Min barndom er tåket og hvit . Det jeg husker best , er fuglen og den skallede gutten . Han het Olav og hadde lyse , lysende øyne . Han var skallet etter en hårsykdom . Jeg fikk besøke ham om ettermiddagen ved å si at jeg skulle ned til naustet , for hagen hans grenset inn mot naustetomten vår . Jeg var litt forelsket i hans mor fordi hun gikk i uniform . Jeg bare lot ham leke . Han lekte alltid alene . Jeg respekterte ham fordi han var helt ond . En gang var han to . Den andre var ikke skallet , var meget større , men ellers helt lik . Jeg var så sikker på at han alltid måtte være alene at jeg trodde han var sammen med seg selv som voksen og frisk . Men det var naturligvis broren .

De stenet en fugl . Den satt lavt på marken . De traff den mange ganger før den døde . Og da var den ikke død så de måtte slå den med en stokk , stokken var råtten og brakk i mange stykker , men det gjorde ikke noe . For fuglen var død likevel . Den sprellingen var noe den gjorde etter at den var død ‐ nærmest for å bevise det . Han forklarte det med sprel lingen for meg , det var den eneste gangen han snakket til meg . Jeg klemte meg nesten inn gjennom gjerdet for å følge godt med , så jeg kunne lære hvordan en ond var . Så ropte moren på dem .

Jeg kastet opp hele kvelden , men jeg var helt frisk . Jeg kastet opp med vilje .

Dagen etter var jeg virkelig syk , men da gikk jeg ut , ned på veien og bort til en gutt som het Magnus . Jeg kastet en svær sten i hodet på ham . Han løp etter meg , vinket og så ikke sint ut . Derfor var jeg redd når jeg var alene i mange måneder etterpå .

Så husker jeg stenen som ligger foran den hvite benken som nå er råtnet . Min tante var i brun kjole . Jeg fortalte henne om Øyet . Guds Øye var flatt og grovt . Det stod i " Dyrevennen " . Det så alt . Det kunne synge . Jeg laget eller lærte Øyets sang :

Vær forsiktig lille øye hva du ser ‐ vær forsiktig lille øye hva du ser ‐ ti Gud Fader er det øyet i det øye som du ser . Så forsiktig lille øye hva du ser .

%Men mor er blind .

Og dette belgmørket har jeg opplevd en gang før . Nå synes jeg bare det er som det skal være .

%Det er den 22. september , og i overmorgen flyr jeg tilbake til byen som jeg ikke har sett siden jeg stod ved den våte muren og gikk gjennom neongaten .

Det blåser mye løv forbi , sommerens innløste sedler , solens bank er stengt , vindens kontorister er gått hjem etter opptellingen , skogens kunder borte , stemningene ekspedert . Ikke tenk på meg , Liv .

Jeg kan ikke fortelle min egen historie . Den som skulle gjøre det måtte være helt ufølsom . Og ufølsomme mennesker husker ingenting . Så sannheten får ingen høre hverken om seg selv eller om andre , den er akkurat som solen , ingen tåler å se den i øynene , men ingen kan leve uten den .

Og der er noe jeg må se .

I går opplevde jeg noe . Det var ved firetiden og jeg hadde fylt meg med kaffe i stedet for middagsmat . Jeg så ut . Og et øyeblikk ble det helt belgmørkt . Så skinte den tynne solen greitt frem igjen over det skitne septemberløvet . Men det hadde vært helt mørkt i tre eller fire sekunder .

Det er vel det de skriver om i bibelen ‐ " så ble det over hele jorden et stort mørke like til den niende time " ‐ så ett eller annet sted henrettet de vel en liten frelser som de pleier , en av dem som bare er verdt noen sekunders mørke .

Og jeg er hans Pilatus .

Jeg håper jeg blir henrettet en gang . Jeg vil gjerne være litt skikkelig og bare et godt menneske kan håpe på straff . De andre får nøye seg med det de har gjort .

Men det var rart at det ble helt mørkt .

%Det er det at jeg har mistet deg og ikke en gang vet hva det betyr . Det ville være sinnsykt å skjønne at du ikke er her .

Jeg kan naturligvis si at du er borte , men jeg hører at det er vanvidd , og så tier jeg . Men snart hører jeg vel stillheten brøle som en foss eller prate som boblende vann og si at du ikke er her og at den gjemmer deg . Da vil jeg svare at jeg er helt stille , jeg vil tenke at jeg er stillhet , tenke det lavere og lavere som når et lys brenner ned .

%Jeg traff deg den tiende mai .

Hele sommeren var vi ved stranden , av og til skulle vi dit , av og til bare lengtet vi dit , men nå synes jeg at vi var der alltid . Vi sloss i to måneder mot skolen og den norske natur . Til slutt hadde vi regn , kulde og tomme gater , og de andre hadde resten . Så fant vi Tårnhulen . Vi var der alltid , og det er sannere å si at jeg er der fremdeles enn å si at det er jeg som sitter her og skriver . Der hadde vi fred i nesten fem måneder . I en måned og tre uker sloss vi mot det som hendte og ikke skal hende . Vi var en måned i København . Det er mange år siden .

Når jeg av og til tenker på deg , skjønner jeg at jeg aldri gjør annet . Det å tenke bevisst på deg er å se deg , sanse deg , være der du er , men det er litt uhyggelig , for du svarer aldri . Det minner om Kristus da han besøkte Storinkvisitoren og ikke fikk lov å si noe fordi alt var fullbrakt .

Da er det bedre å skyve tankene våre ut i mørket , for da møtes vi fullt og helt .

%Dette mørket fortsetter . For tre uker siden , og så nå , for ett minutt siden ... jeg er helt rolig ‐ .

I natt drømte jeg at jeg var sperret inne med en som var død . De sa at jeg kunne snakke med ham . Jeg så ham inn i øynene , hostet litt og hørte ham kremte . Vi begynte å snakke samtidig . Det viste seg at vi var fra samme landsdel . Vi hadde lest de samme bøkene og , i likhet med meg , foretrakk han Rembrandt for Rubens , Brahms for Beethoven og en mengde slike ting .

Det skulle vise seg at vi hadde mer felles . Vi kom til å snakke om sykdommer vi hadde hatt , jeg nevnte at jeg hadde vært plaget av feber og plutselige besvimelser og ble litt ivrig . Jeg ble brydd da jeg merket det , men så møtte jeg de velvillige øynene hans og det var tydelig at ingen av oss ville ødelegge det gode førsteinntrykket . Jeg skulle akkurat til å spørre ham om noe .

Da sa han lavt og tydelig " Si meg , hvordan føles det å være død ‐ ? " Jeg lo litt forvirret og sa : " De gjettet hva jeg ville spørre om . Pussig . De er litt av en psykolog , tror jeg . "

Plutselig fikk jeg en følelse av at han satt og gjorde narr av meg . Jeg knyttet neven og satte den rett i ansiktet på ham . Jeg kjente en sviende smerte og hørte det single av glass .

I går møtte jeg en forferdelig fyr og det var derfor jeg drømte den drømmen . Mer vil jeg ikke si .

%Han er stor og blek og fet , håret er mørkt , tennene er dårlige . Det eneste som er pent på ham er øynene , de er mørkebrune som Magnes og har et uttrykk jeg ikke kan forklare , en glassaktig tristhet , de ulmer og gløder av og til opp uten sammenheng med det som skjer . Han selv er rolig , men øynene er nervøse på egen hånd . Jeg traff ham på Rolfsens seminar . Vi gikk og drakk kaffe sammen .

%Det er gått mange kvelder siden sist jeg skrev . Jeg føler at hun er meget eldre nå , up to date , kanskje helt råtnet . Det er det som heter å følge med tiden .

Hånden min dirrer , og jeg drysser sigarettaske på genseren . Jeg er vel den eneste her omkring som har det varmt nok til å holde fluer . Det er noen nyttige dyr , de holder tanken innenfor det vanlige og heslige .

Jeg går opp og ned på gulvet . Det er Liv jeg hører når jeg går opp og ned . Der er en lyd i lyden av skrittene mine . Hun går inne i mine føtter og jeg hører tankene hennes fingre med mine .

Det riflede vinduet står og venter med sitt isede lys . Så blir isen gul av sol . Og denne gule isen er alt som er igjen av sommer etter sommer . Ti somre i alt .

Jeg går opp og ned på gulvet . Jeg vil at de skal høre at jeg kan gå . Det gjelder å demonstrere . Solen demonstrerer at den kan skinne . Den er flink , kommer seg til og med inn gjennom vinduet mitt .

Hvorfor det er høst ? Fordi sommeren kjeder naturen .

Og jeg er sentimental .

%Jeg løp ned til ham og fortalte at Happy var død .

Så kom jeg på at han ikke kjente Happy .

Jeg fortalte at han het Åge Evjenth og at han var pasifist da han var sytten år . Så falt han ned med et jetfly . Han var gift med Hilda , den blonde bomben som vi kalte henne ‐ .

" Symbolsk ‐ " .

" Nei , gi faen , Happy var pasifist , en fredelig fyr , jeg beundret ham alltid . Da han ble flyver , skrev han et dikt til meg og sa at han ville dekke tilbaketoget . Han ville være den siste intelligente mann som ble kriger . "

" Jeg vedder på at han bare ville se hvor lenge han kunne motstå fristelsen til å la seg dette ned . "

-Han hadde ikke skutt seg ut . De fant ham fin og uskadd med en sigarett i kjeften . Den var sloknet , og det var han også . I lommeboken lå et bilde av Hilda , en hundrelapp og et dusin preventiver . Så lå der et papirstykke hvor han hadde skrevet :

La knektene kaste lodd . Sorry . .

-Faen veit . Hvorfor har jeg aldri truffet ham ‐ jeg kunne brukt ham til noe . "

" Han var fire år yngre enn deg . "

" Fire år yngre , " sa Leif . " Det haster . Det haster , Johan . "

" Tull , " sa jeg .

Og han sa at han var enig , menneskene levde faktisk for kort , og jeg burde passet på Happy , han hørtes så fornuftig ut .

Så gikk vi hjem til ham , og han skjenket meg full . Da jeg stod og kastet opp , syntes jeg Happy var der og likte det jeg gjorde . Så gikk jeg inn .

Leif sa at han ville vise meg pseudomennesket . Det ble snart det eneste menneske . Det vet ikke forskjell på godt og ondt , det vet bare tre ting som smaker godt : selvfølelse , samleie og mat . Alt annet er uten interesse . Først må det primære behovet dekkes , behovet for å tro at man er mer verdt enn de stoffene man er sammensatt av . Det volder mye hodebry . Men det går . Så er det kjønnslivet med alle dets perversjoner . Og så ut i kjøkkenskapet . Så er pseudomennesket mett på de tre måtene .

Samtidig , sa jeg , har de jo fått tid til å myrde alle som viste tegn til menneskelighet , det vil si , alle som tror de er noen hyggelige dyr og som ikke gider slå i hjel for å bevise det motsatte . Bare morderne har forplantet seg . Resultatet ‐ .

" Du er full , " sa han . " Resultatet har ikke vist seg . Og det kan bare vise seg nå . Det ligger i sakens natur . Du og jeg , Johan , vi må begynne å myrde andre veien , det er resultatet . "

" Og bli lik de andre . Nei , ellers takk . Jeg foretrekker å spy en gang til ‐ " .

" Det er riktig , vi risikerer å bli med , men da er vi ikke så sørgelig utilpassede , vi blir glade og normale som de andre morderne , menige , alminnelige medlemmer av den hvite rasen vår ... . "

-Og ellers mener du vi dreper pseudomennesker og skaffer de ekte menneskene , som eventuelt har overlevd nazisten Vårherre og alle hans småpamper , en liten sjanse til å utfolde seg ‐ er det dit du vil ‐ skaffe dem Lebensraum ‐ " .

" Akkurat . Lebensraum er ordet . "

" Og så ‐ " .

Da reiste han seg og et øyeblikk trodde jeg at han ville slå meg ned :

" Og så ? " Og så ‐ " Det fins ikke noe " og så ‐ " lenger . Leser du ikke aviser : Jeg skal daue . Du skal daue . Han eller hun skal daue . Vi skal daue . Dere skal daue . De skal daue . En enkel grammatikk . Ingen personendelser . Futurum simplex . "

" Ja , " sa jeg , halvt mot min vilje .

Da brølte han :

" Idiot . Pseudomenneske . "

På stranden stod en veldig , hvit sten . På den pleide vi å sitte til vi var stive av sol og kulde .

Det vokste rogn og hassel i skrenten opp fra stranden . Når vi kom til den første glennen , sa en av oss alltid :

" Synes du ikke det er fint at her ikke er et eneste bartre , ikke gran og ikke furu ‐ " .

Men hun svarte aldri .

Det var også noen svære bjørker der med slepende nett av tynne , svarte grener . Når vi kom til dem , gikk jeg fra henne . Når hun så dukket frem mellom de flekkede stammene , lot hun som om hun ikke kjente meg . Og da var jeg " den uimotståelige " og hun " den lett forførbare " .

I skyggen mellom kløftene vokste den bleke symren , men hvor engene bredte sine armer ut var det bare karse . Langt borte vek markenes grønt over i svakt lilla , blandet med rustrødt og lyseblått . Men der var mye smørblomst også .

%Johan snudde seg fordi hun la hånden på skulderen hans . Hun var barbent og gikk i et hvitt underskjørt . De pyntet bysteholderen hennes med blomster . Så stakk hun blomster i håret som var stivt av sjøvann .

" Der er mye salt i håret mitt , " sa hun . " Vil du slikke ? "

Han slikket og sa :

" Nei , det var ikke noe særlig saltsmak . Mest hårsmak . "

" Hårsmak , " sa hun og slikket skulderen hans .

" Den er helt salt . Uten skuldersmak . Du er forresten ikke brun heller lenger . Du er grå og hvit . "

Så satte hun seg ned ved roten av en bjørk . Han plukket blomster og stakk dem inn mellom tærne hennes . Hun satt og lot som om hun ikke merket det . Da han var ferdig , så hun ned . Hun hadde blomster i håret , i bysteholderen og mellom tærne . Hun var ikke fornøyd og sa :

" Nå var jeg så fin . Du skal alltid gjøre meg så rar . Så rev hun vekk blomstene som han hadde stukket mellom tærne hennes og noen smørblomster som hun selv hadde festet i stroppen på bysteholderen :

-Jeg vil ikke ha gule blomster . "

" Jo , " sa han , " tiriltunge i håret til minne om at jeg slikket det . "

Hun var svært brun i ansiktet . Underskjørtet var skinnende hvitt . De hadde kjent hverandre en uke .

%Neste dag gikk de opp til eken , og de husket etterpå at den dagen fikk de snakket så mye med hverandre .

Liv gikk først . Det var stille i skogen . Her og der kom lyset ned .

" Men jeg hører skrittene dine , " sa hun .

" Jeg hører ikke dine . "

" Men du ser meg , " sa hun .

" Skal vi gå ved siden av hverandre , " sa han og var forsonlig .

" Gå ved siden av meg da vel . "

Slik gikk de til det lysnet foran dem . Han slapp hånden hennes og puffet henne i ryggen .

" Du må gå foran . Jeg vil se ryggen din . "

Hun gikk lydig og langsomt foran ham igjen . De trådte frem i det lange , brune gresset .

" Det er dumt at det er en myr , " sa hun .

De gikk langs skogkanten og rundt myren . Av og til grep de i en gren . Så klatret de opp lien og hjalp hverandre .

De var nesten kommet over tregrensen da de fikk se eken .

" Det treet er det største jeg har sett , " sa hun og var imponert .

" Du har ikke sett mange store trær . "

" Men det er stort , " sa hun .

" Ja . " Han snudde seg mot henne :

" Du er penere enn et tre . Trær er penere enn blomster . Blomstene er for små . "

" Ikke markblomstene . "

" Nei , de er på en måte passelige . "

" Kjempene er utdødde , " sa hun , " men trærne var deres markblomster . De strekker seg og blir aldri plukket , " sa han .

" Stakkars . "

De stod foran den svære eken .

" Så blått her er . Mange hundre års skygge . "

" Der vokser gress ‐ jeg tror her er sol om morgenen . "

" Det fins ikke mose på klippene . Kjenn ‐ " .

De var kommet under eken .

" Nå er her enda blåere , " sa Liv .

" Det heter mer blått . "

" Nå er her mer blått , " sa Liv . " Kan du ikke kysse meg . Nå ble jeg flau . Du også . Kyss meg likevel , Johan . "

" Er du flau nå ‐ " .

" Nei . "

" Enn nå da ‐ " .

" Snart . "

" Er du flau nå ? "

" Nei . Jo . Er du flau ‐ ? "

" Nei . "

" Da er ikke jeg det heller . Men du får ikke lov å skryte av det . Hilda sier at alle gutter skryter ‐ " .

Han avbrøt henne .

" Hele verden skryter fordi du fins . Det er bløff når jeg ser på deg . Skjønner du ? "

" Nei , " sa Liv . " Heldigvis . "

De lå under eken og så oppover .

" Se oppover stammen , " sa hun .

" Vi er under en blomst , " sa han . " Se oppover stilken ‐ " .

" Stilken ‐ så fint hvert blad er . Hvor mange blader har en sånn ek ... . "

" Tusen , " sa han likeglad . " En million , hundre tusen , kanskje ‐ nei , jeg vet ikke . "

" Tell , " kommanderte hun . Han svarte ikke .

" Ett , " sa hun og tok opp et blad .

" To , " sa han , tok det fra henne og kysset henne .

" Tre , slutt ‐ " .

" Fire . "

" Fem . "

" Seks . "

" Syv . Hvis du teller får du ikke lov . Åtte . "

" Ni . "

" Ti . Vi slutter på ti . "

" Å telle , ja . "

" Å telle , ja , " svarte hun .

" Du bare gjentar , " sa han før han kysset henne .

" Ja , jeg bare gjentar . " Hun ble alvorlig . Hun satt og holdt hånden hans , nå bøyde hun nakken , studerte håndleddet hans og kysset det . Så sa hun :

" Det er dumt at du aldri kommer til å glemme meg , Johan . Det gjør ikke noe for meg , jeg er ikke så følsom som du . Jeg skulle ønske du glemte meg med en gang etterpå . "

" Jamen det skal da ikke bli slutt . Jeg kommer aldri til å gå fra deg . Tror du jeg vet noe bedre enn å være her med deg , tror du jeg vet noe bedre ‐ " .

Nå var det hun som avbrøt ham :

" Nei , men du kommer vel snart til å ville ha det verre . Jeg skulle ønske jeg var stygg med deg , for da ble det aldri slutt . Har du aldri tenkt hvor vanskelig alt er , Johan , tenk om det bare fantes roser , kaker og vin ‐ " .

" Rosekakevin ‐ " .

" Nei , ikke tøys . "

" Jamen , du er alltid slik , Liv . Og du kommer aldri til å forandre deg . Og jeg kommer alltid til å vite at du er slik . Så selv om det er for sent å angre ‐ " .

De kysset øyelokkene på hverandre . Så sa Johan :

" Det er ikke oss , det er de andre . Det vet du godt . "

Liv stirret på skyene som hun så mellom løvet og horisonten . Det var lenge før hun svarte . Da sa hun stille og ettertenksomt :

" Adam og Eva skulle ikke fått barn . Så hadde de hatt det fint i søtti år . Punktum . "

De merket at det var blitt kjølig og at det dugget i gresset . De reiste seg litt stive og skulle gå nedover igjen .

" Adjø , ek . "

" Adjø , ek . "

Nede på veien klatret de over et gjerde og fortsatte gjennom en svær hage til de så sjøen . Da klatret de over enda et gjerde og kom ned til stranden . De gikk svært fort , og stjernene kom frem .

%Så var hun på landet med sine foreldre i tre uker . Hun skulle være der en uke til . Da fikk hun tannpine , ble sendt til byen og ringte straks til Johan . Hun kom en søndag morgen . Nå var det onsdag .

De satt på den hvite stenen . Hun trodde de hadde glemt å snakke da han sa :

" Hvis du ser for lenge på vannet , stanser alt opp . Det blir bare vannet igjen , og alle bølgene blir så betydelige , selv om de er helt små sånn som nå . Nesten bare krus . "

" Krus . Fingerbøll . "

" Tosk . "

" Jeg har lært det av det . Bøtte . "

" Du er dum . "

" Der ser du , " sa Liv .

" Bjørkene er hamret i tinn , " sa Johan . " Skal jeg kaste en sten ? "

" Nei , ikke gjør det . Skal jeg kaste en sten ‐ ? "

Han nikket . Hun bøyde seg , den hvite kjolen falt sammen med den grå stranden , det gule håret og det svarte vannet ble et bilde . Hun møtte naturen og han så at de ikke lignet .

Liv fant ikke noen sten som passet . " De er for store eller for små , " sa hun . " Eller for flate . "

" Dere ligner ikke , " sa Johan .

" Hvem ‐ Hilda kanskje ‐ " .

" Tosk . "

Liv hadde reist seg .

" Vi kommer nemlig til å ligne enda mindre når jeg har stukket ut øynene på henne . Med paraplyen . For hun ser på deg . "

" Det var ikke Hilda . Det var du og så alt rundt deg . "

" Ja , men du hadde godt av å høre det med Hilda . "

" Du , jeg ville heller bli drept av deg enn kysset av Hilda . "

Hun ga seg ikke :

" Det er fordi du har så lyst til å dø . For det har du , bare innrøm det . "

" Du er mitt Liv , " sa han .

" Min Liv , jeg er ikke intetkjønn . Men du har lyst til å dø . Det er dumt , for jeg kommer til å leve veldig lenge . Johan , du kommer til å dø før meg . Det er dumt eller bra ‐ jeg vet ikke . Men det er sant . "

" Hvorfor vet du at jeg har lyst til å dø ? "

" Jeg ser det når du ser . Forresten har alle gutter lyst til å dø . Hilda sier at det kommer av krigen . Jeg vet ikke , jeg vet bare alt om deg . "

Han satte seg ned på huk og så på henne .

" Er du pen , Liv ? "

" Ja . "

" Synes jeg du er pen ? "

" Ja . "

" Jaja , så gjør jeg det . Liv , du elsker meg . "

Hun nikket .

" Og så fant jeg en sten , den er nesten grønn . "

" Få se ‐ " . sa Johan .

Hun rakte den frem , men før han fikk sett den , kastet hun den i en bue ut dit hvor vannet var mørkest og blankest .

" Tror du det gjorde vondt , " sa han da vannet skalv og spredde noen ringer .

" Ja . "

" Tosk . "

" Nå ser jeg bedende på deg , " sa Liv . " Da må du trekke på skuldrene og være likegyldig . "

Han trakk på skuldrene , og hun klappet i hendene .

Det var skyet over .

" Nå har jeg vært i byen i fire dager i stedet for to . Ingen kommer til å tro meg mer , Johan . Jeg er alltid redd , det er dumt at lykkelig betyr redd . "

" Ja . "

Kirkens lysegrønne tårnhette fylte vinduet .

Om kvelden så den ut som en fabelaktig ballong . Rundt den glitret stjernene .

Vi frøs alltid . Vi hadde ikke trodd femetasjes murhus kunne være rønner . Men her skrek vinden på oss , den for gjennom veggene og plystret iskaldt .

Vi torde selvsagt aldri overnatte . Henimot elleve om kvelden gikk vi ned de brune , knirkende trappene som dreide seg og dreide seg til utgangsdøren smalt tungt igjen etter oss .

Rommet kostet tyve kroner måneden .

Vi betalte alltid ti kroner hver .

En gang stjal jeg min fra tante Stine . Det likte Liv så godt at hun ville at vi skulle gjøre det hver gang . Men så fikk vi god råd . Og siden hendte noe annet .

Om dagen kunne vi se ned på den svarte plassen med den grønne lastebilen , skylledunkene og stativene med mørke klær . Det krydde av unger .

Ofte lekte de far og mor , guttene kjørte usynlige biler eller hogget usynlige trær , vi kunne se jentene rope dem hjem , vi så dem spise måltider som jentene dekket opp i den tomme luft .

Den leken varte alltid til det skumret . Da rykket de nær hverandre to og to og holdt hverandre i hendene . Av og til kysset de . Vi hørte ingenting , bare så dem langt der nede .

Av og til sov vi . Men lyset torde vi bare slukke når vi var våkne og pratet sammen .

Det rommet hadde vi i fire måneder . Det er det styggeste rom jeg har sett og det eneste hjem jeg har hatt .

" Du er visst aldri glad når du ser meg . "

De så lenge på hverandre . Så tok hun armen hans , og de gikk . Han svarte :

" Det er fordi jeg møter så tidlig opp , så bruker jeg deg opp , for alle ligner på deg , alle gir meg ditt sjokk , og jeg ser ikke at det er andre enn deg før de er fem meter borte . Og da har jeg ofte smilt fjollet til dem en god stund . "

" Først må du få deg briller , ja , for jeg kjenner deg tusen meter borte og tar aldri feil .

Det eneste er at med det samme jeg er gått fra deg , husker jeg ikke hvordan du er . "

" Er det derfor du snur deg ? "

" Ja . "

De gikk rundt kvartalet og opp trappene til kaffistova .

" To glass melk , " sa Liv .

" Ett , " hvisket Johan .

" Ett , " sa Liv og rødmet .

De gikk til disken annen hver gang for ikke å bli kjent . For de gikk der hver dag . De så seg rundt i matosen . De fire krokene var opptatt , men ett av vindusbordene var ledig .

Johan regnet matematikkoppgavene , førte inn sin egen stil og skrev disposisjon for Liv .

Liv gjorde oversettelsene .

De arbeidet fort og jevnt . De sa ikke noe , men av og til så de seg rundt , kysset hverandre og fortsatte .

De drakk hver sin slurk av melkeglasset til det bare var en skvett igjen . Den lot de stå .

" Skal jeg skrive gloser ? " spurte Liv .

-Nei . Og stilen fører du inn i religionstimen ‐ men kanskje oversette fransken ‐ ? "

Hun skrev av matematikkstykkene .

" Det ene er sikkert galt . "

" Skitt . "

Så la de bøkene vekk . De hadde brukt nøyaktig en time .

" Vi kan ikke gå noen tur , Johan . "

" Snart kan vi ikke gå noen av stedene . "

" Kjøp et hus til oss , eller en hytte . "

" Skal vi ta et lodd ? "

" Det betyr uhell i kjærlighet . "

" Flott . For så går du aldri fra meg . Og ingen andre vil ha deg . Du blir nødt . "

" Og så vinner vi et hus . Jeg er nødt . "

" Hva slags nøtt ? "

" Tosk . "

" Men vi tar et lodd . "

De gikk frem til disken . Johan sendte henne tilbake ‐ det er min tur .

Etterpå tellet de pengene sine .

" 2.80 . "

" Du slipper ikke inn på barnebillett . "

" Bare på Stallen . Og det har vi sett to ganger . "

" Sett ‐ hva handler det om , Liv ? "

De lo .

De satt en time til . Alle middagsgjestene kom , og ingen la merke til dem mer . De snakket ikke stort . De satt en stund til . Så reiste de seg samtidig og gikk .

Ute i trappen var luften nesten frisk av kulde .

" Heisen ! "

" Så klok du er . "

" Det sier du alltid når mor ville sagt jeg var gal . Og fæl . "

De tok heisen et stykke opp . Johan stanset den mellom fjerde og femte etasje og åpnet gitterdøren .

Hun tok leppestift på seg da de kjørte ned igjen .

" Nå er jeg fin . "

" Litt fin . "

" Mye . "

" Mye . "

" Hvis vaktmesteren står oppstilt ‐ " .

" Hallo der ‐ " .

Det var en eldgammel , fet mann som grep Johan i skulderen .

Johan vred seg unna og børstet skulderen .

Liv stod halvt bak ham og hadde fått rusk i øyet .

Ut av munnen på den gamle mannen veltet padder , kakerlakker og en stank av ord .

Etter en stund tok Liv Johan i armen og ville gå . Da slo han ut armene og sperret for dem . Det drev spytt inn i ansiktet på Johan .

" Hun er vel for fin for villaen hva ‐ og så er heisen god hva ‐ " .

