I klart vær begynner vesthimmelen å gløde allerede ved tretiden om eftermiddagen på denne tid av året ; solen er rød og mørk , den kaster blågrønne skygger på sneen , og er aldeles uten varme . Ja det er et spørsmål om ikke solstrålene selv er kolde , i denne vinterby hvor vi tilbringer våre liv .

Man må ha levet ungdomsår her for å forstå det , avgjørende , tunge ungdomsår . Og har man det , da er det alltid slik man vil se byen : Nedsnedd , frossen , med kortvarig , rød vinterhimmel over de lyse middagstimene , og sorte , skitne husfasader og tak i veldige blokker mot verdensrummet . Den skitne sneen , de skitne husene , den faste , hårde materie mot den røkfylte , og allikevel klare vinterluften , det gir byen og gatebildet en skjønnhet uten like . Det er en rystende , en frysende skjønnhet , og denne skjønnhet , som er byens sjel , ligger nettopp i dens heslighet . For Oslo er utvilsomt en meget heslig by . Det er hverken utakknemlig eller nedrig å si at Oslo er en heslig by . Det er sant . Jeg har gått på gatene i mange andre byer , og jeg har ikke funnet noen by som har vært hesligere enn Oslo . Og når ingen andre byer kan gi mig den samme frost av skjønnhet som denne byen , på trods av åpenbar skittenhet , lurvethet og hus så heslige at de er uten sidestykke , da sier det noe om byens sjel . For i den iskolde , klare , frostluktende Osloluften lever byens sjel . På en besynderlig måte kan man her i byen se sjelen med øynene . Folk som besøker Oslo i de korte sommermånedene , får naturligvis ikke se den . De får i høyden se de lyse sommernettene , men dem kan man se hvorsomhelst ; i Stockholm , Helsinki , Leningrad , Arkangelsk , Montreal . I enhver halv_arktisk storby ser man dette . Men bare i Oslo , og bare om vinteren , og bare hvis man har levet ungdomsår her , kan man se møtet mellem stoff og ånd , ‐ det hårde møte mellem byens ånd og kropp . Hvori ligger denne skjønnhet?

Den er en frukt av en stor ensomhet , en isolasjon , en håpløs avskårethet fra omverdenen . Oslo er ensomhetens by . Alle kjenner alle , og ingen kjenner noen . Ikke noe annet sted i verden er man mere evig avskåret fra andre enn i Oslo . Se på ansiktene i gatene ! Slik ser bare mennesker ut , som for alltid er underkastet byens skjebne . Ikke engang på Svalbard føler man sig så avskåret , så håpløst isolert fra omverdenen som i Oslo . I Oslo vet man at ingen sydlig vind skal tine op pakkisen , ingen strømmer skal gjøre fjorden isfri , ingen postbåt skal komme i juni med brev fra fastlandet . Se , her ligger byens skjønnhet . Tingene har konsekvens i Oslo ! ?

En slik eftermiddag , i skitten sne og i rødt lys , møtte jeg Jan på gaten .

I almindelighet er det tungt å møte gamle klassekamerater igjen femten , tyve år efterpå . Av mange grunner . Det er som å komme for sent til toget . Og så er det dette , at man av gammel vane , så å si , fremdeles betrakter sig som en blottende ung mann , helt inntil man treffer en slik klassekamerat , på vei fra kontoret til trikken , eller hvad det nu må være ‐ og man ser at noe har skjedd med ham ; han er blitt tykk om livet , eller han er blitt for tynn , eller han har fått nervøse trekninger i ansiktet , eller han har lite hår på hodet . Alt dette er naturligvis rettet mot mig . Så få år skal der til for å gjøre oss til karikaturer av oss selv . Naturligvis vet jeg at alle disse tegn på begynnende , ytre forfald igrunnen er rørende ; i steden for alt hvad vi mister av fysisk prakt , får vi noe annet igjen . Vi blir efterhvert til mennesker på denne måten , eller vi har chansen til det .

Mest kommer dette rørende tilsyne hos våre venninder , våre kvindelige klassekamerater fra dengang , når vi helt uforvarende står ansikt til ansikt med dem igjen . De er blitt fryktelig meget eldre , og allikevel slår det en hvor unge de er . De har barn , store barn som går på skole . Og sannheten er : Disse pikene , klassevennindene våre , de er idag like gamle som våre mødre var , dengang vi kom i samme klasse ! Så unge var våre mødre ! Og med ett føler man dem alle som barn ; mødre og klassevenninder . Dengang var våre mødre også slike små , forbausede piker , som våre klassevenninder er idag , like overraskede og like utleverte til mennenes ideer . Nei , det er ikke alderens herjinger man møter , det er tvert imot ophøret av enhver alder . Ja , kvinnene , kvinnene !

Jan stod på den andre siden av gaten og talte med en dame , og jeg stoppet op i sneen , og blev stående og se på dem . Nåvel , stoppe op og se på folk som er glade i hverandre , kan man alltid gjøre , selv om det ikke ansees som god tone . Og jeg gjorde det av flere grunner ; for det første fordi det gjør godt å se at to mennesker elsker hverandre . Det er jo ikke akkurat kjærlighet vi pleier å fordrive tiden med her i byen . For det annet fordi jeg ikke ville la Jan slippe fra mig . For det tredje fordi jeg både kjente og ikke kjente den damen han snakket med . Hun var yngre enn ham . Selv følte jeg at jeg hadde møtt henne , eller i alle fall sett henne før , men det var ikke mulig å si når eller hvor .

Jeg behøvde ikke å vente lenge på Jan . Ganske overraskende og hurtig tok han avskjed med henne . Han holdt hen ne et øyeblikk i begge hender , og så formelig rev han sig løs . Han nesten sprang avsted bortover gaten , snudde sig og vinket tilbake , sprang videre . Jeg løp efter ham , over gaten , og ved gatekrysset tok jeg ham igjen . Vi er fra samme småby .

Jan har den uvane at han trykker fingrene istykker på folk , når han hilser på dem . Allerede som gutt var han ualmindelig sterk , og efter at han var blitt voksen , antok denne styrken helt unormale dimensjoner . Men på trods av at han er ganske tung , ser han ikke stort anderledes ut i klær enn en almindelig velbygget mann . Han beveger sig lett og hurtig , men litt voldsomt , med litt for store og brå bevegelser . Han har store hender og føtter , er svært mager og har sterke knokler i ansiktet . Blå øyne og mørkt hår .

Jan har aldri hatt den ringeste kontroll over ansiktsuttrykket sitt . Fullstendig som hos et barn står det skrevet tvers over ansiktet hans hvad han føler og mener .

" Jøss ! " sa han . " Det er lenge siden ! "

" Ja , " sa jeg , " slik er det . Her i byen treffer man sine venner en gang om året . "

" Ja , " svarte Jan ; " det kommer av at man blir så redd for å miste dem man har igjen . Har du spist? "

Ingen av oss hadde spist middag ennu , og så begynte noe som ikke hadde hendt mig siden vi var nybakte studenter her i byen . Jan bestemte sig ‐ eller rettere sagt han bestemte oss? ‐ for en viss restaurant , og han la ivei . Jeg måtte så å si springe for å holde følge med ham . Hele tiden snakket han , spurte mig ut , og det falt vanskelig å svare ham fordi det var anstrengende å bevege sig i den glatte og ujevne sneen , og fordi han hele tiden var en meter foran mig . Da vi nådde restauranten , bråstoppet han , tenkte sig om og valgte en annen restaurant . Så gikk veien på ny gjennem centrum , over gater , mellem biler , og tvers over sne fonner . En gang gled jeg , og var næsten falt . På ny ombestemte han oss , og valgte et tredje sted . Da vi endelig nådde målet , hadde vi tilbakelagt en enorm sik_saklinje gjennem byen . Allikevel var vi ganske nær utgangspunktet .

" Du er min gjest , " sa Jan ; " hvorfor i all verden skulle vi ikke gå på et ordentlig sted ! Dette er det eneste sted i byen som er helt stille . "

Det var i virkeligheten et meget ordentlig sted , meget stille , med ekepanel og tykke gulvtepper . Det var tre gjester i lokalet ; et aldrende , amerikansk ektepar , og en eldre , svært kjent advokat . Han så op , og hilste overrasket og ytterst livlig på Jan .

Da vi hadde satt oss , kom hovmesteren lydløst bortover teppet . Jan konfererte lenge og grundig med ham om middagen . Endelig gikk han .

" Hør , " sa jeg , " hvem var den damen du stod og snakket med? "

Jan reiste sig og sprang efter hovmesteren . De kom tilbake sammen igjen .

" Vi kan få ørret ! " sa han til mig . Han satte sig ned , og bestilte hele middagen på ny , denne gang med basis i ørreten .

" Hvem var damen du snakket med? "

Jan smilte svakt , og så lenge og prøvende på mig . Langsomt blev han helt alvorlig . Han svarte ikke . Isteden sa han :

" Husker du vi var her under krigen? "

" Ja , et par ganger . "

Vi behøvde ikke å si mere . Også under krigen var dette stedet bedre enn andre . Men det var ikke det vi tenkte på . Ingen av oss hadde husket på dette før nu . Jan hadde begått en uoprettelig handling her .

Nu husket han det og blev blek . Ingen av oss fant noe å si . Kelneren dekket bordet .

" Herregud , " sa Jan endelig ; " og så snakker man om ungdomsforbrytelser idag ! Tror du noen har hatt slike ungdomssynder å bære på som vi? Her stjeler en gutt en bil og kjører i grøften . Der gjør en annen et innbrudd . Og avisene er fulle av det . Indignerte eldre herrer sier at nu må noe skje . Noe må skje med ungdommen . Alltid med ungdommen . Og hvad er det vi? har gjort? Hvad er det de voksne har gjort? Vi som utgir bladene , eller skriver i dem , eller dømmer folk? Hvordan har i det hele tatt folk , hvordan har de voksne opført sig i de siste femten_tyve årene? Si det , vennen min , si det ! ‐ og du vil bli dømt for injurier ! "

Han lenet sig fremover bordet , og talte lavere , næsten hvisket :

" Husker du 9. april? Du var da her i byen? "

Jeg nikket .

" Husker du trikkene? Husker du da trikkene kjørte parvis opover gatene i samme retning? Jeg så dem dessværre bare her nede i centrum , men jeg skulle gjerne ha sett dem , da de kom frem til målet .

Folk evakuerte som gale . Jeg skal si dig , at det mandlige Norge evakuerte med fynd og klem ! I Oslo kunne man se store , sterke , norske sportsmenn , skiløpere og seilere , som trampet sig frem til trikker og lastebiler , de ryddet lasteplanene for kvinner og barn , for å komme ut av byen selv , for å komme i sikkerhet . De kom da også velfortjent og mot sin vilje op i ildlinjen . Man må da tro på Gud , når man ser slikt ! Ja , den smule ildlinje som vi hadde . "

Kelneren begynte forsiktig å servere måltidet , men Jan lot sig ikke distrahere .

" Den var forresten ikke så aller værst som ildlinje betraktet . Tyskerne var sjofle nok til å skyte med skarpt , og det blev på enkelte steder gjengjeldt fra norsk hold . Det vil si , der hvor man ved en misforståelse fra Forsvarsdepar tementets side hadde fått noe å skyte med . Stort sett var det anderledes . Man må vel nesten si heldigvis . Gud vet hvordan det ellers kunne ha gått .

I en av forstedene , midt i tettbebyggelsen , hadde man stillet opp et luftvernbatteri med en ypperlig svensk kanon . Man hadde til og med litt ammunisjon ‐ ikke meget , men noe . Det eneste man manglet , var sikteapparatet , som var det dyreste av hele kanonen . Nu var imidlertid kanonen ubrukbar uten sikte , og allikevel gjorde bemanningen en heltemodig innsats ; de blåste av alle skuddene sine mot de tyske flyene , og skremte vettet av hele sivilbefolkningen i området , mennene sprang på skogen som harer , og de mindre mobile , kvinner og barn og gamle , lå igjen og skrek inne i villaene . Heldigvis skjønte ikke de tyske flyverne at det var dem batteriet skjøt efter , så det foregikk uten blodsutgytelse . I alle fall forblev all skyld på tyskernes side . Det norske luftvernartilleri kom ut av krigen uten blodskyld . "

" Nei , vet du hvad ! " sa jeg ; " der blev levert et godt forsvar mange steder . "

" Selvfølgelig . Meget godt , så godt , at hvis forsvaret hadde hatt skikkelig , ansvarlig utstyr , da ville landgangen ha blitt avvist . Men saken er den , at man kan ikke forsvare sig våpenløs mot en moderne arme , selv om noen prøvet det også . "

" Ja , du husker selv ! "

Jan hadde ikke behøvd å minne mig om det . Der finnes ting man husker , mange ting og til disse hører erindringen om min egen krigsinnsats i de dagene . Den foregikk på ski , og bestod i at en flokk tyveåringer gikk tyve mil på tre dager og lette efter den norske hær . Det var ikke vår skyld at vi ikke fant den , for vi kom dit hen hvor den hadde vært da vi startet . Så når man skammer sig litt over en slik historie , da er det en upersonlig skam . Jeg vet at mange forsøkte lignende ting i de aprildagene .

" Videre , " sa Jan , " var folket i det store og hele pasifisert . Den tanke at man skal ut og dø til fordel for andre , for de så å si overlevende , den tanke var en meget fremmed tanke . Derfor var det også helt naturlig at det frivillige arbeide på å utvide flyplassene begynte den 11. april " to dager efter invasjonen . Arbeidet på å hjelpe tyskerne til større og bedre flyplasser begynte før det norske forsvar var kommet igang , før offiserene hadde fått uniformsbuksene på sig . Nå ja , de fikk jo buksene ganske hurtig av sig igjen også . Men arbeidet på flyplassene pågikk hele krigen igjennem . "

I det samme reiste juristen sig som hadde sittet i bakgrunnen . Han hadde vinket av tjeneren , tok mappen fra bordet og gikk . Den høye og slanke , litt aldrende skikkelsen la veien like forbi bordet hvor vi satt . Jeg så på ansiktet hans , det var et særpreget og allikevel typisk jurist_ansikt ; og bæreren av det tilhørte en gammel embedsfamilie . Han var av den franske , radikale juristskole . Alle visste om hans politiske stilling . Han hadde efter krigen vært en av landets mest kjente statsadvokater . Da han gikk forbi oss , vendte han sig med usigelig høflighet mot Jan , så ham klart inn i ansiktet , og bukket . Det var så naturlig , og gjort med en slik varme og vennlighet at det grep mig dypt ; aldri kunne en eldre mann på en inderligere måte ha vist sin ærbødighet for en yngre . Desto merkeligere var den formørkelse , ja hatefullhet , som la sig over Jans ansikt da han så på ham . Statsadvokaten gikk rolig videre , men med spor av bevegelse .

Jan så på mig :

" Slik er de ! Fulle av ubeskrivelig dumhet . "

" Dumhet er vel neppe hvad man kan beskylde ham? for? "

" Jo , " sa Jan ; " dumhet ! Han som gikk der er så dum at han tror ikke engang på Gud . Han tror at verden har gjort sig selv . Forstår du? "

" Dumhet er da ikke akkurat årsaken til at folk ikke tror på Gud . "

" Jo , det er dumhet . Hull i hodet . "

Jan pekte med høyre pekefinger på klokken over det magre , sterke venstre håndleddet :

" Ser du det? Når du ser uret , da vet du at der står en urmaker bak ; en eller annen har laget det . Uret er en skapning . Urmakeren har skapt det ‐ han er skaper . Vet du hvad disse menneskene sier? De sier at det er mennesket som har skapt Gud i sitt billede . Skapningen har laget Gud . Uret har skapt urmakeren . Hvad ! Forstår du ! ‐ I dette tilfelle er det uret som har skapt urmakeren . Årsaksfølgen er omvendt . Skapningen skaper skaperen . Er det ikke søtt? "

Han næsten ropte ordene , og jeg må ha sett forskrekket på ham , for han senket stemmen igjen :

" Slik er de , disse intelligente , oplyste menneskene . Denne herren , dette herremennesket , som gikk forbi oss og bøyet sig , han er intelligent nok til å kunne endevende og forvrenge en lov til det motsatte av hvad den er , hele grunnloven kan han fortolke så du ikke lenger vet hvad du selv heter , han er så dum at han ikke engang tror på Gud . For øvrig er han en morder . Han er en morder så god som noen . De tror ikke på Gud , ‐ og derfor har de avskaffet helvetesstraffen og innført dødsstraffen i steden . Dødsstraffen har de gjeninnført . Ja , det har de . "

Han var blitt tykk og uforståelig i stemmen :

" Det er nemlig reaksjonært med helvetesstraff , men det er progressivt og fremskrittsvennlig med dødsstraff . "

Der lå meget av Jans eget liv bak disse ordene og jeg må foregripe en del her . Næsten to år hadde han kjempet mot dødsstraffen efter krigen . Naturligvis hadde juristene hatt lett spill med ham ; Jan var hjelpeløs overfor en så fryktelig motstander som advokaten som nettop hadde hilst på , eller rettere sagt bøyet sig for ham . Jeg så på ham nu , der han satt med albuene støttet mot bordet , med de veldige skuldrene og med musklene som var synlige gjennem jakkeærmene . Han hadde alltid hatt det slik . Jeg husket seilturene i skjekte som vi hadde gjort sammen som gutter . Langt til havs med liten båt og sterk vind . Han seilte båten full av vand , og tom igjen på næste bølge , ‐ uten barnslige latterhyl eller lettsindighet , men med taus , dyster villskap . Senere , under motstanden mot dødsstraffen hadde han plutselig en stund vært gjenstand for offentlig og pinlig oppmerksomhet på grunn av økonomiske forhold han var blitt trukket inn i . Han figurerte en stund i enkelte aviser , blev ikke dømt , ikke engang riktig tiltalt , men svært meget var blitt sittende på ham . Jeg blev avbrutt i erindringene av Jan selv :

" For en stund siden gjorde jeg narr av offiserene . Og det er ganske lett å gjøre ; mange var svært medgjørlige da de forstod hvor livsfarlig det yrke var som de hadde valgt sig . Men ikke alle var slik . Vil du vite hvem det var jeg stod og snakket med isted? "

" Ja , " sa jeg . Hele min nysgjerrighet var vakt på nytt .

" Kjente du henne virkelig ikke igjen? "

" Nei , men jeg må ha sett henne før . "

" Damen jeg talte med var Fransiska . "

" Fransiska? "

" Ja . "

" Å Herre Gud ! Er det henne? "

" Det er henne . "

" Jeg ville aldri ha kjent henne igjen . "

" Nei . Ingen ville det . "

" Hvor var det blitt av latteren hennes? Hun hadde en latter ‐ å bevare mig vel hvor glade vi blev når vi hørte latteren hennes ! Har hun stadig den? "

" Problemet er nettop at latteren er blitt borte . En slik latter betyr meget . Men gamle majoren , hennes far altså , han var ikke som folk flest . Han var soldat . "

" Han skal ha vært det . "

" Han var offiser hele sitt liv , og han mente at det var hans plikt å forsvare landet . "

" Folk fortalte at han truet de tyske flyene med sabelen . "

" Jeg tror det er sant . Naturligvis var der noe komisk over ham , noe umulig og umoderne , ‐ over patriotismen og ‐ ja , over hele mannen , men han var ingen tosk . Han mente bare at har man trukket offisersgage hele sitt liv , da har man plikt til å dra i krig når det er nødvendig . "

" Også uten ammunisjon? "

" Ja , også uten ammunisjon . Slik tok det sig ut for ham . "

" Kan du begripe at det gikk slik med ham? "

" Ja , " sa Jan efter å ha tenkt sig om . " Jeg tror jeg kan forstå det . Fransiska har fortalt en del om ham . "

" Gud bevare mig , hvor hun hadde forandret sig ! "

Jan så på mig uten å si noe .

" Jeg glemmer aldri latteren hennes . Hun lo bestandig . Ler hun aldri slik mer? "

" Nei , " sa Jan . " Aldri . Hun ler aldri slik? mere . "

Der gikk en stor lengsel gjennem verden i de år Fransiska vokste opp . Det første hun husket var morens stemme og farens cello . Og så husker hun morens hender ; de gikk som små mennesker i motvind over tastene på pianoet . Ansiktet var fjernt , og hørte til i sengen hvor hun døde ; bare stemmen og hendene var helt nærværende .

Faren husket hun slik som han var idag , ikke egentlig høy , men sterk og tykkfallen . Det var noe som skjedde med de korte , brede fingrene når han satte spissene mot strengene på celloen ; de blev uavhengige av ham , de danset sin egen tankefulle , avmålte dans opover og nedover de kraftige , hårde strengene . Særlig merkelig var dette , hvis han spilte med uniformen på sig . Farens stemme var ikke vakker , slik som morens ; han hadde skreket den istykker ute på moen og ved kasernene . Men til gjengjeld hadde han en annen stemme ; og kanskje var denne andre stemmen farens egentlige og virkelige røst : celloen . Jo , helt sikkert var den tunge tonen fra celloen hans riktige stemme . Den var ikke hæs og buldrende som den han brukte til å snakke med . Alt som bodde i faren og som hang sammen med Fransiskas mor , det kom til orde gjennem denne andre og riktige stemmen . Annet uttrykk for den verden hadde han ikke . Bare gjennem celloen kunne han fortelle om moren .

Det var umulig for Fransiska å tenke sig at faren kunne ha vært anderledes den gang han og moren hadde giftet sig i Tyskland i en grå fortid . Bestandig hadde han vært tykk , barsk og skallet ; det ville ha ligget noe respektløst , næsten oprørsk i å tenke sig faren anderledes . Av de to barna var gutten kommet først til verden , og det var naturlig at faren hadde gitt navn til ham , siden han var mann i huset . Han døpte ham kort og godt Cato efter Cato den eldre . Moren døpte da i sin tur piken , og fordi hun var en romantisk kvinne , blev barnet hetende Fransiska . Dette var en av de få ting han fortalte med rene ord om moren .

" Din mor var en romantisk kvinne , " sa han til Fransiska da hun fylte tolv år . Og han så lenge ut av vinduet . Det var umulig å si med sikkerhet om han bifalt eller tok avstand fra det han hadde sagt , men sannsynlig var at han så på det som et edelt trekk , en av de mange ting han beundret ved henne . Ellers var ytringene om moren sjeldne og oftest av saklig art , som f.eks. : Denne sonaten likte din mor godt , eller : Den busken har din mor plantet . ‐ Helt taus var han ikke , selv om det meste han gav fra sig var befalinger , utstøtt med høy og streng offiserstemme . Han fortalte stundom historier , ofte de samme om igjen , ‐ noe som ikke generte barna det minste . Disse historiene fortalte han utvilsomt i opdragende øyemed , særlig av hensyn til Fransiskas bror , som skulle bli mann . Og to av dem må nævnes her , fordi de var oplevet av majorens eldre bror , som var koffardikaptein .

Broren hadde fått sin første kommando fireogtyve år gammel , og der var meget å fortelle om ham . I begynnelsen hadde han ført seilskib . Deres far hadde igjen vært skibskaptein som eiet skuten selv . Han seilte den ute om sommeren og lå i hi hjemme i kystbyen om vinteren . En eller annen høstdag kom han seilende inn fjorden , og kort efter gikk han iland med årets fortjeneste i kontanter i et skrin i hånden , med grått skjegg og rak rygg . Et par dager senere gikk han ut på trappen og ropte sammen aksjonærene til generalforsamling om aftenen . Ingen av dem bodde lenger borte enn han kunne nå med stemmen , og om aftenen var der dekket med varm toddy til gjestene . Pengene lå ferdigtellet i bunker på skatollet , og efter en kort redegjørelse for seilasen , blev utbyttet delt ut . Den gang snakket man ikke om aksjer , de fremmøtte hadde større eller mindre " part " i skuten . Tidlig på våren var seilskibet ferdig overhalet , og kapteinen tok skrinet og gikk ombord . Da han var over seksti tok han en hundre kilos tønne med salt kjøtt og løftet den over hodet og satte den fra sig på byssetaket . Ingen ombord gjorde ham det efter , før han tok sin eldste sønn med sig som førstereisgutt . Utpå høstparten var det blitt folk av ham , og han tok tønnen og løftet den like lett som faren gjorde . Senere seilte han med ham i to år . Gutten het Peder , og hans livs glede var å henge efter en finger i den øverste rå-nokken . Det skjedde imidlertid bak skipperens rygg , og da faren en dag under sterk sjøgang helt uventet kom på dekk og så tilværs hvor sønnen dinglet , gikk han bort til le side og kastet op ved synet . Av mange grunner var han engstelig for sønnens karakter , og da han var atten år gammel , sendte han ham på selfangst så han kunne få slåss fra sig . Det blev den gang , i slutten av 80-tallet , regnet for den hårdeste skole en vordende sjømann kunne gå i . Peder kom , så og vant .

Tredve år gammel var Peder en adstadig eldre skibskaptein med hustru og barn ombord på en engelsk skute i Stillehavet , og her er den ene av historiene som fylte Fransiskas barndom :

Seilskibet havarerte i grov sjø på revet utenfor en palmeø . Et blikk var nok til å overbevise Peder om at det ville være pinneved før solopgang , derfor tok han barna på ryggen og svømte til lands med dem gjennem brenningen . Så svømte han ut igjen og hentet hustruen . Derefter hentet han dekksgutten . Alt i alt svømte han elleve ganger frem og tilbake den natten og reddet tolv menneskeliv .

Morgenen avslørte to ting ; skuten var borte , og de innfødte var menneskeetere . De skibbrudne hadde tilsammen en revolver som gikk på omgang , slik at de innfødte måtte tro at alle var bevæbnet . Efter ni uker på denne måten kom der en hollender og tok dem med . Besetningen var fremdeles fulltallig , og Peder fikk hederlig omtale i engelske aviser , samt et mirakel av en kikkert i gave fra rederiet .

Faren pleide å fortelle Fransiska og Cato historien , meget langsomt og med utallige enkeltheter , og flere ganger hadde han tatt frem gulnede avisutklipp av fremmed , engelsk papir . De lå i skatollet .

Den andre historien , også om Peder , var denne ( den hadde funnet sted noen år tidligere , mens Peder var fjerdestyrmann på en irsk passagerbåt ) :

Den store dampskibskatastrofen inntraff efter grunnstøtning , og en del av det som hendte , er senere falskelig blitt tilskrevet Titanic_forliset . Da skibet sank , delte kapteinen mannskapet i to , i en liten del og en stor del . Den lille del av sjømennene , deriblant Peder som yngste offiser , var unge folk som blev beordret i båtene for å ta sig av passagerene , og den store delen var eldre folk som blev igjen ombord fordi der ikke var plass til dem i livbåtene , og fordi det hørte med til deres yrke . Da Peder gikk ned leideren , hørte han under sig , på uforfalsket dialekt fra hans egen hjemby en kvinnestemme :

" Agnes , har du fått mæ' dæ' væska? "

Og svaret , på like jomfruelig folkemål :

" Æ drider i væska , bare æ' bærjer live' ! "

Det lød nifst og ufattelig blant de fremmede stemmene av et internasjonalt emigrantpublikum .

Skibet selv sank hurtig , og derfor stillet mannskapet sig op på dekket foran midtskibet , matroser og fyrbøtere skulder ved skulder , og offiserene med fingeren mot luebremmen . I stram giv_akt , og mens skibet gikk under , sang de høyt og tydelig " Nearer my God , to thee ! " . Det var en stille natt med veldig dønning og måne bak skyene , så fra båtene kunne man se dem helt klart . Peder hadde grått , da han fortalte Fransiskas far om folkene som blev ombord . Mange av dem hadde vært riktig gode sjømenn .

Når faren fortalte barna historien , fullspekket av detaljer , gav han dem av og til et ord med på kjøpet . Det var for det meste dette : Å dø slik er viktigere enn å leve .

Eller han gikk lenger , lot dem få et innblikk i det som var essensen : For at alt skal gå? på jorden , for at verden skal henge sammen , må der være en del mennesker som gjør sin plikt . Der må være mange mennesker som vet med sig selv at de gjør sitt arbeide slik som det skal gjøres , uten annen hensikt enn å gjøre det . Det må være skomakerens , tømmermannens , sjømannens , soldatens og violinistens glede og liv at han gjør sitt arbeide helt godt , inntil siste tøddel . Tar dette slutt , da blir livet heslig og meningsløst , da er det slutt på alt . Et menneske uten plikt , må bli et menneske uten glede , en opvigler og en misunnelig sjel . Et menneske uten plikt , det er et menneske uten fedreland .

Naturligvis fantes der også andre historier om onkel Peder ( bl.a. var der en om et mytteri ) , men de er ikke så opløftende som disse to , og faren nævnte dem sjelden . For Fransiska betydde de ingenting , så her skal bare være sagt at også det å slå ned et mytteri hørte til Peders yrke . For øvrig har han for lenge siden fått sin kjendelse av en domstol som står over sjøretten .

Vi må fortelle mer om ham som var Fransiskas far . Og la oss derfor straks komme til det viktigste : Trodde han på Gud?

Ja , majoren trodde på Gud . Han trodde på Gud , plikten , grunnloven , fedrelandet , Brahms og familielivet . Men hans mektigste trekk var hans evne til vrede . Han var offiser , og mere fryktet enn avholdt . Han var en stram offiser , og på trods av sin korpulens var han en god idrettsmann .

Når han leste aviser , kunne han si til sin sønn :

" Cato , det går mot krig ute i verden . Du kommer til å opleve det . Kanskje jeg også . "

Så la han avisen fra sig , og gikk mørk og dyster omkring i stuen . Han kunne gå lenge slik , og barna våget ikke å tale til ham . Så kom fortsettelsen :

" Cato , jeg vil du skal vite at du lever i et lite land hvor forsvaret er underminert og ødelagt . Du lever i et land hvor forsvarsministeren er medlem av Ligaen av Det brukne Gevær . Jeg vil at du skal vite det ! Skjønner du? "

Cato var en stor gutt nu , atten år gammel , men han gikk aldri ut om aftenen uten å spørre faren , og han blev redd når faren snakket slik til ham . Majoren fortsatte :

" Du lever i et land som ikke kan våge å mobilisere hvis det blir angrepet . Forsvaret blir baktalt , hånet og spottet av landets regjering . Og vi kunne? forsvare oss ! Jeg er ikke noen stor militær kapasitet , men såpass fagmann , såpass soldat er jeg at jeg vet hvad jeg snakker om , når jeg sier at vi kunne? forsvare oss . Landet har ypperlige naturlige muligheter for en forsvarskrig . Ypperlige ! Men forsvaret har vært undergravet i mange år . Og ute i verden blir det krig .

Man sier : Vil du fred , så rust dig for krig . Men rustningene i Tyskland fører til krig . Du vil oppleve det . "

Barna stod engstelige og hørte på ham , mens han gikk frem og tilbake og blev mere og mere rasende :

" Der er ingen grunn til å tro at nettop vårt land skal få lov til å være krigsprofitør denne gangen også . Der går en Nemesis igjennem livet ! Ved næste krig kan vi komme til å betale regningen for champagnen som blev drukket under forrige ! Og det blir dere , barn , som skal betale ! Uskyldige som dere er , vil dere få regningen ! "

Fransiska hørte på ham , med gåsehud over ryggen .

" Og landet vil være forsvarsløst , når fienden kommer . Gi den norske hær skikkelige våpen og brukelig utdannelse , så har den gode muligheter til å avvise et angrep ! Men forsvaret er ødelagt , underminert , latterliggjort ! "

Mere og mere blev han besatt av tankene . Og når raseriet hadde nådd høydepunktet , kom det brølende :

" Der sitter de , bolsjevikene ; de underminerer plikt , ansvarsfølelse , ære og forsvar . Det er latterlig å elske sitt land ! Det er komisk å verge sin familie ! Midlene som skulle brukes til forsvaret , kastes bort som brød og sirkus til stemmekveget , så det kan stemme på bolsjevikene igjen ved næste valg ! "

Og rød i ansiktet , med fryktelig sinne , vendte han sig mot Cato . Han pekte på Fransiska med venstre hånd , mens han ropte :

" Hvad vil du gjøre , gutt , når fienden trenger inn i huset og spytter på din far og voldtar din søster ! Vil du sette dig ned og si at du ikke tror på Gud ! "

Ordene refererte til en episode som hadde funnet sted for et par år siden , og som faren aldri ville tilgi ham . Før konfirmasjonen hadde Cato kommet til ham og sagt at da han ikke trodde på Gud , syntes han ikke at det var riktig og hederlig av ham å la sig konfirmere . Gutten var kommet opriktig og tillitsfull til ham , og majoren hadde påskjønnet det ; han var ikke blitt sint . Han var blitt målløs , han hadde reist sig fra stolen og gått rådløs gjennem værelsene et par ganger . Så stoppet han foran sønnen , og pekte ut av vinduet , sydvestover , der hvor havet lå :

" Du tror ikke på Gud . Jeg skal snakke med dig om Gud , når du har stått til rors en stormnatt der ute . "

Majoren var ingen sterk metafysiker , men spørsmålet var gått så dypt ned at seks eller syv generasjoner av sjømenn hadde fått overtaket over soldaten i ham . Svaret var hentet fra forfædrenes billeder ; storm og saltvann . Det var blodet i ham som svarte sønnen . Og Cato , som visste at det ikke var av logiske grunner han selv ikke lenger trodde på Gud , hadde godtatt svaret , så ulogisk som det var . Der kom noe imot ham fra faren og møtte ham : Hvad var sjømannen uten Gud? Selve ordet " Gud " var like mektig , like ulogisk som stormen , stjernene og dønningen . Det betød ikke at han blev overbevist ; Cato hadde mistet sin barnetro , og han fikk den aldri igjen . Men " Gud " hadde fått en dobbelt betydning for ham , og der var skjedd noe , en slags forbrødring mellem ham og faren .

Allikevel tok majoren sig nær av det , og glemte det aldri . Men Cato hadde for første gang sett inn i en voksen . Og når det gjaldt Gud , så hadde han ikke lenger følelsen av å ha befridd sig , men mere en helt annen : Han klarte ikke , han orket? ikke å tro på ham lenger .

De hadde hatt andre samtaler også . For Cato gikk ikke uberørt gjennem tiden . I gymnasiesamfunnet delte de sig i to partier , i de røde og i dem som gikk i bandolær og brun skjorte . Det hendte at blodet fløt . Cato talte til faren om likhet for alle , om rett til utdannelse for alle , og om fred og humanitet . Majoren svarte :

" Da grev F. snek sig inn til en russisk adelsfamilie like efter at bolsjevikene hadde vært i huset , fant han dem alle , besteforeldre , foreldre og barn , sittende rundt bordet , med tungen spikret til bordet . Er det det du mener med humanitet? "

Det var slike ting som lå bak , når faren sa :

" Hvad vil du gjøre når fienden trenger inn i huset og spytter på din far og voldtar din søster? Vil du sette dig ned og si at du ikke tror på Gud? "

For Fransiska var det en pine at faren rettet bebreidelser mot broren , for hun elsket dem begge . Selv om det var uhyggelig , så var det bedre at han holdt sig til leksen om bolsjevikene i Oslo .

Naturligvis hendte det ikke ofte at Fransiskas far laget slike optrin hjemme ; de var på ingen måte daglige . Allikevel var det ofte nok til at barna kunne dem utenat , og til at de gruet sig til dem . Mens virkningen på Fransiska var at hun gråt efterhvert som majorens raseri steg , gjorde optrinene broren urolig og taus . Han bar spor av det i flere dager efterpå . Han hang med nebbet .

I det hele tatt var Cato , på trods av at han ikke trodde på farens Gud , slett ikke noen opsetsig , og langt mindre noen oprørsk natur . Han må ha slektet på moren . Av farens familie hadde han ikke engang arvet den fysiske styrken ; når han var flink i gymnastikk , da skyldtes det at han var lett og spenstig . Sterk var han ikke . Han var slank , under middels høyde , og med meget store gymnasiastøyne . Og han spilte utmerket violin . Av alle talenter ser anlegget for musikk ut til å være det som er mest arvelig ; man ser det også på at mange former av denne kunstart med hell kan utøves av mennesker med et stillferdig og uproblematisk gemytt . Man kan være en god musiker uten å plage sig selv og andre med de ulemper som følger med et sterkt temperament . Og Fransiskas bror hadde arvet? musikken fra begge foreldrene ; han spilte presist , følsomt og hengivent uten å lage opstyr av den grunn . Musikken var så naturlig og selvfølgelig for ham , og han var såpass lite selvoptatt og forfengelig at det er mulig den kunne ha blitt et virkelig livsinnhold for ham .

Huset de bodde i , var en av de små , beskjedne forstadsvillaene , med en liten have , noen frukttrær , og tre værelser i annen etage . Strøket det lå i , var renslig , solid , småbor gerlig , og fullt av en mengde lignende hus . Der bodde folk fra tollvesenet , jernbanen , et par lærere , en og annen ingeniør og et par eldre arbeidsformenn . Videre var det kontorfolk og håndverkere , folk i fast stilling , med beskjedne inntekter som ved sparsomhet strakk til for et lite hus og kanskje en motorbåt . Majorens inntekter var ikke storslagne , og det hendte at han frisket dem op ved å ta elever i musikk . Ovenfor forstaden lå byskogen , og i den utspilte sig det meste av Fransiskas barndom . Byskogen var skogkledte heier og åser , og når man gikk høyt nok op , kunne man se langt utover Nordsjøen og Skagerak . Ja , mange påstod endog at fra det beste utsiktspunktet kunne man i klare netter se glimtene fra fyrtårnene i Danmark . Hverken Fransiska eller broren så noen gang disse lysglimtene , men det kom kanskje av at de ikke fikk lov til å være sent ute om kveldene . Majoren tillot i det hele tatt bare sjelden at barna gikk ut efter aftens . De måtte ha en helt spesiell grunn , hvis de skulle innhente tillatelse til det , og selv da kunne et slikt spørsmål gjøre faren sint eller misfornøyet : De hadde jo sitt gode hjem , og hvad skulle de da fly ute for? Naturligvis var denne strengheten oftest en plage , men når Fransiska idag tenker tilbake på det , husker hun også at den gav barna en underlig følelse av trygghet i opvekstårene : De hadde en far? , og en mann? i huset .

Når alt kom til alt , var tryggheten den gang en mangelvare . Tredveårene var en urolig tid , fylt av lengsel .

Slike kvelder , når de tre var hjemme , gikk for det meste med musikk og høytlesning . Den svakeste musikanten var Fransiska , og selv om hun behandlet pianoet med stor følsomhet , så var det med visse tekniske mangler . Faren var blid og hyggelig , og slett ikke streng mot dem , hvis de spilte galt . Sjelden tok han Fransiskas plass ved pianoet og lot de tykke fingrene gå løs på tastaturet . Da forlot de Bach og Brahms , og majoren sang muntre og besynderlige viser med sin buldrestemme . Der stod en veldig løyer av ham , når han sang , og det gav dem en hemmelighetsfull tro på at faren blant offiserskameratene kunne være en helt annen mann , enn han egentlig var . Men aftenene kunne også være anderledes ; faren så gjerne at de hadde en venn eller venninde med sig hjem til aftens . Og på slike kvelder viste han et underlig gammeldags galanteri , både overfor Fransiskas venninder og brorens venner . De siste årene da barna var store og gikk på gymnasiet , tiltalte faren klassekameratene med fornavn og " De " , noe som gjorde samværet fritt og vennlig . Han behandlet de unge med stor høflighet , uansett kjønn , og det hele var en reverens for ungdommen . Kanskje var det glede over å møte unge mennesker utenfor militærlivet .

I det hele tatt nød Fransiskas far stor anseelse i byen . Man smilte litt av ham engang imellem på grunn av det voldsomme , litt klossete i hans vesen . Og hans ustyrlige patriotisme kunne fremkalle syrlige bemerkninger og åpenlyse smil . Det som av og til kunne gjøre ham direkte latterlig , var hans begeistring for Nansen , en begeistring som ikke kjente måte ; dette at Nansen , en enkelt person som opførte sig som en hel nasjon , som utstedte sine egne pass , Nansen_pass , og som fikk store lands regjeringer til å anerkjenne disse passene , ‐ også var begavet med et så fedrelandsk sinnelag og var en så varm forsvarsvenn , det steg ham rent til hodet . Majoren hadde også truffet Nansen personlig , da denne var på gjennemreise i byen og hadde talt for fedrelandet og forsvaret . Ved den leilighet hadde majoren hatt som opgave å hylde Nansen ved å si et par ord fra talerstolen på byens vegne , og det fatale var hendt , at majoren var blitt bokstavelig talt stum av bevegelse , og ikke hadde klart å gjøre annet enn å stå taus foran forsamlingen . Nansens kjærlighet til friluftslivet , forsvaret og fedrelandet , alt det var blitt for meget for majoren . Naturligvis lo byen litt av ham , og de intelligente , de som hadde koldere hjerter og klarere hoder enn Fransiskas far , unnet sig mang en spøk om ham . Men i bunn og grunn var latteren godartet , man respekterte og aktet ham for hans karakter , og fryktet ham ikke så lite for hans strenghet og hans bråsinthet . I virkeligheten var vel dette siste en av årsakene til at man gjerne gjorde litt narr av ham bak hans rygg . Alle var enige om at noe særlig godt hode hadde majoren ikke . Man hvad skulle han nu også med det , offiser som han var? Han deltok lite i byens selskapsliv .

Leseaftenene hjemme i familien bestod for det meste i at faren valgte bøkene , og Fransiska og Cato leste høyt . Farens syn på litteraturen var strengt moralsk , men egentlig ikke snevert ; litteratur betød dannelse . ? Hele to ganger leste barna igjennem " Krig og fred " på disse årene , og de hadde fornøyelse av det selv . I virkeligheten var det farens yndlingsbok , og kanskje den eneste bok som gledet ham på samme måte som musikk . I alle fall lå den i årevis på nattbordet sammen med bibelen , ‐ begge to rikelig forsynt med understrekninger og randbemerkninger . På soveværelset stod fremdeles hustruens seng ved siden av hans ; han hadde aldri latt den flytte . Om bøker pleide han å si :

" Før man har lest " Krig og fred " er man ikke et dannet menneske ! "

Og han sa det med ærbødighet og alvor .

På denne tiden inntraff der en episode som byen moret sig over . En general reiste den gang på foredragsturne for å vekke interesse for en nydannet , fedrelands_sinnet organisasjon som hadde til formål å utdanne et slags civilt , eller rettere sagt halv_militært forsvar ; altså å opøve folk utenfor vernepliktsalderen i friluftsliv og våpenbruk . En meget vakker junidag skulle generalen tale til en forsamling av offiserer og befalselever , som skulle innvies i saken . Fore draget skulle finne sted i friluft , med nyutsprungne bjerker og fra en talerstol som var pyntet med norske flagg . På grunn av varmen , som var usedvanlig , hadde de fleste yngre offiserene trukket av sig jakkene , og lå eller satt i skyggen . Midt i solsteken stod den korrekt tilknappede majoren og hans venn kaptein Falkenberg , ellers i alt og ett hans motsetning , i alle fall i det ytre . Kapteinen var liten , spenstig og tynn , avholdt av mannskapene , og på alle måter mere omgjengelig og " moderne " , som man sa den gang . Heller ikke kapteinen likte å se offiserene jakkeløse .

" Jeg tror nok de tar jakkene på når generalen kommer , " sa han til den andre .

" Nei , " svarte majoren smilløst ; " det vet jeg at de ikke gjør . "

" Skal vi vedde en femmer? " spurte kapteinen kjapt og sendte ham et magert , blåbarbert guttesmil .

" Nei , " sa majoren mørkt ; " jeg vet at jeg ville vinne . Jeg skal vedde en krone med dig . "

" Topp ! " sa vennen .

Generalen kom , talte og gikk . Majoren og kapteinen stod på hver sin side av plassen nu .

" Du vant ! " ropte kapteinen .

Majoren var rød i ansiktet og mindre smilende enn noen sinde , da han brølte tilbake :

" Jeg visste det ! Jeg kjenner norske offiserer ; slabbedasker er de alle sammen ! I tilfelle krig , vil de springe som harer ! "

Rasende snudde han sig stramt om på hælen og gikk . Alle hadde hørt hvert ord , og fornærmelsen lå tilbake som et regnvær over plassen .

Men byen moret sig ; majoren var nu engang gammeldags , og " moderne " kunne han aldri bli .

Det var på mange måter en dyster tid . Der var arbeideroptøyer og arbeidsløshet . Den menneskelige " arbeidskraft " er ikke en vare som ustraffet kan kjøpes og selges efter den pris som markedsforholdene bestemmer . Av den simple grunn at mennesket selv må følge med " varen " og være tilstede når den brukes . Han kan ikke selge sin arbeidskraft som en kasse kålhoder , for han følger selv med på kjøpet . En ensidig økonomisk betraktning av mennesket er like katastrofesvanger enten den skriver sig fra kapitalisten eller fra den sosialistiske planøkonom . Ved de store fabrikker eller industristeder kom det til så alvorlige uroligheter , til så voldsomme optøyer at en og annen familiefar tar elgriflen ned av veggen , smører og steller den som til høstjakten , han legger patron i den og setter sig i hallen i villaen like bak glassdøren med riflen over knærne . Han skal forsvare hustru og barn , javel . Ikveld kan optøyene bli til alvor , de kan ledes i kanaler , de kan samles , bli til en stor elv som bryter alle demninger , en elv som blir rød av blod .

Herregud ! De kloke kunne jo fortelle ham at Norge er et ublodig land . Et besindig , demokratisk land . Der vil aldri flyte blod av noen norsk borgerkrig . Allikevel sitter han der .

Fransiskas far tenker meget over politikken i disse årene . Hans erindring omfattet den store militærstreik , og han visste hvorfor militærstreiken blev avblåst ; forsvaret skulle tas innenfra . Hæren skulle benyttes som organ for spredning av nedrustningspropaganda . Og nu var den allerede tatt . Den var hjelpeløs , undergravet , kunne ikke mobiliseres , og skulle ikke mobiliseres . I tilfelle krig ... . Han studerer grunnloven .

Og lange perioder igjennem var han så mørk og ubehersket at barna led under det .

Hvad var det som skjedde?

Jo , i gatene går der en liten mann med en veske . Det er Hansen , handelsreisende i knapper , sneller og bånd . Han er ikke arbeidsløs , men provisjonen av salget er liten , for salget er lite , det er så lite at det nærmer sig null . Javel . Men han lever . Og familien lever . Smått er det , så smått at det må kalles grå fattigdom , men ennu ikke nød . Klærne er slitt , man snur og vender på dem , maten er trist , man sparer på den , bruker alltid det billigste . Men det er? mat , det er? klær . Bare han beholder stillingen ! Å , Herregud ‐ han har solgt så rent lite i det siste , ingenting omtrent . Å Gud i himmelen , la mig ikke miste jobben ! Men han tror jo ikke på Gud , han tror ikke på noe , ikke på kommunismen , ikke på sneller og bånd . Engang må det jo bli bedre . Det er ikke hans skyld at han ingenting selger og ingenting tror . Han er en dyktig selger , litt over middels . Det er kjøpekraften som mangler . Men det har vart så lenge , og de kunne finne på å tro at det var han som hadde noe av skylden , at salget ville bli litt? bedre , hvis de gav ham avskjed og ansatte en annen . Men han kjenner jo kundene og vet hvad de vil ha . Syv dusin , tolv dusin , ti dusin . Ingenting . Å , kanskje 24 dusin , det er det meste ! Ingenting . Han lever .

Det er en helt vanlig dag , skoene er dårlige . Han har tannverk , ikke sterk , men meget tydelig . Et hull i en tann . Sikkert flere hull . Den lille mann går over gaten , en kjent butikk , gammel kunde , og det vil vel bli et par dusin der . Han går beskjedent inn i butikken og stiller sig bakerst i køen . Det er faktisk en kø , og det ergrer ham fordi det blir lenge å vente . Han står så stille med vesken og han generer ingen . Eieren får øye på ham og smiler , vinker ham tilside og inn til sig . Agenten løfter lemmen og går forsiktig og høflig inn , inn i det innerste , med kassaskapet . Han tar frem prøvemappen , åpner den og møter eierens blikk . Den andre smiler :

" Jeg får vel ta litt ‐ siden det er Dem . "

Så smiler han igjen . Og nævner et tall . Han ser på ham , tror ikke det han hører . Tallet var det tyvedobbelte av det han hadde håpet på . Eieren smiler . Han hadde hørt riktig .

Han ravet ut igjen , og føler ikke tannverken mer . Han går , næsten springer videre , hele runden . Og over alt det samme : ordrene er på det tyvedobbelte , det hundredobbelte . Det stiger til det firehundredobbelte . Fra dagen , fra timen har alt vendt sig . Lavkonjunkturen er slutt . Arbeidsløsheten slutt . Ordrene stiger til det kolossale . En eneste ting har hendt : Tyskland har reist sig . Kjempelandet har snudd sig så det knaker i verden . En tidligere underoffiser i den tyske arme har besluttet oprustning , han har bestemt sig , og prisene på sikkerhetsnåler stiger i Sydamerika , salget av trykknapper mangedobles i Australia ; bendelbånd , sneller og garn selges igjen i Oslo , fraktene stiger med milliarder i Stillehavet . Skib letter anker , mannskap går ombord igjen . En handelsreisende går til tannlegen , han kjøper en present til konen .

Tyskland har snudd på sig . Hyggelige fedre henger elgriflene bort . Men noe blev sittende igjen .

Cato gikk ikke uberørt gjennem tiden .

En høstlig og regnfull lørdagskveld kom hans venn Jan til ham for å hente ham til møtet i gymnasiesamfunnet . Jan slog igjen den hvite sprinkelporten bak sig og gikk langsomt gjennem den stappmørke og våte haven . Han banket på , og gikk op trappen , like inn i Catos værelse . Det var et grønnmalt , lite gutteværelse , utstyrt med det vanlige , selvbyggede krystallapparatet , med en utstoppet falk , med kart på veggen , med et lite skrivebord med grønt trekkpapir på , og en stor , nedsittet kurvstol . Et par lengdeløpsskøyter hang på veggen under skråtaket , og like foran stod violinstativet . Cato satt , eller næsten lå , på sengen , som var en divan med et tykt , mørkerødt teppe over . Han hadde lest , og la fra sig boken da den andre kom inn . Det eneste lys i værelset var leselampen over sengen , med løvsagutskåret skjerm med rødt silkefor inni . Jan verdiget hverken værelset eller den utstoppede falken et eneste blikk , men gikk like bort og satte sig tungt ned i kurvstolen . Et øyeblikk så han ned som om han lette efter noe i de mørke skyggene på gulvet .

" I kveld hender det noe , " sa han . " Det kan ikke unngå å skje noe , for de kommer alle sammen . Til og med pater Hecht har lovet å komme . "

Cato reiste sig næsten op , og så ivrig på ham :

" Da blir det både Sandåsen og Barth og Randstad og pater Hecht . "

" Og ikke å forglemme Lillesatan ! "

Cato lo .

" Nå sa du det selv ! "

Men den andre så smilløst på ham .

" Det var en forglemmelse . Pokker , hvor fast det navnet har satt sig . "

Han stod på gulvet og rettet op de svære skuldrene . Med den ene foten skjøv han kurvstolen inn under bordet igjen .

" Allons ! "

Nu når stolen var skjøvet bort var det plass til dem begge på gulvet , og Cato reiste sig op . Han var et barn ved siden av den andre .

" Jeg må innom far før jeg går . Kommer du med? "

Jan nikket .

" Skal bare si god kveld . "

" I aften skal vi ta dem . Det blir en avgjørelse i aften , " sa Jan da de gikk ned trappen .

