Det var ikke hans feil at den satt der den satt og at han fikk jævli lyst til å gjøre bruk av den en gang iblant , så da var det bare å legge seg på divanen inne på soveværelset og la det stå til . Det pleide ikke å vare lenge og jentene i klassa hans var innom på besøk eller han tenkte på hva som kunne skjedd den gangen hvis han ikke hadde rømt vekk fra henne .

Det var best på en måte når den vesle transistorradioen akkompagnerte , den flyttet litt på tankene hans så han kunne glømme at han gjorde noe motbydelig med seg sjøl . Transistorradioen og Radio Caroline South var til stor hjelp .

Når Arne ikke lå sånn som nå , pleide han å stille opp sin egen Top Twenty blant de platene som stakk innom i løpet av kvelden , men nå var det det andre . Og det var godt . For Arne førte handa fram og tilbake i småseige tak , bilde av ei pen jente i Allers og ingen tanker ellers . Han kunne ikke hatt det særlig bedre .

Handa hans sluttet godt opp om kjønnsorganet , tankene var borte , men ville lure seg innpå ham igjen om ei stund . Det visste han , uten mange tanker . Litt redd for skrittene utafor soveværelsedøra , men godt , godt likevel . Bare ingen så ham . Han håpet ingen så ham .

Oftest var det jentene i klassa , Bente med det lange mørke håret og sigaretten eller Bjørg med sminke og varme samtidig . Sjeldent syn , dømte Arne fra sin plass i livet akkurat da . Handa igjen , den nølte en gang iblant fordi det var bedre slik . Han tenkte seg Bjørg , som han aldri hadde turt snakke til . Bjørg var skapt for andre , folk som så bedre ut og kunne snakke . Arne lot handa hvile ei stund for å nyte den vonde tanken , men fortsatte snart . Kunne ikke vente og Lee Dorsey sang refrenget i radioen og det passet så bra , Holy Cow Holy Cow watcha doin' to me yea yeah ... flott plate , passet utmerket til en god runk . Dada..dam , sang han med pikken sin . Watcha doin' to me yea yeah , dirigerte handa .

Men tankene kom støtt igjen seinere og alt var best før det gikk . Før det gikk . Også en måte å si det på , tenkte han , og lot handa kvile igjen . Han kjente andre ord for det samme . Utløsning , sto det i legebøkene på biblioteket ( sneik ei ut fra " medisin " og flyttet seg over til " teknikk og viteîskap " og leste videre der ) , spruter , sa Kjell , oç så var det et ord som het pollusjon , men det var litt forskjellig .

Arne var sliten i handleddet fordi han måtte bruke venstrehanda ( lå bestandig med ansiktet vendt mot døra slik at han kunne se om det blei mørkt i nøkkelhullet , da kom mor og hun måtte ikke ) men tankene var ikke gode akkurat nå , så han glømte handleddet og staket videre fram mot punktum .

Det pleide ikke å vare lenge , men idag gjorde det . Små paranteser trengte seg mellom takene , nå var det den gangen han syntes det var fælt å skrive inn til brevvennspalta i Allers . Han ville gjerne skrive med ei jente , men fikk seg ikke til å sende brevet , gjømte det under hodeputa i stedet , brevet lå der lenge og en dag hadde mora hans skiftet sengetøy .

Den eneste onanisten i verden tok fatt på jobben igjen , lukket parentesen og fortsatte . Jenta i Allers var bra , hun var engelsk og han gjorde det beste ut av det . Tenkte på henne slik han fant ut hun måtte være , naken , kvit , rein hud , flott jente når han tenkte på henne . Stygghanda fulgte sekundviseren ei stund men dro snart ifra , fortere og fortere men så holdt han inne . Det var alltid bedre før det gikk . Greide ikke å vente lenge , overarmen var kraftløs men hun var der i farger , hun var bra , høg tynn som han sjøl , miniskjørt , det var faren hennes som var intervjuet , men hun var der trykt i dyptrykk og han kunne kjæle med henne på en måte , han kunne kjæle med henne på en måte , men det var ikke helt enkelt å være den eneste onanisten i hele verden og Norge for mora hans kunne komme hvert øyeblikk , nå begynner Dagsrevyen , Arne , og kakao på bordet , kom før det blir snerk på , men han skulle vise henne snerk om hun kom , sprute henne midt i øyet . Ikke interessert i politikk , ville hun si , men det var den engelske jenta og det kunne ikke han si ...

Maskerade ? Nei hun var avbildet i Allers , og han onanerte aldri . Kjell hadde spurt og han hadde svart . Nei , jøss runke ? Venter til jeg får ei skikkelig dame , runke ? gjorde det i tiårsalderen , Kjell , men ikke sia , aldri ... Perler for svin , Kjell , jeg sier deg , runking er perler for svin , men det hang ikke helt sammen der han lå og koste seg med jenta og Radio Caroline spelte I'm a boy med Who . Men runking , Kjell , er å kaste bort tida på jenter som aldri kommer , jeg går god for det !

Jenta blei tydeligere igjen , kom imot ham med smilet sitt , miniskjørtet krøp litt oppover , men da blei Arne redd og senket det igjen . Hun sto ved sia av faren men han var usynlig akkurat nå og armen og handa hang sammen med pikken og hjernen , han kjente blodåra som ålte seg fram mot forhuden som aldri ville trekke seg tilbake , men han fikk gå til legen og rope omskjæring ! det var ok mens han onanerte men når han dro til England måtte han be om omskjæring , når han lå sammen med jenta måtte forhuden være et aînet sted og ikke sitte foran som ei tåpelig nisselue . For hun måtte ikke le . Men det ville hun ikke hel ler , når det kom til stykket . Hun ville ta et godt tak i den , måle den mot de andre hun hadde kjent , hun ville godkjenne den , for den var god , det var godt for Arne og det ville bli godt for Cindy om han kunne kalle henne det , den var god , nisselue eller ikke . Og nisselua ville han få en lege til å fjerne . Æresord .

Men han måtte ikke søle , for da kunne det gå galt . Det var en ting han ikke måtte . Han måtte ikke søle . Måtte la det gå i strømpa , og ikke utafor , aldri på divanen , en sølvaktig flekk på divanen ville fortelle alt om Arne til alle som ønsket å høre . Kjell hadde fortalt at det var best å runke i ei våt strømpe , det lignet mest på fitte da , sa han , og Kjell visste . Arne hadde prøvd strømpa og det var ok , men nå var dama allerede her , han kjente henne mot seg , han befant seg mellom brystene hennes i Allers , de var fine , fine , fine , faren hennes så på men det var ok så lenge mora hans holdt seg på stua og faren hans ikke kom hjem fra jobben , David & Jonathan sang Lovers of the World Unite nå og den ( det måtte han ikke glømme ) fortjente en topplassering på hans egen Top Twenty , satt opp hver kveld blant de platene han hørte på radio .

Arne dro av seg strømpa , kunne ikke holde inne lenger snart , det var godt , han måtte gjøre det oftere , alltid glad før det gikk , godt godt , dro strømpa på plass , nesten som å ha kordong på , innbilte han seg . Hun var der enda , hadde ikke blitt borte for ham mens han kledde på seg , handa hans arbeidet flittig , David & Jonathan sang fortsatt Lovers of the World Unite og Arne hadde det nesten fint , ihvertfall var det godt .

Cindy smilte mot ham fra side atten , han ville drøye det litt , men turte ikke . Han ga det han hadde å gi til den brune , svette strømpa , og det var det . Nå var det ikke noe mer igjen . Han var tom . Cindy var ikke pen , Bjørg og Bente hadde gått sin veg . Lyset blei sterkere og han skrudde av den fordømte radioen .

Arne blei liggende på senga etpar minutter etter han hadde gjort seg ferdig . Kunne kjenne rødfargen skubbe seg fram mellom kvisene , kjente kjønnsorganet forsvinne mellom hendene sine . Hadde snudd seg over på magen , nå , og holdt seg med begge hendene . Den blei grå , og så blei den borte .

Det var ikke mer igjen og alle kunne se han var onanist . På en måte hadde han tapt . Kroppen greide ikke å holde følge med de fine orda hans , kroppen ville gå sin veg og kjeften sin , jeg runker ikke jeg , faen , Kjell , fitte , Kjell , det er det et mannfolk trenger !

Ikke kom det noen tårer heller .

Strømpa kjentes vond og våt mot foten , det var som å tråkke i fitte etterpå .

Arne var redd og alle jenter var voksne .

De fleste kveldene var lange som orm . Lekser og radio og fjernsyn og venting på neste skoledag . Omtrent som å sitte på et jævla venterom og innafor døra var ikke tannlegen , men klassekameratene .

Åjo , han fikk da utbytte av kveldene . Utbytte av det slaget som skaffet ham venner blant lærerne ( venner ? de tålte ham ihvertfall ) og hånsord blant de klassekameratene som gjaldt .

Bente og Bjørg satt bare etpar meter vekk fra ham , men de var langt , langt borte . De var pene . Bente røkte på jentedoen i friminuttene , han kunne se henne med den nyrullede sigaretten mellom leppene . Sjøl gikk han aldri på do i friminuttene . De sto rett innafor døra , de han var mest redd for . De sto og røkte , hadde brukte kondomer fra forrige fest i lommeboka og hørtes som om de representerte kjøttkontrollen . De var spesielt glad i lammekjøtt . Det var Arne også , men han hadde manerer , sa foreldrene . Sa Arne .

Ingen av dem på guttedassen lot seg imponere av tall og fakta . Arne hørte ikke til her , var ikke blant dem . Var han heldig , overså de ham . Hvis ikke , slo de . Det hendte ofte . De slo og de gjorde ham redd . Kalte ham for spurven og gutten min , og sjøl om Arne var like høg som den største blant dem : han lot dem holde på .

Det var tryggere å rekke opp handa midt i timen og be om å få gå . Det var nesten støtt tomt der da , bare en enslig røyker av og til som savnet tryggheten de andre ga og låste seg inne bak dodøra før han dro fram tobakkspakka . Så det var trygt og fint å gå på do midt i timen .

Men Bente røkte hjemmerullede og var ett år eldre enn de fleste . Det hjalp henne . Hun var uoppnåelig , pratet om fester ( det hendte han overhørte henne ) , Arne tenkte det måtte være fint å bli bedt til en fest , treffe Bente kanskje , si til henne , vise henne at han ikke var en dust , ikke den flinke gutten lærerne og de andre gjorde ham til .

%-Hei Bente . "

Gudskjelov han var over stemmeskiftet .

Han fikk ta det en gang til , og prøve å legçe stemma enda djupere .

" Hei Bente . "

" Arne ? "

( Ikke spurven eller gutten min fra henne nå . Ikke denne gangen . )

" Fin kveld . Kjedelige folk . "

" Syns du også ? "

" Mmmm ... "

" Har ikke snakket med deg før , trur jeg . Har jeg ? "

" Liker ikke fester . Pleier sjelden å gå . For mye stress , for mye folk . Derfor , kanskje . "

" Jamen på skolen , mener jeg . "

Hvis alt utviklet seg så pent , kunne han føle seg sikker . Han ville si

" nei det er så . "

Det gjaldt å ta det litt med ro . Ikke buse på som en uerfaren tufs .

" Nei , det er så , " ville hun svare .

" Hva pleier du å gjøre da , om kveldene ? "

" Mye og lite . "

" Lekser ? "

" Nei , jøss . Leser litt og tegner ... "

Han måtte være lur nå . Nærme seg henne intellektuelt . Fint ord fra bøkene , og han visste omtrent hva det innebar . Bente var sikkert lei av fotballspillere og småbøller .

" Tegner du mye ? "

" Endel . "

" Hva da ? "

" Alt . Deg . "

Den var for frekk . Han måtte revidere :

" Alt . Alle . "

Og da ville hun svare

" meg også ? Kanskje ? En gang ? "

" Mja . Deg også . Kanskje . En gang .

Jo . Du ville være egnet . " ( Slik greide jeg den . )

Det var trygt å si det nå . Hun hadde vist ham vegen .

" Du , da , Bente . Musikk ? "

" Litt piano . "

" Å . "

Nå ville Tore komme bort . Be om en dans med henne .

Nei , Tore . Ikke nå .

Seinere kanskje , spurven .

100% triumf .

Han ville prøve å trenge seg inn mellom dem :

" Dere hygger dere ? "

" Ja . "

" Fint .

Det er derfor dere er her .

Kan jeg få bomme en røyk av deg , Bente ? "

" Gå heller en tur , Tore . "

Arne ville passe godt på håret sitt . Han hadde lengre hår enn Tore .

" Så pent håret ditt er , " ville hun si .

" Og ditt . "

" Nei , ditt er penere . "

Uunngåelig pause .

" Om jeg kunne tegne , Arne ... "

" Ja ? "

" Om jeg kunne tegne , ville jeg tegne håret ditt . "

Og så , forvirret over egne ord :

" Arne , er det ikke varmt her ? "

" Jo . Det er varmt . "

" Arne , skal vi gå en tur ? "

" Hvis du vil ... "

Det siste ville han hviske til henne . Hviske det slik at det hørtes som om han gjorde henne en tjeneste .

Da hadde Arne vunnet , og exit Tore uten Bentes røyk

%Men det var altfor tidlig for slike seire .

Anne satt mange meter bortenfor ham , og han kunne se på henne lenge , men med engang hun merket ham , ville han snu seg bort .

Men det han ikke greide idag , ordnet han i morgen . Imorgen ville han snakke til henne , gi henne et lite hint , puste henne mildt i nakken , på en eller annen måte : imorgen ville hun forstå .

Alltid imorgen .

Men Arne var flink gutt , og de fortsatte å kalle ham gutten min , han kunne greie ut om økonomiske problemer i historietimene , han kunne hviske an , auf , hinter , in , neben , u$4ber , unter , vor , zwischen for å skaffe seg en utsettelse . Eller durch , fu$4r , gegen , ohne , um , wider . Tore ville gi ham en utsettelse . Tore var grei slik . Så lenge det fantes ramser i det tyske språket , kunne han be om utsettelse . Men den gjaldt bare første friminutt .

Bente var dårlig i tysk , og hun ga faen . Så det nyttet ikke å hviske akkusativ og dativ til henne . Og hun satt tre rekker vekk fra ham . Likevel alltid vissheten :

det jeg ikke greier idag , det ordner jeg imorgen .

Imorgen , Bente , skal jeg snakke til deg , si de orda ingen gutt har sagt til deg før , være mot deg slik ingen gutt har vært mot deg før , i overmorgen kommer det første smilet og neste uke det første kysset , jeg trur vi skal greie dette , Bente .

Arne var flink , han var den oppvakte , den oppmerksomme . Bare i engelsktimene haltet det litt . Men han var ofte redd . Følte ofte kvalme og redsel presse seg fram og ut gjennom porene , følte at armer og bein gjorde små bevegelser han ikke hadde noe med , hver gang de kom for å ta ham , var det slik .

De var tolv gutter i niendeklasse . Og Arne .

Resten av jentene lo hver gang de kom for å ta ham .

Da mistet Arne trua på Bente for ei stund , huî ville aldri snakke kjærlig om han i akkusativ . Akkusativ er kjærlighetsformen , fortalte Arne seg sjøl , akkusativ er forbeholdt elskende , hun ville aldri si " jeg så ham igår ( og jeg elsker ham ) " . Akkusativ hørtes så pent og akkusativ var forbeholdt elskende .

Arne husket godt de lange , mørke torsdagskveldene dette året , på veg gjennom byen til møte i Fredskontoret . Satt på sykkelen sin , det lange håret la seg bakover i medbakke og falt ned i øynene i motbakke , han sto på pedalene , brukte musklene , bilene så ut som de spratt forbi i høstmørket : først lyset som innhentet ham , så vrooom og den var forbi , og bare baklysene hang igjen i netthinna hans til nærmeste sving .

Fredskontoret som ikke var noe kontor , meî unge mennesker på en hybel . Arne visste han var ventet , og at han var litt seint ute gjorde ingenting . De ville vente .

Møtene pleide aldri vare lenge , de var enige om det meste , og Ingar administrerte . Ingar var flink .

Han fotograferte , brukte utslagsvasken soí mørkerom , og veggene var dekket av fuglebilder han hadde tatt . Bøkene sto i mjølkekasser på golvet , han hadde mange . Aviser lå under bordet , og fire unge mennesker hadde presset seg sammen i den sofaen som egentlig bare hadde plass til tre . Ingar satt i stolen , med Lisbet på armlenet , Finn og Harald dro fram bokkassene og satte seg på dem . Arne måtte sitte på golvet .

De kunne begynne .

Ideologien var viktig , det med Gandhi ( nonviolence of the weak/nonviolence of the strong ) , det med studier , aksjoner og holdninger . Ordene hadde svært lett for å fly sin veg , bli store og gyldige , hele containerlass med ideer skulle bli sendt ut fra denne hybelen , de skulle spres til alle fabrikkarbeiderne og offiserene og kvinnene og fangene , de var sterke sammen hver torsdag på hybelen til Ingar .

At de seinere på kvelden utnevnte Clapton til verdens fremste bluesmann var først og fremst Haralds feil . De kunne ikke prate politikk hele livet , heller , sa han .

Teen kom på bordet , ingen brukte sukker bortsett fra Lisbet , som var glad i søtt .

Da Arne syklet hjemover , gjentok det samme seg : håret falt ned i øynene hans for hver motbakke , la seg bakover i medbakke . Han tenkte på det de hadde snakket om i løpet av kvelden , syns han blei liten og møkkete blant alle ideene , syklet videre , fortere , og la tankene bak seg et sted langs Østre Totenveg . Bare enkelte biler greide å ta ham igjen , og de gjorde ham ingenting .

