig at hun kunne ta seg så nær av Gerdas død . " Det var jo bare en venninne , " hadde et par stykker av dem sagt . " Det var ingen som sto deg virkelig nær . Tenk om det hadde vært Tore ! "

Hun hadde prøvd å forestille seg hvor grusomt det ville ha vært om det hadde vært Tore . Men hun kom ikke lenger enn ikke fullt halvveis i tanken før hun måtte gi opp . Hun hadde simpelthen ikke evnen til å sette seg inn i hva hun ville ha følt om det hadde? vært Tore ... .

" Det var bare? en venninne , " hadde de sagt . Bare . Men Gerda var ikke bare . ?

Men hvordan skulle nå hun kunne forklare disse menneskene som ikke hadde kjent Gerda , hva hun hadde betydd for henne , Barbro? Hun kunne ikke uttrykke sine følelser i ord . Derfor sa hun ikke noe . Bare nikket til sine kolleger og sa at de hadde sikkert rett . Gerda hadde jo bare? vært en venninne ... .

Barbro satte seg bedre til rette og betraktet skylandskapet rundt seg og jorden under seg hver gang de fløy over et gløtt i skylaget . Men hun tenkte ikke i det hele tatt på det hun så utenfor vinduet . Tankene var hos Gerda .

De dagene som var gått siden Gerdas død , hadde vært som et mareritt som begynte med beskjeden fra Legevakten om å komme dit ned , siden fulgt av notisen i hennes egen avis , til og med om Dr. Rolf Bergs forulykkelse på de glatte veiene , Rolfs bisettelse og Gerdas begravelse og alle de små og store begivenhetene som hadde funnet sted innimellom og siden .

Enda dagene hadde et eget tåkeaktig preg av uvirkelighet over seg , var det enkelte ting som var så fremtredende i hennes bevissthet at det nesten føltes som om de var skåret inn i sinnet hennes . Her oppe i denne nye verdenen som besto av bare skyer " glitrende skyer som virket bløte som dun og som likevel hadde så faste konturer at det så ut som en mesterhånd hadde tegnet dem og plasert dem akkurat der de var - her oppe kunne hun tenke klarere .

Likevel var det som om bare de øyensynlig ubetydelige detaljene hadde prentet seg inn på netthinnen hennes , mens de store og betydningsfulle trekk forsvant .

Hun kunne for eksempel huske at det hadde stått en vase med tulipaner på et lite bord ved vinduet inne på legens kontor der hun hadde fått høre om ulykken . Hun kunne huske at tulipanene var i alle sjatteringer av rødt , med en eneste hvit tulipan innimellom alle de røde . Hun kunne også huske at det hadde vært en flenge i nederste venstre kant på gardinet inne på samme leges kontor . Men hun kunne ikke huske om legen hadde vært ung eller gammel , mørk eller blond - bare at han hadde snakket med bergensdialekt og at han hadde den uvane å kremte i ett kjør .

Det samme var også tilfelle både med Rolfs bisettelse og Gerdas begravelse . Den ene dagen hadde hun sittet i Krematoriet - på en av de bakerste benkene - som en gestus til både Rolf og Gerda . Den neste dagen hadde hun vært langt av gårde inne i landet på Gerdas hjemsted , og vært til stede da Gerda ble ført til sitt siste hvilested i sitt hjemsteds jord , ved siden av sine foreldre og en bror som var død for år tilbake .

Hun kunne ikke huske ett eneste ord av det presten hadde sagt ved båren . Heller ikke hvilke salmer som ble sunget . Derimot kunne hun kjenne duften av regntung jord og høst i luften , bare hun tenkte på Gerdas begravelse .

Hun hadde ikke grått ved Rolfs bisettelse , og hun gråt heller ikke i Gerdas begravelse . Siden tenkte hun at mange sikkert hadde syntes at hun var altfor kald og behersket til å ha vært en så god venninne av Gerda som hun hadde utgitt seg for å være .

De skjønte jo ikke at hun hadde beveget seg i en merkelig tåkeverden der tid og sted ikke hadde noen reell betydning lenger - der slike ting som følelser ikke fantes !

Det var som om hun var død . Men det skjønte de ikke . De så bare fasaden . De så ikke hvorledes sorgen hadde knuget henne ... .

Men da Barbro hadde kommet hjem om kvelden til sin tomme leilighet og tilfeldigvis kommet over den bittelille babyjakken som Gerda holdt på å strikke da hun gikk for å møte Rolf - da? først hadde hun kunnet gråte ! Hun hadde knuget den halvferdige babyjakken i hendene sine og hulket . Det var som om den i seg selv var det beste bevis på hvor forgjengelig alt er i denne verden !

Sverre hadde også dukket opp . Det var dagen etter Gerdas begravelse han hadde kommet . Han hadde ikke ringt på forhånd . Bare kommet .

Barbro hadde aldri sett Sverre i en slik sinnstilstand som den dagen han kom . Han hadde vært tausere enn vanlig - tausere og beveget .

" Jeg håper du ikke er sint fordi jeg stakk innom . Jeg vil ikke være påtrengende , Barbro . Jeg vet at du og Gerda ... . "

Han hadde ikke sagt mer . Bare sett på henne . Sett på henne og liksom lett etter ord som han ikke fant .

" Nei , kjære Sverre , jeg er glad fordi du ... kom ! " hadde hun svart .

