Det var sent i oktober .

Carl Busch kom fra kontoret gjennem den store lagerhallen , hvor arbeidet fremdeles gikk for fullt , til tross for at klokken var nesten tyve . Gårdsrummet lå i lys fra de store prosjektørene oppe på muren . I skinnet fra dem blev det uavbrytelige regnet til hvite evighetstråder mellem den svarte himmelen og den blanke våte jorden . Det hadde regnet slik en hel måned nu , det var som om hele byen sank inn i et dypere og dypere mørke av trøstesløs væte .

Han startet bilen . Hjulene freste frem gjennem vannet som lå flere tommer over asfalten . Han så bygningen igjen da han kom rundt viken og over på den andre siden av Skoltegrunnskaien . Busch Canning lå som en lysblokk mellem de mørke bodene .

Han prøvde å samle tankene om fabrikken . Gud vet hvorledes det gikk med denne forserte produksjonen av småsildsardiner . Nikken Gram hadde advaret , men det var blitt slik at det Nikken Gram advarte mot , det var dobbelt fristende å gjøre .

Alle de andre fabrikkene var sluttet å pakke . Han fikk råstoffet for samme prisen som guanofabrikkene måtte betale . Han skulde iallfall greie å selge billigere enn noen andre ... . Men hvad hjalp det hvis markedet var overfylt .

Tyskebryggen lå skinnende av væte foran ham . Det var nesten ingen mennesker ute . De få som var , hastet avsted under svarte paraplyer og kom sig i ly av husveggene for å undgå sønnavindsdrevet .

Han hadde ringt hjem og sagt at han ikke kom til aftens . Minna tok telefonen . Hun spurte ikke hvad det var som opholdt ham , eller sa noe som kunde tyde på at hun var skuffet . Men stemmen blev svakere i mikrofonen . Hun sa i det hele tatt ikke stort lenger , Minna . Stakkars Minna .

Så vilde ikke tankene utenom lenger : Undres hvad det var Esther vilde ham i kveld?

De hadde levd noen hektiske dager sammen i Paris og bygget op en lykke for sig som skulde være sann og åpen for all verden . Men det var gått slik med det skinnende eventyret at de måtte møtes stjålent i skjul av høstregnet og mørket som jaget alle andre mennesker i hus .

Borterst på Årstadsletten klokken kvart i åtte hadde hun sagt . Det var uforsiktig , for der kunde komme folk fra tennishallen på den tiden . Skjønt herregud .

Det drønnet da han kjørte gjennem Stadsporten . Kalfarbakken lå som en skinnende svart gynge foran ham . Trærne langs fortauene sprikte med nakne grener . Helt oppe på Kalfartoppen kastet en trikk sig hvinende utfor bakken .

Var det hans skyld? Han kunde ikke gå fra Minna nu hun skulde ha et barn . Esther skjønte det uten at han behøvde si det engang .

" Jeg hadde ikke greid det jeg heller , " sa hun . " Jeg orket ikke si det til Knut da vi var i London , og da vi kom hjem , var det barna . Nei , du . Vi er visst ikke skapte til å bryte ut hverken du eller jeg . " Øinene hennes smilte moderlig bedrøvet .

Men det gjorde dem onde mot hverandre at de måtte møtes på denne måten . De var sammen dagen før . Da endte det med at Esther gråt . Han visste det var ham som var irritabel , og innrømmet det , men hun måtte forstå at han kunde ha andre vanskeligheter enn de som knyttet sig til henne , sa han .

Gråten stilnet . Hun så på ham og sa hun forstod . Hun sa det så underlig . Var det det hun vilde snakke med ham om i kveld?

Han kjente den svaie ryggen i den lyse raglansregnkåpen på lang avstand . Hun kom ut av lyset fra en gasslykt og blev borte i mørket . Så fanget han henne inn i frontlyset . Hun gikk uten paraply . En liten blå hatt som ikke greide temme håret .

" Undskyld mig at jeg er litt sen , men det var meget å gjøre i kveld , så det var ikke lett å komme ifra . "

" Nei , kjære dig , jeg er nettop kommet . Jeg måtte snakke med dig , selv om det hefter dig . "

De almindelige ordene dekket over noe . Han kjente nyansene i stemmen hennes godt nok til å vite det . Nu var den fjern som om hun tenkte på noe ondt . Noe som var vanskelig og uklart .

Han satte farten op og de kjørte en stund uten å si et ord . Begge var fortapte i den bedrøvelige lyden av vannet som freste mot hjulene og vindusviskeren som knirket hver gang den langsomt slo over . Han tok hånden hennes og klemte den og så halvt bort på henne . Hun satt og så rett frem . Profilen var bløt og uvirkelig i det svake lyset .

" Hjertet mitt banker like sterkt i dag som første gang jeg så hvor deilig munnen din er ‐ elskede . "

Hun så på ham og smilte .

" Det er søtt av dig å si det , Carl . Men det er ikke sant . " Da han trykket hånden hennes for å protestere , fortsatte hun :

" Ikke like sant som første gang du sa det . Nei , du skal ikke motsi mig , for det er noe jeg må si som er meget vanskelig . "

Hun snakket langsomt som om hun hadde tenkt lenge over hvert ord , men enda ikke var sikker på at de var de rette . " Jeg er ikke engang sikker på det var sant lenger da vi forlot hverandre i Paris . Og nu i denne vonde tiden siden .

Jeg er ikke slik at jeg kan stjele noen lykkelige timer og så være ferdig med dem . Jeg må betale for de timene vi har vært sammen , Carl . Men nu kan jeg ikke lenger , skjønner du . Det er uverdig for dig og det er uverdig for mig å fortsette på denne måten . Så stygt og usant , det som vi vilde skulde være så sant og vakkert . Men det er ikke sant . Det var ikke mig du lengtet efter . Det var kjærligheten , det føler jeg nu . Det var det å elske og bli elsket du vilde . Og slik var det med mig også . Jeg syntes alt rant som sand mellem fingrene mine , fordi jeg ikke var glad i en slik at det var ondt og farlig . Derfor var det , søte du . Tilgi mig . " Stemmen hennes holdt ikke lenger . Hun lette efter et lommetørklæ , men fant det ikke . Han syntes det var betydningsfullt og noe han måtte huske at hun ikke hadde lommetørklæ med sig .

Hvad skulde han svare? Han visste ikke klart hvad det var som lå inne i ham som en blyklump .

Var det smerte , sorg over at hun ikke hadde elsket ham? Var det bare en dyp tyngsel over at sannheten var kommet mellem dem som en uoverstigelig mur? Eller var det bare lettelse?

Han visste det ikke . Han følte ingenting . Det eneste som var virkelig , var foten på gasspedalen og den regnvåte veien . Nu hadde han pedalen i bunn .

Langsomt kom følelsen op til overflaten . Elsket han henne? Elsket han henne ikke fordi hun ikke hadde elsket ham? Hvad var det for et rot de vevet sig inn i begge to . Han visste det ikke . Men om det hele hadde vært en fiksjon , så var det en fiksjon verd å klynge sig til , verd å ofre noe for .

Men de hadde ikke ofret noe for den , ikke hun , ikke han . De vilde både spise kaken og beholde den , og nu så hun at det ikke kunde fortsette .

Nu visste han at det hverken var sorg eller smerte , men skrekk han følte . Han var redd for å drive ut i ensomheten igjen . Tanken på henne , på at de skulde møtes , på at han skulde si ord til henne som fikk henne til å dirre og bli dyp i øinene , tanken på alt dette hadde betydd noe vesentlig og riktig for ham . Det var iallfall ingen fiksjon , men en virkelighet .

" Si noe da . " Stemmen hennes hadde ennu klang av gråten .

" Hvad vil du jeg skal si? Jeg kan ikke si at det ikke er sant det du har sagt . Du kjenner vel dig selv best , og kanskje er det rett det du har sagt om mig også . Men det har da gitt oss noe allikevel . Iallfall har det gitt mig noe om det er aldri så usant . Jeg lengter like meget efter å ha dig hos mig bestandig nu som før . Om et år kanskje kan vi gjøre rent bord og ... . "

Hun la hånden sin over hans . " Nei , nei , Carl . Ikke si det . For det blir aldri av . Om et år? Er vi modigere og mere uavhengige da enn nu tror du . Nei , du . Det er bare å lyve for oss selv å si det . Jeg kan ikke rive mig løs , og jeg tror ikke du kan det heller . Barnene trenger mig og jeg føler at Knut trenger mig også nu , mere enn før . "

" Men jeg , trenger ikke jeg dig da? "

" Han har allikevel en annen rett , for han er far til barnene mine . Du vet sikkert også at det ikke går så godt med fabrikken vår lenger . Knut pakket et alt for stort kvantum småsild ifjor og han har omtrent ikke solgt noe av det . Nu er det snart for sent å selge , og han stod svakt fra før også . Det er først i den senere tiden han har snakket til mig om forretninger og selv om jeg ikke forstår mig på det , så synes han visst det er en trøst nu å snakke med mig om det allikevel . Han er blitt så forandret , Carl , og jeg har vært fryktelig glad i ham engang . Kanskje ... . "

" Ikke si mer . Det vedkommer ikke mig hvad det er mellem dere . "

Han var forbitret . Den forbannede ynkelige Knut Wickstrøm . Nu kom han rennende med halen mellem benene fordi det holdt på å gå overende og fordi han kanskje forstod at ikke Esther satt hjemme like tålmodig som før .

" Du vil altså at vi skal gjøre det forbi , som det heter? "

" Ikke vær sint på mig søte du . Jeg er glad i dig , men jeg orker ikke fortsette på denne måten . Å , det er visst hysteri , men det går rundt inne i hodet mitt . " Hun gråt med hodet på skulderen hans . Han stanset og la armen om henne .

" Jeg er ikke sint på dig ‐ det kan jeg aldri bli . " Han sa det automatisk medfølende som overfor en fremmed en ikke kunde la være å trøste . " Jeg forstår dig . Du har vel rett i grunnen . " Han prøvde å gjøre tonen lett og spøkefull :

" Kanskje vil du komme til mig og holde mig i hånden når det går galt med mig også . Jeg pakker en mengde småsild akkurat i øieblikket . "

" Å nei , du kommer ikke til å behøve mig . Det kan ikke gå dårlig for dig . Alle sier du er nødt til å lykkes fordi du er så hensynsløs . Nikken Gram sier at du kan så lite at du ikke engang har lært å være redd . "

" Jeg vet at det er Nikkens yndlingsteori . Han er misunnelig fordi jeg har fått mere i sving på fem år enn han har greid på femten . Hvis han tjente like meget på de pengene han har lagt ned i sin egen fabrikk som han tjener på aksjene sine i Busch Canning , var han en holden mann . "

" Du kan skryte du , sukcessmennesket mitt . " Han hørte hun smilte . Regnet silte ned utenfor . De satt i en brønn av mørke og væte og snart vilde det sluke dem . Hver for sig skulde de forsvinne i mørket og mørket skulde være enda tettere om dem enn før . Han kjente de gled fra hverandre og han kunde ikke gjøre noe for å hindre det . Det var siste gang . Slik var det å si farvel .

" Du får ha takk for at du har vært da , " sa han .

" Takk , kjære du , " sa hun . " Men vi sees da ofte selv om vi ikke er alene sammen . "

" Ja , du synes kanskje det er en trøst . Jeg tror det vilde være bedre ikke å se dig i det hele tatt . Det må bli temmelig bittert å være sammen med dig mellem en masse uvedkommende mennesker og så vite at det er ... . "

Hun la hånden over munnen hans . " Ikke si mere . Ikke la oss snakke om det . Kanskje om et år eller om fem år kanskje . " Stemmen hennes røpet at hun allikevel ikke vilde slippe ham , og hun sa :

" Jeg slipper dig ikke , så dårlig menneske er jeg , Carl Busch . " Hun reiste sig og tok hodet hans i hendene sine mens hun så ham inn i øinene .

" Jeg er så feig at jeg ikke tør slippe dig . Ikke helt . Jeg må vite at der er en som jeg også kunde hente kraft hos . "

Han tok henne i armene sine og de klynget sig til hverandre i en plutselig fortvilet forståelse av at det ikke bare var ord som var sagt , men at noe uigjenkallelig var skjedd .

Carl Busch satte henne av ved en drosjeholdeplass like innenfor bygrensen og ventet til hun hadde fått bil og kjørte avsted . Hun vinket idet chaufføren satte bilen i gang . Han så ansiktet blekt mot vinduet bak i bilen . Så slukket chaufføren lyset . Carl Busch blev stående ute i regnet til baklyset forsvant som en rød prikk i regnet . Han kjørte langsomt tilbake til byen .

Dette var altså slutten . De skulde møtes igjen , kanskje allerede i morgen , men det var allikevel mere avgjørende slutt enn om de aldri skulde sees mere .

Ikke et bittert eller ondt ord å huske og demme op for ensomheten med . Ikke en bebreidelse å angre . Ingenting .

Klokken på Johanneskirken slo halv tolv da han svinget inn på Torvalmenningen . Hvis han gikk hjem nu , risikerte han at Minna satt oppe . Og tausheten hennes , det at hun ikke med et ord var forbauset over at han var så sen , var verre å komme igjennem enn om hun laget voldsomme scener .

Han kjørte bilen i garasjen og gikk op i klubben . Leonard Simensen , dr. Taraldseth og Knut Wickstrøm velsignet ham for at han kom . De manglet fjerdemann til bridgen . Da de sluttet å spille , gav de sig til å drikke .

Klokken var over fire før de holdt op med det .

Det var direksjonsmøte i Forretningsbanken . Her var samlet på seks par hender det meste av makten over byens økonomiske liv . Seks rolige solide herrer som ved de pengene de hadde arvet eller tjent var blitt verdige til å være økonomisk høiesterett over sine medborgere . Den eldste var Lorentz Pettersen . Hvervet som medlem av bankdireksjonen hadde han beholdt da han trakk sig tilbake og avviklet sin forretning . Han hadde følt det som sin plikt å bli stående der fordi han kjente bankens makt , og mente han selv var kompetent til å avgjøre hvorledes den makten skulde brukes .

Skjønt Forretningsbankens direksjon bestod av eldre herrer , hadde de i mange tilfelle vist en dristighet mange yngre kunde misunne dem . Da kriseflommen herjet som verst , ydet de kreditter langt ut over verdiene ‐ i mange tilfelle og det hadde også i mange tilfelle vist sig å være lønnsomt både for banken og for næringslivet . Men der var også store tap som ennu ikke var dekket .

Bankchef Morkmann satt for bordenden i det høiloftede direksjonsrum . Han var en mann på vel seksti år . Ansiktet var trett og rolig . De blå øinene så på en med et tillitsfullt og tillitvekkende blikk . Han hadde vært bankens chef i fem og tredve år ‐ fulgt dens vekst som han hadde fulgt utviklingen av forretningslivet i disse fem og tredve årene . Der var ikke en eneste av de større kunder hvis forhold han ikke kjente like godt som sine egne .

Han arvet stillingen efter sin far . Den gang var der kanskje dyktigere folk som aspirerte til stillingen og det blev murret adskillig over at han blev ansatt . Det var nesten uhørt å slippe en tredve-årig til en så viktig stilling . Men nu var det glemt . De som var unge den gang hadde hilst ansettelsen med begeistring . Bankchef Morkmann var blitt en av grunnpillene i samfundet . Folk så på ham som de så på pengesedlene før gullstandarden blev ophevet . Der var ennu gamle damer som bad om å få tale med junior når de kom med bankbøkene sine . Og de fikk tale med junior . Om Erik Morkmann ikke hadde tid til å ta imot en mann som kom for å tale om en transaksjon på hundre tusen kroner , hadde han alltid tid til å treffe en gammel dame som skulde sette inn hundre kroner . De blå barnslige øinene , de røde barnekinnene og det hvite håret var mere verd enn bankens fonds , ja , det var i virkeligheten det som var igjen av bankens fonds .

Øverst ved bordet satt Lorentz Pettersen , Carl Busch's svigerfar . Han satt nederst den gang det skulde avgjøres om Erik Morkmann jr. skulde følge efter Erik Morkmann sen. som bankchef . For Lorentz Pettersen hadde denne sukcesjon vært helt naturlig , så meget mere som han visste at Erik Morkmann jr. hadde de samme konservative anskuelser som han selv . Hans opfatning av de økonomiske lover var de samme da som nu : En rolig utvikling av tingene , en sund bevarelse av det som bestod , var det eneste som førte frem i det lange løp .

Ut fra det syn hadde han stemt på tredveåringen Erik Morkmann som bankchef , og ut fra det samme synet hadde han gitt sin stemme i bankens anliggender siden også . Han som for sin egen del ikke hadde hatt annen opgave i livet enn å konservere og i forsiktig målestokk utvikle det som var overlatt ham ved arv , kunde ikke se at hans syn hadde virket farlig hemmende på initiativet i byen . Han kunde ikke innse at det var galt å holde døende foretagender i live utelukkende fordi de hadde en viss alder og på den annen side lukke døren for støtte til nye foretagender med friskt blod i årene .

Rett overfor Lorentz Pettersen satt Gert Krohn sen. De hadde vært hårde konkurrenter gjennem et langt liv . Da Lorentz Pettersen temmelig plutselig avviklet sin forretning , var det en glede for Gert Krohn som selv drev sitt firma som seniorchef skjønt hans eldste sønn var gammel nok til å være bestefar .

Ved siden av Gert Krohn satt Mens Kramer , den store skibsrederen . Han var jevnaldrende med bankchef Morkmann . Han hadde bygget op rederiet utelukkende på sin egen dyktighet . Erik Morkmann hadde på et tidlig tidspunkt ydet ham kreditt langt utover det han som bankchef hadde rett til på egen hånd .

Lorentz Pettersen fikk rede på det , og det var ikke langt fra at det kostet Morkmann stillingen . Men bankchefens nese hadde ikke bedratt ham ved den anledning . Mens Kramer var nu byens rikeste mann og en av landets største skibsredere .

Bankchef Morkmann hadde ingen aksjer i Kramers rederi , men hans kone hadde og hans sønn som utdannet sig i shipping , skulde inn i selskapet når Morkmann gikk av som bankchef .

Men hvorledes kunde det ha sig at denne banken som hadde en slik ypperlig ledelse , hvis direksjon bestod av menn som hver for sig hadde oparbeidet eller holdt ved like store virksomheter , hvorledes kunde det ha sig at denne banken i virkeligheten var en koloss på lerføtter?

Den hadde fått slagside under krisen , sa de ganske få som kjente stillingen . Dens motstandere sa den hadde latt være å amputere det som var sykt . Ødet kreftene på det , og på den annen side stengt ute det som hadde livskraft og livsrett .

Det viktigste spørsmål som direksjonen hadde til behandling i dag , var Worren Canning A/S .

Bankchef Morkmann redegjorde for en samtale han hadde hatt samme dag med firmaets disponent Knut Wickstrøm . Han måtte ha tre måneders utsettelse med å innfri sine forpliktelser utover den utsettelsen han tidligere hadde fått . Bankchefen gikk ut fra at alle kjente Worren Cannings stilling . Banken hadde til gode åtte hundre tusen kroner og der var dessuten en prioritert gjeld på fire hundre tusen . Skattetaksten for fabrikken og arbeiderboligene var tolv hundre tusen kroner , men det vilde ikke være mulig å opnå den prisen i dag . Hvad den nuværende lagerbeholdning var verd , var umulig å si . Knut Wickstrøm hadde tatt ganske store chancer de to siste årene med negativt resultat . Ved en realisasjon av det hele , vilde en ikke få igjen mere en høist femti prosent . Det største aktivum var de store arealene langs sjøen som var vel egnet for industrielle anlegg og for villabebyggelse . Men dersom banken skulde engageres ytterligere var det også mulig at tapet vilde bli langt større enn ved å likvidere straks .

Det hele stod og falt i virkeligheten med den tiltro man hadde til Knut Wickstrøm som leder av bedriften . Erfaringen de siste årene var ikke opmuntrende i så måte . På den annen side hadde Worren Canning vært en solid kunde i 25 år og det var naturligvis overflødig å gjøre opmerksom på at firmaets tidligere chef var en av bankens beste kunder lenge før fabrikken blev anlagt .

Bankchefen la frem saken omhyggelig og refererende . Han hadde ikke selv noen innstilling ferdig . Det var tydelig at han vilde høre de andres mening først . Gert Krohn så på klokken . Han hadde liten tid . Han flyttet sig urolig på stolen :

" Ja , jeg for min del synes vi får strekke oss så langt vi kan . Det er vanskelig for hermetikkfabrikkene i øieblikket , og blir der først uro kan meget komme til å rakne . Banken har dessuten nok eiendommer å bestyre selv om den ikke skal ta denne også . "

Mens Kramer satt lenet på skrå ut fra bordet . Han så ut som om han ikke hørte efter hvad det var som foregikk . De tunge , søvnige øinene fulgte en båt som blev buksert fra kai ute på havnen . Det var en av hans båter . Han ergret sig over den klossete måten der blev manøvrert på . Nei , det var nok like godt Knut Wickstrøm gikk overende først som sist . Hvad het kapteinen? Lorentzen var det . Det var ham som hadde den merkelige grunnstøtningen oppe i Namsen i fjor . Nå , Lorentzen . Der blev vel noe å sette ham til i land snart .

Hvad raket det forresten ham om Knut Wickstrøm blev sittende på denne gamle fabrikken til Worren eller ikke . Gamle Worren var en hoven fyr . Nu vilde de andre naturligvis bevare fabrikken fordi den var som et slags gravmæle over gamle Worren . Slik var de bestandig . Det gamle skulde holdes vedlike til det råtnet på roten . Men det nye . Det var ikke disse herrenes fortjeneste at han ikke var blitt holdt nede .

Da hørte han Lorentz Pettersen snakke og Mens Kramer var straks på vakt . Det måtte være noe særlig på ferde siden han åpnet munnen .

" Det forekommer mig at vi har hatt Worren Canning til behandling temmelig mange ganger de siste årene . Jeg har sett på firmaets stilling og jeg kan ikke se annet enn at vi står i fare for å tape ganske store beløp dersom det skal drive videre som nu . Det vilde være rimelig om vi iallfall satte en erfaren branchemann ved siden av Knut Wickstrøm dersom firmaet skal ydes kreditt videre . Disponenten har spekulert i sildesardiner og det er en temmelig hasardiøs vare å arbeide med . I det hele er hermetikkbranchen så usikker i øieblikket at vi må ta avstand fra all uforsiktighet . " Mens Kramer så på sin fiende . Han hatet Lorentz Pettersen fra den tiden da han forsøkte å holde ham nede og stenge kreditten for ham . Så han var ikke bedre denne overfine Lorentz Pettersen . Der måtte en erfaren branchemann til , sa han . Det var svigersønnen Carl Busch da naturligvis han tenkte på . Det skulde ikke bli noe av .

" Jeg tror ikke det blir lett akkurat i øieblikket å finne en branchemann som kan lede bedriften bedre enn Knut Wickstrøm . Han kjenner jo allikevel fabrikken best . Worren Canning har ord på sig for å levere gode varer . I vårt rederi foretrekker vi dem for visse andres . " Mens Kramer så rett på Lorentz Pettersen . Han åpnet de tunge øinene helt .

" Hvis det skal være tale om å rekke silkesnoren til noen , " fortsatte han , " synes jeg vi får finne et bedre offer . " Mens Kramer reiste sig , bukket likegyldig ut i luften og gikk . Worren Canning fikk derefter ytterligere tre måneders frist under forutsetning av at alle større transaksjoner blev forelagt bankchefen .

%Prisene på de utenlandske markeder sank . Det blev omtrent ikke solgt en brisling ut over det som Busch Canning solgte . Carl Busch solgte til det han kunde opnå . Han hadde en avtale med Trusten om et stort parti , men lageret var allikevel betenkelig stort . Han solgte til 23 kroner gjennem en mellemmann i Oslo . Avtalen med Trusten var at han ikke skulde gå under 25 kroner kassen , men den vilde neppe få rede på at det var ham som solgte til underpris . En uke senere var det ikke mulig å opnå pris i det hele tatt . Markedet var stengt .

Kanada drev en voldsom dumping i England og Australia takket være Otawa-avtalen . Mange fabrikker var synkeferdige og fløt såvidt på den kreditt Norges Bank ydet på lagerbeholdningene . Mange fabrikker skiftet i all stillhet eier , eller blev bestyrt av bankene .

Småsildfisket nordpå fortsatte , og Busch Canning kjøpte . Men Carl Busch tok til slutt fornuften fangen og sluttet å pakke . Men han kjøpte småsild fremdeles til sildoljefabrikken på Kalstad .

I sildemelbranchen var det også vanskelig . Ingen andre fabrikker produserte lenger . Lagrene var store og den største kunden , Tyskland , var tilbakeholden . Den eneste som var glad over at produksjonen fortsatte , var Carl Kalstad . Det eneste som betydde noe for ham var å høre stemplene gå , kjenne det fine melet gli gjennem fingrene og se den klare oljen i reagensglassene . Så lenge han fikk penger til å holde hjulene i gang , var det likegyldig om lagrene vokste slik at ham måtte leie plass rundt om på bodene i nabolaget .

Han sendte begeistrede brev til Carl Busch om de flotte resultater han hadde opnådd med den nye raffineringsmetoden for oljen . Småsilden var fet og fin . Det var absolutt riktig å produsere nu når en fikk slikt fint råstoff .

Carl Busch tok for sig Kalstadaffæren . Det var lettsindig å la et slikt naivt barn som Carl Kalstad sitte og rutte med de store verdiene det her dreiet sig om . Han hadde tydeligvis ikke noen kalkyle for produksjonen . Prisen på råstoffet spurte han ikke efter engang . Selv hadde Carl Busch et løst overslag som forutsatte en pris av to kroner mere for sekken enn markedsprisen i øieblikket , hvis oljeprisen holdt sig på samme nivå som nu .

Det lønte sig å rekke en hjelpende hånd til Carl Kalstad . I de fem årene som var gått siden Carl Busch overtok salget av sildemelet hadde han tjent tyve tusen kroner om året . Nikken Gram hadde tjent like meget , men Carl Kalstad stod nu i en gjeld på hundre og femti tusen kroner til dem .

Carl ringte til Nikken Gram som kom ut på kontoret til ham .

" Vi får se å bringe orden i denne affæren vår på Kalstad , " sa Carl . " Den har jo vært ganske innbringende disse årene , men det kan ikke gå i lengden på denne måten . Carl Kalstad er for upraktisk og naiv . "

" Du mener det kan dukke op andre enn oss som kunde sko sig på det? " Nikken smilte ironisk .

" Ja , si det bare slik hvis du har moro av det . Jeg har tenkt en ordning slik at vi danner et aksjeselskap på to hundre og femti tusen kroner . Vi overtar den gamle gjelden på hundre og femti tusen kroner og setter inn nye hundre tusen kroner . Jeg tar firti tusen , du firti tusen og Carl Kalstad tyve tusen . Han har sikkert ingen penger å sette inn , men vi får låne ham de tyve tusen mot sikkerhet i aksjene hans . "

Nikken Gram foretrakk ikke en mine . Selv hadde han ikke gjort op hvor meget det egentlig var de hadde tappet Kalstad for , men at det var så meget hadde han ikke trodd . Da Carl Busch så op for å høre hans mening , sa han :

" Efter disse fem årene er altså stillingen den at Carl Kalstad får komme inn i sin egen fabrikk med en femtedel mot å påta sig en ny gjeld på tyve tusen kroner? "

" Ja , nettop . Det vil si , det blir jo en helt annen og langt mere moderne fabrikk . Er du begynt å bli sentimental? " Han bød Nikken Gram en sigarett .

" Nei , ikke det akkurat , men jeg synes du blir litt ‐ litt vel amerikansk for å si det pent . "

" Hvad vilde du gjøre da , hvis du skulde dra omsorg for Carl Kalstad? "

" Jeg vilde fremlegge driftsresultatene for de siste fem årene for en bank og skaffe penger til å løse ut hans personlige venner Carl Busch og Nicolay Gram fortest mulig . " Carl Busch slo asken av sigaretten , reiste sig og gikk bort til vinduet . Han så ned på kaien . Der lå en båt og lastet . Gud skje lov at han fikk solgt det siste partiet brisling til tre og tyve kroner . I dag fantes der ikke kjøper til tyve kroner engang . Tyve kroner . Tyve kroner , hvor meget tap blev det? Han tok blyanten op av lommen og gav sig til å ripe på ruten .

" Enten du tror det eller ei , " sa han , " så har den tanken også streifet mig om jeg optrer unfair overfor Carl Kalstad . Først må jeg si dig forresten at noe vennskapsforhold har der aldri vært mellem oss . Det var i ren desperasjon han kom til mig første gangen . Jeg har tjent godt på ham , det er sant . Du også . Men det er sikkert at hadde vi ikke reddet ham den gangen , så hadde fabrikken nu vært på Frederich Busch A/S hender og Carl Kalstad hadde i høiden fått selge sin fremragende dyktighet for noen tusen kroner om året . "

" Og hvad er resultatet for ham i dag? Du setter en ring i nesen på ham med disse tyve tusen kronene og så plukker du ham for dem også ved tid og leilighet . "

" Og hvem andre har jeg lært av enn dig og dine , " svarte Carl Busch kaldt .

Nikken skulde alltid spille komedie før han grep til .

" Dere er liksom så svært forte til å vaske hendene om soten er litt svart , men jeg ser ikke annet enn at du griper til når det er en chance . Jeg synes vi kan spare oss dette komediespillet . "

Nikken Gram tendte en ny sigarett med stumpen av den gamle . Han betraktet sigarettstumpen nøie . Så kverket han den som for å sette punktum og reiste sig .

" Kanskje er det lærerens misunnelse på den altfor lærevillige eleven , " sa han og smilte . Så blev han alvorlig . Carl Busch så at han var hvit i tinningene . Ansiktet var slapt .

" Opriktig talt , Carl . Jeg skal si dig hvad det er . Jeg kan simpelthen ikke reise fem øre . Jeg er i en fandens knipe , og vil du løse mig ut av hele Kalstadaffæren , gjør du mig en stor tjeneste . Jeg kan like godt si det før du får vite det på annet hold , men aksjene mine i Busch Canning har jeg belånt i banken . " Carl slo ikke inn på den vennskapelige tonen . Det var ubehagelig at aksjene lå i banken . Nikken Grams vanskeligheter interesserte ham ikke på annen måte .

" Hvor meget har du fått låne på dem? "

" Det de lyder på . Du har tiltro der i gården merkelig nok . Denne mussespekulasjonen din burde få ethvert fornuftig menneske til å være på vakt . " Nikken Gram fant igjen sin vanlige overlegne tone , og som for å hevne sig fordi han hadde vist sig svak , fortsatte han :

" Men det er vel navnet og din svigerfar som gjør dem trygge kan jeg tenke mig . "

" Og du er så utrygg at du helst vil ut av det hele , ut av Busch Canning også da formodentlig? "

Nikken Gram nikket .

" Jeg overtar aksjene dine i Busch Canning til åtti prosent ‐ du får betale litt for at du er så skvetten av dig . Og så får du fem og sytti tusen for din del i Kalstad . "

" Det var jaggu fint . " Nikken Gram så lettet ut . Det har jeg igjen iallfall tenkte Carl Busch , at jeg har sett ham falle ut av rollen .

" Ja , ja , du gjør vel en stor forretning , men jeg får nøie mig med de små . " Nikken var tydelig lettet . " Vi sees vel . "

Carl Busch gikk efter ham ut gjennem kontorene til den andre enden av bygningen hvor vinduene vendte ut mot gårdsrummet . Nikken Gram gikk over plassen og ut porten .

Der gikk en venn ut porten , tenkte Carl Busch , og han kommer aldri tilbake . Jeg har skilt mig av med ham for godt .

Skilt sig av med ham for godt? Han hadde jo gjort ham en tjeneste , men det vilde Nikken aldri tilgi ham . Heller ikke at han hadde blottet sig .

De skulde aldri gjøre forretninger sammen mer . Det var fem år siden de gjorde den første forretningen sammen i sild . Den gang var det Nikken Gram som tok initiativet , siden blev det fort Carl .

Nikken var en sporty fyr . Det var moro å gjøre forretninger sammen med ham . Han måtte være temmelig hard up for å gi avkall på Kalstadaffæren . Det var såvisst ikke av sentimentalitet .

Ingen kunde se det på ham der han gikk spenstig og overlegen . Tillitvekkende og allikevel . Han blev aldri betrodd så meget at han fikk vise hvad han virkelig dudde til . Stengt av byens små forhold , og nu da det gjaldt å flyte på kapitalen og vente , blev det for snaut for ham .

En venn? Nu iallfall en fiende til . Nikken Grams tunge satt ikke så løst som Leonards , men den var farligere , giftigere .

Hvor skulde han ta pengene fra til å finansiere Kalstadaffæren alene og dessuten innløse Nikken Grams aksjer i Busch Canning?

Det var pokker så lettvint å springe fra borde slik som Nikken når det knep som verst for alle . Men red han stormen av , så var det penger tjent på de aksjene . Nikken Gram hadde betalt dem med det de lød på .

Det var kanskje best å la Kalstadfabrikken seile videre som nu , der var gjort adskillige forbedringer og selv om Carl Kalstad stadig hadde nye ting på tapetet , var fabrikken en av landets beste . Men de fem og sytti tusen til Nikken Gram måtte han ut med i alle tilfelle . Likeledes de fem og firti tusen for aksjene . Det blev hundre og tyve tusen kroner istedenfor de seksti tusen kronene han hadde ment å skyte inn i sildoljefabrikken . Skulde han finansiere den alene blev det hundre tusen kroner til .

Han hadde ikke lyst til å opgi Kalstadplanen . Et instinkt sa ham at det var riktig å kjøre hardt nettop mens alle andre tok det med ro og så tiden an .

Han kunde tilby svigerfaren å være med for Nikkens part . Men da måtte han forklare hele affæren og han vilde kanskje ikke forstå hvorledes saken kunde utvikle sig så tilsynelatende ugunstig for Carl Kalstad .

Minna? Han hadde imot å snakke med henne om penger i det hele tatt . Hun hadde aldri bedt ham stelle med pengene hennes og han hadde aldri spurt . Nei . Faren eller Frederich? De visste hvad fabrikken var verd , men de skulde naturligvis ha salget av melet , og ta inn igjen det de la ut allerede første året . Den metoden kjente han av egen god erfaring .

Nei , han fikk snakke med Minna allikevel . Dessuten nu da Esther og han ... .

Men til denne dag hadde han smilt med god samvittighet av dem som sladret om at han hadde skutt papegøien .

Han gikk gjennem det hele flere ganger . Nei , det var ingen annen utvei , dersom han ikke skulde svinebinde sig fullstendig . Og det torde han ikke . Denne vinteren tegnet til å bli hardere enn noen av dem han hadde vært med på tidligere .

Ved middagsbordet sa han likesom tilfeldig :

" Det er sant , Minna , jeg reiser til Kalstad i kveld for å bringe orden i affærene til den distré professoren vår der oppe . Jeg har tenkt å gjøre det hele litt enklere for ham , så han får ofre sig mere for sine tekniske interesser . Forretninger har han aldri forstått sig på og det plager ham å måtte tenke på dem i det hele tatt . "

Minna så interessert op fra suppetallerkenen .

" Ja , det så sandelig ut som han trengte å bli tatt hånd om , " sa hun . " Er han ikke gift? "

" Jo , det er han , men jeg har aldri oplevd å se konen hans . En eller annen bondetuppe formodentlig .

Nu er saken den at jeg formodentlig må låne ham penger til hans andel , og Nikken Gram sitter så hardt i det for tiden at jeg må løse ham ut av det hele , og da får jeg litt vel meget på mig . Kunde du tenke dig å gå med for femti tusen kroner? "

" Ja , du kan da skjønne det . " Der skyllet en bølge av glede over ansiktet hennes .

Ved kaffen forklarte han henne saken nærmere . Det var merkelig så kloke og skarpe spørsmål hun kom med . Det gamle kremmerblodet fornektet sig ikke . Han måtte bruke adskillig kløkt for å dekke over hvorledes Carl Kalstad var blitt plukket i disse årene og samtidig få frem at det var en god pengeanbringelse . Om hun forstod hvorledes det egentlig hang sammen lot hun sig iallfall ikke merke med det .

Minna fulgte ham på båten . Han blev irritert over denne plutselige energi som hun viste efter å ha gått som i en coma i flere måneder . Hun skulde da få renter av pengene sine på annen måte .

Men han skammet sig da han satt alene på skibet og blev dysset inn i den egne , sentimentale stemningen det gir å sitte alene og høre suset av sjøen mot baugen , stempelslagene som bryter gjennem sjøbruset , og se mørkt land synke og stige forbi de små rutene i røkelugaren .

Minna hadde aldri gjort ham annet enn godt og nu hjalp hun ham og gjorde det som om det var en gave han gav henne .

Ja , det var nettop det . Hadde hun hatt betenkeligheter i stedet , vilde det vært lettere . Hun vilde så gjerne at alt hennes skulde være hans og han vilde helst være fri .

Ja , vilde han det?

Et øieblikk slapp den farlige refleksjonen inn på ham . Vilde han helst være fri?

Hvis Minna ikke skulde ha et barn , hadde han da hatt mot til å gå fra henne for å få Esther?

Han slo døren igjen for svaret . Men han så allikevel et gløtt av at det vilde vært ubehagelig , vanskelig akkurat nu da der var så mange vanskeligheter på andre måter .

Men Carl Kalstad gikk det an å tenke på . Var det riktig det Nikken Gram hadde sagt , at han hadde ribbet ham som den rene gangster? Både ja og nei . Kalstad vilde blitt langt mere ulykkelig dersom Frederich Busch hadde fått lov til å ta fra ham fabrikken . Han vilde latt ham sitte som en bestyrer og bare produsert når alle andre produserte og det var sikkert at der kunde selges . Da vilde han ikke fått utløse sin virketrang og sin trang til å eksperimentere med forbedringer . Han hadde hatt gode arbeidsforhold og var aldri blitt nektet å bruke penger til fornuftige nyanskaffelser .

