" Det er tross alt menn som avler barn , " sa direktør Bram og kikket irettesettende på sin sønn over kanten av Egalsunds Tidende . De kunne se på henne at hun holdt på å miste befruelsen nå . " Dessuten leser jeg avisen . "

Hun fortsatte rasende å lese den setningen hun var blitt avbrutt midt i .

" Men jeg vil bli sjøkvinne ! Jeg tar bare ungen med meg , " sa Petronius oppfinnsomt .

" Og hva tror du barnets mor sier til det ? Nei , du . Det er visse ting her i livet du må finne deg i . Etterhvert vil du lære deg å sette pris på det du må finne deg i . Selv i et egalitært samfunn som vårt kan ikke alle kvinnesker ha det likt . Det ville dessuten bli gørr kjedelig . Grått og trist . "

" Det er mer grått og trist å ikke få lov til å bli hva dam vil ! "

" Hvem har sagt du ikke får lov til å bli hva du vil ? Jeg sier bare du skal være realistisk . Ingen kan få både i pose og sekk . Får du barn , får du barn . Hør her , Petronius . I mine pikedager hadde jeg også en masse storstilte drømmer om hva jeg skulle bli . Sjøkvinnsromantikk . Det er det du lider av . Du skulle slutte å lese alle de eventyrlige beretningene om kvinners bedrifter og heller konsentrere deg om noen ungguttromaner . Det får du mye mer realistiske drømmer av . Dessuten er det ingen virkelig mann som ønsker å dra til sjøs . "

" Men de fleste sjøkvinner jeg kjenner til har da barn ! "

" Det er noe helt annet ! En mor kan da aldri komme til å bli far for et barn , Petronius . "

Søsteren hans lo rått . Hun var halvannet år yngre , og ertet ham alltid . " Ha ! Ha ! En mann kan'ke bli sjøkvinne , vel ! " og tilføyde snusfornuftig at det lå da i selve ordet . " En mannlig sjøkvinne ! Tåpeligste uttrykk i kvinns minne ! Ho , ho ! Kanskje du skal bli dekks gutt ? Eller tømmer mann ? Eller styr mann ? ! Jeg ler meg i hjeeeel ! Alle de mennene som drar til sjøs er enten hurker eller palluriske . "

" Palluriske ? "

" Palluriske , ja ! Nettopp ! Og i hver en havn står hurkene på rad og rekke for å ta imot sjøkvinnene ! "

Hun dro ham i håret .

" Pappa ! Ba lugger meg ! "

" Frue min hatt ! Blir det aldri fred her ? "

Herr direktør Bram kom styrtende ut fra badeværelset med skjegget fullt av papillotter .

" Befru dere nå , unger ! Ba ! Husk Petronius er hårsår ! "

" Sår i håret og sår overalt . " & " Husk Petronius er hårsår ! Husk Petronius tilhører det sårbare kjønn ! & " ‐ Det hørtes ut som et slags refreng . Hun fortsatte opplagt , " Pappa ? Skal ikke Petronius begynne med PH snart ? "

Petronius ble sprutrød .

" Rolig ! Jeg leser ! " brummet direktøren .

" Mer kaffe , Rut ? " spurte direktørherren avledende og vennlig .

" Mmmmm , " kom det åndsfraværende . " Lucia ! Nå krever de yngre årsklasser høyere lønn igjen . Kanskje jeg skulle befrukte meg allikevel , Kristoffer . Den var forresten altfor sterk . "

" Vi har jo allerede to . "

" Kaffen var for sterk , sier jeg . "

" Skal jeg lage ny ? "

" Det er evig for sent ! Jeg har da ikke tid til å vente på at du får somlet deg til å lage ny kaffe , " sa hun fornærmet og svelget resten av innholdet med en grimase .

" Jeg vil bli dykker ! "

" Ho , ho , ho ! DYKKER ! Det finnes ikke dykkerdrakter for menn . En mannlig froskekvinne ! "

Ba slo seg på lårene og pekte på broren og moret seg dronninglig . " Finnes det vel dykkerdrakter for menn , mamma ? "

Direktøren svarte ikke .

" Kanskje pappa kunne produsere en ? " sa Petronius . "

" Produsere ? Hva kunne jeg produsere ? Flere barn ? "

" Nei , en dykkerdrakt for menn . "

" Fantastisk idé ! Her , mine herrer og damer , lanseres for første gang : En dykkerdrakt for menn . Absolutt bitesikkert isolasjonsmateriale ! Hvilken sensasjon ! At jeg ikke har tenkt på det før . " ‐ Direktøren frydet seg . " Jeg blir den første kvinne som bryter med vanetenkning og tåpelige konvensjoner . Ja , for egentlig ... egentlig er det jo absolutt ikke noe i veien for at menn kan bli dykkere .

Kristoffer og Petronius begynte å rydde av kaffebordet . De gikk ut i kjøkkenet . Det var mye hyggeligere der . Petronius lukket døren så de ikke skulle høre det hvis mamma eller Ba sa noe . Og det gjorde de alltid .

-Jeg skjønner ikke at du gad å få deg farskapsbeskyttelse hos mamma , pappa . Selv om du går og gjør alt mulig for at det skal bli hyggelig for henne , får du jo skjenn i 62&% av tilfellene , likevel . "

" Hva er det du sier ? "

" Ja ? 62&% . Det har jeg regnet ut . Jeg fører protokoll over hvor mange ganger hun irettesetter deg . Jeg har talt de tre siste månedene . "

" Hva er det for slags idé ? "

" Mamma sier dam alltid må kunne dokumentere sine påstander . Det har jeg tenkt over . Det betyr at dam skriver ned og alt mulig sånt no' . Jeg har begynt å skrive ned hva som foregår her i huset . "

" Og hva skal du bruke det til ? "

" Bruke ? Nei , det vet jeg ikke ... Men i hvert fall forstår jeg ikke hvorfor du gidder å være sammen med henne .

-Men jeg elsker henne jo ! "

Petronius tenkte over det . På en måte var det jo forståelig . Mamma var et flott kvinnfolk . Hun hadde en fin avrundet langskalle , som buet seg under det kortskårede , svarte håret som alltid sto rett opp . Rett nese , bestemte trekk , små skarpe lyseblå øyne , smal besluttsom munn , rette skuldre og håndfaste bevegelser . Når mamma beveget seg var det alltid hensiktsmessig og effektivt . Stemmen , som var skarp og gjennomtrengende , røpet alltid sikker viten om det hun uttalte seg om . Selv om hun ikke visste noe om det . Slik skulle en kvinne være . Dessuten var hun alltid smart kledd . Med løs brun kittel utenpå de løse , bredbenede buksene ‐ og tykksålede brune hygienesko . Som regel hadde hun et hvitt silkeskjerf om halsen . Hun så alltid velstelt ut . Nettopp det menn drømmer om . En velsoignert frue , var hun . Det visste Petronius .

Dessuten hadde hun toppstilling i Statens Ko-operative Direktørfirma . Og dermed toppgasje . Og toppleilighet med takterrasse på øya Luks med utsikt over Egalsund i øst og havet i sør og vest . Petronius visste han burde være lykkelig hvis han ble så heldig som pappa her i livet , og fikk seg en sånn farskapsbeskytter . Men det fikk han vel ikke .

" Petronius ? "

Han kvakk . Han hørte på tonefallet at han ikke hadde lyst til å snakke om det pappa nå hadde tenkt å begynne å snakke om .

" Jeg har tenkt på det lenge . Det er riktig som Ba sa . Er det ikke på tide du begynner med PH ? "

Petronius merket han ble varm i kinnene igjen og svarte ikke .

" Jeg har lagt merke til at du har begynt å utvikle deg kraftig på det siste . "

Jo , takk . Det hadde Petronius også med større og større skamfølelse lagt merke til . Det var forferdelig . Stemmen kunne ikke bestemme seg for om den ville opp eller ned , heller . Hvorfor kunne han ikke få lov til å være barn bestandig ?

" Herr grosserer Monadatter spurte meg om det i forrige uke . Altså om PH'en . Folk begynner å lure . "

" Så la dem lure . Kanskje de tror jeg ikke har pikk i det hele tatt . "

" Petronius ! Kan du la være å bruke sånne ord ? "

" Det er mange i klassen som ikke har begynt med PH ennå . "

Dette var løgn . Faktisk var det bare Syprian , og han var mye mindre enn ham selv . Men han hadde ikke lyst . Guttene sa den klødde og at den alltid var i veien .

De sa det var ubehagelig og tungvint alltid å skulle putte penisen inn i et sånt dumt hylster med spiler , og det var så upraktisk når de skulle tisse . For så måtte de først løsne på mavebeltet , som holdt PH'en på plass , og mavebeltet var festet under serken , så de sto ofte og tuklet lenge , særlig i begynnelsen . Mavebeltet var ofte for stramt , også , og satte merker i huden . Dessuten måtte de sy splitt i serkene sine , så PH'en kunne henge løst og ledig utenpå . Noen sa det klødde med PH , men andre sa det kom an på hvilket stoff dam valgte . Det fantes noen riktig bløte stoffer , som ikke var så irriterende . Men slike PH'er var dyre . Petronius trodde ikke han turde be om å få en slik PH .

Men noen var stolte av å gå med PH , også . Baldrian så riktig smart ut i den . Petronius sukket . & " Jeg skulle ønske jeg var pike& " , tenkte han , for Gud visste hvilken gang . Så hadde han kunnet ha en sånn kjekk klaff i buksen eller overallen som han bare kunne kneppe opp i en fart , vips , når han skulle på do .

" Jeg skal nok bli med deg , " sa pappa trøstende . Verre og verre . Petronius ville helst ha overstått det alene . Skjønt hvordan skulle han klare å gå inn i en herretrikotasje , stirre på butikkmannen , og få frem det ordet ? Han visste ikke hva som var verst . Nå ville pappa bli med , og så ville han og butikkmannen stå og diskutere lengde , farge og tykkelse i det vide og brede . Skulle han ha størrelse 5 med B-rør eller størrelse 6 med A-rør , ville de si , og vurdere ham med hodene på skrå , og late som om det var det naturligste i verden at dam hadde penis . Petronius visste det , for han hadde vært med når pappa selv skulle ha seg ny PH ( som han alltid bare fikk etter lange diskusjoner med mamma om husets økonomi ) . Og han og butikkmannen kunne stå og snakke frem og tilbake i en halvtime om hvilken type som kledde pappa best , og butikkmannen føk inn og ut av garderoben og kjente pappa på penisen for å kjenne om den var for stram eller for løs .

" Det er også en annen ting vi blir nødt til å snakke om før du går på prøveballet . Husk du skal være en attråverdig ung mann . Det er en ting du skal passe på når du vasker deg . Du skal trekke forhuden på penis godt tilbake , slik at det ikke blir liggende uhumskheter der . Forstår du ? Det er viktig . Vask deg grundig nedentil . Du kan ta en sprut av min rosenbladsflaske rundt penis og skamsekken etterpå , sånn at det ikke lukter . Du forstår , ingen kvinne vil ligge med en mann som ikke er nyvasket og velstelt og velduftende . Menn er nødt til å vaske seg ofte fordi de lukter så stramt . "

Petronius ble redd . Han tenkte på hvilke ulykker som ville komme over ham her i verden hvis han ikke passet på å ha ren penis .

" Jeg har også lagt merke til at du har begynt å få hår på brystet ... "

Petronius rødmet igjen . Det hadde han også med gru lagt merke til i det siste . Han hadde håpet pappa ikke hadde sett det . Selv hadde han forsøkt å overse det . Men jo mer han glodde , desto tydeligere var det . Det var umiskjennelig og ugjenkallelig hår på brystet han hadde . De var der . De forsvant absolutt ikke , hvor mye han enn håpet at han hadde sett feil . Ikke nok med at de ikke forsvant . De ble flere .

" Det er jo ikke alle som er så uheldige å få hår der , " sa pappa . " Men en del menn får altså hår på brystet , og de må vekk . Jeg vet ikke hvor du har det fra . Jeg har jo aldri hatt hår på brystet , og min far hadde det heller ikke . Men jeg synes han nevnte noe om at hans bror hadde hatt store problemer med det , så det er kanskje derfor . Men idag er det jo ikke så komplisert som den gang . Du kan bare kjøpe deg hårfjerningsmiddel . Det er det beste . Det svir litt , og dam blir litt øm og sår i huden . Men det er jo tross alt bedre enn å gå rundt og se sånn ut . Dam må lide for skjønnheten . Mamma pleier å si at menn har hår på brystet fordi de er så primitive og ligner mer på dyr . Det er en slags pels , sier hun ... "

" Jeg synes ikke det er morsomt ... "

" Petronius . Jeg husker godt da jeg var på din alder . Det var ikke så lett . Men dam kommer igjennom det . "

" Det var vel ikke så farlig med deg ! " ropte han .

" Hva mener du med det ? "

" Jeg mener ... jeg mener , du hadde da ingenting å være redd for ! Du var liten og tykk med korte ben og smale skuldre , lyse lokker og snilt ansikt ... "

Petronius kastet fra seg håndkledet og fór opp på værelset sitt og låste døren . Han skammet seg . Han skammet seg over samtalen . Han skammet seg over det han hadde sagt . Han skammet seg over at han i det hele tatt hadde innrømmet at det var et problem . Det var ikke pappas skyld . Petronius hadde forsøkt all verdens fetekurer . Men han var og ble like tynn uansett hvor mye han spiste . Og jentene stilte seg opp utenfor skoleporten og ropte & " Sytråd ! Sytråd ! & " etter ham i rytmisk , klangløst kor ‐ selv om han ikke kjente dem og aldri hadde snakket med dem . Det var det eneste de noensinne hadde sagt til ham . Sytråd . Noen ganger hadde han gått omveier for å slippe å møte jentebandene . De kunne foreta seg de verste ting med en . Når det ble mørkt i skogen om høsten . Og de valgte gjerne sånne litt mislykte gutter som ofre . Som han selv . De lubne guttene sto det mer respekt av . Dem forelsket jo folk seg i . Petronius tenkte på Baldrian . Jo . Dem forelsket dam seg i .

Samtidig vokste han hele tiden . Han var bare 15 år , og kunne risikere å vokse mye ennå . Hvis han fortsatte i denne farten ‐ og særlig hvis han fortsatte i høyden og ikke i bredden ‐ ville snart alt håp om farskapsbeskyttelse være ute . Så ville han bli sånn som herken Uglemose , som alle gjorde narr av både foran og bak hans rygg .

Og så sto pappa der ‐ tykk og rund og deilig ‐ og snakket om PH og prøveball og spray på skamsekken ‐ som om det var det deiligste som kunne hende på jord at dam endelig kunne få lov til å stase seg til . Jo . Det var stas å stase seg til hvis dam så så staselig ut som pappa eller Baldrian .

Forsto pappa virkelig ikke at Petronius hadde null sjanse ‐ hvor mye han enn ble utstaffert med turkis PH med tyll på prøveballet ? Trodde han virkelig at det var noen som ville gidde å invitere ham med til et prøverom ? Å ikke bli invitert på prøverom på sitt første prøveball var den største skam i verden for en unggutt .

Han så seg i speilet . Gredde litt på håret . Smilte . Forsøkte forskjellige smil . Så alvorlig ut . Stilte seg på siden og forsøkte å lure til seg et lite glimt av seg selv i profil . Egentlig var han ikke det minste stygg . Ansiktet var det da ikke noe i veien med . Det var smalt med jevne trekk . Kjedelig mellomfarge på håret , riktignok . Men han hadde hørt det var pent når han flettet det . Og så hadde han arvet pappas runde , myke munn som gikk litt opp i munnvikene . Øynene var for små . Det visste han . Men de hadde akkurat den riktige dype blå fargen . Det sa Baldrian . Han hadde selv så store , blå glugger . Øyenbrynene var i hvert fall fine . Ganske smale og jevnt buede . Ikke sånne svære pjuskete kladaser som enkelte menn var belemret med . Han smilte til seg selv igjen . Det blinket i de hvite tennene . Jo . Kanskje han hadde sjanse til å komme på prøverom allikevel .

Tanken på kvinnen som ba ham inn i prøverommet ga ham nytt mot . Hun var ikke blant noen av de kvinner han hittil hadde truffet . Ikke fra skolen . Ikke fra gaten . Ikke noe sted fra . Helst skulle hun ikke være fra Egalsund engang . Men fra et sted langt borte . Hun lignet ingen han hadde sett før . Hun var bare vidunderlig og sterk og tok ham med i prøverom . Inn i det hemmelige . Ut av all hverdag med mas og skam over fysiske skavanker . Hevet ham opp på et flyteplan . Et helt åndelig flyteplan , hvor han ikke hadde penis eller hår på brystet eller noe annet som virket sjenerende . Bare hun og han og en verden som strømmet og fløt i kjærlighet .

Petronius reiste seg og så ut av vinduet . Det var solnedgang over Egalsunds skjærgård . Fargene kjempet mot mørket . Ble sterkere . Himmelen var lysegrønn like over de røde stripene . Der skulle de være . Hun og han . Inni solnedgangen og titte ned og vinke til horisonten med en seng av røde madrasser og et slør av lysegrønn himmel over seg . Han festet blikket på fjorden og tenkte på havet som kom inn og kom inn hele tiden og aldri sluttet med å komme inn . Slik var det med kvinnen og ham . De sluttet aldri . En mystisk forvandling ville skje med ham . Hun ville forvandle ham . Kroppen hans ville forvandles . Hans indre . Den dype , gjennomgripende forvandlingen , som alle gutter lengtet etter , og som bare en kvinne kunne fullbyrde i dem ; forvandlingen som gjorde at han kunne gi seg over fullt og helt og føle sannheten og oppfyllelsen i ordene : & " Jeg er en mann ! & "

Petronius lengtet plutselig voldsomt etter kvinnen i rommet . Han lengtet etter henne som kunne gjøre ham til mann .

Og innerst inne visste han at det var én ting han virkelig kunne være stolt av ; én ting som gjorde at han kanskje ikke hadde så dårlige sjanser når det kom til stykket :

Han hadde en uvanlig liten penis .

" Det er enhver sivilisasjons oppgave å bøte på naturens urett , " sa herken Uglemose og speidet over brillene sine på elevene for å se om det hadde gjort inntrykk på dem . Noen av dem stirret tilbake . Andre glodde ned i pultlokkene . Ba holdt på med noe på et papir .

" Ba ! " ropte herken . " Hva er det du driver med dernede ? "

Hun kvakk og la automatisk hånden over arket .

" Ikke no' , " løy hun . Hun hadde faktisk sittet og tegnet en karikaturtegning av herken . Liten , tykk nese ; fønet rødlig hår med topp og bånd ‐ det brukte de visst i herkens ungdom ‐ ; krøllete skjegg ; storblomstret bolero med en blomstret PH som matchet ; hjemmestrikket , trang serk og tøfler med blå dusker . Gud moder , at det gikk an å være så umoderne !

For Ba var herken Uglemose legemliggjørelsen av all tåpelighet på jord . Gammeldags , herkenaktig , stiv og teatralsk . Han var sønn av avdøde rektor Uglemose , og det var den eneste grunnen til at han nå sto der oppe og svinset på kateteret . Hadde det ikke vært en forbindelse mellom ham og den neste rektoren , tro ? Rektor Barmerud ? Det hadde Ba hørt . Mange påsto at Syprian Barmerud i klassen til Petronius lignet herken på en prikk . Ha , ha ! Så hadde han ikke fått sin rektor . Han hadde sikkert drømt om å bli rektorherre . Syprian ‐ den flisen ! Han var sikkert sønnen hans .

" Hørte du hva jeg sa , Ba ? " lød stemmen fra kateteret .

" Ja , " sa Ba .

" Hva sa jeg , da ? "

Ba stirret usikkert tilbake . Det lød noen småfnis i herkens favør . Ann Månekollen begynte å hviske noe bak henne . Noe med sivil og natur .

" Nå , Ba ? "

" Det er enhver sivilstasjons oppgave å høre på naturens uvett , " sa Ba . Klassen brølte , Den benyttet anledningen til å legge seg flate på pultene og le og vinke til hverandre og sende lapper som lå klare til å avsendes , og dette fortsatte helt til de hørte et kraftig smell . Det tok ham minst et par minutter å få noenlunde ro igjen . Det tok ham ennå lengre tid å få noenlunde ro i seg selv . Han ble alltid nervøs når han skjelte dem ut .

" Nå , hva var det jeg sa ? " ropte han . Lille runde Fandango rakte opp hånden . Typisk sleketut .

" Det er enhver sivilisasjons oppgave å bøte på naturens urett , " sa lille Fandango .

" Det var riktig , Fandango , " sa herken , og skrev setningen opp på tavlen , og fortsatte .

" Denne setningen er det vi kaller en grunntese . En grunntese er en læresetning som alt annet bygger på . Denne grunntesen var det våre mødre på Demotoppen sluttet opp om i år 213 etter Donna Klara , og det er takket være disse kvinnesker at vi idag kan ... "

Her gikk herken Uglemose i stå . Han hadde forberedt seg så godt til nettopp denne sivilisasjonstimen . Sivilisasjon var ikke hans sterkeste fag . Faktisk var det få fag som var hans sterkeste fag mer . Verden hadde forandret seg meget siden han hadde lært det dam skulle lære da han lærte det , og hukommelsen var blitt svekket med årene . Men han visste at dette stoffet var noe av det viktigste han skulle bibringe ungdommen . Han forsøkte fortvilet å huske det han hadde forberedt . " ... det er takket være disse kvinnesker , disse grunnmødre , " sa han for å vinne tid ,

" at vi idag kan ... "

" Takke ! " ropte Ba fornøyd , og fikk straks applaus fra alle sider som hun mottok med overdrevne bukk og smil og vink .

" Ut ! " skrek herken Uglemose . Ba reiste seg øyeblikkelig , som på militærkommando , og gikk ut ‐ inntilbens . Herken var nemlig inntilbens . Han ble mørkerød i ansiktet , men sa ikke mer . Det var stille i klassen da Ba hadde forsvunnet .

" Du herken ? "

" Hvem var det ? "

" Det var meg ? " ‐ Det var lille runde Fandango igjen . " " Hva betyr & " naturens urett& " , herken ? "

Det var nettopp det spørsmålet som satte herken på sporet . Han fattet mot og kvinnet seg opp .

" Naturens urett består i at de sterke undertrykker de svake . I naturen fruer det vi kaller jungelens lov . Det er alles krig mot alle , hvor den sterkeste alltid vinner og den svakeste alltid sulter eller dør . Nå forstår du det , Fandango ‐ og alle dere andre , også ‐ dette er viktig stoff ‐ at sånn er det ikke hos oss . Når det ikke er sånn hos oss , er det fordi vi har fått det vi kaller sivilisasjon . Siden år 213 e. Kl. har vitenskapskvinner sittet og forsket for å belyse alle sider ved naturens urett . Det er et meget komplisert fagområde som krever dyp innsikt i undertrykkelsens vesen . "

Det var kjent og kjært stoff . Det hadde herken selv lært da han var barn . Han snakket seg varm . De fleste elevene hadde derfor falt hen i en lettere døs da døren sakte åpnet seg og Ba plutselig stakk nesen inn og sa :

" Nå er jeg blitt snill , herken . Kan jeg få lov til å komme inn ? "

Alle visste at dette var en uhørt frekkhet . Ut på gangen betydde ut på gangen . Og hvis dam ikke bøyde seg , gikk turen til rektor . Tanken på å stå til rette foran skrivebordet hennes fylte alle elever med skrekk .

Herken Uglemose tenkte imidlertid på noe annet . Han tenkte på at Ba var datter av direktør Bram . Han tenkte også på at rektor ville komme til å stille ham pinlige spørsmål som angikk hans evner som lærerann hvis han tillot seg å sende flere umulige jentunger til henne i dette semesteret . Han visste at flere alvorlige mødre allerede hadde ringt til rektor og spurt henne om herken Uglemose egentlig ga deres døtre en tidssvarende undervisning .

" Ja , værsågod , " sa herken til Ba . " Hvis du nå bare kan oppføre deg ordentlig . "

" Tusen takk ! Det var veldig snilt , " sa Ba . Så vandret hun til pulten sin ‐ uttilbens . Klassen fniste . Herken lot som om han ikke så det . Han ville fortsette der han slapp , men hadde mistet tråden igjen . Ba fortsatte på karikatur tegningen . Han lot som om han ikke så det heller . Lille Fandango rakte opp hånden .

" Ja ? "

" Hvem er de svake i vårt samfunn ? "

" Hva ? "

" Du sa de sterke skal beskytte de svake . Hvem er de svake ? "

" Det er kvinnene , " svarte herken .

For en gangs skyld så alle elevene opp på ham . Selv Ba stoppet midt i en krøllstrek i herkens skjegg .

" Det er da noe tull , " uttalte Ann . Hun var litt av en anfører i klassen . Hun var den første som hadde fått menstruasjon og så seg derfor alltid kallet til å gi uttrykk for den alminnelige mening uten å ha spurt noen om hva de mente . Hennes mor satt på Folkeborgen . Selv skulle hun bli jordbruksekspert .

" Jeg forstår godt at du ser slik på det , Ann , " svarte herken . " Men når vi tenker over det , så er da kvinnen egentlig den svakeste , selv om hun betegnes som det usårbare kjønn . Det er jo sivilisasjonen som har gjort henne til det usårbare kjønn , og mannen til det sårbare kjønn . Det er det som er det geniale ved vår sivilisasjon ... "

Han stoppet litt . Jo , de lyttet . De lyttet virkelig til det han sa . Herken tok mot til seg .

" Fra naturens side ‐ altså , rent biologisk sett ‐ er kvinnen svakere enn mannen . "

Herken følte seg dristig . Men han hadde samtidig en vag fornemmelse av at emnet hørte under et annet fag . Det var vanskelige ting å komme inn på . Hadde han nå forbrutt seg igjen ? Skulle dam ikke heller snakke om denslags i kjønnsopplæringen ? Det var som om disse for kvinneskelivet så dypt vesentlige ting ikke hørte hjemme under noe fag . De førte en slags omflakkende tilværelse , hvor de ble kastet fra det ene fagområdet til det neste uten å bli sluppet inn .

" Hva betyr biologisk ? "

" Biologisk er livet , slik Gud i sin tid skapte det ; kvinnen og mannen i naturtilstand . Og alle dyrene . Først skapte Hun hele verden , og til slutt skapte Hun kvinnesket . Hun hadde egentlig tenkt det skulle bli kronen på verket , og ikke skape mer . Men Hun hadde ikke regnet med at det kvinnesket Hun skapte ville føle seg ensomt . Hun hadde visst heller ikke riktig tenkt på hvordan kvinnesket skulle kunne formere seg når det bare var ett eksemplar av henne . Men kvinnesket klaget sin nød til Gud , og Gud tok da et lem fra kvinnesket , og av det skapte Hun mannen . Det er forklaringen på at kvinnen har sluppet å bære på det mest sårbare og utsatte av alle lemmer . Dette har vært hennes styrke . Og ettersom hennes utvikling skred frem har hun visst å utnytte det . "

" Jeg forstår ikke riktig ... , " sa Ann . Hele klassen følte straks at de heller ikke riktig forsto det . " For hvis mannen var fysisk sterkere enn kvinnen , hvorfor tok han ikke makten ? "

" Typisk mann ! Han var altfor dum ! " ropte Ba .

" Nei . Det er nettopp her Guds store og rettferdige skaperordning kommer inn i bildet . Da mannen var skapt så han straks at han tilhørte kvinnen . Han så at når hun ønsket det , ville han bli nødt til å ... "

Det ringte . Heldigvis , tenkte herken , for han var nå blitt overbevist om at han hadde beveget seg ut over sivilisasjonsfagets grenser . Han grep etter den lakserøde kofferten hvor han alltid hadde skolebøkene sine . Så la han plutselig merke til at ingen av elevene hadde reist seg . Det var første gang i hans 20-årige herkengjerning at ikke elevene hadde styrtet ut midt i en av setningene hans når det ringte .

" Hva ble han nødt til ? " spurte Ba . Herken hadde fått røde flekker på halsen .

Det store 25-damsorkesteret spilte opp . Vårens prøveball var begynt .

Petronius sto litt inneklemt i det ene hjørnet av ballsalen tett inntil klassevennannen Wolfram Saxe . Han var rød i kinnene . Han svettet . Han kastet et fort blikk nedover mot armhulen for å se om det var mulig å se noe . Han kvakk . Den turkise blusen hadde umiskjennelig begynt å anta en mørkere farge . Ved synet begynte han å svette enda mer . Den satt så stramt . Han kunne kjenne stoffet mot ribbena . De stakk vel ut , også . Jo , han var sikkert et deilig syn . Og nå skulle dansen begynne .

" Wolfram , " hvisket han . " Jeg stikker bare ned et øyeblikk . "

Wolfram grep ham i gullsnoren han hadde rundt livet .

" Har PH'en løsnet ? " hvisket han .

" Nei , jeg skal bare ... "

" Skynd deg ! " avbrøt Wolfram . " Alle ser på oss . Nå må du ikke ødelegge hele inntrykket . Jeg hadde i hvert fall tenkt meg jeg skulle få snøret i bonn her i kveld . "

Petronius skyndte seg ned i garderoben og lette febrilsk etter noe bomull i kofferten . Han fór inn på et av toilettene for at ingen skulle se ham , hvis det kom noen , og tørket seg under armene . Pappa hadde sagt at den deodoranten var helt sikker . Men den fjernet visst ikke nervøsiteten .

Petronius hadde lengtet etter prøveballet med gru i månedsvis . Guttene hadde ikke gjort annet enn å snakke om det . De fleste av dem hadde en eller annen i kikkerten . Lillerio Monadatter , naboens sønn , var på bonn etter henne med sveisen , som het Liv Kraft og var skolens ener i stavsprang . Baldrian Ødeskjær hadde dilla på Eva Bar merud , som var datteren til rektor , og Wolfram hadde forelsket seg dødelig i Ann Månekollen . De var en hel klikk som gikk og dyrket sine helter , og skrev kjærlighetsbrev som de ikke turde sende til dem om hvor mye de elsket dem og hvor mye deres hjerter blødde for dem . Petronius visste ikke riktig hvem han var forelsket i .

Han festet to bomullsdotter i hvert av ermhullene og løp opp igjen . Det var litt vondt å løpe i de trange skoene , de glapp hele tiden . Så kom han på at han hadde glemt den lille , selvlysende ballkofferten , som skulle festes til snoren , og måtte løpe ned igjen . Han kunne høre at orkesteret holdt på å avslutte kantaten .

Wolfram sto og kikket etter ham da han kom opp igjen . Han tok ham under armen med det samme , og så marsjerte de ut på gulvet sammen med alle de andre guttene .

" Hvor er Baldrian ? Skal ikke han danse i vår trio ? "

Petronius kjente en hånd under den andre armen .

" Her ! " ‐ Baldrian smilte strålende , og så strålende ut . Han var så dristig at han hadde iført seg en dypblå habitt med bredt gullbelte . Det satt flott om den lubne kroppen hans . Han kunne alltids tillate seg denslags raffinementer . Petronius stirret fascinert på ham . Han kom til å bli revet vekk etter trioen .

Seremonimesteren gikk frem på podiet og nikket og viftet med hånden .

" Velkommen , mine herrer og damer ! Nok en gang skal Egalsunds ungdom få oppleve det vårlige prøveball ! I alle årets tretten måneder er det vel ingenting vi ser så mye frem til som nettopp vårens prøveball . Våren er nettopp den lyse og lette tiden da vinden blåser lekende lett i unggutters bluser og serker , og vi får nytt mot . Trærne spirer , det blir grønt overalt . Og hvem av oss vil ikke da gi oss livsappetitten i vold , og ta en gutt i favn ? Kan noen av oss tenke oss et deiligere syn enn så mange nydelige , unge herrer på ett brett ? "

Guttene så sjenert på hverandre eller på gulvet .

" Arrangementet vil gå av stabelen som i alle tidligere år , " fortsatte hun . " Først danser de søte , unge herrer trioen for oss . Mens de gjør det , er det anledning til å få kjøpt drinker og snacks til dem ‐ og selvfølgelig også til seg selv ‐ i baren . Deretter får vi den vanlige rundturen og surrepausen ‐ og vi oppfordrer damene til å sirkulere . Orkesteret spiller soft , og de som kanskje har lyst til å stifte nærmere bekjentskap med herrene kan gjøre det , og for øvrig er det satt opp forskjellige spillebord for dem som foretrekker det , eller dam kan slappe av i de forskjellige salongene . "

Tilrop og latter fra barkrakkene . Noen av kvinnene ropte & " Fy ! & "

" Ha ! Ha ! Ha-ha ! " sa seremonimesteren med gallant mikrofonlatter . " Ja , for de damer som ennå ikke måtte ha orientert seg , skal jeg gjøre oppmerksom på at prøverommene ligger på gallerifløyen i annen etasje . Så fortsetter ballet med dans og moro til halv to . " ‐ Seremonimesteren klappet i hendene og svingte flott ut med den ene armen i luften . " Og så ! Mine herrer ! Så ! Kan dere ! Bare ! Ta fatt ! I sidekvinnen ! Og sette ! I GANG ! "

Trommehvirvler og fanfare . Folk klappet . Trioen satte i gang .

Guttene danset tre og tre mens de holdt hverandre under armene . Det var en dans med lette , grasiøse hoppetrinn på tå og sidebøyninger som de hadde øvd seg på i gymnastikktimene på skolen i flere måneder . Melodien gikk i en slags langsom boogie-woogie-takt . Det vrimlet og bølget av fargesprakende chiffon , silke og tyll under lysekronene . Hvis Petronius hadde kunnet se seg selv og alle de andre ovenfra , ville han ha sett at de var et ganske betagende syn . Men det eneste han opplevde var et svettende , kokvarmt kaos , hvor alt gikk ut på å unngå å sette frem høyre ben når alle de andre satte frem venstre . Han gjentok ordene fra gymnastikken inni seg : & " Husk venstre først ! Husk venstre først ! & "

Petronius stakk høyre ben frem og kolliderte med Wolfram som dermed puffet til Syprian , og feiltrinnet forplantet seg i flere trioer bortover . Petronius kastet et fortvilet blikk opp på galleriet for å se om folk hadde lagt merke til det . Men alt sammen der oppe var bare tåke . Dessuten var det midt inni en av sidebøyningene , så han så hele ballsalen i nitti graders fordreid vinkel . Baldrian klemte ham i overarmen . Det kjentes trygt og godt . Baldrian sørget for at trioen kom inn i rytmen igjen .

Langsmed veggene i ballsalen , i døråpningene inn til baren og salongene , og over rekkverket på galleriet sto kvinnene i sin mørke kitler og bukser og hvite silkeskjerf . De skålte med hverandre og stirret på dem . Noen ganger hentydet de til en eller annen på dansegulvet og bemerket noe til sidekvinnen .

Petronius la merke til at det var en høy , mørkhåret kvinne like ved inngangsdøren som stirret på ham . Hun sto urokkelig med hendene mot hoftene og bena fra hverandre og stirret med alvorlig , uforanderlig mine i hans retning . Hun var alene . Han så vekk . Bena gikk i takt nå . Det gikk automatisk . Han kjente Baldrians trygge varme i siden . Han kastet et fort blikk mot inngangsdøren igjen . Tvers over den store ballsalen følte han med et stikk at han stirret rett inn i øynene hennes .

Musikken stanset . Guttene gjorde kompliment . Folk klappet . Lyset ble dempet litt i de enorme lysekronene . Et øyeblikk oppsto det komplett virvar rundt Petronius . Både Wolfram og Baldrian var forsvunnet . Han visste ikke hvor han skulle henvende seg . Og samtidig måtte han huske på å se blid ut . Sånn ut i luften . Han følte blikket hennes på seg ennå . Ønsket å kaste det av seg . Det måtte vekk . Han ville drive det vekk . Han snudde seg brått og så rett mot inngangsdøren for å drive blikket vekk . Hun var forsvunnet .

" Hei , Petronius ! Skal vi sette oss ? "

Det var Syprian . Syprian , rektors sønn , var en liten , mager fyr . Det var dette han hadde fryktet .

" Jo , " sa han og skammet seg helt ned i tærne .

En hånd la seg plutselig hardt om livet hans bakfra . Ryggen hans støtte inn i noe bløtt . Han ble het . Snudde seg . Det var henne . Hun var omtrent et halvt hode høyere enn ham , og så ned på ham med et lite , ironisk smil om munnvikene . Øynene hennes var blå .

Så forsvant hun .

Det sjokkerte ham at hun hadde blå øyne . På avstand hadde de sett brune ut ; han visste ikke hvorfor . Hun burde ikke hatt blå øyne , tenkte han .

Petronius og Syprian gikk bort til en av nisjene , og han visste det var det tåpeligste han kunne gjøre . De risikerte å bli hengende der hele kvelden .

De satte seg og stirret fortapt på alle de festkledde kvinneskene som virvlet omkring . Kvinnene hadde det travelt med å hente drinker til guttene , men en del av dem sto bare og snakket med hverandre i klynger eller to og to og lot absolutt ikke til å ha kommet dit for å ha noe med individer av hankjønn å gjøre . Petronius bestemte seg for at hvis han hadde vært kvinne , skulle han ha løpt frem og tilbake og oppvartet og konversert og danset med den tynneste og styggeste og tristeste av alle de guttebarna som var der .

" Hvor ble det av Wolfram og Baldrian ? " sa Syprian . Som om han ikke visste det inderlig godt .

" Hva ? "

" Hvor ble det av Wolfram og Baldrian , " sa jeg , " sa Syprian .

" Ja , sannelig om jeg vet , " svarte Petronius . Som om han ikke visste det inderlig godt . Wolfram og Baldrian hadde selvfølgelig blitt revet vekk med det samme . ‐ For alt det de visste befant de seg allerede i hvert sitt prøverom . Det satt Petronius og Syprian og tenkte på .

" De forsvant fort , hva ? "

" Ja , det skal jeg si . "

De skammet seg over samtalen . De skammet seg over at de satt der sammen . De forsøkte liksom å late som om de ikke satt der . De forsøkte å late som om de absolutt ikke hadde kommet på prøveballet for å få fatt i en kvinne . Men de visste ikke riktig hvordan dam så ut når dam forsøkte å se sånn ut . Petronius og Syprian skammet seg .

Så sto hun der . Tre meter fra nisjen hvor de satt . Bare med den ene hånden på hoften nå . Og en sigarillos i munnviken . Hun rakte hånden ut mot ham . Petronius ble full av forvirring . Han snudde seg halvveis for liksom å undersøke om hun ikke egentlig rakte hånden frem mot en annen . Men bak ham var jo bare veggen . Han så fortapt tilbake på henne . Hun nikket . Han syntes å spore et aldri så lite smil . Han reiste seg og gikk mot henne . Hun skysset ham fremover mellom alle kvinneskene bort til bardisken og bestilte to glass hetvin . Hun hevet det mot ham og nikket . De drakk . Det var trangt i baren , så de ble automatisk puffet narmere hverandre . Han kunne kjenne lukten hennes . Låret hans gned mot hennes . Hun gjorde ikke noe forsøk på å flytte seg . Tvert imot . Merket han ikke hvordan hun nærmest benyttet trengselen til å komme nærmere ? Han kastet et fort blikk på henne og forsøkte et lite smil . Han husket plutselig det mamma hadde sagt engang om hvorfor hun hadde falt for pappa . Det var det lille , inntagende smilet på det første prøveballe , hadde hun sagt . Petronius var ikke riktig sikker på hvordan dam smilte inntagende . Han turde ikke se på henne . En hånd slo seg plutselig fortrolig ned på skulderen hennes og Petronius ble dyttet litt til side .

" Hei , Gro ! " brølte en rødmusset kvinne , tydelig beruset . " Jasså , så du har fått tak i et mannekvinneske alt ? "

Petronius følte seg stolt og ille berørt på samme tid . Det hørtes flott ut at noen hadde & " fått tak i& " ham . Han var i havn . Han satt ikke i nisjen . Samtidig syntes han ikke møtet med Gros kamerat riktig innbød ham til å ta del i samtalen . Han bare var der , liksom . Han smilte til kameraten . Kameraten smilte ikke tilbake . Hun lente seg mot Gros øre og hvisket noe . Gro nikket .

" Vent ! Jeg kommer tilbake om et øyeblikk ! " sa hun . Så banet hun seg vei gjennom baren sammen med kameraten .

& " Vent . Jeg kommer tilbake om et øyeblikk& " . & " Vent& " . & " Tilbake& " . & " Jeg kommer& " . & " Vent& " . Ordene surret i hodet hans . Det var det første hun hadde sagt til ham . Han skulle vente . Hun ville komme . Til ham . Ham !

Petronius sto på nøyaktig samme flekk uten å rikke seg . Som om hennes løfte ikke ville bli holdt hvis han bare flyttet seg aldri så lite . Han tok en slurk av hetvinen og følte seg varm og surrete allerede . Avslappet . Det var nesten bare kvinner i baren . Her og der sto et par , men ellers var det bare kvinner . Noen av dem stirret på ham og snudde seg igjen og stirret på ham på ny . De dultet til hverandre i sidene og sa morsomme ting til hverandre . Petronius kikket nedover seg , men kunne ikke se noe morsomt . Så var det vel noe annet . Han drakk resten av hetvinen . Vent ... Jeg kommer ...

Baldrian kom leende inn i baren sammen med en hel gjeng og klenget seg inntil Eva Barmerud , som var en høy , flott kvinnfolktype . Han viftet til Petronius . Petronius kvakk . Baldrian var så deilig å se på . Gjengen kom bølgende bort til ham mellom alle ballgjestene . Eva Barmerud var allerede sånn temmelig beruset og hevet glasset mot Petronius .

" Og så tar vi oppsangen vår en gang til da , dere ! "

" Å , ja ! " ropte Wolfram Saxe og banet seg vei inn i baren med en kvinne hakk i hæl .

" Jeg vil være med på den . Den er alle tiders ! "

Alle kvinnene og Wolfram hylte avsted i forskjellig dur :

Det beste som finnes er gu-utter i valsen mens Pe Hå'en stru-utter og hele ditt liv blir til lu-utter glede og fryd ! glede og fryd ! når neven din om den pryd seg fast og begjæ-ærlig slu-utter . "

Sangen nådde sin høyeste tone på & " fryd& " , og de tre siste linjene ble gjentatt med enda høyere brøl . Så skrek de av latter og forsvant . Baldrian kastet et fort blikk på Petronius og himlet med øynene . Så forsvant han sammen med dem . Wolfram ble stående litt og mønstre ham .

Så kjente han håndgrepet hennes . Hun trakk i ham . Han sendte Wolfram et lite triumferende smil og forsvant med Gro .

" Hun der kameraten min hadde ikke teft , " forklarte Gro .

" Å nei , " sa Petronius og lo litt , som om hun hadde sagt noe ustyrtelig morsomt . Han hadde ikke forstått hva hun mente .

Hun trakk ham med seg gjennom ballsalen . Han la merke til at nisjen hvor han og Syprian hadde sittet var tom .

" Lurer på hvor det er blitt av Syprian . "

" Var det han vennannen din ? Det var ham jeg koblet sammen med Brit . "

De gikk opp trappen og langsmed galleriet . Gro halte frem en nøkkel fra lommen og låste opp nummer 7 og skysset ham foran seg inn .

Det var et deilig rom . Store tunge mørkerøde gardiner , to dype stoler med bord imellom og et barskap med inne bygget grammofon . Og midt i rommet en stor grønn seng med stolper og hodegjerde . På veggen hang et stort maleri av en naken ung mann på en sofa med et fruktfat på bordet foran seg . Rommet var dunkelt belyst av en stor stålampe . Den var av den typen som var formet som en naken manneskulptur med rødgul lyspære til hode . Denne lampemodellen var blitt så populær i det siste , fordi det i de siste årene hadde blitt en friere seksualmoral i Egalia . Hele rommet var fritt innredet for å vekke ens seksuelle appetitt .

Gro slo ut med armene og smilte skjevt til ham . Hun trykket på en knapp og rytmegruppen & " May , Lis og Beth& " tonet ut av høyttalerne i barskapet . Det var den mest populære rytmegruppen for tiden . Overalt hvor de befant seg måtte de bane seg vei gjennom stønnende og higende masser av unggutter . Nå sang de & " Ruthello& " , som hadde vært på topp de siste tre ukene .

" Den er fin , " sa Gro og gjorde noen dansetrinn foran Petronius og sang med .

& " Ruthello , du er min drøm , drøm , drøm ...& " ‐ For hver & " drøm& " ble trioen mer trestemt . Hun smilte mot ham og fant frem en flaske og glass i barskapet . & " Ditt hode er som en blomst , så øm , øm , øm ‐ når du gir meg din vel komst . Ruthello ! For deg vil jeg spille cello ! I hele kveldo-ooooo ! & " "

" Alt i orden . Alt i orden , " sa hun . " Eller vil du heller ha brus ? "

Petronius ristet på hodet . Hun skjenket opp . Egentlig ville han helst ha brus . " Skal vi ta den ?

Petronius nikket . De klinket og tømte glassene . Gro skjenket opp igjen . Petronius ble ør og merkelig . Han var ikke vant til å drikke .

-Hva heter du ? "

" Petronius Bram . "

" Gud Moder ! Er du sønn av direktør Bram ? "

Petronius nikket . Gro rakte frem hånden i tilgjort ærbødighet .

" Goddag . Gro Maidatter her . "

Petronius tok hånden hennes . Hun sank ned i stolen og trakk ham etter seg . Hun fikk nærmest munnene deres til å kollidere . Petronius kom til å bite tunge . Det sved . Så kjente han hendene hennes på kroppen som om de var overalt samtidig . Hun var varm og pustet tungt mot ham . Hun begynte å knappe opp blusen hans , sløyfen og snoren , i rasende fart . Hendene hennes presset seg mot det bare brystet hans . Hun bet ham i maveskinnet . Han klynket litt . Hun så fort opp .

" Gjorde det vondt ? "

Han ristet på hodet .

" Du er ikke redd , vel ? "

Han ristet på hodet igjen , og ble med ett litt redd . Hun var helt rød i ansiktet , reiste seg opp og veltet seg over ham på sengen . Han lå med armene langs siden og lot henne gjøre det . Hun begynte andpustent å fingre med PH'en hans , kysset ham på maven innimellom og bet ham i brystvortene . Det var godt og vondt samtidig . Hele tiden fingret hun med PH'en , men fikk ikke opp knutene . Han hjalp til , samtidig som han prøvde å late som om han ikke hjalp til . Hun dyttet hendene hans vekk . Tilslutt fikk hun den av . Han lå der naken . Han skimtet ribbena sine . De stakk ut . Han skammet seg . Han tok om hodet hennes og ville dra henne ned til seg så hun ikke skulle se . Men hun reiste seg opp og betraktet ham . Tente en sigarillos og betraktet ham . Tok begge glassene og ga ham det ene . Han drakk og så på henne . Hun begynte å kle av seg .

" Nei , jeg klarer ikke å se på deg lenger ! " sa hun .

Petronius tenkte mange ganger senere på den bemerkningen . Hun la seg over ham naken . Han strøk henne gjennom håret og kjærtegnet ryggen hennes . Lekent begynte hun å daske brystene sine mot ansiktet hans . Så grep hun fatt i det ene og stappet brystvorten i munnen på ham . Det kom uventet ; brystvorten var underlig hard å ha i munnen . Han begynte automatisk å su på den . Hun ytret små stønn av velbehag , og la hånden hans på det andre brystet . Slik lå de en stund . Petronius følte seg glad ; det var tydelig hun nøt det . Så la hun seg med bena over låret hans . Han kjente det var vått .

" Er du jomherr ? " hvisket hun .

" Ja , " hvisket han tilbake .

& " May , Lis og Beth& " hadde nå gått over i mykere toner . Det var en gammel sang de hadde tatt opp , som het & " Vær meg tro& " . Den gikk i moll med mange berusende septimoverganger . Petronius kjente hånden hennes gripe ham om penis . Hun holdt hardt , mens hun beveget seg mot låret hans . Det gikk fortere . Hun tok hånden hans og la den mot seg . Det var vått og merkelig . Han visste ikke hva han skulle gjøre med fingrene sine der .

" Nei . Ikke der . Der , " sa hun , og flyttet hånden hans litt . Han kjente en tapp .

" Ja , der , " sa hun . " Ja , ja ... "

Hun beveget seg fortere nå , og grepet om penis ble strammere . Det gjorde vondt . Han hadde lyst til å skrike , men kunne ikke , for hun virket helt utilnærmelig i sin ekstase . Hun virvlet opp og ned over ham og han holdt på å miste føling med tappen flere ganger , men fant den igjen . Plutselig ble grepet dobbelt så kraftig . Han hylte og hun sank ned over ham .

" Å , det var skjønt ! " sa hun . " Du er deilig , lille Petronius . "

Hun slikket ham på brystet .

