Du skal frykte og elske Gud ... .

Ved denne gåtefulle setningen ser jeg atter for mig det lange , lave rummet i Professor Dahls gate , hvor 16 gutter i genser med høi hals blev innvidd i de tidligste mysterier , som også er de seneste . Et langt bord , kranset av guttenes striluggete hoder over bleke , blekkflekker på hvitskurt plate . De åtte med ryggen fra vinduet og ansiktene i mørke , de andre åtte med ansiktene til vinduene , fangende lyset , strevende med de vanskelige ting . Og for den ene bordenden : Frøken . Frøken , den evindelige gjenganger fra alle våre mareritt , mild i ansiktet , håret sterkt grått , ennu mørkt i striper , som elver som deler sig . Men helt hvitt i de lumskelig opbøide lokker over ørene . Rett som det var kunde lokkene falle ned og bli til triste tuster som gjorde henne ensom ; og enda autoritet .

Jeg ser det ikke for mig . Jeg er der ... full av angst , av spenning , av ærgjerrighet , men først og sist av angst . Hvorav kommer den , den ubeskrivelige angsten for dem som skal lære oss om Guds godhet og menneskelivets store rettferdighet& Å , den rider oss , den rider oss . Den kommer inn med lummer luft gjennem døren som står åpen , duftende av kastansjeknopper , klebrige i april . Og den søte duften fra disse knoppene har ofte fylt mig med usikkerhet siden . Du skal frykte og elske Gud .

Kan du fortelle mig hvad det menes med det&

Nei , jeg spør ikke leseren . Det er Frøkens milde stemme som spinner sig gjennem duften fra kastanjene som allerede begynner å døve oss , så vi ikke lenger har all vår opmerksomhet festet ved spørsmålet om hvad det betyr at du skal frykte og elske Gud .

" Det vil si at Gud er god , " foreslår en liten gutt i grå genser , hjemmestrikket , med tre hvite ringer om den høie kraven som klør så bannsatt at han sjelden sitter stille med hodet . " Det vil si at Gud er god , " sier han slapt , og er på den sikre siden . " Ja , " sier Frøken . -Men vil det ikke også si noe mer "

Gutten biter forpint i neglene sine , som allerede er halvveis spist ned til roten . Øinene flakker hjelpeløst efter et holdepunkt til videre forklaring , fortvilet over å ha samlet opmerksomheten om sig . Kastanjeduften driver i bølger inn av døren , så vi kjenner den ligger over oss , som varmt vann i badekaret og trykker på brystet .

Vil det ikke si mer& Vil det ikke si mer& Vi skal frykte og elske Gud .

" Det vil si at Gud er slem ! " foreslår lille Gunnar med den skjeve nesen . Han er sønn av en avdød byråsjef , mor i små kår . Vanartede barn som gjør livet tungt for en gammel enke . Og om det nu var mig som hadde sagt dette , eller en av dem hvorom man kunde tro at de ikke visste bedre , så hadde det vært verdt sin irettesettelse , i milde former , som vilde tatt sin tid . Men lille Gunnar med den skjeve , store nesen og de ganske tynne bena , er mistenkt for å sitte inne med evner . ( " Hvis den gutten vilde bruke evnene sine , frue , så kunde det bli noe stort av ham . " ) Lokkene faller ned på Frøkens venstre tinning . Hun hever blikket på den egne , tunge måten som er både mild og illevarslende . Tydelig , ganske tydelig , hører vi hvordan guttene i sideklassen lærer tre-gan- gen ‐ høit og i kor ‐ tre ganger tre er ni , tre ganger fire er tolv ... . Ennu er ikke dommen falt , men den vil falle . Ja , ja , den vil falle . Du skal frykte og elske Gud .

" For at det kan gå dig vel , " sier Gunnar desperat . ( Åh , hvis den gutten vilde bruke evnene sine . )

" Gunnar ! "

%Dommen var ikke falt ennu . Vi satt i rettssalen , for åpne vinduer , mens duften av nysprunget løv strømmet inn gjennem Justisbygningens store vinduer , som dommeren hadde tillatt åpnet på anmodning av et vidne . Referentene bet i sine blyanter , uten spenning for annet enn om dommen vilde falle tidsnok . Tidsnok& Faller ikke dommen alltid tidsnok& Ah , De forstår mig ikke ... . Tidsnok til å nå aftenavisene . Så hele verden kunde få vite enten anklagede løsgjenger vilde få tre eller femten måneder , hensatt som han hadde sig i beruset tilstand , hvori han dessuten måtte formodes helt eller delvis å ha ernært sig av straffbare handlinger . Anklagede hadde reist sig . Dommeren affekterte , på dommeres vis , for å gjøre stunden til et uutslettelig minne for anklagede og likesinnede , så de ikke gikk bort og bedrev den slags tiere . En liten lokk av hans grå hår falt ned foran øret og øket det inntrykk av visdom han hadde bibragt oss allerede med sin sorte kappe , som så ussel og grønn ut i det skarpe vårlyset .

Over kanten av papiret så jeg skolestuen i Professor Dahls gate for mig . " Gunnar ! Gå bort i kroken . "

%Et sekunds åndeløs taushet . Nåler kunde falt , det vilde virket som tordenvær . Så : " Hører du Gunnar "

Slepende , motvillig reiste han sig mens han pillet på sine store ører med begge hender , som om han avverget slag . Tregt blev han stående med de lange , hvite hendene opstrakt langs hodet , og gikk så . Vi blev sittende som bedre mennesker . Vi likte oss på kjøkkenstolene våre og så innsmigrende op langs bordet , på Frøken , som fulgte ham med blikket ‐ illevarslende ‐ helt frem til kroken . Nu visste vi hvordan han så ut der mot det mørkebrune tapetet , hvor han blev stående for å trekke eksekusjonen ut , vi behøvde ikke snu oss .

-Gunnar ! Helt inn ! "

( Tiltalte fikk 90 dager . I formildende retning blev tatt hensyn til hans uforbeholdne tilståelse , mens der på den annen side ... . Referentene ilte til telefonene ) .

%Og hvem av dere kan nu si mig hvad det vil si at vi skal frykte og elske Gud&

Vi var de priviligerte , de hvorom det kunde formodes at de vilde vite hvorfor vi skal frykte og elske Gud . Det var den blekfete Per A. med de hvite øienhårene som sa det : " På samme tid som vi elsker ham fordi han er vår himmelske far , således skal vi også frykte ham fordi han er ... æ ... fordi han er ... . "

Frøkens øine hvilte på lebene hans , opmuntrende . Hvad han nu sa , vilde resultatet måtte bli for godt å regne , og det uaktet han slett ikke var kommet det vanskeligste punktet et hår nærmere enn noen før ham .

" Nå Per& Og vi skal frykte ham fordi han er ... . "

" Fordi han er ... æ . " Det stod mer og mer klart for oss at Per var like langt som noen av oss . Når jeg nu sitter her i rettssalen , like før vi skal gå ut i vårluften ‐ fri ‐ så kan jeg ikke la være å tenke på hvor denne Per , hvorom jeg intet senere vet , lignet dommeren der . Dommeren er mer sympatisk , det er han , man blir jo også utvisket med årene . Men han representerte dem som visste det .

" Fordi han er ... . "

" Fordi han er ... . "

" Slem ! " sa det hardt borte fra kroken . Vi kunde ikke for det , vi vilde virkelig ikke gjort det , men vi snudde oss . Gunnars nesten hvite ansikt fikk sølvglans da han vendte sig fra krokens mørke mot vinduene , hendene krøp fort op til de store ørene og begynte å pille nervøst . Haglskurer drev for øinene våre . Åh , den kastanjeduften !

Hvor det er vidunderlig sensasjonelt dette gysende øieblikk da man vet at alt kan skje ; disse sekundene mellem lyn og torden ; og enda vet man at det er så nær at selve tordenen kan rive oss op med rot og hvirvle oss omkring som partikler i universet . Vi følte vår trygghet som koselig peisild mens vi satt vridd og stirret på misdederen . Vi var som en forening av frelste som nyder synet av pølen for våre føtter , skilt fra oss ved alt det som skjermer og verner et lite , utrygt menneske .

Frøken reiste sig . Jeg så hennes hvite jabot bølge over det lave brystet i bomullslivet , brosjen i blå emalje med gull-ornament reiste sig under haken . Uttrykket skiftet fort : fra forferdelse til sinne , fra sinne til sorg , fra sorg til rettferdig vrede , det verste av alt , eksekusjonsøieblikkets hellige vrede ( " ja , kjære gutten min , jeg er nødt til å straffe dig , så ondt det gjør mig " ) . Så henne gå over gulvet på sin vevre måte , med et lite kniks av hodet som hos en vadefugl . Og så kom øieblikket da hun tok frem klokken , skjult under bomullen et sted mellem beltet og halsen , men forbundet med livet ved en ytterlig tynn gull-- lenke som hang slapt ned .

" Dere kan gå , gutter . Du , Gunnar , blir igjen her ! "

%Jeg reiste mig fra min klebrige benk i rettssalen og gikk ut på gaten , drevet fra hjørne til hjørne av minnene fra den tiden i småskolen . Siden , mer enn tyve år efter , før skolehuset blev omdannet til bare privatleiligheter , har jeg hoppet op fra gaten og i mindre enn et sekund kikket inn over de grønne crêpe-persiennene . Da så jeg bordet , hvitskurt , med lyseblå blekkflekker . Så de brune veggene og skammekroken innerst i mørket . Jeg gjorde det kanskje for å triumfere med min erhvervede frihet , men angsten krøp inn i mig som krumme nåler .

%Skammekrokens underlige dragning den tiden alle visste at det stod skrevet noe der ! Noe som Gunnar hadde skrevet med blyant innerst i kroken ; med store , kronglete bokstaver som bøide sig mot hverandre som skyskrapere i jordskjelv ; slik så alltid Gunnars bokstaver ut . Det stod et lite skjermbrett for skammekroken når vi kom om morgenen , og ingen våget å flytte skjermbrettet så meget at han kunde se hvad som stod der . Vi var henvist til de fantastiske beretninger fra dem som hadde stått der , under vekten av sin dom , og lest det med egne øine . De som ikke hadde stått der fikk ikke vite noenting . Forbryternes frimureri var sterkt og lojalt . Og søkningen til skammekroken blev så enorm , at alle naturlige forklaringer på årsakene til den stigende kriminalitet prellet av .

Jeg husker lille Johan L. en dag . Han var sønn av rike foreldre og blev kjørt i karjol til skolen , men hadde den mistrøstige egenskap at han slapp vannet ved den minste ophisselse . Da han endelig kom i skammekroken og så hvad der stod , så plasket det strømmer ned over hans uskyldige ben som om Glomma og Mississippi hadde slått sig sammen om å utslette skolestuen . Der hvor vi var vant til å se skremte bekker sildre nennsomt fra hans blanke lakksko , banet nu fete floder sig målbevisst vei uten å la sig hindre av tilfeldige partikler på gulvet .

Det har alltid stått for mig som ufattelig at gutten kunde rumme så meget vann , så meget mer som han jevnlig felte en tåre over et eller annet i timens løp . Allerede utsikten til å bli spurt direkte om hvorfor vi skulde elske Gud , eller enn si frykte ham , bragte tårene frem i de sky øinene som annonserte sin appell ‐ og aldri forgjeves ‐ så gripende at ingen frøken kunde stått for dem .

Men da han blev var innskriften i kroken , produserte han for lang tid fremover , det må man tro . Helt bort til ranslene ved veggen , opmarsjert som de stod med sine remmer som drev over gulvet , kom floden , og delte sig i to , i fire . Det var som et ørkendistrikt under kanalisering , ja , som et Herrens vær hjemsøkte skolestuen . Og alt sammen skrev sig fra hans beskjedne apparat og dynket hans gulhvite strømper på den ynkeligste måten . Bare for det som stod skrevet i kroken .

Til slutt var det bare Per A. og Frøken som ikke visste hvad det stod i kroken . Det var forferdelige dager for gutten som var et eksempel for oss alle , efter hvad man sa . En eneste gang hadde vi tatt ham og holdt hodet hans ned i søppelkassen , hvor det fikk bli i flere minutter . Straffen blev forferdeligere enn forferdelig . Den ble historisk . Og Per A.'s stilling fra den dag hevet til utvilsomhet over det opnåelige .

Men nu var han i en bitter situasjon . Se efter kunde han ikke . Ikke for sitt liv kunde han gløttet på skjermbrettet . Ikke for sitt liv kunde han sagt en uforbeholden bemerkning i timen . Nu vendte hans egne våben sig mot ham . Han var den eneste som ikke visste hvad det stod i kroken !

Han blev nervøs og sky i de dagene som fulgte . Lenge hadde han holdt stillingen godt , så lenge han hadde noen få feller . Men nu hadde de satt sitt ytterste inn på å komme i kroken og se skandalen , og det var lyktes . Det var en ilddåp for disse fryktsomme guttene . De holdt til blandt de store borte ved søppelkassen og snakket ikke om annet . Søppelkassen var vår befestede borg , hvor ingen ussel fiende kom , uten for å avstraffes .

Da begynte Per å gjøre spillopper . Han gjorde dem klosset og humørløst , så man måtte tro det var av vanvare . Han dunket fryktsomt med fingrene i bordet , han sang ikke med når vi sang " Lover den Herre " før første times begynnelse . Han saboterte diktaten og gjorde ubegripelige feil , demonstrative i sin vankundighet . Han skrev " ike " istedenfor " ikke " , han skrev " ful " for " fugl " . Og ingen vet vel hvad han måtte lide for disse offerne . Men han kom ikke i kroken !

" Per , " kunde hun si . Og tonen var forbauset , den var tynget av sorg , den var opriktig bedrøvet . " Per , " sa hun , litt skarpere , som om hun vilde irettesette ham , og møtte et par øine , så hjelpeløse .

%Vi skal frykte og elske Gud , fordi ... .

Vi var kalt inn igjen til timen efter Gunnars famøse svar om at Gud var slem . Noen minutter hadde vi stått under de nyutsprungne kastanjetrærne og hvisket om hvad som foregikk inne i skoleværelset . Gjetningene blev remsatt med hes energi , økende i dristighet eftersom minuttene gikk . Hvad vilde hun gjøre med ham& Vilde han fortsette å se ut som et menneske efter dette& Kunde verden bestå , vognene rullet muntert i gaten&

Og så , da vi kom inn , var alt som før . Gunnar stod i kroken , med ryggen til og hodet litt bøid . De hvite fingrene pillet febrilsk langs kanten av ørene , hvor det alltid var hudløst efter dem . Det var nesten grusommere enn om alt hadde vært forandret , om han var utslettet av jordens overflate . Det var ufattelig , og det ufattelige rummet alle muligheter . Med besluttsom mine fortsatte Frøken der vi hadde vært :

" Vi skal frykte og elske Gud fordi ... . Nå Per "

Per reiste sig glohet fra stolen og fektet med blikket fremfor sig . -Vi skal frykte og elske Gud fordi ... fordi ... . "

" Ja " sa hun , så opmuntrende som om han nesten alt hadde sagt det .

-Vi skal frykte og elske Gud fordi ... . Frøken , det står noe i kroken ! "

%Ennu mens jeg nu driver gatelangs og søker å bli kvitt den emne smaken fra rettssalen og den beklemmende virkning det gjorde å se løsgjengerarrestanten vandre ut fra benken og gi sig over til konstabelen , stille og uanfektet , kan jeg beveges over det som skjedde den gangen .

Hvad var det som drev Per til hans ufattelige forræderi& Var det bare fordi han ikke kunde si hvorfor vi skal frykte og elske Gud& For å slippe ut av det& Jeg kan ikke tro det . Hvad han sa eller ikke sa kunde han jo stole på god behandling . Ærgjerrighet efter å stige i gradene& Hans posisjon var jo så hevet over sammenligning allerede fra før ... . Kanskje det var hans eneste , desperate utvei til å få vite hvad som stod skrevet i skammekroken . Han hadde ikke mer å ofre ... . Men selv om han aldri var noen lojal kamerat må det ha vært et forferdelig sprang for ham . Bare risikoen ! Han var jo ikke noen modig gutt , og han kjente vårt hat , om ikke i dets fulle dybde . Da kunde han ikke fortsatt å leve .