" Hysj ! Det er ikke nødvendig å rope det ut akkurat her . Forresten er jeg ikke sikker på at dere tar dem . Jeg er spent på å høre pater Hecht . "

" Hecht blir ingen ting . De kommer til å ta ham som varmt smør . De kan? det der . "

De gikk gjennem stuen og inn til faren . Majoren satt i " røkeværelset " , dvs. hans eget gutteværelse i voksent format . Det luktet lær og piperøk der inne . Denne lærlukten var i det hele tatt eiendommelig for majoren og forlot ham aldri , og den blev ytterligere fremhevet ved en spesiell sort vinaigre han brukte ved toilettet . Det var tilsammen en karsk og behagelig lukt , som Fransiska kjente fra hun var så liten at hun red på kneet hans og klatret på ham . Værelset var stort og bruntapetsert . Over peisen med den sorte marmorskiven som hylle hang flagget på veggen . Det var et stort norsk flagg som næsten rakte fra kaminhyllen og op til taket . Resten av den samme veggen var praktisk talt fylt av en ikke verdiløs våpensamling ; ‐ bortsett fra et par jaktdolker og tre_fire lappekniver i de karakteristiske lærslirene var alt sammen våpentyper som hadde vært i bruk i den norske hær , bajonetter av den flate og den trekantede typen , og pistoler , revolvere , geværer , gamle og nye . På selve kaminhyllen stod de vanlige askebegerne av granathylser . På motsatt vegg , ved siden av vinduet og over skrivebordet hang der ‐ i utskåren , mørk ramme i dragestil ‐ et trykk av den norske grunnlov . Under glasset var flere av para grafene forsynt med linjerte , røde understrekninger . Både Fransiska og Cato kjendte disse paragrafene utenat fordi faren hadde sitert det så ofte for dem , i vrede eller i all gemyttlighet . Det var en bestemt lekse , eller regle , som barna hadde hørt fra de var små , og som de hadde lært slik som salmevers , uten å skjønne noe av dem . Det var : " Ingen kan straffes uten efter dom . Ingen kan dømmes uten efter lov . Pinlig forhør må ikke finne sted . " Litt efterpå og likesom for sig selv , kom : " Ingen lov kan ha tilbakevirkende kraft . " Naturligvis var det ubegripelig for barna at faren kunne være så optatt av dette . Selvfølgelig forstod de jo heller ikke hvad det betød når han fortalte dem at Norges nasjonale selvstendighet ikke var mere enn litt over 30 år gammel . For dem var 30 år et uoverskuelig endeløst tidsrum . For faren var det tre små årtier som han kjente og husket og som ikke hadde forandret ham stort .

Ved siden av grunnloven hang et stort brunt fotografi av den unge Fridtjof Nansen i skyggelue og en slags sportsdress , med svai rygg , veldige skuldrer og smale hofter under den korte jakken . Buksebena var sydd så trange at den store humanists veldige lår_ og leggmuskler tegnet sig i skarpt relieff mot sneen . Enda to bilder av Nansen hang på samme vegg . Det ene var Nansen i sommerdress på en flaggsmykket talerstol , fotografert mens han på grunnlovsdagen holdt tale for å styrke det norske forsvar . Det andre viste Nansen og hans sekretær , en mann ved navn Vidkun Quisling , og var tatt i tiden for det store hjelpearbeide under den hungersnød som kommunistene hadde påført de russiske bønder . De to filantroper stod sammen i gråvær , Quisling stramt og barhodet , og Nansen høy , krumbøyet og med en kolossal cowboyaktig hatt på hodet . Begge så litt trette ut .

Inne i dette værelset , " røkeværelset " , " kontoret " eller hvad det nu het , hadde majoren bøkene sine , alle plasert i hyller med glass foran . Store deler av dem var historie eller militær faglitteratur , og resten var tunge , klassiske verker . På den siste ledige veggplass hang et stort maleri , et portrett av Fransiskas mor ved pianoet . Det var et godt arbeide , utført i litt flyktig , næsten expresjonistisk stil , med utmerket karakteristikk av modellen og en sprø , kjølig farveklang . Så gammeldags som majoren var i alt annet , så hadde han merkelig nok en svakhet for bestemte yngre malere . Det var et billede som sikkert hadde steget til fire , fem ganger verdien av den oprindelige pris , og antagelig representerte det den eneste vellykkede pengeplasering majoren noen gang hadde foretatt . Av Fransiskas mor var der fem billeder til i værelset . Mellem alle disse fotografiene av moren og av Nansen hang ett til som må nævnes : Henrik Ibsen ved skrivebordet på bunnen av et enormt hår og skjegg , med ett stort og ett lite øye . Bildet virket som en isklump mellem de andre : Hvad Ibsen tenkte på da bildet blev tatt vet ingen ‐ men ett eller annet fryktelig må det ha vært .

Bortenfor kaminen stod et " orientalsk " røkebord av den sorten som ennu var vanlig på den tid . Ved dette bordet og med ryggen til dem satt majoren da guttene kom inn . Han reiste sig straks og vendte sig imot dem da han hørte fottrinnene . Jakken var bare knappet med nederste knapp og gjorde den tunge skikkelsen smal om hoftene og enda kraftigere enn ellers . Bak ham , og med det magre , blåbarberte ansiktet mot dem , satt kapteinen i uniform . Han reiste sig ikke , men vinket til dem .

" Jeg går nu , far . Det er samfunnsmøte i kveld . "

På trods av at faren visste at Cato skulle ut , gjorde ordene ham ubehagelig til mote .

" Har du lest dine lekser , min gutt? "

Mens han snakket til sønnen rakte han Jan hånden og bukket .

" Ja , " sa Cato ; " jeg har gjort leksene . "

" Stopp en halv ; " ropte kapteinen fra bordet . Der stod en flaske cognac foran ham :

" Guttene er store nu . Vi sender dem ikke ut før de har fått et glass med ! "

Med et uttrykk av ytterste mishag snudde majoren sig i mot ham .

" Er nu det også nødvendig? "

" Jeg rører ikke drammeglasset hvis ikke Cato og hans venn får et glass med . Det er jo lørdag . "

Du kan bare la være å røre det , ville majoren ha svart , men han grep sig i det ; det var ikke riktig å svare en offiser så uformelt når de unge var tilstede . Selv om kapteinen vel hadde fortjent å minnes om at en smule øket avhold ville gjøre ham godt . Selv rørte han aldri alkohol annet enn av ren plikt . Han bet ergrelsen i sig og gikk bort til skapet og hentet selv glassene . Cato skulle ikke gjøre det . Så gikk han bort til bordet , skjenket begge glass litt over halvfulle og merket hvorledes sinnet steg i ham . Så rakte han dem høflig til guttene . Cato var den eneste som forstod at faren var rasende . Demonstrativt blev majoren stående med ryggen mot offiserskameraten :

" Det er første gang din far rekker dig et brennevinsglass . Jeg vil si dig at din mor ikke ville ha satt pris på å se det . Det er en overflødig drikk . "

Han hadde snakket med lav , presset stemme , og pausen som fulgte var så pinlig at selv kapteinen tiet .

" Skål ! " sa majoren roligere . Uvilkårlig slog han hælene sammen da glassene møttes .

" Bli ikke sen ! " ropte han efter dem da de gikk .

Ute på gaten gikk de en stund i taushet . Men da de begynte å tale , var det bra at de to gamle ikke hørte hvad de snakket om . Ikke engang kapteinen ville ha satt pris på å høre det .

" Vi skal ikke bare ta dem i aften , " sa Jan ; " det vil bli en avgjørelse . Vi skal ta makten fullstendig , og når vi har tatt makten , da kan vi innby akkurat de talere vi vil . Og da kan vi lage hele Samfunnet om til en gruppe . "

" Jeg er enig med dere og med Lillesatan i at der ikke fins noen gud , " sa Cato . " Men det andre , alt det andre er jeg uenig i . Jeg vil ikke bo i et slikt samfunn . "

" Du har misforstått det , " sa den andre strengt . " Dessuten har faren din makt over dig , meget mere enn du tror . Han tror at han vil bli hengt i en lyktestolpe . "

" Det er vel ikke så helt galt trodd , heller . "

" I så fall blir det bare en overgang . Det blir ikke mange , og sammenlignet med dem som faller i de krigene som patriarkatet og kapitalismen medfører , er det i det hele tatt ingen ting å snakke om . Bare noen få stykker , og bare de minst verdifulle . "

" Og hvem er det som bestemmer hvem som er verdifulle? "

" Det gjør psykologene . Det er en lett sak . "

" Fy faen , at du kan si sånt sprøyt ! ‐ Forresten vet du at det er vrøvl : der vil aldri skje noe slikt her . Folk tror på gud her i landet . Gud skje lov og takk hadde jeg nær sagt . Folk trenger gud for å opføre sig skikkelig , og det værste med dere er at først tar dere gud fra folk , og så gjør dere dem til statsråder når de ikke vet forskjell på godt og ondt lenger . "

Cato tiet , han visste at dette var litt for ordrett efter faren . Skulle han ha sitert helt nøyaktig måtte han ha sagt : " Man tar en uskyldig arbeider like fra bryggen , tar Gud fra ham , sprøyter ham full av misunnelse og hevntanker , lærer ham utenat at eiendom er tyveri , at ære og samvittighet er hykleri , og så setter man ham til å styre over landet . " Men han kunne ikke bruke det hele , fordi han ikke klarte å forsvare eiendomsretten . Så meget radikaler var da han også .

Slike tretter mellem Jan og ham forstyrret ikke vennska pet , for i virkeligheten var de , på trods av at de gikk i siste klasse , fremdeles for meget gymnasiaster , fremdeles for optatt av livet til å kunne interessere sig alvorlig for politikk . Det var i virkeligheten bare ord for dem . Store ord , men ord .

" Allikevel tar vi makten i kveld . "

" Ja , ja ‐ værsågod ! ‐ Det er makt dere vil ha ! "

" Vi skal bruke den riktig ! "

Møtet foregikk i den ærverdige latinskoles gymnastikksal , og det var tydelig at foredragsholderen hadde vakt interesse langt utover medlemmene av gymnasiesamfunnet . De innbudte var tilstede på første benk , og salen var full av mennesker . Til og med enkelte av byens fedre var kommet . En del av arbeiderne fra støperiet var tydeligvis også der . Der lød hosting , skraping , litt høyrøstet tale imot dem da de trådte inn . Det var åpenbart en viss nervøs uro i luften .

Med det samme skal være sagt at det ikke var foredragsholderen som hadde trukket fullt hus . Sekretær Sandåsen var en forholdsvis ukjent mann som levet smått av litt journalistikk og av en liten gasje som sekretær i en arbeiderforening . Ingen visste noe om ham som privatmann annet enn at han var ytterst radikal i sine meninger . Han var " rød " , og det var det mange andre som var . Interessen skyldtes den utrolig utfordrende titel foredraget hadde fått , og som utløste heftige diskusjoner i byen om hvorvidt det var riktig å la ubefestet ungdom utsettes for en så voldsom politisk propaganda , til og med i latinskolens sal , og likeledes ryktet om at både advokat Wastrup og pater Hecht ville være tilstede og tale . Her må innskytes at Wastrup ikke var noe annet enn det borgerlige navn på samme person som først Jan og derefter Cato hadde omtalt som " Lillesatan " . Advokat Wastrup spilte på den tid en ikke ubetydelig rolle blant byens ungdom . Han var en fintbygget mann med en lynsnar tunge og et gemyttlig Mefistoansikt . Han bar kort klippet hår og pannelugg , men var ytterst velkledd , og hadde medlemskap i byens herreklubb som holdt til i et stort , hvitmalt treetagers empirehus , utstyrt med for en såpass liten by usedvanlig elegante selskapslokaler . Ikke minst på grunn av medlemskapet i klubben blev advokatens politiske innstilling tatt meget alvorlig . Han var en dyktig skrankeadvokat med store inntekter ; samtidig var det alment kjent at han førte sakene gratis for flere av sine klienter . Der var kort sagt bare godt å si om ham , men allikevel blev økenavnet sittende fast . Han hadde den revolusjonæres katastrofeglade temperament . Hvordan dette imidlertid kan ha sig ‐ ‐ det var i alle fall advokat Wastrup som var årsaken til at aftenen fikk den alvorlige vending og det preg av heslighet som den faktisk fikk .

Helt sikkert var det ikke foredragsholderens skyld . Foredraget overrasket nemlig ved å være ‐ dårlig , så dårlig at enhver av byens fedre eller andre som var gått dit i engstelse for at ungdommen skulle forføres i en håndvending , opskremte som de var av titelen på foredraget , ‐ enhver av disse foruroligede kunne gå fullkomment beroliget hjem igjen . Og det gjorde de . Allerede før foredragsholderen var halvveis i foredraget , blev de mere overfladiske gymnasiaster urolige av kjedsomhet . Det minnet dem for meget om en altfor lang og tørr historie_ eller religionstime . Og lenger ute i foredraget blev uroen generende . Halvhøye gjesp , uhøflige kommentarer og høylydt ramling med stoler gjorde taleren enda kjedeligere enn han var , og da han senket stemmen av usikkerhet istedenfor å heve den , lød ikke bare det vanlige rop fra de bakerste rekkene : " Høyere ! " ‐ men en av guttene tilføyet så alle hørte det , med kraftig , uforskammet røst : " ... og morsommere ! " ‐ Dessværre fremkalte dette siste utropet en munterhet i salen , som gjorde foredragsholderen fullstendig fortvilet og hjelpeløs . Og det var naturligvis ikke fritt for at flere av de fremmøtte honoratiores vekslet ett og annet skadefro blikk , selv om de beholdt sin verdighet .

Det som Sandåsen sa var i og for sig i orden : Han begynte foredraget med å si at han selv var en av de mange som ikke var blitt delaktig i den høyere dannelse som forsamlingen var så heldig å få nyte godt av , og at han ville tale til dem som den han var , en mann av folket . Han bad dem være klar over at arbeidernes kamp for sine rettigheter ikke ville slutte før en likestilling var opnådd . Og han fremhevet sterkt at denne likestilling som hadde et åndelig mål , delaktigheten i de kulturelle goder , måtte gå gjennem en økonomisk , en materiell utjevning av samfunnet . Jo mere man var klar over dette i de andre , de begunstigede samfunnslag , desto mildere , desto mindre voldsom ville kampen bli nu når siste fase nærmet sig . Hvis de borgerlige blev grepet av panikk og dannet fascistiske organisasjoner stod det ikke til å forhindre at arbeidernes seier ville bli preget av voldsomheter . Derfor var det de oplystes plikt frivillig å dele sine goder med folket , og å gjøre de borgerlige opmerksomme på dette som den eneste fornuftige mulighet . Som det var nu , gikk uendelige muligheter til kultur tilgrunne i folket ; mangen Shakespeare og Goethe fikk aldri løftet vingene , fikk aldri lære noe , og levet i ynkelig uvitenhet om sine egne evner . Store mengder av det edleste talent rant i dag ut i sanden , og først når disse muligheter blev utnyttet ville samfunnet ‐ og alle i samfunnet ‐ få fordeler av det , både i ånd og mat . Forøvrig , mente han , ville det kanskje bli arbeiderklassens hovedopgave å skape en ny og broderlig kultur , en hjertets kultur . Han ‐ som selv var arbeider " hadde sett så mange , så utallige eksempler på hjertevarme og naturlig godhet hos sine kamerater .

Antagelig var det den utfordrende titelen på foredraget som var hovedårsaken til skuffelsen ; man hadde ventet en brannfakkel og fikk et stykke almindelig grovbrød isteden . Efter all sannsynlighet var det advokat Wastrup ‐ Lillesatan ‐ som hadde satt titelen på foredraget .

Med en gang formannen hadde takket Sandåsen og erklært et kvarters pause med utluftning før diskusjonen ville begynne , trengte publikum sig mot døren . De fremmøtte herrer smilte beroliget til hverandre og forlot gymnastikksalen dypt tilfredse . Var det den slags talere kommunistene brukte til å forføre ungdommen så skulle de sandelig få lov til å fortsette . Da redaktøren for byens høyreavis forlot salen , henvendte han sig så høyt til ledsageren at alle omkringstående hørte det .

" Dette var jo den rene vaksinasjon ! " sa han . Og han uttrykte det almene syn .

En stund var salen næsten tom , men efter hvert vendte de fleste tilbake . Mange av gymnasiastene hadde vært ute i dusjrommet og sett til brus_ og seltersflaskene som stod i rinnende vann , og når de nu vendte tilbake var det i mere løssluppen stemning . Det generende nærvær av lærere og eldre borgere av byen var nu forbi , og mange trodset åpenlyst forbudet , idet de tok både brennevin og andre drikkevarer med sig inn . Andre blev sittende ute i garderoben med flaskene og brøt håndbak i skjorteærmene , mens atter andre fortrakk inn i korridorene til enda mindre intellektuelle sysler .

Både pater Hecht og advokat Wastrup hadde sittet inne i salen hele tiden . Pateren var sjelesørger for den lille katolske menighet som holdt til i byen , han var en mann i førtiårsalderen , med mørkt hår og et meget markert ansikt .

Advokaten var på en måte dagens mann . Fra styret , som først hadde bedt ham om å holde hovedinnlegget for aftenen , var det sivet ut at da han avslog det hadde han lovet å bidra til kvelden med å holde drikkevarer isteden . Og han hadde til overmål holdt sitt løfte , det viste sig senere .

Formannen besteg talerstolen og klubbet :

" Møtet er satt . "

Det var to konservative talere , og det de sa gjorde lite inntrykk . Stadig blev der skålt , flasker blev rukket omkring , selters skummet over og rant på gulvet . Ved inngangsdøren blev der snakket ophisset og halvhøyt .

Applausen var spredt og meget svak . Enda et par stykker forlot salen . Det viste sig senere at elevene hadde fått dirket op døren til naturfagsrummet og feiret rene orgier der inne . Advokaten satt fremdeles alene foran , men snudde sig mot salen og fikk tak i Jans blikk . Der gikk et par minutter . Noen byttet plass og snakket halvhøyt sammen , så klubbet formannen .

" Næste taler ! Næste taler? "

Jan reiste sig og kom frem , spenstig , bred og velkledd . Han hadde blanke , brune sko med gummisåler og mørkegrå , tykk skreddersydd dress .

" Jeg kjenner forretningsstanden , " sa Jan ; " jeg kunne underholde dere med den i hele natt . De har dyre bilder på veggene , men skjønner ingenting av dem . De interesserer sig ikke for noe annet nu enn å beholde pengene og villaene og motorbåtene sine . De har forvaltet samfunnets penger dårlig , og nu har arbeiderne , som ved sitt hederlige arbeide har skapt verdiene , besluttet å ta sine rettmessige penger tilbake igjen . Til gjengjeld har borgerskapet fått sine egne profeter ‐ bare les hvad høyrepressen skriver om Hitler og Mussolini og Franco ! Ja , dere kjenner det alle sammen . Fabrikkeiere , skipsredere , prester og offiserer har fått tre helgener til å beskytte dem mot arbeidernes krav . De som vil vite mere om den borgerlige kultur , kan gå ned og studere den i vinduene til " Framtida " " .

Han gikk ned av talerstolen , og applausen var meget sterk , selv om noen forsøkte å pipe . I " Framtida " s ekspedisjon hang fremdeles billeder fra Spaniakrigen i vinduene ut mot gaten . Spenningen i salen vokste slik at man kunne ta på den med hendene .

Cato for op fra sin plass på en av de første benkene .

" Hør her ! " ropte han : " Hør her , Jan ! Jeg synes det er noe svineri med disse bildene . Man kan fotografere barnelik og voldtatte kvinner efter hver krig . Goya raderte det allerede mens Napoleons revolusjonssoldater befridde Spania . De fotografiene henger der bare for å holde hatet varmt . De hjelper ingen . Jeg gjentar : Det er svineri , og folk står og gasser sig i gåsehuden sin foran dem . "

Han satte sig . I det samme reiste advokaten sig . Uten å gå op til talerstolen sa han rolig :

" Slike mennesker som Dem skulle henges . Det er det eneste slike fascistfrø kan brukes til . Og jeg skal love Dem det : en dag blir De hengt , også ! "

Ordene gjorde et besynderlig inntrykk på salen , sikkert fordi han hadde talt saklig , koldt og helt rolig . Et øyeblikk hersket der fullstendig taushet ! Så stod der en mann i førtiårsalderen på talerstolen . Forsamlingen klappet allerede ved synet av ham , den gledet sig . Taleren var lektor Barth , en slank , litt skjødesløst kledd herre . Det la ingen demper på gymnasiastens lørdagsfeiring at lektoren var tilstede . Han ventet litt , inntil forsamlingen var kommet helt til ro før han talte :

" Endelig er vi kommet til saken . Og det ville ha vært merkelig om ikke forsamlingens fascist hadde meldt sig for å bagatellisere grusomhetene i Spania .

I Spania har borgerskapet , offiserene og kirken funnet hverandre . Og de har holdt sitt koselige lille blodbad på det spanske folk . De har henrettet folk , kastrert fangene , brent arbeiderbarn levende , voldtatt mødrene før de spret tet dem op , de har korsfestet hele landsbyer , bombet Guernica , ‐ kort sagt gjort alt de kunne for at arbeiderne ikke skulle bli forført av kommunistene . All denne tapperhet har de utført med kirkens velsignelse og med prestene i hælene . " Det er helt riktig at det er rått og svinsk av en liten norsk arbeideravis å henge ut billeder som minner folk om hvor tapre og fine og edle fascistene er . "

Han hevet stemmen voldsomt .

" Kan dere ikke begripe at disse mennesker som blir brent levende , korsfestet , slaktet ned i Spania er brødre og søstre og forbundsfeller og kamerater av arbeiderne som går på gatene her i byen? "

I det samme lød der en kraftig og tydelig stemme fra salen :

" Hvis De innser dette , lektor Barth , hvorfor reiste De da ikke selv til Spania for å kjempe for kulturen? "

Det blev lydløst i salen , på trods av at mange snudde sig eller strakte hals for å se hvem som hadde talt . Advokaten stod plutselig opreist og speidet nedover , men uten resultat . I næste øyeblikk var salen i oprør , men nettop uroen forhindret folk fra å få vite hvem som hadde talt . En stund var der ikke ørens lyd å få , hele forsamlingen hvisket , snakket og ropte ; alle hadde spørsmål , men ingen fikk svar . Fullstendig uberørt var antagelig bare pater Hecht . Han satt midt i larmen , på forreste benk uten en gang å se op . Hele skikkelsen , der den satt avslappet , foroverlenet og rolig , syntes å utstråle fem ord : Jeg visste dette måtte komme . ? " Samtidig gav bevegelsen i salen anledning til en annen uro . De som hadde sittet og hørt på uten å være interessert i diskusjonen hadde nu drukket ut det de hadde med sig , de reiste sig i flokk og følge , snakket høyt sammen , skjøv stoler og bord til side og begav sig ut i garderoben og i korridorene , til flaskelageret der ute . Et par av dem var allerede synlig påvirket da de forlot salen under latter og samtale . Det som nu skjedde utover natten i den øvrige del av skolen , skulle allerede næste dag bre sig over hele byen som en løpeild . De skandaløst store mengdene av vin og brennevin varte til langt ut på morgensiden , og elevene øvet i stor stil hærverk på skolens eiendeler . Det er allerede nævnt at de brøt op naturfagværelset , og det viste sig siden at flasker med teknisk sprit var blitt åpnet og drukket , preparater var blitt kastet rundt i værelset , og glassmontrer blitt knust . Også til sangværelset blev døren brutt op og ødeleggelsen var ubeskrivelig , blant annet var skolens piano blitt åpnet og fylt med koks . Alle koksboksene var helt op i instrumentet som var totalt ødelagt . Imidlertid var all denne ytre ødeleggelsen ingenting mot det som for de kommende uker tiltrakk sig byens oppmerksomhet . Også døren til preparatrummet innenfor naturfagværelset var brutt op , og her inne hadde der efter hvad der blev fortalt funnet sted fullstendige orgier som syntes å forutsette en kynisme som var utrolig hos så unge mennesker . Ikke bare mann og mann imellem var dette et samtaletema , men det blev også offentlig kommentert av byens radikale avis , som visste å fortelle at orgiene var holdt av byens borgerlige og halvfascistiske ungdom .

Da advokat Wastrup så at store deler av forsamlingen forlot salen , falt han hurtig til ro igjen , og et øyeblikk var han og pateren de eneste helt rolige . Så klubbet formannen , og det blev stillhet . Knapt en fjerdedel av forsamlingen var igjen .

" Jeg må be om at debattantene venter til det er deres egen tur til å tale isteden for å avbryte taleren ! Samtidig vil jeg minne om at vi har to viktige punkter igjen på aftenens program ; valg av nytt styre , samt forslaget om grunnleggelsen av den lokale gren av Frie Gymnasiasters Landsforbund . Jeg må be om at man fatter sig i størst mulig korthet .

Værsågod , lektor Barth har ordet igjen ! "

Barth var fremdeles blek av raseri over avbrytelsen , men stemmen var rolig :

" Jeg kan bare konstatere at forsamlingens fascist ikke er alene i aften . Om et lite øyeblikk vil de få ordet , og vi vil da få høre dem tale til oss om den lille Jesus i krybben som blev forfulgt av de slemme røde kommunistene Herodes og Kaifas . "

Lektor Barth tok av sig de umåtelige tykke brilleglassene og tørket dem mens han så sig mysende og gemyttlig omkring i den jublende gymnasiastforsamlingen . Han smilte skjevt og beskjedent .

" Mine kjære elever ! " sa han salvelsesfullt og spottende ; " som dere vet kom Verdens Frelser til jorden i en stall . Det er da også helt naturlig at det er i hans navn man frelser arbeiderne i Spania fra de røde djevler . Slik elsker den kapitalistiske verden Jesusbarnet at dens aller største helligdom , tungindustriens og kanonverkstedenes hjerte endog bærer navnet Bethlehem Steel Corporation . Fred på jord . "

Der fulgte nye latterbrøl i salen . Ingen kunne avbryte ham nu lenger . Jubelen var orkanaktig .

" Som dere har hørt rykter om , finnes der mennesker idag som er fiender av Jesuslammet , ja endog fiender av Bethlehem Steel Corporation . Disse menneskene , disse røde hordene , kan man gjenkjenne på at de mener menneskene nedstammer fra apene , de mener at der ikke finnes forskjell på rasene , de mener at ingen skal ha rett til å misbruke andres arbeidskraft , de mener at alle har rett til utdannelse og kunnskaper . Disse bolsjevikene er endog så ville i sin formørkelse at de mener at det nettop er de unge akademikeres plikt å gi avkall på sitt monopol på utdannelse . Slik ender mennesker som ikke tror på Jesuslammet . Tilslutt tror man ikke engang på Bethlehems rett til å tjene nye millioner på krig og borgerkrig . Ja , når man ikke lenger tror på kristen dommen , da går det utfor bakke med oss ; tilslutt går det så langt at vi vil forandre på den borgerlige skole , vi vil avskaffe hæren , fordi vi tror at man vanskelig kan føre krig uten våpen og soldater , og uten Jesuslammet . "

Munterheten holdt sig . Barth var nøyaktig som man hadde ventet sig ; han sa de samme ting om og om igjen , ‐ ‐ men alltid med nye ord , alltid med nye points , med ny humor . Plutselig forandret han både stemme og ansiktsuttrykk , det rolige , milde , hånlige tonefallet forsvant , og de følgende ordene skrek han med voldsom kraft inn i forsamlingen .

" Kast hele kristendommen tilbake dit den kommer fra , til Asia for 2000 år siden , og sett apene inn istedenfor Jesusbarnet , så vil vi få en luft som det går an å puste i ! Vi vet ! ? Vi vet? at religionen ikke er annet enn det primitive menneskes angst , Gud er skapt av barndommens angst og behov for hjelp . Vi? har skapt ham ! I hvert svakt , ukontrollert øyeblikk , i hvert sekund av feighet , motløshet og egoisme skaper vi Gud på nytt . En gang må man velge ‐ velge for alvor , mellem sannhet og løgn . "

Meget hurtig gikk han ned av talerstolen . Han satt allerede på plass da salen begynte å klappe . Og den klappet lenge .

I det samme applausen var over reiste han sig igjen , tok av sig brillene og tørket dem , mens han myste vennlig mot pateren .

" Hvis pater Hecht skulle ønske å anmelde mig for blasfemi , eller på annen måte befordre mig ut av min stilling som ungdommens veileder , så står jeg helt til disposisjon . "

Ny jubel og klappsalver i salen .

Pateren så op med et helt uttrykksløst ansikt .

" Nei , " sa han ; " norsk embedsmann kan ikke avsettes uten efter dom . De vet meget godt hvor langt De kan gå . "

Ordet er fritt , meldte formannen .

Der gikk en stund , men pateren reiste sig ikke .

Oskar Storland hevdet at det sosialistiske samfunn ville skape trygghet , derfor var han sosialist . Fascisten Willi Randstad som hadde avbrutt lektoren , fortalte om borgerkrigen i Spania . Han blev såret tre ganger der .

Formannen tok ordet og forsamlingen gikk over til valg av nytt styre . Alle kveldens talere undtagen Cato og Willi Randstad og de to konservative blev valgt inn . Efterpå ledet Jan møtet , og den lokale gren av Frie gymnasiasters Landsforbund blev grunnlagt . Han fremhevet meget sterkt at det var en upolitisk , rent kulturell sammenslutning . Under hele denne del av møtet hørte man larm fra den nærmeste skolebygningen . Det må ha vært på denne tiden utskeielsene begynte for alvor , og i løpet av natten antok de slike former at byen fremdeles husker det . Tre_fire av guttene , fra de beste hjem , blev arrestert av politiet på grunn av gateuorden . Men ved siden av hærverket og det som blev begått i naturfag_ og musikkrummene vakte det stor forargelse at noen av guttene sent på natten brøt sig inn i kirken ved å klatre op langs lynavlederen og ta sig inn gjennem et vindu . De hadde spilt dansemusikk på orgelet , og vekket folk som bodde i nærheten av domkirken . Som sagt kom det både politi og aviser med i efterspillet i månedene fremover , så byen hadde mere enn nok å snakke om .

Da gymnastikksalen var tømt og stengt , gikk Jan en lang tur rundt i gatene i byen . Først ved to_tiden gikk han over til huset hvor advokat Wastrup bodde . Der var svakt lys i to av vinduene . Så ringte han på . Tre ganger kort efter hverandre og så en lang . Advokaten kom selv ned og lukket op for ham . Da de gikk inn i stuen , sa Wastrup :

" Det gikk nokså bra . "

Jan så på ham :

" Jeg kan fremdeles ikke begripe at forbundet skal være upolitisk . "

De satte sig ned . Ingen av dem hadde drukket noe i Samfunnet , på trods av at de hadde hatt glass i hånden som alle de andre .

" Du vil forstå det senere . Du må bare ha tillit nu . Du må stole helt på at vi vet hvad vi gjør . "

Mens Wastrup tok frem sherry og tre glass satt Jan og så på ham . Han stirret på advokaten med all den ydmyke hengivenhet og beundring i blikket som bare kan utstråle fra en ung mann som har funnet sitt åndelige og moralske ideal . Jans intellektuelle forelskelse var total og komplett , og førte ham til en grad av slavisk tilbedelse som ingen kvinne kan drives til , selv av den alvorligste erotiske kjærlighet . Hans beundring for juristen var så altopslukende at Jan efterlignet hans håndbevegelser , hans mimikk , hans måte å gå på , hans måte å tale på , og til og med den litt lute , foroverbøyde holdningen . Naturligvis kledde det ham ikke , fordi advokatens vevre , litt nonchalante eleganse var uforenlig med Jans store muskulatur og brede , tunge kroppsbygning . I sin ville trang til å ligne sitt ideal drev han det endog til å ta en av sigarettene fra bordet og tenne den . Jans motbydelighet for tobakk var like sterk og like medfødt som avskyen for alkohol . I virkeligheten satt han nu og gruet sig til den sherryen som den andre tok frem av skapet . Av all drikk var sherry den værste , tørr , snurpende og kvalmende . Hans yndlingsmat var og blev hans hemmelige skam : bløtkake og saftogvann . Bare Cato og søsteren Fransiska visste om dette . Til nød kunne han drikke tynn the med sitron og masse sukker i , og ordren som var blitt gitt fra advokaten til alle " oss " som han kalte det , hadde Jan med glede kunnet følge uten å savne noe ; nemlig under hele aftenen ikke å drikke mere enn en munnfull av de donerte drikkevarene . Det var strengt avtalt at ingen av dem som hadde en opgave skulle røre mere , men samtidig hadde de alle beskjed om å forsyne sig med et glass og sørge for at det var halvfullt hele kvelden . Om mulg skulle man også reise sig og si et ord eller to med glasset i hånden . En gang imellem skulle man føre det til munnen .

Men nu var tiden kommet da askesen var forbi . Han gruet sig til den underlig støvede smaken av sherry , og Wastrup skjenket i .

" Jeg skjønner det ikke , " sa Jan . " Jeg ville forstå dig , hvis du hadde sagt at vi skulle late? som om forbundet var upolitisk , men at det virkelig skal være nøytralt , det begriper jeg ikke . "

Advokaten smilte :

" I virkeligheten kunne dere like godt ha dannet en skøyteklubb eller en forening for brevdueopdrett . "

" Ja , jeg begynner å tro det , hvis den virkelig skal være upolitisk . Men hvad i all verden er det da som er meningen med alt dette arbeidet? "

" Arbeidet . "

" Hvad? Hvad mener du? "

" Jeg mener arbeidet . Det er arbeidet som er meningen . "

" Arbeidet an sich?? Det mener du ikke . "

Advokaten så sig om da han satte sig ned :

" Jeg mener det jeg sier . Det er arbeidet som er meningen . "

Jan så på ham med åpen munn .

" Hør her ! " sa advokaten hurtig : " Det er arbeidet som er meningen . Hvad er det man lærer noe av? "

" Av å arbeide? "

" Javel . Dere skal lære å grunnlegge et forbund . Og dette forbundet skal være helt? upolitisk . Alle som steller med det hører til oss , men forbundet skal være upolitisk . Helt upolitisk . Dere skal bare lære hvordan et forbund lages . ? Dere skal lære å innsette et styre . Dere skal lære hvordan man avsetter et styre og setter inn et nytt i stedet . Dere skal lære hvordan man får medlemmene til å møte frem til et møte og til å bli borte fra et annet . Dere skal lære hvordan man skifter formann , og dere skal lære hvordan man behersker et forbund uten selv å sitte i styret . Dere skal lære hvordan man forhaler en sak , får utsatt en sak , får den tatt av programmet , satt op på programmet til næste møte , og hvorledes dere kan bestemme hvem som skal være tilstede når saken endelig blir behandlet og avgjort . Dere skal lære å lede et forbund uten at noen merker at det er dere som leder det . Dere må lære å bruke innbyrdes avtaler , klare å møte frem nettop når de andre uteblir , og ha den riktige sak oppe til sluttbehandling nettop den dagen . Dere skal lære å herske usynlig . Lære ! Lære ! Lære !

Hør her !

I praktisk talt alle byer i landet er dette forbundet dannet nu . Vi? har dannet det . Og vi anser det for viktig . Vi kan komme til å forlange det opløst igjen , og dernæst grunnlagt på ny . I kveld har dere tatt ledelsen i Gymnasiesamfunnet . Det betyr lite . Men forbundet , det upolitiske? forbundet , det? er viktig . Dere skal lære foreningsledelse og møteteknikk . Er du fornøyet nu? "

Advokaten smilte over Jans henrykte og imponerte ansikt .

" Foreningsledelse og møteteknikk . "

" Kjære barn ! " sa advokaten plutselig trett ; " vi trenger folk vi kan stole på , folk som kan sitt håndverk . Konkrete folk . Det er dere som skal komme efter oss . Dere må kunne håndgrepene . Det hjelper ingenting med glød og tro hvis man ikke kan benytte en medlemsliste på en effektiv måte . Du kan stole på at dere skal få opgaver når tiden kommer . Men først må dere lære å si " ja " når dere mener " nei " , for å få foreningen til å stemme " nei " . Alt kommer an på virkningen . Alt er teknikk . Vi behøver ingen borgerkrig . Vi er lenger enn noen aner . ‐ Vi skal lage revolusjon efter helt parlamentariske metoder og du vil bli skuffet hvis du håper på gatekamper . Parlamentarismen har sine svakheter , og den regner ikke med at noen kan forfølge sine mål på en bevisst måte . "

Jan hadde summet sig litt :

" Der er en ting til . Hvorfor skal vi holde på med det evige gnålet om kristendommen? Den er jo død alt . "

Wastrup fylte sitt eget glass igjen , eftersom Jans var urørt .

" Nei , " sa han ; " kristendommen er ikke død . Den sitter fast i folket . Den er vår siste fiende . Skriv det op , Jan ; kristendommen er vår siste fiende . Blant intelligensen er den ikke lenger noen hindring . Intelligensen er vår? , allerede . Vi disponerer allerede i dag all mobil intelligens i landet . Det er et helt annet sted kristendommen står i veien . Det er blant helt enkle mennesker vi må bekjempe den ; først må den drives helt ut av de intellektuelle , og dernæst ut av folket . Propagandaen vil bli lagt på stadig lavere nivå . Samtidig må vi sende en stormflod av populærvidenskapelige trykksaker ut over landet , om naturen og mennesket , Darwin i alle variasjoner tenkt ut på det lavest mulige intellektuelle nivå . Det må hamres inn i folket daglig at vi nedstammer fra apene , at kjønnsdriften , at libido er centrum i sjelelivet , at økonomien er centrum i samfunnet . Om og om igjen ; i aviser , radio , familieverker om historie , i foredrag , lysbilder og i utallige små artikler i ukebladene . Vi må lære å føre kampen i mange etager samtidig .

Fremfor alt må vi helt ta hånd om skolen ; og innen skolen gjelder det først og fremst lærebøkene . Vi kan ikke avskaffe religionsundervisningen , men vi kan gjøre den kjedelig , vi kan gjøre den latterlig . Og i de andre bøkene , i kjemi , historie , zoologi , over alt , i tusen små , harmløse setninger , drypper vi vårt inn . Helt ned i ABC_ene i småklassene må vi få det . Ned i de banaleste , ubetydeligste ting må vi komme . Det vil bli et kjedelig , pirkete , langtekkelig , smålig , banalt arbeide . Men det er her slaget , det siste slag skal stå . "

Jan merket at advokaten hadde drukket i løpet av den timen han selv var gått omkring i gatene for å hale tiden ut . Det var ikke den første sherryflasken som var blitt åpnet denne aften , og det gjorde ham kvalm å tenke på . Men advokatens ord gjorde et fryktelig inntrykk på ham .

" Hør her , " sa advokaten ; " vi disponerer all intelligens i landet , og vi skal ... . "

Her blev samtalen avbrutt i og med at en tredje person kom inn i værelset . Det var en høy , sorthåret kvinne i 40- årsalderen . Håret som var ravnsvart , hang ugreiet nedover skuldrene , og hun skjøv det vekk fra ansiktet med en bevegelse som om hun jaget bort insekter . Hun var i morgenkjole , og det var tydelig at hun nettop hadde sovet . Ansiktet var brunt i farven , men blekt . Hun var umiskjennelig full .

" Der kommer Afrodite , " sa advokaten og så op , smilende ; " har dere hilst på hverandre? "

" Hold kjeft , " svarte hun søvnig ; " hvor er sigarettene? "

Hun gikk barbent i sorte , høyhælede lakktøfler . Håret hang langt nedover ryggen . Så fant hun sigarettesken på bordet og fikk øye på Jan .

" Hvem er den søte gutten? " sa hun til Wastrup mens hun satte sig over armlenet på en av stolene .

" Herregud , det er jo en hel mann ! Det er en virkelig mann , sier jeg ! "

Hun lot blikket gli fra ham til Wastrup og tilbake til Jan igjen . Han hadde for lenge siden tatt av sig jakken , og så meget kraftigere ut i skjorteærmene enn med jakke på . Afrodite reiste sig og så vaklende på ham , så brakk hun sigaretten av imot bordplaten og gikk bort til Jan .

" Se på mama ! " sa hun før hun kastet sig ned over ham og kysset ham gang efter gang . Jan fikk hår , spytt og sherrylukt i ansiktet , og før han visste om det selv , satte han sig til motverge . Denne fremmede damen var ikke meget yngre enn Jans mor , og fordi hun hadde lagt sig over armene hans blev den bevegelsen han gjorde meget voldsom . Han trakk høyre hånd op mellem dem og traff henne i ansiktet da han støtte henne bort . Hun rullet ned på gulvet og lå et øyeblikk helt stille fordi det hadde gjort vondt . Så skrek hun .

" Den vesle ... har slått mig ! Ja , han har slått en kvinne ‐ og det sitter du og ser på ! "

Skrikene blev høyere , og ordene mere og mere unævnelige . De fleste var hentet fra psykoanalysens ur_vokabular , og Jan var ikke intellektuell nok til å forstå alt .

Wastrup hadde reist sig , og stod rolig , med hendene i bukselommene og så ned på henne mens hun slog om sig .

" Det er merkelig , " sa han ; " men det er virkelig en sykdom . Hun er nymfoman , stakkar , og det går ut over alle . Helt nymfoman . "

Han så hurtig og skarpt bort på Jan som hadde reist sig og stod rådløs . Advokaten fortsatte :

" Men hun er et av de klareste hoder i hele den radikale intelligens . Jeg sier dig at den fulle , halvgamle kvinnen som ligger der og fråder og sier obscøne ord , hun er en av landets ypperste psykologer , hun vil bli landets største psykiater . "

Uten å ense at hun skrek videre , så han stivt på Jan mens de stod på hver sin side av henne :

" Hun er praktisk talt psykoid selv , hun har motstått fem analyseforsøk , men hun er et geni . Hun har en kontakt med forbrytere som ingen annen . Forbryterens sjel er en åpen port for henne ! "

Fordi hun stadig hylte høyere , og fordi ugjengivelige faguttrykk stadig overdøvet ham , måtte han selv næsten skrike over til Jan som stod tre meter fra ham , utenfor rekkevidde av sparkene fra damen .

" Hun er et terapeutisk geni , som løsner op de jævligste hemninger hos pasientene ! " brølte han . " Vi har all intelligens på vår side ! All , sier jeg ! Og vi skal utrydde kristendommen . Til syvende og sist er det den som står i veien for oss , og bare den . Kristendommen er gift , gift . " Mitt rike er ikke av denne verden ! " " Uten at I blir som barn igjen , skal I ikke skue Guds rike ! " ‐ " Hvis noen tar dine sko , da gi ham også din kappe ! " ‐ " Ve Eder den dag da alle taler vel om Eder , ti profetene har de stenet ! " ‐ Hvad ! Forstår du at det er gift ; den som har lest evangeliene , han kan aldri glemme dem igjen . Aldri . Deri ligger giften ! En gangs les ning av denne boken og du er ødelagt for livet . Man får det aldri bort igjen . Den som en gang har bladd i bibelen , ham er det skjedd noe med . Av alle bøker er dette den første vi skal forby . Inntil videre skal vi bare trykke den i nye rettskrivninger for å drepe magien i den . "

De så begge ned , for Afrodite var blitt stille . Hun lå helt rolig på gulvet og sov . Og uttrykket i Wastrups ansikt forandret sig . Han bøyet sig varsomt og ømt ned over henne , tok henne rundt håndleddet og løftet armen op .

" Anne ! Hør her , Anne ! "

Men hun sov tungt . Så knelte han ned ved siden av henne og prøvde å løfte henne op . Men lorgnetten gled av ham under anstrengelsen og bevisstløsheten gjorde henne dobbelt tung . Han så op på Jan . Jan bøyet sig og løftet henne op som et lite barn . Så viste Wastrup ham inn i soveværelset og Jan la henne i sengen . I det samme gjespet Jan høyt og brått . Like vanskelig som han hadde for å røke og drikke , like vanskelig var det for ham å være våken om natten .

Da Jan stod utenfor i den våte , rene havluften som byen alltid har , klarte han fremdeles ikke å overskue hvad som var hendt i løpet av kvelden . Det var for meget for ham , og på trods av at han var en sterk skolebegavelse , som leste tysk grammatikk og matematikk for sin fornøyelses skyld , var han langsom i tankegangen . Ennu en gang blev han overveldet av sin lyst til å bli smed eller sjømann .

Men kjærligheten til og beundringen for advokat Wastrup var like klar og ren og luende som før . Han var fryktelig trett da han la sig , men allikevel sovnet han ikke . Han blev liggende , og tankene mol og mol i ham . Hans høyeste ønske var å få dø for folket ; han var rede til det hvert øyeblikk , men han visste nu at slikt blev det ikke tale om i Was trups regi . Lillesatan hadde selv sagt at han tok feil , hvis han gikk og håpet på gatekamper mot stålindustriens og storkapitalens lakeier , slikt blev det ikke noe av i Norge , nei . Langsomt og i stillhet ‐ uten revolusjon ‐ skulle revolusjonen gjøres . Det er tyngre å leve for folket enn å dø for det , dette var det tyngste offer . Det var dette advokaten bragte , og Jan var villig til det samme , til stille , anonym , uselvisk småløgn , til møteteknikk og falske avstemninger , til trofast uhederlighet livet igjennem .

Jan var villig til å tjene . ? Han lå stille og lot ordet " tjene " rinne langsomt igjennem sig , og tanken på å utslette all egenvilje , all egen lyst , hele sitt eget vesen , denne tanken om å tjene , ? den fløt som en strøm av varm olje gjennem hjertet på ham . Men sovne kunne han ikke , og han visste hvorfor . Det var ikke bare av opspilthet , men han hadde under hele sin lykke og all sin hengivenhet for Lillesatan følelsen av en dyp uro , og derfor tente han igjen lampen og satte sig op i sengen . Sittende trakk han ut skuffen i nattbordet og tok frem en gammel bibel i sort , mykt skinn . Så la han sig igjen og åpnet den i Det nye Testamente .

Med utrolig hastighet blev det spredt ut over byen hvad som hadde funnet sted på skolen om natten . Allerede før middag var ryktene nådd meget langt , og innen kvelden visste alle om orgiene som var blitt feiret i den ærverdige latinskole . Men alle visste bare mere eller mindre ubestemt at usedelighet og utekkelighet i en hittil ukjent målestokk var blitt konstatert , og først litt efter litt sivet enkelthetene ut og viste den forskrekkede by at de første dagers rykter heller hadde vært for svake enn for sterke . Og stadig , faktisk i et par uker , fikk folk mere og mere å vite om den utrolige natten ; det var som om det aldri ville ta slutt på disse evige drypp av nye detaljer . Og ingen ting skjedde , alle ventet at andre skulle ta affære ; foreldrene ventet på rektor og rektor ventet på foreldrene . I virkeligheten var den gamle hedersmann stillet sjakkmatt ; i sin lange praksis som skolemann hadde han aldri oplevet at avgrunnen på slik måte hadde åpenbaret sig innenfor hans område . Han ventet , han nølte . Og så grep byens radikale avis inn og stemplet begivenhetene på sin måte . Høyreavisen ville ikke være dårligere og stemte med i forargelsen , om enn i mere siviliserte ordelag . Så kom politiet til , og så handlet rektor .

Den eneste trøst i elendigheten var at i alle fall noen få av gymnasiastene hadde alvorlige sosiale interesser og uberørt av orgiene var blitt sittende inne i salen , hvor de hadde diskutert videre efter foredraget .

Cato hørte til dem som var blitt sittende , fordi han selv kort tid i forveien hadde vært på folkemunne . Som så mange andre på den tid hadde han vært med i et av de halvfascistiske og halvmilitære forbund som da blev oprettet . Han gikk på møter hvor der blev gjort gymnastikk og fremvist lysbilder fra Tyskland og innøvet den gamle germanske hilsen med oprakt hånd . Imidlertid blev det for kjedelig for ham , og han gikk hjem til violinen og gutteværelset hvor han førte marxistiske samtaler med Jan . Da han fikk tilsendt irettesettelse for å ha uteblitt fra møtene , skrev han sig ut av forbundet , og blev derfor av de trofaste ansett som forræder og overløper til de røde .

En stund efter at dette var skjedd , satt Cato og en av hans klassekamerater på syklene sine , lenet mot et plankegjerde i utkanten av byen . De førte en samtale om Columbus . Mens de satt slik og snakket sammen kom tre jevnaldrende gutter fra Arbeidernes Ungdomsfylking og stoppet foran dem med klisterpøser , koster og plakater . Sant å si optok Cato og hans venn det meste av den plankevegg som var utsett til å tjene klassekampen , og hvis de var blitt bedt på en hyggelig måte om å gi plass for arbeiderungdommens befrielse , ville de sikkert ha flyttet sig rolig og fortsatt samtalen noen meter lenger borte . Men byen er ikke stor , og ulykken ville at den ene , og største , av plakatbærerne kort tid i forveien hadde sett Cato iført bandolær og germansk hilsen , og nu valgte han tonen efter det :

" Se å fløtt dere litt brennfort ! "

Uten å gå ned fra sykkelen , og meget langsomt og tydelig svarte Cato :

" Kyss mig i ræva ! "

Hvordan det kom igang , er ikke godt å si , men de sloss i over en halv time , og det var et hårdt slagsmål . Utvilsomt fikk Cato mest juling av alle , men plakatbæreren tok mest synlig skade av det , i og med at han mistet tenner . Klisterpøsene blev veltet , plakatene griset til , og politiet stoppet kampen . Næste dag stod sannheten å lese i den radikale presse :

Fascistyngel overfaller arbeiderungdom .

Da Cato kom hjem , gav han sig i Fransiskas varetekt og pleie , og det var ikke forgjeves . Han måtte legge sig , og søsteren vasket omhyggelig blod , hestelort , klister og jord av ham . Så hentet hun is , og knust i småstykker og pakket i lommetørklær blev isen plasert på begge Catos øyne , over nesen og over hele munnen .

Saken var at Fransiska for tiden leste en bok om Florence Nightingale . Først hadde hun lest en bok om henne , og dernæst alt som var å opdrive . Hun var seksten år , og hun drømte om Florence Nightingale om natten , ‐ og i sin våkne tid følte hun at all verdens skatter , rikdommer og lykke ikke veiet så meget som et enkelt hårstrå ved siden av dette . Hvad betød all verden ved siden av det å lege de sår som verden har slått? For heller ikke Fransiska var gått uberørt gjennem tiden .

Takket være hennes sykepleie kunne Cato mot forventning vise sig på gaten allerede dagen efter sin kamp mot arbeiderklassens befriere . Og det var nødvendig fordi det stod i avisen at de to fascistene som sammen hadde kastet sig over den enslige gutten fra Arbeidernes Ungdomsfylking , tilslutt feigt hadde flyktet fra valplassen , begge to jaget bort av den ene tapre proletar . Cato skrev da en artikkel til avisen og gikk op i den radikale redaksjon , hvor han forklarte at han ikke var fascist , at slagsmålet var av personlig og upolitisk art , og at plakatbærerne hadde vært i flertall . Redaksjonen hørte på ham og lovet vennlig at artikkelen skulle settes på imorgen så full rettferdighet kunne skje fyldest .

Ellers , sa Cato , kunne han jo godt gå til den konserva tive avisen og be dem trykke den der . For ham var det jo det samme . Men redaktøren smilte og lovet sitt om igjen .

Efter tre dager ringte Cato til redaksjonen og spurte hvorfor artikkelen ikke var blitt trykt ennu , og redaktøren svarte at beklageligvis led avisen av plassmangel på grunn av de store utenrikspolitiske begivenheter som hadde funnet sted ute i verden , og Cato innså at verden måtte gå foran . Imorgen skulle artikkelen komme på .

Annen og tredje gang Cato ringte , var redaktøren ikke tilstede , og redaksjonssekretæren hadde ikke hørt om artikkelen .

Fjerde gang Cato ringte til redaktøren , traff han ham , og redaktøren fortalte at artikkelen stod i bly nu , ‐ men sant å si hadde der jo hendt så meget ute i verden , og artikkelen var blitt så gammel i mellemtiden at det igrunnen bare ville være latterlig å trykke den . Det var jo over fjorten dager siden den lille feilmeldingen hadde stått . Og naturligvis forstod Cato dette . Selvfølgelig var det for sent nu .

Fransiskas far var sint og skamfull over at hans sønn var kommet i avisen som fascist , og derfor var det en trøst og en glede for ham at Cato i allefall under det beryktede møtet i gymnasiesamfunnet hadde hørt til den alvorlige del av forsamlingen og ikke hadde deltat i de frastøtende fornøyelser utover natten .

Den vesle sykepleien som Fransiska hadde fått anledning til å yde broren , hadde ikke bare vært vellykket , den hadde gitt mersmak . Men da det ikke så ut til at han kom til å trenge mer nu , resignerte hun og vendte tilbake til bøkene om Florence Nightingale , hun fikk tak i flere , og hun leste om igjen og om igjen . Og efter hvert satte dette sig uutryddelig fast i henne : Hun var født til å bli sykepleierske . Det var intet annet i verden som kunne fylle henne med en lykke som dette .

