En fredag sist i november . Det var mildt i været ennå , men tåken klistret seg råkald rundt alt , så tett at billyktene på Karl Johan så ut som ørsmå røde baller . Alt lyset de skulle gi druknet motstandsløst i det grå .

Arne Bø gikk og ventet på sensuren . Ikke egentlig spent , han visste han hadde gjort det ganske bra . Det var blitt en pen laud sist , og det ble det vel denne gangen og . Det interesserte ham ikke så veldig lenger . Han var lei hele lesingen , lei alt dette . Det var blitt så anderledes enn han hadde tenkt seg . Han hadde vært så full av tro da han kom hit etter krigen . Tro på seg selv , på kunnskapene han skulle få , på friheten og styrken de skulle gi ham . Tro på at det skulle være helt anderledes dette , enn skolepugget han hadde drevet med før . Det var tusen ting han hadde trodd .

Han gikk seg borti en klynge med lidelsesfeller . De var nervøse , oppjaget , forvåkte , ‐ bondegutter som han , flyktninger i byen . Men reddere ‐ de hadde ikke lært å bli likeglad ennå , disse . Så var det bare første faget og , for de fleste .

" Blir du med ut i kveld ? "

Det var en av de nærmeste som spurte , men Arne var ikke helt sikker på hvem han mente å spørre . Han hørte ikke riktig med i denne flokken . Han hadde en følelse av at de ikke stolte helt på ham . Det var vel dette med Kristian kanskje ‐ at han bodde i et hjem her i byen , mens de holdt til rundt på utrivelige hybler . Så var det vel det og , at han ble regnet for å være nokså god . Han slet ikke så forbannet med lesingen som de gjorde og fikk bedre eksamen til slutt likevel .

Han ville ikke være en av dem heller . Det var noe så duknakket og loslitt over dem , ja , den var ikke så fin dressen hans heller , det var ikke det . Men denne forsiktigheten deres , denne målbevisstheten som drev dem frem og gjorde dem uimottagelige for alle slags skuffelser og krenkelser ‐ den likesom hang i buksebaken på dem . Og likevel var det disse her han hørte sammen med . Bare disse han kunne mestre . Men det ble en ikke mindre ensom av . Tvert imot . Da var den bedre , den ansvarsløse ensomheten han hadde nå . Da fikk han i hvert fall være i fred . Han slapp å trekke rundt med en hel haug med mennesker det var synd på . For synd på dem var det , det kjente han nesten på kroppen . Ikke for annet kanskje , enn fordi de var så muldvarpblinde så snart de kom utenom den lille sirkelen de hadde laget rundt seg og sitt .

En gang hadde han trodd det skulle være slutt på alle slike sirkler . En gang hadde verden gått i stykker for ham . Han hadde skimtet en sammenheng der alle var med og alle var ansvarlige for alt som hendte , innbilt seg at han var med og kjempet for frihet og rett og menneskeverd . All ting hadde vært så enkelt og greit , så selvfølgelig at en ikke trengte tenke en gang . Siden var det kommet en tysk soldat og hadde gjort det floket for ham . Og mer og mer floket var det blitt . Vanskeligere og vanskeligere å vite om det var han selv som hadde rett ‐ bestandig . Om han hadde rett den frigjøringsdagen da han kjørte rundt med en krøtterbil og arresterte småbrukere og gårdsgutter mens folk sto i veikanten og huiet og skrek . Han hadde kjent igjen noen av dem som skrek høyest ‐ de hadde visst tjent bra på tyskerne først i krigen , de . Han kastet armbindet da kvelden kom , og reiste rett hjem . Han ville ikke være med på noen fest . Og det ville han ikke nå heller . Han rev seg løs ‐ begynte å gå opp og ned for seg selv igjen . Han visste de snakket om ham der han gikk , men de fikk bare snakke . Han brød seg ikke om dem ‐ brød seg ikke om noen . Om bare denne forbaskete sensuren kunne falle snart . Han hadde så smått lovt å gå på kino med Astri og Kristian i dag . Astri hadde vært så sta på at han måtte bli med . Ellers var de vel helst glade de var kvitt ham . Det var noe hun måtte snakke med ham om , hadde hun sagt . Kunne det være noe med Vibeke ? Han visste Astri fikk brev fra henne . Til ham skrev hun aldri . Hun hadde satt igjennom det han hadde villet fra først av ‐ at det skulle være et eventyr med en skikkelig slutt .

De var visst i flykningeleiren ennå , hun og moren , men Kristian mente det var godt håp om immigrasjonstillatelse til New Zealand for dem engang utpå vinteren . Han var glad for det . Glad for hennes skyld , ‐ og for sin egen . Det ville bli lettere å tenke på henne da ‐ lettere å glemme henne .

Han hadde funnet seg en pike på lesesalen ‐ valgt henne omhyggelig ut . Hun het Berit ‐ hun var passelig rund og myk og blid og stille ‐ en det var selskap i uten at hun ble plagsom . Han hadde visst fått henne bra forelsket og , han skulle ikke klage på det . Hun var frisk og god å ta i ‐ det var bare det at de likesom snakket hvert sitt sprog . Vibeke og han hadde gjort det mange ganger de , virkelig , men når de tiet var det som den ene kunne kjenne hva den andre tenkte . Han visste aldri om Berit tenkte noe , brød seg ikke større om å finne det ut heller . Han fikk gå bort og se om hun satt i Aula kjelleren når sensuren var falt . Rart hun ikke kom ut forresten . Men hun fant nå sjelden på noe av seg selv , sa alltid bare ja til det han foreslo .

Endelig så det ut til at ventetiden var slutt . Det kom en kar frem mot trappen der borte med en liste i hånden . Alle stimlet sammen rundt ham . Arne hørte navnet sitt nesten før han var kommet borttil ‐ Arne Bø , 2 , 2 . Det var omtrent som han hadde ventet ‐ litt dårligere enn sist . Han kjente ingen ting ved det , hverken skuffelse eller glede . De andre sto og fulgte med som om det skulle være dommen på den ytterste dag som ble forkynt . Lys tentes og sloktes i ansiktene rundt ham ‐ en kar han kjente litt fikk en uanstendig dårlig haud , han gikk sin vei med det samme . Arme satan ‐ tro hvor han gjorde av seg . Han var så liten og kroket og hjulbeint ‐ det måtte være slik bukkene så ut på dommedag . Arne hadde mest lyst til å gå etter , men så kjente han for en hån det ville være mot den andre . Han ville fortelle ham at det var bare tull alt sammen ‐ en kunstig verden med kunstige verdimålere . ‐ Han kunne gå fra det , gi blaffen i det , begynne med noe annet . Men den karen der , han ville ikke skjønne det . Han var av dem som bare leste og leste ‐ så ut som han likte det og på en måte . Han slet med gjeld og dårlig råd han som de andre . Faren var lærer langt nordpå et sted og syntes vel det var stas med denne sønnen som skulle bli lektor . Kanskje ble han en bra lektor og , det var ikke det . Men bukk ville han alltid bli . En av dem de andre hoppet over og gjorde narr av , en av dem som alltid ble puffet og sparket og skubbet til side . En av dem han selv også innerst inne forakter .

Nå var mannen med metallstemmen ferdig . Listen ble slått opp , og de kunne stimle sammen om den som en annen saueflokk for å studere alle tiendedelene på rang stigen . Noen gratulerte Arne , andre spurte mer forsiktig om han var fornøyd . Han visste det var klokest å takke og si ja , men likevel gikk han og smakte på en bitter liten skuffelse . Den oppgaven om Lessing syntes han han hadde fått fint til . Han hadde prøvd å si noe mer med den enn bare det han hadde lest seg til . Og de andre oppgavene hadde da også vært jevnt bra ‐ ja , det var en bra karakter , han var da fornøyd , det var ikke det . Det var noe annet . Han torde nesten ikke tilstå det for seg selv : han hadde håpet å bli den beste i dag . Og nå var det sikkert en seks-åtte stykker foran ham på listen der oppe . Ikke at han var ærgjerrig akkurat . Skjønt han var vel det og . Men han ville være så god at han kunne gå fra dette her , ‐ uten å kjenne at han flyktet . For det var bare det en behersket en kunne gå fra uten å flykte . Og selv da ‐ var han ikke modigere , bukken fra ista , som nok sprang sin vei med det samme , men som ville være der igjen , så sikkert som semesteret begynte , seigt og håpløst slitende ?

Han kjente et forsiktig tak i armen ‐ det var Berit som var kommet for å gratulere ham . Hun så så strålende ut som det skulle være henne som hadde fått karakteren ‐ hun hadde nok ikke anelse om at han var skuffet . Så lite kjente hun ham ‐ ‐ ‐ . Hun var da søt og ‐ akkurat det . All ting var pent på henne , rundt og glatt og passe stort . Men det var likesom hun manglet en idé , som om Vårherre ikke hadde hatt helt klart for seg hva han ville med henne . Flink var hun og , i hvert fall så passelig . Men det var ingen vei utenom : Han var lei av henne .

" Blir du med på kino i kveld ? "

Hun lyste opp som et barn som får en leke .

" Ja , gjerne , hva skal vi se ? "

" Chaplins " Gullfeber " sammen med Kristian og Astri . "

Han så hun ble skuffet da hun hørte de andre skulle være med . Hun ble alltid usikker sammen med Astri , som om hun følte at hun ble veiet og funnet for lett . Ja , ja , så fikk vinden ta henne og blåse henne videre til neste mann , han hadde inga råd med å holde på henne .

%Han ble sittende på kjøkkenet sammen med Astri og Kristian om kvelden , etter at han hadde fulgt Berit hjem . De var sultne , men ikke søvnige . Arne kunne se det var noe som plaget Kristian ‐ han ga seg unødig god tid med å finne frem mat og undersøke isskapet . Det var vel dette de skulle snakke med ham om . Det var ikke blitt noe av det så lenge Berit var med . De prøvde å komme unna det en stund alle tre , pratet litt om filmen , om sensuren , om Kristians planer . Han var kommet hjem for godt nå ‐ det var vel en uke siden . Han skulle slutte i flyktningearbeidet og gå inn i farens advokatforretning , som fullmektig først , siden skulle han bli kompanjong . Han hadde vært nede på kontoret i dag . De hadde vært veldig hyggelige alle sammen , så det ville sikkert gå greit .

" Det jævlige er at de er nødt til å godta meg enten jeg duger eller ikke ‐ for fars skyld ‐ jeg kunne misunne deg ofte som bare er deg selv og ikke skylder andre noe . "

" Å , det gjør jeg vel alltids ‐ sikkert like mye som du . "

Kristian så stort på ham :

" Oss mener du ? Å blås , mor sier alltid hun vet ikke hvordan hun skulle greid seg uten deg , denne tiden jeg har vært borte . Du har da visst hjulpet henne ‐ både med arbeidet og med ‐ ensomheten hennes , så det mer enn veier opp det du har fått her . "

Arne ristet på hodet . Han hadde båret koks og skuffet snø , hjulpet litt i haven om våren og om høsten , men aldri mer enn han syntes var moro ‐ og ensomheten ? Jo , hun hadde vært som en mor for ham , fru Gram . Men aldri innpåsliten på noen måte . Hun hadde ikke plaget ham hverken med sorgen sin eller med selskapet sitt . Hun var lett og koselig å prate med ‐ alltid snakket hun om ham og hans . I vår hadde hun gått på de samme forelesningene som han , om det var fordi de interesserte henne eller for å ha noe å snakke om visste han ikke . Så var det vel det Kristian ville si da , at han måtte finne seg en hybel etter jul . Han ville ha mor sin for seg selv igjen , ventelig . Ja , Arne hadde da tenkt det han og ‐ han skulle visst ikke plage dem lenger .

" Jeg var innom Studenterkontoret og hørte etter hybel i dag , " løy han .

" Nei , hvorfor det ? " Kristian så uforstående på ham . " Du kan da vel bli her ‐ vi har plass nok og ‐ "

" Nei , det får være slutt nå . ‐ "

Arne skar seg et nytt brødstykke mens han snakket .

" Det er vel med meg som med deg ‐ jeg får prøve meg uten hjelp nå . ‐ ‐ ‐ Men var det ikke dette du ville snakke med meg om da ? "

Han snudde seg og fant øynene til Kristian . De vek unna ‐ bort mot Astri .

" Nei , det var ikke det . Det var noe annet . "

Astri så rett på ham :

" Jeg kan hilse deg fra Vibeke . Hun skal ha barn . Hun ba meg ikke fortelle deg det , men jeg syntes du skulle vite det likevel . "

Kjøkkenet kastet seg mot ham . Sort og hvitt alle steder . Dødt . Stein og metall . Hjemme var det varme i ovnen , og veggene levde og så på en ‐ ‐ ‐ . Slikt som dette ‐ det hendte andre ‐ det kunne ikke være ham . Det kunne ikke være ham dette ‐ det måtte være en annen ‐ en han ikke kjente ‐ ‐ ‐ .

Han sanset at Kristian satt og så på ham , ventet på at han skulle si noe . Men han fikk det ikke til , det satte seg fast i halsen . ‐ ‐ ‐ Han reiste seg og begynte å rydde bort . Han hadde bare én tanke ‐ å komme seg i seng , bli alene i mørket , gjemme seg så han kunne prøve å finne greie i sine egne tanker uten at noen skulle sitte og se på ham og vente noe av ham . Astri og Kristian skjønte det visst ‐ de sa ikke mer .

Da det endelig var blitt mørkt og han lå og kjente tingene gli ut av bevisstheten , kom dagen mot ham igjen som en film en kjører baklengs :

Han måtte ha visst det hele tiden ‐ helt siden Astri kom mot ham utenfor kinoen . Hun hadde hatt det i øynene sine ‐ som en dom . Og under hele forestillingen , under bildene , lyset , musikken , under alt det hesblesende tøvet hadde han kjent det . Han hadde ledd og moret seg sammen med de andre , men han hadde hatt mest lyst til å gråte . Gråte over den ynkelige , lille , latterlige mannen der oppe på lerretet som kunne røre seg så ydmykt , så lydig og så fritt at han fikk alle til å se at menneskeverd er en usynlig ting ‐ og ukuelig .

Den hadde jo ikke noe med ham å gjøre , den filmen , ikke med noe av det som hadde hendt ham heller . Men det var som om den hadde streifet noe av det han hadde gått her og lett etter ‐ helt siden han kom hit etter krigen . Det var noe han syntes han måtte vite ‐ noe han trodde de skulle gi ham svar på , alle disse kloke menneskene her i Oslo . Men han hadde ikke fått noe svar . Han hadde fått vite en masse om hvordan han skulle skaffe seg kunnskap og hvordan han skulle holde orden på den ‐ han var som en gullgraver som har fått seg utlevert mye fin redskap og et godt kart , men gullet , det måtte han finne selv ‐ det var det ingen som kunne vise ham . Det måtte han visst leve seg frem til ‐ ‐ ‐ .

Vibeke var gått fra ham en gang fordi hun skimtet en vei ‐ en vei frem til å bli ordentlig menneske . Hvor langt var hun kommet på den veien nå tro ? Den hadde vel helst ført henne tilbake ‐ tilbake til å være dyr ‐ et dyr som bar slektens byrde i seg ‐ stum , hjelpeløs , uten håp . Kristian hadde sagt en gang at det var mye vanskeligere å få innreisetillatelse for dem som hadde små barn . Så ble det vel nektet henne når de oppdaget hun var gravid . Og moren ‐ . Det var som en vegg å tenke på . Ikke kom han utenom og ikke kom han igjennom . En ting var sikkert : Det han hadde gjort mot Vibeke , det var like grusomt som det nazistene hadde gjort mot henne , om ikke verre . Han , som en gang hadde drømt om å hjelpe dem som led urett , han som hadde kjempet for at menneskene skulle bli fri . Så lite han hadde visst den gangen ‐ om urett , om frihet . Nå fikk han prøve å hjelpe Vibeke å bære den byrden han hadde lagt på henne . Ja , hun hadde villet det hun og . Hun hadde vært lykkelig og han kunne nok si til seg selv at de var sammen om det ‐ at hun fikk selv svare for det hun hadde gjort . Men han måtte også svare ‐ og han måtte vite hennes svar før han kunne komme videre . Om han giftet seg med henne ville hun bli norsk og de kunne komme hit ‐ måtte komme hit . Om Vibeke kunne bli noe annet enn en fugl på den måten , en skadeskutt fugl som ikke lenger kunne fly . En gang hadde han drømt om at hun skulle komme til ham igjen ‐ så fri som hun var da hun gikk fra ham .

%Han fant et hyrekontor tidlig neste morgen . Han fikk hyre som dekksgutt på en båt som skulle innom Hamburg ‐ den skulle gå om en uke . Han skulle opp i muntlig samme formiddag så han ble gående nede ved bryggene og drive for å få tiden til å gå . Berit traff han tidsnok , hun kom vel ikke til å skjønne noen ting , arme krok . Han måtte skrive hjem , men det fikk vente litt .

Det var utrivelig her nede nå . Kaldt og blåsende og sølet og skittent alle steder ‐ og slikt ulidelig bråk fra trikker og biler ‐ her var det godt å være for en hjemløs en . Her var det ingen ting som bandt ‐ det var bare om å gjøre å bli ferdig og få kastet fortøyningen . Han hadde ofte gått hernede og drømt om å gå til sjøs , men aldri på denne tiden av året . I april , når den salte sjøluften var full av sol , og sjøen lå blå og lokkende langt utover , og han selv var sprengfylt av gnistrende grenseløse fjellvidder ‐ da pleide byen kaste ham hit , det eneste stedet han fikk puste . I dag var sjøen gråsvart ‐ den dro ham mot noe vondt han selv hadde gjort . Alle de kreftene han hadde kjent i seg , nå var det som bølgene hadde tatt dem der de vasket mot bryggekanten . Selv hadde han bare motstandsløs usikkerhet igjen ‐ et sug som var sult og nervøsitet og skyldfølelse og enda noe mer ‐ noe umettelig han visst aldri kunne fylle .

%Astri og Kristian kom ned for å høre på ham . Han hilste bare så vidt på dem ‐ orket ikke snakke med dem , ikke ennå . De så inderlig nysgjerrige ut , men de fikk holde seg en stund til .

Det var nesten fullt i auditoriet ‐ det var alltid mange som hørte på de første som var oppe . Berit satt visst baki der et sted hun og . Han tenkte , da han satte seg ved bordet og så på professorene foran seg , at dette må vel gå aldeles galt . Og hvordan de var , de foran ham , det var han lite klok på .

Han fikk om Goethe . Det gikk bra en lang stund . Han kunne svare på det han ble spurt om , omtrent slik oppskriften var . Han begynte å kjenne seg riktig trygg . Plut selig tok professoren brillene av seg , pusset dem litt før han så rett på Arne og spurte :

" Liker De Goethe ? "

Arne kunne ikke tenke seg han hadde hørt riktig ; han måtte spørre om igjen ‐ om han likte Goethe ? Øynene foran ham blunket ikke , de boret seg inn i hans . Så nakne de var , uten brillene .

" Ja , sier han Dem noe ‐ tror De han har noe å si oss ‐ eller tror De han er naiv og foreldet ‐ eller mener De som Kierkegaard at han var en hykler , en ynkelig narr med sine høye idealer og alle sine kjærlighetshistorier ? Ja , det teller ikke med i karakteren dette ‐ jeg ville bare gjerne vite hva De mener ‐ hvis De har noen mening da ? "

Stemmen ga litt etter da han sa det siste ‐ Arne måtte se på ham en gang til . Han var en gammel mann , lut i skuldrene . Det måtte være ubegripelig mye han visste ‐ en tung arv av kunnskap . Nå var han trett , han ville gjerne gi den videre . Men de som kom til ham her , de spurte ikke etter arven , de spurte bare etter karakterer . Det var vel det Arne selv hadde gjort og kanskje ‐ derfor han ikke hadde funnet gull ‐ ‐ ‐ . Men å spørre om han likte Goethe ? Selvsagt gjorde han det , annet gikk vel ikke an . Om Goethe hadde noe å si ham ? Han så på teksten foran seg en gang til :

Edel sei der Mensch Hülfreich und gut ! Denn Das allein Unterscheidet ihn Von allen Wesen Die wir kennen .

Nei , han visste ikke . Visste ikke om det gikk an å tro det , for ham , at mennesket skulle være edelt og hjelpsomt og godt . Og det var det verste svaret han kunne gi : at han ikke visste . Det var det svaret den gamle mannen foran ham satt og var redd for ‐ det at han ikke hadde noen mening . Å gi det ville være å svikte en tillit som var vist ham , å nekte å ta en utstrakt hånd . Men han måtte svare det likevel . For han kunne ikke lyve for disse nakne blå øynene . Og hvorfor skulle de nå forresten sitte her og avkreve ham et slikt svar . En muntlig eksamen var vel ikke noe skriftemål heller .

Det sloknet ikke noe i øynene foran ham , slik han hadde ventet , da han svarte . Professoren rygget litt bakover , det rykket til i ansiktet hans et par ganger , så sa han , mer til seg selv enn til Arne :

" Det var visst ærlig det der . Nei , De har rett . Det er ikke så lett å vite det bestandig . Men vi må kanskje prøve å tro det likevel , at Goethe har rett . For ellers ville det vel være temmelig håpløst alt sammen . "

Så slapp han Arne ‐ skjøv ham med en håndbevegelse over til nestemann som skulle eksaminere i grammatikk . Arne kjente det som han hadde vært på reise i et annet menneskes sinn ‐ og i sitt eget . Og nå satt han på en hard stol i det nakne grå auditoriet igjen og fortalte om kasus .

Han gikk opp to tiendedels poeng . De gikk i Aulakjelleren etterpå ‐ Astri , Berit , Kristian og han . Han kunne like godt fortelle dem det nå , så var det gjort . Det ville være lettere når de var flere . De hjalp ham utrolig . Astri spurte hva han hadde tenkt å begynne med .

" Nå skal jeg gå til sjøs , jeg har vært nede i dag og fått hyre på en båt som skal innom Hamburg . "

Han så at Astri og Kristian forsto . Berit satt utenfor . Hun svelget og svelget . Ville til å si noe , men fikk det ikke til .

" Hvor lenge blir du borte ? Ja , for du har vel ikke tenkt å bli sjømann for godt ? "

Det var Astri som spurte nå igjen . Hun som tok seg rett til å bestemme over ham .

" Jeg vet ikke ennå . "

Astri spurte litt mer ‐ om båten , om hyre og reiserute . Det var en mellomstor lastebåt ‐ den skulle sydover , han var ikke så sikker på hvorhen .

" Nei , det er kanskje ikke så nøye det , " datt det ut av Astri .

" Er ikke det så nøye ‐ det må da være det viktigste når han går til sjøs ‐ hvor båten skal hen . "

Berit var blitt helt rød i ansiktet . Arne kjente det som hun dundret på en stengt port . Det var ingen ting de kunne si til henne heller . Hun skjønte det litt etter hvert , ble furten . De satt og forrådte henne alle tre . Hun reiste seg ‐ sa noe om at hun måtte opp og lese igjen . Arne så etter henne . Om hun bare kunne bli ordentlig sint ! Men bare å vike unna slik ‐ ‐ ‐ .

Kristian hadde ikke merket at hun gikk . Han var langt inni sine egne tanker .

" Hva mente han med det , tror du , at det ville være temmelig håpløst alt sammen ‐ hvis ikke Goethe har rett ? "

Arne fant igjen tankene sine . Han hadde nesten glemt professoren .

" Jeg vet ikke ‐ kanskje han mente det samme som den tyske soldaten vår . "

De så på hverandre . Det var første gang de nevnte ham . De hadde funnet ham under krigen ‐ den gangen de holdt på å bli tatt selv . Han var kommet vekk fra de andre ‐ hadde forfrosset bena sine og gravet seg ned i djupsnøen ovenfor seteren . Det var bare et tilfelle at de gikk den veien så de fikk se sporene hans . De så det bare var en og tenkte det var bedre å få tatt ham enn å ha ham lurende rundt der oppe . Han lå aldeles stille da de kom innpå ham . De fikk seg ikke til å skyte så sikre var de på at han var død . Men da de kom helt inntil lå han og så på dem ‐ geværet lå ved siden av ham . De tok det og kjente at det var varmt ennå av at han hadde holdt i det . De skulle skutt ham ‐ de hadde ordre til det ‐ men ingen av dem greide det . Øynene hans ‐ det var slike øyne renen hadde ‐ en måtte være voksen for å skyte slike . I steden tok de ham med seg ned i seteren og stelte føttene hans . Etter en uke var han blitt såpass at han ville prøve å komme se over grensen til Sverige .

Han hadde lovt dem han skulle ikke fortelle noe om dem . Det hadde han ikke gjort heller . Siden fikk de høre at tyskerne hadde pint ham ihjel . De hadde fått for seg at det var viktige ting han tiet med . ‐ Han var likesom alltid med dem siden , denne tyske soldaten . De hadde trodd de skulle bli skulds med ham da de sparte livet hans for han hadde spart deres . Siden hadde de gått her og skyldt ham livet hver en dag . Det de hadde gjort , det var visst ikke annet enn feighet . De visste nå vel det da de lot ham gå , at han ikke kunne greie seg . Kristian hadde kanskje gjort opp med ham på et vis ‐ da faren døde i Sachsenhausen ‐ da broren ble skutt ned over Kanalen . Men han selv ?

De satt og loddet i øynene til hverandre . Det var et stykke til bunns hos dem begge . Det var ikke bare vennskap å finne . Arne visste om seg selv at det var ett og annet han helst ville skjule . Men de skule skilles nå . De kom aldri til å leve så tett inntil hverandre mer .

De satt en stund mens minnene kom og gikk . Så sa Kristian :

" Hvorfor reiser du ? "

" Først og fremst for å få tak i Vibeke . Men dessuten ‐ har jeg visst hatt lyst til det lenge . ‐ Det er så forbannet teoretisk alt dette her . Det betyr ikke noe for noen . De lever bare av det alle sammen ‐ ingen lever for det . Og er det bare om å gjøre å finne noe å leve av , så har jeg lyst til å prøve meg på noe jeg er sikrere på er nyttig en stund . "

" Tror du aldri du kunne komme til å leve for ‐ dette her ? "

" Slik som han professoren i dag ? "

Arne kunne ikke svare ‐ det var et av de svarene han ikke kjente ‐ et av dem som lå og ventet på ham et sted .

" Så høytidelige dere er , " lo Astri . " Men jeg synes det er fint du reiser ‐ jeg er sikker på ‐ ‐ ‐ . "

" Nei , jeg tror ikke du er sikker på noen ting jeg , Astri , " avbrøt Kristian henne , " det er ikke sikkert det er så enkelt som du tror , all ting . "

" Nei , det er kanskje ikke det . Men nå må jeg gå . Ha det ! "

Hun vinket og smilte ‐ et smil de kunne dele som de ville . En som hadde fått gleden og skyldløsheten slik i vuggegave som henne . Samme hva hun gjorde .

%Arne fant igjen Berit utpå ettermiddagen . Han kunne ikke la henne gå slik ‐ han måtte snakke med henne . Han fikk henne med seg en tur ‐ det var lettere enn å sitte og vokte på henne over et kafébord . Han ønsket det hadde vært litt hardere stoff i henne nå ‐ hun var et blautdyr av et kvinnfolk . Klistret seg til en .

Det blåste . Halvråtne blad føk rundt i Slottsparken . Vinden lekte litt med dem enda de var døde for lenge siden . Han tok armen hennes av gammel vane . Det var noe med Berit han aldri hadde likt . Hun var så unnselig . Så redd for å gjøre noe så hun skilte seg ut , så andre skulle få noe å si på henne . Hun var datter av en klokker på Hadeland ‐ det måtte være han som hadde lært henne slik uhorvelig respekt for skikk og bruk . Hun var nå ellers så høvelig kjerringemne som noen kunne bli . Det var nok flere som skjønte seg på det . Så for det så ‐ ‐ ‐ .

" Hvordan fant du på at du skulle dra til sjøs ? "

De var kommet forbi Slottet ‐ vinden tok ordene hennes og strøpte dem nesten før de blåste mot ham . Skulle han si det slik det var ‐ fortelle alt sammen ? Da ville hun bli ferdig med ham , men hadde han rett til det ? Det ville kanskje være lojalt mot Berit å gjøre det ‐ men mot Vibeke ? Berit ville ikke være sen om å dømme henne , hun som var så skikkelig . Så vidt han fikk kysse henne . Selvsagt kunne han si det andre ‐ det om at han ville ut og alt det der , men slik hun spurte og slik de gikk her nå , ville det være så halv en sannhet at det ble en løgn . Og han likte ikke å lyve . Ikke for andre . For seg selv så .

Han fikk prøve likevel . Prøve hvor sant det var . Hun ville nok ikke forstå det , men ‐ ‐ ‐ .

" Du skulle ikke bry deg med meg , Berit . Jeg er ikke en slik en som det går an å være i lag med . Jeg kan ikke slå meg til ro noen steder . Først var det bygda jeg måtte rømme ‐ nå er det landet . De sier de var fredløse , forfedrene mine ‐ det må være etter dem jeg har det . "

" Men kjære deg ‐ det var vel ikke å rømme ‐ at du begynte å studere ‐ det var vel bare riktig det ‐ når du har evner til det . Men at du går til sjøs når du har to bifag med gode karakterer , det synes jeg er dumt . "

" Ja , det er kanskje det . Men vi har aldri vært lure , oppi bygda hos oss . Dessuten ‐ er du sikker på det er det som er meningen med livet mitt ‐ at jeg skal sitte på et kateter og dunke tyske verber og engelske konger inn i hue på dumme unger ? "

" Meningen ‐ hvis du har lyst til det så ‐ ‐ ‐ . "

" Nei , det skal gudene vite jeg ikke har . Jeg har prøvd det så vidt , og det var inga moro . "

" Ja men ‐ hva vil du da ? "

" Hva jeg vil ? Jeg vil prøve å finne ut hva livet er og ‐ kanskje ‐ hvem jeg selv er . Det lærer en ingen ting om på et universitet eller i en skolestue , ser du . "

Berit så langt og fremmed og forundret på ham .

" Nei , du er det rareste ‐ ‐ ‐ . " Det var en snev av ærefrykt i stemmen hennes . Den gjorde godt akkurat nå .

Men da han gikk hjemover alene om kvelden og var blitt kvitt henne , kom skamfullheten sigende . Du verden som han hadde blåst seg opp og gjort seg merkelig og dypsindig for henne . Slem mot henne hadde han vært og . Hånt henne for hennes sunne borgerlige fornuft . Det var nå den hun hadde . Han hadde klatret opp på skuldrene hennes for å bli litt større selv , hadde trampet henne ned . Var det ikke det alle gjorde ‐ skulle han noen gang bli i stand til å gjøre annet ? Det ble alltid slik , selv om han ikke ville det fra først av .

De hadde en russisk dukke hos Kristian , en slik kone til å ta fra hverandre så det kom frem en mindre inni , men den var også delt og den innenfor og den innenfor der igjen , men aller innerst var det en bitte liten en som var hel . Men i løken var det ingen kjerne , bare skall . Så var det om å gjøre da , om han var dukke eller løk ‐ ‐ ‐ .

Arne skulle vøle låvetaket på seteren den sommeren Vibeke bodde i den gamle jakthytta sammen med Astri . Det var tredje sommeren det var fred .

Han var blitt glad da faren ba ham dra oppover . Han syntes det skulle bli fint å være på seteren alene med moren , sitte på taket hele dagen og slå spiker i friske , nye bord så hammerslagene ljomet utover i fjellstillheten . Så langt arbeid trodde han ikke det skulle bli heller . Det var ikke så mye som skulle gjøres , mente faren . Men da han kom opp på taket , så han at de gamle takbordene var råtne for endes bortover . Enda var det hardt arbeid å få revet dem bort . Det var så velgjort det gamle . Og de nye materialene var ikke greie å hanskes med de heller . De fikk nok legge bølgeblikk oppå , samme hva moren sa .

Hun gikk ut og inn og så på ham . De dagene hun ystet gjorde hun seg bare snarturer ut , men de andre dagene kunne hun sitte lange stunder på trappen med bundingen sin . Håret hennes var lysgult ennå fremi pannen , men fra ørene gikk det grå striper bakover . Hun kjemmet det så stramt vekk fra ansiktet ‐ ofte tenkte han at det måtte lugge henne . Det krøllet seg fint når hun tok det ut . Da ble hun helt anderledes ‐ hun ble slik hun måtte ha vært den gangen hun var ung . Hun fikk et gammelt drag over øynene når hun satt slik for seg selv . Det hadde ikke vært bare lek , livet hennes .

Han kalte henne Kari da han var liten ‐ ja , han gjorde det ennå når han tenkte på henne . Det var som en hemmelig kjælenavn han hadde på henne , fremfor de andre søsknene .

Seterstuen lyste og lo til dem i solskinnnet . Den hadde fått noen skrukker og strimer den og . De nederste stokkene var blitt grå av dryppet som hadde sprutet opp igjen fra bakken , og oppunder takskjegget der ikke solen kom til var den lys , men midt på veggen var den rødbrun og varm . Den grodde så godt ut av bjørkeskogen med setervollen foran seg , slik stuen hjemme på Elvebakken grodde ut av furuskogen . Det var ikke stor rikdommen , hverken her eller der , men det var nå hjemmet hans , det han hadde fått å lengte til og lengte vekk fra . Det var ikke så lite likevel .

Han så Vibeke den dagen hun kom oppover sammen med Astri . En tynn liten ting var hun , med småkrøllete mørkblondt hår og store mørke øyne . Kristian fulgte dem opp ‐ han var aldri langt unna der Astri var . Han lå over i seteren hos dem om natten , og om kvelden fortalte han fra flyktningeleiren i Hamburg der han hadde arbeidet det siste året . Han fortalte det han visste om Vibeke :

Faren hadde vært professor i skandinaviske sprog i Tyskland . Han var jøde , så de hadde flyttet til Praha en gang i tredveårene . Men Vibekes mor var tysk og det ble ikke lett for dem å være der heller . I 1938 fikk de et tilbud om å komme til Norge . Men Vibeke og moren hadde avslått det ‐ de mente de hadde ingen rett til å oppta plassen for andre som måtte komme vekk . Det hadde nok vært en hard kamp mellom de tre før faren gikk med på en proforma skilsmisse . Men til slutt ble situasjonen så kritisk for ham at han ikke hadde noe valg ‐ han reiste til Norge og fikk bo hos Astris mor som hadde en stor gård ikke langt fra Oslo . Vibeke og moren ble igjen i Praha . Flyktningeorganisasjonen som hadde hjulpet faren , mente de kunne være trygge der etter skilsmissen . Men da krigen kom , ble de tatt likevel . Det var aldri blitt helt klart hvorfor . Etter krigen ble de funnet i en konsentrasjonsleir ikke langt fra Hamburg , og overført til en flyktningeleir der . Det var ingen andre steder å gjøre av dem ‐ tyske som de var kunne de ikke dra tilbake til Tsjekkoslovakia , og i Tyskland hadde de ingen slektninger mer . I Hamburg fant Kristian dem året etter ... . Vibekes far tok livet av seg i en norsk fengselcelle under krigen , så Kristian hadde ettersøkt dem både for å fortelle dem det og for å se om han kunne få overført til dem den lille arven som var . Det var et par kofferter med gamle klær , en kasse med bøker , og så en kommode med papirer og fotografier og brev og forskjellige småting i . Men i leiren der Kristian fant dem , var det ikke plass til noe av det . Latterlig ville det vært også å sette en fin gammel kommode inn der sammen med det andre som var der : en uhøvlet brisk med noen ulltepper , en petroleumsovn i et hjørne , et gebrekkelig bord og noen krakker . Det var hele luksusen . Og enda hadde de vært heldige som hadde fått et rom for seg selv når de bare var to . Overalt ellers i leiren var det mange på hvert rom , og mange steder bodde flere familier sammen .

De hadde ikke sagt stort da han fortalte om ham som var død . De visste det nok fra før , så det ut til . Men da han nevnte kommoden , begynte moren å gråte . Det var slik en fin kommode ‐ polert bjørk innlagt med tegninger i en mørkere tresort . Kristian hadde sett den mange ganger når han var på besøk hos Astri . Den var bare liten , men den var så smekker og slank i linjene , så godt formet at en måtte legge merke til den der den sto . Den var dansk ‐ et gammelt arvestykke fra hennes slekt , det eneste hun hadde . Hun hadde hatt den bare til sine egne ting og den hadde alltid vært det første hun fant plass til når de kom til et nytt sted . Men da de ble skilt og mannen reiste , ble det ham som fikk kommoden . Hun hadde pakket den omhyggelig inn , surret ruglepapir rundt alle steder , så den ikke skulle komme borti noe og få riper eller støt . Hun lyste opp i øynene da Kristian kunne fortelle den var like fin ennå . Hun hadde sett seg så hjelpeløs om i det lille rommet etter et sted den kunne stå , men hun hadde visst selv skjønt hvor umulig det var .

Kristian så ikke mer til dem før utpå vårparten , da han kom for å fortelle at det var gått i orden med besøksvisum til Norge for dem til sommeren .

" Døm vart ful glade da døm fekk høyre det ? "

Det var Kari som undret ‐ hun hadde sittet og fulgt spent med i ansiktet til Kristian hele tiden mens han snakket ‐ som om hun spurte om noe hun måtte vite ‐ noe han slett ikke fortalte .

" Å ja , de ble nok det . "

Stemmen til Kristian var slentrende likeglad , ‐ slik den var når han snakket om noe som pinte ham .