" Hvad er det du sier& Står det noe i kroken "

Vi så Frøken få dette himmelsk forbausede uttrykket hun fikk en sjelden gang når noe ved Per oprørte henne .

-Ja , det står noe i kroken . Det står skrevet noe , " sa han . Han bøide hodet og møtte ingens blikk . Han la hendene flatt og hårdt foran sig på bordet , skuldrene skjøt op til beskyttelse mot det som måtte komme . Vi så Frøken reise sig , vi hørte bruset av hennes sorte skjørt , men jeg tror ikke mitt blikk fulgte henne helt frem . Et øieblikk tenkte jeg : og vi som nettop hadde det så fredelig , enda vi ikke visste hvorfor vi skal frykte og elske Gud .

Illevarslende fort hørte vi skrittene bort mot kroken med det sammenfoldede skjermbrettet . Et øieblikk husker jeg jeg så Gunnars hvite ansikt da det vendte sig mot oss , fra krokens mørke . Og siden Frøkens hode som bøide sig mot veggen , granskende , lenge . Til hun fôr tilbake med et kort gisp . I det sekundet var vi iallfall alle opmerksomme på hvad som skjedde . Hendene som hevet sig i navnløs avsky , jabot'et som bruste i brystet da hun vendte sig mot oss . Kastanjeduften ! Kastanjeduften som bølget inn over oss . Og hele tiden Gunnars lange , hvite fingrer som pillet og pillet ved de hudløse ørene .

Vi snakker om minutter som er som år . Å , men minutter er verre , sekunder er verre . Alt skulde jeg gjøre . Jeg skulde gå ærender , jeg skulde spille piano med én finger når det kom fremmede , jeg skulde frykte og elske Gud , frykte og elske Ham . Jeg skulde leve for Hans navn , jeg skulde ikke la en dag gå ubenyttet . Jeg skulde motstå alle fristelser , jeg skulde hedre far og mor .

Frykte og elske Gud . Og se : i dette øieblikk forstod jeg det . Hun var Gud , hun som stod på gulvet , skjelvende i sitt hvite liv med jabot'et , brosjen som strålte . Jeg skulde frykte hennes vrede , elske hennes smil , jeg skulde gjøre alt for at hun kunde like mig og ha sin miskunnhet vendt mot mig . Oh Jahve , spar våre liv ... .

" Dere kan gå , " hvisket hun . " Dere kan gå ... hjem ... . "

Hvor blev det av opbruddets glade larm& Av smidige kropper som styrtet sig over ranslene langs veggen& Hvor blev det av seiershylet da frihetens time slo& Tause blev vi sittende . Vi vilde ikke kunne holde ut å bli sendt hjem i uvitenhet om det som måtte skje .

Bare Gunnars lille kropp løste sig ut fra mørket i kroken . Det trengtes ingen tilståelse for å vite at det var ham . Han tok fort ranslen og gikk over gulvet , men i døren snudde han sig , og på ny krøp begge hender op på siden av hodet . Ranslen hadde han slengt over den ene skulderen . I dette øieblikk blev han stor for oss mot den åpne dørens lyse flate , hvor kastanjeduften skyllet inn , voldsommere som dagen blev varm . Han så hånlig på Per . Og ikke bare hånlig , men full av forakt , og en forakt ‐ det følte vi ‐ som omfattet oss alle sammen , vi som var under åket . Plutselig falt hendene ned fra hodet , han stod i en slags giv akt . Det var som fortryllelsen var løst for ham . Ingen angst lenger , ingen nervøse bevegelser , men kulde og makt .

Neste dag var han ikke på skolen . Han kom dit aldri mer .

%Han er også blitt til noe i verden . Noe overordnet . Det kommer jeg til å tenke på nu mens jeg går og driver i kastanjeduften . Og nu blev jeg også befridd for den knugende fornemmelsen fra rettssalen . Den vilde ikke slippe mig før .

Jeg kommer også til å tenke på noe annet , at Per fikk ikke vite hvad som stod i kroken . Hun drev oss ut av rummet , og neste mann som kom i skammekroken kunde fortelle at det var vasket vekk .

Det viktigste ved samvittigheten er at vi har den inni oss . Slik har jeg lært det av en lærerinne som spurte oss om samvittigheten på ny og på ny ... . Det er det ved skolen at vi blir vant til å anse det svaret for riktigst som vi har størst hell med . Jo større bifall desto nærmere det absolutt riktige . Og all erfaring viste at en var heldigst med å slå fast at samvittigheten var inni oss .

Senere i livet vil også de fleste ha lagt merke til at det heldigste for oss er å si de rette ting til de rette mennesker .

Vilde vi stige enda høiere i hennes aktelse kunde vi fortelle et oplevd eksempel på samvittighet . På den måten kunde en se sitt snitt til å få tilstått et og annet som allikevel vilde bli opdaget , og da gikk det mer enn op i op . Det blev som en uttalte sig i egenskap av vidne og ikke som anklaget . Tingene fikk interesse i et annet plan . Drevne gutter på syv år spekulerte i dette med fin beregning . Selv oplagt elendighet blev til eksempler på hvordan samvittigheten alltid var på vakt ; og på hvordan en kunde lette sin samvittighet . For andre som kanskje var dyktigere i andre ting enn akkurat i det , var det rent forbausende å se hvor meget noen kunde lette sig for , vi syntes de til slutt måtte stige til værs som ballonger , så lette som de blev . Og Per A. , som dessuten ikke hadde noe større last på den måten men allikevel alltid kunde fortelle eksempler , blev et rent under hvor det gjaldt samvittighet .

Jeg blev ofte sittende og gruble over dette i småklassen , vi satt med foldede hender som aldri virket rene mot det skurte bordet . Min lille liste over det som kunde sies å være op-& og avgjort var bare så altfor fattigslig , for der var tre instanser : skolen , hjemmet og Gud , og de var jo alle delaktige i ens personlige jeg på en innviklet måte ; så innviklet at det blev nesten uråd å avfinne sig med alle på en gang i ett og samme anliggende .

For det første er samvittigheten altså noe som er inni oss , og dernest kan man befri sig fra den , det stod fast . Det skjedde for de flestes vedkommende ved handlinger som lett blev rituelle : tilstå med lav stemme , gråte plutselig ved middagsbordet , gi sukkertøi til gutter en hadde slått . Jeg kom til å studere på hvordan det vilde stå til med en når samvittigheten på den måten var helt fjernet . Det blev ikke lett , fordi jeg følte samvittigheten som en slags svulst i nærheten av mellemgulvet ; i den kunde jeg øke og minske trykket ved å gjøre gale ting eller å tilstå dem , men et trykk var det . Ja , jeg fikk det slik at min svulst måtte være stor og hoven inntil bristepunktet og en vakker dag ikke greide større belastning , mens Per A.'s for eksempel bare var en tom liten slatt av en svulst som nesten kunde hatt godt av en liten opmuntring . Men han avlastet den jo så fort og så virksomt at det aldri fikk bli noen ordentlig fasong på svulsten hans . Det måtte bli plass til så meget annet inni ham , hvis han var skapt som andre folk .

Og denne følelsen fikk støtte i annen viten vi fikk i den tiden . Det var læren om sjelen . Men mens samvittigheten fortonet sig som en rund gjenstand , en slags ball eller svulst , kom sjelen til å få billede av en skive for mig , den var lakserød og omtrent av en desserttallerkens størrelse .

Vi blev ofte spurt om hvad sjelen var , og da var svaret at den også var noe som var inni oss . Men da vi nesten alltid fikk litt om samvittigheten i samme timen , var det bare naturlig at en fikk inntrykk av et konkurranseforhold mellem disse to . Mellem svulsten og tallerkenen utviklet det sig en slags kamp . Og slik blev det en ansvarsfull gjerning å dirigere krigen mellem disse to på sett og vis .

I grunnen burde det vært enkelt , fordi en oplagt stod sig på å holde den ene noenlunde nede og gi den andre mulighet for å bli stor og sterk . Men min sjel var av den sorten som ikke kunde bli ordentlig stor allikevel ‐ det var ikke som med Per A. , som sikkert hadde en svær sjel . Og så kom jeg til å holde med samvittigheten . Og da blev det først slik at jeg vilde den skulde bli stor , for det er å vinne . Det er da unaturlig med slike spill hvor det gjelder å få lite !

Da fikk jeg også undskyldning for ikke å tilstå ting mot lærerinnens bomulls bluseliv , for det var ingen fornøielse . Men en kom til å sette på gal hest på den måten helt fra først av .

Så var det vi fikk et annet middel å bekjempe samvittigheten med , og det var et middel en ikke kunde la være å bruke når en først har vennet sig til det : det var angeren . Angeren var på en måte passiv , og så var den hemmelig , en slapp å gjøre noen delaktig i den . Det var noen gårdsrum og især en løkke utenfor de gule husene øverst i byen som var de fineste plassene å stå og angre på .

Hvis De nu har fulgt med i denne lille oversikten over våre indre organer , vil De forstå at samvittigheten burde stå mellem dobbelt ild : både fra sjelen ‐ selv om den noen ganger skrumpet inn til en liten teskål eller asjett , så en var nødt til å hjelpe den litt på vei ‐ og fra angeren . Angeren blev brukt til å tære på samvittigheten innefra , uthule den som en sykdom . På den måten kom angeren til å ligne en liten orm .

Med disse tre organene er da billedet fullstendig . De hadde satt dem inn i oss som små spirer til noe , så blev det vel ens egen sak å se efter at de hadde det slik med hverandre som blev bekvemmest for en selv .

Da var det jeg gjorde den overraskende opdagelsen at samvittigheten vant allikevel . Svulsten vokste fra dag til dag , enda alle visste at sjelen var noe godt og angeren noe vi skulde bruke flittig . På en måte burde en ikke funnet sig i det , så ivrig og voldsomt en kunde angre når en gikk inn for det . Men det var likesom alt det som hendte gav næring for samvittigheten . Den vilde bli stor og øm . Jeg tror ikke det er mange som har brukt angeren så grundig og rent systematisk som jeg gjorde , og allikevel fikk jeg den største samvittighet i verden . Den veltet sig i mig og forlangte all opmerksomhet . Jeg holdt slett ikke med den lenger , tvert imot tenkte jeg : den helvetes samvittigheten ! Om en bare kunde lagt den et annet sted hvor den ikke fylte så op . Mange ganger blev det ikke plass til middagsmaten der nede i maven . Bare en svær svulst av samvittighet som lå og bølget ved det minste som blev sagt .

Da forstod jeg at det måtte gjøres noe med den . Det gjaldt å tilstå noe riktig leit , og det var dessverre en hel del ting å velge mellem . Jeg valgte en affære med en sparebøsse .

Jeg hadde latt alle som hadde noe med det være i den tro at det var mange penger på den bøssen . Voksne husker utrolig godt det de gir barn , og går av en eller annen grunn ut fra at de disponerer det slik som de voksne mener det er riktigst . Men den skandaløse sannhet var at det efter hvert var kommet flate perlemorsknapper på denne bøssen , for at den skulde rumle . Og enda var bøssen administrert både av skolen og hjemmet , efter et system de brukte . Det var to instanser jeg hadde drevet mitt falske spill overfor ... og så altså Gud .

I første omgang besluttet jeg å innvie Gud i affærene . Det hadde flere fordeler : for det første kunde det jo ikke komme som noen overraskelse på ham som hadde sett mig pirke pengene ut av bøssen og forbruke dem på uverdig vis , og selve det å fremkalle overraskelsen er i grunnen det verste ved den " frivillige " tilståelsen . Dessuten kunde man kombinere tilståelsen med dagens aftenbønn , så det ikke krevdes noe spesielt apparat bare for det .

Det gikk nokså greit ; jeg sa som så at som du vet , kjære Gud , så har jeg pirket ut disse pengene og brukt dem op i mandelstenger og elendighet . På den annen side ligger jo disse sakene i vinduet hos N. Johansen nede i gaten du vet , og det er virkelig ikke så greit mange ganger , men nu er jeg altså lei for det , riktig lei er jeg , og samvittigheten er så fryktelig stor om dagen så jeg tror ikke det går godt med mig .

Gud hørte min bønn . Iallfall sovnet jeg lettet , sikker på at svulsten skulde være meget mindre dagen efter . Litt bedring var det også virkelig , men det varte ikke lenge . Det hadde jo gått betenkelig smertefritt også , og det visste jeg . Dessuten kjente han jo alt fra før , så det var i grunnen ingen tilståelse . Isteden gikk jeg nu til tilståelse hjemme , og det kostet virkelig en del overvinnelse , fordi jeg visste at det smertet dem .

Da skjedde det rare at de tok affæren meget lettere enn ventet . Kanskje det var fordi jeg tydelig tok det så tungt selv , men de nærmest smilte og var bare snilde og hyggelige . Ja , verre enn det : jeg fikk 1 krone og 25 øre til å legge på bøssen ; og jeg la dem der .

%Jeg var blitt snytt . Og min samvittighet la på sig flere kilo på stedet , av den grunn nemlig at det lå en løgn i det å komme med en slik tilståelse og på en måte gi det skjær av at dette var alt det gale som var med mig . Det var noe jeg ikke hadde regnet med . Det var ikke annen råd enn å gå til aller høieste instans , siden hverken Gud eller de hjemme vilde la mig føle hele smerten av bebreidelser . Jeg gikk til Frøken selv , og det var alt annet enn lett .

Både var det tilståelsen selv ‐ skjønt den begynte jeg å bli vant til ‐ men så luktet det en slags rent skap av blusen hennes når en kom på kloss hold . Og en skulde være på kloss hold når en tilstod . Jeg tok det som en mann og la hele elendigheten frem i et eneste åndedrag .

Hun blev fryktelig alvorlig . Ja , så alvorlig blev hun at jeg kom til å lure et øieblikk på om det ikke måtte være noe annet hun var lei for ved siden av . Så dypt var jeg faktisk sunket . Men da hun endelig fikk målet igjen , blev det til at jeg måtte forte mig å si det hjemme også .

" Men jeg har jo sagt det hjemme alt ! " sa jeg . Det er rart med det : selv om en vil dømmes , så vil en altså frikjennes . Og dermed var det bare solskinn og glede . Ja , jeg , mitt dumme naut , fortalte om affæren med Gud også , og da kjente frifinnelsen ingen grenser lenger . Det var som all ting var bedre enn om jeg aldri hadde tømt noen sparebøsse i mitt liv og puttet knapper på isteden .

%Det blev en vanskelig tid . Samvittigheten drev sitt spill i mig på den umuligste måten , men det var ikke nok med det . For vel var det ille vondt å regjere disse kreftene som bodde i en og passe på dem på alle måter , men dette var bare begynnelsen til den virkelige pinen . Det gikk jo gradvis op for mig at ingen av de tre instansene : hjemmet , Gud eller skolen var ansvarlige . Ansvarlig var bare jeg .

Oprinnelig hadde jeg tenkt at efter denne første tilståelsen kunde en la det komme en serie andre , og mange av dem var ganske graverende også . Men nu blev det klart at det var nytteløst . Disse menneskene og Gud hadde jo ikke mer herredømme over stillingen i mitt indre enn han som feide gården . Det kunde ikke hjelpe mig at Per A. for eksempel gikk rundt og solte sig i alle disses gunst , både Guds , foreldrenes og Frøkens . Jeg måtte opnå min egen gunst . Da var det til gjengjeld nokså lumpent av dem som hadde med det å sette i gang dette apparatet inni mig . Jeg mener når de ikke kunde rå med det allikevel . Fine folk , begynte man å tenke : sette i gang de forferdeligste ting , og så gå fra hele greia og si : Nå får du styre det selv ... .

På den annen side sa de jo ikke det . De trodde faktisk de hadde hånd om sakene den dag idag , og ventet vel bekjennelser og spørsmål om råd akkurat som før . Og så trodde de vel det stod til dem å regulere trykket eller hvad jeg skal kalle det , bare med et nikk eller smil eller et rapp på baken . Mens sannheten altså var at de ikke hadde noe med det !

