Espen Torsteinsson fryser . Han har ødelagt helsetrøyen sin for to dager siden , og er ennå ikke vant til at den tykke ull-genseren ligger direkte mot huden hans . Den klør , særlig når han kaldsvetter .

Han står på hjørnet av Universitetsgaten og Karl Johansgate og ser at det er stengt og tomt på Studenten iskrembar . Det er nesten tomt i Karl Johansgate også . Først om en halv-time , når det nærmer seg kinotid , vil menneskene komme , men han ser en mørk pike med et grønt skjerf som står utenfor Blom og venter på noen . Hun har stått der like lenge som ham selv , som venter på at klokken kan bli syv , så han kan gå til Unni ... Unni Rosendal som er noen år eldre enn ham , såpass mange at han den første tiden hadde vondt for å kalle henne kjæreste . Hun var så mye kvinne , men han er stadig så mye gutt .

Rådhuset ligger rustrødt flombelyst og kimer med klokkene sine . Disse klokkene er nesten det eneste som kan glede ham i Oslo , for den sprø musikken åpner tankene for skipsklokken på Hurtigruten når den varsler avgang fra Svolvær , som er stedet der Espen Torsteinsson vokste opp . En lyd av hav og vind og natteliv .

Men det er ikke plass for vakre minner ikveld . Han har alkohol i blodet og har mistet førerkortet . Og fordi han er sjåfør på et lager , vet han at han mister jobben også . Det er bare fire timer siden en vennlig , litt forsiktig mann i en altfor stor poplinsfrakk kom bort til ham mens han sto i nærheten av Østbanen og ventet på varebilen for å gjøre en ekstra-tur på ettermiddagen . Mannen i frakken trakk en brandy-flaske opp av lommen og sa : " Du er jo bleik og forkommen , gutt . Se her , du trenger livets vann . "

Og fordi Espen virkelig var forkommen , med begynnende feber i alle lemmer . tok han imot og drakk noen slurker flere enn nødvendig . Det var medisin for ham . Han glemte at det var alkohol . Men hvorfor satte han på bil-lysene så tidlig? Det var ikke mørkt ennå . Men en politibil så at venstre nærlys ikke virket . De stanset ham og kjente at han luktet . Livets vann .

Espen vet at han ikke må tenke på det . En katastrofe , javel , men tanken på at alt hadde vært unngått om han hadde kjørt den sedvanlige snarveien opp Grensen , gjør bare vondt verre . Han kjenner han har lyst til å gråte , å gå bort til den mørke kvinnen , legge hodet på skulderen hennes og be henne si : " Det gjør ikke noe , gutten min . "

Han har vært så avhengig av førerkortet . Det er hans eneste utdannelse . Politiet har beslaglagt hans eneste utdannelse .

Han vet om mennesker i byen som han kan gå til mens han venter på Unni . Men han orker bare den mørke piken eller Unni nå . Han tør ikke snakke til den fremmede . Derfor rusler han forbi henne opp mot Akersgaten hvor han hver kveld sparer to kroner på å lese avisen foran avis-bygningens eget utstillingsvindu . Det er kaldt , og Espen vet at ikke alkoholen alene suser i hodet hans . Han tenker at hendelsen i ettermiddag er en bagatell , men han lyver bare for seg selv og kan ikke konsentrere seg om avisens hoved-nyhet på første side , som er " skjebne-helg for Ski-Norge " , at Østerrike forbereder nye jubel-orgier , og at Toralv Maurstad et annet sted i avisen kan møtes uten sminke .

Han svaier av tretthet mens han arbeider seg gjennom avisen fra venstre mot høyre . Han står alene fordi det er lørdag . Snart skjer det noe i Oslo . Når klokken blir syv , skal menneskene more seg . Den tanken gjør det ekstra lett for Espen å synes synd på seg selv . Ingen nyhet er viktigere enn tapet av førerkortet . Ingen nyhet før ... før ... På siste side .

For første gang ser han dette ansiktet som stirrer på ham . Disse store , mørke øynene til en kvinne som er forsvunnet . Det kvekker i ham . Han glemmer førerkortet og ser bildet av et menneskeansikt ved siden av et større bilde . Et hus , en høyblokk fotografert en måneskinnsnatt med lys i alle vinduer og vinter utenfor . Hvor er kvinnen? Fra denne blokken i drabantbyen forsvant hun . Bare hunden hun var ute for å lufte er kommet hjem ...

Espen leser nøye om denne kvinnen som har forsvunnet fra mann og barn natt til tirsdag , etter at hun kom hjem fra sitt arbeid på en bensinstasjon ... Det blir så kaldt inne i ham når han leser , slik han stivnet til i kald angst når han som barn hørte om forbrytelser de voksne gjorde mot hverandre . Han glemmer ikke den triste kveldshimmelen da han satt ved radioen og hørte at Caryl Chessman var gasset ihjel noen timer før ... Den uhyggelige natten da han i detektimen hadde sett dette kvinneliket i skogen med de åpne , stirrende øynene , og han gråtende hadde løpt inn til mor og far og vekket dem , og far hadde ristet kraftig i ham og sagt han fikk se å bli voksen snart , han også , bli mann ... Han ble aldri mann så lenge det skjedde noe skremmende og forferdelig rundt ham . Han var gutt . Han er gutt mens han står og leser en etterlysning av en kvinne som er forsvunnet fra sitt hjem for fire netter siden . " ... derfor ber man også om hjelp fra publikum og ber alle som kan ha sett kvinnen om å melde fra til politiet . Da hun forsvant , hadde hun på seg rødbrun halvlang skinnjakke med hvit krave og kanter , sort bukse og blå månestøvler . Hun er slank ... "

Rådhusklokkene slår syv . En strøm av biler ruller innover motorveiene . Oslo skal være munter og glad noen timer . Restaurant- og teater-dører skal åpnes og på dansegulvene skal det være varmt og røkfullt selv om vinterkulden omringer alle hus og det er frostring rundt månen .

Espen Torsteinsson går over plassen foran Vestbanen samtidig som Jeremy A. Winther setter seg i en Volvodrosje utenfor hotellet bak Slottet . Espen Torsteinsson ser at kranene på Akers Mek. nesten blir usynlige i mørket . Fjorden er svart , og Nesoddbåten ligger ennå trygt til kai . Espen går mot huset der Unni bor . Vika , et boligstrøk klemt inne av kontorer og høye forretningsbygg . Han følger Munkedamsveien og vet ikke at Jeremy A. Winther sitter i baksetet på en drosje som samtidig svinger inn i Munkedamsveien lenger oppe . Han nærmer seg broen som går over jernbanelinjen , og hører ikke at drosjen tar ham igjen , kommer nærmere ham , kjører opp rett bak ham for å stanse . Han er i sine egne tanker , men han ser en lommebok ligge inntil en brun-grå husvegg , og han tar den opp nærmest i distraksjon og putter den i lommen uten å tenke mer på den . Han skal til Unni . Han går over broen , og først nå hører han lyden av en bil som har stanset bak ham , en bildør som går opp og raske menneskeskritt som kanskje vil ta ham igjen .

Espen krysser gaten og drømmer om en kopp med kaffe og kvinnehender som tar hodet hans og holder ham inntil et varmt bryst . Han smiler svakt når han tenker på hvor mange ganger han har fridd til henne . Det blir liksom aldri skikk på noe samliv mellom dem , bare disse nattlige besøk hos hverandre . Hun bor i den store leiegården ved veikrysset , i fjerde etasje . Han ser det lyser dempet i hennes vindu . Gatedøren er åpen selv om det bor en geskjeftig enkefrue i leiegården som vil ha den stengt allerede klokken syv . Det var voldt ham adskillige problemer , for det finnes ingen ringeklokker på utsiden av døren . Hele huset blir en uinntagelig borg for alle uten nøkkel , og flere ganger har Espen stått på gaten og kastet småmynter og småsten mot et vindu i fjerdeetasje , uten annet resultat enn at gjenstandene har sust inn i et åpent vindu i tredje etasje og truffet en aggressiv dørselger i øyet , eller at et barn i annen har blitt vekket .

Skrittene , han hører skrittene tett bak seg og forstår at skrittene har krysset gaten . Først nå tenker han at mannen ( det må være en mann ) med skrittene kanskje skal inn i samme hus , ja , kanskje skrittene tilhører den aggresive dørselgeren ! Han snur seg og får et glimt av noe mørkt og velkledd rett bak ham , før han svinger inn mot gatedøren . Det er plutselig vanskelig for ham å gå naturlig . Han føler seg iakttatt , nesten forfulgt , og skrittene , de svinger inn mot huset bare to tre meter etter ham . Han vil ikke gå først opp trappen , selv om mannen bare skal i første eller annen . Han lurer på om han skal stanse og vente til den mørke , velkledde har kommet seg forbi , men føler at det vil bli så kunstig . Han tar fatt på trappen ganske langsomt , og hører svakt skrittene en seks-syv trappetrinn nedenfor seg , kjenner også duften nå , en duft av fin mann . Hvordan iallverden kan den duften være foran mannen? Tankene suser i Espens hode og han vet at det må være feber i ham , ikke bare alkohol , for han har aldri før vært redd for lyden av skritt , men disse skrittene gjør ham nervøs . Klakk , klakk . Det er noe altfor presist ved dem , antagelig fineste sko og såler . Espen ante ikke at slikt fintfolk vanket i Unnis leiegård . Han hører at skrittene har sakket av , antagelig for ikke å ta ham igjen . Første etasje ... annen etasje ... skrittene er der . Herregud , har de tenkt å følge ham helt til topps? Det må ha skjedd mangfoldige ganger , at han har gått i denne trappen samtidig med et annet menneske . Hva gjør det så ekstraordinært ikveld? Espen kjenner han blir andpusten . Tredje etasje ... han håper at skrittene vil stanse foran et av de to dørskiltene , Martha og Reidar Dysthe eller Aud , Martin , Hansemann og Pernille Fjell . Alle disse navn som ikke sier ham noe . Han er midt mellom tredje og fjerde nå og lytter som besatt til skrittene , tør ikke snu seg , de må stanse , de må stanse ... men de følger etter , klakk , klakk , ubarmhjertig rytmisk er de der , noen meter etter ham , og Espen skjønner ikke riktig hva som er så uutholdelig . Han vet bare at det bor ingen i naboleiligheten til Unni , men kanskje den er solgt , kanskje det er kjøperen som kommer for å se på hulen nå ikveld . Han rekker ikke tenke ut , for han er oppe nå og ser at Unnis dør er lukket , at hun ikke står i gangen og tar imot ham som hun pleier . Han vil gå forbi , gå videre , men han kan ikke , for døren er der , lukket og avventende . Han stanser , ser et øyeblikk ned i gulvet , og ser for første gang skoene han hele tiden har hørt . De er svarte og blankpussede . De har tre trinn igjen , to trinn ... ett trinn . Den mørke mannen kommer opp på siden av ham . Og fordi Espen ser ned i gulvet , ser han ikke at den fremmede har løftet armen som ham selv . At to vidt forskjellige hender nærmer seg den samme ringeklokken . En tynn behansket , og en kraftigere , rødfrossen hånd . Først når det er noen centimeter mellom de to pekefingrene , ser Espen opp og oppdager kollisjonsfaren . Han trekker armen lynsnart tilbake og synes det er noe nølende ved den fremmedes hånd , som allikevel nærmer seg ringeknappen ubønnhørlig og trykker på den , ikke for lenge , ikke for kort , nei , akkurat passe , mens Espen møter blikket til en blek mann i førtiårene , som ser halvt forbauset , halvt ironisk på ham .

Og stillheten mellom dem kan ikke vare . Noe må skje , og Espen , som ikke vet hva han skal si , snubler i sine egne ord .

" Hun ... Kjenner du ... De ... he ... henne? "

Den fremmedes øyne er kjølige og livløse . Espen ser den pene , velformede munnen , det nokså brede hakepartiet , silkeskjerfet . Han hører den fremmede si :

" Pardon? "

En engelskmann ! Selvfølgelig en engelskmann ! tenker Espen og finner det komisk . Dessuten løper sekundene avsted , og ingen Unni-dør åpner seg idag . Den er stengt for begge to , men det er nå Espen som har avtalen , da . Det er hans avtale hun har brutt . Hva iallverden gjør en engelskmann hos Unni ... en engelskmann? Han er gudskjelov brukbar i engelsk . Fra først av lærte han det meste av Bob Dylans tekster . Han pugget dem og kan dem utenat for resten av sitt liv . Senere studerte han med flid , og tvang seg til å lese engelske bøker . Han sier :

" She's not home . "

" You know her? " Engelskmannen virker høflig interessert . De er omtrent like høye , men Espen føler at han ruver mer , at han er tyngre , bredere , mer klumpete .

Espen nikket og nøler , for det føles så rart å si det . Som en Dylan-tekst ...

" Lover , " mumler han . " I am her lover . " Men han ser at den fremmedes ansikt forandrer seg , at øynene flakker et øyeblikk , som om noe åpner seg et ødslig sekund , for deretter å lukke seg enda mere til igjen . Den fremmede mønstrer ham , men Espen er ikke vant til å bli mønstret , langt mindre av et menneske med en sjelden duft rundt seg , og med en hud så velpleiet at den nesten virker kvinnelig . Hvem er dette mennesket som vil snakke med Unni ? Han kan ikke være noe selger ... Og Espen blir engstelig , står og skraper med foten mot gulvet , blir gal av det skarpe lyset fra den ufølsomme lyspæren i taket og malingen som har skallet av på Unnis dør . Det er så kaldt , han har ikke frosset så mye siden han overnattet i en rorbu i Kabelvåg under februarfisket to år før , fordi han hadde brukket benet og ingen hørte at han ropte . Han vet ingenting om denne mannen rett ved ham , og det er uutholdelig . Han spør :

" Hvem er du? "

Igjen ser han noe ironisk i den fremmedes ansikt . Som om han synes Espens spørsmål er forferdelig dumme . Som om han så inderlig godt vet hva han burde sagt ...

" En venn av henne , " sier den fremmede .

" Jeg har aldri hørt om deg , " sier Espen uvennlig .

" Ilikemåte , " sier den fremmede med en munterhet som skremmer Espen , fordi den virker påtatt .

" Jeg heter Espen , " sier Espen .

" Jeg heter Jeremy A. Winther , " sier Jeremy A. Winther .

Mye er motbydelig for Jeremy A. Winther . Det er motbydelig å sitte i røkekupé på toget . Det er motbydelig å bli tilsnakket av fremmede mennesker i Hyde Park . Det er motbydelig å skjenke mennesker han ikke kan utstå fulle hjemme i salongene i Surrey . Det er motbydelig å krangle høflig med Glenda . Men mest motbydelig er det å stå utenfor sin elskede kvinnes karrige leilighet i Oslo , og snakke med en forvorpen , sjuskete guttevalp som kaller seg Unnis lover . Hadde det ikke vært for hans innarbeidede selvkontroll , ville han ledd høyt og sagt det var en grov spøk . Men han kan ikke le , for en velkjent redsel blusser opp i ham : redselen når han sitter på kontoret i London eller er hjemme hos Glenda og Vanessa og tenker på Unni , hva hun gjør , hvem hun omgås . Han har kjent Unni i to år , men han vet ikke mer om hennes liv enn det hun har fortalt . Hennes ertende ubekymrethet når hun sier at hun er ham gresselig utro . Hennes likeglade latter når hun forteller om sine frokoster sammen med fyrige elskere . For hun tar ham ikke alvorlig når han spør . Og på den måten har hun fortalt ham at det ikke er noen andre enn ham . Ikke på den måten ... da er hun bare moderlig bekymret for ham . Han vet det er mange mennesker rundt henne som han aldri har møtt , som hun har omsorg for . Hun tar ham aldri med til noen av dem . De er bestandig alene med hverandre , fordi tiden de har sammen er så kort . Han har fortalt henne om sin sjalusi . Hun kjenner hans tanker . En gang skremte han henne med å si at ingenting betydde noe , annet enn hennes hengivenhet . Og den måtte være hel . Nå står denne valpen der og gjør krav på en del av henne som er hans ... en valp som vil velte ham overende med en stor , rød og ekkel pekefinger som nærmet seg hennes ringeklokke samtidig med ham . En gutt fra Norge som snakker et latterlig uhemmet engelsk og ser ut som en narkoman på en bar i King's Road . Det er så mange følelser som floker seg sammen , blir noe vondt , noe unevnelig stygt , fordi han har tenkt det så mange ganger , uten noen gang å se noen valp i nærheten av Unni ... Hennes skjulte raffinement og erfaring . Har hun virkelig ødslet seg på denne fremmede som ikke under noen omstendighet virker attraktiv? Javel , han kommer uforberedt , to dager tidligere enn avtalt . Han kommer med seg selv som gave til henne , gir henne to dager ekstra , fordi hun alltid har gitt inntrykk av å ha tid for ham . Fordi hun har blitt med ham steder i Europa mens Glenda har vært glad for å være hjemme . Hun har alltid gitt inntrykk av å vente på ham , leve for ham .

Det er motbydelig å avsløre sitt navn for en gutt som klår med Unnis ringeklokke . Det er motbydelig å rekke hånden frem til en høflig hilsen . Det er motbydelig å oppdage at man plutselig er blitt sykelig nysgjerrig på hvem dette mennesket kan være , som , hvis han taler sant , virkelig har en del av hennes hengivenhet . Denne kvinnen han elsker mer enn noen . Mer enn selv sin datter Vanessa ...

Han ser at gutten blir ulykkelig når han kaller seg en venn av henne . Han står og stamper i gulvet som en bukk . Gud , en bukk ! ? En fyrig elsker? Har den unge gutten virkelig noe å gi til Unni , har han rørt ved ... Han blir kvalm og svimmel , men han ser at gutten snur seg for å gå . Tanken slår nesten Jeremy overende , men gutten må ikke gå ! Ikke før han vet mer ! Om ham . Om hva som har hendt . Det er uvissheten som er verst . Og Jeremy kjenner ikke igjen sin egen stemme som sier :

" Jeg tror vi to har noe å snakke om . "

De går gjennom byens gater og er begge uvel i hverandres selskap . Espen kan ikke venne seg til engelskmannens velkledde eleganse . Jeremy kan ikke venne seg til guttevalpens sjuskete og anonyme trekk . Hva har Unni gjort mot ham? Ennå tør han ikke tro det verste , men han kan ikke glemme at det var noe selvfølgelig ved guttens opptreden før den fatale bevegelsen mot ringeklokken . Godt at gutten trakk armen tilbake . Jeremy hadde understreket sin autoritet , sin " førsterett " i forhold til Unni , uten vulgære ord , uten på en fjollete måte å benevne seg hennes " lover " .

Espen er ikke istand til å tenke klart . Han hører rådhusklokkene igjen langt borte , og vet ikke hvorfor han husker kvinne-ansiktet i avisen , den forfrosne leiegården i måneskinnsnatten .

" Hva vil du med meg? " sier han i et plutselig hat til den mannen som går ved siden av ham og har forlangt en samtale . En venn av Unni? Espen har kjent henne i halvannet år , siden han var treogtyve . Han har alltid følt seg mindreverdig mot hennes alder og erfaring . Først de siste ukene har han akseptert at hun ikke vil gifte seg med det første . Han forstår henne nå , etter ett mislykket ekteskap . Men samtidig ... Hun er så hel , går i dybden , vil noe ordentlig med sitt liv . Han kan ikke forstå at det ikke sliter henne ned som det har slitt på ham , å være besøkende hos hverandre . Han vet hun har så mange mennesker rundt seg . Venner . Akkurat som denne Jeremy ... skjønt , venn? Han får seg ikke til å tro det . Og feberen banker i ham . Han kjenner sin egen puls som en rytmisk smerte .

Jeremy stanser foran KNA-hotellet og foreslår at de skal gå inn der . Espen føler det som en demonstrasjon når Jeremy åpner døren for ham og hjelper ham av med militærjakken han har utenpå ullgenseren . Jeremy går først inn i restauranten . Han veksler noen ord med hovmesteren , og får anvist et bord med stor selvfølgelighet . Han er kledd i en stripete koksgrå dress . Det er noe ungdommelig ved den slanke skikkelsen som Espen ikke kan fordra . De setter seg ned .

" Jeg har ikke råd til noe , " sier Espen mørkt og ser at Jeremy vifter avvergende med hånden og tvinger seg til å være vennlig mot ham . En høyst nedlatende vennlighet .

" Vil du ha middag? "

Espen rister på hodet . " Nothing . " Han hører Jeremys stemme langt borte og mumler at han kanskje kan tenke seg en kopp kaffe , for ikke å gjøre det altfor vanskelig . Han er redd . Han forstår ikke dette arrangementet . Som om de ikke kunne snakket da de gikk i taushet på gaten . Espen lurer på om engelskmannen planlegger noe , om han trenger tid for å veie sin ord . Selv har han ingen ord , bare bruddstykker av gamle slagertekster og Dylan‐ sanger som i mange år har summet i hodet hans . Endelig kommer den til nytte , den tiden han bare satt foran en liten platespiller og lot dagene gå , mens hele Svolvær sto på hodet for å skaffe fisk og penger . Senere kom alvoret og arbeidet , men ennå minnes han denne tiden med takknemlighet , og vet Jeremy A. Winther ikke kan forstå ordvalget hans , som ikke er hans eget .

" Jeg er en meget nær venn av Unni Rosendal , " sier Jeremy tørt , som om han har bestemt seg for å få det hele overstått hurtigst mulig . " Jeg visste ikke at du eksisterte . "

" Ilikemåte , " sier Espen ulykkelig .

" Kjenner du henne godt? " spør Jeremy , og det er noe hardt i stemmen hans , et varsel om at han ikke vil tåle det eneste mulige svar .

Espen nikker , og den svake hodebevegelsen trenger seg inn i Jeremys eget hode . Han har lyst til å velte bordet overende , men en kelner stiller seg opp ved siden av ham , og redder ham tilbake til hans egen maske . Han bestiller en kaffe til valpen og en drink og en tartar til seg selv .

Det blir stille . Også Jeremy får problemer med ordene . Det er langt ut til språket nå som tankene omringer ham og vil bryte ham ned . De skal ikke bryte ham ned . Han smiler og vet at han mestrer sitt ansikt , ja , til og med sine øyne . Han forstår at valpen ikke tør se på ham . Godt , så er han blant de feige , men Jeremy slår seg ikke til ro med det . Han må vite alt om det som Unni har holdt skjult for ham . Og for å holde på Espen , som han ser har lyst til å forsvinne ut i mørket , begynner han å snakke rolig og behersket , slik han snakker til norske politikere når han på vegne av sitt selskap forhandler om nye konsesjoner i Nordsjøen .

" Unni Rosendal er en merkelig kvinne , " sier han og bruker hennes etternavn bevisst for å holde avstand . " Hvis du taler sant , har hun holdt oss skjult for hverandre . Hvorfor? Hun må ha hatt en grunn . "

I det samme det er sagt vet de begge sannheten : at de begge er sterkt knyttet til henne , fra hver sin kant av verden . Jeremy er vant med å skjule sine følelser , men Espen klarer ikke lenger å sitte ved bordet , han reiser seg for å springe ut , bort , til et sted hvor ingenting vondt mer kan hende ham , men Jeremy er årvåken og kan lese Espens tanker som en bok , for valpens ansikt er åpent som et sår .

" Sitt ned ! " hvisler Jeremy . Og stemmen er hard nok til å bore seg inn i Espens kaos og ta kontrollen over ham . Han nærmest detter tilbake på stolen igjen og er meget forfjamset . Han tenner en sigarett og føler seg flau uten å vite hvorfor .

Valpens sigarettrøking sjenerer Jeremy , for han er plaget av allergi . Det er alltid et tykt lag med krem mellom hans hud og verden utenfor . Han har motbydelighet for sine egne utslett , og drømmer om å flytte til Canada , for han tror det er renere luft der . Han ser på Espen mens han hører et ektepar krangle bittert men dempet ved nabobordet . Han føler ingen medlidenhet med Espen . Han sier til seg selv at han ikke føler noenting for valpen . Ja , at valpen rett og slett ikke angår ham , at de er like fremmede for hverandre som for en time siden . Men allikevel må han vokte hver bevegelse gutten gjør , for han vil vite hva gutten har som er så viktig for Unni .

Og Espen , som lar seg betrakte , konstaterer høyt :

" Jeg er sønderknust . My heart is broken . "

En slager med samme navn surrer et øyeblikk i hjernen hans , og Jeremy får noen svakt rødlige flekker i pannen . Han klør overalt , men han er oppdratt til ikke å vise slikt . Han er oppdratt til å konversere lett om verdensøkonomien med andre industriledere over et glass sherry på første klasse i en British Airway-maskin . Han har aldri snakket med et menneske som Espen Torsteinsson før , og det er utrolig at Unni , som så mange ganger har hjulpet ham til å finne en dyr og velduftende herredeodorant i assorterte parfymerier , også har strøket en svetteluktende guttevalp over hodet .

Morskjærlighet , tenker Jeremy bittert , men legger en hvit hånd på den enda hvitere restaurant-duken med en bevegelse så forfinet at man ikke kan mistenke ham for å tenke på annet enn om 1976 vil bli en god vin-årgang for Bordeaux . Vin-industriens økonomi interesserer ham . Forbindelsen mellom kvalitet og pris . Et avhengighetsforhold hvor begge hjelper hverandre . Som i malerkunsten . Økonomi kan aldri bli spekulasjon i Jeremys øyne . Det er kunst . Kvalitet kan gi et maleri en god pris . Men penger kan også gi et bilde kvalitet ! Han ser hvordan økonomien spiller med menneskene . Den geniale matematikk . For Jeremy er økonomi og livskraft det samme . Derfor føler han seg ikke vulgær når han sier :

" Du kan få pengene i tyske mark hvis du trekker deg ut av det her og nå . Kursen på tyske mark er stabil , og ... "

Han vet det er en motsigelse . Det vil koste ham mye å slippe valpen av syne nå , uten å vite hvem han er . Samtidig er det den makeligste utvei . Alene med Unni kan han allikevel kanskje få vite alt . Men han ser at valpen sitter og ser ned i bordet , og det aner ham at han gir blaffen i pengene , fordi han ikke vet hva penger er .

" Hør , " sier Jeremy uten å legge skjul på at han er irritert . " Jeg er en meget opptatt mann . Mitt arbeid bringer meg over hele Europa . Jeg har møtt mange kvinner , men ingen betyr så mye for meg som Unni Rosendal . Du er ung . Du har fremtiden foran deg . " ( puh ! ) " Glem henne ... Finn deg en kvinne på din egen alder . Jeg er villig til å gi deg totusen mark ... "

" Du må være gal , " hvisker Espen og ser opp . Det er hans tur til å betrakte . Og han gjentar , overrasket over det han ser : " Du må virkelig være gal . Spik spenna gæærn , ja ! " Det siste sier han på norsk .

Jeremy forstår at han kan virke kynisk . Litt vennligere sier han : " Det er ikke plass til oss begge . "

" Hvorfor ikke ? Det har vært det til nå . Du har ikke merket noe . Ikke jeg heller . "

" Unni bedrar meg ! " Jeremys indignasjon er så stor at han kan eksplodere , men Espen blir også sint . Han tviholder på bordkanten så knokene hvitner .

" Hvis hun bedrar noen , er det oss begge ! " sier han .

Slik taler et ukultivert menneske , tenker Jeremy , men er forbauset over at valpen klarer å føre en samtale med ham . En valp som er troendes til hva som helst . Vold , banneord , fyll og hor ...

" Det må være Unnis sak å avgjøre om det er plass til oss begge , " sier Espen , men mener det ikke . Han kan ikke fatte Unnis bedrag . Allikevel har han sagt noe vesentlig , noe avgjørende , for Jeremy ser forundret på ham . Til sin forbauselse finner han noe fornuftig i det Espen sier .

" Så du vil ikke trekke deg , " sier Jeremy og stikker en kniv gjennom eggeplommen på sin tartar .

Espen stirrer dystert på Jeremys slips .

" Nei , " sier han . " Du kan ikke forhandle om slike ting . "

Jeremy ser lenge i taushet på Espen . Han er vant med å sette seg inn i motpartens situasjon . Nå vet han at han må igjennom det verste . Han må vite alt om valpen , for han kan ennå ikke avgjøre hvem av dem som er den sterkeste . Unni har handlet uforståelig , og før han får vite hva ved valpen som fascinerer Unni , tør han ikke arrangere en konfrontasjon der Unni blir tvunget til å velge mellom dem . Tanken på at han faktisk kan tape henne er ny og fremmed for ham . Bare hans realisme får ham til å tenke slik . Han er ikke vant til å tape . Han har vunnet alle de kriger han har kjempet som voksen . Skal han vinne denne krigen må han spille sine kort med omhu , og for all del ikke forhaste seg . Han må gi det tid . Han må tenke . Og fremfor alt : Han må spille .

" Jeg respekterer deg , " sier han endelig . " Du tilhører en annen generasjon enn meg , en annen kultur ... Bare med klærne dine viser du det ... Men jeg respekterer selvfølgelig deg og ditt følelsesliv , og ber deg unnskylde hvis jeg har såret deg . Isåfall er det fordi du ikke har forstått meg . Jeg foreslår at vi møter Unni Rosendal hver for oss , uten å avsløre hva som har hendt . Jeg besøker henne ikveld . Du imorgen . Så kan vi møtes her igjen iovermorgen etter å ha tenkt oss om . Vi må ikke presse Unni til noen avgjørelse for tidlig . Den beste veien ut av dette er sunn fornuft . Ikke store scener og beskyldninger . Kanskje vil du godta mitt tilbud om penger når du har tenkt deg om .

