%I gamle dager ‐ ikke så rent gamle heller forresten , la oss si for et par hundre år tilbake ‐ bodde der folk i Skarlidalen . Denne dalen lå kloss oppunder høyfjellet , på nest øverste trinn så å si , menneskene der kunne bare strekke seg på tå for å se utover hele landet vårt .

Kanskje var det denne himmelstrebende frekkhet like oppunder Guds åsyn som gjorde at dalen ble utsatt for så mange ulykker , for til slutt å gå under i en rekke jord- , stein- og sneskred .

Selve dalen var jo dessuten bare et misgrep fra istiden , en mager utskrapning , en spøk fra den tiden da breene kalvet som verst før de måtte trekke seg tilbake .

I dag er dalen usynlig , utslettet av geografien ‐ så man kan med god rett lure på om den noensinne har eksistert . En diger , flere meter tykk steinur har dekket den til for evigheten . Men skogen , som alltid har vokset frodig i Skarlidalen , truer seg år for år inn blant kampesteinene , og det meste av uren er nå skjult av småbjerk , einer og lyng . Om våren føder fjellet en ørliten bekk som den slipper ned i en renne blant de mosekledte steinene , og der den forsvinner i uren ca. 500 meter nedenfor , kan en ennå ‐ hvis en legger øret til ‐ høre en klukkende lyd i dypet , noe midt mellom gråt og latter . Det er som noen lever der nede fremdeles , usikre på om de skal le eller gråte over forfallet .

Men på den tid vi her skal høre om , hadde ulykkene bare så vidt begynt .

%Det var på tredje året de hadde hatt uår i Skarlidalen . Våren hadde vært lang og tarvelig , våt og ufyselig med sneklatter til langt ut i juni . De hadde sådd kornet og satt poteter til vanlig tid , men sæden var muggen og rå , den la seg straks til å dø i den kalde jorden , og siden hadde bøndene i Skarlidalen ikke sett stort til den . Sommeren som fulgte , smuldret bort mellom vår og høst , den ble bare et slags fuktig gisp i luften , en lungesyk årstid , og høyet sto og visnet så en kunne se det .

Men høsten hadde vært stram og klar . Den kom tidlig en morgen i midten av august og la rim over markene . Bjerkebladene fikk frost i nervene , potetene stakk seg vekk i jorden og ble aldri funnet . På de beste stedene vokste kornet til det sto ankelhøyt , og der ble det stående .

Skarlidølene ble likeglade , de lot dyrene beite i byggen , og tidlig om morgenen ennå mens rimet satt i åkeren , kunne en se fotspor efter dem , ‐ sleivete , oppgitte fotspor som de efter Guds barn i Sinai ørken . Men her fantes ingen Moses eller manna blant dem , de var fortapt . Og som for å gjøre ende på det hele , kom vinteren ekstra tidlig med sne og rokk i ukevis .

Folket i dalen gikk i hi , men først var de ute og flådde skogen for bark som de dro i hus . De slaktet resten av buskapen ‐ ett eller to får på hver plass ‐& og stuvet skrottene sammen i eldhuset . Så lot de dørene fyke igjen og la seg til å male bark som de kokte sammen med en saueknoke . Dette måltidet holdt så vidt liv i skarlidølene den vinteren . De kalte det for barkeknok , det smakte av skog og fjøs , enkelte påsto at man ble særlig kåt av det , i hvert fall ble det ført et syndig hus mange steder i dalen den vinteren .

%Skarlidalen lå utdødd , den lignet mest et kolossalt liklin . Det eneste som brøt denne dødens stillhet , var sporene efter fogdens hest , som en lus på et laken , når han dro gårdimellom for å kreve inn skatt . Fogden Bertheus var forhatt , ikke fordi han var så meget verre enn fogder flest , men fordi folket i Skarlidalen var så meget fattigere enn bøndene på flatbygden .

Dertil hadde de et egensindig , tregt , og farlig gemytt . De gjemte på fornærmelser og vondord som andre gjemmer på dalere , og i trange tider åpnet de villig på lokket til sine skatter .

Den første skarlidøl var en birkebein som hadde desertert fra kong Sverres hær den våren han dro gjennom Sveriges skoger mot Hellig Olavs by . Men han førte borgerkrigen med seg i blodet , og selv om det var blitt tynnet ut efterhvert , så ga det seg stadig utslag i kranglesyke og uenighet .

Nå lå de som muldvarper i sine hull og flirte fogden opp i ansiktet når han banket på med ridepisken . De mest forvorpne stakk en blankslikket knoke ut dørgløtten og ba ham bringe den til kongen , som et vidnesbyrd om deres trofasthet .

%Men tidlig i mars kom våren . Der gikk skred i én dur den første natten . Skarlidølene ble skremt og holdt de avslikkede saueknokene som et overgivelsens tegn over seg . Mange mintes med angst sin hovmodighet overfor fogden , men da faren var over , kjente de en agg i seg mot ham fordi han hadde fått dem til det , og de begynte å lagre et virkelig innenfra-hat mot kongens mann .

April kom , sneen rant vekk , og jorden stakk igjen frem , styggere og magrere enn noensinne . Det var knokkeltid , skogen sto avbarket , gul og radmager i vårblåsten . Ikke en neve såkorn i noe hus , ikke et naut på båsen . Våren reiste seg over Skarlidalen til ingen nytte . Folk kom frem på tunet og gned seg i øynene . Ansiktene var grågule , med stivnet fett i munnvikene , de hadde mugg i furene og lignet mer enn noensinne et karrig landskap .

Mai kom . Skogen ble grønn efterhvert , men jorden fikk ligge usnudd , den stank av uluftet råttenskap fra i fjor .

Korn , fogd ! Korn ‐ Såkorn !

Men Bertheus husket knyttnevene og knokene fra i vinter . Han kom med tre tause soldater , han flirte dem opp i ansiktet . En av bøndene som hadde vist ham knyttneveknoken ‐ fordi han ingen saueknoke hadde ‐ ble nå hentet frem og fikk en ørefik av fogden personlig . Derefter ble han fratatt en utskåret kiste av ek . Kisten var full av vakre , vevede tepper og ble regnet for et klenodium i Skarlidalen .

Så begynte pantingen . Skarlidølene var vant til det , men de hadde aldri før helt manglet såkorn . Nå fikk dette trege folket panikk , og det ble til skade for fogden , men til gavn for noen , for så ble det altså en historie ut av disse sørgelige begivenheter .

%En kveld i midten av måneden kom bøndene sammen utenfor kirken . Presten hadde forlatt dalen allerede tidlig på høsten . Han hadde tatt nøkkelen til kirkedøren med seg og forseglet Guds hus med mose i nøkkelhullet , forat ingen skulle prøve seg med verdslige nøkler . Der lå visst noe fordekt i denne handlemåte , et slags hovmodig symbol . ‐ Presten kunne spart seg det , skarlidølene hadde ingen trang til å drive gudstjeneste gjennom nøkkelhullet . Gud hadde slått dem hårdt , de kjente hans nærvær på kroppen , og nå lyste de ham utlæg i sjelen til gjengjeld .

Og denne kvelden var de dertil drukne . Den bonden som var blitt fratatt en eketrekiste , hadde en dunk melasse som fogdens menn hadde oversett . Alle var glade for at kisten var blitt funnet først . Denne dunken hadde de brent ihop til en grøtaktig blanding av sprit , øl og sirup .

Nå sto de i halvkrets rundt kirketrappen og bannet fogd og prest . I midten sto dunken , og eieren selv sto for utskjenkingen . Han rant da også tidlig full og ble stuvet vekk i gresset langs kirkemuren .

Det skumret , den lille stygge tømmerkirken vokste seg stor , taus og fiendtlig i halvlyset , vinden suste spisst blant de magre buskene på kirkegården .

Det ble stille , og et øyeblikk gikk et sukk gjennom forsamlingen , en av bøndene svelget så det hørtes . De stirret alle nedover dalen . Der lå de små tilrøkte husene uten røk fra pipa . Steingjerdene hadde falt sammen i sneløsningen . Jordene var forsømt , de var riktignok gjødslet av fjorårets misvekst , men såkornet manglet .

‐ Ja , såkornet ! ‐&

De snudde seg mot trappen igjen og lyttet uten begeistring til mannen som sto der .

" Guds Hus Er Blitt Oss Stengt . Javel . Men Tror Dere Han Har Glemt Oss For Det ! & Eller Tror Dere Han Står I Den Mugne Prekestolen Der Inne Og Venter At Vi Skal Bryte Opp Døren ! "

Bøndene for sammen og skottet sky opp på ham . Denne magisteren var nok gudfryktig , men han omtalte Vår Herre som han skulle være leilending .

Mannen på kirketrappen var en lang , benet kar . Han hadde tynt , vissent kinnskjegg , og det minnet bøndene om deres egen misvekst og nød . De så derfor helst på hendene hans , han tegnet trusler i luften med dem mens han talte . Men da han holdt dem stille et øyeblikk , så de at nevene var gule og knoklete med stramt skinn over knokene , og det minnet også . ‐ Og videre nedover var han ikke stort likere , innfallen både foran og bak , med altfor store knær og altfor store føtter .

Da skarlidølene slik hadde sømfaret ham en stund , så de ham i øynene , ydmykt , og de følte seg litt ille til mote ved det . Øynene hans var sorte og gnistrende , han brukte blikket som kasteskyts på dem , og det sakk i dem hver gang han traff .

Det var herr Martin , en forvist magister og dertil et klokt hode på mange praktiske ting og . Han bodde i en liten hytte nær elven og dyrket noen uspiselige rotfrukter som skulle erstatte brødet i kornløse tider . ‐& Og nå sto han nettopp og snakket kornets sak !

De var litt redd for ham . Magisteren var full av motsetninger som alle lærde folk . Forøvrig var han den første som bragte med seg poteten til de kanter av landet , men den forsvant som alt annet da steinraset tok dalen .

Dertil opptrådte han som en slags ambulerende lærer . Skarlidølene hadde vært i villrede til å begynne med , de visste ikke hvordan de skulle ta denne fusentasten som pådyttet dem allslags forvirrende kunnskap . Men magisteren lot seg ikke dempe av deres treghet . Han fór som en skyttel gårdimellom , når han ikke satt over sine skrifter i hytten . Han førte seg i det hele som en øvrighetsperson i dalen , de følte seg både irritert og imponert når han kom .

Bøndene svarte ikke , noen så bare på brennevinsdunken , og sugde seg i skjegget , men de fleste stirret likegyldig ned foran føttene sine , som om frelsen skulle være å finne blant sand og leire .

" Dette Er Intet Gosen Eller Arkadien , " fortsatte herr Martin bistert , " Jorden Er Rett Og Slett Dårlig , Dessuten Rår Vi Ikke For Vind Og Vær . Derimot Rår Vi For Om Vi Skal La Oss Utsuge Og Plyndre Av Prest Og Fogd . "

De trodde nå på sand og leire likevel , herr Martin visste det . Prest og fogd var til syvende og sist av et ustadig stoff , tross makt og glans , ‐ de kom og gikk som årstidene , med haglstorm og torden og mild vind ‐ og en dag tok knokkelmannen dem og . Men jorden i Skarlidalen hadde alltid vært der , så langt tilbake de gamle kunne huske . Men herr Martin visste også , at om han skulle vekke dem , måtte han så tvilens sæd nettopp i det de trodde på .

De så forbauset på ham , noen til og med truende . ‐& Sto han her , denne utmagre fremmedkaren , og hånte jorden deres ! & ‐&

" Derfor Er Det Min Akt Å Sette Opp En Petition , " fortsatte Martin kvasst og glemte at han snakket skriftsprog , -i hvilken vi forlanger det som rettelig tilkommer oss som Hans Majestets undersåtter og Guds barn . ‐& Dette vil jeg gjøre straks , nå i natt . Deres sak blir det så å utpeke en mann som har kraft og mot til å ta på seg det verv å føre denne petition til adressaten . " ‐&

Da herr Martin hadde sagt dette , steg han ned av trappen , og gikk med sinte skritt bort til stien som førte ned til hytten ved elven .

Der oppsto en tom tvilrådighet i dragsuget efter magisteren . Bøndene sto en stund hver for seg og smakte på ordet " petition& , " men ingen ville ut med hva det betød .

Snekkeren i dalen , som på dette tidspunkt hadde begynt å synge , påsto at det var en slags dragkiste . Men han ble da også øyeblikkelig ledd ut og fratatt øsen som han sto med i hånden . Han viste siden liten interesse for hele foretagendet , og folk som kjente ham , mente at han snekret dårlig fra den dag .

Brennevinet var av det trege slaget , det var som brent på deres eget gemytt . Men nå begynte det å virke , og rusen kom som et ras på de fleste , utpint på sjel og legeme som de var av en vinters sult . Der kom et slags blindt liv i flokken , som en maurtue om våren , de stampet i bakken og så iltert på hverandre . Fogdens navn ble nevnt høylytt , og så forhatt var det at flere måtte bort og spy bak kirkeveggen .

Et stykke oppe i denne dalen bodde en mann som het Frode Torsteinson . De kalte stedet for " Skavlen " fordi det lå på en hylle i fjellsiden , og om vinteren la sneen og isen seg som en brem utover kanten . Når så våren kom , brast skavlen og raste til dals med bulder og brak .

Dette skredet var tegnet til våronn i Skarlidalen . Da gikk det skred i menneskene også , ‐ og verst i Frode , for kona hans hadde ligget lam i fem år .

Alt visnet på henne , det var ikke stor glede hun kunne gi fra seg . Hun visnet , men levde , og av og til syntes Frode hun var dobbelt levende fordi det bare var øynene som gikk på henne . Han merket på seg at hun ble litt mer synsk for hvert år , ‐ ja selv på en utslått han hadde bak i skogen , kunne han se øynene hennes mellom trærne .

Det hadde nok også hendt at han hadde kastet brynet efter dem , når han gikk der med ljåen i skumringen . Men da arbeidet han dobbelt iherdig neste dag og gjorde mange unødige ting . Han skurte for eksempel gulvet og strødde einer på , eller han satt ved varmen og spikket krus av en rikul . ‐ Men når kvelden kom , var stuen likevel full av øyne . Da sukket Frode , og tenkte på hvor høy pris en må betale for en kort glede . Så tok han fiskestangen og gikk ned til elven , for det hendte jo at en og annen sinnsvak ørret forvillet seg opp dalen .

Fiskekrokene hadde han selv bøyd til av en strengstump , men han orket ikke tre marken på den rustne angelen ( marken i Skarlidalen var dessuten så radmager at det lot seg ikke gjøre ) , derfor knøt han den i en pen knute rundt kroken , og stolte på lykken . ‐ Det vil si , lykken stolte han ikke lenger på , men om det ikke er for fint sagt , så kunne man kanskje si at han var besatt av en trang efter å tilkjempe seg rettferdighet , både av skjebnen og menneskene . ‐&

Frode lot snøret drive . Han var ikke mer enn femogtredve , men sjelen hans var blitt hul og sugen av all slags sult , og enda hadde de klart seg tålig bra med mat på Skavlen , siden der ingen unger var . ‐&

Frode var et par tommer over vanlig høyde . Skuldrene hans var meget sterke , og når han trakk dem opp og gjorde dem rette , behøvde han ikke skjele for å få inntrykk av bredden . Men det hendte bare når han hadde fått noen mugger øl . Da kunne han også bli litt stortalende av seg , og selv om øvrigheten var i nærheten , bar han hodet på en måte som om han ikke hadde fått greie på at der var forskjell på folk . ‐ Men neste dag angret han dyrt og gjemte seg vekk blant steinrabbene inne på Skavlen .

Til vanlig var han nokså lut , de digre skuldrene hang tungt og gjorde ham noe fremstups . Han hadde da også i årenes løp veltet adskillige stein utfor skrenten .

Frode Torsteinson hadde bygget seg en høyst privat ur under plassen sin , og om man betraktet den fra andre siden av dalen , kunne man se at den var lysere og yngre enn de andre . Hver stein lå der liksom og fortalte at de var blitt båret av menneskehender , men uren hadde intet av det storladne som preger de riktig gamle fra siste isvandring ... .

Frode var rødblond i hår og skjegg , og huden hans var rød og hvit som hos et friskt barn . Munnen var liten og nokså smal , han holdt den stort sett skjult i skjegget ‐ den satt som en eneboer i et kratt og tenkte ‐ , og når han spiste , klappet den fort og iltert som var den irritert over å bli forstyrret . Nesen var kort og litt utflytende ved vingene . Frode så i det hele ut til å kunne være direkte ætling av hin birkebein som først kom i dalen . Dog var der ikke noe flyktig over ham , han pløyde jorden tre ganger på kryss og tvers , og han lot ikke redskapene stå ute når det regnet .

%Men det hadde altså hendt en ulykke på Skavlen . Den skjedde en dag om våren , da berget er glatt og hjertet løper løpsk .

Frode hadde nettopp pløyd ferdig en åker , han hadde hentet en halv sekk bygg , og da han kom opp på brinken med sekken på ryggen , gikk kona hans nettopp mellom stuen og eldhuset . Da hadde Frode sluppet sekken og løpt efter henne . Men hun lo høyt og smatt unna armene hans . Og da han fortsatte jakten på henne , kom hun til å gli på en barkbit fremme på kanten . Hun falt uten å skrike , og på veien ned mot uren hadde hun tatt med en grantopp i fallet . Den tok av og berget livet hennes .

Når Frode hadde det vanskelig ‐ når han brøt av en plogås eller slo skar ut av ljåen , gikk han opp og satte seg på kanten av stupet . Der satt han og stirret på den brukne grantoppen og tvinnet røde dotter av skjegget og kastet utfor .

Granen sluttet å vokse , men Frode kom seg aldri til å hugge den ned . Han behøvde den til å se på , for han var ikke riktig sikker på om den virkelig hadde gjort ham en tjeneste i det lange løp .

En natt kom tre drukne bønder og banket på hos Frode . De bar frem ærendet sitt med mange uklare ord , men til slutt gikk det opp for ham at herr Martin ville ha ham til å reise sørover med et brev . " Hvorfor KomMer De Til Meg , " tenkte Frode mistenksomt og lyttet innover mot rommet bak seg . " Hvorfor Tror De Straks At Jeg Er Villig , " tenkte han videre og lyttet efter tankene sine .

Frode Torsteinson sto en stund og bet seg i munnskjegget , så tok han utsendingene med seg bak huset .

" Sverg , " sa han og satte øynene kvasst i dem . " Sverg , " gjentok han barskt og la hånden på skulderen til den nærmeste .

De tre så usikkert på hverandre . Det var blitt sent , og rusen var bare dovent skum i årene deres nå . Dessuten kjente de Frode og fikk surmelk i knærne når han brukte de øynene .

" Sverg , " sa Frode for tredje gang og løftet knyttneven , " Ved Guds Blod , " at dere gir henne mat mens jeg er borte , at dere skifter på henne og feier huset , at dere pløyer opp resten av marken .

De sverget . En av dem brukte gale fingre og måtte gjenta løftet alene . Han ble siden satt til det tyngste arbeidet på Skavlen , i den tid husbonden der var borte .

Så gikk Frode stille inn og tok på seg skogsklærne og et par solide komager .

Øynene borte i sengen sov . ‐&

%-Punkt 1 , " leste herr Martin og så seg bittert om i kretsen av skarlidøler . " For En Ynkelig Samling , " tenkte han , " Måtte Gud Forbarme Seg Over Dem . " ‐&

" At Deres Allernådigste Majestet Vil Påse At MenNeskets Verdighet Holdes Høyt I Skarlidalen .

Punkt 2 , ‐ At Ingen Utilstedelig Skatteerleggelse Må Finne Sted .

Punkt 3 , ‐ At Fogden Bertheus Kalles Tilbake Og ErStattes Med En Som Ikke Tiltar Seg Å Slå Med Pisk På LanDets Frie Bønder Uten At Lov Og Rett Har Funnet Det BeFøyelig . Og Da Skal Heller Ingen Slåes Med Lærstokk , Men Overtales Til Å Rette Seg Etter Loven .

Punkt 4 , ‐ At Såkorn Straks Blir Sendt Fra Deres Majestets Kornkammer , Slik At Bøndene I Skarlidalen Ikke Skal Forgå Av Mangel På Føde . For Vi Alle Vet , At Usle Kår Går Forut For Selvtekt , Åndens Forsimpling , Og Et Usedelig Liv .

Punkt 5 , ‐ At Deres Allernådigste Majestet Beskikker En Prest Som Er Villig Til Å Dele Dalens Kår , Og Således Tjene Som En Spore For Det Guds Ord Han Er Satt Til Å Forkynne . "

%Pergamentet , et fint , tørt kalveskinn fra den gode tid , var malt med rødt anilin som herr Martin hadde på en flaske da han kom til dalen .

På baksiden satte så bøndene sine navn og sine bumerker , også med rødt . Skarlidølene hadde flisete fingre , dertil var de lite tegne- og skrivekyndige ‐ slik at man kunne ta deres underskrifter for både hieroglyffer og hebraisk og kinesisk og russisk og afganistansk og indisk og engelsk og afrikansk , om man da hadde den rette forståelse av bønneskriftet på forsiden av skinnet .

Slik kom altså denne erklæringen til å se dagens lys . Mange er de som senere har gledet seg ved livet på grunn av den . ‐&

Til slutt tok herr Martin frem en lærpung og ga Frode . " Her Er 10 Daler , " sa han , " de bærer alle kongens bilde , og la det minne deg om oppdraget ditt , hver gang du skal til å bruke en av dem . " ‐&

Da det demret av dag , ble herr Martin utålmodig .

" Nå Får Du Se Å Komme Avgårde , " sa han , " Nå Har De Alt Redskapen I Jord På Flatlandet . Men Slik Er Det Naturligvis Her I Dalen , Gud Snyter Oss Til Og Med På Døgntimene , Dagen Kommer Ikke Hit Før Den Er Halvveis Oppbrukt I Andre Grender . ‐ Desto Større Grunn Er Det Til Å Komme Avsted , " fortsatte han sint , " Rapp Deg Nå Før Vår Herre Finner På Å Nedlegge Hele Stedet Her . " ‐&

Frode stakk brevet inn på brystet , så gikk han .

Da han var kommet i skjul blant trærne ved elven , kastet han et hastig blikk over skulderen . Bøndene hadde klumpet seg sammen rundt kirketrappen , lik fortapte på et båthvelv , de stirret forsultent mot det sted der han var forsvunnet i skogen . Det siste Frode så til sine sambygdinger , var bonden som eide dunken . Han var våknet av den uvanlige stillheten og bar seg stygt fordi der ingenting var igjen til ham .

%Frode langet nå godt ut . Han krysset elven ved osen og tok fatt på oppstigningen . Luften var klar og ustanselig ny uten at det var noen særlig vind . Det trakk mildt langs fjellsiden , han kunne høre sneklattene tine rundt om .

Halvveis oppe stanset han for å kjenne om brevet lå riktig . Han bar det mellom trøyen og koften , skjønt han mente selv det ville være tryggest på bare brystet . Men herr Martin som var så praktisk , hadde sagt at der ville kroppsvarmen hans spolere skriften .

Nå kom han i tanke om det og satte seg på en stein for å avkjøles . Der nede rant Skarlielven enstonig og nokså flatt gjennom marker og skogholt , gledesløst ‐& som var den trett av seg selv allerede fra utspringet av . Det samme vannet bare gjentok seg over stokker og stein , med sørgmodige klukk . Og nederst ‐ der den løp ut i Skarlivannet , var den grå av leire og full av tungsindige kvister så det måtte et ekstra fall til for at den overhodet skulle komme av flekken . Den bar preg av trett tilfeldighet , den hadde vel rent seg lei fordi den ingen geografisk oppgave hadde i landskapet . I århundrer hadde den ikke gravd ut så meget som en alen av breddene , bøndene betraktet den nærmest som en halvtomsing , den hadde samme grå mæle alle årets tider , og en hjemvendende fortapt sønn ville ikke følt noe ved lyden av den , om han hadde stanset og lyttet borte i skogen . ‐ Bare et eneste sted ‐ under Skavlen ‐ gjorde den en sving på seg , en hjertens dårskap . Denne sløyfen hadde den slått i stormende kåthet , en vår i sin ungdom . Men siden var den nok blitt grepet av dårlig samvittighet og hadde prøvd å sone ved å rette seg ut igjen , ‐& det kunne man se av de høyt oppsvungne bredder som lå der lik tomme skall efterat vannet sank . ‐&

Nå kom også morgentåken sigende . Den fylte efterhvert hele dalen , den flødde opp over barskogen , gårdene forsvant , kirken gikk under . Frode stirret bort på Skavlen . Dit nådde tåken aldri , der kunne de puste fritt , men det var ofte som å bo ved bredden av en stor ullen sjø .

%Det begynner å bli dag . Solen stiger så høyt at den får øye på Skarlidalen . ‐ Jøss , den vesle revnen hadde jeg nær glemt . Det er så dypt ned at den blir svimmel . Så slipper den litt lys ned og blir stående stille av forundring . ‐ Trøste meg , her bor jo mennesker , mumler den .

Og der på skråningen kravler bonden Frode Torsteinson .

Latterlig ! Aldeles idiotisk !

Fjellet ler så det mister en hjørnetann av bare morskap . Frode hører det og dukker seg . " I Jesu Navn Da , " tenker han . " Det Var Da Som Bare Fanden , " sier han og kryper videre .

En sauelort på vandring ! Fjellet gapler .

" Hvor Har Du Tenkt Deg , " spør en stygg bergknatt og smiler skjevt .

" Min Sak , " mumler Frode , han er tørst og spytter , som om det skulle hjelpe .

" Du Har Kanskje Ikke Noe Hjemme Å Gjøre , " spør uren , " ingen åker og ingen dyr & " ‐&

Frode biter seg i skjegget .

" Hvis Du Ikke Svarer , Så Raper Jeg , " sier uren .

Frode svarer ikke , for i det samme svinger han seg opp den siste kanten , og går straks videre vestover fjellet .

Den første dagen brukte Frode til å krysse de store viddene som ligger mellom Skarlidalen og havet . Herr Martin hadde sagt at han burde søke ut til havet snarest , for til fots var umulig den lange veien . Fjellene i landet vårt var dessuten akkurat som folket , de gikk bestandig på tvers av den retningen man ville . Og det hastet , for kongen hadde alltid sløset med helsen sin . Hjertet hans satt nok på rette sted , men det var gjennomtrukket av spansk vin , og ingen kunne vite hvordan prinsen ville te seg til en slik sak som den Frode bar på brystet .

Frode gikk fort vestover , men han bedro seg ofte på avstanden mellom knausene , og da han hadde gått i seks timer , steg han opp på en bergrabb og så seg om . Der var stadig intet tegn til havet , bare fjellet , det bølgende , som ustanselig rullet seg ut foran ham . Underveis hadde han gjort seg til venns med noen av de høyeste toppene , for ikke å være helt alene i uendeligheten . Nå var han sliten og følte seg dobbelt alene ved synet av dem , og han la merke til at egentlig var de stramme i trekkene og lignet ikke så lite på øvrigheten hjemme . Han så også at veien tilbake var fremdeles den korteste , ‐ om han løp kunne han nok rekke nonsmaten på Skavlen , dessuten kom han til å huske han hadde tre høner som satt innestengt i det tomme sauefjøset .

Frode dro frem nisten . Den var hard og harsk og ville nok vare en stund selv om han gnog på den med uforstand . Øverst lå et halvt brød , det var brunspettet av bark , og da han brakk av det , kom det til syne svarte trevler som i et stykke torv . Dertil hadde han et pund talg og en fleskeside som bar spor efter at man nødig hadde sluppet den fra seg .

Frode la seg på rygg og spiste , han betraktet tankefull en enslig sky som drev vestover .

Da det skumret , var Frode kommet så langt at han kunne se ned i en skogkledt dal . Men nå kom natten , og han måtte se seg om efter husly . Han fant snart en heller , en vandrende kjempeblokk , ytterst på kanten . Den hadde gått samme rute som han selv , det så han av sporene i berget .

Steinen hvilte på to rullesteiner , og Frode var litt betenkt da han krøp inn under den , for han syntes den lignet på de fellene han pleide sette opp mot rotter og lemen . Et sted måtte han puste godt ut og gjøre seg smal for å komme inn i en rommelig stilling , og før han sovnet , var han litt engstelig for at han kanskje skulle komme til å hovne opp noen steds i kroppen , og ikke slippe ut igjen . Han hadde sett at folk kunne svelle ut om våren lik vannsyke barn , når de hadde levd på dyrefor en hel vinter .

Om natten drømte Frode at helleren begynte å vandre mens han lå under den . Den gnisset og gnurte mot berget , og ustyrtelige mengder av tid gikk mens han forsiktig skubbet seg avsted inne i hulrommet for ikke å bli malt til mose under steinen . Av og til tok den en pause , da var det vinter og han lå innefrosset som i glass . Så tinte marken , han lå med nesen i mosen og kjente hvordan det grodde . Av og til lå den stille 20-30 år ad gangen , og det eneste tidsfordriv Frode hadde , var å rykke skjegget løs hver gang det vokste fast i lyngen .

Da Frode våknet , var det full dag . Han var drivvåt av å ha kjempet med helleren , og han lå lenge med ansiktet mot berget og sverget at han skulle vende hjem på øyeblikket . ‐ Kanskje rakk hun ikke vannøsen på benken ! & Kanskje var fellen falt på gulvet ! &

Da han litt senere krabbet ut , sto solen allerede høyt . Den hadde et opplyst , fornuftig utseende , og Frode falt snart til ro . Han gnog av brødet , spyttet ut barkbitene , og fant vann i en bekk . ‐ Da han skulle til å gå , fikk han se en huggorm , ‐ den hadde kveilet seg foran åpningen der hodet hans hadde vært . Frode brøt av en brødbit og kastet bort til ormen , så tok han sekken og gikk ned mot skogen .

Det viste seg å være en åpen , flat dal , dekket av tett barskog . Elven fløt med en dyp , lukket tone ‐ som i søvne , og Frode så at ørreten sto og andøvde med snuten i vannskorpen . Trærne lutet seg ut over breddene , ofte så langt at en kunne gå fra det ene over på det andre , liksom på en bro . Der var ingen vind , men Frode merket likevel et mildt pust i skogen ‐ som om skaperens ånde ennå gikk igjen mellom trærne . Fugler så han ikke , og ingen spor efter dyr , men der Frode gikk frem , ble det stående som en alenbred vei igjen efter ham , et menneskekjølvann i urskogen .

%Da han hadde gått tre timer , gjorde dalen en sving , og nå kom der et urolig , salt driv i luften . Han oppdaget en grå røyk som bredte seg lavt over skogen , og litt efter kom han frem til en glenne hvor der lå en stue og et uthus . Nord for huset gikk en kone og pløyde med en liten ragget , gul hest . Hun snufset og smågråt for seg selv , plogen så ut til å ha tatt helt hånd om henne , hun skjente og slang så det var ondt å se på .

Frode satte sekken fra seg og ventet til hun fikk snudd så de kunne møtes andsynes , likevel fór hun sammen ved synet av ham , så plogen skar seg ut . " Jeg Skjønner Her Kommer Sjelden Folk , " sa Frode , " men vær ikke redd , jeg er ingen ulv , men jeg kommer over fjellet og skal langt sør i landet , derfor ville jeg høre om noen kunne gi meg båtskyss ut fjorden & "

Kona tørket ansiktet på ermet . " Gud Trøste Meg Om Jeg Vet , " sa hun , " vi har nok en båt ved osen , men mannen min er ikke hjemme . "

Fjeset hennes var sammensnurpet av bedrøvelse , Frode kunne se at en orm gnog henne , men han så også at hun ville vært pen om det ikke var for det . Håret hennes var ennå blondt , det ville stadig frem under skautet , og de små , blå øynene fór rapt over Frodes skikkelse .

" Han Er Kanskje På Skogen , " foreslo Frode og klappet hestebaken .

Kona svarte ikke , hun ristet på hodet og knep munnen ihop .

" Eller På Sjøen ‐ På Fangst & "

Hun svarte fremdeles ikke , men ga et lite hikst fra seg , og den gule hesten begynte straks å trekke videre . " Hun Må Ha Grått Under Hele Våronna , " tenkte Frode , " Siden Merra Tar Det Som Et Tegn . Likevel Må Jeg Ha Båt , " tenkte han videre , og da de kom til enden av åkeren , løftet han plogen rundt for henne og fulgte med en hånd på plogarmen .

" Jeg Kommer Fra Skarlidalen , Og Jeg Har Det TraVelt , " sa han , " vil du gi meg skyss hvis jeg pløyer åkeren for deg & "

" Den Dalen Har Jeg Aldri Hørt Om , " svarte hun og forsøkte skubbe hånden hans vekk .

" Du Skulle Flytte Åkeren Sør Om Stua , " sa Frode og bar igjen plogen rundt for henne , " Skogen Her Tar Av For Lyset . Men Mannen Din Er Kanskje Ikke Bonde & " " Sa Jeg Noe Galt , " tenkte han i det samme og bet seg i munnskjegget .

Kona hadde sluppet plogen , nå satte hun seg ned på åkeren og gråt med skautet for øynene .

" Har Han Kanskje Reist Sin Vei & " spurte Frode forferdet .

" Nei , " snufset hun .

" Og Han Har Heller Ikke Brukket Foten & "

" Nei , Det Feiler Ham Ingenting På Foten . "

" Ja Da Vet Jeg Ikke Stort Mer Galt , " sa Frode ergerlig , " er han skoggangsmann , eller ligger han med andre kvinner , eller lager han brennevin av såkornet & "

" Nei ‐ "

Herregud Så Mye Vann Det Er I Det Lille Tinget , Tenkte Han Og Førte Hesten Bort Til Gresskanten . -Er Det Ingen Andre Her På Plassen , Har Du Ingen Sønner & "

" Jo , " hvisket kona og tørket øynene , " men han er og setter garn ved elveosen . "

I det samme hørte Frode hissige spatak fra et skogholt på sørsiden .

" Er Det Husbonden Din Som Graver Der Nede , Så Er Han Nok En Arging , " sa han , " nå går jeg ned og snakker med ham . "

Da fór hun opp og grep ham i armen . " Nei Gjør Ikke Det , " bad hun , " jeg skal heller si deg hva det er . "

Frode satte seg på plogfåra ved siden av henne , og kona fortalte at i 15 år hadde de hatt det godt på plassen , men så hadde mannen begynt å gå for seg selv . Av og til snakket han høyt med noen , skjønt nærmeste nabo bodde en fjerding borte . Men så en dag begynte han å grave hull i bakken sør for stua , særlig på et sted som lå mellom tre tørrfuruer . Han grov store mannsdype krater , og kastet dem igjen ‐ grov og kastet igjen . I det siste hadde han begynt å grave opp igjen de første . Han var bister og slengte ord i henne når hun ville ha ham fra det . Han vasket seg aldri . Ofte var han ute om natten og satte staur i bakken og strakk tråd imellom dem . Når det regnet , satt han inne og tegnet streker i kors med kull på en plankebit . Hun skjønte nok han var blitt rar , men hun visste ikke hva han fór med . Men en natt hadde han snakket over seg i søvne . Da forsto hun at han grov etter en skatt . Siden hadde hun ligget våken om nettene for kanskje fikk hun vite mer . Og mannen , som var en tankeløs vims om dagen , var sterk og meget utholdende i drømmen , og han fortsatte neste natt på streken der han hadde sluppet drømmen natten før . Slik hadde hun fått vite ‐ det var en lang og innfløkt historie ‐ at mannen hennes måtte være arving i sjette ledd efter en kakse ute ved kysten . Denne mannen var meget rik , og det skapte ufred blant sønnene . Til slutt var han blitt lei det hele , han solgte jorden og dro hit opp i dalen med en pengesekk og noen sølvsaker . Her grov han det ned , og siden døde han tilfreds ‐ av vanstell ble det sagt . Men arvingene reiste opp i dalen for å lete , og en efter en drepte de hverandre på denne plassen .

" Og Nå Sier Mannen Min At Han Er Arving , Siden De Myrdet Hverandre På Det Som Senere Ble Hans Grunn . Å Herregud , Ulykken Er At Han Kan Tenke Så Fint Som Ikke Engang Kan Spikre Sammen En Simpel Gjødselslede , " gråt hun og snøt seg i skautet . " Og Nå Vet Jeg Ikke Min Arme Råd , " fortsatte hun og rant over på ny , " Se Bare På Plogfårene , De Går Så Skjevt At Korn Vil Vel Ikke Vokse Her . Og Mannen Min Sliter Ut Redskapen Med Å Lage Hull I Skogen , Det Renner Gjennom Taket , Og Meg Ser Han Ikke Selv Ved Høylys Dag . Så Du Skjønner Det Er Ikke Så Greitt For Meg Å Låne Deg Båt . "

Jeg må ha skyss ut fjorden , tenkte Frode , for ellers må jeg til fjells igjen . Så la han hånden på nakken hennes og fikk bragt henne til ro .

" Du Får Heller Gå Inn Og Gjøre I Stand Mat Til ManNen Din , " sa han , " den trenger godt stell som graver uten å finne noe . "

Hun så på ham og mol som en katt , øynene hennes smalnet , og Frode ble litt urolig ved tanken på at hendene hans gjorde ting han ikke selv visste om .

Frode tok plogen og den lille hesten og pløyde resten av åkeren . Han gjorde det på en time , og da han var ferdig , så den så innbydende ut at småfuglene alt begynte å lete efter korn der . Så reparerte han døren som hang bare på et hengsel , og siden klatret han opp på taket med et par gresstorver og dekket over der det lekket .

Da han kom ned , sto kona i døråpningen med et fat grøt . Frode så hun hadde tatt på et tørkle med to farver i renningen og tørket lorten av stakken . Det gjorde ham betenkt , og han svelget grøten fortere enn han hadde godt av . Kona sukket og spurte om han ikke ville komme inn og få en drikk melk , men Frode pansret sitt hjerte ,

" jeg vil ikke ete folk fra gård og grunn , " sa han , " og dessuten har jeg hast med å komme avsted . "

Frode gikk efter lyden av spatak og kom ned til skogkanten . Her var jorden overalt sørgelig mishandlet . Der lå hauger av stein og torv , og han måtte gå omveier rundt en mengde hull , store og små , runde og avlange . Busker og små trær var brukket ned og røttene endevendt . Det var et landskap til å få nattevåk av . " Denne Bonden Skulle Jeg Hatt Hjemme I Uren Min For Fem År Siden , " tenkte han sint , " Jeg Skulle Pisket Ham Til Å Bære Opp Igjen All Den Stein Jeg Har Kastet Utfor , Så Kunne Han Slitt Seg Frisk I Sjelen , Og Så Hadde Kanskje Ikke Det Hendt At Ho Brit Ble Liggende . " ‐&

Litt lenger inne støtte han på husbonden , han sto og hakket på røttene til en ungbjerk , og han så nettopp slik ut som kona hadde fortalt . Det var en spinkel liten vims av en bonde , han holdt venstre hånd altfor langt nede på spadeskaftet , og han traff aldri samme sted to ganger . Det hang leirklumper i skjegget hans , og knærne gikk ut av buksene , ‐ han var forøvrig så tilgriset at det var uråd å se forskjell på klærne og bare mennesket . Munnen sto ikke stille på ham , det var som han hele tiden brukte kjeft på gravhaugene sine , men der kom ikke lyd fra ham . Øynene var ustanselig på flukt , de så alle andre steder enn der han grov .

Frode bar frem ærendet sitt .

Mannen snudde seg og så på ham som om han ville til å spa ham . " Båt , " sa han hest og fortsatte gravingen , " jeg har ikke tid . "

" Du Leter Kanskje Efter Noe , " spurte Frode .

Bonden så seg om . " Du Ser Hvor Jeg Har Gravd , " sa han og tok noen skritt rundt på plassen -her ‐ der ‐& og her . Ser du det dype hullet der , " fortsatte han hissig , " der var jeg sikker , jeg var lenge helt sikker , ‐ alt stemte med tegningen . "

Frode Torsteinson sto en stund og bet seg i munnskjegget . Det var en vane han hadde når han tenkte , og i årenes løp fikk han da også et dypt spor i skjegget , en avspist plett inn på bare huden . Selv da han ble gammel og fikk ro i sjelen , ville ikke skjegget gro der . Til slutt ble det et blodrødt arr , han bar pletten som bitt av et rovdyr , og ingen visste at det var hans egen hjørnetann som hadde gnurt den ut i vanskelige timer .

" Har Du Prøvd Med Ønskekvist , " spurte han .

Da fór bonden opp , han stammet av raseri , " alle tror jeg leter efter vann , " skrek han , " Satan Annamme , Jeg Har Dalens Beste Brønn På Oppsiden Av Stua , Og En Hel Elv Nede I Krattet Her . Det Er Farsarven Min Jeg Leter Efter . "

" Nåvel , " svarte Frode , " men det synes meg å være bra farsarv det du har oppå jorda , her er både åker og eng og bra med hus . "

" Det Står At Du Ikke Skal Grave Ned Ditt Talent , " ropte bonden og hakket på roten , " Jeg Skal Ha Det Som Er Mitt , Om Det Så Finnes Høyt Oppe I Lufta Eller Langt Nede I Helvete . En Skal Ikke Øde Sin Arv . "

" Nei , Det Har Du Rett I , Så Langt Er Vi Enige , " svarte Frode , -jeg arvet et bart økseskaft efter far min ‐& han var en sleiv til å hogge ‐ men så fikk jeg smeden til å smi øks til meg efter at jeg hadde dratt belgen for ham i over en uke . Siden begynte jeg å hogge tømmer for folk . Til slutt kunne jeg kjøpe to tønner steinet jord . Sånn kan det også gå . "

" Du Visste Ikke Annet , " sa mannen og brakk bjerken ned , " du er uskyldig , men jeg må finne farsarven min , det må du da skjønne ‐ før får jeg ikke en rolig natt . "

" Synd For Den Vakre Bjerken , " sa Frode , " om 10 år ville den vært det fineste treet i dalen her . "

" Hva Er Du For Slags Menneske , " ropte bonden halvveis på gråten , " vil du jeg skal sette meg til å passe på at trærne i skogen vokser seg vakre ! "

Frode ble stum . Det var nok mer vett i galskapen enn han hadde tenkt . Så sa han . " Vel , Vel , Jeg Kommer Vel Ikke Videre Idag , Men Om Jeg Får Ligge På Fjøslemmen I Natt , Så Skal Jeg Hjelpe Deg Å Grave . "

De grov nå i tre timer mellom noen trær som sto slik at de lignet på stjernebilder . Den stor bjørn . Og mens de holdt på , ble Frode smittet av galskapen , og det var lange stunder han syntes han så det blinke under spadeeggen . Da kom kona ut og ropte dem inn til middag . Hun hadde tatt på det ensfarvede skautet igjen og var litt sur , grøten var tynn og spekekjøttet muggent . Bonden selv slukte maten alt mens han gnog av tommelfingerneglen . Men plutselig ble han lys i blikket og fikk en betydningsfull skrukke i pannen . Han skjøv fra seg maten og trakk Frode med seg ut . " I Dag Er Det TirsDag , " sa han , " Jeg Tror Ikke På Stjernebilder På TirsDager , Men Som Du Ser Så Har Elven Gått Høyere Før , Og Nå Kom Jeg På Den Tanken At Arven Min Ble Gravd Ned Under Vann . Derfor Skulle Den Altså Ligge Litt OvenFor Der Hvor Elven Går Nå . "

Resten av dagen grov de i skråningen ned mot elven , men fant ikke annet enn makk og sand og svart muld .

" Her Er Fin Jord , " sa Frode , " her skulle du så bygg . "

" Begynner Du Nå Igjen , " ropte bonden bittert , " har de ingen tro der du kommer fra & "

" Det Jeg Mente , " svarte Frode , " er at siden vi nå likevel snur jorda , så kunne du jo slenge ut noen never korn når du tar deg en pust iblant . "

Da kvelden kom , satte mannen seg ned på en dunge muld . Han skalv i alle lemmer og gråt i små barnehikst med ansiktet på de møkkete knærne . Og mens han satt der og skaket , seg han lenger ned i jorddungen så han til slutt halvveis lignet en underjordisk . Han var så skrukket og oppett av skuffelse at det la seg rynker til og med på hodehuden hans , der han var skallet .

Frempå natten , da det var stille på gården , klatret Frode ned fra fjøslemmen og gikk bort til gravplassen . Han passet hele tiden på å bevege seg slik at han ikke kunne bli sett fra kammersvinduet . Der sto en skalk av månen over dalskaret i øst , akkurat nok til at han fikk arbeidslys . Han så seg ut en kroket og forkommen bjerk ved elvebredden , så tok han kniven og laget et kors i stammen en alen over sin egen hodehøyde . Derefter grov han et hull ved roten i retning av der solen måtte være ved middagstid , fisket frem en av herr Martins dalere , skrapte vekk årstall og tekst så godt det lot seg gjøre , gned den under hælen på begge sider , og la den i hullet . Til slutt kastet han igjen graven og skjulte sporene med gresstorv og fjorgammelt løv . Før han gikk , fuktet han korset , så det skulle bli gult og gammelt i løpet av natten .

Neste morgen da de kom ned på plassen , fikk han manøvrert bonden så han fant treet med korset . Dette tegnet gjorde skattegraveren så ustyrlig at han brakk spadeskaftet før han rakk ned og oppdaget daleren .

Det var fint varmt vårvær da han fant den , solen lyste på mynten , og en trast fløytet fra bjerketoppen . Bonden gned den enslige daleren på brystet , og han lo og gråt mens han gjorde det .

Siden måtte han gå en runde i skogen for seg selv , men da han kom tilbake , var det tydelig at han var i sterk tvil om han skulle være skuffet eller glad . Frode så det og sa . " Du Fikk Rett , Og Jeg Er Nok En Idiot . "

" Ja , " svarte mannen oppmuntrende , " Og La Dette Være En Lærepenge Som Jeg Håper Du Har Vett Til Å Dra Nytte Av På Din Reise . Hele Tiden Har Jeg Visst At Her Var Noe . Og Vi Kan Se At Det Er Lenge Siden Skatten Ble Gravd Ned , Korset Sitter Høyt . " ‐

Denne bonden som var den første Frode traff på sin ferd , ble siden en flittig kirkegjenger . Men det at skatten var bare på en daler , gjorde at han stilte seg tvilende overfor de stortalende beretninger i Skriften , slike som for eksempel da Kristus mettet 5000 i ørkenen på bare to fisk og fem brød , og han hånte åpenlyst fortellingen om at vannet delte seg i Rødehavet så israelittene kunne gå tørrskodd over . For denne flåkjeften fikk han sitte i gapestokken en påskemorgen .

Og når naboen kom og sa at der hadde han en fin åker , og der ville han nok høste fem fold , så bare smilte han fra dypet og sa at mer enn tre måtte man ikke regne med der i dalen .

Han ble efterhvert svært måteholden i all sin ferd , og det bekom ikke konen hans vel , så hun begynte å flakke rundt på gårdene .

%Da de kom opp , tørket bonden av spadene og satte dem inn . Så fant han frem en røkt skinke og skar et stykke av den og ga Frode . Utpå eftermiddagen kom sønnen hjem , og han fikk straks beskjed om å følge Frode til sjøen og seile ham ut fjorden .

Da de kom ned til sjøen , ble Frode nesten andektig . " Dette Er Altså Havet , " sa han til gutten og stakk den ene komagen ned i tangen .

" Å Ja , Ikke Hele Havet , Bare En Liten Tarm , " svarte gutten , " Men Du Skal Få Selskap Nok Av Havet Om Det Er Så At Du Vil Seile Sørover . Jeg Kan Bare Skysse Deg Et Stykke Ut Fjorden Her . "

Frode la seg på kne og vasket seg , han fikk litt av havet i munnen og kjente at det hadde en rivende frisk smak . Bølgene kom fra evigheten , så han , med et sus av tungsindighet . De gikk med en dyp brysttone mot land , aldeles ulik de lettferdige øyeblikksklukk som østenvinden skapte når den rotet i overflaten på Skarlivannet .

Da han reiste seg , hadde han allerede fått som et ekstra sig i knærne .

Imens hadde gutten trukket færingen ut og heist seil . Frode så med mistro på den spinkle farkosten . " Vi Setter Ikke Årsgamle Foler For Plogen Hos Oss , " mumlet han og satte seg i skotten , men straks de begynte å seile , følte han seg lett og glad som i en lys drøm .

Lengre ute i fjorden rundet de et nes og fikk havet på seg , da måtte Frode holde seg i båtripa , og om litt merket han et opprørt hav også inni seg . Han ble matt i mellomgulvet , og snart efter grønn i fjeset . Rett som det var kom sjøen ut av ham sammen med noe av det gode spekekjøttet . Gutten lo og seilte .

Slik fór de en time . Frode fikk ikke sett stort av det berømte havet , for han lå stadig med hodet over ripa og måtte lukke øynene av svimmelhet . Til slutt var han tom og hadde ikke annet enn sitt eget indre å hive opp , og han tenkte under de verste takene at det måtte være upraktisk å bo ved sjøen når man måtte gi fra seg det man slet for , likt og ulikt i samme blanding .

Frempå kvelden la de til lands , og gutten pekte vestover en uendelig landtunge av myr og stein , og sa at ytterst på odden var der et sted hvor jektene ofte la til for natten . Der kunne han regne med å få skyss sørover . Men hvis det var så at Frode noengang kom tilbake denne vei , så ville han gjerne han skulle ta med en blank spenne til ham , for han visste om en jente som nok ville like å gå med en sånn ting . Til en ort eller kanskje litt mer . ‐&

Dette landskapet lignet ikke noe av det Frode hadde sett før . Han sjokket avsted over myrer som sugde tak i komagene hans . ‐ Slik måtte Frelseren ha kjent det den gang han våget seg til å gå på Genesaret sjø . ‐ De usle bjerkene bukket seg mot sør , nordenvinden fløytet i sivet rundt myrdammene , og høyt oppe ‐ over vinden ‐ seilte en havørn mot vest .

Frode sjokket og gikk . Da oppdaget han at han var ikke alene . Foran ham gikk en liten tykk mann . Han beveget seg duvende , i takt med myren , og hadde en skinnsekk på ryggen . Han bar tungt , det kunne man høre av svuppet når han trakk føttene med seg .

" Du Setter Dype Spor , Så Tungt Som Du Bærer , " sa Frode , " hvis du vil vise veien , skal jeg ta sekken for deg . "

Mannen satte øynene på ham , de var blå og meget lyse , og Frode gjenkjente straks himmelen og havet i dem . " Du Ser Ikke Så Verst Ut , " sa den fremmede , " men du er litt grønn i fjeset . "

" Båten Jeg Seilte Med Var Altfor Liten , " sa Frode , " den ville ikke holde seg rolig på havet . "

Mannen lo . " Da Skal Du Ikke Gå På Myr Straks Efterpå , Det Er Som Å Drikke Brennevin Morgenen Efter En Rus . Men Hvis Det Er Så At Du Vil Ta Sekken , Så Skal Jeg Vise Deg Ut På Fast Grunn , Du Ser Ut Til Å Kunne Trenge Det . "

Frode la seg på kne og tok sekken på ryggen . " Hva Kan Det Være For Noe , " sa han , " som ser så lite ut og er så tungt . "

" Du Skal Få Se Når Vi Kommer Frem , " svarte den blåøyde , " det er noe vi har dårlig om her ved havet . "

Landtungen de gikk på smalnet , snart kunne de høre havet fra begge kanter , og de fikk fast fjell under føttene . På en liten rund forhøyning sto et lavt hus bygget av rekved , stein og torv . Det lå som på en holme i landskapet , bare noen få meter over havflaten .

" Her Bor Jeg , " sa den blåøyde , " og nå skal du ha takk . "

Frode slengte sekken fra seg , og mannen tømte innholdet for føttene hans . Det var sort myrjord , kanskje en seks syv spatak ialt der det lå på det gulhvite berget .

" For At Du Ikke Skal Tro Jeg Har Holdt Deg For Narr , " sa den lille tjukken , " så må jeg fortelle deg hvordan jeg har innrettet meg her . "

" Egentlig Har Jeg Hastverk , " sa Frode og så vestover .

