Jeg er allikevel helt anderledes enn andre .

Mange ganger har jeg tenkt frem og tilbake , men det er og blir et faktum . Noen ganger synes jeg det er feigt at folk skal få vite at jeg er sånn som jeg er . Da har jeg prøvd å fortelle dem det . Men så blir de så rare . Noen ganger ser de litt usikkert på hverandre , og én sier kanskje litt prøvende at jeg er ironisk . Andre ganger smiler de til hverandre sånn at jeg ikke ser det , men jeg ser det nok . " Flo er fryktelig naiv , " sier de efterpå bak et skjermbrett eller en avis eller noe lignende som hindrer mig i å høre det .

Anton sier at det er for det at jeg er sånn litt tung og naiv at folk liker mig så godt . Anton er min eldre bror .

Anton sier , at når middelmådige personer ikke kan hevde sig ved å heve sig selv , så gjør de det ved å senke det nivå som omgir dem . Da blir de selv relativt bedre , sier Anton . Og der er det jeg kommer inn , sier han . Han sier at jeg er den lave slette som får den ganske almindelige tue til å føle sig som et høit fjell . Han derimot er en umåtelig stor tue som får den lille tue til å føle sig som en bitte liten tue . Derfor liker ikke den lille tuen den store tuen , men foretrekker sletten .

" Snakk sånn at Flo forstår det , " sier mor .

" Han er tross alt ikke helt korka , " sier Anton .

" Jeg liker ikke at du sier korka , " sier mor . " Det er nesten verre enn tabbe . "

" Det er en tabbe å være korka , " sier Anton .

Og så tretter de litt videre , for mor liker ikke jargong . Det virker så simpelt .

Jeg skjønner så godt , jeg . For Anton er altså ikke noe særlig godt likt . Folk er litt redde for ham ‐ jeg vet ikke ‐ men han har på en måte vesenet mot sig . Det er han bitter for , naturligvis , og så skal han prøve å forklare det på den måten at folk miskjenner hans geni og liker mig fordi jeg altså ikke er så intelligent som han er .

Jeg skjønner det godt . Jeg synes i grunnen litt synd på Anton for det , og jeg forakter ham litt , for det er så lumpent mot mig . Men så får jeg klump i halsen , og så sier jeg ikke noe . Så sier de at jeg er naiv , og " gudskjelov for Flo at han ikke fatter dybden i alt det som Anton sier , for da vilde han altså bli orntli såret altså " .

Det er én ting jeg beundrer Anton for , og det er at han er helt ærlig og åpen . Det er det jeg så gjerne vilde være . Det er det jeg prøver noen ganger . Men folk vil ikke tro mig . De bare ler . Og om de trodde mig ‐ så vilde jeg bli maken til Anton , og så vilde de ikke like mig .

En annen ting er at det skal være så vanskelig å ha meninger . Jeg vilde gjerne ha meninger . Jeg vilde gjerne ha underbyggede synser og kunne overbevise folk .

Men De skjønner , det er slik : først så leser jeg avisen , for eksempel " Aftenposten " . Der står det en artikkel av Anton Mohr , for han skriver i " Aftenposten " . Jeg vet ikke om De har lagt merke til det . Der oprulles ting som ser meget plausible ut . Jeg gripes av begeistring og tenker : når nu dette emnet kommer på tale , så har du satt dig inn i saken , jeg mener altså at jeg har lest artikkelen til Anton Mohr .

Dagen efter snakker vi tilfeldigvis om dette emnet . Far sier noe og Anton sier noe , og så sier f.eks. jeg noe .

" Hvor har du det fra " spør far . " Kan du noe om dette& Har du satt dig inn i saken "

Så må jeg jo innrømme at det har jeg ikke . For jeg mener , at fordi om jeg har lest den artikkelen av Anton Mohr , så vet ikke jeg så mye om tingen at jeg kan si imot når far og Anton mener noe annet .

Jeg blir altså nedsablet . De overøser mig med argumenter . Det er gode argumenter også . Jeg lar mig ikke overbevise , fordi jeg ikke gider si imot eller fordi saken ikke interesserer mig . Men det varer ikke lenge før jeg er enig med de andre . Jeg forstår fullt ut at jeg har tatt feil , og at Anton Mohr også har tatt feil .

Det er det jeg mener : jeg skjønner ikke hvordan andre mennesker får tid til å sette sig så grundig inn i alle mulige ting som de gjør . Alle andre kjenner dem som selv har oplevd tingen , eller så har de nettop lest en bok om emnet eller hørt et foredrag i radio . Jeg følger med så godt jeg kan ‐ men hver gang jeg uttaler mig om noe , så har de andre lest mere og hørt mere og tenkt mere . Så gir jeg mig og går over til deres mening .

Dagen efter treffer jeg kanskje en mann jeg slår følge med på gaten . Emnet kommer igjen på tale . Nu vet jeg jo hvad jeg skal si , se ovenfor . Men så sier mannen mig imot , ivrig , bestemt og overbevisende .

" De har kanskje lest Anton Mohrs artikkel " sier jeg , for jeg synes nok jeg husker .

Så ser han mistenksomt på mig , og jeg skjønner han tror jeg insinuerer at han bare har lest Anton Mohrs artikkel . Men det mener jeg selvsagt ikke , og det er sannelig heldig . For så sier han at han er spesielt interessert i nettop dette . Han har lånt et tykt verk på Deichman i forrige måned , 500 sider . Måtte til og med vente nokså lenge på boken , for det var en annen som hadde den før ham . I mellemtiden har han diskutert med mange . At Anton Mohr nettop nu skriver en artikkel om saken er en tilfeldighet . At han sier det samme , viser bare at min mening er gal . Eller rettere , det viser bare at Anton Mohr har satt sig inn i tingen .

" Kanskje Anton Mohr har lest denne samme boken som Dem , " foreslår jeg ivrig . " Kanskje han var den mannen som hadde den så lenge før Dem . " For jeg mener , det kunde jo også være en forklaring .

Så ser han spisst på mig .

" Kanskje det , " sier han så . Men nu er jeg helt i villrede med hvad jeg mener om saken . Jeg beslutter mig til å sette mig grundig inn i dette , for intet menneskelig bør være en fremmed . Men dette blir det aldri noe av . De vet hvordan det er . Eller forresten , De vet ikke hvordan det er . For De vilde selvsagt gå på Deichman og låne denne boken , ta konsekvensen av Deres beslutning . Det er på den måten man blir virkelig oplyst , sikker og kultivert . Jeg har visst en altfor svak karakter .

Begynner De nu å forstå at jeg er anderledes enn andre&

Anton går for å ha sans for humor , men jeg går for ikke å ha sans for humor . Dette er helt feilaktig . Jeg setter pris på en vits , men da må den være god . En dårlig vits derimot , den kan jeg ikke få mig til å le av . Når en vits er dårlig , da ler jeg ikke av den . Men er den god , da ler jeg . Altså har jeg allikevel sans for humor .

Anton morer sig over en masse ting som jeg ikke kan se er noe morsomme . Men det viser bare at han ler av en masse ting som ikke er morsomme , og det kan på ingen måte kalles sans for humor , når det ikke er noe humor .

For eksempel da vi skulde skrive selvangivelsen , så kom Anton fykende til mor med sitt formular og påstod at ligningsvesenet besad det samme melankolske humør som Chaplin : dette var en strålende spøk . Mor syntes også det , og de lo støiende begge to . Jeg vilde jo også gjerne le litt , hvis jeg kunde finne en passende basis for gledesutbrudd . En spøk kommer godt med her i livet ‐ den får alt til å gli lettere og høiner livsgleden . Så spurte jeg hvad det var som var så morsomt . De viste mig baksiden av formularet , der hvor det er liste til å opgi alle aksjer og verdipapirer man eier , for statsskatten . Hverken Anton eller jeg har noen verdipapirer , så vi lar hele den siden stå åpen ‐ selvfølgelig . I forklaringen på hvordan man skulde fylle ut skjemaet , stod det : " Strekker plassen ikke til , vedlegges særskilt opgave . " Det viste sig å være hele spøken !

På skjemaet er det plass til 19 poster . Men det er klart at mange mennesker har aksjer i mere enn 19 selskaper . Da strekker ikke skjemaet til , og så har man altså å vedlegge særskilt opgave ‐ én side eller to sider eller så meget man trenger . Nokså innlysende .

%En annen gang reiste Anton og jeg med toget til Ljan . Alle mennesker leste aviser , undtagen en gammel mann med slitt bonjour og bredbremmet , sort filthatt og Tolstoi-skjegg utenpå jakken .

" Broder , er du relliøs " spurte han mig .

" Ja litt , " sa jeg og flyttet mig en tanke , for han hadde en rent ubeskrivelig dårlig ånde .

" Broder , er du frelst " sa han rettet til Anton .

" Gå hjem og vågg , " sa Anton , han leste Ukens Portrett .

Da hevet mannen sin røst og talte og sa . Han fortalte hvordan vi vilde få det i helvete hvis vi ikke gjorde som han mente , og han beskrev i detalj hvordan vi vilde få det i himmelen hvis vi gjorde slik som han mente . På den ene siden svovelpølen , på den andre siden perleporter av gull . Jeg var delvis skremt og temmelig imponert . Jeg var på nippet til å briste i gråt , fordi det slo mig hvilket dårlig menneske jeg var . Så kom en absolutt pen ung pike inn i vognen , og da pekte han på henne med krum finger :

" Da kvinnen trasser natturns lov og snitter sitt hår ‐ da hu bemaler sitt åsyn for åsså vekke Adam sine u-terrlie løster ‐ da er a sanneligen fortapt , og da er jorrdens daer talte . Da er dommedan nær ! "

Dette var utvilsomt nokså ekkelt for den unge piken , og for å avlede sa Anton til mannen :

" De later til å være særdeles vel informert "

" Broder ‐ kommer du til mig i himmerik "

" Misforstå mig ikke , " sa Anton . " Men er det virkelig så at De ikke liker kort hår og lebestift "

" Da kvinnen ‐- " begynte mannen igjen .

" Så er det altså sant som vi har lært , " sa Anton , " at De fra tid til annen stiger ned og omgås oss mennesker for å studere oss ved selvsyn . Men jeg må si det er overraskende for mig ‐- . "

" Hvad , Broder , er overraskendes& For mig er itno nytt heller overraskendes . "

" Jeg hadde aldri tenkt mig , " sa Anton , " at Vårherre gikk med celluloidsnipp . "

Når jeg forteller dette , så er det fordi en mann bak oss lo så han holdt på å dø , og sa det var det beste han hadde hørt på lenge . Han presenterte sig for Anton , og vilde forferdelig gjerne bli kjent med Anton . Han var ingeniør og het Smith . Per Smith .

Det var riktig at han emissæren hadde celluloidsnipp som var gul i kanten , men han var jo ikke Gud .

Anton og jeg deler værelse , så jeg har betrodd mig til ham om denne boken jeg har tenkt å skrive . Jeg føler en ubendig trang til å skrive en bok , for husk , jeg er nordmann . Anton har lovt å hjelpe mig , for det er nokså vanskelig .

Saken er at det virkelig oplevde stoff jo virker relativt mest ekte . Jeg kan umulig gi lokalfarve til " Sytten år på en tankbåt " eller " Sitting Bull på bærtur " . Derfor har jeg besluttet mig til å fortelle om far og mor og oss selv . Riktignok mener noen at det kommer ut altfor mange bøker , men så er det andre som sier at det ikke kan bli for mange , for alt er allikevel en gave fra et menneskesinn !

Anton sier at mitt menneskesinn ser ut omtrent som det innvendige av en Steen & Strøm-ballong . Men så sier jeg at en slik ballong er fylt med noe sterkt , eksplosivt og brennbart som driver den op , op . Så sier Anton at det er det beste jeg noen gang har sagt .

" Du er ikke så dum allikevel , " sier Anton . Han virker likesom så intelligent når han sier slikt .

" Men husk at hvis den eksploderer så detter den ned , " føier han til .

" Ja , " sier jeg , " for det er gassen som holder den oppe . "

" Tosk , " sier Anton . Jeg vet ikke hvorfor han sier det .

%Igår hadde Anton snakket med en journalist som skriver en roman hvert år . Han er ikke forfatter , for han er fast ansatt i en avis . Men han skriver altså bøker , så han har litt greie på tingene .

" Jeg forstod det slik , " sa Anton , " at av hundre manuskripter blir bare ett antatt . Det blir solgt i seks og tredve eksemplarer . "

" Det kan da ikke være riktig . Det utkommer jo meget mere enn én bok ... . "

" Selvsagt ‐ men så kommer det også flere hundre manuskripter . Når jeg sier ett av hundre , så mener jeg altså 1 prosent . "

" Men Hamsun da ‐ han kommer i over 36 eksemplarer . "

" Premiefe , " sa Anton . " Hamsun er ikke debutant . "

Jeg skjønte det nu . Anton hadde selvsagt rett : Hamsun var ikke debutant . Der hadde han et stort forsprang .

%Vi hadde snakket meget om hvordan jeg skulde kamuflere miljøet . Det vilde være temmelig ergerlig om hele familien skulde gjennemskues og komme i gapestokken . Han journalistvennen til Anton hadde sagt at når man skrev om personer som alle kunde kjenne igjen uten gnist av tvil , så skrev man bare i forordet : All the characters in this narrative are purely imaginary . Dermed skulde følgelig den juridiske side av saken være i orden ... .

Far var tidligere apoteker i en by noen timer fra Oslo . Jeg vil foreløbig kalle den Kongsberg , inntil Anton og jeg er blitt enige om hvilken vi skal ta . Hvis det nu bare er ett apotek på Kongsberg , hvad vil så innehaveren bli utsatt for når nærværende opus i kjempeoplag spres over de tusen hjem& For det med de seks og tredve eksemplarene er bare Antons sedvanlige pessimisme . På den annen side : hvis jeg kaller den Kongsberg enda det er Kongsberg , så kanskje de skarpsindige lesere ( de skarpsindige av leserne ) tror jeg har valgt Kongsberg nettop fordi det ikke er Kongsberg& Det er avgjort et dilemma .

Far la sig op litt penger der , og så var det han fant gruben . Nå vil naturligvis alle si at det der med gruben , det vet de : på Kongsberg er det en grube . Imidlertid er det ikke sølvgruben . Den var der nemlig fra før . Nei ‐ han fant en stor molybdénforekomst . Noen vil kanskje innvende at det ikke kan være tale om å finne molybdén på de kanter , for det meste av den som er funnet , er på Sørlandet . Jeg vil da bare minne om at Bjørnson i et av sine skuespill lar en av personene finne kolossale cementleier .

Far fant en diger molybdénforekomst på Kongsberg .

Om Kongsberg for øvrig vil jeg bare si at byen i omfang er Norges største , større enn London ‐ som på sin side er en halv gang til så stor som Mjøsa . Alle vet hvor stor Mjøsa er . Dengang Kongsberg blev til , da hadde Christian IV et ord med i laget , Norges største kirke ligger der , likeledes Hannibalbakken . Sigmund og Birger er fra Kongsberg . Far og vi pleide i gamle dager å gå deilige skiturer til Knutehytta . Alt dette for å gi beretningen lokalfarve ‐ og for å vise at forfatteren virkelig kjenner sitt sujett . Dette her får greie sig ‐ skjønt det kanskje er litt i tynneste laget , når man tar i betraktning hvor grundig og vertikalt de fleste andre forfattere går til verks .

Far solgte funnet sitt til et aksjeselskap . Han tjente en del penger på det . Det første halve sekel var forlengst rundet ‐ med mor hakk i hæl . Ja ‐ for husk de giftet sig svært sent , begge to . Helsen var ikke bra . De fleste av de menneskene far hadde vært sammen med , de var gått tilbake til den jord de i sin tid kom fra ... . Så pakket de sine saker og drog inn til Oslo , hvor de flyttet inn i leiligheten i Tors gate .

Det vil si , jeg må ikke glemme kjøpet av apoteket " Øienstikkeren " , som hadde Oslos garantert største omsetning av aspirin . Det var meget derfor det var så dyrt .

Det var for øvrig på den tid at far fikk mønsterbeskyttet den nu så kjente sagradapille " Ebbe " med mottoet : Den som frelste da verst det knep , det var nok den lille der !

%Far er gammel venstremann . Det vil si , han er så konservativ at han ikke kan bli høiremann , og han liker ikke Oslovenstre , som er for konservative til å bli kommunister . Han er abonnent på mange blad som ingen andre vet om .

Mor er i grunnen familiens faste borg . Hun er klanens riksmeglingsmann , den som virkelig er objektiv . For Anton sier at ellers vil å være objektiv si å være subjektiv på en sånn måte at de andre ikke merker det eller ikke kan bevise det .

Jeg har ikke lyst til å tegne noe tydelig ytre billede av noen av oss . Vi ser vel for andre ut som andre , og dessuten spiller det så liten rolle . Det er det indre som teller . Jeg nevner dette spesielt nu som jeg snakker om mor . Jeg vil så nødig at hun skal misforstås eller mislikes av noen , kanskje fordi han eller hun har en opfatning av det kvinnelige skjønnhetsideal som divergerer fra min .

Jeg synes mor er nydelig . Jeg har alltid ment det , og det har Anton og Lilleba også . Det sies at jeg konstaterte faktum en gang da jeg var tre år gammel : " Ingen har så pene morer som oss ! "

Det var en gang at jeg leste en bok som i grunnen var så god . Heltinnen var et helt igjennem strålende menneske , og avgjort den vakreste pike i byen . Alle mannfolk var gale efter henne . Når ungdommen var ute og lauget sig sammen , da stupte alle guttene fra umåtelig høie steder . På vei hjem fra fest på Huset , da klatret noen gutter op i høispente ledningsmaster , der det var attkome livhætt . Andre stod på jernbanebroen og spyttet efter de elektriske ledningene , hvilket Anton sier muligens kan få sine konsekvenser . Atter andre balanserte på rekkverket til broen over Dundrefossen .

Men hun foretrakk ingen . Til alle hadde hun et vennlig ord . Hun bare smilte underfundig ‐ men dengang han Jonas Storsveen efter en dansefest seilte ut på fjorden på et isflak og blev borte ‐ da tóg hun bare og blev kvit i andletet ... .

En gripende bok . Imidlertid hadde forfatteren beskrevet damen ‐ Signe kallet ‐ i detalj . Meget var bra , men munnen var stor og grov og sanselig . Barmen var høi og steg og sank ofte ; alt dette gjorde mig forresten lite . Imidlertid hadde hun tykke , sammenvokste øiebryn , og bar håret i mørke , rike fletninger rundt hodet . Særlig dette siste kunde jeg ikke forsone mig med .

Jeg vilde gjerne uttrykke mig følsomt og fint om mor . Hun hadde slitt for oss og forsvart oss og sydd for oss . Anton sier at jeg er en kloss , og at jeg må si noe sånt : Det strømmer ut fra mor en dyp og inderlig henrykkelse over den lykke å være hustru og mor og ha følt mange par runde barnearmer omkring sin hals . I all hennes ferd merker man at hun har båret oss under sitt hjerte ... .

" Hvorfor hjerte " spurte jeg Anton da han gav mig kladden .

" Jeg vet ikke selv , " sa Anton . " Jeg har tenkt over det , og man kan vel si at litteraturen bare tolererer visse av menneskenes innvoller i poetisk betydning . Det er selvfølgelig bare noe som henger i fra gammel tid av . Men du innrømmer at man ikke kan si : hun har båret oss under sine lunger "

Jeg måtte innrømme at det ikke lød bra .

" Et eksempel til , " sa Anton . " Du kan godt si at noen taler friskt fra leveren . Men du kan ikke si at man buldrer løs fra tolvfingertarmen . "

Mor tror at jeg er over middels .

%Anton er den eldste av oss . Han er 27 og er på kontor . Jeg er også på kontor . Lilleba er 22 og sitter hos advokat fra 10 til 2 . Så er vi ikke flere .

Det vil si , jeg må ikke glemme Matilde , som er vår hushjelp , vårt faktotum . Jeg vet forresten ikke om jeg anvender ordet riktig : for hvor lenge må man egentlig ha vært på et sted før man blir et faktotum& Matilde heter Matilde Broplassen og er direkte importert fra Lillestrøm . Matilde har fregner og gulerot-farvet hår og går til daglig under navn av " Ørkenblomsten " .

Det var naturligvis Anton som skjenket henne betegnelsen . Jeg skal si hun blev ikke blid da hun fikk høre det . Matilde bante og svor og sa hun var hverken tisjtel eller løvetann eller noe slikt . Anton forklarte henne at han aldeles ikke hadde ment å insinuere at hun var kurvblomstret eller omkringsittende , slett ikke . Men like lite hjalp det . Så fikk han en lys idé . Han gikk op i bokhyllen og fant frem en av de gamle sjeikebøkene til Lilleba . Den tok han med sig ut i kjøkkenet og leste høit for Matilde av . Det som gjorde utslaget , var følgende :

" Time efter time galopperte den veldige sorte ganger gjennem den tørre sand , alt mens skummet stod om dens vakre , sorte mule . Det var som kunde den aldri bli trett . Miss Thompson ‐ for henne var det ‐ lå som død på sadelknappen . Hun ‐ Alice ‐ følte en dødelig terror ‐ men var allikevel likesom så trygg ‐ for hun følte Achmeds sterke , senete arm rundt sig . Hun kunde se hans skarptskårne , ubevegelige ansikt som var det hugget i bronse . Og den snehvite burnus flagret efter ham ... .

Hun måtte ha sovet , for da hun slo øinene op , fant hun sig selv i en trang , kjølig kløft . En strøm rislet muntert tett ved , og gjennem skaret kunde hun se den uendelige ørken bortenfor , mile efter mile . Sjeiken satt hos , med benene over kors . Ved det første tegn til opvåken hos den unge pike , reiste han sig og nærmet sig med et uthulet gresskar , fylt til randen fra kilden .

" Moja ! " sa han . " Vann ! "

Den unge pike drakk begjærlig , og sukket tilfreds . Med ett følte hun Achmeds hete ånde mot sine bløte kinner , og hun så at hans øine var tendt av et vilt begjær . Hun vilde stritte imot , men hun følte sig så uendelig svak . Det var som opløstes hun innvendig ... .

" Din hud er som melken den hvite ‐ som sneen på fjellene ! " sa Achmed hest .

Plutselig bøide han sig ned , brøt en skinnende hvit lilje og festet ved hennes unge barm .

" Du er akkurat som en slik blomst , " sa han ømt . " Ørkenblomsten ! "

Med et lite skrik gav Miss Thompson sig hen ... .

%Matilde fikk rommanboka til odel og eie , og siden den dag har hun på en måte vært Antons slave . En av fordelene ved å holde selskap er jo ellers de høist brukbare smørbrød og lignende som det vanker dagen efterpå . Litt krabbe kanskje , en liten klatt is til middag neste dag , en bete kransekake , kort sagt : etcetera . Men slik er det ikke hos oss . Ørkenblomsten påstår at til tross for rikelige beregninger har gjestene kjørt i sig hver enda beta . " Finst ikke , " sier Ørkenblomsten . " Døm iter det døm setter øia på . Antingen så får frua regglere innkjøpa oppetter , hellså ‐-‐ . "

Men Anton ‐ han triner omkring med et veltilfreds smil og gnir sig på sin velmeskede buk .

" Jeg er overmåte glad i levninger , " sier Anton .

Når radioen står svakt på , da påstår de andre at jeg har glassaktig blikk og åpent gap . De sier at jeg er nok i live , men det som er ovenfor snippen fungerer ikke . Jeg skrur helt av , jeg vegeterer . En rent reseptiv natur . Dette er ikke sant , for da kan jeg på en måte si at jeg tenker .

I lignende situasjoner har de andre munnen igjen , og ingen andre enn jeg får slike beskyldninger . Men fra tid til annen sier de dype og vakre ting , som så alle de andre sier er bluff . Anton også , enda han ellers mener , at når man utmerket godt vet noe som de man er sammen med ikke vet , og som de ikke vet eller kan kontrollere hvor man har fra , da kalles det bluff .

Jeg tenker at jeg tror på menneskenes gode egenskaper , på det godes seier over det onde . Jeg tror på altruismen , på kjærligheten . Man behøver bare se omkring sig hver eneste dag . Menneskene skal hjelpe hverandre ‐ huske at vi lever i et samfund . Jeg er ‐ tror jeg ‐ på en måte idealist . Det har jeg lært av far .

Far og Anton tretter ofte , og så går de turer alene efterpå . Noen ganger den ene , andre ganger den annen . Forrige søndag sa Anton ved kaffen at Gud gav en god dag i folk som tjente under seks tusen . Så var de høirøstet en god del , og så gikk de sint tur . Et par timer senere kom far gående Kirkeveien fra Sagene , og Anton fra Vinderen . De traff hverandre oppe ved huset av amerikanske dimensjoner rett overfor kirkegården . Begge næret ønske om fornyet vennskap , og så hadde de følge til Majorstuen . Der sa Anton at Gud var økonomisk interessert i " Aftenposten " , og anvendte visse unevnte individer til stråmenn . Efter det gikk de ny tur hver for sig . Enda far blev ikke så sint som ellers , for han har ofte sagt at takke mig til " Numedals Tidend " .

Anton har det på en måte vondt , for han er ikke idealist . Han tror ikke på slikt . Han sier at det som hersker på jorden er egoismen , den sterkeres rett , survival of the fittest , vae victis og mammon . De må innrømme at bare disse frasene lyder likesom litt for perfekt til å være annet enn slagord .

Onsdag sa Anton til far , at når han engang fikk mange penger , da vilde han legge sig til en konservativ livsopfatning . Oxford kanskje . Foran speilet vilde han innstudere en godfjottet , samfundsbevarende maske som kunde ergre livet av andre med en mindre inntekt . Når han var sammen med unge mennesker , vilde han klappe dem på skulderen og si " Unge Mann " . Han vilde sette sig i en enorm mørkerød skinnstol og si at livet hadde så uendelig mange verdier ‐ for dem som bare kunde se dem . Penger , vilde han si , er det minste her i verden . Og har man få , så er det alltid dem som har det verre . Det skal man huske på . De fattige forstår ikke at de rike alltid har en masse vanskeligheter som de ikke begriper . Selv hadde han vært fattig og rik om hverandre . Og når han nu så tilbake på livet , så fordømme mig var ikke lykken konsekvent omvendt proporsjonal med selvangivelsen . I parentes vilde han for sikkerhets skyld tilføie at hans selvangivelser som regel stemte så noenlunde .

Venner får man ikke for penger , vilde han si . Og slik vilde han fortsette med pervers glede til vedkommende rente pannen mot muren .

Slikt sårer far på det dypeste . Nu vil De vel innvende , at hvordan kan det det når Anton sier noe som er så innlysende& Men saken er at Anton sier dette sarkastisk , forstår De . De hører ikke til vår husstand , så De vet ikke hvad Anton for eksempel har sagt før . Anton har for eksempel sagt før at et vennskap er frukten av hyppig samvær , av felles minner og oplevelser . Man blir ikke venn av folk man ikke er sammen med , og folk man ikke er sammen med , blir man ikke venner med . Og for i det hele tatt å få anledning til å skaffe sig venner , så må man altså treffe dem . Da må man gjøre de samme tingene som de andre gjør ‐ det nytter ikke det grand å sitte alene inne på sitt værelse . Men alle de tingene som de andre gjør , de koster penger , iallfall i en by som Oslo . Dette har Anton sagt før . Som De hører , ser det nokså uangripelig ut , men er allikevel bare tull .

%Far sa det var stygt å snakke slik . Og jeg er enig med far . Menneskene ledes av sine sympatier og antipatier , og alle passer ikke sammen . Selvfølgelig leser man i aviser og romaner om en masse utiltalende folk . Jeg mener skilsmisser og sånt , eller sånne som stjeler brød , enda de har vært straffet syv ganger tidligere for å stjele brød . Jeg kan ikke forstå at noen kan synke så dypt at de stjeler brød . Vi har jo forsorgen ‐ hvis man har bodd her i to år og har hjemstavnsrett ‐ og bortsett fra det , så vilde jeg heller dø før jeg stjal et brød . Det viser hvor heldig det er å komme fra et godt hjem . Ikke bare den glatte fasade , men altså kulturen som er noe dypere og som er et klenodium . Den hjelper en til å gå rakrygget gjennem livet .

Som sagt , man skal ikke tro det som står i aviser og bøker , og slike som man treffer er ikke slik . Dessuten er jeg sikker på , at om jeg noen gang kom i nød , da vilde alle mine venner hjelpe mig så godt de kunde . En god venn er ‐ han er med andre ord en god venn . Og det sa far også .

" Jeg respekterer bestandig folk ut fra deres forutsetninger , karakter og personlighet , uten smålige bihensyn , " sa far .

" Det er bare teori , " sa Anton . " I praksis treffer man bare de heldige menneskene , de som er kommet i vei . De andre vil man bevisst eller ubevisst ignorere ‐ de få av dem som har moralsk mot til ikke å stikke sig bort selv . Du vet navnet på alle som har kjøpt aksjer lavt og solgt da de stod på toppen . De legger sgu ikke skjul på det heller . Men kan du nevne mig et eneste eksempel på det omvendte "

" Hold dig til saken , " sa far . " Dette gjelder ikke børskurser . Og det du sier er sludder . Om jeg går i selskap for eksempel , og treffer en motbydelig opkomling , så vil jeg ikke ha noe å gjøre med ham fordi om han har penger . Og en av de tilstedeværende som har hatt økonomisk motbør vil jeg være hyggelig mot , hvis jeg liker hans karakter , hvis jeg sympatiserer med ham som menneske . "

" For det første , " sa Anton , " hvad er egentlig en opkomling , og hvorfor er han motbydelig& En opkomling er en mann som har arbeidet sig op ‐ han er stamfar som andre sprekker av stolthet over senere . En mann av god familie er en mann hvis bestefar har arbeidet sig op . Jeg respekterer bestefaren mer enn sønnesønnen . Det annet er snobberi . Pengene er som saft . Kulturen er som vin . Kultur er materiell uavhengighet som har fått tid til å lagre sig . "

" Fraser , " sa far .