Espen kjenner hvordan hjertet hamrer i kroppen hans , og rådhusklokkene er der igjen , som Hurtigruten nordover fra Svolvær om kvelden . Han føler at han synker , slik han selv har sett en skøyte synke en gang , i storm , ved grunnene ute i vest . Og han kunne ingenting gjøre . Han var alene da . Han er alene nå . Ikke engang Unni ... Han får lyst til å slå hardt og hemningsløst . Hvilken befrielse ! Å legge all sin fortvilelse i hendene . Å slå sorgen ut av seg selv og samtidig gjøre seg så hard at den aldri mer kan trenge inn igjen . Å bli følelsesløs !

Han hoster isteden , mens han tenker febrilsk gjennom det engelskmannen har sagt . Om de er vidt forskjellige , deler de ihvertfall noe : redselen for å miste Unni .

Jeg går med på å møte henne i morgen . Jeg kan ikke love noe , men jeg skal ihvertfall forsøke å late som om ingenting er hendt . Du kan ryke og reise med pengene dine ... "

" Hysj . " Jeremy legger en finger for munnen . " Det kan du si iovermorgen . Vent og se . "

Espen blir nysgjerrig . " Hva jobber du egentlig med? "

" Olje , " sier Jeremy høflig , og Espen begynner å le , for han arbeider selv med en bred tverrpolitisk aksjon mot den bebudete prøveboring nord for 62. breddegrad .

" Så er vi kanskje motstandere på den måten også , " sier han , men finner det foreløpig bare komisk . Et ironisk sammentreff . Jeremy forteller om sitt arbeid tilstrekkelig nedlatende og uinteressant til at Espen blir alvorlig igjen . Når han skal fortelle om aksjonen han er med å organisere mot prøveboringen , stotrer han bare . Isteden sier han at han egentlig er sjåfør uten førerkort . Jeremy ler ikke , men sier " interessant " på en måte som avslører hans totale likegyldighet med hva Espen foretar seg .

" Unni har vært flink til å holde oss skjult for hverandre , " sier Espen , og tenker på at han aldri har kommet uanmeldt til henne , fordi hun har bedt ham om det . Denne helgen skal det hele snus på hodet . Det vil gjøre henne engstelig , men det er kanskje best slik? Han spør Jeremy om det , og Jeremy nikker . Han insisterer på å besøke henne samme kveld .

" Jeg liker ikke å lyve , " sier Espen og føler at han er for svak , at han blir styrt av en mann som har en plan mens han selv er planløs . Det enkleste ville være å fortelle alt til Unni , men redselen for å tape henne er for stor , også i ham .

" Hun må ha litt av et organisasjonstalent ... "

" Det har hun , " sier Jeremy , som om han er den av de to som egentlig kjenner henne . Han virker plutselig fraværende . Samtalen er over . Han reiser seg og blar opp en hundrelapp .

" Betal middagen med den . Adjø og på gjensyn . "

Espen ser forundret etter ham og oppfatter halvt at engelskmannen prøvet å fornærme ham . Han har etterlatt en duft av parfymert makt . Fortvilet tenker han :

Han skal til henne , til henne .

Jeremy har latt halve tartarsmørbrødet ligge igjen på tallerkenen . Nå kjenner Espen hvor sulten han er . Raskt tar han smørbrødet i hendene og spiser det i to store jafs . Så reiser også han seg og går ut i mørket .

Strømmen går da trikken er midt mellom Lillevann og Skogen . Unni Rosendal kvekker , for hun er mørkeredd , men lysene fra byen beroliger henne . Hun hører konduktøren banne et sted langt bak i vognen . Hun er eneste passasjer , for det er OL i Innsbruck , og selv friske turgåere foretrekker fjernsynet når det er hopprenn i liten bakke . Bare sjelden møtte hun mennesker i skogen i dag . Hun gikk i sine egne tanker og glemte seg bort . Da mørket kom ble hun redd , og løp det siste stykket til stasjonen .

Hun kjenner hvordan angsten kommer tilbake da konduktøren presser opp en av dørene og hopper ned på bakken . Hun ser ham løpe forover til konduktøren og føreren i første vogn og hører dem snakke dempet sammen mens hun sitter og ser ut av vinduet . Sørkedalen under henne . Lysene fra villastrøkene . Eiksmarka , Nadderud . De store , fine husene med atmosfæren som hun tre år av sitt liv var en del av , da hun var konen til en mann som ikke trengte henne . Før ekteskapet , og etter , har hun bodd i trange leiligheter uten flislagte bad og egen spisestue . Sentralbordet der hun jobber er også trangt . Derfor lengter hun alltid ut av byen , til skogen , fjellet og havet . Å kunne bevege seg fritt uten tanke på tid og penger . Luft og stillhet . Hun ser ned på lysene fra Fornebu . Vinteren er annerledes her oppe på åsene . Klarere . Romsligere . Vinteren gjør byen trang men skogen vid . Tankene blir kjøligere . Da solnedgangen flammet på det sterkeste i vest , satt hun med ryggen til og så mot øst , hvor natten allerede var kommet . Hun hørte et fly komme over henne , på vei mot natten . Det slo henne at hun lengtet dit .

Men mørkeredselen gjør det vanskelig for henne . Hun ser på klokken . Snart er den syv . Hun tenker på Espen som snart vil stå utenfor døren til leiligheten hennes og ringe på . Hun blir utålmodig , reiser seg og går bort til en av dørene som hun presser opp . Så hopper hun ned på bakken . Hun kjenner kulden slå mot ansiktet . Det er stjerneklart , og hun sniker seg bak trikken og forsvinner inn i skogen hun er redd for , for hun vet om en vei som går parallelt med skinnegangen . Hun må finne et hus og få ringt etter en drosje .

Lysene fra byen får henne stadig til å stanse opp . De blir juveler i den klare vinternatten . Hun kommer ut på veien hvor de største og fineste husene er . Så langt oppe bodde hun aldri , men hennes første og eneste ektemann ville dit , og hun vet at han har klart det nå , med ny ung kone , BMW i garasjen og Retriever i hundehuset . Hun åpner den nærmeste porten . Den beskytter en ny og flatklemt murbygning som har utsikt mot byen . Støvlene klaprer mot islagte heller . Hun går opp en liten trapp til en gedigen mahognydør . Hun ringer på og føler seg usikker , men ingenting hender . Det store huset er tomt , og Unni trekker pusten dypt før hun løper ut på veien igjen . Nedover Jerpefaret , forbi noen mørke og dystre hus som hun ikke tør nærme seg . Først et stykke nede i Lillevannsveien finner hun et lite hus som ser vennlig og generøst ut , med laftede tømmervegger og små vinduer . Hun går inn planke-porten og ringer på en ganske alminnelig dør .

Å be om hjelp ... en telefon ... Unni skutter seg , og en eldre herre med pipe i munnen og oppbrettet hvitskjorte åpner døren på gløtt . En duft av kjøttpudding og kål trenger seg ut av dørsprekken , og mannen ser dystert på henne .

" Unnskyld , " sier Unni , og føler seg som en stor synder . Mannen har en åpen skjorteknapp der han er tykkest . " Telefonen ... "

" Telefonen? " grynter mannen uvennlig .

" Kunne jeg få låne telefonen Deres? " sier Unni og blir plutselig sint , for hun må ikke kommer forsent . Men klokken er allerede over syv , og Unni peker rett på maven til mannen , for hun regner med at det står en telefon i gangen like bak ham .

Motvillig åpner mannen døren såpass at Unni forstår hun kan gå inn . Hun kommer nær armen hans idet hun smyger forbi ham . Armen er fet og slapp , og gangen ligger i mørke . Hun ser at døren til stuen står åpen , og kaster et fort blikk inn . En eldre dame ligger på en sofa med et pledd over seg . Hun snorker høyt og regelmessig . Det intime i situasjonen gjør Unni sjenert . Hun får øye på telefonen og går straks bort til den . Nervøst slår hun 348 .

Det svarer ikke på sentralen .

Mannen med pipen står og ser på henne . Han ruver som en mørk skygge .

" Trikkestans , " sier Unni forklarende . Mannen grynter .

" Så dumt , " fortsetter Unni . " Kanskje jeg vekker damen i stuen . "

Det kommer et nytt grynt fra mannen , men denne gangen er det latter . En stygg og dyp latter som slår over i motbydelig hoste . En ond lyd . Unni krymper seg , og i det samme svarer det på sentralen . Hun bestiller bil og fomler samtidig etter et kronestykke i vesken sin .

" Takk , " sier hun og går mot døren .

" De kan godt vente her , " sier mannen , som plutselig er blitt humoristisk . Han småler hele tiden .

" Jeg trenger frisk luft , " sier Unni forklarende og smetter ut døren . Hun føler seg kraftløs mens hun går ut i veien for å vente . Furet , værbitt , over vannet , med de tusen hjem . Hun skjønner ikke hvorfor iallverden hun står og nynner nasjonalsanger . Huset ligger lunt og tilbaketrukket for verden . Det beveger seg plutselig i de hvite stuegardinene . Mannen ser etter henne ! Et snev av panikk får henne til å gå et stykke nedover veien . Hun vil ikke snu seg , men hun gjør det allikevel . Hun ser to skygger i vinduet . Den gamle damen har reist seg opp fra sofaen . Unni føler seg kraftløs og skjønner ikke hvorfor hun er så redd .

Drosjen kommer straks etter . Hun åpner en hvit bildør og setter seg inn mens en hund bjeffer i skogen .

Espen Torsteinsson går bortover Parkveien mot Pilestredet og Frydenlunds bryggeri . Feberen har tatt fra ham bena . Han kan ikke kjenne at føttene går på asfalten . Men han ser dem langt under seg og er svimmel . Han ser det lyser i de store representasjonspalassene . Diplomater , politikere og industriledere skal ha selskap . Svarte , blanke biler ruller langsomt bortover veien med festpyntede mennesker inni . Norge , landet som venter på milliardene .

Han går ustøtt og sjangler ut i gaten . En av de store , svarte bilene er nær ved å kjøre ham ned . Da han kommer til krysset ved Wergelandsveien , går han mot rødt lys , og hører det hvine i bremser langt borte . Han kaster et fort blikk på Parkkafeen , men går forbi og vet så inderlig godt at han ikke skal få gråte ut hos henne ikveld .

Hjemme venter det ham ... Hjemme? Et lite rom og en dør med sprekk i . Han leier et rom i en mellomstor leilighet i Pilestredet , hvor det dufter øl fra bryggeriet , og hvor trikken vekker ham klokken fem hver morgen . Leiligheten tilhører ekteparet Sonja og Rune Thue som ikke har råd til å bo der alene , for de er unge og har en datter på fire år som heter Mathilde . De har to hybelboere foruten Espen . Jan Henrik Vilberg fra Alta , som er 37 år og som arbeider i en sportsforretning , og Rita Engelsen , som er 24 år og arbeider i en av statens kantiner . Hun har rommet ved siden av Espens . De deler kjøkken , bad og en altfor liten stue hvor fjernsynet bestandig står på , og hvor Jan Henrik av og til ligger når han ikke orker mer av Billie Holiday-musikken som Rita Engelsen spiller ustanselig .

Det er ikke noe kollektiv , bare et tilfeldig samfunn uten lover og plikter . Rune Thue kjører trikk for Oslo Sporveier og er mye borte om kveldene . Sonja er hjemmeværende . Espen synes " hjemmeværende " er slikt et morsomt ord . Det er to år siden han brøt opp fra Svolvær . Noen hadde gitt ham drømmen om landet som fløt av melk og honning . Egentlig skulle han vært fisker , men han datt i sjøen på sin første tur som sekstenåring , og frykten tok plass i ham , selv om han ikke ville innrømme det . Han var skamfull da han dro til Oslo , for de som hadde fortalt ham om melken og honningen var borte , og ingen av de andre forsto hva han skulle så langt avsted . Han forsto det ikke selv . Men han kunne ikke lenger bo hos sin mor og far , for han ble hjemløs den dagen han sa at han ikke trodde på den samme gud som dem . Han drømte om sitt eget hjem , men visste straks han så den mørke gangen i ekteparet Thues leilighet at det aldri skulle bli noe hjem , men allikevel et sted det kunne være godt å bo . Drømmen om melk og honning forsvant allerede første kvelden . De ønsket ham velkommen med øl og pizza , og lille Mathilde klatret opp på fanget hans og lo av ham . De første dagene holdt han seg på rommet sitt med døren lukket . Nå står den nesten alltid åpen , og Rita er ustanselig inne hos ham for å låne sigaretter som han aldri får tilbake .

Han er glad i dem . De ler av ham , for de vet at han tenker på Svolvær nå , på landet han forlot . Men han vet selv at det ikke er noen drøm . For han vil tilbake dit den dagen han har gjort en brukbar jobb , og kan være til nytte . Bare Unni kan velte planene hans , for hun vet hvem han er .

Vet Sonja hvem han er? Hun snakker minst av alle som bor i leiligheten . Hun kommer aldri inn på rommet hans . Han ser henne oftest sitte på kjøkkenet og leke med sin datter . Hun er fra Hamar og snakker mykere enn noen . Hun er liten og gjennomsiktig og ser på ham med store , aldri-muntre øyne .

Og Jan Henrik som er så plaget av sin alder . Espen ser at han drømmer ennå . Til det siste har han ihvertfall trodd på melken og honningen , men han sier at han føler seg så gammel , og han fryser hele tiden . Derfor kommer han til Espen om natten , for Espen har den beste ovnen i leiligheten og Espen er villig til å sette sprøyter på ham når han ber om det , for om Jan Henrik vil spise flytende gift og pulver og tabletter , kan ikke Espen nekte ham det , men være sammen med ham og gi ham krefter til å fryse litt mindre . Noen ganger føler han at de sliter hverandre ned .

Espen setter nøkkelen i døren og forstår med det samme at bare Sonja og Mathilde er hjemme . De sitter på kjøkkenet og er midt i kvelds-stellet . En lukt av melk og kvinne og frotté som gjør Espen til en flau og keitete gutt . Han setter seg taust ned på en stol og ser på de to .

Sonja smiler til ham , ser bekymret på ham .

" Neimen , øynene dine ... de er så blanke . "

" Antagelig litt feber . " Espen kjenner hvordan Sonja klarer å gjøre ham roligere . " Det går over . "

" Se her . Ta litt melk . "

Hun heller i et stort krus som hun gir ham . Han orker ikke tanken på melk , men han kan ikke skuffe henne heller . Han drikker .

Hun kommer ikke til å spørre ham om hva som har hendt . Han vet det . Om han så hadde vært på månen , ville ingen i leiligheten spørre . Akkurat ikveld er det litt vemodig . Han lengter etter en omsorg som spør og graver . En engstelig omsorg hvor han , Espen Torsteinsson , er eneste midtpunkt . Melken gjør ham godt . Hun ser på ham . Mathilde har sovnet i fanget hennes .

" Rune har kveldsvakt? "

Hun nikker . " Stakkars , han var så trett da han dro . "

" Vi bråker for mye . Han får ikke sove . "

" Ikke tenk på det . " Sonja smiler . " Han klarer seg . "

Espen nikker . Selvfølgelig . Alle klarer seg , hvis det er det som er meningen . Men ikveld har han bare lyst til å synke , for å kjenne om det egentlig er noen bunn noe sted , hvor han kan ligge for en tid og se alt nedenfra . Det er noe som plager ham : Han er ikke fortvilet . Ikke egentlig . Det er ikke virkelig sjalusi som river og sliter i ham . Ingen fryktelige tanker om Unni og engelskmannen . Nei , det er dødt . Vondt og dødt . Han har ingen kjærlighetssorg . Han er bare så inderlig skuffet .

Han reiser seg og sier godnatt , legger en hånd på Mathildes kne idet han går forbi , snubler i terskelen fordi han fortsatt ikke kan kjenne sine egne ben . Inne på rommet sitt blir han liggende med hodet høyt fordi han har krøllet puten . Han kan holde øye med entrédøren når han ligger slik . De som vil kan gå rett inn til ham . Snart vil Jan Henrik komme . Og Rita .

Han får ikke sove .

Hun roer seg ned i armene hans . Han er morsom og fryktelig snobbete , sier hun burde bo i et mer representativt strøk av byen . Han kan hjelpe henne med penger . En annen dag ville hun sikkert blitt rasende , men hun er rørt fordi han kom så uventet , fordi han satt i trappen og ventet på henne . Absurde , svartkledde Jeremy , med blankpussede sko og hatt i en trapp hun har glemt å vaske to uker på rad . Hun er glad for alt han ikke har gitt henne . Selv alle reisene med ham har hun betalt , til hans høylytte protester . Han skal vite hun er glad i ham for hans egen skyld . Inne i ham er det også en hjelpeløs gutt som hun gjerne vil oppdra og lære folkeskikk , lære å se hva mennesker er . Han er fanget av ting .

Hun sier det til ham . Han svarer på litt for nobelt engelsk at hun er en enkel landsens kvinne av arbeiderslekt som ikke vet sitt eget beste . Hun minner ham om sitt ekteskap , sin tid som representativ vertinne i treetasjes villa på Grefsen .

De er ikke alene i byen . De tøver seg gjennom gatene i selskap med andre som også er på vei til et sted å fordrive tiden . Hun ser etter Espen , er alltid litt redd når hun går med Jeremy i Oslo sentrum . Hun har ofte tenkt seg et møte mellom dem på åpen gate . Den første tiden trodde hun det var mulig , å fortelle dem om hverandre . Nå vet hun bedre . Et møte mellom dem ville være selve katastrofen .

Et eller annet sted i seg venter hun vettskremt på katastrofen .

Han har stil . Han vet hvordan skredderen bør klippe stoffet for at det skal sitte riktig på kroppen hans . Det fysiske må aldri bli noen belastning ... Derfor går han rett på sak når han er alene med henne . Han vet hva hun kan gi ham . Før spurte han om det , nå krever han det , som noe selvfølgelig . Han skal vise henne hva han kan , som ingen guttevalp noengang vil kunne . Hans erfaring ... Men han blir redd når hun smiler og spør ham , ikke bare muntert : " Hva er det egentlig du vil , Jeremy? "

" Jeg vil ha deg , " svarer han , men hører selv hvor hult det låter . Herregud , han er nervøs , som om det plutselig er første gang igjen . Og det er noe brukt ved henne , hun har latt en guttevalp ... Men han må ikke vise seg usikker nå , som han skal bevise ... bevise ...

Han løfter henne opp fra stolen og bærer henne inn i sengen , legger henne på maven og masserer henne , slik han engang lærte det av en fysioterapeut . Og han lengter etter henne . Mer enn noengang før . Men hvorfor smiler hun av ham , hele tiden? Hun vil ikke masseres . Hun snur seg på ryggen og ser på ham , alvorlig nå , og gjentar : " Hva er det egentlig du vil , Jeremy? "

Hva vil hun han skal svare? Har han ikke allerede svart? Hun hisser ham opp . Han sparker av seg skoene og legger seg over henne , men han føler seg så ubegripelig klosset , og den riktige følelsen kommer ikke . Han ser noe nesten sørgmodig i ansiktet hennes . Det gjør ham febrilsk . Hun må ikke tro han er usikker . Han knepper opp knapper . En , to , tre ... Herregud , hva er det hun har på seg? Knapper hele veien , han fingrer og kløner , og klarer ikke lenger skjule hvor nervøs han er . " Hva er det? " sier hun nå . For et spørsmål ! Dessuten har hun reist seg opp i sengen . Vil ikke vite av å bli kledd av . Ikke slik . Isteden tar hun klærne av ham , og hele tiden er hun så alvorlig . Han vil slokke lyset på nattbordet , han bøyer seg over henne og strekker hånden ut etter knappen , men når den ikke . Hun lar ham ikke nå den . Men han vil ikke vise seg naken for henne ennå , ikke før han er blitt mann , han mener ... hun må forstå ... Da blir hun bare enda alvorligere , tar hendene til seg og ser på ham . Han vet hva som vil komme . De har snakket om det så mange ganger før . Akkurat . " Hva er det du vil bevise , Jeremy? " sier hun . Ikke kaldt , ikke ironisk , bare meget alvorlig . Han kan ikke svare henne . Hun ødelegger hele planen hans , og han trenger henne jo så mye ... Hvorfor ligger hun ikke stille og lar det skje , lar ham komme over henne når han føler tiden er inne . Det er jo ham det kommer an på , til syvende og sist ... Hun sukker litt , og fortsetter å kle av ham , men spenningen er borte . Han vil ikke bli sett , selv om hun har sett ham mange ganger før . Men hun er sterk nå , snart sitter han på sengekanten og fryser , med bena tett klemt sammen . Da ler hun og trekker ham til seg . " Du er håpløs , " sier hun . Javel , så innrømmer han det , for at stemningen skal bli god igjen . Håpløs . Men likefullt en ettertraktet håpløshet , ikke sant? Han er lynsnar med hånden og får slukket lyset . Se , nå blir alt meget bedre . Nå har han henne under seg i mørket , vet at hun vil åpne seg , bare han gjør hva han har lært , men det går langsomt , og nå snakker hun visst til ham igjen . Han tenker på guttevalpen og føler seg så naken .

Det er søndag formiddag , men i regjeringsbygget og i departementene er det mennesker som arbeider . I et hus med mange små vinduer går Jeremy A. Winther fra kontor til kontor , til han endelig møter dem han vil snakke med , to unge , svartkledde statsansatte som han regelmessig treffer for å diskutere Nordsjø-oljen , som er en så vrien sak for norske politikere . En søndag formiddag i februar mens de statsansattes koner er på tur med sine barn , i de fredelige villastrøkene som strekker seg opp mot de vakre åsene , hvor alt liksom har falt på plass , hvor ingenting uventet kan skje så lenge menneskene er skjermet av de dype , ærværdige haver og de solide , representative hus . Hvert hus har sin Volvo eller sin BMW . Ja , landet er blitt rikt , den norske kronen er stø som fjell , og likevel venter landet på milliardene . Ære være den tyske mark og det tyske klarsyn ; men det er nå i Oslo det hender , mener de to svartkledde . Det er noen kilometer fra de vakre , fredelige villastrøkene pengene forvaltes . De travle menn forklarer sine familier at viktige beslutninger snart skal tas . Koner og barn må ikke forlange det umulige . Man kan ikke både være familiefar med fri i helgene og samtidig styre det lille landet . Koner og barn må forstå at reisene til Wien , Brussel , London og Paris er nødvendige . Dessuten er det skam å klage , så lenge det står en ren og pen konebil i garasjen , så lenge barna er sunne og friske , så lenge fryseboksene er fulle av kjøtt og fisk og grønnsaker og bær . Staten gjør anstendig opp for seg . Romslige representasjonskontoer og smakfulle kontorer . Det er viktig , ikke minst når betydningsfulle engelske industriledere kommer på uventet besøk til landet , og forlanger konferanse en fredfull søndag formiddag .

Hva industrilederen vil? Å , hans sak er velkjent og av stor viktighet for landets velferd . Statoil trygger norske interesser . Utenlandsk kapital drar lasset og gjør Norge rikt . Den tynne engelskmannen virker blek i dag , men like konsentrert og effektiv som alltid . Søknader om nye konsesjoner , nye kalkyler , nye rapporter mens byens kirkeklokker slår ni slag , og Gud har fått så mye av det norske folks oppmerksomhet som han kan forlange .

Det går oppover , stadig oppover . Selvfølgelig forstår Norge britenes problemer , men man må forlange forståelse begge veier . Norge vil ha penger , men ikke på en uansvarlig måte . Det er lenge siden krigen , men nordmenns moral er ubestikkelig , og sikkerheten i Nordsjøen er et stort problem . Oljeboring nord for 62. breddegrad er et spørsmål om folkets tillit og forståelse . Engelskmannen nikker , og samtalen får et gemyttlig preg . Alle er visst litt tunge i hodet etter gårsdagen . He , he . Det snakkes om olympiaden og Oslo by night . Man må ikke være for effektive i denne stresstid . Samtalen kommer allikevel snart inn på oljen igjen , og prøveboring i nord . Det er politisk sprengstoff , dette . Fiskerne er aktive , dessuten er en underskrift-kampanje satt igang . Tre menn sitter på et kontor i departementet en fredelig søndag formiddag og snakker om alvorlige ting . Den ene mannen sier :

" Sikkerheten i Nordsjøen er mer enn tilfredsstillende . "

De andre mennene nikker samtidig og sier yes .

Yes .

Samme formiddag går Unni Rosendal frysende gjennom søndagsstille sentrumsgater . Hun skal til en leilighet nederst i Trondheimsveien hvor det ligger en naken pike på en sofa og sover . Dynen hennes har falt ned på gulvet , og det lange , mørke håret hennes skjuler den hvite puten . Hun er meget ung . Hun rømte hjemmefra fordi den gutten hun elsket ikke var velkommen der hun bodde . Sammen dro de til Paris . Der forlot gutten henne , og foreldrene hennes kunne igjen si at hun ikke visste sitt eget beste . Stadig vet hun ikke sitt eget beste , for hun har nektet å flytte hjem til dem . Hun låner leiligheten til en venninne som er på haiketur i Europa , og hun tjener penger på å gå med Aftenposten hver morgen og ettermiddag i det som kalles den gale siden av Akerselven . Det passer henne bra å bo på den gale siden . Hun har ingen virkelig fortrolige , utenom Unni Rosendal , som kunne vært hennes mor . Hun heter Mia Helgesen .

Og Mia Helgesen ligger i halvsøvne og tenker på sin bror Ivar , som omkom i en skipsulykke utenfor Marseille da hun selv var 13 år . Det er i overgangen mellom søvn og våken tilstand han kommer til henne , gjør henne rolig og trygg . For hun ser ham så klart , husker ham så godt . Først tiden på Madagaskar der faren , Klemet Helgesen , var misjonær . Senere den korte stunden i Norge , før Ivar dro til sjøs fordi han skulle redde verden . En virvelvind av en bror . Forrykende glad og interessert i alt som lever . Hun husker de sterke hendene hans , som løftet henne høyt , høyt opp mens han lo og sa at hun ikke måtte spise honning , for biene var de svakeste , mest utnyttede vesener i samfunnet . Hun elsket ham , hun elsker ham mens hun ligger og gruer seg til å våkne helt , for hun vet ikke at Unni er på vei til henne . Hun ligger helt naken uten å kjenne at hun fryser , for hun tenker på et brev hun har fått fra en mann som heter Fred Grimmer . Han skrev at han hadde kjent hennes bror , sett at han døde , og han fortalte om tiden de hadde delt sammen på M/S Viger . Ivar hadde betydd så mye for ham . Brevet var en utrolig gave , et bevis på at Ivar fortsatt levet gjennom andre mennesker . Å , hun vil så gjerne gjøre noe med livet sitt , for hans skyld . Han ville aldri sagt han var sveket , slik hun selv dum og svak har sutret og følt seg sveket av mor og far , gutten hun sa hun elsket , venninnen som tar så mye i husleie . Bare Ivar kan hun stole på . Og Unni . Det banker på døren . Hun hører på lyden at det er Unni , tenker ikke på å kle på seg først , men løper bort til døren , åpner den på vid gap , slynger armene rundt noe som er henne så inderlig kjært og drar henne inn i leiligheten .

" Så godt du kom , " sier hun . " Jeg har fått brev . "

Hun finner brevet frem og stapper det i hånden hennes . Hun gir henne ikke engang tid til å lese det , for hun har så mye å fortelle .

" Det er slikt som hender i gamle sentimentale amerikanske filmer , " stråler hun . " En ukjent mann som skriver om min bror . Han må ha visst det , hvor knyttet jeg var til Ivar ! "

Unni leser brokker av setninger , et levende portrett av et menneske hun ikke har møtt . Og hun gleder seg sammen med Mia , selv om gleden kommer litt brått på henne fordi hun selv har vært så tom og tung hele morgenen . Fordi hun ikke har sovet mange timene . Hun er så bekymret for Espen og Jeremy . Men Mia er som forvandlet . Nakne , ensomme Mia , som var vettskremt av kjærligheten fordi hun ga den til et menneske som ikke ville ha den , som var vettskremt av Gud , fordi hennes foreldre , misjonærekteparet , var så opptatt av ham at de glemte sin egen datter . Det har vært så tungt å trekke henne opp , selv om det mest er små ting som gleder henne . Et brev , et håndtrykk . Nå er hun ikke redd lenger . Hun sitter naken i sengen og stråler fordi et vilt fremmed menneske har skrevet pent om hennes døde bror . Og Unni føler noe altfor ømt og sårt for denne unge piken som kom til henne med hele seg , som engang lå døddrukken i trappeoppgangen der hun bor og ble forsøkt veltet ut av enkefruen i første . Det hjalp ikke på hennes forhold til enkefruen at hun tok Mia i armene og slepte hennes opp til seg i fjerde , lot henne sove ut hos seg , vasket henne , ga henne mat og ble hennes fortrolige fordi Mia var kledd naken og ikke kunne skjule seg bak ordene . En slik fortrolighet krevet hennes egen fortrolighet . Slik ble Mia det eneste menneske hun åpnet seg for . Den eneste som vet om både Jeremy og Espen , hennes kamp for å gjøre dem virkelige , Ja , for først og fremst er de begge uvirkelige , nesten som døde . Eller er det henne selv som er hovmodig? Hun får ikke tid til å tenke på det nå som det er Mias formiddag . Leende og tøysende som søstre går de ut på det lille kjøkkenet og leter etter frokost i kjøleskapet . Mia har glemt å kjøpe kaffe , hun må koke på gruten for fjerde gang . Og stadig er hun naken . Unni sitter på en stol og beundrer hennes myke og magre pikekropp . Mia , som så gjerne vil være kvinne , gammel og erfaren med bryster og hofter og alt det som Unni forsikrer bare er noe tull , at hun er vakker som hun er , og allerede gammel , ihvertfall rik på opplevelser . Mia , som er så redd for å dø ubrukt . Nå vimser hun rundt seg selv fordi en fremmed har hatt omsorg for henne og sendt henne et brev . Hun vil skrive tilbake , ja , egentlig har hun innmari lyst til å treffe ham , men det tør hun ikke . Hun er redd , tenker Unni . De er begge to så redde ...