%De gikk ut en tur , Arne og Kristian , mens Kari la seg . De gikk der de pleide gå , innover mot varden på toppen . De hadde gått her ofte ‐ hver eneste snauflekket trerot i stien var full av minner de hadde sammen , helt fra den første sommeren Kristian lå i Bøseteren med foreldrene sine . De hadde lekt og slåss her da de var guttunger , sprunget her med fiskestang om kveldene ‐ gått her tidlig om morgenen og jaget kua unna seteren ‐ vært etter bær her om høsten . Hver eneste sommer hadde Kristian vært her . Enda han var bygutt kjentes det nesten som han hørte til .

De kom frempå så de kunne se jakthytta nedi bjørkeskogen . Den var mørk og slokt ‐ de hadde nok lagt seg tidlig i kveld , de to der nede .

" Du kan vel gi deg til her noen dager nå , " sa Arne , " og er du opprådd for arbeid kan du få jobb på taket , "

Kristian lo .

" Takk som byr , men jeg får se å komme meg nedover igjen . Det blir trist for mor å være alene i Svartkampen . Jeg får heller ta en tur oppover igjen snart . "

De gikk litt igjen før Arne spurte :

" Skal de bli her lenge , tror du , Astri og ‐ var det Vibeke hun het ? "

" En tre ukers tid snakket de om ‐ så lenge Astri har ferie . Vibekes mor var bare glad for å få være alene med kommoden så lenge . Besøksvisumet varer til slutten av august ‐ da må de reise tilbake igjen . "

" Det må bli bra jævli for dem å komme tilbake igjen ‐ når de har vært her . "

" Ja . ‐ " Kristian ville sagt mer , men det var likesom nytteløst . Det begynte å skye over , så ut til ruskevær i morgen .

" Hun er nå god av seg , Astri , som bruker hele ferien sin på denne ‐ flyktningejenta . "

Arne likte ikke ordet , men han visste ikke hva ellers han skulle si . Han kjente henne ikke , så han kunne ikke kalle henne Vibeke , syntes han . Og etternavnet hennes hadde han ikke hørt . Men Kristian enset det ikke .

" Jeg er nå ikke så langt unna , jeg da , vet du ‐ og Vibeke tenkte vi kanskje du kunne ta deg av . "

Han prøvde å le det bort , men det var nok ikke riktig bare spøk heller .

" Du skal ha takk ‐ jeg får visst nok å gjøre på taket for det første . "

" Du har vel ikke mer travelt enn du selv vil ‐ og så må det da være fint for deg å få trenet tysken din , du som har tenkt å ta bifag til høsten . "

Arne gikk litt ‐ han skar seg en enerkvist som han ble gående og tygge på ‐ den var besk og hard og god mellom tennene . Så det var slik Kristian så på ham ‐ som en søplekasse Astri og han kunne putte de gode gjerningene sine oppi når de ble lei dem selv . Nei , ellers takk . Han hadde lenge nok gått etter der Kristian gikk føre nå ‐ tatt imot ordre av ham under krigen ‐ bodd hos ham den våren han tok artium og siden ‐ mens han studerte . De hadde visst ventet det , både Kristian og moren hans , at han skulle bli som en sønn i huset , en erstatning for ham som ble borte . De hadde vært veldig greie , så rent utrolig snille mot ham . Det var ikke det . Men det livet han hadde levd disse siste årene , det hadde ikke riktig vært hans , det hadde vært Kristians .

Kristian studerte jus , men det var filologi han interesserte seg for , derfor fikk han Arne til å begynne på det . Han hadde tatt engelsk først ‐ det måtte alle kunne etter krigen , og så var det lett å få seg skolejobb med det . Da Kristian tok den stillingen i Hamburg , falt det nesten av seg selv at Arne skulle begynne med tysk . Han ble vel aldri så flink som Kristian til å snakke det heller , like lite som engelsk , men han fikk bare drive på å studere det . Han fikk bare drive på å være venner med Kristian og , han skjønte da det . De hadde floket seg så inn i hverandre . Om de bare kunne bli riktig til bunns uenige om noe en gang . Bare småkrangle , slik han hadde lyst til nå , det var ikke til noe . Kristian bet det ikke på likevel og selv ville han ikke bli hjulpet av det . Han måtte alltid tape .

Det var noe uvørent ved Kristian , noe sikkert og selv følgelig . Arne og han var like store , men Kristian var lettere bygget så han så lengst ut . Han holdt hodet sitt så fritt , det mørkblonde håret hans lå der det skulle og de lyse øynene så alltid rett på den han snakket med . De var oppriktige uten å være troskyldige ‐ det måtte være dem som gjorde at han kunne si slikt som ingen andre kunne si uten å være innpåsliten eller godfjottet . Han kunne gjøre det ingen andre kunne og . Det var noe med de øynene som vant over folk .

De hadde aldri greid å bli uvenner . Ikke en gang om Astri . Det var Arne som var blitt kjent med Astri først . De gikk på de samme forelesningene . Han hadde vært litt redd henne . Hun var så sikker , visste alltid hvor hun skulle sette seg , gikk opp til professoren etterpå og snakket med ham som ingen ting . Selv nå , så lenge etterpå , kunne han ikke si sikkert om hun var pen . Hun var riktig , god å se på . " Lugum , " sa Kari . Hun stakk seg aldri av fra de andre , hverken i klærne eller ellers , men hun var anderledes likevel ‐ åpnere på en måte . Hun så ut som alt var nytt for henne ‐ hver eneste dag . Så ble det nytt for dem og der hun var , om det var aldri så grått og loslitt det de gikk og sabbet i utover vinteren .

Hun var kommet bort til ham en dag og fortalt at det var bestefaren hennes som eide jakthytta her . Siden hadde de spist formiddagsmat sammen i Aulakjelleren noen ganger . En dag var Kristian sammen med dem . Oftere og oftere kom hun bort til bordet der de satt . Arne syntes han eide henne og hele verden . Helt til han oppdaget at det var for Kristians skyld hun kom . ‐ ‐ ‐ Det var enda godt han ikke hadde sagt noe . Det var visst ingen som skjønte hvordan det var med ham , aller minst de to . Men det hadde vært hardt en stund å legge seg i samme rommet som Kristian , se på ham kle av seg , kjenne den usynlige muren som var mellom dem likevel ‐ den han en gang trodde skulle være borte for alltid . Det var over nå . Han hadde herdet seg til å se på dem , han blunket ikke en gang om de kysset hverandre midt i synet på ham . Byfolk var frake slik .

%Kari hadde lagt seg da de kom inn . Hun hadde snudd seg mot veggen som om hun sov . Men Arne visste hun gjorde ikke det . Hun sovnet aldri , hun , før alle var i hus og døren stengt for natten . Slik var nå hun . Han ble stående litt og ta seterstuen inn i seg før han satte kroken på . Han hadde gjort det helt siden han var smågutt ‐ et lite blunk bare , så han hadde den godt bak øyelokkene når han hadde lagt seg . Alt var som det skulle være : de smårutete vinduene , ett mot vest og ett mot sør , de to sengene , før var det bare en ‐ bordet på sørveggen med bundingen på . Kari la den alltid akkurat der , festet strømpeleggen med en sikkerhetsnål , så ingen ting skulle gå opp . Som han hadde strevet med å få henne til å forstå at han ikke ville ha slike strømper ‐ ‐ ‐ . Det var glovarme på peisen ennå . Den svake røklukten blandet seg med lukten av nyskurt tre , av fjellbjørk og frisk einer . Det var lørdag i dag , og Kari hadde pyntet ekstra fordi Kristian skulle komme .

Han lot Kristian legge seg først . Han likte ikke å ligge innerst mot veggen ‐ det var som han ikke fikk puste da , ikke kunne komme løs . Det var trangt å ligge to i denne sengen ‐ her de hadde ligget både tre og fire før . Enda sov de visst godt alle sammen . Varmt var det og . Det var ikke det som plaget dem når de lå her vinterstid under krigen , Kristian og han . Da hadde de klemt seg inntil hverandre for å holde varmen . Den gangen de hørte sammen . ‐ ‐ ‐ Vibeke , tenkte han , før han sovnet , så rart navn . Som en fugl .

%Det var gråvær om morgenen . Fjellene var borte , og høa på den andre siden dalen . Verden sluttet nedi bjørkeskogen nedenfor setertrøa i dag . Kristian slo på det , etter frokost , at de kunne prøve å få jentene med seg på fisketur hvis de ikke var flytt helt bort der nede .

" Vi får vel helst jobb med å vøle tak , går vi dit , " mente Arne , " det er no forskrekkelig utett nedpå der når det har vært tørrvær lenge og så begynner å regne . Men det kan vel bli en slags kvile i det og , " lo han , mens han fant frem verktøy og noe takpapp han hadde stående . Han skulle brukt det på låven , men han fikk heller få opp mer fra bygda . Kari fant frem en rømmekopp ‐ " døm trøng ful lite godt i dag , dessa to , " sendte hun med dem da de gikk . Hun ble forskrekkelig alene igjen , kjente Arne , bare kopplammet som gikk på trøa tokket seg inntil henne og skulle ha flaske . Det kom vel ingen opp fra bygda heller i dag , det var så stygt vær .

Astri og Vibeke satt og spiste da de kom . Det var halvmørkt inne . Arne så Vibeke som en skygge , hun satt med ryggen til . Lyset fra døren falt rett på Astri , på det glatte håret , den stramme huden , hele den langlemmete , spente pikeskikkelsen . Det gikk i ham ennå : slik hun kunne skinne ‐ som om selve lykken trådte inn sammen med dem . Ja , det gjorde den vel og ‐ for henne . Hun ryddet plass til dem ved bordet . Vibeke reiste seg og mumlet et forsagt " goddag " , men øynene hennes fikk han ikke tak i . Så blek hun var . Ikke slik byfolk vanligvis var bleke før de ble brune ‐ nei , dette var likesom gjennomsiktig , med svart under . ‐ ‐ ‐ Han ble stående litt med hånden hennes i sin . Den var smal og liten , så spinkel der den lå i hans . Hun snudde seg så lyset fra døren falt rett på ansiktet hennes . Han syntes han måtte ha sett de øynene før en gang . Øyenlokkene hang litt tungt utover dem , som på et rensdyr ‐ brunsvarte var de , slik de hadde vært på den tyske soldaten .

Han kjente seg klemt inni denne vesle hytta . Det var så lågt under taket her at han støtte oppi nesten alle steder , bare midt under mønsåsen kunne han stå rak . Han så det hadde dryppet både her og der på gulvet . De hadde vært nødt til å ruste seg med vaskevannsfat i sengen i natt , fortalte Astri . Så hun ble mer enn glad da han tilbød seg å stelle litt på taket for dem .

Det var sluttet å regne ‐ de gikk ut alle fire da Astri hadde ryddet bort matkoppen . Hun så ut som en guttunge med en kort regnfrakk over den høyhalsete genseren som var alt for stor til henne . Det var nok en de hadde liggende i hytta til felles avbenyttelse . Vibeke hadde drakt på seg ‐ det var lett å se det var det beste hun hadde . Synd på skoene hennes , de var alt for fine til å gå i fjellet med . Hun var blånuppete på leggene av det hun frøs , så han . Han var visst litt for fin til det han skulle drive med , han og , han hadde tatt på seg pen-knickersen i dag fordi det var søndag . De så ikke slik ut , arbeidsklærne hans heller , at han kunne vise seg for folk med dem ‐ ‐ ‐ . De var nå ikke stort verre enn det Kristian hadde på seg , men det var noe annet , likevel , med ham .

Det hadde fått vokse alt for mye oppå torvtaket her . Det var både blåklokke og engsoleie og marikåpe i gresstorven , til og med en liten bjørkebuske . Men Astri ville ikke høre snakk om å rive opp den , da fikk det heller renne . Arne mente de måtte ta vekk all torven og legge ny papp under skulle det bli tett . Men Astri bare lo av ham .

" Du kan prøve deg ‐ nei , den reformiveren din får du nok holde på låvetaket ! "

Han ble stående og se på henne . Det hadde vært en liten undertone av forakt i stemmen hennes . Visste hun egentlig noe om den låven ? Hadde hun kanskje vært med den vinteren de kjørte opp tømmeret , hadde hun sprunget etter i sledefarene mens hesten basket seg frem i djupsnøen der skaren ikke holdt ? Hadde hun sprunget med spiker og redskap til far sin da denne hytta ble bygget ? Eller sett mor sin gå ut og inn i sommerkveldene med en styrløs glede og undring i øynene ettersom bygget vokste ? Skjønte hun ikke det da , at en låve var ikke bare et nødvendig uthus , den kunne like mye være fullbyrdelsen av noe mennesker hadde drømt , den som denne jakthytta her . Men høyet måtte ligge på låven det , og råtne når det ble vått . Det kunne ikke dra seg unna dryppene og flytte til bygds om været ble utrivelig .

" Ja , du kan da få det som du vil , " sa han kort .

Han merket at Vibeke sto og så på ham . Han fikk for seg at hun sto og leste tankene hans . Hun ble igjen hos ham da de andre begynte å leke seg som killinger bortover vollen . De frøs vel ‐ og så var det et godt påskudd . Men Vibeke og han , de var ikke slik , de , at de kunne leke .

Han ville si noe til henne , men hva det skulle være som hverken var dumt eller innpåslitent , det kunne han ikke komme på nå . Og så var det denne plagsomme følelsen han hadde av at hun visste alt om ham . Men hun sto og frøs . Det fikk bli redningen .

" Frierst du ? " vågde han seg til å spørre .

Hun lyste opp i et stort smil ‐ hun ble nesten vakker da , tennene hennes var hele og hvite . Hun var nok blitt glad for han hadde sagt " du " . Det hadde dumpet ut av ham nesten uten at han visste det ‐ han var blitt like overrasket han som hun .

" Nein , gar nicht ‐ nei , jeg fryse ikke ‐ " rettet hun seg .

Ja , det var sant , hun kunne jo litt norsk , hadde Kristian fortalt . Så ville hun vel helst snakke det da , for å lære mer . Han ble stående litt og se fra takpappen til henne . Astri og Kristian var borte ‐ tåken smøg seg inntil dem ‐ den la seg ned nå ‐ siste gangen før den lettet for alvor , så han . Til så lenge var de alene i verden , Vibeke og han .

" Hvor er de andre ? "

Hun så usikkert opp på ham . Han smilte tilbake , allvitende som han var .

" ‐ Å ‐ de har vel tatt seg en tur ‐ kanskje de ville være for seg sjøl litt . "

Han angret ordene med det samme han hadde sagt dem . Han kjente at han hadde røbet noe med dem . Ikke dette med Astri og Kristian , for det visste vel Vibeke og , men noe annet ‐ noe han hadde sloppet løs , som han ikke visste om han greide å stanse . Med ett så han seg selv , slik Vibeke måtte se ham : Han var over et hode større enn henne , brunbrent av solen og blåøyet , slik en riktig arier skulle være ‐ akkurat en slik en som hun måtte ha lært seg til å se på med hån og forakt og kanskje ‐ i fortvilete stunder ‐ med misunnelse . Det var visst glatt og intetsigende , ansiktet hans , mot hennes . Det var vakre linjer i det , når han så på det nå , og i dette tåkelyset ble fargene bedre og . Munnen var bred og kraftig , leppene hadde så fin form , som om de skulle være tegnet med en spiss blyant . Hun hadde noen små rykninger i munnvikene , noe rart som gjorde at han ikke var sikker på om hun skulle til å gråte eller le ‐ ‐ ‐ . Øynene hennes var slik de og . De så rett på ham nå , men det var noe med øyenlokkene hennes når hun blunket , noe fort som om hun smatt vekk og gjemte seg .

Han så på skoene hennes .

" Har du ingen støvler ? Kristian hadde visst tenkt vi skulle gå og fiske . "

Hun ble rød . Nei , hun hadde ikke noe annet å ha på bena . Han tenkte seg om . Tro om det ikke sto noen gamle støvler etter Kari oppi seteren . Fine var de vel ikke akkurat , og ikke hele heller , men han skulle stelle litt på dem i kveld .

Han kunne ikke finne på mer å si for det første , men hun så ikke ut som hun syntes det gjorde noe . Litt etter litt vant hun over unnseligheten hans . Hun bare sto der ‐ og i øynene hennes lyste det frem som en undring over at dette var sant . " Es ist so schön hier ‐ ich kann gar nicht glauben dass dies alles wahr ist , " sa hun stille . Arne så litt forundret på henne . Så mye " schönt " kunne nå ikke han skjønne hun hadde sett her ennå ‐ bare regngrått og tåke hadde det vært siden hun kom . Men nå var det ikke lenge før solen brøt igjennom . Han smilte :

-Jetzt kommt die Sonne ‐ dann wird's schön ‐ Komm ! "

Han fikk tak i hånden hennes og dro henne med seg oppover stien gjennom skogen . Han visste om en stor stein oppi lia ‐ der kunne en akkurat se frem til fjellene i vest . Det var forunderlig å stå der når solen brøt seg vei og tåken vek unna ‐ så grenseløst ble all ting da . Men de måtte skynde seg , skulle de komme tidsnok . Vibeke småsprang etter ham , han kjente hånden hennes bli varm mens de løp . Der så han det lyste i snauflekken rundt steinen og ennå lå tåken tynn og blåskimrende rundt dem . Han dro henne etter seg . Hun var så lett , så lett ‐ nesten som en unge bare . Da de sto tett inntil hverandre på den lille flate flekken øverst kjente han så tynn hun var , så spisse skuldre hun hadde . Han måtte kunne ta rundt livet hennes med hendene . Han fikk slik lyst til å prøve .

Da brøt solen seg vei foran dem . Den flenget skyene , flerret dem opp i ingenting og kastet dem ut av verden der den seilte opp i et hav av blått . Fjellene kom frem . Så ofte han hadde sett dem og så godt som han kjente dem , ennå tok de pusten fra ham når han ble vár dem igjen brått , slik som nå . De var så veldige , så fri , så uutgrunnelige når solen sto i sør og skyggene smøg seg mellom dem . Vibeke trakk pusten , holdt den som om hun var redd for å slippe den igjen . Det var som hun vokste i frydefull undring foran ham der hun sto , som om jorden ble skapt på ny bare for henne akkurat nå . Hun snudde hodet så han fikk se ansiktet hennes : Hun var blitt rød og varm av å springe , solen lette frem lysflekker i øynene , de var som bittesmå gule speil inni de store brune . Øyenvippene lå som lange fjærlette skygger nedover kinnene . Mye varsommere enn før tok han hånden hennes for å hjelpe henne ned . Hva var det med henne ?

%Det ble en fånyttes dag . De gikk og fisket litt alle fire , uten å få mer enn noen ørsmå pinner ‐ siden la de papp over de verste dryppflekkene nedi hytta , men Arne hadde ikke mye tro på at det ville hjelpe .

Arne og Kristian gikk ute på setertrøa og røkte om kvelden . De hadde bedt jentene komme oppover ‐ de visste Kari hadde vafler , hun brukte alltid steke det til søndagen . ‐ ‐ ‐ Det var så fin en kveld . Solstrålene lekte siste leken sin over gresstråene før de smatt bak i skaret og la seg . Og skogen og skigarden dirret under de lange lysstreifene . Det var den varmeste kvelden de hadde hatt i sommer , mente Kristian . Arne sa ikke noe . Han drev frem og tilbake , alt mens øynene hans oftere og oftere lette ned til åpningen i skogsnaret , der stien kom frem .

" Tror du de finner veien ‐ det tar til å bli skumt nå ‐ det er nokså kronglete nedgjennom her . "

Kristian så på ham . Han smilte visst litt for seg selv , eller ?

" Å , de finner nok frem , " sa han , " men det er ikke sikkert at de kommer så tidlig . "

Arne gjorde seg ærend bort i fjøset ‐ en av kuene var urolig . Da han kom tilbake sto Kari på trappen og tok imot . Hun hadde tatt rent , hvitt forkle på seg og håret hadde hun nyss kjemmet . Sannelig var hun staselig ennå , mor hans .

Vibeke holdt seg litt bak Astri ‐ hun ble rød da hun hilste . De andre gikk inn , men hun sto litt og tok med seg det som var , fra fjellene i sør der dagslyset ennå lå mykt og kjærlig over duvende skygger i synsranden til marikåpe og narve innved føttene deres . Øynene hennes gled så rolig fra fjøset til seterstuen og stanset hos ham .

Kari hadde lagt duk på bordet og satt frem de beste koppene hun hadde . Han bar inn tyri og la på peisen ‐ de skulle hatt noen gode stoler , slik de hadde i Svartkampen . Nå fikk de sitte i veggbenken og borti sengene , slik det var .

Det var Kari og Astri som pratet for det første . Det var om været , om fiske , om multene som det så ut til å bli mye av i år , og så om været igjen . Det var slik god og trygg prat ‐ ingen av dem sa noe ikke alle visste før . De mest satt og trivdes . Kari nødet vafler og kaffe så Arne ble helt flau . Visste hun ikke det da , at byfolk spiste så lenge de ville ha , og når de ikke ville ha mer sa de nei takk . De forsynte seg nå endelig nok om en ikke nødet dem og for det meste .

Vibeke satt stille og gjorde slik Astri gjorde . Hun fulgte Kari med øynene . Hun var fremmed å se på inni her , men det skinte i øynene hennes nå og , slik det hadde skint i dem i formiddag .

Da det led på kvelden , fikk Astri Kari til å synge noen gamle toner hun hadde lært da hun var småjente . Det var kulokk og salmetoner , og så en bånsull hun hadde sunget for Arne da han var liten . Han hadde hørt en sangerinne i Oslo synge noe slikt på en konsert i Aulaen en gang . Hun sto på podiet og lokket som om de skulle være kuer alle som hørte henne . Men her hang tonen i veggene fra gammelt . Stokkene hadde lært den av fjellvinden , av bekken tidlig om morgenen , av elvesusen om natten når det småregnet og fisken bet .

Det var særlig en vise han likte . Det var den om Svend Svane . Han ba henne synge den , og hun gjorde det , prøvende først , siden sang hun med fast og klar stemme :

Svend Svane han gikk sig der veien går fram på veien der møter han en gammel vandringsmann . " Å hør du vandringsmann hva jeg vil sige dig kan du svare på de spørgsmål som spørges av mig ? " " Kan du svare på et spørgsmål jeg aldri har lært jeg haver nu slaget Kong Israel i hjel ? " " Å haver du slaget Kong Israel i hjel da haver du slaget miin fader i hjel . "

Han så bort på Vibeke , så at hun forsto ordene . Han hadde aldri tenkt riktig over dem før ‐ det var mest tonen han syntes var så artig . Kari stoppet litt men så fortsatte hun ‐ det var mange vers med spørsmål og svar ‐ han hørte ikke etter mer , satt bare og fulgte med i Vibekes ansikt . Øynene hennes var langt , langt borte .

" Hvem er det som bygger den bredeste bro ‐ ‐ ‐ ‐ ‐ ‐ ‐ ‐ ‐ Isen han bygger den bredeste bro . "

Han reiste seg og la mer tyri på peisen , men det ville ikke bli riktig trivelig mer . Han var glad da Astri sa de måtte gå .

%De ble gående alene nedover om kvelden , Vibeke og han . Astri og Kristian ville gå en tur opp til varden , men det var så bløtt innover der at de rådde Vibeke fra å bli med .

De gikk et langt stykke før Vibeke sa :

" Så godt ansikt hun har , din mor . Så rolige hender . Det måtte være deilig å kunne leve slik som henne . "

" Å , hun har vel hatt sitt å stri med , mor som andre . "

Men han skammet seg for ordene sine med det samme . De hadde da fått beholde hjemmet sitt , fått være sammen alle sammen .

" Ja , jeg kunne se at hun har slitt mye . Men hun har fått være i fred . Det er det jeg misunner henne . "

Det siste sa hun så lavt at det var bare så vidt han hørte det .

" Vi var nå med i krigen vi og . "

Så tafatt det hørtes . Vibeke gikk ved siden av ham ‐ hun gled og plasket uti et myrhull så hun ble våt på den ene skoen . De stanset begge . Arne kjente seg skamfull . Det var hans skyld fordi han ikke hadde passet på .

" Ja , jeg vet at dere var med , og at dere var veldig flinke og heltemodige og storartet . Og at dere er skrekkelig stolte av dere selv nå etterpå . "

Hun angret med det samme hun hadde sagt det .

" Tilgi meg ‐ det var stygt sagt . Jeg ville ikke si det , det kom av seg selv . Vi blir visst slik vi som bare har hatt det vondt , og bare skal ha dårlig samvittighet . "

" Du skal vel ikke ha dårlig samvittighet ? "

" Vi er da tyske , vet du , mor og jeg , vi har da fått merke det . "

Han hadde ikke tenkt over det før . Nå prøvde han å se inn i det . Og han prøvde å tilgi at hun hadde såret ham . Han møtte øynene hennes . De ba for seg og ga seg bort . Han kjente med hver nerve i kroppen at han kunne få henne om han ville ‐ han kunne ta henne nå . Hun var så vergeløs som et barn , så klok i øynene som en gammel kone . Og så var hun ung , og hadde aldri levet . Det skyllet over ham som en bølge av skam og attrå , alt han sto her og visste om henne . Han syntes så inderlig synd på henne , og likevel kjente han et sted langt inni seg at han kunne visst aldri gjøre henne annet enn vondt .

Han begynte å gå fort videre . Han hadde aldri eid en kvinne . Gro kunne han nok fått en gang ‐ for bestandig . Men han ville ikke det . Det hadde vært så alt for enkelt ‐ søskenbarn som de var ‐ hørte sammen fra de var små . Hadde han tatt Gro ville det vært det samme som å bli hjemme bestandig ‐ aldri prøve seg på det fremmede . Og han kunne ikke det , enda så gjerne han ville . Han var alltid to . En fastgrodd en som ville vekk og en rotløs en som lengtet hjem . Aldri kunne han enes med seg selv , alltid måtte han svike dem som ble glad i ham . Det fikk være nok at han hadde laget en vrakhaug av livet til Gro ‐ hun som hadde alt , var trygg og vakker og glad , før han gikk fra henne så hun kastet seg bort til en landssviker .

Han hørte Vibeke tuslet bak ham , hørte hun sparket borti grener og snublet og trengte hjelp der hun gikk . Hun ble etter så han måtte vente .

" Er du sint ‐ du må ikke være det ? "

Hun så på ham med de samme øynene .

" Nei , Vibeke , jeg er ikke sint . Hvorfor skulle jeg være det ? "

Han rakte hånden frem og hjalp henne de siste skrittene , som om det skulle være en usynlig bekk mellom dem , og så sto hun tett inntil ham , inni armene hans , sto der som om hun hørte hjemme der . Og han bøyde seg over håret hennes , det var friskt og kjølig av duggen , men kinnene var salte og varme og munnen brennende het mot hans . Så lett det ville være å knekke henne , så livredd hun skalv under hendene hans . Han kjente sin egen styrke nesten som en plage ‐ han ville hjelpe henne med den , ‐ men han kunne visst aldri det . Denne pinen i øynene hennes som han skulle lindre og stryke ut ‐ den gjorde ham bare vill . Det var rive henne opp han ville , skremme henne som trodde hun skulle finne trygghet hos ham . Det var vondt å holde henne , men vondere enda å gå fra henne utenfor hytta ‐ vite at hun gikk alene og puslet og la seg der inne . Han slet seg nedover til elven , vrengte av seg klærne og hoppet uti . Vannet tok pusten og all ting fra ham , så kaldt var det . Han lot det ise gjennom seg til han kjente han ble nummen . Så kledte han langsomt på seg igjen og gikk en annen vei opp til seteren igjen , langt utenom hytta der Vibeke sov .

%Astri kom alene oppover til seteren morgenen etter . Hun hadde funnet på at hun skulle bli med Kristian til bygda . Det var forskjellige ting de trengte ‐ kanskje ble hun over i Svartkampen om natten hvis det ble for sent før hun kom seg oppover igjen . Han så kanskje litt etter Vibeke så lenge han , så hun ikke ble gående for mye alene og sture ?

Hun sto nedunder fjøset og ropte opp til ham og lo . Han svarte henne bare kort ‐ prøvde å la være å se på henne . Det fantes ikke skam i henne !

Han hadde tenkt seg en tur innover for å se på multemyrene senere på dagen ‐ det var så solblankt at det kom til å bli for varmt å sitte på taket når det led til middags likevel . Han fikk kanskje ta med seg Vibeke om det var så hun ville bli med ‐ gå nedom henne med støvlene til Kari og seg om hun kunne bruke dem . Det var godt å arbeide i dag ‐ tørt og friskt og lett . Han hamret i takt med bena til Astri og Kristian der de gikk nedover . Han hørte Astri trallet og sang det siste han så dem før de vinket og ble borte .

Vibeke var mer enn villig til å bli med ham . Støvlene passet til henne ‐ all ting var som det var " laga " . Bare å la seg drive med . Stien var lett oppover ‐ det var en renne med glissen skog der , så den hadde gjort seg mest av seg selv . Vibeke var seigere til å gå enn han hadde trodd ‐ hun holdt seg så tett bak ham at han satte opp farten litt om senn , helt til de var oppe på høgda så de kunne se til alle kanter .

Han prøvde å vise henne bua han og Kristian hadde ligget i under krigen , men det var vondt å bli vár den herfra . Hun spurte litt , såpass at han kom i gang med å fortelle . Han kjente selv så uvirkelig det måtte høres ut for henne det han fortalte , dette hvite vintereventyret hans mot hennes krig : passiv , håpløs , uten ende . Han tenkte litt på om han skulle fortelle henne om den tyske soldaten , men han kom seg ikke til med det . Det var så rart og flokete alt med ham ‐ det var visst lenge ennå før han fant ut av seg selv .

Det var ikke langt til myrene ‐ de lå gråbrune nedenfor dem i duvende linjer , svinget og kom igjen lenger borte med kjerr og ris imellom . Vibeke var blitt mer vant til fjellet nå , hun tok det inn i seg i lange , rolige drag . Mørk som hun var , var hun alt blitt brun av det lille hun hadde vært ute i solen . Han fortalte henne om første gangen han gikk her med faren , så kry han hadde vært da han fikk være med til disse myrene ingen andre visste om .

" Jeg gikk også i fjellet med min far da jeg var liten , " sa Vibeke ‐ stemmen hennes var sår , men den var lys likevel . Det var i Böhmen , men der hadde ikke fjellene vært slik som disse ‐ ikke slike vidder , ikke slik frihet .

" Nei , det var vel ikke slikt Lebensraum der som her , " mente Arne . Han så at ordet var vondt for henne , selv om det bare var sagt i spøk . Herregud , at mennesker skulle bli så hudløse da , at en ikke kunne snakke alminnelig med dem om noen ting !

De begynte å gå nedover . Det var tørt ennå et stykke så det var lett å gå , men han gikk foran litt likevel for å lete ut de tørreste rabbene bortover . De tok av fra stien ‐ den gikk videre mot setrene på andre kanten . Da de kom til myrkanten stanset han for å hjelpe henne så hun ikke skulle bli alt for våt . Det var første gangen han rørte ved henne i dag . Hånden hennes var blitt litt brun alt den og , og litt sotet av peiskokingen . De ble gjerne sotet i førstningen , de som ikke var vant til slikt stell .

Multene var nok ikke modne på en ukes tid , men de hadde kneppet seg fint etter blomstringen , og mange var store og røde alt . De seneste blomstret ennå ‐ det var vakkert slik med hvite blomster innimellom den rød karten . Vibeke var i en undring . Slikt hadde hun aldri sett før . Hun gikk og sanket alle slags vekster ‐ hun viste ham mye vakkert som aldri han hadde lagt merke til . Små lyng og røsslyng blomstret nå , og hestbærene tok til å bli røde . Ikke slik at det ble farger av det innover fjellet ennå , men det var vakkert å gå på , som et finvevd teppe . ‐ ‐ Men multeteppet foran dem , det var sterkt i fargene og grovt i vevingen . Arne syntes nok han eide det i dag , slik faren hadde eid det første gangen de gikk her sammen . Han fant en fin , fullmoden multe til Vibeke ‐ sto spent og så på mens hun smakte . Hun ble rar i øynene med det samme hun fikk den i munnen ‐ forundret ‐ men så tok hun seg sammen og smilte :

" Herrlich ! " lo hun .

Å nei , hun lurte ham ikke så lett , hun likte det nok ikke . Men hun kunne vente til hun fikk en full tallerken med rømme og sukker på i seteren en gang , så skulle hun synes det var godt . Nå husket han han hadde hørt en gang at utlendinger likte ikke multe .

De fant seg et bekkefar innunder en tørrabbe der de kokte kaffe .

" Vibeke , " sa han mens de satt og ventet på at kjelen skulle koke og den sure røken drev dem i neseborene , " det er ikke noe tysk navn , er det vel ? "

" Nei , " svarte hun , " det er dansk , et gammelt navn fra mors' slekt . "

Akkurat som kommoden , tenkte han .

-Jeg syntes alltid det var leit da jeg var liten , for i Tyskland syntes alle det var så rart , de kunne ikke uttale det . De sa bare Fibeke , og da følte jeg meg som et slags Vieh ‐ er det fe det heter på norsk . I Praha gjorde de narr av meg for det ‐ de skjønte ikke hvordan noen kunne hete noe så rart . Iblant hatet jeg mor for det navnet . En gang spurte jeg henne hvorfor hun ikke hadde kalt meg noe annet ‐ Marie , Louise eller noe slikt som alle de andre het . Men da begynte hun å gråte og siden snakket vi aldri mer om navnet mitt . Men nå er jeg blitt glad i det ‐ fordi det bare er mitt . "

Arne satt murende stille mens hun snakket . Så mye hadde hun aldri sagt på en gang før ‐ han kjente seg nesten skamfull for å få vite så mye om henne . Hun måtte ha glemt bort både seg selv og ham . Kjelen hadde kokt over tre ganger som den skulle , og han var stiv i knærne av å sitte og holde på den . Han skjenket i trekoppen til henne ‐ kaffen var fin , den hadde den rette rødsvarte fargen . Hun brente seg ‐ ga ham koppen så han skulle drikke først . De hadde bare en kopp . Den skvalpet over for dem og sølte til skjørtet hennes . Han ville skylle det i bekken før det ble flekk av det ‐ da ble hun flammende rød og sa det gjorde ingen ting . Men han syntes han måtte gjøre det likevel , samme om hun nektet . Det var det beste skjørtet hun hadde , det eneste kanskje , og den flekken fikk hun aldri av om ikke han tok den nå .

Han ble ivrig , nesten sint i stemmen . Et sted langt bak i hodet tenkte han det kunne vel være det samme for ham med det skjørtet hennes . Han så hun ble forskrekket , redd i øynene . ‐ Så vettløs som hun var , så bortkommen som en liten unge som har gått seg vill .

De gikk hjemover i den første myke ettermiddagsdisen . Det var så lett å gå ‐ stein og mose og einer bar dem fremover . Det var evig å være til en slik dag . Vibeke stanset ham en gang , sto som hun ikke hadde råd til å gå lenger :

" Er det ikke rart ‐ her er ingen andre enn oss ? "

" Å jo lel ‐ hører du ikke heiloen ‐ se der nedpå er den ‐ aldri langt unna når du hører den . "

Den høye , pipende tonen skar mot dem .

" Den ser ut som den vil fly hele tiden men ikke kan . "

" Fly eller flykte ‐ fliegen eller fliehen ? "

Han visste ikke selv hvorfor han spurte ‐ sikkert ikke for å se hvor mye norsk hun kunne .

" Begge deler visst ‐ kanskje er det det samme i grunnen . "

Øynene hennes ble så store når hun sto slik med solen i ryggen ‐ leggene hennes var så tynne i de store støvlene til Kari .

" Er det det du vil , Vibeke , begge deler ? "

Han la armen om henne ‐ han kjente seg så fri med ett ‐ kunne stå her og ta rundt henne midt i synet på småbusker og kronglefuruer .

" Og ikke kan ‐ " lo hun overmodig mot ham .

Men siden syntes han det skvapset så sørgmodig under skoene deres : " ikke kan , ikke kan " .

Da de skiltes utenfor hytta , lovte han å se ned en tur om kvelden . Det var uklokt å love det , det kjente de visst begge , men ingen av dem hadde makt til ikke å ville det . Astri kom nok ikke igjen , han kjente dem så godt , både henne og Kristian , så han visste det .

Tankene kom sigende inn over ham mens han satt på låvetaket om ettermiddagen . De var som fugler som fløy rundt ham , noen slo med vingene og skrek inni øret hans samme hvor mye han prøvde å jage dem , noen skimtet han bare langt unna og de ville ikke komme nær hvor stille han satt og prøvde å lokke dem til seg . Hva ville han med Vibeke ? Var det bare tilfeldighetene som hadde drevet dem sammen ? Bare det at han ville ha en jente , han og , når Kristian hadde Astri ? Ville han ha henne for å tvinge henne inn i sitt liv slik han selv var blitt tvunget inn i Kristians ? Eller ville han bare være god mot henne , var han virkelig glad i henne ? Hva nå det var ‐ det kunne være så mange ting . ‐ ‐ ‐ Forresten var det visst ikke stor hjelp i hva han ville eller hva hun ville ‐ det var en annen vilje som rådde med dem nå , den viljen som er i treet og steinen , i elven der den bryter seg vei frem og frem . Han kjente tanken som en god tyngsel i seg der han satt , han prøvde å holde fast på den , bygge en liten festning rundt den . Var det ikke slik dikterne gjorde når de skrev om Kjærligheten , der de elskende hverken hadde fortid eller fremtid men levde i et slags ansvarsløst ingenmannsland utenfor tid og rom . En trengte ikke være noen Ibsen for å finne ut at det var " dikt og forbannet løgn " . Men når nå skjebnen eller hva det var , hadde gitt dem et slags ingenmannsland her oppe på seteren , så måtte de vel ha lov til å stjele tre stakkars uker fra tiden og bruke dem bare slik de selv ville ? Om han sa det til henne slik , spurte henne om hun ville som han ‐ da kunne det vel ikke være noe galt i det ? Ikke hvis de var ærlige nok og ikke prøvde å lage istand noe som ikke var . ‐ ‐ ‐ Men tankene jog bare fra ham ‐ andre kom igjen , ubedt :

Vibeke skulle tilbake til flyktningeleiren ‐ han selv skulle tilbake til universitetet der han ikke hørte hjemme mer enn hun hørte hjemme der hun skulle være .