" Og dessuten , " sa Anton . " Den beskjedne , slitte , kamgarnsklædde fyren som du sier du vil være så hyggelig mot , ham vil du ikke engang treffe : han er ikke buden i selskapet . "

" Jeg vil iallfall be alle jeg liker . "

" Du har ikke plass til alle , og han er blandt de første som stilltiende skytes ut . For øvrig er jeg enig i at du vilde omgåes ham , hvis du satte pris på hans karakter . Men kjernen er at man liker ikke slike . Man sier ikke at de har vært uheldige , man sier at de er ubetydelige . "

" Kan du gi noe eksempel på det "

" Din fortreffelige barndomsvenn Jørgensen , " sa Anton .

Far blev rød og fikk årer i tinningene , begge tinningene . Men han behersket sig .

" Du må endelig ikke tro det er fordi han ikke har god råd at vi undgår ham , " sa han . " Det er hans vesen og måte vi ikke liker . Han var ikke slik før . "

Anton lo ubehagelig .

" Nei ‐ han var vel ikke det . Før i tiden var han alltid blid og i godt humør ‐ spirituelle gjest , den elskelige kamerat , den ypperlige vert . Så går det ut med stymperen . Han sliter og strever . Allting går galt . Omsider blir han bitter og trist ‐ og så mister han sine venner . Ikke fordi han er fattig . Ikke fordi han er knuget og knust av motgang . Var det likt& Å neida . Langt i fra . Men hans vesen derimot . Hvis han bare hadde kunnet holde humøret oppe , ja , da vilde alle porter stått på vidt gap . Hadde han bare latt være å ta sig nær av alle de bevisste eller ubevisste taktløshetene og stikkpillene ‐ ja , da hadde alt vært greit .

Men hvis han nu ikke hadde mistet pengene sine ‐ hvad så& Vilde hans vesen da ha vært som i de gode , gamle dager , eller vilde han vært den surmulende samfundsfienden du idag snur ryggen til "

" Han kan for eksempel aldri være saklig . "

" Det kommer an på hvad du mener med saklig . Det er et farlig ord som i regelen opfattes temmelig subjektivt . Har du noen gang lest kommentarer til en landskamp i fotball& Å være saklig vil i praksis si : åpent å innrømme en annens overlegenhet , eller villig undskylde hans underlegenhet . "

Slik fortsatte de helt til mor tok sig sammen og fikk stoppet dem .

Hun snakket lenge med Anton efterpå .

Jørgensen og far gikk på skolen sammen , på Qvam . Far tok en usedvanlig god artium , men det gjorde ikke Jørgensen . Det har ikke noe med alt dette å gjøre , og det er kanskje litt kultent å fortelle det , men far var altså skolelys . Alltid var han nummer én i sin klasse , og det kalte man dengang for Dux . Far var Dux . Han gikk gjennem hele skolen praktisk talt uten parade eller gjensitting .

Far var aldri fritatt for gymnastikk , for han sørget for at han ikke fikk schlatter . Og selv om han hadde vært fritatt for gymnastikk , så hadde han aldri funnet på å blande alle skoene til de seksti andre i en haug , eller rykke av alle krokene til å henge tøi på , fordi han kjedet sig . Da vilde han ha tatt med for eksempel en tysk grammatikk og pugget der Bär der Bursch .

Vi barna er meget stolte av far på grunn av det , for det er ikke alle som har fedre som har vært flinke på skolen . På en måte er det nokså ergerlig også at han var så flink , for hadde han ikke det vært , så hadde han kanskje ikke vært så sint hver gang vi fikk straff .

Da fikk vi bestandig høre om alle de straffene som han ikke hadde fått . Da blev det enda mye flauere for oss . Forresten sier far at han aldri blir sint , bare harm eller vond eller nedbøid . Nedbøid er verst . Det rare er at vi ofte har misforstått ham , for ofte ser det ut som han er sint . Jeg mener når han blir rød i ansiktet og banner og smeller i dørene , enda han er religiøs , og vi får ikke lov til å banne .

Det er stygt å banne .

Mange av mine venner har fortalt mig at deres fedre var flinke på skolen . Men alle kan vel ikke være flinkest , og hvordan kunde de være det når far var det& Skjønt det var visst mere enn én skole den gangen også . Lilleba spurte mor om det var almindelig i gamle dager med bare én elev i hver klasse , men mor svarte at det var optil tredve , akkurat som nu . Det var uintelligent av Lilleba , for det er ikke noe praktisk med bare én elev i hver klasse .

At far og Jørgensen skulde bli så fine venner var i grunnen rart , for de var jo så forskjellige , og Jørgensen var ikke noe flink . Mor har sagt at de respekterte hverandre , fordi den ene hadde akkurat de egenskaper som den annen savnet , og Jørgensen var på en måte så klok . Jeg spurte om hun mente at far ikke var klok . Det var dumt spurt , for mor bare strikket fortere og vilde ikke si mere om Jørgensen .

%Jørgensens høieste ønske var å bli urmaker . Han var helt fabelaktig flink til å lage små modeller og ting som gikk av sig selv . Dampmaskiner og slikt ‐ så smått at han måtte bruke lupe .

De vet kanskje ikke hvor vanskelig slikt er . Men da vi var små , forsøkte vi bestandig å lage alle de tingene som stod i " Allers " og " HjemmeT " . Det var fine , detaljerte tegninger av seilbåter og alt mulig . Og så stod der : " Er man blot en smule fingernem , er fremstillingen efter nærværende skizze som fot i hose . Begynd nu , og du vil have den smukkeste og mest letseilende yacht til sommeren . " Vi begynte alltid nu , men fikk aldri noen yacht til sommeren . Imidlertid ‐ slike saker var altså det aller morsomste Jørgensen visste da han var gutt .

Nu var det bare det ‐ en Jørgensen blev ikke urmaker den gangen . Som De selvsagt er opmerksom på , er Jørgensen en av disse meget , meget få familiene som de aller fineste , få familiene innrømmer er like fine som dem selv . Gamle fru Jørgensen var så fin at hun nesten ikke kunde omgåes andre enn Sofie , og så naturligvis Sofies mann , Oscar II . Fars Jørgensen skulde følgelig tvinges inn i diplomatiet , men da stengte han sig inne på sitt rum og bygget en nøiaktig kopi av dampskibet " Constitutionen . " Så blev det laget et kompromiss , og han blev maskiningeniør .

Forholdsvis tidlig blev han gift med den eldste datteren til en av de andre sånne familiene . Hun fikk en stor medgift , og blandt alle de flotte presangene var også livsvarig abonnement på " Morgenbladet " . Jeg bare nevner dette som eksempel på hvor flust det var på alle kanter .

Jørgensen fikk en bra stilling på Vestlandet ved en stor bedrift der . Han bodde der borte i mange år , og imens fikk far apoteket på Kongsberg . Hver gang den ene fikk et barn , fikk også den annen et barn . De reiste på besøk til hverandre og var faddere , sang " Gluntarne " og snakket om gamle dager .

" Gluntarne " er det morsomste jeg vet .

I ferien reiste Jørgensens til Italia og Rivieraen og slikt . De fartet rundt over alt , for de hadde god råd . Medgiften gav ti prosent hvert eneste år . Når Jørgensen måtte hjem og passe sin dont , da blev fruen gjerne igjen i Syden med barna til ut på høsten .

Både han og fruen var fryktelig kultiverte . De leste høit for hverandre av sånne digre verker som en blir dødstrett av å holde op , og som andre mennesker bare arver og setter i hyllen ved siden av frimerkealbumet , fordi de passer sammen i størrelsen . Det ser så rotet ut når de store og de små bøkene står om hverandre .

Det var ikke godt å vite på forhånd hvad som skulde hende i treforedlingsindustrien , og det meste av det som var igjen av pengene , gikk med Centralbanken . Resten blev brukt op den tiden Jørgensen var arbeidsløs . Ja ‐ for bedriften på Vestlandet tok op et stort syv prosents lån til utvidelser på slutten av krigen , og kom akkurat såvidt i gang med øket produksjon så at de fikk fulle lagre før prisene sank .

Jørgensen fikk en annen stilling like efterpå , men måtte slutte fordi han var kverulant . På Handelsgym. gikk jeg i klasse med Hans Thomsen . Faren hans hadde fortalt at Jørgensen sa op selv , fordi firmaet brukte midler som han ikke kunde være med på . Eller for å uttrykke det helt nøiaktig , det var Jørgensens samvittighet som protesterte . Jeg bragte denne versjonen videre til far . Men han sa at slikt blev alltid sagt ved sånne anledninger .

" Dessuten , Flo , må du være overmåte forsiktig med å fare med sladder . Du må ikke kolportere slikt . "

Jeg husker hvor takknemlig jeg var overfor far da dette gikk op for mig . For tenk om det ikke var sant det som Hans Thomsen sa . Den som snakker vondt om folk , må jo bevise det , ellers blir det rettssak . Det er et stort firma også . Det er godt å ha en far som kan lede en i ungdomsårene , så en ikke begår dumheter som kanskje kan ødelegge så meget for en op igjennem livet .

Anton sa også at man måtte ikke si noe slikt om et slikt firma . Da var det meget bedre at Jørgensen blev ofret . Men tenk om Jørgensen fremdeles hadde vært en rik mann , sa Anton . " Da hadde det kanskje vært firmaet som hadde vært kverulant . "

%Mor og far snakket lenge sammen den gangen Jørgensen fikk jobb i bryggeriet . Ja , for han hadde altså gått ledig i noen år . Han gjorde hvad han kunde for å få noe å gjøre . Tiden fikk han til å gå ved å lage fantastisk fine modeller som basarer fikk mot motstrebende å betale utgiftene til materialer .

Omsider fikk han et par midlertidige stillinger . Så var han ledig igjen . Efter en tid fikk han en jobb som selger . Enda en gang gikk han ledig i et halvt år , og så var det en gammel venn som hadde et bryggeri og som lot ham vaske flasker . Far var meget imponert over dette . Han sa at bryggerieier Miklebo var en gentleman , og fremholdt ansettelsen for oss som et bevis på , at når nøden er størst , og en god venn og så videre .

" Det var storartet av Miklebo , " sa far . " Miklebo er en utmerket mann . "

" Er det ikke nærmest jentearbeid å vaske flasker " spurte jeg .

" Det er vel ikke akkurat noe ‐ hm ‐ opløftende virke , " sa far . " Jeg mener , i og for sig er det så godt som noe annet . Men med Jørgensens ‐ hm ‐ forutsetninger ‐ . "

Anton så alvorlig ut , og hadde en dyp rynke mellem øinene .

" Du mener kanskje også at Miklebo i grunnen ikke trengte noen flere i bedriften " sa han .

" Jo , " sa far . " Jo , han trengte mere hjelp , og så tok han Jørgensen . Men han kunde jo ellers ha tatt en annen . "

Før vi slukket lyset om kvelden , sa Anton til mig at han aldri hadde ventet at hans respekt for far skulde drukne så ganske sammen med brune og grønne tomflasker i sodaopløsning . Temmelig mal à propos , ‐ og jeg sovnet .

Dette er åtte år siden nu , og i åtte år har Jørgensen vasket flasker .

Jeg er stolt over å være norsk . Jeg er stolt over å tilhøre en nasjon med den størst tenkelige raserenhet ‐ den høieste representant for den høieste rase i menneskeheten .

Tenk på vår historie ‐ på hvad vi har gjort for civilisasjonen .

Hvilket land i verden har en slik folkeoplysning& En slik kultur& Hvor finner man slike videnskapsmenn&

Den rase som en gang for mange tusen år siden fant veien til vårt land , den var allerede da toppen av menneskemateriale . Som ingen andre hadde den forutsetninger for å drive det vidt . Men dertil kommer at vårt høie nivå er uomtvistelig geografisk bestemt . Alle vårt lands klimatiske og geografiske eiendommeligheter er utelukkende fordeler , og bevirker alle uten undtagelse en hevning av nivået .

Man må også huske på at Norge ligger centralt . Det vil si , vårt land ligger midt mellem nabolandene , mens de bare ligger omkring , de ligger rundt Norge . Foruten alt det vi kan finne på selv , er det derfor naturlig at vi trekker inn impulsene fra alle disse andre landene , mens de på sin kant nærmest må kommuniserer ad omveier . Hvis de da ikke vil la det passere gjennem oss som det naturlige centrum , og det er det de gjør .

Alt dette som jeg her sier , er på ingen måte innbilskhet eller chauvinisme eller noe slikt . Har De lagt merke til de artiklene som står i avisene hver gang en utenlandsk diplomat kommer eller reiser&

% " Monsieur de la Saune & Saune , eller Senhor Slicques & Slicques slo ut med hånden : " Gjennem min ganske diplomatiske karrière har det vært mitt lønnlige håp engang å skulle få representere mitt land i Deres skjønne Norge . Et håp som jeg nesten ikke torde tro skulde gå i opfyllelse . Verden er jo så stor ... . Imidlertid har mine mangeårige anstrengelser og ansøkninger ikke vært omsonst . Nu kommer belønningen . Som De ser . . . jeg har vært heldig ... . "

En talende sydlandsk gestus avsluttet setningen .

" Og hvilke planer har så Deres Excellense " spør bladet .

" Først og fremst selvfølgelig passe min post . Men , " føier den distingverte diplomat til , " forholdet mellem Deres vakre land og vårt er jo , og har alltid vært , så umåtelig vennskapelig , så det blir nok lett ‐ overmåte lett . Jeg akter å sette mig inn i landets berømte kultur , sprog ‐ seder ‐ skikker .

Jeg har allerede fått tid til et par promenader i arbeiderstrøkene ‐ og det vil jeg si at slike høireiste , raserene trekk har jeg aldri sett noe annet sted i verden . Overalt leker rødkinnede , lykkelige barn . Alle er velklædd . Her er ingen stor rikdom ‐ men heller ingen fattigdom . Deres må være et lykkelig folk . "

Og det er jo sant : noen fattigdom eksisterer ikke i Norge .

Nu går den statelige diplomat bort til vinduet , og så sier han plutselig :

" Og litteratur . Ja , min hustru og jeg er store beundrere av norsk litteratur . Vi kjenner jo Ibsen og Trygve Gulbranssen , og ‐ og Johan Bojer . Vi elsker Bojer . Ikke sant " sier han smilende til sin vakre hustru .

" Jo , " sier den charmerende ministerfrue . " Vi elsker Bojer . Og vi gleder oss overmåte til å dyrke skisporten i dens hjemland . Vi har jo begge to prøvet oss i Schweiz , men det kan aldri bli det samme . " "

%En tid efter er det kanskje en eller annen som intervjues når han reiser :

" Selvsagt gleder jeg mig til å få nye og interessante opgaver . Men det er hårdt å skulle forlate det skjønne Norge som både min hustru og jeg har fått så uendelig kjært . På kryss og tvers har vi reist ‐ stadig er det noe nytt og overraskende ‐ sceneriene skifter . Og overalt blir man møtt av en høitstående og overmåte charmerende befolkning . "

" Men , " innskyter det redaksjonelle Vi belevent . Ja , for nordmenn er belevne . " Men , " innskyter det redaksjonelle Vi . " Ministeren kommer jo selv fra et land med en overmåte rik natur ‐ med bakker & berg utmed havet ‐- . "

Diplomaten avbryter nesten ergerlig med en rask håndbevegelse : " Hvordan , Monsieur , kan De si noe slikt . Jeg forsikrer Dem på ære ‐ " han legger hånden på hjertet , " at noe slikt som Norge finnes ikke . Den ganske jordklode har jeg gjennemstreifet fra min tidlige ungdom , i mitt umettelige krav til skjønnhet og atter skjønnhet . Mangen en gang har jeg truffet det sublime . Allikevel er jeg en tid efter brutt op derfra . Noe i mitt interiør har hvisket : Videre . Videre . Jeg er glad over at jeg har lyttet til denne røst . Nu vet jeg hvorfor : jeg skulde opleve å få se Norge , treffe nordmennene ... .

Her har vi fått venner for livet ‐ av disse sjeldne vennskaper som strekker sig over land og hav ‐ selv om man befinner sig på den annen side av vår planet . Vi kommer til å tilbringe alle våre ferier her . "

Det var stort fremmøte på Østbanestasjonen igår aftes . Vår fotograf knipset ... .

%Onkel Jørgen har reist nokså mye omkring i verden , og jeg husker han sa til far engang :

" Det er klart at de store nasjoner må bli de ledende : om ikke for annet , så på grunn av sitt større antall mennesker . Men nettop det som de gjennem sin større masse vinner kollektivt , det taper de individuelt . Massen støtter massen , så den blir avhengig av sig selv . Massens makt som sådan vokser proporsjonalt med massens egen vekt . Men like proporsjonalt synker individets relative betydning . Derfor står nordmannen individuelt høiere enn mannen på gaten i en hvilken som helst av de store nasjoner .

De små nasjoner løper på grunn av sin litenhet lett den risiko å bli små , glemte avkroker i verden ‐ bli gammeldagse , trangsynte , bornerte , ute av dansen . Eller som en skolegutt uttrykte det i en stil : " det er sneversynt å bo på Vestlandet " . Men også på dette område er vi på høiden . Fordi vi følger med i alt nytt , samtidig som vi holder på vår egenart , på alt det verdifulle i oss selv .

Vi har for eksempel våre vikingeskib , vår skisport ‐ ja bare noe sånt som Selbuvotter . "

" Du uttrykker dig glimrende , Jørgen , " sa far . -Dette burde nesten kringkastes . Eller kanskje ‐ kanskje nasjonen ‐ hm ‐ er klar over dette fra før . Jeg vet ikke ‐- . "

" Selvfølgelig vet nasjonen det fra før . Det er nettop det som er selvbevissthet . Nasjonal selvbevissthet . Men dette er en stor egenskap , og derfor kan det ikke sies for ofte . Jeg kommer i " Sett og Hørt " torsdag i neste uke . "

" Ja du Jørgen , du ‐ hm ‐ Jørgen , " sa far .

Jeg er stolt av onkel Jørgen . Tenk å ha en onkel som mestrer hus og hytter og ingen borge ‐ som holder folket fangen , som gir det ryggrad og sender dype og friske tanker inn i nasjonen ... .

Det er nokså lytt hos oss , så jeg vet at mor og far undrer sig over at Anton og jeg går såvidt godt sammen . Så godt sammen som vi gjør . Jeg har hørt det mange ganger , for det er ikke bestandig jeg sovner så fort . De er enige om at det er fordi jeg ikke fatter dybden ‐ den bitende satire ‐ hos Anton . Derfor er vi såvidt gode venner som vi er . Anton vet godt at det der er noe tull . En venn av Anton sa til mig engang at Anton , han var angstbiter , sa han .

Men Anton og Lilleba går slett ikke så godt sammen . Og da Anton altså formentlig er den samme , så må Lilleba forutsettes å være en annen enn mig . Dette har jeg hørt far si til mor , og så sier mor at sansen for den enkle , uangripelige logikk er noe av det hun mest beundrer hos mannen som art .

Far knegger beskjedent , slår av nyhetene , tender den siste pipen og prater videre med litt dypere stemme enn før . Mannen har dypere stemme enn kvinnen : det er en del av hans art .

" Lilleba er ikke så naiv som Flo , " sier far .

" Nei , " sier mor . " Lilleba er ikke så naiv som Flo . " Hun strikker videre , og tror ikke at jeg har hørt det alt den første gangen .

" Lilleba har opdrift , " sier mor . " Hun er en representant for den moderne , unge kvinne . Den som ikke bare ber om likestilling ‐ men som får den . Som ikke tiltvinger sig respekt ‐ men som avtvinger sig den . Gjennem sin ukuelige vilje ‐ ved sin optreden ‐ ved sine kunnskaper . "

" Kort sagt , Betzy Kjelsberg , " sier far .

" Nå skal du ikke gjøre narr . Det er nettop der dere mannfolk tar feil . Så lenge flirer dere av denslags at kvinnen vokser forbi dere en dag . "

Og så sovner jeg for eksempel .

Lilleba og Anton går slett ikke sammen , det står ikke til å nekte . Det formørker lykken i hjemmet blandt annet . Og måltidene som skulde være en fest , de blir ikke noen fest .

Nå forstår jeg jo så godt Anton . Men jeg forstår Lilleba også ‐ og så sier jeg ikke noe større . For når jeg anfører noe til den annens fordel , så sier den ene at man kan ikke regne med mig . Og omvendt .

Lilleba er altså som sagt på advokatkontor , og hun sitter fra ti til to . Hun får 250 kroner måneden for det , dertil fem kroner gangen for overtid . Hun har tre ukers ferie , og det er sant at hun får en kilo Kong Håkon til ferien og til jul . Tilsammen to kilo Kong Håkon .

Anton er ansatt et sted hvor de selger jernstenger til å putte inni jernbetong for at den skal bli jernbetong og ikke altså almindelig betong . Han har fjorten dagers ferie og får to hundre kroner måneden .

Konfekten irriterer ham mest .

Når man tenker på at Anton er fem år eldre og sånn , så må det selvsagt virke urettferdig på Anton . Dessuten skal det jo innrømmes at han i alle år siden han sluttet på skolen har gått på kurser og kjøpt Linguaphone og studert faglitteratur . Men det har ikke Lilleba gjort selvfølgelig , for når hun kommer hjem , skal hun hvile før hun går på Bristol .

" Dansa min docka , medan du er ung , " sier mor rørt til Lilleba . Jeg vet ikke om det der er riktig svensk , så jeg er litt redd for å sette det inn . Men enten det er sånn eller sånn , så sier altså mor det slik . Men mor har aldri sagt til Anton eller mig at vi skal danse medan vi er unge .

" Unge mennesker skal arbeide , ikke rangle , " sier far .

" Jeg skulde ha moro av å vite hvem de unge pikene er sammen med når de er ute , " sier Anton . " Dessuten er vel jentene også unge mennesker . "

En kveld vi lå og pratet efter at vi hadde slukket , sa Anton til mig :

" Er det ikke rart , " sa han . " Når folk gjør de samme tingene , så setter man forskjellige navn på det efter som hvem det er som gjør det . "

" Hm , " sa jeg . For ikke begrep jeg , og dessuten var jeg søvnig .

" Har du noen gang hørt om en dame som rangler " sa Anton .

" Nei , " sa jeg ‐ for det var i grunnen sant det der .

" Unge piker rangler ikke , " sa Anton . " De er bare meget ute . Men den mannen de da er sammen med , han rangler . Og det er galt . Det vil si , en mor setter sin ære i at hennes datter skal være mest mulig ute ‐ sammen med gutter som rangler . Mødre av andre og styggere piker sier at hun er forfløien . "

Jeg svarte ikke , for jeg sov i grunnen allerede . Dessuten er jo slikt bare nyansering i ord . Det er en interesse som Anton har , og som jeg ikke deler . Hvorfor kan ikke Anton holde sig til saken , istedenfor å legge ivei med sammenlignende sprogstudier&

" Sov søtt , du lille kongsemne , " sa Anton .

Mor har forklart mig ting .

Det er greit at unge damer skal slippe til alt mulig mere enn oss , og fortere enn oss . For det første skal man ha belønning for det man yder . Det er statistisk bevist at kvinnen gjennemsnittlig er mere intelligent enn mannen . Dessuten blir kvinnen meget tidligere moden . For det første fysisk , men især åndelig . En atten års pike for eksempel , er jo en voksen dame . Hun fører sig sikkert og belevent . Hun kan delta i en hvilken som helst konversasjon , og virkelig yde noe . Se bare i selskaper hvor det er unge og eldre sammen . Alle de gamle knarkene prater hele tiden med de unge pikene . Hvorfor skulde onklene og slike gjøre det hvis det ikke var fordi de hadde utbytte av det&

Men vi unge mannfolkene& Se på oss . Vi er keitete og ubehjelpelige . Ser man noen gang i et slikt selskap at en eldre herre snakker til oss& Aldri . Fordi vi er noen halvvoksne , uferdige hvalper som de ikke har noe åndelig utbytte av å snakke til . Så syns alle de eldre damene synd på oss for det , og tar sig moderlig av oss , istedenfor å diskutere sine sysler slik som de helst vil . Tålmodighet og offervilje er kvinnens største egenskaper .

Mor har forklart mig at det er tungt å være kvinne . Det gjør vondt å få alle barna . Og utover gjennem livet må hun sitte og vente og vente i de lange aftener mens mannen er ute med venner . Når han kommer og hun åpner entrédøren , da lukter det styremedlem av ham . Han reiser på jakt bestandig , han har bilen og radioapparatet . Han røker pipe . Men hvad har hun& Det er mannens tyranni som råder verden i dag som alltid , så langt tilbake vi kan følge historien . Anton sier at Lilleba spanderer tre ganger så meget på pudder som han bruker til grovskåret mild . Men mor har forklart mig at tobakk er en luksus som mannen tillater sig . Mens kosmetikk , det er noe som nutidskvinnen har krav på ‐ den er en del av henne selv . Det har forresten Anton innrømmet . Han sier det er sant at det er en overmåte stor del av henne selv .

Som belønning for at det er så tungt å være kvinne mesteparten av livet , er det bare en delvis kompensasjon at hun får more sig litt de få , stakkars årene . De fattige , få ungpikeårene . Da skal hun få nyte friheten før hun ofrer sig og gir sig hen i ekteskapets tunge favn .

For det er kjernen , sier mor : mannen tar en kvinne til ekte . Men kvinnen gir sig selv til ekte . Hvad gir så han til gjengjeld , og hvad får så hun& Han har pengene , og seksuelt er det jo et faktum at de fleste , de aller fleste kvinner er frigide . Så der må de også finne sig i noe de i grunnen helst vil slippe , og som de synes er vemmelig og stygt . Men de betaler prisen , fordi de er glad i ham .

En lærerinne jeg hadde i middelskolen sa engang at enhver ung mann bærer billedet av en ren , ung kvinne i sitt hjerte . Og det er så likefrem ubegripelig sant . For helt siden jeg var så liten jeg kan huske har jeg følt det sånn . Ikke noe konkret , forstår De . Ikke noe bestemt billede av noen bestemt . Ingen konturer , ingenting . Bare vage anelser ‐ bare som summen av samtlige krysningslinjer fra alt godt .

" Kjønnsdrift , " sier Anton .

Hvis bare Anton visste hvor han sårer mig ved å si slikt .

Op gjennem årene er billedet i min bevissthet blitt tydeligere og klarere optegnet efter hvert . Jeg vil si at jeg på et vis har anvendt den negative , den eliminerende metode . For De vet , man treffer så uendelig mange piker i tidens løp . Den ene efter den andre . Til å begynne med betrakter man dem som et hele , uten adskilte egenskaper . Jeg kan ikke noe for det , men jeg føler at det likesom er noe ophøiet , noe divint over enhver kvinne . Ved hennes blotte tilstedeværelse kjenner jeg at snippen er skitten , at jeg burde børstet håret bedre før jeg gikk inn , at hendene mine er kolossale , klissvåte og glorøde . Alt dette nedsetter på en måte iakttagelsesevnen hos en ung mann .

Siden lærer man sig til å skjelne de forskjellige egenskaper . En pike er intellektuell . Jeg traff en engang som bar med sig Jonas Lie i praktbind på hyttetur i påsken , " for det hender man legger sig tidlig " . Det var ikke ende på hvor imponert jeg var ; og jeg skammet mig over " Bergenstoget plyndret i natt " , som lå øverst i min ryggsekk . Da jeg kom hjem fra påsketuren , leste jeg Jonas Lies samlede verker . Det var på slutten av dette at det gikk op for mig at vedkommende pike hadde hatt stygge tenner og hår uten fall .

Jeg har truffet kloke piker og pene piker og nydelige piker . Noen kameratslige og noen som snakker om kameratskap . Noen med stolpelegger og noen med viltre krøller .

Hos de fleste har jeg sett en masse godt ‐ men kanskje savnet noe av det gode jeg har sett hos noen av de andre . Misforstå mig nu ikke . Tro ikke at jeg kritiserer , for da kan De med rette si : De må være nokså innbilsk selv , De som kan stille slike store krav . Anton forklarte mig det på værelset samme kveld :

" Din idealisme , " sa Anton , " kommer nettop til uttrykk i det at du stiller så store krav ‐ at du gjerne vil at hun skal være så perfekt som mulig . Du håper bestandig at hun skal svare til ditt bevisste eller ubevisste drømmebillede . "

Det der var godt sagt av Anton , for akkurat slik er det . På den måten har jeg efterhånden dannet mig et ganske bestemt drømmebillede . Kunde jeg ta deler fra et helt snes piker og sette sammen , så vilde mitt ideal være nådd . Selv om jeg ikke akkurat er enig med Anton . For han sier at man burde ha et helt sett med kvinner som svarte til ens forskjellige klæsplagg og kunde henges bort efter bruk i " Altidfin " sammen med dem . Han gav mig en lapp som skulde representere mellemklassens behov :

1 pyjamaskvinne ( pyjamasen demontabel ) . 1 knickerskvinne . 1 blå dress-smokingkvinne . 1 flonellkvinne ( hvor lenge var Adam i Eden-dress& ) 4

Jo flere egenskaper jeg finner hos en pike , jo mere får jeg lyst til å være sammen med henne . Men jo bedre jeg liker henne , jo mere mindreverdig føler jeg mig selv . Da våkner min selvkritikk og min usikkerhet . Er det på den annen side en som jeg ikke er så imponert over , da anstrenger jeg mig ikke så meget for å være sikker og overlegen . Men da blir jeg sikker og overlegen , og da blir hun klosset og snakker klosset . Så bryr jeg mig enda mindre om henne .