Men hun hadde ikke engang gitt ham så mye som en kopp kaffe . Hun hadde bare sittet der . Og han hadde sittet der . Ingen av dem hadde sagt noe på en stund . Plutselig hadde Sverre sagt :

" Hvis det er noe jeg kan hjelpe deg med ... . "

" Det er snilt av deg , men jeg tror ikke det . "

Så hadde de sittet der en lang stund til . Atter var det Sverre som hadde tatt til orde .

" Jeg vet jeg ikke burde si det jeg må si til deg nå . ? Likevel må jeg si det . Barbro , gift deg med meg . La meg hjelpe deg til å glemme alt det grusomme som har hendt i det siste . La meg få lov til å ta vare på deg og Tore , ta dere vekk fra denne leiligheten . "

Hun hadde ikke sagt noe med en gang . Det hele var så uventet . Og før hun kunne få seg til å si noe , hadde Sverre fortsatt :

" Jeg vet det ikke er passende å fortelle deg dette nå . Men jeg er glad i deg . Jeg oppdaget det allerede den kvelden du ... gikk fra meg . Jeg har tenkt på å ringe til deg mange ganger senere , men så ... nå ja ... jeg fikk meg ikke til å gjøre det . Så hendte dette med ... Gerda , og i kveld kunne jeg ikke holde ut ikke å snakke med deg , jeg måtte fortelle deg hvordan jeg har det , og derfor er jeg her . "

Barbro hadde sittet og tuklet med lommetørkleet sitt . Det var som om hun konstant hadde hatt et lommetørkle i hånden siden Gerdas død . Det var som om fingrene hennes måtte ha noe å holde på med . Som om hun ikke holdt ut å være rolig .

Hva var det Gerda hadde sagt? " Et menneske vet alltid om det er glad i et annet menneske eller ikke . "

Hadde hun ikke vært sikker før , så hadde hun i hvert fall visst det da : hun var ikke glad i Sverre . Men hun hadde ikke orket å fortelle ham det like ut . Hun kunne ikke få seg til å si det til ham . Og fordi hun ikke hadde visst hverken ut eller inn , hadde hun plutselig begynt å gråte .

" Ikke gråt , Barbro . Kjære , søte , lille Barbro . Ikke gråt . Ikke tenk mer på det som har hendt . Jeg vet det er dumt å si det , men prøv i hvert fall ikke å tenke på det . Jeg er jo her og skal hjelpe deg . Jeg vil? i hvert fall hjelpe deg hvis du bare gir meg lov til det . "

Sverre hadde tatt hånden hennes og strøket den klosset frem og tilbake som om han var redd for å holde i den " som om han aldri hadde holdt i den før .

" Jeg ... . "

Hun hadde ikke funnet flere ord .

" Jeg vet hva du vil si , Barbro , " hadde Sverre sagt . " Du vil si at du ikke kan gi meg noe svar på det jeg spurte om nå . Ikke sant? Ser du , lille venn , du og jeg forstår hverandre uten ord . "

Og så hadde han fortsatt med å stryke og stryke hånden hennes .

Plutselig hadde han fisket opp en nøkkel fra jakkelommen sin .

" Ta denne , Barbro , og reis opp til hytta mi . Hvis du vil , skal jeg kjøre deg dit opp . Bare si fra . Eller hvis du vil være alene ... . Nå ja , her har du nøkkelen i hvert fall . "

Automatisk hadde hun tatt imot nøkkelen , men det kalde metallet hadde plutselig fått henne tilbake til virkeligheten .

" Men , Sverre , jeg skal jo til Roma i morgen ! Jeg flyr nedover til Toremann . Det er Anders' forslag , og legen min har sagt at jeg trenger absolutt avkobling . "

" Mener du at du ... at du vil gå tilbake til Anders ! "

Hele Sverre var plutselig blitt en annen i og med at hun hadde nevnt Rom , og av en eller annen grunn som Barbro ikke kunne redegjøre for seg selv engang , ble hun sint .

" Jeg mener akkurat det jeg sa , og ikke en tøddel mer . Jeg skal reise til Rom . Jeg skal reise til Toremann . "

" ... og Anders ! "

Sverre hadde reist seg brått og bare noen minutter senere hadde han gått . Barbro hadde visst at denne gangen hadde han gått ut av hennes liv for alltid . Men hun følte ikke noe ved denne vissheten . Ikke engang tomhet . Hun hadde vært altfor opphisset til å kunne registrere noe i det hele tatt .

Først lenge etter at Sverre var gått , gikk det opp for henne at hun fremdeles satt med nøkkelen til Sverres hytte i hånden !

Flyvertinnen avbrøt tankene hennes ved å komme med herlig , kruttsterk og gloende het kaffe . Etter mellomlandingen i Kjøbenhavn skulle de spise lunsj .

Barbro følte at hun var sulten . Det var en følelse som hadde vært helt ukjent for henne i disse ni dagene siden Gerdas død .

Begjærlig drakk Barbro den skoldhete kaffen , inhalerte noen dype drag av sigaretten som var en av de mange hun hadde kjøpt ombord i flyet , og følte velværet sige innover seg .

Det var så rart å befinne seg så langt over jordens overflate ! Barbro hadde aldri fløyet før , men denne gangen hadde hun valgt å fly , slik at hun kunne komme fortest mulig frem til Toremann . Og hun angret ikke et øyeblikk . Det var som om hun i og med den kjensgjerning at hun var blitt løftet så langt opp fra jordens overflate , var blitt et nytt menneske som hadde lagt igjen alle sorger på jorden og som derfor atter hadde gjenfunnet evnen til å føle og reagere normalt .