Jeg snakket litt med noen gutter om det . Men det gav magre resultater . Gunnar V. hadde opdaget at det ikke var noen sjel , han hadde alt lest det i en bok , enda vi bare var 7 år den gangen . Og det måtte jo jeg vite var galt , jeg som gikk med en hel tallerken i mig , når den var på det beste da . Samvittigheten hadde han på en eller annen måte fått operert bort , men han kunde ikke gi mig anvisning på hvordan en gjorde det . Og en fyr som het Tor sa han trodde samvittigheten var en slags svamp ; så ham kunde jeg ikke ha noe med å gjøre . ( Først senere er jeg kommet til å innse at denne Tor hadde rett . Samvittigheten er selvfølgelig en svamp . )

%Samvittighet , anger og sjel . Du store verden for soldater de mobiliserte til krigen i vårt indre , for at den skal begynne tidlig og være skarp og smertefull . Forbi var den tid da jeg kunde leke med mine soldater , glemt det ansvarsløse spill å holde med den ene eller den andre . Forbi også den trygge fornemmelsen at man hadde reserver i siste instans : skolen , Gud og hjemmet . Gunnar V. måtte en misunne , han gikk radikalt til verks og fridde sig for alle de småsydde spennetrøiene andre måtte vokse inn i , men aldri , aldri ut av , selv om de sannelig har vist sig å være både trange og ubekvemme .

%Hvad akkurat denne krigen angår , så har kreftene beholdt omtrent det samme styrkeforholdet , men de kjemper ikke så svært ivrig lenger , uten av og til . Tallerkenen eller sjelen er vel blitt litt mindre . Til gjengjeld viste svulsten sig å ha et maksimumsformat . Fullt så vondt gjør den ikke lenger , bare en sjelden gang ; det er fordi en blir flinkere til å tappe den ut i små porsjoner når det passer . Og med hensyn til angeren , som kunde være både en ekkel orm og en stor slange , så skrumpet den heldigvis inn til en liten larve ; siden tror jeg den blev til en sommerfugl som flagret ut av helvete .

Mine 1 krone og 25 øre pirket jeg snart ut av sparebøssen ; for hvis en tar det grundig opdager en også med tiden at litt mer eller litt mindre ikke gjør stor forskjellen . N. Johansen skulde jo også leve nede i gaten , og det gjør hun , til dels takket være de fristelser Gud stiller i små gutters vei for å se om de greier å motstå dem . Slik blev på en måte N. Johansen Guds redskap i vår gate . Han har fått mange redskaper rundt omkring en efter som årene er gått .

For hver dag vi lever har vi en dag mindre å angre i og til å bli gode mennesker .

Kanskje dette er et skriftsted , jeg vil ikke driste mig til å påstå det . Men setningen er det vesentlige av det jeg husker vi lærte i 2. forberedelse . Det satte mig for lang tid inn med en frykt for ikke å angre , som neppe var tilsiktet . Som vi sier når voksne har innprentet oss ting av uoverskuelig tåpelighet .

Av alt det onde vi kunde gjøre var det ikke noe som kunde måle sig med det : ikke å angre . Da vi først var kommet til kapitlet anger kom det over en denne hvileløse redselen for ikke å angre nok og i tide . Ennu kan jeg kjenne den redselen hvis jeg lar det slippe til .

Meget kunde bedres med en slik anger . Det fikk sitt eget system i en . En kunde ta sig lange stunder med sterk anger på steder som egnet sig fint til det . Mellem nesten hvite murstein på en løkke i utkanten av byen vet jeg om et sted en kunde angre fabelaktig , men det blev allikevel sjelden nok til å gjøre op hele regnskapet . Spørsmålet blev om det ikke var best å angre enhver ting øieblikkelig , for sikkerhets skyld , slik at en inni sig tok tilbake enhver tanke en hadde tenkt , gjorde om igjen allting så godt en kunde straks , for på den måten å ha gjort op med Gud på stedet , før det meldte sig noe nytt som var syndig . Siden kunde en gå igjennem det hele og se hvilken anger som var undagjort og hvad som stod igjen , før en gikk ut på løkka . En anger du alt hadde vært inne på kunde da være verd å ta op igjen på ny , hvis du syntes du hadde sloppet for billig .

For angerens krav var ubønnhørlig for den som hadde vennet sig til å huske sine synder godt . Det gjaldt å være fri ‐ eller friest mulig ‐ når Frøken satte de milde øinene på en og spurte : Er det ingenting du er riktig lei for idag& ... Nesten bedende . Slik at du i alle tilfelle følte dig forherdet , om du så hadde angret og angret hele eftermiddagen før . Det var som en avslo hennes bønn , og alltid fikk du en mistanke om at lettelsen var erhvervet for behendig .

Så blev det å ta saken op til fornyet overveielse og fornyet anger .

Det var ikke noe juks i slike opgjør . Ikke som i en aftenbønn hvor en kunde frikjenne sig for alt på en gang og føie gode ønsker til : for foreldre og foresatte og lærerinnen og en tante som hadde vært på besøk . Og en på den måten fikk følelsen av å gjøre en god gjerning attpå til , ved å anbefale dem for Gud . Nei , det var et inderlig opgjør uten slurv . Når stunden skulde nydes ‐ efter opgjøret i haven , foran huset ‐ da vilde enhver unøiaktighet forstyrre den fullkomment fredelige timen som var angerens lønn . Hvis den hadde vært dyp og smertelig nok og det ikke alt var kommet til noe nytt som hopet ny skam til .

For hver dag vi lever har vi en dag mindre å angre i og til å bli gode mennesker .

Vi var godt og vel syv år de fleste av oss , det året . Det blev et fælt år . Det stod klart for mig at jeg hadde en meget lang tid bak mig allerede , en tid full av nederdrektig ondskap . Så jeg kom snart til å lure på om stillingen i det hele tatt stod til å redde for mig . Men andre måtte jo være i samme situasjon , og den tanken gav mig mot til å ta kampen op . Mine streker var allerede flere enn jeg klart kunde huske og mitt hjerte ganske forherdet , men når jeg til hver dags nøiaktige regnskap la stykkevis til det jeg kunde minnes fra de forgangne år , vilde jeg vinne inn på tiden , om Gud unte mig å leve lenge nok . Det var min stadige angst , at det skulde bli for kort tid å gjøre det på .

Og det var det maktstjelende ved denne tanken : For hver dag vi lever har vi en dag mindre å angre i og til å bli gode mennesker . Samtidig altså som hver dag jo føide synd til tidligere synd . Slik stjal en enkelt dag én dag både fra fortiden og fremtiden ; det blev på den måten til to tapte dager om man ikke slet i det med nesten uoverkommelig iver . Jeg satt med hendene foldet foran mig på det lange trebordet vi satt rundt , og fant ikke lenger noen fornøielse i å skrape på kvistene i treet så de blev skinnende blanke . Det var en uopmerksomhet mot Guds vilje til å hjelpe på situasjonen , og kanskje var hans vilje rettet nettop på mig i dette øieblikket , så det gjaldt å holde sig klar . Jeg holdt mig alltid klar .

Og allikevel kunde det komme perioder av slik nedrighet i tankegangen , at det var som alle anstrengelser måtte ha vært forgjeves . Alt det som var helet og glemt av fortidens elendighet blev da levende igjen ; bare på grunn av et øieblikks uopmerksomhet , hvor syndige impulser fikk slippe til . Da vokste arbeidet hundre ganger i løpet av sekunder . Da så jeg ingen utvei , og bad inderlig om å måtte bli tusen år , så skulde ikke en dag , ikke en time få gå ubenyttet .

%På denne tiden var det en fyr som het Nilsen , en kontorist , som hadde til opgave å hente mig på båten og se mig vel på trikken til skolen hver morgen , før han selv gikk på kontoret . Oprinnelig var det hans plikt å være med helt op til holdeplassen like nedenfor skolen , men da han hadde innprentet mig at det bare var å gå av rett efter den vindusutstillingen med en pyramide av margarinpakker , nøide han sig med å se mig vel på trikken , idet han overlot mig sin ti-øre ‐ trikkepengene ‐ som en stilltiende bestikkelse . Det var to seigmenn for en øre den gangen .

Ganske snart gikk det op for mig at Nilsen ofte var litt full om morgenen . Han hadde skotsk slips og en stiv stråhatt med tykk , fliset brem , som sånne kjeks vi kalte fingerkrem . Hele hans falske vesen eklet mig , og jeg var bare tilfreds da han forsømte den siste rest av opgaven og ikke lenger møtte op på båten . Det gav mig hele tiden fri til å arbeide med angeren , slik at jeg enkelte dager kunde bli i den grad à jour at jeg kunde begynne dagen med å angre og på den måten få et lite forsprang . Lykkelige morgentimer !

Men en dag gikk det galt . De hadde forandret vindusutstillingen i kolonialbutikken . Og så optatt var jeg av å oparbeide en lys sinnsstemning , at jeg kjørte forbi holdeplassen og havnet helt oppe ved trikkesløifen , og derfra tok det en halv time å nå tilbake til skolen . Det medførte en anmerkning som skulde medbringes og kvitteres for . Og nu opstod spørsmålet : hvorfor var jeg kommet for sent& Hvordan hadde jeg klart å somle bort over en halv time fra holdeplassen og de femti meterne bort til skoleporten& Hadde da ikke Nilsen passet på i det minste& Og fremfor alt : hvad hadde jeg brukt den tiden til& Dette kalles skyldspørsmålet og er det viktigste av alle spørsmål .

Jeg kunde ikke utlevere Nilsen . Og kanskje vil man tro det var et edelt guttesinn som her reagerte mot forræderiet , og la oss si det . Vi kan trenge en liten uærlighet i bedømmelsen noen hver av oss . Men den gang var man ikke så dreven , og jeg visste inderlig godt at en forklaring av historien Nilsen vilde blitt et stort apparat og lett hadde vendt sig mot mig som hadde konspirert med ham . Nilsen var jo allerede stuvet ned i fortiden som noe jeg ikke torde tenke på , for at ikke bebreidelsenes berg skulde vokse sig uoverstigelig . Nu stod også det der : rett op av jorden .

Men hvorfor var jeg da kommet så sent& Hvad hadde jeg brukt tiden til& Det gikk nu et par dager bare til å angre på en løgn jeg hadde funnet på uten å tore bruke den . Og dessuten blev jeg ikke kvitt den angsten : selv nu da du er fullt opmerksom på at ditt register ikke tåler den aller minste belastning mer , selv nu gir du dig av med å tenke ut en løgn for å fri dig selv ! ... Det kom for mig at jeg allikevel måtte være en av de få virkelig håpløse . For hver dag har vi en dag mindre å angre i , hadde hun sagt ... . Og forklart at alle og enhver hadde chancen , om de bare begynte tidlig . Men noen forherdet sig og vilde intet innrømme , hadde hun sagt . For dem var det ikke håp . Jeg måtte være en av dem .

I de dagene kunde det ikke bli verre allikevel , og så gikk jeg plutselig den motsatte veien . Det var nettop den gangen vi " tok " Per A. , som hadde sladret igjen , og jeg var nettop en av initiativtagerne til å presse ham ned i søppelkassen mellem papir som stinket i de første blendende maidagene . Det var forferdelig , men det var også en befrielse . Det var som å brekke og brekke på en løs tann , for å gjøre smerten enda verre .

Og det kom til å ligge noe mer i dette enn å gjøre kål på en sladderaktig gutt , for Per A. var rettferdighetens representant i skolegården , og på en måte Guds utsending . Jeg opfattet det til tider slik , at når Gud så alt , så var det gjennem Per A. . Derfor blev det nærmest Gud selv vi stakk i søppelkassen mellem stinkende papir , og han sprellet med uventet kraft , som ikke kunde være Pers alene . Jeg kjente forherdelsen stråle gjennem mig som ild da jeg holdt Gud i nakken og kjente hvor han sprelte . Men det var ikke verre enn vi greide ham ! Det var et vidunderlig tak å ha på Gud . Men det varte ikke lenge . Han hadde sine midler til å seire i det lange løp .

Og løpet blev langt . Historien Nilsen ebbet ut efter hvert , hos de voksne . De glemmer fort og i den tro at tingene er glemt . Man kaller barn ustadige og husker ikke at de har så mange ting å vende tilbake til , fordi de ikke glemmer . Og de vender alltid tilbake . Historien med søppelkassen gikk forsåvidt smertefriere . Vi fikk vår forferdelige straff som ikke kunde bortforklares , så dermed hadde på en måte Gud fått sitt og det var gjort op . Verre blev det med det lange løp .

For nu blev det jo helt umulig å komme à jour igjen . Regnskapet så slik ut : 1 ) Alle de gamle tingene , som blusset op igjen i og med at fortsatte slette impulser beviste at tidligere slette impulser allikevel ikke var døde og maktesløse . 2 ) Det daglige regnskapet fordi man stadig levde videre og ‐ Gud hjelpe mig ‐ fant på en og annen spillopp , som først stod klart for en når den var et faktum . 3 ) Historien Nilsen .

Og den lå som en underbunn og sang sin illevarslende tone så snart man med utrettelig flid hadde angret sig såpass fri at man skimtet litt lys langt forut . Og for den var det ingen utvei til bot , fordi saken ikke kunde formelt gjenoptas . Selv en bekjennelse vilde virke så ufullkommen , fordi de voksne ikke lenger vilde interessere sig nok for den til å gå til bunns i den ; det ante mig .

Det stod for mig en tanke om at historien kunde avskrives , så å si . Henlegges til viderebehandling av angeren ved leilighet , men var ikke det nettop den forherdedes teknikk for å døive Gud i sig og slippe synden til& Hvad hjalp det så at jeg stod på spranget til å gå ærender , vanskelige ærender dagen lang om noen vilde det& Var rede til en hvilken som helst tjeneste man kunde ønske& Selve grunnen man bygde på sviktet jo så katastrofalt at det blev avgrunn under , hvad man så gjorde ... .

På den tiden gikk jeg ut på bakken foran sommerhuset , hvor ingen kunde se mig , og kastet store stein op i luften , og ventet med lukkede øine på om de vilde falle ned i hodet på mig . Når så skjedde var det fordi Gud vilde ramme mig og gi mig chance til gjengjeldelse . Jeg fikk mange stein i hodet og kom inn med uforklarlige sår . Men de var min hemmelighet med Gud og vedkom ingen .

Til dette kom en vidunderlig svimmelhet . På kanten av bakken foran huset gikk en bratt styrtning ned til en smal strimmel med steinet grønnsvær over fjæren . Det var forbudt å gå ut på kanten , men jeg gikk dit av en grunn som var hevet over menneskers forbud . Jeg var ynkelig svimmel , og følte ‐ når jeg satt på huk ytterst på kanten hvor gresset slapp ‐ at dragsuget kunde ta mig når som helst . Det var Gud som vilde styrte mig ned i avgrunnen til Nilsen . Rett ned for mig var en rognebusk som vokste ut av fjellet . Jeg lot mig gli på kanten , og visste da at om Gud vilde , kunde han la mig havne i rognebusken og bli reddet på den måten . I tilfelle vilde vi ha fått hver sitt .

Men Gud vilde ingen av delene , lot det til . For jeg satt på min kant samvittighetsfullt flere ganger om dagen det meste av en sommerferie til ende uten å gli ut . Nei , da var det langt virkningsfullere med steinene .

%Forandringen begynte en dag noen hadde sett mig allikevel , og det kom til forklaringer . Et par dager før var jeg blitt nokså stygt tilredt , og man hadde vel sine mistanker . Fra da måtte det ophøre med steinene , og jeg var neppe halvveis med historien Nilsen . Dessuten var det kommet noen nye gutter på øya som hadde en bitte liten pram vi ikke fikk være med ut i , fordi den var råtten . I den prammen begynte frigjørelsen fra angeren .