Han var ivrig med arbeidet i dag . Det laget seg godt under hendene hans . Utrolig så mye han fikk gjort den korte stunden før kuene kom hjem og sto utenfor gjerdet og rautet . Da rettet han ryggen og pustet på mens han så på Kari gi dem salt før hun slapp dem inn . Det ga slikt stort og godt tålmod å se henne stå slik . Det var så mange minner i det , slik ro fra den første barndommen og langt inn i fremtiden . Han var grodd opp her , han som låven , men nå satt han litt for høyt . Han kunne visst bli revet helt bort en dag . Om det ikke var det han ville , det han slet og strevet med hele tiden ?

Solnedgangen brant over Svartkampen da han gikk nedover om kvelden . Han gikk med en visshet i seg han ikke turde kjenne , han gikk som i blinde den veien han selv hadde laget ned til elven når han gikk for å fiske , ulovendes ofte og halvredd , men spent og oppstelt på fisken så det var uråd å snu . For hvert føtt han tok fikk elvesuget mer makt med ham . Det hendte nok det ble juling av det når faren var i seteren ‐ verre var det likevel å bære øynene til moren på seg dagen etter , helst når hun ingen ting sa . At kvinnfolk skulle binde en slik ‐ ha slik makt .

Den var som en sti i tiden denne veien ‐ en vei der alt var kjent og alt kunne hende . Alt som virkelig var hendt ham var hendt i denne bygda ‐ det var bare her han virkelig hadde levet . Dette andre vesenet , han som hadde gått rundt og studert inne i Oslo , det hadde ikke riktig vært ham . Et slags hylster bare som han hadde fått til å ligne nokså godt på alle de andre hylsterne som gikk der .

Men Vibeke ‐ levde hun slik bestandig hun tro , hun som ikke hadde noe hjem å reise til lenger , ingen steder hun hørte til ? Slik at det holdt på å kveles det som egentlig var henne , så det sprengte seg frem så snart hun møtte litt vennlighet , så snart hun ikke trengte være så redd lenger ? Var det det han hadde skimtet i gårkveld da hun gråt , i natt , i dag da hun fortalte om navnet sitt ?

Han hadde funnet en fugleunge en gang da han var liten ‐ den var ramlet ut av reiret for tidlig , trodde de . Den lå på bakken utenfor huset en morgen han kom ut . Han tok den i hånden og kjente seg aldeles allmektig så liten han var . Det var så svimlende at han måtte prøve å klemme til , bare bitte , bitte lite grann . Han kom til seg igjen av at fugleungen pep så ynkelig i hånden hans . Siden tok de den inn og prøvde å gi den mat , men den ville ikke trives . Morgenen etter lå den død .

Vibeke satt på murkanten utenfor hytteveggen da han kom . Hun satt slik at hun måtte se ham så snart han kom ut av skogen . Det var varmt ‐ hun hadde bare bluse på seg ‐ en rød bluse som var åpen i halsen , litt mer åpen enn den hadde vært før om dagen så han kunne se en stripe hvit hud rundt det solbrente .

Han stanset litt i skogkanten . Ugresset blomstret på den nedlagte setertrøa der mose og lyng åt seg innover . Han skulle ikke skremme henne i dag , han skulle holde henne så hun hverken kunne fly eller flykte . Han hadde makt over henne nå .

Det kjentes kaldt inne i hytta etter solvarmen ute . Vibeke fant frem mat . Hun skulle spise ‐ ville ikke han og ha litt ? Hun ble fjern for ham igjen . Det var henne som bestemte over ham her ‐ han takket og satte seg på krakken foran bordet . Selv satte hun seg i høgsetet . Det var for høyt for bordet , så hun måtte bøye seg fremover for å få spist .

De satt så de kunne se ut gjennom vinduet begge to . Det flammet i alle slags farger der ute , og noen av de siste solstrimene falt på skrå inn gjennom vinduet og lekte som rare små lysstreif i Vibekes hår hver gang hun bøyde seg frem . Men når hun rettet seg opp kunne han nesten ikke se henne ‐ håret hennes gikk i ett med veggen bak ‐ bare det hvite i tennene og øynene lyste mot ham . Hun sa ikke noe , hun var så helt opptatt av å spise . De kunne forakte maten de som aldri hadde sultet . Selv åt han mest for et syns skyld , han hadde fått seg mat like før han gikk fra seteren .

Da hun var ferdig og hadde ryddet bort gikk de ut . Det ble for trangt for dem inne . De gikk ned til elven ‐ der var det fritt mot vest så kveldssolen skinte ennå en stund . Han viste henne en sandgrop der fuglene pleide bade seg ‐ det var rypekull som holdt til her i nærheten .

" Så enkelt det må være å være fugl , " sa Vibeke , " bare finne en å være glad i og så bygge seg et hjem . "

" Ja , så lenge de ikke blir skremt så . "

Arne klemte til om armen hennes . Han var rolig nå ‐ det var godt å være ute og han skulle ikke gjøre henne noe , bare holde henne inntil seg . For hun var så høyt , høyt over ham i uskyld og lidelse . Han som aldri hadde sultet ordentlig en gang .

" Tror du fuglene blir redde på samme måte som menneskene ? " Vibeke fortsatte sin egen tankegang .

" Ja , kanskje når det står på ‐ men de husker det vel ikke ‐ slik som vi . "

" Nei . ‐ " De var kommet ned til elven ‐ Vibeke sto en stund og så nedi vannet . Det var en bakevje her slik som nedenfor Elvebakken , men den var mindre og svartere denne ‐ vakrere . Da han var liten , hadde de skremt ham med denne og ‐ sagt at den var like farlig for smågutter som storelven hjemme .

" Om en bare kunne glemme , Arne . ‐ "

Det var som en bønn i ordene ‐ han ville ikke høre den og hørte bare den . Han lette etter den i øynene hennes da de kom tilbake igjen til hytta . De var blitt frosne begge to så han la stort bål på peisen ‐ det flammet opp så veggene ble røde , og de glemte alt annet for bålet som brente .

Men da det bare var en glohaug igjen og vindusrutene var blitt svarte i mørket , ble han liggende og se på henne . Aldri hadde han trodd at et menneske kunne bli så nakent , så fremmed , så fortapt . Han hadde ikke gjort henne vondt , slik han hadde trodd . Det hadde vært både lette og bitterhet å kjenne det . Når hun var den første for ham . Hun lå og så på ham med undrende øyne ‐ øyne som slett ikke var så uskyldige som han hadde trodd . Hvordan han nå hadde kunnet innbille seg det . ‐ ‐ ‐

Han spurte , med en stemme som var fremmed for ham selv :

" Hva var det jeg skulle hjelpe deg å glemme , Vibeke ? "

Hun gjemte ansiktet mot brystet hans før hun svarte :

" All ting , Arne , ‐ det du mener og . Det var ikke min skyld . De brukte meg i leiren ‐ men bare en liten stund ‐ til de oppdaget at far var jøde ‐ da slapp jeg . Tror du ikke ‐ du kan ‐ tilgi meg det ? "

" Det er vel ikke noe å tilgi , " ‐ det var som om en annen snakket gjennom ham . ‐ " Det var jo ikke noe du kunne noe for , stakkars liten . "

Hun dro seg litt bort fra ham ved de siste ordene ‐ dem han hadde sagt for å trøste henne .

" Nei ‐ ikke det . Det at det ble deg ‐ som skulle hjelpe meg å glemme . Jeg hadde ikke villet det ‐ det ble bare slik . "

" Glemte du da , Vibeke , eller husket du bare enda bedre ? "

Hun lå litt før hun svarte .

" Jeg husket ‐ slik at jeg kanskje ikke trenger glemme mer . "

Hun løftet ikke hodet for å se på ham , hun trykket munnen sin ømt og varsomt mot brystet hans , som for å takke . Og han som var så håret og grov i huden . Skitten var han visst og .

%Astri og Kristian kom oppover igjen dagen etter . De gikk for å fiske om kvelden alle fire . Arne var glad de andre var der når han skulle treffe Vibeke igjen . Han hadde vært ferdig til å rømme til bygds mange ganger den dagen . Men så kunne han ikke gå fra arbeidet sitt , syntes han ‐ ikke fra Kari heller . Han hadde sittet og sett nedover mot hytta ‐ vært redd Vibeke skulle komme oppover når ikke han kom til henne . Da han møtte henne nedmed elven om kvelden , lette han spent og engstelig i ansiktet hennes etter det som hadde hendt dem om natten . Men hun gjemte det altsammen bort . Hun var så forunderlig uttrykksløs . Hun var så rar ‐ som et menneske han aldri før hadde møtt . Så vakker hun var ‐ hadde han ikke sett det før ‐ trollvakker var hun i kveld . Hun pratet og lo ‐ gjorde seg til for Kristian . Det kunne hun spare seg . Kunne hun ha glemt det alt ‐ betød det så lite for henne ?

Han ga seg etter de andre , ble stående ved en høl der det ikke fantes fisk , bare for å slippe å se dem . Da snudde Vibeke og kom tilbake . Hun ble stående litt unna for ikke å skremme fisken , slik han hadde lært henne .

" Arne . ‐ " Så fint det ble , navnet hans , når hun sa det .

Han satte fra seg stangen og gikk borttil henne .

" Vil du helst jeg skal gå ‐ vil du jeg skal reise min vei ? Jeg skal nok finne på noe så Astri ikke skjønner noe ‐ at jeg må tilbake til mor ‐ hvis du vil det ? "

Hun vendte seg halvt bort ‐ sto og plukket på en seljekvist .

" Nei ‐ hvorfor skulle du det ‐ nei , du kan da skjønne jeg vil ikke det . "

Med ett brøt tanken inn over ham med full styrke ‐ den han hadde gått og lekt med hele dagen uten å vite hva den var ‐ tanken på at han skulle skilles fra henne nå ‐ aldri se henne mer .

" Nei ‐ , nei , du må ikke reise , ‐ vi vil ikke tenke mer på det andre . ‐ "

Han bar henne med seg bort i en sandgrop der ingen andre enn fuglene kunne se dem . Han strøk henne varsomt over håret til han kjente den silkebløte nakkehuden hennes mellom fingrene . Da lukket han øynene hennes med munnen sin . Han ville ikke vite hva han selv gjorde ‐ ville ikke tenke ‐ ville drepe alt som bevissthet var , i seg selv og i henne . Han ville være som et dyr mot henne ‐ så god ‐ lære henne å glemme så fortiden ble død og borte .

Etterpå lå hun og så på ham med vidåpne øyne . Det var ikke takknemlighet i dem i dag , bare undring .

" Tror du jeg er et riktig menneske , Arne , tror du jeg kan bli som andre noen gang ? "

" Nei , Vibeke , det tror jeg ikke , " lo han , " hvordan skulle det bli på jorden hvis andre var slik som du ? "

Hun smilte et sårt lite smil ‐ som et barn som får sukkertøy når det ber om kjærlighet . Så skjøv hun ham litt fra seg ‐ for å få plass til det hun skulle si :

" Jeg har vært så fylt av hat til alle mennesker , at jeg syntes jeg måtte være stengt ute fra deres verden . Mange ganger orket jeg ikke dem som var snille mot oss en gang . Orket ikke medlidenheten deres . Kan du skjønne at en kan bli så ‐ fortrollet ? Noen ganger tenkte jeg at det eneste som kunne redde meg var hvis noen ble glad i meg for sin egen skyld ‐ ikke for min . Du var visst det i dag ‐ men jeg er ikke så sikker på at jeg var ‐ noe riktig menneske for deg . "

Arne orket ikke svare . Hun snakket så rart . Som fra en annen verden . Og det var i hennes han ville være nå ‐ leve i hennes trolldom . Om den var ond eller god brydde han seg ikke om .

Han levde i den i dagene og nettene som fulgte . Noen ganger dukket brokker av det hun hadde sagt opp i ham og minnet ham . Han begynte å hate alt som skilte ham fra henne : Astri , Kristian , moren , arbeidet sitt . Det var som en styrløs elv hadde tatt dem ‐ den ble striere for hver gang de var sammen . Ved bredden lå livet deres og ventet , hans ved den ene bredden , hennes ved den andre . Og det var ingen bro over elven , Arne visste det , derfor ville han ikke tenke . Ville ikke huske at den dagen hun skulle reise kom nærmere og nærmere , at tiden gikk fortere og fortere .

Men Vibeke tenkte på det , tvang seg til å snakke rolig om det . Mange ganger var det som om hun gled fra ham , samlet seg sammen i seg selv og kom mot ham igjen langt der inne fra , med en styrke han ikke kjente . Han kunne bli sint fordi hun var så rolig , noen ganger hatet han henne for det . Men han fikk henne ikke ned til seg . Hun snakket bare til ham som til et barn som er ulydig fordi det ikke forstår :

" Du skjønner , jeg er ikke redd for å bli ulykkelig . Jeg er så vant til det . "

" Enn jeg da ‐ tenker du aldri på meg ? "

Han hørte selv at han spurte som en unge .

" Pytt du , du greier deg nok . Du finner alltid noe du kan bruke så du kommer deg frem . "

%De satt nede ved den gamle utslått-løa den siste ettermiddagen . Vibeke hadde hjulpet ham å få inn det siste høyet ‐ han hadde hjulpet henne å plukke multer som hun skulle ta med til moren . Astri og Kristian var langt innover med åttinger ‐ de hadde fløyet vilt i fjellet den siste uken . Vibeke og Arne hadde ikke sett stort til dem . Men nå var låvetaket ferdig og Arne skulle nedover han og i morgen . ‐ Det var blitt høst i fjellet på disse tre ukene . Sommeren hadde brent over dem så varm og vild rende vakker til nå , men i dag kunne de se den hadde lagt seg ned i lange flammer som slikket bortover de tørreste rabbene . Bjørka hadde fått gule blad som sitret redde når fjellbrisen tok den .

Kari sa det da Vibeke var oppe hos henne og sa farvel i går :

" 'n vart så reint for stutt såmår'n i år ‐ du fæ kåmå att ein a'n gong så ska oss få'n te lite lenger . " ‐ ‐ ‐

Nå satt de og tenkte på at det ble visst ingen annen gang . Det var siste dagen dette , siste gangen . Astri og Kristian hadde nok snakket om at de skulle prøve å skaffe Vibeke og moren oppholdstillatelse i Norge , men Vibeke hadde bare ristet på hodet , som om hun ikke trodde på det , ikke ville det heller . Han hadde skjønt det på en måte , enda det hadde såret ham . Det var som hun gled fra ham , umerkelig og ugjenkallelig tilbake til sitt eget . Kristian trodde de hadde sjanser andre steder ‐ New Zealand hadde de søkt om ‐ de ventet det skulle bli lettere med immigrasjon der utover høsten .

" Men ville det ikke være lettere for dere her da , " hadde Astri mast ‐ de hadde sittet nede i hytta og pratet om dette i går kveld . ‐ " Her er jo vi som kan hjelpe dere . ‐ ‐ ‐ "

" Ja , det er nettopp det , " Vibeke var så sikker i stemmen da hun svarte ‐ " her ville vi falle dere til byrde . Jeg vet hvor vanskelig alt er her nå ‐ på New Zealand kan vi kanskje bli selvhjulpne . "

De visste hun hadde rett . Det at Vibeke kunne norsk var ikke noe argument . Engelsk kunne de både hun og moren .

Arne satt og bet gresstrå som da han var liten : Han kjente minuttene lekke fra seg som gjennom en sil , uten at han greide å holde fast på dem , uten at han kunne si det han visste han måtte si nå , skulle det ikke bli for sent . Han torde ikke se på Vibeke , men han kjente hun satt og så på ham lange stunder . Han hadde lyst til å rømme sin vei , rømme fra avskjeden og alt . Hun måtte visst ha sett det ‐ nesten før han hadde tenkt det . Hun reiste seg fort , børstet av seg gresset som satt fast i håret og blusen og på skjørtet og alle steder ‐ så rakte hun ham hånden :

" Jeg må gå hjem og pakke og gjøre meg i stand nå . Jeg vil legge meg tidlig for vi skal gå tidlig i morgen . Farvel Arne , og takk for i sommer . "

Hun sa ordene fort , nesten mekanisk , som om det var noe hun hadde lært utenat og måtte bli ferdig med før hun glemte det . Arne sto som hun skulle slått ham .

" Men Vibeke , " ‐ han tok hånden hennes , prøvde å dra henne ned til seg igjen . Men hun var ikke til å rokke . Hun så rolig på ham , med øyne som ikke vek eller flakket ‐ de hverken ba for seg eller var redde lenger . Nå var det han som var redd .

-Du får ikke gå fra meg slik ‐ du trenger vel ikke reise for godt ‐ kan dere ikke prøve ‐ å få bli her ‐ for min skyld ? "

Det kom så klosset alt han skulle si .

" Nei , Arne , det er for din skyld jeg må reise . Hva skulle du gjøre med meg her ‐ gå og føle deg bundet til å hjelpe oss ? Tror du jeg kunne orke å se på at det vi har hatt sammen skal vannes ut til medlidenhet og plikt og takknemlighet og kanskje bli bare seige bånd av motvilje hos oss begge til slutt ? Det har vært så vidunderlig , Arne , og nå skal vi huske det slik . Es war ein Märchen , und Märchen sind nicht wahr . "

" Tror du ikke ‐ tror du ikke heller det er eventyrene som er sanne og alt det andre som er løgn . Det har da vært sant i disse to ukene ‐ det er da sant , dette her ? "

Han hadde fått armen rundt henne ‐ han dro henne ned i høyet ‐ , begrov dem begge i den bedøvende duften av fint fjellgress . Men viljen hans var ikke hennes lenger ‐ en del av henne var reist fra ham alt . Han maktet ikke holde henne nede , maktet ikke tvinge tankene hennes lenger . Ville det kanskje ikke heller .

Hun satte seg opp , tok om hodet hans med begge hendene , så ham vidåpent inn i øynene :

" Kanskje siden en gang , Arne , når vi er blitt ordentlige mennesker begge to . Ennå er vi bare som ‐ en slags fugler ‐ på hver vår måte . Vi må lære å stå ordentlig på bena våre først ‐ før vi kan gå noe sted sammen . "

-Men vi behøver ikke gå noe sted ‐ vi kan bli her ‐ gifte oss og bli på Elvebakken . "

" Din tullebukk , " lo hun . Så dyttet hun ham bakover så hun skulle få tak til å komme opp selv , og før han riktig sanset seg , var hun sprunget fra ham , rett inn i solnedgangen igjen , dit hun kom fra .

Han ville springe etter henne , holde henne tilbake . Men det var noe som stanset ham : alt det han ikke skjønte , alt det han ikke kjente , hos seg selv og hos henne . Så rart et menneske kunne være , så aldeles anderledes enn en hadde trodd . Noen ganger var det som om det var mange mennesker i hvert menneske , mange som ikke kjente hverandre innbyrdes . I ham var det visst en hel del akkurat nå . Og denne Vibeke som sprang fra ham , henne kjente han slett ikke . Hun var ny for ham . Ikke slik hun hadde vært ny for ham før når hun sprang ut som en blomst hver eneste dag ‐ en ny blomst som viste at den i går bare var en knopp . Hun hadde lagt på seg og blitt rød og rund i kinnene ‐ øynene hadde fått en glans de ikke lenger trengte låne . Hun hadde lært å leke ‐ lært ham det og . Usikkert og famlende først hadde hun prøvd å følge med når Astri og Kristian spøkte og lo , når de ertet og gjorde narr , men etter hvert ble hun trygg på at de aldri mente noe vondt med det . Mange ganger syntes han Vibeke skjønte mer av dem etter disse to ukene enn han skjønte etter alle de årene han hadde kjent dem . Og nå visste han hva det kom av : hun var ikke redd lenger . Redd for å reise tilbake igjen var hun vel . Redd for å miste ham og kanskje . Fortvilet hadde hun visst vært her ista . Men ikke redd for det hun hadde hvisket til ham en natt de lå nedved elven mens fiskestangen duppet opp og ned , og tankene deres drev viljeløst rundt :

" Mange ganger tvilte jeg på at jeg var et menneske . Jeg var likesom bare et tobent dyr som de jaget og såvidt holdt liv i . Det verste var nesten at vi ikke hørte til blant de andre fangene heller . Ikke blant jødene og ikke blant de politiske fangene . ‐ Å Arne , tror du det går an å høre til noe sted , ordentlig , når en aldri har gjort det . Når all ting bare er blitt revet i stykker for en bestandig ? "

Hun hadde grått da , stille og godt , og han hadde trøstet henne . Men noe svar hadde han ikke hatt å gi henne . For han visste ikke noe selv . Men slik hun gikk fra ham nå var det som hun skimtet veien til et svar . Hun var kommet lenger enn han , hun var modigere , sterkere . Derfor hadde han ingen rett til å holde henne tilbake .

Han hørte heiloen pep langt og tynt nedpå myrene da han reiste seg og gikk oppover mot seteren . Mot skoene hans rikset tørrmose og kvist : " Ikke kan , ikke kan . "

Båten kom inn til Hamburg en dag i midten av desember . De hadde hatt storm nedover ‐ Arne hadde riktig fått døpt seg . Han kjente seg vrengt ut inn hele han . Det ble ikke mye igjen av den bråkjekke minen han kom ombord med , da sjøsyken hadde herjet med ham en stund . Folkene ombord sparte ham ikke de heller ‐ spotten haglet ned over ham . Han kjente seg utslitt og forvåket nå alt var over ‐ helst ville han bare tørne inn og sove i mange døgn . Men båten skulle ligge her bare i to . Han hadde fått landlov fra de la til bryggen , så han måtte bare karre seg i land .

Så flatt og ødslig og grått det var her ‐ rene dødsriket . Det var tåke , så de gikk med sakte fart det siste stykket opp elven . Det var alltid slik her om vinteren , sa de andre . Det var morgen etter klokka , men etter lyset var det ingen som kunne si når på dagen det var . ‐ ‐ ‐ Et par matroser som skulle ha landlov samtidig med ham , kom bort og spurte om de skulle ta følge så kunne de ta en taxi sammen . De skulle på konsulatet . Han ristet på hodet .

Nei , det passet ikke , han skulle et annet sted .

Hvor skulle han hen , han hadde vel ikke noe i denne byen å gjøre , han som aldri hadde vært ute før ? ‐ ‐ ‐

Jo , han kjente noen .

Det slapp ut av ham før han fikk tenkt seg om .

Kjente han noen ‐ her ?

De så på hverandre . Så snudde de seg og gikk fra ham .

Han syntes han kunne se på ryggene deres hva de tenkte . De trodde de hadde funnet en slags løsning på ham nå . For mistenkelig hadde han vært fra første stund her ombord , det skjønte han . Mistenkelig hadde det vært at han snakket både tysk og engelsk . Så hadde han vært dum nok til å si at han var student for å forklare det . Men da hadde de bare sett på hendene hans og begynt å tvile for alvor . For hendene hans ‐ det så han selv og ‐ de kunne ikke lyve seg fra at han egentlig var skogskar . Men slik var det vel når en ble kastet på sjøen som en annen pakke uten merkelapp på ‐ da fikk en finne seg i at folk tok en for både det ene og det andre .

Han hadde lurt selv han ‐ på de to der for eksempel . Han største ‐ han var nordfra et sted . Han hadde snakket noe om anlegg en gang han glemte seg . Og han lille , han var akkurat en slik en som de skrev om i bøkene , en som rømte til sjøs fordi han ikke ville gå på skolen . Han hadde hender som ikke kunne lyve han og .

Det begynte å hvine og ule rundt ham på alle kanter . De skulle legge til ved en kai langt ute ‐ han kunne skimte byen bare som en gråsvart masse der enkelte fabrikkpiper og kirkespir raget opp . Han tenkte litt på om han skulle ta med seg sakene sine i land . Kanskje ble det slik at han kom til å reise rett hjem igjen herfra . Men han hadde ikke mønstret av ‐ det kunne være tidsnok å gjøre det når han hadde snakket med Vibeke . Han ville vel sette kapteinen i beit når han kom så sent , men det fikk ikke hjelpe . For i grunnen hadde han lyst til å fortsette med dette her . Det hadde vært nokså jævli hittil , det var så , men han regnet med at han hadde gjort unna det verste . Det som var å lære skulle han nok greie . Men ‐ han var ikke fri mann ‐ han hadde snart familie . Det gikk visst ikke an å ha det ‐ for en sjømann . Slett ikke slik en hjelpeløs familie som han holdt på å få .

Det var en uendelighet å komme i land . Først tok det så mye lenger tid enn noen kunne tenke seg å komme fra borde . Det var så mye som skulle gjøres . ‐ Han syntes de så rart på ham , de han måtte forbi , men spurte gjorde ingen . Han rettet ryggen og gikk smått , så ingen skulle tro at han rømte . Men det var enda ikke det verste . Det var så mye kontroll før han kom ut av havnen ‐ han syntes de endevendte ham før de endelig slapp ham igjennom . Han hadde prøvd å slippe de to andre foran seg ‐ dem han ikke ville ha følge med . Men alt ved den første kontrollen tok de ham igjen . De hang seg på ham som om de hadde tenkt å utspionere ham . Umulig å bli kvitt dem . Noe så avstengt og inngjerdet som dette hadde han aldri vært ute for før . Her måtte en kjenne seg som forbryter den som aldri galt hadde gjort .

Han kom på at det kanskje lå brev til ham . Han hadde ventet så lenge med å skrive hjem at de rakk ikke å svare før han reiste . Så nå var det vel ettersendt . Han var bra feig slik , men så var det blitt inderlig kronglete å være ham og , nå på slutten . De fikk prate de som alltid visste hva de skulle gjøre ‐ hva som var rett . Han hadde ikke skrevet annet hjem enn at han var blitt lei lesingen og ville dra til sjøs en stund . Dette med Vibeke ville han ikke si noe om ‐ syntes ikke han hadde rett til det for hennes skyld . ‐ ‐ ‐

Og Berit ? ‐ ‐ ‐ Hun fikk være der hun var . Han håpet hun ikke skrev . Han hadde vært dum nok til å fortelle henne hva båten het . At han aldri kunne lære å kutte trådene bak seg så han kunne bli fri en gang . Alltid skulle det være noe som bandt ham og dro i ham . ‐ ‐ ‐ Om han lot være å gå til Vibeke ‐ om han gikk på rangel med disse to , ble som en av dem , dro videre med båten og mønstret av i neste havn , fant seg en ny båt ingen visste navnet på . Kanskje han kunne bli fri da , kanskje han kunne glemme og glemmes , gå under i massen av ukjente sjøfolk og dukke opp igjen en gang borti fremtiden , uten fortid .

Han gikk som i ørska gjennom den siste kontrollen ‐ kjente langt borte fra at en dro ham i ermet ‐ det var han største , han som hadde vært på anlegg :

" Der står en taxi ‐ nå får du ta'n og kjøre til den jenta du kjenner . Vi får heller vente vi ‐ som ikke kjenner noen . "

Han ristet dem av seg og kom seg inn i bilen . Han lette rundt i lommene etter lappen med adressen ‐ somlet ennå litt da han hadde funnet den . Ikke fordi han ikke visste hva han skulle gjøre , men det var søtt å kjenne det andre som en mulighet . Sjåføren ga ham ikke mange sekundene å drømme i :

" Wohin ? "

Han stusset da Arne sa hvor han skulle hen . Dit var han nok ikke vant til å kjøre . Men han spurte ikke ‐ så bare en gang til på Arne før han startet . Det var nesten så nysgjerrigheten tøt ut gjennom nakken på ham . Tyskernakke , tenkte Arne . Han skulle passe seg godt for å si noe mer , da ville sikkert den andre høre at han var norsk , hvis han ikke hadde gjettet det alt , og da ville han vel få den historien han hadde hørt at de alle fortalte : de hadde vært i Norge under krigen og Norwegen var slikt schönes Land ! ‐ ‐ ‐ Ikke for det ‐ kanskje hadde han slett ikke vært i Norge denne her ‐ kanskje var han flyktning han som Vibeke ‐ kanskje hadde han vært med og slåss mot nazismen ?

Så enkelt det var å være norsk , å ha en nasjonalitet som ble godskrevet en , samme hvor en kom . Disse dævlene her , de måtte likesom først bevise at de var skikkelige folk , og enda ble de ikke trodd bestandig .

Endelig slapp kaien dem og storbyen kom mot dem . Ikke som et gapende sår av ruiner slik Arne hadde tenkt seg den . Det var utrolig så helt og ordentlig det var alle steder . Men svart var det ‐ langt ‐ håpløst . Lange , lange gater uten en levende sving på , endeløse husrekker som sto på geled og dekket hullene etter dem som var blitt borte . Over dem ‐ like under den lave grå himmelen , dundret en slags trikk frem på broer . Det var slik de drev himmelfart her . ‐ ‐ ‐ Menneskene så fattigslige ut der de tuslet fremover på fortauene ‐ travle og uglade . Det kom for ham at han var i en by der livet var slutt og tilværelsen likevel måtte fortsette . Så dødsens forsteinet hadde han aldri kjent noe være , så skingrende fullt av larm uten lyd .

Husene tok slutt . Gaten fortsatte ‐ det var tverrgater med retningsvisere og kjøreskilter , men rundt dem var det ingen ting . Ikke ruiner , ikke trær , ikke jord . Bare en steinørken . Ingen ting . Ingen ting som fortalte om menneskene som hadde bodd her , ingen merker etter det helvete som hadde rast her . Ikke en branntomt , ikke en blodflekk . De hadde gjort godt arbeid , de som bombet . Og siden hadde de gjort godt arbeid de som ryddet opp . Og nå kjørte menneskene forbi i velregulerte gater så de skulle slippe å se seg til side ‐ de hadde det travelt ‐ de skulle fort frem . Han og skulle fort frem . Når han var gjennom dette måtte de vel være fremme ved flyktningeleiren . Lenger kunne det umulig være .

Han kjente han begynte å bli nervøs . Kaldsvettet og frøs . Om nå ikke Vibeke var der ? Og hvordan skulle han finne henne ? Gå rundt og spørre alle han så ? Han angret på at han ikke hadde skrevet , og bedt henne møte ham på konsulatet eller på kontoret for flyktningehjelpen . Hun ville vel ikke like det heller , at han kom og trengte seg innpå henne her , kom uten at hun visste det . Og moren hennes , hvordan ville hun ta det ?

Det ble slutt på ødemarken . De kom inn i et strøk med ny bebyggelse . Glatte , bortvendte hus , ufølsomme og livløse . De lå i en rekke på den ene siden av gaten . På den andre var et høyt gjerde ‐ bak det kunne han skimte noe som så ut som store turbinrør , kløvet på langs og delt opp i småstykker som lå kastet utover .

Sjåføren stanset utenfor en falleferdig port . Arne betalte og kom seg ut . Han så et hus innenfor porten , det måtte være der leirsjefen bodde . Det var sølete å gå her , skittent alle steder . Han hadde lyst til å samle sammen frakken og løfte opp buksebena . Han skammet seg i det samme ‐ skammet seg over å være så varmt og ordentlig kledd . De hadde nok ikke så gode klær , de som bodde her .

Noen gråbleke barn lekte en gledeløs lek midt i veien . De stanset og stirret på ham . Ellers var ingen ute . Men han syntes han kunne kjenne øyne på seg alle steder , fra alle de små vindusgluggene rundt . Aldri hadde han trodd at det gikk an å la folk bo i slikt som dette . Det var så en kunne skamme seg over å være menneske .

Han banket på døren foran seg . En mann i lagerfrakk lukket opp og så spørrende på ham . Han slapp ikke Arne inn ‐ han ble med ham da han hørte hva han ville . Arne syntes de gikk spissrotgang bortover . Det sto folk i alle dørene ‐ de møtte et par voksne mannfolk som gikk og slang mellom husene . Mannen foran ham snudde seg :

" Keine Arbeit , " sa han og trakk på skuldrene .

Han måtte visst ha lagerfrakk på sjelen og , denne mannen som greide å holde ut her . Arne kjente seg mer og mer mo i knærne for hver rørstump de kom til , mindre og mindre visste han hvordan han skulle bære seg ad når han kom til den døren Vibeke var innenfor .

Endelig var de fremme . Mannen banket på , ventet ikke på svar , stakk bare hodet inn og ropte :

" Hier ist Besuch für Sie . "

Så trakk han hodet ut igjen , nikket til Arne : " Bitte . ‐ "

Han blunket da han gikk ‐ den sure leirvinden tok både Arnes " Danke " og hans " Wiedersehen " og blåste dem bort i en annen verden . De hørte ikke til her .

Så var han alene igjen . Aldri hadde han angret slik på noe i hele sitt liv som på at han gikk hit . Det var kanskje ikke for sent å rømme ennå . ‐ ‐ ‐ Han hadde snudd seg halvt mot inngangsporten da Vibeke kom ut . Hun så forvirret ut ‐ hun hadde nok ventet at han skulle komme inn av seg selv . Hun blunket noen ganger da hun så hvem det var ‐ det var som all slags vær gikk over ansiktet hennes .

" Kommst du ‐ hier ? " Hun sto litt ennå før hun rakte ham hånden ‐ det var som en evighet mellom dem . Han vågde seg et skritt mot henne ‐ prøvde å le det bort .

" Ja ‐ som du ser . "

Hun åpnet døren så han fikk gå inn . Det var anderledes inne enn han hadde tenkt seg . Rent og ordentlig ‐ blomster i vinduet ‐ gardiner ‐ en duk på bordet . Han fikk ikke øye på moren med det samme ‐ hun satt i en gyngestol borti den mørkeste kroken . Hun strevde med å reise seg ‐ smilte unnskyldende da hun rakte ham hånden . Det var Vibekes smil , Vibekes kinn og ansiktsform , men hun var lysere , ansiktet var enda mer gjennomsiktig , mer gjennomlidd . ‐ ‐ ‐ Han hørte Vibeke si noe om " Astris Freund und Kristians " ‐ han ville selv føyet til : " und Vibekes " men han fikk det ikke riktig til .

Vibeke bød ham en stol ved bordet ‐ selv satte hun seg rett overfor ham , midt imot vinduet så lyset falt grelt på ansiktet hennes . Og nå så han det : hun var likesom sloknet . Ikke helt ‐ det ulmet nok noe ennå langt nedi øynene hennes ‐ men de var slik at han skjønte hun måtte ha vært igjennom noe forferdelig siden de skiltes . Det kunne ikke være bare det at hun skulle ha barn ‐ det måtte være noe annet . Hun var blitt grå i huden igjen , håret hadde mistet både glansen og krøllene , det lå dødt og tynt rundt ansiktet . Han kjente hun led vondt under øynene hans . Men han kunne ikke hindre dem , kunne ikke ta dem til seg .

Han fortalte hvorfor han var kommet ‐ at han hadde funnet på at han ville gå til sjøs en tur nå han var ferdig med eksamen . Vibeke hørte bare halvt på ham . Øynene hennes spurte hele tiden om noe annet . Det ble mest moren som snakket . Hun spurte etter Astri og Kristian ‐ hvordan det var i Norge da han reiste . Han svarte at det var surt og kaldt og tåkete der som her på denne tiden . Hun bare ristet på hodet ‐ øynene hennes var langt borte .

" Schönes Land ‐ gute Menschen , " sa hun bare .

" Kehren Sie doch bald zurück nach Norwegen ! "

Han prøvde å gjøre stemmen sin lystig og lett , men den greide ikke skjule alvoret hans , det hørte han selv .

" Es wird wohl unmöglich sein . ‐ ‐ ‐ "

Vibeke flyttet seg urolig på stolen ‐ hun lette etter morens øyne som for å be om noe , advare henne . Det kom for ham at de begge skjønte hvorfor han var kommet . Og at de satt og sloss om noe ‐ med seg selv , med hverandre .

Vibeke bød ham kaffe . Han ristet på hodet ‐ han visste hva kaffen kostet her . I stedet spurte han om ikke de ville bli med ham ut og spise middag . Han var ikke kjent her , men de kunne vel finne en restaurant nede i byen . Både Vibeke og moren så på klærne sine . Moren smilte tappert :

" Gehst du ruhig mit , Vibeke , ich habe nichts anständiges anzuzihen . "

" Ich auch nicht ‐ nei , vi kan ikke det . "

Hun så ulykkelig på Arne .

" Det gjør vel ingen ting . Kom som du er . Vi finner et lite sted . "

Han hadde fått myndighet i stemmen nå ‐ han måtte ha henne med seg , han kunne ikke snakke med henne her . Heldigvis at moren hadde vett til å si nei takk . Den var ikke så fin akkurat den brune genseren hun hadde på seg , men hun hadde vel en kåpe eller noe , og så gjorde det nå ingen ting heller , her han ikke kjente noen .