For øvrig var der foregått en stor forandring med Fransiska i løpet av denne tiden . Bare tre år tidligere hadde hun vært et helt annet vesen , et vesen som følte sig mest hjemme i Catos avlagte gensere , vindjakker og knickers . Hun hadde sine kjæreste tilholdssteder i " Byskogen " ‐ i huler og hemmelige hytter , hun var med på krigsstien og hun var med på å blande blod . Fransiska var meget rask til bens , og hun var flink på ski , flinkere enn de fleste av guttene . Imidlertid var det slett ikke slik at hun bare var sammen med gutter , tvert imot hadde hun rikelig med venninder også ‐ ‐ men det var nu engang slik at hun hadde en stor handlekraft ‐ en trang til å gjøre store gjerninger . Det viktigste , i alle fall sett utenfra , med Fransiska var latteren hennes . Hun hadde det slik at hun ofte blev så fryktelig glad , og da lo hun . Denne gleden kom når som helst , den kom innenfra , og den overmannet henne . Og når den kom , gleden , da lo hun så det rislet og klirret og klang og sang i alt og alle som var i nærheten . Det skulle næsten ingen ting til , og når folk , selv meget alvorlige mennesker , smilte , eller endog lo med over latteren hennes , da hadde det sig slik at selv om hun ikke var så flink til å spille som broren og faren , eller så flink til å synge som moren hadde vært , så hadde hun allikevel arvet litt av familiens musikalitet , og den musikk hun hadde arvet , den satt i latteren . Man kan si så sterkt et ord som at Fransiskas latter var uforglemmelig for dem som hadde hørt den . Og hvem hadde ikke det? Hele den lille byen kjente Fransiskas latter . Den var myk og klar og sterk , og fremforalt lo hun sin egen lille melodi , et medfødt , lite kjenningssignal .

Det lot ikke til at majorens strenge opdragelse hadde skadet Fransiska . Heller ikke de plutselige og voldsomme vredesanfallene hadde efterlatt det minste men . Hun visste at faren var streng og bråsint , men til gjengjeld var han en mann som det var trygt og godt å ha i huset .

I tolvårsalderen hendte den første forvandlingen med Fransiska ; hun skjøt voldsomt i været . Snart var hun næsten like høy som den eldre broren . Og så ‐ efter en stund stoppet hun med å gå i hans klær . Omslaget kom sammen med overgangen fra sjette til syvende klasse . Plutselig var hun pike , og hun var pike av alle krefter . Majoren så det og smilte . Han så en del kjente trekk som begynte å vise sig i datterens ansikt , og han blev barsk og taus og spilte på celloen en hel eftermiddag og til langt på natt .

Den tid var kommet , da Fransiska ikke for alt i verden ville ha på sig et gutteplagg . Det eneste som ennu fikk nåde , var Catos skistøvler ; de var inngått av ham , sortbrune , fete og myke , og det luktet behagelig gutt av dem . For også i denne sin første forvandlingstid var Fransiska umåtelig guttekjær . Men hun skjulte det for verden .

Så kom Fransiskas annen forvandling , hun blev religiøs , og som den handlekraftige natur hun var , kastet hun sine øyne på Zulumisjonen . Å dra i farefull gåsegang gjennem det innerste mørke fastland , det var hennes liv . Mang en vill og fjærprydet høvding skulle hun omvende helt til han lå på sine knær i bønn . Men først skulle hun på skole , på misjonsskole . Å , hvor streng den skulle være ! Alene , i bønn på det kolde gulv i misjonsskolen , skulle hun forsage verden . Det eneste hun gruet sig til , var å fortelle faren om dette , for hun var uviss på om han ville forstå det . Men langt , langt inne i fremtidens blå land vinket den store misjon i Afrika . I mellemtiden skjulte hun også alt dette for verden , i og med at hun gikk på ski og skøyter som før , og stadig var ute av stand til å forhindre latteren i å klinge mellem grantoppene . Det hendte ikke så sjelden at hun slog følge med broren op til et av de små , frosne vannene i " Byskogen " om eftermiddagen , og blev der til mørket kom ved femtiden . Han hjalp henne med remmene på skøytene , for Fransiska var ikke som kvinner flest ; hun lot hånt om krølleller hockeyskøyter , og brukte alltid lengdeløp . Han knelte på isen og strammet remmene voldsomt , inntil skøytene satt fast og det gjorde så vondt at Fransiskas latter lød som en hel kaneferd utover sjøen . Han var så snill at man næsten skulle tro han visste om hvor hårdt og strengt hun skulle få det på misjonsskolen . Blant Catos venner var en gutt som hadde tykke , myke , svarte øyenbryn og het Jan , og det var ikke helt fritt for at Fransiska så til ham i nåde , og at hun en gang imellem tenkte på å omvende ham . Men også det skjulte hun for verden .

Så hendte noe som gjorde Fransiska berømt , og på en måte som såret majoren . Det var igjen religionen som ledet henne til det , og det skyldtes at Fransiskas fromhet fikk sin voldsomhet fra en helt annen kilde enn hos de fleste andre . All hennes gudhengivenhet sprang ut av en næsten ustyrlig følelse av takknemlighet og glede , noe som steg op i henne like sterkt og uregjerlig som latteren , men langt mere innvendig ‐ langt mere beslektet med gråt enn med latter . Det var en takknemlighet uten ord , en bølge og en strøm av jubel og varme som rant igjennem henne ‐ og hvem andre kunne hun takke enn ham som hadde skapt all jordens herlighet ! Da Fransiska møtte de mennesker som hadde med Gud og med misjonen å gjøre ; da begrep hun ett : De var ikke glade . ? De var sorte i tøyet og bleke i huden og kunne ikke svømme under vann . Og igjen så hun sig om i verden .

I den lille byen var det en liten katolsk menighet , med et eget hospital og en liten kirke . Hyrde for disse sjelene var en yngre , utenlandsk mann , og Fransiska hadde ofte sett ham på gaten . Han så ikke ut som en vanlig prest , men som en skuespiller og eventyrer , ‐ en mann som kjente livet , men ikke gleden . Ansiktet var sterkt , mørkt og markert , med en viss melankolsk besluttsomhet som Fransiska ikke hadde ord for , men som grep henne . Men pateren var ikke glad , hvad det nu enn kunne komme av .

På denne tiden var hun vokset enda litt til , hun var meget lys ‐ bløt og dunete som en andunge , men meget slank og rask . Efter at hun en stund hadde forsket i byens religiøse strømninger , opdaget hun at av alle sekter , kirker og retninger , var der bare en som var glad og som virkelig priste Gud .

Majoren hadde nok tatt det lettere hvis hun var gått til katolikkene , selv om han også ville ha ansett dette som et håpløst utekkelig utslag av religiøs ekstravaganse . Men katolisismen var i alle fall salonfahig , hvilket Fransiskas retning på ingen måte var . Og den dag da Fransiska skred syngende over torvet ved siden av de uniformerte søstre , var i hans øyne ikke bare en dag av ublyg utstilling av religiøse følelser , men også en utsøkt forhånelse og forsmedelse av den uniform han selv bar som soldat . Men alt dette skal vi sette en strek over . Og det blev jo efter hvert glemt , selv om det gikk dypt inn på byen som aldri hadde visst noe om hennes handletrang .

Og årene fløt videre med Fransiska , hun blev stor , hun blev seksten år , men hun hadde stadig hemmeligheter for verden . En slik søt og øm hemmelighet var altså Florence Nightingale , men hun visste godt at denne gang var det anderledes og dypere enn før , og efter at hun hadde pleiet broren efter slagsmålet , stod det fast at hun ville? bli sykepleierske ; hun visste at hun kom til å bli det . Og hun håpet at Cato snart ville bli syk igjen , så hun enda en gang kunne få helbrede ham en smule .

Dette var siste år Cato gikk på skolen , og enda en stund fremover var han av og til sammen med Jan . Den siste gang de drog på tur sammen var Fransiska med .

Jan eiet en liten seilskjekte som han hersket uinnskrenket over , og både Cato og Fransiska hadde fått majorens mot strebende tillatelse til å bli lenge borte om aftenen . Det var en sensommeraften med varm luft og tidlig mørke . På grunn av vindstille gikk de tre i båten uten seil , og Jan rodde dem med lange , hårde åretak ut over den røde , blanke fjorden , " langt ut til holmene i havgapet . I båten var parafin , pøs , en stor kasse og tre tykke , vridde ståltråder på en meters lengde . Omkring enden av ståltrådene var surret en grov klut av sekkestrie . En stor , svart gryte med lokk var også med , og i akterskottet lå en kaffekanne .

Først i kullende mørke blev pøsen fylt halvveis med parafin , den første fakkelen stukket nedi og trukket op igjen med strien gjennemtrukket av parafin . Så blev den tent , og med den røde , osende flammen foran sig tok Jan plass i baugen av båten . Cato satte sig ved årene og rodde forsiktig inn til svaberget . Fransiska satt akterut og så på ildskjæret i mørket , på det røde lyset som flakket op over den blanke granitten , speilet sig i den sorte sjøen og tegnet Jans overkropp og hode som en veldig , mørk skygge . Han hadde sjømannens kroppsbygning med tunge skuldre og smale hofter .

De satt næsten helt stille i båten , bare Cato tok en gang imellem et forsiktig åretak for å holde baugen inn mot land . Jan brukte fakkelen både til å lyse med og til å stake sig frem . Han gjorde det slik at han satte den flammende enden inn mot fjellet , like over den stille vannlinjen og langsomt skjøv stevnen over mot høyre , samtidig tok Cato et rolig åretak på den andre siden , og båten gled stille sidelengs langs land . Jan hadde høyre hånd fri , og støttet sig med den imot båtripen . Forsiktig reiste Fransiska sig fra toften akterut og tok et skritt over toften så hun blev stående og støttet sig mot Catos skulder , fremoverlenet , med øynene sperret op og festet mot fjæren . Under lyset av Jans fakkel så hun tydelig de små hvite kalktoppene over det svake bølgeslaget . En stund gled de næsten lydløst langs land . Så stoppet Jan plutselig båten og holdt den fast med fakkelen . Hun så en stor , mørk klump på klippen , like i vannlinjen og plutselig stakk Jan den nakne armen ned i sjøen og grep krabben bakfra , han holdt den et øyeblikk rolig op foran den røde , flakkende flammen så hun kunne se den tydelig . Krabben som var overrumplet og trukket ut av sitt element , var først et øyeblikk helt urørlig , så begynte den å sprelle med bena og gripe efter ham med klørne . Men den brune hånden holdt rolig og sikkert om ryggskjoldet på den , med fingrene under den lyse maven , og de veldige saksene grep bare i luften . Det var en stor havkrabbe , næsten tyve centimeter over ryggskjoldet , og Jan la den forsiktig ned i båten bak sig , i den våte , svarte tangen som lå på tiljen . Så staket han videre . Med en svak kribling langs ryggen og et fast grep i Catos skulder så Fransiska ned på den tunge , pansrede fangen i bunnen av båten . Det gikk ikke lenge før Jan tok næste krabbe , og næste og næste . Av og til stakk han fakkelen ned i parafinpøsen for å gi den ny næring . Da flammet den op igjen . Når Fransiska så innover mot fjorden og byen i den sorte augustnatten , så hun fakkellyset fra andre båter som også rodde langs land efter krabbe . De var langt inne og faklene glødet bare svakt , fjernt og urolig .

På den tredje holmen gikk de iland . Fransiska samlet rekved og lyng , mens hun lyste for sig med fakkelen . Jan og Cato bar gryten og kaffekjelen iland . Cato laget bål , mens Jan fylte gryten med saltvann og satte den over ilden . Han var godt kjent på øen og hadde ofte overnattet der alene .

Krabbene lot han gå nede i båten inntil han trengte dem . Han nørte systematisk og kraftig op under kjelen , puttet inn nye fliser , tørr rekved og lyng i ilden . Den freste som en katt , blusset op og spraket , lyste , bøyet sig ned igjen , sprang op på ny , knitret , smalt , skjøt gnister ut i natten .

Fransiska satt og så på ham i ildskjæret , hvor han lå på kne foran de urolige flammer . Hun så det flakket og glitret på ansiktet og armene hans , hvor huden var blitt blank , brun og tørr av saltvann og sommer , og hun så på de sammenvokste øyenbrynene og den buete , sorte linjen de tegnet . Han var helt optatt av ilden , og ansiktsuttrykket var samlet , rolig mens han fikk flammene til å vokse . Veden smalt , og bålet skjøt igjen et regn av gnister inn i mørket . Natten var på det svarteste nu , den var kullsort , og gnistene lot lange , krumme stjerneskudd efter sig . Så la han lokket over kjelen og så på henne .

" Det blir badevann , det ! " nikket han .

Hun la hodet ned mot skulderen og smilte til ham . Han tok nu hull på ryggsekken som lå ved siden av ham , tok noe op og pakket ut .

" Se her ! Salt , pepper , sitroner . Fransiska , gjør det til en leveregel at du aldri drar på krabbetur uten sitroner ! Glem aldri sitroner , Fransiska , hvad som enn hender dig i livet . "

Hun så på ham , helt alvorlig :

" Du skulle bli husmor , Jan . Du er så flink ! "

Han likte ikke komplimenten , og trakk øyenbrynene sammen til en taus , grusom anklage . Han lot den vare lenge , så talte han :

" Pass dig . Det er lett gjort å legge små piker i krabbevannet ! "

" Om forlatelse , Jan . Det var bare ment som ros . Jeg synes du er veldig sånn mandig også . Det er ikke det . "

Han var tilfreds nu , og karret i ilden .

" Men det er noe annet . Du er så lett å snakke med , det er som å snakke med en pike . "

" Hvad ! "

Han så på henne med sammenknepne øyne . Jan var vir kelig støtt nu , og Fransiska skjønte at hun hadde såret ham . Her blandet Cato sig inn fra den andre siden av bålet .

" Jenter ! " sa han . " Du snakker virkelig som du har vett til ! Jeg har aldri hørt sånt sprøyt før . "

Nu følte hun en stor smerte over at hun hadde sagt noe til Jan som hadde såret ham og fått Cato til å skamme sig over henne . For Cato skammet sig . Han så bort og satt med profilen til dem .

Hun bøyet sig frem og tok Jan i hånden og løftet den op , og han var ikke sårere enn at han lot henne holde den .

" Jan , det var ikke vondt ment . Ikke vær sint da . "

På den andre siden av bålet var Cato streng og flau , og han mumlet videre :

" Må da skjønne at det er sludder . "

Derimot var Jan nokså blid igjen nu , og trykket henne lett i hånden . Han tok helt omkring den .

" Jøss , " sa han ; " så liten hånd du har . Forresten så kan det godt være at jeg er litt kvindelig ; det er ikke noe galt i det . Otto Weininger sier at det i grunnen bare er en gradsforskjell på menn og kvinner , at alle menn er mer eller mindre kvindelige , og alle kvinner mer eller mindre mandige . Har du lest noe av ham , Cato? "

" Nei , " sa Cato .

" Sier han virkelig det? " sa Fransiska . Smerten hadde avtatt betraktelig nu . Og nu satt de og holdt hverandre i hånden uten å ha noen riktig grunn til det . Men hvem skulle slippe først av dem?

" Forresten , " sa Cato ; " så har jeg lest ham allikevel . Noe . "

" Dere har lest alt , " sa Fransiska . " Dere har lest masse . "

" Nei , " sa Jan beskjedent ; " bare lite grann . "

Men de satt nu stadig der og holdt hverandre i hånden , og antagelig hadde Cato sett det . Men Jan var jo den som var blitt fornærmet , så det fikk vel være op til ham , tenkte hun . Og så satt de der og blev tause , for det var jo ikke mulig å late som om de ikke la merke til at de holdt i hverandre . Da løste Jan problemet ved å finne på å bruke begge hendene på ilden . Nå skulle den riktig brenne . Og han la Fransiskas hånd fra sig først , som om den hadde vært en eller annen gjenstand som han tilfeldigvis hadde sittet og fingret med en stund . Han la den ned på granitten , men meget varsomt . Så trakk hun den til sig . Igjen sprutet bålet gnister , lyste op og freste og smalt .

Å , hvor natten var mørk omkring dem ! Langt , langt ute blinket det i fyrtårnet , fast og regelmessig , i store rytmer . Lang , kort , kort , kort , lang . Og så pause . Lang , kort , kort , kort , lang . Det var et fyr som var kjent av alle skib som seilte på Nordsjøen . Ja , natten var mørk omkring dem og fyret blinket . Hun la sig bakover i lyngen med hendene foldet bak hodet . En stund var hun stadig blendet av å ha stirret inn i ilden , men efter hvert blev stjernene synlige . Da øynene hadde vennet sig helt til mørket , så hun at natten var meget klar ; himmelen var sort , men oversådd av stjerner . Efter alle de lyse nettene , var det koselig å se stjernene igjen nu når det gikk mot høsten . Og hvor mange de var ! Fra strandlinjen hørte hun suset og suget fra de svake dønningene . Det pludret og småskvulpet langs hele øen . Og stjernehimmelen blev større og større , stadig flere stjerner blev synlige , røde , hvite , gule , blå stjerner , noen som blinket og noen som var rolige . Lukten fra fjæren , av tang , saltvann , muslinger blandet sig med røken fra bålet . Ja , de var på en ø i havet og jorden selv var en ø i verdensrummet og på øen var tre mennesker . Der blåste en svak , næsten umerkelig bris innover dem fra havet . Den urgamle , evige vind fra sydvest kom inn og pustet på dem , men mild og varm , dunlett som åndedrettet fra et lite barn . Å , denne vind fra havet ! Den kan skremme vannet op så det gir grunnbrott på seksten favner , drive foran sig bølger så der blir hull i sjøen og du kan se havbunnen under dem ! Den kan rive sjøen tilside og vise hemmelighetene der nede , og de opskremte bølger blir så høye og hastige at de går som syv Niagarafall over hele øen . Like utenfor øen hvor Jan og Cato og Fransiska var , der ligger en båe åtte meter under vann , og der har folk sett sjøen bryte så der ikke lenger var forskjell på himmel og havbunn . Utenfor , ved fyrvokterboligen , der murte engang menneskene op en brygge i stålbetong , med lange stålstenger ned i fjellet og tvers gjennem hele sementen . Den skulle holde , mente de , massiv som den var av mange meters støpning . Men så kom vinden fra havet og tok Nordsjøen og vendte den op ned i tre dager , og efterpå var klippen like blankskurt å se på som da den kom fra skaperens hånd . Bare et par små krøllete jernstenger stod igjen og vidnet . Der gikk den bryggen . Og ingen har sett den siden . Ja , det er den gamle vind fra havet .

Men så legger den sig , kommer på andre tanker , får ro i sinnet en hel sommer igjennem , den urgamle vind fra havet , og så blåser den mildt , fuktig og varm som en barnepust på tre unge mennesker en hel natt igjennem . Og da lukter den av tang og fjære , da er den god mot Fransiska som ligger og drømmer i lyngen . Da er den en svak , svak bris fra havet , den gamle , den evige vind . Hun hører at den suser næsten lydløst i lyngen hun ligger i , og at den hvisker med smådønningen nede i fjæren . Og klippen er stadig varm efter dagens solskinn . Hun drømmer en våken drøm til all denne varme , all denne godhet i havet og vinden og klippene . Fransiska tenker på guttene , og på at det er godt å være på en ø med dem , langt fra land og bare sveve i havet . Så setter Jan sig ned ved siden av henne , så nær at hvis hun tok den ene hånden bort fra nakken sin hvor den ligger , og strakte den ut , da ville hun ta på ham og føle på gutteryggen hans . Og hun har en meget stor lyst til å gjøre det . Han satt rolig nu , bålet brant godt nok til å klare sig alene en stund . Hun løftet hodet og så Catos ansikt på den andre siden av ilden . Han satt urørlig og stirret inn i flammene .

Av og til farer en gnist ut i natten . Ved siden av sig har hun Jans rygg og den ene armen som han støtter sig på . Han snur hodet og ser på henne , vender sig bort igjen . På ny føler hun vindpustet fra havet . Så lyder en svak , men helt tydelig tone fra kjelen , og suset holder sig .

" Der har vi det , " sier Jan .

" Jeg skal hente dem , " svarer Cato og reiser sig . Han står et øyeblikk opreist og helt stille , venner øynene av med å se i ilden , så han kan ta sig frem til båten . Så går han og forsvinner med en gang . Og Fransiska holder på å legge hånden på Jans rygg , men i det samme merker hun noe , at han har snudd sig og ser på henne . Nu føler hun ikke vinden mere , hører ikke bålet , for der skjer noe inne i henne . Det er som en veldig kraft av nytt liv , en stor , ukjent rytter i blodet . Det er for stort og vil sprenge henne , det er alt liv i verden hun føler , en voldsom flod som har gått gjennem alle tider . Hele stjernehimmelen sank langsomt ned i Fransiskas hjerte , og rytteren var der , så sterk , så sterk . Det er et nytt , et veldig liv hun føler i sig ; det er jorden og havet og alt som har duft og farve , alt som bærer blomst og liv hun møter . Alt dette vet hun nu , enda hun bare er en liten pike med tynne skuldre og øyne som ennu er fulle av søvn og hvile . Nu har hun lukket dem .

Jan sitter og ser ansiktet hennes i ildskjæret . Og det er merkelig med et slikt ansikt , så ung han er , så går det gjennem marg og ben på ham . Og han tror hun sover .

Da Cato kommer tilbake , åpner hun øynene og alt er over . Han var vel ikke borte mere enn fire minutter , men hun har for første gang møtt en stor og ny og forunderlig gud inne i sig selv .

Nu suser det høyere i kjelen , og det fryktelige skal snart skje . Vannet koker nu . Men det skal fosskoke først . Cato har krabbene i en kasse ; der går de og vet ingen ting . Men Fransiska vet det og gruer sig . Så fosskoker vannet , og lokket danser på kjelen . Jan tar det av , og vannet fosser litt over og ned i ilden som freser og blir til katt .

" Det er klart , " sier han .

Fransiska må snu sig bort mens det skjer , og det går koldt ned over ryggen på henne . Ja , livet er grusomt , grusomt .

" Det går så fort , " sier Jan . Og han gjør det fort , rolig og behendig . En og en av gangen , så vannet får komme helt op på fosskok igjen for hver krabbe . Hurtig i og helt under med dem . De rører ikke et øyeblikk på sig .

Men så er det over , de skal bare koke en stund , bli ferdige . Fransiska setter sig ned igjen , puster ut . Å , herre Gud som de smaker efterpå . Jan lærer henne å ta ut drittposen av dem først . Så er det sitron , pepper , salt . De spiser i fullstendig taushet , det røde og det hvite , og det er for godt til å snakke . Efterpå taler de , og Fransiska ler så det klinger i natten . Hun ler melodien sin når de er i båten igjen . Jan ror ut , og morilden lyser langs båtsidene og i hvirvlene av åretakene .

Da de var kommet inn på selve byfjorden , rant solen , og i en kasse bar Cato de overlevende krabber hjem gjennem de folketomme gatene i klart og voldsomt dagslys . For majoren var en hund efter krabber .

%Cato var mest sammen med Willi Randstad nu , og Jan var meget optatt av organisasjons_ og foreningsarbeidet i høsten som fulgte efter det siste skoleåret .

Fransiska hadde sine egne hemmeligheter , og sov dypt om natten . Bare en sjelden gang blev hun skremt op av tiden , for denne høst var høsten 1939 .

Som alle barn hadde hun en følelse av det som levet i de voksne ; inn i drømmene , inn i søvnen tok hun med sig meget av all den uro og angst som lå som en giftgass over verden i dette året .

Og hvad var det som hendte i løpet av vinteren og våren?

Den 1. september skjedde det som verden hadde ventet lenge på . Forrige krig hadde efterlatt en ny , solid krigsårsak , en krigsårsak man kunne stole på . Tyskland ville ha Danzig tilbake . Og ifølge den gamle regel at ingen krig må avsluttes før man har lagt spiren til næste , lå alt utmerket til . Og for at Tyskland skulle være kampklart , hadde England og Amerika lånt Hitler størsteparten av de sytti milliarder mark han trengte til oprustningen . Den 3. september kom den engelsk_franske krigserklæring , to dager efter at tyske tropper var rykket inn i Polen . Verdenskrigen blev startet for å befri Polen .

Det påståes at den engelsk_franske krigserklæring kom som en opriktig overraskelse på Tysklands regjering , fordi alle denne regjerings handlinger var blitt godtatt og anerkjent av Vesten og endog støttet med meget store pengelån helt inntil krigserklæringen kom . Men den kom altså , og Tyskland inntok og beholdt halve Polen og befant sig nu i krig med Vesten . Samtidig tok Sovjet den andre halvparten av Polen . Men Sovjet fikk ingen krigserklæring .

Fjorten dager efterpå tok Sovjet Estland som derved ophørte å eksistere .

Så tok Sovjet Lettland , som ophørte å eksistere .

Så tok Sovjet Litauen , som ophørte å eksistere .

Da alt dette skjedde til alles beste , og åpenbart bare kom som svar på polske , estniske , lettiske , litauiske krenkelser av Russland , godtok Vesten dette uten å sende flere krigserklæringer .

Slik begynte oktober .

Først i slutten av næste måned blev Russland påny krenket . Den 29. november klaget Sovjet over finske overgrep , og næste dag gikk Russland til forsvarskrig mot Finnland som hadde forstyrret verdensfreden og de store lands fredsvilje . ‐ Med stor tapperhet satte det krenkede sovjet_folk sig til motverge mot de finske imperialister , fascister og lakeier for storkapitalen , nøyaktig som det hadde slått ned angrepene fra Polen , Estland , Lettland og Litauen . Men finnene var slemmere .

Samtidig hendte noe i Fransiskas hjem . Cato hadde nu daglig vært sammen med Willi Randstad , og det må skyldes innflytelse fra ham at Cato meldte sig som frivillig til Finnlands_krigen .

Det merkelige var at der gikk så mange rykter på den tid , rykter om grusomheter , men bare få trodde på dem . Det var grusomheter i Tyskland og grusomheter i Russland ‐ og bare helt hysteriske mennesker trodde på dem ; nazister og ytterliggående konservative trodde på grusomhetene i Sovjet , og kommunister og fantaster trodde på grusomhetene i Tyskland . Og gjensidig ophevet de hverandre ; noen aviser forsvarte Tyskland , og andre aviser slog ned på bakvaskelsene av Sovjet , så fornuftige mennesker tenkte sitt og innså at alt var overdrivelse ; slavedrift , justismord og tortur var ting som bare den overophetede politiske fantasi kunne finne på å sverte motstanderne med . Og i alle fall kunne slikt aldri hende her , og derfor heller ikke andre steder . Men bare at slike rykter gikk , og at slike beskyldninger blev reist , viser hvordan luften var . Der blev mumlet om voldsomme deportasjoner i Baltikum og om fantastiske jødeforfølgelser i Tyskland ; skulle man tro dette , så måtte man forutsette at tiden var falt tilbake til reaksjon og barbari , noe som ikke lot sig forene med de humane partiprogrammene og med radio og kjøleskap . Nei , fremskrittet gikk sin gang over jorden . Samtidig skjedde der ingenting på Vestfronten ; ingen av de krigførende ville riktig begynne , bare Russland som ikke var i krig med noen måtte utkjempe flere kortvarige , men heftige slag mot sine krigerske naboer .

Litt senere i dette første , fredelige krigsåret hendte der også noe som ingen dannede mennesker lenger husker . Mens russerne ryddet op i elendigheten i sin del av Polen , gjorde tyskerne det samme med sin . Og det underlige viste sig , at mens det russiske området var fullt av fascister som måtte utrenskes , så var det tyske området like fullt av kommunister og jøder som også måtte utrenskes . Mens russerne hadde anledning til å sende alle sine forrædere til Sibiria , fattet Hitler beslutningen å bli kvitt dem på en annen måte . En strøm av jøder fra Tyskland og tyskokkupert Polen skulle få utreise til Palestina hvis bare engelskmennene ville slippe dem inn . Men dessværre svarte den engelske regjering sine tyske kolleger og medpolitikere at sådan immigrasjon ville bli ansett som ulovlig . I mai 1940 blev den britiske regjering anmodet om å ta imot jødiske barn og visse voksne fra de tyskokkuperte områder , men det tok to år å svare på spørsmålet som i mellemtiden blev løst av Hitler på en annen måte .

Men som sagt er der ingen dannede mennesker som husker slike ting i dag , og selv i alvorlige historiske opslagsverk er de utelatt , fordi de ellers ville forvirre bildet av en klar situasjon . Og når de nævnes her , da er det ikke for å sverte noen , men bare for å vise hvad som lå i luften i den tiden og som sammen med meget annet virket direkte og indirekte på hele Fransiskas ubevisste og anelsesfylte liv , til og med på drømmene og søvnen .

Majoren selv blev merkelig taus denne høsten 1939 , og da Cato gikk til ham med beslutningen om å dra til Finnland , svarte han ikke før dagen efter . Da gav han ham lov til å dra .

%Denne vinteren , mens broren var borte , lærte Fransiska å gråte , både fordi det var tomt i huset efter Cato , og fordi faren var så dyster .

Dette med Finnlandskrigen begynte å gå inn på folk ‐ ‐ det gikk inn på alle at David ikke strakte våpen for Goliath , men brukte dem så det sved .

Fransiskas far tok en fryktelig lærdom av denne skandaløse og unaturlige krig ; foran hele verden viste Finnland at et lite land med en liten hær kan føre en virkningsfull forsvarskrig . Forutsatt naturligvis at hæren ikke hadde sitt eget lands regjering til hovedfiende . Var det mulig for Finnland å forsvare sig som hadde en lang grense med flate skogsområder mot angriperen , så måtte Norge ha ti ganger så gode chanser mot en angriper . Et norsk forsvar som var bygget over landets naturlige forhold , ville ha muligheter for å gjøre et angrep så ulønnsomt at det ikke ville bli gjentatt . Majorens gamle tanke reiste sig igjen i ham med voldsom kraft .

På våren kom Cato tilbake fra Finnland , sunn og hel , men mere forandret enn man skulle ha trodd var mulig . Han var brun , mager , høyere og bredere enn da han drog , og han hadde fått et helt nytt ansikt . Både han og Fransiska gråt , da de så hverandre igjen , større var han ikke blitt enda . Og en tid gikk han bare hjemme .

Dette var i slutten av mars 1940 .

Han fortalte ikke meget om vinterkrigen , men han hilste ikke på Jan , og Jan opsøkte ikke ham . De var blitt voksne .

Allikevel var vinteren en større påkjenning for Jan enn man kunne se på ham . Finnlandskrigen efterlot de første stygge rustflekkene på hans nye , blanke kommunistiske tro . Samtidig optrådte gamle sympatisører for første gang som åpne antikommunister , og enkelte gamle , stridbare kjemper falt fra , erklærte sig for Finnland og mot Russland , og det var ikke de dårligste navn og ikke de dårligste menn . Jevnt over var det folk som bare såvidt hadde klart å beholde en rest av troen gjennem Moskvaprosessene , og som nu ikke orket mere løgn , ‐ i alle fall ikke av denne sorten .

Også advokat Wastrup hadde sin krise , og den gikk dypt . Han hadde vært meget i utlandet før , og blant hans venner var der ikke få tyske kommunister som i tidens løp var dradd til Russland , enten som fagfolk , eller ‐ litt senere ‐ som flyktninger for Hitler . Og Wastrup visste jo at under den russisk_tyske allianse som opstod efter Polens fjerde deling , blev disse gamle kommunistvenner i flokk og følge utlevert til Gestapo over demarkasjonslinjen i Polen .

Nu var Wastrup av den mennesketype som kan virke kold , kynisk og gjerne frivol , ja , han tilsrebte sogar å virke slik , og det lot sig lett forene med det ironiske , intelligente embedsmannsansikt han hadde arvet efter alle de advokater , sorenskrivere og dommere Wastrup som var gått foran ham . Men det sterkeste trekk i hans virkelige karakter var en dyp , næsten lidenskapelig trofasthet . I grunnen hørte Wastrup til de frafaldne , men det var ‐ så merkelig det kan lyde ‐ ‐ trofastheten og loyaliteten mot Afrodite som feldte ham , den samme Afrodite som Jan for første gang hadde møtt på en så lite forfriskende måte i Wastrups leilighet om natten . Senere traff han henne også edru , en kvinne med svake rester av fordums skjønnhet , et omkringvandrende nedbrent Kartago av en pike , med et kolossalt , ennu sort hår , men tykk om livet , rynket i ansiktet og sjusket kledd . Hun røkte og snakket uavbrutt og sittende , og Jan tenkte hver gang han så henne på hvorfor hun ikke greiet håret , og kom hver gang til at hun var for intellektuell til det . Like sterk var hans forbauselse over den åpenbare ømhet som viste sig i Lillesatans ansikt når hun var tilstede . Den siste rest av ironi og sarkasme blev borte , og en ganske annen og barnslig Wastrup snakket . De hadde aldri vært gift , og hun var jo allerede nu , i 40-årsalderen , uten enhver kvindelig egenskap . Naturligvis forstod ikke Jan at Wastrups øyne så henne anderledes enn han selv kunne gjøre .

Hvad som en gang hadde levet i Afrodites sjel , er ikke godt å si , ‐ men på dette tidspunkt var alt som hadde med varme , trofasthet , mildhet å gjøre forlengst utslettet og forkullet av alkohol og psykologi . Den eneste flamme som levet sterk og ren i henne var en maktsyke uten mål og grenser , noe hun i edru tilstand maskerte bak en falsk kameratslighet og " åpenhet " som gjorde Jan syk og redd . Politisk var hun hel og total stalinist , absolutt og ortodoks ; og den viljesterke , målbevisste advokaten lå under for henne , svak og hjelpeløs i hendene på sin egen ømhet for den som Afrodite for mange år siden hadde vært . Imidlertid visste Jan at det var lenge siden de to offisielt hadde vært kommunister ; begge tilhørte den utvalgte jerngarde av maskert og hensynsløs intelligens som efter sitt tilsynelatende brudd med Moskva var gått over til det store , mere demokratiske arbeiderparti . De var " radikalere " , noe som kunne bety alt fra en nasjonalsinnet , folkelig venstremann til en hemningsløs Moskvakommunist .

Med den kynisme som Jan nokså hurtig opdaget var en slags genanse , fortalte Wastrup ham helt åpent hvad han ønsket og hvad han arbeidet for .

" Hør her ! " sa han til ham , mens det lynte i lorgnettglasset ; " jeg skal si dig hvad vi skal gjøre . Jeg nævner bare et eksempel , men det er et eksempel som ganske snart vil bli virkelighet . Vi foreslår en lov med ordlyden : " Alle har rett til arbeide . ? " ‐ Vi som har oplevet arbeidsløsheten vet hvad den vil si , og de konservative husker tiden som en revolusjonær tid , de er selv redd for arbeidsløsheten . Dessuten er alle mere eller mindre sosialt innstillet i dag , og de som ikke er det , vil ikke ha mot til å vedstå sig det . Alle vil være humane og ikke minst de konservative vil erklære sig enige i en slik lov . De vil tro at de kan erklære sig sosialt innstillet uten å betale for det , de vil tro at det er en lov som bare er luft , bare tomme ord , som de godt kan underskrive . Men tenk dig nu at vi fremkaller arbeidsløshet i en bestemt branche ! Tenk dig at de arbeidsløse kommer og krever? sin rett til arbeide ! ‐ Da har vi fullmakt til å omlegge praktisk talt hele industrien . Med andre ord , Jan : Det som skal skje om tyve år , det må forberedes idag . Det gjenstår fremdeles mange generende punkter i grunnloven . Grunnloven blev skrevet i en religiøs tid , i en tid som la en irrasjonell , altfor stor vekt på det enkelte menneske . Grunnloven bygger på at mennesket har en udødelig sjel og en uendelig stor verdi som individ ; almene hensyn må vike for individets absolutte rettigheter . Menneskets uendelige verdi og absolutte rettigheter er ren og skjær metafysikk , og ingen ville ha drømt om dette uten en kristelig opdragelse . Mennesket er hellig , ukrenkelig og har absolutte rettigheter fordi Gud? har skapt det ! Javel , men vi tror? ikke på Gud , og vi må omlegge , omstøte grunnloven for å tilpasse den vår vilje . I fagterminologien heter dette " høyforræderi " . Javel . Vi kan ikke gå generelt og direkte tilverks med grunnloven , men vi må ta hver enkelthet for sig , påpeke i tusen småting hvorledes grunnloven må revideres . Det er et veldig , juridisk negerarbeide som må til . Som alt annet må grunnloven tas innenfra . Vi må late som om vi tar grunnloven alvorlig og som om hver eneste forandring er en ting for sig , noe som bare gjøres for å få bragt dette ene punkt på høyde med tiden og utviklingen . Vi må arbeide lydløst og helt innen rammen av de metoder som grunnloven selv tillater . Derfor tar det tid , men du kan stole på at der er en sammenheng mellem alt? vi gjør . "

Muligens var det nu bare Jans begeistring for Wastrup som fikk ham til å godta dette . Men han protesterte ofte .

" Det går da ikke an å lyve ! "

Der satt meget puritansk blod igjen i ham . Wastrup svarte :

" Gjør det ikke det? "

Han lenet sig fortrolig og ironisk fremover og hvisket :

" Jeg skal betro dig at jeg har forsøkt ! Det går faktisk an . Jeg fikk det til . "

Han rettet sig op i stolen igjen .

" Hør her , Jan ! Du er villig til f.eks. å dra i krig mot fascistene? "

" Ja . "

" Du er villig til å drepe mennesker for denne saken vår? "

" Ja . "

" Du er villig til å drepe , men ikke til å lyve? "

" Herregud ! "

" Hvorfor skal man ikke lyve? Hvorfor? Er det din udødelige sjel du tenker på? Spør Afrodite om sjelen , hun vet litt om den ! "

" Lyver du selv? "

" Ja . "

" Har du løyet for mig? "

" Ja , massevis av ganger . "

" Vil du lyve om igjen for mig? "

" Ja , uten å blunke . Hvis der foreligger grunn . "

Det svimlet for Jan , nettop fordi Wastrup selv var det ærligste han visste . Han var ærlig inntil skamløshet , så ærlig at selv løgnen blev til en hederlig sak i hans munn . Det var likesom ikke hans? løgn . Subjektivt var han ærlig , hederlig , trofast ‐ objektivt var han en løgner , en bedrager , en forræder . Hvor lenge kunne det vare med et menneske før de to ting gled over i hverandre?

Jan hatet løgn . Den skremte ham , gjorde ham kold om hjertet , satte verden på hodet . Løgn var ham motbydelig på samme måte som det surrealistiske maleri av lommeuret som bøyer sig som en serviett over bordkanten var ham motbydelig . Løgn var som å spasere i luften , som å la vannet rinne opfor bakke . Det var en hån mot naturlovene . Løgnen utvisket konturer , løgnen gjorde livet meningsløst . Den fornektet virkeligheten og gjorde ham kvalm . Løgnen var antinatur .

Men Lillesatan var? ærlig .

Og han gjorde hverken Jan eller sig selv illusjoner om hvad som skjedde under Moskva_Berlin_pakten . Han visste at Kreml tømte fengsler og fangeleirer for trofaste kommunister og gav dem til Hitler :

" Subjektivt er de i god tro . Objektivt er de våre motstandere uten å vite det . "

Han kjente navn på dem . Var dus med dem . Og han talte til Jan om dem med en besynderlig åpenhet , muligens fordi det ikke gikk an å tale med Afrodite om noe ; hun var bare til å høre? på , og når det gjaldt disse vennene , da måtte han tale selv . Afrodite var et intellektuelt fenomen , for hvem verden ikke rummet noen gåte eller noe uløst problem . Alt under solen , fra ørretens sprang i fjellvannet til Hamsuns diktning hadde hun funnet sin forklaring på i lærebøkene i psykologi . I Afrodites øyne var alle lysestaker , stolper og trær phallos_symboler , alle virksomheter ( undtagen revolusjonære sammensværgelser og psykoanalyse ) diktert av libido , all religion uttrykk for barnets og ynglingens angst og behov for hjelp , og alt for øvrig på jorden et produkt av de samfunnsøkonomiske forhold . Hun var med hele sitt vesen spikret inn i et bur av dogmer og vrangforestillinger , og bare i sterk beruselse brøt hennes kvinnenatur igjennem , men da slik som Jan hadde møtt den første gang .

Efter at Cato var kommet hjem fra Finnland , blev det ikke lettere for Jan . Han lengtet efter Cato , og håpet at han ville komme . Men Cato kom ikke , og Jan leste sig i søvn med bibelen hver kveld . Hans radikale tro hadde fått en sprekk , og hvis ikke noe hadde hendt , ville han antagelig ha trukket sig ut av hele kommunismen . Han hadde vært hengiven og lydig i to år , så lydig at da Lillesatan hadde sagt at partiet trengte folk med gode eksamener , hadde han lagt sig i selen og tatt artium med den høyeste pointsum som skolen hadde opvist på tolv år . Men nu var grensen nådd , han lengtet efter Cato , og ville ha falt fra , hvis ikke noe var hendt .

Men noe hendte .

Med Finnlandskrigen i frisk erindring var det lett å si at Norge kunne forsvare sig ; å innta Finnland burde være som å marsjere inn i en park , sammenlignet med å erobre Norge : Landet var en eneste tanksperring fra naturens side , skjærgården langs kysten var skapt til å bli en kirkegård for en fremmed flåte . De få flyplassene kunne gjøres ubrukelige for landing i løpet av et par timer , de smale dårlige veiene kunne sperres momentant . Jernbanene stoppes . Aldri har David hatt et bedre land å slåss i .

Da den tyske Goliath gikk iland i Norge , lå David og sov . David hadde brukket kjeppen , og stenene lå på bunnen av bekken . Dette var en David efter Goliaths hjerte .

Allikevel forsøkte David å stoppe ham . David hadde praktisk talt bare nevene å slåss med , men på mange steder brukte han dem bra .

Fransiskas far hørte til dem som brukte dem . Den tyske landgang skjedde samtidig flere steder langs kysten , og uten å være noen stor strateg , visste majoren med en gang hvad mottrekket måtte være ; å forhindre de spredte tyske styrkene i å komme i kontakt med hverandre . Uten å nære illusjoner om det norske forsvar , anså han det som en helt igjennem mulig plan . Såsant den norske hær i det hele tatt kunne røre på sig , såsant den i det hele tatt hadde en vilje å lystre , da kunne dette la sig gjennemføre .

Dessværre for den lille byen , lå festningen i fjordgapet slik til at den lå midt mellem byen og den angripende fiende , så alle skudd som ikke traff festningen slo ned inne blant de små hvite trehusene . Og tidlig på morgenen , ved firetiden ‐ hvor likt det var tyskerne dette ! ‐ ved firetiden gikk det første dusinet av granater gjennem bjerketoppene på festningen og ned i byen . Merkelig nok skjøt de bort kirketårnet med den første salven . Så sendte de et kobbel granater til , traff ammunisjonsdepotet , som eksploderte , ‐ ‐ og sendte enda en ladning inn i byen som ikke sov lenger . Da dette var gjort , seilte de tyske krigsskibene inn på byfjorden og la til ved bryggen for postbåten .

Under 15 minutters bombardement var 9 mennesker blitt drept inn i byen , og flere såret . Et høyt nybygg av betong hadde fått flere fulltreffere , men hadde klart sig bra . Eksplosjonen på festningen var forårsaket av en enslig slenger av en granat som hadde truffet amunisjonslageret , og mens det meste av festningen var underjordisk , sprengt ned i granitten , så lå lageret helt på toppen ; svært utsatt som det var , dannet det øens høyeste punkt . Flere av guttene fra byen tjente akkurat da verneplikten sin ute på festningen , og mange av dem blev drept eller fryktelig skadet . En av dem mistet begge ben .

Under en større og voldsommere krig blir kanskje menneskene avstumpet for død og lidelser , men i den lille byen gjorde disse plutselige og unødvendige dødsfallene et forferdelig inntrykk . Alle kjente de døde , og blant de ni drepte av sivilbefolkningen , var der en ganske ung pike .

Toppen av kirketårnet som var falt ned og var blitt liggende på torvet , hadde ikke truffet eller skadet noen . Bare klokkeren som var så døv at han ikke hadde hørt kanona den , som til klokken syv og hadde ikke anelse om at det var krig da han kom gående over torvet og fant tårnet på marken . Første kjente han det ikke igjen , og skjønte ikke hvad det var som lå der foran hovedinngangsdøren til kirken , men da han så op i været , opdaget han at hele tårnet var borte . Og han kunne slett ikke forstå at folk ikke brydde sig om kirketårnet når han ropte på dem . Det gjorde ham meget forskrekket at ingen brød sig om det .

Det er naturligvis lett å le av slikt for dem som er fra større forhold , men det var hjerteskjærende å se den gamle mannens rådløshet og sorg over tårnet .

Denne dagen kunne man se folk , voksne mennesker gå gråtende bortover gatene . Mange flyktet også ut av byen for å redde sig , men det var unødvendig , for all skyting i byen var forbi nu .

De fleste unge menn drog ut av byen for å komme i forbindelse med de norske styrkene som skulle være høyere oppe i landet . Inne i skogene og høyere oppe lå der stadig sne , så alle brukte ski for å nå frem . Jan var i Oslo disse dagene .

Cato drog hurtig og målbevisst avsted , tidlig på morgenen , han var sammen med fire andre , og tyskerne gjorde ingen ting for å hindre noen i å dra opover . Små tyske soldater drog rundt i byen og kjøpte smør og sjokolade for ferdigtrykte pengesedler som de hadde med sig . Dagen efter , efter over tredve timers marsj , kom de fem frem til stedet hvor de norske troppene skulle ha vært . Men de var borte , ingen visste hvor eller hvorfor . Så drog de videre på måfå i et døgn til , og så spiste de på en bondegård . Derpå tok de sikte på en annen militærforlegning , men den var også folketom . Noen norsk soldat var ikke å finne .

Temmelig slukkørede kom alle tilbake den fjerde eller femte dagen efter angrepet . Nu var byen falt til ro igjen , og tyskerne var allerede en del av gatebildet .

Men et stort rykte gikk i byen :

Høyere oppe i landet gjorde majoren motstand . Han hadde mange soldater med sig og slog de tyske troppene tilbake . Uten annet enn det aller letteste utstyr , og uten den ringeste beskyttelse mot fiendtlige fly slog han dem sønder og sammen . Han sprengte broer og ødela veier og laget maskingeværstillinger som lå på hver sin side av veiene og klippet de tyske bussene over i to ‐ på langs ‐ når de kom kjørende . Uten at han ante det selv , gjorde disse dagene ham til en folkehelt .

Selv følte han denne tiden som alt annet enn ærerik . Da han så den første av soldatene sine falle , følte han at han for første gang i sitt liv blev virkelig sint . Han var rasende over det lynsnare , tyske angrepet , han var rasende over overrumplingen , han var rasende , rød , blå og violett av raseri over at landet hadde latt sig ta på sengen . Men alt dette var ingen ting mot den vrede , det hat , han følte over at de ikke hadde skikkelig utstyr å kjempe med . Og som en syk , ond klump av sinne følte han bevisstheten om at det norske forsvar kjempet spredt og vilkårlig , uten plan og mål .

All denne vrede vendte han efter fattig evne og med sine usle våpen mot de tyskere som viste sig . Og det var ikke så få . Efter hvert blev det ganske mange av dem . Særlig i fly .

Han stod i fullt raseri på åpen mark , synlig for alle og skjøt efter flyene med rifle . Han gjorde det ofte .

Majorens holdning hadde en merkelig virkning både på offiserer og mannskap ; efter en stund var alle dødsforaktende helter . Med skikkelig utstyr ville de ha drevet hvem som helst tilbake i sjøen de var kommet fra . Skjønt med ordentlig utstyr hadde de vel ikke vært så sinte , og kanskje tenkt mer på å berge livet . Hvem vet?

Inne i majoren klang der en vill munterhet i all vreden , fra sin historiske lesning husket han med sint begeistring og helt ordrett følgende fyndige tale som Fredrik den Store engang under et slag hadde holdt til soldatene : " Na , Kerls ! Wollt ihr denn ewig leben? " ‐ Det var en kort tale , men den rummet meget som var av betydning for en soldat . Denne talen som hele tiden klang igjen inne i majoren voldte ham den siste munterhet han skulle føle på mange år . Og mennene hans var helter .

Åndelig talt var altså majorens første og siste felttog en seier , men målt med jordiske mål var det en sammenhengende flukt , et uavbrudt nederlag . Han visste at kongen og regjeringen var nordpå i landet . Han visste at de samme folk som hadde ødelagt forsvaret , nu satt og ropte til soldatene at de skulle kjempe med disse verdiløse håndvåpen mot verdens mest moderne arme . Han hørte regjeringsmedlemmer , gamle pasifister tale om å gjøre motstand mot nazistene , og det var dette som gjorde ham syk av hat , dette at de var blitt så patriotiske og tapre .

Da han vendte hjem efter det korte fangenskapet , kunne ingen av barna tale til ham lenger . Han svarte ikke , eller han bare så på dem . Nu hadde både Cato og han vært med på å tape hver sin krig . Men Catos nederlag var en seier . Hans eget nederlag var værre enn døden : Den norske skam var selvforskyldt .

Slik så Fransiskas far på det .

Som offiser orket han ikke å vise sig på gaten ; her hadde landet fødd ham hele livet igjennom , til krigen kom ! Så går han bort og taper den . For lenge , lenge siden skulle han ha forlatt forsvaret . Han gikk bokstavelig talt ikke ut av huset , av skam over det som var hendt .

Allikevel forekom det at han spilte litt på celloen om natten , så han gikk ikke bare frem og tilbake i første etage .

En dag fikk han vite at to dager efter invasjonsdagen , allerede den 11. april 1940 hadde norske arbeidere begynt med tyskerarbeide på flyplasser . Flyene som hadde angrepet dem i skogen var kommet østfra , dvs. de var kommet fra en flyplass som blev vedlikeholdt og utbedret av norske arbeidere for å angripe norske soldater . Tyskerne manglet altså ikke assistanse , men disse arbeiderne var medlemmer av de sosialistiske fagforbund , og når de hjalp tyskerne med å drepe nordmenn ute i skogene , da var det bare for å tjene litt ekstra gode lønninger . Og efter krigen viste det sig at det var en fullt lovlig gjerning å hjelpe tyskerne til å jage nordmenn , sålenge det bare skjedde for å tjene penger og ikke av politisk overbevisning . Dessuten var de jo arbeidere .

Så var det dikteren . Ikke en eller annen dikter , men selve Dikteren , en av Europas giganter . Han hadde sendt ut sitt eget kommunike i krigsdagene . " Nordmenn ! " sa han ; " Kast børsa og gå hjem ! "

Også det gjorde ham rasende , men allikevel kunne han forstå dikteren , for det var regjeringen som hadde ødelagt forsvaret , og det var for sent å rette på det nu ved å føre privat krig . En soldat kunne ikke si noe slikt ; man kunne ikke gå ut av hæren efter at kampene var begynt . Da var det for sent , da måtte man slåss med tollekniv , om nødvendig . Men dikteren stod fritt til å tale sannhet når som helst .

Majoren kunne våkne helt plutselig igjen når han endelig var sovnet ut på morgensiden . Han kunne våkne med ordene : Det er regjeringens skyld !

Så en dag gikk han ut . Han gikk til kapteinen og hørte hans mening , og så gikk de videre sammen til advokat Leer som forresten var Jans onkel . Uten å snakke særlig , gikk de sammen bortover en av de gamle , brolagte gatene ; den var høy på midten , dyp i rennestenene og belagt med store , uregelmessige sten . I denne delen av byen , som hadde brent for cirka 100 år siden , lå murhus , fordi der blev innført murtvang da gjenopbygningen begynte . På den ene side av ga ten lå disse murstenshusene for det meste i to etager , og på den andre side , den som vendte ut mot fjorden og Nordsjøen , lå havene som tilhørte husene . Folk som bodde her , hadde altså haver på den andre siden av gaten . Da de to offiserskameratene gikk bortover på fortauet , møtte de et tysk kompani som marsjerte i motsatt retning . Med hurtige skritt , og en takt som av en soldatstøvel , drog kompaniet forbi dem . Det smalt muntert i møtet mellem gråsten og blanke hæljern . Så lød en høy , skingrende kommandostemme , og en , to , tre ! Momentant , og som av en strupe , satte den flerstemmige sangen i og fylte hele gaten . En hund som hadde danset bjeffende foran kompaniet , satte samtidig i å hyle , men sangen overdøvet hunden fullstendig . Bare i de presise , taktfaste pausene hvor kompaniet trakk pusten , kunne man høre hundehylene . Helt bakerst marsjerte en stor tykk soldat med briller ; han sang overstemmen i fistel .