Arne var glad i høsten og de mørke kveldene , i gatelys og løv , i regn og grå skyer . Og så måtte han huske å ta med seg te til neste møte . De delte på utgiftene . Han fikk spørre mor . Hun ville sikkert si ja . Og han måtte skrive innlegg til avisa om sesjonsaksjonen , måtte forklare hvorfor det var rett å nekte militæret . Faren hans likte å se Arnes navn i avisa . Alt ville sikkert ordne seg til det beste

%Kari hadde langt mørkt hår og var fra Toten , og Arne hadde sagt hei til henne i rundt et år . Bare hei . Et merkelig , lite ord som betyr jeg ser deg og du ser meg , og vi har sett hverandre tidligere .

" Hei . "

Verre var det ikke ?

De hadde truffet hverandre på et elevrådsmøte , Arne skulle presentere Operasjon Dagsverk , og vagget opp mot tavla . Det var første gangen . Han gikk ikke , han vagget . De tynne beina hans så ut til å være hengt opp i skuldrene hans , for hver gang han flyttet beina , vagget kroppen etter , fra side til side . Han visste ikke at hun smilte litt av ham , der han sto bak kateteret og la ut om det gode formålet .

Arne vendte ryggen til elevene , tok opp et kritt og ga seg til å skrive noen tall på tavla . Han var rar . Hun måtte le av måten han brukte krittet på . Det var som om krittstykket førte an , og Arne bare hadde å følge på . Hun lurte på om han noen gang ville greie kunststykket helt ut , om han ville forsvinne inn i krittet og etterlate seg som en innviklet saksopplysning på tavla .

Mange ting tydet på det .

Hun het Kari og var ikke stor . Bodde på gården sammen med foreldrene , leste vare dikt , strikket genser til ham uten at han visste det , skreiv brev han aldri fikk lese .

Arne var større , bodde i byen og var pasifist .

De kunne se på hverandre , men det var alltid uflaks , de snudde seg bort begge to , forsikret hverandre om at slikt kunne skje de beste . Alt var usagt mellom dem , de så lenge etter hverandre når den andre ikke merket det , snakket pent om hverandre til venner , og så hendte det at ordene nådde dem igjen : hadde han virkelig sagt det om meg ?

Etter elevrådsmøtet blei det slutt på de uheldige øyekastene .

" Er det virkelig så ille der nede ? "

" Ja , de sier det . "

" Hvor mye penger tror du vi kan få inn , da ? "

Ordene var viktige , og begge hadde en anelse om hva de innebar . Tida blei for kort for dem , spørsmålene meldte seg stadig vekk for henne , det var så mye hun måtte ha greie på , hva presidenten hette , de viktigste næringsveiene , den historiske bakgrunnen , alt ville hun vite . Og Arne svarte , etter beste evne , og tagg om flere spørsmål . Det var vanskelig å se henne inn i øynene , men de måtte holde ut litt til , måtte ikke bare si hade og gå hver til sitt klasserom .

-De gamle kolonistatene har skiftet taktikk : nå kveler de u-landa med økonomiske bånd ‐ ikke maktpolitiske , ikke på den gamle måten . Men du , vi har en studiering om dette i Fredskontoret , hvis du er interessert ! "

Det var hun . De hadde greid det uten å snakke om det , alt var i orden , nå .

Han hadde lovt å vente på henne utafor hybelen til Ingar , hun kjente ingen , sa hun , og var litt redd for folk som visste så mye .

Han kom ti minutter for tidlig , og satte seç til å vente . Nikket til Lisbet og Harald , venter på det nye medlemmet , forklarte han . Så vekselvis på klokka og transformatorstasjonen som stengte utsikten , flyttet seg slik at han kunne se i begge retninger , satte seg på fortauskanten og ventet .

Noen tente gatelysene . Han så utover byen . Noen strødde fritt rundt seg med lange perlekjeder , gate for gate fikk perlepynt , han ville ta et kjede og legge det rundt halsen hennes når hun kom .

Kom hun ikke ? Bussen skulle vært her for et kvarter siden , og det tok bare fem minutter å gå opp fra stasjonen . Dessuten skulle han ha kjørt forbi henne på vegen opp . Men han hadde ikke sett henne , og hun hadde ikke kommet med bussen . Kanskje hun ikke kom .

Hun kom i bil .

" Jeg rakk ikke bussen , så far kjørte meg , " forklarte hun . Han så mannen bak rattet , så det var faren hennes . Vel .

" Du får komme hjem med ti-bussen , da Kari . Vi venter på deg . "

Hun nikket .

" Hei Kari . "

" Hei Arne . "

Det floka seg , men det gjorde ikke så mye . De hadde god tid . Faren hennes kjørte . Arne viste henne vegen og følte seg rolig .

Møtet varte ikke lenge den kvelden , de drakë mye Gunpowder-te og spiste kjeks og ost , og alle var vennlige .

Arne fulgte henne til bussen . Prøvde å forsinke henne , slik at hun måtte vente til neste . Stri motbakke , sa han , og hoppet av sykkelen .

Uka etter pustet begge tyngre enn motbakken tilsa , og de hadde bedre tid , men først den tredje uka kom hun for seint til bussen .

De snakket om døden . Slik havnet de på kirkegården . Han satte sykkelen opp mot det hvite gjerdet , og åpnet porten for henne . Det regnet litt , det var bra .

Arne kunne ikke helt med ord :

" Føler meg nesten som grev Dracula ... "

Hoggtenner og greier .

Ikke hun heller : " Gjør du det ? "

Det var litt kaldt . Han frøys , løftet armen sin for å holde rundt henne , men da var det ikke så kaldt likevel .

" Dette er tida for å kalle på de døde . Torsdagskveld . "

Kari visste det . Hun hadde Svarteboka .

De gikk mellom gravene , hun så han lagde grimaser , han lagde gurglelyder , nå kom han mot henne .

Hun sto der .

Han la hendene sine rundt halsen hennes .

Hun fjernet dem ikke .

Hun glømte bøkene for ei stund , og han glømte pasifismen , de lo og lekte mellom gravsteiner og kors , en vill lek , de skreik høgt , sugde seg fast i hverandre , sleit i hverandre , dyttet , slo , spyttet , geipte og hilste på kjente :

Neiende : " Jeg er Kari . "

Bukkende : " Jeg er Arne . "

De døde hilste ikke tilbake .

Etterpå gikk de tur i byen for å vise hverandre fram , bare synd det var blitt så seint , alle hadde lagt seg nesten , men de kysset hverandre lenge i det sterke lyset på trappa til Postkontoret .

Han greide ikke å sykle hjem , han var øm og jævli i underlivet , ballesteina ømmere enn dobbeltsidig kusma , de lå som tunge blykuler og sprengte mot pungen og ville ut .

Hun rakk siste bussen hjem :

" Hadde ikke trudd Arne var så hardhendt . "

Han sto og måpte foran speilet i badet , så på leppene sine og mumlet hun kysset meg hun kysset meg ...

Mora utviklet etterhvert en rekke nyttige teknikker for å få Arne på skolen til rett tid , men likevel var det far som måtte få brorparten av æren for det . Morgenhosten hans kunne høres over halve kvartalet , minst .

Familien hadde bare ett soveværelse , foreldrene lå i dobbeltseng , Arne og søstra langs hver sin langvegg på senger som var minst tredve år gamle .

Når den gamle satte seg på sengekanten om morgenen og hosten tok fatt i kroppen hans , våknet Arne . Faren klaret halsen , dro underbuksa opp , og tok klærne under armen og gikk ut på kjøkkenet . Med ujevne mellomrom satte han i gang igjen , før han forsvant ut døra på vei til jobben .

Dermed tok mor og radioen over . Morgennyheter og morgenmelodier og tilslutt Ord for dagen ‐ da kom hun med avisa ( mens han gikk på folkeskolen hadde det vært Samhold/Velgeren , nå var det Oppland Arbeiderblad ) .

Han bladde fort gjennom avisa , så navnet sitt under et innlegg fra Fredskontoret : så , de hadde tatt det inn . Arbeiderpartiavisa var ikke så fryktelig glad i dem , og det hendte fra tid til annen at innleggene deres ble " mistet " eller forlagt .

Han ville ikke på skolen idag . Sa det til mora , som bare nikket du vet best . Men det var vanskeligere å skulke nå som han hadde funnet henne . Hva gjorde hun i friminuttene ? Hvem snakket hun med om hva ?

På en måte var han redd det skulle skje henne noe . Han hadde aldri hatt det så godt med noe menneske før ; det måtte i tilfelle være den gangen han var liten og satt på fanget til far , eller på det digre kneet , og de furete hendene til far bladde gjennom Donald Duck , og han leste høgt . Far kunne lese det samme nummeret flere ganger , og aldri ville det stå det samme i det , historiene forandret seg fra kveld til kveld , sjøl om bildene var de samme .

De store hendene : altfor store til å holde i Donald Duck . Bladet nesten smuldret vekk mellom fingrene hans .

Men alt dette kom seinere : stemmen først .

Den kom etsteds innenifra , det dirret gjennom hele den store mannekroppen når han leste . Stemmen kom fra magen hans , spredde seg rundt i kroppen : noe blei til ord som kom ut gjennom munnen , noe blei til varm dirring .

Far var stor og sterk , med møkkete hender sjøl om han vasket dem . Fabrikkskitten hadde sprengt seg inn i hver pore og hudfold , og Arne visste allerede dengang at noe av den skitten burde vært på andre hender , på bløte , små kontoristhender der blodårene var tynne og blå og lignet på sugerør .

Far sine blodårer lignet mest på digre , forvridde sveiseelektroder .

Slik kunne Arne tenke når han skulket . Haî kom så nær de gode åra , da . Dagen var hans egen , befridd fra krittstøv og skole og kunnskapstunge lærere , fra den stygge grønnfargen i korridorene og respatexen på pultplata .

Arne formulerte :

Skulkerne er dagenes befrielseshær .

Men likevel var det bedre før . Nå hadde han Kari .

Han fulgte henne gjennom hele dagen : kanskje hun hadde fransk nå , så henne nesten der hun satt ved pulten , bleik og tynn mens det lange svarte håret la seg som halvsirkler på pulten hver gang hun senket hodet for å se bedre .

Arne brøyt møysommelig opp fra formiddagstonene og gikk ut , rakk akkurat å se blide gamle dager med konvolutter i handa : alle som lever får brev , tenkte de kanskje .

Det regnet .

Våte brunsvarte telefonstolper bar en hærskare med spurver mellom seg , barn løp rundt som våte , lekende fargeklatter , som gullfisk . En av dem holdt noe grått og stille i hendene , han var alvor lig og lei seg , snart samlet alle seg rundt ham .

" Av jord er du kommet og til jord skal du bli . "

" Amen . "

De la spurven i en tom eske , og begravde deî i blomsterbedet , lagde et lite kors av noen kvister og sang Min båt er så liten og havet så stort .

Etterpå vasket de søla av seg i vannet fra takrenna , og gikk tilbake til leken .

Arne ville tegne dem .

Om han greide .

Tenkte på noe Ingar hadde sagt :

gud kjører det største lysshowet og her nede jobber teknikerne på skift for å stikke pinner i hjulene

Men nå ville han tegne dem .

%Det er lenger til skogen her , tenkte Kari , lenger til grønnfargene og kildene , lenger til den virkelige høsten . Den fant hun bare hjemme på gården , men skolebussen og leksene og Arne : de stjal tida hennes . Det gjorde ikke så mye : hun var glad i ham nå . Hysterisk glad i ham av og til .

Og Arne var venner med byen , kjente alle husene og nesten alle menneskene .

Den første høsten deres .

De lange turene i skogen . Arne kjente byen og Kari kjente skogen . Han husene og hun trærne .

" Skal vi sette oss litt ? Kvile ? "

" lkke her . Vent litt , så kommer vi til et endá finere sted . "

De ville gå videre , da , til de kom til det fine , nesten hemmelige stedet .

" Her vokser tusenvis av blåklokker om sommeren , " sa hun .

Da måtte de nær hverandre .

" Du ? "

" Mmm ... "

" Jeg trur jeg er glad i deg nå , " kunne Arne si , lykkelig mens tårer presset seg fram fra bak øynene et sted .

De måtte enda nærmere hverandre , bøyde seç mot hverandre ( som to blåklokker , sa hun ) og kvilte hverandre .

" Ingen må noen gang skrive om dette , " ville hun si .

" Ingen . Det ville høres så dumt . Ikke dõ heller . "

Lover du ? "

" Ja , " svarte Arne .

Gymnastikksalen var slik de hadde ventet det : fiskegarn oppunder taket , og ned fra det blå og røde ballonger , noen av dem med Cola-reklame på , et og annet lys i ei flaske , farget krepp-papir på ribbeveggen .

I den tilstøtende sangsalen var det salg av pølser og brus , og folk satt gruppert rundt enkeltstående pulter .

" Så trivelig , " hvisket Kari .

" De ligner på potteplanter , de lever , men kommer ingen steder , de er blitt fanger i hver si blomsterpotte . "

" Djupt , " sa Arne .

" Livet er et pust i sivet , " sa han .

De fant ingen ledige knagger i gangen , og måtte gå ned i gymnastikkgarderoben for å få hengt av seg tøyet . Der var folk i full gang med forberedelsene til kvelden , søt likør gikk på omgang , folk lo anspent av vitsene , kikket i speilet , spente forventningene høgt .

Likøren er trygg , en av dem knipser sakte med fingrene , putter ei pipe i barneansiktet , sier : yyesss , henter fram en lighter med den eine handa , knipser uavbrutt med den andre , får fyr på pipa , yyesss .

Arne og Kari hengte av seg , Kari på do for å se ansiktet sitt , Arne satte seg i trappa . Likørflaska var nesten tom nå , formen var der .

Ansiktet hennes var ok . Hun brukte aldri sminke , men måtte se ansiktet sitt slik at hun ikke glømte hvem hun var . Det var nødvendig å holde rede på hvem en var , men det fortalte hun aldri Arne .

Gjengen fra Fredskontoret var kommet , Harald og Finn satt med hver sin Solo og så slitne ut .

" Du har sennep og ketchup rundt munnen , " fortalte Kari Harald som en hilsen . " Sitt rolig , så skal jeg tørke det vekk . "

Hun tok pølsepapiret som lå i askebegeret oç tørket ham forsiktig rundt munnen .

De trøtte begynte å våkne samtidig som de første dunkene slapp fri fra de store femtilitershøyttalerne inne i gymnastikksalen . Folk gikk gruppevis inn for å danse , bare de tradisjonelle ensomme løp forvirret fram og tilbake og visste ikke riktig hvor de skulle gjøre av seg .

De ensomme . Det lå i et tjukt lag utapå dem . De hadde ikke lært reglene , men visste hvor spillet foregikk . Så noen av dem møtte alltid opp .

De svettet mer enn andre folk . De var fuktigere på panna og under nesen . Hendene deres var klammere og gangen stivere .

Utpå kvelden så de alltid ut som om de var nær ved å ramle sammen innvendig , og de fleste av dem gikk tidlig . Da blei bare de aller reddeste og varmeste av dem tilbake , for en dans av gangen blei de tilbake , nå spør jeg henne , nei jeg venter på en som er litt raskere , det her er som å danse i kvikksand . De klemte seg inntil veggen eller prøvde å henge seg på en eller annen gjeng , for her hadde de ingen klassekamerater . Her hadde alle nok med seg sjøl . De prøvde så å få det til , men tilogmed orda deres var klamme , så de dreiv det aldri lenger enn til et nødvendig ja/nei , et navn og hul latter .

Bakerst i salen satt disc-jockey'en , utstyrt meä platespiller , båndopptaker og forsterker og mange stearinlys , slik at han kunne se hva han spilte i halvmørket . Alltid sto det folk rundt bordet hans for å kikke på platene og slippe å danse .

Han hadde sans for jobben , Gunnar . Åpnet kvelden med noe av Joe South :

Oh the games people play now Every night and every day now Never meanin' what they say now Never sayin' what they mean

og etterpå spilte han Lady D'Arbanville enda det var umulig å danse etter den .

Kari var glad for utsettelsen . Hun satte seç ned på en av de lave benkene som kranset salen og så sjuk ut .

" Hva er det ? " prøvde Arne .

" Nei . "

" Hva er det , " gjentok han .

Hun svarte ikke .

" Vil du ikke danse ? "

" Nei , har jeg sagt . "

" Da , så ... "

Hun var slik fra tid til annen , visste han . Sure dama . Og ikke turte han by opp andre jenter heller .

" Jeg stikker bort og prater litt med Gunnar . Venter du ? "

Hun nikket .

Gunnar hadde en egen teknikk med plater . Holdt dem fast med pekefingrene , ga et lite vipp med tommelen på etiketten , og plata dreide rundt uten at han hadde vært borti rillene .

Arne så på ham ei stund .

" Det går bra ? "

" Ja , folk danser . Det går bra . "

Han blei borte bak noen plateomslag . Snålt , tenkte Arne . Musikkmafiaen slår til igjen , kjøper plater for hundrevis av kroner så de kan krype fram fra bak høyttalerne og forsterkerne sine og lede festen og folka dit de vil . Gunnar hadde ikke tid til overs for ham , så han gikk bort til Kari igjen .

" Danse nå ? "

Neivel .

Folk velta seg rundt i salen , smilte , tok på hverandre , gikk i symbiose med musikken .

" Jeg går inn til de andre , " sa hun . Og gikk .

Han blei stående og se etter henne , men ikke for lenge , for han visste hvor han var . De hadde det fint nå , de andre . Fant hverandre i massevis , om ikke annet , så for den kvelden . Og han som hadde fast dame sto her , blant matter og springbrett og visste ikke om han skulle følge etter henne inn eller gi faen .