Men han , Carl Busch , hadde hele tiden forstått at det vilde lønne sig .

Der slo han døren igjen ... .

Han vilde legge kortene på bordet for ham og si at det nok kunde bli en god forretning for ham , men at det iallfall ikke var lettere enn at Nikken Gram bad om å bli løst ut av det hele . Og Carl Kalstad skulde få rett til å kjøpe igjen femti prosent av aksjekapitalen , slik at han kunde få håndsrett over fabrikken sin igjen hvis alt gikk godt . Når han fikk rett til å kjøpe igjen til pålydende og dessuten en ordentlig gasje som teknisk direktør , vilde Carl Kalstad ha det bedre en han på noen annen måte hadde chance til å få det .

Carl Busch la sig og sovnet i bevisstheten om at han iallfall for ett menneske skulde stå som et nådig forsyn .

Carl Kalstad var blitt en helt annen enn han var for seks år siden da han nesten i desperasjon vendte sig til sin gamle skolekamerat for å be om hjelp mot vennens far og bror . Carl Busch hadde ikke truffet ham på over et år nu , og merket med forbauselse forandringen mens de gikk gjennem fabrikken og så på de nye maskinene .

" Hvad fanken er det egentlig med dig? " spurte han da de satt overfor hverandre i det lille kontoret som tidligere flommet over av papirer og prøver og destillater , og hvor der nu hersket en mønstergyldig orden .

" Jo , det er min kone det , forstår du , Busch , " sa Carl Kalstad og slo ut med hånden som om konen var alle steds rundt dem . " Det er min kone . Hun har snudd op ned på alle ting her . Takk for presangen til bryllupet vårt forresten . Jeg har visst ikke takket før . " Han rakte hånden over bordet .

" Du sendte da et takkekort hvis jeg ikke husker feil . "

" Det må være min kone det da , " fortsatte Kalstad like glad og forvirret . " Hun vet alt slikt hun . Det er hun som har fått orden i tingene . "

" Undskyld at jeg sier det , men jeg tenkte mig neste ikke muligheten av at du kunde skaffe dig en kone i det hele tatt . "

" Du kan så si , du kan så si . Hun kom simpelthen reisende hit en dag og spurte om jeg ikke hadde bruk for en kjemiker , forstår du . Hun kom fra Tyskland , var kastet ut av Farbenindustrie , sa hun . Bare tøis , forstår du . "

" Vær snild og uttrykk dig litt tydeligere . Vil du fortelle mig at en kvinnelig tysk kjemiker kom reisende hit til svarte Sunnmøre til denne stankfabrikken vår for å søke jobb? "

" Nei , nei . Vi kjente hverandre fra høiskolen , forstår du . Men den gangen var jo det hele så broket at jeg ikke kunde tenke på å gifte mig engang . Hun er en av de flinkeste som er gått ut fra høiskolen . Fikk jobb i Farbenindustrie med det samme og kunde hatt den den dag i dag hvis ikke hun hadde funnet på at hun vilde gifte sig med mig . Ja , ikke for det . Vi hadde jo skrevet litt til hverandre og da det var på det verste her oppe på Kalstad , skrev hun at jeg kunde få stilling i Farbenindustrie hvad dag som helst . Men det var vel nærmest for å trøste mig kan jeg tenke mig . Hun er utspekulert slik . "

" Du har aldri fortalt mig hvorledes det gikk på høiskolen med dig selv . Hvorledes kunde du havne der efter handelsgymnasiet? "

" Jo , der var en del penger da gamlingen døde , og så tok jeg artium da i Trondheim og begynte på høiskolen . I mellemtiden var det de greide å få kjørt alt her på Kalstad i grøften . Både butikken og fabrikken og det hele . Min kone sier vi skal kjøpe handelen tilbake når vi bare får omrømme oss . Hun er troendes til det også forresten . "

" Men hun må da være en temmelig stor idiot som kunde finne på å gifte sig med dig . " Carl Busch følte han blev rørt over denne uforbeholdne lykken . Det lyste av fyren .

" Ja , ikke sant? " Carl Kalstad så så opriktig enig ut at Carl Busch måtte le .

" Men dere giftet dere så , altså? "

" Ja , hun fridde selv , sier hun . Men det er nu løgn . Iallfall har vi det fint og vi skal ha ... . Nei , det er sant , det har jeg lovet ikke å si . Det er bare seks måneder til , så du merker det vel på henne allikevel . "

Dette blir for klissent , tenkte Carl Busch og han sa :

" Undskyld at jeg snakker forretninger , men strengt tatt er det derfor jeg er kommet . Har du noen kalkyle for den produksjonen du driver for tiden? " " Ja , råstoffprisen vet du vel ikke , men den kan du få av mig . En krone og tyve øre skjeppen . Efter min mening er det temmelig stor galimatias å produsere med en slik pris . "

" Si ikke det , si ikke det . " Carl Kalstad rotet i kurven på skrivebordet .

" Min kone har laget en kalkyle her som ser fordelaktig ut . " Han fant et papir og rakte det til Carl Busch .

" Men hun vet vel ikke prisen på råstoffet? "

" Jo , det har hun undersøkt det , fra dag til dag . " Carl Kalstad hørtes nesten fornærmet ut .

" Hun forstår sig på alt slikt også . Du skjønner at med det fettinnholdet silden har nu er det lukrativt å produsere , forutsatt at prisen på sildolje holder sig . "

" Hvaloljeprisene er falt . "

" Men de vil stige igjen , sier min kone . Hun kjenner forholdene i Tyskland og hun sier at det nytter ikke stort lenger å demme op for det skrikende fettbehovet som er der . Hun kjenner nokså nøie til en del eksperimenter som drives med lavherdning av sildolje . Og hun sier , det ikke er lenge før det er i orden . Da kan sildoljen overta hvaloljens plass i den tyske margarinindustrien og da skjønner du vel at det går an å selge . "

Carl Busch plystret imponert . Dette var fornuftig tale .

" Kan ikke to slike sharpere som du og din kone finne ut av lavherdningsmetoden uten tyskernes hjelp da? "

" Det er det vi driver på med om kveldene nu . Og jeg tror hun får det til . Men i det siste har det vært litt meget å gjøre med produksjonen , så vi har måttet la det ligge . "

Dette var den første opmuntring Carl Busch hadde fått på lenge . Kalkylen så rimelig ut og efter den gjorde de en stor forretning dersom melprisene ikke falt uforholdsmessig . Men allikevel følte han trang til å dempe ned den voldsomme begeistringen litt .

" Din kloke kone har iallfall glemt en ting og det er omkostningene ved råstoffkjøpet . Transporten fra Bergen til Kalstad må belastes fabrikken her . "

" Ja , naturligvis . Men du mener kalkylen ikke holder da? " Carl Kalstad så så skuffet ut som et skolebarn over et galt regnestykke .

" Så svært stor differanse blir det ikke . " Carl Busch slo over i hodet hvor meget han skulde beregne sig . Fiskerne hadde vært glade til over å få levere silden og tok dem med sig gratis ‐ de skulde jo nordover allikevel for å fiske videre .

" Men det jeg egentlig er kommet for , " sa han , " er for å skape ordnede forhold oss imellem . "

" Det sier min kone også at vi burde få . " Carl Kalstad nikket .

" Bortsett fra henne , så er stillingen den som du vel vet , at du ikke står stort bedre enn du gjorde for fem år siden . Fabrikken er forbedret naturligvis , kapasiteten er øket og dine kreditorer er dine venner " ‐ igjen nikket Carl Kalstad . " Men du skylder oss allikevel hundre og femti tusen kroner , og mere får du ikke for anlegget dersom du skal likvidere i dag ‐ hvis du får det da . "

" Nei , det vet jeg . "

" Vet du det? "

" Ja , min kone . "

" Nå ja , slik er stillingen iallfall , og såvidt jeg har forstått har du enda noen forbedringer på stabelen . Jeg tror alt i alt ikke vi kan møte vinteren med mindre enn en hundre tusen kroner ‐ hvis vi regner med at det ikke blir solgt noe foreløbig , og slik ser det ut . Du vil kanskje synes mitt forslag høres overraskende , men i virkeligheten er det ikke ugunstig for dig . Vi likviderer den gamle bedriften og tegner en ny kapital på hundre tusen kroner hvorav du skyter inn en femtedel og Nikken Gram og jeg to femtedeler hver . Derved blir du tungen på vektskålen . Hvis du ikke kan skaffe de tyve tusen kronene , skal jeg gjerne låne dig dem med aksjene som sikkerhet . Du blir teknisk direktør med en gasje vi får bli enige om . Jeg overtar den forretningsmessige ledelse og Busch Canning ordner med salget som før , mot den samme provisjon . " Carl Busch tenkte på sine egne planer kvelden i forveien , men det var jo tydelig at mannen hadde fått en formynder allerede så det var best å gjøre mest mulig ut av situasjonen . At Nikken Gram ikke blev med , var lett å forklare siden .

" Jeg må tenke over det , " sa Kalstad , " men jeg synes det høres bra ut . "

" Du må snakke med din kone først , med andre ord? "

" Ja . " Svaret kom så opriktig at det ikke var til å smile ad engang .

" Vi har snakket om en ordning . Den du foreslår har vi ikke diskutert . Men den er kanskje den beste . Ja , jeg vil gjerne få si ‐ jeg mener du har vært en svinaktig god venn for mig i disse årene . "

Carl Busch reiste sig . Det var ikke helt lett å ta imot mannens takknemlighet .

" Enhver kjemper for sitt , " sa han .

" Men nu er det nok best jeg ser å komme mig tilbake til Ålesund . "

" Nei , det er sant , det hadde jeg rent glemt . Min kone sa jeg måtte be dig til middag . Du må endelig bli her , ellers blir hun sint på mig som er så klosset . Du kan ligge her i natt . Så kan vi få snakket nærmere om nyordningen i eftermiddag . "

Carl Busch følte det ubehagelig , som om den annen klinte sig innpå ham . Men på den annen side var det kanskje best å være til stede når fru Kalstad så på forslaget . Margrete Kalstad stod i døren og tok imot dem da de kom . Slik hadde han ikke tenkt sig henne . Hun var stor og rødmusset og blid . Hun ønsket ham velkommen på klingende hardangermål og ved bordet holdt hun en almindelig konversasjon gående om vind og vær og begivenheter ute i verden . Mannen hennes virket ikke fjollet når han var sammen med henne . Det var som om han hentet en egen sikkerhet og selvtillit hos henne . FineCarl med rundskriften og fuselspriten var blitt en pen mann av at denne kvinnen var glad i ham .

Carl Busch komplimenterte henne for kalkylen hun hadde satt op .

" Men den holder ikke , " sa Carl Kalstad .

" Hvorfor ikke det? " Det kom kjapt og Carl Busch møtte et blikk som var kaldt stål av mistanke .

" Transportomkostningene er ikke tatt med i råstoffprisen , " sa Carl Busch rolig og så henne fast inn i øinene .

Han fikk anvist et gjesteværelse oppe på en ark som tydeligvis var nylig innredet . Fru Kalstad kom selv op med en vannmugge like efterat han hadde sagt god natt . Han gikk tidlig fra dem for ensomheten og tomheten skrek inne i ham ved den sterke tvilløse lykken som var mellem de to .

" Nei , kjære Dem , jeg kunde da selv ... , " sa han forvirret da hun kom .

" Vi har ikke råd til å ha pike , " svarte hun og satte vannmuggen fra sig . Der lå noe under svaret følte han .

" Jeg greier huset godt selv . Det var forresten noe jeg vilde snakke med Dem om . Det forslaget De har gjort Carl . Jeg skal si Dem , han ser op til Dem som til et slags høiere vesen fordi De hjalp ham som han sier , den gang det var på det verste . Ja , det er mulig at han ikke kunde fått hjelp andre steder . " Fru Kalstad satte sig på sengekanten og pekte på stolen borte ved vinduet under lampen . Det var som han skulde tas i forhør .

" Men jaggu har De tatt Dem godt betalt for den hjelpen , det har jeg funnet ut . "

Hun la de nakne armene overkors over brystet . Strøk hendene hele tiden over de runde , sterke overarmene .

" Jeg vil ikke forsøke å forklare for ham hvor dyr den hjelpen har vært . Vi har våre avgudsbilleder . Han har Dem og De ‐ De har viss kong Midas til avgud , De . Det er ikke godt å vite hvem av oss som er verst stelt . Det forslaget Deres får vi akseptere , men De har glemt en ting . Vi vil ha rett til å kjøpe igjen aksjene slik at vi kan få majoriteten med tid og stunder . "

Hun talte tungt og rolig og satt hele tiden og strøk de bare armene .

" Vi vil bli selveiendes her på Kalstad igjen var meningen . Jeg har spart såpass sammen at vi ikke behøver låne for å få den femtedelen De har eslet oss . Men dessuten skal det stå i avtalen at vi har rett til å kjøpe igjen fem og femti prosent til pålydende . "

Carl Busch reiste sig .

" De snakker som om jeg gjorde en forbrytelse mot Deres mann da han kom til mig og jeg reddet ham ut av klemmen . Han vilde vært på bar bakke hvis ikke jeg tok chancen den gang . Og det var en ganske stor chance å ta . Jeg har tjent på det , det er så . Men jeg er forretningsmann , ikke filantrop . Hvis jeg vil , kan jeg slå til mig hele fabrikken hvad dag som helst . Hverken De eller Deres mann kan reise tilstrekkelige midler til å hindre det . Jeg tror nok jeg kjenner denne branchen bedre enn De og for at De skal slippe skuffelser , kan jeg si Dem at De ikke vil kunne låne en tredjedel av det Nikken Gram og jeg hadde i fabrikken . "

" Hadde? "

" Ja , for nu har jeg det hele ... . Gram vilde ikke være med lenger , så lukrativt synes han det er . Men jeg skal allikevel gå med på at De får løse inn fem og firti prosent av aksjekapitalen til hundre og femti prosent . Det er et godt tilbud og De kan akseptere eller la være , som De vil . Vi kan la fabrikken fortsette som den gjør . Jeg kan nøie mig med å selge produksjonen , efter min kontrakt , og så kan De jo skaffe midler til å drive for i kommende sesong . " Margrete Kalstad reiste sig . Armene hang slapt ned . Det var ikke stort igjen av den aggressive sikkerheten .

" De er visst hårdere enn jeg trodde , selv efter det jeg har sett av Dem før . "

" Jeg er ikke sentimental iallfall , det kan De stole på . Og jeg blander ikke forretning sammen med vennskap . Glem ikke at det var Dem som satte denne samtalen i gang . "

" Vi får finne oss i Dem da , " sa hun og gikk mot døren . Han syntes plutselig synd i henne . Den hvite bøide nakken var nesten patetisk .

" God natt , hr. Busch . De finner håndklær i skapet der . Hvis De skulde fryse er der et ekstra ullteppe også . "

Carl Busch blev liggende lenge våken . Han lekte med tanken på å være julenisse . Gå ned og si de kunde få kjøpe igjen fabrikken efter aksjenes pålydende . Hvorfor skulde han det? Det var ingen grunn til å gi dem mere enn de hadde . De hadde hverandre og det så ut til å være ganske meget .

Sentimentalt vrøvl . Det var bra det var lenge til i morgen tidlig .

Idet han sovnet så han for sig den hvite sterke nakken som bøiet sig .

%Hurtigruten i november . Et grått dagslys avslører ledens ubarmhjertige fattigdom . Sydvesten blåser bølgetoppene til skum . Havmåsen tar glidefart i bølgedalen og satser med et skrik op mot den tunge luften .

Stadtlandet faller som en veldig bastion ut i havet . Skibet står nesten stille i stampesjøen og faller så dirrende frem gjennem skumdrevet .

Inne bak de nakne , gråhvite øiene igjen . Måløy . En regnflo feier den sorte klumpen av mennesker vekk fra kaien og inn i husene .

Skumringen er bare en umerkelig overgang fra det svake dagslyset .

Fyrenes levende , vaktsomme øine av hvitt og grønt .

Carl Busch frøs . Han fikk ikke ut av tankene de to der oppe på Kalstad . Det måtte være den fullkomne lykke å kunne løse ut hele sin lengsel innenfor et lite laboratorium mellem retorter og reagensglass . Og arbeidet hadde de sammen . Begge forstod gleden ved forskningen og hadde nok med det . Skjønt gud vet .

" Vi skal bli selveiendes på Kalstad igjen , " hadde hun sagt . Tykt godt bondeblod , med begjær efter å eie . Hun nøide sig nok ikke med arbeidet i laboratoriet . Men selv om de ingen ting eide , var de allikevel lykkelige . De kunde nå mål , se resultater av arbeidet sitt , slå sig til ro med resultatene .

For ham var det aldri noe resultat . Han var med i et spill hvor det aldri vilde være mulig å slå sig til ro med noe som var opnådd ‐ hvis en ikke vilde trekke sig helt ut av det . Det som ikke var fremgang , var tilbakegang .

Kong Midas er Deres avgud , hadde hun sagt . En entreprenant dame som trodde hun kunde dupere ham med et tilsynelatende kjennskap til forretning . I virkeligheten var hun ikke stort mere inne i dem enn mannen . Det skulde ikke stort til før hun falt ut av rollen . Og nu var hun uskadeliggjort . Det resultatet hadde han av reisen til Kalstad .

Og allikevel !

Han misunte dem . Han følte sig som Moses . Et øieblikk hadde han sett inn i det forjettede land . I hans verden vilde et slikt interessefellesskap være utenkelig . Esther og han vilde aldri kunnet nå inn til et slikt kameratskap . Turid Ferrmann kanskje . Det var noe ved denne Margrete Kalstad som minnet ham om Turid . Noe av den samme freidige likefremhet som i virkeligheten dekket over en stor usikkerhet . Turid Ferrmann kunde kanskje vært det for en mann som Margrete Kalstad var . Han hadde tapt henne fordi han ikke våget å ofre noe for å få henne .

Hadde han vært lykkeligere om han hadde giftet sig med henne? Alt vilde vært anderledes . Den kraften og sikkerheten som han hadde fått efter hvert , vilde hun ha plukket i stykker .

En mann kan ikke hefte sig bort . Iallfall kunde ikke han det . Når han nu tenkte på Carl Kalstad , greide han konstruere op at der var noe visst latterlig over den måten han var avhengig av sin kone på .

Leden smalnet av . Kvelden omkring skibet var svart som en vegg . Av og til dukket en liten bunt av lys frem mellem svarte skygger av fjell .

Nytteløst å tenke på hvad som kunde ha vært , og hvad som var forspilt ! Han var en annen enn den usikre , sentimentale fyren som lot sig lede og holde oppe av tante Carla og Turid Ferrmann , og der førte ingen vei tilbake .

%-Kommer du hjem til middag? "

Det var Minna som ringte . " Far er ikke riktig frisk , så jeg hadde tenkt å spise hos ham . Vi skal til dr. Taraldseth i kveld , husker du vel . Ja ja , så sees vi ved syvtiden . " Carl Busch hadde klædd sig om og satt og ventet på sin kone . Hun så trett og trist ut da hun kom .

" Er det dårlig med din far? "

" Nei , jeg vet ikke riktig . "

" Du ser svært trett ut , skal vi bli hjemme?

" Nei , nei . Det er bare noe jeg har tenkt på . Er det vanskelig å greie den affæren på Kalstad uten mine penger? " " Hvad mener du? " Carl Busch følte det som om han hadde fått en bøtte koldt vann over sig .

" Du må ikke misforstå mig , Carl . " Hun kom nærmere og la hånden på armen hans .

" Du skjønner jeg har tenkt over det . De pengene betyr ingen ting . Du skulde gjerne få dem av mig , hvis det var det . Men du vet det er ikke slik mellem oss som før og jeg har tenkt at du kanskje vil føle det som et bånd dersom jeg nu setter penger ... . " Hun klarte ikke si mere . Bøiet sig bare inn til ham og hulket . Det var som om gråten rev i et åpent sår .

Han strøk henne over håret og lette forgjeves efter et ord som kunde stanse den hjelpeløse hulkingen .

Jeg forstår dig , " sa han til slutt tørt . " Jeg kan naturligvis ordne mig på en annen måte . Men du er visst litt overfølsom for tiden . Det er ikke så rart i din tilstand . "

" Nei , nei Carl . Det er bare mig som er dum . La mig være med i den forretningen allikevel . Jeg var så glad den dagen du spurte mig . Men efterpå da jeg var alene , så gikk tankene rundt og rundt . "

Hun begynte å gråte igjen .

Han blev irritert . Hvorledes skulde han nu skaffe pengene . Dette tok til å bli nervepirrende . Og så bare for et lunes skyld . Der måtte være hendt noe mere . Men han fikk finne en utvei . Det lot til at alle vilde falle ham i ryggen .

" Vær så snild og ikke gråt . Vi må gå nu . Jeg klarer mig nok uten din hjelp , hvis det er det du gråter for . " Dr. Taraldseth var nærmeste nabo til Frederich Busch jr. Huset hans oppe ved Nordåsvannet hadde tilhørt en av de store jobberne fra krigstiden . Det var en svær murbygning inne i en park , med terrasser foran som gikk helt ned til sjøen . Dr. Taraldseth var kvinnelæge og hadde sitt klientel blandt byens beste familier . Han var en motstander av abortus provocatus og hadde både i skrift og i offentlige diskusjoner kjempet for livets ukrenkelighet som han kalte det . Men han var elsket av sine patienter , både av dem som fikk barn og av dem som ikke fikk det .

" Han gjør det dyrt , hvad det nu er han gjør med dem , " sa Leonard Simensen , og det utløste alltid en latter blandt damene . Selv hadde dr. Taraldseth ingen barn .

Selskapet var omtrent det samme som alltid . Frederich og Magdalon Busch , Leonard Simensen , Knut Wickstrøm , Nikken Gram , Gert Krohn jr. , arkitekt Lammers ‐ de fleste med fruer .

Arkitekt Lammers la beslag på Carl Busch like efter middagen .

" De skulde bygge hus , direktør Busch . Jeg har nettop fått noen fin-fine tomter ute ved Strømmen . "

" Er der noe til salgs? ‐ Jeg trodde hele området tilhørte Worren Canning : "

" Ja , men Wickstrøm har lagt ut et stort areal til villabebyggelse . Jeg er nettop begynt med reguleringsplanen . Det skal bli et enestående anlegg med store lekeplasser og tennishall og svømmehall . De som kommer først til møllen , får først male . Jeg har ikke snakket med noen , før jeg nu snakker med Dem . "

Leonard Simensen la sig op i det .

" Det er ikke tider til å bruke penger til slikt , Lammers far . Jeg tenker Callemann har nok med å holde det flytende , han som vi andre . "

Leonard snakket høit som alltid .

" Nei , Leonard har rett . Dessuten vil jeg helst bo midt i centrum . "

Dr. Taraldseth kom til

" Du kan få kjøpe mitt hus , Carl . Jeg tok mig jammen vann over hodet da jeg pådrog mig dette stedet . Bare å holde hagen koster en hel formue . "

" Hvad sier du , " sa Leonard som skulde ha et ord til alle . " Blir ikke damene fruktsommelige lenger? Ja , det er det jeg sier . Det er dårlige tider ‐ ikke til å sette på i . Det er bare Carl Busch som har råd til den slags nu om dagen . "

De andre lo . Carl Busch følte sig ubehagelig berørt . Esther og Magdalon stod i døren . De hørte det som blev sagt . Leonard satt med ryggen til henne . Han dempet stemmen , men ikke meget .

" Har dere hørt at banken har satt halsbånd på Knut? Død og pine så uheldig den gutten har vært . "

Carl sparket ham i foten . Han så det kvakk i Esther .

" En skulde iallfall snart sette munnkurv på dig , " sa han og reiste sig . Han gikk ut i hagestuen . Der var tomt . Et blankt månelys falt inn mot de store vinduene . Terrassen nedover og den blanke sjøen var som en teaterdekorasjon .

Det kom en bak ham . Han behøvde ikke snu sig for å vite hvem det var . Han kjente duften av henne . Hun stakk armen sin inn i hans og snudde ham rundt .

" Venner? " spurte hun .

" Venner , " nikket han og så henne inn i øinene . " Du ser så trett ut , elskling , er det noe i veien? "

" Du hørte hvad Leonard sa . Vet hele byen det , tror du? "

" Det kan jeg ikke tenke mig . Knut har vel sagt det til ham selv . De skal jo liksom være intime venner . "

" Tror du Knut greier sig? "

" Det er ikke godt å si , opriktig talt . Det er ingen skam om han ikke gjør det . Vi er hard up alle mann for tiden . Det ser temmelig elendig ut overalt . Ramler Knut , blir han ikke den eneste . "

" Takk skal du ha , " hun smilte bedrøvet . " Det var godt å få snakke med dig . "

Han tok henne i armen og trakk henne så nær at han kjente varmen fra henne .

" Jeg savner dig , elskling . Nu først føler jeg hvor meget jeg savner dig . "

" Det er vondt å høre dig si det , " hun la hånden over munnen hans . " Jeg savner dig jeg også , men det kan ikke være anderledes . Ikke se så trist på mig da . Jeg vil huske at du er glad . Alt annet er trist nok . " Hun trakk sig ut av armen hans . " Vi må gå inn igjen til de andre . Takk for at jeg fikk se dig iallfall . "

Han blev stående igjen . Det var riktig det han hadde sagt : Nu først følte han savnet . Det var som en sår strime inne i ham . Han hadde mistet henne for bestandig . Han skulde ikke lenger føle det rare suget for brystet når han gikk for å møte henne . Han skulde ikke høre den dype latteren hennes som var et kjærtegn . Ikke se inn i de triste , smilende øinene eller stryke håret bort fra den blå åren i tinningen hennes .

Nu trengte han henne mere en noensinne . En venn var blitt hans uvenn . Esther hadde forlatt ham . Minna sviktet i samme øieblikk han våget å regne med henne .

For en smålig beregning . Hvis pengene ingenting betydde , som hun sa , vilde hun ikke reflektert over det i det hele tatt . Men hun hadde naturligvis snakket med faren , og dette var resultatet .

Den blanke udeltagende kvelden suget ham inn i en stemning av uendelig ensomhet . Og inne i den lurte skrekken for det Leonard hadde sagt : Det var vanskelige tider . Det kunde gå ham selv som det nu sikkert gikk Knut ‐ rett i armene på banken . Og det nederlaget orket han ikke . Om de sviktet ham alle så skulde han slå sig igjennem på hvad måte det så blev . Han rev sig løs og gikk inn igjen til de andre .

" Har du vært ute og svermet? " møtte Leonard ham med . Carl så på Minna . Hun hadde øinene på Esther . Det var en ny mistenksomhet efter den apatiske ro det hadde vært over henne før .

Tiden drog sig tregt henimot midnatt . Samtalen blusset såvidt at den ikke gikk helt i stå .

Det lå et trykk over alle . Alle hadde sine bekymringer for den vinteren som kom . Det var som de satt og lyttet til suset av et uvær langt borte . Carl Busch var glad han kunde bruke sin kone som påskudd til å gå tidlig hjem .

%Han blev liggende i mørket . Det levde om ham . Han hørte at Minna også var våken .

" Hvad har du tenkt å gjøre? " sa hun langsomt .

" Med forretningen på Kalstad? "

" Nei med oss to . "

" Hvad mener du? "

" Er du så lei for at du skal ha et barn med mig? "

Ordene stod ut av mørket og krevde et svar . Og i mørket kunde intet skjules . Han følte hvorledes sannheten , det ærlige svaret meddelte sig fra ham til henne gjennem mørket som over en ledning . Han følte sig naken , ubehjelpelig avsløret av denne jevne , lave stemmen hennes som trengte sig på ham gjennem mørket og som spurte og svarte selv . Tankene krysset gjennem hodet , men fant ingen utvei til å bøte på det som var sagt . Trett , likegyldig sa han :

" Jeg forstår ikke hvad du mener . Du må være overnervøs . "

" Jeg vet alt . " Stemmen var lav , men den holdt ut , ubønnhørlig som hadde den ennu en lang vei å gå .

" Jeg vet at du og Esther var sammen i Paris . Jeg vet dere har vært sammen siden , efterat dere kom hjem også , stadig . Jeg er kanskje den siste som får vite det . Men nu er jeg altså ikke uvitende lenger . Hvad har du tenkt å gjøre? "

" Jeg har ikke tenkt å gjøre noe . Hvorledes kan du vite alt dette som du sier du vet? " Han var i øieblikket mere optatt av hvorledes sladderens veier gikk enn av at Minna visste det . Det var i virkeligheten en lettelse at de nu ikke behøvde spille komedie for hverandre lenger .

" Det betyr vel ingenting . " Igjen var det stille noen lange sekunder . Uret som lå på nattbordet , tikket . Nede på gaten tutet en bil . Et øieblikk efter skrek det i et gear .

" Det var derfor du var så underlig da du kom hjem og jeg sa jeg skulde ha et barn . Det var dette barnet som gjorde at du ikke sa vi måtte skilles . " Hun spurte , men hun forlangte ikke svar .

" Jeg forstår ikke hvordan du kunde gifte dig med mig . Jeg trodde ikke noen kunde være så grusom å gifte sig bare for å trosse . Det var for å trosse Esther Wickstrøm . Du tenkte ikke på mig . På offeret . "

" Du er hysterisk , Minna , du overdriver . "

" Det er ikke plass for overdrivelse . Det kan ikke overdrives det som du har gjort mot mig . Og hun har visst det hele tiden . Hvorfor blev du plutselig så fintfølende fordi om jeg skulde ha et barn? "

" Jeg har aldri for alvor tenkt å forlate dig , Minna . "

" Du får ikke lov til det heller . " Stemmen hennes var forandret , hårdere . Nærmere . Smerten over det hun hadde tenkt og sagt var trengt helt op til overflaten . Men hun gråt ikke .

" Du får ikke gå fra mig , for jeg er så glad i dig . Jeg skal nøie mig med å være gift med dig , så får du heller være glad i de andre . "

" Det er forbi mellem Esther og mig . "

" Hvorfor det? Dere lurte dere da vekk i kveld også . Stemmen var skarp og ordene stod i sterk motsetning til den resignerte nøisomheten like før .

Han sa : " Du tror mig ikke når jeg sier at jeg er glad i dig , selv om det ikke er ‐ ‐ ikke er ‐ ‐ . "

" Nei . Jeg tror dig ikke . Det er ingenting jeg heller vil tro , men jeg kan det ikke . Jeg kan det ikke , skjønner du . "

Hun snudde sig i sengen og begravet hodet i puten for å dempe gråten som kastet sig over henne . Han lå lenge og hørte på den fortvilte , kvalte hulkingen .

Han hadde ingenting å trøste henne med . Han følte ingen medlidenhet med henne . Han følte nesten i skrekk hjertet som en tomhet inne i sig . Hvad skulde det bli til det hele?

Det levende mørket omkring ham gav intet svar .

Carl Busch våknet om morgenen , uthvilt som efter en lang ferie . Han følte en dyp lettelse over at Minna nu visste alt .

Det var mørkt ennu da han kom ned på gaten . Langs torvet var skøitene nettop kommet inn med fisk . Torvhandlerne drog fiskekassene sine på plass for å forberede sig til dagens handel . Nattruten var forsinket . Den la nettop til kai og klokken var nesten åtte .

Nattruten? Han lette i erindringen for å finne hvad det var med den . Han hadde en gang i et betydningsfullt øieblikk stått og sett den legge til slik som nu . Så husket han det . Det var den første morgenen han skulde begynne i fabrikken . Han hadde vært på rangel hele natten . Det var fem år siden . Det var et helt liv siden .

Han så op til farens hus på Almenningen . Det brente lys i farens værelse . Han forsømte sandelig ikke kontoret . Nu stod han i badet og froterte sig med sekkestrie efter en kald dusj . Det var ikke rådelig for noen å komme nær ham den første halvtimen . Merkelig slike krefter han hadde . Ennu holdt han tømmene i Frederich Busch A/S . Magdalon påstod han var striere og mer påståelig enn noensinne . Det var bra han ikke hadde noe med Busch Canning å gjøre lenger .

Av og til kom han ned på kontoret for å gjøre en handel , som han sa . Han var elskverdig på den barske måten som han brukte overfor gode kunder når det passet ham . Før han gikk igjen pleide han å smake på en boks brisling .

" Vi laget dem bedre før i tiden , " brummet han tilfreds . Haugstad fulgte ham bukkende og småpratende nedover trappene .

Undres hvordan de greide sig . Brødrene Frederich , Magdalon og Carl Busch snakket sjelden forretninger sammen , og aldri om sine egne . Det lå ennu på en måte uopgjort at Carl hadde skilt de andre så hurtig ut . De andre to kunde ikke tilgi ham at fabrikken blomstret slik op .

Oprinnelig trodde de at han , den uerfarne , skulde kjøre fabrikken i grøften slik at de kunde få den til godtkjøp efterpå .

Det var kanskje ikke så lett for dem heller for tiden . I fjor fikk de et ordentlig smekk på et sukkerkjøp som Magdalon var ophavsmann til . Og de satt med store lagre nu da nesten alt gikk ned i pris .

Men han hadde nok med sig selv . I dag måtte han snakke med bankchefen om Kalstadaffæren . Var det nødvendig? Han kunde greie det uten kanskje , hvis bare noe av mussen gikk unda .

Han måtte ha en mann til sildemelforretningene . Nikken Gram hadde gjort det meste hittil , men nu var han ute av spillet .

Haugstad? Haugstad var flink til å kjøpe iallfall og han passet på som en smed , det han blev satt til . Så fikk han ham vekk fra hermetikkfabrikken . Han kom ikke overens med arbeiderne . De syntes fremdeles stadig de hadde en høne å plukke med ham . Haugstad hadde penger . Det var en utvei å ta ham inn for fem og tyve tusen i sildemeltransaksjonen . Da behøvde han ikke gå til bankchefen . Ikke på den første tid og kom tid kom råd .

Han satte sig til skrivebordet full av virkelyst . Han kunde fortsette uten å trekke bankchefen inn i affærene sine . Haugstad var mannen . Han gav beskjed om at han vilde snakke med ham straks han kom . Det var like godt å få det gjort unda med det samme .

" Som De selv har sett i disse årene , Haugstad , er det en god forretning , " sa Carl Busch efter å ha lagt frem saken for ham .

" Ja , " Haugstad nikket , " men det er mange penger og . Ikke for Dem , hr. direktør , men for mig er det det , ser De . "

Haugstad bukket i stolen der han satt , men Carl følte at han var på vakt . Han skjønte det ikke var så oplagt , siden direktøren vilde ta ham med .

" Jeg skal si Dem , " fortsatte Carl , " at jeg har tenkt vi skal se å gjøre hele sildemelhandelen mere stabil . Jeg tror der kan gjøres meget på det innenlandske marked . Få øket omsetningen til bøndenes salslag og gjøre oss mindre avhengige av Tyskland . "

" Ja , det er sikkert en god idé det . " Haugstad hørtes ikke overveldende interessert .

" Og arbeidet med den innenlandske omsetningen mente jeg da De skulde overta . Det blir samme provisjonen for Dem som vi har beregnet oss av Kalstad . "

Haugstad løftet hodet litt , som om han hørte bedre efter , eller som om han regnet over hvor meget det kunde bli , men han sa ingenting .

" Jeg tror det vilde være godt for Dem å skifte litt på arbeidet , Haugstad . Det passer ikke så godt for Dem her i fabrikken , efterat vi har lagt det hele om . De vet nye tider , nye skikker . Blir vi enige om Kalstad , kan De gå helt over som disponent for den . Som De vel forstår er ikke Carl Kalstad noen forretningsmann akkurat , så han trenger en til å passe på sig . Og De har jo en stor fordel i Deres utstrakte kjennskap til fiskerne . "

Haugstad så på Carl Busch , på juniorchefen . Han kjente silkesnoren , selv om den var kamuflert . Han og hans chef utla de siste ordene på samme måten : Det koster dig fem og tyve tusen kroner å beholde arbeidet ditt som du har hatt i tredve år . Carl Busch måtte være vanskelig stilt når han kunde gå så hardt på .

" Jo , takk , jeg går med jeg da . Men på en betingelse . " Haugstad reiste sig .

" Betingelse? " De må ikke misforstå situasjonen . Det kom så skarpt at Haugstad nesten dukket sig . Det var som å høre senior når han tok i i gamle dager . Men noe slikt som dette hadde aldri senior bekvemmet sig til å gjøre .

" Nei , det var ikke slik ment . Det var bare det at jeg har en sønn som nettop er ferdig med handelsgymnasiet , ser De . En usedvanlig flink gutt om jeg selv skal si det . Jeg har lenge tenkt å spørre om her kunde bli plass her i fabrikken for ham . Men så har det vært så travelt ut over høsten . Hvis jeg nu slutter på en måte , så tenkte jeg . "

" Jo , det får vi se på , " svarte Carl nådig . " De får sende gutten op til mig i neste uke engang . "

" Takk , takk , mange takk . " Haugstad rakte frem hånden og Carl tok den velvillig .

Han pustet lettet da Haugstad var gått . Der måtte skarp lut til . Men det var lettere enn å gå til bankchefen . Merkelige folk . Selv fikk han kniven på strupen , men han ønsket sønnen inn i det samme allikevel . Forresten var det en ren velgjerning mot mannen selv om han fikk en del våkne netter for spareskillingene sine ... .

Og så var han blitt kvitt ham i fabrikken . To fluer i ett smekk . Men det var en usikker forretning ‐ for dem som satt med fabrikken . I grunnen var det lettvintere å bare sitte med monopol på salget . Men nu skulde de drive op Kalstad sildoljefabrikk til en virkelig storbedrift ‐ og retten til salget hadde han , så han dekket sig inn der for en del .

Det innenlandske marked kunde utvilsomt ta mere . Nu stod og falt det hele med hvad Tyskland kjøpte . Det var det som gjorde det hele så usikkert . Amerika kanskje også ... . Nei , sildemelsforretningen fikk ligge foreløbig . Nu gjaldt det å selge hermetikk .