Begge de to norske offiserene så ned og bøyet nakken ved møtet . Ingen av dem sa noe . Først ved enden av gaten stoppet de . Advokat Leers enebolig var et av de få husene som lå på den andre siden av gaten ‐ et stort murhus med stor have og et høyt plankegjerde rundt . Nedsiden av haven grenset mot et tidligere sagverk som nu var lagerhus . Der hadde advokaten egen brygge og båthus . De gikk over gaten , åpnet porten og tok de få skrittene over singelen , så ringte kapteinen på , og husholdersken lukket op . I det samme kom en ung mann mot dem i gangen . Det var en blid og blond gutt på Catos alder .

" God dag , Eivind ! "

Han hilste på dem begge .

" Far sitter inne på kontoret ; han kommer inn i havestuen om et øyeblikk . "

Så sprang han op trappen . Tre og tre trin ad gangen . De to gikk inn i stuen og ut i havestuen med den store glassdøren mot blomsterterrassen . De satte sig ned og så på hverandre . Begge tenkte : hvor liten og grå den andre egentlig ser ut i sivil ! Men allikevel var der en stor forskjell mellem dem ; i kaptein Falkenbergs smale gutteansikt satt ennu smilerynkene fast , livet levet videre i ham . Med majoren var noe skjedd , noe var sluknet i ansiktet på ham ; han var tung og gammel og smilløs som en granittblokk . Han var ubevegelig av sorg og skam over at hele hans liv var kulminert i et slikt narrespill av et felttog . Han var både blitt fetere og samtidig skrumpet inn i løpet av denne tiden . Han hadde rynker i nakken og ved håndleddene , og han snurpet munnen sammen mens han så ut gjennem glassdøren og op mot de store løvkronene i haven . En solflekk hoppet på den blanke issen .

Han ser gud hjelpe mig ut som om han sitter der og gråter , tenkte kapteinen og så bort . Det var både rørende og pinlig å se den gamle skikkelsen slik , og kaptein Falkenberg var egentlig en lettrørt mann .

" Ja , Helge " sa han langsomt , " hvem skulle ha trodd at vi satt slik efter 35 års tjeneste? "

Majoren snudde langsomt på hodet og så på ham uten å svare . Så vendte han blikket bort igjen .

Første efter noen minutter kom advokat Leer inn i havestuen . Da alle tre hadde satt sig ned igjen , sa advokaten :

" Det ville ikke ha vært mig imot om vi kunne sees litt oftere , særlig nu . Jeg må si at jeg ikke ser med glede på utviklingen . "

En stund snakket de om hvad kapitulasjonen betød i praksis . Majoren var taus . Så avbrøt han dem :

" Hvad er forutsetningene forat en regjering skal kunne stilles for riksrett? "

Advokaten rettet sig op i stolen , satte lorgnetten på plass , og stirret på ham med åpen munn . Så lukket munnen sig , og blikket blev skarpt .

" Hvad mener du? "

" Du vet allerede godt hvad jeg mener , selv om jeg ikke er jurist og ikke kan uttrykke mig i fagsproget . "

" Du tenker på regjeringen i London? "

" Ja , på Den norske Regjering , eksilregjeringen . "

" Hvordan vil du få tak i den? "

" Jeg tenker på at Den norske Regjering bør stilles for riksrett efter krigen , ja ! Den bør trekkes til ansvar for gjennem en årrekke å ha sabotert landets forsvar , og dermed forårsaket en fiendtlig invasjon , og en følgende , kanskje langvarig okkupasjon av landet . Det mener jeg , ja , og jeg kan ikke skjønne at det skal være vanskelig å forstå . Videre bør den trekkes til ansvar for sitt forhold under kamphandlingene , og for mulige ulovlige forbindelser med en fremmed stat . "

" Du vil vite hvad som er forutsetningene for at tiltale reises efter krigen? "

" Jeg vil vite hvad du mener . "

Majoren var blitt rød i ansiktet . Advokaten tok av sig lorgnetten og la den på bordet foran sig . Han lenet en stund ansiktet fremover og lot det hvile i begge de lange , smale hendene . Den magre , ranke skikkelsen satt en stund helt avslappet i stolen . Så tok han hendene bort .

" Jeg mener at der foreligger grunn til meget alvorlige anklager , " sa han langsomt og uten å se på noen av dem . Der gikk en stund før han føyet til :

" Men hvorvidt anklagene kan føre til domfeldelse , er en annen sak . For å si det like ut : Det avhenger naturligvis av krigens forløp , og det avhenger av den innenrikske , partipolitiske situasjon efter krigen . "

Majoren så på ham med store øyne :

" Mener du at lov og rett avhenger av den partipolitiske situasjon? "

" Jeg mener til og med at selve spørsmålet om å reise tiltale mot regjeringen , om å stille den for riksrett , vil av henge av partistillingen efter krigen . Men personlig tror jeg at sådan tiltale vil bli reist . Jeg forstår ikke i øyeblikket hvordan de skulle klare å unngå det . "

De satt lenge og snakket om dette og om folkeretten , og advokaten måtte forundre sig over hvor barnslige og hvor rene av hjertet disse to gamle offiserene var .

%Jan var meget hos Wastrup på denne tiden , når advokaten da ikke var inne i Oslo . Lillesatan reiste ofte dit inn , regelmessig gjorde han det , men særlig ofte blev det nu efter okkupasjonen . Hvad han bestilte der inne , hvem han snakket med , og hvad han snakket om , hørte til de ting Jan aldri fikk høre et ord om . Ikke engang Afrodite visste det .

De første dagene tyskerne var i landet , hadde både hun og advokaten drukket tett . Når hun blev full nok , tok angsten ofte drastiske uttrykk . Hun tilbragte flere ganger en hel natt med å rope :

" Vi er i dødens venteværelse ! " Eller :

" I morgen veltes vi i massegraven ! "

Det var slik at en enkelt setning satte sig fast i henne , og hun skrek den om igjen og om igjen , helt til hun falt isøvn .

Av og til var de tre mann i Wastrups leilighet om natten . Den tredje var Oskar Storland , Jans klassekamerat som også hadde talt i samfunnet den aftenen for halvannet år siden . En kveld sa han til de to andre :

" Jeg vil bli journalist , nu er det avgjort . "

" Det er ikke dumt , " sa Wastrup ; " jeg tror du kan bli bra som journalist ‐ i tidens løp . "

" Du må få mig inn i " Framtida " , " sa Storland . " Framtida " var byens radikale avis .

" Nei , " sa Wastrup ; " du skal ikke inn der . "

" Jeg tror jeg må begynne i en provinsavis . "

" Ja , det må du . "

" Og da er vel " Framtida " den nærmeste . "

" Du skal ikke inn der . "

" Jamen her er jeg jo kjent i byen . "

" Ja , du skal bli her i byen . Det er riktig . "

Advokat Wastrup gikk bort til chatollet og åpnet det langsomt for å ta ut cigaretter . Mens han sto der , fortsatte Storland :

" Da blir det jo " Framtida " . "

Uten å snu sig , med ryggen stadig vendt mot dem , svarte Wastrup rolig og avgjort :

" Du skal inn i " Tidens Gang " . " Det var byens høyreavis .

Selv Jan hoppet i stolen over tonefallet ; det var Wastrups alvor . Advokaten vendte tilbake til dem , la fire cigarettesker i en haug på bordet ved siden av sherryflasken , og satte sig i lenestolen igjen .

" Nei , alvorlig talt ... " begynte Oskar Storland , han var blitt rødflekket i ansiktet , " jeg må da komme i en radikal avis . Det er jo ... . "

" Værså god ! Jeg venter . Det er jo ...? Hvad er det? "

" Jeg vil gå til " Framtida " . "

" Du kan gå til helvete . "

" Jeg vil nødig inn i en borgerlig avis . "

" Du kan gå til " Framtida " , hvis du vil . Og du kan bli der så lenge du vil . Du kan bli sittende her nede i en lokalavis resten av ditt liv . Du kan bli småbyjournalist i partipressen her i byen . Værså god ! "

Jan sa ingen ting . Det var ikke fritt for at Wastrup hadde snakket slik til ham også en gang imellem . Men aldri mens noen var tilstede . Og aldri med en slik forakt . Storland så ned , han var meget rød i ansiktet .

" Hvis jeg begynner i den borgerlige pressen da? "

" Hvis du begynner i høyreavisen her , da skal vi ta dig inn til Oslo om et par år . "

" Til en radikal avis? "

" Til en borgerlig avis . En stor , borgerlig avis . "

" En høyreavis igjen , altså . "

" Jeg sa ikke høyreavis . Det kunne være en annen borgerlig avis . Nu kan du selv gjette . "

Storland satt stille en stund .

" Må jeg bestemme mig nu? "

" Det ville være bra for dig å gjøre det nu , ja . Så er du ferdig med det , og har ingen fristelser mer . "

" Vel . Så er det klart . "

" Så må du gå ut av partiet . "

Storland så op på ham , næsten forskremt :

" Må jeg ...? Skal jeg ...? "

" Nei , du skal ikke gå inn i Høyre . Om et år kan du muligens gå inn i borgerlig Venstre , men antagelig vil partiene være opløst da . I tiden fremover , under okkupasjonen , blir det bare de upolitiske organisasjonene som kommer til å bestå . Det blir dem vi må arbeide i . "

" Men fra London sier de at krigen snart er slutt . "

" Det er sludder . Okkupasjonen vil vare i mange år . "

Det var den siste samtalen på lange . Torsdagen efter reiste Wastrup til Oslo , og blev for første gang borte i tre uker . Ikke engang Afrodite visste hvor han var . I mellemtiden leste Jan jus , og av alle krefter . Egentlig burde han ha vært ved universitetet inne i Oslo for å følge forelesningene , men Wastrup hadde latt ham bli her . I denne tiden , under advokatens fravær , begynte Storland i byens lille , sedate høyreavis . Redaktøren var en tykk mann med krøllet hår , og da Storland begynte der , tok redaktøren ham inn til sig på kontoret og gratulerte ham med at han var ferdig med sin politiske hvalpesyke . Han blunket vennlig til ham over brilleglassene :

" Jeg visste jo godt at De har vært litt rød før , men det er jeg ikke redd for . Jeg ser De er ferdig med det . Og De vet at himmelen gleder sig mere over en synder som omvender sig , enn over ni og nitti som ikke har frelse behov ! Men sant å si var jeg sikker på Dem . "

Redaktøren så smilende på ham en liten stund , så fortsatte han , mens et uttrykk av ubeskrivelig listighet bredte sig over det lubne ansiktet :

" Vi er nå ikke så dumme i Høyre , heller da . Vi vet jo hvem vi kan stole på ! "

Oskar Storland blev mørkerød i ansiktet og så ned .

Redaktøren reiste sig op og tok ham i hånden , mens han la den andre hånden på skulderen hans :

" Ja , jeg mener det : Det er folk som Dem vi trenger , folk som har sett litt av verden i ung alder , og som kan vokse , vokse videre ! Vet De hvad man sier i Italia? Der sier man : Hvis du ikke er kommunist , når du er tyve , da har du intet hjerte ‐ og hvis du ikke er konservativ når du er tredve , da har du intet hode . "

" Man lærer jo efter hvert , " stammet Storland før en ny bølge av rødme slog op i kinnene på ham .

Redaktøren slapp ham og vendte sig mot vinduet . Utenfor glitret fjorden .

" Forresten , " sa han ; " forresten spiller ikke partiene så stor rolle lenger . Idag er vi først og fremst nordmenn , og vi må holde borgfred så lenge fienden står i landet vårt . Det gjelder Norge . "

Han tok av sig brillene og gned dem blanke igjen med lommetørklædet .

" Idag gjelder det fedrelandet . Vi er bare nordmenn . "

" Ja , " sa Storland helt plutselig ; " det er riktig at det er fedrelandet det gjelder . Bare fedrelandet . "

Redaktøren vendte de rene , blå øynene mot ham , han løftet fingeren , og igjen fikk ansiktet det snille , listige uttrykket : " Igrunnen skjønner jeg mig på mennesker , og hvis jeg skal være helt opriktig , Storland , så tror jeg at på bunnen , helt på bunnen , er mange kommunister og mange arbeiderpartifolk like glade i landet vårt som vi . Jeg tror de er gode nordmenn ; mange av dem er like gode nordmenn som De og jeg . "

Storland lusket ned til faktor efterpå . Helst ville han ha gått til Jan , men de hadde ikke lov til å se hverandre .

Da advokat Wastrup endelig kom tilbake , blev Jan ikke tatt imot av ham på næsten en uke . Så en aften blev han tilkalt , og Wastrup hentet frem sherryflasken som Jan stadig følte en like sterk motbydelighet for .

" Værsågod ! Drikk . "

Og Jan svelget i sig noen av de kvalmende dråpene . Synet av advokaten forvisset ham om at han ikke ville få høre et ord om hvor han hadde vært disse ukene . Han hadde på følelsen at den andre hadde vært i utlandet , fordi der lå en slags kjølig fremmed luft omkring ham . Det var som når man ligger syk om vinteren og noen kommer inn i sykeværelset med frakken på og ennu med sneluft i tøyet .

" Hør her ! " sa Wastrup ; " du har en båt? En skjekte? "

" Ja , det vet du da . "

" Og du har alltid bodd her i byen? "

" Ja , bestandig . "

" Hvor lenge har du hatt skjekten? "

" Tja , fire_fem år . "

" Og du har brukt den meget? "

" Ja , en masse . Det er en seilskjekte . Vi har jo alltid bodd i byen om sommeren , så jeg har brukt båten bestandig . "

" Har du bare seilt med den? "

" Nei , jeg har rodd en masse . Den har bare trekjøl , men istedenfor den midterste tiljen er der støpt ned en sementblokk som ballast . "

" Hver eneste sommer har du brukt båten? "

" Fra tidlig på våren til langt ut over høsten . "

" Og du har vært en masse ute blant holmene? "

" Ja , du vet jeg har vært så glad i å fiske . Jeg har vært meget ute om natten , jeg har ligget på holmene i sovepose , og jeg har hatt en hel del fiskeutstyr . Jeg har fisket med garn også . "

" Du er flink til å ro , da? "

" Jeg kan i alle fall ro like lenge som jeg kan gå . "

" Og hvor ligger båten din? "

" Den ligger ved min onkels brygge nederst i Sørfjordgaten . Mast og seil og tauverk og fiskesaker ligger i båthuset hans . "

" Du får ikke bruk for fiskesaker mer . Ikke for seil heller . Vet du hvordan marinehavnen ligger til? "

" Ja , jøss ! Jeg kan ro dig inn under bryggene der ikveld uten at noen ville ane det . Jeg har svømt fra marinehavnen og over til øen med festningen , rundt hele festningen og tilbake til marinehavnen igjen . "

" Kjenner du hele fjorden? "

" Jeg kjenner både byfjorden og den ytre fjorden så godt som jeg kjenner værelset mitt . "

" Og havnen? "

" Ja , du vet det var jo veldig stas med alle båtene da vi gikk på middelskolen . Og så har jeg rodd langs alle bryggene om eftermiddagene . Det går an å ro under bryggene i havnen . Ja , du kan gå? under dem også . "

" Tror du at du kjenner havnen bedre enn noen andre her i byen? "

" Nei , de gamle karene i havnevesenet , de som har vært med på å legge bryggene slik som de ligger nå , kjenner kanskje bedre til det enn mig . Men vi hadde hytte under den store kaia med kranene på , så det er vel mulig at jeg kjenner til en del som ingen andre vet om . "

" Og marinehavnen? "

" Ja , bryggene er bygget på samme måten der også , slik at vannet står inn under kaianleggene , og selve strandbred den er helt skjult . Jeg kan spasere under bryggene langs hele havnebassinet . På den måten går man jo under piggtrådsperringer og porter . "

" Kunne du holde dig skjult der ute? "

" Jeg kunne ikke tenke ut noe bedre sted å gjemme mig på , hvis f.eks. tyskerne ville ha tak i mig . Det ville være like under hæljernene på dem , men det ville være tryggere enn i skogen . "

" Kunne du ta med dig en mann? "

" Ja . "

Advokaten spurte ikke mere . Han var i det hele tatt nokså anderledes enn før . Han drakk aldri mere enn et glass eller to av sherryen , han var ikke gemyttlig og ikke åpenhjertig lenger . Dessuten var han ikke lenger elskverdig . Og over dette siste følte Jan sig eiendommelig nok smigret ; det betød i hans øyne at Wastrup ikke lenger så på ham som en aspirant som skulle hverves , men som på en kamerat , riktignok en underordnet kamerat , men i alle fall en kamerat .

Her må føyes til at Jan aldri hadde hatt med kommunistpartiet å gjøre . Han gikk ikke med merket på jakkeopslaget , og snakket ikke i kommunistenes stil . Alle visste at han var litt " lyserød " , men alle visste også at han bare hadde med det " radikale " , dydige , sosialdemokratiske partiet å gjøre . Hvor mange som stod i dette kjempestore partiet på samme premisser som ham selv , ante han ingenting om . Muligens var det bare Afrodite , Wastrup og ham . Men han visste at dette ikke stemte , og han visste at Wastrup var en av de dyktigste og klareste jurister i partiet .

Samtidig gjorde det litt vondt i ham at advokaten aldri mere viste sig fra sin svake , men menneskelige side .

Efter å ha spurt alle disse spørsmålene , satt Wastrup lenge og tenkte uten å si noe og uten å gi noen nærmere forklaring på dem .

" Hvordan går det med Storland? " spurte han brått .

" Bra , tror jeg . "

" Har du truffet ham? "

" Nei . "

" Det er godt . "

" Men jeg ville gjerne treffe ham . "

" Det får du la være . "

Dette med Storland smertet Jan , fordi han ingen venner hadde , og fordi Oskar faktisk var et av de snilleste og beste mennesker han kjente . Fire år tidligere hadde Jan brukket benet på ski like før påskeferien , og Oskar var blitt hjemme hos ham i byen bare for å holde ham med selskap . Han lot de andre reise på fjellet uten ham , og kom op til Jan hver eneste dag . Selv Cato var reist tilfjells . Oskar var kanskje ikke særlig begavet , men han hadde hjertelag .

" Hvordan går det med studiet? "

Jan svarte med å gjøre rede for hvad han hadde lest de siste ukene , og Wastrup hørte på ham litt . Så overtok den andre ; med ganske få ord risset han op hovedlinjene i naturretten , påpekte svakhetene i hele grunnsynet , og gjorde ham opmerksom på hvorledes tysk metafysikk støtte sammen med fransk radikalisme i spørsmålet om eiendomsretten . Det slog lynende og blankt ned i Jan hvad han mente , og ennu engang gispet han av fryd og skrekk over Wastrups krystallklare tale . Han avsluttet forelesningen , næsten med et glimt av sin gamle Mefistogemyttlighet :

" Noe av det morsomste man kan lese om naturretten er skrevet av Ludvig Holberg , ‐ og Holberg gjelder jo vanligvis for rasjonalist og antimetafysiker , altså egentlig radikaler , men i virkeligheten er han det ikke . I hele sitt juridiske syn er svinet en vaskeekte metafysiker , men det er det ingen som vet . Naturligvis henger det sammen med tiden Holberg levet i . Delvis , i alle fall . "

Tre dager efterpå reiste Wastrup bort igjen , og først ef ter en uke kom han tilbake , blev hjemme et par dager og forsvant på ny . Krigen og okkupasjonen hadde satt nytt og voldsomt liv i ham . Bare Afrodite drakk .

Under ett av de stadig sjeldnere besøkene i byen overrasket han igjen Jan :

" Vi flytter til Oslo nu . "

" Du og Afrodite? "

Jan fikk plutselig angst for å bli alene .

" Nei , vi ! Du reiser med inn . "

" Med en gang? "

" Nei , Afrodite og jeg reiser først , så kommer du et par uker senere . Du sier hjemme at du må inn for å komme videre med jussen . "

Wastrup hadde allerede leilighet i Oslo , og få dager efterpå flyttet de . Jan reiste efter som avtalt .

%Og i Oslo begynte et liv som lå midt mellem drøm og virkelighet .

Allerede en av de første dagene møtte han til sin overraskelse Fransiskas far på gaten der inne , like utenfor landets største bibliotek . Men han hilste ikke , og de sa ikke goddag til hverandre .

For på det tidspunkt var det ingen lenger som hilste på majoren .

Det hadde nu for lengst vist sig at den tyske okkupasjon av Norge ikke ville bli kort og dramatisk , men lang og kvelende . Den var blitt kjedelig , grå , ensformig . Den var blitt et mareritt , en ond drøm som folk våknet av om natten , en kvelende og kvalmende endeløshet . Tyskerne var kommet til et land som så sig overrasket og plutselig trukket med i en verdenskrig , og folk i dette landet var ikke sløvere enn at de visste at engelskmennene først hadde lagt ut miner langs kysten , og de var ikke dummere enn at de forstod at skulle man først utsettes for angrep av en mo derne hær med verdens sterkeste luftvåpen , da kunne det ha gått dem adskillig værre enn det gjorde i aprildagene i 1940 . Man visste hvordan det gikk Polen , hvordan det gikk Belgien , Holland og Frankrike . Samtidig var det vel også en og annen som ante at det neppe var helt imot den britiske krigsledelses planer , dette at Hitler gikk igang med å spre den tyske hær ut som okkupasjonstropper fra Nordkapp til Sahara . Soldater som står ved Tanaelv eller ved Nilen gjør ikke samtidig invasjon i Wales . De som tenkte slik , kom svært lett på den tanke også , at hvis England skulle vinne krigen på denne måten , da var det ikke fritt for at de okkuperte land ville bli sittende igjen med regningen for seieren . Klart for alle var i et hvert fall at England ikke hadde rørt en tennisracket for å forhindre okkupasjonen av Norge . Kort sagt : Den aller første tiden så folk på tyskerne som almindelige , fremmede soldater som har slått sig ned uten innbydelse . Man så på dem med forståelse for at de fleste av dem var folk som bare var jaget ut i krig av en vanvittig regjering , og som snarest mulig ville hjem igjen . Man så på dem med interesse eller likegladhet , ofte med sorg , men uten særlig antipati . Bra og kjente menn dannet et råd og forhandlet med tyskerne , og man forberedte sig på å gjøre det best mulige ut av en beklagelig situasjon , gjerne med en viss vennlighet . På grunn av Moskva_Berlinpakten gikk kommunistene inn for et varmt og aktivt samarbeide med okkupantene , og mange fant det fornuftig .

Tyskerne klarte med genialt instinkt å vende denne stemningen helt . På kort tid klarte de å gjøre sig mere forhatte enn pesten . Det blev slik at skikkelige folk som likte tyske bøker og elsket tysk musikk , fikk gåsehud langs ryggen bare ved lyden av et tysk ord . De stillet hverandre i fullt alvor spørsmålet : Har tyskere sjel? Det blev en pest , en plage , en ond drøm . Stille , koldt og enig hatet man dem dag og natt .

Fransiskas far delte helt denne stemningen , og som offiser er det mulig at han hatet dem mere enn folk flest . Han satt inne hele dager for å unngå å se dem . Og han hatet deres forsøk på å blande sig inn i norske forhold . Han hatet propagandaen , marsjeringen , sangene , hæljernene , dypere og inderligere enn noen sivilist . Han hatet de nazistiske avisene og alle de andre avisene som fant sig i å trykke alt det som tyskerne forlangte . Han hatet hver norsk redaktør , hver journalist , hver typograf , hvert avisbud som var med på å utbre alt dette selvgode snakket om det perfide Albion og den germanske rase . Han hatet det , fordi det var tysk og ikke norsk .

Samtidig grublet han over sitt . Over regjeringen og sabotasjen av forsvaret , av den norske hær . Aller mest hatet han den tyske okkupasjonen fordi den var provosert og fremkalt av regjeringen . Dette blev efter hvert hans altopslukende tanke , det faste punkt , den akse som alle hans tanker og følelser kretset om . Og en dag hendte det .

Han tok en Oslo_avis fra bordet og bladet i den , og på første side stod trykt ‐ under veldig overskrift ‐ en tale som en av landets mest kjente nazister hadde holdt dagen i forveien , og halvveis i distraksjon , uten egentlig å vite om det lot han øynene gli nedover spaltene . Han så op og ut av vinduet , ‐ da først nådde det hans bevissthet hvad han hadde lest . Og han leste det hurtig om igjen , grundig , ord for ord , og plutselig skjønte han det : Det som stod der , var sant ; det var den pure , rene sannhet ! Og det blev ikke løgn fordi det tilfeldigvis var en nazist som hadde holdt talen .

Hårdt og svimlende slog det ham , i helt bokstavelig forstand ‐ som et stokkeslag ‐ slog det ham , så han næsten falt :

Nazistene hadde rett ! ?

Og fra da av løsnet det i ham , skred for skred , en klump her og en klump der , og så kom hele raset . Punkt for punkt falt hele hans uvilje mot nazismen bort ; og mange av de ting han hadde følt sterkest antipati mot , viste sig ved nærmere eftersyn å være som tatt ut av hans egne , innerste tanker . Her skal bare nævnes : Kvinnenes stilling ; keiser Wilhelms berømte ord om " Kinder , Kuche und Kirche . " Det hadde igrunnen alltid vært majorens dypeste opfatning at kvinnens plass var hos barna , i kjøkkenet og i kirken . Han fant ikke noe galt i dette . Så var det guttenes strenge , og fra tidlig alder av , militære opdragelse . Han hadde alltid strittet imot sine dypeste følelser på dette punkt ; nu gav han efter for dem . Men fremfor alt var det nasjonalsocialistenes synspunkter når det gjaldt fedrelandet som han nu godtok . De var som skåret ut av ham selv ; han var patriot , ja patriot i en slik grad at byen hadde ledd av ham for det i mange år . Og nu , efter at han hadde fått syn for sagn , nu da det hadde vist sig at alt som regjeringen hadde gjort mot det norske forsvar før krigen virkelig var? slik som han hadde trodd , nu da det hadde vist sig tydelig at alle deres handlinger hadde vært født av fedrelandshat , av internasjonalisme og bolsjevisme , ‐ nu fikk han åpnet øye for at mange av nazistene virkelig var varme og sanne fedrelandsvenner .

I det hele tatt var det vel slik at når majorens stilling til nazismen kunne slå så brått og voldsomt om , da hang det sammen med at hans usedvanlige motvilje mot den i førstningen var en mur han måtte bygge op mot sin virkelige og hemmelige sympati for den .

Hvordan ville Nansen ha stillet sig? tenkte majoren . Fedrelandsvennen og forsvarsvennen Nansen , hvad ville han ha sagt hvis han hadde levet idag? Hvad ville Nansen ha sagt til at folkets kårne hadde ødelagt forsvaret , latt landet hærta , og så bad folket om å slåss? Det ville ha betydd meget for ham å vite hvad Nansen hadde ment , men Nansen var død . Alle de store var borte , alle unntagen den ene dikteren . Og hans stilling hadde vært klar fra første dag av . Han stod alene mot alle , mot næsten alle . Og det var en manns plikt dette , om nødvendig , å stå alene mot alle , ‐ for fedrelandet , retten og sannheten . Disse tre ordene : " fedrelandet , retten og sannheten " , de hadde intet komisk ved sig for majoren . Det var et stort og fryktelig alvor over dem , og han elsket dem slik som han elsket flagget , hæren og ‐ ja Nansen .

Han gikk til kaptein Falkenberg og talte med ham om alt dette . Falkenberg hadde aldri vært så knust , så nedtrykt og så rasende som Fransiskas far . Om nødvendig , så holdt han med et skjevt smil og taus forargelse ut å se tyskerne på gaten . Men til gjengjeld var han urokkelig .

" N.S. er et forræderparti , " sa han .

" Mot hvem ! " skrek majoren ; " mot bolsjevikregjeringen? "

" Regjeringen er nå ikke så? fryktelig som du vil ha det til . Noe bedre er den . "

" Har du alt glemt hvordan det var å se våre gutter kjempe uten våpen? Har du alt glemt hvordan det var å vite at vi kunne ha slått invasjonen tilbake hvis vi bare hadde hatt våpen? ! "

Han blev rød og skalv på hendene .

" Regjeringen er folkevalgt , og folket må selv ta ansvaret for å ha valgt den . "

" Slike mennesker har intet fedreland ! " brølte majoren ; " hører du hvad jeg sier . Slike mennesker har intet fedreland ! Hverken Gud eller fedreland_ "

" Du har fått en fiks ide , Helge . Du har stirret dig blind på regjeringen . Du overdriver ! "

" Og du er offiser ! "

" Du ser ikke klart lenger , Helge ! "

" Det er jeg som ser klart . Regjeringen har handlet efter en plan . De har selv sagt at de vil ødelegge forsvaret , at det er deres mål å gjøre den norske hær ubrukelig i tilfelle kamphandlinger . "

" Tøv ! "

" Jeg kan vise dig det sort på hvitt . Du kan se det i avisene . "

" N.S. forfalsker det . Nazistene dikter op ting som aldri er blitt sagt . "

" Det er? sant ! Jeg husker det . Har du glemt det selv? "

" Det er nazistisk sprøyt . Opdiktet nazistisk tøv ! "

" Jeg sier dig , at du skal få se det selv ! "

Majoren pekte med dirrende hånd mot nordøst .

" Der inne ligger det ! Inne i Oslo kan du finne alt sort på hvitt . "

Kapteinen smilte , sint og hånlig .

" Det er propaganda , Helge , nazipropaganda . Du må da skjønne det . "

" Hvis jeg selv viser dig det? Sort på hvitt ! Vil du da tro det? "

Så langt var det kommet for majoren ; hans beste venn forsvarte regjeringen . Og dette var tyskernes skyld . Majoren blev aldri glad i tyskerne . Disse trettene med kapteinen blev snart noe helt annet enn ophissede , indignerte vennetretter .

Der gikk noe istykker mellem dem . Efter slike tretter gikk de fra hverandre , kapteinen med sammenknepen munn , smal , lett og spenstig , men med rykninger i ansiktet .

Han har aldri vært særlig klok , tenkte han om den gamle . Majoren var jo næsten ti år eldre enn ham .

Og Fransiskas far gikk sin vei , ikke helt rett i skuldrene , og litt rynket i nakken . Men skrittene var lette , på trods av tyngden , på trods av alderen . Han var så ensom som en gammel mann kan bli , når han gikk slik ifra den andre .

Der er noe i veien med hans karakter , tenkte han om kapteinen ; han tør ikke ta hele byrden av sannheten på sig !

Så gikk han inn i partiet .

Med partimerket på jakkeoppslaget gikk han til kapteinen og sa fra . Og Falkenberg viste tydelig at det ikke var hans karakter det var noe i veien med . Han gikk et skritt bakover og så på ham .

" Dette skal jeg opleve ! Å se min gamle venn som medlem av forræderpartiet ! Du , som er norsk offiser ! Skam dig , skam dig ! "

En voldsom vrede kom over majoren .

" Du ! " skrek han ; " Du ! "

Han klarte ikke mere , han fant ingen ord , han bare fektet med armene og pekte på kapteinen .

" Du ! "

Kapteinen så ham i ansiktet og gikk helt inn til ham , hvit og skjelvende .

" Forræderpartiet ! sa jeg . Ja , landsforrædere er dere . Selger landet til tyskerne . Jeg står ved det . Gå bare og anmeld mig til tyskerne ! Gå og angi mig , sier jeg ! "

Og kapteinen talte sant : I det øyeblikk ville? han i fengsel . Han ville dø .

" Du ! " brølte majoren : " Du , min beste venn ! Du er min kamerat ! Du ! Du ! "

En stund stod de og sa det hesligste de visste til hverandre , så gikk majoren . Han slog stuedøren igjen av all makt . Så slog han gatedøren igjen . Han satte aldri mere sin fot over terskelen i vennens hus . Han gikk som i tåke hjemover gjennem gatene . Og helt plutselig gikk sinnet over . Da han åpnet havegrinden , famlet han sig fremover .

Fransiska var på kjøkkenet , da hun hørte faren komme , og da hun gikk inn i stuen , stod han midt på gulvet , helt ubevegelig , og så fremfor sig i luften . Han snudde sig mot henne , sa ikke et ord , men stirret på henne med øynene vidåpne .

" Men far ! " sa Fransiska . Han svarte ikke , bare stirret på henne . Hurtig sprang hun bort til ham og la armene rundt halsen hans . Hun kysset ham på kinnet foran øret .

" Min lille pike , " sa han og klappet henne .

Så hendte noe .

Op av faren kom der en lang , stønnende lyd , et slags brøl som gikk innover , og skuldrene og hele kroppen ristet . Munnen åpnet sig som i et grin , en grimase med munnvikene nedover . Han lukket øynene . Og for første gang i sitt liv så Fransiska at faren gråt .

Han stod på gulvet i stuen og gråt høyt .

Og uten å spørre om grunnen la Fransiska hodet på skulderen hans og gråt med ham .

Fra den dagen var det ingen god nordmann som hilste på majoren mere .

Hele eftermiddagen holdt han sig inne i " kontoret " . Han satt lenge ved skrivebordet og gransket bildene av Nansen , så reiste han sig og stillet sig foran peisen , med ansiktet mot det store norske flagget på veggen over gesimsen . Så satte han sig ned foran Nansen igjen .

Han gikk mange ganger frem og tilbake mellem flagget og skrivebordet den eftermiddagen .

Ved aftensbordet kom han inn og satte sig sammen med barna . Fransiska og Cato snakket lavt sammen tvers over bordet , selv satt han som husfar ved bordenden . Bare når han blev snakket til , talte han , og da bare i enstavelsesord . Først ved slutten av måltidet , da han la servietten sammen , rettet han ryggen og så på dem .

" Jeg vil dere skal vite , barn , at jeg idag er inntrådt som medlem av N.S. . "

Fransiska så ned på tallerkenen , men Cato vendte ansiktet mot ham .

" Jeg vet det , far , du har jo merket på jakken . "

Majoren så ned på jakkeopslaget ; javisst hadde han merket på sig !

" Jeg vil at dere skal vite at jeg gjør det uten baktanker . Jeg gjør det for fedrelandet og for dere . "

" Ja , far . "

" Jeg gjør det fordi vårt land har vært i hendene på folk som har hånet Gud og spottet fedrelandet . "

" Ja , far . "

" Takk for maten ! "

Han reiste sig op , tørket sig enda en gang om munnen med servietten . La den fra sig .

" Bli med mig inn på kontoret , min gutt ! "

De gikk inn sammen . Fransiska tok av bordet utenfor den stengte døren .

" Norge har kapitulert , krigen er slutt her oppe hos oss , hæren er formelt og reelt opløst . Den eneste måte jeg kan tjene fedrelandet på nu , er å arbeide for et nytt Norge , et renere land , hvor man ikke spotter Gud og ikke besudler mennesket . "

" Ja . "

Han tok sønnen i armen og førte ham bort foran peisen . Der la han den ene hånden på skulderen hans og pekte på flagget med den andre .

" Der henger vårt flagg , min gutt . Må Gud bevare oss begge fra å bringe vanære over det . Jeg vil ikke be dig om noe , du er stor nok til å tenke selv . "

Cato svarte ikke . På trods av sin deltagelse i Finnlandskrigen var Cato egentlig politisk likegyldig . Han så på tyskerne og deres okkupasjon av Norge som noe som ikke var helt ulikt russerne og deres handlinger mot Finnland , selv om tyskernes fremferd var mindre brutal . Og alliansen mellem de to land over Polens lik forvirret ham .

" Fra idag av er jeg en foraktet mann , men jeg sier dig , min gutt , at du aldri skal få se din far gjøre en æreløs handling . Du kjenner mine motiver . "

" Ja , jeg kjenner dem . "

Så gikk månedene .

En dag var majoren anmeldt til besøk hos den høyeste partifører i den landsdel hvor byen ligger . Han blev ført inn , og føreren reiste sig . De vekslet den halvmilitære , nasjonale hilsen .

Den andre var en ung mann , slank , høy og med brennende , næsten febrilske øyne .

" Velkommen , herr major ! "

" Jeg forstyrrer Dem . "

" Nei , jeg har ventet Dem . "

" Jeg hadde tenkt å gå like på saken . "

" Desto bedre , herr major . "

" Der snakkes en hel del om at folk blir pint og mishandlet i fengslene . "

" Jeg er glad for at De sier det til mig , herr major . "

" Er dette sant? "

De så på hverandre lenge inn i øynene . På trods av sin ungdom hadde den andre mørkegrå skygger rundt de brennende øynene . Også ved tinningene var han grå . Han var knapt tredve år gammel , men snart gråhåret .

" Er det sant at fangene underkastes tredjegradsforhør? Grov tortur? "

" Det er ikke sant , herr major . "

" Det letter mig . "

" Det er ikke sant at vi? gjør det . "

" Men? "

" Tyskerne gjør det , herr major . "

" De gjør det? "

" Tyskerne gjør det overfor spioner og sabotører . De gjør det som krigførende , herr major . "

" Det er folkerettsstridig . "

" Ja . Det er folkerettsstridig . Men det er praksis blant krigførende . Spioner har man alltid tatt til tredjegradsforhør . Engelskmennene , franskmennene , russerne , tyskerne , alle gjør det . Som gammel offiser må De da sikkert være klar over at det er hevd på å gjøre det . En sabotør , en spion , vet hvad han gir sig inn på , herr major . "

" Ja , ja . "

Han lenet sig fremover bordet , og det grå blikket blev ennu mere brennende mens han talte . Majoren så på den brune skjorten , på partitegnet , på bandolæret .

" Så lenge der har vært kriger , har man brukt tortur og pinlig forhør . Det er jo liv og død det gjelder . Tyskerne er ingen unntagelser . Deres sønn , Deres sønn , herr major , har jo selv kjempet i Finnland . Fortalte han Dem ikke ...? "

" Jo . Jo . "

" Men han hadde vel ikke behøvet å fortelle Dem noe? De visste fra før ...? "

" Ja , jeg visste det . "

" Men det blir anderledes å ha det på nært hold? "

" Ja , det må vel være det . "

Majoren var sunket inn i sig selv . Stemmen var blitt lav til å være ham . Nu reiste han sig hurtig , dukknakket .

" De må unnskylde . Det var bare det . "

" Nei , De må ikke gå , herr major ! "

Han lot sig sette ned igjen i stolen .

" Det er vanlig praksis . Forskjellen er bare at hos tyskerne er det det politiske politiet som tar slike forhør . Men alle gjør det samme hvis de griper en spion . Engelskmennene og alle . "

" Ja , jeg er fullt klar over det . Jeg husket det bare ikke . "

" Jeg er glad De nævnte det , herr major . "

" Bruker tyskerne ingen nordmenn til ... til slikt ...? "

" Jo , men det er ingen av våre . Det er folk som står direkte i tysk tjeneste . De er gjerne både tolker og , og ‐ ja gjør slikt arbeide . De er tilstede ved forhørene , herr major . "

" Javel . "

" Noen går i engelsk tjeneste , noen i tysk , herr major . "

" Er det bare vi som er nordmenn? "

" Det er bare vi som står mellem barken og veden , i alle fall . "

" Det gjelder vårt lands selvstendighet . "

" Ja , herr major . "

De satt en stund .

" Deres sønn ‐ som var i Finnland ‐ kommer han til oss? "

" Jeg tror ikke det . "

På denne tiden var majoren naturligvis av og til sammen med sine nye partifeller , men selv om meget bandt dem sammen , så var han for gammel , for lite elastisk til å få nye venner . Han følte sig temmelig ensom .

Denne sommeren gikk Tyskland til angrep på Russland , og dagen efter at nyheten var blitt sendt ut i radio , gikk Cato og meldte sig til tysk fronttjeneste . Til Fransiska hadde han praktisk talt aldri fortalt noe om vinterkrigen i Finnland , men hun visste at det var korstoget mot bolsjevismen han deltok i . Få dager efterpå reiste han .

Naturligvis stod Fransiska helt på brorens og farens side i alle disse spørsmål ; også hun hadde mistet venninder og venner , og var med på å betale .

Så en dag fant hun en annonse i avisen , og i og med denne annonsen begynte Fransiskas eget liv . Hun gikk til faren og sa fra .

" Men du er for ung ! " sa han .

" Det tar tid før utdannelsen er ferdig . Da er jeg blitt litt eldre , far . "

" Men vil du bli sykepleierske , da? "

" Ja . Alltid har jeg villet det . "

" Jeg må tenke over det . "

" Far ! "

" Ja? "

" Jeg vil bli sykepleierske ! "

Hun fikk sin vilje , og igrunnen var han stolt over henne . Hun var ikke av de lunkne om hvem det står skrevet at Herren skal utspy dem av sin munn . Og han hjalp henne med å skrive ansøkningen om å bli optatt som elev .

Men før det var kommet så langt , var der hendt flere ting , og nye forandringer hadde funnet sted med majoren . At folk i byen var sluttet med å hilse på ham på gaten , gjorde ham i begynnelsen ulykkelig , og dernæst rasende . Det gjorde ham sterkere , mere urokkelig og mere utilgjengelig . Men han følte også at han var blitt eldre . På trods av sin tyngde og sitt anlegg for tykkelse hadde han inntil nu vært altfor sterk til å føle sig genert av vekten sin ; han hadde vært spenstig og utholdende . Fysisk blev han ikke den samme igjen . Han forsøkte sig på skiturer og gymnastikk , men det anstrengte ham , han blev sittende mere stille enn før , og dette gjorde naturligvis alt værre . Som med mange idrettsmenn gikk det hurtig nedover med ham da han først hadde lagt op . I virkeligheten hadde hele hans liv fått en ny retning , mindre utad og mere innover . Han tenkte meget , og den evige forbitrelsen rev og slet i ham , slik at han igrunnen ikke lenger interesserte sig for å være en stram og spenstig offiser . Den del av hans liv var avsluttet . Han var ikke lenger offiser .

%Da Jan traff ham på gaten inne i Oslo , kom majoren nettop ut fra lesesalen på det store biblioteket , og han bar en dokumentmappe under armen . Han pleiet å sitte og arbeide der inne , og han hadde vært flere dager i byen . Ingen av dem lot som om han så den andre . Majoren hadde vennet sig til det , og viste ikke ergrelsen selv om det kokte i ham . Dette kroniske sinnet hadde han funnet en utløsning for nu , i og med at han hadde gjort sig et nyttig arbeide .

Samtidig hadde han hatt en glede i Oslo , en stor glede , og dem var det ikke for mange av i de dager . Han hadde truffet sin gamle venn og skolekamerat kaptein Ross igjen , og de hadde møtt hverandre nu efter at de hver på sin side hadde funnet frem til samme parti . Kaptein Ross var en kjent skikkelse i landet , oprindelig marinekaptein av utdannelse , men gjennem en årrekke fører av landets største passagerskib . Han var av den slags menn som det danner sig myter omkring .

Ross var liten , tynn og rank , ikke helt ulik kaptein Falkenberg , men med noe langt mektigere i blikket . Han var hersker . Og hvis han var blitt stående innen marinen , ville han ha bragt det langt der . I dag var han landets første sjømann . Ombord på skibet var han konge , og det veldige passagerskibet var ikke noe lite kongerike å herske over . Men man må ha oplevet kaptein Ross i tjenesten for å begripe hvem han var . På de store inspeksjonsrundene ombord , når kapteinen kom , omgitt av næsten hele offisersstaben som alle var omtrent et hode høyere enn ham selv , var det som å overvære en fyrstelig prosesjon . Og han var fyrste , ikke i kraft av arv og blod , men i kraft av sitt forrykende sjømannskap , i kraft av sin medfødte myndighet . Hans makt over mannskapet var despotisk , men det var en mild , en vennlig makt . Under inspeksjonsrundene stoppet han op og talte med mannskapet , med pantrygutter og med motormenn , og uvilkårlig stod de i giv akt mens han så på dem . Han trakk av sig den ene hvite hansken og lot hånden gli over de vaskede tallerknene , han kjente på madrassene i mannskapslugarene , smakte på kaffen deres , spurte en av dekksguttene om han ikke lengtet hjem til Finnmark , og kjente efter om der lå støv på dørkarmene . Han led av og til av gikt , og medførte regelmessig sin egen massøse ombord .

Måltidene inntok han jevnt på alle klassene efter tur , først på første klasse , så på annen og så på tredje .

En stund før krigen bygget landet en ny og enda større passagerbåt til kaptein Ross ; den blev bygget i Tyskland , og han reiste selv dit for å være tilstede og se på arbeidet . I Tyskland lærte han å kjenne en verden uten komiteer , uten diskusjoner , uten ulydighet og uten snakk . Der var en fører , en mann for hver avdeling , en bestemt mann som hadde ansvaret for at hver ting blev gjort . Gjorde denne mann som hadde ansvaret , sitt arbeide godt , da blev han fyrstelig belønnet , og kaptein Ross traff i Tyskland mange unge menn i store stillinger , stillinger han mente de hadde fått gjennem sin dyktighet , uten hensyn til anciennitet og lang og tro tjeneste . Udyktighet i tjenesten blev straffet . Kapteinen blev overrasket , imponert , over å finne så mye fornuft blant landkrabber . Fra sitt eget land var han jo vant til at dyktighet , foretagsomhet og initiativ blev straffet gjennem kollegenes misunnelse og myndighetenes mistro , gjennem en progressiv skatt som bar preg av straff og konfiskasjon , og til at de gode stillinger syntes å tilfalle dem som hadde partiboken iorden og aldri reiste bust . Bare i handelsflåten følte han at livet levet videre i Norge ; tilsjøs var fremdeles en mann en mann . Der var en " god sjømann " en sjømann som kunne sitt håndverk og var stolt av det , en mann som folk kunne overlate rattet til , og som stod der til han fikk avløsning om så fanden hentet skibet . Tillands , der var en " god arbeider " en mann som forsømte sitt arbeide og som prøvet å skaffe sig fordeler ved fagforeninger istedenfor ved dyktighet og flid . Da kaptein Ross forlot Tyskland , og båten var ferdigbygget , var han overbevist nasjonalsocialist , og han gjorde ingen hemmelighet av det . Av nasjonalsocialismen forstod han bare at den fikk folk til å arbeide , og han mente at dette var godt , både for samfunnet og for den enkelte . Som alle virkelige sjømenn led Ross av en fullkommenhetsgalskap , og han mente at ingen tok skade på sin sjel av å pusse messingen ordentlig blank , eller av å holde dekket rent . Hans begrep om frihet var sjømannens frihet ; å måtte bevege sig på et forholdsvis lite område f.eks. ombord på en båt med hav på alle kanter , det gjorde ingen ufri . Friheten bestod ikke i å hoppe overbord , friheten bestod i å gjøre det best mulige ut av en given situasjon , slik som livet nu var , enten man skulle spleise en wire , ride av en storm , eller banke rust i en kjettingkasse . En manns frihet bestod i håpet om å være en mann . Og det fikk være nok . ‐ Forøvrig hadde enhver dekksgutt chansen til å bli skibsfører , hvis der var stoff i ham .

Da den tyske Goliath gjorde invasjon i Norge , lå kaptein Ross i havn i Oslo , og han beholdt sin overbevisning . Senere overtok han stillingen som sjøfartsminister , og det var her i departementet Fransiskas far opsøkte ham . Det var lenge siden sist .

Majoren hadde ikke vanket i departementene tidligere , og han likte sig ikke der . Et par ganger hadde han nok vært i forsvarsdepartementet mens han var i tjeneste i gamle dager , og da hadde han mislikt sig fordi han følte at han var i fiendens leir ; det var ikke morsomt for en offiser å hilse på en forsvarsminister som var en fiende av forsvaret , og som motarbeidet det . Majoren hadde pliktskyldig fremført sine ærender , men han visste at forsvarsministeren betraktet ham som en rest av den borgerlige hær som det var partiets opgave å gjøre ubrukelig . Han blev bukket ut og inn av departementene . Nu stod han igjen i et departement .

Om sjøfartsministeren var ledig nu?

Bak damen så han Quislingbildet på veggen , og hos majoren meldte den misbilligende tanke sig at det viste et umandig sinnelag hos føreren , når han lot henge op bilder av sig selv på den måten .

Om majoren var anmeldt?

" Javel ! "

Han blev ført inn gjennem to sett dører , slik som hos visse læger . Han var uhyre spent på å se kaptein Ross igjen , og dette slusedør_systemet likte han ikke . Hos læger fikk man inntrykk av at den innerste , polstrede døren var satt dit for at intime betroelser ikke skulle trenge ut i venteværelset . Så stod han innenfor . Foran skrivebordet stod ministeren .

De var begge i sivil .

Majorens dress var umoderne , slitt , falmet og satt dårlig på ham , selv om den var lagt ut om livet og tatt inn litt over skuldrene . I likhet med så mange offiserer virket han hjemløs og ribbet i vanlig dress , han så ut som om han hadde stått og blitt våt i regnvær . Dressen var et fremmedlegeme , og gjorde ham mere naken enn påkledd .

Han løftet fingeren til den blanke tinningen , og smilte litt .

Majoren hadde allerede sett hvor elegant kapteinen var . Herregud , han var en verdensmann , med perle i det tykke , grå silkeslipset , helt sortkledd . Han var statsmann nu , og ikke en kverulerende gammel sjøulk som så ut som en admiral . Han var rak , spenstig og liten . Men ikke sjømann lenger . Avstanden mellem dem var fryktelig og gapende . Majoren blev stum . Ministeren rystet hånden hans , men han så bort : Han ønsket at han hadde vært litt flottere kledd , men han hadde jo ikke rede på å kle sig sivil . Og han hadde ingen penger . Han hadde brukt sitt liv til den norske hær , og ikke til å tjene penger . Samtidig var han fascinert av kapteinens eleganse . Så satte de sig i lenestolene ved bordet foran det høye , gammeldagse vinduet med trærne utenfor , og da den andre la bena overkors , så majoren at han bar tykke , sorte silkestrømper under de sorte buksene . Samtidig følte han en svak , men tydelig smerte i underlivet , dypt inne . Han hadde følt denne smerten et par ganger før nu . Også i ministerens kontor hang et stort bilde av Quisling .

" Han skulle ikke ha luggen sånn ned i pannen , " sa majoren ; " da ligner han på en annen . "

Ross så op på bildet .

" Det ser kanskje slik ut , ja . "

" Folk skal ligne på sig selv , bare på sig selv ! "

" Det er en stor dag idag , " sa Ross ; " vet du hvad som har hendt? "

" Nei? "

" Jeg har seilt skuta iland , farr ! "

" Hvilken skute? "

" Alle sammen , farr ! Alle sammen ! Ser du alle de papirene på skrivebordet? "

" Du har svært mange papirer . "

" Ja , men de der ! "

" Javel . "

" De er fra tyskerne , farr . "

" Javel . "

" Tyskerne ville ta hele flåten . All hjemmeliggende tonnasje ville de ta som prise . Hvert eneste norsk fartøy i norsk havn ville de ta som prise . Vet du hvad det vil si? "

" Det er over halvparten av flåten . "

" Det var for så mange milliarder at du ville ikke tro det , hvis jeg sa det . De ville ta hele flåten . "

" Synes du det er gode nyheter? "

" Idag kom beskjed om at de har ombestemt sig . "

" Det var bra . "

" Vet du hvem Norge kan takke for det? "

" Efter tonefallet å dømme må det være dig . "

" For svarte faen ! Det er? mig ! "

" Hysj , du kan vekke kontordamen . "

" Gamle grautbonde ! "

" Gamle fanteskipper ! "

" Jeg kan vise dig papirene for svarte , flammende , heiteste ! "

" Gratulerer ! " sa plutselig majoren alvorlig ; " jeg vet at du gjør godt arbeide . Her som ellers . Jeg vil gjerne få gratulere dig med resultatet . "

Han bøyet den tunge kroppen fremover og rakte ham hånden .

Ministeren så ut av vinduet . Løvet var grønt og lyst .

" Vi står mellem barken og veden , " sa han . " Mellem barken og veden . Hvad gjør du selv? "

" Gutten er ved fronten . "

" Det er en fin gutt , Cato . En fin gutt . Og din datter? "

" Tja , hun har også planer , da . De blir store , ser du , store ! "

Så fortalte majoren hvad han holdt på med , og ministeren var den rette til å hjelpe ham . Han skulle ikke bare sitte på biblioteket ; han ville få adgang til arkiver og til stortingsprotokoller . Også partiprotokollene kunne han få adgang til , nu når partipolitikken var et avsluttet kapitel i Norges historie .