Å , hælvete !

Arne hadde ikke noe valg . Han gikk inn til henne , pølsene og colaen igjen . De var enda flere nå , og ikke så trøtte lenger . Lo litt , blåste røykringer , druknet pølsene i sennep og ketchup , slo vitser om det .

" Vi går på fest vi , " forklarte Harald .

Og etter ei stund Kari :

" Blir du med ? "

Ja , da så ... "

De var en sju_åtte stykker nå , på veg mot eî eller annen fin enebolig med kamin og lavt stuebord og tjuvdrekking fra barskapet til pappa . Arne følte seg ikke glad , men ute snødde det fortsatt , og da var det ikke så jævli likevel .

Kari var fortsatt stille , og avviste handa til Arne som leita etter kompromiss . Tilslutt saktnet han baketter og blei gående noen meter bak de andre .

Nå må hun vel vente , tenkte han .

Hun ventet ikke . Hvorfor gikk hun så nær Harald ? Han så sporene deres i nysnøen , skilte dem ut fra de andre , skrittene deres forskjellige , hans lange , hennes kortere og hurtigere . Var hun ute etter Harald ?

De gikk inn i ei stille sidegate , og Arne forsto de var framme , og satte opp farta for å nå dem igjen . De børstet av seg snøen , Harald så overrasket på ham , er du der , trudde du hadde blitt borte for oss ...

Huset var fullt av folk de ikke kjente , og Arne blei redd . Nå måtte hun ikke gli vekk fra ham . Hun var den eneste her . Han tok henne fast i handa og førte henne bort til sofaen . De fleste hadde satt seg på kjøkkengolvet , så det var ganske bra med plass . Han kunne høre latteren deres , men ville ikke gå inn til dem .

Kari og Arne fikk hver sitt glass , Kari så stille , nesten som om noen hadde tråkka på henne .

Han helte gin og sitronbrus i glassene , hadde aldri likt gin , ikke brennevin i det hele tatt , for den saks skyld .

Arne tømte innholdet så rett ned i magen soí mulig , og oppfordret Kari til å gjøre det samme . Nei .

Han spiste peanøtter for å drepe ettersmaken , og helte mer i glasset sitt . Litt mer vennlig stemt nå .

" Du ? Kari ? "

Hun så på ham .

" Hvorfor ville du ikke danse . Vil du danse nå ? "

" Nei . Ikke idag . Har ikke lyst nå . "

" Jamen , hvorfor det ? Du må da kunne more deg , du som andre . Og hvis noen har rett til å være muggen , så er det meg , slik du har vært . Hvorfor vil du ikke danse med meg ? "

" Min sak . "

Hva faen gikk det av den jenta ikveld ?

Hadde hun fått mensen ?

" Har du fått mensen ? "

" Nei . "

" Skulle minst tru det , slik du ter deg . "

I et hjørne satt en pen blond gutt aleine . Javelja . Det var derfor det hjørnet var så interessant . Han sa det til henne , og hun lo . Hadde ikke visst hun så på noen bestemt gutt .

Hun lo ihvertfall , og han visste han hadde funnet en åpning . Nå gjaldt det bare å smyge seg inn i den åpningen .

" Hvorfor var du lei deg ? "

" Var ikke lei meg , " sa hun nesten trassig .

" Jamen du er så sær i kveld ? "

" Å . "

" Bli med , så finner vi et roligere sted . Vi må snakke ut , jeg er ikke dum heller . Noe er galt . "

Hun kom , og de fant et ledig soveværelse i andre etasje .

" Kan du ikke si hva det er ? "

" Det lukter brennevin av deg . "

" Kom nå , " sa han og dro henne inntil seg .

" Skal vi sette oss ? "

Kari nikket , og de satte seg på sengekanten . De kysset igjen , leppene hennes var varme og mjuke , men de var ikke glade . Arne blei varm likevel . Dro genseren av henne , hektet løs bh'en og dro buksa nedover knærne .

" lkke her , hvisket hun , " og mente ikke nå .

" Her , " sa Arne .

Det blei som han ville .

Etterpå satt hun på sengekanten . De kvite , litt slappe brystene så aleine ut , og hun satt stille lenge . Sakte dro hun på seg buksene igjen , men lot genseren og bh'en være .

Bare satt der .

Han hadde nesten ventet at hun ville begynne å gråte , og angeren kom . Prøvde å si det :

" Jeg er lei for det hvis du ikke ville . "

Men hun begynte ikke å gråte , så ikke enganç bebreidende på ham . Bare satt . Han prøvde det gamle tricket , strøyk handa mildt over håret hennes , hun sa ingenting , kjente den ikke .

Hun kledde på seg igjen .

" Vi går ned , " sa hun bare , og Arne hadde tapt .

Ingenting hadde forandret seg mens de hadde vært borte . De fleste holdt fortsatt til på kjøkkengolvet , lo og røkte .

Harald hadde kledd av ei stor stålampe og danset med skjermen på hodet , en journalist satt for seg sjøl , mumlet Marianna Marianna , den blonde gutten hadde satt seg bort til platespilleren og valgte ut musikk med omhu .

Det var aldri for lite drikkevarer på festene deres . Arne visste at han kunne spy på golvene deres , søle sæd på gardinene , knuse alle flaskene . Ingen fare , ville disponenten si : hushjelpen ordner det på mandag .

Dette var i det strøket av byen der alt ordnet seg til det beste .

Han så på Kari . Hun var langt , langt vekk nå , etsteds inni det landet hun hadde funnet fram til på egen hånd , og som Arne bare hadde hørt fantes . Hun så på gutten ved platespilleren , ikke så interessert i gutten kanskje , det var mere det at det var der noe foregikk .

Igjen fikk Arne det maktesløse forholdet til ord . Ord kunne ikke hjelpe , aldri . Bare stå som høge gjerder mellom dem . Men herregud ! Hvorfor tok hun slik på vei ? Hun kunne ikke vente at de skulle ha det like godt hver gang¦?

Han prøvde å si det , men merket rusen og lot være .

Festen var fortsatt i full gang . To og to kom de andre inn fra kjøkkenet , hi-hi-hiende , for å bevege seg til musikken og røre ved hverandre . Harald ba Kari om en dans , men hun avslo . Rett etterpå hørte de ham spy i entreen . Arne lot brennevinet være , så flaska , peanøttene og sigarettene som var lagt fram på bordet , forsynte seg med det siste , tente på , dro røyken inn , slapp den ut , dro røyken inn , slapp den ut , så på Kari , på sigaretten , på flaska som fylte ham med motby delighet . Han var fortapt på en måte , satt som en klump i rommet , som et askebeger ; Arne Askebeger !

Å , han merket han var full nå . Slike tanker ! De burde hives mot nærmeste vegg , eller bedre : spyttes i trynet på de dansende . Kom Gin , gjør jobben din , så skal jeg gjøre min ! Spytte !

Han helte seg en drink til , lovte at det ikke skulle bli den siste .

Kari merket det . Hun så ansiktet som gradvis på en måte samlet seg i en oval rundt munnregionen , leppene som ble trukket innover , handa som ikke skalv , men var altfor rolig .

Arne stumpet sigaretten , bøyde seg fram mot flaska , kjente Karis finger mot kinnet . Karis finger som føyde seg til kinnet hans og glei nedover mot munnen . Mjuke , gode putefinger .

Han turte ikke se på henne , blei sittende helt til hun tok ham i handa og sa det var best de gikk .

De fant klærne sine i en haug på golvet , og skoene bak kjøkkendøra , gikk uten å si adjø .

Hun la armen sin rundt ham , han gikk ustøtt . Bortsett fra et par biler på vei mot noe var gatene tomme .

" Se gatelysene , " ba hun for å komme vekk frá vintertausheten . Hun ville fram til ham , få ham til å forstå , og så blei det bare til " se gatelysene " .

Hun også , nå , skjønte Arne .

Vintertausheten holdt stand , gatelyktene langt borte lagde fine kremmerhus av lys mot den svarte , litt blå natta .

Kari fulgte ham hjem , hjalp ham med nøkkelen og sa godnatt .

Etterpå gikk hun ut i byen , usikker . Siste buss hjem hadde gått for lenge siden .

%De møttes ikke neste dag , enda det var søndag og deres dag mer enn noen annen . Hun savnet ham ikke , men fikk heller ikke sove .

Hva gjør to mennesker som er blitt vant til hverandre , som er blitt hverandres vaner , hva gjør de den dagen ingenting er sjølsagt lenger ?

Går tur , hører radio , besøker bestemødre .

Og bestemmer seg for å prøve en gang til .

Så det blei Woodstock på kino , det var vanskelig å foreslå noe mer direkte . De kom mens reklamemenneskene konsoliderte seg i kampen mot dårlig ånde , og fikk dårlige plasser .

Det var umulig å snakke , gudskjelov , men da Ritchie Havens sang " Sometimes I feel like á Motherless Child " , glømte de hverandre uansett . Ordene gjømte de til etter filmen .

" Se gatelysene . " ( Arne denne gang . )

Kari smilte litt av det de hadde sagt sist de var sammen , og gjentok :

" Ja . Se gatelysene . "

Igjen vansker med å snakke ut . Det lyste sterkt fra trappa ved postkontoret . Snø blei slaps blei is . Vanskelig .

" Hvorfor var du så lei deg den kvelden ? "

" Folk er ikke like glade støtt , " svarte hun .

" Dessuten veit jeg ikke riktig ... "

Han så på henne , ventet en fortsettelse . Huî pekte mot Panparken . Sitte ? Ja , sitte på snødekte benker . Fint . Til å skrive dikt om .

De satte seg . Skulpturen av skogguden hadde fått godtfolk til å riste på hue en gang , hele Pan var som vridd ut av trestammer og krokete greiner . Nå hadde Pan snø på tissen .

" Det har ofte hendt at jeg ikke har greid å snakke til deg ...

-Å ? " Arne var litt redd nå .

" Ja . "

" Om hva da ? Er du forelsket i Harald ? "

" Nei ; hvorfor skal du på død og liv tru at det bestandig må være noe sånt ? "

Kari tok sats :

" Du er for sterk for meg . Du ... Folk trur at jeg begynte i Fredskontoret bare på grunn av deg , for at du var der , og på møtene sier du støtt veldig mye , forklarer og argumenterer , er flink . Jeg bare stemmer når det skal stemmes og er snill og medgjørlig . "

" Å , er det noe slikt . Jeg trudde nesten dõ hadde fått kreft eller noe lignende . "

Han så på henne og skjønte han burde sagt noe annet . Skulle ønske han var ute av denne timen , kvitt denne dagen . Seinere ville alt bli normalt . Om to dager , for eksempel .

" Du meiner altså at jeg er enslags fredstyrann , da ? " ( Å , disse ytterpunktene . Han visste godt det ikke var det hun mente , men det var lettere å tilbakevise henne om hun mente det . Han prøvde . )

" Du meiner jeg får deg til å gjøre ting dõ ellers ikke ville gjort ? "

" lkke så mye det . Nei , herregud , du er ikke så sterk at du får folk til å løpe ærend for deg . Du får meg heller til å la være å gjøre det jeg har lyst til , du bremser meg ned og sier ta det med ro , nå , jenta mi . Slapp av nå , sier du , og klapper meg på hodet . Sånt .

Og når du diskuterer , får du folk til å se ut som drittunger som ikke har noe de skulle ha sagt . Du sitter liksom høgt over oss og sier de riktige tinga støtt . Og nåde dem som tar feil ! Da svikter ikke tunga !

Du har forandret deg det siste året , blitt flinkere enn alle de andre , så flink at orda du bruker står ut av kjeften din som dårlig ånde ! Så flink er du blitt ! "

Kari stoppet brått . Hadde ikke villet si så mye , visste ikke om hun mente halvparten av det engang . Kanskje var anklagen rettet mot flere enn Arne . Hun var ikke sikker .

Ikke Arne heller . Han var ikke forberedt på dette . Følte trang til å forsvare seg , men kunne ikke ... Han hadde trudd det var henne det var noe i vegen med , en liten forelskelse , kanskje , eller bråk hjemme . Så da han sa noe , blei det sjølsagt ikke det han visste han burde ha sagt :

-Du siger , jeg er bleven konservativ Jeg er , hva jeg var hele mitt liv . "

Det var ikke mer å si etter dette . Ikke på ei stund , ihvertfall . Kari så på ham , han så på Pan , fant ut at han skulle ha holdt Ibsen utafor dette . Benken var kald , biler og bygninger rundt dem på alle kanter , bakken våt og kvit , nyvasket av den lette snøen som falt . Kari ønsket hun kjente noen som kunne spille saksofon .

" Du vil ikke mer , da ? "

" Veit ikke . "

Og så fort :

" Jeg skal slutte i Fredskontoret . "

" Slutte ? "

" Dere prater så mye . Diskuterer Gandhi , skriver under på opprop og er solidariske og forteller verden og byen hva dere meiner om alt mulig . Dere prater så mye ! Jeg føler meg ikke hjemme blant dere . Trur det ikke er nok å ha reine tanker og reine hender . Forstår du ? "

Jo , han forsto . Så nå gadd hun rett og slett ikke mere ? Var gått lei ? Ville tilbake til leksene , men herregud , passivitet hjalp da ingen ? Det fantes nok av dem som bare satt på rævva , hun måtte ikke bli en av dem !

" Nei . Jeg skal begynne på en studiesirkel i SUF . "

Det kom stille , og likevel ...

Han ville fortelle henne om SUF ! Han ville fortelle henne om det " demokratiet " som blei praktisert i den organisasjonen , han ville fortelle henne sannheten om sporveisstreiken ! Arne hadde hele disposisjonen klar i hue , men hun kom ham i forkjøpet :

" Jeg har bestemt meg , ja . "

" Og nå er det slutt ? "

" Jeg trur det . "

Men skjønte hun ikke at han fortsatt , kunne hun for faen ikke skjønne at han hadde noe stort inni seg for henne ? Orgelmusikk muligens ! Skjønte hun ikke at hun etterhvert hadde gravd seg djupt inn i ham , at han hadde vist henne det i seg som han aldri hadde vist andre ? Skjønte hun ikke at det var henne ?

Det var tårene igjen , og en ekkel følelse aö forlatthet .

Kari visste ikke og Arne skjønte ikke . Han var ikke den sterkere , nå lenger . Ikke akkurat nå . Men om noen uker ? Ville han i det hele tatt kunne forandre seg ? Var det verdt å prøve en gang til ?

Han var ikke den sterkere , og nettopp derfor var han farlig for henne . Hun visste han kunne avkrefte henne om han fikk lov . Han kunne være beregnende som faen . Var han det nå ?

Bare det at hun hadde tvilen i seg , var svar godt nok . Hun hadde visst sikkert på bussen dit .

Men kanskje hun var den kyniske av de to , som kunne tro så vondt om ham ? Hun som kunne tro han spilte teater for henne akkurat nå .

Parken og Pan igjen . Snøslapsen på gata , små snøkjerringer som kom med vinden vestfra .

Arne hadde en ekkel følelse i kroppen , slik man fikk i fingrene når man hadde rensket for mange reker , slik , men over hele kroppen .

De brøyt opp , hun hadde bussen , han en lang veg hjem .

Da de skiltes , viste hun handa si til farvel , han gjengjeldte .

ROMMET . MUSIKKEN . KARI .

Hun henter speilet , setter det foran ansiktet sitt , støttet mellom veggen og platespilleren , setter det foran seg , møter øynene sine fort og blir flau . Våger et blikk i speilet , glømmer at mjukt hår kranser ansiktet , ser det ingen andre ser , glømmer de vare leppene , det sterke ansiktet , veit enda ikke hvor mye hun kan få til .

%Til tider var hun redd for Trygve . Litt redd fordi han visste så mye , mer enn Arne , mye mer . I begynnelsen hadde hun ment Trygve var altfor intelligent , men ikke nå lenger . Han var intelligent , men det var bra . Han stilte høge krav til dem , men hun kunne ikke klage over det , heller . Ikke når det kom til stykket . De bare måtte . De hadde valgt ham , og han så ting klarere enn de fleste . Det nye partiet måtte være disiplinert . De var få , og de måtte dra i samme retning .

Kari forsto . Hun hadde dratt i andre retninger før , dratt i motsatt retning tilogmed , men det var det slutt på .

De kunne gratulere hverandre nå . Det hadde tatt tid , men de hadde nådd fram etterhvert . Partiet var i orden , det , sjøl om mye sto igjen . De måtte skape et parti som hadde til oppgave å kjempe for vanlige folk , som skulle kjempe , men ikke vakle i kampen , et parti som klart og utvetydig skulle ta folkets parti . Et disiplinert parti , som Trygve sa . Kari var enig . Trygve var flink . Partiet ville bli et godt parti . Hun visste .

Likevel ville Kari gjerne se Manglerud-soloppgangen neste morgen . Ute var det klart og meget blått , hun kunne se strålene om hushjørnene , men ikke kjenne varmen .

" Beklager , Kari , kan ikke hjelpe deg meä varme akkurat nå , det har noe med innfallsvinkelen for strålene mine å gjøre , trur jeg . Men til sommeren vil det med innfallsvinkelen ordne seg , og da kommer jeg varmere igjen . Kors på halsen ! "

Hun måtte tenke på Trygve . Materialisteî Trygve , som ga gud en kilevink og var på gata hver lørdag med en bunke aviser , som hadde knekt flere politiske motstandere enn Kari var istand til å huske . Trygve , belærende og streng som en gammel skolemester , tatt rett ut fra Bjørnson og satt inn i partiet . En kader .