Hun smatt bak et forheng ‐ moren stabbet etter . Han hørte at hun trakk av seg både genseren og skjørtet . Hun var så nær at han kunne nesten ta borti henne . Nye plagg kom på ‐ han kjente pudderlukt og hørte hun greide håret . De mumlet noe de to , men så lavt og fort at han ikke kunne oppfatte det . Han skulle vel ha gått ut kanskje , mens hun stelte seg , så de fikk prate .

Forhenget gled til side og hans Vibeke fra i sommer sto foran ham . Den samme drakten , de samme skoene , den samme blusen . Og øynene hadde fått glansen sin igjen . Drømmen , forventningen var begynt å leve i dem igjen . Hun fant frem en kåpe han kjente ‐ det var en Astri hadde brukt den første tiden de studerte sammen .

" Din tullvase ‐ du er da fin nok du , " lo han mot henne . Han hadde funnet igjen tonen fra i sommer nå . Han tok armen hennes og vinket farvel til moren :

" Seien Sie nur ruhig ‐ ich bringe sie gut zurück . "

Han følte seg som verdensmann og kavaler der han gikk med sin dame , og sølegangene kunne gjerne vært teppe lagte korridorer for ham . Bil hadde han råd til ‐ nå skulle de ned i den ordentlige byen der menneskene levde livet .

De kjørte i gater med store trær langs kanaler ned til Alsteren ‐ de kjørte forbi ærverdige gamle hus og flotte amerikanske biler ‐ de kjørte i en by som ikke kjente krig og fattigdom og nød . Sjåføren var en pratsom kar denne gangen ‐ han hjalp dem å finne en liten restaurant i en sidegate . Arne tenkte , da han kom inn der , at den var visst ikke så billig . Der var koselige småbord med lamper og blomster , tepper på gulvet og flere tjenere enn gjester , det han kunne se . Men det fikk bare stå til ‐ det måtte vel bli en råd med penger . Det var så overmodig å være i en storby ‐ kjenne at han mestret den . Men rart var det at dette kunne være den samme byen som han hadde sett før i dag . Han nevnte det for Vibeke mens de ventet på maten .

" Nei , det er ikke rart , " sa hun rolig . " Den har to ansikter ‐ all ting har to ansikter ‐ de ser hver sin vei og vet ingen ting om hverandre . "

Hun var blitt fremmed igjen , som om hun trakk seg vekk fra ham . Hun hadde også to ansikter , og nå måtte han få se dem begge . Men det ville hun ikke .

Han hadde bestilt biff ‐ det visste han i hvert fall hva var . Han svelget unna en lang stund før han fikk noe skikk på det han skulle si . Til slutt plumpet han ut med det slik det var .

" Astri sa ‐ at du skulle ha barn . "

Hun skvatt ikke , ble ikke rød en gang , så bare rett på ham .

" Ja , jeg skulle det . Jeg skal ikke nå lenger . "

Han så på henne igjen . Så forsto han . Lettelsen kom først , før det svartnet for ham av gru over det hun hadde vært igjennom . Men ennå var det mer han måtte vite .

" Ble du syk , eller ‐ ‐ ‐ ? "

" Jeg vet ikke . Jeg ville ikke ha det barnet . Det var så umulig for ‐ for alt . "

Hun stanset og spiste litt igjen , så ut som hun prøvde å finne ut hvordan det egentlig var , det som hadde hendt .

-Det hendte for fjorten dager siden . Jeg gled og falt ‐ en dag jeg skulle ta Hochbahn . "

Øynene hennes sto fulle av tårer . Han prøvde å legge hånden sin over hennes .

" Var det fælt , Vibeke ? "

" Ja ‐ nei , ikke slik . Jeg kom på sykehus og hadde det bra . Men det var likesom alt i meg døde ‐ alt det vi hadde hatt sammen og . ‐ ‐ ‐ "

Hun ble seg selv igjen , trakk hånden til seg , fant frem et lommetørkle og pusset nesen .

" Og hvordan gikk det med din eksamen ? "

" Takk bra . Men Vibeke ‐ har du ikke skjønt hvorfor jeg er kommet ? "

" Jo , jeg har nok kanskje skjønt det . Men nå skjønner vel du og at det ikke er nødvendig ‐ du kan reise igjen og være fri mann . "

Det var som hun skulle slå ham , slik hun snakket .

" Men om jeg nå ikke vil det da ? "

" Å jo da , det vil du nok . Men du vil bare ikke gå og ha dårlig samvittighet resten av ditt liv . Og det trenger du ikke for min skyld ‐ ikke nå . "

Så hard hun kunne være , så kald .

" Men tror du ikke jeg er glad i deg lenger da , Vibeke ? "

" Glad i meg har du vel aldri vært . Du var forelsket i meg en gang ‐ en eventyrsommer i eventyrland ‐ nå synes du synd på meg . Det nytter ikke for noen av oss å bygge noe på det grunnlaget . Og jeg vil ikke bli syntes synd på , skjønner du ikke det ? "

Han lette forgjeves etter en åpning i ansiktet hennes . Han visste det var noe mer , noe hun ikke sa , noe hun gjemte bort for ham . Han kjente menneskene rundt dem som en plage ‐ alle kelnerne som så på dem og ventet ‐ et ektepar ved bordet ved siden av hadde visst ikke stort å snakke om og satt mest og lyttet .

" Er det ikke noe sted vi kan være alene ? Det nytter ikke å snakke her . "

" Å ‐ snakke nytter vel . Men vi kan gå opp i parken hvis du vil . "

Stemmen hennes var flat . Hun var kanskje skuffet for hun ikke fikk være her lenger . Her var godt og varmt , lys og mat . I parken kunne hun gå når hun var alene og . Men det fikk ikke hjelpe .

Han betalte , hjalp henne med kåpen , tok armen hennes da de kom ut på gaten . Gatelysene var tent ‐ butikkvinduene strålte mot dem . Han ville kjøpe noe til henne , noe vakkert eller noe nyttig . Men det vakre hadde hun ikke bruk for og noe nyttig kunne han ikke gi henne uten å såre henne . Derfor gikk han forbi alle butikkvinduene , ut av de fine opplyste gatene gjennom stillere strøk dit Vibeke førte ham . Vinden var stilnet og det var begynt å snø litt ‐ det var bare som et gråhvitt skimmer i luften .

De satte seg på en benk under noen trær . Alt var vått og kjølig , alt var alene , lukket inne i seg selv , vendt bort fra dem . Og selv var de to ulydige barn som satt her og ble forkjølet . Arne la frakken sin rundt Vibekes skuldre så ikke kåpen skulle bli ødelagt . Det var en god kåpe ‐ Astri hadde alltid dyre klær . ‐ ‐ ‐ Han ville ha henne med seg hjem til Norge ‐ hun skulle følge ham . Han bøyde seg ned og kysset henne ‐ kysset henne slik han hadde kysset henne første gangen ‐ håret , pannen , øynene , munnen . Kinnene hennes var salte og våte nå som den gangen , og leppene hennes ble varme mot hans .

" Tror du det ikke nå heller , Vibeke ? "

" Jeg vet ikke . Du tror det nok selv . Jeg vil gjerne tro det , jeg og . Men det kan ikke nytte likevel ‐ ikke nå . "

" Er du redd jeg ikke skal kunne greie å ‐ underholde dere ? "

" Nei , ikke det akkurat . Det må du vel vite best selv . Men vi har likesom ikke funnet oss selv ennå ‐ noen av oss . Vi bare flakser og flykter og flyr ‐ nå fryser vi og så varmer vi oss hos hverandre . Men vi har ikke varme for flere ‐ vi må ikke drepe flere barn . "

Hun strevde med de siste ordene ‐ det var som hun pisket seg til å si dem . Og Arne kjente de sved slik de skulle . Han fant ikke noe å si . ‐ ‐ ‐ Han undret seg over at marken ikke var frossen ennå , så sent på året . Gresset på plenene var grønt men så underlig livløst . Trærne hadde nakne sprikende grener som regndråpene hang seg fast i og fuglene fløy gledeløse omkring . De skjønte nok at det grønne ikke var livberging for dem , bare en maske av sommer vinteren hadde tatt på seg for å narre dem .

" Er du sint på meg , Vibeke ? "

Hun så på ham , nesten forundret .

" Sint ‐ nei , hvorfor skulle jeg være det . Nei , jeg er . ‐ " Hun bråstoppet , bet seg i leppen .

" Hva er du ? "

" Jeg er glad for at du kom . Du har hjulpet meg ‐ gitt meg styrke til å gå videre . Jeg hadde visst gitt opp da du kom . Jeg var så trett . Men nå skal du la meg gå før jeg blir trett igjen . "

Hun hadde reist seg og sto og så ned på ham . Det ble langt opp til henne . Han og reiste seg ‐ tok rundt begge armene hennes . Han var da større enn henne ‐ sterkere .

-Jeg har prøvd å glemme deg , Vibeke , men jeg kan ikke . Svar meg på en ting ‐ bryr du deg ikke om meg ‐ er det derfor ‐ du ikke vil ? "

" Du skal ikke spørre meg om det , Arne . Du skal la meg gå nå . Nå reiser vi snart til New Zealand , mor og jeg . Der får jeg sikkert arbeide . Jeg skal sende adressen til Astri ‐ så kan du skrive til meg ‐ hvis du vil ‐ når du er blitt helt sikker på hva du vil . "

Hun rev seg løs fra ham ‐ begynte å gå mot utgangen . Han fulgte etter henne , viljeløs , sint . Han kjente seg tom inni som en havrepose noen hadde vrengt .

Butikkene var stengt da de kom ut i gatene igjen . Så var det for sent å kjøpe noe . Han hadde penger nok nå . Han kom ikke til å reise hjem igjen .

De hadde ikke mer å si hverandre , Vibeke og han . Hun spurte en gang , likesom tilfeldig , inne fra sin verden :

" Wann fährt dein Schiff ? "

Og han svarte , tonløst , fra sin :

" Vi drar videre i morgen kveld . "

Så lukket kveldsmørket seg rundt dem . Han så ikke hvor de kjørte . Han satt og klemte en femti-mark-seddel i neven . Han ville gi Vibeke den men han visste ikke hvordan han skulle få det til . Da de var fremme ba han drosjen vente og fulgte henne bort til porten . Hun var lut i skuldrene ‐ hun var visst trett likevel . Hun lot være å se på ham da hun rakte ham hånden og sa farvel og takk for i dag . Den tynne mekaniske stemmen hadde han hørt før en gang ‐ skulle hun alltid gå fra ham slik ‐ og han alltid stå tafatt igjen og la henne gli vekk ?

" Auf Wiedersehen , Vibeke ? "

Et fort glimt møtte hun øynene hans .

" Auf Wiedersehen . "

Så slet hun seg fra ham og ble borte . Ikke før han satt i bilen på vei ned til havnen igjen , oppdaget han at han ennå hadde femti-mark-seddelen i neven .

%Ved inngangen til havnen traff han de to matrosene . De var i fin form og hadde liten lyst til å gå ombord igjen . Pengemangel hadde drevet dem så langt som hit ‐ de lyste opp da de fikk se Arne . Det var bare godlåt med dem nå . Han visste ikke selv hvorfor han ble med dem ‐ . Ikke før han satt på restauranten mellom øldrikkende tyskere og nysgjerrige utlendinger og han kjente varmen fra brennevinet og musikken og alle de anonyme kvinnene som var bare smilende , dissende velvilje . ‐ Da fikk han en deilig svimlende følelse av at bevisstheten hans duppet opp og ned , som en båt i bølgegang . Snart satt han som triumferende seierherre for enden av bordet og bestemte hva de andre skulle drikke . Det var blitt flere av dem nå , og det var bare han som hadde penger . Snart var han et ynkelig kryp som de utnyttet og foraktet , men det var en slags lyst i det og . Så kunne han ta seg en tur ut av seg selv , se på denne kravlende , stinkende hopen av menneskemaur som drakk og danset og klinte seg inn til hverandre i lysten forfengelighet og bortgjemt angst ‐ det var både til å gråte og le av . Og så kastet han seg inn i det igjen , trev en jente , uten å se på henne , og lot seg kverne rundt på dansegulvet . Det var jamgodt med de verste festene hjemme .

De andre reiste seg og ville gå , akkurat da han syntes han var kommet som best i gang . Dette var bare en uskyldig innledning ‐ nå skulle de ut på livet for alvor . Arne syntes det var bra dette og , han for sin del . Men de andre dro ham med . Han ble edru da han kom ut . Han ville ikke spandere mer i hvert fall .

" Har dere penger så ‐ jeg er blakk jeg nå . ‐ "

Det var ikke helt sant , men de fikk nå tro det . De trodde det bare så passelig , og så hadde de litt mer enn de ville ut med de og . De drev en stund opp og ned ‐ kunne ikke bli enige om hvor de skulle gå . Arne hadde ikke sett stort på gaten da han kom ‐ nå så han at det hadde vært bombet her og . Men ruinene var dekket av glorete plakater og all slags jugl ‐ nede i kjellerne og i oppspikrete boder langs kjørebanen var det nattklubber og ølstuer , lykkehjul og skytebane , last og luksus , nød og uskyld i en eneste forvirrende mølje . All ting gikk rundt og rundt , ansikter vred seg og dreide seg ‐ mange , mange ansikter hadde denne gaten . De ble stående utenfor en av kjellerne en stund ‐ så på fotografiene av jentene og på dem som gikk inn . De så så besteborgerlig anstendige ut de fleste ‐ skikkelige bra turister som var ute på eventyr i Hamburgs underverden . Større eventyr enn å bli en god del mark fattigere opplevde de vel neppe ‐ de så ikke ut som de hadde tenkt å risikere noe .

De slang inn . Portvakten så litt opp og ned på dem og viste dem bort til baren . Barkrakkene var vonde å sitte på , vondt var det de fikk å drikke og . Et langt rekel av et kvinnfolk smøg seg opp på krakken ved siden av Arne . Han husket ansiktet ‐ det hadde vært bilde av henne utenfor . Hun skulle visst likesom være deilig ‐ sminken lå i tjukke lag i ansiktet , og kjolen var utringet til nedpå maven omtrent . Den var svart med noe blank stas på , men den var fillet under armene og manglet to hekter i ryggen . Skoene var utgåtte og skjeve ‐ hele jenta var mager og så sulten ut . Ikke på mannfolk , som slike skulle , men på mat , Så var det vel arbeidsløshet på kjærlighetsmarkedet og i denne byen , som alle andre steder . Han danset med henne fordi han syntes synd på henne . Og han skammet seg fordi han syntes hun var ekkel . Hun gjorde ikke annet enn å prøve å holde liv i seg på den måten hun kunne , og dårlig nok var det , det kunne alle se .

Det var no slags artistopptreden ‐ noen halvnakne jenter som danset ‐ hjelpe ham var de ikke like magre alle sammen . Han kunne telle alle de ribben som var . Kuene hadde vært slik hjemme , de verste svartåra før krigen .

Han greide ikke bli skikkelig full lenger . Ble bare så underlig svimmel . Han ville ut . Han ga blaffen i de andre . Det begynte å koke så friskt og godt et sinne i ham . Han fant ikke utgangsdøren med det sammen ‐ men så så han den borti andre enden av lokalet . Det var lenger dit enn han husket fra han kom inn . Han snåvet i noen stoler som sto der og så ikke før han var fremme at det var en speilvegg han var kommet borti . Det var speil i speil innover i alle rommene ‐ menneskene kom mot ham fra gulv i veggene og fra vegger i gulvet , og selv sto han , gråblek og gusten , og støttet seg med en klam hånd til noe han trodde var en dørklinke . Det ble en stygg matt flekk etter hånden hans da han tok den vekk .

Den svartkledde sto ved siden av ham . Hun måtte ha vært der før , uten at han hadde sett henne .

" Suchst du mich ? Wollen wir tanzen ? "

Det var slikt håp i stemmen hennes at han hadde ikke hjerte til å si nei . Hun danset ham lenger og lenger innover , lenger og lenger bort fra døren . Luften var kvalm og fylt av røk og menneskelukt . Han så de andre jentene nå ‐ de var forsørget for i natt alle sammen , så det ut til . Damen hans ventet vel at han skulle bestille vin til henne , eller helst mat kanskje . Han måtte si at han ikke hadde penger .

Hun bare rystet på hodet .

" Macht nichts ‐ brauchst kein Geld . Bist du Schwede ‐ Norweger ? ‐ hast du Zigaretten ? "

Hun sa det alt sammen på en gang ‐ som om hun hadde samlet det opp lenge og var redd for ikke å få sagt det . Det var noe med stemmen hennes ‐ måten hun snakket på ‐ det var noe med øynene hennes og som han ikke hadde sett før ‐ noe som ba for seg . En nokså motbydelig ting var hun ‐ til salgs for sigaretter . Men hun var da et menneske , en kvinne , akkurat som Vibeke . Kanskje hadde det ikke vært så stor forskjellen på dem en gang ?

Han kjente han ble dårlig for alvor . Det hadde vært noe svineri de fikk å drikke ista . Han tømte lommene sine for sigaretter og fant en fem-mark-seddel som han ga henne .

" Ich muss jetzt gehen ‐ komme vielleicht zurück ‐ " trøstet han henne . Hun smilte det tapre lille tafatte smilet sitt ‐ det hun hadde hatt på seg da han så henne først . Så fulgte hun ham bort til døren der de andre sto og ventet .

" Ble du voldtatt , " ertet de ham da de kom ut .

" Å , ikke riktig ‐ " han holdt dem litt unna seg . Det var ingen enkel ting å ha jentetekke i en mannfolkverden . De andre mente han skulle sett " Grosse Freiheit " før han gikk ombord igjen . Der satt jentene i bur med prislapper på . Han kunne kanskje få en gratis han . Men han fikk være forsiktig , det var mye sjukdom her .

" Nei , " mente Arne , -da går jeg heller til Hagenbeck ‐ der slipper en i hvert fall prislappene . "

Det var godt å komme ned til kaien igjen . Godt å se lagerskur som var lagerskur og båter som ikke var flytende restauranter . Godt å kjenne at sjøen lå og ventet , at det var bare den han skulle få å slåss med en lang stund nå . Han gikk sammen med annenstyrmannen utover ‐ en kjekk kar fra Trøndelagskanten ‐ Arne hadde likt ham bedre enn de andre hele tiden . Han var av dem som hverken skrøt eller var misunnelig .

" Er det slik som dette alle steder ‐ så falsk ? "

" Så omtrent . Kanskje er det litt verre her enn andre steder . Men åssen det virkelig er på land ‐ det får du ikke vite før du kommer hjem igjen en gang . Så hvis du har gått til sjøs for å se deg om , får du heller snu med en gang . No annet enn sjøen lærer du aldri å kjenne fra den kanten . "

" Kanskje kan det være bra slik . Jeg får nå bli med et stykke til så får jeg se . "

Langt utefra kom det grå morgenlyset sigende inn mot byen . Det ville overraske den en liten stund mens den lå og sov , naken og alene med seg selv . Arne kjente han var ferdig til å gå ombord . For nå trodde han ikke på noen ting lenger . Han var frossen og fri . Han kunne prøve å finne ut hvem han selv var .

%Sjøen tok godt imot ham . Den var kald og likeglad , en gråsvart uendelighet som skyllet med seg alle menneskenes sorger og gleder , vasket av dem skitt og uærlighet ‐ alt de hadde staset seg opp med for å ruve store på landjorden . Sjøen brød seg ikke om det . Den brød seg ikke om dem heller ‐ ynkelige , latterlige små krek var de som levde på nåde . Arne trivdes ‐ helst når det var mørkt og han sto alene på dekk og hørte det kalde bølgeskvulpet mot skipssiden . Det tok fra ham alt han bar på ‐ han kunne nesten tro han var fri mann .

Han reiste lenger og lenger bort ‐ bort fra Kari og fra Vibeke . Han skrev brev til Kari ‐ litt kortere , litt mer upersonlige for hver havn . Til Vibeke skrev han ikke . ‐ ‐ ‐ Verden åpnet seg for ham som et eventyr . Blått hav og svart hav ‐ rødt hav i solnedgangen og kritthvite skumskavler som brøt i sinne mot strand og skip ‐ de danset i skiftende rytmer rundt ham og han trodde og mistrodde dem alle . Han visste de var forræderisk vakre bare ‐ at de ville ta ham i favn for aldri å slippe ham mer kom han dem for nær . Han lot seg blende og lokke av hver eneste havneby de kom til ‐ han narret seg til å tro de var slik som de steg opp av synsranden og ut av sjøfolkenes fantasi etter lange uker i sjøen . Når båten var i havn kunne han triumferende vise for seg selv og andre at alt de hadde drømt om var snuskete havnekneiper , grisete bordeller , griske gateselgere ‐ skitt og humbug . Han holdt seg litt i utkanten når de ranglet i land , så langt unna at han kunne trekke seg ut av det og inn i seg selv når han ville , men ikke så langt at han ble utenfor de andre . ‐ ‐ ‐ Han hadde lært seg til å få kamerater etter han kom til sjøs ‐ han hadde aldri kunnet det før . Det var ikke så vanskelig , ikke når en godtok dem slik de var , hele denne brokete flokken som sjøen hadde skyllet med seg fra alle strender . De var så barnslige de fleste , så lette å narre . Lengselen tæret så hardt på dem innenfra , den åt seg igjennom skallet deres nesten av seg selv bare en satte seg ned og lyttet . Han ble ofte som en slags kontaktmann ombord fordi han kunne sprog . Derfor visste han mye om de andre ‐ fikk kledd av nokså mange etter hvert . Ikke at han misbrukte det han visste noen gang . Om han drakk aldri så mye , rablet han aldri om det noen hadde betrodd ham . Men han gikk og kjente på det for seg selv . Det hørte med til den gode visdommen om livet han samlet .

Han mønstret på en tankbåt da det var gått noen måneder . Han fikk hyre i maskinen og bandt seg for et år . Han ville tjene penger ‐ men det var ikke bare derfor . Dette lange tidsrommet foran ham , et helt år ‐ tvangen til å bli ombord så lenge , nesten ikke komme i land , gå der hele tiden sammen med de samme menneskene ‐ det skulle gi ham en erfaring han ikke hadde . Han hadde hatt noen småjobber i maskinen før , men han hadde alltid kommet seg på dekk igjen så fort han kunne . Han kjente seg levende begravet i et maskinrom , var alltid redd der ‐ syntes han var innestengt og ble kvalt . Nå ville han vinne over den redselen . ‐ Og enda var det noe annet han ville , men det satt så dypt , så langt inni ham at han nesten aldri tok det frem i lyset for å se på det : Han ville ha det vondt . Han ville prøve dette med hjemløsheten for alvor en gang , han som var slik landkrabbe i alle lemmer . For det var det han var , så mye hadde han da fått erfare om seg selv i disse månedene . Han hadde kjent det så mang en kveld , når sjøen lå endeløs rundt dem på alle kanter ‐ kjent hvor han hatet den i grunnen . Den var ikke hans rike og kunne aldri bli det . Men det var utenfor sitt eget rike han ville leve nå . Han ville prøve om han var voksen kar så han kunne greie seg der ingen ting hjalp ham .

Det ble en vond tid på tankbåten , men ikke slik han hadde tenkt . Selve tiden , som han skulle slåss mot , den ble bare borte for ham . Han fikk erfare at når det ble nok av den , og den ble ensformig nok , så smuldret den opp og forsvant . Og mange ganger var han redd for at han skulle smuldre opp selv sammen med den . Han fikk ikke noe å slåss med ellers heller . Maskinen var ikke en gang svart . Lysegrå og fin sto den i et lyst rom og ville ham ingen ting . Og sjøen glemte han lange tider . Når han gikk på dekk for å kjenne på den var det hverken kaldt eller øds lig ‐ det var bare flaut . Ingen ting var lenger slik det hadde vært den første tiden han var til sjøs . Livet hans gled bort i en ensformig søvndyssende rytme der alt var bra . Mannskapet var hyggelige karer ‐ det var nesten aldri krangel ombord . Det hendte nok en og annen krøp i hi , men da lot de ham være i fred og glemte ham etter hvert .

Han gjorde arbeidet sitt ordentlig , men uten glede . Han var bare ett av hjulene i et stort maskineri . Ingen ting av det han stelte med hørte ham til . Noen ganger , før han sovnet om kvelden , kunne han drømme eller huske på at han var dradd ut i verden for å finne ut noe : hvordan livet var og hvem han selv var ; men så sovnet han . Han kunne fare opp igjen i angst og tenke at han måtte ikke sovne nå ‐ han måtte prøve å finne rede i dette flokete , oppklippete som lå rundt ham på alle kanter . Men så trøstet han seg med at han tjente gode penger ‐ leste gjorde han og . Han hadde fått sendt historiebøker fra Norge og var i full gang med hovedfag . Men det også gjorde han uten glede , uten noe av den glupske nysgjerrigheten som hadde fylt ham da han tok fatt på studiene . Han leste systematisk til eksamen . Bare en gang iblant kunne det blafre til i ham igjen det gamle kravet om å komme bakenom det som sto i alle disse bøkene , få vite hva det betød , hva verdi det hadde , hva det hadde med hans liv å gjøre . Men han glemte det fort , og tiden smuldret videre .

%Han mønstret av i Marseille da kontrakten var utløpt . Egentlig hadde han tenkt å reise hjem derfra , men det var som om noe holdt ham tilbake . Han ble gående nede ved havnen og drive . Det var godt å kjenne landjorden under føttene likevel , godt å gå der og vite at han kunne gjøre det han ville . Han kunne være bra fornøyd med seg selv , syntes han . Det sto såpass penger på bankboken hans nå at de skulle bli måpete , noen hver hjemme , om de fikk høre det . Han var kommet bra ivei med lesingen og . Brukt tiden sin godt hadde han gjort . Likevel var han så sugende utilfreds . Rundt ham lå denne sorgløse , skamløse byen og lo av ham , platanene sto nyutsprungne og lysegrønne og spurte ham om han helt hadde glemt at det var leve han skulle , og gatene gliste glinsende våte etter regnværet om natten , hånte ham som gikk her og sikret sin alderdom . Nå når han var ung og solen skinte . Han ville drikke seg kanon full , det var det han ville , om han bare kunne treffe noen han kjente .

Det lå en gammel , svart båt med et falmet norsk flagg på havnen . For likesom å gjøre det enda verre hadde den ankret opp mellom to skinnende hvite , smekre og elegante lastebåter , en svensk og en amerikansk . Han kjente at de nasjonale mindreverdighetskompleksene begynte å røre på seg . Hva skulle det være til å sette norsk flagg på en slik båt !

To karer gikk fra borde der ute . De kom rett mot ham ‐ en brei , kraftig , mørkhåret rugg med mye krøllete hår og øyenbryn som en liten skog ‐ den andre var litt tykkfallen , hjulbeint og lyshåret ‐ han fornektet i hvert fall ikke sitt fedreland . De så litt opp og ned på Arne da de kom nær nok . Alle kunne visst se hvor han var fra .

" Er du norsk ? "

Den mørke stilte seg opp midt foran ham . Jo , han var da det . Sjømann ? Ja . Dette var nå svært til eksaminasjon . Ville han ha hyre ? Arne ristet på hodet . Nei , han hadde ikke tenkt seg det , han hadde nettopp mønstret av en tankbåt og skulle reise hjem .

" Det haster vel ikke , hjem kommer en tidsnok . "

Ja , Arne visste nå ikke det ‐ han var egentlig student ‐ han skulle hjem og ta eksamen med tiden . Han kunne bitt av seg tungen . Den andre så litt hånlig på ham .

" Det var som faen , " sa han bare .

Så kom han visst på at han skulle presentere seg .

" Tønnesen , " mumlet han og rakte frem en diger neve . " Jeg er skipper på " Nordlys " og han der er chief'en . "

Arne smol for seg selv . " Nordlys " av alle navn på jorden !

Dette med studenten var litt drøyt å svelge for Tønnesen , men han var ikke til sinns å gi seg likevel .

" Du ser ikke ut som noen student , " sa han .

" Nei , jeg gjør kanskje ikke det , " innrømmet Arne , " det er ikke så mye jeg har drevet med det heller ‐ før det var jeg skogsarbeider . "

Den andre lyste opp igjen .

" Bli med og ta en drink , " foreslo han , " vi er da landsmenn likevel , selv om du er student . "

Arne undret seg over hvorfor han ikke hadde foreslått det med en gang ‐ han måtte da vite at det var mye lettere å få ham til å ta hyre når han hadde drukket litt .

Tønnesen tok ham med til Fouquet's . Arne hadde aldri vært der før ‐ det var en bar for skippere og chief'er , ikke for vanlige sjøfolk . Da de hadde fått hver sin pernod , fortsatte han å snakke :

" Du vet jeg kunne gå på konsulatet og spørre , " sa han , " men det er nesten umulig å få noen skikkelige folk der . Og får jeg noen gjør de vendereis så snart de får se skuta . Derfor tenkte jeg jeg skulle kapre deg som hadde sett henne . "

" Ja , skuta er jo ikke noen fotomodell akkurat , " innrømmet Arne .

" Pass deg nå ‐ chief'en er veldig sår for skuta , " advarte Tønnesen .

" Pass de sjøl du , " brummet det på den andre siden av bordet .

" Ja , det er en bra skute , " sa Tønnesen . " Jeg kjøpte henne for noe hyre jeg hadde spart meg opp ‐ chief'en her og jeg la sammen det vi hadde . Vi fikk henne billig for de hadde tenkt å la henne gå i opplag . Det er noen år siden nå , men hun tikker og går så fint som en klokke ennå . Og så er hun bra med det at hun har ingen fine fornemmelser ‐ hun frakter det som byr seg . "

De ble sittende en god stund utover . De var visst gode og fulle da de skiltes , men Tønnesen nevnte ikke ett ord mer om hyre .

" Hyggelig å treffe deg , " sa han bare .

Så gikk de fra ham . Arne sto en stund og så etter dem , men ingen av dem snudde seg .

Dagen etter gikk han ned på " Nordlys " og søkte hyre . Tønnesen så ikke en gang forbauset ut . De lettet anker samme kvelden . Og da de bakset seg ut fra Marseilles havn i stjerneklart mykt middelhavsmørke , syntes Arne endelig han var gått ombord i livet sitt igjen . Det ble visst ikke stort å tjene på denne jobben , og hva slags arbeid han skulle ha hadde han ikke riktig skjønt ennå . Tønnesen hadde bare mumlet noe om at han skulle passe på skuta og mannskapet . Mannskapet var noen nordafrikanere og tre franskmenn .

Han fikk snart erfare at det var en både slitsom og ugrei og rotete jobb han hadde fått . Dessuten hadde han en begrunnet mistanke om at de var i livsfare for det meste . Men det var ikke derfor han syntes han gikk og holdt skjebnen i hendene sine hele tiden . Hver time på døgnet , hver dag og hver stund kom mot ham som noe uavvendelig spennende og urofylt , som om de bar bud om noe som lå forut og skulle avgjøre alt for ham .

Han var mer alene på denne båten enn han hadde vært noen gang før , men likevel ble han kjent med de andre to på en måte så han visste hvem de var . Ikke at de ble anderledes for ham etterhvert . De var akkurat slik han hadde møtt dem første gangen . Chief'en var like taus . Bare når de snakket om skuta var han med , og mest når de nevnte maskinen . Hans maskin . Det var den han var gift med , pleide Tønnesen si for spøk . Hadde det enda vært en ny fin maskin . Men denne her måtte passes som et barn om ikke hele greia skulle springe i luften .

" Ho e mykje betre enn de her nymotens greiene , " påsto chief'en og rullet rasende med øynene og r'ene . Han var fra et fiskevær på Mørekysten ‐ mor hans hadde fått ham i en båt .

" E kom så overraskende på ho en gang ho hadde vært hos handelsmannen . "

Det var det eneste Arne noen gang hørte ham fortelle om seg selv ‐ det kom nesten som av vanvare en gang de snakket om landkrabber .

" E må no være sjøkrabbe e da . ‐ "

Han hadde ledd litt da han sa det , ansiktet hans ble så barnslig , nesten pent . Tønnesen fortalte han hadde vært torpedert to ganger under krigen ‐ siden var han nesten ikke til å få i land .

De kom velberget frem og tilbake første turen og ingen ting hendte før de hadde lagt ut fra Marseille andre gangen . Da fikk chief'en dysenteri . De så snart at det gikk den gale veien . Ingen ting av det de kunne gjøre for ham hjalp . Det var en ulidelig seigpining å se på . Tønnesen ville snu og få ham på sykehus i Marseille men han tryglet og ba så ynkelig og livredd om å få slippe at Tønnesen ga seg . Han var så dårlig ‐ det ville bli for sent likevel .

" E ska skynde me å dø nå så dokker ikkje bli forsinka med lasten , " sa han en kveld , " og så ska dokker ta me i et flagg og hive me på sjøen . "

Han orket ikke si mer . De regnet med å være i havn neste dag . Men nå bestemte Tønnesen seg til å legge båten stille . ‐ ‐ ‐ De skiftet om å sitte hos ham utover natten . Arne hadde den siste vakten . Han satt og så på dette underlige mennesket som han ikke forsto , som han hadde vært halvt redd , halvt ærbødig for , ledd litt av for seg selv .

Mens han satt der kom den til ham igjen den gangen Kari var syk og de trodde hun skulle dø . Det var den høsten han gikk for presten . En kveld han og faren kom hjem fra rensjakten hadde hun lagt seg ‐ hun hadde fått så vondt i siden om dagen at hun ikke kunne røre seg .

Hun var så stusli der hun lå og tok etter hånden hans . Det hadde hun ikke gjort siden han var liten .

" Det bli du som lyt stå for inne her nå , " sa hun stille . " Det bli ful kjeitt åt de men . ‐ ‐ ‐ "

Hun klemte hånden hans hardt , han så at hun fikk en smerteri . Hun kastet opp , voldsomt , og han måtte hjelpe henne med alt . Han stelte henne slik hun hadde stelt ham en gang , og midt i stanken og alt det motbydelige kjente han hvor nær de var hverandre , han kjente varmen fra den verkende kroppen hennes mot armene sine og han hadde ingen andre ønsker enn å ta det vonde fra henne . Og samtidig kjente han det som han skulle kveles ‐ det var en lette så stor da han endelig slapp ut . ‐ ‐ ‐ Han ble stående en lang stund borte ved bekken , sto og fulgte vannet med øynene , så klart og iskaldt og rent det var .

Hvorfor skulle menneskene ha det så mye vondere enn alt annet som levde , være så mye motbydeligere ?

Om natten lå han i slabenken og hørte på veggklokken , den tikket ubønnhørlig sikkert og smått . Kari pustet tungt og urolig uti kammerset . Han måtte ha dormet av til slutt likevel , for han fór opp av at han hørte hun skrek . Han hadde aldri hørt et voksent menneske skrike før , hadde aldri visst at noe kunne være slik . ‐ ‐ ‐ Hun satt i sengen da han kom inn , faren sto og holdt henne . Sengen sto inntil veggen på to kanter så han kunne ikke komme borttil henne når faren var der . Han ble stående i døren ‐ han orket ikke se på ansiktet hennes . Slik han sto så det ut som om det var faren som støttet seg til henne i sengen , som om han ikke ville greie å reise seg mer hvis hun gled fra ham . ‐ ‐ ‐ Han ville be til noen , men han hadde glemt kveldsbønnen sin . Så sto han der og lovte , for seg selv og for en som var sterkere , om Han var til og om Han ville hjelpe dem nå , at han skulle bli trofast , hele livet sitt . Hvis hun bare fikk leve . Han sto og knyttet nevene for hver gang hun skrek , så orket han ikke mer . Han kom seg bort i slabenken og dro teppet over hodet . Han orket ikke bare stå der og se på når han ikke fikk komme nær henne .

Til slutt ble det stilt uti kammerset . Faren kom inn og strøk ham over nakken :

" Det er over nå . ‐ ‐ ‐ Nei , du trøng ikkje vera redd . Ho søv . "

Da slapp han gråten løs . La seg inn til faren og strigråt . Faren satt hos ham lenge ‐ helt til han trodde han sov . Han strøk ham over håret og bredde teppet godt over før han gikk . Arne skimtet øynene hans . De var som på et såret dyr . ‐ ‐ ‐ Det fór igjennom ham før søvnen tok ham at det kanskje hadde gjort monn , det han hadde lovt . Om han nå bare kunne greie å holde det .

Den syke lå og lyttet etter dunket fra maskinen .

" E ho i ustand ? " mumlet han . Nei , trøstet Arne ‐ de lå stille .

Den andre ble redd i øynene .

" I sjøen ? "

Arne nikket bare . Han syntes han så som gjenskinnet av et smil gå over ansiktet foran seg .

" Ja , e ska skynde me no . "

Så famlet hånden hans seg frem over teppet . Arne tok den .

" Du ‐ må ‐ passe ho ‐ for me . "

Det var det siste han sa . Langsomt ‐ langsomt sluttet hjertet hans å slå . Han slapp å komme på sykehus . Maskinen var stille til sjøen hadde tatt imot ham . ‐ Skuta var så underlig tom og forlatt da den ankret opp på havnen i Casablanca .