... og derfor synker Unni sammen når den første opprømthet har lagt seg . Det er rart , tenker hun , at Mia har fått dette brevet , som styrker henne nettopp nå da det kanskje er Mias tur til å holde henne oppe . Etter en lang , lang tid hvor problemene har stått diskret på avstand og sagt : vi kan vente , har de plutselig omringet henne , står de plutselig helt inntil henne og krever noe av henne . For første gang forstår hun at den gode tiden ikke kan vare , at Espen snart vil kreve noe , at Jeremy snart vil kreve noe , på hver sin måte .

Hun forteller det til Mia , at Jeremy kom uanmeldt og at Espen uteble . Et varsel . Mia tøver det bort . Hun har alltid forsvart henne mot selvbebreidelsene , alle løgnene .

" Løgner er nødvendige , " sier Mia uanfektet , og spiser kneippbrød med jordbærsyltetøy , og søler en klatt på begge de nakne bena sine .

" Du må ta på deg klær , " sier Unni , som først nå ser at Mia fryser .

" Javel , mamma , " sier Mia og springer raskt inn i den lille stuen og tar på seg den forferdelige fillete ola-buksen og den hvite bomullsblusen .

" Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre , " sier Unni mismodig .

" Åjoda , " sier Mia . " Du skal bade problemene bort . "

" Bade? "

" Mm , " sier Mia og ler . " Sammen med meg på Torggata ... Nei vent , det er søndag . Da går vi på det lurvete hotellet jeg vet om ! For kr. 20 får vi leie et rom med bad i en time ! "

" Jamen ... "

" Det er en ordre . Herregud , Unni , tragedien ligger klamt rundt hele , pene deg . Det er synd og skam . Idag skal vi være glade , hører du ! "

Og Unni må le , for Unni er urokkelig . Hvor iallverden gjemmer kreftene seg , tenker hun , når de når som helst kan komme frem i henne på den måten . Og hun har aldri tenkt slik på det før , at kreftene egentlig er der hele tiden . At de bare venter på å slippe løs . Hun merker at Mias humør smitter henne . Det er ikke så vondt lenger . Og sant nok , et bad ville være godt , et langt og varmt trøstebad . Hun kan såpe Mia inn på ryggen og omvendt ! Et brev med gode tanker ... Samtidig som Jeremy A. Winther avslutter konferansen med de to statsansatte menn i departementet , går to fnisende jenter bortover Storgaten , på vei til et lurvete hotell for å bade .

Jeremy forlater departementet klokken to . Han tenker at en tur vil gjøre ham godt , for han føler seg elendig og har glemt alt han har snakket med nordmennene om . Unnis svik er det eneste som fyller tankene hans . Han husker hva hans far Aristoteles Winther engang sa til ham : Hvis du får problemer noengang i livet ( for en nonchalanse , tenker Jeremy . Hvis han fikk problemer ! ) , skal du puste dypt med maven , gutt . Inn og ut . Pust dypt , gutt !

Og Jeremy går omkring og puster dypt og vet ikke riktig hva han skal ta seg til . Før likte han å være alene i Oslo , å vente på neste møte med Unni . Han kunne gå og se i forretningsvinduer , særlig enkelte skinnvareforretninger kunne måle seg med de engelske . Elegante mapper og lommebøker . Han kunne sette seg i en restaurant og drikke et glass konjakk mens han beundret det sjeldent fine stoffet hans mørkeblå , nesten svarte dress var sydd av . Farven på konjakken , det gylne mot den hvite duken , det vakre veggmaleriet over hjørnebordet som forestilte havet rett før stormen bryter løs . Denne sansingens tid da han kunne trenge inn i selve tingenes vesen .

Nå er det borte . Alt har falt sammen som et korthus . Jeremy kontrollerer ikke engang buksepressen eller om slipset sitter rett . Han kaster ikke engang et blikk på utstillingsvinduet til den beste skinnvareforretningen . Og konjakken har han ikke engang tenkt å drikke . Han går omkring i Oslo med store tomme øyne og finner ikke hvile , vet ikke hva han skal gjøre , men nærmer seg hotellet bak slottet , og kommer liksom til seg selv igjen da han ser hotellskiltet borte i gaten . Han føler seg nummen i hele kroppen , da han går inn glassdøren , får sin romnøkkel og tar fatt på trappen som han aldri har snublet i . Denne gangen er han nær ved å falle . Det gjør ham irritert . Han blir mer oppmerksom , men puster dypt igjen når han tenker at det er tid for å ringe hjem til Glenda i Surrey . Han slår nummeret og hører den mørke , kraftige stemmen hennes . En kvinne som ser hva hun vil se , gjør hva hun vil gjøre og aldri sier noe hun ikke har tenkt nøye igjennom først . Nå sier hun :

" Godt du ringte , Jeremy . Jeg har tenkt på all denne reisingen din . Jer er lut lei av den . Og hva gjør du forresten i Oslo en søndag formiddag . Går i kirke? "

Han svarer høflig og vennlig at det brygger opp til bråk , at Norge snart skal ta en viktig politisk beslutning som vil berøre hele landet . Prøveboringen nord for 62. breddegrad . Slik er det alltid . De krangler høflig , men ikke uten skjulte sarkasmer . Glenda godtar ikke Norges problemer . Hun gir egentlig blaffen i om Jeremy er hjemme eller borte , men det gjør hverdagen så rotete , og Vanessa har ikke godt av det . Hun sier at Vanessa vil snakke med ham .

Han hører sin datters stemme i telefonen . Den er mørk og sensuell som en kvinnes . Hun er sjenert når hun hører ham i telefonrøret . Hun forteller at Carolyns katt er blitt overkjørt . Han sier det er synd , og mer har han ikke å snakke med henne om . Glenda griper røret igjen og samtalen ender med en godt skjult krangel om økonomi .

Han føler seg så trøtt da han har lagt på røret . Ikke engang den stygge , gule lampeskjermen på nattbordet kan irritere ham . Som om verden omkring ham har opphørt å eksistere . Han ringer på romservice og bestiller te , men blir rastløs like etterpå , og går ut i byen før teen har kommet . Det er vanlig at han ikke ser Unni uavbrutt når han er i Oslo . Mulighetene for å komme fra arbeidet har vært begrensede . Men idag har han hverken Unni eller arbeid . Han må vente helt til mandag kveld med å se henne . Etter møtet med Espen Torsteinsson .

Han går til selskapets Oslo-kontor , for han har egen nøkkel og et eget , lite skrivebord hvor hans papirer ligger innelåst så han slipper å dra alt med seg til London hver gang . Kontorene fyller de to øverste etasjene av en forretningsgård i Vika . Det er stille i bygningen da Jeremy låser seg inn . Ingen jobber overtid . Det er OL i Innsbruck . Heisen står og venter på ham i første . Han går ut i syvende , låser opp tre dører før han er inne hos seg selv . Det store vinduet med utsikt over fjorden . Alt er pastell idag . Himmelen er rosa , og landet på andre siden ligger i en farveløs dis . Han følger en ferge med øynene , der den glir utover fjorden . Et syn som kunne gledet ham i går , iforgårs . Nå ser han ikke det han ser , og han har mistet evnen til å være alene . Syv dokumenter ligger på hans skrivebord og venter på hans underskrift . Han leser igjennom teksten og registrerer innholdet uten å feste seg ved det . Så begynner han å undertegne , men skjelver på hånden og finner ikke sin egen håndskrift . Han undertegner de syv dokumentene på syv forskjellige måter uten å tenke over det .

Lenge står han ved skrivebordet og ruller en penn mellom fingrene sine . Så slipper han plutselig pennen fra seg og går ut i byen igjen . Han går på Sentrum kino og ser " Morderens ansikt " med Jean Paul Belmondo .

Og søndagen er lang selv om dagslyset er gjerrig . Radioen spiller pen musikk . Ballettmusikk av Martinu , sanger av Grieg og janitsjar med Forsvarets Stabsmusikkorps . Senere kommer et program om nordmenns arbeidsliv frem til år 2000 , men da har de fleste lyttere slått på fjernsynet , for da er det kombinert hopp i Innsbruck , og 3000 meter kvinner .

Hyggestund ved orgelet . Du og jeg og vi to . Det er vinteren 1976 og det norske folk går kledt i lange underbukser og ullgensere . Det lyder ingen smell , det hender intet stygt , for det lille landet er en fredelig plass på jorden . En oase rik på råstoffer , på fisk og kjøtt og smør og olje . Holmenkolltrikken har ski på seg . Den bringer fornøyde mennesker opp i åsene samtidig som Hurtigruten legger til kai i Bodø og restaurantene i byene fylles av mennesker som skal spise billig familiemiddag . Nye og slitte pengesedler går fra hånd til hånd . Det klirrer i kassa-apparater , kvitteringer skrives av øvede hender . Norge er en rik oase . Men Fiat er ca. 13000 billigere enn Volvo , og Cash and Carry selger Pågens småkaker på tilbud både mandag , tirsdag og onsdag . Hva skal menneskene tro . Hvor blir man snytt? Det er jo Bredo som har de laveste priser på farvefjernsyn nå . Og vestenfor er havet , det endeløse , grå vinterhavet som får store hurtigruteskip til å rulle dovent fra side til side . Langt der ute ligger tårnene og plattformene med alle mennene med de harde yrkene . Arbeid og søvn . Skinke og kino . En jevn og tung rytme . Soft-ice-maskinen og video-kasettspilleren . Samfunnets støtter , uten familie . Men maten er god og oljen er jo der , langt nede i havet et sted , og nye og slitte pengesedler går videre fra hånd til hånd . Litt lenger nord er fiskebåtene , trålerne og sjarkene . En hel armada legger ut fra Henningsvær , og natt og dag går i ett . Det lille rike landet klarer seg bra gjennom vinteren . De fleste har arbeid , de fleste har klær og ansvarlige myndigheter holder hverdagen i sjakk så ingenting galt skal skje . Biltrafikken blomstrer . Bare 40 mennesker dør hver måned . Et slags offer , et nødvendig onde , og det er jo ikke bilenes skyld , de blanke , stillegående BMW'ene gjør ikke noe galt . De bare mottar ordre , de er menneskenes tjenere , de sørger for at menneskene kan komme nærmere hverandre , besøker hverandre oftere . Ja , avstandene er ikke så lange lenger . Pengene har hjulpet menneskene til et lengre liv . Ikke så mye slit og sykdom . Rene og pene kan menneskene besøke hverandre , møte hverandre på motorveiene i hver sin blanke bil . De gamle tradisjoner står i døren og skal langsomt trekke seg tilbake . Den nye tid . Vi må ikke stanse her . Det lille , rike landet skal bli enda rikere . De rene , pene menneskene skal bli enda renere og penere . Og de stygge skal gjemmes bort . Selv lørdagene skal bli søndager nå når oljen er her . Nesten kjedelig kan tilværelsen bli . Detektimene er ikke så spennende lenger , men en kvinne er forsvunnet . Det lover godt , tenker vakthavende journalist og slår et telefonnummer mens søndagen blir ettermiddag og den pastell-røde vinterhimmelen mørkner i øst .

Espen er trett etter natten med Jan Henrik Vilberg . Da han våkner utpå formiddagen , hører han at fjernsynet står på i stuen , og at olympiaden i Innsbruck stadig er verdens sentrum . Motvillig står han opp og husker først da han står på badet hva som har hendt . Det foruroliger ham litt at det forunderlige og dramatiske fra kvelden før fortoner seg så blekt og uvirkelig nå . Som om det ikke angår ham . Han tenker på Unni . Jo , nå gjør det vondt . Han må bare våkne helt først . Han er skuffet , ja , fryktelig skuffet . Men fortvilet? Han gruer seg til å se henne idag . Han er sveket av henne . Hun har løyet for ham . Egentlig burde han gå til henne og si : Se , her er jeg , den bedratte . Jeg vet alt om deg og Jeremy .

Men han har lovet Winther å lyve . Hvilken ufattelig ironi ! Hans sinne retter seg mot Unni og engelskmannen , som har fått ham opp i dette . Selve kjærligheten til Unni kommer i bakgrunnen mot dette . Han skal altså besøke henne , et menneske han trodde han kjente , som han allikevel ikke kjenner , og late som om ingenting har hendt?

Han reiser seg fort opp fra toalettet . Det svartner for ham . Feberen , først nå kjenner han at feberen er der ennå . Han er syk ! Og førerkortet , nå husker han tragedien med førerkortet også ! En verden har ramlet sammen . Han konstaterer det hele med en grimase og slenger kaldt vann i ansiktet .

I stuen sitter Rita Engelsen med hodet i hendene mens fjernsynsreporteren skravler høyrøstet med seg selv . Han tenker han skal sette seg ned hos henne og spørre hva som er i veien , men ombestemmer seg . Det er så uutholdelig varmt i leiligheten . Han går ut på gaten og kjenner det er varmt ute også , enda det kommer røyk ut av ham når han puster . Feberen gjør ham kraftløs . Han har lyst til å legge seg ned på fortauet , men går med bøyet hode og heiste skuldre mot Munkedamsveien .

Verden er ond , menneskene er onde , men Unni ... Han lengter etter henne . Hun har alltid vært sterkere enn ham . Også nå . Han er nervøs for det som skal hende . Innerst inne er han glad for utsettelsen . Forstillelsen og løgnen er nødvendig . Det er unntakstilstand . Løgnene kan forklares med ekstraordinære forhold i riket . Hun er så vakker , så mye menneske . Han har beundret henne , trengt henne . Forstår hun ikke at han elsker henne?

Hun er ikke hjemme . Stillheten etter ringeklokken er ubarmhjertig . Ingen hurtige fottrinn , lyden av nakne kvinneføtter . Han setter seg skuffet ned i trappen og er først og fremst forferdelig trett . Han sitter med hodet i hendene slik som Rita Engelsen , og hører at hun kommer . Han må ha sovnet . Han kvekker da hun legger armene om ham og sier : " Kjære Espen , jeg har vært så engstelig for deg ! "

Han stotrer , stammer . Det er så godt å se henne . Men skuffelsen , tanken på Jeremy , gjør ham hardere enn han vil være .

" Du var ikke hjemme igår . "

" Jeg kom for sent , " sier hun ulykkelig . " Etterpå gikk jeg ut i byen . "

" Hvorfor gikk du ikke til meg? "

" Jeg ... jeg traff Mia . Det har hendt så mye med henne ... "

Mia . Han har hørt om Mia , men aldri truffet henne . Så , er det Mia som er Jeremy? Bare en slags forkortelse av navnet? Og han som har trodd på Mia , at hun eksisterte . Han sier til seg selv at han forakter henne , men klarer ikke å tenke nå som hun virkelig er her , smiler til ham , omfavner ham , steller for ham . Hennes bekymrede omsorg .

" Men herregud , Espen , du har jo feber ! "

Ja , han har feber . Han er syk og elendig , og kom til henne igår for å gråte ut hos henne . For han har mistet førerkortet . Han konsentrerer seg om førerkortet , og lar den historien forklare hans fortvilelse . Hun varmer rødvin til ham og ber ham om å drikke .

Det er søndag kveld , og gudskjelov har hun ingen avtaler . Jeremy sa han skulle arbeide .

Og Espen sitter , halv ligger i Unnis sofa mens hun steller med ham . Hele tiden hører han rådhusklokkene nå . Eller er det bare inne i hodet hans? Plutselig er han i Svolvær , hos sine foreldre Jostein og Anna Torsteinsson . Anna som vasker på yrkesskolen og Jostein som jobber på trandamperiet . Han husker den gode tid , lenge , lenge før Gud tok plass i hjemmet og trengte ham ut . Nåvel , Gud reddet ekteskapet mellom dem . Han husker kranglene da hans far skrek :

" Du ødela min fremtid ! "

De giftet seg fordi de unnfanget Espen . Jostein Torsteinsson måtte avbryte jus-studiene etter bare to år . Espen vet at hans far ennå ikke aksepterer Svolvær . Han fikk en drøm på universitetet i Oslo . En verden av idéer . Aulakjelleren , den gamle festsal . Han gir ikke slipp på den før han dør . Han husker sin fars kommentarer til store rettsaker . Han førte sitt eget aktorat med lynende sinne og juridisk kløkt . Han satt i et lite hus i Svolvær sammen med kone og en sønn og var den store anklager , verdens samvittighet . Han satt ved kjøkkenbordet og spiste skonrokker så det knaste mens han slynget ut uhyrlige påstander og nådeløse sannheter om de tiltalte . Det fantes alltid nok av skyldige i Jostein Torsteinssons verden , og plutselig kunne anklagene slå over på hans egen hustru Anna , som sto borte ved komfyren og kokte kaffe . " Se ! " kunne han si til Espen . " Dette er din mor . En svak og viljeløs kvinne som aldri har tatt livet på alvor . Som aldri har fattet livets idé . "

Han husker det som et mareritt . Morens bøyde rygg , og farens lille , men oppblåste kropp når han holdt dommedag på kjøkkenet . Hans fortvilede kjærlighet til henne ble mer og mer forkrøplet etter som advokat-drømmen ble mer og mer uvirkelig . Og da han så at han virkelig var avhengig av henne , lenket til henne for resten av sitt liv , slo han henne overende og kvestet henne dypt i pannen . Det var forløsningen . Så kom Gud , og stillheten senket seg over huset . Ikke stillheten etterpå , hvor alt er sagt . Men stillheten hvor man vet hva som ikke ble sagt og har funnet seg i det . For Espen var stillheten kvelende . Han brøt opp og dro til Oslo i sin fars fotspor .

Han har nesten sovnet . Han ligger med halvåpen munn i sofaen og sikler mens Unni sitter og ser på ham , ser han er et barn , et trassig barn som trenger hjelp slik hun selv trenger hjelp . Badet med Mia gjorde henne godt . Hennes eget kaos er ikke så skremmende lenger . Hun har selv villet det , ihvertfall godtatt det , og er glad hun lever som et menneske og ikke som en representativ hustru til en mann som ikke trenger henne . Tiden på Grefsen er et hull i hennes liv . Hun husker så lite . Det aner henne bare at hun må ha stått i stil med Harald Aas' idé om det besjelede interiør . Hun savner ikke det store huset , soveværelset med silketapeten . Så rart , tenker hun . Hun husker silketapeten , men har glemt hva som hendte i sengen . Ja , hendte det noen sinne noenting mellom henne og Harald? Han hadde henne til odel og eie . Han forsto ikke at hun kunne ha funnet seg i å bli eiet hvis han bare hadde trengt henne . Nå kjemper hun med eiesyken til Espen og Jeremy . Men det er noe annet nå , for hun føler at de ihvertfall trenger henne . Hun vil gi seg til dem , ikke bli eiet av dem .

Hun ser at feberen har brakt ham langt , langt avsted . Hun vil rope på ham , lokke på ham , men han er vissen og blek og frossen som et tre om vinteren . Vokser han? Hun vil se ham vokse seg mot henne . Han må ikke sovne , ikke ennå . Det er mørkt i rommet der sengen står . Han er en liten gutt som blir slept , halvt båret og lagt på et laken med dyner og puter omkring seg . Hun vet ikke hva han tenker når han plutselig trekker henne ned til seg , bare stirrer på henne , som om han spør henne : Hvorfor er du her? Hvorfor vekket du meg?

Bare spør , sier hun med hendene sine . Hun skal nok svare , men han er så påkledt . Hva er det han ikke vil vise henne? Skolissene har røket . Det lukter av strømpene . Av med strømpene hans ! Av med de klamme klærne . De kapsler feberen inn ! Av med genseren og de langt , grå underbuksene som engang var hvite .

Og hele tiden ser han på henne . " Barnet mitt , " har hun lyst til å si . " Stakkars barnet mitt , som så gjerne vil bli stor og sterk . Må også du være med på den enkle leken som alle leker når livet blir for vanskelig? Den intellektuelle leken , med alle tankene som kan stokkes og ordnes og settes i tilfredsstillende systemer . Den kunstneriske leken , med alle romanene og novellene hvor alle menneskene gjør det riktige , eller det gale , og hvor de beste kommer ut av det med æren i behold . Den morsomme leken , hvor alle er konger og hersker over hvert sitt stykke land , hvor hver gjenstand og hver bank-konto er en lydig tjener . Det er så mange måter å slippe unna livet på . Å gjøre det lett for seg . Ikke gjør det , gutten min . Se hvordan det går med dem til slutt , når døden nærmer seg . De blir så små , så onde mot hverandre , truer hverandre og ser fiender overalt . Ikke tro på stoltheten . Den gjør deg bare ensom . Barnet mitt , gutten min ... " Hun legger seg over ham . Han er så liten , for han er langt borte , men når han kommer nærmere blir han større , og strekker seg mot henne , holdet hodet hennes så hjelpeløst mellom hendene sine og mumler noe som kanskje er navnet hennes . Dynene og putene er kalde . Han vil inn i henne . Han vil opp i henne , opp fra sengen og feberen og angsten . Men har det altfor travelt , og han finner ingen veier ut av seg selv ikveld . Er de virkelig for små , begge to? Nei , ikke for små , trøster hun , men for redde . " Jeg er ikke redd , " sier han fort og blir febrilsk . Presser seg mot henne , stønner .

" Nei , " sier hun , " ikke slik . Det er ikke farlig . Jeg er her jo allikevel ... " Men det knyter seg for ham under hendene hennes , han skjelver , men hun slipper ham ikke , hun vil løse opp det stive , hun vil se at livet strømmer ut av ham . Han vender hodet bort og leter etter en pute som han kan gjemme seg i , men hun finner rytmen , og jager ham mot seg . Knuten er så liten , så hard , men hun vet hvordan hun skal løsne den . Hvorfor tør han ikke se på henne lenger? Den idiotiske puten . Hvorfor skammer han seg? Han har ikke gjort noe galt . Hva får ham til å hikste og rope " Nei " med en stemme som dempes av tusen andedun , eller hva det nå er . Hun slipper ham ikke . Hun holder knuten og kjenner den vokse et øyeblikk før han spenner seg , løfter henne opp med sine ben og hikster , hikster , mens knuten banker av blod , og noe varmt og flytende treffer den nakne maven hennes .

Da Espen våkner , er det natt . Han åpner øynene og ser at Unni sitter og betrakter ham . Sjenert reiser han seg opp , og går bort til vinduet . Tør ikke si noe ennå . Han er trett og kraftløs , men kjenner ikke feberen så sterkt lenger . Langt borte , enda det bare er en meter fra ham , hører han Unnis stemme . Han oppfatter ikke ordene , for han ser ut i mørket . Nede på gaten er det stille , men i et portrom ser han en mann . En bil svinger i det samme inn i gaten , og billysene treffer mannen et sekund . Espen ser at han er kledd i knikkers med hvite strømper og en absurd alpelue som får ham til å se ut som en filosofiprofessor . Dessuten har han tykke hornbriller og barter .

Espen har sett mange slike skikkelser i Oslo uten å reagere , men denne gangen reagerer han kraftig , selv om han ikke røper seg for Unni . Han er nemlig ikke i tvil om at skikkelsen heter Jeremy A. Winther .

Espen forlater Unni klokken to om natten . Han vet at Jeremy har voktet ham fra gaten . Først reagerte han humoristisk og var bare lei for at han ikke kunne dele sin kostelige oppdagelse med Unni . Senere , da han med jevne mellomrom tittet ut av vinduet og så den mørke skikkelsen i portrommet , fikk han en merkelig angst . Men også angsten forsvant , og nå er det bare mismot tilbake .

Han går ut på gaten og ser med et halvt øye hvordan Jeremy kvekker og gjemmer seg i en trappeoppgang . Det er uvirkelig og samtidig så sårt . Han går og hører Jeremys fottrinn langt bak seg . Han tenker ikke på å snu og avsløre engelskmannens forkledning . Han vil ha denne hemmeligheten for seg selv . I tilfelle han får bruk for den ... Lyden av føtter mot asfalten . Disse ensomme klakk klakk som forteller at et menneske går på veien inatt . Byen er stille .

Espen går hjem , lukker gatedøren etter seg , springer opp trappen og inn på rommet sitt . Han går bort til vinduet og ser at Jeremy har kommet frem til gatedøren . Han nøler et øyeblikk før han snur og forsvinner i mørket .

Og mannen som forsvant i mørket går gjennom nattetomme gater ikledd knikkers og alpelue . I dype tanker går han tilbake til sitt hotell bak slottet hvor en nattevakt gransker ham og kontrollerer navnet hans i protokollen for deretter å rekke ham romnøkkelen i dypeste ærbødighet .

Jeremy tar heisen denne gangen . Inne på sitt eget rom åpner han døren til badet , får et glimt av seg selv i badespeilet , blir stående og granske seg selv uten å gjenkjenne sitt redelige utseende . Forsiktig river han løsbarten av . Huden er hvit og klam der den har sittet . Like forsiktig tar han av seg alpeluen og putter den ned i en pose beregnet på damebind . Det faller ham for første gang inn at han ikke bare har vært uintelligent , han har også valgt en usedvanlig talentløs forkledning .

Han legger seg ned i sengen , og i fire timer , fra tre til syv om morgenen , ligger han på ryggen , med vid åpne øyne , og stirrer opp i taket .

Han venter på morgenen .

Han venter på at lyset skal komme tilbake .

Det har begynt å mørkne da Espen Torsteinsson og Jeremy A. Winther ser på klokken hvert sitt sted i Oslo og gjør seg klar til å møte hverandre i KNA-hotellets restaurant . Espen står inne på rommet sitt og tenker et øyeblikk på om han skal ta på seg noen penere klær . Han har flekkete ola-bukser og en fillete flanells-skjorte som han kanskje ikke vil slippe inn på restauranten med . Skjønt , han var like ille lørdag .

Trassen velter opp i ham . Han har ikke glemt engelskmannens maskespill , og vet med seg selv at han aldri vil forstille seg på den måten , men være seg selv helt ut .

Derfor lar Espen være å barbere seg også . Han tar på seg den grønne militær-jakken og går ut på gaten samtidig som Jeremy står foran speilet på sitt hotellrom og sprøyter dyr parfyme under armene sine . Limet fra løsbarten har gitt ham store allergiutslett over munnen . Han har jo så tynn og skjør hud . Den tåler hverken luxsepe eller svømmebasseng-vann . Jeremy roter fortvilet i en mørkebrun fløyeltoalettmappe full av hudkremer og kosmetiske preparater som hans kone Glenda engang hjalp ham med å kjøpe i et fasjonabelt parfymeri i Oxford . Professorparfyme . Han vet at han er sent ute . Vanligvis når han skal i konferanser , blir han aldri nervøs hvis noe forsinker ham , men der han står foran speilet og forbereder seg på å treffe en norsk guttevalp som har begått den utrolige dumhet å innlede et forhold til hans elskede i livet , må han utvise den største selvkontroll for å holde seg rolig . Hastverket får ham til å glemme hvordan man knyter en slipsknute . Rasende vifter han med slips-endene , ydmyket over ikke engang å huske de enkleste rutine-bevegelser . Og det går opp for ham at han ikke lenger er den samme Jeremy som for to dager siden . Hele hans person er som forvandlet . Eller er det noe han alltid har båret på som endelig blir utløst? Han vet ikke . Han klarer ikke å tenke over det . Han vet bare at han ikke kan gjøre seg selv annerledes . Det er noe han har mistet , men han er overbevist om at han har klart å beholde det viktigste : sin psykologiske innsikt og diplomatiske dyktighet . Betrakteren Winther . Teatermannen Winther .

Han leverer nøkkelen i resepsjonen og går ut til drosjen samtidig som Espen stiller seg opp foran inngangen til KNA-hotellet og sier til seg selv at han vil gi Jeremy ti minutters frist . Kommer han ikke innen den tid , kan han gå med god samvittighet . Det er jo ikke ham som har villet dette . De latterlige forstillelsene og løgnene .

Han lener seg mot den grå husveggen og ser på noen barn som leker med en ball på den andre siden av gaten . Det slår ham som underlig at det bor mennesker her hvor alt er forretningsbygg og kontorer . Oppe på Drammensveien hører han rushtiden , lukter han eksos-luften som blir tettere og tettere . Noe rått og kaldt og giftig som han er nødt til å puste inn . Det skumrer fort . Snart er det kveld . Langt borte hører han rådhusklokkene .

Etter åtte minutter ser han drosjen med Jeremy inni . Jeremy , som en skygge i bilens baksete . Espen blir stående urørlig og lene seg inntil murveggen mens han kjenner at nervøsiteten for alvor tar plass i ham . Han gruer seg til å snakke engelsk igjen , streve med å finne riktige ord mens engelskmannen ser på ham . Språk er makt . Jeremy har språket . Derfor har han makten også .

Jeremy går ut av bilen . Et øyeblikk morer det Espen å tenke på gårsdagens kostyme . Engelskmannen virker mindre med pertentlig svart frakk enn med knikkers og alpelue .

Espen retter seg opp da Jeremy får øye på ham . En hånd rekkes frem . Espen tar den og gir den et keitete trykk .

" Hello , " mumler han og er knusk tørr i munnen . Han har følt seg fri for feber hele dagen . Nå er det som om feberen plutselig blusser opp igjen . Espen blir varm i hodet og hører ikke hva Jeremy sier . Han våger ikke engang møte øynene hans , men ser ned i bakken og forbanner sin egen feighet .