Hva ville Arne sagt om Trygve ? Eller : hva ville han tenkt om henne nå ? Ute for å selge Klassekampen en kald dag sist i februar . Hun kunne svare bedre på det første spørsmålet enn det siste , kunne sjøl huske hvordan hun hadde reagert på Trygve da hun traff ham første gang . Hva Kari , 1971 , mente om Kari , 1973 , var det verre å si noe om .

Trygve sa at medlemskap i andre organisasjoner bare var suppestasjoner på vegen mot partiet . Han hadde kanskje rett . Hun likte å tru at hun var blitt politisk stuerein , at hun hadde utviklet seg i riktig retning . Hun følte seg hjemme blant menneskene som ikke forfalt til lange diskusjoner og lot det bli med det . De andre hjalp henne til å forbedre sin politiske praksis , de dyttet henne ut på gata med ordene sine , ba henne selge hele bunken , ga henne vennlige smil og klapp på ryggen når hun kom tilbake , fornøgd med innsatsen .

Før hadde de alltid virket kalde . Nå visste hun at de lo og vitset som alle andre . Humoren var kanskje en tanke mer besk , fienden var tegnet med klarere streker , men latteren åpen og frisk . Hun likte dem for dette . Hun likte ærligheten og kompromissløsheten , det var en veg og de lot seg ikke bløffe vekk fra den .

Dørene .

Ei sluse mellom " ute " og " inne " , " hjemme " oç " borte " . Folk forandret ansikter på grunn áö dører .

Kari ringte på , fikk solgt ei avis i ny og ne , fikk noen oppmuntrende ord i fjerde , og ble dømt til evig fortapelse i sjuende . Men hun hadde ringt på hos dem alle , ikke unngått de hun visste ville være ubehagelige . Hver dør innebar en ny , nesten hemmelig seier for henne . Det var hun som måtte ta diskusjonene og skjellsordene . Aleine . Og sjøl om salget kunne vært bedre , sjøl om diskusjonene burde ha tatt en annen vending , sjøl om alt dette , visste hun at hun var på veg med seg sjøl , hun brukte seg , ikke for egen vinning , ikke for håpløs idealisme , men for noe annet , mye større og uendelig bedre . Hun fortjente altså en halvliter .

Kari tok T-banen ned til byen , med Dagbladet foran . Egentlig likte hun ikke den avisa , hadde fått refusert dikt der to ganger , siste gang hadde de ikke engang brydd seg om å sende det i retur . Men hun var generøs idag , fant hun ut , tilogmed Dagbladet kunne få låne litt velvilje . Og en dag om ikke så lenge ville porno-annonsene forsvinne til fordel for politiske diskusjoner og møtekunngjøringer . Om ikke så lenge .

Av på Jernbanetorget , gjennom de fargeløse , reklamefylte gangene og opp trappa , opp Karl Johan , Dagbladet i lomma på dyffelen , travle mennesker og trafikklys kommer i møte med henne , går aldri på rødt lys lenger . I Lille Grensen står noen kamerater og selger Klassekampen , vi er overalt , smiler hun til dem . Vi er overalt , smiler de tilbake .

Gjennom Slottsparken , forbi hutrende gardis ter , smil til dem også , Kongen i et av rommene , tenker hun .

Over glasset på Krølle kommer Kongen tilbake til henne . En rund , blid mann som får folk til å heise flagg for seg når han er på gjennomreise . En som skaper litt fest rundt seg . Trivelig mann . Historiene .

( Har vi tid til én til , adjutant ? Én ? )

1945 , sammen med gamlekongen , den høge , senete dansken .

Hjelpeløsheten og famlinga foran TV-kameraene hver nyttårsaften . Likevel fiende ... Ingen stor fiende på noe vis , men en fiende som folket ville ta seg av når det blei alvor for alvor .

Litt hardt , det .

Nåja . Skål , sol , og skål Laffen , jeg veit du ikke sier nei .

( Har vi tid til én til , adjutant , én for Kari som er så glad idag ? ©

Hun ville ha katte , et dyr med mjuk pels og skarpe , sterke klør gjømt bort i varme poter ! Ei katte hun ikke kunne temme , men som kom til henne når den hadde lyst , et dyr med list og viljestyrke , ei katte !

De første middagsgjestene hadde allerede kommet , satt bøyd over hver sin wienerschnitzel , mellom bitene så noen av dem på jenta med halvliteren og det glade ansiktet . Noen gutter kom inn for å ta etpar øl før tippekampen ‐ fargefjernsyn på Krølle . Og fjernsynet var det eneste som brøyt med stemningen . Interiøret var holdt i brunt , slik hun likte . Langs den ene langveggen var det små båser der folk kunne sitte for seg sjøl og prate uten forstyrrelser fra andre om det de hadde inni seg akkurat da .

Alle slags folk gikk på Krølle , unge kontorister , gamle tørste , husmødre fra strøket , folk som lignet kunstnere og en og annen sivilarbeider som akkurat hadde fått dagpenger .

Folk likte Krølle Kro .

Kari også , der hun prøvde å følge ølet på veg ned mot blæra , slik som i bøkene .

Hun hadde det godt .

Glasset var tomt , hun ba pent om en til , brettet Dagbladet ut foran seg og ble sittende slik til tippekampen begynte .

%En time etter satt hun på toget til Eina . Hadde gitt blaffen i den festen hun var bedt på , de ville skjenke henne , hun ville helst skjenke seg sjøl . Og blei hun full nok , ville hun kanhende gi etter for gutten som satt ved sia av stereoanlegget og så aleine ut . Slikt hadde skjedd før , og hun var ikke glad for det .

Kupeen var full av mennesker som sa itte og hæ og jøssenam . Hun var på veg hjem nå .

Her var mye snø også .

På Eina sto Skreiabussen klar da toget rullet inn på stasjonen . Det gjorde ingenting at Kari hadde ei krone og femti øre for lite til turen .

Arne likte pausene best . På formiddagen hadde han tjue minutter , og da pleide han dra ut i byen , se på folk , gå på tesalongen for å få seg en kopp kaffe og en Mariabolle med tjukk , god , gul eggekrem .

Pausene likte han , og turene til skraptomta , og å selge kondomer til kunder med seksualliv . Det var ikke mange , og de blei støtt mjuke i målet og ba om " et dusin " . De la alltid hendene på disken , så bøyde de seg fram mot ham og resiterte . " Åt dusin " . Poesien er ikke død .

På skraptomta var det nesten støtt gråvær , feite katter jaktet på feite rotter som spiste restene , og hadde Arne god tid , kunne han lese litt i ei bok og slappe av før han dro tilbake . Slappe av , snu på språket , kalle menneskene for rotter , kalle rottene for mennesker , si at det ikke er språkets skyld at vi er som vi er , si at det er snobberi å benevne seg sjøl " menneske " .

Sjøl var han ei kultivert rotte på enogtjue , på leiting etter ei like kultivert , gjerne pasifistisk innstilt hunrotte .

Sympatisk var han også . Forbanna kaldt . Rommet var kaldt , musikken var kald , og han kjente det best i skuldrene og på beina . Det var vondt og det spredde seg , mest dit hvor han frøys fra før . Alltid vite det neste trekket , alltid beregne folk . Han var en astronom , fant banene deres og syntes nye folk bare var interessante til også de hadde blitt plottet inn på himmelkartet . Ikke lenger . Han hadde bare dette ene , kalde rommet , frøys , men mistrivdes ikke . Bare så isen slutte seg om ham . Sjelelivets Fridtjof Nansen på veg gjennom pakkisen . Deilig å ha det vondt på denne måten . Fint å fryse mens han kikket etter stjerner han visste navnene på fra før . Han hadde det ikke travelt . Han skulle ingensteder . Måtte bare innrette seg godt .

%Arne var aldri så glad i noen som når han var aleine . Han kunne fable om henne da . Visste ikke hvem han fablet om , men de var fine sammen . De kunne sitte nakne på golvet og høre Eric Andersen synge More often than not og Is it really love at all .

De kunne høre musikken og se på hverandre , og han ville stryke henne mildt over fitta med pekefingeren . Ingenting hastet . Bare rolig hud .

Men slik blei det bare når ingen var der . Arne turte ikke stole på den han var sammen med , hun viklet seg ut for ham og blei stor og allmektig og uhåndterlig . Når hun var naken med ham , måtte han alltid kjenne etter om alt var som det skulle være , om han var stor nok , om han var klar til å gjøre innsatsen . Jenter visste ikke ... Jenter kunne dømme .

Derfor blei han en isterning med pikk på ( Ikke for fort nå , å herregud det gikk nesten for meg før jeg så mye som fikk lukta på henne , hun er så våt og varm , Gjøvik/Lyn fra mål til ytre venstre : Stein Morris Mellum , Arne Amundsen ‐ Knut Solbrækken ) .

Toogsekstilaget var godt å ty til . Gjøvik/Lyn ble cupmestere det året , og rykket opp i førstedivisjon , og tenkte han bare på det , kunne han ligge og knulle i timesvis . Da gikk det aldri for fort , da kunne han bare ligge avventende oppå eller under eller ved sia hennes , og late-som-elske til det gikk for henne eller hun blei trøtt . Hun ville gi tegn , spørre kanskje , kommer ikke du ? For at hun ikke skulle bli utålmodig , måtte det gå fort . Han slapp toogsekstilaget på golvet , knuste alle fra mål til ytre venstre og tømte seg . Tømte seg .

Arne visste ikke at han kunne elske . Ingeî hadde fortalt ham det .

Kjærlighet var ikke hans sterke felt . Han greide ikke å elske . Kanskje ingen greide det .

Kanskje alle bare løy .

For alle var på leiting etter nye opplevelser , og han hatet dem for det ! På leiting etter det som fikk det til å kile ekstra godt i skrittet , slik var det ! Alle prøvde alt , forfra og bakfra , stående og sittende , dokker og staver , jenter prøvde jenter og gutter prøvde gutter . For det var best når det kilte mye .

Oss ludobrikker imellom , ikke sant . Ludobrikker med pikker pålimt og fitter skjært inn , kjønnsorganer som blei kanalene for det livet alle levde , ut og inn og opp og ned som ei helvetes gynge !

Vi leiter etter ekstasen , det andre har vi fått nok av for lenge sia , vi vil ikke finne oss i det lenger , ikke se det mer , ikke høre det mer , bare lese om det i ukeblader og bøker : la andre tru på kjærligheten , vi har det for travelt ! Og snart går det for oss likevel ! Fløtt deg , du tråkker på pikken min !

%På dans . Tolv kroner for å slippe inn , ei krone og femti øre for å få lov til å henge fra seg ytterklærne . Og etter det¦?

Og etter det spøy folk vilt på dass , stappet rosa toalettpapir ned i avløpsrøret , gjorde golvet vått av øl , piss , brennevin og vann . Og hele tida det sterke , kvite do-lyset som ødela utseendet hans når han så seg i speilet . Kvisene blei flere og større , håret blei flisete og huden fikk en nifs gulfarge . Likevel ville han ta etpar dansetrinn foran speilet hvis ingen så på .

Og ut igjen : fullt av folk i ganger og trappeoppganger , bordene rundt dansegolvet , for få bord , for mange mennesker . Gamle grå menn med slips , kvit skjorte og flittige røde øyne på jakt etter fulle dumme ungjenter .

En helvetes gitar dro Arne i tarmene . Han måtte danse . Feite , gavmilde slag over strengene , bassen presset mellomgolvet mot ryggraden , trommeslagene sneik seg inn mellom senene i låret .

Måtte danse !

To mennesker med mange andre miksa meä musikken . Arne mest . Tone som han danset med litt mindre . Hun hadde også opplevd ting .

Andre dager ville sola sleike bakken mildt meä de lengste og rødeste strålene sine før den slapp tak i horisonten og glei ned bak grantrærne . Men det var andre dager , og han tenkte på dem fordi musikken var blitt rolig og varm som strålene .

Han skulle fikse dette , tenkte han rolig . Tone var ikke så verst . De fikk fortsette privat , her blei det bare trist stagnasjon . På veg til do traff han folk som hadde ledig hus og mange flasker , så alt ordnet seg fint , alt ville bli bra ikveld .

Skål Arne !

En nattsvermer banket på vinduet hennes og ville inn .

Det store røde kubbelyset var tent , radioen med utenlandsk musikk , Kari i go'stolen aleine og naken , tre timer til daggry .

Høststillhet ute og inne . Og høsten var fin , pakket henne godt inn i grå dager og mørke netter , det lå mye god grammatikk gjømt i høsten : førsteperson entall blei førsteperson flertall , det var vanskelig å si " jeg " om høsten , bedre å si " vi " .

Hun hadde godt med tid . Dagen var ikke her foreløpig , og den hadde ikke hastverk som om sommeren .

Nattsvermeren hadde ikke hørt sagnet om Ikaros som fløy inn i sola . Likevel banket den på vinduet med hele kroppen sin og ville inn . Men en nattsvermer er ingen sommerfugl , den er stygg og får menneskene til å tenke på helvete . Så det er vanskelig å like den .

Men i India er de glad i nattsvermere også . Hinduene sier at en aldri må brenne lys med åpen flamme , for da vil insektene søke mot lyset , varmen og døden . Derfor skjermer hinduene for lyset , alt liv er hellig .

Her stenger vi det ute , lukker vinduene og grøsser .

Hadde det stått til hinduene , ville de sikkert slokt sola for å hjelpe Ikaros den gangen for lenge sia , tenkte Kari .

I mellomtida hadde hun møtt Olav .

%Nå lå han i senga hennes . Han sov . Det lange håret hans falt uryddig på puta , det smale ansiktet gjømt i edderdun . Hun så på ham og kjente det langt inni seg , så de lange øyenvippene hans , fikk lyst til å stryke dem varsomt .

Høsten ute og Olav inne .

Alt var godt hos Kari nå .

Hun gikk bort til ham , lekte med håret hans

‐ forsiktig så han ikke skulle bli redd og våkne . La hendene på kinnene hans og kjente neste dag vokse stille mellom fingrene sine .

Kari veltet ham pent nærmere veggen og la seg ned ved siden av ham . Det var så godt . Hun så flammen fra stearinlyset speile seg forfengelig i vinduet , når hun blåste mot den ilddanset den for henne .

Nattsvermerne banket fortsatt på , ville inn til henne , kanskje hun kunne gi dem penere farger , kanskje de ville inn i varmen .

Hun lot lyset brenne seg gjennom natta og føyde seg mjukt inn til Olav og sovnet . De våknet til nitimen , Den fo$4rsta gång jag så dig , og en ny fin grå dag . Kari var trøtt , men det var hun ofte , og de blei enige om å skulke forelesningene .

" Se , trærne blir så små blant blokkene , " sa hun .

" Ja , de blir små . Men de må ikke bort . "

" Skal vi plante et tre en gang ? " " Ja , og vi kaller det for Elvis ... " Han lo

" Elvis ? Skal vi kalle et tre for Elvis ? "

" Mnnja . Jo . Jeg syns det . Ser du ikke hvordan de står og vrikker på seg med greinene sine ? Elvis passer ! "

" Nei , det vrikker ikke på seg , det feier skyene bortetter himmelen . Kan ikke hete Elvis da ! "

" Jovisst . ‐ Nei . ‐ Jo . ‐ Nei . Jo nei . "

Og slik holdt de på i fem minutter , til Olav ga seg :

" OK . Så skal treet ihvertfall hete Ole Brumm . "

" Skal vi ta en dusj ? "

%Han hadde mange føflekker , hun måtte huske å telle dem en gang . De satt over hele kroppen , noen hadde lange hårstrå .

" Skal jeg skrubbe deg ? "

" Fint . "

Hun gikk i gang , førte børsta over ryggen hans og etterlot røde striper med kvite såpefurer på ryggen hans . Så hjalp han henne , skylte håret hennes og vasket henne på ryggen , og de delte tannbørste og etterpå lå de med hverandre , viste hver andre hvordan det var best og smilte nesten helt inni hverandre .

%Nå hadde de en dag de måtte bli kvitt .

Først gjorde de morgengymnastikken sammen med Reidar Morset : venstre og høgre og trallallala , hugs svikt i beina , trallallalala , på en sound of music-melodi . De lo og klappet hverandre på ryggen , trallallalala , sang de og Reidar .

" Slitsomt ? " spurte han .

" Høh , slitsomt ? "

" Hva nå ? Litt mat ? Har brød og brunost og mjølk , hvis du har lyst . "

Han hentet veska si .

" Går du alltid rundt med mat i veska du , i tilfelle du møter ei jente du kan overnatte hos ? Og dessuten har jeg litt mat jeg også . Egg og agurk , ihvertfall ... "

" Elvis , du liksom , " tilføyde hun over brødet .

Etterpå blei det Nasjonalgalleriet . Kari hadde aldri vært der , enda hun hadde bodd i byen i litt over to år nå .

" Hvor skal vi begynne ? "

" I første , " svarte han .

Det var så mye der . Greske og romerske guder , ny norsk kunst , og da de gikk opp trappa : de gamle nasjonalromantikerne .

" Å , der er Tidemand og Gude , " ropte hun begeistret .

" Jeg visste ikke det var så stort ! "

Hun ble stående lenge foran bildet .

Olav ble utålmodig . Det var så mye han ville vise henne : Sohlberg , Hertervig , Werenskiold . De gikk fra rom til rom , sa ikke så mye , han pekte ut de bildene han likte , hun fant de hun likte .

" Er det ikke mye fint her ? " spurte han .

" Åjo . Se på det ! " hvisket hun redd , som om noe hadde skremt henne .