" Det er deilig du er tynn , " sa hun . " Det gjør ikke noe . Og så har du virkelig en skjønn , velformet , liten en . "

Petronius lå på ryggen og strøk henne over håret . Han ville så gjerne ... Å , han visste godt hva han ville . Nå ville hun snart begynne på det . Hun ville legge seg om på maven , så han kunne gli penisen mot henne . Han kjente den begynte å stritte litt ved tanken . Den hadde blitt helt slapp etter det voldsomme grepet . Han lå og ventet og følte seg lykkelig over at han ikke hadde vært mislykket for henne . Han kjente hennes tyngde over seg og visste det var riktig . Hennes varme . Hennes pust . Pusten hennes mot øret . Jevnt . Hun var deilig . Han følte seg deilig . Hun hadde villet ha ham . Hun hadde tatt ham inntil seg og ønsket ham . Begjært ham . Innviet ham . Det gjorde ikke noe at han var tynn . Hun hadde villet ha ham . Og fått ham . Pusten hennes var varm og trygg . Brystet hennes hevet seg jevnt opp og ned . Nå ville hun ta ...

Han kikket på ansiktet hennes . Så stakk det tusen steder i hodebunnen hans på en gang . Hun hadde sovnet .

Egalsund var en utpreget havby , en av Egalias vakreste , der den lå innerst i havbukten og liksom speidet og blinket mot horisonten . Den mektige Månekollen hevet seg steilt og praktfullt i nord , og byen var bygget i prektige terrasser nedover mot vannet . Byen hadde tre kjempemessige parkområder . Alle var enige om at det var Milasjonsparken som var den flotteste . Det var denne som mer enn noen annen park sørget for byens kullsyreassimilasjon , og således bevarte balansen i det naturlige kretsløp . & " En by skal være en naturlig utvekst av naturen selv& " , " sa egalitanerne alltid , Det var også i Milasjonsparken at De Store Menstruasjonsspillene om høsten ‐ i årets 13. måned ‐ ble holdt , til ære for årets grøde og kvinneskers innsats . De to store renseanleggene ‐ ett i nord og ett i sør ‐ var de mest kostbare og mest moderne i hele Egalia . Men som borgfruen på Månekollen alltid sa : & " Jord , luft og vann er våre elementer ‐ og dypest sett , vår bolig . Uten dem ville Egalia ikke bestå& " . Egalitaneren nikket alltid når hun hørte disse kloke ord , og pustet videre .

Byen var omgitt av store friluftsarealer , sportsplasser , dyrkingsområder og skogsplantasjer . Innenfor lå de store jordbruksområdene , og langt , langt inne i landet ‐ i Egalias grenseområder ‐ lå de forunderlige Palluriske Fjellkjeder . I tidligere tider hadde Egalia ligget i stadig krig med nabolandet Paks om eiendomsretten til de malmrike fjellkjedene . Idag hadde de to land forlengst delt dem søsterlig mellom seg , og høstet stort utbytte , hver på sin kant .

I løpet av noen hundre år hadde Egalsund utviklet seg til å bli ikke bare den vakreste , men også den rikeste byen i Egalia . Byens handelskompanier hadde sikret seg monopol på omsetningen av de fleste varer i landet . Men det var én næring som det tok handelskompaniene lang tid å få orden på . Det var det livlige fisket fra øya Luks , som lå rett utenfor byen , som en perle i den store havbukten .

To store , hvite spennbroer forbandt byen med øya Luks . Luks var kjent for sine tre store rullestensstrender , for sin tette løvskog og for sine to mektige naturlige havner på østsiden . Før i tiden hadde øya vært bebodd nesten utelukkende av fiskere , som omsatte sine produkter i kjøpstedene langs fastlandskysten . Egalsund ble snart knutepunktet i denne handelen , og handelskompanienes jerngrep strammet seg om fiskerne .

Øya Luks tok ikke riktig del i den utviklingen som gjorde Egalsund vakker og rik . Her fortsatte fiskerlivet omtrent som før ‐ omskiftelig ‐ med sine store seire og bitre tap . På den ytterste rullestenen i sør var det blitt oppført et monument i sten av en fiskermann som sto og speidet over havet .

Monumentet var kjent viden om og ble besøkt av tusenvis av turister hvert år . Fiskermannen står og stirrer mot horisonten og venter forgjeves på dem som ble . Hans søkende stenansikt uttrykker bestandigheten i hans håp og venten , og griper alle som ser ham .

Noen sa at kunstneren som hadde hogd ut stenstøtten , var inspirert av historien om den sinnsyke fiskermannen Baraldus Myr , som hadde tilhørt Maibuktfolket ‐ fiskerslekten fra Maibukta på vestsiden av Luks . Baraldus Myrs kvinne , Maria Maibukta Sør , ble på sjøen . Og hver dag , så lenge han levde , hadde Baraldus vandret ned til rullestensstranden i sør og speidet etter Maria . Siden den dagen hun forsvant , var han ikke tilregnelig .

Nei . Det ville være dypt urettferdig å si at Egalsund hadde glemt fiskerbefolkningens såre lidelser og modige innsats . Tvert imot var byen klar over at det var på dette grunnlag dens fremgang i moderne tid hvilte . & " Hva hadde vi vel vært uten de staute sjøkvinner som kom før oss ? & " var en alminnelig uttalelse , som alltid ble møtt med bifall og fikk folk til å føle sterkere kjærlighet til sin hjemby . Når folk tenkte på hvor fattige disse fiskerne hadde vært , fikk deres by i tankene en vemodig skjønnhet .

Det var den lille spydbiteren som hadde betydd begynnelsen til nedgangen for fiskerne . Opprinnelig hadde de fisket all slags fisk ‐ etter tradisjonelle fangstmetoder , som hadde gått i arv fra mor til datter i generasjoner . Men etterhvert utviklet det seg hos fastlandsbefolkningen ‐ og spesielt hos den økende bybefolkningen ‐ en særlig smak for den eksklusive haifisken . Haifisken hadde vært kjent og fryktet blant fiskerne i flere kvinneskealdere , og det var bare under spesielt gunstige forhold at det hadde lykkes dem å fange den . Haifisken hadde nemlig en evne til å tilpasse seg kvinneskeknep som var ukjent hos andre fiskearter . Den lirket agnet av kroken , og ble den fanget med garn , klippet den garnet opp med den innerste tannraden . Men om sommeren dykket enkelte dristige dykkere ned og drepte den med spyd . Det krevde en grenseløs utholdenhet , og den måtte tas i bakholdsangrep . Flere ganger hadde det hendt at den hadde bitt dykkernes spyd tvers over i et eneste jafs , til tross for at den var ganske liten . Men gapet var uforholdsmessig stort . Dette var grunnen til at den fikk navnet den lille spydbiteren .

Smaken for spydbiteren ‐ og især på dens lever ‐ lot seg imidlertid ikke stanse . Det utviklet seg en ren spydbitermani blant Egalsunds husfedre , og de utarbeidet de mest raffinerte oppskrifter på spydbiter-ragu og spydbiter-frikasse . Mannebladene lot trykke fargesprakende bilder av spydbiter som aperitiff , spydbitersuppe og spydbiter-cocktail . Ja , en tid kunne menn nesten ikke tenke seg en gryterett uten at det i det minste kom en dash av den velsmakende spydbitertranen i den . & " Pikant smak& " nikket egalitanerne tilfreds og tygget videre . Og da spydbiteren naturlig nok var vanskelig å få tak i og dyr i innkjøp , ble den en prestisjesak blant byens bedre hjem . Fiskerne på Luks gjorde alt de kunne for å skaffe haifisken til veie . Som så mange ganger før i historien måtte kvinner kjempe for å tilfredsstille menns lunefulle innfall .

Spydbiterens uforlignelige smak var imidlertid ikke den eneste årsaken til at haifisken ble en så høyt skattet skapning i egalitanernes bevissthet . Havforskerne visste nemlig å fortelle at dens intelligens ikke bare ga seg utslag i en overordentlig evne til å avsløre fiskernes fangstmetoder . Intelligensen viste seg også i dens høyst fremskredne ‐ ja , siviliserte ‐ reproduksjonsmetoder . Som andre fisk fødtes jo spydbiteravkommet ut av det seksuelle miljø som opp sto når rogn og melke svømte fritt i vannet og smeltet sammen . Det særegne var at det var hannfisken som voktet over yngelen , og som passet på at de små fiskeemnene vokste til . Den bygget rede til dem , som den voktet med ufravikelig årvåkenhet og tre raders tanngard som den blottet hver gang noen nærmet seg , alt mens spydbiterhunnen forsvant fra hjemmets lune vrå for å dra ut på nye eventyr . Det var derfor klart at spydbiteren sto meget høyt på utviklingsskalaen , og kvinneskene opphøyet den til det mest intelligente dyr i den marine fauna og innlemmet den i Egalsunds byvåpen .

I lengden ble det umulig for fiskerne å dekke behovet for denne spesielle haifisken . Det var altfor tidskrevende og det gikk dessuten utover det alminnelige fisket . Små tropper av dykkere , som hadde spesialisert seg på haifangst , begynte å slå seg ned på øya . De ble finansiert av et av byens handelskompanier og var utstyrt med mer kostbare redskaper . Den lokale befolkning ble trengt til side . De kunne ikke klare seg i konkurransen med de spesialiserte fiskertroppene , som snart også begynte å spesialisere seg på andre fiskearter . Fiskerne fortsatte sitt tradisjonelle fiske , og slik klarte de seg noen år . Men da fisket slo feil to år på rad , måtte mange av dem selge båtene sine til handelskompaniet , og forlate øya . Handelskompaniet overtok derfor gradvis hele fisket på øya Luks . Det skjedde gradvis , nesten umerkelig . Som en slags naturens lov . I løpet av femti år hadde de fleste fiskerne forlatt øya .

Deres vakkert beliggende hytter og eiendommer ble oppkjøpt av Staten eller handelskompaniene . Staten oppførte store , flotte boligkomplekser med leiligheter til eventyrlig høye husleier eller restaurerte i noen tilfelle de gamle , idylliske fiskerhyttene og leide dem ut til enda eventyrligere priser . Handelskompaniet utparsellerte tomter til sine ledende dykkereksperter , som bygget deilige en-etasjers villaer på dem og flyttet inn med sine familier . Herfra organiserte de de store spydbitertoktene , og mange av byens unge , eventyrlystne kvinner lot seg verve til dem .

Noen få år senere ble øya Luks innlemmet under Egalsunds byadministrasjon ved folkeavstemning .

Rut Bram satt på terrassen og stirret på rullestensstranden i sør . Hun hadde noen store plansjer av den lille spydbiteren foran seg . Hennes mone hadde satt ut det lille arbeidsbordet til henne . Hun tenkte .

Det var dagen etter det store prøveballet . Petronius hadde gått ut . Ville ikke si hvor han gikk . Men han hadde vel gått til Maibukta på vestsiden . Det gjorde han som regel . Bram var bekymret . Petronius var så merkelig , gikk alene og var taus . Hun hadde bedt sin mone spørre ham om det var fordi han ikke hadde fått bli med inn i et av prøverommene . Han var jo ikke akkurat noen åpenbaring av mandig ynde .

Men det hadde altså vist seg at han hadde vært i prøverom . Rut Bram følte et vondt stikk av sjalusi da hun hørte det . Inntil det hadde hun ergret seg grønn ved tanken på at han antagelig ikke hadde vært på prøverom . Nå ble hun sur over at han hadde vært det . Hva var det nå for en idiot som hadde tatt svenndommen på sønnen hennes ? Sikkert en ubrukelig blautfisk av en kvinne . Eller en råtamp , som bare hadde brukt ham til madrass i et øyeblikks vellyst . Det betød på ingen måte at han hadde sikret seg en farskapsbeskytter .

Bram hadde advart ham . Sagt han måtte ikke springe så mye ute . Sagt han måtte spise mer . Men her var Kristoffer straks fremme med sin beskyttende hånd . & " Men hva hvis gutten ikke klarer å spise mer ...& " , " sa han avvergende . Han hadde en beklagelig tendens til å innbille Petronius at han så ut som en liten stjernesol . & " Kjære , la nå gutten være i fred ...& " Jo , jo . Og her hadde Kristoffer plutselig slått frempå med at han syntes hun forskjellsbehandlet ungene sine . & " Ba er da egentlig temmelig kraftig ‐ ja , temmelig tykk . Hvorfor maser du aldri på henne om at hun skal slanke seg ? & " hadde han sagt . Da hadde hun allikevel sett seg nødsaget til å irettesette sin mann litt . & " En kvinnes skikkelse betyr ikke noe , & " hadde hun forklart ham . & " Vi sier aldri hun er pen eller stygg etter hvaforslags form hun har på kroppen ‐ vi snakker naturligvis aldri om hvorvidt hun er for tykk eller for tynn . Det er en naturlig følge av at kvinner blir gravide , og således forandrer skikkelse . Det ville være absurd å ha idealmål for kvinner& " . Rut Bram hadde avsluttet diskusjonen med å si at feilen med Kristoffer var at han led av beskyttelsesmani overfor sønnen sin og at de var nødt til å se realitetene i øynene . Og realiteten var at en kvinnes skikkelse var av underordnet betydning .

Men ett sto allikevel klinkende klart for direktør Bram : Hvis Petronius ikke fikk en farskapsbeskytter , måtte han få et arbeid .

Dette tvang henne inn i nye tankebaner . Hvilke sjanser hadde egentlig en enslig mann ? Faren for å komme på anlegg var ikke så stor for Petronius' vedkommende . Han ville ikke bli kraftig nok . Men derimot ville han egne seg utmerket i vasketroppene , når han bare vokste til .

Rut Bram slo i arbeidsbordet så hai-plansjene hoppet og tennene deres blinket i ettermiddagssolen . Det måtte ikke skje . Hun ville sørge for at Petronius fikk seg en skikkelig utdannelse , hvis det endelig skulle være . Egentlig var Rut Bram en familiekjær kvinne .

Det var dette som hadde drevet henne til arbeidsbordet denne ettermiddagen , til tross for at hun hadde stabler av papirer og søknader og nye reglementer hun skulle ha klar til jobben neste dag . Det var denne idéen hun hadde fått ; først nærmest som en vits , senere som noe nyskapende fantasifullt , og nå som blodig alvor : en dykkerdrakt for menn . Hvis det nå skulle gå så galt , skulle Petronius få sin vilje . Han skulle få lov til å lære seg dykkerfaget til bunns ! ( Bram humret litt ved ordspillet ) ‐ stige i gradene ‐ for til slutt å bli en del av ledersjiktet som organiserte toktene . Dessuten ville det bli en sensasjon . Hvis dykkerdrakten ble en suksess , ville hun tjene mange penger på patenten .

Hun bøyde seg over papirene med større iver . Dam måtte foreta nøyaktige målinger av spydbiterens kjevestyrke og tennenes skarphet . Det var ennå ikke blitt gjort . Dam hadde aldri klart å konstruere et absolutt bitesikkert spyd , så hvordan skulle dam da klare å ... Den oppgaven skulle hun løse . En av hennes beste venner var troppsfører for sjette dykkeravdeling . Hun skulle antagelig ut med sine kvinner i morgen .

" Kristoffer ! " brølte hun .

" Hva er det , kjære ? Jeg står med skjegget fullt av shampoo ! "

" Telefonen ! Vil du hente telefonen til meg ! "

" Jeg kan ikke forlate vasken nå . Det kommer til å dryppe over hele leiligheten . "

" Så skyll , for Guds skyld ! "

Det ble en liten pause . Bram så utålmodig mot terrassedøren , men ingen viste seg .

" Rut ? "

" Ja . "

" Det står i oppskriften at det vil ødelegge hele prosessen . Hvis jeg skyller nå blir skjegget krusete , og jeg skal på mannelag i morgen ! "

Bram ristet på hodet . Fruegud , at denslags kunne være så viktig . Menn fant alltid på så mye rart . Skjønt hun måtte innrømme at han så yndig ut med det pene , velfriserte skjegget ‐ bløtt og alltid velduftende .

" Javel ! " ropte hun . " Jeg henter telefonen selv . "

Hun var nemlig ikke noen helt urimelig kvinne .

Hun ringte EG5 , og fikk sentralbordherren ,

" Jeg skal ha Lis Ødeskjær , men jeg har dessverre mistet nummeret hennes . "

" Tøyeblikk . "

Bram ventet utålmodig . Disse sentralbordherrene hadde nå ikke akkurat oppfunnet kruttet .

Sentralbordherren fant nummeret med det samme , og satte henne over .

" Herr sjefsdykker Ødeskjær , værsågod ? "

" Hallo . Dette er Rut Bram . Har du din kvinne i nærheten ?

-Ja , det har jeg , hun sitter akkurat og ser på folkeborgsdebatten i TV og det er simpelthen gørr kjedelig , altså , jeg orker i hvert fall ikke følge med , men hun er ikke til å rokke , hun har ikke sagt et ord til meg de siste to timene , og hver gang jeg sier noe får jeg bare beskjed om å holde kjeft , fordi jeg avbryter en av folkekvinnenes taler , så hun ikke hører hva de sier , ja , ikke skjønner jeg at hun kan si jeg avbryter dem , for de fortsetter jo allikevel hele tiden , for de kan jo ikke høre at jeg sier noe , og dessuten sier de jo det samme , allesammen , hele tiden , om og om igjen , så ikke begriper jeg at det skal være så viktig å høre på dem , men det var virkelig deilig at du ringte , Rut . Er det noe jeg kan hjelpe med ? "

Under hele denne fossen hadde Rut Bram stått med røret ti centimeter fra øret og himlet med øynene . Da hun plutselig merket at det ble stille , klasket hun røret mot øret igjen .

" Hallo ? Er det deg , Lis ? "

" Jeg tenkte det nok , Rut , at det var Lis du ville snakke med . Vet du hva ? Jeg har altså ingen å snakke med for tiden , og det er temmelig forferdelig . Hvordan står det til med din mone ? Det er virkelig lenge siden ... "

" Jo , takk . Bare bra . Kunne jeg ... "

" Det var hyggelig å høre . Virkelig gledelig . Tror du ikke vi kunne møtes en gang ? Jeg mener , alle fire ? Så kunne jeg lage et riktig fruemåltid ! ?

-Kristoffer skal på mannelag i morgen . Kanskje dere treffes der ?

-Å , nei . Jeg blir nok nødt til å være hjemme i morgen , men det er virkelig så søtt av deg å spørre , men jeg må nok være hjemme , for Lis skal på tokt , og det er ikke godt å si når hun kommer tilbake , og jeg liker ikke å forlate huset når hun er ute , det er forferdelig , skal jeg si deg , at jeg hele tiden vet at hva som helst kan skje der ute , det er en farefull jobb , og mange ganger blir jeg så redd , når det blåser , virkelig blåser opp og det blir storm . "

Rut Bram var nå blodrød i toppen av raseri . Hun skulle akkurat til å ta så kraftig i at han forsto det , da hun hørte en irritert kvinnestemme i bakgrunnen . & " Hva er det som tar så gudsjammerlig lang tid ? Kan du ikke se å bli ferdig med den telefonsamtalen ? & "

" Men den er jo til deg , " sa herr Ødeskjær til sin kvinne inn i røret , og la det fra seg , og sa til Bram ut i rommet :

" Nå kommer han ! "

Han hadde vakt sin kvinnes mishag , og var nå totalt forvirret . Lis Ødeskjær grep røret .

" De holder på å diskutere forholdene på arbeidsmarkedet på Folkeborgen . Jeg har dessverre ikke tid ... "

" Lis ? Det er Rut her . "

" Hei , ditt gamle pattedyr ! Da må du virkelig unnskylde ! Står til ? "

" Prima , prima . Men jeg har et problem jeg ville forelegge deg . "

" Kom med det ! Britobert ! Slå av fjernsynet ! Jeg kan ikke høre et kvekk av det Rut sier . "

Hennes mone slo av mens han mumlet en mishagsytring . Lis satte seg godt til rette i telefonstolen .

" Britobert ! Hvor er pakken med sigarillos ? Har jeg ikke sagt at den alltid skal ligge klar på telefonbordet ? "

Herr Ødeskjær kom med pakken , som lå på det lille røkebordet ved siden av den ørelappstolen Ødeskjær hadde forlatt foran fjernsynet .

" He , he ! Ja , unnskyld avbrytelsene . Hva kan jeg stå til tjeneste med , din banditt ? "

" Har dere noensinne foretatt nøyaktige målinger av spydbiterens kjevestyrke ? "

" Vi har forsøkt . Men det er et særdeles vanskelig problem . Særdeles vanskelig . Vi har jo for eksempel foretatt eksperimenter med den i akvarium . Du vet den bestanden vi har inne på instituttet . "

Dette var nytt for Rut Bram .

" Ja , nettopp , " sa hun .

" Problemet er bare at disse spydbiterne er jo tamme . Og likeså livsfarlig som fisken kan være i fritt farvann , likeså mild og vennlig blir den mot kvinneskene når den temmes . Den er jo et uhyre intelligent dyr . Uhyre intelligent . Vi vet derfor ikke om den riktig biter til når vi eksperimenterer . Det er som om den avslører at det er et eksperiment , og så vil den ikke samarbeide . Problemet har jo hele tiden vart å fremstille et spyd som holdt . Problemet er virkelig en utfordring . Absolutt en utfordring . Vi arbeider med det . "

" Du forstår , " sa Bram og kremtet . " Mitt problem går i en litt annen retning . Jeg var ikke så interessert i konstruksjonen av en stang som i konstruksjonen av et rør ! "

" Hva i all verden skal du med det ? "

" Ja , det er foreløpig en hemmelighet , som jeg skal røpe for deg ved leilighet . Du vet hvordan disse sentralbordherrene er . "

" Din gamle rev ! Jeg skal gjøre hva jeg kan . "

" Jeg stoler på deg .

-Sees vi snart ? "

" Ingen dårlig idé . Det er en stund siden sist .

-Hva med Klubben ? "

" Ja , hva med Klubben ? "

De lo kameratslig til hverandre gjennom røret .

" Morn så lenge , ditt gamle pinnsvin . "

" Morn så lenge . "

Rut slo seg på knærne og koste seg . Lis hadde alltid kalt henne pinnsvin fordi håret hennes sto rett opp . Hun strøk seg gjennom det . Så gikk hun ut i badet til sin mone og tok om ham og følte seg kjærlig . Hun lot hendene gli nedover maven hans og kikket litt på den flotte nye PH'en . De hadde hatt en lang diskusjon om innkjøpet av den siste PH'en , men nå var Rut fornøyd med resultatet allikevel .

Han sto og fønet skjegget sitt .

" Det blir fint ! " sa hun . Øynene deres møttes i speilet og kikket forelsket tilbake på dem . De syntes de så ut som et deilig par der inne . Kristoffer hadde nettopp stått og studert seg selv grundig og lagt ansiktsmaske . Han hadde også til sin forferdelse oppdaget hvordan det hadde blitt litt færre hår ved tinningen og over pannen i det siste , og noen ganger når han våknet om morgenen lå det hårtuster på puten . Han var fortvilet over det . Ville det bli nødvendig for ham å begynne med parykk alt nå ? Han var jo bare åtte og tredve .

Han tenkte med gru på at herr grosserer Monadatter hadde måttet begynne med parykk ifjor . Han håpet inderlig han ville bevare det som var igjen enda noen år . Parykker kom aldri til å se helt ekte ut , hvor mange penger dam enn spanderte på dem . Og de eldre sa det var så flaut når kvinnene kom til å røske dem løs under samleiet . For på den ene siden insisterte jo de fleste kvinner på at mennene skulle ha på seg parykken når de lå sammen , så de ikke helt skulle miste lysten , men i opphisselsens rus kom de ofte til å glemme det .

Rut tok ham brått om skuldrene så fønmaskinen gikk i stå .

" Rut ! "

" Kristoffer !

Hendene hans krafset henne ømt i hodebunnen .

-Er du min egen lille alt i verden ? " sa hun .

Han nikket . Hun nappet ham i skjegget . Han smilte . Han hadde så deilige tenner . Hjørnetennene blinket alltid når han smilte sånn . Hun spredte fingrene over baken hans , fikk fatt i skamsekken og klemte litt .

" Jeg mottok forresten en invitasjon til oss i går . Fra Klubben . Det er det årlige flakseballet . "

Hun trakk frem en liten konvolutt og halte ut kortet : & " Direktør Bram m/herre inviteres herved til Klubb-flaks . " Stunden er kommet da vi må ta herrene med . Vårfornemmelsene sildrer overalt . Antrekk : Cocktail-kittel og svart . Hilsen Klubbstyret& " .

" Å , Rut ‐ jeg kommer så sjelden ut . Hva skal jeg ha på meg ? "

" Ja , hva skal du ha på deg , hva skal du ha på deg ? " Det er da ditt problem . "

" Jammen , jeg vil gjerne ha på meg noe du liker . "

" Hva med den mørkerøde serken ? Den står så godt til de mørkerøde skjeggsommerfuglene . De kler deg best . "

" Men mørkerøde skjeggbånd er håpløst umotens . Det skal være duse farger i år . Du følger nå heller aldri med , elskede . "

" Hvis den siste uttalelsen skal tolkes som en fordekt bønn om å få meg til å kjøpe nye skjeggsommerfugler til deg ‐ i duse farger ‐ er svaret & " Nei& " . De er grusomt dyre ‐ jeg begriper ikke hvorfor mannfolk alltid skal pynte seg med gjenstander til så tårnhøye priser . Dessuten har jeg fått baksmell på skatten , og ... "

" Alle andre går med de duse fargene nå ... "

" Niks , sier jeg . Dessuten ser du alltid så tykk og deilig ut , uansett hva du har på deg . Og bortsett fra det , vet jeg da slett ikke om jeg gidder å gå på Klubb-flaks i år . " Det har alltid en sånn idiotisk tendens til å utvikle seg til sånn der tåpelig bytte-mone-lek . I fjor forsvant Ødeskjærs herre med Månekollen og . . .

" Glem det . Vet du hva ? Nå setter vi oss ut på terrassen , og så fjerner vi alt det vemmelige arbeidet ditt , og så mikser jeg en liten en til oss . Det er akkurat passe varmt , og solen går ned over Ødeskjærene .

Han boret pannen inn mot brystet hennes .

-Det er ingenting som å sitte sånn , en varm forsommerkveld , og høre suset fra ... "

" Kristoffer , min egen . Du er sannelig en romantisk sjel .

-Er ikke du det ? Det vet jeg du er . Kom ! "

Han grep hånden hennes og ville dra henne etter seg .

Han merket at hun nølte .

" Kristoffer , jeg ... "

" Si nå ikke at du ikke vil !

-Kristoffer , jeg har en avtale . "

Hun h

Hun visste at stemningen ville bli brutt med det samme hun ytret ordene . Derfor ble hun hard og fjern mot ham og slapp ham . Han sa ikke noe . Hun ble litt mer ergerlig .

" Du vet godt jeg ikke kan tillate meg å ta fri en hel kveld . "

Det lød så rimelig . Nå fikk hun det passende martyrpreg . Hun måtte alltid arbeide for at de skulle kunne ha det godt . Aldri fri . Aldri riktig fri . Det kunne hun ikke tillate seg . Det måtte han forstå . Han sa fremdeles ikke noe . ‐ Det er den der idéen . Jeg må få den fullendt . Det er for Petronius' skyld . Det vet du .

Han snudde seg og så direkte på henne .

" Er det den dykkerdrakten du snakker om ? "

" Ja ? "

Hun fattet håp . Nå forsto han allikevel hvor viktig det

" Den avtalen du har , er det angående dykkerdrakten ? "

" Ja , nettopp , svarte hun glad og stolt . "

" Skal Lis hjelpe deg med det ? "

" Ja . Jeg skal treffe henne i Klubben . "

Kristoffer vandret tvers over stuen og satte seg i sofaen og tente en sigarett . ‐ Jeg har tenkt på det lenge , " sa han .

" Helt siden den dagen vi snakket om det sammen med Ba og Petronius . Det er PH'en som er problemet , ikke sant ?

-Selvfølgelig . Det er en utfordring . Absolutt en utfordring .

Hun gjentok Lis' ord uten å være riktig klar over det . Hun beundret Lis mer enn noen annen . Hennes ord hadde alltid vært gull for henne .

-Ja , " sa Kristoffer . ‐ En utfordring . "

" Problemet er å finne det absolutt bitesikre isolasjonsmateriale , " sa Rut ivrig , nå som hun virkelig også kunne få sin mone til å tenke over problemene .

" En utfordring , ja , gjentok Kristoffer , og blåste røyken trossig ut i rommet og gjorde et lite kast med hodet .

‐ Har du aldri tenkt over at hele problemet kunne løses enkelt og greit ved å konstruere en dykkerdrakt for menn uten PH ?

Rut Bram kvakk . Det kriblet i hele hodet hennes . Hun kjente hvordan halsen ble tørr . Hun tente fort en sigarillos og begynte å trave opp og ned på stuegulvet . Hun gikk ut på terrassen og så ned mot stranden . Solen spredte sine farger i horisonten , og himmelen over var lys , lys blå i halvmørket .

-Nei ! ropte hun . Nei ! Det har jeg ikke tenkt på . Og det er én grunn til at jeg ikke har tenkt på det . En eneste grunn , lille Kristoffer . Og det er at det er utenkelig !

Hun hadde hevet stemmen hele tiden mens hun ropte , så det siste ordet nærmest lød som en eksplosjon . Hun fortsatte .

-En mannsdrakt vil alltid bli konstruert med PH . " Sånn har det alltid vært og sånn vil det alltid komme til å være , Det eneste som kan variere er hvor høyt opp den skal heves , og det er en motesak og avgjøres av motedronningen i Paks . Men å avskaffe den ‐ det vet du og jeg , at det kommer aldri på tale , enten menn befinner seg over eller under vannet , eller i luften , for den saks skyld . Det ville være usømmelig , Kristoffer . Og bortsett fra at det ville være usømmelig ‐ jeg bryr meg ikke så mye om hva som passer seg , det vet du godt ‐ men bortsett fra at det ville være usømmelig , så ville det være uestetisk . Uestetisk , Kristoffer ! Og det er verre . Jeg vil ikke se min sønn vandre omkring med den greia bare dinglende løst mellom bena . Det blir over mitt lik ! "

Frueklubben & " Friheten& " lå halvveis oppe i Månekollen som hevet seg steilt opp fra vannet innerst i Egalsviken . Fra dens store vinduer hadde klubbmedlemmene derfor en praktfull utsikt over havnen , byen og øya . I prinsippet kunne alle som ønsket det bli medlem . I praksis besto Klubbens medlemmer nesten utelukkende av direktører og underdirektører i Statens Ko-operative Direktørfirma , sjefsdykkere , sportstrenere , rektorer , folkekvinner , forskere , kunstnere og handelskompanienes ledere og salgssjefer .

Da Rut Bram kjørte over Nordre Bro på vei dit opp , var hun i elendig humør . Hun likte ikke disse sammenstøtene . Kristoffer var en god mone . Det visste hun . Han elsket henne . Og han viste henne at han elsket henne . Han interesserte seg for hennes arbeid , og inspirerte henne . Han satte seg til og med noen ganger inn i hva hun foretok seg ‐ leste referater , kommenterte beslutninger og spurte henne hva anmerkningene betydde og hva hun hadde tenkt seg å gjøre i konkrete saker . Dessuten så han godt ut . Hun hadde ikke vært hans eneste tilbud om farskapsbeskyttelse . Og når hun tok ham med ut , ble han lett gjenstand for selskapets beundring . Likevel var han henne tro . Såvidt hun visste . Jo , han var henne tro . Annet kunne hun ikke forestille seg .

Det var fullt av kvinner i Klubben denne kvelden . Det var som regel mange der på fridagene , fordi folk følte trang til å komme ut litt etterat de hadde tilbragt hele week-enden sammen med familien . Men denne kvelden var det flere enn ellers . Årsaken var den store folkeborgsdebatten .

Situasjonen på arbeidsmarkedet var prekær . Befolkningstallet sank stadig . Dette betydde ikke bare en truen de mangel på arbeidskraft , men de yngre årsklasser hadde begynt å kreve høyere begynnerlønn , økt støtte til utdannelse og nedsettelse av eldrepensjonen ‐ noe de kunne gjøre med stor slagkraft , fordi det var mangel på dem . Yngre folk krevde i forbindelse med dette også en kraftig økning av svangerskapsgodtgjørelsen .

Folkeborgen ble nødt til å ta spørsmålet opp til øyeblikkelig behandling . Det var blitt en lang målsettingsdebatt , hvor spørsmålet ble delt opp i et kortsiktig og et langsiktig mål . En mindre lønnsøkning for begynnere ble vedtatt , men det var enighet om at denne i prinsippet ikke kunne endre situasjonen . På lengre sikt drøftet forsamlingen de tiltak som måtte settes i verk for å stanse befolkningsnedgangen . Systemet med den progressive premiering av barnefødsler fungerte tydeligvis ikke tilfredsstillende . En rekke talskvinner for høyere lønninger til gravide tok ordet . Hittils hadde dam bare fått permisjon med alminnelig månedslønn når dam var gravid , pluss graviditetstillegget på 10&% , og i tillegg barnepremien , som ble utregnet etter hvilket nummer i rekken barnet var . Dessuten ble det jo gitt diet-penger i ammetiden . Men det var spørsmål om ikke også denne var for lav . Det var slitsomt å gå der og amme i fem måneder . ( All ammetid varte fem måneder ) . Men verst var allikevel den lave lønnsøkningen i svangerskapstiden . Det var en latterlig ordning . Flere hevdet at det var på tide Folkeborgen innså at folk ikke gad å gå der i over ni måneder og være gravide hvis det ikke ble påskjønnet bedre . Ikke minst var dette et problem for arbeiderklassen . Et svangerskap var en stor påkjenning for en kvinneskekropp . Og når dam tenkte på at denne kroppen skulle brukes til hardt arbeid etter svangerskapet , var det sannelig ikke så rart at mange kvinnesker fra de lavere lag vegret seg . Det var særlig Den Egalitære Fylking som påpekte problemene i de lavere sjikt , og partiet satte i overensstemmelse med dette frem et forslag om 25&% lønnsøkning i graviditetsperioden , istedenfor de nåværende 10&% , tre ukers økning av rekreasjonsperioden etter fødselen ‐ den var for tiden på fire uker ‐ , økte premier for første barn , og en 10&% økning av dietpengene i ammetiden .

Dette ble støttet av en rekke blendende taler , hvor det ble påpekt at det jo nettopp var det første barnet som var det springende punkt . Statistikkene viste at det var vanskeligere å få folk til å føde sitt første barn enn til å føde sitt andre . Det var derfor en stor feil da Folkeborgen i sin tid vedtok å sette premien for førstefødselen så lavt . Det var simpelthen dårlig resonnement , " sa de radikale .

Det var stor stemning for forslaget og debatten gikk i høye bølger . Faktisk var det ett av de alkvinkvinneskelige spørsmål det på forhånd hadde vært bred tverrpolitisk enighet om , lenge før de høye bølgene debatten gikk i .

Mest furore vakte allikevel en mannlig folkekvinne som gikk opp og foreslo at dam innførte statsbestemt abort . Han var forholdsvis ny på Borgen , og ikke så øvet i politikken som det muliges kunst . Han var kommet inn ved siste rundspørring ‐ og var tydelig nervøs . Men de fleste var enige om at han var et hyggelig innslag . Han var en liten tykk og smart fyr med glatt fippskjegg . Skjønt hadde han ikke egentlig for stor penis ? Representantene kunne ikke la være å kikke på den da han sto der oppe og fremsatte sitt forslag .

" Jeg synes det er temmelig latterlig at de ærede folkekvinner er villige til å bruke millioner av matrarker på å øke barnepremiene og forhøye svangerskapslønningene , når hele miséren kan løses ved at Staten gjennom sitt helsepersonale bestemmer når et kvinneske kan få abort eller ikke . Sålenge hun selv bestemmer det , resulterer det naturligvis i at det aldri kommer uønskede barn til verden . Men de barn som kanskje er uønsket av sine fedre og mødre er kanskje ønsket av samfunnet . Og er det ikke samfunnets tarv vi skal ivareta ? Innfører vi statsbestemt abort vil det ikke koste Staten en eneste matrark . Ja , vi kunne kanskje til og med redusere de nåværende satsene , hvis kvinnene innså at det å føde barn var en samfunnsplikt ‐ og at gleden ved det var så stor at det kunne betraktes som lønn nok i seg selv .

Ja , Hva som nå enn kunne sies om forslaget , så var det i hvert fall sjarmerende fremsatt . Dessuten var det jo praktisk ugjennomførlig . Alle jenter lærte seg abortinngrep på folkeskolen . Og hvordan tenkte den mannlige folkekvinnen seg at han skulle få bukt med det ? ? ?

De fleste visste dessuten at det ikke var kvinnenes skyld . Antallet av aborter var ikke foruroligende . Skylden lå snarere hos mennene . Den manglende sæduttømningen hos mange menn , som særlig syntes å ha grepet om seg de siste par tiår , var noe alle tenkte på , men kviet seg for å nevne .

Til slutt gikk en ganske ung og fordomsfri folkekvinne opp og nevnte dette pinlige faktum . ; Hvordan innbiller Folkeborgen seg at befolkningen skal kunne øke , hvis vi ikke har tilstrekkelig naturlig tilgang på sad ? & " ; spurte hun og så skarpsindig ut over forsamlingen . En komité bestående av fem kvinner , som skulle greie ut om dette , ble nedsatt . Den skulle ta kontakt med fagkvinner på området .

Forslagene om lønnsøkning , økning av barnepremiene og 10&% økning av svangerskapslønnen var deretter blitt vedtatt med stort flertall .

Flere av folkekvinnene var i Klubben den kvelden , og da Rut Bram ankom , banet hun seg vei til Ødeskjær som ivrig sto og diskuterte med en av dem . Bram , som ikke hadde fulgt debatten på TV , var litt desorientert , men lyttet med stigende interesse . Ødeskjær dultet henne i siden .

-Nå , har du tenkt å besvangre deg ? "

" Ja , hva med en datter til , Bram ? supplerte folkekvinne Månekollen . Hennes oldemor hadde i sin tid eid hele Månekollen .

-Ikke noen dårlig idé kan jeg forstå , lo Bram og dro på det .

-Nei , herr direktøren vil kanskje ikke være fullt så begeistret ?

Bram fingret med glasset Ødeskjer hadde stukket til henne .

-Det var nå ikke akkurat det jeg tenkte på . "

" Hva var det du tenkte på , da ? "

Bram kastet et fort blikk på folkekvinne Månekollen . Månekollen nikket og skålte . Bram så direkte og intenst på sin venn . ‐ Det kunne jo bli en gutt .

Ødeskjær nikket alvorlig . Hun visste at Petronius var til evig bekymring for sin mor . Selv var hun i den lykkelige situasjon at hun hadde fått to velfødde sønner , Baldrian og lille , runde Fandango , som gjorde lykke og var til behag overalt hvor de kom . Baldrian var så lubben og smart at pikene snudde seg etter ham på gaten . adeskjær nikket forståelsesfullt .

" Jeg må si jeg synes det er litt gammeldags , det der med at vi absolutt skal få døtre , bemerket Månekollen , som tilhørte den radikale fylkingen på Borgen . Hun så seg hastig omkring i salongen , og bøyde seg fortrolig mot dem .

-Forresten var det litt av et nummer vi laget på Borgen idag , " sa hun lavt . ‐ Vi gjorde et stort nummer av at arbeiderne ikke tålte fødslene , og derfor burde premieres høyere , og fikk på det grunnlaget gjennom en lovendring hvor alle får 10&% høyere lønn . Skål for den ! Det blir en innbringende forretning for oss med toppgasje , Bram !

Hun humret , skålte og forsvant inn i billiardsalongen . Ødeskjær ristet beundrende på hodet etter henne .

" Hun har første menstruasjonsdag idag , og gjorde det virkelig strålende under debatten , " sa hun .

De satte seg på barkrakkene og bestilte to drinker til . Ødeskjær tok Bram om skulderen . De hadde gått på kostskole sammen i sine pikedager .

" Hva var det med det røret ? "

" Ja , det blir litt av en anordning . Den skal jo også sitte fast som en skrustikke .

-Hva i fruens navn er det du snakker om ? "

Bram så intenst på henne .

" En PH til dykkerdrakt for menn , " sa hun .

Ødeskjær måpte og tok en slurk . Hun stirret på sin gode venn og plasserte knyttneven mot haken og tenkte . Hun tok en slurk til . Dette nyttet det ikke å avfeie . Hun kjente Bram for godt til det . Hun visste også at det måtte være Petronius hun ville glede på denne måten .

" Jeg tror ... jeg tror det blir umulig . "

Rut Bram slo i bardisken . Et par glass lenger borte skvulpet over . Barmannen kom øyeblikkelig , tørket opp , smilte til Bram som stirret olmt tilbake , og forsvant .

" Det kan ikke være mulig . Enten vil du hjelpe meg , eller så vil du ikke hjelpe meg .

-Men , Rut . Selv om det nå skulle vise seg at det var mulig , synes du det ville være passende ?

-Passende meg her og passende meg der . Mannfolkprat . Skikkelige kvinnfolk som du og jeg bryr seg ikke om hva som er passende . Vi bare gjør ting . Hvis guttungen har lyst til å være med på dykkertokter , hvorfor i hule skal han ikke få lov til å være med på dykkertokter ?

Det lød egentlig rimelig når det ble sagt sånn . Samtidig visste Lis Ødeskjær at Bram ville ha ledd rått av den samme idéen for tyve år siden . Men folk forandrer seg når de får familie å tenke på .

-Jeg har sagt jeg skal gjøre hva jeg kan . Og det skal jeg . Jeg kan ikke love deg noe resultat , men jeg skal prøve . I alle fall kan Petronius få lov til å bli med utaskjærs en dag , og se hvordan det er . Det er hardt .

Ødeskjær trakk på skuldrene . For henne var dykkerfaget business . Hun hadde aldri sett noe spesielt eventyrlig eller dragende ved det . Hun hadde blitt dykker fordi hennes mor hadde vært dykker og fordi hun hadde blitt slept med på dykkertokter fra hun var ganske liten . Og da hun ble gammel nok til at det var på tide å etablere seg , og Britobert og to andre mannfolk sto der vilt forelsket i henne og klare til å ta imot barnet hun var gravid med , hadde hun valgt Britobert ‐ for barnets far var i hvert fall et håpløst stykke ‐ og foreslått farskapsbeskyttelse for ham . Da han sa ja , oppdaget hun altså at det eneste hun virkelig visste noe om her i verden var dykking .

Hun hadde advart ham . Det var et hardt og ofte ensomt liv en dykkers mann måtte føre , hadde hun sagt . Men Britobert hadde bare stått der med blussende røde kinner fulle av lykke , og kjærtegnet hennes store mave , som om innholdet allerede lå i hans favn . Og hun hadde dratt ut , som hun ble nødt til , for å skaffe ham og barnet en skikkelig tilværelse . Takket være sin mor ble hun snart skipsfører på sjette avdelings ledende seilkutter .

-Er du sikker på at det ikke er mulig å pille de grillene ut av hodet på guttungen ? Det er så mye annet en ung mann kan ta seg til i våre dager . Hva med frisørfaget ? Det skjer så mye med skjeggundulasjoner og oppsetting for tiden ?

-Sikkert . Sikkert . Og tror du ikke jeg har sagt det til ham ? Men , men ... han er ikke helt ... normal . .

Bram la merke til at Ødeskjær kvakk litt .

-Baldrian sa at de hadde hatt det alle tiders på prøveballet .

-Jasså ? "

" Ja . Og Petronius hadde forsvunnet tidlig med en flott utseende kvinne , som alle guttene hadde sett langt etter . Jeg tror det må være unge Maidatter . Jeg kjente bestemoren hennes . Et ytterst interessant kvinneske . Sta og gjenstridig . Og knakende dyktig . Unge Maidatter har noe av den samme toen i seg . Litt oppfarende og hissig , noen ganger . Men sikker og stø i arbeidet . Hun har vart ansatt i min avdeling en stund .

-Ja , Petronius nevnte noe om det der , mumlet Bram . "

Det var helt nytt for henne .

" Hva med et slag bridge ? " sa Ødeskjær oppmuntrende ,

" Jeg tror ikke jeg er i humør til å konsentrere meg . "

" Nei . Det ville ho også være synd om du dummet deg når du ligger så godt an . Jeg glemmer ikke det spillet hvor du sakset spardronning med esset , så sparherr sto . Elegant , Bram . Elegant ! Jeg tror jeg stikker inn og ser om jeg kan finne meg en makker . Pengene brenner i lommen på meg . Sånn er det med oss gamle spillesøstre . Vi sees senere !

Lis Ødeskjær forsvant og Rut Bram bestilte en drink til . Hun tenkte på Kristoffer og solnedgangen . Nå satt han kanskje der alene på terrassen . Hun tenkte på den store , runde maven hans . Hun kjente hun ble våt mellom bena . En hånd la seg på skulderen hennes , og hun snudde seg litt trett .

-Sitter du nå her og pimper igjen , din slabbedask ! "

Bram stirret inn i rektor Barmeruds runde , strålende ansikt . Rut Bram likte ikke rektor Barmerud . Hun var altfor positiv . Hennes løsning på all verdens problemer var alltid at dam måtte se lyst på tingene . Det fylte henne med kvalme og lede .

" Goddag , Barmerud , hilste hun avmålt , og vendte seg mot baren igjen .

-Bestiller du en til meg ? " sa Barmerud , som om de var verdens beste venner . Bram kjente Barmeruds arm tett ved sin , og følte varmen fra kroppen hennes . Hun skulle alltid stå sånn tett . Som om det ikke var varmt nok fra før . Egentlig hadde Bram mistanke om at hun var en av de derre ... jo , at hun ikke var helt normal .

" Hva skal du ha ? " spurte hun molefunkent . "

" En whisky . Bar . "

" En whisky . Bar ! ropte Bram . Hun så plutselig en fyrstikk blafre foran nesen sin . Det gikk opp for henne at hun hadde tatt frem en sigarillos fra esken , og at rektor Barmerud allerede tjenestevillig sto klar til å tenne den . Hun nikket anerkjennende . Hun hadde ikke lyst til å snakke med henne . Homoseksuelle Lucia !

-Litt av en debatt i ettermiddag , hva ? prøvde Barmerud .

-Jeg så ikke på den . "

" Nei , du er vel temmelig travelt opptatt , " sa Barmerud imøtekommende .

Rut Bram svarte ikke og tok en lang slurk av glasset og følte seg mer og mer pottesur ettersom hun ble mer beruset . Først Petronius , så Kristoffer med den solnedgangen sin , så Lis Ødeskjær med sin tydelige motvilje mot hennes idéer , og nå den snakkesalige , livsbejaende rektor Barmerud . Hun kjente svetten i nevene og vendte seg mot henne .

" Hva Lucia er det egentlig ungene lærer på den skolen din ? " sa hun .

Barmerud liksom hoppet litt .

" L ... lærer ? " sa hun forstyrret , som om det var noe helt nytt at noen lærte noe på en skole .

" Ja , lærer ja , gjentok Bram giftig . ‐ Min Ba , min datter Ba , kom hjem forleden dag og fortalte de underligste ting om hva hun hadde lært .

-Vår lærdom bibringes alltid i overensstemmelse med de direktiver vi får fra Direktørfirmaet , direktør Bram , " sa hun stramt .

" Den der har du bare lirt av deg femhundre ganger før , kan jeg høre .

-Kjære Bram , hva i all verden ... "

; & " Kjære Bram& " ; tenkte Bram hatefullt . Der har vi det . Den slibrige , innsmigrende tonen . Det skal vi nok få pellet av henne .

" Hvorfor i all verden kan du ikke si & " ; din forbannede Bram& " ; , når det er det du mener ?

-Men jeg vet absolutt ikke hva du sikter til . "

Bram strammet seg opp . Hun var blitt riktig i festhumør .

" Så skal du vite det . Min datter har tydeligvis en viss herken Uglemose i sivilisasjonsfag ?

-Ja , herken Lisello Uglemose , ja . Hva så ? "

" Han har proppet underlige ting i ørene på henne . Han har lært dem at mennene egentlig er sterkere enn kvinnene , og at hele elendigheten berodde på at mennene ikke innså dette , for hvis de innså det , kunne de erobre makten i morgen . Hva er det for noe snikksnakk , rektor Barmerud ?

-Du lille Alpakkus ! Har han virkelig sagt det ? "

Rektoren begynte virkelig å se at direktørens vrede var berettiget .