Akk , mennesket er ondt av natur , og ferien var vel for lang . Man var for sund og samvittighetsløs tross alt . Man avfant sig med Gud ; man kom på en slags fot med ham , selv efter dager så fulle av synd at de rettelig burde ha bøid en i støvet . Man kunde lengte efter å komme på skolen igjen og tyne Per A. uten at dermed Gud var innbefattet . Akk , lediggangen er i sannhet begynnelsen til lunkenhet i sjelen ! Fondet av ondskap blev så overmektig stort , der gamle historier var stuvet under nye ‐ men stadig i uklanderlig orden ‐ at det vilde være halsløs gjerning å komme fri på den gamle måten , ja , selv om man blev tusen ganger tusen år . Og det gikk ikke lenger to dager av gangen ‐ tapt . Det gikk én og én dag . Og de var ikke tapt !

Den siste uken av den ferien står ennu for mig i lav eftermiddagssol med sønnabris over Oslofjorden , løv som blev rødt i skrentene . Drivende i prammen kunde vi bare ligge og plaske . Og det stod for mig at de andre guttene også nød den samme ansvarsløse lykken på randen av ferien . Det var ikke til å tro at åket skulde legges på en igjen med hele den enorme vekten , at sløret skulde trekkes for all glede på ny , at den svarte veggen skulde reise sig for en . Gud var egentlig tålelig god når en tok ham med måte .

Undtagen om aftenen . De hete , mørke augustaftenene , når skjermen av parafinlampen kastet en svær , buet skygge på den kremgule veggen ved siden av det blå rullegardinet . Den skyggen var Gud , og dens runde hode stod som et truende tegn på at han var til stede . Og bak rullegardinet , ute i haven , stod svære lindetrær og suste sakte . Det var Gud som sang sørgmodig om Nilsen .

Kriblende av redsel krummet jeg mig under dynen og så på fluen som smalt i taket før noen kom inn og slokket lampen og kontrollerte aftenbønnen . Best å be sin inderlige og hemmelige bønn først ; den offisielle blev alltid så åndsfraværende , for da var man trygg . Lykkelige fluen som smalt i taket og ikke gjorde noe Gud ikke likte . Den som var en flue eller en liten ting ; noe på en stol , den øverste knotten på stativet som buet sig over kanten av vaskefatet . Den gjorde ingenting vondt . Og aldri , aldri behøvde den å angre !

%Lenge lå jeg siden og lyttet til fluen mot taket . Noen steder var vasketapetet det var klædd med buet litt ut . Da smalt det sterkere . Det var både trygt og engstelig . Og vi skulde aldri misunne noen noe . Vi skulde ikke ønske vi hadde noe en annen hadde , men i tilfelle at vi også hadde det . Det var en av Frøkens setninger som hadde slått mig med overbevisende styrke .

Så kunde jeg ikke lenger ønske mig at jeg var fluen som smalt i taket , det øket skylden hos mig selv . Jeg ønsket at jeg også var en flue .

Nederst i skolegården , i det hjørnet som var inn mot de private bakhavene , vokste en stor , gul blomst . Det var flere grunner til at vi blev glade i den blomsten . Den lyste op bak det brune plankegjerdet og den var den eneste blomsten i den gården . Men viktigst tror jeg det var at den kom i begynnelsen av juni og dermed varslet at nå var det snart slutt for denne gangen . Det var et synlig bevis på ferien som stundet til .

Et år blev blomsten plukket av en gutt som gav den til Frøken . Når han undgikk lynchestraffen kan det ikke ha skyldtes annet enn at guttene på den tiden må ha vært noen lam , men han skal ikke ha vært elsket siden den tid . Dessuten blev det naturligvis betraktet som utilbørlig snik . Det var året før vår tid , men det blev en historie av det , skolehistorie . Året efter utstedte lærerinnen et evigvarende forbud mot å røre blomsten , et uhellvarslende strengt forbud , som blev annonsert i god tid før blomsten kom . De som var nye på skolen lærte blomsten å kjenne først gjennem dette forbudet , for de hadde jo ikke sett den ennu . Men vi hadde oplevd den to ganger .

Våren kom dessuten sent det året . Selv kastanjeknoppene , som aldri er noe pålitelig vårtegn , lot vente på sig vel tre uker over normal tid , og så lenge varte det med blomsten , at de mer mistenksomme blandt guttene nektet å tro at det hadde vært noen blomst . Den almindelige opinion gikk langt fra så vidt . Men blomsten blev noe av en legende , man berettet historier om dens størrelse som spente fantasien til bristepunktet . Blomsten har nok vært en solsikke , utskutt fra familien i nummer 12 , for når den blev riktig voksen kunde den faktisk nikke over gjerdet til sine enorme slektninger på den siden .

Det hendte ualmindelig meget rart på skolen den våren . Det var dengang Gunnar V. blev utvist av skolen og det var så meget . Det var ikke mer enn naturlig at vi forbandt dramatiske begivenheter med den naturkatastrofen at blomsten ikke kom . Slikt kjenner man eksempler på fra historien . Men en dag var den der allikevel , og da den først var kommet , skjøt den vekst som et feriekolonibarn . Den tok igjen alt det forsømte på en knapp ukes tid . Vi dyrket den som en avgud , gjødslet den med skolemat , bar vann til den i matdåsene og gjorde alt for at den skulde kjenne vår tilbedelse , så den kunde yde oss gunst til gjengjeld . Det er rart når eksamen nærmer sig . Da tar en varsel av mange ting en ikke vil vedkjenne sig senere . Det er kandidater som har ofret til ringere ting enn en solsikke .

En dag sa lærerinnen til oss : Dere husker hvad jeg har sagt , gutter . Ingen må røre blomsten . Hvis noen finner på å plukke den blir jeg forferdelig vond ( vond var en omskrivning for sint , man hadde visst ikke lov å bli sint , men du store verden hvor " vond " hun kunde bli ) . Blomsten er kommet så sent iår , la hun til , så jeg bare vilde minne dere om det . Det er snart to måneder siden jeg sa fra sist .

Det skal være sant at vi hadde glemt forbudet . Vi satt bare og måpte overfor en sånn urimelig trusel som at noen skulde røre blomsten . I virkeligheten tror jeg den hadde en ganske mystisk makt og betydning , forskjellig for hver enkelt av guttene , enten det nå var samvittigheten som plaget ham mest eller tanken på eksamen . Allikevel , da vi kom ut , så vi på den med andre øine . Den var kanskje ikke i samme grad hver enkelts eiendom som før . Den var blitt kanonisert , og det var som en offentlig kjærlighetserklæring fra oss alle sammen ; det fikk oss til å misunne hverandre blomsten , samtidig som den tapte noe i mystisk kraft til undergjørende virkning . Til syvende og sist var det kanskje nærmest en blomst , en solsikke for alt jeg vet . Og på den andre siden av gjerdet stod det en hel haug som var likedan . Minst ti .

Til gjengjeld fikk den en annen form for tiltrekning . Vi måtte ikke røre blomsten , hadde hun sagt . Og selvfølgelig slett ikke finne på å plukke den . Det gikk et gys gjennem en bare ved tanken om å utslette den av landskapet . Det vilde vært å ruinere det fullstendig .

Det var annet grønt også i skolegården : kastanjetrærne . Egentlig stod de slett ikke i skolegården men i haven ved siden av . Men verdens almindelige tendens til urettferdighet fornektet sig ikke . Kastanjene lutet alle sammen sine svulmende kroner inn over skolegården og tendte sine lys over den . Vi begynte i denne tiden å utøve et ganske planløst hærverk mot kastanjetrærne . Jeg tror det var for å avlede tankene fra blomsten .

Vi stod på gjerdet og slengte oss derfra ut til grenene , som ofte knaket faretruende under vekten når vi dinglet flott i dem , som apekatter . En gren var det ingen som torde våge sig på , for den var så langt borte , men en dag var det en smidig krabat som erobret den og , og siden greide vi den nesten alle sammen . Men den knaket og bar sig stygt . Små kvister gikk med i gymnastikken og lå som rester av et bål under kronene . Blader og blomster blev siden revet ørkesløst av , bare nappet i forbifarten , som folk dessverre har for skikk . Vi var febrilske i vår ødeleggelseslyst nu da selv den ytterste grenen av kastanjetrærne også var erobret .

Men om blomsten begynte vi å danne vakt . Det var rart vi aldri hadde tenkt på det før , så lett noen kunde finne på å plukke eller ødelegge blomsten . Tanken fylte mig ikke lenger med et angstfullt gys , det bare kriblet litt , og igrunnen kunde man hatt lyst . Sannheten var nok at vi mistenkte hverandre gjensidig for å ville plukke blomsten . Derfor holdt vi vakt om den . Da trærne blev såpass ødelagt at ikke det var morsomt lenger , blev det en særlig lek å prøve å storme blomstervakten og trenge sig innenfor dens sterke ring .

En gang husker jeg det lyktes for en liten pjokk . Han var ikke det spor sterk , men som sagt bitte liten , og på den måten slapp han ufrivillig mellem vaktfolkets svære kropper og buste rett mot blomsten . Det blev noen spennende sekunder . Gutten bråstanset på siste halvmeteren og stod og vippet over blomsten , ansikt til ansikt så å si . Da fikk en større gutt tak i bukserumpen på ham og trakk ham tilbake med voldsom kraft . Smågutten fikk tårer i øinene av takknemlighet , enda han datt over ende i selve frelsens stund og skrubbet sig i bakhodet . Det var ikke til å nekte at vi stod på tå hev så lenge det stod på . Endelig snudde vi hodene for å se om Frøken var bak gardinet .

Den dagen fikk de svakere et lite tilbakefall til dyrkelsen av blomsten . De hadde sett den forferdelige mulighet i øinene at den kunde blitt ødelagt av vanvare . Og forbudet mot å røre den lokket oss med fornyet styrke . Det tør ha vært mer enn en som var besatt av tanken om å knekke blomsten . Og en dag var det også gjort . Den var brukket tvers over , øverste del av stilken , som bar selve blomsten , lå på jorden med sin pryd . Kronen var allerede begynt å krølle sig da vi kom ut til det første frikvarteret .

Spørsmålet om skyld var ganske delikat . Inntil nu hadde man i den slags tilfelle alltid gått ut fra at Gunnar V. var den skyldige , hvis det ikke var noe som tydet direkte på noe annet ; men nu var han jo utvist , og Gud skal vite vi savnet ham nettop nu . Blandt oss andre kunde det nesten like gjerne være den ene som den andre ; undtatt selvfølgelig de ca. 7 rettferdige , hvorom ingenting kunde tenkes i det hele tatt . På den annen side var blomsten knekket allerede da vi kom om morgenen , og det var nettop disse syv og bare de som pleide å være tidlig ute . Forhøret var naturligvis ikke kommet langt før også de kunde meddele at de var kommet til knekket blomst den dagen . Ja , Per A. kunde faktisk beskrive sin spesielle forferdelse da synet møtte ham . Det var så han nesten ikke kunde greie å se på det . Han gråt bare ved tanken .

Efterforskningen måtte til slutt innstilles på grunn av manglende materiale , og den formodning blev godtatt at fremmede hadde vært inne og knekket blomsten . Godtatt vel å merke , men ikke trodd . For det første var porten låst helt til vaskekonen kom med nøklen i otta engang , og til henne kunde selv ikke den mest fantasifulles mistanke strekke sig . For det annet var det da for usannsynlig at noen skulde gå inn fra gaten som han gikk og stod , og brekke en blomst og gå sin vei igjen& Nei , sannelig om antagelsen blev trodd , men saken kunde jo ikke drives videre . Faktum var forresten at det la sig en slags befrielse over oss efter at blomsten var knekket . Først belagt med forbud hadde den fått en usund tillokkelse som til tider nesten ikke var til å holde ut . Hvilket naturligvis ikke hindret at vi ønsket død og fordervelse over den som hadde gjort det .

Dette førte til at hver enkelt av de ivrigste fortsatte sin private virksomhet som detektiv , og gav nøie akt på alt som skulde kunne felle den man hadde sin mistanke mot . Og hadde vi før vært aktpågivende med hensyn til om noen vilde knekke blomsten , så blev det nu til likefrem spionasje efter den som hadde gjort det . Ut fra den besettende tanken at det var en som hadde gjort det .

Eksamen kom og eksamen gikk . Den viste at man var flinkest i det man var dårligst i og dårligst i det man var flinkest i , som eksamen gjør . Foreldrene kom og hørte på slikt den tiden og satt på stoler i solstripen langs veggen og kjente at spirens fremtid avhang av om han sa at Abraham var sønn av Isak eller Isak av Abraham og om Sara var hundre eller to hundre år den gangen hun fikk velsignelsen i skyggen av teltet . Siden tumlet vi ut i gatene med påbud om å være glade .

Men vi hadde vanskelig for å anse året for avsluttet allikevel . Det var tvert imot i høi grad uavsluttet så lenge mysteriet med blomsten ikke var opklart , ja dunklere enn noensinne . Og eftersom det var noen dager før familien reiste bort det året , fortsatte jeg efterforskningen på den måten at jeg gikk til skolen og kikket inn gjennem sprekkene i plankegjerdet hver formiddag ; de blev alltid store i tørke og varme disse sprekkene , men trutnet i regn og vått vær . Jeg stod ofte lenge bak plankegjerdet i den haven hvor kastanjetrærne stod . Hvis forbryteren vendte tilbake til åstedet vilde han ikke kunde se mig når han kom inn fra gaten . Porten stod åpen dagen lang nu , for skolegården var leid bort til en dagkoloni som kom om formiddagen og var der en halvtime mens de spiste .

Fjerde dagen hadde jeg nesten gitt op . Jeg var trett og lei av hele greia , og dagen efter skulde vi reise . På landet var det nok av blomster . Men like før jeg skulde gå ‐ jeg vilde enda bare telle til 900 først ‐ hørte jeg usikre skritt på gaten . Porten går langsomt op skrås overfor der jeg stod . Det var tydelig at det var noen som listet sig inn . Jeg så straks at det var Per A.

I grunnen blev jeg ikke så forbauset som jeg vilde trodd hvis jeg bare hadde tenkt mig muligheten . Et eller annet sted lurte det vel en mistanke om at selv han måtte ha noe på samvittigheten . Men at det var dette ... det var jo i drøieste laget . Så var han jo verre forbryter enn noen i hele gjengen så å si . Jeg følte iallfall først en inderlig tilfredshet , men så blev jeg spent , optatt av det som foregikk .

Frem under den stripete busserullen trekker han en flat gjenstand som han knuger i hånden mens han går fort og litt krum tvers over plassen . Først da han var helt fremme ved " bedet " så jeg at det var de sørgelige rester av blomsten han gikk og bar på . Med forte og uventet behendige bevegelser begynte han nu et selsomt arbeid : han trakk frem en lommekniv ‐ sikkert stjålet , for Per A. hadde ikke lov å gå med kniv ‐ og begynte å snitte i stumpen av stilken , som ennu stod noenlunde rett op . Dernest så det ut som han opererte litt på den tørre stilken han selv hadde medbragt . Det var tydelig et desperat forsøk på å sette stumpene sammen på noe vis . Han så virkelig medynkvekkende ut der han lå på kne i det tørre gruset og svettet over arbeidet . Innerst inne kunde han jo ikke være så dum å tro at det vilde gå . Men kanskje han vilde demonstrere sin anger overfor Gud ‐ jeg kjente den fornemmelsen ‐ kanskje bare stille tingene tilsynelatende på plass , så ikke det forferdelige billedet av den knekkede blomsten skulde forfølge ham hele sommerferien . Da kunde han likesom lage sig et håp om at blomsten skulde gro sammen igjen og få farve på ny&

Det var bare noe jeg tenkte mig , men i alle tilfelle blandet tilfredsheten min sig med medynk for gutten ; så mange elendige sladderhistorier han enn hadde laget , sånn snik han var , så rettferdig og bra og kulten , men allikevel ... . Jeg begynte jo også å studere på hvorfor han gjorde det , men kom ikke noen vei med det på stående fot . Men den tanken kunde ikke slippe mig at slik hadde han ligget ‐ eller stått bøid ‐ en tidlig morgen for ikke lenge siden . Kommet som førstemann før selve døren til skolestuen var åpnet , for å stille sig øverst på trappen , nærmest døren som vanlig ; han skulde jo alltid demonstrere at han hadde vært førstemann , når Frøken kom rumlende innefra ‐ ned trappen fra privaten ‐ for å låse op . Så med ett hadde han gått bort og gjort det . Plutselig , rått , uten overlegg , bare gitt efter for ... ja store Gud , for hvad&

Slik hadde han stått og kanskje slitt med stilken , den hadde sikkert vært seig , seigere enn beregnet . Sett sig fort og fortvilet omkring , om det kom noen , ute av stand til å holde op , nu allting var for sent allikevel . Helt til han hadde fått den av . Nå visste jeg akkurat hvad lærerinnen skulde gjort den dagen . Hun skulde luktet på hendene våre . Hun generte sig ellers ikke . Når det var vond lukt i klassen gikk hun rundt og snuste bak på oss for å utpeke den skyldige ; så vilde hun funnet den skyldige over alle skyldige ! Men hun vilde ikke trodd det allikevel om Per . Eller hun vilde simpelthen latt være å lukte på ham ‐ gullgutten .