" Sohlberg , " sa han med lav Nasjonalgalleristemme . " Vinternatt i Rondane . "

Hun ble stående rolig foran bildet , turte ikke nærme seg riktig enda . Fargene fløt mot henne , de forvridde greinene i forgrunnen skremte henne , korset på toppen av fjellet fylte henne med undring .

" Hvorfor ? " hvisket hun og pekte .

Olav visste ikke hvorfor .

Hun nærmet seg bildet , det ble større og større foran henne . Hun fikk lyst til å gå inn i det .

" Slår du følge ? " spurte hun Olav .

Kari ble nesten redd for bildet , hun fjernet seç sakte fra det , ble stående etpar meter unna ,

" Skal vi gå nå ? " spurte hun .

" Hvis du vil , Kari . "

" Skal vi gå i bokhandel , se om vi finner noe bra som ikke er pensum ? "

Dagen var ikke over på lenge . De gikk gjennom byen , til steder ingen av dem hadde vært før , til kafeer der husmødre samtalte med kaffekoppen og ensomme gamle menn holdt øye med klokka , til parker der syns-synd-på-menneskene satt i store , utgamle frakker og prøvde å stjele varme fra flaska , gjennom gater der kontorsjefer og sekretærer skyndte seg til neste hemmelige hotellrom , der soperne kikket forsiktig på hverandre , vinket hverandre inn på nærmeste offentlige toalett for å bli kvitt ensomheten så lenge det varte .

" Dagen , Olav , er mye rart , " sa hun .

" Syns du ? "

" Med deg , så . "

Det var så enkelt og greit , og det var lenge sideî hun hadde latt seg si slike ting . Det var rart å stikke hue opp gjennom stensilhaugen og se seg omkring . Hun måtte gjøre det oftere .

Det var blitt kjøligere , vinden knyttet nevene og dro til løvet så det tumlet langsetter fortauskantene . På tide å gå hjem , nå , kanskje .

De gikk i stillhet , hadde allerede snakket nok .

%Olav ville si noe , men lot henne fortsette med det hun holdt på med . Hun kom med kopper og asjetter , og tilslutt ‐ ei kanne te .

Det var ikke så lett å si det , for det var så uvant . Han hadde aldri sagt det til noen før . At han hadde skrevet dikt .

" Jeg har skrevet et dikt til deg , Kari . "

Hun så på ham , visste ikke hva hun skulle si .

På en måte var det litt ekkelt og litt sentimentalt .

" Det er ikke så godt kanskje , men det er til deg , og det er det første diktet jeg har skrevet ... "

Hun så fortsatt på ham . Den lange , hengslete gutten med gule nikotinflekker på fingrene , skreiv han dikt ? Hun hadde vanskelig for å tru det helt , og hun likte det ikke .

" Vil du ha det ? "

Kari nikket , og han rakte henne en krøllete lapp , revet ut av et forelesningshefte .

Gløm ikke å hilse på spurvene Gjort det , vil øynene dine smile og mye være bra mellom oss

Han virket keitete , hadde fett hår og så ut som om han prøvde å bli kjent med ei altfor pen jente .

" Jeg så deg da du kom for å hente meg igår , " forklarte han . " Ventet lenge på deg , så etter deg gjennom kjøkkenvinduet , og da du kom , bøyde du deg ned mot spurvene og liksom pratet med dem . De fløy jo vekk , " unnskyldte han , " men jeg skreiv diktet mens jeg satt på do , og det er kanskje ikke så godt , men det er til deg , og jeg meiner det mye . "

På en eller annen måte måtte hun få takket ham , men det var vanskelig . Olav . Lang . Tynn . Lite pen .

" Jævla SV'er , " sa hun , og smilte nesten .

Så forsynte de seg av hverandre .

Teen fikk vente .

Arne så en liten gutt , blå blå øyne , og han så ei flue som festet de seks beina sine til vindusglasset og klatret oppover .

Den vesle ungen jaktet på såpebobler soí broren hans pustet ut fra svalgangen i andre etasje .

Arne hadde brunt selskap denne dagen . To hele og ei halv pils sto på bordet , omgitt av plater , bøker , tomme glass fra siste fest og aviser . Og nå var dagen kommet så langt at det var for seint å stikke ned på butikken for å få erstattet de tomme flaskene med fulle . De feige hadde allerede lenge sittet over glassene og smisket med seg sjøl .

De små lyserøde beina til guttungen var nesteî under full kontroll . Han lignet ei homle som virret fra blomst til blomst , men her gjaldt det større undre , de små og store juletrekulene som seig ned fra andre og lot seg blåse langt vekk bare han veivet med handa .

Hver gang han kom nær nok , ville han rekke armene i været og klappe handflatene sammen , og såpebobla blei til et lite , vått punkt inni ham på en måte .

Folkestad og Karlsen blei erstattet av Blood Sweat and Tears , han løftet et glass mot munnen , og visste at det var det siste . Først var det flasker m. øl . Så var det munn m. øl . Så var det mage m. øl . Så var det hue m. øl . Så var det blankt piss .

Det passer meg bra , sa Arne .

Dessuten var det ører og B , S&T , øynene og det han så : gutten ( og spurvene som satt på gjerdet . Spurvene satt rolig , men ikke med hodet . De kappet lufta og gapte med nebbet ) .

Liker spurver B , S&T ?

Dette skjer inni meg nå , sa Arne . Ingen hørte .

En tanke dytter en annen ut . Det passer .

Han kunne se alt mellom guttehomla og Mjøsa , høre alt mellom Blood , Sweat & Tears og smellet hver gang den vesle kameraten slo henda sammen for å ødelegge ei ny såpeboble .

Fra verden til glasset igjen . Han måtte drikke sakte , glasset var halvtømt , musikken kjælte med ørebrusken , men ville ikke inn i øregangen . Litt leit , men godt likevel . Litt fjernt , og han kunne høre såpeboblejakten .

Fluene hadde gjennomskinnelige vinger med ørsmå årer på , og Arne trivdes når de krøyp oppover ryggen hans om morgenen . Mye bedre enn vekkerur . Små prikker festet seg fort til ryggen hans , aldri var tida så konkret .

Definisjon på øyeblikk :

den tida det tar for ei flue å senke og deretter

løfte ett og samme bein fra ei gitt flate ( ryggeî hans ) .

Foreløpig var likninga enkel : ei flue er en bevegelig prikk ( eller et trillende saltkrystall ) , men en gang ville det bli nødvendig å kunne skille alle de seks flueføttene fra hverandre .

Duene var der også , pyntet med grønn metallic og stripe over stjerten denne dagen . Noen i andre hadde kastet ut små brødsmuler til dem .

Atten spurver og fem duer var de om smulene , talte Arne forsiktig , redd for at de ville fly sin veg , enda de var beskyttet av et stort vindu det aldri ville falle ham inn å knuse .

Spurvene trakk gjerne smulene sine etpar meter vekk , samlet seg rundt et kumlokk og fylte magene sine i fred .

Duene var større , sjefet omkring brødbitene , passet på , men lot likevel spurvene ta med seg så mye de bare kunne bære i nebbene .

Dersom Arne hadde sett etter på kjøkkengolvet , ville han sikkert ha funnet brødsmuler der også , loff og kneip for det meste , men det fantes ingen fugler på kjøkkenet den dagen , bare noen fluer .

Og Arne , men han foretrakk brød skåret i skiver med smør og ost på , og var ingen umiddelbar konkurrent . Om de nå hadde vært der . Tenkte Arne .

Men det var altså sommer , ganske liten , smålig og likegyldig vanlig sommer . Trærne hadde hengt på seg utallige grønne sommersmykker ( pytt , pytt ! ) , noen skyer blei blåst over en ellers blå himmel ( hvilken farge skulle den ellers ha ? ) og det ringte på .

Ei jente sa , med Frisksport i språket

" Dagodag , jeg heter Lise , og vi skal på telttur . "

Han lot seg ikke ta på senga , kunne snakke grønnsakspråket sjøl også :

" Jahajaha . Jeg heter altså Arne , og vi skal på telttur ? "

" Vi skal på telttur . "

Arne svelget unna det siste ølet .

" Og vi skal på tur , " gjentok han .

" Det er fint vær idag , du har telt og jeg har penger , og vi trenger ikke dra så langt og vi må være tilbake innen tre dager . "

" Beklager at jeg har kvittet meg med alt ølet . Visste ikke at du kom . "

" Drikker ikke . Og så kan vi oppføre oss som amerikanske turister , do you see that hill over there ? , it's mine , it's a fake , I built it , it's plastic . "

Han kjente ikke Lise , hadde truffet henne på biblioteket en gang , det var det eneste . De snakket sammen , og hun måtte ha likt ham . Merkelig jente , tenkte Arne , og sa det .

" Syns du , " svarte hun bare .

" Ja . Men fint at du kom , jeg hadde ingenting å gjøre likevel . "

" To ensomme skip i natten , er det det dõ meiner . " Han flirte . Hun også , rett etter .

" Jeg har en skatt i ei brun trekiste i et gammalt hus ! "

" Å ? " Arne forsto ikke .

" En skatt . I et gammalt hus . I ei trekiste . "

Hun så på ham .

" Men nå har jeg mista nøkkelen . "

" Leit , det . "

" Men når jeg finner nøkkelen igjen blir jeg noe annet . Når jeg får låst opp skrinet , mener jeg . "

" Hva da ? " ( sprø dame ) .

" Nei , det vil jeg ikke si . Men du veit vel at alle folk har skatter inni seg som de mister nøkkelen til somme tider . " Hun så spørrende på ham .

" Sjølsagt veit jeg det . "

" Og så trur jeg på spiritisme . "

" Nettopp ! "

" Men det var den nøkkelen . Kan du hjelpe meg å finne den ? "

" ( barne-tv , barne-tv , barne-tv ) . Skal bare hente ønskekvisten min . "

Arne pakket sekken og fant fram teltet , Lise satt i en stol og hørte plater .

" Ferdig snart ? " ropte hun .

" Ferdig ! "

Tannbørste , tannkrem , såpe , håndkle , kniv , reint undertøy , sovepose og genser .

Han stappet alt ned i sekken

" Nå ! "

Lise reiste seg og ga ham en klem .

%På en måte var de penest sett hver for seg , tenkte Arne . Hun kunne se på K-reolene og han på medi sin . Hun kunne låne Kafka og han " En leges veiledning " . Så ville det blitt mye enklere . Nå blei det det motsatte . Det blei som å gå i kirke , klemmen hennes blei altfor høgtidelig , hun ville fram og helt inn i ham , dele seg med ham , være et alter for ham .

Slikt blei det bare salmesang av , og han kom ingensteder .

Faen . Hva med et smil ? Dama er bra , den beste sia Landstad .

Han ville bære teltet , men det syns hun var urettferdig . De fikk dele byrdene , hun skulle ta det , det var da så lite .

Jenter var jevnt over sterkere enn gutter , fortalte hun , og så fortsatte hun med prat om det Arne kalte damesak , mens sjølen gikk i vegkanten , plystrende . Slengte inn et ja eller nei .

Han hadde ikke hatt sjansen til å si nei til å være med på turen . Jenta var for pratsom , kunne ikke begrense seg , orda sklei ut ett etter ett og snodde seg gjennom øra hans , og bare han slengte inn etpar ord i ny og ne , var hun fornøyd .

Frekt var det av henne . Ringe på døra på deî måten . De kjente hverandre ikke ( hadde de gjort det , ville det ikke blitt noen telttur ) , hadde møtt hverandre i ei bokhylle , han på ei side av den , hun på den andre . Så hodene til hverandre mellom bokomslagene . Og så hadde de vært på samme fest en gang . Danset og klint litt og sagt godnatt . Og så dette .

" Vi gidder ikke gå lenger , Lise , hva ? " ba han .

" Neivel , så haiker vi ! "

Dermed var den saken i orden .

Kunne ikke klage på sola , sneik seg bak en skù av og til , som om den skammet seg av en eller annen grunn , så det blei ikke altfor varmt å stå der . Men det var vanskelig å få haik . Bilene bare feide forbi .

" Taktikk , " sa Lise , og dyttet Arne inn mellom noen digre grantrær . Det var ikke lenge før en bilist stanset .

" Hopp inn , " sa han kjekt , og sendte henne et smil med bart over .

Skjønte opplegget da Arne kom luskende fram fra skogholtet med sekkene , men trakk seg ikke .

" Vennen min måtte pisse , " forklarte Lise velvillig , og satte seg i baksetet .

Til Arne sa hun lavt :

" We can't go on meeting like this , love "

og han begynte å like henne .

De kom fram til teltplassen først ved midnattstider og gikk i gang med bureisinga . Noe de hadde sagt over et kafébord i løpet av kvelden , hadde gjort dem sikrere på hverandre , hun holdt mere kjeft og han sa mere , og slik blei det tilslutt omtrent fifty/fifty .

Nå bare hvisket de stille til hverandre mens de satte opp teltet . Et stort , gammalt furutre var nærmeste nabo , lyset var slokt i campingvognene , noen folk på deres alder delte rolig etpar pils .

De vasket seg i innsjøen den kvelden . Lise sto på stranda , lot bølgene slå mot tærne og spredde såpe og vann utover ansiktet . Han så henne bakfra , hendene opp mot hodet , små små bevegelser med armene , ellers sto hun helt stille .

Arne holdt håndkleet for henne .

Så holdt hun håndkleet for ham .

Hver gang bølgen slo inn mot stranda , måtte Arne gjøre et lite froskehopp tilbake for ikke å bli våt på strømpene , som han hadde glømt å ta av seg . Noe rart skjedde inni ham . Noe han hadde ventet på og som alle syntes var dumt .

" Ingen som Obstfelder , " sa han plutselig , og tok henne i handa .

" Han skreiv for alle som hadde elsket og ikke fått det til , og alle som ikke hadde elsket og ikke fått det til . "

Lise så rart på ham , men han fortsatte :

" Naturalismen skider jeg i , sa Obstfelder ! "

Han klemte henne litt hardere i handa , kjente nesten blodet som glei ut mot fingertuppene .

Der blinker ei stjerner i skove . Der gives ei alfer , som sove i roseseng ...

Han analyserte ikke , hatet analyse ! Han kjente bare augustmørket som lekte gjømsel med trærne , hadde en anelse om tidlig høst som vokste seg sterk inni ham .

" Kjære politikermenneske ! Analyser augustmørket ! "

Det var ingen bønn . Det var hat , og Lise soí hørte dette blei redd . Men hun syntes det var godt sagt .

Han hatet de som dissekerte verden , plukket i innvoller og etterlot åpne sår . Nå hatet han dem .

%Hun sto først opp , det var ved andaktstider , og en halv time seinere gikk de begge den nye dagen i møte .

Seinsommerdagen var fin . Sola glei rundt himmelhvelvingen , glømte ikke å skinne et eneste lite øyeblikk . Arne tok bilder av Lise og Lise tok bilder av Arne og en fremmed mann måtte ta bilder av begge to sammen . Det var en dag med mange kaffekopper og mye god jordbæris .

Da kvelden kom , delte de ei flaske vin på eî liten restaurant , og hver gang en av dem hadde snakket ferdig , rakte de hverandre hendene over bordet , og da de tok hjemvegen fatt ved midnattstider , sa hun noe om at hun neppe ville glømme den vinflaska de delte .

Så var det stjerneskudd også , denne mørke augustkvelden . De kunne komme med ønsker . Det gjorde de også ; Lise sto med bøyd hode og lignet på ei Elsa Beskow-tegning fra ei gammal barnebok uten at hun visste det . Lang tid gikk før de hadde ønsket ferdig .

De fant fram til teltplassen , og lusket seg forsiktig fram mellom snorer og teltfester , redde for å forstyrre . Lise ville bade , vannet var godt , sa hun , så de hentet såpe og håndkle og gikk ned på stranda . Det blåste litt , de satte seg på stranda og hørte bølgene . Lise ville bade , men Arne tenkte på gåsehud og vått hår og var vanskelig å overbevise . Det tok litt tid , som det pleide å gjøre med Arne , før han sa ja og fulgte etter henne .

De kledde av seg og vasset uti . Lise var modigst , hun gikk til vannet sto henne over hoftene , og så la hun på svøm . Vannet slo krøller på seg bak henne , og snart kunne han bare såvidt skimte henne , hodet hennes stakk opp av vannet som en svulst . Hun svømte stille nå .

Ikke alt var godt mellom Arne og Lise .

Snart sto hun foran ham igjen :

" Skal du ikke ? Det er kaldt , " sa hun , og vasset mot land .

" Det er kaldt , " gjentok Arne , og la motvillig på svøm .

Nå kunne hun se hodet hans stikke opp av vannet . Han strakte hals hver gang ei bølge nærmet seg , for ikke å bli våt i håret , han var en svart skygge som lagde mye støy når han svømte .

Han pustet sakte og jevnt og trudde sjøl haî lagde engler i vannet , men det så ikke slik ut for Lise .

Hun satt på stranda med håndkleet over skuldrene og ventet . Det gjorde godt å sitte slik , og var ikke særlig kaldt . Stjernene holdt henne med selskap , på en måte . Natta var fin den , og i mør ket fant en liten kattunge fram til låret hennes , gjemte snuten i knehasen hennes og mol . Bølgene var større enn kvelden før , men nå var hun mest opptatt av kattungen og kalte ham Leif , etter bestefaren sin .

" Møt Leif , " sa Lise da Arne kom mot henne med vanndråper på kroppen . De hilste .

Kanskje Leif ikke likte den mørke , våte Arne , for han smøyg seg gjennom mørket igjen og blei borte , vippet bare med halen til adjø .