De blir stående litt på fortauet . Espen føler seg mønstret og vet at klærne faller igjennom . Et øyeblikk angrer han at han allikvel ikke har tatt på seg noe penere . Det er så mye forakt i Jeremy , men allikevel sier han med et forsiktig smil :

" Kom , så går vi inn . "

Jeremy holder igjen døren åpen for Espen , og er høflig på en måte som gjør ham enda mer nervøs . Da han hjelper ham av med militær-jakken akkurat som sist virker det ytterligere demonstrativt . Espen vrir seg og kjenner seg klumpete der han står med en fillete flanells-skjorte . Men de går ubemerket inn i restauranten , som nesten er tom , og setter seg tvers overfor hverandre ved samme bord som sist . Espen river en gaffel ned på gulvet . Jeremy bøyer seg straks ned og tar den opp . Han er ovenpå , virker ihvertfall ovenpå , og er den erfarne reisende som vet å rope på menyen i ethvert fremmed land slik at kelneren forstår , som vet å bestemme en middag , å invitere sin gjest uten videre diskusjon , som fører samtalen , smaker på vinen ... et helt lite skuespill som gjør Espen stum av forbauselse . Middag? Hvem pokker snakket om middag? Men middagen kommer på bordet og rødvinen blir prøvesmakt med en skjønners konsentrerte ansikt og rolige håndbevegelser . Jeremy behandler guttevalpen som en høyst skattet kollega , en betydelig ingeniør , eller enda bedre : en økonom . Plutselig er alt korrekt ved Jeremy A. Winther . Så har han også forberedt seg . Å skjule raseriet . Gårsdagens kolossale ydmykelse , da han til slutt måtte kle seg ut som en nisse for overhodet å holde ut ventetiden . Nei , guttevalpen skal ikke få se hans litenhet . Guttevalpen skal få se hans styrke , hans sjarm . Guttevalpen skal forstå at det er han som er mannen i Unnis liv . Han skal knuse valpen med sin erfaring og dannelse . Presse ham opp i et hjørne , for så å spørre : Nåvel , hvem er så du? Hva har så du å fare med ! ? Han har tenkt så nøye igjennom det , men nå , da han sitter tvers overfor gutten , føler han hvordan hatet stiger , hatet til denne valpen som gir inntrykk av å være en naturkraft , sterk nok til ikke å forstille seg , til ikke å kle seg ut . Valpens latterlige flanells-skjorte irriterer Jeremy noe grenseløst . Den er en regelrett hån . Men valpen skal få igjen . En kamp har begynt .

Men Espen har mistet matlysten . Han ser fortvilet på den store tallerkenen og skjønner absolutt ingenting av dette . Han hører engelskmannen si :

" She's a strange woman . "

Ja , nettopp en strange woman , tenker Espen og krymper seg fordi han snakker om henne . Han er som en overvåker , et kamera i stormagasinet som du ikke ser men forstår har sett alt når en fremmed mann legger hånden på skulderen din og ber deg åpne vesken med de hemmelige rom . Som om en forbrytelse er begått , som om en av dem er skurken ...

Jeremys fingre er ikke i ro . Espen ser noe nervøst i bevegelsene , får nytt mot og hever blikket , ser et ansikt . Han observerer utslettene rundt munnen , og et sekunds ondskapsfull humor får Espen til å smile . Jeremy smiler uvitende og motvillig tilbake .

" I don't know what to say , " sier Espen og kommer på en slager med samme navn som han hørte utallige ganger på Radio Lux dengang han smug-lyttet under dynen og leste Cocktail med lommelykt .

Jeremy trekker på skuldrene og smiler kjølig igjen . Øynene møter hverandre et sekund . Espen ser noe strengt i Jeremys ansikt , blir redd og sier :

" Du liker meg antagelig ikke særlig godt . "

" Kanskje ikke , " sier Jeremy . " Jeg forstår deg om du sier det samme . "

Jeremy har heller ikke matlyst , men han vil ikke at Espen skal tro ... Han spiser tappert og lar med vilje være å si noe . Han vil gjøre valpen usikker . Han vil gi ham inntrykk av å ville noe med ham , uten at valpen forstår hva . Det blir en lang og ubehagelig stillhet .

" Det er absurd at vi sitter her , " sier Espen usikkert .

" Hvorfor? "

" Du kom med et tilbud . Du ville kjøpe meg ut ... Jeg har overhodet ikke tenkt mer på det . Det er glemt . Herregud , hva slags menneske tror du jeg er? "

" En guttevalp , " sier Jeremy elskverdig .

" Javel , en guttevalp , " sier Espen trassig . " Men med et følelsesliv . "

" Ja , med et følelsesliv , " konstaterer Jeremy . " Hva svarer du? "

" Nei , selvfølgelig . Jeg har jo allerede sagt det . "

" Du trekker deg altså ikke? "

" Jeg trekker meg ikke , " sier Espen trett . " Jeg vil snakke med Unni om alt sammen . "

" Det skal du ikke , " sier Jeremy bestemt . " Og det er nettopp derfor vi sitter her . "

" Men vi må få klarhet ! "

" For to dager siden sa du at Unni måtte avgjøre om det var plass til oss begge . "

" Ja? "

" Det var godt sagt . " Jeremy løfter glasset som om han vil skåle med Espen . " Jeg har faktisk tenkt en god del over det . Du har nemlig helt rett . Vi må ikke presse henne til å velge så snart . Unni betyr åpenbart svært meget for deg . Jeg ba om dette møtet med deg , fordi jeg visste hva du tenkte . Men jeg må få deg til å forstå at Unni ikke kan velge , ikke nå . Og husk : når hun velger , vil en av oss måtte tape . "

" Og du er redd for at det skal være deg? " Espen får plutselig nytt mot .

" Jeg vil ihvertfall ikke risikere å miste henne på grunn av en tilfeldighet , " sier Jeremy uanfektet . " Hvis vi setter igang et svært teater nå , med beskyldninger og avsløringer , kan vi ikke regne med at Unni bevarer fatningen . Vi skylder henne begge å gå frem med en smule takt , selv om Unni muligens har vært taktløs mot oss begge . Før vi avslører vår oppdagelse for henne , burde vi begge vite mer om henne . For du må jo ha forstått at vi på sett og vis elsker hver vår kvinne . Din Unni er ikke den samme som min . Det er umulig . Dertil er vi for forskjellige . Det hun skjuler for deg , gir hun til meg , og omvendt . Men kanskje jeg kan fortelle deg om min Unni , hvis du vil fortelle meg om din . "

" Du er gal , " hvisker Espen forferdet .

" Nå? " Jeremy ser forbauset på ham . " Er dette så galt? Tror du sunn fornuft er det verste å bruke? Har du simpelthen fordommer? "

" Det er ikke snakk om fordommer , " sier Espen fort .

" Jo , det må være fordommer som får deg til å reagere så kraftig på enkel logikk . "

" Jeg reagerer kraftig fordi sannheten er så vond ... så utrolig ... "

" Vel , da er saken klar . "

Espen mister grepet . Å være seg selv ... Nå er han ingenting . Engelskmannen gjør ham til ingenting .

" Det virker ikke akkurat som om din kjærlighet til Unni er overveldende , " sier han .

" Det vet du ingenting om . " Jeremy ser kaldt på ham .

" Men det er absurd ! Å utlevere Unni for hverandre ! Det har ingen hensikt ! "

" Vi vinner tid . Vi er motstandere . En av oss må tape , javel , men det skal ikke bero på tilfeldigheter . "

" Du prøver å lure meg ! Det er et aller annet du vil . Dessuten kan jeg ikke forstå at du utstår meg såpass at du er villig til å fortelle om din Unni , som du sier . "

" Det har ingenting med sympatier eller antipatier å gjøre . Jeg har lært meg til å akseptere sannheten , selv om jeg riktig nok har motbydelighet for den noen ganger . "

" Hvor ofte er du i Norge? " Espen føler seg plutselig trett .

" Flere ganger i måneden . Mitt selskap satser stort i Norge . Vi kan møtes på denne restauranten om ... la meg si ... neste fredag . "

" Ikke tale om ! Jeg må få sette mine betingelser ! Ihvertfall ikke noen restaurant ! For det første , hva skal vi egentlig snakke om? Mener du virkelig at vi skal utlevere henne? "

" Ja , nettopp utlevere henne , " sier Jeremy kaldt . " Jeg vil vite hvem denne kvinnen er som lever to liv så ... så ... "

Espen ser vaktsomt på ham .

" Så vidt forskjellige , " sier Jeremy fort .

Unni møter Jeremy et sted i byen og ser han er korrekt som alltid når det er mange mennesker rundt ham . Han tar henne under armen og sier han har hatt det forferdelig siden sist . Han er en stakkars overarbeidet økonom , tenker hun og lar seg trekke gjennom gatene til en dør som han holder oppe for henne . Å , denne sans han har for komfort , disse stilfulle steder han tar henne med til , restauranter hun ikke ante eksisterte i byen . Hun er svak for denne kortvarige luksus , men hun hatet det den gangen hun var tvunget til å leve med det daglig , hennes tidligere manns energiske snobberi . Hun husker hvordan han kunne rynke på nesen av norsktappet konjakk fordi de franske var så meget bedre . Med Jeremy er det annerledes . Hun elsker ham fordi han gjør seg til for henne , tenker på henne , det er hans form for kjærtegn når han trekker en stol ut for henne , setter seg og byr henne en sigarett som han tenner for henne .

Hun lar ham gjøre alt sammen , fordi det er ham . Og hun har ingen idé om at det er et meget ulykkelig og forvirret menneske som er sammen med henne ikveld . Et øyeblikk synes hun riktignok at hun kan se noe uvanlig sørgmodig i hans ansikt , men da tenker hun at det må være fordi han skal reise . Hun vet han har en kone og et barn som venter på ham . Det er vondt , hun tenker på den kvinnen hun deler ham med . Hun orker ikke Jeremys muntre skjødesløshet når han snakker om henne . Hun glemmer ikke den gangen han inviterte henne til London og lot henne bo på hotell i sentrum . Han tok fri fra arbeidet og var hos henne hver dag , men måtte hjem til Surrey hver kveld og hver natt . En formiddag sto han ved vinduet hos henne og plutselig ropte han : " Se , der går hun . Min kone ! " Men Unni ville ikke se . Hun følte seg så ubeskrivelig tom . Han sto og lo og sa hans kone gikk så rart . Hun hadde lyst til å slå ham .

Senere har han ikke snakket om familien . Hun vet hva han fortier og vil ikke tenke for langt fremover . Hun lever nå , er sammen med ham her i Oslo denne vinterkvelden , lar seg underholde , snakker ufarlig om OL , dette sportshysteriet som han er svak for , men som hun ikke skjønner noenting av . Hun liker slike samtaler , men hun vet at hun kan gi ham noe ganske annet når de er alene . Noe nakent , noe sterkt og sant . Men tiden går så fort og alt blir episoder , så lenge Jeremy er ute etter å eie henne , slik som Espen er det , slik Harald Aas var det . Hun håper at det engang må bli annerledes . Hun er skremt fordi hun fikk et varsel denne helgen om at noe snart må skje , vil skje . Men til det skjer lar hun seg underholde av forstillelsene , forkledningene , de hvite restaurant-dukene . Hun drikker et glass vin og blir lattermild .

Og sammen ler de av alle som er motstandere av kjernekraftverk . Hun fortier at hun kanskje er mot denslags selv . Hun vil være enig med ham , for han skal snart reise .

Det er ikke ofte de sitter slik . Hun hadde ikke orket det . Egentlig er hennes hverdag annerledes . Espen , Mia og de andre menneskene hun er blitt glad i . Jeremy vet ingenting om hennes hverdag . Hun skjuler så mye for ham . Er lei seg for det , men det er ikke plass for Jeremy overalt . Ikke nå . Hun elsker det fremmede i ham . Det hun ikke kjenner . Hun elsker ryggen hans når han tar farvel med henne og går gjennom passkontrollen . Hun elsker den svartkledde skikkelsen som hun kan skimte ute på den islagte asfalten , på vei til et fly . Hun elsker ham når han er borte .

Jeremy sitter midt i første klasse på Trident-flyet til London , og er oppe i en forrykende samtale med jugoslaven Mika Djilas om sikkerheten i Nordsjøen . Djilas har vært i Norge i forbindelse med en ny satelittstasjon på Moi som bl.a. skal brukes til utvidet direkte-forbindelse med plattformene .

Jeremy , som fra først av ønsket herr Djilas langt vekk så han kunne pleie sitt ulykkelige følelsesliv ifred , har verdig fortalt jugoslaven om sitt yrke og om oljeselskapenes samvittighetsfulle og høyst fruktbare samarbeid med politikerne .

" Den norske regjering vil aldri tillate risikofylt oljeproduksjon , " sier Jeremy og himler svakt med øynene .

Mika Djilas synes det er meget interessant , men hevder at det er galt . Den norske regjering kan umulig ha fullgod oversikt .

" Hva er Deres yrke? " spør Jeremy kaldt .

" Elektroingeniør , " sier Djilas . Dermed har Jeremy et overtak i diskusjonen om olje . Han bruker det til å snakke glatt og effektivt om hva som for tiden blir gjort . Han navngir eksperter og forskere , politikere og multinasjonale industriledere . Et puslespill som er perfekt utformet , hvor alle brikker har falt på plass . Det er ingen propaganda-tale , nei , en alvorlig saklig og høyst vitenskapelig redegjørelse om tilstandene i Nordsjøen . " Økonomisk er alt vel fundert , " slutter Jeremy . " Vi følger sikre prognoser . "

" Hvis verden skulle følge alle vitenskapsmennenes sikre prognoser , vil vi ha alvorlig trøbbel om noen tiår , " sier Djilas høflig .

Forbannede jugoslav , tenker Jeremy og fyrer av en rekke verbale skudd uten et øyeblikk å være nærværende i tankene . Han stirrer ut av vinduet mens han snakker Han ser et endeløst rom og hvite skyer . Han vil inn i dem , gjemme seg i alt dette hvite , krøke seg sammen som et foster ... Verden angår ham ikke lenger . Det er bare hans årelange rutine som holder masken på plass . Ingenting kan forbause ham , ikke engang en velorientert forsker som sitter i første klasse i et London-fly og er uenig med ham . Før , for tre dager siden var det annerledes . Da ville han ha reagert , for ytterst sjelden treffer Jeremy noen som er uenig med ham , bortsett fra hans kone . Selskapet har bare ansatte som forstår ham . De krangler riktignok seg imellom . Hele det store forretningsbygget i hjertet av London bærer ytre sett preg av en vennlig og forståelsesfull atmosfære mellom mennesker med samme mål og interesser . Ingen utenforstående kan se giften som med årene har satt seg på veggene . De ansatte kunne diskutere torskekrigen med Island uten å bli høyrøstede . En lykkelig multinasjonal familie . Det var Jeremys mål etterhvert som han mer og mer ble enslags uoffisiell personalsjef . Og han klarte å gjenopprette den ytre , livsviktige atmosfære av vennlig effektivitet . Det var et arbeid som hadde kostet ham adskillige søvnløse netter og ubehag , også i privatlivet . Nå betyr det ingenting for ham . Det er glemt . De ansatte kan krangle så mye de bare vil . Vær så god , sett igang . For han har mistet Unni . Han må ihvertfall dele henne med noen . Det er utålelig å måtte dele med noen , tenker Jeremy og fyrer av en kraftsalve om ekspertisens redelighet som får Mika Djilas til å være taus resten av turen . På Heathrow står en Mercedes og venter på å kjøre ham hjem til Glenda og Vanessa .

Hjemme i Surrey er det umulig for Jeremy å falle til ro . Han låser seg inn på sitt arbeidsværelse og blir sittende der til klokken fire nesten morgen . Hans kone Glenda er vant til det . Jeremy arbeider bestandig . Hun regner med at han sitter fordypet i sine papirer . Hun vet ikke at han sitter dørgende stille og stirrer ut i tomme luften mens munnen beveger seg , som om han mumler . Å være alene har en ny betydning for ham nå . Han slipper å forstille seg . Det er sannhetens tid . En flue er en flue , en løgn er en løgn og en valp er en valp . Han ser at kontoret er et skall . Den lune hyggen har forsvunnet . Bokreolene som han kunne sitte og glede seg over i timevis . Originalutgavene , familieportrettene på veggene , marmorlampen . Det betyr ingenting lenger .

Et insekt surrer omkring hodet hans . Et ubestemmelig lite vesen med grønne vinger som setter seg et øyeblikk på den store skrivebordsplaten . Plutselig er Jeremys hånd der . Klask . Og insektet skal aldri mer surre og forstyrre ham . Han knipser dens forvridde jordiske hylster bort fra bordplaten . Han er vettskremt , for han har fått en vanvittig idé .

Ingenting synes på Jeremy . Han gir ikke inntrykk av å være trett eller opprevet . Etter tre timers søvn drar han på arbeid uten å veksle andre ord med sin kone enn de som er nødvendige for å avtale at de skal i selskap i den svenske ambassaden klokken syv samme kveld .

Da han har tatt på seg yttertøyet , klapper hun ham lett på kinnet slik hun har for vane å gjøre . Det er lenge siden han sluttet å være erotisk tiltrukket av henne . Deres erotiske liv var ikke engang kommet skikkelig igang før det var forbi . Selv om hans far først dagen før bryllupet krevet av ham at han aldri måtte gjøre noen skandale , hadde det vært et taust krav til ham siden han ble født . Ganske ung fikk han øynene opp for hvilket ansvar det var , å representere navnet Winther . Å falle igjennom som en Winther , var ensbetydende med døden , slik hans fetter , Brian , som satte barn på sin økonomisk svakt bemidlede klassevenninne Betty da hun bare var fjorten år , hoppet i kanalen og ble begravet i stillhet .

Jeremy var omtrent like gammel som Brian , og det som dengang hadde våknet av erotisk liv i ham ble raskt slått i svime da han hørte om Brians ulykke . Selv i det frie studentermiljø noen år senere , var Jeremy ute av stand til å innlede noe slags intimt forhold til piker . Hans mistillit til prevensjonsmidler var stor . Han hadde hørt om kondomer som ikke var tett og piker som løy for å få gutten i garnet . Hans mor og far hadde fortalt ham om begge deler . Således var Jeremy en vettskremt jomfru da han giftet seg med Glenda , og fordi Glenda ikke hadde særlig store ambisjoner om å frigjøre livskreftene i sin mann , ble det Unnis oppgave å vekke tillive Jeremys erotiske bevissthet . Hun klarte det forbausende godt .

Men Jeremy har aldri latt sin fornuft få brynet seg mot slike tanker . Han bærer sine erotiske drømmer som en skam . Noe ubehagelig gutteaktig som han skulle ha vokset fra . Drømmer er i det hele tatt en uting . Man får holde seg til fakta . Unni er et erotisk faktum , ferdig med det ... Å , om han bare kunne tro på sine postulater . Han har motbydelighet for denne dagen og alle mennesker som til enhver tid venter det umulige av ham . Men nåvel , han ankommer til forretningsbygget i Oxford Street klokken åtte om morgenen og får kompliment av sin sekretær Brenda Last fordi han virker så opplagt og morgenfrisk bestandig . Jeremy smiler og forbereder seg på denne knallharde men helt normale arbeidsdag som starter med et toppmøte hvor han vil legge frem rapport fra samtalen med de norske politikerne . Som vanlig vil han gjøre det uten manuskript .

Hans kontor er stort og generøst . Det ligger vis-á-vis et sjø-grønt konferanserom , og det er Glenda som har valgt møblene .

To timer senere spiser Jeremy lunsj med en fransk kollega på en restaurant i nærheten av Piccadilly . Han vet han burde invitere ham hjem til seg , men orker det ikke . Resten av dagen er han opptatt med nye møter . konferanser og en mengde telefonsamtaler . Jeremy er ulastelig antrukket , dufter korrekt og diskret , konverserer lett og behagelig alle han møter . Ingen drømmer om å tenke at Jeremy A. Winther denne tirsdagen er et menneske som føler seg grenseløst ydmyket .

Det går dager . Noen millioner mennesker sitter i det lille landet Norge og ser på fjernsyn . En vinterolympiade er en stor begivenhet for det lille landet som har nok av sne og kulde . Nå er det tid for farvefjernsyn , og Bredo har virkelig de laveste prisene . " Se våre gullgutter i farver " eller " få olympiaden inn i stua " . Endelig får nordmennene gullmedaljene de har ventet på , for det er menneskene fra det lille landet som går fortest rundt og rundt den store banen , og det er menneskene fra det lille landet som nest fortest bryter seg vei gjennom skogen så sneen spruter . Det lille landet jubler , og snacks-fabrikantene merker hvordan tv-interessen betyr økt omsetning . Potetgull i alle maver . Godt å sitte i en lun stue og få olympiaden på nært hold mens det er bikkjekaldt ute og storm i fjellet .

Espen har vært på arbeidskontoret og spurt etter arbeid , men tilbudene er magre . Når han har fått Jan Henrik Vilberg på arbeid om morgenen , setter han seg på kjøkkenet noen timer , før han går ned til aksjonskontoret . Jan Henriks sammenbrudd er nær forestående . Egentlig er det ingen vits i å stable ham på bena , tenker Espen , men har ikke mot til å la det være , og han klarer jo jobben sin ennå .

Oslo blir mer uutholdelig for Espen nå , som han er nødt til å se mer av den . Han har ikke talent for å fordrive tiden . Han sitter på aksjonskontoret og forsøker å samle seg om de store problemene , men faller i egne tanker og har ingen glede av å treffe Unni mer . Det er forstillelsene og løgnene han ikke klarer . Å måtte overveie hvert ord , å måtte smile når han helst ville eksplodert . Han er ikke vant til det , å leve så ... så ... sivilisert . Å , Jeremy kan nok kunsten , kjenner knepene . For ham faller nok forstillelsene lettere . Han er vant til dem , har måttet bruke dem i sitt arbeid .

Espen er sjalu når han er sammen med henne , men når han går omkring i gatene og tenker på henne , venter på henne , synes han bare at livet er tungt å leve , og snart er pengene oppbrukt .

Han leser avisene uten interesse . Bare den forsvunne kvinnen interesserer ham . Ikke selve saken alene , men også måten journalistene behandler den på . Teoriene blir flere . " Snakket kvinnen med mann i bil på bensinstasjonen? Hvem var mannen som sent mandag kveld 2. februar stoppet sin bil på Shell-sentret og snakket med en kvinne som svarer til den forsvunnes signalement? Politiet vet det ikke , men en kvinne hevder bestemt at en slik episode fant sted i det aktuelle tidsrom kvinnen forsvant . Men selv om denne opplysning kan utgjøre en brikke i det kompliserte puslespillet politiet nå forsøker å legge sammen , har man fortsatt ingen konkrete holdepunkter for hva som kan ha skjedd med den 22 år gamle kvinnen . "

Unni har gått . Espen ligger i sengen og venter på Jan Henrik . Han vet at han vil komme når kulden blir uutholdelig . Han vil sette seg ned ved siden av ovnen og snakke om den dårlige maven sin . Stakkars Jan Henrik som fryser . Selv er Espen varm nå . Han ligger i sengen og trenger hverken klær eller dyne , for Unni har vært hos ham . Og endelig har han glemt forstillelsene , alt det vonde . Endelig har han bare vært hos henne , uten tanke på hva som har hendt og hva som skal hende . Han ligger og hører Rita Engelsens gråt i naboværelset . Hver natt ligger de noen meter fra hverandre , men de har ingenting å snakke med hverandre om , de to . Allikevel er det som om han hører til her . Sonja og Mathilde . Jan Henrik ... Skulle det virkelig være et hjem allikevel? Unni har gjort ham sterkere . Det er godt å ligge slik og holde henne fast . Men langsomt synker han . Langsomt kommer kulden tilbake i kroppen hans . Den kommer sammen med alle tankene . Kaos . Løgn og forstillelse . Det fyller ham som luft . Han er tom , men levende .

Det er stille i Oslo om natten . Man kan ikke høre alle menneskene som ligger på ryggen i alle sengene og ser opp i alle de hvite takene . Det er så stille i Oslo at menneskene der ikke engang vet de er mange . Hvis et menneske ikke får sove , men er lys våkent og alene med mørket , kan han eller hun tro seg forlatt , at det ikke er noen utenfor veggene , for man hører ingen skritt , ingen lyd av stemmer .

Det er da Unni Rosendal åpner seg .

Det er da hun tør hviske " kom " til et drømt menneske som ikke vil knuge henne ned , holde henne fast . Et menneske med varme hender som stryker henne , kjenner og føler på henne , som vil vite hvem hun er , som tør slippe henne fri . Hun har møtt disse hendene før , men bare i flyktige sekunder . Hun husker at både Espen og Jeremy har hatt dem , før de igjen knyttet seg , som en klo , og grep etter henne ...

Hun kjenner at hendene blir våte , de er bløte og myke som barne-hender . De trenger henne , men de krever henne ikke , og derfor kaster hun dynen av seg , åpner hun seg . Det er ingen lyder omkring henne som kan true henne , som vil henne vondt .

Inatt er hun alene . Inatt tør hun hviske : " kom " .

Lørdag 14. februar 1976 er jubelens dag for Norge . Endelig lyktes ulykkesfuglen . Han vant gull på 1500 meter ! Stolte kan de norske journalistene bringe nyheten ut til verden : Det var vi som vant . Det var vår mann som var best .

Det er en glede å lykkes i livet . Å kunne satse alt på ett kort . Og ennå er det mange øvelser igjen i Vinter-OL . Det kan bli mer gull til Norge . Flittige journalister regner poeng og tegner tabeller hvor det svart på hvitt står at det lille landet har hevdet seg svært godt , folketallet tatt i betraktning .

Ja , det er vinter , og store ting skjer . Lykkelige kriminal-journalister gjør seg flid med fristende overskrifter i forsvinnings-saken . " Den mannen gjør meg nervøs " . En utmerket tittel , sier redaksjonssekretæren . Nye spor . Det var en kunde på bensinstasjonen der kvinnen arbeidet : " En kunde som svinset rundt på bensinstasjonen tiltrakk seg kvinnens oppmerksomhet . " Den mannen gjør meg nervøs , " sa hun . Dette er blant de ting vitner har fortalt politiet . Etterforskningen i denne saken fortsetter med uforminsket styrke . I dag prøver man å kartlegge alle som har hatt tilhold på et lite motell i drabantbyen ... "

Det forsvinner mange mennesker i det lille landet hvert år . Hver forsvinning blir etterforsket , men i det fleste tilfeller dreier det seg om selvmord , og selvmord er ikke populært lesestoff . Det er dystert på den gale måten . Redaksjonssekretæren viser stor pietet overfor slike emner . Diskret lar redaksjonssekretæren personlige tragedier være personlige tragedier . Men ikke alt kan forties hvis sannheten skal få være sannhet . Og avisene er sannhetens voktere . Løgn og uetterrettelighet er deres fiender . Den nakne sannhet . Hva er den nakne sannhet om vår tid? Folket har alltid interessert seg for sannheten . Folket kjøper tonnevis med aviser for å holde seg orientert om sannheten . Hvilke sannheter interesserer så folket? Redaksjonssekretæren tenker så det knaker på dette problemet . Han har funnet ut hva som interesserer det lesende folk : at noen iblant dem lykkes mens andre mislykkes . Noen vinner gull i OL mens andre går hen og blir mordere . Folket har et grenseløst behov for å vite hvem det går godt for og hvem det går dårlig for . Det er et bevis på demokratiet i praksis . Et fler-dimensjonalt samfunn , hvor ingen er like , hvor hver og en følger sin egen overbevisning og lykkes eller går til grunne med den . Derfor er det lille landet så godt å bo i . Det lille landet har frihet . Overalt ellers i verden skyter diktaturene opp , men det sannhetselskende lille landet beholder sin frihet . Det lille landet tillater nemlig mennesker å lykkes eller å gå til grunne . Og det er en stor ting . En fantastisk gave til menneskene . Derfor er også menneskene så fornøyde . Derfor er det ingen slumområder i byene , for frihet betyr velstand . Alle har jo muligheten til å lykkes . Veiene ligger åpne og venter på de beste . Her er nok av penger , nok av mat , nok av biler og bensin . Bare kjør ivei . Skap deg din egen suksess , og du skal få en verdig gravsten på din grav , kanskje med en due på , eller , hvis du lykkes over all forstand : en byste av deg selv . For tid og all evighet . Ja , med suksess kan du eviggjøre deg selv !

I det lille landet unner alle hverandre suksess . Det er selvfølgelig synd på alle som ikke klarer seg . Men pytt . Mennesker står midt på hver sin lille haveflekk og smiler til hverandre , nikker anerkjennende mot hverandres hus og biler og sier hyggelige ting til hverandre . Det sannhets- og frihets-elskende folket unner den stakkars ulykkesfugl den fantastiske seieren på 1500 meter . En seier for allverden . Ja , alle burde lykkes . Med slike enorme muligheter .

Allikevel , det er noen som mislykkes ganske kraftig , og det er noen som plutselig forsvinner . Menneskene i det lille landet har en spesiell omsorg for slike . Morsinstinktet våkner i både menn og kvinner . Redaksjonssekretæren vet det . Derfor er forsvinnings-saken vel så viktig som OL i Innsbruck . Det ser nemlig ut som om det har gått galt for noen . Et menneske har forsvunnet , antagelig mot sin vilje . Altså må vedkommende være bortført med tvang , ja , kanskje myrdet ! Og er det noe menneskene i det lille landet ikke tåler , så er det vold og forbrytelser . Et land som har holdt frihets- og kjærlighetsbegrepet i hevd gjennom århundrer : 1814 , Fridtjof Nansen , Nato og Nobels Fredspris . Et slikt land tåler ikke at enkelte mennesker gjør grusomheter mot andre . Derfor er redaksjonssekretæren så interessert i en kvinne som er forsvunnet . Han tar ingenting for gitt , men det det være en forbrytelse . Det kan være en morder skjult i menneskemassen , i folket . Det er en utålelig tanke for alle . Det er både skremmende og redselsfullt . Men sannheten , friheten , rettferdigheten og kjærligheten vil nok vinne til slutt . Man må bare holde folks interesse for disse begreper vedlike . Ingen morder skal få slippe unna . Enhver forbrytelse er en trusel mot menneskenes fornøyde trivsel . Her må sies skarpt ifra . Her må store overskrifter frem .

Det må gjøres sterkt og personlig , tenker redaksjonssekretæren videre . Leseren må identifisere seg med kvinnen . Og han tegner utkast til en vignett med et bilde av kvinnen . Et daglig tilbakevendende syn sålenge saken varer . På den måten gjør man folket en tjeneste , på den måten holder man folkets samvittighet levende . For hvis kvinnen virkelig er forsvunnet mot sin vilje , er det en eller annen , et eller annet sted , som lyver .