" Tyskerne er grådige , " sa ministeren og vendte tilbake til sitt ; " meget grådige . "

" Men de kan slåss . "

" Her må vi slåss med dem hver dag . Hver dag . ‐ Uten oss i N.S. ville de ha vært helt uten motspillere . "

" Tror du ikke folk begynner å skjønne det snart? "

" Jo , jeg tror det går op for flere og flere nu . "

" De må da begripe at N.S. er den eneste mulighet vi har overfor tyskerne? "

" Ja , hvis tyskerne vinner . "

" Hvis tyskerne taper , å , det spiller ingen rolle , farr ! Vår oppgave er å bremse tyskerne . Det som har hendt idag , er jo det beste bevis . "

" Folk vil sikkert forstå det snart . "

" Da strømmer der til gode nordmenn i tusenvis , farr . Til N.S. , farr ! "

" De skal forstå det ! Når folk får se det materiale jeg legger frem om en stund , da må de forstå alt sammen . "

" Jo , alt sammen . Du gjør en gjerning for fedrelandet . "

Da majoren gikk fra departementet , var han invitert hjem til kapteinen næste dag . Ennu noen dager var han i Oslo , så drog han hjem .

Da løvet ikke lenger var lysegrønt , men rødt , kom han tilbake til hovedstaden igjen , og han hadde Fransiska med . Mens hun satt på hotellet , gikk han et sted han ikke hadde vært før . Han fant frem til en av de ledende menn i Norges Røde Kors .

Mannen reiste sig , høflig , men reservert . Han lot som om han ikke så partimerket på majorens jakkeopslag .

" Vær så god . Ta plass ! "

" Jeg er gammel offiser , major i den norske hær . "

" Javel . "

" Ja , De ser riktig . Jeg går med merket på mig . Og jeg skammer mig ikke over det ! "

Majoren var vant til høflige , diskrete blikk . Den andre reagerte ikke , men så alvorlig på ham .

" Enhver får handle efter sin egen samvittighet . "

" Hvordan ser De som Røde Kors_mann på deltagelse i det tyske Røde Kors? "

" Det Røde Kors er internasjonalt . Det kjenner ingen partier , ingen fiender , ‐ bare mennesker . "

" Det gjør mig glad å høre . Men hvordan stiller De Dem til deltagelse av norske borgere i det tyske Røde Kors? "

" Tysklands Røde Kors er medlem av det Internasjonale Røde Kors og har samme rang og anseelse som vårt eget Røde Kors . "

" De mener ikke at et ungt menneske ‐ en ung kvinne " som går inn i tysk Røde Kors , kan gjøre noe som skader Norges Røde Kors? "

" Det Røde Kors er hevet over alle landegrenser og all politikk . Vi gjør samarittarbeide . "

Mannen så majoren inn i øynene :

" Hvor offiserenes arbeide slutter , der begynner vårt . Og vi blir respektert som samarittarbeidere , vi er ukrenkelige og suverene . "

" Javel . " Majoren reiste sig . " Takk ! "

Den andre fulgte ham til døren .

Majoren skrev en rekke avisartikler den høsten , og han hadde god tid , for han bodde alene nu . Og da han kom hjem fra Oslo , var trærne uten løv . Han gikk selv og raket sammen de tørre bladene i haven .

Vinteren kom tidlig det året .

To ganger møtte Fransiska høsten , første gang var det den tidlige , strenge høst i Norge , og dernæst var det høsten i Tyskland .

Da hun gikk av toget fra Berlin , med kufferten i hånden , så hun allerede fra perrongen at trærne nettop var begynt å gulne i den lille , krigspregede byen . Det var en vakker by , en typisk , tysk provinsby med universitet , gymnasier , sykehus og store , gamle løvtrær . Med disse løvtrærne skulle Fransiska stifte vennskap før læretiden var ute , og rundt sykehuset lå en stor park . Selve elevtiden blev anderledes enn hun hadde tenkt sig .

Trærne i Tyskland var andre enn i Norge ; de var større , javel , ‐ men de var anderledes i farven også . De hadde mange flere farvetoner , flere måter å gulne på . Da høsten var på det høyeste , stod hele byen i flammer , fra det rødeste i villvinen , til violett , gyldent , rosa og gult . Farven på jorden var anderledes , mulden var rødlig og gresset var ikke så grønt som hun var vant til . Det er mulig at Fransiska la så godt merke til alt dette nettop fordi hun alt fra første dag av sjelden fikk anledning til å se det . Bare minutter av gangen var hun ledig , og disse minuttene i parken brente sig inn i henne .

Da Fransiska kom frem til sykehuset , blev hun mottatt av søster Claudia som bare var et par år eldre enn henne selv . Hun var liten og brunhåret , og i tiden fremover kom de til å dele et lite loftskammer .

" Gud , " sa Claudia da Fransiska stod under takluken i skråtaket ; " Gud , så pent hår du har ! Søster Brynhilde kommer til å hate dig ! "

" Hvem er det? Brynhilde? "

" Stakkars barn , det får du snart vite . Du må ned til henne nu . "

" Hvem er det? "

" Gud ! " sa Claudia ; " stakkars dig , det er oversøsteren din ! "

Fransiska satte sig på sengen med knærne næsten oppe under haken .

" Gud ! " sa Claudia ; " du må ikke sitte slik ! Hvad tror du søster Brynhilde ville si ! Jeg tror hun ville slå dig . "

" Er det , er det oversøsteren? "

" Ja . "

Claudia bøyet sig ned og klappet henne på kinnet ; " Hvis søster Brynhilde hadde vært mann , da ville hun ha vært general idag . "

" Er hun så streng? "

" Hun er grusom . Hun drikker brennevin om morgenen før frokost allerede . Og vet du hvad jeg har sett? "

" Nei? "

" Hun barberer sig med kniv ! "

" Med kniv? "

" Ja , med kniv , du . Med ordentlig barbersåpe og med kost . Og så kniv . "

" I ansiktet? "

" Ja , for hun sier at hun forakter høvel . "

" Er hun sint? "

" Hun er meget urettferdig ! " Søster Claudia knyttet de små runde hendene : " Oh , wenn das der Furer wusste ! Jeg tror hun tar morfin også . "

" Drikker hun sig full? "

" Nei , er du gal ! Hun tåler for meget til det . Kom , vi må gå . Fort dig . Hun blir rasende , hvis du ikke kommer med det samme . Hun tar sikkert morfin . "

Reisetrettheten var blåst av Fransiska .

" Og så må du få klær . "

" Ja . "

" Du snakker nokså bra tysk . "

" Jeg har lært på skolen , og så har jeg øvet mig før jeg reiste hjemmefra . "

Hun måtte gå inn på kontoret alene . Ved et skrivebord satt søster Brynhilde . Hun talte i telefonen med høy , gretten stemme , helt inntil samtalen var slutt . Da slengte hun luren fra sig , tok den av igjen og forlangte et nytt nummer .

" Schulze ! " skrek hun ; " der er blitt stjålet grønnsåpe igjen ! Jeg holder Dem ansvarlig . "

Der kom et par tynne lyder ut av mikrofonen .

" Hørte De hvad jeg sa ! Jeg holder Dem ansvarlig ! Dem ! "

Igjen et par ord fra den andre .

" Det er ikke sant ! Såpen er stjålet . Det nytter ikke å snakke sig bort fra det . De er ansvarlig . "

Hun smalt mikrofonen på plass , og uten å se på Fransiska , skrev hun et par minutter på en blokk . Da så hun opp .

" Sett Dem ned , barn . Jeg skal ikke bite Dem . Velkommen ! "

" Guten Tag , Schwester Brynhilde . "

" Så sett Dem da ! Sånn , ja . ‐ Har De truffet søster Claudia? "

" Ja . "

" Har det vesle fjolset fortalt Dem noe om mig? De behøver ikke å svare , jeg ser det på Dem . ‐ Har De hatt en god reise? "

" Ja , takk . "

" Jeg håper De har hvilt Dem godt ut . Det blir den siste hvile De får på en stund . Har De lært å arbeide? "

" Nei . "

" Ingen kan arbeide lenger . Ingen vil vaske gulv eller bli sykepleierske lenger . Alle vil være chefer . "

" Jawoll , " sa Fransiska .

" Hvad? " sa søster Brynhilde . " Hvad er det De sier? "

" Jawoll , sa jeg . "

Plutselig la oversøsteren sig bakover og lo , en høy , litt hæs , men rungende latter . Fransiska blev rød .

" Det er ikke noe å le av ! " sa hun .

Søster Brynhilde slog sig på knærne og brølte . Hun skrek av latter .

" Det er ikke noe å le av ! "

Fransiska snakket meget høyt , og søster Brynhilde tørket tårene av sig .

" Jo , " sa hun . " Det er noe å le av . De , vesle lam , har fått mig til å le . "

" Nei ! " sa Fransiska . Hun hadde røde og hvite flekker i ansiktet .

" Jawoll ! " sa søster Brynhilde .

Fransiska bet tennene sammen og så henne inn i øynene .

" Jeg liker folk som kan bli sinte , " sa søster Brynhilde ; " sant å si kan jeg bli litt sint selv av og til . Litt ute av balanse . "

" Jeg har hørt om det . "

" Det kan jeg tenke mig , ja . Og det har ikke vært løgn . Vet De , hvad De skal gjøre? De skal begynne med det samme ! Først går De til 217 og får klær , ‐ det er til venstre , så går De op til søster Anna i fjerde etage . Jeg skal ringe op , og så skal vi se om De klarer det . Adjø ! "

" Adjø . "

Hun gikk til døren .

" Vent ! De vet at vi har dobbelt belegg med patienter og altfor liten arbeidshjelp? "

" Nei . "

" Men slik er det . "

" Jeg forstår . "

" Vi må se om De klarer det . Søster Anna vil vise Dem alt . "

En halv time senere satt Fransiska i et lite eneværelse på en stol bak et nedrullet gardin . I sengen lå en fremmed mann og døde . Han hadde dødd i ukevis , og han døde et bitte lite stykke av gangen . Det var en yngre offiser , og han var så tynn at lårene ikke var tykkere enn en vanlig underarm . Han hadde en bandasje om hodet , og sort skjegg i ansiktet , fordi man ikke kunne røre ham . Skjegget var tre , fire centimeter langt . Granatsplintene hadde sittet tett som en haglladning i bakhodet på ham , bare en del var blitt plukket ut igjen . Han lå naken og urørlig under det tynne sengeteppet . Av og til åpnet han øynene og så ut i luften . Han kunne ikke bevege sig og ikke tale . Øynene lå langt inne i hodet og var meget mørke under de store , sorte vippene . Av og til hørte Fransiska åndedrettet hans , og hver gang åndedrettet blev hørbart , stakk hun en blank stålstang med bomull rundt inn i munnen på ham og renset den for slim . Da holdt hun en oval spyttekopp under haken på ham .

Hele tiden lyste de hvite tennene i ansiktet , fordi huden hadde strammet sig rundt munnen og trakk bort lebene . Han kunne ikke svelge spyttet som samlet sig i munnhulen , så det truet med å kvele ham .

Hun stod ved fotenden av sengen og bad , da han åpnet øynene , men det var umulig å si om han så henne . Blikket var mørkt og mykt , meget langt bortefra .

Fransiska bad slik :

Gud fader og Jesus Kristus i himmelen . Gi mig kraft til å hjelpe dem som lider . Gi mig lov til å prøve å hjelpe dem hele mitt liv . Du som har skapt jorden og menneskene og alt som er til , gjør det slik at jeg må lære å hjelpe dem som har smerter og som lider . La noen av smertene gå over på mig . Hjelp denne mannen her , så han lider mindre . Kristus og Gud i himmelen , hjelp ham . Amen .

Hver gang hun renset munnen på ham , gråt hun , og hun gråt litt når hun bad også . Ofte , når hun ikke kunne finne ut noen bønn selv , bad hun Fadervår , og den bragte orden inn i de andre bønnene . Hun tenkte sig at den ikke passet slik til anledningen som de bønnene hun laget selv og hvor hun bad om noe ganske bestemt , men at den virket allikevel den også . På den andre siden virket de egne bønnene fordi hun liksom ropte i dem . Fadervår virket naturligvis sterkt . Men hvad virket sterkest av dem akkurat nu? Det var ikke godt å vite . Men når hun bad sine egne bønner , da følte hun at stemmen , den tause stemmen inne i henne , som ikke hadde noe med halsen og tungen å gjøre , denne stemmen gikk like op av brystet hennes og klang ut i et stort rum som også lå inne i henne .

Bare efter få dager blev bønnene anderledes , fordi hun ikke var mere borte fra sykesengen og offiseren enn noen ganske få timer ad gangen , hvor hun fikk avløsning og kunne sove litt på formiddagen . Hun bad næsten bare for offiseren da , om at smertene hans måtte bli mindre og om at hun ikke måtte sovne eller svikte .

Når denne fremmede mannen skulle få ernæring eller stelles , kom to riktige sykesøstre inn og gjorde selve arbeidet , mens hun bare hjalp til . Men hun så nøye efter , og lærte håndgrepene og ordene .

Værelset lå mot vest og hadde sol om eftermiddagen og aftenen . Strålene fylte hele rummet og gjorde det hellig . Sammen med den døende , fremmede mannen gjorde solskinnet rummet hellig . De røde og gyldne solstripene kastet lyse , blågrønne skygger i det hvite værelset , på veggene og på sengeklærne . Det kunne hende at en av solstrålene traff den høyre hånden til offiseren . Det var en ung hånd , med litt hår på det tynne håndleddet , og fremdeles gulbrun på trods av sykeleiet . Den var så tynn , at det så ut som om også knoklene var blitt meget tynnere enn de oprindelig hadde vært . Neglene var lyse , bredere enn selve fingrene , og meget lange . Disse neglene lå helt stille mot lakenet . Solstrålene blev brutt i vannkaraffelen som stod der inne på trods av at han ikke trengte den . Han trengte ingenting mere . Og de brutte solstrålene sendte reflekser som lysende flekker og ringer i taket , og ved siden av døren malte de et tydelig farvespektrum på veggen . Flere ganger om dagen drog flyformasjoner dundrende over himmelen , bombefly og jagere , østover om morgenen og vestover senere på formiddagen . Den blå himmelen blev likesom til fast stoff av lyden som satt igjen i den . Så blev det stille igjen . Ute i parken nedenfor vinduet blev trærne langsomt rødere og gulere , de fikk flere og flere farver , og singelen lyste rødt mot gresset . I sengen lå den unge mannen med bandasje og gips rundt hodet over det sorte skjegget . Det tynne sengeteppet og lakenet lå så flatt at man kunne ikke se at noen lå under . Bare føttene ved fotenden laget en liten forhøyning . Så bøyet hun sig over ham og renset munnen under de tynne lebene som hadde trukket sig tilbake . Hele ansiktshuden trakk sig sammen og blev mindre . Tinninger , neserygg og kinnben trådte frem . Huden var hele tiden fuktig av svette og glinset svakt .

Denne mannen i sengen .

Han hadde sluttet å snakke lenge før Fransiska kom , han stønnet ikke mere . Men han åpnet øynene og så forbi henne eller på henne . Han flyttet ikke blikket . Men hun visste at han hørte og at han hadde så store smerter som det gikk an å ha . Hun fikk aldri talt med ham , men hun var hos ham . Og hun hjalp ham .

Han kunne bevege hendene litt . Ganske langsomt kunne han røre håndflaten og fingrene , eller la neglen gli mot lakenet . Hele bakhodet var sprukket som en blomsterpotte med jord inne i , men gipsen og bandasjene holdt stykkene sammen . Skårene gikk i alle retninger og vokste ikke . Rundt øynene med de bløte , lange frynsene gikk de dype , næsten blåsorte øyenhulene .

Det var ikke meget Fransiska kunne gjøre for ham , men hun gjorde det hele tiden . Når søstrene løftet teppet av ham , så hun at han hadde den gulbrune farven over hele kroppen unntagen bryst og mave hvor det sorte håret vokste krøllet og blankt . Han gav intet livstegn fra sig under vaskingen . Søstrene arbeidet nærmere tyve timer i døgnet , og senere overtok Fransiska vaskingen . Hun skiftet også laken mens de andre løftet ham . Mens hun stod slik , gikk alarmen for Fransiskas første , virkelige flyangrep .

Da alle mobile pasienter var blitt flyttet ned i kjelleren , var angrepet over . Fransiska blev igjen hos offiseren , og fra vinduet så hun at noe av byen brant . På dette tidspunkt var den store bombingen av de tyske byer enda ikke begynt for alvor . Men der kom mange skadede til sykehuset . Senere lærte Fransiska fosforbombene å kjenne .

I dagene fremover blev høsten stadig rødere og varmere . Luften var mild , men klar , og dag for dag så hun den voldsomme solnedgangen som fylte værelset . Hun så ned på parken og merket at mangelen på søvn ikke gjorde henne søvnig mer . Claudia så hun bare såvidt noe til , og søster Brynhilde hadde hun ikke sett siden første dag . Hun merket at de var blitt en drøm . Alt som lå bak henne i verden var en drøm . Men hun visste at det ikke er sant at man bare kan dele andres sjelelige lidelser , hun følte meget av denne mannens smerte nu . En del av den bar hun med ham .

En dag følte hun at døden kom inn i værelset . Mannen , den fremmede mannen i sengen , lå som ellers ; der var ingen forandring å se på ham . Vannkaraffelen var rød som en kolossal edelsten , og hele solen var inne i den . Hun bøyet sig over ham og tok pulsen . Den slog , men svakt og langsomt , ujevnt . Døden kom nærmere , helt bort til henne . Han var ved sengen . Så begynte mannen å dø fortere . Hun holdt ham rundt håndleddet og på kinnet . Øynene åpnet sig i en smal , hvit spalte , og han var kjølig og fuktig å føle på . Så skjedde forandringen .

Senere forsøkte Fransiska å gjenkalle for sig hvad forandringen bestod i , og hun klarte det aldri . Forandringen var helt usynlig , og meget sterk . Alt blev anderledes . Men det var første gang hun stod og holdt noen i hånden mens han døde . Hun følte efter pulsen , fant stedet mellem knokkelen og senen , men den var der ikke . Håndleddet var uten pulsslag . Så la hun hånden ned på lakenet igjen , slik som den hadde ligget så lenge hun hadde kjent ham . Hun så op på ansiktet , det lå litt til siden med halvlukkede øyne . Og da så hun hvordan et menneskeansikt ser ut .

Hun merket at hun stod i solskinnet og gråt , men hun var ikke bedrøvet . Hun gråt enda mens hun gikk ut på gangen og ned trappen . Hun gikk til søster Brynhilde for å melde fra , og søster Brynhilde var den eneste hun ville tale med .

Hun fant henne på kontoret .

" Jawoll , " sa oversøsteren ; " sett Dem ! "

Fransiska merket at gulvet ikke var helt sikkert å gå på lenger . Det gav litt efter under føttene . Hun tok tak i stolryggen og forsøkte å finne søster Brynhildes øyne .

" Han er død . "

" Nettop nu? "

" Ja . Han døde . "

" Sitt ned da , barn . "

Hun fikk stolen under sig , men hun klarte ikke å få riktig tak i ansiktet på den andre . Gulvet var mykt og gynget svakt .

" Stakkars vesle lam , De sover jo . "

" Jeg er litt trett , " sa Fransiska ; " litt ute av balanse . "

Oversøsteren trakk ut en skuff og tok noe op av den , så reiste hun sig . Hun gikk bort til vasken og hentet vann i et glass .

" Så han døde? "

Hun stod ved siden av henne og la hånden over pannen hennes .

" Ja . Han døde . "

" Se her . Gap ! "

" Han døde akkurat nu . "

" Gap ! "

Fransiska fikk en tablett på tungen .

" Og så drikk litt . Svelg . "

Hun følte vannet i munnen og over haken . Søster tok henne i armen .

" Og så står vi op . De skal legge Dem nu . "

" Har de det slik alle sammen? "

" De dør . De dør alle sammen . Men de har det ikke slik alle . Ikke alle sammen . "

Fransiska så enda mindre nu , og skjønte at hun var begynt å gråte igjen . Hun visste ikke når hun var begynt .

" Noen dør ute . Noen kommer hit og dør . De kommer hit og dør . "

" De kommmer til himmelen , " sa Fransiska . " Tror De ikke at de kommer dit? "

" Jo , vesle lam . Så går vi . "

" Jawoll . "

De gikk ut på gangen , bort til heisen .

" Det er best å dø med støvlene på , " sa Fransiska .

Oversøster så på henne .

" Jawoll , " sa hun ; " med støvlene på . Der sier De noe ! De har rett i det . Man skal ha støvlene på . "

Da de gikk ut av heisen , følte Fransiska sig trett på en helt annen måte , det var en varm , stille tretthet uten tanker .

" De blir rolig nu . Det er bra . Sett Dem . "

De var inne på værelset . Hurtig og næsten uten at Fransiska merket det fikk den andre henne i seng .

" Soldaten , " sa Fransiska ; " han " . "

" Jeg skal ordne soldaten . Sånn . "

Det blev mørkt i værelset .

Litt efter midnatt kom flyangrepet . Claudia vekket henne , og Fransiska forsvarte sig kraftig . Hun sved i øynene og skjøv Claudia vekk .

" Kom , " sa Claudia ; " du må hjelpe til å få dem ned . "

Fransiska ravet efter henne ut på gangen og ned trappen . Da frokosttiden kom , hadde alle flyttbare pasienter vært i kjelleren , og var bragt tilbake igjen . Tre netter i trekk var det bombeangrep . Så kom flere rolige døgn igjen . Hun vasket korridorer , trapper , gulv . Hun lærte sykehuset å kjenne . Fra loft til kjeller blev hun kjent med sykehuset , med kjøkkenet , vaskeriet , centralfyringsanlegget som ikke var i bruk ennu , med avdelingene . Noen minutter hver dag var hun i parken . Hun gikk så langt bort at det store , røde korset på taket blev synlig . Og her i parken merket hun at høsten gled fremover , men meget langsommere og mere skritt for skritt enn i Norge . Her var ikke disse hurtige overgangene fra varme til kulde . Langs veggene på hovedbygningen , ved garasjene og ved gartnerboligen vokste der mørkerød villvin . Og på taket stod det store , røde korset .

%Efter en tid skrev hun brev hjem :

Kjære far !

Din datter lever og blomstrer som et pæretre . Om våren altså . Her er høst med alle verdens farver , men jeg skjønner ikke at det kan bli høst når det ikke er blitt koldt . I Norge er det koldt nu . Du må ta på dig langt undertøy , ‐ ‐ men ikke Jægerundertrøyen og Jægerunderbuksene , det må du vente med . Figgjo'en er varm nok enda en stund . Og den ligger i det store speilskapet nederst til venstre . Du må høre på din datter . Jeg tenker så ofte på dig , ja hver kveld og hver morgen . Om dagen har vi nok meget å gjøre , for tyskerne er ikke redde for å arbeide , og ikke redde for å sette andre i arbeide , heller . Du går sikkert og steller i haven nu , slik som ellers ‐ legger granbar over rosenbuskene og gjødsel på bedene . Men hvordan går opvasken?

Du , jeg har ikke fått noe brev fra Cato . Kan du ikke skrive med en gang du får dette brevet og si hvad du har hørt fra ham . Og det siste brevet fra Cato , kan du ikke sende det hit? Alt er vel godt med ham?

Og så far , må jeg takke dig for at jeg fikk lov til å reise . Jeg er så glad så glad fordi jeg er blitt sykepleierske . Jeg vet at jeg vil bli det hele mitt liv . Selv når jeg er søvnig og må være våken om natten er jeg så lykkelig , og jeg skal ikke bringe skam over dig .

Vi får timer hver dag , vi elever altså , når det lar sig gjøre . Vi får både anatomiundervisning og førstehjelp og hygiene og praktisk pleie . I anatomi har vi en av legene som er professor og som ser ut som en riktig professor , med hvitt hår og høreapparat . Han er så snill og blid , men fryktelig distret og svær til å lese bøker , men det har han visst aldri tid til . Jeg synes det er morsomt med timene , men jeg liker mig aller best i sykepleien . Oversøster er streng men snill .

Blant pasientene har vi mange som er fryktelig såret , men det vil jeg ikke snakke om her . Jeg er glad for at du er hjemme , men jeg er så redd for Cato , far . Du må få ham til å skrive . Be ham .

Så må du hilse dem du treffer fra din datter .

Vær selv hilset med en stor klem

fra din Fransiska .

Det var ingen overdrivelse når Fransiska sa at der var meget å gjøre på sykehuset . Da hun skrev brevet var det et stort arbeide for henne , og hun stjal tiden til det fra nattesøvnen . Kort tid efterpå oplevet hun de to ting som kommer av sig selv når unge mennesker får for strengt arbeide og for lite søvn ; naturen tar overhånd . En dag var Fransiska savnet , hun var borte , og avdelingssøsteren lette efter henne , inntil hun fant henne på gulvet i toilettrummet , klemt mellem klosettet og døren , med ansiktet ned mot gulvet ‐ ‐ ikke bevisstløs , nei , men i dyp søvn og i lite imponerende antrekk . Hun var falt av setet og lå med kinnet mot stenflisene . Klokken var elleve om formiddagen og da Fransiska blev vekket og forstod hvor hun var , blev hun rød som en tomat av skam , både over antrekket og over at hun ikke hadde klart å holde sig våken . Et par dager efter dette gikk hun døgnvill . Hun hadde nettop spist og var kommet fra vakt , og efter maten så hun på klokken som var kvart på ti . Det typiske ved den døgnville er at han ikke ser om det er lyst eller mørkt ute , merker ikke om det er natt eller dag , men han holder sig til klokken . Fransiska reiste sig fra bordet og var forskrekket over at klokken var så meget , og gikk tilbake til arbeidet . Hun trodde at hun hadde sovet , og var i halvsøvne da hun reiste sig . Følelsen av å møte andre ansikter enn dem hun skulle møte , forferdelsen over at ingen var på kjøkkenet og laget middagsmat , alt som ikke var som ellers ‐ det trengte ikke inn til bevisstheten hennes , men skapte bare en dump og uklar angst . Først efter mid natt blev hun knepet og avsløret som halvveis søvngjengerske og sendt i seng . Hun visste at hun hadde hjulpet noen med noe , men ikke hvem . Hvad hun hadde gjort i disse timene fikk hun aldri riktig vite .

Så kom en dag hvor hun bare sov , og så var hun igjen på bena . Hun vennet sig til det , og igrunnen merket hun selv ikke meget til trettheten og slitet . Hun levet helt i møtet med de sårede og lemlestede frontsoldatene som fylte sykehuset . Det var så mange av dem , og deres smerte var den verden Fransiska næsten uten å vite om det , var gått inn i . Men hun var klar over at hun aldri hadde levet før ; alt som lå foran dette møtet med den virkelige verden var vagt og drømmeaktig . På nært holdt fikk hun vite hvad krigen var .

Krigen var møtet mellem mykt , bløtt vev og stål . Mellem jern og kjøtt , ild og hud . Den var møtet mellem blodårer og stålsplinter , mellem nerver og metall . Krigen var urin , bekkener , amputasjoner , katetere , bomullstamponer som var tunge av blod og puss . Krigen var bytting av bandasjer . Krigen var sår som ikke grodde , sting som ikke holdt . Krigen var en bestemt gren av kirurgien . Kort sagt : Krigen var menneskekroppen vrengt ut inn , i alle mulige aspekter , på alle mulige måter . Krigen var menneskekroppen blandet med metall og bandasjer . ?

Og så var krigen ansikter og øyne .

Mange av pasientene blev for alltid sittende som bilder i henne . Der var f.eks. løytnant Ritter som aldri sov om natten .

" De må be , løytnant ; prøv å be ! "

" Jeg ber ofte , søster . "

" Der ser De , det hjelper å be . "

" Nei , søster , det hjelper ikke å be . Det gjør ikke noe bedre . "

" Hvorfor ber De da? "

" Jeg vet ikke . "

" Hvis De trodde , løytnant , da ville det hjelpe . "

" Sover alle nu? "

" Nei , ikke alle . Noen er våkne . "

" Er det mange? "

" Noen stykker? "

" Ja , noen stykker . "

" Hvor mange? "

" Jeg vet ikke , løytnant . "

" En på hver sal? "

" Jeg vet ikke . "

" Er der ikke en på hver sal? En som ligger våken? "

" Nei , jo ‐ kanskje . "

" Der er en på hver sal , søster ! Jeg vet det . På hver sal er der en . "

" Ja , der er en . Prøv å sove , løytnant . "

" Hvor gammel er De , søster? "

" 21 . "

" Jeg er 27 , søster . 27 vårer . Jeg har et lyst sinn . "

" Hysj nå , løytnant ! "

" Nei , jeg er så glad . Jeg har hele livet foran mig , søster . "

" Ikke spøk på den måten ! "

" Jamen jeg har et lyst sinn . Si at jeg har et lyst sinn , søster ! "

" Ja , De har et lyst sinn . "

" Og jeg kan få en ny ryggrad av celluloid ! Ikke sant? En splitter ny rygg . "

" Hysj , De vekker de andre . "

" Den nye ryggen blir meget bedre enn den gamle . "

" Sov nu . Jeg må gå , løytnant . "

" Nei , vent , søster ! De må gi mig flasken , tror jeg . Jeg tror det er begynt å renne . "

" Sånn ! "

" Takk , søster . Det var visst på tide . Nu må De bli her ! "

" Da må De tie stille . "

" Hvor var vi henne , søster? Jo , ved den nye ryggen . Videnskapen vil lage en fin_fin ryggrad . Den gamle var ikke stort tess . Det viste sig . "

" Hysj ! "

" Nu er det bedre . Det renner langsomt . "

" De er snart ferdig nu , løytnant . "

" Tror De jeg kan holde mig tørr når jeg blir 50 , søster? Hvis jeg har flasken innen rekkevidde? "

" De må ikke ta det på den måten , løytnant . "

" Nei . Jeg skal være snill . Man må være takknemlige mot videnskapen . "

" De er ferdig nu , tror jeg . "

" Ikke sant , søster , ‐ vi må være takknemlige mot videnskapen? "

" Hysj da ! Ja , De er ferdig , løytnant . "

" La mig se ! Var det mye? "

" Bare noen dråper . "

" Tror De videnskapen kan lære noe på mig , søster? Bare lite grann? Litt om celledannelse i ryggmarven? "

" God natt , løytnant "

" Herre Gud , søster , bli her ! "

" De ligger ikke alene på sykehuset , løytnant ! Jeg må gå . "

" Hils videnskapen , da ! "

" Vær snill nu ! Det er ikke jeg som har opfunnet videnskapen . "

" Nei . Ikke gå , søster ! "

" Jeg kommer igjen senere . "

" Kom snart , søster ! "

" Prøv å sove litt . "

" Jeg skal prøve å be litt igjen , søster . Kanskje kan det hjelpe litt . "

" Ja , prøv ! "

" Søster ! "

" Ja? "

" Der er mange som har det meget værre enn mig . "

" Javisst , løytnant , mange . De fleste har det værre , men De ligger og plager Dem selv . Det gjør ikke de andre . De andre er ikke sånn . "

" Er jeg den eneste som er sånn? "

" Ja , løytnant . De er den eneste . "

" Det er bare om natten , søster . "

" De plager Dem selv , og ... . "

" Og Dem? Ikke sant? "

" Jo . "

" Jeg skal ta mig sammen , søster . Jeg lover det . "

" Adjø , løytnant . "

" Kom igjen , søster ! "

" Ja . "

" Søster? "

" Nei . "

" De kunne lære mig litt norsk . Jeg mener mens jeg ligger sånn , allikevel . "

" Hysj ! "

" Jeg lengter slik efter Deres vakre og fredelige land med den germanske befolkning . Lengter De aldri hjem? "

" Jo . "

" Søster , har De bleket håret? Med vannstoffhyperoksyd? "

" Tøv ! "

" Ja , for her må der jo finnes massevis av vannstoffhyperoksyd , mener jeg . "

" Jeg skal rette på puten Deres . Se sånn ! "

" Søster ! "

" Ja . "

" Det var ikke noe . Det var bare at jeg har litt vondt i ryggen , søster . "

" Stakkars Dem , løytnant ! "

" Av og til har jeg faktisk litt vondt i ryggen . Det føles akkurat som om det skulle være noe i veien med ryggen min . "

" Stakkars Dem . "

" Men De må ikke gråte , søster ! Ikke gråt ! Det var bare spøk , søster . Det er ikke sant at jeg har vondt noe sted . "

Månedene gikk videre med Fransiska , hun vennet sig helt til arbeidet og til å sove lite . Da hun fikk det tredje brevet fra faren , fulgte det to avisartikler med . Begge var undertegnet av ham , og hun la dem ned i konvolutten igjen for å lese dem når hun var blitt ledig for natten . Hun var nokså spent , for faren hadde aldri skrevet i avis før .

Sent på kveld tok hun artiklene frem , hun satt på sengen og så på dem litt , så la hun dem ned i skuffen sin . Fem minutter efterpå sov hun .

Da brevet fra Cato kom , var det like før jul . Og i det samme hun holdt konvolutten i hånden og så skriften , begynte hjertet å slå så hun følte sin egen puls helt ut i fingertuppene . Brevet hadde ingen andre angivelser enn " Fronten " og dato og feltpostadresse .

Kjære , lille Fransiska .

Nu kan jeg sende dig noen ord , og det er mange ting som jeg kunne fortelle dig i dag , nu når du selv er ved et lazarett og vet hvordan det er . Det er mange ting som jeg ikke kunne nævne for dig efter Finnlandskrigen , fordi det er ting som ikke kvinner ‐ og aller minst unge kvinner ‐ ‐ bør vite noe om . Men i dag er du jo på en måte selv ved fronten , og i det minste vil du jo , av det du daglig ser , kunne slutte dig til hvordan frontlivet er .

Når jeg ikke har skrevet før , da skyldes det nok , så rart det kan høres ut , at jeg tenker så meget på dig . Jeg tenker så ofte på dig , at jeg næsten har dig i nærheten . De to brevene dine har jeg alltid på mig , så du kan tenke dig til hvordan de ser ut , krøllete og fillete . Så jeg trenger flere brev , før de gamle faller fra hverandre .

Det er en hård krig vi kjemper her , og vi har hatt streng vinter lenge . Men alt står bra til . Det gjør det . Vi er helt overlegne , og blant guttene i kompaniet er stemningen fin og høy . Det er ikke skryt når jeg sier at nordmennene her ikke har bragt skam over landet . Vi kommer til vår rett ved en vinterkrig . Og sneen ligger meget høy , for det har snedd i ukevis . For noen dager siden gikk jeg næsten tre døgn på ski i et trekk . Det var noe til skitur , det ! Jeg leder en tysk avdeling , sammen med en liten norsk , og vi har hatt temmelig store og ‐ ærefulle ‐ opdrag . I grunnen er jeg på vei til å bli virkelig soldat nu ; det er på en måte som om alle tanker blir anderledes her i sneen og ved fronten . Før ville jeg ha ledd av noen som brukte et slikt ord som " ærefull " , men her betyr dette ordet virkelig noe .

Jeg tenker så meget på far , og på hvordan han følte at det vesle felttoget han var med i i 1940 ødela alt han trodde på den gang . Han hadde trukket offisersgasje hele sitt liv , og kunne ikke få gjort noe til gjengjeld for det landet som hadde ernært ham . Da krigen kom , var han våpenløs . Jeg tror han ønsket at han var falt i en av trefningene . Jeg synes veldig synd på ham , og det er jo rart å tenke på at før syntes vi han var så streng . Ja , det var han vel også . Men det er litt trist å tenke på at han er helt alene efter at du reiste fra ham . Allikevel er jeg stolt over at du har reist , Fransiska . Du må ikke misforstå .

Far har sendt mig et par avisartikler som han har skrevet . Ja , det er hans måte å føre krig på nu . Men jeg tror nok de kan forfeile sin virkning . Har du også fått artiklene? Alt han skriver der er jo sant og riktig , men kanskje vil folk ikke tro på dem , bare fordi det er ham som har skrevet det . Når en av oss skriver eller sier sannheten , da er det " propaganda " ‐ er det ikke det det heter? Men hvad betyr det? ‐ Ingen ting .

Kjære Fransiska , vi må unnvære hverandre nu , men vårt gamle vennskap behøver vi ikke å være uten . Min kjære lillesøster . Jeg er sikker på at du er flink i arbeidet ditt .

I morgen drar jeg på en av de fine langturene våre igjen . Og jeg tar brevene dine med . Jeg er en gammel frontrotte nu , men av og til ser jeg ting som ikke er lette å tenke på . I vinter fant vi fem mann som russerne hadde tatt til fange .

Jeg tenkte på Jan som tror på kommunismen , og tenkte at dette skulle han se . Alt under den første Finnlandskrigen var det meget slikt å oppleve . Jeg vet at vi kjemper for Europa , og dermed også for Norge . Dette er? et korstog , uansett hvad jøssingene hjemme tror . Det er jo dem? vi forsvarer .

Ha det godt , lillesøster , og vær flink pike .

Heil og Sæl? fra din bror Cato .

Fransiska drømte efter at hun hadde fått Catos brev . Hun satt i båten igjen sammen med Cato og Jan . Det var mørkt , og bare fakkelen forut lyste med et vilt rødskjær , flakkende og sterkt . De røde flammene speilet sig i vannet og i de våte klippene . Jan fanget krabber , og efterpå gikk de igjen i land på holmen hvor han lyste for dem med fakkelen . De holdt hverandre i hånden og gikk i en slags gåsegang op til stedet hvor Jan laget bålet . Mens han bøyet sig over flammene , så hun ansiktet hans med voldsom klarhet , rødt av flammeskjæret , med de sorte , sammenvokste øyenbrynene og det korte , svarte håret over pannen . Så vendte han ansiktet mot henne med åpne , store øyne og så lenge på henne . Ansiktet og øynene vokste og vokste mens han så på henne , og hun følte en ulykke og en sorg som hun ikke hadde ord for . Det var en ulykke uten mål og grenser , og bålet spraket voldsomt og kastet lysskjæret over ansiktet hans , så skyggene langs nesen og rundt munnen blev skarpe og kullsorte . Alle ujevnhetene og musklene i det magre ansiktet trådte frem .

" Det var galt , " sa hun ; " det var galt av dig . Du skulle ikke ha gjort det der med fangene i skogen ! "

Det knitret og smalt i bålet , og Jans øyne blev større og større .

" Det var galt , Jan . Skjønner du ikke det? Det var galt det med fangene . "

Og hun følte at Jan delte den fryktelige ulykken over det .

" Men vi gjør det samme igjen . Vi gjør det samme igjen ! " sa Cato : " Syv ganger sytti ganger skal vi gjengjelde det , og enda er syv ganger sytti ganger ikke nok . "

Hun så Catos ansikt vilt og fortrukket ved bålet .

" Det var galt , Jan . "

Så kom Jans ansikt nærmere , og han smilte . Jan la hånden i håret hennes og hun la hodet ned i fanget hans . Ganske langsomt rant sorgen bort , mens hun så ansiktet med de store øynene over sig . Så smalt det slik i bålet at hun ikke kunne høre hvad han sa , men han talte . Han sa noe og smilte , og Fransiska følte sig glad igjen . Hun lo . Men bålet smalt hele tiden , uten ophør , det gnistret og spraket mere enn noe bål på jorden . Allikevel var hun glad , fordi der kom en stor varme og godhet fra Jan som hadde lagt begge armene rundt henne .

Claudia trakk henne næsten ut av sengen .

" Op , Fransiska , de skyter hele tiden ! Op med dig . Å , Gud i Himmelen ! "

Fransiskas første våkne blikk gjaldt blendingsgardinet . Det var i orden . Så kunne lyset brenne .

" Å Gud ! " Claudia knyttet hendene mot taket ; " det er lufthunnerne ! Nu er de her igjen ! "

Over Claudias seng hang bildet av føreren , og hun pekte på det :

" Men vi skal slå dem ! Han skal føre oss til seier . Å , bare det var over ! Fort dig , Fransiska ! "

" Ja , da . Ja da ! "

Fransiska satt på sengekanten og trakk på sig strømpene . Foran henne stod det vesle bordet , og på bordet stod en skål . Mens hun satt og så på den , flyttet den sig plutselig over bordflaten . Helt alene flyttet den sig , uten at noen hadde rørt ved den . Hun følte en navnløs forbauselse , men i det samme flyttet hele værelset sig , og samtidig hørte hun braket . Claudia reiste sig op igjen .

" Herre Gud , nå bomber de hospitalet også ! Kom , Fransiska , fort ! Vi må få dem ned i kjelleren . "

Et øyeblikk efter sprang de ned trappen . Det var en fjern del av bygningen som var blitt truffet . Så gikk natten med flyttingen av pasientene .

Der gikk flere dager til før Fransiska fikk riktig tid til å ta farens avisartikler frem for å lese dem . Begge var vervningsartikler for majorens nye parti . Den ene var :

Exil_regjeringens høyforræderi .

I 1940 trakk England Norge inn i verdenskrigen ved å forberede en invasjon i vårt land . Enten var disse forberedelser alvorlig ment , eller de var en skinnmanøvre , beregnet på å bortlede den tyske krigsledelses opmerksomhet fra England selv .

Krigen i 1940 var unødvendig og lite ærerik .

Det må være viktig for alle patriotisk tenkende og følende nordmenn at vi i dag med ærlig vilje til sannhet og rett spør hvad som førte frem til denne ulykksalige og vanærende krig og det forløp den fikk .

Svaret er : Regjeringens bevisste landsforræderi gjennem sabotasjen av Norges forsvar . ? Som gammel offiser taler jeg her av bitter erfaring , men også efter omhyggelige undersøkelser .

Den 31. august 1939 gav den norske regjering ordre til alle norske krigsfartøyer om ikke å bruke makt? mot overmakt , hvis krenkelse av vår nøytralitet skulle skje i norsk farvann utenfor norske marinehavner . Samme år hevdet oberst Jonas Petersen i Aftenposten : " ... er vår hær og flåte intet effektivt forsvar , men kan i tilfelle krig kun ansees som et hjelpeløst slaktoffer . " Og formannen i Norsk Aeroklubb skrev i Morgenbladet : " ... den ansvarlige instans som i dag vil beordre våre flyvevåpen til kamp med det materiell og den trening våre flyvere har , han opfordrer vår flyveungdom til det rene selvmord . "

Dette var i 1939 , og i tiden fremover tryglet de militære chefer regjeringen om bevilgninger . Til disse militære chefers krav svarte statsministeren : " En kan bli fristet til å slå porten igjen , og ta nøkkelen ut også . "

Forut for denne holdning til forsvaret går mange og lange , og for en offiser tunge år hvor disse folk gjennemførte sin linje . Denne linje går langt tilbake og blev ført målbevisst frem til 9. april 1940 , hvor den bar sin naturlige frukt ; landets forsvar var satt ut av spillet og landet lå åpent og vergeløst . I 1930 , ti år før ulykken , uttalte Fr. Monsen på partiets landsmøte følgende : " Det har alltid vært enighet innen vårt parti om at man skulle søke å gjøre den borgerlige hær ubrukbar? . " ( Uttalelsen er protokollført og siteres ordrett . ) Fr. Monsen som hadde uttalt dette , blev siden av partiet valgt til forsvarsminister . Fire år senere uttalte også den samme Monsen i Stortinget : " Militærvesenet er et apparat til undertrykkelse av frigjøringsarbeidet nedenfra og har alltid vært det . La oss være fri for denne svindel med fedrelandet i forbindelse med militærvesenet . ? "

Statsråd Torp sa i 1936 i Stortinget :

" ... ledetråden for hele vår militære politikk må være at Norge vil ikke og kan ikke føre krig . ? "

Men visse folk var ikke alltid imot våpenbruk ; selv om vårt fedreland ikke skulle bruke makt mot en angriper , så burde man bruke våpen under en borgerkrig , dvs. en revolusjon .

På Arbeiderpartiets landsmøte i 1930 blev der ifølge protokoll fra møtet drøftet anskaffelse av våpen for å reise væpnet oprør . En mann som heter Einar Gerhardsen uttalte da ordrett : " Hvad angår det direkte spørsmål om å anskaffe våpen tør det finnes flere utveier , og disse håper vi komiteen kan vise . Det er som man vil forstå , så ømtålelige ting at det ikke kan gjøres til gjenstand for behandling her . ? "

Tilslutt enda en gang noen ord av forsvarsministeren , nu i slutten av 1939 , og som svar på de militære chefers bønn om regjeringens støtte til forsvaret : Det tales her som om vi hvad dag som helst kan vente å bli angrepet av en stormakt ... . Det skal ikke gå an å etablere militært diktatur her med slike midler . ? "

Få måneder efter forsvarsministerens uttalelser var Norge med i krigen .

Det viste sig da at statsminister , forsvarsminister , regjering og Arbeiderparti ikke hadde fart med tomme ord ; målet var nådd : Hæren var gjort ubrukbar . ?

Men langt værre enn dette er at den norske eksilregjering idag opfordrer nordmenn til å falle Tyskland i ryggen under skjebnekampen mot kommunismen . England har før krigen hevdet at Adolf Hitler og det nye Tyskland var Europas bolverk mot bolsjevismen . Amerika og England har lånt Tyskland 70 milliarder mark til å bygge op hæren , og i skjebnetimen , i kampens time , når det avgjøres om kommunismen skal slås ned eller få overflomme Europa med opløsning av hjem , og kirke , av frihet og rettferdighet , av lov og rett , ‐ da faller England og dets lakeier Tyskland i ryggen . Mens Tyskland kjemper på liv og død langs Østfronten , bomber engelske fly tyske kvinner og barn i ubefestede byer . Dette er forræderiet mot Europa .

Må Gud straffe England for dette !

Når Russland er slått , da vil Tyskland vende hele sin kraft mot England . Og dette vil bli straffens time .

%Så underlig det kan lyde ; Fransiskas eneste reaksjon på farens avisartikkel var at hun lengtet hjem . Hun lengtet efter faren og broren og huset og byen . Det som stod i artikkelen var likegyldig for henne ; hun visste at majoren ikke ville ha skrevet noe han ikke visste var sant , hun var klar over at der hadde funnet sted et nasjonalt sørgespill i det lille , nordlige , okkuperte landet . Men hun var av en ny generasjon og følte ut fra sig selv at der var kommet en tid hvor menneskene ikke lenger reagerte med forstanden ; hun ante og følte at lidenskapene som regjerte tiden ikke lenger tillot fornuften å komme til orde . Hun visste at Cato hadde rett når han skrev i brevet at folk ikke ville bry sig om det som stod i artikkelen , men bare om at det var skrevet av en mann som tilhørte en annen politisk opfatning . Hvis majoren hadde skrevet at månen kretser om jorden , da ville folk ha sagt : Det er løgn ! Ikke hør på ham , han er medlem av partiet . ?

Men hun brød sig ikke om dette , for hun var selv underlagt tiden ; hun tenkte selv med kroppen og ikke med hodet . Fransiska gikk til sykesengene , og der møtte hun tiden .

Det som Fransiska naturligvis ikke kunne vite , det var at faren var en anakronisme , en fortidslevning som trodde på fedrelandet , på æren , på at et ord var et ord , og på at to ganger to er fire . Allikevel følte hun at de ytterliggående massebevegelser , fascismen og kommunismen , var tidens ektefødte barn , for de inkorporerte en ånd som sa : To ganger to er fire ! og din bror vil svare dig : Hvilket parti tilhører du?

Det eiendommelige ved den tid Fransiska hører hjemme i , er at dokumentasjon ikke biter på den . Det er det nye tidehverv at forstanden er død . Bordet fanger ikke lenger .

Men Fransiska fikk ikke tid til å gruble . Igjen kalte tiden på henne , og på ny fikk hun en egen pasient . Denne gang var det ikke en offiser , men en soldat fra panservåpenet .

Hun hadde sett meget nu , hun hadde sett en virkelig forbrenning . Hun hadde sett blinde , sett menn uten ansikter , sett menn uten ben , menn uten underkjeve , menn med åpen mave , menn med knust ryggrad , menn med 200 granatsplinter i kroppen , ‐ og hun hadde som sagt sett virkelige forbrenninger , hun hadde sett en ung mann hvis eneste synlige opgave i livet hadde vært å vise et forbauset sykehuspersonale hvor langt en forbrenning kan gå .

Bortsett fra å fremkalle en kort bølge av hjemlengsel , hadde farens brev og avisartikler ikke formådd å bevege henne . Alt dette , med mennene og den politikk de holdt på med , var helt likegyldig for hennes følelse . Hun forstod nok hvad han mente , men det gikk ikke dypt ned i henne .

Fransiska hadde alltid vært omgitt av menn . Som barn hadde hun lekt med gutter , og hun var vokset op uten mor i huset . Ved faren og broren var det mennenes verden hun hadde møtt . Og nu , på lazarettet , var det igjen menn som omgav henne . Det var hele tiden menn i mennenes eget miljø , menn som brødre , som offiserer , som sårede .

På sin måte visste hun en mengde om mannens sjel ; at den var hjemløs og uten bolig på jorden , at den var uro lig og engstelig . Mannens sjel hadde en stor angst for hverdagen . Hun visste at mannens sjel fryktet hus og hjem og morgendagen , og at den i virkeligheten foretrakk døden og slagmarken fremfor det rolige , ansvarlige liv . Mannens sjel er en hare på flukt fra gård og grunn , fra søstre og mødre , fra jord og odel . Og efter en urgammel avtale overfaller de med jevne mellemrum hverandres land , brenner hverandres gårder og jevner alle resultater av hverdagens slit og flid med jorden . For så dypt hater og frykter mannens sjel det stille , fredsommelige arbeide på jorden , at alt det som omgir ham i seks dager : hus , låve , aker , by og bymur , det sletter han ut den syvende dag . Han brennner det , han jevner det med jorden . Først når han står på branntomten , får han på ny krefter til å ta spaden i hånden .

Men hvad er det som gjør hverdagen så forhatt , så utålelig for mannens sjel?

%Hvad som skremte og ophisset Fransiska mere enn sårene og lemlestelsene på sykesalene , det var samtalene mellem soldatene ; bak all fortvilelse og smerte lå der , selv hos de yngste , en tone av tilfredsstillelse , en katastrofeglede og en stolthet over ødeleggelsen som bare kunne komme til åpent uttrykk på lazarettet ; de som lå her , var sønner uten sønneplikt , fedre uten fedreplikter , menn uten hverdager .

Hun kjente denne stemningen igjen fra faren og broren , fra de ophissede , politiske talene , fra akkurat det øyeblikk , da ophisselsen , raseriet , hatet blev så sterkt at livet blev liggende igjen bak dem . Aldri , ikke et øyeblikk hadde Fransiska følt at selve ideene , politikken eller hvad det nu kaltes , i sig selv var hvad det kom an på ; for mennene var alt dette bare ord , men ord som kunne stilles sammen , ophopes , dynges på hverandre , helt inntil ophisselsen , lidenskapene fikk eget liv og blev til en strøm som løftet dem ut av dem selv , som drev dem til handling , til å brenne byer , til å drepe hverandre . Dette var også en slags avtale mellem mennene ; at de stillet sig selv , sin kropp og sitt liv til disposisjon for hverandres hat . Men det var ikke hverandre? de hatet . De fleste menn som fører krig mot hverandre har aldri sett hverandre . Får aldri se hverandre .

Hvad er det da de hater?

Livet selv vokser bare om hverdagen . På hverdagen slås høy , dyrkes haver , plantes trær . På hverdagene vokser gresset , modner kornet . Barn vokser op , er små og runde , blir bleke og slanke , får meget store øyne og tar verden op i sig . Dette er hverdagen .

%Det var blitt vanskeligere for Fransiska å be . Kanskje skyldtes det tretthet , mangel på søvn , for store inntrykk av hele denne strøm av ny lidelse som fløt gjennem sykehuset . Men hun var den samme , og når hun klarte å gjøre bønnen levende i sig , da var det den samme dype , varme følelse av sorg og glede , av overjordisk takknemlighet som fylte henne . For Fransiska var stadig glad . Til og med den store , klingende latteren hadde hun fremdeles . Pasientene , søstrene , legene ‐ sykehuset kjente den og satte pris på den .

Denne latteren var som et slags stort flagg , en fane som stadig vaiet over Fransiskas liv . Men naturligvis hadde den forandret sig noe i tidens løp ; den hadde fått et par nye toner og var blitt dypere i klangen . Mens Fransiska var på sykehuset , blev det vår og høst en gang til . Så reiste hun hjem på permisjon .

Cato var også hjemme da hun kom . Og Cato hadde en venn hos sig , en tysk soldat ved navn Wolfgang . Så var de igjen tre .