Herremingud for en gullgutt der han lå i støv og grus med sin stjålne lommekniv ( nå savner pappa den i vestlommen ) og flikket på de elendige stilkene .

Halsløs gjerning , min gode Per A. , nå er du kommet til oss i helvete , ja dypere ned , for vi vil ikke engang vite av dig , du er nemlig en snik for Vårherre . En kjempesnog , det er det du er , og nå kan du ha det så godt .

Og allikevel , du har det forferdelig nu , og kanskje får du det fært hele ferien , og jeg må innrømme at jeg synes svinaktig synd på dig , svinaktig synd , men ikke så synd at jeg vil vite av dig i helvete . Vi er på sett og vis nokså utvalgte allikevel , vi som er der . Vi har gjort oss fortjent gjennem lang tids djevelskap og er ikke til sinns å ta med amatører som ovenikjøpet har sitt blikk vendt opad mens de foretar de verste ting ... .

Akk ja , slik tenkte jeg den gang , uten å ofre det en tanke at jeg selv hadde all mulig tilgivelse behov . Dagen efter skulde vi dessuten reise på landet . Kort sagt , jeg forherdet mitt hjerte et nu , presset munnen mot sprekken og sa med hul røst :

" Per , min sønn den eneste , vet du ikke at Gud ser alt "

%Virkningen var forferdelig . Per tumlet op og falt baklengs i gruset , så støvet hvirvlet om ham , kniven mistet han i fallet og så sig ikke om efter den . Ansiktet var ukjennelig da han reiste sig , grimet av skitt og tårer , fortrukket til et skrik som ikke kom . Krumbøid pilte han tvers over skolegården og ut gjennem porten som blev stående åpen efter ham . Jeg hørte skrittene i gaten , da jeg ikke kunde se ham lenger . Men redselen i de skrittene glemmer jeg aldri . Gjennem sprekken kunde jeg ennu se kniven som lå igjen efter ham et stykke fra den visne blomsten .

Jeg tør nok si jeg angret det jeg hadde gjort . Det var rått , og jeg visste det . Jeg hadde meget å hevne , på manges vegne , men jeg hadde ikke beregnet virkningen . Men det var ikke tiden å innrømme det nu og her . Jeg hadde en triumf å feire . Den kjentes som en skuffelse , men det gjør gjerne triumfen når den omsider kommer .

Isteden gikk jeg inn og tok kniven , det var en fin kniv med perlemor som var brukket litt av , til gjengjeld var det seks blader og syl . Ingen annen hadde kniv med syl .

Kniven kastet jeg siden overbord fra en pram da jeg hadde behov for å få fred med høiere makter . Det hjalp ikke stort forresten , men jeg har alltid skjønt at det må være vanskelig å efterforske en forbrytelse . Den ligger på dypt vann , øst for Blekøya i Oslofjorden .

%Men historien med blomsten dukker op fra tid til annen . Først som et billede av stakkars Adam da han smatt som en mørk reke ut av paradisets have . Siden på en annen måte , fordi jeg stadig ikke kan skjønne riktig hvorfor han gjorde det . Forbudet og hele dyrkelsen var ikke nok . Men kanskje en frykt for at hele braheten hans bare var at han var feig . Eller trang til å komme på like linje , til å ha en forbrytersk hemmelighet , han og& Det kan jo være det samme også , så lang tid efter .

Skjønt nei . Det kan ikke være det samme .

Lille Jorun var av den snilde sorten . Hun var fire og et halvt år da dette hendte som her skal fortelles om .

Lille Jorun bodde i et pent hus i byen , i annen etasje ut mot en gressplen , akkurat som et tun på landet . Op til gressplenen støtte et annet tun , men der var det grus på , og bak der lå flere hus . I et av dem bodde Lillebror som ikke var av den snilde sorten .

Jorun var slik som de voksne har lett for å kalle en engel . Stille og drømmende gikk hun omkring på gresset for sig selv , og befolket alt omkring sig med sin fantasi som vokste så en kunde merke det fra dag til dag . Allting var noe for henne : altså noe annet enn det egentlig var . Søppelkassene bak spireahekken som nettop stod og fikk små lysegrønne blad , de var hus . Trærne som stod ved gjerdet inn mot det tunet hvor det var grus , de var folk . Det ene treet het onkel Jan , efter en onkel hun ikke hadde , som var meget snildere enn noen onkel hun hadde . Et annet tre het Hirbinsen og blev kalt " hr. " . Jorun sa hr. Hirbinsen , og så lo hun av ham . Hirbinsen var vittig . Hirbinsen hadde mange påfunn . Hirbinsen var en kavaler , og det var ikke fritt for hun hundset ham litt . En dag sa Joruns mor : -Hirbinsen er jo bare et tre , Jorun . "

Da så Jorun at Hirbinsen var et tre , og da blev hun enda stillere . Nu var det ingen hun hadde overtaket over . Når Jorun hørte et barn gråte ‐ et barn som var mindre enn henne ‐ da fortet hun sig bort til barnet , la sig på gresset og gråt med .

Alle voksne var på det rene med at Jorun var en engel .

%Lillebror hadde to sykler . Når Lillebror var lei av den ene syklen begynte han å belje som en markedsblåse og vilde ta syklen fra en gutt som var meget større . Lillebror var bare fire , men tykk og stor og nokså sint .

Da kom moren hans gjerne ut med den andre syklen og sa : " Se her , Lillebror , ta den syklen du . " Og verre var han ikke enn at han tok mot den syklen de kom med og var glad til , så lenge det varte . En dag fikk han øie på Jorun .

Ikke for det . Han hadde sett Jorun gjennem netting-gjerdet hver eneste dag , men han hadde aldri riktig sett henne . Og Jorun var nydelig med sine sterkt blå og drømmende øine , som flyttet sig sent fra det hun så på . Så da han først fikk øie på henne , måtte han se på henne lenge . Hun var ikke så livlig og flyttet sig langsommere enn andre barn , som hadde det med å fly sin vei best de var der . En hel dag stod han på grustunet og så henne gjennem nettingen .

Dagen efter sa han : " Jeg kommel ovel til dig . "

Som sagt , så gjort . Han stakk de små skosnutene omhyggelig inn i nettingen og krøp langsomt opover . Til slutt var han helt oppe på metallkanten på gjerdet og hang der som en sekk en liten stund . Så slapp han sig resolutt ned på den andre siden og blev liggende og brøle .

Dette gjentok sig hver dag , og hver dag skjedde det merkelige at lille Jorun stod og så ham klyve langsomt op og så ham dette fort ned . Siden blev hun stående over ham mens han brølte . Men da gråt hun ikke . Det rare var at det likesom oplivet henne . Og når Lillebror reiste sig omsider og gned all den skitt han kunde overkomme rundt med tårene i ansiktet , tok hun ham i armen , spyttet i fjeset på ham og tørket ham med kjolesnippen , så de små buksene hennes syntes til hoften . Dette likte Lillebror , og han gråt verre og verre hver dag når han var falt ned av gjerdet , som virkelig var svært høit ‐ dobbelt så høit som ham selv .

%En dag sa Jorun : " Sykkel . "

" Sykkel " sa Lillebror . Det var den eneste samtalen de hadde ført noen gang .

-Sykkel , " sa Jorun .

%Nu var det en vesentlig forskjell på de to syklene Lillebror hadde . Den ene var med et sete av polert tre , grønt og pent å se på . Men på den andre syklen var det et sete av brunt skinn med tre små spiralfjærer under , akkurat som på voksne sykler med bare to hjul .

Dagen efter den samtalen som nettop er fortalt om , kom Lillebror over til Jorun på en annen måte enn han pleide . Han klatret ikke over gjerdet , men gikk tvertimot rundt og ut på gaten som han ikke hadde lov til . Han hadde den syklen med sig som hadde brunt sete og tre spiralfjærer under , akkurat som på voksne sykler .

" Ha den , " sa han og rakte Jorun syklen med alle tegn på at den var hennes .

Jorun så lenge på ham . For det første gråt han ikke som han pleide når han kom på besøk , for det annet var hun i villrede med tilbudet . Hun rakte begge hendene frem efter syklen og sa :

" Låne ! "

" Ha ! " sa Lillebror og skjøv syklen bort til henne .

" Låne ! " sa Jorun forferdet .

Han så på henne , krenket :

" Ha ! " sa han eftertrykkelig .

De blev stående tvilrådig overfor hverandre . Så satte hun sig besluttsomt op på syklen og begynte å trå . Det var første gang hun satt på en sykkel . Og langsomt bredte det sig over det lille alvorlige ansiktet et smil så tindrende , at vi som stod i vinduet og fulgte denne romanen fra dag til dag , vi fikk en klump i halsen .

Og Jorun sa , med en helt ny stemme :

" Sykkel ! "

" Ha ! " sa Lillebror .

%Noen dager efter kunde vi se et underlig syn : Lille Jorun syklet på grusplassen på den andre siden av gjerdet eller trådte tungt avgårde på gresset på denne siden ; dagen lang syklet hun slik . Men efter henne sprang Lillebror som en hund i bånd og med et salig smil om munnen som bestandig var åpen . Aldri hadde Lillebror hatt sånn glede av noen av syklene sine som denne han ikke eide mer , og aldri hadde noen sett Jorun slik . For ikke så snart måtte hun hvile lite grand , så var Lillebror oppe på siden av henne og hengte sig bokstavelig om halsen på henne .

Da kunde Jorun vri på sig og gjepe og se ergerlig ut , og jo mer hun vred på sig , desto mer forelsket blev Lillebror som alltid hadde kommandert alle mennesker . Og nu hadde ikke lille Jorun det slik lenger at hun måtte gråte bare det var et barn som skrek . Tvertimot kunde hun ta sig av barnet og stelle med det akkurat som en mor . Eller hun kunde simpelthen la det skrike uten å bry sig om det . Og alle voksne som så på var enige om at lille Jorun ikke var sånn engel lenger . Hun blev også stor og rødkinnet på denne tiden , og enda mer skinnende i de blå øinene , og hun blev deiligere og deiligere i Lillebrors øine . Og han blev snildere og snildere .

Men enda var ikke moren hans riktig fornøid med ham , for slik hadde aldri hun greid å få ham . Og så hendte noe sørgelig .

%For en dag så fikk moren til Lillebror se nøiere på den syklen Jorun red på , og så ropte hun :

" Men Lillebror ! Er ikke det din sykkel ! "

" Hvad " sa Lillebror .

-Du hører godt hvad jeg sier ! Er det ikke sin sykkel Jorun rir på& Hvordan har hun fått den "

Og hun så riktig sint ut da hun sa det , både på Jorun og Lillebror , men kanskje mest på ham . Syntes han .

-Kan du ikke svare " sa hun .

Lillebror kjempet en kort kamp med sig selv , og så sa han :

-Hun tok den fra mig ! "

" Tok hun den fra dig& Men du store verden , Jorun , det er da ikke mulig at du har tatt syklen fra Lillebror , vil du komme hit med den med engang , din stygge unge ! "

%Noen ganger når jeg stiller mig slik kan jeg se syklen ennu . Den står inne i et åpent skur som er bakerst i haven , og ingen bruker den . De første dagene så vi Lillebror som kom ut av døren i sitt hus og likesom vilde bortover til gjerdet , men så kunde han ikke . Han blir stående og bite i fingrene sine til det gjør vondt , og så skriker og beljer han av sinne , så det er ille å høre på , men det er ingen som kan rå med ham allikevel , så det er like godt han skriker ut .

Til Jorun snakker han aldri mer , og aldri hun til ham . Hun holder sig på sin side ‐ der hvor plenen er ‐ og alltid i god avstand fra gjerdet . Hun har ingen røde roser i kinnene nu , og hvis det er et lite barn som skriker , så gråter hun med .

Alle voksne er enige om at hun er en engel .

Det er noen dager , noen ganske få , hvor alt er anderledes enn alltid ellers . Ikke så at du bare er besatt av en stemning , som vi kaller det , men du husker plutselig . Jeg husket en vei til en barhytte jeg aldri hadde husket før . Det var forresten bare en sti som gikk rett ut fra veien langs åsen . Så gikk den mørk over noen lyse gressmarker og smuttet inn mellem grantrærne og blev nesten vekk . Ved bekken måtte vi stå og se om bonden kom . Gud vet hvem denne bonden var , men vi mente det var forbudt å gå over engstykket til den siste bakken op gjennem skogen hvor barhytten lå .

Det hadde aldri vist sig noen bonde her , men kanskje vi trengte dette lille tillegget av spenning for å synes det var morsomt å gå til hytten . Ofte kunde jeg virkelig undvært det !

Vi hadde besluttet å overnatte i barhytten fra lørdag til søndag . Det var for å være tidlig i arbeide neste dag . Vi hadde ikke noe videre å arbeide med , for hytten var i såpass stand som en kan ønske sig det , og i grunnen hadde vi lite å finne på når vi var i hytten , undtagen å forsvare den mot noen gutter som hadde en hytte i nærheten og som vi alltid trodde vilde ta vår hytte . Det var kjedelig i vår barhytte . Det var ikke til å komme utenom . Vi brakk alltid grener av trærne og måtte heldigvis gå et stykke vei efterhvert for å finne nye grener som var tørre . For bålet måtte alltid holdes brennende .

Slik var det om søndagen . Men nu kom vi op dit alt lørdag kveld , og det var dessverre ikke lenger fra byen enn vi fint kunde se det røde lysskjæret på himmelen fra all hyggen der nede . Det var september . Det var koldt . En av guttenes far var noe ved jernbanen , så vi visste hvor vi skulde stjele noe sement til å bygge et ildsted av , som gjorde det vanskelig for bålet å brenne . Vi holdt hendene nesten helt inn til sementen og snakket om hvor fint det var at vi var der og at vi hadde sementen .

Knut hadde klokke . Den var bare 7 da vi begynte å se på den . Alle trodde den var minst 10 , så vi sa : " Nei , er den blitt så meget alt ! " Hjemme pleide vi å legge oss kl. 8 i den alderen . Jeg sa kvart over 9 til de andre for å være sikker . Ivar sa han fikk være oppe til 10 , så han måtte vel legge sig 7 . Såpass tenkte vi om hverandre . Det forferdelige var bare at vi ikke kunde bli søvnige .

Vi passet varmen uophørlig . Det var vondt å sitte i den barhytten . Det var noen røtter under hele tiden , og alt en flyttet på sig , blev en kold i rumpen allikevel , som om blodet stanset der . Ansiktene på de tre andre står levende for mig nu , i skjæret av ilden . Så de må vel ha syntes godt den gangen også . De guttene som var i nabohytten kjente vi ikke . Den lå langt borte , med en dal imellem . Men en av dem het Syverud , så vi kalte dem det , og med forakt .

Dette husker jeg nu , for da jeg gikk ut med hunden i aften , blev jeg skremt av en skygge av et tre i gaten . Da husket jeg Syverud-guttene .