Det fins altså to slags kvinner : slike som jeg liker , og slike som liker mig . Det er også en del av mitt ideal : å få disse to ting til å klaffe . Anton sier at jeg tar inderlig feil hvis jeg tror jeg er den eneste som har det på den måten . De fleste har det slik , sier Anton . Og før eller senere hender det for de fleste at det klaffer , koinciderer . Eller rettere , de tror det klaffer . Så venter de til påske , pinse eller jul ‐ hvad det måtte komme først . Så betaler de to kroner , og derfor er personalia-spalten alltid så lang akkurat på de tider . Med andre ord , sier Anton , man bør ikke være sammen med unge piker i det hele tatt . For enten liker ikke vi dem , eller de oss . Da er det bortkastet . Eller så liker vi hverandre , og så er katastrofen der .

Jeg vet ikke om det er derfor Anton bestandig danser med veggeprydene : denne redselen for at man virkelig skulde finne fornøielse i det , og så føle sig fristet til å la det drive til strømmen blev for sterk , med Niagara like foran . Han sier iallfall selv at det ikke er for å være snild ‐ men han er på det rene med at han gjør en god gjerning samtidig . Han angir en helt annen grunn .

Når gutter holder dansemoro , da inviterer de først alle sine beste venner . Og så ber de et tilsvarende antall av de søteste pikene de kan få tak på , og de er da gjerne et par år yngre . Matstellet og foreldretonen er innstillet på guttenes alderstrin , og det er slikt som gjør at pikene blir tidligere voksne . Forsåvidt har pikene en fordel . Men på den annen side kan det godt hende at slike piker i grunnen helst vil spise bløte kaker med krem , og med Solo til . I steden får de smørbrød med blodig oksefilet og saltagurker .

Guttene morer sig strålende på slike kvelder . De får sånn mat som de liker . Alle pikene er søte . Og blir de lei av pikene , så kan de brøle rått og snakke om påsketuren ifjor da Jens og Anders gikk på ski fra hytten til hotellet , danset hele natten , sov to timer på en sofa og vant første og annen premie i hopprennet neste dag iført smoking og lakksko .

Når piker holder dansemoro , da inviterer de først alle sine beste venninner . Og så ber de et tilsvarende antall av alle de kjekkeste guttene de kan få tak på , og de er da gjerne et par år eldre . Matstellet og foreldretonen er innstillet på pikenes alderstrin .

Slike kvelder er ideelle for piker . Alle guttene er slike som de har drømt om , og som de ellers ikke får tak i . Fra tid til annen får de ubegrensede kvanta Solo og bakverk intimt omslynget av pisket fløte . Ved grammofonen ligger en umåtelig stabel av " festlige " plater av de beste tyske orkestre , samt " Mikke Mus har fått en sønn og datter " , spilt av Kristian Hauger .

For gutten er det litt anderledes . For det første foreldrenes feilaktige aldersbedømmelse , for feiltagelsen går stikk imot hans livsretning og forfengelighet . Han har nettop vært barn og er nettop blitt voksen . Han vil gjerne være voksen . Det er ingen måte man så lett kan fornærme en ung mann på , som å insinuere at han ennu ikke er det . " Jeg gikk i klasse med Deres far , og han giftet sig svært sent . "

Er en mann først over femogtyve , da kan han åpenlyst kaste sig over en flaske brus , og endog vende tilbake til sånn kake som er laget av ett tykt lag med eplesyltetøi , så ett lag med kaker fra julen som er blitt tørre i boksen og som blir knust ved å rulles på brunt brødpapir med tom saftflaske , så igjen eplegørr , og så krem . Men der er en alder da all hans manndom både av virkelige og prestigemessige grunner vender sig i revolt ved den blotte tanke . Han har ikke for ingen ting ønsket sig det til middag på geburtsdagen fra han var fire år og opover .

På jentefest kaster guttene et raskt blikk over forsamlingen og klassifiserer . Det er en eller to toppstjerner , et par nesten like bra ‐ og så resten . Da jo som bekjent det spesifikt feminine forfengelighetsområde finner sitt centrum akkurat i disse forhold , ligger heri å finne det faktum at kurven for livslykke har så meget større avstand mellem optimum og pessimum hos kvinner enn hos menn .

Utpå kvelden blir forskjellen mere aksentuert . Hos toppfigurene er det stadig panikkartet kødannelse . De andre later som de ikke ser det , tar det overlegent og ser det allikevel . Sånn til siden gjennem øienvippene på den fine måten som er medfødt hos alle kvinner , men som menn aldri lærer . Lilleba sier at når en mann skal titte på en i all hemmelighet , da føles det akkurat som å treffe en sint stut alene på en smal vei .

Jeg vet ikke hvor mange ganger i tidens løp jeg har stått i hos en iskald toppfigur som dessverre er optatt , og overlegent seiler ut på gulvet med en annen enn mig . Jeg føler mig kulten , kaster et beskjemmet blikk på teppet der det ligger rullet op mot den hvite blomsteropsatsen , og engagerer en annen . Det er ikke lett å legge an den naturligste mine av verden da . Fortrinsvis vil man hun skal tro at det var henne , vikaren , man helst vilde danse med . Men saken er at hun bestandig har sett hele scenen . Hun anstrenger sig for å være vennlig hun også , men stemmen er ilter mellem linjene . Det blir ikke lettere av de skjulte blikkene fra de to eller tre som fremdeles er ledige og sitter med taksameteret på " Fri " .

Når man er en god og idealistisk natur , med vilje til å gjøre det rette , da føler man at man bør danse meget med slike som er minst i vinden . Man føler det hele tiden , og gjør det også en del . Men ikke nok . Man ofrer sine prinsipper for å opnå en gunst der man vil ha den ‐ enda man vet at det er håpløst . Ens verdighet er trampet på , samvittigheten freser , og det blir alltid en annen som får følge henne hjem . Selv må man følge kusinen fra Mosjøen .

Anton danser nesten bare med veggeprydene .

Mange ganger efter gjestebud har vi ligget og hvisket om dette til de tok til å grave i gaten neste morgen . For det første , sier Anton , er det dovenskap . Man gider ikke umake sig . For det annet , så er det de minst pene pikene som er hyggeligst å være sammen med .

" Tror du det er slik , " spurte jeg engang , " at naturen har laget en balanse , slik at de pene pikene av naturen er dumme , eller slemme , og at de stygge har et opveiende kvantum gode egenskaper "

" Nei , " sa Anton avgjort . " Oprinnelig har slikt selvfølgelig ikke noe med utseende å gjøre . Men saken er at det er et inngrodd instinkt hos kvinnen først og fremst å opnå livets ønsker ved hjelp av utseendet . Kvinnen er en mistelten på mannens seksuelle eketre . Alle prøver den utveien først ‐ på samme måten som at en mann først prøver å bli det som interesserer ham . Er han interessert i arkitektur ‐ vel , så prøver han å bli arkitekt . Går ikke det , så er han nødt til å utføre annet arbeide for å leve . En vakker kvinne er med andre ord kommet på sin rette hylle , og det er derfor unødvendig for henne å utvikle de rent menneskelige egenskaper som måtte ligge latent i henne .

En mindre vakker kvinne derimot , hun er en parallell til mannen som prøver arkitektur , men som kanskje må gå over til å selge støvsugere ved dørene . Et samfundsnyttig , et utmerket arbeide i og for sig ‐ for dem som dette er en hobby for ‐ for hvem salg av støvsugere er selve livet . Når kvinnen spiller fallitt med utseendet , da forstår hun at hun må spe på med sjelelige egenskaper : kameratskap , klokskap eller et intimt kjennskap til Olav Duun . De forskjellige individer sper på og sper på inntil de merker at båten bærer . "

" Er det derfor du bestandig danser med de stygge pikene "

" Ja ‐ delvis derfor . Meget derfor . Og legg merke til det : jeg gjør en god gjerning samtidig . Jeg gir dem noe igjen for strevet . Jeg belønner dem ved å la dem få være sammen med mig . "

" Belønner& Du stiller ikke akkurat ditt lys under en skjeppe . "

" Premiefe . Jeg innbiller mig ikke et sekund at noen kvinne eller mann har noen altruistisk interesse for den annen part . Vi er interessert i oss selv . Og for kvinnen er mannen ikke noe annet enn en skive med viser ‐ et slags seksuelt manometer hvor hun kan avlese sin egen effekt ‐ eller sitt trykk , om du vil . Når jeg sier belønning , så består den på ingen måte i at hun får øse av min rike og varme personlighet . Belønningen ligger i at jeg gir henne anledning til å avlese tallet på min viser . "

" Men har du ikke lyst til å være sammen med den peneste av alle sammen "

" Absolutt . Men du forstår , for det første tillater ikke min verdighet som mann mig å stå i kø . For det annet irriterer det mig at slike piker ved alle de andre guttenes hjelp ustanselig avleser altfor høie tall ‐ tall som ikke hører noe steds hjemme , som er helt ute av proporsjon . Hun tror hun er preseterist fordi hun får Meget i et ferdighetsfag ‐ mens hun i virkeligheten stryker i sum . Forresten liker en mann å gjøre inntrykk på kvinner , og spesielt på slike . "

" Men du er også en mann . "

" Takk . Som du sier , jeg er også en mann . "

" Jeg er også en mann . "

" Og så "

" Jeg prøver alltid å komme ivei ‐ og så behandler de mig bare som opsop . Men jeg prøver da ihvertfall . Du holder dig borte , du . "

" Endelig er du ved kjernen . Skjønner du ikke at jeg heller vil gjøre inntrykk på henne enn være sammen med henne "

" Nei . Og hvordan kan du gjøre inntrykk da "

" Tror du kongen av Siam vilde gjøre inntrykk på folket hvis han tok til å fly omkring i gatene i Bangkok med en rickshaw "

" Du er ikke kongen av Siam . "

" Det kommer an på øinene som ser . Vet du ikke at maktsyke er en av menneskenes viktigste egenskaper& Det er for eksempel derfor du så gjerne vil gjøre inntrykk . Den søteste piken er ikke fornøid før alle guttene er dødelig forelsket i henne , og alle de andre pikene sitter stumme langs veggene . Hun legger ikke engang merke til alle som står i med henne , i bare ergrelse over den ene eller de få som lar være . " Der er mere glede i himmelen " , og så videre . Når man så omsider innfinner sig , da kan du banne på hun legger merke til det . Da rødmer hun lett , smiler kokett , og sier : " Er det pliktdans& " Så ytrer du høflig som sant er , at du setter umåtelig pris på hennes charmerende selskap . Så danser man i taushet , og man danser godt . Man går op i dansen . Alle de andre undtagen et par eller to er inne i de andre værelsene . Efter en stund går de to andre parene inn til resten . Så danser du forbi grammofonen . I forbifarten griper du lyddåsen akkurat idet platen er slutt , og setter den på ytterst igjen . Takk skjebnen hvis det er en elektrisk grammofon som ikke sovner litt senere . "

" Og så "

" Så ser hun takknemlig op på dig og sender dig et strålende blikk som telegraferer beskjed ned til din høire lilletå . To tredjedeler av platen danser du fremdeles i myk taushet . Det siste minuttet sier du en , høist to , velvalgte , dype og alvorlige setninger ‐ gjerne med litt grøtet stemme . Like ved øret , der hvor hun har en dash av sin mors parfyme . Det er det samme hvad du sier , men det må høres som livsvisdom . Tilsynelatende verdifullt , men allikevel lettfattelig , forstår du : det er meningen at hun skal huske det ordrett . Når så platen er slutt for annen gang , slipper du henne . Hun vil da bli stående halvt usikker , med ett blikk på grammofonen og ett inn i sideværelset til de andre . Da må du kort og bestemt slå av grammofonen og uttrykke ønsket om å få henne til bords til nattmat . Så går dere inn i stuen . Du trekker frem en stol og plaserer henne mellem hennes bror og en dame hun kjenner lite . Så slentrer du inn i røkeværelset og diskuterer skøiteløp med mannfolkene . Pass på at du ikke møter hennes blikk , for hun ser på dig hele tiden . "

" Men tenk om noen andre alt har invitert henne til nattmat "

" Det har de gjort alle sammen . Men du får henne til nattmat . Neste morgen vil hun våkne i yr bevissthet om at et virilt vesen har sagt to dype setninger inn i hennes høire øre . I tre uker vil hun bite sig i leben i ergrelse over at hun sa det dumme om pliktdans . "

Jeg har snakket med mor om dette . Hun sier at Anton er fryktelig enkelte ganger . Dessuten tar han feil . " En kvinne , " sier mor , " setter pris på at en mann er villig til å ofre noe for henne . Hun liker det . "

Da jeg nevnte dette for Anton , sa han :

" Hvad tror du jeg vilde si hvis kongen av Siam betingelsesløst testamenterte mig en million pund sterling "

" Nei "

" Jeg vilde sette pris på det . Jeg vilde like det . "

Else ser ut som en tegning av Damsleth .

Else er enseksogseksti høi , har sko nr. 37 , lyst hår , blå øine , så blå , så blå . Hun er akkurat passe tykk og har lyseblå skibukser og hvit anorakk av dunlerret . I snevær blir den klissvåt og gjennemsiktig som smørpapir .

Else ser ut som en tegning av Damsleth .

Det var i et geburtsdags-selskap hos Jon Pedersen at jeg traff Else . Hun var oplagt toppfigur der . Anton var også buden , enda han er nokså meget eldre enn oss andre . Imidlertid lå han i influensa . Det var synd på Anton , for han kjente Else fra før , men det gjorde ikke jeg . Allikevel var jeg på en måte lettet over den sykdommen til Anton . Skjønt jeg hadde ikke på noen måte tenkt å benytte mig av Antons opskrift . Absolutt ikke ‐ det forsikrer jeg på ære .

Imidlertid fikk jeg en temmelig kulten dame til bords , og følgen var at jeg blev hengende med henne nokså lenge efterpå . Altså nettop derfor . Det var ikke tale om bare en dans eller to , sånn som man må og så kommer en annen raskt og avløser . Det er så rart med det . Har man lyst til å beholde damen , så får man aldri beholde henne . Og har man lyst til å bli kvitt henne , så blir man ikke kvitt henne .

Hun var en slik som sa at hun kunde smigre sig med at hun ikke siden barneårene hadde lest en ulitterær bok . I mitt indre er jeg henrykt over å treffe slike vesener , for på den måten heves ens åndelige nivå . Men av alle de områdene jeg er svakere på enn jeg burde være , er ikke-ulitterære bøker et av de svakeste områdene . Ikke er jeg så veltalende i sin almindelighet heller , og dessuten var hun usedvanlig veltalende , og hun hadde en god del hun skulde ha sagt . På den måten var det en god del jeg fikk høre .

Nå vet De at man kan godt høre med ørene og se med øinene på en gang . Det var akkurat det jeg gjorde . Tro ikke at jeg ikke fulgte intenst med i vår konversasjon . Men jeg så det jeg så . Og plutselig slo det ned i mig som et lyn : Anton hadde rett . For sånn som mitt kjønn dummet sig ut for Else Nygren hadde jeg aldri i mine levedager sett maken til . Gutter som jeg har vært på hyttetur og sånt sammen med ‐ greie og reale og enkle karer , de bar sig så jeg blev rent trist til sinns . Der stod de rundt henne og bad om neste dans , og hun nød situasjonen . Allernådigst lot hun dem slippe til efter hvert , og hun var ekkel og overlegen .

Min dame sa noe om Schopenhauer , og jeg sa at jeg var enig med henne . Men jeg så på Else Nygren , og hun så at jeg så på Else Nygren . Alle de andre damene så også på Else Nygren , og Else var klar over det . Jeg forundret mig over at jeg aldri hadde opdaget dette før . Så helt igjennem tåpelig ! Og så kom jeg til å tenke på at på grunn av omstendighetene hadde jeg hittil ikke som sedvanlig vært i køen . Det var som hadde skjebnen gitt mig et vink . Jeg kom til å tenke på at akkurat som jeg satt nu , slik vilde Anton også ha sittet . Bare at han vilde ha gjort det med vilje .

Min dame så nesten forbauset ut da jeg kastet mig energisk inn i konversasjonen med henne igjen , og uttalte mig selvsikkert om Canterbury Tales , som jeg ikke visste noe annet om enn at det var Chaucer . Det gikk fint , for hun visste ikke det engang , enda hun sa det ikke . Jeg likesom vokste der jeg satt . Omsider kom Jon og danset med min dame , for verten må danse med alle . Hun reiste sig og sa " Får jeg lov " , og jeg reiste mig og så muggen ut og sa at ja , naturligvis fikk hun lov . Og med min nye skarphet så jeg at hun sendte mig et blikk som betydde at jeg var ikke den eneste mann i verden , for Jon danset også med henne . Hun avleste tallet på min og Jons viser , og hvis jeg var snild , kunde jeg få lov til å komme tilbake siden .

Jeg kom ikke tilbake siden .

Nu spilte jeg rollen , og det var heldig at Anton har et sikkert blikk for detaljer . Med begeistring kastet jeg mig inn i dansen , og sørget for at hyppigheten var omvendt proporsjonal med kvadratet av utseende . Jeg var klar over at jeg ikke måtte ødelegge det hele , og miste tålmodigheten ved å operere for tidlig . Det holdt på å ryke et par ganger , for hvordan det nu gikk til , så var Else Nygren to eller tre ganger ledig og beleilig i nærheten . Det var overmåte vanskelig å beherske sig . Sekundene snek sig umåtelig langsomt forbi , inntil noen andre mannfolk kom til og utfylte gapet . Situasjonen var reddet . Men så kom fru Pedersen inn med båle , og så snakket hun med mig .

" Det er svært så voksen du er blitt da , Flo , " sa fru Pedersen , hun hadde visst glemt at det var gått noen år siden jeg blev konfirmert .

" Hm , " sa jeg , og følte mig ikke voksen akkurat da .

" Du er jo en hel liten verdensmann , " sa fru Pedersen . " Selvsikker og beleven . "

Jeg skottet engstelig til alle kanter om noen hørte . Folket nærmet sig faretruende , men så fikk jeg den idé å tilby fru Pedersen å hjelpe henne med å skjenke ut båle . Hun smilte henførende og sa : " Tusen takk . Der kan du se . Nettop som jeg sa : ... . "

Telefonen ringte , og den reddet mig .

Siden gikk det akkurat som Anton hadde beskrevet . Nøiaktig . I detalj . Det som plaget mig mest , var hvad jeg skulde si for noe i slutten av annen gangs samme plate . Imidlertid vet De at fordelen ved komplottet : tausheten under dansen , kom inn ypperlig . Den var jo egentlig ment for at hun skulde få tid til å tenke og føle vekten av ens personlighet . Hun skulde få tid til å putte sine idealer inn i en . Sa man noe , da fikk hun ikke tid til å tenke alt det der , og dessuten kan vel de fleste ikke hamle op med noe ideal i to minutter engang . Iallfall ikke jeg .

På den måten fikk jeg tid til å tenke selv , og det var noen febrilske minutter . På slutten hørte jeg min egen stemme hest mumle først en setning , og så en setning til . Begge deler var noe som min borddame hadde sagt . Mens vi satt i sofaen og hun pratet . Men hun hadde ikke funnet på det selv . Det var en annen som hadde sagt det . En herre ved navn Schopenhauer .

Da vi gikk inn til de andre igjen , spurte jeg om vi skulde fortære nattmat sammen .

Hun så takknemlig på mig .

" Jo ‐ det vil si ‐ jeg er i grunnen optatt , " sa hun .

" Ombestem Dem . "

Det krislet nedover ryggen på henne over mannens makt . " Kan jeg " sa Else Nygren .

" De kan , " sa jeg .

%Hun var borte og snakket med Odd Bjåland efterpå , og slik gikk det til at Odd og jeg blev uvenner . Alle vet det , men ingen vet at det er derfor . Men slik er det , og jeg har aldri kunnet tilgi mig for det .

Oslo er byen med det store hjerte . Det er ikke bare et navn som Oslo har tatt utenpå sig . Det er et navn som byen har fått på grunn av sine storstilede handlinger ‐ fordi den er slik .

Sett at en mann øvst i Namdalen med låk kjerring og atten onger er ute og pløier . De vet , slike garder er ofte rart konstruert . Oprinnelig er det utelukkende kupert terreng av skarpe kampestein . Først holder nyrydderen på i mange år med å kjøre all steinen vekk bort på snaufjellet . Så skraper han sammen jord og småstein og kjører vekk et annet sted . Neste skritt er å kjøre all kampesteinen tilbake , mest i gropene og minst på toppene . Så kjøres jorden oppå der igjen . Et par år før bonden dør av elde kan han så bygg , som han i regelen må skjære som grønnfôr : frosten kom urimelig tidlig det år .

Så hender det at jorden silrer ned mellem storsteinen et sted , og der trør gampen igjennem . En behjertet veterinær kommer straks til og avliver dyret .

Neste stadium er at sognepresten og lensmannen skriver til en Oslo-avis og sier at mannen bør få ny hest . Innen fjorten dager har han fått mellembrun vallak uten avtegn , hvorefter listen inndras .

Det er ikke den jammer i hele Norge som ikke Oslo stanser ved monetære bidrag . Tenk på Loen , og husk på Tafjord , eller fiskerne i Nordland . Har ikke Oslo et hjerte som rummer alle&

Imidlertid er utakk verdens lønn . Mange kritiserer Oslo , og mange folk er rare . Utenbys folk har en eiendommelig misunnelsesmentalitet , som til tider knapt er til å fatte .

Til tross for Oslos vennlige innstilling , later det nemlig til at utenbys folk ofte ikke kan trives i storbyen . De kan ikke finne sig til rette . Man kunde da kanskje si : hvorfor kommer de egentlig til Oslo& Hvorfor kan de ikke bli hvor de er& De vilde kanskje bli lykkeligere ved det . Når man for eksempel ser disse bondestudentene som kommer inn 1. september , så er de harde og bauste og trauste . Den jernhårde vilje . Den utrettelige energi . Men sku ikke hunden på hårene ‐ .

Jeg hørte om en bondestudent . Han studerte filologi . Han bodde selvfølgelig på et ørlite , kaldt kammers , for studenter har ofte dårlig råd . Men det vet de jo på forhånd . Når han hadde penger , spiste han på St. Halvard . Eller en porsjon havregrøt når han hadde mindre . Eller han plystret når han ikke hadde noe . Slikt er jo noe man må igjennem . Det herder karakteren og bygger op personligheten . Det øker sansen for å være sparsommelig . Det gir også tilværelsen et visst spenningsmoment , for på den måten lærer man å sno sig . Hvor og når skal jeg spise middag neste gang& Det sies for eksempel at det var det som gjorde at de måtte holde op med den stående buffeten på Skansen . De husker at man betalte tre femti for å slippe inn klokken tre , og så kunde man spise til klokken syv . Det var omtrent to hundre retter . Selvfølgelig var det ikke meningen at man skulde spise fra tre til syv i ett kjør . Men det var nettop det mange gjorde . De betalte tre femti , og vennet sig til å spise en gang i uken , i fire timer i trekk . Det viser bare hvor opfinnsom ungdommen blir , og hvor mange humoristiske sider livet har for den som bare kan se det .

Denne gutten var naturligvis ikke noe pent klædd . Han var bustet på håret . Han var fliset på håret . Han hadde ikke noe særlig pene negler heller . Jeg kjente ham ikke , så jeg vet ikke .

Årene gikk . Og så en dag blev han buden til middag hjemme hos sin universitetslærer i et av sprogene . Det kan være akkurat det samme hvem denne læreren var . Han var forresten utlending , men det har jo i og for sig ikke noe med historien å gjøre . På en måte er det kanskje uforsiktig av mig å fortelle det også , for det finnes jo ikke akkurat så mange sydlendinger som underviser ved det Kongelige Frederiks . Kanskje noen gjetter hvem han er . Kan hende det ender med at jeg må bevise at historien er sann , og det kan jeg jo ikke .

Nå ‐ hvorom allting er , så bad han altså denne bondestudenten hjem til sig , og det var jo svært pent av ham . Da gutten kom inn i leiligheten hans , så blev han stående og glo med store , runde glugger som vokste og vokste . Og så kastet den digre , kraftige karen sig ende ned på sofaen og gråt . Han storgråt så han ristet . Det tok en hel time . Maten blev kald og allting , og læreren hadde opgaver som skulde rettes til dagen efter .

Slikt tar sig unektelig nokså dårlig ut ‐ og her i landet som det regnes for en skam for mannfolk å gråte . Siden viste det sig at dette var første gangen i løpet av de fem årene han hadde bodd i Oslo at han kom over terskelen til et privat hjem .

Det er nesten rart hvor sentimentale slike mennesker er på bunnen . For hvem skulde ha trodd noe sånt& Ja ‐ ikke for det . " Grieg må ha skjønt det , " sa Anton . " Og folkemelodiene går jo ofte i moll . Tenk på Solveigs sang og gullhår-romantikken . Vinter og vår . "

%Jeg har diskutert alt dette med Anton , som straks hadde en teori på rede hånd .

" Oslo kaller sig byen med det store hjerte , " sa han . " Det vilde være adskillig riktigere å si den hjerteløse by med den store pung . "

" Men det er jo aldeles ubrukbart som slagord , " sa jeg . " Turistene ‐- . "

" Ja , " sa Anton . " Som slagord er det komplett uanvendelig . Men det har ikke noe med faktum å gjøre . Saken er at man forveksler gavmildhet med vennesælhet . Det er nokså lett forståelig , for de to sees nesten alltid hånd i hånd . Hvis du er rik og har råd til å være gavmild uten at det går utover din egen bekvemmelighet , da blir andre vennesæle ‐ mot dig . Men derav følger ikke nødvendigvis at du føler dig vennlig stemt , rent personlig , mot den du gir til . Tvert imot ‐ du gir et stykke sukker til en sulten bikkje for at den skal gå . For å dulme din samvittighet som sier dig at du har det altfor godt i forhold til den . Du føler dig god og prektig og i pakt med Herren ved hjelp av en tier som du godt kan klare dig uten . Du gir med pungen , men ikke med hjertet .

Hvorfor tror du egentlig det er så vanskelig å få småbymennesker til å avhjelpe nøden blandt de fattige i sitt eget distrikt , samtidig som de øser ut millioner til ukjente kinesere& Av samme grunn . Og dessuten fordi de ellers vil bli misunnelige på de mennesker de har hjulpet , fordi de ser at de har de tingene som de selv har forært dem . Dette er kvasi-filosofi . "

Nå skal man ikke høre for meget på Anton . Han har så mange rare , fullstendig subjektive meninger . Og jeg fester mig ved at Oslo umulig kan ha fått sitt navn med urette .

Jeg er begeistret for slagordet . Det er jo så moderne med slike små , korte setninger med fynd og klem i . Akkurat som at Norge kalles " Midnattsolens Land " . Jeg vet det er mange som synes slikt er dumt . Men jeg kan absolutt ikke være enig . Det dekker likesom det typiske ved et sted . Det gir slagkraft . Det er klart at det er av overmåte stor betydning turistmessig sett . Er slagordet godt valgt , forteller det med få ord en hel del om vedkommende land , by eller dalføre . " De tusen sjøers land " sier mig for eksempel en masse om Finnland . Jeg har ikke vært i Finnland , men jeg synes jeg ser det hele for mig . Og hvad Oslo angår , så synes jeg det lyder så hyggelig , åpent og innbydende : Byen Med Det Store Hjerte !

Jeg fulgte Else hjem også , og min nervøsitet nådde ufattelige høider . Utadtil måtte jeg prestere den lette , geistige konversasjon , samtidig som jeg tenkte på alt mulig annet . Det var slikt Cæsar var spesialist i , og derfor kom han også langt . Men jeg har som regel vanskelig nok for å tenke på en ting av gangen , uten at folk gjennemskuer mig . Jeg kan nok opfatte godt , når jeg bare får tenkt mig om . Men kvikt går det ikke . Og har jeg først grepet det uten at folk finner ut at jeg har tatt så lang tid , da er jeg intelligent ! For jeg har opfattet andres originale tanker , og ikke noe imponerer dem mer . Så venter jeg at de skal si mere jeg kan opfatte , men det er ikke alltid det kommer mere . Så blir det sånne pauser som på landet , når gjesten sier Ja Ha tretten ganger og spytter på ovnen så det freser . Så først går han .

I slike øieblikk ønsker jeg at jeg kunde skyve tanken et skritt videre på egen hånd : Allein vergebens . En gang Anton var sint sa han , at å sette i sving min tankevirksomhet var omtrent som å dytte i gang et trau som stod ganske alene i Sahara et sted hvor sanden var særlig dyp og tørr .

Jeg splittet hjernen i to , og anla såvidt mulig Wodehouse-tonen ytterst . Inni raslet det av sig selv , det ene dilemma efter det andre . Saken var at jeg følte en vanvittig trang til å kysse Else Nygren . Samtidig følte jeg at jeg vilde være umåtelig lettet hvis det inntraff noe som kunde kjøre nevnte handling i vasken . En ‐ vel ‐ en utsettelse . Jeg visste ikke riktig om det var lampefeber eller feighet eller klokskap .