" Det Er Bare Noe Du Tror , " svarte mannen , " Jeg Har Ikke Hastverk Med Noe , Og Enda Har Jeg Mye Kortere Tid Igjen Enn Du . Åneida . Og Denne Bergknatten Som Vi Står På , Den Har Ligget Aldeles Stille I Mange Tusen År , Den Har Heller Ikke Hastverk . Det Er Jeg Som Eier Den , Tvers Igjennom Helt Ut På Den Andre Siden Der Hedningene Bor . Jeg Lever Her Helt Alene , Skjønner Du , Og Av Og Til Hører Jeg Bankesignaler Fra Hedningene , ‐ De Spør Efter Været , Efter Fisket , Om Jeg Har Jord Nok , Såkorn . Jord Nok ‐ Ho ‐ Ho ! "

Mens han snakket , hentet eneboeren en spade og spredte myrjorden utover berget . " Nordenvinden HjelPer Meg Med Våronna , Ser Du , Den Tørker Vannet Ut Av Jorda , Og Når Den Er Passe Tørr , Legger Jeg Den Ned I Revnene Her På Eiendommen Min . Så Får Jeg En Åker I Hver Revne . ‐ Hvis Jeg Sprer Den Utover Berget , Kommer Sjøen Og Tar Den Med Seg . Havet Har Aldri Likt Oss SmåBønder , Den Misunner Oss Mulden . Som Du Ser , Så Ligger Godset Mitt Så Lavt At Sjøen Slår Ofte Over Her Når Det Er Stormflo . "

" Flo , " sa Frode , " det ordet kjenner jeg ikke . "

Den blåøyde ble mørk i blikket av forundring . " Gud Hjelpe Meg For Hastverk Du Må Ha Hatt Som Ikke Vet Om Flo Og Fjære . ‐ Sjøen Går Opp Og Ned Langs Med Landet . Nå Er Det Fjære , Derfor Kom Vi Tørrskodd Over Den ForDypningen Der . Men Når Det Er Flo , Da Bor Jeg På En Holme . Når Det Er Fjære , Bor Jeg Sammen Med De Andre I Verden . ‐ Det Er Alltids En Avveksling . "

Frode ble het i nakken . " Jeg Er Ikke Snarsint , " sa han , " Og Jeg Har Ikke Tid Til Å Drøye Så Lenge At Jeg Blir Ordentlig Sint , Men Du Skulle Likevel Ikke Friste Meg . Skarlivannet Har Ligget På Samme Flekken I 35 År , Det Vet Jeg , For Jeg Ble Født På Den Tid Da Isen Går Opp . "

" Gode Gud , " ropte den lille mannen , " Du Tror Vel Ikke Jeg Står Her Og Skrøner Deg Hodet Fullt . Kom Her Skal Du Se . " ‐ ‐ ‐&

Frode ble på holmen så lenge at han ble overbevist om at sjøen stiger . Han fikk se flomålet , en pen brun stripe langs det lyse berget , men han var lenge en smule mistenksom , ‐ som var dette med flo og fjære et påfunn for å hindre ham i oppdraget . " Men Enn Om Det En Dag Bare Fortsetter Å Stige , " sa han og så misbilligende på den brune tangborden som duvet i dragsuget .

Eneboeren trakk på skuldrene . " Sånn Må Du Snakke Med Presten Om , Eller Aller Helst Med Skaperen Selv . Jeg Synes Det Er Bra Slik Det Er ‐ Opp Og Ned , ‐ Tiden Blir God Og Lang På Den Måten , Akkurat Som Når Du Sovner I Båten En Godværsdag . Men Du Må Altså Passe På . ‐ En Dag For Lenge Siden Var Jeg For Sent Ute Og Kom Ikke Over . Jeg Måtte Sitte På Den Andre Siden Der Og Kom Ikke Hjem Hele Natten . Men Den Gang Var Jeg Ung , ‐ Det Pleide Gå En Jente Og Plukke Multer På Myren Der Inne . Jeg Satt Hele Natten Og Ga Henne Skylden For At Plassen Min Ble Til En Øy I Havet Rett Fremfor Øynene På Meg . Da Kom Jeg Til Å Tenke På At Mange Ektefolk Er Som Sånne Holmer , Selv Om De Bare Har Et Rom I Huset Og Er Nødt For Å Bo Sammen . Dette Fortsatte Jeg Å Tenke På Neste Dag , En Hel Uke , Og Da Jeg Gikk Øst På Myren Igjen , Var Hun Borte , Og Siden Har Jeg Ikke Sett Henne . " ‐&

Efterpå gikk Frode rundt og så på jordbruket til eneboeren . Der løp en rekke alenbrede revner fra toppen av holmen og ned til sjøen . Disse holdt han nå på å fylle med tørket myrjord , og nederst , ved sjøen , fylte han med stein og torv så ikke regnet og den misunnelige sjøen skulle skylle jorden til havs .

Om tre dager skulle han så . Han pleide så en stripe havre og en stripe rug , hele holmen rundt . Slik ble gården hans som en pen tegning , et solhjul , når kornet vokste til . Om høsten , tidlig i september , var den synlig langt til havs , som et gyllent solspinn på nakne berget , og hvis Frode kom tilbake denne veien , så kunne han ta stedet til merke hvis han ikke var sikker på hvor han var .

Eneboeren snakket i ett kjør , og hver gang Frode tok seg til brystet og ville til å gå , grep han tak i ham og forklarte ham nye fordeler ved å bo alene på en sånn plass . Til slutt rant han aldeles tom , han trakk pusten dypt og stirret på Frode . " Jeg Ser På Deg , Rødtopp , " sa han , -at du lurer på hvorfor jeg ikke flytter inn der jorden ligger stille , så jeg slipper dra rundt med gårdsbruket mitt i en sekk . ‐ Vel , du ser det at det var en prest for mange år siden , han kunne ikke fordra fattigfolk . Og mor min var enke og så fattig at rotter og mus skydde hytten vår som de skyr en synkende skute . Og attpåtil var hun så storsnutet at hun avviste prestens fromme tilnærmelser . Men så en dag var han ikke så from lenger , han kastet samarien og la hendene på mor min . Kanskje ville han velsigne henne , men stakkars , det skjønte jo ikke hun , derfor skrek hun aldeles forferdelig som et dyr , ‐& og da var det altså at jeg i min ungdommelige uforstand kom til og sparket presten bak . Jeg jaget ham ut døren og ned gjennom skogen , over en grøft , tvers gjennom et nypekratt og ned på veien . Han var forresten så bløt i stoppen at det var som å sparke i en høysekk , jeg hadde ingen særlig glede av det . Likevel ble jeg dømt til å flytte hit ut på denne knatten . ‐ Det var litt stusselig i førstningen , men nå stortrives jeg alene , " fortsatte eneboeren og holdt fast på Frode . " Og Nå Ser Du Altså At FordømMelsen Er Blitt Til Velsignelse . En Skal Bare Slå Seg Til Ro Med Det Som Skjer . På En Slik Holme Lærer Du Å Ta Alt Med Det Gode . Ingenting Kan Forandres , Det Kan Du Høre Av Havet . Bare Hør . " ‐&

Frode lyttet så det gnistret i øregangen , men han hørte ikke annet enn tungsindighet og glemsel . ‐&

Eneboeren hadde tatt av seg hatten . Skallen hans stakk som en glatt kolle opp av det visne håret . Barhodet lignet han holmen han bodde på , og når han gikk omkring , heiste han på seg som om han hadde gått på myr hele sitt liv . Han så aldeles ut lik en som har funnet seg til rette .

Frode akslet seg og begynte å trippe . " Jovisst Er Det En Fin Plass Du Har , " sa han , " men jeg skal langt før natten , så nå må jeg videre . "

" Vent Litt , " sa jordbæreren , " siden du bar sekken for meg , skal du få et brød som helbreder for sjøsyke . "

Han gikk inn i huset og kom straks efter ut med et firkantet brød . Det var grønnaktig og seigt så Frode måtte bruke makt på det , og da han brøt av en bit og tygde , smakte det salt , og jo mer han tygde , desto mer ble det av det . " Dette Er Jamen Et Lurt Brød , " harket han og svelget så han holdt på å miste pusten .

" Det Er Riktig , " sa eneboeren , " Om Du Går Like Godt Som Du Spiser , Så Kommer Du Nok Frem Før Natten . Dette Brødet Er Bakt Av Havre . Og Åkeren Får Stadig En Dusj Av Sjøen Når Nordvesten Står Hardt På , Derfor Kurerer Dette Brødet Mot Sjøsyke . Om Du Får Ondt Av Det I Begynnelsen , Så Skal Du Huske At All Begynnelse Er Vanskelig . "

Frode gjeipet inni seg til denne læresetningen fra en som hadde funnet seg til rette , så tok han farvel og var snart forsvunnet bak kollene i vest .

På denne kysten er landet vårt så ragget og mishandlet at man skulle tro det var blitt skambitt av Fenrisulven . En kan bli fortvilet for livet , eller rasende for livet , av å bo her . I begge fall sliter en seg ut på denne naturen . Eller en lever livet i anfall , og blir dobbelt i ansiktet av det , lik den romerske guden Janus . ‐ Og i mellom takene kommer de lange gråtetoktene , da ligger du på rygg og ser til himmels og gråter i timevis så stilt at Gud kan ikke høre det .

På en av disse avskrapte landtungene ligger Frode Torsteinson . Han ynker seg , men gråter ikke . Han brekker seg .

Da han hadde gått i to timer , begynte Frode å få vondt av eneboerens brød . Han måtte ned på bare berget , og der lå han og krøkte seg den natten . Han vrengte seg så det svartnet for øynene , og hver gang han våget seg til å åpne dem , var det som hans eget indre lå utbredt foran ham .

Han fant da på at han skulle suge på en stein . Det smakte bittert salt av den og det hjalp et par minutter , men så kom kvalmen som et dragsug igjen . Frode bannet høyt ut i natten , han brukte de samme ordene hele tiden , og den monotone svergingen gjorde at han sovnet for en stund . Smått våknet han , for han skaket slik av frost og feber at han slo seg våken mot berget . Frempå morgensiden svelget han to små svarte snilehus og en liten rund stein , men naturen der ville ikke bli spist på , og både steinen og snilehusene kom straks opp igjen med stor fart .

Da han endelig våknet for siste gang , var det langt på dag . Han var aldeles tom og så følelsesløs i mellomgulvet at han lurte på om maven hadde skilt lag fra resten av kroppen . Først da han kjente pergamentet innenfor koften , var han sikker på at han var til . Han hadde skrubbsår i fjeset og var øm i skallen , og av sporene på berget skjønte han at han hadde blødd neseblod om natten . ‐& Da lo han og kjente det som hadde han bodd ved sjøen all sin tid . Han tok et drygt stykke av sjøsykebrødet og fikk ikke ondt av det .

Ved middagstid sto Frode ytterst på neset og så seg om . Der fantes ikke spor av hus eller havn , og han skjønte straks at han var kommet ut på feil landtunge . Gutten hadde pekt galt , eller Frode hadde ikke sett så nøye efter i farten .

Han satt seg i fjæren og gnog en stund på tommelfingerneglen . Lengst ute i vest ‐ på kanten av kloden ‐& løp hav og himmel sammen . Frode ble mismodig , og for å rette på det , ville han til å banne igjen , men fant ingen nye ord , og av de gamle ble han bare verre maktløs .

Så tok han trøyen og viftet ut mot noe som lignet en båt , men det viste seg at sjøen og en skydott hadde drevet ap med ham .

Da han slik hadde bedratt seg selv en times tid , oppdaget han en svart flekk som kunne bety et hus på en annen odde sør i havet . Til denne odden var det en knapp mil over sjøen . Frode snudde øyeblikkelig og gikk tilbake samme vei han var kommet .

Det tok ham over et døgn å nå rundt fjorden , så det ble en dyr avstikker , og mange urettferdigheter ble begått dette ene døgnet han vandret uten å komme synderlig nærmere målet .

Da han kom tilbake til holmen , gikk eneboeren og trampet i furene sine . Frode gjorde seg liten og lurte seg forbi . Det var blitt flo , men nå hadde han mistet respekten for havet , han vasset over grunnen i sjø til livet og fortsatte østover myren uten å se seg tilbake .

Av og til kom han forbi torvhytter med nøter til tørk på veggene . Da gikk han i bue ovenfor , redd for at noen skulle huke tak i ham og begynne å betro seg . " Folk Ved Sjøen Mener Visst Bestandig Litt Mer Enn De Sier , " tenkte han , " best å gå utenom . "

Ved middagstid krysset han elveosen og rotet seg fast i et garn . Det tok ham ti minutter å vikle seg ut av det , og denne forsinkelsen gjorde ham så rasende at han spolerte flere masker før han kom løs .

Det hadde blåst opp . Han trakk hatten ned i ansiktet mot regnet og la i vei utover den riktige landtungen . Ved nonstid sto han utenfor et lavt tjæremalt hus ytterst på odden . Nede i fjæren oppdaget han to sammenspikrede stokker som han hadde sett reke forbi da han sto på den første odden . Nå lå de her og gjorde narr av ham , og han tok og slengte dem opp på tørt land for å slippe å treffe dem på ferden sørover .

Utenfor inngangen lå en dunge guano som en halt hund holdt på å spre utover berget . Den enset ikke vandreren .

Det luktet muggent av huset , og vinduene var dekket med svarte tepper . Det røk lavt og illevarslende av pipa , og på nordsiden løp havet knurrende langs stranden .

Da Frode åpnet døren , hørte han noen sverge på en fremmed dialekt . Han heiste skuldrene opp så de kom til sin rett , og da han hadde vennet øynene til lyset fra en osende tranlampe , oppdaget han tre mennesker . I peisen sydet det av fuktig rekved , og med ryggen til den sto det største kvinnfolket Frode hadde sett . Hun dekket hele peisåpningen med tunge , grådige skuldre , ‐& de syntes å suge all varmen som en svamp , og de to mennene ved bordet så da også ut til å ha frost i seg . Kvinnen hadde stritt hestehår og barket hud , og på haken en gul flekk med et langt , sort hår som hun ustanselig trakk i . Det var tegn på at hun tenkte , og derfor var hun tydelig irritert over avbrytelsen . Hun harket og satte øynene hardt i gjesten . Når hun rørte seg , kom brystene i bevegelse , og de fortsatte å duve en stund efter at hun stanset .

Frodes øyne hadde fulgt dem som en katt følger en pendel , nå hilste han og sa han hadde hørt at her var plassen en kunne få batskyss sørover .

Kvinnen lo som en kvern , det hvite i øynene hennes gnistret i halvmørket , og Frode la merke til at de to ved bordet dukket seg .

" Kanskje Det , " sa hun . " Ennå Er Det Litt Tidlig , Det Har Vært En Våt Vinter Og Fisken Er Vel Ikke Tørr På Hjellene . Men Av Og Til Reker Jo En Og Annen Forbi Som Seiler Med Rå Fisk Til Bergen , ‐ Sånne Folk Tror Ikke På Gud Og Været , Og Det Gjør De Rett I . "

Her satte de to ved bordet i en skrall-latter . Kvinnen knuste dem med et blikk , og sa . " Vel , Frode TorsteinSon , Du Får Sette Deg Inntil Og Ta En Kanne Øl Mens Du Venter . "

Den minste av mennene trakk frem en avskjæring fra under benken og hentet fire sølvkrus . De hadde graverte lokk som fremstilte en øvrighetsperson idet han løfter pekefingeren mot et drikkelag . Lokkene var til å slå tilbake så graveringen ble usynlig for den som drakk .

Kvinnen satte seg ved bordenden . Krakken ble helt borte under henne , så en fremmed ville trodd hun satt på huk av mangel på inventar .

Mannen som sto for utskjenkingen , var en liten tørr vims med gul hud . Han hadde ekornøyne og beveget seg også slik gnagere gjør , når de tror seg forfulgt og leter efter et skjulested . Han skjenket hele tiden med venstre hånd , den høyre holdt han skjult på brystet .

Den siste i selskapet var en lang innhul stake . Hadde hodet hans stått andre veien , ville han hatt et bra bryst , ‐ slik han nå var , ville det samlet seg en dam på ham om han sov ute i regnvær . Øynene hans var brune med fromt vandrende pupiller , munnen var liten og fuktig ‐ han kunne lignet en prest hadde det ikke vært for magerheten . På hodet bar han en strikket lue som rakk ned over ørene .

De drakk og det mørknet ute . Regnet slo i kast mot veggen . " Slik Må Det Være I En Båt På Havet , " tenkte Frode , han ble efterhvert varm og døsig av ølet . Når det kom noen ekstra tunge byger , sukket det i huset , og den digre kvinnen rettet seg på krakken og lyttet med et smil .

Frode holdt i hemmelighet øye med avskjæringen , den var mer enn en alen tvers over , og skjønt de drakk tett , ebbet den meget langsomt . " Det Er Som Havet , " mumlet han søvnig og la armene utover bordet .

Det vesle ekornet skjenket .

Den lange staken ble først full , han ydet da også et svært fall for ølet , men tross det var det som rusen gikk satsvis gjennom kroppen hans . En stund var han drukken bare i øynene . Så gikk ølet plutselig videre og han begynte å tegne megetsigende sirkler på bordplaten . Og da han litt senere sto på dørstokken for å slå lens på et torskehode , gjorde han små knekk i knærne , og de tre ved bordet kunne se at han siktet ikke særlig godt .

Kvinnen drakk også meget , men holdt seg godt . Det eneste som forandret seg på henne , var det svarte håret på haken . Det ble stivt og strittende , og ved det fjerde kruset sto det som en nål på den gule flekken .

Ute økte vinden . Av og til slo det liksom en arm under takskjegget og lettet på det . Da nikket kvinnen fornøyd og nynnet , og ekornet sprang straks til med øsen .

Frempå kvelden kjente Frode at det tok til å seile i ham . Han virret med hodet og sang en vemodig strofe uten tekst . Efterpå bannet han inderlig over presten og fogden hjemme , han slo seg på brystet og ble ikke så lite eneveldig i talemåten . Han ønsket ikke livet av noen , lallet han , men han hadde altså ikke tid til å sitte her og råtne på dette forbannete skjæret , så nå fikk de for satan se til å skaffe ham båtskyss . Han hadde nemlig til oppdrag å hente Hans Stormægtigste Monarch , De Venders og Gothers allernådigste idiot hjem til Skarlidalen . Der skulle de sette ham i beite foran en 30 tommers jernbeslått plog sammen med veslefaen Bertheus og prestejævelen som var rømt ‐ og så skulle han og herr Martin personlig pløye opp alle steinurene i Skarlidalen og så gullhavre i fårene ‐ og ho Brit skulle gjenoppstå så frisk og fyrig som en geitekilling . ‐ ‐&

Litt senere ble Frode fortrolig med seg selv , han gråt i tunge hikst , av og til svor han , så gråt han igjen , og smått måtte han bort og trykke vertskapet sitt i hendene . Men da han kom til ekornet , fikk han det ikke til , for hin karen bar den høyre på brystet .

" Har Du Skabb , Eller Er Hjertet Ditt Så Lealaust At Du Må Holde På Det , Din Sauelort , " sa han og rev hånden frem i dagen . " Fy Rakkern For Et Lem , " sa han og slapp den .

Hånden var av ved håndleddet , i steden satt der en jernkopp over stumpen , og den var blank som is ‐& enten det nå kom av bruk eller flittig puss .

" Vår Herre Er Kanskje Hovsmed Når Han Skaper Folk Her På Kysten , " lo Frode , rusen letnet et øyeblikk og han følte at de tre rundt bordet glante stivt på ham .

Den digre kvinnen knurret og rørte ved brystene sine .

" Vær Ikke Redd , " sa hun , " Vi Tar Det Som Tegn På At Vi Er Gode Verter Når Gjestene Blir Stortalende . Men Siden Du Er Så Flåkjeftet Og Åpenhjertet Selv , Og Siden Du Er En Fiende Av Øvrigheten , Så Skal Du Få Vite Hva Slags Folk Du Er Kommet Til . ‐ Denne Mannen Her Som Du Ikke Vil Hilse På , Han Heter Virre . Han Har Bestandig Vært UhelDig . Han Bodde I En Gamme Utmed Sjøen Lenger Nord , Men Det Gikk Aldri Fisk I Garnet Hans , Unntagen En JulAften ‐ Da Gikk Det Så Fullt Av Både Sild Og Skrei At Det Revnet . Attpåtil Ble Han Bøtlagt For Å Ha Fisket Med Ulovlig Redskap , Det Samme Som Frelseren Brukte På GeneSaret . Siden Prøvde Han Å Få Arbeid Hos En Innlandsbonde Som Er Det Verste Menneskeslaget Vår Herre Har Skapt . Han Skulle Grave , ‐ Ja , Hvor Mange Alen Var Det , Virre & "

Det vesle ekornet gned jernkoppen mot brystet , den ga fra seg en bitter skrapende lyd som var han inne på selve skjelettet .

" 50 x 2 x 3 alen om dagen , hva enten jord eller sand eller stein , " sa han , det lød som en hastig bønn .

" Ja , " fortsatte kvinnen , " Bonden Satte Ham Til Å Grave Grøft , 50 Alen Lang , 2 Alen Bred Og 3 Alen Dyp , Per Dag . For Dette Skulle Han Ha Kosten Og Ligge På LemMen . ‐ Hvor Meget Klarte Du , Virre & "

" 7 x 1 x 1 første dagen , " svarte Virre like monotont , " 6 x 1 x 1/2 neste dag , 4 x 1 x 1/2 tredje dagen . "

" Ja Takk , Det Er Nok , " sa kvinnen , -nå kan du hente mer øl . ‐ Vel , dette gikk jo altså ikke , som du nok vil forstå . Virre ble jaget den tredje dagen , og da var han altså så dum at han stjal to griselabber , og for det fikk han hogd av høyre hånden ved håndleddet . ‐& Men du har rett i det , skrythals , at Gud er hovsmed hos oss , og mer enn det , ‐ men smeden hos oss gjorde det som vi aldri hadde fått Vår Herre til : han laget denne jernkoppen til Virre , og nå er han blitt farligere enn mange med to hele hender . Den neven har gjort god tjeneste her ute . "

De tre blunket til hverandre og lo støyende .

Frode var blitt bløt som voks av all denne elendigheten , han håndtokes flere ganger med jernkoppen og sa han skulle ønske han hadde så god en neve . Efterpå tømte han sitt syvende krus og ble snart så sterk i armene at han ville løfte krakken med kvinnen på . I farten grep han feil og fikk tak om et par lår som han ikke rådde med . Han gikk ned på huk og løftet , men han oppnådde ikke annet enn å fortrenge noe av flesket hennes . Siden ville han ha henne på fanget , men hun dasket ham i ansiktet , lo , og var ikke til å rokke .

" Du Skulle Spare På Kreftene Dine , " sa hun og tømte kruset , " kanskje får du bruk for dem til tyngre løft enn meg . "

Så seg hun sammen på krakken og ble taus en stund , håret på haken sank . Men plutselig rettet det seg igjen , hun fór opp og så kvasst på Frode . " Jeg Har To MannFolk Som Du Ser , Særlig Tess Er Ingen Av Dem , Den Ene Er Skvetten Og Den Andre Sørgmodig . Han Med De Triste Øynene Heter Jakob . ‐ De Tok Og Snittet Ørene Hans Med En Sauetang , Og Efterpå Skar De Dem Av . Det Gjorde De Fordi Han Kom Til Å Høre Noe Som Ville Vært Særs Uheldig For En Viss Øvrighetsperson . Men Han Hadde Ingen Vidner . Siden Kom Han Til Meg , Og Jeg Strikket En Lue Til Ham . Men Det Underlige Er At Han Hører Meget Bedre Efter At Han Har Vært I Klørne På Rakkeren . Han Hører Stormen På Lang Lei , Og Det Passer Oss Bra . ‐ Forresten Er Det Kanskje Ikke Så Rart , For Han Vasket Seg Vel Like Lite I Ørene Han Som Andre . "

De tre skålte med hverandre . Frode drakk med dem alle efter tur , og til slutt lovte de hverandre blodvennskap for dette liv og det neste dersom Gud ville unne dem å møtes .

Vinden hadde begynt å lage en ilter piping i muren , og nå trakk Jakob luen opp og blottet de lemlestede ørene . Hen gren fornøyd , og øynene stanset sin bedrøvede vandring rundt rommet .

Da Frode hadde tømt sitt niende krus , falt veggene og taket inn over ham , gulvet reiste seg og flekket tenner . Virre og Jakob gikk fra hverandre i smådeler , og da Frode forsøkte å sette dem sammen med to fingre , lo de så det hørtes som et sneskred hjemme i Skarlidalen .

En eneste gang klarnet det rundt ham et kort øyeblikk , det var da kvinnen plutselig rev opp kjolen foran og viste ham sirkelen med de to galgene innbrent mellom brystene .

" Du Ble Så Edru I Ansiktet , Bonde , " ropte hun , og øynene skjøt små hvite lyn , " Er Det Brystet Mitt Eller Tyvsmerket Som Får Deg Til Å Gape Sånn & Ser Du At Det Ligner En Rose , " lo hun rasende , " Det Kommer Av At Bøddelen Ble Så Valen Da Han Så Brystet Mitt At Han Måtte Svi Meg To Ganger . Men Dere Innlandsbønder Tenker ForResten Ikke På Annet Enn Såkorn , Og Så Tåler Dere Ikke Øl . Hva Har Dere Egentlig Å Klage Over & " ‐&

Frode prøvde manne seg opp , han ville be henne holde den stygge kjeften sin , og dessuten hadde de fisk her ved havet , når kornet mugnet . Og var ikke urettferdigheten den samme om de bodde høyt eller lavt . ‐ Men nå nektet tungen hans å slå til lyd for noe som helst , og snart hørte han ikke annet enn pipingen i ovnsrøret som en fjern plystrelåt .

%Frode våknet med øyne og hår gjenklistret av ølsøl . Det var mørkt i rommet , men da han kom seg opp og bort til døren , så han en skikkelse som gikk med en fakkel på berget ved sjøen . Den lyse årstid lå over landet , men det stormregnet , og fra den lave himmelen hvirvlet ulne skyer over havet og kysten .

Frode skrevet over dørstokken , men nå var den plutselig blitt så høy at han snublet og ramlet rundt i guanodungen , og da han ville ta seg for , fikk han trædd et torskehode på hver langfinger . Han ristet dem av seg , og den lille bevegelsen gjorde ham straks like full igjen .

" Best Å Bli Kvitt Dem , " tenkte han halvhøyt og lo , " her blant fjordbønder blir en vel tyvstemplet og håndhogd for et torskehode . "

Frode ravet ned til sjøen , det stormet stadig , han sang og skrålte , og snart støtte han på kvinnen i mørket . Hun ropte at de holdt på å berge et fartøy som var i havsnød like utenfor , og ba ham gå ut på neset og hjelpe Virre med å holde fakkelen , for den karen kunne ikke stå stille lenge ad gangen .

Frode fortsatte da straks utover , han trådte på tang og gikk rundt noen ganger . Endelig nådde han pynten og tok fakkelen fra Virre .

%‐ ‐ Hva som videre hendte den natten , fikk man aldri siden Frode til å fortelle , men da han ble gammel , mente han at dragsuget måtte ha slått føttene unna ham . Han falt i hvert fall uti , og saltvannet gjorde ham lynende klar for et øyeblikk . Da han kom seg på bena , kjente han straks efter pergamentet på brystet , ‐ det var heldigvis ikke blitt vått , og han lovet seg selv i sjø til knes , at han skulle få tak i et oljeklede og pakke det inn i .

Senere kom han seg på land , og da hørte han at fartøyet skurte opp og ble slått i stykker mot fjellet der han hadde stått med fakkelen . Men straks efter kom Virre med et krus øl . Frode skyllet ut saltsmaken med en munnfull og drakk resten . Efter dette gikk han rundt og balanserte på knausene og sang liderlige viser inntil han ramlet om i guanodungen og sovnet .

Det var langt på dag da uværet endelig hadde herjet fra seg . Oppklarningen kom plutselig ‐ unntagen hos Frode . Himmelen revnet , jorden våknet , solen og den blanke vårluften lyste direkte ned på Frode Torsteinson der han lå døddrukken på nattens gjerninger . Han lå på rygg med et digert hvitt torskehode på brystet , og da han en gang åpnet øynene , så han rett inn i to melkegrå øyenhulninger . Han gjøs og sovnet øyeblikkelig .

Dagen er ubarmhjertig , jorden får ikke tid til å skjule seg mot dette blanke sannhetskjærlige lyset . Kysten lå overrumplet i sin uryddige skjønnhet , stumpene av et enmastet fartøy drev langs land , og to lik lå og hogg mot fjæren i en vik .

Langt sør i leden seilte en åttring med restene av uværet til vind . Kvinnen satt ved roret , hun fylte ut hele skotten og stirret surøyd efter landkjenning . Virre og Jakob lå foran seilet og sov .

%Frempå dagen kom fire væpnede ryttere utover langs sjøen . De stanset en stund og betraktet vraket og da de oppdaget de to omkomne , steg en av dem av , trakk likene på land og snudde dem med ansiktet opp .

" Kan Du Se Hvem Det Er , " ropte fogden fra hesteryggen .

" De Er Ikke Fra Vårt Distrikt , " svarte soldaten , " Det Ser Ut Til Å Være Brennevinskjøpmenn Fra TrondHjem , Her Ligger To Kagger Og Flyter Bak Dem . "

" Ja , " sa fogden , " kremmerne i den byen er så nærige at de gir ikke slipp på kaggene sine for en skarve druknings skyld . "

De red videre . " Jeg Var I Trondhjem For To År Siden , " fortsatte fogden , " Og Der Var Det En Gullsmed Som Var Så Gjerrig At Han Hadde Fått Sydd Seg Likskjorte Av HolLandsk Lerret . Og Den Var Satt Inn Med Hvalfett For At Den Skulle Bli Tett Så Han Kunne Berge Verdibrevene Med Seg . Men Jeg Tror Nok Det Er Bryst-Marie Og Virre Og Øre-Jakob Som Er Mestere For Dette Forliset . Været Var Ikke Så Ille . Og Nå Må Vi Fare Varsomt Så Vi Kan Ta Dem På Spranget . " ‐&

%Frode våknet ved at noen sparket ham iherdig i hodet . Han svor og fór opp , men da var han allerede belagt med jern og drattet straks ned på dungen igjen . Han begynte på en omstendelig forklaring om hvorfor han lå der utstrakt , men øvrigheten hørte ikke på ham . Den ene soldaten sto og slo lens like ved foten hans . De to andre utvekslet en hel del bannskap over at hovedpersonene var flyktet , og fogden begynte å tygge tobakk mens han glante sørgmodig sør i leden .

Siden bakbandt de ham . Han fikk en stropp rundt halsen , og da de festet enden til bakselen på hesten , forklarte fogden at denne hesten var meget skvetten , og særlig tålte den ikke ord som " uskyldig& , " " vet ikke& , " " husker ikke " og lignende . Sånne ord tok den for smatting , og da ville den straks slå over i trav , eller galopp ‐ der terrenget var flatt .

Da de kom forbi de to likene , hadde sjøen flødd så bare skallene var synlig i vannskorpen . Fogden befalte å la dem ligge , " det er lettere å hente dem ved fjære , " sa han , " når de har tørket , da veier de som normale lik og vi kan greie oss med én kløvhest . "

Brennevinskaggene tok de med , og rett som det var slo de seg ned og drakk litt for at det skulle bli lettere for hestene , ho ho . ‐&

Frode fikk også en skvett til å smøre på hodet der de hadde sparket ham . Han drakk det i smug , og det gjorde ham godt da bakrusen nå begynte å bli plagsom .

Ved middagstid ble Frode ført ombord og seilt tre mil sørover til nærmeste arrest . Dit ankom de ved nonstid .

Slik gikk det til at rettferdigheten sprang i baklås for Frode , og han fikk meget å tenke på i ukene som kom . Han ble lempet ned i et svart jordhull , anklaget for å ha ledet fartøy på land , for dobbelt mord og rov på nestens eiendom , samt oppsetsighet og vold mot øvrigheten , pluss endelig for løsgjengeri fordi han ikke ville gjøre rede for seg .

%Ulvnesvik lå i bunnen av en liten fjordarm . På den tiden vi her forteller om , søkte silden hvert år i store stimer hit inn ‐ dum som den er , for pollen er så trang at man kan stenge den av med en not på 100 favner . Her var brygger og rorbuer , og også en håndfull små gårder bebodd av havbønder , dette rastløse folket som aldri får gjort høyonna på skikkelig vis fordi de stadig er på utkik efter måsen for å se om der kommer sild .

Her hadde også Hans Stormægtigste idiot , Græve udi Oldenburg og Delmenhorst etc etc , den velmenende Fredrik av et eller annet nummer vi ikke skal røbe , sitt lusete fogderi med arrest og knekter og fotlenker , dels for å påse at monarken fikk sine 320 sild for hver åre som fantes i en fiskerbåt , dels for å belegge fiskeren med halsjern om han brukte bannskap når han i frosten halte Guds velsignelse på land .

Arresten var et fire meter dypt hull som var gravd ut kloss under røstet på et fjøs . Når det satt noen i den , var hullet dekket med en trelem , som en grytelokk . Om kvelden ble det veltet fire store steiner ut på lokket , da drønnet det i arresten , og lyden fikk Frode til å tenke på steinskredene hjemme i Skarlidalen . Der var en firkantet glugge i lokket , mannsbred , men for trang for Frode . Gjennom den fikk de daglig lys og luft og to måltider med sild av det slaget som var så dårlig saltet at den ikke kunne eksporteres .

De heiste Frode ned i arresten ( de slapp ham forresten , da han var halvveis ) og la straks lokket over , enda kvelden var lenge lys nå .

Da han hadde vennet øynene til mørket , oppdaget han en annen forbryter som satt på jorden borte i en krok .

" Dette Er Min Del , " sa mannen og streket med pekefingeren tvers over jordgulvet .

" Gjerne For Meg , " svarte Frode , rusen satt ennå i ham , han var blid og likeglad , " Men Jeg Skal Ikke Flekke Tenner Om Du Kommer Over På Min Part . Vi Får Vel Neppe Såkorn Hit Ned , I Alle Fall Er Det For Sent For Utsæden . "

" Er Det Fordi Du Er Morder At Du Er Så Munnrapp , " sa den andre , " de som får lokket over seg her før det er mørkt , er slike som snart blir hentet opp til bøddelen . "

" Da Må Kongens Bøddel Rappe Seg , Jeg Har Ikke Tid Til Å Vente På Ham Svært Lenge , " lo Frode overmodig , " jeg har forresten ærend til herren hans , så da skal jeg hilse og si han får se til å sette fart i knekten , for ellers kommer vi til å bli en landsdel av bare mordere her . "

Frode la hatten under hodet og kveilet seg innmed veggen på sin halvdel . Snart sov han .

Mannen i kroken sank ned i taushet , men han hadde litt for trang nese , pusten hans pep ‐ man kunne høre at han satt og tenkte støtvis .

Gjennom sprekkene i grytelokket kom fine fortynnede lyder ute fra vårkvelden : langt borte snadret en ærfuglmor på ungene , en salt mild bris strøk over jordhullet og suste i gresskanten langsmed lokket . Frodes medfange sukket av og til , da trakk han pusten i dype hiv og slapp den ut i en lang ujevn strøm ‐ det hørtes som han satt og ikke fikk til å puste . Om nettene når han sov , lokket denne lyden rottene frem fra jordgangene deres . Noen ganger våget de seg til å gnage på støvlesålene til fangene , og Frode som sov tungt , fikk spolert komagene i den tiden han satt der . Men kameraten hans , som var meget nærtagende , våknet til stadighet av det . Dessuten fikk bikkjene teft av rottene , og de holdt ofte et syndig leven oppå lokket , slik at vokteren kom løpende og kikket i gluggen om de holdt på å rømme .

Neste dag var Frode taus og nedtrykt . Han brukte hele dagen og mesteparten av den følgende natt på å gremme seg over sitt fall . Av og til slo han neven på kneet , og en våken medfange ville forstått at her satt et menneske og tok store beslutninger i halvmørket under jorden . Noen ganger reiste han seg og kjørte knyttneven i jordveggen , og han slo så tungt at denne arresten besto i 150 år efter , så hardstappet ble den under knokene hans . Den andre karen forsøkte et par ganger å komme på talefot med ham , men da Frode begynte å slå i jordveggen , ble han skremt og gjorde seg liten i kroken sin .

Men neste morgen flidde Frode seg i hår og skjegg , han tok av koften , ristet den , og da vakten kom med silden , ba han om vann til å vaske seg .

" Vann Du ! " ropte soldaten og gaplo ned til dem , " kan du ikke vente til hodet ditt er av , så kommer du bedre til i det røde kjerret som gror på deg . "

" Vel , Vel , " flirte Frode , " Du Skal Vel Samme Veien Du Óg En Gang , Skjønt Kanskje Til Et Annet Sted . Men Om Jeg Hadde Så Stygt Et Tryne Som Du , Og Så Mye Sildeslo I Skjegget , Så Ville Jeg Være Glad For Å Få Kappet Av Hodet På Forhånd . Sånne Som Deg Bør Gå Frem For Vår Herre Med Hodet Under Blusen . "

Vokteren spyttet og forsvant , han ventet ikke engang for å se om han traff .

Nå først tok Frode cellekameraten sin i øyesyn . Det var en ganske høy kar , men lut og mager , og han virket vaklevoren selv når han satt med ryggen mot veggen . Fingrene hans pillet ustanselig på hverandre . Øynene var mørke og noe grumset , han hadde visst mistet kontrollen over dem , for de fór liksom avsted på egen hånd . Han gjorde sine omgivelser uryddige bare ved å være til stede . Håret var svart , det grodde best i nakken , og dette hadde han utnyttet på den måten at han kjemmet det i en oval kake fremover skallen . Frode la siden merke til at når kameraten hans var i sterk tvil om noe , kjente han efter om nakkehåret dekket skallen slik det skulle .

I kroken der han oppholdt seg , hadde han gravd ut et to fot dypt hull hvor han gjorde sitt fornødne . Det var ærlig talt ikke rare sakene , og efter at det hadde regnet et par dager og varmen kom i været , spiret der frem noen usle vekster i hullet . De lignet fjellbregner , men stilken var så myk at de bar ikke sin egen vekt , og bladene ble snart spedalske og visnet .

Frodes medfange var lenge taus , likevel var det tydelig at han var oppsatt på å fortelle om seg selv . Ansiktet hans hadde hele tiden et selv-sultent uttrykk , og til slutt bød han Frode to salte sild for at han skulle høre på ham . " Jeg Heter Theofilius , " sa han , " Men Jeg Er Lite Kjent På Disse Kanter . I Min Egen Landsdel Er Jeg Regnet For Den Beste Dikteren Siden Sagatiden . For Tiden Holder Jeg På Med Et Leilighetsdikt Som Skal Hete " Ditt Hår " . Vil Du Høre Det & "

Frode hadde munnen full av sild , han nikket kraftig til svar , og dikteren leste :

Ditt Hår , Ditt Hår Forsølves År For År .

" Dette Diktet Handler Ikke Om Meg Selv , " sa han .

" Nei , Det Ser Jeg , Håret Ditt Er Jo Svart Som Myrjord , " sa Frode og flekket silden med tennene . Det kom en raspende lyd idet han rev ryggraden løs . Dikteren grøsset , han strøk seg over skallen og tidde forgremmet . " Du Kan Forresten Kalle Meg Theo , " fortsatte han efter en stund . " Her Oppe Er Folk Så Tannløse At De Klarer Ikke Uttale Endelsen Ius . De Lesper . Og Bare Theofil Høres Så Gudelig . "

Frode spyttet ut sildehodet og sa . " Jeg Synes Det Var Et Fint Vers , Du Behøver Ikke Gjøre Det Lenger . "

De snakket ikke mer den dagen , men da gluggen var stengt og steinene trillet ut på lemmen , sa Frode . " Hva Er Det Du Har Gjort Siden Du Sitter Her . De Setter Vel Ikke Folk Fast For Et Vers . "

" Jeg Har Benektet Guds Eksistens Og Fremhevet Livets Tomhet På Aleksandriner . Jeg Regner Det For Mitt HovedVerk , Men Jeg Skulle Gjort Det På Fem-Fotete Jamber , Det Skjønner Jeg Nå . "

" Jeg Synes Nok Det Er Rimelig , " svarte Frode , " At Du Blir Straffet For Et Slikt Vers ‐ Særlig Hvis Du Har Levd I Et Distrikt Der Kornet Blir Modent Hvert År . Hjemme Hos Oss Hadde Vi En Prest Som Låste Kirken Og Stoppet Mose I Nøkkelhullet , Og De Tre Siste Årene Har Vi Ikke Hatt BrødKorn , Men Jeg Tror Nok Jeg Har Sett Gud For Det . "

" Ho Ho , " dikteren pep indignert i nesen , " var han høy , hadde han hvitt skjegg & "

" Jeg Så Ham Ikke Særlig Tydelig , " sa Frode , " Og Det Var Kanskje Meningen , Men En Kveld Gikk Jeg Med Ljåen Langs Skogkanten , Da Oppdaget Jeg Plutselig Et Magert Ansikt Med Grønnsvart , Spisst Skjegg Mellom To Furugrener . Det Tror Jeg Må Ha Vært Gud . Hvem Skulle Det Ellers Være & "

" Javisst Javisst , " sa Theo rasende , " det er sånne som deg vi må kjempe mot , vi som er satt til å utbre fornuft blant almuen . "

" Forresten , " fortsatte Frode uforstyrrelig , " jeg kan godt forstå deg , jeg trodde heller ikke på flo og fjære før jeg kom hit ned til kysten og fikk se det . "

" Å Herregud . " ‐ Dikteren jamret seg , " Jeg Håper Du Snart Må Bli Halshugget Så Jeg Kan Bli Alene Igjen , Du Er Den Verste Saubukk Jeg Har Møtt . Hvorfor Hjelper Han Deg Ikke , Denne Guden Din Som Du Har Til Nabo , Så Du Kan Slippe Ut Herfra . "

" Det Blir Min Sak Å Slippe Ut , " svarte Frode søvnig , " Jeg Har Ikke Sagt At Gud Er Sånn At Han Farer Rundt Og Slipper Småbønder Ut Av Fengsel . Kanskje Er Han Nettopp Nå Opptatt Med Å Blåse Storm Et Eller Annet Sted På Havet , Så Mange Båter Går Under . Jeg Sier Bare At Jeg Har Sett Ansiktet Hans I Skumringen På Utslåtten Hjemme . "

Dikteren sukket fortvilet og sa ikke et ord på lenge . Men hans taushet var uten fred . Smått knaker det i fingerledd , smått rumlet det i maven hans , for han tålte nesten ingen slags mat .

Når vakten hadde stengt for natten , kom der av og til noen unger og gløttet på gluggen . De stirret med hellige øyne på morderen Frode og turde ikke hviske om ham før de var hjemme bak husveggen og kunne smette inn på sekundet . Men de eldste av dem flirte og kastet jord ned på Theo . Dikteren lot som intet , men da begynte de med stein , og de ga seg ikke før Frode løftet hodet og knurret .

Efterpå var dikteren gjerne sur , og hvis Frode hadde lyst til å snakke , fikk han straks vite at den andre arbeidet .

" Arbeider Du Nå , " spurte Frode , " For Ellers Ville Jeg Spørre Deg Hva Du Mener Om Været I Morgen . Luften Er Så Stille Der Oppe , Tror Du Vi Får Torden & "

Theo svarte ikke , han reiste seg og begynte å dikte på jordveggen med en bjerkekvist som ungene hadde kastet ned på ham . Han boret og boret kveld efter kveld på samme verset , men det ble stående slik Frode hadde foreslått , og han kom ikke lenger den tiden de satt i arresten . ‐ Ditt hår , ditt hår forsølves år for år . ‐&

Han boret dypere og dypere hver kveld , og de fangene som fikk sitte der utover i århundret , tok seg til skallen og ble ikke klokere .

De kom og gikk , noen uten hår , noen med svart tett bust som hverken tid eller synder forandret noe på , og noen med allerede forsølvet hår . De siste fikk bekreftet hva de lenge hadde ant , likevel gråt de høyt og skjærende når bøddelen kom med sine tenger .

Dette verset ble det eneste som kom til å overleve dikteren Theofilius , og han fikk hederlig omtale av både løsgjengere og tyver og horkarler .

Han brød seg ikke om å vite hvor Frode kom fra , hva han hadde gjort , og hvor han hadde tenkt seg hen . Og om der kom en sjelden bille på besøk , eller en nattesvermer gjennom gluggen , enset han dem ikke .

Alt dette gjorde i lengden inntrykk på Frode , og han begynte å nære en slags uvillig respekt for denne dikteren som bare satt der og var hevet over alt som foregikk i et jordhull .

" Kan Du Absolutt Ingen Vers , " sa Theo en kveld han var særlig grinet .

" Gud Er Gud Om Alle Mann Var Døde , " svarte Frode og rotet i avfallet blant sildebeina . ‐&

" Jo , Jo , Dass Var Ikke Dårlig , " sa Theo , " Slik Kan Man Dikte Når Man Sitter I Et Fett Kall . Jeg Har Levd Ved Veikanten Hele Mitt Liv , Jeg Vet At Alt Er Tomhet . "

" Om Alle Land Lå Øde , " sa Frode , " mer husker jeg ikke . " ‐&

Det hendte at vakten overrasket dem mens de satt og byttet vers . Han var da meget sint og advarte dem mot den slags for fremtiden .

En sjelden gang kom øvrigheten , men de to i jordhullet så ikke annet enn et par skosåler og kanskje rundingen av en hengebuk . Frode kom alltid senere til å se øvrigheten slik , når de hjemsøkte ham i drømmer : et digert par skosåler som krummet seg over synsranden og formørket himmelen . Av og til knaket det i disse skosålene , de hevet og senket seg truende der oppe på kanten , og da drysset det gjerne litt jord ned på de to forbryterne ‐ som for å minne dem om det opprinnelsens stoff de snart skulle vende tilbake til .

En natt var det tordenvær oppe på jorden . Det rumlet på lokket som om noen trillet på ekstra stein , arresten skaket , og rottene holdt seg borte . Theo hadde hele tiden passet på å holde seg unna Frode , rent bokstavelig , fordi bonden var regnet for en uærlig forbryter . Nå satte han seg nærmere , han skalv og ristet så Frode ble redd han skulle falle fra hverandre , og fingerleddene knaket i ett sett som drev han med et lite privat tordenvær for å overdøve Guds .

" Tror Du Det Slår Ned Her , " jamret han , " jeg har hørt at lynet slår efter hull i jorden . "

" Da Har Dere Et Annet Slags Tordenvær Ved Sjøen , " sa Frode , " Hos Oss Slår Lynet Efter Det Høyeste . På UtslåtTen Min Hadde Jeg En Furu Som Var Den Fineste I SkarliDalen . En Natt I Juli Slo Lynet Ned Og Kløvde Den I To , Det Var Så Fint Skåret At Du Kunne Ikke Høvle Det Renere . "

" Var Det Det Treet Der Du Så Gud , " spurte Theo og flyttet seg ørlite grann nærmere .

" Nei , Men Det Står Ennå , Og Nå Vokser Det To FuruTrær Fra Samme Roten . "

Dikteren ville snakke mere , men Frode var plutselig blitt taus og utilnærmelig . Han bet seg i munnskjegget og stakk hånden inn på brystet . Slik ble han sittende lenge og ga seg katten i både dikteren og uværet .

Fra dette øyeblikket begynte Frode alvorlig å tenke på flukt . Han gikk over arresten bit for bit , som var den et svennestykke i byggefaget han skulle kontrollere . Han merket seg tidene når vaktene kom , og han passet på når dyrene i fjøset ble foret , for da laget de mest støy .

De neste tre dagene regnet det uten opphør , og vannet rant ned til dem fra alle kanter . Det silte gjennom lokket og piplet gjennom veggene . Nå fikk de riktignok to trebrett kastet ned til seg , for å ha å ligge på , men det hjalp lite mot alt vannet som kom ovenfra . Dikteren Theo ble mest utsatt , han var av det menneskeslaget som naturen ergrer seg over . Gløttet han opp et sekund , så løsnet straks en rå jordkule fra kanten og seilte ned i ansiktet på ham . La han silden fra seg , kom øyeblikkelig en rotte og nappet den fremfor øynene hans . Dertil hellet gulvet i arresten nedover mot hans halvdel , og efter en dag satt han til ankels i vann og snufset .

" Dette Er Ikke Rettferdig , " klaget han til vakten , " hvorfor skal jeg lide verre enn han , hvem har forbrutt seg mest & "

" Vi Kan Bytte , " sa Frode .

Så flyttet Frode sildeavfallet sitt over på Theos del , og dikteren fikk hans trebrett som var tålig tørt å ligge på . Neste morgen brakk Frode løs en av bordene i brettet og skavet jord fra veggene så gulvet ble flatt over det hele .

%Juni kom , solen gikk aldri ned . Den seilte i en stor svimmel bue fra fjell til hav , lappene kom ramlende til fjords og joiket mot lyset . De kom med krumme , beinskaftede kniver og skar seg tørrfisk av hjellene midt på lyse dagen i skjære overmot , mens fiskeren sto og gapte , slått til stumhet av denne guddommelige frekkhet .

Det kom varme i luften , og om nettene spiret det frem alskens grønt i bunnen av arresten . Theo brukte fremdeles grov munn på menneskelivet og rakk ikke et komma videre i sitt leilighetsdikt om " Ditt Hår " . Ja , det truet med å bli ham en inskripsjon for livet , han kunne sitte timevis og glane på veggen der det sto , så Frode begynte å bli redd dikteren skulle finne på å snitte seg i håndleddet en dag .

En kveld fikk Frode vite at saken hans skulle opp på sommertinget ved Botolfsmesse som er 17. juni , så nå kunne han bare begynne å løsne på halsduken . Da gluggen var stengt og steinene rullet på plass , sa han til Theo . " Nå Har Jeg I Over En Uke Undersøkt Denne Arresten Vår ‐ Mens Du Har Sittet Og Lest Verset Ditt . Jeg Tror Jeg Skal Klare Å Komme Ut Herfra , Og Nå Må Du Si Om Du Vil Bli Med , For Jeg Drar Avgårde Første Gråværsnatt , Når Solen Står Bak Fjellkammen I Sørvest . "

" Du Er En Stabukk Som Tror Du Kan Løpe Fra RettFerdigheten , " sa dikteren , " Men Hvis Du Må Ut Herfra For Å Begripe At Livet Er Tomhet , Så Får Du Gjøre Det Mens Jeg Sover . Jeg Vil Ikke Ha Straffen Min Forverret Ved At Jeg Har Latt Være Å Varsku Når En Morder Vil Rømme . "

" Jeg Har Rettferdigheten Her , " lo Frode og slo seg på brystet , han hadde lært seg litt av Theos ordprakt og funnet ut at slike ord passet bra når han ville drive gjøn med seg selv .

Neste dag var lørdag . Tidlig om morgenen seilte ulne skyer forbi og pusset himmelen blank . Verden forberedte seg til helgen , og som en hilsen fra friheten falt et tusenben fra undersiden av lokket ned på Frodes håndbak .

Vakten var drukken allerede tidlig på formiddagen . En stund drev han på med å hamre på lokket med bøssekolben alt mens han skrålte svinske ord ned gjennom luken . Han hadde en gang reddet seg fra bøddelen ved å ta på seg nattmannstjenesten . I tidens løp hadde han trukket både halte og spreke , oldinger og unge , inn i det røde lyset ‐ det var navnet han brukte på den dystre skyggen som omga bøddelen . Sjelen hans var da også efterhvert blitt herdet av en viss smed med hestehov , men når han fikk brennevin ‐ det hendte hver lørdag og av og til ellers også ‐ da ble han et barn innvendig , og da måtte han skråle høyt og lage en masse støy for å overdøve den lille barnestemmen som anklaget ham . Hver søndag lå han på kne i skyggen innenfor kirkedøren og hulket stille med ansiktet mot lærbuksene sine .

Ved middagstid var han blitt bløt som smør . Det tøt fromhet av ham , han gråt i luken og lovte han skulle be for de to forherdede , og han kastet ned to sild ekstra til hver . Frode tok sine og stakk innenfor koften .

Frempå kvelden kom det et par digre skosåler frem på kanten og forkynte at dikteren Theofilius var dømt til 15 piskeslag på bar rygg fordi han hadde hånt Gud ved å skrive et smededikt om ham .

" Det Er Gal Fortolkning , " ropte Theo med skjelvende røst . Så mannet han seg plutselig opp og skrek rasende . " Finnes Der Ikke En Eneste Capabilis In Litteraribus Her I Dette Satans Gudsforlatte Landet . Jeg Har Benektet Guds Eksistens , Og Det Er Aldeles Ikke Det Samme Som Hån . Dessuten Har Jeg Beskrevet Livets Tomhet , Og Det Er Ingen Spøk . "

Theo satte seg ned og snufset . Skosålene var forsvunnet , og himmelen gikk igjen full av tunge duvende skyer .