Johan fikk et høflig og ærbødig uttrykk . Det så som om han lenet seg litt forover for å høre bedre . Liv grep etter hånden hans .

Vaktmesteren krabbet langsomt opp igjen . Han hadde mistet brillene og de hadde klirret bortover gulvet . De hørte noen i trappen .

" Løp , Liv . "

Hun nølte , men tumlet ut .

Johan stod meget stille og så på vaktmesteren som holdt på å komme på bena . Johan stirret interessert på den gule , valkede huden og lot øynene gli fra skjeggstubbene opp mot de nakne øynene . Han så og så .

Vaktmesteren grep ham i foten .

Da våknet Johan en smule , han strammet seg litt og bøyde seg litt fremover igjen . Så sparket han vaktmesteren i skrittet .

Han gikk noen skritt , så snudde han og kom tilbake , satte foten på brillene , dreide seg på hælen og gikk .

I døren støtte han på en mann i oljeklær " kontoret til doktor Tveten . "

" Dit kommer jeg fra , ‐ det er fjerde etasje . Men De kan ta heisen . "

" Takk skal De ha , eg e ikkje kjend i ‐ " .

" Å ‐ ingen årsak . " Johan bukket .

Så gikk han over gaten til Liv .

" Du slo ham en gang til , Johan , jeg er sikker på det . "

" Jeg sparket ham , mellom benene . "

" Hvorfor ... hvorfor er du slik ‐ ? "

" Ikke bli slik , det er det eneste jeg vil bestemme . Aldri mer . "

" Og nå kan vi ikke gå der mer . "

" Ingen steder . "

" For et kaldt land . "

" Ingen steder . "

" Det var fordi du har stygg kåpe at han sa det om villaen . Vi må lure dem . Vi må lure dem . "

" Ikke herm etter meg . "

" Nei . Ikke vær sint på meg . " De stod stille . Han sa :

" Bestemmer du meg ? "

" Ja . Bestemmer du meg ? "

" Ja . "

" Vi har jo glemt å gå . "

De stod fremdeles på den andre siden av gaten . Ingenting hendte .

De gikk til de fant en våt benk full av klistret løv . Det var under en gul lykt . De satte seg på veskene sine .

Han så på hendene sine .

Liv gikk og kjøpte sigaretter .

De kjeklet litt om sigarettene , de tok fyrstikkene og så hvem som kunne få dem til å brenne lengst .

Han kjemmet håret hennes og bet henne i øret .

Hun tok av ham slipset og la det inn til kinnet sitt .

De sloss om slipset .

Hun vant og de sluttet fred .

Han tok hånden hennes og strøk den mildt . Idet han bøyde seg frem og lot som om han skulle hviske noe , smøg han uret av henne .

Han slapp det ned innenfor blusen hennes .

" Du skal få slipset hvis du fisker opp uret , " sa hun .

" Du skal få en røyk hvis jeg får tilbake fyrstikkene , " sa han .

" Jeg skal fiske opp uret hvis vi leier et rom . "

" Hvis du aldri slår meg ‐ " .

" Jeg skal vel aldri slå deg , Liv . "

Hun tenkte seg lenge om . Så rystet hun på hodet .

" Men du måtte tenke deg om . "

" Du får meg , og så blir du snill . "

" Jeg er redd for oss . "

" Jamen vi kommer til å gifte oss en gang . Du skal bestemme maleriene . Jeg skal bestemme møblene , bortsett fra dem du arver . "

" Du skal bestemme hva guttene skal hete , jeg skal bestemme hva jentene skal hete . Ikke gråt . "

" Hvis du får barn med en annen enn meg må du love å kalle det opp etter meg . Jeg heter Olga til mellomnavn , det blir Ola . Hvis det blir en pike skal hun hete Liv . "

" Du kan få fire barn . Johannes , Hanna , Jonathan , Johanna . Stygge navn . "

" Jeg vet ikke hva våre skal hete . "

" Ikke jeg heller . Hvor mange ‐ ? "

" To . Nei flere . Nei to . Nei så mange som det går an . "

" Fryser du ? "

" Litt . "

De reiste seg . Så sa Johan :

" Jeg skal sende det loddet til vaktmesteren ‐ " .

" For han vinner ‐ " .

" Jeg sparket ikke hardt , bare slik at det gjorde vondt . "

" Hold meg hardt . "

" Vi går alltid i takt . "

" Det er rart , for du har mye lengre ben . "

" Men du ‐ " .

" Ja , vi må gjøre noe . "

Fru Liman holdt fingertuppene på utsiden av koppen mens hun skjenket i teen .

Hun og Johan spiste alene i den store , nakne spisestuen . Mellom en embetsmann i rød uniform og en fet kvinne i blå silke hang det svære portrettet av Johan Berent Liman . En stor sløyfe hang ned fra rammen .

Forhenget ut til hagestuen var trukket for , og det brente lys på bordet . Det var frokost , og Johan skulle på skolen .

" Jeg vil begynne å male , mor . Fars malersaker står på loftet , over tyve lerreter ‐ det behøver ikke koste en øre . "

" Du kan ikke tegne , Johan ‐ det er nå det første . "

" Jeg vil ha det til hobby , nå når jeg ikke spiller . "

" Du blir fort lei det . For tegne kan du minst av alt . Men , vel , jeg skal ikke hindre deg , du kan bruke opp fars ting , men er det noe mer , får du betale det selv . "

Hun strøk ham over armen .

" Har du den jakken på ‐ ? Du skal få gå til skredder før jul , onkel Alfred kommer til å gi deg en konto til du er femogtyve ‐ men så må du betale , vet du . "

" Jeg vil ikke male hjemme . "

" Så ‐ " .

" Jeg har funnet ut hvor jeg vil ha atelier . "

" Atelier ‐ først klave og så kommer kuen flyvende ‐ " .

" Atelier ‐ først badedrakt og så lære å svømme ‐ " .

" Vel , hvor ‐ ? Du er forresten blitt nokså selvrådig siden i sommer . "

" I Dokkegaten . Du sier jo selv at Meinich ikke får noen til å bo på den kvisten i nummer atten . "

" Bare lei der , Johan . Du skal få betale det vi hadde tenkt . Tyve kroner . Ikke bland meg opp i det . Det får gå i Meinichs navn . Be ham ringe til meg og bekrefte at det er i orden .

Og skal du stå i det hullet , skal du ha vinterfrakk på deg . Og bade når du kommer hjem . Hele huset er proppfullt av tuberkulose . Det var forresten også et emne ved bordet . "

" Det skal gå i Johnemanns navn , mor . John Engelsen . Han skal være med meg . "

" Jeg visste ikke at dere var venner lenger . "

" Jeg er ikke så snobbet som du , mor . Jeg kjenner ikke prins Harald . Han er den eneste du ville gått med på . "

" Din mor er ikke snobbet . Men hennes sønn er frekk . For øvrig ‐ gjør hva du vil , bare ikke bland meg opp i det ‐ og ikke snakk til meg før du synes jeg er verd din fortrolighet .

Du er halvkunstner som din far ‐ og du kommer til å ta skade av det som han gjorde . Men du skal gjøre det unna før du blir voksen . Du skal drive det langt , Johan . "

" Men far , drev ikke han det langt ‐ " .

" Han levde på arv , tidene er ikke sånn lenger . Men det kommer ikke du til å forstå . Å ‐ jo , du kan godt høre litt ‐ han realiserte tiendeparten av sine evner . Det var nok til å gjøre ham til en aktet mann . Men ikke fryktet , ikke stor . For han var mer enn halvveis en drømmer og en døgenikt .

Hadde han gjort som jeg og onkel Edvard sa , så hadde ikke tyskerne krummet et hår på hans hode .

Og hadde han ikke dradd oss opp i Finnmark , så hadde han vært frisk i dag . Men allerede høsten 45 var han i fullt arbeid . Og da jeg ble syk , ville han ikke sørover .

Og erstatning ville han ikke ha . Han trodde jo han var rik .

Det er derfor vi får så pass meget nå . Ja , jeg vil bruke et sterkt uttrykk , Johan , og du får aldri høre det mer : Din far var en selvmorder av natur . Når de skrev om ham at han var et edelt menneske , betød det bare at de hadde utnyttet ham . Han elsket å la seg utnytte . Unngå det snobberiet , du Johan . Og kom deg på skolen . "

" Hva synes dere om Liv og Johan ‐ " .

" De er gått fra forstanden ‐ gud , der går de ‐ " .

" Hun går med hånden under skjorten hans . "

" Har dere lagt merke til at Sinsen beskytter dem ‐ ? "

" Han er gal selv . "

" Min bror sa at han så dem i sommer tidlig en morgen . Hun var drittfull . "

" Han er et svin . "

" De er overspente . "

" Det varer til jul ‐ " .

‐ ‐ ‐

" Du ‐ " .

" Ja ‐ ? "

" Jeg skulle bare høre stemmen din ‐ " .

" Du ‐ " .

" Ja ‐ ? "

" Jeg skulle bare smake deg . "

‐ ‐ ‐

" De sitter rett og slett og kliner . "

" Under vinduet til rektor . I helvete . "

%-Husker du da vi ga blaffen i skolen ? "

" Det var litt dumt , vi er blitt lurere nå , har du merket det ‐ " .

" Ja , på noen måter . "

" Ellers har vi vært dumme helt fra vi traff hverandre . Vi har systematisk gjort dumme ting . "

" Det høres ikke ut som om du angrer . "

" Når ikke du angrer så ‐ " .

" Det blir fælt hvis vi en gang begynner å angre , det er det verste som kan hende noen og mest oss . "

I det samme begynte kirkeklokken rett over gaten å runge .

Det var den største klokken i byen , og den runget som om de satt inne i den . De knep hverandre i armene og lo . De kjente smerten og så de hvite tennene . Det gjorde de alltid og rystet på hodet etterpå uten å ville fortelle hvorfor de hadde ledd . For de visste at de ikke hadde noen annen grunn enn den at de levde .

Men i dag varte det så lenge . Det var aftensang og fredelig søndag . Himmelen rundt tårnet var grønn av solnedgang . Men rommet var alt blitt mørkt .

Og klokken slo . Dirrende , brølende , rungende og veldig ‐ det var rart at ikke tårnhetten forandret seg . Det var vondt at tårnhetten ikke forandret seg . Det gjorde dem meget redde .

Liv gjemte hodet mot brystet til Johan , og han slo det nye ullteppet deres rundt henne , holdt henne hardt og blåste varm luft på henne gjennom teppet . Så tok han henne frem , kysset øynene hennes og gjemte henne bort igjen .

Endelig gle stillheten frem etter en lang , grå skjelving . Og det var blitt mørkt ute også .

" Tenk om ‐ " .

" Ikke si noe ‐ " .

De la ullteppet over knærne . Så røkte de .

" Skumring er det vakreste som fins ‐ men når det er helt mørkt må jeg gå fra deg . "

Han svarte ti minutter senere :

" Når vi ser hverandre så lite som nå , sier jeg adjø inni meg med det samme vi møtes , så får jeg tid til å venne meg til det . "

" Du er en pessimist . Når jeg ser deg så lite som nå , sier jeg god dag inni meg når jeg går fra deg . Og så går jeg hjem til far og mor og Magne og du er med meg som en hemmelighet ‐ nå først fikk du vite det . Jeg skulle ikke fortalt det til deg engang . "

" Du er nøysom , Liv . "

" Nei , du er nøysom , Johan . Sammen med meg så og så mange timer , og så hjem alene . Du er nøysom og dum . "

" Og du er klok og krevende ‐ akkurat som en sinnsyk : hvis ikke virkeligheten vil være med deg , så vil ikke du være med den . Forresten er det derfor de sinnsyke er hellige . Du er hellig , Liv , det var det jeg visste . "

" Ikke lugg meg i glorien . "

" Jeg vil kjemme glorien . "

" Jeg bøyer et lydig hode . "

" En midtskill og to små skiller over ørene . "

" Du ‐ " .

" Sitt rolig ‐ " .

" Vi må gå ‐ " .

" Nei . "

" Jo . Johan ‐ kan vi ikke være her , lag en hi storie som gjør at vi kan være her , jeg er så redd og lykkelig ‐ alt er alltid annerledes . Fortell meg noe som ikke er sant ‐ " .

Han bøyde hodet hennes bakover og stirret henne i øynene .

Hun lukket dem .

Så sa han :

" Det var en gang et stygt hus og et tårn . Tårnet prøvde å få det stygge huset til å velte . Tårnet runget og slo . Og det stygge huset skalv .

Det gjorde de som bodde i huset også , og det var seks fattige familier . For hvis huset falt ned , hadde de ingen steder å bo .

Så kom de seks familiene sammen i det største rommet for å slå råd .

Og de seks familiefedrene gikk inn i et mindre rom for å være i fred for alt maset fra konene og alt ståket fra barna .

De valgte den eldste , største og skitneste faren til å finne ut hvordan huset skulle berges .

Og han gikk på do for å få fred til å tenke mange tanker . For han skjønte at det gikk ikke med en eller to . Han regnet med å måtte tenke minst femogtyve før det kom en ordentlig .

De fem andre fedrene satt og ventet .

Men i den store stuen satt de seks mødrene og alle ungene . Timene gikk . Det minste barnet var sovnet , og så sovnet først de små barna , så de mellomstore og så de som nesten var konfirmert . Timene gikk . Så ble de seks mødrene trette av å se på alle ungene som sov .

Først sovnet den yngste moren . Hun var sytten år , så gammel som Liv , og hennes barn var bare tre uker og hadde vært det første barnet som sovnet ‐ ja , det hadde nesten ikke vært våkent i det hele tatt . Så sovnet alle de andre mødrene en etter en . Unntatt den gamle bestemoren som var gift med den eldste faren . For hun visste at han alltid var en evighet på do .

I det lille rommet var den yngste faren sovnet . Han var så ung at han ikke var ordentlig gift en gang .

De fire andre spilte kort og tapte alle pengene sine . De studerte på hvem som hadde vunnet dem for de kunne vrenge lommene sine allesammen og vise at der fantes det ikke annet enn lommerusk . De snudde seg og så mistenksomt på den yngste faren som sov rolig . Men de ble lei av å lure på hvor pengene var blitt av , for de hadde hatt så få at det nesten ikke ble noen forskjell . De gjespet og tenkte at det var derfor de likte å spille kort . Og de var så gode venner at de sovnet akkurat samtidig .

Da kom den gamle faren inn . Han lo så skjeggstubbene ristet og slo neven i bordet så alle kvapp til og våknet .

Den yngste faren våknet sist . Han husket ikke hvorfor han var der .

Så gikk de inn i stuen og vekket alle . Men de gjorde seg viktige og ville ikke si noe . For de visste ikke hva den gamle faren hadde funnet ut .

Men han klatret opp på bordet , og det var godt gjort for han var dårlig til å klatre . Han fortalte at han hadde sovnet på do og drømt om oss :

Du var en merkelig prinsesse . Jeg var en forkledd trollmann . Vi var fra Galizia eller fra nabolandet . Vi kunne redde huset .

Klokken ville enten bli forelsket i deg og sprekke av sjalusi . Eller så vil den bli svak av sorg og ikke slå så hardt .

Hvis ikke det gikk , hadde jeg et magisk øye i en pose . Det kunne hypnotisere døde ting .

Hvis jeg flyr bort , går det galt .

Hvis du går hjem til kongen og dronningen og kronprins Magne , faller huset ned før du legger deg .

Kort sagt ‐ vi må bli . Vi er nødt . Plikt . "

" Hvor mye er klokken ? "

" Har du sovet ‐ " .

" Ja . Nei . "

" Klokken er snart ni . "

" Det er faen å måtte gå ‐ " .

" Du må slutte å banne , Liv . "

" Ja , når vi slutter å gå noen steder .

Vi skulle bare være et sted , Johan . Et sted som ikke kunne flytte seg og i et lys som ikke forandret seg og i et landskap som ventet rundt oss og bare beveget seg når vi tenkte . Og det skulle vi nesten aldri gjøre . "

" Skal vi bli diktere ? "

" Nei . Ja . "

" God natt . "

" God natt . "

" Tenk på meg klokken elleve . "

" Ta tidssignalet klokken ti da . "

" Ja . "

" Morn . "

" Morn . "

%De stod ved vinduet og så ut . Det var en formiddag . Liv la hånden på sin egen skulder og støtte bort i Johans kinn et øyeblikk .

De ble røde i kinnene og rastløse .

Liv gikk og fant en kjekspakke , bød Johan den og la den i vesken uten et ord da han ikke ville ha .

Johan gikk og stilte seg med ryggen til henne borte ved staffeliet . Han kom til å bli rund i ryggen .

Hun satte seg på gulvet foran døren , nappet til seg en pute fra stolen og la den bak ryggen . Så trakk hun benene opp under seg .

Johan satte seg også ned .

De satt mot hverandre , men så langt fra hverandre som rommet tillot . Bare av og til så de på hverandre .

Rommet var alltid mørkt , og stemmen hans lød plutselig . Den var nokså høy .

Liv nikket med det samme han begynte å tale .

" Vet du , Liv , det var en gang et mørkt år . Alle stjernene slokket , solen ble først mørkerød og så en rund skygge . "

" Det høres ut som en solformørkelse ‐ fortell ‐ " .

" Nei , dette varte i et helt år . Alle sluttet å puste , alle stanset der de stod eller var , ikke bare dyrene , men også menneskene . Alle hjerter ventet mellom to slag , strå som dirret , bier som sugde av blomstene , alt ble i samme stilling . Fluene hang i luften som etter en usynlig tråd , du kunne studert kråkevingen i flukten , fossene stod levende og våte .

Men av menneskene var det mange som holdt på med usle ting eller tenkte noe kaldt og djevelsk . Og den onde tanken ble låst fast og varte et helt år . "

" Dommedag , " sa Liv . " Fortell mer , men lavere ‐ " .

" Dommedag , det tenkte jeg ikke på , men det var det det var . For alt sjofelt som varer blir til det verste mareritt : det at du ikke kan bevege deg av flekken .

Men de som gjorde noe fint eller så på noe pent , fikk smake evigheten ‐ og ble lykkelige resten av livet . For ett år er nok . "

-Ett godt år er nok ‐ den er snusfornuftig ‐ jeg skal si det til rektor så blir han glad . Fortell mer ‐ " .

" Da må ikke du avbryte unntatt når du har et poeng .

Det kommer et slikt år til alle , og da har evigheten knust tiden til pinneved . Når det året er over , vet alle hvem de er . Unntatt de som ikke er noen ting . Det er derfor de mørke årene kommer . "

Liv lente seg forover :

-Etterpå er det bare brøkdelen av et sekund ‐ for ingen blir eldre når ingenting skjer . "

De satt stille en stund .

" Ved vinduet , " sa Liv .

" Ja . "

De pustet tungt .

" Kom her , du salige , " sa Liv .

" Tosk . " Han krøp bort til henne .

Hun slo armene rundt ham :

" Når du sitter der borte , varer sekundene i årevis . Er det mørke år ‐ ? "

" Du spotter . "

" Prest . "

" Tosk . "

" Nei . Det er ikke rettferdig at bare de kristne får lov å bli prester . De kristelige har alle prestelønnene alene . "

" Da vil jeg vie oss , " sa han .

" Hvis du får tårer i øynene , elsker jeg deg . "

" Vie oss . "

" Vie oss . "

" Døpe deg . "

" Døpe deg . "

" Døpe deg ‐ så ‐ nå er du døpt . Med sugemerke . "

" Konfirmasjon . "

" Søndagsskole . "

" Søndagsskole . "

" Å se på deg er en høymesse . "

" Det var pent sagt ‐ å se på deg er en høymesse . "

" Du bare gjentar , finn på noe selv ‐ " .

" Puste salme , " sa hun og åndet med åpen munn mot munnen hans . De åndet hverandre inn .

" Puste salme , " sa han .

" Nå gjentok du , der ser du .

Puste er penere enn salme . "

" Men nå skal jeg ikke si noe ‐ vil du høre andektig etter ? "

Hun nikket og sa ja .

" Det var en gang at verden var helt tom . Alle hadde drept hverandre , for det er det kjekkeste som fins .

Gud måtte la Adam og Eva bli skapt på ny . Jeg tror det var omtrent to tusen år etter den første Jesus .

Men Gud er veldig gjerrig , og da han skulle fylle hudposene til Adam og Eva , fikk han se en dam med blod . Det var ikke så rart , for det var slike bloddammer over hele jorden .

Og så øste han med hule hånden litt av det blodet over i Adam og Eva , som altså fikk i seg litt av de gamle menneskenes blod . Det var kanskje en slags overtro fra Guds side ‐ jeg vet ikke .

Nok om det , dette førte til at kvinnene fikk menstruasjon . For kvinnene er mer følsomme i kroppen enn mennene , og så er de mer glade i livet og de følte at det fremmede blodet førte ulykke med seg . Men mennene merket ikke stort , skjønt de ofte holdt seg borte fra kvinnene i den tiden de blødde .

Snart ble det gamle menneskeblodet så uttynnet at ingen tenkte mer over det , kvinnene fortsatte å blø litt hver måned , men mennene drepte hverandre nokså ofte , og de følte noe gammelt og hemmelig når de så flytende blod . Men de visste ikke hvorfor , og de visste heller ikke hvor forferdet Gud ble .

Første gangen sendte han syndfloden over menneskene i et anfall av raseri , men denne gangen hadde han en plan ‐ han håpet at den fredelige Noah ikke hadde noe av de blodnysgjerrige blodet og at det gamle blodet skulle bli spylt bort av regnet .

Men der tok nok Gud feil .

Men så ble visdommen født . For selv Noah hadde hatt mye av det gamle blodet . Men det oppstod noen gamle menn ‐ jeg vet ikke om de hadde latt være å drepe slik som Noah ‐ men de hadde i hvert fall selv vært nesten drept mange ganger . Og det er det som betyr noe . For deres blod hadde silt så mye at alt det gamle blodet var rent vekk . De følte plutselig forskjellen , de forstod at det var vondt for kvinnekroppene som alltid husket og var redde , og de forstod at de andre mennene ikke var onde , men bare lette etter fremmed blod med de redskapene som heter spyd , sverd og våpen .

Det var begynnelsen til visdommen ‐ " .

" Jeg har hørt den før ‐ da var den anderledes ‐ " .

" Det er fordi du har menstruasjon i dag at jeg forteller den slik ‐ er det fint ‐ " .

" Får se hvordan det ender ‐ jeg vet ikke ‐ få kysse øynene dine . Sånn ‐ nå er de beseglet ‐ fortell mer ‐ " .

" Nei du mer ‐ " .

De kysset hverandre .

" Du mer ‐ " .

" Nei du ‐ " .

" Så ‐ nå skal du fortelle ‐ " .

De hadde veltet hverandre ned på det kalde gulvet , han lå over henne og støttet seg på albuene og knærne , hun trakk benene oppunder seg og stirret på den lysende sprekken under døren , han kysset henne , hun krøllet seg mer sammen og så litt på ham . Så lukket hun øynene .

Og han fortsatte :

" De gamle , halvt forblødde mennene hadde ikke blod og krefter til å ha hårfarge ‐ de var de første med hvitt hår . Og det skal du legge merke til , det var ikke oss germanere , det var mest negre , jøder og indere og slike som alltid tapte i krig . "

Liv klappet i hendene ‐ flott .

" Tyskerne vant krigen , tyskerne vant krigen , det sier far . "

" Og de vise skjønte at de levde for annen gang . Og at Gud hadde gjort en feil denne gangen også . Da forstod de at Gud var svær og mektig , men litt hissig og litt dum . De forlangte å få snakke med ham , og det var Gud nødt til å gå med på .

De fikk ham til å forstå at han måtte stifte religionen som kunne lure mennene . Så ble det gjort slik at de slaktet en masse bukker og lam og stenket blod på alle slags stener . For de tenkte at de skulle lede blodnysgjerrigheten over på noe annet .

Men mennene fortsatte å drepe hverandre selv om de også slaktet lam . Ja , de gikk så langt at de kalte en mann for Guds Lam bare for å kunne slakte ham .

Da oppstod de fineste formene for visdom . For blodmangelen eller blodtørsten slo innover og ble til en visdomshule som heter sjel .

De gamle mennene var nemlig grepet av håpløshet . Det betyr at all redsel forsvinner . For håp og angst er to sider av samme sak . Og de drømte aldri mer om natten . For alle drømmer kommer av håp eller angst .

De begynte å drømme om dagen istedenfor . Det er det som kalles skjønnhet . Sansene beholdt sine krefter og ble kunst . "

Han la seg ned ved siden av henne :

" Du er vis , Liv . Og enda har du vondt i maven . "

" Se på tårnet nå . ‐ Vi blir vise når vi ser på tårnet , for vi ser det som noe annet . "

" Men vi er veldig barnslige . "

" Det sier lektor Sinsen også . "

" Og Åge Evjenth . "

" Ja . "

" Tror du det kommer til å gå slik i år 2000 denne gangen også ‐ ? "

" Å , ja det er nå helt sikkert ‐ det sier alle . "

" Bank meg varm . "

Han rystet henne , banket henne og gjemte henne .

Så sa hun :

" Jeg tror det kommer til å gå bra i år 2000 . Jeg vil at du skal bli bestefar . Og alt vi bestemmer her er sant . "

" Ja , det er sant ‐ i hvert fall du . Enn meg ? "

" Jo , du også . Jeg har nøtter . " Hun tok frem en pose med nøtter .

" Kan du knekke med tennene ? " spurte han .

" Hvis du legger hånden på hodet mitt . "

" Klar . Knekk . Det gikk . Knekk . Svelg . "

" Nei , du skal ha den , " sa hun og tok den ut .

-Så våt den er ‐ den var god , men veldig liten . Nå er det min tur . Hold hånden den veien , nei ‐ slik . "

" Knekk , " sa hun .

" Det gjorde vondt ‐ det er best du knekker , du har bedre tenner . "

Johan tok nøtteposen fra henne , la henne i fanget sitt og la den ene hånden på hodet hennes . Med den andre fisket han opp nøtter og puttet dem inn i munnen hennes .

" Du kan godt få alle " , sa hun , " for jeg smaker på dem når de er inni munnen . Og jeg er ikke sulten . "

" Vi gjemmer resten til i morgen . "

" Nå er det helt mørkt . Nå ser jeg deg veldig godt . "

" Vi har vennet oss så langsomt til mørket . I dag har vi vært her lenge ‐ " .

" Seks timer . "

" Hvis vi setter vekkerklokken på ti kan vi sove . Mor og far er ute . "

De kledde ikke av seg . Det var for kaldt . Dessuten var der ikke noen seng . De åpnet skapet og tok ut tre soveposer . De la den ene på gulvet foran døren , med glidelåsen ned . Hun tok vinterfrakken hans over skuldrene . Hun knappet igjen den øverste knappen . Han trakk opp vekkerklokken og satte den ned på gulvet .

" Skal vi sove i stolen , Liv ? "

" Nei , jeg vil ligge ‐ " .

De tok av seg skoene og tok frem noen tykke sokker fra skapet som nesten fylte halve rommet . De flyttet pinnestolen bort til staffeliet . Den snille elefant skjøv de bort til vinduet . Det var en lenestol som noen en gang var begynt å stoppe om .

De tok på seg to par sokker hver . De la de to andre soveposene ned , en på hver side av den første .

" Du underst ‐ " .

" Ja . "

Han la seg ned på ryggen .

Hun la seg over ham .

De dyttet soveposene rundt seg .

Han åpnet blusen hennes og la armene rundt livet hennes .

" fryser du ‐ " .

" nei ‐ " .

" vil du ha lue på deg ‐ " .

" nei ‐ " .

Hun knappet opp skjorten hans og la begge hendene over den ene skulderen hans .

" er jeg tung ‐ ? "

" aldri ‐ " .

" ligger du godt ‐ ? "

" ligger du godt ‐ ? "

" vent litt " ‐ hun trakk i den ene soveposen .

" jeg vil ha hendene på baken din ‐ " .

" da må du knappe igjen blusen og få den ned i skjørtet . Du kan godt ta av meg bysteholderen . "

" nå ligger jeg godt ‐ " .

" jeg også ‐ si det ‐ " .