Det var en uforsvarlig chance han hadde tatt med denne forserte pakkingen av musse . Det blev vanskelig å komme fra det uten tap , og blev det først tap , kom det til å svi eftertrykkelig med det svære lageret han hadde . Den pokkers Nikken Gram som hadde ergret ham til å gjøre det .

Kunde han lure inn en del musse i julepakningene? Han fikk oversikt over hvor meget som var gått ut . Det lå adskillig igjen og han betenkte sig ikke et øieblikk på å pakke resten om igjen med et rimelig antall mussesardiner i hver . Det fikk heller gå ut over renomméet , nu gjaldt det å bli kvitt mest mulig . Han kalte op reklamechefen og gav ham idéen til en spesiell reklamekampanje for en billigpakning som skulde sendes på markedet akkurat de siste ukene før jul . Agenten i Oslo fikk ordre om å gå i gang med salget straks ... .

Timene gikk langsomt mot middag , tross den forserte energien . Hvorledes vilde det være å møte Minna igjen i fullt dagslys efter det som var sagt så uigjenkallelig i natt? Kanskje han skulde spise i klubben? Nei , det var best å få det overstått . Det blev ikke bedre om en ventet .

Minnas ansikt hadde sin vanlige ro . Hun møtte øinene hans og tok imot et kyss så selvfølgelig som vanen hadde gjort det . Ingen ting var forandret , men stillheten stod kald og tung mellem de få almindelige setningene de sa til hverandre .

Konsul Berling var formann i hermetikkfabrikkenes landssammenslutning . Han skrev til Carl Busch at på et styremøte , hvor også en av Trustens representanter var til stede , var man blitt enig om å forsøke å oprette en eksportcentral for brislinghermetikk . Det var først og fremst de vanskelige markedsforhold som gjorde dette nødvendig , skrev konsul Berling . Man måtte regne med at med de store lagrene som de fleste fabrikkene hadde , vilde det bli mange som solgte til det de kunde få for å holde det gående . De er kanskje kjent med , skrev han , at der har vært solgt brisling til tre og tyve kroner kassen , og det er rimelig at vår store engelske kunde som har kjøpt til fem og tyve kroner , finner dette høist utilfredsstillende .

Man kunde ikke regne med å få forhåndssolgt til neste år i det hele tatt dersom dette skulde gjenta sig .

Som forholdsvis stor leverandør , var formodentlig Busch Canning også enig i at der måtte ydes Trusten en viss sikkerhet . Eksportcentralen vilde gi en slik sikkerhet . Det var så meningen at den enkelte fabrikk skulde levere til centralen efter sin eksport de siste ti år .

De siste ti årene , tenkte Carl Busch , så det var slik de vilde ha det . Det var tydeligvis mot ham planen om en central for en stor del var rettet . Det var først de siste fire årene , efterat han var begynt å levere til Trusten at Busch Canning hadde fått noen eksport å snakke om . Gjennemsnittseksporten de siste ti årene lå adskillig under halvdelen av det han hadde solgt siste år og det visste både Trusten og Stavangerfabrikkene om . Selv om han mistet hele leveransen til Trusten , vilde det være mere igjen enn de hadde tiltenkt ham .

‐Hvis han klarte å selge så meget ja . Men kom sammenslutningen i stand , og han stod utenfor , vilde de sette alt inn på å ødelegge eksportmulighetene for ham . Sikkerhet , pensjon for livstid . Nu kunde han få den , bare ved å rekke frem hånden .

Han svarte tilbake at tanken om en salgscentral hadde meget for sig , men for Busch Canning var en fordeling på grunnlag av de siste ti årenes eksport høist urettferdig . Der var foretatt betydelige utvidelser ved fabrikken de siste fem årene og eksporten ‐ selv bortsett fra det som var solgt til den engelske kunden ‐ var mange ganger større enn i de første fem årene av den perioden som var fiksert .

Men det som for ham allikevel var mest avgjørende ‐ skrev han til slutt ‐ var det rent prinsipielle ved saken . I tider da den fri handel blev underkastet restriksjoner og tvang på alle kanter , var det uriktig av dem som bekjente sig til frihandelens prinsipper å gå inn for enda flere restriksjoner . Han hørte ikke mere fra konsul Berling , men en dag meldte skibsreder Melsom sig . Han var Trustens representant i Norge . Det var en liten , soignert herre med en stor nese som røpet hans avstamning . De små brune , vaktsomme øinene var alltid smilende og stemmen hans var salvelsesfull og stod til de verdige langsomme bevegelsene . Han hadde engang hatt et skib som gikk i fraktfart for den store Trusten og eide dessuten en liten hermetikkfabrikk som var den første Trusten fikk hånd over da den tok til å arbeide i landet . Til gjengjeld for at han slapp Trusten inn , blev han dens representant . Han hadde spilt en viss rolle i politikken og hadde gode forbindelser . Han var regnet for en smidig forhandler som nesten alltid fant et kompromiss om partene stod aldri så langt fra hverandre .

Overfor Carl Busch optrådte han i de årene de hadde hatt forbindelse med hverandre som en eldre venn . Han sa en gang at han på sin forbindelses vegne var interessert for en slik fremadstrebende ung kraft og at man på høieste hold i London var opmerksom på denne nye forbindelsen og gjerne så den styrket .

Tonen var til å begynne med meget urban .

" De skjønner det , hr. Busch , " sa Melsom , " at det ikke kan fortsette på denne måten . Det firma jeg representerer kan ikke finne sig i at det år efter år kjøper til faste priser for å holde markedet oppe og så er det stadig illojale norske fabrikker som underselger til outsidere i England . Jeg er naturligvis klar over at De hr. Busch ikke har solgt under den pris De har avtalt med oss . " Stemmen var skarpere og øinene smilte ikke lenger . " Og jeg er sikker på , " fortsatte han , " at De ikke vilde finne på noe så ‐ noe så , jeg hadde nær sagt utakknemlig , men vi kan jo si tåpelig , som å underselge Deres gode forbindelse som alltid har behandlet Dem fair . Det vil jo dessuten være kontraktstridig ‐ selv om det kan dekkes bak en stråmann . Men det er dessverre forretningsfolk som i et knipetak ikke viker tilbake for den slags metoder , ‐ der er dessverre det . "

Det hørtes som om skibsreder Melsom bent frem syntes synd på den slags folk .

" Den slags folk vil naturligvis ikke mitt firma ha noe med å gjøre i fremtiden , så de vil iallfall ha fordel av å gå inn i en eksportcentral og det tror jeg de forstår . " Skibsreder Melsom som hadde sittet og sett ut i det triste grå regnværet , vendte nu blikket tilbake til Carl Busch som møtte det uten å blunke .

" Men De må da forstå , hr. Melsom , at det er ganske umulig for mig å gå med på en fordeling av byttet , hadde jeg nær sagt , som setter min fabrikk ti år tilbake i omsetning . "

" Jeg forstår Dem , jeg forstår Dem så godt , " sa Melsom inderlig . " Men det er ikke lett å gjøre noe med det . Vi har drøftet spørsmålet og har funnet ut at vi kan tildele Dem en kvote som ligger femti prosent over det De ellers skulde ha , på grunn av den særdeles store fremgang som Busch Canning takket være Deres dyktighet har hatt i det siste . Men da må De til gjengjeld arbeide for sammenslutningen her i distriktet . "

Carl Busch reiste sig og gikk bort til vinduet . Han kunde se inn i lageret på den andre siden . Der inne lå kassene tett i tett . Plutselig sa han med ryggen til skibsreder Melsom :

" Er Deres forbindelse interessert for billige småsildsardiner? "

" Nei , tenk , har De også vært så uheldig å forpakke Dem av den varen . " Stemmen var opriktig deltagende .

" Hvor meget har De pakket? "

" Jeg hadde nær sagt jeg ikke riktig vet det selv , men det er mere enn tilstrekkelig . "

" Nei , vi kjøper nok ikke musse nei . Det gjør vi nok ikke . " Stemmen var faderlig og blid . I virkeligheten sa den :

Vi anser dig ikke for så betydningsfull , lille Carl Busch , at vi gider bestikke dig . Dersom du ikke gir dig med det gode , skal vi knekke dig som en lus mellem neglene våre . Carl Busch satte sig ved skrivebordet igjen .

" Det regner , " sa han og gjorde en bevegelse med hånden mot vinduet .

" Ja , det er sikkert det er et bedrøvelig vær , men for å komme tilbake til det vi snakket om . "

Carl Busch reiste sig igjen .

" En selger ikke høns i regnvær , " sa han og smilte .

" Nei , kan en vente , er jo det det beste . Bare det ikke blir for sent så . Men jeg opholder Dem visst . De får skrive til Berling og si hvad De synes . Enhver gjør som en best kan . Men så meget kan jeg si at mitt firma vil være meget tilbakeholdent til neste år . Meget tilbakeholdent og forsiktig . "

Ja , ja , han reiste sig og rakte den lille tykke hånden vennskapelig frem .

" Det var hyggelig å snakke med Dem , hr. Busch . Tenk nu over hvad jeg har sagt . Prinsipper er gode å ha og jeg er like varm tilhenger av den fri handel og det personlige initiativ som Dem . Men en får jenke sig . En får jenke sig ja . Det praktiske liv følger ofte sine egne baner det . Det gjør det ja . "

Han fikk på sig kalosjene og tok paraplyen mens han snakket .

" Farvel , farvel , og husk vårt firma følger Dem med interesse , med stor interesse , hr. Busch . "

Tante Carla meldte sin ankomst til jul . Hun hadde vært i utlandet i mange måneder " og er blitt så snild av hjemlengsel at dere kommer til å få bare glede av mig , " skrev hun til sin bror .

Carl møtte henne på stasjonen .

" Jøss , du er jo blitt rent voksen på all denne tiden , siden jeg så dig sist . Hvorfor har du undgått mig så omhyggelig når du har vært i Oslo? Hvorledes står det til med din kone? Jeg hører hun skal knoppskyte snart . "

Det tradisjonelle juleselskapet hos Frederich Busch sen. forløp som det pleide . Minna som snart skulde ha et barn var gjenstand for alles opmerksomhet ved denne festen som holdtes for å knytte de morkne familiebåndene fastere sammen . Disse menneskene møttes bare den ene gangen om året .

De hadde ingen ting til felles , ingen ting å snakke om som bragte dem nærmere hverandre . De kjedet sig sammen til det anstendigvis gikk an å gå hjem , og de kjedet sig med verdighet og anstand i en mystisk følelse av at de holdt tiden fast med det . En svunnen og ferdig tid da slekt og familiebånd var grunnpiller i samfundet .

Alle kvinnene kretset om Minna Busch som fluer om en sukkerbit . Hun fant sig i det , gav sig over til dem . Hun varmet sitt kolde hjerte på dem .

" Det var som om aldri noen hadde fått en unge før , " sa tante Carla til tante Rebekka som kom inn til henne efterpå for å kommentere maten og det hele . Tante Rebekka spurte alltid med engstelse om tante Carla syntes festen var vellykket , og tante Carla svarte hver gang til hennes samme store skuffelse at det var såvidt hun ikke var sovnet og det trodde hun gjaldt de andre også .

" Uff , du snakker , " sa tante Rebekka , " det er da vel bare rimelig at vi pyrrer litt om henne . "

" Pyrrer , fy fan , der traff du akkurat ordet . " Tante Carla sparket den ene skoen bortover gulvet . " Og så syntes dere vel det var en aldri så liten duft av det . Gudskjelov at jeg ikke er gammel jomfru . "

" Hvad? " sa tante Rebekka og forstod ingen ting .

Men Carla Busch lå lenge våken . I disse dagene som var gått , hadde hun forsøkt å finne igjen sin nevø Carl , men det var som om de talte utenom hverandre hele tiden . Den enkle forståelsen som alltid var mellem dem , var borte .

Nu , da hun hadde sett ham sammen med Minna , forstod hun det . Gutten var bunnulykkelig og konen hans også . I grunnen var det visst mest synd på henne .

" Men hun kunde latt gutten min i fred , " tenkte tante Carla på sin konsekvente måte like før hun sovnet .

Hun ringte til Carl .

" Det er da nokså forbannet at jeg skal måtte invitere mig selv til middag hos dere . Nu kommer jeg i dag at du vet det . Si til Minna for å undgå enhver misforståelse at jeg ikke vil ha fiskesuppe , selv om det er lørdag . "

" Minna er ikke slik , du kan være trygg for at du skal få skikkelig mat som du kaller det . Vi har det ikke fullt så regelmessig som på Almenningen . "

" Nei , jeg har inntrykk av det jeg også . Men det skal vi snakke nærmere om , Carl . "

Der var betydning i tonefallet . Og Carl Busch fikk litt av den gamle , usikre følelsen han pleide ha når tante Carla tok ham for sig . ‐ Holdt speilet op for ham , som hun selv uttrykte det .

De møttes på hjørnet om middagen sammen med Leonard Simensen , Nikken Gram og Esther Wickstrøm .

" Bare gamle kjente , altså , " sa tante Carla og så sig energisk omkring . " Nei , forresten De er ny . " Hun rakte hånden til dr. Taraldseth .

" Å ja , det er Dem som er sånn abortusdoktor? "

Dr. Taraldseth blev litt rød . De andre lo .

" Nei , tvert imot , tante Carla , " sa Leonard Simensen , " det er ham som har ord på sig for ikke å gjøre det . "

" Å , fy for pokker , nå har jeg Dem ja , " sa tante Carla .

Da de skulde gå , vilde Carl ha de andre med hjem til middag . Han hadde plutselig ikke lyst til å være alene med tante Carla og Minna . Men tante Carla feiet det av .

" Du kan tro nei . Din kone vil ikke bli det minste begeistret over å få denne horden inn over sig i hennes tilstand . " Hun tok et fast tak i Carls arm . Så knekten vilde prøve å undgå henne , nei , den gikk ikke .

" Jeg tror det er best jeg kommer mig hjem på Almenningen , " sa tante Carla , da Carl like efter kaffen sa han måtte en tur på kontoret . De to gamle der ute blir fornærmet om jeg svikter dem en lørdagskveld . Din far er blitt en ivrig sprøitespiller . Når vi lar ham vinne blir han i godt humør . Hans former for underholdning har alltid vært meget spartanske . "

" Må du på kontoret? " spurte hun da de var nede på gaten .

" Hvis ikke , så vil jeg gjerne gå en tur med dig . Det skulde være rart å se om benene mine holder til Fjeldveien . Jeg tror ikke jeg har vært der på tredve år . " Da de kom til Fløibanestasjonen gikk det akkurat en vogn og den tok de .

De gikk bortover Fjeldveien . Til å begynne med sa ingen av dem noe . Carl ventet på at hans tante skulde begynne . Byen svømte i lys under dem . Blokkene i centrum kastet lys på hverandre . Julegatene hadde gule og røde og grønne stjerner som lignet lanterner her oppefra . Luften var lett og klar som den er efter lange tiders regn . Torvalmenningen var et virvar av lysende bånd .

Carl Busch husket en dag slik før jul han hadde møtt Esther der nede i lyshavet . Det lå år tilbake i tiden , men han så ansiktet hennes for sig . Det skyllet en bølge av glede over den skjære huden da hun møtte ham .

" Så det er slik dere har det? "

Tante Carlas stemme var mild . Hun så på ham uten at han merket det , fortapt som han var i tankene på Esther . Hun hadde profilen hans mot lysskjæret fra byen . Det var et ansikt hvor de hårde linjene var trådt frem . Om munnen var et drag hun kjente igjen fra sin bror . Men hun husket ikke at han hadde fått det da han var så ung .

" Hvordan mener du? " Carl så ikke på henne .

" Jeg mener det er altså så ulykkelige dere er begge to . "

" Virker det slik synes du? "

" Ja , det er så en kan gråte , Don Carlos . " I sin medlidenhet med ham fant hun det gamle kjælenavnet fra mange år tilbake .

" Hvorfor giftet du dig egentlig med henne . For du har visst aldri vært glad i henne? "

" Jeg vet ikke . Jeg har i så fall glemt det . "

" Det er denne Esther Wickstrøm da , formodentlig? "

" Hvordan ved du noe om henne? "

" Å , det tror jeg alle vet ‐ jeg har hørt det for gud vet hvor lenge siden . "

" Det er helt slutt mellem oss ‐ hvis det har vært noe noengang . "

" Ikke tøv , Carl . En blind høne kan se hvor slutt det er . Men dere er altså ikke sammen lenger? Hun tør ikke for sitt rykte naturligvis . Nei , hun ser mig slik ut . Jeg begriper ikke at mannfolk kan gi sig til å bli ulykkelige for slike dukkers skyld . "

Tante Carla prustet foraktelig . Carl svarte ikke , det var ingen ting å si til det . Hvorledes kunde han , selv om han vilde , forklare hvad Esther var . Spør stjernene .

" Hvorfor spør du ikke efter Turid? "

Det kom plutselig og overraskende .

" Nei , hvorfor gjør jeg ikke det . Kanskje jeg ikke tenker på henne . "

" Det gjør du nok ofte . Det var henne du skulde giftet dig med . Alt det andre er bare innbilning . Hun vilde gjort et mannfolk av dig og det er det fruentimmer skal gifte sig for . For å gjøre mannfolk av hankjønnet . Men det er så visst ikke lett . Jeg har ikke våget mig på det iallfall . "

" Du tar feil . " Carl var glad , samtalen kom bort i litt fjernere baner .

" Hvis jeg hadde giftet mig med henne , var jeg blitt en dott og en uselvstendig fyr som tok standpunkt efter som det passet henne . Det er ikke sterke fruentimmer som du sier , en gifter sig med . Det blir anstrengende i lengden tror jeg . Da er jeg allikevel glad jeg har det som jeg har det . "

" Ja , du virker overbevisende glad . Kanskje du ikke hadde vært oppe i slike store affærer hvis du hadde giftet dig med Turid , men du hadde vært et helere menneske , det vilde hun tvunget dig til å bli . Lykkeligere . "

" Lykkelig? Jeg vet ikke om det er mulig å være det . Et par ganger i mitt liv har jeg trodd jeg var det . Men det har vært en svær regning efterpå for den innbilningen . "

" Det er fordi du lever så halvt , så uten mening med livet ditt . Det er derfor du må betale så dyrt som du sier . Hvorfor har du ikke giftet dig med denne Esther Wickstrøm da? Det har jo hendt her i byen også at folk er blitt skilte? "

" Du vet jo at Minna skal ha et barn . "

" Og det brukte du som undskyldning for å komme utenom . Fy , fanden , nå bante jeg . Det ligger tykt utenpå henne hvor takknemlig hun er for den hensynsfullheten . Var jeg henne , reiste jeg fra dig for lenge siden . Men dere er feige begge to og derfor har dere det slik også . "

" Minna og jeg har talt ut sammen . Det kan ikke være anderledes , og jeg kan ikke løpe fra det hele . Det er andre hensyn å ta . "

" Si det som det er ‐ forretningen din tåler ikke at du skiller dig fra Pettersens millioner . Så stygt og usselt er det . "

Larmen fra byen suste svakt op mot dem . Det var som om det var lyd i lyset . Den store lysreklamen på Strandkaien for Busch Cannings Stjernebrisling , flammet plutselig op .

" Se der , " sa Carl , " der er noe av det som binder mig . Jeg skal få det merket der til å bli kjent over hele landet og utenfor landets grenser også . Du synes kanskje det er betydningsløst og uten verdi . For mig er det den eneste avgjørende virkelighet . Slik er det . "

" Og for den er du villig til å ofre dig selv? "

" Ofre mig . ‐ Du har alltid brukt slike store ord , tante . Det er ikke noe offer . Spenningen , intensiteten , faren . " Han gestikulerte ut mot den lysende byen .

" Alt det er det verd å være litt ulykkelig for av og til ja . "

" Går det så utmerket for dig og stjernene dine da? Jeg synes alle andre klager , så det er en gru . Men det gjør en jo her i byen om ikke annet så av skattehensyn . "

Han fikk plutselig trang til å betro sig . Tante Carla vilde ikke gå bak ryggen hans og bringe det videre .

" Nei , jeg skal si dig at det ser like svart ut for mig som for de andre i min branche . Men jeg er sikker på at jeg skal greie mig . Du aner ikke for en glede det gir å flekke av sig alle hemninger , være råere enn de andre . Bruke to knep der hvor de bruker ett . I øieblikket er det så farlig at det kan gå til helvete hvad dag som helst . "

" Du leker , Carl . Du vet jo , om det går galt så har du din far og din svigerfar i ryggen . Det lykkes for dig fordi du ikke behøver å være redd at det skal gå galt . "

" Nu viser du hvor lite du forstår av det hele . Å bli avhengig av min svigerfar slik det er mellem Minna og mig , eller ta imot tvangstrøien av den gamle , det er meget mere å være redd for enn å komme på bar bakke . Det vilde bli slaveri på livstid . Nei , går det galt , skal jeg ta mig frem på egen hånd igjen , vær du trygg . "

Han var optatt , grepet av det han sa . Han hadde ikke tenkt det før han sa det , men nu følte han at det var sant . Det var slik det var . Han vilde spillet for spillets skyld .

Hun så på ham igjen . Han hadde løftet hodet . Der lå et drag over øinene hun aldri hadde sett før . En veldig vilje som gjorde ham vakker . Vakker og fremmed .

Hennes lille Don Carlos som skrev vers om måneskinnet og Turids hår !

Han fortalte videre om den store mussespekulasjonen som var falt og som måtte dekkes ved nye spekulasjoner , om de andre fabrikkene som vilde stagge ham og om Trusten som nu var ferdig med ham fordi han ikke danset efter dens pipe og gikk inn for eksportcentralen .

" De andre er stokk blinde , forstår du , " sa han ivrig . Dersom de går inn i en sammenslutning er de ferdige for bestandig . Hittil har Trusten hatt taket på all eksporten omtrent , bortsett fra en del som den har avstått til Vaule efter en langvarig kamp dem immellem . Men i de siste årene er det begynt å løsne litt , slik at vi andre også har fått solgt en del direkte og derfor er det Trusten er så ivrig efter å få eksportcentralen i stand for å låse fast eksporten . Trusten behersker en rekke små fabrikker som er nødt til å gå med i centralen og med gamle Vaule er der sluttet fred . Men jeg vil slåss for å bevare selvstendigheten om jeg så skal ligge overende på det . "

" Jeg forstår godt det , Carl , men jeg er blitt litt skeptisk på mine gamle dager . Jeg er ikke så sikker på at det er prinsippene og landets interesser så meget som din egen trang til å få mere av kaken som driver dig . "

" Det er klart jeg kjemper for mine egne interesser , prinsippene får jenke sig til en viss grad efter det praktiske livs krav . "

" Du er svært forandret , Carl , og undskyld jeg sier det like ut , det er ikke til det bedre . Tror du at alt dette du nu sitter oppe i er nok til å fylle livet med? "

" Jeg vet ikke . Kanskje ikke . Nu er det nok iallfall . Du sa for en liten stund siden at jeg bare leker . Men det er ikke sant . Det var før jeg lekte . Slik jeg var sammen med dig i din krets , var ikke naturlig for mig å være . Jeg syntes i grunnen dere alle sammen var litt vel meget highbrow . Jeg synes ikke kunst og litteratur er vesentlige ting . Derfor var det kunstig for mig å simulere interessert og delta i disse ørkesløse diskusjonene som ikke lot til å ha annen hensikt enn å få tiden til å gå . "

" Du mente ikke det den gang , tror jeg allikevel . Det er noe du bygger op for å skjule for dig selv hvor tomt det livet er som du fører . Det som du ser som mål er ingen virkelighet . Virkeligheten er inne i oss .

Ikke i produksjon og penger og tvilsomme transaksjoner . Det kan døve for en tid kanskje . Men du står fattig og forsvarsløs den dagen din indre virkelighet krever sin rett . Nu drives du av misunnelsen . Du er misunnelig og begjærlig efter å få like meget som disse Vaulene og Trusten og hvad de nu heter . Begjæret er en farlig orm å bli stukket av . Pass at du ikke blir aldeles uthulet av det . "

Det hun sa gikk hen over hodet på ham . Lysreklamen for Busch Canning blinket og flammet nede på Strandkaien . Nu slo den kanskje midt i synet på en familiefar på vei hjem . Kanskje gikk han inn og kjøpte en boks stjernebrisling til kvelds .

%Det lå en død hånd over byen . Kontorvinduene var oplyste langt ut over natten . Ved pultene satt menn bøid over store bøker og summerte op kolonner til det verket i øine og hjerner .

Årsopgjørenes tid var inne . Noen seilte videre , mange lukket forretningen samtidig med at de lukket bøkene .

Det begynte nedenfra . De små butikkene åpnet konkurssalg . Det smittet opover til de store kjøpmennene . Grunnen sviktet under mange .

Carl Busch merket uværet . Alle forsøkte å presse frem penger så fort som mulig og strekke kreditten så langt det gikk an . Store engrosfirmaer som han ikke torde støte ved å gå på for hardt , trakk opgjørene i langdrag .

Og på lageret lå mussen som lik i lasten .

Brislingen er en stoiker . Den ligger i boksen og trekker over sig en hinne av fint grått fett som foredler varen for dem som forstår sig på det . Men mussen er en proletar . Den suger gift ut av oljen den flyter i og angriper fortinningen i boksen . Han følte det ofte som om den åt sig ut av boksen og angrep fortinningen på Busch Canning også .

Tyve tusen kasser lå der på lageret . Det var tre hundre tusen kroner som gikk i forråtnelse istedenfor å yngle . Død kapital var det og hvor skulde han begrave den?

Storsildfisket slo feil . Carl Kalstad skrev et begeistret brev at nu da prisene på sildemel steg , kunde de vel selge , nu kom det store lageret vel med .

Men Carl Busch solgte ikke . Slo vårsildfisket feil også , vilde prisene stige enda mere . Lageret på Kalstad var gullreserven som først måtte spilles ut i tolvte timen . Hver krone som kunde pines ut av det , trengte han for å holde det gående .

Men hvis det blev et stort vårsildfiske og prisene sank? Han torde ikke tenke på det . Det måtte bli et dårlig vårsildfiske . Prisene måtte stige . Det var nødvendig for at Busch Canning skulde gå levende ut av striden . Og Busch Canning var viktigere enn de ti tusen fiskere som blev satt på sultefor på grunn av det dårlige fiske .

Trusten og Stavangerfabrikkene var begynt å arbeide åpent med eksportcentralen . Avisene inneholdt artikler som tydeligvis var inspirert : Det dårlige samholdet mellem hermetikkfabrikkene kunde ikke fortsette . Hvis ikke fabrikkene selv fikk ende på dumpingen gjennem avtaler som holdt , måtte staten gripe inn og regulere eksporten av hensyn til fiskerne og alle de andre som var avhengige av denne industrien .

Saken blev behandlet på generalforsamlingen i hermetikkgruppen for Bergen . Nikken Gram talte for at man skulde gå inn for centralen .

Carl Busch talte mot . Han bad dem se efter hvorledes de blev stillet dersom de skulde få en kvote efter de siste ti årenes gjennemsnitt . Stavangerfabrikkene vilde skumme fløten og til syvende og sist vilde hele industrien bli sittende som et underbruk av Trusten . Det var først og fremst Trustens merker som skulde opreklameres i utlandet fordi de var kjente på forhånd som det het .

Men det blev det samme som at Trusten stod sterkere og sterkere fra år til år . En dag sa den takk for hjelpen og overtok hele eksporten alene . Den avviklingsfristen som var antydet dersom centralen ikke viste sig å svare til hensikten var så kort at det vilde være håpløst å ta igjen det som var forsømt .

Knut Wickstrøm , gruppens formann , støttet Nikken Gram som talte centralens sak med sin vanlige overlegenhet .

Han bad dem betenke hvordan stillingen blev dersom Trusten ikke vilde kjøpe lenger og der var drevet så meget uhyggelig dumping de siste årene at det var rimelig Trusten var gått trett . En ordning som den foreslåtte sikret leveranse ‐ også for de små fabrikkene som arbeidet med liten eller ingen kapital . De hadde ingen chance til å få oparbeidet sig et marked i utlandet på egen hånd .

Carl Busch : " Hvad er det for et sludder dette at Trusten vil slutte å kjøpe . Det vil jo si det samme som at den må slutte å arbeide i norsk hermetikk . De fabrikkene den disponerer , kan ikke produsere en tredjedel av det Trusten har behov for om året og gamle Vaule har dessuten vist en gang at det ikke er umulig å konkurrere med den heller .

Alle fabrikker har vært små engang , og de største fabrikkene er begynt uten en øre i kapital . "

Generalforsamlingen vedtok med knepent flertall å gå inn for en central slik som skissert av landsforeningens styre .

Da de stod ute i gangen og tok på sig tøiet efterpå , sa Carl Busch til Nikken Gram :

" Nå , hvor meget har du fått for å arbeide for Melsom? " Nikken Gram smilte overbærende .

" Nei , undskyld du . Jeg hadde ingen halvråtne mussekasser å offerere . Det er visst utenkelig for dig at noen kan arbeide for en sak av hensyn til hele standen . Ja , på sig selv kjenner man jo andre . "

Carl Busch gikk hjemover i dype tanker . Melsom hadde tatt ham så alvorlig at han hadde utlevert ham til Nikken Gram . Undres hvad han skulde få for arbeidet sitt . Formodentlig den levering som Busch Canning hadde tidligere . Og Knut Wickstrøm på den siden også . Men han var ikke farlig . Han hang i en så tynn tråd at ingen kunde begripe den holdt . Merkelig at Mens Kramer holdt sin hånd over ham . Et lune formodentlig og så en dag slapp han ham .

Neste dag stod beslutningen i avisene . Men samtidig blev det meddelt at Busch Canning hadde meldt sig ut av hermetikkgruppen . Begrunnelsen var at gruppen motarbeidet standens interesser .

Det blev kalt inn til møte i Handelsstanden om saken . Konsul Berling kom op fra Stavanger for å redegjøre for planen om en central . Det var stort fremmøte . Avisene hadde kommentert striden , for og imot . Carl Busch hadde informert Lorentz Pettersen som igjen hadde gitt bankchef Morkmann beskjed . Svigerfaren var helt ut enig med ham .

Alle koryfeene satt som vanlig på de fremste benkene ‐ Lorentz Pettersen , Frederich Busch senior og junior , Krohnene i to slektledd . Det blev lagt merke til at Mens Kramer var der også . Han gikk nesten aldri ellers på disse møtene .

Efterat konsul Berling hadde gitt en utførlig redegjørelse for branchens vanskelige stilling og hvorledes man tenkte sig centralen , sa formannen , Gert Krohn jr. noen ord . Han var meget forsiktig , holdt sig bare til den prinsipielle siden av saken , som han fant betenkelig . Det var varmere applaus efter hans lille innlegg enn efter konsul Berlings foredrag .

Carl Busch bad om ordet efterpå . Det var første gang han talte i en offentlig forsamling og han var nervøs . Han stammet og var uklar . Men efter en liten stund fant han tråden .

" Det sørgelige ved denne saken , " sa han , " er at det er utenlandske krefter som er de drivende og at nordmenn lar sig låne til å hjelpe dem . Konsul Berling setter saken på hodet når han vil ha det til at forslaget er kommet frem for å verne de nasjonale fabrikkers eksportinteresser . Jeg har aldri hørt tale om en slik uselviskhet fra en stor utenlandsk økonomisk makts side . Denne stormakten har sett med uvilje på at norske fabrikker har solgt direkte på markeder den synes den hadde privilegium på og det er det der nu skal settes en stopper for .

Den prosenten Trusten skal ha av eksporten er tilsynelatende beskjeden , men den har dessuten ti små fabrikker i lommen og den tilfeldige eksporten de hadde for en rekke år siden , skal nu komme Trusten til gode .

Det var de nasjonale interesser .

Det er naturligvis rett å se stort på tingene , på hele samfundets vel . Men vi får også se på det som tjener byen og distriktet . Jeg kan fremlegge statistikk for at en fordeling slik som planlagt , vil redusere byens eksport av brislinghermetikk med femti prosent .

Det var byens interesser .

Men vi som mener at den frie handel er det beste og sundeste og som daglig ser nye restriksjoner og socialiseringstendenser , vi har også plikt til å hindre nye restriksjoner så godt vi kan . For hermetikkindustrien er eksporten det vesentligste , men skal den fratas enhver spore av fri konkurranse og låses fast for hver enkelt fabrikk , da kan vi like godt overlate det hele til staten og la fabrikkenes ledere bli bestyrere som får lov å pakke ansjos til husbehov i fritiden . Hermetikkgruppens vedtak strider således både mot hele handelsstandens interesser og mot branchens . Jeg kan derfor ikke bli stående i gruppen så lenge vedtaket står ved makt . "

Han satte sig . Knærne skalv . Forsamlingen klappet . Det var mere enn en høflig applaus . At det gikk på tvers av byens interesser lot det iallfall til at de hadde forstått .

Nikken Gram talte mot ham . Han kom til slutt med en antydning om at den økning i byens eksport som Carl Busch påviste kunde henføres til meget få fabrikker og den skyldtes nettop de metoder som eksportcentralen skulde motvirke .

Det var mange som så bort på Carl Busch . De forstod det var ham Gram siktet til . Så det var for å få drive dumping videre i fred at han talte sig så varm den unge Busch . Han skydde visst ikke noe middel når det gjaldt å mele sin egen kake .

Men det var flere som talte Carl Busch's sak .

Gamle Gert Krohn sa , at hvad enn økningen i eksporten skyldtes , så var den gledelig og han trodde ikke noen bergensk hermetikkfabrikant solgte sardiner uten å ha fordel av det .

Det så ut til at forsamlingen delte sig i to leire . Men i Carl Busc's leir var de fleste pengene .

Frederich Busch sen. sa at på ham virket tanken om en slik central umiddelbart utiltalende rent prinsipielt . Som branchemann i tredve år , kunde han si at i praksis vilde den snart avsløre sine mangler . Den norske hermetikk stod i fare for å miste sitt renommé , et renommé som var oparbeidet ved fri konkurranse gjennem en lang rekke år . I det øieblikk alle fabrikker skulde levere de samme merker , vilde ingen ha interesse av å levere gode varer .

Det var uvisst hvorledes det vilde gå . En skriftlig votering kunde gå i Nikken Grams og centralens favør , for der var mange som gjerne gav disse pengesterke fyrene en dukkert ‐ når de bare slapp å stå ved det offentlig .

Men Mens Kramer avgjorde saken .

" Jeg synes vi får vedta en henstilling til hermetikkgruppen om å gjøre om igjen sin beslutning , " sa han . " Og det kan vi sikkert stemme over muntlig . "

Nikken Gram og Knut Wickstrøm stemte alene imot forslaget .

" Der ramlet Knut , " sa Leonard Simensen , da Mens Kramer reiste sig like efter voteringen og gikk .

" Så det var denne reven Melsom som var ute og gikk , " tenkte Mens Kramer på vei hjem . Det skulde ikke bli så lett for ham . Mens Kramer hadde ligget i prosess med Trusten om noen kontrakter som Melsom hadde underskrevet på Trustens vegne . Kramer hadde tapt .

Nikken Gram og Knut Wickstrøm deltok ikke i det obligatoriske portvinsglasset efterpå , men Carl Busch nød seiren sammen med bankchef Morkmann , Lorentz Pettersen , Krohnene , sin far og sine brødre .

Gamle Krohn var meget velvillig .

" Det var pinedø' sant det De sa , Busch , " sa han . " Vi må forsvare det vi har her i byen . Jeg tror det er noe filureri med denne Gram . Han så ut til å ha svin på skogen med denne Stavangerkonsulen . Skål Busch far . "

Tidene skifter tenkte Carl Busch og var ikke helt sikker på at han likte sig .

At han hadde hatt sukces , viste sig neste dag : Leonard Simensen som hadde vært temmelig tilbakeholden den siste tiden , ringte .

" Du hadde en stor dag i går , Callemann . Jøss , så du fikk de store guttene med dig . Ja , jeg har vært enig med dig hele tiden jeg for min del og det har jeg sagt til Knut også , men han har ikke villet høre . Jeg tror nesten møtet i går var nådestøtet for ham , stakkar . "

Leonard var morgenfrisk og overstrømmende . Hans medfølelse med vennen Knut lød ikke meget ekte .

" Det er sant , fortsatte han , skal vi ta en frokost sammen i dag? Det er jaggu lenge siden . Kanskje vi kunde gjøre litt business sammen igjen . "

" Gjerne det , men jeg har ikke tid før klokken halv ett . "

" Det passer fint . Grand klokken halv ett . Den som kommer sist betaler . "

" Avtale . "

Senior kom ned i fabrikken litt senere .

" Du har hele byen med dig i dette , gutt , " sa han . " Vi vil ikke se på at fabrikkene her i distriktet blir satt utenfor . Jeg snakket med Morkmann i går . Han var lite fornøiet med Nikken Gram og særlig med Knut Wickstrøm . Han mente det var mindre passende at han som står så svakt skal ha stillingen som formann i hermetikkgruppen nu den er oppe i en såvidt alvorlig situasjon . Det er vel ikke tvil om at Nikken Gram er i kontakt med Trusten? "

" Nei , skibsreder Melsom var her først , men jeg vilde ikke låne mig til å gå hans ærend . Så gikk han til Gram . Formodentlig har han lovet ham den leveringen jeg har hatt til Trusten de siste årene . "

Carl Busch var en tur i banken klokken tolv . Bankchef Morkmann kom tilfeldigvis gjennem vestibylen . Han stanset og rakte ham hånden . Det var et tegn på bevågenhet . Den kunde komme vel med nu fremover .

Banken lå rett overfor Grand . Da han kom ut var klokken kvart over tolv .

" Den som kommer sist betaler , " hadde Leonard sagt . Nu skulde han jamen få betale gildet . Carl Busch gikk inn på Grand . Der stod en kelner like ved døren .