" Jeg Tror Ikke Det Der Hjalp Deg Stort , " sa Frode , " men den læren din må jo ha noe for seg , siden de spanderer 15 slag på ryggen din . "

" Nei Nei , " dikteren frøs plutselig , han gned ryggen mot jordveggen , " Det Kan Så Være , Men Det Er SannHeten . Hvis Jeg Sa Til Deg At Du Ikke Eksisterte , Ville Du Da Ta Det Som Hån Og Slå Løs På Meg & "

Frode så på hendene sine , de var furet og fliset som utbrutt granitt . Han bet seg i skjegget og betraktet de nakne føttene sine ( han hadde tatt av komagene og luftet bena siden det var lørdag og han ikke hadde noe vann ) .

" Nei , Men Var Det Noen Mening I Å Håne Meg Hvis Jeg Ikke Var Til & "

" Herregud Din Saubukk , Men Nå Er Du Jo Til . "

" Ja , Sånn Er Det Vel Med Gud Også Da , Når Du Håner Ham , Så Er Han Til . "

Theo jamret seg og sa ikke noe på lenge , han masserte hele tiden ryggen mot jordveggen . Frode så på det en stund , så sa han . " Hvis Du Har Fått Lus , Sånn Som Du Holder På , Så Kommer De Ikke Fra Meg . Lus Trives Ikke På Den Kosten Vi Har I Skarlidalen , Men Jeg Har Merket At De Er Husdyr Her Ved Sjøen . Eller Kanskje Du Har Tenkt Å Garve Deg Til En Hestehud På Ryggen , Så Du Skal Ha Noe Å Stå Imot Med . "

" Ti Stille , " ropte Theo og la ansiktet i hendene . " Jeg Tror Jeg Blir Med Deg , " sa han efter en stund , " Bare Vi Kan Klare Det Uten Å Bli Tatt . Og Hvordan Skal Vi Bli Kvitt Fotlenkene & "

" Vi Får Hoppe Som Kaniner Til Vi Treffer På En Smie , " sa Frode , " i mellomtiden bør vi terge vakten så han drikker seg full av ergrelse . "

%Utpå natten hørte de skrål og spetakkel fra sjøsiden . " Dette Har Jeg Ventet På , " sa Frode , " nå drar de ut på holmene for å feire fridagen . "

Frode tok en plankebit og ga seg til å grave i den jordveggen som vendte inn mot fjøset . " Jeg Har Regnet Ut , " sa han , " at vi skulle treffe på fjøsmuren om vi graver i halvannen meters høyde , og det jeg har sett av byggekunsten her ved sjøen , får meg til å tro at vi skulle kunne få løsnet et par av steinene i muren . "

Da Frode hadde arbeidet i en time , krøp han inn i hullet . " Jeg Kan Allerede Kjenne Lukten Av Friheten , " sa han , " det er en geitestall like innenfor og rett opp . "

Litt efter kom han tilbake med en steinblokk på en halv meter i firkant . " Dere Bygger Ikke For Evigheten Her På Kysten , " sa han , " Men Det Er Jo Bra For Oss . Dessuten Må Det Ha Vært Stor Flo Her En Gang , For MørTelen Er Smuldret Bort Og Der Sitter Sneglehus I Fugene . Gud Har Nok Hatt En Mening Da Han Laget Seg Et Sånt Leketøy Som Flo Og Fjære . "

" Istedenfor Å Øde Tiden Med Gudeprat , Skulle Du Heller Rappe Deg Så Ikke Vakten Våkner , " sa Theo .

Frode var nå kommet så langt inn i hullet at bare bakdelen hans fremdeles var i arresten , han anstrengte seg hørbart og sparket med bena som en svømmer for å få spenntak . Fotlenkene skramlet , men dikteren hadde åndsnærværelse nok til å holde på dem . Plutselig hørtes et dypt sukk i jorden og Frode forsvant i sin helhet . Litt efter stakk han hodet inn til Theo . " Ta Med Silden , " sa han , " og kom så med hodet først . "

De befant seg under gulvet til geitefjøset . Det var lavloftet så de måtte ligge flatt , og over dem trippet dyrene urolig omkring . Frode veltet seg over på rygg og begynte å plukke fliser av planken over seg . Den var morken og gjennomtrukket av geitepiss , likevel tok det ham en time å lage en åpning så stor at han kunne få stukket neven opp gjennom gulvet . Theo klaget over at han lå på noe bløtt , dessuten fikk han øynene fulle av trerusk og ba om ikke Frode kunne grave et annet sted . " Du Kan Jo Prøve Å Lukke Øynene , " sa Frode , " her er jo mørkt allikevel , og så kan du jo tenke på det gode håndlaget til bøddelen når han binder deg til kagen og svinger pisken . "

Theo sukket og sa ingenting .

Geitene fór omkring og ståket i førstningen , de trodde udyr holdt på å bryte seg inn nedenfra , men Frodes arbeidende neve virket snart beroligende , efter en kort stund slikket de hånden hans , og de yngste stakk sine skjeggete fjes ned i hullet og ville ha salt . Bare da dikterens hode kom til syne , trykket de seg sammen og sluttet å tygge .

Da rømlingene litt efter krøp bortover mot utgangen , kom nattsolen frem bak et fjell i havet . Theo klynket og ville snu . " Vi Kommer Aldri Usett Bort Til Skogen , " sa han . Frode lo mot lyset . " Jeg Hadde Regnet Med Gråvær , Nå Ser Jeg At Vår Herre Har Snytt Meg , Men Ingen Skal Få Meg Ned I Det Hullet Igjen . Og Om Du Nå Bare Gjør Som Jeg Sier , Så Sparer Du Rygghuden Din For Denne Gang . "

Fra den rommelige brystlommen hentet han frem en taustump som han slet i to og rakte Theo den ene . " Denne Skal Du Træ Under Fotlenken , " sa han , " Slik , Og Så Holder Du Den Oppe Så Den Ikke Slår Mot Stein Og Røber Oss Når Vi Løper . Og Husk Endelig På Å Ta Små Skritt . "

Nå lirket Frode opp kroken , åpnet fjøsdøren og stakk hodet ut . Plassen var åpen ned mot sjøen , men det var nattens døde time og ikke liv å se . De småløp i det skyggeløse lyset langs fjøsveggen , så satte de tvers over åpne tunet mot noen tørrfiskhjeller som sto på berget straks sør om våningshuset . De løp krumbøyd i fin stor silhouett og holdt i tauenden , og selv en drukken stut ville skjønt at de flyktet fra noe . Men midt på plassen fikk dikteren panikk og langet ut slik at han trillet rundt og mistet pusten . Frode snudde straks og fikk ham på bena . De kom seg usett i skjul bak en av hjellene , men Theo erklærte at han hadde fått nok av flukt , han fikk krampe av å ta så små skritt , det var aldeles mot hans natur .

" Det Passer Dårlig Å Få Krampe Her , " sa Frode og nappet til seg et par tørrfisk , " da får jeg heller ta deg på ryggen . "

Frode bar nå dikteren videre , han tok peiling på et bjerkekratt ved en liten dam , og han passet hele tiden på å ha de høye , skreikledde hjellene mellom seg og sjøen . Han var selv nær å få krampe av å ta så små skritt , og to ganger måtte han legge seg ned i en fordypning med Theo på ryggen . Dikteren var mager , men han var benet , og alt seg liksom ned på ham , derfor virket han knugende tung tross sin overbevisning om livets tomhet .

De pustet et par minutter i sivet ved dammen . Frode masserte Theos leggmuskler , de var hvite og vasne som ilanddrevet treverk . Dikteren ynket seg under behandlingen og mente han skulle heller tatt 15 slag på ryggen , ‐ nå ville han aldri gjenvinne førhet mer , så Frode gjorde best i å skubbe ham uti og la ham synke .

" Det Er Ikke Stort Du Har Å By Livet , Jeg Er Enig I Det , " svarte Frode , " Men Jeg Er Nødt For Å Dra På Deg , Ellers Vil De Bare Piske Deg Til Å Fortelle Hvor Jeg Tok Veien . Dessuten Har Jeg Fått Det For Meg At Jeg Må Berge Deg Ut Av Dette ‐ Skal Jeg Selv Klare Å Utføre Det Oppdraget Jeg Har Tatt På Meg . Du Er Liksom Blitt En Slags TilleggsBør , Din Sure Stut , " fortsatte han sint , " Gud Har Lagt Deg På Meg , Og Frem Skal Du Til Du Er I Sikkerhet . Men Fra Da Av Får Du Også Greie Deg Selv . "

De gikk videre gjennom bjerkeskogen opp mot fjellet . Frode slepte dikteren med seg til han fant en kløft som ga skjul fra alle verdens kanter . " Her Kan Bare Gud Se Deg , " sa Frode og veltet Theo ned i kløften , " Og Ham Tror Du Jo Ikke På Likevel . Nå Får Du Ligge Stille Og Øve Deg På Verset Ditt , For Jeg Må Ned Til Sjøen Og Låne HamMer Og Meisel . "

Det var morgen , solen sto høyt , luften var søt av ferskt bjerkeløv , og ærfuglene rodde til kirke med ungene da Frode krøp ned mot en smie ved sjøen . To karfolk lå døddrukne i gresset midt på tunet . Den ene holdt i hanken på et stort krus , og da Frode oppdaget det , ble han liggende på kne ved smiehjørnet et helt minutt uten å kunne bestemme seg . Havfuglene seilte over fjorden , men de skrek ikke , en svale for hastig inn under mønsåsen , og en gul sommerfugl slo seg ned på neven som holdt kruset .

Frode gikk inn i smien og kom straks efter ut med en hammer , en knipetang og en nyhamret meisel . Han bandt tingene sammen med en lærreim , så la han bunten fra seg og krøp lydløst ned mot de to sovende . Da han nærmet seg målet , kunne han kjenne osen av forbrukt brennevin . De to karene boblet og gjæret som en sats , en av dem stønnet plutselig , slo neven i bakken og ga fra seg en eller annen råskap . Frode bet seg i skjegget og holdt pusten . Så krøp han videre , og den som hadde våknet efter en rus , ville nok tatt ham for et stort rødbrunt fabeldyr som kom ålende gjennom gresset . Da han nådde frem , viftet han forsiktig vekk sommerfuglen , løftet bort den drukne hånden og trakk kruset med seg . Det var ikke riktig halvfullt .

Da Frode kom tilbake til smien , drakk han fire munnfull av brennevinet , tok verktøybunten og gikk tilbake veien han hadde kommet . Av og til stanset han riktignok og kikket i kruset , men han forsynte seg bare en gang til under klatringen opp til kløften .

" Jeg Vet Ikke Om Jeg Tåler Brennevin , " sa Theo da Frode viste ham kruset , " Du Kunne Heller Stjålet Et Nybakt Rugbrød . Hvor Fikk Du Forresten Tak I Det & "

" Det Sto På Ambolten , " løy Frode , han ville ikke den andre skulle tro han satte friheten på spill for et halvt krus brennevin . " Der Fins Ikke Bedre Medisin For Et Hjerte Som Mugner . "

Theo lot seg omsider nøde , han drakk det som om han viste en gunst , men han tygget lenge på det , omtrent som en høne når hun drikker vann , og da han svelget det , kunne man faktisk følge brennevinets vei ned gjennom kroppen hans . Efterpå ville han ha en håndfull til å massere leggmusklene , men da tok Frode kruset og satte på en hylle bak seg .

" Vi Får Ikke Overdrive Heller , " sa han , " nå må vi kvitte oss med lenkene , og det kan være godt å ha en skvett igjen når vi skal over fjellet . "

Frode gikk utenfor og rev løs noen gresstorver som han bygget opp rundt fotjernene og meiselen for lyden . Så begynte han å slå løs lenkene , og han laget ikke mer støy enn om han hadde hamret på et talglys . " Nå Er Du Fri , " sa han da jernene falt av Theo , " Nå Kan Du Ta Så Lange Skritt Du Ønsker , Og Hvilken Vei Du Vil . Men Jeg Må Videre Før De Våkner Der Nede . "

Så banket han løs sine egne lenker og tok ned kruset . " Det Er Bare En Ørliten Slant Igjen , " sa han , -vi deler den liksågodt på friheten ‐ mens vi ennå har den ‐& skål ! "

Dikteren strakte bena , de var svulne rundt anklene og så alt annet enn vakre ut . " Du Har Sjel Som En SyvÅring , " sa han mismodig og begynte å hikke , " hva skal du med friheten når du må sove med åpne øyne i utløer , når de jager deg over fjell og fjord & "

" En Må Ofte Lide For Det En Tror På , Men Verre Er Det Å Lide For Det En Ikke Tror På , " sa Frode , " Det Har Jeg Hørt Magister Martin Si , Og Hvis Du Syns Det Er Så Ille Å Ferdes Fritt I Denne Fine Årstiden , Så Kunne Du Jo Heller Blitt I Hullet . Men Kanskje Du Likevel Ikke Tror Så Sikkert På Livets Tomhet At Du Vil Ta 15 Slag På Bar Rygg For Den & "

" Jeg Har En Rygglidelse Fra Barndommen , " svarte Theo , " Mor Min Gikk Fra Meg For Tidlig , Og Så Falt Jeg Fra Benken Ned På Gulvet . Jeg Kunne Ikke Gå Før Jeg Var Ti År . "

Frode ble taus , han var kommet i tanker om en annen som ikke kunne gå , og satt nå og fingret med det stjålne verktøyet .

" Det Er En Sott Å Drikke Med Sånne Som Deg , " sa han , " Du Gjør Brennevinet Til Eddik Og Den Som Drikker Trang Om Hjertet . Se Nå På Disse Redskapene , Var Det Ikke Et Stort Hell At Jeg Fant Dem & Jovisst , ForUten Dem Var Vi Ikke Blitt Fri . Men Nå Har Disse Tingene Gjort Meg Til Tyv . "

" Du Var Jo Morder Fra Før , " sa Theo oppkvikket .

" Å , Jeg Vet Ikke Om Det Er Mord Å Drikke Seg Full . "

" Du Var Jo Til Stede , De Fant Deg På Åstedet . "

" Åstedet Kan Vel Være Stort Det , En Hel Bygd Kan Være Åsted . "

" Riktig , " svarte Theo , " alle ulykker henger sammen , du var på åstedet da jeg falt ned fra benken , men du kunne ikke løfte en finger for å hjelpe meg . "

" Nå Tier Du Stille , " sa Frode sint og reiste seg , " Du Er Med Snakket Ditt Akkurat Som Tjuvfiskeren Ved ElveOsen , Han Setter Garn Ulovlig Og Fanger Småørreten Så Den Ikke Får Komme Opp Elven Dit Den Virkelig Skal . Men Nå Må Jeg Videre , Før De Begynner Å Røre Seg Nede Ved Sjøen . " ‐&

%Det ble til at Theo slo følge med Frode over fjellet . Dikteren virket i det hele mer oppmuntret , han gikk fem skritt bak og gottet seg lik en pengeutlåner . I sitt indre regnet han allerede Frode som fanget for sine tanker , og han gransket ivrig naturen for å finne flere prov på menneskets maktløshet .

Utpå eftermiddagen vendte Frode sørover og gikk ned mot sjøen igjen . Han ville finne ut om ryktet hadde gått fortere enn selve flukten , og han regnet dessuten med at i en eller annen vik måtte han vel komme over et fartøy som skulle sørover i det fine været .

Da de kom ned fra fjellet , fikk de se en ung kone som gikk og gråt nede i fjæren . " Hun Vet I Hvert Fall Ingenting Om Oss , " sa Frode , " henne spør vi . "

Men konen visste ikke om noen som skulle søretter . Hun visste ikke om noe i verden , sa hun , ‐ hun visste bare at den lille datteren hennes var druknet samme morgen , og nå hadde strømmen tatt henne . For det gikk en vestlig strøm langs land , og ungen skulle bare ut på noen steiner og hente en pinne , og selv var hun efter vann i bekken akkurat da . ‐&

Konen gråt høyt og spurte Frode hva hun skulle gjøre . Frode så på strømmen , den gikk sort med grønne hvirvler langs berget . Han fant ikke noe å si , og han fant i farten ingen annen måte å vise sin deltagelse på enn å kaste en stokk ut i strømmen så de kunne se at den drev avsted og ble borte . Men da gråt konen enda høyere , hun satte seg bent ned i fjæren og la ansiktet i fanget .

Frode snudde seg og så kvasst på Theo . Så gikk han et par ganger rundt stuen , derefter strøk han inn i fjøset og ga høy til en kalv han fant der , og så bar han inn noe ved som lå utenfor veggen . Til slutt tok han en daler fra brystlommen og la på bordet i stuen .

Frode tok veien langs sjøen . Av og til snudde han seg brått , men dikteren lot seg ikke overrumple . Fjeset hans var like bedrøvet som vanlig , hverken mer eller mindre , men Frode syntes at han sukket unødig høyt straks han snudde ryggen til , ‐ dessuten hadde han plutselig lagt seg til en sleivet gangart som liksom skulle bety : var det ikke det jeg sa , du kan ikke gjøre et fnugg fra eller til .

De kom til en myr , og mens de gikk over den , måtte Frode tenke på mannen som bar myrjord og stoppet i bergrevnene . " Hadde Jeg Ikke Visst Bedre , " sa han til seg selv , " Så Skulle Jeg Fordundre Meg Trodd At Jeg Hele Tiden Har Møtt Samme Fyren , Bare At Han Har Skapt Seg Om Litt For Hver Gang . De Vil Alle Ha Meg Til Å Snu , På En Eller Annen Måte . En Skulle Tro De Kunne Lese Utenpå Meg Hva Slags Oppdrag Jeg Er Ute I . "

Theo hikket like bak ham . " Skal Vi Ikke Gå Utenom Her , " sa han , " jeg har aldri likt sånt myrlende . "

" Vi Er Allerede Over , " sa Frode og hoppet fra en tue opp på fast land . Dikteren tok sats så det knaste i skroget , han så ut som han skulle til å kaste seg ut i et ukjent versemål . Han hoppet ganske høyt , men ikke langt nok frem , og da han var tynn og glatt av skabelon , sakk han øyeblikkelig nedi til knes .

Frode snudde seg da han hørte hva som skjedde , så satte han seg på en stein i solen og tok frem tørrfisken . " Du Skulle Nok Fulgt Ditt Eget Hode , " sa han , " gått utenom . "

" Men Hjelp Meg Opp Da Vel , " ropte Theo , " ser du ikke at jeg står fast ! "

" Denne Tørrfisken Er Ennå Rå , " sa Frode , " det er kanskje litt tidlig å vente seg båtskyss sørover , ‐ vil du ha en bit & "

" Ikke Spøk Med Sånt , " ropte dikteren , " du ser vel jeg synker . "

" Å Du Tar Vel Bunn Snart , " svarte Frode og rev seg en reim av fisken , " med de skankene dine . "

Theo stirret på ham , han ble kulerund i øynene , og det rykket i kroppen hans som satt der noen nede i myren og trakk ham i foten . " Hva Slags Menneske Er Du , " skrek han , " du kan da ikke la meg bli her ‐ jeg synker ‐ ser du ikke at jeg synker ! "

" Du Har Alt Sunket Lenge , Din Rimnisse , " svarte Frode , han reiste seg og ga seg til å slå lens på en furustamme . " Dessuten , Det Er Jo Så Laga , Jeg Kan Jo Ikke Gjøre Noe Fra Eller Til . "

" Men Ser Du Ikke At Jeg Synker , Du Er Da Vel Et Menneske . " Theo våndet seg , det sto vann av øynene hans . Så tok han som en slags sats nede i myren ‐ og sank i til midt på låret .

Frode satte seg igjen , han spyttet ut tørrfiskreimen og bet seg en ny . " Dette Er Verre Enn Barkeknok , " sa han , " Kan Skjønne At Dere Blir Vasne I Sjelen På Sånn Kost . Du Kalte Meg For En Morder , " fortsatte han , " jeg vet ikke om jeg liker det , men er det så at jeg har fått ordet på meg , så kan jeg jo likegodt ‐ ‐ ‐ . "

" Frode Torsteinson . " ‐ Dikteren ropte navnet hans høyt , og anstrengelsen gjorde at han øyeblikkelig sank to tommer .

" Jada , Jeg Hører Godt , " svarte Frode , " men spar på pusten , du får bruk for den . "

Theo strøk hårkaken på plass fremover skallen , han skiftet plutselig taktikk ‐ man kunne faktisk se ham bytte fot nede i myren . " Vi Har Hatt En God Del SamMen , " sa han stille , " en god del av ondt og godt i denne tiden , og det falt meg aldri inn å sladre til vakten at du ville rømme . " Frode så opp . " Ho Ho , Du Er Nedi Til Livet Nå , Det Hører Jeg På Snakket Ditt . Vil Du Ha Litt Tørrfisk & "

Theo ble grå som leire , øynene hans begynte å se hver sin vei , han snakket som hadde han allerede jord i munnen . " Dette Hadde Jeg Ikke Ventet Av Deg , " sa han hest , " Hjelp Meg Opp , For Guds Skyld Hjelp Meg Opp , MenNeske . "

" Sa Du Gud , " spurte Frode , " hva er det for en kar & "

" Svarteste Faen For Et Dyr Du Er , " skrek dikteren plutselig rasende og veivet med armene . " Hvis Jeg Sier At Det Er En Gud Til , Vil Du Da Dra Meg Opp & "

" Ta Det Bare Rolig , " sa Frode , " Du Har Ennå En Alen Igjen Før Du Når Halsen , Og Gud Greier Seg Sikkert Uten Ditt Vidnesbyrd . "

" Si Hva Du Vil , Så Skal Jeg Si Det Efter , " ropte Theo , han veltet på seg og myren sukket tålmodig . " Det Er Noen Ved Bena Mine , " skrek han plutselig , " noen som tar i meg . "

" Farfaren Min Sa At De Gamle Pleide Senke SelvmorDere Og Utro Kvinner Nedi Myr , " sa Frode , " du skal se dere får det storveies der nede . "

Det ble stille en stund . En ravn landet i furutoppen over dem , den foldet vingene sammen og stirret ned på dikteren med klare sorte øyne .

Theo sank . Han sank jevnt og metodisk nå , det var en myr med dypt alvor han var i . Tre knapper var ennå synlig på jakken hans .

Frode Torsteinson satt litt , så tok han frem pergamentet fra brystet og leste det halvhøyt for seg selv . Han var ingen god leser , det gikk hakkende og langsomt , og flere steder måtte han gjenta ordene for å gjøre meningen klar for seg . Ravnen der oppe nikket og blunket et par ganger .

Da han var ferdig , sukket Frode og stakk skriftet tilbake på brystet . " Nei , " sa han , " jeg får vel videre , det begynner å bli kveld , og jeg må finne et sted for natten . "

Theo svelget og hikket , han sank , og nå begynte han å gråte . Men han var ikke særlig tess til å gråte heller , det lød som våt mekring , og ravnen lettet forarget og fløy bort over myren .

Dikteren satt nå nedi til under skuldrene , han spredte armene ut og jamret stille .

" Vel , " sa Frode endelig , " Jeg Er Vel Ikke Noe Udyr Heller , Og Jeg Skulle Gjerne Hørt Fortsettelsen På Det Vakre Diktet Du Hadde Laget , Det Med Ditt Sølverne Hår . Kan Du Lage Et Vers Til Som Rimer , Skal Jeg Trekke Deg Opp . "

Theo fuktet leppene , rimene danset rundt i skallen hans , han mumlet og lette seg fram i rasende fart : lår , bår , sår , får , mår , hår .

" Hår Har Du Alt Brukt , " sa Frode nådeløst , " hvorfor ikke prøve med lår & "

Dikteren tenkte , så kvad han rustent :

Ditt Hår , Ditt Hår Forsølves År For År . Ditt Hår , Ditt Lår ‐

Han stanset . " Nei , Det Holder Jeg For Dårlig , " sa Frode , " prøv for eksempel med sår , du kan godt bruke lår og får og sår sammen . "

Theo vred hodet til alle kanter , han skummet over av rimnød og ble hvit av anstrengelse : " Ditt Hår , Ditt Hår Forsølves År For År , " begynte han , og fortsatte gråtkvalt :

Med Blodig Hjertesår Jeg Vet Jeg Aldri Får Å Skue Dine Lår .

" Du Er Et Svin Attpåtil , " sa Frode og reiste seg . " Nåja , Det Henger Kanskje Dårlig Ihop , " fortsatte han , " men jeg er redd myren begynner å bli utålmodig efter deg . "

Frode fant en lang seig rottrevl som han fikk Theo til å træ under armene . Derefter fattet han om begge endene av roten , tok spenntak med bena på steinen og trakk dikteren inn på tørt land . Myren ga villig slipp på fangsten , den ga sogar fra seg et lettelsens sukk idet Theo ble dratt opp .

Det var blitt kveld , solen var på vei ned mot havet , og en kjølig-mild bris kom fra sjøen og sladret lavt om skuter på vei mot en stor , åpen verden .

De to vandringsmenn fant seg en utløe den natten . Theo kledde av seg og hengte klærne til tørk på løeveggen . " Du Burde Henge Dem Der Solen Kommer Først I Morgen , " sa Frode , " på andre veggen , og så kan du ta koften min i natt , jeg klarer meg med det høyrusket som ligger her . "

Neste morgen var Theo fornærmet . Han børstet myrjorden av trøyen , tok den på , og sa at det var best de gikk hver sin vei herefter . Selv ville han søke sørover langs kysten , til et mildere klima . Folk her oppe ved circulum arcticum var tvetydige , egensindige , uvitende , grovtenkte , hevngjerrige og utakknemlige . Dessuten var de lettferdige og ulogiske i tanken , for de ville ikke ta lærdom av den hårde natur de levde blant : de trodde bestandig at alt skulle nok gå . ‐&

Da dikteren hadde sagt dette , gikk han bakken ned mot sjøen og ble borte .

Innerst i fjorden traff Frode en fisker-bonde som fortalte at på andre siden av fjellet vokste store skoger . Folk der drev med tømmerhugst for en proprietær som eide mer land enn man kunne se fra den høyeste toppen i distriktet . Han hadde to sagbruk , og hver sommer kom skuter fra England og kjøpte planker som de fraktet ut av landet .

Frode takket for opplysningen , men sa at han tenkte seg til hovedstaden før han dro utenlands . Så kjøpte han noe tørrfisk og tre rugbrød av bonden . For dette betalte han to ort , og da fikk han enda et lerretsknytte til å bære maten i .

Frode følte seg straks tryggere da han kom opp i høyden igjen . Han fant hjemjordens vekster på ny , lyng , busker og kratt , vinden sang med en høy , skinnende tone , og da han kom til en hvirvlende bekk , tok han av seg og vasket armer og ben og gnudde seg med sand i hår og skjegg . Efterpå satte han seg på en rullestein og så seg tilbake og tenkte at livet ved sjøkanten måtte være en vanskelig affære . Folk der var mest som kystlinjen selv , kroket og knauset i sjelen . Når en først hadde fått tak på dem og trodde en visste hvem de var , da bøyde de med ett unna , liksom stranden plutselig viker og gjør seg usynlig under en svart berghammer .

Frode gikk fort sørover flate fjellet . Han gikk på den fineste plattform skaperen har lagt for en fri mann . Den ligger et sted i det indre av Nordland , og den er en bit av Guds roligste skaperverk . Men Frode visste intet lokalnavn å sette på geografien , og da han ved århundreskiftet satt olding på Skavlen hjemme i Skarlidalen , husket han bare solen og en ødsel uendelig vidde . ‐ I vest ligger havet med flyktige tåkedotter så hvite som ull . Der maser folket med det krokete gemytt , ut og inn av viker piler de under tjæresvarte seil . ‐&

Frode ler høyt og løper over mosen , han springer så lydløst som en sky på himmelen . I gode øyeblikk ser Gud ham ‐ og undrer seg . ‐&

%Frempå kvelden får Frode øye på skog foran seg , flere daler full . Om litt møter han det første tre . Det er en forkrøblet vekst , satt ut for å dø alene , ‐ en hvit forkrøblet bjerk . Den har allerede armene fulle av klebrig lysegrønt løv , men ennå er det ikke større enn neglene på en barnehånd . ‐ Proprietærens første tre , tenker Frode , nå er jeg igjen på annenmanns mark .

Like efter at solen var begynt å dale , kom Frode frem til en seter . Der ble han vel mottatt av en jente som het Lys . Hun var stor og bredbarmet , og hun hadde sånt hår som det Gunnar på Lidarende ikke fikk til buen sin . Øynene hennes var store og meget blå , og brynene lyse og tette . Hun så på ham en stund , så lo hun og ba ham sette seg inn mens hun foret kalvene . Efterpå kom hun inn , og mens hun silet melken , så hun igjen på ham og lo . Så sa hun at hun måtte ut for hun hadde glemt å fore geitene , og dermed forsvant hun igjen . Han hørte at hun snakket pent med geitene og lurte på om det var for hans skyld .

Mens hun var borte , tok Frode og ristet koften sin , plukket rusk og mosedotter ut av skjegget og lot fingrene gå flere ganger gjennom sitt røde hår .

Da jenten kom tilbake , hadde hun på en rød vest , og hun hadde latt håret falle så enhver måtte se at hun kunne gitt buestreng til halve Islands historie . Hun rystet på hodet og smilte da Frode tok frem tørrfisken og rugbrødene , så slo hun varme og hengte over en gryte med fløte .

Den kvelden spiste Frode så han ble dårlig og måtte ut flere ganger . Men jenten bare lo og sa at han skulle ikke skamme seg for det , en sånn tørrfisk-etende fjordfinn trengte lang tid til å venne seg til skikkelig kost . Og da hun sa det , strøk hun ham gjennom håret og lot hånden bli sittende der det krøllet seg i nakken . ‐ ‐&

Denne natten var det så stille og klart at man kunne høre ørreten vake en halv fjerding borte . Nattsolen sto en stund uten å flytte seg øst for seteren , like over en fjellkam , ‐ noen fiskere oppdaget det fra båtene sine på havet og ventet seg jordens undergang , og dyrene i fjøset stirret skremt gjennom sprekkene i bordveggen og glemte å tygge drøv en hel omgang så det vistes på melken neste morgen .

Men inne på selve seteren gikk det stormvær gang på gang , hele natten igjennom . Av og til knakk det i tømmerveggene , og et par ganger falt der kjørel ned fra hyllen i silingsrommet . Varmen gikk ut og røyken døde bort over fjellet , og mens det var stille der inne , ble den tent på ny , og gnistene fløy ut ljorehullet . ‐ En revetispe som var på vei over vidden for å lete opp nye hønsehus , stanset på en forhøyning ovenfor seteren og gløttet inn den lille ruten i veggen . Men straks efter strøk hun sin vei i all hast , så forvirret og opphisset at hun tok feil av retningen flere ganger .

Det ble morgen og lys dag , dyrene bar seg fordi ingen kom og slapp dem ut , og solen gikk sin runde . Til kvelden skulle den ut på sjøen blant holmene og sladre om hva den hadde hørt og sett oppunder en fjellkam der den pleide passere hver natt .

De var bleke og litt forkomne begge to da de steg ut på vollen . Lys satt og smilte fordrømt mens hun melket , hun glemte å snakke med dyrene , og de eldste av kyrne rumlet advarende i mavene og slikket seg irritert på halsen . Hun fulgte dem ikke lenger enn like utenfor steingjerdet , og da hun gikk tilbake , vendte hele flokken hodet og stirret bekymret efter henne .

Frode gikk rundt i solen og fikk ikke plasert nevene sine noe fornuftig sted . Han ristet koften flere ganger aldeles unødig og stirret efter skyer på blanke himmelen . En stund gikk han seteren rundt og la opp steingjerdet der det hadde rast sammen , men den slags arbeide duger ikke mot kjærlighet , så han ga det snart opp og spurte heller Lys om det var gode beiter her i fjellet .

Hun på sin side svimet rundt med en rive i hånden og lette efter strå . Hun fant da også en 7-8 stykker , så mye at hun fikk et lite kjemme mellom to tinner . Siden satte hun seg på gjerdet og tvinnet dem sammen til et tykt strå som hun bandt rundt håndleddet .

Imens gikk solen nådeløst videre , og der finnes ikke en eneste ting på en naken fjellvidde som duger ordentlig mot kjærlighet . Derfor gikk hun inn og satte over grøten lenge før middag , og lot døren åpen så Frode skulle kjenne lukten av rømme som koker .

Dyrene kom tidlig hjem den kvelden , de gikk stille til hver sin bås , og de melket mistenkelig lite . Lys var fremdeles fordrømt , hendene hennes hadde liksom mistet hukommelsen for tingene , hun sukket og smilte og stirret henført på en fet korsedderkopp som spant i et hjørne .

Efter kveldstid forsvant hun med et tøyknytte og kom snart efter tilbake i den røde vesten , og dertil hadde hun nå et langt sort skjørt av myk ull , og et hvitt livstykke .

Denne natten knaket det ikke så brått i tømmerveggene , og kjørelene falt ikke ned , men de sto desto lenger og dirret på hyllene i silingsrommet . En hanrev som fór og snuste i et døgngammelt tispespor , stanset og lyttet forundret en stund .

Neste dag hilste de til hverandre , menneskeparet , og utpå formiddagen da buskapen var vel avgårde , lå Frode i gresset foran seteren med hodet i fanget hennes . " Å Herregud , Jeg Skal Være Her Hele Sommeren Alene , " sa Lys , " er det sant at du ikke skal noen steds hen , men bare gå som du selv vil & "

Frode spisset ører og tenkte fort . " Mjo , Det Er Nok Sant , På Et Vis , " sa han , " men nå skal jeg slå litt gress til deg så du har til ungdyrene om det blir styggevær en dag . "

Den tredje natten lekte de at de var alene i verden . De sprang efter hverandre mellom husene , og Lys hadde bare sitt lange gylne hår , det sto som et hjul rundt henne . Frode hadde vett nok til å ha bukser på , men ellers var han naken unntagen på brystet hvor der grodde adskillig med rødt hår . Han var dessuten barbent og litt hudsår under fotbladene , så han likte denne nye leken bare så måtelig .

Men da hun hoppet over steingjerdet og løp utover ville fjellet , ble han først betenkt , men så ble han rasende og tok henne igjen ved bredden av et tjern . Han kastet henne uti og trakk henne efter håret rundt langs stranden , men selv det lot ikke til å kjølne henne , og da han slapp henne , for hun løs på ham og tvang ham ned på mosen . ‐&

Men neste dag var hun rolig . Hun lappet buksene hans som var revnet over knærne forrige natt , smurte komagene hans med tran , og gredde håret hans uten så meget som å se på ham .

Frode ble taus over all denne kravløse ømheten , han bet seg i munnskjegget og fant i stillhet ut at menneskene var like snodige enten de bodde ved sjøen eller på fjellet .

Botolfsmesse , den dag Frodes sak skulle vært til doms , rant med regn og skodde . Han hadde da ligget fem netter på seteren , og døgnet var begynt å gå i surr for ham siden han måtte sove om dagen og være våken hele natten . Han var blitt doven , gikk rundt og gjespet mens solen sto på sitt høyeste , og pergamentet var blitt krøllet av all liggingen .

Efter kveldstellet fortalte Lys at en oksekalv var blitt borte for henne . " Nå Går Den Arme Kroken Og Bryter Av Skanken , " gråt hun , " jeg har blåst efter ham flere ganger , men han kommer ikke . "

Frode satte seg opp og bet seg i munnskjegget . Egentlig følte han seg oppmuntret ved denne nyheten , for den vellystige dovenskapen ved natt og dag gjorde at han snart ikke husket hvilket ærend han egentlig var ute i . Verden holdt på å gå i tull for ham , tid og ting sto på hode , ‐ det var nok fint å ha det sånn , men han var begynt å bli litt mistenksom ‐ i pausene . Av og til hadde han lurt på om han var dumpet ned til en underjordisk , gjennom et hull han ikke hadde oppdaget . Riktignok hadde han gjentagne ganger forvisset seg om at der ikke vokste noen hale på henne , hun var glatt og rund som en sopp , ‐ men ‐ ‐ . " Jeg Er Vant Til Fjellet I Skodde , " sa han , " jeg går ut efter kalven din . "

Da Lys hørte det , satte hun seg på fanget hans og sa at før ville hun miste hele buskapen . " Hva Skal Jeg Med En Oksekalv Her På Seteren , " gråt hun , " hvis du går deg bort i en myr eller ramler utfor en bergvegg . "

" Det Er En Alvorlig Sak Å Miste Dyr , " sa Frode og satte henne lempelig fra seg , " men slike som jeg reker støtt over fjellet . "

Efter denne falskhet snørte han komagene , trakk på koften , og gikk .

" Du Får Heller Blåse Noen Ganger , " sa han i døren , " om jeg ikke er her imorgen tidlig . "

%Så dukket han inn i skodden og fulgte krøtterstien oppover . Men da han hadde gått ikke lenger enn et par steinkast , hørte han allerede luren hennes . " Nå Får Du Styre Deg , " sa han halvhøyt og gikk fortere .

Han kom dit der stien delte seg , valgte den midterste og fortsatte til den ble borte ved en bekk . Han fant avgnagde småvoller mellom steinrabbene , han la seg ned og studerte all slags kumøkk for å finne spor av ungdom blant dem , han hoiet og brølte inn i skodden . Så sto han en stund og lyttet efter stillheten , og gikk videre .

Frode vandret flere timer i ett strekk uten å vite det . Av og til glemte han hva han var ute efter , han beruset seg i skodden , den ble et slags vellystig stoff av full frihet som han vasset rundt i . Av og til sang han strofer av den eneste salmen han husket ‐ om alle mann er døde ‐ alle land er øde . Når han nærmet seg en fjellvegg , slo ekkoet som et kor fra galleriet mot ham ‐& døde ‐ øde . Det var en fryd .

Han kravlet opp urer , ned gjennom kløfter , vasset over store og små bekker , han kom forbi vann og la seg ned og drakk . Så husket han hva han gikk her for , og skrek ut i skodden " ho ‐ ii , ho ‐ ii . "

Natten gikk , det regnet , skodden drev , og den sto stille , ‐ noen ganger kom den som et lydløst skred ned langs en bergside , av og til drev den i ulne dotter og var som en svømmende saueflokk .

En gang kom han tre ganger tilbake til samme steinen , da satte han seg på den og lo inn i tåken . En annen gang ramlet han ut i en bekk og ble våt til livet . Da svor han ‐ og lo ‐ ‐ .

Frode gikk . Han gikk og småsprang , sto stille , tidde ‐ og hoiet . Han ga seg til å klatre opp et skar så bratt at ingen oksekalv ville gått der , så løp han rett frem og brølte inntil han støtte på en ny forhindring .

" Hadde Jeg Nå Vært Synsk , " tenkte han plutselig , " Så Hadde Jeg Lukket Øynene Og Gått I Blinde Dit KalVen Ligger . Ho Brit Kunne Hjulpet Meg , Arme Kreet . "

Frode satte seg ned i lynget og grundet en stund . " Denne Satans Oksekalven , " mumlet han , " jeg har ikke engang sett den ! "

Da han hadde lett enda et par timer , støtte han på en varde . Han klatret opp på den og viftet med armene over seg , for han syntes tydelig han kunne skimte den lyse natthimmelen gjennom skoddelaget . Mens han sto der og balanserte , hørte han vingeslag , og plutselig hvirvlet et par storfuglvinger over ham , og han så i et glimt himmelen som en dyp , blå pupill der oppe . Fuglen kom tilbake , den gikk lavere , og nå skrek den og dasket efter Frode så han kjente suset av vingeslaget . Der ble et kjølvann efter den i skodden . Frode så den gjorde en overmodig sving , og da den fór ned på ham tredje gangen , skrattlo den og skrek navnet hans . Frode skrek tilbake og slo neven i luften , men bevegelsen gjorde at han ramlet ned av varden og ble borte for en tid .

Da han kom til seg selv igjen , lå skodden lav og tett som ull rundt ham . Han blødde av en rift over nesen og hadde en sort , skinnende fjær i hånden . Han stakk fjæren inn på brystet og klatret ned fra toppen , men da skodden lå enda tettere i søkkene , var han nær å slippe seg uti et vann som han tok for en flat steinhelle . Han kløv da opp igjen til varden , satte seg med ryggen mot den og prøvde huske om han hadde sett den da han kom forbi her første kvelden . Men støyten han fikk , hadde tatt hukommelsen fra ham , og hadde det ikke vært for fuglen som hadde skreket navnet hans , så hadde han ikke visst hva han het heller . Han ble sittende der , ør og matt , og prøvde vifte vekk tåken . Men det var som å slå ut et spøkelse , til slutt lot han seg hylle inn av dette ugudelige ingenting , og sovnet .

Da Frode våknet , hørte han på fuglelivet at det var morgen , men skodden var like tett . Han husket nå hva han var ute efter , steg ned den slakeste veien han kunne finne , og vandret rundt på måfå et par timer alt mens han lette efter kumøkk og ropte på kalven .

Av og til syntes han å høre låten av en lur , men da han gikk efter den , lød den fra en annen kant . Han var nå kommet ut på en flat mark , der var avgnagd gress og spor efter klovdyr , og da han stanset for å snøre komagene som var gått opp , hørte han fjernt lyden av et dyr som ynket seg . Han gikk straks videre , stanset og lyttet , men oppfattet ikke annet enn det ødslige sus av tomheten . Han kom til en kløft som forsvant i tåketeppet nedenfor , og igjen hørte han en tynn klagelåt et eller annet sted fra . Da begynte tåken foran ham å røre på seg , den tetnet så det ble omriss av den , og frem av kløften kom en tykk , hjulbent kar , grønn og skjellaktig i klærne . Han var ikke høy , nesten et hode lavere enn Frode , men han hadde armer som rakk til knærne og never som grovt redskap . Han så uhyre sterk ut og hadde nakke hele halsen rundt . Ansiktet var mest bare kjeft , paddeaktig , ‐ han lo og gikk mot Frode .

" Stopp , " ropte Frode , han trippet litt for å holde styr på bena sine som truet med å løpe vekk . " Jeg Slåss Med Alt Av Kjøtt Og Blod , " skrek han , " Men Ikke Med Dauinger , Og Han Rettet Skuldrene Sine Og Gjorde Dem Brede , For Han Var Grundig Redd Og Så Seg Om Efter Noe Å Slå Med .

Da Fór Fremmedkaren På Ham Og Slo Armene Rundt Livet Hans . Frode Spyttet Og Satte Tommelfingeren I Øyet På Uhyret . -Vil Du Si Hvor Han Er , Din Sleipe Faen , " skrek han .

Trollkaren grøsset og slapp taket , så lo han , og nå så Frode at det sto skodde av kjeften hans . " Sug I Deg Faenskapet Igjen , " ropte Frode og slo knyttneven i maven hans . Det var som å slå i myr , trollkaren bare hikket og ga fra seg noe surt .

De sloss lenge , kanskje en time , på gressbakken foran kløften , og de sloss mest på den måten at Frode danset rundt og slo til uhyret hver gang han kom på hold . For det var ikke råd å få tak på ham , han var som å fange ørret med nevene . Men Frode skjønte at i lengden ville han nok tape , av utmattelse , for fremmedkaren gikk nemlig bare langsomt i ring lik en kvernhest , og strakte armene efter ham .

" Frode Torsteinson , " kvekket plutselig uhyret , og det lød nesten som menneskemål , " blir du ikke snart svimmel så jeg kan få tak på deg & "

" Hvor Har Du Gjort Av Kalven , " skrek Frode og kjente at det begynte å gå rundt for ham .

" Skit I Oksekalven , Frode Torsteinson , " sa han og dreide seg litt raskere , " men hvorfor går du rundt i ville fjellet du som har en lam kjerring hjemme & "

" Nå Holder Du Kjeft , " ropte Frode rasende , han gjorde et utfall , og det så raskt at tåken sprakk så han kunne tydelig se hvem han hadde til fiende .

" Du Har Noe På Brystet , Frode , " klaget kallen , " jeg skulle så gjerne ha tak i det . "

Da grep Frode en stein og sprang inn på fienden . " Her Har Du Det Jeg Har På Brystet , " ropte han . Men steinen slapp i den sleipe kroppen som i vann , og i neste øyeblikk rullet de rundt i brytekamp . De fór frem og tilbake mellom steinrabbene , og hver gang uhyret lå øverst , famlet han Frode på brystet . " Jeg Skulle Så Gjerne Se Det Du Bærer Her , " hvisket han . Iblant lo han med flabben tett opp til øret på Frode . " Har Du Løpt Hjemmefra , Frode Torsteinson , Hva Tror Du Hun Steller Med Der Oppe På Skavlen . Det Må Være Noe Særs Det Du Farer Med Siden Du Lar Henne Ligge Der Alene . For Det Var Vel Ikke Bare For Å Slippe Hjemmefra , Hæ Hæ . "

Frode hadde ikke pust til overs til svar . Han krøket bena oppunder seg og satte kneet i skrevet på trollkaren , og da skjønte han at menneske var det ikke han hadde over seg , for hin karen gjorde ikke det minste av å bli sparket der . Da så han at de var nær kløften , han samlet de kreftene han hadde igjen , rev løs ene armen og satte tommelfingeren i det stygge øyet som lo ned mot ham . Trollkaren skrek høyt og slapp , han reiste seg og holdt neven for øyet . Frode kravlet seg opp i halvstilling , så tok han sats og rente skallen i brystet på fienden . Og han siktet meget godt , for det kvapp rent menneskelig i fremmedkroppen , den deiset bakover , snublet over kanten og forsvant dump i dump som en skrott ned kløften .

Frode slapp seg ned på nakne fjellet og slikket blodet som rant fra knokene . Han var gjennombanket og så øm at han ville ikke kjent forskjell på en steinur og en silkeseng . Nå tetnet skodden igjen , den utslettet sporene efter kampen og la seg som en dyne over ham .

Frode sovnet , han sovnet slik han pleide sovne efter en dag i våronna , han falt gjennom jorden og ned i søvnen , med armer og ben utstrakt , i dyp fred . Han snorket og laget lyd som en stor bekk inne i tåken .

Det må ha vært denne lyden som fikk den tørste kalven til å finne ham , for han våknet ved at en oksetunge slikket ham i fjeset .

Frode tok tauet han bar over ryggen og la om nakken på dyret , og de to begynte å lete seg tilbake til seteren . Men en oksekalv er det mest stutete av alt levende , aldeles uten instinkt , og hjemturen ble et svare slit for Frode for de ble aldri enige om retningen .

Slik fór de en time , og da hadde de bare gjort små avstikkere inn i skodden fra samme stedet . Av og til stanset kalven og ristet på hodet , og alt var nå blitt så tett og håpløst at den idiotiske hoderistingen ble som en slags visdom .

Langt frem på formiddagen støtte de endelig på kjent kumøkk . Frode måtte ned på kne for å se om det var virkelig sant . Snart fant han også et merke han hadde satt da han gikk ut : to pinner i kors med foten av korset i den retningen seteren lå . Om litt hørte de stemmen til Lys , hun var sprukken i røsten , og hun fortsatte hoiingen helt til Frode var så nær at han kunne tatt på henne . Hun gråt og fortalte at luren var gått i stå , hun hadde vært helt opprådd for lyd , og ut i tåken turde hun ikke .

Den gjenfunne oksekalven fikk salt og ble gjenstand for store øyne i fjøset . Frode fikk rømmegrøt og måtte fortelle om turen , men han var svært tungmælt mellom skjeene og nevnte ingenting om det han hadde møtt . Særlig betenkt ble han da skodden drev vekk like efter at han var kommet tilbake .

Frode ble liggende i to døgn og var ikke særlig til kar . Han drømte ofte , og når han våknet , var han redd hun skulle ha hørt noe . Lys ga ham godt stell og forlangte ikke for meget av ham . Ennå var der dager og netter til St. Hans , lyset steg fremdeles , og kjærligheten , den usynlige veveren , gleder seg ved å bli ventet på . ‐&

Den tredje morgen efter turen i fjellet , sto Frode opp og snørte komagene . Han gjorde seg umak med klærne og så efter at brevet lå som det skulle . ‐ Men Lys hadde straks sett hva som var i ferd med å skje , og mens han kledde seg , gikk hun ut en sving . Da Frode ville skreve over terskelen , sto hun der i den røde vesten . Gullhåret hadde hun sluppet ned og kjemmet det slik at det lå i to gjennomsiktige fall , et over hvert bryst .

%Frode ble på seteren tre netter til . Han gjorde rett for seg i denne tiden , og de visste begge at der fantes ikke to mennesker i denne landsdelen som passet så godt sammen . Men den fjerde natten gjorde han seg ekstra flid .

Lys sov , solen lyste på henne gjennom det bittelille glasset , og kroppen hennes sov så lett som om den fløt på luften . ‐ ‐&

Da gikk Frode . Han tok komagene og koften i hånden og lukket døren varsomt bak seg . Utenfor steingjerdet begynte han å løpe , han løp for livet ‐ hudskjær som han var under fotsålene ‐ og stanset ikke før han var langt sør på fjellet der det lå noen digre flytteblokker han kunne skjule seg bak . Så kledde han på seg og fortsatte i retning av de store skogene på sørsiden .

Frode gikk . Av og til stanset han og bet seg i munnskjegget . Han følte en tung sørgmodighet , og grundet på hva den kunne komme av . Den hadde huket seg fast i ham efter turen i åkeren , og han ble heller ikke kvitt den da han endelig stanset og så seg tilbake . Seteren var nå ikke stort mer enn en gråstein nord i fjellet , men over den steg en fin , gjennomsiktig røkstripe rett til værs og ble borte inne i himmelen .

Solen ‐ den bleke troløse gjest her i Thule , nå går den sin æresrunde . Altfor lenge har den snyltet på himmelen uten å gi særlig varme fra seg , hele forsommeren har den moret seg med å snerte havet ved midnatt , den er som et barn og liker gjentagelsen . Så en dag puster den seg voldsomt opp og blir høyrød i svoren . Allerede lenge før hanegal får den det travelt , den skrider ut fra grensefjellene og er fast bestemt på ikke å tape høyde . Og det til tross for at den har kiket Gud i kortene og vet sikkert at dens tid er snart omme . Den er kommet i kalendernød , den vet at om et døgn må den tape mot sin svoger herr Tid , men den bærer nederlaget som en etatsråd . ‐ Og best av alt : den får menneskepjusket til å løfte sine fjes , og tro på lyset . ‐&

Nåja . Dikteren Theofilius var den som egentlig skulle sagt disse ordene til Frode Torsteinson , men dikteren var blitt heftet i en vik på Helgeland mens han fór rundt og prøvde skjule ryggen sin .

Og Frode selv , han vandret jordvendt skogene igjennom i innlandet . Han aktet for det meste på fotlaget sitt , for komagene var nå så tynnslitt at når han holdt dem i været , kunne han se dagen gjennom sålene .

Frode har gått på allslags grunn , han har gått på varm muld , kald leire , grus av forskjellig kaliber , sand , svaberg , steinurer så skarpe som tinnene på en jernharv , kram sne og tørr , salt vann og ferskvann , kvister som river en i leggen , ‐ han kan hele landet vårt på fotsålene , men ingen grunn sliter så fælt på komager som de flate barnål-glatte furumoene i innlandet .

Og skog ! Da han løp fra Lys , kom han først ned i bjerkeskog , glattstammet bjerkeskog så hvit som alterlys . Han vasset til knes gjennom kratt av disse store fuktige bregnene som vokser så villig i bjerkeliene . Det er en søtklebrig skog , kjølig , lys , og sterkt grønn , den er gjennomvevet av usynlige tråder hvor åmene henger så uanfektet i bare luften som hang de der fra evig av . ( Da Frode hadde gått en halv mil gjennom slike skoger , var han selv som en stor åme . Koften , håret og skjegget var besatt tett i tett med disse utrivelige små kryp . De slo kul på seg og vandret rundt på ham som på en verdensdel , han bar dem ‐ flere av dem ‐ gjennom høyst forskjellige landskaper , og et par overvintret sogar på kroppsvarmen hans og ble med helt til reisens mål . Så hvis noen tviler på sannheten av det vi forteller , så kan han jo legge øret til en brunrygget , halvt visnet åme ‐ . De mest fremmelige av disse åmene kan forresten tegne hele alfabetet ved å slå krok og krum på seg ‐ for den vantro som heller vil se historien svart på hvitt ‐ hæ ! )

Og så granskog , kirkedyp , stappfull av gammel luft og dype skygger . Granskogen er en menighet , alle trærne er enige om å holde sammen mot avvikende vekster . Og den er ubekvem å brøyte seg vei gjennom , grenene henger lavt og skjuler skogbunnen , all slags rask og livløst rusk finnes der , for den som vil bøye seg .

Frode trives ikke i disse skogene , komagene henger fast og sleper med en hel masse uhumskheter , han blir usikker og trist i fotlaget . Så søker han opp og er glad når han kan vandre over en furumo , selv om det sliter på sålene .

Frode går . Av og til synger han uten ord , han ønsker seg en eneste ubrutt furumo helt frem .