Arne kunne se de kvite brystene til Lise . Hun var ingen fremmed lenger , de vonde tankene hadde druknet seg . Han håpet hun aldri ville bli borte for ham igjen . Ikke på den måten .

De kledde på seg og gikk småsludrende opp mot teltet igjen , hengte fra seg de våte håndklærne , krabbet inn i det vesle teltet og sa godnatt .

" Hysj ... jeg hører noen utafor teltet , " hvisket hun til ham etter ei stund .

" Gidder du se etter ? "

Arne gadd .

" Det er Leif , kanskje han er sulten ? "

De ga ham resten av Svolværposteien .

Neste morgen var han borte , og i mellomtida hadde Lise funnet ut at det var plass til Arne i hennes sovepose likevel .

( Kanskje det var lørdag , kanskje hun solgte aviser . ) Kari var småvokst og mørk og slank , hadde skulderveske og solgte Klassekampen . Hun kjente dørene og møtene , studiesirklene over marxismenleninismen , Mao Tse-tungs tenkning , hun kjente verden slik unge alvorlige mennesker hadde lært den var .

Olav fikk mindre og mindre plass inni henne , kanskje hun ikke var glad i ham likevel . Han var morsom , ikke et tidsfordriv : mer enn det , men ikke alt . Slik burde det være , og engang ville hun gifte seg . Alle kadrene giftet seg .

En gang ville hun røyke sterke , hjemmerullede sigaretter . Også en innfallsport til arbeiderklassa .

At Olav ikke var slik , hadde hun godtatt . Han rotet støtt , visste ikke . Han var ikke kritisk nok , hadde Kari fortalt ham engang . Vel , hadde han svart .

Hun ville være forsiktig med å bære kampanjenåler , hun ville kle seg pent og hun ville være flink på de riktige stedene . Hun ville lese riktige bøker , si riktige ting , ha riktige holdninger , elske riktige menn .

Fortsatt bærer Kari skulderveske med Palestina-merke på , men det vil ikke vare lenge nå .

Kameratene forteller henne at hun kan bli eî god kader med tida . Da blir Kari stolt , og rødmer . Ellers pleier hun å tåle mye .

Olav , og kanskje Arne om han kunne mobilisere interesse nok , Lise også , men Kari kjenner ikke henne , ville kanskje sagt at det måtte være en annen veg hun kunne gå . De kunne sagt at det var galt av henne å gjøre alle de riktige tingene , at hun ikke kunne tjene folket uten å tjene seg sjøl . Men så kunne hun bare slå tilbake med ord som fortalte at det borgerlige frihetsbegrepet betydde lite for henne .

Og det er helt sant at de sier hun kan bli en god kader med tida . Og de sier hun må tjene folket .

Hun gikk aleine igjen nå . Olav &. Kari , det hadde blitt en kjærlighetsroman tilslutt , en lang kjærlighetsroman med " jeg elsker deg " etter hvert punktum og " jeg trenger deg " på hver ny side . Likte ikke at de sa det til henne , men innså nødvendigheten av det etter ei stund . Kjærlighet er en bra ting , sa hun til Olav en gang , men vi må være forsiktige med den slik at vi ikke bruker den opp mellom oss .

Det gjorde de ikke heller . Hun søkte over til Trygve nå , Trygve som hadde like stor kontroll over følelsene sine som over de orda han brukte . Solgte avisene sine , hetset SV og det låt omtrent slik : SV er et revisjonistisk parti , ikke det spor bedre enn sosialdemokratiet ; det er vi som tar vare på klassekamptradisjonene i dag .

Det krevde ikke mye tankevirksomhet av henne , dessuten hørtes det riktig . De som ikke er med oss , er mot oss . Av og til gjorde Kari plass til smil og kyss og Nasjonalgalleriet inni seg , men Olav skreiv ikke dårlige dikt til henne lenger .

Kanskje var Kari et svært religiøst menneske , tenkte han .

Hun så ikke de forte , nesten paniske skulderslagene politiker-kameratene hennes ga henne . De kalte henne kamerat for å kunne få uhindret adgang til å krafse i henne , for å kunne rykke ut Nasjonalgalleriet , bare la de revolusjonære bildene i tredje etasje bli tilbake .

Olav sa det til henne , men hun ville aldri innrømme at de stjal livet hennes .

" Det er litt som å gå til tannlegen hver dag , " hadde han sagt . " Tannlegen borer og borer og tilslutt kjenner du ingenting , tenna dine blir til sølvklumper som du ikke hadde fra begynnelsen , men det er ikke vanskelig å bite . "

Kari henviste til Dusteforbundet .

" Arild Asnes var en lettvint byintellektuell , " kunne han fortsette . Olav var SV'er og hadde lite til overs for alle de bøkene der Helten eller Heltinna gikk ut for å selge Klassekampen i siste kapittel .

" Men noen av dem skriver godt , " måtte haî legge til til jenta som ville gå ut for å selge Klassekampen i siste kapittel , uansett .

" Inni menneskene er det mange rom , " prøver Olav og høres som Jesus .

" Musikken har et rom , kjærlighet et , Tidemand & Gude , Marx ! Men grensa mellom roímene er flytende , alt glir over i hverandre , skjønner ? "

Og uten å vente på svar :

" Det er så fint , det med alle romma . Jeg har et Kari-rom inni meg , og et musikkrom , og hver gang jeg hører Victor Jara eller tenker på ham , har jeg et politikkrom ! Og ikke bare da . "

Han tier . Hun ser dumt på ham .

" Det som er feil med deg , Kari , er at du har glømt at rompa di en gang var mindre enn setet på den trehjulssykkelen du hadde da du var lita .

Klart vi må forandre verden , sier de alle sammen . Klart det ? ! "

Men Kari trur på diktatur , Lise trur på så mye , Arne trur at makt korrumperer og Olav trur på SV .

" Vi må forsvare folket , sier Kari . - Vi må forsvare folket ! "

" Folket må skape revolusjonen , " sier Arne .

" Revolusjon , " spør Lise .

" Ja , " sier Olav . " Om vi må . "

Kari truer , Arne surrer , Lise håper og Olav gjør litt .

Olav er usympatisk , ofte svak , men han har menneskene rundt seg og i seg : arbeidere , slike som Marx og Lenin skreiv om .

Gløm dette , dette er en omveg , forteller Olav .

Folk føres framover , men mange lever livet sitt i rette linjer og bryr seg ikke så mye om det som skjer til sidene for dem .

Den smale og den breie vegen , maser de kristne . Vi må velge mellom den smale og den breie vegen !

Kom ikke og si at Kari ikke holder seg til deî smale vegen , vil Olav si når han hører slikt . Partiet stiller store krav til henne . Man bedriver hor med måte i AKP ( ml ) ! Man gjør alt med måte i AKP ( ml ) . Alt uten å teoretisere . Og da er ikke vegen smal , den er nesten usynlig ! Som dansere på slak line tripper de etter hverandre , én etter én , veiver med balansestaven i alle retninger for ikke å falle ned .

Forstår du , spør Olav , og Kari nikker for å slippe å svare .

Marx og Lenin , sier de for å slippe å si Nietzsche . For det politiske menneske har alltid full oversikt .

Forstår du , spør Olav , og Kari nikker , meî Olav trur ikke på henne .

Dere tar feil , kommanderer de politiske overmenneskene mens de dytter hverandre i ryggen med balansestavene for at de svakeste blant dem skal miste balansen , og falle ned .

Dere har ikke noe blant oss å gjøre , forteller de til de fallende . Vi er bare noen promille , men gudbedre hvor rett vi har ! Gudbedre !

Han trur ikke at hun forstår .

Han har hørt at hun har tenkt å gjøre det slutt mellom dem .

Ja , Olav hadde hørt at hun ville gjøre det slutt mellom dem . Han hadde hørt det , og han ville si ikke bry deg , jeg har alt gått fra deg , du skal slippe å be meg .

Han greide det ikke . Han elsket henne et øyeblikk , så på henne , rørte ved henne , men hun glei bort .

" Såsåså , ikke gråt nå , Olav , " ba hun . Vær flink gutt nå , kunne hun lagt til .

" Såså . "

Hun så på ham , kunne ikke med slikt lenger , skjønte ikke hva som foregikk inni ham . Visste bare at hun hadde bestemt seg .

" Ikke gråt nå ! "

Hun blei litt redd ham , det rykket hemningsløst i kroppen hans , gråten spredde seg rundt i rommet . Kari flyttet seg unna :

" Faen ! Er det nødvendig å tute så jævli da ? "

Hun mente ikke å bli sint , men gutten med tårene jukset fram nye gamle følelser i henne .

" Dessuten må jeg snart gå . Har et møte i kveld . "

Det blei bare verre . Det var som om Olaö hadde spart tårer i mange år for dette , de rullet blanke og fine mellom og over daggamle skjeggstubber og etterlot seg våte far på kinnene hans .

" Ta deg sammen Olav . Du veit sjøl hvor lytt det er her , " ba hun .

Han visste godt det var lytt hos Kari , men det var ikke derfor han gråt .

Kari hentet yttertøyet deres , og mistet den ene skoen sin på golvet for å vekke ham . Hun hadde veid for og imot : det var riktig av henne å gjøre det slutt , hun kunne ikke flyte i et hav av god ømhet og pene ord hele livet . Det var ikke det hun ville .

Han hulket litt mindre nå .

" Har du noe jeg kan tørke meg i ansiktet med ? "

Kari skyndte seg ut på badet , redd for at han skulle få et nytt anfall mens hun var borte . Reiv av etpar meter blomstrete toalettpapir , håpte bare det var nok .

Hun snakket ikke stygt om ham til kader Trygve seinere den kvelden . De lå i senga hennes og hørte på radio Lux , men han sa til henne at Olav bar sjela si der andre folk bar slipset : utapå , slik at alle kunne se det .

%Et år sia nattsvermerne banket på vinduet hennes sist , og en ny gutt lå med ryggen mot henne , en som elsket slik han snakket : fort , kategorisk og grundig . Hun så kroppen hans krumme seg , trakk pekefingeren oppetter ryggsøyla hans , blei rastløs , satte seg opp i senga , tente seg en røyk frá pakka hans , satte fyrstikka bort til veiken på kubbelyset og lot det brenne . Flammen vrei seg i trekken fra vinduet .

Hun blei sittende med samlede lår , som om hun ville stenge vegen inn til seg for alltid . Trygve vrei på seg igjen , dro til seg resten av dyna og smattet med tunga . Han hadde aldri hatt vanskelig for å sove , hadde han fortalt . Fint å kunne sove .

Sigaretten duppet mellom leppene hennes , huî gjorde ryggen lenger slik at hun kunne se seg i speilet . Tok sigaretten ut av munnen , holdt den mellom høyre hånds pekefinger og langfinger . Røyken seig i lange slynger opp i speilbildet hennes er du ren er du tro ?

spurte hun og fniste , enda hun ikke hadde lyst .

%Fire måneder seinere uteblei menstruasjonen , og prøvene fortalte at hun var med barn hentet transistorradioen sin , og lot bryteren peke på MV , visste at det var alltid noen som hadde noe å si , det blei musikk og dumme reklamer , lettvint DJ-prat og golden oldies , men hun hadde det så vondt , det var som om VG hadde tatt over NRK , news on the hour every hour from 208 , hentet ei pakke mentolsigaretter hun aldri hadde greid å røyke opp , fant fram negle lakken hun hadde kjøpt i England for fire år sia , malte seg og røkte , visste hvem hun delte skjebne med , hun hadde så mange tanker inni seg og Joni Mitchell blandet seg med ørevoksen , så kom tårene også .

Hun sovnet etter å ha sminket seg , neglelakk var ikke nok , hun hadde hentet fram hårspray og lebestift og øyenskygge , og drømte ikke .

Om morgenen var brystene blitt ømmere oç tyngre , mye av sminken lå igjen på puta og i telefonen sa Trygve de godt kunne gifte seg .

%Kari ville hjem , hun ville hjem til gården , til dyra , til foreldrene som var blitt eldre og veslesøstra som var blitt større , til byen der hun hadde gått på skolen , til gatene og husene og lyktestolpene . Hun ville hjem .

Det var minst folk på ni-toget , og etter Jareî hadde hun kupeen for seg sjøl , bare konduktøren hilste på av og til .

Da toget krenget i svingen ved Thomasdaleî var hun nesten der , og visste hva som ventet . De passerte tankanlegg og slakterier , boligblokker og tømmerstokker som lå til tørk og så var reisa slutt .

Med bærepose i handa og barn i magen gikk hun opp Storgata .

Arne med examen artium innfridde ikke forventningene , men han slapp ihvertfall å få sparken fra Samvirkelaget . Han var blitt innkalt til militærtjenste , overveide å nekte , men fant ut at 16 ‐ 12 = 4 , og fire måneder var mye . Det var lettere å skli gjennom tolv måneder i militæret enn seksten måneder som sivilarbeider . Og dessuten hadde han fått uniform og han så bra ut i den . Men nå var han i sivil , gikk rundt i byen i en gammal islender som var altfor lang , han så ut som en strek på langperm der han gikk nedover Storgata en lørdags formiddag .

%Kari gikk oppover gata , visste ikke riktig hvor hun ville , men det var ikke så farlig her . Kunne gjømme seg i en kafé eller ta en tur på biblioteket , det var så mye , men hun kunne ikke glømme at hun var gravid .

For andre var hun bare et nytt menneske oç de tenkte ikke mye på henne . Og hun tenkte lite på dem . Hilste ikke på Harald fra Fredskontoret i gamle dager , stakk seg bort i en tobakksforret ning og ba om mentolsigaretter i stedet , smilte ikke til gode Pål som sto og solgte Klassekampen , gikk heller inn i Landmarks bokhandel , og fant seg plutselig igjen , bladende i ei diktsamling . Rolf Jacobsen .

Hun kjøpte Samlede dikt .

Hun var mor .

Alt nå var hun mor .

Barnet lekte seg med navlestrengen .

Abort ?

Hun kunne .

Hun kunne abortere , fortsette utdannelsen sin og bli noe hun ikke ville bli . Hun kunne bli mor og gå rundt i blokka i slitte tøfler og selge Klassekampen og snakke om revolusjonen som skulle komme .

Mer ?

%Arne skrådde over gata og kunne se seg sjøl i de store speilglassrutene og var fornøgd , han kom i møte med seg sjøl , var fornøgd med gutten i speilglassruta .

Det så ut som han danset i islenderen som rakë ham et godt stykke nedover lårene . Arne svaiet når han gikk , etterhvert som han skiftet tyngden fra et bein til det andre . En svaiende strek .

Han så ut som om han danset , men var ikke glad , ikke lørdagsglad . For mange andre ting forstyrret . Lite penger , Lise i Belgia , våt i håret av snøen som falt og falt og bare kom i vegen .

I snøvær er musikkhandelen det rette stedet , tenkte han . Du plukker med deg en seks eller sju LP'er , sier du ikke er sikker på hvilken du vil ha , kommet så mye bra i det siste ( men du skal kjøpe , jøss ja ! ) , og så tilbringer du den neste timen foran platedisken , ristende på hue etter hver LP . T'øyeblikk , sier du , og forsvinner inn på kafé Ritz for en kopp kaffe . Og da er det kanskje glømt , at Lise er i Belgia og Arne er blakk . Vel¦?

Ut i snøen igjen . Han må . Nok av biler og mennesker i Storgata idag . Noen han kjenner kommer mot ham med ei dame i armkroken , ser så jævli lykkelige ut at de blir pene av det . Resten er bare nestenmennesker som han sjøl . Tåpelige tanker som han kvitter seg med mens han kjøper Dagbladet .

Kari og Arne kom fra hver sin kant , og møtte hverandre utafor Sport'en . Arne blir redd , ville helst unngått dette . Kari blir glad .

" Hei . "

" Hei . "

Ikke noe skjer . Snart er de bak hverandre , gående i hver sin retning . Likevel når de hverandre igjen på Tesalongen . Arne gikk dit fordi det snødde og fordi han hadde lyst på en kopp varm kaffe , Kari gikk dit fordi Arne pleide gå dit og fordi hun godt kunne tenke seg en god kopp te .

" Jøss , er du her ? " sa hun .

" Kan jeg sette meg ? "

Han så på henne . Ansiktet var bleikt og fikk håret til å virke enda mørkere enn han kunne huske det .

" Slå deg ned , " sa han .

" Jeg stikker bort og kjøper ei ikke te , skal du ha noe ? Wienerbrød eller kanskje en Mariábolle ? "

Ordrik som alltid .

Arne pekte på kaffekoppen .

Arne visste ikke hva han følte .

Hun hadde ikke rett til å være her .

" Mariabolle ? "

" Nei , jeg er menig soldat . "

Hun blei borte blant andre mennesker . Hva var det hun ville , forresten ? Han tenkte på livsboka si . Se bd. to side femogførti under Kari .

Det varte ikke lenge før hun kom tilbake , så ok , han kikket i Samhold , svært opptatt av en låvebrann på Lena . Uvanlig opptatt av en låvebrann på Lena .

Men hun kom , bærende på et brett , på det ei krukke varmt vann , sukker , sitron , og en pose te og to Mariaboller med mye eggekrem inni . ( Luftboller hadde han kalt dem for den gangen han var liten , for inni dem var det eggekrem , men mest luft . )

De snakket om gamle klassekamerater , hva de gjorde nå , hvem som hadde giftet seg , hvem som var i byen . De snakket om alt for å holde ordene på avstand .

En halvtime gikk før det blei stille .

De fikk plass til noen tanker .

" Jeg er gravid . "

Ulikt Kari , dette . Jaja .

" Gratulerer ! "

Arne følte seg liten . Herregud , hun var blitt voksen nå . Gravid og greier . Han ville aldri tørre å ligge med henne mer etter dette . Om det skulle komme på tale .