I grunnen hadde Gerda vært heldig , tenkte hun , som hadde fått lov til å dø akkurat på det tidspunkt i sitt liv da hun var aller lykkeligst ! Livet var merkelig , tenkte hun videre . Gerda og Rolf hadde ikke kunnet bli forenet i livet . Døden var enda merkeligere . For døden hadde tatt Gerda og Rolf ut og vekk fra livet og bundet dem sterkere sammen enn noensinne .

Så rart at Rolf skulle dø samme dag som Gerda , reflekterte hun videre . Tro om det hadde vært " - selvmord?

Men hun skjøv tanken fra seg . Selvmord og Rolf passet liksom ikke sammen . Etter det Gerda hadde fortalt om Rolf , hadde hun kommet til at Rolf hadde vært svak .

Rolf hadde aldri hatt mot til å begå selvmord ! Han var altfor svak ! var Barbros konklusjon .

Trass i kaffen holdt Barbro akkurat på å duppe av , da passasjerene ble bedt om å feste sikkerhetsbeltene . De skulle ned i Kjøbenhavn .

" Første etappe ! " sa Barbro halvhøyt til seg selv . " Om åtte timer er jeg i Rom ! "

Hvordan ville det bli å møte Toremann igjen . Og " Anders?

Før hun kom så langt som til å begynne å forestille seg hva som ville hende når hun kom frem , var de nede på flyplassen . Et lite støt , og så sto de stille . Passasjerene rundt henne begynte å bevege seg mot utgangen .

" Drikk Coca_Cola iskald " grinte henne i møte fra en av plakatene .

Barbro smilte uvilkårlig . Hun var nede på jorden igjen !

Sverre kunne aldri siden redegjøre for hva som fikk ham til å stikke hånden ned i bilsetet slik at han fant Barbros ørering . Han hadde syntes at han så noe som glimtet , trodde han , men det kunne umulig ha vært Barbros ørering , for den hadde ligget altfor langt nede mellom setet og ryggen til i det hele tatt å kunne synes .

Som hypnotisert trakk han opp øreringen som han visste Barbro hadde savnet i lengre tid , og nærmest stirret på den . Den var også noe utenom det vanlige , men så brukte da heller aldri Barbro vanlige øreclips . Denne var av markasitt og besto av tre måneformede deler som hang i rekke nedover og glimtet så snart lyset falt på dem i den rette vinkel .

Sverre husket at han hadde bemerket at de var ekstra sjeldne første gangen Barbro hadde hatt dem på seg .

" Ja , " hadde hun smilt . " Hver og en av disse ringene eller hva du kaller dem , betyr noe . Den nederste heter Tro , ? så kommer Håp , ? og nærmest øret mitt ser du Kjærlighet , ? " hadde hun forklart og ledd så lykkelig og glad .

Plutselig hadde hun bøyd seg mot ham og sagt . " Kyss meg på Kjærlighet , vil du , Sverre? "

Stemmen hadde vært så øm og øynene hadde strålt mot ham . Og han hadde kysset henne , først på den del av øreclipset som hun kalte Kjærlighet , så på Håp og dernest på Tro , og så hadde han kysset henne enda en gang på Kjærlighet , og siden hadde han kysset henne på munnen .

" Du er? glad i meg , ikke sant? " hadde hun spurt .

" Visst er jeg glad i deg , " hadde han svart og kysset henne igjen .

Men den gangen hadde han ikke visst om han virkelig var glad i henne . Det var først senere det? var gått opp for ham ... .

" Jeg må vite det , skjønner du , for jeg er så fryktelig glad i deg ! " hadde Barbro fortsatt , og så hadde hun kysset ham .

" Hvorfor plager du deg med disse dumme tankene ! " sa han halvhøyt til seg selv .

Hvor levende øreclipset plutselig virket " som om han takket være denne lille gjenstanden kunne kalle Barbro tilbake .

" Men det er meg hun er glad i ! Jeg vet hun er glad i meg . Hun har sagt det så mange ganger , og bevist? det også ! " gjentok han om og om igjen i tankene .

" Ja , da har du jo ingen ting å være redd for ! " hånte en annen stemme ham . " Hvis hun er glad i deg , kommer hun nok tilbake til deg også ! Hvis ... . "

Men intuitivt visste han at Barbro aldri noensinne ville komme tilbake til ham . Hun var tapt for ham " tapt for alltid . Alt takket være ham selv og ingen , ingen annen .

" Jeg må vite det , skjønner du , for jeg er så fryktelig glad i deg ! "

Det var det Barbro hadde sagt den kvelden , og siden hadde hun gjentatt det mange ganger . " Jeg er så glad i deg ... . "

" Jeg elsker deg ! " sa Sverre hest for seg selv der han satt inne i bilen sin og stirret på det lille øreclipset han hadde i hånden .

Men han visste det var forsent . Hva han ikke visste var at han en dag ville begynne å tenke på Barbro i forbindelse med Ibsens " evig eies kun det tapte " .

Og som så mange andre ville han sitere disse ord uten å vite at han aldri hadde eid noe som kunne ... tapes !

" Å , unnskyld ! "

Plassen ved siden av Barbro hadde vært ledig fra Oslo til Kjøbenhavn , og Barbro hadde vært mer enn glad fordi hun hadde sloppet å konversere ett eller annet menneske som hun slett ikke kjente . Det var ikke likt Barbro ikke å ville snakke med mennesker , men siden Gerdas død var det som om hun hadde så mange tanker og så mange merkelige ting i hodet at hun foretrakk å være i fred .