Og fordi Wolfgang kom til å spille en kort , men avgjørende rolle i Fransiskas liv , må vi fortelle nærmere om ham her .

Det hadde ikke vært mulig å underrette faren nøyaktig om hvilken dag hun ville komme hjem , og derfor var ingen på stasjonen for å hente henne . Hun satte kofferten fra sig til opbevaring , og tok vesken i hånden og gikk . Det var en tidlig høstaften , kjølig og klar , og i det samme hun kom ut av porten i stasjonen så hun havet , violettblått og evig med en næsten usynlig horisont . Øen med festningen lå svær og mørk på fjorden , og nu merket hun havlukten , lukten av Nordsjøen . Det luktet høst og hav . Luften var næsten unaturlig klar og farvene sterkere og lysere enn hun husket . Byen var uforandret , med brede gater og få mennesker . Slik hadde den vært bestandig , men det var første gang hun merket hvor folketom den var , hvor stille den var . Enkelte av gatene i byen er så rette at hun kunne se tvers gjennem hele byen og like ut i sjøen , og når hun så det slik , virket det næsten som om havflaten lå høyere enn byen ; vannet lå som en mur og stengte gaten .

Hun gikk langsomt hjemover og følte at hun hadde vært meget langt og meget lenge borte . Det var så stille at hun hørte fottrinnene i gaten . Noen gutter på sykkel svevet forbi henne som en fugleflokk , så blev det stille igjen .

Hun traff folk , og de hilste ikke på henne . Det var lenge siden noen hadde hilst på familien . Skumringen var svært anderledes her hjemme enn i Tyskland , ‐ meget lenger og meget blekere ; og selv når det begynte å skumre i gatene , var himmelen helt lys , næsten hvit . Men mest la hun merke til stillheten ; det virket som om hele den lille byen var gått til ro allerede , selv om hun visste at det var for tidlig på aftenen til det .

Uten at hun visste nøyaktig når det begynte , merket hun at noen så på henne , og forsiktig vendte hun sig om og så sig tilbake . På den andre siden av gaten , et stykke efter henne , gikk en yngre , kraftig mann , mørkhåret og med et skarpt , markert ansikt .

Pater Hecht så rett fremfor sig og nedover ; han gikk åpenbart i dype tanker . Slik var han alltid , rolig , uanfektet , uttrykksløs . Slik husket hun ham . Han gikk forholdsvis langsomt , så han omtrent holdt følge med henne . Han hadde sikkert meget å gjøre nu , men lot sig ikke merke med noe . Et par kvartaler senere bøyet han av til høyre og forsvant i retning av kirken sin og hospitalet .

Så gikk hun ut av bygatene . Langt borte i den stille aftenen hørte hun et kompani tyskere som sang . Enkelte av dem gikk tre eller fire ved siden av hverandre på aftentur . Jernbeslagene skrapte og smalt i brolegningen . Der var ingen krig .

Hun følte det i brystet og det steg op i halsen på henne ; der var ingen krig . Hun gikk gjennem en av de innerste forstedene nu ; små villaer med gamle , frodige haver , med mengder av grånende trær og busker og hekker , som var underveis med å legge fra sig løvet . Ingen var kommet like langt . Alt var midt i det . Over husene og havene lå fjellet og byskogen , næsten sort mot himmelen nu . Så stoppet hun .

Hun stod på sideveien som gikk forbi majorens hus , og det var ikke mer enn to hundre meter igjen . Hjertet begynte å slå meget sterkt , så sterkt at hun følte det i håndleddene og i ørene . Det var nøyaktig som hun hadde tenkt på det i Tyskland ; hun gikk de siste meterne alene , hun kom overraskende på faren . Hun ville gå riktig langsomt dette siste stykket , og hun gjorde det .

Så stoppet hun foran havegrinden .

Oppe i haven stod en mann med ryggen til henne , bred og skrå i skuldrene , skallet . Han hadde gamle ridebukser på sig og en grå sivil jakke , og han holdt på med noe helt inntil husveggen . Så klarte hun det ikke mer .

" Far ! " ropte hun .

Mannen snudde sig og så mot henne , så kom han hurtig ut på havegangen , så han kunne se henne ordentlig . Der løftet han begge armene over hodet .

" Herre Gud , barn ! Å Herre Gud ! "

For første gang så majoren at datteren var voksen , og for første gang så hun at det var noe i veien med faren . Rynkene i ansiktet var litt for dype , og hudfarven var litt for blek .

Han behøvde ikke å fortelle at broren var hjemme , allerede i gangen følte hun lukten av soldat , en fin , ubestemmelig lukt av tøy og lær . I hele huset kjente hun soldatlukten . Hun tok faren om halsen igjen og gråt litt på ham . Så sprang hun op i annen etasje og åpnet døren til brorens værelse . Det luktet ikke gutt derinne lenger , det luktet ung mann , fremdeles Cato , men voksen Cato og soldat . Dessuten merket hun enda en lukt som hun kjente altfor godt til å ta feil av . Og den skremte henne litt . Hun sprang ut igjen på gangen og ropte ned .

" Cato er sykepermittert ! Han har vært på lazarett ! "

Men faren svarte ikke , for han var gått ut i skumringen for å hente datterens veske . På tilbakeveien satte han sig ned på den grønne havebenken , lot vesken stå ved siden av sig , og en stund skjulte han det bleke , rynkede ansiktet i hendene . Hendene var også blitt svært gamle på ham nu .

Så kom han sig op igjen og satte vesken fra sig i gangen .

" Cato og Wolfgang kommer sikkert snart tilbake , " ropte han op til henne , og det var med den gamle , sterke offisersstemmen .

" Kom ned , nu ! Så får vi aftensmaten ferdig ! "

Hun kom ned :

" Hvad feiler Cato? "

" Han er helt rask igjen . Men han har hatt et bajonettstikk under armen . "

Fransiska tok ham i hånden .

" Da kan dere spille , far ! I kveld skal dere spille ! "

" Spille , ja ! Det kan du stole på , mitt barn . Din brors venn er forøvrig en utmerket pianist . Men Cato har ikke holdt sig helt på høyden ‐ forståelig nok , stakkar . "

Han fulgte henne ut på kjøkkenet , sammen laget de aftensmaten ferdig og han bar den inn .

Så hørte hun havegrinden bli slått igjen , og skritt på singelen utenfor . Det tok i døren , og fra kjøkkenet hørte hun at to menn gikk inn i entreen . De var tause , og før hun hørte stemmene , skjønte hun at noe var i veien . Så lød Catos røst , høy og brølende . Han snakket tysk :

" Fordømte svin er de ! Og dette pakket er det vi ligger ved fronten og forsvarer . ‐ Det er jo dem vi slåss for ! Hvad ! Det er dem vi slåss for ! "

Den andre svarte noe hun ikke hørte ; en svak , rolig mumling . Så Cato igjen :

" Hvad ! Det er jo dem vi ligger og slåss for ! "

Da hørte hun den andre stemmen ; inntrengende , lav og tydelig :

" Denk doch an den Alten ! 's geht ihn doch nicht an . "

I det samme gikk døren fra stuen op , og majorens stemme lød buldrende og tung gjennem huset :

" Nå , mine herrer . Vi har en overraskelse til dere . Cato , din søster er kommet . "

Fransiska og Cato åpnet kjøkkendøren samtidig , en fra hver side . Med det samme han stod i kjøkkenet så hun hvor forandret han var . Høy hadde han aldri vært , men skuldrene hadde lagt sig kraftig ut på ham . Ansiktet var , ‐ ja et soldateransikt , ganske svakt merket av sykehusblekheten , men et sterkt , hårdt ansikt , formet av slit og livsfare og uteliv . Det var en slank , men kraftig soldat som stod der foran henne . Hun så ham bare et sekund foran sig ; men det var nok . Midt i gleden og overraskelsen ved synet av søsteren , satt raseriet fremdeles fast i ansiktet på ham . Han tok henne om livet og løftet henne , svingte henne rundt . Ingen av dem klarte å si noe riktig fornuftig og klokt , men han danset en slags dans med henne der på kjøkkenet . De var like høye , de lo og sa herregud og tenk at du er hjemme . Men det nye ansiktsuttrykket satt fremdeles fast i ham . Den gamle , blide Cato var ikke mer , og brystet og skuldrene hans var hårde og faste å holde i .

Over skulderen hans så hun en fremmed mann i kjøkkendøren . Han var også soldat , men tynnere og høyere enn Cato , han hadde brunt , krøllet hår . Man så på ham at han nettop hadde delt vennens ophisselse , selv om han hadde holdt sig roligere . Det merkelige ved ham var øynene .

" Her , " sa Cato ; " min eneste søster og min eneste venn ! Fransiska , der ser du en virkelig venn ! ‐ Det er Wolfgang , og dere sier du til hverandre , med en gang , hører dere ! "

Wolfgang bøyet sig og kysset henne på hånden .

" Nei , " sa Cato ; " ikke noen gnadiges Fraulein her . På kinnet , Wolfgang , på kinnet . "

Vennen sendte henne et fortvilet blikk , og igjen slog det henne hvilke øyne han hadde . Du store Gud hvor han kunne se på folk . I det samme følte hun sig helt lykkelig , og hun lo .

" Har du hørt maken til latter? " sa Cato .

" Nei , " sa den andre alvorlig og saklig ; " jeg har virkelig ikke hørt slik latter før . Den er helt enestående . "

" Det er min søsters måte å synge på . "

" De har virkelig en usedvanlig latter , frøken . "

" Nei . Her fins ingen Fraulein . Kyss henne på kinnet ! Si du ! "

Fransiska gav ham hånden igjen .

" La oss si du ! "

" Jawohl . Du . "

" Wolfgang . "

" Fransiska , du har en enestående måte å le på . "

" Jeg vet det , Wolfgang , men jeg kan ikke gjøre noe med det . "

" Det er en vakker latter , en utpreget vakker latter . Nu for tiden hører man aldri slik latter . "

" Nei , " sa Cato ; " den slags latter som folk har i våre dager er ikke stort verdt . Den er ikke hvad den har vært . Bare min søsters latter er hvad den har vært . Mens vi snakker om kjærlighet , Wolfgang , vet du at jeg elsker henne ! ‐ Du , som dikter og tenker , se nu for svarte , svingende å få det unnagjort . På kinnet , sa jeg . "

Han så igjen på henne , denne gang uten fortvilelse .

" Ja , " sa han ; " det er en høyst usedvanlig latter . Jeg har aldri hørt maken . Den fortjener den aller største oppmerksomhet . "

Så kysset han henne .

" Skurk ! " sa Cato ; " ikke på munnen ! På kinnet , sa jeg ! "

" Det var på kinnet " , sa Wolfgang .

" Ja , " sa Fransiska ; " det var på kinnet ! "

" Nei , " sa Cato ; " det var juks . Om igjen . Dere var med på å jukse begge to . Om igjen . På kinnet . "

Wolfgang bøyet sig over henne og kysset henne igjen , på munnen .

" Fy pokker for sykepleiersker man har i vår tid ! " sa Cato ; " Fransiska liker det ! "

" Ja , " sa Fransiska ; " det var et usedvanlig kyss . "

Wolfgang snudde sig mot ham .

" Din søster har fullstendig rett , Cato . Det var et usedvanlig kyss . Slik som folk kysser i våre dager , er det ikke stort verdt ! "

" Det var et utmerket kyss , " sa Fransiska .

" Kom , " sa Cato . " Jeg er lei av dette . Det var ikke meningen at dere skulle like det så godt . Vi går inn ! "

" Jeg er trist , " fortsatte han . " Når jeg tenker på de drittsekkene som vi ligger ved fronten for å forsvare , hele dette helvetes jøssingpakket som skriker heia Russland ! "

" Vi går til bords , " sa Fransiska ; " det er morsommere . "

" Du tenker ikke på annet enn mat , " sa Wolfgang ; " Gud bevare mig hvad slags sykepleiersker vi har i våre dager ! "

De gikk inn i spisestuen , men faren var der ikke . Fransiska fant ham i arbeidsværelset foran skrivebordet . Han så på bildet av moren .

" Kom og spis , far . "

" Du ligner på din mor , Fransiska . Hun var en meget vakker kvinne . "

" Er du trist , far? "

" Jeg ville ikke forstyrre dere , barn . Så gikk jeg inn og satte mig her litt . "

Han reiste sig . Fransiska så sig om i værelset ; farens rum var helt uforandret , flagget over peisen , bildene av moren og Nansen hang der som før . Men hun så det anderledes , fjernere .

Hun søkte Wolfgangs øyne med en gang de var i stuen igjen , og han søkte hennes .

Hvem var denne Wolfgang?

Noe høyere enn henne selv , men ikke så tynn , ikke så smal som hun først fikk inntrykk av . Han var egentlig rund av hodeform og kroppsbygning , bare meget mager . Og øynene lå meget langt inne i hodet på ham , de var mørke og store . Og hulene rundt øynene var mørke . Over pannen hadde han et tett , fint nett av rynker , og over dem en krøllet , kort , brun lugg . Den stramme ansiktshuden hadde mange rynker , rundt munnen , rundt øynene . Hun visste at han hadde vært såret . Når hun så bort fra ham , var det øynene og rynkene over pannen som hun husket best .

Denne første aftenen husket hun ikke meget av siden . Hun var vel for trett også . Hun var som ull i kroppen , bare lebene var helt våkne og lengtet . Noe lignende hadde hun aldri følt før . Senere satte han sig til pianoet , og hun blev helt våken igjen , for han spilte? ikke på det slik som folk ellers gjør , han tok omkring det , gav det liv , slik at det ophørte med å være en fin , gammel trekasse i en stue ; det blev noe annet , det fikk all musikk i verden av ham , det gav sig helt inn under hans vilje . Han tok tonene ut av det , samlet dem , formet dem , modellerte i dem .

Enda en ting husker Fransiska i dag av denne første aftenen . Da de sa god natt til hverandre , oppe på gangen , ønsket hun at han ville kysse henne igjen . Men han gjorde det ikke . Isteden tok han henne i hånden , nei , om hånden og trykket den . Han så ikke på henne , han vendte ansiktet bort , men med et så besynderlig uttrykk av smerte . Han holdt henne hårdt og krampaktig i hånden , som om han var livende redd .

Hun sovnet i etapper denne aftenen , trin for trin sank hun ned i søvnen , gjennem en mengde bilder , hvor Wolfgang var med .

De to første dagene sov Fransiska ; hun sov om natten og hun sov om dagen , ‐ i en mellemtilstand mellem søvn , drøm og våkenhet . Hun merket at hun sov , hun sov bevisst , og i halvsøvne var det som om alle bilder som var i henne våknet til nytt liv . Allikevel drømte hun mest om Wolfgang ; hun så øynene hans over sig når hun sovnet , og hun følte at han var i huset når hun våknet . Hun følte ham omkring sig og i sig når hun lå i halvsøvne , og de to kyssene på kjøkkenet var stadig med i drømmene . Hun følte dem over øynene , munnen , ansiktet . I virkeligheten hadde Fransiska sjelden kysset noen gutt før , i det minste ikke på flere år , og hun var jo så glad i gutter . Hele vekten av livet på sykehuset blev løftet fra henne nu , og menn var ikke bare? pasienter med kunstige tarmer og amputerte ben . Wolfgang " og Cato ‐ løsnet noe i henne , og drømmene i disse to søvn_døgnene gjorde resten av arbeidet . Hun følte i halvsøvne , søtt og dypt og sterkt at hun elsket gutter , hendene , håret , skuldrene deres , måten de gikk på ; hun elsket dem som små , frekke tolvåringer , som unge menn , som soldater , som leger , som pasienter , som gamle offiserer , som fedre , brødre , sønner og venner . De rørte henne , beveget henne : hun måtte le og gråte nu hun tenkte på dem , på mennene . Slik løsnet der en hel verden av bilder og følelser i henne i løpet av de to døgn , en strøm , en flod av ømhet og sødme . Og i hver drøm , i hvert bilde var der en snev av Wolfgang med , han var luften , natten , vinden og søvnen .

Forbausende hurtig forstod Cato hvad som var fatt med søsteren . Og fordi han visste at han selv hadde vært med på å sette det i gang den første aften på kjøkkenet , følte han forpliktelsene ved det , og traff sine disposisjoner , naturligvis bak farens rygg , for majoren var gammeldags i slike ting .

Cato leiet et hus ute blant øene mot Nordsjøen , han fikk tyskernes tillatelse til å bo der ute , og sammen flyttet de tre unge dit .

Wolfgang hadde aldri riktig vært ved havet før , og ef tersommeren gav dem dag efter dag med sol og vindstille , ett og annet fly over himmelen , en og annen dampbåt langs kysten , og en og annen gang en større konvoi som drog tungt forbi . Det var en god lang høst på de kanter av landet , en indian summer uten like .

Fransiskas erfaring med menn blev fullkommen i disse dagene , og hun blev ømmere for dem enn noensinne . Cato viste sig som en god bror og en god venn , han lot dem alene .

Og de elsket hverandre på en ø i havet .

Der var ingen Østfront , der var ingen krig . Der var bare måker , varme høstdager og rød granitt og hav . Der var hvite , solblekede muslinger i strandlinjen , der var runde , blankslipte rullesten , og tomme luftige krabbeskall , så lette som dun og så sprø at de brast mellem fingrene . Der var de gullhvite halmstråene i sprekkene i fjellet . Der var horisonten , der var råtnende tang i fjæren . Men der var ingen krig .

De sov sammen , tett sammen i en liten seng som var for trang for en . Men nettop derfor våknet de oftere . Av og til begge to , og da krøp de sammen så de næsten blev en . Eller bare den ene våknet , og lå og så på eller hørte på den andre . De hørte hverandre puste eller mumle i søvne , de hørte hverandre småsnakke . En gang gråt hun i søvne , en annen gang smilte hun . Om dagen kunne hun legge innsiden av hånden helt inn til nesen og suge i sig lukten av Wolfgangs kropp , den satt fast i hendene på henne slik som hennes duft satt fast i hans fingre . Og denne lukten av ham gjorde henne usigelig lykkelig , den gjorde henne næsten enda lykkeligere enn hun var , når hun lå med den magre mannskroppen ved siden av sig , grov ansiktet ned i håret hans og pustet inn .

Der var ingen krig . Der var ingen Østfront .

Han lå på siden , støttet på venstre albue . Hun lå halvveis på ryggen , og de berørte hverandre fra pannen til føttene .

De sov hånd i hånd , hun med pannen mot hans øyenbryn . I disse høstdagene på en rød granittø i havet trodde Fransiska sterkere på Gud enn noensinde før . Og Gud var god . Mann og kvinne har Han skapt ; måker , terner , blåskjell , sjøstjerner , bølger , himmel og hav har Han skapt . Kroppene har han gjort unge og myke , innstillet på å gi og få . Hvordan har Gud fått tanken til alt dette? Og hvordan opfant han kjærligheten? Ja , ja , stor er Allah ! Stor er Gud !

Det var altså ikke tale om at den religiøse Fransiska hadde dårlig samvittighet overfor Gud . Hun var stolt av sin kjærlighet , stolt av sin kvindelighet . Og lovet være priset ! Men rett skal være rett ; uten nettene i sykehuset , uten sårene , uten sin viten om verdens ufattelige sum av smerte , uten den modning livet hadde gitt henne , var ikke kjærligheten kommet til henne slik . Når hun gråt i disse dagene , da var det fordi lykken næsten gjorde vondt i henne .

Med Wolfgang var det anderledes . Han var meget eldre enn henne . Og når voksne menn ligger og gråter om natten , da er det i almindelighet ikke av lykke . Wolfgang kunne ligge våken og gråte , og det hendte at han skrek , når han først var sovnet . Og man kan merke sig at når menn gråter og skriker om natten , da er det som regel ett eller annet i veien . Ikke så meget kanskje , men stort sett noe som trykker dem .

Wolfgang hadde i all beskjedenhet et lettere granatsjokk . Når han la ansiktet ned på hennes spede bryst , da pleide anfallene å gi sig . Der var en stor trøst i Fransiskas kropp .

" Du er så snill , Fransiska ! "

" Nei , jeg er ikke snill . "

" Jo , du er ung og snill . Og du hjelper mig . Jeg er gammel og ferdig . "

" Nei , du er ikke gammel . "

" Efter krigen reiser vi til Sveits , Fransiska . "

" Ja . Da reiser vi . "

Hun lærte meget om mennene nu ; den mannlige slekts forvirring , angst og umyndighet begrep hun dypere og varigere enn før . For det er ikke bare slik at gutten er mannens far ; gutten er også mannen selv . Og aldri gjør tolvåringen sig så sterkt gjeldende i mannens liv som når han ligger slik om natten .

Wolfgang var fra en by i Syd_Tyskland . Hans far var professor i kjemi . Selv var han musiker . Han hadde kjempet i Afrika , og han hadde kjempet i Russland . Fra Afrika hadde han et næsten knyttnevestort hull øverst i ryggen , svakt buet innover , og overtrukket med tynn , hvit hud .

" Gjør det vondt når jeg tar på det? "

" Nei , " sa han ; " au ! "

" Det gjør? vondt , " sa Fransiska .

" Det er deilig , " sa han ; ‐ det gjør ikke vondt . "

" Jo , du skriker . Da gjør det vondt . "

" Nei . Jeg liker å ha det vondt . "

" Sånn? "

" Ja ‐ m ! "

" Hvorfor skriker du da? "

" Fordi jeg har fått et nytt sted å få enkemannsstøt på . Det stikker når du rører på det . "

" Sånn? "

" Ja , å ! "

" Er det virkelig enkemannsstøt? "

" Ja , det er noen nerver som ligger galt . "

" Kiler det? "

" Å ‐ la vær ! Au ! "

" Jeg kom jo så vidt nær det . "

" Ja , det er værst . Da pirker du på nervene . "

" Men sånn da? "

Hun la begge de varme håndflatene over arret og lot dem ligge der .

" Det er godt . Det er aldeles utmerket . "

" Det varmer? "

" Ja , det lyder merkelig , men av og til fryser jeg i det arret . Det er som en isklump . "

" Smelter den nu? "

" Ja , det er deilig . "

Disse høstdagene ved havet ‐ for Fransiska var de utvilsomt en vår . Men dagen for Wolfgangs avreise var fastsatt ; han skulle forlate byen med et av de store skibene i konvoi som først gikk østover og siden sydover , alt sammen etapper på veien til Østfronten .

Så skulle Cato reise , og derpå skulle Fransiska reise . Bare et par dager skulle hun bli igjen hos den gamle .

De flyttet til byen igjen , og høsten forandret sig . Den blev mørkere , den blev våtere . Høstregnet satte inn . Så kom båten som Wolfgang skulle reise med ; den la sig stor og mørk på fjorden , malt med veldige kamuflasjelinjer på tvers av skroget . Der lå den .

En kveld mente Cato at han så Jan på gaten .

Så kom siste aften før avreisen . Om natten skulle Wolfgang ombord .

Regnet silte ned , og ute var det så mørkt at man så ikke hånden foran sig . Haven var kullsort .

Efter aftensmåltidet spilte de . Faren cello , broren violin , og Wolfgang på pianoet .

Fransiska satt i lenestolen og gråt , men bare en liten smule for at aftenen ikke skulle bli trist . Derfor opdaget majoren det ikke , og det var bra .

Før midnatt gikk de ned til bryggen . Der var ingen ting å snakke om mer , av og til gråt hun igjen , men det blandet sig med regnvannet .

Da de stod nede ved kaien , sa Cato :

" Der er vinter inne i Russland nu . Der er frost . "

" Og det går dårlig med krigen . Det er en riktig elendig krig , " sa Wolfgang .

" Ja , " sa Fransiska " det er en aldeles elendig krig . " Og hun begynte å gråte høyt , slik at begge merket det .

" Den er snart slutt , " sa Wolfgang .

" Nei , " sa hun ; " den er aldeles ikke snart slutt . Den har lenge igjen ! "

Det var ikke meget om å gjøre at de hadde grått alle tre der de stod , og begge mennene var uten evne til å trøste henne . En stund stod de og hørte bølgeslaget under kaien . Det striregnet , og der kom flere folk . Så gikk Wolfgang ned i båten som skulle ta ham ut til skibet . Der var mange menn omkring dem i regnværet , uniformskapper og støvler som slog i kaien .

Da båten la fra land , blev den borte efter bare få meter . Ute på fjorden lå det store , tyske transportskibet usynlig i mørket .

Så gikk Fransiska og Cato hjem gjennem gatene i barndommmens by .

Man må være født ved havet , tenkte han . Mørket og den regnvåte luften lå tett omkring ham og fylte ham med alle luktene som han kjente så godt fra denne by han var vokset op i og som han nu var vendt tilbake til for et par dager . Vannet surklet ganske svakt mot bunnen av den svartmalte robåten han stod oppe i , og de sorte usynlige bølgene fikk den til å vugge svakt . Alt var usynlig omkring ham . Han så ikke båten under sig , og bare såvidt klarte han å skjelne kaien over sig fra himmelen . Hele havnen var mørklagt , som byen , som landet hadde vært det i flere år . De var tre mann til , og han ventet på dem , helt inne under den gamle trekaien på Kjølholmen omtrent 100 meter ute på fjorden . Den ene av dem lå lenger ute på fjorden med motorbåten ; han var fisker og han kjente ham fra gammelt av . Det var et par timers rotur dit ut , ved en av de ytterste holmene , og han måtte ro stille .

Den andre av mennene måtte han møte ved Geitholmen hvor han skulle komme med to tyskere . Det var å vente at ingen av dem var lokalkjent , hverken tyskerne eller nordmannen som var fra Oslo , en betydelig journalist , litt forfatter , tynn og mager . Han hadde ikke truffet ham før , en mann på over førti år . Han skulle ha med de to tyskerne til Geitholmen . De hadde hjulpet dem , og de måtte skaffes over til Sverige nu , før det blev for sent .

Den tredje måtte han vente på , der han lå . Tredjemann lå langt utpå nu , ute blant de tyske skibene og hadde hovedjobben med å plasere sprengladningen . Næst efter de to tyskerne hadde han den farligste og vanskeligste jobben . De ville bli blåst op tre , fire timer senere . Men han burde være her snart .

Han ville gå i land på vestsiden av holmen , og komme over til fots . Så var det å ro , stille , fort og lenge . Årene var surret med lerret , og ville være næsten lydløse .

Han luktet omkring sig igjen . Han hadde tid til det . Alle barndommens lukter , den milde ferskvannslukten av regnet , av regnvann i håret , på tøyet og på hendene . Så var det høstlukten fra havet , fra havvinden , fra fisk , tang og tjære , fra redskaper , bensin , petroleum , død fisk , ubestemmelige dyr og ting som råtnet i vannet , men som ikke klarte å gjøre sjøen mindre ren og frisk . Som gutt hadde han badet utallige ganger fra holmen her . Han hadde svømt over fjorden , hvilt på klokkebøyen midt utpå , spist sjokolade som han hadde hatt i svømmehetten . Han hadde svømt fjorden rundt . Og han hadde seilt her , rodd her , fisket og dorget langs land og bak alle holmer og skjær . Han hadde bygget hytter og overnattet på de gamle festningsøene . Han var blitt gutt og han var blitt ung mann i dette landskapet . Nu var han her som kjentmann , og han kunne ro frem og tilbake her om natten så meget han ville for nesen på tyskere og havnepolitiet .

Hver gang han var ved havet følte han det slik ; i det samme han hadde båt under sig var han hjemme , trygg , tillitsfull og helt uten angst . Det var hans sjø , hans hav og hans øer . De beskyttet ham .

Helt anderledes var det oppe på land , og særlig inne i byen . Han hadde ikke sett fødebyen ofte denne tiden .

Antinazistene var i voldsomt flertall og hadde brutt enhver forbindelse med de andre ; familiebånd og gamle vennskap var brutt , klassekamerater , fedre og sønner hilste ikke lenger på hverandre på gaten , brødre angav hverandre til politiet , fengslet var sprengt av politiske fanger , og to av de store , offentlige bygninger var ominnredet til fengsler . I den mørklagte by hersket fengselsnød og matmangel , og den var fylt av et hat som preget hver time av dagen . Av venner og klassekamerater var flere fengslet , og en av dem var pint ihjel for få uker siden . De siste , døende rester av gutten var kjørt til sykehuset i håp om at det enda var mulig å presse ut av ham oplysninger om hvorledes spionasjen arbeidet innen den tyske marine . Men han tok med alt han visste eller ikke visste . På mange måter var marinebasen blitt byens ulykke ; spionasjen omkring den kostet stadig nye liv , der fulgte nye arrestasjoner , mishandlinger og nytt hat , sterkere enn det gamle . Ryktene om , og de detaljerte skildringer av den tortur som blev utøvet i byens gamle fengsel var det som optok folk mest , man visste navnet på dem som satt der , og man hørte om hvad som hendte hver enkelt . Og man visste hvem av byens døgenikter og halvpsykopater som hadde stillet sig til okkupantenes disposisjon som rakkerknekter , torturister og bødler . Man så bødlene og angiverne gå på gatene på vei til arbeidsstedet , folk som levet på alkohol og sovetabletter . I større byer skjøt man enkelte av dem på gaten , men her var byen for liten . Det eneste man kunne gjøre , var å vende ryggen til dem i avmakt . Å gjøre op med en av dem nu , betød bare å nedkalle enda større forbannelser over byen , svære arrestasjoner og nye represalier og henrettelser til straff og advarsel . Hvem som stadig skaffet meddelelser fra flåtehavnen , visste allikevel ingen . Organisasjonen fungerte , uke for uke rant tyske hemmeligheter ut . Andre organisasjoner blev sprengt og rullet op , men ikke denne . Hvem som arbeidet i den? Det kunne være kolonialhandleren , skredderen , skibsmegler Wandel , eller folk blant tyskerne selv . Det var arrestasjoner der også . En marinesoldat skjøt nylig en offiser og efterpå sig selv . Hvem vet? Det kunne være folk du bodde i hus med . Din bror , din nabo . Marinehavnen var en forbannelse . Nattlige arrestasjoner , nye rykter om mishandlinger , slik var det over alt , men værst her i byen .

Under dette hemmelige besøket i byen hadde han av klassekameratene bare opsøkt Oskar som var journalist i lokalpressen , like snill , enkel og hederlig som alltid , i en anstendig liten avis . Avstanden var blitt nokså stor mellem dem .

Oskar var på gråten over å se ham , han stammet og gned brilleglassene . Det krøllete , gule håret stod rett til værs , og sammen gikk de op den kronglete trappen til gutteværelset .

" Du kommer til å bli her en stund , Jan? "

" Jeg blir her natten over . "

" Her , hos mig? "

" Ja . "

" Bor du ikke hjemme? "

" Nei , jeg er ikke her i det hele tatt . Men jeg ville gjerne sove i en seng i natt . "

Der stod både seng og divan på Oskars gutteværelse , og på trods av at han var blitt voksen mann som bare losjerte? hjemme hos foreldrene , var rummet omtrent som før . Sneuglen stod på skapet , et par av de gamle bildene hang stadig på veggen , men det store kartet over Stillehavet hang ikke lenger over skrivebordet . Isteden hang det et kart over krigsskueplassene der , hvor posisjoner og frontlinjer var markert med knappenåler .

Han hadde ventet at Oskar ville gjøre store øyne over å høre at han var hemmelig i byen , men reaksjonen uteblev . Isteden så vennen nervøst og instinktivt bort på blendingsgardinet . Efterpå så han rolig på ham gjennem brilleglassene .

" Det er ille her i byen nu . Men sett dig ned , så skal du få et glass stukas . "

Jan satte sig . Det var et rått og billig tysk brennevin Oskar skjenket op for ham , kjent for sin voldsomme og uberegnelige virkning . Det var kjøpt av marinesoldatene .

" Ingen vet at du er i byen? "

" Nei , ingen uten dem som skal vite det , og så du . "

" Skål . "

" Skål . "

" Det er så rart å se dig igjen . Det er fryktelig her i byen nu . Hvordan er det i Oslo? "

" Det er ille over alt , " svarte Jan . Men han visste at han løy , han forsvarte allerede sig og sitt arbeide overfor sivilbefolkningen ; det var ikke så ille over alt . Uten overdrivelse var det nok svært meget bedre mange andre steder .

" Har du med marinebasen å gjøre? "

" Nei , det er helt andre ting . "

Han så ikke på Oskar da han svarte ; og det fikk være tilstrekkelig svar .

" Severin er sluppet ut igjen . Han sprakk , og angav halve byen under forhøret . Et par stykker fikk de tak i , også . De rullet op en hel organisasjon på grunn av ham , men de hadde ikke noe med flåtestasjonen å gjøre . Jeg synes næsten det er værst for Severin ; han er helt folkesky nu . Jeg tror alle synes mest synd på ham . Han ser ikke ut som et menneske mer , og han var på sivilsykehuset også en stund før han sprakk , mellem de to siste forhørene . Antagelig gjorde de noe usannsynlig med ham under forhørene . "

" Hvordan er det med angivere? "

" Ikke noen fra klassen . Sverre er nazist , men ellers er der ikke noe å si på ham . Han var jo rett og slett dum . "

" Noen av de andre som jeg kjenner? "

" Smetun er vel av de værste vi har her . Han og David . Smetun arbeider oppe i Bedriften , de sier at han gjør grovarbeidet under forhørene . David er visst også med på det . Han er aldri edru mer . Så er det Pettersen , Rud og Hans Torpen . De gjør visst svineriet sitt i fylla alle sammen . "

" Hvordan er det med lærerne? "

" Lektor Wandel er nazist , likeså gamle Bang . "

" Bang også? "

" Bang er rektor nu . Han er blitt helt gal . Han hevner sig for alt han måtte døye i tysktimene . Men han er ikke av de værste , ikke Wandel heller , men en av sønnene hans er reist til fronten . Divisjon Viking . "

En stund tiet de begge to .

" Kan du begripe det? "

" Nei , " sa Oskar ; " den snille , tamme lektor Bang . "

" Det er ufattelig . "

" Ingen skjønner noe . "

Oskar så på ham med vilt hår og mørke øyne bak brillene .

" Folk dreper dem vel efter krigen? "

" Ikke alle , tror jeg . Men angiverne og torturistene blir vel ikke mange timer gamle . Forresten synes jeg det ville være galt . Alt skal foregå efter lov og folkeskikk , det er jo nettop meningen med alt sammen . Vi kan jo ikke bli mordere selv . "

Oskar var så enkel , så sannferdig og ubegripelig anstendig . Han så alvorlig på Jan .

" Mener ikke du også det? "

" Nei , " sa Jan ; " noe må skje . Vi må få tre lovløse dager . "

" Hør her . Det har alltid vært straffbart å drepe folk , det er straffbart efter almindelig lov å mishandle folk , og angiveri kan man vel også få tatt efter en eller annen paragraf i straffeloven . Vi skal gjøre det skikkelig . "

" Jeg holder på at tre blodnetter må til . "

" Nei , " sa Oskar alvorlig ; " det må vi ikke ha , for folkets skyld . De vil skade sig selv ved det . Folket er så tappert . De tar alt slik at du kan gråte over det . Vi må ikke ha noen blodnatt . "

" Hvordan er det med de andre? "

" I det siste er det vel blitt torturert i hjel fem eller seks mennesker . Eivind døde i cellen oppe i Bedriften . "

" Jeg hørte han var død . "

" Det er mange andre . Mange andre . Du kan ikke forestille dig hvordan det er her nu . Det er den forbannede flåtestasjonen , og tyskerne er helt gale . Jeg tror de er i stand til å utrydde hele byen snart , hvis de ikke får tak på dem som driver spionasjen . "

" Hvordan er det med Cato? "

Oskar så på ham igjen . De hadde ingen sigaretter .

" Ja , " sa han ; " du vet det vel . Dere var jo gode venner . "

" Jeg så ham på gaten . "

" Har du vært ute på byen? "

" Bare litt . Han var i uniform , og sammen med en tysker . "

" Han er hjemme på sykepermisjon for tiden , og et par har snakket med ham . Han blev såret ved fronten i Finnland . Cato har altså med sig en tysker fra Finnland . "

" Er det flere av de karene som var med i vinterkrigen som er blitt frontkjempere igjen? "

" Bare Cato av dem jeg kjenner . Jeg tror han er mere anti_kommunist enn egentlig nazist . Han oplevet en del i vinterkrigen . "

" Han hadde en gang vært med på å begrave 11 finner som var blitt korsfestet av russerne . De var blitt spikret til grantrærne , og de var stivfrosne , så de måtte legge gravene i dobbelt bredde fordi de ikke kunne få armene inn til sidene på dem .

Han hadde vært med på flere lignende ting . "

" Familien hans? "

" De er nazister . Ja , det er jo bare faren og søsteren hans . Fransiska henger sammen med den tyskeren som du så ham sammen med . "

" Jeg holdt næsten på å snakke til ham på gaten idag . "

De satt lenge . Det var ikke bare krigen som trykket Oskar . Han var 25 nu , og han var lei av byen .

" Jeg har gått her lenge . Livet rinner bort mellem fingrene på mig . "

" Det gjør det for oss alle . De er heldige som er kommet til England . Her sitter vi og råtner . Noen råtner i fengslet hos tyskerne , noen råtner på forlegninger i Sverige , og noen råtner i Oslo . Det blir aldri folk av oss mer . Vi er mørklagt . "

" Du er da i alle fall i Oslo . "

" Tror du det er bedre der? "

" Jeg håper at jeg kunne komme inn i en Oslo_avis . Kjenner du noen der? "

" Jeg? Jeg skal hilse fra Lillesatan . "

Oskar så på ham , trist inntil døden .

" Jeg dør her . "

" Krigen er snart slutt . "

" Nei . Det har de sagt fra London hver fjortende dag nu i tre år . Den slutter ikke . Den slutter aldri . "

" Skriver du dikt mer , Oskar? "

" Aldri . Jeg skriver dritt_notiser i en småby_avis . "

" Du skulle skrive dikt . Du har anlegg . "

" Jeg har anlegg til å råtne . "

Han så på ham .

" Nei , " sa han ; " det har du ikke . Du er det minst råtne menneske jeg kjenner . Du råtner aldri . "

Oskar reiste sig op .

" Du aner ikke hvor jeg hater dem . De pinte Eivind i hjel . Man blir syk av hat . ‐ Hele verden er forgiftet . Og så er jeg redd , Jan . Jeg er redd for å bli tatt . Jeg har bare to følelser igjen . Hat og angst . "

" Oskar ! Du har allerede en jobb som journalist der inne . Jeg skal si at de kan ta dig . Wastrup mente det var på tide nu . "

Før det blev lyst næste morgen drog han avsted igjen .

%Det var en til som han besøkte mens han var i byen .

Onkelen bodde alene i huset nu . Bare han og husholdersken . Og Jan gikk inn fra haven , sent om kvelden . Han hoppet hurtig over det mannshøye plankegjerdet på baksiden og så at villaen lå kullsort og livløs bak blendingsgardinene . Hele den del av huset som vendte innover var som en stor , blind vegg da han gikk fremover mot det gjennem det våte og visnende plengresset . I mørket hang han et par ganger fast i rosenbuskene , og så stod han på haveterrassen foran vinduene og den store glassdøren . Onkelen var en slank , gråhåret mann , med gullbriller over den skarpe neseryggen i det smale juristansiktet . Han husket ham best i sportsklær , slik han var når den høye , litt spinkle skikkelsen steg ut av den store bilen , eller når han ordnet noe i bagagerummet bak . Nei , aller best husket han ham med fiskeutstyr , når han byttet brillene ut mot sportsfiskerlorgnettene med det tykke glasset . Han var en lidenskapelig tørrfluefisker , og festet fluene over bremmen i den myke hattepullen . Jan undret sig på hvorledes onkelen så ut nu efter det som var hendt .

Forsiktig banket han på glassdøren , og han følte at der var lys bak blendingspapiret . Han banket igjen . Nu hørte han at noe beveget sig innenfor ; onkelen var hjemme og kom bort til døren .

" Er der noen? "

" Ja , det er Jan . "

Onkelen gikk innover og slukket lys , så kom han tilbake og åpnet forsiktig havedøren .

" Kom inn , Jan . "

Da han hadde lukket døren igjen og bragt det sorte papiret på plass foran rutene , gikk han hurtig bort og tente lampene .

Jan møtte et nytt ansikt , forandringen med onkelen var større enn han hadde ventet . Det var et ansikt som visste om døden ; det var høstet . ? Håret var ikke grått lenger , men hvitt , og halsen var tynnere . Onkelen gjorde en hjelpeløs bevegelse med hånden , som om han ville klappe ham . Men han var ikke hans sønn .

" Er de efter dig? "

Jan så på ham med åpne leber , uten å svare . På peisen stod fotografiet av Eivind .

" Det var fornuftig å komme hit . De kommer vel neppe her i huset på det første . "

" Nei , " sa Jan ; " de er ikke efter mig nu . De vet ikke at jeg er her . Ingen vet det . "

" Så har du ikke vært hjemme? Vi du spise noe? Drikke? "

Han nikket og onkelen gikk bort til skapet , han stod foran det med en smal , ensom rygg , skjev i skuldrene . Han kom tilbake med glass og flaske , satte dem på bordet .

" Her , gutten min , det er alt din onkel kan by dig . Det er ikke rare greier . "

Jan satt stille .

" Du onkel , " sa han ; " det er det jeg vil si at jeg er fryktelig bedrøvet . "

Onkelen svarte ikke , han skjenket i . Så satte han sig ned . Så på ham og lukket lebene .

" Du er velkommen hit . Skål , Jan . Alltid meget velkommen . "

" Takk . "

" Har du med flåtestasjonen å gjøre? Nei , jeg skal forresten ikke spørre . Det er meget anstrengende her nu . Yderst anstrengende . De forbannede bochene er blitt sinnssyke ; her hos oss dreier jo alt sig om denne ene marinebasen . Det værste er at det er så ydmykende ; man kan ingen ting gjøre , aldeles ingen ting . "

Han så ned og flyttet på gullbrillene .

" Du er jo selv virksom , du kan ikke forestille dig hvordan denne følelsen er , bare å dukke hodet . Å late som ingen ting . Det er yderst vanærende og ydmykende . De myrder ned for fote . Ja , ja , du kjenner jo alt det . "

" Jeg kjenner til en del . "

" Forresten , rett skal være rett , Wehrmacht og de almindelige soldatene opfører sig yderst korrekt . "

Han så skarpt på ham .

" Yderst korrekt , forstår du , ingen voldtekt , ingen slagsmål . Det er de andre . "

" Der er mange nazister her? "

" En del . Det er næsten det værste . Det er så sykt og umulig . Det er så ubegripelig ; det er jo bra mennesker en del av dem . Nei , du er da sikkert sulten? Jeg får litt fra Myra , vet du . Fisk , og så litt kjøtt . "

Det føltes underlig at onkelen nevnte gården sin . Han reiste sig og gikk ut i gangen , ropte op til husholdersken , kom tilbake .

" Hvor var vi? Jo , nazistene . Dette har næsten ikke lenger noe med politikk å gjøre , det må være en slags blindhet , men de ser jo , de også . "

Han så lenge og forpint på nevøen .

" Hvis noen hadde sagt mig for noen år siden hvad slags tanker jeg skulle komme til å omgås i dag , jeg ‐ gammel jurist og en rettskaffen mann ‐ da ville jeg ha hånledd av ham . Og hvordan skal det da være med dere som er unge? Du må ikke misforstå mig , jeg er begeistret , takknemlig , henrykt ‐ ja , yderst henrykt over det dere gjør , men jeg vil allikevel at du skal vite at jeg ser ikke på dere uten bekymring . "

Han blunket og så ned i glasset .

" Du tenker på alle voldshandlingene? "

" Ja , man skyter folk på gatene nu . "

" Bare angivere . "

" Dessværre kan man ikke på en betryggende måte bringe skyldsspørsmålet på det rene uten forutgående rettergang . Dessuten har vi ikke dødsstraff her i landet , selv for angivere . "

" Ja , men onkel , det er krig . "

" Nei , gutten min . Der foreligger folkerettslig sett ikke krig , eller i det minste er det et meget vanskelig spørsmål å ta stilling til . Ja , du må unnskylde , men jeg taler like meget til mig selv som til dig . "

" I alle fall blir det jo anderledes efterpå , da kan man dømme nazistene efter lov og rett . "

" Nei , det er nettop det man ikke kan . Og det gjør mig bekymret . Yderst bekymret . Man kan slett ikke dømme dem , i alle fall ikke efter norsk lov . Torturister , angivere og spioner kan man dømme , men ikke nazistene , de tilhører et legalt parti som var legalt før krigen , og deres almindelige passive medlemskap må betraktes som en ren og skjær meningsytring . Så motbydelig og ufattelig som denne meningen er , straffeskyld medfører den ikke . "

Jan måpte mot onkelen . Så talte han :

" Men det er jo klart at de vil bli dømt . Brennemerkes skal de ; vi burde skjære ørene av dem så vi kan se hvem de er . Dessuten har vi dødsstraff , det er gjeninnført , i London . "

Onkelen drakk .

" Dødsstraff i Norge er like utenkelig som , som ‐ ja som å skjære ørene av dem man ikke liker . Det er utenkelig å gå til det skritt å gjeninnføre dødsstraffen på et tidspunkt da det gjelder å få andre land til å avskaffe den . I det minste måtte man gå til en folkeavstemning på det . Jeg forsikrer dig at det er utenkelig . Uansett London . "

" Men onkel , noe må skje ! "

" Jeg sa dig jo at jeg ikke ser på dere uten bekymring . Der skal aldeles ingenting skje ‐ ingen ting skal skje med dem som ikke har brutt loven . Så ydmykende og avskyelig hele dette skuespillet er , vi må holde oss til loven . "

" Så må vi lage nye lover . "

" Nye lover kan vi lage , og disse nye lovene kan ramme dem som svikter oss næste gang vi blir okkupert . Som du vet , kan en lov ikke gis tilbakevirkende kraft . Det er helt utelukket å få ram på disse , disse folkene ved hjelp av nye lover ‐ like utelukket som , ja som å innføre dødsstraff . Det ville være en selvopgivelse som var værre enn alt annet . ‐ Ja , vi ser på dem som forrædere , men i lovens forstand er de det ikke . Dessuten er de fleste av dem i god tro , og ville være uten subjektiv straffeskyld ‐ selv om vi hadde hatt lover som rammet dem . Man kan ikke dømme folk som er i god tro . Slik ligger det an , gutten min . "

" Men London , da? De snakker jo stadig om dette . "

Onkelen så over mot plassen hvor radioen hadde stått før den var blitt konfiskert .

" Jeg hører ikke så meget , " sa han ; " men mellem oss sagt : du skal ikke legge stor vekt på det du hører . Man kan ikke sitte der borte og skrive straffeloven om . Så enkelt er det ikke , landet er fullt av jurister som kan sin barnelærdom . "

Husholdersken dekket bordet , og han snakket rolig videre .

" Forholdet mellem en okkupant og det okkuperte om råde , samt en exilregjerings lovgivende myndighet er folkerettslig sett en meget komplisert ting . På trods av alle avtaler og konventioner foreligger meget store fortolkningsuoverensstemmelser , selv om mange ting er helt klare , så som f.eks. bruk av pinlig forhør , tvangsrekruttering av sivilbefolkningen til militære eller halvmilitære organisasjoner , så påligger der allikevel efter internasjonale avtaler befolkningen en viss lydighetsplikt , okkupanten har rett til å straffe sabotasje og spionasje med døden , etc. . "

" Ja , du synes naturligvis det er underlig av mig å tale slik , men jeg må si dig hvordan det er . Og dere unge vet ikke dette . Det bekymrer mig . "

Han reiste sig og tømte glasset stående .

" Og enda en ting må jeg si dig , ikke på grunn av det som har hendt her , ‐ men du bør allikevel vite det : det er ikke sprengningen av tyske båter eller annen sabotasje som avgjør krigen . Krigen er allerede forlengst avgjort , tyskerne vil aldri klare en tofrontskrig . Utfallet har vært gitt lenge nu , og sabotasjehandlinger , som f.eks. disse ved flåtestasjonen , kan ikke føre til annet enn stadig mere desperate represalier og hevnaksjoner . "

Da de satt ved bordet :

" Du må unnskylde mig , gutten min , at jeg er så optatt av mitt eget , men jeg begynner å bli en gammel mann nu , og loven er nu engang mitt fag . "

Jan hadde på følelsen at onkelen næsten krampaktig beskyttet sig med en lov som ikke tillot ham å gi efter for det han i virkeligheten følte . Og han var klar over at Oskar næsten hadde sagt det samme til ham , dagen før og på sin måte .

" Jeg skal si dig en ting , Jan . Vi har hatt det så ufattelig , så ubeskrivelig fryktelig her i snart et år . Næsten daglig foregår der ting som ikke kan beskrives , i kretsfengslet , oppe i Bedriften , og andre steder . Hvem vet hvem de holder på å pine ihjel iaften . Det er på denne tiden av døgnet de arbeider . Vi har hatt fire , fem selvmord efter forhørene . Ja , alt det kjenner du . "

Onkelen smilte mens han talte , slik som en tapper skolegutt smiler når han får jod i et sår .

" Men , onkel , man må da gjøre noe med dem ! "

" Med disse som går dem tilhånde ved pinlige forhør eller med angiveri , er det intet problem . De kan alle sammen dømmes efter lov , ‐ selvsagt ikke til døden , men efter en straffeskala som blev utarbeidet i roligere og mindre emosjonelle tider . Kriminalasylet blir vel det riktigste for de fleste . Det som skaper problemet er alle de passive nazistene som ikke har overtrådt loven , men som kanskje må forutsettes å vite om råskapen og allikevel har den mening som uttrykker sig gjennem deres medlemskap i nasjonalsocialistiske organisasjoner . En slik meningsytring gjør dem i våre øyne næsten like motbydelige som bødlene selv . Men vi må rette oss efter vår egen lov og innrømme at de bør slippe unna . "

" Det er helt umulig , ingen vil finne sig i det . Folk vil ta sig til rette selv ! "

" Ved selvtekt og overgrep vil man bli dømt like strengt som torturister og andre voldsforbrytere . Selvfølgelig må folk finne sig i å leve i en rettsstat ; det er jo det vi ønsker , Jan . Alt avhenger av den rakryggethet myndigheter og presse vil vise .

Det vil bli hårdt , men det vil bli en ny start for vårt land . Hvis vi starter med vår nye frihet på en slik måte , med rak rygg og rene hender , da ‐ og bare da ‐ vil vi kunne gjøre godt igjen det onde som er blitt tilføyet folket . En fullstendig kompromissløs moral og lovlydighet kan forvandle disse onde , meget onde år til en storhetstid . På sett og vis er det allerede en storhetstid , når man tenker på hvad enkelte har holdt ut , og når man tenker på den ånd som blir vist av mange . "

Han tok plutselig av sig brillene og tørket dem . Ganske rolig tørket han øynene også .

" Du må unnskylde , " sa han tørt . " Jeg er ikke helt ovenpå lenger .

Men jeg er gammel jurist , og jeg vet hvad som kan komme . Jeg vet hvad som kan gjøres med en lov . Jeg vet hvordan rettslærde kan tåkelegge hele rettsvesenet for alle legfolk . Det bekymrer mig . Og det bekymrer mig at dere unge , at du ikke skjønner dette . "

Jan la ansiktet i hendene . Så svarte han :

" Det er allikevel umenneskelig og umoralsk hvis man skal la nazistene gå i fred efterpå , fordi man tilfeldigvis mangler noen paragrafer å dømme dem efter . Det er en hån mot rettferdigheten . Det er juristeri og hårkløveri . Det er ingen synd på dem . "

" Det er ikke for deres? skyld de skal behandles efter loven . Men for vår? skyld . Du har rett i at det kan se ut som om der foreligger diskrepans mellem lov og rettsfølelse , men vår virkelige moral vil ligge i å holde oss pedantisk til det som var lov og rettspraksis før krigen . Inntil det absurde må vi det ; vi har selv laget lovene , og først nu kommer vi til det øyeblikk da det blir hårdt å holde dem . Først når det koster noe å holde lovene , kan man vise at man har rygg til å bære dem .

Efter krigen kommer en stor tid for Norge . Jeg har alltid vært patriot , kanskje for meget . Kanskje er det latterlig , men man tilhører nu engang et lite folk som man har , ja som man har yderst varme følelser for . Slik er det , gutten min .