Og hun myste og så på ham , fuktet leppene og hvisket med lav og bløt stemme : " Jeg hater deg . "

Og han svarte inni halsen hennes : " Jeg hater deg mer . "

De sovnet med det samme .

Klokken ringte med en gang .

" Jeg kom til å kjede deg hvis jeg brydde meg helt om deg . "

" Det ville gjøre meg redd , " svarte Johan .

-Å , ja hvis jeg bare følte sterkere og sterkere ‐ men det er ikke det jeg mener , det ville gjøre deg redd , ja , og med god grunn . Men hvis jeg vendte deg helt mot deg , nei , du forstår ikke , av og til er du dummere enn jeg . "

" Men du gråter jo . "

" Du kjeder meg ikke , Johan .

Skjønner du ikke det ‐ av og til er du en liten gutt , hva skal vi gjøre med deg , min venn ? " Hun strøk håret hans mange ganger .

-Himmelen er ikke grå ute . I dag er den sort og hvit , det er fordi det er bygevær ‐ skjønner du ‐ ? Nei , små gutter skjønner ingenting ‐

Ikke bry deg så meget om meg , det kommer til å bli slutt mellom oss , det er opplagt . Vet du ikke at verden er ‐ ja , en grisedynge . Den er det ekleste som fins , og det er bare den som fins . Det er du som har lært meg det , Johan , men inni meg var jeg på forhånd enig med deg , helt enig . Og vi to har det fint , altså fins vi ikke .

Husker du skilpaddene på Sumatra ? Først går de i lange tog gjennom en ørken for å legge egg på den andre siden , de går sent , men skjoldene beskytter dem mot solen , så kommer de ville hundene som er tynne og gode til å løpe , de velter skilpaddene og eter opp alt . Ja , unntatt skjoldene , som vi skal ha til kammer . Tigrene er de neste , de elsker hundekjøtt . Til slutt kommer naturligvis vi og skyter tigrene . Og alt sammen på grunn av noen egg ‐ fy !

Du og jeg dreper jegerne ved å være her , for vi har det fint .

Enten fins de eller så fins vi ‐ det er sannheten om oss og de andre .

Husker du Sinsen var full da han fortalte oss om skilpaddene på Sumatra ‐ han sa at han var en skilpadde ‐ " .

Johan gråt ikke , han så på Liv . Da hun merket det , så hun på ham .

Regnet slo mot ruten og han sa : " Jeg er glad du har brune øyne . Det måtte være kjekt å være jøde . "

" Så slapp du å forfølge noen , slapp å høre til de fine . Men tyskerne drepte din far ‐ " . la hun til .

-Ja , men mor sier at det ikke var nødvendig ‐ han spanderte på seg meninger . Det er ekkelt å tenke på at en mening kan drepe en mann . "

" Jeg er bare glad i kroppene våre , ellers liker jeg oss ikke noe særlig ‐ ja , det er i hvert fall nesten sant . Jeg liker at jeg får deg til å gråte også , det er jeg stolt av . Der er en annen gråt også , men den får du ikke lov til å gråte . Da jeg var liten , kalte Magne og jeg den for hoggegråt , for den hogger folk i stykker . "

" Nå regner det bare litt , og nå er himmelen blitt helt grå og alminnelig ‐ " .

" Tenk at vi er her ‐ " .

" Tosk . "

" Tosk , det er rart . "

De satt stille en stund . Så spurte Johan :

" Hvor mange konsentrasjonsleirer kan du navnet på ? "

" Å , jeg vet ikke ‐ Auswitz .

Bergen-Belsen . " Hun tenkte seg om :

" Sachsenhausen . Og Treblinka . Dachau ‐ fem . Ja , Grini , seks . Nei , Grini regnes ikke med . Fem . Nei , ikke si noen du , du kan alle , det gjelder ikke . Hvor mange atombomber kan du ? "

" Hiroshima . En . Nagasaki , to , Sibir , tre , Bikini . Bare fire . "

" Nå skal du si dobbelt så mange komponister eller diktere . Wagner gjelder ikke . "

" Enn Beethoven ? "

Liv strøk seg over nesen . " Ham er jeg ikke sikker på , men liker du ham da ? "

" Av og til . "

" Vel , begynn , nå har du fått tid til å tenke deg om . "

" Bach , Händel , Mozart , Purcell , Palestrina , Schubert , Haydn , hvor mange er det ‐ ? "

" Syv . Tre til . "

" Mendelsohn , Brahms . Ni . Sæverud . Ti .

Nå er det din tur , du skal si åtte , dobbelt så mange som fire . "

" Wergeland , Shelley , Shakespeare , Dante . "

" Det gjelder ikke , du har ikke lest Dante . "

" Jeg har ikke lest Shakespeare heller . "

" Wergeland og Shelley . To . "

" Wergeland og Shelley ‐ det passer godt til konsentrasjonsleirene . "

" Nei , til atombombene , husker du ikke , fire ganger to er åtte , fem ganger to er ti ‐ hør : Händel og Bach , det var Auswitz , Mozart og Purcell ‐ det var Bergen-Belsen ‐ Shelley og Wergeland ‐ det blir bare Hiroshima det ‐ " .

" Jeg gir meg ‐ nå er det opplett , himmelen er så lysegrå at den nesten får tid til å bli blå før det blir mørkt .

-Kan du se tårnhetten , flytt deg , akkurat som en grønn silkebukse . Helt våt . "

-Mor sier at jeg skal gå med tykke ullbukser ‐ tror du at det er på grunn av deg ‐ ? "

" Nei . "

" Nei ‐ nei , du vet alt . Sier vi . "

Det så ut som om det var falt blomster , men det var bare den første sneen . Det snedde i ett minutt . Så klarnet det opp og ble høst igjen . Fjellene ble meget tydelige , altfor nære . Men de så dem ikke , de så at gresset var skjørt og grønt fremdeles . Snefnuggene smeltet hurtig .

" Du har et snefnugg på øyenbrynet , " sa Johan . Det smeltet mens han talte .

" Det er pent nå , " sa Liv .

" Pent ja , men unyttig . De klipper og steller gresset så det ser grønt og nærende ut helt til sneen kommer . Men jeg tror ikke det gresset der smaker godt ‐ " .

" Vet du hvorfor vi går denne turen ? " sa Liv .

" Ja . "

" Jeg også . Det er akkurat som om vi vil vise oss frem , enda det ikke er noen her ‐ " .

" Unntatt de kråkene som flyr der borte ‐ " .

" Det er akkurat som vi ikke kan være i Tårnhulen alltid . Det er litt feigt . Det er rart å være ute . Jeg synes ikke jeg har vært andre steder enn hjemme , på skolen og så i Tårnhulen . "

" Har du det da ? Så fint her er . "

" Du er glad i dag , Johan . "

" Ja . "

" Hva ville du gjøre hvis det gikk galt for oss , hvis noen greide å sperre verden , tøys , jeg mener , dele den i to og så tvinge meg til å være her mens du var der ‐ " .

" Jeg ville komme likevel , " sa Johan .

" Ja , det er klart , men jeg mener , ville ikke du bli forandret hvis noen gjorde det umulig , jeg ville bli forandret . Eller gå i stykker . Akkurat som en stjerne som eksploderer , men bare lydløst . Jeg ville gå i tusen deler og ikke vite hvilken som var meg . Du kommer til å drepe , jeg vil at du heller skal forakte oss . "

" Vi taler alltid om at det er slutt . "

" Det er bare fordi det ikke blir slutt . Hvis du er lykkelig tenker du nesten bare på døden . "

" Det mørknet uvanlig fort . "

De lette etter blomster , men de fant ikke noen . Til slutt sa Johan :

" Skal vi gå ? "

" Hjem ‐ ? "

" Ja . Med en gang . "

De gikk fort . Johan først .

På trikken sa de ikke et ord .

De gikk opp trappene som snodde seg brune og knirkende . Da de var kommet inn , slo de armene rundt hverandre og gråt .

Johan sa :

" Mente du at jeg kom til å drepe noen hvis det ble slutt , slik at jeg kunne gjøre narr av oss ? "

" Ja , " sa hun , " men vi skal ikke tenke alt . Kan vi ikke spise noe mat ? Nå har jeg grått og du har grått , og da blir du sulten . Det kan jeg merke . "

" Hvor ? " spurte han , " hvor kan du merke at jeg er sulten ? "

" Her , " sa hun , og pekte på maven sin .

" Du også er sulten , " sa Johan , og trommet på sin egen mave .

" Du hermet , " sa Liv .

" Ja , " sa han . Stemmen var stolt .

I en drøm for drosjen over den brede asfalten , under de svingende lyktene , gjennom regnet ‐ så fort som om sjåføren var redd de skulle råtne på veien eller dø av sult .

Liv var helt hvit .

Dette er første gangen , tenkte Johan . Vår første trette .

Han sa det til henne . Hun svarte ikke .

Tre hundre meter lenger fremme svinger veien til høyre og opp til huset , så går trappen steilt opp til terrassen , tenkte han .

Han stanset drosjen . Ga sjåføren en tier og gikk av , det skjedde fort og bilen startet med et rykk igjen . Johan stod midt på veien , strakte ut begge armene og kjente at nå kastet han opp . Så løp han .

Han syntes det var umulig ikke å nå igjen bilen . Hvert skritt han tok ble så langt at han fikk tenkt en hel del mellom hver gang han satte foten i bakken . Og han hatet tankene sine , for han syntes det måtte gå an å gjøre dem om i økt fart .

Bilen svingte opp til høyre .

Han hørte den stanse og en bildør slå idet han sprang til høyre inn i krattskogen . Han fikk et piskeslag over munnen og tenkte ‐ fordi du har sagt noe stygt ‐ så sprang han ut på den lille veien og frem til smijernsporten .

Hun gikk i trappen . Hun hadde pelsen løst over skuldrene ‐ " så du kan kysse meg i bilen " ‐ .

Han nådde henne to trinn fra terrassen . Hun snudde seg langsomt . Han stod et par trinn lavere enn henne . Han la hodet mot maven hennes og hun la hånden over nakken hans . Hånden skalv da han strøk hoften hennes og kjente den rolige buen . Så tok hun hånden hans . Hjertet hans skar og hakket som om det var en fugl holdt etter vingen . Liv strøk håret hans som var varmt og vått . Det hadde holdt opp å regne .

" Så fort har du aldri løpt . "

" Jeg visste at jeg kom til å nå deg ‐ " .

De gikk inn , han hengte opp frakken og den falt ned .

De gikk opp trappen , bokhyllene fulgte dem hele veien , og hvor trappen dreide seg stod alabastlampen og kastet gult lys på de blå bøkene . Det var ikke hennes hus , det var hennes foreldre alt sammen . De gikk inn i stuen , den var koselig , overlesset og varm . En klokke slo spinkelt tre doble slag .

Så snudde hun seg . De stod stive og lot øynene møtes . Blikkene sank til ett , og da kjente han Livs hender famle over ansiktet sitt . De var små og varme .

" La oss stoppe tullet med dette hellige middel . "

De kysset .

" Dette skal vi aldri gjøre mer . I stedet for å si noe stygt til meg , skal du drepe meg . Det skal jeg gjøre med deg også . "

" Istedenfor ‐ " .

" Istedenfor ‐ " .

" Istedenfor ‐ " .

" Dette ‐ " .

" skal ‐ " .

" vi ‐ " .

" aldri ‐ " .

" gjøre ‐ " .

" mer ‐ " .

" mer ‐ " .

" mer ‐ " .

%-Nå må du gå ‐ " .

%Det regnet , og en rad med tomme trikker kom skranglende .

Fru Liman satt i den lyserøde stolen . De sorte brillene gjorde henne blekere enn hun var . Om hodet lå håret stramt og langt , sort , men med svære , hvite flekker .

" Jeg gjettet at det måtte være Dem ‐ " .

Liv så på Johan . Hun lurte på om han likevel hadde fortalt om henne til moren . Han blunket tilbake og rystet på hodet .

" hans skritt kan jo alle kjenne , han kan ikke gå . Men De går pent . "

Hun smilte til Liv . Johan angret på at han hadde bragt Liv med hjem .

" Jeg kan godt lage kaffe til dere ‐ eller skal dere ha vin ‐ " .

Hun reiste seg og gikk ut , stille og glidende .

" Dere har flyttet bildene . " Liv snakket lavt fordi fru Liman var blind . Johan svarte høyt :

" Jeg tok deg på ordet , jeg ville vise deg hvor stygt det ble ‐ kan jeg så få flytte dem tilbake ‐ " .

" Jamen , jeg liker det gule bildet . " Hun prøvde å snakke høyere .

" Det er det eneste vi ikke kommer til å arve , " sa Johan . " Det er min onkels . Du skulle sett ham , det er rart ingen har skutt ham . Slike folk skyter de aldri . "

" Din familie er verre enn min . Men jeg er avhengig . "

" Du er bundet . Meg bare binder de . Forresten kan bildene henge slik du vil ‐ eller du kan stjele dem ‐ mor er den eneste som kommer til å merke det . "

" Det var stygt sagt . "

" Ja . "

Fru Liman kom inn med et brett . Liv hjalp henne . Fingrene deres støtte mot hverandre . Etterpå strøk Liv hendene langs bordflaten som om hun ville gni noe bort . Johan angret .

" Kan du hente noe portvin , Johan ? "

Liv reiste seg nesten før ham .

De gikk ned den mørkegrønne trappen .

Johan satte nøkkelen i boden .

Så sa hun :

" Jeg skal ha barn . "

Han gikk inn og tok portvinen . Han tenkte at det var den eneste skikkelige flasken de hadde . Resten var sur , støvet rødvin . Han lurte på om det fantes sigaretter i huset .

Han holdt flasken opp mot lyset , så satte han den forsiktig ned på stengulvet . Han kom på at han hadde sett en pakke sigaretter i vindusposten .

Et øyeblikk la han hodet mot skulderen hennes og den var varm gjennom tøyet . Så stod han og la merke til profilen hennes nokså lenge .

Da merket de hvordan tankene deres gikk ved siden av hverandre , sprang litt ut , men vendte tilbake , gikk side om side , ropte svakt til den andre , bøyde seg og tok noe opp , skjøv seg nærmere hverandre , løp hvite og redde , ble myke av glede , klamret seg til hverandre , men så i hver sin retning , dreide seg , sank , ruste i stillheten ‐

" du ‐ " .

" du ‐ " .

" nå må vi bli voksne fort ‐ " .

" med en gang ‐ " .

" faen det skal gå fint ‐ " .

Så revnet det i dem , de svimlet nedover rekkevidden av det som var skjedd og visste alt de ikke hadde gidet vite om hvem som var med dem og hva som var mot dem .

På deres side : Svake og ubetydelige ting , tilfeldig løv , en hvit sten , kalde , små blomster uten innflytelse , varder på lave fjell , scenerier fra en ås , fire stjerner til venstre for månen , benken under en gul lykt , noen takter av en symfoni , en skilpadde og en full lærer . Alt som samlet seg til et puslespill av unyttig lykke . Det var deres . De tingene er oss , tenkte de .

Mot dem stod det konkrete : De frie forbud , den kjælne tvang , hennes fars bemerkninger om været , hans mors hender rundt en blå bankbok , rektor Kiedings blikk over brillene ‐ bare tilsynelatende var det like små ting .

Liv og Johan var litt sterke . Det var nødvendig med list og kamuflasje , detaljer som skulle bortforklare at dette var verden , styrken og systemet .

Silden , silden , tenkte Johan , glem ikke silden , hurra for silden . Kieding var klok . Silden kom og gikk . Kieding var liberal . Vi får lov å skofte skolen og sjaue sild . Silden har gjort meg sterk ‐ jeg kan nok tjene 120 kroner uken ‐

" nå tenkte du mye dumt ‐ " .

" vi må opp ‐ " .

Johan tok henne i armen , støttet henne langsomt , dreide henne litt etter litt inn mot seg , munnen hennes sugde mot halsen hans . De gikk sent i trappen og hendene deres flettet seg inn i hverandre . Han skjøv Liv fra seg , og det rant ild nedover ham .

De stanset , han la begge hendene på skuldrene hennes :

" Nå kommer jeg alltid til å ta deg . Og aldri til å ta deg mer . For når jeg jobber og sliter , kommer det til å være akkurat som å ligge med deg i tårnhulen .

I hvert fall rent teoretisk , " la han til .

" Jeg er faen så praktisk , " sa Liv .

" Men nå var du en fin mann ‐ jeg er begynt å bedømme deg hele tiden ‐ har du merket det ? "

" Det kommer av Anton . Nå skal jeg plage mor . Kom du drektige ‐ " .

Liv sparket opp døren til hallen .

" Mor , " ropte Johan . " Denne flaske er døpt Anton . Hva du gjør mot denne lille flaske ‐ " .

" Takk , jeg har tenkt å drikke den , " kverke " den , er det ikke det dere sier , du og han redselsfulle Åge Evjenth ‐ ? "

" Nei , du skal kysse den mildt og lenge . Varme deg med den , la den få deg til å stråle ‐ " .

" Skråle ‐ ja , for det er det du gjør ‐ De går pent , frøken Engelsen ‐ " .

" Frøken Engelsen er slik . Mor , jeg kjenner henne ‐ " .

" Kan De ikke bare si Liv ? "

%Fjorten dager senere kom Livs foreldre på besøk .

%-Han er seksten , ja , nettopp fylt sytten . "

Fru Liman satt i den lakserøde stolen og Engelsen la merke til hvor godt den stod til farvene hennes . Hun har kledd på seg en pen stol , tenkte han .

Hun hadde satt opp håret da piken fortalte at en disponent Engelsen hadde ringt og sagt at han kom ut i ettermiddag .

Hun lot det franske vinduet stå åpent og den tunge portieren bølge mot seg til det ringte på døren . Da slo hun portieren til siden og dro inn den våte aprilluften . Så lukket hun vinduene hurtig og stille . Det var meget kaldt i stuen .

Engelsen presenterte seg . Hun hørte på stemmen hans at han ikke hadde visst at hun var blind . Så kjente hun en varm , litt klam hånd ‐ fru Engelsen .

Hun spurte om de ønsket et glass vin . Engelsen avslo , litt bestemt , så sa fru Engelsen også nei , sent og litt hjelpeløst ut i luften .

" Hun har fortalt at han var atten . "

" Tror De han har dumpet ? "

" Men går han ikke i femte ? "

" De går i klasse med hverandre . "

" Hm ja ‐ de har jo ikke gjort annet enn å lyve både for Dem og for oss ‐ Hilda Ottosen har et visst rykte ‐ det er henne og hennes venner de har holdt seg med ‐ " .

" Å , Johan har da hatt et rom ‐ " .

" Jaså ‐ og dette har De visst ‐ " .

" Visst og visst , jeg har aldri fulgt noe særlig med Johan , men han har hatt et værelse til å male i ‐ og jeg tror han har malt nokså flittig ‐ " .

-har vist Dem en rekke umalte lerreter , ja ‐ unnskyld ‐ " .

" Finn , " fru Liman hørte fru Engelsen hviske , uhyre lavt , nesten bare et tegn med munnen .

" Ja , de har lurt oss godt , fru Liman . Man skulle nesten tro det var vi som var barn og ikke Liv og Deres sønn . "

" men nå ‐ " .

" men nå ‐ " .

" ja , det var det . " Det var fru Engelsen .

" Men nå . "

Fru Limans stemme sa ham ingenting . Og hun var så rolig som om det ikke spilte noen rolle hva guttungen hennes hadde rotet Liv opp i .

" Hvis ‐ " .

" Hvis bare ‐ " . han lette etter ord , han ville ikke bli hissig , han ville bare forstå " Problemer er ting som taes opp , " sa han til seg selv .

Fru Engelsen så på mannen : Han var litt rød , det så ut som om han hadde fått et par pjoltere .

" Hvis bare han var litt eldre , " sa han endelig .

-Eller tre måneder yngre i fjor da det begynte ‐ har De tenkte på det ‐ ? "

Hun går til angrep , tenkte han . Pussig . Det gjorde ham ikke sint .

Fru Engelsen så på Finn : Han minnet henne også om når han holdt på med tariffoppgjøret og arbeiderne ikke ville gi seg på opplagte ting .

" Nei , nå må vi ta oss sammen . De , fru Liman , og vi , vi , er ‐ ansvarlige mennesker , dette er vondt for oss alle ‐ er De klar over , min datter har ført dagbok over hvor mange timer hun er sammen med ham pr. døgn . At det i det siste står fireogtyve nesten hver annen dag . Hun må krype ut vinduet , jeg vet ikke ‐ " .

" Det må være noe hun innbiller seg , eller så betyr det noe annet . Jeg har sengen like under trappen hans og vinduet mitt under hans . Dessuten sover jeg dårlig og hører godt . Det må være noe annet . "

Engelsen fortsatte " det er nødvendig å få oversikt over alle relevante momenter ‐ " . tenkte han .

-de har i hvert fall i over ett år aldri sett hverandre mindre enn åtte timer ‐

Ja ‐ unntatt tre uker i sommer . Og så nå naturligvis ... . "

Han gjorde en pause .

-Kan du huske de tre ukene jeg var på Solsand ‐ vet du hva jeg pleide å si når jeg solte meg : Jeg blir ikke brun , jeg har jo bare halvt ansikt .

Og når jeg snakket med noen : Jeg har bare halv stemme ‐ det høres sikkert rart ut .

Og når jeg gikk på veien : Dette er hinking ‐ du har bare en fot ‐

Jeg trodde en gang jeg kunne gå gjennom en vegg . Jeg trodde jeg var helt smal og flat fordi du var i byen ‐ " .

" Jeg var alltid trett . Jeg gikk og la meg for å få tiden til å gå . Jeg kunne sove på kommando ‐ jeg sa bare til meg selv : Hun gir meg ordre om å gå i dekning ‐ og så sovnet jeg .

Vet du at jeg har aldri drømt om deg ‐ ? "

" Hvordan kom du deg ut ? "

" Magne har fått laget en nøkkel til meg ‐ vil du se ‐ jeg har den her i skoen ‐ husker du første gangen jeg tok av meg skoen , jeg ville at du skulle snakke til meg , men jeg ville ikke mer . Og det var spiker i skoen ‐ det er helt sant . "

" Låser de deg inne ‐ jeg trodde bare du hadde husarrest ‐ " .

" Du kjenner dem ikke , hvis de kunne ville de låst Anton inne . Han er en skandale åtte måneder før han er født . Si det til rektor Kieding som sier at alle skal ha en lik start . Jeg er også en skandale . Og du . Synes du alle de andre er en skandale ‐ " .

" Ja . Synes du vi er kloke , Liv ? "

" Ja , synes du Anton er klok ‐ " .

" Ja . "

" Jeg har plass til Anton . En stund . Ingen andre har plass til Anton . Noen stund . Han er akkurat som Jesus ‐ " .

" Har du merket at vi er barnslige igjen ‐ " .

" Det kommer av Anton . Han smitter .

Hvis du kom inn i maven min , kunne jeg ta ansiktoperasjon og bli en gammel kjerring . Jeg kunne få gratis behandling , for de kunne selge huden min til alle de som absolutt skal gå den gale veien . Så var jeg en gammel kone . Så bodde du og Anton i meg . Så reiste jeg til Oslo og ble garderobedame på jernbanerestauranten ‐ kunne de bruke meg ‐ ? "

" Nei . "

" Men ville du trives ? "

" Ja . "

" Det er rart . "

" Ja . "

%Det var i Tårnhulen for nest siste gang .

Engelsen gjentok :

" Ja ‐ unntatt tre uker i sommer . Og så nå naturligvis . "

Plutselig kjente han seg trett . Ikke svært trett , men slik at han mumlet til seg selv ‐ dette må jeg tenke over ‐ " Dette er min kjærlighet til Liv " , sa det i ham selv . Han visste plutselig at Liv var det eneste menneske han elsket , og at det ikke vedkom fru Liman , ja , ikke engang Beate ‐

De satt en stund ‐ så sa han :

" Ja , det var jo nødvendig å søke kontakt med Dem .

Dette er så nytt og vondt .

De må ringe til oss når De har snakket med Deres sønn ‐ så får vi se ‐ " .

Fru Liman bøyde hodet , tenkte litt på Johan , men han forsvant og hun så Berent på dødsleiet . Kraniet lå så nakent under den hvite huden , det hadde vært noe ubluferdig i hvordan det viste frem de edle linjene , pannen med det svake buede søkket , hodets lange , nervøse og elegante linje ‐ hun forstod at Johan kom til å ligne på sin far , at han kanskje allerede gjorde det mer enn hun visste . Bare de små øynene hadde han fra henne . Berent hadde store , dumme øyne , grå og langt fra hverandre .

Så reiste Engelsen seg . De gikk .

Hun husket i grunnen bare det lange , rare håndtrykket til fru Engelsen .

Fru Engelsen gikk taus ved siden av sin mann .

Hun husket fru Limans hånd , husket det livet som var mellom ‐ og likevel , denne hånden tilhørte moren til Johan , den gutten som nå var kommet inn i Livs dager og netter .

Han var jo yngre enn Liv ‐ det forbauset henne så lite .

Bare Finn ville si noe .

Men han praiet en drosje og hjalp henne inn , fraværende og galant . Som om jeg var en gatepike , tenkte hun , er jeg en gatepike ‐ er det fra meg at Liv er blitt ‐

" Slik " ‐ hun mente ikke å tenke det ‐ skulle aldri tenke det mer .

Det var fullmåne mellom de grisne trærne da de gikk opp trappene til terrassen . Og grenene beveget seg sakte og det kom dansemusikk fra naboen .

%Han mistenker meg . For hva ?

Jeg trodde første gangen han tok i meg at han bare vedkom kroppen min . Det er den eneste gangen jeg har forrådt ham . Men jeg hørte på alt det som Sissel og Hilda fortalte , jeg trodde alt var annerledes , enklere og mindre .

Det var bare selvrespekt som gjorde at jeg ga blaffen i alt helt fra begynnelsen ‐ det var ikke ham ‐

Jeg husker hva jeg tenkte :

Jeg er da så pass mye verdt at jeg godt kan være hans skygge .

Det var den ettermiddagen vi hadde vært på skoleteatret :

Solen var skarp og jeg så den lille , skrå skyggen hans og tenkte at jeg var den høyre skyggen hans ‐ jeg var en skygge av kjøtt ‐ hans skygge nummer to , i hvite klær , gikk alle steder der han gikk .

Og alt han ville det gjorde jeg bare for å gjøre narr av ham ‐ få ham til å innbille seg at jeg lystret .

Men det varte ikke så lenge , for jeg ble så rørt da jeg merket at han ble glad og innbilsk .

Og han skulle ikke tenke på det nå . Han kunne godt slutte å tenke .

Eller ‐ hvis han absolutt må ‐ tenke på noe som ikke er sant .

Alle ting som ikke er sanne er pene .

De er snille nå , jeg får frokost på sengen , og når jeg kommer ned i stuen , tier de . Far er så fjern og høflig .

Jeg vet hva de tenker , jeg vet hva de ikke tør tenke , jeg vet at det de ikke tør tenke er det eneste de tenker :

Vi har fått en syk hore i huset .

Så beundrer de seg selv fordi de er glade i meg fremdeles , de stopper opp og tenker etter ‐ jo , vi er glade i Liv ennå . Og så får de økt appetitt .

Og Johans mor sitter og hekser . Gud vet om hun ikke er den beste . Men hun er veldig sterk fordi hun slipper å være glad i noen .

Det har gått fort . Jeg visste det med en gang .

Jeg sa til Hilda at hvis det var en annen som skulle ha barn med meg , så ville jeg ikke merket det før jeg hørte ungeskrik .

Johan fikk vite det samme ettermiddagen som jeg gjettet det . Det kunne vært ingenting , men jeg støtte bort i fingrene til moren hans . Da merket jeg at hun hadde født ham og at nå var det min tur . Han fødes må på ny ‐ han fødes må på ny ‐ .

Hun prøvde å synge det , men fikk det ikke til å gå på noen tone : Han fødes må på ny ‐ HAN FØDES MÅ PÅ NY ‐ .

Det vokste i hodet hennes :

HAN FØDES MÅ PÅ NY ‐ HAN FØDES MÅ PÅ NY ‐ .