" De må virkelig unnskylde ! " fortsatte stemmen .

Barbro så opp på kvinnen som akkurat hadde gjenvunnet balansen etter nesten å ha falt over henne .

" Det er da helt i orden ! " svarte hun rolig .

" Siden vi skal sitte ved siden av hverandre i noen timer , vil jeg gjerne få presentere meg . Jeg heter fru Benson . "

Barbro trykket den utstrakte hånden og gjengjeldte presentasjonen .

Fru Benson tok frem fra bag'en sin en hel rekke magasiner og aviser , og Barbro tenkte lettet at hun kanskje ville bli latt i fred likevel . Men etter å ha tittet overfladisk gjennom tidsskriftene , la fru Benson dem ned i bag'en igjen , snudde seg mot Barbro og begynte å snakke .

" Nei , jeg orker ikke å konsentrere meg om lesestoffet mitt enda . De skjønner , vi punkterte på veien til flyplassen , og derfor var det bare med nød og neppe at vi rakk frem ! Jeg er helt oppskaket enda , kan jeg fortelle Dem ! "

Fru Benson lente seg bakover i stolen , men rettet seg opp igjen et øyeblikk senere .

" Skal De til Rom? "

Barbro nikket .

" Har De vært i Rom før , eller er dette Deres første tur dit? "

Barbro fortalte at hun alltid hadde hatt lyst til å besøke Rom , men at det var hennes aller første reise til den byen .

" Ja , Rom er en vakker by , en av de vakreste byer i verden , synes jeg , " fortsatte fru Benson drømmende . " Dette er femte gang jeg reiser til Rom , og hver eneste gang gleder jeg meg like mye til å komme dit . "

Da fru Benson merket at Barbro ikke hadde lyst til å snakke noe videre , sa hun ikke mer , og samtalen døde bort av seg selv .

Et lite øyeblikk senere så fru Benson at Barbro sov .

" Stakkars liten , " sa hun ved seg selv . " Hun var for trett til å snakke , og her satt jeg og pratet og pratet . "

Fru Benson følte seg trett hun også , og slett ikke opplagt til å lese . Godt hun hadde et strikketøy med seg !

Rolig tok hun frem strikketøyet sitt og begynte å strikke . Det var godt å kjenne de kjølige strikkepinnene i hendene . De ga henne en følelse av hjemlig velvære som nesten drepte all hennes skrekk for å fly . Hun hadde fløyet ofte , og hver gang grudde hun seg like mye .

Hvorfor valgte hun alltid å fly når hun var reddere for det enn noe annet i verden? undret hun som så mange ganger tidligere . Var det for å bevise overfor seg selv at hun var modig? Ingen andre visste om denne skrekken hennes som hun hadde vel forvart på bunnen av sitt hjerte . Men hun? visste om den .

Med kyndige hender strikket fru Benson så pinnene knitret , og lot tankene vandre som de ville .

Og Barbro sov videre ... .

Da Barbro åpnet vesken sin etter at lunsjen var vel overstått , for å ta ut sigarettetuiet sitt , falt plutselig et bilde av Tore ned på gulvet . Fru Benson bøyde seg hurtig og tok det opp , og idet hun rakte Barbro bildet , spurte hun om det var hennes lille gutt?

" Ja , det er min sønn , " forklarte Barbro stolt . " Han blir seks i januar , så han er altså vel fem og et halvt år nå . Men dette bildet ble tatt før han fylte fem , så han er mye større nå , " la hun til , idet hun lot fru Benson se nøyere på bildet .

" En vakker gutt ! " sukket fru Benson .

" Han er en kjekk liten pjokk , om jeg så skal si det selv ! "

Fru Benson tok en av sigarettene fra Barbros etui , tente Barbros sigarett med tenneren sin , og tente så sin egen . Begge røkte en stund i taushet .

" Jeg hadde en gang en slik liten gutt , " bemerket fru Benson plutselig . " Men jeg mistet ham . "

" Så ... trist ! " sa Barbro hurtig .

Hun hørte at hun ikke la nok medfølelse for dagen , og derfor fortsatte hun : " Det må være aldeles grusomt å miste barnet sitt . "

" Ja , det var grusomt . Han var nemlig den eneste jeg hadde . Jeg trodde jeg skulle ha blitt gal da han døde , men med tiden stilner smerten ... . "

" Tenk om jeg hadde mistet Toremann ! " tenkte Barbro plutselig .

Nei , hun orket ikke engang prøve å forestille seg hvor grusomt det ville ha vært om hun ikke hadde hatt Tore .

" Det er så mange , mange år siden nå , lille venn ! " sa fru Benson vennlig . " Jeg er femogseksti år nå , og da min sønn ble født var jeg femogtyve . Altså for førti år siden . Så mye skjer på førti år . Mye mer enn De kan forestille Dem , så ung som De er ! "

" Jeg er ikke så? ung . Jeg er snart tredve ! "

" Hva er vel tredve år sammenliknet med femogseksti? Jeg er jo over dobbelt så gammel som De ! Hvor er Deres sønn nå? "

" Det er ham jeg skal møte i Rom ! " fortalte Barbro glad .

Da fru Benson bare så på henne uten å svare , følte Barbro at hun måtte forklare hvorfor Tore var i Rom av alle steder !