Det slo mig at alt hvad jeg hittil hadde prestert den kveld var lånt av andre . Allikevel hadde det bragt mig lengere enn jeg noengang hadde kunnet håpe . Jeg måtte derfor fortsatt søke hjelp hos andre . Hvad vilde andre ha gjort nu , hvad vilde Anton ha grepet til&

Ubrukelige idéer flimret forbi mig , og vi var allerede forbi Kinopaléet . Else pludret nu søtt . Med ett husket jeg noe onkel Jørgen hadde sagt en gang det regnet om søndagen :

" Husk det , gutter ‐ at deres utdannelse koster mange penger . Derfor må dere arbeide og lese iherdig . Senere i livet vil dere sanne mine ord . Det kan være bra nok å gjøre utelukkende sine egne erfaringer . Men millioner av mennesker har levet før oss . De intelligenteste av dem har nedtegnet sine erfaringer . Hvorfor ikke benytte sig av dem og starte på et høiere nivå& Meget av det som en guttunge idag tar som en selvfølge , det har kanskje kostet en klok mann et halvt liv å finne ut for tusen år siden . Den positive intelligens er en av menneskets fornemste byggende egenskaper . Men det er ikke alltid den såkalte intelligente som kommer lengst . For individet er det ofte bedre å kunne benytte de mange åndelige byggverk som står ledig til avbenyttelse . "

Ja , det hadde onkel Jørgen sagt . Jeg skjønte ikke kvekk av det den gangen . Det var den rene lekselesning . Men nu begrep jeg . Og jeg husket mere ; men det var Antons ord :

" Når man følger en kvinne hjem , da hender et av to : enten kysser man henne . Eller så kysser man henne ikke . I begge tilfelle blir hun fornærmet . " Nå tror De kanskje at det alltid må ende med at hun blir fornærmet hvis man følger henne hjem , men slik er det ikke . Det han vil ha sagt er det , at noen vil helst at man skal kysse henne , og da blir hun bitter hvis man ikke . Andre håper at man skal la være , og hvis man så ikke lar være , så skjønner De nok . Problemet er altså å finne ut hvilken opskrift hun er bakt efter .

Med oss mannfolk er det ofte slik at vi kysser slike som vi gir pokker i , for da gjør det ikke noe om hun blir sint . Er det en vi liker svært godt , da har vi i grunnen meget større lyst til å gjøre det , men da lar vi det oftest være . Enten går hun nemlig med på det , og da blir vi skuffet fordi hun gikk med på det . Når man da spaserer hjem , så tenker man at lot hun mig slippe til uten videre , så lar hun andre også få lov , og da var det ikke noe stas å få lov . Man har tatt feil av henne . Det er ikke morsomt å miste illusjoner .

Hvis man prøver og hun tar begge hendene og skyver en hardt i brystet , så har man dummet sig ut i sine egne øine , og da ønsker man at man hadde latt være . For da liker man henne meget bedre enn før , og da får man nettop lyst til å kysse henne . Men hvis man ikke hadde prøvd , så hadde man jo ikke visst dette .

I slike tilfelle er det jo klokest overfor begge parter og hele situasjonen , å la være inntil videre . Og når man så omsider lar det bære løs , da kan det foregå med gjensidig respekt , uten den vemmelige følelsen av å spise opvarmet mat av en skitten tallerken .

Monopoltrang , sier Anton .

%I nærheten av Akers Elektrisitetsverk svingte vi op en sidevei , og jeg styrte rett på en port med to digre granittstolper .

Else så forundret på mig .

" Visste du at jeg bodde her " sa hun .

" Jeg tenkte mig det , " sa jeg .

Et langt blikk fra siden .

Ingeniør Anfinsen var i lang konferanse hos far en eftermiddag angående noen malmforekomster . Han blev invitert til aftens efterpå , for Anfinsen er hyggelig . Han har fem døtre , og så diskuterte han og far hvad som var dyrest og vanskeligst , enten sønner eller døtre . Jeg satt inne på mitt værelse og leste , og Anfinsen mente døtre og far sønner . Far argumenterte godt , og tilslutt lo Anfinsen og sa : " Men én utgift slipper du da i hvert fall . Og det er en kostbar smijernslykt med grønt glass og femtilyspære på hver portstolpe . "

" Jeg bor ikke i villa , " sa far , " men for øvrig har jeg en datter selv . "

Pointet gikk mig hus forbi , men far skålte og sa Anfinsen var psykolog og visste nok hvad han gjorde . Personlig mener jeg at en pike kan vel finne veien hjem like godt som en gutt , uten lys på portstolpene . De eldre sier og gjør så mye rart som en ikke akkurat fatter vitsen med , men det viser sig som regel senere at de har rett .

%Entrédøren var i kjelleren med innvendig trapp op , og vi blev lenge der nede . Vi pratet riktig hyggelig , og tilslutt tok jeg Else i hånden og sa takk for idag og en del mere . Else så spent ut , og hånden hennes var varm og myk , og hun pustet lettet . Stille åpnet hun døren på klem , og jeg listet ut . Et øieblikk efter hørte jeg en hviskende stemme :

" Flo ! "

Jeg snudde .

" Tusen takk ‐ for ‐ . "

" For hvad "

" For at ‐ for at du ikke rørte mig . "

" Det var ikke lett . "

" Du da . Men hvorfor ‐-‐ "

" For det jeg ‐ liker dig . "

" Gjør du& Jeg også ‐ tror jeg . "

" Mig "

" Ja , dig . Men ‐ pleier du ‐ . "

" Pleier du "

" Nei . Pleier ikke . Du kan få lov allikevel ‐ hvis du vil . "

" Jeg vil gjerne , men jeg vil ikke . Ikke før det betyr noe . "

" Betyr det ikke noe nå "

" Nettop derfor . Dessuten ‐ . "

" Dessuten hvad "

" Du sa du til mig med en gang . "

" Men det gjør jo alle ! "

" Det andre også . "

" Det er sant . Jeg skjønner dig nu . Det er kanskje best du går . "

" Godnatt , Else ! "

" Godnatt , Flo ! "

%Jeg hadde røkt og drukket for meget , og våknet klokken elleve med plysjtenner .

Jeg fortalte ikke noe til Anton om Else , og det var dumt . Nettop derfor fant han mig ut med en gang .

" Du er et fe , Flo , " sa Anton . " Du pleier å betro mig alt mellem himmel og jord . Så plutselig tier du bom stille om en slik ting som jeg øieblikkelig får servert av andre . En bedre tilståelse kunde du ikke gi . "

Jeg tidde bom stille .

" Det viser best åssen det er fatt med dig . Dype , ekte følelser selvfølgelig& Du vil ikke besudle din rene og ridderlige kjærlighet ved å blottlegge den for den obscøne Anton . Tillitsbrudd , Flo . Begriper du ikke at du vilde oprettholdt forutsetningene bedre ved å fortelle mig litt , sånn overfladisk , slik som vanlig& Da kunde du kanskje ha lurt mig i flere dager . "

Anton irriterer mig om dagen . Bare han er i nærheten blir jeg sint .

Lørdag var Anton på Merkurball i Handelsstanden , og søndag gikk han til Katnosa og tilbake . Da jeg kom fra kontoret mandag , stod mor og børstet frakken hans . Jeg gikk inn i røkeværelset for å lese avisen , og et øieblikk efter kom mor inn i stuen , hvor Anton satt .

Mor var heller kjølig i stemmen .

" Du tok drosje hjem fra ballet " sa mor likesom tilfeldig .

" Ja , hvordan det " svarte Anton

" Gikk du på Karl Johan idag "

" Ja ‐ som vanlig . "

" Du så formodentlig mange smilende ansikter "

" Ja ‐ siden du sier det . Men åssen ‐ . "

" Neste gang du er sammen med den damen som dynker sig med Soir de Paris bak venstre øre , så husk endelig på å børste det verste av pudderet av frakken . Den var helt hvit . "

Det var lenge stille der inne . Jeg merket at jeg godtet mig , og jeg opdaget at det var første gang at jeg godtet mig over Anton .

Ved middagen var Anton stille , men Lilleba var i strålende humør . Hele tiden fortalte hun en masse hun hadde oplevd , så at vi andre måtte vente på henne . Far fulgte opmerksomt efter , for far er svak for Lilleba . Hun er eneste datter , skal jeg si Dem .

Mor smilte også , mens Lilleba fortalte , og jeg hørte også efter . Dessuten liker jeg sånne brunete franskbrødterninger til å ha i ertesuppen . Jeg tar alltid en haug og legger ved siden av tallerkenen , foruten dem jeg har i suppen . Så sitter jeg og småknasker hele tiden . Mor pleier forresten å si at det er uopdragent og at ingen av mine venner gjør det når de spiser middag hos oss . Da sier jeg at jeg gjør heller ikke det når jeg spiser middag hos andre . Dessuten er det temmmelig sjelden at noen av mine venner spiser middag hos oss , og de få gangene det virkelig hender er det slett ikke alltid på mandager .

Jeg har spurt nesten alle mennesker jeg kjenner om de pleier å kna potetene i sausen og lage en stor haug , fordi det er noe av det beste de vet . Alle mannfolk sier ja , og mange piker . Men ingen gjør det når de er borte , og Anton sier at dette kalles manérer .

Idag sa mor ikke noe om mine brødterninger , for tonen var virkelig så usedvanlig hyggelig og hjemlig . Måltidet skal jo være en fest , og en hjemmets generalforsamling .

Fordragelighetens ånd ved måltidene er noe av det som binder barna til foreldrene .

Ingen merket at Anton var stille , men mor visste det selvfølgelig . Og så fortalte Lilleba videre og videre . Det var blandt annet noe om en av Antons venner , og så sa hun :

" Ja , folk sier at kvinner er forfengelige , men det er nå ikke noe mot mannfolk ! "

Hun så triumferende på Anton og mig .

" Ja , " sa Anton langsomt . " Vi er nok forfengelige . Men ikke på den måten som dere . Ikke sånn som dig . "

" Hvordan er jeg "

" Du& Du stiller dig naken foran speilet med hendene foldet bak nakken og vrir dig i artistiske attityder og beundrer ditt vakre , unge legeme . "

Lilleba blev sprut rød .

" Du har kikket ! " skrek hun .

Det blev dødsstille .

Anton så triumferende ut , det så jeg før jeg så ned og blev sittende og pille nervøst med brødterningene .

Lilleba hikstet og gjemte hele hodet i hendene og løp ut . Mor smilte sårt og stirret efter henne . Men da våknet far av sin forferdelse . Han reiste sig op og dasket servietten i stolryggen . Så føk han bort til Anton og rev ham brutalt op av stolen . Skjeen til Anton fløi gjennem rummet og knuste glasset på reproduksjonen av " Angélus " .

Anton var blitt rolig sittende og spise ertesuppe .

" Din fordømte pøbel ! " ropte far .

" Kan jeg noe for at hun plumper ut med tåpelige tilståelser " sa Anton .

Far dasket med servietten .

" Gå inn på ditt værelse ! " sa han .

Anton lusket av .

Resten av måltidet foregikk i absolutt taushet . Jeg misunte nesten de to som ikke var til stede .

%Siden var far inne hos Anton i flere timer , og mor var inne hos Lilleba . Jeg prøvde å lese , men kunde ikke riktig samle tankene .

Tilslutt kom mor inn til mig og tok til å strikke . Omsider begynte vi å snakke sammen , og vi holdt på lenge , helt til far kom . Siden gikk jeg en tur , og til aftens spiste far og mor og jeg alene . Så laget hun noe varmt i et glass til Lilleba og vilde lage til Anton også . Men far sa nei .

Sengen min står jo på Antons og mitt rum , så jeg måtte inn dit . Jeg hadde ikke noe større lyst .

Anton så ikke op da jeg kom inn , bare stirret rett frem for sig . Han hadde sittet og stelt med en kortbølgemottager han holder på å bygge .

Da jeg hadde lagt mig , slokket jeg lyset , og så slapp det ut av mig :

" Du er en dritt , " sa jeg .

Anton svarte ikke .

" Åssen kan du egentlig finne på sånt " spurte jeg .

" Finne på hvad "

" Det vet du godt . "

" Kikke , formodentlig "

" Nettop . "

" Kunde tenke det . Dere er noen fordømte idioter alle sammen . Jeg har aldri kikket på noen , og det vet du godt at jeg ikke kunde . "

" Hvordan kunde du da vite det du sa "

" Jeg visste ingenting . Det var et skudd i blinde . Men det gjør de vel alle sammen ‐ det er bare den menneskelige natur . Jeg vil ikke at mine venner skal gjøres latterlige ved vårt middagsbord , det er det hele . Er det min skyld at Lilleba gjør ubegripelige tabber "

" Mener du virkelig at du ikke visste noe "

" Selvfølgelig . "

" Æresord "

" Ja ‐ æresord . "

" Hvad sa far "

" Han sa jeg løi . "

" Forklarte du ham ordentlig "

" Jøss ‐ i timevis . Men han vilde ikke tro mig . Jeg bragte hans skallede isse med sorg i urnen . Han skammet sig over en slik sønn , sa han . Han er jo mere glad i Lilleba enn i oss , naturligvis , for hun er pike . Hadde det vært mor , hadde det vært omvendt . Det sa jeg til ham , og så sa han at han tenkte på å gjøre mig arveløs . "

" Hvad "

" Arveløs . A-r-v-e-l-ø-s . Jeg svarte at jeg ikke var interessert i de pengene han hadde tjent på at andre folk var syke . Og hvis han absolutt var så interessert i at Lilleba fikk mest mulig , så kunde jeg gjerne skriftlig avstå min eventuelle del til henne med to vidners underskrifter og det hele . "

" Hvorfor sier du slikt sprøit "

" Fordi jeg mener det . Jeg fortalte ham at jeg var fullt klar over at jeg ikke var noen engel . Allikevel var det visse ting jeg ikke gjorde . Ikke bare jeg , men hele vår generasjon . Vi har opdaget noe som heter sportsånd ‐ en ny slags etikk som den eldre generasjon derimot ikke besidder . Jeg sa at bare den ting at han kunde beskylde mig for noe slikt , tross min benektelse , skulde tyde på at han selv kanskje kunde tenke sig muligheten av å foreta noe lignende . Jeg minnet ham også om våre utallige diskusjoner om berettigelsen av at han og mor og hele hans generasjon skamløst leser andres brevkort , med den merkelige begrunnelse at de er åpne og at det således er meningen at de skal leses av den som ser det først . Det vilde aldri noen av oss gjøre ‐ ikke engang Lilleba . "

Og der måtte jeg jo gi Anton rett . På det området er jeg helt enig med ham . Både mor og far gjør det . Og det er ikke noe morsomt når man kommer hjem til middag og det ligger et kort på tallerkenen og man skal være velopdragen og ikke lese det før efter maten ; og så forteller de i munnen på hverandre hvad som står der . For eksempel at Jottit har truffet Ebba i Stavern og at det var fært hyggelig . Det spiller ingen rolle , selvfølgelig . Men vi føler det nu engang som private meddelelser , og vi skammer oss over at foreldrene våre er så nysgjerrige og holder så lite på sin verdighet . Det gjør igrunnen ikke oss så meget . Men så begynner de å spørre hvem Jottit er , og hvem Ebba er , enda de har spurt om det hver fjortende dag i de siste fem årene . Og så spør de åssen de er , om de er ofte sammen og om det skal bli et par av dem . Og enten er det ikke noe i det , og da sier vi nei . Eller så er det noe i det , og da sier vi også nei . For det er ikke noe som vi har noe med å kringkaste .

Før i tiden trodde Anton og jeg at det bare var våre foreldre som var slik . Ingen av oss sa noe om det til andre , for man sier ikke slikt til andre . Men så var det noen av våre venner som fortalte at deres foreldre gjorde det , og noen piker sa at deres alltid gjorde det . Så det viser sig at alle foreldre gjør det . De gjør det ikke av indiskresjon heller , men de føler ikke at det er noe galt . De føler ikke at de skal la være for sin egen skyld .

Anton sa engang at det viser bare at kulturen går frem .

" Jeg er enig i det med kortene , " sa jeg . " Men hvad har egentlig det med dette å gjøre "

" Ja , det sa far også . Hvad har egentlig det med dette å gjøre "

" Ja "

" Saken er at dere er komplett idiotiske begge to . "

Det varte nokså lenge før vi sovnet . Anton lå og kastet sig frem og tilbake .

%Det gikk en tid , og jeg var ofte sammen med Else . Alt kom på en måte inn i sin vanlige gjenge . En aften vi hadde vært lang skitur med lykt , kom jeg sent hjem . Og da lå Anton og sov . På mitt nattbord lå opslått et bind av Aschehougs Konversasjonsleksikon , og følgende var understreket med rødt :

Kjærlighed er i videre betydning det velbehag , man føler ved forestillingen om en person , en ting eller en sag , som tanken derfor hyppig vender tilbage til . Man er overfor k.s gjenstand parat til at hjælpe , bringe ofre og har trang til at vise sit sindelag , f.eks. gjennem kjærtegn , og adskilt fra den føler man længsel . K. til et andet levende væsen er som regel forbundet med trang til gjen-k. og tilbøielighet til skinsyge , naar den anden foretrækkes . I snævrere betydning er k. det samme som elskov , den erotiske følelse , der har kjønsdriften til sin forudsætning , men dog , i hvert fald paa sit første stadium , kan optræde uden bevidst kjønsligt begjær . Medens kjønsdriften ogsaa kan gjøre sig gjældende , uden at være rettet mod et enkelt bestemt individ , er den kjønslige k. individualisert , d.e. forbundet med sympati og beundring ( venskab ) for et bestemt individ , hvis legemlige og sjælelige egenskaber har særlig tiltrækning for en . Ifølge Schopenhauer er det et instinktmæssigt valg ( parringsvalg ) , der i forelskelsen bringer en til at udvælge et individ , der netop besidder egen skaber , som man ikke selv er istand til at give det eventuelle afkom i arv .

%Schopenhauer igjen ! Og det så ut til at Anton atter var sig selv .

Dagen efter kom jeg også nokså sent hjem , og da lå også Anton alt og sov . Det vil si , han rallet så stygt , og ved siden av ham lå et tomt veronalglass på nattbordet .

Det var sannelig heldig at jeg kom hjem såpass tidlig , for doktoren sa han hadde spist atten . Anton blev kjørt på sykehus og pumpet med én gang , og det gikk godt . Slikt går nokså fort over hvis det først går over . Derfor har vi greid det uten at noen har fått vite om det .

Det var nokså rart å gå rundt på gaten og holde på en hemmelighet , og se på alle de andre menneskene som vandret omkring uten å vite noen ting . Der gikk hele Oslo og trodde at alle var sunde og friske . Og midt i blandt dem lå en ung mann og hadde tatt veronal . Akkurat som i bøker og i Amerika . Kom så og si at Oslo ikke er en storby .

Nå er Anton frisk igjen .

Far og mor har sagt at vi skal late som ingenting overfor ham , for det er lettest slik . Best kanskje også , men iallfall lettest .

Nå sitter de om kveldene og grubler på hvorfor han gjorde det . Han som er fra godt hjem og i det hele tatt altså , kan du begripe , sier mor .

Jeg skjønner det heller ikke .

Siden og på grunn av den affæren tok far sig sammen og realiserte sin plan fra mange år tilbake : han gikk grundig gjennem husets beholdning av medisinflasker .

Alle gamle husholdninger har umåtelig mange flasker . Det er en slags stilltiende sammensvergelse mellem læger og apotekere nemlig . Har man for eksempel fått en byld , eller kverkasullir hina miklu , som vi lærte i gammelnorsken , så skriver lægen en masse sinte streker på resepten , plus Reit. øverst til venstre . Så går man til far eller en konkurrerende apoteker og får utlevert en flaske , en forutseende flaske . Nok til kverkasuller på de utenkeligste steder for så mange som det er plass til på familiegravstedet . Resultatet er at apotekere tjener som de skulde være murere .

Man bruker en tredjedel av flasken , og resten blir satt til side på den øverste hyllen i verktøiskapet i gangen , i påvente av fremtiden . Resepten gjemmer man , for den står det Reit. på . Hvad lægene får igjen for dette vet jeg ikke , og far sier at det andre også er noe sludder . Det vil si , jeg husker det nu : han sa sladder .

Slik får alle hjem en masse flasker , og når man omsider får den samme sykdommen en gang til , da finner man ikke igjen den riktige , eller man har glemt den . Så får man en ny av samme sort . Ikke på den oprinnelige resepten som det står Reit. på . Den finner man ikke , for man faller ikke på å lete i mors husholdningsregnskapsbok , hvor den har vært brukt til summering og er full av tall . Man går til doktoren og får en ny resept , hvilket avføder nok en altfor stor flaske .

Hos oss har tilgangen på slikt vært enda umåtelig meget større enn hos andre , fordi far er apoteker . De vet at når andre mennesker må gi tre åtti for medisinen , da kommer den jo oss på femten øre .

Dessuten bodde min fetter Per hos oss et år mens han studerte og skulde bli provisor . Han gikk lidenskapelig inn for sitt fag , og etiketterte oss langt inn i dødsangsten . Det hjalp jo litt da vi la kjemiboken fra gymnasiet ut i badet som opslagsbok . Den reddet oss over de enkleste skjær . På den flasken som Lilleba vasker ansiktet med stod det H2O2 , og på spritflasken til far stod det C2H5OH .

Så hadde Anton og jeg en flaske til å lime sammen kinofilm med , en ganske almindelig brun medisinflaske . Og på den stod det : Filmcement . Det var den tiden vi hadde lånt kinoapparatet til Signeruds , og filmene røk ustanselig . Så skulde vi kjøre en rull vi hadde fått fatt i en gang vi hadde noen fremmede . Filmen røk selvsagt , for vi hadde fremmede . Flasken med filmcement var borte . Vi lette i skapet i en halv time , og fant omsider frem en som lignet , men på den stod det bare en etikett med en kjemisk formel som var lengere enn man kan forestille sig . Innholdet luktet vederstyggelig også , så det kunde passe . Men vi torde ikke prøve , for husk hvordan Bertold Schwarz opfant kruttet den gangen han trodde han stelte med noe helt annet .

Vi var inne på Pers rum , og lette lenge i en diger bok han hadde . Der fant vi merkelig nok en formel som stemte på en prikk , og vi skrek av glede . Men i teksten stod det at dette var Eddik-Etyll-Ester , hvilket også kunne kalles Etyll-Acetat . Gjestene hadde frakken på da Per kom hjem , og han sa vi var noen fe som ikke visste at Etyllacetat opløste celluloid . Da blev vi meget skamfulle , for det er jo klart at slikt bør ethvert oplyst menneske vite .

En dag kom mor ned til frokost , og så stod det C12H22O11 på sukkerskålen . Da sa mor stopp . Men i mellemtiden hadde vi fått diverse flasker med diverse etiketter .

%Nu ofret far en hel regnværssøndag på å rense op , for å være sikker på at huset ikke formådde noen giftstoffer . Jeg var ute på tur mens det foregikk , og da jeg kom hjem , var far i badet . Der lå to flisekurver fulle med medisinflasker . Midt i rummet stod far med rynket panne og betraktet en stor flaske som var halvfull av et surmelklignende stoff . Han satte den fra sig på glasshylden , for den bar følgende etikett :

KAMFEROLIE Kun til brystvortes bruk .

" Hvad betyr dette " sa far .

" Det er nok en provisorisk spøk , " sa jeg , for jeg kan altså være så morsom når jeg bare vil .

" Hm ‐ " sa far . " Jeg tror heller vi kaller det en farmasøitisk frivolitet ‐ og det fremmer neppe omsetningen . "

Far var som De skjønner i godlage , og derfor blev jeg . Jeg nevner også dette for å vise at jeg har sans for humor , og at jeg kan opfatte pointer .

Jeg pusset tennene , men efter det blev det stilt .

" Mor og jeg er ‐ hm ‐ temmelig bekymret for Anton , " sa far omsider .

Det var med ett så tomt der i badet ‐ likesom bare oss to . Jeg hørte at det dryppet ofte fra kranen til karet . Den lekker . Vi har reparert den ofte . Der dråpene faller , der er det en stygg , pæreformet rustflekk .

" Vi nærer alvorlige bekymringer for hans fremtid . Det er noe ved hans karakter . Vi kan ikke forstå ham . Han er vårt kjøtt og blod ‐ men han er anderledes enn oss . Det må være galt . Kan du ‐ hm ‐ forklare det "

Jeg kunde ikke forklare det .

" Vi har opdraget dere barna så godt vi kan ‐ efter de beste prinsipper . Men Anton faller utenfor rammen . Slikt hender ‐ dessverre ‐ i de beste familier . Der er sorte får iblandt . Er du sikker på han ikke har forbrytertendenser "

" Forbrytertendenser "

" Ja . " Det kom langsomt og avmålt .

" Men han ‐ man er vel ikke akkurat forbryter fordi om man ‐ fordi om man ‐- . "

" Nå "

" Fordi om man er anderledes "

" Nei ‐ ikke i og for sig . Men på en slik måte . Enten er man bra , eller man er ikke bra . Vi er en familie som aldri har overtrådt lovene ‐ som ‐ vel . Vi har vår etikk . Vi lever efter den , som vi har gjort bestandig . Men dette ‐- . "

" Men verden forandrer sig vel "

" Nei . Menneskene er de samme . Menneskene er de samme . Kulturen ‐ moralen ‐ kirken ‐ alt av betydning er det samme . Men disse tendensene ‐ denne opviglerånden , dette ‐- jeg kan ikke få sagt hvor avskyelig det er . Hvor foraktelig . Det er på en måte en trøst at Anton ikke er den eneste . Jeg merker på så mange måter en brytning hos ungdommen . Jeg kan ikke fri mig for en følelse av at toppen er nådd med oss eldre . Siden går det nedover med alt . Den yngre generasjon er ikke verdig til å overta arven efter oss . Vi har bygget et sterkt og sikkert samfund . Så kommer dere unge og bringer verket til å rakne . Hvis jeg enda hadde vært konservativ ! Men se det er jeg ikke . Husk at jeg er radikal . Jeg har alltid vært åpen for enhver ny rørsle ‐ alt som er friskt og nytt , som kan bringe landet fremover . De sociale tiltakene ‐ rettskrivingen ‐ alt . "

" Ja ‐ politikk ja . Men Anton har sagt flere ganger at mange mennesker er politisk radikale , men menneskelig konservative . Fordi politikk på en måte mest berører bare de andre og ikke rammer en selv som menneske , men bare som nummer i massen . Du sier jo selv at samfundsbaten går føre einskildbaten . Men i samkvemmet mellem to og to ‐- . "

" Der kan du se . Anton har en dårlig innflytelse på dig også . La ikke de nedbrytende krefter få tak i dig , Flo . Jeg skulde nettop til å si at jeg var glad over at iallfall du var anderledes . "

" Men , far , jeg er ikke anderledes ‐- . "

" Så ‐ begynner du også nu . Ja ‐ da er det kanskje best du går . "

Jeg gikk , og lukket døren sakte i efter mig .

Den som bare kunde organisere sine tanker . Den som kunde samle dem til en rad med flytende logiske setninger ! Den som hadde ordet i sin makt !

Else og jeg har vært på mange skiturer sammen . Vi starter for eksempel ved Majorstuen med halvellevetrikken . Og før vi vet ordet av det er vi ved Frognerseteren ! Høit oppe i Guds frie natur ! Vi har ofte snakket sammen om hvor greit og lettvint allting er i Oslo . Tenk på alle byene i utlandet hvor man må mase og stå i kø for å komme ut av byen ! Der har vi en fordel som det kanskje ikke fins maken til i hele verden .

I feiende fart glir vi på silkebløte løiper til Tryvann , Bjordammen , Slagtern , Blankvannsbråten og Appelsinhaugen . Man føler sig likesom i pakt med de stolte graner ‐ tenk å ha den jomfruelige skog sånn like innpå sig . Den løipen ‐ den gnistrende løipen en søndag formiddag er noe av det flotteste jeg vet . Der ser man og driver man god sport i skisportens sanne hjemland , og ingen steder er skiløperferdigheten så stor som her . Vevert spretter for eksempel den smart antrukne ekspeditrise i blå knickers med brun matpakke hengende fra knapp .

Når man ser de veltrenede folk her , med den nesten ufattelige skiløperferdighet , så skjønner man at et sånt samfund kan fostre slike skiløpere som har gjort Norge berømt ‐ som har gjort vårt lille land der nord til det stående samtale-emne over hele den civiliserte verden .

Så fortsetter vi nedover den spennende utforkjøringen til Bjørnsjøen , og her viser det sig at Norge med glans kan hevde sig også i de alpine plikter . Det som imponerer , er særlig den bredde vi kan opvise . Her er det ikke bare en enkelt halv-profesjonell toppfigur ‐ nei , her er det hele nasjonen . Som utlendingene sier , nordmennene må være født med ski på benene for å kunne prestere slikt .

Med vill fart raser vi ut på vannet , og så stanser vi for å skrape Elses ski . Akkurat der slike løiper kommer ut på slike vann , der må man kjøre til høire , for der er sporet vått . Else kan ikke kjøre til høire . På den måten får vi et raskt lite intermesso , en kjærkommen liten stans som går fort under munter samtale .

Lenger borte , omtrent for hver tiende meter , utvider løipen sig til løklignende formasjoner . Der må man gå utenfor og atter utenfor , lage sine egne spor , føie nye blad til løken og så styre inn på hovedsporet igjen . Og like bortenfor står en flokk med andre kjekke , unge mennesker og skraper .