" La mig få et bord der borte i hjørnet , og når kjøpmann Simensen kommer , sier De at jeg er ute i en telefon et øieblikk . "

" Hr. Simensen sitter der borte , " sa kelneren og pekte . Leonard satt ved et stort opdekket bord ... . ingen slo ham i slikt smålureri .

" Du betaler , " ropte han . " Deilig smørgås , du . "

" Det er ikke hver dag en spiser gratis , " tok han op en stund senere . " Jeg holder en rhinskvin til denne hummeren . "

Så begynte de å snakke forretninger . Leonard hadde forstått Knut slik at det bare var dager om å gjøre før bankchef Morkmann gav ham nådestøtet . Det var umulig for Knut å skaffe penger .

" Den er ikke meget verd fabrikken heller , " sa Carl . " Knut passet ikke på i den gode tiden . De maskinene han har kan ikke selges som annet enn skrapjern . "

" Du har altså tenkt på den da? " Leonards øine var plutselig vaktsomme og interesserte . Her hadde han en fin liten sladderfjær å blåse ut over byen .

" Tenkt og tenkt , " sa Carl rolig . " En gjør sig jo op et skjønn . "

" Men der er mange verdifulle tomter . "

" Du ser hvor lett det er å selge dem . Arkitekt Lammers har ikke fått solgt en eneste , mig bekjent . "

" Det er bankens skyld . Morkmann vil ikke ha eiendommen forringet . Men når du slipper til , så ordner vel det sig . Du stryker nok av gårde med fabrikken hans også , skål du . "

" Også , hvad mener du med det? " Carl merket han blev rød . Det var ikke grenser for hvad Leonard kunde få sig til å si .

" Ingen ting , Callemann , ingen ting . Godt ord igjen du . Skål . Jeg har forresten kjøper til sildoljen din , hvis det interesserer . "

" Der er nok av kjøpere . "

" Nei , hør nu her . Vær ikke så overlegen . Jeg kan skaffe dig kjøper til femti . "

" Jeg selger ikke før den er i fem og femti . "

" Da kan du komme til å være glad for å få fem og firti . "

" Takk for oplysningen , men jeg kjenner markedet . "

" Så har du vel fulgt hvalmeldingene i det siste . Det er en veldig produksjon , du skulde selge før det blir for sent . "

Leonard flåset ikke lenger nu . Det røde ansiktet var hardt . Han visste hvad han sa og gjorde . Og når han var så ivrig efter å kjøpe til femti , var det sikkert fordi han visste prisene vilde gå høiere op .

Da Carl Busch kom hjem til middag , var Minna reist op til sin far på Seiersbjerget . Hun skulde få barnet der . Om eftermiddagen ringte han og fikk vite at han var far til en liten pike . Han prøvde forgjeves å føle noe ved det . Men Lorentz Pettersen var meget beveget . Da Carl besøkte Minna neste dag , greide han å si at ungen var søt .

%Knut Wickstrøm kalte inn ekstraordinær generalforsamling i hermetikkgruppen . Han la frem henstillingen fra Handelsstanden og mente det var rådeligst å følge den . Det blev så enstemmig vedtatt at det foreløbig ikke var tilrådelig å oprette en eksportcentral . Knut Wickstrøm sa fra sig hvervet som formann og Carl Busch blev valgt i hans sted .

Det er ikke meget igjen av den flotte damevennen Knut Wickstrøm , tenkte Carl Busch , han satt og så på ham under møtet . Ansiktet var grått og han hadde store poser under øinene . Håret som ellers var så velpleiet , var litt for langt som om han hadde glemt å gå til barbereren . Han talte med en trett , resignert stemme som om det hele ikke vedkom ham .

En ferdig mann . Nu søkte han trøst hos Esther som hadde gitt ham det hele og som han hadde forsømt slik at det var kjent over hele byen . Han , uslingen , som ikke var verd den jorden hun trådte på , hadde gjort henne latterlig i alle disse årene , ødelagt formuen hennes , og nu stod hun allikevel side om side med ham .

Vilde Esther stått ved hans side og hjulpet ham gjennem det dersom det var gått galt for ham? Nei , naturligvis vilde hun ikke det . Han var bare elskeren som var glemt i det øieblikket mannen var i fare .

Han forsøkte å tenke sig i Knuts sted . Vilde han tatt skammen og hele elendigheten for å bli elsket av Esther?

Svaret var like oplagt som spørsmålet var tåpelig : Han misunte ikke Knut hverken lykken eller ulykken .

Men det var samme dagen som Knut Wickstrøm hadde vært i konferanse hos bankchef Morkmann og fått sin dom .

" De har sannelig ikke forvaltet Magnus Worrens formue for godt , Wickstrøm , " sa bankchef Morkmann . Han hadde papirene som angikk Worren Canning , foran sig . Stemmen var kald som is . Knut Wickstrøm satt på den andre siden av bordet . Han visste det var slutt , at dommen var falt , men hvad den gikk ut på , visste han ennu ikke .

" Banken kan ikke forsvare å la det gå lenger . Vi må se å finne en ordning . "

" Det blir altså ikke konkurs? " Stemmen var lav og hes .

" Nei , vi vil ikke ha noen uro . Det kan dra mere med sig . "

" Men gikk det ikke da å se det an over sesongen? " Han bad for sig .

Bankchef Morkmann så på ham . De vassblå øinene var harde av forakt .

" Nei , bedriften skal ha en ny ledelse til kommende sesong . Derfor kan vi ikke vente lenger . Hvem det blir som overtar Worren Canning vet jeg ikke ennu . Vi har ikke funnet mannen . " Bankchefen reiste sig . Den lille firskårne mannen virket nesten høiere enn den høie slanke Knut Wickstrøm . Audiensen var slutt .

Erik Morkmann hadde ingen medlidenhet med mannen foran sig . Søkte ikke et ord til avskjed som kunde dempe slaget . Det blev umulig å avvikle affæren uten tap .

Da Knut Wickstrøm gikk ut svingdøren holdt han på å rive over ende Lorentz Pettersen som var på vei inn . Da Lorentz Pettersen så hvem det var , og uttrykket i ansiktet hans , forstod han at bankchefen hadde gitt beskjed om direksjonsbeslutningen dagen i forveien . Møtet i direksjonen skulde fortsette om eftermiddagen for å bestemme hvad der skulde gjøres med bedriften .

Lorentz Pettersen gikk inn til bankchefen .

" Har De tenkt på en ordning? " spurte han efter å ha sagt at han møtte Knut Wickstrøm i vestibylen .

" Mens Kramer snakket om at Nikken Gram burde få en chance , men han kan ikke skaffe kapital . Og jeg mener at vi iallfall må finne en som kan skaffe et par hundre tusen kroner . Vi har hatt en føler med Vaule Canning , men det er ikke hyggelig å la bedriften gå over på utenbys hender heller .

Bankchef Morkmann gikk frem og tilbake på gulvet med hendene i jakkelommen . Av og til gløttet han bort på Lorentz Pettersen . Det var ikke tvil om grunnen til den gamle herres store interesse for akkurat denne affæren . Det var affærer som hadde kostet banken langt større tap enn denne som han overhodet ikke hadde brydd sig med . Men han skulde da få komme frem med ærendet sitt selv .

" Jeg vilde finne det meget naturlig om Busch Canning blev tilbudt å overta , " sa Lorentz Pettersen .

" Carl Busch er min svigersønn , men jeg tørr allikevel si at han er en kraft som det ikke finnes mange av her i byen . Noen lett jobb er det visst ikke å få Worren Canning på benene igjen ‐ hvis det kan gjøres i det hele tatt , og det må det naturligvis tas hensyn til i salgsbetingelsene . Hovedsaken er at bedriften kan holdes i gang og at det ikke blir for meget bråk omkring saken . Uro akkurat nu , kan få farlige følger .

Som De forstår , " fortsatte han uten å se på bankchefen , " vil jeg ikke delta i møtet i eftermiddag . "

Lorentz Pettersen talte som om han utelukkende tenkte på bankens vel ‐ at han så å si ofret sin svigersønn for å gjøre det best mulige ut av misèren med Worren Canning .

Bankchef Morkmann svarte på samme måten :

" Jeg tror som Dem at det vil være gunstig å få Carl Busch til å ta sig av Worren Canning . Jeg skal foreslå det på møtet i eftermiddag og gjøre hvad jeg kan for å legge det slik til rette at betingelsene blir akseptable for hr. Busch . "

De trykket hverandres hender og skiltes . Lorentz Pettersen i bevisstheten om å ha tjent samfundet uten å ha skadet sine nærmeste interesser . Bankchef Morkmann i bevisstheten om at det nu var helt sikkert at han fikk storkors av St. Olav når han gikk av som bankchef om en tid .

Lorentz Pettersen var medlem av ordenskanselliet .

%Knut wickstrøm gikk hjemover i regnværet . En grå hette lå over Ulrikken . Himmelen hang lavt og laget skumring , skjønt klokken ikke var fjorten ennu .

Hvad skulde han ta sig til?

Kanskje fikk han en slags stilling i fabrikken som kontorchef eller bestyrer , for at det ikke skulde vekke for megen opmerksomhet at han var gått over ende . Han gjøs ved tanken .

Esther satt ved vinduet og leste da han kom . Hun sa ingen ting , men la boken vekk som om hun ventet at han skulde fortelle .

" Det blev ingen utsettelse , " sa han . " Bankchefen vil ha friske krefter til sesongen begynner . " Han forsøkte å legge hån i tonefallet , men det lyktes ikke .

" Nei , det var vel ikke å vente . Men hvad skal det bli med oss? " Hun løftet hånden fra fanget og gjorde en bevegelse som om hun med " oss " mente huset ‐ det hele .

" Jeg vet ikke . Fabrikken skal selges i all stillhet . Det bli ingen konkurs . Jeg får formodentlig lov å sitte som en slags kontorist eller visergutt . " Igjen prøvde han å gjøre stemmen bitter uten at det lyktes .

Han så på Esther , men det var ingen bevegelse i det rolige ansiktet . Profilen tegnet sig ren og urørlig mot det døende dagslyset utenfor .

" Jeg har stelt det fint for dig , " sa han . " For dig og barna . Kan du tilgi mig at jeg har ødelagt alt for dig? "

" Jeg kan tilgi alt , det betyr ingen ting . " Stemmen hennes kom langt borte fra . Den var trett av vanskelige tanker .

" Men jeg kan ikke tilgi dig at jeg ikke er glad i dig lenger . "

Ordene kom ubevisst , men de forbauset henne ikke da hun hadde sagt dem , skremte henne ikke . Tankene hennes var langt borte i et mørke . Kjempet med noe de ikke fikk bukt med .

Knut så hvor vakker hun var og i et lynglimt forstod han alt hvad hun hadde lidt i disse årene . Tålt og lidt uten en bebreidelse mot ham .

Ute i den grå himmelen var en gul stripe der hvor solen skulde vært . Den falt over ansiktet hennes . Dypt inne i sig følte han at han hadde mistet noe som var langt mere verd enn den bedriften som han var satt utenfor . Han kastet sig på kne og la hodet i fanget hennes .

Hun så det teatralske i bevegelsen , men syntes synd i ham allikevel .

Ja , det var det hun gjorde .

Hun syntes synd i ham for første gang og det var det som gjorde henne ferdig med ham . Hun kunde tåle alt annet av ham den overlegne , hensynsløse . Han kunde bedra henne , la andre se at han forsømte henne . Men han måtte ikke la henne synes synd i sig . Det gjorde ondt i hodet å tenke det . Det suget et sted inne i henne . Hun kjente tårene brenne i øinene . Fingrene hennes gled automatisk gjennem håret hans .

Og forvirrende ubevisst som et siv i vinden , sa stemmen hennes : " Jeg husket ikke at håret ditt var så bløtt . " Og så som om hun snakket til en annen :

" Det er kanskje lykken en slipper når en tror en griper efter den . "

Han forstod ingen ting . Hans tanker var altfor optatte av ham selv til å kunne trenge gjennem de selvmotsigende ordene . Han hørte bare det ytre som angikk ham :

" Jeg er ikke glad i dig lenger . "

" Vil du at vi skal skilles da? " Spørsmålet kom så ynkelig overraskende at hun uvilkårlig skjøv ham fra sig . Han satte sig tilbake i stolen igjen .

" Nei , hvorfor skal vi det? Det er der ingen mening i . Vi har hatt vår chance , nu får vi prøve å gi barna deres . " Hun reiste sig og tendte lampen i taket . Han satt midt under den . Lyset falt hvitt ned på ansiktet hans . Det var grått og slapt .

" Du har visst glemt å barbere dig , " sa hun , og åpnet dørene til spisestuen . De hørte tramp og snakk ute i hallen . Det var barna som kom hjem fra skolen .

Bankchefens anmodning om en konferanse kom ikke overraskende på Carl Busch . Det første hintet fikk han av Leonard Simensen , og hans far kom på visitt om morgenen og fortalte at nu var Worren Canning overtatt av banken .

Men hvordan skulde han greie å overta den , hvis det var det bankchefen vilde ham?

Det var like vanskelig for ham som for Knut Wickstrøm å skaffe pengene , dersom han ikke skulde gå til Lorentz Pettersen .

Og Esther , hvorledes vilde Esther ta det? Det raket ikke ham , tenkte han , men han greide ikke skyve det fra sig allikevel . Det vilde gjøre henne ondt om han overtok Worren Canning . Og slik følte han det selv også på en måte . Skjønt ingen kunde redde Knut Wickstrøm ‐ og hvorfor pokker skulde han egentlig det forresten . Han hadde aldri vært venn av ham . Det var rent tilfeldig at de var i samme klikk og ... . Nei , det var noe som bød imot ... . Hvad slags betingelser vilde bankchefen by ham , mon tro?

Bankchef Morkmann tok meget vennlig imot ham . Han snakket først om møtet i Handelsstanden .

" Jeg er helt enig med Dem i at en slik central er forkastelig , ikke minst av prinsipielle grunner . Og dessuten har vi plikt på oss til å verne byens interesser . Det er i grunnen derfor jeg har bedt Dem komme hit i dag . Som De vel vet er det dessverre ikke mulig å la Worren Canning fortsette under den nuværende ledelse ... .

Og bankchefen fremla et forslag som gikk ut på at Busch Canning skulde overta hele bedriften for syv hundre tusen kroner , hvorav to hundre tusen skulde løses inn straks , mens resten blev stående som pantegjeld .

" Nei , jeg sier så mange takk for tilbudet , " sa Carl Busch , " men jeg har nok med det jeg har . De utvidelser som er mulige er det plass for på den eiendommen jeg disponerer . Såvidt jeg vet er Worren Canning både tungvint og vanskelig å drive , med umoderne maskiner . En del av skylden for min venn Knut Wickstrøms vanskeligheter må sikker søkes i det .

At Wickstrøm er en venn av mig , gjør det heller ikke mere innbydende . "

" Det kan jeg forstå , men på den annen side vil banken i alle tilfelle etablere en nyordning ‐ om vi så må utenfor byen for å finne folk som kan overta .

" Jeg tror ikke jeg kan skaffe pengene heller . "

Bankchef Morkmann smilte :

" Jeg tror nok De selv blandt Deres nærmeste finner folk som vil hjelpe Dem . "

Carl Busch reiste sig . Nei , han vilde ikke inn i dette . Esthers ansikt var på netthinnen hans hele tiden . Det var sentimentalt , men han kunde det ikke .

" Sporene skremmer i så måte , hr. bankchef . Worren Cannings tidligere leder var Knut Wickstrøms svigerfar , som De vet . "

Bankchef Morkmanns ansikt var ikke så elskverdig lenger . Han hadde ikke ventet motstand . Han regnet med at Carl Busch vilde gripe til bare han fikk et vink . Han kjente vanskelighetene hans med småsildsardinene .

" Det er sant , hvorledes går det med musselageret Deres? De er jo sterkt engasjert . "

De så hverandre inn i øinene . Over bankchefens lå den glassaktige hinnen som de gamle damene aldri så .

" De skulde tenke over det iallfall . Ta Dem en tur ut i morgen og se på det hele . Knut Wickstrøm vil ikke være til stede om formiddagen . "

Det var mere enn en henstilling , det var en ordre .

%Carl Busch kjørte utover neste dag . Han tok Haugstad med sig . Haugstad hadde godt sundt vett på hvad hus og maskiner var verd . Han følte sig beæret ved gunsten og levde op igjen efter å ha sturet i mange måneder over spareskillingene sine . Og chefen som ikke solgte , enda det var så god pris å få for sildemelet .

Men i dag var det glemt . Han pratet i vei .

" Ja , jeg husker gamle Worren , jeg , ser De . Å , en skarp fyr i alle deler . En hedersmann også , det var ikke det . Ja , han og gamle Vaule de sloss svært en tid , de . Det var dårlig fiske i den tiden , ser De , ikke snurpenot som nu , nei . Og fabrikkene som var , visste ikke hvor tykt de skulde smøre på for å få råstoff , nei . Det gjaldt å ta alt de bare kunde komme over , og gamle Worren hadde et svært lag med fiskerne , ja .

Fabrikken hans gjaldt for den beste i landet den tiden , bedre enn Vaules , å ja da . Men det har nå visst ikke vært skiftet et tannhjul heller siden han døde .

Det måtte gå galt med denne Wickstrømmen , ser De . Han har aldri brydd sig om fabrikken . Bare vært den fine mannen han . Det første og verste han gjorde var å selge møllen .

Det skulde bare være hermetikk for ham . Jamen sa jeg hermetikk , ja . Det var nok annen hermetikk han tenkte på da han først var vel gift med Worren sin datter . Å , synd og skam og mirakels . Han ligger så han har redet , ja . Men jamen er det meget han har greid å få overstyr , ja . "

Det hadde snedd litt om natten . Nu skinte solen . Helleveien lå stålblank foran dem . Fjorden var grønn med hvite skumstrimer av nordenvinden . Askelandet blåsvart med et lett slør av sne over åsene . Eidsvågsnesset skred ut og delte fjorden i to .

De svingte ned til Strømmen . Forbi arbeiderboligene og ned til kaien hvor fabrikken lå innerst i viken . Ytterst på nesset kneiste siloen for møllen mot den blanke himmelen . Den var avgjerdet , nu tilhørte den Harlem & Co.

" Innflyttere , ser De , så tjente sig søkkrike på denne Wickstrømmen sin dumhet , " kommenterte Haugstad .

De hadde iallfall ikke fått kjøpe stort av grunnen . Den lille kaien foran siloen lå utsatt både for nordenvind og sønnavind . De skulde få betale rikelig dersom de skulde ha større kaiplass ... .

Nesten alle maskinene stod . Ti tolv arbeidere holdt på med å pakke fiskeboller i kasser . De så engstelig spørrende på herrene som gikk forbi sammen med bestyreren . Blev det helt stans nu?

Ryktet om at Wickstrøm var avsatt som disponent gikk som en ild gjennem arbeiderbyen , og de gledet sig iallfall ikke over at han var falt . Knut Wickstrøm hadde alltid hatt godt lag med arbeiderne . Det var ikke mange bedrifter som hadde bygget så gode hus for arbeiderne sine . Mange av hermetikkfabrikkarbeiderne var bare beskjefget sesongvis , men fikk bo i boligene likevel for minimal leie .

Nu kom det vel en chef som skulde rasjonalisere og forenkle det hele , og hvad det betydde , visste en .

Kontorbygningen var av mur , ellers var alt av tre . De svære lagerhusene lå godt til sjøen med tilflott for ganske store dampskib . Oprinnelig hadde de gitt lagerplass til møllen også . Nu var de rent for store , men de fleste var velholdte allikevel .

Det var ikke billig å holde alt dette ved like . Det hele var lagt an i en tid da alt var basert på håndkraft . Godt uttenkt for sin tid , men avlegs nu fordi den som hadde ledet det ikke hadde forstått å tilpasse det den nye tiden .

" Men maskinene er vel brukelige , " sa Haugstad . " Med billig arbeidshjelp kan en produsere nesten like rimelig her som på Busch . Det trenges mange folk , annen forskjell er det ikke . "

" Men den er meget vesentlig , " sa Carl Busch . " Hvis vi overtar , blir her ikke brukt annet enn organiserte folk . Vi vil ikke ha denne krangelen med organisasjonen op igjen , det lønner sig ikke . "

Haugstad tidde en stund . Organisasjonen var hans ømme punkt , efterat Carl Busch engang hadde desavouert ham for å undgå en arbeidsstans .

Bortenfor fabrikken langs sjøen , og opover bak arbeiderboligene som lå langs en gate op fra fabrikken , var det kupert terreng med bjerkeskog . Bestyreren sa at hele arealet var på 350 mål . De gikk grundig over eiendommen efter å ha sett fabrikken og arbeiderboligene . Haugstad skrev og noterte hele tiden . De var ikke ferdige før det led mot middag .

Carl Busch tok Haugstad med hjem for å høre hans mening .

Haugstad preket i vei hele tiden mens de spiste . Carl hørte bare halvt efter , men det var tydelig at Haugstad hadde sett sig vel om .

" Ja , hvor meget vilde De gi for eiendommen med fabrikken og alt sammen? "

" Å , det er ikke godt å si . Var det skapelige tider , så en kunde regne med å selge det en pakket , er fabrikken verd sin tre kvart million alene . Det er så rart med det , ser De . Det er så meget snakk om denne rasjonaliseringen og alt dette maskinarbeidet , men er det litt fart i det , så jamen er det penger å tjene for den som har gamle greier å kjøre med og . Og så er det femti arbeiderboliger med to leiligheter i hver , foruten den store kasernen med ti leiligheter helt nede ved fabrikken . Ingen av de husene er mere enn ti år gamle , det husker jeg godt . De blev opført det året det var sånn kolossal pris på brislingen . Det var da han Wickstrømmen fikk det så på sig å gjøre det gromt for disse slavene sine . Jeg tenker de takker han såpass for det nu .

Men står fabrikken så har ikke arbeiderne noe å betale husleien med heller , så verdien av de husene er nu flytende , som en sier . Men selv til nedrivning må de nu bringe ut en femti tusen kroner vet jeg . Og fikk en det hele for åtte hundre tusen , så var nå alle de fine tomtene gratis da , skulde en tro . "

Carl Busch var sikker på at Haugstads anslag var meget forsiktig . Og så galt kunde det vel ikke gå at arbeiderboligene måtte rives . Tomtene var ikke så lette å selge akkurat i øieblikket , men der lå svære verdier og ventet på å bli løst ut . Lagerplass var der i massevis , og Busch Canning trengte lager ‐ hvor skulde han gjøre av hele den gamle haugen med musse nu når sesongen begynte igjen?

Helt verdiløst var ikke firmanavnet heller . Fiskebollene hadde godt ord på sig , og Knut hadde vært heldig med enkelte delikatesser . Han kunde overføre den delen av produksjonen til Busch og legge Worren om til kjøtthermetikk og hermetisk frukt .

Det begynte å interessere ham . Herregud , dette hensynet til Esther var bare dumhet . Hun vilde sikkert ikke ta sig nær av enten det blev ham eller en annen når det først var gått galt for Knut .

Han gikk i dype tanker tilbake til kontoret om eftermiddagen . Fra vinduet kunde han se konturene av møllen ute ved Strømmen . Hadde bare møllen vært med også , men da hadde vel ikke Knut ligget over ende heller ... . Men hvorledes skulde han skaffe pengene? Det var utelukket å få det hele uten kontanter og dessuten måtte der penger til for kommende sesong . Han kunde nok slippe med mindre enn to hundre tusen som bankchefen hadde forlangt . Hundre tusen kanskje . Hvis han lånte dem hos Lorentz Pettersen eller tok ham med i Busch Canning istedenfor Nikken Gram . Da kunde han klare det , men ... .

Igjen så han Esther for sig . Knut som bestyrer for Worren . Herregud , han kunde jo få hete disponent fremdeles , så blev han reddende engel i stedet . Men kanskje Esther vilde synes det var enda verre ... .

Et øieblikk lot han den rå , bare tanken som lå under det hele komme helt op til overflaten . Fanden også at Esther skulde være gift med Knut . Så meget enklere det vilde vært , hvis hun ikke det var .

Men han vilde ikke slippe Lorentz Pettersen inn på sig på den måten . Ikke Minna heller . Nei , han fikk nekte simpelthen . Han hadde nok med å klare sitt eget .

Han gikk i gang med posten som var blitt liggende fra om formiddagen . Det var brev fra Carl Kalstad . Han hadde fått tak i et par sildelaster , slik at hjulene hadde vært i gang nesten en hel uke .

" Vi synes det er merkelig at vi ikke selger , " skrev Kalstad . " Margrete sier at det umulig kan bli bedre priser i år enn nu . Og du vet hun kjenner forholdene i Tyskland ganske godt .

Men selvfølgelig er ikke dette noen kritikk . Vi bøier oss for ditt skjønn . "

Vi . Margrete . Dette klisset var ikke til å holde ut . Så slo det ned i ham som et lyn . Utveien til å få Worren Canning lå jo like for nesen på ham : Han kjøpte sildemelslageret for egen regning på tre måneders kreditt til dagens pris . Så kunde han låne på det i banken og selge når prisene steg .

Prisene vilde stige . I gunstigste tilfelle kanskje fem kroner pr. sekk . Med provisjonen blev det seks kroner , og tredve tusen sekker gav hundre og åtti tusen kroner .

Hvis prisene steg .

Hvis de sank ... . De sank ikke . Han var plutselig ladet med energi . Han telefonerte til Kalstad og tilbød å overta hele lageret for egen regning efter dagens pris og på tre måneders kreditt .

" Jeg vil ikke din kone skal gå og ha bekymringer i den tilstand hun er , " sa han spøkefullt , men stemmen dirret .

Carl Kalstad hørtes litt usikker .

" Ja , jo . Et øieblikk . "

Nu skulde han så sannelig konferere med sin kone først .

" Jo , det er i orden det . "

" Telegrafer bekreftelse på salget da . " Så satte han sig til å utarbeide et forslag til banken i to alternativer . Enten to hundre tusen kroner i løpet av fire år og fem hundre tusen av den faste gjeld , eller hundre tusen kontant og fire hundre tusen av den faste gjeld .

" Vi kan ikke godta det første alternativet , " sa bankchefen . Og jeg forstår ikke at De fremsetter det . Det vil jo koste Dem to hundre tusen kroner mere enn det annet alternativ De foreslår og noen vanskelighet med å skaffe de to hundre tusen er jeg sikker på at De ikke har . "

" Ikke jeg , " sa Carl Bush , " men Busch Canning . Jeg synes ikke Worren Canning er en så oplagt forretning at jeg vil engasjere noen av mine nærmeste i den . "

" Ja , det vil jeg ikke legge mig op i . Men det annet alternativ ligger langt under det direksjonen mente vi kunde tøie oss ned i . "

" Det er iallfall firti prosent av fabrikkens nominelle verdi og det kan den ikke selges for i dag . "

" Da ser De bort fra verdien av de store arealene . " Carl Busch trakk på skuldrene . Dette var den rene poker , og han følte at bankchefen var på retur , selv om han satt med jokeren .

" De vet like godt som jeg , hr. bankchef , at det ikke er den veien byen utvider sig ‐ iallfall ikke foreløbig . Og mens gresset gror , dør koen . Det skal stor kapital til for å gjøre de tomtene innbydende for folk , og den kapitalen vil neppe banken sette til , og jeg har den ikke . "

" Men lagerbeholdningen? "

" Den anser jeg for absolutt verdiløs . Bortsett fra noen små partier av forskjellig slag , er der ikke annet enn småsildsardiner , og de kan ikke selges . Jeg forstår ikke hvorfor ikke Knut Wickstrøm produserte brisling i fjor . "

" Men De har jo også et stort lager av småsild? "

" Det er bare et år gammelt . Det kan selges til vinteren også . "

Det er bare en tredjedel som kan det , tenkte han , men det vet ikke bankchef Morkmann .

" Jeg må forelegge tilbudet Deres for direksjonen , jeg har ikke mandat til å gå så lavt . "

" Men jeg må låne pengene til kjøpet her i banken . "

Bankchef Morkmann så skarpt på ham . Vilde fyren bluffe sig til historien gratis?

" Har De garantier? " spurte han og den glassaktige hinnen trakk sig over øinene .

" Jeg kan stille et parti sildemel som sikkerhet . "

" Hvor stort er det? "

" Tredve tusen sekker . " Bankchef Morkmann kvakk til . " Tredve tusen sekker , " gjentok han . " De handler min santen en gros , hr. Busch . Hvor meget vil De låne på det? "

" To hundre og femti tusen kroner på tre måneder . " Carl Busch kjente blodet banke i tinningen . Dette var det villeste han hadde vært med på .

Bankchef Morkmann stakk hendene i lommen og gikk bort til vinduet . Han snudde sig så halvt om og så på Carl Busch . Hvis det gikk galt med sildemelet og galt med sildesardinene , vilde mannen ryke over ende med et brak . Men gikk det godt , vilde Worren Canning være likvidert forholdsvis fort og banken reddet stumpene .

Carl Busch satt og knyttet hendene så neglene skar i håndflaten . Han kjente Morkmanns øine på sig som søkelys . Nervene var spente til det ytterste . Et øieblikk tenkte han : Bare han svarer nei , så slipper jeg fri det hele .

Det neste øieblikk tenkte han : Han må slippe mig til . Jeg vil ikke la dette gå fra mig .

Sildemelsprisene stiger . Sildesardinene kan jeg ennu få solgt . Det skal gå og jeg vil klare det alene .

Bankchef Morkmann gjorde en brå bevegelse som om han fulgte en innskytelse . Han gikk bort til Carl Busch og rakte ham hånden . Øinene var blide og blå igjen :

" Jeg skal forelegge tilbudet Deres for direksjonen og det skal ha min anbefaling . "

Carl Busch tørket svetten da han var kommet utenfor . Pusten gikk som om han hadde løpet hurtig .

Nu kunde han ikke komme fra det om han aldri så gjerne vilde .

Carl Busch reiste alene til Stavanger for å delta i de årlige forhandlinger med fiskerne om avtale for brislingsesongen .

Fabrikantene holdt som vanlig møte sig i mellem før forhandlingene tok til . Konsul Berling ledet møtet . Han mente det vilde være riktig å kreve et fettinnhold av ti prosent i den brisling som fabrikken skulde ta imot og betale full pris for . Prisen kunde da gjerne være som året før , skjønt de svære lagrene og situasjonen i det hele tatt gjorde en reduksjon naturlig .

Alle nikket bekreftende . De hadde erfaring for nu , at med en høi fettprosentgrense , blev brislingen billig hvad pris den så nominelt stod i . Det blev alltid en hel del råstoff som ikke holdt den fastsatte prosent fett og som en derfor kunde betale for som en fant for godt .

De så på Carl Busch og det var anerkjennelse i blikkene . Han hadde gjort et mesterstykke denne stridige bergenseren da han fant på dette med fettprosenten ‐ selv om han ellers hadde gjort dem adskillige pek .

" Vi får begynne med å tilby fire kroner og femti pr. skjeppe , " sa konsul Berling , " og så strekke oss op i fem kroner . Men en fettprosent på ti , mener jeg vi skal holde fast på . "

" Har De noe bestemt mandat , direktør Busch? " spurte han .

" Nei , jeg står fritt . Men jeg tror vi skal være forsiktige med fettprosenten . "

Alle så forbauset på ham . Hvad var det nu for streker han hadde fore? Det var jo ham selv som hadde funnet på denne sikkerhetsventilen på avtalene .

" For mig kan vi gjerne forlange både ti og tyve prosent fett , " sa Carl Busch , " men jeg tror ikke vi opnår det . Ikke ni som i fjor engang . Medisin må ikke misbrukes . Og i fjor blev det anvendt litt for sterke doser . I fjor svinget fettprosenten i en enkelt fjord slik at selv de mest troskyldige blandt fiskerne måtte bli mistenksomme . Hvis jeg ikke er feil orientert , kommer fiskerne i år til å kreve fettbestemmelsen helt vekk . Det vet de ikke går , og derefter vil de gå med på åtte prosent som grense , men dessuten en fast pris for det som er under grensen . Jeg for min del vil heller ha grensen ned i syv mot å slippe avtalt pris for det som er under . "

Det var flere som nikket . Han var ikke dum bergenseren . Akkurat som reven ‐ to utganger bestandig .

Konsul Berling satt og tenkte . Som sjakkspilleren forsøker å tenke ut meningen med motstanderens trekk . Han visste Carl Busch var motstanderen nu og at han hadde en eller annen hensikt mot fabrikantene med det han foreslo . Han vilde heller kjøpe brislingen dyrere enn gi Carl Busch en fordel . Men hvad fordelen kunde være greide han ikke hitte ut . For å vinne tid sa han :

" Jeg tror ikke hr. Busch er riktig underrettet . De fiskerne som jeg kjøpte hos , var iallfall fornøid med resultatet i fjor . Har andre fabrikanter annen erfaring , er det formodentlig deres egen skyld . "

De flirte rundt bordet . Finere kunde det ikke sies at Busch måtte ha snytt fiskerne sine og det hadde han naturligvis også . Men Carl Busch svarte kjapt :

" Hvis noen har betalt mere enn mig for råstoffet , må de ha gått ut over den avtalte prisen og det er forbudt . De får ilegge Dem selv en bot , konsul Berling , De er jo formann i kontrollutvalget . "

Han smilte og de andre lo . Insinuasjonen var så drøi , at den måtte tas som spøk .

Konsul Berling klubbet .

" Jeg tror iallfall hr. Busch er feil underrettet , " sa han . " Og jeg mener vi får holde ut for ti prosent , kanskje tøie oss ned i ni . Begynner vi med fire kroner og femti , tenker jeg fiskerne blir myke når vi strekker oss op i fem kroner , og tar fettprosenten som vi vil . "

De andre var enige . Dette var fornuftig og klar tale . Spekulasjonen til bergenseren blev for innviklet i det lange løp .

Gamle Vaule kom bort til Carl Busch efter møtet . Han var ikke blitt meget forandret på disse årene Carl Busch hadde kjent ham . Kanskje litt mere inntørket , litt rundere i benene , men øinene var like friske og gløgge . De få gangene han sa noe , var det alltid noe avgjørende og riktig .

Carl hadde inntrykk av at den gamle likte ham . Der var en slags stilltiende sympati mellem dem , som smigret ham . Han hadde alltid litt å prate om når de møttes , og gamle Vaule var ellers ikke for innlatende og snakksom . Han kunde godt vende ryggen til og gå sin vei hvis en han ikke likte snakket til ham .

" Jeg tror du har rett , jeg , Busch , " sa han , og tok ham i armen . " Det nytter ikke å strekke lina lenger enn a rekker . Skal vi gå og få oss mat sammen? "

Det var en stor ære og Carl Busch følte sig sikker og ovenpå igjen . Den iskalde mistroen som de andre møtte ham med , tok på nervene .

De andre merket at Vaule og Busch gikk sammen fra møtet og ikke kom til den felles middagen . Det måtte være noe på ferde . Konsul Berling spurte Vaule jr. hvad det var for maskepi faren hans hadde med den sleipe bergenseren . Unge Vaule trakk likegyldig på skuldrene .

" Å , han har så mange luner . Jeg tror han går i barndommen snart . "

Gamle Vaule tok Carl med sig op i en smal liten gate ovenfor kaien . Han skjøv ham foran sig inn i en liten kafé hvor det luktet stekt fisk og opvask .

" Madammen her er fra Vaula , " forklarte han . " Fins ikke bedre steigetorsk i heile Stavanger . "

Kaféen var spartansk . Brune pinnestoler og gråmalte bord . En lav disk med slitt plate og et par smørbrødfat .

Det var varmt i lokalet . Smørbrødene svettet . På den ene veggen hang et svært reklameskilt for Vaules fiskeboller , to rødmussede barn med serviett knyttet under haken smilte til mor som kom med fiskeboller på et fat . Vaule pekte op på det .

" Fine greier , " sa han . " Emalje . ‐ Skid , " tilføiet han foraktelig .

Der var to vinduer . Ved det ene satt to arbeidere og spiste medbragt mat av et papir de hadde mellem sig og drakk kaffe av store blå kopper . Vaule bukserte Carl bort til bordet ved det andre vinduet . Mellem trange boder var det et glimt av sjøen som gikk grønnhvit . De satt litt . Noen opvartningspike viste sig ikke , men bak disken var et forheng , og derfra lød høie stemmer . Vaule trampet endelig med foten i stengulvet .

" De får sig mat de også , " sa han undskyldende og nikket med hodet mot forhenget . Et øieblikk efter kom en tynn liten dame frem bak det . Hun tygget enda og tørket sig om munnen med forklæet . Hun og Vaule håndhilste kjent . Derefter gav hun hånden til Carl og spurte hvad de skulde ha . Det tok lang tid før fisken kom . De hørte det frese i stekepannen bak forhenget . Vaule satt hele tiden og så ut av vinduet . Det var som om han hadde glemt at han hadde selskap .

Da de hadde spist en stund i stillhet , sa han :

" Det går an å pakke i år , ja . "

Han sa det som om det var noe han grep ut av luften , men som allikevel var sikrere enn om han hadde underbygget det med hundre beviser .

" Men det blir lite brisling , " fortsatte han i samme tonen efter at de igjen hadde spist i stillhet en lang stund .

" Skal du ha dessert? " var det tredje han sa , da Carl var ferdig med fisken .

Carl nikket . Ja , takk . Han fikk sviskegrøt med meget potetesmel i . Vaule tok sig en omgang fisk til i stedet . Da de hadde spist ferdig , tørket han sig om munnen med håndbaken .

Det var tydelig at den gamle nød det enkle måltidet . Han , fiskergutten som var begynt å selge grytevisper og som var en av landets rikeste menn , som hadde slåss med økonomiske verdensmakter og sittet til høibords med de store magnatene uten å stikke av mot dem , han stjal sig til litt av sin oprinnelighet her i den trange bakgatekaféen , hvis eneste præ var at madammen kanskje serverte fisk som var fisket utenfor Vaula !