Så sank det og kom fra et sted ved siden av hodet hennes :

‐ " han fødes må på ny " han fødes må ‐ på ‐ ny ‐ .

" han " ‐ " fødes " ‐ " på " ‐ " ny "

Det gikk tre uker før vi tenkte noe særlig på det . Vi tenkte alt i den grønne trappen .

Og nå var det gått en måned til .

Jeg begynner å bli flink til å tenke nå : Der står stolen , " stolen " , der står veggen , " veggen " , der sengen , " sengen " , dette er luften , " luften " ‐ men der ute heter den luften , hageduften ( er så frisk ) for der ligger " haven " med terrassen-terrassen-terrassen , " terrassen " ‐ " terrassen " ‐ Johan ( Johan ) ‐ Johan ( " JOHAN " ) ‐ du må hjelpe meg så jeg blir gal eller ikke gal ( Gal eller ikke gal ) .

Hun kastet opp .

Etterpå sloss hun med gråten . Hun gråt ikke før kvalmen var over .

Da kledde hun stille av seg , så lenge på seg selv i speilet , gikk til sengs , tok en bok , leste litt ‐ så la hun boken fra seg og slokket lampen på nattbordet .

Hun gråt rolig og jevnt .

Så stod hun opp og vasket seg . Satt en stund og sminket seg , tørket av seg sminken og hikstet to ganger .

Så gikk hun til vinduet , skjøv gardinene til side og slo det vidt opp . Hun nølte et øyeblikk . Så stirret hun ut .

Hun vendte seg , tente alle lysene i stuen ‐ til og med de to stearinlysene som hadde stått utente i alle år .

Hun skrudde på radioen , fant Tsjaikovski og satte musikken på så høyt som mulig .

To timer senere telefonerte naboen : Om det var mulig å dempe den radioen ‐ nå hadde den brølt på russisk i over en time ‐ .

" Men Liv ‐ " .

Liv satt på gulvet og sov .

Fru Engelsen slo av radioen , satte seg ned og la Livs hode mot brystet sitt ‐ jeg skulle gitt henne bryst , tenkte hun .

" Barnet mitt , " hvisket hun " Liv ‐ Livekatten ‐ lille Livekatten ‐ " .

Og Liv våknet og gråt .

" De skal gifte seg . "

Fru Engelsen skjøt frem den lille , tykke kroppen :

-Jeg har vært lamslått . Men nå vet jeg bare en ting og har bare en ting å si : De skal gifte seg .

Alt annet spiller mindre rolle nå . Vi har ikke så dårlig råd noen av oss . Hun blir aldri seg selv igjen ‐ jeg vet det ‐ jeg ser det ‐ jeg føler det ‐ hun blir aldri seg selv igjen hvis ikke dette går i orden ‐ " .

Fru Liman tente en sigarett før hun svarte :

" Jeg skal villig innrømme , Johan er en guttunge , en hvalp ‐ en eventyrer ‐ jeg siterer Deres mann .

Han er sytten . Jeg har bare den gutten . "

Fru Engelsen snakket lavere :

-Å , De vet , ja , jeg er sikker på at De vet , min mann sier litt dumme ting . Herregud ‐ Og om så var ‐ De liker ikke Liv ‐ det er så ‐ om nå vi ikke likte Johan ‐ hva så ‐ jeg liker forresten den gutten Deres , jeg , men hva vedkommer det meg eller Dem ‐ nå ‐ ? "

-Det er ikke tak i noen av dem ‐ jeg kjenner Johan . Han kommer kanskje til å finne på noen dumme ting hvis vi gjør slutt på disse barnestrekene ‐ men om vi gifter dem med hverandre så vil han være lei henne om to år . Og da har de kanskje et barn til .

Fraskilte nittenåringer med to barn . "

" De skulle skamme Dem ‐ ja , nå er jeg visst like hissig som min mann . "

" Husker du da jeg lærte deg å danse , Magne ‐ " .

Magne så på sin søster . Han var fjorten år , men så yngre ut . Både han og Liv hadde lyst hår , men han hadde små øyne . De var mørkere enn Livs .

Han så på de skitne neglene sine .

" Har du røyk , Liv ? "

" Bare to ‐ " .

Hun åpnet en liten smykkeeske og tok dem opp . Hun tente seg en og ga broren den andre . Han gjemte den i strømpen .

" Ja , jeg husker det ‐ men jeg synes aldri det er moro å danse . Jentene danser så stivt eller så er de akkurat som åler .

Det er moro når vi to danser på kjøkkenet etter at far og mor er gått ut ‐ ellers er det bare dumt . "

" Og så er jentene et hode høyere enn du ‐ " .

Begge tidde .

Søsteren min skal ha et barn , tenkte han . Hun og Johan . Johan var flink til å seile , det sa alle , til og med far .

Han var vant til å ha hemmeligheter med Liv .

Men nå var det på en annen måte , nesten omvendt . Nei , ikke omvendt ‐ bare annerledes . Han visste noe . Det var hemmelig . Så skulle det være som ellers at de hadde en hemmelighet sammen mot far og mor . Nei ‐ dette var en hemmelig hemmelighet , det var noe skjult inni det han skjulte og ‐ ingen måtte røpe at det var noe å røpe ‐ .

Han følte at det var synd i henne og forstod at det var synd i mor og far og på en måte i ham også . Men det var ikke som alle de andre gangene de hadde gjort noe galt og søkte støtte hos hverandre .

Det var hendt noe med Liv , det var en ulykke ‐ men det var galt av henne å bli utsatt for den ulykken . Han forstod det ikke .

At hun ble låst inne , det var vilt og fantastisk , men det var også kjent ‐ det var faren på sitt verste . Men dette med henne og Johan ‐ .

Det var ikke det at Johan var simpel eller frekk , men ulykken kom fra ham . Han visste jo at de hadde det rommet i Dokkegaten ‐ det regnet han som en av de mindre hemmelighetene til Liv og ham ‐ han hadde vært der en gang , skjønte først ikke at noen ville være på et så stygt og kaldt rom ‐ men så skjønte han det og rødmet . Like i forveien hadde Johan slokket lyset for å vise frem tårnet på Domkirken . Så ingen hadde sett at han rødmet .

Det var litt fælt og litt rart , men så tenkte han mye på det , og så vente han seg til det og så glemte han det . For det var ikke noen vanlig ulykke . Det var en ulykke som ruget i solskinn og godt humør , ruget og ruget mens han aldri tenkte på det .

Hvis han bare ikke hadde rødmet , bare begynt å snakke om det . Det ville vært rart det også , men han kunne vent seg til det ‐ og da hadde ulykken stanset . Det var han som kunne ha bestemt det .

Og derfor følte han noe vondt når han så Liv ‐ skam hadde hun brakt over ham hele sommeren . Hun pleide å sitte på stranden og se på ham og Johan , se på når Johan dukket , når Johan lærte ham å stupe ‐ Han hadde vært så sikker på at Johan likte ham bedre enn Liv . For de to snakket så lite sammen . Enten satt de ved siden av hverandre uten et ord , eller så løp de opp forbi Bjerkelunden og langt bortover marken og så ned igjen til naustet , og snakket bare til hverandre som om de ikke hadde respekt for hverandre , men bare var sammen på ert .

Og han hadde stupt så modig for Livs og Johans skyld .

Det hadde vært akkurat som om de hadde fått en bror som han var blitt gode venner med , men som Liv ikke klarte å venne seg til .

Det viste seg så tydelig når Johan gikk helt opp på Knatten og stupte . For han skjønte at Johan bare gjorde det for Livs skyld . Og han ble så lei , for han skjønte at Johan slo seg . Men hun bare klappet i hendene , gikk ned til vannkanten og spurte om hun skulle blåse på maven hans . Og da gikk Johan på land og hev henne ut i vannet med klærne på , så hun måtte svømme rundt Knatten og helt bort til naustet etter den våte badedrakten . Og han tok Johans parti ‐ .

Håret til Johan hang ned i ansiktet og det lyste så pent og hvitt av tennene da han sa :

" Slik skal du behandle jenter . "

Og han svarte :

" Slik behandler vi jentene . "

Så var det hans tur og han stupte fra Knatten og slo seg mye verre enn Johan .

Men hun kom med øl for å gjøre seg til venns med Johan . Og Johan tok bare ølflasken og sa :

" Du Magne , når du en gang får lyst til å fri , skal du bare la være . For du ville fått nei . Men kast jenten på sjøen så svømmer hun i land og frir selv .

Og da kan du svare ja hvis du gider .

Eller kaste henne uti en gang til ‐ " .

Alt hadde hatt en mening som han ikke hadde villet se ‐ skam ‐ skam . Skam og skam ‐ .

Han og Liv var aldri så gode venner som etter at de var blitt kjent med Johan . Hun glemte riktignok mye av det de pleide huske sammen , men av og til ble hun så fryktelig alvorlig og snill , gjorde alle leksene hans og fortalte om hvordan det var før da de var små :

Han pleide å stjele sukker og si at sukker var bedre enn sjokolade .

Og så hadde de en tegnebok hvor de skulle tegne alle de visste , og så prøvde de en gang å tegne Gud . Og da sa han at Gud hadde langt hår og hun lo og spurte om han trodde Gud var en jente . Da begynte han å gråte og mor kom og skjente på Liv som var eldst og fikk ham til å gråte . Han kunne bare sagt at det ikke var noe ‐ da hadde Liv sluppet skjenn , men da hadde mor fått vite om verdenstegneboken . Alt kunne vært røpet , men han lot Liv få skjenn for at de skulle holde det hemmelig .

Så laget de Livlandet og Magnelandet . Og det husket han godt , for det var ikke så mange år siden de sluttet med det .

De skrev og tegnet det i hver sin bok .

Det var en Fareby og en Moreby som var hovedstader .

Og så ble onkel Arthurdalen og onkel Finnefjellet til . Og tante Rakelelven var den lengste elven i Livlandet fordi tante Rakel var i Amerika .

Alle de kjente fikk hver sin by langs kysten og høyt innbyggertall hvis de var kjekke . De skiftet innbyggertall når de kom hjem fra skolen og var blitt uvenner eller bestevenner med noen . Han hadde hatt bare fem innbyggere i Leifebyen en gang ‐ . Han kom rett hjem og strøk alle nullene i innbyggertallet til Leifebyen . Og da lo Liv og han sa at han ikke ville ha noen Leifeby i det hele tatt . Men det gikk ikke an .

Og de hadde hatt hver sin hemmelige millionby .

Liv holdt ham i hånden når de fortalte om Livlandet og Magnelandet . Det hadde ikke vært flaut . Men hun hadde vært veldig alvorlig , men det var ikke trist , for han skjønte at nå var de " lykkelige søsken " sånn som på et bilde som het " ensomme gamle " ‐ .

Og så husket de alt om Livlandet og Magnelandet :

De hadde lurt på om det gikk an å ha en Jesusby og en Gudeby . Men det hadde vært så rart . Så hadde de laget to hav til Jesus og Gud . Det ytterste havet het Gudehavet og tok aldri slutt . De som var døde seilte i kister som ble til båter . Først utover Jesushavet : " Fra Jesushavn i Jesu navn ‐ " og så lenger og lenger utover Gudehavet som ikke hadde kyst på noen kanter . Og så snakket de om hvor langt vikingene var kommet . For deres kister var vikingskip og de hadde seilet så veldig lenge .

Men dette var ikke sant lenger . Han hadde visst at når hun var slik så var det fordi hun hadde vært i Dokkegaten med Johan . Hun hadde også visst det . Hun var forræder og han var forræder fordi han syntes det var så deilig å sitte slik med Liv .

For det var ulykken som hadde vært deilig ‐ .

" Du Finn ‐ " .

" Hva er det , Beate ‐ " .

Det svære , hvite soveværelset vendte ut mot fjorden . Det var i begynnelsen av mai , og mildværet var nettopp kommet . Det var varmere ute enn inne og vinduene stod åpne . De hvite gardinene buet seg svakt . På fjorden glitret månen , men de kunne ikke se den .

Fru Engelsen grep ham om håndleddet .

Han løftet hodet fra puten , la boken til side og så på henne :

" Det er sent , du ‐ " .

" Ja , men jeg synes ikke vi har snakket nok om det , vi tenker ikke på annet noen av oss og så sier vi ingenting . Det er jo opplagt at de må gifte seg . Det er det eneste vi har å holde oss til .

Forstår du ikke det , Finn ‐ " .

" Vi kan ikke la to unger gifte seg . Liv er barns lig og altfor følsom . Og han er av samme ullen . Og dertil doven . "

" men ‐ " .

" det hele er en ulykke ‐ det gjelder å begrense den . Jeg har allerede telefonert til Sigfeldt ‐ han er Skandinavias beste gynekolog , antagelig den beste på kontinentet ‐ til og med amerikanerne kommer for å lære av ham . Beate ‐ tenk litt , ikke bare føl . Det er så lettvint og ansvarsløst å føle ‐ " han bøyde seg frem og kysset henne : " Beate , hva er det du vil ‐ ? "

-Hør , jeg foreslår at vi møter dem , la dem møtes sammen med oss ‐ eller bare sammen med deg . Så måtte du behandle ham som et voksent menneske , og hvis ikke han er det , vel , så har vi Sigfeldt ‐

Du er steil , Finn , det fine med deg er at du så ofte innrømmer det . Jeg er ikke sånn , derfor har jeg alltid bøyd meg , ja , jeg vet at det kanskje har vært mest dovenskap , sløvhet , du har alltid måttet ordne alt uten meg ‐ . Men husker du den gangen med rosene ? Du sa , Finn , du sa : Bestem , Beate ‐ enten fra nå av og alltid ‐ du vet jeg kan gjerne være tøffelhelt , si at jeg skal være det , ellers er jeg redd jeg skal kue og dominere deg ‐ eller bestem , Beate , én eneste gang når jeg er steil , og du vet at du har rett . Velg nå : Gjør meg til tøffelhelt ‐ eller bestem en stor og viktig gang ‐

Da vi stod den kvelden , tolvte april i 1943 og så på Magne og Liv , husker du at du sa ‐ nå har du sjansen ‐ og at jeg rystet på hodet ? Neste morgen var du på vei til England uten adjø , uten et ord . Jeg hørte ikke fra deg før julekortet kom : " Jeg skal også hilse fra din bror Finn " . Jeg kunne stanset deg . Men nå , dette med Liv , nå sier jeg ‐ dette er det jeg har ventet på , de skal gifte seg ‐ " .

" Beate ‐ det høres feigt ut ‐ du overrumpler meg , jeg må tenke over det du sier . Så skal vi snakkes når jeg kommer fra Oslo i overmorgen . God natt , du ‐ " .

Og han klemte hånden hennes hardt , vred seg over til den andre siden og slapp den brått .

" God natt , Finn ‐ " .

Han stavret frem og lukket vinduene . Så slokket han lyset og stirret ut på fjorden . Så la han seg .

De snakket ikke mer . Men ingen av dem sov .

Hun sa :

" Da jeg møtte deg , syntes jeg du var veldig barnslig , jeg syntes Magne var mer voksen enn du . Men nå er du litt hard . Og jeg er blitt helt barnslig og helt dum . Jeg gider ikke lese noen bøker . Du skrøt alltid av at de andre guttene var redd deg . Og det syntes jeg var det dummeste jeg hadde hørt . Men det var kanskje litt sant ‐ " .

" Nå skal du bare ligge slik , så skal jeg stryke og klappe deg helt til du skjønner at jeg er snill ‐ " .

" Du må adlyde meg i hele dag , uten å si nei ‐ er du glad ‐ ? Nei , du er ikke glad . De vil sende meg til Sverige . Og siden til Amerika . Jeg kommer til å bruke så mange penger jeg orker så jeg kan glemme deg . " " Liv ‐ " .

" Ja ‐ " .

" Vi skal slutte skolen om tre uker , det vil si , jeg , du er jo sluttet , vi skal reise til København ‐ " .

" Ja ‐ " .

" Nå er det dumme Liv som lystrer ‐ " .

" Puh ‐ det var jo derfor jeg sa at du skulle adlyde meg . Vær så vennlig , når ‐ sa du ‐ ? "

" Fredag om tre uker , om tyve dager . Så er vi i København om mandagen eller tirsdagen ‐ for vi må reise litt i krinkelkroker . Jeg har solgt fotoapparatet , teltet og kajakken , det er 400 . Jeg har noe mer også ‐ . Så har jeg vært på passkontoret ‐ jeg skal få veksle pengene i pund . Så sier vi England hele tiden , til Johnemann for eksempel , han kommer til å holde munn fordi han ikke kommer til å tro det . Men når vi er reist , blir han redd og synes han må si det , ellers får han skylden hvis vi blir overkjørt i London ‐ jeg har lånt fire bøker om England , de blir funnet av noen andre enn mor og så ‐ vi lurer dem ‐ vi lurer dem , Liv , denne gangen skal vi lure dem ved å gjøre oss verre enn vi er ‐ jeg er så lei av det motsatte ‐ " .

Liv tok på tungen med tommelfingeren : " Jeg har noe på tungen . Ellers er jeg enig . "

-når vi er kommet der og har fått jobb ‐ vi kan visst skrive til kongen eller bystyret eller noe sånt ‐ og de er nødt til å holde munnen godt lukket ‐ og så får vi lov til å gifte oss . Men vi venter til en måned før Anton kommer . For det blir å gjemme oss , onkel Alfred er i København nesten hver måned . "

" Helvete ‐ helvete så fint ‐ " .

" Du får ikke lov å banne så Anton hører ‐ " .

" Anton hører at jeg tenker på deg , det overdøver alt . "

" Kan vi se noe på maven din ‐ " .

" Nei , men det kjennes som om jeg har forspist meg ‐ " .

" I morgen skal jeg undersøke maven din med lommelykt . For ellers er det bare propaganda . Du er en giftesyk dame . "

" Ja . "

" Som heter Liv Engelsen ‐ " .

" Ja . "

" Som vil hete Liv Liman ‐ " .

" Ja ‐ " .

" Er det godt å være giftesyk ‐ " .

" Ja . "

" Ja ‐ det er i grunnen det . Kan du ikke si nei ? "

" Nei . Jo . "

" Jeg har en kulepenn . Jeg vil skrive fru Liman på maven din . "

" Ja . "

Hun så på maven sin mens han skrev .

Så så de på hverandre .

" La oss si det i kor . "

" Vi er gift . "

" Vi er gift . "

Lærerne hadde kastet jakkene .

De årlige skoleturene var blitt kortere og kortere . I år tok de bare den ordinære bussen til Veststranden .

Nå satt de i den lille lunden bak og ovenfor hotellet , 200 elever og 8 lærere .

Hilda og Johan satt på en svær steinhelle like ovenfor Kieding .

Rektor Kieding slokket sigaren i gresset , lutet det skallede hodet fremover og så på Dahle og Sinsen som hadde lagt seg i gresset ‐ det er rent utrolig , jeg lurer på om noen skjønner at de har drukket , og så er det dyktige lærere ‐ i hvert fall Dahle ‐ .

Sinsen kunne være flink ‐ men så fikk han disse periodene sine da han hevdet at alle elevene var åreforkalkede kynikere , da var det at han kunne sitte og drikke i fritimene . Den historien med Johan Liman og hun vesle Engelsen , ja , det var også noe : Sinsen tok parti for dem , påstod at de oppførte seg skikkelig i hans timer ‐ man kunne jo ikke godt si at han løy , skjønt det var opplagt ‐ meget pinlig affære . Nå hadde hun vært borte i fjorten dager ‐ gud vet hvorfor ‐ .

De fire gymnasklassene satt like nedenfor , de pratet og summet under sangen . Kieding gjorde en håndbevegelse , Børresen reiste seg , lente seg forover og ropte lavt " hold kjeft ‐ . " Det ble stille . Disiplinen er god , tenkte Kieding .

Bare sangen gled videre med mange vers . Den ble en del av skogen .

" Hvor lenge er det siden ? " sa Hilda .

" Ti dager . "

" Har du prøvd å ringe ? "

" De legger røret på når de hører at det er meg . "

" Jeg prøvde å ringe i går , men de sa hun var i Trondheim ‐ men han vesle broren hennes ‐ " .

" Han står der nede , nest ytterst til høyre , bak ham med det røde håret ‐ han med de korte buksene ‐ der . Han snur seg bort når han ser meg . Han vet ingenting , tror jeg , men han er visst redd faren . Han fikk laget den nøkkelen , det ble bare tull , det gikk i to dager ‐ " .

" Hva vil dere gjøre nå ‐ ? "

" Jeg skal snakke med Magne , du skjønner det med den nøkkelen ble oppdaget , så klarte hun å ringe til meg , men jeg var naturligvis ute . Mor sa at hun skulle reise og bare ville hilse . Men så ringte hun til Johnemann også . Og han skjønte jo ingenting . Jeg halte ut av ham ord for ord hva hun hadde sagt . Det ble nokså forvirret , men det skyldes mest Johnemann . Men det var tydelig at hun rotet : Snakket om at hun ikke ville se meg , ja , det var helt sikkert , for det har vi et spesielt ord for ‐ " Johan kastet en sten fra den ene hånden til den andre " du vet ‐ først gikk det to dager , så hadde vi tentamen i tre dager , da den var over ble , forsyne meg , Magne borte i tre dager . I går var han der ‐ men stakk av hver gang jeg nærmet meg . "

%-Du Magne , du skaffet Liv den nøkkelen . Men så kom hun ikke dagen etterpå , hun har ikke gitt deg noen beskjed ‐ ? "

" Jeg sa at jeg godt kunne gjøre det , men så sa hun at hun ville ikke , for hun har lovet far ikke å gjøre noe ved hjelp av meg . Det var på grunn av den nøkkelen . "

" Men jeg har ikke lovet noe , " sa Johan , " har du ‐ ? "

Det ble en lang pause .

" Nei . "

Det ble en lang pause til . Johan kjente at han var tørr i munnen . Øynene til Magne vek unna .

" Magne ‐ " .

Magne stirret ned i en grop som han prøvde å utvide med skotuppen .

" vil du si en setning til Liv , bare en setning fra meg ? "

Magne nikket uten å se opp .

Johan rødmet .

" si at jeg kommer klokken ‐ si at jeg kommer når dere har lagt dere . "

Gropen raste sammen og begrov Magnes fot i sand .

Så sa Johan :

" Liv sier at du røker .

Du kan godt få fem Chesterfield av meg ‐ jeg får kartonger fra min onkel , han får dem med båtene sine . "

Plutselig så Magne opp . Johan så at han hadde tårer i øynene .

Magne rystet på hodet ‐ flere ganger . Så sa han :

" Nei ‐ jeg har lovet det likevel . Jeg kommer til å gjøre det . "

Og han snudde seg og løp ned til klassekameratene som ventet i en klynge .

Johan fikk ikke tid til å si at det ikke var sånn ment . Resten av dagen lengtet han nesten mer etter Magne enn etter Liv , innbilte seg halvt at det var Magne han skulle besøke for å si at det ikke var sånn ment , han hadde ikke tenkt å bestikke ham ‐

Det regnet . Det glinset i de svarte trærne under lyktene . Asfalten så ut som om den svettet . Det blåste kraftig og varmt . Han hadde tatt to frakker på seg , men nå var begge gjennomvåte .

Han gikk turen en gang til , ned forbi naboen og opp til det svære dueslaget , men han visste at det var unødvendig , for han kunne se at det fremdeles brente lys på soveværelset , det falt en kjegle av lys fra vinduet og ut på løvet .

Klokken var over to . Han behøvde ikke se på den .

Han tente en sigarett med stumpen av den forrige . Vinduet til Liv stod åpent , men det var helt mørkt . Hun kunne godt ha vist seg .

Han kom opp til dueslaget og så ned på Engelsens hus .

Lyset på foreldrenes soveværelse var slokket . Han lurte på om det var lenge siden . For nå så han at refleksen i bjørkeløvet bare kom fra den trekantede havelykten .

Klokken var ti på halv tre .

Han slo frakkekraven bedre opp , stakk sigarettpakken ned i sjøstøvlen og begynte å gå . Det var ikke nødvendig å ta noen risk ‐ planen var å vente til lyset gikk ut , så spasere ut til nesset og tilbake , så vente en stund ‐ og da var vel alle sovnet ‐

Det var godt å gå , men han gikk altfor fort . Han hadde vinden og det tette regnet i ryggen .

Av og til suste en glinsende bil forbi . Ellers var veien tom og våt . Han kunne se fyret på Byøya blinke , men himmelen og naturen var sort . Han merket at han ikke tenkte på Liv .

Det ble kaldere . På nesset kom blesten i små , iltre kast og bølgene kom med hvitt skum innover . Han hørte en sau mekre og lurte på om han kunne finne den , satte seg ned og prøvde om han kunne se Byøya . Men fyret blinket hvitt , hurtig og ensformig gjennom den våte natten .

Så gikk han tilbake . Nå var det surt . Han krummet seg mot vinden . Etter en stund ble han stanset av en bil ‐ vil De sitte på innover til byen ?

Han rystet på hodet , ville si noe , men merket at han var hes .

Sjåføren stirret forbauset på ham , slo døren igjen og startet med et rykk .

Nå måtte han snu seg fra vinden for å tenne en sigarett . Det gikk ikke før han åpnet frakken og krummet seg over fyrstikken .

%Han siktet omhyggelig . Han hørte kneppet i glasset . En til . Den gikk inn gjennom det åpne vinduet . Han ventet .

Han trodde først det var gardinen som slo . Nei , men Liv ‐ han rykket til da han hørte sin egen stemme , så svingte han seg over gjerdet og var i et lite sprang like under takskjegget . Han var i ly for regnet og tre meter under vinduet hennes .

Så kom tauet dansende . Han hørte at han lo lavt ‐ dette var moro ‐ så skammet han seg : Hvor barnslig jeg er , tenkte han , dette er alvor , Liv er sikkert redd ‐

Han tok av seg støvlene , tenkte seg om , men lot dem bare stå . Det var vanskeligere enn han hadde tenkt å klatre opp et tau som hang slapt ned langs en vegg . Han rutsjet ned da han forsøkte seg og kjente noe svi i håndleddet . Så bandt han tauet rundt livet , dro seg opp på gesimsen , tenkte at han fikk få tauet rundt seg en gang til , balanserte på knærne , dreide seg , glapp , sparket i veggen og hang plutselig fritt og svevde . Det gjorde vondt i håndleddet og han sparket flere ganger i veggen . Det smalt som kanonskudd og han tenkte at nå våkner hele nabolaget ‐ så fikk han kneet opp i vindusposten . Du er god til å ro , tenkte han , nå må du vise det ‐ så halte han seg opp etter armene .

Hun grep ham om håndleddet . Han tumlet inn og ned på gulvet .

" Du skulle ikke ha kommet ‐ " .

Men da hun så hvor skuffet han ble , slo hun armene rundt ham . Så knappet hun opp de stive , våte regnkappene , strøk det kalde ansiktet hans og dro ham til seg ned på sengen .

De lå urørlige et sekund , så la han seg over henne , tungt og trett . Hun foldet hendene bak nakken hans . Han sa :

" Dette er andre gangen vi ligger i en seng . "

Liv smilte :

" Vet du hva du sa forrige gang ‐ ? "

" Ja , jeg sa ‐ dette er første gangen vi ligger i en seng . Vet du hva jeg kommer til å si neste gang ‐ ? "

" dette er tredje gangen ‐ " .

" Akkurat . Og om seksti år ‐ ? "

-Dette er millionte gangen vi ligger i en seng ‐ ja , du vil si det , det er sånn du er . Det er sånn jeg også kommer til å bli . Rart ‐ " .

" Ja , du kommer til å bli like dum som jeg . "

" Vismann . Spåmann . "

" Heks . Troll . "

" Tosk . "

" Du er jo hvit , Liv ‐ du er jo syk , Liv .

Hva er det de gjør med deg ? Nei ‐ vi kan ikke snakke om det nå , vi må reise nå , Liv , i morgen kan vi bo på Hildas hytte . Du får bare ta de klærne du har på deg ‐ så tar jeg alt mitt , vi kan selge mye i Oslo , passet ditt er i orden i morgen , jeg var og snakket med dem i formiddag ‐ " .