Efter krigen skal Norge vise verden hvad som er de små nasjoners oppgave : Å være en uomstøtelig festning for humanitet , for menneskeverdighet og for rettsbevissthet . Jeg vet at vi skal klare dette . Aldri skal du opleve å se lover få tilbakevirkende kraft , aldri skal du se dødsstraff innført eller norsk lov skjøvet tilside for hevnopgjør . De små nasjoners verdensopgave er å vokte kulturens ånd ‐ ikke å vise at vi kan være like korrupte som de store . "

De gikk fra bordet og satte sig inn i stuen igjen , ved kaminen . Igjen fikk han et glimt av Eivinds bilde .

" Å , jeg kjenner dette folket godt , ser du ! Bøndene i fjelldalene , fiskerne , sjøfolkene . Det er et fattig , men generøst folk . Jeg sier dig : Det er et yderst generøst folk . "

Da onkelen slukket lyset og slapp ham ut igjen gjennem døren til terrassen , følte han at han grep ham i armen med den smale hånden .

" Du Jan , " sa onkelen , " du er alltid velkommen hit igjen . Yderst velkommen . "

Så kremtet han .

" Jeg har jo så god plass , så altfor meget plass . Du kan bo her , hvis du vil når du får ferie . "

Så var han alene igjen i haven og gresset . I mørket kom han enda en gang bort i rosenbuskene . Efter en stund fant han gjerdet hvor han var kløvet over . Eivind var ikke blitt nævnt under hele samtalen .

Han fikk fatt med fingertuppene i den øverste kanten av gjerdet , og lett som en katt løftet han den tunge kroppen op med ett tak , slik at han blev sittende oppå planken et øyeblikk og nyte den korte kraftutfoldelsen .

%Fra båten han stod i hørte han en svak lyd oppe på Kjølholmen . Det måtte være mannen han ventet på , og forsiktig satte han høyre fot midt på toften og strakte hendene i været til han fikk tak i bryggekanten . Det var så vidt han skimtet profilen av øen mot himmelen .

" Ssss " , " sa han svakt , mellem tennene , og lyttet efter svar .

" Ssss ‐ " , " hørte han fra mørket .

Holmen var ganske stor , og der gikk flere minutter før den andre hadde funnet frem til ham .

" Er det i orden? "

" Alt i orden , ja . "

" All right . "

Den andre gled lydløst ned i båten til ham . Jan hørte at han pustet tungt , og mens han selv skjøv båten ut fra bryggen , satte den andre sig ned i akterenden . Han fikk begge de polstrede årene ned i tollegangene og skåtet båten forsiktig ut . Så tok han et kraftig , lydløst tak med venstre hånd og visste at han hadde funnet retningen . Et par åretak til , og båten var oppe i full hastighet . Han kjente at han hadde makt over skjekten nu , selv om han ikke brukte stor kraft .

Der gikk en stund .

" Gud bevares som du ror ! " hvisket den fremmede til ham fra akterskottet .

" Ja , jeg kan ro ! "

" Du har skuldrer til det ! "

Den andre var en lett , liten mann med skrå , smale skuldre og tynne håndledd . Han var spesialist i sprengstoffbehandling . Alt Jan visste om ham var at han var fra Oslo og at han var en slags Norgesmester i å plasere plasticladninger . Han kalte sig Jesper .

Han rodde ut av fjorden nu og vendte østover . Der var litt sjø her ute . Det striregnet ikke lenger .

" Når smeller det? "

" Klokka fire . "

" Vi hører det da? "

" Det kommer til å høres like til London . Smeller som bare faen . "

" Mange ombord? "

" Massevis av tyskere . Troppetransport . En og annen permisjon . "

Det blev stille igjen . Så sa den andre :

" Det blir en lang permisjon denne gangen . "

To timer rodde de før de møtte fiskeren som lå og ventet på dem med motorbåten under en holme . Jan fortøyet robåten i viken på østsiden . Så gikk begge ombord i den andre båten i mørket .

" Mårning ! " sa fiskeren . " Åssen går det? "

" Takk bra , " sa Jan .

" Han blåste lide granne udpå? "

" Fint lide , det . "

Det var en kjempestor motorbåt med overbygning forut . Den var full av garn og redskaper . Forut under bakken brant en lykt og kastet av og til et glimt ut på motorkassen og redskapene . Jesper satte sig ned i en taugkveil og strakte det ene benet langt ut . Den store båten steg langsomt op og ned i de kullsorte dønningene . Oslo_mannen trakk op en revolver av buksebenet . Den var like lang som fra albuen til fingerspissene hans , omtrent en halv meter . Han la den fra sig på toften . Fiskeren tok den op og så på den , lot fingerspissene gli langs det altfor lange løpet .

" Det var en fordervelig redskap ! " sa han .

" Presisjonsskyting , " sa den andre , " noe develskap å gå med . Får gnagsår av det . "

Fiskeren la den fra sig igjen .

" Du har det godt som er fisker , " sa Jan . Garnene og snørene luktet salt og godt . De var våte og tunge å ta i . Han var hjemme .

" Av og til blir det store skuffelser , " sa fiskeren , " men en får lotteriet i blodet . Du ved det er alltid lige spennande når en ser ner i laksenoten og får se de store , blå ryggane . I det yrke er den spenninga en stor fortreffelihed . "

" Har du køyer under bakken? " sa Jesper .

" Der er to benker der inne , ja . "

" Da tar jeg mig en blund , " sa han og reiste sig , og den smale ryggen forsvant inn i hytten .

Fiskeren bøyet sig over motorkassen , la venstre hånd over forgasseråpningen og trakk det veldige svinghjulet et par ganger frem og tilbake . Så sveivet han det plutselig helt rundt og startet motoren .

" Så gikk vi da ! " sa han til Jan .

Fiskeren var en stor mann på omtrent tredve år . Han langet en oljehyre over til ham , og Jan tok den på . Båten ristet jevnt under de faste dunkene fra motoren . Fiskeren gikk akterut og skjøv gearen fremover , så båten begynte å gå . Han styrte den efter en snor som var trukket langs relingen . Dunkene blev hurtigere , og stevnen løftet sig .

" Gjeideholmen? " sa han .

" Ja , " sa Jan . Han satte sig ned med ryggen mot bordkledningen og drømte at han var ute på fiske igjen . Det regnet meget mindre nu . Klokken var et kvart på tre .

En time efter saktnet båten farten , stevnen sank ned igjen og motordunkene kom roligere og svakere . Jesper stakk hodet ut gjennem den vesle hyttedøren . Han hadde sovet .

" Er vi der? "

" Jau , " sa fiskeren ; " det er Gjeideholmen som ligger forud . "

De to andre så efter den , og skimtet såvidt en sorthet som var dypere enn mørket . Skummet lyste svakt langs båtsidene . Fiskeren slog bakk på motoren , og båten stoppet næsten helt . Den gled såvidt forover .

Gjeiteholmen var praktisk talt landfast , man kunne i alle fall vasse iland på sandbunnen mellem drivved og tang . På fastlandet lå riksveien ikke langt borte . Efter beregningen ville det bli tre , fire timers biltur , så en båttur igjen , og de ville være på østsiden av Oslofjorden . Stevnen var helt inne i fjæren nu .

" Jeg ligger her til dere har funnet de , " sa fiskeren .

De to hoppet iland . Jan blev ved båten , og den andre gikk inn på holmen . Efter noen minutter nærmet han sig igjen , helt usynlig , bare trinnene var hørbare .

" Er de der? "

" Bare den ene . "

" Ingen av tyskerne? "

" Nei . "

" Faen også ! "

Jan vinket til fiskeren , og båten gled ut i natten . Han gikk op til den andre .

" Er de tatt? Var de ikke der? "

" Vet ikke . Vi får høre med ham . "

Oppe på holmen traff de nordmannen , en høy , tynn førtiåring . Jan kjente ansiktet , og visste at han sognet til hans eget parti .

Jesper gikk helt inn til ham .

" Var de der ikke? "

" Vet ikke ; jeg kunne ikke vente lenger . "

Der var næsten et hodes høydeforskjell mellem de to mennene . Den høye så bort . Så lød Jespers stemme igjen , skarp og kold :

" Hvor lenge ventet du? "

" Et , ja en , en stund . "

" Svin , du har ikke ventet på dem i det hele tatt ! "

" Jo , en stund . "

" Du hadde beskjed om å bli til de kom , ‐ i alle fall en time ! Du har sittet her hele tiden . "

Den høye mannen så bort igjen .

" Det er jo tyskere , " sa han .

" Svarte faen , " sa Jesper ; " ditt svin ! Nå er de tatt . Du har sittet her ! "

Det så ut som om han ville slå ham , og den store gikk et skritt bakover .

" Vi kjører inn igjen , " sa Jan . Han var også rasende .

" Å ! " sa den lille ; " nå har de tatt dem ! Det er for sent . "

Og så som et hyl til den lange :

" Kan du da ikke begripe at dette her er noe annet enn å sykle omkring i Oslo med de fordømte , illegale drittavisene dine ! Å , herre Gud at vi har fått en sånn tosk med oss ! "

Og til Jan :

" Hvordan faen har vi fått en sånn Satans drittsekk med oss ! "

Jan visste at journalisten var blitt puttet inn av Wastrup og hans folk , fordi det var viktig å ha så mange som mulig i slike stillinger , og han svarte ikke .

" Herre Gud , " sa Jesper . Han hadde avreagert sinnet nu , og sa ikke mer . Han gikk ned mot vadestedet , og de fulgte ham .

Da hørte de smellet .

De stoppet alle tre , og Jan så på klokken .

" Fem over fire , " sa han .

Den lille svarte ikke . Så gikk de over det lille , grunne sundet og op i landet . En halv time efter stod de ved bilen i veikanten .

Jesper snudde sig til journalisten og sa rolig :

" Hvis jeg treffer dig her igjen , så dreper jeg dig . Er det klart? "

Den høye dukket hodet og mumlet noe .

" Er det klart? "

" Ja . "

" I fremtiden får du holde dig til de to bedridne trykksakene dine . "

Jesper og Jan satte sig i baksetet , og den tredje startet vognen . Jan visste hvad den lille hadde ment med " de to " avisene . Tredjemannen var velkjent i Oslo , han arbeidet om natten i den illegale presse , og om dagen i en vanlig avis .

Oskar skulle begynne der om en måned .

Der blev ikke snakket meget under turen , og næste eftermiddag var de i Oslo . Jan hadde vært mange slike turer på barndommens lekeplasser nu , men dette blev hans siste .

Fransiska og Cato gikk hånd i hånd hjem gjennem de sorte gatene . Da de kom inn i huset , hadde majoren lagt sig . Det var over midnatt , og ingen av dem kunne tale om noe .

Hun sovnet ikke hurtig . Wolfgang var stadig rundt henne ; han var hos henne og han var ikke hos henne . Det var en fysisk smerte at han ikke var i huset ; på tusen steder følte hun ham ; i hendene , i ansiktet , i håret . Han var tilstede , og han var borte . En del av hennes egen kropp var borte ; den var syk , den var amputert når den var borte fra ham . Og da hun var sovnet inn , blev det værre ; det blev en urolig , drømmefull halvsøvn som hun stadig våknet op av . Og om og om igjen den samme drøm : Han var hos henne og lå ved siden av henne , og hun tok i ham , tok ham i håret , rundt halsen , tok ham hårdt i skulderen , og hurtig rant der en strøm av dyp og grenseløs salighet igjennem henne . Og så våknet hun ; han svant bort mellem hendene på henne , istedenfor ham våknet hun med armene om puten , en gang bare med armene om sig selv , eller med tak i sengekanten . Smerten ved disse opvåkningene var så sterk at hun stoppet lakenet i munnen og hulket . Til slutt stod hun op og satte sig med håret nedover ansiktet , frysende og gråtende ved vinduet . Da hun la sig igjen , drømte hun videre om ham , men efter hvert sov hun dypere .

Det voldsomme smellet av eksplosjonen knuste rutene i store deler av den lille byen . Det var ved firetiden om morgenen og fremdeles mørkt . Blant dem som blev arrestert samme formiddag , var advokat Leer , Jans onkel . Tolv borgere av byen blev skutt som represalier , og listen med navnene stod i avisen næste dag . Man sa dengang at de henrettede var blitt tatt ut ved loddtrekning , men det kan neppe være riktig . De var alle mere eller mindre kjente folk slik som advokat Leer . Også blant tyskerne selv var der oprydninger , og på marinebasen blev der i det minste skutt to mann av dem , visstnok efter fryktelige forhør .

Da Fransiska fikk høre hvad som var hendt , gikk hun inn på værelset sitt , kastet sig på gulvet og forbannet Gud . Det blev mørkt omkring henne , verden blev sort . Hun mistet nok ikke latteren sin denne dagen , ‐ senere , da hun var i lazarettjenesten igjen , kunne hun stadig le så folk ikke glemte det ; men der hendte noe avgjørende med henne . Livet hadde gitt henne noe , og det tok det ifra henne igjen svært tidlig .

Majoren blev rasende , og en stund var Cato det også . Faren kunne skjelle og smelle fritt og så høyt han ville , hele leksen om bolsjevikene i London og deres leietjenere i Oslo og i vår vesle by . Cato holdt ham med selskap og supplerte ham . Begge skrek og forbannet jøssinger , engelskmenn og russere , og at Fransiska lå ovenpå og avskaffet Gud , visste ingen av dem . Men efter en stund gav Catos raseri sig ; han hadde jo vært to ganger i krig , og visste at menn måtte dø . Og vennen Wolfgang hadde Fransiska igrunnen alt tatt fra ham . Han hadde ingen venner nu , opholdet ute ved havet hadde kostet ham både en venn og en søster , for kjærligheten er grusom og sviker både blodsbånd og vennskap . I steden for raseriet kom der et voldsomt tungsinn over ham ; over alt på jorden trengte han en venn nu . Og han hadde ingen . Han gikk op på gangen til søsterens værelse og fant døren låst .

" Stakkars lille Fransiska , " sa han . Så gikk han inn på gutteværelset og satte sig i kurvstolen hvor Jan hadde sittet for så mange år siden . Jan ! Og med ett slog tanken ned i ham , så hårdt at tårene stod i øynene på ham . Hadde han ikke sett Jan i byen en kveld ! Jan var her ! Kanskje var han her . Og han reiste sig op mens tårene rant ned i munnen på ham . Han ville gå til Jan . De hadde da vært venner en gang , og noe måtte ha hendt med Jan , også . Kunne han ikke tilgi ham at han hadde en annen mening enn ham? Jo , han ville gå ! Han ville be om at de kunne være venner igjen , slik som da de seilte og fisket og gravet krabber sammen før i tiden . Cato var halvveis utilregnelig nu , og tårene rant helt skamløst ned over haken og på uniformen . Men slik kunne han ikke gå til Jan . Han gikk over gangen og inn på det lille , gammeldagse badeværelset hvor han vasket ansiktet i koldt vann . Han vasket det lenge . Men om nu Jan ikke ville snakke med ham? Folk snakket ikke med frontkjempere . I alle fall ville han få se ham ! Han ville få se det mørke håret og de sammenvokste øyenbrynene , de svære skuldrene og de store , magre hendene . Så gikk han rolig ned , tok belte og lue på sig , åpnet døren inn til faren :

" Jeg går ut en tur ! "

Faren brølte ett eller annet til svar .

Det tok ham ikke mere enn fem minutter å gå dit hvor Jans foreldre bodde . Det var lenge siden han hadde gått den veien , men han kunne ha funnet frem i blinde . Moren lukket op , og blev stående målløs og se på ham .

" Er Jan hjemme? "

" Nei , " sa hun ; " men hvad er i veien , Cato? "

" Er han ikke inne? "

" Nei , Jan er i Oslo . Men kom inn , Cato . "

Han gikk inn i entreen og tok av sig uniformsluen .

" Er han virkelig ikke her? Det er ikke bare at han ikke vil treffe mig? "

" Han har ikke vært hjemme på lenge , nu . "

" Men , men jeg trodde , jeg trodde jeg så ham på gaten en kveld helt nylig . Har han virkelig ikke vært her? "

Nei , Jan hadde nok ikke det . Om Cato ikke ville komme helt inn?

Han så sig om . Herre Gud , så uforandret alt var !

" Nei , takk , " han ville ikke inn .

Så tok hun ham i hånden :

" Hvordan har du det , Cato? "

" Takk , " sa Cato ; " jeg har det vondt . "

Hun holdt ham fastere i hånden :

" Jeg ser det . Stakkars Cato , så vondt du må ha hatt det ! Du er helt forandret . "

Han formelig sprang på dør . Så gikk han op i byskogen . Han kjente både stentrappene , einerne , furuene og de smale spaserveiene igjen . Han la sig ned inne mellem trærne og kunne se langt ut over fjorden . Og han ønsket sig tilbake til Østfronten .

Efter hvert kom der orden i tankene igjen . Han var sikker på at han ikke hadde tatt feil av Jans ansikt den aftenen . Det var for tre dager siden . Det betød naturligvis bare en ting ‐ at Jan ikke hadde vært hjemme ; han var illegalt i byen . Men hvordan i Herrens navn hadde han vært uforsiktig nok til å vise sig i gatene? Riktignok hadde det vært belgmørkt , men allikevel . Allikevel , Herregud , det var jo bare så uhyggelig likt Jan . Han var altså ulovlig , hemmelig på besøk i byen , hadde vært her i natt da skibet blev sprengt , hadde vært her flere netter , han var her antagelig fremdeles . Jan var her naturligvis som kjentmann , han kjente jo hele fjorden og all skjærgården rundt omkring . Marinestasjonen ! Å Herregud ! det var antagelig det første spor efter spionasjen ved marinebasen ! Muligens løsningen .

Nuvel , Cato var soldat . Der måtte ikke sprenges flere båter . For enhver pris måtte sabotasjen stoppes . Der var en ting å gjøre . Allikevel gikk han hjem først . Han ville snakke med Fransiska . Hvis hun sa det , så fikk han gjøre det . Da han var kommet inn i haven , visste han at han ikke orket å gå til tyskerne med det .

Ovenpå traff han Fransiska med håret ned i ansiktet , tåregremmet og blek . Haken var blitt spiss .

På eftermiddagen gikk de sammen til politiet og anmeldte Jan . Og sikkerhetspolitiet arbeidet hurtig .

Det var meget heldig for Jan at han ikke gikk hjem til hybelen den aftenen han kom til Oslo . Isteden gikk han til Afrodite . Hun førte sitt hoff som psykiatrisk_psykologisk enkedronning efter at Wastrup hadde forlagt sine virksomheter til London . De hadde hatt to adskilte leiligheter , siden de flyttet over til Oslo , delvis for arbeidets skyld , og delvis fordi Wastrup ikke ville betro henne sitt innbo lenger . Til Lillesatans eiendommeligheter hørte at han samlet på gammelt sølv , nøyaktig bestemt spansk sølv fra 14-hundretallet , og før hans avreise , eller overflytning , til Oslo , var han blitt klar over at hun under hans fravær solgte løsøre for å kunne anskaffe den alkohol hun så bitterlig trengte til . Da Wastrup flyttet , eller " flyktet " som det het dengang , til London , lot han samlingen først evakuere til en villa på Jar , hvor en av hans arriverte studiekamerater , en yngre skibsreder med juridisk embedseksamen kunne fortsette å komplettere den i hans fravær .

Der fantes altså ikke sølv i Afrodites leilighet da Jan besteg den . Men der fantes noe annet .

Der var selskap hos Afrodite .

Og til sin største vemmelse skulle Jan senere på aftenen treffe igjen sin venn fra den forløpne natt , den samme journalist som sabotøren hadde lovet å drepe hvis han fant ham igjen . Han hørte til Afrodites krets , men han var blant de eldste der .

Afrodite selv var den gamle , bortsett fra at den ravnsorte hårfylden , lurvet og uredt som alltid , nu var litt grå ved roten . De fleste som var hos henne , var yngre mennesker , kommunistiske halvkunstnere og psykologistudenter av begge kjønn , folk som kunne sin barnelærdom utenat fra lærebøker og partiparoler , og som aldri ville miste troen , ‐ ‐ snille , ofte trofaste sjeler , som var bergtatt av den selsomme , onde treenighet ved navn Marx , Freud og Kong Alkohol . Naturligvis var Jan ikke selskapskledd da han kom fra reisen , men det spilte ingen rolle her hvor Afrodite hersket og hvor alle hadde ordre om å være naturlige .

Å , disse menneskebarn som var samlet hos Afrodite ! Jan hadde ingen ømhet for dem . Selvfølgelig var han selv også frelst , og han innså at mennesker skulle frelses ved kjærlighet til fjerntboende folkeslag og kulde overfor de nærmeste , samt ved rettroende vantro og tørr usedelighet . Men i virkeligheten var ikke Jans hjerte i noe av dette . Han elsket ikke Marx , han elsket ikke alkohol , han elsket Bibelen . Midt i all sin forvirring var han noe meget merkelig , han var en mann . I virkeligheten likte han folk som sin onkel , advokat Leer , og som sabotøren Jesper . Denne siste samtalen med onkelen hadde allerede gjort et større inntrykk på Jan enn han visste om selv . Også Oskar likte han , på grunn av hans rettskaffenhet ; og fordi han nettop hadde forutanelser , så han uten glede på at Oskar skulle flytte til Oslo og begynne i samme avis som journalisten fra inatt .

Nuvel , det var Afrodites børn .

En eiendommelighet ved psykologer er at de så ofte starter sin løpebane som pasienter . Gjennem behandlingen lærer de metode , teknikk og obskøne faguttrykk , og blir derved istand til å helbrede andre . En vesentlig del av helbredelsen ligger i å befri pasientens kjærlighetsliv , i å gjøre det lyk kelig og sterkt . Jan , stakkar , hadde aldri hatt noen slik helbredelse behov . Han var en mann med stor ømhet for barn , venner og fisketurer , ‐ og for kvinner nærte han en sky og ridderlig ærefrykt , selv når de var slemme mot ham . Jan var som skapt for at kvinner skulle være slemme mot ham ; han fikk aldri nervesammenbrudd , han tok all skyld på sig selv , og la sig aldri på gulvet . Han bøyet hodet og blev mørk i ansiktet av sorg . De to ganger han hadde elsket lykkelig , hadde han til gjengjeld hatt et upåklagelig kjærlighetsliv . Hvis en kvinne var god mot ham , gikk han tilbunns i en brønn av lykksalighet . Ingen psykiater behøvde å tilkalles for å befri ham .

Med andre ord : Overfor kvinner var Jan en våpenløs mann , og han led meget ondt av den grunn . Men så underfundig og allvist er livet , at nettop fordi hans ømhet gjorde ham våpenløs , fikk han i sjeldne øyeblikk igjen all den ømhet , fryd og lykke som forbeholdes den som kan glemme sig selv .

For når det gjelder kjærligheten , har livet tatt sig retten til en liten hemmelighet : Bare den som kan elske andre mennesker mer enn sig selv , er istand til å ha et lykkelig kjærlighetsliv . Her hjelper ingen faguttrykk .

Jans respekt for psykologien gikk altså ikke særlig dypt , på trods av at han visste den var en del av den nye verden . Og dertil kom at det forarget ham at hele den moderne psykologi ikke inneholdt en linje om de ting som interesserte Jan når det gjaldt sjelen : Hvor kommer sjelen fra? Hvem er den? Hvor går den hen? ‐ Alt som angikk Psyches vandring på jorden interesserte ham brennende . Hvor er sjelen om natten? Hvad er søvnen? Hvad er latter? Hvad er gråt? ‐ Akk , den stakkers Jan , han visste jo ikke at dette er lutter fenomener fra det sunne sjeleliv , og det sunne sjeleliv har alltid unndradd sig videnskapen . Først når sjelen stivner i sykdomsbilder , kan den fastholdes og beskrives eksakt og metodisk .

Da Jan ankom til Afrodites selskap , var det så tidlig på aftenen at Afrodite ennu ikke var blitt full . Hun befant sig fremdeles på det undervisende stadium , og gjestene hørte på hennes rettledelser med lydighet i blikket . Hun talte som en bok , hun drepte hver tvil , hun løste livsgåter på løpende bånd , og samtidig var hun så liketil , så naturlig , folkelig og kameratslig .

For å skjule sine sterke følelser for barn , omtalte hun dem for eksempel alltid med det kjekke , usentimentale ord " unger " .

Jan satte sig i en krok og led av dårlig samvittighet , for Afrodite var kvinne , og han følte at han krenket henne ved ikke å adlyde henne , ved ikke å leve efter hennes bud . I lange perioder , i år ad gangen ‐ når ingen elsket ham , ‐ ‐ levet Jan asketisk og avholdende som en munk . Og han ante at dette var en av grunnene til den mektige elskovslykke han kunne opleve . Men han visste også at en slik tankegang tilhørte en borgerlig , reaksjonær , ondsindet og kjønnsfiendtlig verden . At han selv hadde denne elskovslykke forut for Afrodite og hennes skarer , ante han også , og det styrket hans onde samvittighet . Han forsøkte å trøste sig med at han i alle fall kunne brukes til å sprenge båter , og at dette tjente den kummerlige livslykke som Afrodite og hennes venner hungret efter . Men der var ikke stor trøst i det ; onkelens stemme var også begynt å male i ham . Det gjorde samvittigheten enda tyngre . Og Jan skammet sig over sin dårlige samvittighet ; for efter Afrodites evangelium var skyldfølelse en sykdom . Akkurat på dette tidspunkt hadde Jan ikke rørt ved en kvinne på over et år .

Ved siden av ham stod en flaske benzol_sprit og en flaske stukas . Aftenen var vel forberedt , og nu hadde han valget : Afrodites visdom eller brennevin . En av delene måtte han igjennem . Brennevinet var vondt som en straff fra helvete , men psykologien fra den fremragende psykiaters maktsyke munn var værre . Jan valgte å drikke . Og han drakk .

Når Jan overvant sig til å drikke , pleide han å tåle minst like meget som folk flest . Men idag gjorde han regning uten vert . Han var i en alder hvor han ikke var vant til å tenke på tretthet , og glemte at han hadde vært praktisk talt to netter uten søvn og næsten et døgn uten mat . Han blev altså full , så svingende , forferdelig full som en sunn og frisk mann kan bli . Den aften blev han bokstavelig talt full før Afrodite hadde fått lakktøflene av sig . Før midnatt var han bevisstløs , og enhver tanke på å få ham hjem måtte opgis . Afrodites gjester var ikke av den sort som bærer en 85 kilos mann hjem gjennem en by uten drosjebiler . Allerede å få ham ned trappen var umulig . Han lå natten igjennem på gulvet i leiligheten , næste formiddag kastet han uavbrutt op og døde tyve ganger , for han hadde så forferdelig meget å være syk i .

Sikkerhetspolitiet fikk vente lenge på Jan den dagen . Slik grep forsynet inn og reddet ham gjennem hans fiende Kong Alkohol , og siden den dag ser Jan på ham med blidere øyne . Ved middagstid blev han funnet av en av Jespers medarbeidere , som varslet ham . Samme natt gikk Jan tilfots , fyllesyk , alene og i lave sko over grensen til Sverige . Tanken på å transporteres i flokk og følge med andre mennesker var mere enn han holdt ut . Men fordi han kom uoffisielt måtte han i leir noen dager først , i almindelig flyktningeleir .

Jan fikk tid til å tenke sig om der , og dessuten fikk han tak i en bibel . Han drakk melk , som han hadde savnet sårt i Norge , han leste i bibelen , og han tenkte .

Der var skjedd noe med ham hos Afrodite , før han var sovnet inn . Han var sprukket , han hadde tatt bladet fra munnen og talt . Og det han sa , hadde ikke vært vakkert . For slik er vi mennesker ; vi tier for lenge , og når vi endelig taler , da sier vi altfor meget .

Jan hadde mot til å sprenge båter og til mange andre ting , men til å si sin mening var han ikke modig nok . Denne mening ville få for store konsekvenser , hvis den blev uttalt . Og han var redd for at den var gal , objektivt uriktig , falsk . Hvis den var gal , ville den bringe ham på kant med verden , gjøre ham hjemløs , ‐ nettop fordi den var objektivt uriktig satte den ham ut av verdensordningen . Å Herre Gud , dette ord " objektivt " ! Hvad inneholder det ikke av straff og fordømmelse ! Objektivt uriktig ! Hvad er der igjen av oss , når vi tenker objektivt uriktig !

Wastrups yndlingsord hadde den siste tiden i Norge vært " hensiktsmessig " . Igjen et objektivt ord , en rettesnor , noe å anlegge et liv efter . Jan hadde ennu ikke lært at det er? bedre å uttale en gal tanke , enn ikke å våge det . Han slet med det nu , det var begynt å løsne i ham , og det skremte ham , jaget hjertet op i halsen på ham , gjorde ham livredd . For bak det å tenke selv , står verdensrummets kulde , dødens ensomhet . Jan satte foten over terskelen , blev skremt og trakk den tilbake igjen , satte den over igjen , trakk den tilbake . Han kikket ut , satte foten foran sig , ‐ og plutselig opdaget han at det han hadde gjort var en uigjenkallelig handling . Av alle våre handlinger er ingen så evige , så uomstøtelige , så varige , så uigjenkallelige som våre tanker . Jan kunne ikke lenger komme inn gjennem døren , tilbake over terskelen . Han var som prinsessen som har åpnet døren til Ridder Blåskjeggs hemmelige rum ; ved en trolldom var han blitt en annen , selv om det bare var første skritt som blev tatt . Gradvis , skritt for skritt , måtte han videre inn i ensomheten .

Det var begynt med at han satt ved brennevinet den aftenen . Han så på benzol_spriten .

" Mon dette svineriet er kjøpt for et eller annet gjenglemt beger fra Lillesatans spanske sølvtøy? " tenkte han . " Har en eller annen tannlæge gjort en god liten byttehandel? "

Så sa han det høyt . Så gikk det slag i slag , og Kong Alkohol som reddet hans liv ved å slå ham i svime samme natt , tok betaling for det ved å la ham si ting som fikk det kommende , det nye liv til å bli et annet enn det forrige . Et liv i utstøtelse , i åndelig landflyktighet .

Så fortalte han en historie som ikke skulle ha vært fortalt . Det hendte kort før Wastrup reiste til England .

Jan var hos ham alene , og her må innskytes at hans forhold til advokaten stadig var den ærbødige , lydige adepts hengivelse for sin guru . Jan efterlignet stadig hans måte å tale på , å gå på , å sitte på . Heldigvis fantes der praktisk talt ikke hverken sherry eller sigaretter i landet lenger , så Jan slapp å gjøre de bodsøvelser som bestod i å røke og drikke som ham .

" Hør her , " sa advokaten ; " du vet meget nu . "

" Ja , en del . "

" Du har en hel del tråder i hendene . "

" Det stemmer . "

" Du kjenner hele vår organisasjon , eller i alle fall avgjørende punkter ved den . "

" Ja . "

" Og du kommer til å fortsette med å stå i meget farlig arbeide . "

" Ja . "

" Hvis du blir tatt , da må de ikke drepe dig . "

" Neivel . "

" Og samtidig må du holde kjeft . "

" Javel . "

" Ja? "

" Og hvordan skal jeg forhindre dem i å slå mig ihjel? "

" Det er nettop saken . "

" Javel . "

" Hør her ! Det er bare en måte å leve på . "

" Ja , å sprekke . "

" Javel . Men du må sprekke riktig . "

" Hvordan da? "

Advokaten tok frem to ark papir av chatollet , og kom tilbake med dem . Han satte sig ned og viftet med arkene , nervøst , foran lorgnetten .

" Hør her ! Dette skal du se på , og du skal lære det utenad . "

Han gav ham papirene , og Jan så på dem ; de var fullskrevet av navn og adresser . Av riktige navn og riktige adresser . Mange av dem kjente han , og til og med Oskar Storlands navn stod der . Tilsammen var der over 120 navn .

" Lær dem utenad ! "

" Og så ! "

" Og så? Hvis du blir tatt , så bruker du disse navnene . "

" Skal jeg opgi dem? "

" Ja , men du må spare på dem , bruke dem ett for ett . Du skal holde liv i dig lenge ved denne listen . "

" Skal jeg angi dem? "

" Ja , selvfølgelig . "

" Men det er jo uskyldige folk . Oskar for eksempel , han har ikke gjort noe , han vet ingen ting . "

" Der er ingen på den listen som vet noe særlig , de har ikke noe å sprekke med . "

" Men det har jeg? "

" Ja , det er nettop det du har . Og du må ikke sprekke opover . Du må bare angi nedover . Alle disse folkene har bare gjort småting , sprunget litt med aviser og sånt . De er ufarlige . De kjenner bare folk nedover . "

" Men jeg må ikke angi opover . "

" Det ville ikke være hensiktsmessig . "

" Fy faen ! "

" Hør her ! Vi kan ikke unnvære dig , og du vet for meget . All erfaring viser at folk sprekker under forhørene , hvis de ikke dør . Altså må du ha noe som utvei . Bruk nå din forstand ! "

" Javel . "

" Lær listen utenad . "

" Ja . "

" Og bruk den med forstand hvis det er nødvendig . Ta en til annet hvert forhør for eksempel . "

" Javel . "

" Så får du tid på dig . "

Den høye , tynne journalisten stod ikke på listen over de ufarlige som var utsett til å redde Jans liv .

Da Jan fortalte denne historien hos Afrodite , kastet hun sig på gulvet og skrek at det var løgn . Imidlertid kunne han allerede listen utenad og deklamerte den høyt for selskapet , noe som var ytterst uheldig eftersom den inneholdt et par av gjestenes navn . Det gjorde inntrykk at han visste både gate , husnummer og trappeopgang .

Dette satt han nu og tenkte på i Sverige , inntil hans identitet var blitt bevist , og Jan plasert på hurtigtoget til Stockholm , med nye klær og penger i lommen . Han spiste godt på toget .

I Stockholm hadde han en ny tid av indre prøvelser . Det imponerte ham voldsomt å se hvor grundig og systematisk advokat Wastrups brødre var blitt plasert i de viktige og avgjørende stillinger i legasjon , pressetjeneste , flyktningeadministrasjon , militærorganisasjoner , spionasjecentraler , transportkontorer , økonomiledelse og meget annet . Der var aldri for mange av dem , men alltid nok til å klare brasene . Det fylte ham med et indre gys av beundring . Wastrup og venner tenkte lenger enn til morgendagen , og de hadde sønner , nevøer og adepter .

Allerede første dag ved de norske kontorer i Stockholm , oplevet Jan en episode som forberedte ham , og som han sent vil glemme . Det var en helt ubetydelig hendelse .

Ved middagstid efter ankomsten til byen , begav Jan sig til kontoret hvor Det Store Dyr satt i chefstolen . Sett med verdens øyne hadde Det Store Dyr ikke noen fremtredende stilling , en bra embedsmann i en liten chefspost , og heller ikke mer . Men Jan så ham ikke med verdens øyne , men med den innviedes klare blikk , og han visste at Det Store Dyr var? meget stort , og faktisk bare kamuflert i denne stillingen , han var så å si gått under jorden i dette kontoret hvor alt gikk så bra og ordentlig til . Men det var en central stilling ; her kunne Det Store Dyr legge hånden på papirer , her kunne meddelelser forsvinne , beskjeder legges ned i skuffer , inn på bunnen av arkivene . Alle strømmer fløt gjennem dette kontor , gjennem den brave kontorchefs poter ; pressemeldinger blev borte , lån blev gitt , diplomatiske akter tusket bort eller lagt i ovnen . Alt som gikk mellem England og Nor ge la sin vei innom her ; fortrolige , muntlige ord blev skrevet ned og misbrukt , kort sagt : På dette kontor slog livets egen puls . Der satt mange på det ytre kontor og ventet på å få slippe inn , da Jan kom . Det var jevne almindelige , norske flyktninger som satt der . De satt . Gud , hvor de hadde sittet siden de kom til Stockholm . Nu satt de her for å be om en eller annen hjelp , om noe for dem de hadde hjemme , eller kanskje bare om å få litt penger eller et nytt løfte , mens de ventet på reisen til England . Bak skranken ved døren stod en liten mann med en melkeflaske . Det var portvakten . Jan gikk bort til ham og skrev sitt navn på en lapp . Mannen nikket vennlig og gikk dypere inn i kontoret med lappen . En kontordame reiste sig og gikk videre med den , inn til Den Store .

%Der var gått en svak bevegelse av nysgjerrighet gjennem de ventende da Jan viste sig . Han var et nytt ansikt , men når han nu sluttet sig til dem og satte sig beskjedent bakerst , sank de ned i sløv tålmodighet igjen . Portvakten kom tilbake til skranken , løftet melkeflasken op til munnen og drakk . I det samme blev døren til det indre kontor åpnet , og Jans navn blev ropt .

Da var det portvakten skrek . Han smalt flasken i skranken så melkespruten stod op av halsen på den . Om igjen slog han flasken i disken og skrek .

" Faen skjære ! " hylte han og pekte på Jan ; " der har vi en til av dem ! Fy faen ! Fy faen ! "

Opstyret på kontoret var voldsomt , kontordamen reiste sig og ilte til hjelp , og flyktningene stirret på scenen med store , engstelige øyne . For dem var allerede portvakten en mektig mann , og hvem skulle ane at han stod på deres side !

Men mannen lot sig ikke stoppe av kontordamene , han skrek videre :

" Der er enda en nevø fra partiet ! Enda en svigersønn ! Nevøer og svigersønner ! Faen skjære ! Nå har jeg sett nok ! Jeg har sett nok nevøer nu ! "

Han holdt melkeflasken om bunnen og svinget den om sig så all melken rant ut . Som man kan forstå , var denne scenen temmelig pinlig for Jan , og han brøt sig hastig frem gjennem trengselen og bort til den store dør som hadde ropt så vennlig på ham . Der stod chefen i døren og så utover kontoret som var i vill opløsning . Det Store Dyr selv var den eneste som tok situasjonen helt rolig .

" Alminnelig nervesammenbrudd , stakkar ! Denne ventetiden går mange på nervene , og så er det grenseovergangen som tok på , og meget annet . Ja , det er ikke første kollaps vi ser her . "

Så lukket døren sig bak Jan , tung og polstret , akkurat langsomt nok til å slippe inn det siste vræl fra portvakten :

" Nå har jeg sett nok ! Nok ! Fy faen for en hærskare av nevøer ! Slepp mig ! Slepp ! "

Innenfor ventet der Jan en lang og fortrolig samtale . Jans rykte var gått foran ham , og han var ventet i hierarkiet som et kommende vidunderbarn . Dette overrasket ham .

Efter samtalen ( Det Store Dyr stod Wastrup meget nær ) , valgte Jan å bli en stund i Sverige for å rekreere sig før reisen til England . Han fikk flere penger og mere og penere klær . Så reiste han til et hotell på Vestkysten og hvilte .

Her gikk han turer på to , tre mil om dagen , kledde sig om til måltidene , slapp å røke , slapp å drikke , hadde rikelig anledning til å lese i bibelen , ‐ og man skulle tro at han hadde det godt . Men det hadde han ikke .

En av de ting som plaget ham var listen med navnene som han hadde lært utenad . Ville han ha brukt den , hvis han var blitt tatt? Det var ikke enkelt å svare på det . Jan hadde aldri vært underkastet tortur , og han antok at han ikke ville ha klart det uten å sprekke . Og da? ‐ Ett var i alle fall sikkert ; listen over de små patrioter som kunne angis uten å skade noen , betød en fryktelig svekkelse av Jans moral og motstandskraft . Uten tillatelse til å sprekke nedover hadde han hatt muligheter for å holde tett , men med hele listen i hodet? Neppe .

Efter å ha sprukket tilstrekkelig ofte ville han antagelig ha blitt sluppet ut igjen , slik som tyskerne gjorde med en mann som hadde angitt mange nok . Og da ‐ ja , da hadde han med hud og hår tilhørt Wastrup for tid og evighet . Efter å ha angitt hundreogtyve landsmenn til Gestapo , ville han neppe lide av noen form for opposisjon mere .

Sett at han hadde sprukket opover , og angitt chefene og hele ruklet , alle nervepunktene? Jan var bra orientert , og han visste at der var så mange organisasjoner i Norge , men Wastrups gikk tvers gjennem dem alle . Mens de andre partier , og sikkert også de fleste i hans eget , offisielle parti , trodde at der hersket borgfred i landet på grunn av at alle befant sig i motstandskamp mot en felles fiende , arbeidet Wastrup og hans folk målbevisst og på spreng for å sikre sig fredstiden .

Det som imponerte Jan mest , var deres vidunderlige evne til å holde fast på en langsiktig plan . Det imponerte ham , men ikke mer . Sett at han hadde sprukket opover? Han tenkte på det med fryd og gru , og på dette tidspunkt var han ikke langt fra å ønske sig å få gjøre det .

Som sagt , Jan gikk lange spaserturer , men glad var han ikke .

Når han var havnet på dette hotellet på Vestkysten , så langt fra hovedstaden , da hang det sammen med en annen oplevelse han hadde hatt den samme første aften i Stockholm . Efter samtalen hadde Det Store Dyr sagt til ham at han burde ta sig en tur innom kjelleretagen i en viss , kjent og utmerket restaurant om kvelden ; det var mulig at han ville treffe nordmenn der .

Og Jan gikk dit , gjennem de oplyste gatene , forbi fylte butikkvinduer , blant glade mennesker . Så eventyrlig , så mangfoldig , så farverik og praktfull hadde han dog ikke drømt om at en oplyst by i et nøytralt land kunne være ! Da stoppet han under den store baldakinen foran restauranten . Han gikk inn , lot de høflige , uniformerte mennene ta av ham frakk og hatt , og så gikk han inn i den varme , lyse velduftende verden som er en god restaurant . Han gikk ned den smale svingtrappen med den røde , myke løperen og stod i kjellersalen og så sig om .

Da skjønte han at det var en ond drøm .

Der var ikke ett ukjent ansikt der nede . Og hvilke ansikter !

En viss kafe fra Oslo var åpenbart kommet til Stockholm før ham . Hele Norges radikale intelligens stirret på ham fra bordene , like blek , like rynket , like misunnelig , like forgremmet og like hatefull som den hadde sett på verden fra sine posisjoner som forfattere og halvkunstnere i hjembyen . Den eneste han i farten klarte å savne var Afrodite . Da mareridtet efter et par minutter slapp taket i ham , var hans første tanke denne :

Hvem faen er det som betaler for at de skal sitte her og meske sig på brennevin og smørgåsbord?

Og ganske hurtig ante han sannheten ; av alle disse åndsarbeidere var ingen istand til å ernære sig ved eget arbeide i en fremmed by : Hele foretagendet var statsunderstøttet . Så ussel var ikke den norske nasjon at den ikke unte sitt venstreorienterte åndsliv en dram og en fleskebit i utlendigheten .

Senere kom Jan til London . I betraktning av den bolignød som hersket i verdensbyen var Wastrups lille leilighet et bra sted . Koselig og halvmørk . Og krigen hadde ikke helt for hindret ham i å utvide sin samling med ennu et par eksempler på spansk sølvsmedkunst i kolonitiden . For en interessert var der meget å få tak i i London på den tid .

Advokaten hadde ingen stor , offisiell stilling . Han stod ikke i avisene og han talte ikke i radio , hans navn forekom bare i lukkede møter , og som underskrift på akter og papirer som først ville få sin betydning efter krigen . Hvor høyt han i virkeligheten stod , fremgår tydeligst av at han intet kontor hadde ; han var bak alle kontorer ; ingen kontortid , telefon , eller besværende korrespondanse svekket hans arbeidskraft . Og den var stor .

Selv virket Wastrup smalere , finere , edlere enn før . Han var sterkt grå ved tinningene , han bar lorgnetter som før , men var enda mere nerve , enda mere rasemenneske . I London fikk han igjen sherry og sigaretter ‐ nu fra diplomatiet , men han var måteholdende , misbrukte det aldri . Han arbeidet , men nøyaktig så meget som han tålte . Tid til overanstrengelser hadde han ikke . Hans liv var en like total innsats som frontsoldatens , men overanstrengelser var ikke hensiktsmessige . Derfor tok han sig tid til rekreasjon , til å ha øynene med sig for å få kjøpt litt spansk sølv , til å lese en bok . Han var kommet i den alder hvor han var blitt svak for helt unge kvinner , men stort sett var han loyal mot Afrodite . Riktig brutt med henne hadde han ennu ikke , der satt stadig for meget igjen fra dengang . Og han var opriktig glad , da Jan kom til ham .

" Hør her ! " sa han og myste op på ham ; " du blir voksen nu ! Hvad? "

Der gikk et rykk av fryd gjennem Jan ; Lillesatan var stolt av ham ! Wastrup var igjen hans store bror , kikket ømt og ironisk på ham gjennem lorgnetten og sa rystende åpenhjertige ting . Wastrup var fornøyet med sin adept . Og igjen måtte Jan tvinge ned et par glass støvet , kvalmende sherry . Igjen måtte han røke . Allikevel bodde to stemmer i Jans bryst , og den ene var blitt meget sterk nu .

" Hør her , " sa advokaten ; " det var på tide du kom hit . Vi har bruk for dig her . "

" Å ja? " sa Jan .

" Like efter krigen tar du eksamen , og dermed går du inn i produktivt arbeide . "

Hvad Wastrup mente med " produktivt arbeide " , var lenge en gåte for Jan .

" Jeg tenkte å dra i krigen . I de væbnede styrker . "

" Ja , det er nettop det du ikke skal . "

" Hvad? "

" Ja nettop . Du skal ikke i krigen . "

" Jamen det vil jeg ! "

" Hør her , Jan ! Dette er en altfor alvorlig tid til å drive krig i . Du har annet fore . "

Der gikk en stund . Så sa Jan langsomt :

" Du ! Jeg har tenkt en del på noe jeg må si dig . "

" Ja? "

" Det derre med avvæbningen av landet , at vi ikke hadde noen hær i 1940 ‐ var ikke det litt ubetenkt? "

" Nei , det var meget vel betenkt . "

" Ja , for det er jo litt sent å gjøre den motstand mot Tyskland idag , som skulle ha vært gjort i 1940? Jeg mener å sprenge båter og sånt? "

" Naturligvis er det i seneste laget , ja . "

" Kan dere ikke ‐ kan regjeringen ikke bli stilt for riksrett efter krigen? "

Wastrup lo høyt og hjertelig .

" Kan ! " sa han ; " ja , det skal jeg si dig vi kan ! "

" Synes du det er morsomt? "

" Det er bare at ingen kommer til å gjøre det . "

" Så? Hvorfor det? "

Wastrup tok av sig lorgnettene og smilte gemyttlig til ham . Det var det gamle , fine rasepregede Mefistoansiktet .

" Du er ikke dum , Jan . Du kommer like over Nordsjøen , og det første du spør om , det er hvordan vi skal unngå riksrett . Du er midt i sentrum , gutten min . ‐ Og nu skal du høre hvad vi holder på med . "

Wastrup snakket over en halv time alene , og Jan hørte efter . Så var advokaten ferdig .

" Men i Jesu navn , " sa Jan ; " hvordan skal du få folk hjemme med på dette? "

" Så? " sa advokaten . " Er noe galt? "

" Herregud , jeg er ikke noen stor jurist , men en lov kan da ikke få tilbakevirkende kraft . "

" Jo , " sa advokaten ; " en amnestilov . Det er nettop vitsen med en amnestilov at den har tilbakevirkende kraft . "

" Kaller du dette en amnestilov? "

" Javisst . Ellers måtte vi dømme alle til over tre år . "

" Nei , ellers måtte dere la være å dømme alle ! For øvrig ; kan dere ikke dømme til mere enn tre år efter anordningen? "

" Jo da , dødsstraff , livsvarig og høye inndragninger . "

" Og dessuten , der er jo noe som heter subjektiv straffeskyld ! Nitti procent av de vanlige nazistene er i god tro . Man kan ikke dømme folk som har handlet i god tro . Det er da for pokker den viktigste av alle premisser ! "

Plutselig bøyet advokaten sig fremover .

" Jeg har sagt dig før at vi disponerer all aktiv intelligens i landet . Det vet du . Tror du vi bare har somlet bort tiden? "

" Nei . "

" Vel , der er noe som heter Høyesterett . "

" Å ! "

" Det er klart at vi kan ikke overkomme alle jurister i Norge . "

" Men? "

" Ja nettop , ja . "

" Og hvad der er flertall for i Høyesterett , det er lov i landet? "

" Ja . "

" Og de andre , de uenige? "

" Ja , de kan få lov til å være forsvarere . De kan være uenige . De kan bare ikke anke en høyesterettsdom . Men opposisjonen tar sig alltid bra ut . "

" Og tre , fire høyesterettsdommer , og alt er i orden? "

" Ja . Og så har vi pressen . "

" Naturligvis . "

" Og når alt kommer til alt , så er der vel stemning for et opgjør hjemme? "

" Ja selvsagt . Og riksrett blir det ikke? "

" Nei , men naturligvis skal regjeringen granskes ! "

" Så? "

" Ja , det kommer bare an på hvem som danner granskningskomiteen . "

Jan reiste sig og gikk omkring bordet et par ganger .

" Nå vet jeg hvorfor du er så sterk , Wastrup . "

Advokaten smilte .

" Så? "

" Du er så sterk , fordi der er hull i dig . "

De så på hverandre .

" Du mangler det som gjør andre mennesker svake . Isteden har du et hull , og igjennem det hullet kommer noe annet inn . "

Wastrup smilte ikke lenger . Han drakk , hurtig og jevnt .

" Tror du på Gud , Wastrup? Eller er du så ufattelig , så ubeskrivelig dum at du tror verden har gjort sig selv? "

Advokaten ventet lenge med å svare , så talte han :

" Nei , " sa han ; " så dum er jeg ikke . Men spørsmålet ligger utenfor mitt kompetanseområde . "

Jan svarte ikke . Han visste at den andre ikke ville si mer .

Fransiskas far , majoren , gikk omkring i sine vanlige tvangsforestillinger om de gudløse bolsjevikene i Moskva , London og Oslo . Han var i tidens løp blitt en skrivende mann , laget en mengde artikler for avisene , og gikk for øvrig omkring i den lille byen og var hatet av alle skikkelige mennesker . Han snakket om fedrelandet og heiste flagget ved enhver anledning . Innvendig må han ha gått omkring i en tilstand av varig vrede , av ubeskrivelig sinne . I hans øyne var vi alle mennesker uten fedreland .

Det var tunge tider for begge parter , og selv om de allierte seiret langs alle fronter denne vinteren , så var krigen allikevel blitt lang , en endeløs krig med matmangel og mørklegning .

Majoren så dårlig ut , blek , rynket og nokså innskrumpet , selv om han stadig var en kraftig mann for sin alder .

I virkeligheten var han syk . Han hadde store smerter i underlivet , og burde ha søkt læge , men han gjorde det ikke . Han var altfor sint , altfor trossig til å gjøre det . Av og til kom brev fra barna , og det hjalp . Men en vakker dag stod Fransiska der selv , uten forklaring . Hun bare stod der , efter få måneders fravær , altfor tidlig for noen ny permisjon . Hun stod i regnfrakk , med spiss hake og med håret litt fremover langs kinnene . Bevares , hvor ung hun var !

Ja , det er Fransiska , hans datter , som står foran ham . Dette fremmede menneske av hans eget kjøtt og blod , hvad vet han , gamle mannen om henne? Ingen ting . Han vet ikke at hun har mistet en mann og at hun har mistet Gud . Men han synes hun virker liten og tynn , nu , ‐ spinkel om skuldrene . Kanskje var det ikke riktig av ham å slippe henne bort?

Et par dager går Fransiska omkring uten å gi noen riktig beskjed . Men han føler at hun vil ham noe ; så lukket som majoren er blitt overfor verden , han føler allikevel at hun vil ham noe . Hun trenger vel tid , vesle barnet .

Ja , hun trengte tid .

Efter at hun hadde ligget oppe i det lille , rosa værelset sitt og forbannet Gud , og gitt ham avskjed på grått papir , var det blitt fullstendig mørkt omkring henne , så mørkt at hun ikke forstod at en ny dag skulle følge efter den gamle . Der var tider da hun ikke trodde at Wolfgang var død , men så forstod hun det igjen , han var? ikke ved fronten , han var død , død og borte . Han fantes ikke noe sted i hele den vide verden . Det værste var at han rent fysisk blev sittende så lenge igjen i henne , i lebene , i håret , i alle steder på kroppen ; overalt hvor han hadde rørt ved henne , satt der igjen en sterk , tydelig smerte efter ham . Ikke ett minutt fikk hun lov til å glemme ham .