" Ja . Han hadde tatt utgangspunkt i våre grunnmødres maksime om at de sterke må beskytte de svake og at det er enhver sivilisasjons oppgave å bøte på naturens urett . Så langt , så godt . Men derfra til å drive mannesaksagitasjon og påstå at menn egentlig er sterkere enn kvinner ! Der setter jeg grensen , rektor Barmerud ! Det er jo nettopp vår sivilisasjons store bragd at den har påvist at fysisk styrke ikke er kjønnsbestemt , idet den har satt skapninger av hankjønn inn i deres rette plass i selve livsprosessen . Er det noe helt annet enn dette dam har begynt å lære barna på skolen nå ? Hva ? Hva , rektor Barmerud ? Hva ? Har dam ikke for lenge siden vedtatt at skolen skal være hundre prosent objektiv ? Hva , rektor Barmerud ?

Rektor Barmerud nikket iherdig .

-Betyr det , rektor Barmerud , at vi nå må begynne å holde nøyere oppsyn med Deres skole ?

-På ingen måte , direktør Bram . ‐ På ingen måte . "

Det vil si , det må dere selvfølgelig gjerne gjøre , så ofte og så mye dere har lyst . Jeg vil ikke påstå at min skole er mønstergyldig , men jeg vil heller ikke påstå at den ikke er det . På den annen side har vi selvfølgelig visse elementer , visse elementer . Også blant lærerne . Og her må du ta i betraktning at herken Uglemose var den tidligere rektors eneste barn . Derfor kunne jeg jo nesten ikke gi ham sparken da jeg overtok etter hennes død . Eller mener du kanskje ...

Rut Bram slo generøst ut med hånden .

" Nei , det mener jeg ikke . Dam skal ikke være for hard . Dam skal spesielt ikke være for hard mot sånne frustrerte , middelaldrende mannekvinnesker . De har det sikkert ikke så lett . Var skånsom , Barmerud , det råder jeg Dem absolutt til .

Rektor Barmerud hevet glasset til en forsiktig prøvende skål . Bram besvarte den og de klinket . Hun hoppet ned fra barkrakken , og børstet aske av den svarte kittelen .

-Jeg må hjem før gubben sovner helt ! " sa hun , og viste for første gang antydningen av et smil . Rektor Barmerud strålte tilbake over denne imøtekommenheten og tømte glasset .

Da Rut Bram satte seg i sin lille , gule EL-vogn , sportsmodell , merket hun hvor våt og vill hun var . Hun satte EL-vognen i annetgear og ruste nedover svingene i Månekollen . De skarpeste tok hun nærmest på to hjul . Som ung pike hadde hun drevet mye med motorsport , og gløden hadde aldri helt forlatt henne . Den kjekke toseteren var nærmest som et plagg hun iførte seg . Sånn føles det sikkert også å få på seg en dykkerdrakt og gli ned , tenkte hun . Det måtte hun spørre Lis om . Lis . Hva i Donnas navn skulle hun gjøre uten henne ? Hun var det eneste fornuftige kvinnesket hun kjente . Hvem kunne dam i det hele tatt snakke med nåtildags ? Rut Bram hvinte gjennom svingene . Det var mørkt . Men hun kjente denne veien som sin egen kittellomme . En vei er som en mann , tenkte hun . Den ligger der , klar til å tas . Dam kjenner den minste buktning og ujevnhet i den , vet når dam skal gripe og når dam skal bremse . En kjent vei er som en mannekropp dam elsker . Tenkte hun .

Hun skle gjennom den siste svingen og ut på Nordre Bro . Vannet lå svart under henne . Blankt og svart . Dypt . Hva om hun raste utfor ? Hun fikk en nifs trang til å rase utfor . Jo mer hun stirret ned , jo høyere hun kom opp på broen , desto mer lyst fikk hun til å gi Lucia i alt& " sammen , og bare senke seg ned i dypet . Hun merket hun hadde kjørt et godt stykke ut i motsatt veibane . Hun rettet opp . Redselsslagen . Hun stirret på lysskjæret fra lyktene i asfalten foran seg . Der i lysskjærene så hun det . Hun elsket ham . Hun måtte hjem til ham . Nå lå han der og ventet på henne . Han hadde ventet på henne hele kvelden . Nå kommer jeg , kjære ! Jeg kommer til deg nå ! Lysskjæret var Kristoffer . Hun fulgte etter det . Hun var fanget av ham . Det var ingen annen vei . Hun satte farten opp . Det gikk nedover bakke nå . Hun kom inn i den store ekeskogen på nordsiden . Ekeskogen , tung av minner . Det var her hun første gang hadde tatt ham . Det var her han første gang hadde gitt etter for henne . Vært deilig for henne . Gjort det hun ville . Hun kjente lysten spre seg varmt og kriblende på innsiden av lårene . Grepet om rattet ble hardere . Speedometeret var oppe i hundreogti . De første dykkervillaene begynte å vise seg på venstre side . Nå var hun snart hjemme . Hun kjørte opp den brede alléen mellom boligblokkene , svingte opp foran den forreste , hoppet ut av EL-vognen , løp opp alle trappene , vridde om nøkkelen , stormet inn .

Døren til terrassen var lukket . Bare ett lys brente i stuen . Så hadde han gått og lagt seg . Hun kledde av seg i en fart og trådte inn til ham . Han sov . Hun smøg seg inntil ham og la armene hans om seg . Han gryntet litt og ville snu seg over på den andre siden .

" Kristoffer min , hvisket hun . "

" Mmmmmmm ...

Hun kysset ham . Han var slapp og tung . Hun likte ham best slik . Hun la hånden hans mellom bena sine .

-lkke nå , Rut . Jeg sover . "

Hun beveget hånden hans litt frem og tilbake .

" Du sover da ikke når du kan snakke ! Elskede ! "

Hun la seg over ham og klemte brystene sine mot ansiktet hans . ‐ Jeg er trett , mumlet han , og begynte slapt å su på den ene brystvorten .

" Hold her ! " sa hun . ‐ Hold fast . Kristoffer . Jeg elsker deg !

" Jeg elsker deg også . "

Hun vugget frem og tilbake . Det var godt . Hun pustet og strevde .

" Rut . Skal vi ikke sove ? "

" Jo . Snart . Å , elskede ‐ du er skjønn !

Rut Bram beveget underkroppen fort og målbevisst . Folkeborgsdebatten fylte plutselig hodet hennes . Ti prosent , tenkte hun . Og beveget seg i samme rytme . Ti pro-sent . " Kristoffer kom med armene sine og holdt henne rundt hodet . Han smilte et søvngjengeraktig smil til henne . Det var det smilet hun likte så godt .

" Har du husket pillen ? " sa hun .

" Ja , men det går ikke for meg i kveld . Det kan du vel merke ? Jeg er lei for det . Jeg kan ikke ...

Det var faktisk lenge siden det hadde gått for ham . Rut Bram kunne ikke huske når det hadde gått for ham sist . Hun strevde over ham , jevnt og rytmisk . Dette var det deiligste . At han aldri sa nei når hun ville . Kunne hun ha fått en deiligere mann ?

-Du kan forresten godt slutte med den , stønnet hun . "

" Slutte ? "

" Ja , med pillen . "

" Vil du ha et barn til ? "

" Ja . Vil ikke du det ? "

Kristoffer svarte ikke . Plutselig begynte det å gjøre mye bedre enn før . Hun glemte hva de snakket om og kjørte løs over ham . Han lette etter tappen hennes og fant den . Nei , nå visste hun det . Det var det hun levde for , det var dette hun levde for . Alt i verden var bare en uendelig mengde absurditeter som samlet seg sammen og fikk mening i ett eneste gnistrende punkt . Dét . Hun lå og ristet i ekstase over ham . Han holdt fast . Tanken på den forsiktige hånden hans som holdt ømt ved henne sendte henne rett ut i evigheten .

Hun sank sammen , drivende våt over hele kroppen . Hun kjærtegnet ham litt , og merket at den lille så smått hadde begynt å stritte . Det var så rørende . Det var deilig å ligge sånn , helt stille , med sin nakne kropp mot hans .

Så merket hun ikke noe før hun våknet av en merkelig låt . Hun drømte at rektor Barmerud lå på kne foran henne og hulket og ba om å få beholde stillingen sin og forsikret at alle direktiver fra nå og til evighet ville bli overholdt 10 prosent . Hun skulle akkurat til å brøle til henne & " Ti prosent ! Hvorfor bare ti prosent , rektor Barmerud ! & " men hadde mistet evnen til å snakke . Hun våknet og kikket opp . Det gikk et sett i henne . Hun følte langsmed Kristoffers tinning . Det var varmt og vått .

" Men min kjære , elskede Kristoffer . Hvorfor gråter du ?

& " Hrk . Lisello Uglemose !

De bes vennligst møte på mitt kontor etter skoletid .

Rektor Barmerud& " . Med små spisse , ujevne bokstaver var navnet hans risset inn nederst . Han kjente den skriften . Den hadde forandret seg noe med årene . Men donna skulle vite at han kjente den . Han skalv litt på hendene og ble het om ørene . Han hadde mest lyst til å styrte inn på rektors kontor og spørre henne hva det dreide seg om med det samme . Men så kom han til å tenke på at rektor aldri møtte før klokken tolv i begynnelsen av uken . Og selv om hun nå hadde møtt før klokken tolv , hadde det vært ytterst upassende å storme inn nå . & " Etter skoletid& " betydde & " etter skoletid& " når rektor Barmerud sa & " etter skoletid& " , og ethvert fremstøt i annen retning ville ha blitt møtt med et & " Tror De at jeg med & " etter skoletid& " mener & " i skoletiden& " , herken Uglemose ? & "

Han merket at noen sto like bak ham .

-Nå ? Har du mottatt en invitasjon ? "

Det var lærer Egg . Han visste aldri om lærer Egg var ironisk eller bare dum . Men i hvert fall var hun nysgjerrig . Herken Uglemose kikket spørrende på henne uten å svare , og følte seg straks usikker . Var det en invitasjon ? Visste lærer Egg noe om det ? Eller var spørsmålet bare grepet ut av luften for å påpeke at herken Uglemose selvfølgelig aldri var gjenstand for noe sånt som invitasjoner ? Selv om lærer Egg ikke var tillitskvinne eller på annen måte valgt eller ansatt til noen bestemt stilling på skolen , hadde hun alltid på mystisk vis greie på alle administrasjonens hemmeligheter . Herken Uglemose var overbevist om at hun også visste alle detaljer om denne hem meligheten ‐ som angikk ham selv , og som han selv ikke ante hva var .

" Nei , ikke akkurat en invitasjon , mumlet han svakt . "

" Så kanskje et lite kjærlighetsbrev , da ? He , he , he . Ja , dam blir aldri for gammel . Ha , ha , ha . Ja , ja , s'un .

Lærer Egg ga herken Uglemose et lite klaps på skulderen og forsvant .

Hele dagen gikk herken Uglemose og lurte på hva i all verden rektor ville ham . Han fryktet det verste . Det var alltid sikrest å frykte det verste . Det hadde hans lange livserfaring lært ham . På den annen side var rektor en ytterst formell person . Selv de hyggeligste ting kunne hun i første omgang presentere som det sykeste regulativ . Herken Uglemose håpet derfor i det lengste .

I alle de årene som var gått , hadde rektor formådd å holde forholdet mellom dem på et strengt formelt plan . Den første tiden hadde han forsøkt å tolke lystige øyekast inn i hennes faste blikk mot ham . Det var ennå mens han håpet på at det allikevel var noe . Den tiden var forbi nå . Syprian var blitt stor , og han var ikke hans sønn . Syprian var Grodrians sønn . For evig og alltid . Det var ingenting å gjøre med det . Selv om enhver kunne se at Syprian var herken Uglemose opp ad dage .

Så meget desto mer gikk Syprian rundt og var et levende bevis på hans skam i livet .

Herken Uglemoses undervisning gikk fullstendig i stå den dagen . Han ble rød og kom ut av det ved det minste spørsmål . Han oppfattet selv et lite kremt som kritikk , og timen i 4 . b var det rene mareritt . Ba Bram stilte seg opp på pultlokket og agerte folkeborg og mante til solidaritet med arbeidermødrene , og elevene klappet og lo , og ingen enset at han sto der oppe ved tavlen og forsøkte å gjøre " rede for et matriotisk dikt fra forrige århundre .

Det var egentlig et vakkert dikt , som hadde gitt herken store og gode følelser den gang han selv var elev . I motsetning til de fleste av sine kolleger husket nemlig herken Uglemose hvordan det hadde vært å være elev . Han glemte aldri sin ungdoms følelser .

Diktet handlet om hva dam følte når dam kom sjøveien inn mot Egalias langstrakte kyst . Dam følte at her hadde kvinnesker klort seg fast ‐ en gang i tidenes morgen ‐ og med flid og enfoldig tro på sin Donna Klara bygget en kvinneskeverdig tilværelse for seg og sine . Grunnlaget for Egalias storhet lå i dette donnadommelige slit . Men fremfor alt i kvinneskeverdet . Hvis kvinneskeverdet vant fruedømmet over sinnene og omfattet hver en liten sjel på jord , ville Egalia ‐ vårt eget mødreland ‐ for alltid bevare sin storhet .

Dypt grepet som herken Uglemose ble dengang langt tilbake i tiden da han leste diktet første gang , hadde han forsøkt å sette en melodi til diktet som han i sine ensomme stunder spilte på flygel . Der satt han , alene , i den store tomme villaen i Månekollen og klimpret og drømte for seg selv . Ennå hadde han aldri våget å spille melodien for andre . Det var også så pretensiøst fordi han hadde laget den selv . Av og til hadde han lurt på om ikke gartneren hans , Kornmarken , kunne ha hørt ham spille om sommeren , når døren til verandaen sto åpen og hun stelte frukttrærne rett nedenfor . Men Kornmarken ville aldri si noe om det . Hun sa nesten aldri noe . Og han turde ikke å spørre . Det var en vakker , liten melodi , syntes han selv . Herken Uglemose foretrakk å spille den i d-moll . "

Egentlig hadde herken Uglemose aldri kommet sjøveien inn mot Egalias langstrakte kyst . Det var da heller ikke det som hadde grepet ham . Det som grep ham var lengselen mot havet . Da han hadde sagt dette til sin lærer , hadde læreren sagt at han var grepet av feil ting . For diktet handlet ikke om lengselen mot havet . Tvert imot handlet det om lengselen mot land . Herken Uglemose syntes allikevel diktet handlet om lengselen mot havet , men han kunne ikke forklare hvorfor .

Og nå sto altså Ba Bram oppå pulten og agiterte for flere svangerskap så hele klassen lå flate over pultlokkene . Dessuten hadde hun kjøpt en kjempepose med seigkvinner som hun delte ut til alle i klassen . Herken Uglemose lurte på om de ville legge merke til det hvis han forsvant .

Heldigvis ringte det før alle pultene var endevendte . Elevene stormet ut uten å skjenke ham et blikk . Herken samlet opp det verste etter dem . Det hadde nemlig hendt en sjelden gang at vaskemennene hadde nektet å gjøre rent . Han låste døren . Det var siste time . Han gikk oppover trappene , stanset ved rektors dør , nølte litt og banket på .

" Kom inn ! " lød det vennlig . Det var forværelseherrens stemme . Herken Uglemose trådte inn .

" Rektor er ikke kommet ennå , " sa forværelseherren og fortsatte å tappe på maskinen . Da herken bare ble stående litt tafatt , tilføyde han : ‐ Men hun venter Dem .

Jeg har snakket med henne i telefonen . Hun kommer hvert øyeblikk . Bare sitt ned .

" Takk . ‐ Herken Uglemose ble fremdeles stående tafatt . Årsaken var at han ikke kunne få øye på noen stol . Han følte seg tåpelig der han sto med den lakserøde kofferten foran maven .

-De kan bare gå inn på kontoret så lenge , og slå Dem ned .

Forværelseherren var alltid så hyggelig . Forsto alles behov . Gjorde hundre småting til hygge og nytte , som egentlig ikke hørte med til jobben hans . Og alltid med et smil . Herbert , het han . Det slo herken Uglemose at han ikke visste hva han het til etternavn . Kanskje han ikke hadde noe .

Rektors kontor var stort og luftig , med et kjempevindu som vendte ut mot Liv P . Livdattersvei og havnebassenget . Herken sto og betraktet de store , hvite seilkutterne og tenkte at det virket befriende å komme inn hit . Bortsett fra rektors uendelige , speilblanke skrivebord . Men når dam så mot vinduet , virket det befriende . Vinduene på lærerværelset vendte mot skolegården .

Herken satte seg i den stolen som sto på den pinlige siden av skrivebordet . Han plasserte den lakserøde kofferten i fanget slik at den skjulte PH'en . Han var anspent og stiv i hele kroppen . Hvert sekund hamret inn forventningen om at det skulle gå i dørhåndtaket . Likevel kvakk han til da han hørte lyden og rektor marsjerte inn , ti minutter for sent .

-Nå ! Så der er De allerede ! proklamerte hun og satte seg på den trygge siden av skrivebordet .

Herken Uglemose stirret på henne . Det var ikke ofte de var alene sammen . Alltid bare når formalitetene tvang dem . Unngikk hun det ? Situasjonen fikk ham til å tenke på den gangen de var alene sammen til tross for at formalitetene nærmest tvang dem til det motsatte . Dengangen Syprian ble unnfanget . Hun hadde forandret seg mye siden den gang . Blitt minst dobbelt så stor , og fått et par haker til . Likevel så han en slags forfinet skjønnhet i ansiktet hennes . Hun så trett ut . Intet utstråler så megen ro og verdighet som et trett , gammelt , foldete kvinneansikt , tenkte herken Uglemose . Øynene var små . Men intense . Gud Moder , som han hadde elsket henne . Det kom plutselig så voldsomt over ham nå som de igjen var alene sammen .

-Vel , uttalte rektor Barmerud besluttsomt uten å se på ham . ‐ Jeg sendte en beskjed til Dem . Den har De mottatt ?

Herken nikket , og tenkte at det hadde han da tydeligvis , ettersom han satt her nå . Men da rektor ikke skjenket ham et blikk , og følgelig ikke så nikket , gjentok hun :

-Den har De vel mottatt ? "

" Ja .

-Det gjelder Deres undervisning , herken Uglemose . " Jeg har med beklagelse erfart ‐ med beklagelse , herken Uglemose ‐ at Deres undervisning på visse punkter ikke holder mål . Det er på det rene at De har drevet en form for politisk agitasjon vi ikke kan goutere på en skole som denne . Det er et grunnprinsipp for vår skoleform at vi er saklige og objektive i all vår fremstilling . Det er utmerket at De har Deres eget , selvstendige syn på saker og ting , herken Uglemose , men mannesakspropaganda , eller enhver annen slags propaganda for den saks skyld , hører ikke hjemme på vår skole . Det hører hjemme på agitasjonsmøter , og kan ikke ‐ kan ikke , herken Uglemose ‐ tolereres ved vår skole .

Hvis hun bare kunne holde opp med å kalle meg & " herken Uglemose& " , tenkte herken Uglemose . Hvis hun bare en eneste gang kunne kalle meg & " Lisello& " , sånn som hun gjorde i gamle dager : Hvert & " herken Uglemose& " ; lyder som piskeslag i ørene mine , tenkte han . Han kvakk derfor litt til da han oppdaget at rektor hadde sluttet å snakke . Han så litt forvirret på henne . Deres blikk møttes over den speilblanke flaten .

" Hva ... hva sa De ? " sa herken Uglemose .

Rektor tappet utålmodig mot bordkanten .

" Jeg sa det er blitt klaget over at De driver propaganda for elevene .

-Å ? "

" Ja .

-Ja ? "

" Ja . Og det i direktørdatterens klasse . I sivilisasjonsfagstimen . Her skal De ha lært dem at det store manneopprøret bare er et spørsmål om tid .

-Er det det ? "

" Hva ? "

" Er det store manneopprøret bare et spørsmål om tid ?

-NEI ! " Rektor Barmeruds neve brakte i bordet . " De lærer elevene Deres at det store manneopprøret bare er et spørsmål om tid .

-Å ! "

Herken Uglemose husket . Det var den timen da Ba hadde blitt kastet på gangen . Han hadde fortalt dem om skapelsen . Men han husket ikke lenger nøyaktig hva han hadde sagt .

" Ja , " sa han og slo blikket ned . ‐ Men jeg tror ikke akkurat jeg uttrykte det på den måten . Jeg sa ... jeg uttrykte det slik at . . jeg mener jeg sa at jeg uttrykte at . . . altså jeg sa ... Hvordan går det med Syprian ?

Rektor overhørte spørsmålet , og spurte hva han hadde å si .

" Til hva ? "

" Til det jeg nettopp har sagt ? "

" Det jeg nettopp sa . "

" Hva sa De nettopp ? "

" Jeg sa : & " Hvordan går det med Syprian ? & " "

" Hva i all verden har det med saken å gjøre , herken Uglemose ?

Rektor holdt på å miste befruelsen .

-Alt . Det har med alle saker å gjøre ... Gerd ! Hvis du bare en eneste gang kunne kalle meg Lisello . Det er som om vi aldri har kjent hverandre . Hvordan kan du glemme så lett ? Hvordan kan du tro at jeg kan sitte her og kalle deg rektor ditt og unnskyld datt ? Er du bare et skall ? Et skall , som ikke engang kan svare meg på hvordan min egen sønn har det ?

-Hysj ! Ikke så høyt ! ropte rektor Barmerud høyt . "

" & " Ikke så høyt ! & " gjentok herken Uglemose opp gitt . ‐ Som om ikke hvert eneste kvinneske i hele byen vet det ! Tror du ikke jeg vet at de går og tisker og hvisker bak min rygg ? Tror du ikke jeg er klar over hva elevene går og sier så snart jeg nærmer meg og så snart jeg går ?

Rektor Barmerud strammet seg opp og satt stiv .

-Jeg mener dette kontoret er ikke beregnet på private samtaler .

-Nei . Dette kontoret er bare beregnet på at du skal snakke og at folk skal høre etter og nikke . Det er bare beregnet på at du skal si noen paula ord til ettertanke .

-Det er min oppgave i livet ... kjære Lisello . "

Rektor Barmerud angret med det samme ordene var uttalt . Men de ga herken Uglemose nytt mot .

" Hvordan tror du det har vært alle disse årene , Gerd ? " Har du stoppet en eneste gang i din store og viktige livsgjerning og tenkt : Hvordan har han det ? Ja , ikke at jeg mener at din gjerning ikke er stor og viktig . Donna skal vite jeg er den første til å hylle deg og det du har gjort . I ditt arbeid . Du har alltid gitt ditt arbeid første prioritet . Men ditt liv , Gerd : Hva med ditt liv ?

" Arbeid og privatliv må holdes hver for seg , svarte rektor Barmerud , som etterhvert hadde begynt å få moralbegrepene på plass igjen .

-Det er feil , " sa herken Uglemose heftig . ‐ Det er det jeg har lidd under alle mine levedager . Der sa du det ! At jeg ikke har tenkt på det før ! Arbeid og privatliv er ett !

Med et visst vemod gjenkjente Gerd Barmerud sin tidligere elskers hang til dramatikk . Når han endelig kvinnet seg opp til å gi uttrykk for sine følelser , hørtes han alltid ut som en manneskikkelse i et besteborgerlig melodrama . Hun følte med ett noe hun hadde følt for lenge , lenge siden for dette ensomme kvinnesket som satt foran henne . En stakket stund hadde hun følt det , I ekeskogen innenfor Maibukta en sommernatt . Det var ham . Hun gjenkjente ham . Hun hadde gått her år ut og år inn ved siden av ham uten å tenke over det . Det var visst det Signe Frøydis , Egalias sjefs-psykolog , kalte fortrengning . "

Men hun hadde følt seg brydd over hans voldsomme og åpenlyse forelskelse i henne . For henne hadde det vært en juninatt . Ja , det hadde kanskje vært flere . Men hun husket bare en . En juninatt hvor hun hadde blitt avvist av sportstrenerens sønn , som hun hadde elsket , og hvor hun nedbrutt hadde søkt Lisello og ført ham til skogbunnen . Akkurat den natten hadde hun elsket ham . Det var den natten Syprian ble til inne i henne . Hun hadde fortalt ham det med det samme , og han hadde blitt overlykkelig og sagt : & " Endelig har jeg fått noe å leve for ! & " og hun hadde svart kjølig at det visste hun da virkelig ikke , for sportstrenerens sønn var ennå på markedet . Akkurat det hadde hun sagt : Sportstrenerens sønn var på markedet . Og hun hadde sett draget i ansiktet hans ‐ fortvilelsen , fornedrelsen . Han hadde klamret seg til henne og bedt for seg . & " Hva skal jeg gjøre ? Hva skal jeg si til mine foreldre ? Min mor står som moralens vokter for hele byen . Hun vil ta sin død av det ! & " Og hun hadde ganske hensynsløst svart at han virkelig ikke kunne vente at han skulle få hennes farskapsbeskyttelse bare fordi hans mor var rektor og sto som moralens vokter . Uttrykket & " moralens vokter& " hadde hun nærmest spydd ut over ham .

Og nå satt hun her og oppkastet seg til moralens vokter over ham . Gjennom sin forbindelse med Lisello Uglemose hadde den unge Barmerud sikret seg stillingen som gamle rektor Uglemoses etterfølger . Da den kritiske fasen var over , avviste hun sønnen . Hun hadde fått det halve dronningrike , men slapp å ta med prinsen på kjøpet . Ha !

" Hva tenker du på ? " spurte han . "

" Ingenting .

Hun strammet musklene . Samtalen hadde tatt en annen vending enn hun hadde regnet med . Egentlig hadde hun slett ikke tenkt seg det skulle være noen samtale . Hun innså at hun hadde gjort et administrativt feilgrep . Hun måtte se å få skysset herken Uglemose ut så fort som mulig , før det endte i tårer og tænders gnidsel .

-Du lyver ! " sa han .

" Du har rett . Alt du sier og tenker er riktig . Verden har vært urettferdig mot deg . Men slik er livet , Lisello . Hva kan vi gjøre for å gjøre det annerledes ? Kan du si meg det ?

-Jeg har elsket deg , Gerd . Og jeg har elsket vårt barn . " Og nå vil du ikke fortelle meg hvordan han har det . Det er alt jeg vet .

Rektor Gerd Barmerud pustet tungt . Syprian var ikke akkurat den dam la merke til her i verden . Syprian hadde sittet mesteparten av kvelden og stirret på de svingende parene på sitt første prøveball . Han hadde måttet utstå grovhetene fra en døddrukken person , som likevel ikke hadde villet ha ham med på prøverom . Grodrian hadde fortalt ham det . Syprian var bare vellykket på ett punkt : han hadde et skarpt hode . Syprian lignet faren sin på en prikk . Syprians skjebne ville bli liksom herken Uglemoses . Gammel svenn .

Rektor Barmerud reiste seg brått . Hun måtte ikke fortape seg i sentimentale tanker om menns lodd i livet nå . Hun så ned på herken over de barske dobbelthakene .

" Tilbake til saken ! & " Det er all sivilisasjons oppgave å bøte på naturens urett& " . Det var utgangspunktet for Deres time , herken Uglemose , ifølge det jeg har fått underretning om . Hva betyr det ? De later til å ha glemt Deres barnelærdom . Naturens urett består i at mannen ikke har det privilegium å føde barn . Det betyr at han har en rent underordnet funksjon i selve livsprosessen . Noe vi forsåvidt kan si den lille affæren mellom Dem og meg for en kvinnealder siden illustrerer . Det skal innrømmes . Som sagt : En helt underordnet funksjon . Han er på ingen måte fra naturens side innrettet slik at han kan ivareta livet ‐ ei heller opprettholde og bevare det . Dette er biologisk skjebne , herken Uglemose . Det er også Deres skjebne . De kan selvfølgelig begynne å beklage Dem over at De er født mann . Men det er jo noe som hverken De eller jeg kan gjøre noe med .

Her gjorde hun en liten pause , som om hun godtet seg over at det ikke gikk an å gjøre noe med det .

-Derfor har jeg , naturlig nok , gitt mitt barn liv , og bevart dets liv , noe De selv ikke ville være skikket til . Det var alt for idag . Nå kan De gå , herken Uglemose .

Audiensen var forbi . Herken nølte , snudde seg , og gikk mot døren . Han var forbløffet og forvirret over at rektor Barmerud klarte å la den intense samtalen deres munne ut i trivialiteter dam hadde hørt tusen ganger før .

Rektor Barmerud betraktet rompeballene hans . Igjen dukket bildet av ekeskogen opp i hodet hennes . Ville hun begjære herken Uglemoses rompe like mye hvis hun så ham naken nå ?

Rompen forsvant , og døren ble lukket igjen etter den . Rektor Barmerud tok fatt på ettermiddagens gjerning .

Petronius skyndte seg gjennom ekeskogen ned mot vannet . Han likte ikke å gå gjennom skogen i halvmørket . Grenene laget knudrete brunsvarte skikkelser ; stammene var tykke og urokkelige . Dam kunne aldri vite om det ikke sto en kvinne bak en av dem . Da Petronius var liten , hadde han hørt historier om mørkkledde kvinner som gjemte seg i skogen og sto klare til å fange smågutter og gjøre skjendige ting med dem . Han fikk aldri riktig vite hva disse skjendige tingene besto i . Frykten for de mørkkledde hadde aldri riktig forlatt ham . Han hørte noe knitre bare noen meter fra ham ‐ i skogbunnen . En mannestemme stønnet : & " lkke så hardt , Ida ! & " Bare et elskende par . Petronius løp videre .

Det blinket befriende fra bølgene da han kom ned . De store rullestenene lyste mot ham og himmelen var ikke så mørk som den hadde virket inne i skogen . Det var nesten stille . De brede , blanke bølgene slo rolig mot stenene og fosset mellom dem tilbake til seg selv . Det var som om havet pustet . Her nede var det alltid annerledes .

Fra terassen var havet bare et alminnelig hav ‐ et dødt speil . Her nede levde det .

Petronius tok av seg de vonde skoene og balanserte utover på de runde , lyse stenene . De var varme ennå . Varmere enn luften . Kvinneskene burde egentlig alltid gå barbent . Når han gikk barbent merket han at føttene egentlig var griperedskaper , som bare ble presset ned i noen altfor smale sko . De varierte riktignok alltid litt etter moten . For tiden skulle de være rutete og kanoformede . Petronius' grønnrutete , kanoformede sko sto ensomme tilbake og gapte mot himmelen .

Han gikk rett mot stenstøtten . Han tok opp en kjepp . Stenstøtten sto så langt ut at den vasket tærne sine når det var høyvann . Petronius stilte seg foran den med føttene under vann . Det var lunkent !

-Du er dum , " sa han lavt . Stenstøtten speidet uanfektet mot horisonten .

" Du er dum , " sa han litt høyere . ‐ Jeg forstår deg ikke . Derfor er du dum .

Han dunket stenstøtten i tinningen med kjeppen . " Kan du aldri få inn i knollen at det ikke nytter å stå sånn ? " Hvor lenge har du stått sånn ? 20 år har du stått der . Det er 20 år siden de fant på at også din lidelse skulle foreviges .

Petronius favnet rundt stenstøtten . Han var høy nok til å nå rundt livet på den . Han la kinnet sitt inntil maven dens . Den var kald og ru . ‐ Jeg er så alene , hvisket han .

‐ Du får ikke lov til å stå der og forstenes og opphøyes i din egen smerte . Jeg sa jo jeg ville komme tilbake . Husker du jeg fortalte deg at jeg skulle på prøveball ?

Han kikket opp og så rett inn i stenhaken . ‐ Nei , det husker du ikke . For du husker bare de der ute . Kvinnene som aldri vendte hjem . Men nå later vi som om du husker meg . Jeg vender tilbake . Nå har jeg vært der . På prøveballet , altså . Det er nøyaktig en uke og en dag siden . Det var helt annerledes enn jeg hadde trodd . Det jeg hadde trodd var noe som kunne sammenlignes med lyserød bomull .

Han kjente vinden i nakken , og begynte å gni stenstøtten i korsryggen . ‐ Se så . Nå skal jeg varme deg . Lyserød bomull , ja . Har du noengang tenkt på hvordan det ville være å bli båret opp på sterke armer av lyserød bomull ? Sveve søvnig i sødmen ? Men sånn var det ikke . Og hvis de kvinnene du står der og venter på virkelig kom hjem , ville det heller ikke være slik . Hun kom , tok meg , sovnet , og gikk . Siden har jeg ikke sett henne . Kanskje hun ligger derute blant dem du venter på , for alt det jeg vet ...

Petronius ble redd og stanset seg selv . Han lengtet etter henne . Han stirret i samme retning som stenstøtten . Å , moder ! Bare hun hadde vært her !

" Jeg vet ikke hvem hun er . Jeg vet hva hun heter . " Men jeg tør ikke spørre etter henne . Hun har rørt meg , og jeg vet jeg er hennes . Derfor tør jeg ikke spørre . Forstår du det ?

Petronius strøk kjeppen forsiktig langsmed ryggraden på stenstøtten . " Er det der det klør ? Litt høyere oppe ? " Under den venstre vingen ? Kan nesten ikke se vingen din , jo , du er så tykk og god . Der . Sånn . Etter det gikk jeg ned , men da var hun vekk . Jeg turde ikke spørre etter henne . Jeg var sikker på at alle kunne se den forandringen som hadde skjedd med meg . Den eneste jeg visste hun kjente lå døddrukken i en nisje og snorket med nesen i været . Det var hun som skulle ha tatt seg av Syprian . Jeg gikk inn i baren , hvor de fleste kvinnene var blitt temmelig beruset . De stirret meg opp og ned . Jeg var sikker på de kunne se det . Men ingen av dem snakket med meg . En av dem klødde meg under PH'en med pekefingeren . Jeg klappet til henne . Så gikk jeg hjem ,

Petronius begynte å fryse . Han snudde seg mot havet og lente seg opp mot stenstøtten . Langt , langt der ute kunne han skimte Ødeskjærene . Han hadde aldri vært der . Han hadde aldri vært utenfor Egalsund . Han begynte å gå innover stranden .

Han stanset brått . Der , litt lenger borte på stranden , omtrent tredve meter fra ham , sto en mørk kvinneskikkelse .

Den sto urørlig , med bena litt fra hverandre , og ansiktet halvveis vendt fra ham . Han ble stående og stirre , som om hennes nærvær forbød ham å røre seg . Han visste ikke om hun hadde sett ham . Men slik hun sto så hun ut som om hun hadde øyne langs siden som stirret tilbake på ham . Langsomt fortsatte han å balansere på de glatte , myke stenene . Hun snudde seg ikke etter ham . Hun begynte å gå i motsatt retning . Ut mot vannet med lange skritt . Petronius gikk fortere inn mot skogsstien , der han hadde forlatt skoene . Han snudde seg ikke mer for å se etter henne . Han økte farten . Han begynte å løpe . Han kom opp på stien . Skoene var vekk . Hvorfor var de vekk ? Hadde hun tatt dem ? Hvorfor ? Ville hun han skulle komme bort til henne og be om dem ? Hva ville hun gjøre med ham ? Hvem var hun ? Hvorfor hadde hun tatt skoene ? Ville hun komme etter ham med dem ?

Petronius løp gjennom skogen . Jo mer han løp , desto reddere ble han . Kvistene stakk under føttene . Overalt så han mørke skikkelser som stakk frem bak stammene . Grenene dannet knudrete hoder med krum nese og flirende munn . Overalt raslet de falne bladene og røpet fottrinn og løpende skritt . Nå trodde han hun var etter ham . Hun var etter ham og hadde forvandlet seg til et uhyre dobbelt så stort som ham selv . Hvert øyeblikk kjente han grepet hennes om nakken hugge tak i ham og tvinge ham til å se inn i ansiktet hennes , som på samme tid var heslig og dragende vakkert .

Han forsøkte å løpe fortere . Han syntes han hørte hun var etter ham nå . Det var noen like ved . Bena hans føltes numne og svake . Han merket han ikke klarte å løpe fortere . Snart ville knærne svikte under ham , hvis han ikke stanset . Han fór rett mot en kvist . Den sved mot kinnet . Et øyeblikk kunne han ikke se stien . Han snublet og falt .

Tre mørke skikkelser sto rundt ham . Ansiktene deres strålte svettende mot ham i mørket . De stirret . De ville ham noe . Kraften fra blikkene deres og de urørlige skikkelsene naglet ham fast . Han merket at han spente alle musklene i kroppen og lå helt stille . Som om en eneste liten bevegelse ville bety at han hadde tenkt å trosse dem . Et grep under armen hans bakfra halte ham opp . Bena hans var helt slappe ‐ som på en liten treåring som nekter å gå , men vil pappa skal bære henne . Et hardt grep om livet hans brakte ham flere meter inn i skogen , vekk fra stien . De la ham ned på vissent løv . Han satte seg opp .

" Men ... , " sa han .

" Legg deg ned !

Han la seg ned . Lukket øynene . Tenkte på de mange hundre meter skogssti frem til huset . Han ville aldri klare å løpe fra dem . Var det ingen i nærheten ? Noen som gikk kveldstur , og ville høre ham hvis han ropte ?

-Hvis du begynner å rope og bære deg , blir det verst for deg selv .

Hun snakket rolig og bestemt . Den lyse , gjennomtrengende kvinnestemmen fikk Petronius til å tenke på sin mor . De tre begynte å kaste kitler og skjorte , og sto over ham . De svulmende brystene deres skinte i mørket . Brystvortene strittet . En av kvinnene bøyde seg over ham . Han kjente hendene hennes under serken famle med PH'en hans og mavebeltet . Et hardt tak om skamsekken . Han ynket seg .

-Vær rolig . Vi gjør deg ingenting . Bare du er rolig . "

Han så de andre to kneppe opp klaffene på buksene sine og blotte de hårete trekantene over livsorganene . Den ene trakk opp en kniv og rakte til henne som prøvde å knyte opp PH'en .

" Det går fortere med denne ! "

Han kjente det kalde metallet nederst mot maven . Hun skar over festet mellom mavebeltet og PH-hylsteret , dro hylstret av ham og kastet det til en av de andre , som fakket det . Hun rev tøyet opp med hendene og kastet det fra seg . Den ene var over ham nå . Hun luktet brennevin og svette . Hun grep et hardt tak i penisen hans og stappet brystet inn mot munnen hans . Han kjente det våte skrittet hennes mot låret . Han vred på seg . Forsøkte å få benet vekk . Nei . Nei . For alt i verden . Grepet om penisen ble hardere . Hun pustet tungt mot øret hans , beveget seg hardt opp og ned , tvang låret hans på plass i skrittet sitt og pumpet og pustet . Han kikket fortvilet opp på de to andre . Ville de bare stå og se på uten å hjelpe ham ? Kunne de bare stå slik ? Brystene og ansiktene deres lyste mot ham i mørket som før . Like urørlige . Han lukket øynene . Det gjorde vondt i penisen . Han forsøkte å tenke på at han var langt , langt vekk . Dette var ikke noe som hendte ham . Det var noe som hendte en annen . Det var ikke ham som lå her med en stinkende , pesende kvinne over seg . Det var en helt annen , et helt annet sted . Kroppen hennes presset hardere og fortere nå . Det var klissvått mot låret hans . Han presset det litt opp mot henne . Hun stønnet , tok brystet ut av munnen hans , og sank et øyeblikk ned mot ham med hele seg . Så spratt hun opp . Petronius ble liggende med spredte ben . Som om hun fremdeles lå der over ham . Han våget nesten ikke å puste så de kunne høre det , og tro at han var lettet over at det var overstått . Han turde ikke se på dem . Lå bare og ventet på at de skulle gå , så han kunne komme seg vekk .

Den andre var over ham .

" Nææææææiiiiii ! ‐ Petronius' stemme ljomet i sko gen . Den lød uhyggelig . Nå som han hadde skreket ble han enda reddere . Han forsøkte å reise seg . Skulle han flykte , var det nå . Harde grep om håndleddene hans vred ham ned . ‐ Ta en slurk , så blir du rolig ,

En flaske blinket foran ham . Tuten ble tvunget mot munnen hans . Han svelget . ‐ Det er ingenting å skrike for . Vi gjør deg jo ingenting . ‐ Hun sto på kne over ham og tok hånden hans mot clitoris og beveget seg frem og tilbake . Flasken gikk mellom de to andre . - ‐ Jeg vil ikke ! ‐ ropte Petronius , og forsøkte å ta hånden vekk fra henne . De tvang ham ned igjen .

-Hvorfor ikke det ? Det gjør da ikke noe . ‐ Hun som var over ham fortsatte villere enn før . Den andre satte seg på kne over ham , og tok den andre hånden hans inn mot skrittet . Nå beveget de seg frem og tilbake over ham begge to . Den tredje satt bak ham og holdt ham om livet . Hvor lenge skulle dette marerittet fortsette ? Ville det aldri ta slutt ? Mens han satt slik , halvveis oppreist , og holdt på dem , følte han at det aldri ville ta slutt . At han aldri noensinne ville komme ut av den situasjonen . At han for evig og alltid var tvunget til å sitte og holde på dem til de fikk tilfredsstilt seg på ham . Det var ingen måte å komme vekk fra det på . Han håpet ikke lenger at noen ville komme og redde ham . For han var en sånn mann som gjorde sånne ting med kvinner . Ingen måtte se det . Ingen måtte vite det . Han hørte de to stønne , omtrent på likt .

De reiste seg , fant frem skjortene og kitlene sine , og kledde på seg .

-Ha det bra , da du , " sa en av dem , og smilte . De forsvant i skogen . Petronius lå og hørte hvordan bladene rislet under føttene deres , og hvordan de mumlet seg i mellom , og lo litt innimellom . Han ventet til han ikke kunne høre dem mer . Ikke en lyd . Han pustet tungt ut , reiste seg , og børstet klarne . Han ville ikke tenke . Aldri tenke på det . Aldri si det . Han hadde opplevd noe som aldri skjedde . Og aldri hadde skjedd .

Det gjorde vondt i penisen hans . Han kikket ned på den , der den dinglet hjelpeløst mellom bena på ham . Han oppdaget den istykkerrevne PH'en som lå og lyste i skogbunnen . Hva ville folk tenke når de kom forbi på sin idylliske formiddagstur i morgen ? Ville de ta den opp og sette i gang med å finne ut hvem den tilhørte ? Skjønt hvordan skulle de finne ut det ? Det fantes hundrevis som var akkurat maken . Men størrelsen , fargen ? Det kunne allikevel sette dem på sporet . Han puttet den innunder blusen . Så gikk han hjem .

Han gikk så stille han kunne i døren . Klokken var ti og han hørte fjernsynet gå inne i stuen . Han sto med benet på det første trappetrinnet da han hørte farens stemme inne fra stuen .

" Er det deg , Petronius ? "

Petronius kjente det ble hardt i halsen . Han ville gråte . Han ville bare legge armene om halsen på faren sin og gråte . Ikke si noe . Ikke forklare noe . Han svelget .

" Ja . Jeg går og ... legger meg . "

" Hva står på , Petronius ? Er du lei deg ? "

Petronius kjente de varme tårene i øynene

" Nei , jeg er så ... trøtt . Går og legger meg . " " Vil du ikke ha en brus før du legger deg ? Jeg sitter her alene . Mamma har gått i Klubben .

-Går og legger meg . Godnatt da . "

Han styrtet oppover trappene og inn på rommet sitt og dreide om nøkkelen . Han gråt . Han tok restene av PH'en , tømte papirkurven og la PH'en sammen med noe papir og tente på . Flammene slikket langs kanten av papirkurven , og rommet ble fylt med svart røyk . Han gråt hele tiden . Han åpnet vinduet . Et øyeblikk var han redd for at det skulle bli brann , men så ga flammene seg litt , og han stirret ned på noen forkullede rester . Han samlet det opp i avispapir , og gikk ut for å kaste det i sjakten . Kristoffer kom etter ham på trappeavsatsen .

" Hva er det du holder på med ? "

" Tømmer papirkurven , mumlet Petronius og ble sprut rød , åpnet sjakten og kastet pakken fort .

-Jeg synes det lukter så rart ... "

Petronius' hjerte banket fort og vemmelig .

" Jeg har brent noe greier jeg har skrevet . "

Han så ned . Kristoffer kikket på ham .

" Hvor har du gjort av PH'en din ? Har du sluttet å gå med den ?

-Nei . Holder på å kle av meg . "

Han gikk fort forbi ham .

" Slår du ikke av en liten prat med meg før du går i seng ?

-Nei . Må se over leksene . "

Han forsvant inn på værelset sitt igjen . Hvordan skulle han forklare at PH'en var forsvunnet . Han hadde bare hatt to . Og den andre var den av tyll , som han brukte på prøveballet . Han kunne ikke gå på skolen i den . Og en PH var dyr . For en skikkelig , stram PH skulle dam betale minst femti matrarker . Han åpnet skrivebordsskuffen . Der lå pengene han hadde tenkt å bruke til spyd . Han visste hva han måtte gjøre . Han måtte snike seg ut i morgen , før de andre hadde stått opp , og kjøpe ny PH før han gikk på skolen . Det var ingen armen utvei .

Petronius kledde av seg og la seg . Han var redd for å sovne . Han var redd for å nå det grenselandet like før en sovner , hvor alle bildene dukker opp . Han ville se de mørke , tause skikkelsene som hoppet oppå ham og sto rundt ham . Han merket at de kom . Han lukket øynene og forsøkte å slappe av . Han var øm i kroppen , og trett . Det verket i skrittet . Penisen gjorde vondt . Han merket at mørket kom inn i hodet hans . Svart og lilla . I prikker . Det suste . Så så han en skikkelse som sto langt , langt vekk ‐ i den andre enden av en lang trommel . Den kom nærmere . Den var mørkkledd . Han kunne se konturene mot åpningen . Den kom med lange skritt . Mot ham . Han gjenkjente den . Det var skikkelsen på stranden . Den kom nærmere . Han kunne se ansiktet . Det var et vakkert ansikt med høye kinnben . Ansiktet ble større . Til slutt var det bare ansikt uten kropp . Det forandret seg gradvis idet det kom nærmere . Plutselig styrtet ansiktet mot hans eget , omtrent som en komet . Det var Gro ! Han skrek og fór opp i redsel .

Så la han seg igjen . Det var en drøm .

%Da Petronius forsøkte å liste seg ut av leiligheten morgenen etter bevæpnet med femti matrarker og skolekoffert , stakk Ba hodet ut fra badeværelset . Petronius la fingeren for munnen .

" Shsh ! "

" Hei , Petronius ! ropte Ba . -Går du før frokost ? "

Petronius hvisket rasende .

" Idiot ! og dreide om låsen på entrédøren . "

" Hvorfor har du ikke PH på deg idag ? Ny dinglekampanje ? " spurte Ba høylytt . ‐ Han grep henne om håndleddet og stirret henne inn i øynene .

" Ikke et ord til mamma og pappa , forstår du det ? " hvisket han intenst .

" Hvis du holder kjeft skal jeg kjøpe noe rart til deg ? "

" Hva da ? " sa Ba , litt mindre høylytt denne gangen .

Petronius behøvde ikke tenke seg om . Han visste hva Ba ønsket seg mer enn alt i verden .

" En kniv ! " sa han .

Ba nikket ivrig . Munnen var sammenknepen nå . Hun satte pekefingeren for og listet seg tilbake til soveværelset sitt . Petronius gled ut av døren .

Da Petronius kom hjem om ettermiddagen iført ny PH

‐ en tro kopi av den gamle ‐ og en flott kniv til Ba , som han hadde måttet låne penger til , av Baldrian , hadde det allikevel skjedd . Kristoffer hadde hørt bruddstykker av samtalen deres om morgenen , og da Rut kom ned til frokostbordet , hadde hun lokket ut av Ba det hun visste .

Bram ventet til etter de hadde spist . Så tok hun Petronius med inn på sitt arbeidsværelse .

" Hva skal det bety at du sniker deg ut klokken halv syv om morgenen halvveis påkledd og uten frokost ?

Petronius så ned i gulvteppet . Han hadde ant det . Da han hadde gått inn på Bas værelse for å gi henne kniven , hadde hun bare ristet på hodet og ikke villet ha den .

-Svar ! "

Petronius stirret på mønsteret i gulvteppet . Det var et sånt svart sikksakk-mønster med mørkerøde sekskanter i mellom . Han svarte ikke . ‐ Petronius , " sa Bram , litt mildere . ‐ Vet du hva ? Det nytter ikke å lure meg . Jeg ser du har ny PH på . Den er riktignok akkurat maken til den gamle . Men den gamle ble brent igår . Ikke sant , Petronius ?

Petronius nikket og stirret på sekskantene . Hele historien lå i mønsteret på teppet . Nå som den ble rullet opp lå den langsmed den svarte sikksakkstreken og sekskantene . Øynene hans fulgte streken frem og tilbake , rundt og rundt . Det samme gjentok seg .

" Hva skjedde igår kveld , Petronius ? "

Petronius ristet på hodet . Han skammet seg . Hun måtte ikke få vite det . For alt i verden . Han ville aldri i livet fortelle henne det .

" Du var ute og gikk tur , ikke sant ? "

Petronius nikket .

" Hvorfor var du ute og gikk tur ? Hvorfor kan du ikke holde deg hjemme ? Hva skal du ut og reke etter om natten ?