Utpå eftermiddagen kom Frode til en stor myr som han måtte over . Han bevæpnet seg med en lang staur og gikk som en linedanser på de troverdigste tuene . Da han kom vel i land på den andre siden og skulle fortsette , tråkket han gjennom et lag med kvist og mose og ramlet ned i en dyregrav .

Denne graven var nesten fire meter dyp , men Frode falt ganske bløtt på en dunge med løv og barnåler . Han hadde påkalt Satan i fallet og ble ikke så lite forskrekket da han kom til seg selv og oppdaget at han ikke var alene . ‐ Der var en røyskatt i graven , Frode hadde nær knust den , men den reddet seg med et digert hopp og sprang opp jordveggen fortere enn han kunne følge den med øynene . Om litt singlet det i barnåler , og da Frode så opp , fikk han øye på det lille gnagerhodet mellom kvistene .

" Du Er Vel Redd Jeg Skal Forsyne Meg Av Forrådet Ditt , " sa Frode , " jeg lover ikke å røre noe hvis du løper til dals og varsler folk . " Røyskatten freste og forsvant .

I en grop ved jordveggen fant Frode flere tomme eggeskall , en halvspist rotte og en hel lemen .

Frode tok frem et halvt brød han hadde sikret seg på seteren . Han følte seg litt ussel ved det , og besluttet seg til å spise det som betaling for at han hadde berget oksekalven til Lys . Mens han holdt på med det , raslet det igjen blant barnålene , og de runde svarte øynene stirret rasende ned på ham . " Det Er Mitt Eget Som Du Ser , " sa Frode og holdt brødet i været , " Jeg Kaller Ikke Det For Tyveri Som Jeg Har Arbeidet For . Men At Du RasPer Andres Egg Og Skjuler Dem I En Dyregrav , Det Er Brudd Mot Hvert Eneste Av De Ti Bud . Det Er Lett Å Forstå At Du Henger På Kvinnene Til Dem Som Utsuger Oss Verst . "

Røyskatten svarte ikke , mimret bare foraktelig og gikk sin vei .

Frode brukte fire timer på å berge seg ut av dette hullet . Han fant en spiss stein og hugg trinn i den harde jordveggen , dessuten måtte han grave ut to fordypninger for annet hvert trinn , så han hadde noe å holde seg i under klatringen . ‐ Men bonden som eide graven fikk seg et støt i hjertet for livet da han kom to dager senere og oppdaget trinnene . Han tok noen dyre løfter av seg selv der på gravkanten , men han holdt visst ingen av dem . Graven hadde han strevet med i fjorten dager for å få has på en bjørn som fór og tok sauer fra ham . Nå dro han i all hast stein og stubber og fylte den halvveis opp , men han kastet jord og torv over trinnene så de ble usynlige . ‐ Han ble siden en ynkelig mann i all sin ferd , og svært stille . Om nettene ble han plaget av usynlige trinn , og fikk ikke sove .

Slik fikk Frode uten å vite det en ny skyldbør å dra på . ‐&

Sent på kvelden sto Frode på en åsrygg og så vestover . Foran ham lå et bredt dalføre med åpne uthugne flekker i skogen . Midt i fløt en elv , og der den forsvant , begynte havet .

Frode kjente seg tung og stiv i musklene efter gravingen og den siste marsjen , men han bestemte seg straks for å nå ned til bygds før dagen kom . Kanskje lå der en båt ved elveosen og ventet bare på vind &

Da hørte han det knake i kvist like bak seg og straks efter en rasende brumming . Han skvatt rundt og satte øynene i uhyret et sekund , så la han på sprang alt han orket bortover åskammen . Bjørnen satte efter . Den var lang , benet , og svært høyrygget , skinnet slang om buken på den .

Frode fór som en skyttel mellom trærne alt mens han så seg om efter et tre han kunne berge seg opp i . Men de store furuene hadde ingen grener så langt nede på stammen , og her på flat mark fikk bamsen god fart på seg .

Da Frode hørte at bjørnen vant inn på ham , tok han sats mot det nærmeste treet , hoppet til og klatret oppover på menneskevis , med bena i beknip rundt stammen .

Denne bjørnen var gammel og sur , den hadde hatt en veps i vrangstrupen hele vinteren og var ennå ikke blitt kvitt krillingen i halsen . Den var like skranten tross alle sauene den hadde fortært , og da den ikke nådde i hælen til Frode , lot den sinnet gå ut over furustammen . Den flådde av barken fra roten og to meter opp , og flere ganger tok den fart og ville velte hele treet . Til all lykke hadde denne bjørnen forkalkninger i skulderbladene , smertene jog som streifskudd når den reiste seg på to , derfor prøvde den heller ikke klatre opp efter ham .

Frode var nå kommet høyt nok , likevel kløv han enda et stykke før han slo seg til ro på tre solide grener som vokste tett sammen .

Bamsen hadde satt seg på halen , den virret rasende med hodet og frøste opp mot ham . Frode pustet dypt og fikk plutselig masser av mot , han spyttet og brukte stygg kjeft og kastet kvist ned på bjørnen . Bamsen flerret kjeften og ga fra seg et ondt bjørneflir . Snart hadde ikke Frode flere skjellsord , men han pustet seg opp enda en stund og brukte de gamle om igjen inntil han plutselig tidde bom stille . Siden satt han lenge beskjemmet og så ikke på bamsen .

Timene gikk , de to skapningene satt tause og voktet på hverandre ut av øyekroken . Solen gikk , og et sted ute i verden under seg syntes Frode han hørte noe tikke og tikke . Havet i vest ble efterhvert en ildpøl , fiolett i skyggene under land . Snart brant store bleke bål på hver en odde , og bare rundt utløpet av elven tellet Frode hele syv .

Bamsen hadde lagt seg ned i lynget , av og til glippet den med øynene og sukket .

Frode satte seg nå godt til rette og døset med ryggen mot furustammen . Han ble fylt av en sørgmodig fred , og det var den underlige tikkingen ute fra verden som gjorde ham slik . Han grov seg fortenkt i skjegget og tenkte på et rim som moren hadde lært ham :

Til Sankte Hans , Til Sankte Hans En Krans Av Siv , Men Ingen Dans . Snart Kinnen Rød , Snart Pannen Blek , Vårt Liv Er Død , Vår Død En Lek , Men Over Alt ‐ Hør Klokken Slår , Gud Hjelpe Oss Som Ei Forstår .

Av og til våknet han ved at han holdt på å ta overbalanse . Da hørte han at bamsen snorket nede i lynget , men straks han gjorde tegn til å klatre ned , løftet hin karen hodet og brummet advarende .

Slik gikk natten , og hele tiden var det lyst som dagen . Bare en kort stund , et kvarters tid , kom der som en blålig hinne over landet . Da tiet fuglene , solen ble en tanke mørkere i åsynet , og Frode kjente seg plutselig svimmel ‐ som hadde jorden stanset et øyeblikk mens han selv efter treghetens lov fortsatte dens vandring i rommet . ‐ ‐&

Frempå morgensiden ble Frode sulten og utålmodig , han stirret utover skogene og leden sørover så langt øyet rakk . Et sted oppdaget han toppen av et seil .

" Nå Får Du Se Å Pelle Deg Avgårde , " sa han og kastet en kvist ned på bamsen , " Der Er En Fin Grav Til Deg Nord I Skogen , Med En Lemen Og En Halv Rotte I . Meg Får Du Så Allikevel Ikke Tak På I All Evighet , Din SkinnMagre Sauetjuv , Dessuten Må Jeg Avsted Nå . "

Bamsen våknet og glefset grettent opp mot ham , så gikk den nærmere og la seg på vakt ved roten .

" Det Blir Ingen Heder For Deg , " sa Frode , " Om Du Sitter Der Så Lenge Til At Jeg Svimer Av Og Ramler Ned I Gapet På Deg . ‐ Men Det Kommer Ikke Til Å Skje , " skrek han plutselig rasende , " Jeg Kommer Til Å Sitte Her Helt Til Du Må I Hi , Og Jeg Kommer Til Å Gjøre Meg Til Venns Med Fuglene Så De Bærer Mat Til Meg , Og Jeg Skal Hive Kvist På Deg Så Lenge Her Fins En Flis Bare For At Du Ikke Skal Få Sove . For Jeg Har Et Oppdrag , Og Det Skal Jeg Avsted Med Om Jeg Så Skal True Vår Herre Til Å La Det Vokse Vinger Ut På Meg . " ‐&

Bjørnen mol og glefset i lynget .

Frode satt en stund , han trakk pusten dypt , så sa han . -Jeg vet du har vært efter meg på mange slags vis , jeg kjenner deg igjen på de svarte øynene , og jeg skal nok holde utkik efter deg for fremtiden òg , din radmagre faen . Men der er folk hjemme som venter på meg . Vi har hatt dårlig avling nå i mange år , ungene vil ikke vokse ordentlig , noen av dem er bare øyne og knokler . ‐ ‐&

Bamsen reiste seg , den strakte på seg , gjespet , vendte ryggen til Frode og ga seg til å snuse efter smådyr i lynget .

Frode skar tenner og spyttet . " Din Lurvete Jævel , " ropte han og brukte sterkere ord enn han pleide , for nå syntes han at motet begynte å minke . Han tøyde seg ut over grenene så langt han turde og knyttet nevene mot bjørnen . I det samme gled brevet ut av koften og falt ned på bakken .

Bamsen snudde seg og snuste på erklæringen . Det luktet en svak blanding av anilin og spekalv av pergamentet , noe som tydelig nok pirret i skrotten hans , for han maste brevet frem og tilbake i lynget og snøste . Da han hadde holdt på slik en stund , gikk han trett av leken , vendte baken til erklæringen og lot vannet sitt på den . Derefter ruslet han ned skråningen og ble borte i skogen på østsiden av åsen .

Frode ventet en kort stund , så lot han seg gli ned og hentet brevet . Det var like helt , men i ene hjørnet hadde bjørnepisset etset noe av skriften utover . Da pergamentet var blitt tørt , tok Frode derfor kniven og spisset den fjæren som han hadde røvet fra storfuglen i tåken . Så snittet han seg i fingeren , dyppet fjæren i blodet og frisket opp de ordene som var blitt klusset utover .

Han gikk nå straks videre ned mot havet og stanset bare en eneste gang underveis . Han rastet da ved et bjerketre og brukte hvilepausen til å skave litt av neveren . Av den laget han en flat hylse som han bandt tett rundt brevet og klemte hjørnene sammen så den skulle beskytte pergamentet mot fuktighet . Så stakk han det inn på brystet og fulgte elven ned til sjøen .

På vågen lå et to-mastet fartøy og lastet planker . Det var den første skute Frode hadde sett , han syntes den lignet et uhyre skjelett med sine ribbete rær .

Skogen var aldeles rasert her ved sjøen , for proprietæren hogg ned for fote .

Landet så da også ut derefter , hist og her var det så bart som på skapelsens annen dag , der var flere stubber enn mygg en sommernatt , og trærne var hugget i den mest bekvemme høyde for at det skulle gå fort .

Her ville det ikke være råd å berge seg for bjørn , tenkte Frode mens han valset frem mellom stubbene . Det blåste en frisk østenvind til ingen nytte , for der fantes intet høyt susende bar den kunne synge i .

Frode gikk bort til noen plankestabler , grov frem resten av brødet og ga seg i kast med frokosten .

Mens han satt der , hørte han plutselig en barnestemme , og straks efter kom en syvårs pike frem fra en av de dype gangene mellom stablene . Hun beveget seg langsomt , og mens hun gikk , rørte hun ved plankeendene liksom hun spilte på et digert strengeinstrument , og sang om og om igjen den samme strofen : ho-i-ho , ho-i-ho . Hun var barbent og kledd i en ankelsid sort frakk som ble holdt sammen av to store knapper . Hun hadde det vakreste ansikt Frode noen gang hadde sett . Det var lite og blekt som et fint sølvsmedarbeide , håret hennes var aldeles lyst og endte i et skum av lette lokker som gjorde små grasiøse dansetrinn på skuldrene hennes .

Da hun kom frem i solen mellom to plankerekker , stanset hun brått og lyttet . Det la seg en skrukke mellom de fine øyenbryn , og da hun løftet ansiktet mot lyset , så Frode at hun var blind .

" Hvem Er Det , " spurte hun , ‐ stemmen hennes var spinkel , men klar som en sølvklokke .

" Vel , " sa Frode og tok frem siste skalken av brødet , " Jeg Kommer Fra Langt Nord I Landet , Og Nå Sitter Jeg Her Og Lurer På Om Jeg Får Reise Med Den Skuta Som LigGer Her . Vet Du At Det Ligger Et Stort Skip Ute På Vågen & "

Piken lo klingende høyt , det var som en kilde sprang i solen . " Ja ‐ Visst Vet Jeg Det , ‐ Har Du Spurt KapTein Ararat & "

" Hva Var Det Du Kalte Ham , " sa Frode .

" Kaptein Ararat , Han Er Kapteinen På Skibet , Men Du Må Vente Til Han Kommer Ombord , Han Er Ikke Snill Så Lenge Han Er På Land . "

" Det Var Svært Til Kroket Navn , " sa Frode , " en kan få muskelskjelv i kjeven av å hete noe slikt . "

" Jeg Heter Agnete , " sa piken og lo igjen , hun kom nærmere og satte seg på en plankeende like overfor Frode . " Når Han Er Full , Sier Han At Han Er Eldre Enn Syndfloden , ‐ Han Tror Vi Er Svært Dumme . "

" Kanskje Er Vi Det Som Lar Han Stryke Avgårde Med All Skogen I Landet Vårt , " sa Frode , " jeg ser at her tar de ungtrær og storskog om hverandre . " Han skar av en bit brød og rakte henne .

De satt en stund og tygget i taushet . Sagen gnaget og gikk med en dyp brummende lyd . " I Dag Sager De Malmfuru , " sa Agnete og lyttet med et smil . " Jeg Har En Sang Til Hvert Slags Tre De Sager . Når De Sager MalmFuru , Synger Jeg :

I Dag Er Mørke Og Intet Lys , I Toppen Skriker En Ravn .

Hun gren og slo en skrukke på nesen . " Har Du Et Stykke Brød Til & " Frode ga henne siste biten .

" Men Av Og Til Sager De Bjerk , " lo hun med munnen full av mat . " Vil Du Høre &

Stammen Er Hvit Og Løvet Grønt , Solen Og Vannet Er Hvitt , Grenene Skjelver Og Løvet Er Nå Tusene Sommerfugler . "

" Det Må Være Flust Med Diktere Her Ved Sjøen , " sa Frode , " Du Er Den Andre Jeg Har Truffet På Kort Tid . Men Er Du Ikke Redd For Å Gå Deg Vill Her Blant Alle Stubbene "

Agnete smilte og en svak rødme trådte frem rundt øynene . " Ikke Her Rundt Sagen . Men En Gang Gikk Jeg Meg Bort I Skogen , Det Var Før Den Ble Hugget Ned . Nå Kan Jeg Godt Gå Tur Alene Blant Stubbene , For De Lar Alltid Trærne Falle Mot Sjøen , Og Da Kan Jeg Bare Kjenne Hvilken Vei Stubbene Er Skåret , Så Vet Jeg Retningen . "

" Vel , " sa Frode , " Så Fins Det Da I Det Minste En God Grunn Til Å Snauhugge . Men Enn Om Vinteren & "

" Da Må Jeg Være Inne , " hvisket Agnete , " jeg bor litt på hver plass , foreldrene mine er døde . "

" Nåja , Om Vinteren Er Det Mørkt For Alle Her Hos Oss , " sa Frode .

" Når Jeg Ser Mot Solen , " fortsatte Agnete og løftet ansiktet , " når jeg ser inn i solen , da er det akkurat som lyset går inn i hodet mitt og blir der , ‐ det suser lys i hele hodet mitt , " lo hun .

De satt tause en stund , så snudde Agnete seg mot ham . " Du Er Litt Grov I Målet , " sa hun , " du er kanskje gammel , men du høres snill ‐ får jeg lov å ta på ansiktet ditt & "

" Vel Vel , " Frode prøvde gjøre seg tynn i stemmen , " olding er jeg ikke ennå , men jeg er vel ikke akkurat smellvakker , og du må være forsiktig så ikke fingrene dine blir sittende fast i skjegget mitt . "

Agnete gikk bort og la begge hender over Frodes ansikt . Det luktet kvae , sol , og fersk ved av henne , og da hun bøyde seg over ham , strøk håret hennes så bløtt som et pust mot kinnet hans .

" Du Har Litt Tykk Nese , " lo hun , " og tre forskjellige skrukker i pannen , og masse hår og skjegg , og her ved munnen har du en fure i skjegget , ‐ er du født med den & "

" Ikke Riktig , " svarte Frode og lo med , " jeg kvesser tennene mine på skjegget , skjønner du , en er nødt for å bite fra seg , men nå skal jeg la det gro igjen . "

" Øyenbrynene Dine Går Alle Veier , Og Så Har Du Fullt Av Kvist I Håret . "

" Jeg Har Visst Fartet Meget I Skogen , " unnskyldte Frode seg , " jeg skal langt og har ikke tid til å være vakker . "

" Du Er Pen , " sa Agnete alvorlig , " men nesen din er altså litt for tykk her fremme , og det er det ingenting å gjøre ved . "

" Gud Har Vel Ikke Gjort Seg Særlig Umak Med Meg , " lo Frode , " men så bor jeg også øverst i en avdal . "

" Tror Du Gud Lager Alle Ting På Hvert Eneste MenNeske , Armer Og Ben Og Tær Og Neser & "

" Du Spør Om Noe Jeg Ikke Kan Svare På , " sa Frode urolig og reiste seg , " nå må jeg ombord og snakke med kapteinen . " ‐&

%Kaptein Ararat ‐ han så ganske riktig ut som man kunne forlise på ham ‐ han var så mager og skarpkantet at han stakk frem gjennom selv de tykkeste klær . Hår og skjegg var som hesteman , øynene små og brune , og en nese så høy og benet som det farligste forberg i hele sjøfarten . Håndflatene var usedvanlig tykkhudet , der hadde gått milevis av stive rep gjennom dem i tidens løp , han kunne lempe rustent skrapjern som om det var papir , og sjøvann bet ikke på ham .

Men i onde stunder rumsterte der noe skrapt inn i ham , da kunne mannskapet se ham vandre frem og tilbake forbi vinduet i kahytten .

Da Frode kom ombord , satt han på en taukveil og gjorde regnestykker på en tavle . " Om To Dager Stikker Vi Til Sjøs , " ropte han muntert og strøk tavlen ren med ermet .

Frode bød tre daler for å få være med til Trondhjem .

" Danske Dalere Har Jeg Dårlig Bruk For , " svarte kapteinen , " Men Vi Kan Jo Lage Hull I Dem Og Bruke Dem Til Skobespar . Imidlertid Kan Du Få Bli Med Gratis Mot Å Passe På Dekkslasten Om Det Skulle Bli Litt Sjø . "

Resten av dagen gikk Frode i fraktfart mellom sagbruket og briggen , og for det fikk han et dugelig måltid saltkjøtt . Da han kom på land i kveldingen , hørte han plutselig hyl og hissig skrål ovenfor plankestablene . Midt inne i en krets av større unger sto Agnete . Hun gråt og strakte begge hender frem for seg mens de andre moret seg med å dytte henne frem og tilbake i ringen . Et par ganger snublet hun , og da flokket de seg i en tett jublende masse rundt henne . Så trakk de henne opp igjen og fortsatte leken . En av dem tok en sekk og dro over hodet hennes . " No Gjør Det Ikke Noe Om Ho Er Blind , " skrek gutten og trakk frem en taubit og ville til å surre sekken fast rundt halsen hennes .

Da sto Frode mellom dem . Han brukte komagene så forsiktig som sinnet tillot og spredte ungeskokken så de flakset vekk lik en oppskremt skjæreflokk . Agnete sto stille og gråt inne i sekken , det dempet lyden slik at Frode syntes det var som å høre en voksen gråte . Han trakk sekken av , løftet henne opp og bar henne bort til plassen deres blant plankestablene .

Hun gråt lenge og voldsomt så han kjente koften ble varm og våt der ansiktet hennes lå . Leggene hennes var rødblemmet , de hadde lokket henne inn i et neslekjerr før Frode kom . Hun skaket og ville aldri gi seg enda han både rugget henne og strøk henne over håret .

" Vel Vel , Nåja , " sa han minst tyve ganger , " Du Må Ikke Riste Helt Sund Heller . Jeg Hadde En Gang Et Lam Som Hadde Gått Seg Vill Om Vinteren , Og Da Jeg Bar Det Hjem , Ristet Og Skaket Det Akkurat Som Du , Men Neste Morgen Løp Det Ut Igjen . "

Hun ble sittende mer enn en time på fanget hans ; Frode fortalte henne om Skarlidalen og beskrev hvordan det var når skavlen brast og elven flommet opp . Han la ut om ørretfiske og om blomstene som grodde langs snekanten om våren . " Og En Vinter Måtte Jeg Jakte I To Dager Efter En Ulv Som Absolutt Ville Inn I Fjøset Vårt . I Det Hele Tatt Er Det Forferdelig Mye Å Ståke Med En Sånn Dal , Og Nå Har Vi Dessuten Ikke Mer Såkorn . "

Til slutt ble hun stille , hun lyttet med lukkede øyne , av og til kom et gjenglemt hikst fra langt nede i kroppen et sted . Efterpå gikk Frode ombord i briggen og fikk tak i et stykke saltkjøtt til henne .

Da solen forsvant bak plankestablene , sa Agnete . " Nå Hører Jeg De Kommer Med Kyrne Til Sommerfjøset . Jeg Får En Kopp Melk Med Meg På Fjøstrevet Når Matmor Er Ferdig Med Stellet , Så Nå Må Jeg Gå , Men Jeg Kommer Igjen I Morgen . "

" Dagen Efter I Morgen Skal Jeg Reise , " sa Frode og fulgte henne gjennom labyrinten , " jeg har aldri vært på sjøen før unntagen en gang i en småbåt . "

%Neste morgen kom Agnete tilbake . Hun lette seg frem til Frode efter snorkingen hans . " Jeg Drømte Noe I Natt Som Jeg Må Fortelle Deg , " sa hun da hun omsider hadde fått ham våken . Hun holdt hendene knyttet under haken og så opp mot ham , ansiktet var nesten helt hvitt av opphisselse ‐ det lignet mer enn noensinne et fint sølvsmedarbeide ‐ og hulningene rundt de blinde øynene var fylt av en blek rødme .

" Jeg Drømte At Jeg Hørte En Stemme Som Sa At Jeg Skulle Dra Til En Kilde I Et Fremmed Land . Det Var En Liten Dam Der , Og Stemmen Sa At Jeg Skulle Gå Uti Og Holde Øynene Under , Så Ville Jeg Komme Til Å Se . Og Da Jeg Så Meg Om Efter Stemmen , Var Det Moren Min Som Snakket ‐ Og Enda Har Ikke Jeg Sett Henne Noen Gang . Hun Var Like Pen Som Jomfru Maria , Men Hun Hadde Lyst Hår Akkurat Som Mitt . " ‐&

Frode satte seg opp og gned søvnen ut av øynene . ‐& Arrige bjørner og trollfolk kan være ille nok , tenkte han , men Gud hjelpe meg om de er noe mot småjenter som ikke ser .

" Jeg Drømmer Mest Bare Om Såkorn , " sa han , " Men En Gang Det Var Særlig Dårlig Med Oss , Drømte Jeg At En Elg Gikk Seg Fast I Uren Under Plassen Vår . Og Neste Dag Sto Det Virkelig En Elgku Med Ene Framfoten Mellom To Steiner . ‐ Jeg Vet Ikke , " fortsatte han sint , " Kanskje Var Det Dumt , Men Jeg Tok Bort Den Ene Steinen Og Lot Den Satans Kua Gå Sin Vei . Og Derfor Har Naturligvis Drømmene Aldri Brydd Seg Om Å Komme Til Meg Siden . Men Drømmen Din Synes Jeg Er En Av De Fineste Jeg Har Hørt . Nå Skal Du Sette Deg Her På Planken , Så Skal Jeg Gå Ombord Og Tigge Kokken Efter Et Par Brødsneier . " ‐&

I to dager bar Frode planker , da var skipet så full-lastet at to rotter forlot det like før avgang .

Natt til søndag heiste de seil , men vinden var meget svak , og den følgende formiddag var de ikke lenger ute enn at de hørte kirkeklokkene fra tre forskjellige sogn .

Frode hadde laget seg en kahytt mellom to plankestabler på dekk , der lå han på rygg og gransket blåfarven på himmelen og fant ut at sjøfarten var en bra måte å leve livet på . Briggen lå tungt i sjøen , det knaket i fast og gnisset i løst treverk , og for hver dønning sukket den dypt i sitt indre .

Utpå formiddagen ble Frode vekket av at noe trakk ham i skjegget , og en skjær stemme hvisket ham i øret .

" Jeg Er Tørst . " ‐&

" Gud Hjelpe Meg Så Sant , " sa Frode og satte seg opp , " hvordan er du kommet her & "

" Jeg Fulgte Med Da De Bar Ombord Det Siste Lasset , Og Så Gjemte Jeg Meg Her . Er Det Sant At Vi Er På Havet & Jeg Hørte Nylig Kirkeklokkene , Men Der Var To Andre Foruten Vår ; Og Gamle Mikkel Har Sagt At I Himmelen Klinger Et Kor Av Klokker . Derfor Ble Jeg Litt Redd , For Ennå Kan Jeg Ikke Se , Og Så Tenkte Jeg At Om Jeg Nå Var I Himmelen , Så Måtte Jeg Vel Fortsette Å Være Blind I Evigheten . " ‐&

" Jovisst Er Vi På Havet , Alle Klokkene Møtes Her Ute , For Her Er Ingenting Som Stenger . For Så Vidt Blir Dette Akkurat Som Å Seile På Flate Himmelen . Men Hva Skal Du Her & " ‐&

" Fortalte Jeg Deg Ikke Om Kilden , " ropte Agnete , " Jeg Skal Sørover For Å Finne Kilden , Skjønner Du Vel . ‐ Og Du Må Pynte Deg Mens Jeg Dukker Under , " lo hun , " for når jeg kommer opp , da ser jeg . "

Frode stirret ned i det bleke fjeset . " Gud Hjelpe Meg , " mumlet han .

" Hva Sa Du & " spurte Agnete og trakk de nakne bena oppunder frakken .

" Jeg Sa At Gud Burde Skaffe Oss Vind Så Vi Kunne Komme Avgårde . "

" Inatt Drømte Jeg Også Om Mor , " fortsatte Agnete , " Hun Kom Til Meg Da Jeg Lå Mellom Stablene Like Bak Her , Og Så Pekte Hun Utover Havet Og Smilte , Men Hun Sa IngenTing . Hun Var Stor Og Hvit Som Vinden . "

" Nå Går Jeg Efter Vann , " sa Frode , " du får holde deg her til jeg har snakket med kapteinen . "

Men kaptein Ararat sov så det hørtes gjennom kahyttsveggen , og en svær neger sto utenfor døren og vrengte det hvite i øynene da Frode nærmet seg . Han gikk da til styrmannen og la saken frem for ham , samt en daler .

" Det Er All Fight , " sa styrmannen på engelsk-nordlandsk og tok pengestykket , " men husk bare at jeg har ikke kjøpt meg til noe ansvar for henne ved å ta imot denne danskepengen . "

" Neivel , Men Et Spann Vann Kan Jeg Vel Få På HanDelen . "

" Jeg Vet Ikke Om Det Er Lov , " svarte styrmannen , " vi har dårlig med vind og små rasjoner , men du kan ta en halv pint av tønna der . "

" Jeg Skal Huske På Deg Når Jeg Sår Rug Til Våren , " sa Frode , " Jeg Skal Knipe Fingrene Sammen Så Der Ikke Faller To Korn På Samme Sted , Så Må Vel Gud Lønne Meg Med Rikdom . " ‐&

%De drev sørover for slappe seil og solen kloss om styrbord .

Ingen steder synker landet så vakkert i natten . Ingen steder stiger øyene så klare mot dagen . Med uendelig tålmodighet går havet den lange vei innom hver bukt , hver krok . Intet sted tier fuglene som her , mens de lytter til den bløte søvn som fyller himmelen . Av og til slår seilene med en tung sørgmodig lyd .

De står ved rekken , solen flammer i hans hår og flimrer i hennes . Skipet duver tungsindig gjennom lyshavet , den søte sorgs land . ‐&

" Fortell Mer , " sier Agnete .

" Vel Ser Du , Innenfor Der Er Bare Skog , Trær Efter Trær På Alle Kanter , Og I Toppen Står Kronene Så Tett At For Vandreren Er Det Som Å Gå På Bunnen Av En Sjø . Men Aller Øverst Ligger Fjellet , Det Er Høyt Og Flatt Og Fullt Av Vann Som Du Kan Drikke Deg Utørst Av . Der Kan Du Gå I DageVis Uten Å Se Deg For , Og Himmelen Er Så Nær At Du Kan Kaste Stein Opp Efter Den , Skjønt Helt Opp Rekker Du Vel Ikke . " ‐&

De drev i to døgn , det var så stille at de knapt hadde styrevind .

Kapteinen viste seg av og til på dekk . Oftest var han i godlag , da var han sørgmodig i øynene og klappet Agnete og fortalte om land der det ikke fantes vinter og der maten vokste på trærne uten at en gjorde noe for det . Da blusset hver pore i det sjøgrå ansiktet , og den skarpe nesen hadde en rød flekk midt på det høyeste ‐ det var grandgivelig som han bar på en liten privat soloppgang midt i fjeset . Han gikk frem og tilbake over dekket med fornøyde skritt og så ut som han skulle til å le ustanselig . Kapteinen hadde høye stive støvler , og det var tegn på hjertets fred når støvlene hans knirket i takt med lasten på dekk .

Men tidlig på morgenen ‐ når døgnet står på høykant ‐ da var det som han sloss med et skarpt jernstykke inne i seg . Likevel måtte han oppsøke den onde gnissingen av nakent tauverk på dekk . Da vandret han rundt med opptrukne skuldre og var et farlig skjær som mannskapet måtte styre unna , støvlene hans ynket seg som om de syntes føttene var for store , og han så ikke på noen unntagen på havet .

%Ved middagstid den tredje dag kom en kraftig vind fra øst , og Frode fikk nok å bestille med å se efter surringene . Om kvelden sa styrmannen at de turde ikke presse den stive skuta mot været , de måtte falle av og seile direkte til England .

" Vel , " sa Frode , " Jeg Trodde Det Var Ror På Så Stor En Båt , Men Kommer Der Østenvind , Så Kommer Der Også Vestenvind . Jeg Husker I Hvert Fall Navnet På Den Byen Jeg Skal Til , Og Den Blir Vel Liggende Der Den Ligger En Stund Til . "

" Hørte Du Det , Agnete , " sa han da han kom inn i hulen deres , " Vi Skal Direkte Til Utlandet , Og Der Har Ingen Fra Skarlidalen Vært Før . "

Utpå natten frisknet det på , himmelen var uhyggelig høy og blass i det blå , luften klingende klar så de kunne se så ørsmå ting som hus og brygger inne på fastlandet . Kapteinen og styrmannen sto plutselig på dekk og skrek på mer seil . Frode skjønte ikke stort av skrålet deres , for nå var engelskmennene blitt veldige i kjeften og nordnorsken var ikke god nok for dem lenger . Men Agnete var proppfull av dette øysproget , hun lo inni fra sitt mørke og sa at nå bar det mot sør . for nå ropte de på djevelen alle mann . Straks efter kom der en kar fykende mot Frode og vrengte ut av seg en mengde styggedom mens han viftet og pekte på plankestablene .

" Han Sier At Lasten Går Overbord , " ropte Agnete .

" Javel , " svarte Frode og la seg på tauene , " be ham holde den syndige kjeften sin ellers går han samme veien , og han flyter neppe med alt det svineriet han har i seg . "

Hele natten blåste en tørr kuling fra klar himmel . " Vår Herre Er I Godlag , Han Plystrer , " lo Frode , han sprang som et ekorn fra stabel til stabel . " Se Her Har Du Koften Min , " ropte han ned til Agnete , " kryp inn i den og hold deg fast i det tauet du har like foran deg . " ‐&

Briggen var en bredbrystet , tungnem farkost . Den skjønte ikke straks denne stormende jubel fra himmelen , derfor grov den seg dypt ned i sjøen og forsøkte riste av seg dekkslasten . Men nå hadde Frode strammet repene , og de sang med en høy , overmodig tone hver gang skipet gikk ned i en bølgedal .

Frempå morgensiden skiftet været , østenvinden døde bort , og isteden fikk de på seg en kort kraftig storm fra nordvest med regn og hagl . Frode måtte gjøre alt om igjen , slakke av der han før hadde strammet , og omvendt . Men nå ble sjøene krappere , de kom bakfra og fra siden , av og til tok de tak sammen og ristet skuta så plankestablene klirret på dekket .

Frode ble redd Agnete skulle bli klemt i stykker der hun satt , derfor bar han henne ned i gangen til mannskapskahytten og la henne mellom noen taukveiler under trappen . Da han skulle gå , grep hun tak i ham . " Det Er Så Mørkt Her , " hvisket hun , " kommer du snart tilbake & "

" Javisst , Kommer Straks , " sa Frode , " Jeg Må Bare Surre Lasten Så Ikke Disse Stakkars Engelskmennene Skal Ha Reist Forgjeves Den Lange Veien . Kapteinen Sier Forresten At Vi Er Fremme I Morgen Kveld . "

Frode fór frem og tilbake fra for til akter . Han sa siden at aldri hadde han følt seg så bortkommen i noen skog som blant disse viljeløse plankene . Rett som det var ga en av dem ham en påminnelse i baken eller brystet , og han svor på at skog skulle man nyte på stedet , ikke lemleste og føre bort til fremmede land .

De seilte flere timer gjennom rokk og vær , og det var nesten så mørkt som på vinteren . Kineserkokken stakk så vidt hodet over dekk , han var hvit over det gule og bet av seg skrekken ved å holde hårspissen mellom tennene . Negeren sto halvnaken i stormen og holdt seg i kahyttstaket , han hadde en medisinmann i hvert øye og var synlig bare på det hvite i dem .

Men engelskmenn er noen faens til karer , det er de som skal arve havet efter kong Neptun . De yngste av dem skrek efter mer seil og bar seg som om Norskehavet bare var en liten del av vågen hjemme .

Agnete lå i sitt mørke og gråt . Hun kastet opp i en taukveil , innimellom ropte hun på Frode . Av og til , når han var i nærheten , hørte han stemmen hennes og skrek ned igjennom trappen at nå gikk det storartet og de var ombord på verdens beste skute .

Briggen sjanglet gjennom sjøen , den virket svært påseilet , men holdt seg likevel stiv i mast og rær . Lasten i rommet hadde forskjøvet seg , og den unge styrmannen ga Frode ordre om å stuve all dekkslasten over på styrbord .

" Du Kunne Like Gjerne Be Meg Flytte Skogen Fra Dalen Opp På Fjellet , " skrek Frode , " var det ikke bedre å snu litt på skuta , så rister lasten av seg selv dit du vil ha den ! "

" Hæ ‐ Typisk Norsk , " ropte engelskmannen , " men dette er ordre . " Dermed gjorde han helomvending på venstre hæl i stormen og løp akterut .

" Dette Må Vel Være Å Skamkjøre Uttjent Hest I VårOnna , " sa Frode og trev tak i de øverste plankene .

%Ved middagstid kom der en ny farlig tone i stormen , den tok sats liksom en olm okse og stanget hull på et mersseil . I det øyeblikk ga kaptein Ararat ordre om å minske seil , men styrmannen som hadde bestemt seg til å leve evig , sendte matrosen opp i stormasten for å øke seilmengden .

Men disse bråsinte sommerstormene eier ikke forstand på seilføring og har ingen respekt for fagkunnskap , de er som folunger på beite . Plutselig slo en hvinende arm inn over briggen og stormasten knakk tvers av . Den enden som hang i riggen , ble først heist opp i luften , så fór den ned med voldsom fart , gikk gjennom dekket , braste gjennom lasterommet som en rambukk , og slo istykker et spant og flere bunnbord .

Da nå stormen hadde rent sinnet av seg , trakk den seg ut av farvannet , og snart efter var himmelen høy og uskyldig som før . Havet fortsatte nok å skumme en stund , men meget av det rant efterhvert inn i skipet , og snart drev det avsted lik en tung gjennomtrukket trekloss .

Frode hentet Agnete og førte henne tilbake til hulen deres på forskipet . " Nå Har Vi Bare En Mast , " forklarte han , " Men Jeg Kan Se Noe Som Ligner Tåke Forut , Det Må Være England . "

Det var uråd å få tettet hullet , for lasten stengte veien . Briggen sank langsomt , og mannskapet begynte å se seg om efter småbåtene . Mange mente at den norske trelasten var et svikefullt materiale , de kunne ikke regne med å holde seg flytende på den , og noen truet Frode og skrek at han var blitt med for å bringe ulykke over skipet .

" Holdt Kjeft , " ropte kapteinen , " Vi Slutter Å Synke Når Sjøen Står En Halv Alen Under Dekk . Jeg Har Seilt I Denne Farten Over 40 År , En Skute Med Trelast Er Like Trygg Som Arken . Men Dere Er Slanger Og Skorpioner Og Burde Vært Tatt Av Syndfloden Forlengst . " ‐&

De satte så meget seil som det var plass til på formasten , men nå kom der ingen vind , og efterhvert ble det så stille ombord at alle kunne høre den uhyggelige klaskingen av sjøen som sto like under dekk i lasterommet .

Matrosene begynte å klatre opp på dekklasten , de knurret og satte onde øyne på Frode . Med ett gikk der et søkk i skipet idet lasten slet seg løs i rommet og dunket oppunder dekket . Negeren fór bort til masten og klatret opp på første råen , der ble han sittende overskrevs og synge om sin triste skjebne .

" Jeg Så To Rotter Gå På Land , " skrek plutselig kokken , " de klatret ned landingstrossen da den blinde jentungen kom ombord . "

Plutselig sakk det igjen i skroget , det var luften som slapp ut av rommet . " Nå Går Sjøen Over Dekk , " ropte flere , " hiv jenta og nordmannen overbord . "

Kapteinen kom ut fra kahytten , de kunne se han var våt til knes .

" Her Hives Ingen Overbord , " ropte han rasende , " Men Den Som Vil Kan Mønstre Av Straks . Uten Rigg Har Jeg Ikke Bruk For Dere . "

" Nordmannen Har Kastet Ut Årene Til Storbåten , " ropte styrmannen .

" Nordmannen Er Selve Faen , " skrek en annen , " vi blir ikke her . "

" Dere Kan Ta Planker Av Lasten Min Til Årer , " sa kaptein Ararat , " men sørg for å ta dem som har mest kvist . "

Nå begynte de å krangle seg imellom oppe på stabelen , men da negeren satte i en ny klagesang , fór de til båtene , og snart efter padlet hele mannskapet vekk fra det forheksede skipet .

Havblikk . Solen går høy bak en gyllen dis , dyster og glødende som kobber .

De tre som var igjen på skipet , hadde slått seg ned på den høyeste stabelen på fordekket . Agnete sov inne i Frodes kofte . Sjøvannet tørket vekk litt efter litt og efterlot hvite saltstriper på plankene .

" De Husene Som Blir Bygget Av Disse Materialene Kommer Til Å Holde Lenge , Så Grundig Saltet Som De Er , " bemerket kapteinen og gransket formuen sin . " Men Si Meg , Er Det Sant At Du Kastet Årene Overbord & "

" Jeg Har Mest Vært Opptatt Med Å Berge Lasten Din , " svarte Frode , " Men Det Var Kanskje Overflødig , For Det Er Vel Guds Mening At Vi Skal Forlate Oss På Skipet Ditt Siden Stormen Tok Årene . "

" Du Mener At Gud Er I Stormen , " sa kapteinen .

" Det Skulle Ikke Forundre Meg ‐ Jeg Har Sett Ham Øverst I Skarlidalen Når Rugen Begynner Å Spire På ForSommeren . Og Er Han I Rugkornet , Så Er Han Saktens I Stormen Òg . "

Kaptein Ararat satt taus en stund . " Med En Slik Tro , " sa han , -skulle jeg gjerne gå over i malmfarten på en råtten skute . Det ligger store penger i jern nå om dagen , siden vi trenger våpen til å erobre hele verden . Dessuten må vi vel snart til å tukte frendene våre i Amerika . For øvrig skjønner jeg ikke meningen med å krige for så lite som en fjær i hatten , særlig når menneskene har så nok med de krigene de må føre inni seg . ‐ Jeg kjente en gang en mann som førte en sånn innvortes krig , og siden du har berget lasten min i natt , så skal jeg til gjengjeld fortelle deg om ham . Skjønt gjengjeld ! ‐&

%Lengst sør i landet mitt er kysten annerledes enn her i nord . Den er skåret ut liksom av en stor sløv kniv , berget er av kritt , og fra platået stuper det sine steder mer enn to hundre alen ned i havet .

Det jeg her skal fortelle , hendte i alt vesentlig på en slik krittklippe .

For mange år siden bodde der en gammel mann som het Volly like ved dette krittberget , hytten hans sto bare hundre alen fra kanten . Fra toppen kunne han skue utover havet i tre retninger , og i sin ungdom hadde han hatt så skarpe øyne at han kunne se værhanen snu seg på kirketårnet i en by i Frankrike . Så sa han i det minste selv , og da lo han gledesløst og tilføyde at det ville gå alle likedan : litt efter litt ville de unge bli eldre , litt efter litt ville de se dårligere , ‐ og så en dag satt de der liksom han ‐ øyenrød og vingestekket , mens de lyttet til den evindelige brenningen ved natt og dag . ‐&

Ungene kalte ham for Fyrtårn-Volly , og de voksne som ville være vittige på hans bekostning , sa at skipene styrte i en bue tre sjømil utenom , for skipperne mente at de røde øynene som lyste i mørket fra klippene , måtte tilhøre uhyret Grendels mor fra sagnet om Beowulf .

Gamle Volly hørte alt og sa ingenting , han flirte hånsk av de voksne og glefset efter ungene , og når han hadde jagd dem , mumlet han på et vers han hadde laget seg :

Døden Kommer , Unge Venn Til Deg Og Alle Andre , Men Først Må Du Bli Sløv Og Stygg Mens Du Mot Graven Vandre .

Han viste seg aldri i landsbyen , og ingen savnet ham , de betraktet ham nærmest som en eiendommelighet i landskapet , noe i likhet med en dyrefigur i stein , en gyselig severdighet . Ja , han lignet i grunnen meget på en utmagret ulv der han lusket rundt på klippen sin , kulrygget , mager og senet , med et glefs til ansikt hvor tennene sto så langt frem at leppene rakk ikke over dem , og kort jernfarvet hår . Dette håret hadde dessuten den egenskap at det reiste seg ørlite grann på hodet hans når djevlen fór i ham , men ellers ‐ når han bare var en gammel , ensom gubbe ‐ da lå det glatt som en hjelm rundt issen .

Ingen visste med sikkerhet hvor gammel Volly var , men presten som ofte besøkte ølstuen , bannet latin på det at da Volly flyttet dit , sto hytten hans tre hundre alen fra kanten , så han måtte i hvert fall ha bodd der den tid det hadde tatt havet å grave ut to hundre meter av kysten ‐ hæ hæ . Og han var så seig og harsk i kjøttet at ingen sykdommer turde sette seg på ham .

Imidlertid var det fra gammel tid en uskreven avtale at kjøpmannen i landsbyen satte mat til ham ved en bestemt stein ute på lyngmarken . Gamle Volly på sin side hadde en treeske hvor han la betalingen for varene han fikk . Han betalte alltid på efterskudd , og det enda noen påsto at han hadde flere penger enn godseieren på stedet . Alle visste hvor denne steinen var , den lå aldeles tydelig midt i flate lynget , men det hendte aldri at penger ble borte fra esken . ‐ Noen innflytterunger hadde riktignok forsøkt seg , men de ble kjeppjagd fra landsbyen og var siden vettskremt bare de så en penny på en bordplate .

På den tid jeg her forteller om , bodde der en ung mann som het Peter Mist , i landsbyen . Han var litt under middels høy og ganske alminnelig av utseende ‐& hvis man med det mener at han lignet litt på alle . Han var ikke slik at man ville huske ham blant folk på torvet . Hadde man derimot oppdaget ham i lyset fra et lynnedslag en høstkveld , ville man lagt merke til et sultent ‐ ja grådig uttrykk i det pyntelige fjeset .

Peter var sønn av en fattig enke , og det er jo for så vidt intet nytt , men dertil var han en drømmer . Han drømte med hårdt sinn og i dypeste avmakt om å bli embetsmann , offiser , prest , eller bare noe så liketil som høker ‐ fattig , men fri . Peters ansikt var som blankt vann , hver minste krusning vistes i det , og gamle rike mennesker tåler ikke se slike drømmer på fattigfolks fjes , de får vondt av det .

Nå var det ikke alltid så godt å drømme i denne landsbyen , for når dagen var slutt , holdt bikkjene et syndig leven , ‐ derfor tok Peter fiskestangen og gikk ut til klippene . Og havet var velsignet tomt for fisk , han kunne sitte timevis uten at noe nappet ham ut av hans bittersøte betraktninger .

En kveld kom han forbi Vollys hytte . Det var om høsten og skyene drev lavt . Da oppdaget han at lyset flakket der inne , og idet han passerte vinduet , så han at den gamle holdt på å pusse lampeglasset . Skyggen hans falt over veggen og litt av taket , den forstørret alt det man husket ved ham , ryggens griske krumming , nesen og den grådige haken ‐ det var som å se helt til bunns i mennesket .

Da snudde den gamle ryggen til og løsnet noen planker i veggen , han trakk frem en sort jernkiste , stakk en nøkkel i og slo opp lokket . Kisten var fylt til randen med sovereigns . Volly satte seg på krakken og stakk begge nevene ned i gullet . En stund øste han av innholdet fra hånd til hånd , så fylte han lommene så de bulet og gikk noen slag rundt i rommet . Jakken hans hadde et fall som tydet på stor tyngde .

%I de følgende uker besøkte Peter fiskeplassen hver dag . Det trøstesløse havet lyttet til tankene hans med stor tålmodighet , bølgene nikket og var enige , de forsto alt og bekrefter alt han tenkte : Jo-o , jo-o , sang de med grå likegyldighet , ‐ gjør ‐ det , gjør ‐ det .

Men en kveld var det blikkstille . Peter følte seg forlatt , ingen bølger nikket bekreftende til tankene hans . Han satt rådvill , uten rytme , og han følte det som om stillheten satte hans selvstendighet på prøve .

Den unge mannen begynte nå å gå omveier forbi Vollys hytte , og han gikk svært fort , som gjaldt det å ta igjen den tid han ødet ved å gjøre veien lenger enn nødvendig .

Den gamle satt som oftest på en stein og glante utover havet , som øvet han seg på møtet med evigheten . Han visste godt av unge Peter Mist og de idiotiske fisketurene hans . Han hørte ham hver gang han gikk forbi , da lo han stille og tenkte at tiden går ustanselig , for nå var enda en av hans plageånder blitt voksen .

En kveld sa han til seg selv : Unge Peter går langsommere idag , og han er usikker på foten enda han har gått her minst tyve ganger .

En eftermiddag tok Peter matvarene som lå ved steinen og bar dem frem til hytten . Da han vendte hjem om kvelden , sto gamlingen på trappen . " Hvorfor Bærer Du Maten Min & " lo han og kastet en penny i lynget , " tror du ikke jeg klarer det selv & "

Peter la seg på kne og lette efter mynten , han så støvletuppene til Volly og kunne merke at tærne krummet seg rasende inni dem .

" Bare Han Ville Sparke Meg I Ansiktet , " fór det gjennom ham , " over nesen så jeg begynner å blø . " ‐ Han rotet og krøp nærmere . " Du Har Dårligere Øyne Enn Jeg , " sa gamlingen , han spyttet og traff mynten . " Der Er Den , " lo han , " du skulle træ den på kroken så kanskje du får fisk . "

Peter tok pengen og tørket den på ermet .

Mens han gikk hjemover , nøret han opp under fornærmelsen , og han fikk den efterhvert til å ligne et slags hat , for han var ikke helt uten talent i ondskap . Han gikk raskere , og hans runde barneansikt hadde lenge et våkent og grådig uttrykk .

Det gikk nå tre dager uten at Peter viste seg på fiskeplassen . Men fjerde dagen var han der igjen . Han satt lenger enn vanlig , helt til skumringen kom . To ganger gløttet han opp og så den gamle sitte på sin plass .

Det var sist i oktober , havet gikk høstlig under en bitende vind fra nord , og eneboeren lignet en gammel , syk storfugl der han kroket seg sammen på klippekanten med albuene på knærne .

Unge Peter Mist reiste seg og halte inn snøret , han sto som i søvne og rullet det sammen , uten egen vilje . Og plutselig var det som han befant seg utenfor rammen av et bilde . Han sto utenfor og så seg selv inne i bildet , så havet som tømte seg mot krittklippen , så den gamle mannen ubevegelig på sin utkikspost , ‐ og et sted i utkanten av bildet tikket et urverk , tikket og gikk . ‐&

Da Peter kom opp på platået , gikk han bort til hytten og satte stangen fra seg mot veggen . Han kremtet høyt noen ganger , gikk noen skritt ut mot kanten og sparket til et par løse stein .

Den gamle hørte alt , han lo lydløst , men rørte seg ikke . Skotuppene hans stakk så vidt utenfor stupet , når han beveget tærne , kunne han kjenne en deilig ungdommelig svimmelhet gjennom hele kroppen .

Peter stanset og stirret . Det stakk en krum rottrevl opp av lynget , omtrent tre meter fra steinen der gamle Volly satt . ‐ Her har altså stått et tre en gang , tenkte han mekanisk og tok et par skritt videre . Han klamret seg til tanken på dette treet , det gikk rett inn i det bildet han selv sto utenfor og gjorde det uvirkelige tryggere for ham .

Gamlingen på steinen spisset ører og lo innvendig . " Hva Er Det Gutten Vil , " tenkte han musestille , " han går så varsomt , han vet ikke at jeg kan høre en markmus snu seg i lynget . "

Peter gikk videre . Peter sto på en avsats en kilometer borte og så ned på bildet av Vollys hytte , lyngmarken , den gamle sammenkroket på pynten .

Da han var tre meter fra roten , stanset han og holdt pusten .

" Nå Har Han Stanset , " mumlet eneboeren til seg selv , " men hvorfor holder han pusten & " ‐ Da stanset plutselig tærne inne i skoene , ryggmusklene begynte å verke , og han kjente en uvant svimmelhet .

Gamle Volly reiste seg halvt , han skrek lavt og forbauset og fattet med begge hender om steinen bak seg . Men da var unge Peter Mist alt i spranget . " Pass Du Faller Utfor , " ropte han og fór frem . Han snublet med venstre fot i roten og falt utover mot den gamle . " Pass Deg , " ropte han enda en gang , og i det samme stanget han hodet mot den krumme ryggen . Sammenstøtet stanset ham , han hogg tak i steinen og så Volly falle kast i kast nedover skrenten .

Den gamle skrek ikke , han falt lett og nesten lydløst med armene tett samlet rundt kroppen , som om han utførte et sirkusnummer , og da han nådde bunnen , sakk han dypt ned i sanden og ble liggende urørlig . "

%På dette punkt i fortellingen våknet Agnete , hun gjespet lydelig inne i koften og stakk hodet frem .

" Noen Falt , " mumlet hun og famlet etter Frodes hånd . " Du Skjelver Jo , " ropte hun , " er du syk . "

" Bare Litt Frossen Fra I Natt , " svarte Frode , " vi innlandsbønder tåler ikke sjøskvett . "

" Jeg Drømte Om Kilden Igjen , " sa Agnete og løftet ansiktet mot solen , " Der Sto En Busk Full Av Blomster Like Bak Den , Og Da Jeg Kom Opp Av Vannet , Så Jeg Roser For Første Gang . De Var Meget Mindre Og Ikke Så Røde Som Jeg Trodde . Likevel Var Det Roser . Jeg Strakte Ut Hånden Og Brakk Den Nærmeste , Men Straks Jeg Hadde Fått Den , Begynte Den Å Blø , Og Snart Efter Ble Den Helt Sort Og Krøllet Seg Sammen På Stilken . ‐ Hvem Var Det Som Falt & "

" Kapteinen Forteller En Historie , " sa Frode , " Men Der Borte Kan Vi Se England , Og Når Vi Kommer Dit , Skal Jeg Skaffe Deg Komager , For Vi Har Ennå Langt Igjen . "

%Kaptein Ararat var sunket sammen på trelasten , øynene hans lå dypt og var meget mørke , nesten forkullet . Nå rettet han seg , rev av en furukvist med kvae og tygget på den mens han fortalte videre .