Vi trodde alltid de gikk med øks . Vi fikk ikke lov å ha øks hjemmefra , så den øksen vi hadde var stjålet og dårlig og med brukket skaft . Vi brukte den aldri , men bare brakk av tørre grener til bålet . Dette gjorde Syverud-guttene enda farligere . Vi gikk ut fra at de hadde lov å ha øks . En blank øks som de gjerne hadde brukt på mennesker om det knep .

Den som skulde ut efter kvist til bålet blev ikke misunt av de andre , uten av mig . For det rare var at det blev så ensformig å se på de fremmede ansiktene til guttene i lysskjæret , at jeg ofte ikke kunde tro det var dem , ja , jeg kunde ikke huske hvem de var ! Og på den måten blev det en befrielse å dukke ut i mørket og finne frem til tørr kvist nederst på trærne . Men jeg torde ikke være villig til å hente ved bestandig . De andre kunde jo skjønne hvordan det var .

Ingen må skjønne hvordan det er med oss . Hadde vi ikke såpass opdragelse , greide vi oss nok ikke gjennem livet . Det er noe jeg har lært og holder fast ved .

Så fremmed å dukke ut i det rike mørket , ubegrenset efter hyttens trange krets ! Få kjølighet i ansiktet og varme i kroppen efter hvert ! Når jeg hadde samlet nok kvist , lurte jeg mig nær hytten og la kvisten i en haug . Og så var jeg fri , så lenge det var trolig jeg samlet kvist ennå . Da gikk jeg ut på skrenten , hvor en kunde se den røde himmelen over byen . Der stod jeg og lengtet hjem .

Og så traff jeg en av Syverud-guttene . Han stod der ved siden av mig og lengtet kanskje også hjem . Vi begynte å snakke dempet sammen om hyttene våre . Det var så grufullt å vite at en stod her like ved hytten og gjorde noe de andre ikke ante . Jeg følte mig som en forræder , men det var en hyggelig gutt . Han snakket litt om moren sin , og så om skolen , hvor han hadde det så ille fordi de alltid trodde det var ham . Og så var det vel ham og , men ikke alltid . Han visste ikke hvordan han skulde rå med det . For så blev det i grunnen det samme enten han gjorde noe galt eller ikke , og alle vil jo gjerne gjøre noe galt ; alltid .

De skulde også være over om natten . Det var kaldt der borte , sa han .

" Vi har det fint og varmt , " sa jeg .

Å jo . De hadde det fint og varmt de og , det var ikke det . Men det var kaldt allikevel .

Jeg innrømmet at det var litt kaldt hos oss og . Skjønt det i grunnen var fint og varmt . Det var fint å ligge ute .

Det var fint å ligge ute . Vi var enige om det . Nei , jeg hadde rent glemt øksen da jeg gikk ut . Ellers hadde jeg så å si stått her med blank øks .

Syverud-gutten gjorde øine : Hadde vi øks& Fikk vi lov å ha øks&

Å , du store verden , fikk de ikke lov å ha øks engang& Ja , hvordan klarte de sig egentlig i skauen da& Det skulde jeg gjerne vite .

Nei , han var enig i det . Det var ikke greit . Kanskje de kunde få låne øksen en dag .

Ja , jo ‐ jeg blev helt uansvarlig nu ‐ hvis det var så meget om å gjøre . Egentlig lånte vi aldri bort øksen . Lovene forbød det .

Lovene ! Hadde vi lover og&

Hadde de ikke lover& Du store verden . Hadde de ikke straff heller& Hadde de ikke dødsstraff&

Nu kjente jeg hvordan løgnrusen steg i mig , jeg blev vidunderlig . Det var ingenting som dødsstraff , ja , det var nødvendig for en stamme som levde i skauen på vårt vis . Jeg skjønte sant å si ikke hvordan de hadde greid sig såpass lenge uten dødsstraff .

Nei , jeg sa noe . Det innrømmet han . Og han så virkelig ut som han kunde gått rett hjem og innført dødsstraffen . Han måtte bare vite hvordan vi gjorde det , og der måtte jeg på min side innrømme at nei , vi hadde aldri gjort det , men hvis noen så sant ... ja for eksempel lånte bort øksen ... . Og allikevel : Jeg gav ham på stedet et halvt løfte om at det skulde nok bli øks , bare han ikke sa det bort .

Ja , nei , han fikk vel gå , sa han og blev stående .

Det samme fikk jeg , mente jeg . En kunde ha vært ute lenge nok . Det var bedre innendørs . Men han blev stående . Det var som lyset fra byen hadde fanget oss og holdt oss fast . Det var jo sånn pen hytte de hadde , hadde jeg hørt .

Å jo , den var ikke så verst , men vår var bedre . De hadde ofte vært borte og sett på den . Og såpass måtte jeg i sannhetens navn innrømme at akkurat vår hytte var kanskje noe for sig selv . Vi blev enige om det . Han gikk ikke . Med hensyn til den øksen , så kunde vi se på det , mente han . Jeg skulde ikke utsette mig for noe ; men jeg var nokså generøs . Han skulde da ha øksen ved leilighet .

Han blev stående . Bak oss hadde vi svarte skogen . Foran lysskjæret fra byen . Det gikk plutselig op for mig at gutten var redd . Jeg følte en usigelig styrke gjennem mig . Alt han hadde sagt tydet på at han var redd . Jeg var generøs .

" Jeg kunde slå følge et stykke bortover , " sa jeg .

Da så han på mig . Noen små , brune øine som utvidet sig av håp : om jeg mente det virkelig&

Hvorfor mente jeg det ikke virkelig& En gikk en runde i skauen før sengetid , så kunde en vel like godt ta en tur .

Men om de andre ikke skjønte hvor det blev av mig&

" Å , blås ! , " sa jeg . Det samme hadde jeg tenkt på for over et kvarter siden . Nei , vi hadde det nå slik at vi ruslet litt rundt i skauen og passet på .

-Ved nattes tider "

Jeg sa at natt og natt . Vi var nå ikke vant til å legge oss før ved tolvtiden allikevel , så for den saks skyld .

%Vi ruslet inn i skogen . Han holdt sig tett efter mig , av og til ved siden . Jeg kjente tråkket hans helt inntil mig inne mellem stammene . Plutselig hvisket han : -Er du aldri redd "

Hvordan det&

" Redd ! " sa han .

" For hvad " sa jeg .

Vi stod dørgende stille . Bare vi rørte oss , knaket kvisten . Den røde lysningen fra byen var vekk bak oss .

-Nei , bare redd , " sa han . Et øieblikk hadde han hånden fremme ved min og rørte den . Da skvatt vi fra hverandre . Så gikk vi igjen . Ned skråningen til elven , hvor han nesten holdt i mig . Op den bratte kleiven på den andre siden gjennem krattet . Og der så vi lyset fra Syverud-hytta . Jeg hadde aldri sett den før .

" Ja , morn'a , " sa han og gikk rett fra mig . Han var trygg nå .

Jeg gikk ned igjen til elven . Det hadde vært så lett å komme over , å finne et sted . Nå fant jeg ikke noe sted og vasset rett uti , så jeg blev våt langt opefter . Det var så vondt å komme op skrenten , mellem grantrærne . De bet og hugg i ansiktet . Og ikke lys noe sted . Jeg gikk langsomt først , og så fortere . Og så enda fortere . Kanskje jeg hadde gått feil& Kanskje jeg aldri skulde se lyset fra byen mer& Kanskje det var gått mange timer og ingen kunde skjønne hvor jeg var& Kanskje jeg vilde bli liggende og dø alene i skogen . Eller det var noen inne mellem trærne . Det var noen innimellem trærne .

Jeg løp som jeg aldri hadde løpt . Vrengte av mig armer som var om mig , kastet mig nesegrus i bakken og skrubbet mig . Reiste mig og løp . Kald stod skogluften mot det hete ansiktet . Skarpe pigger av tørr kvist traff mig i hendene og kinnet . Da så jeg hytten . Så ilden gjennem det tynne barlaget . Jeg gikk langsomt bort og inn , bøide mig i døren .

" Hvor har du veden henne da " sa Knut .

-Veden , " sa jeg . " Å , nei , den ligger rett utenfor . En av Syverud-guttene kom og vilde røve den , jeg greide å fange ham først , men så smatt han fra mig . Feigingen ! "

-Er du nå sikker på dette er sant "

Jeg stod og så inn i lærerens nestnederste vesteknapp , den blinket som et øie mot mig , med tøiet strålende ut i rynker til alle kanter , som huden omkring et øie når det smiler til dig . Lunt , opfordrende til å si allting akkurat som det var .

Å , et slikt virkelig øie , hvor det bringer en mange skuffelser . Først ser de på en , begge øinene , så trofast og overbevisende som om de vilde si : Bare si det til mig du , gutten min , akkurat som det er . Og så , når en er gått i fellen og har sagt det , så plutselig isner det til og blir likesom flatt . Hvert enkelt øie blir en forferdelig trusel , så du bare kan se det ene ordentlig og har nok med det .

Jeg var for lenge siden holdt op å tro på den slags tillitvekkende øine som forandret sig grusomt når de først hadde fått sannheten ut av en .

Isteden stirret jeg hårdnakket på vesteknappen . Det var den nestnederste , men den tjente som den nederste , for den nederste var åpen , så vesten sprikte ut der . -Er du sikker på dette er sant "

Jeg var sikker . Jeg flyttet ikke blikket . Så lenge jeg ikke flyttet blikket , var jeg sikker på at det var sant som jeg hadde sagt det . Hvis jeg flyttet blikket opover til det virkelige blå øiet , som jeg visste søkte og søkte blikket mitt der oppe , vel , så hadde jeg visst at det ikke var sant . Tobakklukten strømmet ut av klærne hans . Det minte mig alltid om at slik en lærer , han hadde vel egentlig et annet liv også , noe utenom skolen , og tro om det egentlig var ham så meget om å gjøre der om vi snakket sant når han spurte oss på den måten . Nu , her på lærerværelset , minte meget mig om dette andre livet hans . Tobakkrøken som alltid drev i luften fra de andre som var gått til time , bøkene som lå i hauger på bordet . Stilebøker fra andre klasser med fremmede navn utenpå . Det var jo så mange av oss . Kunde det virkelig være ham så meget om å gjøre&

" Ja , " sa jeg .

" Aldeles sikkert "

-Ja . "

Han skjøv mig litt bort fra sig og sukket . Det var merkelig , men det var aldeles som han var skuffet over at det var sant som jeg hadde fortalt det . Det var noe han gjerne vilde opdaget , noe som vilde gjort det lettere for ham , fordi det gjorde det verre for mig .

" Ja ja , så får du gå inn til rektor , " sa han .

%Fordi det var sant& Det var ikke til å begripe . Bare det å gå inn til rektor var en betydelig straff . I og for sig . Nesten likegyldig hvad resultatet ellers blev . Bare det å stå der inne , og når han snudde sig i stolen , bort fra den svære globusen . Billedet av en annen rektor så tomt ut fra veggen , ut i værelset , hvor rettferdighet skulde fortsette å bli øvet , mens de som øvet den kom på veggen og så strenge ut .

Rektor var ikke inne , så jeg måtte sitte og vente i forværelset hos kassereren som satt på den andre siden av skranken og så op over brillene av og til med et blikk som sa at nå var det ikke greit for mig . Om man bare var slik en gammel kasserer som ikke blev kalt inn et sted og ingen hadde noe å si på . Ja , om en var gammel i det hele tatt . Da var tingen i orden . Om en var så gammel at ingen i verden var eldre og hadde noe å si på en . Så kunde en si sant eller ikke , akkurat som en hadde lyst på . Så hadde en vel forresten ikke grunn til å si annet enn det som sant var . Det måtte være vidunderlig , men det var meget lenge til . Spørsmålet var i det hele tatt om en kunde bli virkelig gammel når en bare var et barn .

Og så kom rektor , fort , utefra . Nikket til kassereren , fangende hans blikk som viste mot mig på stolen i kroken . Rektor hevet brynene , forbauset , og sa bare : " Skal du til mig "

-Ja . "

%Hvis han nu bare hadde visst hvad det gjaldt , så hadde det ikke vært så farlig . Så var det bare å glo inn i ansiktet på ham ‐ for rektor satt nedi den store stolen sin når en snakket med ham ‐ og så svare på spørsmålet på ny . Bare si ja . Men nu måtte alt forklares op igjen fra først av : der stod jeg da sneballen blev kastet . Der stod læreren . Hvem som hadde stått omkring , og der og der&

Nei , det husket jeg ikke .

Hm . Men om nu for eksempel han hadde stått der& Og han og han&

Nei , det hadde jeg ikke sett .

Men hvem jeg stod og snakket med da , iallfall . Noen måtte jeg da ha snakket med&

Nei . Jeg hadde ikke snakket med noen .

Men hvad jeg hadde gjort da jeg stod der da . Noe måtte jeg da ha gjort&

Nei . Jeg hadde ikke gjort noe .

Kanskje jeg hadde spist skolemat&

Et øieblikk så jeg det frikjennende i hvis jeg hadde spist skolemat . Ja , jeg hadde spist skolemat .

Nå , så hadde jeg jo gjort noe allikevel da& Jeg sa jo nettop at jeg ikke hadde gjort noe !

Javel , men jeg trodde ikke det var det han mente .

Hm . Siden jeg altså allikevel hadde gjort noe , enda jeg nettop sa jeg ikke hadde gjort noe , så husket jeg kanskje hvem som hadde stått omkring allikevel da&

Nei . Det husket jeg ikke .

Kanskje noen som bare stod og spiste skolemat&

Nei . Jeg gikk ikke i fellen annen gang . Bare det lille knepet med skolematen hadde fått det til å gynge under mig . Nu gikk jeg ikke på for annen gang . Det var ingen som hadde spist skolemat .

Ja , men det vet du jo selv er umulig ! I det store frikvarteret , og så skulde det ikke vært noen som spiste skolemat&

Det var vel ikke noe galt i å spise skolemat&

Nei , naturligvis ikke . Han bare vilde ha mig til å si om jeg hadde sett noen omkring som , ja , som kanskje spiste skolemat .

Nei , jeg hadde ikke sett det .

Rektor reiste sig og tok en runde på gulvet . Han var en liten mann når han stod , og det gjorde situasjonen verre , for så blev det umulig ikke å se ham i øinene hvis han først vilde . Han vilde .

" Er du sikker på dette er sant "

Det var annen gang dette opfordrende blikket blev satt på mig den formiddagen . Jeg kjente svetten prikket i huden på mig . Og denne gang kunde man ikke slippe fra øiet som stod fullt av lys opfordring og likesom sa : Bare si det til mig du , gutten min .

-Ja , " sa jeg .

Han trakk på skuldrene og satte sig igjen . Så stod han op på ny og gikk bort til vinduet , hvor han blev stående og se ut . Jeg så ut ved siden av ham . Nede i gaten gikk en visergutt og skjøv kjerren sin . ( -Dere har det godt , dere gutter , som kan få en skikkelig utdannelse . " ) Han plystret så det skingret tvers gjennem den lukkede ruten .

" Nå , " sa rektor og snudde sig brått . På ny var det som jeg vilde gjort noen en personlig glede ved å si at jeg løi . Tro om han ‐ når han gikk ut og kom hjem ‐ gikk og tenkte på dette hele tiden , og om det plaget ham& Og om det vilde plage ham mindre hvis jeg sa det ikke var sant&

" Nu spør jeg dig for siste gang , " sa han og kom helt bort til mig : " Er det sant "

-Ja , " sa jeg uten betenkning .

" Du kan gå , " sa han .

%Da jeg kom ned i klassen var timen begynt for lenge siden . Lukten av våt ull strømmet mot mig idet jeg kom inn , og guttene hevet hodene , spørrende . Og læreren gjorde et lite ophold i høringen , spent i blikket : hadde han fått noe mer ut av mig , han der oppe& Og guttenes : Fikk han noe ut av dig& Sa du noe&

Jeg blev ikke hørt . Det var eftertrykkelig min tur til å bli hørt i historie idag , men jeg blev hoppet over . Det lå noe ganske særlig i dette . Noe som satte mig utenfor fordi jeg ikke hadde villet si til ham der oppe at det ikke var sant . Da jeg rakte hånden i været fordi det var noe jeg visste som ikke han visste som blev hørt , så var det som jeg ikke hadde rakt noe som helst i været . Jeg var ikke der .