-Skulle ned til stranden ... "

" Hva skulle du der ? Fortell sannheten ! Skulle du møte noen ?

-Nei . "

" Er du sikker på det ? "

" Nei ... jeg mener , ja . "

" Der har vi det ! Du skulle møte noen . Du møtte henne , og så overfalt hun deg . Rev av deg PH'en . Tvang deg til å ligge med henne . Si det som det er , Petronius . Jeg vil jo bare ditt eget beste .

-Men det var ikke sånn ! Hun overfalt meg ikke ! "

" Hva ! ? Så du gikk altså med på det frivillig ! Og etter en stund ombestemte du deg , og forsøkte å trekke deg ut av det , og så tok hun deg med vold ! ? Ja , jeg kjenner de historiene . Som direktør for sosial velferd har jeg hatt hundrevis av slike historier hvor hysteriske mannekvinnesker kommer og forteller at de har vært utsatt for både det ene og det andre , som de ene og alene selv har utsatt seg for . Hva venter du deg egentlig , Petronius , når du går alene ned til stranden klokken ti om kvelden ?

-Men jeg skulle bare snakke med st ... "

" Bare snakke ! Ja , det sier alle de andre , også . Bare snakke . Men du må huske på det , Petronius ‐ jeg sier det til deg som et godt råd fra mor til sønn ‐ du må huske på at en kvinne er en kvinne , og en kvinne krever sitt .

Og til syvende og sist ser enhver kvinne på en mann som madrass . Det er det eneste som interesserer henne . Du skal ikke tro at hun vil nøye seg med bare å snakke under slike omstendigheter . Du må tenke på den situasjonen hun er i , Petronius ‐ og at den stakkars lille stangen din opphisser henne , og når mørket faller på , kan du ikke vente deg at hun vil la seg avspise med en samtale .

Det var fryktelig . Hun sto der og sa rett ut til ham at han hadde en stang . Han skammet seg over det . Skammet seg over at hun sa det , og at han sto rett overfor henne ‐ med sin nye PH ‐ og at hun kunne se på ham , og fortelle ham at han egentlig burde skjule den . Han glemte nesten at hun fordreide hele historien . Det var nesten en lettelse . Så slapp han å fortelle hvordan det virkelig var . Han bare stirret ned i mønsteret og lot henne fortsette .

-Vanligvis ville slike historier gå rett til Direktørfirmaets Voldsavdeling . Men ettersom du er min sønn , blir du forskånet for det . Slike saker er ytterst pinlige for de mennene som har blitt angrepet .

-Og hva verre er ‐ de har nesten ingen sjanse til å få farskapsbeskyttelse etterpå . Du kan være glad til at du har en mor som vil beskytte deg , Petronius . En annen ting er at det også ville bli ytterst pinlig for meg på kontoret . En kvinne i min stilling er uhyre utsatt . Men ! Akkurat dét skulle jeg nok ha klart !

Her gjorde hun en liten pause for å understreke sin tapperhet . Hun hadde en sterk rygg . Hun hadde tålt mange påkjenninger . Hun skulle nok også ha klart denne .

-Vi går ikke til noen anmeldelse , Petronius . La oss glemme det . Det er best . Hvem vil bry seg om å ha et mannfolk som er blitt skamfert på denne måten ? Nei . Det er best å glemme det . Jeg skal være mild , denne gangen . Men én ting er absolutt : Du går ikke til stranden alene mer etter at det er blitt mørkt !

Den store , hvite seilkutteren ‐ Anders Lovindus ‐ lå klar i Søndre Havn . Han så flott ut med sine høye master og lange , slanke baug med den smekre ungguttskikkelsen foran . Galleonsfiguren holdt hodet høyt så fippskjegget dannet det forreste punktet på skuten . Mennene hadde samlet seg på kaien for å vinke farvel . Petronius følte seg ør i hodet der han gikk opp landgangen med sin rutete koffert og sin nye , fine , lange serk , som han hadde fått for anledningen . Den var trang , så han måtte gå med små skritt oppover , og landgangen var temmelig steil , så han knakk litt i ryggen for å komme opp . Ødeskjær sto oppe ved rekka og tok imot ham .

-Velkommen ombord , unge sjøkvinne ! " sa hun og holdt armen galant ut i vinkel , så han kunne støtte seg på den idet han gikk ombord . Han følte seg stolt over å bli kalt sjøkvinne . Det lød så traust .

Det var ikke uten besvær det hadde lykkes Rut Bram å få til dette . Hun ville gjerne at gutten skulle få oppleve noe hyggelig . På visse punkter manglet hun enhver sans for realiteter . Dessuten stammet hun fra en gammel jordbruksslekt , der mennene tross alt hadde hatt en viss status som jegere . Ja , hun hadde da til og med hørt at de i riktig gamle dager hadde drevet fiske i noen små vann inne i landet .

Hun hadde støtt på fordommer hun aldri hadde ant eksisterte .

" Mannfolk til sjøs ! Niks ! uttalte tillitskvinnen for 6. dykkeravdeling . ‐ Det blir alltid bråk med dem ! Ikke kan de la oss være i fred og det blir kiv og strid og sjalusi i kvinnskapet . Vi er ofte ute tre ‐ fire uker i trekk . Nei , den går ikke , " sa hun , og blottet truende sine armtatoveringer ‐ en serie små , nakne menn med lubne maver .

Men Lis Ødeskjær , som hadde lovet å hjelpe Bram , satte hardt mot hardt . Hun forsikret at det bare var en prøvetur og at sønnen til Bram skulle få en kahytt for seg selv ved siden av hennes egen .

Hun skulle selvsagt passe på at han ikke la sine garn ut etter noen av dem . Og hvis de ellers hadde noe å utsette på hennes lederskap , kunne de bare ryke og reise .

Lis Ødeskjær så flott ut der hun sto i sin blå og hvite uniform og gjorde honnør til nestkommanderende idet hun kom ombord . De lettet anker og satte kurs for Ødeskjærene .

Det var femogtyve kvinne ombord . Sjefsdykkere , dykkere og alminnelig kvinnskap iberegnet . Dykkerne holdt seg for seg selv på nestøverste dekk akterut og kom ikke opp på dekk før de var ute på feltet . Under dem bodde kvinnskapet . Sjefsdykkerne og Petronius bodde forut .

Det tok flere timer å komme ut til det ytterste skjæret i Ødeskjærsgruppen ‐ Spruten . Ødeskjær sto staut på dekket og speidet . ‐ Han ligger flott på vannet . ‐ Et godt stykke før de kom til Spruten heiste de seil og lot kutteren gli stille frem . Ødeskjær forklarte Petronius at spydbiterne merket motordur på lang avstand , og flyktet langt Lucia i vold . Snart ville de vel lære seg til å høre blafringen i seilene også . De var noen ordentlige luringer . Gud visste hvor mange ganger dykkerne hadde måttet forandre metoder for å få fanget den . Ødeskjær betrodde også Petronius at hun tvilte på om det egentlig lå noen fremtid i dette her . Økonomisk var spydbiterfangsten det rene luksusforetagende , som bare kunne opprettholdes fordi folk fremdeles var villige til å betale den høye prisen for delikatessen .

De la seg i le av Spruten . Det blåste sterkt . " Kuling " , været Ødeskjær og blåste i en fløyte . Dykkerne kom opp på dekk . De hadde store koggere med spyd på ryggen . Til spydene festet de lange liner , som var surret fast på dekk til en rekke små vinsjer i den andre enden .

Ødeskjær speidet skarpt mot havflaten . ‐ Det skulle være en hel flokk dernede nå . ‐ Dykkerne hoppet overbord og forsvant . Petronius ble redd . Hvordan visste de at de noensinne ville komme opp ? Han spurte Ødeskjær . Ødeskjær lo hjertelig , gne seg på haken , og svarte at det var da virkelig også en sjanse for at de ble dernede på bunnen . Ha , ha ! Petronius stirret på boblene som kom opp til overflaten , Han antydet spørrende at sålenge det kom bobler opp så betydde det vel at de levde dernede ? Ødeskjær gapskrattet . Ja , det var nettopp det det betydde . Petronius var jamen en skarp , liten herre . Han spurte hvordan de ble fanget .

" De stikker spydet inn i gapet på dem , og gir et lite rykk i lina , som markeres ved de knutene her , og så setter vi vinsjen igang , og lina er ombord på en blunk . Da sitter forhåpentligvis spydbiteren i den andre enden . Når dykkerne har brukt opp alle spydene , kommer de opp , samler spydene og dykker ned igjen .

-Det er sikkert pent dernede , " sa Petronius drømmen " Hvor ? "

" På havbunnen , mener jeg ? "

" Ha , ha ! Kvinner har ikke tid til å tenke på skjønnhet . De har mer enn nok med å tenke på fangsten .

-Men var det ikke pent , da du var der nede ? "

I alle de årene Petronius hadde gått og ønsket å bli dykker var det fremfor alt landskapet der nede som hadde fascinert ham . Han hadde sett store fargeplansjer av det , og han visste at det måtte være som å komme ned i en annen verden hvor alt var stille og mykt og levende .

" Jo , nikket Ødeskjær . -Jo , det var faktisk pent . " Men du forstår det , Petronius , at for en kvinne er eventyret realitet . Det mister noe av den dragende makten det kan ha på mannen . Menn tror alltid at det kvinner gjør er fullt av heltemot og glans . Virkeligheten er en annen . Livet er en hard og ubønnhørlig kamp , Petronius .

Det var ikke uten baktanke at Ødeskjær ytret disse ord . Hun visste det ville være til unge herken Brams beste at han innså hvor trivielt og kjedsommelig en sjøkvinnes liv er . Egentlig . All den romantikken omkring sjølivet var noe mennene fant på .

Det rykket i linen . Petronius skvatt og begynte å dra i linen .

Ødeskjær humret litt .

" Det går bedre sånn , " sa hun og satte vinsjen igang .

Det rykket i en til . En dekkspike tok seg av den . Petronius stirret fascinert ned mot bølgene . Der stakk den opp

‐ gapet først ‐ en sølvblank fisk med en stor pigg på ryggen og et gap som viste tre rader av tenner innenfor hverandre . Den gispet . Det hørtes nesten ut som et lite skrik ‐ en svak , hes mjauing . Petronius syntes synd på den og holdt hendene for øynene , men måtte se allikevel . Han følte seg litt kvalm . Ødeskjær svingte spydbiteren opp i en flott bue . Den lå og dasket med halen og gjorde et enkelt sprang med hele kroppen . Hun trakk kniven og skar strupen over på den i et eneste snitt . Den lå ennå og sitret litt i halen . Øynene var store , glassaktige og rødsprengte . De sto ut og stirret stivt på Petronius . Anklagende og fortapt . En dekkspike tok spydbiteren i halen . Da vred den seg unna i en voldsom bevegelse og glapp flere meter bortover .

" Men den lever jo ! ropte Petronius . "

" Bare krampetrekninger ! " sa Ødeskjær . ‐ Men Petronius kunne nå se at hjertet på den slo også .

" Er hjerteslagene også krampetrekninger ? "

" Du spør og du spør ...

Dekkspiken grep den i halen igjen og begynte å lirke ut spydet . Spydbiteren glefset etter hånden hennes . En annen dekkspike styrtet til og fikk spydet løs . Blodet strømmet nedover bordene . Spydbiteren gjorde et voldsomt sprang mot rekka . De to var over den og grep den nærmest i luften og kastet den ned i et stort hull i dekket .

-Dernede blir den renset med det samme , de forskjellige innvollene blir skilt ut , og så blir den lagt på is .

Petronius tenkte på om hjertet fremdeles slo når det var skilt ut og om halen dasket isbitene til siden , og om den fortsatte å ha krampetrekninger helt til den kom i gryten til far .

Nå rykket det i ett sett i linene rundt dem . Tolv dekkspiker var i full gang med å hale i land . De arbeidet i korte bukser og med bar overkropp . Petronius så på de flotte brystene deres , som beveget seg smidig i takt med armmusklene .

-Her . Nå kan du prøve å dra i land ! " ‐ Ødeskjær ga ham linen . Den var tyngre enn han hadde trodd . Gapet kom veltende ut av sjøen . Det pekte direkte mot ham og beveget seg i forte åndedrett . Den basket og kjempet så det skummet omkring den . Petronius kastet et fort , usikkert blikk på Ødeskjær . Men hun sto bare med hendene på ryggen og så på ham og nikket . Det betydde han skulle få den ombord selv , liksom hun hadde gjort . Flott stor bue over rekka . Petronius rykket kraftig i linen . Uten å forstå hva som skjedde , røk han plutselig bakover og ramlet på baken .

" Nei , å nei ! ropte Ødeskjær . Og der dinglet spydet

formålsløst ned langsmed skipssiden , mens spydbiteren forsvant skrått nedover med en stripe av blod etter seg . Petronius var fra seg .

-Hvordan går det med den nå ? " spurte han betuttet .

" Vel , " sa Ødeskjer , som var godmodig på tross av fadesen . ‐ Her har vi mistet et alle tiders eksemplar , og det eneste som bekymrer deg er hvordan det går med den !

" Unnskyld ! " sa Petronius og følte seg tafatt og flau . Innerst inne merket han at han var rasende . Han smilte til Ødeskjær for å dekke over det . Han skalv i kroppen . Men Ødeskjær feide det bort . Kjære , sånt no' kunne jo skje , selv for den beste ! Faktisk hadde Ødeskjær vart fullstendig klar over at det ville gå som det gjorde . Det krevde lang iherdig trening å lære å hive i land en spydbiter . Alle førstereispiker gjorde sånne fadeser . Ødeskjær ville at Petronius skulle lære at han ikke kunne lære dette faget . Hun trodde ikke at en gutt noensinne ville kunne lære det , fordi gutter var så sene og klossete i bevegelsene . Det var bedre å demonstrere dette for ham i praksis enn å si det til ham . Fiske var og ble et kvinnefag etter Ødeskjærs oppfatning . Egentlig var det da også dét som var sjarmen ved det .

" Tror du den dør ? ‐ "

‐ Hva ? "

" Tror du spydbiteren dør ? " ‐ Petronius kan ikke la være å tenke på den stakkars fisken som svømmer omkring der , såret , og ikke har noen muligheter for å komme på sykehus , tenkte Ødeskjær rørt .

" Det er ikke godt å si . De kan leve lenge med et sånt sår i ganen . "

" Nå får vi sikkert ikke flere , " sa Petronius . ‐ De andre vil se blodet , og så forsvinner de .

" Ha , ha ! Nei , du . De ligger for dypt . De merker ikke noe til det . "

" Kanskje den stikker ned og forteller det . "

" Nei . De gjemmer seg når de er såret . Det gjør de alltid . "

Litt etter kom en av dykkerne opp , og litt etter kom en til , og tilslutt hang de langs skipssiden alle sammen .

" Hva Lucia var det som hendte ? De forsvant alle sammen i løpet av et halvt minutt . Det var en tjukk flokk dernede . Bare å hogge til på løpende bånd .

-Så hadde du rett likevel , Petronius . Typisk mandig intuisjon , nikket Ødeskjær .

-Men hvorfor stikker de ikke av med det samme dere kommer ? " spurte Petronius forvirret .

" De tror først vi kommer for å gi dem mat . Vi ... "

" Å , hold opp ! Hva er det som har hendt ? "

" En av dem glapp for oss , forklarte Ødeskjær . "

" Lot du guttungen prøve ? "

" Det er det jeg har sagt hele tiden . Menn skulle ikke blandes opp i dette her . Det er en kvinnfolkjobb ! "

Dykkerne ropte i munnen på hverandre og blåste vann ut gjennom nesen og ristet på seg . Petronius hadde mest lyst til å synke gjennom dekket . Han ville vite mer , men turde ikke å spørre . Han hadde ødelagt for dem , og nå var de rasende på ham .

" Vi blir nødt til å fortsette på nordsiden , kommanderte Ødeskjær , og dykkerne klatret ombord .

Den siste dykkeren som kom opp , stilte seg like ved siden av Petronius . Han så usikkert på henne , og forsøkte et lite smil . Kanskje hun skulle skjelle ham ut . Hun så rett på ham og tok av seg masken . Det var Gro .

Petronius følte seg svimmel . Sjøgangen , den blodige spydbiteren , bemerkningene og Gro surret rundt i hodet på ham , og han støttet seg til masten for ikke å falle . Hun sto et øyeblikk og boret ham med blikket .

De seilte rundt Spruten , og la seg på nordsiden .

Fisket fortsatte som før , uten særlig hell . Gro arbeidet på dekk etter første dykking . Han så hvordan hun sprettet opp buken og gravde i innvollene så blodet fløt . Han kunne ikke la være å se på henne . Hun arbeidet så fort og sikkert . Petronius tenkte han skulle ønske han kunne gjøre det samme . Være liksom dem . Være liksom henne . Så så han plutselig at hun skar ut en hjørnetann på en av spydbiterne . Hun snittet den fint ut . Hun rettet seg opp og gikk bort til ham .

-Her ! " sa hun . ‐ En souvenir . "

Det var en sagtann .

Petronius sto med sagtannen i hånden og så fra tannen til Gro og fra Gro til tannen .

" Tusen takk ! "

" Den får du fordi du alltid smiler så pent .

Hun fortsatte å snitte spydbiterbuk .

Om kvelden skulle det være fest . Petronius gledet seg til festen og skiftet til det pene , høyrøde skjørtet han hadde tatt med . Over hadde han en gul stramtsittende bluse i et tynt silkestoff med korte , små puffermer .

Det var ingen tvil om at han vakte oppsikt da han trådte inn i Ødeskjærs salong . Mellom alle de svartkledde og gråkledde kvinnfolkene var han virkelig en fryd for øyet . Deres egen forberedelse til festen hadde høyden bestått i å vaske seg . Nå følte de seg plutselig grove og litt uforfinede , og forsøkte straks å bøte på det med å trekke stolen frem for Petronius , spørre hva han ville ha å drikke , be ham fortelle hva som var hans yndlingsmelodi , by ham sigarillos , tenne den for ham , sette frem askebegeret , spørre ham hvordan han likte å være til sjøs , og si pene ting om flettene hans .

Petronius hadde aldri i sitt liv vært gjenstand for så mye oppmerksomhet .

Et øyeblikk følte han seg som verdens vakreste mann .

-Får jeg den første dansen ? " spurte en av dykkerne . Det var hun som hadde dukket opp først og skjelt ut Petronius for å ha mistet linen . Hun het Liv .

" Nei , du . Det blir meg ! " sa Mona dekkspike .

" Nei , meg ‐ for jeg har spurt før dere andre ! " sa Gro .

" Ha , ha ! Nei , det tror jeg nok blir meg ! brummet Lis Ødeskjær , og tok Petronius elegant under armen og svingte ham ut i en feiende sjøkvinnevals . De andre stilte seg i ring rundt og klappet takten og stemte i :

En sjøkvinne gynger på bølgen den blå

Hopsa-hå ! "

Hun bryter bølger i natten den rå

Hopsa-hå ! "

Gjennom storm og torden ‐ i all slags vær ‐ seiler hun hje-em til ham hun har kjær

Hopsa-her ! "

Stemningen var på topp . De skålte og nye plater ble satt på og Petronius var i vinden hele tiden . Så gikk gonggongen og kokken marsjerte inn med ti store fat spydbiterkompott . Kvinnene , som var skrubb sultne etter dagens slit , slurpet og skuffet alt sammen i seg på få minutter . Petronius var forbløffet over hvor mye de kunne legge i seg . Selv klarte han bare en porsjon . En av dekkspikene antydet at han måtte spise mer for han var da altfor tynn , men Ødeskjær grep straks inn og fraba seg frekkheter ved bordet .

Festen fortsatte med flere flasker og mer sang og musikk . Da de var blitt mer beruset , begynte de å underholde hverandre med historier .

" Ja , jeg kjente engang et mannfolk som aldri fikk ståpikk , begynte Liv . ‐ Hvordan dam enn strevde og bar seg så hang den der like slapp som en sild ! Så en dag ...

-Hei , du ! Det er herrer tilstede ! "

Alle sammen kikket på Petronius . Han rødmet .

" Han kan sikkert tåle litt av hvert . Vi skal ikke gjøre oss bedre enn vi er , vel ?

-Skål ! "

" Så en dag fikk vi besøk av en foxterrier som logret og bjeffet rundt i værelset . Og da reiste den seg . Vips ! Der sto den , rett ut !

Kvinnene brølte .

-Siden hadde jeg alltid med meg en bikkje når jeg skulle til ham , avsluttet Liv mellom latterbølgene .

-Det var noe annet enn ham jeg kjente engang . Han fikk ståpikk tredve ganger om dagen . Han var simpelthen sånn der sexoman ‐ er det ikke det det heter ? Tilslutt ble jeg lei av å se på det . Jeg fikk ikke gjort annet enn å gå der og gni på ham hver halvtime , og hvem er det som gidder sette fingeren i sånt no' i det lange løp ? Så en dag slengte jeg en bøtte kaldt vann mellom beina på ham . Plopp , sa det , så hang den der ! Jeg lo ! Jeg skal aldri glemme som jeg lo ! Ha , ha !

Hun begynte å le som hun hadde ledd dengangen , og de andre skrek av latter . Petronius kastet et blikk på Gro . Hun lo , hun også .

-Det verste jeg har opplevd , var da vi var i Paks . Vi delte en , tre stykker , mellom oss . Ham var det futt i ! Det gikk hver gang . Vi tok sæden oppi en skål , og kokte suppe på den etterpå og serverte den for ham . Og vet dere hva ? Han spiste den !

-Gud Moder ! "

" Lucia til mannfolk !

-Noen av dem kan bli så hete så det skvetter ! "

" Ja , da jeg var i Paks og gikk på hurke-hus , så sto det en sprøyt etter meg hvor jeg gikk og sto . Jeg visste ikke hvem jeg skulle velge , så jeg tok dem alle sammen etter tur ! Der røyk den lønna . I heiteste Lucia , for en sirkus ! "

" Engang her hjemme i Egalsund i barakke-kvarteret nedenfor Månekollen , kom plutselig to av dem vandrende mot meg rundt et hjørne med ståpikk begge to . Vet dere hva jeg gjorde ? Jeg grep begge to om pikken samtidig , klemte til så hårdt jeg kunne og sa & " Goddag , goddag . Så hyggelig å se dere ! & " og ristet dem godt opp og ned og sa & " Morn igjen& " og gikk . De bare sto og glodde etter meg . Maken hadde de visst aldri opplevd . "

" Ha , ha ! Den var god . Men har dere hørt det beste middelet mot tørrlagt pikk ? En snurrebass ! Balanser bare en snurrebass mot tuppen av den , så står den med det samme . "

Kvinnenes ansikter lyste og svettet . De var blitt ville og varme av snakken . En av dem hadde begynt å sette seg nærmere og nærmere Petronius . Han hadde først forsøkt å flytte litt på seg , men hun kom bare etter . Hun strøk håndbaken mot kinnet hans .

" Ja , så sannelig begynner det ikke å komme noen dun ! " sa hun .

" Fingrene fra fatet nå ! humret en annen og slo henne på skulderen .

Så lo de igjen . En av dem ville ta Petronius ut på dansegulvet . Gro kom farende og tok ham fra henne . De danset . Han turde ikke se på henne . Kjente varmen hennes , og var lykkelig .

Det var ingen som klappet takten mer . De stirret på den heldige og tok noen slurker til . Og da melodien var ferdig , strømmet fire stykker til for å få neste dans . De kolliderte .

To av dem ble stående midt på gulvet og glo på hverandre med knyttede never . Det var bare en millimeter mellom brystvortene deres . Begge bøyde pannene fremover og hakene innover , så det skulle se ut som om de så ned på hverandre . De var omtrent like høye .

-Du fanget en spydbiter rett foran nesen på meg idag , din slask ! "

Hun tok fatt i skjortekragen hennes .

" Tull ! Du var ikke rask nok med spydet ! Jeg klarer alltid flere enn deg ! "

" Du ljuger ! Jeg tok åtteogtredve sist ! "

" Jeg tok toogførr .

Hun knipset henne på nesen .

-Du skal ikke tro du kan komme her og knipse meg på nesen ! "

En knyttneve suste gjennom luften . Petronius løp vekk fra dansegulvet . Flere knyttnever suste i luften . En stol ble slengt gjennom lokalet . Det krasjet og sang i kranier og neseben . Gro forsøkte å holde de to slagssøstrene , men det resulterte bare i at hun fikk seg en på tygga selv . Flasker og glass veltet . Kvinnene slengte hverandre hit og dit . Noen ropte & " Hold opp med det tullet& " og andre ropte & " Pass deg sjæl& " , og de to som begynte ropte & " Hun skal få ! & " og & " Hun skal Lucia meg holde kjeft& " .

" Idioter ! tordnet en stemme . Det var Lis Ødeskjær som sto i døren . Kvinnene ble ydmyke og reiste seg opp , børstet klærne , begynte å drikke litt av de glassene som ennå var hele , " sa ingenting .

" Hva skal dette bety ? Her er jeg vekk i to minutter , og så knuser dere øyeblikkelig inventaret .

De svarte ikke .

Ødeskjær gikk bort til Petronius og tok ham under armen , og førte ham mot døren . I døråpningen snudde hun seg mot kvinnskapet og sa truende :

-Dette blir en dyr regning . Det lover jeg ! "

Så gikk hun ut med Petronius .

De gikk inn i hennes lugar . Petronius forsøkte å forklare seg , men Ødeskjer hevet hånden avvergende . Hun ga ham en sigarett . Han skalv litt på hånden . Så strakte hun seg velbehagelig i køyen og så på ham .

" Kom hit ! "

Petronius ble forvirret , og satte seg på kanten av køyen . Ødeskjær smilte til ham .

" Egentlig har jeg alltid hatt en spesiell forkjærlighet for deg , Petronius , " sa hun . Det lød så trygt . Hun hadde sikkert sett og kjent mange menn her i verden . Vert mange steder . Hun hadde sett Petronius vokse opp . Petronius følte seg hjemme . Så kjente han en finger stryke langsmed tinningen hans .

" Egentlig er du en yndig og sjarmerende mann . Du skal nok bli en god gubbe med tid og stunder . "

Hun lente seg over mot ham og kysset ham . Petronius knep munnen sammen . Til hans forundring holdt Ødeskjær opp . Hun reiste seg og sa i en fornærmet tone :

" Nei , vel ‐ hvis du ikke vil ... "

Da sjøkvinnene kom hjem fra tokten dagen etter , " sa de med enda større kraft enn før : & " Mannfolk til sjøs er no' herk . & "

Utpå vinteren kom direktør Bram til sin mann og fortalte at han skulle ha barn . Med et gledestrålende smil omfavnet hun ham .

" Du er i lykkelige omstendigheter ! Nå blir det ikke så ensomt for deg lenger !

Kristoffer løsnet grepet hennes og så bort . Nå angret han på at han hadde sluttet å ta pillen . Eller hadde det ikke nærmest vært et krav ? Hun hadde flere ganger sagt at hun syntes han ble mindre seksuelt stemt når han tok den .

Kristoffer Lisdatter hadde vært meget ung da han ble farskapsbeskyttet . Han mintes nå den første gangen hun hadde ytret disse ordene for ham . Han hadde vært jublende glad . Det hadde betydd at han likevel ikke bare hadde vært en tilfeldig affære for henne . Det betydde også noe mer . Med Rut Bram som farskapsbeskytter kom han inn i en gammel , høytstående og velhavende slekt .

Kristoffer hadde hatt en vanskelig barndom under kummerlige forhold . Han hadde vært resultatet av et tilfeldig samleie på et prøveball . Faren hans , Rudrik Lisdatter , hadde spilt høyt spill . Hans høyeste ønske hadde vært å komme ut av kummerligheten ‐ ut av brakkene , hvor han bodde sammen med sin farfar . Så hadde han truffet Kristoffers mor , Sue Humle , på prøveballet , og blitt forelsket ved første blikk . Sue Humle var egentlig fra Paks , og snakket egalitansk med en interessant aksent , som hadde tatt Rudrik med storm . Hun hadde spandert eksotiske drikker på ham , og opp til prøverommet hadde de fått sendt de lekreste matretter . Pengesedlene hadde drysset ut av benlommene på henne , og hun hadde gitt skyhøye tips til serveringsherren . Sue Humle forklarte at hennes mor var innehaver av et av de største handelskompaniene i Paks ‐ nemlig det berømte ( og beryktede ) handelskompaniet som hadde hatt kornmonopolet de siste femti år ‐ og når hun selv hadde forlatt Paks var det mest fordi hun elsket havet . Hun hadde derfor kjøpt seg en større eiendom på vestsiden av Luks , fortalte hun , og nå ventet hun , kort sagt , bare på å finne seg en passende mone , som kunne gjøre det litt koselig rundt henne .

For Rudrik sto Sue Humle som et eventyr ‐ pusten fra den forlokkende verden , der penger ikke betyr noe fordi de bare er der , og hvor store ting oppleves . Han hadde derfor ikke fortalt Sue at han ikke hadde tatt pillen . Det var vanlig at unge menn begynte å ta pillen i god tid før de skulle på prøveball . Byens bedre sønner gjorde alltid det . For øvrig var det sjelden det var andre enn byens bedre sønner som i det hele tatt gikk på prøveball . I prinsippet var selvfølgelig det å gå på prøveball en demokratisk rettighet , som enhver kunne benytte seg av . Men i praksis forhindret den høye prisen på inngangsbillettene byens dårligere sønner å gå . Men Rudrik hadde sett prøveballet som sin eneste sjanse . Hans farfar hadde skrapt sammen i lange tider så han skulle ha råd til å gå dit . Mangen en kveld hadde han kommet dødstrett hjem etter å ha jobbet overtid i vasketroppene .

Rudrik ventet spent . Sue hadde fortalt ham at i alle de land hun hadde vært , hadde hun aldri støtt på en rundere og deiligere mave enn hans , aldri hadde hun støtt på en mindre pikk , aldri hadde hun prestert en deiligere orgasme . Og hun hadde vært i mange land .

Rudrik gikk derfor og telte dagene og ventet på at hun skulle komme og fortelle ham den lykkelige nyhet , og at han snart ville kunne flytte ut i huset hennes på Luks .

Og Sue lot riktignok høre fra seg . Hun kom en sen høstkveld og banket på hans nummer i brakken . Hun sto der med det korte håret strittende til alle kanter . Men mest sjokkert var Rudrik over klærne hennes . Det var ikke den Sue han hadde truffet på prøveballet . Hun hadde en eldgammel , lasete kittel på , og et par altfor lange og brede bukser . Enda mer sjokkert ble han da han hørte at hun heller ikke snakket med aksent .

Rudrik ble så forfjamset at han ble stående og stirre på henne uten å si noe .

-Det ville kanskje være en idé å slippe meg inn før jeg fryser fingerne av meg !

Rudrik åpnet døren , og hun marsjerte inn . De hadde bare ett rom . I kroken satt farfar og heklet . Han tittet over brillene sine og smilte godmodig og nikket til henne . Sue pekte på ham , henvendt til Rudrik .

-Må han der være her ? "

" Men vi har ikke andre værelser !

Farfar la fra seg hekletøyet og reiste seg møysommelig .

-Jeg går en tur ! " sa han . ‐ Jeg skulle likevel ut og se etter katten . "

De ble alene .

" Du skal ha barn ! hveste hun . Rudrik glodde forskrekket på henne . Dette han hadde ventet på med lengsel , var plutselig en katastrofe .

-K ... kan jeg ikke få det bort ? "

" Jo , " sa hun , og begynte å gå opp og ned på gulvet . " Det har jeg også tenkt på . "

Hun snudde seg brått og triumferende mot ham .

" Men vet du hva ? Det tror jeg ikke jeg vil . "

" Hvorfor ikke det ? "

" Jeg har tenkt over det . Regnet på det . Først får jeg en ferie på åtte måneder med full lønn . Dernest høster jeg en premie på 5000 matrarker . Det er nemlig mitt tredje barn . Lille Siwalerius i nummer syv er også min , hvis du absolutt vil vite det . Og så har jeg en hos en rik herre på Månekollen , som lever av sin mors rentepenger . Så ‐ jeg tror jeg vil fullføre dette svangerskapet også .

Rudrik kunne ikke tro det . Han visste jo godt at det var mange kvinner som levde av å føde barn . Han hadde bare aldri forestilt seg at han skulle bli en av de ulykkelige fedrene . Etter dette ville han aldri ha noen sjanse til å få en velhavende kvinne . Han ville bli nødt til å jobbe og slite resten av sitt liv ‐ liksom hans far , som døde av tuberkulose da Rudrik var ni ‐ og hans farfar . Han ville aldri komme ut av brakkene .

-Men ... men hva med handelskompaniet i Paks med kornmonopolet og villaen på vestsiden av Luks ?

Hun lo en kort latter .

-Ha ! Som du muligens kan se , var det løgn . Jeg er en ganske alminnelig havnearbeider . Laster og losser korn innimellom svangerskapene . Nå hadde jeg egentlig funnet ut at den derre lastingen og lossingen på havna er adskillig mindre anstrengende enn disse evindelige svangerskapene . På jobben har vi pauser ustanselig . Det er umulig å ta pause fra et foster , Rudrik Lisdatter . Har du noensinne tenkt på det ? Nei , dét er Lucimeg heldagsjobb . Såntno' tenker dere mannfolk selvfølgelig ikke på når dere puler så det skvetter på prøveballene bortetter . Tenker bare på å skaffe dere sjæl en trygg økonomisk fremtid . Du var tett i knollen som trodde på det jeg sa . Det er min kommentar til dét . Dessuten har du lurt meg ! Er du klar over hvor høye straffer det er for menn som unnlater å bruke preventiver ?

Rudrik så for seg svimlende summer som hverken han eller hans farfar kunne klare å spare opp , hvor mye de enn jobbet i vasketroppene . Han så ned .

-For øvrig har jeg en affære gående med en annen mann , som jeg har tenkt å tilby farskapsbeskyttelse . Det er et gammelt avfeldig herrentimmer . Men han er eneste arving . Forhåpentlig er det ikke no' futt i sæden hans lenger . Men når det kommer til stykke er jeg en bunn hederlig kvinne , herken Lisdatter . Det kunne ikke falle meg inn å la ham oppdra en annen manns barn . Jeg er for øvrig heller ikke interessert i å se din datter i mitt hus .

-Eller sønn . "

" Ja , eller sønn da , for svingende ‐ for å sette det på spissen . "

Omkring åtte måneder senere fikk Rudrik beskjed om å møte på Fedrekontoret for å ta imot sin sønn . Rudrik , som var meget ung og uerfaren , møtte som han var blitt påbudt .

Og der lå lille Kristoffer . Rudriks hjerte smeltet med det samme han så ham . Han tok ham inntil seg og vugget ham i armene sine og hvisket at det skulle nok gå .

Han hadde ventet å treffe Sue der . Men hun hadde lagt igjen beskjed om at hun intet ønske hadde om å se ham igjen . Han måtte undertegne noen papirer på at barnet ble overlatt i hans varetekt , og avlegge ed på at han var den tro og rette far ‐ i vitners nærvær . Dernest leste Fedresjefens undersjef opp for ham vedtektene om at Sue Humle hadde lovfestet rett til å se barnet med jevne mellomrom , og at Rudrik Lisdatter aldri ville ha lov til å flytte fra Egalsund med barnet uten Sue Humles samtykke . Undersjefen så av og til opp fra arket og festet et refsende blikk på Rudrik . Han la merke til at hun var gravid .

Dernest ble han sendt inn på et annet kontor , hvor en betjent overrakte ham en seddel .

" De får 500 matrarker i bot for P-bedrag . "

" P ..p..p-bedrag ? "

" Ja . Det står for & " preventiv& " eller & " pille& " . Eller hva De vil .

-& " Pølse& " , for eksempel . "

Rudrik snudde seg . En kvinne med en unge på armen gliste mot ham . Betjenten gliste tilbake til kvinnen .

" Kan jeg hjelpe Dem ? "

" Jeg skal bare avlevere denne skrikerungen her . Har hatt ham to uker over tiden .

Betjenten åpnet beredvillig døren til neste avdeling for kvinnen .

-Så var det oss , da , herken Lisdatter . Det blir 500 matrarker . Boten for å ha påstått at De har tatt pillen ‐ eller gardert Dem på annen måte ‐ når De faktisk ikke har gjort det . De vet selvfølgelig , som alle andre menn , at De må registrere Dem på P-kontoret for å slippe å bli tilkjent farskapet . De er ikke offentlig registrert for inntak av preventivpille , og er derfor å betrakte som fri sædgiver på markedet . 500 matrarker , takk ! "

" M ... men jeg har ingen penger på meg . Jeg har ikke 500 matrarker ! "

Rudrik var fra seg av skam og fortvilelse .

" De kan betale i avdrag . Vi er ikke ukvinnesker . ‐ " Han måtte undertegne nok en erklæring og fikk med seg ti avbetalingsblanketter . Så ble han skysset ut .

Rudrik ble mer glad i sin sønn enn han hadde trodd . På skolen hadde barnestell vært hans beste fag . Dessuten hjalp farfar ham . Farfar hadde vært barnehavelærer i sin ungdom , og visste en masse om barn .

Så Kristoffer hadde ikke manglet kjærlighet i oppveks ten . Men det hadde vært trangt om plassen og lite å rutte med . Rudrik hadde vært ansatt på en kakefabrikk mesteparten av tiden . Han hadde sittet ved et samlebånd og satt små grønne topper på små runde kaker . Det var det ikke så mye å tjene på . Men det hadde i hvert fall betydd at han fikk med seg en kvote med kaker hjem nå og da . Kristoffer spiste kakene med glupende appetitt og vokste seg opp til å bli en deilig og rund liten gutt . Han hadde et nydelig ansikt , og gikk for å være brakkekvarterets lille skjønnhetsåpenbaring , der han danset avsted med skolekofferten sin .

Av og til kom det et skår i gleden fordi jentene i gaten ropte & " Hurkeunge& " etter ham , og & " Hvor er moren din ? & " og & " Vet dere hvorfor Kristoffer må ha etternavnet til faren sin ? & " Han gikk hjem og gråt og spurte faren sin hvorfor de sa sånn . Og faren trøstet ham og sa det var fordi de var dumme , og farfar hentet frem det mekaniske byggesettet , og så bygget de broer og kraner og tårn , og Kristoffer smilte og lo igjen . Da han ble eldre fortalte Rudrik ham alt .

Farfar og Rudrik oppdaget snart at Kristoffer hadde et særlig hode for tall og mekanikk . Nordre Bro ble nettopp oppført i Kristoffers barndom , og han kunne stå dernede i timevis og se hvordan de bygget den , og holde lange samtaler med ingeniørene over innviklede tegninger , så de ble helt forbløffet og klødde seg bak ørene .

Skolegang utover det obligatoriske kom imidlertid ikke på tale . Kristoffer måtte ut og arbeide så snart han ble gammel nok , liksom alle andre ungdommer i brakkebyen . Jentene fikk gjerne jobb på havnen , og noen av dem stakk til sjøs . Kristoffer fikk jobb i en frisørsalong og spesialiserte seg på skjeggfrisyrer og behandling mot håravfall . Denne jobben hadde han også da han traff Rut Bram .

De hadde truffet hverandre første gangen på et prøveball . Kristoffer hadde selv tjent seg opp penger til det ved å gå rundt blant fine , eldre herrer på Månekollen og behandle dem mot skallethet . Det ga utrolig god betaling . & " Ja , det er vel mange fine herrer på Månekollen med måne& " , hadde Rut sagt senere . Og Kristoffer hadde ledd forelsket .

Rut Bram og Kristoffer Lisdatter hadde lagt merke til hverandre med det samme . Rut Bram var imidlertid ikke rask nok . Så før hun visste ordet av det , hadde Kristoffer forsvunnet i prøverom med en annen . Bram kom aldri riktig over det , for det såret hennes stolthet , og hun følte det som et angrep på hennes seksuelle kraft . I sine sure stunder så hun på det som et bevis på Kristoffers lettsindighet og utilbørlige flørtemanerer . Og selv om Kristoffer mange ganger senere forsikret henne om at det var henne han helst ville ha , også dengang ( og alltid siden ) , kunne hun aldri la være å være litt bitter når hun tenkte på det . & " Men jeg kunne jo ikke ha gått bort til deg ! & " sa Kristoffer trøstende hver gang Bram fikk sjalusianfall fordi hun kom til å tenke på denne episoden . Nei . Det innså de jo begge det absurde i . & " Kanskje det til og med hadde betydd at du ikke ville ha meg . Og så hadde vi jo aldri kommet til å leve sammen . Så det var bra at jeg ikke viste deg noen interesse den gangen& " . Så ble de enige og lykkelige igjen .

Senere hadde hun begynt å oppsøke ham . Rut Bram var en fordomsfri natur , og det generte henne ikke det minste at hun måtte oppsøke sin elsker i fattigkvarterene . Tvert imot følte hun det som om hun hadde funnet en sjelden rose i triste omgivelser . Og hun ble mer og mer overbevist om at hun ville omplante denne rosen og få den til å trives og gro under sine egne hender . Det var også flere fortilfelle i hennes slekt av at kvinner hadde hentet frem slike roser fra folkedypet . & " Slikt setter bare fart i genene hos den gamle jordbruksadelen& " , " sa hennes oldemor alltid .

De hadde hatt et meget dydig forhold i lang tid . Kristoffer hadde tatt lærdom av sin fars skjebne , og han hadde bestemt seg for at han aldri ville ha et ubeskyttet barn . Rut Bram hadde derfor offentlig erklært sin farstroskap , da hun tilslutt hadde fått ham i ekeskogen på Luks , der Petronius ble unnfanget .

Kristoffer Bram f . Lisdatter hadde gått opp i sin husfargjerning med kjærlighet og varme . Han kunne aldri slutte å være takknemlig over at han hadde fått en bedre tilværelse enn sin far . Samtidig følte han likevel , av og til , et lite stikk ved at han aldri hadde fått anledning til å dyrke sin interesse for mekanikk . Han hadde nevnt det for sin kvinne noen ganger , men hun hadde bare smilt skjevt og sagt at det var da ingen som forhindret ham i å lese så mye mekanikk han bare orket i sin fritid .

Men når hadde han egentlig fritid ? Helt siden han fikk farskapsbeskyttelse , hadde han hatt små barn , syntes han . Da Petronius var halvannet år , hadde Ba kommet , Og Ba så aldri riktig ut til å bli stor nok til å klare seg selv . Selv om hun nå var en stor pike , ropte hun på faren sin i tide og utide . Hun var så vilter . Og nå sto Rut her , gledestrålende , og fortalte ham at han skulle ha et barn til .

I sitt stille sinn hadde han håpet på at hun ville nøye seg med de to de hadde fått . Samfunnsmessig kunne dam ikke vente av Rut at hun skulle føde flere barn . Og hva ville skje nå ? Rut ville få fri fra jobben i svangerskapsperioden , hvis hun ønsket det , og så ville han ha henne gående i huset hele dagen . Og når hun endelig skulle begynne å jobbe igjen , kom den anstrengende ammetiden . Kristoffer sukket og sa ikke noe .

" Er du ikke glad ! utbrøt Bram skuffet . ‐ Hun blir da sikkert en deilig liten en ! "

Kristoffer snudde seg heftig mot henne .

" Kan du ikke ta det bort ? "

" & " Ta det bort ! & " brølte Bram . ‐ Hva er du forslags far som omtaler din fremtidige datter som & " DET ! ! ! ! ! & " Og tror du jeg besvangrer meg for å la det ende i ABORT ? Menn burde sørge for at det aldri var nødvendig å utføre aborter . Og hvis de ikke sørger for det , får de ta konsekvensen . Et liv er blitt til inni meg . Menn som vegrer seg for å ta ansvaret er en skam for samfunnet .

-Jeg hadde sett frem til litt tid . . . litt tid for meg selv . Rut .

-Tid for deg selv ! ? Men du har jo hele dagen mens jeg er på jobben . Jeg har alltid lurt på hva du egentlig får tiden til å gå med . Vi kan også ansette fast vaskemone , hvis du vil . Dessuten vet du godt at Ba så brennende ønsker seg en lillesøster . " Det skulle du også tenke på .

" Lillesøster ! " sa Kristoffer oppgitt og gjemte ansiktet i hendene .

" Kristoffer ... Noen ganger forstår jeg deg ikke . Jeg var hos legen idag . Og hele dagen har jeg gått og gledet meg til å komme hjem og fortelle deg det . Jeg tenkte at du muligens ville bli litt skamfull over din potens , men jeg tenkte du ville bli stolt og glad over livet som rørte seg inni meg . Og nå ...

Hun var sønderknust og rasende . Han kunne se hun var virkelig sønderknust . Han følte en umiddelbar ømhet for henne . Hva var han egentlig for en ? Skulle han ikke være den første til å omfavne henne , kjærtegne maven hennes , følge med i hvordan den utviklet seg , ta imot deres lille kjærlighetsprodukt med åpne armer , elske barnet , elske henne , ta vare på dem allesammen ? Hvem skulle ellers ta vare på dem ? Hvordan ville det gå med dem hvis han bare ga blaffen ? Vanskjøttet dem til fordel for sine egne interesser ! Gud , han var en idiot ! Han skulle aldri ha sagt de tingene . Nå hadde han såret henne . Han skammet seg . Han var en stor egoist . Han var en dårlig far og en ukjærlig mann . Hvordan skulle han gjøre det godt igjen ? Han skulle akkurat til å si at han lengtet etter den nye datteren sin , og at han elsket både henne og Rut , da Bram avbrøt tankene hans .

-Hvordan kan du tillate deg å si at du gjerne skulle hatt mer tid til deg selv ? Hva med meg ? Hva vil det si å stifte familie ? Hva gjør jeg hele dagen ? Har jeg noensinne noen tid til meg selv ? Det eneste som betyr noe for meg i verden er å være noe for andre ‐ ellers blir jeg bare en ukvinneskelig robot . Jeg jobber hele dagen for deg og ungene . Og du passer på at vi har det godt herhjemme sammen . Og så beklager du deg over at vi skal ha en ny ! Det er da naturens oppfyllelse , kjære Kristoffer . Jeg føder og du tar imot . Det er jo tross alt menn som avler barn !

-Det er tross alt menn som avler barn , svarte herken Uglemose og så ut over 5 b . -Alle levende ting på jord lengter bestandig mot sitt opphav . Alle jordelivets funksjoner kan sees som en stor syklus . En syklus betyr en slags rundgang . "

Herken Uglemose tegnet en sirkel på tavlen .

" Rundingen , eller sirkelen , er den mest formfullendte av alle figurer i geometrien . Den mangler intet . I sirkelen fruer den fullkomne balanse . "

Han gjorde en liten kunstpause , delvis fordi han var grepet av tanken på sirkelens fullkommenhet , delvis fordi han ville se om de sov . De satt stille . Men bortsett fra lille , runde Fandango og Ann Månekollen , var det umulig å se om de lyttet eller tenkte på noe annet .

" Derfor er sirkelen symbolet på kvinnen . Hun som bærer den store naturens syklus i seg selv . Men i den sivilisasjon som kvinnen skapte får sirkelen også ny og utvidet betydning . Forholdet far , mor og barn kan innskrives i denne sirkelen . Opphavet til barnets liv ligger i farens sædcelle og morens eggcelle , hvor livet tar bolig ‐ inni moren . "

Han tegnet fars sædcelle øverst på sirkelen , som en ørliten prikk , og mors eggcelle som en stor , kraftig runding litt nedenfor midten på sirkellinjen . ‐ Her inne blir barnet til ‐ fosteret ‐ , og til slutt ... til slutt , dere , kommer barnet ut . "

Han tegnet inn barnet på sirkellinjen ‐ i form av et hjerte ‐ to tredjedels lengde fra utgangspunktet .

" Og faren , sædens opphav , tar barnet i sine armer . " Barnet vender , så å si , tilbake til sin opprinnelse . Slik er det ikke i dyreverdenen . Det er sivilisasjonens bragd . Vi kan vise dette forholdet ved å trekke streker mellom de tre punktene . Vi innskriver da en trekant i sirkelen .

Herken Uglemose innskrev en trekant i sirkelen .

" Trekanten er symbolet på sivilisasjonen , som omfattes av sirkelen ‐ symbolet på kvinnen . Sammen er disse figurene ‐ trekanten innskrevet i sirkelen ‐ symbolet på at sivilisasjonen er skapt av kvinnen ‐ symbolet på at all dypere kultur er kvinnekultur .

Herken Uglemose kikket opp på figuren med tilfredshet og innlevelse .

-Det er vakkert . Uendelig vakkert og fullkomment , Dette er den dypere årsak til at kvinneskene alltid beveges så inderlig når de ser bilder av den lille Donna Klara i sin fars armer .

-Men kan vi ikke likegodt si at det er eggcellen som er opphavet til barnet ? " spurte Ann Månekollen .

Herken Uglemose fikk røde pletter i kinnene av oppløftethet over at hun fulgte med .