-Da Peter sanset seg , sto han ved matsteinen til gamle Volly . Nå først merket han at han hadde glemt fiskestangen . Han sprang straks tilbake , nappet stangen og stanset ikke før han sto utenfor landsbyen . Det var blitt mørkt , han hørte stemmer fra ølstuen idet han passerte , torvet var tomt , men en enslig kjøter kom ut fra en port og pep efter ham .

Han sto en stund i mørket utenfor kjelleren der han bodde og stakk seg i fingeren med fiskekroken til han kjente at blodet rant , da gikk han tilbake ‐ forbi kjøteren i porten og stemmene i ølstuen ‐ utover lyngmarken for tredje gang den dagen .

Han turde ikke tenne lys , men stakk seg frem med kniven til han fant de løse bordene i veggen . Kisten var så tung at han måtte sette den fra seg for hvert tiende skritt , og han brukte over en time på å bringe den bort til en steinrøys i nærheten . Der skjulte han den og dekket så godt til at en orm ville ikke funnet den .

Havet gikk syv ganger frem og tilbake over gamle Volly før han ble funnet . Han var da ren og hvitgnuret av salt og sand , han så ut som han lå der og trosset flo og fjære . Folk undret seg over at den ondskapsfulle klippereven som aldri drakk , skulle dette utfor sitt eget fjell , men da hytten var blitt snudd opp ned uten at de fant mer enn to shilling , glemte de ham snart . ‐ Kjøpmannen ergret seg mest , han hadde ikke fått betaling for siste matleveransen , og han sikret seg derfor et bord og en krakk av boet . Men da han hadde slept dem med seg over halve lyngmarken , kom han til å tenke på at han hadde ikke plass for noen av delene , derfor kastet han tingene fra seg i en grøft og var sur resten av uken .

En tid efter dette reiste Peter Mist fra landsbyen . Han lot hår og skjegg vokse og skaffet seg en vid hatt . Utpå vinteren dukket han opp i London , en by så stor at du blir som en barnål i skogen der . ‐ Forresten , han dukket ikke opp , men ned , for han fikk seg et vareskur og et kontor nær dokkene . Der ligger tåken så tett som glemsel , der er du som på havets bunn , bare ånden som står lik en sky av munnen viser at du er menneske og ikke fisk . ‐ Og her fikk Peter rettferdiggjort navnet sitt , eftersom mist betyr tåke på vårt sprog .

Nå fikk han oppfylt den laveste av drømmene , han ble høker og kjøpte opp lagre av de kostelige varene som kommer til oss fra hele verden : krydder , te , edle tresorter .

Peter Mist betalte alltid kontant . Han likte ikke banker som jo er stedet der man lettest råker borti mennesker . Han ble kjent som en stillferdig kremmer , med en egen evne til å gå i ett med omgivelsene . Han lot seg gro til så bare nesen og øynene var synlig .

Da noen år var gått , fikk Peter en ny betjent på kontoret . Han het Leonard og var en høy spinkel unggutt med et rundt rynkefritt fjes og stritt lyst hår som han vannkjemmet hver morgen .

Leonard var meget pliktoppfyllende , han arbeidet godt og viste snart en forbløffende evne til å tenke på samme måte som sjefen . Av og til var det nesten uhyggelig , ‐& når Peter hadde bestemt seg for et nytt kjøp , lå leverandørens navn og adresse på bordet hans allerede før han hadde nevnt noe om det . Dessuten smilte Leonard på en besynderlig vantro måte når han tellet penger ‐ som om han lyttet til en altfor fantastisk historie .

Noen ganger kjente Peter plutselig at han frøs , og han fikk en aldeles tydelig fornemmelse av at den andre betraktet ham bakfra ‐ og lo . En dag kom det særlig sterkt over ham , han stivnet , lot hendene synke ned på pulten ‐ og bråsnudde .

Leonard satt på sin plass og skrev , av og til strøk han seg under nesen med fjæren ‐ tegn på at han var fordypet i arbeidet .

Den unge mannen leide et rom vegg i vegg med Peters soveværelse . Han levde lydløst som et gjenferd der inne , det var umulig å høre om han kom eller gikk . Det hendte at kjøpmannen grep seg i å lytte efter livstegn gjennom veggen . Efterpå drakk han gjerne et par glass og gikk ut i tåken .

Et halvt års tid efterat Leonard kom i huset , begynte Peter Mist å bli plaget av små rykninger rundt øynene . Han gikk nå bestandig med hatten trukket ned i pannen , og på kontoret satt han med en skjerm for å skåne øynene mot lyset .

En natt fikk han ikke sove for stillhet . Frempå morgensiden sto han opp og gikk ned til bryggene . Det regnet og var ennå mørkt , men Peter fant seg til rette i tåken . Da oppdaget han en grå katt , den spaserte fem skritt bak ham , og der han stanset , stanset også katten . Da han snudde ved enden av kaien , satt katten på en tomtønne . Den krøp sammen og freste lavt idet Peter gikk forbi .

-Dokkene er full av grå katter , " tenkte han . Da han kom på kontoret om morgenen , la han straks merke til Leonards vannkjemmete hår . -Du var ute inatt , " skrek han plutselig rasende og stirret på betjenten .

Leonard så opp og smilte vekt . -Nei , " hvisket han hest , -jeg sov hele natten . "

I tiden som fulgte begynte det å gå dårlig for Peter . Han fór opp når en penn falt på gulvet , han disponerte galt og tapte penger , og når han våknet om morgenen , var det med en ond støkk som om søvnen hadde vært et eneste dypt fall .

En dag gikk han til presten og forærte kirken hundre pund . Presten så litt forbauset på det grå , gjengrodde ansiktet og takket på hans vegne som kjenner våre veier og tilgir alt .

-Tilgir , " tenkte Peter mens han gikk hjemover , -hva mente han med det & "

Kvitteringen som presten hadde gitt ham , lot han ligge halvt i skjul under skrivemappen , og han kontrollerte hver dag om den lå akkurat på samme flekken .

En dag sa han til betjenten . -Jeg blir borte på reiser en tid . Hvis noen spør efter meg , så er jeg ute i forretninger . " ‐&

%I de følgende måneder kunne man se en liten , gjengrodd person på de underligste steder . En tid oppholdt han seg ved kysten der folk pleide bade om sommeren . I timevis kunne han stå og vokte på ungene når de plasket i havet , og ingen ville falle på å gjette at han ventet på leilighet til å berge en av dem fra å drukne . Men ingen ulykker kom ham i møte , og efter en stund dro han videre til fattigstrøkene i byene . Der delte han ut penger , og et sted kjøpte han en syk kone fri fra gjeldsfengslet .

Peter Mist strøk fredløs fra plass til plass . Han ga seg til å drikke brennevin , men hadde ikke videre talent for det . Han tok hyre på en fiskebåt og gikk ut i storm . Båten gikk under , men havet ønsket ikke Peter Mist , det lo av ham og spydde ham på land i god behold .

Slik fór han et halvt års tid , og da hadde han krysset sine fotefar et dusin ganger . Han hadde fått en plagsom sitring i øyelokkene , og når han skulle runde et folketomt hushjørne , gjorde han en aldeles unødvendig vid bue .

%En aften i november kom en liten grå mann løpende over lyngmarken et sted i Sør-England . Kappen hans flagret , han lignet en vingeskadd flaggermus som forgjeves forsøker å lette fra jorden . Regnet drev , mannen hadde fullt av dråper i skjegget , av og til stanset han og strøk det vekk mens han speidet til alle kanter .

I skumringen kom han frem til et vertshus ved en øde vei . -Jeg ser efter en liten mann med grått skjegg , " sa han til verten som åpnet døren .

Verten betraktet forbløffet det villfarne fjeset med de små brennende øynene . -Liten mann ‐ grått skjegg kan være hvem som helst , " sa han , -vi har hatt besøk av et dusin slike bare den siste uken . Og hvis du tar en kik i speilet , så er ikke du heller så ulik en sånn en . Forresten var det en her for litt siden som kom med samme spørsmålet , han hadde også grått skjegg . "

-Hvilken vei dro han , " sa mannen utålmodig og trakk hatten ned i pannen .

-Vestover ‐ pussig nok , " svarte verten , -jeg ropte til ham at der kom han ingen vei , for det går en myr tvers over moen . "

Den fremmede trakk kappen om seg , ga verten en shilling , og gikk .

Han fortsatte vestover lyngmoen til mørket kom . Av og til stanset han og snakket opphisset med seg selv , noen ganger ropte han et navn , og rett som det var , fór han bort og trampet i buskas og kratt .

Da han ikke lenger kunne se foten for seg , satte han seg mot et tre og trakk kappen over hodet . -Hør her , " sa han ut i mørket og hakket tenner , -jeg har lett over alt , men du unngår meg bestandig . Hva vil du jeg skal gjøre & "

Han trakk kappen vekk og lyttet , men hørte intet annet enn regnet og blåsten . En stund satt han og glippet med øynene og grov i lyngen . -Hører du hva jeg sier , " ropte han lavt , -jeg har gitt bort noen penger , og flere ganger har jeg vært nære på å berge et menneske ‐ ja , hvis en skal være rettferdig , så har jeg nok reddet et par tre menneskeliv . Dessuten snublet jeg i roten . Hører du ikke jeg sier at jeg snublet ! "

Vinden plystret over marken , den lille grå mannen fór opp . -Snublet hører du , " skrek han og løp noen skritt til han støtte mot et tre og ramlet om ved roten . -Snublet , " gjentok han rasende og ga seg til å krype på alle fire gjennom lynget . Da fikk han plutselig en støvel i hånden , han famlet opp langs den , men over skaftet var bare tomme luften . -Snublet , " sier jeg , fortsatte han monotont og satte begge hendene i en vannpytt . Slik lå han en stund og kjente kulden bite like oppunder hjertet . -Som du ser , " sa han langsomt og løftet hodet , -det er ikke jeg som flykter , det er du som bestandig viker . " ‐&

Mannen lyttet . Et dyr pilte over moen , han enset det ikke . -Tøv , " sa han rolig , -du ser jeg er ikke redd for dyr eller lyder , men jeg vil du skal gi deg til kjenne og si meg hva jeg skal gjøre . " ‐&

I det samme kom en kvist farende og traff ham i synet . Han fór opp og skrek . -Far ikke med sånt juggel , slikt biter ikke på meg , men kom frem så jeg får se deg i ansiktet . " ‐&

Igjen lyttet han , og nå syntes han regnet og blåsten kom inne fra hans egen hjerne og spredte seg utover lyngmoen . Han var gjennomvåt , og da han sprang videre gjennom mørket , kjentes klærne som en rustning på kroppen . Han løp , snublet , reiste seg , og løp videre hele natten . Da dagen demret bak ham , hørte han jorden sukke for hvert trinn han tok , og han skjønte at nå var han kommet ut på myr .

En stund sto han tanketom og glante på det brune vannet mellom tuene , så gikk han videre . Han gikk så langsomt og innadvendt som en blind langs en kjent husvegg , og da han trådte uti og sank i til livet , lo han utydelig og mumlet noe som ble borte i skjegget .

Han sank uten en lyd , og da morgenen kom , fantes det ikke spor efter ham . " ‐ ‐&

%-Men verten da & " spurte Frode da kapteinen hadde tiet en stund .

-Å , der kommer og går så mange gråskjegger , verten glemte det hele , og så ble naturligvis historien aldri oppklart . "

%-Vel , " sa Frode da kaptein Ararat hadde endt sin beretning , -det skal god samvittighet til å gå på myr , og godt fotlag . Likevel kan mangt hende en som en ikke selv har skyld for . "

Kapteinen svarte ikke . Han satt lenge taus og tygget på flisen . -Kineserkokken tok all provianten , " sa han og lo , -det var synd , for nå har jeg fått matlyst igjen . Et sånt havari er rene medisinen for et menneske . " ‐&

De drev nå så nær kysten at de av og til kjente England skrapte advarende under kjølen .

-Dette begynner å gå for smått for meg , " sa Frode og målte dybden med en planke , -og siden du mener at London er den beste plassen å komme videre fra , så må vi be om å få takke for oss . "

-Når du kommer dit , kan du hilse fra Ararat på Stjernen , " sa kapteinen , -så får du båtleilighet til hvor du vil . Selv blir jeg sittende til skuta driver inn ved høyvann . Det er ingen sak å bli kvitt trelast her på øya , samme hvor en lander . ‐ Og så skal du ha takk for at du hørte på meg . "

Litt efter la briggen seg inn til en sandbanke . Frode satte Agnete opp på skuldrene sine og vasset i land . Fra toppen av klinten vinket de adjø til skipet og fortsatte straks sørover . Kapteinen så ennå lenge Agnetes lyse hår , det slo som en vimpel i solen over kanten . Snart sang hun av full hals ‐ aio ‐ aio . ‐ Kapteinen rev seg en ny kvaeflis og smilte bedrøvet .

%Hele den dagen vandret de sørover England . Når de kom på bløt gressmark , satte han henne ned og leide henne . Et sted gikk de slik i to timer over myke gressganger mellom lave , nakne åssider . Men for det meste satt hun på Frodes nakke og holdt seg i det røde håret hans ‐ i sollyset så det ut som hun hadde tvunnet fingrene i et bål .

De passerte gjennom tre landsbyer i løpet av dagen . Mennene hvilte foten på spadejernet og ropte efter dem . Kvinnene gløttet på Frodes skikkelse , og de ugifte blant dem tenkte at stakkars han bærer nok på en som kunne trenge en ny mor . De gamle myste rødøyet gjennom soldisen , -Gud forlate oss , " tenkte de , -er dette et to-hodet troll eller hva & "

Frode fortsatte . Sproget deres ‐ Vår Herres eget målføre ‐ lød som ungebabbel i ørene hans . Dessuten kunne de jo intet få kjøpt for de verdiløse danskepengene .

Men Agnete satt høyt i sin blinde sol , hun lo og vinket til dem og oversatte et og annet for Frode . -De snakker om prinsessen som rider på en bjørn , det er visst et eventyr . " ‐&

Et sted kom en ung kvinne løpende med et kvart brød . Frode stakk det innenfor koften og ristet hånden hennes til takk .

-Er faren din stum & " spurte kvinnen og masserte håndleddet efter den kraftige takksigelsen .

De gikk hele dagen gjennom et av verdens kjedeligste landskap , bakke opp , bakke ned , bakke opp . -Det er lite jeg kan fortelle deg om dette landet , " sa Frode til Agnete som igjen satt på nakken hans , -men du merker det vel selv på duvingen . Vår Herre må ha rast fra seg hjemme hos oss , dette landet ser ut til å være skapt i halvsøvne . "

Agnete hadde sluttet å synge , hun duppet over Frodes hode .

Snart efter sov hun , og Frode måtte ta henne i armene , for håret hennes falt ustanselig frem og la seg for synet hans . Han fant et tørt sted i gresset mellom tre trær på en bakketopp , der la han henne fra seg og pakket koften sin rundt henne . Så gikk han ned til en elv og fulgte den i håp om å støte på noen han kunne overtale til å gi fra seg litt mat . Han gjentok for seg i hukommelsen de glosene Agnete hadde lært ham , men var i farten ikke i stand til å huske annet enn goddag og adjø . ‐&

Frode skremte opp en mengde villgjess som holdt til i sivet , men han fant ikke spor av menneskeliv på sletten . Efter et par timer sprang han opp på en høyde og speidet . Elven buktet seg som beruset gjennom et øde land , og langt i øst tømte den seg i havet til ingen nytte .

Da han kom tilbake , hadde det begynt å skumre . Agnete var våknet .

Frode satt lenge og grov seg i håret . -Det er lyst hjemme hos oss nå , " sa han til slutt , -solen står lengst hos oss på Skavlen der jeg bor . Jeg håper Vår Herre har et øye på plassen min i kveld . "

Imens seilte månen opp over det lave landet . Gressbakkene glinset som is , en kjølig bris gikk hviskende gjennom det høye gresset .

Agnete satt stiv med bena trukket opp under seg , leggene hennes var blodig oppskrapt , og mens hun nå plukket små torner ut av fotsålene , smilte hun frossent , liksom vitende ‐ som fornemmet hun månens kulde i hvert eneste av de fine , gjennomsiktige trekk . -Jeg har ikke drømt om det på to netter , " hvisket hun .

Frode rettet seg , det tok litt tid for tankene hans å gjøre den lange reisen fra Skarlidalen , men da han hadde sanset seg , spyttet han tydelig . -Du drømmer ikke på tom mave , vennen min . Kapellaner og etatsråder drømmer , men vi må drømme om dagen , og den som sår dagdrømmer , han høster våkenetter . "

-Fant du ingen røtter , " spurte Agnete efter en pause .

-Jeg tør ikke grave efter røtter i utlandet , " sa Frode , -hvem vet om ikke jorden er giftig her , selv så frodig det gror , ‐ dette er jo den rene grønnfórørken . Men legg deg ned igjen , så skal jeg gå en tur vestover og skaffe deg et nystekt svin . "

Frode reiste seg og gikk . Piken satt musestille og lyttet efter skrittene som fjernet seg ut i natten . Plutselig hutret hun og stakk ansiktet mellom knærne . Lenge satt hun slik og rugget på seg mens hun med bedrøvet stemme sang verset sitt om og om igjen . I månelyset ville hun lignet en gammel seid-kjerring , hadde det ikke vært for det barneblanke håret .

Frode langet ut , han hadde fått øye på en husklynge på en bakketopp . Da han kom nær nok innpå , lette han seg frem til hønsehuset , så gikk han ned på alle fire og gjorde seg usynlig i gresset .

%Mens han lå der og lyttet efter stemmer og trinn , kom en sortkledd mannsling med øyne så svarte som geitelort krypende opp på siden av ham . -Hvor har du tenkt deg hen & " sa han smiskeblidt og akte seg innpå , -jeg ser du har kurs for en fremmed manns hønsehus . "

Frode skulle til å gi et unnvikende svar , men Sulten , som nå hadde tatt stor plass nede i maven hans , kom ham i forkjøpet .

-Bare ikke bry deg med hva Frode Torsteinson gjør , din matleie kapellan . "

-Åhå , " sa den fremmede , -du tror det er du som styrer og steller i han Frode nå , men jeg mener nå at bonden er selv kar for å svare for seg . "

Sulten knurret . -Legg deg ikke borti hva vi to har fore . "

Den svartkledde lo lydløst . -Hiss deg ned , ellers skal jeg fort gjøre ende på deg med et par kalde poteter ‐ det ligger visst flere av dem her på marken . "

-Ti stille , " bjeffet Sulten , -her gjelder det ikke bonden Frode Torsteinson , men der ligger et lite barn og sover oppe på haugen . "

-Så så , det var ikke din tanke , din vesle knurr , så fint tenker ikke du . Det var Frodes egen tanke i farten . "

-Frodes tanke er min tanke , " svarte Sulten , -jentungen kan ikke se , hun er sulten og trenger mat . "

De tre var nå kommet til en grøft , den fremmede bøyde seg ned og kiket interessert på en frosk som satt og tygget på et kløverblad . -Tja , " sa han , -alle har nok en blind jentunge når det kommer til stykket , kanskje mannen i huset der har en som både er blind og døv . "

-Hør nå her , din triste bibelagent , " sa Sulten , -du er så sur og seig at selv med de saftene jeg nå har opparbeidet ville jeg ikke klare å fordøye deg . Du skjønner , her står det om større ting enn en skarve hønseskrott , ‐ disse to skal langt , og de er begge ute i viktig ærend . Egentlig skulle jeg vel ta frem erklæringen til Frode Torsteinson og lese den for deg , men for det første har jeg ikke tid , og for det andre har ikke du gaver til å forstå noe av den . "

De nærmet seg nå luken i gulvet . Den svartkledde ble høy og stiv i halsen . -Vel , jeg kan ikke hindre deg , men jeg advarer deg : la det ikke komme dit at Frode Torsteinson for fremtiden må gå med hodet under armen av skam over det han nå skal til å begå . Du hører jeg sier begå . "

-Jovisst , jeg hører godt , " murret Sulten , -men nå er jeg altfor oppøst til å la meg kue av ord . For å si det rett ut : jeg har tenkt å forsyne meg med to høner , og så legger jeg en daler igjen . "

Kapellanen fnøs i gresset . -Danskedaler ! "

-Ja , den kan smeltes om , den er av bedre metall enn de dere betaler for trelasten vår . "

-Nåja , " svarte den fremmede , -jeg er ikke her for nasjonens regning , ellers hadde jeg kanskje følt meg støtt over at du vanvyrder det fineste land i verden , jeg er her utelukkende på vegne av bonden Frode Torsteinson , og det er hans vel jeg tenker på . "

-For sent , beste herr biskop , " Sulten bukket så saftene tøt , -nå åpner han luken . "

Frode reiste seg på huk under tellet , han skjøv opp luken og presset overkroppen igjennom . -Sist var det et geitefjøs , " lo han og grep to høner som nettopp holdt på å våkne . Han trakk dem ut og knekket nakken deres med stor omsorg . Så hentet han frem en daler og reiste den på høykant mot vaglestokken .

Hans Allernådigste Majestet til Danmark og Norge sto der den natten og stirret karskt på de utenlandske hønene . De la da også alle sammen et egg ekstra neste dag , så den engelske bonden tjente mer enn han tapte på dette innbruddet . ‐ ‐&

%Ved soloppgang neste morgen gikk de ned til elven . Frode gjorde opp varme , ribbet hønene og stekte dem på en pinne . De spiste så meget de orket , og enda hadde de en vinge og en legg til overs som Frode pakket inn i bregneblad før han stakk dem inn på det lille spiskammeret han hadde i en brystlomme på koften .

-Villhøns smaker jamen godt , " sukket han og la seg på rygg efter måltidet , -skjønt egentlig syns jeg de var litt seige til ville å være . Men det er kanskje gemyttet deres som gjør det , for det kvapp ikke i dem da jeg tok dem . "

Agnete badet sine såre føtter , hun sang mot solen mens hun vannkjemmet håret sitt med en benkam . Efterpå , da det tørket , la det seg som et gyllent skum over nakken hennes . Hun ville også gre Frode og fikk ham til å sette seg på bakken , men armene hennes var ikke sterke nok .

-Du harver i tistler , " lo han , -vi får vente med det til vi kommer til den store byen . "

Og så regn ! ‐ Ikke syndflodsregn , så man vet hvor det bærer hen , så man enten bønnfaller om å bli forvandlet til et korketre med avsagde røtter ‐ eller med oppreist sinn strammer sine røtter og trosser døden . ‐ Nei , håpløshetens regn , gråstripet , en ustanselig gråt ved natt og dag .

-Tror du det er Gud som gråter & "

-Kan nok være det , men alt jeg vet er at regnet kommer fra skyene . Når skyene er vekk , skinner solen igjen . "

-Skyer & Hvordan ser skyer ut & "

Frode stanser og ser opp . Men det er ikke godt å beskrive skyenes natur når det regner . Han får øynene fulle av vann , det er lunkent sommerregn , kunne for så vidt gjerne vært tårer .

-Vel , du ser ‐ . " Frode lukket øynene , han har begynt med det når han skal beskrive noe for Agnete . -Tenk deg en fell av saueull , men så finkardet som skum . "

Han sukker og går videre . Et gjenstridig stoff , disse ordene , tenker han . Og han husker med ett en gang han hadde mistet et to-dalerstykke i en ur og måtte lempe stein i tre dager før han fant det .

%De hadde nå vandret fire dager i regn , på veier , marker og gjennom ekeskog . Overalt lå der dype dammer og stengte , jorden surklet , vekstene svellet opp og fikk et vatersottig utseende , barken sortnet på trærne . Naturen drakk ikke lenger , den hadde gitt seg over , bladene hang slappe . Det eneste som trivdes , var de store svarte sneglene .

Postvognens høye hjul gikk nedi til navet , kuskene gjorde seg usynlige på setet , de lignet små telt der de satt , og selv om noen av dem i og for seg følte en skriftlærd medynk med to omstreifere på grøftekanten , så ville de blitt gjennomvåte om de nå skulle stanse og rigge seg ned , for fanden . I Guds navn får de gå videre , våtere kan de ikke bli , og det er jo sommers tid .

Agnetes føtter svulmet opp , de ble blåbleke lik fisk som har stått for lenge i garn . Frode hadde ikke klart å innfri løftet om å skaffe henne komager . Av og til hadde han tenkt å skjære en remse av koften sin og binde om føttene hennes , men der var det igjen en vanskelighet : Brit hadde laget den til ham , stampet skinnet og sydd den i en lykkelig tid , før en viss mann tok avind av deres lettferdighet oppe på Skavlen .

Han bar henne for det meste nå .

Om nettene lurte de seg inn i uthus . De engelske kuene enste dem knapt , de rautet verdenstrette langt bak i svelget , ja til og med når de måtte gjøre sitt fornødne , løftet de halen som om de hadde hansker på .

Den femte morgen var det ikke en sky på himmelen , jorden dampet , landskapet var tett besatt med regndråper . Fuglene satt en stund og luftet fjærdrakten , ‐& så brøt skravlen løs .

%De sto på en høyde og så tåken fordampe .

-Vår Herre vil se hva de engelske steller med under der , nå tar han lokket av en gryte , " lo Frode og tørket svetten . -Ha , tenkte jeg det ikke , de koker krig , bunnen er full av røde pissemaur . "

Nede i senkningen myldret det av rødtrøyete soldater . Imperiet hadde treningsplassen sin her , der ble stormet og spiddet og skutt , mens fåreskrottene dampet i grytene bak teltene .

-Det er et vakkert syn , kan du tro , når kanonene spyr ild . Og der i skråningen har kulene laget lange furer , dette er jamen folk som kan pløye . "

Mens han sto slik og øste seg opp til ingen nytte , kom to soldater ridende mot dem fra venstre . De svingte sablene og heiste seg i stigbøylene mens de huiet og skrek .

-Skjønner du hva disse pissemaurene roper , " sa Frode og tok Agnete i hånden .

-De sier vi skal gå tilbake dit vi kom fra , vi er i veien for øvelsene deres . "

-Hå hå , de skal vel begynne å pløye med jernkuler her da , best å gå , men vi skal ikke tilbake , vi skal videre . "

Lenger fremme ble de stanset av en vaktpost . -Hvem der ‐ holdt ‐ passord , " skrek soldaten og rettet geværet mot dem .

-Devil , " ropte Frode , det var det eneste han i farten kunne huske .

-Godt , " fortsatte vakten og senket våpnet .

-Devil må være et bra ord her i landet , " sa Frode , -det må vi huske . "

De stanset ved en av grytene . -Var det ikke det jeg sa , Agnete , sauekjøtt ‐ jeg kan kjenne lukten av kokt får i motvind . "

-Pell deg vekk din helvetes sivilist , " sa kokken .

-Jeg skjønner ikke hva du breker , " sa Frode , -men jeg ser jo på det stygge trynet ditt hva du mener . Sånne som du burde vært skapt i leire og forblitt det . "

-Vi forer ikke på irske omstreifere , " bjeffet kokken , -du kan jo ikke en gang morsmålet ditt . "

-Du burde spytte ut alle småsteinene du har i halsen før du snakker til folk , " svarte Frode .

De gikk videre . Soldater satt og lå overalt . Noen pusset geværene og noen gjorde sitt fornødne . -Det kan vel forresten komme ut på ett , " tenkte Frode . Men da de ville ut gjennom vakten på sørsiden , var passordet byttet ut . Frode holdt hårdnakket på devil , men det hjalp ikke , vaktposten var sta som en ekestubbe og ville ikke slippe dem forbi . Offiserer ble tilkalt , og store styrker omringet de to suspekte . De snakket alle sammen i munnen på hverandre og var tydeligvis ikke enige om de virkelig hadde byttet passord eller ikke . Frode rystet hele tiden på hodet og svarte devil til alt .

Endelig ble det stille , en oberst kom frem og holdt en lang tordentale til de to omstreiferne . Da var det en som pekte på Frodes røde hår og foreslo irsk spion . Dette var noe som lot til å fenge , fire mann grep til og holdt ham om armer og ben mens to undersøkte ham . Da de fant pergamentet , ble det først stor ståhei og mye banning . Så sa obersten noe , og da ble det en farlig taushet rundt dem på alle kanter .

%Om kvelden kom en eskorte på tyve mann og førte de to irske spionene til en borg hvor de ble låst inne i et kjellerrom .

-Nå har vi da endelig fått tak over hodet som monner , " sa Frode , -minst ti meter mur . Men du får legge deg på halmen her , og ta koften min rundt deg . Jeg må gå litt omkring og tenke ut hvordan vi skal komme videre , en blir så seintenkt her i landet hvor en ikke kan sproget . "

Fangerommet lå under jorden , lys og luft fikk de gjennom nøkkelhullet som var så stort som en tommelfinger , og utpå natten kom der en rotte på besøk . Den var på størrelse som en ukegammel grisunge , men mager og langbent . Det var en nasjonal rotte , den likte bare så måtelig de to utlendingene , og efter å ha snust på Frodes komager , rynket den på nesen av forakt og forsvant opp til friheten gjennom et hull i veggen .

I grålysningen kom fire soldater og hentet Frode . De hadde geværer med alenlange bajonetter og beveget seg skjebnetungt lik sjakkbrikker på steingulvet . Han ble ført gjennom lange ganger og opp mange trapper , på hver avsats sto en kriger og stirret barskt ut mot ingenting , og i nisjer i veggen var der stillet opp rustninger .

Omsider kom de inn i en høyloftet sal der det var fullt av offiserer og skrivere . Foran kortveggen sto et langbord , og bak det satt tre alvorlige menn med hvite parykker og sorte kapper over uniformen .

Nå begynte han som satt i midten på en lang utredning som Frode ikke skjønte et mukk av . I blant tok han en pause , da plukket han seg i nesen og betraktet forurettet det han fant .

Efterpå stirret alle betydningsfullt på Frode , han skjønte de ventet svar av ham , men han var ikke kar om å huske annet enn tre ord : good morning , devil , Norway . Han gjentok disse tre ordene flere ganger inntil dommeren ble varm i hodet og slo i bordet .

-Mannen er jo en tåpe , " skrek han og så olmt på offiserene , -tror dere vi jager franskmennene ut av India ved å samle opp tomsinger ! "

Da kom en frem med erklæringen fra Skarlidalen . De brettet den ut på bordet og stakk hodene sammen , særlig var det bøndenes bumerker på baksiden som opptok dem . En mente at det var en kodeordre fra opprørere i Amerika om å sage over spantene på de fregattene som var under bygging . ‐ Dette var noe som de engelske fryktet aller mest , det var som å sage i deres egen ryggmarg , og det ble straks sendt en rytter avsted med ordre om å forsterke vaktholdet ved verftene .

En annen pekte på at det sannsynligvis var opptakten til en ny kruttsammensvergelse , siden det var skrevet med rødt . Men en rødmusset , forslagen offiser av bondeætt luktet på dokumentet og sa at det var skrevet på et kalveskinn av utenlandsk oppdrett , og han skulle banne på at det stammet fra rødsidekveget som de nå brukte i Sør-Frankrike . Han hadde selv luktet på slike kalver under en reise til Italia , ‐ ja ikke det at de var dårlige melkekyr , men de var jo alet opp i et land hvor folk holder seg med skjøger og lever av snikmord og tyveri . En gang var han blitt frastjålet snoren til vadsekken sin på et skysskifte , og det var naturligvis for at de lettere kunne raspe til seg tingene hans under reisen , ‐& så der kunne en altså se hvordan franskmennene slåss , krokveier og lureri overalt . Men så hadde han da også lurt dem igjen ved å ta snoren fra halslinningen i skjorten sin . Den hadde han bundet rundt sekken , og siden ‐&

-Ja ja ja ja , " avbrøt dommeren , han tok seg til hodet og gnuret skallen fortvilet inne i løshåret , -dessuten er det forbudt ifølge reglementet å fjerne snoren fra halslinningen i skjorten . "

-Jeg var i sivil , herr general , " svarte offiseren snurt .

-Nåja , da lar vi den saken falle , men nå må vi videre . "

Dommeren satte to øyne som spiker i Frode og skrek .

-Kan du da ikke snakke , din lusete røver ! "

-Nå må du ikke bli rasende , " sa Frode til seg selv og bet seg i skjegget , -for du skjønner jo egentlig ikke hva han sier , og ikke skjønner han deg , ‐ men nå blir du det likevel . "

-Jeg har ikke bedt om å komme hit til dette skjæret i sjøen , " sa han , -jeg er fra Skarlidalen i Norge ‐ Norway , og jeg har dårlig tid . "

-Norway , " gjentok en av meddommerne , -er ikke det en plass som ligger nord for Danmark og vest for Sverige & "

Der oppsto nå en hissig diskusjon i salen om dette . Noen påsto at Norway lå i Skottland , noen mente Irland , og en sa at det var et fiendtlig dekknavn .

Imens fortsatte Frode sin enetale på norsk , han la ut om reisens hensikt og mål og ba om å bli satt på frifot straks , for det begynte å li på sommeren , og han ville gjerne være hjemme før de frøs , de 7-8 rugaksene han hadde .

-Tøv , " sa meddommeren , -Norway er et sted der danskene har beitene sine . "

Frode så mistroisk på ham . -Jeg liker ikke tonefallet ditt , " sa han , -men hvis du sitter der og driver ap med landet mitt , så kan jeg bare fortelle at forfedrene mine erobret denne øya en gang de var på reise og slapp opp for sauekjøtt . "

-Jeg skjønner ingenting av dette , " skrek dommeren -jeg har gikt , det trekker så innmari her ‐ mannen er jo sinnsvak . Å gudskjelov , der kommer fader Gudhart , han kan jo allverdens sprog . "

En liten sortkledd mann sto ved døren , han var gråhåret og svært mager . -Er her kommet noen ulykkelige idag , " sa han med en stemme så klar og sterk at alt spetakkel forstummet .

-Javisst fader , her er en forkommen stakkar , han taler i tunger og kan ikke gjøre rede for seg . Men vi fant et uforståelig dokument på ham , og i disse tider kan en aldri vite , irlenderne skyr jo ingenting for å komme oss innpå livet . "

Fader Gudhart gikk frem til bordet . Han fór hastig gjennom magister Martins petisjon , så smilte han sørgmodig og oversatte den høyt for Imperiets offiserer . De fleste gjorde øynene smale og rynket pannen vantro , andre mumlet ergerlig , og dommeren fant det best å avslutte rettssaken med et kompromiss : -Nåja , spion er han altså ikke , men i hvert fall idiot . Man farer ikke langveis med den slags . "

-Jeg skjønner du forstår dansk , " sa Frode , -hva er det han sier om meg & "

-Å , de sier bare at du er gal , men ta ikke det så tungt . De sier det samme om meg straks jeg har snudd ryggen til , fordi jeg tar meg av noen stakkars forkomne mennesker . Men nå kan du bli med meg , så får du selv dømme hvor gal jeg er , " sa fader Gudhart og rakte ham erklæringen .

%Fader Gudhart gikk foran og leide Agnete . Bak dem kom Frode med en sekk brød som var blitt for hardt for soldatenes bajonetter .

-Å , du ser det , Frode Torsteinson , at generalen er ikke så gal som han bjeffer . Han lar blinde og fattige og halte få samles i borgen , og så kommer jeg og henter dem . Og nå har vi brød for flere dager , men vi må dampe dem opp for de tannløse . "

-Hos oss har vi ikke hatt brød på to år , " lo Frode , -derfor er denne børen både lett og tung for meg . Kongen vår sparer på såkornet , og Gud sparer på solen . "

-Åja , det er mange ulykker i verden , en får begynne der en kan rekke over noe , og så får en heller krumme ryggen når Gud slår dem en ikke kan gi en hjelpende hånd . "

-Å jo , men jeg har ofte ønsket jeg kunne komme ham inn på livet en gang i blant , for jeg tror nok jeg har et og annet jeg skulle sagt ham . "

Fader Gudhart lo . -Da må du først lære deg engelsk , og for din egen del så bør du vite at Sankt Peter i perleporten , han forhører deg på engelsk . Og taushet tar han for slett samvittighet , han er som et menneske . "

-Hvis Vår Herre vil vite sannheten , så får han lære seg nordlandsk . "

-Du er nok en opprører du , Frode Torsteinson , " sa fader Gudhart og lo godmodig . -Det er annerledes med generalen vår , han som ville henge deg som opprører , men ikke klarte å bevise det , han sier alltid : Jeg er satt til å krige , akkurat som en skomaker er satt til å lage sko . Han bruker uttrykket " satt til " om nesten alt som skjer . Men sånn blir en vel når en har erkebiskopens velsignelse til å slå ihjel . " ‐&

Frempå formiddagen kom de til en lysning i skogen . Midt på sletten lå de forvitrete murer av en borgruin .

-Der ser du hospitalet mitt , " sa fader Gudhart , -det ligner meget på de stakkarne som bor der . En gang var det et stort slott , ‐ før normannerne kom fra Frankrike . Her er ennå blodspor på murblokkene , det soner vi nå ved å la de forkomne samles her . Jeg er litt gammeldags , som du skjønner , og jeg sier at den brødsekken du bærer på ryggen , den veier opp for et hat og et drap , ‐ bare ikke for dumhet . Hjelp meg til et soningsmiddel for de misgjerninger som kommer av dumhet ! "

-Nå snakker du for fort for meg , " sa Frode og så seg om , -men jeg skal i hvert fall hjelpe deg med å mure sammen en vegg her , og kanskje et tak også , før vi drar videre . For hadde ikke du kommet , så var vi vel hengt nå ved disse tider . I beste fall satt vi i kjellerhullet . "

Da de gikk inn blant de overgrodde ruinene , kom de hjelpeløse strømmende fra kroker og kratt . Fader Gudhart ble fullstendig omringet av bare elendighet , de armføre trakk ham i kappen , de som hadde talens bruk , hilste ham med høye rop , og en døvstum som ingen armer hadde , sparket ham iherdig på leggen . Efterpå stimet de sammen om Frode og Agnete og ville vite hva som feilte dem .

-Han er stum , " opplyste fader Gudhart og lo , -men han kan mure , dessuten har han en sekk med soldatbrød til dere . "

%Frode og Agnete ble der i fem dager , og på den tiden lærte Frode seg meget av gudenes sprog , skjønt han klarte aldri å trille småstein med lydene bak i munnhulen .

Elendigheten var så stor , og mange var så hjelpeløse , at Agnete ble nesten seende blant dem . Hun var vant til å bevege seg i mørket , og til overflod fikk hun en jevnaldrende kamerat som het Georg . Han hadde ingen hender , men han viste henne hvor det vokste urter og kraftige bregner som de knadde ut og satte til en saft . Siden gikk de rundt og bandasjerte sår med denne medisinen , og flere påsto at den trakk onde ånder ut av blodet deres .

Frode fikk et dusin håndlangere og enda flere tilskuere . Han hugg ut blokkene og murte opp veggene på det gamle våpenhuset , men taket måtte han legge av ekegrener og tekke med gresstorv .

%En kveld kom fader Gudhart trekkende på en sau . -Denne fikk jeg byttet til meg av en bonde for et testamente på latin , " sa han . -Nå har den gått og beitet en måned , men ingen her er så pass våpenfør at han kan slakte den på pyntelig vis . Jeg har bedt soldatene , men enten kvier de seg for å ta livet av en sau , eller så er det ikke bra nok for dem . "

-Vel vel , det hender du må drepe for å oppholde livet , det har jeg for lengst forsonet meg med , " sa Frode , -kom med sauen , så får vi se . "

Men da Frode skulle til å knakke den i skallen med noe tungt , rev den seg løs og satte avsted .

-Hei , dette er jo til ditt eget beste , " ropte Frode og la på sprang efter dyret .

De løp en time omkring i de lyse skogene , fuglene tidde forskremt , av og til kom et rådyr dansende og lokket sauen med seg . En gang var Frode så nær innpå at han fikk neven full av ull , da bannet han stygt , men han gjemte ullen på brystet for å ha til sammenligning når han kom hjem .

Endelig rente sauen seg fast i et kjerr , den hadde fått strupen i klemme mellom to grener og holdt på å bli kvalt da Frode kom og befridde den . -Der ser du , " sa Frode og la snoren om halsen på sauen , -det var nok bestemt at du skulle heden i dag . Men ikke det at jeg tror på sånt , jeg mener at hadde du vært litt snopere , så hadde aldri dette hendt . "

På veien tilbake oppdaget Frode to grønnkledte karer som holdt på å gjøre i stand til å henge en tredje . Den ene av dem strevde med å få en tauende over en solid ekegren mens kameraten hans var opptatt med å bakbinde offeret , en gammel krokrygg som lå på kne og ynket seg .

-Der har vi nok en som skal slå følge med deg idag , " sa Frode og bandt sauen til et tre , -men nå skal vi se hva jeg har lært av engelsk siden jeg kom hit til øya . "

-Hei dere der , " ropte han og trakk opp skuldrene så de ble rette , -trenger dere hjelp til å heise opp gamlingen & "

-Du gjør best i å pelle deg vekk , " svarte den største , -her er rep nok til deg og . "

-Hva har du gjort siden de vil ha deg opp i luften & " spurte Frode og løftet offeret opp med venstre hånd .

-Han har tatt en hare i hertugens skog , " sa den største litt spakere , -de dingler for mindre her på stedet . "

-Å herregud , frels meg , " gråt gamlingen , han hadde svarte , rappe øyne som stadig fór rundt og lette efter skjulested . Nå falt han ned igjen og klamret seg til Frodes kne . -Den var ikke større enn en kattunge , " pep han , -og der var nesten ikke kjøtt på den . "

-Her i skogen gjelder loven , " sa den store og understreket ordene med et vellykket kast så tauenden ble hengende over grenen . -Så , kom nå , her ser vi ikke på hare eller kronhjort , duer eller villsvin , ‐ her er samme straff for alt . "

-Stans , redd meg , " skrek krypskytteren , -den var død da jeg fant den , dere kan ikke henge en mann for å finne noe . "

-Javisst ja , den hadde brukket nakken sin selv , ikke sant ! " Skogvokteren lo hånlig . -Hva tror du , fremmedkar , kan en hare brekke sin egen nakke & "

-Vel , " sa Frode , -harer vet jeg ikke noe om , men hjemme hos meg fant presten en gang en kanin som hadde brukket nakken , den hadde fått hodet i beknip mellom to grener , og så hadde den røsket nakken tvers av . "

-Der hører dere , " hylte den dømte , -og harer og kaniner er fettere , slipp meg løs . "

-Stopp litt , " sa den grønnkledte og spyttet tankefullt , -så fort går det ikke . Det kan godt være sant det du sier om kaniner , men det er nå stor forskjell på hare og kanin , når alt kommer til alt . "

-Nåja , " sa Frode , -hvis du steker den ene på spidd og den andre i gryte , så vil du nok kjenne forskjellen . "

-Ja til og med om du lager ragout , men det er viktig at de henger i tre dager med hodet ned , og så skal du ikke salte første dagen . "

-Jeg laget en gang en kaninsuppe , " sa Frode , -amtmannen kom nemlig på besøk , og så satte jeg til plenty med neslerot . Men da han hadde spist to skjefull , så sa amtmannen : Fin haresuppe du har i dag , Frode . "

-Ja , og så skal du finhakke en hvitløk ‐ ‐ ‐ . " Skogvokteren stoppet brått , øynene hans vokste uhyggelig og han ble rød i svoren . -Står du for faen og driver ap med meg ! Se og dra deg vekk herfra ! Dennis , kom med løkken . "

-Ikke gjør det , Dennis , " sa Frode og ble lav i målet , -tenk på haren som brakk nakken . "

Medhjelperen ble usikker i blikket , han så fra den ene til den andre . -Kanskje du legger løkken , så skal jeg heise , " foreslo han .

De byttet plass , og den store la tauet om halsen på gamlingen .

-Nei nei , " ropte offeret og krøp helt inn mellom bena på Frode , -du kan da ikke se på dette , det er jo mord . "

-Jeg råder deg for siste gang , " sa Frode og gnuret tennene inn i skjegget , -du skal ikke legge hånd på mennesker , men overtale dem til å rette seg efter loven . "

Men Frodes engelsk rakk dessverre ikke så langt at skogvokteren forsto dette , og i det samme han gjorde tegn til medhjelperen , gikk Frode på ham .

Bonden sloss svært ensidig , ikke særlig elegant , men meget grundig ‐ omtrent som når han snudde gresstorv om våren . Han kom seg bakpå motstanderen , grep ham en neve i nakken og en i buksebaken , snurret ham rundt med seg flere ganger så han kom i fart , og slapp ham så plutselig uten varsel .

Skogvokteren var meget tung , han fór minst ti meter avsted gjennom et kratt før han slo hodet mot en trestamme og ble liggende . Da medhjelperen så dette , slapp han tauet og løp . Men nå var Frode blitt varm , han tok snart igjen flyktningen og truet ham med verre ting enn hengning om han ikke forholdt seg rolig .

Da skogvokteren våknet , sa Frode : -Jeg vet ikke hva for slags ugudelige lover dere har her på denne øya , og ikke vil jeg legge meg opp i styret deres , men jeg gjør dere det forslag at denne mannen får fri mot at dere tar sauen min . Riktignok gjør jeg dårlig handel , for denne kroken ser ikke rar ut , men sauen har gått på gress i fire uker . "

-Å , han er jo et menneske til slutt likevel , " sa skogvokteren surt og masserte skallen .

-Ja , det var nettopp det jeg ville frem til , " sa Frode , -og en slik innrømmelse kan ikke kjøpes for dyrt . Dermed skar han gamlingen løs og trakk ham med seg gjennom skogen .

Da de fikk øye på borgruinene , stanset mannen tvertfor . -Nå , " sa Frode , -hva er det med deg , liker du ikke livet lenger & "

Gubben fisket frem hareskrotten som han hadde nappet i farten . -Ta denne , " sa han , -og la meg gå . "

-Nei vent litt , " sa Frode , -jeg har kjøpt deg fri med manges sult , så nå får du bli med og dele den , og den utmagre haren din skal just ikke mette noen . Hvorfor vil du ikke dit & "

Gamlingen rystet på hodet og gløttet rundt seg . -Presten der vil ta fra meg levebrødet . Jeg lever nemlig av slike små ubetydelige ting som legger seg i veien for meg , og hver gang han ser meg , kommer han med en lang preken over det syvende bud , og det er mer enn jeg tåler . "

Gubben snufset og snøt seg . -Han får meg til å grine , og det blir stadig verre . Hver gang han kommer med pekefingeren sin , må jeg tenke at nå har jeg vel ikke så lenge igjen . Han dynger en ny synd på meg bare han ser snurten av meg . "

-Men kan du da ikke slutte med å stjele , " sa Frode .

-Å herregud , " ropte mannen , -hva er du for et menneske som først berger en fra å bli hengt og siden vil ha en til å sulte ihjel frivillig & "

-Ja så reis til verdens ende og la meg aldri få se deg mere , " skrek Frode , -allslags underlig elendighet skal jeg da borti også . I denne skogen skjer alt omvendt . "

Krypskytteren forsvant uten et ord , men kadaveret lå igjen på bakken . Frode tok skrotten opp og kjente på den . -Jovisst , nakken var brukket . Pent arbeide , " tenkte han og gikk videre , -var det forresten ikke en som knakk et par høner her en natt uten så meget som å spille en dråpe blod & Gamlingen har betalt for livet sitt med en harepus , " tenkte han , -og nå må jeg enten le , eller så må jeg gråte , for en eller annen påminnelse må det vel være i dette ‐ om der da finnes noen Guds mening i det som foregår her i skogen . " ‐&

%-Jeg er nok blitt lurt i en handel , " sa Frode da han kom tilbake , -men slik er det , den skal ikke drive som kremmer som er sendt ut av nøden . "

Fader Gudhart gransket kadaveret og lo . -Jeg ser du har truffet gamle Finnegan , det er hans dødsmerke haren har om halsen . Jeg har selv en gang satt foten i en av snarene hans , der er ennå en hvit ring rundt ankelen min . Denne mannen er alltid blitt slått og sparket og spyttet på , helt siden han lærte å skrike . Nå er han en gammel gråsnutet rev , han kjenner undersiden av hver rot i skogen , men han er ikke så rapp på foten lenger , så de tar ham nok en dag . ‐ Likevel vil han ikke hit til hospitalet . Det er forresten bra , for han ville stjele krykkene fra en lam om han slapp til . Jeg tror ikke sånt er synd , men jeg gir ham en liten skrekk av og til . " ‐&

Nå kom en døvstum forbi , fader Gudhart ga ham haren og slo ild med fingrene i luften . Den døvstumme smilte og nikket energisk , tok skrotten og forsvant .

-Har du hørt om Robin Hood & "

-Nei . "

-Nåja , gamle Finnegan er slik som Robin Hood ville blitt som gammel . Men se nå en slik morken rødrev som denne tjuveradden : han er likefullt redd for sjelen sin , enda man skulle tro han var hamret ut så der ikke fantes et bløtt punkt på ham . Derfor trenger vi å ha ham gående omkring her , han er som et vandrende bibelsted : Hver gang vi truer med å bli hovmodige , får han oss til å minnes Frelserens vandring på jorden . ‐ Vel , Frode Torsteinson , dette er åpen tale av en kirkens mann , for øvrig en utstøtt , en kjetter for bisper og kapellaner . "

Fader Gudhart sto litt , så lo han stille og sa : -De snarene til Finnegan er forresten noe mer enn bare redskap til harefangst . Den gangen jeg sto med foten fast i en av dem , var det som hjertet mitt ble en eneste stor gnist , det var som det spant lys ut av seg , og jeg lo der jeg sto , enda det svidde godt . Siden har jeg aldri vært i tvil om at jeg måtte hjelpe de forkomne . Ja ja , gamlingen var blitt en menneskefisker uten å vite det , ‐ jeg nappet i klaven , men den holdt . ‐ Da Finnegan kom og fant meg , stanset han først et stykke borte , og jeg kunne se han gottet seg , men hans hovmod var lik et barns når det leker : han sto og nøt det at han snart skulle befri meg , og fordi han er et barn , trakk han tiden ut så ankelen begynte å hovne opp . Men hele tiden sa jeg ikke et ord , for jeg følte en gnist i meg , som spant lys . " ‐&

Efter denne talen , som Frode skjønte omkring en tredjepart av , kalte fader Gudhart sammen til bønn under en årtusengammel romersk porthvelving .

Der var for øvrig hogd inn tre dansende jenter i rundbuen , så Frode ble distrahert og gikk litt surr i budene . De blinde kom langs muren , de lamme ble båret , og de døvstumme stillet seg nærmest i ring for å lese på fader Gudharts munn ‐ alle unntagen han som holdt på å gjøre i stand haren til kveldsmåltidet . ‐&

Ved soloppgang neste morgen gjorde de seg klar til avmarsj . Fader Gudhart fulgte dem ut på en vei og tegnet opp den korteste ruten til London . Da de skiltes , stakk han en shilling i brystlommen på nordmannens kofte og mumlet noen ord på et sprog som Frode ikke forstod et kvekk av .

Agnete gråt fordi hun måtte forlate Georg , og hun gråt for første gang fordi hun ikke kunne se . Men vennen hennes klatret opp i et tre og vinket med armstumpene , så Frode måtte hele tiden stanse og peke ut for henne hvor han satt .

Dager og netter . Sol , vind og stormende regn . Grøfter fulle av tungsindig vann , leire og slam . Sugende hjulspor , høye , smekre vognhjul , rop og latter og blinkende seletøy .

De går . Agnetes hår henger , det drypper gyllent regn av det , hun gråter lydløst i sitt mørke og leter efter hånden hans .

-Ser du at det klarner , Agnete & Ser du en stor by , verdens største & Kjenner du lukten av havet & Vi nærmer oss , Agnete , så stor er ikke verden at vi ikke rekker dit vi skal . " ‐&

Og så sol igjen , og dampende skog . En taus og tverr bonde lar dem sitte på to miles , to miles på centimeteren , enda han skal videre selv . Kanskje kan han ikke telle lenger & -Så er da han berget , Agnete , " ler Frode , -mer skal det ikke til for å berge en sjel fra fortapelsen , to miles , for vi er viktige folk , vet du . "

En hund følger dem en halv dag . Agnete velter seg i gresset og lar den slikke seg . Hennes lille ansikt , som ligner et fint sølvsmedarbeid , er vått og hett av glede .

-Du hoster , Agnete , du har hostet siden vi satt i kjelleren hos generalen . Sett deg , her er tørt og varmt . "

Frode gnir føttene hennes og tuller dem inn i koften . Agnete synger , hun sitter oppreist i lynget og synger på verset sitt , men litt lavere , av og til hoster hun klart og tørt som en prinsesse .