Redaksjonssekretæren har to barn . Det forekommer ham at han må snakke med dem om noe meget alvorlig før denne helgen er omme .

Lørdag formiddag står Espen utenfor et stort avishus og leser en redaksjonssekretærs tanker . De angår ham . Han leser om løgnen .

Selv elsker han sannheten . Det var sannhetshungeren som fikk ham til å bryte opp fra Svolvær . Han vil skape et bedre samfunn . Han vil bli et bedre menneske . Å , det er store mål . Men uvirkelige? Nei , sier Espen til seg selv . Han må virkeliggjøre det urolige i seg . Selv nå må han tro på det , nå , som han står med hele seg i en gjørme av løgn og forstillelse . Heldigvis , kan han si ‐‐ heldigvis er det ikke hans løgn . Det er Unnis løgn , og engelskmannens . At han selv må lyve skyldes at han er tvunget til det . En dag skal han avsløre alt sammen . En dag skal han knuse dem begge med sannhet ! Nei , forresten han skal ikke knuse Unni . Hans Unni . Men han skal ryste henne , spørre henne : Hva er det du har gjort mot meg ! Og hun skal pent få lov til å svare ...

Alt blir så fundamentalt for ham denne lørdags formiddag mens han står og leser avisen . Aksjonskontorets kamp for Nord-Norge synes viktigere enn noengang . Nå har motstanderne personifisert seg . Makthaverne har blitt synlige gjennom en engelskmann . En engelskmann uten moral , som er villig til både å lyve og kle seg ut , ja , som presser andre til å gjøre det samme !

Espens harme er stor . Men så ... plutselig er tanken på gårsdagen der . Unnis nakenhet og hans egen . Den fortvilede tomheten etterpå . Jan Henriks dårlige mave ... Det er som om han detter sammen . Den store , gode harmen forsvinner , og han er igjen en håpløs gutt som har rotet seg inn i noe forskrekkelig vanskelig , og dessuten er han arbeidsløs ! Han går bortover mot aksjonskontoret for å få moralsk støtte . Ja , han trenger noen å støtte seg til nå . Noen som har tenkt problemene igjennom . Som ser mønsteret , som ser løgnene , som ikke er så håpløst avhengig av andre mennesker som ham selv . Ja , som ikke har så forbannet mange følelser inne i seg . Som er hele mennesker .

Han beundrer dem , disse klartseende , sannhetens voktere . Han vil være en av dem . Utålmodig løper han opp trappene og finner sine kamerater i full gang med å stensilere opp en trykksak om den petrokjemiske industris skadevirkninger . Glad og lettet slutter han seg til dem . Dette med petrokjemien er viktig . Alt som er kunstig må bort , men det er vanskelig . " Mennesket elsker plast , " sier Andy Warhol . " Jeg skulle gjerne vært av plast , " sier Andy Warhol .

Espen skjelver på hånden mens han kjører stensilmaskinen . Når han får et ledig sekund , leser han trykksaken som han holder på å mangfoldiggjøre . Den er skarpt analyserende og fullstendig sann . Selvfølgelig er den sann , tenker han og er glad for å ha disse ordene å klamre seg til . Intrigen med Unni og engelskmannen blir uvirkelig nå . Den blir dum og ubetydelig og meningsløs . Kjærlighet? Puh , det er et forbannet melodrama , det hele . Selvfølgelig er kjærligheten viktig , alle følelser er viktige . Men ikke så viktige som dette . Han biter tennene sammen og føler at han virkelig klarer det , å glemme sine egne problemer . Herregud , en hel nasjons interesser står på spill . Denne kampen er håndgripelig , men følelsene , kjærligheten er så utflytende .

Espen sukker . Hvordan i helvete skal han kunne bli et bedre menneske når det er så vanskelig å orientere seg?

" Jeg vet ikke hvor jeg er , " sier han .

" Jeg vet ikke hvem jeg er , " sier han .

" Det er viktig å vite hvem man er , " sier han . Og han skal til å si : " Sannheten er viktigere enn kjærligheten . " Men det stopper opp for ham . Han får seg ikke til å si det .

Han får seg simpelthen ikke til å si det .

Det blir ettermiddag , og en nordmann får sølv på 10000-meter i Innsbruck , men det lille landet jubler ikke , for det lille landet krever gull . Bare det beste for Norge . Og den ulykkelige idrettsmann sier selv at " sølv er og blir et nederlag " , skjønt han har vunnet gull tidligere i OL . Men det er livets gang , sier fjernsyns-reporteren . Ikke alle kan vinne bestandig . Han får ta det som en mann .

Og idrettsmannen tar det som en mann .

Espen forlater aksjonskontoret utpå ettermiddagen , fortumlet av samtaler og resultater fra OL . Gull i langrenn er vel og bra , men Unni kommer imellom alt , selv den petrokjemiske industrien .

Han er full av selvbebreidelser over sin egen svakhet . Han burde kunne konsentrere seg om det som er viktig her i livet . Han burde ha krefter nok til å bryte opp nå . Si til Unni : du har sveket meg . Vi har ikke mer å snakke med hverandre om . Og han burde si til engelskmannen : Du skal ikke få meg til å lyve . Ta henne . Jeg klarer meg .

Men han er lenket til løgnene slik han er lenket til Unni . Det er lørdag ettermiddag , og han er på vei til henne . Han går langs havnen og kjenner det er kaldt . Det ligger is ved bryggene . Solen har gått ned , og alt rødmer , som om hele verden skammer seg .

Om ettermiddagen tirsdag 17. februar 1976 , får Jeremy besøk av Kenneth Morris like før han skal forlate sitt kontor . Kenneth Morris har en overordnet stilling i bruktbilbransjen . Han er jevngammel med Jeremy , og de to har kjent hverandre siden guttedagene .

Kenneth Morris er mannen Jeremy kaller for sin beste venn .

Jeremys beste venn er stor og overvektig , med et voldsomt humør og en latter som kan trenge gjennom de tykkeste murvegger . Han har for vane å si alt det Jeremy ikke sier . Jeremy har aldri fortalt Kenneth noe mer enn det han kan fortelle til et hvilketsomhelst menneske . Han er rett og slett ikke fortrolig med Kenneth , men kaller ham sin beste venn fordi det er upassende ikke å ha noen beste venn . Hans hengivenhet for Kenneth er det ingenting å si på , men det er en hengivenhet han når som helst kan opparbeide for en hvilken som helst person . Det hører med til Jeremys historie at han er oppdratt til å se forretningsmessig på enhver forbindelse mellom mennesker . Det eneste relevante spørsmål for Jeremy er : Har dette menneske noe å gi meg? Hvis svaret er ja , kan Jeremy trygt innlate seg på et bekjentskap med vedkommende . Men i det øyeblikk man ikke har noe å gi hverandre lenger , ser ikke Jeremy noen grunn til å holde forbindelsen ved like . Det er å sløse med tiden .

De siste gangene han har møtt Kenneth Morris , har han følt han har sløst med tiden .

Men denne ettermiddagen skjer det noe med ham . Han er takknemlig over at Kenneth kommer på besøk . For første gang siden guttedagene har han et grenseløst behov for omsorg . Barnets kolossale bønn til verden : elsk meg . En tid lirket han omsorg ut av alle . Han gikk tynnkledd bare for å høre hans mor skjenne kjærlig på ham og dytte på ham mer klær . Han gjorde det for å kjenne hendene hennes . Skamløst lurte han seg til kjærlighet . Og når han ser Kenneth denne ettermiddagen , har han noe av samme følelse . Han er villig til hva som helst for å få et vennlig ord .

" Du ser elendig ut , " sier Kenneth .

Ingen god begynnelse for Jeremy . Riktignok var det antagelig skjult omsorg i ordvalget , men han hater å få kritikk for sitt utseende , særlig når han gjør seg slik flid på badet hver morgen .

" Virkelig , Kenneth? " Jeremy ser forbauset på ham , og tvinger frem et smil . Det er en forutsetning for ham at det ytre er som det skal være . Men plutselig er det som om han faller . Han ser at Kenneth ikke kan gi ham de gode ordene , den milde omsorg , slik han nesten kunne tryglet om den . Han har formet Kenneth i sitt bilde . Deres vennskap er et forretningsanliggende . Han føler at Kenneth besøker ham utelukkende fordi bestevenner med jevne mellomrom bør besøke hverandre .

Jeremy er iferd med å tenke igjennom noe han aldri før har tort å tenke på .

Det gjør ham ulykkelig .

Det gjør ham forvirret .

" Du burde være med meg til Skottland i week-enden , " sier Kenneth . " Vi kan fiske og gå turer . Er det Glenda ? "

" Selvfølgelig ikke , " biter Jeremy ham av . " Det er ingenting , Kenneth , absolutt ingenting . " Det irriterer Jeremy noe grenseløst å bli invitert med på hyttetur . Det han før satte pris på , forfølger ham , spotter ham . Han er oppdratt til å like naturen . En Winther bør både fiske og gå på jakt . Mellom naturen og mannen skal det være en karslig fortrolighet som også er et forretningsanliggende . Mannen holder naturen ryddig og går ville dyr til takk . Det går opp for Jeremy at naturen er en av de gleder som er pådyttet ham . En av de utallige dimensjoner ved tilværelsen som han ikke selv har fått lov til å utforske . Som han ikke selv har hatt gleden av å velge . Det ble valgt for ham før han ble født . Allerede da han var foster var det en forutsetning at han skulle bli en fisker og en glimrende jeger . Hans fortrolighet med natur-elementene er en oppdratt og pådyttet fortrolighet . Det er ingen fortrolighet i det hele tatt ! Han betrakter Kenneth og vet at hans beste venn er oppdratt på samme måte . Og han forakter Kenneth , for at han ikke har gjennomskuet det , slik han selv gjennomskuer det helt plutselig , nesten ureflektert , ja som om det er et naturinstinkt som veller opp i ham , et naturinstinkt som spotter ham , håner ham , som sier : De sannheter du ikke selv har prøvet , som du ikke selv har satt spørsmålstegn ved , er dine løgner . De gjør deg uvirkelig .

Og uvirkeligheten overmanner Jeremy . Får ham til å føle seg sinnssyk fordi alt rakner for ham , fordi det går opp for ham at det eneste han i sitt liv har valgt av egen fri vilje er Unni . Alt det andre er overleveringer , pådyttelser . Han er bedratt . Han er lurt til å akseptere noe han kanskje aldri hadde akseptert hvis han hadde fått beholde sin vilje . Noen har gjort ham til et viljeløst menneske . En robot av et menneske som har blitt svimeslått av sannheter han ikke har rukket å ta stilling til . Derfor er det omgivelsene har blitt så utydelige for ham den siste tiden . Derfor er det han ikke føler seg hjemme i Surrey mer ! Derfor er det Glenda blir mer og mer fremmed for ham , og derfor er det han har mistet enhver interesse for sitt arbeid !

Det er noe som eksploderer i hjernen hans , og når Kenneth , etter å ha sett lenge på ham , sier : " Du jobber for mye , " vet Jeremy at det må ut av ham , alt sammen . Mest som et skrik må det ut , men alt det gamle holder ham igjen , for han er ikke fri og løsrevet , han er fanget , bastet og bundet på hender og føtter . Også nå må han være formell , også skriket må være dannet . Derfor slår han i bordet og brøler :

" Alle må arbeide nå ! Det er nedgangstider ! England har alt å vinne ! "

Han vet det er en floskel , og avstanden mellom det han sier og det han vil si er så stor at han føler seg delt i to , og i det samme kommer frykten , angsten for å bli gal , angsten for døden , at han har levet førti år forgjeves ...

Det er dørgende stille i rommet . Bare en gang før har Jeremy mistet besinnelsen overfor Kenneth . Dengang Kenneth beskyldte ham for å ha stjålet penger fra sin mors pengeskrin . Selvfølgelig hadde han stjålet pengene , men han kunne ikke innrømme det .

" Jeg mente ikke ... " Kenneth stammer av bare forfjamselse , og Jeremy besinner seg . Tankene førte ham for langt avsted . Kontrollmekanismene sviktet . Men nå er det på plass igjen . Rede til å gi ham informasjoner om verden utenfor , så han kan velge det passende uttrykk , de passende ord til situasjonen som har oppstått .

" Unnskyld , Kenneth . "

Han hører seg selv be om unnskyldning og vet at han for første gang har vært nesten fortrolig med Kenneth . Nesten , fordi han i siste øyeblikk kontrollerte seg , men allikevel slapp skriket ut . Han unnskylder skriket . Han unnskylder seg selv .

Men det er ingen vei tilbake . De skremmende tankene må kontrolleres . Løgnene må videreføres . " Ja , jeg er nok overarbeidet , " sier han rolig . " Jeg skulle gjerne være med deg på week-end , men jeg må til Oslo imorgen , og blir der nok hele helgen . Det gjelder konsesjonene . Oslokontoret er ineffektivt , og har ikke god kontakt med de norske myndighetene . Vi arbeider med å omorganisere kontoret , men det tar tid , og imens må jeg pendle mellom London og Oslo og være selskapets ansikt utad overfor de norske myndighetene . "

" Ingen er uunnværlig , " sier Kenneth stille .

" Noen er det . " Jeremy ser alvorlig på sin venn . " Ikke jeg ... men noen ... "

" Å? "

" De man har valgt å ... " Jeremy nøler . " De man har valgt å elske ... De er ... uunnværlige . "

Endelig , tenker Jeremy . ‐‐ Endelig har jeg sagt noe sant . Og samtidig ser han at han har forvirret Kenneth . Og Kenneth sliter for å forstå . Men han tror han skjønner , og han puster lettet :

" Gudskjelov , så er det ikke Glenda ! "

" Det har aldri vært Glenda , " sier Jeremy og får lyst til å le fordi Kenneth er så på siden av hans egne tanker . Han vil aldri forstå dem . Han er bare Jeremys " bestevenn " som er livredd for at bestevennen skal skilles og lage en skandale . Kenneth Morris er egentlig en Winther ! En vaskeekte Winther .

" Det har aldri vært Glenda , " gjentar han og lar Kenneth forbli i troen . Han kunne ha lagt til at det aldri har vært Kenneth heller , for den saks skyld . Men han gjør det ikke . Av ren , skjær høflighet . Av respekt for bestevennen .

" Kom , jeg må gå , " sier han videre . " Må hjem til dem . "

Kenneth reiser seg lettet . Den store skikkelsen fomler med skjerfet . Jeremy betrakter ham . Kenneth har lært de fleste spillereglene , men han mangler eleganse .

De går ut i Oxford Street . Det er rushtid , og det damper varmt fra gatene . Eksosen river i lungene . Himmelen er skyfri , men ikke blå . Et fly er på vei oppover og overdøver tusener av menneskestemmer nede i gatene noen få sekunder før det blir borte på himmelen , og Kenneth og Jeremy går mot parkeringshuset . En rød sol treffer dem begge . Jeremy løfter en hånd og ser den er spinkel og hjelpeløs .

" Jeg klarer ikke denne tiden av døgnet , " sier han . " Alt er liksom over uten at noe nytt begynner ... "

" Du skulle vært med meg til Skottland , " mumler Kenneth .

" Du tror det løser alle problemer? "

" Selvfølgelig , " sier Kenneth , som tar det humoristisk .

" Du er heldig . " Jeremy skutter seg og skal til å si noe om selvbedrag , men et nytt fly er på vei over byen , og overdøver alle menneskestemmene igjen .

Tirsdag ettermiddag . 17. februar 1976 . Torskekrigen mellom Storbritannia og Island tilspisser seg . Den islandske regjering overveier å bryte de diplomatiske forbindelsene med landet , samtidig som det blir besluttet at spinneriet ved Borregaard fabrikker skal nedlegges i løpet av året . Det betyr at 150 nordmann mister sine arbeidsplasser . Når et stort land faller , begynner verdensøkonomien å vakle , og det lille landet kan ikke regne med å slippe smertefritt igjennom krisen , men Espen Torsteinsson står utenfor Dagbladet og rister på hodet , for han er arbeidsløs på den gale måten . Han har ødelagt for seg selv og kan hverken anklage staten eller bedriftsledelsen . På arbeidskontoret er de vennlige og forståelsesfulle og betrakter ham kanskje som litt kresen , for han har jo fått noen tilbud nå . Hvorfor slo han ikke til? " Hvorfor i helvete slo jeg ikke til? " tenker han og sparker i murveggen . Han har ingen grunn til å klage . Man kan ikke vente å velge og vrake i tider som dette .

Han går bortover Akersgaten og finner veien til den store nye bygningen med alle bilene foran . Han ser på den rettlinjete fasaden . Alle de like vinduene . Ingenting individuelt , ingenting som avviker fra mønsteret . Ingen uregelmessigheter . Der inne et sted jobber Unni . Han tenker seg henne , der hun sitter bøyet over et bord og snakker med fremmede stemmer hele dagen . Bygningen er en hovedpulsåre . Telefoner kommer fra hele verden . Mr. Anderson fra New York . Mr. Winther fra London ...

Han setter seg ned foran inngangen og venter på henne . Snart er dagen over . En ny dag , og ingenting har hendt , ingenting hender så lenge han må forstille seg . Er det dette han har lest om , som kalles krise? Å gå omkring i en vinterby som noe overflødig , løgnaktig og vite at man like gjerne kunne forsvinne uten at verden reagerer? Er det dette som kalles krise , plutselig å forstå at man ikke passer inn i denne overflate-trygghet hvor alt synes så fredelig og altfor virkelig? Oslo om ettermiddagen ... Slottet , Stortinget , Rådhuset , Universitetsbygningen , Hotel Continental og Grand . Det står der liksom så altfor betryggende og sier : Hvis du ikke passer inn her , er det din skyld .

Vi er ikke gale , det er du som er gal , sier alle husene , sier hele byen fordi dens kompliserte regnestykke tilsynelatende går opp , fordi menneskene når sine vante trikker til og fra arbeidet , fordi trafikklyset på hjørnet av Stortingsgaten og Roald Amundsens gate virker , fordi Saga kino viser film klokken 17 , 19 og 21 , fordi Dagbladet og VG ligger i alle kiosker , fordi rådhusklokkene ringer , fordi 17-toget til Lillestrøm stadig går klokken 17 ... Ja , tilsynelatende går alt opp . Er det bare Espen som ikke går opp . Er det bare ham i hele denne forbannede byen som ikke vet at to og to er fire , som ikke passer sitt arbeid , som ikke snakker sant , som ikke engang snakker skikkelig engelsk !

Han får ikke tenkt tankene ut , for Unni legger hånden på skulderen hans og sier :

" Er det her du sitter? "

Ja , det er her han sitter . Men nå reiser han seg opp , smiler til henne , spøker med henne og virker like bekymringsløs og munter som enhver annen gutt på vei til et kjøkken i en liten leilighet , for å spise middag med sin elskede .

Jeremy ramler ikke sammen . Han skriker ikke i bilen mens han kjører hjemover . Han får ikke feberfantasier , akter ikke å skrive brevet med stor B , ringer ikke til sin far og skjeller ham ut . Kort sagt : alt er som før ! For selv om han for første gang på lenge har klart å se seg selv utenfra , selv om han har mistet det faste punktet som så harmonisk har bundet ham fast til omgivelsene , er det bare flyktige og forvirrede tanker som farer gjennom hjernen hans . Han vet det er flyktige og forvirrede tanker . Noe som streifer ham , erter ham og forstyrrer ham , MEN VELTER HAM IKKE !

For en Winther er det et natur-instinkt å stå oppreist .

The show must go on .

Det eneste som skjer er at han presser kjevene litt hardere sammen og får vondt i tennene . Så lenge han er beskjeftiget med noe , kan nemlig ingen tanker true ham . Han kan gjøre en hvilken som helst av hverdagens plikter nøyaktig som før , men han har mistet gleden ved det .

Derfor koster det ham adskillig å være munter . Og Vanessa irriterer ham , for hun er alltid ellevill når han kommer hjem fra arbeid , og idag skal hun vise ham rommet sitt , som hun har ommøblert . Det forskrekker ham at han har så lite å gå på , så lite overskudd for henne . Far/datter er noe hellig for ham , har alltid vært noe hellig for en Winther , nesten like hellig som far/sønn .

Han sier til seg selv at hans datterideal er urokkelig .

Likevel irriterer hun ham .

Grenseløst .

Han smiler til henne og tar henne opp på armen sin og føler Glendas nærvær bak ryggen sin . Kanskje er det hun som irriterer ham? Kan hun ikke la dem ifred? Hun har ingenting med dem å gjøre , ikke nå , i en sådan stund . Han tar seg sammen og kysser henne på kinnet . Når det er gjort , setter han henne ned på gulvet og forlater dem begge to med raske skritt . Han låser seg inn på kontoret og er lykkelig over å være alene en halv time før middag . Men i det samme kommer tankene .

I det samme forstår han at han oppsøker disse tankene .

Han har begynt å ta store sjanser .

Det er tirsdag kveld , og i en liten foredragssal i Oslo sentrum står det en mann og taler til en håndfull mennesker . Det er redaksjonssekretæren som taler til sine politiske meningsfeller .

Det er redaksjonssekretæren som prøver å vekke sine medmennesker .

" Våkn opp , " sier han . " Verden er iferd med å falle sammen . Vi står foran en kolossal omveltning , og vårt land skal foreta et viktig valg . Men for å kunne velge , må man kjenne sannheten . Spørsmålet er bare : hvem forteller oss sannheten? Marxister , sosialdemokrater , moderate sentrumspolitikere , høyreorienterte og fascister kjemper om folkets gunst . I 1977 skal landet velge en ny ledelse for de kommende fire år . Hva vil skje? Vi har lært hvordan løgnen er en del av det politiske liv , helt opp til makttoppene . Watergate har lært oss å bli kritiske . Å ikke godta ethvert utsagn som sannhet . Det er vårt partis oppgave å bekjempe løgnen ! Norge har en mulighet til å komme velberget gjennom krisen . Vår frihetstrang er sterk . EF-saken viste oss det . Men vi er iferd med å sovne , og det er fristende å illustrere vår aktuelle politiske situasjon med et sitat fra Christian Michelsen ... "

Osv .

Osv .

Etter foredraget blir det applaus . Etter applausen blir det bespisning . Etter bespisningen blir det debatt . Redaksjons-sekretæren må tåle hard kritikk . Han blir stemplet som naiv og på siden at partiets egentlige politikk som jo tar utgangspunkt i på den ene side ... eller snarere tvert imot ... om nødvendig ... de helt klare ... folkeviljen ... ekstremister ... økt reallønn ...

Det er et viktig møte . Valgkampen forberedes . Det lille landet trenger modige ledere , klare tanker , en solid politikk . Det angår hele nasjonen ...

Da møtet er slutt , rusler redaksjonssekretæren alene gjennom gatene . Han er skuffet . Han har ikke klart å uttrykke seg tydelig nok . Han ville så gjerne fortelle dem om løgnen . Hvor lammende den er . Hvor farlig den er . Han er en ensom fugl i partiet . Noen ler av ham , sier han er håpløst gammeldags . En avlegs grundtvigianer . Nåvel ... han tåler det . Han lyt tåle det .

Han går oppom avisredaksjonen på vei hjem . Snakker noen ord med nattredaktøren , ser igjennom de siste telegrammene , blar igjennom papirbunken som ligger på skrivebordet hans . Han ser at morgendagens avis langsomt tar form . Forsvinningssaken begynner å bli spennende , og imorgen ... imorgen er det en sjanse for å få et intervju med den forsvunne kvinnens ektemann .

Taler han sant eller er han en løgner?

Redaksjons-sekretæren ser på bildet av den forsvunne . Hun er vakker . Mørkt hår , regelmessige ansiktstrekk .

" Avisene har et ansvar for deg , " tenker redaksjonssekretæren . " Bare du kjenner sannheten . " Hånden hans streifer bildet , nesten umerkelig , før han sier adjø til natt-redaktøren og går hjem til sin kone .

Gradvis har Jeremy mistet sin selvtillit . Han er underernært på søvn , for han har sittet i sitt kontor de meste av nettene , med bena på skrivebordet , og tenkt at det er liten hjelp i å hete Winther nå .

Han er fortvilet .

Men han har også en voksende følelse av å ha blitt lurt .

Lurt av sin egen familie . Lurt av sin mor og far . Nåvel , han har ikke tenkt å overdrive . Selvfølgelig har han kunnet velge både kone og utdannelse . Men han har aldri kunnet stille avgjørende spørsmål . Han har aldri sagt : hvorfor meg? Hvorfor Winther?

Han har aldri fått lov til å vise seg usikker .

Enhver valgsituasjon har liksom vært noe pinlig , noe han hurtigst mulig måtte komme igjennom . Det var uhørt at han ikke visste hva han skulle ta seg til når han hadde gjort seg ferdig med et utdannelsestrinn . Han skulle leve fortløpende og effektivt .

Han har levet svært fortløpende og svært effektivt .

Det går opp for ham at han egentlig er en praktWinther .

Han slår alle sine brødre i fortreffelighet . Han er riktignok ikke den rikeste , men i høy grad den mest skolerte . Hans samtidsengasjement har gitt ham et politisk overtak på dem . Han har visst hva han har snakket om .

Han vet det ennå .

Men han gidder ikke snakke .

Gidder det rett og slett ikke .

Han sitter med bena på bordet og tenker .

Det er to timer til flyet går .

Han er kvalm .

Han har vanskelig for å holde på vannet .

Han har vondt i høyre stortå .

Og han er livredd .

Livredd .

Men han er glad for noe : Han tenker ikke så mye på Unnis ben lenger . Han har tenkt foruroligende mye på Unnis ben den siste tiden . Som om alt har stått på dem . Forsåvidt har det det . Men også mye mer .

Hele henne .

Og han .

Hvorfor iallverden snakket han til henne den gangen i Zadar? Det var ikke engang en impuls . Han hadde stått og sett på henne lenge . Det var en veloverveiet praktWinther som hadde kommet bort til henne og spurt om å få holde henne med selskap .

Han har ikke forstått det før . Men det var en enestående hendelse . Enestående , fordi den var fornuftstridig . Det var ingenting den gangen som talte for at han skulle gjøre det . Tvert om , alt talte mot . Han var gift , hadde barn , var en betrodd mann på forretningsreise med lite fritid , og han skulle returnere til London dagen etter .

En Winther har lært å kontrollere sine drifter .

Likevel snakket han til henne .

Og nå venter han på flyet til Oslo .

Sammen med sin kone Glenda . ( Hvilken ironi . )

For å snakke med en guttevalp .

En forbannet , snørrhoven guttevalp .

Som er iferd med å kle ham naken .

Fullstendig naken .

Onsdag i Oslo . Kvinnen begravet i en dal utenfor byen? Hovedteori om at hun er offer for en forbrytelse . Espen leser avisenes kommentarer og tenker mer på den saken enn han riktig liker . Han går oppover Pilestredet , for han skal passe Mathilde noen timer mens Sonja er på møte . Han har med seg en bunke med stensiler som han har lovet å dele ut ved leilighet . Han liker ikke å stille seg opp på gaten med disse trykksakene . Snakkesalige mennesker setter ham til veggs . Mennesker med en travel og meningsfull arbeidsdag som stanser på gaten og overhøvler en guttevalp fordi han er redd . Ja , for det er egentlig ingenting annet enn redsel for alt som skjer i det lille landet nå , alt som vokser seg stort og gjør menneskene avhengige av seg . Han føler det som han langsomt blir fanget , at menneskene blir lenket fast til nye vaner . Det er som et mareritt han stadig drømmer : Han er omgitt av en masse mennesker som er svært høflige og vennlige mot ham . Alle kommer etter tur bort til ham og gir ham enorme pakker i gave . Han skjønner det er vennlig ment , at det er noe han har gjort seg fortjent til . Men han vil ikke ha det . Huset er for lite . Det er ikke mer gulvplass igjen . Han forsikrer alle menneskene om at det er skrekkelig hyggelig , men at han virkelig ikke kan ta imot alt dette . Men ingen hører på ham . Han bare drukner i pakker . En haug som vokser seg større enn huset . Han får panikk . Han skriker : Jeg vil ikke ha det ! Jeg vil virkelig ikke ha det ! Og plutselig forvandles gavmildheten til et hylende kor av mennesker som vil drepe ham . Hendene blir klør , og inne i pakkene er det tunge stener som klørne vil kaste på ham . Han gjemmer hodet i fanget for å beskytte seg mot slagene han vet vil komme . Han skjønner ikke hva han har gjort galt . Han forstår bare at menneskene hater ham . Fordi han ikke har villet ta imot . Og nå vil de drepe ham . Han hører et smell , og våkner .

Når han står slik på gaten med stensilene sine , føler han det på samme måten . Han føler menneskenes vantro blikk . Vantro fordi han ikke vil ta imot den fantastiske gaven som olje-industrien er . Men han mener jo ikke å være snørrhoven . Han mener ikke å være bedre enn dem . Han er bare redd .

Han har forlengst erkjent at han ikke er noen politiker . Han er ikke flink til å ordlegge seg . Men han har et krav til sannhet og etterrettelighet som han vet har gjort inntrykk på hans meningsfeller .

Ved leilighet akter han å dele ut disse stensilene . Men ikke idag . Idag skal han passe Mathilde , og senere møte en engelskmann .

Han låser seg inn i leiligheten og finner Sonja og Mathilde på kjøkkenet . Mathilde åpner straks armene sine for ham , og Sonja reiser seg for å gå . Det er ikke mye som blir sagt . Bare noen ord . Han våger ikke møte øynene hennes . De er altfor sterke . Altfor direkte .

Så er han alene med Mathilde . Han tar henne på fanget og bretter et papirfly av en stensil . Så forteller han henne om sin far som arbeider på trandamperiet i Svolvær . Mathilde elsker å høre om trandamperiet . Hun vet hva tran er . Hun får en skje hver dag .