Så møter man kanskje noen som skal den andre veien , og her ser man atter et eksempel på nordmannens dyptliggende kultur . Man kommer fra hver sin kant med raske , kraftige piggtak , og en kollisjon synes uundgåelig . En utenforstående vilde tro at nå støter de enten sammen , eller så må damen eller den eldste gi sig og tråkke ut i dypsneen og vente mens den annen passerer . Men slik er det ikke . Er det to jevngamle menn som møtes , da går de alltid , alltid halvt om halvt . Begge beholder ett spor , og setter det andre benet ut i dypsneen . Det er en uskreven lov , som uten undtagelse overholdes . Møter en mann en dame , da går han ut i dypsneen , og slipper henne forbi på sporet . For nordmannen eier en medfødt ridderlighet innenfor anorakken med masse klister fra forrige påske over høire skulder .

Det er ganske pussig forresten , men når jeg går på tur med mine venner , da må alltid jeg gå sist . Saken er at jeg snyter mig i fingrene . Jeg vet ikke hvordan jeg har kunnet venne mig til det , for det er jo en stygg vane , og ingen andre gjør det . Men de andre sier iallfall at jeg griser til sporet , så de får is under skiene hele tiden .

Dette er altså noe de andre sier , men ellers har jeg ofte analysert mig selv , og opdaget en dårlig egenskap jeg har ‐ nokså typisk for mig . Som før fortalt , så er jeg på mange måter helt anderledes enn andre : hvis jeg en dag er oplagt til å gå fort , da ergrer det mig alltid hvis de som er foran , ikke opdager det . De ser ikke mig som kommer bak , og så bare fortsetter de å jabbe av gårde , ‐ og viker ikke til side . Går jeg så ut i dypsneen , klarer jeg ikke alltid å dra forbi , og så må jeg gå tilbake på sporet igjen . Da tenker jeg at neste gang når jeg går på sporet og andre skal forbi , da skal jeg ikke være så egoistisk . Men neste gang griper jeg mig selv i å være akkurat likedan . De fleste andre er snilde i begge tilfelle . Men jeg blir alltid sint også når noen kommer bak mig . Jeg må ofte beherske mig for ikke å si noe ekkelt . Slik er jeg .

Kikkutstua er vel et deilig sted en søndag formiddag ved ett-tiden . Det er likesom toppen av kransekaken . Efter en frisk spurt i skogens ensomhet når man atter frem til civilisasjonen . Man spenner av sig skiene og setter dem i solveggen eller kanskje utenfor i sneen ‐ den dype , jomfruelige sneen som ligger uberørt og meterhøi helt inn til den stolte bygningen . Så går man inn ‐ mens skiene blir stående igjen der ute som om de vilde fortelle den tilfeldige forbipasserende at stedet ikke lå der ganske alene , men var bebodd av virkelige , levende mennesker .

Inne i hytten føler man sig med en gang hjemme . Man velger sig et bord ved vinduet ut mot Bjørnsjøen , spiser sin medbragte mat og nyter stedets berømte kaffe som et øieblikk senere er servert . På peisen brenner en lystig ild , og duften av bjørkenever blander sig med den rene , friske luften . Det er nesten med dårlig samvittighet at man tender en sigarett og lar den blå , tyrkiske røken blande sig med den friske eim av bjørk og brisk . Efter en halv times hvil i ensomhet reiser man sig forfrisket og fornyet til hjemturen . I døren møter man kanskje den eller de neste besøkende som har funnet frem dit gjennem villmarken , som Oslo har så å si utenfor stuedøren .

%Noen ganger går Else og jeg andre steder også , og da går vi inn og spiser på en av de røde gårdene til Lövenskiold . Mangen en gang har vi sittet og koset oss på slike steder , og Else er den beste kamerat . Det er så utviklende å være sammen med Else , for hun tenker så raskt og så meget , og det gjør ikke jeg .

Selv om man er nokså beskjeden , så blir det jo nokså dyrt med disse turene våre . Nå må De endelig ikke tro at Else er av den sorten som snylter på mannen . Nei , Else er akkurat slik som det står om i " Urd " , den moderne kvinne med selvaktelse . Det kunde aldri falle henne inn å ikke gå like for like . Hun betaler bestandig bytrikken , og endog som regel Holmenkolltrikken . Men bussturene er lengere , så der lar hun mig betale for å la mig få gleden av å være kavaler , som hun sier . Ja , hun kan få sagt det ! Hun sier det med et slikt kokett smil , og med et digert smilehull på hvert kinn . Man kunde nesten føle sig fristet til å ta buss til Sollihøgda hver gang bare av den grunn .

Men jeg må jo arrangere turen vet De . Jeg må selvsagt finne på hvor vi skal gå . Jeg må gå til der hun bor for å bære hennes ski til stoppestedet . Jeg må kjøpe smøring til oss begge , og jeg pleier å overraske med for eksempel to marsipanbrød og to Talma i sidelommen på ryggsekken . Foruten altså begge matpakkene våre . Appelsiner får jeg hjemme . Det vil si , jeg får dem av Ørkenblomsten , for mor er ikke oppe så tidlig om søndagene .

Når vi så kommer til et av de røde stedene , så pleide jeg tidligere å kjøpe kaffe eller kanskje bjerkevin hvis det var på Kampen som forresten er hvit . Anton sier at hvis han bodde på et slikt sted vilde han male gården rød bare for å erte Lövenskiold , for så kanskje han måtte betale formuesskatt av Antons gård .

En gang vi satt på et slikt sted , fikk Else en fiks idé . Hun foreslo at jeg herefter skulde ta med en thermos med kaffe , så sparte vi de pengene . Det var jo så lurt , og i grunnen så innlysende . Men det hadde jeg naturligvis , kan man nesten si , ikke tenkt på . Og dette foreslo hun jo bare for min skyld . Jeg nevner det for å vise hvor omsorgsfull hun er ‐ og hvor praktisk og snartenkt . Så nu gjør jeg det alltid på den måten . Vi går en lang , deilig tur , og så går vi inn og spiser vår egen mat og drikker vår egen kaffe av vår egen thermos .

Jeg husker spesielt en gang vi satt på Sandungen og koset oss på den måten . Og så sa Else at har du tenkt på hvordan disse Nordmarksbøndene i grunnen hadde det før i tiden .

" Nei , " sa jeg . " Hvordan det "

" Ja , jeg mener : så ensomt . Så gresselig langt borte fra den virkelige verden . Om kveldene kunde de kanskje stå ute på tunet og se sørover . Over dem var en skjønn himmel med bedårende , hvite stjerner . Det var dødsens stille . Koen trampet i krybben sin kanskje , eller den skrekkelig tykke isen knirket sånn tungt av kulde nede på vannet . Men i syd var himmelen hvit og rød og steg og sank av den pulserende verdensbyen Oslo . Det måtte være gyselig å leve så like innpå selve livet , og allikevel lissom ikke kunne gripe det . Tantaluskvaler er det visst det heter . "

" Ja , " sa jeg .

" Slik kunde de kanskje gå og lengte sårt bare for det de visste de var utenfor den vide , vide verden . Men nu er alt anderledes . "

" Nå kommer folk hit . "

" Ja . Nå kommer folk hit . Nå er de ikke ensomme lenger . Nå får de den store verdens-civilisasjonen like inn i huset hver søndag . De får nye impulser , nye idéer . Alle vi byfolkene bringer kulturens velsignelse rett inn i deres hjem . Hele uken går de her ganske alene og arbeider trutt med sitt . De kommer igjennem det fordi de vet at søndagen kommer en gang . Da får de belønningen . "

Ja , slik sa Else . Og hun har jo så evig rett . Tenk hvilke verdier Oslo i grunnen tilfører Nordmarkens befolkning . Det er på en måte som et hellig kall , en misjonsvirksomhet . Enda vi bare gjør det for moro skyld , i motsetning til ordentlige misjonærer .

Dette gjorde slikt inntrykk på mig at jeg snakket om det til Anton en søndag kveld . Jeg la ut i det vide og det brede både om tingen i sin almindelighet , hvad Else hadde sagt og alt det jeg hadde sagt . Og jeg fortalte om turen og om fru Sandungen som Else og jeg beundret fordi hun var mørk , men allikevel stor og høireist og med øine blå . Slike kvinner finnes bare i Norge og i Irland og kalles kelter . Derfor kaller Else og jeg fru Sandungen for Mrs. McDonald .

" Jo , " sa Anton . " Det siste er glimrende . Det finnes sikkert noen i Irland som heter McDonald . "

" Hvad mener du egentlig "

" Med hensyn til den thermosflasken din , " sa Anton uanfektet , " så innrømmer jeg at idéen er glimrende , og helt i pakt med min opfatning av kameratskap og fair play . Det er klart at det er en ære for innbyggerne i Nordmarken at du og Else vil innfinne dere i det enkle , lille hjemmet og innta deres medbragte måltid . At hele huset settes på ende gjør jo ingen ting . At dere sitter i sengene ‐ at dere drasser en halv meter med sølevann inn på gulvene ‐ at møbler må bæres ut eller skrapes op og ødelegges ‐ det spiller ingen rolle . At hele familien må slite som besatte fra morgen til aften på ukens eneste hviledag efter seks dagers anstrengende ærbe i skauen , det er en bagatell . Selv kan de jo spise i fjøset eller på loftet den dagen , eller vente til kvelden . Som du sier , de får fordelen av å kunne treffe dere ‐ de får hjerte av Oslo , det store , varmende hjerte , like innpå sig . Og da vilde det på en måte være profant om de skulde være så griske å ville ha noen fortjeneste av dette . Å bringe inn penger og materielt begjær her vilde ødelegge det kameratslige forhold mellem by og land . Det vilde være den rene helligbrøde . Det er jo nettop slikt samkvem som baner veien til den rette forståelse , glatter livet ut og fjerner eventuelle motsetninger . Denne turisttrafikken bidrar på en eminent måte til å få bøndene til å forstå byens og byfolkets dypere natur og mange storslagne egenskaper . "

" Nettop , Anton , " sa jeg ivrig , " du ‐- . "

" I dette som i alt annet bør det jo være gjensidighet . Og når vi tenker oss om , så vilde intet være oss kjærere enn om de på sin side ringte på hos oss en regnværssøndag i november efter å ha gått i søle til knes i seks timer fra sitt hjem i nærheten av Øiangen . Så vilde vi lukke op , og si " Vil dere ikke sitte innpå& " Så triner Ola Brakknesnesen og Aslaug Gurglevannsbråten og hele gjengen , hundre i tallet , inn i vår leilighet . De tramper inn i soveværelset , i stuen , på sengene og overalt . Man ser med en gang at de føler sig hjemme . Så drar de frem skreppen : thermos med kaffe , smørbrød og ost . Latteren runger så naboene uforstående dunker i veggene . For de skjønner jo ikke at vi morer oss med å studere bondekulturen . Søndag kveld og utover natten vil vi rydde op og vaske op og fernisere og bestemme alt det nye vi skal kjøpe istedenfor alt som er ødelagt , og være elleville av begeistring over den jevnt utviklende dag vi nettop har vært igjennem . Nesten yre av spenning vil vi telle dagene og timene til søndagen som kommer med nytt innrykk . "

De aner ikke hvor glad jeg blev over at Anton forstod mig og var enig med mig i alle de nye tankene Else hadde lært mig . Og denne gangen var det jeg som bragte Anton nye idéer . Det viser at det er utviklende å være sammen med en fin og god kvinne . I det hele tatt : Det Er Ikke Godt For Mannen Å Være Alene .

Jeg blev så glad over dette at vi klukket og lo og snakket om dengangen vi gikk op løipe på Krokskogen . Det var for en del år siden , før bussene hadde begynt å bringe folk ut i Vestmarken .

%Det var en lørdag eftermiddag at vi gikk fra Frognerseteren til Heggeliseter og overnattet der . Det var masse nysne , og om natten kom omtrent en fot til . Søndagen oprant stille , kald og uten en sky på himmelen . Vi hadde slitt hardt med nysneen kvelden før . Dessuten var vi utrenete , for det var tidlig på året . Vi startet klokken ti , og ikke et eneste menneske var å se , annet enn folkene på gården . Vi bestemte at vi ikke gad gå noen stortur , men jabbe omkring bare . Sånn på opdagelse .

Vi tok ikke hensyn til kart eller veier eller noen ting . Så vi en kanus som så morsom ut , så trasket vi rett op på den . Der oppe var utforkjøringen kanskje best nordover , og så stod vi ned der . Så gikk vi sørover igjen , og så bort . På den måten fikk vi tatt med alt som fantes av kneiker i flere kvadratkilometers omkrets , og det var langt på dagen før vi kom til Gyrihaugseteren . Der spiste vi , og så gikk vi på slump en fantasiløipe nærmest innunder Gyrihaugen , hvor vi klatret op på et komplett loddrett sted med òvdigre graner og ufyselige kjempebjørker som stod dobbelt av snetyngden så at skituppene satte sig fast i alle de fastfrosne smågrenene .

Fra toppen av Gyrihaugen kjørte vi ned rett i syd , der det ellers er blåst snebart og bare er fjellknatter og litt brun lyng . Men med all denne nysneen var det en chance vi visste vi aldri vilde få igjen .

Derfra kronglet vi oss ad omveier ned til Kampevaddammen , og så den vanlige veien til Kampeseter , over Vivangen og ned til en gård . Da var det blitt så sent at vi måtte stå ned til Guriby og ta bussen derfra .

For et par år siden var Anton og jeg innom den samme gården sent en eftermiddag utpå vårparten . Hele stortrafikken var slutt . Foruten oss var det bare et par karer som drakk kaffe og pratet med konen . De snakket om løiper . Rare løiper og vanlige løiper .

" Men her for noen år sia , " sa den ene , " var'e noen tosker som hadde gått op ei merkverdig løipe ifra Heggeli åsså over Gyrihaugen . Døm hadde vøri innom hver enda topp og gått og svima på krøss og tvers hele marka gjennom . Fra Gyrihaugsetra gjekken ende ratt teværs gjennom alt det verste kvaset . Og fra toppen bar det utover snaufjellet og ratt ner på vannet . "

" Døm medda blei gått op tidlig på vinteren . Så må det ha vøri noen iddejoter som atte itte var kjente som kom etterpå , for løipa blei fin og harl og opgått . Så snøga det , og så kom flere følk i samre medda . Snø kom det støtt ‐ det var enda den vinteren det var så ubegripelig mye snø . Og hver enda gang var det inga som gjekk op et skikkelig spor , og slik forsatte det helt t'atte våren kom . "

Matilde stod hos med den digre kaffekannen vi alle kjenner .

" Ja ‐ je huser vel det , " sa hun stilt . " Her kom det slitne karfolk og tellogmed kvinnfolk hele vinteren hver evie skapte søndan lenge etter som atte det var blitt mørkt . Døm hadde gått for å få sig en passe tur rundt Gyrihaugen sa døm . Og døm forbanna sig på atte det var siste gangen . Døm sku like åsså få fatt på 'sa jævlane som atte hadde ansvaret . Det var mye skibrekk på Gyrihaugen dengangen ska jeg tru ‐ enda døm fleste var fornuftige nok te åsså stå ner på venstre sia ta Gyrihaugen der det er t'å komma fram .

Så måtte døm ha mat og kaffi og hvil da . Og tellefon te Oslo , den stod itte . Ei gang vare to damer som atte bestelte drosje ifra Guribysaga , for mora skulde tel England med Bergenstoget samre kvelden .

Sånn vare støtt . Vi hadde mye åsså gjort den tia , så vi kunde itte hjælpe . Det varke før enn i appril måne atte je fekk sendt 'n Martin agårle . Han hadde itte stønner føre . Da gjekk'en over Vivangen te Heggelisetra og lagde medd derifran . Men da vare alt skarra , så det nøtta'ke . Døm få som atte var kjente , døm såg jo å henne det jupe sporet bar henne , så dem gjekk tversover . Men alle 'sa domme byfolka , døm svima rundt te døm snøtt kunde stå på beina .

Je sku ha morro ta åsså vite hvem døm toskene var som atte gjekk op den ummulie løipa , " sa Matilde .

%Anton og jeg , vi sa ikke noe . Bare betalte og gikk . Utenfor spente vi skiene på uten et ord . Nedover tømmerløipen lo Anton så han trillet over ende i hver eneste sving . På bussen til byen satt han bare og hostet , så han holdt på å bli kastet ut . Chaufføren trodde han hadde drukket , og dessuten satt han med en tom snadde i munnen , og det er ikke tillatt på busser .

Jeg har alltid hatt dårlig samvittighet for den affæren , og bad Anton om at vi ikke skulde si det til noen . Men Anton forteller det til alle mennesker , og sier at jeg er sur .

Slik er Anton . Men slik er ikke jeg .

Igår var det søndag , og til middag hadde vi tante Marina , oksestek og saltagurker .

Tante Marina er barnløs enke og eldre søster av far . Hennes mann var sånn som hadde arvet fra sin far agentur for lettselgelig masseartikkel , selgere ansettes i alle distrikter . En del dannede damer og herrer søkes til personlig akkvisisjon , billett merket fremtid , og De vil tjene en pen skilling før jul . Onkel Joachims far fikk det som et lite filleagentur for mange , mange år siden og drev det energisk op . Da han hadde gjort det , så døde han , og onkel Joachim flyttet inn i det indre kontor og ringte efter stadig flere paragonsedler og sluttsedler og ruller til kassaregistret . Omsetningen var så svær at han ikke var agent eller disponent , men direktør .

De trengte ofte kapitalutvidelser , og det tok de av den delen av netto-overskuddet som de ikke brukte . Tante Marina har ofte sagt at det skulde alle andre også gjøre , så blev det ikke så meget kapitalknapphet og lån og på kanten av klingen som ofte preger norsk forretningsliv . Det er klart at hun har rett . At ikke de fleste andre gjør det , er en gåte . For nedgangen kommer ofte engang , og da må man ha noe å stå imot med . Det er fornuftig og langsiktig politikk .

Onkel Joachim vant femti tusen i pengelotteriet engang også , og satte alt sammen i hvalaksjer til pari . Alle sammen trodde han var gal , for det selskapet kunde da ikke . Men onkel Joachim kjente en mann i Norsken som hadde fortalt ham noe som han ikke hadde fortalt til andre , fordi han ellers alltid var meget nøktern . Mannen hadde hatt en farlig operasjon og hadde sittet lenge på Godthåb og rekonvalesert , og så var det første gangen han spilte kort siden før operasjonen . Så tålte han mindre enn han trodde , enda han alltid var nøktern .

Hvalaksjene gav femti prosent det året , og onkel Joachim gikk hele sitt liv og klaget over at han blev lignet tre hundre og femti tusen i formue for aksjer som han vitterlig bare hadde gitt femti tusen for . De flår oss med skatter , det er saken . Kapitalkonfiskasjon , det er det rette uttrykk , hverken mere eller mindre .

Tante Marina har kofferter med mange hoteller , og det var på hennes koffert at Anton en gang i barnlig kåthet satte en madeira-etikett hvor det stod Very Fine Old Selected , ved siden av hennes forbokstaver . Siden den tid er tante Marina Antons fiende , men hun skjuler det for at ikke Anton skal merke det . For akkurat som foreldrene har en tante plikt til ikke å favorisere den enkelte ‐ det forkvakler karakteren hos de unge . Anton vet det allikevel , men tante Marina vet ikke at Anton gjengjelder hennes følelser .

Alle vi andre liker tante Marina meget godt . Hun har reist så meget og oplevd så meget og er et pust fra den store verden . Hun virker inspirerende på oss alle sammen . Hun er derfor den av familien som oftest spiser hos oss . Og likedan hos resten av familien . Dessuten er hun enke og ensom , så man plikter å ta sig av henne . Anton spurte far engang hvorfor ikke tante Christiane Alexandra kom like ofte til alle sammen , for hun er også ensom . Far sa at det passet likesom ikke ‐ hun var en annen sort . Anton sa at han ikke kunde innse det . Hun hadde også et navn som en sandjakt fra Svelvik , det hadde alle tanter . Dessuten var det jo noe som het legater . Oslo manglet et førsteklasses hjem for katter , og rent bortsett fra det , så er jo arveavgiften ganske kraftig når det ikke er rett nedstigende linje .

Tante Marina har to humører , nemlig den negative og den positive offensiv . I en revy eller en roman bør det alltid være stigning , og derfor er det morsomst de dagene tante Marina begynner negativt og ender positivt , men det hender at hun gjør omvendt . Det er derfor et godt tegn når hun er i dårlig humør når hun kommer , og hun liker ikke stygt vær . Det var tredve millimeter nedbør siste døgn .

Til å begynne med , ved middagsbordet , fikk vi mest medpassasjérer på pensjonatet og de håpløse pikene . Villaen til tante Marina er nemlig under ominnredning for tiden . Vi penset henne derfor over på noe som vi kaller det passive interlude , som finner sted en gang iblandt . Tante Marina holder nemlig på oplysning , og setter sin ære i å definere mest mulig . Hun leser litteratur fordi det hører til . Ethvert dannet menneske bør ha lest alt det som kommer ut til jul . Har man ikke tid , så får man ta sig tid . Man har alltid tid hvis man vil . Og man bør eie bøkene selv . Da blir det først noe personlig ved lesningen . Slikt som Deichman og lesecirkler tror ikke tante Marina på , og har aldri kunnet fatte deres utbredelse . Nei , bøkene skal man eie selv .

Allikevel er litteraturen for tante Marina noe av et offer til samfundet . Det som er hennes virkelige interesse , det er systematisk lesning av konversasjonsleksika . Akkurat som andre mennesker kanskje daglig leser et kapitel i sin kjære bibel , så leser tante Marina en side eller to i et konversasjonsleksikon . Hun har vært igjennem Salmonsen fra alle permene til alle de andre permene . Da hun var ferdig med alle bindene for annen gang , så kjøpte hun Encyclopaedia Britannica . Der hvor det står at Oslo er icebound in winter . Jeg var forresten med henne , og vi gikk rett inn , og så kom en ung mann og ekspederte oss . Av den sorten som tante Marina kaller spirrevipp , subsidiært sprettivassfat .

" Værsegod , " sa han .

" Takk , la mig få Encyclopaedia Britannica , " sa tante Marina .

" Æ-æ- , " sa min jevnaldrende .

Jeg skjønte jo så godt at han hadde ventet Schønberg Erken eller 333 angorajumpere .

" Encyclopaedia Britannica , " sa tante Marina .

" Javel , frue . " Han våknet til liv . " Hvilket navn er det " Han tok frem bok og blyant .

" Bare ikke bry Dem om det , " sa tante Marina koldt . " Bring verket øieblikkelig ut i vognen . "

Dette burde jo , som Anton sier , under normale omstendigheter ha puttet hans dertil innrettede finger i jorden , så han efterpå kunde lukte på den . Bilen til tante Marina er nemlig ikke til å ta feil av , og den stod utenfor langs hele bygningen . Hadde han sett den , så hadde han tatt tante for fru Brødrene Johnsen . Imidlertid stod bilen rundt hjørnet . Den ulykkelige forsvant til de indre gemakker , og en tid efter kom mange mennesker bærende med vektløftning , forsvant ut gjennem døren og kom pustende og pesende tilbake . De var bustete på håret og med ansikter som en bok av Philips Oppenheim . Vi stod og kikket i en hylle da den ulykkelige kom op til oss med en brosjyre . Han pekte ivrig på en side inne i heftet .

" Jeg vil spesielt anbefale denne ordningen her , " sa han . " De fordelaktigste avbetalingsvilkår ‐- . "

Tante Marina så langs ham op og ned to ganger .

" Uforskammet ! " sa hun .

Sønderknust . Mitt hjerte gikk ut til ham , higet efter å assistere . Han kunde jo ikke vite . Min hjerne trippet .

" Hent innehaveren ! " sa tante Marina strengt og stanglorgnettet ham . Han flyktet .

Et øieblikk vendte han tilbake i hælene på opskaket herre .

Tante Marina gjorde en talende håndbevegelse rundt lokalet . " De driver dette som forretning "

" Forretning& Jo , selvfølgelig . "

" Da bør De sørge for brukbart personell . Denne ekspedient ‐ Noksagt . Bring straks verket tilbake . "

" Men kjære frue ‐-‐ . "

" Familiariteter frabedes . Hvad sa jeg& Bring straks verket tilbake . " Tante Marina stampet med foten . " Vi går nu og innkjøper verket hos en av Deres konkurrenter , for hvem ordet konduite er et praktisk begrep . "

Dermed seilte vi ut av lokalet . Tante Marina som en skummende tolvmeter med generalkonsul ombord , og jeg som en bitte liten jolle av mahogni dansende på slep på toppen av frådende bølgekammer i kjølvannet . Jeg tror at til nyttår fikk ikke " ekspedienten " det pålegget han mellem venner hadde håpet på alt for to år siden .

%-Så sa konsul Endresen det vanlige om Hitler , hvortil jeg svarte at det var et postulat . "

Tante Marina så sig triumferende om .

" Hvad er et postulat " sa jeg .

" Et postulat , " sa tante Marina , " kalles i videnskapen en påstand som ikke kan bevises , især en begynnelsespåstand , hvis sannhet man nødes til å forutsette som utgangspunkt for videnskapen . "

" Det tykkes mig tåket , " sa far .

" For å uttrykke det enkelt , " sa Anton , " så skulde altså et postulat være motpartens mening i en hvilken som helst diskusjon . "

" Sludder , " sa tante Marina . " Alle diskusjoner mellem voksne mennesker ender med at den ene part ved sin større viden overbeviser den annen , med mindre den annen måtte være et fe . "

" Da er begge parter fe . Så lenge det har vært mennesker på jorden har det ennu aldri hendt at det er lykkes noen å overbevise den annen part . "

" Nonsens . Ikke én , men utallige ganger er jeg for eksempel gått seierrik ut av en diskusjon . "

" Tilsynelatende , " mumlet Anton .

Mor sendte ham et skarpt blikk .

" Hvad sa du "

" Ikke noe , " sa Anton mutt .

" En liten påtår " sa mor blidt , litt nervøst .

" Tusen takk , denne kaffen er deilig . Mokka , selvfølgelig . Dere vet sikkert at det meste av den såkalte Mokkakaffe i virkeligheten kommer fra Etiopia . Og ja ‐ dere så vel i avisen for en tid siden at det var på tale å lage handelsavtale med Brasil , så at kaffeimporten fra alle andre land skulde forbys . Vi skulde simpelthen tvinges til å drikke denne fæle Brasilkaffen . Landhandlerkaffe altså . Hvad byr dere mig "

" Mokka , " sa Anton .

" Det vilde bli et ramaskrik , " sa far .

" Hvad er et ramaskrik " sa jeg .

" Ramaskrik , " sa Anton . " Se Rama . "

" Rama , " sa tante Marina , " flere byer i Kanaan , hvorav R. i Benjamin , det nuværende Er Ram , 1 mil fra Jerusalem , omtales Josva 18 , 25 ; Jer. 31 , 15 , hvor det fortelles om bitter klage i R. over Israels ødeleggelse . R. i Efraim nevnes som Samuels hjem i Sam. 1 , 19 ; dette R. kalles også Ramataim , det nye testamentes Arimatæa . "

" Umåtelig interessant , Marina , " sa far . " Ja , vi beundrer dine kunnskaper , det er sikkert . Men at du ikke anskaffer dig radio . Det vilde sikkert være noe for dig ‐ du med dine verdensomspennende interesser . "

" Radio& Jeg& Aldri i verden . Hvordan kan du finne på å foreslå noe slikt , Josef& Du og jeg hører da virkelig til den eldre generasjon , som vet hvad beskjedenhet er . "

" Som du vet , " sa far , " så har jeg jo radio selv . "

" Ja , du er jo målmann . Men à propos radio . Jeg var inne i en elektrisk forretning igår for å kjøpe et nytt komfur . Og vet dere hvad& Jeg kunde omtrent ikke bli ekspedert . Hele butikken var full av folk som skulde ha radio . Og flere av dem var ganske unge mennesker , knapt firti år . Og jeg sa til mig selv : dette er altså utviklingen . Dette er ungdommen . Når man tenker på de tidligere generasjoner , på vår egen barndom . Var ikke vi like lykkelige ‐ ja langt lykkeligere . Vi klarte oss fortreffelig uten slikt . Folk er bortskjemt nu for tiden , det er det som er i veien . "

" Ja , " sa Anton . " Jeg kan være enig der . Mangen en gang har jeg tenkt på oldefar og bestefar , hvor nøisomme de var . Jeg har alltid beundret bestefar , fordi han klarte å komme gjennem livet uten radio . Et rankrygget karaktermenneske ! Og når jeg ser på bilen din for eksempel , så må jeg også tenke på hvor beskjeden bestefar var . Hele livet gikk han uten en slik bil , enda den skulde bli almindelig bare noen ganske få årtier efter hans død . Allikevel gikk han omkring så lenge han levde med et smil på leben . Man hørte aldri en klage .

Og dere som var barn den gangen , med dere var det det samme . Dere gikk på baller til hverandre , lekte og moret dere så godt dere kunde , med datidens beskjedne sysler . Til gjengjeld for all denne motgangen fra barneårene har dere nu fått biler og radioapparater . "

%Det er således meget interessant å være til stede når to intelligente mennesker snakker sammen . For det er jo ganske klart at det er riktig . Vi er heldige , alle vi unge som vokser op i en tid da foreldrene har biler og radioapparater . Det viser hvor bortskjemt vi er , og kort sagt vår høie levestandard . Den gangen da tante Marina og far og den generasjonen grodde inn i mellemalderen , da var det gode tider , så de kom godt i vei alle sammen . Nu med andre tider og demokrati og utjevning , så kan jo aldri vi siden få så vakre hjem og sånt som de har nu , og derfor har vi det så godt . Jeg blir nesten svimmel av lykke når jeg tenker på tante Marinas bil . Og rundt omkring i de tusen hjem sitter fedrene og skjemmer bort barna med kostbare radioapparater . For en herlig tid å vokse op i ! Radioen er til for de unges skyld . Hele eftermiddagen og aftenen setter barna på de programmene de har mest lyst til å høre . Og det er foreldrenes største fryd å sette sig inn i barnas lyster og interesser og forstå deres gleder . Når de unge er ute på ski , da lister fedrene sig til å sette på værmeldinger fra Paris og alle foredragene om gåseavl som er så umåtelig interessante når man bor i Oslo . Det bringer fedre i pakt med selve den ville natur .