En dyp , skinnende kveld kommer de til en bred elv . De stanser i utkanten av en landsby og rasper halvmodent korn som de tygger til aftens . Frode tar en håndfull og stikker inn på brystet . -Ellers vil de ikke tro meg hjemme når jeg skal til å fortelle , " ler han , -men kornet tør de ikke mukke mot . "

En bonde kommer og jager dem , og de trekker seg tilbake til skogkanten . Frode bryter kvist og bygger en løvhytte , han har håndlaget nå og bruker ikke mer enn ti minutter på nattlosjiet . Agnete vasker håret sitt ved elven . Efterpå tørker hun det og grer det ut så det fosser om skuldrene . Så tar hun av den sorte frakken , føler med fingertuppene hvor den har fått flekker og gnir dem med fuktig løv så de blir grønne . Hun får Frodes kniv og skjærer av frynsene som er besatt tett i tett med små leirkuler . ‐&

%Om kvelden gikk Frode inn til landsbyen . Utenfor vertshuset hadde noen gjøglere reist en platting . Der spiddet de hverandre med dolker helt til skaftet , og blodmalingen rant fra en hudfarvet lerretspose de hadde limt på brystet . En svarthåret fyr slukte røk og lot den sive ut gjennom ørene , og efterpå kom tre smalhoftete piker som spilte en sørgmodig sang på hvert sitt strengeinstrument . Luften var tung og tett som foran torden .

-Jeg får gå inn og spørre om å få kjøpt et brød , " tenkte Frode og entret vertshuset , -for en halv shilling må jeg vel få et rugbrød som rekker ned til kysten . Ja for de har vel rugbrød å selge i en skjenkestue . " ‐&

Så fisket han frem shillingen , gikk inn , og forlangte en kanne øl .

Et par timer senere begynte Frode Torsteinson å synge liderlige viser på nordlandsk , men det var det ingen som skjønte , enn ikke Gud Fader , så han ble alene om den gleden . Den eneste som syntes å forstå ham , var landsbyens idiot som straks satte seg vis a vis og smilte henrykt .

Frode bød øl , og galningen tømte kannen i et tyst , frådende dragsug . Øynene hans hadde liksom ingen omgivelser , og de hadde samme farve som kinnkulene . Han kunne se , men det var tydelig at like bak øyeeplene var han blind .

Da shillingen var oppdrukket , begynte Frode å se to av alt i skjenkestuen . Bordfellen hans ble dobbelt-idiot , stolene formerte seg og ville ikke stå stille . Han stirret en stund stivt på tomsingen , så slo han i bordet og skrek : -Vil du se til å trekke deg sammen igjen . " Han prøvde å sparke vekk de overflødige stolene , men oppnådde bare å ramle ned fra sin egen .

Under alt dette kom to unge menn inn i skjenkestuen . De hadde høye støvler , vide bukser , kniplingskrave , og kårde i beltet . En av dem fikk øye på Frode og begynte å le høyt oppe i nesen . Dette er en måte å le nedad på , slik ler noen når de ser en snegle i et hjulspor .

Lapsen puffet til kameraten og pekte på Frode med ytterste leddet på lillefingeren .

-Er det to av dere & " spurte Frode på norsk og prøvde gjøre øynene skarpe .

-Hi hi ‐ . " Begge lo høyt og støyende så de måtte plukke frem en lommeduk fra mansjettene og dytte seg i munnvikene . -Jeg visste ikke at gjøglerne hadde med sjimpanser hi hi . Se her , en sjimpanse som drikker øl . " ‐&

Tomsingen ved bordet fant ut at dette var en ny moro , han stilte seg sammen med de to kniplingskrigerne , pekte på Frode med lillefingeren og lo i nesen .

Frode holdt hånden for det ene øyet og knep det andre igjen . Det hjalp intet , de var fremdeles to . Så åpnet han begge , hikket og sa høyt : -Rascal . "

Det ble øyeblikkelig stille i stuen , oppvartningspiken gispet og satte fra seg brettet . De to ynglingene så vantro på hverandre .

-Jeg hørte ikke feil & "

-Nei , tydelig nok , du hørte ikke feil . "

-Rascal , " sa Frode og rapte hjertelig .

-Nå så nå , " sa den ene av adelsmennene , og nå var der en lett frost i stemmen hans , men likevel samme knusende ro som den hans oldefar , grev Osborne Flip Simmons , hadde utvist under nedkjempingen av to ubevæpnete innfødte i India , og det like før tetid i den varmeste måneden .

-Nå så nå , " sa han enda en gang , grep så hurtig den halvtømte ølkannen og slengte innholdet i fjeset på bonden .

-Det blir visst dyr moro for meg dette , " mumlet Frode og heiste skuldrene opp så de ble rette . Han trakk pusten dypt og stirret et øyeblikk på dobbelt-idioten som nå var blitt hans holdepunkt . -Jeg må videre , " tenkte han langt bak i hjernen , -ned til sjøen . " Og mens han satt slik , gikk de to skikkelsene rykkvis sammen inntil de smalt på plass og ble en . -Dere minner meg om en viss øvrighetsperson hjemme , " sa Frode stivt , -bare at han var svartkledd . Slike som dere gjenkjenner en tvers gjennom drakten , og egentlig skulle jeg vel ikke grise til knokene mine på dere , særlig siden det står her i erklæringen at man skal ikke legge hånd på mennesker . "

Frode tørket vekk ølet og glippet med øynene . Nesen hans , som var et slags ladested for raseriet , ble nå rød som en glo . -Derfor ber jeg dere huske at nå slår jeg som privatmann , ikke som utsending . Gud hjelpe oss alle . "

Han reiste seg , men da sank rusen over ham igjen , han ville gripe en stol , men fikk bare tak i dobbeltgjengeren . Isteden fattet han under bordet , løftet det , og det fór gjennom luften og rev med seg idioten og de to ynglingene samt en gammel fredelig prameier som var på vei til London med kull .

Det var en fryd . Frode gråt og lo mens han slo om seg . -Her har dere for at ho Brit ikke kan røre seg , " skrek han . Det var som å felle skog i hjertens trass .

Kniplingskrigerne var ferske fra fekteskolen , men Frode grep en stol til skjold og brakk et bordben til huggert , og han sloss med samme frådende villskap som stamfaren sin , hin flyktning blant kong Sverres birkebeiner . Snart sto kårdene fast i stolbunnen , og nå lot Frode bordbenet hagle mens han brukte de argeste nordlandsuttrykk han visste , og de var for anledningen så levende at alle forsto dem uten oversettelse .

Til slutt begynte de engelske å rømme skjenkestuen . Mange blødde , men noen satt på gulvet og gråt . Idioten fikk plutselig forstand under rabalderet , han benyttet seg av forvirringen og tømte fire krus med sterkt øl så han gikk seg vill og ble først funnet tre dager efter i en myr vest for landsbyen .

Frode forfulgte de siste så langt som til kirken . Der snudde han , ravet tilbake og besteg plattingen med bordbenet i en hånd og et breddfullt ølkrus i den andre . Derfra holdt han en stor tale og truet en bikkje som satt på grøftekanten og lyttet forundret med hodet på skakke . Så tømte han kruset , knuste det mot vertshusveggen , og sjanglet ned mot elven .

Frode rakk ikke ut til løvhytten den kvelden . Han falt om blant sivet på elvebredden , og der fant Agnete ham neste dag . Da lå han med ansiktet i leiren og ene foten i vannet .

-Det lukter så underlig av deg , " sa Agnete .

Frode satte seg opp og strøk jorden av ansiktet . -Jeg snublet borti noe svineri , " mumlet han og fuktet leppene , -det er en kroket og vanskelig vei vi skal , men fra nå av går vi rakt fremover . "

-Fikk du kjøpt brød & "

-Å nei ser du , jeg fikk nok ikke det , men for å si det som det er , så kjøpte jeg et krus øl og delte med en annen tomsing . "

-Da får vi gå uten mat , " sa Agnete , -men hvis Gud ser oss idag ‐ for det er jo klarvær ‐ så kanskje sender han oss to høner akkurat som sist . "

-Nei fri oss fra slike gaver , " mumlet Frode , han reiste seg og kjente efter om alt var på plass , -jeg håper han ikke ser meg idag . "

-Hva sa du & "

-Å , jeg mener nå det , at Vår Herre gjør neppe det samme underet to ganger , han maser ikke med mysterier , en er nødt til å tro ham straks . "

-Men han behøver vel ikke sende høner denne gangen . "

-Nei , men noe levende må det vel være . Han kan ikke sende for eksempel en ferdig stek som kommer gående av seg selv . Et sånt under ville nok presten hjemme gjerne gjort , hvis han hadde kunnet . Men ikke Vår Herre , han holder seg til det han en gang har satt i gang . To levende høner i veien er jo egentlig ikke sånt et fryktelig under . En amtmann kunne gladelig gjort det , til og med en bonde ‐ om han ikke var altfor nærig . Men når Gud gjør det ‐ enda han godt kunne druknet oss i sprøstekte kalkuner ‐ så er det for å minne oss om at vi ofte hovmoder oss , at vi vil være som Gud , enda vi ikke engang kan skape en hønselort . Å herregud som det verker i hodet mitt ! " ‐&

Da Frode hadde holdt denne morgentalen og ydmyket seg grundig for Vår Herre og Agnete , tok han den blinde piken ved hånden og begynte å gå nedover langs elven .

Ved en brygge lå en pram som var lastet med kull . På hyttetaket sto en liten blid mann og smurte tjære på en kul han hadde i pannen . Da han oppdaget Frode , lo han og pekte på kulen . -Hadde den bordplaten vært av gammel engelsk ek , så hadde ikke John Foster stått her nå . Heldigvis var den av bløtt treverk fra Danmark . "

-Fra Norge , mener du , " sa Frode , -i Danmark vokser bare bærbusker , men det var synd at hodet ditt skulle komme i veien for det som var tiltenkt helt andre . Tror du jeg drepte dem & "

-Deres høyheter ligger nok med kalde omslag , og du behøver i hvert fall ikke være redd for hevn fra landsbyen . Du har gjort vertshuset en tjeneste , for nå holder de lapsene seg borte derfra . Verten sa forresten at du hadde snakket over deg angående et brød du hadde mistet . Derfor ba han meg ta med et i tilfelle jeg skulle råke på deg langs elven . Brødet ligger i kahytten , og hvis det er så at dere skal til London , så kan dere like godt sette dere her på hyttetaket . Det er ingen hurtiggående kutter som dere ser , men så går man heller ikke glipp av noe underveis . "

Snart efter drev de nedover elev . Agnete spiste syv stykker av det ferske brødet , men Frode hadde ingen appetitt , han satt taus og tenkte på det underlige slektskap mellom øl og rugbrød .

-Dette går langsomt , men livet blir lengere på den måten , " sa skipperen , -og ganske spennende , dersom du da ikke hører til dem som får maur i kroppen av å se om igjen de samme blomstene og de samme trærne . Jeg synes det er like fint hver tur . Gresset strekker seg , løvet blir tettere , til slutt er det som om du selv har vært med på å skape både gresset og løvet . "

Frode tok en bit av brødet . -Du får hilse verten og si at for sånt et brød skulle jeg gjerne kløve skallen på alle som bærer kårde her i distriktet . "

-Nåja , dette er store ord til å være dagen derpå , og hvis jeg var deg , så ville jeg nok se å komme meg ombord i en båt snarest mulig . Disse kniplingskarene er meget ømskinnet , og jeg skulle tro at der allerede er satt en pris på hodet ditt , dødt eller helst levende som det heter . Imidlertid kan du være trygg som en neger i denne kulldungen , jeg har hatt både irlendere og andre hederlige flyktninger der . "

%I to dager drev de nedover denne elven . Av og til kom de forbi digre dystre slott hvor der gikk vaktposter på murene . Men på plenene spankulerte lyskledde kvinner med høyt oppsatt hår . Var det stille , kunne de høre latter og kåte rop fra kratt og små lysthus . Et sted hang en hvit kjole på et buskas . ‐ Frode sukket og syntes de seilte for sakte .

En søndag morgen drev de gjennom verdens største by . Her fantes hus så store som fjellsider . Særlig var det et digert med tårn hvor de holdt til som styrte verden .

-Nåja , men ikke i Skarlidalen , " sa Frode , -det er kongen vår som styrer i Skarlidalen . Det sier i hvert fall presten , enda han skulle vel være den som best visste at det er Vår Herre som styrer i Skarlidalen , og kongen i København . "

-Men da kan det vel ikke hjelpe å klage til kongen . "

-En får gå til den minste først , " svarte Frode , -han må vel være så pass til kar at han rår for fem tønner såkorn . Jeg drar ikke denne lange veien for å be om regn og solskinn . "

De drev under mange broer , et sted hang der en skokk unger og kastet råtten kål efter dem . -En kan skjønne at det er velstand her , " sa Frode og skjermet Agnete , -men verdens styrere holder dårlig skikk på ungene sine . "

Efter kirketid tok de farvel med kullskipperen . De bega seg ned til dokkene , og før kvelden kom , fant Frode en norsk kaptein som var villig til å la dem bli med til Bergen . Nærmere målet kunne de ikke komme .

-En skulle tro en viss mann hadde fått snusen i planene våre , " tenkte Frode , -så kroket som veien går . " Han sa dog intet til Agnete om at de nå kom til å reise mot nord igjen .

Frodes hjerte ble ungt igjen da de stakk til havs , men likevel føltes det gammelt og smått ‐ som var det nå blitt for tungt for det kjærlige bedrag han bar på .

Frode leide henne rundt på dekket . Hun fikk farve av sjøbrisen , men hosten hennes var blitt verre . -Seiler vi sørover nå & "

-Ja nå seiler vi , " svarte Frode og snudde seg halvt vekk , -Gud lar det blåse fra sør og nord . Vi kommer nok frem . "

Men utenfor vestkysten av Norge fikk de vindstille . De drev et stykke innover en dyp fjord , og da de hadde ligget stille i to døgn , ble Frode utålmodig og fikk kapteinen til å låre småbåten .

Det var en høy , skinnende dag . Havfuglene seilte tungsindig over sjøen , og de møtte ikke et liv da de steg i land .

August . Tidlig ettermiddag .

Da de hadde gått en time , måtte Agnete sette seg , for hun hadde fått vondt i brystet . Frode tok henne på nakken og langet godt ut , likevel gikk det utrøstelig smått . Han hadde tatt merke i fjellet på andre siden av fjorden , og flere ganger måtte han knipe igjen det ene øyet og bedra seg selv for å komme av flekken .

Agnete hang over ham og ynket seg , hendene hennes var hete , og da de kom forbi en rød stue , banket han på og ville ha hjelp til henne . Men i huset gikk folk på tå for en døende , de svarte ikke når han snakket , ristet bare på hodet og stirret tvers gjennom ham .

%Så gikk de videre , og Frode stanset ikke før de traff på en bekk ved en bratt styrtning . Der satte han henne ned og badet ansiktet og hendene hennes , men da begynte hun å hakke tenner så han måtte legge henne inn i koften . Til slutt sovnet hun , men pusten hennes var ikke god , og hun snakket lenge over seg og spurte hva det var de så blinke mellom trærne .

Frode gikk for å lete efter lægende urter , men her fantes ingen av de røttene han hadde tro på . Da han vendte tilbake , ble han innhentet av en vogn hvor der satt to formummede herrer og halvsov .

De er kledd som embetsfolk , tenkte Frode , men det skiter jeg i . Antagelig har de vært ute og drukket opp bøndenes ølkagger .

Han stilte seg midt i veien , og den vesle sørgmodige fjordingen merket ingenting før den støtte mulen mot Frodes mave . Da vognen stanset , våknet den ene og stirret forbløffet på Frode . Han var skallet , mager , og hadde is i blikket . -Hva er dette , " sa han og klødde seg under haken , -vil du ikke slippe oss frem & "

-Jeg må ha skyss , " sa Frode så barskt at hesten rygget av forskrekkelse .

Da den andre i vognen merket at det gikk bakover , ble han lysvåken på et blunk . -Nei nei , hjelpe meg , dette er imot min natur , du må da ikke stanse hesten , menneske . "

-Jeg er ute i viktig ærend , " sa Frode , -det er nå en ting , men en annen er det at jentungen der er dårlig , og jeg må frem til folk . "

-Javisst javisst , " svarte mannen straks litt blidere , han hadde rundt fjes og blå sørgmodige øyne -jeg vet vel saktens det , syke barn er det overalt , men du kan ikke stanse oss , det er imot all lov og orden på jorden . "

-Jeg bryter også ugjerne lov og orden , " svarte Frode , -men ungen har det vondt , derfor tror jeg nok også Vår Herre vil dømme meg mildt om jeg blir nødt til å hive dere ut av vognen . "

-Den slags er snakk , " sa den magre og fnøste , -ingen stanser oss , det tillates simpelthen ikke . "

-Jeg vet ikke om du er foged i dette distriktet , " sa Frode sint , -skjønt naturen her er altfor vakker til det . Du blir i så fall ikke den første jeg har vært i hårene på ‐ nå ser jeg forresten at du har ingen . "

-Jeg er ikke kommet hit for å bli fornærmet , " skrek den skallete og smattet på hesten , -av vei . "

Fjordingen , som i mellomtiden hadde begynt å smågnage på Frodes belte , forsøkte nå å komme forbi , men Frode strammet mavemusklene og tvang den til å rygge . Straks kom der en ny lyd i hjulnavet , den blide mannen fór skrekkslagen opp og løftet hendene avvergende . -For himmelens skyld , gjør ikke det , den går varm , " ropte han , -denne vognen går bare fremover . "

Frode stanset . -Du er vel prest her du som påkaller himmelen , syns du også at jeg er urimelig når jeg vil ha skyss til den syke piken . Hun kan ligge i bunnen , og selv kan jeg løpe ved siden av . "

-Den karen skal bli noe å baskes med en gang , " sa den magre ikke uten beundring . -Du skjønner det , min gode mann , vi er ute i et spesielt ærend . Eller vi kan bedre si det slik , at vi er det som ingen unngår . "

I det samme kom et stønn fra Agnete , ansiktet hennes stakk feberglinsende ut av koften , hun kavet i været og ropte Frodes navn flere ganger .

-Dere er faen loppe meg verre enn engelskmenn , " skrek Frode rasende , han grep fjordingen under brystet , løftet den over hodet så den sto på to , og skjøv hest og vogn skritt for skritt ut mot skrenten .

-Stans menneske , du får skyss , " skrek den rundfjesete og trykket seg opptil kameraten , -stans for evighetens skyld , her går det jo rett ned i havet . "

Frode satte hesten ned , den klynket og skalv og falt ikke til ro før den blide gikk frem med et stykke sukker .

-Jeg er også ute i spesielt ærend , " sa Frode da han kom tilbake med Agnete i armene . -Det gjelder rett og slett noen tønner rug , og veien frem blir stadig mer kroket , synes jeg . "

De to herrene svarte ikke , Frode kløv opp i landaueren og satte seg på setet midt imot . Han beholdt Agnete på fanget , av og til tørket han av ansiktet hennes med halskluten sin . Da de hadde kjørt et stykke , sovnet hun av duvingen . Frode la henne fra seg på setet , selv satt han rak og bet seg i munnskjegget , av og til gløttet han kvasst på de to reisende vis a vis .

Men om litt begynte Agnete igjen å snakke over seg , og hun skalv så Frode ble redd hun skulle ramle ned fra setet . Da tok han henne opp i fanget og holdt henne fast til brystet . En gang sperret hun øynene opp og ville vite hvem som satt på setet rett imot .

Vognen duvet videre langs skrenten . Bjerkene lutet seg over veien , solen flimret på veistøvet , og i luften drev en tung duft , en bitter sødme av sensommer .

Himmelen var ennå høy og lysende , Frode stirret en stund opp og syntes den lignet en kolossal pupill som hvelvet seg over jorden . ‐&

Men vognen gikk , tiden gikk , og snart våknet Agnete og bar seg så han måtte legge ansiktet ned på henne for å dempe det . Da heller ikke det hjalp , prøvde han å vugge henne på tvers av vognens duving , og han trakk igjen frem fra barndommens glemsel det eneste verset han husket helt :

Til Sankte Hans ‐ Til Sankte Hans , En Krans Av Siv , Men Ingen Dans , Snart Kinnen Rød , Snart Pannen Blek , Vårt Liv Er Død , Vår Død En Lek , Men Over Alt ‐ Hør Klokken Slår , Gud Hjelpe Oss Som Ei Forstår .

Plutselig sukket hun og sov rolig . Frode tørket ansiktet hennes og la henne inn til ryggstøet .

Lenge hørtes nå bare hovslagene mot grusen og gnissingen av en usmurt fjær . Frode trodde de to reisende var sovnet , og han snudde seg for å peise på hesten . Da åpnet den blide herren øynene og sa : -Jeg vet ikke om jeg har sett så vakkert et barn noen gang , hva heter hun & "

-Agnete , " svarte Frode , -og en kan ikke beskylde henne for å være forfengelig , for hun er blind . "

-Hun må ligne sin mor , hun har ikke din klumpnese . "

-Nei , min duger bare til å samle på forkjølelse , " svarte Frode mutt , -men kan vi ikke få denne kalven til å småspringe litt , i hvert fall nedover bakke & "

-Har du glemt Predikerens ord om at alt har sin tid & "

-Av presten vår lærte vi bare å akte på den tredje bønn , og denne Predikeren du snakker om , estimerer jeg ikke mer enn en hønsefjert ‐ hvis han mener at jeg skal sitte med knepte hender og høre på at ungen har det vondt . "

-Jeg blir ofte trist , " sa den blide og stirret sørover mot fjellene , -når jeg tenker på at allverdens omsorg kan ikke bremse en tomme på all den lidelse som ruller og går . "

-Vis vas , " svarte Frode , -så du ikke at hun sovnet da jeg vugget henne & "

-Det er som å øse havet tomt med åpen hånd . "

-Men jeg øser likefullt , " ropte Frode , -selv om du er en dårlig prest og kameraten din en grinet fut . "

Den andre kløp seg i nesen og lo . -Du fornærmer ikke oss om du kalte oss bisp og kammerråd . Men vil du vite mer om lidelse , så spør reisefellen min , han vet alt om den slags . "

-De sier at yrke preger mannen , " sa Frode , -i så fall ser han ut til å være rakker i Helvete . "

-Så ond er ofte verden at en må skjule et bløtt hjerte under et bøddelåsyn . Mellom oss sagt , så lider han ikke så rent lite ved sin grimhet . I hans yrke kunne man trenge en glatt panne og milde øyne . "

Her stanset plutselig hesten og så seg spørrende over skuldren . -Forlate min synd , " ropte den blide og rotet blant noen papirer på brystet , -nær hadde jeg glemt husmannen Mikkel . Det skulle tatt seg nydelig ut i regnskapet . ‐ Du må ut , " han skubbet borti sidemannen , -over kloppen 200 alen inn i skogen , olding i liten salrygget hytte , lyder navnet Mikkel , men hører dårlig . "

-Spiller ingen rolle , " svarte den andre grettent og skrevet møysommelig ned på marken , -men det ergrer meg at folk bor så avsides . "

-Polstrete seter forlenger ofte den døendes frist , " sa den blide og lo , -vi må få oss trebenker i vognen , om ikke dette landet skal komme til å bestå av bare overåringer . ‐ Jeg erter ham av og til , " fortsatte han og blunket til Frode , -for hans hang til dovenskap . "

Mens den magre var borte , fant han frem et papir og leste halvhøyt : -Mikkel Reverasper , fattig og sint , sønn av Mikkel , sønn av Mikkel Rugneset . Pleide å kaste stein efter unger . Slet seg til krøpling i en grøft som likevel ikke ville ta imot vann fra en vass-sjuk eng . Fikk så verk i innvollene . Hadde et ekorn til eneste venn . En rev tok ekornet , Mikkel tok reven , sykdom tok Mikkel ‐ og nå er vi her . "

Det lød som et barnerim mer enn et levnetsløp . Frode tidde foraktelig , men undret seg .

Da den skallete kom tilbake , la Frode merke til at han var hvit rundt munnen . -Han har vel vært og pantet og drukket opp fløten for en stakkar nå , jeg ser han har skum i skjegget . "

-Det er ikke fløteskum , det er rim , " sa den blide mildt og smattet på hesten .

Vognen gynget videre , der falt taushet over selskapet . Agnete ynket seg i søvne , Frode la øret til munnen hennes og rystet på hodet .

-Nei , vi er ikke på havet lenger , " hvisket han , -nå er vi snart der vi skal , jeg ser fjorden tar slutt bak to nes . "

De stanset ennå to ganger før de nådde fjellbunnen , men da veien dreide sørover , takket Frode for seg , og bar Agnete ut av vognen . Hun sov fremdeles da landaueren forsvant under løvhenget i en sving .

August . I det vikende tusselyset går bonden Frode Torsteinson lik et svært dyr som prøver reise seg på to . Han har bundet koften rundt livet , skjorten er åpen i brystet , ‐ han er tung og rådvill i hver muskel .

Frode Torsteinson vet ingen utvei denne kvelden , han ser ingen hus , her bor ikke folk . Under hele vandringen har han i det minste hatt en lystig forbannelse når tingene knøt seg , eller stumpen av et vers , eller en stille latter . Men her inne i fjordbunnen er han nå ikke stort mer enn et gammelt barn på villstrå . Han gnurer hjørnetannen mot munnskjegget og knuger den lille klamme hånden .

Ved veis ende vil Frode til fjells . Der oppe holder dagen ennå til . Kanskje tror han at selve luften der vil gi fra seg et under .

Årelate henne tør han ikke , og utenom de giftige revebjellene er naturen fattig på urter , om den nok er rik på skygger og skjønnhet .

Agnete vil gå , hun er så syk at ingenting feiler henne lenger . Inne i henne ‐ bak mørkets utspring ‐ farer det stadig små bunter av lys .

-Nå er det ikke langt igjen & "

-Nei , ungen min , vi nærmer oss ‐ bare en liten klatretur til .

-Hvilket land er vi i & "

-Jeg vet ikke , men vi er der vi skal . "

De går til knes i lyng og bregner . Et sted til høyre rumler en bekk mot havet . I trærne sitter svarte fugler og glipper med øynene .

Agnete stanser og hoster voldsomt . -Jeg er tørst , " mumler hun , og Frode hjelper henne ned så hun kan bade ansikt og hender .

-Jeg hørte noen snakke i sted , de snakket norsk . "

-Javisst , vi traff noen hjemmefra , og så fikk vi kjøre med dem . "

De kravler videre opp skråningen , snart står de på en avsats som er så vid og dyp at en hel familie kunne bygge der . Høye bjerker kranser kanten , i den sakte brisen suser de som silke .

Nå er det også skumring på Skavlen , tenker Frode halvhøyt og snur seg mot fjorden , ‐ eller kanskje mørkt allerede . -Hører du , som har stablet fjell rundt fjordene så det ikke er fremkommelig i dette landet , du er raus med ulykker . Men enn om Brit hadde fått Agnete sine lemmer , eller Agnete hadde fått Brit sine øyne ! & "

Da stanser hun plutselig og trekker hånden til seg .

-Hva er det , " spør Frode og ser ned på henne , -skal jeg bære deg & "

Agnetes lille ansikt er som tørr muld under det fuktige håret , hun har tatt fatt i en bjerkekvist , men plutselig skriker hun høyt og slipper taket . -Det er ikke sant , " roper hun , og nå gråter hun vilt , -du har løyet , vi er ikke på vei til kilden , vi er kommet tilbake . "

-Jovisst er vi på vei , " roper han , -men det er ennå et stykke igjen . "

Han griper efter henne , men hånden hans er vissen og hun slår ham fra seg . -Nei , " skriker hun , -la meg være , du har løyet hele veien . Jeg kjenner igjen lukten av trærne og alt . " ‐&

Og hun springer fra ham , hun støter mot trær og faller , kommer opp og raver videre . Så løper hun i motsatt retning , ut mot skrenten , så han må sperre veien for henne . Slik jakter de begge i blinde inntil hun blir liggende på kne mens hun banker knyttnevene mot knærne hans .

%Skumringen tetner mellom fjellsidene , hele landet skrumper , men horisonten vider seg ut i vest . Der står en lyskjegle inn fjorden , og i den døende stillheten kan han høre havets monotone vandring langs fjæren .

Frode løfter Agnete opp og går innover avsatsen med henne . Hun er nesten uten vekt nå , men da han har satt henne fra seg på mosen innunder bergveggen , kjenner han en lammende tyngsel i armene . Enda en gang tar han koften og tuller rundt henne , den er fremdeles som en visshet når tanker og ord mister sin kraft . Så setter han seg så tett inntil at han kan høre pusten hennes . ‐&

%Senere på kvelden åpner hun øynene og sukker . Hendene er kolde , og munnen er falt litt inn . Men stemmen er blank og liksom langt borte ‐ som tar den sin pust fra friere og renere luft .

-Ser du & " spør hun og dreier ustanselig på en av de to knappene som holder frakken sammen .

-Jovisst ser jeg , " hvisker han og bøyer seg nærmere .

-Hele verden ‐ en stor slette & "

-Ja . "

-Og der borte står høye trær med vide kroner , og i mellom dem går en masse dyr . "

-Allverdens dyr . "

-Og nå kommer alt sammen nærmere . Ser du like godt som jeg & "

-Ja , hver liten ting . "

-Ser du at det vokser blomster på stammene , små hvite blomster , tusen på hvert tre . De kommer nærmere . "

-Jeg ser alt . "

-Og solen har gått ned midt på sletten , den ruller seg mellom trærne . ‐ Men først kommer en hest , og så tre hunder , og bakerst , " ‐ Agnete ler , -bakerst går proprietæren hjemme , han er liten og sint og slår i luften . "

Plutselig hoster hun og famler efter Frodes arm . -Ser du regnet , " hvisker hun , -og bak regnet kommer tåke . Nå blir dyrene borte , og noen av trærne ‐ ‐ . "

-Ja , men ser du solen , nå ruller den inn og svir tåken i filler . Og trærne , de vifter med kronene så tåken flagrer vekk . "

-Ser jeg også det & "

-Javisst ser du , du ser da vel at solen farer som en sinnatagg og eter tåke . Og der er en bukk som stanger tåkeflak . "

-Ser jeg det også & "

-Du likegodt som jeg , det er jo du som ser det . "

-Jo , jeg ser det nå . Og nå kommer alt nærmere . Kan du høre at det kommer & "

-Trærne bruser , dyrene galopperer , sau og geit og ‐ tre små hunder . "

-Men først kommer en hvit hest . "

-Ja , en hvit hest går foran alle . Den er nok beregnet på oss , Agnete , for du vet vi har ikke gått så verst langt før vi kom hit . "

-Skal vi ride hjem på den & "

-Det er nok meningen , ungen min , ganske tydelig at det er meningen . ‐ Vi legger koften min til sadel . "

-Den er like foran oss , " hvisker hun og sitter plutselig med den løse knappen i hånden . -Vi skal vel hjem nå . "

-Ja , nå skal vi hjem . " ‐&

Og hun vil dreie ansiktet mot ham , men før hun rekker så langt , sukker hun lett , og hodet hennes faller frem og blir liggende mot Frodes arm .

%Agnete , Guds skam , hun døde lydløst mens hun satt oppreist mot en fjellvegg . Og da Frode strakte henne ut på mosen , fløy en hvit vinge ut fra henne . Den steg i svimlende fart over fjorden , og den ble stående en stund som en stjerne over fjellene før den seilte videre langs landet . Den bitre sommers land . Dødens og tusmørkets land .

Utpå natten tok Frode knappen ut av Agnetes hånd og gjemte den i brystlommen på koften . Så lukket han øynene hennes og begrov henne i en smal kløft i bergveggen . Han dekket henne med kvist og løv og stengte til slutt åpningen med en stein så tett at en røyskatt ville ikke kunne finne henne .

Agnete ligger i en nisje av granitt , hun er hinsides årstider , vannet trenger ikke inn der . På hennes sarkofag banker tiden forgjeves . Busker gror rundt inngangen , og visner til muld . Steinras springer i årtusener over henne , og lynget vokser på nytt .

Agnete ligger vestvendt og ser alt . I mørke , onde år gråter hun natt og dag , og den som reiser forbi med sorg , vil finne trøst i hennes spinkle fuglestemme . Men i ville , frydefulle sekunder , da er hun en hvit vinge som lyser langs kysten , over dødens og tusmørkets land .

%Frode klatret videre i mørket . Han rev opp busker og sparket løs stein så der ble liggende en rasende vei efter ham i fjellsiden . Da han kom opp på platået , var augustnatten på det mørkeste , men ikke verre enn at han kunne skimte det massive omrisset av en topp til høyre .

Et øyeblikk stanset han og pustet dypt , så gjorde han øynene smale og stirret opp i mørket . ‐ Der var noen som fór og puslet rundt foten av denne toppen .

-Er du redd , " ropte han og truet med knyttneven mot den ulne skikkelsen , -kom frem og vis deg så jeg kan få se deg . "

Men tåkekroppen kom ikke nærmere . Frode kunne høre at den snuste i været , og rett som det var , lo den bløtt og flagret frem og tilbake på samme stedet .

-Skulle du få meg til å snu , burde du kommet før , " skrek Frode og kastet en stein efter tussemennesket , -du slår ikke meg bakfra nå , jeg skal videre om jeg så skal mimre på stokken før jeg når frem . "

Slik sto Frode Torsteinson en stund og hisset seg opp , og for hver gang umennesket lo , ble han mer rasende . Da oppdaget han en rund stein så stor som et tredobbelt menneskehode ved føttene sine . Han bøyde seg og tok den , og da han løftet den opp , knaket det i ryggen hans , og det var som om storparten av landet fulgte med i løftet .

Frode begynte å gå opp mot toppen med steinen i fanget . Men den var gruelig tung , stadig kom foten hans borti en rot så han måtte slippe den fra seg , og for hver gang han løftet den , var det som den hadde est opp på det korte øyeblikket .

Til å begynne med gikk tåkefiguren foran ham , men da lo Frode og ropte . -Ta meg ikke for dummere enn jeg er , jeg finner nok veien selv . "

Av og til støtte han på blanke bergveggen og måtte gjøre omveier i mørket . Noen ganger raste det rundt ham , og da la han seg ned og tviholdt på steinen . Og stadig ble fjellet brattere , busker løsnet og komagene glapp . Han svor og svettet , og et langt stykke måtte han krype og rulle steinen foran seg . Et sted , hvor han hadde tenkt å ta en pust , lurte den ham og rullet ti meter tilbake før den la seg til på en avsats . Og da han endelig hadde fått den opp igjen og lå og støttet opp under steinen , gled den ut og klemte fingrene hans så han trodde han skulle bli groende fast på stedet .

Og natten gikk mens den ustyrlige bonden gjorde seg til idiot og slepte en ubrukelig stein opp nakne fjellet . Tre av neglene hans ble blå og falt siden av , en av dem ble kattnegl for livet , og når han senere skulle lempe stein hjemme , fikk han alltid en ilter påminnelse i korsryggen .

Men hver gang han måtte hive seg ned og hikstet efter været , kom tussekallen nærmere . På kort hold kunne Frode se at han hadde både hode og armer , men hele skrotten var så glidende løs at den stadig gikk i ett med landskapet .

-Du ser jeg klarer det , " stønnet Frode og slikket blod av fingrene , -opp skal den , om det så hagler med tollekniver og gammelkjerringer . "

Men like efter forstrakk han hele kroppen idet han skulle krabbe opp på en smal hylle . Det kjentes som han var spent mot en glødende knivsegg fra fot til isse , og et kvasst rop unnslapp ham . Da lo det bak ham , og en spiss stein kom ut av mørket og traff ham i tinningen så himmel og fjell gikk i ett for ham .

Det siste stykket tok Frode steinen i fanget og gikk krum som en knark . Av og til ga han et stønn fra seg , han hadde ikke pust til overs for bannskap og besvergelser , den slags var dessuten blitt aldeles maktesløst i den kampen han førte .

Da Frode sent på natten nådde opp på selve toppen , gikk han frem til stupet , løftet steinen , og kastet den fra brystet ut i rommet . Den suste i en svimlende bue gjennom mørket og slo med et dypt sukk inn i jorden ved foten av fjellet .

Villskapen rant av ham , men ikke opprøret , og han kjente at nå hadde han et blankt , fornuftig sinne boende i brystet . Det var ømt som efter et sugende knyttneveslag .

Frode trakk pusten og rettet seg , det gikk ikke ganske smertefritt , for han var blitt som et krumvokst tre efter slitet . Fremdeles lo noen rundt ham , og da han bøyde seg efter et passende kasteskyts , fikk hånden hans tak om hjaltet på et gammelt rustent sverd . Forundret tok han det opp og så på det . Sverdet var nok adskillig morkent , og der var stykker ute av eggen , men ennå kunne det kløve mørket som smør . ( Man får regne med ‐ dog uten å legge for meget i det ‐ at kong Sverre Pavebanner mistet dette sverdet den vinternatten han famlet rundt i de samme traktene på vei mot Østlandet ) .

Frode lo og fór frem mot skoddemennesket . -Kom nå med fangarmene dine , " ropte han , -så skal jeg lage suppekjøtt av dem . "

Men uhyret hadde ingen respekt for kong Sverres sverd . Frode delte ham på langs og på tvers , spaltet ham fra isse til fotsåle og kuttet ham i småbiter . Det var som å hugge i røk , styggingen grodde øyeblikkelig ihop igjen , og alt Frode oppnådde var at der ble fler av ham , en hel bande små tåketasser som kom bakfra og trakk ham i koften .

Til slutt svang han sverdet så overhendig at bladet fór fra hjaltet og forsvant med en lang plystretone utfor skrenten . Frode kastet skjeftet efter og spyttet . -Rene skjære svindel ‐ dårlig smedkunst , reis avgårde og prøv å gro sammen , jeg skal nok elte disse kroppene med tørre never . "

Så gikk han ned fra toppen . Gespenstene vek til side lik hoffmenn og samlet seg til en mumlende hop i kjølvannet hans .

Da Frode kom ned på platået , brast natten . En grå strime viste seg i øst , og tussefamilien flagret vekk lik spindelvev . ‐ Frode visste det , men han var for trett til å snu seg . Han følte seg overmodig , men hjertet var likevel tungt , og da han la seg ned på en flat flyttblokk , sovnet han øyeblikkelig .

Luften var stille og meget varm . Frode langet ut så det dampet av ham , han gikk innbitt rett øst og svettet av seg både tungsinn og gåtefulle drømmer . Han lot seg ikke lokke av små gjengrodde dalfører som bare endte i myret villnis , men holdt høyde inntil landet videt seg ut med grønne flekker blant fjerne skoger .

Frempå formiddagen neste dag traff han på en levende tobent . Det var en gjeter , et vannskillemenneske som hverken hørte til Øst- eller Vestlandet , han sto og peiset på en saubukk som hadde satt hornene fast i et buskas .

-Stopp litt og tenk deg om , " sa Frode og la hånden på mannens skulder .

-Tenke meg om , " skrek gjeteren , -det har jeg gjort altfor lenge , skulle jeg gi meg til å tenke , så ble vi nok sittende her til frostnettene . "

-Du har nok ikke hørt om den gode hyrde , " sa Frode mildt .

-Jovisst har jeg så , men han levde i Kana'an , det var ikke sånne busker der , heller ikke slike krokete horn på kveget . "

-Å , det er nok heller tankene dine som har satt seg fast , " sa Frode , -du begynner i den gale enden , du skal ta ondet ved roten . "

Dermed rykket han busken opp og plukket kvistene løs fra hornene .

-Nåja , " sa gjeteren surt , -men du behøvde ikke gripe til bibelsnakk og gjøre denne busken og denne sauen finere enn de er . Bukken trenger en omgang av og til om det skal bli folk av ham . "

-Vel vel , " svarte Frode , -men det synes meg at her er det bukken som gjør deg til sau og ikke du som gjør ham til folk . "

-Nei jasså , tror du det , " ropte mannen og slo seg på leggen med pisken , -du snakker forresten som en predikant , og nå vil jeg ikke høre mere på vaset ditt . " ‐& Med disse ordene svingte han pisken og drev flokken foran seg utover fjellet .

-Du trives kanskje best blant gelikese dine , " lo Frode og fortsatte sørover .

Ved middagstid ville Frode ta en snarvei gjennom en ur , men da han så vidt var kommet utpå , løsnet en blokk og gled inn over foten hans . Det lød et knekk inne i benet , og det gjorde så bestialsk ondt med det samme at han måtte legge seg over ende i uren .

-Nå driver du ap med meg igjen , " mumlet han og prøvde forgjeves flytte steinen , -jeg har gått i ur i tredve år og aldri trådt feil . "

Efter en times mas til ingen nytte måtte Frode innrømme at han var i en knipe . Imens var foten hovnet grundig opp , og han måtte meget mot sin vilje finne seg i å rope om hjelp . Han ropte " ohoi " tre ganger og ventet lenge mellom hver gang , men han sørget for å la det lyde så optimistisk at ingen skulle ta det for nødrop . Han fikk da heller intet svar unntagen fra en musvåk som ga seg til å sveve over uren .

Da Frode hadde ligget der i tre timer , kom gjeteren forbi på tilbaketur . Han stanset i utkanten av uren og lyste opp ved synet av ulykken .

-Du har fått tid til å tenke deg om nå , fremmedkar , " sa han og støttet seg til staven .

-Jeg ropte ikke på deg , " svarte Frode , -til det er denne steinen alt for tung . "

Men gjeteren lot seg ikke overliste av dette agn , han byttet fot med synlig behag , og spyttet . -Hvorfor rykker du ikke ondet opp med roten & "

-Nåvel , " sa Frode , -min stilling gjør at ordene dine får større tyngde enn de egentlig har krav på , men jeg unner deg den gleden . Heller ikke vil jeg be deg om hjelp , men dersom det kan lette din samvittighet , så kan du jo nevne sånn antydningsvis når du kommer til bygds , at der ligger en Guds lasaron og visner oppe i fjellet . "

-Jeg mistet en sau her oppe i fjor , " flirte gjeteren , -og det tynget ikke samvittigheten min lenger enn to timer . "

-Vel , jeg skjønner hva du vil si , " svarte Frode og rykket i foten , -du anser ikke meg for å tynge mer på samvittigheten din enn en tapt sau , og videre mener du at det er mer enn to timers gang til dals . "

-Jeg hører du ennå har et korn av vett igjen , " sa gjeteren og belaget seg på avmarsj .

-Du skal ikke la meg tynge deg mer enn en flatklemt mygg , " svarte Frode .

-Jeg skal nevne at jeg tror jeg så en skadd elg her oppe , " ropte gjeteren og svingte pisken , -så får vi regne med at noen tar på seg bryderiet med å se efter om jeg så rett . "

%Igjen gikk noen timer , og Frode fikk rikelig tid til å gå i rette med maktene . Musvåken hadde satt seg øverst i uren og stirret ned på ham , og insektene ble stadig frekkere .

I denne stilling var Frode da han ble funnet av skomakeren Peder .

En lang , knoklet kar kom skrevende over fjellet . Han hadde svart skjegg og brune , rappe øyne , og mens han gikk med en mine som om hele Sør-Norge ikke var større enn et middels potetland , sang han liderlige viser av full hals . De små blanke falkeøynene hans oppdaget straks mannen i uren . Han stanset og lo knurrende . -Har du mange penger på deg , " spurte han og la fra seg sekken , -får jeg dem godvillig eller skal jeg slå deg ihjel & "

-Jeg hører du er vesteråling , " sa Frode lettet , -jeg er fra Skarlidalen , men kom nå her og løft bort denne steinen ennå mens jeg vet hvor jeg har beinet . "

-Forlate mi synd , " sa skomakeren , -jeg trodde ikke jeg skulle treffe mennesker her sørpå . Skal du langt & "

-Det var opprinnelig meningen , " svarte Frode , -men ikke vet jeg hvordan jeg skal komme videre med hele fjellet til klamp om foten . Jeg har nå stått her som åte i seks timer , ser du ikke hvor feite fluene er ! "

Skomakeren lo og kjente på steinene . -Min skytsengel har nok satt deg fast i denne uren , " sa han .

-Du ser ikke akkurat ut til å trenge noen skytsengel , " mente Frode .

-Jo ser du , igår stjal jeg et halvt fenalår fra en bonde bak i landet her , og idag blir den synden visket ut ved at jeg frir deg ut av denne klemmen . "

-Det var et greitt regnestykke , " svarte Frode , -og godt for meg at noen tenker så gammeldags . Hva slags velgjerning må du gjøre for å veie opp for et liv & "

-Den slags synder står det intet om i tabellen min , jeg snakker om slike synder som fugler og markmus begår ‐ sånn litt her og litt der . "

-Nåvel . Ja , du ser da også temmelig skyldløs ut . " Frode ynket seg svakt . -Nei , ikke den , det er selve landet du har tak på der . Ta heller den store firkantete . Å satan ‐ kunne jeg bare gått ut av mitt gode skinn for et øyeblikk . Jeg har i ånden allerede befridd meg ‐ du må ta den firkantete først . "

-Ho ho , dette så ikke vakkert ut , " sa Peder og trakk Frode løs fra klemmen , -hadde jeg visst at det var så ille , skulle jeg sannelig tatt hele fenalåret . "

Frode lo og bannet forsiktig . -Mitt leggbein mot ditt stjålne fenalår ‐ ja ja , men så har du jo litt å ta av , litt til gode , mener jeg . "

-Nåjo , " svarte Peder , -men de synder jeg har lyst på nå finnes ikke her på stedet . Dessuten har jeg en remse lær i skreppa som jeg glemte å legge igjen betaling for . ‐ Se her ‐ . " Skomakeren flirte og skar løs Frodes bukseben , tok frem et stykke lær , og surret det stramt rundt den brukne leggen . -Se så , nå er den synda ute av verden . "

-Spørs om St. Peter går med på den tabellen din , " svarte Frode og forsøkte reise seg .

-Ser ut til at jeg får bære deg også , " sa Peder og støttet oppunder ham , -idag blir jeg nok fristet over evne . Dette blir som å ha penger på kistebunnen . "

-Ja arme folk som du , skal ta ut det du har til gode på , " sa Frode , -for jaggu skal du få slite før vi når til bygds . " ‐&

Slik kreket de seg nedover fjellet . Det gikk smått og med mange omveier , men vesterålingen var seig som sitt eget lær , og hver gang Frode ba ham ta en pust , la han seg ned i lynget , stirret opp i himmelen , og sang viser om kåte jenter .

-Jeg har laget dem selv , og jeg har sunget dem gjennom tyve prestegjeld , " sa Peder da Frode spurte ham hvor han hadde de vakre salmene fra . -Det er egentlig ingen kunst , det er bare å se dem for seg . "

-Dem & "

-Ja , jentene . ‐ Du skjønner det , " fortsatte han og raspet en neve blåbær , -jeg ble lei av å sy komager hjemme , nå vil jeg ut og sy damesko . Du har vel ikke sett en virkelig damesko , slike som sitter på fruene til kammerråder og stiftamtmenn . De har hæler så lange som en pekefinger , og de er så bløte i skinnet at de er som født på foten . Når du ser en sånn sko , da skjønner du først hvor mye du har gått glipp av i livet . " ‐&

Da de stanset neste gang , børstet Peder av jakken sin . -Nå trenger du en god hvil , " sa han , -der borte er en seter , og nå skal jeg ta meg en tur for å høre om de skulle ha en melkedråpe for mye . "

Da Peder kom tilbake efter en drøy halvtime , hadde han ingen melk , men falkeblikket hans var blankt og mett . Han kastet et rødt bånd opp i luften og ropte . -Ingen melk å få der , bare fattigfolk hele veien nedover . Er du uthvilt så går vi videre & "

En time senere stoppet de ved en bekk . Peder klatret opp på en stein og skygget for øynene . -Du får ligge her og drikke deg utørst , " sa han , -det er en budeie der borte som har mistet en kvige . Jeg får ta en tur og se om jeg kan være til noen hjelp . "

-Ja ja , men la det nå ikke gå tull i regnskapet ditt , " lo Frode , -og gjør nå ikke altfor store velgjerninger , for ellers lar du vel meg bli liggende her når du ikke lenger trenger meg i syndeoppgjøret ditt . "

-Nåja , " svarte Peder , -men for det første er du halvveis heimbygding , og for det andre tror jeg børa mi blir svær med tiden . "

Litt efter ble han borte bak en haug , og Frode hørte de rumsterte grundig efter kviga som i mellomtiden fant tilbake til flokken av egen drift .

Denne gangen tok det nesten en time , og da skomakeren kom tilbake , hadde han et hvitt bånd rundt håndleddet .

-Du har nok gjett kviger før , " sa Frode , -tok du mål av foten hennes til et par sko & "

Peders brune høkansikt glødet av tilfredshet . -Du skal gjøre en velgjerning med glede og synde med stor lyst . "

-Hvordan står regnskapet , " spurte Frode , -kan jeg regne med din bistand fortsatt , eller må jeg hinke til dals & "

-Status quo , " svarte Peder , -ikke gråt hun og ikke jublet hun heller , men det ligger kanskje i gemyttet her sør om vannskillet . Er du rede , så drar vi videre . "

De slet seg videre frem og kom i kveldingen til en høystammet granskog . Skomakeren prekte uavbrutt , og det lot ikke til at Frode tynget ham mer enn noe som helst annet i livet . Han hadde krefter som en smed og sjel som en sommerfugl .

-Det er livets vin , skjønner du , " sa han , -og du er da vel ingen olding du heller . Du sier at det fins andre ting til enn jenter , men der tar du feil . Det fins kun en ting . Alt det andre er bare lettsindighet . Når jeg sitter og lager bekkatråd og skal feste busten , så er det en gammel skomakerregel som sier : Bust og tråd sammen ‐ bust alene ‐ tråd alene ‐ bust og tråd sammen . ‐ Hva tror du jeg tenker på da & ‐ Når jeg en sjelden gang får i oppdrag å sko en prestefrue , hva sier jeg da & ‐ Sko , sier jeg , legg nå merke til hva slags ankler dere får til feste . Ta en gløtt opp langs vristen . Og når presten stakkar er ute for å frelse sjeler i anneksene , merk dere da hvilken side hun ligger på , prestekona , eller om hun ligger strak på ryggen . Og hvis hun tvinner tærne i hverandre og ikke får fred , da springer dere straks hit til verkstedet og varsler meg . Og gi nøye akt på hvordan hun sparker dere av seg og hvordan hun henger klærne fra seg . Hver minste fold i kjolen har noe med elskoven å gjøre . ‐ Og hva sier smeden når han trekker det glødende jernet ut av varmen & ‐ Kunne jeg bare få svi dere på maven , tenker han , ‐ alle sammen . Og så opp i essen med dere ‐ du er for rund og du er for tynn , og så ‐ ping pang og hammeren går , slegga går , og belgen går så hesteskoene vrinsker på veggen . " ‐&

Skomakeren pustet vilt og fortsatte . -Og hva sier dommeren inni seg når han dømmer ludderet til tre dagers gapestokk & ‐ Unge deilige ludder Ludvina , mumler han og prikker under parykken , ‐ jeg dømmer deg til å ligge lenket til en brisk i min kjeller , og jeg skal mate deg med epler og honning og holde oppsyn med din kropp så den ikke skal vekke forargelse blant almuen . ‐& Hva sier oksen og asenet og sommerfuglen og sjøørretten og skreien og små kineserjenter og mulatter og danske baronesser ‐ & "

Peder pustet og dunket trestammen med den ledige hånden . -Og biskoper og tigre og engelskmenn og oldertrær , og havre og bygg og rug og ‐ ‐ ‐ . " Skomakeren gikk varm , det var som en pakning sprang i ham , og han tidde storøyet .

-Kornet sier ingenting , " fortsatte Frode , -ikke så mye som amen . Vi har ikke hatt såkorn på tre år . "

De fortsatte i taushet , og den karske skomakeren samlet seg nå om å bringe Frode så raskt som mulig ned til folk .

Sent på eftermiddag kom de til en gård der det ble holdt gravøl . Tunet var fullt av folk som drakk og sørget , og midt på plassen sto presten på en krakk og beredte seg på en tale . Det var en dårlig krakk han sto på , to av de lengste karene i laget sto derfor parat til å skore ham opp om han skulle miste balansen .

Like fremfor talerstolen lå to stivpyntede gubber på en låvedør . De hadde vært gamle og skrumpne i fjeset alt lenge før de døde , så ingen ble dårlig av å se på dem . Ved fotenden av likstrået satt enkene , to ungdommelige og pent pyntede tvillingkoner . Av og til dyttet de seg i øynene med en linduk og sukket , alltid samtidig . De lignet hverandre til minste hårstrå , og de var så vakre og levende i sin sorg at de ville vært en fryd for et bryllup der de satt . Selv når de gråt , virket de så sunne som kjernehus .