" Det blir lite brisling i år , ja , " tok den gamle op igjen . " Det går slik fra gammelt av at den er der i fem år og så plutselig er den der ikke i to ‐ tre . "

" Men der er nesten et års produksjon på lager , " sa Carl Busch for å si noe .

" Det går nok , og mere til skal du se , " nikket Vaule . " Når det blir lite av han , får folk lyst på han igjen . Det er akkurat som de forstår at det er lite av han , både i England og i Amerika , det har jeg lagt merke til . Selv tyskerne har plutselig råd til å kjøpe til folkelig pris da . Men disse Berlingene og hele klabbet de glemmer det fra gang til gang . Og så vil de rotte sig sammen når det er på det verste og skal til å gå opover igjen . "

" Men Vaulefabrikken er jo med de også? "

" Ja en får være med . "

Vaule så ut av vinduet og pirket sig tankefullt i de store gule tennene .

" En får være med de unge når en blir gammel . "

" Men ikke når en er ung , " føiet han til og så på Carl . " Bare ikke slepp dem på dig , du . De er ikke så farlige som de gjør sig til . "

" Det er kanskje litt anderledes nu enn da De lå i slagsmål med Trusten? "

" Det er alltid det samme med den . Den skal tjene penger den , og kan den ete dig så gjør den det . "

Vaule tok frem en svær , gammel portemoné og slo i bordet . Madammen kom løpende . Når gamlingen var mett , hadde han liten tid . Det blev en krone og nitti øre for alt . Vaule betalte med to kronestykker . Han hadde allikevel tid til å vente til hun kom igjen med tiøren .

På veien tilbake til møtet med fiskerne , sa Vaule ikke et ord . Han gikk med små forte skritt en halv meter foran Carl . Med idet de gikk inn i vestibylen på Victoria hvor møtet holdtes , snudde han sig og hvisket :

" Ikke si til han Manuel hvor vi har vært . Der lurte et smil i øienkroken . Manuel var sønnen med det pomadiserte håret og det trette , blekfete ansiktet . Fiskernes forhandlere fremsatte sine krav før fabrikkene kom med sitt tilbud . Fettprosenten skulde vekk og all brisling betales med fem kroner pr. skjeppe .

Veavågen førte ordet : Fiskerne hadde sett så lite igjen for strevet sitt i fjor at de like godt kunde ha vært hjemme , og det vilde de være i år , dersom de ikke fikk bedre vilkår .

De andre fiskerne nikket til det han sa . Carl Busch så på Halvor Møgster , formannen , og nikket han også , som om han var enig med Veavågen . Konsul Berling svarte :

" Det er mulig at det ikke gikk så storartet for mange av fiskerne i fjor , men jeg vil med en gang ha sagt at tiden ikke er gunstig for noe truende sprog . Der ligger brisling nok på lager til å forsyne markedet et helt år , så det blir ikke fabrikkene som kommer til å stå verst dersom produksjonen ikke kommer i gang . Allikevel vil vi forsøke å holde det gående av hensyn til arbeiderne og ikke minst av hensyn til fiskerne . Men det er bare råstoff av aller beste kvalitet som blir pakket og fettprosentgrensen må da holdes oppe i ti . For den brislingen som holder ti prosent fett betaler vi fire kroner og femti øre pr. skjeppe . "

Fiskerne mumlet forarget sig immellem . Halvor Møgster slo i bordet :

" Da reiser ikke jeg ut på fiske i år , " sa han , og reiste sig . " Jeg vil ikke sitte her og bli holdt for narr . Kom karer så går vi . " De andre reiste sig også .

" Ta det nu litt med ro , " sa Carl Busch . " Vi som kommer helt fra Bergen og fra Oslo kan ikke være bekjente av å kaste vekk alle pengene til reisen bare for å fly fra hverandre med det samme . "

Konsul Berling sa ingenting . Det var ikke ham imot at det blev fiskerne som brøt forhandlingene ‐ dersom det blev offentlig megling var det et plus . Fiskerne satte sig igjen . Efter den første ophisselsen var de uvisse på hvad de skulde gjøre . Det var ikke greit å komme hjem til de andre uten noen avtale heller . Carl Busch tok ordet igjen :

" For at vi ikke skal kaste bort altfor meget tid , kunde det være bra å vite om forhandlerne for fiskerne ikke har mandat til å akseptere noen grense for fettinnholdet i det hele tatt? "

" Vi er ikke kommet hit for å bli eksaminert om hvad mandat vi har , " svarte Veavågen .

Carl Busch trakk på skuldrene . De andre smilte . Neimen om han var dum bergenseren allikevel . Veavågens svar var godt nok .

Forhandlingene kom i gang . Konsul Berling tøiet prisen op i fem kroner som første skritt . Fiskerne innrømmet en fettgrense på syv prosent . Gamle Vaule så ut som om han sov . Han hadde vært med på denne komedien så mange ganger at han ikke interesserte sig for den lenger . De måtte jo komme til enighet . Men det gikk ikke slik denne gangen . Konsul Berling gikk ned i ni prosent .

" Det blir samme avtale som i fjor , " sa han , " og det står slett ikke i samklang med forholdene ellers . "

Der blev snakket frem og tilbake i flere timer . Fiskerne tok fatt på andre sider ved avtalen , hvorledes det skulde ordnes med den brislingen som blev stengt , men som ikke holdt mål . Det blev funnet form for det , men fettprosenten blev det ikke enighet om . Forhandlingene blev brutt som resultatløse .

Skibsreder Melsom tok fatt i Carl Busch da møtet var slutt .

" Jeg må gratulere Dem med hvad jeg hører , " sa han på sin faderlige måte . " Så det blev Dem som overtok Worren Canning . Ja , det var jo heldig for Dem , men sørgelig for Knut Wickstrøm , han er slik en hyggelig mann .

Worren er godt anskrevet i London , den . De vet naturligvis vi kjøpte temmelig meget der for en seks-syv år siden . Det blir en stor kvote De får for begge fabrikker tilsammen nu når eksportcentralen kommer i stand . "

" Den kommer ikke i stand , " sa Carl Busch kjølig . Han vilde ikke ha noe med fyren å gjøre .

" Ikke i år kanskje , men den kommer , den kommer , skal vi se . " Melsom gned sig i hendene .

" Skal Trusten kjøpe i år da , selv om det ikke blir noen central? "

" Hos dem som er for centralen , ja . "

" Den kjøper ikke hos Busch og Worren da altså? "

" Det er helt i Deres hånd , hr. Busch . Helt i Deres hånd . " Han kom litt nærmere og snakket lavere , inderligere som om det var en kostbar hemmelighet han betrodde ham .

" Ta imot et godt råd og gå inn for centralen . Den kommer så allikevel skal De se , men da står ikke tilbudet om ekstrakvote til Busch Canning ved makt lenger . Handelsministeren er interessert for å få en ordning i stand og De vet han kan sette makt bak sitt ønske . "

" Vi har nu ikke statssocialisme riktig ennu , hr. Melsom . På gjensyn . " Han gikk rett fra ham . Det virket direkte uhøflig og slik var det ment også .

Han var skremt . Kvernen var begynt å male . De hadde mobilisert handelsministeren . Ja , ja , han fikk til å mobilisere han også da .

%Det var Haugstad som fortalte hvad fiskerne vilde kreve av fabrikantene . Carl Busch kalte ham inn straks om morgenen da han var tilbake i Bergen og fortalte ham utførlig om forhandlingene og hvad der var sagt på fabrikantenes møte .

" Det var mig som antydet at vi burde gå med på syv prosent fett . Det har jeg ingen ting imot at fiskerne får vite , " sa han .

Haugstad nikket at han hadde merket sig det , men han så spørrende ut . Han forstod ikke riktig hvad det skulde være godt for .

" Det er sterke krefter for å få denne centralen i stand , " fortsatte Carl Busch , " nu skal Melsom ha fått handelsministeren med sig , sies det . For fiskerne blir det den rene ulykken om det kommer en slik central , for da står fabrikkene som en mur , det aldri vil nytte å rokke ved . Da får fiskerne ta de prisene og betingelsene som det passer fabrikantene å gi . Men så lenge fiskerne forstår sitt beste og er imot centralen , kommer den ikke i stand ved statens hjelp , iallfall . Og de bør kjenne sine virkelige venner i denne tiden . Ellers kan det bli for sent . "

Haugstad hørte efter med halvåpen munn . Han merket sig alt , men han var ikke klar over sin rolle . Men så sa Carl påtatt likegyldig :

" Jeg så forresten Halvor Møgster kom med samme båten som jeg i dag . Han er jo formann i fiskernes forening . De skulde ta Dem fri i formiddag , Haugstad , å få en prat med ham . "

Haugstad lukket munnen igjen . Nu endelig forstod han . Og da han litt senere satt sammen med Halvor Møgster over et glass øl , sa han :

" Ja , du kan no si ka du vil , Halvor far , om denne helvetes branden jeg har fått til chef , men han er no mere på fiskerne sitt gode enn noen av de andre . Ja , ikke mine ord igjen , det vil eg be deg om , for det kan få mig op i de aller største ulykker , forstår du , men han junior sa beint ut til de andre karene at de fikk slå sig til tåls med syv prosent ‐ litt rettferdighet fikk det piskedausen være , " sa han .

Halvor Møgster nikket : " Ja , han er visst ikke så hakkende galen . Han var den rimeligste under forhandlingene , det var han . "

" Og se no disse helsikkes storkarene som vil ha denne centralen , " fortsatte Haugstad .

" Ka blir det til , tror du . Eg bare spør deg , Halvor far . Ka blir det til . Det blir en blokk som en mur mot fiskerne det . Det er ikkje andre enn han junior som står imot dem , og han får de knekken på , betterde gjør de det , Halvor far , no svor eg . " Haugstad var så ivrig for at Møgster skulde være på hans side at han krydret sin tale med dialekt , det var liksom mere klem i det .

" Var du noke til kar så fikk du sammen de andre karene no de kommer til byn likevel og så setter de op en protest mot denne styggedomen mens det enno er tid til å protestere . "

" Å , vi får vel se litt på det . " Halvor smakte på ølet , så forsiktig som om det Haugstad vilde ha ham til , var i ølet .

" Foreløbig er det nok å tenke på å få fiske til skikkelig pris . "

" Du er en helvetes tosk , Halvor , du og dine . Det har de vært bestandig og derfor går det som det går også . "

%Men Halvor Møgster hadde ikke glemt . Det blev megling mellem fiskerne og fabrikantene . Halvor Møgster sa til meglingsmannen at der var fabrikanter som så rettferdig på saken og vilde gå med på en fettgrense på syv . Meglingsmannen fremsatte forslaget om en pris av fem kroner for brisling som holdt syv prosent . Det blev vedtatt av begge parter .

Dagen efter stod det en meddelelse i avisene om at et fellesmøte av brislingfiskerne i Hordaland , Rogaland , Sogn og Fjordane og Oslofjorden hadde vedtatt en henstilling til regjeringen om å motvirke at det blev oprettet en eksportcentral for brislinghermetikk .

Da konsul Berling leste det , forstod han hvad Carl Busch vilde opnå med føieligheten sin overfor fiskerne . Men nu var det for sent å forstå . Carl Busch hadde vunnet en brikke i første omgang og det var en verdifull brikke dersom han greide beholde den .

Minna Busch så på mens pleiersken stelte den vesle ungen hennes . Barnet hadde fått hennes gamle værelse . Rummet hadde vinduer mot syd og vest med en balkong utenfor hvor barnevognen stod når det var solskinn .

Nu falt solen såvidt inn gjennem vestvinduet med en smal stripe . Den skar tvers over stellebordet og traff barnet som gren på nesen når det fikk solen i øinene .

Hun var begynt å smile nu , og alle tantene sa det var et fremmelig barn som kunde smile ordentlig og ikke bare skjære grimaser for maveknip når det bare var tre og en halv måned gammelt .

Værelset var omtrent som da hun var barn . Faren hadde funnet frem dukkene og lekene hennes for at de kunde være for hånden når barnet fikk bruk for dem .

Minna smilte . Han var så rørende optatt av den vesle ungen . Nu hørte hun ham i trappen . Lorentz Pettersen passet alltid på å si god natt til sin datterdatter . Han kom inn og fikk holde barnet litt . Sa rørø til det og at det lignet sin avdøde mormor . Så sa han god natt , kysset det på kinnet og gikk . Alt dette gjorde han med det samme alvor og den samme regelmessighet som han utførte alt annet i livet . Men en kunde se det var en kjær plikt .

Minna fikk barnet til brystet . Hun var stolt over at hun hadde mat nok til det .

" Det blir nok et flaskebarn , " hadde tante Rikke sagt , " med en sånn tynn og liten mor . " Solstripen var kommet helt bort i hjørnet nu . Pleiersken gikk og ryddet vekk efter kveldsstellet . Barnet spiste begjærlig med rund munn og vidåpne brune øine . Det sorte , tynne håret var kruset efter badet . En liten fast hånd lå på brystet hennes . Den krummet sig ganske svakt og løste sig igjen i takt med at barnet drakk . Det var ikke noe fast grep , men det holdt om hjertet hennes så det gjorde ondt av lykke .

" Ungen min . "

Minna smilte nedover barnet . Denne stunden om kvelden når barnet fikk mat siste gang , gjorde henne rikere for hver dag . Hun var litt trett , men samtidig fylt av en stor ro . Det var som hun sank og sank i en brønn av stille lykke .

Barnet suget sig inn i henne igjen . De var ett vesen igjen , hun og barnet . Ømheten for barnet videt sig ut til barnets far . Denne lykken hadde han gitt henne . Den kunde ikke ødelegges av kolde ord og likegyldighet . Og barnet bandt ham til henne enten han vilde eller ikke .

" Mannen min , hvisket hun nedover barnet på samme måten som hun hvisket ungen min .

Han var hennes mann . Som barnet eiet henne , eiet han henne . Og derfor eiet hun ham i barnet i evighet . Tankene surret rundt i dette . Uklart , men allikevel sterkt følte hun at det var slik .

Kanskje følte han det han også . I den siste tiden hadde han vært anderledes . Ikke så fraværende når han snakket med henne eller så på barnet . Det var som om han begynte å opdage det .

Han hadde det ikke lett nu . At han overtok Worren Canning hadde satt et skille mellem ham og de tidligere vennene . Det blev sagt , visste hun at han skulde ha tak i alt . At det ikke var nok for ham å ta Wickstrøms kone , han måtte ta fabrikken hans også .

Hun kunde tenke på forholdet mellem Esther og Carl som noe som var forbi ‐ noe som ikke gjorde ondt lenger . Iallfall ikke på samme måten som før . Da var det et åpent , ondt sår som hun måtte pirke i hele tiden .

" De sier at Carl er den mest begjærlige i hele byen , " fortalte Agnes Brinkmann med beskjeden ondskap . Minna hadde hele Carls familie over sig og barnet nu . Det var prisen for at hun hadde sluppet dem innpå sig den tiden da hun gikk så ensom og ikke visste hvor hun skulde vende sig .

" Han vilde ikke betenke sig på å slå under sig sin egen fars forretning hvis han fikk chance til det , " blev det sagt .

Minna visste det var sant , det var som en drift i ham , sterkere enn ham selv . Det kunde ikke være pengene han traktet efter , da vilde han vel tatt imot hennes også . Hvis han lot fabrikken gå sin jevne gang vilde han klart sig rikelig , det forstod hun . Og med hennes penger ... . Hun blev het i kinnene ved tanken på hvor snever og beregnende han måtte synes hun var .

Og det var hun jo også , tenkte lille kloke Minna Busch . Det var bare synd at hun hadde beregnet så feil .

Barnets øine blev fjernere og fjernere . Så lukket de sig langsomt . Munnen åpnet sig og slapp taket . Barnet sov . Solstripen var flyttet ut av rummet . Men duften , den gode søte eimen av barn og barnetøi var der fremdeles .

Minna hørte en bil stanse utenfor . Det måtte være Carl som kom . Tredje kvelden på rad han hadde tid å komme . Hun gikk bort til speilet og ordnet håret . Varmen steg i kinnene . Tredje kvelden på rad og det nu han hadde det så travelt med forberedelsene til brislingsesongen .

Hun smilte til sig selv i speilet . Øinene var glade . Hun var nøisom .

Den som har sultet meget lærer sig å være det .

Carl Busch kom fra klubben . Han hadde ikke vært der lenge . De som var der trakk sig unda ham og behandlet ham høflig og reservert som en fremmed . Slik hadde det vært helt siden det blev kjent at han overtok Worren Canning . Selv Leonard Simensen var tilbakeholden , og Carl hadde snakket like ut til ham .

" Kan du egentlig si mig hvad galt jeg har gjort? "

" Nei , galt . Men vi synes altså du burde sagt til banken at Knut måtte få chancen sesongen over . Det er litt for hårdt å ta knekken på en mann når han har sulteforet sig gjennem vinteren og har en liten chance til å komme på benene igjen . Og opriktig talt , Carl , så sies det at du iallfall burde vært den siste som tok imot tilbudet om å være bøddel . "

" Det var ikke snakk om å ta imot eller ikke . Bankchefen har så meget tak på mig at når han vilde ha mig borti Worren Canning , så hadde jeg bare å lystre hvis jeg ikke vilde dratte av pinnen selv . "

" Det får du ingen i verden til å tro . Og det er ikke sant heller . Bankchef Morkmann rører dig ikke hvis du bare vinker litt på din far og din svigerfar . "

Det nyttet ikke å snakke med dem , men det gikk vel over . Det var bare misunnelse fra alle kanter .

Den som tok det penest var Knut Wickstrøm selv . Han var tydelig lettet over at det hele var avgjort . Carl lot ham foreløbig disponere Worren som før ‐ han vilde bare selv bestemme produksjonen og hvorledes den skulde selges . Foreløbig kjørte han hele lageret av småsildsardiner ut på Worren Canning for å få plass til den nye produksjonen

" Så har vi hele dødvekten på et sted , " sa han til Knut Wickstrøm .

Bare det nu kom et blaff så han fikk solgt en del iallfall . Han tok hvad pris som helst bare for å redde stumpene av den uheldige spekulasjonen .

Minna og Carl satt på verandaen efter aftens . Lorentz Pettersen var gått til sengs allerede . Kvelden var varm og stille . Askefjellene tegnet en blå halvcirkel mellem den melkehvite sjøen og den røde himmelen . I en av hagene nedenfor dem spilte to unge gutter tennis . Det sang i strengene hver gang ballen traff racketen . I en annen hage brente de bråte . Røken steg langsomt rett til værs . Lyset av bålet var som en svak glo inne i den tykke røken .

Minna satt og snakket lavt om dagens små hendelser , de dreiet sig alle om barnet og faren som var så rørende optatt av det .

" Han er visst meget mere glad i henne enn du . " Hun sa det halvt i spøk og uten bitterhet .

" Han har vel bedre tid til det også han enn jeg . Ordene gikk stille mellem dem . De var ikke nervøst på vakt som før .

" Nei , du har visst meget å stå i , gider du kjøre en tur? "

De kjørte forbi Strømmen . Bjerkeskogen skrånet jevn og grønn nedover mot sjøen .

" Her kan vi jo hugge ved i egen skog til vinteren , " sa Minna .

Selv som spøk virket tanken fremmed på Carl . Egen skog?

Det var ikke falt ham inn at han stod i noe eiendomsforhold til den store bedriften . Det var et kort på hånden ‐ en vanskelig materie som det gjaldt å gjøre mest mulig ut av .

" Vi får nu først se om jeg sitter med den til vinteren . "

" Er det så vanskelig? "

" Ja , jeg løi hvis jeg sa det var lett . "

" Hvorfor tok du det på dig da? "

" Jeg hadde ikke noe valg . Bankchefen vilde det og jeg er dessverre nokså avhengig av ham . "

" Avhengig , hvordan det? "

" Busch Canning arbeider temmelig tungt i øieblikket . Går alt godt , blir jeg svært ovenpå , men det kan gå galt , og da ‐ "

" Hvad da? "

" Tja , da kan det hende jeg ligger der akkurat som Knut . Men når jeg nu har begge bedriftene er de nødt til å strekke sig lenger for mig enn om jeg bare hadde min egen fabrikk . "

Hun nikket at hun forstod . Han klarer sig nok , han er smartere enn bankchefen og hele direksjonen , tenkte hun stolt .

" Jeg kan nok likvidere en del og seile videre , men da taper jeg en stor chance igjen . "

Hun la hånden sin over hans på rattet :

" Kan du ikke la mig få være med da . Jeg er så lei for det jeg sa den gangen . Men jeg var så hysterisk og rar den tiden ‐ en blir det når en skal ha barn , skjønner du . "

" La oss ikke snakke mere om det . "

Hun så på ham . Ansiktet var hårdt og lukket . Profilen var blitt skarpere i den siste tiden . Han hadde det visst ikke godt .

" Hvorledes går det med Knut? "

" Han tar det svært pent . Jeg tror ikke han var såpass interessert før som han er nu . Hadde han det vært , tror jeg han satt med fabrikken fremdeles . Det er ikke tvil om at han er en flink branchemann , men videre selvstendig er han ikke . Det ser ut til at han arbeider best når det ikke er ham som har ansvaret . Jeg hører de sier gamle Worren hadde svær tiltro til ham , for så lenge den gamle var med , gikk det fint . "

De kjørte en stund i stillhet . Furuskogen over Åstvedt var fiolett i den svake skumringen . Det duftet kvae efter solen om dagen . Hun satte sig tettere inn til ham og sa :

" Så hyggelig vi har det . " Han la armen om skulderen hennes og tok henne enda nærmere .

Dette var ro . Hvile for tankene . Veien som et rullende bånd . Den jevne surrende lyden av motoren . Varmen fra henne .

Sørfjorden innover mot Arna var svart av skygge mellem fjellene . Landet videt sig ut igjen i grønne marker og åker med lange , jevne plogfurer . En rad høie popler ranket sig mot den blå horisonten . Hun hvilte hodet mot skulderen hans .

" Gid jeg ikke skulde til Voss i morgen . "

" Kan du ikke la din far reise alene da? "

" Nei , det er visst best jeg følger ham . Han er blitt svært gammel i det siste . Jeg tror simpelthen han blir hjemme hvis han ikke får ungen med iallfall . "

Han hadde glemt at de skulde reise . Nu følte han at han vilde savne dem . Som om hun gjettet det , eller håpet på det , spurte hun :

" Kommer du til å savne oss litt da? "

" Ja , " svarte han halvt motstrebende .

De kjørte gjennem den nattstille byen . Gatelysene var slukket . Av og til fanget de inn noen forsinkede nattevandrere i frontlyset . De kom og forsvant som skygger . Hjulene freste i singelen da de kjørte inn hageporten .

Han gikk ut og låste op for henne . Så tok han henne i armene sine og kysset henne .

" God natt da . "

" God natt , " hvisket hun . " Men du kan jo godt bli her i natt . " Han kjente at hun rødmet i mørket .

Brislingfisket var begynt . Carl Busch husket hvad gamle Vaule hadde sagt : Det blir lite råstoff i år . Han hadde også sett efter i bøkene . Det var påfallende hvor jevnt det var slått inn med fem ‐ seks store år og så to ‐ tre da det nesten ikke var pakket . Men sikkerhet for at det kom av liten tilgang på råstoff , gav ikke det , for det kunde jo også skyldes overfylte lagere efter den store produksjonen .

Haugstad svarte da han blev spurt , at ja , det gikk op og ned både med fisket og pakkingen . Noen sammenheng eller regelmessighet hadde han ikke merket sig . Men da Carl Busch spurte ham om de enkelte år , husket han til en viss grad at det var smått fiske de årene Busch Canning hadde pakket lite .

I år så det ikke ut til at Vaule skulde få rett . Den første uken blev det gjort svære steng i Sunnhordland . Busch Canning og Worren pakket for full drift . Så snart de som fisket for dem meldte steng , var agenten på pletten og hentet , straks fisken kunde tas .

Det var fin fet brisling , men de andre fabrikkene halte ut tiden med prøver av stengene og sen henting . Konsul Berling ringte fra Stavanger :

" Vi har talt om her at det ikke er verdt å forsere pakkingen . Det er så meget på lager , at fortsetter fisket slik , må vi si op avtalen og det vet De jo ikke er behagelig . "

" Jeg forstår hvad De mener , men jeg er ikke enig med Dem . Vi har forpliktet oss til å pakke det som fiskes og ellers er kontraktsmessig vare . Det nærmer sig sterkt sabotasje slik enkelte fabrikker driver det for tiden . Det er jo dem som ennu ikke er kommet i gang . "

" De får gjøre som De synes , " konsul Berlings stemme var likegyldig overbærende . " Men jeg ringer Dem som formann i distriktsforeningen . Jeg håper De bringer videre det jeg har sagt . "

" Kan jeg få det skriftlig? " spurte Carl kaldt .

" Det skal jeg se på . "

Det kom ingen skriftlig bekreftelse på samtalen , men Nikken Gram kom ut på kontoret dagen efter .

" Opriktig talt , Carl , så synes jeg du spiller et temmelig høit spill , " sa han . " Ja , jeg snakker til dig som gammel venn . Denne Worren-historien har ikke gjort dig særlig populær i branchekretser , og hvis du nu går på tvers av oss andre , er begeret omtrent fullt . "

" Takk for vennligheten , men jeg går ikke med på å lure fiskerne på den måten . Avtale er avtale , og vi får ta det som fiskes , ellers kan begeret bli fullt på en annen kant snart . "

Nikken Gram smilte og ristet på hodet .

" Du er allikevel frekkere enn alle oss andre tilsammen . Har du fullstendig glemt at det var du som fant på dette lureriet med fettprosenten? "

" Det er på ingen måte lureri . Brislingen må ha et visst fettinnhold for at det skal bli kvalitetsvare . Det er merkelig at jeg som efter din mening har så lite rede på fabrikasjonen skal måtte lære dig det . "

Han talte til Nikken Gram som til en fremmed . Det var ham som holdt snakket gående omkring Worren Canning ‐ at det var Lorentz Pettersen som hadde tvunget bankchef Morkmann til å overlate svigersønnen det hele til spottpris . Han skulde ikke innbille noen at han gjorde noe av vennskap eller andre sentimentale grunner .

" Ja , ja , du gjør hvad du vil . " Nikken Gram gikk mot døren ‐ Carl Busch hadde ikke bedt ham sette sig .

" Vi andre innskrenker pakkingen mest mulig . Når du ligger over ende , kan du i hvert fall ikke si du ikke blev advart . "

" Du kan få et råd du også , " svarte Carl .

" Pakk mest mulig og legg ikke nesen din i andres affærer . Jeg tar alt det råstoff jeg kommer over og det skulde du også gjøre . "

Nikken Gram snudde sig .

" Vil du kanskje kjøpe hos mig? " Der kom en båt med tusen skjepper for en time siden . Den er ikke begynt å losse enda? "

" Hvad fett holder den? "

" Jeg har gitt fire kroner og femti , så kan du jo selv regne ut . "

" Du skal få fire-femti , skjønt du naturligvis ikke har gitt mere enn fire . Men du skjønner nok en dag at du har forsolgt dig likevel . La bare båten komme over med det samme . "

Nikken Gram gikk meget fornøiet . Han hadde gitt tre kroner og femti . Tusen kroner tjent på den visitten var helt uventet . Og så en pinn til likkisten for den stormannsgale fyren , tenkte han . Det var ikke sikkert det tok så lang tid før banken vilde ha ny ledelse på Worren igjen .

Carl Busch følte sig sikker så lenge han snakket med Gram , men da han var ute av døren , gjøs han . Den annens uvilje stod som et kaldt gufs efter ham . Han vilde ham ondt , det var det ikke tvil om og sammen med ham alle de andre fabrikantene . Kunde de velte ham , gjorde de det med glede . Men enda hadde de ham ikke , selv om det så trangt ut .

Centralborddamen ringte at bankchefen vilde snakke med ham klokken tolv .

" De må selge sildemelet nu , hr. Busch . Jeg har i virkeligheten gått videre enn jeg hadde lov til da jeg lot Dem låne på en eventuell fortjeneste . Nu , det er jo gått bra . Såvidt jeg forstår har De tjent hundre og femti tusen kroner . Men vi skal slutte mens leken er god . "

" Hundre og åtti tusen kroner , " svarte Carl Busch . " Det er best å kramme ut det hele . ‐ Jeg har en krone sekken som agent også . "

Bankchef Morkmann så på ham . Det var tydelig beundring i blikket . Men så trakk den glassaktige hinnen sig over øinene . Han hadde bestemt sig og vilde ikke motsies .

" Så meget desto bedre , men selg nu iallfall . Vi vil ha denne saken gjort op . "

" Men jeg kan vel få lov å stille en annen sikkerhet i stedet? "

" Selvfølgelig , men vil De ha et godt råd , så gjem den reserven De har . Det er vel sannsynlig at De får bruk for den . Busch Canning har jo ikke solgt lageret av sildesardiner ennu? "

" Nei , ikke stort av det . Men det er tid ennu . "

" Vel , vel , " bankchefen reiste sig .

" De gjør som De vil , men jeg regner med at De selger til i morgen . Det skal være svært lett å ordne har jeg hørt . Det er mange fabrikker som må betale dyrt for kontrakter som de ikke kan effektuere . De har min beundring for Deres fremsynthet , hr. Busch . "

Carl Busch bukket og gikk . Hvad skulde han gjøre? "

Han var sikker på at sildemelprisene vilde stige ytterligere . Dersom bankchef Morkmann hadde den ringeste kjennskap til branchen , vilde han vite det .

Han kunde disponere Minnas penger eller ta svigerfaren med . Men da var hele denne tiden i spenning og slit for å greie det , bortkastet .

Han gikk i dype tanker over Torvet . Det var allikevel best å bøie sig . Bankchef Morkmann vilde kanskje være efter ham på andre måter hvis han ikke fulgte hans råd .

Skjønt han kunde nevne det for Minna og høre hvad hun sa . Det var jo mange penger .

" Hvad er det du er så fordypet i at du ikke ser folk engang? "

Det var Esther . I lys sommerkjole og en stor hatt som skygget ansiktet .

" Du holdt jammen på å renne mig over ende , " fortsatte hun . Hun talte litt forpustet forsert . Han hadde ikke vært sammen med henne på tomannshånd siden Worren Canning blev overdratt til ham .

Det var lettere å treffe henne igjen enn han hadde tenkt . ‐ Lettere og likegyldigere .

" Det er lenge siden jeg har sett dig , " sa han . Han visste at de måtte snakke om forretningen , men han visste ikke hvorledes det vilde løpe av .

" Ja , vi har holdt oss hjemme for det meste . " Hun var alvorlig nu .

" Du vet det har ikke vært så helt lett i denne tiden . "

" Nei , det forstår jeg så godt . Jeg har tenkt sånn på dig , men jeg har vel ikke kunnet gjøre noe . "

De almindelige ordene fjernet dem lenger og lenger fra hverandre .

Er det virkelig mulig , tenkte hun , at to mennesker som har trodd de betydde så meget for hverandre , kan komme så langt bort , bli så fremmede bare på et år?

Hun så på ham fra siden . Ansiktet hans var lukket og rolig . Hun kjente ham neste ikke igjen . Hvad vilde hendt hvis de hadde holdt det de lovet hverandre for et år siden ‐ hvis de var blitt skilt for å gifte sig med hverandre . Hvordan vilde det vært nu , når de opdaget at de ikke betydde noe for hverandre?

Som om han tenkte det samme , sa han :

" Det er snart et år siden vi var sammen i Paris nu . "

" Ja , og vi er blitt gamle og fornuftige på det året , " svarte hun . " Alt det som er hendt i de siste månedene vilde vært grusomt og umulig hvis vi hadde , hvis vi var ... . "

Hun greide ikke si ordene . Han hjalp henne ikke heller .

De gikk ut mot Nordnesparken . Da de var utenfor en kiosk oppe på Klosteret , fikk han plutselig en merkelig innskytelse . " Undskyld mig et øieblikk , " sa han og gikk inn og tok telefonen . Han ringte til Haugstad .

" Telegrafer til Hamburg at vi selger tredve tusen sekker sildemel . Det var som å presse verken av en byld å stå der og gi Haugstad omhyggelig beskjed .

Han så henne gjennem ruten i kiosken . Solen nådde ikke inn under hatten , men halsen hennes og de bare armene var gylne i det blennende lyset . Slik vilde han huske henne , tenkte han , som man tenker på en død . Slik vilde han huske henne når meget annet var glemt . Hans elskede som måtte vente mens han revet seil .

Østenvinden strøk op gjennem Holbergsalmenningen som gjennem en skorsten . Den la kjolen hennes tett inn til kroppen . Hun holdt den store hatten med den ene hånden .

" Du skjønner jeg hadde ikke noe valg , " sa han

De satt på en benk ytterst på Nordnespynten . Her var de ofte møttes før , noen stjålne stunder i forpint , spent lykke . Den skrikende kontrasten mot følelsesløsheten , tomheten nu , pirret dem .

" Jeg vilde helst undgått å få noe med Worren Canning å gjøre som du kanskje forstår . Men bankchefen vilde det , og han er en egenrådig herre . "

Han hadde gjentatt dette så mange ganger nu for sig selv og andre at han endelig forstod det ikke var sant . Han vilde ha Worren Canning . Han vilde det ikke bare fordi han trodde det kunde bli en forretning av det , men også fordi det grep inn og ødela det som var mellem ham og henne . Slik var det .

Hun svarte nesten formelt at det bare var akkurat med det samme hun syntes det var litt rart , men det var jo bare føleri , og han arbeidet jo så godt sammen med Knut ... .

%Carl Busch fant Leonard Simensen på Norge i et muntert selskap . En dansk fabrikant som Leonard representerte , Freddi Wankel , en fetter av Leonard som var familiens sorte får . Han var lektor og ansatt på latinskolen fra høsten av .

" Hold dig klar av ham , " betrodde Leonard Carl , " han bommer dig for penger før dere er blitt dus . "

Damene som kom til utpå eftermiddagen var alle ukjente for Carl Busch , men han var så beruset allerede da at han blev fort kjent med dem . Den ene var dansk . Efterpå opfattet han at hun reiste sammen med Leonards kunde . Han tok henne med sig hjem da de hadde lagt fabrikanten til sengs langt utpå natten . Hun hadde et ansikt som lignet Esthers når en var tilstrekkelig omtåket .

" Jøss , så full du var , " sa Leonard neste dag han ringte . Og sen på kontoret er du også . Du må ikke forfalle til drukkenskap og hor . Du har forresten ødelagt en forretning for mig . Dansken forstod at du hadde tatt damen fra ham og er aldeles rasende . Han reiser i kveld , så vi kan treffes efterpå , men dig vil han ikke se . "

De ranglet i tre dager , Leonard som feiret at konen , Gerda , var flyttet på landet , Freddi Wankel fordi han alltid ranglet når det var noen å rangle med og Carl Busch som var redd for å være alene i edru tilstand .

Fjerde dagen møtte han på kontoret til vanlig tid igjen . Avisen hadde et telegram som strøk bakrusen av ham og fikk ham til å svette . En ny tysk forordning satte fast sildemelsprisen til fjorten kroner sekken . Hvis ikke bankchef Morkmann hadde tvunget ham til å selge , vilde han hatt et tap på seksti tusen kroner .

%I to uker varte det rike brislingfisket . Da fisken trakk nordover forsvant den i dypet . De fleste fabrikkene var såvidt gått i gang med å pakke ‐ de arbeidet to tre dager og saboterte så godt de kunde . De eneste som arbeidet for full drift , var Vaules fabrikker og Busch og Worren .

Knut sa en dag at det kanskje var best å være litt forsiktig .

" Vi er ikke nådd stort over halvdelen av det jeg pakket i fjor , " svarte Carl , " og vi skal forsyne Worrens kunder også . "

" Det skal ikke mange dagenes produksjon til for å tilfredsstille dem , " sa Knut .

" De har nok dessverre glemt at Worren eksisterer . Bankchef Morkmann nektet mig simpelthen penger til å pakke brisling for i fjor , men merkelig nok animerte han mig til å produsere småsild . "

" Vi får minne kundene om at Worren er i gang da , " svarte Carl skråsikker , " eller så får vi finne nye . "

Knut Wickstrøm trakk på skuldrene . Dette var det rene galimatias , men han hadde sagt fra og mere kunde en ikke forlange av ham , sousdirektøren , tenkte han . Kanskje banken fikk angre at den skiftet ledelse .

Men gamle Vaule fikk rett . Det blev fisket noen slumper av ti-femten lag i Osterfjorden . Carl kjøpte det alt sammen . De andre fabrikkene i distriktet trodde det var optakten til nytt storfiske , men så var det slutt . Alt det som var kommet , var pakket til fredag kveld . Lørdag stod hjulene ‐ det som var fisket i Osterfjorden kom ikke før mandag .

Minna og barnet bodde på Solstrand sammen med Lorentz Pettersen . Carl Busch kjørte ut hver kveld . Leonard Simensen vilde ha ham med på gressenkemannsranglene sine , men han syntes han hadde fått nok de tre dagene de var sammen . Men lørdagskvelden på Solstrand greide han allikevel ikke . Han følte sig latterlig sammen med alle de andre familiefedrene som tok sig av kone og barn i helgen .

Det blev en sen rangel hos dr. Taraldseth , og klokken var nesten tre da Carl Busch gikk over Torvalmenningen efter å ha satt bilen i garasjen . Han hadde avtalt med Leonard og Freddi Wankel å seile en tur søndag dersom været holdt .

Det var begynt å lysne , men himmelen var tung og svart . Det blev visst regn . Plutselig begynte det å blåse . Støvet stod som en sky i vindkastet . Det stilnet igjen , plutselig som vindbygen var kommet , men da han kom op i leiligheten stod gardinene som seil inn de åpne vinduene . Han hørte det rasle i papir og rusk som blev hvirvlet op nede på gaten . Så kom regnet som piskesmell mot ruten . Det blev nok ingen seiltur i morgen . Han kunde kjøre ut og hilse på sin far i stedet , det var lenge siden han hadde snakket med ham .