%Der lå det brev til Arne ‐ fra Astri . Da han åpnet det , falt et kort med sort kors på ut . Et kort som var stemplet New Zealand . Han ble ikke forbauset . Det var bare som en bekreftelse på dette han hadde kjent i seg lenge ‐ at en dag ville det være for sent , en dag ville han ha reist så langt at han aldri mer kunne komme tilbake ‐ en dag måtte han fanges inn . Han var så sikker at han ikke en gang tenkte på at det kunne være Vibekes mor som var død . Lettelsen løste seg ut i en undrende erkjennelse av at han kjente jo slett ikke Vibekes skrift . Da ville han ha visst med det samme at det ikke kunne være henne . Astri skrev ellers at Vibeke hadde fått arbeide på et kontor og hadde det bra . Men dette med moren hadde nok vært et hårdt slag for henne . Kristian og hun selv skulle gifte seg til sommeren ‐ tro om han kom hjem til bryllupet ? De savnet ham og det gjorde de nok på Elvebakken og . Hun hadde vært oppe i Svartkampen en tur i påsken og snakket så vidt med dem da .

Så uendelig langt borte det var alt sammen . Han kom seg ikke over denne forferdelige følelsen av avstand , som fra en annen verden ‐ kom seg ikke til å skrive til Vibeke . Han var ikke ferdig til det heller . Først måtte han gjøre noe han hadde lovt .

Denne gangen fikk ikke Tønnesen noen ny mann . Arne fikk kjenne hva for et djevelsk slit han hadde spart de andre to for da han mønstret på her . Syk ble han og . Han var nok blitt smittet . Men han ble ikke verre enn at han hanglet seg igjennom og var oppe .

Hjemlengselen kastet seg over ham , ubendig som når fjellbekkene går opp om våren og river med seg all isen og snøen som vinteren har samlet . Han lengtet etter kulde , etter frisk vind og hvite vidder ‐ etter rent vann og klare bekker , etter elvesus og stillhet ‐ etter en grytidlig sommermorgen på seteren når Kari slapp kuene mens småskogen sto og drømte ennå ‐ etter stjerneklare blå vinterkvelder når fjellene skjermet mot evigheten . Han lengtet hjem og han lengtet etter Vibeke . Og noen ganger pisket det ham som i redsel og dødsangst : Han ville ikke bli hivd på sjøen , han ville tilbake til jorden og menneskene før det ble for sent . Han drømte om Vibeke , levde opp igjen sommernettene deres på fjellet . Han gikk som i svime på vaktene ‐ gikk rundt i en uvirkelig verden der maskinrommet var fylt av elvesus og fuglelåt , og svarte øyne så forskende på ham langt borte fra , langt inne fra en verden som ikke var hans . Og i den ulidelige heten sa stempelslagene fra maskinen : " Jeg er ikke noe riktig menneske for deg ‐ jeg vil ikke bli ynket , skjønner du ikke det . " Han gikk i fjellet om høsten og skjøt ren for moro skyld , men renen ville ikke dø ‐ den bare så på ham under tunge øyenlokk . Tønnesen begynte å se nervøs ut ‐ han var visst redd han skulle " tørne " .

De gikk til Port St. Louis . Han var den eneste som gikk i land . Tønnesen ga ham fri med en gang han spurte . Han måtte kjenne jorden under seg igjen , selv om den bare var et forblåst helvete av kaier og leirjord . ‐ ‐ ‐ Han gikk og gikk på en øde vei innover landet . Her bodde ingen innenfor selve havnen . Ingen ting vokste her ‐ jorden hadde ingen næring , vinden blåste vekk det solen ikke brente opp . " Det landet Gud glemte da han skapte verden , " kalte sjøfolkene det . Han sloss seg frem mot vinden lange stykker , gikk og likte denne kalde upersonlige motstanden som ikke lot ham i fred hverken utenpå eller inni . Det var friskt etter den kvelende varmen i maskinen ‐ ikke vær til å drømme og lengte i . Han måtte slutte med det , måtte ut av den maskinen . Han hadde fått jobben etter chief'en enda han slett ikke hadde kvalifikasjoner for den . Men det var ingen ombord som var bedre , og Tønnesen ville ikke mønstre på noen i Nord-Afrika . Det hadde gått bra men det hadde vært for strevsomt . Hadde det ikke vært fordi han hadde lovt det så hadde han ikke holdt ut . Nå kanskje Tønnesen lot ham slippe . Han hatet den maskinen .

%Da han kom ombord igjen , hadde han endelig bestemt seg . Han ville skrive til Vibeke . Han ville ha henne med seg og reise hjem . Bare på den måten kunne livet hans få mening . Det var så selvfølgelig for ham da han sto på dekk igjen , så enkelt og greit . Det ble ikke noe langt brev . Han fikk ikke tid til å tenke over hva han skulle skrive ‐ brevet måtte postes før båten skulle gå . Han fikk da på papiret det viktigste : om hun ville gifte seg med ham og bli med ham til Norge . " Nå vet jeg hva jeg vil , " skrev han til slutt . Så stutt frierbrev hadde vel aldri noen fått . Det var såvidt han husket å sette hva båten het . Han skrev ingen ting om moren . Denne gangen skulle han ikke synes synd på henne .

Da brevet var sendt tok han fatt på arbeidet sitt ombord som før . Han husket ikke mer på å spørre om å få slippe maskinen . ‐ Han begynte å trives med den . Han kunne stå og kjærtegne den iblant , smøre og stelle den som et barn .

Så begynte han å vente . Det var rolige dager da han greide det bra , særlig i førstningen . Men så kom det andre dager ‐ grå dager da han ikke trodde på noe svar ‐ svarte dager da han ikke trodde at noe noen gang skulle kunne leve mellom dem . Det var røde dager , dager fulle av lengsel og uvirkelige dager som drev som perlemorsskyer gjennom sinnet hans . Noen dager var han fornuftig og planla fremtiden så godt for dem : de skulle bo på Elvebakken mens han leste ferdig til eksamen ‐ han skulle arbeide i skogen så de greide seg ‐ bare det siste semesteret trengte han være i byen . Når han var ferdig måtte alt kunne ordne seg av seg selv .

Iblant var han bekymret og engstelig , redd for at ikke Vibeke skulle trives , at hun skulle bli gående i bygda som en fremmed . Det var ikke alltid så lett å komme ny dit ‐ slett ikke når en skulle inn i en gammel slekt som hans . Så mye godvilje hadde de vel ikke for ham heller , de fleste , at det ville rekke til å beskytte henne .

Rundt alt han gikk og tenkte brant solen over blått hav . Dagene ble varmere og varmere og nettene ga ingen lindring de heller . Arbeidet bandt ham både tidlig og sent .

Han hadde godtatt ansvaret nå og bar det som en god tyngde . Det holdt ham der han skulle være .

I Casablanca var det brev til ham , men det var fra Kari . Hun lurte på om han ikke kom hjem snart , " du har nå vel ikkje tenkt å gi deg til på sjøen , " skrev hun , " det fekk nå væra nok du reiste til Oslo . "

Han skjønte hun var blitt arg ‐ det var forsiktige små brev han hadde fått hittil . Det var nok ikke så endeframt å snakke til , papiret , en kunne ikke bare si det en ville støtt . Men nå syntes han han hørte henne .

Det var bra ‐ så ble det lettere å skrive og fortelle at han kom . ‐ ‐ ‐ Han skrev et langt brev til henne , det lengste han hadde skrevet i hele sitt liv . Satt en hel frivakt og strevet . Han var kommet så ut av vane med å bruke penn . Han kunne se henne for seg hele tiden mens han skrev : Hun ville vente en stund med å åpne det ‐ vente til hun hadde gjort fra seg kveldsstellet og alle var kommet til ro rundt bordet der lampen hang . Det var en liten høytid med å få brev ‐ det var ikke noe en fór og rev opp uten å tenke seg om . Siden hadde hun tid til å lese det mange ganger ‐ ta det frem igjen om det var noe hun ikke husket akkurat ‐ vise det til dem som kom . Ikke så de fikk lese det ‐ bare så de skulle få se det , så de ikke trodde hun skrønte når hun sa hun hadde fått så langt brev . Fortelle litt av det som sto der kunne hun nok , men ikke alt . Ikke det som var ment bare for dem der hjemme . Og ikke det som var ment bare for henne ‐ det skrev han mellom linjene så bare hun kunne lese det .

Båten skulle gå et par ganger frem og tilbake mellom havner i Sør-Frankrike og Nord-Afrika . Utpå høsten skulle den hjem . Han gikk lenge og tenkte på å spørre skipperen om han kunne få ha Vibeke ombord på hjemturen . Det kunne passe fint , hvis , hvis , hvis bare . ‐ ‐ ‐ Han greide ikke tenke tanken til ende , hverken den ene veien eller den andre . Vibeke var så nær ham iblant ‐ han syntes han kunne si allting til henne . Og andre ganger var hun langt borte ‐ han var bare en guttunge og ikke kunne han vente hun ville komme til ham nå , når hun ikke ville det før . Fordi om han ville det på en annen måte nå . Fordi om han hadde lært å lengte . Fordi om han trengte henne .

Han tenkte frem og tilbake på alt som hadde vært mellom dem ‐ alt de hadde sagt . Og han begynte å skjønne at den egentlige Vibeke , hun hadde alltid gjemt seg for ham . Helt siden den første natten de var sammen , ‐ da han gikk fra henne .

%De hadde seg en voksen rangel i land , Tønnesen og han . Det var første gang Arne virkelig hadde glede av slikt , alle de andre gangene hadde han bare villet glemme . Kanskje var det fordi han var så sliten at det var godt bare å sitte stille , kanskje var det derfor tingene kom mot ham på en annen måte enn før ‐ menneskene og . Det var ikke bare humbug lenger ‐ det var blitt mening i det alt sammen . Overalt var det fullt av gleder og sorger , bitte små og uendelig store . Alt som hendte rundt ham ‐ menn som snakket alvorlig sammen , barn som gråt og lo og kvinnfolk som kjeftet ‐ de var med i det samme livet som han . Han kunne bli glad i dem alle for alt det han ikke visste om dem .

Som nå Tønnesen . Han skjulte aldri noen ting ‐ han levde så å si med alle kortene på bordet . Likevel var det noe under denne firkantete , ærlige overflaten hans , noe han ikke visste om selv engang , noe trofast , blygt og varsomt . Arne hadde merket det da det var dårlig med ham ‐ merket det da chief'en døde ‐ han merket det nå . Et vennskap som aldri trengte seg på , men som alltid var der . Han satt og verket med noe i kveld . Han riktig satt og gruet seg for å si det , han som alltid buste rett på . Endelig kom han frem med det : Jo , det var om Arne ville gå sammen med ham om skuta . Han trengte ikke skyte inn så mye ‐ det var mest det at han gjerne ville ha en med seg . Det var bra fortjeneste , skyndte han seg å si . Og nå skulle han ha skuta hjem til overhaling utpå høsten , så skulle hun bli riktig bra .

Arne satt og så på glasset sitt . Hadde han virkelig vært så innestengt i denne tiden at Tønnesen ikke hadde skjønt noen ting ? Han så seg rundt i den halvtomme baren , så på flaskene bak disken , marmorbordene , de slitte skinnbenkene langs veggen . ‐ Så nakent det var alt sammen . Og nå satt Tønnesen her og bød ham sitt halve hjerte . At han skulle bli nødt til å svikte nå , det hadde han ikke tenkt seg . Nå som han ville karre seg tilbake igjen dit han hørte hjemme og prøve å gjøre det han skulle . Han kjente øynene til Tønnesen på seg ‐ han måtte se opp og møte dem . Det ble ikke annen råd ‐ han måtte fortelle alt sammen som det var . Vrenge seg ut og inn som han hadde hørt så mange halvfulle sjøfolk gjøre ‐ sittet full av forakt og hørt på . Men det var godt å bli såpass alminnelig og . Herregud , den var nå vel ikke all verden , denne selvrespekten heller .

Tønnesen ble nok skuffet ‐ han så nokså opprådd ut . Men det hjalp da Arne sa han skulle bli ombord til skuta kom hjem , hvis han fikk ha med seg Vibeke . Hvis jenta sa ja da , lo han , det var nå ikke godt å vite , kanskje hun hadde funnet seg en annen nå ‐ det var så lenge siden . Det var overmodig å sitte her og si det slik ‐ friste skjebnen . ‐ ‐ ‐

Men i Marseille lå det brev fra henne :

" Telegrafer når og hvor du vil jeg skal møte deg så skal jeg komme med fly . Jeg tjener penger nå .

Din Vibeke . "

Det var som en fanfare , så jublende lykkelig . Han gikk og sang det inni seg . Han måtte vise brevet til Tønnesen . Han smilte bredt da han fikk se det :

" Ja , vi får vel ta bare en tur til da før vi drar ut på bryllupsreise , " lo han .

De sto sammen på dekk i middagsstillheten ‐ havnen og byen sov i solvarmen rundt dem og Arne kjente , med en takknemlighet som vellet opp et sted dypt inni ham , at det var godt å ha en venn . Han protesterte litt . Det var en måneds sikker fortjeneste Tønnesen ga avkall på for hans skyld . Men den andre ristet på hodet :

" Å , jeg bryr meg ikke stort om de pengene , ser du . Det er skuta jeg lever for . Og kan en gjøre noen en tjeneste en gang iblant så blir det likesom litt mer mening med all ting . "

Han så ned på hendene sine . ‐ Tønnesen snakket aldri om seg selv . Det var bare chief'en han hadde fortalt om , den natten i Casablanca . Det var mest for hans skyld han hadde kjøpt denne båten . De hadde truffet hverandre etter krigen de to ‐ Tønnesen var styrmann og chief'en maskinist på en stor lastebåt . Han hadde lagt merke til den kulerunde møringen med en gang fordi han var så rar å se på . De gjorde narr av ham ombord ‐ kalte ham " Kula " og hadde mye moro med ham . Han tok seg nær av det så det ville nok aldri bli slutt på det . De andre maskinistene misbrukte ham ‐ sjusket unna arbeidet sitt med vilje fordi de visste han alltid tok det igjen etter dem . Maskinsjefen brydde seg ikke større med det . Det ble gjort det som skulle gjøres og han ville nødig ha bråk . Da var det Tønnesen lovte seg selv at han skulle skaffe " Kula " hans egen maskin og gjøre ham til chief samme hva slags skute det ble på .

%De var tilbake i Marseille i god tid før Vibeke skulle komme , så han hadde ingen tanke for at hun skulle være der da båten gled inn mot bryggen . Han så ikke på dem som sto der . Det pleide være bare havnearbeidere og vakter her ute . Ikke tenkte han på å gå i land ‐ det var nok å gjøre ombord for det første . Det var ikke mye hjelp i dette mannskapet de hadde , og slett ikke når de lå i havn .

Han sto med ryggen til landgangen og kveilet opp noe tauverk , så han så henne ikke komme . Hørte ikke skrittene bak seg heller for alt levenet som var rundt dem . Det var bare så vidt han hørte stemmen hennes :

" Arne ‐ "

Det var nesten så det kvalte ham å se henne stå der . Så liten hun var ‐ så spe . ‐ ‐ ‐ Og så skinnende hvit som blusen hennes var . Han så nedover seg selv . Han kom rett fra maskinen . Men det fikk ikke hjelpe . Han måtte kjenne hvordan det var å holde henne likevel . Så ander ledes det alt var enn han hadde tenkt seg . Han som skulle møtt henne på flyplassen , tatt imot henne som en prinsesse .

" Kom du ‐ så tidlig du da ? " fikk han endelig sagt da han fikk pusten igjen .

" Ja ‐ er du sint for det kanskje ? "

Hun så ertende på ham .

" Du ser vel jeg er sint . Du skulle i det minste hatt kjeledress på deg . Se som du ser ut . "

Hun så nedover seg . Det gikk nok an å se at hun hadde vært borti en maskinist .

" Du får bli med ned i lugaren og vaske av deg det verste ‐ . " Han tok henne i hånden og leide henne med seg . På veien støtte de på Tønnesen . Hun hadde truffet ham da hun kom ombord , så det ut til , for han nikket bare til Arne .

" Det var bra hun fant deg . Du kan gå fra borde når du vil ‐ jeg skal greie resten her nå . "

" Så snill han ser ut , " sa Vibeke da de var kommet utenfor hørevidde . Arne nikket .

" Han er alle tiders . Men ‐ " han kom til å tenke på noe ‐ " synes du båten er fæl ? "

" Mnei ‐ jeg synes den er ‐ koselig ‐ . "

Arne pustet lettet . Mest fordi han skjønte hun var ærlig .

" Du skjønner ‐ den skal hjem nå ‐ og jeg har lovt skipperen å bli her til vi er hjemme . Så kan du bli med ‐ hvis du vil da ? "

" Ja , det vil jeg . Jeg blir nok skrekkelig sjøsyk , men det er vel ikke så farlig . "

Hun så opp på ham med øyne som sa at akkurat nå var det ingen ting i hele verden som var farlig . ‐ Lugaren var liten og mørk og trang som alt på denne skuta . Ikke hadde han ryddet ordentlig her i dag heller . Hun satte seg ytterst på køyekanten ‐ han syntes hun fylte hele rommet . ‐ Han var ør og kom seg ikke til med noen ting . Han fikk skjørtet hennes for å vaske av det ‐ hun ga det så frivillig fra seg og han husket en annen gang ‐ like svimlende som denne . Hun husket hun og ‐ og ble rød under øynene hans .

Klokken ble nesten tolv før de kom seg i land . Arne hadde lagt over med seg selv at han skulle ta henne med til Aix for å spise lunsj . Der var så vakkert , så skjermet og rolig . Han likte den hensynsløse ærligheten Marseille alltid møtte ham med ‐ han visste de trengte den og , men først måtte det få tid til å gro seg sikrere og fastere , dette som levde mellom dem . Det hadde vært så lekende lett å møte henne ‐ så altfor lett ‐ det han så ofte hadde vært redd han ikke skulle makte . De måtte tilbake igjen , måtte ta for seg alt det vanskelige og såre i alvor en gang . Men ikke nå ‐ ikke så lenge skyggene danset på fortauet og husene lo ‐ ikke denne dyrebare stunden da de nesten ikke hadde råd til å snakke for bare lykke .

Først da hun satt foran ham på fortausrestauranten i Aix fikk han samlet seg til å se på henne . Se på ansiktet og håret , på armene og skuldrene , på blusen som rørte seg så lett i den umerkelige vinden . Så vakker hun var ‐ vakrere enn på fjellet ‐ modnere , sikrere , fastere . Øynene hennes , ‐ han hadde glemt at de kunne si så mye og likevel være så hemmelighetsfulle . ‐ Han tok hånden hennes .

" Astri sendte etter meg det kortet om din mor . Syntes du det var rart at jeg ikke nevnte det da jeg skrev ? "

Hun smilte litt . Var det sårt ‐ eller overbærende ?

" Nei , jeg skjønte det . Du var redd jeg skulle tro det var derfor du skrev , ikke sant ? "

Han nikket .

" Og det var ikke derfor , var det vel ? "

Hun så halvt ertende på ham , men det var et lite , alvorlig spørsmål i øynene hennes .

" Nei , Vibeke , det var ikke derfor , du har vel skjønt det i dag . "

Men ærligheten tvang ham tilbake .

" På en måte var det kanskje derfor , men ikke slik du mener . Det var visst det kortet som vekket meg . Uten det hadde jeg ikke våget å skrive til deg ‐ slik som du behandlet meg i Hamburg . "

" Å Arne , du måtte nå vel se selv den gangen hva det kostet meg ‐ å behandle deg slik , som du sier . Og du måtte da kjenne det du og ‐ at det ikke kunne nytte for oss ‐ den gangen . "

Arne satt og så ned . Han visste det . Langt inni seg visste han at det var han som hadde sviktet hver gang . Ikke i det han hadde sagt eller gjort : han hadde bedt henne bli hans , både på fjellet og i Hamburg . Men helhjertet hadde han aldri gjort det før nå . Det var det hun hadde skjønt . Hvordan kunne hun vite slikt og hvordan kunne hun vite at det upersonlige lille brevet han hadde sendt var alvorligere ment enn kjærtegn og ord . Han så opp på henne .

" Hvorfor tror du det nå da , Vibeke ? "

" Fordi du tror det . "

Det var like gåtefullt for ham , men det var ikke mer å spørre om . Han måtte begynne i en annen ende .

" Men kortet , hvorfor sendte du det så jeg skulle få det ? Var det slik jeg trodde at ‐ ‐ ‐ ? "

" At jeg var glad i deg likevel , mener du ? Ja , Arne , det var visst det . "

De satt en lang stund uten å si noe . Arne kjente det som når han hadde nådd en fjelltopp , pustet ut og ble borte i det han så ‐ fikk makt av det så ingen ting kunne stanse ham mer . ‐ Platanene skjermet dem mot sollyset og mot alle som gikk forbi . Byen rundt dem begynte å levne til igjen etter lunsjpausen , butikkene åpnet og travle menn gikk til kontoret , men de merket det ikke . De levde i sin egen verden , og virkeligheten gled forbi dem som en drøm . I drømme spiste de omelett og ost og frukt , i drømme drakk de vinen kelneren så stolt hadde brakt dem ‐ den var slottstappet i denne egnen ‐ en god årgang .

Siden tok de hverandre i hånden og gikk rundt i byen og drømte , og byen drømte med dem .

" Kan du ikke se som husene sover ? " lo Vibeke og pekte ‐ " de har sovet i hundreder år ‐ og i smijernsgitterne og i alle skulpturene og forsiringene lever drømmen deres videre ‐ drømmen om en tid som aldri kommer igjen . "

Arne kjente med et lite gys at Vibeke snakket om denne byen som om noe hun var glad i . Han husket at den var kanskje ikke så ulik andre byer , byer hun hadde bodd i som barn . For ham var den så underlig fremmed . Den var ham så inderlig uvedkommende enda så vakker den var .

%Å komme tilbake til Marseille var som å våkne igjen . Skitten og bråkete , grell og brutal kastet storbyen seg over dem da de kom ut av bussen . Den minnet dem skånselløst om at livet går fremover og slett ikke tilbake , og de fikk det travelt med mange ting . Vibekes bagasje skulle bringes ombord ‐ de måtte på konsulatet og ordne med lysning og med papirene hennes . Arne hadde funnet ut at det måtte passe fint om de kunne vies i sjømannskirken i Hamburg på hjemturen . De kom til å bli liggende der en dag , hadde Tønnesen sagt . For Arne var det mest om å gjøre å ha det hele vel overstått til de kom hjem ‐ han likte ikke oppstuss av noe slag . Men da han nevnte det for Vibeke ble hun så glad i øynene . For henne betød det nok noe mer . Så hadde da han råkt på å gjette henne en gang og . ‐ ‐ ‐ Det var som et løfte i det .

Hun ville bli norsk statsborger når hun giftet seg med ham . Han hadde ikke tenkt så mye over det heller , men da han så henne stå på konsulatet og skrive under papirer og søknader gikk det gjennom ham så høytidelig hun var . Det var ikke mye høytidelig der oppe akkurat : et stort , nakent rom med en skranke . Et par unge gutter , ikke stort eldre enn han selv , satt der og tok det hele nokså gemyttlig . Men Vibeke var i kirke . Ingen ting kunne ødelegge det for henne . Rart at noe som var så selvfølgelig for en selv kunne bli så underfylt for en annen . Dette fremmede hos henne som dro ham og skjøv ham bort .

Han var glad da han hadde henne for seg selv igjen . De satte seg på en fortausrestaurant på Canebièren og ventet på at kvelden skulle komme . Han kjente den gamle lysten til å rive opp i henne , trenge inn i henne : han ville vite hvordan hun var . Han ville rive i stykker alle de slør hun skjulte seg bak , se inn i barndommen og ungdommen hennes som hadde vært så forskjellig fra hans , få vite noe om konsentrasjonsleiren , flyktningetiden , redselen , fortvilelsen , sorgen ‐ all den forlatthetsfølelsen hun måtte ha kjent , den som måtte ha vært hennes innerste vesen til nå . ‐ ‐ ‐ Han kunne bare famle seg frem til henne , mens hun alltid så helt inn i ham .

" Hva tenker du på ? "

Vibeke hadde sittet nokså ubekymret og sett på hele det brokete livet omkring dem ‐ en arabisk gateselger med tepper og vesker var stanset foran bordet deres . Arne vinket ham vekk før han svarte :

" På deg ‐ på hvordan du er ‐ egentlig . Jeg kjenner deg slett ikke ‐ har du tenkt over det ? "

" Kjenner jeg deg bedre da , tror du ? "

" Du ‐ som vet alt om meg ‐ som kan gjette meg ut av et brev der det nesten ikke står noen ting . Du er en hulder du , som kan se tvers igjennom folk . "

" Hva er en hulder , Arne ? "

" En som kan forandre synet mitt så alt blir dødt og likegyldig for meg der ikke hun er . "

" Og du da ‐ er du Askeladden som dro ut i verden ‐ ‐ ‐ . "

" og vant prinsessen ‐ ‐ ‐ . " hjalp han henne .

" Er jeg blitt prinsesse nå ‐ var det ikke hulder jeg var ? "

Han lo og ga seg over . Det nyttet ikke i kveld . Livet rant så friskt forbi dem . De kunne være med i det om de ville ‐ ville de ikke kunne de bare sitte her og se på hverandre ‐ de trengte ikke en gang si noe . For de skulle være sammen nå ‐ alltid . Han eide henne for godt nå . Han hadde tid nok . Han kunne ta henne på armen og bære henne med seg gjennom gatene . Ingen ville visst legge merke til det en gang , her .

To tiggerunger kom bort til bordet deres . En liten pike på fire-fem år rakte hånden frem , en større sto bak henne med en pose . Vakre var de som synden selv , enda så magre de var . Han trodde han hadde herdet seg til å se på slike som disse . Det var tusener av dem ‐ det krydde av dem i hver eneste havneby her syd . Han hadde lært han skulle aldri gi dem penger , bare mat . Pengene gikk bare til drikk . Til en eller annen voksen som eide dem . De ble sendt ut for å tigge . Hadde de ikke nok i posen når de kom hjem ble de slått . ‐ ‐ ‐ En kunne ikke ta det alt inn over seg . Millioner av barn som led vondt . ‐ ‐ ‐ Han ville skysse dem bort , ville ikke se på dem , ikke nå . Men Vibekes øyne sto fulle av tårer . Hun rotet rundt i vesken sin . Han mumlet noe om at hun skulle ikke gi dem penger , men det var for sent . En hundre-franc-seddel var alt forsvunnet i posen . Arne skammet seg for tankene sine . ‐ Han ville ikke Vibeke skulle synes han var knøren heller , så han kjøpte noen sandwiches borte ved bardisken og ga dem . Han så at den eldste kastet halvparten da hun var kommet seg litt unna . Vibeke pusset nesen .

" Uff , synes du jeg er dum ? Jeg er likesom så ‐ nylig unnsloppet ‐ det er vel det . Jeg kan visst aldri la være å kjenne ‐ hvordan det er å være dem . "

Arne vinket på kelneren og betalte . Det begynte å bli kjølig ‐ det var så langt på høsten at det var råkaldt om ettermiddagen . Og Vibeke hadde bare bluse på seg . Han foreslo at de skulle ta en tur og se på Notre Dame de la Garde ‐ sjømerkekirken ‐ så fikk de varmen i seg igjen . Han hadde aldri vært der , bare sett den fra sjøen , og Vibeke burde se den når hun var her .

Hun fulgte ham villig . De gikk noen kronglete gater bortover ‐ det var så mange mennesker nå like før apéritiftiden at han måtte leie henne etter seg skulle de komme frem .

" Maken til rotete by ‐ " det var så vidt han fikk henne opp på siden , så vidt de kunne snakke sammen ‐ " her selger de alt fra blåskjell til skolisser midt i gaten ‐ det skulle vært i Norge . "

" ‐ eller i Tyskland . "

Han gikk for fort ‐ hun ble andpusten . Han fikk roe seg . Ja , de hadde likesom en felles nordisk ordens- og renslighetsfront mot alt dette her sør . Han var ikke så sikker på om han var glad for det . Han likte ikke å bli minnet om noe slags slektskap med Tyskland . Men Vibeke var tysk ‐ det var vel ikke til å komme fra . Disse papirene . ‐ ‐ ‐

De kom til trappene . Det var en uendelighet av dem som førte opp til kirken . Like umulige var de enten en tok to trin av gangen eller ett . Vibeke hang etter ham ‐ han dro henne mer enn hun gikk . Hun var tyngre enn han hadde trodd . Endelig var de oppe hos konene som solgte lys ‐ små lys og store lys , korte lys og lange lys , tynne lys og tykke . Han ville gå forbi , eller spørre for moro om de skulle kjøpe , men så kom han til å tenke på at han visste ikke om Vibeke var katolikk . De hadde aldri nevnt noe slikt når de var sammen . Da måtte hun vel ha sagt fra på konsulatet forresten . Han visste ikke mye om katolikker , men han kunne ikke tenke seg at de kunne la seg vie slik uten videre av en protestantisk prest .

Han stanset ‐ så spørrende på henne :

" Skal vi ha ‐ hvert vårt ? "

" Nei , ett sammen , " nikket hun .

De valgte et høyt , tynt et ‐ det var så skjørt og gjennomsiktig at han torde nesten ikke ta i det . Vibeke måtte bære det . De gikk inn i kirken . Det var halvmørkt der inne ‐ de sto en stund før øynene deres vendte seg til det . Men litt etter litt løste det seg ut av dunkelheten som en hel leketøysbutikk rundt dem . Små seilbåter og robåter ‐ fullriggere og skonnerter , dampbåter og flyvemaskiner hang ned fra taket i fine tråder . Overalt hang et eller annet . Arne hadde hørt om det før ‐ det var modeller av båter eller fly som Notre Dame de la Garde skulle ha reddet ‐ eller av slike som var forlist her omkring . De var skjenket til kirken av takknemlighet ‐ eller av overtro . Vibeke sto stille ved siden av ham . Hun smilte litt av alt dette barnslige og forunderlig naive , og samtidig var det så dypt et alvor over henne . Hun tente lyset deres og satte det sammen med alle de andre lysene nederst ved kirkedøren . Det var høyere enn de andre ‐ det brant med en klar flamme , men så fort , så fort . De sto og så på det en liten stund ‐ det skulle ikke brenne så fort ‐ kanskje skulle de heller kjøpt et kort og tykt et . Men dette var så vakkert .

Etterpå , da de hadde gått alle trappene ned igjen og han hadde fortalt Vibeke det han visste om kirken , sa hun :

" Hva tror du vi skulle gi henne ‐ fordi hun reddet oss ? "

Den forgylte madonnafiguren på toppen av tårnet lyste så fint i kveldssolen . Der oppe hadde den vært nokså glorete og klumpete . Ikke mye lik det han vanligvis forestilte seg ved en madonna ‐ mer lignet hun sjømannens drøm om kvinnen . ‐ ‐ ‐

%Tønnesen hadde gjort i stand til dem da de kom tilbake . I messen var det blomster og en fin flaske vin på bordet ‐ lugaren deres var ryddet og vasket og der og var det blomster ‐ ‐ ‐ Det var nesten så Arne fikk klump i halsen . Tønnesen hadde hatt nok å gjøre uten dette i dag . Men nå tok han imot dem med et stort smil ‐ nybarbert og med hvit skjorte .

Arne sa ikke stort mens de spiste ‐ han lot Vibeke og Tønnesen snakke . Vibeke pratet så sorgløst ivei om alt de hadde opplevd om dagen ‐ stemmen hennes var varm og full av sol og de norske ordene kom så villig til henne . Han kjente med et lite stikk at hun hadde ikke vært så pratsom da de var alene . Tønnesen trivdes med henne ‐ fikk henne på gli med spørsmål og små bemerkninger . Han var nok riktig en herre når han ville , så firkantet han kunne være til daglig .

Etter maten satt de en stund på dekk . Tønnesen hadde laget en lun krok med stoler og et lite bord . De drakk konjakk og ble melankolske .

" Er det ikke rart å seile slik fra havn til havn ‐ aldri høre til noe sted ? "

Vibeke så inn mot land , så på lysene som sloktes etterhvert , først i utkanten av byen ‐ så åt mørket seg innover . Snart ville Canebièren ligge som en ensom lysende elv som strømmet bredere og bredere ned mot havnen .

" Å , en venner seg til det etterhvert , vet du . Dessuten kjenner en seg hjemme på skuta til slutt ‐ og på sjøen . Det blir landjorden som blir fremmed for slike som meg . "

Tønnesen varmet konjakkglasset i hånden ‐ ristet det litt forsiktig ‐ det var slik en kjærlig bevegelse .

De var blitt dus alt , de to . Arne satt og slet seg mellom takknemligheten og vennskapet han kjente for denne mannen og en sjalusi som lå som et rovdyr på vakt mot alt det Vibeke nærmet seg . Hun skulle ikke ha øye eller tanke eller sinn for annet enn ham nå . ‐ ‐ ‐ Men Vibeke hadde bare tanke for Tønnesen .

" Hvor er du fra egentlig ? "

Det hadde aldri Arne våget å spørre om . Ikke var det mulig å høre det på dialekten heller . Men det var visst ikke farlig å spørre . Tønnesen smilte litt lunt bare :

" Egentlig er jeg visst fra Haugesund , men far var skipper på en kystbåt og da mor døde tok han meg ombord der . Jeg var åtte år den gangen . Så jeg er vant til å være hjemme på en skute . "

Hun smilte til ham og Arne ønsket hett og inderlig at Tønnesen ville forsvinne . De måtte da få være alene en gang , Vibeke og han . Tønnesen måtte da skjønne at de var ikke tredokker heller .

Han skjønte det ‐ ryddet med seg glass og flaske og gikk . Arne prøvde å få styring på sinnet sitt . Han ville da være god mot henne . Men det nyttet visst ikke i kveld . I lyst og pine skulle hun bli hans igjen , så hun aldri mer skulle glemme hvem som eide henne .

%Når Arne tenkte på den hjemturen siden , kom den mot ham som skyhøye skumhvite bølgetopper og svarte sluk . Det var lykkestunder som bar til himmels og utslettet alle grenser . Og det var havblikk iblant ‐ kvelder da de satt på dekk til mørket gjemte dem helt , satt og kjente hvordan sjøen bar dem på kjærlig vuggende dønninger dit de ville . Det var morgenstunder da havet ga dem jorden til eie , nyfødt og forgylt i synsranden . Men så var det dager og netter med gråvær og vind ‐ noen vanvittige døgn i storm over Biscaya . Vibeke ble syk og selv slet han som en gal . De var redde både Tønnesen og han . Han kunne merke det på den måten de gikk forbi hverandre på uten å si noe . De hadde fått mønstret på et par karer til som skulle hjem så det ikke skulle bli så slitsomt , men nå var det mer enn nok å gjøre for alle , og Tønnesen og Arne gikk der med ansvaret . Han hadde nesten ikke tid til å se til Vibeke ‐ hun var som et mareritt å tenke på der hun lå ‐ forkommen og elendig . Ustelt og fælt var det hos henne og ingen ting kunne han gjøre for å hjelpe henne . Orket ikke heller . Han husket en gang før han skulle være sykepleier . Motviljen satt i ham ennå . Vibeke brød seg visst ikke større om at han var der hun heller ‐ hun som ikke ville bli syntes synd på . ‐ ‐ ‐ De kunne levd på hver sin klode , så langt var de fra hverandre .

Når Arne slet som verst med sitt ‐ når barometeret sank og stormen øket på ‐ da kjente han at det var hans skyld alt sammen . Det var han som hadde narret henne ombord i denne dødsdømte skuta ‐ hun som hadde fått fotfeste nå og levde trygt og bra . Han skulle latt henne være i fred der hun var ‐ i hvert fall skulle hun aldri vært her . Ikke han heller . Tønnesen kunne greid seg alene når han ville ha en slik båt . Uansvarlig var det å ha folk ombord her på denne tiden . Arne kjente han kunne blitt mannvond der han gikk , hadde han hatt tid til det . Men han hadde ikke det . Og Tønnesen ville det visst ikke ha bitt på . Han hadde knappet seg igjen og så ut som et fjell , så sikker og rolig å se til . Noen ganger glimtet det til i øynene hans , som om det var et basketak han likte , dette . Da kjente Arne at det var ikke langt unna , hatet .

%Så stilnet det en kveld . Vinden la seg ‐ like brått som den var blåst opp . Og " Nordlys " ga seg til å sige nordover for en stø kurs . Det varte litt før den fikk ristet stormen av seg ‐ før alle ombord fant hverandre igjen i hverdagen og tryggheten . Glemme de døgnene kunne ingen av dem , men de dekket over dem for seg selv og for hverandre . Det var så vond en villskap ‐ de maktet ikke snu seg og se den i øynene .

Til Arne kom redselen igjen i så mange slags skapninger . Han kunne bli så frossen innvortes når han kjente de reiste nordover nå , mot vinteren . Mot kulde og lange netter , mot mørke og mer uvær . De to som kunne hatt nok å gjøre med å berge seg i sol og varme . Den kunne komme som en landsforvist tanke til ham iblant : at han skulle gifte seg med denne fremmede kvinnen . Elske henne ‐ ja , det skulle han vel greie . Å nei , ikke alltid det en gang . Det hendte han kom til henne så angst og så fattig at han hadde bare nøden å by henne . Men hun tok imot ham slik han var ‐ prøvde aldri å gjøre ham anderledes . Noen ganger var han så snau han kunne ikke en gang takke henne for det . Men gifte seg med henne ‐ leve hele livet sammen med henne , skape et hjem , få barn kanskje ‐ med en han slett ikke kjente . ‐ ‐ ‐

Hun hadde nok fortalt ham om seg selv . Fortalt om faren som var en liten mann med fippskjegg og briller . Hun hadde fotografi av ham ‐ han så fin og nypusset og litt komisk ut , syntes Arne . Men det hadde han ikke sagt . Hun fortalte ham om barndommen sin , hvor ensom og redd hun hadde vært alltid , på skolen og ute i gaten i disse nye byene de flyttet til . Hun sa aldri noe om det til foreldrene , for hun visste , helt fra hun var ganske liten , at de også hadde det vondt og skjulte det for henne . De siste årene før krigen hadde de angsten så nær at de kunne ikke holde ut å se på den , hverken hos seg selv eller hos hverandre . De levde et liv på lissom , i sin egen kunstige lille verden . Bare gjennom bøkene hadde de forbindelse med den store verden utenfor , der tingene hendte . Derfor var bøkene mer virkelige for dem enn noe annet ‐ det var bare der de fant styrke , beskyttelse , trygghet .