" Eggcellen er å ligne med selve livskraften , " sa han , Ved tanken på livets under brukte han et forklaret språk .

‐ Det skapende prinsipp . Eggcellen er både spire og grobunn . Sædcellen er bare en slags syre eller et slags irritasjonsmoment ‐ omtrent som stikket fra en knappenål . Og når eggcellen merker denne pirringen , bestemmer den seg for å sette livsprosessen igang . Og eggcellen vil , liksom grobunnen , gavmildt gi alt tilbake til seg selv . Derfor får faren barnet i sine armer ved fullbyrdelsen .

" Hvorfor er det kattemoren som passer på ungene , da da ? Faren vet ikke at det er hans unger , engang ! Noen ganger så dreper han dem til og med , ssså ! " sa Wolfram Saxe , som hadde fem katter hjemme .

" Alle kvinneskelig sivilisasjon består i å fjerne kvinneskene fra dyrisk adferd . Sivilisasjonens oppgave er å bøte på naturens urett . Det har vi vært inne på før .

-Men brukte du ikke selv nettopp naturen til å forklare hvorfor mennene er flinkest til å passe barn ? spurte Ba .

-Nei . Det er her vi må skjelne mellom mystikk og virkelighet . Mystikken ‐ det er poesien , som gjør virkeligheten skjønn og begripelig i all sin ubegripelighet . Vi lager et bilde som en overbygning over de tingene vi vet er riktige for bedre å vise hvor vakkert det er at en mor leg ger kjærlighetens frukt og gave i en fars trygge , omsorgsfulle hender . " Herken Uglemose fikk litt vanskelig for å snakke . Hans store ulykke i livet ‐ at han aldri selv hadde blitt gjort til gjenstand for denne skjønne og uendelige gavmildhet ‐ sto klarere for ham nå som han skulle forklare livets velsignelser for elevene . Han kremtet .

" La oss se nærmere på den virkeligheten som ligger bak denne poetiske syklus . "

Han så på dem . For en gangs skyld satt de rolige på pultene sine . Det var viktig at dette ble formidlet helt riktig . Herken Uglemose så rektor Barmeruds refsende dobbelthaker for sitt indre øye , og begynte .

" Naturen utviser noen ganger en stor , guddommelig visdom . De viktigste kjønnsorganer hos kvinneskeslekten

‐ hunnens kjønnsorganer ‐ ligger derfor beskyttet , inne i kroppen . Dette viser oss at det er mer skjebnesvangert om en kvinne ødelegger sine kjønnsorganer enn om en mann gjør det . Han bærer derfor sine utenpå , da vi neppe kan si det er så farlig hvordan det går med dem . Det er derfor mannen kalles det sårbare kjønn . Disse kjønnsorganene bruker han til å sprøyte uendelige mengder av sæd inn i kvinnens kropp . "

Herken Uglemose så alvorlig på dem . Noen fniste . Andre sa & " Hysj ! & "

" Uendelige mengder , " gjentok han . " Årsaken til dette er at sædcellene er så uendelig små at de er nødt til å forekomme i store mengder for at det skal bli noe av bare en eneste en av dem . De er de minste cellene som finnes . Moderne vitenskapskvinner har da også nå satt spørsmålstegn ved om vi i det hele tatt kan kalle den en & " celle& " . I enkelte moderne verker brukes ordene & " grums& " eller & " rusk& " isteden . Intet hunndyr vi kjenner kan frembringe noe så kolossalt lite som kvinneskehannen kan med sin sædcelle . Den er så liten at det går sekstitusen stykker av dem på en eneste kvadratmillimeter . Den prikken jeg har tegnet på tavlen er derfor en fantastisk forstørrelse . Eggcellen , derimot , er omtrent så stor som en prikk . Som et punktum . Altså , litt mindre enn den jeg har tegnet . Figuren min gir derfor et meget skjevt bilde av forskjellen i størrelse mellom eggcelle og sædcelle ‐ eller sædgrums . Når egget bestemmer seg for at skapelsesprosessen skal begynne , begir to hundre millioner sædceller seg på vei til den . To hundre millioner , dere . "

Herken skrev & " 200 mill.& " med store bokstaver utfor prikken på trekanten .

" De ligner små slanger med hoder , fortsatte han . "

‐ Her er et eksemplar i tredve billioners forstørrelse .

Han tegnet en sædcelle med svart hode som buktet seg avsted . Han kikket fornøyd på den .

" Som dere ser kan vi også se at den ligner et slags rumpetroll , " sa han . " Altså , to hundre millioner av disse rumpetroll-lignende ruskene bukter seg avsted og slåss om ett egg . Sædcellene skal gjennom hard konkurranse for å vinne egget ‐ akkurat som vi ser det i samfunnet , hvor menn konkurrerer om å vinne kvinner . Eggcellen ligger og betrakter striden mellom disse myriadene av sædceller i opphøyet ro og hvile sålenge den pågår . Tilslutt når hodet på en av sædcellene inn til egget . Sædcellene har nemlig lite begrep om hva de foretar seg . Som enkelte dyr , for eksempel strutsen , tror de at bare de har hodet med , har de hele seg med , også . Egget klipper da straks av resten av sædcellen , så halen blir utenfor . For straks denne ene sædcellen har funnet beskyttelse hos egget , danner egget en hinne rundt seg for å forhindre at noen av de etthundreogniognittimillionernihundreogniognittitusennihundreogniognitti andre sædcellene kommer inn og forstyrrer skapelsesprosessen .

Lille runde Fandango rakte opp hånden .

-Værsågod , Fandango . "

" Hva skjer med alle dem som ikke kommer inn , da ? "

" Ja , disse er jo nå overflødige , og dør . Seierfruen ‐ " den ene sædcellen som kom inn ‐ mister sin identitet . Det betyr at den ikke er seg selv mer . Det er fordi den har mistet halen sin . Uten hale har den ingen selvstendig eksistens mer , men næres og beskyttes av egget , nøyaktig på samme måte som den modne mann finner farskapsbeskyttelse hos en kvinne . Til gjengjeld får sædcellen lov til å leve . Det ligger en vakker analogi i dette . En analogi betyr noe som ligner noe annet . Mannen søker et hjem . Selv er han , pr. definisjon , hjemløs . I denne søken må han konkurrere med hundrevis av andre menn . Når han finner det , sørger kvinnen for å holde ham der skaffer ham næring , og beskytter ham mot alt ondt .

Ann rakte straks opp hånden , og tok ordet før herken hadde sagt & " Værsågod , Ann& " .

" Og hva skjer med dem som ikke kommer inn i noe hjem , da ? "

Klassen fniste , men Ba hamret i pultlokket som tegn på at hun ville høre mer , og klassen ble derfor snart stille igjen . Herken Uglemose overhørte spørsmålet .

" Derfor kan vi si at det fra naturens side er innrettet slik at mannens plass er i hjemmet . Det er ... "

" Men du sa jo i sta at vi ikke kunne bruke naturen til å forklare sivilisasjonen , " avbrøt Ba .

" Ja . Det er her vi må passe på . Det at mange menn nåtildags protesterer mot dette , endrer ikke det faktum at det er kvinnen som er livgiver og beskytter i tilværelsen og at mannen ville gå til grunne uten henne

‐ mens det motsatte ikke er tilfelle . Sædcellen bærer ingen tilsvarende evne til å skaffe næring og beskyttelse for fellesskapet . Naturen vil aldri kunne endre det faktum at et barn aldri noensinne vil kunne bli til inni mannens kjønnsorganer . Jeg tør ikke tenke på hvordan det ville gå hvis fosteret skulle utvikle seg inni skamsekken . Den er altfor liten og skrøpelig til å kunne frembringe noe form for liv . Fosteret ville sprenge den fullstendig .

Herken Uglemose følte seg på trygg grunn nå . Han var sikker på at han underviste hundre prosent i overensstemmelse med siste Direktiv og Rundskriv nr. 287 . Skrekkbildet av rektor Barmeruds dobbelthaker var nesten forsvunnet for hans indre øre da han fortsatte .

-Dette at skapninger av hankjønn er overflødige luksusvesener , ser vi jo overalt i naturen fra de laveste til de høyeste dyrearter . Hos edderkoppene , maurene og biene er det jo slik at mannen blir drept eller går til grunne når han har parret seg med hunnen . Han gjør det eneste han dø . Hva skal samfunnet med ham ? Hos biene får han riktignok lov til å leve en sesong i fullstendig latskap . Vi ser da også hvordan han ikke på noen måte bidrar til at bisamfunnet består , men bare ligger der og dovner seg . Så må han da også bøte med livet etterpå . Hos maurene blir de hanner som ikke lykkes i å parre seg med hunnen , drept med det samme ‐ akkurat på samme måte som de uheldige sædcellene går til grunne i kvinnesket . Hvis hunnmaurene ikke får tak i dem og dreper dem , dør de allikevel , fordi de ikke har peiling på hvordan de skal skaffe seg mat selv . Så de dør av sult . Vi ser også hvordan frueren over disse samfunnene er en kjempemessig hunn , som sørger for at arten blir bevart .

-Er det derfor mange menn som ikke er farskapsbeskyttet sulter og er fattige her i Egalia ? " spurte Wolfram .

" Det er riktig , Wolfram . Menn har vanskelig for å skaffe seg føde selv . "

" Phø ! Det er fordi det er klasseforskjell , det jo ! " fnyste Ann . " Det sier mor . "

" Jeg skal ikke begi meg ut på en diskusjon om dette . " Det eneste jeg kan si er at i alle de samfunn vi kjenner til er det slik at mennene må streve hardest for å skaffe seg føde . "

Herken stanset litt . Noe rørte seg inni ham . Det var jo sant ! Mennene strevde mest . Det siste kunne umulig være i overensstemmelse med Rundskriv nr. 287 . Jeg må skynde meg over til noe nytt . Noe trygt . Fiskene ! tenkte herken Uglemose .

" Hos mange fiskearter er det imidlertid slik at det er faren som tar seg av barna . Dette merkelige fenomenet har jo sin forklaring . Det er fordi fiskeungene ikke blir til inni fiskemoren , men både selve befruktningen og utviklingen av fosteret finner sted utenfor henne . Her forstår faren straks sin rolle . Hos noen arter ‐ som for eksempel hos spydbiteren ‐ er det han som bygger rede til ungene , og beskytter dem i deres første levetid . Det er derfor fiskene , og spesielt spydbiteren , er blitt et symbol på vårt mødreland ‐ Egalia ‐ et samfunn hvor oppgavene fordeles likt og rimelig mellom kjønnene .

Lille runde Fandango hadde hånden i været igjen .

-Hva er det , Fandango ? "

" Altså ... Det er jo ikke likt hos oss . Du sa nettopp at det var faren som måtte passe ungene , og ...

-Ja , nettopp . Som hos fiskene ‐ egentlig det klokeste dyret i zoologien . Hos oss er det jo heller ikke slik at vi bare dreper hannene fordi de er unyttige . Sivilisasjonen har sørget for å gjøre også hanndyr nyttige . Det er det virkelig store ved vårt samfunn . At hanndyrene ikke inntar den unyttige plass de har i naturen . Slik at vi kan si at i vårt samfunn ‐ i kvinneskesamfunnet ‐ har mennene også en slags eksistensberettigelse . Det betyr ‐ de har en slags rett til å leve . Allikevel ser vi jo hvordan vi aldri helt kan lykkes i å sivilisere hankjønnsvesener . Instinktivt vet nok de fleste menn at de bare er til luksus og pryd . Det er den egentlige grunnen til at de pynter seg mer enn kvinnene . "

" Jeg trodde bare det var fordi de var fjollete , jeg , " sa Ba .

" Ja , på en måte kan vi jo si det også . På en måte blir en jo litt fjollete av å bare være til luksus og pryd . Vi ser jo det samme fenomenet i dyreverdenen . "

" Hva betyr & " fenomen& " ? "

" & " Fenomen& " betyr & " ting& " ‐ noe som forekommer , kan vi si . Og i dyreverdenen ser vi for eksempel hvordan løvehannen har en praktfull manke , men ikke gjør annet enn å ligge der og godte seg i solen og utstøte høye brøl , mens hunnen skaffer føde til familien . På samme måte ser vi hvordan mange hannpattedyr har flotte horn med tagger , som ikke har noen annen hensikt enn at de henger seg opp overalt hvor de går , liksom serkene til mennene alltid henger seg opp når de er ute og går i skog og mark . Og fremfor alt har vi jo fugleriket . I fugleriket pynter hannene seg uten måte i alle mulige slags fargesprakende fjær for å ta seg ut for hunnen . Derfor ser vi også hvordan fjær som pryd på mannsdrakten har grepet mer og mer om seg , særlig i moderne tid . Fuglehannen tenker aldri på annet enn å ta seg ut , og forstår ikke betydningen av slektens bevarelse , så han finner aldri ut at han for eksempel kunne ligge på eggene . Han kan bare til nød strekke seg så langt som til å skaffe ungene mat , etterat hun alene har klekket dem ut .

-Til gjengjeld kan jo hanen , for eksempel , si & " Kykkeliky& " , ropte Ann .

-Ja , nettopp , svarte herken Uglemose . ‐ Et fullstendig unyttig utsagn . Når kvinneskene siviliserer dyrene , blir de jo nødt til å gjøre noe med alt dette . Hva kan en hane eller en okse eller en råne eller en vær eller en hingst egentlig benyttes til ? Hvorfor er det stor sorg på gården hver gang de blir født ? Det eneste de kan brukes til , er å bli drept . Så de kan bli til kjøtt for kvinneskene . Noen få bevares som avlsdyr , og de er gjerne så umulige at de må tjores i en innhegning for seg . Men hos hunndyrene er det annerledes . Her ser vi igjen hvordan det er hunnen som bidrar til selve opprettholdelsen av livet , slik at de rent kjønnsbestemte produkter som melk og egg , kan nyttiggjøres av kvinneskene . Hannene har ikke noe tilsvarende bidrag å gi , og står derfor , naturlig nok , ikke så høyt i kurs . Til gjengjeld ser vi hvordan de ‐ ut over sin avlsfunksjon ‐ utnyttes til rent luksusbetonte formål ‐ til forlystelse for kvinneskene . I gamle dager hadde vi tyrefekterkamper og hanekamper . I våre dager har vi Den Store Galekonkurransen for haner og de populære råneløpene om høsten . Ut over dette er de ubrukelige . "

Herken hørte plutselig høylytt fnis bakerst i klassen , og så en lapp som fór over noen pultrekker . Han marsjerte ned og rev lappen til seg , og åpnet den . Det sto med store bokstaver & " SEND VIDERE& " . Under sto & " Lurer på hvorfor ikke herken er blitt avslørt som et sånt ubrukelig hannpattedyr . Eller kanskje han skal være med i Den Store Galekonkurransen til høsten ? & " Herken så opp fra lappen og forsøkte håpløst å bevare verdigheten . Han var rasende og fortvilet . Tusen forvirrede tanker løp gjennom hodet hans . Hadde hele timen vært til ingen nytte ? Eller var det nettopp dette de måtte få ut av undervisning i pakt med Rundskriv nr. 287 ? Han trakk pusten for å si noe . Han ble avbrutt .

" Hvorfor har du aldri fått farskapsbeskyttelse , herken ? " sa Ba .

Herken ble sprutrød . Noen fniste , andre sa hold kjeft . Så ble det stille . Klassen så på ham . Den krevde et svar . Selv om det var sagt på fleip , krevde den et svar . Herken Uglemose svelget .

" Kvinner vet de er dyktigere enn menn . De er mer intelligente og de er mer effektive . Kvinnen er den fødte leder . "

" Hva har det med saken å gjøre ? " ‐ Det var Ba igjen .

" Det har det med saken å gjøre at kvinnen derfor ikke ønsker å møte sin overkvinne på noe område . Selv om kvinnen er bedre og fremfor alt mer praktisk innrettet enn mannen på alle områder , er det likevel ett område hun ikke helt kan få fruedømmet over , fysisk styrke . " ‐ Herken var sint . Han snakket seg varm . Rundskriv nr. 287 var som blåst ut av hodet på ham .

" Nå blir fysisk styrke riktignok regnet for noe ytterst kvinnhaftig . Derfor ligger kvinnen helt fra hun er ganske liten i mye hardere fysisk trening enn mannen . Bare tenk på forskjellen på pikegymnastikk og guttegymnastikk . Pikene løfter tunge vektstenger og støter kule og løper lange terrengløp og hinderløp , mens guttene lærer hvordan de skal bevege seg riktig så de skal bli behagelige å se på , og driver med lette ballspill . Dette er nettopp et område hvor vi forsøker å bøte på naturens urett . Likevel blir det alltid en del av de største og kraftigste mennene tilbake som er sterkere enn de fleste kvinner . Disse mennene får nesten aldri farskapsbeskyttelse . Jeg er en sånn mann . "

Det kostet herken Uglemose adskillig overvinnelse å si disse ordene . Faktisk hadde han aldri noensinne sagt det så direkte til noe kvinneske før . Han kunne forsåvidt prise seg lykkelig over at han hadde fått en så god stilling som han hadde . De fleste menn på hans høyde var ansatt i de aller hardeste jobbene i vasketroppene , i renovasjonstroppene og i kjøkkentroppene . Eller de ble sendt til Palluria .

Da han var i oppveksten , hadde han gjort alt han kunne for ikke å utvikle sin fysiske styrke . Han hadde mest sittet hjemme hos faren sin og brodert . Det hjalp ikke , Da han var tretten år , tok han moren sin i håndbak så gamle rektor Uglemose var sur i fjorten dager og elevene skalv for hennes åsyn . I den tiden han , tross dette , ennå gikk og håpet på at en kvinne ville ha ham , hadde han på alle måter forsøkt å skjule hvor sterk han var . Slapt og føyelig hadde han gitt seg over til de kvinnene som hadde villet ligge med ham ‐ de var ikke så mange , og det gikk etterhvert ville rykter om hvaforen kjempepikk han hadde . Han hørte en gang at en kvinne , som han absolutt aldri hadde ligget med , hadde sagt at den var halvannen meter lang og ti centimeter bred i eregert tilstand .

Når det oppsto slåsskamper der han var , la han seg aldri i mellom , selv om det skar i hjertet hans at folk var onde mot hverandre . Skulle tunge ting flyttes , tilbød han seg aldri å hjelpe , selv om han i dypet av sin sjel var hjelpsomheten selv . Og på gymnastikken fikk han dårligste karakter fordi han gikk som om musklene hans var i veien .

Men hvor mye han enn forsøkte å rette på det , og skjule det , kunne alle se han var en av disse kjønnsløse kjempemennene som ingen ville ta i ‐ og som slett ingen ville drømme om å ha i HUSET .

" Er du så sterk , da ? " spurte Ba .

" Jeg kunne knuse kateteret her med neven , om jeg ville . "

Herken Uglemose ble forbauset over sin egen uttalelse . Klassen begynte å fnise . Tenke seg herken Uglemose slå kateteret i stykker . Det virket urkomisk .

" Men jeg har alltid følt at mine store , sterke mannehender var som skapt til å holde om et lite barn og beskytte det mot alt ondt . "

Klassen fniste nå mer høylytt . På en eller annen måte hadde det gått galt mellom dem . De skammet seg over det , fordi han sånn uten videre sto der og betrodde dem sin ulykke . De skammet seg og syntes det var ekkelt å tenke på herken Uglemoses store , kraftige kropp . Og fordi de skammet seg og visste han fortalte sannheten ‐ slik at han liksom på en måte ble et kvinneske for dem , ikke bare et teatralsk kateterdyr , men et kvinneske med følelser og med en skjebne ‐ begynte de å fnise dumt til hverandre , og visste ikke hva de skulle si .

Herken Uglemose merket at han ikke lenger var situasjonens frue . Han angret det han hadde sagt . Nå var alt som før . Den samme uoppmerksomheten i klassen . Det foregikk ting mellom dem som han ikke hadde noen kontroll over . Han hadde ikke noen del i fellesskapet på lærerværelset . De betraktet ham på samme måte som elevene , det visste han . Bare at de ikke fniste . Han følte seg mer solidarisk med elevene , allikevel . Fordi de var tvunget til å sitte der . Fordi de var unge , og på en måte uforskyldt tåpelige . De kunne ennå lære . Eller i hvert fall kanskje noen av dem kunne lære . Kanskje satt det en enkelt sjel et sted i klassen som visste hva han snakket om , og følte det på samme måten . Bare én var nok . Det skulle nok vise seg en gang . Derfor ga han aldri helt opp .

De satt og mumlet og hvisket nå . Fniste til hverandre . Plutselig syntes han han oppfattet et av ordene . En hvislelyd ‐ tre stavelser . Et trestavelsesord som begynte med en hvislelyd . Hørte han riktig ? & " Si det du& " hørte han noen hviske . & " Nei du& " . De lo litt undertrykt . & " Kan ikke du si det ? & " Kanskje de likevel var interessert og ville vite mer . Han skulle nok fortelle dem alt han visste . Også om seg selv . Hvis han bare kunne få kontakt med dem . En lærerann skulle være åpen overfor sine elever . Det hadde han alltid holdt på .

" Er det noe dere lurer på ? " spurte han prøvende .

" Ja ! " sa Ann Månekollen høyt og tydelig . ‐ Han der lille flisen med fregner som ser ut som et levende vaskebrett , han der Syyyyyprian , som ligner en lang sytråd . Er du faren hans ? "

" Ja , han ligner deg på en prikk ! " kom det et annet sted fra .

" Han ligner deg på en pikk ! " kom det litt lavere .

Et voldsomt smell nådde 5b's ører . Herken Uglemose hadde slått kateteret til pinneved .

" Og så slo han hele kateteret i stykker med ett eneste slag ! jublet Ba og så triumferende fra den ene til den andre over middagsbordet , og strakte hånden ut etter en pølse til .

-Det er det verste jeg ... " Rut Bram smalt knyttneven i bordet så tallerknene hoppet .

" Det er bra du ikke er så sterk som herken Uglemose , mumlet Petronius . Hans mor glodde stivt på ham .

-Hva sa du ? " sa hun truende .

" Ikkeno . " ‐ Petronius så ned i bordet .

" Joda ! ropte Ba . -For han sa at det var bra at ... "

" Ti stille , Ba ! Husk det er Petronius' geburtsdag idag . Nå skal vi ha det litt hyggelig ! avbrøt Kristoffer .

-Hyggelig meg her og hyggelig meg der ! "

" Skal vi ikke begynne på bursdagskaken ? " sa Kristoffer . Han visste at avledningsmanøvre var den beste taktikken både overfor barn og kvinner . " Petronius først . "

Han reiste seg og hugget et stort stykke av den flotte ananas-kaken og balanserte over til Petronius' tallerken . Stykket sank litt sammen og deiste sakte og bløtt over på siden .

" Ha ! Nå får ikke Petronius farskapsbeskyttelse ! " ropte Ba lykkelig . ‐ Nå er det min tur . Er det ikke det , far ? "

Hun rakte tallerkenen mot ham . Hennes stykke sto flott oppreist .

" Se ! Sånn skal den se ut ! " sa hun og stakk den under nesen på Petronius . ‐ Jeg tror Petronius blir sånn som herken Uglemose når han blir gammel . "

" Hvis jeg blir det , skal jeg i hvert fall gi deg en omgang ! "

" Så tar jeg bare frem PS'en min , og så er du ferdig . "

" Hva i all verden er det du snakker om , Ba ? " spurte Kristoffer .

" I gamle dager gikk alle kvinner rundt med en PS ‐ " det betyr pikke-saks , hvis du endelig vil vite det ‐ og den dro de frem når store menn truet dem . Klipp ! Vips ! Ha , ha ! For det har vi lært i historietimen . "

" Det var da forferdelig ! Er det sant , Rut ? "

Rut nikket mens hun tygget saklig .

" Den ble avskaffet i år 213 etter Donna Klara , " opplyste hun .

" Når jeg blir folkekvinne , skal jeg gå inn for at PS'en blir gjeninnført igjen , erklærte Ba . ‐ Og så skal jeg bruke den på Petronius . "

Rut Bram humret erfarent .

" Det får du nok vanskeligheter med , min datter . " Dengang var det behov for PS'en , fordi det ikke fantes sikre måter å temme menn på . I de tider forekom det fra tid til annen at menn gikk til angrep på det ville jo være utenkelig idag .

" Hvorfor det ? " ‐ Petronius så opp fra det halvspiste kakestykket .

" Hvorfor det ! gjentok hans mor ironisk . ‐ Fordi det er utenkelig , selvfølgelig . Eller kunne du kanskje forestille deg at en stor , sterk mann plutselig gikk til angrep på en kvinne , som var mye svakere enn ham og ikke hadde noen sjanse ? "

Nei . Det lød faktisk helt utenkelig . Petronius fortsatte å spise kaken . Ba lo høylytt ved tanken på et slikt basketak .

" Derfor finner jeg det også dypt foruroligende at herken Uglemose lar sitt raseri få fritt utløp på den måten . "

" Det som egentlig er i veien med herken er at han har slapp dinglepølse , " sa Ba .

Kristoffer slapp kniv og gaffel . Rut så strengt på sin datter , men Petronius ante noen folder av fryd i munnvikene hennes .

" Hvor i all verden har du lært denslags uttrykk ? "

Ba svarte med munnen full av knakkpølse , som hun hadde fortsatt med etterat kaken var slukt .

" Det er da noe alle vet at herken har slapp dingle pølse . Det er derfor han aldri har fått seg noen kvinne . De sier også at han har slaskesekk som han smører inn med erotiske kremer hver natt , men ingen biter på den ... "

Rut Bram brast ut i høy , ukontrollert latter .

" Hold kjeft , Ba ! Jeg spiser ! "

I det samme ringte det på døren .

" Å ! Det er Ødeskjærs som kommer for å hilse på ! "

" Ja ! Hun har med en stor overraskelse til deg , Petronius , " sa Rut Bram høytidelig og gikk selv ut og lukket opp .

Familien Ødeskjær sto smilende på dørterskelen . Lis Ødeskjær med en stor pakke under armen , Britobert med

sin lille , mangefargede håndkoffert , og bak dem de to søte herknene Ødeskjær , Baldrian og lille runde Fandango i selskapsserk og gullkantede kanosko med PH'er i gull som sto til .

" Nei , så hyggelig å møte fruskapet , og gratuleeeeeerer med dagen ! ropte herr sjefsdykkeren og strømmet gjennom entréen og inn i stuen rett mot Petronius med utstrakt hånd . ‐ Ja , du vokser riktig til , kan jeg se , og har du fått skjeggstubb ennå , da ? Ja , det er Ødeskjær selv som kommer med presangen , du skal ikke se spørrende på meg , du kan tro den er flott , ja , hun har betrodd meg hva det er , men jeg har ikke sett den ennå , det blir spennende , jeg elsker å se når folk åpner pakker , selv om dam vet hva som er inni så er det alltid like spennende , også Ba ! Så hyggelig å se deg , også , ja , jeg må jo hilse på deg , også , selv om det jo liksom er Petronius som er hovedpersonen idag , da , så skal vi jo ikke helt glemme deg , heller , du er jo blitt en riktig kjekk liten fruekvinne , og goddag , goddag , Kristoffer , hundre år siden sist , vi sees alt for sjelden , også sånn som du har stelt istand her ! Det var da virkelig ikke nødvendig , bare for oss , vi er da gamle kjente , vi , men det er virkelig en deilig stue dere har , også den utsikten ! Ja . Vi har jo ikke den utsikten nede hos oss , jeg har sagt til Lis mange ganger at jeg skulle ønske vi hadde den utsikten som de har oppe hos Bram , sier jeg , så kunne jeg speide etter henne når hun var ute , men hun sier vi ikke har råd til å flytte , og at det er bra nok som det er , og det kan hun jo godt si , for hun er jo nesten aldri hjemme , men til gjengjeld har vi jo løvskogen , da , og den er vakker , ja , nå om vinteren er det jo ikke akkurat så mye løv på trærne , da , kan dam si , men når det har vært frost blir de så skjønne i alle sine ... sine ... krystaller , men allikevel var det jo ikke nødvendig å gjøre så mye stas på oss , tenk , jeg har gledet meg så enormt til å komme , jeg har gått og tenkt på det i flere uker , jeg kommer jo nesten aldri ut , for jeg må jo være hjemme og passe ungene , ja , de kan jo passe på seg selv , nå da , men jeg må liksom være hjemme og passe på dem , allikevel , synes jeg , og så må jeg jo passe telefonen , i tilfelle noen ringer etter Lis , og dessuten vet jeg jo ikke riktig hvor jeg skulle gå hvis jeg allikevel gikk ut , og jeg synes virkelig vi sees altfor sjelden , jeg tror ikke vi har sett hverandre siden sommerferien , og jeg tenkte på det forleden dag , ja , jeg sa til Lis også , at dere er egentlig de eneste kvinneskene jeg synes jeg kjenner , og som jeg synes jeg kan komme og besøke , men det er jo ikke så godt å slippe fra , men dere kunne jo også stikke oftere oppom , synes jeg , men dere har selvfølgelig mer enn nok å stå i , dere også , ja , det er klart , men det var fryktelig hyggelig at vi kunne komme . "

Petronius følte seg merkelig i hodebunnen da han fikk øye på Ødeskjær . Han hadde ikke sett henne siden den natten hun gjorde tilnærmelser til ham ombord på Anders Lovindus , og nå kom hun smilende mot ham og plasserte en stor pakke i armene hans . Baldrian og lille Fandango gikk like etter og så forventningsfullt på ham .

" Hva kan jeg by på ? " spurte Rut Bram , og gikk bort til skjenken .

" En bar Susan Pepper til meg , takk , og en søt vin til min mone ! " sa Ødeskjær .

" Vil du se frimerkesamlingen min , Fandango ? " sa Ba .

De forsvant .

Kristoffer begynte å dekke kaffebordet .

" Kjære , du skal da ikke gjøre det alene , se nå , nå skal jeg hjelpe deg , jeg vet hvordan det er , alltid mas , og i forrige uke kom Baldrian hjem med ...

Britobert Ødeskjærs stemme døde hen et sted mellom kopper og tallerkener på kjøkkenet . Baldrian og Petronius begynte straks å rydde av middagsbordet , og forsvant etter dem .

-Her er utkastet til de nye farskapsbestemmelsene ! " ropte Rut Bram og viftet med en tykk bunke papirer i retning Ødeskjær .

" Initiativet kom selvfølgelig fra ko-op'en . "

Lis Ødeskjær kikket interessert gjennom papirene . Bladde . Fra det ene arket til det neste , som om hun hele tiden fikk tak i det mest vesentlige på hver side . Nikket bifallende .

De to hadde satt seg i hver sin gode lenestol ved det runde kaffebordet i kroken .

" Det skal bli spennende å se hvordan det går . "

" Ja , det skal bli spennende .

De stirret litt ut i luften . Rut Bram begynte å tromme med fingrene mot bordplaten .

-Hvor i all verden blir det egentlig av disse mann- " folka ? Det kan da ikke ta så lang tid å koke kaffe ? "

" Jeg vet sannelig ikke hvor lang tid det kan ta jeg , du . "

" Nei , det kan umulig ta så lang tid . De sitter sikkert og skravler som vanlig . "

Bram reiste seg og gikk ut i gangen mellom stuen og kjøkkenet . Døren til kjøkkenet var lukket . Hun ble stående og kikke litt på seg selv i det store helfigursspeilet over kommoden , klappet litt på håret og skjøv skuldrene litt tilbake og rettet på kraven . Hun hørte summingen av de dype stemmene fra kjøkkenet . Hun spisset ører .

‐ ... og Lis er ute nesten hver kveld . Jeg synes det er så vondt å si til henne at jeg er redd for å være alene om kvelden . "

" Jeg er redd noen ganger , jeg også , når Rut kommer sent hjem fra Klubben . Redd for at det har hendt henne noe . Du ? Skulle vi ikke prøve å møtes litt oftere i herrelaget ? "

" Lis liker helst at jeg er hjemme og passer telefonen . " Dessuten er det jo hyggelig for henne at jeg er hjemme når hun kommer . Jeg lager som regel en liten varmrett . Lis er så svak for sånne litt eksotiske varmretter om natten . Men noen ganger føler jeg at ... at jeg liksom ikke har noen verdi selv . Altså jeg . Jeg er liksom bare der , som et slags tilbehør til ovnen , eller noe sånt . Skjønner du hva jeg mener ? "

" Ja , jeg har hatt den følelsen noen ganger , jeg også ... "

Jasså . Så det var det de benyttet kaffekokingen til . Å sitte å baktale kvinnene sine ! Rut følte hun ble rød i toppen . Det hadde ikke vært hennes hensikt å stå og lytte ved døren . Men hun hadde ikke kunnet unngå å høre det . Menn buldret jo alltid så høyt når de pratet med hverandre . Hun kremtet høyt , og tok i dørhåndtaket så det smalt . Og der satt de forsyne meg , Kristoffer , Britobert , Petronius og Baldrian , rundt kjøkkenbordet med hver sin sigarillos , og hadde tjuvstartet på likøren .

" Jasså , gitt ! " ‐ Rut ga Kristoffer et smellkyss på munnen . ‐ Sitter dere her helt alene ? Skal dere ikke komme inn og ha det litt hyggelig ? "

De reiste seg og begynte å bære inn kopper og glass , og skjenket i på det runde bordet i stuen , og samlet seg rundt det .

" Tror du ikke de satt der og småpimpet ? " sa Bram henvendt til Ødeskjær .

" Ja , ja , ja , de mennene , de mennene , de sørger alltid for å føre en bak lyset , " sa Ødeskjær henvendt til Bram .

" Riktig . Og dermed kommer de jo ikke akkurat i noe godt lys , " sa Bram .

Mennene lo .

" Hva synes du for øvrig om det nye broprosjektet ? " sa Ødeskjær henvendt til Bram . Kristoffer spisset ører . Broprosjektet var noe han hadde fulgt nøye med i hele tiden , han kjente alle planene , og hadde sine bestemte idéer om hvordan problemene skulle løses .

" Betenkelig , betenkelig . For det første mener jeg at dam heller skal nedtrappe enn opptrappe , slik situasjonen er for tiden . Månekollen har forregnet seg der , " sa Bram henvendt til Ødeskjær .

" Men , var det ikke mul ... , " sa Kristoffer .

" Månekollen har forresten slått litt av en kollbøtte ! avbrøt Ødeskjær henvendt til Bram .

Mennene lo .

-Det er tydelig hun tar sikte på å overta firmaet . " Spørsmålet er bare om hun får Kløvringen og Vinge med seg . Det kommer til å knipe , som rektor Barmerud pleier å si . " Hun får vel barmen i klemme .

Mennene lo .

" Så er det ekstraomkostningene og diverse underhåndsdrøftelser som skal til , og i det lange løp vil dam utvilsomt forsøke å forhale oppgjøret ved en totaktsstruktur , så opposisjonen får et ben innenfor og bremser kulminasjonsprosjektet . Dette vil sannsynligvis føre til at Kløvringen går , men hun kommer ikke til å gå alene . Situasjonen vil bli den samme som den vi hadde i 531 under Det Store Blandingsforliket , " sa Bram henvendt til Ødeskjær .

" Nå roter du ! Det Store Blandingsforliket var forlengst overstått i 531 . Det egentlige oppgjøret forløp trinnvis , og ble avviklet i ro og mak i ganske andre organer enn dam tror . Tror du virkelig at det Mara-Mara sa dengangen var uttrykk for opposisjonens vilje ? Nei , du . Den må du dra lenger ut på landet med ! " sa Ødeskjær henvendt til Bram .

" Det er nettopp der jeg mener du alltid har tatt feil ! " sa Bram begeistret . ‐ Dam har aldri virkelig ønsket en konfrontasjon . Og Månekollen vet hva hun snakker om , selv om hun går og hvisker i måneskinn . "

Mennene lo .

" Dam kan allikevel ikke se bort ifra at sluttfasen var det primære ! " ‐ Bram var ivrig nå .

" Men Mara-Mara satt jo i direksjonen ! Dessuten fikk hun støtte av Liv P. Livdatter ! " ‐ Ødeskjær var rød i ansiktet . Hun hadde begynt å bli redd for å tape diskusjonen .

" Spiller ingen rolle ! Hva er en direksjon av den typen , Ødeskjær ? Et sandpåstrøerorgan . Hverken mer eller mindre . "

" Nå tenkte jeg faktisk ikke så mye på direksjonens funksjon som på dens effekt . "

" Ja , hvordan går det med ... " sa Britobert Ødeskjær .

" Nei og atter nei , avbrøt Bram . ‐ Vi må huske på at vi alltid har visse minimale fasader . Det var et slagkraftig slagord den slagkraftige Mara-Mara skapte den gang . "

Mennene lo .

" Minimale fasader , " fortsatte Bram uanfektet , henvendt til Ødeskjær . " Den trodde dam på . Det vesentlige er absolutt ikke hvordan det manipuleres bak kulissene , men hva folk tror på . Folk trodde på Mara-Mara , og dermed satt de andre i saksen . Og nøyaktig den samme situasjonen foreligger nå , med de nye planene , selv om Mara-Mara politisk sett er død . "

Ødeskjær innså at hun ikke kunne fortsette å holde fast på sitt , og at Bram hadde vunnet diskusjonen .

" Ja , der er jeg med , der er jeg med , ‐ " sa hun for liksom å dekke over .

" Ja , det er godt at du av og til gir . . . , " sa Britobert Ødeskjær .

" Bred oppslutning , fortsatte Ødeskjær . ‐ Graviditetsbestemmelsene må justeres så de blir tidssvarende . Likedan farskapsbestemmelsene . Vi kan ikke ha alt det snikeriet . Det er simpelthen meningsløst under de rådende forhold . Hvorfor går befolkningstallet ned ? Det er jo soleklart . Det er som du sa for litt siden . Det er da ingen som gidder å være gravid under ... "

Akkurat her reiste Rut Bram seg så brått at knærne hennes støtte voldsomt mot bordkanten , så kopper og glass med innhold veltet ut over kaffebordet . Hun holdt seg for munnen mens øynene ble dobbelt så store og hun styrtet ut . Litt etter hørte selskapet noen jammerlige lyder fra badeværelset . Ødeskjær så gjennomborende på Kristoffer . Han ble varm i kinnene . Han kunne merke nysgjerrigheten strømme mot ham .

" Ja , " sa han . ‐ Sånn står det til . Det var ikke ... "

Han stanset . Han hadde tenkt å si at det var ikke han som hadde villet det . Han skammet seg og tidde .

" Kristoffer ! "

Kristoffer styrtet ut og hjalp henne . Et kvarters tid senere kom Rut tilbake til stuen iført slåbrok og tøfler og kaldt bind om pannen og termometer i munnen .

" Ja , " lespet hun tappert mellom termometeret . " Nå kommer jeg ikke på jobben de neste åtte månedene ! "

" Gratulerer ! " ropte Britobert . " Skal vi ikke heller gå hvis du føler deg så uvel ? " tilføyde han medfølende og så på Bram med hodet på skjeve , omtrent som gamle menn kikker på en baby .

" Nei , for all del ‐ bli ! Hvor er Petronius ? Skal han ikke åpne pakken snart ? " sa Bram lett og satte seg . Petronius og Baldrian hadde satt seg over i en krok hvor de spilte sjakk . ‐ Kommer om et øyeblikk ! " sa Bal drian oppslukt . ‐ Jeg har tatt kongen hans ! Det er bare spørsmål om få trekk til , så er han matt ! "

Petronius flyttet dronningen ett skritt tilbake .

" Akkurat det trekket jeg ventet på ! " sa Baldrian , og laget avdekkersjakk med springeren som samtidig forhindret dronningen i å gå noe annet sted . Petronius smilte .

" Det var da også en måte å behandle et geburtsdagsbarn på ! " sa han og takket for spillet . Det gjorde ham ingenting å tape . Ikke for Baldrian .

" Du gjør den samme feilen hver gang ! " sa Bram . " Du tar kongen din for tidlig ut . "

Saken var at Petronius hadde slått moren sin i sjakk uken før .

" Kom nå og pakk opp ! "

" Fandango ! ropte Baldrian . ‐ Fandango og Ba ! Nå skal Petronius åpne presangen ! "

De hørte forte skritt i gangen ovenpå og nedover trappen .

" Jeg vet hva det er , så ! " sa Fandango , da han kom løpende inn .

" Ikke si no' ! "

Petronius gikk bort til den store pakken og begynte å streve med hyssingen . Kristoffer rakte ham en saks . Han klippet opp . Det var flere lag papir . Pakken var tung . Han kom frem til en stor , hvit eske . Han lettet litt på lokket .

" Skynd deg ! Skynd deg ! ropte Ba og hoppet opp og ned på gulvet . Petronius tok av lokket . Og der lå den ‐ en stor , grågrønn drakt med armer og ben utstrakt og en PH strittende rett til værs i skrittet .

-En dykkerdrakt for menn ! jublet Ba og klappet i hendene og lo .

-Nei , så flott ! " sa Britobert .

" Det er Ødeskjærs egen konstruksjon ! " sa Bram .

" Etter Brams idé , Brams idé , nikket Ødeskjær , og bøyde seg over sitt verk .

-Se her , Petronius . Den er bygget opp med spiler og utformet i et hundre prosent bitesikkert materiale . Akkurat som din mor foreskrev . Neste gang kan du være med troppene under vannet . "

" Nå , Petronius . Hva synes du ? " spurte Bram .

Petronius stirret på skikkelsen på gulvet . Det gummiaktige materialet gjorde den nesten levende for ham . Han hadde aldri forestilt seg sin drøm om å bli sjøkvinne så konkret . Han hadde visst aldri tenkt på seg selv , direkte , som mann . At han var mann . At hvis han skulle bli sjøkvinne , ville han allikevel for evig og alltid være en mannlig sjøkvinne .

Han merket han ble het i tinningene . Han visste med ett ‐ mens han sto der og alle sammen bare ventet på at han skulle bryte ut i vill og uendelig begeistring og takknemlighet ‐ at han aldri noensinne ville ta på seg den dykkerdrakten . Jo mer han stirret på den , desto mer ble den til et levende monstrum , en klebrig organisme , som ville oppsluke ham , begrave ham . Den var redselsfull . Alt det kjekke og barske ved å være sjøkvinne forsvant . Den lille oppspilede PH'en ble til et kjempemessig tårn som all verdens havuhyrer ville angripe .

Nå var tiden inne til å si noe . Han kunne ikke vente lenger . Nå skulle han til å takke dem og fortelle at hans høyeste ønske var oppfylt . Han hadde spilt takknemlig og glad før . Skynd deg ! Si noe , Petronius ! Vis dem hvor lykkelig du er !

Petronius styrtet ut , løp oppover trappene og inn på rommet sitt og låste døren .

Han satt ved skrivebordet sitt med albuene på bordplaten og haken støttet mot hendene . Det brente i øynene hans . Han merket han skalv i kroppen . Han ville ikke snakke med dem . Han hadde ikke lyst til å snakke med dem mer hele resten av livet . Hvordan skulle han kunne se dem i øynene mer , og være sitt vanlige seg , etter dette ? Forsto de ikke at han aldri ville kunne trekke på seg den dykkerdrakten ? Det var jo ikke noen dykkerdrakt . Det var en , . . en klovnedrakt for menn , like klovnete som alt det tøyet menn ellers ble tvunget til å gå med . Hvorfor skulle de tvinges til å være klovner , selv under vannet ? Hvorfor skulle det alltid og overalt forfølge dem at de hadde det derre greiene mellom bena ? Hvorfor kunne de aldri bli kvitt det ? Hva om han skar av seg pikken ? Skar den av seg , og sydde seg sammen , og kom triumferende ned til dem , og sa : & " Se , nå har jeg ikke noen pikk mer . Kan jeg bli sjøkvinne nå ? Kan jeg få vanlig dykkerdrakt nå ? Tror dere jeg er verdig til å svømme under vannet og være et ganske alminnelig kvinneske nå ? & " Petronius så ned over seg , og så på den lille klumpen som hang der ut fra splitten i serken hans . Hva skulle han egentlig med den ? Hvorfor var den der ? Den var jo fullstendig unyttig . Hvorfor hadde han ikke bare en kjekk liten åpning til å tisse fra , slik som kvinner ? Og en ganske liten tapp til å ha seksuell glede av , slik som kvinner ? Hvorfor var menn så fjollete innrettet ? Og hvorfor skulle det hele tiden stilles ut at de var så fjollete innrettet ? Hvorfor kunne de ikke i det minste få lov til å skjule sine skammeligste deler , når det først var så galt ?

Petronius ønsket seg vekk . Han tenkte på det forferdelige i at han ikke kunne bli inni rommet sitt bak den låste døren resten av livet . Det forferdelige i at han

‐ en eller annen gang ‐ ble nødt til å åpne den , og gå gjennom leiligheten , og se sine foreldre igjen . Han ønsket han kunne forvandle seg til en stoffløs skikkelse , som bare kunne fly ut av vinduet og inn i en sky og bli borte . Så kunne han sitte der uten sin skammelige kropp . Så skulle hele han bare være det som var inni hodet hans . Så kunne han dirigere skyen til et sted ‐ et sted som var helt og fullstendig og totalt annerledes enn det stedet han var nå ‐ et sted hvor to kjærlige armer tok imot ham , og han kunne bli kropp igjen . Hun ville være kjærlighet og ømhet og holde om ham og aldri , aldri , aldri minne ham om at han hadde noe mellom bena .

Fantes det ikke noe slikt sted ? Fantes det ikke et menneske som kunne ta ham vekk ? Gro ? Hvor var hun ? Hvorfor kom hun aldri ? Kunne hun ikke komme og ta ham med til et sted ‐ et sted som var helt annerledes enn dykkerdrakten med PH på ...

Innerst i Maibukta lå en fiskerhytte . Det var en riktig fiskerhytte av den typen det står om i eventyrene , med rullesten og kvisttak og smårutete vinduer , to piper og småstenstrapp . Derfor gikk den igjen på diverse prospektkort fra Egalsund med teksten & " Det gamle Luks& " , & " Fiskerhytte fra de gode , gamle dager& " i farger eller sort/hvitt , fotografert fra sjøen , fra den andre siden av bukta gjennom en åpning i ekeløvet eller fra luften .

Nedenfor hytten lå det en liten brygge , og ved siden av hytten lå et stort , falleferdig skur omtrent tre ganger så stort som hytten selv .

Sålenge Petronius kunne huske tilbake , kunne han huske hytten . Den var en del av hans bilde av tilværelsen . Da han var liten , hadde han gått tur langs stranden sammen med sin far , og de endte alltid med å sitte på den andre siden av bukta og se på den . En gang hadde faren fortalt ham at det var i ekeskogen bak hytten at Petronius var blitt til .

På grunn av disse tidlige minnene følte Petronius en merkelig eiendomsrett til stedet . Det hadde aldri bodd noen der , sålenge han hadde kjent det . Hytten hadde vært avlåst og stengt . Han hadde visst om hytten lenge før den begynte å dukke opp på prospektkort , og han syntes bildene var en slags helligbrøde . En uanstendig utstilling av noe hemmelig og godt .

Han hadde spurt sin mor hvem som eide hytten . Hun hadde forklart ham at den visstnok tilhørte Maibuktfolket , som var blant de få som ikke hadde vært nødt til å selge i nedgangsperioden . De fleste fiskerhyttene var jo nå enten jevnet med jorden eller restaurert .

Petronius drømte at han bodde i fiskerhytten og at det aldri kom noen og forstyrret ham ; at han kunne sitte der inne og se gjennom en av de små rutene ut på vannet og la tankene følge bølgene . Han hadde alltid hatt lyst til å bo ved vannet . Å bo øverst i en høyblokk med utsikt til havet langt , langt dernede hadde ingenting med å bo ved vannet å gjøre . Å bo ved vannet betydde at dam kunne se de små krusningene , toppene og buktningene , høre at de kom innover til en , merke luften fra dem i neseborene . Det var å bo ved vannet . Moren hans sa at det var bare i de romantiske fiskerhistoriene at folk bodde sånn . Hvordan trodde han det ville gå hvis alle absolutt skulle bo ved vannet ? Det fantes kvinnesker som aldri hadde sett vannet . Han skulle tenke på at han selv stammet fra en gammel innlandsslekt . De hadde solid grunn under føttene og visste hva livets realiteter var . Og trodde han de savnet havet ? Han skulle lære seg å være litt mer sosial , Å være kvinneske betydde å være jordbunden , og det var noe typisk mandig ved alltid å skulle drømme seg vekk , Forsøke å stikke av fra livets krav . Det , " sa Rut Bram , var da også den fremste årsak til at sjøkvinneyrket var et kvinneyrke . Hvis menn hadde vært sjøkvinner hadde de bare stukket av fra jorden og livets krav , og blitt borte i årevis .

Petronius ble nedslått ved tanken på at det fantes kvinnesker som aldri hadde sett vannet . Han visste ikke hvorfor . Det var som om hun skulle ha fortalt ham at det fantes kvinnesker uten nese eller ører eller hukommelse .