Han ringte til Leonard for å gi avbud , men fikk ikke svar . De var havnet et annet sted formodentlig . Slik holdt Leonard på natt efter natt . Det var utrolig at han greide det .

Carl Busch blev stående med telefonrøret mot øret . Den jevne summingen som kalte , men ikke fikk svar , gravet ut tomheten omkring ham .

Regnet mot ruten , den halvmørke , ensomme leiligheten . Han satte sig til med en bok , men fikk ikke ro ved det . Så tendte han alle lys og tok en drink . Gikk gjennem stuene og soveværelsene . Tomheten skrek mot ham overalt . Undres hvor de holdt sig de andre?

En slik sommertom leilighet kunde få hvem som helst til å bli natterangler .

Denne Freddi Wankel var en underlig makaber fyr . Fullstendig amoralsk virket han og så lærer for ungdommen . Kommunist , salongkommunist . Det var som et pust fra tante Carlas klikk når han snakket . En uforskammet fyr forresten . Det var riktig som Leonard advarte ham , han lånte penger før de var blitt dus . Men det betydde ingen ting for ham , lot det til . Han var like uforskammet for det .

" Det eneste sørgelige for oss som venter den nye tiden , " sa han en gang inatt , " er at vi må betjene oss av slike fyrer som dig , Busch . Du er som en kork , du kan ikke undlate å dukke op igjen selv om det blir flom . " Han utviklet det ikke nærmere .

Hvad fanden mente han egentlig?

Han vilde spørre ham en dag . Sludder . Det var bare prek av en halvfull fyr .

Regnet stod i strømmer utenfor . Han kunde nesten ikke se over til den andre siden av Almenningen . Det var best å legge sig .

I halvsøvne hørte han sirenen av en brandbil . Han forsøkte å danne sig et billede av retningen , men opgav det . Så hørte han en sirene til og like efter en til . Utrykning til stor brand . De fikk arbeide i natt , brandfolkene , slik vind det var .

Han gled inn i søvnen , men våknet med et sett . Han syntes han hadde sovet lenge , men det var ikke lysnet stort . Det var telefonen som kimet .

Han så på klokken . Den var halv fem . Han hadde bare sovet et kvarter . Nu var det naturligvis den forbannede Leonard som skulde more sig . La ham bare kime .

Men telefonen fortsatte å ringe . Og plutselig blev han grepet av uro og sprang ut av sengen . Han hørte ennu hvinet av brandsirenene . Det var vel aldri farens boder som brente .

Lynsnart jog det gjennem hodet hans hvorledes det vilde gå med fabrikken hans . Nei , det automatiske slukningsanlegget var prøvet så sent som i vår .

" Heile Strømmen står i brand , junior ! "

Det var Haugstad som ringte . Han skrek så det nesten ikke var råd å høre hvad han sa .

" Begynte for tre kvarter siden . Fulle folk ! Helsikkes ! "

Carl Busch rev på sig en bukse og jakke og sprang .

Da han kom ut gatedøren , feiet regnet mot ham . Regnfrakke burde han tatt på iallfall . Han var driv våt før han nådde ned til drosjeholdeplassen .

Det var bare en eneste bil igjen . Døren smelte i og chaufføren kjørte akkurat da han nådde frem . Han hoppet op på stigbrettet .

" Jeg må få denne bilen , det er hos mig det brenner , " skrek han ophisset inn til paret som satt i bilen . De kom sig ut uten et ord . Han glemte å si takk . De stod og så efter bilen i regnværet .

Da han kjørte over Torvet så han flammehavet mot himmelen . Det var østenvind , heldigvis , så blåste det bort fra arbeiderboligene . Der var tre , fire hundre mennesker . De måtte være kommet sig ut . I kasernen? Nei , så fort kunde det ikke ha gått .

Chaufføren satte farten op da de kjørte utover Skuteviksveien . Han blev roligere , og kunde tenke klart over hvad det betydde . Han måtte innstille produksjonen , overføre alt til Busch . Det var ikke så farlig dersom fisket slo feil , slik det så ut til .

Assuransen ... . Som en brand grep det tankene hans og han fyltes av en rå overmektig glede .

Småsildlageret !

Han var reddet . Kjemperealisasjon .

Sardinene var assurert efter prisen for et år siden .

En fortjeneste på to kroner kassen og Worren Cannings ti tusen kasser hadde han fått helt gratis .

Nei , nei det var for rått . Han prøvde tvinge tankene sine over på dem som kanskje kjempet for å komme sig ut . Det lyktes ikke .

Men produksjonen i år? Tusen kasser uassurert brisling . Den måtte de vel ha tatt ut hvis noe var reddet i det hele tatt . Den lå jo i det ytterste lageret nærmest kaien .

Han fikk se flammehavet igjen da de kom ut på Helleveien . Et kjempebål .

Mens han satt og stirret , snudde vinden . Det var som en veldig hånd feiet den tykke rød-svarte søilen over ende , vred den mot øst .

Folk sprang langs fortauene . Halvpåklædde hang de ut av vinduene . Da de kjørte nedover mot Strømmen måtte chaufføren slakke farten . Her var nesten ikke fremkommelig for folk . Halvt oppe i skogen sperret politiet veien . Carl Busch sprang ut . Gnistene føk gjennem luften . Det suste i trærne . Og over hodet på sig hadde han skjæret av bålet der nede .

Det frivillige brandkorpset holdt på å hugge trær i skogkanten . Han så de spente ryggene mot lysskjæret . Andre drog på de svære hvitstammede bjørkene .

Ved til vinteren , Minna .

En brandkonstabel vilde stenge veien , en annen kjente ham og slapp ham frem . Det var varmt her i gaten for arbeiderboligene . Brandfolkene kjempet med ilden om husene nederst i rekken så det ut for , da var sikkert alle kommet sig ut i tide .

Men kasernen var en firkantet koloss av ild . Flammene fosset gule mot den mørke himmelen . Carl Busch merket sig med forundring at rammene omkring vinduene i tredje etasje stod igjen . En brandstige sprikte mot himmelen . Helt øverst så han to menn som kom til syne og så blev hyllet i røk igjen . En flamme fikk det til å blinke i hjelmene . Tunge slag av bjelker som falt . Glass som blev splintret . Folk som ropte ... .

Han måtte springe i en stor bue for å komme ned på kaien . Hele fabrikken var et eneste flammehav . Det brente i lagerbodene , men nu da vinden var snudd , så det ut til at brandfolkene kunde få bukt med ilden der . Flammene slo støtvis op av bålet .

Han fikk øie på Knut Wickstrøm borte i den andre enden av kaien ved lageret . Han skrek og gestikulerte til arbeiderne som bar ut kasser . En stor haug var stablet ytterst på kaien . En lekter holdt på å legge til .

Carl Busch sprang bort til Knut Wickstrøm . En anelse slo ned i ham da han møtte de ville øinene hans .

" Hvad er det du gjør? " skrek han .

" Redder sildesardinene mine ! " skrek Knut tilbake .

Carl sprang inn i lagerbygningen . Der var tungt av røk , men de nypakkede kassene med brisling lå urørte ytterst ved døren . Folk sprang innover i lageret bakenfor hvor sildesardinene , de råtne sildesardinene lå lagret i tette rekker av kasser .

Det var som det blev stille omkring ham med et sett . Tankene arbeidet rolig og jevnt . Han innså at det vilde være nesten umulig å få forklart at det var unødvendig å berge det som lå på de indre bodene , men at de måtte ta det som lå ytterst først . Han snudde og gikk ut igjen av lageret . Borte ved lekteren opdaget han bestyreren . Han hadde bare en bukse på sig . Skjorten klebet klissvåt til kroppen .

" Jeg gjør Dem ansvarlig for at det som er nypakket og som ligger nærmest døren der kommer ut , " sa han rolig og pekte .

" Men hr. Wickstrøm har sagt ... . "

" De vet formodentlig hvem det er som er chef her nu . "

Bestyreren blev slått av den annens ro .

Plutselig snakket han lavt og rolig til folkene han også . Et par minutter efterpå var de i ferd med å bære ut brislingen . Knut Wickstrøm kom springende ut av mørket . Ansiktet lyste hvitt med sotstrimer som furer i kinnene .

" Hvem er det som gjør mot min ordre? " skrek han vilt .

Og da han fikk øie på Carl , skrek han så stemmen nesten brast :

" Hvad er det du våger , din kjeltring , din brandstifter ! "

To politimenn kom til og tok ham i armen . Han falt sammen som en klut og de måtte bære ham bort . Litt efter falt taket ned på det innerste lageret . Hvis folkene hadde fortsatt å bære ut fra det , vilde mange vært drept .

Det lyktes brandfolkene å redde de tyve øverste arbeiderboligene . Kontorbygningen stod også igjen med sprengte ruter og taket halvbrent . Ellers var alt bare en rykende ruinhop da Carl Busch ved ellevetiden om formiddagen kjørte hjem .

Han var trett og våt og tankene var lammet , men han så for sig Knut Wickstrøms hvite fortrukne ansikt og de ville øinene . Han måtte være blitt gal .

Telefonen kimte hele eftermiddagen . Minna , brandchefen , opdagelseschefen , bankchef Morkmann :

" Det var en fryktelig katastrofe , men alt var assurert selvfølgelig? "

" Ja , praktisk talt . Det eneste var årets produksjon av brisling , men jeg tror det blev reddet alt sammen .

" Jeg hører bestyreren sier De hadde overført Deres lager av småsildsardiner til Worren Canning også? "

" Ja , vi måtte ha ryddet plass på Busch til sesongen begynte . "

" Det var jo heldig for Dem . "

Bankchef Morkmann talte litt langsommere .

Hvad pokker mente han? Det lå nesten en insinuasjon i den måten han sa det på .

Brandårsaken var hurtig konstatert . En leilighet i første etasje i den store kasernen nærmest fabrikken var under oppusning . Læregutten i malerfirmaet hadde nøkkel og var gått inn om kvelden sammen med tre fire andre unggutter . De holdt kalas og leven inntil de som bodde i leiligheten ved siden av dunket i veggen . Da blev de redde og drog sin vei . De innrømmet under forhøret søndag kveld at de kanskje hadde vært uforsiktige med fyrstikker . De var så beruset at de ikke husket så nøie .

Carl Busch møtte til konferanse hos bankchefen neste formiddag .

" Det er en meget vanskelig affære dette her , " sa bankchef Morkmann . Han gikk urolig frem og tilbake på gulvet . " Hvad har De tenkt å gjøre? "

Han vendte sig fullstendig rådløs mot Carl Busch .

" Jeg forstår ikke hvad De mener , " hr. bankchef . Foreløbig er det ikke grunn til å gjøre noe . Hvorvidt vi kommer til å bygge op igjen eller ikke , kan jeg ikke si ennu . "

" De forstår godt at det er et altfor stort misforhold mellem det De kasserer inn og det bedriften har kostet Dem . Bare assuransen for det gamle Worrens lager utgjør jo hundre og femogsytti tusen kroner . "

" Det er en privat sak mellem Knut Wickstrøm og mig . " svarte Carl Busch rolig . " Men jeg kan godt si Dem at jeg vil stille den summen De nevnte til hans disposisjon som en billighetserstatning . Noe rettslig krav har han naturligvis ikke . "

Bankchef Morkmann satte sig . Carl Busch hadde aldri sett ham så ulikevektig .

" Jeg er ikke sikker på Knut Wickstrøm vil slå sig til tåls med det . Advokat Prebensen har vært her i dag allerede på Wickstrøms vegne . Han antydet at det vilde være rimelig å la hele affæren gå om igjen . For Deres vedkommende blir det jo allikevel en lønnende historie i og med at De har realisert hele småsildlageret Deres . "

Carl Busch trakk på skuldrene og smilte .

" De forstår sikkert selv , hr. bankchef at jeg ikke på noen måte kan diskutere et slikt forslag engang . Transaksjonen er helt og fullt i orden og som De kanskje erindrer var det Forretningsbankens direksjon og ikke mig som var ivrigst for at jeg skulde overta Worren Canning . Efter det jeg nu hører må jeg snakke med min advokat før jeg bestemmer mig til å gi Wickstrøm noen billighetserstatning for lageret . "

" Jeg forstår Dem , hr. Busch , men vi måtte naturligvis finne en form som De var tjent med ‐ en ordning som gav Dem en rimelig fortjeneste , men som også gav Knut Wickstrøm anledning til å få bedriften tilbake til sig . Jeg snakker like ut til Dem nu , og jeg må si Dem at det for mig og for Deres svigerfar vil bli meget ubehagelig dersom det blir kjent hvilke betingelser De har fått bedriften på . Det vil være umulig å forklare for folk i sin almindelighet at den aktuelle verdien av det hele ikke var større på det tidspunkt De overtok , når assuransesummen løper op i mere enn halvannen million kroner . "

" Min svigerfar har mig bekjent ikke deltatt i det møtet hvor det blev besluttet å tilby mig Worren Canning . "

" Det er så , men vi kan ikke offentliggjøre direksjonsprotokollen i avisene heller for å få slutt på sladderen . Og den vil begynne å male straks , det kan De være sikker på . "

Carl Busch reiste sig .

" Jeg tror ikke vi kommer videre , hr. bankchef . Hvad folk sladrer om , interesser mig ikke og jeg tror ikke sladderen blir mindre om vi gir oss til å optre som om der var begått urett mot den tidligere eier av Worren Canning . Jeg vil la min advokat ordne med et tilbud om to hundre tusen kroner til Knut Wickstrøm på en slik måte at det ikke virker ydmygende , men på den annen side slik at det ikke på noen måte gir skinn av at der er begått urett mot ham . Han optrådte forresten så ubehersket og merkelig under branden at jeg vanskelig kan tenke mig å samarbeide med ham mere . "

Det virket helt barnslig , tenkte han på vei tilbake til kontoret . Først vilde de ha ham til å ta ansvaret for den nesten ødelagte bedriften og efterpå skulde han gi det hele tilbake . Men da han kom op i klubben om kvelden merket han stemningen som et kaldt gufs mot sig . Nesten demonstrativt trakk de sig tilbake alle sammen . Den eneste som ikke var anderledes enn ellers , var Freddi Wankel . Carl Busch tok ham med sig hjem til aftens og en pjolter .

" Bølgene går høie som hus , " sa Freddi . Knut Wickstrøm skal ha fått et nervesammenbrudd og ligger hjemme i ørske og hans kone vil begå selvmord , men får ikke lov av sine barn .

" Men hvad er det egentlig man bebreider mig?

Det er vel ingen som tror det er mig som har satt fyr på . "

" Tja , det kommer nok , bare vent . Om en ukes tid er det kanskje du som har spandert brennevinet på de stakkars viserguttene . Opriktig talt så synes jeg du skulde gjøre noe for den fremmelige unge mannen med nøkkelen . Han låste jamen kraftig op for dig . "

" Hvad var det du sa om Knut Wickstrøms kone? "

Freddi Wankel fylte mere whisky i glasset . Så smakte han omstendelig på brygget og fylte enda litt whisky i . Det store , benete ansiktet var hvitt og blodløst . Han så på Carl Busch og det lå forakt i blikket .

" Hun skal være blitt til en saltstøtte . Jeg kan ikke forstå det anderledes enn at Loths hustru var en utro taske . Det var det hun blev til salt av . Nei , hvad fru Wickstrøm angår , vet man intet , men det går ville rykter . Jeg hørte et som gikk ut på at hun hadde vært hos dig og bedt om at du måtte gjøre det hele om igjen .

Det er en interessant befolkning her i byen , " fortsatte han . " Bare vent skal du se . Nu vil de hakke øinene ut på dig et halvt års tid fordi du var så uforskammet å brenne til dig alle disse pengene . Men så efter hvert forandrer inntrykket sig . Om to år blir du president i Handelskammeret fordi de ikke kan undvære en så rettskaffen og dyktig mann som dig . Du er bare på svartelisten til man er fullt klar over hvor søkkrik du er blitt . Men nu må du bare ikke få skrupler du også , for da er det ute med dig , det kan du stole på . "

Mannen var full . Han blev det efter noen drinker , men siden drakk han sig edru igjen . Carl Busch satt med ham hele natten . Han var allikevel bedre selskap enn det tomme huset .

%Advokat Fried kom ut på kontoret til Carl Busch .

" Det nytter visst ikke med det gode , " sa han . " Advokat Prebensen avviste mitt tilbud om en billighetserstatning på to hundre tusen kroner . Han påstod at banken ikke hadde rett til å selge og at Knut Wickstrøms godkjennelse av salget ikke er i orden . Jeg tror vi må regne med en rettsak , men den blir jo ikke rettet mot dig , så forsåvidt . "

" Har du ikke prøvd å komme i kontakt med Knut? "

" Jo , men han vilde ikke snakke om det overhodet . Han sa at Prebensen fikk ordne det , han vilde ikke ha noe forsøk på bestikkelse for å undgå skandale . "

" Nuvel , så sparer vi de pengene , " sa Carl Busch rolig .

Advokat Fried gikk mot døren . Idet han skulde åpne den , snudde han sig og sa likesom tilfeldig :

" Det er en kinkig affære dette her , selv om du er helt uangripelig juridisk . Hvis jeg skulde gi dig et råd som ikke har med jussen å gjøre , så vilde jeg foreslå at du lot fabrikken gå tilbake til Knut mot at du får en viss andel i det nye selskapet som da må dannes . "

" Det er utelukket . Jeg har ikke gjort noe galt og de to hundre tusen jeg tilbød var skjære sentimentaliteten . Jeg er glad det ikke blev akseptert . La bare banken slåss med ham , det raker ikke mig . "

" Men din svigerfar? "

" Min svigerfar og jeg har aldri hatt forretninger sammen , " bet Carl Busch av . " Jeg har aldri snakket med ham om Worren-affæren og har han optrådt ukorrekt får han svi for det . Jeg gir mig blanke fanden i det . "

Han tørket svetten da Fried var gått . Var det ingen som forstod at han måtte ta det hele som noe han ikke var ansvarlig for?

Selv Minna hadde snakket om det da de spiste middag .

Det lot til at alle glemte den chancen han tok på forhånd . Visst var det et svinehell at branden kom og feide bordet rent for ham . Men var det kanskje noen som vilde betalt gildet dersom det hele var gått galt?

Nu var han ovenpå og den posisjonen opgav han ikke om sladderen gikk aldri så høit ... .

Han tvang tankene på andre ting .

Det var fremdeles nesten tomt for brisling . Mange fiskere var reist hjem . Men kanskje det blev fisk i høstsesongen , det vilde vise sig om en ukes tid .

Og som han pinte tankene bort fra Worren-saken , slo en god idé ned i ham igjen . Han kalte inn Haugstad .

" Har De noen føling med brislingfiskerne for tiden , Haugstad? "

" Ja , nei , Møgster var og fikk penger igår . Han vilde reise hjem , sa han . Det var ikke noe å ligge å rote i den tomme sjøen etter , sa han . "

" Hadde han noen tro på at det blev fisk på høstparten? "

" Nei , det trodde han ikke og det blir det vel ikke heller det . Når han er vekke om sommeren er han vekke om høsten også , ser De . Slik er det , ja . "

" Få tak i Møgster og spørr om han ikke er klar over at fiskerne kan si op avtalen på fjorten dagers varsel også . Han må forstå at fabrikkene tøier sig lenger op i pris nu de ser at sesongen har slått helt feil . "

Haugstad så opriktig forbauset og uforstående ut . Dette gikk over hans begripelse at de skulde få fiskerne til å forlange høiere pris for råstoffet .

Det er ikke nødvendig å skjule noe for ham , tenkte Carl Busch . Han vet akkurat hvor meget sladder han skal gå med .

" De vet det , Haugstad , " sa han , " at vi har fått pakket omtrent tre fjerdeparter av det vi pakket ifjor og det viste sig jo at det som blev reddet på Worren var helt ubeskadiget . Hvis nu råstoffprisen går op , og de andre kjøper , blir det en fordel for oss naturligvis for vi trenger ikke stort mere . "

Haugstad bukket av beundring . Av alle de utspekulerte storkarer han hadde møtt i sitt liv var Carl Busch den skarpeste . Og Carl Busch fortsatte nådig , som om Haugstad hadde hans absolutte bevågenhet .

" De får se å finne en annen ung mann til volontørjobben i stedet for Deres sønn . "

" Men har han ikke , er han ikke ...? "

" Jo , men jeg har sett litt på ham . Jeg tror det kan bli noe av den gutten , Haugstad . Derfor vil jeg ta ham med til England når jeg reiser over i oktober og se om jeg kan få anbragt ham i et hermetikkfirma der . "

Han reiste sig og gikk bort til Haugstad . Nu var hans trang til fortrolighet opriktig .

" Vi skal begynne å drive stort her i huset nu , Haugstad , og da trenger vi folk som har sett litt av branchen ute i verden også . I år skal vi selge det direkte som vi solgte til Trusten ifjor , og det blir ikke lett . "

" Nei , det blir fankerten ikke lett , " sa Haugstad beundrende .

Fiskerne sa op avtalen . Det blev gjort noen steng av landnotfolk oppe i Sogn . Fabrikantene torde ikke annet enn å gå med på en pris av seks kroner . Fiskerne merket ikke noe til at råstoffet ikke holdt fettprosenten nu , og de slapp ligge og vente på at fabrikkene skulde hente .

" Der kan du se , Halvor far , " sa Haugstad .

Han og Halvor Møgster satt over et glass øl efter at Møgster hadde vært og fått sluttopgjør .

" Tror du du i din enfoldighet hadde kommet på å si op avtalen?

Nei , far , det må klokere folk til . Og folk med hjertelag for sine medmennesker . Det er det han har , han junior . Og det skal du piskedausen ikkje glemme , Halvor far . No bante eg . "

" Nei , han er ikke av de værste han , " svarte Halvor Møgster eftertenksomt .

Stemmen røpet at han allikevel ikke hadde absolutt tillit til Haugstads chef .

Frederich Busch senior eide en gård i Sogn . Det var en gammel offisersgård som hadde vært i hans kones slekt . Da den holdt på å gå ut av familien , kjøpte han den .

Der hørte stor utmark til med seterbruk og fiskevann . Oppe på fjellet var godt jaktterreng omkring setrene .

Frederich Busch reiste dit hver høst alene på jakt . Han gikk i fjellet med forpakteren på Mårdal eller en av forpakterens sønner . Da hans egne sønner var yngre , falt det ham aldri inn å ta noen av dem med ‐ skolene var begynt igjen i jakttiden og de måtte skjøtte arbeidet sitt .

Men en dag i september kom han ned på kontoret til Carl og spurte om han vilde være med til Mårland den tiende .

" Østerbø selv begynner å bli skral og har ikke lyst til å gå i fjellet lenger . Og doktor Andersen sier at jeg helst bør ha følge . "

Det var som om han bad sønnen gjøre sig en tjeneste ved å bli med . Carl hadde ingen ting imot å komme vekk fra byen en stund . Det var tomt omkring ham av forargelse over branden på Worren , og det tok på selv om han syntes det var aldri så meningsløst urettferdig .

Gården lå i bunnen av en vik med fjellene bratt op på begge sider . En elv hadde samlet op en ør hvor husene lå . På en terrasse litt høiere oppe ved elven , var der en slette hvor der var to andre gårder . Siden var det skog i jevn skråning innover , inntil elven gikk over i foss . Ovenfor fossen var et stort vann med en mo utover mot stupet .

Her ved dette vannet hadde Frederich Busch bygget en hytte et av de første årene han eide gården . Nu var hytten adskillig forfallen , men ikke verre enn at de kunde bo der .

Gården var også i forfall . Forpakteren var gammel , sønnen hans var reist sin vei og Frederich Busch hadde aldri hatt sans for det som hadde med jorden å gjøre . Nede ved sjøen lå svære naust . Taket var falt inn på det ene . På det andre stod veggen i seksti grader og så ut til å kunne falle ut når som helst . Inne i naustet lå en svær kirkebåt og en fem rums båt . Begge holdt på å falle i staver . Et garn oppe i den ene kroken smuldret mellem fingrene hans da han tok i det . Merkelig at den gamle hadde latt det drive slik ut i den rene opløsning , tenkte Carl Busch , han gikk og så sig om om eftermiddagen . Men han tjente ikke noe på gården . Disse ensomme jaktturene om høsten var kostbare nok om han ikke skulde restaurere husene også .

Slik var det . En døende gård som talte lavt om en svunnen tid , i et sprog kjøpmannen fra Bergen ikke forstod .

De reiste opover til hytten dagen efter . Carl Busch hadde vært der en gang som gutt en sommer . Han husket det var en lang furumo langs elven nedover mot fossen . Magdalon og han hadde lekt indianere der .

Han kunde ikke huske om moren levde den gang . Formodentlig gjorde hun det . Efterat hun var død reiste Frederich Busch der aldri annet enn om høsten .

Det var vei til op forbi gårdene oppe på terrassen . Folk kom i vinduene og så efter dem . Det var alt bønder som var blitt selveiende i de siste fem og tyve årene efterat Frederich Busch overtok eiendommen . Han solgte ikke så lenge hans kone levde .

Av en eller annen grunn var hun imot det .

Ovenfor gårdene begynte bjørkeskogen , og lien var bratt opover . Fremst gikk forpakteren med kløvhesten , efter ham Frederich Busch og til slutt Carl . Stien var smal og gav bare plass til en i bredden . Av og til slynget den sig frem på en hammer , fri av skogen . Viken med husene sank dypere og dypere under dem for hver gang de kom frem på skrenten . Det var en blank og varm dag . Carl Busch gikk så han svettet , men enda var det såvidt han greide holde følge med de to foran ham . Ved en støl inne på fjellet stanset de og holdt rast . Nu hadde de hele Sognefjorden i fugleperspektiv under sig . Den buktet sig som en blå , blank ål mellem de bratte fjellene . Hele veien det samme : En smal , lys stripe land med hus i dotter utover nede ved fjorden . Så skogen som et blåsvart belte og til slutt fjellet med svære røde flekker av lyngen som blomstret .

De måtte ned en skyggesvart li for å komme til hytten . Stien gikk her i tett kratt mellem svære rullestener som stengte alt utsyn . Plutselig var de nede på sletten . Hytten lå på den andre siden av elven . Men skogen som han husket fra han var gutt , var borte , ‐ det var bare stammene som stod hvite og døde igjen . En underlig fabelskog med fordreide grener som sprikte mot himmelen . Vannet holdt på å vide sig ut fremover moen . Furutrærne var råtnet på roten i den vannsyke jorden .

En gammel stølsjente stelte for dem . Hun var vissen og forfallen som hytten og dalen . Det var merkelig at faren søkte tilbake hit til dette uhyggelige stedet år efter år .

Da Carl våknet om morgenen var faren allerede nede ved vannet . Han stod og tørket sig i solen efter badet . En hvit senet skikkelse ‐ sønnen måtte uvilkårlig tenke på de døende furutrærne ute på den vannsyke moen . Men det var faren som måtte vente på sønnen da de gikk til fjells litt senere på morgenen .

Forpakterens gordonsetter hadde ikke meget glede av de to jegerne som den jaktet sammen med . Den ene kunde ikke skyte og den gamle som hunden kjente fra tidligere , lot til å ha glemt hvorfor han var på fjellet .

Det var tindrende klare dager . De så ingen folk . Av og til hørte de skudd langt borte ; der lå jegere på stølene lenger inne i fjellet . Luften var glassaktig klar , med en tynn tåkesky over det svarte vannet om morgenen når de kom ut .

Frederich Busch talte om politikk , men det blev sig selv han talte om efter hvert .

" Jeg tror ikke forholdene blir videre stabile fremover , " sa han .

" Ikke gunstig for den frie handel og for dem som har et personlig initiativ å sette inn . Mange tror at når tidene bedrer sig , vil restriksjonene og båndene løsne også . Men det går ikke slik . Det henger altfor meget sammen med den sociale utvikling til det . Restriksjonene som følger med de organisasjonsmessige sammenslutningene i forskjellige næringer blir ikke ophevet fordi om de rent i det ytre blev innført for å bøte på de dårlige tidene . Organisasjonstvangen kommer til å bli oprettholdt fordi den er et mål i sig selv . Det er derfor restriksjonene er så farlige ‐ ikke for de ulempene de kan innebære for det frie initiativ i øieblikket . "

" Du gikk jo selv inn for sammenslutningen i kaffe ifjor som dere fikk hjelp av staten til å etablere? "

" Ja , jeg er klar over at det var inkonsekvent . Som meget annet av det vi foretar oss , vi som tilhører det kapitalistiske system . Jeg tror ikke det er systemet som er foreldet , det er vi som tilhører det som ikke mestrer det lenger ‐ vi er ikke på høide med det lenger . "

" Det kan jo komme noenlunde ut på ett og det samme . "

" Nei , ikke ganske . For hvis systemet var dødt , vilde det aldri komme igjen . Nu kan en iallfall berolige sig selv med at det vil dukke op igjen når socialistene drukner i sitt eget fett .

Men det er sant at det er vi som har skylden , skjønt jeg synes disse liberalerne deler den godt med oss . Det er liberalismen som har suget margen ut av oss konservative . Det har likesom vært gjort til en skam å bekjenne sig til det kapitalistiske system . Liberalerne har lokket oss til å fornekte det kapitalistiske systems ideologi . De har lokket oss med i lefleriet med folket som det heter .

Det er der svikten begynte . Og nu er det kanskje for sent å innse det .

Men det er det kapitalistiske system drevet op til sin ytterste effekt som har gitt menneskene alle de godene vi har i det moderne samfund . Hvis vi holdt det klart for oss til enhver tid , var kanskje ikke kampen så håpløs . "

Den gamle snakket ut i luften , eftertenksomt som om det han sa hadde brukt lang tid for å modnes og som om det var likegyldig hvem det blev sagt til .

Han gikk lett som en ung mann i det ulendte terrenget , men for sønnen gikk han i ett med høstdagen omkring dem . Han hadde høstens kjølige resignasjon ‐ det var som høsten selv skred hen over flyene .

Slik hadde han bygget op forsvaret for sitt liv , tenkte Carl . Konservativ fordi konservatismen tjente hans egne formål best . Hvert socialt fremsteg som var gjort så lenge han spilte noen rolle , bekjempet han . Nu syntes han allikevel fremskrittet var frukter av hans syn , av det systemet han bekjente sig til så lenge det passet hans egne interesser . Og skjønt han innså det , krevde han indirekte at de som kom efter ham skulde ta op det arbeidet han hadde forsømt , reparere det han og hans samtid hadde ødelagt . Og Carl Busch sa :

" Det er allikevel bare en lek med ord å si at det ikke er systemet som er dødt . Jeg tror aldri det dukker op igjen når det nu går til grunne . Og jeg synes ikke det er grunn til å klage over det . Både liberalismen og konservatismen er så gjennemsyret av humbug at det er blitt for gjennemsiktig . Jeg tror også at de som er bestemte til å ha makten vil finne plassene sine under nye systemer også . Og jeg tror slett ikke et moderat statssocialistisk system er det minst heldige å arbeide under . "

Faren svarte ikke . Han forbarmet sig endelig over hunden som stod stiv som en pinne borte i kjerret . Han var stø på hendene , det blev en dublé .

Frederich Busch brukte sin dag like flittig når han var på ferie som når han arbeidet i forretningen .

De gikk ut fra tidlig om morgenen til sytten-atten tiden om eftermiddagen . Når de hadde spist satte de garn og fisket efterpå . Det var svart som i en tunnel ute på vannet om kveldene . Fjellene lukket lyset ute . Der hvor dalen falt ut med elven , var en blå lysning . Mot den sprikte de døde furutrærne med grenene . Det lignet besvergende armer mot den blå stjernestille himmelen .

" Jeg tenker ofte på min far i denne tiden , " sa Frederich Busch plutselig en kveld , de hadde tidd i flere timer der ute på vannet i mørket .

" Alle sier han var en ulykkelig mann som ikke fikk følge det han i sin ungdom følte som et kall . Han vilde bli musiker , men min bestefar nektet ham det som du vel kan forstå .

Han dudde aldri til forretning og da jeg overtok det hele , var der mindre enn ingen ting igjen . Det var ikke lett å møte op på børsen efterat jeg hadde fått ham gjort umyndig . Men den gang syntes jeg det var nødvendig . Gamle bankchef Morkmann vilde det .

Det kunde ikke fortsette med min far , sa han . Og din bestefar vilde ikke slippe forretningen fra sig frivillig . Det var hans plikt mot huset , sa han .

Det var ikke ofte han var edru i den tiden . "

" Men kanskje døde han mindre fattig enn mange andre . "

Carl Busch rodde . Den gamle satt på aktertoften . De kunde ikke se hverandres ansikter .

Gammel og svak og usikker , tenkte Carl Busch i en fraværende medlidenhet . Den gamle fortsatte :

" Han fikk beholde drømmen om at han kunde blitt en stor musiker . Jeg vet ikke om han hadde så stort talent som han selv trodde . Men selv om han hadde det , tror jeg ikke han vilde vært rikere enn han var i den utilfredsstilte lengselen . "

Carl Busch svarte ikke . Hvad var det for et savn bak det faren sa? Savnet han det at han ikke var mislykket? Var han usikker nu fordi han hele livet igjennem hadde vært så sikker på at det han gjorde var det rette og rettferdige?

En dag begynte Carl Busch å snakke om gården nede i Mårdal .

" Jeg forstår ikke at du lar den forfalle slik , " sa han . " Hvis vi skal selge den en dag , blir den jo ganske verdiløs . "

" Det var din mor som var så ivrig for at vi skulde berge gården for familien , " svarte faren .

Jeg forstod ikke stort av det den gang og opriktig talt sier det mig ikke noe nu heller . Hun gråt da jeg snakket om å selge unda noe av jorden . Hun hadde slik trang til å eie , din mor . "

Og igjen fortapte han sig i sin enetale :

" Jeg synes aldri jeg har eiet noe . Trangen til å eie tror jeg er noe som er ubundet av tid og forhold . " Jeg har alltid villet kjøpe og selge . Kjøpe for å selge , ikke for å ha det selv . Det har alltid stått for mig som noe dødt det å besidde , eie en ting for godt .

For at tingene skulde leve måtte de bare passere gjennem hendene mine . Men det er kanskje en farlig mangel det at en ikke har trang til å eie noe . En dag føler en sig fattig . Det blir tomt omkring en . En er uavhengig av alle , men en er ensom . "

Han avbrøt sig selv og sa :

" Lorentz Pettersen snakket til mig dagen før vi reiste . Han var bekymret for denne Worren-affæren . Jeg sa at jeg ikke kunde begripe at Wickstrøm kunde komme noen vei med et søksmål . "

" Nei , det er ikke tale om . Jeg har kjøpt bedriften helt regulært av banken som Knut Wickstrøm overlot den til . Jeg kan ikke gå til noe skritt som bedrer stillingen for Wickstrøm . Vil banken kjøpe eiendommen igjen , får den komme med et tilbud , men det blir ikke billig . "

Og faren var igjen forretningsmannen :

" Jeg tror det kan gjøres adskillig ut av tomtene der ute når det hele bare blir satt i form . "

" Det tror jeg også . Og de snakket om eiendommen som en levende ting som kunde gjøres fruktbar . " Lenge efterpå stod farens ord klart for Carl Busch :

Det er farlig å ikke ha trang til å eie , aldri føle at en eier noe , mennesker eller ting ... . En dag føler en sig fattig . Det blir tomt omkring en . En er uavhengig av alle , men en er ensom .

Da Carl Busch i begynnelsen av oktober reiste til England hadde han sin slagplan ferdig . Den var hverken ny eller original , men en blanding av hans egne dilletantiske kampanjer de første årene , og de metodene som Trottson hadde benyttet for å selge norsk hermetikk i England , før han blev slukt av den store Trusten .

Trottson var begynt i Newcastle . Han kastet sig over Newcastle som om Newcastle var den eneste byen i England . Derfra åt han sig sydover , men først efterat han hadde satt sig omhyggelig fast i hvert nytt distrikt . Nu drev Trusten jevn reklame over hele landet , med gjennemgangsavertering i de største avisene .

Carl Busch vilde begynne slik som Trottson , men på vestkysten . Byene i Lancastre , først og fremst Liverpool og Manchester , men også de mindre byene skulde gjennembankes med viden om " Sølvfisken fra midnattsolens land " , som var et av slagordene han var særlig stolt av . Han hadde forbindelse med et engelsk reklamefirma som allerede var i gang med å tilrettelegge kampanjen . Han selv forsynte dem med slagord og idéer . Midnattsolen og fjordene fikk holde for . Men han vilde ha vederheftige annonser også , med vitamininnhold og fettprosent .

Grunnen til at han tok til på vestkysten var at Worren Canning på et visst tidspunkt hadde solgt adskillig brisling til et firma i Manchester . Han hadde funnet en del av korrespondansen mellem firmaet og gamle Worren , det lot til at de stod på en god fot . Han vilde opsøke firmaet sammen med agenten og se hvad der kunde gjøres .

Martin Haugstad , Haugstads sønn var med ham . Han lignet ikke meget på sin far . En stillferdig , høflig ung mann som lot til å ha øinene godt med sig . Det var en rent tilfeldig innskytelse som først hadde fått Carl til å ta sig av ham . Men det var ingen dårlig idé .

Martin Haugstad var en meget dyktig idrettsmann . Han hadde vært i England før ‐ innbudt til å delta i de britiske studentmesterskaper . Han hadde vunnet to hundre meteren og plasert sig i hundre meter . Det var verd å ta med . Hvis han gikk inn i en engelsk idrettsklubb , vilde han skaffe sig forbindelser .

Agenten skulde møte dem allerede samme eftermiddagen de kom til London . I stedet lå der et brev hvori han sa op forbindelsen . På grunn av andre agenturer som la sterkt beslag på ham , vilde han ikke ha tid til å ofre sig så meget for Busch Cannings produkter som ønskelig . Yours sincerely ... .