" Neste gang skal dere ta til Xerxes , " sa han . Og så fort til mig : " Hørte du hvad jeg sa dere skulde ha til neste gang "

-Xerxes , " sa jeg

" Til Xerxes , sa jeg , " sa han . " Hvor langt skal vi ha "

-Xerxes , " sa jeg .

" Til Xerxes ! " hvisket de omkring mig . De vilde faktisk hjelpe mig , jeg glemmer det aldri . De var noen kjekke karer .

Han kom ned av kateteret . Det ringte i det samme , det begynte å bli urolig omkring .

" Stille ! " ropte han . " Timen er ikke forbi før jeg sier det . Hvor langt var det altså vi skulde ha "

-Xerxes , " sa jeg . Jeg var ganske rolig utenpå og snakket lavt , men det hamret og fosset i mig . Han stod stiv av sinne foran mig . Så vinket han at de kunde gå ut , gikk langsomt tilbake til kateteret og satte sig på ny , mens de strømmet larmende ut og lot oss bli alene . " Vel , " sa han , " vi holder ikke op før du sier hvor langt vi skal ha . "

Og nå begynte den eiendommeligste dragkamp jeg kan huske fra den tiden . En lek mellem to dårlig temmede dyr , et skuespill som aldri har stimulert min respekt spesielt når jeg tenker tilbake på det . Han der oppe , bragt til bristepunktet gjennem en hel dags nederlag . Jeg der ned , ute av stand til lenger å fremelske noe av den sympatien vi jo alle tørstet efter . " Til Xerxes , " sa han . " Xerxes , " sa jeg . Svetten drev i våte flak ned over mig , og til tider jog lange , sorte skygger foran øinene , så jeg slett ikke så ham og knapt nok visste hvad som foregikk . Da var det lettere . Da var vi uendelig langt fra hverandre , og jeg hadde bare å avlevere mitt " Xerxes " . Til tider var det som det blev bygd bro mellem oss , og en kunde fått lyst til å gå mot ham med fremrakt hånd og alt sammen og sagt : " Ja , jeg løi , det var mig som hev sneballen . Til Xerxes , til Xerxes , til Xerxes i all evighet . " Da var krisen forferdelig .

Men jeg overvant svakheten hver gang . Og for hver gang blev den lettere å overvinne . Til slutt var kampen ingen kamp lenger for mig . Jeg begynte bare å finne det latterlig av ham som var voksen , som var lærer !

%Og mens vi stod slik , fikk jeg plutselig en følelse av at det var noe annet vi sloss om . Først kom jeg til å tenke på andre ting : at han i grunnen var tilfreds over at ikke rektor hadde fått noen tilståelse ut av mig når ikke han hadde fått det . At det på en måte var en konkurranse , selv mellem makter som var så høie . Jeg fikk det innfallet at i grunnen rev og slet de i oss alle sammen . Og kanskje de hjemme også var med i dragkampen . Det var ofte slik at nettop den som hadde opdaget det gærne vi gjorde , blev aller mest tilfreds ‐ med oss& Iallfall tilfreds .

Og det var jo ikke Xerxes eller ikke Xerxes denne striden stod om . Den stod jo om det , at hvis jeg innrømmet noe overfor ham ‐ det aller minste ‐ så hadde jeg i grunnen tilstått det andre også , det med sneballen . For det var jo jeg som hadde kastet den . Men bare slik å forstå at jeg gav ham triumfen . For noen virkelig tilståelse lå det jo ikke i det .

Med andre ord : hvis jeg gav ham denne seiren med Xerxes og dertil så litt angrende ut , så var han fornøid . Han vilde la sneballen falle . For det var jo ham som hadde fått den i nakken .

Jeg var forferdelig spent på om denne dristige beregningen vilde holde . I tilfelle var den nyttig for all fremtid , for da visste jeg noe om dem som de ikke ante .

" Til Xerxes , " sa jeg endelig og så skyldbetynget ut .

Ansiktet hans fikk et mett uttrykk .

Jeg hadde hatt rett .

Reidar og Kåre var hjemme hos Oliver og spiste Trondhjemssuppe . Det var et varmt melkeprodukt og meget upopulært selv innen familien . Det blev i all stillhet betraktet som en botsøvelse å spise Trondhjemssuppe en gang i uken hjemme hos Bergs . Midt i tallerkenen lå det et bær som man gjemte nesten til slutt , for å ha noe å se frem til . Lettsindig var den som spiste bæret tidlig i sin Trondhjemssuppe . Da var det bare den utrøstelige hvite flaten igjen , som syntes å vokse i omkrets og dybde eftersom man kjempet sig ned mot bunnen .

Det var en uhørt dristighet av Oliver Berg å be gutter hjem til middag når det var så vond mat , men han var av det slaget , og blev beundret for det . Man kunde latt være å gå , det er så , men det medførte en viss risiko i det lange løp ; dessuten er enhver erfaring i et fremmed hus en oplevelse til livet lagt . Sannheten om Oliver er at han gjerne bad gutter hjem når det var noe galt med ham på skolen , hans far var en sky og stille mann med heftige utbrudd av rettferdig harme . Men han kunde ikke komme sig til med skjennerier når det var fremmede gutter til stede , han var for sky . Bare hentydninger , som gav avløp for litt av den bitterheten Olivers skolehistorier avlet , helt fra den gangen han stod så langt tilbake i åndelige idretter , at han efter nesten to års deltagelse i skolegjerningen måtte sies å være analfabet ; det var vel det første hårde slaget for en forfengelig far . Og i regning kunde han godt finne på å overraske en med å mene at fire ganger ni var 28 . Det kunde ikke påvises noe hull i den mur av antatt dumhet som stengte hans åndelige liv ute fra erkjennelser .

Mens man normalt bruker femten skjefuller på en tallerken suppe , går det tredve på en tallerken Trondhjemssuppe . Det har vel sine årsaker . Når man dessuten blir budt mer og aner at et avslag vilde være en altfor behagelig utvei til at det vilde være sundt for unge mennesker , er det forståelig at Trondhjemssuppen ved middagen hos Berg tok sine tyve minutter , hvori det verste kunde være undagjort av det ubehagelige som måtte være . Til gjengjeld smakte de benløse fuglene rent overraskende efterpå .

Oliver var ingen opfinnsom synder mot skolens reglement , men han var utrolig utholdende i sin sabotasje av all virksomhet undtagen sløid . Han var i det hele tatt en trofast natur , som bare fordi han var sterk og treg var blitt medlem av det hemmelige brorskap . Han hadde store , grå hender med ru hud ; de var aldri rene , men sjelden så skitne at det blev bortvisning til gangen , hvor vasken var , en av de forsmedeligste bortvisninger , fordi den på sett og vis også kastet et uheldig lys over hjemmet . Stort sett holdt han sig passiv på randen av de større straffene , sett bort fra av lærerne og op til av guttene , også for sin taushet ; taushet indiserer skjulte kvaliteter .

" Var Kåre og Reidar også med på dette? " sa Berg og stirret trist over suppens hvite flate , mens han målte dybden mistrøstig med skjeen .

" Gunnar var med ! " svarte Oliver langsomt , lite overbevist om det formildende ved et slikt fellesskap .

" Og jeg var fraværende den dagen , " sa Reidar kjapt , for å gjøre det sannsynlig at han vilde vært med om han hadde vært der .

" Enn du da , Kåre? " sa Berg .

" Nei , " sa Kåre tungsindig . Det lød med ett som en dom over Oliver . Han fikk en uklar følelse av at enhver sak kan gjøres håpløs når den plederes på en bestemt måte . " Jeg hadde gjort så mye i denne måneden alt ! " føide han til , for å bøte på sitt forræderi .

Oliver skottet tungsindig over kanten av tallerkenen . Han kjente sin far og visste at han i grunnen var imot disse forhørene ; men skolen gjorde dem nødvendige ved sitt system av meddelelser og anmerkninger ; slik tvang den hjemmene til å samarbeide med sig mot guttene . Han visste at faren var trett efter en lang dag bak disken i Brødrene Sørensens trikotasje , hvor han var blitt avdelingssjef for sneller , garn og hvitevarer efter elleve års nødvendig slit . Han mistenkte ham for helst å ville smile , å ville kaste byrder av og puste ut . Oliver var glad i sin far , og de kjente hverandre til en viss grad , mer enn tilfellet var i hjemmene rundt om . Når de bygde mekano sammen på gulvet , kunde de arbeide i timers løssloppenhet og med en dyktighet hos begge som gledet faren , fordi den tydet på arv . Så uendelig lite det ellers var av farens litt trette veverhet ved den store , tunge gutten med øielokkene som lå mer enn halvt i foran de sterkt blå øinene .

" Hvem andre var med? " spurte faren .

" Ja , altså Gunnar , " svarte Oliver nølende .

" Ja , du nevnte ham ! "

" Ja , og så ... . " Å , det arbeidet så tungt i hjernen på Oliver . Det stod for lengst klart for den kjappe , lille Reidar hvem som hadde vært med , men Olivers tanker var gjemt i en slags bakgrunn , hvorfra de måtte hentes frem , ledd for ledd . ( Gutten vil jo ikke lære , sa tysklæreren . ) " Jo , og så Johan , " kom det langsomt .

Guttene måtte knise . De tenkte på den fine , pertentlige Johan som de hadde fått lurt med til å stenge geografilærer Schønning inne på do , mens han blev så nervøs at han ‐ sin svakhet tro ‐ ofret strømmer av vann nedover benene og bortover det steinlagte gulvet rett utenfor det rummet hvor han rettelig burde ofret sin mengde væske . Han bar på en ynkelig svakhet , den lille forfinede Johan L. .

" Det er ikke noe å le av dette , gutter ! " sa fru Berg . " Jaså , var Johan med . Hvad var det han gjorde da? "

" Han holdt vakt , " svarte Oliver . Blikket hvilte nu tungt på bæret som stod høit i suppen , som en klippe av håp efter oversvømmelse .

" Hvem flere? " sa Berg . Han hadde ingen fantasi i efterforskningen , fordi han innerst inne savnet interesse for den .

Olivers hjerne arbeidet voldsomt , mens han hugget med hodet , som han alltid gjorde når han leste salmevers . En gang måtte han skrive salmen " Han er opstanden , store bud , vår Gud er en forsonet Gud " tyve ganger som avskrift til neste dag . Og da han så blev hørt i den , sa han urokkelig : " Han er opstanden , store Gud " ... . " Men skjønner du ingenting av det? " hadde pastor Eckhoff spurt , nesten mildt . " Nei takk , " svarte Oliver . Han kunde komme til å si den slags av ren åndsfraværenhet . Som den gang han kom til å si godnatt istedenfor værsågod da han rakte rektor pekestokken .

" Det var jo flere? "

" Gunnar ... og Johan ... , " sa Oliver og tenkte intenst for å gjenkalle sig historien . Den var jo ikke mer enn noen dager gammel . Åh , du store verden , det hadde vært en elendighet . " Ja , og så Per , " sa Oliver plutselig .

" Per? Var Per med på den historien? " Berg så allerede en utvei til å slippe fra det hele . Han spiste Trondhjemssuppe så det skummet .

" Det er jeg sikker på ikke Per var ! " sa fru Berg . Hun var fra Sørlandet og utenfor familien . Ingen av guttene likte henne , fordi hun snakket med ganske spiss munn .

" Ja , det vil si han kom og låste ham ut , " sa Oliver stille .

Berg eksploderte momentant . " Sitter du og holder mig for narr , gutt ! " ropte han og la servietten illevarslende fra sig . " Vil du værsågod svare øieblikkelig på det jeg spør om . Det kan forresten være det samme hvem det var . Noen slubberter er dere som gjør sånt . Du ser selv at Reidar og Kåre ikke var med ... . "

Forræderne bøide hodet i navnløs gremmelse . Reidar besluttet i sitt stille sinn at han personlig skulde stenge rektor selv inne på do imorgen den dag når han gikk dit inn i begynnelsen av det store frikvarteret . Så skulde ikke Berg ha den triumfen .

" Men hvorfor gjorde dere det da ! " brølte Berg . Han var nu så ophisset at han skalv om munnen . En liten bekk av Trondhjemssuppen rant ut fra den ene munnviken og ned på servietten som han hadde i halsen . " Hvorfor gjorde dere det? "

Det blev en forferdelig , en lammende stillhet , fordi spørsmålet kom uventet , og guttene gjorde sig intet håp om å kunne besvare det . Hvis nu Berg hadde visst alt , kunde hvad som helst ha inntruffet . For det hadde vært en uheldig dag for Oliver på skolen , en riktig uheldig dag . Saken var at han hadde foretrukket å meddele saken muntlig før han viste frem karakterboken , men der ‐ på den blanke siden til høire som var for anmerkninger ‐ der stod enda en alvorlig rapport fra samme morgen .

" Pappa spør hvorfor du gjorde det? " sa fru Berg med særlig spiss munn . Nu kunde de høre hvordan tertiten svingte sig i talgposen som hang ute på verandaen , den svingte helt inn til vinduet i sin glade lek med maten . Det var så fredfullt og deilig der ute i vintereftermiddagen , hvor skumringen allerede kom og gjorde gaten utydelig .

Det stod klart for Oliver at slaget var tapt . Hans gamle trick med å be et par gutter hjem til middag som bolverk mot uværet , hadde mistet sin kraft , og særlig eftersom Reidar og Kåre var blitt kjent i familien . Man behøvde ikke lenger genere sig for dem . En lang dags trettende gang mellem diskene tynget ikke lenger avdelingssjef Berg . Hans snilde , bekymrede ansikt hadde fått et uttrykk av lurende makt , som de store hærførere må ha hatt når de visste sine spioner vel inne bak bymurene , hvor de gjorde sitt giftige opløsningsarbeid blandt befolkningen . Lammet satt guttene , på spranget til å opgi alt . Angrepet hadde tatt en uventet vending og fått uventet styrke . De visste at Berg nu måtte finne forbrytelsen mer graverende enn han fra først av hadde tenkt ‐ for å rettferdiggjøre sitt sinne . En far som må dekke tilbaketoget er en farlig fiende .

" Hvorfor svarer du ikke , gutt? " sa Berg . Han skjøv tallerkenen fra sig . Suverén i sin vrede undlot han endog å opfylle dagliglivets helligste bud : å spise op .

" Hvorfor? " sa Oliver . ( Det er akkurat som gutten er sløv på en måte , sa tysklæreren . )

" Ja , hvorfor ! Det er akkurat det jeg spør om . Du skal svare og ikke sitte og gjenta det jeg sier ! "

Spørsmålet vokste over middagsbordet . Det bredte sig som en palme over hjemmets samlende rektangel : middagsbordet , som rummer så megen hemmelig gru . Intet i verden eksisterte nu , ikke krig , ikke økonomi , ikke skuffede håp om forfremmelse og pålegg , om at maten skulde bli billigere , om at de skulde vinne i pengelotteriet . Det førte ingen vei frem til en liten lysning i skogen , til tanken om en sommerferie med et fredelig lite hus og båt som plasket i dampskibsbølgene ved bryggen , mens duften av nystekt brød drev ned fra åpne vinduer . Slikt hadde vært . Men frem til det gikk ingen vei lenger nu .

Berg hadde reist sig . " Spis op suppen din , gutt ! " sa han . Guttene kastet sig over den lunkne Trondhjemssuppen og styrtet den ned gjennem halsen for iallfall å gjøre noe riktig . Berg begynte å gå frem og tilbake på gulvet . Hans spede skikkelse fikk noe fremmed over sig som gjorde den uhyggelig , fordi han gikk affektert . Han gikk som en sterk mann og ikke som den der glir mellem disker . Akk , tusen og atter tusen ganger hadde han bøid sig beklagende og sagt : " Nei , dessverre , frue , tre tråders garn har vi ikke i blått . " Høit var han hevet nu over alle disker . På sin vei over gulvet tendte han spisestuelampen så uventet at det plutselige lyset gav guttene et sjokk .