Den beste kur Fransiska kunne få , hadde hun alt på forhånd foreskrevet sig selv : Tilbake til lazarettet , til arbeidet , sykesengen og andres lidelser . Det bragte henne til å se sin egen smerte mindre enn den var . Men bombeangrepene blev større og større , kom oftere og oftere . Så stod hun igjen hjemme . Ja , hun trengte litt tid .

Den tredje dagen gikk hun inn og satte sig ved faren i arbeidsværelset .

" Ja? " sa han .

" Du far , " sa Fransiska ; " jeg er kommet hjem fordi jeg skal ha et barn . "

Majoren snudde sig med vidåpne øyne mot henne :

" Et barn? "

" Ja , " sa hun , og så ned .

I dette øyeblikk gikk majorens verdensbilde istykker . Alt vendte sig imot ham nu , fedrelandet var hærtatt , gamle venner hatet ham , bolsjevikene seiret på alle fronter . Hans egen datter fikk et uekte barn : Hvad var dette for en verden? Hvad blev der av moral , fedreland , ære og sømmelighet , når selv hans egne barn forrådte ham og vendte sig imot ham ! Hans egne barn svek ham ! Dette steg til hodet på ham , det hamret og dunket i tinningene : Hans egne barn var imot ham ! De var imot ham . Han var svimmel og utilregnelig , da han reiste sig . Der var ingenting annet enn vreden igjen i ham . Han hadde intet annet enn sinnet å reagere med . Derfor skjedde det heslige .

Han reiste sig og skrek , med stemmen fra kaserneplassen , men styggere , mere grumset enn før . Han skrek de ekleste , de sjofleste ord han kjente mot henne . Og han slog henne . Han slog Fransiska i ansiktet flere ganger , drev henne foran sig gjennem kontoret inn i spisestuen og rundt bordet , med slag og skjeldsord . Han var rød i ansiktet og skrek , skrek . Fransiska skrek av angst , og hun løftet armene for å beskytte sig , for han slog hårdt . Hun hadde en enkel , grå genser og grått skjørt på sig , og ansiktet var vått av tårene . Så rev hun sig plutselig løs og sprang ut på gangen , ut av huset . Han fulgte ikke efter henne ut i haven .

Hvordan Fransiska kom sig inn igjen i huset , fikk pakket en veske og funnet pengene hun hadde tjent i sykepleien , vet hun ikke mere idag . Men hun klarte det . Om natten satt hun på toget og kom frem til Oslo næste dags formid dag , fire fem timer forsinket som togene kunne være den gang . Det eneste hun husker fra reisen , er at pater Hecht reiste med samme tog .

På hotellværelset i Oslo begynte Fransiskas mørkeste tid . Et par dager gikk hun ikke ut , og i denne tiden var det slik at hun ikke kunne se en kniv , et belte , eller brolegningen fire etager under sig , uten å tenke tanker hun aldri hadde tenkt før , ikke engang like efter Wolfgangs død . Hele tiden uavbrutt , stod denne tanken omkring henne i værelset . Den talte til henne fra veggene , fra dørhåndtaket , fra speilet . Hun følte hvorledes hun gled ut av verden , ut av sig selv , hun stod på et isflak og gled fra land . Slik var også drømmene når hun sovnet litt . Hun var allerede i et annet land .

På den tiden bodde en kjent , dyktig og meget beryktet kvinnelæge i Oslo . Fransiska gikk til ham . Hun satt lenge på det lyse venteværelset før de polstrede dørene åpnet sig for henne .

Han var en eldre herre , stor , tykk , med mustasje og en gul sigarett hengende mellem de svære lebene . Rød i ansiktet . Der gikk svært mange og lite vakre rykter om ham .

" Jeg skal ha et barn , " sa Fransiska .

Han så prøvende på henne :

" En gledelig begivenhet , lille frue . "

Da han møtte Fransiskas blikk , blev han taus .

" Jeg er ikke noen frue , " sa hun .

Han svarte ikke .

" Jeg vil ikke ha det barnet . "

Han blev helt saklig nu , så rolig på henne .

" Er De frisk? "

" Ja . "

" Vel , " sa han og tente sigaretten ; " De må vente litt . "

Han slog op en liten blokk foran sig , snudde sig fra henne og grep telefonen . Ringte et nummer . Han pustet tungt og trett mens han ventet . Bak ham var vinduet og Fransiska så en rød murvegg på den andre siden . Mellem vinduet og murveggen danset små , tørre snekorn . Det var i begynnelsen av mars . Fransiska vil aldri glemme den murveggen .

" Hallo , " sa han med tung grøtet stemme i telefonen ; " ja , det er mig ! "

" Her er en til ! "

" Ikke idag , da? "

" Vel , vel , ‐ kl. 4 , altså . "

" All right . "

Han smelte mikrofonen på igjen , åpnet en protokoll og så i den . Skrev noe . Så vendte han sig mot henne og gav henne en lapp med et annet lægenavn på og adresse .

" I morgen kl. 4 går De dit . Er De kjent i byen? "

" Nei . "

" Tja , det er helt på den andre kanten , De tar trikken dit . Ja , De vil finne det . "

Han reiste sig , og hun fulgte ham til døren .

" Hvad vil det koste? "

Han så på henne .

" Hundre og femti kroner . "

Fransiska neiet , og han åpnet døren for henne . Hun smøg sig ut , liten og tynn i den grå genseren .

Den natten sov hun næsten sammenhengende .

Det blev en lang trikketur næste dag , men hun fant frem , og satt igjen på et venteværelse . Kl. 5 slapp hun inn til lægen som var en ung , farveløs mann . Han kastet ikke bort et blikk på henne , og kunne like gjerne ha sendt attesten i posten . Skjønt nei , han spurte henne om navn , stilling , alder og tidligere sykdommer , hele tiden med nesen i en protokoll , og han gjorde notater , mens han spurte . Så tok han frem et avlangt papir og skrudde op fyllepennen . Han klorte ned et par uleselige latinske ord på det , og la trekkpapiret grundig over , før han rakte henne verdipapiret .

Hun stakk det i vesken , reiste sig og neiet .

" Det var tyve kroner , " sa han .

Så betalte hun , neiet og gikk . I trappen begynte hun å gråte igjen .

Enda sov hun i to netter , så kom fredag kl. 12 , og hun stod igjen på den store kvinnelægens kontor , innenfor de polstrede dørene .

" Javel , " sa han , og tok attesten . " Javel . "

I det samme så Fransiska sin sønn stå foran sig , en stor , kraftig gutt midt på gulvet . En åtte_niåring med rundt hode og rette skuldre . Hun så op på lægen , han hadde stadig en gul sigarett under den store barten .

" Det er bare det , " sa hun ; " at jeg vil ha det barnet allikevel . "

" Så? " sa han uten overraskelse : " De vil ha barnet? "

Hun gav ham de hundre og femti kronene , og han beholdt dem , la dem ned i lommen .

" Javel , " sa han . " Vel , vel . "

Han kremtet , så ut av vinduet på murveggen .

" Ja , " sa han ; " det er ikke så dumt det heller , å få barn . "

Han åpnet døren meget høflig for henne .

Hun gikk like til sjøfartsministeriet , hvor hun spurte efter ministeren , kaptein Ross . Hun opgav navn og adresse i forværelset , og ventet en stund . Så blev hun sluppet inn , også denne gang gjennem polstrede dobbeltdører . Ministeren stod opreist og sortkledd foran skrivebordet . Han var en av de mest hatede menn i landet på den tid .

" Men Fransiska , " sa han ; " så snilt å besøke en gammel sjømann ! Jeg har ikke sett dig siden du var så stor som en knyttneve . Hvordan har far det? "

Her begynte Fransiska å gråte , og ministeren , den gamle sjøulk , skjønte at noe var på ferde . Han satte henne ned i en av de dype lenestolene , og her hulket hun frem hele historien .

Når det gikk bra under Fransiskas fødsel og den første tiden fremover , da spiller det en rolle at kaptein Ross var til og at han tok henne med hjem til sin frue . Hun bodde en god stund hos dem , og han skrev ikke til majoren om det , fordi hun bad ham la være .

Gutten kom til verden på en privatklinikk , for det var naturligvis en sønn , eftersom Fransiska alltid hadde vært så glad i gutter . Han fikk navnet Ulf .

Det finnes kanskje øyeblikk i et folks liv , hvor det kan vinne alt eller tape alt .

Slik som det var i den lille byen , slik var det visst over hele landet da freden kom . Det var en glede , en jubel , en fryd som ingen grenser kjente . Blendingsgardinene blev revet fra vinduene og brent på gaten , men det skal sies til vår ære og vår ros , at det var det eneste vi brente ! Vi startet ikke denne freden med hat . Vi kunne ha vunnet meget .

Ja , vi begynte den med fryd og takknemlighet , vi gråt av glede , vi omfavnet hverandre , vi kysset hverandre på gaten ! Slik var det også i Oslo . Å , de brennende gatelysene , alle mennesker som sang og lo og gråt , russiske fanger på Carl Johan , arm i arm med amerikanere , Oslo_piker , negere , engelskmenn , nordmenn , polakker . Vi åpnet fengslene , vi åpnet husene , alle bodde hos alle ; russiske krigsfanger sang arier i villaene i forstedene . Vi sang , lo og jublet . Nazistene " herregud nu hadde de tapt krigen , nu var de jo mennesker? igjen ! Hvem sov vel de nettene? Alle mennesker var brødre , og den som har oplevet det , vet hvad det vil si : å le og gråte om halsen på en trikkekonduktør eller på en frue fra Homansbyen . Og så guttene som dukket frem av skogen de første dagene , med alpeluer og skjerf og knickers ! Så usigelig lite krigersk og barske , men smykket , smykket med flagg , skjerf og farver .

På Østbanen stod en trikk , stappfull av folk , som alltid i de dagene . Den var proppet innvendig , og de yngre passagerer hang utenpå som farverike drueklaser , så hjemmestrikkede , så hjemmesydde ! Og på plattformen står en tysk soldat , grønnkledd , forfjamset , med briller og med en kuffert i hver hånd . Han forsøker å komme på , men han har ingen ledig hånd å holde sig fast med . Nei , han klarer det ikke . Der er ikke noe hull for ham . Folk ser det , de smiler litt , da han forsøker igjen , fortvilet og hjelpeløs . Det er vel fjerde trikk som går fra ham . Nu er alle andre kommet på , de har vridd sig inn eller funnet et håndtak utenpå . Så ringer trikken og tyskeren løfter fortvilet kuffertene igjen til et siste , tafatt forsøk .

Så med ett lyder der en stemme fra bunnen av trikken , en glad , mandig , lys stemme , høyt så alle hører det :

" Ta ham med da ! Han har jo tapt , stakkar ! "

Og med ett klinger hele trikken av latter og rop ,

" Ta ham med ! Ta ham med ! "

Og en , to , tre ! Glade hender , sterke hender griper kuffertene , svinger dem i været , og ‐ hui , inn med dem . De griper tyskeren , løfter ham op , svinger ham i været , inn gjennem døren som en pakke , over hodene . Han begriper ingen ting , han holder på brillene . Folk ler og snakker tysk til ham :

" Armer Kerl ! Du hast den Krieg verloren ! "

" Armer Kerl ! "

Han forstår ingen ting , kan folk snakke tysk i Oslo? Han har aldri hørt det før ! Jo , folk kan snakke tysk , for første gang på fem år snakker folk tysk .

" Hast den Krieg verloren ! Alles ist ein Uebergang ! Armer Kerl ! "

Jo , krigen var slutt , tyskere og nazister var blitt mennesker igjen , og det er godt . Det er godt at vi er blitt mennesker igjen .

Nei , vi begynte ikke denne freden med hat .

Vi begynte den med den reneste , uskyldigste , barnlige glede og takknemlighet .

Det er løgn at vi ville ha hevn .

Det er løgn , det som stod i avisene efterpå , at det norske folk ville ha gjengjeldelse . Så dårlig er ikke det norske folk . Vi har mange feil , det skal Vår Herre vite , men vi er ikke smålige og ikke slik som avisene ville ha det til . Det var ikke vi som ville det . Vi var fulle av takknemlighet og glede . I tre dager .

Det var visst den fjerde dagen engelskmennene våre kom hjem igjen . Det var da aksjonen blev innledet . Arrestasjonene begynte , de tomme fengslene blev fylt igjen , fangeleirene blev fylt med nye fanger , med mange fler enn under okkupasjonstiden .

Efter at Cato den dagen for et par år siden hadde opsøkt Jan og ikke funnet ham , var han reist til fronten , og der blev han . Han var på Østfronten inntil sammenbruddet begynte , og ville ha blitt der , hvis han ikke var blitt såret . Da freden kom , lå han på frontkjemperlazarettet i Oslo , med høyre ben amputert i hoften . Og her på sykesalen hendte følgende . En bevæbnet flokk kom inn på salen med spente haner og forlangte fangene ut av sengene . De jaget alle frontkjempere ned i lastebiler til omflytning . Det var ikke så lett å gå for alle som lå der , men med en geværpipe i ryggen er det utrolig hvad selv folk med amputasjoner kan klare . De blev alle overført til en kjent konsentrasjonsleir fra tyskertiden , og selv om Cato hørte til de hårdt sårede , så sier de som så ham at han tok det fint . Derfor var det en overraskelse at det gikk som det gjorde med ham .

Vaktene moret sig en del med disse frontkjemperne også , lot dem stå i appeller eller med ansiktet mot veggene inntil de falt sammen , skjøt efter dem når de skulle på do , og lot dem prøve noen timers straffeeksersis også . Men bortsett fra dem som drepte sig , tok fangene bare litt skade her og der av støvelspark og lignende .

Cato fikk vite at søsteren og faren var blitt arrestert , og gjorde først et mislykket forsøk , før han skar over pulsåren et par netter senere . Kameratene forsøkte å forhindre det , men forholdene var ikke så lette .

Dette var altså historien om Fransiskas bror , og den er ikke lang . Fransiska og majoren fikk høre om det senere , for fangene fikk ingen post den første tiden .

Eiendommelig nok blev Fransiskas sak omtalt i avisen på et meget tidlig tidspunkt , på trods av at det siden tok så lang tid for myndighetene å få behandlet den . I avisen kunne man se Fransiska nævnt meget tidlig , men ingen husker vel så meget av det idag , så overskriften kan gjengis her :

" Sykepleierske " var tyskertøs og angiverske . ?

Og i selve artikkelen stod fremhevet Fransiskas holdning overfor aktors spørsmål :

" Setter De kjærligheten høyere enn fedrelandet , De da? "

Med rødt ansikt , spiss hake og håret litt fremover tinningen og kinnene , avleverte Fransiska sitt kyniske svar , stadig i regnkåpe :

" Ja . "

Det er mulig at hun tenkte på en tysk soldat som av og til gråt litt om natten , da hun stod der foran retten og journalistene , eller på sin sønn eller sin bror , eller Gud vet hvad . Men sa det , gjorde hun i alle fall .

Det var forresten Oskar som refererte saken for avisen sin , og han gjorde det slik som det var presseskikk overalt den gangen , og ikke bare i hans avis ; han gjengav av sakens innhold ikke annet enn de morsomste punktene i aktors tale . En god del hadde han drukket først også , så han satt og småsnakket litt med kollegene før han begav sig op til den hemmelige flasken i redaksjonen . Ingen tok det i det hele tatt så nøye med en landssviksak , og folk klarte ikke å holde sakene fra hverandre . Spørsmålet om straffeskyld blev løst kollektivt , og det samme gjorde avisreferatene .

Forresten var jo Fransiskas historie bare en liten sak , og knapt nok et blåbær sammenlignet med tiltalen som blev reist mot Ross , den gamle kapteinen som var blitt sjøfarts " minister " under Quisling . Der bragte avisene både bilder fra rettssalen og aktors tale i sin helhet .

Men Fransiska svarte altså " Ja ! " i retten så alle journalistene kunne høre det med sine egne ører . Det viste nu alle hvad slags menneske hun var . Ja , det viste hvad slags menneske hun var . For øvrig kom hun i avisen som vidne under Ross_saken også , men hennes vidnemål blev aldri gjengitt , bare at ministeren hadde hatt en tyskertøs og angiverske boende hos sig . Og det viste jo hvad slags menneske han? var .

Den tredje gang Fransiska kom i avisen , var senere , og nærmest indirekte ; det var i en stor artikkel i et av avisbladene . Fransiska satt jo stadig i fangeleir . Denne artikkelen hadde overskriften :

Næsten alle tyskertøser var åndssvake . ?

Et besøk hos dr. ( her fulgte Afrodites borgerlige navn ) , som forteller at det er Erotica som er ute og går . De fleste av tyskertøsene var undermålere , og alle pikene som er internert på Randøya er blitt underkastet psykiatrisk undersøkelse og intelligensmåling . Afrodite var som kvindelig fremtredende psykiater blitt overlatt opsikten med de kvindelige , seksuelle landssvikere .

Ja , slik stod altså saken . Afrodite hadde fått sin egen ø . Afrodites ø .

Han var ikke i den lille byen da han blev arrestert . Næsten et halvt år tidligere hadde han bosatt sig i en annen mindre stad , temmelig langt borte . Han hadde ett eller annet arbeide der , men sannsynligvis var det skammen og ensomheten som drev ham bort fra hjemmet og såpass langt nordover .

Allerede ved arrestasjonen opførte han sig uverdig , han brølte og skrek da de kom med lastebilene som de kjørte rundt og hentet folk i . Han måtte tas med makt , og under skrik , latter , støvelspark og skjeldsord trakk de unge mennene ham ut på gaten med spjæret jakke og uten snipp . Det var ikke nødvendig å bruke våpen mot ham , som mot enkelte andre , og det er vel også mulig at guttene våre tok litt hårdere i ham enn det strengt tatt behøvdes . I det hele tatt forekom det av og til at iveren gikk litt for langt under arrestasjonene i de dagene , og mange av de unge mennene som hentet landssvikerne og stuet dem op i lastebilene , hadde jo først fått utlevert våpen efter at tyskerne hadde kapitulert . En del blev også arrestert feil fortelles det , og hadde et svare strev med å slippe ut igjen efterpå . Majoren blev altså trukket ut av huset nokså voldsomt , og han hadde jo lett for å bli sint .

Så bar det til fengselet med ham . Og i fengselet begynte smertene i underlivet for alvor . Naturligvis trodde soldatene som voktet ham at dette bare var forstillelse og at han prøvde å redde sig , så de forsøkte å helbrede ham ved hjelp av straffeeksersis og åling i pukkstenen på ekserserplassen . Av nærliggende grunner fikk han ikke lægetilsyn i denne tiden . Da han blev liggende på kaserneplassen , stakk de ham bak med maskinpistolene usikret . Det er nok mulig at majorens tilstand blev dårligere av dette .

Svært ofte blev han hentet ut sammen med andre for å strammes op ved appeller inntil han falt sammen . Og det virket også på nervene at vaktene hadde fått utlevert våpen som de ikke hadde kjennskap til , og at de pekte på fangene med usikret maskinpistol og fingeren på avtrekkeren . Fra gårdsplassen pleide man også å skyte , hvis fangene viste ansiktene i vinduene i cellene .

Sant å si var også forholdene i selve fengselet nokså dårlige ; fangene fikk ikke ulltepper , og hadde nok for lite plass . I majorens celle for eksempel , var tolv mann sperret inne i over en måned på en plass som var beregnet på fire . De hadde bare en toiletpøs . Av fangene var to stykker under tyve år , og den ene ikke mere enn seksten .

For majoren som i tillegg til smertene hadde fått diare og blod i avføringen , var det en stor plage å måtte benytte sig av toiletpøsen så ofte mens de yngre mennene var tilstede . De fikk heller ikke lov til å tømme pøsen ofte nok , så den forpestet rummet for dem alle .

En stor gene var det også for ham at han var begynt å høre dårlig , særlig på det venstre øre , og ute på appellplassen førte dette til at han misforstod beskjeder slik at vaktene trodde han ikke ville lystre ordre . Øyenvidner forteller at han et par ganger blev slått meget kraftig for dette , og unødvendig lenge . Soldatene fikk sig også mangen en god latter ved å se den gamle mannen forsøke å løpe rundt plassen , mens de skjøt rundt føttene på ham .

Senere , da majoren ikke lenger kunne gå oppe , men bare lå hele tiden , fikk han mere kraft , og han forherdet sig helt mot enhver tanke på at han var forbryter og landsforræder . Ikke engang avsløringene fra de tyske redselsleirer ville han tro på , men anså det som jødisk og bolsjevikisk løgn .

Slik gikk den første tiden , og Fransiskas far blev hurtig dårligere i underlivet . Så blir han sendt sydover . Han må op , enten han kan eller ei , han blir sendt i fangetransport like til hjembyen . Fransiskas far skal stå til rette for sitt medlemskap i partiet , og for sine ondsinnede artikler om regjeringens forhold før krigen . Han har jo hatt Quislings bilde på veggen i mange år , og der kan komme meget rart for en dag .

Det sto i avisene våre at han var kommet til byen , både i " Framtida " og i den borgerlige , hvor Oskar hadde arbeidet .

Men det var for sent . Han er syk , ferdig , og kan ikke møte i retten . Og dessuten er han sta , sta som en bukk . Nu når kroppen er helt ferdig , har han fått viljen igjen . Gud , hvor stridig han var !

Men her fikk han lægetilsyn , bare det at det er altfor sent . Svulsten har bredt sig voldsomt , og han raser , er lutter protest . Så forandret han sig helt . Han falt til ro . På fengselssykehuset lå han og skrumpet inn og blev stille . Han knep munnen sammen og blev bare rynker . Han grubler , tenker , og noe plager ham .

Så sender han bud efter kapteinen .

Og kapteinen? Ja , han fikk brevet som var rablet ned med riktig skrøpelig skrift . Og han gikk med brevet i hånden en hel dag . Kaptein Falkenberg er heller ikke helt ung lenger , men rank , smal , blåbarbert i gutteansiktet . Dette gutteansiktet er forresten blitt svært alvorlig nu . Kapteinen går med brevet i hånden og tenker . Og næste dag går han op til fengselslazarettet . Han er ikke mindre karen enn at han gjør det . Han går og besøker majoren .

Han setter sig ned ved sengen og de ser på hverandre . De har aldri vært særlig flinke til å snakke noen av dem .

" Der er du , " sier majoren .

" Ja , " sier han . " Jeg måtte jo se dig , farr . "

" Jeg har sendt bud efter dig , fordi du har vært min venn , " sier majoren .

" Jeg er fremdeles din venn , " svarer kapteinen . Og så begynner Gud hjelpe mig kaptein Falkenberg å gråte . Han tar Fransiskas far i den hvite , slappe hånden .

" Synes du ikke jeg er en forræder da? " sier majoren .

" Du , " sier kapteinen ; " du har aldri vært noen forræder ! Det har du aldri , farr ! Hvis noen sier at du er en forræder , da skal jeg faen tørke mig ! "

Majoren lysner litt .

" Mener du det? "

Kapteinen ser på ham :

" I ditt tilfelle , Helge , mangler den subjektive straffeskyld . Du holdt jo bare på din mening . "

" Det gjorde jeg , ja . "

" Jeg er helt uenig med dig , men du stod bare fast på det du mente var rett og riktig . Og det er det ikke noe galt i . "

Der går et par trekninger gjennem det strenge , blåbarberte gutteansiktet .

" Nei , " sier majoren ; " der kan ikke være noe galt i det . "

" Når du kommer op , Helge ... . "

" Jeg kommer ikke op mere . Denne gangen kentrer jeg . "

" Ja , ja . "

" Det er ikke noe galt i å kentre . "

" Nei . "

" Du , kaptein? "

" Ja? "

" Der er noe jeg må be dig om . En vennskapstjeneste . "

" Du kan være trygg , Helge . "

" Det gjelder min datter Fransiska . Det er en beskjed til henne . "

" Javel , det skal bli . "

" Der hvor hun er nu , får hun ikke lov til å motta post . "

" Hvad skal jeg gi henne for beskjed? "

" Du må be henne om noe . "

" Ja? "

" Jeg har handlet dårlig mot henne . Stakkars lille Fransiska . "

" Jasså du . "

" Ja , da hun skulle ha barn . Jeg blev så sint . "

" Du har alltid vært en skrikhals , Helge . "

" Du må be henne om å tilgi sin far . "

" Det skal jeg gjøre . "

" Er det helt sikkert? "

" Helt sikkert , Helge . Du kan stole på mig . "

Majoren så på ham :

" Ja , dig kan man stole på . Du må si at jeg ikke visste hvad jeg gjorde . "

" Ja . "

" Du må si at du kommer som min venn og at du ber om tilgivelse for mig . Det vil gjøre inntrykk på henne at du sier du kommer som min venn . "

Så lå han stille en stund .

Majoren var vel ikke alltid helt våken denne siste tiden , han lå og husket så meget .

" Du , det er noe jeg tenker på . "

" Så? "

" Ja , det hendte da jeg var gutt og gikk for presten . Jeg skulle konfirmeres , ser du . "

" Javel? "

" Og så hadde jeg fått klokke . Klokke med kjede . "

" Ja? "

" Og så satt jeg og kikket på klokken innimellem mens presten underviste oss . Men det var jo bare fordi klokken var ny og jeg var stolt av den , men presten trodde nok at jeg kjedet mig , så han blev ordentlig sint tilslutt . Helge ! sa han ; nu lar du din klokke være !

Men barn gjør jo ofte ting som ikke er ondt ment . Det ligger jeg og tenker på . "

" Hm . "

" Er det ikke pussig , du , at jeg ligger og tenker på det akkurat nu? "

" Jo , det er pussig , Helge . "

Kapteinen kom flere ganger og besøkte ham . Rak og smal i ryggen gikk han gjennem gatene til fengselet . For han brød sig blanke faen om hvad folk sa , han , kaptein Falkenberg .

Og det skyldtes nok ham at der trods alt var noen stykker som gikk i majorens begravelse .

På denne tid var det avisene skildret alle redslene fra de tyske koncentrasjonsleire og fra det tyske politis forhør av norske fanger . Daglig stod der nye ting å lese om det , og det var tydelig for alle at noen måtte straffes for det .

Fransiska var blitt arrestert allerede få dager efter frigjøringen , og det var jo ikke småtteri som hvilte på henne ; det var angiveriet , det var seksuelt landsforræderi , og det var tjenesten i det tyske Røde Kors .

I første omgang blev hun satt inn som tyskertøs sammen med svært mange andre .

Hun var i Oslo , da hun blev tatt , og det var to store menn med våpen som hentet henne . Hun tok det ganske rolig , og noen optrin blev det ikke før hun kom ut på gaten , hvor mange mennesker stod og ventet omkring bilen . Der blev skreket og ropt efter henne , men ingen gjorde henne noe ondt . Efter at mennene hadde hentet en tyskertøs til , blev hun kjørt til fengselet og kastet av .

Inne i cellen fikk Fransiska se et merkelig syn , og forstod ikke med en gang hvad det var . Først trodde hun det var en tolv_tretten års gutt som var i kvinneklær . Det var en bylt av klær som satt sammenkrøpet og hikstet i et hjørne , med et underlig lite fuglehode på en tynn hals .

Det var halvveis gråt og halvveis krampe , og bylten holdt sig med to tynne hender over hodet . Dette hodet hadde merker og enkelte blodstrimer . Hvad gjør denne gutten her? tenkte Fransiska . Hvad har han gjort? Og hvorfor er han i kvinneklær?

Så skrek bylten høyt , og Fransiska skjønte at gutten ikke var noen gutt . Det var en sterk kvinnestemme som skrek vilt og skingrende , og det merkelige var at den skrek på mamma .

Det var første gang Fransiska så en snauklippet pike . Denne piken i cellen var ikke bare snauklippet , hun var barbert på hodet , og derav kom blodstripene , for hun hadde vel ikke ligget helt rolig da de gjorde det med henne . Men hun hadde fått en fryktelig angst i sig mens det blev gjort , og derfor gråt hun slik nu .

I det øyeblikk våknet sykepleiersken i Fransiska , og selv om hun bare var vant til å stelle med menn , så vennet hun sig hurtig til å behandle kvinner .

Denne første snauklippede piken hun så , het Mary og hadde hatt en tysk venn inntil siste dag . Hun var enogtyve år gammel .

Allerede samme eftermiddag ankom der et helt dusin tyskertøser som alle sammen var snauklippede . Senere , da disse pikene blev kjørt rundt i byen for å vaske og gjøre rent på offentlige steder , fikk de ikke lov til å ta skaut om hodene , men måtte vise sig som de var , både på lastebilene og i kontorene eller kasernene hvor de vasket .

Da Mary var falt til ro , kunne hun næsten ikke tale om annet enn Heinz . Heinz var så høflig , han bukket og håndhilset , han lot damer gå foran gjennem dørene , og han drakk sig aldri full . Lille Mary var blitt behandlet som en dame av ham , og det var hun ikke vant til .

Hun fortalte Fransiska hvordan det var gått til da hun var blitt klippet .

Hun bodde i en to rums leilighet sammen med moren og en meget mindre bror . Dit op var det kommet en hel flokk , mest unge gutter , og hadde hentet henne . De hadde slått henne en hel del , både i hodet og bak , så trakk de henne ned i gården , mens de sa mange stygge ord til henne og truet med det som skulle skje . Fullt så ille som truslene lød , hadde det nu ikke gått , de hadde hatt saks og la henne over en kasse og holdt henne fast , mens to stykker klippet av håret . Så barberte de henne , og efterpå skulle de avluse henne , men da kom der en mann på motorsykkel og i uniform og tok henne op i leiligheten inntil bilen kom og hentet henne til fengselet . Han hjalp henne , men var ikke snill , for han sa at hun fortjente det siden hun hadde sprunget med tyskere . Hun fikk lov til å ta kåpe på sig , og det trengte hun , for guttene hadde revet kjolen istykker .

" Det var en pen kjole , " sa hun til Fransiska .

Mary fattet hurtig den plan å skrive til Heinz , men hvordan skal det skje? Hun skal selv skrive brevet på tysk , og så skal Fransiska rette det , så der ikke blir for mange feil i det . Hun kan nok tale tysk , men hun har aldri hørt om dativ eller akkusativ , hun aner aldeles ikke hvad en pluskvamperfektum er . Men Heinz vil forstå det , og Fransiska skal rette det først . Igrunnen er det godt at de er borte fra hverandre nu , så han ikke kan se henne uten hår . Ja , for hun må vel være fryktelig stygg?

" Å nei , " sier Fransiska ; " du er ikke så værst . "

Fransiska er hennes mor . Bevares vel hvor lite og tynt og blekt et kvinnehode blir uten hår .

Så står mennene der igjen . Støvler , latter , våpen .

" Hei , utrykning til pissoirvask ! "

Så er det på lasteplanene gjennem byen . Det er skuring og vasking : Fransiska kan dette arbeidet og henger i . Virkelig ille er dette bare for dem som er blitt klippet og må gå slik . Disse klippede og barberte kvinnene er rammet midt i livsnerven ; de blir ledd av , ropt etter , av og til slått . Den kvindelige lyst til å være vakker er et livsprinsipp . Det er ikke forfengelighet som man ellers mener det ; det har med selve kvindeligheten å gjøre . Der var flere forsøk , og et selvmord blant pikene i cellen .

Der hendte naturligvis ting som traff Fransiska like tungt som de andre , for eksempel var det lægeundersøkelsen , og slik som den blev gjort . Igjen blev de kommandert ut , kjørt sammen og bragt til ett eller annet kontor .

Her skulle det undersøkes om pikene hadde veneriske sykdommer . Først tenkte Fransiska på undertøyet sitt ; det var ikke rent , og hun hadde ingen skift . Så kom undersøkelsen .

Efterpå blev Fransiska dårlig .

Først denne dagen , syv dager efter arrestasjonen fikk Fransiska et virkelig gråteanfall , og denne gang var det altså Mary som kunne trøste mor . Men det var vanskeligere . Og der kom andre ting til . Pikene blev vekket om natten , og vaktmannskapene plukket ut de peneste og yngste til avlusning . Så var det på kontoret . Et par skudd i gulvet .

" Arme oppad strekk ! "

Vi skal ikke fortelle hvad som hendte , men det var ikke voldtekt . Og allikevel finnes der ydmykelser som er værre enn det .

Slik begynte Fransiskas årelange Odysse . Hun var på mange steder , i fengsel , i fangeleir , og på Afrodites ø . Det var bare i ett av fengslene hvor de slog henne , i ansiktet og bak . Først kom hennes sak meget tidlig op for retten . Det var da Oskar var tilstede , og da hun avleverte sitt beryktede svar som gikk gjennem pressen . Så opdaget man hvor komplisert hennes tilfelle var ; også spørsmålet om Røde Kors tok tid . Det var et prinsipp som de norske påtalemyndigheter måtte ta klar stilling til . Men Fransiska var sikker på at hun skulle få hjelp av Røde Kors . Røde Kors hadde jo ingen fiender , der kjente man bare sårede og samaritter . Og der kom i tidens løp en meddelelse fra Norges Røde Kors :

" Det strafferettslige eller sivilrettslige ansvar har vi intet med . "

Undertegnet og stemplet . Så satte hun sitt håp til Sveits og til Sverige , og fikk igjen noe å vente og håpe på . I Norge gikk det forholdsvis hurtig . Fransiskas sak gikk like til Høyesterett som forkastet hennes anke over den fengselsstraff hun var idømt . Høyesterett fant straffeutmålingen rettferdig , i og med at det å ta frivillig tjeneste i Røde Kors måtte betraktes som å yde fienden direkte og verdifull bistand , slik at Fransiska faktisk kom inn under straffeloven og ikke anordningen .

Imidlertid kom der en henvendelse fra Sveits , fra Geneve , hvor Røde Kors har sin hovedorganisasjon ; Geneve stillet sig tvilende til den norske rettspraksis , og organisasjonen blev tilstillet en skrivelse fra Det kongelige norske Justisdepartementets lovavdeling . Her blev hevdet den opfatning , som gjaldt i norske domstoler overfor norske borgere som deltok i tysk tjeneste som læge , sanitetssoldat , sykepleier , Røde Kors_søster og lignende ; at sanitetstjeneste på fiendens side prinsipielt må sees som like straffbar som enhver annen bistand som kommer fiendens stridskrefter til gode . Fra Geneve kom ingen flere henvendelser . Men i Stockholm bodde en mann som het Bernadotte , og han ytret i anledningen et par ord som var høyst æreskrenkende for Kongeriket Norges rettsliv efter krigen . Og dette visste Fransiska ingenting om .

Tre års fengsel er ganske meget når man er treogtyve år gammel , og egentlig skulle angiveriet bli lagt til ovenpå dette . Men Fransiska blev faktisk frikjent for angiveri ; Cato hadde påtatt sig hele skylden alene . Han hadde alltid vært en god bror .

Hun satt ennu på Afrodites ø , da hun fikk vite om Catos død . Igjen måtte Mary , som nu begynte å få en liten lys glorie av hår om hodet , prøve å trøste henne . Hun gjorde det bare ved å legge de tynne armene om halsen på henne og så ligge helt stille . Og dette gjorde hun enda hun hadde det så travelt med brevet til Heinz . Hun hadde fått noe av det sjeldne toilettpapiret til kladd , og skrev med blyant så glorien ristet . Næsten en uke skrev hun når hun så sitt snitt til det . Og det blev et staselig brev :

Liber guter , klainer Heinz !

Ich will ni fergessen dich . Du hast gsagt selbst ich soll nicht weinern wenn du bist wekk , aber ich weinere und weinere . Und das brust tut ve .

Di haben gesnitten ab mich das har , und ich bin nicht schøn mer . O hab es gut , Heinz ! Ich sehe dich ni mer wieder , aber fergessen ni . Du bist so gut und schnill . Kanst du noch erinnern wi wir tantsen gingen? Und du gab mich gesjenke ; nimann hat mich gesjenke gegeben , nur du .

Auch der kleit haben si kaput gerissen . Di sjue di du gab mich habe ich hir , und habe si in bett wenn ich slafe . Nimann darf sehen di sjue , und ich weinere auf si in der nacht . Dan bist du hir .

Bist du in gefangensjaft? Ich hoffe dass si nicht slagen dich oder schisen auf dich .

O leb wol fur alle tseit ! Heinz , Heinz ! Vas soll ich tun? Wir haben es slecht auf di insel . Keine freihait . Rette mich , das kanst du nicht .

O leb wol . Leb wol . Leb wol . Ich libe dich .

Dein Mary .

Fransiska hadde stilsans og hun syntes det var synd å rette brevet om til vanlig tysk . Men hun gjorde det . Å få brevet avsted var ikke lett , men tilslutt gikk det . Ingen fikk vite om det kom frem til Heinz .

Men Fransiska opbevarer Marys kladd .

Også kjærligheten tilhører den moderne stat .

Det var helsedirektøren som lot utgå den befaling at tyskertøsene skulle innskrives i manntall og til berikelse for den norske psykologiske videnskap få sin intelligens kontrollert . I alle fall gikk både Mary og Fransiska inn i statistikken og beriket videnskapen .

Det var Afrodite selv som ledet forskningen , og om henne må først sies at siden Wastrup ikke gjorde tegn til å flytte tilbake til henne , og siden hun for alvor skjønte dette , var hun ikke noe godt menneske lenger . Til gjengjeld ofret hun sig for videnskapen , og hun offentliggjorde opdagelsene , så de lå nok på et høyt nivå . Utsikten til at hun aldri skulle få selge så meget som en gaffel av Wastrups sølvtøy , gjorde henne ikke gladere . Skal sannheten sies , så var den store sjeleforskerinne temmelig hatefull for tiden . Hun drakk meget mere enn før , og alkohol og alder hadde tilsammen gitt henne et utseende som utelukket ethvert mannlig bekjentskap .

Alle de elskende piker på øen , hvor de var blitt sperret inne for sin kjærlighets brødes skyld , var et syn som plaget henne . En dag skulle de ut igjen og elske videre , det kunne selv ikke Afrodite forhindre .

Den yngste av pikene var sytten år , i det hele tatt var enogtyve stykker under nitten år gamle . Mary og Fransiska tilhørte den største gruppen , mellem tyve og femogtyve år . De hadde alle sveket Storting og regjering i sin kjærlighet . All denne ungdom , all denne elskovslyst ! Til gjengjeld var de åndssvake .

Men Afrodite var ikke åndssvak . Hun trodde på videnskapen , på papir og på rubrikker . Lå ikke menneskesjelen foran henne , åpnet og overskuelig som en lærebok ! Alle bok_årene , universitetsårene , de politiske årene , hele hennes forrådte , ødelagte kvindelighet ! Hadde hun bare en gang fått gi og fått ta så meget ømhet som hver av disse småpikene hadde for sin lille soldat !

Afrodite var streng mot pikene . De skulle omskoleres til demokratiet . Tidlig op , orden og takt . Av og til drikker hun sig full og vakler i lakktøfler og utslått grått hår over plassen i måneskinnet om natten . Hun gråter , ja Afrodite gråter .

Der rant mange tårer på Afrodites ø . Alle har mistet sitt . Noen har mistet en venn , noen har mistet håret også . Mary er ikke den eneste som har glorie . Men hennes glorie er den peneste . Det har Fransiska sagt henne . Den er helt lys som hvete , og glitrer når solen skinner i den . Rundt hele hodet har hun en krans av fire centimeter langt pikehår til alle sider , det blafrer i vinden , og solskinnet bor i dette håret . Hun ligner en løvetann i frøtiden , med en lys , lys krans omkring sig . Liten er hun også . Og det er solvarm høst på øen .

Det er høst , og Fransiska har det ikke godt . Hun har vært på en ø om høsten engang før . Men på en ø ute i havet , ikke inne i Oslofjorden . Og Fransiska har en sønn . Liten og smal og tynn som hun er , har hun en sønn , og ham får hun ikke se . Men hun henger i , arbeider , bærer vann , træller ; der er ofte bruk for en sykepleierske på Afrodites ø .

Fransiska tenker en del , på de fem menn i hennes liv . Sønnen , da han var nyfødt og liten , da lignet han ikke Wolfgang . Nei han var rød og lignet bestefaren , majoren . Så rød og streng og bebreidende at hun blev helt redd for ham der han lå ved siden av henne i sengen .

Hun tenker på majoren . Hun tenker på en tysk soldat . Hun tenker på broren . Smerten som blev igjen efter Wolfgang er næsten borte . Livet helbreder , og gir nye smerter isteden , så de gamle kan få gro .

Og hun tenker på en mann til , ung , mørk og bred , med sammenvokste , sorte øyenbryn . Fjernt borte ligger en krabbetur , en holme ‐ ja herregud det var også en ø ! ‐ en holme og et ansikt i fakkelskinnet en varm høstnatt .

Men hun må reise fra Afrodites ø . Hun har andre og større synder . Mary gråter så hjerteskjærende . Så kommer Fransiska til et fengsel på landjorden . Og hun sendes videre , stadig omkring . Det varer , det varer . Selve tiden , ventingen , blir en pine . Dommen , saken , forhørene . Hun holder på å dø av utålmodighet .

Tre år er lang tid .

Fransiska brytes ned . Ja , hun faller sammen , for hun klarer ikke innesperringen mer . Den vil aldri ta slutt . Og igjen kan hun ikke se et håndtak , et vindu , en kniv . Tre års ventetid . Tre sommere . Tre vintere . Det tar aldri slutt .

Og enda er bare noen måneder gått .

Jan er i full sving , men med en annen virksomhet enn før . En eneste anvisning fra Wastrup hadde han fulgt , å ta eksamen like efter krigen . Derefter gikk han som så mange andre inn i politiet , i den veldige nyutbyggede avdeling , som het Landssvikavdelingen . Som jurist gikk han direkte inn i en stilling som politifullmektig , og stod igrunnen ganske fritt .

Det er mulig at han ikke optrådte helt korrekt bestandig , og her skal vi ikke skjule sannheten : Han hadde lært et par ting under elevtiden hos Wastrup , og nu brukte han det . Han forsinket saksbehandlinger , gav tiltalte tilbake kompromitterende papirer , han brente op beviser og smuglet post til fangene . Men det var en privat og uorganisert sabotasje han drev , og han beholdt inntil videre stillingen i politiet bare fordi han nu var havnet der .

Det var først og fremst dette at dødsstraffen var blitt gjeninnført som gikk til hodet på ham og blev en slags fiks ide . Mange mente dengang at det ikke var et fremskritt , men tvertimot et tilbakeskritt at man gjeninnførte og anvendte dødsstraffen . Og folk var nok litt i villrede , hvis man spurte dem om det ; særlig eldre mennesker naturligvis . Det blev også nævnt at Finnland , som jo hadde lidt uendelig meget mere ondt av krigen enn Norge hadde , allikevel ikke var gått til det skritt å innføre dødsstraff . Der var mange , til dels kjente folk , som mente at dette ikke var en fortsettelse av den vei norsk rettsliv og rettsfølelse hadde befunnet sig på i gamle dager , og at det faktisk var et tilbakeskritt .

Men det var nok den offisielle opfatning som seiret ; og den så egentlig på saken slik : hvis det hadde vært det gamle? samfunn , med alle dets feil og mangler , som hadde gjeninnført dødsstraffen , da ville det ha vært et tilbakeskritt , ‐ ‐ men idag , når den blev anvendt i det nye samfunn som var på vei mot sosialismen , og som tok mere hensyn til folket og det folkelige , da var det snarere riktig å anse gjeninnførelsen av dødsstraffen som et fremskritt . Med andre ord : Straffelovgivningen måtte sees på bakgrunn av de endrede sosiale forhold . Dessuten stod jo Høyesterett der , som en garanti for at alt som skjedde , virkelig var i Grunnlovens ånd . Eiendomsretten var blitt tilpasset efter de sosiale behov , og det ville være reaksjonært om ikke strafferetten gjennemgikk samme utvikling . Dertil kommer at praktisk talt hele pressen delte denne opfatning , og gav sterke og gjentagne uttrykk for den . Det kan neppe være tvil om at der i folket efter hvert blev flertall for dødsstaff . Videre blev det fra påtalemyndighetenes side hevdet at det å opheve dødsstraffen igjen nu når den var kommet vel igang , ville være en urettferdighet mot dem som allerede var henrettet .

Men Jan var ikke enig .

Han tilbragte praktisk talt all sin tid med å springe rundt for å samle underskrifter til oprop mot dødsstraffen . Han var i redaksjoner , hos biskoper , hos prester , hos professorer , kunstnere , forfattere , læger , advokater , hos alle mulige mennesker som bare hadde det tilfelles at de bar kjente navn . Og mange gav ham sitt navnetrekk og støttet ham . En professor var like ivrig som ham , og en annen satte også sitt navn inn .

Der var ennu en ting som optok Jan svært . Det var spørsmålet om de generalpreventive hensyn . I den mere borgerlige jus fra tidligere tider snakket man vesentlig om de spesialpreventive hensyn . De spesialpreventive hensyn består i at lovovertrederen straffes for at han selv ikke skal begå samme handling om igjen . Han straffes hårdt eller mildt , alt eftersom retten mener det vil virke på hans karakter ; hvad retten tar stilling til er mere og mere bare denne ene mann . Men enhver sak har to sider , også en straffesak , og den andre siden er i dette tilfelle de generalpreventive hensyn ; man straffer den skyldige også for at andre ikke skal gå hen og gjøre det samme . Hvis dette siste hensyn får råde , da straffer man den ene for at hans nabo ikke skal gjøre noe galt . Man straffer Fransiska for at Jan ikke skal finne på noe . Som mange vil huske fra dengang , støtte man til stadighet på uttrykket " generalpreventive hensyn " i pressen .

Jan mente at sivilisert rettspleie lenge hadde vært på vei fra de generalpreventive og over til de spesialpreventive hensyn . Bare i den grad man satte selve samfunnsformen høyere enn det enkelte menneske , kunne moderne rett vende tilbake til de generalpreventive hensyn . De fleste av oss husker vel ikke annet enn ordene " generalpreventive hensyn " , og aner vel knapt nok at de bare er skyggen av et annet hensyn som mange vil finne større hvis de tenker sig om .

Jan betraktet de generalpreventive hensyn som utslag av Moskva_jus , og han hadde en meget bestemt opfatning om hvem som hadde gjeninnført begrepet i Norge , og bragt det til slik blomstring .

Han skrev om dette , men ingen avis ville trykke det . Og nu hendte der Jan noe merkelig .

Vi må imidlertid innskyte at han var begynt praksis som sakfører selv , og det gikk bra . Han var stadig i ilden som forsvarer , og selv om han ikke var noen dreven jurist , så gjorde han arbeidet bra og av hele sitt hjerte , ved siden av alt arbeidet mot dødsstraffen , naturligvis . Han tjente penger , og ved en del fusk og tuskhandel fikk han sig en bil , som han trengte godt til . Efter hvert blev han kjent gjennem pressereferatene , hvor han blev nævnt i forbindelse med domfelte , men selvfølgelig aldri selv referert .

En dag kom der en mann til ham på kontoret . Det var en blid og hyggelig mann , og Jan burde ha næret mistanke fra første øyeblikk av . Men det gjorde han ikke . Denne mannen var idealist , og han ville gjøre noe for sårede frontkjempere . Han fikk Jan interessert i det , og fikk lov til å bruke hans navn under innsamlingen .

Merkverdig nok fikk Jan akkurat samme dag sitt første truselbrev i posten . Hvis han ikke stoppet med å forsvare landssvikere , så skulle osv. . Dette steg ham til hodet , og han lot brevet ramme inn . Den dag idag har han det hengende og er stolt av det . Han visste at også fremragende skrankeadvokater fikk slike brev , og det fikk ham til å tro at han var en bedre jurist enn han var . Slik stod sakene .

På denne tid prøvde han å få trykket sin artikkel om de generalpreventive hensyn . Egentlig er Jan slett ikke jurist fra naturens side , men det er Wastrup som har narret ham til å bli det . Denne artikkelen bar litt preg av det .

I den konservative avisen leste redaktøren artikkelen . Han var en rund , godslig mann , ‐ den samme som hadde redigert avisen som Oskar var trådt inn i i hjembyen . De kjente hverandre .

" Nei , vet De hvad ! " sa redaktøren da han hadde lest ; " vet De hvad ! "

" Slik er det , " sa Jan .

" Skulle vi altså alle ta feil , da , mener De? "

" Der finnes fremragende jurister som deler min opfatning . "

Redaktøren så på ham med blå , runde øyne :

" Hører De ikke folkets stemme da , unge mann? "

" Nei , " sa Jan ; " jeg hører advokat Wastrups stemme . "

" Og De mener altså at en gruppe gamle kommunister er gått inn i et visst parti og dirigerer det? "

" Ja , jeg mener at det er hele jerngarden fra " Daggry " som har laget landssvikopgjøret . "

" Men dette er jo som å høre en nazist ! Det er den mest sykelige mistenksomhet jeg har støtt på ! "

" Jeg vet det . "

" Jeg for min del , " sa redaktøren ; " nærer full tillit til Arbeiderpartiet . Full tillit . De folkene er ikke de samme som før , nei . De viste under krigen at de var hele , trofast og gode patrioter . "

" Jamen , De som er konservativ må jo være klar over at Grunnloven systematisk blir undergravet og uthulet ! "

" Å , snikk , snakk ! Litt må man tenke på de endrede sosiale forhold . "

" Wastrup'ene arbeider som rotter med Grunnloven . Som rotter , herr redaktør ! "

" Jeg tror De er aldeles forstyrret . De lider jo av en mani . "

" Nei , " sa Jan ; " det er De som er blind . "

" Jeg for min del , " sa redaktøren ; " jeg stoler på Arbeiderpartiet . Jeg stoler fullt og helt på det . Arbeiderpartiet er ikke lenger det gamle . De har lært noe , de karene ! "

" Ja , det skal være sikkert og visst at de har lært noe ! "

Redaktøren var rystet , han så på Jan med skuffede og vrede øyne .

" Make til mistenksomhet ! De har nok hatt for meget med nazistene å gjøre . Det er det eneste som kan unnskylde Dem . "

" Jeg har hatt for meget med Wastrup'ene å gjøre . "

" Og sånt vil De jeg skal trykke ! Her ! "

Jan reiste sig .

" De kan gjøre hvad De vil . Stol på advokat Wastrup ! Han skriver hele Grunnloven om ! "

" Ja , ham? stoler jeg på ! "

Og redaktøren stolte virkelig på ham , fullt og helt .

Jan blev ikke synderlig opstemt av disse samtalene , men han fortsatte , arbeidet , maste på folk , laget oprop og tapte sak efter sak for sine klienter . Det eneste som lot sig gjøre for dem , var å finne en eller annen formildende omstendighet . Men det var ikke så lett det heller . Hadde den tiltalte vært en slubbert , så var det en skjerpende omstendighet . Og hadde tiltalte alltid vært en hederlig og bra mann , så var dette også en skjerpende omstendighet på grunn av det eksempel han hadde vært for andre .

Allikevel gjorde Jan suksess . Han blev kjent , fikk et bedre kontor , kjøpte ny bil , og arbeidet , arbeidet , arbeidet . Av og til møtte han den lille idealisten som drev innsamlingen for de sårede . Det var i tidens løp slett ikke blitt så rent lite av det ; på trods av at giverne stort sett var anonyme . En dag la den lille mannen en pakke i avispapir foran ham på bordet . Han åpnet den .

" Hvad? " sa Jan , " går De med pengene i en bunt avispapir? "

" Bare til jeg får dem på et tryggere sted , " sa idealisten blid og stille .

Jan var nokså forferdet , men han visste at idealister ofte var eksentriske mennesker , og han tenkte ikke mere på det . Han hadde så meget å tenke på . Det var rent utrolig hvor mange det var som hadde bruk for en håndsrekning av ham . Og Jan var igrunnen lykkelig over å være litt til nytte . Kjærlighetshistorier hadde han aldri , men det hendte at han gikk på en meget dyr restaurant for å spise godt . Av og til tok han et glass rødvin til maten .

Blant klientene hadde Jan en dødsdømt .

Og det var ikke noe uskyldig sonoffer . På en besynderlig måte visste Jan at det som var i veien med denne mannen var at der var hull? i ham . Mannen hadde vært virksom under krigen og hadde personlig torturert ihjel minst to mennesker . Han var fryktelig fet , men det var en spenstig , sterk fedme . Han var ikke mere enn et par og tyve år gammel , og med sterk skjeggvekst i det kulerunde ansiktet . Når Jan snakket med ham , var han temmelig uinteressert , men forfengelig hver gang det var direkte tale om forbrytelsene . Samtidig var der noe godt og livsvennlig ved ham ; han kunne stå i timevis og se på en flue i vinduet . Og han var intelligent .