" Han har vært sammen med sin far på et cruise i Middelhavet , og nå skal jeg møte dem i Rom . "

" Så glad De kan være som har noen kjære som venter Dem når De kommer frem ! "

Barbro smilte , men sa ikke noe . Hva ville denne kvinnen si , tenkte hun , om hun visste at jeg skulle møte min fraskilte mann? Hvordan i all verden ville hun ta det om jeg forklarte henne at Anders bare har lånt gutten , og at jeg skal ta gutten min tilbake når en kort tid er gått?

" Men hvorfor ble De ikke med Deres mann og sønn på dette cruiset? " kunne ikke fru Benson dy seg for å spørre . " Jeg vet det ikke er noe som angår meg , " fortsatte hun unnskyldende , " men ... . "

" Jeg kunne ikke komme fra jobben min . Jeg er journalist , og derfor måtte de reise uten meg . "

Barbro hørte selv hvor dumt det lød . Det var da heller ikke vanskelig å lese fru Bensons tanker . " Her har hun en mann som har råd til å reise på Middelhavscruise med sin sønn , og likevel sier hun at hun ikke kan komme fra jobben sin . Er da jobben så viktig at den går foran alt annet? "

" Å , så nå , " sa fru Benson enkelt .

Begge satt lenge i sine egne tanker . Plutselig snudde fru Benson seg mot henne .

" Det må være fryktelig interessant å være journalist ! "

" Ja , det er ... interessant ! "

" Det finnes selvsagt journalister og journalister . De øyensynlig , tar Deres jobb alvorlig . Det er ikke alle som gjør det . "

" Jeg tar jobben min alvorlig , som De sier . Jeg føler at jeg er med på å skape? noe " - ikke akkurat noe som er verdig navnet kunst . Langt ifra . Men jeg skaper noe likevel . Skaper noe som jeg kan dele med andre . Det er derfor jeg er så glad i yrket mitt . "

" Det må være deilig å vite med seg selv at en skaper noe . Vet De , i mine unge dager trodde jeg at jeg skulle klare å skape meg et navn som malerinne ! Min mann likte ikke klattingen min . De fleste uoverensstemmelsene våre dreide seg om min iver etter å male . Det var all right så lenge jeg malte bare for min fornøyelses skyld . Veggene hjemme er fulle av mine produkter . Men da jeg ville selge? det jeg malte ... . Min mann ville ikke høre snakk om det . Det var ikke comme il faut . Jeg skulle overlate slikt til dem som trengte å få penger for det de malte , sa han . Jeg trengte ikke pengene . Det er sant at jeg ikke trengte pengene . Det var da heller ikke for pengenes skyld at jeg ville selge maleriene mine . Men for å bevise overfor meg selv at maleriene var gode nok til at noen ville betale for dem ! "

" Maler De ikke lenger nå , da? "

" Jo , det hender at jeg maler iblant . Men jeg selger ikke noe av det jeg maler . Det er som om noe inne i meg hindrer meg i å selge maleriene mine . Det gikk opp for meg for lenge siden , skjønner De , at jeg aldri ville kunne skape meg noe navn som maler . Men da var det forsent . Min mann var død , og jeg kunne ikke få fortalt ham at jeg endelig innså hvor dum jeg hadde vært som hadde latt malingen min komme mellom ham og meg ! "

Barbro skjønte innerlig godt hvor fru Benson ville hen . Hun var for høflig " så altfor høflig - til å fortelle henne på en mindre tilsløret måte at hun syntes at hun var tåpelig hvis hun lot karrieren gå foran sin mann .

Men fru Benson visste jo ikke at de var skilt?

" Malingen er alt jeg har igjen . Nesten i hvert fall . De skjønner , min mann døde da sønnen vår , Michael , bare var tre år , og bare vel ett år senere døde Michael også . Og så ble jeg alene " med malingen min . Det var i 1920 ... . "

" Og De giftet Dem ikke siden? "

" Nei , lille venn . Jeg giftet meg ikke om igjen . De skjønner , først da jeg hadde mistet min mann , gikk det ordentlig opp for meg at jeg aldri ville kunne elske en annen mann så dypt som jeg hadde elsket ham . Da? først gikk det opp for meg hvilken enestående mann han hadde vært . Da? først forsto jeg at jeg hadde vært i ferd med å ødelegge det mest dyrebare livet hadde å gi meg , og jeg innså også at hvis jeg ikke hadde mistet min mann ved dødsfall , hadde jeg ganske sikkert kommet til å miste ham på grunn av min stahet når det gjaldt min " karriere " . Karriere ! Men når en er ung , tenker en ikke alltid fornuftig . Da ser en ikke livet i det rette perspektiv . Først når en blir eldre , blir en i stand til å ta det store overblikket . Nei , her sitter jeg og prater og prater om meg selv . Fortell meg litt om yrket Deres . Er De ansatt i Oslo_pressen , eller driver De kanskje som freelancer? "

Barbro begynte å legge ut om arbeidet sitt , men hun følte selv at det ikke var noen glød over fremstillingen hennes . Av en for henne helt uforklarlig grunn ble hun ergerlig . Hva betydde det vel for henne om hun fikk overbevist fru Benson om hvor viktig jobben hennes var , og hvilken stor innsats hun gjorde?

Hun " Barbro - visste best selv at hun var dyktig . Kunne ikke det være nok?

Om noen timer skulle de skilles , og siden ville de sannsynligvis aldri treffes igjen . Hva gjorde det så om fru Benson syntes hun var dum eller ikke? Hva visste vel fru Benson om hennes liv?