Og " gratulerer " var det ordet som fikk Kari til å synke sammen . Hvorfor trudde han at hun var glad for det ? Hadde han ikke hørt om uønskeäe svangerskap ? Eller kanskje han likte å se henne svak¦?

( Hvorfor gikk dette inn på henne . Lenge sia sist . Hadde hun vært aleine , ville hun ha tenkt mer over det han sa og hvorfor orda hans fikk henne litt ut av balanse . Som det var , holdt hun kjeft og ventet på Arne . )

" Skal du gifte deg , nå da ? "

Hun svarte ikke , og Arne visste omtrent hvor landet lå . Han fikk si takk for sist :

" Skal du gifte deg , nå da ? "

Hun visste ikke riktig , svarte hun . Men hvordan står det til med deg da .

Folk kom og gikk rundt dem , drakk kaffe oç spiste Napoleonskake . Hun er på tjukken , ville disse menneskene fortelle hverandre . Hvem er faren , ville de spørre . Trudde ikke hun var av den typen .

Arne tvang seg til å se på henne mens han lot kjeften gå om et eller annet . Stor fordel det : å kunne prate uten å måtte tenke . Han var blitt flinkere til det i det siste , og det hjalp at Kari ikke hadde noe med ham å gjøre , hun angikk ham ikke . Var like velkommen inn i livet hans som ei dose gonoré . ( Takk nye alle menn for at dere forsyner meg med slike nette små setninger ! ) Fortell henne : Men han kunne ikke .

Og hun hadde vokst ham over hodet , gravid og greier .

Men så var det de små tinga . Hun snakket om turene i skogen og om festene og om Fredskontoret , hun snakket om det uten å være redd , kledde seg i gamle glømte tanker , og lot det stå til . Arne fikk en god følelse inni seg , omtrent som når han hørte A Whiter Shade of Pale bli spelt i radioen .

Jeg vil fram til deg , Arne , ville hun helst si , men visste han ville bli redd henne da , så i stedet blei det til

" Skal vi ta en halvliter ? "

( et gammelt knep dette . Arne blei pratsom oç snill og ordrik av øl . Og hun ville snakke . )

De gikk på Kroa , og sia Kari spanderte , unte Arne seg eksport i stedet for pils .

De satt der , de gamle . Røde i ansiktet og med hårete arbeidsnever . De pratet lavt , men slo ofte nevene i bordet for å understreke poengene . De slo ofte i bordet , ikke hardt , Gjøvik/Lyn var ikke verdt mer nå som de var i fjerde divisjon , og regjeringa og politikk i det hele var heller ikke noe å bruke for mye energi på .

Kari slo ikke i bordet , men visste hva huî ville . Hun så på Arne , han var blitt en annen . Ikke så flink lenger . Hun var flinkere nå . Han var blitt mer likegyldig , mer opptatt av seg sjøl .

" Jeg ! " sa Arne .

Men hun visste altså hva hun ville . Hun ville få ham til å si " du " med kroppen sin . Kanskje likegyldigheten bare satt i hodet hans .

Ølet smakte , og Arne blei pratsom , slik Kari visste han ville bli .

" Nei , jeg bare roter for tida , men én ting : jeg lever mitt eget liv nå . Lever for meg sjøl , lever for å utvikle meg . "

" Åssen gjør en det ? Utvikler seg ? "

Så hun tok den !

" Nei , det er sånt som skjer av seg sjøl det . Bare du er åpen nok , og ikke stenger ting ute . "

Å fy faen , ville Kari si , men lot være .

" Jaså , det er sånt som skjer bare en er åpeî nok . Kommer du noen veg med det , da ? "

" Veit ikke . "

Han lukket seg , hadde merket ironien , men litt øl seinere fortsatte han med ei slags overbevisning :

" Vi må lære å leve for oss sjøl . Du , for eksempel , du kaster bort tida di med å forandre verden . Du kunne like gjerne prøve å tømme Mjøsa for vann ‐ eller enda bedre : rense den , så hadde du i det minste gjort noe nyttig . Sånne som deg har hue fullt av teorier og fine tanker , men dere glømmer det viktigste : dere er vanlige folk , dere også . Dere var ihvertfall . For får ikke folk utvikle seg , da blir de ikke folk . De blir politikere ! De blir halvfolk , eller mutanter , og det de gjør med politikken sin , de skaper en verden for andre politikere , for andre halvfolk eller mutanter , et flott samfunn der de kan løpe rundt hele dagen og speile seg i hverandre og male slagord på veggene !

Teorier , Marx og Lenin , Gandhi også , for deî saks skyld : bra folk alt sammen . Jeg sier ikke annet : bra folk alt sammen , sjøl om Lenin neppe sitter med englevinger i dag . Jeg må si de var flinke , fordi de sleit for noe de trudde på , de ikke bare pratet , men de sleit ! Og jeg respekterer dem , tru ikke noe annet . Men tar du Marx og Lenin på en gal måte , tar du dem ord for ord , da tjener du de andre mutantene . De jobba ihvertfall , Marx og Lenin , de jobba et helt liv for noe de trudde på , fordi de trudde de kunne skape noe bedre ! Men dere , dere gjør faen ikke noe annet enn å dele ut løpesedler med feite ord på ! Og gudhjælpe meç¬ hva skjer med en stakkars faen som måtte komme til å tilstå at han stemte SV sist ? Dere krangler med SV om samma faen hva det skal være , holder klassikerne i ei hand og pisken i den andre og belærer gamle kommunister i NKP . Dere viser et hovmod som får meg til å spy når jeg tenker på det ...

Ikke at jeg vil forsvare SV ... "

Amøben i Arne overtok , og han sneik seg ut av hele greia med en bemerkning om at politikk og øl ikke passet sammen , ølet blei dødt og klissete av så mye teori .

Men Kari ville ikke slippe emnet . Ikke nå .

" Du kaller meg mutant og halvmenneske . Harde , kalde Kari , tenker du . Like bra jeg blei kvitt henne , tenker du . Men hør her : nå snakker jeg ikke bare for meg sjøl , eller den politiske bevegelsen jeg tilhører , men for alle mennesker som har tatt side i kampen for et bedre samfunn . Jeg er kommunist ... "

" Si det til en gammal NKP'er , " prøvde Arne , men hun ignorerte ham , og sa det en gang til :

" Jeg er kommunist , men prøv å høre på andre enn deg sjøl for en gangs skyld , og ikke sitt på rævva og lek så forbanna intellektuell , det er du ikke likevel ! "

" Du er privat , du Arne . Du tåler ikke at folk ikke liker det dyrebare jeg'et ditt , det er så skjørt så ... "

Hun var spottende i stemmen , men la om stilen da hun så hvordan han reagerte på ordene hennes :

" Det jeg vil si deg nå er egentlig svært enkelt . Kanskje jeg tilogmed greier å forklare deg hvorfor jeg er m-l'er uten at du skjeller meg ut for å være hard og kald . Hør på meg nå , Arne , så kan vi diskutere innholdet i det jeg sier etterpå :

Arne . Du lever i et land der noen få folk sitter på en diger pengesekk , der trygge arbeidsplasser er verdt mindre enn noen skarve aksjebrev , og der staten hjelper bedriftseierne i stedet for oss vanlige folk . Du kaller meg maoist . " ( Han hadde ikke kalt henne maoist . Husket noe om en prat de hadde hatt i Panparken for lenge sia , hadde glømt hva det var , men følte at nå var rollene byttet om . )

" Du kaller meg maoist . Javel . I det ordet ligger det at jeg er marxist-leninist , og dermed også materialist . Bare ordet materialist er nok til å gi deg kuldegysninger . Og jeg er enig i at det er et

... problematisk ord . Det gir folk dårlige assosiasjoner , de trur at vi kommunister vil ribbe dem for alt de eier , de trur vi skal erstatte gud med Mao . Men det er ikke slik ! Vi trur at samfunnet er i stadig utvikling . Enig ? "

Arne nikket . Hun hadde ham nå .

" Vi trur at denne utviklinga , slik vi ser den idag , er ei farlig utvikling , ei utvikling som truer med å ødelegge den verdenen vi bor i ? Enig ? "

Han nikket igjen , og måtte si noe som fikë plutselig viktighet , som kanskje kunne hjelpe :

" Ja , for ... vi må slå en ring rundt hverandre når vi er aleine . "

Han snakket lavt , og Kari hadde ikke hørt . Hun hadde bare oppfattet " ja " , og fortsatte . Det var merkelig så lett det var . Det glei fint nå , hun sa noe og han sa noe , og begge fant de svarene de var på leiting etter fordi de ikke hørte på hverandre . Hun var ikke den samme lenger , og han hadde også forandret seg , men de begynte å kjenne hverandre igjen nå .

Kari holdt hele tida ei hand over magen . Deî andre holdt fast i ølglasset .

De blei sittende til Kari nevnte noe om en buss .

Kari med barn i magen , voksen kvinne .

Ville gjerne være med ham hjem , men fikk seç ikke til å spørre . Og Arne var feig .

Like velkommen inn i livet hans som ei dose gonoré .

Velkommen , ville han si , men sa det aldri .

Fulgte henne til bussen , sa lykke til , og gikë på kino .

Det hender vinden blir andpusten og skyene gir faen i hvem som har forkjørsrett ; så blir det også torden , og etterpå går vannet for en himmel på tjukken som bare ventet på dette .

Da kan alt det andre slippe å skje .

Bare trærne står stivpyntede igjen under høsthimlen og regnet trekker bladene med seg på veg ned og legger dem igjen rundt stammen , og treet blir nesten til noe kirkelig , en prest med fargerik krage .

Røttene har vokst seg stadig nedover , små elver av tre har rent ned i bakken og tatt feste , treet favner om sin lott jord og står støtt .

Dråpe etter dråpe skifter element , gud er den store trafikk-konstabelen som dirigerer all ferdsel i ei himmelsk envegskjøring , alle dråpene finner fram .

Noen holder øyeblikket fast i fire bilder :

dråpen treffer , men jorda skyter brystkassa fram og slenger den opp igjen

dråpen deler seg og faller ned som mange små

jorda har fått et lite arr etter den store som er blitt borte .

Arret ligner et ørlite månekrater .

Holdt i fire bilder er ikke høstregn romantikk .

Noe knuses . Dråpene blør regn .

Himmelen menstruerer og høsten er en sikker periode . Nattefrosten er prevensjon god nok .

Alt det andre kan slippe å skje .

Men det skjer . Det finnes f.eks. 460000 flymekanikere i verden .

Det er lenge sia nå , at Gud kikket opp frá manus , smilte og sa alt er såre godt .

Barnet i magen ligger trygt så lenge navlestrengen rekker helt ned i jorda . Barnet i magen ligger trygt sålenge røttene er gode og sterke , tenkte Kari , før hun forsto

holdt i fire bilder er ikke dette romantikk .

Det var ikke mye Olav kunne gjøre med det . Slutt betyr stopp , stopp med å klappe henne på kinnet , ligge med henne , prate med henne om viktige ting . Men Kari var fornøyd , og det var det verste . Hun likte å være sammen med ham . Hun var fri . Han ? Han var aleine , og det var vondt å være aleine . Det måtte være fint å være fri .

" Slutt nå , Olav ? " spurte de .

Og da sto han der . Hun hadde gjort det slutt , men ...

" Det gikk ikke . Kunne ikke gå , herregud , politikk politikk politikk , tilogmed i senga . Jeg orket ikke mer . Måtte betale halvparten av det p-pillene kostet , tilogmed , men når hun glømte å ta dem , var det støtt jeg som måtte ordne erstatning . Og betale . "

Bare jug , dette , og han visste det sjøl . Ingen av dem brukte noe som helst . Hun stolte på sikre perioder , og ellers hoppet han av . Det hadde gått bra .

" Var 'a kald , Olav ? Si det som det er , slik at ingen andre går i fella . "

Det måtte være fint å være fri .

Kameraten tvers over bordet ventet nytt , og det skulle han få . Men ikke ennå . La ham tigge litt .

" Hun virket kald ... kald liksom . På meg , ihvertfall , når jeg så henne . "

" Jeg skjønner opplegget , Olav . Vært ute for den typen sjøl . Den kalde , beregnende . Vedder på at hu lå og leste Klassekampen mens du gjorde deg ferdig ... "

Om Olav elsket henne ? Sikkert . Var ikke sint på henne nå heller , men faen , det var hun som hadde dratt gardina ned .

" Ikke så ille . Men spesiell . Jeg skulle gjøre hele jobben for henne , hun bare lå der og lot meg slippe til . Betalte inngangsbilletten etterpå . Med pekefingeren . "

Pen ungdom tenkte Olav om seg sjøl , mens haî rotet rundt i lomma etter en tier til den fjerde halvliteren .

Hadde ikke behøvd å si det . Det hadde ikke foregått på den måten , det hadde vært fint mellom to , og det var sjelden det var fint mellom to .

De bestilte , og de drakk . Ikke noe mer hendte denne kvelden , og Olav hadde baktalt henne . Da de skulle gå , gikk han ikke ut av restauranten på den vanlige måten . Han trakk seg tilbake , full som han var , skamfull som han var , forsiktig og uten å se kameraten inn i øynene . Olav forsto hva det betydde å ha halen mellom beina .

Kameraten sa takk for ikveld , det var hyggelig , og sjøl om Olav hadde lyst til å si nei , det var det faen ta meg ikke , nikket han bare på gjensyn og gikk ned til T-banen .

%-Kari ? "

Hun åpnet litt på det ene øyet for å vise at hun var med .

" Det var godt for meg idag . "

Hun lukket det igjen , og smilte .

" Var det godt for deg , Kari ? "

Han likte så godt å bruke navnet hennes etterpå .

" Var det ? "

Hun løftet på overkroppen , åpnet begge øynene og smilte igjen . Prøvde å unngå ord .

" Fint , " sa han . " At det var godt for deg . "

%Rommet .

Fire vegger med ting mellom .

Hentet fram brød , egg og pølse .

Spiste .

Så dreide alt sammen 180 grader .

Olav merket ingenting , husket bare han sto over vasken og at noe kom opp igjen , men det luktet ingen ting , smakte ingen ting . Ikke noen ubehagelige matrester i nesegangen .

Merket ingenting , husket bare han lå på golvet , alle klærne på , godt og varmt i rompa . Som bleie . Hvem hadde hjulpet ham med bleie ? Husket ikke at han kledde av seg , at han kom i seng , men om morgenen var sengetøyet dekket av brune harde flekker og underbuksa og cordbuksa måtte kastes .

%To dager seinere , mye grå tid seinere .

Olav sitter i stolen , lar hendene gli opp_ og nedover låra , huden feit og varm , handflatene kjenner stoffet i buksa .

Kanskje det var galt av meg å gi henne det diktet . Det var ikke et godt dikt .

Det er mørkt ute nå , og lenge siden jeg så henne .

Jeg vil fortelle meg om rommet mitt .

Foran meg er vinduet mitt , og fra her jeg sitter , kan jeg se andre vinduer . Ett ser så pent ut , gardinene er mørke og rommet er malt rødt . Ei lampe skinner .

Bak meg er døra med Karl Marx på , og veä siden av meg er bokhylla mi . Jeg har mange bøker . Marx , Tolkien , Hamsun enda jeg veit det er galt , Bjørneboe .

Platene mine .

Speilet .

Gitaren .

Tegningene .

Bilder av Arne Bendik Sjur , klipt fra Kunsten i dag .

Dette og mer .

Alt har jeg rundt meg .

Det var galt av meg å gi henne det diktet .

Jeg vil høre musikk

jeg tror , jeg skulle aldri gitt henne det diktet .

Han blir sittende helt rolig . Ser ikke ut aö vinduet lenger . Ser på hendene sine . Sørgerender under neglene .

Så var det ikke mer .

Alt skulle vært annerledes .

Lenge sia sist , skulle de sagt . Fint at du kom .

Hun hadde tenkt på Arne mens vinteråkrene sakket etter bussen og mørket stengte for vinduene som tunge , svarte gardiner .

Hver gang sjåføren skiftet fra nær til fjernlys , spredde lyset seg ut som ei japansk vifte som feide lett over bakken .

Det var så rart .

Og bakken opp til gården , trærne som sto vakt om henne på hver side av den nybrøytede gårdsveien , det kvitmalte huset og den rødmalte låven ,

lyset .

De så henne ikke komme , da ville hun sett dem .

Kornnek ved fjøsdøra , fuglene ville holde dyrá med selskap , sa faren . Hun gikk inn , så kuene ligge brune og varme på gul sagflis . Satte bæreposen fra seg , klødde Linros hardt og godt på halsen , såå , Linros , sååja jenta . Linros hadde kalvet i september .

Så inn til Bratteli og Willoch , som lå lange og feite og sløve på golvet . Willoch hadde ikke krøll på halen .

Kari hentet bæreposen og gikk de siste metrene opp til huset . De hørte at hun kom , men hun brukte lang tid på å henge av seg yttertøyet . Hun pleide aldri henge av seg yttertøyet før hun hadde klemt veslesøstra .

" Nei , er du her ? "

" Vi hadde ikke ventet deg hjem så tidlig ? "

" Vi trudde nesten at vi hadde fått se deg i jula ... "

" Jaja , den ungdommen og den kjærligheten , hva var det han het ? "

" Olav , var det ikke Olav ? "

" Jaja . "

" Du er vel sulten . Mat i kjøleskapet . "

Hun hadde ikke sagt noe og hun var ikke sulten .