" du ‐ " .

" ja ‐ " .

-du måtte komme , du hadde drept meg hvis du ikke hadde kommet , men du skjønner mor begynner å komme på parti med oss nå . Og far blir kanskje enig hvis vi viser oss voksne ‐ kanskje du skal gå ‐ nei ‐ ikke gå , Johan . "

" Jeg skal bare ta på deg , så skal jeg gå ‐ " .

" Ta av meg alle klærne , Johan . "

" Nei . "

" Jo . "

" Vi kjekler . "

" Ja . "

" Nei , la oss sette oss på gulvet . Der i kroken . Så må vi snakke .

Du hakker jo tenner . "

Han reiste henne opp , holdt henne som et barn på den ene armen mens han rev løs dynen med den andre ‐ så slo han den rundt henne . De satte seg ned på gulvet . Hun hadde masse klær på seg , og han la hele dynen rundt henne . Men langt inne i dynen rystet hun av kulde .

" Har du sovet skikkelig ‐ ? "

" Nei ‐ jeg får aldri sove mer før de er snille med meg ‐ før alle er helt snille med meg ‐ vær snill med meg ‐ du får ikke lov å gå ‐ ikke gå , for du kommer aldri igjen . Du har lyst til å gå ‐ " .

" Jeg skal ikke gå , din unge . Merker du ikke at jeg er far både til deg og ‐ " .

" Ikke si Anton . Anton er akkurat som en vits om en som taper , han kan godt hete Anton når han er født , det er et stygt navn , men det gjør ikke noe . Men ikke si Anton nå ‐ " .

" Nei ‐ " .

" Så snill du er i dag ‐ " .

" Det er fordi det er natt i dag ‐ " .

" natt i dag ‐ tror du de har hørt deg ? "

" Nei , det regner slik , og elven suser så mye i natt . Hør trærne skraper mot veggen ‐ hør ‐ " .

" ja ‐ " .

" du er et moretre ‐ " .

" du er et faretre ‐ " .

Han prøvde å kysse munnen hennes mens hun lo .

" håndleddet ditt er helt hovent ‐ " .

" maven din blir helt hoven ‐ " .

Han så seg rundt :

" Jeg har aldri vært på rommet ditt . "

" og nå er det mørkt ‐ " .

" og nå skal vi reise ‐ " .

" ja , nå skal vi reise ‐ " .

" her skal du også få litt dyne ‐ " .

Det var holdt opp å regne . Elven suste , og det grånet ute .

Hun hadde lagt hodet hans mot brystet sitt . Han hadde dradd opp genseren hennes . Han hadde sugd henne .

" for øvelsens skyld , " hadde hun sagt .

Da hadde hun kjent tennene hans mot brystet sitt ‐ han lo . Men så var han plutselig blitt stille ‐ lenge . Han sov .

Hun ble så forbauset , men så skjøv hun seg mer opp i kroken . Elven suste ikke jevnt . Det kom og gikk i rare rykk .

Det var høylys dag . Det glitret av fugleskrik . Bjørkene stod så klare i luften like før solen traff dem .

Den ene sjøstøvlen var veltet . Den andre stod oppreist under Livs vindu . Det var en usynlig skiltvakt som stod på et ben og holdt vakt .

%Klokken var ti . Fru Engelsen åpnet døren . Hun bar et brett med hvit grøt , egg og melk . Og tre smørbrød med laks .

" Herregud ‐ " .

Fru Engelsen hadde bare sett dem , så rykket hun lydløst tilbake og lukket døren sakte . Hun mistet nesten brettet , nå satte hun det forsiktig ned i loftstrappen , så sank hun ned på jærstolen ved siden av klesskapet .

Hun prøvde å si til seg selv ‐ " de ligger på gulvet og sover " ‐ Liv og så denne Johan ‐ De lå så for vridde som om de var stanset i en mektig kamp . Han så ikke ut som om han var stort eldre enn Magne , bare så lang og tynn . Og han sov med åpen munn . Gudskjelov at Finn ikke er hjemme . Hun tenkte det for annen gang og merket at det var det første hun hadde tenkt .

Nå skjønte hun det som skjedde da Liv i åtte-ni-årsalderen vendte seg bort fra henne , tok fra henne sin fortrolighet ‐ det var altså dette ‐ det var altså Johan Liman hun gikk og sparte opp fortrolighet for . Grusomt . Unødvendig grusomt .

Fru Liman , fikk føle det samme : Johan snakker ikke med meg mer , kysser meg ikke , venter på Liv Engelsen .

Nå var Liv den tredje mor , barnet snudde seg bort , og så var barndommen over . Det var et øyeblikk siden , bare en syv eller åtte år , jeg har bare ventet noen dager eller somre på anledning til å vinne henne tilbake , hun var sky , jeg var keitet , det var en slags dans ‐ en alvorlig dans .

" Jeg skal bli bestemor ‐ " .

Liv skal bli mor . Stakkars . Og så var det plutselig mest synd på ham , den gutten med de lange øyevippene og det smale , halvt fine , halvt frekke ansiktet , syttenåringen med den stive luggen ned i pannen over den litt for smale nesen angikk henne plutselig mer enn Liv , mer enn henne selv . Han var yngre enn Magne . Og Liv var en utlendings hustru , svært ung , men fremmed og blek . Tenk om han måtte slåss med Finn ‐ han ville snerre og klore , og Finn ville slå .

Og de to frakkene med dammen rundt .

Hun måtte vekke dem .

Finn kommer med flyet klokken ett . Hun kjente hvor godt det var at hun fikk tre timer . Hun grep seg i å ønske at flyet falt ned , hun rettet på tankene sine , strøk ut " falt ned " , skrev " startforbud " inne i tankene .

Hun gikk ned trappen , tok brettet , så at grøten var blitt kald og kjente at nå var ti år gått . Ti år hadde samlet seg opp bak en demning av stillhet , men da hun åpnet døren og rykket tilbake , ble ti år igjen der inne . " Mor kom inn med frokost . Bestemor kom ut med brettet " . Hun satt på kjøkkenet nå , hun drakk kaffen som var skoldende het , men hun trodde det var vann , for det var det hun tenkte å drikke . Hun tyllet i seg flere kopper , merket ikke hva hun drakk før hun kom til gruten .

Hun tørket av kjøkkenbenken med den grå kluten .

Det var bra at Magne var kommet seg på skolen . Han var så blek , hun så på ham og sa at han måtte legge seg tidligere . Han svarte at han var begynt på den boken han fikk av tante Rut . Og den hadde vært så spennende at han leste den helt ut . Men han la seg klokken ni ‐ Hun smilte og rystet på hodet .

Men ellers var han taus . Og glemte matpakken sin .

Hun stod litt forvirret med den i hånden .

%Liv vekket ham . Så begynte hun å gråte :

" Hva har vi gjort , Johan ‐ hva har vi gjort ‐ ‐ " .

Johan gråt også , men bare et øyeblikk .

Så ble han våken og litt tørr i stemmen :

" Bare gråt , Liv . Men alt er bra , skjønner du . Alt er fint . Jeg tror forresten ikke at vi sovnet , jeg tror vi besvimte , men det gjør ikke noe . Nå blir jeg her til din far og mor kommer ‐ du er min forlovede , vi skal snart gifte oss ‐ bare gråt , Liv ‐ " .

-hva er det vi har gjort , Johan ‐ hva er det vi har gjort ‐ . Nå er alt ødelagt . Mor har vært her ‐ det er jeg sikker på . Jeg så henne også forresten . Jeg er gal , Johan . Jeg så mor ! Hun bare kom inn og så alle frakkene dine , og så gikk hun med en gang . Jeg er gal , Johan , jeg så mor , skjønner du ‐ og , nei , du kan ikke skjønne det . " Og hun gråt skjærende .

Han tvinnet håret hennes rundt fingrene sine . Han dro ned genseren og rettet på skjørtet som var skjevt og krøllet . Han presset henne inn til seg og la dynen rundt henne igjen .

Så løftet han henne opp i sengen , tok av henne tøflene , satte seg ned på sengen og slo armene rundt henne , klappet begge kinnene hennes , strøk henne over pannen og reiste seg .

" Ikke gå . "

" Jo . "

-Ikke gå ‐ hvordan skal du komme deg ut ‐ du må vente til i natt . Ikke gå fra meg . "

Han bøyde seg over henne og smilte . Det var et alvorlig smil :

" Jeg har fått en stygg , sur , blek forlovede , hun må ligge og sove for jeg skal snakke med mine svigerforeldre . "

" Far er ikke hjemme . Han er i departementet .

Ellers hadde han drept deg ‐ " hun smilte svakt .

" Så må jeg tale med min svigermor , fru Engelsen ‐ " .

" Stakkars mor ‐ " .

" Jamen , nå skal hun få en slik kjekk svigersønn . "

Han gikk ned trappene og inn i spisestuen . Han bråket litt for ikke å skremme noen .

Men det var litt vanskelig , for han gikk bare i noen tykke sokker .

%Hun prøvde å la være å se ham .

Han veltet nesten det lille bordet , så ble han stående midt på gulvet . Han kunne trenge en kam , tenkte hun . Han bar de to oljekappene på armen .

" Hva ‐ vil ‐ De ‐ ? "

Hun følte at hun ikke greidde å late som om hun ikke hadde sett ham en halv time i forveien .

" Er det ikke , Johan Liman , hvordan er De kommet hit ‐ nå ? " Hun merket at hun var litt redd ham , og det gjorde henne helt rolig . Han stod stille og så ned .

" Jeg ‐ " han tidde ‐

" De ser syk ut , Johan . "

" jeg kommer for å se Liv ‐ " han så opp .

" Nei ‐ det vet De ‐ er ikke mulig ‐ " .

" jo ‐ det er mulig . Jeg har sett henne . " Han gjorde en pause . " Hun må gifte seg , fru Engelsen , Liv og jeg kommer til å gifte oss , dere får ikke lov til å være sint på Liv , jeg får meg en jobb , De kan godt være sint på meg . Men det kommer til å gå bra . Det er helt sikkert . "

Han stanset og så ned . Så rettet han blikket mot henne og ble langsomt rød : " Dere vet jo alt . Det er dumt at det er sånn . Men det er bare min skyld . Forstår De ? Forstår De ? Unnskyld . Men hvis jeg angrer , angrer ikke Liv . Og det er bra for henne nå . Det er bare derfor jeg angrer . Men vi behøver ikke snakke om det , for alle er glade i Liv . Alle . "

Klokken slo elleve doble slag . De hørte fuglene som kvitret mot veggen .

Hun klarnet stemmen : " Vil De ha litt mat , Johan ? "

Han stod og famlet litt . Hun reiste seg og gikk bort til ham " sett Dem der i stolen så lenge . "

Hun kom inn igjen med kaffe og kaker . Han så ut som om han sov . Hun følte seg sterk igjen og visste hva hun skulle si . Hun satte seg og så på ham mens han spiste .

" Jeg skjønner at De kom Dem inn til Liv ‐ ja , jeg tror jeg vil si du ‐ men skjønner du ikke at det er akkurat slik dere ikke må være ? Jeg , vi , alle , vet at dere kan finne på hva som helst ‐ men ingen har ennå sett at dere kan være fornuftige . Ansvar . Du sier at du er glad i Liv ‐ men nå er hun ulykkelig , og det er din skyld , jeg dømmer ikke , jeg bare sier det som det er ‐ du burde være voksen . Voksen , det er å ta hensyn . "

Fatet var tømt , og hun gjorde en pause ‐ han spiser verre enn Magne , tenkte hun . Men han har bedre manerer . Jeg liker ham . Jeg er i slekt med Liv , tenkte hun . Han er nettopp slik som Finn ikke er ‐ det er lett å sammenligne dem og se all forskjellen ‐ men akkurat det er en likhet .

" Det med deg og Liv , det skulle egentlig gjøre dere to , din mor og oss lykkelige . Men du ser selv : Liv , for eksempel , ødelegger din utdannelse ‐ " .

" Ikke si noe stygt om Liv ‐ " .

" Ikke vær barnslig . "

Hun så ham rolig inn i øynene : " Du tror jo alle mennesker er ondskapsfulle . Nå skal du gå og aldri la noen vite at du har vært her . Så får du vente noen dager . Så får vi se ‐ " .

Han reiste seg , stod litt duknakket .

Hun fulgte ham til døren , ga ham regnkappene som han tok uten å snu seg . I døren stoppet han , snudde seg og sa :

" Liv og jeg er i hvert fall forlovet nå . "

Så gikk han . Hun så at han ikke hadde sko på seg . Det gjorde henne litt redd ham igjen .

I trappen flerret hun en liten rift i kjolen ‐ hun hadde aldri lagt merke til den spikeren før . Hun syntes det sa " er forlovet " , og det syntes hun trinnene gjentok .

I stuen ble hun stående og lytte til tikkingen av klokken . Men den sa ingenting , tikket bare lavt og jevnt , kurret litt og slo et dobbelt slag .

Hun tenkte på middagen og var glad hun ikke hadde hjelp i huset .

%-Hei der ‐ " . Børresen brølte , " Engelsen kom hit ‐ " .

Magne våknet og så spørrende på ham .

" Legg den bort . "

Magne kvakk til og la den hurtig vekk .

Børresen kom hurtig nedover rekkene , lutende og med lange skritt , han stanset opp og så hva Magne hadde gjort .

" Du kan gå til vaktmesteren i friminuttet og si fra . Etter skolen kan du gå til rektor . "

Klassen stirret forbauset . Noen klappet lydløst i hendene , men enkelte fikk opp bøkene og sugde til seg litt av det de ikke hadde lært hjemme .

Børresen bøyde seg og leste hva Magne holdt på å skjære inn i pulten . Han rykket tilbake , ble rolig og kald :

-Vel , Engelsen , vi får komme tilbake til dette ‐ foreløpig kan du komme frem til tavlen og der kan du skrive noe annet og bedre ‐ " .

" Pussig , " tenkte Børresen , " den vesle tassen ‐ " .

" Pussig , " tenkte klassen . En og annen stjal seg til å se på Magne . Han satt rolig og litt fraværende som han pleide , virket bare litt blek . Men han skulle jo til rektor . Og han er en av de dårligste i klassen fra før ‐ .

%Han syntes han så Johan på trikken som kom innover . Men klokken var nesten ett , og det var sikkert ikke riktig . Han syntes han så Johan på den andre trikken også ‐ tull , han var sikkert gått da jeg stod opp i morges . Da husket han at han ikke hadde vært våken hele natten . Han drømte en drøm : Han var voksen og hadde skjeggstubber i ansiktet . Liv hadde det grønne forkleet som hun brukte for mange år siden . De satt hånd i hånd i stuen . Så ble gulvet vann og veggene gikk bort en etter en . Det er best vi svøm mer , sa Liv . Skjeggstubbene forsvant da han dyppet haken i vannet . Han la på svøm ved siden av Liv gjennom den bløte , varme sjøen . Det bruste rundt dem som om havet bare var en bred elv , og de kom så fort og lett frem . Han visste at nå hadde de vinger , og at de var " salig døde " , og at vannet derfor var så vennlig og mykt . Men at det ville bli vanskeligheter når de kom helt ut i Gudehavet , for far og Johan var sjørøvere i vikingskip . Det er best vi dukker , sa Liv . Og de dukket ned på havets bunn for at far ikke skulle finne henne og Johan .

%Magne spiste middag sammen med foreldrene . Han kunne ikke skjønne at han var sulten , for han var kvalm også .

" Du ser dårlig ut , gutt . " Faren skjøv tallerkenen bort .

" Han har ligget og lest i hele natt . " Fru Engelsen tok tallerkenen og satte den opp i sin egen . Hun så bekymret på Magne .

Engelsen så på henne :

" Du ser forsyne meg dårlig ut , du også ‐ er det hendt noe ? "

" Nei , Finn . "

" Jo , far . "

Begge stirret på Magne .

" Det var noen som klatret inn gjennom vinduet til Liv . "

De stirret forferdet på ham . Engelsen kastet et blikk på sin kone , hun merket det , men stirret bare på Magne .

" Magne , du må ha drømt . "

" Magne , hva gjorde du da ‐ " .

Magne var hvit og rød , han fylte munnen med mat , tygget og stirret ned , rotet litt med gaffelen . Så så han opp . Denne gangen snakket han til moren :

" Jeg skjønte godt at det var han som heter Johan Liman . "

" Gud ‐ " .

" Magne . " Engelsen satt stille et øyeblikk , så rettet han seg opp : " Du kan gå til rommet ditt , Magne . "

Magne reiste seg , uten å se opp , men da han var kommet til døren , sa faren lavt " Magne ‐ " .

Han snudde seg .

" Kom hit , Magne . "

Faren så på ham , rystet langsomt på hodet :

" Det var dårlig gjort av deg , Magne . "

Magne gikk opp på rommet sitt , kastet seg på sengen og gråt . Etterpå var han så stiv og rar .

Han så på klærne sine og tenkte at han ville begynne å gå med lange bukser . Han gikk bort til speilet og så at han var skitten på halsen , det hadde han aldri sett før , hadde nærmest trodd det var noe moren sa når hun visste at det var lenge siden han hadde vasket seg . Nå så han det , det stemte : han var skitten på halsen . Han kjente at han aldri kom til å bli ordentlig glad mer . Men at det ikke betød så meget enten folk var glade eller triste . Så tenkte han litt på Liv , og nå først skjønte han at det var synd på henne ‐ før hadde han bare følt det .

Han så fotballen som lå på klesskapet sammen med reinsdyrkniven , skøytestøvlene og kandaharbindingene . Han tok alt sammen og slengte det inn i skapet ‐ det var ikke slikt som skulle ligge fremme i et værelse . Han forstod at det var rett av moren å forby ham å ha skiene under sengen . Han tenkte på det faren hadde sagt . Han holdt på å begynne å gråte igjen , men så trakk han på skuldrene . Det hadde han aldri fått til før . Han gjorde det en gang til for å merke hvordan det var .

Så banket det på døren , det var moren ‐ hun hadde aldri banket på før " vi er ikke sinte på deg , Magne , du mente det kanskje godt , men du vet , far liker ikke at noen sladrer ‐ " .

" jeg mente det ikke godt ‐ " da han hadde sagt det , bet han tennene sammen for ikke å gråte . Han tenkte . Han tenkte at han skulle trekke på skuldrene , men moren la hånden på den ene skulderen hans og så på ham . Han så på henne og så at hun hadde masse hvitt hår og at håret var mer hvitt enn sort .

" Du skal legge deg , Magne . "

Han kledde lydig av seg .

Moren stod og så på ham . Så snudde hun seg og gikk .

Det var intenst solskinn . De hadde nokså mange kofferter . De slepte dem ut fra stasjonen og stod litt tafatte med dem på fortauet .

" Vi går tilbake og setter dem på oppbevaringen . "

Liv bar en ryggsekk og to store vesker . Johan bar tre kofferter , ryggsekk og reisebag .

De måtte betale på forskudd . Syv kolli , 3.50 .

" Dyr by , du . "

Liv beholdt den ene vesken , han tok den fra henne . Så tok han henne i armen .

" Fru Liman er svært økonomisk ‐ " .

" Herr Liman konverserer .

Hun er forresten litt økonomisk ‐ tror du mannen hennes bryr seg om henne ? "

-Ja , han er veldig snill , bærer vesken og sånn ‐ ser jeg ut som jeg er enogtyve , Liv ? "

" Ja , kanskje ‐ jeg vet ikke ‐ ser jeg ut som jeg er nitten ‐ ? "

" Ja ‐ i grunnen .

Du skal ikke bruke så mye leppestift . Den bare gjør deg veldig malt , men du ser ikke eldre ut ‐ men bruk pudder og øyesverte . Lite leppestift , litt øyesverte , mye pudder ‐ da ser du ut som du er nitten ‐ vi må venne oss til å være så gamle som vi kommer til å si at vi er . Ser jeg rar ut i vest ? "

" Nei . "

" I sixpencelue ‐ ? "

" Nei . Jo , litt uvant . Men det er for meg , vet du , det med å være ubarbert går ikke ‐ du har altfor lite skjeggvekst . Men du har mørk stemme . Hvordan legger du merke til meg nå ‐ er det slik at du bare bedømmer meg for å se om jeg er nitten , sytten og alt det der ‐ " .

-Nei , det er nesten ikke sånn i det hele tatt ‐ jeg får det ikke til . "

" Det er jeg glad for ‐ elsker du meg , Liman ? "

" Jeg får det ikke til . "

" Fordi jeg sa du har lite skjeggvekst ‐ " .

Trafikken slo mot dem like sterkt som solen . Røde lastebiler vekslet med grå sportsbiler , så kom noen svære , hvite busser og så kom syklistene . Men det var ikke så mange av dem som de hadde tenkt . Bilene kjørte fort , men på fortauene drev folk nokså langsomt .

" Hvis de hadde gått fortere , så hadde det vært færre av dem . "

" Nei , det hadde bare blitt plass til flere . "

" De ser nokså norske ut ‐ " .

" De er tykkere og lysere . Mest mennene . "

" Skiltene ser norske ut . Bare gammeldagse med den rettskrivningen . "

" Det er dansk . "

" Det er dansk , Johan ‐ Danmark og oss ‐ skiltene er helt danske ‐ " .

" Dansk , dans , dans , dansk . Dansk dans ‐ si det ‐ " .

" Dansk dans , dans dans dansk . "

" Tosk . "

" Vær høflig , for det er bare en kulepenn ‐ det er godt å være kulepennkone ‐ " .

" Tenk når du blir prestetullkone ? "

" Viet . Dumt ord . "

" Men det passer litt , mener jeg . "

" Litt ja , alt passer litt ‐ " .

" Men hvor i England kan han være ‐ ? "

" England . Alfred ‐ tror du min sønn er idiot ? Han er reist alle andre steder enn til England , det vil si , han prøver å innbille oss at han er reist dit , altså er han ikke reist så langt ‐ Alfred , hvor er han ? Du skal få gjette en gang . "

" I Sverige . "

" Galt . Han var i Sverige for to år siden , sammen med deg . Han er et barn og vil forene det behagelige med det behagelige . Se nye steder . Altså er han i Danmark . Og da er han i København ‐ ja , jeg gider ikke å tenke høyt , dette fant jeg naturligvis ut før jeg ringte til deg ‐ tror du jeg ringte for å få trøst ? Og så av deg ? Fantastisk . "

" Jeg er i København sånn annen hver måned ‐ er det det du mener ? "

" Du kan godt reise med en gang . Tross alt er han fars eneste barnebarn . Det kan da i det minste du få tro . Vet du forresten at Johan går i klasse med sin bror ‐ ? Morsomt , ikke sant ? Johan gjør narr av ham av og til . Det er en snill gutt . Nå vet du det , reis til København og glem det ‐ " .

" Hvis jeg tar trikken som kommer der , tar den to stoppesteder , går av og krysser gaten ‐ og hvis jeg da fremdeles kan se ham , så følger han etter meg ‐ " .

Liv gikk på trikken ‐ nei , han følger ikke etter , jeg begynner visst å bli nervøs . Han stopper opp . Der tar han en drosje . Heldigvis ‐

Hun jumpet av trikken . Det stemmer ‐ jeg er nervøs nå ‐ hun pustet gjennom munnen ‐ det nytter alltid å se opp , tenkte hun . Hun smakte på den varme luften , den var litt støvet , men god , varm og stor . Himmelen er sølvhvit i dette landet , tenkte hun ‐ aldri blå ‐

Hun rente nesten på ham . Han hadde et behagelig , litt søvnig ansikt . Han tok hatten og hanskene av ‐ de var hvite .

" Jeg heter Alfred Krohn ‐ og du heter Liv Engelsen , hvis ikke ber jeg om unnskyldning . "

Liv så på ham . Han var middels høy og nokså fet . Det hun la mest merke til , var øynene . De var hver ken grønne eller sorte , stirret liksom innover . Ellers var trekkene rolige .

Stemmen var nesten dansk eller sørlandsk . Hun lurte på hvem som snakket slik .

" Jeg skal ikke la deg spekulere på hvem jeg er . Jeg er onkel til Johan . "

Hun ville snu , snu , løpe . Dette var farlig , nå kommer de og tar oss , Johan . De seks familiefedrene .

" Du ser ut som du er redd meg , saken er at jeg er nokså ofte i København , jeg har et hotell her . Og dere to har jo laget et skrekkelig oppstuss ‐ Johans mor er blitt syk , ja , jeg håpet å finne dere her , for Johan sa jo at dere reiste til Danmark . Men jeg har bare sett et bilde av deg , det som stod på kommoden , Johans værelse , ja ‐ . Jeg har jo ikke noe med det , men jeg tenkte at dette kunne dere ikke klare alene . Her ‐ " han ga henne fem hundrekronesedler " ikke nevn det for Johan ‐ han er så stolt . Men vil du komme bort til Hotel Dannebrog i morgen ‐ kom i tolvtiden ‐ der er så meget å snakke om . "

Hun ville løpe , hun ville kaste pengene , men så ga han henne et rolig håndtrykk og snudde seg . Hun ble stående og se på ryggen hans , han har ikke dårlig samvittighet , tenkte hun ‐ han blir stående , tar på seg hanskene ‐ så gikk han rolig , uten å snu seg , løftet bare hatten . Ellers så det ut som om han hadde glemt henne .

%Johan lå på sofaen og leste .

Liv la fra seg pakken . Han så opp :

-Vertinnen har vært her igjen . Den heksen ‐ hvor mye fikk du ? "

Liv svarte ikke . Hun hadde ikke tenkt på hva hun skulle si , hun var ikke vant til å forberede noe ‐ hun oppdaget at hun holdt de fem hundrelappene i hånden . Hun husket at uret hun skulle selge lå i vesken .

Hun gikk bort til vinduet , så ut på den nakne gaten og forundret seg over at hun ikke sa alt . Hun forundret seg også over at det var full dag ute , urmakerens klokke var kvart over to , hun hadde bare vært borte en time .

Hun la to hundrekronesedler i vesken , hun la alle fem ned og tok så de tre siste opp .

" Tre . " Hun viftet med dem .

Johan smilte , strøk luggen ‐ han stryker seg over luggen når han tror meg , tenkte hun ‐ og reiste seg fra sofaen . Han så lenge på henne . " Du er fenomenal , " sa han til slutt . " Jeg tippet 150 . "

Hun syntes ikke det var vondt at han trodde henne , ikke med en gang . På en måte skulle det bare mangle , tenkte hun . Hun tenkte ‐ han vet alt , later bare som han tror meg . Men hun merket at det tenkte hun bare for å føle sikkerheten i at han aldri tvilte på henne ‐ og ikke nå heller ‐ .

" Hvorfor kysser du ikke flinke Liv " ‐ så lett rollen var , jeg kunne lyve alltid , det ville være det makeligste av alt , ja , det ville være lettere å lyve systematisk enn å snakke sant i ny og ne . Hun følte seg lettsindig , litt skamløs , sånn som Sissel . Hun gjentok det for seg selv : Jeg lyver for Johan , kyss meg , Johan ‐ jeg lyver for deg , kyss meg mens jeg lyver ‐

Hun lente seg mot vinduskarmen og tok imot ham .

Johan holdt henne hardere enn hun ventet , han vred hodet hennes , det gjorde vondt ‐ hun kjente at fingrene hans var smale og at skulderen var helt hard .

" skulderen din er akkurat som ben ‐ " .

Han svarte ikke , men grep med begge hendene sine om hodet hennes , holdt henne litt fra seg og så henne inn i øynene . Nå merker han at jeg lyver , tenkte hun .

Men han kysset henne flere ganger , og hun forstod ikke at han hadde trodd henne .

%Johan var oppe klokken halv fem . Det var så vidt lyst , og han beveget seg stille for ikke å vekke Liv . Han stod og tok på seg støvlene da han merket at hun så på ham . Johan banket over gulvet med den ene støvlen halvsnørt og den andre i hånden " du er nattevarm , " sa han .

" Jeg kommer til å sovne før du er gått , " svarte hun , " så flink du har vært til å våkne . "

" Tja , jeg vet ikke det ‐ egentlig skulle jeg ikke stått opp før om en halv time , men jeg torde ikke bli liggende , for da var jeg redd jeg sovnet . "

" Ligg litt over dynen ‐ " .