Det var ikke vanskelig å forstå hvilke andre ting det var som umuliggjorde samarbeidet , tenkte Carl Busch , og at han ventet med å si op til Carl Busch var ute av Norge , var en oplagt sjikane . Han hadde ikke hatt større tiltro til mannen . Han arbeidet i olivenolje og der var det alltid best å være i kontakt med Trusten . Gudskjelov at han hadde forhandlet direkte med reklamefirmaet og ikke innviet mannen i den kampanjen han skulde ta til med .

" I grunnen er de ikke så forferdelig utspekulerte allikevel , " sa han til Martin Haugstad efter å ha satt ham inn i situasjonen . Herregud , hvis de hadde latt ham sitte som agent for oss og så sabotert oss ned i elendigheten . Men vi er i bet , det er sikkert nok . Det blir ikke lett for oss å finne en ny forbindelse som vi kan stole på . "

" Firmaet i Manchester , " svarte Martin Haugstad , " kan kanskje overta representasjonen for hele landet . "

" Jeg kjenner for lite til det . "

" Det har ligget i kamp med Trusten i en rekke år . Hult & Co. importerer franske sardiner og kalifornisk konserves . Det har greid å holde sig klar av Trusten takket være sitt renommé , men det har ikke stor kapital igjen . "

" Hvorledes i all verden vet De det? "

" Jeg tok oplysning på firmaet da De bad om å få korrespondansen mellem Worren og Hult . "

De tok med sig reklameeksperten til Manchester og gikk løs på Hult . Senior var en mann i sekstiårene . I firmaet var en sønn , litt eldre enn Martin Haugstad .

Joachim Hult var av jødisk oprinnelse , men engelsk tvers igjennem . Carl Busch la kortene på bordet for ham , fortalte om Trustens forsøk på å stenge ham ute og hvorledes agenten sviktet i det øieblikk han skulde ta kampen op . Han snakket også forholdsvis åpent om hvorledes Worren Canning var kommet på hans hender .

Han tok chancen på den gamle ‐ når han hadde slåss med Trusten et langt liv , var det lite sannsynlig han vilde falle ham i ryggen selv om Trusten nu kom med tilbud om det .

Joachim Hult fortalte til gjengjeld om hvorledes han oprinnelig begynte sammen med Trottson å arbeide i hermetikk . Hans firma var på et visst tidspunkt like stort som Trottsons , og Trusten vilde ha ham inn i ringen også , men han hadde avslått .

I mange byer behersket Trusten kolonialfirmaene i så stor utstrekning at det vilde være utelukket å innarbeide den norske hermetikken på egen hånd dersom Trusten stod imot . Men i Manchester og de andre byene i Lancastre hadde han , Hult , holdt dem stangen hittil .

" Jeg tror det er mulig å ta kampen op , " sa han , " men jeg har ikke kapital . Skal vi utrette noe må det bli helt for Deres regning . " I løpet av de neste fjorten dagene reiste Carl Busch , Joachim Hult og Martin Haugstad rundt og besøkte Hults gamle kunder . De gikk fra butikk til butikk som byselgere og arbeidet for sølvfisken fra midnattsolens land . Martin Haugstad gjorde sig utmerket . Joachim Hult greide overalt hvor det var forholdsvis unge mennesker de hadde med å gjøre , å anbringe at Haugstad var en stor norsk idrettsmann og det viste sig å virke nesten som et sesam .

Reklamen ble satt inn i slutten av måneden . Den var vel forberedt med vindusreklame samtidig med store annonser i avisene og demonstrasjoner i de mindre byene . Det var et stort og frekt opslag , men reklametypen var forsiktig , solid .

En uke efterat de var begynt , tok Trusten kampen op i Liverpool . Den fulgte sin vanlige taktikk : Dens merker som i flere år hadde hatt en fast pris , blev satt ned ganske betraktelig og reklamen gikk vesentlig ut på å fremheve det .

Joachim Hult og Carl Busch svarte på utfordringen ved å sette ned prisen for detaljhandlerne , men beholdt utsalgsprisen , slik at kjøpmennenes avanse øket .

Allikevel var det en rekke firmaer i Liverpool som ikke vilde ha mere varer fra Hult . Trusten hadde bestukket dem på annen og mere lønnende måte .

Slag i slag med de almindelige annonsene for silver fish , fulgte annonsene for julepakningene . Det var en tro kopi av den reklamen Carl Busch hadde begynt sin karrière med . Den engelske reklameeksperten ristet på hodet av de naive tekstene ‐ julenissen som kom med silver fish's julepakning og diktet som Carl Busch selv presterte :

A splendid dish with silver fish ,

vilde eksperten nesten ikke akseptere .

Alt som blev solgt innen to og tyvende desember var nummerert og deltok i et gratislotteri på tusen pund .

Men om reklameeksperten ristet på hodet , vakte de fromme annonsene og premien begeistring blandt småkjøpmennene i bakgatene . Trusten hadde ingen julepakning å sette op imot og det var for sent å skaffe den , men den satte inn en kjempereklame hakk i hæl med Busch Canning , samtidig som prisene blev satt ytterligere ned .

Carl Busch visste at Trusten tapte på hver eneste boks . Hvad han selv vilde tape , visste han ikke , men han solgte iallfall . Joachim Hult mente at han solgte mere enn Trusten .

Silver fish , med den glorete midnattsolen bak , lyste mot dem fra aviser og fra utstillingsvinduer i Manchester . Og ordrene fløt jevnt og fort inn fra de andre byene . Det var enkelt og lett det hele , men ennu hadde Trusten bare såvidt vist klørne . Den kunde ikke gripe til i år for alvor , for den hadde ikke større lager enn at det var plass for Carl Busch også . Han tenkte å bli i England til jul , men et telegram fra Minna kalte ham hjem :

Lorentz Pettersen var død .

Carl Busch fikk brev fra Martin Haugstad som fremdeles var i Manchester i firmaet Joachim Hult . " Den første mistanken fikk jeg " , skrev Martin Haugstad , " da jeg tilfeldigvis så et brevark med Trustens firmamerke på , stikke op av juniors papirkurv . Da jeg efterpå var alene på kontoret og rotet i papirkurven hans , var brevet borte . Formodentlig har han kommet til å tenke på at det kunde være farlig å la det ligge der . Et par dager senere gikk Hult jr. inn på rikstelefonstasjonen da jeg tilfeldigvis passerte . Om eftermiddagen samme dagen ringte jeg til stasjonen og sa det var fra Hult , jeg hadde glemt nummeret i London som vi ringte i formiddag og vilde gjerne ha det opgitt . Jeg fikk det og det viste sig å være et av Trustens nummer .

Derefter tillot jeg mig å undersøke gjennem pulten hans . Tre ganger var letingen negativ , men den fjerde gangen fant jeg dette brevet som De ser er undertegnet Joe Stinson . Han er en slags tillitsmann i firmaet Trottson Brothers ‐ souschef eller kontorchef såvidt jeg har kunnet bringe på det rene . Brevet er datert en dag da jeg også konstaterte at Hult jr. telefonerte fra stasjonen her i nærheten . Jeg har ikke sagt noe til Hult senior om denne sørgelige opdagelsen som jeg tror han er helt uten ansvar for . "

Så Trusten fant det nødvendig å kjøpe Joachim Hult jr. for å spionere på dem . Her var forklaringen på den overraskende annonsekampanjen som Trusten satte inn i Vest England i vår og som slo benene under den kampanjen Busch Canning hadde forberedt og nettop skulde sette i gang .

Martin Haugstad foreslo at de skulde gjøre sportsfolk interesserte for " the silver fish " som et glimrende næringsmiddel under trening og for dem som vilde holde sig i form . Reklameeksperten i London var begeistret for idéen og det hele blev omhyggelig forberedt . En ukes tid før serien skulde begynne , kom Trusten med en nøiaktig tilsvarende serie for sine norske sardiner .

Enten måtte Trustens reklamefolk hatt samme idé på samme tid , eller de måtte ha fått rede på Busch's kampanje et eller annet sted . Carl Busch trodde det var reklamefirmaet som lekket og hadde tenkt å bryte forbindelsen , men det var det altså ikke .

Det betydde at han måtte bryte med Joachim Hult sen. også , og formodentlig var det det Trusten tilsiktet . Særlig interesse av reklamen og salget av Busch's silverfish kunde den ikke ha i det lange løp . Men det var sørgelig at han måtte bryte med Hult .

Det året som snart var gått , hadde overbevist ham om at det var mulig å holde Trusten stangen i England .

Selv om det ikke gikk å slå den ut , vilde der være plass for ham også . Og Hult interesserte sig for arbeidet ikke bare av økonomiske grunner . Han la hele sin energi i å vinne terreng fra Trusten som hadde redusert ham selv så kraftig gjennem en årrekke . Busch's kapital og det at Carl Busch gikk inn for opgaven , gav den gamle nytt mot .

Planen var slett ikke dårlig . Hensikten var nettop den å få et brudd i stand mellem Hult og ham . Brevet til unge Hult var tydeligvis skrevet i håp om at Haugstad skulde finne det . Hvis han beholdt forbindelsen med Hult senior falt planen i fisk for dem .

Og Hult var en verdifull mann . Han var begynt å ta op forbindelsen med tidligere agenter , og der gikk en del silverfish til andre distrikter også nu enn dem hvor der var drevet intens reklame . Martin Haugstad hadde besøkt en rekke badehoteller og fått solgt ganske godt .

Alt var i et godt spor og nu skulde dette kanskje tvinge ham til å begynne med en ny representant . Og slik som det vilde ergre disse bondefangerne dersom han ikke gjorde det de ventet at han vilde gjøre .

Bondefangere . Ja , det var nettop det de var . For hvert nytt trick de spilte ut mot ham , forbauset det Carl Busch hvor lite utspekulert det i grunnen var . Det eneste som gjorde trickene farlige var at Trusten var så likegyldig med omkostningene .

I år vilde kampen bli hårdere . Trusten forberedte sig godt og det kom til å bli meget brisling på lagrene rundt om . Gamle Vaules spådom om en stigende efterspørsel når der blev fisket lite , slo ikke til denne gangen . Det var ennu mange fabrikker som hadde igjen av produksjonen fra to år tilbake og iår var det ingen som saboterte pakningen . Erfaringene fra året før skremte . Resultatet var overfylte lagere . Trusten hadde ikke sluttet forhåndsavtaler om kjøp , det var oplagt den vilde fiske i rørt vann og kjøpe brisling til priser som lå under produksjonsprisen ‐ når det led på året .

Han kunde kjøpe han også for å holde prisen oppe , men det var farlig . Hans egen produksjon var den største i fabrikkens historie . Den var like stor som Busch Cannings tidligere med tillegg av en produksjon for Worren , som da Worren var på det største . Målet var å fordoble eksporten i det salgsåret som kom , og til samme priser som tidligere . De fleste vilde formodentlig si det var galimatias , men han hadde råd til å vente også , det kunde gjerne gå to år for den saks skyld . Annet tap enn rentetapet blev det ikke .

Det var utelukket at ikke Amerika måtte åpne sig igjen efter disse stille årene . Misèren kunde ikke vare evig .

Kanskje han skulde la våpnene hvile i England i år og gå løs på Amerika . Der var Trusten omtrent uten innflytelse , men Vaule og Berling hadde hittil dominert eksporten dit . Det vilde bli kamp der også .

Kamp . Kamp ... . Hvis han gikk inn i eksportcentralen var kampen slutt . Han kunde nu sikkert opnå en ganske annen kvote enn oprinnelig ... .

Som ved et merkelig tilfelle meldte skibsreder Melsom sig mens han satt med brevet fra Martin Haugstad .

Skulde han la være å ta imot ham? Nei , det kunde være morsomt å høre hvad han nu fôr med .

" Det er sannelig lenge siden jeg har sett Dem , direktør Busch . "

Skibsreder Melsom var mer inderlig og mer vennlig enn noensinne . Han var våt i munnvikene av bare elskverdighet .

" Hvorfor var De ikke med på forhandlingene med fiskerne i våres?

Det er liksom en hyggeligere tone når De er med . "

" Jeg har ikke inntrykk av at det er opfatningen , " svarte Carl Busch rolig . " Jeg hører at det skal være

mig som er skyld i at prisavtalen i fjor blev så dårlig for fabrikantene . Derfor holdt jeg mig borte i år , men nu er der vel funnet noe mistenkelig i det også . "

" Ja , er det ikke merkelig , " Melsom la hodet på skakke av fromhet " at vi forretningsfolk skal ha slik en mistro til hverandre og være så splidaktig selv når det gjelder egen sak? "

Så lenge slike som du går fritt omkring , er det ikke det minste merkelig , tenkte Carl Busch , men han svarte :

" Jo , De kan så si , hr. Melsom . Jeg har sett på branchens interesser under alle de forhandlingene jeg har deltatt i , men det er også i fabrikkens interesse å ikke spenne buen for høit .

Det er efter min mening de som har ledet forhandlingene de siste årene ikke fullt opmerksomme på . Hvis fabrikkene hadde vært rimeligere i fjor vilde vi i år fått råstoffet billigere . Nu er der kjøpt i massevis og til høie priser . "

" Ja , leve og la leve er mitt valgsprog , " nikke Melsom , " men det er så få som forstår det , dessverre .

De forstår det nu ikke bestandig De heller , hr. Busch , " sa han og smilte søtt undskyldende for dristigheten .

" Tror De ikke tiden snart er inne til å gå med i eksportcentralen? Det blir farlig meget brisling på lager i dette året . "

Carl Busch ristet på hodet .

" Nei , hvis det er derfor De er kommet , så er det nok forgjeves fremdeles , hr. Melsom . Jeg går ikke inn i noen central , for jeg vil ikke bindes av det firma De representerer og jeg vil ikke at de norske fabrikkenes muligheter for en selvstendig eksport skal låses fast for bestandig . "

" Vi har drøftet stillingen på ny , " sa Melsom som om han ikke hadde hørt svaret . " Og vi er kommet til at Busch Canning bør ha en kvote som er like stor som Vaules nu efter at De overtok Worren og efterat De har satt et så utmerket apparat i gang i Storbritannia . Det vil også bli tilbudt Dem en fast plass i centralens styre . "

Skibsreder Melsom smilte ikke lenger . De små brune øinene så rett på Carl Busch .

" De forstår at dette er et meget godt tilbud for Dem , og jeg kan betro Dem at det holdt hårdt å få Vaule med på det . Særlig var gamle Vaule imot det . Han vilde vi skulde knekke Dem , sa han . Han brukte det uttrykket , gamle Vaule , at vi skulde knekke Dem . "

Carl Busch reiste sig . Han vilde ikke kaste mannen direkte ut , men nu fikk det være nok .

" Jeg mener at jeg ikke bare varetar mine egne interesser , men også landets i denne sak , " sa han . " Og jeg tror ikke vi kommer til å bli enige , hvilket tilbud De så har i lommen . "

Men Melsom gjorde som han ikke forstod hvorfor Carl reiste sig . Han blev rolig sittende .

" Nei , nei , enhver har sin overbevisning , " sa han og nu var han like smilende igjen .

" Enhver har sin overbevisning , og jeg må si jeg beundrer Dem for Deres standhaftighet , selv om jeg tror den er galt anbragt , ja jeg er overbevist om at den var en bedre sak verdig . De må ikke tro at det firma jeg representerer er mindre velvillig stemt overfor Dem av den grunn . Tvertimot . Vi vil gjerne komme i forbindelse med Dem igjen . Kommer De til å selge brisling til oss i år? "

Spørsmålet var så overraskende at Carl Busch blev stående og måpe et øieblikk . Hvad i all verden var meningen?

Men han fattet sig og spurte :

" Hvilken pris kan De by mig? Det er den som avgjør det . "

Nu reiste skibsreder Melsom sig , og han svarte nesten høitidelig .

" Den samme prisen som vi skal kjøpe for hos andre fabrikker naturligvis . Og den prisen er atten kroner kassen . De skulde tenke på det første tilbudet , hr. Busch , De skulde det . Men ellers er jeg kjøper til atten kroner som De forstår . "

Og Carl Busch forstod . Lenge efterat Melsom var gått , følte han de onde , stikkende øinene hans på sig . Atten kroner . Det var en alvorlig dumpingtrusel og kanskje kunde Trusten gjennemføre den også . Iallfall vilde prisene bli farlig lave .

%Det første Trusten gjorde var å publisere det formaliasalget som blev foretatt hvert år fra de ti fabrikkene som Trusten hadde hånd over , men som i navnet var sine egne herrer . Prisen blev opgitt til nitten kroner .

Avisene blev furnert med de nødvendige informasjoner .

Det blev antydet at prisene på hermetikkmarkedet holdt på å bryte sammen . Allerede nu var prisene kommet ned i nitten kroner , hvilket ikke levnet fabrikkene den ringeste fortjeneste .

Det var nu mere enn noensinne nødvendig å få en eksportcentral for brislinghermetikk dersom ikke hele denne viktige industri skulde få banesår .

Carl Busch offentliggjør salget av ti tusen kasser brisling fra Busch Canning til det kjente engelske firma Joachim Hult til en pris av tre og tyve kroner .

Striden var i full gang for og imot innen pressen . Stavangerpressen insinuerte at det var en snever bergensk lokalinteresse som førte industrien til ruin . Carl Busch så den samme meddelelsen gjengitt i en bergensk avis , uten annen kommentar enn at det var en enkelt fabrikk i Bergen som på denne måten skandaliserte hele byen ... .

Nikken Gram arbeidet fremdeles .

Men Trustens første angrep var for grovt og rammet den selv . Joachim Hult som efter sin sønns forræderi var mere aggressiv enn noensinne før , fikk meddelelsen om det store salget av brislinghermetikk fra de små norske fabrikkene til Trottson inn i flere engelske aviser hvor han hadde store annonsekontrakter og kommentaren gikk ut på at en kunde vente nedgang i detaljprisen for mindreverdig norsk hermetikk . Joachim Hult , Manchester , som importerte det kjente merke " Silver fish " hadde nettop kjøpt et større parti av denne førsteklasses kvalitet til en pris som lå fem og tyve prosent høiere . Den engelske forbruker foretrakk kvalitetsprodukter selv om prisene var høiere .

I Norge blev handelsministeren allarmert av meddelelsene om den sterke nedgang i hermetikkprisene . Han blev sterkt presset av konsul Berling og Nikken Gram . Skibsreder Melsom holdt sig av taktiske grunner i bakgrunnen . Carl Busch blev kalt inn til en konferanse ‐ det var ikke den første i samme anledning .

" Det er store lagere av brislinghermetikk , større enn noensinne , hr. Busch , " sa han .

" Men de kan selges , hr. statsråd . Med en rimelig reklame kan sikkert alle våre markeder ta ganske andre kvanta enn nu .

Eksporten til Storbritannia i fjor lå nesten hundre prosent over året før . Det skyldes utelukkende den forserte virksomheten Trusten drev og som tvang mig til å gjøre det samme . Det var kostbart , men en gang vil det lønne sig . "

" Hvis De går inn i eksportcentralen slipper De den slags utgifter . "

" Det er ikke sikkert . Centralen skal administreres , det vil koste penger . Uten reklame vil en ikke få solgt noe selv om hele industrien står som én selger .

Og med Trustens sterke stilling vil en slik sammenslutning kunde få farlige følger .

Jeg tror at den norske industri kan hevde sig uten kunstige foranstaltninger og jeg er villig til å sette inn det jeg eier for denne troen . "

Statsråden så på ham . Han var aldri sikker på denne Busch . Det blev sagt at det var en streber som gikk over lik for å nå sine mål og at dette med de nasjonale interesser bare var kamuflasj fordi han syntes han fikk for liten kvote i en eventuell central . Fra samme kilde hadde statsråden hørt at Carl Busch hadde satt til en halv million kroner på reklamen siste år i Storbritannia , og at det snart var slutt med ham . Men i grunnen var jo disse to oplysningene motstridende , og det var noe djervt og vinnende ved ham som kunde få en til å tro at han virkelig handlet av ideelle grunner .

Statsråden satt i dype tanker og hørte Carl Busch's ivrige utlegning av situasjonen ... . Det var en kraft som ethvert politisk parti vilde ha glede av ... . Stillingen i Bergen trengte å styrkes ... .

" De andre i branchen som jeg har snakket med , deler ikke Deres optimisme dessverre , hr. Busch . De gjør ikke det . Men jeg skulde ønske De har rett . Nasjonal eksportindustri som står sterkt har vi så sant ikke for mange av her i landet . Men Deres motstandere er farlige folk , det er som De vet mange som har rent hodet mot muren der .

Vi er under sterkt press her i departementet på grunn av denne saken , og jeg vet opriktig talt ikke hvad jeg skal gjøre . Formannen og flere styremedlemmer i landsforeningen krever en eksportcentral innført ved lov som De vet . "

" Det vil ikke bli vedtatt av Stortingen , " sa Carl Busch skråsikker . De får ikke Deres egne partifeller samlet om en slik proposisjon engang . Fiskerne er imot det og arbeiderpartiets folk i mange distrikter vil stemme mot et lovforlag om det . "

" De har kanskje rett i det . Det skulde glede mig om det ikke blev nødvendig å gå til et slikt skritt . Men situasjonen er bekymringsfull . Vi som er venner av den frie handel har mange bekymringer for tiden , statsråden smilte , og vi er nokså ofte nødt til å ofre prinsippene for realitetens krav .

Har De noe forslag å komme med?

Deres motstandere har så mange gode råd . "

" Jeg vet ikke noe annet råd å gi enn at Norges Bank må gi fabrikkene anledning til å se tiden an . Det er om å gjøre at ikke Trustens bluff får skape panikk . Hvis Norges Bank får anledning til å utvide lombarderingen , vil fabrikkene føle sig sikrere . Jeg tenker nok det skal vise sig at Trusten trenger hermetikk . Og gjør den ikke det , kommer jeg til å trenge mere enn jeg har produsert selv . Jeg tror dessuten at det amerikanske marked kommer igjen snart .

Statens reklamefond burde gjøre noe for norsk hermetikk i De forente stater . Såvidt jeg vet er der grodd temmelig meget mose på reklamefondet i de siste årene . Efter min opfatning var det nu en skulde bruke det . Når de gode tidene kommer igjen , selger varene sig selv . "

" Det sies at De satte til en halv million kroner på reklame i Storbritannia i fjor? "

" Jeg har hørt en million , " svarte Carl Busch smilende . " Men jeg skal gjerne fortelle Dem hvorledes regnskapet ser ut . Jeg solgte for tre kvart million kroner i fjor i Storbritannia . Siste året jeg hadde forbindelse med den store Trusten solgte jeg for tre hundre og femti tusen kroner uten at det kostet mig en øre i reklame .

Jeg hadde en netto fortjeneste det året på tredve tusen kroner . Hvis jeg ikke hadde hatt reklameutgifter vilde jeg i fjor ha tjent omtrent to hundre tusen kroner . Reklamen har til idag kostet mig tre hundre tusen og før året er gått ut vil den være oppe i fire hundre tusen . Jeg har da på en måte tapt to hundre tusen kroner , men i år skal jeg selge for halvannen million og da kommer jeg fra det uten tap , dersom ikke de andre fabrikkene gir Trusten anledning til å dumpe mig ned i elendigheten . "

Noen dager senere fikk Carl Busch brev fra Handelsministeren som meddelte ham at statsråden hadde sett på reklamefondet og han vilde foreslå at en del blev nyttet til reklame i De forente stater .

Han vilde være takknemlig for å få høre Carl Busch's mening om hvorledes en slik kollektiv reklame for norsk hermetikk burde legges an og hvor meget man med rimelighet burde anvende .

Carl Busch utarbeidet en plan og samtidig la han sin egen slagplan for et fremstøt på det amerikanske marked ,

" Nei , takker så meget for æren , Gert , men jeg har ikke tid . Dere får finne en som er mere inne i sakene enn mig . " Carl Busch la telefonen på og smilte .

Han kom til å tenke på hvad Freddi Wankel hadde sagt for et par år siden , da bølgene gikk som høiest på grunn av Worren-affæren . Om et par år foreslår de dig til president i Handelskammeret . Det var nettop det Gert Krohn hadde telefonert om og som Carl Busch svarte nei til .

" Det er lettere å bruke dem når en står utenfor enn dersom en var midt oppe i det , " tenkte han .

Ellers var det gått slik Freddi spådde . Efter noen måneder tinte isen omkring ham og han merket hvorledes tonen liksom over hele byen blev en annen . Svigerfarens død spilte også inn i det . Carl Busch følte sig forpliktet til å ta sig av Minnas penger nu . Det førte meget arbeid med sig , for Carl Busch rykket litt efter litt inn i direksjoner som Lorentz Pettersen trakk sig ut av da han avviklet sin forretning .

Nu var han også rykket inn som medlem av bankens direksjon . Det var på tale allerede for et år siden , men da var akkurat Knut Wickstrøms sak mot Forretningsbanken på trappene . Knut Wickstrøm tapte og det vendte også vinden . Advokat Prebensen fant det nytteløst å gå videre til høiesterett med den .

Han fikk ikke lov av bankchef Morkmann , sa de onde tunger , men hvorledes kunde han da få lov til å ta saken for byretten?

Knut Wickstrøm solgte huset på Seiersbjerget og flyttet til Oslo . Han kjøpte en liten hermetikkfabrikk ute i Oslofjorden . Det gikk ganske bra med ham det første året . Han holdt sig til småartikler , og julepakningen hans var meget vellykket .

Da byen igjen aksepterte Carl Busch , var den gamle klikken villig til det også . Men Carl Busch holdt sig for det meste klar av den .

Han hadde fått andre interesser , som Leonard sa med sin uopslitelige trang til sladder .

" Han er kommet i klørne på den hvite slavehandler , " pleide Leonard å føie til .

Den hvite slavehandler var arkitekt Lammers og Leonard gav ham dette opnavnet da han ansatte en kvinnelig assistent .

Straks Carl Busch overtok Worren Cannings store eiendom , var arkitekt Lammers på ham for at han skulde gå i gang med hagebyplanene som Lammers utarbeidet for Knut Wickstrøm .

Men Carl Busch tok ingen bestemmelse . Han vilde vente og se . Kanskje var det mere lønnsomt å selge eiendommen til industrielle foretagender , selv om han derved ikke kunde få solgt det hele . Kanskje kunde han selv bygge en sildoljefabrikk der .

Lammers kom ingen vei . Men da Lorentz Pettersen var død , gikk han løs på Carl Busch igjen med friskt mot . Denne gang gjaldt det å bygge om villaen på Seiersbjerget . Til å begynne med var Carl Busch helt likegyldig , men Minna vilde de skulde flytte inn i hennes barndomshjem , enten slik det var eller ombygget . Han blev med Lammers op for å se på tegningene en middag de møttes på klubben og tok en pjolter sammen . Da var det han så Wenche Meltzer for første gang . Og siden fikk han interesse for å gjøre noe med arealene i Strømmen også .

" De ligner omslaget på et novellemagasin , " sa Carl Busch til henne en av de første gangene de kjørte sammen ut til Strømmen for å se på tomtene . Og det var treffende . Wenche Meltzer hadde et ovalt , fint ansikt med store nærsynte øine . Når hun var alvorlig , var de nesten sorte , men når hun smilte og det var skarpt lys , var de grønne . Og til overflod hadde hun platinablondt hår .

" Hun er smør på flesk , " sa Freddi Wankel som kjente henne fra Oslo .

" Først er hun altså så pen som det går an , og dessuten har hun noe under Jean Harlowmanken også . Men gold som bare fanden , det kan du ta mitt ord for , tilføiet han saklig . "

Carl Busch likte å være sammen med henne . Til å begynne med var det den eneste refleksjonen han gjorde i forbindelse med henne . Han likte å være sammen med henne , han blev i godt humør av å tenke på henne . Før hun blev assistent hos Lammers studerte hun boligforhold i Tyskland og Sovjet . Hun vilde at Carl Busch skulde lage en mønsterbebyggelse ute ved Strømmen , småleiligheter med all moderne komfort , men innredet med henblikk på unge mennesker som begge hadde arbeid , men som allikevel kunde tillate sig den luksus å ha barn , fordi der i kompleksene var lekestuer hvor en eller et par kvinner kunde ordne op med hele flokken .

Hun viste ham fotografier fra slike bygg i Tyskland og Sverige ‐ for å overbevise ham om at det ikke var så originalt at det var farlig , som hun sa på sin kjølige måte . Og hans forretningssans sa ham at det var noe i det , der lå sikkert penger og ventet når han bare fikk tid ... .

Wenche Meltzer bodde i et av nybyggene i centrum , som hun hadde innredet efter sin egen gode smak . Da Carl var der første gang , kjente han igjen detaljer fra sine egne stuer på Seiersbjerget . Det var altså henne som gav Lammers de gode idéene .

Det virket pinlig med det samme , men siden gled det inn i hans liv uten å støte ham .

Wenche var socialist og hun og Freddi diskuterte bestandig . Carl Busch syntes det var en hvile å sitte og høre på dem . Hun aggressiv , ivrig . Freddi dovent , litt overbærende nedlatende som alle intellektuelle kommunister .

" Dere socialister er de største forrædere , " sa Freddi Wankel . " Sammen med forræderne på den andre siden , slike som han der , " han pekte på Carl Busch " kommer dere til å lage en fin lapskaus ut av samfundet . Halvsocialisme og halvkapitalisme , det blir et nydelig produkt . "

" En langsom socialisering av samfundet , " svarte Wenche , " er på ingen måte forræderi mot socialismens idé , og de krefter som vil og kan tjene oss i det bestående samfund , de bruker vi . På den måten kan socialismen gjennemføres uten vold og uten en overgangstilstand med diktatur og maktmisbruk . "

" Min gamle tante Lise , " sa Freddi sarkastisk , " har hele sitt liv drømt om å lage fin gammel portvin av rosenblader . Det smaker som bare fanden de første fem ‐ seks årene , men siden skal man simpelthen ikke kunne kjenne forskjell på rosenvin og portvin . Tante Lise har aldri fått smake portvinen sin , stakkar , for før den er ferdigmodnet , er den smakt op . Slik går det med dere også , dere som innfører socialismen i praksis . Dere gjør det så omhyggelig og så langsomt forat de stygge kapitalistene ikke skal merke infeksjonen , og så merker dere ikke selv at det er dere som blir mest infisert . "

" Du snakker tøv , Freddi , selve socialiseringen setter bom for det . Sånne som han der som du sier , " Wenche nikket mot Carl , " de er i virkeligheten socialister på en måte . Carl arbeider ikke for pengenes skyld , der er for arbeidets . Innenfor et statssocialistisk samfund vil alle hans krefter komme staten til gode , selv om det nu i det ytre ser ut til , og han selv også kanskje tror , at det er sig selv han arbeider for . "

Freddi Wankel lo hest og unaturlig .

" Kjærlighet gjør blind , men jamen gjør den dum også . Forstår du ikke at Carl Busch er den mest hårdkokte egoist i denne byen . Han er det så konsekvent også , derfor er han farlig . Farlig for dem han slåss med og farlig for dig som litt efter litt blir pulverisert i hans egoisme . Disse unge menneskene som du har slik trang til å gjøre lykkelige der ute ved Strømmen , tror du han tenker et øieblikk på dem , og tror du kanskje ikke han på en eller annen måte fikser det slik at fornøielsene blir temmelig kostbar for dem?

Jo , vær du sikker . Han er ikke sentimental og han er ikke filantrop og han er minst av alt socialist . Det nytter ikke å være socialist uten et godt hjerte , og han har et hjerte av stål , det kan ikke forandres , vær du trygg . "

Freddi Wankel talte sig ivrig . Stemmen hans steg op i fistel . " Du og de andre såkalte praktiske socialistene ødelegger fra dag til dag muligheten for et virkelig socialistisk samfund , det er det som skjer . "

" Du snakker omtrent som Henrik Ibsen " ‐ nu var det Wenche som var overbærende " det er å slå spillet over ende du vil . Jeg kjenner Russland bedre enn du og jeg tror ikke det blir nødvendig å gjøre overgangen til den nye staten så kostbar som der . "

" Nødvendig , nødvendig . Der er ingen annen vei iallfall . Der fører ingen bro fra dette pillråtne samfundet vi lever i i dag til det socialistiske . Du er nesten som et symbol på disse meningsfellene dine . Dette at du er falt for en slik hårdhudet kapitalist som Carl Busch Hvorfor fanden falt du ikke for mig når du først skulde falle?

Jeg er da et menneske . Han er bare en tank som brøiter i vei uten smålige hensyn til hvad det er han legger øde . "

" Så søt og romantisk du er Freddi Wankel . I det ene øieblikk dirrer stemmen din av blodtørst og i det neste har du rørende omsorg med de små blomstene på marken som knuses under tanken . "

Slik holdt de det gående stadig vekk . Carl Busch hørte på dem likegyldig og halvt fraværende . Det var som å høre barn kjegle . De lekte sig op i en ophisselse som var uforståelig for ham . Livsfjern .

Skjønt Wenche var ikke livsfjern og det var ikke lek for henne . Hun hadde en sterk posisjon innen arbeiderpartiet og hun slet med disse idéene sine . Det ergret ham når han hadde tid til å treffe henne og hun avslo å møte ham fordi hun skulde i en eller annen studiecirkel eller på et eller annet husmorlag .

" Knus mig litt da , tanken min , " sa hun efterat Freddi var gått . " Jeg tror forresten han har litt rett i det han sier , " sa hun litt senere og så ham undersøkende inn i øinene . Hennes øine var mørke og rare like inn mot hans .

" Du tar altfor meget av tiden min . Jeg har ikke tid til dig i grunnen . Det var meningen jeg skulde arbeide her i Bergen og så sitter jeg i stedet mange ganger og tegner munnen din på et stykke papir . Og det er visst fanden så grovt rent analytisk sett ... . "

Med Wenche kunde han snakke om arbeidet sitt og hun forstod uviljen hans mot å gå inn i en eksportcentral sammen med den utenlandske kapitalmakten .

" Men hvorfor kan du ikke få de andre med dig i en eksportcentral som tar konkurransen op med Trusten? "

" For det første vil det ikke være mulig å opnå enighet om en slik sammenslutning . For det annet er ikke de andre kapitalsterke nok og for det tredje vil det ikke være mulig å holde Trusten utenfor , all den stund den helt behersker ti fabrikker og har et eller annet mystisk tak på både Vaule og Berling i Stavanger . "

" Men du kan samle de andre , det er da klart at dere må være sterkere samlet , enn hver for sig? "

" Jeg har ingen interesse av det . La bare Trusten grave fundamentet bort under dem med dumpingen sin , så får jeg tid på mig til å ta Trusten helt alene til slutt . "

" Det er ikke klokt av dig , og det gavner ikke landets interesser som du sier du forsvarer . Å , der sitter meget igjen av den hårdkokte egeninteressen i dig , men jeg tror du kommer dig . Jeg vil at du skal forbedre dig . "

Han smilte og kysset den dunbløte nakken hennes .

" Du er ikke så voksen og socialøkonomisk og verdensklok som du vil gjøre dig til , " sa han som en snakker til et veslevoksent barn .

Og Wenche Meltzer hadde ikke noe imot at han snakket slik til henne ‐ om det er aldri så nedverdigende , tenkte hun .

På årsmøtet i Hermetikkfabrikantenes landsforening , var spørsmålet om en eksportcentral fremme igjen .

Konsul Berling vilde at forhandlingene om denne saken skulde føres for lukkede dører . Carl Busch hevdet at det var meningsløst å ikke la pressen få adgang når det gjaldt en sak som så sterkt påkalte offentlighetens interesse .

Det blev vedtatt at dørene skulde lukkes .

" Det kan ikke være nødvendig å vaske skittentøiet så alle ser på , " sa konsul Berling .

" Et treffende billede , " ropte Carl Busch , " det er jaggu en temmelig skitten affære . "

Men selv hadde han en stenograf med og tok op referat av forhandlingene .

Diskusjonen om eksportcentralen blev langvarig og ondsinnet fra begge sider .

" Alle i denne sal , " sa konsul Berling , " vet hvor vanskelig situasjonen er . Produksjonsprisen ligger omkring nitten kroner og bortsett fra et enkelt parti som en bergensk fabrikk har solgt til England , har det ikke vært mulig å opnå høiere pris enn nitten kroner . Det er tap for hver kasse som går ut av lagrene våre , og årsaken til det er utelukkende den at vi ikke står samlet .

I en eksportcentral vilde vi utvilsomt nu holde prisene oppe i tre og tyve , kanskje fem og tyve kroner . Skal disse tilstandene fortsette , er det ikke mange fabrikker som vil greie sig over neste sesong .

Det er den nøkne sannhet og den får vi nu erkjenne alle sammen . "

" Det er riktig som direktør Berling sier , " sa Carl Busch . En kan godt bruke et så sterkt uttrykk som at det er skjebnetimen for hermetikkindustrien , for den norske hermetikkindustrien vel å merke .

For ingen tror vel at det blir slutt med å lage hermetikk her i landet om en del fabrikker ikke klarer sig lenger , ja selv om vi alle sammen skulde måtte gå fra bedriftene våre . En så drøi påstand har jeg ikke støtt på selv i centraltilhengernes strålende buketter av overdrivelser . "

" Han har fått aplomb som den rene misjonsmann , " sa Melsom lavt til sin sidemann . Det var beundring i stemmen .

" Hvis en bare blev klok på hvad misjon den reven egentlig reiser for , " svarte sidemannen .

" Men vi kan si det er den norske hermetikkindustriens skjebnetime , " forsatte Carl Busch , " fordi der er sterke krefter ute for å kaste oss i armene på den sterke utenlandske kapitalmakten . Dersom fabrikkene går inn i denne eksportcentralen , vil vår hermetikkeksport ikke lenger være en nasjonal eksport som vi selv er herrer over . Den vil fullstendig dirigeres av Trusten som nu dirigerer en rekke andre lands eksport av hermetikk , og som behersker markedet for de oljene vi bruker i vår industri .

I denne omgang er det brislinghermetikk det gjelder . I neste omgang vil utvilsomt Trusten gå løs på sildesardiner . I land hvor Trusten har sine store plantasjer har vi noen av våre beste avtagere av sildesardiner .