Espen sitter på en pinnestol og venter på Jeremy . Han har ikke foretatt seg noen ting . Ingen forberedelser , ingen rydding . Han har ikke engang barbert seg . Han sitter i et ganske mørkt rom og venter på sin overmann , den sosiale og økonomiske suksess .

Det kontrollerte menneske .

Hver gang Espen hadde sett sports-stjernene på fjernsyn under olympiaden , måtte han tenke på Jeremy . Det var mennesker av samme støpning . Effektive , arbeidende mennesker som følger en bestemt plan og fullfører , om de så må sprenge seg på det . Mennesker som har kontroll over selv den minste muskel , som ikke lar følelsene løpe av med seg . Mennesker som ikke engang er skremt av å ha selve naturen til motstander , og som er inderlig klar over hva de er for andre mennesker :

Idealer .

Ja , nettopp noe fjernt og uoppnåelig . Ikke mennesker man kan holde rundt , støtte seg til . Bare mennesker som setter andre på plass med sin egen fortreffelighet , som med alt de gjør sier : se hva vi har blitt .

Og derfor , tenker Espen videre , derfor har de blitt idealer . Alt de gjør er målelig . Alt de gjør er sannheter , om de aldri så mye er løgnere . Uoppnåelige sannheter . Det er en sannhet å gå 500 meter på 38.8 . Det er en sannhet å vinne gull i liten bakke . Det er en sannhet når de slår sine motstandere . Det er en sannhet : at de er bedre enn andre mennesker .

Altså er sannheten målelig , tenker Espen . Den kan påvises , den kan bevises .

Og han føler seg enda mer underlegen .

Enda mer løgnaktig .

Han har ingenting å stille opp .

Bare seg selv .

I en fillete ullgenser .

Som lukter vondt .

Slik som føttene hans .

Han fryser på bena .

Det slamrer i en bildør nede på gaten . Espen går bort til vinduet og ser den svartkledde skikkelsen til Jeremy . Han børster noe bort fra ermet . Sne? Støv? Et hår? Trassen våkner i Espen . Han skal ihvertfall ikke gjøre det problemfritt for engelskmannen . Han har lyst til å åpne vinduet og skrike :

" Velkommen til mitt slott ! "

Men han gjør det ikke . Han rygger nesten tilbake , for Jeremy ser opp i det samme og oppdager ham . Og Jeremy smiler et fort lite smil før han går inn i leiegården .

Espen går ut på gangen og venter på ham , åpner døren , hører han kommer i trappen . Klakk klakk .

Så står han der . Rett foran ham . Han er mindre enn Espen husket ham . Svakt andpusten strekker han hånden frem . Espen tar den . Den er kald . Han gjør en håndbevegelse for å illustrere at Jeremy kan gå inn . Jeremy nøler . De blir stående og betrakte hverandre . Jeremy er alvorlig , og spør hvordan det står til .

Espen svarer ålreit .

Han går inn .

Espen tar frakken hans uten at noenting blir sagt . Gangen ligger halvmørk . Døren inn til Espens rom står åpen . Jeremy ser seg om . Titter inn i stuen . Ser lenge på en plakat som viser et bilde av en gravid kvinne , en friabort-plakat .

Espen føler seg uvel , og går først inn på rommet sitt . Jeremy følger etter . Espen nikker og gjør tegn til Jeremy at han kan sette seg i rommets beste møbel , som er sengen .

Jeremy setter seg på kanten av sengen , med rak rygg . Han sier det er kaldt .

Espen nikker , tenner en lampe , går bort til et skap , og henter to glass og en flaske bitter . Han skjenker i og rekker et glass til Jeremy .

" Vil du ha? "

Jeremy nikker takknemlig og tar imot med to hvite , tynne fingre .

Espen har ennå ikke forstått det .

At Jeremy ikke er Jeremy A. Winther lenger .

Bare Jeremy .

En naken , forvirret og engstelig Jeremy som motvillig har erkjent at alt han har lært , alt han har opparbeidet av kunnskap , psykologisk forståelse , materiell status ‐‐ det er likegyldig nå , på et mørkt rom i Oslo , tvers overfor en guttevalp .

For guttevalpen har begynt å ta form av et menneske . Han er en motstander , en trusel , større enn dem han hittil har hatt . Han står på bar bakke , har så lite å henvise til . Han er livredd .

Og Espen er livredd .

Så sitter de slik og nøler begge to . Jeremys usikkerhet gjør Espen usikker . Han sitter vondt på stolen . Jeremy sitter vondt i sengen . De skåler .

De skal fortelle hverandre hver sin historie . Hvert sitt eventyr . To eventyr om to piker som bor i samme kropp . To ansikt . To par øyne . To munner . To smil . Og Jeremy vet at han må hoppe først uti det , for det er hans idé .

Det er et eventyr han ikke vil fortelle . Det eneste i hans liv som han vil holde for seg selv . Skal han virkelig begynne med Zadar , den septemberdagen ‐‐ dagen før han skulle hjem til London , etter konferansen i Beograd . Han var i denne kystbyen for å besøke en gammel professor fra universitetet i Sarajevo . Men professoren var blitt alvorlig syk samme dag , og Jeremy bare gikk omkring i gatene og så på alle menneskene . Det var så stille før solen gikk ned . Men da ‐‐ som på et avtalt signal ‐‐ myldret menneskene frem fra portrom , dører , parker og kaféer og gikk , de gikk som vanvittige opp og ned i Ulica Ive Ribara Lole i ivrig snakk med hverandre . Alle var i samtale ‐‐ bare ikke han . Surret av menneskestemmer ga gjenlyd i de høye husveggene . Gatene var så trange . Han ble ør i hodet av alt bråket . Han gikk ganske alene frem og tilbake , frem og tilbake . Helt til han så ansiktet hennes på en fortauskafé . Han fikk seg ikke til å gå forbi henne . Han stilte seg opp til en husvegg og betraktet henne ... Mellom dem flommet alle menneskene , et inferno av menneskekropper . Så levende og direkte . De var på hver sin side av en flod , men han ville over til henne . Nølte , men la plutselig på svøm , holdt på å drukne i kvinnebryst , svettelukt , hvitløk og sterke armer , men klarte det , kom seg over på den andre siden der hun satt . Og deretter tenkte han ikke lenger . Deretter var han bare . Hun tok ham med inn i et mørkt rom som måtte ha vært en restaurant . Han hadde spist Cevapcici og følte at han luktet løk . Hun lo av ham . Han hørte til sin glede at hun snakket nydelig engelsk . En norsk , fraskilt kvinne på pakketur til Jugoslavia . Hun hadde stukket av fra reiseselskapet og bodde på hotel Beograd som lå rett utenfor den gamle bymuren , med utsikt mot havet . Hun hadde tenkt seg til Ancona samme kveld , men ble sittende i det mørke rommet hos ham . Han ville by henne på middag , men hun ville bare ha Kastelet , og de ble begge ganske fulle av rødvin etterhvert . Han klarte ikke lyve for henne . Gjemte ikke Glenda og gifteringen i pungen , men la det frem alt sammen . Det var en befrielse . Hun var ikke interessert i hva han hadde rundt seg av penger og utmerkelser . Hun var interessert i hendene hans , ansiktet hans og måten han holdt glasset på . Hun liksom bandt ham , på hender og føtter . Og han ville binde henne , fastere , alvorligere . Han sa han følte seg født påny . Hun lo og kalte ham Don Quijote . Hvorfor var hun her , hvorfor var de begge i dette landet av brytninger . Han snakket om serbere , kroatere , men hun sa han tok feil . Dalmatia var ikke lenger Dalmatia , men et utvidet Tyskland , England , Skandinavia , hva som helst . En kyst for alle reisende . Byene mellom byene hvor alle hus var hoteller , BMW'ene , de internasjonale spisekartene . Hun sa hun skammet seg over hva hun var med på . Å utarme et land . Knuse det med penger og service-næring . Han nikket og var til sin forbauselse enig med henne , selv om han aldri hadde sett slik på det før . Allikevel , var det han som foreslo at de skulle ta drosje til Split . Han ville så gjerne se Split , og hun gikk lattermildt med på det , forutsatt at de spleiset . Det var en tur på flere timer , og det var natt da de gikk inn i den gamle bydelen , innenfor keiser Diokletians murer , hvor orkestrene spilte og Unni ville danse . De tok inn på hotel Central ved Narodni-torget og ble der et døgn . Han nådde ikke flyet , ville ikke nå flyet , så lenge Unni måtte tilbake til Zadar og hente sakene sine . Han husker den kjølige vinden , løksmaken i munnen , bussturen da han hele tiden kjempet med bilsyken , fløytespilleren utenfor bymuren i Trogir , hotell Beograd og uterestauranten ved bryggene , serveringsdamen som haltet . Og alt dette var allikevel kulissene . De betydde ingenting så lenge hun var der . Han så bare hennes ansikt . Hun veltet ham , han kunne flykte med henne . Noen døgn trodde han faktisk det var mulig . Helt til han satt alene på flyet igjen . Fikk tenkt seg om . Skammen ( som han egentlig ikke følte ) . Gleden ( som han egentlig ikke ville vedkjenne seg ) . Han fløy tilbake til et ordnet liv og tenkte han måtte gi slipp på henne , slik man slipper en drøm hver morgen og lar den bli uvirkelig . Men hun ble ikke uvirkelig , og uken etter fløy han til Oslo .

Skulle han virkelig fortelle guttevalpen om disse døgnene da de møttes hvor som helst i Europa for å være hos hverandre noen timer . Hotellet i Budapest , med flygel i hvert rom , vertshuset i Sveits , med den gale fiolinisten på loftet , turen til Ørneredet , Negresco i Nice . Det var lenge siden nå . Hun sa hun ikke hadde råd til slikt i lengden , og var urokkelig . Den lykksalige omorganiseringen av selskapet , som ga ham et godt påskudd for å dra til Oslo . Han nærmest kastet seg over Oslo-kontoret da han hørte at de hadde problemer . Han har dratt til Oslo for å møte seg selv i henne . Noe han må skamme seg over når han er i England . Noe han tviholder på i Norge . Han har ikke tenkt , ikke planlagt noe som helst . Han har bare holdt fast ved henne fordi han har følt at han ikke kan klare seg uten henne . Han har tenkt på skilsmisse , men aldri snakket om det . Han er en Winther . Han har et ansvar . Men Unni ...

Skulle han virkelig fortelle den norske gutten om deres verden og blottlegge alt det sårbare , som han ikke kunne forsvare eller argumentere for . Alt som bare var . Et fantastisk og uforståelig stykke liv .

Med et lite glass i hånden , som han drikker forsiktig av hele tiden , forteller han Espen Torsteinsson historien . Uten overbærenhet . Nesten som om han skulle forklare sin datter Vanessa noe meget viktig . Det renner ut av ham uten at han tenker over det . Og Espen hører forundret at ordene er hjelpeløse . Hele mannen er forandret .

I stillheten etter ordene blir de sittende og se på hverandre . Jeremy smiler usikkert . For første gang på lenge føler han seg ærlig . Han lurer på om Espen har forstått det , hvor enestående det er for ham , å snakke slik . Men Espen bare kremter og sier :

" Du inviterte henne til byer i Europa . Jeg inviterte henne til Kikutstua . "

Jeremy vet ikke hva Kikutstua er .

Espen sier det er en vesentlig forskjell på Budapest og Kikutstua . Budapest er en storby med hoteller og restauranter . Kikutstua er en turisthytte med solbærtoddy for spreke naturfolk .

" Hva har det med saken å gjøre? " spør Jeremy .

" Alt , " sier Espen . " Unni har holdt fast ved to ytterpunkter . Det rike og det fattige . Det etablerte og det usikre . Som om hun har vært redd for å gå glipp av noe . Min historie er den rytmiske hverdag . Uten store hendelser . Jeg har møtt Unni om kveldene og i helgene . Hun har organisert oss så godt , styrt meg som en robot så jeg aldri skulle komme overrumplende på henne , og finne deg der . Jeg forstår at hun har brukt meg til noe . Jeg skulle gjerne visst hva . Hun har holdt meg i sjakk , slik at ingenting skulle bli for voldsomt , slik at ingenting ... "

Han gir ord to de vonde følelsene uten å gjøre seg liten . Han vil anklage . Unni og engelskmannen . Det er de som har sveket , det er de som har løyet . Og han vil ikke vite av sviket og løgnen lenger . Han vil gjøre opp for alt sammen . Like iskald som sannheten er , vil han være når han summerer tallene og setter sluttstrek under regnestykket .

Derfor blir hans historie kort . Og han vokser med ordene , for han forstår at han på en måte har makten . Det er ham engelskmannen er redd for nå . En lykksalig , fremmed og utrolig følelse .

De har snakket ut .

Engelskmannen sier ihvertfall så .

Døren til gangen har stått på gløtt . Det kommer en lyd derfra . En lyd som redder de to fra katastrofen , den forferdelige stillheten etterpå , som ingen av dem har ork til å komme ut av .

Det er Mathilde som kommer til dem og nøler da hun ser Jeremy sitte på sengen . Men Espen strekker armene ut og puster lettet .

" Mathilde ! Kom ! "

Hun gjør som han sier og setter seg på fanget hans uten å slippe Jeremy med øynene et sekund .

" Det er Jeremy , " sier Espen . " Han kommer fra et annet land . Han forstår ikke norsk . Derfor snakker vi så rart sammen . "

" Jeremy , " hvisker Mathilde , og Jeremy smiler til henne , er en ganske blek og sortkledd skikkelse på en uoppredd seng .

" She is my sweetheart , " sier Espen og er glad for denne avbrytelsen . Han holder fast rundt Mathilde og kjenner den varme kroppen hennes som det eneste absolutt virkelige i verden akkurat nå . Han stryker henne over håret og ser at det er noe ensomt ved Jeremy der han sitter . Han glemmer forakten fra minuttet før , for han er ikke skapt til de kalde tankene .

Og Jeremy kan bare tro han har gjort det riktige med å fortelle . Han vet ingenting . Espens ord var uventet hard og bitre . Det var noe fortrolig han ville med ordene . Gutten er sterk , han ser det nå . Derfor må de ikke kjempe mot hverandre , men nærme seg hverandre ... om de kunne nærme seg ...

Han reiser seg og går bort til dem , vil hilse på Mathilde . Vil leke med henne . Ja , gutten skal forstå at han kan leke , at han har en datter hjemme i Surrey som han elsker , ( så sjelden jeg tenker på henne ... ) Han vil leke troll med henne . Han vrenger øynene og åpner munnen på vid gap mens han setter seg på kne og krabber omkring og later som han vil ta henne . Han vet ikke hva han tenker på , det er latterlig og fortvilet alt sammen , men han vil leke , løse opp det harde , si til piken at han egentlig er som henne , at han ihvertfall har vært som henne en gang , og at han så forferdelig gjerne vil finne tilbake til seg selv . Han har tak i Mathildes føtter , løsner grepet igjen og krabber omkring , krabber som en forrykt , og vil bare leke , leke , mens Mathilde sitter med store forskremte øyne og ser på den rare mannen som kryper på gulvet . Så smiler hun endelig forsiktig , for han er så morsom , og da hun hører Espen le , må hun også le . De ler begge to , og den rare mannen på gulvet ler med dem , mens han vrenger øynene og åpner munnen og krabber omkring som besatt .

Jeremy hører guttens latter . Han klarer det , gudskjelov ! Han skal vise dem at han er et menneske av kjøtt og blod , han og , som kan leke , leke , som ikke har glemt hvor han kommer fra , han krabber og krabber og leken blir villere og villere , han biter piken i benet , og kanskje går han for langt , kanskje vil det hele ende med noe vanvittig , en eksplosjon , slik at Espen plutselig blir redd og føler at engelskmannen går over grensen . Han venter at Jeremy vil skrike en gal manns skrik .

Da , akkurat da , får Jeremy kontroll igjen , trekker seg liksom inn og slapper de musklene som har gjort ansiktet hans så forvridd og merkelig , som om noe mykt plutselig legger seg som et tynt teppe over ham . Bare Mathilde vil fortsette leken . Hun skriker " mer " og strekker hendene sine ut mot ham : " Ta meg ! " " Ta meg ! " .

Men det er over . Jeremy reiser seg opp fra gulvet , tørker støv av bukseknærne mens han sier , nesten likegyldig :

" She's a nice child . "

Sonja henter Mathilde . Som en forskrekket skygge er hun der plutselig , sier :

" Du må ikke forstyrre Espen når han har gjester . "

Så er de borte , før Espen får sagt noe , og igjen er han alene med Jeremy . Han tar straks føringen :

" Jeg vil ikke mer , " sier han . " Alt du fortalte , dette er sinnssykt . Vi må hurtigst mulig få det overstått . Imorgen forteller vi Unni alt , så får hun selv finne ut av sitt kaos . "

" Våger du virkelig dette? " spør Jeremy .

Espen nikket . Han er sikker nå .

Jeremy ser et øyeblikk på ham , som for å forsikre seg om at gutten taler sant . Så sier han :

" Vel , da må jeg be deg , hører du , be deg om å vente enda en stund . Jeg vet jeg ikke har noen grunn til det , annet enn at jeg helt personlig er redd . Ja , redd . Jeg tør innrømme det nå . Disse dagene ... Jeg har tenkt gjennom alt pånytt . Jeg ber bare om tid .

-Det er umulig ... "

" Jeg bønfaller deg ! "

Jeremy blir uventet heftig . Det gjør Espen usikker . Er det allikevel galt av ham ...

De ser på hverandre . Mer direkte har de aldri snakket sammen . Espen føler seg gjennomboret av Jeremys øyne , og han merker hvordan han blir vek . Han kan simpelthen ikke være hard , for det harde er ikke ham . Ikke på den måten . Derfor resignerer han . Kanskje fordi han innerst inne har ønsket det , han også . Å utsette enda en gang . Av frykt for det ukjente .

" Hva er det du venter på? " spør han .

" Ingenting , " sier Jeremy . " Jeg vil bare møte deg , snakke mer med deg . Ikke nødvendigvis om henne . "

Han nøler .

" Jeg vet ikke hvorfor du interesserer meg så voldsomt . Kanskje fordi vi er så forskjellige . Hvis jeg mister Unni til deg , vil jeg vite hvem jeg mister henne til . For jeg har alltid vært redd for din generasjon . Dere er unge på en provoserende måte . Dere eier dere selv . Dere kan gi faen i verden omkring fordi dere tilsynelatende eier dere selv . Jeg har alltid sett på dere som noe fremmed . Noe jeg har villet unngå . Dere har truet min virkelighet . London har blitt en farlig by for meg . Ikke på grunn av kriminaliteten , men på grunn av dere som går omkring i gatene og eier dere selv . Jeg trodde jeg var usårlig , hadde bygget opp en mur rundt verden med min familie , mitt arbeid . Ingen har kunnet true meg , utenom dere . Dere er direkte og nådeløse og snakker om en virkelighet jeg ikke kjenner . Som om dere eier den også . Dere vil velte alt jeg har vært glad i . Dere kommer med nye ord , nye klær og en ny kjærlighet . Jeg har ihvertfall trodd deres kjærlighet var ny . Nå ser jeg at det kanskje er den samme som min , men at dere er nærmere den , fordi dere har dere selv . Uansett hvor rik jeg blir , kan jeg aldri klare å gjøre deg fattig . Og dette får du meg til å si , fordi du er en hel generasjon , eldre enn min datter , yngre enn min kone . Jeg ydmyker meg for deg , blottlegger meg for deg , fordi jeg tror det er vesentlig at vi lærer hverandre å kjenne . Fordi jeg vil lære min egen frykt å kjenne . "

Da Jeremy har snakket ferdig , vet Espen at det ikke er noen vei utenom , enda han var på nippet til å avsløre sin viten om Jeremys " forkledningsnummer " . Nok en utsettelse , enda mer løgn og forstillelse . Han gjør det for engelskmannens skyld . Fordi engelskmannens betroelser er så enestående , så uventede .

Han er ikke i tvil om Jeremys ærlighet .

Bare Jeremy er i tvil . For selv ikke nå har han glemt sitt intellekt . Langt inne i ham er det stadig en praktWinther gjemt , som analyserer og veier for og imot . Kanskje har han talt sant . Men kanskje har han også villet ydmykelsen , blottleggelsen , for å forlede Espen . Fordi han vet at dette er den eneste måten å få en ny utsettelse på .

Jeremy sier han må gå . Espen vil følge ham et stykke . Ritualet med yttertøyet gjentar seg . De går ut på gaten og kjenner det er kaldt . Tankene klarner , og Jeremy lurer på hva iallverden han har gjort .

" Så møtes vi altså igjen , neste lørdag , når jeg igjen kommer fra London? "

Espen nikker .

" Hva slags avtale har du gjort med Unni for disse dagene? "

" Ingen , annet enn at hun har invitert meg til seg førstkommende lørdag , så da har du antagelig reist? Hun førstkommende lørdag , så da har du antagelig reist? Hun har på en pen måte bedt meg holde meg unna til da . Jeg er vant til det . Men hun kommer nok innom meg uanmeldt . En time eller to mens du holder på med oljen din . "

Jeremy velger å overhøre bitterheten . " Og oljen din? " spør han .

" Det er vanskelig . Ingen i dette landet vet noe . Vi får ikke nok informasjon . Aksjonen jeg er med på , vil først og fremst informere . Så kan menneskene velge selv . "

" Det høres fint , " sier Jeremy ærlig . " Folk har krav på all tilgjengelig informasjon . En gang kan vi kanskje snakke om disse tingene . "

" Er du virkelig interessert i det? " spør Espen tvilende .

Jeremy nikker . " Selvfølgelig . "

De går i stillhet . Ved Slottsparken tar de farvel med hverandre , sier adjø . Men idet Jeremy skal til å krysse gaten , stanser han og roper til Espen , som allerede har snudd seg den andre veien :

" Og du gjør best i ikke å nevne vår forbindelse til Unni . "

Det låt som en trusel .

Kanskje det var en trusel , tenker Espen senere samme natt . Kanskje engelskmannen driver gjøn med meg . Han føler seg på en merkelig måte lurt . Heller ikke idag lyktes det ham å få en slutt på det . Og Unni blir liksom fjernere og fjernere . Fordi de ikke er fortrolige lenger .

Har de virkelig vært fortrolige?

Espen vrir seg . Han kan ikke huske noenting .

Han er ikke redd for engelskmannen .

Men det slår ham at han kanskje burde være det .

Jeremy finner sin kone Glenda i hotellets spisesal , godt skjult bak en flaske Patriarche , da han kommer tilbake fra møtet med Espen . Han ser hun er trett og lei etter en kveld alene . Han setter seg ned hos henne og hører hennes klager på byen , menneskene og hotellet . Hun vil til Stockholm , hun skal til Stockholm dagen etter , og Jeremy kan endelig få være alene med Unni , dette mennesket som det hele gjelder . Som har såret ham så dypt . Det våkner en mannlig forfengelighet i ham , når han ser hvor trett og grimete Glenda virker . Han vil ikke bli gammel på den måten . Han skal vise verden sin skjulte ungdom .

De er alene i spisesalen . Jeremy retter på en lampeskjerm som står skjevt mens Glenda drikker , og Jeremy gruer seg til natten som skal komme . Han vet hvordan Glenda reagerer på mye vin . Selvsikkerheten forsvinner . Tilbake står en forurettet pike som har mye uoppgjort med sin mann og med livet . Han hører stemmen hennes og vet den vil gå som en kvern gjennom natten , bitre anklager , kvinnegråt ...

Og han skal ligge ved siden av henne og være høflig dempet og ta imot alt sammen , slik han har gjort det før , slik ethvert menneske bør gjøre overfor en vilt fremmed kone .

Han synes synd på seg selv , og tankene kretser rundt Unni . Hva hun har gjort mot ham . Han tar Glenda under armen og følger henne opp trappen og kan ikke tenke seg at han noensinne har gjort noe galt mot Unni .

Denne dagen får Espen jobb i et transportbyrå . Han går gjennom Slottsparken , på vei til en flyttebil som aldri står i ro . Et evig mas med stoler , bord , gulvlamper , bøker og vaskemaskiner . Det er mennesker som flytter på seg . Mennesker som vil ha større leiligheter , større hus . Espen arbeider sammen med fire nordmenn som alle er spede av vekst og har dårlig rygg . De har løftet møbler og tunge pianoer i årevis . Ned trapper , opp trapper . Det er en stor flyttebil . Den kan ta en møblert villa i et jafs . Stilmøbler , malerier og persiske tepper . Eieren tripper nervøst omkring og ber dem for guds skyld være varsomme . Her er ekte Kai Fjell , ja , til og med ekte Ekeland , enda han er kommunist . Og Espen bærer og bærer . Dobbeltsenger og barskap . Han har aldri sett maken før . Tunge kasser med sølvtøy og krystall , ergometersykler og mahogni-skrivebord . Espen lager striper i alt støvet med pekefingeren .

Det er de store overskrifters tid . Hele det lille landet er involvert i jakten på morderen . Man må helt tilbake til tyveårene og det berømte lensmannsmordet for å finne en sak som i den grad har angått det norske folk . Og ektemannen står i sentrum . Det er noe mistenkelig med den mannen , sier menneskene og grøsser frydefullt ved tanken på at det kanskje virkelig er ham . Hvilken løgner ! Hvilken morder ! Men det er altfor tidlig å si . Og overskriftene er bare gjetninger : " Hvem stjal 12000 kroner på stasjonen " . Kvinnen sett i skogen? ( Jeg kjente kvinnen igjen på jakken ... ) " Kloakknettet i drabantbyen åpnet " .

Og ikke et ord blir skrevet uten at bildet er her , dette mørke portrettet av den forsvunne kvinnen . Hun ser på det norske folk . Direkte , utilsløret . Og menneskene grøsser . Var det en tilfeldighet? Kunne det vært hvem som helst? Og fordi noen må ha drept henne , er det et eller annet menneske som går omkring i det lille landet og lyver ! Et menneske som spiser sin mat , leser sin avis , drømmer sine drømmer , arbeider , går på kino , og som kjenner sannheten ! En djevel av et menneske ! En morder ! En løgner ! Espen hører de underligste kommentarer på arbeidet . Enslige , kontakthungrige mennesker som snakker i ett sett mens leiligheten blir tømt for møbler . En gammel dame går og svinser rundt de fem flyttefolkene og lar dem ikke ifred et sekund , for nå må dødsstraffen gjeninnføres i landet . Det er umulig å gå på gaten om kvelden lenger . Brutalt er samfunnet blitt . Håndvesker og pensjonister . Nei , dødsstraffen må tilbake . Det må betraktes som en nødvendig amputasjon . Slik man amputerer et ben det har gått koldbrann i , må man amputere bort de elementer i samfunnet som truer vår hverdag . Som ødelegger tryggheten , nattesøvnen , skjønnheten . Ja , som dreper liv !

Espen hører nøye etter hva som blir sagt , og vet ikke hva han skal si , hvis han blir spurt direkte .

Bomben springer torsdag 26. februar . Da kan pressen forkynne at kvinnens ektemann er arrestert . Det går et pust av fryd og skrekk gjennom det norske folk . Espen kjenner hvordan han blir revet med . Ektemannen arrestert ! Riktignok ikke for mordet på sin kone , men det var han som stjal de 12000 kronene fra kvinnens arbeidsplass ! Altså har han løyet ! Og en som er løgner og forbryter av legning , er troende til hva som helst . Også til mord .

En monumental replikk faller et sted i Trosterudveien , hvor fem flyttefolk pakker ned møblene til disponent Rieber med frue . Det er mannen og fruen som praktisk talt samtidig sier , på vegne av det norske folk : " Svinets dager er talte . "

Natt til lørdag sitter Jeremy igjen bak skrivebordet på sitt kontor , slik han har sittet de siste dagene . Hans far Aristoteles har ringt , slik han pleier å ringe Jeremy hver fredag , uansett hvor Jeremy måtte befinne seg i verden .

Disse samtalene bærer preg av noe forretningsmessig og effektivt som begge parter er fullt innforstått med . Aristoteles ringer sin sønn for å høre om alt går som det skal med ham . Han regner med å ha sin sønns fulle fortrolighet , og det er utenkelig at Jeremy vil lyve for ham .