" Med støvlene på ? "

" Bare en ‐ husker du da du stakk smørblomster mellom tærne mine ? Nå har jeg tatt på deg en støvel og du , du har puttet Anton inn i maven min ‐ hvor mye vi gjør med hverandre ‐ " .

" Jeg hater deg . "

" Jeg hater deg også . "

" Det heter ‐ jeg hater deg mer . "

" Jeg hater deg mest . "

De lå stille en stund . De hørte en trikk langt borte . Så hørte de et tog .

" Vi sovner . "

" Husker du den gangen vi sovnet ‐ eller besvimte ‐ ? "

" Så kjedelig du får det i dag når jeg er på kaien og jobber ‐ " .

" Ja ‐ jeg sovner ved tanken ‐ " .

" God natt ‐ " .

" God morgen ‐ " .

" Johan ‐ ikke si " jeg hater deg " , si det andre , bare i dag ‐ " .

" Jeg elsker deg . "

Johan gikk , og Liv sov noen timer til . Hun sov urolig og prøvde å huske hva hun hadde drømt .

Han kom ned til kaien . Han hadde hansker nå , og hendene var nesten bra igjen .

Han var blant de første hos stueren , satte seg på vesken og lente hodet mot en stolpe , kjente at han var blitt flink til å hvile nå og at han kom til å greie kaiarbeidet fint .

Han røkte en sigarett og tenkte på Liv ‐ det var synd at hun ikke fikk seg jobb .

Det var i hvert fall synd i henne . Men var det derfor ?

Han duppet litt før oppropningen begynte .

" Kjære Liv , ja jeg sier kjære deg , jeg har ikke noen datter selv , jeg har ikke engang en sønn . " Krohn smilte . " Men derfor har dette berørt meg så sterkt ‐ mer enn det ville gjort hvis jeg hadde mange som sto meg nær . "

Liv så på ham ‐ han virket så ordinær at hun var på vakt ‐ hun hadde ventet noe annet , nå ble hun så underlig rolig , litt slapp som om hun hadde sovet for lite og var hul og svær .

" Hva kommer til å skje med dere ‐ det tenker jeg så ofte på . Jeg var i København for fjorten dager siden , da så jeg alltid etter Johan , men tenkte ikke at jeg kunne gjøre noe fra eller til ‐ " .

Nå lyver han , tenkte Liv , hun likte at han løy .

" men denne gangen lette jeg etter dere og ga det til slutt opp . Og så ‐ da jeg fikk se deg ‐ oppdaget jeg hvor meget jeg hadde tenkt på dere .

Og nå er jeg her for å hjelpe . "

" Hva slags hjelp , " sa hun . Nå stirrer jeg frekt på ham , det har han bare godt av ‐ men øynene hans er så innadvendte at han merker det ikke . Døv er han i hvert fall ikke , hun gjentok : " Hva slags hjelp ? Gjøre det vanskelig for Johan og meg ‐ det er alt De kan . Eller vil . Det er alt noen kan . Vi har det bedre enn noen andre mennesker , jeg skal si Dem noe ‐ Johan vil heller sulte i hjel sammen med meg enn bli verdenskeiser uten ‐ hva slags hjelp ? "

" Og du ‐ " .

" Jeg ? Jeg er Johan , så det har jeg alt svart på . Sulte i hjel sammen med Liv ‐ det er det kjekkeste som fins , eller i hvert fall det eneste fornuftige ‐ " .

" Vel ‐ Johan , da mener jeg min søsters sønn , den riktige Johan , skal han også sultes i hjel ‐ ? "

" Det vet jeg ikke . Ham De snakker om der , kjenner jeg ikke ‐ " .

" Hvis jeg gjentok det du sa nettopp nå ‐ du vet hva du ville tenke : Dette er overspent . Dere er overspente . Verden er ikke slik , dessverre . Verden er ikke slik som dere tror ‐ dessverre ‐ " .

" Vi har fått 800 kroner av en snill mann . "

" Bravo . " Han kjente den måten å snakke på , avvæpnende som Berent , som Johan ‐ slik var Johan som gutt allerede ‐ tilstod det gale han gjorde med en overdrivelse som fikk den som reagerte til å virke som en pedant . Han husket en gang en skål med fire epler . Johan stjal ett . Så sa han : Jeg har tatt de fire eplene i den skålen . Alle snudde seg ‐ og lo . Det imponerte ham at hun kunne snakke som Johan og Berent , han prøvde selv å etterligne Berent en gang ‐ tenkte at det kunne være nyttig ‐ men ga opp , trodde det var medfødt .

" Var det ikke 500 du fikk ? "

" Vi har brukt 300 . Det blir 800 tilsammen . "

Alfred Krohn trakk opp lommeboken og ga henne 300 kroner " nå blir det 1100 , ikke sant ? "

" Nei , nå er det 800 på den måten De liker så godt . Den med Deres søsters sønn og sånn . En dyr måte . Ekte penger . Takk . "

Han tenkte seg om mens han rotet i skapet etter sigarene sine . ‐ Svake punkter ‐ svake punkter , men hvor ? Og hadde hun fortalt Johan om ham ‐ i så fall kunne han bare gi seg , 800 kroner fattigere , nei , bare skifte taktikk , jeg har aldri gitt meg ‐ unntatt for Elise .

Etterlysning , politi , pinlig . Han så overskriftene i avisen ‐ Kjent familie på jakt ‐ Selvmordsforsøk . Nei . Et blindt øyeblikk tenkte han på å la dem være i fred . Gi dem mer penger og reise . Johan skal jo arve meg likevel ‐ og så dør ikke han barnløs .

" Et øyeblikk , " sa han til Liv og gikk ut .

Han gikk fort ned trappene ‐ han bodde i annen etasje og hatet heiser ‐ han gikk frem og tilbake i resepsjonen noen ganger og så inn i den tomme peisestuen . Han bad om en kopp kaffe . Det var stille , og den kom med en gang .

Jeg har ansvar for Johan , ansvar ‐ et ord . Denne jentungen , dette gravide pikebarnet fikk andre ta seg av . Om henne var det én ting å si ‐ hun angår meg ikke , hun er en fremmed , det barnet hun skal ha får hun gi bort eller ta bort . Så får hun begynne på skolen igjen . Men Johan ‐ hva ville skje hvis han giftet seg . Ja , det er opplagt , aldri få seg en utdannelse , aldri få erfare hvor langsomt man blir voksen hvis man blir et modent menneske og ikke en hvemsomhelst . Altså : aldri bli moden fordi han ble voksen i syttenårsalderen . Altså : aldri prestere noe , selv om han etterpå fikk seg aldri så meget utdannelse . For det hadde livet lært ham : Folk må ikke få det de vil ha . Underklassen har fått lov å gifte seg tidlig . Slik har vi holdt den nede . Våre sønner skal være kalde , illusjonsløse , veddeløpshester , maskiner , jaktfalker . Når de er tredve , kan de begynne å nyte sin klasse . En gift Johan nå ville bli proletar .

Men hvis de blir tatt fra hverandre med makt ? De ville lage skandale . De ville rømme på ny ‐ og hvis det ikke gikk , var hun i hvert fall i stand til å drepe seg ‐ og da kunne det hende at han også gjorde det ‐ det rotehodet ‐

Dette hadde han forklart sin søster , og hun var helt enig og sa :

" Det gleder meg at du kan tenke , Alfred . "

Så tidde de begge en stund , helt til hun sa :

" Se om du kan tenke litt mer . " ‐ Da svarte han : " Vi får ikke ham til å gå fra henne . Vi må få henne til å gå fra ham . " Og Elise nikket og sa : " Exactly . Flink gutt , Alfred . "

Han våget ikke å se på sin blinde søster , men sa ut i luften : ‐ " Hun må gjøre det for hans skyld . "

Da tok hun en sigarett , han tente den for henne , og så sa hun :

" Det får da være måte på å snakke fra leveren . Nå var du litt plump , Alfred . "

Det var der han stod ‐ han tok noen slurker av den skoldhete kaffen , resten lot han stå . Det gikk ikke an å få noen ny oversikt ‐ han fikk holde seg til det han hadde tenkt ut på forhånd .

Liv hadde tatt kåpen på seg . Hun satt med hendene i kåpelommen ‐ det så ut som om hun hadde tenkt å gå , men hadde ombestemt seg .

" Fryser du ? Jeg var bare nede og så etter posten min , det tok litt tid , for de holdt på å sortere . Men det brevet jeg ventet på er ikke kommet . " Han merket at han holdt på å bli forvirret , tok seg i det og husket at det gjaldt å finne ut om hun hadde snakket med Johan .

" Hva sa Johan da du kom med de fem hundre kronene ‐ " .

" Han sa at jeg var fenomenal ‐ " .

" Liv , fortell Johan at jeg bor her og vil snakke med ham . "

Han sa det overdrevent og hemmelighetsfullt og så at hun rykket til . Han pustet lettet ut . Så tok han sigaren ‐ det var nesten bare stumpen igjen ‐ inhalerte og blåste røken mot Liv .

Hun reiste seg :

" Nei . Jeg forteller ikke Johan dette ‐ og jeg kommer ikke igjen . Før vi trenger penger , " la hun til .

" Adjø , Liv , kom ikke mer hit , men fortell det hele til Johan og be ham om å komme ‐ " .

" Jeg kommer hit i morgen hvis jeg ikke har fått jobb . Men jeg forteller det aldri til Johan . "

Han måtte nesten snu seg for ikke å smile ‐ den greidde du fint ‐ i morgen skal saken opp til realitetsbehandling ... .

Han snudde seg og stirret alvorlig på Liv .

Han kjente at det alvorlige ansiktsuttrykket tok makten fra ham og ble ekte , og at det var sin egen ungdom han sørget over . Alt kan brukes , tenkte han . Da kjente han kvalmen over seg selv velte opp som lava og true med å forandre ansiktet innenfra . Det ville være fryktelig , han grep seg i det og smilte bredt og gemyttlig .

Liv forlot ham .

Han ble stående ved bordet og se på døren . Så gikk han fort bort til skapet og fant en flaske konjakk . Han kjente hvor fet han var , at han hadde dårlig fordøyelse og at han røkte for mange sigarer .

Når dette er over , skal jeg dra på jakt i fjellet , tenkte han .

%-Hvor har du vært ? "

Johan tok henne i skulderen og rystet henne . Hun løftet armen som for et slag , og han slapp henne . Hun var full . Han famlet med knappene på kåpen hennes , tok henne i skulderen og bøyde henne bakover . Så stirret han inn i henne , så på øynene hennes . Stemmen hans brast nesten :

" Jamen hvor har du vært , Liv ‐ " .

Hun rystet bare på hodet , seigt og forvirret . Han slapp henne , og hun satte seg i stolen med hodet mot brystet . Hun virret med hodet :

" Jeg vet ikke , Johan ‐ " så rettet hun seg opp og gjentok " Jamen , jeg vet ikke , Johan , jeg vet ikke hvor jeg har vært . Ikke spør . Ikke spør meg , Johan ‐ " .

Han vek fra henne , gikk baklengs mot døren , han tok i dørklinken , men slapp den som om den brente ham . Han ble stående med ryggen mot døren . Så gikk han langsomt mot henne . Armene hang ned , og han bøyde hodet . Hun så ut som om hun sov .

" Liv ... . "

Han sa det med den laveste stemmen hun hadde hørt , men han hvisket det ikke . Han gikk et skritt til .

" Liv ... . "

Hun rystet på hodet og slo øynene opp , øynene fulgte bevegelsen , og det så ut som hun prøvde å legge merke til noe ytterst på begge sidene . Så satt hun urørlig igjen med vidåpne øyne rettet mot Johan .

Han stakk hånden noen centimeter frem mot henne . Hun hadde aldri sett en så liten bevegelse , og likevel lot den til å stjele all hans kraft . Han så litt gammel ut , og stemmen hans var hes , men fremdeles lav :

" Det er det samme hvor du har vært , Liv . Alt er det samme . Men du må sove nå ‐ " .

Så dro han av henne kåpen , underlig klosset og ukjent , skjønt han lot til å huske alt , sikkerhetsnålen og den lille silkesnoren som var gått inn i foret .

%JOHAN

Hun gråt . Hun forandret seg og gled nedover i andre vesener og ting . Hun lignet en kalv , en hekk full av regn , en våt og skitten fugl , en mark av tinende sne . Hun så på meg , men jeg tror ikke hun så meg .

Hun gråt tungt som om hun laget noe med brystet . Hun hadde løst seg fra seg selv og tapt sin forstand . Hun var fremmed , hjelpeløs og vemmelig . Hun hadde beholdt sin skjønnhet , og den hindret meg i å forstå henne .

Jeg bøyde meg ned , la meg på kne og krabbet mot henne , la meg flat som om jeg var et stumt og tamt dyr , krøp nær henne , prøvde å få hodet under henne , skjøv pannen mot halsen hennes og kunne ikke snakke .

Hun slo armene rundt ryggen min , bøyde seg og la det kokhete , våte ansiktet mot kinnet mitt . Hun lot fingrene sine famle og flakke ved skulderen min . Og langsomt holdt hun opp å gråte . Av og til kom det et par lange , hivende hikst .

Så strøk hun det våte håret bort fra pannen :

" Jeg skal aldri gråte mer . "

Det hørtes sant ut , og jeg visste at akkurat derfor kom hun til å gråte mye , gråte mer enn de fleste fordi hun var bedre enn de fleste , gråte helt til hun ble slik de ville ha henne ‐ ikke til å gråte med , ikke til å gråte av , ikke i stand til å gråte . Men det var langt dit .

Til jeg måtte gå , tre timer senere , kom ett eller to av de hoggende hikstene , men med lange , stumme mellomrom .

%FIRE USENDTE BREV

Kjære Johan .

Du må aldri si noe vondt om fremtiden vår . For med oss kommer det til å gå troll i ord .

Din Liv .

%Kjære Johan .

Du får ikke lov å tenke det du tenker nå . Klokken var fem minutter over fire , søndag den fjerde om ettermiddagen ‐ bare kontrollér det ‐ jeg stod ved vinduet og så fikk jeg et slag i ansiktet . Det var ingen der . Men jeg er mest sammen med deg når jeg er alene . Vær snill , Johan . Husk det alltid .

Din Liv .

Du .

Hvis barnet vårt lever lenger enn oss , kommer jeg ikke til å være hos deg alltid etterpå ... . Jeg har tenkt over det . Det kan nok være at vi får veldig hastighet når vi dør ‐ men den kommer til å møte en ny måte å bli bremset på , og senere tror jeg ikke vi kommer til å bevege oss hurtigere enn for eksempel når vi løper . Slik som du løp den gangen etter det ballet da vi kjeklet .

Derfor tror jeg ikke det nytter å lage noen avtale . Det får gå som det vil ‐ gud vet hvor vi kommer til å være . Jeg tenker det kan gå mange år etter døden før vi møtes . Og at det kommer til å bli tilfeldig slik som da vi traff hverandre hos Åge .

Så det vi sa i går tror jeg ikke på .

L. .

%Kjære Johan .

Jeg har hatt et brev liggende , noe med døden ‐ bare tull kanskje . Men nå har jeg funnet ut noe fælt : Både far og mor og Magne , ja , alle vi kjenner nesten , døde på en helt virkelig måte . Det er ikke noe bilde , jeg er sikker på at legene snart kan definere en slik død . Men nå er vi to syke , i formiddag orket jeg ikke å se på deg for jeg syntes så synd på deg . Enda du spøkte og lo . Og jeg er mørkredd nå , det har jeg aldri vært før . Men jeg blir alltid en skygge av det du er .

Jeg er så redd jeg skal lese dette brevet og synes det er dumt . Men jeg er vel din da også . Morn da , hvis det er sånn .

Liv .

P.S. . Jeg tør ikke lese dette brevet . Jeg er begynt å få et annet liv med deg . Og det tør jeg ikke vise noen av oss . d. L.

%De stod ved murveggen . Den reiste seg naken og ru opp mot den sorte filten som var himmelen .

Det var ikke mer å si , og de så ikke på hverandre . Johan tenkte at jeg har ingenting å si henne ‐ men bare være her en stund ‐ og Liv tenkte at nå var alt sagt både det gode og det vonde , disse sekundene var svimle stener som falt gjennom henne , var evigheter som bare kunne falle , fra tomme verdener som bare kunne briste . Og fordi han visste at de fremdeles fantes og stod ved siden av hverandre , våget han å møte øynene hennes . Og fordi alt var slutt , opplagt og lettfattelig slutt , var hans blikk bare en av de stenene som falt og hennes øyne bare to av de mange stirrende og stjerneløse netter foran de tomme verdener .

Han la hånden på muren og kjente at den var ru og kald ‐ slik han visste at den ville være . Og han lærte at han kom til å legge merke til alt , og at alt alltid ville være slik han på forhånd visste at det var .

Og han tenkte at han skulle si at muren var våt og kald og røpe hvordan han var blitt , men ved å se på kåpen hennes fikk han makt til å la være . Og han så mer på kåpen hennes , for han skjønte at klærne hennes var det eneste han tålte å se .

Hun var borte , var til stede som den eneste fornekter i denne verdens katedral av ting , ting som tilbad og trodde på eksistens , ting som sang luftens salme og bad tyngdens bønn .

Det var et ord han hadde lett etter . Det kom nå . Han var rottefangeren i Hameln . Når han fløytet i sitt sinn , kom ordene , ordenes rotter kom pilende enten han ville det eller ikke .

De adlød ham nå , dette ordet som han hadde lett etter , nå var det der ‐ " verdensforakt " , han smakte på det , det var ikke godt , men det var dit han skulle ‐ verdensforakt .

Han kjente at universet var kvalmende , klebrig og lunkent , og han tenkte på dugg og på dråper ‐ og lurte på hvorfor det var så sikkert at han aldri kunne bli en dråpe som dryppet ut av verden , uten at noen stanset ham , uten at noen merket det og uten at ordene diltet etter ham som halen på en komet .

‐ det må da være et hull et steds ‐

Det måtte da være et eller annet hull i tomhetens hinner og overflater , det måtte da vel gå an å komme seg ut av verden . Ikke døden ‐ den hjelper ikke stort ‐

‐ Stille nå , hvislet åndedrettet hans . Stille nå , hiss deg ned , du må være økonomisk nå ‐ for Liv hjelper deg aldri mer .

Hvis du tar hånden hennes , vil dere være to fugleunger i stillhetens hånd ‐ så hiss deg ned ‐ har det noen svekk å spille noen av bevegelsens roller , har det noen hensikt å si " han flytter foten " ‐ ?

Han flytter foten : " Du er gått fra meg nå , er du ikke ‐ ? " " Jo . "

Hun ser på ham med et ondt , undrende øyekast .

‐ Så rart du ‐

Da gråt hun , og det tok to år før han husket det .

De gikk fra den klamme muren de hadde lent seg mot , de gjorde seg ferdig med det kvartalet . De gikk på skrå over den gaten som da lå fiks og utstrakt , de gikk ned den ferdigbygde bakken som så var parat , de kom til den grelle neongaten som villig blottet sine yndigheter . De fikk se alt . Verden var en hore .

Fortauskanten overrasket Liv , hun snublet litt , men følte at det ikke betød noe , nærmest var ment som en spøk og en oppmuntring .

%Det er to år siden . Nå sner det usynlig aske .

Om to timer er det mørkt .

Ennå leker lyset . Det klatrer opp fjellet og hekter seg fast i en og annen farve , forandrer den litt og forandrer seg selv . Så skifter det toner i luften og løper videre . Det er hvitt og fattig ute på fjorden .

Rundt husene reiser skyggene seg .

Om to timer skal jeg gå ut på haugen , gå forbi tre hus og lure på om jeg møter hunden , gå over den våte engen ‐ derfor vil jeg ta på sjøstøvler ‐ gå rundt svingene og se lysene fra kraftverket på den andre siden av fjorden , gå bak haugen og se den svimlende lien , huske at i den har jeg knekket begge skistavene mot et tre , og så ligger den der ‐ den rare bukten som alltid er sort og stille , skygget av lien og skjermet av det tynne , buede nesset som stanser bølgene ‐

Nesset ligner meget på en arm strakt ut i sjøen , den lille boden er en knyttet hånd mot fjorden . Den er full av trillebårer , hesjestaurer , spann med seig maling , et knekket vindu og to garn . En ting til : En stol uten rygg , men med huller i setet . Den er brun med hvite flekker av maling og en rød ring etter mønjespannet .

Inni den ringen ligger en tyvepakning sigaretter , en lærlerke med whisky og en blank såpeeske .

Nesset ligger og krummer sin arm . I håndleddet , der hvor pulsen ville vært , har den to meter fin sand mot sjøen . Over den fine sanden står skrenten en meter høy og luter litt utover vannet , gresset vaier stritt og langt som en fillet fane .

Om to timer er det nesten blått . Nå er sanden gul , og gresset grønt som safir . Midt på dagen er sanden hvit , for solen skinner på den . Men det gjør den bare en times tid .

Når jeg kommer , er sanden grå og lunken , full av solens legemsvarme . Så ruller jeg ut soveposen og legger meg i myk sand .

Og i natt flør det .

Jeg kan da umulig våkne . Det er mer sannsynlig at jeg dauer før vannet kommer .

For i den blanke såpeesken har jeg sovetabletter for tre måneder .

Det skal bli godt å oppleve noe .

%Dagen etter stod de toogtyve ungene oppstilt som de pleide , de minste først og de to lange guttene i syvendeklassen helt bakerst . Vikaren , lærer Liman , kom ofte for sent . Men i dag gikk det lang tid . Rekkene løste seg opp .

De største satte seg ned og så over leksene .

De minste lekte med sanden og gresset .

Fjerde- og femteklassingene gikk nedover veien for å se etter Liman . De hujet og skrek og alle skrøt av at de kom til å se ham først .

Langsomt og spredt vendte de tilbake .

De som bodde nærmest begynte å gå hjem .

Klokken tolv var det bare fire stykker igjen .

De hadde funnet en syk stær .

De laget rede til den på marken ‐ én hadde forært bort luen sin til underlag for fuglen . De andre var misunnelige og kom med stadige forslag om hvordan deres luer også kunne bli brukt . Men alle strandet på den barhodedes argument : Fuglen kan ikke flyttes ‐

De andre ga seg . Så fikk fuglen all skolematen . Nå plukket de makk under stenene .

De hadde glemt ranslene , tiden , skolen og Liman .

%Johan var kraftig forkjølet og holdt sengen .

Det blåste vilt og varmt og soveposen var nesten tørr på stativet .

Ved middagstid stod han opp . Han var meget sulten .

%Ut på ettermiddagen døde fuglen . %JOHAN

Etter endeløse vandringer av klagende drømmer stod jeg opp . Det var natt eller dag . Jeg vet ikke .

Jeg rørte disse hender og lot dem skrive sangen om oss .

Jeg rørte ved jorden der nede , ved himmelen der over meg og ved døden som var her . Men da jeg ikke visste hvem jeg var , kunne jeg ikke gråte . Jeg bøyde dette hodet som bare speilet ser og kjente at øynene mine bare så noe forsvunnet . Så leste jeg det jeg hadde skrevet . Jeg så at jeg ikke hadde skreket mer enn en liten del av min smerte .

Fremdeles merket jeg at du var her , som en falk merkes av hønsene , slik ble jeg nervøs av ditt fjerne nærvær og bad deg gå .

Men du gikk ikke . Du sa : Jeg slipper deg ikke før du forbanner meg .

Da forbannet jeg oss . Og solen løftet sitt røde hode over kammen , mens dagen stirret med hvitt ansikt mot ruten og tåkene ble fattige før de gled bort .

Mellom trærne glitret solen som bånd av gull .

Da visste jeg , og jeg vet det ennå , at verden ikke kan stanse og at jeg ikke kan la være å be den om det .

Samtidig visste jeg ‐ og jeg vet det ennå ‐ at jeg var i ferd med å bli et fjols . Og at det er den enkleste løsningen . %LIV

Liv gikk ut i hagen og så at stjernene var kommet tilbake etter regnukene . Hun syntes at trærne talte til henne fra vinden i de brede kronene og at alt sa at det nå var sent i august . Noen av stjernene var store og milde , nesten banale , tenkte hun . Så hevet hun blikket til hun fikk se Melkeveien krysse zenith . Der var stjernene små og vidunderlige , uten løfter og uten fred , levende og kalde .

Så gikk hun inn og gråt uten å skamme seg . Hun gråt så lenge at hun syntes hun var full av stjerner .

Da var hun langt inne i søvnen og sank og sank . %TRE MÅNEDER TIDLIGERE

Hesgård vasket hendene .

Så gikk han bort til skrivebordet og dro ut en skuff . Han tok frem en flaske med en svær , hvit etikett som det stod H2O på , snudde ryggen til frøken Nielsen og tok en slurk . Så snudde han seg , rystet på hodet og skar grimaser .

Frøken Nielsen visste at det faktisk var vann han drakk og at han ofte tok seg en slik støyt når noen så ham . Hun visste også at han ikke var gal ‐ at han tvert imot var det eneste fornuftige menneske hun kjente .

-Vær De trygg , frøken Nielsen ‐ fyren bad om veronal , men jeg kjenner sorten fra før . Til meg kommer de , alle disse arbeidshemmede halvtalentene . Fordi jeg har skrevet den boken om Sartre . De tror jeg har sjel , det vil si ‐ de tror jeg er idiot . Og så vil de så gjerne prøve både det ene og det andre ‐ send dem til Jugoslavia ‐ send dem til Sovjet eller Israel ‐ la dem svette , det er det eneste som betyr noe .

Nei , jeg snakket nokså tøvet og hyggelig , på nordlandsk ‐ . " Hesgård kniste " jeg pratet om studiene hans , det kjedet ham , bad ham hilse magister Høgemo som han selvfølgelig sa han kjente . "

Torborg Nielsen lo også litt : Det med magister Høgemo som ikke eksisterte , men som alle pasientene Hesgård ikke likte , alltid påstod at de kjente eller hadde hørt om . Det var rart , like rart som vannflasken ‐ .

" Jeg ga ham så mange piller han kunne bære . Men tar han flere enn fire , spyr han . Og tar han tre eller to eller en , så skjer det ingenting ‐ man blir ondskapsfull i dette yrket .

Jeg er litt pratsom i dag , frøken Nielsen , spesielle grunner , vet De . " Han pekte på skuffen .

Torborg Nielsen så ned . Hun visste at han hadde vært gift fire ganger ‐ og alltid med sine assistenter . Nå hadde han snart vært skilt i ett år .

" Jeg må fortelle det , frøken Nielsen : Jeg gjør aldri noe for folk som ikke hører til arbeiderklassen , nå vet De det , husk at De har taushetsplikt .

De andre bare finansierer meg .

Når en mann er sparket både i Kommunistpartiet og Arbeiderpartiet og ikke er pasifist på den samme frøkenstiftelsen som de andre og det eneste jeg lever for er politikk , hva da ‐ ?

Vet De , når folk er blitt behandlet av meg , så blir kvinnene sosialister , mennene kommunister og barn eller gamle riktig ukristelige pasifister og forrædere . Mine pasienter er nemlig alltid de friske menneskene i et sykt samfunn , så gjør jeg dem til futurister ‐ og vips ‐ så er de friske .

Jeg har en komisk oppgave . Bare friske pasienter .

Men se nå på en fyr som Liman , han er jo ikke helt senil ‐ men ellers ? En halv person ‐ hvorfor løper han ikke etter jenter ? Det pleier man da gjøre hvis man synes livet er meningsløst .