-Jeg vil ikke rippe opp i , " sa presten og sådde strenge øyekast rundt i forsamlingen , -jeg vil nødig rippe opp i de tunge hendelser som førte til at han Lars og han Even gikk fra oss . Likevel vil jeg ikke unnlate å minne om , at det som drev dem så langt , det var lutter lidenskap og jag efter vind . Og siden dette er et dobbelt-gravøl , vil jeg håpe dere tar dobbelt lærdom av det jeg forteller .

Enhver som ser seg om , vil skjønne at Myrberget er et lite Gosen her i skogen . Og det skyldes han Lars og han Even at enkene deres nå sitter godt i det , ‐ for ofte er fattigdom tyngre bør enn hjertesorg . Men vi skal også huske at sorg visner fort i velstand . " ‐ ‐&

%Frode klemte nevene om leggen og anstrengte seg for å høre på presten . Men nå var bruddet blitt blått og svullent , og hver gang han måtte røre på foten , gjorde det så vondt at han svimte av for en stund . Derfor gikk han glipp av det meste , men så pass skjønte han at de to naboene hadde tatt hverandre av dage . Fiendskapen begynte da den ene beskyldte den andre for å ha flyttet skjelsteinene inn på hans mark . Siden hadde mistanken forgiftet det gode naboskap , de to grannene gikk og skummet bak hverandres rygg , til slutt hadde de begynt å kaste stein inn på den andres hveteåker , og for fire dager siden hadde de trukket hverandre under i strømmen ved elveosen .

Efter talen steg presten ned av krakken , gikk bort til låvedøren , og leste velsignelser over de to som lå der , en gang for hver . Så kom seks mann og bar døren med likene inn på låven , og straks efter begynte flere å rope på spillemannen .

Nå hadde også dobbelt-enkene reist seg . De tilkastet de to fremmede et ømt sørgmodig blikk og gikk inn i huset .

-Der går begge hveteåkrene , " hvisket Peder , -en skam at sånn mark skal ligge brakk . "

-Nå får du styre deg , " sa Frode , -i natt skal de våke over likene . "

Litt efter kom enkene ut og hilste på de to vandringsmenn . Der ble satt frem mat og sterkt øl til dem , og da det ble kjent at Frode hadde gått over fjellet med brukket legg , fikk enkene honning i øyet av bare ømhet og ga beskjed at der måtte bli redd opp til ham i det tomme kammerset på loftet .

Da han vel var bragt i seng , kom en jente med et fat kaldt kjøtt og en diger mugge varmt øl . Og da han var rusen og likeglad med smerten , kom der en netthendt kar og la leggen hans i skinner og smurte en illeluktende salve på .

%Den enken som Frode ble boende hos , het Elvira , og det var greitt . Men tvillingsøsteren , som påtok seg å huse Peder , het Elmira , og det var adskillig verre , for skomakeren hadde det med å snakke fremme i nesen , og siden det var uråd å se forskjell på enkene , gikk det hele snart i velsignet tull for ham .

Tredje kvelden efter jordfestelsen kom enken Elvira selv opp med maten til Frode . Hun sukket av hjertelig sorg og var tung i øynene . Til slutt bar det i gråten med henne , så den syke mannen måtte klappe henne på kinnet flere ganger . Men da ble hun enda verre og klaget seg for at hun ikke fikk sove om natten .

-Du har kanskje dårlig med onnehjelp , " foreslo Frode , -og her ligger jeg og er til bry . Men nå kjenner jeg på meg at benet begynner å gro . "

-Sånt gror ikke fort , " mente enken , -men hjertesorg gror aldri . " Så gråt hun en skvett igjen og ville se på foten hans . Men for å komme til den , måtte hun opp i sengen , og til slutt ble hun så klosset at hun falt over ham og kom seg ikke opp igjen .

%Enken Elvira var hvit som melk og bløt som katteskinn over det hele . Hun var kvinne fra bakerst i nakkegropen og ned til mellom tærne , og hun var så grundig at Frode drømte hver natt og gnuret foten mot sengekanten så bruddet ikke fikk fred .

Til å begynne med likte Frode det godt . Han ble dorsk og doven og la seg ut så koften ble trang rundt livet . Men denne kvinnen som gjorde at leggen ikke ville gro , holdt også andre sår åpne . Snart begynte han å se Brit sine øyne i rommet . Da tok han tilflukt til erklæringen og leste den flere ganger ‐ som om det skulle hjelpe mot et øyenpar i mørket !

Disse tvillingsøstrene hadde den underlige egenskap at de var synsk på hverandre , i hvert fall følte de det samme samtidig , selv om de var langt fra hverandre . Og best som Elvira satt rolig og snakket om grøfting og saueavl , kunne hun plutselig reise seg og stirre i veggen . Øynene hennes ble hete , brystet hennes begynte å gå , og hun svarte ikke på spørsmålene hans , men ville straks opp i sengen for å se på foten .

All denne fjernstyrte kjærligheten ble til slutt en sann plage for den syke . Det var som å ligge i stadig redsel for et ras , for en mann skal jo være mann , selv med brukken fot .

Men for Peder skomaker var det en gylden tid . Han levde et susende dobbelt-liv , alltid fylt av den svimle tanke at den ene enken kunne være den andre . Han gikk omkring edru som en istapp og så alt dobbelt , sol og trær og gyngende elskov , og han var alt langt på vei med å sy høyhælte sko av hvitt skinn , to høyre og venstre . Han spiste for to , men la likevel ikke på seg , selv om han sov det meste av dagen .

Da Frode var blitt så god at han kunne begynne å røre på seg , møttes de av og til nede ved elveosen , og Peder la ikke bånd på sin begeistring . -Dette må være himmelrike , " sa han og gnog av en diger stabburspølse ,

-jeg lurer på om vi ikke begge ble stanget ihjel av en okse og nå er i himmelen . "

-Hiss deg bare ned , " sa Frode , -her kan du i hvert fall se at elskoven har ødelagt to gode hveteåkrer . "

-Æsj , det er ikke annet enn korn med deg . Ser du ikke at alt er to og to sammen & ! "

-Det ser jeg vel , men kjærligheten gjør også folk til steinkastere . "

-Du er en bra kar , " lo Peder og spyttet ut et fleskestykke , -men kjærlighet har du ikke vett på . Kjærlighet er vind og trær og sundrevne strømpebånd . "

-Men den er også våkenetter og verkefingre . "

-Kjærligheten er mat og øl og masser av lyst hår . "

-Ja , det er den , men den er også tømmerhogst om vinteren når det er iskaldt . "

-Ja ja ja ja ja , men kjærlighet er å ligge om morgenen og glane i taket og glede seg til kvelden . "

-Vel vel , men mest er den å pløye stein ut av jorden i god tid før Korsmesse . "

-Kjærlighet er å balansere på sengegjerdet , og så stupe til bunns . "

-Gud hjelpe meg for et ødeland du er , " lo Frode , -er du like sløsete med læret som med elskoven , så syr du ikke mange sko . "

Peder ble taus og bet i et syrestrå . -Ja tror du det , " sa han mistenksomt .

-Det er loven , " svarte Frode og lo med bortvendt ansikt , -du elsker deg selv til gjelling . "

Peder satt en stund fortenkt , så kastet han pølseskalken og blåste . -Æsj , så gammel vil jeg ikke bli at jeg gir meg til å kaste stein på en hveteåker fordi jeg ikke er noe tess lenger . Nei , himmelen er her på Myrberget ‐ hi hi ‐ ho er så kåt at det svupper i henne for hvert skritt . "

-Styr nå munnen din , det er snart søndag , " sa Frode .

Peder grunnet en stund , så sa han : -Men har du i dine syndige dager sett noe så likt som de to & "

-Ja , de er som to like epler , blanke i skallen , men ‐ . "

-Der fins ikke en plett på dem , " sa Peder drømmende .

-Ja , det markstukne smaker godt helt inn til kjernehuset , hva mener du forresten med at de er så like & "

-Jeg skal si deg noe , " sa Peder fortrolig , -jeg har satt en bitteliten leirklatt på korsryggen til Elmira . "

-Du snakker så fremme i nesen , " sa Frode , -hvem mener du & "

-Elmira . "

-Du er en slurv i kjærlighet hvis du ikke kjenner igjen kjæresten din på annet enn en leirklatt , " sa Frode forarget .

-Men av og til tørker jeg den bort , " lo Peder og tygde hissig på syregresset .

-Du er da den verste kanin jeg har truffet siden jeg dro hjemmefra , " lo Frode , -men nå må jeg opp og skifte bandasje på foten , den klør og det er tegn på at jeg snart må videre . "

-Reiser du frivillig fra Edens have , " ropte Peder og rystet uforstående på hodet .

-Ikke frivillig , jeg har en liten djevel på nakken som bruker pisken av og til . " ‐ ‐&

-Hvorfor klør du meg sånn på korsryggen & " sa enken Elvira da natten kom .

-Å , jeg tenkte du ville like det , " svarte Frode , han kjente mot sin vilje en liten skuffelse over at han ikke fant noen leirklatt på henne .

Da dagen grånet , snudde han henne rundt og gransket henne . Der var ikke spor efter leire , men isteden oppdaget han arr efter et bitt på den høyre skulderen hennes .

-Du har merke efter hjørnetenner på skulderen , " sa han og sukket .

-Du gjør så mye rart når du sover , " hvisket hun og trakk ham i skjegget .

%Jeg har ikke sett før at du har så spisse hjørnetenner , " sa Frode da de neste dag satt på hver sin steinhaug ved elveosen .

-Dem har jeg fått av å bite bust til bekkatråd , " flirte Peder .

%Frode ble på plassen to dager til . I denne tiden så han ofte Brit sine øyne . De søkte ham fra takbjelken , fra bordplaten , fra maten han spiste . Av og til hørte han også Martins sinte stemme , og da han hadde hjulpet til med å kjøre de siste kornlassene i hus , tok han farvel med dobbeltenkene og Peder skomaker og langet ut det beste han orket sørover langs elven .

En morgen så han et gult blad blant løvet over seg . I toppen satt en flokk stær og stirret mistenksomt på det gule bladet . Plutselig , og uten en lyd , lettet fuglene og bruste opp over skogen . Tre ganger vendte de tilbake og gjorde en krapp sving over treet før de forsvant .

Frode reiste seg og ristet søvnen ut av hodet . Dagen var klar og vinden tørr , luften var blitt magrere liksom . Kvistene knakk så tydelig under foten at allverden burde høre han var underveis . Men allverden var ennå opptatt med innhøstningen . Bøndene på lavlandet mente nok at Gud laget vær bare for deres skyld , de følte seg trygge og pinte kornet til siste modning på marken .

Overalt hvor Frode skred frem , sto folk i kålåkeren og vendte bakenden til værs . Hele dalfører nedover var besatt med himmelvendte romper , og når han spurte noen efter veien , fikk han oftest bare et grynt til svar .

Utpå eftermiddagen kom Frode gående gjennom en taus granskog . Da hørte han med ett klynking fra et kjerr . Menneskemål , eller noe meget likt det . Men da han åpnet buskene og gløttet inn , ble han hvit og måtte hive efter pusten . Pipingen han hørte , kom fra en levende speunge . Barnet hadde viklet seg løs fra en sekk og lå naken på gresset . Det var en månedsgammel gutt , og han var som et hjul å se til , for fingertuppene var vokst fast til tærne .

-Gud hjelpe oss for stell dette er , " mumlet Frode og dro sekken med gutten frem i lyset . Men nå satte ungen i et kraftig vræl så Frode ble redd og måtte legge ham fra seg . -Det er ingen feil på pusten din , " sa han nervøst og lot gutten sitte på den ene hånden sin . Da tidde småen plutselig , men hodet slang lealaust i den ubekvemme stillingen han var skapt , og Frode fant det best å legge ham på siden , da fikk hodet hvile mot overarmen .

Frode var rådløs . Han pakket ungen inn i sekken , stakk ham tilbake blant buskene og gikk en stor runde i skogen for å tenke seg om . Da han hadde gått lenge og var blitt dypt uenig med seg selv , oppdaget han en ku som gikk og gnog langs en myrkant .

-Du er en ganske usedvanlig stor tåpe , Frode Torsteinson , " sa han til seg selv , -en aldersvekket og vantro saubukk , og det var til pass for deg at du vokste fast til marken her på øyeblikket . "

Så tok han den ene komagen ‐ det var det eneste vanntette han bar på seg ‐ skyllet den i en bekk og lot litt rent vann bli igjen fremme i tåhetten . Derefter godsnakket han med kua . Den stanset og så stort på ham , men siden han ikke kjente de østnorske lokketonene , tok det lang tid før han kom så vidt at han fikk listet noen melkedråper ut av den .

Det var bare små fuglepip av liv i ungen da Frode kom hinkende tilbake med blandingen . Han dro gutten frem , la ham på rygg i venstre hånd og ga seg til å fore ham fra komagen . Småtassen hadde nok glemt hvordan det var å spise , men da Frode fingret til en slags tuttelut som han kunne suge av , gikk melken i ham uten mislyd .

I mellomtiden studerte Frode misdannelsen på nært hold og fant ut at det var bare et bløtt stykke brusk som bandt fingertuppene til tærne .

Til slutt sovnet småen med komagen i munnen . Frode befridde ham for drikkekaret og la ham i sekken . Så tente han et lite bål mellom to granrøtter og la kniven sin i varmen . Dernest rev han tørkleet sitt i 20 biter og så seg ut en passelig jevn stubbe .

Og mens han gjorde dette , holdt han en liten tale til seg selv : Jeg spør ingen , som du ser , jeg ber ikke om noe , og jeg vet meget vel at sykdom kan komme , uvett kan komme , trær kan falle galt , og hester kan sparke en i skallen den dag en kjenner seg friskest . ‐ Ler du et sted i skogen & ‐ Tror du ikke jeg kommer dit jeg skal & !

Da kniven var blitt så het at spyttet kokte på den , gjorde Frode sitt sinn hårdt , tok gutten med venstre hånd , holdt ham mot stubben og kuttet fingrene løs fra tærne med to raske hugg .

-Herregud da menneskebarn , skrik da ikke så besætt , " hveste han og tullet i hast kluten rundt sårene , -det er nå faen òg at en skal være født med så mange tupper og tær på kroppen . "

Men ungen hadde fått krefter av melkeblandingen , han hylte så det lille oldingfjeset var aldeles fiolett , og han ga seg ikke på en time enda Frode løp lange veier gjennom skogen og veivet ham til alle kanter .

%Denne eftermiddagen hadde det samlet seg en 15-20 husmannsfolk utenfor en elendig jordhytte i skogkanten . I mellom seg hadde de en rødhåret kvinne , og mens de dyttet henne frem og tilbake i flokken , skrek noen av konene at hun skulle brennes , noen ropte henges , men de fleste av mannfolkene mente hun burde denges , for på sånt satans yngel bet hverken ild eller rep , men bare en god myk pisk . En gammel enøyd kjerring trådte frem og ville spytte henne i synet , men da hun ingen tenner hadde og ikke kunne få det ordentlig til , nøydde hun seg med å rope efter bøddelen , og at nå måtte han få frem de gamle redskapene sine , brennjern og klemmer og pisk , for mord kunne nok lutres i Satans hus , men hun hadde ingen tiltro til Helvete når det gjaldt barnedrap .

Kvinnen var blindet av skrekk , hun ravet rundt og jamret seg , men hver gang hun ville ut , slo en hard neve henne tilbake .

Da falt det første piskeslaget , en unggutt sprang frem , hvit i ansiktet , han grep rundt halslinningen med begge hender , og flerret kjolen ned over ryggen hennes . I det samme falt hun på kne og dekket hodet med hendene . ‐ En fugleflokk som hadde samlet seg i et tre i nærheten , lettet og fløy bort , og lenge hørtes bare hvinet av en pisk , og skriket som fulgte på hvert slag .

-Her er nok flere utsatte i denne skogen , " sa Frode , han kom vandrende med ungen under armen og fikk høre hylene . Men da han oppdaget skuespillet foran hytten , slengte han vekk de nærmeste og trådte inn i ringen . Den selvbestaltete bøddel , en halt oppsitter på to tønner bygg , senket pisken og visnet øyeblikkelig til luset jordtrell ved synet av Frodes løftede knyttneve .

Frodes hjørnetann kom plutselig frem i det røde skjegget , og øynene ble så smale at bare pupillene vistes . Han slo kloen i nakken på mannen og heiste ham opp på tærne . -Stor prektig kar denne rakkeren deres , ikke sant , " ropte han og vred ham i nakkeskinnet , -riktig en staskar med brev fra kongen på sitt embede . Og dere andre , har dere høstet i hus , har dere feiet og pyntet fra dørstokken til innerste krå & "

Frode ristet bøddelen så knappene spratt , raseriet la ham ord og blomstrende billedsprog i munnen , og det hadde ekstra virkning at han gestikulerte med ungen i venstre hånd .

De gapte i kor , der kom ikke lyd fra dem , men den tannløse kjerringa begynte å pipe og felle tårer langs skrukkene .

-Er han ren siden han kaster den første sten , " ropte fremmedkaren truende og heiste bonden i været så han måtte sparke efter grunn . -Vokser ikke kornet dere sådde i vår , eller melker kyrne deres skumma melk & Kom det ikke blad på trærne i mai & La ikke svalene egg i sine gamle reder & Er åkeren blitt slått av hagl så store som epler & Er her ikke kommet barn til verden det siste halvår & Har djevelen spyttet dere i øyet så dere ikke ser at solen står opp hver morgen & " ‐&

Frode trakk pusten og tidde forvirret . Han slapp mannen , la sekken med ungen fra seg på marken , og gikk bort og drakk av et vasskjørel som sto på trappen .

Nå stimet flokken rundt ungen og glante forferdet . De hvisket skremt seg imellom og gløttet sky bort på Frode som stadig sto og drakk med en mine som var han fast bestemt på å tømme en innsjø .

Til slutt sa en noe som nok gjorde dypt inntrykk på dem , for de trakk seg mumlende tilbake og forsvant hver til sitt .

Da den unge moren kom seg opp og fikk se barnet , skrek hun høyt og sprang inn i hytten , og hun turde ikke ta i ungen før Frode hadde vist henne hvordan man holder et friskt barn . Efterpå lærte han henne å skifte bandasje på sårene og formante henne til å påse at melkeblandingen ikke ble for sterk den første tiden .

Hun stirret skrekkslagen på ham , nikket stumt , og gikk i stor bue utenom ham .

-Egentlig skulle jeg holdt en tale for deg , " sa Frode og så seg misbilligende om i det skitne rommet , -men sambygdingene dine har tatt hvert ord jeg eier , og det jeg har sett her , har gjort at jeg vil komme dit jeg skal snarest mulig .

%Gøran het hun , skogens nattbarn , ulykkers kårete yndling . Hun var bare 20 år , men brystet hennes var alt begynt å falle . Håret hennes ‐ for få år siden en flamme ‐ nå lignet det mest overvintret gress . Hun gikk på skjeve som en hund .

Gøran hørte til i skogkanten . Hennes liv var å stå og kike mellom trærne ned i dalen der menneskene bodde . Der fantes ikke opprør i henne , men når hun av og til fikk arbeide i kjøkkenet hos fogden , hevnet hun seg ved å stjele mat til omstreifere som rak forbi . ‐&

%Ved mørkets frembrudd steg Frode inn i stuen på skyss-stasjonen , la en daler på disken , og forlangte aftens samt en seng som var lang nok .

Verten ‐ som ellers lignet en bulldog over et kjøttben ‐ vasket hendene i luften og geberdet seg som om Frode nyss var utnevnt geheimeråd . Han kom selv med maten og ville sikkert tygget den for gjesten om han hadde forlangt det . Efterpå fulgte han Frode ovenpå og viste ham det beste rommet i huset , en biskop hadde ligget der tre døgn i forkjølelse .

-Døde han & " spurte Frode og trakk koften av .

-Å nei Gud velsigne , " lo verten , halvt svimeslått over denne forvovenhet , -Hans Nåde er da visst så levende som noen sinne . "

-Ja , for alle dør en gang , " sa Frode , -og jeg har hørt det skal være verre jo høyere en er på strå . For keisere er det visst aldeles uutholdelig . "

Verten forskjøv seg baklengs mot døren , en kunne se han frøs på ryggen . -En får være glad som bare er et rusk , " ‐ han trakk hodet ned mellom skuldrene og smilte vissent .

-Rusk er vi alle til slutt , store og små , " sa Frode og tømte koften . Verten ble hvit i blikket da han fikk se innholdet : fjæren , knappen , en dott ull , og en neve korn . Han lovet å bringe opp en mugge varmt øl og trakk seg lydløst ut av døren .

Da Frode kom ned neste morgen , var gårdsplassen full av folk som jamret seg over sin vanskjebne . Der var fra oldinger til nyfødte , og alle bar de enten en mangel til skue , eller de hadde for meget av noe . Noen haltet , noen så skjevt så de måtte legge hodet på skrå . To blinde skubbet om plassen nærmest trappen , men der sto allerede en kalv med to hoder ‐ eieren så bønnlig opp på trollmannen og pekte på det venstre som var minst vakkert . For øvrig var der katter og bikkjer og en mengde pårørende så friske som morgendugg .

-Hjelp meg først , " ropte en gammel kone og løftet en gul langragget katt i været , -den har bare en framfot . "

-Jeg kommer helt fra Sørbråten , " ropte en langskjegget gubbe , -det er to mil over skogen , kona mi beholder ikke maten . "

-En ond ånd har gått i grisen vår , " skrek en tredje , -den biter seg i bakbeinet . "

-Nissene stjeler fløte hos oss hver natt . "

-Jeg har et sår som ikke vil gro . "

-Jeg har kløe . "

-Mannen min slår meg . "

-Kjerringa mi væter seg hver natt . "

-Se på denne foten . "

-Her er ingen tommeltott , hvem kan leve uten tommeltott ! "

Frode snudde seg efter verten . -Du får gå opp og se om jeg sover ennå , " sa han .

-Nei , vi er nok våkne alle ihop , " svarte verten , -verden er ikke annerledes . "

-Men hva skal jeg gjøre med en trefotet katt og en kjerring som væter seg & "

-Du gjorde ungen til Gøran frisk , " svarte verten ydmykt og vasket hendene i luften .

-Ja , du hjalp et ludder , " ropte den langskjeggete , -da kan du vel hjelpe oss . "

-Er du et ludder & " spurte Frode og så kvasst på gubben .

Der falt en usikker taushet over flokken , og lenge hørtes bare pusten fra en mann med sykdom i strupen .

-Jeg ‐ jeg var et ludder , " sa kona med katten og slo blikket ned .

-Ja ja , men det var nok lenge før jeg ble født , " skrek mannen med et sår som ikke ville gro , -det gjelds ikke nå . Hjelp meg først . Jeg har gjort mye galt jeg òg , en gang stjal jeg en øks ‐ riktignok var eggen dårlig , men likevel . " ‐&

-Jeg velta en gang smørkjerna til naboen min . "

-Jeg slapp kuene mine inn på annenmanns beite mens han var i tjenesten . "

-Kuer & ‐ Du mener kyrne , " sa Frode og bet seg i skjegget . -Presten i denne bygda må ha en lett hjord , så bøyelig som sjelene er her , " sa han til verten . -Fortell dem at det jeg gjorde med ungen til Gøran , kunne enhver gjøre med en god kniv . Det var ikke verre enn å sko en hest . "

Dermed gikk trollmannen ned trappen og albuet seg gjennom elendigheten . Men ingen brød seg om verten , og da Frode var kommet ut på veien , hadde han hele skokken efter seg . De ropte og bar seg og kalte seg selv for det verste utskudd for Guds åsyn , om han bare ville stanse og gjøre et under , et ørlite fattigmannsunder kunne da ikke koste ham stort . -Der kommer presten , " ropte en , -kanskje han kan overtale ham . "

Straks efter møtte de presten . Han var stor og blek og bar hendene i ermene på frakken slik kineserne gjør .

-Hør her , " sa presten , -dette er en alvorlig sak , du gjør best i å bli med opp på prestegården . Jeg må rapportere alt som anfekter mine sognebørn . "

-Kan jeg hjelpe deg å bringe de villfarne til fornuft , så er det bra , " sa Frode , -men jeg har dårlig tid og kan ikke drøye lenge . "

De gikk nå inn i prestens stue , men de elendige samlet seg under vinduet . Noen gråt , noen bannet , og han som hadde en kjerring som vætet seg hver natt , la ut om hvor ille han var plaget .

-De sier at du gjør under , " sa presten og trakk gardinet for , -er det sant & "

-Vel , " sa Frode , -jeg får rugkornet til å spire når jeg stikker det i jord . "

-Det er intet under , " svarte presten , -sånt er natur . Kan du gjøre vann til vin & "

-Du skal ikke friste mennesket over evne , " svarte Frode , -for da vil han til slutt selv tro at han kan det som bare Gud kan . "

-Ulykker fører lett sjelen i anfektelser , " sa presten og skjenket i to glass gul plommevin , -og når sjelen ikke finner åndens næring , griper den til trolldom . Men kirken vil ikke vite av undere som ikke har bisperådets velsignelse . "

-Ekenøtter faller til jorden og slår rot i villmark hvor aldri prestefot har trådt , " sa Frode og tømte glasset .

-Du drikker i hvert fall som om du kunne gjøre vann til vin , " sa presten og skjenket på ny i glasset .

-Prestens vin er så søt som et under , " svarte Frode og tømte det andre glasset , -og enda er jeg sikker på at den har gjæret uten trolldom i satsen . "

Presten harket . -Slike krokete tunger som din ble revet ut før i tiden , men nå har vi gudskjelov nådd lenger . Vi vil almuens vel , og uten å skryte kan jeg si at det er jeg som har lært bøndene å dyrke poteter . "

-Det holder jeg for en velsignet gjerning , " sa Frode og så seg om efter flasken , -hvor mange fold får dere & "

-Vi har hatt opptil fem . Det er ikke meget , men leiren er en tung materie å gro i . "

-Sandjord er best , " sa Frode , -er dere kommet langt med grøfting her i bygdene & "

-Østpå ligger store vidder og venter på spaden , " sa presten og skjenket til begge .

-Det er en stor oppgave , " sa Frode og svaiet lett -å tappe vannet av marken , men nesten like stort er det å tappe sykt blod av sjelen . "

-Skål , " sa presten og hentet en ny flaske fra skapet .

I det samme smalt en stein i ruten så glasset sprakk . Presten slo gardinet til side og åpnet vinduet . -Har dere aldeles mistet vett og forstand , " ropte han .

-Jeg har kommet to mil gjennom skogen , og kona mi beholder ikke maten , " sa den langskjeggete gubben , -og her står jeg til det skjer et under . "

-Han hjalp ludderet Gøran , " skrek en mann som hadde klumpfot , -og enda var ungen hennes avlet i synd . "

-Hva vet du om hva foten din er avlet i , " svarte presten strengt , -og nå gjør dere best i å gå hjem til hvert deres potetland , ellers lar jeg lensmannen hente . "

-Lensmannen er krøpling sjøl han . " ‐&

Presten lukket vinduet og vendte tilbake til bordet .

-Vel , jeg må i hvert fall ta rapport , " sa han og slo opp en protokoll .

-Altså : navn & "

-Frode Torsteinson . "

-Det var vanskelig . Men hva skjedde egentlig & "

-Ja , jeg gjorde altså intet mer enn det en bartskjær ville gjort . Ungen var skapt som en ring , fastgrodd med fingrene til tærne . Ingen kan så og høste i den stillingen . Mennesket er skapt oppreist i Guds bilde , ikke sant , men dette barnet var skapt til å kikke seg i enden hele livet . Sånt er ydmykende , og dessuten vil folk som ser slikt ha lett for å uttrykke seg med forakt om skaperverket . "

Presten tømte glasset og grundet . -Du mener altså at egentlig har du gjort Gud en tjeneste & "

-Vel , om det slumpet slik , så la oss si det . "

-Men enn om Vår Herre ville dette barnet skulle være slik det var skapt & "

-Da hadde han sendt meg en annen vei gjennom skogen . "

-Nå nå nå . " ‐ Presten skjenket i to fulle glass og skålte . De var nå begge blitt blanke i blikket og stirret med bekymring i retning av vinduet der de elendige rumsterte utenfor .

-Som du ser , " fortsatte presten , -det er en fattig og ulykkelig menighet , og det er ikke lett å holde troens fakkel brennende i slik en sump . Vi kunne trenge et under en gang iblant . Men der er Gud steil , nød og sorg er den mark av hvilken han vil troen skal gro . Kunne jeg bare få være Moses med staven ikke lenger enn det tar å si frem den første bønn , så skulle du se på resultater . "

-Om troen vet jeg ingenting , " sa Frode , -men jeg vet at jeg må ofte slå rundt meg , for stadig er der en som skjuler seg i tåke , og vil sperre veien for meg . "

-Du er en fremmed , " sa presten , -men du snakker som om du skulle ha reist meget og sett mange bygder , og jeg vil derfor tilstå for deg at min tro er lik et tre som visner litt mer for hvert år . Isteden har jeg begynt å legge plommevin . Jeg har syv store trær i haven bak huset , og de trives meget godt . "

-Jeg drikker gjerne sterkt øl , " sa Frode , -mener presten at det skyldes min mangel på tro at jeg liker en god rus & "

-Nei , jeg ser på ansiktet ditt og hendene dine at du tror som et sennepskorn , du vet bare ikke om det . Slike som deg behøver ikke noe under . "

-Vel vel , " sa Frode og strøk vinsøl av skjegget , -jeg vet ikke om Gud har ansikt som en engel , jeg vet ikke om han er lys eller mørk i huden , men jeg vet han er i skogen hver morgen når solen står opp , og om kvelden når furustammene ligner digre gylne aks . "

Da smalt en ny stein mot vinduet , og enda en av prestens ruter sprakk .

-Prestegården forfaller , som du ser , den slår brister akkurat som min tro . " ‐ -Er dere aldeles ustyrlige , " ropte presten og slo vinduet opp , -her er da trekkfullt nok fra før . "

-Vi vil ha et under , " ropte flokken truende , -vi så at han hjalp ludderet . "

-Denne mannen kan ikke gjøre under mer enn en hesjestaur , " sa presten , -men han er dyktig med kniven . "

-Hvis han ikke hjelper oss , " skrek mannen med klumpfot , -så henter vi ham ut og henger ham i prestens største plommetre . "

-Ja , " ropte den langskjeggete , -og efterpå bryter vi ned alle plommetrærne . "

Presten snudde seg betenkt . -De truer , " sa han , -og ingen vet hva mennesket kan finne på når sjelen flakker om på de tørre steder . "

-Jeg mener vi skal ikke risikere prestens plommetrær ‐ særlig siden de er istedenfor troen , " sa Frode , han reiste seg litt ustøtt og tok et siste glass . -Jeg er presten stor takk skyldig for skjenken , men nå må jeg nok videre . "

-Jeg skal ikke holde på deg , " sa presten , -siden du har hastverk , men du bør ta bakveien gjennom haven , så skal jeg be stallknekten stå klar med hest og trille nede på veien . Han kan kjøre deg til du er ute av mitt distrikt . "

Frode tok nå farvel og listet seg avsted kjøkkenveien . Men de undersultne ble stadig mer utålmodige , de dundret på veggen og svor død og ødeleggelse over trollmannen . Inne i stuen satt presten tungsindig og lyttet til ropene mens han nippet til slumpen av den gule plommevinen .

%På en bergknatt sitter en ravn og skuer over skogen . Den er stor og meget gammel . De lengste vingefjærene er grå og flosset av elde , og rundt nebbet har den et lite tufseskjegg .

-Se nå på dette landet , " sier den halvhøyt og taler ut i været der ingen lytter . Hver kveld når solen daler , glemmer den sin verdighet og snakker med seg selv . Den innbiller seg stadig at der sitter vingede disipler i kronene nedenunder . Dessuten ser den ikke lenger så skarpt , den gamle ravnen har fått stær på begge øynene , men den husker hver kvist fra sin ungdom , og ennå kan den av blotte bare vingesuset avgjøre om det er lind eller lønn den flyr forbi .

-Se nå bare på dette landet . Her finnes alt , skog som passer til hver en årstid og hvert et sinnelag , store myrer hvor en kan eldes uten å fortvile , vide sletter , høye berg som ingen har fløyet over , bergsildre og blomster og insekter og makk , prektige avfallsdynger , allslags regnvær og minst tre arter solskinn : vintersol , sommersol og disig sol når jorden damper om våren . Og soloppganger så sterke at du tror skogen brenner , og solnedganger som gjør furustammene gullhamret i barken . " ‐&

-Jeg husker , " fortsetter den irritert og klør seg på siden av nebbet , -jeg husker en ustyrlig masse ting som har hendt : mord og ran og elskov , barnefødsler , innhøstning i regnvær , folk som maser og sliter og stjeler fiskesnører fra hverandre , et vognhjul i en grøft , ‐ jeg husker innbilninger , lyst og bakvaskelse ‐ å hoi for et liv . Og jeg husker forsyne meg en unggutt som løp tre mil for å treffe en jente som lå sammen med en annen . ‐& Jeg skal si dere det er en pine med alt en husker , jeg husker til og med et tomt eggeskall på en skrothaug . Hukommelsen min er som en myr , ‐ forstå meg rett , myren gjemmer nok gjerrig på saker og ting , men så en dag står der en kar og grøfter . Ho ho , alt det jeg har i vente . "

Den gamle ravnen legger et øyeblikk hodet under vingen og kroer seg .

-Men hva er dette & ‐ Jovisst ‐ Frode Torsteinson , trøste oss for hastverk han har , den karen har noe i posen . Jeg tror jeg vil følge efter ham en stund , folk så arge i fotlaget pleier å komme frem dit de skal . "

%Jo . Frode Torsteinson er stadig underveis . Han går med en mine som om erklæringen gjelder hele menneskeheten og ikke bare en skokk sure bønder i Skarlidalen . Av og til skakker han på hodet og tar kurs efter solen . Når det regner som verst , står han med ryggen mot en granlegg og gjør seg liten i koften . Frode har vanket så meget ute nå , at han er i ferd med å gro seg til et slags snegleliv , han strekker seg ut og trekker seg inn alt efter været .

-Ja , der ser dere altså hvordan mennesker er , " sier ravnen høyt og gjør en vid bue over skogen for å få et forsprang på ham , -men denne fyren er nok ørlite grann mere enn et menneske . Se der kommer han . Og all den røde hårveksten ! Han går som en fakkel mellom trærne . ‐ Og der ‐ nå kommer han frem på en vei , men den går østover , og han skal sørover . Så er det altså skogen igjen . ‐ Men vet dere hva som hendte igår & Jeg føler meg smigret så gammel jeg er , ‐ han klatret opp i det treet jeg hadde sittet i , for å se seg ut veien . ‐ Hører dere hva jeg forteller , kråker og kaier , ‐ i samme treet . Sånt gir trøst .

En sjelden gang kan jeg høre ham synge . Særlig når han går over en åpen furumo . Men han kan ikke være synderlig musikalsk , for sangen hans er bare blås og pip og brum ‐ hum hum ‐ ho ho ‐ hum hum . Sånn går han . Men jeg har lagt merke til at når det hender , da har han nettopp hjulpet en kalv ut av en myr , eller båret kornstaurer i hus for en gammel kone , ‐ ja , jeg har sett ham fiske en tordivel ut av en dam , han la den til tørk på et stykke bark , og da sang han ho-i ‐& ho , ho-i-ho , et nytt vers antagelig , men så umusikalsk at jeg måtte flytte til en furu flere hundre alen borte . ‐ Og vet dere hva ‐ jeg har hørt kortspillere synge sånn når de sitter i hell . Hva kan vi slutte av det & Jo , at denne bonden Frode er en sånn vandringsmann som går med gode kort , han snyter skjebnen dagstøtt for et offer .

Der har vi ham forresten , nå må jeg videre . " ‐&

Den gamle ravnen letter og flyr lydløst et par kilometer sørover skogen . Den tar et eneste kjempeskritt der Frode tar tusen , den tråkler ut av hans bane i store susende sving . Så slår den seg ned i en høy furukurv , trekker hodet inn mellom skuldrene slik den har sett vandreren gjøre , og venter med øyne så dype som myrhull .

Om en stund knaser det igjen i skogen , lemen og ekorn og gaupe stanser opp og lytter uten redsel . ‐ Jo , det er ham , de skrittene tar en ikke feil av .

-Nåja , " sier ravnen og gnir nebbet tankefullt mot barken , -imidlertid er der noe dere ikke kjenner til , men jeg vet hva det er , for jeg har sittet snaue to grener over ham og hørt ham vri seg i søvne . Da roper han ofte et par navn , men ørene mine er så gjengrodd at jeg får ikke tak på dem . Av og til mumler han på et vers , bestandig det samme verset . En gang ble jeg så lei av det at jeg slapp en kongle ned i fjeset på ham . Da tidde han og våknet ikke før langt på dag . " ‐ ‐&

%Det er september med høy , klar luft . Men solen er sval bare , og i regnet er der en tynn , kjølig tone . Noen blad faller , fullgule og ferdig . Noen blåser vekk om natten når det stormer , mange av dem er ennå grønne og seige i nervene . Skogen har fått en sprø klang i suset .

Frode vandrer og ravnen flyr , mørket kommer tidlig , men bonden skritter ut så lenge han ser hånden for seg , gjennom tungsinnets land , vemodets og den bitre gledes land .

En dag kom Frode til en liten trang grend . Husene lå tett ihopklemt som i en landsby , de var sotet og grå og fikk en til å tenke på en skokk mørkredde som stikker hodene sammen . Jordstykkene var spredt i et eneste virvar , liksom sådd i blinde , så den ene bonden måtte skritte over 6-7 av naboens åkerlapper for å komme til sine egne . ‐ Frode kom til å huske at han en gang hadde sett et lappeteppe stukket av en farveblind . Han begynte å klø i fingrene ved synet .

I utkanten av denne grenden støtte han på en mann som satt på en stubbe . Denne karen kunne ikke være eldre enn Frode selv , men stubben måtte være olding , for de ytterste årringene gikk godt utenom baken som satt der , og enda var det en hoftediger kar som eide den .

-Goddag , " sa Frode , -kornet ditt er modent , skal du ikke ta det i hus & "

Mannen på stubben løftet et forgremmet ansikt og stirret vantro på den fremmede . -Du må komme langveis fra , " sa han , -som snakker om å ta kornet i hus . "

-Vel , " sa Frode , -jeg ville bare nevne at det er skikken hos oss , men dere eter kanskje kornet av stauren her i dalen . "

-Trøste meg , vet du da ingenting , " sa mannen , -vet du ikke at jorden skal forgå ved daggry i morgen & "

-Nei det er aldeles nytt for meg , " svarte Frode og grov seg i skjegget , -det passer forresten svært dårlig . "

-Den store kometen spør nok ingen om det passer , " svarte karen , og nå tok kjakene til å skjelve på ham .

-Den store kometen , det hørtes ikke bra , " mente Frode , -men har dere Skriftens ord for den , eller andre sikre tegn & "

-Alle sier det , " ropte mannen , og nå gråt han høyt , -om kvelden kan du se den i øst , den blir større for hver natt , og halen er grønn . "

-Pussig at jeg ikke har lagt merke til en sånn størrelse , jeg pleier da ta en tur blant stjernene før jeg sovner om kvelden . "

-I morgen ved daggry , " ropte mannen og hulket med ansiktet mellom knærne .

-Nå ja ja , " svarte Frode , -den time må en gang komme , det vet vi alle , men det står også at du skal sørge for at den ikke kommer overraskende . Og med det menes at du bestandig må stramme deg opp så du kan fare med verdighet ut i verdensrommet når sammenstøtet kommer . "

-Å Gud , " gråt mannen og gnuret baken på stubben , -han spotter . " Så gned han plutselig lorten ut av øynene og stirret sultent på Frode .

-Tror du det blir ondt ‐ og langvarig & "

-Tja nei , jeg skulle tro det nærmest blir som når du feller en tømmerstokk over en maurtue , " svarte Frode og raspet en neve korn av den nærmeste stauren . -Du har hatt fin tørk på dette , det lukter godt og er fyldig . "

-Å herregud snakk da ikke sånn , " ropte den ulykkelige , -men tror du ikke ‐ jeg mener , det er jo ikke sikkert den treffer akkurat her i Tørtgrend , jeg mener , tror du at om en bandt seg fast til en fururot , eller grov seg innunder en bergvegg ‐ & "

-Jeg er stygt redd for at når puffen kommer , så skvetter nok både løst og fast til værs . Dere har forøvrig vært heldig med havren , ser jeg , og så kan dere vel fóre opp en god del ungdyr på utslåtthøy her . Jeg så flere fine beiter da jeg kom fra skogen . "

-Det er så lite her , " sutret den elendige og bet seg i knokene , -her er hverken prest eller fut , en må gå seg vill for å finne frem hit . Kanskje jeg kunne bøye ned en bjerketopp og binde meg fast til den så det ble en slags fjæring . "

-Jo , det er ikke umulig det du der tenker på , " sa Frode , -eller om du gjorde et kraftig hopp i det samme støtet kom , da ville du kunne avbøte den verste virkningen , selv om du nok måtte regne med å ramle ned i en annen bygd . "

Mannen stirret forferdet på Frode . -Du er en forherdet satan , " skrek han , -gå vekk og la meg omkomme i fred . "

-Nå nå , det er jo ikke sikkert den sikter efter oss personlig , " sa Frode , -skjønt vi er alle kallet til å tro det . " ‐&

Det var en ynkelig bygd . I en synkeferdig stue satt en enslig kone midt på gulvet . Hun hadde dratt inn alt hun eide og stablet det rundt seg så bare nebbet hennes var synlig . Hun ruget lik en forkommen edderkopp blant hauger av ull , kjørel , filler og gamle sengefeller , tomme smørbutter , støvler , en rokk , tre krakker og et sprukket vindusglass .

Da Frode spurte henne efter helsa , mimret hun forskrekket over slik råskap ved veis ende . En sau sto bundet til sengestokken , men da Frode skar den løs , kvapp det et hikst ut av kona , og hun forsvant helt ned i fillehaugen .

Et annet sted hadde husbondsfolket lagt seg til sengs med fellen trukket opp så bare nesen og to vidåpne øyenpar var synlige . En edderkopp holdt allerede på å spinne et nett over dem . Frode kunne se at de lå med knepte hender under teppet . I en krok satt to jentunger og stirret skrekkslagne på foreldrene .

%Men på nabogården holdt de et syndig hus . Unge og gamle lallet og sang , ølet fløt over benker og bord , fra kammerset hørtes hvisking og sultne stønn , og under bordet lå to døddrukne . I fjøset rautet kyrne , og Frode måtte lete høyt og lavt før han fant kjørel så han kunne få melket dem .

I en nyflidd stue satt to gamle og stirret ut av vinduet på skrå opp mot himmelen . De hadde postillen oppslått på bordet mellom seg .

-Guds fred , " hilste Frode fra døråpningen , mer fikk han ikke sagt , for kjerringa brøt øyeblikkelig ut av seg en høy jamrende salme .

-Her er nok verre ting enn kometer på ferde , " tenkte Frode og trakk seg ut på tunet , -dette må være en avlegger av den store svartedauen for mange hundre år siden , best å komme videre . "

Men da han ville skreve over skigarden , kom en lyslugget fire-åring stabbende og trakk ham i benet . -Jeg er sulten , " sa han og gransket kjempen med stor frimodighet .

-Det er en lei følelse selv for den som er vant til det , " svarte Frode og tok hånden hans , -har du prøvd å tygge på en fet furuflis & ‐ Det er forresten ikke så greitt så lenge en har melketenner . Ho Brit hjemme ville nok hatt stor moro av en sånn kropp som deg . Kom her så skal du få siladroppe , jeg har nettopp melket . "

Da gutten hadde drukket seg mett , trakk han Frode med seg til en plass mellom fire trær og viste ham et gårdsbruk han holdt på å lage . Det var så stort som en bordplate , der hadde han stue og fjøs av sammenstablede gresstorver , åker på nedsiden og eng på oppsiden . Til gården hørte allerede en besetning på tredve dyr med stort og smått , i alt vesentlig kongler og utsøkt gråstein . Nå ville han ha hjelp til å tømre en høyvogn av et neverflak , for selv var han opptatt med å skaffe seg en hest av en leirklump .

Frode trakk frem kniven ‐ den bar ennå rustflekker fra sist ‐ og skar til en vogn som rommet en middels høytugge for en levende sau .

Da endelig alt sto ferdig , begynte småen å drive jordbruk . Årstidene gikk forskrekkelig fort for ham , på et kvarters tid hadde han sådd og høstet syv ganger , men da var han også så sliten at han sovnet mens han harvet en rugåker .

Frode bar gutten bort til nærmeste hus . Han sparket opp døren unødig hardt , men det var bortkastet sinne , for stuen var tom . -Foreldrene dine har nok rømt til skogs , " mumlet han og la småen inn under fellen , -de må være langbeinte som tror de skal løpe fra en komet med grønn hale . "

Så gikk han over til naboen og stakk hodet inn gjennom et åpent vindu . Men der var samme elendigheten som overalt ellers . Stuen bar preg av barnløshet , den var feiet og pyntet , men de forskjellige delene av inventaret var liksom forlengst kommet i et endelig forhold til hverandre .

Ved bordet satt mann og kone i sin fineste stas . I mellom seg hadde de dynget opp skinker , fleskesider , rakørret , lefse , rømme og hvitt brød , og nå åt de på livet løs . -Denne har hengt på ellevte høst , " sa mannen og skar seg et nytt stykke , -det er mye her , men vi skal nok klare det . "

-Ja velsigne deg , " sa kona og satte rømmebollen til munnen , -ned skal det , se her ‐ ta en svelg fløte , det smører . "

Om litt måtte mannen bort i hjørnet og kaste opp i et kvartel som sto der . Efterpå tørket han seg med et gult silkesjal og skyllet ned et krus øl . -Det blir fjerde gangen siden i morges , " sa han , satte en strek i bordplaten med et stykke trekull , og gikk løs på en av fleskesidene .

-Sideflesket ditt , mor , " stønnet han , -sideflesket ditt er det beste jeg vet , ingen har sånt sideflesk som du . "

Kona smilte takknemlig og sukket . -Ta litt hvitt brød , da letner det i maven , " sa hun .

-Nå kan du se , Liten min , hvor heldig det var at vi ikke fikk noen små , " sa mannen og satte gaffelen i en bit rakørret .

-Så riktig så rett som du sier det , " sukket kona og rapte , -men trøste meg ‐ " hun fór opp , -jeg hadde mest glemt sukkeret jeg hadde gjemt for å ha til jul . "

-Frem med det , Liten , vi kan strø det i rømmen , så blir det søtt og godt . " ‐ Mannen løftet seg en tomme fra benken , sto litt , og satte seg igjen . -Å velsigne deg for rakørreten din , " sa han og tømte et nytt ølkrus . Så kvad han :

Han Ola Garatun Bryggjer Så Godt Et Øl , Det Spritter I Vomma Som Nyfola Føl , Det Durer I Magan Som Fosselåt , Det Brakar I Broki Som Bosseskot .

-Styr deg nå , Anton , " sa kona og smilte lykkelig , -ta heller et stykke hvitt brød . "

%-Trøste og bære oss alle , " mumlet Frode og trakk seg nedtrykt tilbake fra vinduet . Han gikk nå først og så efter at fellen lå ordentlig over guttungen , siden rak han rundt husimellom blant bikkjer og skrikende katter , og da det begynte å skumre , banket han på hos bonden lengst sør i grenda for å be om nattlosji i fjøset .

På denne plassen fyrte de så sterkt i røkovnen at de måtte ha dør og vindu åpne . Det var kona som sto for varmen , en kunne se på ryggen hennes at hun hadde frosset bestandig , den var krum og kulsen enda hun satt så nær ovnen at det luktet svidd av henne .

På benken under vinduet satt bonden . Han hadde tatt den plassen som ellers fremmede pleide bli budt , ansiktet hans var liksom langveis fra , hjemløst i egen stue , og hendene hans gnuret hvileløst på knærne . På krakken ved bordet satt en kramkar med svart hår og brune rappe øyne . Han hadde en skinnpose i neven , posen var tydelig tung , og det klirret velsignet i den når han av og til lot den daske ned på bordplaten . -Hei du koftekar , du ser ut som en troverdig sjel , " ropte han da Frode steg over terskelen , -kom nå her og vær vidne på at denne handelen går skikkelig for seg . Vi rekker nok ikke å få tinglest dette salget , men jeg liker at slike saker er så klare som bibelsted , særlig nå kloss oppunder dommedag , he he . Ikke engang med bispen av Christiania ville jeg slå av en handel uten tredjemanns nærvær . "

-Jeg kommer langveis fra og pleier være avgårde ved første hanegal , " svarte Frode , -du kan risikere å måtte fare langt for å få vidneprov av meg . Men hvis det dreier seg om en sak som tåler lovens og samvittighetens lys , og dersom jeg får ligge på fjøstrevet her i natt , så kan du regne med meg . "

-Loven borger jeg for , " sa kramkaren og dunket posen i bordet , -samvittigheten er din egen ‐ om du da ikke er en innvortes svekling som lar andre bestemme over samvittigheten din ‐ , og fjøstrevet er bondens , du får spørre ham . "

Mannen på benken nikket i taushet , og Frode trakk koften av . -Du fyrer godt , mor " sa han og klødde seg på brystet , -du har vel en vondskap i knoklene som skal ut & "

-Jeg har frosset all min dag , " gneldret kona . -Han på benken der , ja han er gudhjelpemeg husbonden min ennå noen timer ‐ han har sittet på alt brennbart så lenge vi har bodd sammen . Men nå er han så liten som et spøtt . Bare se på ham . " -Hører du det , din innmari istapp , " skrek hun og glefset efter gubben , -så liten som et spøtt , ‐ og nå skal det fyres den tid jeg har igjen . Jeg har lengta efter denne kometen som efter en brudgom , " gråt hun , -nå endelig skal jeg få det varmt nok . "

Bonden svarte ikke , han snudde hendene så de lå som skåler på knærne , og tittet ned i dem . -De setter deg nok til å fyre der du kommer , " mumlet han , spyttet forsiktig i nevene og gned dem i hverandre uten særlig overbevisning .

-Nå nå nå nå nå nå , " avbrøt kramkaren utålmodig og klappet skinnposen , -her er det ikke tid til personligheter om vi skal få gjort en handel . Forretning er forretning , her spørs det ikke om temperaturer , men om hoderegning . Altså : jeg byr bonden her 100 daler for gården hans . Det blir 100 daler for 4 tønner bra åker , 3 tønner middels , og 4 tønner dårlig , ‐ det er 4 tønner à 5 daler er 20 daler , pluss 3 tønner à 4 daler er 12 daler , pluss 4 tønner à 2 daler er 8 daler , ‐ tilsammen 40 daler . Så har vi 100x100 alen dårlig vedskog er lik 10 daler , altså 50 daler , pluss besetning slett fóret 2 kuer à 3 daler , pluss 3 griser à 1 daler , pluss 14 høner à 2 daler for 10 er lik 6 pluss 3 pluss 1 og fire tiendedels daler , til sammen nå 61 fire tiendedels daler som forhøyes til 62 daler i avvente av en purkes nedkomst . Resten ‐ 38 daler ‐& erlegges for innhus og uthus , en god rund sum for gammelt tømmer hvor der er mark i mønet og flere torvflak vekke . " ‐ ‐&

Kramkaren trakk pusten og rullet med øynene , han gjorde regnestykker i luften med pekefingeren og slo to streker under rett som det var .

-Jeg hører du er ordsprengt i handel , " sa Frode , -men er det slik å forstå at bonden her virkelig vil selge deg gården sin med jord og dyr og hus & "

-La ham bare selge , " skrek kona fra ovnsplassen , -han har aldri tenkt på annet enn sølvdalere , han har solgt siste vedbiten midtvinters for noen lusne ort . Bare la ham selge og sitte der med sølvet sitt . Meg blir det ett fett nå jeg har varme . "

-Dette er bra , " sa kramkaren og slo litt av pengene ut på bordet , -enhver skal times sin særlige glede , det skaper omsetning . Kona får ved å brenne , bonden får dalere ‐ og jeg får min del av handelen . "

-Nåja , " sa Frode og tenkte så pannen slo skrukker , -og du som er kramkar vil altså bli bonde , enda du er vel langbeint for så liten jordvei , og hendene dine ser ikke ut til å kjenne formen på et spadeskaft . Du får jo ikke engang gjort deg kjent i fjøset før denne kloden kommer . "

Kramkaren slo ut med armene og visket efter et par tårer som ikke ville komme frem . -En gammel drøm antagelig , " sa han mildt og himlet , -overalt og alltid er jeg blitt møtt av en bandhund . Mitt hjem var et kratt , min hodepute en granrot . Men visne med heder kan man kun på egen jord . "

-Vel , vel , " sa Frode , -visne blir det vel knapt tid til , efter hva andre her på stedet sier . Men det bæres meg for at menneskehjertet gleder seg på mange underlige vis , derfor sier jeg ikke noe på at du vil dyrke jord de siste timene , skjønt jeg tror nok du kommer til å gjøre det på samme måte som du slår regnestykker i luften . Men mindre skjønner jeg hva bonden her skal med en haug penger . "

-Han tror han skal kjøpe seg fri fra syndebøra si , " pep kona og kastet en stor kubbe på varmen .