Den våren oppdaget Petronius at det måtte være kommet folk tilbake til Maibukta . Flere ganger han hadde gått forbi der , hadde han hørt at det hamret og saget i det store skuret . Det var også noen som hadde ryddet noen trær og fjernet buskaset foran hytten . Små jordlapper var dyrket bak den . Senere la han merke til at den lille bryggen var blitt reparert , og ytterst på den satt en liten svart katt pent med halen omkring seg . Den myste uutgrunnelig mot Petronius over vannet . Katter har en egen evne til å late som om de er helt alene i verden . Den klødde seg med virvlende fart bak øret med baklabben og lunket den til hytten hvor det sto en skål til den på småstenstrappen .

Etter overfallet gikk Petronius aldri alene gjennom sko gen i mørket mer . En kveld oppdaget han at han likevel hadde blitt sittende ved vannet for lenge . Han satt ytterst i Maibukta , lent til en stor sten og tenkte seg bort . De små bølgene seilte inn mot skotuppene hans , og da han endelig så opp på himmelen , var den mørk , og han visste at herute var det ennå lyst , men i skogen ville det være mørkt , og før han kom hjem ...

Han hørte skritt inne på stranden . Han turde ikke snu seg for å se , for han var ikke sikker på om det var skritt han hadde hørt . Der var de igjen . Han tittet forsiktig frem bak den store stenen . En mørk skikkelse trasket frem og tilbake og plukket opp våte plankebiter og tangdotter i fjæra . Han kunne se på de lange , seige bevegelsene at det var en kvinne . Han visste ikke om han skulle føle seg trygg eller redd . Kanskje var det nettopp henne han fryktet ? Hva hvis han spurte henne om hun ville følge ham gjennom skogen , og så gjorde hun det , og voldtok ham ?

Petronius tenkte . Hvis han virkelig en gang møtte uhyret , møtte den fryktelig utseende overfallskvinnen han alltid gikk og fryktet , og gikk bort til henne med åpent sinn og utstrakt hånd , og sa han var livredd og spurte om hun ikke ville hjelpe ham , ville hun så ikke gjøre det ? Uskylden , den virkelig blottede uskyld , trenger ingen beskyttelse , den beskytter seg selv , tenkte Petronius filosofisk ‐ for det hadde han lest et sted . Men var det ikke nettopp det han hadde opplevd den gangen i skogen ? Den gangen de tre kvinnene ... Petronius forsøkte å skyve dem vekk . Nei , de hadde ikke sett sånn ut . De hadde ikke sett ut som sånne uhyggelige overfallskvinner som var dobbelt så store som vanlige kvinnesker og hadde fordreide ansikter . De hadde jo sett ut som ganske vanlige kvinner .

Petronius frøs nedover ryggen . Redselen hadde grepet tak i hele kroppen hans nå . Han tenkte nesten aldri på de tre mørkkledde kvinnene om dagen . Men om natten dukket de opp . Igjen og igjen . Det var en drøm om at de kom og at han aldri klarte å si noe . Han var alltid nødt til å gjøre som de ville . Hvis han sladret til noen , ville de komme igjen oftere , " sa de . Han var alltid svett over hele seg når han våknet opp fra den drømmen . Den kom alltid , med små variasjoner . Nesten alltid det samme . Han bøyde seg ned mot vannet og samlet litt vann mellom hendene og helte det mot ansiktet . Det lettet litt for mørket inni hodet hans . Han forsøkte å late som om han var en rakrygget kvinne , som nettopp hadde kommet inn fra sjøen , hadde fortøyet båten og nå skulle inn og steke fisken sin og ta seg en sterk kopp kaffe og en real dram . Han reiste seg og begynte å gå sakte inn mot viken .

Hun oppdaget ham ikke før han sto helt innerst i viken . Så var ansiktet hennes plutselig vendt mot ham ‐ og han så ‐ med et støt som gikk tvers gjennom kroppen

‐ hvem det var . Han ble forvirret og ville løpe sin vei . Han forsøkte å late som om han ikke sto der . Han følte han hadde trengt seg på henne . Han forsøkte å late som om han sto der fordi han tilfeldigvis hadde kommet forbi . Og tilfeldigvis kom han til å gå litt for nær stranden . Og nå gikk han videre inn i den mørke skogen . Han var bare på vei hjem . Før hadde han vært på vei ut og nå var han på vei hjem og han var der ikke mer . Han var allerede gått . Igrunnen hadde hun slett ikke sett ham , det var bare noe hun trodde , og hun skulle ikke tro noe . Adjø .

Petronius hadde allerede vendt ryggen til og begitt seg et par skritt inn mellom trærne .

" Petronius Bram ! "

Det ljomet i mørket mellom dem . Han snudde seg , gikk flere skritt mot henne , ble stående litt , kom helt bort til henne og stirret inn i ansiktet hennes .

" Er du redd ? "

" Nei .

-Men hva er du redd for , hvis du ikke er redd ? "

" Jeg er redd for mørket .

-Men i mørket kan jo ingen se deg . Det er ingenting å være redd for . "

Hun tok ham i hånden og førte ham inn i hytten .

Slik bodde Gro Maidatter . Det var meget enkelt derinne . En smal benk , et bord , en parafinlampe , en pinnestol og en god stol , noen kasser med bøker , en åpen peis med den svarte katten foran . På veggen hang et stort fotografi av en gammel , værbitt kvinne i sjøkvinneutstyr . Det var også en stor , grønn plakat , som viste de karakteristiske konturene av Gulfurias ansikt . Petronius ble litt redd da han oppdaget det . Var det noe her i verden som Rut Bram foraktet så var det Gulfurias tanker . Hver gang hun var uenig med noen på fjernsynet eller i Klubben fnyste hun & " Gulfuristisk inspirert vissvass& " , og dette hadde Petronius hørt fra han var ganske liten , og lenge før han ante hva Gulfuria egentlig sto for . Han visste det ikke riktig nå heller .

Gro Maidatter virket plutselig litt sjenert .

" Ja , det er jo kanskje ikke så staselig her inne , " sa hun . " Jeg har ikke kommet ordentlig i stand . Men det er varmt her i hvert fall . Sett deg i stolen . Det er det mest brukbare møblet her . "

Petronius satte seg . Han kunne ikke forstå hvorfor han ikke hadde innsett det før . Maibukta . Maidatter . Selvfølgelig . Hun ville begynne for seg selv , hadde Ødeskjær sagt . Maibuktfolket var enten utdødd eller fraflyttet . Gro Maidater hadde kommet tilbake .

" Jeg har forresten noe til deg . "

Gro reiste seg og gikk ut i siderommet . Hun kom tilbake med noe på ryggen , og stilte seg foran Petronius med et lite smil . Så la hun det foran føttene på ham . Et par grønnrutete kanosko .

" Hvorfor tok du dem ? "

" Fordi du skulle bli så forbløffet som du er nå . ‐ Hun lo . Satte seg på brisken foran ham , lente seg forover og så på ham .

-Jeg visste du ville komme . En eller annen gang . " Derfor beholdt jeg dem som souvenir så lenge . Jeg er litt fetisjistisk av meg . "

" Hva betyr det ? "

" Det betyr at ken opplever en spesiell erotisk nytelse ved å ha ting som tilhører andre . Ting , altså . Ikke personer . "

Petronius kvakk litt ved at Gro sa & " ken& " istedenfor & " dam& " . Det var vulgært . Det hadde hans mor alltid holdt på . Kristoffer hadde lært & " ken& " i brakkekvarteret , men det hadde hun fort vendt ham av med .

" Personer som tilhører andre ... ? " spurte han forvirret .

" Det sa jeg ikke noe om . Ting . "

" Ingen personer tilhører andre . Bare ting .

‐ Det vet du er løgn . Du , for eksempel , tilhører meg . Petronius tidde .

-Først hadde jeg skoene dine . I mange måneder har jeg hatt skoene dine . Nå har jeg deg . "

" Men vil du ikke beholde dem når jeg er gått , da ? "

" Men du går jo ikke . Det vet du . Du går ikke . Du blir her . "

" Men jeg må hjem til ... . "

" Ja , ja , ja . Du må hjem til faren din og hjem til den betydningsfulle moren din , hjem til søsteren din og du må hjem for å gå på skolen og du må hjem og gjøre lekser og du må hjem og føre protokollen din , det er så mange ting du må hjem til . "

" Hva vet du om protokollen min ? "

" Vet du ikke at du har én fortrolig her i verden ? " Én du kan betro deg til om alt ? Det er bare en ting , men han står der bestandig . "

" St ... stenstøtten ? "

" Ja . Stenstøtten på Søndre Strand .

-Ha ... har jeg fortalt den om . . om deg ? "

" Ja . Du elsker meg .

-Jeg kjenner deg ikke . "

" Nei . Du kjenner meg ikke . Og du elsker meg .

-Jeg var skuffet over deg . "

" Ja . Det er et tegn på at du elsker meg . Hvis du ikke hadde elsket meg , hadde du heller ikke blitt skuffet over meg . Kjærlighet betyr forventning . Har du ingen forventninger , blir du ikke skuffet . "

" Du hjalp meg ikke da jeg ble overfalt . "

" Voldtatt , mener du . Nei . Jeg visste det ikke . Hadde jeg visst det , hadde jeg drept dem . Ingen får lov til å røre deg . "

" Du har ikke kontaktet meg siden prøveballet , . . "

" Jeg ville , men jeg kunne ikke . Du er så ung , bare seksten år . Jeg er ti år eldre enn deg , Petronius . Syntes du burde ha ditt ungdomsliv i fred . Jeg tok skoene dine . Du så meg på stranden , men du kjente meg ikke igjen . Jeg har passet deg opp noen ganger . Du fikk tannen av meg . Men jeg kunne ikke be deg om noe , fordi du var så ung . Jeg ville du skulle komme av deg selv . "

Og nå ? tenkte Petronius . Betyr dette at jeg har kommet av meg selv nå ? Elsket hun ham ? Var det dét hun egentlig satt og sa ?

" Du kom ikke ombord på Anders Lovindus , da Ødeskjær forsøkte å ta meg ... .

Gro knyttet nevene , og stirret på ham .

-Forsøkte hun å ta deg ? Den gamle grisekvinnen ! "

Petronius rødmet .

" Hun ga opp med det samme , mumlet han . "

" Jeg vet hun har et godt øye til deg . Hun nevnte noe om en dykkerdrakt ... .

-Det var en grusom dykkerdrakt . Den hadde ... den hadde ... . "

" Den hadde PH . Jeg vet det . Idiotisk . I gamle dager på Luks gikk mennene aldri med PH . Det er et sånt moderne overklassefenomen det der ‐ nå har det spredt seg til alle lag av folket . For meg er du søt . Med eller uten PH . Hun skulle bare ligge unna . Tror ikke jeg orker å jobbe under henne stort lenger . Jeg begynner for meg selv .

-Hva skal du begynne med ? "

" Ta opp igjen virksomheten i Maibukta .

-Du er merkelig . "

" Ja , Jeg er merkelig . Du kjenner meg ikke . Du er skuffet over meg . Er ildprøven over nå , unge herre ? "

" Nei . Den har nettopp begynt . "

" Petronius !

Hun reiste seg og slo armene om ham .

-Betyr det at du vil jeg skal beskytte deg ? En gang i fremtiden ? "

" M ... m . . mener du å gi meg f . . . farskapsbeskyttelse ? "

" Ja ! "

Petronius nikket .

" Hvorfor ... hvorfor har du ikke kommet før ? " hvisket han .

" Å , Gud Moder ! Det er en lang historie . "

Det var så uvirkelig . Det var som å komme inn i eventyret . Havet utenfor , vinden rundt husveggen , de små ruter av mørke i vinduene , flammene i peisen de satt og stirret på mens hun strøk ham over håret . Det var utrolig , nei utenkelig , at det fantes en høy blokk en times tid herfra , hvor lys og varme kom fra mystisk sted som ikke hadde noe med en selv å gjøre , hvor naturen besto av gatelykter og parkeringsplasser og andre høyblokker , hvor katter kunne bo på verandaer , hvor & " skogen& " var nydelig , firkantet symmetrisk hage‐ og parkanlegg . En gang , langt tilbake i tiden , hadde hele øya Luks sett ut som det så ut innerst i Maibukta . Og folk hadde sittet foran peisen og mennene hadde hørt sine kvinner fortelle eventyrlige historier fra verden .

Gro Maidatter ble født en bitende kald vårmorgen , år 510 e. Kl. , 4 1/2 sjømil sør for Spruten , i en åpen fiskerbåt vindstyrke åtte . Hennes bestemor , Bukta Sjøl , satt til rors , mens hennes to tanter trakk garn og moren satt i bunnen av båten og fødte .

Bestemoren hadde senere fortalt henne at hun skrek dobbelt så høyt som vinden og fylte deres hjerter med stolthet . Det sa hun hver gang hun fortalte historien om Gros fødsel . Dobbelt så høyt som vinden og hjerter med stolthet . Og det gjorde hun hver gang det ble Gros fødselsdag på ny , helt til hun døde . & " Ja , du var så stor og sterk med det samme at det var bare såvidt du ikke hjalp tantene dine med å trekke garn så snart du var kommet ut& " , humret bestemor og tente snadden .

& " Så stormfullt som det var den dagen , hadde det ikke vært siden den dagen Maria som ble ble& " , skrøt bestemor alltid . Maria Maibukta Sør , som i sin tid fikk sørsiden av bukta , var søster til Olde-Mai , bestemors bestemor , og bestemor kalte henne aldri for annet enn & " Maria som ble& " . Noen ganger føyde hun til & " Og Baraldus var helt utrøstelig& " , når hun snakket om henne . Så stormfullt hadde det ikke vært siden . Gro var bestemors øyensten .

Det var lenge siden folk hadde sluttet å kalle Gamle Maidatter for annet enn Bukta Sjøl . Hun var stri som de tretten verdenshav og åt alltid fisken med skinn og ben . Hvor stor den enn var . & " Alt annet er moderne pirkeri& " , proklamerte hun mens brusken knaste mellom tennene på henne . Men det var ikke derfor hun hadde fått tilnavnet .

Egentlig var det proprietærene inne i Egalsund som hadde brukt det som en hån mot henne , fordi hun ikke ville selges ut . Men tilnavnet var så treffende for hele hennes holdning og livsførsel at hun snart tok det opp selv , og betraktet det som en slags adling av hennes person . De fleste av fiskerne hadde bukket under forlengst dengang Gro kom til verden . Bukta Sjøl hadde kjempet imot med nebb og klør . Og Bukta Sjøl hadde nebb og klør . Hun hadde gått fra hytte til hytte og agitert blant fiskerne . & " Gi aldri slipp på knausene og eketrærne& " , " sa hun . & " Det er det eneste dere har& " . Men det hjalp ikke . Proprietærene og handelskompaniene og de statlige tjenestekvinnene bød svimlende summer for knausene og eketrærne deres . I hvert fall syntes de svimlende for fiskerne , for de hadde aldri før hørt om så mange penger på en gang . De hadde så lite forstand på moderne kontanter at de trodde de kunne leve resten av livet på tretusen matrarker uten å gjøre det grann mer . Bukta Sjøl kjempet mot det også . Hun fortalte dem skrekkhistorier om storbylivet , og hvordan pengene smuldret ‐ SMULDRET ‐ mellom hendene på dem såsnart de satte benet innenfor en kjøpkvinne .

Det hjalp ikke . Fiskerne solgte og tok seg jobb i byen eller forsvant til Paks , eller et fjernere sted . Eller de forsvant bare ‐ uten spor .

Bukta Sjøl ble . Hun holdt stand et par decennier etterat de andre var reist . Hun snakket aldri med andre enn familien sin , men den snakket hun til gjengjeld med , og sa : & " Aldri om jeg selger min mødrene jord ! & " Og Gro husket ordene . Gro husket ordene før hun visste hva de betydde . Hun husket lyden av dem , og hun husket bestemors stemme når hun sa dem .

Og bestemor fór som en elg gjennom løvskogen sin og hugget og plantet og kom farende hjem , sliten , men full av liv , og snakket med stor forakt om hva som skjedde på Luks , nå ‐ etterat proprietærene hadde kjøpt opp alt sammen . & " Det blir fintfolket som flytter ut nå& " , " sa bestemor . & " Det kommer ikke til å bo folk på Luks mer . De som kommer her er bare lissomkvinnesker . De skal ikke jobbe her . De skal bare bo ! & " Bestemor slo seg på lårene . Humøret mistet hun aldri . & " Har du noen gang hørt på maken ! Å bare bo et sted ‐ også ikke jobbe der ! ? Hva i all verden skal en bo der for , da ? & "

Jo . Bestemor Maidatter syntes den moderne tid var sinnsyk .

Men helt uten teft for dens irrganger var hun ikke . Til forbløffelse for de unge spydbitertroppene som hopet seg opp på øya , presenterte hun plutselig et dokument som viste at hun hadde enerett på fisket rundt hele Spruten . Fra gammelt av hadde det vært en muntlig avtale mellom fiskerne at de hadde sine områder , Men Gamle-Mai ‐ " Bukta Sjøls mor ‐ hadde vært den eneste som hadde sørget for at dette ble stadfestet ved dokument og stempel inne i byen . Dette var langt tilbake i det forrige århundre og de offentlige tjenestekvinnene hadde ledd av dokumentet og satt sitt fornemme stempel på og underskrevet det , og forlangt to matrarker i avgift ( som Gamle-Mai fikk lov til å betale over ett år i fire avdrag ) .

Tjenestekvinnene i Direktørfirmaet holdt på å gå baklengs da Bukta Sjøl viftet med det falmede dokumentet under nesene på dem et halvt hundre år senere . De forsøkte først å le det vekk . Men det ble prøvet og etterprøvet ved flere domstoler . Både fagkvinnene og legkvinnene ved domstolene hadde mest lyst til å erklære dokumentet for ugyldig . Men de var redde for at det ville slå en bresje i egalitanernes rettsbevissthet hvis de underkjente de private rettigheters hellige ukrenkelighet , så de besluttet seg for å erklære dokumentet for juridisk holdbart ‐ men moralsk uforsvarlig ( legkvinnene uttalte seg kun om det moralske ) , idet fiskefeltene var for alle , og ingen skulle ha fortrinn , så at hele befolkningen kunne ha gavn av den frie konkurransen som dermed oppsto .

Bukta Sjøl ble på denne måten istand til å holde de nye dykkertroppene vekk fra sine enemerker i flere år , inntil hun følte at helsen ble for skrall , og hun dertil innså at konkurransen med de moderne utstyrte troppene i lengden ble umulig ‐ selv for henne . Hun tilbød derfor Nordre Handelskompani å kjøpe rettighetene . De var fra seg av begeistring i kompaniet , og da hun hadde fått et tilbud på en uhyrlig sum , gikk hun til Søndre Handelskompani og fortalte hva hun hadde fått tilbudt . Da hun hadde gått frem og tilbake mellom dem et par måneders tid , slo hun endelig til , og solgte rettighetene til Nordre Handelskompani , delte pengesummen i to og investerte den ene halvparten i Nordre og den andre i Søndre Handelskompani .

Bukta Sjøls eldste datter , Kit , Gros mor , skulle arve Maibukta . Bukta Sjøl sørget for at de to yngste endte som dykkereksperter . & " Jeg har lagt tingene til rette for dere så godt jeg har kunnet i disse sinnsyke tider& " , sukket Bukta Sjøl på dødsleiet . & " Begrav meg så bare i bølgene , der jeg hører til , en halv sjømil øst for Spruten , der solen står opp& " . Så døde hun .

Gro var bare fem år da . Søstrene hadde forlatt hytten , og hun og moren bodde der alene en kort tid . Kit Maidatter brydde seg ikke om å farskapsbeskytte noen mann . Hun hadde arvet sin mors holdning til dem . Bukta Sjøl hadde alltid sagt at menn var en luksus , som hun i hvert fall ikke var i stand til å holde ‐ annet enn rent sporadisk . Hennes egne døtre hadde blitt passet etter tur av nabogubbene , inntil de ble så store at de kunne bli med ut . Mange av fiskerne ordnet seg på denne måten , og de hadde derfor sluppet å holde så mye som en mann hver . I fiskertiden var det omkring en mann pr. fjerde kvinne på Luks . Moderne tiders forsøk på å nyttiggjøre seg menn og sivilisere dem , betraktet Bukta Sjøl som det rene pjatt . & " Menn er og blir ville bavianer& " , " sa hun alltid . & " De vil aldri lære seg til å løfte en finger for andre enn seg selv . Gud fri meg for å skulle temme en av dem& " . Blant fiskerne ble husfedre betraktet som et utpreget overklassefenomen , og de fleste sønnene som ble født på Luks i gamle dager havnet i gruvedistriktene i Palluria , hvis de ikke fikk farskapsbeskyttelse på fastlandet .

Gro kikket på Petronius , som satt og så på henne , storøyd og fascinert . Hun åpnet øynene hans for en verden han ikke kjente til . Han tenkte på noveller han hadde lest om kraftfulle kvinner som kom voldsomt og ufravikelig inn i menns liv og forandret det for alltid . Kvinner , som rev menn ut av deres lille , begrensede verden og førte dem ut så stjernehimmelen og havet åpnet seg . Han visste at Gro var en slik kvinne . Han ville være hos henne bestandig . Her var den kvinnen han hele tiden hadde drømt om . Høyreist , selvstendig , i pakt med naturkreftene . Rik ... .

" Min mor ødet hele formuen , " fortsatte Gro . " Hun tok meg med til Paks og levde fruens glade dager der ‐ som kunstner ‐ og omga seg med alskens menn , og forklarte meg at en skapende kunstner trenger å omgi seg med vakre , unge menn . De er en slags inspirasjon . Men hun ville ikke gi noen av dem farskapsbeskyttelse . Hun ga også stort sett Lucia i meg , og de mennene hennes pleide å dikke med meg og innynde seg hos meg i håp om at Kit ville tenke jeg savnet et bankende faderhjerte . Så straks jeg var seksten , dro jeg min kos . Jeg dro til sjøs og var ute i mange år . Levde et sånt typisk kvinnfolkliv ‐ en-gutt-i-- " hver-havn-stil ‐ å , nei Petronius ‐ jeg kan ikke fortelle deg alt jeg foretok meg ‐ drakk og gikk på hurkehus . Det er stort sett det sjøkvinnelivet består i . Menn i fremmede land byr seg frem for en slikk og ingenting fra de er elleve år . Så fikk jeg plutselig en dag telegram om at min mor var død . Jeg vet ikke hva hun døde av . Jeg tror hun drakk seg i hjel . Det gjorde allikevel et visst inntrykk på meg . Jeg begynte å tenke på mitt barndomshjem , og på at jeg ville gjøre noe av det Bukta Sjøl i sin tid hadde sagt . Så kom jeg hjem . Først tenkte jeg jeg ville komme hjem til begravelsen . Men egentlig var det jo liten vits i . Det var jo for sent .

Gro gjorde en pause .

" En mor ... , " sa hun tankefullt . " Hva er vel en mor ? En fjern skikkelse du aldri riktig forstår noe av ... . Men selv om hun ødet formuen , kan jeg aldri la være å tenke på henne med stolthet ‐ fordi hun fødte meg derute ved Spruten en bitende kald vårmorgen i åpen båt i vindstyrke åtte ... . Hun var en del av folket , Petronius . En del av det virkelige , fødende folk ... .

Det Store Fødepalasset lå halvveis oppe det store høydedraget ovenfor Renseanlegg Sør , i utkanten av Egalsund , der Barselsboulevarden gikk videre sørøstover i retning Paks . Fødepalasset var oppført for bare ti år siden , og hadde tidligere ligget på Månekollen , inne i byen . De fødende klaget imidlertid over for mye støy under seremoniene . Det betagende ved livets store under druknet i hverdagslig bulder . Direktørfirmaet besluttet straks de første klagene kom inn å oppføre en tidssvarende bygning i fredlige omgivelser utenfor byen . Det var den største enkeltpost byen hadde hatt på budsjettet inntil da . Pengene ble bevilget rett etter at en av direktørene selv hadde vært innom og født .

Det moderne fødepalasset var en kjempemessig , rød , trekantet stenbygning med et rundt klokketårn i hvert hjørne , store buede vinduer og en lang marmortrapp som førte opp til inngangsportalen . Palasset var inndelt i en mengde større eller mindre trekantede føderom , som de fødendes menn bestilte plass i , alt ettersom hva dam ønsket å betale .

-Håper det blir jente , " sa Ba , idet den store , svarte el-vognen med direktør Brams familiemedlemmer svingte opp forrest i kortesjen med fødselsgjester . Det var sent på høsten , og været var ufyselig og grått .

" Da flytter jeg hjemmefra , " sa Petronius .

" Da håper jeg enda mer det blir jente , " sa Ba .

" Hold opp ! Ellers så flytter jeg hjemmefra , " sa Kristoffer .

Petronius og Ba så forskrekket på ham .

" Du ? " sa Ba . " Du kan vel aldri flytte hjemmefra , vel . " Kristoffer hadde bestilt et av de største føderommene . Det hadde vært utallige ting å ordne den siste måneden . Alle mulige detaljer i seremonien skulle planlegges , og når han hadde spurt Rut til råds , hadde hun bare sagt at det var mennene som hadde greie på de tingene , og dessuten hadde hun mer enn nok å gjøre med å være gravid . Forlangte han at hun skulle bekymre seg om praktiske bagateller også ?

Hun hadde blitt svært stor og tykk denne gangen . Hun hadde hatt et usedvanlig utidig svangerskap , hvor hun ustanselig skulle ha små matretter . Kristoffer hadde gått i snart ti måneder og laget små salater , ferske supper , raguer og frikasséer , utsøkte grønnsakkompotter og lekre små desserter til sin kvinne . En dag hadde hun forlangt oliven . Kristoffer hadde vært hele byen rundt etter oliven og overalt fikk han vite at det ikke var olivensesong . Rut hadde ikke villet finne seg i det . Tilslutt hadde han bestilt et stort parti oliven fra Paks . De ankom tre dager etter . Kristoffer styrtet ut til Rut med fire glass oliven , men da hadde hun bare snudd seg vekk i forakt , der hun lå på sofaen ved terrassen . & " Tror du virkelig jeg har lyst på oliven nå ? & " sa hun rasende , og forklarte tålmodig at gravide får lyster , og det burde Kristoffer vite , plutselige lyster ‐ og da var det temmelig tåpelig å komme strømmende tre dager etter for å tilfredsstille dem .

Rett etter kom hun inn i sin voldsomme paprikaperiode . Den samme historien gjentok seg . Kristoffer sprang i månedsvis for å tilfredsstille hennes lyster , og hadde også et lite hemmelig lager av de mest usannsynlige frukter og grønnsaker , i håp om at han en dag skulle oppnå å tilfredsstille henne på ett minutt .

Han hadde gått ned åtte kilo , og Rut hadde begynt å beklage seg over hvor tynn og skrapet han så ut . & " Ja , du drar på åra , gammern& " , " sa hun . Kristoffer smilte . Han visste at det var risikabelt å motsi en gravid kvinne .

I gamle dager het det seg at fosteret ville bli misdannet hvis ikke mødrene fikk viljen sin under svangerskapet . Det var forskjellige tabuer . Ordkløveri fra mannens side , for eksempel , førte til at barnet fikk hareskår . Hvis mennene ble sinte på kvinnene sine under svangerskapet , kunne barnet bli skjeløyd . Muligens var det bare gammel overtro . Men Kristoffer var ikke riktig sikker allikevel . Det var ingen tvil om at dette var det hardeste svangerskapet han hadde vært igjennom .

De kom opp til det store trekantede rommet i midten av bygningen . Det falt lys ned på skrå over orgelet fra det store vinduet og ned på den sengen der Rut Bram skulle ligge . Korpikene og seremonifruen var ikke kommet enda . Det betød at det kunne vare .

Kristoffer satte seg ned på den forreste benken , Ba ved siden av ham , fordi hun var eldste datter , og så Petronius . Kristoffer kjente igjen figurene i hjørnene . Det var de samme figurene som i det gamle palasset på Månekollen , der Petronius og Ba ble født . I det nederste hjørnet sto en stor , flott gravid kvinne med bena solid plantet under seg og armene i siden . I det neste hjørnet var et nakent skrikende nyfødt pikebarn , og i øverste hjørne var dobbeltfiguren : en mann med to hoder , fire armer og fire ben , som skulle symbolisere mannens to sentrale funksjoner : barneavl og barnepass . Baken og ryggen var smeltet sammen på figuren , og publikum så ham i profil , der han vendte sin eregerte penis mot kvinnen den ene veien , og sine åpne armer mot det nyfødte barnet den andre veien . Livets syklus . Han gir , og tar imot . Det var for å understreke denne rytmen i sivilisasjonen at alle rommene var trekantede .

" Far ! " sa Ba . ‐ Jeg tror Petroniussebassen puler med Gro ! Om ti måneder kommer han til å sitte her . Som far . Ha , ha ! Hvis hun vil beskytte ham , da ‐ og det er jo ikke sikkert . Det er ikke sikkert hun vil tilby den flisen ... . "

" Vær stille , Ba . Dette er et høytidelig sted og en høytidelig stund for oss alle sammen . "

" Høytidelig . Jeg gidder aldri å føde inni et sånt gørr kjedelig rom som dette . Når jeg skal føde , skal det være på toppen av en vogn som blir trukket av fire hvite hester gjennom byen , og med hornmusikk foran og gassballonger og konfetti og jublende folkemengde ... . "

Døren gikk opp og inn skred seremonifruen i full skrud ‐ med sin vide , gullbroderte røde kappe ‐ og dunket tre ganger i gulvet med staven . Det betød at den fødende var i anmarsj . Etter henne kom korpikene med sine korte , røde kitler og pyramideformede svarte hatter . De var nakne fra navlen og ned . De stilte seg opp i tre rekker ved hodegjerdet mellom sengen og orgelet , slik at håret under mavene på dem dannet en lang rekke svarte trekanter . De var like høye . Tilslutt kom direktør Bram ledsaget av to jordmødre i vanlige hvite kjortler . Bram hadde på seg den svarte fødekjortelen . Orgelet spilte et stille preludium , idet hun beveget seg bort til hodegjerdet foran koret . Her kastet hun den svarte fødekjortelen og sto foran dem i all sin mektige nakenhet . Og akkurat i det øyeblikk hun kastet kjortelen bruste orgelet opp med den guddommelige prenatale kantaten , og Bram svingte seg elegant opp i barselsengen .

Hun lå slik at publikum ‐ som nå kom strømmende inn ved de to inngangsdørene , forbi graviditetsskulpturen og spebarnsskulpturen ‐ kunne se rett inn i skrittet på henne , så de kunne følge med i hvordan hun arbeidet .

Ved hodegjerdet var det plassert to mikrofoner , hvor hun med jevne mellomrom skulle meddele forsamlingen hvordan fødselen utviklet seg . Da den prenatale kantaten var slutt , fortalte hun hvordan de første innledende riene hadde grepet henne og strømmet gjennom kroppen hennes en halv time tidligere . Hun sa at hun nesten hadde glemt hvor deilig det var å kjenne disse første takene gjennom hele kroppen ‐ det var så lenge siden sist . Hun sa at hvis det ikke var fordi folk var nødt til å jobbe , burde de være gravide ustanselig , fordi fødselsriene utgjorde den høyeste sensuelle nytelse et kvinneske noensinne kunne oppleve . Hvis et samleie med en mann var som å drikke et glass vann , var fødeprosessen som å drikke et glass vin .

Ved denne uttalelsen klappet publikum og koret sang Den Store Riesangen trestemt . Da den var slutt , hevet Bram hånden som tegn på at hun ville si noe igjen . Hun fortalte at hun kunne kjenne at vannet kom hvert øyeblikk , og koret gikk øyeblikkelig i gang med den klokkerene Fostervannshymnen , som lød som sildrende , forløsende bekker om våren . Etter dette avsa seremonifruen selve fødselsritualet , som alltid ble messet på paksisk . Fødselen var i gang .

Lyset fra de store vinduene ble dempet langsomt , nesten umerkelig , av store lette tepper som senket seg ned . Det var helt stille . De hørte Brams jevne , avslappede åndedrett . I denne fasen , hvor livmormunnen sakte åpnet seg , var det bare Bram selv som kunne bryte stillheten . Hun hadde bestilt noen av tidens mest populære pop-melodier til å ledsage denne fasen . Hun slappet best av til pop-melodier , hadde hun sagt . En time med popmelodier fulgte . Maven hennes beveget seg rolig opp og ned . Av og til grep hun mikrofonen og fortalte at hun følte seg hensatt i en slags donnadommelig , vektløs tilstand . Hun ville nyte den siste tiden i stillhet . Popmelodiene ble slått av . En halvtime i dørgende stillhet fulgte . Alle stirret på maven som gikk opp og ned . Spenningen var på topp . Bram ropte ekstatisk & " De store riers tid er kommet ! & "

Seremonifruens tjenere gned henne over hoftene og korsbenet . Av og til ytret Bram små stønn av velbehag . Hun ble smurt inn med eksotiske oljer i livgangsåpningen . Åndedrettene hennes ble høyere og gikk over i en jevn , rytmisk dur av vellyst . Tjenerne arbeidet intenst , Gned henne overalt på kroppen , som de smurte inn med velduftende kremer . Livslebene ble massert , gjort varme og myke ‐ klar til den siste innsatsen . Bram grep mikrofonen . Alle holdt pusten . & " Hodet kommer ut av livmormunnen ! & " forkynte hun og svang seg opp i fødestolen , og begynte å presse . & " Stikkelsbærsyltetøy ! & " brølte hun . Beskjed ble straks sendt til Fødepalassets kjøkken , og øyeblikket etter ble det servert en stor skål stikkelsbærsyltetøy for henne . Hun spiste og presset og var rød i ansiktet . Livgangsåpningen ble massert med varme kluter . De kunne formelig se hvordan riene bølget gjennom kroppen hennes . & " Jeg merker nå at hodet presser seg ut . Hun er en viljesterk , liten en& " , jublet Bram orgastisk . Folk klappet . Kristoffer reiste seg og styrtet frem mot henne med åpne armer . Bram flyttet seg langsomt over i sengen , spredte bena , utstøtte høye hyl av fryd . Hodet kom til syne i livgangen hennes . Kristoffer sto ved fotenden og ventet . Koret sang Fødselskoralen og orgelet bruste mot det siste natale crescendo . De siste minuttene før barnet var ute , var det helt stille .

Seremonifruen skulle gi tegn til forsamlingen og organisten om det var pike eller gutt . Hvis det var pike vendte hun seremonistaven ned med sin trekantede spiss opp mot taket , hvis det var gutt vendte hun den ned mot gulvet . Hvis det var en pike ble postludiet spilt i dur , hvis det var gutt ble det spilt i moll . Det var ganske stille . Bram pustet og arbeidet voldsomt . Alle visste hun var hengitt til en høyere verden , og at dette øyeblikk i en kvinnes liv aldri måtte forstyrres av utenforliggende låter .

Petronius holdt pusten og lukket øynene . Han gjentok for seg selv at han ønsket det ble en gutt . Han ville ha en bror . En bror . Å , donna ‐ la det bli en bror !

Hele hodet var ute , skuldrene . Bram grep fatt i barnet , og trakk det ut , og la det oppå maven sin . Petronius stirret på seremonifruens stav . I en evighet av et sekund kunne han ikke se i hvilken retning hun ville vende staven . Så begynte spissen sakte å vende nedover . Øyeblikket etter satte orgelet i med postludiet i moll . Barnet ble tørret . Petronius hørte Bas sure sukk ved siden av seg . Publikum klappet . Morskaken ble født . Publikum klappet igjen . Den ble holdt frem i sine flotte farger , så alle kunne se den . Bram klippet navlestrengen over . Barnet ga seg til å skrike . Publikum klappet igjen .

Jordmødrene stelte ungen og tullet den inn i et svart klede og overga den til seremonifruen , som la den i Kristoffers armer . Koret sang den betagende farskapssangen ‐ enstemmig i begynnelsen , og senere i kanon , idet denne sangen understreket det uendelige ved farskapet ; noe som aldri hadde begynnelse eller slutt . Kristoffer gikk bort til Petronius og Ba . Ba stirret på det lille kreket , og Petronius kysset sin rødrynkede lillebror på kinnet og syntes han var det deiligste han noensinne hadde sett . Lillebroren gjorde en brå bevegelse med hånden , og Petronius la sin kjempeneve over den bittelille hånden med de fem bittesmå fingrene og kjente hvordan den var varm og beveget seg . Han så forsiktig på Kristoffer . Kristoffer smilte mot ham .

Seremonifruen dunket i gulvet , og ga seg til å messe over etterbyrden . Da det var over , hoppet Bram ut av sengen og gikk bort til Kristoffer og ungen , og det ble en del virvar . Folk kom strømmende og gratulerte dem , og de ble trukket ut på trappen foran Fødepalasset hvor det ble tatt en haug med bilder av Bram med mone og ungen på armen ‐ og siden kjørte de alle sammen hjem til takleiligheten på Luks for å holde fødselsmottagelse .

Da de kom frem , viste det seg at Direktørfirmaets store hornorkester hadde møtt frem , helt overraskende . I festskrud hilste de fødselsgjestene og den fødende med mann velkommen med en klingende og fulltonig fremføring av Egalsunds bysang & " Havbuktens Døtre& " . Kristoffer løftet den nyfødte gutten opp og vinket til dem med hånden hans . Alle var dypt beveget .

Etter fødselen gikk Bram på fylla i tre dager .

" Kjære Gro ! Jeg har alltid lengtet etter friheten ... . " For en idiotisk , følelsesladet begynnelse . Petronius stirret på arket , og så ut av vinduet fra rommet sitt . Men var det ikke sant ? Hadde han ikke alltid lengtet etter friheten ?

Han rev arket i stykker .

" Kjære Gro ! Det er noe jeg har gått og tenkt på lenge som jeg hadde lyst til å fortelle deg . Da jeg fikk en lillebror for tre måneder siden , og satt der ... Ja , jeg hadde lyst til å fortelle deg hva jeg tenkte på da jeg satt der . Jeg tenkte på at ... & " Han stanset og så ut av vinduet . Det var mørkt . Han så sitt eget runde hode der ute i mørket . Han så tåpelig ut . Tynn hals og flisete hår . Skjegget krøllet seg . Hvordan kunne han sitte her og ha dype og alvorlige følelser når han så så tåpelig ut ?

Han så ned på arket igjen og leste . " ... tenkte på at ... " Hva hadde han tenkt på ? På henne , selvfølgelig , " . . . egentlig ønsket jeg inderlig at det var du som hadde ligget der , og at jeg hadde vært den som hadde reist seg for å ta imot vårt barn . Gro ! Det er det jeg aller helst vil her i verden . Jeg vil ta imot ditt barn . Så vet du det . Jeg burde ikke si det , Men det er sant . Jeg har alltid ønsket ... & " Å være fri , tenkte han . Å være fri , og ta imot Gros barn . Å ta imot barnet til det kvinnesket jeg elsker . Og være fri .

Han så opp og fikk øye på seg selv i vinduet igjen . Denne gangen ble han sittende lenge og stirre . Hvordan kunne han være fri og ta imot et barn , samtidig ? Var det mulig ? Selvfølgelig var det mulig . Hvorfor skulle det ikke være mulig for ham , selv om det ikke hadde vært mulig for hans far ? Gro var ikke sånn som Rut . Gro tok hensyn til ham . Hun fortalte ting . Hun elsket ham , og lærte ham alt mulig .

Han begynte å tenke på armene hennes . På skuldrene og armene . Hvordan de holdt ham fast . Hvordan han følte seg trygg og varm mot brystene hennes . Hvordan hun alltid fikk ham til å ønske at han kunne være hos henne hele tiden , og aldri mer behøve å gå hjem . Aldri . Bare bli der .

Han rev i stykker arket han hadde skrevet på . ‐ & " Kjære Gro ! Jeg elsker deg . & " Han så på det . Han tegnet bokstavene over en gang til . Malte litt på dem . Tilføyde & " Gro Maidatter . Jeg elsker deg . Petronius . Petronius Bram elsker Gro Maidatter . Elsker . Elsker . Elsker Henne . & "

Han hørte lille Mirabello gråte , og Kristoffer gå inn til ham . Han hadde eget rom , så Rut skulle slippe å høre ham om natten . Petronius gikk ut .

" Pappa ? Jeg vil gjerne synge for ham , hvis du er trett . "

Kristoffer smilte og strøk Petronius over kinnet . Petronius hadde vært flink til å stelle ungen i denne første tiden . Han hadde også sørget for å ta ham ned til Direktørfirmaet to dager i uken etter skoletid for at Rut kunne gi Mirabello bryst . Det skulle gjøres to ganger i løpet av arbeidstiden ‐ formiddag og ettermiddag .

Rut hadde nemlig bestemt avslått enhver snakk om fødselsferie . Hun skulle på jobben øyeblikkelig etter fødselen . Det sto henne fritt , liksom enhver kvinne , å begynne på jobben med det samme , eller ta den berettigede fødselsferien ‐ og hun fikk ikke ekstra godtgjørelse for å begynne med det samme . Det ville jo føre til at kvinner ble tvunget ut i arbeidslivet straks etter det anstrengende svangerskapet , så slik premiering var utelukket . Men det spilte ingen rolle for Rut . Hun holdt ikke ut å gå hjemme lenger . Hun var topp utålmodig etter å komme tilbake på plass og gi sine direktiver og klappe sine søte , små sekretærer på rompene når de passerte med et skriv . Så hun troppet opp tre dager etterat Mirabello var født .

Resultatet var at Kristoffer måtte styrte ned på Direktørfirmaet to ganger om dagen for at Mirabello skulle få bryst . Og da ammetiden varte i fem måneder , hadde Kristoffer en anstrengende tid etter fødselen . Men det var et nødvendig slit . Hvis moren ikke fikk ro i ammetiden , og ble forskånet for irritasjonsmomenter , forsvant melken . Og hvilken far ville stelle seg slik at føden til barnet hans forsvant ? Hensynet til barnet gikk først . Det følte og mente alle . Også Kristoffer .

Rut hadde da også sagt at dette var siste gangen ‐ så avgjort siste gangen ‐ hun gikk igjennom et svangerskap . Plutselig hørtes det liksom ut som om det var han som hadde trumfet dette barnet igjennom . Hun lot også til å ha glemt den enestående orgastiske opplevelsen ved å føde . & " Har du glemt gleden ved å føde ? & " antydet Kristoffer forsiktig . & " Nei . Men en jobb er en jobb& " .

Kristoffer sa ikke mer da , og var egentlig lettet over å ha Rut tilbake på jobben . & " For å slippe mer tull& " , fortsatte Rut , & " så vil jeg få deg kastrert& " . Kristoffer var egentlig også lettet over at Rut ville ham kastrert . Men han fyltes med en viss redsel ‐ og også et visst vemod ‐ over at hans livsoppgave dermed var slutt .

Petronius hadde hjulpet ham meget i denne tiden . Men Rut likte egentlig ikke at Petronius kom . Det var en naturlig farsoppgave å bringe barnet til morens bryst , " sa hun . Men hun hadde gryntende funnet seg i det . & " Ja , ja , ja& " , " sa hun humørfylt til sine kolleger . & " En kvinne bestemmer jo ingenting mer . Disse mannfolka får det som de vil ha det . Ja , ja , ja , s'un& " .

" Vil du det ? " sa Kristoffer takknemlig .

" Mmmmm . Jeg synger Blomstersangen . Den sang du for meg da jeg var liten . "

Kristoffer kysset Petronius på munnen . Petronius slo armene om halsen på faren og smilte . Da de sto slik tett inntil hverandre , så Petronius tydeligere hvor tynn faren var blitt i håret i den siste tiden . Han var blitt tynn ellers også . Så slitt ut . Snart ville han bli nødt til å begynne med parykk . Han kunne umulig gå slik stort lenger .

" Godnatt , pappa . "

Kristoffer trykket ham litt i hånden , smilte , og forsvant inn på soveværelset med bøyd rygg . Petronius gikk inn til Mirabello , som fremdeles lå og sutret med vid åpne øyne . Han var det nydeligste Petronius visste . Han begynte å synge de fem versene på Blomstersangen ‐ sakte og rolig .

Sangen var bygget over den kjente balladen om den vakre jomherren i sitt jomherrbur øverst i det uendelig høye tårnet , hvor han var blitt plassert av sin grumme moder , fordi ingen skulle ta dyden hans . Så satt han altså der i ensomhet og kastet vakre blomster ut av vinduet . Hvor i all verden han fikk alle de blomstene fra sa balladen ikke noe om . Men i hvert fall satt han der i måneder og år , og kastet blomster ut av vinduet . Og skjegget hans vokste og vokste . Det vokste så langt at det vokste ut av vinduet , og nedover langs muren på det lange jomherrtårnet . Så en dag kom en staut elsker ridende . Brystene duvet gallant i det lette trav . Hun stilte seg ved foten av tårnet og speidet opp på den skjønne jomherr deroppe , og sang den ene visen etter den andre om hvor tragisk det var at hun aldri kunne nå opp til ham . Alt mens skjegget vokste og vokste nedover til henne . Tilslutt ble skjegget så langt at hun grep fatt i det og klatret oppover til ham i det . Dermed fikk den unge trubadur sin skjønne svenn , allikevel

‐ på tross av den grumme moders grusomme påfunn .

" Gjorde d'ikke vondt i skjegget da , pappa ? " hadde Petronius spurt da han hørte sangen som liten . Men det sa historien ikke noe om , og Petronius syntes det var en merkelig historie , fordi trubaduren skulle lugge jomherren sånn i skjegget uten at det var dét det handlet om . Men balladen hadde en pen melodi . Derfor sang han den . Han sang den også fordi det gjorde ham underlig trygg å tenke på noe kjent . Selv om det var dumt .

Han sto ved vinduet og sang seg gjennom alle versene . Da han var midt i tredje vers , sov Mirabello . Men Petronius sang bare videre mens han så ut og lengtet vekk .

Utenfor vinduet lyste den blanke , ravgule nye el-vognen Super-Di-Smæsh 1313 , som Bram hadde anskaffet seg for svangerskapspengene .

" I Den Store Grotid ( 732 f. Kl. ‐ 213 e. Kl. ) ble Egalia organisert som stat . I begynnelsen av perioden ble de store og rike malmforekomstene i Palluria oppdaget . To store erobringstokter under general Hunnibals ledelse ( 732 og 729 f. Kl. ) førte til at nomadestammene i de palluriske fjellkjeder måtte trekke seg tilbake til de store sletteområdene i øst ... & " Ba så febrilsk opp fra historieboken mens hun holdt pekefingeren på & " øst& " .

" Æsj , jeg har ikke fått lest på det ! "

Men alle de andre sto også fordypet i bøkene sine langsmed gjerdet i skolegården , så hun fikk ikke noe svar . Herken Uglemose hadde bebudet historieprøve . Ba leste videre . & " General Hunnibal er en av de merkeligste og mest fascinerende skikkelser i hele Egalias historie . Vi har bevart noen få av hennes dagbokopptegnelser . De røper et stringent logisk-strategisk sinn , men samtidig en medkvinneskelig varme og rettferdssans , som tilsammen nettopp utgjør hennes storhet . Her er en prøve :

( Kilde nr. 15 ) Kveld 2. dag . 2000 ... & "

Ba plasserte pekefingeren på & " 2000& " .

" Arin ! Skulle vi lese kildene , også ? "

" Vær stille ! Ja . I hvert fall den med hun derre Hunnibal . "

& " ... menn drept . Gravtale holdt . 300 menn såret . Har sett til dem . Noen av dem har store lidelser . Bedt og ofret til O for at de må leve ... & "

" Hvem er O ? "

" Gudmoder , kan du ikke holde kjeft ? Det var henne de trodde på før Donna Klara , Den Store Allmoder . Hennes makt og visdom satt i brystvortene , som hun hadde åtte av . "

& " . . Fienden trengt tilbake over

Dødskløften Egalitanske styrker ligger i bakhold på den

andre siden . & "

Bare dette lille utdraget røper et stort og omtenksomt sinnelag : En kvinne som visste å legge sin slagplan , men som også visste at krig betydde ofre . Kilden inneholder også en annen interessant opplysning ‐ nemlig at vi dengang anvendte menn i nærkamp . Rytteriet besto av kvinner , men fotfolket , som gikk foran , besto av menn . Det kan virke brutalt på oss idag , at vi sendte menn i krig . Forskere har påpekt at det også svekket kampmoralen . Bakgrunnen for bruken av menn var allikevel at Egalia dengang , som nå , kjempet med et betydelig befolkningsproblem . Hele tiden måtte dam sørge for at fødselskullene ikke sank ( jfr. s. 395 ) ... & "

" Skal vi lese på side trehundreogfemognitti ? "

" Tull . Det handler jo om vår tid . Den skal vi ikke lese om . "

& " Dette var ensbetydende med at dam måtte sørge for at landets kvinnelige befolkning ikke sank . Et stort antall dødsfall blant de våpenføre kvinner kunne bli katastrofalt for befolkningsutviklingen . Derimot ville en nedgang i den mannlige befolkningen ikke ha noen innflytelse på størrelsen av fødselskullene . ( Jfr. Sosialøkonomien . Se fotnote ) ... & "

" Ann ? Sa han at vi skulle lese fotnotene ? "

" Nei . De er ikke så viktige .