Og da han fikk de tablettene , jeg skal vedde på at han skjønte at de ikke var noe tess . Og var glad til . "

Torborg Nielsen stirret på ham med mørkeblå øyne . Han hadde aldri vært så pratsom . Ofte gikk det uker hvor han behandlet henne som en gjenstand . Hun fikk ikke øynene fra Hesgårds fullskjegg . Det var både grått og brunt og sort og rødt med enkelte hvite hår . Og nå i skumringen virket det nesten grønt ‐

" Vet De hva jeg har tenkt å gjøre i dag , frøken Nielsen ‐ ? Spørre Dem om De vil spise ordentlig middag , så skal jeg kjøre Dem hjem til Deres gamle mor etterpå . Og i morgen skal De komme klokken to , for De skal bruke formiddagen til å plukke ut en skikkelig kåpe , det De har på Dem og som henger der borte kan De gi til statsministeren . Er De også glad for at Liman er reist ? "

" Ja . "

" De er flink til å si ja . "

Og Hesgård hjalp sin assistent med kåpen som han stirret surt på . Så satte han pekefingeren på nesen hennes og tok henne i armen .

" Vi lar alle lysene brenne ‐ jeg er så lei strømrasjoneringen . "

Hun gledet seg til å bite ham i skjegget . %JOHAN

Jeg prøvde å bli et godt menneske . Og ble naturligvis et svin . Nå sitter jeg her . Jeg kan ikke engang slå i hjel , for det var jeg for fin til å lære . Men de ga meg så latterlige begrunnelser .

Jeg tenker på idealistene , de gode ‐ det tok lang tid før jeg skjønte hvorfor de gjorde meg kvalm . Nå vet jeg at de er perverse . De snakket stadig om menneskeverd , de gikk inn for demokratiet , de hyldet friheten og ville gjerne at alle mennesker skulle bli bedre . Jeg gikk med dårlig samvittighet fordi jeg syntes de var ekle . Men jeg hadde jo rett .

Jeg likte ikke ansiktene deres , de beveget leppene på en vemmelig måte , og i øynene deres var det aldri noe bestemt uttrykk . Da jeg hadde vært fengslet for militærnekting , var enkelte av dem fulle av beundring , de nærmet seg , glidende som homoseksuelle , de begynte å tale dempet om krig , og etter hva jeg forstod , var krig noe de hatet , foraktet og ikke likte . Jeg fikk alltid lyst til å spytte dem i ansiktet . Samtidig forstod jeg at jeg hadde gjort en feil .

Senere holdt de foredrag , oversprøytet meg med artikler om det moderne menneske og dets krise . Ofte stod de opp og fortalte at de trodde på menneskene . Men de oppførte seg alltid sømmelig og journalistene var aldri til stede når de gikk på toalettet eller til sengs med sine hustruer . De ble omtalt med aktelse , og jeg skjønte at de var tidens talerør . Da skjønte jeg hvorfor de kvalmet meg .

Jeg tenkte på hvilken tid det var de boltret seg i , jeg husket konsentrasjonsleirene hvor de eksperimenterte med levende menneskekjøtt , Hiroshima og Nagasaki , atmosfæren full av radioaktivitet , avisene fulle av løgn . To tredjedeler av menneskeheten på eller under sultegrensen , mens de andre hyldet sine egne prinsipper mer og mer høyrøstet , dess mer de krenket dem .

Idealistene , de kristne , de edle , de fintfølende og dypttenkende , var fylt av menneskeforakt . De skaffet morderne påskudd så de kunne drepe så meget de lystet uten at noen for alvor merket det .

Idealistene , de kristne , de edle , de fintfølende og dypttenkende , stiller opp edlere og edlere idealer med det ene formål å gjøre de virkelige , de helt alminnelige menneskene , så små at de kan bli myrdet ‐ uten at det blir blodflekker på noen hender .

Fra nå av skal jeg spytte på dem .

%Før var jeg ikke alene , men nå er det bare jeg som er igjen . De andre falt før jeg ble født . Alt er forsent . I et usynlig slag har de drept alle som lignet meg , slaget er over , denne timen er bare lang som et liv . Jeg ble født da jeg ble alene . Jeg ble født utmattet , men likevel er jeg en helt . Det er et billig heltemot , jeg puster og lar hjertet slå , det er en enkel plikt , når jeg setter meg på trikken , tenner en sigarett og tar frem avisen , er det tappert og rolig gjort , det vil alltid bli husket . Av hvem ? Av meg selv , noen annen evighet gider jeg ikke .

Men jeg gleder meg til å falle og legger stor vekt på å falle forover , oversprøytet av usynlig fiendeblod .

Sollyset var gult og lunkent . Klokken var ett og Leif Laheim var nettopp våknet . Han var mørk og meget fet . Han kunne være bortimot tredve år gammel .

Det var det beste han visste å ligge slik mens solen beveget seg på gulvet , være uvirksom , varm i kroppen , kald i hjernen og full av erindringer om drømmene sine . Han syntes det var et kall å drømme og følte seg tung og døsig av bare ansvar . For han syntes han forstod drømmene sine og at de ga ham ny og litt uventet betydning .

Han så seg rundt slik at han snart kunne lukke øynene og huske alt .

Under det skrøpelige bordet stod ølflasker , brennevinsflasker , melkeflasker , vinflasker og noen svære medisinglass med røde etiketter . Solen rørte tre av flaskene , de andre stod mørke og fulle av støvet skygge . Der lå klærne hans . Der var de to Kollwitzbildene . Svarte arbeidere løftet faner , knyttnever og likkister mot en urolig himmel . Leif kjente hvor rolig han var i forhold til dem . Og likevel , tenkte han , engang kjempet de , nå er de meget døde eller meget gamle , krøket av tortur eller alder , drept av basiller eller nazister . For lenge siden . Så lot han blikket hvile lenge , og da han åpnet øynene , rettet han dem mot den store reproduksjonen i hvit ramme . Den Falne Engel av Marc Chagall .

Øverst så han den røde engelen , en kvinne som svevde eller falt , vannrett utstrakt over et brunt landskap . Hun hadde et uttrykk av angst og mildhet og bar et slagur under armen . De blå viserne pekte på ti over ti og nede på jorden stod en landsby i brann . Ut av landsbyen flyktet gamle mennesker med kjerrer , bylter og fillete barn . Men nederst i det høyre hjørnet rullet en hvitskjegget jøde ut en torarull mens han stirret forferdet på lysestaken , en gigantisk lysestake som veltet ned foran flyktningene . Men engelen svevde i sine røde klær uten å bry seg om noen .

Leif likte spesielt godt at klokken var ti minutter over ti . Han syntes han forstod hva det betød og det fikk ham ofte til å knise .

Han var blek med svart , fettet hår , og øynene hans var usedvanlig store . Han trodde han samlet stoff til sin magistergradsoppgave som skulle være filologisk , psykologisk og kunsthistorisk i en hittil ukjent blanding . Foreløpig bestod den av et ark med overskrifter . Bak hver overskrift hadde han satt et digert spørsmålstegn . Arket så slik ut :

Om det indre-norske ? Begravelsesskikker i sein vikingtid ? Semittiske innslag i eldre edda ? Det apalgrå dyret ? Brennemennene ? Mordet som religiøs seremoni ? Psykotiske karakterer i islandsk ættesaga ? Foran tusenårsskiftet ? Det tiende hundreåret i lys av det tjuende ?

Han lukket øynene . I natt hadde han drømt en ny drøm som han ikke husket lenger . Likevel syntes han at han hadde tydet den . Den ga ham rett , det han snart skulle gjøre var riktig . Men det eneste han husket var at han knuste to stenplater mot en vegg .

Det var uvanlig med nye drømmer , og han gikk over til å tenke på de andre , de som kom hver natt , og som var hans liv . Allerede som barn drømte han dem , disse uhyggelige , men vakre drømmene , de fikk ham sjelden til å gråte , de gjorde ham snarere stolt . De var ikke farlige . De var altfor vakre .

" Vakre mareritt , " sa han plutselig .

Senere fikk han navn på dem , det var syv i alt : Ørkendrømmen , Albinodrømmen , Drømmen om Hestene , Fluedrømmen , Fjelldrømmen , Drømmen om Kirkeklokken og , til sist , Vinddrømmen , den vakreste av dem alle .

Men etter at han traff Johan og fikk lagt konkrete planer , forandret de seg , ble blekere og mindre virkelige . Himmelen over ørkenbrannen ble høy og tynn . Øynene til de onde albinoene ble grønne og tåkete . Drømmene skumret , og nettene lysnet rundt ham . Når kjempehestene tordnet over ham , syntes han hovene deres skrapte som klørne på gamle hunder over et gulv . De gule fluene som alltid satt i vikene mellom fingrene hans , sugde tålmodig blod , men når de fløy bort , stod det ikke lenger noen brodder igjen og væsket . Når han satt under den svære klokken som slo og slo og lot pendelen smadre hodet hans gang på gang , hørte han av og til et mildt fuglekvitter som ikke skulle være der .

Det eneste som ikke forandret seg var den merkelige vinden som skar ham når han drømte at han krøp bak stjernene og stirret på verdensdyret . Den drømmen drømte han ofte , og den ble en trøst etter som alt nærmet seg det han lengtet etter . Det ville nok skje til våren . Nå var det bare en vinter igjen .

Han var forandret selv , han dukket opp i sine egne drømmer , gammel , nesten evig , med et hår som var forferdelig langt og hvitt . Det var som om han hyllet seg i sne . Han var Moses , folkene ventet på ham , men han var bare svak og matt som sine egne drømmer .

Med det samme han våknet , husket han et øyeblikk hvem han var .

Før han dro ut til Jon Segel , var han nede i boden og så på maskingeværet . %JON SEGEL

Jeg sa til Leif at jeg ikke kjente Johan . Men jeg husker ham nok godt . Han var formann i samfunnet vårt , og jeg var redaktør . Da snakket vi en del sammen , det vil si , han ga meg ordrer og lot som om det var en samtale . Ellers var han først og fremst en snobb .

Jeg stemte mot ham som formann begge gangene , men første gangen må han ha stemt på meg , for jeg fikk , sant å si , alle stemmene . Det var ikke regnet som bra at en mann stemte på seg selv , og jeg ga ham skylden for at det ble oppdaget . Andre gangen fikk jeg to stemmer mot meg , Johans og min egen . Kanskje han skulle redde meg fra enstemmigheten , det ville være likt ham .

Hvorfor skulle jeg ikke stemme på meg selv ? Jeg kunne skrive . Jeg skrev bedre stiler enn Johan , men det merket ikke Sinsen . Var det fordi jeg skrev samnorsk eller var det fordi jeg ikke skrev samnorsk ? Nå kan jeg i hvert fall ikke skrive , nå lever jeg av det . Jeg er journalist i en høyreavis . Hvis jeg skriver snø , vil redaktør Fischer regne det som et utslag av mine dårlige manerer . Min teori er forresten at dårlige manerer skyldes dårlige klær . Når man ikke har råd til skredder , oppfører man seg i stilen . Kommer jeg i ny skjorte , ja , så er den snøkvit . Jeg vet det .

Så er det min pene venn Leif Laheim . Han er på jakt etter hedenskap . Han sier at jeg ser hedensk ut . Vestlandsproletar , sier han . Du nedstammer fra de svarte skallagrimmene , du kan ikke hevde deg i et samfunn hvor du ikke får lov å slå i hjel og skrive dikt om det . Men han forteller meg mest om Johan som han påstår at han eksperimenterer med .

Dessuten stjeler han . Han stjal brevene fra mor . Hun er nemlig født Hovstad , og det imponerte ham sterkt . Hov betyr hedensk tempel . Dessuten er " stad en vanlig endelse for gårdsnavn fra vikingtiden . Han bad meg i lange tider om å skrive til henne og spørre henne om hun visste hva en " fakse " var . Det er visst noe de tilbad i Setesdal før i tiden .

I går kom han hit , han hadde stjålet noe , ja , ikke din mors brev , dem kan du få igjen . Hun er degenerert . Svartedøden skremte henne og gjorde henne til pietist . Så ventet hun i 450 år på Hans Nielsen Hauge . Skyt mora di , Olsen , sa han .

Men så ga han meg noe som Johan har skrevet .

Det nytter jo ikke å bli sint på Leif .

Dessuten kan jeg like så godt se i øynene at Johan er min bror og at han har ødelagt den eneste piken jeg noensinne har likt .

Det var ikke noen i klassen som merket at jeg skrev bedre stiler enn Johan . %DU FØRST

De satt på Johans hybel som var naken , nesten umøblert . Over en bokhylle hang rommets eneste bilde , et fotografi av hans foreldre som smilte utydelig frem fra et fjernt , lykkelig mellomkrigsår .

-Kjenner du Jon Segel , Johan ? "

Det var Leif som spurte , han lutet seg frem ‐ " förlåt ‐ " . , sa han , og tok sigarettetuiet til Johan , åpnet det og valgte ut en sigarett så omhyggelig som om han regnet med at noen av dem var giftige eller kunne eksplodere .

Johan ga ham fyr , men svarte ikke . Han fant et navn en dag , og det passet på Leif . Spørreballongen ‐ fra da av var han på vakt . Spørreballongen .

Han så rolig på Leif : " Det høres ut som et pseudonym . En eller annen idiot ‐ "

" Din bror , ja , " sa Leif og gjengjeldte det rolige blikket . " Din bror , eplet faller ikke langt fra pæren . Men kjenner du Johan Herman Olsen ? "

" Gikk i klasse med ham . Petitjournalist . Kaller seg for yes-no eller noe slikt . Kjenner du ham ‐ ? "

" Jada , " sa Leif , og nøt situasjonen . " Du kan tro han er glad i deg . "

" Glad i meg ... . "

" Ja , han er en sann sjel , glad i dem han hater og omvendt . Typisk menneske . "

" Høres interessant ut , skift emne , Leif . Det skal så lite til før jeg kjeder meg . "

" Er du med i Du Først ? "

" Skal du ha en sigarett til ? " svarte Johan . Han tenkte på Happy av en eller annen grunn , på noe Happy en gang sa om hans far . Så tenkte han på det de snakket om den kvelden det hadde stått i avisen at Happy var død . Han var begynt å si det inne i seg selv når han så folk på gaten ‐ pseudomenneske ‐ , eller når han fikk et glimt av seg selv i et speilglassvindu , " pseudomenneske " , tenkte han , og da regnet han med både seg selv , Johan Herman Olsen , som altså kalte seg Jon Segel , og Leif Laheim , som satt der og pratet . Han syntes med ett at Åge Evjenth , Happy som de kalte ham , var mer levende enn noen av dem han kjente .

Leif var nesten ferdig med sigaretten .

Så fortalte han om Du Først .

Du Først er en forening med et program . Men ellers kan det nesten ikke kalles for noe , et parti kanskje ? Du Først har hverken lover eller møter , ja , mangelen på lover er et typisk trekk . Vi som er med kjenner ikke hverandre , i prinsippet er det bare ikke-medlemmene som interesserer oss . Det er de som danner en forening kan man si . Vi er bare motstandere av den foreningen .

Johan ga Leif en sigarett som han tente med stumpen av den forrige . Så tok Johan en sigarett selv og ble sittende med den i munnen uten å tenne den .

" For å oppleve medlemskap i Du Først kreves det at man betrakter seg selv som avdød . Man beslutter at forskjellige ting er forbudt . At moral er umoral og at det bare er galt å drepe hvis man er i uniform . Lidelse er forbudt . "

" Er du blitt pasifist , Leif ? "

" Nei , " sa Leif , " pasifisten er krigsfornekter , men vi i Du Først er krigsbekjempere . Du Først skal stanse krigen . Den skal ikke fornektes , men forhindres . Vi dekker hver vår mann . I hele Europa har vi en mann på hver toppfigur . Under H-bombeøvelsen i Amerika klarte de bare å redde alle dem som vi skal ta . New York ble utslettet . Vi kan ikke ta de store gutta , Hitlere dør på gamlehjem eller tørker livdriten av seg i enerom . Men vi skal ‐ " .

" Du som preiker så mye , " sa Johan , " er du ikke redd du vil få liten bevegelsesfrihet hvis ‐ " .

Leif svarte tålmodig som til et klokt barn :

" For det første , det fins ikke et menneske som aner , jo , ett , vi har alltid en som vet det , at jeg skal ha den hyggelige gamle dama som leder Nytt Folke parti i Danmark . For det annet , jeg kommer kanskje til å få en spesiell oppgave , du skal få høre om den hvis det blir aktuelt ‐ du er med , ikke sant ‐ ? "

Johan lo en liten , forlegen latter :

" Siden du spør , " sa han , " så er jeg vel det . Det spiller da ikke noen rolle . Men skal dere ikke sende truselbrev ‐ " .

" Truselbrev , jeg vet ikke hva andre gjør , det høres uforsiktig ut . Injurierende vil jeg si . "

" Hvor mange mennesker omkom under krigen , med mennesker , mener jeg bare sivile . " Johan ertet ham .

" 35 millioner . " Leifs stemme var forretningsmessig som om han oppga prisen på en kurant vare .

" Og hvor mange har dere tenkt å ta ? "

" Litt over en kvart promille av det tallet , en kvart tusendel , cirka ti tusen . "

" Jøss , er de så få ‐ " .

" Egentlig er de færre , men vi tar to tusen for fornøyelsens skyld . Litt moro skal vi nå ha for å redde menneskeheten . Dessuten bør det være en viss margin . "

" Går det ‐ ? "

" Hvis vi blir femti tusen , kan vi ha fem stykker til hver . Det skulle klare seg . Nye medlemmer vil bli satt til å gi såkalte oppstrammere , det vil si , de skal ta seg av en og annen på forskudd . Så får vi full offentlighet om truselbrevene . "

" O.K. . Det høres fornuftig ut . Men vær forsiktig når du verver nye medlemmer . "

Johan tente sigaretten sin . Så svarte Leif :

" Jeg er ferdig . Heldigvis . Jeg visste at du ble med , Johan . Jeg skal bare ha tak i et medlem som skal er statte deg . Vi er femti tusen nå , skjønner du . Har du ikke merket at de klager over manglende politisk interesse . De er redde . Vi får den beste rekrutteringen . De andre sitter bare igjen med strebere .

Vil du sende et truselbrev , Johan ? Du må selv være porto . Send meg et rødt frimerke når du har betenkt deg nok . " %JON SEGEL

Dette at det skal være et stabskontor her hos oss er bare en vits . Når noe er hemmelig her i landet , da først kan man stole på at alle vet om det . Her ligger all slags ting og flyter . Det raker ikke meg .

Det hele var enklere enn jeg hadde trodd . Uhyre enkelt . Jeg møter Leif nesten hver dag . Han kommer opp i redaksjonen . Han spør meg hvordan det går med boken om Johan ‐ blir det en ættesaga ? Jeg svarer at jeg er sluttet å skrive . Få lese , sier han . Ikke ennå , sier jeg . Nå , så nå , sier han , du er altså ikke ferdig .

Jeg trekker på skuldrene og går inn i båsen til Fischer . Leif tar telefonen , står og fomler med katalogene som ligger i fillete bunker på den høye pulten . Jeg lar ham bare stå der . Etterpå er nøklene borte . De pleier å henge bak pulten .

Jeg oppdaget det da jeg skulle lage kaffe og måtte inn til frøken Eide . Jeg kom tilbake og sa : Du får ikke kaffe før jeg får nøklene . Han svarte at han skulle hjem og at det var verst for meg som måtte sitte uten kaffe hele natten . Så gikk han .

Jeg må vekke Gundersen før syv , tenkte jeg . Og dessuten sitte uten kaffe . Forresten , hvorfor ikke ta Gundersen med en gang ? Klokken var halv ett . Et kvarter senere ringte jeg ned til Gundersen . Jo , han var våken . Jeg tok heisen ned og sa : Kan jeg få låne nøklene dine i natt ? Det knippet mitt er så forbannet svært , og i morgen har jeg tenkt å få hektet de tre nøklene jeg trenger på en egen streng . O.K. , sa han og ga meg nøklene sine .

" God natt . "

" God natt . "

I det samme ringte det . Det var en av folkene på hotellet rett over gaten ‐ med kaffe , smørbrød og halve pils .

" Jøss , " sa Gundersen .

" Et og drikk , " sa jeg . " En gal mann betaler . "

%-Jeg undersøkte hele stasen natten etter , " sa Leif i går .

" Det kunne du ha spart deg , " sa jeg . " For gamle Nilsen glodde vel rart på deg ‐ kunne du ikke ventet til jeg hadde vakt ? "

" Nilsen ? " sa Leif . " Han skallede ? Snill mann , snill mann , så nesten ikke opp engang . Jeg rotet i to timer . God natt da , " sa jeg .

" God natt , " sa Nilsen og tippet videre .

" Dere har altfor god råd , Olsen . Ti stykker lager den avisen alene . Så har dere tyve mann som stikker oppom for å hente lønn . Og førti stykker som ikke gider det engang , men får lønnen tilsendt . Så Nilsen , stakkar , han trodde vel jeg hørte til den siste gjengen . Her er nøklene . Det kostet meg 160 kroner å ta kopier av dem . "

" Har du råd til dette , " sa jeg , " og hva skal du med en kopi av donøkkelen til Gundersen ? "

" Snille deg , Olsen , du ville ikke tro meg ‐ " .

" Lyv litt likevel , " sa jeg .

" Jeg har tenkt å myrde en fremstående herre som heter Widdick , " sa Leif . " Skjønner du , Olsen , hvor viktig det er ‐ ? "

" Jaså , " sa jeg , " myrde general Widdick , ja , han ligger i skuffen til venstre inne hos Fischer . Men den er ulåst , du vil da vel ikke si at du ikke fant ham ? "

" Nei , det vil si , kanskje . Er Nilsen et vanemenneske ? "

" Sikkert , " sa jeg .

" Det var kjekt . Så får jeg sørge for at jeg ikke blir en engangsopplevelse for ham . "

" Ja , nå behøver du ikke stjele nøkler mer . "

" Å , nei da . Ikke på lenge . Var kaffen god ? "

" Ja , det var pent av deg . "

" Og en glede for Gundersen . "

%Slik pratet vi sammen , men Leif har meget å lære . Jeg er ikke så dum som han tror . Jeg er ikke så enkel som Johan trodde . De skal få se hvem jeg er .

Forresten så synes jeg synd i dem begge .

Det var den 24. september .

Hun gikk og stirret opp i luften . Det hadde hun alltid likt . Da hun var liten , husket hun at hun bøyde hodet langt bakover til hun ikke kunne se skyggen på den gule sydvesten lenger . Så regnet det i ansiktet hennes . Men det var ikke som når det blåste , for da slo regnet henne , men som om regnet var snillere enn sne , varmt og langsomt , og som om hele ansiktet ble fylt med våt luft fra henne og helt opp til himmelen . Hun gikk alltid til hun rente på noen svære folk . De tok den gode , tomme luften fra henne og gjorde den til asfalt , busker og trær .

Men da kunne hun se i rennestenen på vannet som rant så fort og stille og skar seg i rynker og fine mønstre . Og da danset fyrstikkene . Og de ujevne stenene klippet opp vannet i linjer og striper . Men hun lekte ikke med fyrstikker for det gjorde bare guttene .

Hun kunne gå lenger ned i gaten og se dem når de kom drivende etter at guttene hadde glemt dem .

En gang stod hun så lenge og ventet . Det var i en bratt bakke , og hun stod ikke så langt fra guttene . De stod ved lyktepelen på hjørnet , og hun stod ved den nedenfor . Guttene lot fyrstikkene kappseile , det skjønte hun fordi de løp nedover bakken , lo og skrek . En av dem hadde fyrstikkene , og da var det de fineste stikkene . De som hadde røde luer .

Hun stirret og stirret i rennestenen . Det var lite vann i den , men det løp så muntert og fort i den bratte bakken . Hun kunne ikke begripe at fyrstikkene aldri kom .

Til slutt gikk guttene opp bakken og forsvant rundt det øverste hjørnet . Men hun fortsatte å vente til det var blitt litt mørkt . Da tenkte hun at nå var det helt mørkt , nesten natt , og umulig å få øye på fyrstikkene . Og så gikk hun tvilende hjem .

Det gikk ti år før hun så at det var en sjakt midt i bakken . Da husket hun at guttene bare hadde løpt et lite stykke og at det hadde vært så lite vann i rennestenen enda det hadde regnet tungt hele dagen .

Nå var det gått ti år til . Liv stirret opp i luften , men ikke så meget , bare slik at hun så himmelen over husene nederst i den brede butikkgaten . Himmelen var tynn og blå . De fjerne husene virket helt sorte .

På den andre siden av gaten stod Johan og undersøkte vinduet i en bokhandel , han rubriserte bøkene , en person inni ham slo alt fast . Koestler har aldri vært kommunist . Huxley er lidderlig , mens D.H. Lawrence bare er pessimist . Ibsen har lav I.Q. . Flink urmaker . Her i landet tror folk at en stor dikter er en mann som skryter av seg selv . Albert Schweitzer ‐ vemmelig , vemmelig ! Falkberget , Kazantkakis , Lager kvist : Rubbish . Sjelemargarin . " Hold kjeft , du kjeder meg , " sa han til seg selv .

Han drev langsomt og la merke til menneskene som gikk fort forbi ham . Han merket at han slo kloen i dem , rev av dem ansiktet og så hvor nakent de blødde eller hvor tørre de var . Folk røper seg når de har det travelt , tenkte han . Han var glad han aldri røpet seg .

Husene lyste med vinduene og de diskrete farvene i murpussen . De løp sammen langt nede og ble mørke . Han så alt , tok det innover seg og ga hver enkelt ting den plass den fortjente . Men han visste også at det hele var en selviakttagelse . Han så seg selv se og ga også det den plass det fortjente og hørte seg selv konstatere at det var ham som så , ja , det kom til og med et lite ekko : " det var han som så " . Det svarte og svarte , svakere og svakere , innover i ham at det var han som så , at det var han som så , at det var han , at det var han som ‐ ‐ Stopp . Å , Gud , ja , jeg visste det , jeg reiste hjem for å se henne , og nå ser jeg henne .

Hun går der med ansiktet mildt og skjoldformet , mildt og svakt oppovervendt ‐ og hun går like langsomt som jeg . Der forsvant hun bak en bil , der bak tre sykler og så ‐ se ‐ hun dukker frem med det hvite ansiktet skinnende under den mørkegrønne luen .

Og nå kan min kropp gå bort i fred , den ser henne med sine syv blinde øyne . Jeg kunne få henne til å se meg , men jeg våger ikke å møte øynene hennes . Det ville rive mitt ansikt i stykker . Jeg ser henne .

Liv svelgte :

Ikke se mer på himmelen ‐ å gud , Johan . Vær rolig inni meg , Johan . Jeg hører ditt hjerte slå og stanse , jeg kaller det ditt skjønt jeg vet det er mitt . Hvis det blir sykt , skal jeg gå til lege med det . For det er en del av meg , det er ikke noen gjenstand , jeg hører det slå og kaller det ditt , du , du , du er en del av meg , du er ikke noen gjenstand . Ønsker du at du aldri hadde møtt meg , Johan ? Svar , Johan , inni meg , Johan , jeg tror deg ikke hvis du lyver . For du skjønner jeg har lært så meget disse årene , Johan . Jeg kommer nok til å treffe noen som jeg gifter meg med , Johan , for jeg har lært så meget disse årene . Svar , Johan , et lite svar er ofte nok , for du skjønner jeg har lært ‐

Da runget en klokke , litt fjernt , men tungt og taktfast . Og den hadde ikke noen truende klang , bare styrke , storhet , bestandighet og avstand . Og den slo og slo . Hvert slag var som når en klode berører en annen , og det skalv under rungingen av noe som ble skapt , undrende rinner ut , blir skapt på ny og atter undrende rinner ut . Og det slo og slo . Litt senere falt noen andre klokker inn , en like i nærheten , den klang så tydelig og spedt , de andre var langt borte og kunne nesten ikke høres . Men likevel dempet de Domkirkens slag . Og lenge før de andre holdt den opp å slå som om den var skamfull over å ha slått for tidlig .

På den andre siden av gaten var Johan stanset opp . Han hadde fulgt Liv et stykke , nå rullet han en sigarett . Han så henne nøye nå idet hun gikk forbi , hun er meget penere enn før . Så var hun forbi ham . Gaten var svært bred og en trikk kom og skjulte henne .

Da den var gått forbi , var hun kommet langt ned i gaten . Hun må plutselig ha begynt å gå meget fort . Og hun hadde ikke sett ham . Han så på klokken ‐ fem over tolv . Pussig at han ikke hadde hørt en eneste klokke . Det var jo så mange klokker her i denne byen . Og de pleide dundre som om de ville ha himmelen til å ramle ned .