Likevel var det maktpåliggende for Barbro å bevise overfor denne fremmede kvinnen at hun var dyktig .

Derfor begynte hun en mer detaljert beskrivelse av det hun skrev , hvilke emner hun hovedsakelig var interessert i å skrive om , og tilføyde at hun en dag hadde planer om å skrive en bok .

" Jeg kan godt forstå at De finner jobben Deres interessant , " bemerket fru Benson da Barbro var ferdig . " Akter De å skrive når De kommer til Rom også? Eller er De bare på ferie for å slappe av og glemme alt som heter avis og avisartikler? "

" Jeg er på ferie . Det vil si , en slags kombinert ferie_ og rekonvalesenstur . Men det er ikke så lett å få trykksverten ut av blodet når den først har kommet inn i det , vet De . Så hvis jeg finner noe av interesse å skrive om , så kommer jeg nok til å gjøre det . Og De? "

" Jeg skal bare se igjen gamle tomter , hilse på et par venner jeg har i Rom , og så skal jeg tråle gjennom gamle kirker og museer . Er De katolikk? " spurte hun plutselig .

" Nei ... " svarte Barbro .

" Da kjenner De kanskje ikke til den skikken vi katolikker har med å tenne et lys i kirken for en avdød? Min mann var katolikk , skjønner De , og jeg trodde jeg var katolikk den gangen . Men først etter min manns død fikk religionen sin rette plass i mitt liv . Og hver gang jeg er i Rom , tenner jeg et lys hver eneste dag i St. Peters_kirken . For min mann , skjønner De . Det er en vakker skikk , synes jeg selv . "

Barbro satt stille i dype tanker . Det var? en vakker skikk . For sitt indre blikk kunne hun se den vennlige englenderinnen i sitt fornuftige antrekk , tweed_drakt og solide sko som var til å gå? med og ikke bare til pynt , tenne et hvitt lys i en stille , høytidelig kirke , og så knele ned og be for ham som hadde fylt hennes liv i nesten en generasjon . En mann som hadde vært død i en årrekke , men som var mer levende i tankene til den kvinnen som hadde vært hans hustru i dag , enn han noensinne hadde vært mens han var i live ... .

" Ja , det er en meget vakker skikk , " sa Barbro endelig .

" Nå er vi snart fremme , " sa fru Benson etter at de hadde sittet tause begge to i lang tid .

Men Barbro hørte henne ikke . I tankene så hun to blafrende alterlys som hun selv ville tenne " ett for Gerda og ett for Rolf .

" Er De ikke glad fordi De snart skal treffe Deres mann og sønn? "

" Visst er jeg glad . Jeg kan nesten ikke tro det er sant , så glad er jeg . "

Men i tankene så hun fremdeles for seg to skinnende , hvite alterlys som brant med en klar , stille flamme .

Barbro følte seg både ør og stiv i alle lemmer da hun endelig satte benene på fast jord igjen . Hun ble rent forvirret av all støyen rundt seg . Plutselig skar en stemme " Tores stemme - gjennom alt bråket :

" Mamma ! "

" Mamma ! Å , jeg er så glad fordi du fikk lov til å komme av avisen . Jeg var så redd for at avisen skulle si nei . "

Anders rakte henne formelt hånden , men hun kunne likevel ikke unngå å se at han var mer enn glad over å se henne . Som for å dekke over denne gleden , utbrøt han :

" Men så tynn du er blitt , Barbro ! "

Barbro visste hun var blitt tynn . Klærne ville ikke sitte på henne lenger .

" Jeg ... har ikke spist stort i det siste , " forklarte hun , enda hun visste at det var unødvendig å komme med noen forklaring . Anders visste jo grunnen .

Tore pratet i vei om løst og fast på hele turen i drosjen til hotellet , og la slett ikke merke til at både Barbro og Anders var svært tause . Men ikke en eneste gang nevnte han Gerda .

" Tore og jeg har et dobbeltværelse , og så har jeg vært så heldig å få rommet ved siden av oss til deg . Det er også et dobbeltværelse , men jeg tenkte at du kanskje gjerne ville ha Tore hos deg , og at vi kanskje kunne bytte med å ha ham inne hos oss , " forklarte Anders da han og Barbro et øyeblikk var på tomannshånd .

Tore ville ikke forlate Barbro et eneste øyeblikk når hun først var kommet . Han fulgte hakk i hæl på henne mens hun pakket ut koffertene sine og hengte kjolene inn i garderobeskapet .

" Mens mor bader , skal du og jeg gå ned i restauranten og spise en iskremsoda ! " lokket Anders . " Så skal vi gå ut og spise så snart mor har kledd seg . "

Og etterat Anders hadde overbevist seg om at Barbro hadde alt hun trengte , gikk far og sønn ned i restauranten " hånd i hånd .

Det ble sent før Tore kom i seng den kvelden . Han hadde simpelthen ikke lyst til å legge seg . Det var så mye han absolutt måtte få fortalt sin mor . Det var "far har gjort ditt " og " far har sagt datt " , oppad døre og nedad stolpe . Men fremdeles ikke ett eneste ord om Gerda .

Før Tore la seg ned i sengen sin , ba han aftenbønnen slik som hun hadde lært ham fra han var ganske liten . Bare med én unntakelse . Helt på slutten sa Tore nemlig helt uventet :

" Kjære Gud , takk fordi mamma fikk lov av avisen til å komme ... . "

Tore skjønte ikke at han hadde sagt noe utenom det vanlige , og kunne derfor ikke begripe hvorfor Barbro plutselig fikk tårer i øynene .