Hun fortalte ham hvordan det var da moren døde . Det og var en fortelling om ensomhet , om styrke som sprang fra kilder han ikke kjente . For det nyttet ikke hvor mye hun fortalte : han kjente det ikke igjen , han hadde aldri opplevd noe som kunne gi ham nøkkelen til hennes liv . Hun visste det hun og . Han så fortvilelsen ligge så vaktsomt på lur i øynene hennes . Og hun kunne spørre ham , aldeles uten grunn og mening :

" Hvorfor er du så redd , Arne ? Har du ikke skjønt det ennå , at det går ikke an å leve hvis en ikke tror på det umulige ? "

Han skjønte det . Skjønte mer og mer hvor umulig det ville bli for ham å leve uten Vibeke . Hun fylte ham slik at han visste ikke mer hva han hadde vært uten henne . Men det kunne skremme ham og , at han skulle være så innholdsløs i seg selv .

Hun hadde forandret seg mye på den tiden de hadde vært fra hverandre . Måten hun gikk på , så på ham , snakket ‐ det var en selvbevissthet i det hun ikke hadde hatt før . Stundom kunne han lengte etter den såre hjelpeløsheten fra den første tiden på fjellet , den som hadde trollbundet ham . Men så måtte han innrømme for seg selv at det var godt hun var blitt så sterk ‐ hun kom nok til å trenge det , selv om hun hadde ham .

Hun fortalte ham om arbeidet hun hadde hatt . Det var tysk og engelsk korrespondanse og noe oversettelse ved siden av .

" Vet du , de syntes jeg var flink , Arne . Jeg fikk pålegg i lønnen etter to måneder bare , og så fine attester da jeg reiste , du aner ikke du ‐ . "

Han hadde aldri tenkt seg annet enn at hun skulle være flink . Og han kunne ikke riktig skjønne begeistringen hennes for det kontorarbeidet .

" Ja , men de trengte meg . Da mor var syk den gangen og jeg var borte i over en uke var de helt fortvilet før jeg kom tilbake . Det lå store bunker til meg så jeg satt til langt utover kveldene . ‐ Det var visst det som hjalp meg ‐ gjennom den første tiden etter hun var død .

Å ‐ det er ikke noe så deilig på jorden som at noen trenger en . "

Han kjente med et lite stikk at det var det hun skulle ha ham for ‐ at han skulle trenge henne . ‐ Og han ville at hun skulle trenge ham . ‐ Det var som en lukket sirkel .

Likevel var de gode , disse dagene som bar dem nordover mot Hamburg . De hadde noen døgn med så tett tåke i Kanalen at de måtte ligge nesten stille . De lå og ble aldeles alene med hverandre ‐ sluttet inne i en verden som begynte ved rekken og endte der . Tønnesen gikk rundt dem og var trygg og god å ha . Arne skammet seg for alt han hadde tenkt ‐ ja , han kunne kjenne som et sug i seg for den andre som skulle bli så alene igjen her . Han unte ham den fortroligheten som var mellom ham og Vibeke . Når de to satte ut på lystseilas ble han så hjemmegjort . Mellom Vibeke og ham var det alltid bare alvor . De hadde så mye å miste . Men han kunne lengte etter en lystig og farlig lek med henne iblant , den en leker når en er trygg langt inn i sjelen .

%Tåken lettet litt den dagen de seilte inn mot Hamburg . Arne og Vibeke sto på dekk og så inn mot land . Arne tenkte på første gang han kom her . Det var en høstmorgen som denne ‐ sur og råkald . Han kom for å gifte seg den gangen og . Var det bare en rundreise han hadde gjort så han var tilbake på samme flekken , eller gikk det i en slags spiral dette her ? Var han et fløtt høyere opp , lengere frem , denne gangen ? Vibeke krøp sammen inni armen hans ‐ hun frøs . Og han syntes ikke han kunne varme henne så det var monn i det i denne sure vinden .

Hun pekte mot noen hus de skimtet inne på elvebredden . De var uvirkelige i tåkelyset .

" Der inne ligger Altes Land , " sa hun , " har du hørt om det noen gang ? "

Han ristet på hodet og hun fortalte ham den underlige historien om landet der inne :

Det lå under havets overflate ‐ i gamle dager skyllet elven over det . De første som kom hit for å dyrke det var hollendere . De hadde lært i sitt eget land å bygge diker mot havet , og de la landet tørt , stykke for stykke . Fruktbart var det som en have . De plantet frukttrær og blomster der , tett i tett . Når en gikk der om våren var hele landet ett eneste snehvitt eventyrrike der veiene var haveganger og husene lå og gjemte seg bort mellom trærne .

" Jeg var her med mor en gang den våren vi flyttet til New Zealand . Mor var begynt å bli dårlig da og vi var redde for reisen begge to og for alt det nye vi skulle møte . Men her ute var det slik forjettelse overalt ‐ vi måtte bli glade enten vi ville eller ikke . Kan du skjønne det ? "

Arne skjønte det . Skjønte hva det var hun ville fortelle ham . Han tok begge hendene hennes for å varme dem . De sto og fulgte dikene med øynene ‐ resultatet av generasjoners strev . Disse dikene som menneskenes tanker måtte ha kretset om i angst og tillit og tro : Ville de greie å holde elven vekk , eller ville den komme og kreve sitt igjen en dag , eller en natt mens de sov ? Det hadde vel hendt den hadde gjort det , men da hadde de bare tatt fatt igjen . En seig , ukuelig motstand , nødvendig fordi de måtte være her .

Elvetåken la seg tungt innover landet . Den åt det opp og slettet det ut , men likevel levde det nå slik det hadde levd i Vibekes fortelling . Og mellom dem levde det så ordløst , det de sto og ventet på . Det løste seg ut av tåken og kom mot dem , men ikke skremmende ødslig og dødt denne gangen . Med en gammelkjent fortrolighet så han havnen og fabrikkpipene igjen . Nå kom han for alvor ‐ denne gangen skulle ikke byen svikte ham .

Han visste ikke siden om den hadde gjort det . Det var som om alt som hendte dem denne dagen hadde hendt før og som om det skulle hende på ny ‐ så lenge de levde . Han ble kastet så hodekulls ut i det ‐ kanskje var det derfor det ble så rart for ham alt sammen , at han slett ikke kunne få denne dagen til å passe inn sammen med de andre dagene han hadde levd . For dette med vielsen syntes han nærmest bare var en formsak .

De hadde telegrafert og ordnet seg med presten ‐ de skulle komme klokken tolv . De fikk det sprengtravelt ombord før de gikk i land , Tønnesen og han , og Vibeke ble nervøs før de endelig var ferdige .

Han så henne krype sammen foran havnekontrollen slik han selv hadde gjort en gang ‐ så det skremte uttrykket i øynene hennes . Det kom så grunnløst og viljeløst , slik fortiden alltid dukker opp . Han var glad for det navnet han skulle gi henne ‐ det hadde vært et trygt og godt navn til nå ‐ det måtte kunne bli det for henne og .

Det var så vidt de kom tidsnok . Han måtte kjøpe noen blomster på veien . Tønnesen ble med ham , selv hadde han så lite greie på slikt . Det ble gule tulipaner og dem plaget han seg med til presten hjalp ham så Vibeke fikk dem . Det var bare dem og Tønnesen , og så en medhjelper i sjømannskirken som skulle være vidne . Det var ikke en gang en kirke , bare et almindelig rom med en talerstol . Og presten så ut som en vanlig norsk gutt : litt redd i øynene , litt usikker rundt munnen , men god å ta i hånden , slik et menneske skal være .

Arne så Vibeke en gang ‐ hun løste seg ut av rommet og kom mot ham , langt borte fra : Den brune drakten sluttet så godt om den spe og runde pikeskikkelsen han kjente ‐ i øynene skinte gule solflekker frem da en strime av en forskremt oktobersol forvillet seg inn gjennom vin duet og fant henne , tulipanene og den gule blusen hennes . Den lekte så underfundig en lek mellom hud og hår , mellom øyne og munn . Den laget sine egne skygger og sin egen glans . Den la seg over nakken hennes og rammet inn ansiktet , disse trekkene som var det første han hadde lagt merke til hos henne , de som alltid skulle bli likedan . Det ble ubegripelig for ham at han virkelig eide henne ‐ han syntes ikke han torde røre henne . Hånden hennes var sterk da hun ga ham den . Hun klemte til så det gjorde vondt . Han kjente at dette hadde hun villet , ikke han . Ennå var det lenge før det var fullbyrdet i hans vilje .

Etterpå spiste de middag med Tønnesen på den restauranten der Vibeke og han hadde vært første gangen . Det var få mennesker der i dag og ‐ alt var likedan . Arne satt hele tiden og sloss mot minnene fra den gangen ‐ ikke kom han igjennom dem og ikke fikk han dem fra seg . Han var glad for at Tønnesen var der ‐ han bandt dem sammen på et vis . Han visste ikke hvordan han skulle berget seg alene med Vibeke i dag . Tønnesen var uhøytidelig og almindelig , likevel var det noe innunder ‐ noe som gjorde at en kjente han forsto . Han måtte visst være et godt menneske , hva nå det kunne være .

Da de hadde spist , unnskyldte Tønnesen seg med at han måtte greie med båten og ble borte . Det kom som av seg selv at de gikk i parken ‐ etterpå kjørte de en tur ut til flyktningeleiren . Vibeke syntes hun måtte se den igjen . Men hun greide ikke gå inn . Oktoberregnet dryppet langsomt og sørgmodig ned over dem ‐ det regnet ikke ordentlig , bare uregelmessig og planløst , som om himmelen var blitt trett av sin egen tyngde og slapp noe av den ned .

Ingen av dem sa noe . De krevde det ikke av hverandre heller . Men mens de sto der syntes Arne Vibeke kom ham så nær som hun aldri før hadde vært . Han kjente at hun gråt inni seg ‐ stille ‐ uten lyd og uten tårer . Og han visste hun gråt ikke fordi hun var ulykkelig eller fordi hun angret noe . Han var selv forundret over at han visste dette så sikkert ‐ at det var så urokkelig for ham . Han trengte ikke lenger spørre henne . ‐ ‐ ‐

Det var nå ellers en forunderlig måte å feire bryllupsdagen sin på , dette . Hun måtte visst ha tenkt noe slikt hun og ‐ hun så plutselig opp på ham og smilte :

" Tilgi meg , Arne , at jeg drar deg med til dette her . Jeg orker det ikke selv heller , ser du , vi kan like godt gå . "

Det var noe så håpløst i stemmen hennes . Som hos en som har brukt opp alle kreftene sine når målet er nådd . Så var det kanskje slett ikke målet , bare noe en trodde .

" Kan du greie å gå fra det nå da , tror du , uten at det følger etter deg ? "

Arne kjente seg som en far for henne da han spurte ‐ hun sto så liten ved siden av ham .

" Jeg vet ikke . Å men Arne , jeg vil da bare , bare gjøre deg lykkelig . Jeg må da få lov å glemme jeg og ‐ når alle andre glemmer . "

Det var en barnslig trass i stemmen hennes og så god en varme .

%Arne hadde aldri visst at det skulle bli slik å se Norge igjen . Så underlig og så vondt . Han hadde aldri visst at landet skulle kunne ta ham slik bare han fikk se det ‐ så langt borte fra . Det var fremmed for ham her ute ved kysten . Vakkert var det ikke heller på denne årstiden . ‐ Han var ergerlig på Tønnesen som vekket dem klokken syv om morgenen bare fordi de fikk landkjenning . Men Vibeke ville ut ‐ hun var ikke til å stanse . Så måtte han være med . De gikk opp på broen . Det var stille og gråvær . Først så de ingen ting ‐ så fikk de øye på noen uklare , ujevne skygger som løste seg ut der hav og himmel gikk i ett . Vibeke trykket seg tett inntil ham ‐ hun sto og småskalv og det bevret litt rundt munnen hennes . Hun så på ham ‐ prøvde et tappert smil :

" Vårt land ? "

Arne nikket . Ja , om det bare kunne bli hennes , slik at hun hørte til der med hver nerve , som han gjorde det nå . Om det så skulle binde henne og tvinge henne ‐ suge henne til seg og maktstjele henne . Det måtte være bedre enn at hun skulle stå og be for seg , bønnfalle så sårt om å bli lukket inn . Han slapp aldri ut igjen mer , han kjente det . Nå var det slutt på friheten , nå fikk han reise hjem igjen og gjøre det han skulle . Hva nå det kunne være . Han visste det ikke så sikkert ennå , men det ville vel stå foran ham en dag ‐ stå og stenge veien så han ikke kom utenom .

Om det bare ikke ble alt for vanskelig for Vibeke . Han var blitt så redd om henne etter at de ble gift . Hun hadde vist ham det som lå innunder styrken hennes den dagen de sto utenfor leiren ‐ nå var det snart bare det han så . Det var bare det han ville se og , for det var bare slik han kunne komme henne nær , syntes han . Kanskje var det urett mot henne å by henne være så vergeløs hos ham . Han visste hun ble det mer og mer fordi han ville det . Når hun skulle møte dette fremmede som hun skulle gjøre til sitt , da måtte hun være sterk i seg selv ‐ han kunne likevel ikke hjelpe henne da .

Astri og Kristian kom og møtte dem på bryggen i Oslo . De var slik de hadde vært , de to ‐ like glade , like sikre , like uovervinnelige . De var som en rikdom han eide og en prøve han måtte igjennom . De hadde en egen evne til å avsløre jukset i ham . Han måtte greie seg mot dem nå . Det kunne ikke være anderledes . Og Vibeke ? Han så på henne der hun sto ved siden av ham . Hun var like vakker som Astri . Og så hadde hun noe annet ‐ noe Astri ikke hadde . Noe ingen fikk komme nær .

De hadde nesten glemt Tønnesen . Han hadde dradd seg litt vekk fra dem denne siste tiden . Nå sto han så ensom på broen med et rart og tomt uttrykk i øynene . Han skulle ikke hjem ‐ han skulle bare ha skuta til reparasjon og dra videre så snart den var i stand . Uten annet mål enn å seile . ‐ ‐ ‐ Kjente han noen i denne byen tro ? Eller skulle han bare gå rundt her og drive som i en hvilken som helst annen havneby ? De måtte gjøre noe for ham ‐ prøve å få takket ham fordi han hadde laget et hjem for dem ombord her . De fikk lage en avskjedsfest for ham et sted i land før de skiltes .

Men Tønnesen brummet bare noe til svar da Arne foreslo det . Slik hadde han aldri vært før . Det var så vidt de fikk sagt ordentlig farvel før de gikk fra borde . Og da de snudde seg fra kaien for å vinke , var han vekk . " Nordlys " lå enslig og forvillet og blind mellom de andre båtene ‐ en fremmed og utstøtt overalt . Det var prisen den betalte for å seile sin egen kurs uten å la seg kommandere av andre . Fantes det virkelig ingen annen utvei ?

De hadde bare denne ene dagen i Oslo . Det var sol og blå himmel og klar luft ‐ de var på Frognerseteren og spiste middag og i teatret om kvelden . Etterpå var de hjemme hos fru Gram ‐ de skulle ligge der om natten . Astri hadde hilsen med fra sin mor og ‐ om de ville bli over hos henne en dag på veien . Men Arne syntes han måtte hjem . Han kunne ikke få Tønnesen fra seg . Han fulgte ham hele tiden ‐ som et trykk . Midt i all denne overstrømmende varmen og hjelpsomheten sto han der og var firkantet og tverr og ærlig . Det var så urettferdig mot de andre . De var så oppriktige , så omtenksomme i alt de gjorde . Fru Gram omfavnet Vibeke som om hun skulle være hennes egen datter , og Astri var vennindefortrolig på sin selvfølgelige måte . Mellom Kristian og ham var det gjemt og glemt alt som hadde verket en gang . De var sloppet løs fra hverandre for godt nå . Vibeke drakk alt sammen begjærlig til seg . Likevel fulgte Tønnesen med dem . Hvorfor hadde han vært så tverr ? Hadde han bare villet gjemme seg for dem eller hadde han vært skuffet og sint fordi Arne hadde sviktet ham ? Eller hadde Vibeke betydd mer for ham enn han kunne vise ? Hvorfor skulle en være så maktesløs mot menneskenes ensomhet , så maktesløs at en ikke kunne gjengjelde det gode en fikk med annen enn ondt ?

Han greide ikke vise takknemligheten sin mot Astri og Kristian og fru Gram heller . Det ble for tungt et lass å dra . De hadde gitt ham så mye ‐ tatt så betingelsesløst imot ham . Selv Astri , som han en gang trodde bare gjorde ham ulykkelig . Nå skjønte han at det hadde vært en rikdom i den håpløse forelskelsen hans og . Det var ikke agg igjen av den lenger . Han unte Kristian henne av så fullt et hjerte . Nei , det var ikke det . Det var all denne gjelden han hadde , som han måtte prøve å få betalt på et vis . Om det var så at han var blitt voksen nå ‐ at han kunne greie å smelte om til sitt eget alt han hadde fått .

De ble sittende og snakke om Svartkampen utover kvelden . Fru Gram mintes første gangen de var der ‐ den gangen Arne var smågutt og var med dem og fant hyttetomt . Det var så lyst et minne for henne ‐ den gangen mannen hennes levde og begge guttene . Slik krigen måtte ha revet livet i stykker for henne . ‐ ‐ ‐ Enda levde hun tappert videre , uten å klage seg . Hun var blitt tynnere på disse årene , håret var blitt litt gråere .

" Skal dere bo på Elvebakken ? "

Det var Astri som spurte , han hadde visst sittet alt for taus og hørt på de andre snakke .

" Ja , det var meningen det , for det første i hvert fall . "

" Dere vil ikke låne hytta i Svartkampen ‐ den står tom likevel nå om vinteren ? Litt tungvint er det kanskje , men hvis dere gjerne vil ha noe for dere selv så går det vel . "

Fru Gram sa det lett , men Arne skjønte hun gjerne ville ha ja . Han så på Vibeke . Det var fristende , på mange måter . Det ville bli så mye lettere for henne om de to kunne være alene den første tiden . Lettere for ham og . Så fikk han bygda litt unna seg , fikk den under seg . Det var det som ville bli galt . Flyttet han opp i Svartkampen med Vibeke nå , da kunne han aldri komme hjem med henne . Da ville de alltid bli turister . Og det var så livsviktig for ham å komme hjem igjen , å bli tatt imot og lukket inn i det samfunnet der han hørte til . Han visste ikke hvordan det skulle gå , ikke for seg selv og slett ikke for henne . Men han måtte prøve det . Vibeke så spent på ham , sa så helhjertet et ja til alt han ville . Han takket og sa de fikk nok flytte hjem til Elvebakken , " det er dit vi skal for det første , " la han til . Fru Gram så litt på ham , så snakket de ikke mer om det .

%Men da de satt på toget dagen etter kunne han ikke få tilbudet om Svartkampen fra seg . Han visste han var ikke bundet av det avslaget han hadde gitt . Han kunne få hytta på første ordet ennå . Og når han så Vibeke mellom disse almindelige norske menneskene , så hvor umulig hun var mellom dem , da snek angsten seg innpå ham igjen . Han var så stolt av henne slik hun var ‐ så vakkert kledd , så fornem . ‐ ‐ ‐ Men å tenke seg at de hjemme skulle godta henne som en av sine ? Det ble nok til å se langt på henne , synes hun var " svær " . Slik de hadde syntes han var .

Det begynte å bli landskap utenfor vinduene . Det kastet seg mot ham hver gang han løftet hodet ‐ holdt ham fast så han ble sittende og stirre . Det lå litt sne her ‐ det hadde vært bare søle rundt Oslo . Det var hvite striper over høstpløyd åker , men engstykkene var nesten helt dekket , bare så vidt en kunne ane noe grågrønt innunder . Det var slike jorder de prøvde skiene på når den første sneen kom om høsten , og når det gled litt over rimet og stivfrossen gressbakke stormet de inn og fortalte Kari at nå var det skiføre .

Det var ikke lenge det var lyst . Da de var ferdige med flatlandet og kom opp i dalen ble det halvskumt igjen . Arne gled bort i en døs . Den ensformige rykkingen i toget , larmen og det uvante med å sitte stille slik bedøvet ham . Det hendte ingen ting utenfor vinduene lenger heller . Trærne sto lydige etter hverandre innover i skogen ‐ bare en sjelden gang åpnet det seg en flekk med hus og jorder . ‐ ‐ ‐ Vibeke og han var blitt alene i kupeen . Ingen av dem sa noe . Spenningen og uroen de følte var så stor at de måtte gjemme den godt unna skulle de greie seg .

%Toget stanset på en større stasjon . Arne så ut av gammel vane ‐ han pleide kjenne en del folk her . Men de fløt bort for ham alle som sto der , klumpet seg sammen i grå klatter . Alt var stygt , perrongen , den skittenbrune stasjonsbygningen , de rotete husene som var slengt utover . Han snudde seg fra det men ble ikke kvitt det likevel . Han måtte se ut , måtte lete seg frem gjennom disse menneskene . Det var ikke mange av dem som skulle reise . De fleste sto bare og glodde . Der kom det en med koffert ut fra stasjonsbygningen . Hun var brunkledd , middelshøy , lyshåret . Hun gikk på en måte han dro kjensel på . Der strøk hun håret vekk fra ansiktet med den ledige hånden og kastet hodet litt bakover . Det kunne ikke være andre som gjorde akkurat slik ‐ Jo , nå så han det , det var henne , det var Gro . Hun stanset rent tilfeldig utenfor kupeen deres ‐ så opp og møtte øynene hans , så rett på ham , hilste med det samme . Det ble nok ingen annen råd ‐ hun fikk komme inn til dem . De fikk følge resten av veien da ‐ hun skulle nok hjem til Bø når hun reiste på denne kanten . Han likte seg ikke større da han gikk ut for å hjelpe henne . Kunne hun ha visst at de kom i dag ‐ hadde hun gjort dette med vilje ? Men han slo det fra seg igjen . Hun sto litt tvilrådig utenfor vognen da han kom ut , sto og så rart på ham ‐ freidig nok , men innunder var det som om hun vek unna og lå på lur . På Vibeke hilste hun som på en fremmed . Hun var innestengt da ‐ hun hadde nok lært det i disse årene .

Hun var vakker ennå , men det var kommet et hardt drag over munnen . De svarte øynene var som steiner . Han visste hun hadde det bra så han spurte trøstig om det . Hun var ikke slik at hun ville sagt annet heller , samme hvordan det hadde vært . Det var henne som hadde gården nå . De hadde skjøtet den over på henne da de skjønte hva vei det bar med krigen . Hun hadde aldri vært medlem ‐ de hadde vært så kloke . Mannen drev som skogsarbeider lenger nedi dalen , fortalte hun . Ja , det var ikke stor straffen han hadde fått , husket Arne . Hun kunne gjerne latt ham få komme hjem igjen . Barn hadde de ikke .

Han begynte å kjenne seg opprådd for Vibeke . Da de hilste hadde han sagt til henne at de var søskenbarn , Gro og han , på farssiden . At de hadde vært mye i lag i oppveksten . Om sommeren hadde han vært på Bø og hjulpet til , om vinteren hadde hun bodd på Elvebakken fordi det var for langt for henne å gå til skolen fra Bø .

Men han kunne ikke fortelle hvordan det hadde vært : De gikk sammen om morgenen , Gro og han , de dagene det var skole . Denne årstiden var det skumt ennå . Under det tynne snølaget stakk svartjorden frem i veikanten , men innover i moseskogen gikk det lysegrønne og hvite nesten i ett . Veien var hardfrossen under føttene deres , og elvedraget snerpet og sved mot ansikt og hender . Av alt de så var det bare de som var varme .

Det første stykket , der det ikke var hus , kunne han ta hånden hennes når de sprang , men når de kom frem i gårdene rundt skolen slapp han henne og helst gikk de litt hver for seg da , som om de aldri skulle hatt følge . De var så leie til å erte , de andre . ‐ ‐ ‐ Arne likte å gå og se på Gro i friminuttene . Hun var så mye lysere , så mye finere bygd enn de andre jentungene ‐ så stri i nakken .

Best var det om ettermiddagene og på fridagene deres . Gro hjalp ham ofte med veden eller i fjøset ‐ allerhelst ville hun være med i skogen . Hun var sterk til å arbeide , som godmor , enda så liten og spe hun var . Når hun hoppet ned fra høylasset om sommeren var hun som ingen ting å ta imot . Han visste ikke selv om de lekte bare , og Gro var ikke til å bli klok på . De var så svarte og klare øynene hennes ‐ ingen ting kunne han se der .

Vibeke trakk seg inn i kroken sin og var redd for å være i veien . Han prøvde å få henne med i praten men det gikk ikke . Om det var henne som ikke ville , eller Gro .

Det var vanskelig nok å finne på noe å si til Gro hele tiden . Hun fortalte om godmor som var blitt skrall i det siste ‐ hun skulle hjem en tur og se til henne nå .

Hun spurte hva han hadde drevet med , men det var fort fortalt . Så snart det ble en pause kom alt de ikke sa og la seg mellom dem ‐ alt det som hadde vært og alt det som kunne vært . Og bak alt det Gro sa kjente han så ensom hun var , så bitter , så bunnfrossen . Kanskje var det hans skyld , bare hans skyld , at det var gått så galt for henne . Enda han rådde ikke for at det var blitt slik .

%Det var bitende kaldt da de kom ut av toget . Vibeke krøp sammen inni kåpen sin og småhutret ‐ selv kjente han som fjelluften trengte helt inn og iset gjennom ham . Den var frisk og god som den alltid var når han kom her .

Bussen var kald og luktet eksos . Han fant en god plass til Vibeke og fikk dyttet godt omkring henne . Hun var blek og han husket hun hadde sagt hun pleide bli dårlig på buss . Et lite blunk kjente han selv hvordan hun frøs , hvordan alt i henne knyttet seg sammen til et lite nøste av konsentrert bevissthet . Gro satte seg lenger baki så han slapp å prate med henne .

Da bilen begynte å gå så ikke han heller annet enn brøytekantene langs veien , de mørke hjulsporene der snøen var slitt vekk , en og annen hestelort eller oljeflekk . Bak dem var det helt mørkt og foran dem var det bare den lille lyskeglen fra billyktene . Noen kom på og gikk av oppover dalen ‐ han visste han skulle kjenne dem og hilste , men det var som han skulle truffet dem i en annen tilværelse . Han ble redd seg selv , så fremmed kjente han seg . Da de kom lenger frem , dit jordene hang hengbratte utover og elven gikk stri og isløs ennå langt nedi dalen , undret han seg over hvordan folk noen gang hadde kunnet finne på å rydde her . Månen var kommet opp . Snøfjellene lyste uvirkelige mot kveldshimmelen . Enda han visste de var hans fjell og redselen og gleden og lykkefølelsen og eventyrlysten fra barndommen fulgte dem ‐ kledde dem for ham .

Han la armen tettere om Vibekes skulder :

" Kjenner du deg igjen ? " Hun nikket bare .

Men det kunne nå vel ikke bli levelig for en som henne oppi her ? Så kald og ødslig , så fattig som bygden hans var . Så stengt den var . Han så den for seg nå med fjellene i en ring rundt på alle kanter . Bare der elven brøt vei var det åpning ut .

" Tror du de blir glade for at vi kommer ? "

Vibeke sa det langsomt , som om det var noe hun hadde strevet lenge med å få frem . Hun var blitt enda blekere nå , så stivt rett frem for seg .

" Ja , det blir de vel . Hvorfor skulle de ikke bli det ? "

Arne hørte selv hvor dumt han svarte . Men han hadde spurt seg selv for mange ganger om det samme . Han kunne ikke vise Vibeke at han tvilte . Kari ville bli glad for at han kom hjem . Knut og kanskje . Så mye visste han . De hadde bruk for ham i skogen , han hadde skjønt det på brevene . Men Vibeke ? Kari ville aldri vise annet enn at hun var glad ‐ han kjente henne så godt . Men ettersom dagene gikk og ble lange kunne hun nok ikke greie å skjule det helt om Vibeke var i veien for henne . Trangt ville det bli . Men ikke så trangt som det hadde vært da de var hjemme alle . Nå var det bare Vesle-Iva som var hjemme til daglig . En ting var han glad for : Kari ville aldri bli usikker , hun ville alltid bli seg selv , samme hvor fremmed hun kom til å kjenne sitt stell fra alt det Vibeke var vant til . Nå gjaldt det bare om Vibeke kunne greie å bli en av dem .

Det begynte å snø . Fjærlette snøfnugg som smeltet mot motorkassen men la seg lunt over trær og skigard og veikanter . Han kjente hver sving og hver grind ved veien ‐ han hilste gammelkjent på både den og den som kom for å hente posten . Han kjente dem og foreldrene deres og søsknene ‐ han visste hvordan de hadde det og hadde hatt det .

Han var snart hjemme . Han kunne se en lysflekk lenger fremme der veien tok av til Elvebakken . Så var de kommet for å møte dem . Han fikk tak i øynene til Vibeke før bussen stoppet .

" Nå er vi fremme . Er du redd ? "

" Nei . "

Hun tok et godt tak i hånden hans så hun ikke skulle gli på de isete trinnene . Han måtte slippe henne for å ordne med tøyet ‐ da han kom etter sto hun og hilste på Knut . Han hadde hest med ‐ den var gammelkjent både den og sleden . I det første klarsynte glimtet så han at faren var blitt gammel på disse årene . Han fikk ikke tak i øynene hans men han syntes stemmen var grøtet og usikker da faren sa :

" Du fæ vera velkommen heim att , da . Døkk fæ vera velkomne båe to . "

Han var ikke så sikker på sin egen heller da han takket og kjente farens neve i sin . De fikk det godt og travelt begge med å lesse på sleden , og da de var ferdige løsnet Knut litt på tømmene , ga hesten et klapp og lot den gå som den ville . Den fant veien hjem igjen selv . De tre gikk etter ‐ føttene deres trådte stilt og sikkert i nysnøen der veien krøket seg mellom jorder og skogland frem til Elvebakken . Da de kom opp den siste bakken tok Arne Vibeke om skulderen og snudde henne rundt :

" Nå må du se på fjellene . Vi kan ikke se dem fra Elvebakken . "

Knut smålo for seg selv :

" Døm ha nå stått der ei stond så døm bli nok ikkje burte . Døkk finn døm nok att , ska døkk sjå . "

Arne og Knut så på hverandre . De husket begge : Det var den sommeren Arne ble fem år , den sommeren de flyttet til Elvebakken . En godværsdag sist i juni ‐ den rareste og blankeste dagen han hadde levd . Han gikk og ventet mest hele dagen , for faren var nede to vendinger med hesten før han endelig fikk lov å være med . Men da fikk han sitte oppi den tomme sengen han og foreldrene pleide ligge i ‐ det var som det skulle være natten midt på dagen . Rundt ham lå bordet og krakkene vrangsnudd , og vaskestampen sto i slabenken og ene vassbøtten sto i sengen med en klesbylt oppi . Han kunne bare le til det alt sammen , så umulig var det . Men nå skulle de flytte og da fikk det være det samme , for det hadde han gledd seg til så lenge han kunne huske nesten . Det var bare så vidt han hadde tid til å be farvel med godmor og godfar på Bø da det endelig så ut til at faren skulle bli ferdig til å kjøre . Og enda ble det lenge å vente etter at han hadde satt seg oppi og hesten var spent for . Men han satt murende stille og sa ingen ting , så seg bare rundt som snarest , slik han hadde sett moren gjøre da hun kjørte med det første lasset i dagtidlig . Han kjente seg slik som hun hadde sett ut da ‐ helgekledd inni likesom . Ja , han hadde da penklærne på seg og i dag ‐ han hadde nesten ikke rørt seg hele dagen , så redd var han for å søle dem til .

Det var likesom veien de kjørte var nypusset den og , syntes han . Den lå så lysende rett og fin lange stykker foran dem bortover furumoene ‐ god og myk for hesten grå og grønn som mosen og trærne , men dypt nedunder glimtet det blåsvart i sjøen og oppover skrånet liene lokkende langt , langt innover . Inni hodet hans suste det så rart ‐ først var det bare vinden i tretoppene han hørte og kjerrehjulene som knistret mot småstein og røtter . Men da de kom lenger frem blandet det seg en ny tone inn ‐ faren sa det var elvesusen og fosseduren . Den dro ham mot seg , sterkere og sterkere dess lenger de kjørte . Han snudde seg ikke etter fjellene som lå bak ‐ han visste hvordan de var . De var så alvorlige de så ‐ ikke til å komme over eller forbi . Verdens ende var de . Han husket ikke mer på dem før de var fremme og han måtte snu seg for at faren skulle løfte ham ut . Men da kunne han ikke se dem noe sted enda så høyt oppe i været faren løftet ham .

" Men ‐ kå ha de vorte tå fjellom ? " spurte han forundret .

Det var da faren hadde svart : " Oss finn døm nok att ska du sjå . "

Hele den lange reisen , den som begynte på Bø , var den slutt nå ? Arne visste ikke ‐ fjellene bak ham var så svarløse i månelyset , ikke svarte som den gangen , men kriddhvite av nysnøen . Myke og runde syntes han de gled vekk , lenger og lenger unna ham , lenger og lenger inn i uendeligheten .

Kari sto i døren og tok imot . Det hvite forkleet hennes lyste mot den mørke døråpningen . Hun hadde en blå verkenskjole hun hadde hatt så lenge han kunne huske ‐ han hadde alltid likt den ‐ den var stri og stram og vakker til øynene hennes . Huset luktet tre ‐ innenfra kom den gode lukten av sprakende ovnsvarme , av stekt kjøtt og nykokt kaffe . ‐ ‐ ‐ Han stanset foran døren for at Vibeke skulle gå først inn . Hun måtte bøye seg hun og , så lav var den . Og stuen var fattigere og trangere enn han husket . Men den var slik den hadde vært ‐ slik han hadde drømt den . Gulvet var nyskurt som til helg , og på bordet brant det lys på linduken . Kari var blitt så gammel nå ‐ hun trengte ikke gjemme tårene sine lenger ‐ de glitret blanke gjennom smilet hennes da hun ønsket dem " velkommen heim att , " og Vibeke tok hun imot som hun skulle vært borte bare en liten stund siden den sommeren på fjellet .

Hun fulgte dem ut i kammerset der de skulle ligge . Det var ikke tent lampe der ‐ det kom lys inn bare gjennom den åpne døren . De ble stående litt borte ved vinduet , Vibeke og han , før de gikk inn til de andre igjen . Det var sluttet å snø og månen lyste på åssiden på den andre siden av elven . Ennå var ikke elven frosset helt til ‐ små øyer av svart vann fløt i den hvite isen . Midt i ruten , mellom elven og fjellet , speilet stuen seg i gjenskinnet fra lampen . Vassbøttene i kroken , øsen og silen , krakkene og bordet og den blafrende flammen fra lyset . En bitte liten verden i den uendelig store .

De sa ikke stort mens de spiste . De hadde så mye å si hverandre ‐ ingen visste riktig hvor de skulle begynne . Det var bare de fire i kveld ‐ Vesle-Iva arbeidet i skogen på Bø og var der nå om dagen . Arne undret seg på om Vibeke likte maten ‐ Kari hadde nylaget medistermat til dem ‐ de drev med slakting ‐ hun hadde brygget øl til de skulle komme ‐ og etterpå var det kaffe og tynnkake og rømbrød . Det var høytid med hver en ting for ham . Ja , det hadde da vært bare gjestebudskost og før , slikt som dette ‐ snaut de hadde fått så mye godt da en gang . Det var nok blitt romsligere på alle måter disse siste årene . ‐ Vibeke spiste godt og roste maten ‐ så fikk han bare tro hun mente det . Ellers sa hun ikke så mye ‐ svarte litt da de spurte om reisen . Han var ikke så sikker på om hun skjønte det Kari og Knut sa heller . Selv visste han ikke riktig hvordan han skulle prate ‐ ikke kunne han sitte her og knote for foreldrene og ikke kunne han snakke anderledes enn at Vibeke forsto ham . Det ble visst noe midt imellom .

De pratet mest om skogen og gårdsdriften ‐ de var for blyge til å spørre om noe , Kari og Knut , da var det lettere å snakke om sitt eget . Knut drev skogen nå ‐ det lønte seg bra det . Han hadde ikke dyrket mer de siste årene ‐ de hadde bare en ku og trengte ikke så mye fór lenger . Kari ville kjøpe igjen en ku , hun , nå til våren .