Gråhvit , med senket hode , satt Oliver og studerte på hvorfor de hadde stengt Schønning inne på do , samtidig som han svelgjet og svelgjet den motbydelige suppen . Den var gjenstridigere enn noensinne ; på vei ned gjennem halsen møtte den en opadgående strøm av varmt vann som kom fra et sted inne i ham . Hans motstand var bare av passiv art og uten fantasi . Man kunde ikke regne med ham hvor det gjaldt å finne et snedig svar , en overraskende utvei . Reidar kunde svart tyve ganger på denne tiden .

Plutselig hendte det noe . Oliver bøide sig frem over bordet og kastet op over duken .

Berg blev stående og trippe . Det bleke , smale ansiktet skiftet farve og uttrykk . En øm hjelpsomhet strålte ett nu ut fra de triste , store øinene som var røde i kanten av alltid å skulle skjelne farve og kvalitet i skjæret fra dagslyspærer . Men han rørte sig ikke . Det var inntrådt noe , men situasjonen var ikke forandret . Under almindelige omstendigheter vilde han styrtet frem og ropt : Men du er vel ikke syk ! Og det vilde blitt en ståhei for å få gutten i seng og degget for . Han var eneste barn .

Men ikke nu . Berg hadde ikke fått svar på sitt spørsmål . Isteden la han hendene på ryggen og blev stående og vugge for å overbevise sig om sin ro . Han var glad i denne gutten , tenkte han mens han stod der . Han vilde få ham til å bli et ordentlig menneske .

Fru Berg reiste sig forferdet for å komme Oliver til hjelp .

" Sett dig ! " ropte Berg , og hun satte sig . En svimlende følelse av makt røpet sig i farens ansikt . Slik hadde han dem alle i sin hånd . Slik kunde det gjøres .

Oliver var blitt meget blek da han langsomt , ganske langsomt hevet hodet fra tallerkenen . Det rant ekkelt av munnen på ham ennu . Det var så vidt vennene kunde holde på sin del av Trondhjemssuppen . Rådløse satt de og svelgjet og svelgjet , Reidar med nevene knyttet under bordet og gnistrende øine . Kåre passiv , men rede til å gripe inn om noe skulde gi ham chancen . Denne pappa Berg hadde de vært vant til å betrakte som nokså uskadelig . Egentlig hadde de misunt Oliver ham , fordi han kjøpte alle seriene i Mekano på avbetaling . Nu hatet de ham .

Det gikk trekninger over Bergs ansikt da han så sønnens . Hans natur var ikke utholdende og ikke brutal . Han nød ikke lenger sin makt på noe vis . Han var full av medynk og uten oversikt over hvad det egentlig var han vilde . Man hadde vel selv foretatt sig et og annet ... . Hadde det ikke vært for disse fremmede guttene , hadde han gjerne latt det fare alt sammen og spist benløse fugler med familien i forsoningens tegn . Men nu måtte tilbaketoget gjøres langsommere , uten fullstendig å ruinere den makt som var kommet så overraskende på ham selv . Derfor spurte han en gang til , spakere i stemmen , ja nærmest som en formsak :

" Hvorfor gjorde du det? "

Reidar og Kåre reiste sig forferdet . Aldri hadde de sett sin venn slik : ansiktet fremmed og fordreiet , munnvikene dradd ned i krampaktig sinne , blikket flakkende av skam , betendt av forbitrelse over den urettferdighet som begynte å demre for ham . Han hadde reist sig og automatisk fått vennene til å reise sig . Stolen skjøv han skjødesløst til side og gikk mot portièrene som hang for inngangen til stuen . Guttene fulgte . Sammen dannet de en vakt som de stod der . Faren vek uvilkårlig mot bordet , brydd og imponert på samme tid . Da gikk sønnen plutselig mot ham , svær , med knyttede never hevet i høide med skuldrene . De sterkt røde lebene skilte sig skjelvende i det hvite ansiktet idet han stønnet :

" Sier du det én gang til , dreper jeg dig ! "

Moren bøide sig hulkende over bordet , det sørgelig molesterte bordet med halvtomme hvite tallerkener og opkast innimellem glassene , brødbakken og vannkaraffelen . Guttene enset henne ikke . Nu var de en hær , trofaste soldater to skritt bak sin fører , rede til å slutte op om ham til en hvilken som helst handling , om det ulykksalige ordet skulde bli sagt en gang til .

Men det blev ikke sagt . Bergs ansikt slapper langsomt av , i små rykk . Forferdelsen vek plass for stille sorg . Gammel , snild og slitt stod han foran dem , et tapt slag , hele mannen , hjelpeløs i sin sørgmodige kjærlighet til denne gutten som hadde sagt noe forferdelig . Villig til en hvilken som helst akkord bare det ikke var sagt . Villig også til kapitulasjon overfor de to vennene som imponerte ham og fylte ham med trøst og stolthet i dette øieblikket , fordi de stod last og brast med hans sønn . Hans sønn , som han hadde håpet på den blinde tilliten og kjærligheten fra , den som beruste ham efter deres flittige mekano-aftener , så han kunde komme rar og begeistret inn til konen og snakke lyst om fremtiden , byggende videre på de slott og lovende konstruksjoner som dekket spisestuegulvet og som de ikke hadde hatt hjerte til å demontere før de hadde sett dem igjen dagen efter og fått vist dem til noen . Til piken ; for moren interesserte sig ikke for mekano . Disse sene aftenene , når faren og sønnen hadde sagt genert godnatt over sitt stolte byggverk , efterat munnen hadde løpt uventet og befridd under tankenes kretsing om de vanskelige sammensetningene . Dristigere og dristigere hadde de bygd , eftersom serien var blitt komplett og de kunde tillate sig alle kombinasjoner .

Bergs blikk falt på mekano-eskene som stod stablet op i hjørnet av spisestuen , med sine naive billeder utenpå lokkene , av byggende barn .

Han hadde sagt han vilde drepe ham . Han hadde lest det i guttens øine . Det var sant .

Og alt sammen fordi han hadde mast på hvorfor , hvorfor de hadde stengt læreren inne på do . Og så fordi denne forferdelige suppen skulde svelgjes ned hver onsdag når piken hadde fri . De våget ikke å by henne den .

" Forbannede Trondhjemssuppen ! " sa han plutselig lavt . Moren så op , forarget , med tårer i øinene . Men Bergs blikk hvilte på mekano-eskene i uendelig sorg . Langsomt søkte det sønnens . Da så han at han også så på mekanoen . At det hvite ansiktet var blitt naturlig grått og rødt igjen , at de store hendene famlet hjelpeløst langs buksesømmene .

Reidar måtte le . Den utrolige bemerkningen om suppen kom for brått på ophisselsen . Han fikk lyst til å le av alt sammen , av denne sveklingen av en far som bruste op som en hane og falt sammen som en , som en . . . . benløs fugl . Av moren , av bordet som svømmet i spy . Avslappingen kom over ham i små hikst , halvt av latter , halvt av ren forakt . Han så vennens nakke langsomt farves rød over kanten av genseren , og han blev fylt av en heftig kjærlighet til denne langsomme gutten som han alltid måtte hjelpe med tysk skriftlig fordi han ikke kunde skjønne forskjell på dativ og akkusativ . Han skulde myrde og brenne for hans liv og for hans ære ... nei , han skulde tenke ut sinnrike metoder til å uskadeliggjøre og langsomt pine ihjel enhver som stod i hans vei ! Sinnet kom over ham på ny . Han kjente sig gjennemstrømmet av sin kvikke intelligens som gav ham makt over disse ufrie menneskene . Han var en gud som vilde beskytte sine . Men de veke og urettferdige , dem vilde han nedstyrte .

Oliver førte hånden over pannen , som om han våknet . Han så forandringen i farens ansikt uten å merke den i sitt eget . Følte det varme lyset fra spisestuelampen som en trygg velsignelse han hadde nydt en gang i tiden . Og nu var det forbi . For bare noen minutter siden hadde alt vært som før . Elendig på sin måte , men som før .

Det var ham ubegripelig hvordan alt dette tårnet sig op mot ham . All hans solide ærlighet reagerte mot at ting skulde utvikle sig så fort , at spørsmål skulde bli stillet som han ikke kunde besvare , ikke for sitt liv . Det var ikke som når Reidar hvisket eller skrev med fingeren i luften foran ham i klassen , da var det en mulighet , det var noe bestemt . Men ikke nu . Det var en forferdelig vanskelig verden som han ikke kunde omfatte med tanken i ett , han måtte ha det stykkevis og sette det sammen , som i mekano , eller når det gjaldt å ta fra hverandre en sykkel og sette den sammen igjen , eller i arbeidet på sløidsalen . Da arbeidet en stykkevis med kjente enheter som kom i sin tur . Men tanken i sig selv hadde ingen slike holdepunkter for ham , og han var vant til å avfinne sig med det i ventende ro , stolende på at noe vilde inntreffe som kunde avlaste ham . Hvorfor kunde ikke folk la ting foregå stykkevis , så en kunde gjøre sig ferdig med det ene efter det andre? Innerst inne arbeidet hans redelige hjerne stadig med hvorfor de hadde stengt Schønning inne på do ! Det måtte jo være et svar på det , eftersom det viste sig å være et svar på alle spørsmål , et svar man forlangte og forlangte av ham helt til han i sin hjelpeløshet gav et svar , og det var alltid galt .

Men samtidig kjente han en trygg sympati strømme mot sig fra vennene bak . Bare strømmen kunde ledet helt over til faren ! Over svelget av spisestuen som lå mellem dem med sine tre meter linoleum . De kalte ham trossig , og faren leste tross i hans øine nu . Men han visste ikke hvad tross var . Bare en forlatt fornemmelse som ikke lot noen ordentlige tanker slippe til . De kunde gi ham en skrunøkkel og han skulde behandle den med en virkning som var magisk for Reidar og alle dem som satt med hele nøkkelknippet til den tyske grammatikken . For første gang kjente han en dump medlidenhet med sig selv fordi han var dum . Fordi han ikke kunde rå med alt dette glimrende på én gang . Og plutselig så han ned på hendene sine som han holdt foran sig , nesten skjøv dem fra sig . De fordømte , dyktige klubbene som en ikke kunde skjønne hverken sprog eller vanskelige spørsmål med . Hvorfor hadde de stengt Schønning inne på do?

Fru Berg hadde reist sig . Hun holdt ikke ut å se på det udelikate bordet mer og ryddet resignert tallerkenene sammen , enda det var fullt av Trondhjemssuppe i terrinen . Dessuten skjønte hun ingenting av de tanker som ferdedes i farens og sønnens hoder , som vek fra hverandre og møttes i bristeferdig sympati ‐ og vek fra hverandre igjen ‐ fulle av angst for å bli misforstått . For henne var det sagt noe forferdelig , noe rått og upassende som måtte få sin straff i tur og orden . En skamplett på hjemmet som kunde bli til onde rykter . Man visste aldri hvor en hadde slike gutter henne !

Og det var som Berg fikk en avledning ved denne fjernheten hos moren , ved denne uforstand som hadde vedvart i alle år . Som den bygde en bro mellem sønnen og ham , en av disse mekano-broene som de begynte på i hver sin ende og møttes på midten , så de kunde kjøre traller i knehøide tvers over spisestuen , når moren kom inn og sukket : " Uff , som dere roter ! " Konstellasjonen var forandret , nei , ikke forandret . Bare at han så allting klarere nu , efter krisen . Men nu trengte han også sønnen sterkere , fordi han hadde våget å innse noe som hadde ligget og lurt i alle år . Full av bitterhet lot han blikket streife henne som ryddet av bordet og sopte duken sammen til en pose , hvor elendigheten var gjemt , slik at den slitte nøttetres flaten skinte matt og hverdagslig frem under lampen .

Det gamle bordet , som de hadde hatt fra første begynnelse av . Fra hennes foreldre ... eller var det fra hans ... det bandt dem allikevel sammen . Allikevel ; og alle sammen ; i noe som ikke fikk lov å ruineres nu det iallfall var for sent å bygge noe nytt .

Fort fyltes øinene hans med tårer . Han kjente deres velgjørende varme og så ned . Noen hvelvet , strålende himmel av tanker og familieglede var det ikke , nei , det var det ikke . Men det var et hjem , en sammenslutning som hadde vart lenge og som man måtte holde fast ved . I venstre vestelomme hadde han yalenøkkelen til døren , i høire skapnøkkelen til forretningen . Dit skulde han gå imorgen , og man måtte ha et sted å vende hjem . Og nu kjente han også selvmedlidenheten stige op som ny varme til de glødende øine . Ingenting var skjedd . De forferdelige ordene var sagt , men det var lenge siden . Og de var der . Var der alle tre . Og de to vennene , de to prektige guttene , flinke og prektige gutter av god familie som sluttet op om hans sønn . Det måtte være noe ved den gutten . Bare så flink han var i sløid ! Sløidlæreren hadde rost ham fra første stund både for håndlag og opfinnsomhet ... .

Nei , man kunde ikke omgåes lettvint med disse tingene som var ens eget liv . Ikke med barn . Man kunde ikke trosse sig frem ved vanskelige spørsmål for å vinne over tross . Og til syvende og sist : hadde ikke gutten sin trossighet fra ham selv? Som han hadde sin mekaniske begavelse fra ham ! Han skulde vært arkitekt en gang i tiden ‐ om faren hadde hatt råd ... . Men gutten skulde bli arkitekt . Oliver skulde bli arkitekt . Han skulde få råd , om han så skulde selge gardiner og garn til å dekke hele verden !

Selvmedlidenheten vek for stolthet over denne sønnen , som stod der så lovende for ham . Ikke så lovende i øieblikket kanskje , men allikevel : Hvem hadde ikke hatt sine vanskelige stunder? Og nettop de som hadde tungt for det , var det ikke dem som ... .

Tankene kom og gikk i siksak og slyng . Hevdelse mot ydmykhet , selvbebreidelse mot selvmedlidenhet , anger mot fremtidsdrømmer . De kjente ham jo ikke . Og han på sin side kjente ikke gutten sin .

Fru Berg hadde lagt ny duk på og satt frem ny redskap . Det var ikke annet å gjøre , tingene måtte gå sin gang . Her fikk mannen bestemme ‐ og straffe .

Spenningen var slappet hos de fire som stod . Tanker hadde slynget sig om hverandre med meddelelsens kraft . Utfordringer var besvart , eftertanke leiret bak eftertanke til en sakte ro lå som nybygde broer mellem dem . Guttene visste ikke om de helst skulde si adjø . Men de følte sig ikke sikre ennu , ikke på at det ikke trengtes hjelp enda en gang . Det kunde blusse op igjen mellem disse to .

Eller kunde det ikke? De følte sig sikre med hensyn til den andre affæren i karakterboken . Efter dette blev den slags bare bagateller . Men de vilde se beviser på at tordenværet var over før de torde ånde inn den friskere luften som de visste måtte komme . For dette var et opgjør som det stod alvor bak .

Da bad fru Berg til bords igjen . Hun gjorde det på en selvfølgelig måte som avvæbnet all tvil . Her var ingen ta i hånden eller akutte forsoningscener , det var for alvorlig til det .

Helvetes skolen , som skal gjøre det slik for vanskelige mennesker , tenkte Reidar da han satte sig . Helvetes , helvetes forbannede skolen , som for ham var en lek og tumleplass for ledige tanker og lettkjøpte kunnskaper , men som for andre , for dem som trengte den mest , var bare ufred og svart samvittighet og grums og mistenksomhet og dumme ritualer . Helvetes , forbannede skolen !

Og da Berg forsynte sig med sin benløse fugl , sky ennu , men åndsnærværende nok til å spre sosen fint ut over potetene , da fikk Reidar trang til å hjelpe ham og . Med sin gode , klare forstand , utviklet i et hjem hvor de hadde fornuft og frihet og gav pokker i skolen og alt dens vesen , den helvetes fordømte , forbannede skolen ... . Men en benløs fugl er du allikevel da , tenkte han og sendte agurkene til Berg .