" Er du lei deg for noe , mamma? "

" Nei , Toremann , mamma er ikke lei seg for noe . Hun er bare så fryktelig ... . "

Hun fant ikke ord med en gang til å dekke det hun følte .

" ... lykkelig , " sa hun endelig .

Da de hadde overbevist seg om at Tore endelig sov , gikk de ned i den lyse , koselige salongen som var tom , bortsett fra et par som ikke hadde øyne for andre enn hverandre .

Anders bød Barbro en sigarett , men tok ingen selv . En lang og dyp taushet oppsto mellom dem . Den ble først brutt da Barbro nevnte hvor merkelig hun syntes det var at Tore ikke en eneste gang hadde spurt etter Gerda .

" Det er ikke så rart , Barbro . Jeg har bedt ham ikke å snakke om henne til deg før du nevnte henne . Jeg har forklart ham at Gerda er død , og også at du har vært så lei deg fordi hun er borte , at du ikke orker å snakke om henne enda . Jeg har ikke forklart på hvilken måte hun døde , og det tror jeg heller ikke det er noen vits i å fortelle ham . Jeg har bare ganske enkelt sagt at Gerda ... hm ... at Gerda er i himmelen . "

Barbro så forbauset opp på ham .

" ... sa du at hun var i himmelen? "

Anders ble litt brydd med en gang .

" Ja , hva ville du jeg skulle ha sagt . Tore gråt så hjerteskjærende da han forsto at han aldri skulle se igjen sin kjære tante Gerda , at jeg ikke visste hverken ut eller inn . Og derfor sa jeg at hun var ... i himmelen . Tore spurte om Gerda var blitt engel , og jeg sa ja , og la til for egen regning at som engel kunne tante Gerda passe på ham bestandig . "

" Hva sa Tore til det? "

" Han spurte hvorfor du var så lei deg når tante Gerda hadde det så godt , når hun var blitt engel og var i himmelen? "

" Hva svarte du på det? "

" Det var ikke så enkelt å svare på , kan jeg fortelle deg . Men til sist , da han ikke ville gi seg , fikk jeg da forklart ham at du heller ville ha Gerda hos deg og ham , enn å vite at hun var blitt engel . "

" Og så ga han seg på det , da? "

" Ikke før jeg hadde fått ham med meg bort i dyreparken . Han ble så ivrig opptatt med apekattene at jeg trodde han hadde glemt alt sammen . Men om kvelden før han la seg , gikk han bort til vinduet og så opp mot himmelen . Hvorfor står du der? spurte jeg ham . Jeg vil at tante Gerda skal se at jeg er ren på hendene og at jeg har børstet tennene , sa han . Og så forsto jeg at han slett ikke hadde glemt tante Gerda . Det var da jeg fortalte ham at når du kom til oss , måtte han ikke snakke om tante Gerda til deg . For da ble du kanskje syk . "

" Takk skal du ha , Anders . Det er sant at jeg ikke orker å snakke om Gerda til Toremann enda . Det har vært en så fæl tid , skjønner du , at jeg vet det må gå lang tid før jeg kan komme ordentlig til hektene igjen . Vi hadde det så godt og hyggelig sammen , Gerda , Toremann og jeg . Gerda var liksom alltid der når jeg trengte henne , og trengte henne gjorde jeg bestandig . "

Barbro så så hjelpeløs ut der hun inhalerte røyken i hurtige drag for å skjule at hun var på gråten . Det korte håret kledde henne , tenkte han . Men hun var altfor tynn . Hun hadde ikke en slik kroppsbygning at det kledde henne å være så tynn som hun var nå .

Anders var blitt litt tykkere , og brunfargen kledde ham , tenkte Barbro . Han så virkelig minst ti år yngre ut enn siste gangen hun hadde sett ham . Var det Tores skyld , tro?

" Det ser ut som om denne reisen har gjort både deg og Tore godt ! "

" Ja , du kan tro vi har hatt noen herlige måneder . Men Tore har lengtet etter deg . Du aner ikke hvor ofte han har spurt om hvorfor ikke du kunne være hos oss . "

" Og du ... hva har du sagt? "

" At du ikke kunne komme vekk fra avisen . Er det ikke den grunnen du selv har gitt ham? "

" Jo ... . "

" Jeg kan aldri få takket deg nok fordi du lot Tore få reise med meg , Barbro ! Du skjønner , det var en vektig grunn som fikk meg til å spørre deg om jeg kunne få " låne " ham . "

" Nå ...? "

" Det er hjertet mitt som klikker . Jeg vet at jeg burde ha vært mer forsiktig i de senere årene , men det har ikke blitt til at jeg har tatt livet med ro . Så fikk jeg en streng advarsel av legen min . Jeg skjønte hvor ille det egentlig sto til med meg av ansiktsuttrykket hans , og derfor ... . "

Anders slo ut med hendene som for på den måten å uttrykke det han ikke kunne finne ord for .

Barbro satt som lammet . Anders syk? Skulle Anders dø fra henne også? Skulle hun da bli aldeles alene igjen med Tore?

" Er det ... alvorlig? " fikk hun seg endelig til å spørre .

" Dessverre er det nok det , Barbro . Men ikke for det , jeg har da hørt om folk med skrøpelige hjerter som har levd i flere år fordi de har vært forsiktige . Men når hjertet først begynner å klikke , må en være forberedt på det verste , vet du . "

Da først gikk det opp for Barbro hvilken stor rolle Anders hadde spilt i hennes liv " selv etter skilsmissen . Det var i grunnen Anders hun hadde villet overbevise om at hun virkelig var dyktig - at hun kunne? skrive - at hun dudde til noe i denne verden .