Slik lød samtalen denne gang :

" Goddag , Jeremy , det er din far . "

" Goddag , far . "

" Nå , hvordan er situasjonen? "

" God , far , helt bra . "

" Arbeidet? "

" Fint . "

" Økonomien? "

" Fint . "

" Hm . Glenda? "

" Helt fint , far . "

" Nå? "

" Helt ... helt , fint , faktisk . "

" Jeg tror deg ikke . "

" Hvorfor ikke , far? "

" Du overdrev . "

" Jeg overdrev ikke , far . Hun har vært i Stockholm , som du vet . Rosene gror utmerket . "

" Nå ... og Vanessa? "

" Fint , far . "

" Vel , det er godt , gutt . Jeg kan hilse deg fra din eldste bror . Han ser ut til å være den eneste i dette fordømte landet som klarer seg . Selv uten formue er han millionær . "

" Jeg vet det , far . "

" Og Oslo? "

" Som før , far . "

" Får du ikke skikk på det? "

" Joda . Men det tar tid . "

" Nåvel . Når kommer dere og besøker oss? "

" I neste uke , far . "

" Godt . Hils Glenda og Vanessa . "

" Hils mor . "

" God natt , da , Jeremy . "

" God natt , da , far . "

Stillheten er merkbar etter disse samtalene . Jeremy lytter etter spisestueklokken som han alltid hører gjennom veggen . Men nei , den må ha stanset . Jeremy sitter urørlig og mister gradvis selvtilliten . Det begynner å bli en vane . Først arbeidsdagen med alle forskjellige gjøremål . Selv om det ikke interesserer ham lenger , føler han seg ihvertfall til nytte . Så middagen med Glenda og Vanessa som er en påkjenning fordi han ikke orker å snakke med dem . Han har skyldt på arbeidet i mange uker nå . Det kan ikke fortsette stort lenger . Så kveldene alene , da omgivelsene opphører å eksistere . Da han ikke lenger er Jeremy A. Winther , men et menneske som føler at han har gått glipp av noe , som vet at han ikke riktig har levet , fordi han aldri selv har valgt , men tatt det meste for gitt . Han lengter etter Unni . Hun har vært så varm mot ham de siste dagene . Om han kunne stole på hennes kjærtegn . Han tenker så rart om henne . Vil helst sperre henne inne slik at hun ikke kan bedra ham . Å ha henne i bur ! Det skal visstnok ikke være pent . En norsk dramatiker har jo skrevet et helt skuespill om det ... Nåvel . Han mener det ikke bokstavelig . Men allikevel ... Han kan ikke få seg til å skille seg . Han har innrømmet det for seg selv nå . Men hvordan skal han klare å knytte Unni fastere til seg? Hun er ikke avhengig av ham materielt , slik som Glenda . Å , om hun bare hadde vært avhengig av ham ! Om hun bare hadde vært så fattig at han selv betalte alle utenlandsreisene , leiligheten ... Men hun er så merkelig når det gjelder penger . Han forstår henne ikke . Hun er liksom ubøyelig , sterk og selvstendig . Hun sier at han burde respektere henne for det , fordi han er slik selv . Men han kan ikke respektere det . Hun er jo kvinne . Hun har alle disse grillene i hodet som gjør at hun kan være ham utro uten at det tilsynelatende er noe problem for henne . Av sinn er hun som den unge generasjon . En frihetstrang som skremmer ham . Den vil velte så mye overende . Bare gradvis går det opp for ham at nettopp den samme frihetstrang kan ha våknet i ham selv . For første gang var han irritert på sin far da han ringte . Han følte det som en innblanding . Han er faktisk lei av hele familien . Brødre , fettere , kusiner , alt . En bøling flinkepettere som han har vært i evig konkurranse med . Bare Brian tapte . Fetter Brian . Fordi han satte barn på en pike . For første gang ser han noe stort i nederlaget . Han husker Brian meget godt . De var gode venner . En åpen og vennlig gutt . Men det var ikke plass til nederlag i Wintherfamilien . Det er det ikke nå heller , tenker Jeremy og lurer på hvilken vei han skal gå , han som allerede har tenkt den frykteligste av alle tanker : å tilintetgjøre et menneske . Skjønt , er den så fryktelig? Han tenker på alle selvmord som har skjedd i Winther-familiens kjølvann . Han vet at hans far har forårsaket adskillige familietragedier for sine underordnede . Noen av dem har endt med selvmord . Skulle det være så stor forskjell på farens handlinger og den han selv sitter og pønsker på?

Det vanskeligste er tiden . Han tenker så forskjellig , alt etter døgnets tider . Det skjer så mye fryktelig inne i ham nattestid . Men om dagen er han spart for det . Om dagen lengter han ikke engang så grenseløst etter Unni . Han har bare mistet gleden , humøret . Og det sliter ham ned . På overflaten ... alt virker så tilforlatelig . Den verden han lever i er ikke skapt for sterke følelser . De er fremmed-elementer . De skremmer ham opp , gjør ham søvnløs og overtrett . Han vet at tankene hans er syke , men for hver dag blir han svekket i sin motstandskraft , og plutselig en dag ... plutselig en dag må han kanskje gi etter .

Hva da? Hva om så virkelig skjedde? Ville han fortsatt være en Winther? Ville han stadig være selskapets store diplomat? Ville han fortsatt kunne løfte Vanessa opp på armene for å bli kysset av henne? Og mest av alt : Ville han fortsatt kunne møte Unni?

For selv om omgivelsene har blitt ham likegyldige , er tanken på å sette alt på spill utålelig . Et liv i fengsel ... utålelig . Og rettsaken? Hans far ville drepe ham . Som om han ennå bare er et barn . Bundet av sine foreldre , av sine flinke søsken . Nå vil han sove . Om han bare kunne få sove ...

Jan Henrik Vilberg blir brakt til sykehus natt til lørdag 28. februar . Det var som om noe eksploderte i ham . Han hadde sluppet opp for gift og nærmest klamret seg til Espen da Mathilde plutselig kom inn til dem . Synet av henne ble for mye for Jan Henrik . Han gikk løs på Espen av alle krefter . Som om mange års fortrengt aggresjon endelig fikk utløp . Han hadde voldsomme krefter , men ble hurtig trett . Espen trodde han hadde alt under kontroll da Jan Henrik rev seg løs og tok tak i Mathilde . Hun skrek . Espen trodde han ville slenge henne i gulvet , men han bare holdt helle over seg , så på henne et sekund , før han varsomt satte henne fra seg og begynte å gråte . Han var tapper , tenkte Espen . Han hadde holdt ut seg selv lenge . Ingen dårlig bragd , å holde ut seg selv ...

Nå lot han andre ta ansvaret for ham . Espen fulgte ham til sykehuset , så ham sovne inn omringet av hvitt . Alt var trygt og livløst . Ingenting kunne true ham , for han var som død ...

Så gikk han .

Hjemme , han sitter ved siden av Unni på sengen og forteller det som har hendt . Alt er kjølig i ham . Det har aldri vært lenger mellom ham og henne . Han ser på henne mens han snakker og undrer seg på om han virkelig er glad i henne . Sviket og løgnen har ødelagt det fine , det gode i ham . Og ennå er hun ikke klar over hva hun har gjort , tenker han bittert . Ennå må han forstille seg ...

Han hører lyden av Rita Engelsens gråt gjennom veggen . Herregud , det har vart en evighet . Det triste er uten slutt . Har alle det sånn? Er det bare løgnene som får oss til å tro at det meste er som det skal? tenker Espen og ser på Unni , ser at hun lytter til ordene hans , ristet på hodet , er lei for dette med Jan Henrik . Om han bare kunne vite hva som er sant i henne og hva som er løgn ! Men han vet ingenting . Derfor føler han seg så død . Han må kjenne et menneske til bunns for å kunne stole på det . Han må vite hvor ting er , hva som er hva . Og hva i helvete er det som er i veien med Rita Engelsen ! Det ukjente og usagte , det skremmer ham , fordi det er så usikkert . Alt kan skje . Han vil det ikke slik . Han vil ikke trygghet . Ikke død . Bare visshet . Derfor arbeider han for aksjonen . Han vil vite hva som skal skje . Han vil ikke lyve , slik hans far lyver , slik Jeremy lyver , slik Unni lyver . Bare han kjente sannheten ville alt være godt , tenker han , og forteller ferdig historien om Jan Henrik , mens han betrakter Unni som blir et bilde foran ham ...

Unni går på gaten lørdag formiddag og lengter etter den hvite sneen som faller og faller og allikevel gjør verden ren . Hvem har fått henne til å lengte etter det rene? Hun , som alltid hadde jord på hendene , som elsket sølen utenfor fabrikken , der lastebilene og traktorene satte dype og mektige mønstre med de store gummidekkene . Hun elsket livet i gaten , alt det ville , utemmede som var forbudt . Dyrene som slikket henne . Og hun slikket dem , fordi de var levende .

Nå er hun en av dem som ikke kan bli ren nok . Selv det hun sier er skittent . Hun føler seg voktet , som om noen er på nippet til å avsløre henne . Det er frykten som får henne til å lengte etter det rene . Fordi det rene er enklere . Ikke så opprivende , ikke så farlig . Drømmen om å leve minst mulig bemerkelsesverdig ... Ånei , hun kan ikke lyve . Hun kan bare ønske at også hun hadde hatt en død bror som levet i henne .

Hun går til Mia for å bli trøstet .

Jeremy kommer igjen til Norge . Det er tidlig på ettermiddagen da han møter Espen i døråpningen og blir hjulpet av med frakken , mens Rita Engelsen løper hikstende forbi og blir borte i mørket innenfor . Espen har arbeidet hele formiddagen . En olding skulle flytte fra en kolossal villa til en annen .

Men den korte fortroligheten fra sist er glemt . Igjen er de fremmede for hverandre . Espen ser engelskmannen , forstår at han ikke klarer å holde på forakten . Alle disse tankene han tenker når han går omkring for seg selv , de oppløser seg når livet overtar . Alene prøver han å være en person han ikke er . Sterkere , stoltere . Han innrømmer at han alltid vil føle en underlegenhet overfor Jeremy , selv om det er engelskmannen som har avslørt flest svake punkter .

Det streifer ham igjen at han egentlig burde være redd ham , men Jeremy smiler kjølig og spøker om alt det som blir en vane for oss . Espen står ubesluttsom i gangen , midt mellom to verdener . Jeremys verden og Sonja og Mathildes ettermiddagsverden ute på kjøkkenet , med stekte pølser og kålstuing .

Lørdag ettermiddag . Ute er det mildt og grått . Den stille tid før kvelden kommer . Og politiet har funnet nye blodspor i forsvinnings-saken .

Da er det tid for en ny samtale mellom to menn som ikke riktig klarer å se hverandre som menn , som ikke tør innrømme at de har noe meget viktig felles . Unni har skremt dem begge , blitt noe uoppnåelig så lenge hun gjemmer en verden for hver av dem .

" Hun er umoralsk , " sier Espen en stund senere . De sitter igjen på rommet hans med hvert sitt lille glass bitter .

" Hva er moral? " spør Jeremy spottende , så Espen forfjamset må svare " sannheten " uten riktig å vite hva han har begitt seg ut på . Rommet er mørkt , men han skimter en lommebok på gulvet , lommeboken han fant samme kveld han mistet førerkortet , samme kveld han hørte skrittene ... Han glemmer hva han snakker om . Lommeboken opptar ham . Han har ikke åpnet den , har bare tenkt han skulle finne et navn i den en gang , og gå til rette vedkommende ...

" Hva er sannheten? " spør Jeremy igjen , og Espen ser at skikkelsen er annerledes nå , mer sammensunken , mer forknytt , slik mennesker ser ut når de bærer på noe tungt .

Espen vet han ikke kan svare . Kanskje sannheten er alt som ikke finnes . Menneskenes fortvilede drøm om noe de ikke er . Noe å holde fast ved , som kan bringe orden i kaos , som kan gjøre livet mer forståelig ... Nei , så langt vil han ikke tenke . Han må ikke bli sentimental og livstrett nå som Jeremy er ute etter ham , vil knekke ham , uten at han vet hvordan . Angsten vokser i ham .

De er ute i byen . Det var Jeremy som ville det . Han så at Espen drakk for mye . " Vi trenger frisk luft , " sa han .

Espen er ulykkelig og sier han vil dra rett til Unni og fortelle alt sammen .

" Det har du truet med før . "

" Nå mener jeg det , " sier Espen tverr .

Jeremy ser inntrengende på ham . " Nei , du mener det ikke . Skjønner du ikke , ingenting kan bli så ille at du våger forandringen . Ikke du . Andre må våge den for deg . Det må skje noe utenfra , en katastrofe , hva som helst . Men du er ikke født for å bestemme over ditt liv . "

" Jo , jeg er det , " snøvlet Espen , og konsentrerer seg om ikke å gå ustøtt .

" Javel , så gå til henne . "

Espen nikker triumferende . " Ja , sannelig , " sier han . Øynene er blanke .

" Og jeg skal være med , " sier Jeremy ironisk .

De går i stillhet . Bortover Parkveien . Over Drammensveien . Nedover mot Munkedamsveien . Jeremy vet at han mestrer det nå . For guttevalpen klarer det ikke . Nei . Plutselig stanser han , snur seg nesten hatefullt mot Jeremy , skal til å si noe , men stanser en konsonant på tungen . Det nytter ikke likevel . Ingen kan forstå ham når han ikke engang kan forstå seg selv . Han rister bare på hodet , kjenner seg trett og overflødig . Lenket til et helvete med sin egen feighet .

" Du har ombestemt deg? " spør Jeremy sarkastisk .

Espen overhører spørsmålet . " Det er noe skremmende ved deg . Du vet så mye om mennesker . Om meg . "

" Om andre , ja ... " Jeremy vil være ærlig , men ombestemmer seg . De korte sekundene han har vært fortrolig med guttevalpen , har han følt seg lykkelig . Han lengter etter den utilslørede fortroligheten . Men han vet at det ikke hjelper . Ikke nå , når uhellet snart skal inntreffe . Ja , han har faktisk drømt om å dele noe med guttevalpen , et hemmelig broderskap . Han synes synd på den unge som ikke kjenner sin egen styrke , som ikke vet at han har vært på nippet til å velte ham ...

" Jeg så deg da du kledde deg ut , " sier Espen plutselig . " Et latterlig lite vintermenneske som sto i et portrom og spionerte på sin elskede . "

" Oppdaget du ... " Jeremy er vantro .

" Alt sammen . Jeg hørte til og med skrittene dine da du fulgte etter meg . "

" Det var ikke meg , " sier Jeremy fort . " Jeg har aldri ... "

Det er Espens tur til å se på Jeremy . Han er ikke fullere enn at han vet han spiller ut sitt eneste trumfkort . Hvorfor det skjer akkurat nå , forstår han ikke . Alt ble bare uutholdelig . Og det gir ham nytt mot . Mot , til kanskje å oppsøke Unni likevel .

" Nei , det var vel ikke deg , " smiler Espen ironisk . " Det var vel en annen av Unnis kjærester? "

De går i stillhet . Jeremy er kvalm av indignasjon og såret forfengelighet . Espens ydmykelse . Den gjør det ihvertfall lettere for ham ... Uhellet ... Han må finne en høy plass . Finnes det ikke en avsats i hele den forbannede byen? De går omkring i gatene og tenker sitt , men kan ikke snakke med hverandre , er bare knyttet til hverandre fordi de vil ha det den andre har .

Og det er Jeremy som fører Espen . Nervøst leder han ham gjennom gatene , på jakt etter en avsats , et stup av betong der skjebnen kan få lov til å overta .

Men vinterbyen ligger i en gryte innerst i en fjord . En labyrint av hus og veier . En bro , tenker Jeremy . Om de bare kunne finne en bro .

Det er lørdag natt , og menneskene kommer ut av alle husene . Festen er over . Restaurantene stenger . Plutselig er det mennesker overalt i gaten . Espen forstår at det er sent , og vil hjem .

Jeremy prøver å stanse ham . Han stoler ikke på Espen nå . Han kan finne på å ødelegge alt . Panikken vokser i Jeremy ettersom han snakker , bruker alle sine overtalelses-kunster for å kunne fortsette turen med guttevalpen .

Men Espen blir bare tverr , og da Jeremy tar ham i armen for å holde ham igjen , blir han rasende og sier : " Slipp meg . Slipp meg , din forsømte engelskmann ! "

Folk stanser opp rundt dem . Festkledde , halvfulle mennesker blandet seg inn i det de tror er opptakten til et slagsmål og tar straks Jeremys parti , for han er den mest velkledde . " Narkotikaungdom , " mumler en , og ser forskrekket på Espen .

Men Jeremy liker ikke oppmerksomheten . Han vet han har tapt , foreløpig . Uhellet inntraff ikke . Og allerede på mandag må han tilbake til London . Han har bare én måte å hindre guttevalpen i å avsløre alt for Unni på . Ved å gi Espen en siste tidsfrist kan han holde guttevalpen i sjakk .

" Neste lørdag , " sier han til Espen . " La oss vente til neste lørdag når jeg kommer tilbake igjen . Da går vi til Unni begge to ! "

Jeremy ser at Espen tror ham . Og Espen vil til Unni . Han har mot nok nå . Han skal til å si noe . Menneskene omkring dem forstår at slagsmålet ikke blir noe av og føler seg skuffet . De vil ha mer , og blander seg inn i samtalen . Omringer Espen , vil forhøre ham . Jeremy skal til å rekke ut en hånd , både for å stanse menneskene og for å si farvel til Espen , da Espen snur ryggen til og løper . Han løper som en vanvittig . Som om det gjelder livet .

Espen ligger i sengen og savner Jan Henrik Vilberg . Igjen hører han Rita Engelsens gråt gjennom veggen . Han skal aldri få vite hva det gjelder ... Noen meter borte , i et annet rom , sover Sonja , Rune og Mathilde . Sonja var våken da han kom , redd for ham . Hun sto i kjøkkendøren , bare ikledd nattkjole . Han skimtet brystene hennes gjennom det lyseblå stoffet og ble sjenert . Hun så det , men sa ikke noe , gjorde ikke noe . Sto der bare . Han tok hånden hennes . Noen sekunder kunne alt skje . Hun hadde ventet på ham , og han var åpen som et barn , sliten at alt som hadde vært . Han skulle til å si noe da hun plutselig trakk seg tilbake . Som om hun hadde ombestemt seg . Som om det ikke hadde vært noe i det hele tatt . Fortumlet gikk han inn til seg selv .

Han reiser seg opp i sengen , for han får ikke sove . Han kjenner det lukter vondt av ham . Flanells-skjorten som han bruker som pyjamas , er ikke vasket på mange uker . Bena hans er hvite og nakne under skjorten .

Sengen er god å være i . Den gir ham hvile . Han tenker lyst nå , vet at det snart er over . Engelskmannen hadde sagt neste lørdag . Godt . han kan vente til da . Endelig , å kunne snakke ut . Så får alt kommer som det vil . Han føler at han ikke kan få begynt å leve før han har lagt løgnene bak seg . Og ikke engang da , for det venter ham tre uker i fengsel , og etter det , militærtjenesten , som han har fått utsatt inntil videre . Over et år , å gjøre noe han ikke tror på .

Og langt borte venter Svolvær . På ham . På Espen Torsteinsson . Sterk og ærlig skal han komme tilbake , og ta opp kampen .

Kampen mot hva?

Mot løgnen?

Mot urettferdigheten?

Mot kjedsomheten?

Mot oljeplattformene?

Han vet ikke . Kampen mot noe , iallefall . For livet kan ikke være som nå . Det må være noe mer . Det han har fått en anelse om disse sekundene når han har vært helt , helt nær Unni . Når han virkelig har trodd at han har elsket ...

Elsker han da virkelig ikke mer? Nei , ikke slik . Dessuten er det ikke kjærligheten som skal virkeliggjøre meg , tenker han . Det er det andre ...

Og selv om han ikke vet hva det andre er , annet enn hva de diffuse begrepene og idealene som menneskene har overlevert til ham kan fortelle ham , er han ved godt mot .

Igjen blir han oppmerksom på lommeboken , som har ligget der alle disse dagene . Han reiser seg opp , henter den , ser lenge på den før han åpner den forsiktig . Han leter etter et navn , en adresse . Men det eneste som er i lommeboken er penger . Vanvittig masse penger .

Han begynner å telle . 15000 kroner .

Så begynner han å le . Alt forekommer ham vanvittig . En lommebok , stappfull av penger som er blitt hjemløse . Stakkars pengene , tøver han , og klapper en tusenlapp med kjærlige hender . " Stakkars , stakkars pengene . Er det virkelig noen i denne verden som har mistet dere , glemt dere ... "

Han legger dem tilbake i lommeboken , knapper den igjen og gjemmer den under hodeputen . Er det disse som skal virkeliggjøre meg? tenker han , men vet han må finne eieren , på en eller annen måte .

Virkeliggjøre .

Han blir ikke kvitt ordet . Et ubehagelig ord . Er han bare en håpløs idealist? En natursvermer som aldri blir voksen? Hans far ... ved kjøkkenbordet . De kompromissløse anklagene . Er han et helere menneske? Gamle Torsteinssons idé , å avsløre alle skyldige i verden . Selv vil han avsløre løgnene . Det er det siste han tenker før han sovner . Å avsløre livet . Gjøre det krystallklart som et regnestykke . Da ... da blir han kanskje kvitt angsten .

Da Unni møter Jeremy denne helgen , betrakter hun ham med øyne som ikke er vant til å betrakte . Det gjør henne vondt å ha ham på avstand for en stund , men hun må se ham , lære mer om ham , for å vite hva han vil med henne . Det som engang var utrolig og grensesprengende for dem begge , har blitt rutine , tenker hun . Ikke nødvendigvis kjedelig rutine , men gjentagelser . De kommer ikke videre . Som om han drar til Oslo og oppsøker henne for å tømme ut noe det blir for mye av inne i ham . Noe som sprenger på . Etterpå ... alt blir så behagelig og sludrete . Som om de ikke lever i et forhold lenger , men i tanken på et forhold . At de er mest glade i hverandre når de er borte fra hverandre . At de like godt kan la være å se hverandre og heller tenke på hverandre . Det er vondt , fordi det er slik med Espen også . Det hun hadde håpet var et forsvar mot stagnasjon , å trenge tankene på ekteskap ut av hjernen hans , har blitt en stor tomhet . Som om han elsker henne som idé . Og en idé kan man jo likegodt gå rundt og tanke på alene . Når Jeremy sitter på flyet hjem til London , når Espen går i gatene på vei til eller fra henne , og når hun selv sitter på et sentralbord og hører etterhvert kjente stemmer som alle forlanger det umulige av henne kontakt med et annet menneske .

Det nifse er at det tilsynelatende ikke interesserer Jeremy og Espen . De kan fortsette uforanderlig til de dør . Som om de ikke vil fatte hva et annet menneske er , som om de ikke vil våge å leve med et annet menneske . Espen forsto det minst , at hun egentlig ville leve med ham da hun ba ham la være å tenke på ekteskap . Det han har trodd var hennes frihetstrang , er hennes ønske om å binde seg til mennesker , ikke med avtaler og forsikringer , men med et åpent vesen som aldri tar noenting for gitt , som aldri glemmer barnets genialitet : bestandig å stille spørsmål , bestandig å være nysgjerrig . Skjønner de ikke , hun vil være trett når hun dør .

Hun vil ønske døden velkommen fordi hun har levet så intenst at hun ikke kunne orket en dag lenger ! Derfor vil ikke barnet legge seg om kvelden . Barnet er redd for å gå glipp av noe . Barnet vet at det lever , vil være med , og har ingen ting som binder det til døden . Alt som ikke er foranderlig . Hun vil være foranderlig . Hun vil være barn .

Men hun merker at hun er trett . Stadig trettere . Er hun allerede kommet til det punktet hun alltid har gruet seg for : resignasjonen , å vite at man ikke kommer lenger . Nei , hun kommer lenger ! Hele tiden , så lenge hun lever .

Hun vet hun er den eneste realisten av de tre . Espen og Jeremy , ‐‐ begge drømmer om livet slik det skulle vært , og glemmer å leve det slik det er . Hennes tanker om noe bedre blir aldri ideal-tanker som får henne til å drømme og sove når det er høylys dag . Hun drømmer bare når hun er trett . Hun er trett nå , og drømmer kanskje , når hun betrakter Jeremy og vet at han egentlig ikke vil noenting med henne . At han bare vil ha henne som en adspredelse . Hun har ikke lært ham noe , ikke gitt ham noe . Allikevel er han grenseløst avhengig av henne , føler hun . Kanskje fordi han vet at uten adspredelse blir det tomhet .

De går gjennom byens parker en søndag sist i februar . Selve skuddårsdagen da halve Sverige er i sjokktilstand fordi deres velsignet upolitiske konge plutselig sier at han er motstander av kjernekraftverk . Andre steder i landet sliter menneskene med kuling og storm , men i vinterbyen er det fredelig og stille . Og stillheten er tung , som om den aldri kan ta slutt . Det er godt . De som bor i åsene som omkranser byen , forblir i sine åser . De tallrike familier hvor en og annen ektemann savnes fordi han har ansvaret med å organisere stillheten og tryggheten . Så ingen føler seg truet . Så mordsaker og politiske konger forblir noe man bare leser om i avisene . Så arbeidsledighet forblir USA's problem . Langsomt skal verden forandres . Ingenting haster så lenge stillheten har lagt seg over byen og menneskene hviler ut rusen fra igår . Hun ser på ham , der de går mellom urørlige mennesker av sten . De er bare dyr . Langt borte ser hun Monolitten , et tårn av mennesker som klamrer seg til hverandre . Alle er stivnet i sine bevegelser . Selv de levende menneskene virker stivnet der de går omkring mellom trærne og skulpturene og lufter sine dyr som heller ikke løper og leker uhemmet med hverandre , fordi de er dyr med kultur .

Ser Jeremy det samme som henne? Nei , han snakker om svenskekongen . Han er hvit i huden , er like ren som det rene hun motvillig drømmer om , fordi hun føler seg så alene om å leve .

Kirkeklokkene ringer . Snart er det middag .

Men natt til mandag havarerer en boreplattform etter å ha gått på grunn utenfor Bergen . Selv om Jeremys selskap ikke er involvert i ulykken , får han en travel dag på kontoret før flyet til London skal ta av . Og Espen , som bare har sovet tre timer , drar nedom aksjonskontoret før jobben , men får høre at ulykken ikke berører sikkerheten i Nordsjøen direkte , fordi den er ekstraordinær .

" Er ikke alle ulykker ekstraordinære? " spør Espen .

" Ikke trafikkulykker og lignende . Husk , 40 mennesker blir drept av norskregistrerte biler hver måned . "

" Og dette er ikke en trafikkulykke? "

" Tja . Plattformen var under slep ... "

Men maskinene klaprer , stensilmaskinene ruller , og en håndfull menn har mistet livet da menneskene i det lille landet langsomt våkner til en ny dag , og kan lese i alle aviser at blodet som er funnet i den forsvunne kvinnens leilighet er av samme blodtype som kvinnens . Espen står på aksjonskontoret og misunner sine frie kamerater som kan arbeide for noe vesentlig hele dagen , mens han selv skal lempe mahogni-pianoer og eke-møblementer for etablerte familier . Sørgelig få unge og nygifte har han hjulpet med å flytte denne tiden . De har antagelig ikke nok jordisk gods til å måtte leie en hel flyttebil . Det er mennesker med tunge gjenstander han arbeider for .

Han blir lengst mulig på aksjonskontoret . Når han er på det lille rommet , føles prøveboringen nord for 62. breddegrad som det viktigste problem i verden , men han vet at det blir et problem blant tusen problemer når han er ute på gaten igjen , og han vet at de færreste virkelig interesserer seg for det . Oljen har allerede blitt en del av landets hverdag . En trygg og sikker industri som om noen år skal berike landet med milliarder av kroner . ( Bare ekstremister , fiskere og idioter kan sette spørsmålstegn ved oljens velsignelser . ) All diskusjonen om sikkerheten ender i minnelighet og forståelse om at sikkerheten er bra , og at den dessuten skal bli enda bedre . Ute på gaten kan aksjonskontoret virke både latterlig og overflødig , så hver gang Espen er der , må han gi seg tid , for at han ikke skal glemme hva han har valgt å kjempe for . Han vet han er en perifer person i aksjonen , en svermer som muligens er godt likt , men lite nyttig . Allikevel respekterer de ham . Ikke fordi han er fra Svolvær , men fordi han er en venn av dem .

Han skal til Unni ikveld . Han gruer seg . Det er alltid verst når Jeremy har vært der . Da virker hun mest løgnaktig på ham . Men uansett kommer han aldri over henne . Hun forblir den sterkeste , selv med sine løgner . Han tenker på hva som skal skje på lørdag . Den endelige konfrontasjon . Det endelige oppgjør . Uvirkelig . Han er skremt , for han forstår ikke Jeremys kuvending . Ingenting av det som har hendt forklarer at det nettopp må skje denne lørdagen . De har stanget mot en mur i flere uker og vekslet på å føle seg sterkest . Espen har vært utålmodig lenge . Nå begynner han for første gang å grue seg til etterpå . Etter oppgjøret , hva hender da? Han er redd for å begynne på det han har drømt om . Kan det bli en fremtid mellom Unni og ham? Han føler seg enda mer skitten enn før . Hun vil være forsvarsløs når de hver fra sin kant avslører henne , kler henne naken . Hva vil hun si og gjøre? Han har lengtet etter å dømme henne skyldig , å rette en anklagende pekefinger mot henne , slik hans far rettet sin pekefinger mot sin kone og hele verden . Nå viker han unna for tanken . Hva hadde hans far igjen for å finne skyldnere? Hva vil han selv ha igjen for å stemple Unni som skyldig?

Ingenting , forekommer det ham . Ingenting .

Tirsdag melder avisene at den forsvunne kvinnens fire år gamle sønn blir forhørt av politiet . Man føler at det bare er dager om å gjøre før hele saken er oppklart , og skandalen er et faktum .

Men Jeremy er på den andre siden av havet og er fortvilet ved tanken på hva som kan hende mellom Unni og Espen mens han er borte . Bare guttevalpen tier til han kommer til Norge på fredag , er fremtiden reddet . Da vil han være ved målet . Da vil han igjen være alene om henne . Da vil han ha vunnet sin største seier : Å være noe mer enn en Winther , uten å måtte gi avkall på familien , eiendommen , hverdagens nødvendige trygghet . Da , først da kan han virkelig begynne å elske henne .

Men han gruer seg til " uhellet " . Er ennå ikke fortrolig med tanken , selv om han rent moralsk sett bare hjelper skjebnen med en håndbevegelse . Juridisk vil jo saken stille seg annerledes , ihvertfall hvis det finnes vitner . Det må ikke finnes vitner .

Jeg skal ikke foreta meg noe kriminelt , tenker han og kan ikke glemme møtet i Park Lane . Den overlevende fra båten . Ja , han kaller ham " overlevende " nå . Ikke morder . Han er sikker på at en av dem måtte dø dengang . Den overlevende hadde bare befestet sin stilling i samfunnet etterpå . Slik vil han selv befeste sin . Han skal vise verden at Unni vil ha ham for hans egen skyld .

Hjemme i Surrey er han høflig fraværende . Vanessas øyne gjør ham skyldbetynget , men han skal bli en bedre far . Allerede i neste uke . Og Glenda , hun skal se ham annerledes fremover , sterkere , mer nærværende . De tålmodige ... De har ventet lenge på ham . Men snart skal han bli et overmenneske . Snart skal han foreta sitt livs første og eneste virkelig personlige handling . En handling ingen skal få vite om . Som om det er en prøvelse . Ja , alt virker riktigere nå , så lenge det er dag . Men nettene ... de er som før . Han reiser fra sted til sted i seg selv , og føler at han langsomt går i oppløsning ettersom timene kryper avsted . Han nærmer seg en avgrunn , og bare morgenen og dagslyset redder ham , innhenter ham på kanten av stupet .