Vær sikker på at det ikke er med blide øine Trusten ser på at vi greier å ordne op med den eksporten selv . Det neste er naturligvis et anslag mot dette produkt , og vi vil få høre de samme argumentene som vi hører idag , at vi må gå sammen med Trusten om eksporten .

Trusten går ikke sammen med noen . Den eter op den den tilbyr samarbeide . Jeg er mere redd for Trustens vennskap enn for dens fiendskap . Og hvis vi ikke gir op , klarer vi denne kampen . En forsert konkurranse på utenlandske markeder høiner interessen for det produktet det her gjelder .

Selv om Trusten selger dobbelt så meget som før , så trekker den oss andre som konkurrerer med den opover også . Dette er ikke en påstand fra min side , men det er en erfaring jeg har gjort . Og vi skal også huske på at Trusten må kjøpe hos oss . Så lenge den vil arbeide på samme basis som nu i norsk hermetikk , må den kjøpe .

Den kan kanskje skaffe sig varer på egen hånd hvis den får overta flere norske fabrikker enn den har i dag .

Men det herredømmet kan den ikke skaffe sig ved trolldom . Det forutsetter at der er norske fabrikker som vil la sig selge . Det er unødig å gjenta det direktør Berling har sagt om at markedsforholdene er vanskelige akkurat i øieblikket . Men de er ikke håpløse . Det gjelder bare å holde ut . Og til de fabrikker som har liten kapital å arbeide med , vil jeg si : Ikke selg . Hold ut så lenge som mulig .

Jeg har grunn til å tro at Norges Bank vil utvide lombarderingen . En utvidelse på seks måneder vil redusere Trustens trusler ganske betydelig . "

De som kjente Carl Busch undret sig . Var det nødvendig å lekse op med alt dette her , hvor alle kjente stillingen og spillet like godt som han?

Skibsreder Melsom blev urolig . Han skjønte meningen og han hvisket noe til direktør Berling som sa da diskusjonen ebbet ut :

" Jeg går ut fra at her er enighet om at intet av det som vi har forhandlet her skal offentliggjøres i og med at vi har vedtatt å forhandel for lukkede dører . "

Carl Busch : " Jeg kan ikke ubetinget bøie mig for en slik beslutning . "

Ved avstemningen fikk Carl Busch flertall mot centralen .

Dagen efter sendte konsul Berling ut et kommuniké som riktignok refererte beslutningen , men som samtidig oplyste at der i virkeligheten var flertall for centralen .

I avstemningen deltok en rekke fabrikanter som overhodet aldri eksporterte brisling , og hvis stemme derfor var helt betydningsløs i denne saken .

Carl Busch gned sig i hendene av glede da han leste det . Nu hadde konsul Berling hisset på sig alle fabrikkene i Trøndelag og Oslofjorden , noen overlegen taktiker kunde man ikke egentlig kalle konsul Berling !

Og han mangfoldiggjorde det stenografiske referatet han hadde tatt og sendte det ut til hele den norske presse .

Privat brev fra handelsministeren til direktør Carl Busch :

" Vi har nu fått planene for kampanjen tilbake fra vår handelsattaché i Washington , som praktisk talt uten bemerkninger godkjenner de linjer De trakk op .

Det er meningen å begynne i New York i mai neste år , og så fortsette efter planen fra kyst til kyst . Jeg tror som Dem at dette tiltak vil vise sig å svare regning og vi er jo i den lykkelige omstendighet at vi slipper føre op utgiftene som egen post på budgettet ‐ da vilde planen kanskje støte på vanskeligheter i disse tider da selv de innarbeidede poster blir beskåret og redusert "

Carl Busch leste brevet og så derefter gjennem planen som fulgte som bilag . Det var praktisk talt helt efter de linjer han hadde trukket op , og den generelle reklamen vilde efter det settes inn i byer hvor norsk hermetikk var lite kjent ‐ det vil si områder hvor hverken Vaule eller Berling arbeidet . Det var jomfruelig land og staten vilde hjelpe ham å dyrke det .

I februar reiste han til New York over Southampton efter å ha vært noen dager i Manchester .

Joachim Hult var ikke særlig tilfreds med resultatet til da . Trusten hadde satt inn en julepakning som var billigere og større enn Silver Fish's og forsert salget gjennem en veldig annonsekampanje , som gav gjenlyd over hele England . Martin Haugstad hadde idéen til en campingpakning for kommende sommer som ikke bare skulde inneholde brislinghermetikk , men også kjøtt , frukt og kjeks . Joachim Hult var imot det . Det vilde ikke svare regning å sette i gang en særlig reklame for en slik pakning , selv om den blev solgt godt .

" Joachim Hult begynner å bli gammel , " sa Martin Haugstad . Han satt sammen med Carl Busch på hotellet den siste kvelden . " Firmanavnet er godt , det er det eneste , men han er trett , tror jeg . " Carl Busch så på den selvsikre unge mannen . Det var nesten utrolig at han var sønn av den usikre servile gamlingen hjemme i Bergen . Øinene var kalde og ubarmhjertige .

Hvis jeg ikke slipper ham til , tenkte Carl Busch , spaserer han rett i armene på Trusten en dag . De er sikkert opmerksom på ham allerede der i gården . Og som om han leste tankene hans , sa Haugstad .

" Jeg hadde en pussig og lett gjennemskuelig visitt av skibsreder Melsom for en måneds tid siden . Han snakket om at hans firma trengte unge folk og at det var opmerksom på mig . "

" Det kan jeg forstå , " svarte Carl Busch .

" De har gjort et godt arbeid , og for å snakke like ut , skulde jeg gjerne overlate Dem hele agenturet her .

Men jeg er redd for at vi kan komme til å miste kunder på det . Vi skal sette i gang denne campingpakningen De foreslår . Og De skal naturligvis få betaling for idéen også . Når jeg kommer tilbake skal jeg foreslå Hult at De går inn som kompanjong med ham . Busch Canning stiller naturligvis de nødvendige midler til disposisjon . "

En uke efterat Carl Busch var reist , gikk Stavangerfjord fra Bergen til New York . I avisene stod en enlinjes notis som bare noen få la merke til :

" Blandt passasjerene var arkitekt Wenche Meltzer som reiser til Amerika i studieøiemed "

Av de få som la merke til notisen , var Leonard Simensen . Han leste notisen høit i klubben og kommenterte den .

" Han er jaggu begynt å bli internasjonal , Callemann , " sa han . " Nu reiser han til Amerika med den blonde Venusen hos Lammers . Jeg tror han er den første bergenser i historien som reiser på forretningsreise med elskerinne på slep ! "

" Hvordan vet du at Carl Busch er reist til Amerika? " spurte Nikken Gram interessert . " Jeg har hørt han skulde til Manchester for å pigge op den gamle agenten sin som er falt i staver efter det siste mislykte forsøket på å erobre England for Silver Fish . "

" Det kan godt hende han er reist til Manchester , men han skal nu til Amerika like godt . Jeg har adressen hvis du vil ham noe . "

Konsul Berling blev også betenkt da Nikken Gram fortalte ham at Carl Busch var reist til Amerika . Og han bragte det videre til skibsreder Melsom . Men Melsom beroliget ham .

" La ham bare gape høit , jo før sprekker han , vår lille Napoleon , " sa han . " Høit å stige , dypt å falle .

Det blir nok toget til Russland for ham dette . Det er ikke lett å reklamere op en ny vare på det amerikanske marked . Mitt firma har ikke våget sig på å gå inn på markedet der med mere enn det som kan selges uten reklame . Og De vet jo selv hvor meget det er . La bare ham knekke nakken mot de store kanadiske sardinsyndikatene , så er vi ferdige med ham . "

Skibsreder Melsom smilte fromt og konsul Berling var beroliget .

Wenche og Carl møttes i New York . Hun søkte forbindelse med fagforeningene og studerte arkitektur . Han traff sine forbindelser og arbeidet med dem hele dagen . De møttes om kvelden og diskuterte sine oplevelser .

Carl Busch syntes han levde for første gang . Wenche inspirerte ham . Mens hun satt og snakket ivrig om sine iaktagelser i dagens løp , spiret nye idéer hos ham .

Og hun hjalp ham også . En lunsj med en forbindelse som kunde få betydning for Busch Canning blev alltid vellykket når hun var til stede . Og gjennem henne kom han i kontakt med lederne for de store kooperative foretagender . Han knyttet forbindelser i alle de byer hvor han visste statens reklame vilde bli satt inn , og forberedte sin egen reklame i tråd med den . På samme tid som den kollektive reklame for norsk hermetikk begynte , vilde store utstillinger for Silver Fish lede opmerksomheten hen på hans merker .

Wenche Meltzer drog ham med til industricentrene hvor arbeiderne bodde i mønsterboliger . Før de reiste hjem igjen hadde han lovet henne å realisere planen om en slik mønsterbebyggelse ute ved Strømmen , med gode leiligheter , frisk luft og sol . Hun fikk ham til å føle sig som en menneskehetens velgjører ‐ selv om det bare var på papiret foreløbig .

Takket være Wenche kom han også i kontakt med en av lederne for den store amerikanske såpetrusten , den eneste som i internasjonal målestokk konkurrerte med den européiske fett-trusten .

Han gav ham oplysning om de resultatene som Carl Kalstad hadde opnådd med raffinering av sildoljen og den store amerikanske industrimann forstod at her var store muligheter for en utnyttelse på siden av den lavherdede hvaloljen som den européiske Trusten omtrent hadde herredømme over . De avtalte å dyrke bekjentskapet videre og såpetrusten vilde være sikker avtager av all den lavherdede sildolje som Carl Busch kunde skaffe

Byen lå i et sølvgrått lys . Det hadde snedd litt om natten og de søndagstille gatene lå hvite med sorte strimer av sporveislinjene . I den grå himmelen prøvde solen å trenge gjennem , men det lyktes ikke . Damgårdsfjellet lignet en kollet ku med de svarte flekkene av skog mot sneen .

Fjorden var svart og stille , og utdødd liksom byen . Minna Busch gikk ned til byen for å se en maleriutstilling . Trærne i Kalfarbakken hadde ennu ikke drysset sneen av sig og på fortauet var bare noen ensomme svarte fotspor foran henne . Hun så noen sorte skikkelser helt nede ved stadsporten , ellers var det som om hun var alene i hele verden .

Allerede før Carl reiste forstod hun det var noe mere enn forretningene som optok ham . Han snakket nesten ikke til henne , og svarte han på det hun spurte om , var det på en fraværende høflig måte og så en plutselig skyldbevisst opmerksomhet .

Hun kjente symptomene ‐ slik akkurat var det han var da han var sammen med Esther Wickstrøm . Den gang hadde hun ikke forstått og hun visste ingen ting før det nesten var forbi .

Nu forstod hun helt fra begynnelsen av , men hun visste ikke hvem det var . Og pinen ved uvissheten var nesten like stor som pinen ved at han igjen gled fra henne . Hun som var så naiv at hun trodde hun hadde vunnet ham for godt .

De korte brevene hun fikk , grov i det åpne såret . Gid han vilde la være å skrive i det hele tatt . De høflige , kolde ordene , de obligatoriske hilsener til lille Minna ‐ det var alt som om hun hadde ham foran sig . Nervøs , fraværende , usikker og hjelpeløs . Det verste var nesten at han ikke så barnet . Klappet det som en klapper et fremmed barn på kinnet fordi det smiler mot en og strekker armene ut .

Men hvem var det?

Minna følte at hun var den eneste som ikke visste det . Tantene og Carls kusiner som fremdeles dyrket henne og barnet med påtrengende kjærlighet , visste det . Hun kunde se det på øinene deres når hun plutselig møtte et blikk . Medlidenhet og et stenk av hoverende ondskap lå det i blikkene de så på henne med .

En dag vilde en av dem komme med en antydning . En ny dag vilde en annen av dem stikke hull på bylden . Men gid de bare vilde gjøre pinen kort .

Nu flyktet hun til byen for å undgå visittene deres ‐ de kom hver søndag nu , forat hun ikke skulde være så ensom som de uttrykte det . Men ensomheten var allikevel bedre enn den medlidende omhuen de viste henne .

Gudstjenesten var akkurat slutt da hun passerte Domkirken . Stille , alvorlige mennesker vasset i blanke kalosjer gjennem sneen som tok til å tine .

Sorte paraplyer , sorte kåper og frakker ‐ det var som de kom fra begravelse . Den samme begravelsesstemning hvilte over Kunstforeningen også . Noen få mennesker gikk stille gjennem de store salene og hvisket fordi de var så få .

Hun gikk fort ut igjen og bort til holdeplassen for å ta en bil . Det var bedre hjemme , der var iallfall høie stemmer som skar inn i den store stillheten inne i henne .

" Det var svært til fart du har på en søndag . " Advokat Fried tok henne i armen akkurat idet hun skulde gå inn i bilen .

" Uff ja , denne søndagsstillheten i byen er til å bli fullstendig gal av . Men er ikke du på ski da , du som er slik en sportsmann? "

Hun så op på ham . Advokat Fried , velpleiet og korrekt , hennes tilbeder fra gamle dager ‐ sniken som Carl Busch kalte ham .

Han var i grunnen bare hyggelig og snild .

" Bli med hjem til middag , men huset er fullt av tanter og barn , det belaver jeg dig på . "

Huset var tomt da de kom hjem . Agnes Brinkmann hadde vært der , men var gått igjen da hun hørte fruen var ute .

" Du har slått hånden fullstendig av de gamle vennene dine , " sa han .

" Jeg tror nesten det er et halvt år siden jeg har sett dig . "

" Ja , jeg vet ikke . Dagen går med ungen min . "

De satt i den store peisestuen med vinduer over den ene halve veggen . Minna syntes det var ødslig her . Ved ominnredningen var tre stuer blitt slått sammen til en , og de gamle koselige møblene byttet ut med nye moderne . Når Carl var her , fikk den store stuen liv . Nu var den død og gold .

Hun så på Fried og hele tiden tenkte hun på Carl . Frieds hår var blankt og sort av pomade , men han hadde grå stenk i tinningene . I grunnen var han ganske pen . Var Carl begynt å bli grå?

Det var så vanskelig å se i det blonde , strie håret .

Hvis hun hadde giftet sig med Fried , vilde hun hatt det rolig og trygt . Han vilde passet inn i det gammmeldagse huset mellem de gamle trygge møblene ... .

Kanskje Carl vilde bedradd Fried med henne . Hun husket en sommerkveld på Solstrand , da Carl kjørte henne hjem for å ergre Fried . Hun forstod ikke det da . Begjærlig sa de han var . Han måtte ha henne fordi det var en annen som vilde ha henne , og siden måtte han ha Esther Wickstrøm ... .

Lille Minna kom hjem . Fried lekte klosset med barnet . Håret hans kom litt i ulage . De pomadiserte bustene så latterlige ut .

" Det er snart på tide Carl kommer hjem nu , " sa Fried da de igjen var alene om kvelden efterat lille Minna hadde lagt sig .

" Jeg fikk brev fra ham fra San Francisko . Det går fint der over , men i England er det ikke fullt så bra . Denne kampen med Trusten koster mange penger . "

" Han greier det nok , " svarte Minna . Og hun følte hun var stolt over at han greide det .

" Denne overtroen at det ikke går an å slåss med Trusten har han snart fått ende på . "

" Hvis ikke Trusten får ende på ham først . Jeg tror nu han hadde stått sig på å konsentrere sig om det innenlandske markedet , slik som han oprinnelig tenkte . "

Minna så på ham igjen . Det litt blekfete ansiktet var uten spenning . Nei , det var godt hun ikke blev gift med ham . Men hun sa plutselig og uten overgang .

" Jeg skjønner ikke at du ikke har giftet dig , Fried . " Han satte kaffekoppen rolig fra sig før han svarte .

" Det er fordi jeg ikke fikk den jeg vilde ha . Jeg har bare brydd mig om en . "

Han så ikke på henne da han sa det , og stemmen røpet ingen bevegelse . Men det var allikevel som om der var tendt en liten glød et sted i tusmørket av det han sa .

Hun reiste sig og gikk bort til vinduet . Lungegårdsvannet var et sort hull nedenfor henne . Borte på den andre siden var der uregelmessige rader av lys opover Solheimsåsen . Sneen lyste hvit ovenfor .

Lysene langs chausséen innover Mindedalen blev borte i rotet av nye lys der hvor bebyggelsen tok til igjen .

Bak alle de lysene skjedde der noe , levde der noe , og her stod hun og var død ... .

Hun burde stanse ham nu . I morgen i fullt dagslys vilde den korrekte advokat Fried føle det som om han hadde forvillet sig her i tusmørket . Men hun stanset ham ikke . Det var en illusjon av spenning , et lite blafrende lys , å høre ham snakke . Hun tidde og ventet på at han skulde snakke videre .

Han reiste sig og kom bort til vinduet han også . Hun merket tydelig at han passet på ikke å komme for nær henne .

" Jeg trodde lenge at jeg vilde gifte mig med dig fordi det betydde penger og posisjon . Men siden forstod jeg at du betydde meget mere for mig enn det . Hvis jeg hadde forstått det den gang , vilde jeg kanskje fått dig ‐ innbiller jeg mig . Og hvis jeg kunde gjøre noe for å vinne dig ... . "

" Ikke si mere , Fried , " sa hun . " Du vet sikkert at det er umulig . "

Hun snudde sig mot ham . Han så så inderlig fattig ut at hun fikk lyst til å klappe ham på kinnet .

" Det kunde aldri blitt noen annen enn Carl for mig . " Og som for å gi noe igjen fordi han hadde røpet sig , fortsatte hun :

" Ser du lysene der borte mot sneen . Det minner mig om en gang jeg var liten pike . Carl og noen andre store gutter hadde bygget en snehytte og hadde tendt julelys inne i den . Der var lufthuller i snemuren , og jeg stod utenfor og så lysene og så krøp jeg inn . Carl gav mig en lusing og lempet mig ut igjen .

Fra den dagen tror jeg at jeg har vært glad i ham . "

" Og han lemper dig ut nu som da . " Frieds stemme var hård og ond . Nu vil han si hvem det er , tenkte hun . Han fortsatte :

" Det er ingen i verden jeg misunner og hater mere enn ham . I virkeligheten er han en råtamp , en hensynsløs fyr som ikke tenker på andre enn sig selv . "

Hun lot ham snakke videre . Nu var han ikke så korrekt lenger . Ordene kom voldsomme som om de sprengte sig frem .

" Men allikevel arbeider du for ham og har bekymring for om fabrikken går godt? " sa hun , nesten triumferende stolt .

Det gav ham roen tilbake .

" Nei , forsøk ikke å lage det til noen slags heltedyrkelse . Jeg har ingen slaveglede av å bli kastet ut av hytten må du tro . Som advokat har jeg forpliktelser og de lar sig ikke lede på villspor av mine følelser for ham . "

Fried var gått . Minna stod igjen ved vinduet med pannen lenet mot den kjølige ruten .

Det dirret ennu noe i rummet . Og det gjorde ondt inne i henne , men det var en smerte som nesten var god .

Hun var ikke fattigere , ikke ensommere enn andre . Kanskje også Carl ... .

Hverken skibsreder Melsom eller konsul Berling lo da Handelsdepartementet i april gav meddelelse om den kollektive reklamekampanjen i De forente stater for norsk brislinghermetikk . De forstod at det var i den anledning Carl Busch var reist til Amerika .

Nu var det bare en måned til kampanjen skulde begynne og han hadde et forsprang det ikke vilde være mulig å hente inn igjen . Men de forstod allikevel ikke hvor grundig han hadde forberedt sig , og da saken kom op på styremøte i Landsforeningen blev et forslag om å henstille til Handelsdepartementet å utsette kampanjen , forkastet .

Men da det led på sommeren , begynte både Vaules og Berlings representanter å klage .

De hadde i årevis arbeidet for norsk hermetikk uten støtte hverken fra den norske stat eller fra eksportørenes side , og når der endelig blev tatt et lite løft , blev det gjort ganske andre steder enn der hvor norsk hermetikk var kjent . Bortsett fra det urettferdige i denne disposisjonen , var den helt uriktig , forretningsmessig sett .

De midlene som blev anvendt vilde solgt meget mere hermetikk der hvor den allerede var en del innarbeidet . Konsul Berling samlet de klagene han kom over og sendte dem til Handelsdepartementet og reiste selv inn for å konferere med statsråden .

Statsråden vilde ikke innrømme det berettigede i kritikken . Det måtte være viktigere å gjøre hermetikken kjent i nye strøk enn å bearbeide distrikter hvor man hadde hatt anledning til å konstatere at der ikke var mulighet for utvidet salg .

" Det har ingen konstatert , " svarte konsul Berling . Dessuten må det da være aldeles urimelig å legge en kollektiv reklame i strøk hvor det ikke finnes representanter for noen norske fabrikker . "

" De fleste steder selges der norsk brislinghermetikk , det har jeg kontoret i Washingtons ord for og såvidt jeg forstår Dem er det iallfall én norsk fabrikk som har hatt mot til å gå løs på egen hånd . "

" En mann som motarbeider de norske interessene og er skyld i at vi ikke får en rasjonell utnyttelse av vår hermetikk , ja , " sa Berling skarpt .

" Når det blir kjent at han er den eneste som er blitt underrettet så tidlig at han har kunnet treffe sine forberedelser , tror jeg nok offentligheten vil få noe å undres over , hr. statsråd . "

" Det er temmelig stor uenighet om hvem det er som kjemper for de norske interesser i denne saken , " svarte statsråden spakt .

Men han var betenkt . Denne Carl Busch var visst en farlig herre å slippe for langt inn på sig .

Den utvidede lombarderingen gjorde ikke den forønskede virkning . En rekke fabrikker var så vanskelig stillet at det var kritisk , og nu satte det inn med et stort fiske igjen som ikke kunde føre til annet enn overfylte lagere .

Men Carl Busch solgte . Reklamekampanjen i Amerika og hans eget grundige arbeid fikk en uventet hjelp i en kanadisk reklamekampanje som gikk hakk i hæl med den norske . Under slagordet " each day a fish day " gjorde den propaganda for all slags fisk og alle fiskeprodukter . Carl Busch måtte kjøpe brisling for å være sikker på å kunne forsyne sine avtagere .

Han fikk Melsom på besøk igjen .

Like smilende og elskverdig som alltid rullet han inn i kontoret og skapte en stemning av uhygge om sig . Og han var så sikker som skjebnen . Det var umulig å avvise tanken på ham bare med at det var overtro .

" Til neste år har vi eksportcentralen , " sa han . " De kan stole på mig når jeg sier , jeg står på Deres beste . Hvis De går med nu , står vårt tilbud fra før ved makt . Hvis De fremdeles motarbeider oss , kommer De til å få en kvote som ikke engang tar i betraktning de gode årene Busch Canning har hatt i det siste . "

" De fleste fabrikkene blir stående utenfor , " svarte Carl Busch " og da vil eksportcentralen være formålsløs , det vet De , hr. Melsom , like godt som mig . Og verdien av Deres gode råd har jeg for lenge siden fått anledning til å konstatere . "

Han var ute av fatning . Fyren gikk ham på nervene . Han vilde kaste ham ut .

" Det blir lovforbud mot å eksportere brisling annet enn gjennem den centralen som kongen godkjenner , " sa Melsom like blid . Og idet han skulde gå , sa han :

" Fortap Dem nu ikke for meget i gleden over Deres vellykkede fremstøt i Amerika , hr. Busch . Gjør ikke det . Ingen bør prise dagen før solen er gått ned . "

Carl Busch hadde følelsen av at han hvislet som en slange idet han forsvant ut av døren . Men det var bare det at han subbet i de litt for store kalosjene .

Et par uker senere fikk han føle hvad Melsom mente . Han hadde sendt et stort parti brisling til Amerika . Det blev stanset i New York på foranledning av de kaliforniske sardinfabrikanter som påstod det var dumpingvarer . Det tok nesten tre uker å få opklart misforståelsen og da var det allerede skjedd et betydelig brudd i opmarsjen . Grunnen var at noen små norske fabrikker ‐ det var samtlige som Trusten hadde herredømme over ‐ hadde eksportert to partier sildesardiner . Prisene var nesten femti prosent under prisene for kaliforniske sardiner . Da det tredje partiet kom , blev det stanset , og samtidig blev Carl Busch's parti brisling stanset . Han reiste til Oslo for å få Handelsdepartementet til å gripe inn , men blev meget kjølig mottatt av statsråden . Da de hadde snakket ferdig om saken , sa statsråden :

" Det kan ikke fortsette på denne måten , hr. Busch . Som De selv vet er lagrene overfylte nu igjen og mange fabrikker sitter meget vanskelig i det . Trottson nekter å kjøpe før der er skapt ordnede forhold . Og De vet hvad de ordnede forhold betyr . Jeg vil forberede Dem på at vi kommer til å fremsette proposisjon om lovfestet eksport av all brislinghermetikk gjennem en central hvor alle fabrikker deltar . "

" Hvis regjeringen setter sin stilling inn på en slik proposisjon , vil den få mistillitsvotum i Stortinget , " svarte Carl Busch .

" Ikke hvis fabrikkene er enige om å kreve centralen oprettet . "

" Men De vet at fabrikkene ikke er enige . Jeg anser det som en nasjonal opgave å redde hermetikkindustrien og jeg tror at Trusten har tapt like meget på denne kampen som vi norske har . "

" Det er mulig , men for Trusten betyr ikke et slikt økonomisk tap noe . Vi har også fått andre vanskeligheter på grunn av denne striden . Trottson er som De vet også innenfor det samme konsernet som kjøper det vesentligste av vår hvalolje . Foreløbig står også forhandlingene om hvaloljesalget i stampe . Det er også en stor nasjonal interesse vi plikter å ta hensyn til . "

" Jeg er ikke produsent av hvalolje , " sa Carl Busch og trakk på skuldrene .

" Jeg kan ikke tenke mig at de norske hvalfangstselskaper vil garantere oss mot de tap som uvegerlig vil bli resultat av en slik central . Dessuten tror jeg ikke noe på at Trusten kjøper hvalolje for våre smukke øines skyld . Den kjøper ganske usentimentalt hvalolje når den har behov for den og når den kan tjene penger på å kjøpe . Goodwill er bare tomme talemåter i denne forbindelse . "

" Ja , ja , vi kommer neppe til enighet om dette , " svarte statsråden og reiste sig som tegn på at audiensen var forbi .

" Som jeg har sagt Dem kommer vi til å fremsette proposisjon om en slik central og det bør De innrette Dem på . "

Det vakte opsikt langt utenfor byen da planene for A/S Mønsterbygg blev offentliggjort . Det var det første storbygg av denne typen i Norge ‐ to hundre småleiligheter med store lekesaler for barna , selskapsrum , svømmehall og badestrand .

Wenche Meltzer gikk op i arbeidet med begeistring og glød . Og hun viste med triumf Carl resultatet efter en uke ‐ der fantes bare tredve leiligheter igjen av de to hundre og femti som komplekset rummet .

Efter to uker var alt solgt og Wenche ivret for at de skulde planlegge et nytt kompleks lengere syd på eiendommen . Men Carl Busch vilde ikke være med på det . Han sa ikke hvorfor , men hun leste det i avisen en dag .

Der skulde anlegges en stor , moderne sildoljefabrikk på resten av eiendommen .

" Der kan du se din edle venns sociale interesse , " sa Freddi Wankel som hadde lest avisen før henne .

" Du har visst glemt lille Rødhette og den stygge ulven . Man skulde huske sin barnelærdom , det lønner sig . "

Hun kastet ham ut og ringte til Carl .

" Det må være en misforståelse , det som står i avisen i dag , " sa hun da han kom . " Jeg går ut fra du dementerer ryktet i morgen . "

Hun bad mere enn hun spurte , som om hun håpet på tvers av fornuften .

" Det er ingen misforståelse , " svarte Carl Busch rolig . " Vi skal oprette en ny sildoljefabrikk med eget raffineringsanlegg for lavherdning av sildoljen efter Carl Kalstads opfinnelse som jeg har fortalt dig om . Det blir ingen lukt fra denne fabrikken , iallfall ikke noe av betydning . "

" Det vet du godt det blir , det blir ikke til å holde ut for dem som skal bo i vårt mønsterbygg . ‐ Jo , det blir et nydelig mønsterbygg ! Midt i den vemmelige stanken av den råtne silden .

Det kan ikke være sant , du kan ikke være så hjerteløs mot alle dem som har kjøpt leilighetene . Og mot mig . Har du ingen medlidenhet med mig? "

Hun gikk frem og tilbake på gulvet , nu stanset hun foran ham og så ham bønnlig inn i øinene .

" Ikke vær sentimental , Wenche . Jeg kan ikke la det store arealet ligge unyttet . "

" Men vi kunde da føre op et kompleks til , du ser jo det lønner sig . "

" Jeg får en ganske annen tomtepris av det selskapet som skal bygge fabrikken .

Det blir et stort foretagende som vil skaffe arbeid for mange hundre mennesker . Det burde du som er så socialt interessert tenke på i denne arbeidsløshetens tid . Og de som har kjøpt i Mønsterbygg kan jo overdra leilighetene til mine arbeidere , " sa han kynisk , " de blir vant til lukten . "

Hun blev rolig . Han hadde ødelagt noe for henne . Det nyttet ikke å snakke det bort , det var uigjenkallelig .

" Vær så snild å gå , Carl . Du kan kanskje ikke hjelpe at du er slik , men jeg orker ikke se dig mere . "

Han trakk på skuldrene og gikk .

Aksjonærene i Mønsterbygg blev allarmert av meddelelsen om det store industriforetagende som de skulde få til nærmeste nabo . Avisene hadde lange innlegg fra dem som følte sig bedradd . Styrets formann , arkitekt Wenche Meltzer måtte svare på styrets vegne at efter de undersøkelser man hadde foretatt , vilde fabrikken ikke bli til noe gêne for beboerne i Mønsterbygg .

De mest moderne metoder vilde bli anvendt for å nøitralisere all lukt og damp .

Da Stortingen trådte sammen i januar , blev det allerede i trontalen annonsert at regjeringen vilde fremsette proposisjon om en lov for regulering av eksporten av hermetisk brisling . Og striden blusset op igjen over hele landet . Folk fikk vite mere om brisling og brislinghermetikk i løpet av to måneder enn de ellers fikk vite i ti år .

Carl Busch var taus .

Det var årsregnskapet som gjorde ham taus . Året viste ikke det resultat han hadde håpet da det begynte .

Aksjonen i De forente stater var en sukces , men det var en dyr sukces . I England hadde han tjent penger , men ikke i noe rimelig forhold til det han hadde satset .

Fabrikantene i Trøndelag og Oslofjorden skrev til ham og bad ham ikke gi op . De var begynt å selge en del brisling til Amerika . Reklamekampanjen hadde ikke vært forgjeves og den amerikanske almenhet så ikke med blide øine på Trustens produkter .

Han svarte ikke på brevene .

De avisene som var mot centralen skrev at en av de største fabrikkene hadde vist at det var mulig å ta kampen op mot Trusten . Det var forræderi mot de nasjonale interesser å gå til oprettelsen av en slik central .

Busch Cannings innsats vilde ikke bli glemt når Norges handelshistorie en dag skulde skrives .

Handelsministeren var på gjennemreise i Bergen . Han opsøkte Carl Busch .

" Regjeringens skjebne er i Deres hånd , hr. Busch . Dersom De slutter Dem til planen om en central , vil det være sikkert flertall i Stortinget for eksportloven . Hvis den ikke blir vedtatt og regjeringen faller , faller en rekke norske fabrikker med den . "

Carl Busch svarte med talemåter .

Hans far sa :

" Jeg er stolt av dig , gutten min . Alle som tenker og føler nasjonalt her i landet har du med dig i denne kampen . "

Carl Busch lot være å vise ham årsregnskapet .

%Wenche Meltzer satt med de kjølige , sterke hendene sine om hodet hans og de nærsynte , svarte øinene sine like innpå hans .

" Ikke vær sint fordi jeg ikke forstod at du måtte ofre luftslottet vårt for å ha penger til noe som allikevel betyr mere . "

Han lukket øinene og kysset henne .

Carl Busch ventet , og en dag kom skibsreder Melsom . Han sparket omhyggelig av sig kalosjene efter å ha satt paraplyen fra sig .

Så rullet han bort til Carl Busch med den lille fete hånden fremstrakt .

" Her har De mig igjen , hr. Busch . Nu er vi i den ellevte timen . I London er man meget spent på hvad De vil gjøre , og hvis De vil ha umaken med å følge mig over , tror jeg vi kan gjøre Dem et tilbud som De kan akseptere . "

" Hvis noen har noe å tilby , så er jeg å treffe her , " sa Carl Busch .

Da Melsom var gått , la han hodet i hendene for ikke å se .

%Det vakte opsikt da de fire engelske herrene kom reisende til Bergen sammen med skibsreder Melsom . Ingen var i tvil om hvad forhandlingene gjaldt da skibsreder Melsom på sin vanlige åpne måte fortalte at man var kommet for å forhandle i all hemmelighet med Busch Cannings direktør .

Trustens folk tilbød først en kvote som svarte til Busch & Worrens gjennemsnittseksport de siste fem årene .

Carl Busch kunde ikke akseptere det .

Han forlangte en kvote som var basert på de siste to årene med et tillegg av femti prosent . Han hugget så voldsomt i , i et desperat ønske om at det skulde avgjøre saken med det samme og at forslaget skulde bli forkastet .

Før middag var man nådd så langt at kvoten var fastsatt til gjennemsnittet de siste tre årene med et tillegg av fem og tyve prosent .

Da de møttes igjen om eftermiddagen hadde Carl Busch med sig advokat Fried .

I virkeligheten var det nu striden skulde begynne for alvor . Carl Busch forlangte at hans kvote skulde oprettholdes de første fem årene uansett eksporten og ikke på glideskala som de andre . Igjen var det en sten i elven han vilde holde sig i for ikke å bli revet med . Forhandlingene holdt på å gå i stå ved det , og engelskmennene forlangte en times utsettelse . Skibsreder Melsom førte ordet da de møttes igjen . Busch Cannings eksport skulde garanteres de første tre år .

Det neste var hvorledes de forskjellige merker skulde innarbeides og representasjonen i Storbritannia . Carl Busch krevde likestilling for Silver Fish med Trustens største merke . Og at Joachim Hult skulde ha representasjonen for et nærmere bestemt område i Vest England . Her møtte han en fast mur som han forstod det var nytteløst å prøve å bryte .

Han ofret Joachim Hult og reddet Martin Haugstad . Silver Fish fikk likestilling med det nest største av Trustens merker .

Så sikret han sig samme aksjedel i eksportcentralen som Vaule og Berling tilsammen ... .

Carl Busch satt igjen alene . Han glemte å tende lyset . Luften i rummet var mettet med cigarrøk og fremmed lukt av pomade og parfyme . Han var våt av svette over hele kroppen . Det verket i tinningene , og inne i ham var en stor tomhet .

Nu var det slutt . Spenningen , striden , ophisselsen og gleden ved å sloss var forbi .

Han hadde vunnet mere enn han kunde håpe , men hvor meget hadde han tapt?

Han vilde bli kalt forræder , han vilde bli kalt en stor strateg . Han vilde bli rikere enn noen i hans slekt hadde drømt om å bli . Men han hadde ingen ting igjen uten en stor , stor tomhet . Det var som en lammelse efter et slag . Det var tungt å puste i denne fortettede luften . Han gikk bort til vinduet og lot den friske luften strømme inn .

En sildebåt satte prosjektørene på nede på kaien for å begynne lossingen .

... . Hvor meget skulde de produsere på Kalstad iår?

Om et år var den nye fabrikken ferdig i Strømmen . Kontrakten med den amerikanske avtager var slett ikke dårlig hvis tidene tok til å gå opover igjen ... .

%Wenche Meltzer lå med ansiktet i puten og gråt . Freddi Wankels stemme surret i ørene hennes .

" Å , det er ikke derfor jeg gråter . Hvad fanden bryr jeg mig om enten det er utenlandske penger eller norske penger som dirigerer fabrikkene . Det er ham jeg gråter for . Han dreper det beste i sig ved dette . Det er ham de knekker , og det er det som er helvete . "

" Han er ikke verd din gråt , " svarte Freddi Wankel .

" Om jeg må bruke et så høitidelig uttrykk . "

Stemmen var sarkastisk , men det dirret en tone av skuffelse i den . Han hadde allikevel ikke ventet det .

" Carl Busch greier sig nok . Han har greid sig i tusen år . Det var ham som fikk sin fetter Judas til å selge Kristus for tredve sølvpenger og da Judas blev hengt , sørget han for å få de tredve skillingene som Judas ikke vilde ha .

Carl Busch fikk Luther til å gråte av rørelse da han gav ham tusen leiesoldater til å kjempe for protestantismen , og han tok ikke mere for det enn retten til å røve hundre kirkegods . Han satt ved Stalins rådsbord da Marxismen blev forrådt til fordel for en opportunistisk nasjonalisme . Han lånte penger til Mussolini og fikk konsesjoner i Etiopia i stedet . Det var ham som gav ditt eget parti gode råd da det overtok makten i Norge ved hjelp av det svarteste reaksjonære parti vårt land har hatt på hundre år . Og han står øverst på listen over dem som gir valgbidrag til de konservative partiene .

Han lånte Hitler penger for å komme til makten og han selger våpen til de hemmelige kommunistiske forbund i Tyskland i dag .

Hans uopslitelige opfinnsomhet i retning av forræderi varer fra evighet til evighet .

Han styrter verdensriker og tjener på det , han bygger op nye riker og tjener penger på det .

Han er alle tiders helt og seierherre fordi han ikke har noen sjel . " Freddi Wankel holdt ikke dette historiske foredraget flytende . Han avbrøt sig selv mange ganger for å drikke , eller for å fylle glasset sitt . Til slutt var stemmen hans meget utydelig . Men Wenche Meltzer , som var holdt op å gråte , visste at det ikke bare var fordi han var full .