" Er trøtt , legger meg . "

Soverommet hennes lå i andre etasje , hun hadde hatt det så lenge hun kunne huske , den første senga hennes hadde stått der , og der hadde de kommet , alle onklene og tantene , for å se på henne den gangen hun veide treogenhalv kilo . Nå var det ikke rommet hennes mer . Søstra hadde fått det .

" Du er jo så sjelden hjemme , " prøvde faren .

" Ja , " sa hun .

" Tingene dine står i kista på loftet . "

" Ja . "

Klokka var halv åtte om kvelden og hun ønsket seg tilbake til hybelen i Oslo . Hun ville ikke se Dagsrevyen , hun ville sove .

Det nye rommet hennes var lite og kaldt , meî hun sa ingenting . Og de sa ingenting til henne .

%Søndag .

Faren og veslesøstra i fjøset , det luktet kumøkë av dem da de var ferdige .

Mora foran oppvaskbenken og Kari i senga . Halvt dag og halvt natt ute . Kvalmen hadde tatt henne , håret og lyset gjorde ansiktet blekt , den høyre handa lå aleine på dyna , den venstre kvilte mellom brystene . Hun lå helt stille med øyne som ikke blunket og årer som ikke banket .

Helt stille .

Veggene var dekket av et blått tapet med små tegninger på : baller , teddybjørner og iskrem . Merker etter tegnestifter og limbånd og skruer . Senga var satt i et hjørne , og bøyde Kari hodet bakover , ville hun kunne se ut . Men hun lå helt stille .

Klærne hennes lå på golvet , og nøkkelen sto i døra .

På kjøkkenet satt de og drakk kaffe . Faren pratet om mastitt , Brunhild ga så altfor dårlig for tida . Men ingen hørte . Veslesøstra leste ukeblad og mora hørte på landbrukshalvtimen . Alt var ved det vanlige , og søndagen vokste seg sterkere og lysere for hvert minutt .

De gikk rolig omkring på kjøkkenet , den gamle bonden barberte seg forsiktig , veslesøstra farget neglene med en filtpenn , mora leste ukeblad . Faren leste ukeblad , veslesøstra maste om penger og mora hentet pungen . Faren ga bikkja mat , mora hørte på høymessa og veslesøstra leste ukeblad . Isen hadde ikke lagt seg på Mjøsa dette året heller , vinteren var mild .

Kari trykte . Hun tvang seg , trykte og presset . Det skulle ut ! Kroppen hennes sto i en stram bue , ansiktet var rødt av anstrengelse . Hun hadde ristet dyna av seg , kroppen dirret kvit og redd i rommet , hun presset , knyttet nevene , bannet og ba , skalv og sank sammen . Barnet hadde alt ett seg fast i henne , det satt der og ville ikke gi slipp på henne , aldri . Hun kunne ikke tvinge det ut , det var ingen forstoppelse på feil sted . Hun veltet seg matt over på sia og kastet opp .

Mora skar godt av sideflesket og gjorde seg stor flid med sausen . Hun brukte husets egen fløyte , mye av den , og gjorde sausen tjukk og fin og feit . Ikke for mye krydder , det ødelegger den reine smaken , la det brune seg godt , se her er resten av ribbefettet fra jula , legg det oppi sammen med flesket , og så tar vi jordbærkake med mye syltetøy og krem på til dessert .

Kari ville ikke forklare dem hvorfor , så huî tørket opp etter seg og luftet ut og la seg igjen . Rolig igjen , nå . Fant fram Rolf Jacobsen-samlinga , men leste ikke . Holdt boka i begge hender framfor seg og tenkte på barnet .

Skulle ikke gjort det , skulle ikke prøvd .

Skammen steig i henne , forakten for seg sjøl og for Trygve , hvem skulle tru det var så fort gjort ? En liten uskyldig sprut , det gikk ikke for henne heller . Trygve brukte støtt kondomer , men ikke på den festen .

Det hjalp ikke å klage , fortalte hun seg sjøl . Hun måtte bestemme seg før det blei for seint . Fikk spørre Trygve .

Middagen blei vellykket , men Kari reiste samme kveld .

Hun kom til Oslo én og en halv time før midnatt , med bærepose og middagsrester pent pakket inn i aluminiumsfolie , skyndte seg ut av ventehallen på Oslo Ø , over Jernbanetorget og ned trappene til T-banestasjonen . Ti minutter å vente . Hun satte seg .

Han kom idet en mann sa dørene lukkes , og slengte seg ned rett overfor henne . Han var kortklipt , bar en dyr frakk og hadde dokumentmappe .

Han så på henne .

Grønland .

Han så på henne .

Tøyen-Munchmuseet .

Han så på henne til de kom til Manglerud , oç da hun reiste seg , fulgte han etter . Han var ingen stygg gammal mann . Han siklet ikke .

Kari var ikke redd . Politistasjonen lå hundre meter vekk , og hun kunne løpe . Det kom stadig folk .

Han så ikke slik ut , kanskje han var trøtt etter en lang arbeidsdag , og Kari var ikke redd .

Hun gikk forbi politistasjonen . Hun hørte såvidt skrittene hans bak seg . Mange hus her . Snart hjemme .

Han snakket til henne . Høflig , slik menn i dyre frakker gjør .

Om hun visste hvor Rugveien var ?

Han så på henne , holdt dokumentmappa fast under armen .

" Så pent hår du har , så svart ... "

Hun kjente handa hans mot håret sitt . Han tok tak . Han slapp ikke . Ingen kom .

" Hva vil du meg , " fikk hun sagt . Redd nå .

Han klemte dokumentmappa til brystet meä overarmen , dro henne inntil seg , holdt godt tak i håret .

" Det er håret , håret , " mumlet han .

Kari spyttet , sparket og slo på samme tid , " hva vil du meg ? La meg være ! "

Billys . Han slapp , hun løp , han løp .

Hun låste seg fort inn på hybelen , pustet tungt og gråt . Kari gråt , skalv og knyttet hendene , fattet rundt kroppen sin og gråt

%Mandag .

Folk er flinkest til å hate på mandager . Den nye uka som er akkurat lik den forrige , lese de samme bøkene , spise de samme måltidene , se de samme menneskene , leve de samme dagene . Og grava er ei uke nærmere .

Hun sto opp , hørte på nitimen , gråt , hørte på nitimen .

Hun ville ha barnet . Hun ville bli gammel oç dvask og gå rundt i slitte tøfler , hun ville gifte seg , gå med ring , gå til sengs med Trygve når det var nødvendig , skifte bleier og vaske klær .

Kari ville slippe unna . Hun turte ikke annet .

" Jeg er ikke redd , " fortalte Kari til barnet , " men jeg håper du er gutt . Jeg er ikke redd . Jeg skal løfte blikket og se framover , tru ikke annet ! "

Hun kjælte med magen sin , ømt og forsiktig , for ikke å ødelegge noe .

Jeg er ikke redd , hvisket hun .

%De hadde heist flagget på gården sjøl om det ikke blei kirkebryllup . Det var taler og sanger og mat , Trygves foreldre var der ( lektoren m. frue ) , noen nære slektninger og venner .

Kjære brudepar !

Ja , dere vet godt at er det noe jeg ikke er , så er det taler . Taushet er gull , heter det jo også , er det ikke slik ? Likevel vil jeg gjerne gripe ordet på en dag som denne for å uttrykke min glede over ‐ min og min kones glede over ‐ at enda et ungt par trer inn i det som kalles den hellige ektestand . Hellig , ja . Et tungt ord å bære , det minner oss om den forpliktelse det ligger i det å være gift . Og jeg snakker jo av erfaring .

Gode og onde dager , heter det også . Jeg skulle kanskje ikke komme med formaninger på en dag som denne , men jeg minner dere om ordene : gode , så vel som onde dager . Ingen får bare medgang . Det er i motgangen mennesket skaper sitt verd . Eller som dikteren sier det : Jo større sak , dess tyngre tak , men desto større seier ! Stolte ord , mine damer og herrer og kjære brudepar , men lev etter dem , så vil det gå dere godt .

Til deg , kjære Trygve , vil jeg si : du har vært heldig . Du har vokst opp i et godt hjem , vi har ikke nektet deg noe , vi har etter fattig evne prøvd å gi deg det som verden mangler idag : trygghet .

Vel er det slik at du foretrekker å gå dine egne veier i mangt og meget . Det har unge mennesker rett til , ja , plikt har de til det ! Det er dere som skal overta verden etter oss fossiler , som dere kaller oss . Men du har et hjem , Trygve , et i tillegg til det du nå skal skape . Glem oss ikke ! Glem ikke din gamle far lektoren og din gamle mor , hans kone . Jeg ber deg fra vårt hjerte : glem oss ikke .

Og til deg , Kari , har jeg følgende ord :

Ta vare på Trygve ! Vi ikke bare tror , men vi vet at du vil bli ham en god kone og han vil bli deg en god ektemann .

Min hustru og jeg er fornøyd med vår sønns valg . Penere kone må man virkelig lete lenge etter . I sannhet , dere er som hånd i hanske . Dere er som støpt for hverandre .

Jeg vil gjerne få gjøre dikterens bevingede ord til mine , de passer situasjonen som hånd i hanske

LØFT ditt hode og ta din DÅP av det høye , strålende HÅP som over VERDEN hvelver OG i hver livsgnist skjelver .

Lykke til , kjære brudepar , og må hell og lykke følge dere på all deres ferd .

SKÅL !

Tyve mennesker hevet glassene mot brudeparet , som forble sittende . Taler igjen , sanger fra et byrå som kunne slikt ( mel. : Blåveispiken ) .

%I august blei barnet født .

Jeg vil skrive om det som hendte i sommer .

Det mest naturlige utgangspunktet for fortellinga om reisa til landet Polen er at det Gransøllet jeg drekker nå , er så kaldt at sjøl skummet har gjømt seg i det doggete glasset .

Det er ihvertfall helt sant at dama som lukte i rosebedet hadde never store som møkkagreip , at hun var like skitten som en asfaltarbeider , og ellers ... Midt oppi rosebedet , som om hun vár ei rose sjøl .

Klokka ti om kvelden på Østbanen . Nesteî klemt mellom veggene står ungdom med for mye i ryggsekken og Europa i blikket . De forsvinner inn i vognene , klar til å ta fatt på turen der alt kan hende . Jeg også .

Noen som kaller seg for Norsk Spisevogn Selskap forsynte meg med kaffe mot en rimelig godtgjørelse fra mi side . Dama i blått smilte fort og hardt , holdt stemma i samme høge leie hele tida og skøyv tralla framfor seg til nye kunder .

I svenske jernbanevogner sitter halvparten av passasjerene med ryggen mot fartsretningen . Det gjorde jeg , og jeg kunne se hvordan husa etterhvert blei borte og forsvant sammen med trær og greiner inn i himmelen . Solnedgangen hadde slengt noen tilfeldige farger mot små cumulusskyer , vel vitende at det her , det ville ikke maler'n til Bjercke greie å ape etter likevel . Slike ting .

Av og til vil noe av det du har inni hue ditt sige ut gjennom vinduet ( små , usynlige sprekker ? © og bli en del av røde skyer . Alt dette mens du snufser fordi du har høysnue og Your 1975 Horoscope ( Dell Purse Books ) fraråder lange reiser på en temmelig bestemt måte .

Du skifter til kupeen igjen , den høyrøstede svensken i kvit skjorte snorker idet Norge blir Sverige , men trærne er de samme . Seinere avgir fredagsmorra-Skåne noen av sine beste menn til toget , pene forretningsmenn med betydningsfulle ord bak den voksende strupekreften .

Skåne ligger flatt utafor toget , og du kan ikke gjøre rede for hva du tenkte mellom fire og fem , altså sov du . Kanskje .

Gråe Skåne , lave drivende tåkeskyer som i et bilde av Hertervig , våt mold : tid for en kopp EPA-kaffe og P-3 , sia ut for å beise kornet og forbanne været .

Etterhvert vokser husa seg større og større oç konduktøren med den uformelige lua forteller Malmø Central na$4sta og går ustøtt mot neste vogn .

Mellom ankomst og avgang satt jeg på en benë foran Pressbyrån og skreiv dette .

%Gjennom Øst-Tyskland til Berlin , folk bærer øl og bratwurst gjennom trange korridorer , du får lyst på sjøl , men glømte kanskje å veksle penger på båten .

Og Berlin ‐ byen der gamle hus enda forteller stille om krig og der nye hus forteller om oppfylte femårsplaner og flinke hender , der Deutschland , Deutschland u$4ber alles spilles i radioen ... Opp Koppelstrasse , da , til Karl Marxallé , til øl og pølse på Restaurant Warszawa , med øyne vendt mot mennesker som ikke snakker til deg . Krigsenkene danser ennå ensomt sammen på dansegolvet , de er grå nå , og har murpuss i klærne og i håret , rister lett på hodet og bestiller en portvin til .

På den andre sia av gata forteller en stor plakat om det nye Tysklands bidrag til verdensfreden , men på Ostbahnhof er plakaten liten og sier

Bitte auf die Garderobe selbst beobachten .

I Berlin dreper fortida nåtida helt stumt . Jeç ser de gamle husene og de gamle menneskene før jeg ser de nye husene og de nye menneskene . Jeg ser mennesker som henger ut fra vinduene i store , svarte , skadeskutte hus .

Alt dette ser jeg der jeg trasker nedover igjen til Ostbahnhof med rennende nese for å møte toget jeg må nå . I Warszawa drekker du øl på kafeer av tredje kategori hvis du har lite penger . Eller du kjøper saft og vann på gata av gamle kvitkledde menn . De pengene du sparer på denne måten , kan du kjøpe plater for . Eller plakater .

Meg kunne du finne foran Nasjonalbiblioteket , aleine på en benk . Jeg så at duene var svært svarte i minst en time denne dagen .

Etter dette falt det naturlig å gå og legge seg .

%Av og til tenker jeg meg livet som parallelle linjer . Hver linje står for et menneske , og lengden på linja markerer hvor lang tid de forskjellige menneskene delte livet ditt . Slik kan du gjøre alt tydelig , redusere det til noe du forstår .

Tida i Polen hadde sine linjer . Viktig var linja med bakgrunnsstøy fra grå mennesker , men lirekassemannen var der også , og Krzysztof og Elzbieta .

Disse tre på torget i gamlebyen , og jeg , soí akkurat har funnet ut at det med elektrisiteten , det er humbug . Trikkene i Warszawa blir dratt etter linjene ved hjelp av sterke vaiere ( s.k. " strømførende " kabler ) , og prinsippet er liëe enkelt som genialt . Ja , det samme skjer i Oslo !

Men først lirekassemannen .

Han er ung , og han har en papegøye i bur og en hale av onger etter seg . Kledd i svart , men hatten er brun som skjegget . Han bare var der , dro fram noen toner og sendte hatten rundt , men jeg hadde aldri sett en lirekassemann før og tenkte jeg ville fortelle det .

Torget i gamlebyen , på polsk Rynek Starego Miasta . Mange mennesker , hestedrosjer , vinstuer , og husene er høge og tynne som gamle menn og rike på farger og vinduer og ved husveggene står kunststudentene ved bildene sine , vil gjerne selge .

Elzbieta ligner litt på Maddy Prior i Steeleye Span , sterke skuldre og vare hender har Elzbieta .

Vi snakker sammen , men hun snerrer svakt til russiske turister i kvite skjorter med oppbrettede ermer , forteller meg om Stanislaw Lem og Michal Urbaniak og røyker Sport , tjue for 3 zloty 50 groszy , studentsigaretter , og veit ikke hva hun skal bli .

Krzysztof , som ikke ligner på noen jeg kjenner , tistrete skjegg på haka og hårete hender , snerrer svakt til tyske turister i kvite skjorter med oppbrettede ermer og forteller meg om Stanislaw Lem og Michal Urbaniak og røyker Sport , tjue for 3 zloty 50 groszy , studentsigaretter og skal bli grafiker .

Endt arbeidsdag for Elzbieta og Krzysztof , meî lirekassemannen og papegøyen hans er fortsatt omgitt av onger og turister og hatten fylles sakte av mynter igjen .

De kaller meg Arni og venn og vi går inn på Herbariarna Przy Dunaju , hører nesten Span synge Gaudete .

En onge danser fra bord til bord i den tette kafeen , halvtomme vinflasker står og lyser fra den bakre kortveggen , vakre utskjæringer i bord og stoler , omstreifende musikanter spiller Hasta Manana på to feler , akkordeon og gitar og det serveres ikke Coca Cola .

Menneskene rundt bordene rekker hverandre ordene på en vennlig måte , og Krzysztof og Elzbieta kan dette med å smile når de meiner det

%Bulgarsk vin , og varmt , kvitt brød med ost , latter , smil , og vennlige tegn fra menneske til menneske , musikantene og barna var der også .

Av og til traff vi ikke med de orda vi brukte , men da kunne hendene overta og si mye , kanskje mer , og da vi måtte gå , var det ikke oppbrudd , men gjennombrudd .

Jeg skal ikke fortelle mye mer om dette . Ikke her og ikke nå . Men jeg veit at om Elzbieta og jeg hadde manglet armer og bein , ville vi holdt rundt hverandre likevel .

%Tilslutt kommer slutten , det blir tid for avskjed , og sjøl om du prøver å fange orda dine før de flyr langt og vokser seg for store , vil du gjømme på det som skjedde , gi det plass mellom nederlagene dine og de bra tinga som har hendt deg .

Du gir henne plekteret ditt og sier jeg kommer tilbake .

Buss hundreogsyttien tar deg til stasjonen .

Kanskje burde jeg fortalt at duene i Warszawa er svarte og at de flyr med stille vinger , som tyske Stukas

og at trikkene er røde og gule

men igjen ser jeg en by bli borte bak meg i nattemørket .