-Forstår du det der med befolkningsnedgangen ? "

" Gjør jeg vel . Det har vi da hatt om i sivilisasjonsfag . Vitsen er at det ikke blir en skjev fordeling av årskullene . Hvis vi får små fødselskull , vil det bety at når de blir store blir det altfor få av dem i forhold til de eldre , og det betyr mangel på ung arbeidskraft . For å forhindre for store svingninger i årskullene må vi ha en forholdsvis stabil kvinnelig befolkning , men det betyr ikke så mye fra eller til hvor stor den mannlige befolkningen er ... Det er jo de greiene der mor kjemper for på Folkeborgen . Følger du ikke med ? "

" Jo , men ... , svarte Ba , som ikke fulgte særlig med . "

& " Da Hunnibal vendte seierrik hjem fra sine store krigertokter , ordnet hun riket med stor innsikt og klokskap . Egalia ble organisert i tre store hovedområder : I ) Kystlandet med fiskeriene og handelen , 2 ) Palluria med gruvedrift og håndverksmessig småindustri , 3 ) de store jordbruksområdene i øst med sine store vanningsanlegg , kanaler og reguleringer . Hunnibal var en streng , men rettvis , frue over landet . Hun lot seg hylle av alt folket , og ble utnevnt til ... . & "

Brrrrrrrrrrrrrrrrrr .

" Gud ! Jeg er ikke ferdig . "

" Ikke jeg heller .

-Jeg kan ikke noe . "

" Hva ble Hunnibal utnevnt til ? "

" Hun ble hyllet som Prima over hele Egalia ‐ den første blant likekvinner ‐ og så lot hun seg utnevne til Stor-Frutug av Palluria . "

" Men var ikke Palluria en del av Egalia ? "

" Ikke ordentlig . Det ble organisert som landsdel med visse særbestemmelser , og så innsatte hun en føydalfrue til å styre i hennes sted ... . "

6 b trampet oppover trappene og inn i klasseværelsene . Ba noterte i hui og hast & " Prima& " , & " Stor-Frutug& " og & " føydalfrue& " på jukselappen sin . Hun hadde skrevet ned noen årstall der fra før .

" Hva er en føydalfru ... . "

Herken Uglemose kom inn .

" Hysjsjsj ... . "

" Ja , idag skal vi jo ha en liten historieprøve , " sa han og støttet seg til det nye kateteret med den høyre hånden .

" Det er ingenting å være nervøs for , fortsatte han , litt nervøst .

-Det er bare noen små , enkle spørsmål . Jeg har trykket dem opp til dere . Jeg har dem her i skolekofferten . "

Det siste lød som en unnskyldning . Han speidet ut over klassen . De satt alle pent og så rett på ham , mer stille enn ellers .

" Så legger vi alle historiebøkene ned i koffertene våre , og beholder bare penalet . Dere skal få noe å skrive på av meg . "

Klassen la bøkene vekk under stor ståhei og noen forsøkte å gjemme dem oppslått under pultlokket .

" Så , så der ! Bøkene skal helt vekk . Her , Fandango , kan du dele ut arkene , så skal jeg dele ut oppgavene . Etterat dere har fått oppgavene skal det være absolutt ro . "

Herken Uglemose begynte å gå nedover pultrekkene og dele ut oppgavene avvekslende til høyre og venstre . De som satt rett overfor hverandre begynte parvis å konferere etterhvert som han passerte dem . Han snudde seg brått .

" Hysj ! Dere hørte hva jeg sa . "

De skvatt tilbake i normalstilling .

Da han hadde gått sin gang mellom pultrekkene , ble det sånn noenlunde ro i klassen . Hver satt der ensom med sin oppgave . Ann Månekollen begynte straks å skrive så pennen skvatt , og lille runde Fandango førte pent og sirlig inn nummererte svar i tur og orden med store , runde bokstaver . Ba satt og stirret på papiret , og kunne plutselig ikke huske et ord av det hun hadde lest . Hun kikket opplagt rundt seg , for å se om hun ikke kunne få hele prøven til å falle fra hverandre ved spillopper , men alle satt fordypet . Hun leste oppgitt igjennom spørsmålene . & " 1 . Når var Den Store Grotid ?

2 . Hvorfor kaller vi Den Store Grotid for Den Store

Grotid ?

3 . Fortell om Prima Hunnibal og forklar hvorfor hun

regnes for en av de mest betydningsfulle skikkelser i

historien .

4 . Mennenes kår under Hunnibal ‐ i krig og fred .

5 . Hva vet vi om Glansperioden ? & "

Herken Uglemose kremtet .

" Er det noen spørsmål til ... til spørsmålene ? "

" Ja . Hva skal vi gjøre hvis vi ikke kan svare på dem ? "

" Så setter dere bare opp tallet på spørsmålet , og går

over til neste .

-Men hvis vi ikke kan svare på noen av spørsmålene ! ? "

Spredte fniselyder .

" Noen kan dere da sikkert . Tenk dere nå godt om . "

Det ble stille igjen . Herken Uglemose så ut over de bøyde hodene deres og nøt det . Sånn skulle det alltid være . Stille . Alle arbeidet . Brydde hjernene sine , og skrev ned .

Ba kastet et fort blikk på jukselappen som hun hadde festet inne i penalet . Hun kastet et stjålent blikk på herken og tilbake på jukselappen , og skrev ned .

& " 1. Den Store Grotid ( 732 f. Kl. ‐ 213 e. KL ) ‐ det betyr : før Donna Klara ‐ ( Vår Frue ) & " så stirret hun fortapt på de andre spørsmålene og visste at hun ikke kunne komme med en eneste fornuftig utredning , og at jukselappen var til liten nytte . Hun skrev derfor :

& " 2. P.g.a. manglende fantasi . I virkeligheten var det ingenting som grodde særlig mye under Den Store Grotid , og det som allikevel grodde var fryktelig smått . Men noe skulle dam jo kalle det ‐ så hvorfor ikke Den Store Grotid ? Slik at folk fikk følelsen av at det gikk fremover og ble bedre og bedre hele tiden . Det motsatte var selvfølgelig tilfelle . Folk fikk det verre og verre i hele perioden . Bate tenk på den isolerte tilværelsen i isolatene i Palluria . 3 . Prima Hunnibal var egentlig den største tyrann i hele Egalias historie ... & " Ba fniste over sine egne morsomheter . & " ... Hvis folk ikke adlød henne , kappet hun hodet av dem på stedet . Allikevel ble hun hyllet , nærmest som en donnadommelighet . Hun utvidet riket med hård hånd og stor brutalitet , og etterpå organiserte hun det sånn at hun fikk all makten selv . Hun led også av skrivekløe , og innbilte seg at hun var den største poet som noensinne hadde levd . Jeg er lykkelig over at hun døde lenge før jeg ble født . 4 . Elendig . Trist og ensformig . En slavetilværelse . 5 . Jeg kan absolutt ikke uttale meg om hva & " vi& " vet om Glansperioden . Hvem er & " vi& " ? I skolebøkene forutsettes det alltid at & " vi& " er en stor og enig masse . Jeg aner ikke hva andre vet om Glansperioden , men jeg vet i hvert fall ingenting . & "

Ba leste gjennom svarene sine med stor tilfredshet . Ha , ha . Nå skulle han få . Hun skrev lattermildt navnet sitt øverst på arket og rakte opp hånden .

" Ferdig ! "

" Er du ferdig alt da , Ba ? "

" Ja ? "

" Har du sett ordentlig igjennom ? "

" Ja . "

Herken Uglemose gikk ned og tok arkene hennes .

" Kan jeg gå nå ? " spurte Ba , og hadde allerede reist seg før han svarte . De pleide aldri å få gå før fem minutter før det ringte . Han nikket . Ba grep matpakken sin og styrtet på dør . Da de andre så dette ble det straks al minnelig oppbruddsstemning , enda det var et kvarter igjen av timen . De leverte i rask rekkefølge , og da det var fem minutter igjen var det bare lille , runde Fandango som satt tilbake og tegnet sine store , runde bokstaver i dyp konsentrasjon , som om all uroen omkring ham foregikk i en annen verden .

Herken Uglemose var rasende misfornøyd med svarene . Den tanken hadde ellers streifet ham at han kunne ha brukt dem som dokumentasjon overfor rektor Barmerud , så hun så at han ga elevene skikkelig undervisning . Det hadde svevd så mange rykter om ham etter episoden med kateret . Men disse oppgavene var ubrukelige . For en gangs skyld bestemte han seg for å være unådig mot dem . Da han kom inn i 6 b en uke senere med svarene i den lakserøde kofferten , " sa han : ‐ Det viser seg at dere har klart prøven over all forventning . Riktignok visste jeg at 6 b var spesielt skarp . De diskusjonene vi har hatt viser at dere er mer enn alminnelig gløgge og våkne . Allikevel trodde jeg ikke at dere var istand til å behandle historiske temaer på en så moden måte . Jeg sier det rett ut , sånn som jeg føler det : Jeg er stolt av dere ! "

Her gjorde han en liten kunstpause . Klassen stirret på ham , målløs og oppmerksomt . Ventet spent på det neste han skulle si . De var forvirret . Visste ikke om han mente det han sa . Hver især visste at de hadde klart seg helt elendig på prøven , men de visste jo ikke hvordan alle de andre hadde klart den . Kanskje var alle svarene strålende innsiktsfulle , bortsett fra ens egne .

" For at de beste blant dere ikke skal brenne inne med alle sine kunnskaper , skal jeg lese opp en av de beste svarene for dere . "

Herken Uglemose dro frem Bas ark fra kofferten og leste med stor lidenskap , og nikket av og til bifallende med hodet og bemerket : & " Sånn skal det gjøres , dere , & " før han fortsatte . Klassen var mer forvirret enn noensinne . Den var helt ute av stand til å bedømme om herken virkelig mente at det var en flott oppgave , eller om han leste den opp til spott og spe . Da han var ferdig , " sa han : ‐ Det er bare en ting som mangler . Det later ikke til at det er særlig mange her i klassen som har brydd seg om å lese fotnoten på side femogtyve . På side femogtyve står det faktisk en lang fotnote . Ettersom dere ellers kan stoffet så godt , synes jeg nesten det er synd at dere ikke også kan det som står i fotnoten . Jeg vil derfor be dere slå opp på side femogtyve og benytte resten av timen til å lese den og lære hva som står der . "

Elevene slo øyeblikkelig lydig opp på side femogtyve . Ingen sa et ord . Ba bladde også , uten å se opp . Fotnotene var skrevet med bittesmå bokstaver på tette linjer etter hvert kapitel , slik at alt fotnotestoffet ble samlet til slutt . Elevene ga seg til å streve seg gjennom den knøttlille skriften :

& " I Den Store Grotid var Egalia et utpreget kvinnesamfunn . Det offentlige liv var fullstendig dominert av kvinner . Mennene ble dengang betraktet som en slags annenrangskvinnesker , og Grotidsegalitaneren mente at deres viktigste oppgave var å avle barn . De bodde ikke i hus på like fot med kvinnene , slik vi kjenner det . De fikk bare lov til å være sammen med kvinner når de skulle avle barn med dem . Det var heller ikke alle som fikk lov til å avle barn . Ved det såkalte ti-skuet ble alle gutters skjebne beseglet . Hvert år ‐ på vårparten ‐ ble hele årgangen av 10 års guttebarn fremstilt for et dommerkollegium , som vurderte hvorvidt de skulle bli avlsknekter eller arbeidskærlinger . Bare 10&% ble funnet skikket til å bli avlsknekter . Resten ble sendt til Palluria for å arbeide i gruvene og verkstedene der , eller til de store isolatene , hvor de hogde tømmer . Vi vet lite om hvordan mennene levde i Palluria og i isolatene , da skrevne kilder mangler . Det eneste vi kan slutte oss til , er at livet må ha vært trøstesløst . Vi vet noe mer om hvordan avlsknektene levde , da disse jo hadde jevnlig kontakt med samfunnet .

De ble anbrakt i et reservat bestående av en rekke store telt . Bare unntaksvis fikk de lov til å bevege seg utenfor reservatet . Det var kvinnene som kom til dem , som regel i store puljer kvelden før helligdagene , etterat de hadde drukket vin . Permisjon fra reservatet ble innvilget når dam fant en særdeles velutrustet og begavet avlsknekt , som da i visse perioder kunne gå fritt omkring og tilby sin sed . Disse få priviligerte mennene oppnådde ofte en høy anseelse i samfunnet , og var ofte far til adskillige hundre barn .

Etter synet i våre dager var behandlingen av mennene i Den Store Grotid brutal og ukvinneskelig . Men sånn tenkte datidens egalitanere ikke . Vi skal alltid passe på å vurdere en historisk periode etter dens egne forutsetninger . At menn ikke tok del i det alminnelige samfunnslivet var dengang en selvfølge . De var først og fremst bruksskapninger på linje med husdyra våre . Den moderne tids tro på at alle kvinneskelige vesener har de samme rettigheter , ville virket uforståelig på Grotids-egalitaneren . Selv ville hun nok snarere si at deres samfunnssystem var uhyre fremskredent i forhold til tidligere tiders . Vi skal huske at i Glansperioden , som gikk forut for Den Store Grotid , hadde de betraktet menn som overflødige og skadelige vesener . Bare omkring 10&% ble tilbake . Dessverre vet vi nesten ingenting om de sosiale forhold i Glansperioden& " .

Lille , runde Fandango så opp fra boken . Glansperioden , tenkte han og så drømmende fremfor seg . Gad vite hvordan det var å leve den gangen . Det var noe eventyrlig over navnet . Fandango så seg selv for seg i tankene i et stort hus , hvor han satt i en stor , romslig drakt i en stor , bløt stol og beordret en av tjenerne sine til å hente en avlsknekt til ham , fordi han kjedet seg . Så ville de prate litt , og de ville sikkert ha vinglass på sølvfat og vindruer , og sitte ved et svømmebasseng med søyler og hvite duer i Fandangos store atriumsbygg , før de satte i gang med å avle et lite , begavet barn , som kunne arve Fandangos intelligens , skjønnhet og jordiske muligheter og fruligheter .

Så ble lille Fandango plutselig uendelig trist og nedtrykt . Hvem hadde sagt at han ville ha vært kvinne hvis han hadde blitt født i Glansperioden ? Hvem hadde innbilt ham det ? Hvem ? Hvem ?

‐ Baldrian ? Sover du ?

" Mmmmm ... "

Lille runde Fandango lå litt og hørte etter om han pustet jevnt . Han pleide alltid å jukse med å si at han sov . Dynen hans rørte på seg . Det var så koselig å prate litt før dam sovnet . Noen ganger fikk Fandango lov til å krype inntil ham under dynen og ligge der til Baldrians seng var varmet opp . Så måtte han legge seg over i sin egen . & " Farvel& " , pleide Baldrian og Fandago å si til hverandre før de sovnet . Aldri & " Godnatt& " . & " Farvel ‐ nå går jeg inn i drømmeland& " .

" Du ? Du sover ikke . For du ligger ikke stille og puster jevnt ... . ? "

" Mmmmmm ... "

" Du ? Jeg fikk Stor Stjerne på historieprøven . Er ikke jeg flink ... . ? "

" Mmmmmm ... "

" Du ? Vet du hva jeg har tenkt på ? Jeg har tenkt på hvorfor all historie bare handler om kvinner , og så har jeg tenkt på at det sikkert er fordi kvinner er så viktige , og så liker jeg historie så godt , og så føler jeg meg så uviktig , liksom ... . "

" Mmmmmm ... . "

" Og så har jeg tenkt på at hele språket vårt liksom er en del av den historien . Jeg mener at for eksempel så er det mange eksempler , jeg mener for eksempel , ja , tenk for eksempel på ... . "

" Må du si & " for eksempel& " for annethvert ord ? "

" Nei , men for eksempel ordet & " kvinneske& " , " sa Fandango , lykkelig over at Baldrian svarte . " Ordet & " kvinneske& " , det høres ut som om alle kvinnesker er kvinner . Hvorfor kunne det ikke likegodt hete & " mannesker& " ? Eller & " mennesker& " ? Hva , Baldrian ? "

" Det er fordi det heter kvinnesker . Det heter det bare . "

" Og så tenk for eksempel på ordet & " dam& " . Har du tenkt på det ? Hvorfor kunne det ikke likegodt hete & " herr& " ? Eller & " mann& " ? & " Mann lærer så lenge mann lever& " , for eksempel , eller & " Herr lærer så lenge herr lever& " ? Hvorfor ikke det ? "

" Du kan jo begynne å si & " ken& " isteden . Det er nøytralt . "

" Nei , for det har jeg også tenkt på . Jeg tror det kommer av & " kvinne& " , som er blitt til & " kvinn& " , som er blitt til & " kven& " , som er blitt til & " ken& " . Sånne ordforandringer har herken Uglemose vist oss på tavlen . Det er fryktelig spennende . "

" Mmmmm ... . "

" Du ? Jeg tror jeg vil bli mannesaksmann når jeg blir stor . "

" Det er det ikke noe å tjene på . "

" Jo . Jeg kunne bli språkforsker . Det er viktig å befrue språket . Og så kunne jeg konsekvent gå inn for å utrydde alle de ordene som viste at kvinnene hadde fruedømmet i samfunnet . "

" Ja , gjør det , du . "

" Du ligger bare der og tenker på Eva Barmerud , du .

-Nei , jeg lå og tenkte på Petronius . "

" Å ? Hva tenkte du , da ? "

" Lover du å ikke si det til noen ? "

" Ja ! " Fandango reiste seg opp i sengen .

" Vi har startet en hemmelig gutteklubb . "

" Har dere det ? En syklubb ? "

" Nei . Det er forbudt å sy der . Og så er det forbudt å snakke om kvinner . "

" Donna , så spennende ! Får jeg lov å være med ? "

" Når du blir stor , kanskje .

-Men når blir jeg stor , da ? Sånn sa du for to år siden , også , og to år før der igjen , og to år før der igjen . Jeg synes aldri jeg blir stor , jeg . "

" Nei . Sånn er det å være liten . "

" Ja . Jeg får starte en gutteklubb med lille Mirabello , jeg da . Han er så søt . Hvis han nå bare kan se å bli litt stor ... . "

" Farvel , Fandango . Nå går jeg inn i drømmeland . "

" Farvel , Baldrian .

Petronius gled lengre og lengre ned i vannet . Han kjente det mykt og varmt mot kroppen , slik det er om sommeren . Verden var grønn omkring ham . Grønn og lys og glitrende . Dernede på havbunnen kom Baldrian seilende mot ham med det mørke håret flytende rundt seg og gratulerte ham med den nye dykkerdrakten . Petronius tok ham om halsen , og sa at han gjerne ville bruke den når han bare var sammen med ham . Og mens han holdt Baldrian om halsen og Baldrian strøk den store hånden sin langsmed kroppen hans , så sakte , i undervannsdrakt , følte Petronius plutselig at han ble dratt lengre ned , selv om de var på havbunnen , og han så at det ikke var Baldrian , men den store stenstøtten , som han var nødt til å få med opp til overflaten , ellers ville den drukne . Så sto han foran stenstøtten på Søndre Strand og spurte den hvorfor den sto der , når den egentlig holdt på å drukne . & " Det er da klart& " , " sa stenstøtten . Og da så Petronius at det var da klart , for stenstøtten hadde iført seg dykkerdrakten hans . Petronius hadde bare ikke lagt merke til det før . Stenstøtten spurte om ikke den kunne få bli medlem av den hemmelige gutteklubben . & " For egentlig& " , " sa han . & " Egentlig har jeg aldri kunnet fordra å sy& " .

Lille Mirabello lå og gråt . Kristoffer tumlet seg ut , forsiktig på tå , tok opp den lille bylten , listet seg tilbake til soveværelset med ham , og la den forsiktig ned til Ruts bryst , så hun ikke skulle våkne .

Rektor Barmeruds stemme tordnet fra stuen . Syprian lå på ryggen i sengen sin og hørte sin fars hikst innimellom . Han var blitt så vant til det nå at det nesten virket som en vuggevise . Men ble Grodrians hikst for høye , gikk han ut i stuen og hikstet , han også og tok om ham . Det var ikke så ille i natt . De hadde bare holdt på i et kvarter , og nå lot det til å stilne litt av . Det var alltid det samme . Mor sa at far var rotete , og far sa at mor ikke elsket ham . De fikk aldri løst det problemet .

Syprian lå og lurte på om det var slik i alle andre familier . At i alle familier rundt om i Egalsund så trettet kvinne og mann om natten , og smilte stivt til verden om dagen .

Hvis det var slik , så var det kanskje tross alt bedre å være herken Uglemose , som bare hadde seg selv . Syprian tenkte på herken Uglemose , som var deroppe helt alene i den store villaen sin , og tenkte , for Gud visste hvilken gang , at han skulle ønske han hadde vært hos ham isteden . Hundrevis av ganger hadde han bestemt seg for at han ville gå rett hjem til ham en kveld og spørre : & " Er det sant at du er faren min ? & " For hvis det var sant , ville han heller være hos ham . Sitte hos ham og spille flygel , og høre historier . Fandango sa han var så flink til å fortelle historier . Syprian hadde aldri hatt ham på skolen .

" Rotekopp ! Sløsefant ! Dåsemikkel ! "

" Gerd ! Du har aldri elsket meg !

Syprian la seg over på den andre siden , og trakk dynen over ørene . Han ville aldri , aldri , aldri søke seg farskapsbeskyttelse ! Det var en skjebne verre enn døden .

%Herken Uglemose satt ved flygelet og så ut i natten . Bak den store , svarte vindusflaten falt sneen langsomt og tungt . Han kunne se hele byen og havbukten herfra . Byen og lysene og Luksbroen . Det var så fredelig i sne . Alle sov mildt , og sneen la seg bløtt over alle onde tanker . Herken Uglemose forsøkte å lage et dikt til snefnuggene . & " Ode til sneen& " , kalte han det , og han forsøkte også å sette en liten melodi til . Han kunne bare ikke bestemme seg for hva som skulle komme først ‐ tonene eller ordene .

Antagelig bør de komme på likt , tenkte han . Temaet er der . Sneen som senker seg over ondskapen . Og nå skulle han bare finne noen toner som lignet på sne som senket seg over ondskap . Det måtte bli cissmoll . For der var det så mange fine overganger . Ondskapen kunne da gå i E-dur , og trassen i H septim . Hans egen trass . At han satt her alene i sin villa og tenkte sitt . Om byen og de folkene som bodde i den . Og ingen i hele verden kunne forhindre ham i å tenke sitt .

I hele sitt liv hadde herken Uglemose tenkt sitt . Tenkt sitt og spilt sitt ‐ tonet det ut ‐ i sin store , ensomme villa på Månekollen .

Døren gikk opp med et brak , og inn marsjerte herken Uglemose med det store , røde håret i vill uorden .

-Ja , det var altså min debut i maskulinistbevegelsen , " smilte han , og håndhilste på dem alle sammen . " Unnskyld at jeg ble så sen . Goddag , Petronius , goddag Syprian , goddag Baldrian , goddag Lillerio , og goddag , goddag , goddag lille Fandango ! Ja , dere lurer vel på hvorfor jeg har invitert dere på eplepai , men saken er at jeg har en kjempestor eplehage . Men det er selvfølgelig ikke saken ... . "

Han ble stående og se litt på dem . Han hadde lenge tenkt i sitt stille sinn at han ville invitere medlemmer av mannebevegelsen opp til seg . Helt klare var de tankene i hans stille sinn ikke , og han visste heller ikke riktig hvem som var med i den nye mannebevegelsen . Men da han hørte at hans yndlingselev fra mange år tilbake , lille runde Fandango , var med , syntes han straks det ble lettere å kontakte dem .

De unge maskulinistene var skeptiske . Eldre menn var så indoktrinerte . Og herken Uglemose ‐ var han ikke nettopp et eksempel på en sånn mann som bare viderefører kvinnemoralen ? Hadde han ikke stått i time etter time og bibrakt dem kvinnekultur og kvinnehistorie og kvinnesyn på alt mulig ? Han var jo helt bevisstløs .

" Ja , dere tenker vel kanskje jeg er et bevisstløst , avfeldig mannekvinneske . Men her oppe i villaen på Månekollen tenker jeg mitt . Og jeg har mine planer . Det vil si , egentlig vil jeg gjerne høre på dere ... . Kan dere ikke bare holde møte , slik dere pleier ? Jeg vil så gjerne vite litt mer , så jeg bedre kan overveie min stilling ... . "

De satte seg rundt det store , runde bordet midt i stuen .

" Hva med en Bloody Marius som aperitif ? " ‐ Her ken Uglemose svingte med flasker og glass . Han var visst litt nervøs .

" Si meg , " sa han , og satte seg på kanten av stolen , ‐ hva ville dere ha snakket om på møtet idag , hvis jeg ikke hadde vært her ? "

" Vi ville ha snakket om situasjonen i Maibukta , " sa Fandango .

" Kan dere snakke om det nå ? Jeg mener ... , er det hemmelig ? Skal vi snakke om noe annet ? "

Alle så på Petronius . Han ristet på hodet .

" Gro sier hun vil ha det inn i fastere former . "

" Typisk kvinnesjåvinist !

-Jeg synes ikke hun er noen kvinnesjåvinist . Tenk på alt hun har lært oss ! Hun har lært oss å snekre og å fiske . Hun har til og med lært oss å fange spydbitere . "

Herken Uglemose klappet hendene sammen .

" Å ! Har hun det ? Jeg har alltid drømt om å få være med på spydbitertokt ! "

" Ja , det hadde mange av oss , også , inntil vi så de blodige fangstmetodene . "

" Men mennene i Egalsund forlanger jo at det blir fanget spydbitere . "

" Husfedre bestemmer ikke denslags . Det er kvinner som tjener på fangsten , og de bestemmer det . Hadde de ikke tjent på den , ville den sluttet i morgen . "

" Det var ikke det vi skulle diskutere . Hva mener Gro med & " fastere former& " ? At vi skal velge en leder ? "

" Det har vijo . "

Petronius rødmet .

" Er det du som er leder , Petronius ? Tenkte det nok . " Du var alltid så oppvakt på skolen , " sa herken Uglemose .

" Nei , Baldrian sikter til Gro . "

" Jeg synes vi skulle slutte å hetse mot Gro . Det er ikke hennes feil at hun er kvinne . Hun gjør så godt hun kan . Har vi ikke fått lov til å vandre ut og inn der fritt i snart et år , kanskje ? Hun har ikke blandet seg opp i møtene våre , heller . "

" Nei . Jeg tror ikke det hadde vært noen mannebevegelse i det hele tatt uten henne . "

" Det er sant . Vi har mye å takke henne for . "

De ble stille . Herken skjenket i litt mer og skålte . De følte seg ukonsentrerte . Det var så mange pinlige ting de ikke riktig turde ta opp . Petronius kom liksom i en særstilling fordi Gro var hans . Men hadde hun ikke samtidig flørtet litt til høyre og venstre ?

" Petronius , " ‐ Baldrian tok hånden hans . ‐ Hva er de derre fastere formene for noe ? "

" Hun vil vi skal organisere studiesirkler i mannebevegelsen over Gulfurias verker . "

Fandango slo neven i bordet . Det var noe han hadde lært seg i det siste fordi han ikke kunne fordra at han alltid skulle være så mandig beskjeden .

" Kvinner skal alltid ha alle mulige slags tankestrukturer for å gjøre noe . Det var akkurat den samme diskusjonen vi hadde med Wolfram før han gikk ut av bevegelsen . Og han hadde alt han sa fra Ann Krokåsen . Jeg har lest Gulfurias verker . Jeg var jo klok og radikal , så derfor leste jeg dem . Men de handler ikke om menn . De kunne være bra hvis menn ikke eksisterte . Men det gjør vi jo altså . "

Herken Uglemose hevet pekefingeren og kneiste litt med nakken , slik han pleide å gjøre når han sto ved kateteret .

" Får jeg lov til å bryte inn her ? "

De nikket . Følte seg trette . Det var hyggelig å drikke Bloody Marius , og det var pen utsikt her oppe . Men egentlig følte de at det kanskje var en misforståelse at de satt der .

" Det finnes mange gamle bøker om menn , " sa herken Uglemose . ‐ Bøker som nesten er gått i glemmeboken , om jeg så må si . Først og fremst vil jeg anbefale & " Patriarkatets undergang& " av pseudonymet P . Den utkom for ca . 50 år siden i Paks , men jeg tror ikke den er oversatt ... . "

" Hva handler den om ? "

" Å ... den handler om hvordan det i sin tid har eksistert samfunn der mennene hadde mer å si enn kvinnene . "

" Hvordan kan dam være sikker på at det er sant om sånne samfunn ? "

" Funn og forskning . "

" Ja , ikke bare funn og forskning , Fandango , ‐ for det er alltid et spørsmål om hvem som forsker , og hva hun ønsker å finne . Og hvordan hun tolker det hun finner . Dere kjenner alle sammen den berømte skulpturen som står på Egalitanernes Folkemuseum og heter & " Hakkemannens gåte& " ‐ den eldgamle skulpturen av en muskuløs mann med en hakke i hånden ? Jeg ville nå ha den frekkhet å kalle den & " En mann som dyrker jorden& " . Men alle forskere er kvinner , og de kunne ikke forstå hvordan en mann kunne stille seg opp på den måten med et slikt redskap i hånden . Menn kan jo ikke dyrke jorden . "

" Men det kan de jo ikke . "

" & " Vi& " , Baldrian , ikke & " de& " . Fordi kvinner fremstiller alt mulig , sier vi alltid & " de& " om oss selv ... . "

" Men vi kan jo ikke dyrke jorden ! Kanskje han bare holdt hakken for kvinnen sin ? "

" Ja , slik bortforklarer forskerne også alltid alle tegn på gamle patriarkater . I mange tilfelle er det slik at de påstår at de gamle skulpturene forestiller kvinneskikkelser , selv om ethvert barn kan se at det er en mannekropp , og uten at forskerne har noe annet holdepunkt enn at alle kulturer nødvendigvis er kvinnekulturer . "

Alle stirret fascinert på herken Uglemose . Han smilte sitt vennlige smil til dem .

" Det , mine herrer , tror jeg dere får mer ut av enn å studere Gulfurias tankekonstruksjoner . Ja . Jeg mener ikke at ikke Gulfuria er en av de mest skarpsindige kvinnesker som noensinne har eksistert . Slett ikke . Men det finnes en mengde ting i denne verden ‐ vesentlige ting ‐ som Gulfuria aldri beskjeftiget seg særlig grundig med . "

Herken Uglemose så litt usikkert fra den ene til den andre .

" Nå blir jeg visst litt patetisk . Egentlig ville jeg vite hvilke planer dere har , og ikke holde foredrag selv . Det er vel en slags yrkesnevrose ... . "

" Vi har mange planer i ML , " sa Fandango .

" Maskulin Liga , " forklarte Petronius . " Det er det vi kaller oss . "

" Ja , og nå vet vi ikke hva vi skal gjøre , " sa Lillerio . Han pleide aldri å si stort . Men når han endelig sa noe , påpekte han alltid at de var i et dilemma .

" Vi kan ikke godta at hun setter betingelser , " sa Petronius og så ned . Det var en lettelse . De hadde alle ventet på at han skulle si det . Han så opp på herken Uglemose .

‐ Vi vet ikke hvorfor du har bedt oss komme ... . "

Herken Uglemose flyttet litt på seg , og så seg rundt i rommet , som om han plutselig kom til å tenke på at han skulle lete etter noe han lenge hadde savnet .

" Vi har mange planer , men ... Vi tror at det blir rundspørring til Folkeborgen i vår , og så har vi tenkt på noen aksjoner ... men de er hemmelige , fordi ellers faller liksom vitsen bort . "

" Jeg forstår , " sa herken . " Jeg tror jeg går ut og henter litt plommebrennevin til dere , og eplepaien venter også på å bli spist . "

Herken reiste seg , og Baldrian gikk med ham ut i kjøkkenet . De kom tilbake med seks små eplepaier og herkens hjemmelagede plommebrennevin . Alle ventet til herken hadde satt seg .

" Se så får dere begynne å spise ! " Skål , først ! ‐ De skålte .

" Jeg er så heldig . Jeg har masser av frukt i haven . Alle slags . Jeg har en kvinne som kommer og passer den og har kjøkkenhage for meg . Hun har kommet og gått her bestandig . Sier nesten aldri noe . Hun har sett likedan ut de siste femti årene . Jeg tror hun må være minst hundre . Jeg kan ikke huske noen tid i mitt liv hvor hun ikke har kommet og gått og passet frukthagen og kjøkkenhagen og slått engen på baksiden av huset . Uten henne hadde jeg jo aldri kunnet nyttiggjøre meg jorden her . Kornmarken , heter hun . Smakte det ? Skål ! "

De skålte .

" Mmmmmm , den var virkelig god ! "

De spiste .

" Mmmmmm ‐ skjønn eplepai , Uglemose . Hvordan lager du den ? "

" Eplene må først lagres i tre måneder . De skjæres i helt tynne skiver og stekes i smult til de har fått en lett brun farge . Så tas de opp og tørkes lett med fuktig papir . Så legger dam dem i posen med mel , kavring , kanel og sukker og rister grundig . De eltes så inn i eplegrøten , og til slutt heller dam eggedosis øverst og setter det hele inn i ovnen , og det er ferdig på en halvtime . Enkelt og greit . Skål ! Det er så hyggelig å ha dere her ! "

" Herken ? ‐ Det var Syprian . Han hadde vært så underlig fåmælt hele kvelden . ‐ Er det sant at du er faren min ? "

Det ble stille . Syprian hadde nevnt det som alle tenkte på , men ingen turde snakke om . Han hadde aldri tatt det opp i gruppen . Og ingen hadde våget å ta det opp , når han selv ikke gjorde det .

" Jeg vet ikke ... . Jeg tror ... . Vil du virkelig vite det ? "

Det var tydelig at det også var vanskelig for herken å snakke om det , Alle tenkte på kateret han slo i stykker . i sin tid , og hvordan folk hadde slarvet om det i månedsvis etterpå . Syprian nikket .

" Jeg tror du er faren min fordi ... vi ligner på hverandre . "

Det var sant . De hadde den samme litt lange nesen , den samme kraftige kroppsbygningen og de brede skuldrene , og det samme røde håret .

" Gerd var ikke sammen med Grodrian i den tiden du ble unnfanget . Hun var sammen med meg hele tiden . Hun pleide å snike seg inn bakdøren her i annen etasje . Det var en av disse gangene du ble unnfanget , Syprian . Vi hadde også romantiske utflukter til skogbunnen på Luks . Hun var skjønn , din mor , Syprian . Ja , hun er skjønn , nå også

‐ men hun kjennes ikke ved meg ... . "

Herken så drømmende fremfor seg . De unge mennene lyttet . De så plutselig ansiktet hans i et annet skjær . Bak det markerte , aldrende ansiktet så de herken som ung mann på utflukt med sin elskede . De så en stor , kraftig muskuløs kropp som ømt kjærtegnet sin kvinne . Aftenhimmelen skinte mot herkens panne . Donnamoder , han var jo vakker å se på ! De stirret på ham , og ble revet med av hans intense , litt eksalterte , beretning om sitt liv .

‐ ... nei , hun ville ikke ha meg . & " Hvordan kan du vite det er ditt barn ? & " sa hun da du var blitt til inni henne , Syprian . Ja , tenk ‐ akkurat det sa hun . Noen uker før hadde hun sagt at hun bare elsket meg , og bare var sammen med meg . Jeg tror hun snakket sant , også . Men hun hadde jo rett . Hvordan kunne jeg vite det ? En mann kan jo aldri vite hvem som er hans barn . Men jeg visste det . Jeg kjente det på . , . ja , på foreningen mellom oss . Den forbindelsen som var mellom oss . Men jeg forstår hen ne . Jeg var for stor og umandig for henne . Jeg er jo adskillig høyere enn henne , Og det er jo du også blitt , Syprian ? "

Syprian nikket , og pustet tungt .

" Ja . Jeg er også sterkere . Det var vanskelig for henne . Og det forsto jeg jo . Hun klarte ikke det . Så hun ville ikke ha meg . Enda vi snakket så bra sammen . Vi snakket kanskje litt for bra sammen . Jeg visste ting hun ikke visste . Ja , det var kanskje ikke så farlig . Men jeg skjulte det ikke , Jeg ble så ivrig , bestandig ‐ så jeg glemte å skjule det . Jeg var så naiv . For jeg elsket henne , virkelig . Det gjorde jeg . På en måte gjør jeg det fremdeles ... . "

Herken rakte hånden ut mot Syprian over det runde bordet , og Syprian klemte den . De andre følte de var vitne til noe fryktelig privat . Samtidig hadde de jo hele tiden sagt til hverandre at det var avsløringene av de dypeste og pinligste tingene i livet som hele tiden var selve kilden til mannebevegelsen .

" Dere må endelig bli ! Nå kommer vi jo nettopp til sakens kjerne ! " ropte herken på sin eksalterte og fortrolige måte . ‐ For ... jeg har jo alltid drømt om å skape et hjem . Et hjem for Syprian . Det er vel noe som ligger dypt hos alle menn . Egentlig . Ja , dam kan selvfølgelig diskutere hvorfor det ligger så dypt i oss , det vet jeg ‐ men slik forholdene er idag , ligger det i hvert fall dypt i oss . Uff , nå er det allikevel jeg som snakker hele tiden igjen . Jeg påsto jo jeg gjerne ville høre på dere . Ja , det er vel en yrkesnevrose . Jeg er heller ikke vant til å ha noen å snakke med ... Enten så snakker jeg til , eller så blir jeg snakket til . Aldri en mellomting . Hva var det nå jeg skulle si ? "

Han gjorde en pause , og nippet forsiktig til plommebrennevinet med lillefingeren litt ut fra glasset .

" Jo . Det jeg skulle si var viktig ... . Hva var det nå ? " Hva var det egentlig jeg skulle si ? "

Han så spørrende og forvirret på dem .

" Jeg blir alltid så nervøs , Jeg er så vant til at timen ikke må gå i stå . Det er så merkelig å sitte her og snakke til en flokk unge menn , og så gå i stå , uten at det går i stå , hvis dere forstår hva jeg mener ... . "

Herken gikk litt i stå igjen .

" Det er så fint å være her hos deg . "

" Ja ! Takk skal du ha , Baldrian . Sånn var det . Og nå har jeg plutselig sett at jeg har fått min sjanse . Det er så fint at dere er her ... Jeg er jo gammel . . , Jeg vet ikke om jeg tør marsjere med dere og bli arrestert og sånn . Ja , for det er vel det dere har tenkt . Men jeg kunne kanskje hjelpe dere på annen måte ? Drømmen om å skape et hjem for deg , Syprian , er jo forbi . Du er voksen nå . Men jeg kunne kanskje skape et annet slags hjem ? Her , altså ? Jeg bor jo alene her ... . "

Herken Uglemose strammet seg opp og så usikkert på dem .

" Det jeg mener er : Et maskulinistsentrum på ekte herkenalsk grunn ? "

Intet hus på jorden kneiste så flott som herken Uglemoses hvite villa halvveis oppe i Månekollen . Eiendommen rundt var stor og fruktbar , der den lå i solhellingen . At mennene fikk et sted for seg selv , hvor det bare var menn , var en fantastisk inspirasjon . Det var til stor gavn for dem nettopp det året , hvor alt syntes å gå i stå . Herken Uglemose , hvis liv hadde bestått i å gå i stå , fikk nytt liv . De andre gruppene , som ikke kjente særlig til herken Uglemose annet enn hva ryktene sa , hadde først vært litt betenkte over å skulle innrede seg i hans private hus . De fikk andre tanker . Herken sa de kunne gjøre nøyaktig som de ville , og selv ville han flytte sine personlige , små eiendeler opp til et lite kvistværelse . Resten kunne de bruke som de hadde lyst . & " Dette gamle inventaret ‐ alle minnene etter gamle rektor Uglemose ‐ tynger meg bare& " , " sa herken . Han hadde gått og vasset i gamle klenodier i en kvinnealder . Opprettholdt illusjonen om at det var et hjem han bodde i . Nå kunne det være nok . & " Vekk med alle gamle illusjoner& " , " sa herken . & " Jeg ble aldri farskapsbeskyttet . Og idag er jeg lykkelig over det& " .

Så mennene ominnredet , tok gamle malerier ned av veggene og gamle skulpturer med patina ned av hyllene , og hengte opp sine manneplakater ‐ og det flotte trekantede mannemerket fikk hedersplassen i stuen : der portrettet av gamle rektor Uglemose hadde ruvet truende i over femti år , og refset alle som hadde gjort forsøk på å småkose seg og slappe av i hennes nærhet . Som om hun hadde levd videre inni rammen . Herken Uglemose virket som om han med ett ble tyve år yngre . Eller kanskje han hele tiden hadde vært tyve år yngre ‐ men hans sinn hadde aldri kunnet komme frem ?

Han hadde selv insistert på å skulle få lov til å brodere mannemerket for dem . Det var en hel liten seremoni da det ble hengt opp på veggen : Den likebente trekanten med spissen triumferende opp . En sterk rødfarge markerte omrisset med en bred kant , og innenfor : den svarte stokken , penissymbolet , mot den hvite bunnen . De feiret det med vin fra herkens vinkjeller .

Trekanten ‐ den røde rammen mot hvit bunn ‐ med spissen opp var det tradisjonelle mannetegnet , som ble brukt for å betegne hankjønn i biologien . Den alminnelige forklaringen på tegnet var at det representerte mannens rolle i sivilisasjonen , slik det ble symbolisert på Fødepalasset : hans rolle som avler og mottager av barn ; den han var blitt sivilisert til å innta ‐ i motsetning til hans brødre i pattedyrverdenen for øvrig . Noen av maskulinistene sa at dette var en moderne , kvinnesjåvinistisk tolkning av trekanten som mannetegn . De sa at trekanten hadde vært det gamle maktsymbolet for menn i tidligere patriarkalske tider . De syntes det lød besnærende og spennende , men ingen visste hva tegnet hadde betydd i patriarkatet . Dessuten var det ingen som trodde på at det virkelig hadde eksistert noe patriarkat . Bortsett fra herken Uglemose . Og kanskje Fandango .

Den svarte , tykke streken i midten var noe maskulinistene selv hadde innskrevet etterpå . De visste at et penis-symbol ville virke anstøtelig på samfunnet , og temmelig pornografisk . Men de holdt på at en av bevegelsens oppgaver måtte være at menn sluttet å skamme seg over at de hadde en pikk . Derfor ville de vise det åpent , uten blussel . Menn var de , og menn ble de . Og menn hadde altså pikk . Og det var helt naturlig . Og ingenting å skamme seg over . Påsto de . Samtidig kunne penissymbolet også tolkes som et våpen : en stokk . Noe dam kunne bevæpne seg med for å kjempe mot kvinnesamfunnet . Selve mannebevegelsens uforsonlighet ble symbolisert ved dette tegnet .

De valgte også å gi selve trekanten nytt innhold . Hvorfor skulle menns verden alltid være bygget opp rundt forholdet mellom to ? Dam kunne tenke seg et fremtidig samfunn som bygget på solidaritet og samhold mellom flere enn to : tre eller mange . De påsto at egentlig hadde menn ‐ når de bare fikk sjansen til det ‐ større evne til solidaritet og fellesskapsfølelse seg i mellom enn det kvinner hadde . Her ble de litt usikre . Det oppsto diskusjon , og noen sa de syntes det var fjollete . Men slik var det i hvert fall noen som valgte å tolke tegnet , allikevel .

Herken Uglemoses villa ble totalt ominnredet . De laget rom til kontor og gymnastikk , redskapsrom , duplikeringsrom , røkerom og barnerom og fellesrom . De holdt mange møter hvor de fortsatte og legge en slagplan for årets aksjoner .

Så forsvant Kornmarken . Plutselig en dag kom hun ikke mer . Hun hadde kommet tidvisst i generasjoner . Så var hun vekk .

Var hun død ? Herken Uglemose var bekymret . Han gikk ut i haven og lette , som om han tenkte hun kanskje hadde fått slag , og falt på sin post ‐ som kvinner så ofte gjorde . Men han fant henne ikke . Han så inn i det lille redskapsskuret . På det vaklevorne bordet der inne , hvor Kornmarken hadde drukket kaffe siden tidenes morgen , lå et lite brev . Herken Uglemose grep det . & " Kjære herken Lisello ! & " Herken så et øyeblikk drømmende opp fra brevet . Det sjokkerte og grep ham at noen fremdeles husket at han i sin tid hadde hett & " herken Lisello& " . Han leste videre . & " ... Etter all den ståheien som er blitt her , ser jeg meg dessverre nødsaget til å søke avskjed fra min stilling som gartner og jord-dyrker og altmuligkvinne på rektor Uglemoses eiendom med øyeblikkelig virkning . Jeg har arbeidet her trofast i alle år for å hedre rektorens minne . Det som nå skjer er av en slik karakter at jeg mister den kontakt jeg alltid har hatt med Deres mødrene jord , og jeg blir ikke istand til å dyrke og plante og passe og stelle her mer . Med dyp beklagelse og arbødigst Deres Kornmarken& " .

En tåre begynte å trille nedover herkens kinn . Han tørket den straks vekk , og krøllet sammen brevet i nevene . Han var rasende . Hva innbilte egentlig den Kornmarken seg ? Bare si opp sånn ! Med en slik begrunnelse . Han ble stående og stirre . Han hadde aldri riktig tenkt over at hans nye liv ‐ hans nye liv , som han hadde valgt å leve i en alder av 55 år ‐ ville komme til å vekke motstand .

Han småsprang opp trappene til de andre . De så øyeblikkelig at noe var galt . Så brevet , tok det , og leste det , De så på hverandre . Hva skulle de gjøre nå ? Hele herken Uglemoses deilige eiendom ville forfalle . Kunne de ikke få en annen til å komme ? De snakket i munnen på hverandre . Noen begynte å antyde at det var bra . Nå var de endelig virkelig uten kvinner . Men hva med frukthagen ? Og kjøkkenhagen ? Og engen ? De satte seg ned . Alt motet , all iveren og energien som de hadde utfoldet så sterkt de siste ukene , gled ut av kroppen på dem . De satt og stirret tomt ut i luften .

" Vi må bare erkjenne at vi er totalt hjelpeløse uten kvinner . "

De stirret tomt ut i luften igjen . Hva kunne de ? Hva visste de ? Hvordan i hule Lucia dyrket dam jorden ?

Virksomheten i Maibukta var en annen sak . Gro hadde lært dem opp til å fiske . Det var praktiske grunner til at menn ikke kunne være fiskere og dykkere . Det kunne overkommes . Det var bare et spørsmål om noen ferdigheter og kunnskaper de skulle tilegne seg . Så kunne de det like godt som kvinnene . Men jorden ! ?

Mennene satt og skalv , nesten , ved tanken på å skulle dyrke jorden . De ante ikke hvordan ting kom til å vokse opp av jorden . De hadde aldri hatt jordbruksfag på skolen , sånn som pikene . Bare spebarnsfag og husstell . Pikene satte seg inn i det , og dro på ferie til jordbruksdistriktene , eller drev med det i hagen hjemme . De kunne det bare . Guttene hadde liksom aldri brydd seg om å lære det . Noen av dem hadde nok syntes det så spennende ut , men de hadde aldri gjort noe med det .

Men her var det ikke bare spørsmål om at de ikke ante hvordan planter og trær og blomster kom opp av jorden . Det var ikke bare spørsmål om å tilegne seg noen kunnskaper . De manglet jo fullstendig den kontakten med livet , med naturen , som gjorde det mulig å få ting til å vokse og gro under deres hender . Uansett hvor mye de strevde og lærte ville de aldri komme utenom det enkle faktum : De hadde jo ikke menstruasjon ! Og uten menstruasjon ‐ uten den kraften som strålte ut av et kvinneske som var i pakt med naturens syklus , kunne de ikke dyrke jorden . Alt ville visne mellom hendene på dem . Og de ville ikke forstå hvorfor .

" Jamen så må vi vel heller sette i gang å så , da ! "

Alle kvakk og snudde seg mot Fandango .