Det var ingen annens dom hun hadde fryktet mer enn Anders' ! Det var heller ingen i denne verden hun heller ville høre noen rosende ord fra enn - Anders . Hele hennes karriere var basert på å bevise overfor Anders at hun kunne? skrive . Og nå skulle kanskje Anders dø ... .

" Nei ! " sa hun halvhøyt .

Anders skulle ikke dø . Måtte ikke dø . Ikke på mange , mange år enda . Og hun skulle hjelpe ham til å leve så lenge som mulig . Hun ville være god mot ham ... .

Hva var det Gerda hadde sagt? " Når du er virkelig glad i et menneske , vil du være god? mot det , " hadde hun sagt . Det føltes som om det var for årevis siden . Det var som om hun hadde visst det alltid , og at det hadde vært noe Gerda bare hadde bekreftet for henne .

Men det var jo nettopp god? hun ville vært mot Anders . Han trengte henne . Hun trengte ham . Tore trengte dem begge .

Hva var det fru Benson hadde sagt? " Når en er ung ser en ikke alltid livet i det rette perspektiv . Først senere , når en blir eldre , blir en i stand til å ta det store overblikket . "

Fru Benson hadde villet bli en stor og kjent malerinne , og hun selv ville skape seg et navn som skribent .

Barbro tvang seg til å se parallellen mellom dem . Skulle også hun i likhet med fru Benson , en dag bli sittende igjen , ribbet for lykke , med " kunsten " og karrieren sin?

Sett at hun en dag virkelig greide å skape seg et navn? Ja , hva så? Ville hun bli lykkeligere da , tro? Ville Tore bli lykkeligere over kanskje en dag å ha en fetert og berømt mor , men ingen far , enn over å ha et normalt hjem med både mor og far i det?

Barbro ble plutselig avbrutt i tankene sine ved at Anders la hånden sin over hennes .

" Det er så godt å ha deg hos meg , Barbro . Er du sint fordi jeg sa det? Jeg vet jo at det bare er for en kortere tid . Jeg vet jo hvor bundet du er til jobben din og det livet du har skapt deg etter at våre veier skiltes . Men ... kan vi ikke prøve å late som om ... for Tores skyld? "

Barbros blikk vandret et kort sekund til paret i det motsatte hjørnet av salongen . De var så opptatt med hverandre at de ikke enset at det var andre til stede . De holdt hverandre i hånden og stirret hverandre dypt , dypt inn i øynene . Men de sa ikke stort , og når de sa noe , hvisket de som om de utvekslet hemmeligheter som andre aldri hadde ant muligheten av engang .

" Barbro , se på meg ! "

Impulsivt førte Barbro Anders' hånd opp mot munnen sin , kysset den og hvisket , så bare han kunne høre det .

Hvis paret i salongen hadde kunnet høre hva Barbro sa , ville de ikke ha forstått hvorfor hun hvisket , hvis de da hadde kunnet forstå norsk .

" Jeg er så glad , Anders , så hjertelig glad fordi mitt navn ikke er " fru Benson ! "

Plutselig brøt det ut et fryktelig uvær . Tordenskrallene lød som det verste bombardement , og lynene skar gjennom den beksvarte natten og gjorde det så lyst inne som om det hadde vært midt på dagen . Og det regnet som om himmelens sluser hadde sprunget lekk .

På sitt eget lille værelse våknet Tore av all støyen . Først ble han redd og holdt på å gråte . Men så husket han på at far hadde sagt at tante Gerda var blitt engel og at hun passet på ham der oppe i himmelen . Skamfull over at han hadde holdt på å gråte , gjemte han seg i stedet godt under dynen og sovnet til igjen .

Nede i salongen halvsov Barbro mot Anders' skulder . Hun visste hun burde gå og legge seg . Men hun hadde ikke følt seg så usigelig lykkelig på lang tid , og derfor ville hun trekke ut denne stunden med Anders . Det var som om noe fortalte henne at hun kanskje aldri ville føle seg fullt? så lykkelig igjen .

På et hotell noen kvartaler lenger borte , sov fru Benson uforstyrret og fredfullt i vissheten om at hun allerede hadde tent sitt første alterlys for sin mann . Sammen med alle de andre lysene skinte det med en rolig flamme .

Like fort som det var oppstått , var uværet over , og månen kom frem som en skinnende krystallskive blant stjernene som funklet og skinte som diamanter .

" Det er sent , Barbro . Det er best du ser til å få litt søvn . Husk vi har mye å snakke om i morgen . "

" Ja , i morgen , " mumlet Barbro søvnig .

Da Anders var vel inne på sitt eget værelse etter å ha tittet inn til Tore , gikk han bort til det åpne vinduet og stirret opp mot stjernehimmelen som så mange ganger før .

Han følte seg så rik i kveld " - så rik og så uendelig lykkelig , om denne lykken enn var blandet med vemod .

Livet ville gå videre . Selv når han var gått bort og andre hadde overtatt , ville livet gå videre , stadig videre , som en evig elv mot evigheten .

Og hvilken evighet ventet ham?

Han stirret opp på de glitrende stjernene på den mørke himmelhvelvingen . Stjernene var evige og derfor visste de svaret . Men de tidde .

" I morgen ! " hadde Barbro sagt .

Ja , i morgen ... .