" Det kainn da kje nytte foruta krytyr ‐ de æ da døm og jorde oss livi tå . "

Hun så stramt og hjelpeløst på Arne ‐ som om det var bare ham hun hadde å stole på . Det var begynt å grave rundt røttene hennes ‐ de var kommet i drift , oppi her og , mens han var borte . Han forsto faren som bare ville drive skogen , så at det var fremtid i den og ville bli det mer og mer , om en fulgte med tiden og drev rasjonelt . Men han skjønte moren og . Hun hadde rett på en måte . Ikke slik hun mente det selv kanskje ‐ økonomisk hadde den nok utspilt sin rolle , denne gårdsdriften hennes . Men en levde ikke bare av penger heller . Han hadde da fått kjenne det , han , i disse årene . Ble en revet løs fra det en hørte sammen med kunne det bli så lite verd , det en gikk der og tjente . ‐ ‐ ‐

Arne fortalte han hadde hatt følge med Gro ‐ var det dårlig med godmor på Bø ? Ja , hun var sengeliggende , sa Knut . Det var riktig stusli blitt på Bø . Ole farbror , som hadde tatt gården da ikke Knut ville ha den , brød seg ikke stort med den han heller nå . Det var bare skogen med ham og ‐ om sommeren skysset han turister . Men han ville ikke ha noen til å bo der , han likte dem ikke så godt , så det sto mest tomt det store huset . Godmor var for tærende arg for det alt sammen ‐ Knut trodde nå det var mye det og som gjorde henne sjuk . Hun hadde sagt det , sist han var der , at Ole var bare en slabbedask .

" Ja , det æ slik uvenskap på Bø nå ‐ de æ reint så'n kvir se for å tenkje på døm , " sa Kari stilt . Arne så på henne . Det hadde visst aldri vært godt for henne å tenke på dem på Bø . Han kjente sårheten i sinnet hennes som sin egen ‐ og stoltheten på den andre kanten og .

Han måtte ut en tur da de hadde spist . Det hadde kastet seg over ham med slik styrke , alt her hjemme ‐ han syntes ikke han fikk puste . Alt det gamle som hadde lokket og skremt ham fra han var liten ‐ som ikke var til å rokke eller røre . Og alt det nye som brøt seg inn ‐ det rev og slet i ham fra alle kanter . Og alle ventet de på ham ‐ krevde at han skulle finne vei for dem . Det gikk i døren bak ham , Vibeke kom ut . Hun la armene rundt halsen hans ‐ lette i øynene :

" Er du lykkelig nå ‐ du endelig er hjemme igjen ? "

Han kysset henne undrende ‐ hun var frisk og kald . Lykkelig ‐ jo han var visst det og . Hvis en kunne være lykkelig når en så all ting for seg så tindrende klart ‐ fremover og bakover ‐ alt det umulige en ville og alt det som var og ikke kunne bli anderledes . Men det var vel å være lykkelig å kjenne med hver trevl i kroppen at det var her han hørte til ‐ at det var slik som dette han skulle leve .

" Og du da , Vibeke , tror du du kan ‐ bli lykkelig her ? "

Han hørte det var for mye å spørre om . Men hun svarte ham med ærlige øyne :

" Ja , Arne ‐ jeg tror ‐ jeg vil tro det . Her er så trygt og vakkert ‐ akkurat som i eventyrene mor leste for meg da jeg var liten . "

" Men det er ikke eventyr lenger nå ‐ det er virkeligheten vi skal ta fatt på nå . Du vet vel det . "

" Ja , jeg vet . "

" Og du angrer ikke ? "

" Nei , jeg angrer ikke . Jeg kan aldri være andre steder enn der du vil være . "

Han ønsket han hadde hatt makt til å bære henne på hendene , holde henne langt over alt det vonde og vanskelige som kunne møte dem . Og så visste han han fikk være glad om han hadde makt til holde i henne alltid , aldri slippe henne . ‐ ‐ ‐

Hverdagene kom sigende . De ble ikke så vonde som Arne hadde vært redd for , men de ble ikke bare gode heller . Med Vibeke og Kari gikk det bedre enn han hadde ventet . De gikk visst rent og ble glad i hverandre de to . Kari hadde så godt lag med å få Vibeke med i arbeidet , helst slikt som var lett og renslig og trivelig å drive med . Og for Vibeke var alt nytt og underlig og fylt av eventyr . Han kunne bli stående og se på henne stundom når hun arbeidet . Så varsomt hun tok i alle ting ! Nei , gardkjerringemne var hun ikke , han fikk berge henne fra det . Hun var sterk nok ‐ hun greide vassbøttene fint da hun først hadde prøvd seg på dem noen ganger . Men det var som om hun ikke kunne slippe seg løs ‐ som om generasjoners forsiktighet var lagret i henne .

Selv fikk han det travelt . Han ble med Knut i skogen fra første dagen ‐ om kveldene leste han . Det var lange kvelder nå innunder jul . De ble lange for Vibeke og . Hun skulle hatt noe å gjøre som var hennes eget . Han prøvde å snakke med henne om det ‐ hun hadde hatt noe oversettelsearbeide på New Zealand , ‐ kunne hun ikke ta opp det igjen ? Men hun vek unna ham hele tiden . Hun ville ikke ‐ ikke ennå . Hun ville prøve å vokse seg inn i dette som var hans , uten hjelp .

Det var vondt nok for henne mange ganger . Verst var det når de fikk besøk . De gjorde seg ærend til Elvebakken både den ene og den andre da de hørte Arne var kommet hjem med kjerring fra utlandet , og de ga seg ikke før de fikk se henne . Hun greide seg bra mot nysgjerrigheten deres lange stunder . Det hendte hun bare lo når hun fortalte alt de hadde sagt og spurt om . Men det hendte at hun gråt og ‐ fordi hun ikke skjønte hva de sa , fordi alle så på henne som en fremmed ‐ eller fordi noen hadde sagt noe , mest i tankeløshet bare , om tyskere , om utlendinger , eller bare om utenbygds folk . De pleide ikke snakke om slikt ellers , men det var som om Vibeke satte dem på det , tvang dem borti det de visste de helst skulle tie om . ‐ ‐ ‐ Noen viste at de syntes synd på henne . Det var nesten verst . Hun greide ikke skjule sårheten sin for ham , samme hvor gjerne hun ville , og hun skammet seg over at hun var slik . Hun skulle da tåle mer ‐ hun visste at hun måtte tåle mer . Arne trøstet henne : folk var så dumme , de hadde så lite greie på hva de sa ‐ det var ingen ting å bry seg om . Men det ville hun ikke høre på . Og hun ble redd når han sa noe mot folk i bygda . Han kunne bli så fortærende harm på dem for sin egen del ofte , det var ikke bare henne han ville verge .

%De var på Bø i julen , Vibeke og han . Alene . Godmor ville det . Det var tjukt snødrev den dagen . De tok hesten og kjørte gamleveien nordover . Det var sledeføre der , og ikke mer sne enn at det gikk lett for hesten om det ikke var oppkjørt . De måtte lete etter veien lange stykker . Det var en endeløs kjøretur ‐ inn i en ullen uvisshet av drivende tjukt vintermørke . Vibeke satt blåfrossen og murende still inni armen hans . Hun hadde fått ulveskinnspelsen til Knut utenpå kåpen sin . Hun ble nesten borte nedi den .

Hesten stoppet da den kom til Svartkampbekken . Han måtte ut og leie den over kloppen . Det var is under nysnøen på stokkene og vondt å få fotfeste . Blakken visste nok hva den gjorde . ‐ I juvet nedenunder dem buldret bekken med det lille målet den hadde igjen nå vinterstid . Han var glad da sleden var vel over .

" Det var jamen stygt her nå . " Han sa det mer til seg selv enn til Vibeke .

Hun snudde seg .

" Ja ‐ men det er vakkert og " ‐ hun pekte og nå så han så mange forunderlige tegninger nysneen laget der den la seg i alle revner og sprekker i den glinsende våte steinen , og enerbuskene sto dryssende tilføket på den ene siden og irrgrønne på den andre . Langt der nede gikk bekken svart mot snøkanten , men ovenfor dem sprøytet fossen over svaberget . Og i mosebakken enda lenger oppe hang ennå alle høstfargene igjen ‐ de var frosne og skjære og uvirkelige mot det hvite . Vibeke viste ham det alt sammen og han så det slik hun så det ‐ som en tegning . Som noe en ikke har noe med .

Gro sto ute da de kom . Hun hadde vært ute med en sølvassbøtte ‐ nå satte hun den fra seg og kom mot dem . Hun så yngre ut enn hun hadde gjort på toget . Hadde det ikke vært fordi hun var blitt mørkere i håret så var det ikke mye forskjell på henne fra den gangen de lekte sammen . ‐ ‐ ‐ Hun hilste og bød dem velkommen som om det skulle være henne som sto for .

Hun snakket bare til ham , Vibeke lot hun være . Og hun ba dem inn i stuen , han som hadde tenkt så sikkert de skulle få være på kjøkkenet . Der pleide det være godt og varmt og rotete og trivelig , slik det blir der mennesker lever . I stuen sto det alltid kaldt fra veggene , om det var aldri så glovarmt rundt ovnen . Vibeke så lengselsfullt på den da de ble budt sete rundt bordet midt på gulvet . Anne og Ole kom inn ‐ Anne var unnselig ‐ hun var fort ut igjen for å sette på kaffen . Hun hadde nå alltid vært liten og tufsete og lite for seg . ‐ Men Ole var i humør .

" Døkk kjøm mæ godværet , ser e , " sa han . Så så han på Vibeke :

" Du fæ gratulere med kjerringen . Du måtte reise langt ette'n , du , va greitt . "

Han lo lenge av det han selv hadde sagt , tørt og gledeløst . Vibeke ble rød . Hun hadde vel ikke skjønt helt hva han sa ‐ bare at det var noe om henne . Arne herdet seg mot henne . Hun måtte en gang lære at de var slik ‐ at de ikke mente noe vondt med det . ‐ Han var nå forresten ikke så sikker på Ole . Særlig gode venner hadde de aldri vært .

Han spurte etter godmor . Ole lo igjen ‐ samme latteren :

" Ho ha lagt se for ‐ ho vil ikkje meir , si ho . Ho æ sint på me , da ma , for det e æ slik ein slabbedask , som ho si . E vil ikkje gjera slik ho vil , og da veit'n da . "

Anne og Gro kom inn med kaffen da han sa det siste ‐ Gro stemte i med latteren hans . ‐ ‐ ‐ Når de bare hadde hilst på godmor skulle de ta Blakken og reise sørover igjen , her greide han ikke være lenge .

Godmor satt i sengen da de kom inn . Han tenkte , med det samme ‐ at henne var det snart slutt på . Men da de kom i prat begynte han å tro at Ole hadde rett likevel ‐ at hun bare hadde lagt seg for . Hun var den samme gamle som før . Hun tok hånden til Vibeke , snudde den og så fra handloven opp i ansiktet hennes :

" Detta va kje vidar arbeide med . Du fæ nok garve ho lite , kjerringje di , ska ho bli dugande her . "

Vibeke tålte bedre henne enn Ole , så han , hun fikk til å smile nå . Men hun var blek ‐ det var tung luft inni her og hun hadde så lett for å bli kvalm . Så han tenkte det måtte bli godt for henne da godmor ba om å få snakke alene med ham ‐ det var noe hun måtte si så bare han hørte det . Vibeke snudde seg og gikk fort ut ‐ uten å se på ham . Hun dukket hodet godt for døren ‐ han hørte hun famlet seg over gangen ‐ det var halvmørkt der , nå utedøren var stengt . Hun stanset litt foran stuedøren før hun fant klinken . Den var vond å få opp for en som var ukjent . Der kom det visst noen og hjalp henne .

Godmor tok hånden hans .

" Det va bra du kom heim att , " sa hun først .

Så lå hun litt igjen , som om hun strevde med å finne form til det hun ville si :

" Du lyt tå gar'n her du nå snart . n'Ole bryr se ikkje um'n likevel , og det æ nå du som ha odelsretten . "

Han stivnet til . Han hadde visst det hele tiden at de kom til å forlange dette av ham en dag ‐ dette aller umuligste . Disse gamle husene som sto og råtnet ned . Og dette nye som godmor hadde bygget ‐ ødt og kaldt var det , kravstort og stygt sto det og ruvde midt på tunet . ‐ Det var en god gard , han visste det , men den var tungdreven og krevde sin mann .

" Du vet , jeg hadde nå tenkt meg noe annet . "

Han hørte selv så spakt det låt . Og godmor bare ristet på hodet .

" Denna skulen , meine du . E tenkte de kunde vera bra du gjekk der ‐ for turistom og slikt . Men e hadde nå ikkje tenkt du skulde bli der . "

Arne ble sittende og se tomt på henne . Håret var tynnere blitt ‐ det var stramt flettet i små musefletter bak ørene , slik jentungene hadde det før . Og det var svart og blankt som da hun var ung . Øynene hennes ventet på å bli lystret . Skråsikre , uten å blunke , holdt de fast på hans . Så hun hadde hatt sin mening med ham hele tiden . ‐ ‐ ‐ Det var som et reip å kjenne rundt seg når hun sa det slik . Han reiste seg .

" Det haster nå ikke å bestemme dette , godmor . Ole er her , ennå . "

" Jau , de hasta nå . E vil hå de greitt før e bli burte , og så æ e redd ho ska gje se for her , ho Gro . "

Så det var slik det var . Han kunne nesten tenkt seg det . Stakkars godmor . Stakkars de andre og .

%De ble på Bø til over middag . Snøværet letnet litt før de dro , så vidt Vibeke fikk se hvor vakkert det kunne være her . Så la skyene seg ned igjen som over en gryte . Husene krøp langsmed jorden og klorte seg fast . Bare det nye reiste på seg ‐ som i trass .

Mens de kjørte fortalte Arne at det egentlig var dem som skulle hatt Bø .

" Men mor var ikke god nok da far giftet seg med henne . Godmor hadde sett seg ut en annen til ham ‐ en det fulgte medgift med . "

" Akkurat som en gammeldags bondefortelling , " sa Vibeke .

" Ja , men det fortsatte ikke fullt så romantisk . De giftet seg likevel og ble boende på Bø . Du kan tenke deg hvordan det ble . Mor klarte det ikke . Da jeg var fire år fikk hun en jente som hun mistet . En kveld ble hun borte for dem . Da de fant henne lovte far å rydde nytt bruk til dem på en skogteig som hørte Bø til nede ved elven . Det ble vel mer slit enn romantikk der og , men ‐ ‐ ‐ . "

" Men der var hun hjemme , " sa Vibeke stille .

Litt etter spurte hun :

" Er hun så slem , godmor din ? "

" Slem ‐ jeg vet ikke det . Hun er hard og stri og tenker mest på sitt . Det gjør vel de fleste . Men flinkere gardkjerring har det nå ikke vært her i bygda , det jeg tror . "

" Hvordan kan du snakke slik om henne når du vet at hun har gjort Kari så mye vondt ? "

" Alle gjør hverandre vondt ‐ uten å vite det og uten å ville det . Kanskje var det mors skyld og ‐ hadde hun vært mer hardfør hadde hun vel tålt det bedre . "

Vibeke krympet seg under ordene hans . Han visste ikke selv hvorfor han sa dem . Innerst inne var han enig med henne . Men han måtte forsvare godmor og .

De hadde vinden og snødrevet i ryggen , og hesten småsprang bortover . Den lengtet hjem igjen den og .

" Jeg skjønner godt at Kari ikke kunne være der . "

Det var som om Vibeke ristet hele Bø-garden av seg .

" Kunne du greie å være der ‐ noen gang ‐ tror du ? "

Hun kvakk til ‐ så lo hun det bort .

" Nei ‐ ikke der . Så grundig greier du visst aldri å " garve " meg . "

Men så ble hun livredd . Hun så på ham med øyne som plutselig forsto ‐ alt sammen :

" Mente du det virkelig , Arne . ‐ ‐ ‐ Var det det hun ville ‐ snakke med deg om ? "

Arne nikket .

" Jeg har odelsretten der jeg , vet du . Godmor har nok aldri glemt det . "

" Nei , Arne ‐ å nei ‐ . Så levende begravet . " Hun klaget seg som et lite dyr . Han la armen tettere rundt henne .

" Nei da , Vibeke . ‐ Vi skal ikke dit . Jeg vil ikke jeg heller . Jeg skal da likesom bli lektor . Så får du en trivelig liten leilighet i en småby et sted . "

Det hørtes ikke sannsynlig ut , det der . Det hadde ikke noe med ham å gjøre . Og det var synd på Bø-garden ‐ det var mye fremtid i den . Verdifull skog hørte det til , om ikke Ole fikk ødelagt den før han sluttet . Han tenkte visst bare på å hugge og få penger . Gro trengte den ikke , hun hadde nok før .

De kjørte en stund uten å si noe . Men da de kom så langt at de hørte duren fra fossen sa Vibeke , langsomt og besværlig :

" Du vet det Arne , at jeg ‐ vil ikke være i veien for deg . Du må bare gjøre ‐ det du skal ‐ uten å tenke på meg . "

-Akkurat som det ikke er tenke på deg jeg skal ‐ først og fremst . "

Øynene hennes var blanke da hun så på ham . Det var ikke ofte de hadde slike stunder sammen nå . Så alt for sjelden at de virkelig var alene . Det fikk bli en forandring på det snart ‐ på den ene eller den andre måten .

%Ettersom vinteren gikk , seg det oftere og oftere mot ham , i mismot og fortvilelse , at her kunne de ikke bli . Han kunne nok like seg og trives så det sang i hele ham . Han kunne gå der og synes han eide hele bygda ‐ han var venner med dem alle , hadde slik godhet for hver eneste en . Fikk han bare litt tid på seg skulle han greie opp med både det ene og det andre ‐ han skulle nok få dem med seg alle sammen når han bare fikk pratet litt med dem . Men så kunne mistroen deres treffe ham så uforberedt ‐ den mistroen han husket fra skoledagene . Mistroen mot den som var anderledes . Den var ikke blitt mindre siden den gangen . Han merket den når de sto i butikken og pratet , når han traff dem i skogen eller på en fest . Han merket den på så mange slags vis : som en undertone i stemmen , som et glimt i øynene , som en påtatt likegladhet når han ble ivrig ‐ som trass . Iblant tenkte han at det var bare noe han innbilte seg , så umulig var den å få tak på , motstanden deres .

%Det ble godvær med regn sist i mars . Siden fikk de noen harde frostnetter så skaren la seg fast og sterk både i skogen og på fjellet . Solen lekte seg ned gjennom liene , vidde og hø bød seg frem , myke og lystne og lette som ingen ting . Det bløtnet litt midt på dagen , så vidt skiene bet . Det var et under å eie alt dette igjen , det kunne sprenge både lunger og sinn , ubegripelig hver gang øynene fór over det på ny . ‐ ‐ ‐ Han hadde prøvd å få med seg Vibeke på skitur nå det var så fint føre ‐ ja , hun var da blitt med ham en gang og , men hun skjønte visst at hun mest var et heft for ham , så dårlig som hun var til å gå . Siden unnskyldte hun seg når han spurte henne . ‐ ‐ ‐ Han ville hatt henne med seg likevel da han skulle inn i seteren etter høy en lørdag sist i april . Men hun var ikke bra , sa hun , så hun fikk bli hjemme .

Han ble ikke kvitt henne da han satt og kjørte oppover om ettermiddagen . Hun var riktig tufs om dagen . Han visste ikke hva det var om å gjøre med henne heller ‐ om det var noe annet enn bare det at hun vantrivdes . For hun vantrivdes nå ‐ det var ikke til å mista seg på det . Ikke at det undret ham . Det kunne ikke være moro for henne å gå der under øynene til Kari hele tiden , i dette stellet som var så anderledes enn alt hun var vant til . Tomt for henne var det vel og . Han hadde mast på henne at hun skulle få Astri til å hjelpe seg så hun fikk noe å pusle med .

" Noe å pusle med ‐ tror du virkelig det er det jeg vil ha ? Jeg må ha noe som krever meg , Arne , noen som trenger meg . Her greier alt seg like godt uten meg . "

Det hadde vært fortvilelse i stemmen hennes . Og for første gang så lenge de hadde vært sammen hadde han tvilt på sin egen ærlighet da han sa :

" Du vet da at jeg trenger deg , Vibeke . "

" Gjør du virkelig det , Arne . Ofte tror jeg mest jeg er en plage for deg . "

Han måtte vedgå det her han satt , at hun var en plage for ham nå . Han kjente seg som en plage for henne og . Når han tok etter henne kom hun nok , men hun greide ikke skjule helt for ham at hun helst ville slippe . Greide ikke hykle den gleden han lette etter , engsteligere for hver gang de var sammen . Skulle det aldri bli slik mellom dem mer som det hadde vært en gang , da kunne det kanskje være det samme med alt .

Han lot hesten gå som den ville . Det var fullmåne i kveld ‐ det hastet ikke med å komme frem . I morgen skulle han gå så langt han kom innover fjellet ‐ hele dagen skulle han gå ‐ det var bare godværet i vente . Han kunne kjøre hjem igjen til natten . ‐ Hesten fikk puste på litt da de var kommet opp ‐ selv ble han sittende og se utover , dra inn i seg all denne vidda , all denne ensomheten , som om han aldri kunne få nok . Det var godt å være til i dag . Bare hesten og han . Og lange soldagen foran dem . De ble nesten borte , husene nede i dalen . Han så bare sjøen og skogen og elven som et isblått bånd langt der nede , der var den djup og åpen midt utpå .

Det var hustri i seteren . Han tenkte solen skulle ha varmet opp huset litt , så langt på året og så fint vær som det hadde vært . Han orket ikke sitte inne og vente på det skulle bli varmt , så da han hadde fyrt en stund og sett etter at hesten hadde det bra tok han skiene og gikk oppover . Han gikk fort ‐ det var godt å røre seg og få varmen i kroppen . Og da han kom opp til varden syntes han han kunne gå så langt det var . Avstandene ble borte i måneskinnet ‐ noe kom nær som han visste var langt borte og det som var nær dro seg unna og hildret seg bort . Han kunne renne ned i nabobygden og gå på dans ‐ det var ikke mer enn tre-fire mil dit ‐ det var ingen ting det for ham på slikt føre . Han kunne være her igjen i morgen likevel ‐ ‐ ‐ kunne gjøre det han ville i natt . ‐ ‐ ‐ Og natten var ustyrlig og vill . Over Langsjøpiggen danset nordlyset i rødt og i grønt , gjemte seg bort og kom igjen . Og månen var aldeles full . Det var synd på all denne herligheten at han bare skulle kjøre fra den og legge seg i en kald seng alene nedi seteren .

Det sto et par ski utmed seterveggen da han kom igjen . Han kvapp til da han så dem , undret hvem det kunne være , nå så sent , bygdafolk eller turister . Han var glad for selskap han , samme hvem det var . ‐ ‐ ‐ Det var Gro . Hun hadde lagt på peisen , satt og varmet hendene og så mot døren da han kom inn . Hun smilte litt da hun hilste , et triumferende , litt engstelig smil . Hun var rød og varm etter turen , brunbrent i ansiktet og håret var blitt lysere . Det ringlet seg slik i pannen og nedmed ørene som det hadde gjort før . Og øynene var like svarte .

" Er du ute og går så sent ? "

Han så ikke på henne da han spurte , han hadde det travelt med kaffekjelen .

" Ja ‐ jeg fikk så lyst til å ta meg en måneskinnstur ‐ så gikk jeg visst for langt ‐ da jeg fant fár etter hesten tenkte jeg det var folk i seteren ‐ og så gikk jeg hit . "

Han snudde seg og så på henne :

" Visste du ikke jeg skulle inn i seteren da ? "

Hun ristet på hodet .

" Jeg snakket med Ole om det på butikken i går ‐ han ba meg enda kaste inn noe ved for seg nedi Bøseteren når jeg var her likevel . "

" Han sa ikke noe om det da han kom hjem ‐ ‐ ‐ . "

" Nei ? "

Hun ble rød ‐ det fór som en vindflage over ansiktet hennes . Han hadde henne snart dit han ville . ‐ ‐ ‐ Eller dit hun ville ? ‐ ‐ ‐ Han var sikker nå , sikker på at hun hadde hatt en mening med å gå etter ham i natt . Det kunne bli hardt nok å holde henne unna seg . Det verste var at hun hadde sikkert sagt så mye før hun gikk , at de på Bø visste hvor hun var .

Han fant frem noe mat og satte på bordet . Så etter kaffekjelen , snudde litt på sengeklærne så de skulle bli varme . Gro satt og så etter ham ‐ bød seg ikke til å hjelpe ‐ sa ikke noe . Hva i heiteste skulle han gjøre med henne ? Han kunne ikke jage henne igjen . Og la henne bli ?

Da de var ferdige med å spise satte hun seg på peiskanten og så spotsk på ham :

" Er du redd nå da ‐ redd det de skal si når de skjønner vi har vært i lag her i natt ? At du skulle være så feig , Arne , det hadde jeg aldri trudd . "

" Er det feigt det da ‐ at en ikke vil gjøre andre vondt ? "

-Asj ‐ du brød deg visst ikke mye om det en gang ‐ det jeg kunne merke . Men hun er vel så mye finere enn en bygdajente ‐ hun du har fått nå . "

" Pass deg nå , Gro ‐ jeg kan jage deg ennå . Du frøs nå vel ikke bort deg om du la deg for nedi Bøseteren i natt heller . "

Tonen var blitt slik mellom dem som han ikke ville nå . Slik hun ville . Det nyttet ikke om han ble sint heller . Han slapp henne bare lenger innpå seg med det . Trollet . Hun var sterk nå , trodde hun . Genseren hennes strammet over skuldrene og brystet ‐ hun hadde knappet den opp i halsen så det lyste inn på huden .

Stemmen hennes skar inn til ham ‐ som en kniv :

" Hva mente du med å komme hjem , Arne . Du måtte da vite at hun ikke kunne trives oppi her , hun du er gift med ? "

" Å , det kan rette seg ennå det . "

Han hadde sagt det før han fikk tenkt seg om . Han reiste seg og begynte å gjøre i stand sengene . Det ble lite klær til to ‐ de kom til å fryse , var han redd . Gro hadde reist seg hun og ‐ skulle likesom hjelpe til . Hun var i veien for ham alle steder . Smøg seg rundt på sokkelesten som en katt . Han kom borti henne rett som det var . Før han riktig visste hvordan det bar til var hun mellom armene hans og han kjente munnen hennes mot sin . Det var en usigelig lette å la henne få være der ‐ som en stor ro seg motstandsløsheten inn over ham . Det var som å komme hjem igjen til noe kjent og kjært en nesten hadde glemt . Målet til Gro var mykt inn mot øret hans :

" Vet du ikke det da , Arne , at jeg har vært glad i deg støtt ? At all ting ble så vrangt bare fordi du ble borte for meg ? Hvorfor ble du borte ? Du må da skjønne det , at det skulle vært oss to ? "

Han kjente så sterk og fast hun var mot kroppen hans , slik vilje og kraft det var i henne . Sammen kunne de vært uovervinnelige , de to , de kunne lagt bygda under seg og regjert den som de ville . Han så det for seg nå , hvordan Gro hadde tenkt det ut alt sammen . Her var det om å gjøre å bruke makt , her spurtes det hvem som var sterkest , både mot seg selv og mot den andre .

Han skjøv henne fra seg .

" Vi får ta til vettet , nå , Gro . Vi får huske på at vi er gift , båe to . "

Gro så rasende på ham .

" Er du virkelig så stakkarslig ? Redd for folkesnakket , redd for dette puslete kreket som går nedi bygda ? Har du ikke sett dem du da , så dumme og misunnelige de er . Ikke tør de leve sjøl og ikke har de hjerte til å la andre få leve . Nei , en skulle reise fra det alt , slå seg ned her inni fjellet . "

Hun strakte seg , la armene bak nakken og så hovmodig på ham . Hun snakket som ut av hans eget sinn . Han sto litt , så tok han ryggsekken og gikk mot døren .

" Jeg går nedpå låven og lesser på . Hesten har kvilt nå og det er så lyst ute at jeg ser å kjøre hjem igjen i natt . "

Gro datt litt sammen foran ham . Men så blinket det til i øynene hennes igjen .

" Jeg blir med ned og hjelper deg . Så pass får en da gjøre for skyldfolket sitt . "

" Nei , bli her du nå . Legg deg og pass deg for varmen . "

Han snakket som til et barn . Og hun var lydig , så det ut til . Hun gikk bort til peisen og begynte å rake over glørne . Han så bare den bøyde ryggen hennes da han gikk .

Det gikk trælete for ham å få lesset på . Inne på låven var det mørkt så han måtte famle seg frem , og ute var det blitt sprengkaldt . Det var ikke ufarlig å drive innpå her heller ‐ det var store sprekker mellom plankene innved veggene ‐ lette å bryte av foten sin i hvis en var uheldig og gled nedi .

Han var omtrent halvferdig da han hørte noe pusle ved døren . Han skjønte det måtte stå noen i åpningen ‐ det ble helt mørkt der han var . Så hun ga seg ikke ‐ hun kom etter ham hit og ‐ ‐ ‐ . Han ble så motløs og sliten med ett . Det var over midnatt nå og han hadde holdt på fra tidlig om morgenen . Dette høylasset fikk han visst ikke til alene .

" Har du lykt ? "

" Ja . "

Hun lyste innover , fant ham med lysstrålen . Han krabbet frem der hun lyste for ham , fikk lagt fra seg høyet han bar .

" Jeg mener du trenger hjelp likevel jeg . "

Han kunne dradd til henne der hun sto , så rett hadde hun .

" Jeg trenger lykta di , ser du vel . "

" Å ‐ ‐ ‐ . "

Hun gikk oppi og tråkket mens hun lyste ham . Han kjente seg som en villmann der han krøp frem og tilbake . Høyrusk hadde han overalt , på klærne , i håret og inn i øynene og nesen og munnen krøp det . Han glemte seg et par ganger så han stanget oppi låvetaket innved veggen , der det var som lavest . Han kunne skreket , så vondt var det . Hesten ble urolig nedi stallen , den trampet og var borti og åt . Ja , nå skulle de snart være ferdig til å kjøre ‐ bare et par fanger til så .

Han fikk for seg at Gro sto og smilte av ham ‐ et lite , hånlig smil . Slik en smiler av en reddhare og en godfjott . Han kunne da alltid vise henne at han ikke var det . Han kunne gjerne ta henne , hvis det var så mye om å gjøre . Han skulle få kurert henne for den lysten , så hun ikke la seg etter ham mer . Han kunne legge henne i høyet her , rive sund klærne hennes , være slik mot henne som han så ut nå . Så skulle hun nok slutte å smile . Han skulle få henne til å be for seg .

Han gjorde det ikke likevel . Noe holdt ham igjen . Hun hjalp ham å dra sleden ut og spenne for da han var ferdig . Hun la hodet sitt godt inntil halsen på hesten da hun satte fast selapinnen ‐ det var slik uendelig tyngsel i øynene hennes da hun så på ham ‐ som hun hadde fått seg pålagt en skjebne hun ikke orket å løfte . Han kjente bare godhet for henne ‐ alt det andre var borte . Han rakte frem hånden .

" Du får ha takk for hjelpen da , Gro . Og så får du prøve ‐ om du kan ‐ tilgi meg en gang . Det blir ikke alltid ‐ slik vi tenker ‐ livet vårt . Ikke for noen . Men vi får prøve å greie det likevel . Og vera folk . "

" Farvel da , Arne . Jeg reiser nå snart . Du får ‐ ikke tulle deg bort slik du ‐ som jeg har gjort . "

Det var så vidt stemmen bar henne . Hun snudde seg fort og gikk inn . Det kneppet tørt og forsagt i døren da hun lukket den etter seg . ‐ ‐ ‐ Han fant skiene sine ved veggen . Så smattet han på hesten og rykket i sleden så den kom seg løs . Han måtte holde igjen nedover bakkene , men siden gikk det jevnt og smått . Det var tungt nok , lasset . Hesten var lettskremt i måneskinn så han måtte passe godt på . All ting kastet slike store skygger .

Tanken på Gro satt som et sår i sinnet hans . Medlidenheten med henne ‐ skyldfølelsen . Han rev det av seg , men det kom igjen . Og Vibeke var så langt borte ‐ var ikke til å få tak på . Dette med Gro og ham , det hadde hun ikke noe med . For det var ikke Vibekes skykld at det ikke var blitt noe . Det hadde gått istykker lenge før hun kom . Det var noe i ham selv som ikke ville ha Gro den gangen .

%Vibeke var våken da han kom hjem . Hun så forbauset og glad på ham .

" Kommer du igjen i natt ‐ skulle du ikke bli til i morgen ? "

Han tok av seg trøyen før han svarte :

" Gro kom oppover . Så tenkte jeg det var best å reise , så ikke folk skulle få noe å snakke om . "

Hun pustet langt og lett .

" Takk , Arne . Jeg var på butikken i dag , og da møtte jeg Gro . Hun fortalte så meget at jeg skjønte hvor hun hadde tenkt seg . "

Han snudde seg fort , så ansiktet hennes . Så gikk han bort og satte seg på sengekanten , la armen rundt henne .

Hun la seg inntil ham og gråt .

" Jeg er så dum , Arne ‐ jeg duger visst ikke til dette her . Jeg ‐ kan ikke hjelpe for det . "

Han satt en stund og strøk henne over håret . Så spurte han :

" Er det noe om å gjøre med deg ‐ du er så blek om dagen ? "

Hun så opp ‐ glad .

" Ja , Arne , nå vil jeg fortelle deg det . Vi skal ha et barn . "

Han hadde visst det lenge , han skjønte det nå .

" Men ‐ hvorfor har du ikke fortalt det før ? "

" Fordi jeg ikke trodde ‐ du brød deg om meg mer . "

Han lå en lang stund og bare sa navnet hennes .

Da hun var blitt helt rolig og han trodde hun sov , prøvde han å trekke til seg armen . Men hun slo øynene opp og så på ham , like våken .

" Kan jeg ikke få ligge på armen din ? Det var så trygt og godt . "

Han ble liggende og se opp i taket , slik han hadde gjort da han var guttunge . En rund svart kvist over fotenden av sengen hadde vært troll . Den lange lyse tegningen rett over hodet hans hadde vært så tindrende kvit da han var liten ‐ den hadde vært en prinsesse . Hun var blitt mørkere nå ‐ det var bare så vidt han kunne finne henne igjen . Snart skulle det ligge en annen liten gutt her ‐ spørre og peke og undre seg . Eller en liten jente ? ‐ ‐ ‐ Å nei , ikke her ‐ de måtte flytte før den tid .

" Vi får vel flytte til Oslo til høsten ‐ hva tror du ? "

Vibeke så spørrende på ham .

" Vil du det da , Arne ? "

-Ja , jeg vil det nå . Jeg må det og , skal jeg bli ferdig med dette studiet mitt . Og nå begynner det å haste ‐ synes du ikke det ? "

Stemmen hans var hard ‐ den skurret mot måneskinnet som fløt mykt gjennom vinduet . Like mykt som Vibekes stemme da hun spurte :

" Er du glad , Arne ‐ for at vi skal ha barn ? "

" Ja , du kan skjønne det . Er du ? "

Han svarte og spurte uten å tenke . Han sa det hun ventet han skulle si . Men Vibeke lå lenge og tenkte før hun svarte :

" Jeg ble glad med en gang jeg skjønte det . Jeg tenkte det skulle hjelpe meg ‐ så jeg greide ‐ å trives her . Men nå ‐ er jeg redd ‐ vi skal bli to ‐ som er i veien for deg ‐ istedenfor en . "

Det ble så ødt rundt dem . Han lette fortvilet etter ord å klamre seg til ‐ ord som kunne slå ihjel det hun hadde sagt . Men de var nokså hjelpeløse de han fant .

" Hvorfor sier du dette , Vibeke ? Du var da ‐ glad ista ‐ da du fortalte meg det ? "

Hun og lette etter ordene :

-Jeg er redd ‐ det er meg ‐ som jager deg ‐ så du ikke kan bli hjemme . Du er ikke ferdig til å reise ennå ‐ du har ikke funnet ‐ det du kom hit etter . "

" Nei , Vibeke , det er ikke din skyld . Det er for min egen skyld jeg reiser . Kanskje var det ikke så mye å finne her heller ‐ det var visst bare noe jeg innbilte meg . "

De lå lenge ennå før de sovnet . Da armen hans tok til å dovne bort trakk han den til seg uten at hun sa noe imot det .

%Astri og Kristian kom oppover i påsken . Vibeke og Arne møtte dem med hest nedi veien og kjørte dem opp til hytta i Svartkampen om kvelden . Den tynne skaren singlet under hestehøvene , det luktet av solvarm furu og nysmeltet snø og der det bar bratt imot i sørhellingene skar sleden ned på svartjord og sand . Astri var som en vill folunge ‐ hun sprang ut og inn mellom furuleggene så Kristian ble redd hun skulle skremme hesten .

" Den har vært med når kalvene ble sloppet av fjøset før , den , " smålo Arne .

Astri hyttet til ham med skistaven .

" Fy deg , Arne , jeg er nå vel ingen kalv heller . Men du har rett ‐ jeg har følelsen av at jeg har stått på bås hele vinteren . Dere vet ikke hvor deilig dere har det som kan bo her . "

Dette tankeløse overmotet hennes . Den som hadde hatt det . ‐ Vibeke satt på sleden ‐ hun ville ikke hefte dem med å gå oppover . Hun var blitt så underlig passiv etter den natten han var i seteren . Som om hun hadde gitt etter for en usynlig motstander . Og enda strevde han for å være snill mot henne . Han hadde til og med gått imellom her en dag det holdt på å bli galt med henne og Kari . Det var bare noen grønnsaker Vibeke gjerne ville kjøpe på fiske bilen ‐ agurk og tomater var det visst . Kari syntes det var for dyrt ‐ rene " sjølsvita " å kjøpe slikt midt på vinteren .