" Så ! ? "

" Så , ja . Er det ikke det det heter , da ‐ når kvinner putter et eller annet i jorden så det skal vokse opp ? "

" Gjør det det ? "

De fattet et bittelite håp . Kanskje Fandango visste noe . Kanskje det fantes noen andre menn som visste noe . De ble halt ut av sin midlertidige sløvhetstilstand og begynte å diskutere frem og tilbake . Noen mente at de bare kunne gi opp , for selv om de fikk vite hvordan de gjorde det , ville de ikke makte det allikevel . Andre sa de mente at det kanskje ikke var sant at ikke menn kunne dyrke jorden like godt som kvinner . De var redde for at alle frukttrærne ville begynne å dø ut , hvis de begynte å pille med dem .

Herken Uglemose tenkte på alle de gangene " han hadde sett Kornmarken arbeide i hagen . Han hadde hilst på henne , slått av en prat med henne , til og med , og noen ganger hadde han bare gått forbi henne . Men aldri hadde han lagt merke til hva hun egentlig drev med . Hva gjorde hun med frukttrærne hvert år , slik at det kom epler og plommer og pærer igjen på dem neste år ? Hvordan kom gulrøttene til å bli gulrøtter ? Her hadde han gått i årevis og spist av det hans egen hage frembrakte . Og aldri ‐ aldri et øyeblikk ‐ hadde han stanset og tenkt på hvordan disse produktene egentlig ble skapt . Han skammet seg . Så tenkte han tilbake på sine barneår . Hvordan han hadde vært ivrig etter å gå hakk i hæl med Kornmarken hele dagen for å undersøke hva hun drev med . Småpratet og kikket og etterlignet henne . Og Kornmarken hadde tatt tingene ut av hendene på ham og sagt han gjorde galt . Og rektor Uglemose hadde tatt ham for seg og forklart ham at det ikke passet seg for en ung gutt å interessere seg for hagearbeid , og forært ham noen store broderi-plansjer for å oppmuntre ham til mer guttelige sysler . Så hadde Kornmarkens virksomhet liksom blitt fjernere og fjernere for

Herken Uglemose renset halsen på sin karakteristiske måte , som fikk alle til å lytte . Han fortalte dem om hva han hadde tenkt , og hvordan han var blitt avskåret fra å lære hagearbeid da han var liten , og hvorfor han tapte interessen for det , og begynte å brodere og grave i bøker isteden . Det var det eneste som ikke var forbudt land .

Mennene begynte , en etter en , å fortelle om seg selv . Hvordan de egentlig , da de var små , hadde spurt mødrene sine om hvordan ting vokste og grodde , og hvordan de alle sammen hadde fått det samme svaret : & " Du skal da ikke bry deg om det , du . Du som er gutt& " . Hvordan kunne det være at alle sammen hadde fått samme svar ? Hadde mødrene avtalt det ? Hadde de hatt et hemmelig møte en eller annen gang , hvor de hadde sagt : & " Når våre sønner begynner å interessere seg for jordbruk , svarer vi alle sammen : & " Du skal da ikke bry deg om det , du . Du som er gutt& " ?

De lo litt , og ble mer ivrige . Nei , sånn var det jo ikke . Det var en del av hele kvinneideologien . En del av hele det systemet som gjorde at de var så udugelige og tafatte .

Det ble sent . I løpet av ettermiddagen og kvelden gikk de gjennom hele rekken av følelser ‐ fra fortvilelse , til oppgitthet , til raseri , og til slutt til mot og vilje . De var enige om at det var den mest bevisstgjørende samtalen de hadde hatt i mannebevegelsen . I morgen skulle de bare sette i gang . Som Fandango hadde sagt .

Men hva skulle de sette i gang med ? De kunne jo ikke sette i gang med noe når de ikke ante hva de skulle gjøre . Igjen stirret de på hverandre , men ikke så motløse som før . De ante hva de skulle gjøre . De ante det alle sam men . Det var ikke til å komme utenom . Sånn var det bare .

I begynnelsen .

Dagen etter fikk de fatt i en stor , råflirende kvinne , som kikket på dem med hendene i siden og sa at hun skulle da sannelig lære de små unge herrene litt jordbruk , hvis de endelig ville . Men litt perverst syntes hun nå det var . På den annen side var hun sannelig ikke den som led av gamle fordommer . & " Hvis dere vil lære det , så får dere jo i hvert fall få lov til å prøve dere . Bare gøy , det . & "

Så satte de unge herrene i gang med å dyrke jorden på herken Uglemoses eiendom .

Hvorfor var det slik , og hvordan hadde det begynt ? Hvorfor sto de der og skalv ved tanken på å putte et frø i jorden ? Hvorfor godtok de bare at kvinner kunne dyrke jorden i kraft av sin natur ? Hvorfor skulle de stå der i voksen alder å lære seg det alle kvinner lærte når de var barn ? Hvorfor var menstruasjonen en kraftkilde , når sæden var en kilde til skam ? Hvorfor var det slik ? Hvordan var det blitt slik ?

Hvem hadde funnet på det ? Var det en verdensomspennende ond vilje som hadde alliert seg mot dem ? Hvorfor var det så vanskelig å gjøre opprør mot det , og bli selvstendig ?

De satt på verandaen og drakk av herken Uglemoses eplevin . De satt i sine flate , bare overkropper og følte seg fri . Ingen kvinne så dem . Kveldssolen blinket i glassene deres . Egalsund lå vakkert og fredfylt ved deres føtter .

-Opprinnelig var feiringen av menstruasjonen et ledd i en eldgammel fruktbarhetskultus , fortalte herken Uglemose og så fra den ene til den andre . De lyttet . De lente seg tilbake i stolene sine på verandaen og lyttet . -Idag har vi bare en levning tilbake av disse gamle ritualer i Menstruasjonsspillene hver trettende måned i året . " Menstruasjonssyklusen hos kvinnen var nettopp det som bandt kvinneskeslekten til livet og knyttet den til Naturens eget store kretsløp og månens faser . I kraft av den evig tilbakevendende rytmen i hennes kropp , var hun på en ganske annerledes sterk måte knyttet til naturen , og denne kontakten med de naturlige omgivelser ga henne en indre kraft og styrke , som gjorde at hun kunne mestre naturen og omgivelsene . På samme måte som hun mestret sin egen kropp ved å frembringe eggløsning en gang i må neden . Derfor hadde kvinnene større kontroll over alle ting

‐ både over sin kropp , over dyrkingen av jorden , og over verden .

I de tidligere samfunn hadde mennene ikke deltatt i denne feiringen av kvinnenes bedrifter . Og skikken med å holde mennene ute fra den holdt seg helt til for omkring femti år siden . Opprinnelig ble mennene utelukket fordi dam ikke hadde gjennomskuet at mennene hadde noen plass i formeringen , da de aldri syntes å foreta seg noe fornuftig i den forbindelse . Eller i noen annen forbindelse , for den saks skyld . De løp bare rundt i flokker og gnidde seg på penisen sin og forsøkte å stikke den inn i kvinnen når hun en sjelden gang tillot ham det . Det var først senere dam hadde innsett at menn hadde en ganske særegen funksjon for selve avkommet . Ettersom morens forhold til barnet var knyttet til selve hennes fysikk ‐ ved befruktning , svangerskap , fødsel og amming ‐ ble hennes forhold til barnet av rent materiell art . Hun sørget senere for dets livsgrunnlag , opprinnelig ved å dyrke jorden for seg og avkommet , i senere siviliserte samfunn ved å gå ut og tjene penger til seg og avkommet . Mannens forhold til barnet var derimot av rent åndelig ‐ og derfor lavere art . For ham var avkommet ikke noen praktisk , fysisk virkelighet ‐ men oppfyllelsen av en åndelig enhet . På dette grunnlaget har kvinneskesamfunnene formodentlig begynt å dyrke farskapet allerede på et tidlig stadium , mente herken Uglemose . Mannens forhold til naturen og naturens frukter ‐ og således også kvinneskenes frukter ‐ kunne aldri nå lenger enn til å bli av rent åndelig art . Mannen ville derfor alltid ha visse tilbøyeligheter til å abstrahere fra virkeligheten ‐ det vil si : fjerne seg fra virkeligheten , forklarte herken Uglemose , og så på dem . De lyttet med åpne øyne og ører .

Herken Uglemose hadde studert meget og glødende i sin tid . Men han syntes aldri at han hadde kunnet komme ut med de tingene han visste , og de antagelsene han kom frem til . De syntes aldri riktig å være i overensstemmelse med Rundskriv 287 . Noen ganger hadde han også hatt svære depresjonsperioder , fordi han fikk mistanke om at de teoriene han spant rundt de fakta han fant , kanskje nettopp var et utslag av en slik mannlig måte å fjerne seg fra virkeligheten på .

I de tidlige samfunn fikk kvinnen makten på grunn av sin fruktbarhet , forklarte han . Fruktbarheten var åpenbar for enhver , fordi det var hun som fikk barn og det var hun som dyrket jorden . Mens kvinnene fødte barn og dyrket jorden , og samlet egg og urter og skapte et samfunn rundt seg , sprang mennene rundt og jaktet . Det var lite de brakte med seg hjem . Jakten var vanskelig og som regel fikk de ikke noe . De hadde en merkelig måte å stå og huje og skrike på . Villdyrene sprang fra dem før de kom nær nok . Ja , folk visste ikke riktig hva som var årsaken , men i hvert fall kom de ofte tomhendte hjem ‐ og i alle fall var det de kunne innbringe til fellesskapet på ingen måte nødvendig for at det skulle bestå . Mannen ble derfor etterhvert betraktet som et unødvendig onde .

Da dyrkingen ble mer komplisert og jordbruket på grunn av forbedrede metoder kastet mer av seg , oppsto grunnlaget for en klassedeling i kvinneskesamfunnet . Kvinnene hadde av naturlige grunner eiendomsretten til jorden , og samtidig forsøkte hun å finne metoder til å nyttiggjøre seg mannen og knytte ham til seg . Omtrent på samme tid har kvinneskene altså fått en formening om at mennene faktisk spilte en rolle i unnfangelsen av avkommet . Og da de ikke lot til å duge til noe annet enn å avle barn , ble de også satt til å passe dem . I forbindelse med barnepasset kom også en mengde andre arbeidsoppgaver , som det viste seg at mennene var aldeles utmerket til . Egentlig dugde de fortrinnlig til å gjøre forefallende arbeid , bare de ble holdt i tømme . Det viste seg at det bare var når de fikk lov til å gå fritt omkring at de ble fullstendig unyttige for fellesskapet .

Kvinnene fikk hermed ikke bare eiendomsretten til jorden , men også eiendomsretten over mennene . Når en kvinne knyttet en mann til seg , ble han nødt til å gi alt det han måtte eie , eller få som arv etter sin mor , til sin kvinne . Det sa seg selv at en mann ikke kunne eie noe , ettersom han øyeblikkelig ville skusle det bort . Dessuten var det ingen annen måte å gjøre det på , hvis hans barn skulle arve ham . Arv måtte jo alltid gå gjennom morsledd , ettersom det jo alltid var umulig å vite hvem som var far til hvem . En far kunne jo aldri oppkaste seg til å si : & " Dette er min datter ! & " Det fantes det ingen beviser for . Oversikten over slektsleddene hvilte utelukkende hos moren . Tanken om at en far skulle kunne sikre slektsarven var derfor absurd .

Kvinnens grep om mannen ble deretter styrket ved hennes større bevegelighet . Han ble satt til å passe barn ‐ det eneste han inntil videre kunne bevise at han dugde til , bortsett fra å avle dem ‐ mens kvinnen dro ut og erobret nye landområder fra fremmede fruere . Etterhvert som kampene tilspisset seg , fant kvinnene ut at mennene også kunne brukes i krig . Det var stort sett unge , ubesudlede menn som ble brukt ‐ og de ble brukt som fotfolk . Det er de som går foran og blir meiet ned først . Siden kom rytterne , som utelukkende besto av kvinner ‐ og i disses rekker var også lederskapet .

At menn ikke kunne sitte overskrevs på en hest sa nesten seg selv . Fantes det et mer takknemlig offer for en fiendes spyd ? Dessuten skulle altså noen passe hjem og barn mens krigene pågikk . Ut av disse rytterne utviklet ridderstanden seg . Det var dem som fikk råd til å kjøpe mest jord , og som kom til å utgjøre en overklasse , som seg i mellom valgte et råd av Rådsfruer , som ble det styrende organ i samfunnet .

Ettersom det ble tydeligere og tydeligere at menn tross alt var dugelige til litt av hvert , ble flere og flere av de hardeste jobbene overlatt til dem . Mange av dem hadde jo god fysikk , og mange av dem var større og sterkere enn kvinnene . Slik utviklet det seg etterhvert et system , hvor mennene fikk de hardeste jobbene , slik vi kjenner det idag .

De unge mennene sukket . De hadde lyttet og tenkt og spurt seg selv hvorfor og hvorfor . De hadde liksom på følelsen at det ikke behøvde å ha gått slik , selv om det hørtes nærmest uunngåelig ut . De var for evig håpløst innkapslet i sin egen biologi . Det kunne de ikke komme utenom . Og når de tenkte på det dypt tragiske i dette , var det såvidt de ikke begynte å skamme seg igjen . Allikevel hadde de en underlig følelse av at det kanskje ikke var så naturnødvendig , som det lød . Men de kunne ikke riktig uttrykke hvor det hadde gått galt , eller hvordan det kunne ha gått annerledes . For det var jo sant . Det var sant at kvinner var fruktbare og at menn ikke var det . Men hvorfor hadde de funnet seg i at kvinnene dyrket jorden alene ? Hvorfor hadde mennene vært så uansvarlige og bare forlatt hele fellesskapet og dradd på jakt og blitt borte i månedsvis ? Var menn tåpeligere og mer uansvarlige enn kvinner ?

Hvorfor hadde mennene vært så tåpelige at de ikke hadde innsett at hvis de skulle ha makt i samfunnet så måtte de også gjøre nytte for seg ? Skaffe seg rikdom der rikdommen var ? Jorden .

Hvorfor hadde ikke mennene også dyrket jorden ? Sammen med kvinnene ? De måtte da ha innsett at deres stilling var svak ? Ja , men det var jo nettopp fordi den var svak at de ikke fikk utnyttet de ressurser som var .

Men hvorfor hadde de ikke da i det minste utnyttet den fysiske styrken mange av dem dengang hadde til å holde kvinnen nede ? Herken Uglemose rystet på hodet . Nei , de hadde nok ikke noen særlig fysisk styrke . De metodene kvinnene brukte til å temme dem med , var hårde og brutale . Det har vært tider i historien hvor kvinnene bare har beholdt hvert tiende guttebarn over en alder av tre år . Kvinnene kunne fritt tukte dem hvor de gikk og sto . Bare tenk på PS'en . Bare ettersom behovet for mannlig arbeidskraft meldte seg , avtok praksisen med organisert drap på unge menn . Til gjengjeld holdt de dem under pisken . Det er så lite vi kjenner til det . Men særlig mye fysisk styrke har det ikke vært tale om . De ble nedbrutt , og dessuten var de jo spredt og splittet fra hverandre .

Men hvorfor hadde de ikke brukt kvinnens fruktbarhet mot henne isteden , og latt henne selv passe ungene , ettersom hun fødte dem og måtte amme dem ? Hvorfor hadde ikke de like godt kunnet knytte kvinnene til seg i slaveforhold og krevd å få vite hvem deres barn var , erobret jorden , og latt arven gå gjennom dem selv ?

Nei , så skulle de jo hatt adgang til jorden . Og hvordan skulle de ha tilrevet seg den ? Så skulle de hatt makt . De skulle hatt penger eller verdier . Men de hadde jo ingen . Og de kunne jo heller ikke bare forsvinne og leve for seg selv , selv om de hadde maktet å finne et utkomme , for så hadde de jo bare dødd ut ... .

Så tenkte de på sin egen hjelpeløshet og håpløshet over at Kornmarken hadde forsvunnet . Men hvis de selv nå hadde klart å gjøre opprør mot det , dyrke jorden selv , selv om det var lite , hvorfor hadde ikke menn også gjort det før ? Hvorfor hadde de bare alltid funnet seg i det ?

Ja , for det mystiske ‐ det virkelig uforståelige ‐ var jo at mennene lot til å ha funnet seg i det bestandig . De hadde funnet seg i at kvinnene hadde tildelt dem en underordnet plass . De må ha trodd kvinnene når de sa at det var en del av naturens orden . Hvorfor hadde de trodd på det ? De selv hadde jo ikke trodd på alt det pisset . De kunne jo like godt ha sagt at det var en del av naturens orden at kvinnene passet barn og at mennene gikk ut og bestemte . Ingenting var jo virkelig i pakt med noen såkalt naturens orden . Alt sammen var jo bare kvinneskepåfunn likevel . Systematiserte påfunn med ett mål for øye : å holde en art kvinnesker nede , så en annen art kvinnesker kunne snylte og trives .

" Men det er ikke riktig slik , " sa herken Uglemose . " Det er nemlig ikke riktig slik at mennene har funnet seg i det bestandig . Og det er heller ikke riktig at det alltid har gått slik som jeg har beskrevet . Mennene har gjort opprør utallige ganger ‐ og på forskjellig vis ‐ og det har også eksistert samfunn hvor mennene har hatt makten . Problemet er at disse opprørene og disse patriarkatene hører vi lite eller ingenting om , fordi vi lever i et matriarkat . Historikerne skriver ikke noe om det . Historikerne er kvinner . Antropologene skriver ikke om det . Antropologene er kvinner . Derfor .

Kjønnstilhørighet har enda større betydning enn klassetilhørighet . Faktisk får vi gjennomgående vite adskillig mer om underklassen enn om menn . Den underklassen vi hører litt om , består stort sett av underklassekvinner . Allikevel hører vi en hel del ‐ især fra gulfuristisk hold ‐ om hvordan de som beskriver historien bare beskriver den fra overklassens synspunkt , fordi de var fra overklassen selv . Men det er uhørt og ekstremt å si at kvinner bare skriver om kvinner fordi de er kvinner selv . Men det gjør de .

Ettersom det er så mye mer uhørt og ekstremt å påpe ke at mannen er undertrykt , enn å påpeke at underklassen er undertrykt så må det være fordi kjønnsundertrykkingen er mye mer uhørt og ekstrem enn klasseundertrykkingen .

Hvis vi vil vite noe om menn i tidligere tider , er vi stort sett nødt til å lete i fotnoter og bibemerkninger og ellers lese mellom linjene . Det har jeg gjort i årevis . Sånn på si . Og jeg har funnet ut en del . "

Herken Uglemose stanset . De lyttet . Han følte en underlig varme og ro gå gjennom kroppen . Han senket stemmen . Satte seg tilbake i stolen , liksom dem , og slappet av i alle musklene .

" For tre hundre år siden var det for eksempel vanlig praksis i Paks å binde mennenes ben sammen med store rep om knærne . Det var ubesudlede svenner som ble utsatt for denne behandlingen , fordi de skulle lære seg å bevege seg sømmelig og ikke ta for lange skritt . De lærte hvordan de bare skulle bevege leggene , men holde knærne samlet . Dere kan selv forestille dere hvordan de da ble nødt til å bevege seg . Den egentlige årsaken var selvfølgelig heller ikke det med yndefulle bevegelser . De skulle forhindres fra å løpe for langt vekk fra mors oppsyn , så de kunne få skikkelig farskapsbeskyttelse når de var gamle nok . Jeg diskuterte det en gang på lærerværelset med lærer Egg . Hun underviser også i historie . Vet dere hva hun sa ? & " Ja , det var vel mote . Menn finner på så mye rart . & " Heldigvis ringte det inn . I hvert fall fikk mange menn dårlig holdning , og smerter i ryggen på grunn av den unaturlige stillingen de måtte innta når de gikk , og dette led de under hele resten av livet , selv om repene ble skåret over da de fikk farskapsbeskyttelse . Mennene gjorde opprør mot dette utallige ganger . De møttes i all hemmelighet og skar repene over for hverandre , selv om de visste det var helligbrøde . De løp til skogs og gjemte seg . De sendte hemmelige beskjeder rundt til andre unge menn med oppfordring om å gjøre det samme . Men de ble fanget , og repene ble satt på igjen , etter adskillige piskeslag . Vi hører ikke om dette direkte i paksisk historie i det hele tatt . Vi hører om det indirekte , fordi det står at enkelte mødre klager over ulydige sønner .

Opprør er så mange ting . Opprør , det er når en guttunge protesterer og surmuler , fordi han skal forhindres i å gjøre så mange ting han har lyst til å gjøre . Han blir tvunget til å gå i klær han ikke kan bevege seg i . Senere blir han tvunget til å gå med PH . Han vet det er mange yrker han ikke kan velge . Han avslører med det samme at han er utsatt for slik behandling utelukkende fordi han er gutt . Det finnes ingen annen forklaring . For alle jenter får lov til å gjøre det han også har lyst til . Han kan ikke finne seg i det , fordi det forekommer ham umiddelbart urettferdig . Opprør , det er også når mennene står og snakker sammen i klynger på Fedrekontorene eller P-registreringen eller hos kjøpkvinnen , og har alle de lange samtalene med hverandre , som kvinner synes er så tåpelige og uvesentlige . Egentlig er det fantastisk at kvinnene sier disse samtalene er tåpelige og uvesentlige , for de aner jo ikke hva mennene snakker om . Og de ville aldri gidde å høre på . Kvinnene synes samtalene er tåpelige og uvesentlige , fordi mennenes oppmerksomhet ikke er rettet mot dem så lenge samtalene pågår . Mennene ser ut til å trives . Det liker ikke kvinnene . De snakker om hvordan de har det . De snakker om sine plager og smerter . De er aldri nådige mot kvinner når de står slik og snakker sammen . Det er også et opprør ‐ eller begynnelsen til et opprør . Og alt dette hører vi naturligvis aldri noe om . Og vi betrakter det heller ikke som noe opprør . Men det er opprør , liksom det er opprør når mennene skjeller ut sine kvinner når de fruer som verst i hjemmene . Men vi hører heller ikke noe om de tilfellene hvor mennene virkelig har gått sammen og gjort opprør .

I Den Store Grotid var det jo ustanselige kriger mellom Paks og Egalia om hvem som skulle ha eiendomsretten til de rike fjellkjedene i Palluria . De erobret og gjenerobret landområder og fjellpartier fra hverandre i flere hundre år . De to landene benyttet ofte blokader og utsultning som taktikk i krigføringen . Vi kjenner til adskillige tilfeller av at mennene gjorde opprør mot denne taktikken , fordi barna sultet ihjel . De gikk i protestmarsjer til Rådsfruene og påpekte at det var ikke de kvinnene som satt og bestemte blokade-politikken , som kom til å lide under den . Og hvilken interesse hadde mennene av å beholde de palluriske fjellkjeder , for den saks skyld ? De skulle jo bare sendes dit , allikevel ‐ og fikk ingenting av det rike utbyttet . Hvilket broderskap tror dere ikke det har vært mellom disse mennene ? Farlig , farlig . Det må vi ikke skrive noe om så ettertiden får vite om det . Mennene ble selvfølgelig stemplet som umatriotiske og anklaget og dømt for høyforræderi , da noen av dem brøt inn i de store matlagrene og delte ut mat til barn og den fattige delen av befolkningen . Matlagrene var for soldatene , ble det sagt . Nei , " sa mennene . Matlagrene er til for soldatene ‐ og for alle kvinnene i toppadministrasjonen . & " Menn trenger også mat& " , sa de . Dét ble for mye . Hovedkvinnene i manneopprøret

‐ ja , jeg skulle selvfølgelig kalle dem hovedmenn , for det var jo bare menn , selvfølgelig ‐ altså , hovedkvinnene ble dømt til døden . Henrettelser var en slags folkeforlystelse den gangen . Hovedkvinnene ble først stilt opp på en tribune og straffet ved at penisen ble skåret over på dem . Etterpå ble de halshugget . Det var omkring 50 som fikk denne skjebnen . Resten ‐ noen hundre ‐ fikk tvangsarbeid i Palluria for livstid . De skulle vite hva det ville si å svekke mødrelandets forsvarsvilje . Og det til tross for at opprøret ikke var noen egentlig manneaksjon , men et opprør for å beskytte barn ‐ altså en helt uegennyttig aksjon . Dette ga mannesaken et dødsstøt for mange generasjoner fremover .

Men bare for førti år siden var det store protester i gang over hele landet mot den tiltagende bølgen av helt urettferdige farskapssaker . Det ble ikke laget noen statistikker over hvor mange fedre som ble tilkjent barn som slett ikke var deres . Mennene kom sammen i små klubber og begynte å lage slike oversikter selv . De fant ut at Fedrekontoret uten videre praktisere å gi spebarna til de menn mødrene sa var fedre ‐ uten noen form for undersøkelse . Ja , vi vet jo at det samme foregår idag . Mange av & " fedrene& " protesterte , men de ble bare ledd av og behandlet nedlatende . Kvinnene i den lavere administrasjonen , som hadde direkte med dem å gjøre , kom med dårlige vitser om kjønnsorganene deres og sa de burde lære seg å temme pikken sin til neste gang , og så videre i den stilen . Fryktelig morsomt . Og så var det bare å få det hylende barnet i armene og se å komme seg ut av døren på Fedrekontoret så fort som mulig .

Høydepunktet i anti-farskapskampanjen ble nådd da manneklubbene fikk omkring tredve menn med på å legge spebarna sine utenfor Fedrekontoret og gå .

Klubbene hadde sin fulle hyre med å få menn med på denne aksjonen . For selv om mennene visste at barna ikke var deres , følte de ansvar for dem . Riktignok ble deres sjanser til å få en noenlunde godt betalt jobb redusert til det minimale , fordi de skulle passe dem . Men allikevel . Mange menn stemplet aksjonen som grov og ukvinneskelig , og det fremste argumentet mot aksjonen var : & " Det må ikke gå ut over barna . Barna er uskyldige . & " De mennene som gikk med på aksjonen , ble stemplet som fanatiske og umoralske og mange menn forlot klubbene i avsky . I hvert fall var det altså noen som la barna sine utenfor Fedrekontoret allikevel . Og gikk . Og barna lå utenfor og skrek og hylte . Mennene hadde satt opp vakter , som sørget for at ikke forbipasserende menn tok opp ungene og begynte å dulle med dem . Til slutt måtte kvinnene på Fedrekontoret selv ut og plukke opp ungene . De visste ikke riktig hvordan de skulle få dysset dem ned , klarte ikke å holde dem ordentlig , og det ble ikke stilt før de fikk noen vaskemoner , som kom ved stengetid , til å ta seg av dem .

Vilt kaos oppsto da ungene skulle fordeles på ny ‐ for de var så små at dam ikke kunne se forskjell på dem , og de manglet identitet . Det ble derfor rot i de offisielle papirene . Og der satte kvinnene grensen . De tredve mennene som så til de grader hadde trosset sin sanne natur som menn , ble sendt til Palluria for en kortere tid , dømt for grov mishandling av uskyldige barn . Fedrekontoret fikk oppgaver over hvilke andre menn som hadde vært med i manneklubbene , og disse ble tilkjent de tredve spebarna . Ny registrering av farskap måtte til . Mange av disse mennene hadde faktisk vært motstandere av aksjonen . Men det hjalp ikke . Det trodde Fedrekontoret ikke noe på . Nå fikk det være nok . Det skapte naturligvis ytterligere strid og fiendskap mennene i mellom . Mange av disse mennene ble også tilkjent farskap over en unge til i løpet av kort tid .

Mannesaken fikk mange motstandere på grunn av antifarskapskampanjen . Ikke minst blant mennene selv . De fleste mente at menn burde ha likerett med kvinnene . Men å fornekte sin oppgave som far ‐ det var å gå for langt .

Maskulinistene hadde aldri hørt om disse opprørene før . De var sjokkert over at de ikke hadde hørt om dem . De ble også skremt . Ville deres egne aksjoner ha samme virkning ? Nei , hvis de skulle begynne å tenke slik , ville de jo aldri komme videre . Det var bedre å tenke på å samle alt det de kunne få vite om hva menn hadde gjort før , slik at alle menn kunne høre om det . Men det var et kjempemessig arbeid . Hvor skulle de få penger fra ? Og hvem var kompetente til å skrive ned mennenes historie ? femti år skal vite hva vi gjorde ? " sa herken Uglemose .

" Det skrives en del om hva vi tenker , og det skrives en masse om hva kvinner tenker om oss . Men hva skriver vi om hva vi gjør ? Hvilken garanti har vi for at ikke også våre opprør går i glemmeboken ? Og selv om vi skrev noe ‐ hvilken garanti har vi for at det når ut til folk og blir bevart ? Mennene før i tiden skrev også sine annaler . Men de ble ikke offentliggjort . Det er kvinner som bestemmer hva som skal offentliggjøres . Det er kvinner som bestemmer hva som er vesentlig og hva som er uvesentlig . Det er kvinnene som skriver historie .

-I Gulfurias verker finner vi en grundig analyse av alle vesentlige sider ved samfunnsstrukturen , " sa Gro Maidatter og så hardt på Petronius . " Og jeg er ikke av den typen , som du visstnok antyder , at jeg ikke har følt de tingene på kroppen som hun lager teorier om . Det er ikke bare teori for meg . Min gamle bestemor ‐ Bukta Sjøl , var rendyrket gulfurisme i praksis . Hun visste hvordan hun skulle sno seg , til tross for at hun tilhørte en vikende underklasse . Hun klarte det . Det er takket være henne at jeg står her jeg står idag . Og det er forsåvidt også takket være henne at dere har kunnet være her . "

For Donna visste hvilken gang følte Petronius seg myk og svak foran sin elsker . Han tenkte på hvor mye han hadde å takke henne for . Ja , paradoksalt nok var det nærmest takket være en kvinne at det var noen mannebevegelse i det hele tatt . Skulle hun ikke ha lov til å ha litt innflytelse på hvordan det utviklet seg ? Var dette takken han skulle gi henne ?

" Klasseskillet er samfunnets forbannelse , Petronius . " Det vet du like så godt som meg . Har ikke vi måttet unngjelde for det , du og jeg , i alle de årene som er gått ? At din mor har fordømt forholdet vårt fordi jeg ikke var god nok for deg ? For henne har alltid fiskerbefolkningen stått som noe lavt og usselt . Og når så et eksemplar av denne primitive , lavere kasten kommer og anholder om hennes sønns hånd ‐ ja , da våkner klasseinstinktet i henne . Da vet hun hvem hun er . Rut Bram ‐ jordbruksfolkets datter . Da er det boms slutt med alle hennes teorier om vårt egalitære samfunn . Hva gjør deg til den du er og meg til den jeg er , Petronius ? Er ikke du den du er idag ‐ en selvbevisst ung mann med en fremtid ‐ er du ikke ham i kraft av din klassemessige bakgrunn ? Og hva med meg ? Hva er grunnen til at jeg aldri kommer videre ? Fordi jeg må leve av mitt arbeid . Evig og alltid . Jeg kan aldri svinge meg opp , fordi jeg aldri får kapital nok . Dette stedet er jo ingenting å bli fet av . Jeg har en idé med det , Petronius . Og jeg trodde at du og jeg sto sammen om den idéen . Det var å gjøre det til et politisk kraftsenter , som samtidig i stor utstrekning var selvforsynt . At jeg dyrket jorden , og at dere fisket under min veiledning . Det var min dronningtanke , Petronius . Sammen med deg . Fordi jeg elsket deg . Fordi jeg fremdeles elsker deg . Og nå påstår du at du ønsker å skolere deg i en helt annen retning , og forkaster gulfurismens idéer til fordel for en eller annen bok ingen noensinne har hørt om . Og antagelig er vel tanken at det skal fortsette på det viset . Dere vil ustanselig finne frem en masse stoff skrevet av mannekvinnesker ingen noensinne har hørt om , om emner ingen noensinne har hørt om . Hva Lucia skal dere med det ? Det er ikke kjønnsforskjellen mellom deg og meg som har avgjort at jeg står her jeg står , og du står der du står , Petronius . Det er penger . Og det vet du like godt som jeg . Penger , Petronius . Kapital . Under- og overklasse , sosiale forskjeller , utdannelse ‐ alt sammen henger sammen . "

Petronius så tilbake på Gro , og forsøkte å være seg bevisst at han skulle se like hardt på henne som hun så på ham . Han visste hun hadde rett . Og han visste at hun ikke hadde rett , allikevel . Og han visste at han ikke visste hvordan han skulle forklare henne at han ikke syntes hun hadde rett . Men ...

" Dere snakker bare om kjønnskamp og kjønnsmotsetninger ... Egentlig tror jeg dere er palluriske , alle sammen . "

Petronius kvakk . Det var sjelden han hadde hørt det ordet . Jentene hadde pleid å si det om herken Uglemose .

" Det er ikke sant ! Du vet hvor forelsket jeg har vært i deg ... . "

" Har vært ! Var det & " har vært& " du sa ? "

" Hvordan kan du regne med at jeg fortsatt skal elske deg , når du vil trumfe gjennom dine egne idéer , og bare har forakt for det jeg synes er viktig ? " ‐ Han var fortvilet , og gjemte ansiktet i hendene .

" Nei , gi deg nå ikke til å gråte igjen . Skal vi ta en tur utpå ? "

Han kjente hånden hennes rundt halsen . Han nikket .

Det var en stille , fin kveld . Kaldt og klart . Gro gikk og hentet redskapene i skjulet . De tok godt på seg og gikk ned til bryggen . Gro hoppet ombord og Petronius satte seg på bryggekanten og ventet . Han så på hvordan hun ordnet nede i bunnen av båten , og hvordan hun forsvant med halve hodet nede i motorkassen . Han visste hva som skulle gjøres , men når de var to , var det allikevel alltid hun som ordnet opp . Hvis han forsøkte å gjøre det , var det alltid tusen småting han gjorde klønete , " sa hun .

Og så syntes hun alltid han var så langsom . Det var sant at det gikk fortere når hun gjorde det selv . Han betraktet henne . Han hadde aldri sluttet å beundre hennes effektive bevegelser .

Vannet var blankt , og et stykke utpå skinte det i gult og lyserødt . Petronius fikk igjen den underlige følelsen av skjebne , som han hadde hatt mange ganger med Gro . Egentlig hørte de sammen . Egentlig ventet de bare på at de skulle få være sammen , ufravikelig . At det ikke var noen vei utenom . Han syntes det var deilig å tenke på . Trygt . At

‐ blant alle verdens omskiftelige ting ‐ var det en ting som sto fast : at de skulle være sammen . Så dukket Baldrians ansikt opp i hodet hans .

" Klar ! ropte Gro og strakte ut hånden etter ham . " Petronius tok den og hoppet ombord , og skle litt på dekket . Det var vanskeligere å balansere når hun holdt hånden hans fast . " Hopp , s'un ! " sa Gro . Han satte seg foran i båten .

De stevnet ut . Gro sto bak og styrte og speidet . Petronius hadde satt seg foran igjen , og kikket ned på vannflaten . Stavnen laget myke folder i det svarte vannet .

" Hei ! " sa Petronius . ‐ Det er fisk her ! "

Han grep hoven .

" Du kan ikke fange den med hov ! "

" Hvorfor ikke ? Den går rett under vannflaten ? "

Han snudde seg mot henne og geipte .

" Kanskje det ikke er i overensstemmelse med gulfuristiske prinsipper ? "

" Ingen spydigheter her , De . "

Petronius svingte med hoven , og på et øyeblikk hadde han fått en svær , sprellende svartfisk . Den het svartfisk på grunn av den mørke ryggen . Han smilte over hele ansiktet . Gro stirret på den med åpen munn .

" Det er det verste ! "

" Er den ikke flott ? "

" Mmmmm ... Ta roret litt , så skal vi se ! "

" Skal bare drepe den først .

-La meg gjøre det . Det ender med at den glipper mellom hendene på deg og forsvinner til havs igjen . "

" Pøh ! "

Petronius svimeslo fisken og skar hodet av den . Så gikk han akter og tok roret . Gro tok hoven fra ham , svingte med den i flott bue , og speidet ned i dypet .

" Hvor i hule er all den fisken du snakket om ? "

" Er det ikke flere ? " ‐ Petronius følte seg skyldbetynget .

Gro sto lenge og glodde . Petronius tenkte med gru på at resten av den fine , stille kvelden ville være ødelagt hvis ikke Gro fikk en svartfisk . Plutselig så han hun svingte voldsomt med hoven . Hun reiste seg opp . Tørket svetten fort av pannen med håndbaken .

" Den glapp ! Det var en sværing . Så diger ! "

Gro bredte ut armene for å vise . Så fortsatte hun å se ned , og mumlet om hvor stor den var , den hun nesten hadde fått . Hun svingte med hoven igjen , og heiste opp i en fart . En svartfisk , omtrent en fjerdedel så stor som den Petronius hadde fått , kom til syne i hoven . Petronius måtte le , men stanset seg selv med det samme .

" Den er mye bedre å steke enn din , " sa Gro . " Tåpelig måte å fange fisk på , det her , " sa hun og gikk tilbake og overtok roret .

Petronius forsøkte seg ikke flere ganger etter det . Han så flere stimer rett under overflaten , men lå bare halvveis over ripa og betraktet hvordan de beveget seg sammen , og kommenterte dem ikke . De kunne ha fått dusinvis . Men han ville turen skulle bli vellykket , og han var i en så romantisk stemning . Han stilte seg opp forrest på dekket og hevet armene over hodet .

" Du er den deiligste galleonsfigur en kvinne kan ha ombord i sin skute , ropte Gro over til ham . Han ble ståen de i samme stilling og se utover . Plutselig begynte han å le riktig høyt og skrallende .

-Hvaler du av ? "

" Jeg bare tenker på hvor skjønt det skal bli !

-Hva skal bli skjønt ! ? "

" Vi planlegger ... jeg mener , det vi planlegger .

-Javel , ja . Det dere planlegger som jeg ikke må vite noe om . Det blir sikkert skjønt . Petronius ? "

" Ja ? "

" Jeg har lyst til å ligge med deg .

-Så gjør det , da vel . "

Gro stanset motoren og kastet ankeret . På et øyeblikk var hun over hos ham , og la seg over ham i bunnen av båten . & " Det er deilig& " , tenkte Petronius . & " Det er deilig å bli tatt så hardt i . Riktig hardt& " . Han la hendene over hodet og lukket øynene ‐ slik han visste Gro likte det .

& " Det er deilig å ligge her og kjenne at hun strever over meg . Det er deilig å ligge her og kjenne at jeg er en virkelig mann ... & "

" Jeg elsker deg , " hvisket hun .

‐ Når jeg ligger med Eva , føler jeg alltid at jeg liksom er en virkelig mann , " sa Baldrian . Petronius lo , og gjentok & " lissom virkelig& " .

De satt på Den Gamle Spillekvinnskroen over en flaske vin , og utarbeidet løpeseddel i forbindelse med den store , planlagte PH-brenningen . De fant på all verdens ting som de ikke kunne skrive på den , og lo mer og mer . & " Hva ville kvinner si hvis vi forlangte at de skulle heise opp brystene sine i en BH ? Hvis vi sa at uten BH virket de slaskete og fæle og lite tiltrekkende ? & " De lo og skålte . Nei , det kunne de jo ikke skrive . Det skulle være en seriøs løpeseddel .

De hadde røket opp i en diskusjon om hva PH'en egentlig betydde og om den var nødvendig . Petronius hadde foreslått som overskrift på løpeseddelen : & " VI VIL HA PIKKEN VÅR FOR OSS SELV ! & " , og dette fniste og skålte de over en lang stund før de kom videre .

Bortsett fra at det var utenkelig å skrive det ordet på en løpeseddel , som skulle være egnet til å overbevise folk , kunne det kanskje også bli misforstått i retning av at de ikke ville ha noe med kvinner å gjøre i det hele tatt . Deres motstandere ville i hvert fall ta det som tegn på ekstremt kvinnehat .

Petronius og Baldrian begynte å betro hverandre hvor deilig de hadde det med sine kvinner .

" Får du utløsning ? " spurte Petronius .

" Noen ganger . Gjør du ? "

" Som regel ikke . Jeg har også vanskelig for å få den til å stå . Men Gro sier hun synes ikke det er så viktig at den står ... Men det er jo viktig for meg . ‐ ‐ Hvorfor er det så mange menn som har ereksjonsbesvær ? "

" Kvinner har jo en mye sterkere seksualdrift . "

" Det tror jeg bare er en myte .

-Tror du det ? De blir jo alltid fryktelig våte og opphissede nesten med det samme . Jeg synes som oftest ikke det tar mer enn to minutter . Toppen fem . Sånn er det med Gro , i hvert fall .

-Jeg opplevde engang en som brukte ti minutter ... "

" Har du noen gang opplevd at henne du lå med ikke fikk utløsning ? "

" Nei ... . "

" Hvorfor er ikke vi sånn ? Hvorfor får vi ikke , " han senket stemmen , ‐ ståpikk med det samme ? "

" Avlsangsten spiller vel en stor rolle . Vi tenker alltid på at det kan bli barn av det . En kvinne behøver jo aldri å tenke på det . Vet du , jeg har tenkt på hvor stor forskjell det er på kvinner og menn nettopp på det punktet . Hos oss er liksom den vellystige kjønnsakten og selve forplantningsakten forenet . Altså , for ... . "

Baldrian stanset . Han var litt rød i ansiktet . Kikket fort opp på Petronius og tok en slurk av vinglasset .

" ... for i hvert fall synes jeg at det deiligste er ... . "

Han kikket litt rundt seg , mens han lente seg over bordet mot Petronius .

‐ ... det deiligste , det er å ha den der saken inni livgangen , og la henne hoppe opp og ned over deg , mens du ligger på ryggen , og til slutt skjer det bare automatisk ‐ som en slags eksplosjon , eller noe ! Det er helt fint å gjøre det på den måten . Men jeg har bare opplevd det to ganger . Du skal jo ha mot til å si at du vil ha det sånn . Og en kvinne skal være uhyre tålmodig og hensynsfull før hun lar deg få lov til å gjøre det på din måte ... . "

Petronius følte seg flau . Han visste han ville synes det var deilig å gjøre det på den måten Baldrian beskrev , men han hadde trodd han var den eneste med slike lyster .

" Men det kan det jo bli barn av ! "

" Ja , det var nettopp det jeg tenkte på . At vi liker å gjøre det på en måte som det kan bli barn av . Men det problemet har jo ikke kvinner . Hos dem er jo den kjønnslige vellysten og forplantningsakten adskilt , ettersom de ikke har seksuelle følelser i livgangen , men tilfredsstiller seg ved berøring utenpå . Det er jo så greit for dem . "

" Det har jeg aldri tenkt på . "

‐ Nei , ikke jeg heller , før forleden dag . Og så kunne jeg liksom forstå bedre hvorfor vi har så vanskelig for å få tilfredsstillelse . Vi tenker hele tiden på oss selv som avlsdyr , for det har vi lært fra vi var i puberteten ‐ og kanskje også før . Og når vi begynner å få de der seksuelle fornemmelsene , tenker vi straks på at vi kommer til å avle barn hvis vi følger våre lyster , og så blir vi skamfulle og redde , og tør ikke snakke om det . Og når vi endelig ligger med en kvinne , tør vi ikke vise henne hva vi har lyst til , og så gjør vi det bare på hennes måte , og synes det er deilig , bare fordi hun synes det er deilig . Og det er det jo på en måte , også . "

" Vi kunne jo ta pillen , så slapp vi den avlsangsten . "

" Men den har jo bivirkninger .

-Ja ... . "

" Siste forskning på området sier den nye som er kommet er helt uten skadevirkninger . Eller nesten uten , i hvert fall . "

" Gro klager over at jeg blir mindre god å ligge med når jeg tar pillen . Så jeg har sluttet å ta den . "

" Hvorfor skal vi egentlig tvinges til å ta den pillen når kvinnen allikevel som regel ikke ønsker at vi skal ha den inn i livgangen ? "

" I påkommende tilfelle , vel ... "

De stirret på hverandre igjen . Det var så mange ting , når de først begynte å tenke over det . Så mange ting ved undertrykkelsen av mannen som de bare ble klar over langsomt ettersom tiden gikk . Noen ganger følte de seg helt skjeve i hodet når de oppdaget ting som de bare hadde akseptert uten å tenke over det . Som denne . Plutselig så de det totalt urimelige i at menn på den ene siden skulle ta pillen , og på den annen side nesten aldri ble tilfredsstilt .

Plutselig så de hvordan dette helt enkle spørsmålet : & " Hvordan ligger vi sammen ? & " var symptomet på hvordan hele samfunnet fungerte . At menn tok pillen og fikk skader av den , og at han allikevel ikke fikk noen tilfredsstillelse . At menn gjorde det hardeste og ubehageligste arbeidet i samfunnet , og i familien , og at han ikke fikk noen tilfredsstillelse . Ikke den lykke og harmoni som ble fore speilet ham når han var ung . Når de begynte å tenke på det slik , virket det som om alt sammen var en eneste stor sammensvergelse mot dem .

" Kanskje vi burde prøve med hverandre isteden . "

Petronius angret med det samme han hadde sagt det . For det første likte han ikke at han hadde sagt & " prøve& " , og for det andre opplevde han det ikke som noe seksuelt fenomen . Han hadde blitt seg mer og mer bevisst at han ønsket å være sammen med Baldrian , prate med ham , se ham . Noen ganger var det akkurat som om han var forelsket i ham . Men han hadde ikke tenkt på at han ønsket å ligge med Baldrian , og om det nå allikevel var slik at han hadde lyst til å ligge med Baldrian , hadde det ingenting med Gro å gjøre . Hvis han ønsket å ligge med Baldrian , var det ikke fordi han ikke fikk utløsning sammen med Gro . Hvorfor plumpet han da ut med det på denne måten ? Var det allikevel derfor ? Han var forvirret . Han håpet at Baldrian ikke ville kommentere den tåpelige uttalelsen han nettopp hadde kommet med .

" Det er det jo noen som gjør , " sa Baldrian .

Petronius følte seg uendelig lettet over at Baldrian allikevel kommenterte den tåpelige uttalelsen han hadde kommet med .

" Kjenner du noen ? "

" Bare kvinner . To av de kvinnene jeg har vært sammen med viste seg å være homoseksuelle . Det var pussig . Egentlig er det noen av dem jeg har likt best å være sammen med . I et tilfelle var jeg virkelig fryktelig lei meg . Jeg hadde vært sammen med henne lenge da hun endelig fortalte det . Jeg var helt knust . Men det var jo ikke noe å gjøre med det . Så var jeg deprimert i tre måneder , og så fant jeg meg en super-heteroseksuell kvinne . Det holdt jeg ut i to måneder . "

Petronius ble litt misunnelig ved tanken . Han var ikke riktig klar over om det var kvinnene han var misunnelig på , eller om han var misunnelig på at Baldrian var en såkalt frigjort mann . Han hadde vært sammen med så mange kvinner . Løse forbindelser hadde blitt mer alminnelig i de siste årene . Særlig etterat mannebevegelsen kom . Menn skulle ikke være så snerpete mer .

De drakk litt og så på hverandre . Hendene deres var bare et par centimeter fra hverandre da de satte ned glassene .

" Er du forelsket i meg ? " spurte Baldrian plutselig .

Petronius kjente han ble rød i ansiktet , og svarte ikke .

" Det er viktig at ikke omverdenen får det inntrykk at vi er palluriske , " sa Baldrian alvorlig .

" Jeg er forelsket i Gro . "

" Ja . Og jeg er forelsket i Eva .

Baldrian rørte forsiktig ved hånden til Petronius . Sånn tilfeldig . Petronius følte seg varm ved berøringen .

-Det betyr ikke at vi er palluriske , vel ? "

Baldrian ristet på hodet .

" Nei . Vi er ikke det minste palluriske for det . Palluriske menn , det er sånne ... . Jeg vet ikke . Sånne riktig super-kvinnelige menn ... . Vi er i hvert fall ikke sånn . "

De ble sittende og se på hverandre , og drakk uten å skåle , bestilte en flaske til .

" Ikke det minste palluriske , lo Petronius plutselig ,

-Det ville jo undergrave hele mannebevegelsen . Hvis det ble betraktet som et forsøk på å kvitte seg med kvinnene . Bli selvstendige på alle områder , liksom . "

" Men er det ikke egentlig det mannebevegelsen går ut på ? "

" Ikke sånn , vel ? Vi er jo avhengige av kvinner . "

En kvinne kom bort til bordet deres og ble stående og glise til dem med hendene i lommen . Hun var småfull .

" Noe imot at jeg slår meg ned ? " sa hun .

" Ja , " sa Baldrian og Petronius i kor .

Kvinnen satte seg . Hun satte seg slik at hun kom til å sitte tett inntil Baldrian . Baldrian flyttet seg .

" Hør her , " snøvlet hun . " Nå har jeg sett dere to sitte her og flørte med hverandre i lange tider . Vet dere hva jeg tror er i veien ? Dere har ikke smakt skikkelig fitte . Det er det som er saken . Jeg har en deilig , våt en . En med riktig saft og kraft i . Hva sier dere til det ? Jeg bor like oppi her ... . "

To kamerater kom bort til bordet og begynte å dra henne i ermet .