Det kjempes mellom menneskene . I det lille landet skjer det allikevel noe bak fasadene . Når menneskene tror seg usett , lar de hatet få lov til å slippe frem . Noen skriker til hverandre , slår hverandre og går fra hverandre for aldri mer å se hverandre igjen . Men ingenting av dette kan true den store stillheten , den som holder alt på plass . Det forblir noe privat at drømmer brister , at de elskende ikke lenger orker synet av hverandre , at noen av de utallige løgnene en sjelden gang blir avslørt , at noen sier : jeg er liten , men du er mindre . Alle prøver å slippe fri fra anklagene . Ingen vil være skyldige . De fleste slipper unna , men en sitter allerede i garnet , i en fengsels-celle et sted i Oslo sitter han og venter på politiets og avisenes avsløringer . Han vet at et helt folk følger med på den spennende jakten . Han har ingenting ute i den store stillheten å gjøre , for han er den grusomme , den umenneskelige , morderen og løgneren . Hans oppgave er å gjøre alle andre snille , menneskelige , livsglade og sannferdige . Ingen har syndet som ham . Han er ikke lenger en del av det lille samfunn . Han er fisken i garnet som skal sprettes opp , dissekeres og analyseres for at alle skal se hva de ikke er . Han har riktignok ikke tilstått , men han er i garnet , og det er merkelig stille i land og by . Som om alle venter på noe fantastisk .

Og også Espen venter på noe fantastisk , også han leter etter de skyldige . Ikke bare Unni . Han ser bildet av den forsvunne kvinnen i avisen . Så personlig legges denne saken frem at Espen tar den til seg , som om han kjente kvinnen . Men samtidig er han forvirret , for han deltar ikke i jakten . Om det virkelig finnes en morder i denne saken , vil jo allikevel ikke kvinnen komme tilbake . Han føler at noe tildekkes , ikke bare i denne saken , men i alle saker hvor skyldige mennesker avsløres , at det i sannheten og rettferdighetsfølelsen er noe dypt uærlig som ... som ... Lenger kommer han ikke . Han klarer ikke å trekke slutninger . Han venter fortsatt på noe fantastisk , han leter fortsatt etter de skyldige , men uten glede nå . Gamle Torsteinssons pekefinger gjennomborer tankene hans .

Unni tenker på sin mann Harald Aas . Hun tenker alltid på ham når det er kaos på sentralbordet , og usynlige menneskestemmer prater hull i hodet hennes . Hun kan høre stemmene helt nær seg , hver konsonant så presis , hver vokal så klar eller hes , hun kan høre spyttet i munnen , sigaretten som blir suget ned i lungene , et eple som blir knasket , og allikevel er det langt bort til tankene bak stemmene .

Da er Harald der , flittig arbeidende , høflige Harald som hadde en plan for sitt liv . Han tror vel ennå at det var hans utroskap som gjorde at hun gikk , tenker Unni og gjenopplever tiden før skilsmissen , da hun fikk ham til å innrømme at han hadde hatt fire forskjellige forhold utenfor hjemmet . Jo , hun var sjalu , men hun skjulte det for ham . Hun konstaterte bare ganske nøkternt : Du har visst ikke bruk for meg mer . Han hadde klamret seg til henne og krøpet for henne som en hund , tilstått alt mens han fortalte hvor fryktelig han angret ... Hun sa at det ikke hadde noe med de fire kvinnene å gjøre . Han behøvet ikke tilstå noe som helst . Hun beskyldte ham ikke for noe . Det var bare det at han simpelthen ikke trengte henne lenger . Dumt måpende hadde han sett på henne , uten å forstå henne , uten å begripe noe som helst . " Er du ikke sjalu? " hadde han spurt . " Jo , selvfølgelig , men det er min sak . "

Han trodde henne ikke , og hun så at han på en måte var såret , fordi hun ikke reagerte heftigere , fordi hun ikke skrek til ham , beskyldte han for svik og hor , alt det han hadde ventet at en kvinne som var glad i ham ville gjøre . Da han først aksepterte at skilsmissen var uunngåelig , holdt han fast ved at det var hans utroskap som hadde vært avgjørende . Han forsto ingenting av alt hun sa . Han trodde hun begynte å bli gal .

Det gjør henne trist å tenke på denne tiden . Harald var henne utro fordi han ikke trengte henne . Nå er hun Jeremy og Espen utro fordi de på hver sin måte trenger henne . Hun vet at bare Mia kan forstå det , at det er sant , at det ikke er innbilskhet . Hvorfor akkurat Mia? Kanskje fordi hun aldri sparer seg , men gir alt til den som vil ha , fordi flagrende , ustadige Mia , med alt sitt svermeri og sine " løgner " , er den mest realistiske av dem alle , fordi hun aksepterer menneskene hun møter som det de er , uten å tvinge sine sannheter og forestillinger på dem .

Prøver hun selv å tvinge sine forestillinger på Jeremy og Espen? Nei , tenker hun , håper hun . Hun prøver bare å få dem til å se seg selv slik de er . Slik hun er .

Espen har avtalt å møte Unni onsdag kveld , men han bryter avtalen og drar ned på aksjonskontoret etter arbeidet . Hun skal forstå at han steller med viktige ting som betyr noe . Men på kontoret sender de ham ut på gaten igjen . Det skal samles underskrifter , tusener av underskrifter . Så vil kanskje politikerne forstå at det er flere meninger om prøveboring nord for 62. breddegrad . Litt skuffet går Espen gjennom byen , på vei til aksjonens stand ved Nationaltheatret . Det står to gutter der fra før . Han spør hvordan det går , men de rister på hodet . Med jevne mellomrom stanser det noen som vil krangle . Espen holder seg i bakgrunnen og får dårlig samvittighet fordi han ikke er hos Unni . Det er fuktig i luften . Det er såvidt varmegrader , men Espen begynner å fryse etter en tid . Snart er rush-tiden over . Luften av eksos vil bli mindre påtrengende . Himmelen rødmer , og Espen verker i ryggen fordi han falt i en trapp tidligere på dagen , og fikk et spisebord av tung ek over seg .

Om tre dager er alt kanskje annerledes , tenker han . Om tre dager er kanskje Unni borte . Han kan ikke riktig forstå det , vil ikke tro at det skal ende slik . Igjen blir han liten og hjelpeløs . Da klokken er åtte , går han sin vei , roter litt rundt i gatene , holder seg nede ved Rådhuset for å høre klokkene . Han blir der til ni . Da rusler han opp til Unni for å høre henne si at hun er glad i ham .

Redaksjonssekretæren har travle dager . I løpet av en arbeidsdag møter han mange mennesker . De fleste som snakker med ham undrer seg over hans nesten naive syn på tingene . Han bruker store ord , og snakker med en verdighet som en prest . Unge , talentfulle journalister sukker oppgitt over ham , og i avisens kantine klages det over hvilken belastning redaksjonssekretæren er for det daglige arbeid .

Men redaksjonssekretæren hører ingen ting av dette . Han er flittig og ustoppelig som en maur , og oppfatter ikke journalistenes sarkasmer . Han er bekymret for sitt parti , sin avis og sitt land . Han føler at han har et stort ansvar . Hver dag er han nødt til å bringe menneskene sjokkerende opplysninger om løgn og svindel . Han har arbeidet seg ned til de fundamentale problemer , dit de intellektuelle aldri kommer , tenker han . En gang drømte han om å bli misjonær . Som en norsk kjempe ville han reise fra verdensdel til verdensdel og dele sin store oppdagelse med alle mennesker . Han har ikke gitt opp drømmen . Selv om han ikke er omgitt av negre og asiater , føler han seg som en moderne misjonær . Det lille landet trenger en stor , samlende idé . Han elsker menneskene . Han vil gi dem noe håndfast å tro på . Sannheten . Den store , absolutte sannhet . Tanken på alle kriger , all svindel og alle løgner gjør ham søvnløs . Han tar alt inn over seg og tenker på Tyskland . Idéen med nazismen var kanskje ikke så dum allikevel . Det gikk bare galt på et eller annen punkt ... eller var det ... kanskje ... tvertom ...

Partiet ... De vil aldri forstå ham hvis han snakket om det . De vil tro han er nazist . Men han mener jo bare ... De slemme menneskene ... svindlerne , løgnerne , morderne ... de må bort ... vekk ... En renere verden ...

Han blir avbrutt i sine tanker . En sekretær legger et ark på hans overfylte skrivebord . På arket står det at liket fra skogen er identisk med den forsvunne kvinnen .

De såkalte " store " tankene har aldri vært store , sier Mia indignert . Det er natt til torsdag , og hun har Unni hos seg . " Idealene har bare tilslørt våre liv ! Du sier at du er en løgner , men det er din måte å leve på ! Glem sannheten , Unni , glem det store , synlige målet og lev som du er , med Jeremy og Espen eller hvem du vil , så kan de dømme som tror de er dommere . De vil allikevel ikke være mere menneske enn du ! "

Mia sitter og skvalper med en kaffekopp . Ansiktet blusser av trass og sine . " Hva var det som fikk deg til å dra meg opp av rennestenen den kvelden vi første gang traff hverandre? Din gode oppdragelse? Pøh , det var din nærværenhet som gjorde det . Å , alle er så helvedes opptatt av ro og orden og systemer som går opp . Det er det som er løgnen . "

" Jeg vet ikke , " sier Unni forsiktig . " Jeg er så usikker . "

" Flott ! " Mia stråler . " Vær usikker . Alle som vil dømme deg tror de mestrer sannheten , har den til odel og eie . Jeg tror de engang skal bli svært overrasket , Unni . Svært overrasket ! "

" Hvor får du alle kreftene fra? " spør Unni forundret .

" Fra deg , " sier Mia leende . " Skjønner du virkelig ikke det? "

Natt til fredag sitter Jeremy oppe . Den siste natten før den store prøve . Slik idrettsmennene samler seg til dyst , forsøker han å samle tankene , men klarer det ikke helt . Alt er så tilfeldig . Uhellet ... han er ikke trygg på skjebnens hjelp . Kanskje guttevalpen er tung , og ikke lar seg vippe over rekkverket så lett . Han må være sterk og lynsnar . Kontoret er stort . Han går ut på gulvet og øver seg , innbiller seg at Espen går ved siden av ham , at de snakker om et eller annet . Plutselig vil han stanse og si : " Se ! " . Kanskje vil han peke utover fjorden . Og da , når guttevalpen følger retningen av pekefingeren med øynene , skal han ta hånden mellom bena hans , passe på å ikke bøye seg for mye ... Slik .

De lyder et brak , og Jeremy rives brått ut av sine tanker . Han har veltet det store konferanse-bordet av nøttetre .

Espen står utenfor det store avishuset og leser at forsvinnings-saken er oppklart . Kvinnen ble slått ihjel etter hard krangel , forkynnes det . Hennes mann blir trolig siktet for forsettlig drap .

Det er kaldt . Tåken ligger over Oslo-gryten og gjør det grått denne første fredag i mars da en god del av menneskene i det lille landet drar opp i fjellene for å feriere .

Et drap er oppklart . Hva tenker alle menneskene som har fulgt denne saken nå , da morderen er navngitt og stemplet som løgner og svindler . Man vet mye om ham . Mange synes de kjenner ham , etter alle avisartiklene og intervjuene . Man grøsser og er glad denslags hører avisene til . En sykebilsirene uler langt borte , men det gjelder en annen denne gangen også .

Espen tenker det må være viktig å bli klar over hva som skjer med en selv når en annen blir avslørt som skyldig . I vårt rettsvesen er noen snille og andre slemme . Noen skyldige og andre uskyldige . Rettsvesenet representerer samfunnet . Samfunnet har retten på sin side . Samfunnet er alltid uskyldig . Men Espen kan huske å ha lest et sted at en lang rekke forbrytelser er sosialt betinget .

Tør departementet innrømme det?

Tør domstolene innrømme det?

Det heter " formildende omstendigheter " . Men er det nok? Espen oppdager at han i høyeste grad tenker på noe som også angår ham og Unni : Hva iallverden skal man gjøre med de skyldige? Han har allerede stemplet henne som skyldig . Hun er ingen morder , neivel , men en løgner , en bedrager . Men hva så? Hva skal skje imorgen når de møtes alle tre og avslører at de har holdt noe skjult for hverandre? Er det sannheten som endelig kommer frem? Og om så er : hva så? Hva tjener det til , alt sammen?

Espen blir forvirret . Han skulle ønske begrepene løgn og sannhet ikke fantes .

Klokken er fem på ettermiddagen . Et fly lander på Fornebu samtidig som Espen sier adjø til sine arbeidskamerater et sted like ved Østbanen . Han begir seg oppover Tollbodgaten samtidig som en svartkledd mann går gjennom tollen på Fornebu og løper gjennom ankomsthallen mot drosjene ... Tåken har lettet . Man får et glimt av solen før den forsvinner bak åsene i vest . Det er rush-tid , men alt går langsomt . Bilene står stille og venter tålmodig på å komme ut av byen . Espen krysser gater og trikkeskinner , slumper bort i fremmede armer og skuldre , på vei hjemover , til et lite rom ved Frydenlunds bryggeri . Han tenker på Rita Engelsen som endelig har sluttet å gråte . Inatt hørte han ikke en lyd fra hennes rom . Han ble redd og banket på . Hun sa " Ja? " . Han svarte at det var ingenting .

Ingenting .

Og det skal visst aldri bli orden oppe i hjernen hans . Han misunner alle menneskene som har funnet frem til noe , en ideologi , en religion , hva som helst . Som har fått regnestykket til å gå opp . Som bærer på drømmen om et paradis hvor intet uventet hender . Han misunner dem , men er likevel glad for at han ikke er en av dem , for de er alle så uvirkelige . Og de må alle fornekte så mye , for å kunne tro på det ene . I deres verden vil det alltid være noe eller noen som faller utenfor , som de nekter å se , som de er redde for . Han tenker på Unni som ikke er en av dem . Blir hun mer utydelig for det? Nei , hun er klarest av dem alle . Allikevel forstår han henne ikke . Hvorfor må hun lyve for dem begge? Hva vil hun med sitt liv?

Han har lengtet etter morgendagen , men har ikke lenger interesse av å anklage henne . Det får bli Jeremys sak . Han går oppover Pilestredet . Det mørkner rundt ham og luften er våt og kald . Han er trett og vil sove . Snart er han hjemme , snart kan han hvile ut ... Da kjenner han en hånd på skulderen sin , rett før han skulle finne nøkkelen i lommen . Han snur seg og kjenner duften av engelskmannen før han ser ham , der han står og smiler til ham og sier : " Unnskyld . "

Espen blir forbauset , men ikke urolig . Jeremy tar hånden hans og forklarer at arbeidet på kontoret kalte ham tilbake en dag tidligere . Dessuten vil han besøke Unni nå .

" Nå? "

" Ja , med det samme , om det passer? "

Espen vet ikke . Det kommer så overraskende . Jeremy sier at det kanskje er best slik . Ikke for mye planlegging .

" Det kan du si , som har planlagt dette ! "

" Nåvel , jeg tenkte bare at det kanskje var best å få det overstått . "

Overstått . Espen blir mismodig . Ja , kanskje det er best . Hoppe i det . Stakkars Unni . Han kjenner hvordan motet svikter i ham . Æsj , så lite vilje til forandring ! Engelskmannen har rett . La det skje med det samme .

" Men jeg er sulten , " sier Espen .

" Vi kan gå et sted og spise , " smiler Jeremy . " Jeg vet om en passende restaurant . "

" Du virker nervøs , " sier Espen . Han ser at engelskmannens øyne flakker .

" Jeg er nervøs , " innrømmer Jeremy . " Er ikke du? "

" Jo , kanskje . Det er rart , vi er liksom så mye i samme båt at jeg ikke klarer å se deg som fiende lenger . "

Jeremy svarer ikke , smiler bare og tar ham med seg bortover Parkveien . De siste bilene finner veien ut av byen . Nå er rushtiden over . Nå er det stillhet før kvelden . Espen hører rådhusklokkene og er urolig for alt som skal skje .

Jeremy vil snakke om olje . Han forteller sitt syn på de siste ulykkene i Nordsjøen . Begge er uforståelige for ham . Han kan ikke skjønne annet enn at det må være menneskelig svikt .

" Også menneskelig svikt må iberegnes når man snakker om sikkerheten i Nordsjøen , " sier Espen uvillig .

" Javel , men her er det så utrolig , så åpenbart . Hva sier nordmennene? "

" Jeg vet ikke . " Espen er avvisende . Han vil ikke snakke . Han tenker på Unni og har plutselig så vondt av henne . Som om det ikke er hun som er løgneren i det hele tatt , men ham selv . Og Jeremy , hvordan kan han snakke om oljen og plutselig være ubesværet nå ... nå som ... Dette møtet de begge har utsatt og utsatt .

Det er mørkt .

" La oss gå ned til de nye forretningene , " sier Jeremy plutselig .

" Vika? "

Jeremy nikker . " Vi kan spise på Peking House . "

Espen lar seg styre . Han vet at engelskmannen har en plan med alt han gjør . Espen kan ikke stille opp noe som helst . Han kan bare håpe . Håpe at dette er et mareritt , at Unni og han allikevel har noe vesentlig sammen . Han har aldri trengt henne mer enn nå .

Så stille det er , tenker Espen og hører at byen har falt til ro . Også Jeremy ser seg rundt . Det er noe anspent ved ham nå . Han er så skiftende , tenker Espen .

Og engelskmannen leder ham bortover fortau , over gatekryss , nedover trapper , oppover trapper igjen . Alt dette nye og harde som er et sted der det engang bodde mennesker . En by av sten og vinter . De går oppover en trapp . Jeremy virker lommekjent . De er like bak Peking House nå , på en parkeringsplass som igjen er taket på et hus .

" Kom , " sier Jeremy , " jeg skal vise deg noe . "

Espen kommer , men ser at Jeremys øyne er blanke , som i feber , at hele mannen skjelver , som om han de siste sekundene har hisset seg noe voldsomt opp eller rett og slett er gjennomfrossen .

" Kom , " sier han , og er et stykke foran ham . " Ja , jeg kommer , " sier Espen og forstår ikke hvorfor engelskmannen har det så travelt , nærmest løper bort til rekkverket der de kan se utover havnen og ned på gaten et godt stykke under dem .

Det går så fort , Espen får ikke tid til å tenke , han følger etter engelskmannen som allerede har tatt oppstilling ved rekkverket . Hva er det han ser? Hva er det han vil vise ham? Det er kaldt og vått . Det uler en båt ute i fjorden . Akershus ligger sykelig gult og holder vakt mens det store , tunge rådhuset sover . Bare klokkene ... klokkene , tenker Espen og føler det som om de begge to er syke , ikke virkelige mennesker , nei , dukker . Dukker som en eller annen høyere bevissthet leker med . Han nærmer seg Jeremy og rekkverket . Duften av engelskmannen legger seg rundt ham . Noe søtt og samtidig bittert . En underlig forlokkende duft . Den vil alltid være fremmed . Den vil alltid være kjent ... Han strekker ut en hånd og vil lene seg til rekkverket , nysgjerrig forundret står han tett ved engelskmannen , som har løftet en hånd og peker utover i mørket . En drosje ruller langsomt forbi på gaten under dem . Det er ingen mennesker her . En parkeringsplass med tre biler parkert . Det er noe frossent ved dem , tenker Espen , og snur seg for å se den veien Jeremy peker . Kanskje det er noe viktig , alt blir plutselig så viktig . Han speider ut i mørket . " Hva er det? " sier han , og kjenner plutselig en hånd mellom bena sine .

Unni ligger på sengen . Hun har sløyfet middagen idag . Det lå et telegram og ventet på henne da hun kom hjem fra arbeidet . Et telegram fra Jeremy : Kommer ikveld . Din Jeremy .

Ikveld? Hun er glad hun ikke har noen avtale med Espen , men er allikevel for trett til å føle noen forventning . Alltid noe å føle seg utilstrekkelig overfor . Alltid noe hun skulle ha gjort , som hun ikke har gjort .

Hun har glemt å tenne lys . Hun ligger bare og hører rush-tiden gli over i stillhet . Hun har kjøpt en avis for å lese om den oppklarte mord-saken , men orker ikke konsentrere seg . Hun gnir seg i øynene og tenker at engasjement må være noe mer enn interesse og skadefryd . Fra dag til dag har man fulgt to menneskeskjebner på veien mot tragedien . Nå er det oppklart , og alle parter sitter igjen med en kald følelse , for ingen veier går videre . Alt er fortid . Man kan konstatere så mye man vil , dømme og straffe så mye man vil . Men det går ingen veier videre på den måten . Slik hun føler at det ikke går noen veier videre mellom Jeremy , Espen og henne . De har stanset ... Har alle stanset? Hun tenker på sin mor og far . De sover riktignok i samme seng , men det er lenge siden de to snakket sammen . Når hun er på besøk hos dem , ser hun aldri at de interesserer seg for hverandre . Interesserte de seg mere for hverandre da de ikke kjente hverandre? Dengang de bare drømte om hverandre , opplevet hverandre som bilder? De giftet seg , fikk barn , delte seng og hverdag ... Langsomt må de ha mistet interessen for hverandre . Skuffelse? Ikke nødvendigvis . Bare en resignert erkjennelse av at mennesket er noe kjedelig og begrenset , med masse irriterende egenskaper , hvis man kommer hverandre for nær ...

Hun reiser seg opp fra sengen . Nei ! Det må ikke være slik ! Interessen , barnets geniale nysgjerrighet må ikke dø med alderen ! Det finnes en annen måte å bli voksen på . Men vi gjør hverandre så like . Det er behageligst slik , minst opprivende .

Unni går bort til vinduet . Hun venter på Jeremy . Alltid før hun skal møte ham , tenker hun på hans kone . Glemmer det ikke , at Jeremy engang sto ved et hotellvindu og lo av sin kone . Noe skremmende hjerteløst , som den gangen hun studerte og festet sammen med en gjeng . De satt i en bil , fire fem ungdommer , og snakket muntert sammen i en atmosfære av trygghet og vennskap . En av pikene skulle av litt før de andre . Bilen stoppet , piken takket for seg og alle sa noe vennlig til henne da hun gikk . Etterpå , da bilen var i fart igjen , mumlet en av guttene : " Helvedes tøs . "

Unni trodde ikke sine egne ører . Det verste var at alle lo av den plumpe morsomheten . Alle var med på å konstatere at piken var en helvedes tøs når det kom til stykket . Det var hjerteløst falskt . Hun har tenkt på det så mange ganger senere : om hun lyver så skal hun ihvertfall aldri lyve uten med sitt hjerte .

Nå har hun løyet i mange år . Har hennes hjerte fulgt med på veien? Har hun vært nærværende i løgnen? Hun vet ikke , hun bare håper det , slik hun håpet hun kunne gjøre sine mer nærværende ved å slå og klore dem etter at de hadde sagt helvedes tøs den gangen i bilen . Hun klarte ihvertfall å gjøre dem alvorlige . Rett etter tok hun eksamen . Hun orket ikke oppsøke dem siden .

Så alvorlig for henne og kanskje bare en bagatell for dem? Det som er viktig for Unni er oftest bare bagateller for menneskene hun møter .

Det uler en båt på fjorden .

Hun står ved vinduet og fryser .

Jeremy løper som en vanvittig . Han har et fortvilet håp om å løpe raskere enn seg selv , bort fra seg selv . For alt er ødelagt nå . Han skjelver fortsatt og snubler fordi bena ikke vil bære ham . Han snur seg for å se om guttevalpen følger etter . Nei . Det er tomme gater bak ham . Bare bilene tar ham igjen , for å kjøre forbi ham . Han klarte det ikke ... klarte det ikke ... som en forvirret idiot sto han og holdt guttevalpen i skrittet og kjente at han var tyngre enn han hadde drømt om . Guttevalpens forbausende utrop var så høyt at han kvakk og holdt på å trekke hånden til seg igjen , men da kom panikken . Han måtte få gutten over rekkverket . Han måtte det ! Så bøyet han seg ned og tok tak rundt guttevalpens ben med begge armene . Men armene skalv og var kraftløse , og han glemte at guttevalpen hadde hender . Han kjente en sviende smerte i nesen . Av alle steder , i nesen ! All kraft var som blåst ut av ham . Han måtte slippe guttens ben . Vaklende reiste han seg opp , forsøkte å le en idiotisk latter , men øynene til guttevalpen var store som tallerkner , ikke redde , bare forbauset . Han tenkte han skulle bortforklare seg . Redde det som var av verdighet . Bringe alt tilbake på plass . Men guttens øyne sa ham at det var for sent , og i det samme fikk han brennende lyst til å være ærlig igjen , slik som dengang han fortalte om sitt forhold til Unni , og oppriktig ville dele noe fortrolig med gutten . Han sto og så på Espen og ønsket av hele sitt hjerte at han hadde vært hans venn . Men øynene sa ham at også det var umulig . Som om øynene spurte : er du virkelig et menneske?

" Ja , jeg forsøkte å drepe deg , " hørte han seg selv si , og han følte seg uvirkelig , som om han ikke levet . Han hadde bare navnet sitt igjen . Ikke Winther , men Jeremy . Han måtte si : " Jeg er Jeremy ! Jeg er Jeremy ! " Rett og slett for å tro det var sant . At han ikke var død . At han ikke drømte .

Så begynte han å løpe .

Unni har kledd på seg da telefonen ringer . Hun lar den ikke ringe ferdig første gang før hun tar den og hører Jeremys avdempede , behagelige stemme i røret .

" Unni , kjære? "

" Ja? "

" Jeg er forferdelig lei , du , men det er kaos på kontoret . Jeg har plutselig en masse å gjøre , og må tilbake til London imorgen . "

Helt naturlig og beklagende kommer ordene . Hun har ingen grunn til å tvile på dem . Hun godtar alt sammen , at det kanskje blir lenge til han kommer igjen ... en lang reise ... familieproblemer ... de må snakkes ...

Hun synes han virker litt reservert , men tenker ikke mer over det . Han har alltid så mye å gjøre . Det blir visst aldri annerledes . Uansett hvor mye hun forsøker . Stemmen hans er plutselig som en av de utallige hun hører på arbeidet hver dag . Nær , og allikevel så uendelig fjern . En stemme som har nok med seg selv . Hun hører på hans lette konversasjon og blir trist til sinns . Uforanderlighet . Det er ingenting hun frykter mer enn uforanderlighet .

Så sier han adjø , vennlig og varmt , men ikke varmende . Som om han leser en avis mens han snakker . Som om det egentlig ikke dreier seg om henne i det hele tatt . Hun hører han legger på røret men står en stund med sitt eget i hånden . Hun har vært så sikker på at det foregikk så mye i ham , bak masken , bak det ulastelig korrekte . Nå vet hun ikke lenger . Hun tenker på ham som det mest forknytte menneske hun vet om . Hun lurer på om noen andre av hans vellykkede venner ser ham slik . Et opptattsignal begynner å summe i telefonrøret . Hun legger hurtig på . En klokke slår ni slag .

Det er natt til lørdag 6. mars 1976 . I et avishus sitter det en journalist og former den kommende dags hovedoverskrift : Mannen nekter å møte for retten !

En ny stor sportshelg skal avvikles i det lille landet . Noen skal vinne . Andre skal bli nummer to . Like sikkert som det finnes en ener finnes det en som havner nederst på listen . Alt sammen vil stå i avisene på mandag .

Men foreløpig er det natt , og Espen går med hurtige skritt mot huset der Unni bor , mens Unni låser døren til leiligheten sin , fordi hun har tenkt seg hjem til Espen .

Espen er usikker . Han vet ikke hva som vil skje . Han vet bare at han ikke skal si noe om det som har hendt . Hvis Jeremy forsvinner , skal han få lov å forsvinne i fred , og Espen skal aldri avsløre noe annet menneskes løgner , for han nekter å vite hva en løgn er .

Han krysser gaten og svinger inn foran huset , tar i gatedøren og kjenner den er låst , samtidig som Unni nærmer seg leiegården ved Frydenlunds bryggeri og tenker det er lovlig sent å besøke ham , men hun kan ikke la være .

Lyder fra en fest i et hus lenger borte når Espens ører mens han mismodig kaster en siste tiøring på det mørke vinduet i fjerde etasje , og forstår at hun ikke er hjemme .

Han har lyst til å drikke seg full , men vet at han ikke har penger , og begir seg hjemover samtidig som Unni snakker med Sonja Thue som forteller henne at Espen er ute .

Lys slukkes og vinduer blir mørke . Det er natt til lørdag . På et kontor sitter en korrekt antrukket engelskmann og diskuterer et lite lands olje-politikk . De har en mengde papirer mellom seg . Det tegnes flittig . Særlig engelskmannen er energisk . Han ordlegger seg sylskarpt og effektfullt . Det er han som har bedt om det ekstraordinære møte nattestid . Imorgen skal han oppsøke to norske politikere . Han har tenkt å jobbe som en gal . Han har tenkt å glemme . Ikke en kvinne . Ikke et selvmordsforsøk . Ikke et nederlag . Men noe som har levet i ham selv . Og om han ikke glemmer det , vil han drepe det . Han er ikke i tvil om at han vil lykkes . Ytre sett er han et effektivt , rolig , avbalansert , ansvarsfullt og rettskaffent menneske . Men han vet ikke hvor ensom han er . Han heter Winther . Bare Winther .

Og han vet ikke at en guttevalp mismodig går inn i Parkveien samtidig som en litt eldre kvinne går inn i den samme veien fra den andre enden .

Det er kaldt i luften . Men et sted , omtrent midt på veien , vil kvinnen og gutten møtes .