" På den annen side , " fortsatte Anton , " kan man si at vi unge greier oss merkelig godt uten fjernsyn og privat helikopter . Det viser at det tross alt er god to i oss , som lover godt for fremtiden . Men det kommer av at vi er barn av dere . Om tredve år kommer vi til å eie slike ting , og da blir altså den enda yngre generasjon komplett bortskjemt . Hvis det da blir noen generasjon til . Men hvem vet ‐ innen den tid har kanskje fabrikkene og kontorene innrettet hvitflisete rum hvor kvinnene kan føde barn ved knoppskytning i lunsjpausen . "

" Og tenk bare på alle de pengene dere bruker , " sa tante Marina . " Da vi var barn , fikk vi kanskje en slant fra tid til annen for å kjøpe en toskillingskake . Men nu& Tyve øre må man punge ut med nu for tiden . "

" Ja , " sa Anton . " Det er absolutt stoff til eftertanke . Vi har med andre ord en tre ganger så høi levestandard . Hvis vi kunde nøie oss med å betale syv øre for kakene , så kanskje vi også kunde sette på alle de barna som verden så sårt trenger . Det minner mig om den båten som var så søkklastet at den sank da høivannet kom . "

" Et glimrende billede , " sa tante Marina vennlig . " Det er hyggelig at du kan snakke så fornuftig ! "

" Å , du vet ‐ det er jo noe som heter inflasjon . "

" Riktig . Kanskje riktigere enn du trodde . Inflasjon , av det latinske inflatio , at noe blåser eller flommer inn . "

" Forbløffende , " sa Anton hest .

" A propos , " sa tante Marina , " så kom jeg forbi Majorstuen sist søndag formiddag . Og det var vel et tidsbillede . Tusen på tusen av mennesker strømmet til drosjer , trikker og busser for å gå på ski . Ja ‐ det skulde ha vært i vår tid . Vi måtte minsanten ta på oss skiene utenfor vår egen dør . Og når vi skulde hjem , så var det nok ingen busser fra Sørkedalen , nei . Og ingen Holmenkolltrikk heller . Helt til døren måtte vi trave . For ikke å snakke om skiutstyret ! "

" Ja , dere var nøisommere enn oss . Det virker likesom ‐ så uendelig primitivt , å tenke på . Tenk hvor meget bedre ungdommen har det nå når de skal på ski . Deilige , asfalterte veier og hus og biltrafikk i femten kilometers omkrets . Tenk på charmen ved alle de friske køene vi har , hvor folkevittigheten i sannhet kommer til sin rett . Idag sitter man bløtt tilbakelenet i luksuriøse trikker eller busser og fordøier sin funkisfrokost , og betrakter interessert de charmerende forsteder som iler forbi den andre veien . Har man stått op klokken ni , så er klokken ikke engang blitt tolv før man kan spenne skiene på sig . Og når man efter en lang , glidende tur i jomfruelige løiper kommer til noe sånt som Guriby Sag noe sånt som ved femtiden , da kan man fornemme det nye Oslos høie kulturnivå hver søndag . Sommeslaget i hvitt ! "

" Der kan du selv se , " sa tante Marina . " Dere har fått byen og terrenget adskilt . Vi måtte finne oss i å ha terrenget innenbys . Men penger koster det , og det viser bare hvor fordringsfulle dere er . Det er det samme med alt dette tøilesløse restaurantlivet . På Bristol skal dere ! For å lære hverandre å kjenne ! Vi blev budne på baller , vi ‐ jeg tenker det var noe annet . Men så bodde vi også i store leiligheter eller villaer med mange værelser og høit under taket . Ikke disse små kottene de setter op nutildags . "

" Ja , " sa Anton . " Levestandarden er gått frem . Før i tiden fikk man en seks værelsers leilighet for mindre enn en to værelsers koster idag . Ja ‐ levestandarden er gått frem ! Og hvorfor skal man egentlig gå på restaurant med en pike man liker , hvis man treffer noen man liker& Man kunde jo like godt stille sig i en skitten snefane på et iskaldt gatehjørne , trykke henne til sitt mandige brøst og si : " Vil De bli min hustru& Jeg er kommet til å holde så av Dem siden vår høist glasiale konversasjon på dette selvsamme sted og på samme tid i forrige uke . " Samtidig som man skotter sjalu ned i sneen fra igår natt på hennes fotspor som står fortrolig rett overfor et par mannfolk-fotspor to numre større enn ens egne . "

" Du uttrykker dig rart , Anton . Du har alltid vært et eiendommelig barn . Men for å snakke om noe annet : har dere hørt at Asta , datter av konsul Endresen , skal gifte sig med den unge Stolt "

" Nei , du sier ikke det , " sa mor . " Fortell . "

" Det er jo nettop det jeg gjør . Ja , de traff hinannen på Skjærhalden . Det heter jo Skjærhalden& Og det later til å ha vært et veritabelt coup de foudre . De er begge to meget charmerende unge mennesker . Konsulen fortalte mig at han skulde hjelpe dem med hundre kroner måneden inntil videre . "

" Men har ikke han en bra forretning& Er ikke han disponent for Plywood Limited "

" Ganske riktig . Men forretningen er jo forholdsvis ny , så han tjener ikke mere enn åtte tusen . Så de skal begynne ganske smått og beskjedent . "

Far rømmet sig .

" De måtte jo kunne klare sig med åtte tusen , " sa han forsiktig .

" Klare og klare . Der kunde jo komme barn . Og tenk på alle skattene . Bil har han også . Det er ikke billig det , å holde bil . "

" Der kan du se at ungdommen er beskjeden , " sa Anton . " Og resonnementet er riktig . Jeg så i avisen om en amerikansk millionær som holdt privat luftskib . Skattene tok resten av inntekten , så han måtte sulte . Hadde han hatt dobbelt så stor inntekt og et luftskib til , så vilde han fremdeles sultet . Vi lever i en ond verden . Tusenvis av fattige , små menneskekryp sulter daglig på den måten . "

" De dreper oss med skatter , det er saken . Men nok av det , de gifter sig altså . Og greier sig utmerket , det er jeg sikker på . Det er virkelig morsomt å se slike kjekke , fremadstrebende mennesker . Ja , hans far kjøpte ham altså inn i forretningen . Men det kunde være som en inspirasjon for dere to og masse andre unge mennesker som går og klager . Denne unge mannen er jo nesten undtagelsen . Før i tiden hadde alle mennesker en ordentlig stilling før de var femogtyve . Hvis de ikke drakk eller lignende , så kom de alle godt i vei . Men nu går så uendelig mange og bare klager , klager . Det er noe så forferdende energiløst og utvannet over mange unge idag . Det må være noe i veien . Og det kan jeg si dere : regelen er den samme som alltid . En flink og energisk mann kan ingen stanse ! Alle som vil noe kommer frem . Det er bare ballasten , de udugelige , som blir feid til side . Det er bare det at denne ballasten er blitt så rent ufattelig meget større enn før . "

Anton reiste sig mutt og gikk ut av værelset . Ingen av oss sa noe . Tante Marina stirret eftertenksomt efter ham .

" Ja , ja , " sukket tante Marina omsider . " Det er kanskje ikke så greit . Alle er ikke solskinnsmennesker . Aller Anfang ist schwer . Løft ditt hode du raske gutt . Om et håp eller to blir brutt . Übung macht den Meister . Litt motgang skader ikke . Det styrker og herder karakteren . "

Kort sagt , en riktig hyggelig eftermiddag .

Jeg gikk på do to timer senere , og der satt Anton og leste " Husvennen " , Gunerius Pettersens ubetalelige vittighetsblad .

" Sitter du her " sa jeg

" Jeg sitter her . "

" Hvad gjør du her "

" Du kunde jo tenke dig det til hvilket formål lokalet er konstruert . Imidlertid tilbringer jeg tiden med konstruktiv tenkning og lett meditasjon . "

" Meditasjon "

" Meditasjon , ( lat. ) grublen , overveielse , andaktsfull betraktning . Er det gamle premiespetakkelet gått "

" Nei , hun blir til aftens . "

" Reagerer du slett ikke på slikt "

" Hvad slikt "

" Jeg mener : har du aldri følt at det snører sig sammen i halsen på dig , så du holder på å kveles& Føler du aldri at fingrene krummer sig , dirrer av en ubendig trang til å gripe rundt en tørr , gammel hals , klemme til av all sin styrke ‐ langsomt og sikkert til du hører en vellystig rallen fra offeret "

" Nei . Er det tante Marina du vilde gjøre slik med "

" Akkurat , " sa Anton langsomt og betraktet fingrene sine som han lukket op og igjen .

" Men da vilde jo hun dø "

" Ja . "

Man leser aviser og bøker . Man snakker med folk , man reiser selv , eller man hører av andre som har reist . Slik fremskaffes de enkelte deler til puslespillet ‐ og det eneste man i grunnen behøver å gjøre er å sette det hele sammen til billeder , som så igjen tilsammen danner et eneste , skrekkelig stort billede . Alle de små billedene kalles idéer , synser , meninger og opfatninger . Det skrekkelige store billedet kalles livsopfatning . Slik går alle mennesker systematisk til verks og bygger det hele møisommelig op , og deri ligger vår forskjell fra dyrene .

På den måten får alle mennesker et grundig kjennskap til alt mulig . I gamle dager hadde vi ikke radio og kino og utviklende selskapsreiser i solskinnsbuss , så da var det ikke så lett , og da tok man enkelte ganger feil . Nu vet man alt i detalj , og hvad er vel mere naturlig enn at man sammenligner litt hist og her . Vi gjør det alle , og det rare er at sammenligningen alltid går til Norges og Oslos fordel . Enstemmig ! som det står i kinoavertissementene til Aamot , skjønt der står det ikke i hvilken retning det er enstemmig .

Hos oss har vi demokratiske forhold , i ordets virkelige og beste betydning . Rene linjer for enhver pris . Dette virker kanskje litt grått på overflaten , ikke fullt så skinnende som i utlandet . Men resultatet er riktig : bare den beste slipper frem til de riktige stillinger , uansett alle sidehensyn . Her er ikke noe som heter kameraderi , klikkevesen og korrupsjon . Tenk bare som et lite eksempel på en ung mann eller dame i et eller annet utland , som strever for å komme frem , la mig si i musikkverdenen . Vedkommende arbeider intenst og iherdig fra sin tidligste barndom . Sulter kanskje , og bor usselt med fillete tapet under Paris's hustak . Ofrer hver sou eller penny eller Kreuzer på et gulnet noteblad med gulnet antikvarisk ufullendt sonate av obskur men kjær yndlingskomponist . Slik sleper livet sig hen . Vedkommende er kanskje et geni , men slipper aldri til . Andre , mindre begavede høster berømmelsen , fordi de er inne med de riktige folk . Det er som en bøig ‐ en ugjennemtrengelig mur av intriger og gi og ta . Så en dag finner man et fattig antrukket , men omhyggelig lappet og stoppet lik drivende mot et brokar i Seinen eller en lekter nedenfor Gravesend eller liggende sammenkrøpet foran inngangen til Stefanskirken eller Prateren . Jung und alt , vornehm und gering , freute sich dort seines Lebens , som vi lærte på skolen .

Slikt er utenkelig hos oss . Alle får den samme start . Alle står likt . Alle har den samme chance . Vi er gudskjelov så velsignet fri for alle disse uhumskhetene og intrigene . Dessuten er forholdene såvidt gjennemsiktige at slikt aldri kunde passere . Det store , våkne publikum vilde øieblikkelig reagere og avdekke alt og sette tingene på sin rette plass . Det kunde for eksempel ikke tenkes at en musikkstørrelse som samtidig var kritiker , kunde nedsable en elev av en rivaliserende musikkstørrelse eller holde vedkommende nede på noen måte . Var debutanten flink , vilde han tvert imot øieblikkelig kaste alt slikt til side , og gjennem sine utmerkede forbindelser uopfordret tilby sig å la det unge menneske få prøvesynge for Metropolitan med henblikk på fem års engagement . De vet det kanskje ikke , men det skal være så heldig for slike å komme ut . Ikke fordi vi her hjemme har noe å lære , men forandring altså . Tibbett vilde på sin side kanskje vinne på å komme hit et par sesonger .

Det samme gjør sig gjeldende i malerkunsten , skulptur , forfatterskap , forretningslivet , kringkastingen og besettelse av kommunale stillinger . Hele samfundet . Man slipper denne uhyggestemningen som de har i utlandet , og hvor man har følelsen av at " diplomati " bringer en lengere enn dyktighet .

Dette er den enkle forklaring på at vi står høiere enn alle andre .

Som sprogmenn er vi noe helt for oss selv . Amerikanere , engelskmenn , franskmenn og tyskere er meget , ja , så uendelig meget dårligere i sprog enn oss . Man må helt til hollendere , belgiere og sveitsere og lignende små nasjoner for å finne noen som kan konkurrere på det område .

I klædedrakt er vi sikre i smaken , farveglade , men allikevel korrekte . Vi overdriver aldri på noen måte . Se bare på Karl Johan en formiddag , hvis De da har anledning til å gå ut en tur . De vil da se det naturlige leie , og hvordan de par utlendingene ser forlorne og skrikende ut .

For en tid siden snakket jeg forresten om dette med en kar som heter Pedro Jensen . Han er norsk av fødsel , men moren er spansk og så har han fartet omkring nokså meget . Han er her , fordi faren hans selvfølgelig vil at han skal studere her og bo på Blindern og bli norsk ordentlig og ta igjen det forsømte .

Han sa ordet utlending var et relativt begrep . Utlending betydde ikke nødvendigvis en som ikke var norsk , men en som var fra et annet land enn det vedkommende var fra som tenkte eller sa dette . Hvis vi synes andre var anderledes enn oss , så kunde det omvendte også sies , nemlig at vi var anderledes enn dem .

Jeg sa at det var vel nokså innlysende , for jeg skjønte ikke akkurat hvad han mente . Han svarte at i Oslo , hvor alle var store og hadde jerngrå slips med små knuter , der var en italiener liten og rar og hadde farvelagt slips med stor knute . I Rom derimot , der var det de andre hørte hjemme , og der var de i flertall . Der synes de at det er dem som er normale . Går en nordmann omkring der , så synes de at han er for stor , at han har for liten knute på slipset og at slipset er kjedelig . Hvor rart det enn kan høres , sa han , så tror de at det er dem som er normale og almindelige og til å stole på ‐ og at det er oss som er upålitelige og rare utlendinger . De stod jo nokså lavt sånn , og kunde jo ikke godt vite at det i virkeligheten var oss og de nordiske folk i sin almindelighet som var verdens midtpunkt og kulturens bærere . I Frankrike hadde han truffet på enkelte mennesker som visste mere om Charcot enn om Roald Amundsen . Og det sier jo så meget , spesielt i betraktning av at enhver detalj om Charcots liv er kjent av hvert barn i Norge .

Det er ganske interessant og utviklende å snakke med folk , og audiatur et altera pars . Da kan man lettere forstå dem , selv om de tar feil . Men slik som turisttrafikken utvikler sig , så innser de det jo mere og mere , og hele verden bruker norsk skiutstyr . Det er i det hele tatt ganske rart at alle jordens femten hundre millioner mennesker nu går på ski , og vel og merke norske ski . Skjønt det finnes jo noen som er sjofle nok til å efterligne våre produkter og våre idéer . Anton sier , at når vi lager nøiaktigst mulige imitasjoner av fransk og sveitsisk ost like til nasjonaldrakten på budeien på esken , da viser det bare hvor våkne vi er .

%Forleden lørdag var jeg på en dansemoro , og hadde Agnes Thoresen til bords . Man kan si at vi riktig fant hverandre , for hun er Norges-begeistret akkurat som jeg . Hun snakket blandt annet om vår høie folkeopplysning , og jeg var enig , men litt redd . Som De væt , har jeg alltid vert litt undermåls , både på skolen og ellers . Jeg er ikke alltid så prektig som alle andre . Men jeg liker godt å nytte høvet til å øke mine kunnskaper ved å lytte til andres . Og så sa jeg :

" Det står så meget i avisene om dagen om disse randstatene . Hvad er det egentlig som foregår der "

" Ja , " ‐ sa hun , " De vet det er så nytt alt sammen . Det er litt vanskelig , for de er jo nettop blitt uavhengige . Det er jo ganske nylig at de ikke engang var selvstendige stater . "

" Riktig , " sa jeg . " Hele femten år efter at vi blev opløst fra Sverige og blev selvstendig nasjon . Det er kanskje forklaringen på at folk rundt omkring i verden vet alt om oss , men kanskje litt mindre om dem . "

Hun så rart på mig .

" Iallfall , " fortsatte jeg , " må jeg med skam innrømme at jeg ikke har fulgt med så godt som jeg burde . Men det er altså dette Vilna-problemet . Kunde ikke De fortelle mig litt om alt dette& Litt almindelig norsk folkeoplysning bare . Fortell mig litt om Estland , Latvia og Litauen . Byer og elver . Folkemengde . Sprog . Seder og skikker . Religion . Litteratur . Kunst . Hvorfor blev de uavhengige , hvorfor blev de adskilt i tre små stater& Var det med samme innlysende berettigelse som det samme i verdens øine er tilfelle med de skandinaviske land& Hvorfor er folk i Litauen sinte på polakkene på grunn av Vilna "

Jeg fikk dessverre ikke vite noe om alt dette , for resten av måltidet falt det sig slik at hun konverserte til høire , så jeg måtte snakke til venstre . Der satt Bibbi Steen , og forresten er det enkelte ganger greit å sitte mellem to damer som snakker til hver sin side også . Slik var det nu , og jeg forsynte mig tre ganger med en kransekakehistorie i lag med syltetøi imellem , og krem og kandiserte plommer på toppen .

Lilleba har en venninne som heter Ebba Alstergreen , hvilket lyder nokså Trans-Kjølsk og Kungstornen og Stadshuset . Imidlertid er hun ganske norsk , men å så original . Lilleba beundrer Ebba kolossalt , hun likefrem svermer for henne . Anton har sagt vemmelig fra om dette , og sagt at hvis to mannfolk så hverandre i det hvite av øinene på den der måten , så vilde alle mennesker forlengst ha sagt dill dall .

Lilleba tåler ellers lite av Anton , men denne gang har hun vært engel ‐ kanskje vel engel . Ebba er nemlig i all stillhet begeistret for Anton , og Lilleba vil gjerne at Anton skal gifte sig med henne , Ebba . Så derfor . Imidlertid irriterer Ebba Anton noe over all måte . Han sa til mig en gang hun var gått , at var det ikke fordi de fleste unge piker var nøiaktig like tåpelige som Ebba , så vilde han ha sagt at Ebba var ganske usedvanlig tåpelig .

Det har hendt at Anton har uttalt sig efterpå og sagt at han kunde ha sagt det på forhånd , men det er det ingen som tror . Da han hadde sett den av Lilleba meget omtalte Ebba på trikken en gang og vært forestilt , så gikk han rett hjem på rummet og skrev et opus som han leste høit for mig under taushets løfte ( fra mig ) . Så puttet han det i konvolutt og satte en diger klatt av mors grønne flaskelakk over .

Ebba er nettop kommet hjem fra Paris , og Antons opus lød :

" En viss type franske unge piker røker engelske virginiasigaretter . Norske unge piker røker vanligvis lite , og bare tyrkiske sigaretter som de får av sine venner . Jeg skal vedde hvad som helst på at Ebba gjorde det før hun reiste til Paris , samt en lignende sum på at hun nu går omkring med tyvepakninger med blå Caporal i vesken . Hun vil si " Boule Miche " ved enhver anledning , enn videre " Zut " og " Chic , alors " . Hun vil stadig si : " Svenske herrer er altså rasende belevne altså ‐ noe ganske annet enn visse andre , " og " Jeg elsker Frankrike og det franske sprog , men jeg hater " franskmennene . "

Hun går omkring med tannbørste i vesken inntil hun får egen leilighet . Jeg kunde si mere , men det får klare sig . Jeg har truffet mange unge piker som har vært i Paris og som ikke begår disse ting , og jeg liker dem bedre . "

%Nå kan jeg ikke akkurat innse at det skulde være noe galt i å gå med tannbørste i vesken . Idéen er opriktig talt aldri falt mig inn , men den slår mig som utmerket . Man vasker jo hendene fra tid til annen i løpet av dagen , eller pusser nesen . Alle går jo med lommetørklæ . Og efter en middag med fårikål eller røket kolje ‐ to retter efter valg ‐ på et åtti øres middagsstevne , kan en liten børst slett ikke være av veien .

Hvert grand som stod i Antons konvolutt viste sig å holde stikk alt den første eftermiddagen Ebba var hos oss til kaffe . Anton var mere høflig og forekommende enn vanlig , og det falt i god jord . Ebba og Lilleba trodde det gikk fint , for jeg var jo den eneste foruten Anton som visste noe om horoskopet .

Det var derfor en stor skuffelse for Lilleba da hun fikk konvolutten av Anton efterpå , og husk at den var datert flere dager før og tegnet av mig til vitterlighet nederst til høire . Jeg trodde nesten Lilleba skulde sprekke av raseri , for det gjør man når man føler sig truffet . Men det rare var at det var det med tannbørsten som øiensynlig var det verste . Hun fløi rett på Anton og fiket til ham så han blev rød i hele fjeset ellers og hvit der fingrene hadde vært . Mor kom til , og hun holdt med Lilleba , og jeg kan ikke forstå det .

Når jeg forteller alt dette , så er det for å vise at vårt familieliv ikke alltid er den stille , dype flod . Og akkurat på et tidspunkt da jeg trengte dybde og stillhet mere enn noesinne . Saken er at forholdet mellem Else og mig volder mig bekymringer . For sikkerhets skyld gjør jeg opmerksom på at forholdet slett ikke er noe " forhold " eller noe slikt , skjønt jeg med skam må tilstå at min kjærlighet ikke er ren .

Vi er ofte sammen , hyggelig og sånn . Men når månen skinner og skyggene er lange og underlige , da understreker hun kameratskapet mere enn noensinne . Kort sagt , jeg er omsider begynt å bli redd for at det skorter på gjen-k .

Nå er jo Else sammen med mange andre enn mig . Jeg må akkordere for å få det til , for hun er alltid optatt . En dag skal hun på Speilen , så skal hun på kino . Og så videre . Vi gjør jo billige ting , for de andre er eldre enn mig og har mere penger . Men det er noe man får finne sig i når man vil være sammen med en pike som er en pen pike . Hun kan jo ikke noe for at de inviterer henne , så lenge hun ikke jonglerer og driver business med det , og det gjør selvsagt ingen . Hun kan ikke skjære vekk de andre og bare fortsette med mig , for da mister hun de andre . Og så kommer det ingen nye . Det er all right hvis hun har tenkt å gifte sig med mig , men det vet vi ikke noe om foreløbig , for vi er jo så unge og jeg tjener hundre og femti . Man kan ikke skjære alle broer av . Jeg skjønner så godt dette . Mor har sagt det , Lilleba har sagt det , og Else har sagt det . Men på den annen side : hadde hun elsket mig lidenskapelig og sanseløst , så hadde hun kanskje allikevel ofret dette og alle aftenene ute for min skyld . Det hender at en kvinne gjør slikt for den mann hun elsker .

At hun ikke alltid føler det på samme måten som jeg når jeg brenner efter de situasjoner som står beskrevet i middelmådige romaner , det er heller ikke så rart . For kvinnene er alle av naturen kolde . De må eventuelt vekkes . Det er en kunst å vekke en kvinne .

Anton sier at kvinnen er som en umåtelig stor tønne full av fineste sort petroleum , og en liten veke på toppen . Mannen er som en fyrstikk . Men det gjelder å være psykolog og vite hvad vei vinden blåser , og om den i det hele tatt blåser ... . Men er veken først tendt , da brenner den med klar , rolig flamme år ut og år inn ‐ meget lenger enn noe menneske kan leve . Fyrstikken derimot , den slukner . Og siden må den ta varme fra tønnen .

%Det er hittil ikke falt mig inn at jeg hadde virkelig konkurranse . Jeg har regnet mig som den overlegne . De andre var noen tosker . De kastet sine penger bort . Man kan ikke tilkjøpe sig en kvinnes gunst ved hjelp av en kilo Kronprinsesse Märtha , eller ved å la Eitzen sende blomster over hele verden ‐ nærmere bestemt til Frøken Else Nygren , Volvatveien 173 ( efter fire ) .

For øvrig er grønne orkidéer en usedvanlig heslig form for femkronesedler .

Nå har jeg fått mistanke til alt og alle . Det plager mig . Jeg sover dårlig om natten . Veivesenet lager alltid kummer utenfor der man bor . Klakk , klakk sier det hver gang en bil kjører forbi . De kjører ofte forbi , og det er ingen som kjører utenom kummen . Eller en drosje stopper rett overfor , og noen mennesker stiger ut . Stemmene gjaller i den tomme gaten , akkurat som å snakke inne i en blikkboks . Man hører hvert ord . Herrestemme spør hvor meget , mens lys damestemme snakker med dem som sitter kvar i bilen . Grov herrestemme sier to søtti , og herrestemme sier la mig få igjen to . Så roper de godnatt , og så starter bilen og girer . Entrédøren smeller igjen . Klakk-klakk sier det , for bilen kjører over kummen .

Klokken er fire , og hodeputen er varm og ekkel ... .

Jeg kan ikke snakke til Lilleba . Jeg er vant til å få hjelp av Anton , men jeg tror ikke det nytter her . Så er det alt dette tullet med Ebba Alstergreen , som mor er sint for , skjønt ikke på mig . Det går ikke an å snakke med far , for hver gang vi har vært på kino med en pike , så sier han at vi ikke må la naturen gå over optuktelsen , og så leser han videre i " Lågdalsljoset " . Far røker langpipe med Portoriko i kremmerhus med rødt og sort snirklet trykk .

Jeg tror ikke Else er begeistret for de litt eldre fyrene hun er sammen med . Lilleba har sagt at som regel er man ikke det i grunnen . Det er stas fordi de er eldre og selvsikre og kan snakke til kelnere og sånn . Alle jordens kvinner beundrer menn som kan snakke til kelnere . " Man har ikke noe imot å komme ut når invitasjonen så allikevel kommer dettende " , sier Lilleba . " Men i virkeligheten liker vi best mannfolk som bare er litt eldre . "

Forleden kveld så jeg Else gå hjemover arm i arm med en fyr , øiensynlig fra kino . De svingte akkurat rundt hjørnet . Men jeg så at det var Jens Bruun . Det var ikke til å ta feil av , for man kan se kinnene hans bakfra .

Jeg blev adskillig nedfor , for Jens Bruun er god i slalåm . Han har en god stilling dessuten , og tjener bedre enn en stenografdame , ja , nesten like godt som en organisert arbeider . Og det er ganske godt gjort når man betenker at han på langt nær er tredve .

Jeg begynte å skjønne sammenhengen : det var Jens Bruun . Tenkte jeg . Jens Bruun hadde gjen-k !

Men forleden fikk jeg et hyggelig kort fra Alf Nygren som er Elses bror og har vinterferie på Sjusjøen . Der stod :

" Kjære Acker , Bruder , Hammer , Schwager , Vater ! ( stryk det som ikke passer ) .

Har det fint , og går på ski hver dag ! Hils alle !

Alf ( sign. )

P.S. Når jeg kommer til byen , stikker du vel opom en dag og besvogrer mig !

D.S. "

Med ett følte jeg mig så uendelig lykkelig . Altså kanskje allikevel !

Å holde selskap hos sig selv er som å gi en teaterforestilling med bare fribilletter , og bare for pressen . Foruten resten av smørbrødene dagen efter , er den eneste fordel den halve timen man snakker om gjestene efterat de er gått . Selskaper hos andre er ellers vesentlig morsommere .

Mor er det elskeligste vesen på kloden . Hun har det blide gemytt , det stille vann , den dype grunn og hjertets og sjelens dannelse . Mor er så hensynsfull at hun sitter og hører til ende et gørr kjedelig kåseri i radio , bare fordi hun synes det er uhøflig mot foredragsholderen å slå av . Men skal vi ha selskap , da får hun beske egenskaper som ellers slumrer . Hun organiserer og offiserer sig , flytter gardintrappen og finner fluelort . Jeg kan ikke fordra å pusse sølvtøi .

Alt er problemer , eller kan lages til sådanne . Nøkleproblemet ved selskapet er antrekket . Andre steder i verden har man noe som heter snippkjole når det er fint og smoking når det ikke er så fint . Det er de to uniformer . Det som kommer under det , kalles daglig antrekk . Det vil si , man kommer i den dressen man hadde på kontoret , hvis man ikke har en litt nyere . Farven og utstyret er individuelt ; en dress .