Hun syntes ikke gatene var lange . Nå krysset hun almenningene , og bilene stanset for ikke å kjøre henne ned .

Hun så ikke bare himmelen lenger . Hun så den fremdeles som noe som ventet på henne , men det var ikke lenger nødvendig å se så meget på den , bare et kast med hodet av og til . For den dreide seg ikke , den vek aldri , for den var uendelig og fast . Den var et blått sinn over takene , den så henne alltid og skjønte hvorfor hun gikk i disse gatene .

Hun gikk ikke så fort lenger . Vesken satte hun fra seg på fortauskanten så hun kunne føle håndflatene møte luften .

En mann , en eldre mann , løp etter henne noen meter og strakte vesken mot henne . Hun smilte ‐ alle vil gi meg noe ‐ . Hun så himmelen igjen over et grønt koppertak . Hun merket at gatene var fulle av mennesker som på en festdag .

Hun gikk mot dem , men noen gikk foran henne og andre kom etter .

Hun så inn i ansiktene deres og så at i øynene deres var det litt himmel .

Dette mørket fortsetter , for et halvt år siden , for tre uker siden , så i går og så inn i sted . Et par sekunders mørke . Jeg er helt rolig både før og etter .

Jeg har visst det fra jeg var liten og så Guds Øye at jeg en gang kom til å bli helt fri . Folk legger merke til stjernene , men de ser ikke mellomrommene , de stumme gapene . Jeg er den eneste som ser dem . Jeg er dessverre fri . Jeg er en slags politisk motstander av denne forbrenningsprosessen min . Det er uanstendig å tukle med surstoff og kullsyre .

Jeg skulle fortalt mer om Liv og meg .

Men jeg vet ikke mer å fortelle . Hun er forenet med det kvantitative , de store strekningene mellom stjernene er hennes . Mitt liv har alltid hatt selvstyre , og jeg kan ikke hjelpe for at det rente på hennes . Det er uanstendig å være så glad i et annet menneske som hun var i meg .

Dessuten ‐ alle blir født og da er vel alle i live også ett år eller to .

Døgnfluene har det fint . De er de eneste aristokrater .

Da jeg var levende , tok de Liv fra meg for å drepe meg .

Og maskingeværet ligger i Leifs kjeller . %LEIF

Det var et halvt år senere , sent på kvelden og i midten av mars .

Leif Laheim var nettopp kommet hjem .

Han stilte seg opp foran Chagall-bildet og la hodet på skakke så han kunne studere ansiktsuttrykket til den røde engelen som falt eller svevde over det brune landskapet . I kveld hadde hun et rart uttrykk , litt irritert som om han forstyrret henne , litt overrasket også , men mest redd . Og rundt munnen var det kommet en merkelig linje , som kvinner av og til har når de vet at de skal bli lykkelige , en linje som uttrykker en blanding av glede og medlidenhet . Han syntes hun sa at de dessverre var enige om det som måtte skje .

Så gikk han bort til skrivebordet og tok det svære arket med idéer til hovedfagsoppgaven . Han rev det i stykker . Han tok et nytt ark og skrev en stund . Så fisket han opp et nytt ark av den hvite vokterjakken som hang over en stol . Navnet på et sykehus var trykt øverst , men ellers var arket blankt og ulinjert . Han satte det i skrivemaskinen . Så skrev han langsomt ned den sykehusrapporten han nettopp hadde laget og som den røde engelen hadde lovet å tilgi ham .

Han reiste seg og pekte nese til henne . Så kysset han den hvite rammen , så på håndflatene sine og spyttet i dem .

Han gikk og la seg , men lot lyset stå på .

" Dette greier ikke Jon Segel å motstå , " sa han plutselig og høyt . Så snudde han seg mot veggen . Ryggen rystet . Han lå og lo . %JOHAN

Han hadde kjøpt seg barberhøvel , for han var ikke redd lenger . For to måneder siden kastet han den gamle , den plaget ham , han tenkte på den om kvelden og var redd for å stå opp i søvne og skjære over strupen med barberbladet . Drepe seg uten å våkne , det ville han ikke ha noe av . Han gikk til barber i to måneder . Men nå var han ikke redd lenger .

Han reiste seg , gikk ut på badet og barberte seg . Han skar seg litt like over strupehodet og strøk blodet med pekefingeren slik at han kunne se den vannrette stripen i speilet . Men fra kuttet rant blodet nedover og han fikk et kors på halsen i stedet for den ene , vannrette stripen som han selv hadde laget .

Han tok på seg olabukser , tennissko og en høyhalset , grå genser . Han gikk opp og ned på gulvet .

Han åpnet vinduet og lente seg ut . Det var i mars , den våte ettermiddagen ble til skumring .

Luften var mild , og gatene var nesten tomme da han gikk østover med matpakke i hånden og en regnkappe på armen . Rødt frimerke hadde han ikke kjøpt , det syntes han var et latterlig påfunn . Men han likte godt at Leif fant på slikt .

Han gikk med gyngende skritt som om han var i godt humør . Overleppen var løftet og han spilte ut nesevingene . På avstand så det ut som om han smilte . På den måten kom han til å skremme et barn , en pike på fem år som løp over gaten for å prate med ham .

Hun begynte å gråte da hun fikk se ham på nært hold .

Men han merket det ikke . %TRUSELBREVET

General Widdick stod og ventet . Det regnet mildt og sakte . Det ergret ham et øyeblikk at han var i uniform og ikke kunne bruke paraply .

Som gutt , beundret han sine onkler ‐ de er døde nå , tenkte han ‐ særlig når han så dem komme gjennom smijernsporten . De var alltid sortkledde , og han syntes de var helt like . De hadde bare hver sitt navn , en var onkel Tom og en var onkel Ben . Men så ble det litt forskjell på dem : Onkel Tom hadde et arr i pannen . Onkel Ben var litt høyere . Men begge to var meget høye , meget tynne og gikk alltid med slike snipper som passet til tynne folk . De hadde slike stripede bukser som passet til tynne folk også . Og de hadde ofte med seg dyre , merkelige gaver , en tromme husket han ‐ og så det lille , røde geværet .

Men alt hang sammen med paraplyene deres : Enten var de rullet sammen , tynne og blinde som døde onkel Tom'er og onkel Ben'er , eller så foldet de seg ut som små , sorte himler når det regnet . Han visste at han også kom til å få paraply når han ble voksen . Nå ‐ det hadde han ikke fått . Han så på det smale gulluret : Paraply kunne han ikke bruke , men ellers manglet han ikke meget .

‐Daisy , din far gikk konkurs tre uker etter bryllupet vårt . Da gikk jeg ut og kjøpte en vogn med blomster til deg . Fire mann bar og bar , buketter , kranser , potteblomster og gud vet hva . Du ringte til kontoret og spurte om jeg var blitt gal og om jeg ikke hadde hørt det med din far . Jeg svarte at jeg elsket deg . Så telefonerte jeg til neste blomsterforretning og til enda en . Det siste lasset fikk jeg forresten på boet etter din far . Dagen etter var det ute på byen at Coolidge var ramlet . Men så kom blomsterhistorien ut , det sørget du for , Daisy , du skjønner alt . Jeg var berømt i flere uker , avgjørende uker , Daisy , avgjørende for oss . Jeg ble tilbudt den jobben hos James . Fra Pinktown til Washington , fra Washington til Detroit og så tilbake ‐ avgjørende år , Daisy , avgjørende år for oss , for lille Tom og lille Ben og for Kate som ligner deg og mor ‐ dere tre er de eneste kvinner i mitt liv .

Blomster kunne aldri bli til noe . Men blomster ble symaskiner og symaskiner WY-tanks og WY-granater . Det har vært eventyrlig å leve ‐ " Not une expansion but an explosion " som den franske ministeren sa . Alt har vært et eventyr . Fra 39 til 45 ‐ jeg trodde på vår kamp , mot kaos , mot ukristelighet . Jeg trodde bare ikke det skulle lønt seg slik for oss , Daisy , jeg var forberedt på å ofre , men seieren ble også en økonomisk seier for oss , Daisy . Jeg gikk inn i krigen som en ung mann , 34 år gammel , den utviklet meg , jeg lærte å se globalt .

Og samtidig var du der alltid , Daisy , du og Kate , lille Ben og lille Tom . Husker du , Daisy , da vi ende lig fikk K-planen til å klaffe og Harry ikke ville si ja ? Og Kate var syk ? Jeg tok av tre kilo på de ti dagene . Men så bar vi Kate ut i bilen , frisk og blek , og kjørte henne hjem mens vi hørte radioen fortelle at nå var det ikke lenge til freden , nå måtte nok japanerne gi seg . Du kjørte , jeg holdt Kate , Ben og Tom spurte og grov ‐ alt ville de vite ‐ de er noen gløgge gutter . De laget det rare verset , husker du det , Daisy ? De sang det hele den kvelden :

A-bomb ‐ B-bomb ‐ C-bomb ‐ D-bomb Mammy is a bomb and Daddy is a bomb . A-bomb ‐ B-bomb ‐ C-bomb ‐ D-bomb Mammy is a bomb and Daddy is a bomb .

De sang det om igjen og om igjen ‐ . "

Pussig , han så på klokken : Det var gått et kvarter . Borte ved hangaren rullet de inn et fly . Han var kommet i sitt eget fly , fikk beskjed om at bilen som skulle hente ham var forsinket . Oberst Newman spurte om han skulle kjøre ham inn . Han sa nei , det var ikke nødvendig å fornærme disse skandinaviske ministrene , de hadde tross alt stått opp klokken fem for å hente ham .

Pussig ‐

Han lukket øynene et øyeblikk , så lukket han dem lenge .

Dette som skulle skje nå var større enn alt annet han hadde fått utrette ‐ dette skulle bli den avgjørende prøven . De planla å slå ut de andre med deres eget våpen . Men det var ikke det viktigste , det viktigste var de detaljerte planene som de nå hadde fått flertall for : De skulle vise at freden var lønnsom hvis de bare kunne få det amerikanske folk til å tro det . Det gjaldt å gjennomføre total , lønnsom nedrustning ‐ han kjente den gamle guttespenningen krible i seg når han tenkte på det . En dag slo tanken ned i ham : Gå ut til all verden og gjør alle folkeslag til Eders disipler ‐ for , se , jeg er med Eder alle dager fra nå av og til evig tid . Så enkelt var det . Det var for å styrke menneskenes tro at krigen ble vunnet . Han ville vise dem at det nyttet å slåss for Hans sak . Nå ville Han at de skulle seire i kampen om freden . Hvis vi taper penger på freden , hadde Han sagt , så er det fordi vi ikke tror . Satser vi alt , får vi det tidobbelte igjen ‐ samtidig er det det beste mottrekk mot de andre . De andre var begynt å gjøre freden lønnsom , det var djevelsk , men vi skulle gjøre den enda lønnsommere . Blomster og symaskiner til hele verden , det ville gjøre hans liv til en sirkel , det ville bli den endelige seier for Ham som styrer alt , for Daisy og for alt som gjør livet lyst og hyggelig . Det var ikke for å levere raketter han kom , det var ikke for å bestemme sammensetningen av de norske styrkene . Han kom med et godt budskap om fred , og hans sinn var rolig som morgenen .

Pussig ‐ ?

‐ Nå , der kom den lange , sorte Cadillacen , han kjente den igjen fra i vinter ‐

%Det var gått over all forventning , det vil si , det hadde vist seg å være mye verre enn de hadde trodd . De hadde i grunnen ikke trodd noe , bare latt det stå til . Og likevel var alt gått fint . Johan kjente etter om han angret . Han gad ikke kjenne ordentlig etter .

De hadde ikke vært i seng . Klokken to gikk de ut , ned til parkeringsplassen ved idrettsbanen . Ingen så dem . Den vesle folkevognen til Segel stod der , de kjørte ut av byen i grålysningen . De kjørte i over en time uten et ord .

" Det er pussig at det er denne flyplassen , " sa Johan .

" Besøket er så pass viktig at det ikke er offisielt , " svarte Leif . " Det er business . Penger . Dollars . Ungelik . Bing-bong . "

" Hold kjeft , " sa Johan .

" Er du nervøs ‐ " .

" Ja ‐ du ‐ ? "

" Ja . "

" Fortsett å preik , da . "

" Jeg spyr når jeg tenker på Olsen , Johan . Han vet alt , forstår du . Han gider ikke løfte en finger . Han er ikke dum , ser du , han merker at han kjeder meg . Og likevel lar han meg dilte rundt i redaksjonen . Jeg har nøkler til hele dritten . " Oberst Wiig-Dahl er en ordensfanatiker , " sa jeg . Han kvapp , men svarte ikke . " Hvorfor er oberst Wiig-Dahl på Hedmark , " sa jeg . Han svarte ikke , men kvapp ikke heller . Så det visste han ikke . " Dere er blitt så uforsiktige , " sa jeg . " Du er en narr , Leif , " sa han endelig . " Hunde die viel bellen , beissen , " sa jeg og så på ham . " Psykologisk mutasjon , Olsen , fremkalt av amerikansk bestråling i Stillehavet . " " Idiot , " sa han . " Hybelkommunist . " "

Johan sakket farten , kjørte bilen forsiktig ned i grøften og inn på stien ned til badeplassen . Han snudde og slukket lysene . Det var nå nesten helt lyst . De gikk ut av bilen . Leif balte med noe . Han fikk det frem fra baksetet , peste og pustet . Johan hjalp ham ikke .

Han stirret på et spindelvev . I det våte dagslyset så det ut som det var av blek ull .

Endelig var Leif ferdig .

Veien lå øde og smal innover mot Oslo . De stod i en sving . De hadde kjørt et snorrett stykke på noen hundre meter . Bortenfor lå veien langs et vann . Den buktet seg langs den stille bredden . De hørte noen ender snadre .

Et øyeblikk etter så de motorsykkelen .

Noe sånt hadde de ikke tenkt på et øyeblikk .

For noen idioter vi er , tenkte Johan . Han visste at Leif tenkte det samme , og det slo ham at Leif var sprø , hadde vært det lenge og at han hadde visst det hele tiden . Bare det siste forbauset ham . Det er riktig å være idiot , la han til ‐ " idioter og andre fanatikere er ikke vulgære " .

" Vi lar ham seile , " hvisket Leif . Johan nikket , han skjønte at det var tull , men gad ikke svare .

På motorsykkelen satt en politimann . Han var i sort uniform med en hvit hjelm på hodet . Johan kastet et blikk nedover veien . Han så ingenting .

De tre første skuddene hadde ingen virkning . Politimannen satt stram og tynn med rødt ansikt og lot motorsykkelen flytte seg stivt bortover veien . Johan kjente at Leif grep ham i armen .

Så bukket politimannen , høflig og uhyggelig . Motorsykkelen skjente ut og kom mot dem som et sint og galt dyr . Politimannen la seg ned på veien og klippet med armene .

Sykkelen lå med et hjul i grøften . Den dirret og gulpet som om den drakk noe vondt i grøften . Så malte den og stanset med et lite smell .

De hadde holdt seg bak trærne hele tiden . Nå så de den sorte bilen . Den skjøt opp farten . Nysgjerrig sjåfør , sa Leif . Johan skjønte at det som var skjedd uforutsett var den eneste sjanse de hadde hatt . Hva var det de hadde tenkt å gjøre ? Skyte en bil i stykker og så ta seg en tur med den ? Han var skuffet over at det gikk så bra . Vi har nok dessverre ikke vært helt barnslige , tenkte han . Og jeg er ikke helt ensom heller : Jeg liker Leif .

Sjåføren var likevel litt forsiktig . Bilen stanset hundre meter borte . Johan så etter Leif , men han hadde alt lagt seg ned . Da dukket han seg , kastet seg inn mellom våte busker og kjente at han skalv og at det rant vått nedover buksebenet . Han lukket øynene .

Leif reiste seg langsomt . Han hadde lyst til å synge .

" Polisen stakk og hjelm fekk hakk . Men Laheim han seg ære vann , " hvisket han . Han bøyde seg forover og sa med lav , tydelig stemme :

‐ " her eg utan otte aktar deira faktar , flokken rådvill flakkar . Blod flaut av den staute ... . "

Tre mann kom ut av bilen , men han så at to ble sittende i baksetet .

De tre hadde revolvere i beltet , men bare den siste nølte og la hånden på sin . De to andre sprang frem mot motorsyklisten som lå på veien fire meter fra Leif .

Han prøvde å improvisere en strofe til et drottkvætt skaldekvad , men skjønte at han ikke klarte det denne gangen heller . Jeg er nok innflytter , tenkte han .

Han tenkte på Onund Kile , han tenkte på hunekongjen , han tenkte på Ejnar Tjeld , han tenkte på den milde bisp Mogens til Hamar .

Han tenkte ikke på den rare muslinggiften de kunne legge i drikkevannet slik at en hel verdensby vred seg i krampe og døde etter å ha drukket te . Det var godt å slutte å tenke på det .

Han tenkte ikke på noe av det som foregikk på veien .

De to forreste mennene var kommet frem til den døde politimannen . Den ene la seg på kne , den andre satte seg på huk og la hånden under nakken på den døde . Leif ventet til de snudde seg samtidig og ropte på den bakerste . Leif ventet til han forstod hva de ropte og dro revolveren opp . Leif skjøt og de to andre reiste seg . Han klippet knærne av dem og de falt forover mot ham . Han kunne ikke dra det tunge maskingeværet alene . Han ble litt forvirret .

" Jesus ‐ Johan , kom og gjør nytte for deg ‐ . "

Johan åpnet øynene langsomt . Så reiste han seg . Han visste ikke hva han skulle gjøre . Sammen med Leif gikk han ut på veien og så på de døde . Så ruslet de nedover mot bilen .

Oberst Wiig-Dahl dro revolveren , åpnet bildøren og skjøt . Studerte på om han skulle gi forsvarsministeren et våpen , trakk på skuldrene og gikk ut av bilen . Han presset seg mot bildøren og skjøt . Han skjøt et skudd til . Han kjente noe varmt i øret . Så kom det en liten sort sirkel i synsfeltet , den økte og fikk en sort prikk i midten . Den ble til en ny , sort sirkel , helt til alt han så var dekket av konsentriske sirkler unntatt noen grantrær ytterst til høyre . De brente gult , og han kjente kneet sitt mot jorden . Han følte at han skulle spurt om noe .

Johan åpnet døren inn til baksetet . På høyre side åpnet Leif døren inn til rattet . Egentlig skulle det vært omvendt , tenkte Johan , Leif har ikke sertifikat . Får det vel heller aldri , tenkte han plutselig .

Han fikk en kraftig lusing av forsvarsministeren og holdt på å trykke av revolveren . Han hevet den i stedet og rettet den mot strupen på mannen med det brede , kloke bondeansiktet . Johan nappet til seg de uinnfattede brillene og studerte de nakne øynene . Så sa han :

" Vi skal bare gi noen opplysninger . De er helt trygg , herr Seljestad . Nå vil den herren der fremme sette seg bak til Dem . Og så skal vi kjøre Dem ut til Hegdemo . Det er det hele . "

Tyve minutter senere hadde de skjult det meste av det som hadde skjedd . De kjørte videre med den andre bilen .

Seljestad var hvit og nokså slapp . Leif satt med armen rundt halsen på ham og pratet . Johan merket at det gikk dårlig med kjøringen . Han kunne nesten ikke kjøre . Alt var idiotisk . Den lille planen de hadde hatt var kullkastet på alle punkter . Og likevel var det gått bra . Det var til å le seg i hjel av og likevel rødmet han av en underlig skam . Før han traff Leif , hadde han ment at dumhet var det eneste det gikk an å skamme seg over . Nå rødmet han av stolthet over hvor dumme de var .

Er dette galt gjort ? spurte han seg selv for å merke hvor dumt det gikk an å spørre . Han svarte seg selv : På betingelse av at Anton lever er dette en forbrytelse . Jeg burde levd lenger , jeg burde fortalt Leif om Anton , og Liv om Leif . Onkel Leif er en raring . Onkel Leif er en raring , skulle Anton ha sunget . Plutselig sa han :

" Vil du høre ordentlig etter , Leif ‐ du skjønner verden er så liten at alt dette vil skje en gang til . Snart . Uendeligheten ville hvis den eksisterte ha bevist gud . Men nå fins det hverken evighet eller gud ‐ altså er universet endelig . Altså vil alt stoff bli stokket og stokket ‐ helt til vi ligger på landeveien igjen ‐ " .

" Helt til de ligger på landeveien , " sa Leif .

" Å ja , de eller vi ‐ er der noen forskjell ‐ " .

" Nei , det er ikke det , Johan ‐ " .

" Adjø , Leif . "

" Morn . Eller på gjensyn hvis teorien holder , det gjør den vel ‐ " .

" Men da må jeg fortelle deg om Liv og Anton nå , ellers kan jeg ikke gjøre det neste gang heller ‐ " .

" Ikke nødvendig , jeg har lest notatene dine . Om du møter henne hver kveld eller bare hver evighet kan vel bli hipp som happ . Men jeg har aldri sagt hvem jeg er ‐ du får ikke vite det nå heller . Tenk det om meg som du gjør . "

De svingte inn på flyplassen . Ved det lille skuret stod Widdick .

Johan stanset bilen . Leif sveivet ned ruten og skjøt .

Så ga han den varme revolveren til Seljestad . %JON SEGEL

Redaktør Fischers ansikt var langt og rødt . Han gikk i storrutet dress og var stolt av alle blyantene som stakk opp av brystlommen . Han skrev lederne sine med blyant og likte at det aldri ble nevnt , men at alle visste det . Hans valgspråk var leve og la andre leve , og han skjønte ikke dem som var uenige . Ellers var han en lærd og nesten klok mann .

Han satt bak skrivebordet som han satte sin ære i aldri å skifte ut , skjønt det var altfor lite , nærmest bare en pult .

Han hadde fått tak i et maskinskrevet ark med navnet på et sykehus trykt øverst og visste ikke riktig hva han skulle gjøre med det . Men han visste hvor det var funnet og fant ut at han bare gjorde sin plikt .

Derfor leste han for fjerde eller femte gang igjennom det som stod der , han leste langsomt og omhyggelig , beveget leppene og nikket noen ganger under lesningen . Så brettet han arket omhyggelig , sørget for å få bene linjer , brettet og brettet til arket var så lite at han kunne legge det i en visittkortkonvolutt . Det gjorde han og fisket så opp en blyant . Han skrev Jon Segel tvers over den lille , fullstappede konvolutten , og la den så fra seg i en kurv som hang på veggen .

Så tente han pipen sin .

Like før Jon Segel ble kalt inn til redaktøren , leste han denne sykehusrapporten og fattet en beslutning . Rapporten så slik ut :

Liv Engelsen , 25 år . Ingen arvelig belastning . Harmonisk hjem . Flink på skolen . Abort 17 år gammel .

Ville ikke begynne på skolen , ville begynne å male , men ble mer og mer tiltaksløs . Gikk to måneder på en lærerskole . Var hjemme to år , førte samtaler med sin tidligere kjæreste , oppførte seg underlig , men dette ble av foreldrene ikke oppfattet som sykelig . Ble sendt på utenlandsreiser . Besøkte klostre og tegnet dem .

Ble innlagt til observasjon mandag 26. september sist høst etter å ha vært savnet fra sitt hjem i to døgn . Diagnosen har vært vanskelig å stille , det manifeste sykdomsbilde ga nærmest uttrykk for affekthemning og melankoli . Et svært hysteri var i begynnelsen ikke utelukket . Senere har p. fremvist typisk shizofrene trekk , føler seg som passiv og ufrivillig tilhenger av verdenskommunismen , er omgitt av skilpadder som gråter , skal føde det drepte jødiske barn hvis navn begynner med J. , blir " kontrollert " og " refset " av et kirketårn osv. .

Tilløp til næringsvegring . EEG : Ingen positive funn . Sjokkbehandling . Da p. synes å dekke over ting som kan bidra til sykdomsbildet , er fyldige rapporter ønskelige . 4. november

Overført til avd. C. . 5. desember

Har hatt feber . Næringsvegrende . Tydelig hallusinert . Overføres til avd. E. . 9. januar .

Pasienten er nå svært rolig , men ber om blomster .

Dekker sine symptomer . Sier hun savner sin bror . 10. januar

Ført tilbake til avd. C. .

%Fischer ringte etter Segel . Han kom inn , og Fischer la merke til den nye , grå dressen . Segel kan nesten kle seg nå , tenkte han . Han ser litt dårlig ut , hvit i ansiktet , ja ja , det er så det , tenkte han . Dette kommer til å gjøre ham voksen , og det er det på tide at han blir .

" Du , Segel , " sa han , " denne affæren kom som bestilt . Vi har tre ukeblad som skal ha hver sin serie om Limans barndom og om Leif Laheim som altså heter , het , mener jeg , nåja . ‐ Stakkars jævel , kom til Norge i 1938 , og så hadde han plutselig ingen nærmere slektning enn en kusine nede i en eller annen leir . Bo og vokste opp som sønn i huset hos en halvgal lektor på Voss , nei , jeg synes synd i ham ‐ samme hva han har gjort . Sterilisert var han også . Fy faen .

Men Liman er fin , godt stoff og viktig stoff , pen er han også , ja , Damenytt og Billedheftet legger det slik an , men det raker ikke oss . De og en psykiater i Tiden , den kan bli god . "

" Kan jeg få anledning til å besøke ham , " sa Jon Segel .

" Muligvis , " sa Fischer .

" Men jeg er kanskje den eneste som kan få et ord ut av ham , " sa Segel . " Han er jo taus som graven . "

" Muligens , " sa Fischer . " Det er det ikke jeg som avgjør , vet De . Men De skal i hvert fall få Washington hvis De gjør denne historien skikkelig . Dal gjør ikke annet enn å drikke . "

Jon Segel smilte . Pussig smil på den fyren , tenkte Fischer . Tvungent . Han kan visst aldri glemme den sure fortiden sin . Jeg har da vært fattig jeg også , sa han til seg selv og rettet seg opp .

" Jeg skal si Dem , Segel , du , Segel , jeg husker aldri om jeg er dus med folk , jeg skal si deg at nå til dags stoler ingen på noen . Men vet De hva lobotomi er ? "

" En hjerneoperasjon . "

" Riktig . Visse pasienter blir lobomisert , da blir de slappe , behagelige , vennlige , en slags veloppdragne dyr . Frøken Engelsen er som De nå vet på en viss avdeling , det er ikke umulig at en viss innflytelse kan komme til å gjøre seg gjeldende , en lobomisert pasient blir aldri verre , vet De , men ganske riktig heller ikke bedre ‐ " .

Han ble avbrutt av Segel .

" Fischer , jeg kjente henne ! Slik er vi ikke . Dere kan ikke . Ikke her i landet . Det er umulig . "

" Tenk litt over det . " Fischer var rolig .

" Jeg gjør selvfølgelig denne jobben . Jeg har gjort min lykke på det at jeg kjente Johan Liman så godt . Jeg kan ikke skjønne at De kommer med trusler , jeg kan da gjøre det jeg har lyst til når det faller sammen med det De ber meg om . Jeg kjente henne ‐ " .

" Så så ‐ jeg tror du skriver bedre når De får litt dypere perspektiv . Derfor truet jeg Dem . Nå ‐ hvordan blir det ‐ ? "

" Alt er i orden . Jeg har forresten skrevet ned en del ting fra skoletiden . "

" Det er bra . Og om to måneder kan De få Deres livs sjanse . "

Jon Segel smilte , bukket litt og gikk .

Om ettermiddagen gikk han til en instrumentmaker og kjøpte en stilett . Så kjøpte han arsenikk på resepten til sin kones fetter . Han gikk en tur om kvelden . Han kom ned til bryggen og løste billett til sightseeingen på havnen . Han kastet overbord de to små pakkene . Han kunne vente lenge , en uke før hans reise var tidsnok . Så lenge kunne Johan holde seg i live . Stilett kunne han sikkert heller kjøpe i New York .

Stilett passet ham utmerket , det var et elegant våpen . Han tenkte litt på Johan som var blitt blind ute på flyplassen .