" Oss æ kje vande ved slikt , oss , " sa hun .

Han hadde sett Vibekes ansikt da hun sa det . Det skulle så lite til før motløsheten brøt frem i det nå . Han visste det kom av at hun skulle ha barn ‐ han skyndte seg å kjøpe det hun ville ha . ‐ ‐ ‐ Vibeke likte ikke maten deres , de merket det enda hun strevde tappert for å skjule det . Kari kunne ikke noe med det . Han ble ergerlig selv ofte ‐ han var så strengt oppdradd til å være glad for maten . Han hadde sett nok av kostforakt da han var til sjøs .

Det var tungt for hesten opp de siste bakkene . Men han ville ikke be Vibeke gå av . Astri roet seg hun og i motbakken . Hun var nok ikke så lett på foten lenger som hun hadde vært , han så det da de var fremme og hun begynte å stelle . Utrolig så fort hun fikk det trivelig omkring seg ‐ hun satte dem i sving alle sammen uten at de merket det nesten . Han så på Vibeke dekke bordet : så sikkert håndlag hun hadde med tingene her , som om hun skulle være i slekt med dem . På Elvebakken var det like fremmed for henne ennå , alt hun tok i .

Hun var stille her og , men ikke sky og forpint som hun hadde vært hjemme den siste tiden . Bare hemmelighetsfull , litt bortgjemt . Astri pratet villig ivei om seg og sitt : De ventet en arving til høsten , da skulle de få sin egen leilighet . Hvis Arne skulle til byen kunne de nok få overta etter dem hos fru Gram ‐ hun ville sikkert synes det var hyggelig . Arne takket og var svært fornøyd . Vibeke var det ikke råd å bli klok på . Hun sa ja til alt han foreslo , men enten hun var glad eller ikke så holdt hun det for seg selv .

Hun sa ja da han tok imot å få bo i Svartkampen fra påske til sommeren og . Han orket ikke se henne gå og tråkke nede på Elvebakken lenger . Når han så hvor mye bedre hun kunne ha det her .

Da de hadde spist og satt foran peisen sa Astri plutselig :

" Nei , nå lignet du din far , Vibeke . Akkurat slik tok han og det første draget av sigaretten . "

De så på Vibeke alle sammen . Så så forvirret hun ble . Rød og glad og sky . Astri fortsatte fort , som for å dekke over :

" Jeg glemmer aldri den kvelden han kom til oss . Det var i september , regnvær og vind . Mor og jeg var på stasjonen for å ta imot ham . Vi kjente ham etter beskrivelsen med en gang vi fikk se ham ‐ heldigvis . Han så så forvillet ut der han sto med en koffert i hver hånd mens alle de andre gikk travelt hver til sitt . "

" Dere var skrekkelig snille mot ham . Mor sa alltid at vi kunne aldri få takket dere nok for det . "

Vibekes stemme kom langt inne fra mørket ‐ hun var krøpet bort i en krok dit lysskjæret fra peisen ikke nådde frem .

-Jeg vet ikke . Vi ga ham nok mat og hus og sånn , men jeg har ofte siden tenkt på at vi burde gitt ham noe mer . Han hadde så mye å gi , visste så mye , var så klok og fin . Og vi hadde så liten tid og så lite evne til å ta imot . Vi hørte nok på ham , men mest for å være hyggelige , for at han ikke skulle føle seg så ensom . Ikke før det var for sent skjønte vi at det var vi som trengte hjelp av ham ‐ ikke omvendt . "

" Tror du ikke alltid det må være slik ‐ at en flyktning kjennes som en byrde fordi han er så fremmed . Far var vel litt egen også kanskje , og for gammel til å jenke seg etter nye forhold . "

" Nei , egen var han ikke . Han var sikker i sin egenart . Nettopp derfor var han en rikdom for oss ‐ som en ny tone som utfylte vår egen melodi . "

Det måtte være godt for Vibeke å få snakke om dette . Som om hun fant seg selv igjen ‐ noe av henne selv som var blitt revet bort en gang .

Astri satt og så prøvende på henne . Plutselig reiste hun seg og gikk bort til vinduet . Hun tok en gul konvolutt fra en veske som sto der .

" Jeg fant noen papirer etter din far da jeg var hjemme nå nylig . Jeg tenkte kanskje du ville ha dem . "

Vibeke svarte ikke . Ansiktet hennes og hele skikkelsen var så spent at de ble stille de andre og . Bare Astri var rolig .

-Jeg fant dem tilfeldigvis inni en bok ‐ han må ha gjemt dem der . Det ser ut som noe han skrev den siste tiden han levde . Du får tilgi meg at jeg har lest det ‐ det var nesten uunngåelig . Dessuten ‐ mor og jeg var så glad i ham ‐ vi syntes vi hadde som en slags rett ‐ ‐ ‐ . "

De prøvde å finne på noe å snakke om mens Vibeke leste . Arne skjønte at Kristian hadde sett disse papirene han og , eller visste hva som sto i dem . Han kjente seg utenfor . Han var ikke en gang sikker på om Vibeke ville fortelle ham noe . Det tok så hardt i ansiktet hennes mens hun leste , som om det skulle være en dom hun fant . Han måtte få greie på dette ‐ Astri kunne gjerne ha spurt ham først . ‐ Det var ikke så enkelt med Vibeke nå , og det var han som hadde ansvaret .

Kristian ble med ham ned til Bø med hesten om kvelden ‐ da fikk han vite det meste : Det måtte være noe faren hadde skrevet da han fikk vite at Vibeke og moren var tatt . Det sto først noe om krigen : " De taper nok , bare de ikke vinner på en annen måte . Krigen sitter så dypt i menneskene , selv her , og hvordan må det ikke være andre steder . ‐ Det er så enkelt nå ‐ det onde går rundt i uniform , med armbind og merke på brystet . Alle kjenner det . Hvordan skal menneskene lære seg til å skjelne igjen ? ‐ Det verste er at jeg føler meg som en av dem . Jeg er enda reddere for hva de skal gjøre seg skyldige i , gjøre meg medskyldig i , enn for hva de skal gjøre mot meg . Enda jeg vet ‐ . " Og så kom det med utydelig skrift : " Nå er det blitt for sent . De to som jeg ville beskytte og verne fremfor noen , lider for min skyld fordi jeg har vært for feig . Nå må jeg likevel gjøre det , men det hjelper ikke dem lenger . Kan menneskene noen gang finne hjem til seg selv igjen etter dette ? " Til slutt sto det , nesten uleselig : " Vibeke , kan du noen gang tilgi meg at jeg dømte deg til å leve ? "

Arne gikk og leiet hesten . Stemmen til Kristian steg og sank i takt med deres egen tunge skritt og trampet fra høvene . Månen kastet et dødt lys innover bleke snøfelter mellom de kvistløse furuleggene .

" Tror du det var klokt av Astri ‐ å gi Vibeke de papirene ? "

Kristian gikk litt før han svarte .

" Nei , jeg tror ikke det . Jeg prøvde å få henne fra det . Men du vet hvordan Astri er ‐ hun har en slags sannhetsmani . Når hun mener noe er riktig er det lettere å gå gjennom en vegg enn å få henne fra det . Dessuten hadde hun kanskje rett i det hun sa , at et menneske trenger å vite så mye som mulig om sine foreldre ‐ for å vite hvem det selv er . "

Det var mørkt og stilt på Bø da de satte inn hesten . Fjellene var svartflekket , og jordene ned til sjøen lå nakne i nattekulden . Det kraste under føttene deres i en blanding av jord og halvfrosset sneslaps ‐ .

" Det er synd på det store huset , " sa Kristian , -at ingen skal bo der . Så mange som kunne trenge å komme hit ‐ og bli mennesker igjen . "

" Å ‐ så enkelt er det vel ikke ‐ å bli menneske . "

Arne stengte stalldøren ‐ hørte litt etter hesten . Den skulle få stå her i helgen mens Vibeke og han var i Svartkampen .

De sto litt før de begynte å gå oppover . Fjellene var skremmende , meningsløse , ikke til å komme over eller forbi , slik de hadde vært da han var liten . Han syntes Kristian pratet ivei om noe han slett ikke kjente :

" Tror du ikke menneskene må høre sammen med naturen for å kunne leve ordentlig ? Ikke bare fare rundt som løsrevne brikker og urette ting for seg selv , men kjenne at de er med i et meningsfylt hele ? Det var det verste med flyktningene , syntes jeg , at vi aldri kunne gi dem grobunn . "

" Tror du det finnes grobunn for noe mer ‐ vi har vel snart ødelagt alt , både i oss og rundt oss . Vi som hører til , som du sier , gjør ikke annet enn å flykte , vi heller . Det er ikke sikkert det er så lett som du tror ‐ å høre til . "

Arne kjente en ubendig lyst til å få tatt hull på denne romantiske godviljen de var så fulle av , både Kristian og Astri .

Men Kristian spurte bare hyggelig konverserende :

" Trives du ‐ med å være hjemme igjen ? "

Han skar tvers over en stor sving i veien rett opp gjennom skogen i det samme . Han trodde visst det var snarere . Arne lot ham gå ‐ skaren bar ikke så han ble sittende fast i løssnøen . Selv gikk han veien rundt . Det var godt å slippe å svare . Kristian lo godmodig da han hadde kavet seg opp :

" Du har rett ‐ det nytter visst ikke med snarveier her . Men det så så fristende ut . "

" Det er rart å skulle bli far , " sa han da de nærmet seg hytta , -all ting blir anderledes da . Man må likesom ‐ bestemme seg . "

" Ja , " Arne fikk seg ikke til å fortelle om dem , enda så enkelt det ville vært . Han var så redd og alene , han ville så gjerne hatt råd og hjelp av Kristian ‐ eller i det minste en utsettelse med å treffe Vibeke igjen . Men det var så hudløst og sårt blitt , alt mellom henne og ham , han orket ikke nevne det .

Men Kristian var ikke til sinns å la ham slippe .

" Dere er så rare , både du og Vibeke . Som om dere skulle ha oppgitt å finne noe å leve for . Jeg er redd for de papirene jeg og . Vibeke trives ikke , gjør hun vel ? "

Arne kjente det som om Kristian skulle fingre på ham . Han knyttet seg sammen . Men det sprengte på , alt det usagte :

" Hvordan skulle hun trives , her all ting er fremmed for henne ? Jeg er borte mest hele dagen ‐ og så går hun der da ‐ alene . Mange ganger tenker jeg det må være som en ny flyktningeleir for henne . Men når vi kommer til byen til høsten må det vel bli bedre . "

-Tror du det ? Var det ikke for Vibekes skyld også ‐ at du så gjerne ville slå rot her ? "

Arne visste ingen ting å svare og Kristian fortsatte :

" Vet du hva Astri og jeg har snakket om ? Ja , du synes kanskje vi er naive og du kan godt få lov å le av oss . Men dette store huset på Bø ‐ det skulle bli en skole og et hjem for flyktningebarn ‐ et sted der de kunne lære å gro . Da tror jeg Vibeke kunne bli hjemme der og . "

Kristian var så ivrig og lys i stemmen . Det var vel ikke så umulig det han snakket om . Og han hadde kanskje rett i at det kunne hjelpe Vibeke . Men det var umulig likevel . For det nyttet ikke å hjelpe et annet menneske . Samme hva en gjorde så ble det bare verre . Det var så enkelt for slike som Astri og Kristian . De var sterke og lykkelige i seg selv ‐ de trengte ikke hjelp . De kunne alltid gjøre hverandre lykkelige . De ulykkelige kunne ingen hjelpe . For dem var selv kjærligheten bare pine .

Astri og Vibeke ble så stille da de kom inn . Vibekes ansikt var rolig og lukket . Hun unngikk å møte øynene hans . Han visste hun hadde snakket med Astri om det . Hvorfor skulle hun betro seg til andre før hun sa noe til ham ? Det var ikke første gangen . Alltid hadde hun betrodd seg til Astri først . ‐ ‐ ‐

Han ventet lenge på at hun skulle si noe etter at de hadde lagt seg . Til slutt la han seg til å sove enda han hørte på pusten at hun var våken .

" Isen den bygger den bredeste bro " sto det i visen om Svend Svane .

%Dagen etter at Astri og Kristian var reist dro han alene ned til Elvebakken og hentet det de trengte . Kari så forundret på ham da han kom og fortalte hvordan de hadde tenkt det .

" Lika ho se kje sjå oss da ? "

Hun hadde ikke langt etter gråten . Han gjorde seg hard .

" Det må du vel ha sett du og ‐ . "

Kari sto litt og tuklet med forkleet . Øynene fulgte etter ham der han gikk og fant frem . Til slutt sa hun , ut i luften bare :

" Æ de rett detta da , trur du ? Vil ho detta , ho da ? "

Han herdet seg til enda litt .

" Du har nå prøvd det sjøl du ‐ å bu der mannen din kom fra . Du må nå vite det best . "

Våren kastet seg over dem med en villskap Arne aldri hadde sett før . Barflekkene åt seg utover og det siklet og rant i hvert eneste bakkehell . Bekkene klukket langt under snøen . De murret og truet så smått i førstningen bare , men snart ble de modigere ‐ grov seg frem der solen sto på , samlet seg makt og rev med seg alt de kom borti . Trær og busker sto forskremte og holdt seg fast på små øyer av jord . Bare i baklia lå snøen like rolig ‐ litt blakkere i fargen var den blitt , men den holdt stand mot uvesenet . ‐ ‐ ‐ Så mange dagene varte det ikke ‐ i solhellingene tørket mosen fort og snart tærtes det siste vekk . Bekken ble grøvre og grøvre i målet ‐ men snøfjellene lå og skinte ennå lenge etter at de første småfuglene var kommet . Jorden skiftet ham og det var uro i alle ting .

Arne kjente den som en vond verk i kroppen der han gikk mellom Vibeke og arbeidet sitt . Han skulle være med i fløtingen i år ‐ det var et bask for å få kjørt frem tømmeret før føret gikk , siden ble det roligere en stund til elven gikk opp . Han satt hjemme noen dager og skulle lese , men han fikk ingen ro på seg . ‐ ‐ ‐ Det var tungvint for ham å bo oppi her . Det ble han som bar opp alt de skulle ha , både melk og annet . Og vann og ved bar han for henne . Hun skulle ikke ha noe å klage over . Hun kunne styre med alt som hun ville . Bare finværet hadde de , hun kunne sitte ute og sole seg hele dagen . Han visste ikke hvorfor øynene hennes skulle være så tomme og slokte . ‐ Han var ikke glad han heller . Våren hadde slikt tak i ham ‐ som den skulle holde ham med en jernklo . Han kunne gå som en guttunge og drive ute og se på alt som ikke var begynt å sprette ennå , og forventningen om alt som skulle komme ville aldeles ta makten fra ham . Alt dette skulle han reise fra , og det var hans . Men inne gikk Vibeke ‐ hun var også hans ‐ hun og barnet hun bar ‐ . Han ville tatt henne med seg ut ‐ ville fortalt henne hvordan det var . Men så var det ingen ting å si . Så lite var det å si at han kunne lete etter noe å snakke om når de var alene . Og hele tiden visste han at det var noe avgjørende viktig han måtte vite om henne , noe hun kanskje prøvde å si men heller ikke kunne .

%Sjøen var gått opp nede ved osen . Han var og så på demningen en dag ‐ det var han som skulle ha ansvaret for den i år . Så de hadde såpass tillit til ham likevel . Det var enkle greier , bare trestokker som de satte nedi og stengte for vannet . De stengte dammen om kvelden og slapp den opp igjen om morgenen . Han hadde vært med på det noen ganger under krigen . Det var kulslig å stå der , syntes han da . Som om selve overmakten kom settende når de åpnet . Det var eneste gangene han hadde vært redd . Eneste gangene det var blitt virkelig for ham , det de drev med . Det som ustanselig hendte rundt omkring ham . Men han var nå bare guttungen den gangen . Han var voksen nå . Og krigen var slutt for lenge siden . ‐ ‐ ‐

Han snakket om det da han var på butikken etterpå , at de skulle hatt en ny demning . De var råtne mange av stokkene ‐ golvet var dårlig det og . De så litt hånlig på ham da . Det hadde nå greid seg før , det som var , så greide det seg vel en stund til . Men var det så han var redd kunne de saktens finne en annen til å stå for . Han hadde nå selv bydd seg til så . ‐ ‐ ‐ Arne kjente han ble rød og sint . Det var sant ‐ han hadde ikke trengt å blande seg opp i deres saker . Hadde ikke noe med dem . Men nå fikk han drive på , når han hadde tatt det på seg . De skulle ikke få det å si at han var redd .

Han var fort med å kjøpe det han skulle ha , så tok han sykkelen og kjørte nordover . Han skulle innom på Bø etter melk før han dro hjem .

Godmor var blitt virkelig sjuk nå . Selv Ole måtte innrømme det . Men doktoren kunne ikke finne ut hva som var om å gjøre med henne . Hun bare blåste av ham når han kom ‐ ba ham pakke seg . Doktoren stakkar var bra nok han . De hadde fått en ny en , som kom når han ble budsendt . Men godmor kviet han seg for å gå til , hadde Arne hørt . Hun var arg , og så var hun ikke som andre gamle . En kunne ikke la være å bry seg om det hun sa . Hun traff der det sved ennå , hun . Og hun fikk dem til å lystre , så maktesløs hun lå der . Jo , hun var nok en prøvelse å være i hus med . Men du verden , som han likte henne . Det var ingen han kjente seg slik i slekt med som henne . Hun snakket aldri mer om det hun hadde sagt til ham i julen , men når han kom inn til henne ble hun så lystig , som om de skulle ha en sammensvergelse .

%En morgen sist i mai skulle han åpne dammen første gangen . Sjøen var stor dette året ‐ det hadde vært uvanlig mye snø i fjellet og smeltingen var kommet brått . Det gufset kaldt mot ham da han kjørte sørover , og nede ved osen var elvedraget som is mot ansiktet . Solen var ikke oppe ennå ‐ hele bygda lå livløs og bortglemt ‐ som om natten hadde sloppet den før dagen var ferdig til å ta imot den . ‐ ‐ ‐ Vibeke våknet så vidt da han gikk ‐ hun så langt etter ham . Som om hun ikke trodde han skulle komme igjen mer .

Fossen var nesten tom . Den gapte mot ham med store steinkjefter nedover . Ovenfor sto vannet og presset på . Forskrekkelig så alene en ble en slik morgen ‐ så liten .

Hele denne vanmakten skulle han slippe løs , siden skulle han stenge den igjen ‐ tvinge den til å lystre . Umulig for et lite menneske å gi seg i kast med ‐ selve makten i fjellet . Å nei , et rutinearbeid som hvem som helst kunne gjøre . ‐ Det gjaldt bare å se seg litt for , være omtenksom og forsiktig .

Han satte fra seg sykkelen og gikk over broen . Så begynte han å gå tilbake over demningen . Han løsnet en og en stokk og løftet den opp . De var tunge og sleipe , men ettersom han kom lenger utover gikk det bedre . Det ble en vill vask etter ham der han fór frem . Det lå noen tømmerstokker her nede ved osen ‐ ‐ ‐ de ble klemt mot hverandre og sprengt fra hverandre igjen . En liten grann en ble knekket som en fyrstikk .

Han ble tryggere ettersom han gikk . Fikk bedre grep på stokkene etterhvert . Nå var han snart halvveis . Solen holdt på å streve seg frem mellom noen skyer på østhimmelen . Det glitret i vannsprut og skinte i steinene som ventet på å bli borte i hvitt skum . Nå revnet det helt der borte og solen flommet mot ham . Han måtte rette seg opp og ta imot den ‐ det var overmodig å stå slik mellom elv og fjell og dal og sjø og være herre over det alt sammen . For det var vannet som ga liv til alt han så .

Han visste ikke hvordan det var ‐ men det var en av stokkene som ikke ville . Han prøvde å lirke den løs ‐ så brukte han kreftene sine på den . Da var det som den fikk sin egen vilje . Han kjente et tak innunder trøyen ‐ så ble han løftet opp og kastet utfor . Fossen kom mot ham i fullt sinne ‐ han sanset seg såpass at han prøvde å holde for hodet . Det var stein alle steder . ‐ ‐ ‐ Så slo det sammen om ham og han ble borte .

Han kom opp igjen nedi hølen . I grenseløs undring kjente han at det var liv både i armer og ben ‐ hodet hans var helt ‐ han kunne både puste og se og høre da han fikk ristet på seg litt og tatt noen svømmetak . Om han kunne greie å komme til land var mer uvisst . Det var ikke mange meterne ‐ buskene innpå der var ikke lenger unna enn at han kunne nå i dem nesten . Men klærne hans var tunge og han fikk ikke av seg støvlene . Han kjente han begynte å bli stiv . Han kom ingen vei , ble bare dradd ned . Elven hadde bestemt seg ‐ den ville ha ham nå . Likeglad , iskald og svart . Han prøvde å rope men han hadde ingen pust ‐ det ble bare som et pip mot fosseduren . ‐ Og Vibeke skulle få et barn . ‐ ‐ ‐ Så var det ikke annet enn redselen . Han gikk under en gang ‐ kom opp igjen , ‐ kavet med armene . Nei , han ville ikke ‐ ville ikke . ‐ ‐ ‐ Han skrek igjen . Da kom han borti no hardt med den ene armen . Steinen . De hadde vasset ut til den og stått der og fisket når elven var liten . Men nå sprøytet vannet over og han hadde ikke sett den . Han fikk feste med ene foten . ‐ ‐ ‐ Det røk av pipen på Brustad ‐ nedover jordet gikk en mann med fløterhake . Han ropte igjen og nå låt det . Mannen der oppe snudde hodet ‐ så begynte han å springe ned mot elven .

%Arne gikk til Elvebakken for å få tørt tøy . Det var ikke lenger dit enn at han greide det . Kari satt i veven da han kom ‐ hun hørte ham ikke med det samme . Hun hadde satt opp en vev her før i vinter , mest for Vibekes skyld , trodde han . Det skulle visst bli nye åklær til sengene inni seteren . Hun stivnet til da hun fikk se ham . Et blunk ble hun stående og stirre . Han lo og så nedover seg :

" Har du no tørre klær til meg , tror du ? Jeg gikk på fossen her ista . "

Hun sa ingen ting før han hadde byttet og de satt og drakk kaffe . Hun skalv slik på hendene at det var bare så vidt hun fikk skjenket opp , mens han fortalte det lille som var å fortelle . Hun så ut ‐ så satte hun øynene sterkt i ham :

" Du va bra upprådd da . "

De lo litt begge . Men midt i latteren gikk det i stykker for henne ‐ hun stakk i å gråte . Hun datt aldeles sammen ‐ han visste seg inga råd med henne .

" Men mor da ‐ det er da bra alt nå ‐ ‐ ‐ . "

-Ja ‐ men du må låvå me ein ting ‐ at du ailder ‐ går dit meir . "

Ordene kom i hikst og snufs ‐ hun som alltid var så rolig . Han skjønte seg ikke på dette . Men det løftet hun krevde av ham . ‐ ‐ ‐ Han kjente redselen hennes komme nå . Han kunne ikke krype unna den , og prøvde han å rømme ville den være etter ham fortere enn skyene som jaget hverandre på vårhimmelen .

Han ble gående og drive utover formiddagen ‐ gikk ned og så på fløtingen en stund . De kom borttil ham både den ene og den andre og skulle høre . Knut kom han og . Han hadde vært lenger nedmed elven et ærend ‐ der hadde han fått høre det som var hendt . Han var litt bleik , men mest var han kry .

Det var en som mente de fikk stelle på demningen nå , før flere fór på fossen . Det var ikke sagt det gikk så bra en annen gang .

" Å ‐ demningen greier seg nok ‐ om'n bare holder seg på føttene den som står der . "

Det var Jo som sa det . Redningsmannen hans . Arne snudde seg og så på ham . Han skulle gå rundt og være takknemlig mot ham nå . Det smakte ikke særlig godt . Men ellers hadde kanskje Jo rett i at det var hans egen skyld . Han hadde kanskje glemt seg litt , ikke brukt øynene der han skulle ha dem . Han visste ikke det nå .

Ingen sa noe . Alle visste at det var viktig å få stengt demningen ‐ de måtte passe godt på skulle tømmeret deres komme tidsnok til fløtingen i storelven .

Arne sto en stund og hørte på de tidde . Så ble han sint .

" Jeg går da bortpå der i kveld ‐ og stenger etter meg . "

Han snudde og gikk oppover ‐ så ikke på dem mer . Knærne hans ble tunge når han tenkte på Kari . Vibeke trengte ikke få vite noe om alt dette .

Han møtte Kari utmed husveggen . Det hadde vært telefonbud fra Bø om han ville komme dit ‐ godmor var blitt dårlig i natt , nå lå hun og spurte bare etter ham .

Han kjørte fort nordover . Han prøvde å tenke på godmor , men han fikk det ikke riktig til . Det ville ikke bli virkelig for ham at hun lå og skulle dø . Han visste hva hun skulle spørre ham om . Men han visste ikke hva han skulle svare . Han fikk helst snakke henne etter munnen , så fikk det siden bli slik det måtte bli .

Solen var fremme hele tiden . Veien var tørr og fin , og i bakken på øversiden var det fullt av hestehov . Skogen luktet vår ‐ det var grønt langsmed bekkefarene . Sauen hadde det godt nå , snart kunne de slippe kua . Snart ‐ . Han greide ikke tenke fremover . Det var ikke mer enn denne dagen . ‐ ‐ ‐ Fossen var langt bak ham ‐ han hørte den nesten ikke lenger . Veien var god å sykle på , slett og ben . Men hodet hans var tomt og tungt . Å ja , det var vel ikke rart om han kjente det , etter reisa han hadde gjort . Himmelen var uendelig blå blitt . Så ble det mer godvær .

På Bø var det stilt . Ole drev på jordet , det var vel for å slippe å være inne . Arne satte fra seg sykkelen borte ved låven ‐ sto litt og ga seg tid før han gikk inn . Men det kom ingen ut . Og ingen svarte da han kakket på kjøkkendøren . Trappen ga seg litt for hvert føtt han tok , ynket seg med en pistrende gammel låt . Det luktet mugg og innestengt oppå loftet her ‐ solen kom inn gjennom en liten glugge bare . Den laget en flimrende vei gjennom støvet .

Anne satt hos godmor . Hun reiste seg da han kom ‐ det letnet i ansiktet hennes for hun skulle slippe fra . Arne tok stolen hun bød ham og satte seg uten å si noe . Det var tungt å puste så han ville komne , og vinduet var igjenspikret , det visste han fra før . Godmor lå og strevet med pusten hun og ‐ tyngre og tyngre ‐ slapp den med et lite smell ut gjennom munnen for hver gang . Lystig og bestemt . Mer var det ikke igjen av makten hennes . Hun visste nok ikke av seg ‐ øynene var lukket og hendene lå slapt oppå teppet . De hadde gjort fra seg ‐ så travle de hadde vært .

Han kom nok for sent . Det var en tanke så lett å kjenne på , men tom og . Han kunne gjøre hva han ville da . ‐ Han reiste seg og gikk bort til vinduet . Trengte vel ikke sitte der og vokte på henne hvis hun ikke våknet mer . ‐ Vårdagen sloknet så rart der ute . Det kom bare en sky for solen ‐ det var ikke annet . Men det ble så meningsløst alt med det samme . ‐ Stusli utsikt hun hadde , godmor . Det nye huset stengte så en kunne ikke se sjøen , bare grågrønne liene i endeløs ensformighet sørover . ‐

Han hørte hun rørte på seg ‐ pusten fikk en annen takt . Han snudde seg ‐ møtte øynene hennes . Han satte seg borttil sengen , tok hånden hennes ‐ visste ikke hva han skulle si for å hjelpe .

" Er du redd , godmor ? " Det var de eneste ordene han fant . " Ja . " Hun sa det med en innbitt trass , som om det var noe hun måtte vedgå men ikke ville .

" Du skal ikke være det . "

Hun klemte til om hånden hans ‐ en bitte liten styrke hadde hun i fingrene ennå . Øynene var rådløse , men langt baki dem var det som om nye lag av bevisstheten våknet og trengte seg frem . Hun smilte ‐ munnen ville ikke riktig til med det , men det spilte i øynene hennes :

" Du gløyme ikkje gar'n , Arne , slik oss ha tålå um . "

Han rakk ikke å svare før det sloknet igjen . Grepet om fingrene hans løsnet ‐ øynene gled igjen .

Han ble der til bortimot middag . Da kom Knut ‐ Gro ventet de med bilen i kveld . Men godmor kom ikke til seg igjen før han reiste .

%Han møtte Vibeke der veien tok av til Svartkampen . Hun gikk og plukket blomster i veikanten ‐ hun hadde tatt mose rundt dem så de skulle holde seg våte og friske . Hun viste ham dem stolt da han stanset ‐ var de ikke søte ? De lignet små gule solskinnsdryss .

Hun spurte hvor han hadde vært . Enda det måtte hun nå skjønne . Han fortalte om godmor . Hun nikket som om hun visste det . Så spurte hun hvordan det var gått på demningen i dag . Han så på henne ‐ hadde hun hørt noe ? Men ansiktet hennes var blankt ‐ det ga ikke fra seg noen ting . Fortelle henne det måtte han jo ‐ det var ikke lenge før hun fikk vite det av andre likevel .

" Jeg skjønte det nesten da jeg så du hadde andre klær , " sa hun bare .

Hun begynte å gå oppover veien til Svartkampen ‐ snudde seg oppi bakken for å se om han fulgte . Han måtte rope etter henne :

" Jeg får se sørover en tur . Jeg går ned på Elvebakken og får meg mat og så skal jeg på demningen igjen i kveld . "

Hun snudde og kom nedover . Det var kommet en ny besluttsomhet i stemmen hennes da hun sa :

" Får jeg bli med deg , Arne . ‐ Jeg kan sitte på stangen på sykkelen ‐ . "

" Ja , det kan du da ‐ . "

Hun var stor og varm foran ham på sykkelen . Hun kom så veldig nær ‐ håret hennes var borti ansiktet hans hele tiden . Men hun så bare rett frem så han visste ikke hvordan ansiktet hennes var .

" Sa hun noe , godmor din ? "

" Ja , " han fortalte det godmor hadde sagt . Vibeke tidde litt ‐ om han bare hadde kunnet se ansiktet hennes . ‐ ‐ ‐

" Da er det vel dit du skal ‐ synes du ikke du ‐ har lovt henne det ? "

Jo , han hadde visst det . Uten ord . Alle de viktige tingene , de var alltid ordløse . Og nå kunne han ikke si noe til Vibeke heller . Skogen var stille rundt dem . Det var kommet et tynt skylag for solen , lyset falt mykt og varsomt over veien foran dem . Uvilkårlig kom hans egen pust i takt med hennes . For første gang kjente han det som de skulle være ett menneske , ett helt menneske .

Da de kom til fossen ba hun ham stanse og vise henne hvor han hadde gått utfor . De ble stående en lang stund på broen mens han forklarte henne hvordan han løftet stokkene og satte dem ned igjen . Hun så halvt spøkefullt på ham :

" Tror du jeg kunne greie å stenge den demningen ? "

Han lo , så trygg var han på henne .

" Ja , det kunne du kanskje , hvis du er sterk nok . Men det er vel best jeg gjør det , jeg som er kjent nedover fossen . "

Hun klemte seg inntil ham og så på ham med øyne han ikke kunne bli klok på .

De gikk det siste stykket frem til Elvebakken .

Kari kom mot dem i døren . Først trodde han hun ville ta omkring Vibeke , men hun var for blyg til det . Hun la bare hånden hennes mellom begge sine og smilte trygt :

" Du fæ være velkomen hit at da . "

De gikk inn sammen de to . Kari snudde seg og ropte til ham at klærne hans var tørre ‐ de lå inni kammerset . Han kjente seg så lett da han gikk inn . Han kunne bli her eller reise sin vei ‐ det ville bli det samme . Endelig var han fri til å gjøre det han skulle . Det andre ‐ det hadde vært som en sykdom ‐ noe han måtte igjennom for å finne igjen seg selv . Men først ‐ før han kunne ta fatt på livet sitt ‐ måtte han gå og stenge demningen . Ikke for sin egen skyld eller for de andres ‐ for at de skulle se hva kar han var ‐ men fordi det måtte gjøres .

%Kari var alene på kjøkkenet da han var ferdig med å bytte . Vibeke var gått en tur , sa hun . Da han kom ut så han at sykkelen var borte . Han visste det skulle stå en gammel sykkel på låven , men den var det sikkert ikke luft i . Han sprang med en gang . Det var løs , tørr sand i veien ‐ det gikk ingen sykkelspor nedover ‐ alle gikk oppover , mot fossen . Han sprang så han fikk blodsmak i munnen og det flimret for øynene . Det raste sammen inni ham mens han løp , alt han hadde av tro . Hvordan hadde han kunnet være så blind at han ikke hadde sett det , ikke skjønt hvordan det var med henne ? At det måtte være den eneste utveien hun så nå , slik hun var ? Det var slik en livsbetingelse for henne å høre til , å gro fast . Og det var da mer for hennes skyld at det hadde betydd så mye for ham også , alt her hjemme . Fordi han skjønte at andre steder kunne det ikke nytte , der ville det alltid bli juks . Og hun hadde sett at hun hindret ham , gjorde det umulig for dem begge . Og så trodde hun at bare hun ble borte så . ‐ ‐ ‐ Hun ville ikke sette et hjemløst barn til verden .

" Vibeke , kun du tilgi meg at jeg dømte deg til å leve ? " Å , de papirene . ‐ ‐ ‐ Om bare ikke Astri . ‐ ‐ ‐ Men hadde hun ikke kjent det i dag , at de var ett menneske ? Jo ‐ det var det hun hadde kjent ‐ det var derfor også . Hun ville ikke dra ham med i det hun var dømt til . Å Vibeke . Han ba til en gud han ikke trodde på , tryglet om at det ikke måtte være for sent . Tiden var bunnløs , han falt og falt ned gjennom den . Og veien tøyde seg uendelig foran ham , den ville ikke ta slutt . ‐ ‐ ‐ Innimellom var det som om han våknet opp . Det var bare noe han innbilte seg dette ‐ hun måtte da få lov å sykle en tur . Og nå var all ting blitt godt mellom dem ‐ i dag hadde hun vært så rolig og tilfreds . Slik hun hadde stått sammen med Kari . ‐ ‐ ‐ Alt måtte kunne lage seg nå . Hun som skjønte alt , hun måtte da vite at det var bare henne som betød noe for ham , at det var det samme for ham hvor han var , bare han hadde henne .

Fosseduren steg som en rasende bølge av lyd foran ham . Det sto noen på broen ‐ på veien på den andre siden av elven kom noen løpende hitover .

Han så henne med en gang . En ynkelig spe liten skikkelse ‐ bare noe brunt og rødt som gikk langsomt og forsiktig utover . Hun stanset alt i ett ‐ nå så han at hun strevet med en stokk , løftet den opp og satte den på plass . ‐ ‐ ‐ Derfor var det hun hadde spurt ham . Og han som hadde svart så tankeløst flåset ‐ ‐ ‐ . Hun ville spare ham ‐ ‐ ‐ og så skulle det se ut som en ulykke .

Hun var halvveis over nå . Han torde ikke rope ‐ torde ikke håpe at hun skulle se ham da han sprang utover . Gulvet ga seg under ham ‐ det var visst enda dårligere på denne siden enn på den andre , der han hadde gått før i dag . ‐ ‐ ‐ Han kjente ikke seg selv lenger , så bare henne . Nå var han like bak henne . Hun hadde fått den på plass , den stokken hun strevet med . Det var den som hadde tatt ham utfor . Akkurat her var det . ‐ ‐ Hun sto og så ned . ‐ ‐ ‐ Øynene hennes . ‐ ‐ ‐ Og hun gikk ikke videre fremover , hun . ‐ ‐ ‐

Da fikk han tak i henne . Hun besvimte i det samme , så han måtte bære henne tilbake . Det var vågelig ‐ gulvet var dårlig nok for en . Men han var ikke redd . Han visste det ville holde dem nå .

%Etterpå stengte han demningen . Vibeke satt og så etter ham . Håret hennes blinket i solen ‐ det hadde tatt til å kruse seg i tinningene igjen . Den røde blusen hennes var åpen i halsen ‐ det lyste på hvit hud rundt det solbrente .

Han hadde først tenkt han skulle spørre henne ut om alt . Men da de kjørte hjemover om kvelden kjente han at ordene var blitt overflødige mellom dem . Alle de vanskelige , sårende ordene de begge hadde vært redde for ‐ de kunne gjerne si dem nå ‐ de spilte ingen rolle lenger . Han skulle aldri få vite hva hun hadde tenkt , hva hun hadde villet da hun sto på demningen . Kanskje visste hun det ikke selv .

Han holdt armen rundt livet hennes for å hjelpe henne opp bakkene til Svartkampen . Han var så livsalig trett . Hun stanset en gang . Vårdagen hadde lagt seg ned rundt dem , grovarm og glitrende . Skyggene smøg seg langs jorden og kjærtegnet den . I sørhellingen sto bjørk og selje med knoppene bristeferdige og ventet . En rauskjor skrattet høy over hodene deres ‐ i veikanten satt en alt for tidlig sommerfugl . Han tok henne inn til seg og kysset henne . Kroppen hennes skalv mot hans ‐ med sitt eget liv og med det nye livet de eide sammen ‐ det som eide dem .