Til utlendinger som vil slå sig ned i vårt skjønne land her nord , vil jeg si at hos oss er det mere komplisert . Vi har noe som heter brylluper og konfirmasjoner og femtiårsdager , og da bruker man kjole . Altså må man ha en kjole . Bortsett fra disse uhyre få anledninger kan man si at vi benytter smoking når andre bruker kjole . Altså må man ha en smoking . Når andre bruker smoking bruker vi noe som heter blå dress . Noen ganger kalles det daglig antrekk , men alle vet at det betyr blå dress . Nå tror kanskje noen at en blå dress er en ganske almindelig dress ‐ bare at den tilfeldigvis er blå av farve . Men nei . I Norge er blå dress et selskapsantrekk , en uniform . Altså må man ha en blå dress .

Om en mann har en eldgammel blå dress og en splinter ny brun en med grå striper , så må han allikevel ta på sig den blå , hvis han skal i selskap . Akkurat som at man ikke kan bli buden i smoking og komme i den selvsamme nye brune dress , fordi smokingen er nesten utslitt . Når gjestene er gått , kan man risikere at der blir sagt : " Nokså nonchalant av Johnsen , synes dere ikke& Han fikk en ordentlig invitasjon ‐ og han fikk mat og vin . Han kunde gjerne ha tatt blå dress . "

Hvis man dessuten skal ha den gamle kontordressen plus den ikke fullt så gamle , så blir det en rikholdig garderobe . Dette er et direkte offer på demokratiets alter , for Norge er et demokratisk land .

Før et selskap blir antrekket alltid diskutert inngående . De fleste mannfolk kan ikke fordra smoking , og nesten alle fedre sier nei , hvis de blir spurt . Hvis menyen er billig , synes husmoren det samme , og da er saken grei . Imidlertid er det slik hos oss at antrekket må stå i et visst forhold til matens pris . Man dividerer gjestenes antall i det holdendes selskaps omtrentlige kostende . Blir kvotienten over en viss sum , da er det smoking . Er det under denne sum , da er det blå dress .

Dette vet folk . Blir de buden til blå dress , inntar de middag som vanlig . Blir det sagt smoking , da spiser de en ganske enkel middag , litt fiskeboller eller noe slikt lett . Det er derfor vanskelig å komme utenom de gjengse regler . Husmoren har kanskje lagt sig i selen med mat og drykk . Så forbanner familiens mannlige lemmer sig på at de trekker ikke i smoking , vær sikker . Men så kommer alle gjestene kanskje mere eller mindre mette til selskapet : fullstendig bortkastet strev . En annen gang har de tre siste månedene altså vært så dyre . Hun planlegger i tankene en enkel rett hun har funnet i " A-Magasinet " , og ikke likør , kjære det er ikke nødvendig . Men så sier far at det gir sånn fest med smoking . Så kommer gjestene anstigende med vann i munnen og sult i blikket og humrer ved tanken på opdekningen de skal ha igjen for det vemmelige stive skjortebrystet . Alle de senere slukne blikk ved det frugale måltid er ikke hyggelige for den ærekjære husmor .

Far har ikke blå dress . Ved slike anledninger går han i sjakett . Som gammel venstremann elsker han å gå i sjakett om aftenen . I tillegg til den bredbremmete , sorte filthatt er dette den aller viktigste post når det gjelder venstrepartiets uniform . Jeg undtar da det såkalte Oslo-venstre . Mangen en stortingsmann / eller kirkesanger vil knegge av begeistring ved å se dette anerkjent . Og her i landet som man har uniformsforbud .

Uniformen har i parentes bemerket også andre detaljer . Vi fant engang på loftet et enormt fotografi av Norges Storting fra 1905 . Anton og jeg gikk gjennem hele forsamlingen og gjettet på hvilket parti de tilhørte , bare efter snippene og slipsene . Efterpå undersøkte vi med noen som kjente karene , og utregningen viste 98 , 5% riktig gjetning . De 1-1/2 prosentene var høiremenn som ved en misforståelse hadde venstresnipp . Det måtte sikkert være det man kaller Mitläufer .

%Denne gangen forløp det hele stort sett bra , i betraktning av at alle husets selskapsantrekk skulde i ilden på en gang . Ellers er det jo ofte slik at én gang skal far ut , en annen gang Anton eller jeg , eller kanskje Lilleba . På den måten opdager man ikke at husets reserver i virkeligheten bare består av de andres eiendeler . Altså den del av familien som ikke skal ut den dag .

Teoretisk har man reserve skjorteknapper , snipper og gud vet hvad damene har , men de har . Men når Lilleba skal ut , så ryker en maske i det eneste paret med silkestrømper som altså passer til den kjolen , de strømpene som mor fikk maken til til jul . De ligger i mors skuff til venstre . Om Anton er på hyttetur , så kan hans skjorteknapp med fordel anvendes av mig når min triller under kommoden .

Når så de store høitider ruller inn , da kommer de dager da hele huset skal være fine samtidig . Og da gjelder det at oprustningen har funnet sted i et slikt tempo at det blir en vest til hver , en skjorteknapp til hver , et par strømper til hver , altså at ingen må sitte hjemme . Har De sent en eftermiddag sett bilen til en av de mere kjente konfeksjonsforretninger komme hvesende gjennem gatene& Har De sett chaufføren raskt stige ut og ringe på med en liten pakke i den ene hånden& Kanskje endog en stor , flat en som kan være en stiveskjorte& Vel , i det huset skal alle i selskap på én gang .

I slike fall viser det sig også at tre ganger så mange speil kunde vært påkrevet , likesom belysningen over speilene er kriminell . Man burde få en sterkere pære , vi sa det i fjor også , men De vet åssen det er . Det er bare i badet at pæren er sterk nok . Og det er i grunnen nokså tragisk med det duggvåte speilet som gjengir tre , fire eller fem fortrukne ansikter på en gang , og alle de røde hendene som strever med å få lempet fire steinharde knapphull oppå hverandre over en gjenstridig liten kobberknapp til femten øre .

Lilleba finner aldri mors grå hår i sin børste , men mor finner ofte Lillebas gule i sin . Tannbørster bør ha forskjellig utseende , men for tiden er fars , Antons og min akkurat like . De har hver sin plass i en glass-innretning til venstre for speilet . Det er lett å holde dem fra hverandre . Men så kommer " Ørkenblomsten " og " rydder " . Far blir rasende hvis han pusser tennene og det smaker Ryens mixture av børsten , for da er det Antons . Noen ganger smaker det langpipetobakk av den jeg får fatt i , og da er det fars .

Således er i tidens løp mange mord bare såvidt blitt avverget . Mangen en gang har bleke , fattede ansikter bare såvidt skjult for utenverdenen den storm av lidenskaper som freser under efter-barberingsvannet . Har De lagt merke til hvor behagelige de menns ansikter er som bruker Aqua Velva&

Fem på åtte tendte far på peisen . Tre på åtte vasket han hendene for siste gang . To på åtte skjelte han ut mig : fra åtte til tre over feide jeg op alle tåneglene på badet . Så var det dødsstille i tre minutter mens far skrittet op leiligheten syv ganger .

Så ringte det på entrédøren .

Da jeg var liten , visste jeg absolutt ingen ting ‐ formelig langt mindre enn nu . Det jeg smått om senn fikk vite , det fikk jeg vite av de voksne . Gjorde jeg mine egne refleksjoner , var de i ni av ti tilfelle gale . Hvem rettet feilen og påviste hvordan og åssen ikke& De voksne . Konklusjon : de voksne vet alt , og vi vet ikke noe .

Det er vel på bunnen det som er årsaken til at jeg alltid instinktmessig søker inn der eldre herrer sitter . Alltid har jeg beundret eldre herrer . Som ørliten kunde jeg knapt komme over hvor imponert jeg var når de tok hverandre i hånden sånn at det klirret energisk i mansjettknappene mot stivetøiet .

Den mette sigarstemningen har bestandig vært min svakhet . Imidlertid kom en tid da jeg tapte litt av begeistringen , fordi jeg ikke klarte å følge med i konversasjonen . Det vil si , jeg sa naturligvis aldri noe selv , for egget skal ikke lære hønen . Men jeg fikk ikke riktig gangen i hvad fire herrer sa når de snakket sammen . Og traff de unge mennesker , så sa de alltid det samme . Jeg følte at det meste var umåtelig verdifullt , men øinet ikke dybden . Som jeg kanskje har fortalt Dem , er jeg ikke særlig intelligent .

Anton har forklart mig at jeg ved analysen av arten først og fremst må se bort fra alt hvad de sier til unge mennesker . Det er så lenge siden de selv var unge , så de har glemt det . Unge folk interesserer dem ikke det grand . Snakker de med en ung mann ‐ med dame kanskje det er anderledes ‐ så står de i almindelighet og tenker på noe annet . Øinene er glassaktige , fjerne . Rutinen tilsier dem å si " Hm " og " Sier du det " på de riktige stedene , eftersom den unge manns ivrige tanker strømmer friskt frem . Så sier de det som de pleier å si ved slike anledninger , og så går de til noe de liker bedre . Dette noe er enten andre eldre herrer , eller unge damer .

Det er for eksempel forklaringen på at medisinske studenter ikke kan fordra å treffe folk . Hvis en medisiner blir presentert for et eldre menneske , viser statistikken med hundre prosents sikkerhet at vesenet slipper løs to setninger , i den her følgende orden :

1 ) Ja ‐ det er sannelig et langt lerret å bleke ! 2 ) De skal vel spesialisere Dem&

Da det medisinske studium nå for tiden tar tolv år ved lag , så får studenten rikelig høve til å høre bemerkning 1 ) . Efter de tolv årene skal han ‐ eventuelt ‐ ta til å spesialisere sig , så bemerkning 2 ) følger ham i en menneskealder omtrent .

Den generelle måte å demonstrere sin manglende interesse for ungdommen på er følgende : " Jeg synes dere unge er kjekke , jeg ! "

Jeg har altså lært av Anton å se bort fra alt slikt . Videre har jeg spurt ham om han mente at alt hvad de eldre sa var godt og riktig . Han svarte at det kom an på hvad jeg mente med riktig . Rent intellektuelt sett , eller virkelig sett , var en liten brøkdel riktig . Resten var riktig for omtrent tredve år siden , og var følgelig idag bare sprøit . Imidlertid : riktig eller ikke riktig ‐ det er de eldre som eier samfundet , så det blir som de sier allikevel .

%Å lytte til fire eldre herrers samtale er overmåte lærerikt for den som kan trene sig op til den rette konsentrasjon . Man er jo nemlig innstillet på at først så sier Vest sin mening . Nord er ikke helt enig , og når Vest er ferdig , hugger han inn og imøtegår ham . Så kommer duplikken fra Vest som er delvis overbevist , men ikke helt . Imens sitter Syd og Øst og tenker . Der er kanskje et punkt som de to andre glemmer å bringe inn , men det spiller nokså stor rolle , og så bringer Øst det inn . Dermed forandres billedet , og så fortsetter Vest og Nord under en ny synsvinkel . Så sier Syd sin mening , og de andre hører opmerksomt efter . For det han har å si , det er altså for eksempel genialt . Efter hvert nærmer man sig sannheten . Alle har hatt litt rett og litt urett . Alle har vært litt subjektive og litt overfladiske . Men på grunn av en slik sindig drøftelse , så lærer alle av hverandre . Tilslutt er man helt enig og har hatt et rikt utbytte av samtalen . Man reiser sig , børster asken av klærne , brygger en frisk pjolter og stolprer inn til damene , for ellers blir de fornærmet .

Slik er man innstillet på at det skal foregå . Men slik foregår det ikke . Samtalen foregår efter det som Anton kaller sektor-systemet . Først sier Vest sin opriktige mening om en ting som han har sagt ordrett før i tre hundre andre selskaper , og dessuten stod det i Arbeiderbladet imorges . Vest er hvad man kaller " meget rød " . Imens sitter de tre andre og nikker på de riktige stedene og hører ikke efter . Den unge mann som sitter på stolen uten armlene , bør nu feste sig godt ved det som blir sagt ‐ bite det fast i hukommelsen .

Så griper for eksempel Nord ordet . Han er helt uenig med Vest og leser en annen avis . Han sier sin mening som hverken Vest eller de andre hører på . Det er mulig emnet er det samme som det Vest pratet om . Men kanskje Vest under sitt kåseri har gjort en liten digresjon eller nevnt et eller annet ord om noe helt annet som tilfeldigvis har bitt sig fast i hjernen på Nord . Derfor snakker han om det .

Så slipper Syd til kanskje , eller Øst . Nu har den unge mann fire helt forskjellige meninger i hodet , kanskje også om fire mere eller mindre forskjellige emner . Samtidig vet han hvad kjernen er i de ledende artikler , for eksempel i Arbeiderbladet , Dagbladet , Aftenposten og Moss Tilskuer .

Nu slipper Vest til igjen . Kanskje er der i mellemtiden fra de andre fremkommet eksakte data ‐ faktiske oplysninger som burde rokke vesentlige punkter i hans opfatning . Alt dette har han imidlertid ikke hørt på , og derfor fortsetter han hvor han slapp , og det merker ikke noen av de andre .

Slike diskusjoner ender alltid uten noe som helst resultat for dem som deltar . Det vil si , alle sammen tror at de har overbevist alle de andre ved sin bedre viten og sin større personlighet . I den tro reiser de sig og går inn til sine koner . Den unge mannen har da stoff til eftertanke for flere uker om politikk , Nasjonal Samling , aksjer og Nationaltheatrets rivning .

%Jeg blev sittende alene i røkeværelset til far .

" Sitter du her " sa onkel Jørgen , og så stod han foran mig . Han satte sig i fars chesterfield og tendte sig en pipe med sølvlokk . Onkel Jørgen er direktør i Forkullede Renimportører , og så sitter han i direksjoner .

" Hvordan går det på kontoret " sa onkel Jørgen .

Jeg fortalte hvordan det gikk på kontoret .

" Det er riktig av dig at du ikke beklager dig , " sa han . " Det er korrekt overfor ditt firma at du uttaler dig optimistisk . Men jeg forstår mellem linjene at utsiktene kanskje ikke er så lyse "

Jeg trakk på det , men innrømmet at nei , de var ikke så lyse .

" Hvad tjener du "

" 150 . "

" Du er min gudsønn . Vil du ha en stilling i Johannesburg "

%-Du får tredve pund om måneden til å begynne med . Det er ikke så meget som det høres , for det er dyrt der . Gull , vet du . Men det kan bli mere siden . Hvad sier du "

" Jo ‐ selvfølgelig ‐ men ‐ . "

" Du vil vite mere . Jo , altså : en skolekamerat av mig steller med en gullgrube der nede . Ikke av den overdådigste sorten , men tålelig bra . Den har ligget nede i mange år . Men maskineriet er jo blitt så meget bedre enn før . Som du vet er gullprisene steget , så det lønner sig å gå over den utbrukte malmhaugen en gang til . Foruten at de altså driver med frisk malm . De tjener store penger om dagen ‐ men du vet det er ikke godt å si hvor lenge det varer . Min venn er barnløs , og vil gjerne ha en ung nordmann ned for å spille rollen og gjøre nytte for sig . Vil du "

" Det er forferdelig snildt av dig ‐ men ‐ er det for bestandig "

" Det var jo meningen . Og det er ikke noe snildt . Jeg har lovt å skaffe en mann , og du er den første jeg spør . Du synes formodentlig det er kjedelig å reise fra Oslo "

" Ja . "

" Ikke vær tåpelig , Flo . Du får kanskje ikke en slik chance igjen . Men du må bestemme dig straks . "

" Straks& Men det kan jeg ikke . "

" Vel . Det er bare et spørsmål fra min side . Jeg tenkte kanskje du gjerne vilde det skulde bli noe av dig før eller senere . Kanskje du skulde få lyst til å gifte dig for eksempel . "

Han blåste ut en enorm røksky og stirret prøvende på mig .

" Du har rett , " sa jeg enkelt . " Jeg reiser . "

" Så er det avtalt . Ikke snakk om det til noen foreløbig . Si op din nuværende stilling . Du drar om tre måneder . Tror du du kunde skaffe en flaske selters til en aldrende onkel "

Det var mig som snakket om han forretningsguden . De vet det er en naken herre med stålhjelm med vinger på , og vinger på hælene . I hånden holder han en kjepp med slangearrangement . Jeg snakket om ham ved middagsbordet , men De kan begripe jeg husket ikke hvad fyren het .

" Tosk , " sa Lilleba . " Vet du ikke det& Han heter Sverdrup-Dahl . "

Dette var formodentlig ikke riktig , men allikevel ingen grunn til at Anton skulde bryte sammen av krampelatter . Far snakket til Anton , og mor snakket til Anton . Men Anton bare puttet hele servietten inn i munnen og en del av duken og hikstet .

Det viste sig efterpå at han slett ikke het Sverdrup-Dahl , men Merkur . Far sa at i Rom kalte de ham Merkur , men grekerne sa Hermes når de mente samme karen . Da Anton blev alvorlig igjen , sa han at da var det kanskje naturlig at også Oslo satte et eget navn på ham , så han bad Lilleba om undskyldning .

Det vilde imidlertid ikke Lilleba ta imot . Hun gikk fra bordet og smelte i entrédøren og gikk ut . Jeg bare forteller dette for å vise hvor lite som skal til enkelte ganger .

Efter kaffe gikk mor og far i kirken , for det var søndag . Anton sa at Lilleba var en rype , og blev sittende snurt i stuen og lese i " Andres Hus Og Andres Haver " . Jeg gikk inn på mitt rum for å lese engelske verber , med henblikk på Johannesburg , hvor engelske verber har sin nytte .

Engelske verber har aldri virket som poesi på mig . De var en mare i middelskolen , og nu hadde jeg glemt dem mere enn jeg trodde . En selger er som bekjent best når han selv virkelig har tro på varen . På samme måte er det å lære engelske verber kanskje mere et spørsmål om glød og begeistring enn egentlig hukommelse . Jeg fant at begge slags ingredienser manglet totalt , selv om jeg ofte strengt holdt Johannesburg op foran mitt indre blikk til inspirasjon . La det like godt være sagt at eftermiddagen slepte sig hen . Det var derfor nærmest i halvsøvne jeg hørte at det ringte på entrédøren . Ring ‐ rang ‐ rung ... .

Ørkenblomstens sjokkende skritt lød ute i gangen , og et vesen tok av tøiet . Så banket en liten finger på døren til stuen .

" Kom , " sa Anton dypt .

Døren gikk op , og så var det så stille , så stille .

" Goddag , " sa Anton til slutt .

" Goddag , Anton , " sa en blek , liten røst . Så ynkelig likesom . Og det var som hjertet skulde snøre sig sammen i halsen på mig . Det dunket og dunket hardt . Det var så tungt å puste . Jeg blev iskald på hendene . Samtidig slo det ned i mig at dette var komplett tåpelig . Riktignok var det første gang at Else kom og besøkte vår ringe bolig av sig selv . Men en gang måtte jo være den første .

" Jeg ‐ jeg ‐ vilde snakke med dig , " sa Else .

" Dette er Anton , " sa Anton . " Skal jeg hente Flo "

" Det er dig jeg vil snakke med , " kom det fort . " Er du ‐ er vi ‐ alene "

" Flo sitter visstnok inne på sitt rum . Ellers er det bare oss to i hele verden . "

Det blev stille en gang til . En slik nervøs stillhet . Jeg fikk engstelsen over mig igjen . Jeg følte at diminutive fingrer fingret med stoffet på stolarmen . Dette var intuisjon , og det er noe jeg ikke har ellers .

" Anton ‐ skjønner du ikke ‐ jeg ‐ jeg orker ikke dette mere . "

" Har han vært slem mot dig "

" Slem& Slem& Hvem "

" Flo . "

" Flo . Å , Flo . Nei ‐ han har ikke vært slem . " Det fløt langsomt og monotont .

Litt efter kom det sakte fra Else :

" Bryr du dig ikke det grand om mig lenger "

" Det er aldri falt mig inn at det var spørsmål om mine følelser . "

" Hvad mener du "

" Jeg har fortalt dig en gang for alle hvad jeg føler , og jeg pleier ikke å skifte mening . Jeg pleier ikke skifte mening . Du derimot ‐-‐ . "

" Jeg " Det lød som et skrik .

" Ja ‐ du . "

" Og jeg som er syk for din skyld . Som drømmer om dig natt og dag . Du er den eneste jeg noen gang har brydd mig om . Du ‐- . "

" Hør nå her , Else . Er du glad i mig "

" Ja . Jeg er glad i dig . Har vært det hele tiden . Og du ‐ . "

" Gjengjeldt . Som sagt , jeg pleier ikke å forandre mening . Så det er i orden . Men kan du så forklare mig ‐- . "

" Anton , " sa Else lavt . " Det er en ting til . Jeg vet ikke ‐ jeg kan ikke ‐ jeg ‐ . "

Hun begynte å gråte stille .

Det var taust lenge . Det var bare den såre hulkingen til Else som hørtes .

" Anton , " sa hun med ett , og stemmen var fast . " Jeg skal ha et barn . "

" Hvad& Hvad er det du sier "

" Et barn . Jeg skal ha et barn . "

" Og hvorfor fanden kommer du hit til mig og ‐ og ‐ og ‐ . "

" Men hvem skulde jeg ellers ‐ . "

" Selvfølgelig til rette vedkommende . Til Flo , for pokker . Skjønt Vårherre skal vite jeg trodde ham ikke god for slikt . Og så komme her til mig ! Jeg må si du er et mangfoldig pikebarn , Else . Ja ‐ . "

" Men Anton ! " Hun skrek fortvilet . " Hvad har Flo med dette å gjøre& Skjønner du ikke at ‐ skjønner du ikke at ‐ at det er vårt barn& Det er ditt og mitt barn ! "

Hun brøt ut i en hjelpeløs gråt igjen . Jeg hørte Anton gå over til henne og trøste henne .

" Du må være langt på vei , " sa han omsider .

" Ja . "

" Men hvorfor har du ikke sagt det før& Det går an å bli kvitt slikt , vet du . Men nå er det vel for sent "

" Ja ‐ jeg tror det . "

" Vet noen om det "

" Nei . "

" Og Flo ‐ hvorfor har du behandlet ham slik& Han er glad i dig skal jeg si dig . "

" Det var ikke meningen . Vi skulde bare være kamerater . Det var for din skyld også . Da vi blev uvenner , vilde jeg gjøre dig sjalu for at du ‐ for at du skulde bli venner igjen . Men isteden trakk du dig helt tilbake . Du blev iskald og behandlet mig som luft . Så trodde jeg du ikke brydde dig om mig lenger . Så fortsatte jeg å være sammen med Flo , for å glemme , og fordi jeg håpet ennu . At du ikke vilde la dig slå ut av din yngre bror . Men det nyttet ikke . Jeg likte Flo også , men ikke på den måten . Det var bare litt interesse en stund . Han imponerte mig til å begynne med , men så var det slutt . Jeg har prøvd å være bare kamerat . Men så merket jeg jo at han ‐ at han kanskje ‐ . "

" Du forstod at han var glad i dig . Det var lumpent mot Flo . Jeg har jo sagt dig at kameratskap mellem de to kjønn ikke eksisterer i praksis . Den ene av partene er alltid forelsket . Er det ikke dig , så er det den annen . "

" Jeg var ikke enig i det den gangen du sa det vet du . Men jeg vet at det var lumpent mot Flo . "

" Nok av det . Men så var det dig . Den avtalen vår holder altså fremdeles oss imellem , men vil neppe bli satt pris på av våre nærmeste . Hvor langt er du på vei "

" Fire måneder . "

" Det er jo et guds under at det ikke syns på dig . Skjønt jeg ser det jo , nu jeg vet det . Men åssen har du kunnet gå på ski og late som ingenting "

" Vet ikke . Det er visst rart . Det er kanskje derfor at jeg har latt det skure . "

" Men er du sikker "

" Sikker& Du kan skjønne jeg er sikker . Men hvad skal vi gjøre& Jeg mener : hvad skal jeg gjøre "

" Jeg aner ikke ‐ hvad vi skal gjøre . Men hvis du tror jeg har tenkt å bakke ut , tar du feil . Hadde det vært Flo , hadde det vært greit . Han har nettop fått en stilling i Sydafrika skal jeg si dig . Og du vet hvor hjemmekjær han er . Kunde aldri tenke sig muligheten av å forlate byenes by . Jeg har en mistanke om at han tok jobben utelukkende med henblikk på eksport av sig og dig . Pen bryllupsreise , Else . "

" Men kan ikke du få den stillingen "

" Aldri i verden . Den vil gi Flo en fremtid som han aldri vilde fått her . Dessuten er kontrakten undertegnet , og onkel Jørgen kan ikke fordra mig . Vi får finne på noe annet . Bare du nå ikke har tatt knekken på Flo . "

" Men Anton ‐ i krig og kjærlighet er alt tillatt ! "

" Slikt må du ikke si , Else . Det der er arvegods fra den eldre generasjons etikk . Vi er hevet over slikt . Vi får huske på det , så skal vi nok karre oss ut av dette på en eller annen måte . "

Anton fulgte Else ut . Entrédøren smalt igjen , og litt efter kom han inn til mig . Jeg så op fra engelskboken jeg nettop hadde sett ned i . Anton gikk bort til vinduet og kikket ut . Han stappet snadden langsomt og omhyggelig , og tendte den med tre fyrstikker . Så satte han sig på bordkanten rett overfor mig . Han tok snadden ut av munnen og pekte på boken min med pipespissen .

" Du begynte å lese like efter middag& Da hadde det vært klokt om du nu hadde slått op et stykke lengere ute i verbene . "

Jeg kjente at jeg blev rød .

" Du holder på på side 1 . Eller for å uttrykke det anderledes : det var på ingen måte din hensikt å lytte ‐ langtifra . Den blotte tanke er dig motbydelig . Men her er gudbedre så lytt i dette huset , at du kunde ikke undgå å høre . Helst vilde du jo slippe . Men du kunde ikke godt komme herfra heller , for da vilde du ha forstyrret oss . Derfor blev du . "

" Du gjør narr . "

" Tvert imot . Jeg gjør det hele lettere for dig . Men du er à jour "

" Hvis du mener at jeg hørte alt dere sa , så hørte jeg alt dere sa . Og hadde det ikke vært derfor ‐- . "

" Nettop . Hadde det ikke vært derfor , så hadde jeg vært i en håpløs situasjon . Hadde jeg fortalt dig det hele selv , så hadde du ikke trodd noe av historien . Du vilde gått over til fars mening om mig . Derfor var det heldig at du kom til å høre hvad vi snakket om . Da vil resten virke sannsynligere . Det mangler bare at jeg forteller dig det du ikke vet . Kan du ikke tende en sigarett& Og ikke se på mig på den måten . Det er vanskelig nok allikevel . "

Jeg fant frem en sigarett og tendte den . Imens travet Anton frem og tilbake i værelset . Til slutt kom han og satte sig på bordkanten igjen .

" Du vet , " begynte han , " at jeg aldri har svermet noe større for kvinner som kjønn . Kollektivt byr de mig positivt imot , og individuelt er jeg som regel ikke begeistret . Jeg har truffet få som jeg har hatt lyst til å være sammen med om dagen . Og de som har vært greie å være sammen med sånn , de har sett ut som en multemyr i trynet . Så traff jeg Else Nygren for et par år siden . Det kan godt hende hun i virkeligheten ikke kan hamle op med mine teorier og idealer . Det kan selvsagt diskuteres , men faktum er at jeg forgapte mig i henne på en måte som jeg skulde ha svoret på ikke var mulig . Merkelig nok fikk hun det på samme viset . Det første vil du sikkert fatte . Det siste faktum får du bare akseptere som det er ... .

Vi blev enige om å gifte oss . Men når& Du vet åssen det har vært . Arbeidsløshet og elendighet . Ungdommen hadde vi , men den vilde jo gå og mere til før jeg kunde tjene nok . Selv på to gasjer . Så blev vi enige om å ordne oss anderledes . Kunde ikke samfundet sørge for at vi tjente såpass at vi kunde rette oss efter de reglene det hadde satt op , så fikk vi lage oss våre egne regler . Hvad er egentlig moral& Det er etslags spilleregler menneskene har funnet på . Eskimoene gifter sig efter sigende med sin søster , og de får ikke dårlig samvittighet av det .

Else og jeg giftet oss for to år siden . Vi satte op en høitidelig ekteskapskontrakt som vi undertegnet i fire eksemplarer . To av Elses venninner og to av mine beste venner var vidner . De undertegnet også , og svor sin salighets ed på at de ikke skulde si det til noen . Et eksemplar har jeg i min bankboks , et har Else , og de andre to har en av jentene og en av guttene i sine bankbokser .