Bonden vørte henne ikke . -Du hører det er mus i gården , " sa han og stirret frem for seg , -du kan få henne på kjøpet , hun er verdt omtrent en tiendedels purke , men unger får hun aldri . Du skal få hele stasen for 100 daler , men jeg vil ha kår den tid jeg har igjen . "

-Du skulle likevel tenke deg om , " sa Frode , -enn om kometen styrer unna i siste liten & "

-Jeg har slitt all min dag , " sa bonden , -nå vil jeg ha fred . Det er jorda og dyrene som er herre på en gård . Jorda sier : Opp og snu meg , harv meg , så meg , høst meg , og snu meg igjen . Til slutt går det i tull for en med all denne rundgangen . Dyra sier : Opp og fór meg , melk meg , spa møkk unna meg . Og kjerringa brenner opp skogen for meg . Denne kometen kommer som rene søndagen for meg , en velsignelse over all måte . Kom med papiret og la oss skrive under . "

-Utmerket , det kaller jeg fremsynt tale , " sa kramkaren og la kontrakten på bordet , -en skal nyttiggjøre seg alt , selv en komet som ikke kommer . "

-Vel , " sa Frode , -jeg skal bevidne dårskapen , men jeg gjør det med venstre hånd . "

Bonden kom nå frem med tre støp brennevin , og handelen ble skyllet ned uten at noen av dem bet av drammen ‐ den var for øvrig så liten at det lot seg ikke gjøre .

-Ja , nå er du kårkar , " skrek kona , -og inatt får du sove alene , for jeg går ikke tilsengs med jordløs mann . "

-Skjær deg en vedpinne , du jenta mi , " sa bonden og krøp under fellen sammen med brennevinsdunken og pengeposen .

-Ja selv kvist av vindfall er ikke så saftløst som du , " gneldret hun tilbake og kastet tre store kubber i ovnen . Det sakk i gubben da han hørte det , men han sa ingenting , grep bare fastere om posen og stirret vedvarende på en kvist i takbjelken .

%-Jeg liker ikke denne handelen , " sa Frode da han fulgte kramkaren ut for å vise ham forskjellen på ku , sau og geit , -jeg tar den for et dårlig tegn . "

-Det er ikke så meget gården det gjelder som det gjelder et prinsipp , " sa kramkaren . -Hvis du kom over en passelig skogteig , så ville du klø i fingrene efter å ta øks og spade fatt . Slik er det med meg òg . Hvis jeg slumper borti en handel , så må jeg gjøre den , om ikke for annet så for min selvaktelse . Det er drift og selvoppholdelse . Du synes at det å strø korn i muld er det eneste som er noe tess . Jeg sier at det å kjøpe billig og selge dyrt er like ærefullt som å gå bak hesterompa med en plog . "

-Vel vel , men du handler med folks dårskap før du handler med varer . "

-Jeg har ikke skapt dem slik , " sa kramkaren , -skjønt jeg medgir at kundens dumhet er min beste betjent . Det er sikkert like mange penger å tjene på jordens undergang som på dens oppgang . Når denne komet-syken er over , skal jeg begynne å selge slike varer som folk har lyst på efter en nyss overstått katastrofe : farvede tøyer , pynt , kammer og brennevin . "

-Her ser dere den nye husbonden , " sa Frode til de to kuene som hadde lyttet storøyet til denne samtale . -Det er forresten tid for kveldstellet , nå skal jeg lære deg å melke , og da bruker vi de fire pattene du ser henger under buken . "

Efter at han hadde vist kramkaren de viktigste knepene en bonde bør kjenne , steg Frode opp på fjøstrevet , karet over seg litt av årets høy og sovnet øyeblikkelig .

Utpå natten våknet Frode av at veggen skaket . Han fór ut av høyet og lyttet , ‐ det var bare de to kuene som hadde snudd seg i søvnen . Men nå fikk han ikke sove mer , det kravlet og knistret rundt ham , høyloppene lekte gjemsel i skjegget hans , han fikk kløe på hoften og brystet . Rett som det var måtte han nyse ut i mørket , og inne i hodet hans kravlet og krøp det som i en maurtue om våren . -Den satans kometen , " mumlet han , børstet av seg lopper og høyfrø og gikk ut i natten .

Luften var klar og skarp , og stjernene så nære at en kunne plukke dem fra en tretopp . Frode gikk ut i skogen og klatret opp i en furu som sto alene på en naken knaus . Der satte han seg med ryggen mot stammen .

Lengst nord , i utkanten av verden ‐ og litt til høyre ‐ lyste Arcturus sterkere enn noen annen .

Frode ble sittende i treet lik en stor lodden fugl helt til det lysnet , og for å bli kvitt alle besværlige tanker , moret han seg med å flytte stjernene som brikkene på et brettspill . Men da han ikke fikk noe greie på det , samlet han dem i en dunge rundt polstjernen , og han skulle nettopp til å spre dem ut igjen efter et helt nytt system , da natten plutselig brast i øst .

Frode klatret ned på jorden igjen . Han gikk tilbake og drev omkring blant husene til det var blitt så lyst at han kunne gå uten å snuble . Da gikk han ned på de nærmeste åkrene og begynte å bære kornet i hus .

%Det varte en stund før bøndene våget seg ut . Noen hadde ligget med hodet under fellen så de merket ikke dagslyset før geitene kom og nappet i dem . De drukne lå som oppblåste , ilandskyllede lik , og flere trodde at solen selv var tegn på undergangen .

Den første som viste seg var mannen på stubben . Han hadde tilbrakt natten i en grøft oppunder en bergknaus . Nå stakk han hodet unådig frem og ville vite om Frode holdt på å stjele kornet hans .

-Det blir torden , " sa Frode og pekte mot nord , -og hagl . Du vil vel ikke ha slått løs kornet nå når det er tørt og modent . "

-Jeg kan høste sjøl , " sa mannen surt , -trenger ikke omstreifere til å lære meg jordbruk . "

-Du var mindre bråkjeftig i går , " sa Frode og la kornbandene fra seg , -men jeg har aldri sett folk grøfte på så rare steder som der du har ligget i natt . "

Litt efter litt kom nå folk sigende fra hver sin plass . Noen hadde ennå skjelven i øyet , de stampet i bakken i smug for hvert skritt . De mest fremmelige blant dem lo grovt og sa at så morsomt hadde de aldri hatt det , men de fleste var dypt forarget og så seg om efter en å sette skylden på .

-Se på den tateren som går med kornet vårt , " ropte en som sto og gnog på et brød .

-Han er kommet for å så forvirring , " skrek en leser , -han bærer mitt korn inn i låven til han Lars . "

-Send bikkjene på ham , " ropte en tredje .

-Ja se og jag det svinet til skogs . "

Snart skrek de og bannet så det var en pest å høre , og de modigste bevæpnet seg med kornstaurene som Frode nylig hadde tømt .

Frode fant det nå klokest å ta skogen fatt . Han trakk seg i god orden tilbake gjennom sørenden av grenda . Utenfor den nyervervede plassen sin hadde kramkaren slått opp en disk hvor han spredte ut halsbånd og gilde tørklær , esker og dåser og små bjeller , samt en drøy dunk med dårlig brennevin .

Her stanset bøndene og slo seg til resten av den dagen . Men de to barnløse var omsider sovnet over fleskesidene og rømmebollene , og inne i huset lå den jordløse bonden og stirret i taket mens kona hans fyrte så ovnen sto rød .

Livet surret og gikk , og over skogen samlet skyene seg til et tordenvær som like efter brøt inn og renset luften for en stund .

%Frode var endelig kommet inn på en vei som førte direkte til Christiania . Han strakte godt ut og var fast bestemt på ikke å la seg lokke til noe sidesprang .

Det var blitt gul høst , natteluften bet i lungene . Hver dag ble kostbar nå , for kanskje la isen seg over sjøen og sperret veien for ham . Eller kanskje la den seg over Hans Allernådigste Majestets hjerte så han ville nekte å ta imot utsendingen .

Stadig oftere ble han møtt eller innhentet av kjøretøy som hastet avsted med viktige personer . Et sted måtte han berge seg ut i grøfteslammet for ikke å bli nedkjørt av en lang staselig vognrekke med kongens merke på dørene . Fogder red omkring og takserte , prester prekte om lydighet , husmennene svor og gråt , ‐ det var en flat og grøderik landsdel Frode dro gjennom . Han fikk gå i fred , for nå var det slaktetid og ingen enset en diger , gjengrodd omstreifer .

En morgen det regnet , ble han innhentet av en høy , knoklet kar med et spraglet tøystykke rundt nakken . Det var Peder . Han var blitt blek og tufs , og i silregnet lignet han en forkommen stasfugl som sørger over sine våte fjær .

-Nå , " sa Frode , -det er vel dårlig med enker her på lavlandet siden du trasker ute . Hvorfor ble du ikke hos dobbelt-enkene & "

De gikk videre i taushet . Peder hostet og spyttet slim . -De holdt på å ta knekkerten på meg , " sa han , -jeg annamte ikke fred hverken natt eller dag . "

-Jeg trodde det var slik du ville ha det , " sa Frode .

-Sånt er ikke elskov , sånt er jordbruk , " sa Peder trist , -jeg er da vel ingen plog . Har du noen gang prøvd å pløye med et beite av to kåte merrer & Der står hverken remmer eller redskap der de farer frem . Og dessuten , jo lenger vi drev på , jo mer like ble de . Jeg klarte ikke holde dem fra hverandre , ikke med allverdens klatting og knep . Og det må være forskjell på dem , ellers kan du jo like godt være gift . Du ser det , jeg er ikke skapt for ekteskap . Den kjærligheten som sitter fast på et sted , er ikke noe for meg . ‐ Nei , det var fint så lenge du var og hjalp meg . Men da du reiste , ble det jo dobbelt-ekteskap . Jeg spiste dobbelt , jeg drakk så jeg så dobbelt , og elsket firedobbelt , men jeg sov bare en fjerdepart . En stund fikk jeg en av dem til å bære svart parykk , men så ville hun ikke gå til sengs med den , for hun klaget over at den seg frem over ansiktet så hun fikk hverken se eller puste . ‐ Og attpåtil ville de ha meg til å lempe vekk all den steinen som gubbene deres hadde kastet inn på åkeren til hverandre . "

-Sånt er utsuging og en ren skam , " sa Frode , -en kan ikke pine den jorda som skal bære i mange år . Hva skjedde så & "

-Ja , så var det bare en ting å gjøre . En natt tok jeg sekken og strøk avgårde , og nå er jeg på reise sørover for helsens skyld . Jeg går i bue utenom alle plasser hvor der henger linnet og serk til tørk . ‐ Du ser det , " fortsatte Peder og smilte trist , -ånden er villig , men kjødet er blitt skrøpelig . "

-Å , den retter seg nok , " trøstet Frode , -du skal bare holde deg alle sinnsbevegelser fra livet en stund . "

-Det kan du si , " ropte Peder , -du som er en trell av rug og havre . Men jeg ser elskov i alt som lever . Se på regndråpene når de løper sammen . Se på mygg og musvåk og bier . Se på oldingene når ungjentene går forbi . Se på hester og katter og gamle jomfruer ‐ hva er det de alle tenker på & Se på skyene og solskinnet og slaktere og okser , se på makken som elsker seg selv . Se på ‐ ‐ . "

-Javisst , " avbrøt Frode , -og skopar og prestefruer og bust og tråd sammen . Men nå skal du bare ta det rolig . Vi er inne i frostnettene , og det står hos Predikeren ‐ som jeg for øvrig ikke liker ‐ at der er en tid til å ta i favn , og en tid til å holde seg fra favntak . "

-Men tenk på alle de gangene en ikke har hatt og alle de gangene en ikke skal få , " mumlet skomakeren bedrøvet , -det er da faen til ordning . "

De marsjerte nå lenge i taushet og stanset ikke før de kom over en drukken stakkar som lå i en grøft og ynket seg .

-Hei der , " ropte Frode og bøyde seg over ham , -her er nok også en som har vært utsatt for sinnsbevegelse . "

-Mitt hår mitt hår , " lallet fylliken og satte seg opp .

-Det er vel knapt sølv du har i håret nå , " sa Frode og brakk av en bit brød til ham . -Her er en geliker av deg , skomaker , bare at denne kroppen plages av vers han ikke får til . Det ser ut til å være min lodd at jeg skal ta meg av elskovsyke skomakere og livstrette diktere . "

Da dikteren hadde spist opp hele brødet og drukket en mengde vann som Frode hentet til ham , rettet han seg på grøftekanten . -Jeg er dikteren Theofil , " sa han . -Skjebnen har vært meg ugunstig , men nettopp derfor har den bekreftet sannhet , en i min teori : livet er tomhet mennesket kan intet , alt synker . "

-Jamen er du sta , " sa Frode , -du må vel miste både armer og bein før du innser at solen varmer og blomstene gror . Men fortell meg heller hvordan det er gått til at du ligger og leser vers for padder og makk . "

-Vel . Efter at vi skiltes i vår , traff det seg at jeg kom i høy gunst hos en meget rik proprietær ved kysten . Hvor det var kan jeg ikke huske , bryr meg ikke om det heller . Naturen er aldeles lik over alt ‐ hva enten den består av skog , fjell , sjø eller mark . Den er ikke annet enn et dumt innfall som yder avfall for svin å boltre seg i . "

-Du taler vanskelig , " sa Frode , -men skit i det , hvordan gikk det hos proprietæren & "

-Han hadde tre halvgamle og meget stygge døtre som var gale efter vers om elskoven . Jeg ble ansatt som en slags huspornograf . Mot kost og losji i uthuset anrettet jeg små firelinjete lekkerier som jeg leste opp for de tre døtrene . Disse opplesningene foregikk i et lysthus ‐& herregud for et ord ‐ og jeg sto bak et skjermbrett og foredro svineriet . ‐ Ja , så langt ned skal man . Jeg led ved det , min muse led ved det og nektet meg derfor ofte den rette forløsende glose . Og det er med ord som med gift : en trenger stadig større doser . Til slutt forlangte døtrene sekslinjete vers hvor enderimene skulle overgå hverandre i svinskhet for å skape stigning mot slutten .

Jeg foraktet meg selv , jeg kalte meg selv for den laveste maddik på jord . ‐ Hva hjelper det mot sulten & De holdt meg på mager kost , vel vitende at hunger får ord til å yngle . Om natten lå jeg og bet i fingrene og endevendte hjernekisten for å finne nye rammende inntrykk .

Til slutt sprakk det hele for meg . Syk , ja nesten avsindig laget jeg en dag et dikt så liderlig at ludderne i København har ikke ropt verre ord efter vekteren når han jager dem av byen . Dette diktet gjemte jeg til en dag proprietæren hadde stor fest for distriktets dignitærer og kirkelige myndigheter . Da gikk jeg inn midt under taffelet og erklærte at jeg ville foredra et vårdikt som de yndige døtre hadde inspirert meg til . Så leste jeg . Ved første vers besvimte alle fruene , og flere av dem falt med ansiktet i sausen , men de ugifte holdt seg merkelig våkne . Ved annet vers reiste alle herrene seg , og sognepresten løp ut . Ved tredje vers kom bikkjene , og de jagde meg mer enn to mil langs fjorden . "

-Vel . " Theo trakk pusten og stønnet . -Siden flakket jeg rundt og tagg . Til slutt begynte jeg å stjele ølslanter fra kjøkkenet i vertshusene , og nå er jeg her . ‐ Hva skal man gjøre hos et folk hvor skaldegleden for lengst er av lande ! "

-Du har sannelig hatt en ond skjebne , " sa Frode , -sånt må være nesten like galt som å mangle såkorn . Du får slå deg i lag med oss , kanskje har folk bedre vett i Christiania . "

De vandret nå videre i gåsegang efter veien . Frode gikk foran og skyndet på , men han måtte ofte snu seg og tale følget sitt til rette , for der var straks oppstått fiendskap mellom dikteren og skomakeren . Peder gremmet seg over sin udugelighet , han så ned når de møtte høybarmete ungpiker , og efterpå gjorde han narr av dikteren og kalte ham en ord-elsker og et vissent strå .

Theo på sin side anså Peder for en smalpannet såleflikker som forarbeidet det laveste på skapningen . Han snakket aldri direkte til ham , men henvendte seg til Frode og omtalte skomakeren som " det mennesket " .

%En kveld i skumringen kom de til en galgebakke hvor der hang to forbrytere . Likene rørte seg i den kalde høstvinden , av og til støtte de sammen med en tørr , treaktig lyd .

Theo grøsset og mumlet et latinsk vers . -Der har de hengt to tyver , " sa han , -de er begge håndhogd . Vi er nok i Christiania nå . "

-Jeg har hørt , " sa Peder , -at neglen av en hengt gir stor kraft hvis de legger den i ølkruset og tømmer det uten å tenke en eneste tanke . "

-Tøv , " sa Theo , -det gjelder neglen av selvmordere , for øvrig tror jeg nok du klarer å oppfylle betingelsen . " Dødens nærhet gjorde at han glemte seg og snakket direkte til skomakeren .

-Morder eller selvmorder kan vel bli ett fett , " mente Peder . -Når du steller deg så du blir hengt , kan du godt gå for selvmorder . "

-En kan høre du er skomaker , " sa Theo , -du tenker som en grovrasp . Det er vel stor forskjell på å stjele en lysestake for eksempel , og så snitte over sin egen strupe . "

-Du må alltid regne med å bli tatt når du stjeler hos gullsmeder , " svarte Peder , -de sover så lett som jomfruer og så har de en snor fra håndleddet og ned til verkstedet . "

-Vel , " sa Frode , -skal jeg si min mening i denne saken , så holder jeg på at døde folk er døde , med negler og hår og det hele , hva enten de har tatt seg selv av dage eller andre har gjort det for dem . En annen sak er at de kan gå igjen , i mange slags underlige skikkelser . Jeg vil i hvert fall ikke ha det ølet som smaker av daumannsnegl , men hvis det er så at dere tror på sånt , så må dere forte dere , for her ser jeg nattmannen kommer . "

Skomakeren lurte seg nå bort til det ene liket og nappet neglen av tommelfingeren . Og da dikteren hadde stått litt og ergret seg , snek han seg opp til det andre og plukket løs den høyre pekefingerneglen .

De tok begge den neglen som lå nærmest til deres eget fag , men Frode fikk aldri vite om den hadde brakt dem noen kraft , til det onde eller gode .

-Hør her , " sa Frode og sperret veien for rakkeren , -hva har de to kroppene der foretatt seg siden dere måtte henge dem opp efter halsen & "

-Jeg vet ikke om jeg er nødt til å svare på spørsmål fra omstreifere , " svarte rakkeren bistert , -dessuten må du ha dårlig forstand siden du ikke vet at jeg er en som folk helst skal holde seg unna . "

-Dere henger folk så det snart ikke er plass for fuglene til å fly omkring , men jeg mener at det var bedre å overtale dem til å rette seg efter loven . "

-Du kommer nok langt borte fra , skjønner jeg , " svarte nattmannen , -du snakker som om menneskene ikke skulle levd på jorden mer enn to timer . De to der ble håndhogd for et år siden , men på dette siste året stjal de mer med venstre hånd enn en vanlig fullfør tjuv ville klart i en livstid . Hadde vi nå tatt av den andre hånden isteden for å henge dem , så hadde de stjålet videre med tærne , og siden med tennene , og derefter med albuen . Sånne folk rasper annens eiendom så lenge der fins en levende hudfold igjen på dem . "

-Det står frost av deg , " sa Frode og slapp mannen forbi .

-Jeg har vanlig kroppstemperatur , " svarte rakkeren bedrøvet , -skjønt ingen vil tro det . Jeg fryser om vinteren når nordvesten står ned dalen her , og kleggen biter meg om sommeren . Likevel gjør jeg ikke annet enn det jeg er satt til . "

%Da de kom ned til byen , fikk Peder vekteren til å vise ham veien til oldermannen i lauget . Skomakeren banket på det foreskrevne antall ganger , og litt efter kom en gråskjegget krokrygg frem i vinduet . Vandreren sa hvem han var , og da krokryggen hadde eksaminert ham grundig i faget , ble døren åpnet såvidt at Peder slapp innenfor .

De to andre ble stående i rennesteinen inntil dikteren kom på at han visste om et vertshus hvor de ikke var så nøye på det .

-Svært til gjestfrie folk her i denne byen , " sa Frode mens de famlet frem i mørket langs husveggene .

-En må kunne et fag for å få tak over hodet , " forklarte Theo .

-Pløye og så regnes vel ikke for fag her da , " mente Frode og svor idet han snublet over en døddrukken .

-Versekunsten er heller ikke et fag , " mumlet Theo bittert , -det er en forbannelse . "

-Så får vel du husly i Helvete da , " lo Frode , -men se her er vi ved sjøen alt , " la han til og hogg tak i dikteren idet han ville til å trå utfor bryggekanten . -Stopp nå litt , selvmord er heller ikke noe fag , og sjelen til dem som tar sitt eget liv , skal for evig flakke omkring på de tørre steder , har jeg hørt . "

-Skit i sjelen , " murret Theo og banket på husveggen til et falleferdig skur , -jeg er sulten og tørst og trett av å vandre omkring i dette landet . Trett av å bli sparket , hånt , utskjelt , misforstått , forfulgt , æreskjelt , krenket ‐ . " Dikteren slo knyttneven maktløst i bordveggen for hvert ord . -Utstøtt , spyttet på , baktalt , overfust , nedrakket , ertet , pekt på , flirt av , utskjelt ‐ . "

-Det siste har du brukt før , " sa Frode ubarmhjertig . Men Theofil rullet med øynene , og skummet sto ham i munnvikene . -Tråkket på , trampet på , utstøtt , nedstøtt , oppstøtt ‐ ‐ . "

Dikteren seg sammen som en tøydukke , og i det samme Frode grep til og løftet ham opp , ble døren åpnet og en gammel tannløs kjerring kom ut med en osende tranlampe i hånden .

%I dette herberget under Ekeberg for fattige , utstøtte , fordrukne osv. ble Frode og Theo boende i en uke mens de ventet på skipsleilighet til hovedstaden . Dikteren var blitt gusten og mer gretten enn noensinne . Han lå helt stille og lot seg oppvarte i tre dager . Han trengte å komme til kreftet , for nå akter han oppsøke majesteten og fortelle ham hvordan dikterne , nasjonens lys og samvittighetens røst , ble behandlet i det nordligste av tvillingrikene .

Den tredje dagen fikk de besøk av Peder . Han skrevet over dørstokken mer karsk enn noensinne .

-Det er i orden , " sa han straks han var innenfor , -oldermannsdatteren er nok dum , men hun har gitt meg livet tilbake . Og nå drar jeg sørover til lyset . Har dere sett for et sprakende solskinn det er i dag & "

-Solskinnet lokker fluene til avfallsdyngen , " mumlet Theo og stirret i taket .

-De skjønneste fioler trives ofte på møddingen , " mente Peder , -tausa til handelsmannen hjemme gikk kledd i et omsydd råseil , men du verden for en kvinne . "

-Sånt prat ødelegger fordøyelsen min , " sa dikteren , -men slike okser som deg ser vel ikke forskjell på hertuginner og luddere . "

-Når stroppene løsner , blir luddere til hertuginner , det kan du lage deg et vers på , " svarte skomakeren , -men du er for lengst en tørrgran i skogen , så for deg er alt håp ute . "

-Vel vel , " avbrøt Frode , -søndag morgen går en jakt med tomtønner til hovedstaden . Jeg tror ikke det var ondt ment , men skipperen sa vi kunne få bli med mot å sortere tomtønner efter størrelse og kvalitet i rommet . Så kan jo dere ta dere av kvaliteten og innbille dere at det er hertuginner og luddere dere ruller ‐ alt efter ønske og begjær . "

%Frode Torsteinson og hans følge fikk god bris og en rolig reise over Skagerak og Kattegat . De trillet tomtønner i to døgn , men det varte lenge før rumlingen gikk dem ut av hjernen .

Dikteren var ubrukelig til dette som til alt annet arbeide . Han gjorde seg noen tåkete verselinjer om klodenes gang i himmelrommet , og han så ikke forskjell på eketønner og furutønner .

Men utenfor Kullen stanser vinden , og det ble så stille at de kunne høre folk lokke på kyrne i Sverige . Kullen er et skarpt forberg på Skånekysten , den er lik en diger fiskekrok med hvilken svenskene angler efter de skipene som skal gjennom Øresund .

Skipperen kommanderte hele mannskapet i småbåtene til sleping . De tre stuverne ble satt i en tororing , Frode og Peder ved hver sin åre , og Theo i stavnen til å passe kursen så de ikke skulle ro skuta opp på svensk grunn . Der sto nemlig det griske broderfolket klar med tabeller og grifler for å regne ut strandingsavgiften om kjølen bare så meget sneiet borti landet deres .

De rodde og tøydde på ryggen i fire timer , og for hver gang linen hogg i , sendte den en høy , stram tone ut over havet . Denne lyden blandet seg med rumlingen som de bar i hjernen fra før , og tilsammen ble det en monoton , ulykksalig musikk ‐ boom ‐ hi ‐ boom ‐ hi .

-Dette går ikke bra , " knurret Theo , -vi får uvær . " ( Dette var for øvrig den eneste gang at dikteren var synsk . Han laget senere syv vers over hendelsen , men de gikk dessverre tapt under en rangel i hovedstaden ) . Ved sekstiden om eftermiddagen kom plutselig en kraftig vind fra Hallandskysten . Skipperen viftet og skrek , den største av slepebåtene fikk karret seg til skipssiden , men linen til to-roringen brast med et høyt smell idet vinden fylte seilene på jakten . Øyeblikkelig gikk sjøen høy som i storm , og snart var småbåten bare en eske på havet .

Skipperen krysset frem og tilbake noen ganger , men straks efter øket vinden så han fikk nok med å berge seg selv og skipet . Tønnene slet seg , de rullet frem og tilbake i rommet , og lenge hørtes over stormen det uhyggelige boom boom , så de snartenkte danskene på Sjællandskysten trodde det var en diger hval som fór og brakk seg ute i sundet .

Imens drev to-roringen sørover med stor fart . Frode hadde lite vett på sjømannskap . Han hadde riktignok kullseilt på to meter vann utenfor elveosen hjemme , men han hadde ennå en skrekk i seg for saltvann , og han skjønte at den måtte han tyne før han kunne bekjempe havet .

Dikteren lå oppbløtt på bunnen av båten , han var som en drivende tilje og ropte alt i ett : hva sa jeg , hva sa jeg !

Vesterålingen Peder hadde riktignok vokst opp blant fjæresteinene , men han hadde elsket seg alle sjømannsdyder ut av kroppen , han var mer vant til gyngingen på bursloftet . Dertil ble han sjøsyk i småbåter , som han sa , og måtte snart kveile seg i skotten .

Frode ble således alene om begge årene . Han klappet og godsnakket med havet , og stundom måtte han døyve skrekken ved å le av sin egen maktløshet . Dessuten måtte han også prøve å holde kursen . Han visste at Danmark ‐& der han hadde ærend ‐ lå til høyre for båten , og han slet så hardt på høyre arm under denne ferden , at han ofte senere våknet om natten ved at armen hans rodde på egen hånd i mørket .

Ved byen Helsingør , der det bare er et drygt hanefjed mellom Danmark og Sverige , gikk havet så sterkt at Frode lurte på om de var kommet inn i en elv . Båten fór flere favner for hvert åretak , sjøen brakk seg over dem . Dikteren mol og gurglet , ‐ han fikk på denne turen tømt seg for meget bittert slik at han senere ga avkall på å oppsøke majesteten .

Så kom mørket , og havet var ikke lenger så overveldende , for de kunne ikke se det før akkurat idet bårene slo innover dem .

Hele natten satt Frode ved årene . En kort stund så han to lys som beveget seg flakkende langs kysten til høyre .

Av og til kviknet skomakeren til såpass at han kunne øse . ‐ ( Når han siden satt i ølstuene i Tyskland , fortalte han at han den natten hadde tømt Øresund to ganger , og han fikk gjort det på en slik måte , at fortellingen ga ham øket ry som elsker . )

Da det demret av dag , så Frode en sky lik en stor svart fugl over seg . Han var stiv og så frossen at det var som leddene brakk for hvert åretak . Da kom der med ett skytende en lang grå arm ut av skyen og ga ham en lusing så han vippet bakover .

-Jasså , er du der , " ropte han rasende og karret seg opp på toften .

Men nå lo det oppe i luften , og en ertende stemme skrek . -Er det deg , Frode Torsteinson & "

-Hvem er det du spør for , " ropte Frode tilbake og veivet åren over seg .

-Jeg skal hilse og fortelle at du er en stor tåpe . "

-Hvem skal du hilse fra & Kom frem så jeg får se fjeset ditt . "

Det skrattlo igjen , og Frode fikk en ny lusing så han sakk ned på tiljen bak seg . -Hilse fra alle du har strøket avgårde fra , " flirte det , -de syns du er en skrulling og en godfjott . "

-Hils tilbake og si at jeg kommer igjen , " skrek bonden . Han grep den løse tiljen og slengte den opp mot skyen . -Jeg kommer tilbake bare jeg får tatt meg en rotur , " brølte han og sendte den ene åren som et spyd opp mot fuglen .

I det samme kom tiljen ned igjen på høykant . Den traff Frode i tinningen , det sakk i skallen hans , og den arge bonden ramlet sammen og ble liggende over toften .

Ved soloppgang en av de første dagene i oktober , en uke efter Mikkelsmess , sto Frode dryppvåt foran de kryssende hellebardene i slottsporten . -Hør her , " sa han , -dette er ikke riktig av dere , all den lange veien jeg har reist . "

-Det er for tidlig , " sa vakten , -majesteten har nettopp gått til sengs . "

Frode gikk tilbake til bryggene der Peder og Theo hadde ankret nødhavn i et vertshus for sjøfolk .

-Der kan du se , " sa Peder , -en kommer ingen vei med å mase slik som du gjør . Du kunne vært hos enkene en dag lenger . "

-Jeg vet ikke hva som er mest mas , " sa Frode , -kåte enker eller konger som sover om dagen . "

Frode benyttet formiddagen til å fli seg , det vil si han ristet koften og nestet sammen en diger rift i buksebaken som han hadde fått da han ramlet ned fra toften under roturen .

Utpå eftermiddagen gikk han på ny opp til slottsvakten .

-Hans Majestet har diaré , " sa soldaten , -han tar ikke imot mer enn to minutter ad gangen . "

I fire dager krysset Frode frem og tilbake mellom slottet og havnen . Folk begynte å kjenne ham , han hadde alltid en hale med unger efter seg , og en vittig borger lettet på hatten og spurte om dette var en slags landbjørn på to , en ny present til Majesteten fra en av hans eksentriske undersåtter ‐ det velsignede folk he he &

På den femte dag slapp de bonden inn i et forværelse hvor det var kirkehøyt under taket og ingenting å sitte på . Da han hadde stått der i fem timer , ble han lei det og besluttet seg til å oppsøke Majesteten på egen hånd .

Nå begynte en vandring som forekom ham mer kronglet enn den gang han lette efter oksekalven til Lys . Der var ganger og trapper og høyloftete stuer med speil og forgyldning , men mennesker så han først da han hadde gått i ti minutter . En kjøkkenpike fikk øye på ham fra et karnapp , og hun begynte straks å gråte og forklarte hakkende at hun skulle sette sausenebbet på plass i morgen den dag .

-Er jeg så stygg , " spurte Frode seg selv og stanset opp foran et veggspeil med sølvhvite amoriner på rammen . ‐ Å jo , han lignet et viltvokset gjenferd nå . Skjegget sto som et bål under ansiktet , der var striper av stivt sjøsalt i håret , koften var lik ragget på en bjørn nettopp gått av hi , og hendene var hovne og mørkflekket som gammelt saltkjøtt . Eneste øynene var stadig klare og meget blå , skjønt litt grumset i krokene .

Han gikk videre og gløttet på alle de dører som fantes , men overalt var det tomt og ingen han kunne spørre efter veien . I et lite rom uten vinduer brant det lys i en syvarmet stake , som på et alter , og ved siden av på bordet lå et par spisse damesko og noe hvitt tøy som lignet klær . Her ble han innhentet av en silketrukket tjener og ført tilbake , men nå til et annet venterom .

I dette forværelset var det stoler til å sitte på , og Frode tok det som et tegn på at han var kommet et trinn nærmere Majesteten . Selv måtte han riktignok stå , for rommet var fullt av tause , bekymrede mennesker fra alle steder , ‐ de som var kledd i vadmel skubbet seg sammen på vindusposten .

Langt om lenge gikk en dør opp , og inn kom glidende en lydløs skikkelse i gul frakk og spennesko . Det var herr Jasper , Kongens kammertjener . Han var høy , smalrygget , og lutet lik en som hele sitt liv har lyttet til en annens tale . Ansiktet var blekt og dyktig pudret , nesevingene hans var meget vide , han beveget dem som en jakthund , og da han fikk øye på Frode , tok han stand , gjorde trutmunn og løftet pekefingeren tankefullt til haken . Så rettet han seg ørlite grann , skjøv blidt til side en gammel kone som trakk ham i frakken , og trådte hen til Frode . -Kongen har en ond fot , men han har notert seg din standhaftighet , " hvisket han og kløp nesen lett sammen , -du kommer fra utkanten av verden , og følgelig vil Hans Majestet ta imot deg først . De som er lengst borte , står hans hjerte nærmest ‐ he he . Kom med meg . "

Frode fulgte herr Jasper inn i et nytt og meget mindre rom . Her hentet kammertjeneren en flaske og dynket noe søtt vann på koften hans , derefter slo han en skjefull pudder i hånden sin og blåste det opp i ansiktet på bonden . -Hans Majestet elsker sine undersåtter , " hvisket han , -men han er meget allergisk ‐ svært fintfølende ‐ kom så . " ‐&

Alt dette gikk så fort , at Frode som hadde et godt sinne gjemt på bunnen , fikk ikke tid for seg før de sto inne i en dyp sal med tunge gardiner for vinduene . Lys brente i tall-løse staker på bord og vegger , og midt ute på gulvet ‐ liksom i en båt langt til havs ‐ satt Kongen oppstøttet i en seng med tak over . Over knærne hans hvilte et brett hvor der sto seks klokker og tikket mens en syvende lå i småbiter under Majestetens hender .

-Du er Frode Torsteinson fra nord for circulum arcticum , " sa han blidt og satte to vandige øyne på utsendingen . -Du hører til blant de beste av mine undersåtter ‐ selve margen , ‐ er det virkelig så at folk der nord har hår over hele kroppen og spiser en bergart som kalles grautstein & "

Kammertjeneren dyttet til Frode , men Majesteten ventet ikke på svar , han banket bekymret med langfingeren på klokkene og fortsatte . -Er det ikke underlig , alle ting er fra evighet av , men evigheten består av utallige små øyeblikk , ikke sant & Ergo , hvis jeg kan fange øyeblikket , så vil jeg også kunne fange evigheten . I morges fikk jeg disse seks til å tikke i takt , men ikke den syvende , ‐ skjønt det var nære på . Jeg satt her og hørte hvordan tikkene løp nærmere og nærmere sammen , det ene halte inn på det andre , og jeg tenkte : nå skjer det ‐ nå skjer det en venter på hele livet , ‐ og så ‐& bæ ‐ . "

Monarken skjøv foraktelig til delene av uret som hadde sviktet .

-Jasper , " ropte han og stakk ene foten frem under silketeppet , -jeg vil ha tre nye fjærer og fire nye hjul , men tolvte hver tagg skal være filt bort . ‐ "

Kongen var litt gusten , hendene hans skalv og hadde en blåfarve som holdt de på å kveles . Han bar en kniplingsprydet , kappelignende nattskjorte som lå i en vid pose om skulderen og fikk ham til å ligne en kylling som stikker hodet ut av egget , og den leggen som vistes under teppet , var hvit og spinkel som et vokslys .

Alt i alt syntes Frode at Majesteten så ut som han kunne visne til lommerusk ved første berøring . Han holdt seg derfor på en smule avstand , selv om den Allernådigstes farveløse øyne var dugget av en fjern harmløs glans .

Frode mente nå at tiden var kommet . Han stakk hånden inn på brystet , men kammertjeneren spisset munnen og rystet langsomt på hodet mens han holdt øye med Majesteten .

Kongen rettet seg opp og stirret på en rose i blomstertapetet . -Jasper , " ropte han , -nå er det noen der igjen . "

Kammertjeneren grep straks ned i en skuff på siden av sengen og halte frem en svineblære med en tut på . Så snek han seg på tå langs veggen , satte behendig tuten i et hull og klemte til .

-Der ser du , Frode , " sutret Kongen , -aldri får en være alene , de kiker stadig og lager nye hull . Selv om jeg lot meg mure inne , ville de finne en sprekk . En konge er synlig gjennom metertykke vegger , for ikke å snakke om at mitt fineste flamske gobelin går fløyten . Fins der kikkere der du bor & "

-Ingen uten Vår Herre det jeg vet ‐ ja og så presten og fogden da , men de kikker helst i binger og kister , " svarte Frode som begynte å ønske at Kongen ville spørre hvilket ærend han var kommet i .

-Jeg tror det gikk bra , " sa kammertjeneren og la svineblæren på plass , ‐ i morgen er der nok en rødøyet i Deres Majestets tjeneste , men vi trenger mere sitronsyre . "

Monarken satt en stund og glippet med øynene , han stirret nedtrykt på klokkene som nå hakket høyt og i allerstørste utakt , og herr Jasper som visste hva det betød , gjorde talende grimaser for å få Frode til å slutte med å klø seg på brystet .

Av og til sukket Hans Nåde , grep under puten og trakk frem en gulldåse som han spyttet i .

Slike karer må minst spytte halvskillingstykker , tenkte Frode og byttet fot .

-Jasper , " sa endelig Majesteten , -vi har fått besøk fra det ytterste nord , vi trenger en flaske av den spanske . "

-Men foten , Deres Nåde . "

-Foten , foten , " hermet Kongen surt og slo efter kammertjeneren , -er det din fot kanskje & "

-Å nei bevare meg , " svarte herr Jasper og slo blikket ned , -rikets fot ‐ tvillingrikenes ‐ for anledningen . "

-Der ser du igjen , Frode , " sa Kongen oppgitt , -vi er eneveldig og kan ikke skaffe oss det nødtørftigste . Enhver av våre fattigste husmenn er mer herre i eget hus enn vi . "

-Hoffmarskalken , Deres Nåde , " sa Jasper ulykkelig .

-Æsj ‐ evig og alltid hoffmarskalken , " Kongen slo en liten blå hånd på brettet så to av klokkene hoppet og fikk et sekund i vrangstrupen . -Jasper , " ropte han , -vil du jeg skal be denne rusticus om å gjøre det du har betaling for ! " ‐&

%Da Majesteten hadde drukket tre glass , ble han straks mindre skjelvhendt . Han grep parykken som hang på et stativ ved sengen , trykket den ned på skallen , og så velvillig på Frode . -Nå bonde , " sa han -vil jeg gjerne høre din begjæring , men fortell meg først ad hvilke veier du har kommet hit fra rikets grense i nord . "

Frode berettet nå om reisen på en så knapp og fyndig måte at den kunne stått som mønster for denne fortelling . Kongen fulgte livlig med , av og til styrket han fantasien med et glass , avbrøt fortelleren , og meddelte hva han selv ville gjort i de forskjellige situasjoner . Men da Frode tok til å beskrive hvordan han hadde rodd Øresund , løftet Jasper hånden avvergende og trakk bonden til side . -Livlegen mener at fortellinger fra sjøen virker uheldig på Hans Majestets fordøyelse , " hvisket han -særlig når Øresund går hvit , da får han diaré ‐& eller det som almuen kaller døratrippen . Og det går ut over oss alle . Bølgene forplanter seg til hans allernådigste ventriculus , og siden ut i hele embetsverket , he he . Så vil du oppnå noe , må du hoppe over havstykkene . "

-Vel , " hvisket Frode tilbake , -men da måtte jeg lagt turen rundt halve jorden , og da hadde vi ikke fått korn på flere år , og jeg kunne likevel ikke unngå sjøen siden Majesteten bor på en øy . " ‐&

Men nå begynte Kongen å bli utålmodig , han nikket nådig og sa . -Vi har oppfylt store ønsker til dårligere fortellere enn deg , kom så med din begjæring . "

Frode fisket frem pergamentet , blåste støv av det og forklarte at flekkene skyldtes i alt vesentlig sjøvann , men han håpet likevel at Majesteten ville lese brevet og gi ham et gunstig svar .

Monarken falt straks i henrykkelse over den smukke håndskriften , men han kom seg ikke riktig til å lese igjennom innholdet , dertil hadde han det nå altfor trivelig med seg selv oppe i sengen . Imidlertid kalte han på en sekretær og dikterte en svarskrivelse til bøndene i Skarlidalen hvor han innrømmet dem ethvert rimelig krav .

Frode grunnet litt over denne ordlyden . Han trakk seg i skjegget og ville til å avbryte Kongen , men Jasper la fingeren på munnen og rystet på hodet . Majesteten stakk nå klokkene inn under teppet , han tømte nok et glass og ble stadig mer eneveldig i blikk og geberder . Så skrek han igjen en ordre , og straks kom en ny skriver inn fra en sidedør . Kansellisten var kalvbent og holdt hodet på skakke , og han fikk høre det flere ganger mens han tok imot et brev i hvilket amtmannen der nord ble anmodet om å besørge såkorn til bønderne i Skarlidalen .

%I dette øyeblikk kom den allmektige hoffmarskalk . Kongen gjemte straks flasken bak puten og vinket skriveren vekk . Hoffmarskalken så misbilligende på det tomme glasset . -Jeg håper Deres Majestet har sovet godt og er uthvilt , " sa han , -vi har mange saker som er av stor viktighet for tvillingrikene . Hvem er dette subjekt & "

-En tro undersått som ber om såkorn , " svarte Kongen , -han har vandret på sine ben helt fra det amt der solen aldri går ned om sommeren . "

Hoffmarskalken gløttet tvilende på Frodes komager , tok erklæringen fra kongens hånd og leste den fort gjennom . -Dette er skrevet av en drømmer , " sa han , -han begynner med å snakke om at menneskets verdighet må holdes høyt i Skarlidalen . Der ser Deres Majestet , overalt må man kjempe mot drømmere . Hvordan skal man opprettholde respekt for øvrigheten og øke Kronens inntekter så lenge der fins en svermer i hver bygd ! Man burde samle dem sammen og sette dem ombord i et skib uten ror , der hører de hjemme . " -Det er ikke lite du forlanger , bonde . Såkorn kan kanskje skaffes , prester og fogder kan byttes ut , men skatten må inn , og selv Hans Majestet kan ikke innblåse dere verdighet . Det er da for øvrig et ganske overflødig stoff så langt nord i riket . ‐ Hvor ligger forresten denne Skarlidalen & "

Frode ga en inngående beskrivelse av fjell og skog og steinrøyser , men den allmektige marskalk var ikke tilfreds med det . Han satte straks i gang et stort maskineri av sekretærer , kansellisjefer og geografikyndige , men ingen kunne redegjøre for Skarlidalen . Et kart ble hentet , men det var blankt nord for Trondhjem .

-Bonden er en svindler , " foreslo en av de yngre kansellistene som sto for tur til å rykke opp , -man kan ikke komme fra ingensteds . "

-Det er en trang dal , kanskje ligger den i bretten på kartet , " sa Frode , -solen går tidlig om eftermiddagen , men både fogden og presten kan bevidne at vi dyrker korn , for de tar det meste selv . "

-Du har rett , skriver , " sa den praktiske hoffmarskalken og løftet begge hendene for å påkalle taushet , -et sted kommer man fra , og denne bonden er norsk , kjenn bare lukten . Vi kan ikke benekte at han eksisterer fordi om rikets karter er ufullstendige . Han lukter , ergo er han . Dessuten vil våre embetsprotokoller vise om han taler sant . Be ham komme igjen om en uke . "

-Den første sneen er kommet hos oss , " sa Frode og bet seg i skjegget , -jeg må hjem og se til en syk mens fjellet ennå er åpent . Vinden er sørlig , og det går et skip nordover i morgen . "

-Du er sta , " sa den allmektige og stirret forskende på bonden , -du er kanskje selv konge der du kommer fra . " -Pussig , " fortsatte han grundende og nikket anerkjennende til sin egen hukommelse ‐ som hadde han overraskende fått øye på portrettet av en kjær avdød , -har Deres Majestet lagt merke til hvem denne rusticus ligner & "

-Jeg har allerede svart på hans begjæring , " sa Kongen som aldri klarte samle seg lenger tid om en ting .

-Når jeg ser på ham , " fortsatte hoffmarskalken , -den nesen ‐ skjønt den er litt tykkere ‐ ja vitterlig , han minner om vår fjerde Christian . "

Majesteten rynket på sin egen nese , han likte ikke marskalkens hyppige hentydninger til den store . Nå lengtet han bare efter å bli alene med sine ur , og svarte grettent . -Alle ligner på alle , der fins tusen like neser bare her i byen . Bring oss vårt svar samt penn og segl . "

Da skrivelsen til bøndene i Skarlidalen var lagt frem for kongen , trakk Frode en lang skinnende sort fjær ut av brystlommen og rakte den til Hans Nåde som en gave fra tvillingriket . Kongen undertegnet med den nye pennen , og han var så beveget over presenten , at navnet hans ble uleselig .

-Der ser du , marskalk , " hvisket han og bøyde seg over sine ur da Frode var ute av døren , -det er meg de liker . "

Denne kvelden fant Frode frem sine siste daler og holdt kalas sammen med Theo og Peder . De ravet lenge rundt i stredene og tok dyre vennskapsløfter av hverandre , men Frode holdt tett om det som hadde hendt på slottet , og han viste dem heller ikke kongens brev , for når han tenkte på den lange og krokete veien frem , syntes han nok at besøket hos majesteten hadde kastet lite av seg . Likevel hadde han ventet at de skulle vist seg mer nysgjerrig . Men Peder som alt hadde fått godt grep på den unge kro-madamen , brød seg katten i å snakke om såkorn som først skulle i jord neste vår . Også dikteren var kviknet til efter den uhyggelige seilasen . Siden han hadde spådd riktig om uværet utenfor Kullen , mente han seg å ha skjulte evner , og dette ansporet ham til flere vers både med bokstav og enderim .

Neste morgen vrengte Frode koften , og da han hadde gjort opp for seg , eide han ennå to ort , en dott ull , Agnetes knapp , og et par never engelsk korn . Så tok han farvel med dikteren og skomakeren , kjøpte en blank spenne til den unggutten som hadde seilt ham ut fjorden for over et halvt år siden , og gikk ombord i en brigg som skulle nordover med salt .

Siden han ikke kunne betale hverken for reise eller kost , satte kapteinen ham til å passe en tylvt griser som skulle til en storbonde på Helgeland . Og fordi det bar hjemover for god bør , trivdes Frode tålig bra som gjeter under dekk . Så lunt og tørt hadde han ikke hatt det siden han bodde hos enken Elvira . Bare en gang ‐& utenfor Mørekysten ‐ blåste det opp så plutselig at sjøen sto mannsdyp i rommet før de fikk stengt lukene , og Frode fikk et svare spetakkel med å berge flere dusin smågriser som var kommet til underveis .

Efter tre ukers seilas gikk Frode i land i Trondhjem og dro videre med en hurtigseilende Finnmarks-farer . Det lå sne i gropene på de svarte berg , skodde og sludd fylte luften , vinden pep og pistret i riggen . Frode gikk fredløs opp og ned på dekket , han var uglad og lengtet efter frost og en høy , hård himmel .

%Frode Torsteinson kom hjem en uke efter Mortensdag som er ellevte november . Ingen stimet sammen ved ankomsten , for sneen lå allerede knedyp , og bøndene var gått i hi for vinteren .

Brit lå i samme stilling som da han gikk fra henne . Hun var blitt svært mager , bare øyne og mørkt hår . Hun sa hun syntes han hadde vært snar , hvilket betød at hun var vant til å vente , og hun lastet ham ikke med et ord fordi han hadde reist uten å si fra til henne , ba ham bare gå og hente sauen og hønene som naboen hadde tatt til seg mens han var borte .

Hun var ellers ikke helt uten hjelp . Der var kommet en ungjente på Skavlen , hun het Siv og var en fjern slektning av Brit , ute fra kysten . Hun var en glad , flagrende skapning og hadde ikke noe bestemt fore i livet , derfor var hun blitt på plassen og var til nytte både i stue og fjøs . Og nå kunne de jo ikke godt jage henne fordi om husbonden var kommet hjem , mente den lamme .

Frode gikk bort på utslåtten og grundet en hel eftermiddag over disse ordene , men Brit sine øyne var blitt så dype som myrhull , han så ikke bunn i dem , og han kvier seg for å tenke på det han nå nesten forsto .

%Den første uken gikk Frode omkring som en fremmed . Dalen var blitt svært trang , syntes han , og hva enten det skyldtes hovmod eller glemsomhet , så var det flere av bøndene som spurte hvor han hadde vært det siste halve året , ‐ og Frode som var på vei inn under koften for å vise frem brevet , stanset halvveis og måtte klø seg på brystet isteden .

Magister Martin var sunket sammen og hadde fått en uren lyd i brystet når han trakk pusten . Men der var ennå ild i ham , og da han leste brevet , slo han knyttneven i håndflaten og svor at menneskeheten kom til å gå fremover .

%Med dette er vi kommet til slutten på beretningen om Frodes reise til hovedstaden .

Vi har hele tiden latt som vi var noenlunde trygge for ham . Vi syntes vi hadde grunn til det , for han hadde frisk marg i knoklene , og dertil noe som de gamle kalte for lykke .

Men Frode selv ville nok gnudd seg kraftig i skallen om noen hadde sagt til ham at han hadde lykke . Og selv om vi ville kalt det urettferdig av skjebnen , så visste han at han like gjerne kunne snublet utfor et stup i tåken , eller fått en bjørneklo i nakken . Men når vi her sier at han hadde lykke , så var det fordi han kom hjem med Kongens brev . Neste år fikk da også skarlidølene tilstrekkelig med såkorn , og med tiden også ny prest og fogd .

%I mai året efter Frodes hjemkomst døde magister Martin . Han opplevde å se Kongens korn bli sådd , men da det ble skåret , lå han under torven . Og det var kanskje bra , for det ble ingen rik høst , takket være regn og kjølig vær , og det ville bare ergret ham å måtte innrømme at det fantes makter som ikke brød seg om menneskets trass og seige opprør .

%En stormfull kveld oppunder jul satt Frode og spikket på en rikul slik han pleide når været drev ham inn . Plutselig glapp kniven så han jog eggen dypt inn i håndflaten . Da Frode trakk den ut , hørte han et sukk fra sengen , men øynene der hang stadig ved kvisten i taket , og først to timer senere oppdaget han at hun var død .

En uke efter at Brit var jordet ved siden av magisteren , flyttet Siv inn i det tomme kammerset .

Hun var en lattermild , lyshåret ting på sytten år . Hun sang bestandig når hun arbeidet , men var ikke særlig utholdende , og når det kom kornløse tider , eller når snestorm jog dem i hus , satt hun i en krok og surmulet mens hun bet seg i tommelfingeren . Men hun kunne gå lange veier for å skaffe seg et stykke farvet tøy , og hun tvang Frode til å skjære hår og skjegg minst en gang i måneden .

Enda hun var så smalhoftet som en gaupe , satte hun fem unger til verden . Av dem var de to jenter , de ble døpt Lys og Agnete , men de tre guttene fikk alle navn efter morens slekt .

Frode selv kviknet til og ble yngre eftersom ungene kom . Han muret et steingjerde ytterst på skrenten , og laget en trapp fra platået og ned i dalen . Siden ryddet han nytt land ved elven , men selve gården ble liggende på Skavlen , hvor de på klare dager hadde utsyn sørover , helt dit der elven ble borte i et juv under fjellet .

Brevet med Kongens uleselige underskrift gjemte Frode på bunnen av en kiste sammen med knappen fra Agnetes frakk . ‐ Vi vet ikke hva som var størst for ham , brevet eller knappen , men vi ville ikke våge spørre , for med tiden ble Frode mer taus , og når noen fikk lokket ham med sterkt øl , fortalte han aldri annet enn hvordan det gikk til at han måtte feire St. Hans-aften i toppen av et furutre .