Det gikk fint i lengere tid . At du ikke visste at jeg var sammen med Else Nygren er mig en gåte ‐ men du må jo også aksepteres efter din egenart eller mangel på sådan . Jeg er iallfall klar over at du var uvitende om saken . Jeg mener , selv på almindelig gå-på-kino basis . Som sagt , vår lykke var fullkommen , som det heter . Men sent i høst røk vi alvorlig uklar . "

" Hvorfor det "

" Det kan være det samme . Men det var av temmelig alvorlig art . Den dype kløft forstår du , og den perverse glede ved å såre den man elsker høit og sånn . Med derav følgende enda dypere kløft . Så sa vi ting som den annen part ikke kunde tilgi , og trakk oss tilbake med verdighet inntil videre . Begge håpet at den annen skulde krype til korset , og begge ventet på det . Jeg var forberedt på å tilgi henne meget generøst og forståelsesfullt når hun kom på alle fire . "

" Og hun "

" Formodentlig noe lignende . Men så begynte du å være sammen med henne , og jeg tok til å forstå Kains følelser overfor Abel . Ikke Niels Henrik , men han andre . Min respekt for kvinnen som begrep sank til det absolutte nullpunkt . Og resten vet du . "

" Hvad vet jeg "

" Resten . Du monopoliserte henne , og jeg var ute av spillet . Så kommer hun altså op hit idag , og ‐ avklarer situasjonen . Meget dramatisk . "

" Meget . Men nå er jo alt godt igjen . Hun sa at hun var glad i dig , og hadde vært det hele tiden . "

" Du har fulgt godt med . Men du er vel på det rene med at det vilde virket adskillig mere overbevisende om hun ikke hadde skullet ha den ungen og ikke trengte min hjelp "

" Nei , det skjønner jeg ikke . "

" Det spiller heller ingen rolle . Jeg har jo ikke anledning til å reflektere nærmere over det der . Det er bare en ting å gjøre så allikevel . Og kanskje jeg er for skeptisk . Kanskje hun mente det , men måtte ha en eller annen sterk form for overtalelse før hun kom . Men du forstår , Flo , der er allikevel en del vanskeligheter . Jeg vet ikke om du er opmerksom på det "

" Nei ‐ hvilke "

" For det første er det dig . Historien opløser sig på en måte som vel ikke er helt tilfredsstillende for dig . Ditt hjerte er som et betonghus som nettop er ramlet ned . Du kjenner alle de nedfalte koksgrytene som hveser inn i lungene på dig , og jernstengene som stikker sine rustne og grinende vridninger inn i aorta . "

" Å ‐ bry dig aldri om det , " svarte jeg .

Jeg sa det enkelt og ukunstlet , men det var sant at mitt hjerte var knust . " Det er bedre å ha elsket og tapt enn aldri å ha elsket en gang , " sier slike som har elsket og vunnet , til dem som har elsket og tapt . Jeg følte at ordsprog er lettere å avlevere enn å ta imot , og i beste fall er de dårlige plastre på den spirende manndoms vunder .

" All right , " sa Anton . " Du får trøste dig med vennen Mammon i Johannesburg . Hvis da ikke Roosevelt revaluerer dollaren . Jeg må innrømme at det som plager mig mest sånn rent akutt , det er hvordan man skal få listet det nye skudd på familien Ebbes livstre inn i denne jammerdal uten for mye vanskeligheter . Pokker ta Else også . Hun er en søt pike , men fanden så slurvete . "

Det var atter ved kaffen at Anton brøt nyheten for familien . Jeg så at han så tankefull ut , og jeg var så spent at det var ikke til å bære .

" Er det noen som skal ha en kopp til " sa mor vennlig .

" Ja takk , " sa Anton og rakte frem sin . Han tok sukker og fløte opi , rørte rundt , og drakk og satte koppen ned igjen .

" Det er sant , " sa han . " Det er en liten episode som jeg gjerne vilde fortelle . Kanskje du går ut litt , Lilleba . Gå ut på gaten og lek så lenge . "

Lilleba gjepte .

" Vær nu hyggelig , Lilleba , " sa Anton . " Den ene tjenesten er den andre verd . "

" Hvad for en tjeneste har du egentlig gjort mig noengang "

" Har du virkelig glemt den Brahms-konserten i radio forleden& Den til Ernst Glaser som du endelig vilde høre på . Jeg holdt op å spise knekkebrød da du bad mig . "

" Var det noe da& Vi hadde massevis av loff . "

" Jeg foretrekker knekkebrød med gjetost . Kan du ikke være snild "

" Hvad er det egentlig for hemmeligheter du vil at jeg ikke skal høre "

" All right . Bare bli du Lilleba . Det som jeg egentlig hadde tenkt å fortelle , var at Else Nygren skal ha et barn om noen måneder , og det er jeg som er faren . "

Anton grep en berlinerkrans som han brøt små stykker av og spiste mens stillheten varte . Øinene stod ut av hodet på alle sammen som klinkekuler .

" Hvad er det du sier " sa far usikkert til slutt og trodde det var en dårlig spøk . Sansen for humor er jo så forskjellig .

" Kanskje jeg skal gjenta det , " sa Anton . " Else Nygren skal ha et barn om noen måneder , og det er jeg som er faren . "

Far blir rød i ansiktet anderledes enn andre , for det begynner på hendene og kryper op til håndleddene og forsvinner . Så blir det borte en stund fordi han har klær , og så kommer det igjen over snippen . Derefter kommer ansiktet og der han er skallet . Ved begge tinningene kommer to store , buklete årer . Det er forferdelig uhyggelig å se .

" Din satans pøbel , " hvisket han omsider . " Og Flo ‐- . "

Mor betraktet oss alle sammen efter tur .

" Men Flo ‐- " begynte hun også .

" Jo da , " sa Anton . " Daglig gikk jeg og betraktet Flo og Else heftig omslynget , og jeg kunde ikke unne dem deres unge lykke . Sjalusiens vanvidd tendte et voldsomt begjær i mig . En dag traff jeg den skjønne alene efter en fest i Ungdomslokalet . Som et dyr kastet jeg mig over min kjære svigerinne og skjendet henne på det skammeligste . Psykiatrikerne erklærer at tiltalte står på niårs-stadiet . Han ‐- . "

Far fòr op , men mor presset ham ned i sofaen . Far pleier å sitte i sofaen . Så snudde hun sig til Anton .

" Anton , " sa hun bedende . " Kan du ikke forsøke å opføre dig ordentlig& Kan du ikke fortelle dette på en skikkelig måte "

Da var det at jeg våknet til handling .

" Jeg skal fortelle , " sa jeg . Og så berettet jeg alt sammen så godt jeg kunde , og det tok temmelig lang tid .

Så satt alle sammen fryktelig lenge uten å si noe . Den eneste lyd var da Ørkenblomsten smelte i døren , for hun hadde fri .

" Saken stiller sig med andre ord litt anderledes , " sa mor rolig .

" Ja , " sa jeg . For noe måtte jeg jo si .

" Hvad har du egentlig tenkt å gjøre " spurte far henvendt til Anton .

" Jeg har grublet adskillig over saken , " sa han . " Og jeg har funnet tre alternativer . Det ene er diskret ophold hos jordmor ved Jaren St. , barnet bortsettes mot godtgjørelse en gang for alle og billett merket troende . Imidlertid har vi ingen lyst til å gi slipp på kreket . Vi mener oss å være regulært gift så godt som noen annen . Hvis Else fortsetter med kontorpost efterpå , så vil vi endog spare over hundre kroner om året i skatt på arrangementet . Når vi allikevel i det lengste vegrer oss ved å tre frem med det hele , så er det av rent praktiske grunner . Det var selvsagt ikke meningen at vi skulde få noe barn før vi kunde gifte oss på den vanlige måten . Fordi menneskene er slik som de er , og av hensyn til familien . "

Mor nikket . " Altså ser vi foreløpig bort fra den muligheten , " sa hun rolig . " Hvad mere har du å foreslå "

" Læger og apotekere kjenner hverandres forbrytelser . Jeg tenkte kanskje far hadde så mye tak på en av dem at han kunde få truet ham til å bryte paragraf 245 . "

Far fikk årer i tinningene igjen . " Aldri i verden , " buste han op .

" Jeg visste at du vilde ta det slik , " sa Anton . " Men du får huske på at det for en stor del er for din og mors skyld at vi ikke bare lar det skure . For øvrig er saken så vidt jeg forstår kommet så langt at det ikke lar sig gjøre . Eller iallfall er altfor farlig . "

Anton tidde og drakk op den kalde kaffen som stod igjen .

" Så har jeg bare en mulighet til , " fortsatte han . " Jeg kan ikke få en ordentlig betalt jobb her på mange år . Hvorfor ikke minne Bråten om det han foreslo den gangen for noen år siden "

Mor og far så på hverandre .

" Det er ingen fremtid for dig der , " sa far .

" Ikke her heller , " sa Anton . " Og så er det Else da . Vi må ta lite grand hensyn til henne også vel "

Det hadde jo Anton rett i . Man må ikke bare tenke på sig selv . Man måtte tenke på Else også .

%Bråten hadde en agenturforretning i Oslo i gamle dager , men så var det noe med inflasjonstiden i Tyskland . Nesten alle pengene hans stod der . Han reiste ned og hentet gjelden , og så kjøpte han et frimerke for pengene . Efter det hadde han det trist , men så døde faren hans . Han arvet en klatt , og kom sammen med noen som skulde dyrke kaffe i nærheten av Nairobi . Der er han blitt siden . Han skrev til far for noen år siden og spurte om en av sønnene hans vilde komme ned og ha jobb som overseer . Overproduksjonen på kaffe var alt begynt , så far sa nei . Anton fikk ikke høre om det før en god stund senere , og da hadde Bråten fått en annen mann . Men han døde et års tid efterpå , for han hadde trådt barbent på et kassebord og fått i sig en rusten spiker .

" Vi får skrive til Bråten , " sa far .

" Telegrafen er en meget nyttig opfinnelse , " sa Anton . " Det går adskillig fortere . "

" Ja , " sa far . " Du har rett . Det er kanskje best . Men hvad sier din ‐ hm ‐ din brud "

" Vi er enige , " sa Anton . " Bare send telegrammet er du snild . Else skulde forresten snakke med sine foreldre idag hun også . "

Det tok lang tid å sette op budskapet , så det blev nesten midnatt før Anton løp og sendte det .

Det var noen febrilske dager som kom og gikk . Pappa & mamma Nygren tok saken overmåte tungt . De fire foreldre utvekslet visitter . De kjente hverandre ikke noe videre fra før , så det var noen tryble sammenkomster med få ord . Bare sorg og sorg og imaginært flor over det hele . Sort flor .

Bråten telegraferte at nlt tidene daarlige trenger ingen mann nu stopp imidlertid skjoenner viktig munn selvfoelgelig lukket syv segl absolutt diskresjon stopp kanke love noen fremtid men arrangement eventuelt bare midlerti kom naarsomhelst daarlig loenn

braaten coll braaten ku segl ok

%De skulde reise snarest . Det var greit , men det som jeg absolutt ikke kunde begripe var at fru Nygren var så rasende på mig som hun var . Ikke Anton , det var bare stas . Hun var myk og blid og moderlig og beundret ham . Men ikke mig . Ikke på noen måte .

Onkel Jørgen begynte å snakke frampå til mig om Else hadde lyst til å reise til Johannesburg hun også , du har jo sånn søt liten venninne som heter Else , tenkte det kunde være en idé . Det var vanskelig for mig , men så måtte mor forklare ham .

Da sa onkel Jørgen noe til mor og far , og så så de rart på mig . Det hadde de ikke tenkt på , slett ikke far .

" Nei , opriktig talt så hadde jeg ikke det , " sa far .

" Du tenker nå aldri på noen ting , " sa mor . " Men det rare er at det heller ikke er falt mig inn . "

" Hvad er det som ikke er falt noen inn " sa jeg .

" Å , sitter du der , " sa far . Han hadde ikke visst at jeg satt der .

" Ja , " sa jeg , for hvad skulde jeg si . Jeg satt jo der .

" Tja ‐ " sa far .

" Vi snakker nettop om det , " sa mor , " at det kanskje var heldig om du lærte litt engelsk før du reiste til Syd-Afrika . "

" Akkurat , " sa far og så takknemlig på mor . " Hm ‐ akkurat det var det vi snakket om , gutten min . "

" Jeg har lært engelsk på skolen , " sa jeg . " Dessuten leser jeg jo engelsk nå om dagen , og resten kan jeg vel lære i Syd-Afrika . Det er jo nettop fordi de snakker engelsk der at jeg skal snakke engelsk der , og når jeg snakker engelsk , så lærer jeg å snakke engelsk . "

" Meget sundt ‐ hm ‐ resonnert , Flo , " sa far . " Meget sundt . Men ‐ hm ‐ vi tenkte ‐ vi tenkte , mor og jeg , og så naturligvis onkel Jørgen . Hm , vi tenkte at du kanskje vilde reise tidligere enn bestemt , og så tilbringe et par måneder i England først . "

" Tusen takk , " sa jeg . " Men har vi råd til det da "

" Selvfølgelig , når det , hm , gjelder din fremtid , " sa far .

Og et vell av takknemlighet steg op i min barm . Slik var far . Litt bøs kanskje , og sen i begripelsen . Men så myk og god på bunnen .

" Men båten , " sa jeg . " Går ikke den herfra "

" Jo , " sa far . " Men skibsfarten er internasjonal , og drives av flere folkeferd . Derfor vil du også i England kunne finne et fartøi som vil bringe dig til ditt , hm , bestemmelsessted . Det vil si til en eller annen kystby på stedet , da jo Johannesburg er en , hm ‐ presumptivt er en , hm , innlandsby . Onkel Jørgen har nevnt noe om Union ‐- . "

Han så sig klamrende om efter hjelp .

" Union Co. , " forsøkte jeg .

" Union Castle Line , " sa onkel Jørgen . " Hvad sier du om å reise til London lørdag førstkommende "

" Lørdag førstkommende " stammet jeg . " Så tidlig& Jeg skulde jo reise om to og en halv måned . Og sånn plutselig ‐ det blir jo alt ‐ men det blir jo alt førstkommende lørdag "

" Ganske riktig , " sa onkel Jørgen . " Det var det jeg sa . Førstkommende lørdag er lørdag førstkommende , hverken mere eller mindre . "

" Bessheim , " sa far . " Og husk , du vil komme til å lære en masse , hm , engelsk . Vi , dine , hm , foreldre vet best . "

Jeg skjønte at her var noe i gjære . At de lurte på noe som jeg ikke kunde fatte . Men de sa at det var til mitt beste , og de eldre har alltid rett ... .

Og dermed blev det .

Men jeg som hadde tenkt mig avskjedsfester av mine venner og venninner . Med taler og han skal leve . Jeg hadde tenkt å gasse mig i å være centrum en stund før jeg drog ut i periferien ... . Istedenfor måtte jeg nærmest stikke av som en handelsreisende ... .

Sent skal jeg glemme de siste dagene i Oslo . Jeg gikk rundt og sa farvel til alle de deilige , kjente stedene . Jeg nikket til Rådhuset som nikket igjen og likesom sa : Oi , oi , neste gang vi treffes er du en hvithåret gubbe ! Og jeg svarte : Oi , oi , neste gang vi treffes har du kanskje mistet forskallingen !

Karl Johan kriblet av folk , og i portrummene stod unge mennesker og viste hverandre fotografier . De samme morsomme menneskene gikk tettpakket frem og tilbake og hilste på hverandre de to første gangene og smilte litt usikkert den tredje og lot som ingenting de fire neste .

For enden av det hele lå den herlige , trinne Stortingsbygningen som det kanskje ikke finnes make til i hele verden . Som jeg vilde komme til å savne Stortingsbygningen ! Jeg sa farvel til alle Røhnes plomberte trær . Jeg kikket op på Det Grønne Teater , og sa : Du , sa jeg . Du ligner mest en slik tysk flyttevogn øverst på dig . Sånn svær en som kommer fra Hamburg med cirkus inni . Og i gatene pulserte det så kjært , så kjært , og hvordan skulde jeg noengang klare mig uten alt dette& Hvorfor skulde jeg jages ut av centrum og slenges langt ut i periferien& Hvorfor skulde jeg lide for andres lykke& I centrum var det godt å være . Jeg vilde være der hvor det hendte noe . Hvor tanker blev tenkt og nye idéer blev født .

Jeg vilde ikke ligge i noen bakevje . Jeg vilde ride på kransen av kaken ‐ på skumtoppen av kulturbølgen vilde jeg være . Jeg vilde være hos mitt eget folk og være blandt de første i alle de epokegjørende strømningene i verdenskulturen . Jeg vilde være et gloende atom i selve den sydende digel !

" Bessheim " gikk lørdag klokken tolv .

Det var bare mor og far som var på bryggen . Far hadde sjakett for min skyld , og han forærte mig et nytestamente med gullbokstaver og bind av Refsum .

" Gud velsigne dig , gutten min , " sa far og snudde sig vekk , så jeg ikke skulde se tåren . Den hoppet fra rynke til rynke og forsvant på kaien . Av mor fikk jeg en honningkake . Hun gråt sårt og sa ikke et ord , men bare knuget mig inn til sig .

Personlig hadde jeg klump i halsen og svelgjet og svelgjet og følte en ubendig trang til å gjemme mig hos henne og gråte ut ‐ gråte i timevis .

Men slikt er forbudt for kjekke , norske mannfolk . Særlig da når bryggen er full av folk , og spesielt sjauere med traller : de plirer og smiler og flytter skråen . Da må man bite sorgen i sig , og være som han vikingen . Han som ikke sa et ord da noen hadde slått ihjel far hans . " Av ham , " sa folket , " kan vi vente den hårdeste strid . "

%Slik skle Else ut av mitt liv .

Det var først senere at det gikk op for mig , mens jeg var i England , hvorfor jeg var i England . Jeg tenkte på hvor hyggelig det skulde vært å gå på Østbanen og si ordentlig adjø til Else og Anton . Jeg kunde se for mig toget som forsvant over Akerselvens grumsede vanne ... .

Det vilde vært sårt på en måte , men allikevel . Og så vilde vi stikke lommetørklærne i lommen og se usikkert på hverandre . Så vilde vi stumt vandre tilbake over de lange tre-perrongene . Tilbake til byen . Tilbake til Oslo . Jeg vilde få byen for mig selv ‐ helt til jeg reiste til Syd-Afrika .

Da slo det ned i mig . Hvad vilde egentlig folk sagt til mig like efter at Else og Anton var reist& Alle mennesker visste at Else og jeg hadde vært sammen hele vinteren . Mine venner regnet det som op og avgjort . Så hender ingenting . Jeg mener tilsynelatende hender ingenting . For imidlertid var det hendt en masse , men det visste ikke noen av de andre . Helt uforvarende reiser min bror av gårde med Else , og jeg ‐ blir gående til spott og spe .

Det jog et minne om halvglemt dåd lik et lyn over lordens trekk . Det bruste og fosset og freste innover mig . Jeg hadde hyklet mig til å tro at jeg ikke tok mig nær av alt dette . Men nu stormet det inn ‐ brøt ned alle stengsler . Det var i Hyde Park at det hendte , mens jeg satt og spiste Highlife og leste Times . Jeg fant et ensomt sted langt fra folk og satt der i timevis . Tenk hvor aldeles forferdelig om jeg hadde vært i Oslo efter at de andre var reist !

For en lykke at jeg reiste først ‐ at jeg flyktet og gjemte mig for mobben . Ja , for slik var det . Jeg var rømt . Men hadde ikke visst det .

Den kvelden sendte jeg et langt , hyggelig brev til onkel Jørgen . Han hadde rett i at det var heldig å lære litt mere engelsk først .

%Alt dette her skriver jeg ombord på en båt som heter " Athlone Castle " , efter at vi har passert Teneriffe med gild vokster som duver . Jeg har hatt tid til å tenke mig om nu .

Mens jeg var i England , korresponderte jeg med Anton , og vi fortalte hvordan vi hadde det . Og i et av brevene til ham fremkastet jeg idéen om å la mig inspirere til å nedtegne noen av våre oplevelser i min bok , som han jo tidligere hadde hjulpet mig så meget med . Det var lenge siden jeg hadde fått gjort noe ved den . Selve livet hadde brutt inn over oss og feid oss avsted . Det blev derfor ingen tid til å sysle med bokstavenes bekymringsløse flettverk . Vi hadde elsket og lidt ... . Men kunde jeg ikke benytte noe av alt dette som stoff& Oslo var jo en stor by , hvor hundre tusener av mennesker elsket og led ‐ hvor store og små tragedier utspiltes hver dag , like for nesen på en . Våre oplevelser var kanskje analoge med mange andres . Men nettop derfor hadde de interesse for almenheten . Og nettop derfor vilde ingen skjønne hvem . Dessuten skrev jeg jo foran at alle personer bare var forfatterens fantasi .

Anton skrev tilbake at det kunde jeg godt . Han hadde ikke noe imot at jeg benyttet ham til det ytterste . For det første følte han at han skyldte mig så meget . Videre syntes han å kunne huske at mitt verk trengte en melodramatisk figur .

" Du sier at Oslo er en storby , " skrev han , " og dessuten vil jeg være i Kenya , selv om noen merker noe . Da bør du huske på at kanskje noen der nedefra kommer hjem fra tid til annen . Kanskje for å selge 75 malerier , eller av andre grunner . Så kjøper de din bok til reiselektyre , og aner uråd . Der nede har de ikke så mye norske bøker , og så låner de den videre til de andre norske , og så sitter jeg der . Men det skal du ikke bry dig om . Det spiller i grunnen sånn liten rolle .

Som sagt , du trenger en melodramatisk figur . Det er den eldre generasjon som bestemmer om en bok skal selges eller ikke , for det er dem som har pengene og som har tid til å lese bøker . De yngre kjøper dem ikke , de låner dem bare av far og mor og tante . Eller de får dem til jul av de samme personer . Derfor er det av viktighet at ungdommen kommer i gapestokken . Da kan de se op av boken over brillekanten og si " Hvad sa jeg . Det var ikke slik i vår tid . De unge løper løpsk . Forutsetningen var frihet under ansvar . De benytter sig av friheten , men frakjenner sig ansvaret . Så må vi rydde op for dem . Er dette den opskrytte nye moral& "

Så blir de atter begeistret for sig selv , og din sukcess er sikret .

Mange hilsener fra Anton .

P.S. Vi blir jo nesten naboer , så du kommer vel og besøker oss i ferien . Du går ut av Transvaal , og så gjennem Rhodesia og Tanganyika til du kommer til Victoriasjøen . Der svinger du til høire , og Bråten bor nordvest for Nairobi . Du kan umulig ta feil . Og velkommen skal du være !

Så fra Antons side er det altså i orden .

%Jeg var nokså engstelig da jeg gikk ombord i " Athlone Castle " . Det var en slik båt som man ser i " Illustrated London News " mens man venter på å slippe inn til tannlægen for å plombere den jekselen man har hatt hengende over sig siden ifjor høst . Det faller en likesom ikke inn at slike skib eksisterer i virkeligheten . Riktignok ligger det noen i Filipstad fra tid til annen , men de er bare for rare mennesker med eiendommelige jakker .

Ved bordet fikk jeg plass ved siden av en engelsk dame som hette Elsie Featherstone . Bare det fornavnet var jo ikke bra for mig i min sinnstilstand . Hun kunde være omtrent 37 år , og skulde til Durban for å være guvernante .

Det var vel et interessant bekjentskap . Hennes mor var datter av en av de gamle Voortrekkers , og han hadde vært med å grunnlegge en dorp hvor de hadde spist mealies , og jeg burde absolutt gå og se noe som hette Groote Schuur . Hun viste mig fotografi av morfaren . Han stod med en diger forladningsrifle i hånden , og på hodet hadde han en filthatt med brede bremmer som var bundet op på den ene siden . Han hadde et overdådig skjegg av konsistens omtrent som slik stålull som man pusser gryter med .

Jeg sa at han lignet en rustifisert utgave av Helge Væringsåsen , men så kjente hun ikke ham . Så måtte jeg fortelle om ham , om mannen selv og om hans lektyre .

For som det intelligente menneske hun er , vilde Elsie vite alt om Oslo og Norge . Og jeg fortalte og fortalte . Om Frognerseteren og alt det andre . Og mens det stod på , da gikk det op for mig at ikke bare de store tingene hadde betydning , men også de små og de bittesmå . Og så fortalte jeg mere og mere . Slik gikk kveldene , mens luftningene blev mykere og mykere .

Elsie var skarp menneskekjenner ‐ ja , jeg kaller henne Elsie , jeg . Hun fant meget fort ut at jeg gikk og var tynget av en stor sorg . Det jeg trengte var munterhet og en del mere slikt som kunde kurere mig . Hun visste nok hvad som var i veien . Jeg var i virkeligheten , så sa hun , such a dear .

Første gang jeg traff Elsie , da var hun halvgammel og litt grimete , og jeg likte ikke røde negler . Men så hadde alle de andre ombord også røde negler . Og ansiktet hennes ‐ det likesom gjennemgikk en forvandling i løpet av et par dager . For hver gang jeg så på henne , kunde jeg bedre se trekkene slik som de i grunnen var . Slik som de hadde vært ifjor . Og så så jeg henne slik . Neste gang jeg traff henne , hadde ansiktet vunnet enda en grad for mig . Trekkene var runde ‐ rynkene var forsvunnet . Det var som om hele hennes liv var blitt optatt på en hemmelig film som jeg fikk se klipp av ‐ i omvendt rekkefølge . Og slik varte det ikke lenge før Elsie var likefrem skjønn .

Og hun hadde en duft ‐ en eksotisk yppighet ‐ som gjorde mig sterk og svak på samme tid , og jeg pustet kort og fort og glemte å slippe brystkassen i hvilestilling .

Jeg visste ikke egentlig hvad det var som foregikk i mig , men det var noe . Det var som en slags langsom gjæringsprosess . Jeg var som et fat rabarbravin i mai , men ikke på langt nær så voldsomt . Det var mere en behagelig esing ‐ som et brød hevet jeg mig umerkelig og tok min endelige form . Og imens stønnet det veldige motorskib mot sør ... .

En kveld satt vi i baren og drakk cocktail . Og efterpå spanderte Elsie på mig til gjengjeld , for hun kunde en spesiell en som bestod av Kummel , Gin og Irsk Whisky , like meget av hvert . Den lo vi slik av at jeg måtte la oss dempe den efterpå med Clover Club . Elsies lugar lå rett overfor min , og hun spurte om jeg pleide å låse døren . Hun hadde alltid gjort det , sa hun , for det var så rart ombord på et skib . En visste aldri hvad som kunde hende . Der var nok detektiver , men allikevel .

Jeg sa at jeg hadde latt min være ulåst hver natt .

" Men det er kanskje det sikreste at jeg også låser herefter , " sa jeg .

Så gikk vi ut for å ta vår vanlige aftentur rundt dekket . Vi gikk lenge i taushet , og jeg følte at den tausheten var vår egen . Omsider stanset vi , og lente oss ut over skibssiden og stirret på vannet som fór forbi . Det jaget avsted , og smøg sig langsmed i merkelige skumformasjoner .

" Det ligner en katt som gnir sig inntil et bukseben , " sa Elsie .

" Ja , " sa jeg . Men så kom jeg til å tenke på noe . " Men hvem er det som er katten " spurte jeg . " Og hvem er det som er buksebenet "

Hun så undrende på mig .

" Jeg mente at vi var katten , " sa hun . " Og vannet var buksebenet . Men you are right . Det kan like godt være omvendt . "

Og så stod vi lenge og stirret på vannet , og jeg prøvde gang på gang å sette mig inn i begge situasjoner . Noen ganger var vi katten , og noen ganger buksebenet . Begge deler var riktig . Jeg følte at Elsie følte det samme . Hun smilte . Og så betraktet hun mig igjen , og likesom sukket hen for sig . " Turn in " sa hun .

Vi tørnet inn .

Da vi skiltes , sa jeg : " Kanskje jeg skal låse døren "

" Nei , " sa Elsie og så fast på mig . " Gjør ikke det . Det var i grunnen hysteri fra min side . Tvert imot ‐ herefter lar jeg min stå ulåst også . " " Men ikke for hvem som helst , " la hun til , og så var hun borte .

%Da jeg kom inn i min lugar , klædde jeg av mig og tok på mig den fine , nye , sorte pyjamasen med gule opslag og snorer . Den hadde jeg kjøpt i London , og den var av silke , en egen fin sort som heter rayon . Så satte jeg mig ned og skrev et langt brev til mor . Jeg hadde skrevet litt over to sider da jeg hørte en lyd bak mig . Jeg reiste mig op og snudde mig , og der stod Elsie i døren . Hun låste døren bak sig , og nattdrakten var blekrød , det fikk jeg akkurat sett før hun slukket lyset . Så følte jeg en glohet munn mot min , og jeg tumlet bakover .

" My little Swedish bear , " hvisket Elsie ... .

Jeg betrakter dette som en seier av mere enn én grunn . For det første en seier over mig selv . For det annet en seier over kvinnen i sin almindelighet . For det tredje en hevn ‐ en grusom hevn ‐ over Else . Gjennom Elsie .

Mitt instinkt hadde hatt rett . Jeg visste at noe var i gjære . Jeg hadde seiret , og jeg hadde seiret stort . Jeg følte at jeg eide hele verden , og at verden var blitt umåtelig stor .

Riktignok skulde jeg forlate skibet alt i Cape Town , men jeg hadde rikelig tid til å gjøre min hevn grundig ‐ å så umåtelig grundig . Mannen var skapningens herre .

%Vi er kommet langt inn i den varme sone . Jeg sitter i min lugar og skriver . Jeg er alene , og jeg har låst døren . Man kan aldri vite hvad som kan hende . Men her er det jeg som bestemmer .

Hele min sjelekval er over . Jeg er fri , jeg er rank og sikker på mig selv . Jeg har glemt det hele . Som en fugl Fønix reiser jeg mig av asken .

Og Oslo? Jeg kniper mig i armen . I flere dager har jeg glemt Oslo . Men byen er der , og den er den samme som før . Imidlertid befinner jeg mig her . Jeg er på rask vei ut i periferien . Eller ‐-‐ . Er jeg fremdeles i centrum? Ligger Oslo nu i periferien? Har begrepene byttet plass?

Nei . Det er ikke så . Det kan ikke være mulig . Nei ‐ det var dumt . Bare en slik tanke ! Saken er bare at jeg nu ser tingen i relieff . Om ti ‐ kanskje tyve år ‐ da vil jeg vende tilbake . Byen ligger fremdeles der . I mellemtiden er jeg dens utsending . Dens ambassadør . Dens Herold .

Nu har jeg funnet svaret : Mennesket må ut i sin periferi ‐ da først får det overblikk . Da ser det hvad som er centrum !